60
Meninger
FREDAG 16. DESEMBER 2011
Ideer
DIKTET
Trå over
Fingrene graver
i jord. Skitt
under neglene. Lukten av mørke
fra fars munn. Avstanden
mellom å si gress
og å trå
barbeint over.
Casper André Lugg
Hentet fra debutsamlinga «Lite rekviem» (Cappelen Damm 2011)
h Diktspalta trykker ei uke med Lugg.
MILITÆRNEKTERLOVEN § 1 (Lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner): Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som
for han er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de
kan påreknes brukt i dagens forsvar, fritas han for slik tjeneste i samsvar med reglene i denne lov.
Den gamle krigarkulturen og ny-militariseringa av
Den siste
KOMMENTAR
KULTURTIPSET
Klassisk country på boks
CD-BOKS: Countrymusik-
ken har eksistert som sjanger
siden de første utgivelsene
med Jimmie Rodgers og The
Carter Family på 20-tallet, og
fant sin form gjennom Hank
Williams på 50-tallet. Den
har også avfødt en rekke
undersjangrer, fra bluegrass til
våre dagers popcountry.
I den fantastiske billigserien
som presenterer 25 originalalbum i en liten boks til en
billig penge (fra 349 kroner) – med originalcoverne – er det nå
countrymusikkens tur.
Underlig nok starter boksen så seint som i 1959, med Marty
Robbins' cowboysanger på «Gun Fighter Ballads and Trail
Songs», men de som er med på «The Perfect Country Collection» (Columbia/Sony) har vitterlig fortjent sin plass i countryhistorien. Det er umulig å nevne alle, men samlingen hopper
selvfølgelig ikke bukk over essensielle utgivelser som Johnny
Cash-klassikeren «At Folsom Prison»(1968) eller Waylon
Jennings' «Honky Tonk Heroes» (1973), og selvfølgelig er
Willie Nelsons «Red Headed Stranger» (1975) med. Bidrag fra
Tanya Tucker, George Jones, Tammy Wynette, Merle Haggard, Highwaymen, Alan Jackson, Mary Chapin Carpenter,
Patty Loveless og Brad Paisley – sistnevnte med gjennombruddsalbumet «Mud On The Tires» (2003) – er også soleklare representanter for det beste innen sjangeren. Morsomt
er det også at «Neck And Neck» (1990), Chet Atklins'album
med Mark Knopfler, har fått plass.
Den eneste jeg finner grunn til å sette spørsmålstegn ved er
albumet som avslutter samlingen, Montgomery Gentrys «You
Do Your Thing» (2004). Det er utrolig mange andre som
hadde fortjent plassen bedre.
Men det betyr lite. Dette er uansett årets soleklare julegave
til countryelskeren!
Øyvind Rønning
Musikkanmelder i Dagbladet
KULTUR I BILDER
KARDINALSYND: Dette kunstverket har fått tittelen
«Cardinal Sin» og er signert den britiske kunstneren
Banksy. Det består av en kopi av en byste av en kardinal
fra 1700-tallet. Ansiktet er filt bort og er dekket av en
mosaikk av baderomsfliser. Dette er en kommentar til den
katolske kirkens misbruk av barn og de konsekvente forsøkene på å dekke over skandalene. Foto: Reuters/Scanpix
gjeringskrigar, men ikkje i
NATO-forsvaret. Den situasjonen
løyste seg då dei propagandistisk
revolusjonære i staden slo seg på
«politisk militærteneste» - til stor
fortvilelse for offiserskorpset.
ANDRE ANTIMILTARISTAR had-
Andreas Hompland
[email protected]
Å NEKTA MILITÆRET er eit av dei
alvorligaste vala eg har gjort i livet
mitt. Det var ei djupt personlig
handling, men også ein del av
tidsånden. Under den kalde krigen, med militær opprusting og
atombombespøkelset hengande
over oss, nekta mange radikale
unge menn å vera med på vanvitet. Det måtte finnast andre og
ikkje-valdelige utvegar. Gandhi
sto høgt i kurs, og Arne Næss og
Johan Galtung var hans profetar.
Fredsforskaren sat sjøl 16 månader i fengsel for uautorisert militærnekting.
KONSEKVENTE PASIFISTAR som
var mot all bruk av valdsmakt av
alle slag i alle situasjonar, uavhengig av tid og rom, slapp rimelig
greitt frå det av samvitsgrunnar.
Det same gjorde dei som nekta
militærteneste på religiøst grunnlagar: Jehovas vitne og mange
pinsevennar. Dei var ikkje så
opptatt av krig og fred og sånn,
men å nekta militærteneste var
ein del av den religiøse pakka
deira.
I MILITÆRNEKTERLOVA av
1937, revidert i 1953, heitte det at
ein vernepliktig kunne få fritak
dersom han «ikke kan gjøre militærtjenste av noen art uten å komme i konflikt merd sin alvorlige
overbevisning». Det var ikkje nok
at samvittigheta og overtydinga
var djup og alvorlig; ho måtte også
vera absolutt og ikkje situasjonsbestemt.
Etter mye politisk strid og mange rettssaker og fengslingar kom
det i 1965 inn eit tillegg av masseødeleggelsesvåpen. Det letta trykket på atompasifistane, men ikkje
for dei politiske militærnektarane
som klart såg situasjonar der krig
og valdsbruk var nødvendig. Der
ville dei sjøl stilla opp, til dømes i
revolusjonar og rettferdige fri-
de det ikkje så enkelt. Vi måtte
reflektera og grava samvitsfullt i
vår overtyding og kjenna etter kor
alvorlig ho var, for det var jo eit
beklagelig faktum at den alternative tenesta var eit halvt år lenger
enn militærtenesta. Så skulle vi
formulera søknad om fritak og
møta til forvitnelige og forvirrande avhøyr hos politiet. Lensmannen som avhøyrte meg to gonger,
var svært mistruisk og nedlatande
og heldt lange formaningstalar. Så
var han då også reserveoffiser. Eg
svarte så godt og ærlig eg kunne,
og det må ha gjort eit visst inntrykk, for til slutt spurte han om
eg ikkje bare kunne seia at eg var
religiøs, slik Aril Edvardsen hadde
gjort, så slapp vi alt dette ubehagelige maset. Men han må vel
ha anbefalt mi overtyding som
djup nok, for søknaden blei innvilga på høgare nivå.
SIVILARBEID , heitte det. Eg kom
først til fordeling på Dillingøy, ein
leir på ei øy i Vannsjø ved Moss.
Der las eg «Det skjeve smil i rosa»
av Paal Brekke og mange andre
dikt og romanar saman med poeten i overkøya. Så bar det til Østfold fjernhjelpskolonne i Våler.
Der var eg markør under sivilforsvarskurs, låg raudmåla og ille
tilreidd ute i skogen, blei bandasjert og boren på båre. Innimellom rydda vi opp og gjorde klar til
neste kust. Og når det ikkje var
meir å gjera av denslags, banka vi
stein med slegge.
Det var ikkje heilt enkelt å røpa
for andre sivilarbeidarar at eg var
utplassert i ein sivilforsvarsleir,
for dei mest konsekvente nekta all
befatning med Sivilforsvaret fordi
det var ein del av totalforsvaret.
Men det var ingen åpning i loven
for totalnekting, så fleire blei
dømde til 16 månaders fengsel.
Trubaduren Fred Ove Reksten
sveltestreika kvar gong han blei
sett inn, før han slapp unna og
levde i landflyktighet i Irland til
han passerte aldersgrensa på 44 år.
Sjøl hamna eg noen veker på ein
verneheim for utbrende
alkoholikarar i Mesnali. Men
då eg kom for godt ut av det
med klientane, blei eg skyssa
vidare til Polioinstituttet i
Skien som dreiv sosialmedisinsk etterbehandling
av slagpasientar. Der var eg i
12 månader som ein slags
vaktmesterassistent og
ærendsgut. På fritida tok eg
artium som privatist og var
aktiv i det lokale Fredskontoret.
Den allmenne
verneplikta har
styrka samanhengskreftene
i dette landet.
DEN SISTE MILITÆRNEKTAR: Mats
FREDSRELEVANT ARBEID var eit
krav fleire gjekk i fengsel for,
mellom andre Sverre Røed Larsen.
I det militære fekk dei opplæring i
å verna land og folk med våpen.
Når vi hadde fått godkjent vår
militærnekting, var det eit rimelig
rettferdskrav at vi fekk ei meiningsfull teneste i samsvar med
nektingsgrunnlaget. Eller i det
minste eit kurs i ikkje-voldelig
freds- og konfliktløysing. Det blei
gjort noen forsøk i Ringebu, og i
1984 kom det faktisk ein forkule
på Hustad leir i Fræna på Nordmøre. Den blei nedlagt i 2002 då
den gamle straffarbeidsleiren for
landssviksdømte blei gjort om til
fengsel og Nasjonalt senter for
automatisk trafikkontroll.