Nyhet /aktualitet
side 6
Feature
Sjøfartsmuseum ved
meråker bro
I Fjordgata nummer 32, rett
ved Jernbanebrua, ligger
Antikvitetshuset
Tordenskjold. Brukthandler
og historieentusiast Roar
Follestad og kona har i flere
år forsøkt å finne noen som
kan overta og verne det
gamle sjøhuset for fremtiden. Selv kan han gjerne se
for seg sjøfartsmuseum her.
Tekst: Viljar valsø
foto: Eivind Stuevold
D
en gule brygga ble bygget i 1858.
Follestad har drevet siden 1989.
Den gang kjøpte han den av C.A. Lie,
som hadde møbelforretning. Hele
veien har han forsøkt å bevare bryggas gamle karakter. Trondheim har
i dag få brygger igjen som er såpass nært original stand. Ifølge den
engasjerte, gråluggede mannen har
brygga også en sentral plass i byens
nyere historie.
– Fjordgata-bryggene på slutten av 1800-tallet, de revolusjonerte
sjøfartsnæringa i Norge, begynner
brukthandleren.
Sjøfartsbyen Trondheim
Det er 1800-tallet. Bryggene opp
gjennom Nidelva er sete for byens
store handelshus. Men mange av
dem er enda svekket etter napoleonskrigene. Ny lovgivning åpner for
større selvstyre i kommunene, og
maktbalansen forskyves. Fra midten
av århundret blomster en ny handelsklasse langs Fjordgata. Oppkomlinger
med bakgrunn fra dalbygdene og
kysten, uten «røtter i Flensburg», er
gründerne. Allerede i 1849 leverte
Fabriken ved Nidelven dampskipet
«Nidelven». I 1857 ble Nordenfjeldske Dampskipsselskab stiftet.
Olsen-moloen sto ferdig allerede i
1854, som et symbol for utjevningen
av kjøpmannsstanden fra 1850-talside 7
Nyhet /aktualitet
Porten til byen, 1897. Foto: Erik Olsen i Trondhjem. Kilde: NTNU UB
let. Moloen dannet rammen for den
videre utbyggingen ved elvemunningen fra 1870-tallet. Statsingeniør
Carl Adolf Dahl planla havneområdet
vi kjenner som Brattøra. Nesten 200
mål stort, med plass til en mengde
pakkhus og kaianlegg. Meråker bro
ble ferdigstilt i 1881 for å gi tilgang
til Meråkerbanens nye stasjon.
Denne ble også knyttet sammen
med Størenbanen, og dermed hadde
man et knutepunkt for skipsfart og
jernbane. Datidens Reitan ville ha
slått seg opp her. Kystbyen Trondheim var i skuddet. Bror til Christian
Thams, grunnleggeren av Orkla,
hadde dampskip i direkteruter til
London med fisk. Jekter og dampbåter lastet og losset på rekke og rad.
I mengder strømmet fisk, metall og
tømmer gjennom pakkhusene. Og
midt i smørøyet av denne blomstringen i næringsliv og byutvikling lå
altså denne gule brygga, ved foten
av Meråker bro. Den vi i dag kjenner som Jernbanebrua. For ordens
side 8
skyld, dagens bro er nyere.
Et historisk sus
Vi er på omvisning. Sjelden har
uttrykket «huset med det rare i»
vært mer treffende. Fem etasjer med
historie. En ting er alle raritetene
denne mannen og kona har samlet
igjennom årene, noe annet og mer
er sjøhuset i seg selv. Det blir raskt
klart at mye historie er bevart i selve
konstruksjonen. Mange timer har
gått med til å bevare og restaurere.
Loftet er tussmørkt, et stort åpent
rom med gnistrende sollys inn gjennom små vinduer på langveggene.
Gamle plankevegger. To etasjer under
begynner tømmerveggene. Follestad
kan fortelle at de to «nye» etasjene
er fra rundt århundreskiftet. Det er
utetemperatur her inne. Oppunder taket i kjelleren fant de bortimot hundre
tomflasker seksti-prosent og brandy
spesial, kan han fortelle i forbifarten.
– Du vet, her var det kaldt, smiler
han. Noen møbler og kasser står litt
tilfeldig spredt utover loftet. Brukthandleren forteller han er i ferd
med å tømme de øvre etasjene etter
pålegg fra brannvesenet. Her og der
står det noen bøtter for å ta unna
vanndrypp fra taket. Takpappen er
ikke byens beste, men Follestad har
gjort sitt beste for å lappe og følge
opp.
Fyrkull, støpegods og møbler
Borte ved gavlen mot kanalen skjærer et enormt vinsjehjul i tre og smijern gjennom gulvet. Over det gled
tauet til krankroken. Kull opp og ned,
hele dagen, med håndmakt. I motsatt ende finner vi «Old Faithful», en
hundre år gammel motorvinsj som
betjener vareportene mot Fjordgata.
– Det er vel ikke så mange av
disse hundreåringene som tusler og
går, men vi bruker den nesten daglig.
Seansene med vinsjen har blitt med
på mange turistvideoer og bilder.
– De synes det er veldig pittoresk
når vi står her og heiser og ordner.
900 års byjubileum 1897. Foto: Bonsach Lund, Trondhjem. Kilde: NTNU UB
Mot langveggen står et falmet, rødt
plankeskilt med påskriften «Møbelmagasin». Levninger etter bryggas
tidligere eiere.
Follestad forteller om firmaet HF
Bache og co, som i sin tid handlet
med koks og kull her. Smedekull og
fyrkull. Han har et skilt etter dem, fra
1800-tallet. Firmaet Gunnar Birkelund hadde også tilhold her, med
lager av støpegods og landbruksmaskiner.
Midt i smørøyet
Borte ved stigen midt i rommet ligger
et par silikonsprøyter til takpappen. Vi
klatrer opp gjennom den lille firkanten av dagslys i taket og finner utsikt
så det holder. Brygga har en fremhevet plassering, litt trukket ut i Søndre
gate. Vi har fri sikt opp til Frimurerlosjen. Motsatt ser vi utover Brattøra,
med en halvveis revet togstasjon rett
over Jernbanebrua. Byen skal strekke
seg mot sjøen. Det kan ta noen år,
men utviklingen går klart den veien.
Follestad mener brygga hans er sentralt plassert i denne utviklingen.
Han peker bortover bryggetakene
til nummer 28 og 30 og prater om
byutviklingen.
– Det er jo ikke mange originale
brygger igjen i denne byen, sier han.
– Du tar bort etasjer og vegger, du
legger inn stålbjelker, lager moderne
leiligheter og butikker, legger pergogulv og så videre. Så kommer nye
brannkrav med gipsplater og slikt, og
til slutt så er hele brygga forsvunnet.
– Så byantikvaren stiller ikke så
strenge krav til ombygging av brygger?
– Nei, jeg vet ikke, begynner han
og slår ut med armene.
– De prøver så godt de kan å ivareta innenfor rimelighetens grenser,
men det er for mange krav og hensyn,
og det blir for vanskelig, sier Follestad.
Enkelte brygger har blitt ofret for
lønnsomheten, mener han og henviser til ei brygge lenger bort i gata
som ble revet til fordel for boligbygging, angivelig fordi den var i for
dårlig stand.
– Etter hvert så har vi ganske lite
igjen, og da tenker jeg at det er flott å
ta vare på den her.
Et skattkammer i god stand
Vi er på tur nedover i brygga igjen.
Follestad stenger luka og setter ei
plastbøtte på plass under.
– Jeg fyker ofte opp på taket her
med sånne limpistoler og ordner og
tetter. Jeg må jo opprettholde det til
en eventuelt ny bruker, for jeg har jo
forlengst skjønt av vi ikke har økonomi til å utvikle dette her. Dessuten
har jeg blitt for gammel til at jeg tør
å gå ut og lånefinansiere og satse
på det, selv om jeg har stor tro på at
denne brygga er spennende.
Ifølge Follestad er brygga dessuten
i god stand. Han forteller om andre
brygger hvor man har hatt problemer
med tømmervegger som sklir ut og
blir skeive. Slik er det ikke her. Han
side 9
Nyhet /aktualitet
har latt bakveggen forbli uisolert for
å vise dette. Også bunnen av brygga
er bevart. Pælene står på de originale
steinfundamentene.
– Se her, sier han på vei ned
trappa. På veggen henger et skilt.
«Advarsel, i pakkhus er det forbudt
å røke tobakk og å bruke fyrstikker.» Trappetrinnene er blanke med
avrunda kvistknotter og søkk midt på.
Her har det gått mange par sko gjennom lange år.
Vi går langs et stålrør på veggen.
Gassdrevet belysning fra verket på
Kalvskinnet.
Finner et par ståpulter med arkivskuffer under lokket. Sjømannskister
som har sett fjerne himmelstrøk.
Fotografen lurer på en blikkboks
med en opptrekksskrue. Når vi tar
av lokket, ser vi en spole papirstrimmel, noen fjærer og mekanikk. Et
telleverk av et eller annet slag. Borti
en krok ligger en bunke gamle aviser.
«Mandag den 18. mars 1940. Hitler og
Mussolini møtes i dag.»
Kritt på veggen, bek på gulvet
Vi kommer ned i andre etasje, forbi
møbelforretningens utstillingslokale.
Store vinduer, med utsikt til brua og
jernbanen. Tidlig nittenhundretall.
Videre kommer vi inn i det som har
vært salmakerverksted. Det er fortsatt bekflekker på gulvet.
– Det ville jo vært litt synd å legge
på pergo her, sier Follestad. På veggen henger et maleri med et kulehull.
Visstnok etter en mauser. På en annen vegg original tagging fra 1858.
I neste rom, ved lasteluka mot
kanalen finner vi bevarte krittstreker
fra Gud vet når, etter telling av kolli ut
og inn. Historie-entusiasten fant dem
da han tok ned uoriginalt panel.
Å samle hele bildet
Vi setter oss i salonghjørnet mot
vinduene.
– Nå ser du de river det hele her,
sier han og peker over kanalen mot
restene av jernbanestasjonsbygget.
– Over der, mot lysmasta, kommer
«dobbel ønskekvist», den nye passasjen til Brattøra for gang- og
sykkelfarende folk. Du kan jo tenke deg
hvordan Oslo har blitt med Aker brygge
og Tjuvholmen, hvordan dette her vil
komme til å utvikle seg. Det kommer til
side 10
å bli hundretusen millioner mennesker
i dette området. Her kommer dampbåter, her kommer Queen Mary, her
kommer hurtigruta. Mannen rister på
hodet og ler litt.
– Nei, dampbåter, det ble feil. Men
tenk deg at du kommer til en by og vil
oppleve byen. Du må finne busser, og
du må ha organisert et eller annet.
Hvor skal du, og hva rekker du å se før
du legger fra kai og drar igjen? Men
hit kan du gå, med blått hår og rullator, på seks–syv minutter. Her kan vi
vise hvordan disse sjøhusene var som
karakteriserer byen. Her kan vi fortelle
om vår spennende sjøhistorie. Tenk
fiskeri, utvandring til Amerika, handel
og sjøfart.
Follestad mener man kan samle
hele bildet i denne brygga og gjøre
den til et verdig museum for vår nære
sjøfartshistorie.
Follestad mener et museum trenger
tre komponenter. Noe å spise, noe å
kjøpe, og noe å se på. Det kunne man
bruke dette hjørnet til, foreslår han.
– Tenk deg en kafé her?
Han viser oss et bilde av kroningsportalen som ble reist på brua i 1906.
Kong Håkon og Dronning Maud skal
krones i domkirka.
– Dette er jo byporten inn til Trondheim, og den blir jo bare mer og mer
det, sier Follestad.
Anerkjent behov
Han har forsøkt i flere år og har
vært i kontakt med en rekke aktører.
Blant annet omkringliggende hoteller. Turistene vil jo ha med seg noe
mer enn Domkirka når de kommer
til byen, men det er for tungvint og
langt unna.
Ifølge Follestad bekreftet Sverres-
side 11
Nyhet /aktualitet
borg Trøndelag folkemuseum behovet
for å ivareta brygga allerede den gang
Petter Søholt var sjef. Vi får også se
brevet som skisserer museets syn:
Viktigheten av å ta vare på minst ett
av sine gamle sjøhus, slik det er gjort
i andre byer.
– Fra vår side er det imidlertid
ikke mulig å legge kraft bak et slikt
engasjement før fra 2009–10, dette
grunnet andre prosjekter vi må ha
realisert først, og som det finnes
finansiering til, skriver museet. Follestad har senere også vært i kontakt
med museets nye leder Torunn Herje
etter hun tok over.
Ressursmangel
Han trekker frem brannen i Fjordgata
16. mai 2007. Journalisten fra NRK
Tyholt spurte ordføreren om kommunens rolle i brannsikring – om det
ikke var viktig at fellesskapet bidro litt,
siden dette dreide seg om vår felles
kulturarv?
– Da fikk hun bare til svar at nei, det
er huseiers ansvar, sier han. Han forteller at det å eie ei brygge i Trondheim
er slitsomt.
– Når vi driver en liten bruktforretning, skal holde dette huset i hevd, og
skal klare alle de nye kravene, så går
vi helt i kne. Vi har ikke en sjanse. Han
forteller også at brannvesenet stiller
krav han umulig kan etterkomme, og
antyder at det er lite forståelse å få fra
den kanten.
– Så det er ressurser det skorter på?
– Ja, altså, først og fremst tror jeg
side 12
det er for få som har en genuin og
brennede kjærlighet til historien og
fortida vår. Han mener riksantikvaren
burde huske å ta med kvaliteten av
det historiske inn i utviklingen av det
nye, når det gjelder planene rundt de
nye havneområdene i Trondheim. Han
fortsetter:
– Her er vi i kjernen av det historiske Trondheim. Bortover der lå alle
Fosen-båtene, Fru Inger og Agdenes
og hva det var, på rekke og rad. Der
borte ved den gamle ferga ligger
dampskipet Hansteen, verdens eldste
gjenlevende seildamper, sier han.
Stiftelsen som driver båten, har som
målsetning å holde den i mest mulig
original stand.
Han snakker seg varm om dampskipet, veteranbåtmiljøet og skurene
langs kanalen, med utelivet og de
menneskelige kvalitetene.
– Det ville jo vært fantastisk å
bringe disse tingene sammen, i dette
knutepunktet, med en levende båt
som kan gå på sjøen, og et sjøfartsmuseum. Follestad kunne godt tenke
seg å spille på lag.
– Vi bruker i Norge titalls millioner
nedi Oslo-gryta, men nå går toget for
disse bryggene. Har Trondheim råd
til å ikke ta vare på dette her? spør
brukthandleren.
Gatemagasinet Sorgenfri
spurte byantikvaren om
en uttalelse i saken.
Herifra bekreftes det at
brygga er regulert til
bevaring siden 1981.
Men også byantikvaren er
skeptisk til å love
bort midler.
– Er det et samfunnsansvar å ta vare
på slike «historiske signalbygg» som
Fjordgata 32?
– Det kan man godt si – men det
er ikke dermed sagt at for eksempel
kommunebudsjettet skal måtte finne
midler til tiltak i en privat eid bygning.
– Huseier Follestad mener brygga
kan være godt egnet som nytt sjøfartsmuseum, nettopp pga. beliggenhet, historikk og byggets stand.
Kommentar?
– Fjordgaten 32 burde kunne bli et
flott tilskudd til Sjøfartsmuseet – ikke
minst med tanke på at man da endelig
kunne få stilt ut det verdifulle fiskerihistoriske materialet som har vært
nedpakket i Trondheim i mange tiår.
Byens sjøfartshistorie underkommunisert
nasjon med sjøfarten, var også viktige
grunner til at vi fikk varene våre ut i
verden, ifølge Herje. Det er klart at
sporene etter denne aktiviteten finner
vi rundt omkring ute i omlandet, og
i Trondheim, blant annet i form av
bryggene. Det er klart at bryggene
var jo selve hjertet i et slikt handelssystem, sier hun.
Herje påpeker at Trondheim allerede har et sjøfartsmuseum, men ser
gjerne for seg en framtid hvor man får
et litt større fokus på sjøfarten.
– Denne delen av Trondheim bys
historie er underkommunisert.
Torunn Herje tok over som direktør for Sverresborg Trøndelag folkemuseum i
desember 2010. Hun har magistergrad i arkeologi og lang erfaring som leder i
museumssektoren, som direktør for Kystmuseet Norveg og
Namdal Fylkesmuseum.
Torunn Herje, ny direktør for
Sverresborg Trøndelag
folkemuseum, er ikke i tvil
om at Fjordgata 32 må tas
vare på, men hvem som kan
ta ansvaret, er fortsatt
usikkert.
Tekst og foto: Viljar Valsø
H
erje bekrefter at folkemuseet
var i kontakt med Roar Follestad
første gang for omtrent ti år siden.
– Allerede da ble brygga vurdert
som meget interessant og bevaringsverdig i et byhistorisk perspektiv.
Den gang hadde de ikke ikke
kapasitet, ifølge Herje. Museet var
inne i flere store prosjekter, og det
ble da anbefalt å ta opp tråden rundt
2010.
– Derfor var det naturlig at Follestad tok kontakt med meg da jeg kom
inn som ny direktør for Sverresborg
folkemuseum.
Historisk sus i veggene
Herje har selv vært på befaring
i brygga og forteller at hun ble
overasket over at vi i Trondheim har
en såpass autentisk brygge fra denne
tiden.
– Brygga er et fantastisk klenodium som må tas vare på. Jeg fikk en
opplevelse av at historien sitter så til
de grader i veggene her. Det var nesten så jeg kunne høre båtene legge
til. Sjøfartshistorien er en av pillarene
i framveksten av Trondheim som by.
Hun utdyper:
– Det har ikke vært noen Trondheim by om det ikke hadde vært
for omlandet. Selve grunnlaget for
framveksten og utviklingen av byen
var jo ressursene i omlandet rundt,
i trøndelagsregionen i hovedsak.Det
var fisken i havet, metallet i fjellet og
skogen, sier en engasjert museumsdirektør og fortsetter:
– Det var jo byborgere og handelsmenn i Trondheim by som eide og
kontollerte veldig mye av ressursene
i omlandet rundt. I det perspektivet
blir Trondheim og samspillet med
Trøndelag interessant.
Trondheims geografiske plassering og gode havneforhold, i kombi-
Tør ikke love noe
Hvem som skal ta ansvaret for ivaretakelse av brygga, vil hun ikke si noe
om. Det handler om ressurser. Hun
forklarer at museet for tiden er inne
i en prosess for å legge opp veien
videre.
– Om det blir Sverrsborg eller
noen andre, kan jeg enda ikke si. Vi
har per i dag ikke midler til hverken å
overta eller å drifte denne brygga, understreker hun. – Men hvis det ordner
seg, kan vi komme tilbake til det.
Men hun er enig i at det ville vært
trist å miste den.
– Det som er spesielt med den
brygga, er at den er helt autentisk,
altså slik den var, i alle plan. Jeg
håper det blir en løsning som gjør at
han kan få tatt vare på autentisiteten
i huset.
Er det et kulturpolitisk ansvar å ta
tak i dette?
– Ja, det synes jeg jo. Follestad
har jo gjort en formidabel jobb med å
drive sin virksomhet uten å ødelegge
brygga. Ære være han for det. Så må
det være opp til Trondheims politikere
å finne ut av hvorvidt vi ønsker å ta
vare på denne delen av byens historie,
og hvordan vi i så fall skal gjøre det.
side 13