Nyhet /aktualitet
Nyhet /aktualitet side 6 Feature Sjøfartsmuseum ved meråker bro I Fjordgata nummer 32, rett ved Jernbanebrua, ligger Antikvitetshuset Tordenskjold. Brukthandler og historieentusiast Roar Follestad og kona har i flere år forsøkt å finne noen som kan overta og verne det gamle sjøhuset for fremtiden. Selv kan han gjerne se for seg sjøfartsmuseum her. Tekst: Viljar valsø foto: Eivind Stuevold D en gule brygga ble bygget i 1858. Follestad har drevet siden 1989. Den gang kjøpte han den av C.A. Lie, som hadde møbelforretning. Hele veien har han forsøkt å bevare bryggas gamle karakter. Trondheim har i dag få brygger igjen som er såpass nært original stand. Ifølge den engasjerte, gråluggede mannen har brygga også en sentral plass i byens nyere historie. – Fjordgata-bryggene på slutten av 1800-tallet, de revolusjonerte sjøfartsnæringa i Norge, begynner brukthandleren. Sjøfartsbyen Trondheim Det er 1800-tallet. Bryggene opp gjennom Nidelva er sete for byens store handelshus. Men mange av dem er enda svekket etter napoleonskrigene. Ny lovgivning åpner for større selvstyre i kommunene, og maktbalansen forskyves. Fra midten av århundret blomster en ny handelsklasse langs Fjordgata. Oppkomlinger med bakgrunn fra dalbygdene og kysten, uten «røtter i Flensburg», er gründerne. Allerede i 1849 leverte Fabriken ved Nidelven dampskipet «Nidelven». I 1857 ble Nordenfjeldske Dampskipsselskab stiftet. Olsen-moloen sto ferdig allerede i 1854, som et symbol for utjevningen av kjøpmannsstanden fra 1850-talside 7 Nyhet /aktualitet Porten til byen, 1897. Foto: Erik Olsen i Trondhjem. Kilde: NTNU UB let. Moloen dannet rammen for den videre utbyggingen ved elvemunningen fra 1870-tallet. Statsingeniør Carl Adolf Dahl planla havneområdet vi kjenner som Brattøra. Nesten 200 mål stort, med plass til en mengde pakkhus og kaianlegg. Meråker bro ble ferdigstilt i 1881 for å gi tilgang til Meråkerbanens nye stasjon. Denne ble også knyttet sammen med Størenbanen, og dermed hadde man et knutepunkt for skipsfart og jernbane. Datidens Reitan ville ha slått seg opp her. Kystbyen Trondheim var i skuddet. Bror til Christian Thams, grunnleggeren av Orkla, hadde dampskip i direkteruter til London med fisk. Jekter og dampbåter lastet og losset på rekke og rad. I mengder strømmet fisk, metall og tømmer gjennom pakkhusene. Og midt i smørøyet av denne blomstringen i næringsliv og byutvikling lå altså denne gule brygga, ved foten av Meråker bro. Den vi i dag kjenner som Jernbanebrua. For ordens side 8 skyld, dagens bro er nyere. Et historisk sus Vi er på omvisning. Sjelden har uttrykket «huset med det rare i» vært mer treffende. Fem etasjer med historie. En ting er alle raritetene denne mannen og kona har samlet igjennom årene, noe annet og mer er sjøhuset i seg selv. Det blir raskt klart at mye historie er bevart i selve konstruksjonen. Mange timer har gått med til å bevare og restaurere. Loftet er tussmørkt, et stort åpent rom med gnistrende sollys inn gjennom små vinduer på langveggene. Gamle plankevegger. To etasjer under begynner tømmerveggene. Follestad kan fortelle at de to «nye» etasjene er fra rundt århundreskiftet. Det er utetemperatur her inne. Oppunder taket i kjelleren fant de bortimot hundre tomflasker seksti-prosent og brandy spesial, kan han fortelle i forbifarten. – Du vet, her var det kaldt, smiler han. Noen møbler og kasser står litt tilfeldig spredt utover loftet. Brukthandleren forteller han er i ferd med å tømme de øvre etasjene etter pålegg fra brannvesenet. Her og der står det noen bøtter for å ta unna vanndrypp fra taket. Takpappen er ikke byens beste, men Follestad har gjort sitt beste for å lappe og følge opp. Fyrkull, støpegods og møbler Borte ved gavlen mot kanalen skjærer et enormt vinsjehjul i tre og smijern gjennom gulvet. Over det gled tauet til krankroken. Kull opp og ned, hele dagen, med håndmakt. I motsatt ende finner vi «Old Faithful», en hundre år gammel motorvinsj som betjener vareportene mot Fjordgata. – Det er vel ikke så mange av disse hundreåringene som tusler og går, men vi bruker den nesten daglig. Seansene med vinsjen har blitt med på mange turistvideoer og bilder. – De synes det er veldig pittoresk når vi står her og heiser og ordner. 900 års byjubileum 1897. Foto: Bonsach Lund, Trondhjem. Kilde: NTNU UB Mot langveggen står et falmet, rødt plankeskilt med påskriften «Møbelmagasin». Levninger etter bryggas tidligere eiere. Follestad forteller om firmaet HF Bache og co, som i sin tid handlet med koks og kull her. Smedekull og fyrkull. Han har et skilt etter dem, fra 1800-tallet. Firmaet Gunnar Birkelund hadde også tilhold her, med lager av støpegods og landbruksmaskiner. Midt i smørøyet Borte ved stigen midt i rommet ligger et par silikonsprøyter til takpappen. Vi klatrer opp gjennom den lille firkanten av dagslys i taket og finner utsikt så det holder. Brygga har en fremhevet plassering, litt trukket ut i Søndre gate. Vi har fri sikt opp til Frimurerlosjen. Motsatt ser vi utover Brattøra, med en halvveis revet togstasjon rett over Jernbanebrua. Byen skal strekke seg mot sjøen. Det kan ta noen år, men utviklingen går klart den veien. Follestad mener brygga hans er sentralt plassert i denne utviklingen. Han peker bortover bryggetakene til nummer 28 og 30 og prater om byutviklingen. – Det er jo ikke mange originale brygger igjen i denne byen, sier han. – Du tar bort etasjer og vegger, du legger inn stålbjelker, lager moderne leiligheter og butikker, legger pergogulv og så videre. Så kommer nye brannkrav med gipsplater og slikt, og til slutt så er hele brygga forsvunnet. – Så byantikvaren stiller ikke så strenge krav til ombygging av brygger? – Nei, jeg vet ikke, begynner han og slår ut med armene. – De prøver så godt de kan å ivareta innenfor rimelighetens grenser, men det er for mange krav og hensyn, og det blir for vanskelig, sier Follestad. Enkelte brygger har blitt ofret for lønnsomheten, mener han og henviser til ei brygge lenger bort i gata som ble revet til fordel for boligbygging, angivelig fordi den var i for dårlig stand. – Etter hvert så har vi ganske lite igjen, og da tenker jeg at det er flott å ta vare på den her. Et skattkammer i god stand Vi er på tur nedover i brygga igjen. Follestad stenger luka og setter ei plastbøtte på plass under. – Jeg fyker ofte opp på taket her med sånne limpistoler og ordner og tetter. Jeg må jo opprettholde det til en eventuelt ny bruker, for jeg har jo forlengst skjønt av vi ikke har økonomi til å utvikle dette her. Dessuten har jeg blitt for gammel til at jeg tør å gå ut og lånefinansiere og satse på det, selv om jeg har stor tro på at denne brygga er spennende. Ifølge Follestad er brygga dessuten i god stand. Han forteller om andre brygger hvor man har hatt problemer med tømmervegger som sklir ut og blir skeive. Slik er det ikke her. Han side 9 Nyhet /aktualitet har latt bakveggen forbli uisolert for å vise dette. Også bunnen av brygga er bevart. Pælene står på de originale steinfundamentene. – Se her, sier han på vei ned trappa. På veggen henger et skilt. «Advarsel, i pakkhus er det forbudt å røke tobakk og å bruke fyrstikker.» Trappetrinnene er blanke med avrunda kvistknotter og søkk midt på. Her har det gått mange par sko gjennom lange år. Vi går langs et stålrør på veggen. Gassdrevet belysning fra verket på Kalvskinnet. Finner et par ståpulter med arkivskuffer under lokket. Sjømannskister som har sett fjerne himmelstrøk. Fotografen lurer på en blikkboks med en opptrekksskrue. Når vi tar av lokket, ser vi en spole papirstrimmel, noen fjærer og mekanikk. Et telleverk av et eller annet slag. Borti en krok ligger en bunke gamle aviser. «Mandag den 18. mars 1940. Hitler og Mussolini møtes i dag.» Kritt på veggen, bek på gulvet Vi kommer ned i andre etasje, forbi møbelforretningens utstillingslokale. Store vinduer, med utsikt til brua og jernbanen. Tidlig nittenhundretall. Videre kommer vi inn i det som har vært salmakerverksted. Det er fortsatt bekflekker på gulvet. – Det ville jo vært litt synd å legge på pergo her, sier Follestad. På veggen henger et maleri med et kulehull. Visstnok etter en mauser. På en annen vegg original tagging fra 1858. I neste rom, ved lasteluka mot kanalen finner vi bevarte krittstreker fra Gud vet når, etter telling av kolli ut og inn. Historie-entusiasten fant dem da han tok ned uoriginalt panel. Å samle hele bildet Vi setter oss i salonghjørnet mot vinduene. – Nå ser du de river det hele her, sier han og peker over kanalen mot restene av jernbanestasjonsbygget. – Over der, mot lysmasta, kommer «dobbel ønskekvist», den nye passasjen til Brattøra for gang- og sykkelfarende folk. Du kan jo tenke deg hvordan Oslo har blitt med Aker brygge og Tjuvholmen, hvordan dette her vil komme til å utvikle seg. Det kommer til side 10 å bli hundretusen millioner mennesker i dette området. Her kommer dampbåter, her kommer Queen Mary, her kommer hurtigruta. Mannen rister på hodet og ler litt. – Nei, dampbåter, det ble feil. Men tenk deg at du kommer til en by og vil oppleve byen. Du må finne busser, og du må ha organisert et eller annet. Hvor skal du, og hva rekker du å se før du legger fra kai og drar igjen? Men hit kan du gå, med blått hår og rullator, på seks–syv minutter. Her kan vi vise hvordan disse sjøhusene var som karakteriserer byen. Her kan vi fortelle om vår spennende sjøhistorie. Tenk fiskeri, utvandring til Amerika, handel og sjøfart. Follestad mener man kan samle hele bildet i denne brygga og gjøre den til et verdig museum for vår nære sjøfartshistorie. Follestad mener et museum trenger tre komponenter. Noe å spise, noe å kjøpe, og noe å se på. Det kunne man bruke dette hjørnet til, foreslår han. – Tenk deg en kafé her? Han viser oss et bilde av kroningsportalen som ble reist på brua i 1906. Kong Håkon og Dronning Maud skal krones i domkirka. – Dette er jo byporten inn til Trondheim, og den blir jo bare mer og mer det, sier Follestad. Anerkjent behov Han har forsøkt i flere år og har vært i kontakt med en rekke aktører. Blant annet omkringliggende hoteller. Turistene vil jo ha med seg noe mer enn Domkirka når de kommer til byen, men det er for tungvint og langt unna. Ifølge Follestad bekreftet Sverres- side 11 Nyhet /aktualitet borg Trøndelag folkemuseum behovet for å ivareta brygga allerede den gang Petter Søholt var sjef. Vi får også se brevet som skisserer museets syn: Viktigheten av å ta vare på minst ett av sine gamle sjøhus, slik det er gjort i andre byer. – Fra vår side er det imidlertid ikke mulig å legge kraft bak et slikt engasjement før fra 2009–10, dette grunnet andre prosjekter vi må ha realisert først, og som det finnes finansiering til, skriver museet. Follestad har senere også vært i kontakt med museets nye leder Torunn Herje etter hun tok over. Ressursmangel Han trekker frem brannen i Fjordgata 16. mai 2007. Journalisten fra NRK Tyholt spurte ordføreren om kommunens rolle i brannsikring – om det ikke var viktig at fellesskapet bidro litt, siden dette dreide seg om vår felles kulturarv? – Da fikk hun bare til svar at nei, det er huseiers ansvar, sier han. Han forteller at det å eie ei brygge i Trondheim er slitsomt. – Når vi driver en liten bruktforretning, skal holde dette huset i hevd, og skal klare alle de nye kravene, så går vi helt i kne. Vi har ikke en sjanse. Han forteller også at brannvesenet stiller krav han umulig kan etterkomme, og antyder at det er lite forståelse å få fra den kanten. – Så det er ressurser det skorter på? – Ja, altså, først og fremst tror jeg side 12 det er for få som har en genuin og brennede kjærlighet til historien og fortida vår. Han mener riksantikvaren burde huske å ta med kvaliteten av det historiske inn i utviklingen av det nye, når det gjelder planene rundt de nye havneområdene i Trondheim. Han fortsetter: – Her er vi i kjernen av det historiske Trondheim. Bortover der lå alle Fosen-båtene, Fru Inger og Agdenes og hva det var, på rekke og rad. Der borte ved den gamle ferga ligger dampskipet Hansteen, verdens eldste gjenlevende seildamper, sier han. Stiftelsen som driver båten, har som målsetning å holde den i mest mulig original stand. Han snakker seg varm om dampskipet, veteranbåtmiljøet og skurene langs kanalen, med utelivet og de menneskelige kvalitetene. – Det ville jo vært fantastisk å bringe disse tingene sammen, i dette knutepunktet, med en levende båt som kan gå på sjøen, og et sjøfartsmuseum. Follestad kunne godt tenke seg å spille på lag. – Vi bruker i Norge titalls millioner nedi Oslo-gryta, men nå går toget for disse bryggene. Har Trondheim råd til å ikke ta vare på dette her? spør brukthandleren. Gatemagasinet Sorgenfri spurte byantikvaren om en uttalelse i saken. Herifra bekreftes det at brygga er regulert til bevaring siden 1981. Men også byantikvaren er skeptisk til å love bort midler. – Er det et samfunnsansvar å ta vare på slike «historiske signalbygg» som Fjordgata 32? – Det kan man godt si – men det er ikke dermed sagt at for eksempel kommunebudsjettet skal måtte finne midler til tiltak i en privat eid bygning. – Huseier Follestad mener brygga kan være godt egnet som nytt sjøfartsmuseum, nettopp pga. beliggenhet, historikk og byggets stand. Kommentar? – Fjordgaten 32 burde kunne bli et flott tilskudd til Sjøfartsmuseet – ikke minst med tanke på at man da endelig kunne få stilt ut det verdifulle fiskerihistoriske materialet som har vært nedpakket i Trondheim i mange tiår. Byens sjøfartshistorie underkommunisert nasjon med sjøfarten, var også viktige grunner til at vi fikk varene våre ut i verden, ifølge Herje. Det er klart at sporene etter denne aktiviteten finner vi rundt omkring ute i omlandet, og i Trondheim, blant annet i form av bryggene. Det er klart at bryggene var jo selve hjertet i et slikt handelssystem, sier hun. Herje påpeker at Trondheim allerede har et sjøfartsmuseum, men ser gjerne for seg en framtid hvor man får et litt større fokus på sjøfarten. – Denne delen av Trondheim bys historie er underkommunisert. Torunn Herje tok over som direktør for Sverresborg Trøndelag folkemuseum i desember 2010. Hun har magistergrad i arkeologi og lang erfaring som leder i museumssektoren, som direktør for Kystmuseet Norveg og Namdal Fylkesmuseum. Torunn Herje, ny direktør for Sverresborg Trøndelag folkemuseum, er ikke i tvil om at Fjordgata 32 må tas vare på, men hvem som kan ta ansvaret, er fortsatt usikkert. Tekst og foto: Viljar Valsø H erje bekrefter at folkemuseet var i kontakt med Roar Follestad første gang for omtrent ti år siden. – Allerede da ble brygga vurdert som meget interessant og bevaringsverdig i et byhistorisk perspektiv. Den gang hadde de ikke ikke kapasitet, ifølge Herje. Museet var inne i flere store prosjekter, og det ble da anbefalt å ta opp tråden rundt 2010. – Derfor var det naturlig at Follestad tok kontakt med meg da jeg kom inn som ny direktør for Sverresborg folkemuseum. Historisk sus i veggene Herje har selv vært på befaring i brygga og forteller at hun ble overasket over at vi i Trondheim har en såpass autentisk brygge fra denne tiden. – Brygga er et fantastisk klenodium som må tas vare på. Jeg fikk en opplevelse av at historien sitter så til de grader i veggene her. Det var nesten så jeg kunne høre båtene legge til. Sjøfartshistorien er en av pillarene i framveksten av Trondheim som by. Hun utdyper: – Det har ikke vært noen Trondheim by om det ikke hadde vært for omlandet. Selve grunnlaget for framveksten og utviklingen av byen var jo ressursene i omlandet rundt, i trøndelagsregionen i hovedsak.Det var fisken i havet, metallet i fjellet og skogen, sier en engasjert museumsdirektør og fortsetter: – Det var jo byborgere og handelsmenn i Trondheim by som eide og kontollerte veldig mye av ressursene i omlandet rundt. I det perspektivet blir Trondheim og samspillet med Trøndelag interessant. Trondheims geografiske plassering og gode havneforhold, i kombi- Tør ikke love noe Hvem som skal ta ansvaret for ivaretakelse av brygga, vil hun ikke si noe om. Det handler om ressurser. Hun forklarer at museet for tiden er inne i en prosess for å legge opp veien videre. – Om det blir Sverrsborg eller noen andre, kan jeg enda ikke si. Vi har per i dag ikke midler til hverken å overta eller å drifte denne brygga, understreker hun. – Men hvis det ordner seg, kan vi komme tilbake til det. Men hun er enig i at det ville vært trist å miste den. – Det som er spesielt med den brygga, er at den er helt autentisk, altså slik den var, i alle plan. Jeg håper det blir en løsning som gjør at han kan få tatt vare på autentisiteten i huset. Er det et kulturpolitisk ansvar å ta tak i dette? – Ja, det synes jeg jo. Follestad har jo gjort en formidabel jobb med å drive sin virksomhet uten å ødelegge brygga. Ære være han for det. Så må det være opp til Trondheims politikere å finne ut av hvorvidt vi ønsker å ta vare på denne delen av byens historie, og hvordan vi i så fall skal gjøre det. side 13
© Copyright 2024