1. No category

Prosjektet Fossum Bogstad m.m:
Utgangspunktet for dette ”prosjektet”: Et slags kulturelt foredrag om historien fra rundt år 1800, dvs Bernt Anker perioden
fra Fossum – Bogstad – Lysakervassdraget. Pluss litt historietime om skog og tømmer, trelasthandel, skipsfart og Christiania
by. Perioden er sånn ca 1660 – 1860.
Innledning
I denne uhøytidelige historiefortellingen om de gamle miljøene på Fossum, Bogstad og Lysakervassdraget er det skog og tømmer som skal være den røde tråden. Ved siden av å gi noen tidsbilder og
skildring av hendelser fra denne spennende perioden her i vårt lokalmiljø, må vi innom en del
sentrale personer innenfor trelasthandel og forvaltning av skogseiendommer, og vi må se på de
tekniske nyvinninger og de merkantile rammevilkår som utviklet seg i perioden.
To store skogseiendommer, Nordmarksgodset og Sørkedalsgodset
De første menneskene som bosatte seg i Norge betraktet skogen som sin, drev jakt og fiske og hentet
tre og virke der. Faste eiendomsgrenser eksisterte ikke.
For ca 1500 år siden oppsto allmenningene. De ble allerede i Harald Hårfagres tid (ca 865–ca 933)
lagt under Kronen (kongen), men bygdefolket (bønder) beholdt bruksrettighetene. Da
kristendommen kom til Norge på 1000 tallet, forærte kongene mange av sine eiendommer til Kirken.
Ved reformasjonen fra 1537 ble nesten halvparten av landets eiendommer ved et pennestrøk
konfiskert av kongemakten. Kirken og klostrene mistet disse eiendommene, og kongen eide igjen de
fleste skogeiendommene, også rundt Oslo. På grunn av mangel på penger til krigføring, tok kongene
Christian IV og Fredrik III på1600-tallet opp lån fra flere embetsmenn, adelsmenn og kjøpmenn. To av
disse var Johan Garmann og Morten Lauritzen Ugle. Det ble gitt pant i store skogeiendommer rundt
Oslo, og da kongen ikke kunne innfri lånene, var han tvunget til å overdra eiendomsretten til
långiverne. Slik oppsto to store private eiendommer nord for Christiania i 1649. Garmann grunnla
Nordmarksgodset, som omfattet det meste av Akerselvens nedslagsområde. Lauritzen grunnla
Sørkedalsgodset, som omfattet det meste av Lysakerelvas nedslagsdistrikt. Etter Garmanns og
Lauritzens død ble eiendommene spredt på flere hender.
(Johan Garmann d.y.(født 1610, død 1673) var en danskfødt embets- og kjøpmann som gjennom mange år virket i Christiania. Da Johan
d.y. senere begynte si karriere ble han knytta til et nettverk av innvandrere fra Sønderjylland som ble beskytta av stattholderen. Han
begynte i den offentlige finansforvaltningen, hvor han virket under stattholderne Christoffer Urne og Hannibal Sehested. Før 1638 hadde
han blitt slottsskriver på Akershus. I 1640 ble han toller i Christiania, og i 1641 stiftsskriver i Akerhus. Fra 1647 var han
kontribusjonsforvalter ved Generalkommissariatet..
Honorarene han mottok for sine embeter var betydelige. Han var engasjert i handel, og sagbrukene ga ham betydelige inntekter. Samrøret
mellom offentlige embeter og næringsdrift ble utnyttet til fulle for å øke inntektene. Under Hannibalsfeiden 1643–1645 tjente han også
godt på å låne penger til staten mot pant i eiendommer. Dette ble gjort i samarbeid med Sehested på en måte som sikret best mulig
fortjeneste for Garmann. Han byttet også til seg eiendommer, i byttehandler med staten der eiendommene Garmann ga fra seg var av
langt lavere verdi enn dem han mottok. I 1664 eide han helt eller delvis elleve sager, og han hadde store skogeiendommer i Aker og
på Romerike. Etter hvert hadde Garmann kontroll over det meste av skogen hvorfra man kunne fløte tømmer til Maridalsvannet. Han fikk
anlagt de første reguleringsdammene i området slik at fløtingen ble lettere.
Hans enke giftet seg året etter med overhoffrettsjustitiarius Christian Madssøn Lund. Han sølte bort mye av formuen, og det gjenværende
av de enorme skogeiendommene i Nordmarka ble etter hans død i 1691 solgt til Gjord Andersen.)
(Morten Lauritzen (Ugle) (født ca 1600 - død i 1665) var kjøpmann og sorenskriver i Aker, senere slottsfogd og fra 1648 rådmann i
Christiania. Han ble i 1649 eier av Bogstad, flere gårder i Sørkedalen og lasteplassen Vækerø. I løpet av de neste hundre år ble Bogstad
grunnstammen i det store Nordmarksgodset. I 1631 g.m Anne Pedersdatter Heid, født circa 1610 i Oslo. Hun var datter av Peder Johansen
Heide og Margrethe Christensdatter. Datter Anne Mortensdatter (5.8.1635–8.6.1683 el. 1684), enke etter kjøpmann Peder Kinck, ble gift i
1661 med Rådmann Peder Nielsen Leuch. Eiendommen ble først overtatt av svigersønnen, rådmann Peder Nielsen Leuch, og gikk senere i
arv til dennes sønnesønns sønn Morten Pedersen Leuch, hvis enke Mathia Collett i 1773 ble gift med Bernt Anker. Hans bror, Peder Anker,
overtok Bogstad samme år.)
Etterkommere av Morten Lauritzen Ugle arvet Bogstad og skogseiendommene. Leuch-familien kom
inn via giftemål, og når enken etter Morten Pedersen Leuch (han døde i 1768), Mathia Collett i 1773
giftet seg med Bernt Anker skulle Bogstad vokse innenfor Anker-familiens forretninger.
Pleiedatteren Anna Cold bodde hos Mathia etter at Morten døde, og i 1772 solgte Mathia Bogstad til
Anna som samme år giftet seg med Bernt Ankers bror Peder Anker, hvorpå det nygifte ekteparet
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 1
flyttet til Bogstad i 1773. Det ble sagt om dette: ”langt nok fra Christianias sentrum til at de ikke var
til sjenanse for Bernts lokale makthegemoni, men nær nok til å kunne holdes under oppsyn”.
(Familien Anker står sentralt i vår fortelling, og det begynner med Bernt Ankers oldefar Erich Olsen Ancher som var født i Göteborg og slo
seg ned som kjøpmann i Christiania i 1660-årene. Sønnen Bernt Ancher ble sogneprest i Land, og sønnesønnen Christian Ancher fulgte i sin
farfars fotspor og ble handelsmann i Christiania, hvor han slo seg opp som skipsreder og trelasteksportør.
Da Bernt Anker ble født i 1746, eide faren 50 skip og var en av byens største trelasthandlere. Bernt Anker fikk en god utdannelse etter
tidens standard. Etter at skolegangen var avsluttet, reiste han sammen med sine brødre i flere år rundt i Europa, og han lærte seg til
sammen sju språk. Da Anker var 21 år, overtok han handelshuset sammen med sin mor, som var blitt enke, og sine to brødre, Peder og
Jess. Den eldste av brødrene, Iver Ancher, døde ugift i 1772 uten å ha spilt noen rolle i familiebedriften.
I april 1773, 26 år gammel giftet Bernt Anker seg med den ni år eldre slektning Mathia Collett. Hun var enke etter Morten Leuch og var en
av Christianias rikeste kvinner.
Med sin nyervervede kapital kunne Bernt Anker kjøpe ut resten av familien fra handelshuset og bli eneeier. Bernt Anker var
forretningsmann, skipsreder, skogeier, trelasteksportør, godseier, verkseier, vitenskapsformidler, kammerherre og konferensråd. Han ble
etter hvert Norges rikeste mann og eide bl.a. bergverk, Hakadals og Moss jernverker, det store familiehuset Paléet. Paléet var en stor
enetasjes murgård i Oslo, oppført i 1744-45, med senere tilbygg og ombygginger. Paléet ble revet etter brann natt til torsdag 14. mai i
1942, og lå med adresse til Fred. Olsens gate 6 (tidligere Store Strandgate) i Oslo. Etter 1814 fungerte Paléet som Norges tredje kongebolig.
20 000 ansatte hadde Anker i sine ulike virksomheter. Sine største inntekter fikk han fra trelasteksporten til England, der han bl.a. leverte til
den engelske flåte
I 1805 døde Bernt Anker, 58 år gammel, som enkemann og barnløs. Sin store formue skjenket han til det Ankerske fideikommiss, opprettet
ved Bernt Ankers testamente av 1801, som bestemte at hans formue på ca. 1,5 mill. riksdaler, herav ca. 800 000 anbrakt i faste
eiendommer, skulle gjøres til et fideikommiss, hvis årlige utbytte skulle gå til allmennyttige formål. Boet måtte imidlertid innstille sine
betalinger 1819, og fideikommisset opphørte dermed.
Bror til Bernt Anker, Peder Anker (født i Christiania i 1749, død i 1824 på Bogstad) var norsk godseier og statsmann, og Norges første
statsminister fra 18. november 1814 til 1. juli 1822.
I april 1772 giftet Peder Anker seg med Anna Elisabeth Cold (1749-1803), datter av justisråd Isaac Andreas Cold (1716-1761) og Elisabeth
Cathrine Nissen (1717-1751). Deres tre første barn døde som spedbarn eller ved fødselen, og bare det fjerde, datteren Karen (1789-1849),
vokste opp og overlevde foreldrene. Hun ble i 1807 gift med grev Herman Wedel-Jarlsberg, og de arvet Bogstad i 1824 etter hennes far.)
(Fideikommiss (av latin fidei commissum, «betrodd på ære og samvittighet») er betegnelsen på en eiendom, dvs. en hvilken som helst
formuesmasse enten det er i form av penger, fast eiendom eller løsøre, som ikke kan selges, men skal gå i arv, som bestemt av arvelater
eller giver. Den som disponerer fideikommisset kalles fideikommissbesitter, og har bare krav på avkastningen, mens selve formuesverdien
etter vedkommendes død uforminsket skal gå videre til et annet medlem av slekten etter en fastsatt arvegangsfølge.
Hensikten med etableringen av fideikommiss er å sikre en slekts velstand og anseelse over lengre tid ved å holde formuen samlet på en
hånd. Stamhus skiller seg fra fideikommiss ved at disse bare kan gjelde fast eiendom.
Ordningen med fideikommiss stammer trolig fra Spania i middelalderen, der det var en lensrettslig institusjon med tronfølgen som forbilde.
I Danmark-Norge ble fideikommiss innført under Christian V. Den norske grunnloven av 1814 inneholder forbud mot opprettelse av nye
fideikommiss, samt også stamhus, grevskaper og baronier.)
I 1772 kjøpte altså Peder Anker (sammen med sin hustru Anna Cold) Bogstad med tilhørende
eiendommer for 90.000 riksdaler, og satte seg som mål å samle de opprinnelige skogseiendommene.
Han fullførte ideen da han i 1804 overtok de resterende eiendommene, slik at han satt som eier av så
vel Sørkedalsgodset som Nordmarksgodset.
(Bogstad i Peder Ankers tid: I 1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad en mils vei nordvest for Christiania, med betydelige
skogeiendommer i Sørkedalen og bl.a. flere sagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slekt Leuch, som aldri hadde
bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt; skjøtet på Bogstad, som ble
utstedt 1773, ble undertegnet av Mathia og Bernt Anker i fellesskap. Peder hadde 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna
Elisabeth Cold, og de flyttet straks til sin faste bopel til Bogstad. Familien Leuchs hovedbygning med barokk parterrehage ned mot
Bogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Anker utvidet bygningen, bl.a. for å få plass til sin store kunstsamling fra
utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også
var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden
karakterisert som “fyrstelig”. Han førte et elegant hus, bl.a. med besøk av utlendinger på reise i Norge.
Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendom Vækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad,
en halv mils vei, som samtiden benevnte “en Chaussée” (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast
fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt
“at til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veier”. 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i
Akerhus stift.
I 1791 kjøpte Anker Bærums Jernverk i Lommedalen i Bærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han
moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførte tantieme for arbeiderne så
produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte. 1799 kjøpte han den del av Nordmarka som grenset inn til
Sørkedalsgodset, og i 1804 skoger og vassdrag videre østover til Maridalen. Der hadde han i 1793 anlagt en ny stangjernhammer,
Hammeren i Maridalen, som filial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han “Ankerveien” fra Bogstad til Hammeren for å lette
transporten av trekull til verket og halvfabrikata av stangjern fra Bærum. De norske jernverkene produserte særlig støpejern, til ovner og
kanoner, og stangjern, til smijern (spiker, bolter, beslag, hestesko o.l.), det meste ble eksportert.)
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 2
Peder Ankers mange sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han
omkring år 1800 atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde
anslagsvis 550 000 daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene ble fløtet over Tyrifjorden til
Steinsfjorden og tatt opp til vannskillet på Krokskogen i øst ved Åsa. Se eget avsnitt om Kjerraten i
Åsa.
Godset omfattet en mengde skoggårder og husmannsplasser. Leilendingene forpaktet jordveiene til
eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring, fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav
mange arbeidsplasser.
På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne
engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring 1780. Der drev han
planteforsøk, bl.a. med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartneren Johann R. Grauer,
som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et
mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad
gratis som landets første “landbruksskole” for bondegutter. Like før krigsutbruddet sommeren 1807
hadde John Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster,
dette var grunnlaget for Det kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grev
Herman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen
av egen norsk bank og eget universitet.
Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode med høykonjunktur for norsk trelast og
jernverksdrift, med gode eksportmuligheter. I 1807 kom krisen. Den franske fastlandssperringen var
til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i
krig med Storbritannia, vår største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer og rederier ble
hardt rammet, og mange gikk konkurs. Peder Ankers virksomheter greide seg med et nødskrik.
(Peder Anker og politikken. I nødsårene 1807–14, og spesielt i året 1814, grep Anker inn i rikspolitikken, først og fremst gjennom grev
Herman Wedel Jarlsberg, som i 1807 hadde giftet seg med Ankers datter Karen. I svigersønnen fikk Anker en trofast og sterk venn, og en
driftig og dyktig arvtaker. Grev Wedel, som var jurist, utviklet seg til å bli en fremragende politiker, som både som leder av
Provideringskommisjonen og som medlem av Regjeringskommisjonen i de årene Norge var geografisk atskilt fra Danmark pga. blokaden,
hadde stor nytte av svigerfarens kornmagasiner og gjestfrie hjem.
Da stormaktene ved freden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, ble en riksforsamling kalt
sammen i den store hovedbygningen på Eidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetter Carsten Anker. Peder Anker møtte som første
representant for Akershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sitt grevskap Jarlsberg.
Anker tilhørte unionspartiet, som ble ledet av grev Wedel. Han var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt. Det
nyopprettede norske kongedømme ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprins Karl Johan skulle
danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble greven
finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges første statsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra
november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker
representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham til ridder av Serafimerorden
1815 og til ridder av Carl XIIIs orden 1821.
Sine siste leveår tilbrakte Peder Anker på sitt kjære Bogstad, hvor han døde oppunder jul 1824. Et stort gravfølge ledsaget kisten den lange
veien fra Bogstad via Vækerø til bisettelsen i Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i
Vestfold.
Peder Ankers gods gikk i arv til datteren Karen og svigersønnen grev Wedel, og etter grevinne Karens død ble eiendommene 1854 delt
mellom to av deres sønner: baron Harald Wedel Jarlsberg overtok det meste av skogen, Vækerø og jernverkene i Bærum, Hakadal og Moss,
mens broren Herman overtok Bogstad gård og ca. 8000 daa skog. Harald og hustru Elise fikk datteren Elise som giftet seg med Carl Otto
Løvenskiold som har drevet skogsdriften videre.)
Da Peder Anker døde i 1824 overtok svigersønnen Herman Wedel Jarlsberg hans eiendommer. Det
var nødvendig med drastiske nedskjæringer, og Nordmarka ble flere ganger pantsatt til Norges Bank.
Situasjonen ble så alvorlig at baron Harald Wedel Jarlsberg, grev Wedel Jarlsbergs mellomste sønn
som overtok Nordmarksgodset ved grevens død i 1840, gjorde flere forsøk på å selge Nordmarka.
Forsøkene strandet imidlertid, og dette var siste gang spørsmålet om salg av Nordmarka kom opp.
Carl Otto Løvenskiold var sønn av Otto Joachim Løvenskiold og Caroline Wedel Jarlsberg. Hans mor
døde på grunn av komplikasjoner etter fødselen, og Carl Otto tilbrakte mye av barndommen på
Bogstad. Der ble han kjent med Harald Wedel Jarlsbergs tre døtre. Han giftet seg senere med en av
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 3
dem, Elise. Carl Otto Løvenskiold ble statsminister i Stockholm, og var med på innføringen av
parlamentarismen i Norge i årene rundt 1884. Da Harald Wedel Jarlsberg døde i 1897, overtok Carl
Otto Løvenskiold Nordmarksgodset og Løvenskiold-Vækerø. Dagens Carl Otto Løvenskiold er hans
tippoldebarn.
Tømmeret
På 1500-tallet økte behovet for trematerialer i Europa, i en tid med økende handel, skipsfart og
byutvikling. Norge hadde store uutnyttede skogressurser, og med introduksjonen av vannsagene
(oppgangssaga) var grunnlaget lagt for en omfattende trelasthandel.
(Oppgangssag: De første oppgangssagene kom til Norge på slutten av 1400-tallet. Innenlandsk forbruk og eksport av skårne bord kunne
starte. Den første måten å få plank på var å hugge, huggenbord, det vil si bord som var kløvet med øks og kiler. Etter hvert ble stokkene
skåret med handsag. Stokken ble da plassert på en stor "skjærebenk". En mann sto under og en sto oppå, og så skar de stokken på langs.
Derfor gikk det mye enklere og raskere da sagbladet kunne drives opp og ned ved hjelp av vannkraft. Navnet "oppgangssag" viser til
sagbladbevegelsen opp og ned. Sagbladet var omtrent to meter langt, og var festet i ei solid treramme. Ramma ble presset opp og ned ved
hjelp av et vasshjul.
Helt frem til siste halvdel av 1700-tallet var det bare vanndrevne, enbladete sager som var i bruk. All sagskur ble gjort som gjennomskur.
Det vil si at hele stokken ble delt opp i bord og planker ferdige for salg. Kantingen ble eventuelt gjort av sluttbrukeren.
På slutten av 1700-tallet ble det mulig å lage tynne valsede sagblad. De tynne valsede bladene gav penere bord og betydelig tynnere
sagsnitt slik at man fikk flere bord ut av stokken. De tynne sagbladene var også betydelig lettere å dra, slik at det kunne brukes flere blad i
sagen. Disse sagene ble kalt "silkesager".
Nye tekniske forandringer kom rundt 1850. Vannkraft ble byttet ut med dampmaskin, og vi fikk de første dampsagene. Det var
dampmaskiner som drev sirkelsagblad og høvelmaskiner. Dermed ble det enda mer effektivt, og sagbrukene ble industri.)
Konkurranse mellom trevirke til trekull og til trelast
Skog er tett knyttet til jernproduksjon, for til et jernverk trengs det store mengder kull. Det var stor
kullproduksjon i kullmiler rundt i Nordmarka og det meste av hugsten som foregikk på den tiden
dreide seg om å skaffe tre til kullproduksjon. Det trengtes så mye tømmer at skogene rundt
jernverkene på det nærmeste ble snauhugget. På slutten av 1700-tallet var jernproduksjonen i Norge
på det største, svært mye av produksjonen ble eksportert og inntektene var viktige for Norge. Med
unionsoppløsningen i 1814 kom det toll på eksport til Danmark og fortjenesten ble dårligere. I 1860
årene ble norske jernverk utkonkurrerte av engelske som produserte både billigere og bedre jern.
På samme tid som det ble fart på jernverkene ble det også stor etterspørsel etter for tømmer fra de
norske skoger. På 1500 tallet var skogene på kontinentet hardt utnyttet samtidig som Europa hadde
stort behov for tømmer. Var det noe vi hadde i Norge, så var det skog og vi leverte varene. På 1500tallet begynte oppdemmingen av vannene for å gjøre det mulig med tømmerfløting og
tømmerhugsten i Nordmarka skjøt stor fart. Mot slutten av 1700-tallet var Norge Europas største
eksportør av trelast. Denne handelen har vært enormt viktig for Norge og for bygdene her til lands og
skaffet bøndene rikdom og velstand. Handelen skjedde i begynnelsen fritt men etter hver ble den
mer regulert.
Merkantile rammevilkår
Før 1688 var i praksis all sagskur fri. Dette medførte at den lett tilgjengelige kystskogen ble uthogd.
For å drive tømmerdrift i innlandet krevdes mer kapital, noe bøndene ikke hadde.
Adelen hadde gjort en del forsøk på å få enerett på sagbruksdrift, men lykkes ikke med det. Derimot
hvisket borgerskapet noen ord i kong Christian V's øre at dersom borgerne i byene fikk enerett på å
drive trelasthandel og tilliggende virksomheter, ville kongens inntekter bli mere visse. Som alle andre
konger trengte også Christian V penger. Embetsmennene kunne videre fortelle at det var stor fare for
at de norske skogene ville bli uthugget dersom det hele fikk fortsett som hittil. Dermed var alt lagt
tilrette for en forordning. Som hovedgrunn for å innføre forordningen ble anført faren for skogenes
ødeleggelse. Alle sager skulle registreres. Av de vel 1200 sagene som eksisterte, var det bare 664 som
fikk privilegium til å fortsette. Hver sag kunne skjære et bestemt kvantum, en bestemmelse som ikke
ble overholdt. Bare byborgere kunne eie og drive sagbruk og trelasthandel. I premissene for
forordningen står det også at bøndene solgte trelasten alt for billig til de "hollandske lurendreiere".
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 4
Ved å innskrenke produksjonen kunne prisen settes opp. Det ser ut til at dette virkelig skjedde.
Avgiften, hvert tiende bord, samt eksporttollen var en av de viktigste inntektene fra Norge til kongen.
Kvantumsbestemmelsene ble opphevet i 1795. Det ble også etter hvert tillatt med enkelte
bondesager som bare kunne skjære virke fra egen skog og til eget bruk. Salg til eksport fra
bondesagene kom ikke på tale. Det passet de priviligerte eierne på. Etter mange og lange utredninger
ble hele privilegieordningen opphevet i 1860. Det førte til en fullstendig teknisk omveltning. 1. januar
1860 sto en rekke dampsager klare til start, spesielt i de tre "flisbyene" Fredrikstad, Lillestrøm og
Namsos.
(Sagbruksprivilegier. Blant annet av frykt for at skogene skulle uthogges ble det fra 1500-årene til ut på 1800-tallet gitt en rekke
forordninger som skulle regulere sagbruksnæringens omfang.
- Reskript av 1. juni 1587 (NRR II s. 709f.) påbød at alle sager på kronens og kirkens grunn skulle nedlegges, såfremt ikke kongen selv ville
bruke dem.
- Åpent brev 15. august 1616 (NRR IV s. 602f.) opprettholdt forbudet mot sager på kronens grunn og krevde samtidig at alle som skulle
drive sagbruk, måtte ha odelsgrunn å sette sagen på, samt egne tømmerskoger.
- Dette kravet ble gjentatt i reskript av 24. april 1618 (NRR IV s. 694f.), men av hensyn til borgerne ble forbudet mot sager på kongens
grunn nå opphevet.
- Et sagbruksreglement av 6. september 1688 (Rothe II s. 734f.) innebar at om lag 500 sager på Øst- og Sørlandet måtte nedlegges. I dette
området gjensto deretter cirka 700 sager, som nå fikk privilegium på å skjære for eksport. Det eksisterte likevel fortsatt langt flere sager,
men de uprivilegerte bygdesagene hadde bare tillatelse til å skjære vankantede bord og bare for det lokale behov.
- Privilegiet fra 1688 omfattet sager som hadde vært i drift i minst 30 år, men en god del yngre sager fikk tilsvarende rettigheter på et
senere tidspunkt. For hver privilegert sag ble det fastsatt et maksimalkvantum for den årlige skuren, uttrykt i normalbord; slike sager ble
derfor også kalt kvantumsager. Nordafjells ble kvantumbestemmelser gjennomført fra 1750.
- Bortsett fra noen år omkring 1720 ble kvantumbestemmelsene for de privilegerte sagene i prinsippet opprettholdt til 1795 (avskaffet ved
forordning 22. april det år), men det ble på flere vis lempet noe på dem i 1700-årene.
- Fra 1733 fikk sageierne sønnafjells anledning til etter søknad å flytte kvantum fra en sag til en annen innenfor samme tolldistrikt,
- sagbruksreglement for det sønnafjelske 29. desember 1740 tillot at kvantum for hver sag ble regnet under ett for en femårsperiode
(kombinerte år); disse bestemmelsene gjorde det lettere å utnytte kapasiteten på de beste sagene, samtidig som eierne i større monn ble i
stand til å eliminere virkningene av uheldige omstendigheter vedrørende vassføring, føreforhold og lignende.
- 1795: Forbudet mot å skjære for eksport på bygdesager ble gjentatt i forordning 1795, men opphevet ved lov 8. juni 1818, som tillot
enhver som hadde sag på egen grunn, å skjære tømmer av egen skog, samt å selge det. Sageieren måtte imidlertid ikke skjære tømmer av
andres skog for salg.
- Helt fri ble sagbruksnæringen ved lov 26. august 1854, gjort gjeldende fra 1. januar 1860.
- Plakat 7. august 1752, som forbød enhver utskipning av trelast fra Nord-Norge, ble opphevet ved lov 20. september 1845 § 196. )
Statens merkantilistiske politikk favoriserte altså byborgerne. Ved kjøpstadsprivilegiene i 1662 fikk de
enerett til trelasthandelen. Ved sagbruksreglementet i 1688 ble antall sager nesten halvert, og hver
sag fikk bare sage et visst kvantum bord (derav navnet kvantumsagene). Hele næringen ble nå samlet
på hendene til et fåtall velstående borgere. Og dette var grunnlaget for utviklingen av Christiania som
by.
Christiania
Christiania på 1700-tallet var en liten by med trelasthandel og sagbruksdrift som de viktigste
næringskildene. Fra 1600-tallet og utover på 1700-tallet ble det på grunnlag av store
skogforekomster og trevirke etablert en sosial elite, det såkalte trelastpatrisiatet. Det bestod av noen
få familier som etablerte store formuer og som dominerte livet i byen både sosialt, økonomisk og
kulturelt. Familiene Anker, Leuch, Collett og Elieson tilhørte denne sosiale eliten, og de var stort sett
inngiftet og i slekt med hverandre.
Nabobyen Drammen ble kjøpstaden Drammen først i 1811. Da ble ladestedet Bragernes slått
sammen med ladestedet Strømsø. Bragernes var frem til 1811 underlagt magistraten i kjøpstaden
Christiania, og dette var til irritasjon og uro i Bragernes. Ladestedet Strømsø var underlagt grevskapet
Jarlsberg i Tønsberg frem til 1811
Strømsø hadde skutehavnen. Utenlandske skip kastet anker ved Kobbervik og Tangen.
Skipsfart
Nederland ble på 1500- og 1600-tallet den ledende skipsbyggernasjonen på det europeiske
kontinentet. Å beholde denne posisjonen fordret tilgang på store mengder tømmer av god kvalitet;
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 5
for å lage skipsplanker er det nødvendig med lange, rette trær med nok spenst til å kunne bøyes og
nok rigiditet til å tåle hardt vær. Nederland var fattig på egnet skog, mens Norge hadde store
mengder tømmer som kunne kjøpes til en rimelig pris. Dermed startet en omfattende handel mellom
Nederland og norske byer/ladesteder.
I Nederland trengtes også tømmer til fundamenter under store bygninger. Amsterdam er bokstavelig
talt bygd på norsk tømmer. Samtidig med nederlendernes sterke behov for trelast kom vannsagen i
bruk her i Norge.
Trelasten ble hovedsakelig utskipet fra kystbyene på Østlandet, hovedsakelig av nederlendere, som
tok trelasten til Nederland og også videre til Frankrike og Spania.
På slutten av 1600-tallet trenges nederlenderne litt etter litt tilbake og engelskmennene trenger seg
mer og mer frem. Det var spesielt to årsaker til dette. London brant så å si helt ned i september 1666
og denne brann skapte et enormt behov for trelast til den store bys gjenreisning. Norge var det
nærmeste land denne trelast kunne fås fra, og engelske skip kom og hentet den her. Like før hadde
Cromwell utstedt den såkalte "navigasjonsakt" i 1651. Denne lov bestemte at varer til England kun
skulle innføres på engelske skip, eller på det lands skip som varene kom fra. Dermed ble
nederlenderne slått ut og engelske fartøyer kom i stedet og lastet i Norge.
Behovet for trelast i England og navigasjonsakten ga altså støtet til en begynnende norsk skipsfart, og
det var kanskje så langt tilbake som i dette tidsrom at grunnlaget for den nye, norske sjøfart ble lagt.
Vi kunne jo fritt frakte vår trelast til England uten konkurranse av de kapitalsterke nederlenderne.
Perioden 1690-1709 er den første gullalderen i norsk skipsfart.
Etter en lavkonjunkturperiode fra 1709 til 1740, begynte en ny oppgangsperiode for norsk skipsfart.
Den amerikanske uavhengighetskrigen førte til en fordobling av den norske koffardiflåten, og
perioden 1793-1807, med den franske revolusjonen og de etterfølgende Napoleonskrigene, skulle bli
en ny gullalder for norsk skipsfart. i 1806 hadde ca.11.000 mann hyre i handelsflåten, og
fraktinntektene var på omtrent 2 mill. riksdaler.
Den engelske blokaden av Danmark/Norge i 1807-14 lammet langt på vei den norske skipsfarten, selv
om kaperfart ble en inntektskilde for mange.
(Navigasjonsakten var en engelsk lov av 9. oktober 1651 som forbød innførsel av varer fra de engelske koloniene på andre enn engelske
skip, og fra Europa på andre skip enn de som tilhørte den engelske flåten eller flåten i det landet der varen var produsert. Denne loven var
rettet mot nederlendernes sterke stilling i den internasjonale skipsfarten, og det bidro til å redusere deres innflytelse kraftig.
Navigasjonsakten fremmet også utviklingen av skipsfart i Norge, med varer som trelast og fisk.)
(Koffardiflåten vil si handelsflåten (i motsetning til krigsflåten) og kommer, som så mange ord for handel og sjøfart fra nederlandsk, der
"kopfardie" vil si "kjøpefart".)
Fossum
Fossum er omtalt første gang som gårdsbruk omkring 1400. Krongods etter reformasjonen. 1670
overtatt av Peder Leuch, og i 1771 av Peder Anker. Det ble anlagt masovn (nedlagt 1858) og
stangjernhammer (nedlagt 1874) under Bærums Verk. Ankerveien ble bygd som bindeledd mellom
Bærums Verk, Fossum Bruk og Maridalshammeren.
Daværende eier av Bærums verk, Conrad Clausen, bygget i 1770 årene en stangjernshammer på
Fossum nedenfor Hammerfossen der Hammerdammen er i dag. Han fikk hente ut trekull i Bogstads
skoger og rett til å bruke Vækerø til kai og lagerplass. Da Peder Anker etter Conrad Clausens død i
1785 overtok Bærums Verk i 1791, bygde han en masovn på Oslosiden av fossen. Ankerveien ble
bygd mellom Bærums Verk, Fossum og Maridalshammeren, ferdigstilt i 1793.
Da Peder Anker overtok i 1791, anla han i tillegg en masovn. Dette dannet starten på Fossum
Jernverk i Bærum. (Ikke å forveksle med Fossum Jernverk i Skien.) Det var særlig stangjern som ble
produsert på Fossum jernverk. Stangjern var et slags smijern. Det ble i noen år forsøkt med malm fra
gruver ved Gaustad og Sognsvann, men dette var ikke lønnsomt, og man gikk over til å hente malm
fra verkets gruver ved Kragerø og Arendal. Malmen ble tatt i land på Vækerø. Ved til trekull ble fløtet
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 6
ned Sørkedalen og milene reist på vestsiden av Bogstadvannet. Hammerverket hadde en produksjon
på 2–3 tonn per år, men var ikke i kontinuerlig drift.
Bogstadvannet var så sent som på 1930-tallet, en isdam. Her skar man is til husholdninger. Ved
utløpet av Bogstadvannet ligger ”Milene”. Navnet er oppkalt etter kullmilene. Her lagde man trekull
av tømmeret som ble fløtet ned fra Sørkedalsvassdraget.
Trekull var en forutsetning for jernproduksjon. Produksjon av trekull foregikk i Marka ved såkalte
kullmiler, også kalt kølabonner. På våren foregikk hogsten. Selve brenninga foregikk på høsten, i
september. I prosessen fra ved til trekull foregikk en slags tørrdestillasjon. Veden ble stablet i en
haug (mile) som ble dekket med jord. Så tente man på bunnen av vedhaugen. Deler av veden ville da
brenne, mens resten ble ”tørket” og omgjort til trekull. Den som hadde ansvaret for kullbrenninga
måtte vente i 2-3 uker på at veden skulle omformes til kull. Det ferdige trekullet ble så kjørt om
vinteren med hest og slede på ”kølaveien”. Vel fremme ved jernverket, ble trekullet lagret i store
kullhus.
I 1820-årene var verket nedlagt en tid, men helt slutt ble det i 1858 for masovnen og i 1874 for
hammeren.
Peder Ankers jernverk fra 1791 ble nedlagt i 1861. Stangjernshammeren er borte, men masovnen fra
jernverket kan man fortsatt se spor av på Oslosiden av elveløpet. Roter du i bakken kan du se kullrester og aske.
På Fossum ligger i dag flere arbeiderboliger som var knyttet til jernverket og sagbruket. Disse er
bevart og ennå i bruk. Barnehagen er en gammel flerfamilie-bolig hvor forøvrig Ellens mor bodde i
noen av sine barneår. Fossum Verks skole, bygningen ligger der i dag, er fra 1859, men det var skole
ved Fossum jernverk allerede fra 1804 for 70 barn. Både Fossum Verk, Bærums Verk og Bogstad Brug
på Oslosiden, startet opp egne verksskoler til opplæring av arbeidernes barn. Da Conrad
Clausen utvidet Bærums Verket med Fossum laget han også en ny og bedre Verksskole, som var
påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i 1773. Dette skjedde før ny skolelov
ble innført i 1860 med krav om fast skole for alle barn i landet.
Veinavnene på Fossum vitner om historien, Sagtomtveien hvor plankestablene lå og Fossumhavene
hvor arbeiderne hadde sine kjøkkenhaver. Se bilder i oppgangen i FH54.
Etter at jernverket og hammeren ble nedlagt, ble vannkraften fra Hammerfossen brukt for å drive
Fossum sagbruk som ble anlagt nedenfor fossen. Sagbruk og høvleri ble anlagt 1881. Det har i alt
vært 10 sagbruk langs Lysakerelven, men fløtning langs elven var arbeidskrevende, og i 1881 ble alle
sagbruk samlet på Nedre Fossum. Dette ble nedlagt i 1961 og erstattet av Fossum bruk som da ble
modernisert til et stort trelastbruk. Dette tilhørte Løvenskiold-Vækerø og ble flyttet opp til miletomtene ved Bogstadvannet. Nå er det Bergene Holm som eier sagbruket.
Store deler av Ankerveien er fortsatt bevart, enten som turvei eller som villavei. Langs veifaret kan
man finne sidemurer, brokar, stabbesteiner og askekaller. Mellom Stein gård og Murenveien er
Ankerveien fredet.
Lysakervassdraget: Fra Oslo elveforum v/Ida Tønnesen
Eiendomsforhold og vannkraft
Mye av vassdragets historie er formet av godset ved Bogstadvannet, Bogstad Gård. Gården på
Bogstad har aner tilbake til 1200-tallet da den tilhørte cistercienserklosteret, som bygde klosteret på
Hovedøya. Hovedøya kloster eide også mange gårder langs elven og mye skog langt opp i
Nordmarka.
Langs Lysakervassdraget lå det flere kjente gårder som var klostergods, nemlig Rød, Jar, Øraker, Voll,
Grini, Voksen, Fossum og Bogstad. I 1537 kom reformasjonen, og alt klostergods ble overført til
kongen som leide ut gårdene og fallrettighetene i Lysakerelven. Kongen, som trengte penger,
begynte å pante gårdene og måtte snart overdra dem til Christianias rikeste. En av disse gårdene var
Bogstad, hvis eiere skulle få stor betydning for utviklingen langs Lysakerelven. Det er nok å nevne
Peder Anker som en av de store eiere til Bogstad. Han residerte på Bogstad fra 1772 til 1824.
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 7
Vannkraften ble tidlig utnyttet. Kverner og sagbruk ble alt på 1100- tallet bygget på gårdene. I 1560
reiste bøndene sag ved Fossum nedenfor Fådvannet (Bogstadvannet). I 1594 beskrev Oslo-biskop
Jens Nilsson en sag under fossen ved Fåbro. I den øvre delen var det smelteovn og sagbruk ved
Fossum. Lenger nedover var det flere møller, bl. a. Voksen mølle ved mølleplassen og Grini mølle ved
Grinidammen.
Bogstad gård
Skal man vandre langs Lysakervassdraget er det helt naturlig å starte med Bogstad gård.
I 1649 ble gården solgt til rådmann Morten Lauritzen sammen med flere gårder i Sørkedalen og
lasteplassen Vækerø. Med Bogstad gård som sentrum skapte han det vi kaller Nordmarksgodset ved
å kjøpe opp enda flere gårder og store skogeiendommer i Sørkedalen. Godset ble senere overtatt av
svigersønnen Peder Leuch. I 1772 overtok Peder Anker Bogstad gård, og under hans eierskap skjedde
det mye innen trelast og industribygging, og en god del av dette var knyttet til vannkraften i
Lysakerelven.
Da oppgangssaga kom i bruk rundt 1550, ble elvesagene god forretning. De gamle sagene delte hver
stokk i bare to emner, men oppgangssaga delte stokkene i langt flere og jevnere emner. Med
Lysakerelvens gode vannføring, ble produksjonen atskillig større enn før. I 1688 var det gitt
Sagbruksprivilegier hvor hver av 600 sager i det «Søndenfjeldske» ble tildelt et årskvantum på 1.000
til 20.000 bord som en enerett til å skjære tømmer for eksport. Disse privilegier ble det senere
lempet noe på i 1795 og i 1818, men ble først helt opphevet i 1860.
Peder Anker var en av dem som hadde glede av dette. I 1773 bygget han et nytt sagbruk ved
Sagfossen ved Lysaker. Denne sagen hadde en kapasitet på 20.000 bord pr. år. For å utnytte denne
kjøpte han flere kvantumssager i Oslo- området, nedla disse og fikk etter søknad deres
kvantumsretter overført til sagen ved Lysakerelven. I 1772 hadde han overtatt Bogstad eller
Sørkedalsgodset og arvet halvparten av Nordmarka, men til tross for oppkjøpet av flere skoger, ble
det vanskelig å skaffe nok sagtømmer. Sørkedalen og traktene nordover var nærmest uthugget blant
annet på grunn av de svære mengder som gikk med til trekulleveranser til Bærums Verk.
Inntil 1795 hadde sagbrukene bare hatt tillatelse til å sage eget tømmer, men nå ble også kjøp av
sagtømmer tillatt. Samtidig som etterspørselen fortsatte å stige, steg også utgiftene til renter og
avdrag, slik at det for Peder Anker ble nødvendig å utnytte kapasiteten så høyt som mulig. I 1803
kjøpte han den andre halvpart av Nordmarksgodset og dessuten store skogstrekninger i Land og
Valdres.
Lysakerelven er 7,4 km lang og siden 1874 markert grensen mellom Oslo og Bærum. Navnet kommer
av gården Lysaker, som ligger på Bærumssiden av elven. Frem til langt ut på 1800-tallet var navnet på
elva ”Fåd”, som betyr grense eller gjerde. Det gamle navnet på Bogstadvannet var "Faavandet"
(1700-tallet). Ved dagens demning var det i tidligere tider bare en liten foss, og Fådvannet
(Bogstadvannet) var lavere enn i dag. I 1869 fikk Wedel-Jarlsberg på Bogstad bygget en kistedam som
hevet vannet ca. to meter, og kalte det nye vannet for Bogstadvannet. Carl Otto Løvenskjold bygget
ny demning i 1913. Osdammen.
Navnet er etter gården Lysaker nederst ved elva i Bærum, der jernbanestasjonen ligger i dag. Lysaker
kommer av gammelnorsk Ljosaker, en lys kornåker.
På 1700 kaltes Bogstadvannet for Fådvannet etter elvens eldste navn.
Voksen mølle Det er lite igjen av denne møllen bortsett fra noen murrester helt inn til elvekanten.
Voksen mølle lå under Voksen gård. Gårdens historie kan følges så langt tilbake som til 1426. Møllen
som tilhørte gården, ble bygget på 1700 tallet og var i drift frem til 1935. Bygningen ble revet i 1960
årene.
Grini sag, mølle og kraftstasjon
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 8
Her lå det et teglverk, anlagt av Peder Anker rundt 1790. Teglverket produserte mur- og takstein til
Bogstad Gård. Verket ble nedlagt i 1902. Ved Grini lå det også sag. Saga hørte, som de fleste
virksomheter langs elven, under Bogstad godset. Sagene var gode skatteobjekter. I 1773 skulle
sageieren betale damstokkskatt, sagmesterskatt og sagtiende til dagens myndigheter. Grinisaga lå
omtrent der dagens Grini mølle holder til. Mølla ble anlagt i 1867 og nedlagt i 1904. Her malte flere
av gårdene i Østre Bærum kornet sitt. Fra rundt 1915 til 1950 drev Løvenskjold kraftstasjon ved
Grinifossen. I 1922 var det 100 strømabonnenter på Røa, Fossum og Sørkedalen. Senere ble
strømmen kjørt inn på det kommunale nettet. I dag er det flere småbedrifter som holder til i
mursteinsbygningen. Denne er bygget om flere ganger.
Holtet sag De høye steinfundamentene på Røa idrettsplass, mellom turveien og elven, er restene
etter saga. Sagmesteren bodde på Holtet, en av de mange husmannsplassene under Rødgårdene. I
1885 sysselsatte saga syv mann.
Røafossen Fossefallet ga kraft til sag og mølledrift. Saga brant ned i 1764. Rød mølle ble tatt i bruk i
1888. Bygningen på hele 5 etasjer gikk opp i flammer i 1895 og ble ikke gjenoppbygget. Det var også
mølledrift knyttet til både Jar og Ullern gård.
Jarsaga Sagbruket her var trolig i drift fra 1550 til 1888. På 1670-tallet ble det skåret opptil 10.000
bord på saga.
Fåbrofossen – Granfosse n Som tidligere nevnt måtte alle som skulle passere Lysakerelven øst eller
vestover, passere på Fåbro. I 1749 etablerte teologen, verksherren, poeten og senere rådmann
Christian Baumann Tullin industrivirksomhet her. Dette omfattet spikerverk på Oslo-siden, pudder og
stivelsesfabrikk på Bærum-siden. Hans store sommerhus står fremdeles ute på elvebrinken.
Virksomheten ved Lysakerelven var starten på vår tids Dyno Industrier. I 1865 ble Lysaker
nitroglyserinfabrikk anlagt på østbredden ved fossen. I 1874 eksploderte imidlertid hele fabrikken, og
en mann ble drept. På grunnav sprengningsfaren ble fabrikken flyttet til Engene ved Sætre i Hurum.
Granfoss bruk på Bærum-siden startet opp i 1869 med produksjon av tremasse, senere ulike
papirprodukter, også cellulose en kort periode. Fabrikken var en av landets første tresliperier for
eksport av trevarer. Tresliperiet ble nedlagt i 1964. Papirproduksjonen ble etter hvert også nedlagt.
Granfoss næringspark ble etablert i 1983 og har omformet området til vår tids bruk. En ny Fåbro ble
reist i 2001.
Mustad fabrikker Etter at nitroglyserinfabrikken hadde etablert seg på Hurum, kjøpte Mustad
jernvarefabrikk tomten i 1875. De flyttet fra Gjøvik og satte i gang produksjon av bl.a. margarin,
vaffeljern, ovner og hestesko. Før første verdenskrig hadde Mustad 42 hester som daglig kunne dra 2
turer til byen med varer. I dag ligger kjøpesenteret CC Vest der jernvarefabrikken lå.
Lysaker sag og mølle
Den nederste fossen i Lysakerelva er Møllefossen, også kalt Sagfossen. Ved Sagfossen var det
tidligere både ei mølle og ei sag. For sikkerhets skyld gikk saga om natta og mølla om natta.
Møllefossen er den siste fossen før elven renner ut i Lysakerfjorden. Her lå Lysaker sag og mølle.
Gården lå litt nærmere elven enn der Lysaker stasjon ligger i dag. Gården var aldri noen stor gård hva
dyrkningsareal angikk. Dens hovedinntektskilde var knyttet til sag- og mølledrift i Møllefossen. Saga
var i drift allerede i 1580 som oppgangssag. Det var en kvantumssag som hadde tillatelse til å
produsere 4.000 bord i 1686, noe som raskt ble økt til 5.500 bord. I begynnelsen på 1700-tallet var
Lysaker sag den største i området, og Peder Anker på Bogstad overtok det hele i 1777.
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 9
Lysakers vekst til tettsted
I siste halvdel av 1600-tallet ble det bygget bro og vei mellom Sollerud gård og Lysaker gård. Det var
en første start på dagens veiforbindelse. Vertshus og skysstasjon for reisende dukket opp etter hvert.
På Oslosiden bygget eierne av Sollerud gård i 1731 en ny gjestegivergård der den gamle hadde stått.
Den stod til 1871 da en ny ble oppført. På Bærum-siden ble det bygget vertshus i 1780 som en del av
Lysaker gård. Bygningen ble tatt ned i 1980 og siden gjenreist på Veimuseet ved Hunderfossen.
Det at Lysaker- og Sørkedalsvassdraget tidligere var ei industrielv, gjorde at vannkvaliteten var langt
fra god, men på 1960-tallet startet opprensingen av kloakkutstlipp, og i dag har elva svært god
vannkvalitet.
Sørkedalsvassdraget ble kalt Surka (=den mørke) før. Muligens er navnet en motpol til ”Ljosa (= den
lyse). Navnet Sørkedalen stammer herfra.
Kjerraten i Åsa
Selv om Peder Ankers trelastvirksomhet stort sett var lokalisert til Lysakervassdraget med utskiping
fra Vækerø, hadde han også skog i Solør. Dette tømmeret ble transportert på landeveien, men Peder
Anker syntes at slitasjen på veiene ble stor og vedlikeholdet kostbart. Elver og vassdrag var å
foretrekke, og i 1800 ble de gamle planene om en kanal fra Øyeren til Christianiafjorden tatt opp til
ny behandling. Som fagmann på området fikk Peder Anker kontakt med Peter Bagge og hans sønn
Samuel, Sveriges fremste sluseeksperter, i hvert fall i Peder Ankers øyne. Disse hadde nylig vært
engasjert i kanalanlegget mellom Vänern og Kattegat, og skulle noen år senere bygge Gøtakanal. Nå
ble det aldri noe av kanalen mellom Øyeren og Christianiafjorden, saken verserte frem til 1807 og ble
da skrinlagt også pga blokade og krig.
Fordi Peder Ankers sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi hadde han i perioden
1796 til 1798 kjøpt atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde
anslagsvis 550 000 daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene som ble fløtet fra Randsfjorden (Land)
og Sperillen (Valdres), ville ende i Tyrifjorden og det eneste farbare vassdraget for tømmeret videre
derfra var Drammensvassdraget. Imidlertid hadde Peder Anker få venner i denne delen av Drammen
der de største sagene sto. Prosjektet med Drammensbroen og flere andre konflikter hadde ført til at
forholdet mellom Anker og bragernesbeboerne var iskaldt. Så problemet for Peder Anker var altså å
få dette tømmeret fra Drammensvassdraget til Sørkedalsvassdraget og til sin egen sag ved Lysaker.
Da tar han i 1804 ny kontakt med Samuel Bagger, og ideen om Kjerraten i Åsa ble unnfanget.
En slik kjerrat skulle dra tømmerstokkene slik at de overvinner en høydeforskjell fra Steinsfjorden til
Damtjern på 390 m og en lengde på 3,1 km. En stigning på 1:8, altså en ganske bratt bakke. Vannkraft
fra Åsaelven skulle gjøre denne jobben. Fra Damtjern ble tømmeret dratt med hest over til
Storflåtan. Herfra bar det nedover elven til Svarten, Kringla og ned til Langlivann, videre ned
Langlielven til Bogstadvannet og Lysakerelven til sagen ved Sagfossen hvor tømmeret ble saget.
Derfra ble det transporert videre til lagerplass for utskipning på Vækerø. Et ganske dristig prosjekt
som var i drift fra 1807 til 1850. Gjennomsnittlig ble det fraktet 1.500 tylfter tømmer pr. år, hvilket vil
si 18.000 stokker, som tilsvarer over 100.000 planker.
Fra hjemmesiden til Kjerratenmuseet i Åsa:
Kjerraten i Åsa er et teknologisk fenomen uten sidestykke i hele verden. Det ble bygget som et vanndrevet tømmertransportsystem som
skulle bidra til mer effektiv tømmereksport for Peder Anker. Kjerraten ble i sin samtid beskrevet som den største enkeltinvestering gjort av
en privatperson i Skandinavia, og dannetgrunnlaget for et eget lite industrisamfunn i Åsa i årene 1803 til 1851, fra oppbygging og prøvedrift
til utfasing og nedriving. Tømmeret kunne uten problemer fløtes ned vassdragene til Hønefoss, ut i Tyrifjorden og inn i Steinsfjorden til Åsa.
Men for å få tømmeret transportert lettest mulig til Ankers sager i Lysakervassdraget, måtte stokkene føres opp på Nordmarksplatået. I en
tid lenge før motoriserte kjøretøyer fantes, innebar dette en nærmest umulig teknologisk utfordring. Men Peder Anker var en mann med et
omfattende internasjonalt nettverk, og for å hanskes med de nesten 400 meters høydeforskjell mellom Steinsfjorden og Damtjern tok han
kontakt med den svenske ingeniøren Samuel Bagge (1774-1814). Bagge hadde erfaring fra Trollhättan sluseverk i Vest-Sverige og han tok
fatt på oppgaven med datidens fremste teknologi i bagasjen. Løsningen ble Kjerraten i Åsa, et unikt tømmertransportsystem verden ikke
hadde sett – eller senere fikk se – maken til.
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 10
Tolv kjerrater med drivhjul, støttehjul og jernlenker i mellom, ble anlagt fra nederst i Åsa ved Steinsfjorden til Vassendvika ved Storflåtan.
Ved hjelp av vannkraft dro kjerratene tømmeret oppover, og ved fløting ble stokkene fraktet ned vassdragene i Nordmarka og ned til
sagene i Lysakerelva. Her ble de skjært til plank og fraktet ut fra Vækerø til London og andre havner som stod klar til å ta imot norsk trelast.
Fakta:
Byggeperiode:
1803-1809
Driftstid:
1809-1850
Driftstid pr år:
10-12 uker, 24t i døgnet, 7 dager i uken
Antall kjerrater:
12 stk ble bygget,
men nr 12 kom aldri i bruk
Lengde:
3900 meter (nr 12: 860 m)
Høydeforskjell:
Steinsfjorden - Damtjern ,389 meter
Hastighet:
1/3 meter pr sekund
Transportkapasitet:
240 stokker pr døgn
Totalt transportert 1809-1850:
60 000 tylfter (1 tylft = 12 stokker)
Aktuelle konger i denne 200 års perioden:
Christian IV (1588 - 1648)
Frederik III (1648 - 1670)
Christian V (1670 - 1699)
Frederik IV (1699 - 1730)
Christian VI (1730 - 1746)
Frederik V (1746 - 1766)
Christian VII (1766 - 1808)
Frederik VI (1808 - 1814)
Christian Frederik (1814)
Carl II (1814 - 1818)
Carl: Pluss på 11 for å få svensk nr
Carl III Johan (1818 - 1844)
Oscar I (1844 - 1859)
Carl IV (1859 - 1872)
Oscar II (1872 - 1905)
Trons prosjekt Fossum, Bogstad, Lysakervassdraget
Side 11