Øker mest av alle norske papiraviser! 1.–6. juni 2012 / Kr 32,– / Årgang 193 / Nr. 21 / Utgis av Morgenbladet as / Etablert 1819 av boktrykker Niels Wulfsberg MASSE BOKSTOFF Myter, makt, trass, løsrivelse, knekkebrød, mot; Litteraturfestivale ne er snart tomme for temaer. Side 38 ane farsethås om det siste tiårets norske litteratur: www.morgenbladet.no Leder Herfra til virkeligheten Side 48–50 Jødehat er mer komplisert enn vi tror. maria berg reinertsen: Norsk litteratur etter Fra det moderne handlings Amerikas åndsliv regelen. Møt redaktøren av The New York Review of Books gjennom 50 år. Side 44 Side 40 Når 80 mektige kvinner skal inn mellom to permer, blir det trangt om plassen. Side 43 Det blomstrer i tidsskriftfloraen. Men hvor er stridslysten? Side 50 Heia Nederland! VM-finalen 2010 var en skam. I EM ligger håpet i Rafael van der Vaarts silkefot. kultur side 30 Vokter umulig fred General Robert Mood leder FNs observatører og avviser bestemt at det finnes noen militær løsning på krisen i Syria. side 2 Syv fete år «Gjennom hennes bøker går en varm åre av konfronta sjonsvilje.» Side 46 – Foucault ble helt gal, han syntes New York var et forferdelig sted, forteller Sylvère Lotringer. Side 38 Et nytt standardverk Når du trodde historien om andre verdenskrig ikke kunne bli verre. Side 42 Aslak Bonde: De rødgrønnes mulighet for gjenvalg er dårligere i 2013 enn i 2009. Per Boye Hansen vil bli husket for et imponerende galleri av store produksjoner som han har lokket til Festspillene i Bergen. kultur side 34 «Å være en god venn viste seg, deprimerende nok, ikke å holde for å stoppe Anders Behring Breivik.» Kristopher Schau fra 22. juli-rettssaken. samfunn side 8 Unaturlige utvalg Psykologens forsøkspersoner er blant de merkeligste og mest eksotiske mennesker som finnes. Ideer side 24 side 4 2 morgenbladet 1.–7. juni 2012 morgenbladet as Grunnlagt 1819 Konstituert ansvarlig redaktør Lena Lindgren [email protected] Kulturredaktør Håkon Gundersen [email protected] Debattredaktør Marit Slotnæs [email protected] Kommersiell direktør Nina C. Kulås [email protected] Aktuelt intervju leder Jødeappelsiner? «Det må være mulig å kritisere staten Israels politikk uten å bli beskyldt for antisemittisme.» Det har vært omkvedet i debatten om den nye antisemittismen. Nå er den første store kartleggingen av antijødiske holdninger her til lands endelig gjennomført. Rapporten som er laget av Holocaustsenteret, fastslår at 12,5 prosent av den norske befolkningen samlet sett har utpregede fordommer mot jøder. Det finnes altså nordmenn som mener at jødene selv er skyld i at de forfølges. 19 prosent i utvalget støtter påstanden «Verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». 26 prosent mener det er riktig at «Jøder ser på seg selv som bedre enn andre». Det er noe deilig solid i å tallfeste holdninger på denne måten. Men ettersom det langt på vei er dokumentert at innvandrere fra muslimske land importerer jødehat til norske skolegårder, er det en svakhet ved undersøkelsen at holdninger blant muslimer ikke er målt spesielt. Vi stiller oss derfor bak anbefalingen om å følge opp med en slik studie. For at utvalget skulle bli politisk representativt måtte også dobbelt så mange fremskrittspartifolk ha vært spurt. Hvem er egentlig de 8 prosentene som faktisk sier at de ikke vil ha en jøde i nabolaget eller som venn? Nesten alle er enige i at det er ille at norske jøder opplever trakassering og hets. Vi er også enige med dem som hevder at vi må skille mellom legitim kritikk av Israels politikk og antisemittisk demonisering. Vi tror bare ikke at det er så enkelt. Antisemittismen ligger nedfelt i tenke- og talemåter som ikke uten videre lar seg skille fra den politiske og kulturelle konteksten de opptrer i. Man behøver ikke hate jøder for å være kritisk til staten Israel. Men det hjelper å hate moderne kapitalisme og amerikansk imperialisme, som jøder også assosieres med. Vårt Land mener på lederplass at rapporten fra Holocaustsenteret er et godt og nyansert utgangspunkt for debatt om sammenhengen mellom den sterke Israel-kritikken og jødehatet. I Aftenposten leser vi at: «Rapporten fastslår at det ikke er entydig sammenfall mellom kritikk av staten Israels politikk og antisemittiske holdninger. Analysen viser at halvparten av dem som støtter radikale, palestinskvennlige standpunkter, ikke har antisemittiske holdninger.» Jaha. Det må vel bety at 50 prosent av disse faktisk har slike holdninger? Mot 12,5 prosent i befolkningen som helhet. Forfatteren Jostein Gaarder måtte tåle hard kritikk for det antisemittiske innholdet i kronikken «Guds utvalgte folk» i Aftenposten sommeren 2006. Gaarders mytologiske erklæringer fremstår likevel som mer uskyldige enn den politiske venstresidens oppfordringer til internasjonale sanksjoner mot Israel, både økonomisk, kulturelt og akademisk. Det må være mulig å kritisere staten Israels politikk uten å bli beskyldt for antisemittisme. Men det er mer komplisert enn vi tror. Jakten på jødeappelsiner i norske butikker er kanskje en legitim politisk aksjonsform, men den kan ramme alle jøder, særlig de sårbare minoritetene utenfor Israel. mks Fredsvokteren General Robert Mood mener fred fortsatt er en farbar vei i Syria, der våpenhvilen brytes hver dag. Tove Gravdal – Du og observatørgruppen UNSMIS hadde vært i Syria i en knapp måned da en grusom massakre skjedde i Houla i det vestlige Syria fredag kveld og natt til lørdag i forrige uke. 108 ble drept. Er dette beviset på at dere er maktesløse i møte med menneskerettighetsbruddene i Syria? – Nei, ikke i det hele tatt. Observatøroppdraget har aldri gått ut på å påtvinge eller håndheve stans i voldshandlingene. Det at UNSMIS overvåker og rapporterer gir det syriske folk en troverdig og faktabasert stemme fra bakken. Det faktum at det internasjonale samfunn, gjennom UNSMIS, er på bakken og deler disse erfaringene med det syriske folk, og rapporterer faktaene om hva vi ser, er kraftfullt. Det er en beklagelig misforståelse at ubevæpnede observatører har makt til å stanse volden. Bare de som har våpen i hånd kan – og burde – gjøre det. – Hvilke fakta har dine observatører fått på bordet om massakren i Houla? – Vi har bekreftet 108 døde, blant dem 49 barn og 34 kvinner. Dødsårsakene var artilleri, bombekastere og håndvåpen brukt på kloss hold. Det siste er årsaken til de fleste dødsfallene. – Når kom dine observatører til Houla etter massakren, og hvordan var arbeidsforholdene for dem? – Det første teamet ble sendt klokken åtte om morgenen lørdag 26. mai. Vi har hatt flere team der senere. Til tross for den enorme tragedien og den følelsesmessige belastningen, er våre team blitt godt mottatt og har vært i stand til å bekrefte fakta på bakken. Denne typen etterprøving har en verdi som ikke bør undervurderes. Jeg vil gjerne få sagt hvor imponert jeg er over at slektninger er i stand til å opptre med så stor verdighet, selv når de, forståelig nok, venter mer av oss enn vi kan levere. Jeg forstår også fullt ut ønsket om at vi rykker ut umiddelbart om natten, mens volden pågår. Men jeg er nødt til å vurdere sikkerhetssituasjonen for de ubevæpnede observatørene og kan ikke sende dem ut i blinde i en kampsone om natten. Likevel, når vi mottar slike meldinger, tar vi det opp med lokale og høyere myndighetsinstanser for Dette er saken ••108 sivile ble drept i Houla vest i Syria fredag og lørdag i forrige uke. ••13 lik, bakbundet og skutt i hodet, ble funnet i Assukar ved Deir Ezzor i ØstSyria tirsdag. ••FNs sikkerhetsråd har fordømt massakren i Houla, men vetomaktene Russland og Kina blokkerer tøffere vedtak i Sikkerhetsrådet. ••Den norske generalen Robert Mood leder UNSMIS, FNs observatørstyrke i Syria. Han kom til Damaskus 29. april. ••UNSMIS’ mandat er å overvåke en våpenhvile og gjennomføringen av spesialutsending Kofi Annas sekspunktsplan for å avslutte konflikten i Syria. å sikre at kampene opphører. – Du møtte president Bashar al-Assad sammen med FNs spesialutsending til Syria, Kofi Annan, på tirsdag. Annan ba da Assad om å gjennomføre «modige tiltak, nå» for å stoppe volden. Er noen slike tiltak iverksatt? – Gitt situasjonen, som er mer komplisert enn slik den fremstilles i internasjonale medier, så mener myndighetene at de har vært modige ved å legge til rette for at vår styrke kom raskt på plass og ved å åpne opp for internasjonale medier. Kofi Annan appellerte om modigere tiltak med tanke på å løslate fengslede, åpne for nødhjelp og stans i voldshandlingene. Det er for tidlig å si om dette vil skje. – Din sjef i New York, leder for FNs fredsbevarende operasjoner, Hervé Ladsous, sier at Assad-tro milits i en gruppe kjent under navnet Shabiha, er mistenkt for å ha drept de sivile i Houla. Er dette i tråd med funnene dine observatører har gjort? – Det er oppfatningen til mange av dem vi har snakket med i landsbyen. Våre team har vært på bakken for å forsøke å kartlegge fakta. Så snart vi konkluderer, vil våre funn bli sendt til FNs hovedkvarter. – Konfronterte Annan president Assad med denne beskyldningen, og i så fall, hva var Assads svar? på lederplass Frankrike: Stolt og nærtagende gjentar statsminister Mariano Rajoy at Spania ikke ber om hjelp utenfra. Denne forsikringen lukter av en gest fra Don Qijote. Russland: Russere er som oftest tålmodige og lite opprørsek, men når de først reiser seg mot sine ledere, gir de seg ikke før vedkommende er avsatt. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 3 Et krevende oppdrag: Observatørstyrkens leder Robert Mood sier hans folk fremforhandler lokale våpenhviler hver dag og har selv jevnlig kontakt med alle parter i konflikten. – At omstendighetene er uklare, og at regjeringen gransker tragedien. – Anslagene over antall drepte siden opprøret mot Assad startet i mars i fjor, varierer, men det kan dreie seg om opp mot 14 000. Situasjonen i Syria ligner mer og mer på en borgerkrig. Ser det slik ut også for deg i Damaskus? – Det er en veldig sammensatt situasjon der regjeringen og den væpnede opposisjonen fortsatt ser sine respektive interesser best tjent med å bruke vold og med å svare på vold med mer vold. Hele den syriske statens militærmakt er ikke tatt i bruk på dette stadiet, så en borgerkrig ville sett enda verre ut enn den lavintensitetskonflikten vi nå daglig opplever. Våpenhvilen blir ikke respektert, men vi er ikke i et borgerkrigsscenario. Fred er fortsatt et mulig valg. – Mange hevder at Annans fredsplan fra april for lengst er død. Du har ansvaret for å overvåke gjennomføringen av denne planen. Hva er ditt syn? – Jeg forstår frustrasjonen fullt ut. Men ingen har lagt frem noen troverdige alternativer. Et stort flertall av aktører mener at dette er den eneste planen for en fredelig løsning. Derfor er den fortsatt i live. – Ditt mandat fra FNs sikkerhetsråd varer i 90 dager. Hvordan tror du situasjonen vil utvikle seg til mandatet utløper i slutten av juli? – Det gjenstår å se. Hvis de som har våpen i hånd og de som nører opp under ilden, bestemmer seg for å holde tilbake og velger veien mot dialog og politiske prosesser, vil vi se at volden stanser, til det beste for det syriske folk. – Hvor stor del av Syria er dekket av dine 300 observatører? – En svært liten del, men et større antall observatører ville ikke ha endret på det. Observatørgruppen er en troverdig og faktabasert tilstedeværelse på bakken, et politisk redskap som gjør det mulig for aktørene å velge en fredelig løsning, hvis de vil. – Reiser du selv mye rundt? – Ja, jeg har selv vært i mange av områdene med mine observatører, og har erfart både vanskelighetene og den enestående utholdenheten til det syriske folk. Akkurat nå tar administrasjonen av observatørgruppen og dialog på høye nivåer mye tid. – Ifølge mandatet fra FNs sikkerhetsråd, har den syriske regjeringen ansvaret for deres sikkerhet. Blir det ivaretatt? – Den syriske regjeringens tilrettelegging er profesjonell og tilfredsstillende. Israel: Tenkningen rundt innvandring til Israel blir i stadig økende grad utfordret i et land som definerer seg som jødisk – og som per definisjon forutsetter en jødisk majoritet. Sverige: Det eneste som egentlig er klart er at Bashar al-Assad må bort for at Syria skal få fred. Noen løsning på hvordan det skal foregår er desssverre fortsatt langt unna. En borgerkrig ville sett enda verre ut. – Du er tidligere øverste leder av den norske hæren og har lang militær erfaring. Er det en militær løsning på den dype krisen i Syria? – Nei. Ytterligere militarisering av konflikten vil bare gjøre situasjonen verre og kutte enda dypere sår hos det syriske folk, noe det vil være utfordrende å håndtere i årene fremover. Det vil øke dramatisk de siviles lidelser og sette på spill en hardt tiltrengt stabilitet mens reformer blir gjennomført. Det vil også innebære en stor risiko for hele regionen. – Hvor mye kontakt har du med de involverte partene i konflikten, altså opprørere og regjeringsstyrker? – Daglig og ukentlig, på ulike nivåer. Alt fra regjeringen, opposisjonen, den væpnede opposisjonen, stammeledere, sjeiker, religiøse ledere og flere. – Syrias situasjon ser ut til å være fastlåst, med mange sivile fanget i en desperat situasjon. Hva er veien ut? – Modige skritt, utført med moralsk USA: Sanksjoner mot Syria fra USA, EU og andre har effekt. Likevel er det på høy tid med en våpenembargo i regi av FN og tøffe og omfattende økonomiske sanksjoner. Foto: Louai Beshara/Scanpix mot, fra alle aktører i Syria, slik at volden tar slutt. At UNSMIS bidrar og konsentrerer seg om å gå inn og stabilisere sentrale, lokale områder, i kombinasjon med intens politisk dialog på regionalt og internasjonalt nivå. – Men ingen av partene er villige til å forhandle. Er det noe håp om samtaler? – Vi forhandler frem løslatelser og lokale våpenhviler, selv i dag, så det foregår dialog, og det fungerer på lokalt nivå. Fragmenteringen av opposisjonen og deres strev med å stå samlet nasjonalt, er en sentral utfordring. Forståelig nok blir dialogen vanskelig akkurat nå, på grunn av tragediene i Houla, og i Deir Ezzor tirsdag denne uken. De neste dagene vil vise om disse hendelsene kan overbevise dem som har våpen i hånd om å velge en mer fornuftig vei videre enn mer vold. – Regner du med å bli mer enn 90 dager i Syria? – Jeg planlegger for morgendagen og neste uke. Men hva som skjer etter at mandatperioden utløper, er opp til Sikkerhetsrådet, generalsekretær Ban Ki-moon og Kofi Annan, selv om jeg vil komme med mine innspill. [email protected] Intervjuet er gjennomført på e-post. Kina: I en verden som nå opplever dramatiske endringer i maktbalansen, vil sterkere kinesisk-arabiske bånd kunne bidra til økt multipolar dialog. 4 morgenbladet 1.–7. juni 2012 samfunn Tips? Innspill? Respons? Send e-post: [email protected] Dyrere privat utdannelse Foto: Kim E. Andreassen/UiB Aarebrot i streik Den alltid aktive forsker og statsviter Frank Aarebrot gikk denne uken ut i streik – for første gang siden han ble ansatt ved Universitetet i Bergen i 1967, skriver På Høyden. Mang en gang har Unio-medlem Aarebrot uttalt seg om andre som streiker (i Morgenbladets kåring fra 2006 kom han ut som den nest mest siterte forskeren i Norge). Denne uken har han ifølge NRK måttet be streikeledelsen om tillatelse før han uttaler seg. Er det verdt det, Aarebrot? De siste syv årene er det blitt dyrere å ta privat utdannelse. Det viser en gjennomgang studentavisen Universitas har gjort av skolepengene ved de største private utdanningsstedene i Oslo. Reklameskolen Westerdahls har økt prisene mest. I 2005 kostet en bachelor i Art Direction 48 500 kroner. Nå koster den samme graden 64 000 kroner. Regulert for prisstigningen tilsvarer det en økning på 8500 kroner. Ved BI betaler en student i 2012 rundt 57 000 kroner årlig for utdannelsen sin. Det er 30 prosent mer enn hva den samme utdannelsen kostet i 2005. Også ved Campus Christiania har studieavgiftene økt. Hverken BI eller Campus Christiania har lov til å gjøre profitt på utdannelsen, og begge studiesteder sier til Universitas at økningen i skolepenger skyldes økte lønnskostnader. Av Westerdahls forklares prisøkningen med at skolen har fått nye høgskolekrav å forholde seg til. Dårlige odds mot Erna Rødgrønne politikere tror på ønskereprise. Men å snu elendige målinger til valgseier, som i 2009, blir verre denne gangen. Kommentar Aslak Bonde Bøndene raser, de offentlig ansatte streiker, meningsmålingene varsler valgskred for de blå, og de rødgrønne krangler internt. Man skulle tro at representantene for regjeringen og regjeringspartiene var litt betuttet for tiden, men det er de ikke. Spesielt i Arbeiderpartiet er troen sterk på at alt kommer til å bli bedre neste år, når det er stortingsvalg. For alle husker de sommeren 2008. Da var det også intern krangel, meningsmålingene var enda dårligere enn nå, og det var bare noen ytterst få i regjeringsapparatet som på ramme alvor trodde at det skulle være mulig å vinne valget ett år etter. Når det likevel gikk, fikk man ikke bare fire nye år i regjering. De rødgrønne ble også vaksinert mot dårlige meningsmålinger i årene mellom valgene. Noe som i teorien skulle gjøre det lettere for regjeringspartiene å komme på offensiven når den korte valgkampen starter en gang neste sommer. Når regjeringen i tillegg vil kunne bruke mye mer penger neste år, er det forståelig at det fortsatt er mye nøktern optimisme blant dagens makthavere. Det blir helt sikkert et godt jordbruksoppgjør neste vår, det blir ingen storstreik i offentlig sektor, og regjeringen har allerede lagt frem et opplegg for kommuneøkonomien i 2013 som ordførerne for en sjelden gangs skyld ikke har klaget på. Finansminister Sigbjørn Johnsen har i tillegg kjørt en såpass stram budsjettstyring de to siste årene at han neste år kanskje vil kunne plusse på flere titalls milliarder uten at han bryter handlingsregelen, som begrenser bruken av oljeinntektene. Ekstra pengebruk var en viktig årsak til at regjeringen klarte å snu valgvinden i 2009. Finanskrisen gjorde at det nesten over natten oppsto et behov for å sprøyte offentlige penger inn i økonomien. Jens Stoltenberg og daværende finansminister Kristin Halvorsen kom i den fantastiske situasjon at det ble realøkonomisk riktig å pøse ut litt ekstra penger til gode formål – akkurat i det året det var valg. Den aller viktigste effekten av finanskrisen var likevel at flere velgere enn vanlig premierte økonomisk ansvarlighet. Jens Stoltenberg ble oppfattet som den aller stødigste skipper man kunne ha i et opprørt økonomisk farvann. På dette punktet blir det ingen reprise neste år. Den økonomiske krisen i deler av Europa kan bli verre, men den vil i så fall antageligvis fortone seg som mer permanent og mindre truende for Norge. Velgerne i 2013 vil være vant til at vi har labile økonomiske omgivelser – det innebærer at det vil bety mindre for dem når de bestemmer seg for hvilket parti de skal stemme på. Det er sterkt trykk på Stoltenberg om å lansere en stor politikkreform som man kan friste med neste år. Dessuten vil valget neste år stå mellom Høyres Erna Solberg og Aps Jens Stoltenberg, mens det i starten av 2009 virket som om Frps Siv Jensen var den mest aktuelle statsministerkandidaten. Dette er den aller viktigste forandringen siden 2008: Forholdet mellom Frp og Høyre er speilvendt, og både KrF og Venstre har bestemt seg for å si et absolutt nei til de rødgrønne. Uansett hvem som regjerer et land, er en av strategiene for å overleve å skremme velgerne med utfordrerne. Senest denne uken så vi hvordan partilederne i sine debatter alltid kjører både en angrepslinje og en forsvarslinje. De snakker om hva de selv har gjort eller vil gjøre, og de snakker om alt det forferdelige de andre partiene kan finne på å gjøre. For fire år siden lå Fremskrittspartiet rett under 30-tallet på de fleste meningsmålinger, mens Høyre lå litt over 15 prosent-merket. I tillegg garanterte både KrF og Venstre at de ikke ville la Siv Jensen få makt. I en slik situasjon var det lett for regjeringspartiene å peke på borgerlig kaos, og alt det rotet og all den høyreradikalismen som kunne bli et resultat av at de mistet flertallet. Slik meningsmålingene er nå, kan ikke Stoltenberg true med annet enn en Høyre-regjering som kanskje vil la Frp få gjennomslag i noen av sine flaggsaker. Erna Solberg fungerer dårlig som skremmebilde for midten-velgerne. Mangelen på gode skremmebilder og en truende økonomisk krise gjør at sannsynligheten for en ny rødgrønn valgseier blir liten. Historien vil ikke gjenta seg. Om da ikke strategene i regjeringspartiene klarer å videreutvikle to andre vinneroppskrifter fra 2008/2009: Personbytter og skifte av politikk. Da Bjarne Håkon Hanssen ble helseminister for fire år siden, var det med en klar bestilling om å finne på noe, slik at sykehuspolitikk ikke ble en tapersak for de rødgrønne året etter. I god tid før valgkampinnspurten kom han opp med en samhandlingsreform som på langt nær var ferdig, men som fungerte utmerket politisk. Om man ikke vant velgere på den, så fikk i hvert fall regjeringen søkelyset bort fra alle problemene i sykehussektoren. I september 2008 kom Stoltenbergs andre trekk: Asylpolitikken ble strammet inn – så mye at SV tok dissens på åtte av tretten innstramningsforslag. Stoltenberg akkompagnerte politikkendringen med en retorikk som var spesiallaget for å demme opp for velgerflukt til Frp. Den mest humane flyktning- og asylpolitikken ble den som sørget for at bare de som ganske sikkert ville få asyl, slapp inn i landet. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 5 Hvordan går det med Italia og Spania? Stå på krava, og bli stående! Fagrørsla gir ikke ved dørene når det er streik. Og den lar seg definitivt ikke rokke av storfint besøk. USAs utenriksminister Hillary Clinton (bildet) skal etter planen reise til Tromsø fredag kveld og tilbringe lørdagen der, og i den anledning søkte Tromsø-politiet om fritak for politifolk som var tatt ut i streik, slik at amerikanernes strenge sikkerhetskrav blir ivaretatt. Men nei, det ble blankt avslag. «Slik vi vurderer dette er ikke Clintons besøk et side 14 oppdrag hvor det er fare for liv og helse. Hvis det skulle være fare for liv og helse i forbindelse med dette besøket, er det kanskje bedre at hun ikke kommer. Da unngår man dette ganske enkelt», sier leder for streikekomiteen i Unio Troms, PerØyvind Skogmo, til Nordlys. Forholdet til Norges viktigste allierte må vente, en amerikansk utenriksminister kan da alltids komme en annen gang. Unio setter tingene i perspektiv. 100 år med militær luftmakt Denne helgen er det stort flystevne på Ørland hovedflystasjon vest for Trondheim. Arrangøren håper på 12 000 besøkende. Forsvaret feirer at det er hundre år siden det første norske militære flyet tok av fra norsk jord, og Nato avholder øvelsen Tiger Air Meet, med 24 skvadroner fra 16 land. Jagerfly og helikoptre skal holde et oppvisningshow lørdag, og presse- og informasjonsoffiser Morten Rosenlund tror på mellom 10 000 og 12 000 skuelystne sivilister. 750 militære gjester har allerede booket plass på Ørland i forbindelse med øvelsen. En av dem er seniorrådgiver for Nato-øvelsen, Donald Verhees, med erfaring fra Vietnam, av alle ville kriger. Interessen er enorm, skriver Adresseavisen. Det gjelder neppe bodøværingene, som tapte kampen om å være hovedbase for jagerflyene Norge har bestilt av USA, til fordel for nettopp Ørland hovedflystasjon. Og nå: Verden! fire statsrådsplasser, og det er en bred oppfatning i partiet om at de må brukes til å profilere fremtidens ledere. Det aller mest spennende i Sp akkurat nå er om Lars Peder Brekk også kan forsvinne ut – meget mot sin vilje. Det pågår en foreløpig fordekt kamp mellom ham og Marit Arnstad om førsteplassen på stortingsvalglisten til Nord-Trøndelag Sp. Selv om Arnstad har vært i nesten alle leder- og statsrådsspekulasjoner siden hun forlot rikspolitikken i 2005, ble det i vinter ansett som vanskelig for henne å danke ut landbruksminister Brekk. Etter bruddet i jordbruksoppgjøret er det blitt lettere. Om det blir klart at Arnstad er på vei tilbake til Stortinget, vil det umiddelbart oppstå et ønske i Sp om å gjøre henne til statsråd, og Brekk kan gå på et dobbelt nederlag. Kanskje kan Arnstad også på et eller annet vis få oppdraget med å revitalisere Sps distriktspolitikk. Det er nødvendig for partiet å gjøre noen grep slik at det fortsatt fremstår som en offensiv forkjemper for distrikts-Norge. Illustrasjon: Marvin Halleraker/www.marvin.no I år er det ikke like lett å se åpenbare forslag til vinnerstrategier hverken når det gjelder personer eller saker. Det har i mer enn et år vært snakket om at helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen er på vei ut. I vår har hun også gitt beskjed om at hun ikke tar gjenvalg til Stortinget. Et opplagt strategisk skifte hadde da vært å la regjeringens mest populære statsråd overta hennes departement. Men det er lite som tyder på at Jonas Gahr Støre har lyst til å flytte på seg, og Jens Stoltenberg bruker neppe tvang overfor ham. Da er det mer sannsynlig at en annen av dem som har sagt nei til fire nye år på Stortinget blir byttet ut. Magnhild Meltveit Kleppa gjør ifølge de aller fleste rødgrønne en ypperlig jobb som samferdselsminister, men Senterpartiet har bare Hvordan Ap og SV tenker om revitalisering eller fornyelse av politikken er det ikke så lett å se ennå. SV-ledelsen har snakket både om tannhelsereform og heldagsskole. Ap vil aller først sikre seg at valgløftene innen eldreomsorgen blir innfridd, men det er nødvendig med noe mer. Jens Stoltenberg vil helst ikke gi noen særlige løfter for den kommende fireårsperioden, men det er et sterkt trykk på ham både fra eget parti og fra de to juniorpartnerne om å lansere en stor politikkreform som man kan friste velgerne med neste år. Én satsning er allerede på vei: I nasjonal transportplan, som kommer til vinteren, vil det bli satset mye mer enn tidligere på intercity-tog og kollektivtrafikk i og rundt de store byene. Problemet er at denne satsningen koster mye og kanskje ikke oppfattes som ny. Valgstrategene mener å vite at velgerne er mye mer opptatt av det nye de kan få, enn av alt det de allerede har fått. Kanskje Stoltenberg tvinger de andre med på en billigere løsning. Et storstilt prosjekt for fornyelse og modernisering, for eksempel. Det vil være i overkant dristig. Det var med slagordet «fornyelse av offentlig sektor» Jens Stoltenberg gikk på tidenes valgnederlag i 2001. [email protected] Jonas Gahr Støre får celebert damebesøk og kan riste av seg den irriterende Tschudi-saken. Kommentar Tove Gravdal Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er en stor beundrer av Hillary Clinton. Hun burde ha blitt Demokratenes presidentkandidat i 2008, hun burde ha blitt USAs president. Ikke bare fordi hun er intelligent, kunnskapsrik og en politisk spiller i elitedivisjonen. Men også fordi hun har lært seg å akseptere de ubetydelige sakers viktighet. Torsdag kveld kom utenriksminister Clinton til Norge. Fredag deltar hun på en konferanse om global helse i Oslo, om kvelden flyr hun til Tromsø og blir der lørdagen. Litt av en fjær i hatten for hennes vert og kollega Jonas Gahr Støre. Det er sjelden stormaktens toppfolk tar seg så god tid i lille Norge. Støre kan med rette sole seg i glansen av Clintons besøk. Mens de av UDdiplomatene som steller med USA, og som ble tatt ut i streik akkurat denne uken, sikkert ergrer seg grønne over den tapte anledningen til å være med på noe riktig viktig på norsk jord. Det må være en lettelse for Støre å ta imot Clinton, etter at Stortinget tirsdag satte punktum for den såkalte Tschudi-saken. I to måneder har Støre vært gransket av mediene og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité fordi Utenriksdepartementet i 2008 ga 6 millioner kroner til et prosjekt ledet av hans venn Felix Tschudi. Opposisjonen mente Støre hadde opptrådt kritikkverdig, men deres innstilling ble nedstemt. Støre har med kroppsspråk og uttalelser vist at han synes Tschudi-saken er en fillesak. Det må tidligere president Bill Clinton ha syntes også, da hans politiske motstandere rotet i hans sexliv, og fant praktikanten Monica Lewinsky. Verdens mektigste leder ble filleristet og stilt for riksrett etter en offentlig heksejakt som pågikk i nesten hele 1998. Hans kone, Hillary Clinton, kom ut av Lewinsky-saken med æren i behold. For henne var saken en stor personlig belastning, selv om hun visste godt fra før at mannen ikke var av den trofaste typen. Men hun må ha ment at affæren hadde fint lite i offentligheten å gjøre. Likevel lærte hun en viktig politisk lekse: En fillesak blir en stor sak når en politiker som får kritikk, opptrer som om han er hevet over skrevne eller uskrevne regler. Bill Clinton trodde han kunne komme unna med lettvinte halvsannheter. Det kostet ham dyrt. Hillary Clinton har hatt suksess som senator og utenriksminister, og hun har bevart steinansiktet i møte med fillesakene. Hillary Clinton har lært seg å akseptere de ubetydelige sakers viktighet. Det er neppe dette Støre og Clinton kommer til å snakke om under Norgesbesøket, selv ikke når det er tid for smalltalk mellom de offisielle slagene. Begge foretrekker jo de store spørsmål: mødrehelse, barnedødelighet, massevaksinasjoner, klimaendringer, Syria-krisen, spenningen i Pakistan. Men Clinton er en mer hardhudet politiker enn Støre. Få er som henne blitt pepret med alskens beskyldninger om stort og smått. Clinton kunne hatt noe å lære Støre om å holde masken når det stormer, og å anerkjenne de små sakers betydning. [email protected] 6 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Regjeringen: Lur Nyhetspoesi Prosjektiler, utdrag inn i venstre øyekrok til øvre del av kraniet inn i munnen gjennom bakre svelg via underkjeven inn ved venstre nesevinge gjennom hjernen og ut i høyre tinningregion fra høyre og venstre flanke inn til halsvirvelsøylen i ryggmargen og over nyrepulsårene inn i brystet, ut i ryggen bak i venstre skulder og i høyre knehase inn ved venstre kjevevinkel gjennom ansiktsskjelettet ut i pannen på høyre inn i brystkassen gjennom spiserør og luftrør ut ovenfor venstre krageben gjennom begge lunger og hjertespissen ut gjennom venstre flanke inn i høyre øre, gjennom fremre del av hjernen ut i venstre tinning i skulderen via halsen gjennom skallen over ryggsøylen inn i bakre brystvegg Endre Ruset (f. 1981) er en norsk poet. Han sender stafettpinnen videre til Joakim Kjørsvik. Nyhetspoesi er en poesistafett med to parallelle løp. Statsrådene får hjelp av stadig flere statssekretærer, politiske rådgivere og informasjonsrådgivere. Likevel har vi som fremdeles jobber med andre ting, ikke uten videre inntrykk av at verken politikken, strategien eller informasjonen blir bedre. Men i et innlegg i Dagsavisen tirsdag forklarer samfunnsøkonom Bjørn Tore Stølen at den strategiske kompetansen tvert imot er formidabel. Regjeringen tar bråket med kravstore grupper i år – for til gjengjeld å la pengene sildre i 2013, da det som kjent er stortingsvalg. De sinte bøndene vil få et mye bedre oppgjør neste år, slik at de støtter opp om regjeringen. Det samme gjelder pensjonistene. I årets trygdeoppgjør ble de skviset da regjeringen i revidert nasjonalbudsjett reduserte den anslåtte lønnsveksten fra 4 til 3,75 prosent, mens den egentlig skulle ha vært økt til 4,25 prosent, som er rammen for lønnsoppgjøret i frontfagene, forklarer Stølen. Trikset er at de trygdede vil ha krav på å få etterslepet kompensert, og vips, så ligger det an til et hyggelig trygdeoppgjør i valgåret. Men som Will Rogers sa alt for hundre år siden: «Politikk er blitt så dyrt at selv nederlagene koster mange penger.» Nordmannen: Ikke lønnsom Endelig får innvandringsmotstanderne Statistisk sentralbyrå (SSB) på laget. Byråets forsker Erling Holmøy fortalte i Dagens Næringsliv i forrige uke at innvandring er som et pyramidespill: Det går bra til å begynne med, men så kommer tapene. Selv høyt utdannede arbeidsinnvandrere som går rett inn i jobb i Norge, er tapsprosjekter. Grunnen er, sier SSBs mann, at «disse skal også få barn og bli gamle», og da begynner taksameteret straks å løpe. Det underliggende er enda dystrere, for Holmøy opplyser at «en gjennomsnittsinnbygger i Norge bidrar med mindre inntekter enn han eller hun får igjen av velferdstjenester og overføringer». Nordmenn er rett og slett ikke lønnsomme. Lyspunktet er at denne spaltist for én gangs skyld kan føle seg samfunnsgagnlig. Han tok mesteparten av skolegangen i Danmark, belemrer ikke landet med barn, og røyker, slik at han trolig dør av kreft om lag ved fylte 67. Kulturen: Uheldig Tooji Dagen før dagen, altså før Eurovisjonens slagerfestival, var VGs forside meget tydelig: «Svenskene sier han ikke kan synge, men EUROPA HYLLER TOOJI». I artikkelen het det at VG hadde snakket med «flere europeiske Eurovision-eksperter», som var «svært imponert av det norske bidraget». Bortsett fra svenskene, altså. Denne spaltist fulgte finalen på en storskjerm i St. Georg i Hamburg, sammen med to-tre tusen tyske homser. Da Tooji Keshtkar marsjerte over skjermen, kom det lite hyllest. Tvert imot ble det fnist og Løp 1: Monica Aasprong – Jo Eggen – Torgeir Rebolledo Pedersen – Ingvild Burkey – Siri Amalie Oftestad – Anne Bøe – Sigurd Helseth – Arild Vange – Mathias R. Samuelsen – Tina Åmodt – Cecilie Løveid – Erlend O. Nødtvedt – Politikk poetikk praksis – La Rédaction – Gunnar Berge – Arne Borge (neste uke) Løp 2: Rune Berglund Steen – Øyvind Rimbereid – Rebecca Kjelland – Eirik André Skrede – Per Gjedde – Kristin Netland – Sturle Kvilekval – Bror Wyller – Tony Alexander – Stein Holte – Pernille Jynge – Øystein Wingaard Wolf – Jon Ståle Ritland – Endre Ruset ledd, enda 25-åringen jo er ganske kjekk. Sånn er det. Europeiske homser har peiling på dette stevnet, og de er nådeløse. Svenskene også. Uke 22 Oppsummert & nedbrutt Ved Frank Rossavik tips: [email protected] Streik! Etter intens mekling brøt forhandlingene i satirebransjen i natt sammen. Dermed tas satiren ut i streik med umiddelbar virkning. – Tilbudet vi fikk var en parodi og en vits. Vi ble ganske enkelt holdt for narr, sier en satirisk talsmann. Det råder nå stor usikkerhet om hvordan streiken vil ramme hverdagen i Norge. Det er gjort betydelige tiltak for å unngå at streiken rammer tredjepart. – Vi vet jo at tredjepart blir rammet av nær sagt hver eneste streik, og det er jo ikke rettferdig at alle streiker skal ramme slik. Vi har derfor gjort alt vi kan for å unngå å ramme ham, forklarer talsmannen. Enkelte kritikere har ment at Ved Sigve Indregard satirikernes krav er urimelige, og at norske satirikere har det godt. Dette avviser talsmannen kontant. – Det er vanskelig å være satiriker i Norge i dag. Vi må følge utviklingen i resten av verden. Mens italienske satirikere har fått meske seg i Berlusconi i flere år, har greske satirikere nylig fått gjennomslag for en uendelig rekke lammende parlamentsvalg i møte med en omfattende krise. Og hva har vi fått? En reder som heter Tschudi, Hanne Nabintu Herland og værkart i streik. Det holder rett og slett ikke! Vårt primære krav er derfor å få Thorbjørn Jagland, Carl I. Hagen og Lars Sponheim tilbake i sentrale posisjoner i norsk politikk. Ifølge forskere kan streiken bli langvarig. Markedet følger konflikten tett, og sentralt plasserte kilder sier det kan bli mangel på humor i politikken allerede mot slutten av denne uken. – Vi vil likevel ikke anbefale folk å hamstre satire. Vi arbeider allerede med løsninger for å unngå at satiremangelen skal gå ut over liv og helse, og at alle skal få seg en livsforlengende god latter selv om det er streik, sier kilden. En av løsningene som tas i bruk, er å øke sendeflaten for politiske kommentatorer. Å bruke andre satirikere ville være streikebryteri, men politiske kommentatorer er allerede parodier på seg selv, og derfor lovlig, hevder kilden. Kjære lesere, Morgenbladets tradisjonsrike sommerfest er i år den 22. juni på Fugazi i Oslo. Hold av datoen! Vi lover kunstnerisk program og en god fest. Følg med for mer informasjon og påmelding. Hilsen oss i Morgenbladet HAR DU TENKT DEG BORT I FERIEN... HUSK Å TA MED DEG ! BESTILL FERIEOMADRESSERING ENKELT PÅ MIN SIDE: WWW.MORGENBLADET.NO/MINSIDE ELLER TELEFON: 23 33 91 80 8 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Han er en manifestasjon vi selv har tillatt å formere Uke 7 Jeg tror at en av grunnene til at folk stadig klynger seg til sitt hat, er at de føler at når hatet først er borte, så vil de bli tvunget til å beskjeftige seg med smerten. James Baldwin Fokuset er tilbake på gjerningsmannen denne uken. Hvem er han, hvordan var han, hvorfor finnes han? Viktige spørsmål, men tungt å engasjere seg i etter de brutale ukene vi akkurat har vært gjennom. Selv om detaljene fra vitneforklaringene fra Utøya har vært forferdelige, har det likevel hvilt en slags positivitet over dem. Det er det lite av med Behring Breivik. Han er slitsom også. Det er så mye jeg ikke skjønner med ham, at jeg blir helt kjørt i huet av å forsøke å få noe system på det. Gamle venner av ham som har vært i vitneboksen, har i grunnen ikke hjulpet stort. Bare det at noen nå omtaler ham ved fornavn føles pussig. For de som vokste opp med ham er han selvfølgelig «Anders». Ikke «tiltalte» eller «Behring Breivik». En språklig detalj som minner oss på at han faktisk var noens venn en gang. En de følte de kunne stole på, som de likte å være sammen med. Som de til og med var bekymret for, da han i midten av tyveårene etter hvert begynte å isolere seg. Ikke fordi de var redd for hva han kunne finne på, men fordi de var glad i ham, som menneske. Også en merkelapp det føles vanskelig å bruke lenger: menneske. Bortsett fra den fysiske fremtoningen er det virkelig ikke stort igjen. Så hva i alle dager var det som skjedde? Det var i grunnen nå jeg hadde håpet at svarene skulle komme. Når de som sto ham nærmest begynte å fortelle. Kanskje vi endelig skulle kunne finne noen konkrete årsaker til hvorfor han ble som han ble, og dermed også vite hva vi må være på utkikk etter, så dette ikke skjer igjen. Hadde noe gått galt under oppveksten? Fantes det tegn som var blitt ignorert? Hva som helst. Men så blir dessverre det mest påfallende hvor lite det er som har skjedd. En temmelig vanlig fyr, om enn litt feminin og jålete, har kokt opp et merkelig verdensbilde i sitt eget hode, tilsynelatende uten stor påvirkning fra de rundt seg, og blitt et monster. Fortelling slutt. Det er i grunnen alt jeg sitter igjen med denne uken. Det som skremmer meg er dermed at jeg ikke skjønner hvordan det kunne ha blitt stoppet. Var det i det hele tatt noe å stoppe? Varsellampene har tilsynelatende blinket med så lav styrke at han ville ha vært langt nede på listen over potensielle kandidater om man skulle ha kunnet forutse det som senere skjedde. Ingenting av det som er kommet frem så langt, føles det som om det er noe spesielt ved. For å ta forfengeligheten først. Dette er jo først og fremst komisk. En side ved Behring Breivik det er deilig å kunne gjøre narr av. Jeg koser meg med det selv også. «For ei jævla jåle», har jeg humret for meg selv. Mest outrert er selvfølgelig dette med nesen som han har fått justert på. Han skjønner det nok selv også, siden han insisterer på at dette ble gjort fordi han brakk den i et basketak med noen pakistanere, mens vennene hans sier det ble gjort fordi han mente han hadde en «arabernese». Uansett ble den i hvert fall operert og rettet opp. Kosmetisk kirurgi harmonerer så uendelig dårlig med machoestetikken han forfekter, at det er en deilig ting å henge seg opp i og gjøre narr av. Og så har vi alt det andre. Slanking, anabole steroider og bruk av pudder. Strengt tatt ikke mer enn det vi får se fra den gjengse Paradise Hotel-deltager. Snodig, med tanke på hvordan han liker å fremstå, men i vår tid heller ikke noe spesielt. Menn av i dag er mer tydelig spjåkete enn tidligere, og Behring Breivik er i så måte ikke et outrert tilfelle. Dessverre. Alt som hadde stukket seg ut, hadde jeg mottatt med glede. Rettsnotater Kristopher Schau rapporterer fra 22. juli-rettssaken hver uke. Hør også hans lydlogg og les hans tidligere artikler på morgenbladet.no Så har vi online-spillet World Of Warcraft. Det tillegges stor betydning, og er antagelig også svært viktig. Noe skjedde i denne perioden, for den Behring Breivik som kom ut på andre siden etter et helt år med intensiv gaming var nærmere drapsmannen enn den versjonen som gikk inn. Men spillet i seg selv, og det å spille, er det ikke noe unormalt ved. Det er bare skummelt fordi det kan føles fremmed for en del av oss. Og i grunnen er heller ikke mengden tid han brukte på å spille, nevneverdig sjokkerende. Det kan virke rart for eldre generasjoner, men intensiv spilling er så utbredt at mengden i seg selv best kan sies å være «frisk». Sånn er det blitt. Tusenvis av nordmenn tilbringer tid med å spille over lange, lange perioder. Det er kanskje ikke det sunneste et ungt menneske kan bedrive, men haugevis av barn, unge og voksne har det som hobby nummer én. Og de gjør det uten å skyte mennesker på en sommerleir. Uten å sprenge bygninger. Behring Breivik gjorde begge deler. Men ikke fordi han spilte. Isolasjonen da? Er det derfor han ble som han ble? Jeg tror på Behring Breivik når han sier at han isolerte seg for ikke å bli avslørt. Det var ikke isolasjonen som skapte ham. Han 1.–7. juni 2012 morgenbladet 9 av det hatet seg. brukte isolasjonen for å skape den han ville bli. Selv om jeg prøver, finner jeg ikke noe alarmerende i selve handlingen her heller. Skulle det være noe hvor nordmenn skiller seg ut sammenlignet med en del andre folkeferd, er det vel nettopp i den hangen en del av oss har til ensomheten, som kan ses som et nasjonalt særtrekk. Å sitte hjemme med telefonen avslått er ikke nok til å bli klassifisert som «i faresonen». Igjen, dessverre, for alt som potensielt hadde kunnet gi en forklaring hadde føltes så veldig, veldig forløsende. Da står vi igjen med ideologi. Burde vi ha klart å fange ham opp når han etter hvert begynte å bruse med litt brunere fjær enn før? Kanskje. Men det er jo dessverre et tegn i tiden det også. Etter hvert som generasjonen med nordmenn som opplevde krigsårene nå er i ferd med å dø ut, er det akkurat som om vi ikke har noen sannhetsvitner igjen som kan korrigere oss. Som kan fortelle oss at krig ikke er en lek. At vi faktisk har det uforskammet bra. At vi ikke behøver å finne opp et fiendebilde for å ha noe å kjempe for. Debattforumene våre flommer over av små Behring Breiviker, rent ideologimessig. Og flere skal det bli. De er blitt en del av nyhetskommentatorene, og i den stadig voksende sørpa av møkk har det vært lett for en som Behring Breivik å gjemme seg. Skulle vi ha klart å skille ham ut tidligere, burde vi ha sørget for at de holdningene han forfekter ble så ihjeldebattert at han ikke fikk så mange meningsfeller å gjemme seg blant. Det er ikke så mye en bieffekt av ytringsfriheten, som det er et produkt av latskapen i vår samtid, fordi vi rett og slett ikke har orket å ta tak i det. Men igjen, hvordan i alle dager skulle vi ha stoppet det? Det er jo til tider helt forjævla irriterende å måtte gå i dialog med konspirasjonsteoretikere, når man i grunnen føler man har bedre ting å bruke tiden på. At de i så stor grad er anonyme gjør det, dessverre, bare enda mindre fristende. Tilbake til vennene hans igjen. De forteller at de i barndomsårene spilte basket sammen og dro i Frognerbadet. I ungdomstiden spilte de volleyball på stranden og festet. Ingenting uvanlig. Da Behring Breivik valgte å flytte hjem til moren og ikke svarte på henvendelser fra vennegjengen, dukket de opp på døren hans og forsøkte å få ham med ut. De strakk seg lenger enn det en del andre ville ha gjort. Hvis Behring Breivik begynte å bable i vei om «islamifiseringen av Europa» eller «multikulturalisme» på en fest, forsøkte de å få samtalen over på mer alminnelige ting. Hyggelige ting. Dette er ikke latskap fra deres side. Det er vanlig, medmenneskelig oppførsel. De forsøkte å finne tilbake til den han var før. Finne tilbake til da Behring Breivik var en venn de kunne snakke med. Tilbake til tiden før brorparten av verden fortonte seg som fienden. Før to tredeler av nordmenn var blitt multikulturalister. Å være en god venn viste seg, deprimerende nok, ikke å holde for å stoppe Behring Breivik. Å finne en mening i dette her virker mer og mer umulig. 22/7 gir ingen mening overhodet. Kommer aldri til å gjøre det. Å finne noe konkret ved Behring Breivik selv som førte til terrorhandlingene virker også mer og mer usannsynlig etter hvert som rettssaken skrider frem. Til det er han, for å bruke hans egen betegnelse, så «avhumanisert» at å komme i kontakt med noe genuint i ham virker fåfengt. Så siden snarveien, å finne konkrete tegn hos Behring Breivik selv og eliminere disse fra En nordmann odlet frem av andre nordmenn. Fjellskrent på utøya. Foto: Ellen Lande Gossner andre, ikke ser ut til å komme med det første, må vi gå den tunge veien. Vi må orke å fortelle de hysteriske keyboardkrigerne (igjen Breiviks egen betegnelse) at de tar feil. Verdenen de tror de lever i, finnes ikke. En krølltopp med blogg og bredbånd er nettopp det – en krølltopp med blogg og bredbånd, og dermed kanskje ikke mannen de skal gå til for fasitsvar om nasjonen og Europas tilstand. Statistikk viser at vi har det bedre nå enn før. Ikke verre. De må ta til seg den informasjonen. Roe seg ned, bruke innestemme. Vi har massevis av problemer i samfunnet vårt. Dem de selv har funnet på, er ikke blant disse. Fri fantasi, paranoia og roping genererer først og fremst støy. Ukonstruktiv, negativ støy. Såpass mye støy at en anonym vestkantgutt følte at den eneste måten han kunne overdøve den på, og være den som bråkte aller mest, og dermed fikk alles øyne rette mot seg, var å sprenge en bombe i Oslo sentrum. Etter det satte han seg i en bil og dro ut på en øy, der han drepte 69 mennesker. Én etter én. Etter å gjort alt jeg kan for å finne grunner til hvordan han kunne bli denne personen, en mann som uten samvittighetskvaler utførte en avskyelig krigshandling i fredstid, er det bare én grunn som står tilbake som entydig og klar. Han er en manifestasjon av og en respons på det hatet vi selv har tillatt å formere seg der ute. En nordmann odlet frem av andre nordmenn. Feige, uvitende og paranoide nordmenn, som i mangel på problemer har prestert kunststykket å skape dem selv, inne i eget hode. Kristopher Schau er musiker, komiker, forfatter og programleder. [email protected] 10 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Profil Pål Grøndahl Psykolog og forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets- og fengsels- og rettspsykiatri i Helse Sør-Øst. Skal være sakkyndig vitne i 22. juli-rettssaken 11. juni. Freidighet og verdighet Mens andre har konkludert i 22. juli-saken allerede, holder rettspsykolog Pål Grøndahl ennå tilregnelighetsspørsmålet åpent. Gudmund Skjeldal Ellen Lande Gossner (foto) Gaustad. Ennå har navnet noe heftet ved seg. Høye murer. Overgrep. På gamle Gaustad psykiatriske sykehus, mellom det irrede hovedtårnet og den enda høyere skorsteinen i rødbrun teglstein, er det Pål Grøndahl har kontor. Han er spesialist i klinisk voksenpsykologi, og forsker ved Kompetansesenter for sikkerhets- og fengsels- og rettspsykiatri. Grøndahl har skrevet den eneste norske doktorgraden om rettspsykiatri, og skal snart vitne i terror-rettssaken som sakkyndig, innkalt av forsvaret. Det eneste som kanskje minner om fordums Gaustad, og mektige menn i lange frakker, er de hvite kloggene Grøndahl går med, på kontoret. Han har imidlertid høstet nok av andre karakteristikker: – Jeg er blitt beskyldt for å være sportskommentator. At jeg kjæler for min egen karriere. At jeg er med å hype opp stemningen i saken mot Anders Behring Breivik siden jeg ikke trer frem med et klart standpunkt. At jeg tilhører sakkyndigelauget, som verner om seg selv. Dette har jeg fått høre av ganske nære kollegaer. Noe må det jo være. Grøndahl har holdt en veldig høy medieprofil i striden om Behring Breviks tilregnelighet, og rettspsykiatriens legitimitet, helt siden psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim i fjor høst, nærmere bestemt den 29. november, fant at observanden Behring Breivik var uten skyldevne. De mente han var psykotisk, nærmere bestemt paranoid schizofren, i tiden for terrorhandlingene. Grøndahl skriver jevnlig for Dagbladet om rettssaken, og uttaler seg som ekspert i TV2. Asker og Bærum Budstikke har nettopp laget et personportrett (han bor i Sandvika), Adresseavisen skal ringe ham etter vårt møte. For så vidt uttalte Grøndahl seg om Behring Breiviks tilregnelighet allerede tre dager etter sprengningen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya i fjor. Da mente han at den siktede virket strafferettslig ansvarlig. Dét synes han ikke er like opplagt lenger. – Angrer du? – Ja. Jeg var for rask. Dette er ingen unnskyldning, men jeg hadde vært på reise hele dagen, og satt ganske utmattet, og rystet egentlig, på flybussen, da journalisten (fra BT) ringte. I etterpåklokskapens lys skulle jeg aldri ha uttalt meg om et så vanskelig spørsmål, der og da. – Hva var det ved din psykologi, om jeg kan spørre om det, som gjorde at du svarte? – Det var vel en kombinasjon, av ikke å være på alerten, og… jeg er nok litt glad i å bli likt og da svarer jeg kanskje på spørsmål jeg ikke burde. Grøndahl ler litt avvæpnende: – Jeg stiller meg ofte rede for svar når folk spør. Jeg ønsker også bidra til at folk blir opplyst, i denne saken. De hyggelige kommentarene jeg får, handler om det. Rettspsykiatri er et fagfelt som har ligget brakk, metodisk, vitenskapelig. Jeg har fått den oppmerksomheten om feltet som jeg har ønsket noen år nå. Pål Grøndahl har produsert mer enn et hundretalls sakkyndigerklæringer i norsk rett. Det er nok med bakgrunn i noen av disse sakene han holder skyldevnespørsmålet uavklart i terrorrettssaken. I løpet av tiltaltes forklaringer den andre uken sa han til flere medier at Behring Breivik hadde snakket seg nærmere en paranoid vrangforestillingsverden. Grøndahl går nesten litt mot strømmen, sammenlignet med de klare tilregnelighetsdommene eksempelvis psykiaterne Finn Skårderud og Einar Kringlen har felt i offentligheten. – Opplys meg litt. Den som var psykotisk på handlingstiden skal ikke straffes, heter det i norsk lov. Psykose, så vidt jeg har skjønt, dreier seg om alvorlig realitetsbrist. Da jeg var liten, prøvde jeg å bygge en rakett som kunne ta meg til Mars. Månen var ikke nok. – Du ville lenger i livet? Pål Grøndahl parodierer seg selv som psykolog, med påtatt bassrøst. – Ja, noe sånt. Men hva skal til for at denne forestillingen blir en psykose? Det var jo en realitetsbrist der? – Det du skildrer er også noe sunt, for et barn. Fantasi er et viktig utgangspunkt for å lære ting. Når blir det «realitetsbrist»? Grøndahl lar spørsmålet henge litt: – Det er når du fastholder en umulighet, og Noen saker er så vanskelige at vi må ha lov til å tvile, og gjøre feil, uten at det blir en rettsskandale av det. du blir voksen. Som voksen er du kommet i kategorien «ansvarlig for dine handlinger». Når du som voksen fastholder en umulig forestilling, og oppfatningen ikke lar seg korrigere, kan vi snakke om noe som ligner en psykotisk vrangforestilling. Grøndahl forklarer at visse kriterier er mer i kjernen av gitte diagnoser. Alvorlig funksjonssvikt, som har vært et stadig tilbakevendende diskusjonstema i saken mot Anders Behring Breivik, er ikke så avgjørende for den kategorien som kalles paranoid schizofreni, og som sorterer under den juridiske varianten «psykotisk». Men omfattende og globale og bisarre vrangforestillinger er viktige kriterier for en slik lidelse. – Og du kjenner forskjellen mellom det bisarre og det ikke-bisarre? spør han. – Jeg tror det. Det bisarre er det aparte. Ridderforestillinger? Knights Templar? – Det bisarre er ikke mulig. Du tror du kan være på Mars om fem minutter. – Nåh. Er det sånn det er? – I psykiatrien er det bisarre knyttet til det ikke-mulige. Du er over atten år, og er overbevist om at du skal være på Mars om fem minutter. Og det er her mange har kritisert det første paret sakkyndige, Torgeir Husby og Synne Sørheim. Pål Grøndahl vet det ikke sikkert selv, for han har ikke lest erklæringen deres. Han har hørt denne kritikken av andre: – Hvis de har lest riktig, har de sakkyndige karakterisert noen vrangforestillinger som bisarre, selv om de er mulige. Da har de gjort en alvorlig feil. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 11 Det er så langt Pål Grøndahl vil gå i kritikk. Han vil ikke lese en erklæring som er taushetsbelagt, selv om den er lekket, og ligger nesten i sin helhet på VG-nett. Noen vil kalle det å ville beskytte et sakkyndige-laug. Per Egil Hegge karakteriserte det på Aktuelt 22. mai i år som «jomfrunalsk berøringsangst». Andre vil kanskje kalle det en ambisjon om profesjonalitet. – I starten fulgte du rettssaken helt frivillig – inne i rettssal 250 i Oslo tinghus – hver dag. Hvordan orket du det? Jeg satt en time, riktignok under obduksjonsrapportene, og klarte ikke mer. – Jeg vet ikke. Jeg har vært med på groteske saker før. Det ekstreme her er omfanget og den kulden som tiltalte utviser for sine ofre. Oftest vil nærværet av ofrene og de pårørende frembringe bagatelliseringer og unnskyldninger. Den tiltalte prøver å forklare hvorfor det vonde skjedde, og at det ikke skulle skjedd. Her er det ikke slik. Den tiltalte står så veldig inne for sine handlinger. Grøndahl har en gang stått i en dramatisk vending i en rettssak, som rettssakkyndig, sammen med nettopp Torgeir Husby. De snudde i oppfatning av tilregneligheten – under selve rettsforhandlingene. I januar 2007 ble en lege mishandlet i sitt hjem i Oslo. En 39 år gammel mann sparket ham mellom 40 og 50 ganger i ansiktet, og slo ham siden med to stokker. Han dumpet den døde i Nordmarka. Da noen turgåere fant liket, tilsto 39-åringen drapet. Han sa han følte seg forfulgt. Politiet engasjerte Pål Grøndahl og Torgeir Husby som rettpsykiatrisk sakkyndige. Grøndahl forteller at de stusset forferdelig, observanden var svært forstyrret, men de fant ikke de symptomene, eller rettere sagt det ene klare symptomet blant dem som er oppstilt for å kvalifisere til schizofreni, og de konkluderte at observanden var tilregnelig. Tingretten la denne vurderingen til grunn, og dømte den tiltalte til 18 års forvaring. I lagmannsretten innkalte den nye forsvareren (Tor Erling Staff) et annet sakkyndig vitne. Grøndahl forteller: – Forsvaret kalte inn en barndomsvenn av tiltalte, som var barnepsykiater. Innimellom pratet han en del med tiltalte. Til meg fortalte barnepsykiateren: Er du klar over hva han tror? At alt, også hele denne rettssaken, er regissert for å få ham til å innrømme at han burde ha blitt kjæreste med avdøde. Da var han på plass: Det var jo et enormt vrangforestillingsbilde. Alt var satt i scene for å få ham overbevist om at han skulle vært sammen med den avdøde, mente han. – Det var derfor han hadde drept legen også? – Han måtte bli kvitt det mennesket. – Og resten handlet om, å nei, så fortvilende… – Dette kom han ikke frem med til oss. Han var smart. Han visste det, at sier jeg dette, så tror de at jeg er gal. Jeg synes jeg har hørt det samme i en viss annen sak: Sier jeg det, polerer jeg det slik, er jeg ikke gæern. Sier jeg det sånn, blir jeg erklært gal. Pål Grøndahl understreker: – Jeg sier ikke det er det samme. Jeg sier bare det er en mulighet Grenseoppganger: Midt i all kritikken av rettspsykiatrien er det likevel et vesentlig spørsmål: Hvem skal skille syk og frisk i strafferetten? Noen må jo gjøre den jobben, sier Pål Grøndahl. for at det er slik. Noen saker er så vanskelige at vi må ha lov til å tvile, og gjøre feil, uten at det blir en rettsskandale av det. – I teorien kunne du ha sittet i Husbys stol, var det ikke for at du allerede hadde uttalt deg om tilregneligheten i media. Skulle du ønsket det? – Når jeg vet det jeg nå vet, nei. Jeg tenker på alt medietrykket. Den voldsomme kritikken. Jeg har lurt på: Sett nå at påtalemyndigheten oppnevnte tre rettspsykiatrisk sakkyndige i første omgang, slik riksadvokat Busch har ytret at han helst skulle, og jeg ble utpekt, hadde jeg da klart å observere ham på selvstendig plattform, og klart å hevde en annen oppfatning enn de to første? Skjønte du den? – Jeg tror det. – Jeg har tenkt på det mange ganger: Vi kalibrerer oss gjerne frem til en enighet som sakkyndige. – Skal dere ikke det? – Ikke nødvendigvis. Vi skal starte uavhengig av hverandre. Hadde jeg klart å gå imot vurderingen til Husby og Sørheim? Statistikken taler imot det. – Fordi det er veldig sjelden rettspsykiatere stiller i retten med hver sin konklusjon? – Ja. Og det tenker jeg vi kanskje har lært littegrann av… Pål Grøndahl trekker pusten: – Det er jo ikke en dødssynd å være uenig. Vi er et land som er veldig opptatt av enighet. Det blir liksom en skandale idet rettspsykiatere eller ▶▶▶ 12 morgenbladet 1.–7. juni 2012 ▶ Freidighet og verdighet rettspsykologer er uenige. – Hvem ønsker egentlig å arbeide som psykiatriske sakkyndige i retten – i lys av dette medietrykket? Grøndahl ler. – Ja, men denne saken er spesiell. Sånn sett tror jeg du må snakke om før og etter 29. november. For min egen del var det helt tilfeldig at jeg startet en karriere i dette fagområdet. Jeg ble bedt om å dekke et sikkerhetspsykiatrisk seminar på Dikemark for psykologistudentavisen Impuls. Jeg møtte mange usedvanlige hyggelig folk, og oppdaget at det lå hovedfagsoppgave-stoff her. Grenselandet mellom psykiatri og fengelspopulasjon fant jeg veldig interessant, sier han. Siden jobbet Grøndahl hos politilegen. Han gjorde mange såkalte prejudisielle utredninger, altså mini-rettspsykiatriske erklæringer som skal avklare behovet for en fullstendig erklæring. Til slutt spurte han om å få ta oppdrag for retten også: – Det var spennende å granske en sak til bunns, jeg har alltid likt det, at ting må være grundig, at saker tar tid. – Men er det ikke mye mer edelt å hjelpe mennesker som lider? – Jo, flere har kritisert sakkyndige for det. Oftest assosierer man leger og psykologer med behandlere, mens vi bare er utredere. Vi innleder til hyggelige samtaler, og foretar så det noen kaller karakterdrap. Grøndahl sier han lærte hos politilegen å gjøre premissene for samtalene så tydelige som mulige. Hvem som hadde bestilt rapporten, taushetsplikten, og så videre. Samtalene kunne likevel få terapeutisk form, og Grøndahl fikk etter hvert en kontaktbase av psykologer og psykiatere han kunne anbefale. Han har selv en privat praksis i dag, for å beholde kontakten med det kliniske, som han selv sier. Han jobber som forsker i 70 prosent, og bruker 30 prosent til privat praksis, og til rettserklæringer. Drøyt et hundretalls erklæringer har han produsert for rettssystemet i Norge. – Men la meg få utdype det du nevnte, om å være edel. Midt i all denne kritikken av rettspsykiatrien er det likevel et vesentlig spørsmål: Hvem skal skille syk og frisk i strafferetten? Noen må jo gjøre den jobben. Er det ikke all right at presumptivt faglig skikkelige folk gjør det, og bistår retten til ikke å dømme syke folk til fengsel? – Hva er egentlig verst? Hvis du måtte velge: Å dømme den utilregnelige til fengselsstraff, eller ta fra den friske skyldevne? – Den som er i kjerneområdet av det vi kaller utilregnelighet, ville nok vansmekte og lide mer i fengsel enn om den presumptivt friske ble dømt til tvunget psykisk helsevern. Den friske har tross alt mulighet til å påvirke sin situasjon og til å påvirke sine omgivelser på en rasjonell måte. Filmen Gjøkeredet viser vel forsøkene på det. Men da var tvangspsykiatrien likevel så sterk, at det endte opp med en lobotomering til slutt. Det gjør vi heldigvis ikke i dag. Så hvis jeg må velge, tror jeg det er verst om den syke blir dømt til fengselsstraff. Da kan han bli virkelig syk. – Mens vi er inne på det: Hvis nå Anders Behring Breivik skulle bli funnet å være uten skyldevne, og havner i psykisk helsevern, vil han da kunne tvangsmedisineres med antipsykotiske midler? – Ikke med mindre lidelsen er så uttalt at spesielle tvangstiltak må iverksettes. Men da skal han være virkelig akutt og åpenbart syk. Fortsatt vil han ha anledning til å anke en slik beslutning. Vi har generelt flere kontrollinstanser utenfor sykehuset i dag, sier Grøndahl. Det var egentlig rettspsykiaterens freidighet jeg ville spørre ham om. Espen Schaanning, professor i idéhistorie, har en gang skrevet at FESTIVALEN ER I GANG! FREDAG: ADAM ZAGAJEWSKI JENS LAPIDUS OG KJETIL ØSTLI MERETHE LINDSTRØM MARTE WEXELSEN GOKSØYR HANNE-VIBEKE HOLST OG ANNE B. RAGDE BANKNATTA LØRDAG: SARA AZMEH RASMUSSEN MIKAEL NIEMI DAVID VANN ANDRI SNÆR MAGNASSON OG METTE KARLSVIK MARIA BERG REINERTSEN GYRÐIR ELÍASSON TORKIL DAMHAUG KARIN FOSSUM SØNDAG: EVENTYRDAG PÅ MAIHAUGEN KRISTIAN LUNDBERG, NIKOLAJ FROBENIUS OG JUHA ITKONEN INGRID BJØRNOV FESTIVALPASS KR 1150,- (HONNØR/STUDENT KR 750,-) DAGSPASS KR 350,HELGEPASS KR 750,BILLETTER: BILLETTSERVICE.NO ELLER I DØRA % $ LITTERATURFESTIVAL.NO Tvil: Sett at det ble oppnevnt tre sakkyndige i første omgang, og jeg ble utpekt, sier Pål Grøndahl. – Hadde jeg da klart å hevde en annen oppfatning enn de to andre? Statistikken taler mot det. en rettspsykiatrisk sakkyndig våger å være historiker: Hun skal si noe om en lidelse under en handling som har funnet sted. Samtidig er hun profet: Hun skal si noe om faren for gjentagelse i fremtiden. – Hvordan våger du egentlig alt dette? Pål Grøndahl nikker til Schaanning. Boken, Kampen om den forbryterske sjel, står i bokhyllen hans. – Vi kunne snu det på hodet: Kan vi våge å la være? Slike spørsmål må jo avgjøres, så lenge vi har et tilregnelighetsspørsmål som skal avgjøres. Hvem skal gjøre det, om ikke vi gjør det? – Folket, kanskje? – Ja, da blir det folket, og retten, som helt selvstendig, uten drahjelp, må finne ut av de samme spørsmålene. Det er selvsagt en mulighet for det, men kaster man de rettssakkyndige ut, tipper jeg at mediene etter kort tid kommer med påstander om grove justisfeil, fordi retten har oversett noe alvorlig. – Jeg misunner egentlig ikke de tre meddommerne i 22. juli-saken. Jeg ville ha snublet i det faguttrykket, «psykotisk». I Sverige er det tilsvarende begrepet «alvorlig psykisk störning». Det høres mer håndterbart ut for en lekmann. Hva sier de i Danmark? Du gjorde jo en komparativ studie i doktorgraden din? – «Sindssyge». De har beholdt uttrykket vi har forlatt. Primært rommer begrepet psykosen, men også andre, likestilte tilstander. Grøndahl sjekker med en bok han har i hyllen: «Sindssygdom og herved likestilte tilstande», står det der. – Det høres også mer håndterbart ut? – Ja. Dansk rett skaper en viktig splitt mellom de sakkyndige og rettsapparatet. Det tilfaller retten å bruke ord som tilregnelig. De sakkyndige uttaler seg mer om det psykiatere kan, retten tar så stilling til skyldevnen, og beslutter noe oppå en eventuell diagnose om sinnssykdom. I Norge lar vi de sakkyndige gå inn i selve tilregnelighetsspørsmålet, selv om det ikke akkurat er det uttrykket som benyttes. Jeg tror den sammensausingen av spørsmål og begreper er uheldig, sier Grøndahl. Han viser vei ned trappene, og ser etter meg da jeg går over grusen mot hovedbygningen. Det klinger spinkelt i en klokke, som om det holdes andakt et sted på Gaustad. Lyden går gjennom huden, føles det som. Det er bare mine egne fordommer som forfølger meg. [email protected] I I DINE DINE SKO SKO En indisk-norsk skjønnlitterær skrivekonkurranse SKRIV DEG TIL INDIA! Skriv en tekst med handling fra India og vinn en tur for å oppleve det hele selv! Frist: 18 juni! Se www.indianorway.wordpress.com 1.–7. juni 2012 morgenbladet 13 Samfunn 22. juli-rettssaken Under streken: Reiret på Egertorget [email protected] Den flik av trøyst som finst i naturen På veg til og frå jobben har eg denne våren fulgt med på arbeidet til nokre fuglar. Dei har bygd seg reir midt i den travlaste gata i hovudstaden. Eg har ikkje hatt tid eller tolmot nok til å finna ut kva fuglar det er, men eg gjettar på duer av eit slag, som det jo er flust av i sentrum av ein by. Dei gjer vel meir enn berre å flokka seg om smular, skulle eg tru. Når dei har kurra lenge nok, må dei vel legga egga sine ein stad, og helst litt opp i høgda. Treet dei har bygd i, er truleg eik. Eg veit det er sviktande kunnskap om naturen eg oppviser her, eit danna menneske burde vita mykje meir, om ulike fuglelydar og om alt som rører seg og veks. Duene byrja med reirbygginga lenge før lauvet var komme. Det såg så frykteleg spinkelt ut, sjølve spriket av kvistar, og heile vernet som denne eika skulle vera. Alle såg jo kva desse duene hadde i sinne. Viss ein var hauk, måtte ein nesten le. Ekorn kunne også leggja sine mat-planar, eller rotter. Forresten veit eg ikkje om dei kan klatra i tre. Så spira eikeblada. Rundt 17. mai var reiret dekt inn. No er det heilt usynleg, dersom ein ikkje går heilt inn til stamma og kikkar opp i mørket av lauv. Duer er kloke skapningar, dei og. Dei tenkjer langsiktig. Dei byggjer på gammal erfaring. Og hauken har vonleg gløymt. Duene har altså lagt egga sine i reir midt i travlaste gata i Oslo. Det er nok ikkje heilt spesielt for akkurat hovudstaden, dette; på Voss såg eg nokre skjorer byggja reir ved jernbanestasjonen, der toga stoggar og startar, heile døgnet rundt. Eg kom til å tenkja på kva lydar desse skjoreungane kom til å læra seg, om dei ville ta togfløytinga for dei rette fuglelydane, eller om dei lærte å snakka som folk, om lokaltoget til Bergen som kjem i spor 1 om få minutt. Eg har lese ein stad at fuglar lærer seg melodiane til mobiltelefonar, og syng som om dei blir oppringt av einkvan. Kva må ikkje dueungane på Karl Under den spanske borgarkrigen, har eg lese, lærte ein fugl i dyreparken i Madrid å etterlikna plystringa av bombene som fall. Johan halda ut med. Kva menneskeleg dårskap blir dei ikkje fødde midt inn i. På Egertorget spelar gatemusikantar meir eller mindre falskt, der stoggar utdrikningslag og liksom dansar i takt, der sit rumenske kvinner og ber om pengar heile dagen. Politiet parkerer stundom litt demonstrativt midt på plassen, ein mann stig ut, han er litt for tjukk for den stramme uniformen. Ein Kortfilmfestivalen The 35th Norwegian Short Film Festival Grimstad 13. – 17. juni 2012 Norsk og internasjonal kort- og dokumentarfilm i konkurranse og Norsk musikkvideo i konkurranse. Norske og internasjonale gjester. Velkommen til Kortfilmfestivalen 2012. www.kortfilmfestivalen.no Foto: Ellen Lande Gossner artist eller kva ein skal kalla det, står heilt urørleg, spraya i noko som liknar gull. Slik er det han skaffar seg mat. Kva lydar lærer duene seg, eigentleg? Grunnlovsdagen må ha vore eit bråk frå ei anna verd. Men kan henda ruga duemora egga då, klok av gammal høyrselskade. Nokre dagar seinare var det bøndene som kom spelande forbi. Så var det nokre folk som song om Jesus, og gjekk sju rundar rundt Stortinget. Under den spanske borgarkrigen, har eg lese, lærte ein fugl i dyreparken i Madrid å etterlikna plystringa av bombene som fall. Dei måtte kverka den fuglen. Alt held duene på Egertorget ut med. Det har vore som ei lita trøyst denne moldsvarte våren, i Oslo tinghus. Fotografen kom tilbake på jobben og fortalde det voks kvitveisar over heile Utøya. Det er ikkje nett slik at dei dekkjer for alt det grusame, men dei er no der, dei spirer og gror, om aldri så likegyldige til alt menneskeleg strev og liding. Somme dekkjer til stativa ved Tinghuset med roser. Somme finn ei slags trøyst i å synga om born av regnbogen. Duene på Egertorget, dei tar sjansen på ein ny sommar i Oslo by. o s lo 7 —10 Juni 20 12 ny musiKK Presenterer o n ly C o n n e C t F e s t i va l o F s o u n d – C h ar le m ag n e Pale s t in e Julia ho lt e r sim o n Fis h e r t ur n e r Fe lix Kub in r h o d r i davie s Je m Fin e r o KKyun g le e ole -he n r iK m o e le iF in g e m e d el d o o m & th e bo r n e le Ct r iC g r e g Po Pe + Jo h n he g r e m iC h ae l d uCh C iKada t r io st ian We s t e r h us C am ille no r m e n t – WWW.onlyConneC t.no 14 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Samfunn Tema Har øsekar: «Indignados»-bevegelsen feiret sin ettårsdag i Madrid 15. mai. «Indignados» er et løst, antiautoritært nettverk uten politisk tilknytning. Foto: Scanpix/Emilio Morenatti Har øsekar, mangler fyrtårn Spania og Italia kutter utgifter. Likevel øker rentene på statslån. Hva skjer? Analyse Sten Inge Jørgensen Hvis du har gitt opp å forstå hva eurokrisen egentlig handler om, er du trolig i godt selskap. Selv lesere av spesialiserte finansmedier som The Economist og Financial Times har store problemer med å gjengi analytikernes vurderinger, fordi de spriker så voldsomt, og fordi totalbildet endres fra kvartal til kvartal. Også politikerne som skal fatte beslutningene om hvilke grep som skal tas, mangler klare holdepunkter. Så langt har de forsøkt å styre etter en forestilling om «balanse». De har tenkt at dersom de klarer å få balanse i statsbudsjettet, og dersom de klarer å få balanse i utenrikshandelen, vil de gjenvinne finansmarkedenes tillit. Ta Italia og Spania. Etter å ha gjennomført innsparingstiltak tilsvarende over 100 milliarder euro siden 2010, ligger Italia an til å nå budsjettbalanse i 2014 eller 2015. Spania gjør også fremskritt. Underskuddet på statsbudsjettet krympet fra 11,2 prosent av BNP i 2009 til 8,9 prosent i 2011, og regjeringen i Madrid tror den vil nå 5,3 prosent ved utgangen av 2012. Begge land kan også vise til sterkt forbedret handelsbalanse. Første kvartal i år var Italias eksport 4,9 prosent høyere enn samme periode året før, samtidig som importen hadde sunket med 10,9 prosent. Verdien av Spanias eksport økte med hele 35,8 prosent fra 2009 til 2011, hvilket mer enn halverte handelsunderskuddet. Man skulle tro finansmarkedene ville verdsette denne utviklingen, og gradvis senke rentene på italienske og spanske statslån, slik at sårt tiltrengte penger kan brukes på gjenoppbyggingen av landenes økonomi. Slik så det ut senest i januar i år, da begge land refinansierte statsgjeld til en verdi av 22 milliarder euro til betraktelig lavere renter enn ved tidligere auksjoner. Men i april begynte rentene å øke igjen, opp mot 6-tallet, altså ikke så langt unna det magiske 7-tallet, som regnes for grensen for hva landene kan betjene. Ekspertkommentatorene klødde seg i hodet, og serverte en lang rekke forklaringer som i sum tilsvarte den tautologiske påstanden om at «markedene mister tillit». Dette skjedde altså før Spanias krisebilde endret seg sist uke, da det kom nye katastrofemeldinger fra landets bankvesen og regionen Katalonia. Det skjedde i Spania og Italia parallelt, selv om situasjonen i de to landene skiller seg vesentlig fra hverandre. Og det skjedde før valget i Hellas, hvis usikre resultat utgjør en av de vanligste forklaringene på at investorenes usikkerhet er økt i eurosonen. Noen tolker dette gåtefulle mønsteret som et bevis på at jakten på balanse er feilslått. Ja, noen mener endog at den disiplinerte sparepolitikken bare forsterker krisen, fordi flere blir arbeidsledige og økonomien krymper. Men da må man stille et kontrafaktisk spørsmål. Hva ville situasjonen vært i Hellas, Spania, Italia og Irland dersom de hadde fortsatt å bruke mer penger enn de genererer? Man må i tillegg kunne gi et realistisk svar på hvor disse ekstrapengene i så fall skulle kommet fra. Imidlertid – nå som vi vet at heller ikke økt «balanse» fremstår som et suksesskriterium i møtet med markedene, er det kanskje på tide å justere forventningene. Har man lyktes så lenge man ikke har mislyktes totalt? Har man lyktes så lenge man ikke har mislyktes totalt? Fem argumenter taler for at det er imponerende nok å holde hodet over vannet: 1. Eurokrisen er del av en større finanskrise. Det er jo ikke bare euroland som sliter, faktisk har Storbritannia og Sverige høyere ungdomsarbeidsledighet enn snittet i eurosonen, og USAs gjeld er nå like høy som landets BNP. Det globale finansmarkedet har ingen lojalitet overfor Europa. Samme hvor mye disiplin som utvises blant politikerne i de kriserammede landene, kan de få tommelen ned fordi markedet ser bedre avkastningsmuligheter annetsteds. 2. Investorer opptrer som flokkdyr. En aktør kan trekke mange med seg når den endrer kurs, selv om beslutningen ikke var basert på solide kunnskaper om investeringsobjektet. Dette gir finansmarkedet et sterkt innslag av irrasjonalitet, i seg selv et argument for at man vanskelig kan behandle dets signaler som rettesnor for den økonomiske politikken. 3. Finanskrisen skjer på et tidspunkt da de fleste vestlige land er i ferd med å tape i konkurransen mot fremvoksende økonomier som Kina. Om europeiske politikere var aldri så villige til å stimulere til økt vekst i de kriserammede landene, er det langt fra sikkert at de ville klare å bygge noe som var lønnsomt på sikt, slik den internasjonale økonomien fungerer i dag. 4. Sentralmyndigheter mangler kontroll. Selv nitide risikoanalyser over et lands samlede økonomi inneholder så mange ukjente faktorer at det kan ligge overraskelser på lur bak hvert hjørne. Nylig ble det klart at den spanske banken Bankia ikke trenger 4,5 milliarder euro for å reddes, slik man tidligere hadde trodd, men 23,5 milliarder euro. Spania har også regioner med utbredt grad av selvstyre, og det har vist seg at flere er havnet i alvorlig utakt med masterplanen i Madrid. 5. Folkets reaksjoner på krisen er uforutsigbare. Akkurat nå er det utbredt frykt i flere land for et såkalt «bank-run», hvor så mange kunder vil ta ut pengene 1.–7. juni 2012 morgenbladet 15 Samfunn Tema Banktrøbbel: Den spanske banken Bankia trenger ikke 4,5 milliarder euro for å reddes, slik man tidligere trodde, men 23,5 milliarder euro. 25% Foto: Scanpix/PEDRO ARMESTRE 220 Spania 200 20% 180 15% 160 140 10% Italia 120 5% 100 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 2008 2010 2012 Ledighet: Spania har dobbelt så høyandel arbeidsledige som Italia. Men Spania har likevel en høyere andel sysselsatte målt i prosent av arbeidsstyrken. Kilde: Eurostat sine samtidig, at det samlede beløpet overstiger bankenes disponible midler. Et «bank-run» kan utløses på like irrasjonelt vis som når finansmarkedsaktører følger hverandre i flokk. Kanskje det starter på Facebook? I tillegg til disse kompliserende faktorene kommer medienes vinglete søkelys. De trekkes mot drama som fluer mot en lampe. Når så du sist en reportasje på tv fra et spansk firma som gjør det godt? Krisehåndteringen, både blant finansaktører, politikere og folk flest, er i høy grad formet av hvordan media presenterer utviklingen. Da Morgenbladet besøkte Hellas i april, var det flere som påpekte at selv nasjonale medier fremstilte situasjonen i landet som verre enn den faktisk var. Krisemaksimeringen gjorde folk så 2000 2001 Spania 2002 2003 2004 2005 Tyskland 2006 2007 2008 Italia 2009 2010 2011 Frankrike Eksport: Man skulle ikke tro det, men Spania har hatt like stor vekst i verdien av sin eksport som Tyskland de siste årene, og Italia slår Frankrike. Veksten er målt på en indeks der 100 er situsjonen i februar 2000. Kilde: Bank of Spain bekymrede og forsiktige at de ikke ville bruke penger på annet enn det nødvendigste, noe som bidro til å forverre krisen. En irsk økonom sa nylig i Financial Times at landets sparerate har økt fra minus 5 prosent i 2007 til pluss 17 prosent i dag, en slags overreaksjon han betraktet som en alvorlig trussel mot gjenreisingen av økonomien. Hellas, hvor tilliten til de tre familiedynastiene som har styrt landet gjennom flere årtier, befinner seg på et bunnivå. Det er nesten ikke mulig å forestille seg at grekerne skal tolerere flere nye år i samme tøffe situasjon, uten at nye «ubesudlede» politikere får prøve seg i styresetet – selv om dette kan innebære et brudd med euroen og en enda dypere krise før de endelig kan begynne på scratch igjen. Hvis politikerne ikke har noen faste fyrlykter å orientere etter, og må nøye seg med å lense båten så godt de kan med et rustent øsekar, står demokratiet som institusjon overfor en alvorlig utfordring. Dersom folk skal finne seg i å leve i en økonomisk tvangstrøye med usikre fremtidsutsikter, må de jo tro at politikerne tross alt gjør det beste ut av situasjonen. Mest presserende er situasjonen i I de fleste andre europeiske land kan folk i større grad forholde seg til ideologiske forskjeller – de forakter ikke «establishmentet» som sådan. Men hva gjør velgerne når – som i Spania – både venstreorienterte og borgerlige har mislyktes like mye i sine respektive regjeringsperioder? Hvor lenge vil misnøyens fremste uttrykk være løse nettverk av demonstrerende, autonome «indignados»? Svaret avhenger som alt annet av et utall faktorer, hvorav folks forventninger spiller en sentral rolle. Om politikerne ikke kan gi folk håp om at krisen kan løses med de redskapene de har til rådighet i dag, må de prøve mer uortodokse løsningsforslag. Her kan de trekke veksler på politiske verksted og tankesmier over hele Europa, som de senere årene har utarbeidet en rekke solide og nytenkende analyser. Det gjelder fremfor alt arbeidsmarkedet (hva er egentlig verdiskapning?), og den nødvendige omleggingen til en bærekraftig, grønn økonomi. Hvis de ledige ungdomskullene skal kanaliseres inn i fremtidsrettede og meningsfulle prosjekter, må politikerne være villige til å eksperimentere. [email protected] 16 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Samfunn Globalt Valg mellom pest og kolera Presidentvalget i Egypt ligger an til å bli Mubaraks lunefulle hevn. Utenriksanalyse Cecilie Hellestveit Hosni Mubarak får sin dom i Kairo 2. juni for drap på demonstranter. Det er game over for ekspresidenten selv. Det skulle man også tro om Mubaraks evinnelige mantra, som han brukte til å holde reformer på armlengdes avstand i en mannsalder: For Egypt finnes det kun to valgmuligheter – islamister eller mine menn! Dette endimensjonale bildet har langt på vei forduftet med den egyptiske vårens brede engasjement og tydelige pluralisme. Men så vips – ligger landets første frie presidentvalg an til nettopp å legemliggjøre Mubaraks skremselspropaganda. I den andre valgrunden 16. juni står den tradisjonelle brorskapsislamisten Muhammed Mursi mot det gamle regimets representant, Mubaraks siste statsminister Ahmed Shafiq. Med parlamentet fylt til randen av islamister etter vinterens valg kan konsekvensen av dette presidentvalget synes å bli enten islamister i alle ledd (president, regjering og parlament), eller at Mubaraks krefter får beholde presidentstolen nok en gang, kanskje fulgt av et oppløst parlament og forvitring av islamistenes posisjon. Det er som den forsmådde Faraos lunefulle hevn: Valget står mellom islamistene og Mubaraks menn! Presidentvalget i Egypt har så langt vært gjennomført uten nevneverdig juks, fredelig og rettferdig. Alle fikk stille, selv om halvparten ble disket, og de fleste fikk stemme. Det har vært et valg mellom reelle kandidater, hvor tre fikk over 20 prosent av stemmene. Slik sett har det vært et godt valg. Men med tanke på Egypts overgang til demokrati er resultatet etter første valgomgang katastrofalt. For dette blir ingen omkamp mellom to kandidater med hvert sitt politiske program for kursen videre mot demokrati. Det blir ikke islamister mot revolusjonære eller det sittende militære rådet (SCAF) mot Tahrirplassens aktivister, eller islamister mot sekulære: Dette tegner til å bli en kamp mellom det gamle regimets krefter og det mangefasetterte «nye» Egypt. Landets første frie presidentvalg ligger an til å bli til en folkeavstemning mellom det gamle og det nye Egypt, sistnevnte kun representert av islamister. Mange vil vegre seg mot å stemme på Mursi – særlig siden islamistene allerede kontrollerer over 60 prosent av parlamentet, og har vist en skuffende sterk vilje til å monopolisere sin maktposisjon i grunnlovsspørsmålet. Valgresultatet har satt de revolusjonære i sjakk. En av de store utfordringene i Omkamp: Ettter første valgrunde 23. og 24. mai står kampen mellom det gamle regimets representant Ahmed Shafiq og Det muslimske brorskaps Muhammed Mursi. Neste valgomgang er 16. og 17. juni. Murtegningen i Kairo spleiser Hosni Mubarak og det sittende militærrådets leder Hussein Tantawi, presidentkandidat Ahmed Shafiq lengst til venstre. Foto: Amr Nabil/Scanpix Egypt har vært rekkefølgen av valg og grunnlovsprosess. Hvordan organisere valg uten grunnlov, og hvordan skrive grunnlov uten valg? Her har Egypt valgt en annen vei enn Tunisia, som har hatt en åpen og inkluderende prosess i stor grad orkestrert av islamisten Rashid Ghannouchi. Brorskapet i Egypt ønsket parlamentsvalg med én gang, men ville utsette presidentvalget til etter at ny grunnlov var klar. Militærrådet ønsket å utsette ethvert valg for å beholde mest mulig kontroll med overgangsprosessen. Men mistroen mot militæret presset tilslutt SCAF til å gi fra seg makt til et sivilt styre 1. juli. Det er dette presidentvalget skal muliggjøre: Et sivilt styre som kan ta over etter SCAF og bringe overgangsprosessen i havn. I stedet risikerer man nå at presidentvalget gjør at hele prosessen glipper. finnes fortsatt ingen grunnlovsgruppe. Nå er det valgloven som ligger på SCCs bord. Blir den også tilsidesatt, vil parlamentets sammensetning bli kjent ugyldig – og islamistene risikere å ryke ut. Heller ikke fullmaktene til presidenten som nå velges, er avklart. Presidentembedet i Egypt er fortsatt mektig, blant annet med rett til å oppløse parlamentet. Planen har vært at presidentens makt skal reduseres til fordel for parlamentet gjennom grunnlovsarbeidet. Men et parlament av islamister (på nåde) vil vanskelig klare den kunsten om det gamle regimet sitter i presidentstolen. Presidentembedet er fortsatt farlig i feil hender. For det er høyrisiko å organisere valg uten et klart grunnlovssystem. Manglende kjøreregler har gitt Mubaraks gamle institusjoner, som domstolene, et kraftfullt virkemiddel til å styre prosessen. Og de er ikke nødvendigvis nøytrale. I tunge posisjoner sitter fortsatt embedsmenn som slo seg opp under Mubarak, hvor frykten for islamistisk omkalfatring sannsynligvis er stor. Konstitusjonsdomstolen (SCC) og Valgkommisjonen er begge slike eksempler, som dertil ledes av samme mann. Valgkommisjonen består av fem dommere utnevnt av Mubarak. Institusjoner som har vært viktige manipulasjonsverktøy for utøvende makt, blir ikke «demokrati-fyrtårn» over natten. Den egyptiske vårens viktigste garantist – en ny grunnlov – er langt unna. Grunnlovsgruppen som ble oppnevnt av parlamentet og militærrådet i vinter, ble boikottet fordi den var for dominert av islamister. Den ble deretter tilsidesatt av SCC som «ukonstitusjonell», og i dag Selve presidentvalget ble et valg mellom reservister. Valgkommisjonen disket 10 av 23 kandidater, hvorav 3 var de ledende kandidatene til Det muslimske brorskap, salafistene og SCAF. De ble disket på grunn av fortid i Mubaraks fengsler eller andre formaliteter. Ahmed Shafiq ble også disket, men en anke ble på mystisk vis tatt til følge (i en ankeløs instans). Brorskapet forsøkte da med militærrådets velsignelse å blokkere Shafiqs kandidatur gjennom en lov som forbyr folk fra Mubaraks regime å stille til valg. Det ble avvist av valgkommisjonen, og ligger nå på SCCs bord. Enden på visa var at de som hadde vært i Mubaraks fengsler ble skviset ut, mens Mubaraks statsminister fikk være med. Valgresultatet har satt de revolusjonære i sjakk. Mursi, som fikk 25 prosent i første valgomgang, var reserve til en kandidat som egentlig ikke skulle stille. Brorskapet varslet tidlig at det ikke ville stille med presidentkandidat. Men da det ble klart at valget ville finne sted før grunnloven var skrevet, og uavhengige islamistkandidater truet med å splitte brorskapsstemmene i liberale og konservative, snudde Brorskapet. Shafiqs sterke valgresultat på 24 prosent forklares med at Mubaraks gamle parti oppfordret sine medlemmer til å stemme på ham. Han var også kopternes kandidat. Om Shafiq vinner, vil paradokset være at den dyrkjøpte revolusjonen i Egypt førte til frie valg som har brakt Mubaraks folk tilbake til toppen, men med mye større legitimitet. Dersom Mursi vinner, er Brorskapet i realiteten blitt presset til å gjøre rent bord mot sin vilje. Overrepresentert, med islamister i alle ledd, vil de sitte med eneansvar i en svært krevende situasjon. Og Brorskapets forsøk på å bevise sin demokratiske legning kan bli betydelig vanskeligere. Det går troll i Mubaraks ord. Frustrasjonen er svært stor blant de mange egyptere som ikke har støttet noen av de to. Noen har oppfordret til boikott, mens andre har samlet seg om et dokument som krever en grunnlovsprosess (til forveksling lik den tunisiske) for at man skal gi sin stemme. I mangel på presedens er utfallet av valget helt åpent. Men for mange egyptere er dette nå blitt et valg mellom pest og kolera. Presidentvalget i Egypt har bekreftet at det gamle regimet ikke er borte, men ruster til omkamp. Kampen vil stå om presidentembetet, om parlamentet, og hvorvidt det faktisk blir noen grunnlovsprosess overhodet. For de som trodde kampen om demokrati i Egypt var i havn – dette var kun den spede begynnelse. Cecilie Hellestveit er forsker ved International Law and Policy Institute (Ilpi) i Oslo. [email protected] 1.–7. juni 2012 morgenbladet 17 Ukens tall Fotball-EM I 600 millioner dollar Prislappen på oppussing av Olympia-stadion i Kiev hvor EMfinalen skal spilles. The Economist Fotball-EM II 19 dollar Gjennomsnittslønnen per dag for arbeidere på Ukrainas mange EM-relaterte byggeplasser. The Economist Fritid 1 milliard danske kroner Summen danskene bruker i året på å besøke natur- og fornøyelsesparker. Danmarks statistik Kroppsfokus I 60 prosent Andel voksne briter som sier de skammer seg over sitt utseende. Parlamentsrapporten «Reflections on body image» Kroppsfokus II 34 prosent Andel britiske tenåringsgutter som har gått på diett for å endre kroppsform eller gå ned i vekt. «Reflections on body image» Eurokrise I 71 prosent Andel grekere som ønsker å beholde euroen. Pew research center Eurokrise II 66 prosent Andel tyskere som ønsker å beholde euroen. Pew Research center Eurokrise III 9 prosent Andel grekere som tror økonomien vil bedre seg i løpet av de neste tolv månedene. Pew research center Mennesker i verden 7 016 854 414 US Census 31. mai kl. 10.30 (forrige ukes tall: 7 015 355 571) Ukens bilde: Aung San Suu Kyi reiste ut av Myanmar for første gang på 24 år denne uken og møtte burmesere i eksil i Thailand. Mahachai, 30. mai. FOTO: SAKCHAI LALIT/SCANPIX Historisk dom i Haag Facebook-kultur To amerikanske psykologer mener å ha bevist at kulturell bakgrunn avgjør hvordan du presenterer deg selv på Facebook. De har studert 200 Facebook-brukere i USA og i Taiwan, hvorav halvparten av brukerne i USA opprinnelig var fra Taiwan og vice versa. Uavhengig av nåværende bosted hadde amerikanerne stort sett nærbilder av ansiktet som profilbilde, mens taiwanerne i større grad brukte utzoomede bilder av seg selv. Det samme funnet ble gjort i en studie av 312 studenter ved amerikanske og asiatiske universiteter. I denne studien skilte amerikanerne seg også ut på annet vis: «Smileintensiteten» var langt større enn asiatenes. Mer kan du lese i International Journal of KS Psychology. For første gang siden andre verdenskrig er en tidligere statssjef dømt for å ha begått krigsforbrytelser. Liberias president i årene 1998–2003, den 64 år gamle Charles Taylor, ble onsdag dømt til 50 års fengsel av FNs spesialdomstol for Sierra Leone. Taylor skal sone i et fengsel i Storbritannia, noe daværende statsminister Tony Blair sa ja til allerede i 2006. Det vil koste britiske skattebetalere nær en million kroner i året, påpeker avisen The Daily Mail. Taylor er dømt for å ha støttet opprørsstyrken RUF i Liberias naboland Sierra Leone i en grotesk borgerkrig frem til 2002. Opprørerne terroriserte sivile, rekrutterte barnesoldater, holdt sexslaver og kappet hender og føtter av dem som ikke fulgte ordre. Taylor er også dømt for å ha tatt for seg av Sierra Leones diamantrikdommer for å berike seg selv og for å forsyne opprørerne med våpen. Taylor selv avviser all skyld. Etter at han ble tvunget til å gå av som president i 2003, flyktet han til Nigeria. Der ble han fengslet og sendt til spesialdomstolen i 2006. I Sierra Leone vakte dommen stor lettelse, melder CNN. «Dette bør sende ut et stort varsel til alle som vil å begå kriminelle handlinger. Folk vil lytte, selv om de ikke bryr seg», sier Jabati Mambu (28). Han var 15 år gammel da RUF-soldater kuttet av hans høyre hånd. Nå er han keeper på Sierra Leones handikap-landslag i TG fotball. «Livet er for komplekst til at det finnes enkle svar. Derfor viser Vårt Land raushet og stor takhøyde for ulike meninger og ståsted.» Rune Bratseth Prosjektleder Olavsfestdagene Antagelser brer om seg, de er totalt grunnløse og går langt utenfor fakta, og gir et bilde av pavestolen som ikke stemmer med virkeligheten. Pave Benedikt XVI, om skandaleavsløringer i Vatikanet. Lansen ble senket Sør-Afrikas regjerende parti ANC har gjenopprettet president Jacob Zumas ære. Et maleri av Brett Murray, The Spear (lansen), som viser en myndig Zuma med et stort kjønnsorgan, er nå fjernet både fra galleriet Goodman i Johannesburg og fra nettet. Dermed vil ikke ANC gå til sak mot galleriet, sier partiets talsmann. Bildet ble først vandalisert, og så demonstrerte flere tusen ANC-tilhengere mot det. Da ga galleriet opp og tok bildet ned. Men det er solgt til Tyskland for TG 14 000 dollar. PRØV VÅRT LAND I 3 UKER GRATIS Send SMS med VL til 1933, eller gå inn på vl.no/gratis 18 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Samfunn Velferd Kinas største byggeprosjekt Kineserne ser til Norden når de skal bygge velferdsstat for 1,3 milliarder innbyggere. Maren Næss Olsen og Helge Skodvin (foto) Bergen Et av verdens største velferdsgap skal tettes. Minst to millioner sosialarbeidere skal utdannes. Kina tar mål av seg til å bli en slags velferdsstat innen 2020. Hvordan skal kommuniststaten med kapitalistøkonomien få det til? I Bergen har en norsk og en kinesisk velferdsforsker benket seg på restauranten Hanne på høyden – der absolutt alle råvarene er lokale – for å tenke høyt om hvorvidt ingredienser fra den nordiske velferdsstaten bør stå på den kinesiske menyen. Stein Kuhnle er professor i velferd og demokrati ved Universitetet i Bergen. Han har besøkt Kina en rekke ganger for å fortelle om den nordiske modellen, og boken hans om den skandinaviske velferdsstaten er utgitt i Kina. Yuegen Xiong er professor i sosialpolitikk ved Peking-universitetet i Beijing, og har studert den kinesiske statens utbygging av velferdstilbud, samt fremveksten av et sivilsamfunn, fra innsiden. Kinesiske myndigheter har som mål å skape et «harmonisk samfunn» innen 2020. De to professorene har vestlandsk bringebærsaft i glassene når de diskuterer hvordan verdens største land skal klare utfordringen. Da kan Kina trenge nordiske impulser. Xiong: – De nordiske landene har så langt klart å balansere mellom økonomisk vekst og sosialpolitikk. Det har skapt stabile, funksjonelle sivilsamfunn. Sosial harmoni er et viktig mål både for Kina og de nordiske landene. Kuhnle: – På den måten er det noen likhetstrekk. Harmoni er en gammel verdi i Kina, og de nordiske velferdsstatene retter seg også mot å skape harmoni og balanse i samfunnet. bar frukter: Det kinesiske nasjonalproduktet har vokst med cirka 10 prosent per år de siste 30 årene. De fleste kinesere har blitt rikere, og mange har blitt millionærer. Men Kina er også blitt et av landene i verden med størst sosiale forskjeller. Ulikheten har ført til konflikter og uro i befolkningen. Det er dette myndighetene nå vil gjøre noe med. Nordisk funksjonalitet. Men hvor skal Kina se etter velferdsforbilder, når verden er i krise? Xiong: – Kina så svært lenge til USA, som har veldig store sosiale ulikheter. På 1980- og 90-tallet var det kinesiske synet på velferdsstaten negativt. Men de siste årene har det vært mye debatt om fordelene og ulempene med ulike typer velferdsstater, og hvilken retning Kina kan følge for å skape et sosialt harmonisk samfunn. I det 21. århundret er en rekke konkrete tiltak iverksatt for å forbedre sosialpolitikken. Det finnes ulike definisjoner av demokrati, men for vanlige kinesere betyr demokrati at folk kan si hva de mener. Yuegen Xiong, Professor – Det må være vanskelig å finne forbilder når det går så dårlig i både Europa og USA? Kuhnle: – Det er derfor de ser til Skandinavia! Relativt sett klarer vi oss bedre enn resten av Europa. – Hvilke deler av den nordiske velferdsstaten er interessante for Kina? Kuhnle: – De nordiske landene har blant annet verdens likeste inntektsforKommunist blir kapitalist. Da president delinger, og samtidig en omfattende Hu Jintao og statsminister Wen Jiabao tok velferdsstat. Denne kombinasjonen er over Kinas topposisjoner i 2003, brakte ikke så vanlig, og jeg tror den kan være de med seg sosiale reformer, og lanserte attraktiv for et land med så stor ulikhet begreper som «universelle velferdsord– at likheten kan gå hånd i hånd med økoninger» og «lik tilgang til grunnleggende nomisk vekst. De offentlige budsjettene offentlige tjenester». For å forstå hvorfor er under kontroll i de nordiske landene det kinesiske kommunistpartiet først de sammenlignet med andre europeiske siste årene har begynt snakke om velvelferdsstater, så på en eller annen måte ferdsstatsbygging, er det på sin plass med styrer vi økonomien bedre enn mange en lynkjapp oppsummering av Kinas andre. utvikling siden Mao døde i 1976. På slutten av 1970-tallet satte Deng Demokrati på gli? Et spørsmål melder Xiaoping i gang økonomiske reformer seg raskt over bordet: Norge er et demoi Kina, med parolen «Noen må bli rike krati med fem millioner innbyggere, Kina først». Myndighetene i det offisielt komen autoritær ettpartistat med 1,3 milliarmunistiske landet prioriterte økonomisk der innbyggere. Kan land med så ulike vekst fremfor kostbare velferdsordninger utgangspunkt lære av hverandre? som offentlig helsevesen, gratis utdan Kuhnle: – Jeg tror ikke du kan ekspornelse og et velfungerende pensjonssystere modellen, men du kan eksportere tem – obligatorisk niårig utdanning ble noen elementer og prinsipper. Hvis du gratis for alle kinesiske barn først i 2009. ikke liker for mye fattigdom og for mye Den markedsliberalistiske strategien ulikhet, kan de nordiske landene vise hvordan man kan utvikle sosialpolitikk for å unngå dem. Man kan spørre hva de nordiske landene gjorde, for vi har også utviklet oss fra fattige til rike land, og unngått å skape mye ulikhet på veien. Det skyldes organisasjonene våre, og måten vi tar beslutninger på. – Krever ikke det ordentlig demokrati? Kuhnle: – Det krever mer demokrati, og jeg tror det vil og må komme. De beveger seg i den retningen, ved å tillate flere organisasjoner og friere massemedier. I Kina rapporterer mediene stadig om ting som kan mobilisere folk til å kreve flere rettigheter. Landet trenger å utvikle mer transparente politiske prosesser. Dette er på linje med ideene fra statsministeren deres, Wen Jiabao, som har holdt mange taler om behovet for politisk reform. Han snakker om demokratiske reformer i Kina, og jeg tror det han tenker på er å skape mer transparente politiske prosesser. – Er det en bevegelse mot dette i Kina? Xiong: – Ja, det er veldig åpenbar fremgang, i alle fall når det kommer til sosialpolitisk debatt. – Hvordan tolker du statsminister Wen Jiabao? Xiong: – Han forstår definitivt sivilsamfunnets og de intellektuelles rolle. Siden 1990-tallet har partiet eksperimentert med demokrati, særlig ved å avholde valg på landsbynivå. Jeg tror partiet har planer om gradvis demokratisering av Kina. Kuhnle: – Det er en måte å åpne opp på. Nå kommer presset om å avholde valg på regionalt nivå. Xiong: – Det finnes ulike definisjoner av demokrati, men for vanlige kinesere betyr demokrati at folk kan si hva de mener. De kan si nei til myndighetenes politikk, og uttrykke meninger og ideer. De siste årene har kinesere virkelig følt demokratiseringens fremgang. De har adgang til flere informasjonskilder som aviser og tv-programmer, og intellektuelle kan skrive svært kritiske artikler. – Kan man som intellektuell kritisere navngitte politiske ledere? Xiong: – Det gjør vi ikke. Vi navngir ikke. Politikk og fenomener er ok, men om du navngir noen, vil ikke artikkelen bli publisert. Byene eksploderer. Urbaniseringen går fort i Kina. Innen 2030 vil 400 millioner flere mennesker ha flyttet fra landsbygden til byene. Kuhnle: – Det tilsvarer nesten hele EUs befolkning – på 20 år! Du kan se for deg problemene med infrastruktur, boliger og utdanning. Vandrearbeidstakerne som flytter til byene for å jobbe har tidligere ofte falt utenfor i Kina, på grunn av det såkalte hukou-systemet, som går ut på at en persons sosiale rettigheter er knyttet til Lærer i Norge: Yuegen Xiong er professor i sosialpolitikk ved Peki stedet der han er folkeregistrert. Det vil si at folk som flytter ikke tar med seg sine sosiale rettigheter til sitt nye bosted. Kuhnle: – Nå er de sakte i ferd med å reformere dette, men det er et gammelt system fra Maos tid. I dag har rundt 250 millioner vandrearbeidstagere med familier svært liten sosial trygghet, fordi de har flyttet til byene. Når kinesiske myndigheter nå satser på velferdstiltak, er det blant annet på grunn av frykten for sosial uro fra denne gruppen. De har begynt å protestere mot dårlige arbeidsvilkår og mangel på sosiale rettigheter. Vil dempe presset. Kuhnle: – Et annet aspekt ved den nordiske modellen er trepartssamarbeidet mellom fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og regjeringen. Det er også noe Kina burde kikke på. Nå har du én stor fagforeningsføderasjon, 1.–7. juni 2012 morgenbladet 19 Det er ikke bare «the economy, stupid!» som USAs president Bill Clinton sa, det er også «inequality, stupid!». Jeg sier det samme til norske politikere: Vær forsiktige med den økende ulikheten! Xiong: – Jeg tror den kinesiske regjeringen har lært av amerikanernes erfaringer de siste årene. Under nedgangstidene har det vært episoder som protestbevegelsen Occupy Wall Street, men også streiker – i USA. Den liberale markedsøkonomiske modellen har sine feilslutninger. Når folk ser at et annet liv er mulig, og selv aspirerer mot det, kan ulikhet føre til ustabilitet i alle samfunn. Stein Kuhnle, Professor Kommunistpartiet legger nå detaljerte velferdsplaner – langt frem i tid. Innen 2020 skal Kinas «harmoniske samfunn» etter planen ha et helsevesen og et trygdesystem som favner alle innbyggerne. – Er dette realistisk? Xiong: – Hvis du definerer sosial harmoni basert på synkende kriminalitet, større fattigdomsreduksjon og flere skoleelever, kan myndighetene helt sikkert realisere planene. Men problemet er fortsatt velferdsgapet mellom ulike regioner. For eksempel vil folk ha universell tilgang til utdanning og helsevesen, men kvaliteten på leger og lærere vil variere. ing-universitetet i Beijing og Stein Kuhnle er professor i velferd og demokrati ved Universitetet i Bergen. Xiong var nylig i Norge for å lære mer av den norske velferdsmodellen. men den fungerer ikke alltid som en fagforening, men heller som et instrument for arbeidsgiverne. Jeg tror det er et press i Kina, jeg har lest i kinesiske aviser at fagforeninger begynner å oppføre seg som fagforeninger. – De er ikke fagforeninger i dag? Kuhnle: – Ikke slik som her. De tilbyr velferdsordninger for arbeiderne, men de kjemper ikke så mye for bedre lønninger eller arbeidsforhold. Xiong: – I Kina tjener fagforeningene myndighetenes interesser, ikke arbeidernes interesser. Men de siste årene har myndighetene oppmuntret dem til å reformere seg og spille en rolle i forhandlinger og samarbeid med arbeidere og lokalsamfunn. Målet er å få til sosial stabilitet, ved å redusere antallet kollektive protester. Kineserne kaller dem «incidents», episoder. I klartekst dreier det seg om streiker og demonstrasjoner, tegn på at noe ulmer. Ofte dreier demonstrasjonene seg om kummerlige arbeidsforhold. Xiong: – Det er minst 100 000 episoder i året. – Hvorfor er myndighetene så opptatt av dem? Xiong: – De kan true den sosiale stabiliteten. Kuhnle: - Disse episodene får mer oppmerksomhet enn før på grunn av blogger og kinesisk twitter. Kommunikasjonen flyter mye raskere enn før, folk hører om uroligheter andre steder. Fra regjeringens perspektiv er det en latent kilde til uroligheter. – Den arabiske våren startet på denne måten… Kuhnle: – Jeg tror det var en viss nervøsitet for at dette kunne spre seg. – Hvorfor medfører det store velferdsgapet i Kina fare for ustabilitet? Xiong: – Det skaper økte forventninger blant folk i fattige områder. På Maos tid flyttet folk lite på grunn av de strenge restriksjonene, men siden 1980-tallet har mange bønder flyttet til mer utviklede regioner. Den nye generasjonen vandrearbeidstagere er født på 1990-tallet, og har helt andre forventninger enn foreldrene. De vil bo i urbane strøk, ha fast jobb, gifte seg og bli der. Det skaper mye press på lokale myndigheter. – Hvorfor er denne generasjonen så annerledes? Xiong: – Fordi de er født etter at Kina ble rikere og mer åpent, men også fordi de er en pc-generasjon, ikke en tvgenerasjon. De lærer engelsk tidlig, lærer å bruke pc-er, og har tilgang til internett. De kjenner til verden utenfor. Kuhnle: – Når folk ser at et annet liv er mulig, og selv aspirerer mot det, kan ulikhet føre til ustabilitet i alle samfunn. Velferdsstat til besvær. Bringebærsaften er for lengst drukket opp. Professorene skal snart haste videre til nok et velferdsseminar. Men først ser Stein Kuhnle og Yuegen Xiong inn i fremtiden. – Hva er de største utfordringene for utbyggingen av den kinesiske velferdsstaten? Xiong: – Den største er hvordan Kina kan holde i gang økonomien i en globalisert verden, spesielt med tanke på landets voksende behov for energi og naturressurser. Den nest største er hvordan et universelt velferdssystem kan settes opp på så kort tid: På fem til ti år skal man skape et altomfattende system. Det er en virkelig stor utfordring i et så stort land, med så store regionale forskjeller. – Og hva utfordrer den nordiske velferdsstaten? Kuhnle: – Støtten til velferdsstaten kan forandre seg, fordi vi har en svært velstående befolkning. Hvis de velger private løsninger, kan det skape nye splittelser. Det kan forandre den nordiske velferdsstaten som vi kjenner den i dag. [email protected] 20 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Samfunn Akademia Vil ha juridisk litteraturhus Forskere ved Det juridiske fakultet vil flytte 700 år gamle bøker frem i lyset og starte samtaler om de store spørsmålene i livet. Kamilla Simonnes I kjelleren ved Det juridiske fakultet midt på Karl Johans gate i Oslo ligger over 20 000 bind med gamle bøker lagret. De eldste er fra starten av 1500-tallet, de nyeste fra 1800-tallet. Blant stolthetene er en andreutgave av Hugo Grotius’ – folkerettens far – berømte verk Om krigens og fredens rett fra 1631 og et førsteopplag av Kiel-traktaten fra 1814, på originalspråket fransk og med svensk oversettelse. Også gamle verker av opplysningsfilosofene Montesquieu, Hobbes og Locke ligger lagret under Universitetsplassen. – Dette er Nordens største samling av eldre juridiske tekster, og tekstsamlingen omfatter også grunntekster innen samfunnsvitenskap og filosofi. De kunne vært bedre tilgjengelige for forskere og andre interesserte, men i dag er det vanskelig å få tak i dem, sier Marit Halvorsen, professor ved Det juridiske fakultet. Hun er initiativtaker til og primus motor for et prosjekt satt i gang ved Det juridiske fakultet. Prosjektes arbeidsgruppe ønsker å opprette et tverrfaglig Forum for rett, historie og samfunn i det nåværende juridiske bibliotek, det såkalte Domus Bibliotheca. Med støtte fra Fritt Ord og på oppdrag fra universitetsdirektøren har de laget en mulighetsstudie for et slikt forum. Fredag legges planene frem for universitetsledelsen. Ideen til å opprette forumet kom som en følge av at Det juridiske fakultet, som i dag holder til ved flere steder i byen, vurderes samlokalisert. En slik samlokalisering vil kreve nybygg. Selv om Primus motor: Juridisk Fakultet i Oslo huser Nordens største samling av eldre juridiske tekster. Nå ønsker en prosjektgruppe å opprette et tverrfaglig Forum for rett, historie og samfunn i det nåværende juridiske bibliotek, og vil samtidig gjøre boksamlingen mer tilgjengelig. Foto: Ellen Lande Gossner Litteraturhuset i dag, holdes på universitetet, sier Halvorsen. Det er i brytningen med offentligheten at forskningen får sin berettigelse. Marit Halvorsen, professor ved Det juridiske fakultet. nybyggene tidligst vil kunne være klare i 2017, forbereder Det juridiske fakultet seg alt nå på at det kan bli frigjort plass i den gamle universitetsbygningen. – Den gamle bygningen har fantastiske lokaler som andre enn universitetets studenter og forskere bør få tilgang til. På et møte for et år siden fikk jeg en idé om at vi kan samle de gamle boksamlingene i første etasje i Domus Bibliotheca. I de samme lokalene kan vi arrangere tverrfaglige debatter og møter. For eksempel kan en del av debattene som holdes på Store spørsmål. Halvorsen mener at debatter om for eksempel rettsstat og demokrati i vid forstand naturlig hører hjemme på juridisk fakultet. – Debattene om Europautredningen, som ble lagt frem tidligere i år, er et eksempel på en diskusjon som hadde passet godt hos oss. Vi må åpne for å diskutere de store spørsmålene og dyrke kontakten mellom allmennheten og akademia. Det er i brytningen med offentligheten at forskningen får sin berettigelse, sier hun. Halvorsen ønsker også at Domus Bibliotheca skal inneholde et tverrfaglig kontorfellesskap for forskere som studerer spørsmål relevante for forumet, samt lesesalplasser for forskere og andre interesserte. Hvordan boksamlingen skal gjøres tilgjengelig for publikum, er fortsatt usikkert. – Noen av tekstene er veldig skjøre og sikringen av bøkene må være gradert etter bøkenes tilstand. Men i dag har vi ikke en gang oversikt over bøkenes tilstand og de fleste bøkene er heller ikke registrert i universitetsbibliotekets digitale søkesystem, Bibsys. Det gjør at de er veldig vanskelig å finne frem til. Halvorsen mener at det må bli fortgang i planene om å få et debattforum på bena – uavhengig av om det blir samlokalisering eller ei. – Vi trenger ikke å gjøre alt på en gang. Dette kan gjøres i flere etapper. Å systematisere og katalogisere boksamlingen bør uansett gjøres og kan gjennomføres uavhengig av om det skjer en samlokalisering eller ikke. Det er også fullt mulig å sette i gang samtaler i biblioteket på ettermiddagene alt nå. Det er en rekke jubileer som står for tur. Neste år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Året etter er det grunnlovsjubileet. Deretter kommer jubileet for Wienerkongressen. Dette er alle viktige jubileer hvor Det juridiske fakultet bør spille en sentral rolle, sier hun. Penger. For å få realisert planene om et Forum for rett, historie og samfunn er Det juridiske fakultet avhengig av penger. Arbeidsgruppen som presenterer mulighetsstudien for universitetsledelsen har gjort et overslag over hva det vil kunne koste å opprette et slikt forum. – Registrering og sikring av boksamlingen er en forholdsvis liten post. Ombyggingen av lokalene og tilrettelegging for universell adkomst vil koste noe mer. Totalt vil det nok ende på et tosifret antall millioner. Men sammenlignet med for eksempel å planlegge en søknad om OL i Oslo, er det ikke snakk om en stor investering, sier Halvorsen. [email protected] BESTILL ABONNEMENT – TIL DEG SELV ELLER ANDRE Jeg vil abonnere på Morgenbladet (bruk blokkbokstaver): Kryss av for avtaleperiode: 3 MND. 395,- kr 6 MND. 760,- kr 12 MND. 1470,- kr Navn: Prisene gjelder i Norge. Abonnement løper til det sies opp. Adresse: Ved gaveabonnement: Betalers navn: Hus/leil. nr.: Oppg.: Postnr.: Sted: Adresse: Telefon: E-post: Postnr.: Etg.: Signatur: Ja takk, jeg ønsker å motta invitasjoner til arrangement, informasjon og tilbud fra Morgenbladet elektronisk. DU KAN OGSÅ BESTILLE ABONNEMENT PÅ VÅRE HJEMMESIDER WWW.MORGENBLADET.NO E-POST: [email protected] ELLER PÅ TELEFON: 23 33 91 80 Telefon: E-post: Sted: Svarsending 1091 0090 Oslo Se på denne setningen: Hun har alltid vært en einstøing. Er det ikke noe som skurrer her? Ideer Alberta Camusa, side 22 Musikk utan vern Folkemusikkarkiva har ikkje ressursar til å digitalisere materialet. Medan du les denne kronikken, smuldrar bit for bit av den nasjonale toneskatten. av musikk og dans skjer ikkje gjennom lesing av tunge bøker og lange rapportar, men i møtet med spelemann og dansar – og ved nitid lytting på sprøe lydbandopptak. Men kven skal spele slåttane i framtida når lydbandopptaka frå 1930talet har smuldra bort? Kronikk Ole Aastad Bråten Knut Aastad Bråten I ei sak i tidlegare Spelemannsbladet i 2007 kom det fram at dei norske folkemusikkarkiva stampar i motbakke. Dei økonomiske rammene var svært ustabile og skjøre, vart det skrive den gongen. Konsekvensane var mangelfull sikring av uerstattelege musikkopptak. Eit fleirtal av dei spurde arkivarane fortalde dessutan at dei heller ikkje oppfylte internasjonale arkiveringskrav, dei såkalla IASA-krava (International Association of Sound & Audiovisual Archives). Lite er gjort sidan 2007. Folkemusikkarkiva spinn framleis i den same motbakken. Nokre av dei har i mellomtida takka for seg. No sist Norsk Folkemusikksamling på Universitetet i Oslo, som Universitetet sjølv har føreslege å leggje ned som eitt av fleire innsparingstiltak. Medan ein i Noreg har resignert og late spørsmålet om sikring og digitalisering segle sin eigen sjø, har det svenske storsamfunnet – med hjelp av ABBA-Benny – spytta inn millionar av svenske kroner i digitaliseringsverktyet Fiol, i eit forsøk på å redde dei svenske musikkskattane. Og dei har lykkast. Fiol vart tidleg på 1980-talet utvikla og finansiert av norske musikkinstitusjonar (paradoksalt nok) – og i nært samarbeid med svenske systerinstitusjonar. Men kunnskapen og interessa for arkivsystem her heime var kortvarig. Endskapen vart utflagging og tommelen ned for arkivsystemet. I dag er det Folkmusikens hus i Rättvik i Sverige som eig rettane til FIOL, og som berre tidvis og dyrt sel kunnskapen sin til arkivarane i Noreg. Ei av forklaringane på den elendige stoda for folkemusikkarkiva i Noreg finn vi i organiseringa og finansieringa. Nokre av arkiva er knytte opp til større institusjonar. Andre er statlege og får direkteoverføringar frå til dømes universitet og stat. I dei fleste tilfella er økonomien eit spleiselag av fylkeskommunale, kommunale og regionale Illustrasjon: Ellen Lande Gossner ordningar. Kommuneøkonomien er ofte lite føreseieleg, og kommunane er heller ikkje pliktige til å delta med økonomisk stønad. Innsamlinga av norsk folkemusikk byrja mellom anna med at komponisten og organisten Ludvig Mathias Lindeman (1812–1887) vart interessert i dette stoffet. Lindeman var stipendiat, og frå 1848 reiste han rundt i landet for å samle og dokumentere den norske folkemusikkskatten. Seinare har også andre samla og dokumentert, mellom dei Christian Leden (1882–1957), Øystein Gaukstad (1912–1996) og Rolf Myklebust i NRK (1908–1990). Myklebust samla i si tid nær 30 000 opptak frå bygd og by: slåttar, songar og forteljingar. Arbeidet med formidling av og opplæring i norske song- og musikktradisjonar starta for alvor i 1960-åra, i barnehagar, spel- og dansarlag og etter kvart som fag ved høgskular og akademi. Folkemusikkarkiva vart viktige laboratorium i overføringa av denne kunnskapen. Kompleksiteten og eigenverdien i den folkelege kunst- og kulturytringa vart for fyrste gong teken på alvor. I 2007 ratifiserte Noreg Unescokonvensjonen om vern av immateriell kulturarv, eller handlingsboren kunnskap, om du vil. Målet med konvensjonen er å styrke og bevare immaterielle kulturuttrykk. Spørsmålet dei fleste folkemusikarane og arkivarane stiller seg, er: Kva er gjort for å styrke arbeidet for bevaringa av den immaterielle folkekulturen, kva gjer kulturministeren for å betre vilkåra for arbeidet med den norske folkekulturen – i arkiva og på musea? Kven skal spele slåttane i framtida når lydbandopptaka frå 1930-talet har smuldra bort? Kulturminne kan vere så mangt. Når vi ein sjeldan gong snakkar om kulturminne og vernet av dei, handlar det som oftast om fysiske minne, som kyrkjer, hus, stabbur og loft. Då er det verre med den immaterielle folkekulturen og kunnskapen om den – som til dømes folkemusikken og folkedansen, lagra på utdaterte DAT- og VHS-kassettar og eldgamle spoleband. Kven bryr seg om å sikre slike immaterielle kulturminne? Kunnskap om folkemusikken og folkedansen sit ikkje berre i hovudet på dei med interesse for gamle dagar. Han sit som oftast i hendene og i føtene på dei som spelar og dansar. Overføring Kva er så utfordringane for folkemusikkarkiva framover? Kva for tre tiltak må settast i sving for å få folkemusikkarkiva opp av hengemyra? 1. Arkiveringssystemet som også dei norske folkemusikkarkiva delvis nyttar, heiter Fiol, og har som nemnt tilhald i Sverige. Det er ikkje noko å seie på kompetansen hjå svenskane, men kompetansen og brukarstøtta om folkekulturen i Noreg må likevel ligge i Noreg, gjerne ved ein sentral institusjon som til dømes det nasjonale Rådet for folkemusikk og folkedans, som kan fungere som nasjonal koplingsboks og brukarstøtte for arkiva. 2. Tilskottsordningane i kulturlivet må svare på reelle utfordringar: Når folkemusikkarkiva rotnar på rot, må ein tilpasse tilskottsordningane etter behova. Norsk kulturråd bør etablere tilskottsordningar som svarar til forventningane i arkivsektoren. 3. Bemanninga og arkivmaterialet ved universitetsarkiva må sikrast. Det har kome framlegg om å leggje ned Norsk folkemusikksamling ved Universitetet i Oslo. Vi snakkar ikkje om eit kva som helst slags arkiv, men ein av dei mest sentrale folkemusikkinstitusjonane i landet. Folkemusikken endrar seg heile tida. Folkemusikk er ikkje kva han ein gong var. Det er heller ikkje meininga. Men utan innsikt i mangfaldet av spelestilar og tradisjonar, historiske og samtidige – blir dagens folkemusikkutøving einsidig og utan preg. I dette biletet er vi avhengige av levande folkemusikkarkiv med dyktige musikkfaglege rettleiarar. Norske politikarar og andre må slutte å misbruke den immaterielle kulturarven i festtalene sine om dei ikkje meiner noko med det. Norsk kulturarv treng ikkje lenger fine ord og god vilje. Norsk kulturarv og arbeidet med den immaterielle kulturarven treng økonomisk handlingsrom. Styrking av dei gamle folkemusikkarkiva er eit konkret svar på arbeidet og snakket om den immaterielle kulturarven. Tek du utfordringa, Anniken Huitfeldt? Ole Aastad Bråten er seksjonsleiar ved Valdresmusea og Knut Aastad Bråten er redaktør i bladet Fokemusikk. Kronikk sendes til [email protected]. Maks 7000 tegn, inkludert ordmellomrom. Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Frist for innlevering tirsdag kl. 10.00. 22 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Ideer Debatt Statlig jakt på det normale Barnehageforskning Kunnskapsminister Kristin Halvorsen svarte på vår kronikk «Konstruerer adferdsproblemer» i Morgenbladet 11. mai med å omgå kronikkens budskap om at det foregår en statlig initiert og finansiert jakt på det normale barnet. Dermed blir ministerens svar uten substans. I kronikken skrev vi om identifiseringen av avvik fra det «normale» som foregår blant annet gjennom kartleggingsverktøy som brukes av barnehager og helsestasjoner. I boka Mestrer, mestrer ikke dokumenterer vi at de mest alminnelige sider ved barns liv blir omgjort til noe som må rettes på eller forebygges. Politiske ambisjoner om tidlig innsats og synlige resultater passer som hånd i hanske for selgerne av kurs, verktøy, håndbøker og programmer. Det vi ser er summen av kommersielle interesser, faglig prestisje og politisk styringsiver. I kronikken viser vi til at en tilsvarende Fri og uavhengig forskning skal være et kritisk korrektiv til myndighetene, uansett finansieringsform. jakt på det normale barnet foregår i forskningsprosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR). Forskningsdesign innrettes slik at helt alminnelige barn havner i en gråsone. Datamengden og detaljrikdommen er så stor at forskerne finner de feilene de leter etter. Jo flere tegn til avvik de finner, jo større er sjansen for nye forskningsmidler. Ministeren hevder at det ikke er tilfelle at staten deltar i denne jakten. I motsetning til Halvorsen er det mange fagfolk og foreldre som er bekymret over at staten støtter opp om store forskningsprosjekter som søker etter avvik hos barna. Dette har vi fått bekreftet gjennom responsen på kronikken. Halvorsen mener derimot at kunnskap som frembringes gjennom Atferdssenterets prosjekt «Barns sosiale utvikling» er nyttig for barnehagene når de arbeider med kompetanseheving blant ansatte og for å utvikle tiltak knyttet til barns sosiale kompetanse. Halvorsen velger å se helt bort fra det vi skriver om hvordan data er samlet inn og om Illustrasjon: Ellen Lande Gosssner det synet på barn undersøkelsen bygger på. Spørreskjemaet om toåringen er konstruert slik at et trassig og aggressivt barn blir lett å finne. Dette barnet identifiseres med de mange spørsmålene om barnet slår, biter, sparker, stikker av, kaster ting, lugger og dytter. Ministeren ser også bort fra det vi skriver om voksne som tillegger toåringer intensjoner som dette. De er ikke bare på kollisjonskurs med nyere småbarnsforskning, vi påstår også at de er farlige. Forestillingen om at toåringer handler som de gjør for å skade andre, kan få svært negative konsekvenser. Ministeren er også uenig med oss i at det er problematisk at Kunnskapsdepartementet som oppdragsgiver formulerer problemstillinger i et forskningsprosjekt eller har innflytelse på hvordan funnene presenteres. Hun omtaler forskningsprosjektet «Barns sosiale utvikling» som oppdragsforskning. Dette er oppsiktsvekkende i og med at prosjektet er finansiert gjennom NFRs program «Utdanning 2020». Fri og uavhengig forskning skal være et kritisk korrektiv til myndighetene, uansett finansieringsform. Uavhengigheten må også gjelde utformingen av forskningsspørsmål og presentasjonen av forskningsfunn. Mari Pettersvold Sosiolog, førstelektor og leder ved Senter for barnehageforskning ved Høgskolen i Vestfold Solveig Østrem Phd i teologi og førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold Til forsvar for einstøingen Kari Konformitet Se på denne setningen: Hun har alltid vært en einstøing. Er det ikke noe som skurrer her? Einstøing er et kjønnsnøytralt ord, men har du noen gang hørt det bli brukt om en kvinne? Einstøingen Kari, liksom, hun som holder seg for seg selv og pusler med sitt? Jeg kunne ikke vært mer enig med den «småfete og bleke multikulturalisten» David C. Pugh når han i Morgenbladet 25. mai går til forsvar for einstøingen i den humankapitalmaksimerende, intimitetsutbrettende pralekulturen som utgjør Norge i den senkapitalistiske gjørpa. Det som imidlertid er maktpåliggende å få sagt er: Som kvinne forlanger jeg å bli regnet med blant dem Pugh forsvarer, jeg finner meg ikke i at denne mistenkeliggjorte, bortvendte og hardtarbeidende posisisjonen er forbeholdt mannen! Men som vi allerede har sett, har jeg et problem: Denne størrelsen som «forblir uten partner», som «driver selvstudier» og «arbeider med noe filosofisk», slik Pugh beskriver seg selv, har ikke engang et navn når den inkarneres i en kvinnekropp; einstøingen Kari eksisterer ikke som mulighet i vår forestillingsverden, og det er ikke fordi hun ikke eksisterer der ute i verden. For selv om Pugh føler seg uglesett, finnes det for ham, til forskjell fra for einstøingen Kari, et uendelig reservoar av einstøinger han kan like å sammenligne seg med: våre beste menn, Pugh! Tenkes det godt noe sted, skal du ikke se bort ifra at det er en einstøing som tenker det, selv om det naturligvis også finnes eksempler på einstøinger som tenker dårlig, ja, til og med farlig. Det er risikoen man løper når mennesker får bruke tid på å tenke. Neste gang du ikke ser meg på Sats eller Sukker, er det ikke fordi jeg er på babyyoga eller tilbringer kvalitetstid med partneren. Den mannlige einstøingen finnes overalt, det er ikke minst fiksjonen et bevis på: Hadde det ikke vært for alle einstøingene som stirrer inn i vegger og labber gatelangs med hodene sprengfulle av livslede og livslengsel, ville den vært så godt som folketom, den vestlige kanon. Helt siden jeg som femtenåring leste min første franske eksistensialist, har jeg identifisert meg med einstøingen. Og helt siden jeg noen år senere for alvor begynte å skrive selv, har einstøingen stått for meg som et ideal: Alenehet, bortvendthet, fordypelse – det finnes ikke noen annen vei om man er interessert i å følge en tanke helt ut. I en verden av umiddelbar behovstilfredsstillelse og ustoppelig babbel trenger einstøingen et forsvar mer enn noen gang før. At einstøingen for oss (oftest kvinnelige) individer ligner litt for mye på det romantiske geniet og på modernismens fremmedgjorte (oftest mannlige) individ, er egentlig bare et problem i den grad vi godtar at disse posisjonene er forbeholdt mannen. Jeg kjenner en annen sannhet. Jeg kjenner en einstøing som helt siden tenårene har trukket seg tilbake til «jenterommet» for, i likhet med Pugh, «å studere, oppfinne eller gjøre noe annet som er sant, vakkert eller nyttig», og jeg sitter her fortsatt. Så neste gang du ikke ser meg på Sats eller Sukker, er det ikke fordi jeg er på baby-yoga eller tilbringer kvalitetstid med partneren, neida, jeg sitter bare her ved skrivebordet og noterer litt, prøver å følge en tanke til den tar slutt og leder over i en annen. Alberta Camusa Forfatter Med biologi som ideologi Kunnskapspolitikk Kristian Gundersen fortsetter 25. mai å konstruere forholdet mellom natur- og samfunnsvitenskap som en konflikt mellom en «sannhetsproduserende» og biologisk basert samfunnsanalyse og en «ideologiproduserende» konstruktivisme uten interesse for empirisk og biologisk forskning. Denne inndelingen er problematisk av flere grunner, og jeg har forsøkt å fremme et annet perspektiv. Men det skal ikke Gundersen ha noe av. Han fortsetter å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har, og plasserer meg blant ideologiprodusentene. For det første har jeg ikke argumentert mot biologi, men mot biologi som samfunnsfag. I mange år har jeg hatt gleden av nære samarbeid med dyktige biologer og andre naturvitere. Så å si daglig forholder jeg meg til biologisk forskning i mitt arbeid med spørsmål om miljø og utvikling. Biologi er et viktig fag for å forstå naturen – og også for å forstå menneskets natur, men gir begrenset innsikt om menneskenes samfunn. Biologi er med andre ord ikke et samfunnsfag. Om denne debatten mellom «de to kulturene» skal bevege seg fremover og bli noe annet enn en skyttergravskrig, er første bud å respektere hverandres fagfelt. Relativt få samfunnsvitere vil drømme om å belære Gundersen om molekylærbiologi. Men molekylærbiolog Gundersen insisterer derimot på at hans fagbakgrunn også gir ham innsikt i samfunnsvitenskap. Jeg valgte å engasjere meg i denne debatten da Gundersen brakte sin biologisk-baserte ideologi, malthusianismen, inn på mitt fagfelt, nemlig miljø og utvikling i Afrika. De siste 25 årene har jeg brukt mye tid på empirisk forskning om forholdet mellom befolkning, ressursbruk og miljø. På dette feltet finnes det en rekke malthusianske påstander om for eksempel ørkenspredning, overbeiting, avskoging og utpining av næringsstoffer i jordsmonnet. En del av forskningen min på dette området har jeg gjennomført i samarbeid med naturvitere. Denne forskningen gir ingen grunnlag for å bekrefte de malthusianske påstandene. Dette er i tråd med konklusjonene til annen internasjonal forskning som er basert på grundige empiriske undersøkelser. Til tross for et svakt forskningsfundament spiller likevel den malthusianske ideologien en sentral rolle i politikkutforming. En grunn til dette er at sterke interesser ser seg tjent med denne betraktningsmåten. Dette er blant annet bistandsorganisasjoner, afrikanske myndigheter og en del naturvitere. Disse aktørene har behov for å presentere lokal ressursbruk som et problem. Dermed kan de selv på ulikt vis fremstå som problemløsere. Selv om Gundersen ynder å fremstille seg selv som «sannhetssøkende» er det intet i hans tidligere innlegg som tyder på noen form for nysgjerrighet. Han fremstår snarere som en ideologiprodusent på vegne av biologisk synsing om samfunnsforhold og uten interesse for hva empirisk forskning faktisk sier. Tor A. Benjaminsen Professor i utviklingsstudier Universitetet for miljø- og biovitenskap 1.–7. juni 2012 morgenbladet 23 debatt Sendes til: [email protected] Hovedinnlegg: Maks 4000 tegn, inkl. mellomrom Underinnlegg: 2000-3000 tegn, inkl. mellomrom Replikk/kortinnlegg: 500-1500 tegn, inkl. mellomrom Anglisismer i Bølle på døra? Bernhard Ellefsen anmelder Jennifer Egans Bølle på døra, oversatt av undertegnede, i Morgenbladet for 25. mai. Her hevder Ellefsen at oversettelsen «svekker Egans prosa» og at det «overalt» finnes «pinlige anglisismer». 1. Ellefsens eneste eksempel fra en bok på 375 sider inneholder ingen anglisismer. 2. Oversettelsen for øvrig inneholder imidlertid flere anglisismer enn i mine øvrige oversettelser fra det engelske språkområdet. Og det er ikke noe pinlig ved det! Det er et bevisst valg at jeg har brukt ord som «lobby», «term», «party» mange steder der det i og for seg finnes mer «norske» synonymer. Disse ordene er i høy grad glidd inn i språket, iallfall i visse sammenhenger og blant visse grupper, og er anvendt fordi jeg mener at de er riktige for akkurat Egans tekst. Enkelte uttrykk tilhører musikkindustrien, som er et viktig miljø i boken. Det later i det hele tatt til å være vanskelig for mange kritikere å forstå at de valgene en oversetter tar, er spesifikke for den teksten han/hun til enhver tid arbeider med. Norsk språkhistorie og -situasjon tilsier faktisk at en del valg må tas på nytt for hvert enkelt oversettelsesprosjekt. I Bølle på døra er det i tillegg slik Bøker Roman TIGGING Å skrive sin tid Med Bølle på døra forsøker Jennifer Egan å gi et ekte amerikansk litterært svar på den kaotiske samtiden. Mer fremtredende enn noe annet i amerikansk litteraturhistorie er ambisjonen om en skrivemåte som er på høyde med sin tid og kulturen den er en del av. Det eksistensielle målet er nesten alltid det samme: Å finne veien ut av kulturens konformiserende press og mot en mer individuell og autentisk erfaring. Filosofen Ralph Waldo Emerson formulerte dette behovet best i sitt berømte essay «Self-Reliance» (1841): «Nothing is at last sacred but the integrity of your own mind.» For litteraturen har oppgaven vært å finne nye veier til dette målet etter hvert som den forrige generasjonens forfattere har stivnet og mistet evnen til å ryste våre sanseapparater og vekke vår selvstendighet. I hvert fall siden Walt Whitman har nye forfattere gjort opprør mot sine forgjengere, og jakten på nye konfigurasjoner av forholdet mellom litteratur og virkelighet pågår uavbrutt – idet den stanser vil den amerikanske litteraturen dø. At den skal svare på sin samtid, er dens nødvendige definitoriske trekk. Panegyrisk mottatt. I et essay fra 1960 («Writing American Fiction») skriver Philip Roth at «den amerikanske forfatteren som skriver midt i det tyvende århundre har mer enn nok med å forklare, forstå og ikke minst gjøre troverdig den amerikanske virkeligheten. Den lamslår, den gjør oss kvalme eller rasende, og til slutt gjør den vår beskjedne fantasi til skamme. Virkeligheten overgår alle våre talenter, og daglig oppviser kulturen skikkelser som gjør hvilken som helst romanforfatter misunnelig». John Updike, Norman Mailer, Susan Sontag og Philip Roth gjorde det de kunne for å henge med i svingene i det kaotiske og utrolige 1960-tallet. Sett fra litteraturhistorikerens perspektiv er det grunn til å påstå at de klarte brasene. Så hvordan skal man skrive i ironiens og internettets tidsalder – i en amerikansk kultur hvor kjernefamilien ikke lenger er noe man gjør opprør mot, hvor ingen lenger har jobb i industrien og hvor forfatterne som premissleverandører i kulturen er erstattet av kjendiser på den ene siden og ideologisk motiverte eksperter på den andre? David Foster Wallace har gitt et bud på hvordan, Jonathan Franzen et annet, og i forlengelsen av disse to 90-tallskameratenes poetikker finner vi Jennifer Egan (født 1962) og hennes panegyrisk mottatte roman Bølle på døra (A Visit From the Goon Squad). Med sin femte bok har Egan, skal vi tro kritikerne, fanget tidsånden mellom to permer, og det i en roman som strekker seg flere tiår bakover og fremover i tid. Tiden som bølle. Romanen handler nettopp om tid, om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det, hvordan tiden gjør forandring mulig og ikke minst hvordan ungdom blir til voksenliv og etter hvert alderdom og avslutning. Tiden er den bølla tittelen viser til. Det mest påfallende ved denne tidsromanen er at den i motsetning til sitt emne ikke er lineær i det hele tatt. Gjennom tretten kapitler – som egentlig kan leses som selvstendige fortellinger – hopper vi frem og tilbake, og vi ser en gruppe mennesker fra forskjellige vinkler og gjennom vilt forskjellige skrivemåter. Strukturen, har forfatteren selv påpekt, kan minne om hypertekstens dynamikk: Vi leser om en person inntil en annen dukker opp i synsfeltet, da hopper vi raskt over til et nytt perspektiv – som om vi klikker oss gjennom wikipedia-artikler. Bladgull i kaffen. Hovedpersonen er Sasha. Henne treffer vi som eksperimenterende og opprørsk ungdom, senere som ansatt i et plateselskap i New York og etter hvert i en konvensjonell familiesituasjon gift med sin ungdomskjæreste. I romanens første kapittel er hun på date, en typisk ung, singel kvinne i New York. Men på toalettet kan hun ikke dy seg for å stjele en annens lommebok: «Pre-seddelbok hadde Sasha hatt en fæl kveld […] Postseddelbok, derimot, sitret situasjonen av frydefulle muligheter.» Strukturen kan minne om hypertekstens dynamikk. At en grenseoverskridelse, i fall for en stund, gir en ny og mer intens livsfølelse, går igjen i romanen, akkurat som i amerikansk litteratur for øvrig. Også den andre av romanpersonene vi blir godt kjent med, plateselskapsjefen Bennie Salazar, søker seg mot det som kan riste ham ut av de bedøvende mønstrene – idet vi treffer ham for første gang drysser han bladgull i kaffen for å avhjelpe manglende sexlyst og sviktende ereksjon. Han lengter intenst mot opplevelsene som betød noe, følelsen av at musikken var alt, da punken kom til San Fransisco og verden sto på spill. Med Bølle på døra antyder Egan at dop var det mest virksomme, tidsforstyrrende elementet i kulturen på 1980- og -90-tallet. I et kapittel fortalt i andreperson og i umiskjennelig dopstil går Sashas venner Rob, Drew og Bix e-høye rundt i natten: «Dere danser sammen alle tre, deler opp avstanden mellom nå og i morgen helt til det er som om tida går baklengs.» Men på 2000-tallet er det ikke lenger piller og pulver som tuller til tidsfornemmelsen. Som den fremsynte teknoentusiasten Bix sier allerede denne natten: «’Å, vi kommer til å kjenne hverandre bestandig,’ sier Bix. ’Den tida da man mista kontakten med folk er snart over.’» Oppmerksomhetstyv: Jennifer Egan skriver først og fremst om tid, om hvordan tiden gjør forandring mulig, og om hvordan livene våre fyker forbi uten at vi helt merker det. foto: Heiko Junge/Scanpix Moralistisk. Selv om konkrete sosiale medier à la Twitter og Facebook ikke spiller noen vesentlig rolle i romanen, er Egan svært oppmerksom på og kritisk til virkningene av dem. I det siste kapittelet behandler Egan vår digitaliserte mellommenneskelighet helt direkte og på en måte som kan minne om Gary Shteyngarts Super Sad True Love Story (2010). Her møter vi igjen Sashas date fra første kapittel: Alex forsøker å få jobb som lydtekniker i Bennies plateselskap, men vi forstår at dette utspiller seg et stykke inn i fremtiden. Her lages musikken først og fremst for små barn, og de kommuniserer, i likhet med de voksne, først og fremst gjennom sine «smartfoner». Men i sine beskrivelser av de teknologiske tids- og oppmerksomhetstyvene blir Egan forutsigbart moralistisk. Hun parodierer utarmingen av språket som foregår når alle skriver instant messages til hverandre, men holdningen er for velkjent: Morgenbladet 25. mai Rebecca [Alex’ kone] var stjerne innenfor akademia. Den nye boka hennes tok for seg fenomenet ordskall, en term hun hadde oppfunnet for å betegne ord som ikke lenger var meningsbærende annet enn i anførselstegn. Språket var fullt av slike ord – «venn» og «virkelig» og «historie» og «forandring» – ord som var blitt avskrelt sin mening og redusert til hylstre. Enkelte, som «identitet», «søke» og «sky», var åpenbart tappet for liv gjennom måten folk brukte dem på i internettsammenhenger. Når det gjaldt andre, var årsakene mer komplekse; hvordan hadde det seg at «amerikansk» var blitt en ikonisk betegnelse? Hvorfor ble «demokrati» brukt på en skjelmsk, hånlig måte? aspekter ved omgivelsene våre som er så naturaliserte at vi ikke legger merke til dem. Men vi er da ikke helt naive når det kommer til smarttelefoner eller sosiale medier? Og neppe heller overfor popmusikkens ekstreme kommersialisering? De fleste av oss tenker vel at oppriktige og kraftfulle forhold mellom mennesker har lite å vinne på sosiale medier og sms, og Egan har ikke så mye nytt å føye til denne kritikken. Anglisismer. Vender vi tilbake til Philip Roths essay, ser vi at også Egan strever for å være på høyde med den amerikanske virkeligheten. I likhet med Franzen gir hun fine bilder av en amerikansk samtid der vanlig arbeid har gått av moten, eksistensiell mening er noe man hører om på museumsomvisninger eller leter etter på interrail i Europa, og løse nettverk av venner har erstattet kjernefamilien som samfunnets byggesteiner. Men hun har ikke klart å oppdatere den realistiske romanformen slik James, Bellow, Updike eller nettopp Franzen – spesielt i The Corrections (2001) – gjorde det. Det skal også nevnes at den norske oversettelsen svekker Egans prosa. Pinlige anglisismer à la «Det kunne registreres en svak bølge av interesse fra folk i lobbyen» dukker opp altfor ofte. Det mest beundringsverdige ved Bølle på døra er at den er et helhjertet forsøk på å skrive sin egen tid, og at den på den måten går inn i den sterkeste delen av amerikansk romanhistorie. Men Egan lykkes altså ikke helt: Til tross for tidvis glimrende tilbakeblikk på 80- og 90-tallet stopper det opp når vår egen tid skal forstås og kritiseres. Det er den nærsynte lesemåten som er forbausende. Anmeldelse Jennifer egan Bølle på døra Oversatt av Kyrre Haugen Bakke 383 sider. Oktober. 2012 Satire av denne typen må få oss til å se det groteske eller umoralske i Bernhard ellefsen at hvert kapittel har sin egen språktone, fordi fortellerperspektivet hele tiden er nytt. 3. Enhver oversettelse inneholder feil, misforståelser og omtrentligheter – det gjelder selvsagt undertegnedes frembringelser også, bare så det er sagt. Men det er den mildt sagt nærsynte lesemåten enkelte av Morgenbladets litteraturkritikere i tur og orden har lagt seg til – og den skolemesteraktige tonen når «dommen» skal felles – som er forbausende. For øvrig er Ellefsen velkommen til å gi flere eksempler, pinlige eller ikke, for innenfor undertegnedes fag er det alltid mer å lære. Kyrre Haugen Bakke Oversetter Gudmunds overlegne kvinner Kjønn I Morgenbladet 25. mai lufter Gudmund Hernes en rekke bekymringer over mannsrollen i vår tid. Han viser til at guttene holder på å bli akterutseilt i skolen. Jentene gjør det bedre, og utgjør 60 prosent av studenter innenfor høyere utdanning. Hernes konkluderer at kvin- Hernes sitt forsøk på å opphøye moderne kvinner til sterke, suverene matriarker synes søkt og ubalansert. nene er det egentlige sterke kjønnet. Han peker på en evolusjonær bakgrunn: I den fjerne urtiden passet jentene barna og er slik sett genetisk programmert for tålmodighet og utsettelse av belønninger. Menn derimot er naturlige jegere som virrer rundt i jungelen og jakter eller slåss. Hernes’ oppramsninger av tilsynelatende fakta gir et Redaksjonen betinger seg retten til å forkorte innsendte manuskripter. Alt innsendt materiale kan også publiseres på nett. Følg debatten på morgenbladet.no Debattredaktør: Marit K. Slotnæs Ikke med politi og lensmann 42 morgenbladet 25.–31. mai 2012 Over settelse Frist for innlevering er tirsdag klokken 10.00. forstemmende bilde. Og situasjonen i skolen er utvilsomt en utvikling man bør ta alvorlig. Hernes er likevel tendensiøs i iveren etter å bevise menns avmakt. For eksempel viser Hernes til at flere menn tar sitt liv enn kvinner. Det han unnlater å nevne er at omkring dobbelt så mange kvinner som menn forsøker å ta sitt eget liv. Hvis man ser på psykiske lidelser, er det forskningmessig belagt at moderne kvinner er overrepresentert når det gjelder angstlidelser og klinisk depresjon. Hernes peker på at barnløshet øker mest hos menn, og at tidligere gifte menn er de som er attraktive for modne kvinner. På den annen side viser mange studier at kvinner er dem som vanligvis takler en skilsmisse dårligst emosjonelt. Hernes sitt forsøk på å opphøye moderne kvinner til sterke, suverene matriarker synes søkt og ubalansert. Hvis det går dårlig med det ene kjønnet i et samfunn, vil trolig det andre heller ikke ha det så fortreffelig. Jørgen Flatabø Sosialantropolog Stortingsrepresentant for Høyre Michael Tetzschner forsvarte i Morgenbladet 18. mai sitt forslag om et forbud mot tigging, og fikk støtte på lederplass. Vi finner det riktig å advare mot å videreføre en tradisjon med å bekjempe etnisk marginalisering med politibetjent og lensmann. De siste fem hundre årene har europeiske land utstedt et betydelig antall forbud og dekreter rettet mot rom i den hensikt å fordrive dem. Når andre land nå fordriver rom, er det i ikke liten grad i den hensikt å rydde opp i gatebildet. Selv om hensiktene bak Tetzschners forslag er de beste, er det like fullt snakk om tiltak som vil oppleves som harde og langt på vei undertrykkende av dem som rammes. Mange rom opplever allerede at de knapt får sove et par timer om natten under en bro i Oslo før de jages videre. Med et forbud mot tigging vil enda flere få et ublidt møte med politi og lensmann som de simpelthen bør spares for. Tetzschners empati eller Sarkozys mishag – det vil uansett oppleves som opprydning. Et grunnleggende spørsmål må være rettferdiggjørelsen av et forbud. Vi merker oss at Tetzschner viser til flere kilder som hevder at tiggingen i stor grad er organisert. En av kildene han siterer mest utførlig, nemlig justisministeren, uttaler seg imidlertid nokså løselig: «i økende grad», «det foreligger opplysninger», osv. Dette minner ikke om empiri som bør kunne lede til bastante konklusjoner. I vår kontakt med politiet har de også formidlet et mer nyansert syn enn det Tetzschner gjengir. Det dreier seg stort sett om «selvstendige næringsdrivende familier». Det mest inngående forskningsarbeidet som finnes om tilreisende rom i Norge, fra instituttet Nova, konkluderer også tydelig at det stort sett dreier seg om «selvstendige næringsdrivende familier», ikke organisert menneskehandel, senest i en rapport fra mai i år. Rapporten er basert på undersøkelser gjennom flere år og i både Norge og Romania, supplert med annen europeisk forskning. Nova får følge av organisasjoner som arbeider blant tiggerne, ikke minst Kirkens Bymisjon, som likeledes motsetter seg beskrivelsen av organiserte miljøer. Hvis argumentet om mafiaaktig organisering ikke holder mål, har vi vondt for å se rettferdiggjørelsen av et forbud. Vi har ikke for vane å forby handlinger som generelt ikke er til skade for andre. En konkret konsekvens av et forbud er pengene som uteblir for noen av dem på den absolutte bunnen – tak som ikke blir reparert, barn som ikke får nye klær. Det gjøres en viktig innsats fra EUs side for å bedre situasjonen for rom. Vi risikerer imidlertid stadig å være flere generasjoner unna en situasjon hvor romfolket nyter våre samfunns fulle goder. Mye av jobben løses heller ikke med økonomiske midler alene. På den ene siden har romfolket langt på vei utviklet en defensiv kultur som motsetter seg integrering i storsamfunnet, som en naturlig konsekvens av flere hundre år med usedvanlig brutal forfølgelse. På den andre siden er hatet mot romfolket stadig sterkt i deler av Europa. Eksempelvis det ungarske ekstremistpartiet Jobbik har gjort antisiganismen til et av sine kjennetegn, og flere rom er blitt målrettet drept, blant annet med molotov-cocktails. I en slik situasjon bør vi selvsagt ikke være tålmodige med at en etnisk gruppe lever som tiggere. Tiggingen i seg selv er imidlertid ikke det sentrale problemet. Problemet er fattigdommen som leder frem til tiggingen. Sagt på en annen måte: Dette er hvordan valgfrihet fortoner seg på bunnen - valget mellom arbeidsledighetens armod og tiggingens ynkelighet. Så lenge vi ikke kan forby det første, bør vi være varsomme med å bruke lov mot det andre. Kari Helene partapouli Leder, Rune Berglund Steen kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter Nynorskdebatten må handle om realitetar Nynorsk Det overordna målet mitt med kronikken «Ein eksplosjon av kjensler» i Morgenbladet 18. mai var at ein må søkje etter meining i nynorskdebatten. Påtroppande leiar i Norsk Målungdom Vebjørn Sture er usikker på om eg er ironisk. Det kan eg forstå. Eg føler ikkje at han responderte på sentrale poeng, og vil difor prøve å vere tydelegare no. Ja, språka skal vere likeverdige, men det blir dei ikkje med dagens opplegg. Bokmålselevane oppfattar ikkje nynorsk som likeverdig med bokmål. Som allegorien til Kjartan Fløgstad har vist, er det på prinsipielt grunnlag ikkje nokon logisk grunn til å fjerne SørAmerika frå pensum. Eg er med på notane, men er det realistisk at bokmålselevane plutseleg skal innsjå at «Ja, sjølvsagt må eg lære nynorsk!»? Debatten om nynorsken må handle om realitetar, ikkje berre edle verdiar og prinsipp. På grunn av ulik ståstad varierer verdiane og røyndomsoppfatningane. For meg har nynorsken ein verdi. Røyndomsoppfatninga mi er at han er truga, og at ein må ta nye grep dersom ein skal bremse utviklinga, ikkje halde fram langs same sporet. Ved å bruke ei analytisk tilnærming håpar eg at me kan frigjere oss frå innarbeidde tenkjemåtar og sette spørsmålsteikn ved slutningane våre. Det beste ein kan gjere for nynorsken er å dyrke kjerneområda. Ein må gjere posisjonen så robust som mogleg der. Ein må nedprioritere sidemålet i grunnskulen, og konsentrere seg om hovudmålet. Elevane i kjerneområda må oppfatte nynorsken som deira skriftspråk, og setjast i stand til å meistre han. Ting må henge saman – del ein: Elevane i vidaregåande må halde fram på hovudmålet i norsktimane. I tillegg føreslår eg to nye valemne: Norske skrivemåtar det første året, Sidemål det andre året. Det eine byggjer på det andre. Første året får elevane kunnskap om ulike skrivemåtar i norsk, og utprøving for å styrkje medvitet. Andre året får dei lære sidemål. Ekstra språkkompetanse bør sjølvsagt gje ekstrapoeng ved opptak til einskilde utdanningar, nett som realfagspoeng. Del to: Einskilde utdanningar bør krevje og utvikle språkkompetanse i begge målformer. Del tre: Ein må krevje utvida språkkompetanse i særskilde yrke. Eg ser for meg at desse tiltaka vil gjere nynorskundervisninga meir givande for både lærarar og elevar. Kanskje vil hatet forvitre, og statusen vekse? Nett no brukar ein mykje energi på å presse nynorsken på dei som ikkje vil ha han. Eg er redd ein gløymer at folket i kjerneområda blir freista av bokmålet, og at fleire og fleire vel det i staden. Kva skjer då? Jau, det rotnar på rot, begge stader. Kjell Arne Harneshaug masterstudent i statsvitskap ved NTNU 24 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Ideer Forskning Det vestlige nullpunktet WEIRDS. De utgjør det lille mindretallet av vestlige, velutdannede og demokratisk anlagte mennesker som psykologene bruker til forsøk når de skal si noe universelt om menneskeheten. Nesten 90 prosent av verdens befolkning lever under helt andre forhold. Lone Frank Genetikerne har sine rundormer og bananfluer. Neurobiologene tyr til rotter og mus når det handler om hjernens basale hukommelses- og innlæringsmekanismer. Også psykologene har sin foretrukne forsøksorganisme når de skal granske den menneskelige psyke: De eksperimenterer med WEIRDs. Eksemplarer av homo sapiens hjemmehørende i samfunn som er Western, Educated, Industrialized, Rich og Democratic. Om man gjennomgår toneangivende psykologiske tidsskrifter mellom 2003 og 2007, er 96 prosent av forsøkspersonene fra vestlige, industrialiserte land, og 68 prosent er amerikanere. – WEIRDs utgjør bare 12 prosent av verdens befolkning, understreker Ara Norenzayan, som er psykolog ved University of British Columbia i Canada. – Det er opplagt problematisk når psykologisk og evolusjonær forskning rutinemessig uttaler seg om «den menneskelige natur» og dens universelle trekk på bakgrunn av forsøkspersoner som ikke nødvendigvis er representative. Sansenivå. Forholdet ergret Norenzayan og kollegene Joseph Heinrich og Steven Heine så mye at de i fjor forsøkte å ruske opp i feltet med artikkelen «The Weirdest People in the World?». Den utkom i oktobernummeret av tidsskriftet Behavioral and Brain Sciences, og er en katalog over forskning som antyder at det ikke er likegyldig hvor i verden man kommer fra når det handler om helt grunnleggende psykologiske mekanismer. Rent faktisk, argumenterer Norenzayan, Heinrich og Heine, er WEIRDs blant de merkeligste og mest eksotiske mennesker man kan finne. Når man sammenholder oss med ikke-industrialiserte småsamfunn eller med ikke-vestlige industrialiserte samfunn, er vi de statistiske outliers. Et ytterpunkt på skalaen. Det gjelder tilsynelatende helt ned på sansenivå. Man skulle tro at enhver homo sapiens rent fysisk ser verden på samme måte, men det gjelder ikke for alle områder av den grunnleggende visuelle oppfattelsen. Poenget illustreres av den såkalte Müller-Lyer-illusjonen. Den går ut på å bedømme lengden på to like lange streker, som er utstyrt med pilspisser som peker henholdsvis utover og innover. Dette lille trikset får det faktisk til å se ut som om streken med utadrettede pilspisser er kortere. Eller rettere – sånn ser det ut for halvparten av oss WEIRDs Tar man deriot en tur ut og besøker ulike befolkninger i små samfunn, er det ikke mye til illusjon å peke på. Enhver buskmann fra Kalahari kan se at de to strekene er like lange. Og i en rekke andre små jeger- og landbrukssamfunn, som befinner seg utenfor den industrialiserte verden, er det under halvparten så mange som blant WEIRDs som lar seg lure. – En teori går på at en oppvekst med mange rette vinkler i omgivelsene gjør det visuelle systemet vårt «sårbart» for denne typen illusjoner. Hva enn mekanismen er, viser resultatene at selve hjernens utvikling og informasjonsbehandling kan påvirkes av miljø og kultur, sier Norenzayan. – Så kan man spørre seg om ikke det samme gjelder for mange komplekse psykologiske og kognitive prosesser? Ultimatum. Müller-Lyer-undersøkelsene ble gjort av psykologen Marshall Segall helt tilbake på 1960-tallet, men senere generasjoner tok ikke lærdom av det. Det ser man eksempelvis i utforskningen av sosialitet og samarbeidsadferd, hvor det snakkes mye om innebygde universelle psykologiske mekanismer. Som da adferdsøkonomer på slutten av 1990-tallet avdekket «menneskets grunnleggende sans for rettferdighet» hos studenter som spilte Ultimatum. Her har man to spillere, A og B, og forsøkslederen gir A 100 kroner som skal deles med B. Spiller A kan tilby B akkurat så mye eller lite som han selv føler for, og B har mulighet til å avslå tilbudet, hvilket betyr at forsøkslederen inndrar hele beløpet, og at ingen av spillerne får en krone. Her ville det rasjonelle menneske – homo oeconomicus – tilby B så lite som mulig, og den like rasjonelle B ville akseptere tilbudet. Men homo sapiens er ikke rasjonell, fant adferdsøkonomene. Han tilbyr typisk helt opp til 40–50 kroner, og hvis han selv blir tilbudt 30 kroner eller mindre, støter det mot hans forståelse av rimelighet – han avslår og straffer i realiteten sin medspiller. Man snakker rett og slett om altruistisk straff. Verden blir ikke mer homogen, men derimot mer polarisert. Steven Heine, professor i psykologi, University of British Columbia Dette ble antatt som en universell kjensgjerning, og har gitt anledning til mange høyttravende teorier om og modeller for hvordan samarbeid og rettferdighetssans er utviklet. – Teorier som gjerne refererer til hvordan våre steinalderforfedre har oppført seg, sier Norenzayans medforfatter Joseph Heinrich. Han hørte selv om resultatene midt under et feltarbeid i Amazonas. Og da han ikke gjenkjente den velutviklede rettferdighetssansen hos de indianerne han kjente, introduserte han Ultimatum-spillet i regnskogen. – Den stammen jeg arbeidet med reagerte fullstendig annerledes enn de vestlige studentene. Ingen kunne finne på å tilby en annen 50 kroner av 100! Normen var omkring 25 kroner, men mange tilbød bare 15, og vi så ingen straffende avslag. Man tok mer hensyn til rå egeninteresse enn luftige ideer om hva som var «rimelig». Iakttagelsen la grunnen for et større prosjekt hvor en rekke forskere over noen år spilte Ultimatum med 33 folkeslag i Afrika, Sør-Amerika, Oseania og Sibir. Folkeslag som faktisk lever i små samfunn og grupper à la dem våre tidlige forfedre utviklet seg i. Og folkeslag som med enkelte unntak spiller som Heinrichs Amazonas-stamme. – Min konklusjon er at Ultimatum ikke avslører en innebygget fellesmenneskelig rettferdighetssans, men derimot noen sosiale normer utviklet i forskjellige typer av kultur. Når man gir og forventer femti-femti-deling i Vesten, er det uttrykk for en tilpasning til store samfunn hvor transaksjoner ofte er anonyme. Det er ganske enkelt den måten man kan få upersonlige markeder til å fungere på, sier Heinrich. Selvforståelse. Man kunne innvende at det er mindre relevant å sammenligne industrialiserte velferdsmennesker med individer fra små subsistenssamfunn som lever fra hånd til munn. Slike grupper må da nesten ligge fjernt fra hverandre? Men også når man sammenligner WEIRDs med andre moderne og industrialiserte samfunn, tilhører vi i mange tilfeller ytterpunkter. Man kan ta noe så basalt som ideen om et «selv». Allerede i 1975 skrev den amerikanske antropologen Clifford Geertz at Vestens idé om selvet er «en ganske særegen idé i en kontekst av verdens kulturer». Og tyve år senere argumenterer psykologene Shinobu Kitayama og Hazel Rose Markus for at selvoppfattelsen skal ses på en skala mellom poler: «gjensidig avhengig» i den ene enden og «uavhengig» i den andre. Mennesker i Vesten ser i høyere grad enn samtlige andre undersøkte grupper selvet, individet som uavhengig. Det er en selvstendig, autonom agent, og er karakterisert av indre egenskaper – personlige holdninger, prinsipper og evner. I den andre enden finner man selvet sett som innvevd i et sosialt nettverk hvor man defineres av forpliktelser og roller i nettverket. Et selv man i sin mest ekstreme grad møter i Øst-Asia. – Problemet er at svært mye psykologisk forskning har kretset om fenomener som knytter an til eller bygger på ideen om selvet, uten å erkjenne at den ideen er kulturelt variabel, sier Steven Heine. Man bruker derfor utelukkende WEIRD-forsøkspersoner og generaliserer ut fra dem. Et godt eksempel er tendensen til et overdrevet positivt syn på en Illustrasjon: Ellen Lande Gossner selv. Det har lenge hett seg at en positiv selvoppfattelse er et menneskelig grunnvilkår. «En trang så dypt menneskelig at vi knapt kan forestille oss dens fravær», som psykologen Roger Brown skriver. Og undersøkelse etter undersøkelse – utført i Vesten på vestlige mennesker – har vist at vi konsekvent overvurderer oss selv. Som når 94 prosent av spurte amerikanske universitetsprofessorer mener de overgår den gjennomsnittlige professor. I mai i år kom evolusjonspsykologene Bill von Hippel og Bob Trivers så med en redegjørelse for hvordan selvovervurdering er en grunnleggende menneskelig tendens som rent evolusjonært er adaptiv, altså en fordel. Men det er en forenklet historie, argumenterer Steven Heine. Han interesserer seg særlig for øst/vestforskjeller og har gått så langt som til å undersøke østasiater – i samarbeid med østasiatiske kolleger. Og som han sier: – Hvis man hadde sett på selvovervurdering ved kun å undersøke østasiatisk materiale i stedet for WEIRDs, hadde man slett ikke fanget opp fenomenet. De samme spørsmålene som vi bruker hos amerikanerne, gir helt andre svar blant for eksempel japanere og koreanere. Felles egenskaper. Den observerbare variasjonen betyr ikke at det ikke finnes noen felles menneskelig natur, understreker de tre kanadierne, men at forskere må revidere måten de oppfatter og undersøker den luftige størrelsen på. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 25 Tradisjonelt har evolusjonspsykologer lagt vekt på universelle egenskaper, bemerker Norenzayan og nevner noen av de få som ser ut til å holde vann. Noe sånt som fargeoppfattelse ser ut til å gå igjen på samme måte overalt, det gjør også gjenkjennelse av ansiktsuttykk for glede, tristhet og frykt. Alle undersøkte folk har også en theory of mind, altså en klar idé om at andre individer også tenker, føler, planlegger og har intensjoner i stil med dem selv. Og det er preferanser for egenskaper hos det annet kjønn som ser ut til å gå igjen over hele linjen. Alle fra buskmenn til vestlige bankmenn foretrekker at forholdet mellom midje og hoftemål hos kvinner beløper seg til 0,7. – Jeg mener vi må justere den måten vi forestiller oss det universelle på, sier Heine. – Det som går igjen kan være noen potensialer for adferd, kognisjon og psykologi, snarere enn svært faste mønstre eller en gitt konkret adferd. Jeg tror at universelle potensialer meget vel kan formes ulikt av den konteksten de opptrer i. Det være seg det fysiske miljøet, men i høy grad også kulturelt miljø. Personlig har Heine arbeidet med spørsmålet om hva slags universelt potensial som kunne danne grunnlag for den positive selvoppfattelsen. Han peker på den vestlige trangen til «selvverd» og den østlige trangen til å bevare «ansikt» og altså ikke miste ære og status i samfunnet. De to fenomenene er på overflaten klart distinkte, og de involverer forskjellige psykologiske prosesser, men Heine ser dem som to kulturelle manifestasjoner av det samme underliggende og gjennomgående potensialet – nemlig et behov for å ha en positiv fortelling om en selv. Det er opplagt problematisk når forskere uttaler seg om «den menneskelige natur» på bakgrunn av forsøkspersoner som ikke er representative. Ara Norenzayan, psykolog University of British Columbia Epigenetikk. – Den helt store utfordringen fremover er naturligvis å avdekke mekanismene i hvordan miljø og kultur spiller sammen med den biologien som på en eller annen måte rommer vår «natur», og det krever en ny tankegang i psykologien, sier Ara Norenzayan. Første skritt er å insistere på å undersøke fenomener i andre befolkningsgrupper enn bare WEIRDs, så vi kan katalogisere den variasjonen som finnes. Her kan man fremheve den klassiske antropologiske tradisjonen som eksempel, men Norenzayan legger vekt på at man går dypere enn rene opptegnelser av eksotiske vaner. – Psykologer må lære av antropologiens blikk for kulturelle forskjeller, men samtidig bruke de fantastiske forskningsredskapene vi har til rådighet. Psykologiske tester og statistikk, hjerneskanning og fysiologiske målinger. Selv molekylærbiologi, kunne man tilføye. Den kognitive forskningen begynner nemlig å interessere seg for evolusjonær utvelgelse som skjer på bakgrunn av en kulturell utvikling. Det klassiske eksemplet er genetiske varianter som gir evnen til å bryte ned melkesukker, og som i dag er fremherskende i befolkninger i Europa hvor man tidlig begynte å drikke kumelk. Tilsvarende kunne man tenke seg at andre kulturelle skikker har gitt fordel for bestemte gener, som dermed har spredd seg i en befolkning – gener som kan ha med kognisjon og psykologi å gjøre. – Du kan tenke deg at det er befolkningsmessige forskjeller i epigenetikk, sier Joseph Heinrich og blir svært avansert: – At den kulturen og det fysiske miljøet man vokser opp i påvirker hvordan enkelte gener tennes og slukkes i individers hjerneceller, og dermed preger deres psykologi forskjellig. Det er med andre ord nok å ta fatt i, men som Heinrich konstaterer har psykologien reagert på de tre forskernes utfordring med larmende taushet. – En karriere i psykologi krever nemlig at man gjør en masse undersøkelser med mange forsøkspersoner, og produktiviteten går ned hvis man skal finne små stammer og ulike befolkningsgrupper. For ikke å snakke om å gjøre genetiske studier. Men hvorfor skulle man også det, spør den anerkjente psykologen Paul Rozin i en kommentar til Heinrich og kolleger. Det kan godt være at WEIRDs statistisk sett er langt ute for øyeblikket, men de utgjør til gjengjeld hele menneskehetens fremtid. Med globalisering er vi alle på god vei til å bli WEIRDs, så glem indianere og hottentotter og den slags. – Rozin overrasket meg litt, sier Steven Heine. – Det er en overfladisk og forhastet vurdering, og jeg er dypt uenig. Verden blir ikke mer homogen, men derimot mer polarisert, tror jeg. Det vil være et segment i alle befolkninger som er WEIRD, men det vil samtidig også være uttrykk for en annen kultur. Dagens Tyrkia er et eksempel. Istanbul-eliten er ikke forskjellig fra gjennomsnittlige europeere eller nordamerikanere, men 80 prosent av landets befolkning finnes utenfor storbyen, og de tenker og reagerer helt annerledes. Det vil de til en viss grad fortsette med. Og helt ærlig – kinesere blir altså aldri amerikanere. Lone Frank er vitenskapsjournalist i danske Weekendavisen. Norsk enerett: Morgenbladet. 26 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Ideer Historie Fyldig med en liten dobbelthake Hva forteller portrettene om personene de forestiller og tiden de levde i? Her er et lite knippe av bildene fra utstillingen og boken Fjes før Facebook som kom denne uken. Jorunn Sanstøl Portrettet av den mektige og hovmodige Maren Roll tente min nysgjerrighet på portrettkunsten. Med tilgang til Oslo Museums samling, antagelig den største i landet, har jeg hatt god anledning gjennom flere år til å forske i portrettet som motiv i kunsten. Det har vært en inspirerende erfaring og en spennende inngang til historien. Det å få ansikter på menneskene som har levd, har gjort meg interessert i å vite mer både om dem og om tiden de levde i. Hva vet vi om portrettene og menneskene som er fremstilt? Hvordan er de iscenesatt, og hvilke signaler har de ønsket å gi? Hvordan ble portrettene oppfattet i samtiden, og hvordan blir de tolket i dag? Dette er spørsmål jeg har stilt meg underveis. Av museets portretter av historiske personer, malt av både kjente og ukjente kunstnere, originaler og kopier, har jeg i boken valgt å gå nærmere inn på 70 portretter, hovedsakelig originalverk. Hovedmengden av portrettene i samlingen er av menn, gjerne malt etter fotografi og donert av etterkommere eller bedrifter de har grunnlagt. Jeg har likevel hatt størst glede og utbytte av å ta for meg kvinneportrettene. De er ofte visuelt mer interessante, med større variasjon i klesdrakt, frisyre og ansiktsuttrykk. De forskjellige personlighetene uttrykker tiden de levde i, foruten at de viser en kunsthistorisk utvikling fra 1600-tallets pompøse hoffstil til et mer privat portrett i en eksperimenterende stil på begynnelsen av 1900-tallet med radikal form og fargebruk. Alle billedtekstene er skrevet av Jorunn Sanstøl, som er kunsthistoriker og forfatter av boken Fjes før Facebook. Osloportretter (2012). Boken er et resultat av et forskningsprosjekt hvor portrettsamlingen på Oslo Museum har stått sentralt. Arbeidet har også generert en utstilling på Bymuseet høsten 2011 og våren 2012. Alle foto: Rune Aakvik, Oslo Museum. Provoserende dame: Camilla Wergeland (1813–1895), som hun het da hun ble malt i 1839 av Johan Gørbitz, en av de første norske portrettmalerne. Hun var da forlovet med Jonas Collett, og portrettet i tidens nøkterne stil i lite brystformat er et motstykke til hennes senere ektemanns. Camilla Wergeland er kledd i en utringet kjole etter siste mote. Rundt halsen bærer hun et kjede med en lorgnett. Dette var imidlertid en provokasjon, kvinner skulle ikke vise at de hadde slike «lyter» som dårlig syn. Portrettet ble for noen år siden benyttet som forelegg for 100-kronerseddelen. Følsom hustru: På 1700-tallet var det svært populært med miniatyrer, som her: Karen Elieson, gift Anker (1759–1796) er fremstilt cirka 1780. Miniatyrene ble verdsatt på like fot med de store portrettene. De var gjerne vennegaver. Kongen ga sitt portrett i miniatyr til personer som hadde utført store bragder, og det var en forløper for ordensdekorasjoner. Portrettet av Karen Elieson hører til i perioden hvor Jean-Jacques Rousseaus innflytelse var sterk og hvor det ble lagt vekt på natur og følelser. Karen står i et landskap, i ferd med å risse inn på en trestamme «J’aime d’» og et tegnet anker. De store øynene fremhever hennes følsomme ansikt. Miniatyren kan ha vært en gave til ektemannen Jess Anker som innskriften på trestammen tyder på. Heller ikke her vet vi hvem som står bak portrettet. Vi vet at Elieson malte, så miniatyren kan være et selvportrett. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 27 Borgerlig frue: Portrettet av Mathilde Schjøtt (1844–1926) er malt av Fredrikke Schjøth i 1883. Nå er formatene igjen blitt større, og portrettet viser en intelligent og trygg kvinne av borgerskapet, gift med en embedsmann. Hun sitter i sitt hjem og ser opp fra boken hun er i ferd med å lese. Det er en kvinne opptatt av intellektuelle sysler. Hun og ektemannen var engasjert i det venstreorienterte tidsskriftet Nyt tidsskrift hvor hun skrev flere artikler om litteratur. Mathilde Schjøtt var barnebarn av den kjente memoarforfatteren Conradine Dunker, og engasjert i kvinnenes situasjon i samtiden. Portrettet er malt i en tradisjonell stil, men er meget dyktig utført, av en kunstner som er fullstendig ukjent i kunstlitteraturen. Mektig matrone: Portrettet av Maren Roll (1631?–1694), enke etter rådmann Jacob Roll, malt cirka 1680, er malt for å markere hennes status. Hun var meget rik, eide 82 gårdsbruk i området, foruten den staselige bygården Rådhusgaten 19. Vi vet ikke hvem som har malt portrettet, men hun er fremstilt med klesdrakt, smykker og frisyre etter siste mote, slik dronninger under eneveldet ble portrettert. Maren Roll er fremstilt etter tidens ideal, fyldig og med en liten dobbelthake. 1600-tallets portretter var ikke psykologiserende, men skulle markere den portrettertes status. Det hvitmalte ansiktet har et uttrykk som vi i dag synes røper en hovmodig person. Maren Roll anla injuriesøksmål mot flere av byens borgere for ærekrenkelse. På grunn av en konflikt med grev Wedel ble hun idømt husarrest på gården Bredtvedt, som hun eide. Hennes to døtre og sønn er fremstilt i samme store format, og bildene har antagelig hengt som dekorasjon i samme rom. Stilen kan minne om den tysk-svenske hoffmaleren David Klöcker Ehrenstrahl. Avantgardistisk individ: Portrettet av Pauline Hall (1890–1969) er malt av Sara Fabricius, bedre kjent som Cora Sandel. Portrettet er malt i Paris i 1912 og bærer preg av den nye, radikale stilen som den franske kunstneren Henri Matisse var eksponent for. Sara Fabricius hadde ikke vært elev hos ham, men hadde likevel tatt opp det radikale formspråket i dette portrettet som er malt i kraftige kontrastfarger med grønne skygger i hud og hår. Pauline Hall ble en pioner innen moderne musikk i Norge. I det kontemplative portrettet, hvor hun formodentlig lytter til musikk, aner vi en kraftfull personlighet i det modernistiske formspråket som korresponderer med modellens avantgardistiske musikalske preferanser. 28 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Doktoren svarer Forskningsfronten 1900-tallet Cathrine Holst Seniorforsker ved Arena og redaktør av Nytt Norsk Tidsskrift Depresjon og ulykkelige kjærlighetsforhold henger sammen. – Konklusjonen først: Par som sliter har større sannsynlighet for å bli deprimerte, mens par som har det godt har mindre psykiske plager. Det var kanskje ikke så overraskende? – Kanskje ikke, men det er likevel viktig å forankre slike temaer empirisk: Vi vet nå at det er en statistisk sammenheng mellom ulykkelige parforhold og symptomer på psykiske lidelser. Ikke bare på ett gitt tidspunkt, men også over tid: Hvis du er i et vanskelig parforhold i dag, minker sannsynligheten for at du er tilfreds med livet om femten år, i hvert fall hivs du fortsatt er i dette parforholdet. – Hva kommer først, det vanskelige kjærlighetsforholdet eller depresjonene? – Vi kan ikke fastslå noe om årsaksforholdene, men krangling og dårlige relasjoner er en statistisk indikator på dårligere psykisk helse. Det kan jo også være andre Kristin Gustavson faktorer som påvirker både ved Folkehelseinstituttet parforholdet og den psydisputerte 11. mai med avhandlingen Depressive kiske helsen. symptoms, life satisfaction, – Hvordan har dere gått and relationship quality. A frem for å undersøke dette? population based longitudi – Vi har basert oss på nal study, ved UiO. data fra Topp-studien. Dette er en stor undersøkelse som ble satt i gang i 1993, med tanke på å studere hvordan barn utviklet seg over tid. Den gang rekrutterte man i overkant av 900 familier som nylig hadde fått barn, og ba dem fylle ut omfattende spørreskjema. Blant annet ble de bedt om å rapportere om parforholdet og depresjon. Siden er de blitt fulgt opp flere ganger. – Har folk fått de samme spørsmålene gjennom alle de 18 årene? – I stor grad har de det, men noen nye spørsmål er kommet til. Derfor er det en del spørsmål vi ikke kan besvare. Spørsmålene om livstilfredshet er for eksempel ganske nye, og derfor kan vi ikke vite om det er slik at de som i 1993 var i dårlige parforhold også var misfornøyde med livet mer generelt. – Livstilfredshet? – Det er et begrep som det er blitt forsket mye på de siste årene. Verdens helseorganisasjon er opptatt av at mental helse ikke bare handler om sykdommer og plager, men også om velvære og tilfredshet med livet. Tanken er at man i tillegg til objektive mål på økonomi og helse, bør holde øye med befolkningens subjektive opplevelse av lykke og ulykke. – Hva skjer når personer i ulykkelige parforhold skiller seg? – Jevnt over scorer de som skiller seg dårligere på trivselsskalaen enn dem som ikke skiller seg. Men de som hadde svært mye problemer tidlig i forholdet og fortsatt var sammen med samme partner, var mer ulykkelige femten år senere, enn dem som skilte seg. – Vil du da anbefale folk i skikkelig dårlige forhold å skille seg? – Det er ikke mulig å gi noen råd til enkeltpersoner ut i fra denne studien. Mange faktorer er viktige når folk avgjør om man skal skille seg eller ikke. Om de selv og barna får det bedre eller verre etter en skilsmisse, kommer an på en rekke egenskaper ved personene selv og situasjonen de er i. Vi vet dessuten ikke om det er sånn at man får det bedre fordi man skiller seg eller om noen klarte å skille seg fordi de allerede hadde det bedre enn andre. – Hva har overrasket deg mest i dette arbeidet? – Vi fant ingen kjønnsforskjeller. Jon Kåre Time Hva: Hva karakteriserte egentlig 1900-tallet? Hvem: Nye generasjoner historikere og samfunnsforskere gir oss andre fortolkninger og alternative ideer om viktig og uviktig i det tyvende århundre. Betydning: Ideer om det som har vært er med på å forme hvem vi er og hva som kan bli. Ekstremismens tidsalder? Det er gjerne først når man presenteres for nye, plausible fortolkninger av hendelser og utviklingstrekk, at man virkelig ser de «gamle sannhetene», hva de innebar, og hvor diskutable de i grunnen var – hele tiden. Den unge Princeton-professoren, tyskeren Jan Werner-Müller, har fått mye oppmerksomhet for sin sin siste bok Contesting Democracy. Political Ideas in Twentieth-Century Europe (2011). En viktig grunn er opplagt et sett av kontrære teser og uvante innganger. Under overskrifter som «ekstremismens tidsalder», «ideologienes tidsalder», «hatets tidsalder» og «mørkets århundre» har historikere og andre kommentatorer beskrevet europeerne som rammet av en slags «ideologisk feber» fra og med rundt 1917 og den russiske revolusjon, skriver Werner-Müller. Feberen ble så kurert rundt 1991, etter sigende, da Sovjet falt og det liberale demokratiet vant over fascisme og kommunisme. Werner-Müllers posisjon er ikke apologetens. Han nedtoner eller unnskylder ikke totalitarisme og massemord, eller ideologienes rolle som drivkraft. Men som han selv formulerer det: Skal man skjønne 1900-tallet overhode, må man ta innover seg at også «vanlige kvinner og menn» – ikke bare intellektuelle og politiske ledere – betraktet ideologiene som «virkelige svar» på tidens utfordringer. «Fascismen ble utviklet for å løse alvorlige politiske problemer i Italia etter krigen», skriver den facistiske filosofen Giovanni Gentile i Foreign Affairs i 1927. Påstanden kan lett avskrives som «banal» og «en motbydelig understatement», medgir Werner-Müller. Men da går man samtidig glipp av det faktum at ideologier, også facismen, var kilder til «problemløsning» og «en institusjonell eksperimentering» som, om man liker det eller ei, har bidratt til at dagens Europa er blitt som det er blitt. Ideologisk «feber»: Idéen om en «sosialdemokratiets gullalder» ble utfordret av 68-opprøret, bl.a. gjennom massive demonstrasjoner i Paris. FOTO: CAMERA PRESS / SCANPIX Contesting Democracy inneholder også andre uvanlige påstander – som når det hevdes at demokratiet i Europa ble innført «i en bestemt forstand» alt i 1919. Første verdenskrig markerer skillet mellom tiden da despoter ikke trengte å legitimere seg som demokratiske, og demokratiets tidsalder, der selv de mest totalitære regimer lover å realisere demokratiske verdier; likhet, genuin innlemmelse i et politisk fellesskap, og «kontinuerlig politisk deltagelse». Slik skulle det dannes «et kollektivt politisk subjekt», skriver WernerMüller, «en renset nasjon eller et sosialistisk folk i stand til å mestre sin felles skjebne». Dette er bakteppet for etterkrigstidens intense opptatthet av å tøyle «den ubegrensede folkesuverenitet» – dette er i hvert fall Werner-Müllers lesning – ikke minst gjennom rettslige skranker. EU ble et avgjørende instrument. I bresjen gikk kristendemokrater. Ideen om «sosialdemokratiets gullalder» i Europa etter 1945 er i det hele tatt en myte, heter det i Contesting Democracy, ser man bort fra Storbritannia og Skandinavia. Den konstitusjonelle orden som ble skapt, har så blitt radikalt utfordret to ganger, første gang av 68-opprøret og 68’erne. Det viktigste resultatet, etter hvert, skulle bli kvinnefrigjøringen. Angrep nummer to kom fra nyliberalismen. Ismen påvirket ikke minst Storbritannia under Thatcher, men den nyliberale stat – slik for eksempel Friedrich Hayek så den for seg – ble aldri realisert. Snakk om vår tid som «nyliberalismens tidsalder» er med andre ord overdrevet. Hvem er vi så, post WernerMüller? Mindre «nyliberale» enn antatt sannsynligvis, men også en god del mindre liberale, mindre demokratiske, noe mer kristne, og langt mer europeiske; borgere av samfunn vi er stolte av, formet av ideologier de fleste ikke lenger vil vite av. Hvor vi går videre, gjenstår å se. Det vil si: Vi og vi. WernerMüller nevner ikke Norge med et ord, men lar Sverige representere «det skandinaviske tilfellet». Det er i så måte en skandale – eller alternativt dristig og løfterikt – at nettopp han skal holde høstens 1814-forelesning ved Universitetet i Oslo. Johan F. Storm, Øystein Elgarøy, Anders Romarheim, Cathrine Holst, Camilla Stoltenberg og Hans Petter Graver rapporterer hver uke fra forskningsfronten i Morgenbladet. En historie om nordmenns sexreiser ville vært en motvekt til tropeturismen i Kon Tiki. Kultur Ulrik Eriksen, side 31 Kultur Musikk bøker Jenter og drittsekker Syv fete år Unikt om soldater Den er rå og rar, men HBO-serien Girls er et friskt pust inn i tv-komedien. Side 36 Per Boye Hansens tid som sjef for Festspillene ga oss det ypperste, men museale. Side 34 Sönke Neitzel og Harald Welzers Soldater vil bli et standardverk om 2. verdenskrig. side 42 Stadig med seng på kontoret Foto: Linus Sundahl-Djerf Han har redigert, lansert og refusert amerikanske intellektuelle siden 1960-tallet: Robert B. Silvers gir seg ikke etter 50 år som redaktør av New York Review of Books. Side 44 30 morgenbladet 1.–7. juni 2012 kultur Tips? Innspill? Respons? Send e-post: [email protected] Filatelinytt Med de nye frimerkene som lanseres på kunstmuseet Rubin i New York i juni, kan man kombinere interessen for filateli, musikk og heroin. De to nye frimerkeheltene er nemlig Edith Piaf og Miles Davis. Davis-frimerket viser et velkjent bilde av trompetisten – det samme som pryder omslaget av 1971-albumet A Tribute To Jack Johnson. Et interessant valg av bilde, siden bokseren Jack Johnson (1878–1946) gjennom hele sitt liv tirret det hvite, offisielle Amerika med oppviglersk oppførsel og snakk. Dette er sannsynligvis det nærmeste Johnson kommer å havne på frimerke selv. Hvis da ikke Barack Obama griper inn, men han er visstnok mest interessert i basket. Damien Hirst: verre enn Nero og Hitler Den nøye kuraterte Damien Hirst-utstillingen som for tiden foregår på Tate Modern, fikk relativt god mottagelse. Men forrige uke stilte briten ut egne malerier på White Cube-galleriet i Bermondsey, og da sloss kritikerne igjen om de spydigste, nedrigste superlativene. Jonathan Jones i The Guardian vinner: Den eneste parallellen han kan finne til Hirsts «forvirrede skildringer av papegøyer og sitroner», er maleriene til Gaddafi-sønnen Saif al-Islam. «Dette er samme type kitsch som tvinges på forsvarsløse folk fra diktatorer som Nero og Hitler», skriver Jones om mannen han beskriver som en moderne kunst-diktator. «Hirst ser ut som en tyrann fortapt i en speilsal, som verdens mest bortskjemte barn, en hån mot sin – min – generasjon.» Oransje kontrarevolusjon Når EM i fotball sparkes i gang i Ukraina og Polen, lurer Europas fotballelskere på hva man kan forvente seg fra Nederland. Kommentar Marius Lien Nederland revolusjonerte fotballen på seksti- og syttitallet. Med stjernespilleren Johan Cruyff og treneren Rinus Michels i spissen ble den såkalte totalfotballen utviklet. Amsterdam-laget Ajax vant Europacupen i 1971–73, og landslaget spilte fantastisk fotball tiåret igjennom. Siden den gang har Nederland a priori vært et lag som spiller vakker fotball. Landslagets spill har vært et symbol for individualisme, åpenhet og tankens frihet. Det ble bevist da Marco Van Basten og Ruud Gullit ledet laget til EM-gull i 1998, og da Dennis Bergkamp briljerte i VM i 1998, og kontinuerlig bekreftet gjennom Nederlands status som Europas mest liberale, frie land. Men da Nederland møtte Spania i finalen i VM for to år siden ble alt ødelagt. På to timer rev laget ned alt som var bygd opp i de siste noenogførti årene. Eller? Totaltfotball handler om å gjøre fotballbanen større enn den egentlig er. «Akkurat som sivilingeniøren og politikeren Cornelis Lely utvidet Nederlands grenser på 1800-tallet ved å bygge gigantiske diker langs kysten, utvidet Michels og Cruyff dimensjonene på fotballbanen gjennom det nye spillesystemet», skriver journalisten David Winner i boken Brilliant Orange (2000). Her knytter han totalfotballen til Nederlands geografi, demografi, arkitektur og byplanlegging. Landet er trangt. Byene overfylte. Husene små. Det ligger i nederlenderens natur å tenke fritt, liberalt og kreativt om rom. Hvis ikke ville nasjonen lidd under en kollektiv klaustrofobisk nevrose. Revolusjonsrådet inviterer til ÆDDAPRISEN & TeaterTankens vanærespris for en særlig innsats mot et bedre, kunstbasert teater Det Andre Teatret 2/6 20.30 De abstrakte strekene i maleriene til den sene Piet Mondrian behandler nevrosen på én måte, ved å gjenskape den matematiske strukturen som preger Nederlands natur. Totalfotballen behandler den på en annen måte, ved som dikene å skape plass der slikt egentlig ikke finnes. Kort fortalt handler totalfotball om at alle spillerne skal kunne spille i hvilken posisjon som helst. Hvis venstrebacken krysser banen og angriper på høyre flanke, skal en midtstopper straks innta hans rolle på venstresiden, mens en midtbanespiller trekker bakover og fyller plassen til stopperen. Slik er alle frie når de har ballen, alle er i konstant bevegelse, og det skapes kontinuerlig nye rom på banen. «Det er arkitektur. Det handler om bevegelse, men også om å organisere rommet», sa tidligere Ajax-spiller Barry Hulshoff om totalfotballen. Cruyff gikk i 1973 fra Ajax til Barcelona, som på det tidspunktet ble trent av Michels. Også her ble totalfotballen introdusert. Siden den gang har Barcelona i lange perioder spilt den samme fine, pasningsdyrkende fotballen. Mange gledet seg derfor da Nederland og Spania skulle møtes i VM-finalen i SørAfrika i 2010. Riktignok hadde Nederland spilt kynisk mesterskapet igjennom, med fokus på hard jobbing og defensiv organisering. Spania var på sin side som en Duracell-kanin som gikk og gikk, med 1-0 seier i fire av syv kamper, uten eksplosiviteten og målhungeren vi kjente fra de siste årenes Barcelona. Ingen hadde forventet det som kom. En brutal batalje med ett rødt og 13 gule kort, åtte av dem til Nederland. Lavpunktet kom med Nigel de Jongs kung fu-takling på Spanias Xabi Alonso etter 28 minutter, som ufattelig nok ikke medførte rødt kort til. De Jongs midtbanepartner Mark van Bommel burde på det tidspunktet allerede ha vært sendt av banen for en nesten like stygg takling. Finalen omtales som den styggeste i VM-historien, og Nederland sjokkerte mest, med et gjennomgående destruktivt spill. Hva skjedde med totalfotballen, og de luftige fotballsosiologiske teoriene Spark fra ytre høyre: Nigel de Jong meier ned Spanias Xabi Alonso på horribelt vis i finalen i VM i 2010. Vil Nederland forts unnfanget på nittitallet? Var alt sammen bare luft? I tiden etter mesterskapet rullet diskusjonene. Auk Kok, spaltist i avisen NRC Handelsblad, skrev at Nederland hadde spilt Geert Wilders-fotball. «Finalen var en syntese av fotball og den politiske atmosfæren på den tiden. Det var som om vi angret på at vi i fortiden hadde vært for liberale, både innen fotball og politikk. Som om vi ville understreke at det aldri skulle skje igjen», sa han i det engelske fotballbladet FourFour Two i vår. Bøllen van Bommel er dessverre selvskreven. Geert Wilders og hans parti PVV er mest kjent for sin radikale og tabloide islamkritikk og for sitt ønske om en restriktiv innvandringspolitikk. Cruyff selv sa han ble såret da han så at Nederlands «stygge, harde, hermetiske, vulgære» spill – det kunne «knapt nok kalles fotball». En annen journalist, Hubert Smeets, sa at Nederland nå hadde returnert til femtitallet, og følte at han plutselig levde i et totalitært land. «Ingen diskuterte de grusomme taklingene til De Jong eller Van Bommel. Det var noe autoritært over tv-dekningen», sa han, gjengitt i et nyskrevet etterord til 2010-utgaven av Brilliant Orange. De største mediene fremstilte spillerne som helter, som uniformskledde soldater nettopp tilbake fra slagmarken. Krigsmetaforene satt løst, som de hadde gjort under oppkjøringen også. Ingen hadde snakket om den geniale, forløsende pasningen, eller om likhetene mellom fotball og arkitektur. Flere nederlendere påpekte at de nå ble møtt med mistenksomhet rundt om i verden. Som om de til enhver tid hadde noe å forklare. En rolle som tidligere var forbeholdt tyskere. Tyskland er Nederlands erkefiende på fotballbanen. Ikke bare okkuperte de landet under krigen, Vest-Tyskland stjal også verdensmesterskapet fra Cruyff & Co. under finalen i 1974. Hver gang landene møtes er det storkonflikt, og inntil nylig har alle nøytrale fans alltid heiet på Nederland. Men i 2010-VM dukket et nytt, multikulturelt Tyskland opp. I løpet av mesterskapet ble det på moten å heie på tyskerne, en trend som hadde vært i emning siden det vellykkede verdensmesterskapet Tyskland arrangerte i 2006. Det samme tyske laget er blant favorittene i årets EM, og møter Nederland 13. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 31 Nakkebarberingen er knivskarp, øreflippene som røkt pølse, men ikke ett hårstrå stikker ut av ørene i dag. Side 33 Lindquist gjør Løvehjerte Norge for nordmenn Hva er det svenskene selv ville sagt? Ett smörgåsbord av talang? Fra før er det klart at regissør Tomas Alfredson, den perfeksjonistiske stilmakeren bak La den rette komme inn og Muldvarpen, planlegger ny filmatisering av Brødrene Løvehjerte med sin faste fotograf Hoyte van Hoytema. Nå pipler det ut meldinger om at John Ajvide Lindqvist, den umulig plasserbare skrekkforfatteren som sto bak forelegget til La den rette komme inn, har takket ja til å skrive manus. Nifse, fine, kalde, varme tablåer føles garantert. Vi husker Høyres Facebook-reaksjon da Stella Mwangi vant MGP i fjor («Ska kvæss mæ et spyd ... »). I år koblet en Kystpartietrepresentant Toojis sisteplass med etnisitet: «Skal Norge representere Norge så er det kanskje på tide at vi får bort Russere, Afrikanere, Svensker og Iranere til å framføre oss? (...) Æ e i Kystpartiet, og vi vil ha tilbake NORGE, og det gamle mgp». Partilederen sa at partiet trengte Facebookopplæring, og viste til urnorske fiaskoer: Finn Kalvik og Jahn Teigen (bildet). en betongtank av et lag, rensket for individualisme og frie tanker. Det oransjekledde folkehavet i Amsterdam under paraden ga derfor en guffen bismak av ufortjent selvgodhet. Sosiologen Paul Schnabel mente Smeets og hans likesinnede tok feil, og at deres analyser var elitistiske, teoretiske og akademiske, løsrevet fra den nederlandske virkeligheten og det nederlandske livet, slik det ble levd på gaten. Han la like godt til at hele forestillingen om at nederlendere var liberale og tolerante, var en myte som hadde oppstått som følge av venstrevridde politikere og tanker på 1960- og 1970-tallet. Med andre ord: Nederland hadde ikke Harald Eia og Hjernevask, de hadde Bert van Marwijk og VM-finalen i 2010. Velkommen til virkeligheten. Fra nå av er det harde fakta og harde taklinger som gjelder. Eller? Det var jo Spania som vant VM, med overvekt av Barcelona-spillere på banen, alle oppdratt til å spille fotball etter Cruyff-metoden. Og den høyreorienterte regjeringen som hadde sittet siden 2010 falt sammen i april i år, med nyvalg i september. sette «Geert Wilders-fotballen» eller finne tilbake til totalfotballen? Foto: Carl de Souza/Scanpix juni i Kharkov. Stjernene på det nye Tyskland er Mesut Özil (tyrkiske besteforeldre), Lukas Podolski (født i Polen av polske foreldre), Bastian Schweinsteiger (erketysk, men med nederlandsk blikk og teknikk) og Mario Gómez (spansk far). Laget har de siste årene spilt en offensiv og underholdende fotball, den rake motsetningen til det Tyskland vi alle hatet frem til og med VM i 2002. Nederlands tropp i 2010 var mindre fargerik enn den tyske, med bare tre svarte og to muslimske spillere. Finaletaperne ble likevel feiret i en gigantparade gjennom Amsterdams kanaler. Nesten én million mennesker møtte opp for å hylle dem. Hele byen var i festrus – bortsett fra de gamle, som tenkte tilbake til 1973, da Ajax ble hundset fordi europacupfinalen de nettopp hadde vunnet var for kjedelig å se på. 2010-landslaget representerte ikke Nederland, mente journalisten Smeets. Kun de tidligere frustrerte, nå festglade ungdommene som stemte Wilders. På samme måte som Wilders ønsket et enhetlig Nederland med patriotiske borgere som jevnt over ligner på hverandre, hadde landslagets trener Bert van Marwijk – som for øvrig selv var en langhåret og anarkistisk venstreving da han spilte aktivt – utviklet Kung fu-takleren Nigel de Jong ble satt ut av landslaget kort tid etter VM. Han er tilbake igjen i EM-troppen, men har siden 2010 slitt med lite spilletid. De fire mest offensive spillerne til Nederland i årets EM vil sannsynligvis være Wesley Sneijder (med pasningsfot i verdensklasse), Robin van Persie (årets beste spiller i engelske Premier League), Arjen Robben (lynrask, kan drible hvem som helst) og Klaas-Jan Huntelaar (potensiell målmaskin). Det store spørsmålet er hvem som får de to tilbaketrukne midtbanerollene. Bøllen van Bommel er dessverre selvskreven. Hvis van Marwijk i tillegg plasserer de Jong ved hans side, kan Eia og hans likesinnede gni seg i hendene og innkassere nok en seier. Vi andre må tørke tårene, og konstatere at heller ikke denne gangen vil Nederland vinne ved å spille verdens fineste fotball. Håpet ligger i Rafael van der Vaart. Tottenham-spilleren med silkefot, utrolig teknikk, spektakulære frispark og ikke minst: evnen til å score umulige mål. Å sette en slik spiller i en i utgangspunktet defensiv posisjon er et vakkert valg. Treneren har turt i kvalifiseringen og i oppvarmingskamper, men vil han tørre når det er alvor? Jeg håper det. Selv klarte jeg ikke å slutte å heie på Nederland under forrige VM, men hvis spillet er det samme i år, ja da spørs det. [email protected] The times they are a-changin’ Denne uken ble Robert Allen Zimmerman (71), vel så godt kjent som Bob Dylan, tildelt Presidentens Frihetsmedalje, ikke så verst for mannen som ble kjent som det offisielle Amerikas største og mest velformulerte kritiker da han slo igjennom tidlig på 1960-tallet. President Barack Obama sa ved tildelingen at «det finnes ingen større kjempe i amerikansk musikkhistorie» og at Dylan hadde redefinert «ikke bare musikkens lyd, men også budskapet i den og følelsene den ga menneskene som hørte den». Å kunne Cannes Skal norske filmskapere hevde seg i Cannes, må de våge å trampe på traumene våre. Kommentar Ulrik Eriksen Etter å ha sett Jakten – Thomas Vinterbergs eksplosive film om overgrepsanklager mot en barnehageonkel – under filmfestivalen i Cannes, slo det meg: Hvorfor har ingen norske filmskapere tatt tak i Bjugn-saken, direkte eller indirekte, som fiksjon eller dokumentar? Sjelden i nyere norsk historie har en kriminalsak hatt så mange vanskelige sider, rammet så mange ofre på begge sider, og problematisert spørsmål om skyld og forhåndsdømming i samme grad. Her ligger en kilde til diskusjon om velferdssystemet, rettssystemet og vårt betente forhold til sedelighetssaker. Hva fikk vi i stedet? NOKAS, en veloppdragen krim der spørsmålene om skyld og straff er like utvetydige som hendelsesforløpet. «Jeg er opptatt av å beskrive verden oppriktig», uttalte Ulrich Seidl i Cannes etter premieren på hans nye film Paradise: Love. Seidl er en av de mest kompromissløse filmskaperne i verden i dag, fordi han insisterer på å vise omgivelsene i all sin uflatterende prakt. Komplett med eksplisitte bilder av bilringdissende sex mellom middelaldrende vestlige kvinner og mannlige kenyanske prostituerte. Slik oppnår han en eiendommelig kombinasjon av forståelse og vemmelse. Hvor er den norske filmskaperen som våger å dytte kameraet nærmere enn høflig armlengdes avstand? En historie som tematiserer nordmenns eskalerende sexreiser ville vært en beleilig motvekt til den kommende heltedyrkende og halvnakne tropeturismen i Kon Tiki. Overgrep: Cannesprisvinner Jakten behandler overgrepsanklager mot en barnehageonkel. Hvorfor har ingen norske filmskapere tatt tak i Bjugn-saken? De siste 20 årene er Norge blitt et av de aller rikeste landene i verden. Det bringer med seg andre konsekvenser enn at halvliteren blir dyrere og bil- og båtparken mer prangende. Men filmene som problematiserer vår nye rolle i verden, uteblir. Nordmenn importerer både tjenerskap og ekteskap fra SørøstAsia i stadig større skala. Hvilke konsekvenser har det? Store expat-miljøer fra Gran Canaria til Torrevieja lever et liv på siden av både Norge og bostedslandet. En 17. mai-taler på Kanariøyene sier han forstår Anders Behring Breivik. Hva ligger begravet her? Mange vektlegger det konforme og egalitære i beskrivelser av Norge. Men vi lever i et land breddfullt av absurde paradokser: en uhellig allianse av oljeinntekter og klimapolitikk, fredsdiplomati og statssubsidiert våpenproduksjon, dyrking av toleranse og nasjonalpatriotisme (senest illustrert av en grotesk montasje av 22. juli og Hurtigruta på årets Gullruten). Den norske filmanstendigheten fortsetter å dominere, skal vi tro listen over kommende premierer. En liten raritet er det likevel å spore: Bård Breiens Privatdetektiven – hvor hovedpersonen er en etterforsker med Downs syndrom. Muligens ikke Seidl-takter over dette, men i kraft av sin annerledeshet skulle det ikke forundre meg om filmen ble invitert til neste års festival. [email protected] 32 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Kultur Kunst Det tapte er en drøm Sanne og Silsand beveger seg i drømmens flyktighet heller enn å stikke nesen i fortolkninger. Når innstilte fly når frem til sin destinasjon, og du legger ditt tunge hode på puten og lukker øynene og filmen starter: Da er det godt. Noen tenker på det som at man hviler, andre ser verden helt omvendt. Og ikke få baserer et kunstnerisk arbeid, eller hele kunstnerskap, på nettopp det øyeblikket der. Tittelen på utstillingen til Line Sanne og Marit Silsand viser til de 90 minutter i løpet av natten da folk flest går inn i tilstanden av Rapid Eye Movements (R.E.M. – også navnet til et populærmusikkorkester fra 1980-tallet) som vanligvis visker ut alle begrensninger og lar sinnet løpe helt løpsk. Etter hvert vil vi skjønne det – det er ikke en film. Å sitte på Sound of Mu en rekordvarm dag i juni kan være merkelig nok i seg selv, hvis man er obs på hverdagens uforutsigbare tilfeller av plutselig synkronisitet. Det er ganske glissent; en bartender, to DJs, og tre karer ved vindusbordet. Instinktivt vet jeg at åpningen sannsynligvis var en morsom og intens affære, men sånn er det jo gjerne med åpningen – lange intense netter av typen man våkner opp fra etterpå med spørsmålet «Hvor gammel er du?» hengende over seg. Anmeldelse Line Sanne og Marit Silsand Without Authorities in Approx. 90 Minutes – Visualisering av Drømmer Sound of Mu, Oslo AHO WORKS UTSTILLING 4.–15. juni 2012 Diffuse rammer. Jeg mener, John Entwistle i The Who var 58 da han ble funnet kald og stille etter en overdose kokain av strippersken han hadde tatt med seg på hotellrommet i Las Vegas. Et fullstendig perfekt scenario. Bedre argument for at livet er en drøm skal du lete lenge etter. Eller? Jeg har nevnt det før: Jeg er født i 1963, mitt første ord var ikke «mamma» – det var, takket være en fjortisnabo som satt barnevakt for meg, «The Who». Noen år senere laget de den første rockeoperaen, som selvfølgelig heter Tommy. Det er ikke veldig viktig i denne sammenhengen, men dere skjønner hva jeg mener. Jeg aner det meste av tiden ikke engang hvor jeg selv begynner og slutter. Fotografiene og utsagnene som løper gjennom lokalet til Sound of Mu ser noen ganger ut til å sette denne metafysiske problematikken helt i revers. Som om alt faktisk var laget i drømme, med sikte på å gi beskjed til en våken tilstand om at grensene mellom sovende og våken er ganske elastiske. På en sort tavle i et hjørne har noen notert hva de drømte sist natt. Aller øverst: «I natt drømte jeg...om mat» – et fenomen som ikke lar seg forklare utelukkende med at noen har lagt seg uten PETER ZUMTHOR EVENT 7. juni 2012 16.00 OUTLOOK Torsdag 7. juni 10.30–20.00 – Forelesninger, priser og feiring UTSTILLING Man–fre 08–15. Tors 08–20. Lør–søn 11–17. STED Maridalsveien 29, 0175 Oslo (Ved Kubaparken, langs Akerselva) INFO www.aho.no Å lytte til klassisk musikk! Seminaret: ”Fra melodi til symfoni” på Nansenskolen 7. - 10. juni. Med: * Musikkritiker og programleder Kjell Hillveg * Komponist Rolf Wallin * Forfatter Inge Eidsvåg * Dr. philos. Peder Christian Kjerschow * Mezzosopran Anna Sundström Otervik Påmelding: 61 26 54 00 eller www.nansenskolen.no Drømmeformidling: Sanne og Silsands prosjekt begynte med de små notabøkene noen av oss har liggende ved siden av å spise ordentlig. Noen ting er jo bare med resten av befolkningen denne dagen konstanter og projisert begjær. Vis meg da temperaturen bikker 30 pluss i skygden karen som aldri har drømt at kølla gen? Svaret må jo bli at det ikke spiller hans er så overdimensjonert at han prenoen rolle. Det blir nesten som å spørre sterer å utføre autofellatio uten engang å om det er en bra eller dårlig utstilling. få vondt i nakken. Og vis meg det voksne menneske som ikke har drømt om disse Skriblerienes viktighet. Er det en bra uendelige korridorene der avdøde venner eller dårlig utstilling? Vel, det blir som å henger rundt og leverer kryptiske beskjespørre om jeg er en bra eller dårlig krider fra det hinsidige, alle bevegelser her tiker – noe noen da også gjør med jevne foregår i slow motion, og det er bestandig mellomrom. Og sånn må det jo være, dønn umulig å få seg noe å spise. Bare men i det siste merker jeg stadig oftere apropos. at disse problemstillingene egentlig ikke Sanne og Silsand beveger seg i denne er mine. Spørsmålet er og blir beside the flyktigheten, heller enn å stikke nesen i point. Det ville gjøre alt for vondt å idenforskjellige former for fortolkninger og tifisere seg fullstendig med merkelappen Freudiansk arvegods. Fotografiene er i «kritiker» – det koker ned til et spørsmål en dempet bruntone. To personer ved et om hvorvidt livet er mest nytbart når man bord, og ved siden av: det samme bordet er i godt eller dårlig humør, og det er ikke uten personer. Og der sitter jeg, også som et veldig vanskelig spørsmål å besvare. den ene av to personer ved et bord, og Eller det burde ikke være det. Det kan ser dette, da den andre personen midt jo være digg å være sur også. Det ligger imot meg spør hvor utstillingen egentlig bestandig en attraktiv, mørk nytelse for begynner og slutter, siden to videoproeksempel i tanken på hevn – men jeg sjektorer til dels dekker over bildenes prøver å holde den på avstand, siden den øvre kant med sitt elektroniske standardvirkelige revolusjonen vil begynne med blå skinn. Rett før noen starter den ene at man ignorerer folk ut av kontekst, ja og viser stillbilder fra en park der folk ganske enkelt holder opp med å forholde farer rundt på skateboards og rollerblades. seg til dem. Ingen hevn svir mer enn den Hva skal jeg svare? Jeg aner det meste av man fullstendig driter i å gjennomføre, tiden ikke engang hvor jeg selv begynner og folk klarer jo helt fint å straffe seg selv og slutter. Og musikken som pumpes ut når man lar dem være i fred. fra hjørnet – er det en integrert del? De Men til saken: Dette prosjektet skal som sitter ved bordet der borte – er de ha begynt i de små notatbøkene noen involverte, siden de ikke er på stranden av oss har liggende ved siden av sengen. 1.–7. juni 2012 morgenbladet 33 Kultur Tema sengen. Drømmejournaler. Selvfølgelig, hvor ellers? Men er det virkelig i bøkene det begynner? I den skrivende handlingen? Manifestasjonen i tekst? Eller i researchen etterpå? Eller ligger fundamentet rett og slett lokalisert et sted dypt inni drømmeland, lenge før noen våkner? Hvis jeg holder dette gående lenge nok, skal jeg nok klare å gni inn i hvor høy grad alt rundt oss, inkludert oss selv, er løgn og bedrag og et triks med speil – men det er vel strengt tatt ikke det man betaler meg før, så jeg skal forsøke å ta meg sammen, der jeg sitter halvveis immateriell og semitransparent over morgenkaffen og prøver å huske hva det var som pleide å motivere meg før sikringene røk i bakhodet mitt. Det var helt klar, en form for ambisjon, og garantert et begjær. Det kan ha vært etter hevn, faktisk, selv om jeg ikke tror det. Eller vil tro det. Men også dette, det å skrible ned så mye man husker av drømmene sine, med hodet fortsatt surrende halvveis i en intern twilight zone, før dagslyset og omverdenens krav utraderer hemmelighetene og den eventuelle innsikten man har ervervet, det har jeg i perioder faktisk drevet med. Bare for mange år senere å dechiffrere en halvt bevisstløs håndskrift som gjør rede for vanvittige scenarier som ellers definitivt ville ha gått tapt. Og det er muligens det viktigste arbeidet noen av oss gjør. Tommy Olsson Kultur Bisettelse Det offisielle Norge Realf og Tollef (illustrasjon) Det offisielle Norge ville være der, sa man, og vi møtte for å se hvem Det offisielle Norge er nå. Prinsesse Astrid fru Ferner kom, fulgt av selve Ferner, men prinsesse Ragnhild Fru Lorentzen fulgte ikke, men Lorentzen gjorde, så var han da også Lingekar selv. Jo visst, her er en del av de gamle kjakene og en del av de gamle nakkene, men den største av nakkene er Thorvalds, men den er for fyldig til å være gammel nok, for ikke å snakke om hans sønns, og heller ikke over stortingspresidentens tale er der tyngde, selv om Dag Terje Andersen er tømmerhugger fra Vestfold og selv om Hans Kristian Amundsen, taleskriveren som fikk slik en brakdebut den 23. juli også fulgte, men ingenting av dette overrasker, for sist vi hørte tyngde av det slaget vi venter forgjeves på, var for seks år siden, i Hauges bisettelse, og da var det Kjakan som stod for den. Hjemmefrontmuseets Arnfinn Moland sitter høyreist på rad med veteranene og passer på at de får Farris i varmen, og han fisker frem heftet hvor første sang er Alltid Freidig, som jo er ett hundre prosent riktig. Etter salmen kremter Christian Borch – jeg snur meg og ser, ja det var Borch som kremtet – før han snakker lavt over bildene, dette er nemlig dagen for alle dem som vi under den kalde krigen megetsigende mumlet om. Vi mumlet at han der, «han gikk Forsvarets høgskole», for jagerfly skal komme i dag fra Ørland i Nord-Trøndelag og fly lavt over Stortorvet i Oslo akkurat i det Sønstebys båre bæres ut av Domkirken, men ellers er alle som snakker i NRK blitt unge mens det tekniske personalet, de som bærer tunge kameraer for alle de unge NRK-guttene og jentene og som fører kranene, de har hatt gode fagforeninger og er blitt riktig gamle, og både kameramann og kranfører er kistekledde i dag, og kranen, den ser ut som noe Bror With har skrudd sammen av fem stenguns. Presten har et godt organ. Han peker i taket. Glassmaleriene til Hugo Lous Mohr gjengir Lasarus’ oppvekkelse fra de døde og Lous Mohr så sitt snitt, i 1943, til å gi Lasarus en glorie i rødt, hvitt og blått. Alle nakkene bøyer seg bakover og solen stråler så ansiktene får flaggets farger. Det lukter, jeg tror hårvann, av de to på raden foran meg, det er to tøffinger, alkoholiserte, men på Morgan Kane-måten, det må være folk fra etterretningstjenesten eller de siste fra Stay Behind, nakkebarberingen er knivskarp, øreflippene som røkt pølse, men ikke ett hårstrå stikker ut av ørene i dag. De to venter til Ari Behn og det offisielle Norge av i dag har reist seg før de reiser seg. Den sivile del av Det offisielle Norge virker ubekvem med det militæres dominans, og selv om forsvarssjefen insisterte på å trekke linjen fra Oslogjengen til spesialstyrkene i Afghanistan så virker de militære faktene teatralske nå uten Sønsteby, men jagerne er kommet fra Trøndelag og ligger nå i luftrommet over Asker på hold for å angripe idet båren går ut døren. 34 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Kultur Festspillene 60 år Tiden med Per Boye Hansen Verden har kommet til Norge i løpet av Festspillene, men det er for lite interaksjon mellom kunstnerne. Kommentar Magnus Andersson Festspillene samler noe av det aller beste av nasjonal og internasjonal utøvende kunst med en eventyrlig konsentrasjon. Den kanskje mest spektakulære forestillingen som festspilldirektør Per Boye Hansen har presentert for oss i løpet av sine syv år ved roret er nok Calixto Bieitos Bortførelsen fra Seraillet, hvor publikum presenteres for voldtekter og avskårne brystvorter. Han har dratt hit Robert Wilsons Tolvskillingsopera med Berliner Ensemble, Myung-whun Chung ga oss samtlige Brahmssymfonier med Oslofilharmonien, og Det finske radioorkesteret har gitt oss en komplett serie med Sibeliussymfoniene. I år kom hele Komische Oper fra Berlin på besøk med Stefan Herheims Xerxes. Verden kommer virkelig til Norge i Per Boye Hansens festspill. Likevel: Hva Festspillene presenterer er det aller ypperste av museal kunst. Da Bieitos voldsporno-forestilling kom til Bergen i 2007, var den allerede blitt et symbol og hadde mistet sin uttrykkskraft. I etterkant av forestillingen applauderte vi i kulturfiffen vår egen fortreffelighet ved å få være Trakk de store: Per Boye Hansen lyktes i sine syv år i direktørstolen å få de virkelig store til å besøke Bergen og Festspillene. vitner til angivelig verdenskunst, og vi applauderte vår aksept og forståelse for alle kunstuttrykk, men hvor mange så egentlig den potensielle sprengkraften i Bieitos verk? Årets festspill har hverken festspillmusiker eller -komponist. Det er for få egenproduksjoner, og selv om vi er takknemlige for at verden kommer til Norge i løpet av Festspillene, så er det altfor lite interaksjon mellom kunstnerne. Maja Ratkje har for så vidt fått frie tøyler til å kuratere en konsertserie med tittelen Voices that matter, hvor hun tematiserer politiske stemmer i kunsten med utgangspunkt i musikk. Hun har gjort det klart at hun ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med Statoil, en av festivalens hovedsponsorer. Likevel blir hennes serie en satellitt i Festspillene, uten forbindelse med festivalen for øvrig. Og når man plasserer hennes to første forestillinger samtidig med Andsnes og Mahler Chamber Orchestra, samt en konsert med Truls Mørk og venner, da sementerer man segmenteringen mellom de som elsker klassisk musikk og samtidsmusikknerdene. Boye Hansen vil uansett bli husket for det imponerende galleriet av store produksjoner som han har lokket til Bergen. Viderefører han profilen fra Bergen til Den Norske Opera og Ballett, hvor han nå overtar som operasjef, vil husets renommé vokse betydelig de nærmeste årene. Likevel må han være litt mer dristig Foto: ROGER NEUMANN/SCANPIx i DNOB hvis også vår tids operakunst skal få en levende plass i institusjonen. Anders Beyer, som tar over etter Per Boye Hansen, har bakgrunn som pianist, redaktør og organisator. Han skapte festivalen Athelas New Music Festival som i løpet av tre år er blitt Danmarks største festival for samtidsmusikk. Hans hjerte for samtidsmusikken tatt i betraktning, kan vi trolig forvente en mer dristig programmering fra Beyer enn fra Boye Hansen. Samtidig forventer vi med Beyers inngående kjennskap til kulturpolitiske prosesser at han også skjønner og respekterer Festspillenes tradisjonsbærende rolle. [email protected] Imponerende, men ikke mer Gullberg Jensen er en unik inspirator. Likevel gikk luften ut av orkesteret. Eivind Gullberg Jensen måtte bli sjefdirigent for NDR Radiophilharmonie i Hannover før han fikk den oppmerksomheten han fortjener her i Norge. Gullberg Jensen er en dirigent av stort format når han får dirigere høyromantisk musikk. Etter at han har arbeidet sammen med de tyske musikerne i nesten tre år, så jeg frem til konserten som et mulig høydepunkt under festspillene. I mine øyne er Gullberg Jensen en inspirator som behersker musikalsk tid i romantisk musikk på en unik måte. Under hans ledelse blir tiden flerdimensjonal. Han peker på den ene siden på Anmeldelse Eivind Gullberg jensen (dir.), Renaud capuçon (fiolin), NDR Radiophilharmonie Verker av Tsjaikovskij Grieghallen, 29. mai. viktige toner og harmonier, og slike er det mange av i Tsjajkovskijs svulstige Symfoni nr- 6. Likevel, selv om frasen stopper, kan den musikalske strømmen fortsette sin ubønnhørlige retning fremover. Det er stadige stopp i tiden, og likevel: Han fremskynder den. Mangelfull. Tsjajkovskij kan bli anmasende og overfladisk, men slik blir det ikke med Gullberg Jensen. Hans Tsjajkovskij er langt mer nyansert i balansen mellom instrumenter, og den blir dermed leken og imponerende kammermusikalsk. Fremførelsen er imponerende, men det mangler noe. Etter den infernalsk intense marsjen i andre sats er man i ekstase og ønsker å applaudere, men man får ikke lov fordi satsen går direkte over i neste sats. Under denne fremførelsen var vi nok mange som tenkte at det var en pen overgang til siste sats heller enn at vi følte noen frustrasjon. Jeg har ikke skjønt hvorfor Renaud Capuçon har fått en slik anerkjennelse, og jeg skjønner mindre nå. Uinspirert: Morgenbladets anmelder mener Renaud Capuçon hadde en slapp dag på jobben. Presisjonen var ikke god nok i marsjen, og man kan også tenke seg at luften gikk ut av orkesteret etter en heller pinlig første halvdel av konserten. Oppskrytt. Jeg har ikke skjønt hvorfor Renaud Capuçon har fått en slik anerkjennelse, og jeg skjønner det mindre nå. At han kom ut av det en rekke ganger og begynte å lese dirigentens partitur bryr jeg meg ikke så mye om, men at han spilte helt uten glød, som om det ikke sto noe på spill i Tsjajkovskijs Fiolinkonsert i D-dur, er noe han skal skamme seg for. Kanskje ble både orkester og dirigent hengende igjen i dette moduset ettersom det ikke tok helt av etter pause. Magnus Andersson 1.–7. juni 2012 morgenbladet 35 Fra platehylla Lars Mørch Finborud Kurator på Henie Onstad kunstsenter Gamle menn i nye dresser Festspillene fyller 60 år uten urpremierer, men med blant annet de to gamle herrer Brecht og Beckett i ny drakt. Blant årets forestillinger er det neppe noen som tangerer ambisjonsnivået i Tore Vagn Lid og Transiteatrets Fatzer av Bertolt Brecht. Som omtalt i Morgenbladet i forrige uke har Lid (re)konstruert et manus fra Brechts nesten 500 sider med notater og sceneutkast. Stykket dreier seg om fire desertører, som under Johan Fatzers ledelse går i skjul for å vente på det folkets opprør mot krigen og tingenes orden som skal frikjenne dem for sviket. Maslows rutsjebane. Som den beste blant dem får Fatzer ansvaret for å finne mat mens de andre blir igjen i dekning. Men den stigende sulten, impulsiviteten og kjønnsdriften er vel så sterke krefter som den revolusjonære offerviljen, så Fatzer vender stadig tomhendt tilbake. Han nekter å underkaste seg, og svikter sine kamerater, som tilslutt bestemmer seg for å drepe ham. Men Fatzer er ikke bare en enkel egoist. Verden skriker etter forandring, og forandring krever forsakelser. Men kan det finnes initiativ uten de egenrådige? Må man beseire det dypt menneskelige i den gode saks navn? Er det i så fall en revolusjon det er realistisk å tro på og riktig å kjempe for? Publikum plasseres midt i kryssilden for disse spørsmålene, i et omsluttende og omfattende totalteater. I den ene enden av rommet står et timeglass formet etter Maslows behovspyramide, den blir et barometer for det stadig mer desperate klimaet på scenen. Publikum er plassert rundt i hele rommet, ved kafébord og i mindre amfier, og skuespillerne benytter hele salen. Replikkene går vekselvis mellom dem og i dialog med video- og tekstprojeksjoner, musikk, talekor, sangkor og høyttalere. Publikum blir dyttet og dratt i fra alle kanter av rommet. Tautrekking. Lids tidligere forestillinger har ofte hatt et noe rebusaktig og cerebralt preg. Men i Fatzer klarer han å gi en både kroppslig og intellektuell erfaring av idématerien. Og som regissøren selv påpekte under et debattmøte på festivalen: Nettopp erfaringsdimensjonen er det som gjør teateret til et viktig supplement til andre politiske diskurser. Dessuten kommer Lids eksperimenter med en dramaturgisk ekvivalent til kontrapunktisk komposisjonsteknikk endelig til sin rett her, i møtet med en av Brechts mindre konkluderende tekster. Lids sammenstillende montasjer av ulike perspektiver, Anmeldelse Transiteatret Fatzer Regi: Tore Vagn Lid. Festspillene i Bergen. Logen Teater, 25.–30.mai Michael Elmgreen og Ingar Dragset Happy Days in the Art World Festspillene i Bergen. DNS, Store scene, 24.–26. mai Hvorfor nettopp meg? Ivar Dyrhaugs mesterverk er som en trist sang du aldri helt greier å glemme. Omsluttende totalteater: Publikum blir dyttet og dratt i fra alle kanter av rommet under Transitteaterets Fatzer. Foto: Thor Brødreskift/FiB stemmer og virkemidler forsterker den politisk-eksistensielle konflikten. Narrativet er tidvis hullete og uklart, uten at fragmenteringen tilfører noe, og mye av teksten forsvinner også i munnen på koret, eller i kakofonien av lydkulisser. Heller ikke midtpartiet, ventingen og letingen etter mat, som Brecht selv slet med å skrive, har fått noen dramatisk troverdig form. Sultne desertører går neppe på foto-sightseeing. Men forestillingen er likevel givende fordi den såpass kraftig lar oss erfare spennet i stykkets dilemma, samtidig som den klarer å hamre inn nødvendigheten av å ta stilling til det. Hjelp, vi er i kunstbransjen. Mindre alvor, men desto mer moro er det i den norskdanske samtidskunstduoen Elmgreen og Dragsets pastisj over Samuel Beckett, da særlig Mens vi venter på Godot. To skarpt dresskledde herrer våkner opp i hver sin køyeseng i et udefinerbart limboland. Hvor er de, hvem er de, hva er meningen med livene deres, og hvordan skal Dragset klare seg uten designerskoene (det kan jo være glass fra knuste Iphoner på gulvet)? Duoen er kjent for kulturkritiske verk med vittig undertone, som installasjonen Prada Marfa, en sko- og veskebutikk satt opp til å forvitre midt i ingensteds langs en texansk landevei. I Happy Days in the Art World gestalter Ole Johan SkjelbredKnudsen og danske Johannes Lilleøre kunstnerparet med velbalansert klovneri, samstemthet og musikalsk timing. Stykket er en absurd karakterkomedie, og er man noenlunde på det rene med referansene, som ikke er skremmende perifere, er det et underholdende skråblikk på samtidskunstens selvhøytidelighet, verdensfjerne diskursrelativisme og naive fetisjering av det «rå» og «autentiske», for å nevne noe. Mens duoen venter slår de hverandre i hodet med blasert white-cube-visdom av typen «demokrati er for tenårings-bloggere» og «Gud er googlet mer enn Nietzsche». De tragikomiske klovnekarakterene er gjenkjennelige for de fleste som på en eller annen måte har slitt med frykten for å bli utdatert, akterutseilt, eller for å egentlig bare være en altfor liten hagegnom i en altfor stor skulpturpark. Det er ikke lett å se noen overordnet tematikk bak utvalget på teaterfronten i festivalen, skjønt et tydelig trekk er de mange nordmenn med suksess i utlandet som er invitert hjem igjen. Men som festspilldirektør Boye Hansen påpeker, er det viktigste å insistere på at det fortsatt går en grense mellom god og dårlig kunst i en verden der andre skillelinjer er i ferd med å bli uklare. Disse smakebitene havnet i hvert fall på rett side av streken. Sigurd Ziegler En myte som står for fall er at din barndoms bølle ender opp som utilpass kraftmontør på Skedsmokorset. Om man er vokst opp på Oslos vestkant er det kun én ting som er sikkert ved siden av døden: Din mobber vil ikke forsvinne, men forfølge deg inn i voksenlivet som en provoserende frilansskribent, landskjent PR-rådgiver eller Alene mot alt: Ivar slepen politiker. Det er som om deres ugjer- Dyrhaugs-rockeopera. ninger på skoleveien hjem og i kalde kjellertoaletter passer hånd i hanske med deres nye offentlige roller. Da er det godt vi har Ivar Dyrhaug til å lose oss gjennom tåken. En av de mer spesielle utgivelsene i norsk musikkhistorie er Dyrhaugs konseptalbum Hvorfor nettopp meg?. En rockeopera om mobbing fra 1979, det nærmeste man kommer David Bowies Ziggy Stardust eller Marvin Gayes Here, My Dear her i landet. På 1970-tallet jobbet Ivar Dyrhaug som lærer ved Grav skole, og fikk nært kjennskap til mobbing blant barn og unge. Han bestemte seg for å skrive en musikal og bok om temaet, som forteller historien om Svenn fra Lofoten, som etter å ha mistet faren sin flytter sammen med moren til det fiktive småstedet Snaret. Det starter bra. Lærer Haug, spilt av Lars Klevstrand, gir Svenn en varm velkomst til klasse 8A. Svenn erklærer entusiastisk foran sine nye medelever at favorittfaget er historie. Legger man til detaljer som at han er utstyrt med langt krøllete hår, briller og pene klær sydd av mor, blir det tydelig at den beryktede Gjengen fra Snaret har funnet sitt nye mobbeoffer. På første skoledag viskes og tiskes det på bakerste benk: «Han er’ke klok, snakker jo som en lærebok. Stakkars kop!» En rask gjennomgang av resten av låttitlene viser hvordan historien utvikler seg videre. Sanger som «Se på den spira!» og «Jeg må prøve å hjelpe ham» blir avløst av «Samvittighetskvaler» og «Bakholdsangrep». Etter å ha blitt skamklipt og gruset bestemmer Svenn seg for å rømme. For å banke inn anti-mobbingbudskapet med patoshammer har Dyrhaug skrevet avslutningsnummeret «Skal vi aldri helt forstå?» der alle involverte stemmer i: «La oss holde sammen! La oss håpe det går an!» Like vanlig som at stormannsgale menn begynner å sitere Churchill etter to cognac, er det at jazzmusikere blir leid inn som backingband. De kan spille. På Hvorfor nettopp meg? finner man briljerende kløppere som Iver Kleive, Sveinung Hovensjø, Pete Knutsen og Svein Christiansen, mens radiopersonligheten og saksofonisten Harald Gundhus er produsent og arrangør. Platen er ikke en rockeopera, men snarere en disko-, boogiejazzfunkmusikal. Komposisjonene veksler mellom Kool & the Gang- og Chic-pastisjer til symfonisk kammerpop og bossa – en forundringspakke Knut Bjørnsen ville vært stolt av. Grunnen til at LP-en har oppnådd kultstatus i engere kretser, er syntesen som oppstår når dette lydbildet møter Dyrhaugs budskap fremført av amatører før stemmeskiftet inntrer. Når Lars Arne Elverum, i rollen som Svenn, hjelpeløst synger: «Hva gjør det deg om jeg må bruke briller, si meg det!» over oppløftende strykere og slappbass er det hjerteskjærende og sårt. Når Gjengen fra Snaret nynner mørkt i kor over en funkinstrumental eller skampklipper Svenn til frijazz, er det rett og slett vanskelig å høre på. Du får lyst til å hoppe inn i platen og ta nakkegrep på hele gjengen. Man kan mene hva man vil om eventbyråeier, kromusikkforkjemper og Alt for Norge-tekstforfatter Ivar Dyrhaug i 2012. Men i 1979 skapte han et lite mesterverk som formidler et universelt tema på en unik måte. Den gir deg blaff av lykke, men vinder av depresjon. Det er som en trist sang sunget med altfor sterk innlevelse som du aldri helt greier å glemme. Lars Mørch Finborud, Laura Djupvik, Knut Schreiner, Khalid Salimi og Marianne Beate Kielland skriver i Morgenbladets klassikerspalte. 36 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Kultur TV Dårlig sex og lite penger Sex og Singellivs naturalistiske arvtaker Girls viser oss en jentegjeng nærmere oss selv enn vi kanskje liker. Den kjekke gutten fra sommerleiren slenger 23-årige Soshanna ned på sengen i det rosa rommet hennes og trekker av henne trusen. Han sier at han elsker oralsex, men før han får kommet i gang, stotrer hun frem at hun er jomfru. Gutten mister umiddelbart lysten. Han legger seg ned ved siden av henne og sier at han ikke ligger med jomfruer. De blør bare, og da kommer følelsene strømmende. Det er da den kavende Soshanaa prøver å få ham til å ligge med henne likevel med en replikk som det er vanskelig å forestille seg i noen annen tv-serie enn HBOs Girls. Hun sier: «I so don’t get attached when I bleed. You know, it’s like amazing. I’m like totally not an attached bleeder.» Ærlighet. Girls er en av de mest omtalte og omdiskuterte tv-seriene i USA på flere år. Premisset er tradisjonelt så det holder: Fire noenogtyveårige hipstervenninner utforsker vennskap og sex i Brooklyn. En brutal ærlighet og en tendens til å bryte sjangerkonvensjoner skiller Girls fra den jevne strømmen av velpolerte jentegjengserier, mye på grunn av seriens forfatter, regissør og hovedperson Lena Dunham. 24-årige Dunham brakdebuterte i 2010 med den selvbiografiske lavbudsjettfilmen Tiny Furniture, der både søsteren og moren spilte utgaver av seg selv. En av dem som Anmeldelse Girls Regi: Lena Dunham Premiere på Canal + 25. mai, sendes lørdager kl 20.00 likte det de så, var regissør Judd Apatow, som nå produserer Girls. At Girls er et samarbeid mellom en nyskapende, ung kvinne og en noe eldre humorist, merker man. Serien er også åpenbart influert av Louis C.K.s mørke komiserie Louie. Situasjonene er kleine og morsomme så det holder. I første episode møter vi Hannah på restaurant med foreldrene som har bestemt seg for å slutte å finansiere det de kaller hennes groovy lifestyle. Dermed må hun si opp praksisplassen på indieforlaget og finne seg en helt vanlig jobb for å kunne betjene husleien. På sitt første jobbintervju prøver hun å imponere sjefen ved å fortelle en vits om at voldtektsfrekvensen på universitetet han gikk på, falt drastisk det året han ble uteksaminert. Vitsen resulterer ikke i en jobbkontrakt. Ingen fremtid. Girls handler om vennskap, økonomiske bekymringer, kunstneriske aspirasjoner og frigjøring fra foreldre. Men mest av alt om sex. Sjelden har det vært vist så mye dårlig sex på tv. Det er vanskelig å la være å holde for øynene. I en kontroversiell scene får Adam Hannah til å spille ut en sexfantasi der hun skal være en elleveårig narkohore som han har funnet på gaten og som han skal sende hjem til foreldrene dynket i sæd. Kritikere som Margaret Talbot i The New Yorker har trukket frem scenen som et eksempel på hvordan nettporno har pervertert unge menn og gitt dem et urealistisk forhold til kvinner og sex. Elaine Blair i The New York Review of Books hyller likevel scenen som en av de mest kompliserte og intelligente «Groovy lifestyle»: Brutal ærlighet og en tendens til å bryte sjangerkonvensjoner skiller Girls fra den gjevne strømmen av velpolerte jentegjengserier. Foto: HBO sexscenene hun har sett. Hun leser scenen som et møte der Adams klare evne til å la seg absorbere av sex, kontrasteres av Hannahs avstand til situasjonen, noe som hindrer henne fra å gå inn og forme den som hun vil. I de fleste andre serier ville et hovedplot vært nettopp Hannahs gradvise innsikt om at hun fortjener en sunn og frisk mann som respekterer henne og som hun en gang kan gifte seg med. Men dette legger ikke Girls opp til. Hannah og Adam har ingen fremtid. De kommer aldri til å flytte til forstaden og kysse hverandre på kinnet. Han er en drittsekk. Men han er hennes drittsekk, og hun bruker ham til å utforske sin kropp og sin seksualitet. De kommer aldri til å flytte til forstaden og kysse hverandre på kinnet. Hipstere med farger. Girls har vakt uvanlig mye debatt. Mest ubehagelig er kanskje kritikken mot hovedpersonens kropp. For Hannah er mye naken i serien, noe som er uvanlig i seg selv, men siden hun er et par kilo over tv-gjennomsnittet, har det vekket et kobbel av haters som ikke tåler slikt på tv. I andre fora diskuteres karakterenes bruk av sosiale medier eller hvordan Girls reflekterer finanskrisen. Fredag 8. juni kl. 18.00 Fredag 8. juni kl. 22.00 Søndag 10. juni kl. 15.00 Freiakonsert – Freiasalen Parkteatret kveldskonsert Myraløkka – gratiskonsert FilharMonisk Fredag Wolfgang Amadeus Mozart Sinfonia concertante for strykere Peter Tsjaikovskij Serenade for strykere Elise Båtnes fiolin Henninge Landaas bratsj Billetter kr 350* FilharMonisk Fredag Johann Sebastian Bach Brandenburgerkonsert nr 3 Igor Stravinsky Dumbarton Oaks Steve Reich Different Trains Rolf Gupta dirigent Billetter kr 200* Klassiske perler i familievennlige omgivelser: Dukas/Sibelius/Haydn/Bach/ Tsjaikovskij/Delibes/Dvorák/Beethoven Fauré/Piazzolla/Korngold m.fl. Rolf Gupta dirigent Tine Thing Helseth trompet Konserten holdes i samarbeid med Bydel Sagene Den største innvendingen har likevel vært seriens manglende etniske diversitet. Alle er hvite privilegerte pappajenter, noe som i liten grad speiler livet i Brooklyn. Det er lett å være enig i at jentene i serien lever i en hvit boble i en multietnisk by, men det er på den annen side ikke særlig uvanlig at folk søker likesinnede. Dunham har likevel tatt denne kritikken til seg, og i anledning oppstarten av sesong to søker serien nå etter kule hipstere i alle farger og fasonger. Betalingen? Hvilken betaling? En hipster bryr seg ikke om penger. Rar, rå og upolert. Som komiserie har Girls stort potensial og enkelte utfordringer. Selv om mye er morsomt, er det også dødpartier der seerens engasjementet synker. Dette handler i stor grad om karakterutvikling. Mens enkelte karakterer er lette å identifisere seg med, blir andre flatere typer vi bare ler av. En annen utfordring er seriens ønske om å si noe større og viktigere på vegne av en generasjon, noe som tidvis kan virke anmassende. Girls er ikke representativ for en generasjon. Den er heller ingen ny Sex og Singelliv. Til det er den for rar, rå og upolert. Girls er først og fremst et frisk pust inn i tv-komedien, med en solid eim av magesyre. Mikkel Bugge FILHARMONISK FREDAG – PAKKE* Freiasalen og Parkteatret – Fredag 8. juni Få med deg to konserter på én kveld! Freiasalen: Mozart og Tsjaikovskij Parkteatret: Bach, Stravinsky og Reich Freiakonserten kl. 18.00 og Parkteatret kl. 22.00 Pakkepris kr 400* Billetter oslofilharmonien.no Billettservice.no, tlf. 815 33 133 / Oslo Konserthus tlf. 23 11 31 11 / Oslo-Filharmonien tlf. 23 11 60 60 Elise Båtnes foto LAWO_Blunderbus Rolf Gupta foto Kain Bienert Tine Thing Helseth foto Henrik Celius 1.–7. juni 2012 morgenbladet 37 Kultur Musikk Sene sanger Schuberts musikk springer ut av en kultur. Dermed blir det enkle komplekst. Vinteren 1828 dør Franz Schubert av syfilis, bare 31 år gammel. I tillegg til et knippe sanger har han i løpet av høsten skrevet de tre siste klaversonatene og strykekvintetten i C-dur. Det skjer i en rasende fart. Situasjonen er prekær, men henvendelsen er allmenn. Verkene uttrykker i konsentrert form spennvidden i denne komponistens fantastiske univers: hele reisen fra vugge til grav, på noen spinkle notelinjer. 14 sanger til tekster av Ludwig Rellstab, Heinrich Heine og Johann Gabriel Seidl, komponert mellom august og oktober 1828, ble siden samlet under tittelen Schwanengesang. En ny innspilling foreligger Anmeldelse Franz Schubert Schwanengesang og Sonate i B-dur Matthias Goerne, baryton Christoph Eschenbach, klaver Harmonia Mundi. 2012 nå med den tyske barytonen Matthias Goerne. Med seg på klaver har han Christoph Eschenbach, som også tolker den siste klaversonaten i B-dur. Platen inngår som nr. 6 i en Schubert/ Goerne-syklus på Harmonia Mundi, og man får inntrykk av at selskapet nok en gang vil tematisere storheten og det tragiske ved den sene Schubert. Toppsjikt. Men markedsstrategi til side: Hvordan låter dette? Schwanengesang hører til kjernen av lied-repertoaret og finnes selvsagt i en rekke innspillinger. Matthias Goerne har tidligere sunget verket med Schubert-mesteren Alfred Brendel, og et konsertopptak med dem ble utgitt på Decca i 2005. Goerne har dessuten flere fine Schubert-plater bak seg, og det er liten tvil om at han tilhører det absolutte toppsjiktet av dagens sangere. Stemmen er dyp og klangfull, men samtidig var og fleksibel, noe som gjør den egnet til liedkunstens krav om dramatisk fortetning. I tillegg har Goerne suveren formmessig oversikt og en naturlig sans for frasenes linearitet. Det kommer godt med, særlig ettersom Eschenbach legger opp til en slørete, utpreget langsom fortolkning. På sitt beste fungerer det godt; Goerne Griegakademiet og KHiB inviterer til: Informasjonsmøte om stipendprogrammet Åpent for potensielle søkere til Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid med institusjonstilhørighet ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen eller Griegakademiet. Det vil bli gitt søkerveiledning og informasjon om selve programmet. Fredag 15. juni kl 11 – 12 i møterommet 2. etg, Kunst- og designhøgskolen, Strømgaten 1. trives tydeligvis med å holde Eschenbachs åpne flater sammen. Men det duse uttrykket til Eschenbach fremstår ensidig, og det er problematisk. Selv om disse tolkningene hver på sin måte er nesten ekstreme, er de aldri outrerte. Kraften. Når Brendel kanskje er den ideelle Schubert-tolker, er det fordi han har en så presis sans for det dypt konvensjonelle hos denne komponisten. Ikke misforstå: Schubert er personlig og skriver partiturer fulle av subtile, ja radikale detaljer. Men privat er han ikke; rammen for uttrykket er hele tiden en kultur, og bare med denne som bakgrunn, blir det enkle og tidvis nærmest banale hos ham forståelig. Kraften i Schuberts register, og dermed utøverens ekspressive muligheter, ligger i brytningen mot denne kulturelle rammen. At en slik brytning ikke snevrer inn, men tvert imot åpner for ulike tilnærminger, er det nok av eksempler på. Foruten Brendel vil jeg nevne András Schiff. I sin innspilling med tenoren Peter Schreier leverer han en mer lettbent og pertentlig Schubert. Dessuten har Schiff et øre for detaljer i akkompagnementet som savner sidestykke. På den mer dramatiske siden finner vi Svjatoslav Richter. I et formidabelt konsertopptak av Winterreise fra 1985 følger han den samme Schreier. Selv om disse tolkningene hver på sin måte er nesten ekstreme, er de aldri outrerte. Uutholdelig. Problemet med Eschenbach er med andre ord ikke de langsomme tempiene i og for seg. Snarere dreier det seg om en form for ensidighet i tilnærmingen. Balansen reddes i samspillet med Goerne. Men i sonaten, og særlig i den langsomme satsen, blir det uutholdelig. Den formmessige stringensen, som er så viktig her, drukner i en maniert fiksering på øyeblikket. Når plateselskapet i tillegg dyrker Eschenbach som en «benådet mester», blir inntrykket av ensidighet bare forsterket. At Schuberts sofistikerte kompleksitet da går med i dragsuget, er dessverre ikke til å unngå. Emil Bernhardt HOLBERGPRISEN 4.–6. juNI 2012 Alle arrangementer er åpne for publikum mANDAG 4. juNi nils klim-Prisforelesningen 2012: ”blaming euroPe? attribution of resPonsibility in tHe euroPean union” 12.15–13.00, auditorium, ulrike Phils hus, Professor keysers gate 1, universitetet i bergen manuel Castells På festsPillene i bergen 15.00–16.00, logen bar, Øvre ole bulls plass 6, 5012 bergen arrangementet er et samarbeid med festspillene i bergen TiRSDAG 5. juNi HolbergPrisens symPosium 2012: media and demoCraCy 09.00–16.15, auditorium a, studentsenteret, Parkveien 1, universitetet i bergen deltagere: Holbergprisvinner manuel Castells, göran therborn (university of Cambridge), Helen margetts (university of oxford), andrew Chadwick (university of london), annebelle sreberny (university of london), William dutton (university of oxford), Helga nowotny (erC), jostein gripsrud (uib) og mette andersson (uib). ONSDAG 6. juNi Takkampanje! 30% Nå har vi rabatt på takomlegging! Utförer alle typer av tak. Utförer også renovasjon av fasader, maling m.m Gratis befaring JE Byggservice Tlf. 46262707 Prisoverrekkelse HolbergPrisen i skolen 2012 Verk Produksjoner «Det Eviga Leendet» 31/05-3/06 kl 19 EKSTRAFORESTILLINGER: Ine Wilmann & Sara Li Stensrud «Lykkelig til mine dagers ende» 9 & 10/06 kl 19 Ibsenfestivalen 2012 TG Stan (BE) «Nora» 24-26/08 kl 19 www.blackbox.no 10.30–11.30, bergen katedralskole, kong oscars gate 36 Prisoverrekkelser Holbergs internasjonale minnePris 2012 og nils klim-Prisen 2012 14.00–15.00 (Publikum bes være på plassene 13.45), Håkonshallen, bergenhus festning, bergen Holbergprisen deles ut til den spanske sosiologen manuel Castells. H.k.H. kronprinsesse mette-marit overrekker prisen. nils klim-prisen deles ut til den danske statsviteren sara Hobolt. kunnskapsminister kristin Halvorsen deler ut prisen. alle arrangementer er gratis. mer informasjon: www.holbergprisen.no 38 morgenbladet 1.–7. juni 2012 bøker Pengene eller livet? Teamet for årets Litteraturfestival (30. mai til 3. juni) på Lillehammer er penger. Når Morgenbladets økonomisk skolerte journalist Maria Reinertsen har tatt oppgaven på alvor (og litt skjemt), og har lest statsbudsjettet opp mot norsk litteratur, kommer både mulighetene og det absurde ved en slik temajakt til syne. Man må strekke seg et stykke for å gi fôringen av elefanten i Niels Fredrik Dahls På vei til en venn makroøkonomisk betydning. Samtidig avdekker den nesten resultatløse letingen etter arbeidsliv i litteraturen noe typisk ved den: Det er hverken arbeidet ellet pengene det Tips? Innspill? Respons? Send e-post: [email protected] står på i den norske eksistensen. Igjen og igjen ser vi hvordan litteraturen skildrer det norske samfunnet som på et eller annet vis eksotisk og ugjennomtrengelig, uvirkelig og uinntakelig. Ser man nærmere etter oppdager man at en slik tenkning, med kulturkritisk tilsnitt, faktisk løper gjennom hele velstandsepoken. Men hvor går skillet mellom historisk kontinuitet og stivnet tenkning? Og hva, om noe, vil 22. juli gjøre med lengselen etter at det «en gang må bli alvor»? Nå har vi ikke laget hverken et pengenummer eller et bokekstra bare om det norske. I denne Tema eller ikke tema? Dét er spørsmålet som nager lederne av Norges litteraturfestivaler. Bare klangen av ordet, assosiasjonene det setter i gang, har en verdi. Espen Røsbak, leder for Kapittel Knagg. – Jeg ser på temaet som et som et arbeidsverktøy. Det peker ut en retning for programarbeidet: en begrensning som ofte er mer produktiv enn om man sto helt fritt, sier Espen Røsbak, nyansatt leder for Kapittel. Han har rukket å jobbe to måneder med emneordet for årets arrangement (19. til 23. september), som er «Arr». Ifølge festivalens hjemmeside dreier det seg om «alle former for arr, fysiske og mentale, arr på folk og arr i naturen». – Et så stort fenomen at det egentlig kan dekke alt mulig? – Det kan det jo. Men samtidig: Bare klangen av ordet, assosiasjonene det setter i gang, har en verdi. Og det er jo helt andre assosiasjoner enn ved et begrep som «Broer» – selv om du kan gjenfinne begge motivene i en hvilken som helst Ane Farsethås – Vi fant opp Sylvère Lotringer forlot parisisk akademia til fordel for New York, og bygget bro mellom fransk teori og amerikansk undergrunn. Bjarne Riiser Gundersen Kapittel-festivalen i Stavanger har tradisjon for å satse kort og tilsynelatende konsist: «Murer». «Hukommelse». «Trass». «Broer». Litteraturfestivalen på Lillehammer startet sin temajakt i det noe mer spesifikke – «70-tallet i norsk litteratur» i 1997, «Hva skal vi med historien?» året etter – men kom seg så raskt over i enkeltordsfolden: «Myter». «Makt». «Iscenesettelse». «Løsrivelse». Begreper som ikke må forveksles med den Molde-baserte Bjørnsonfestivalens kjede av signaltermer: «Mot». «Vandringer». «Kilder». Men hva er det med disse substantivene i ubestemt form som gjør dem så tiltrekkende for litteraturens programplanleggere? utgaven har vi blant annet møtt den legendariske redaktøren Robert B. Silvers, som har styrt New York Review of Books siden bladet startet i 1963. Og vi har møtt den franske filosofen Sylvère Lotringer som med det nesten like legendariske tidsskriftet Semiotext(e) forente fransk teori og amerikansk kunst. Begge har styrt ut fra samme oppskrift: De lager akkurat det de vil lese selv. Det samme gjelder nok de skandinaviske tidsskriftene vi anmelder i dette nummeret – men kan de likevel trenge større vågemot? Solveig Nygaard Langvad Siv Dolmen (foto) Illustrasjon: Ellen Lande Gossner bok, sier Røsbak, som mener et godt temaord ikke må være for begrensende for programarbeidet, samtidig som det kan gi inspirasjon til publikum og gjester. – Når forfattere som har vært på mange andre festivaler, skal si noe hos oss eller til mediene – og aller helst noe annet enn det de har sagt før – kan et styrt tema være en nyttig knagg. Tvangstrøye. Ved årets Bjørnsonfestival (29. august til 2. september) tok nyansatt leder Rolf Magnus Orø og resten av administrasjonen nylig det som kan virke som et dristig valg: ikke noe tema! Det har dels praktiske årsaker: På grunn av en uavklart ledelsessituasjon måtte deler av programmet legges før noen kunne spikre et emne. Men fristillingen gir også noen klare fordeler, mener festivallederen. – Et tema kan skape sammenheng mellom de ulike arrangementene. Men faren er at emnet fungerer som en tvangstrøye, som ekskluderer gode programposter fordi de ikke passer inn under vignetten. – Hvilke fordeler gir det å være uten overskrift? – Det viktigste for oss er å tilby et variert program, som kan nå så mange ulike publikumsgrupper som mulig. Da gir årets løsning oss friere tøyler til å favne bredt. Men det kan godt hende vi kommer tilbake neste år med et styrt tema, sier Orø. I så fall har vi et forslag: Hva med «Tema»? [email protected] – Jeg kom til USA ved et uhell, forteller professor og forlegger Sylvère Lotringer. Han får ofte æren for å ha introdusert fransk teori til et amerikansk publikum. Han er også en av disse som har møtt alle, sett alle og bodd overalt. Utgangspunktet var Paris. I tidlig 1968 var Frankrike dødt. Forsiden på Le Monde var La France s’ennuie – Frankrike kjeder seg. – Jeg reiste til Australia og var der i mai 68 – jeg gikk glipp av det vi hadde ventet så lenge på hjemme. På vei tilbake til Frankrike reiste jeg via USA. Det var i 1970, samtidig som Kent State-massakren. Drapene på fire amerikanske studenter skapte revolusjon landet over, også på Swarthmore College i Philadelphia hvor Lotringer oppholdt seg. Franskmannen kom seg aldri hjemover, og i 1972 ble han tilbudt et professorat ved Columbia i New York, i fransk litteratur og filosofi. Det skulle gå flere år før han oppdaget at det fantes en by lenger nede på Manhattan. – Som akademiker så skulle du holde deg der oppe, og campus var veldig stort. Alle de radikale, alle hippiene hadde blitt akademiske marxister. Det var mye maktspill med dem. Jeg hadde et post-marxist ståsted, hvor det viktigste ikke var å være kritisk til kapitalismen, men å finne ut hvordan man kunne snu maskinen mot seg selv. Sukess. Lotringer samlet en gruppe unge mennesker ved sin avdeling på Columbia, og sammen startet de i 1974 et nytt tidsskrift – Semiotext(e). – Vi satte sammen ting som ikke passet sammen, og tenkte at folk var smarte nok til å finne det ut selv, forteller han. De første fire utgavene kom og gikk i stillhet, også økonomisk. Så arrangerte Semiotext(e) Schizo-culture-konferansen i 1975. Lotringer kjente de franske teoretikerne fra studieår ved École Pratique des Hautes Études i Paris. Disse inviterte han over dammen. Venner i pressen presenterte arrangementet som en konferanse om semiotikk. – Ideen om semiotikk var på vei frem, Sylvère Lotringer ••Født 1938. Professor, forlegger og litteratur- og kulturteoretiker. ••Utdannet ved Sorbonne, École Pratique des Hautes Études i Paris. ••Arbeidet som professor i fransk filosofi og litteratur ved Columbia University i New York i over tretti år. ••Grunnla i 1974 det legendariske tidsskriftet og siden forlaget Semiotext(e), som i dag drives fra Los Angeles. ••På Norgesbesøk i forbindelse med poesifestivalen Audiatur Waste Land. men ingen i New York visste hva det var. Folk var veldig interessert, og spurte om hvor konferansen var, og når. Så avsluttet de alltid med: «Og hva er semiotikk?» Men alle kom. Noen kom fordi det handlet om fengsler, noen fordi det var en radikal konferanse, og andre kom fordi det ble snakket om galskap – det er fullt av gærninger i New York. I stedet for femti besøkende, som var vanlig på en akademisk konferanse, hadde vi tusen gjester hver kveld. De amerikanske marxistene ble eksponert for teorier som de ikke likte, så de var veldig fiendtlige. – Bød det på ampre situasjoner? – Det var en provokatør der, som skulle hisse opp venstresiden. Han anklaget Foucault for å være betalt av CIA. Foucault ble helt gal, og visste ikke hvordan han skulle svare på angrepene, han syntes New York var et forferdelig sted og ville aldri komme tilbake, sa han. Vi laget et eget nummer fra konferansen i etterkant – tanken bak bladet og konferansen var å kombinere de mest interessante tenkerne i Frankrike med deres korresponderende amerikanere. Akademikerne i USA tok ikke tak i ting som gjaldt hele samfunnet slik de franske gjorde. Men amerikanske kunstnerne som John Cage og William S. Burroughs gjorde det. Jeg hadde ikke planlagt å sette disse to verdenene opp mot hverandre, men slik ble det. Eventmaker. Etter konferansen ble også kunstnere interessert i tidsskriftet og lurte på om de kunne hjelpe til med noe. Lotringer ble kjent med kunstnere og 1.–7. juni 2012 morgenbladet 39 Ideen om overskridelser i virkelighetens navn har tatt et steg vekk fra samtidskulturens aktivt pulserende kjerne. T for trøbbel, e for e-bok «I Danmark rir man på været, i Norge ligger skuta fortsatt på beddingen,» skriver Bok og Bibliotek poetisk. Temaet er e-boka og Sverige. Inntil nylig kunne man låne e-bøker så mye man ville: «Det var som en firmafest hvor det fløt sprudelwasser og de ansatte bøttet ned uten å tenke på at de gylne dråpene koster penger.» For «bibblan» kostet hvert e-bokutlån 20 kroner, mens papirbokutlån kostet én. Derfor har bibliotekene stoppet utlån av e-bøker, hvorpå forleggerne surnet. Det er nå fullt brudd. Farvel, Fussell Paul Fussel er død, 88 år gammel. Han var ukjent for mange, men et av de aller største navnene for de som er interessert i det 20. århundres kultur- og mentalitetshistorie. Hovedverket The Great War and Modern Memory (1975) var en banebrytende studie som viste hvordan 1. verdenskrig skapte det moderne desillusjonerte tankesettet som dominerte Vesten totalt fra 1918 av. Hans kulturkritikk var også legendarisk: «Å ikke røyke er overklasse, å skryte av det er middelklasse.» Hjelp, hjelp! The Guardians Jenny Colgan flyttet fra Storbritannia til Frankrike og oppdaget raskt at planen om å la barna lære fransk gjennom barnebøker hadde sine svakheter. Ikke minst at fransk barnelitteratur ville skremme vettet av engelske barn vant til snille dinosaurmammaer som koser med nusselige dinosaurbabyer. Over Kanalen ble det budt på «Mamma er borte», «Sorgens tyngde», «Mitt første mareritt», «De mørke rommene» «Da pappa drepte tanten sin» «Raseriets ABC», «Kaninenes hevn» og «Lille Død på besøk». punk før den fantes ikke kommentarer, eller kunstkritikk. Jeg har alltid tenkt at kritikk er bortkastet tid. Det er en industri som ikke produserer noe. Med en gang du begynner å utgi det, vil kunstindustrien kjøpe deg. Semiotext(e) ville sende ideer gjennom samfunnet. I stedet for kritikere som kommenterte Michel Foucault, hadde de en tekst av Foucault eller et intervju med ham. – Tanken var at vi ikke trengte å holde leseren i hånden, de skulle få tenke selv. Vi oppfant punk før den fantes. Vi introduserte SM før det var kjent. Vi skrev om børsen i 70-årene fordi vi skjønte at det var en viktig del av kapitalismen. Så jeg dro ned på Wall Street og fant ticker tape som vi lagde kunst med. Det var morsomt – vi hadde veldig seriøse tekster, men sammen med punk og musikk og collages. Foucault ble helt gal. Sylvère Lotringer, forlegger Punkfilosofi: Sylvère Lotringer er en av disse som har møtt alle, sett alle og bodd overalt. Anekdotene sitter løst når professoren og forleggeren snakker om utviklingen av tidsskriftet Semiotext(e). filmskapere som begynte å komme på forelesningene hans. I 1978 arrangerte Lotringer Nova-konferansen, en tre-dagers hyllest til William S. Burroughs. Blant bidragsyterne var Timothy Leary, Patti Smith, Allen Ginsberg, Frank Zappa og Laurie Anderson. Lotringer reintroduserte Burroughs for et ungt publikum, for avantgardekunstnere som vanket på rockebula CBGB. Lotringer klarte med det å slå sammen akademia med punk. – Hele downtown New York var der, det var den siste eventen for avantgarden, med rockekonsert, filmvisninger, forelesninger og teater. Semiotext(e) ble viktigere fordi vi arrangerte disse eventene også. Hver gang vi ga ut en utgave hadde vi fest, leserne kom og vi visste hvem vi snakket til. Vi snakket ikke til en allmennhet, vi snakket til et publikum av unge artister, akademikere og radikalere. Så lenge det ikke vokste seg for stort så hadde bladet en funksjon ved å gi dem materiale de ikke kjente. I akademia gjengir du med introduksjon og fotnoter. Jeg ville ikke ha det hos oss – jeg ville ha en direkte relasjon til samfunnet, til filosofi. Vi trykket Små sorte. I 1980-årene sluttet New York å være et møkkete sted. SoHo ble fasjonabelt og galleriene ble mangedoblet på kort tid. Den gamle kunstverden forsvant. Det viktigste var ikke lenger å skape, men å selge. – Da kunsten og New York ble mer mainstream, mistet bladet kontakten med leserne. Så vi byttet til bøker, som sirkulerer lenger. I stedet for filosofi og kunst ga vi ut tekster, men på samme måte, uten introduksjon og fotnoter. Vi ga ut Deuleuze ukommentert – folk forstår kanskje ikke alt, men de forstår det de kan. Ideen er ikke at leseren skal mestre et system, men at hun skal se noe og oppdage det selv. Tekstene i bladet var ikke ment for akademikere, men for vanlige mennesker som ville oppdage hva som skjedde i en verden som utviklet seg altfor fort. Forlaget ga ut en serie med små sorte bøker. – Ingen kommer til å kjøpe dem, tenkte vi, men de ble en fetisj, forklarer Lotringer. Semiotext(e) ga ut Jean Baudrillards Simulations i 1983. Baudrillard snakket om en verden hvor vi ikke har en original og kopier av den, men bare kopier av kopier av kopier, replika på replika. – Han oppfant vår verden. Da var alt fortsatt tilknyttet virkelighet, men han kuttet forbindelsen. Vi trenger ikke virkelighet lenger, vi flyter rundt i cyberspace. Kunstverdenen på den tiden hadde ikke Semiotikk til massene: Konferansen Schizo culture, 1975. en teori som passet til deres praksis, så de sa: Å, det der er en bok om det vi gjør! Baudrillard kunne ikke noe om kunst, noe som var typisk for de franske teoretikerne. Semiotext(e) sto mellom disse to og bygde broer. Monster. Så ble magasinet for populært. Det ble mainstream. I Amerika. Lotringer grøsser ved tanken. – Jeg visste hvordan jeg skulle forholde meg til unge akademikere og radikalere, men ikke mainstream. Mainstream i USA er et monster, du mater den og ut kommer noe horribelt. Vi solgte 30 000 utgaver av Baudrillard og vi trengte ikke penger for å publisere lenger. På 90-tallet la vi til en serie fiksjon. Det var forfatter og filmskaper Chris Kraus som startet fiksjonsserien. – Chris var kona mi, hun er feminist, og jeg visste ikke hva feminisme var. Det lærte jeg the hard way. Alle de franske teoretikerne var menn, men det hadde jeg ikke tenkt på. På denne tiden ga vi også ut kvinnelige franske teoretikere – Julie Kristeva, for eksempel. Jeg hadde ikke valgt dem bort fordi de var kvinner, men fordi de var for interessert i psykoanalyse for meg. Jeg hadde neglisjert dem. Kraus flyttet siden til LA, slik mange i Lotringers nettverk gjorde. Til slutt lot han seg lokke, og bor i dag i LA og Mexico. Semiotext(e) er også basert på vestkysten nå. – Jeg likte New York og Columbia, og var ikke sikker på om jeg ville dra. Columbia likte ikke meg så godt, jeg fortalte dem aldri mye om Semiotext(e). På det beste tolererte de det, og på det verste var de imot det. New York har endret seg. Når du bor i USA er det som å bo i Disneyland. Jeg har alltid likt å ha en fot i den virkelige verden. Jeg har lært av Semiotext(e) at det ikke gjør noe om noe blir en suksess eller ikke. Er det ikke det så venter vi, også blir det dét. Mange av våre utgaver er relansert i dag, til et langt større publikum enn det teoriene opprinnelig fant. [email protected] 40 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker Økonomi Fra Hellemyren til Skomakergata. Norsk Hvilken rolle spiller pengene i norsk samtidslitteratur? Omtrent like liten som i statsbudsjettet. Selv elefantene lider ingen materiell nød i den norske litteraturen. Kommentar Maria Reinertsen Jeg har et husråd, som jeg har lært av mor, deres far brukte det også – det er å arbeide. Jacob Worse, i Garman & Worse, Alexander Kielland (1880) 29. mars 2001 lanserte daværende, som nåværende, statsmininster Jens Stoltenberg handlingsregelen for bruk av oljepenger. Dermed var en epoke over, preget av grenseløs frykt og optimisme med tanke på hva oljepengene kunne gjøre med oss. En ny epoke i økonomisk debatt begynte; fra nå handlet det om å bruke litt mindre eller ganske mye mer oljepenger enn de fire prosentene av oljefondet som handlingsregelen tillater. Det var også i årene etter 2001 at Norge virkelig etablerte seg som et usårlig økonomisk annerledesland. I Norge var det arbeid til nesten alle, penger på bok, og selv bankene klarte seg, med statens hjelp, lett gjennom finanskrisen i 2008. Hva med skjønnlitteraturen? Tok den preg av å være skrevet i et økonomisk unntaksland? Hvis du tar alle heftene som utgjør statsbudsjettet for 2012 og legger dem oppå hverandre, får du et tårn på 22 cm. På elleve år blir budsjett-tårnet nesten fem meter høyt. Legger du bøkene som de siste elleve årene har vunnet Brageprisen i skjønnlitteratur oppå hverandre, får du knappe 25 centimeter. Men jeg vil anta at bragepristårnet har langt flere lesere enn budsjett-tårnet. På samme måte som vårt bilde av de økonomiske forholdene på 1800-tallet i langt større grad er preget av Ibsens fallitter, Kiellands handelshus og Skrams fattigfolk på Hellemyren, så er det grunn til å tro at norske skjønnlitterærere forfattere har et langt større publikum enn forfatterne av statsbudsjettet. Men hva har de å si? Som den økonomen jeg er skal jeg nå gå litt systematisk til verks. Vi har et utvalg bøker (forhåpentligvis representativt) og jeg ser for meg en tabell. Tabellen har tre rubrikker for hver bok, én for hovedpersonens tilknytning til arbeidsmarkedet, én for økonomiske utfordringer som romanfigurene støter på og én for makroøkonomiske problemstillinger som tas opp i romanen. Det blir raskt klart at det ikke er så mye av det siste, slik at denne rubrikken ofte kan droppes. Tabellen over pengenes plass i Brageprislitteraturen går da slik: 2001: Halvbroren, av Lars Saabye Christensen Makroøkonomisk problemstilling: Etterkrigstidens velstandsutvikling er historiens bakteppe. Hovedpersonens tilknytning til arbeidsmarkedet: Manusforfatter. Økonomiske utfordringer: Personene trekkes mellom egen stolthet og behovet for jobb og inntekt. 2002: På vei til en venn, av Niels Fredrik Dahl Arbeidsmarkedstilknytning: Utenfor arbeidslivet på grunn av overgrep i barndommen. Økonomiske utfordringer: Skaffe mat til elefanten. 2003: Trask. Forflytninger i tidas skitne fylde, av Inger Elisabeth Hansen Diktet passer dårlig i tabellen. Her berøres globalisering og økonomiske maktforhold, og ingen later til å ha noe valg når det gjelder om de skal arbeide. Diktet taper norsk økonomi av syne, om det ikke er nordmannen som er ute og trasker, da? 2004: Presten, av Hanne Ørstavik Makroøkonomisk problemstilling: Samenes rettigheter før og nå. Arbeidsmarkedstilknytning: Akkurat byttet jobb fra forsker til prest. Lurer på om hun duger i jobben. Økonomiske utfordringer: Nei. 2005: Forestill deg, av Marita Fossum Arbeidsmarkedstilknytning: Akkurat sluttet i jobben i protest mot «den nye ledelsen». Økonomiske utfordringer: Uvisst. 2006: Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman, av Dag Solstad Arbeidsmarkedstilknytning: Høytstående norsk diplomat, lurer på om han kan fortsette i jobben nå som han har sett at den amerikanske ambassadøren har grisehode. Økonomiske utfordringer: Ønsker ikke å miste godene som følger med diplomatjobben. 2007: Innsirkling, av Carl Frode Tiller Makroøkonomisk problemstilling: Klassesamfunnet Namsos, kulturell snarere enn økonomisk kapital i forgrunnen. Arbeidsmarkedstilknytning: Én av fortellerne har sagt opp jobben for å satse som musiker, én er dødssyk og arbeidsufør og én skulker jobben ettersom kranglingen med ektemannen tiltar. Økonomiske utfordringer: Beskyldninger om økonomiske problemer brukes stadig som skyts i familiekrangler. 2008: Jeg forbanner tidens elv, av Per Petterson Makroøkonomisk problemstilling: Sovjetunionens sammenbrudd. Arbeidsmarkedstilknytning: Jobber i bokhandel, har funnet igjen arbeidsgleden etter mange år som sjølproletarisert fabrikkarbeider. Økonomiske utfordringer: Overkommelige, har råd til middels dyr calvados når han dropper en taxitur. moren sin til Danmark. Selv Niels Fredrik Dahls uføretrygdede hovedperson i På vei til en venn klarer etter litt grubling å skaffe mat til sirkuselefanten som er blitt etterlatt i låven hans. 2009: Min kamp. Første bok, av Karl Ove Knausgård Tilknytning til arbeidsmarkedet: Forfatter som skriver en selvbiografisk roman. Økonomiske utfordringer: Ofte dårlig råd, men aldri slik at det hindrer ham i å gjennomføre viktige prosjekter, for eksempel flytte fra kona i Bergen og til Stockholm. Jakten på mer penger er heller ikke noe som opptar disse hovedpersonene. Nei, det er jobben i seg selv de strir med, arbeidets innhold. Er de gode nok, er arbeidet godt nok for dem? Jobben er veien til realisering eller fortapelse. Og når en virkelig skal gjøre noe dramatisk, når en kaster hansken og erklærer verden krig, ja da sprenger en ingen bombe, organiserer ingen streik, dreper ikke kjæresten, forlater ikke familien, slår seg ikke på flaska, jo, det hender, men først og fremst, så slutter en å jobbe. 2010: Før jeg brenner ned, av Gaute Heivoll Tilknytning til arbeidsmarkedet: Fortelleren er forfatter som skriver en selvbiografisk roman, den andre sentrale personen er brannvakt. 2011: Imot naturen, av Tomas Espedal. Tilknytning til arbeidsmarkedet: Forfatter som skriver selvbiografiske romaner. Har tidlig bestemt seg for at han ikke vil arbeide. Som vi ser av denne listen, er både oljeøkonomien og finansøkonomien, de to store økonomiske temaene på 00-tallet, ganske så fraværende. Mangel på penger er heller ingen drivkraft i disse bøkene. Hovedpersonene kan rett nok klage over dårlig råd, men det er ikke slik at pengemangel hindrer dem fra å gjøre det som virkelig betyr noe for dem. Det er ikke mangel på penger som hindrer brannmestersønnen i Før jeg brenner ned i å studere slik alle tror han skal. Penger er ingen hindring for Arvid i Jeg forbanner tidens elv når han på impuls reiser etter Og denne vektleggingen av arbeidet er Sigbjørn Johnsen, Jens Stoltenberg og Finansdepartementet helt enige i. Fra budsjett-tårnet henter vi nå frem Nasjonalbudsjettet 2012, der Finansdepartementet legger frem sin beskrivelse av tilstanden i økonomien. Så vidt jeg kan bedømme, er det også her vi møter byråkratiet på sitt mest språkbevisste. Åpningssetningen sitter som et skudd. «Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og byrder.» Mens debatten om den økonomiske politikken i Norge i stor grad har handlet om oljepengene, er statsbudsjettet og brageprisvinnerne skjønt enige om at fastlandsøkonomien er mest interessant. Som statsbudsjettet sier: Beregninger basert på de langsiktige makroøkonomiske framskrivingene viser 1.–7. juni 2012 morgenbladet 41 litteratur etter handlingsregelen. er i jobb. Slik sett minner tilstanden i litteraturen og budsjettet begge om Skomakergata. Jens Petrus Andersen snakker stadig om hvor viktig jobben er for ham (han har til og med en egen sang om sin skomakeridentitet), men hvor ofte ser vi ham egentlig flikke en hæl eller sy sammen en sprukken skosnute? Illustrasjon: Ellen Lande Gossner at verdien av vår nåværende og framtidige arbeidsinnsats utgjør om lag 84 pst. av nasjonalformuen. Petroleums- og finansformuen til sammen utgjør til sammenlikning bare i overkant av 7 pst. Å arbeide eller ikke arbeide, det er spørsmålet. «Arbeid er viktig for den enkeltes oppfatning av hvor godt hun eller han har det i sitt eget liv. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er det viktigste virkemiddelet for å motvirke fattigdom, utjevne sosiale forskjeller og oppnå likestilling mellom kvinner og menn.» Hvorfor jobber så ikke alle? Statsbudsjettet først: I tillegg til de som er så uheldige å bli ledige i økonomiske nedgangstider, er dette de med «nedsatt arbeidsevne» og de som «velger å gå av med pensjon tidlig». Om årsaken er udugelighet eller makelighet, slår budsjettet uansett an en optimistisk tone. Med bedre politikk fra bokens helt – regjeringen – kan stadig flere bli med. Brageprisvinnerne er ikke helt enige: Der møter vi mennsker som ikke kan bedre. Pyromanen i Før jeg brenner ned, var en lovende skolegutt, men han kommer seg aldri til å studere, det skjer noe i militæret, vi vet ikke hva, men det knekker ham, han kommer hjem og isolerer seg mer og mer på gutterommet. Han får etter hvert jobb som brannvakt på flyplassen; brann kan han, han har vært med sin far, brannmesteren, siden han var liten, men det brenner jo aldri, og så begynner han å tenne på selv. Etter å ha sonet i fengsel får han seg jobb som søppeltømmer, heller ikke det klarer han, han blir for ivrig, kjører for fort. For de fleste av disse litterære figurene er utenfor-statusen selvvalgt. Søs i Forestill deg har akkurat har sagt opp jobben i protest mot den nye ledelsen (som kaller seg ny, men er like dårlig som den gamle). Tomas i Imot naturen har som sekstenåring sommerjobb i fabrikken. Han er klar for å bli som faren, en bra arbeidsmann, en bra familiemann. Etter noen måneder i hallen, under maskinene som drypper olje i ansiktet hans og ødelegger det, står det klart for ham at han aldri vil arbeide, aldri gifte seg. Han vil være fri. For dem som er i jobb er det et stadig tilbakevendende spørsmål om de kan fortsette: Kan forfatterne fortsette å skrive, kan diplomaten fortsatt lojalt tjene landet sitt, kan presten gi mening til ordet hun er satt til å forvalte? Med bedre politikk fra bokens helt – regjeringen – kan stadig flere bli med. Men tatt i betraktning hvor mye plass refleksjoner over egen status på arbeidsmarkedet tar i disse bøkene, produseres det forbausende lite. Det som produseres hører gjerne fortiden til; den sommeren jeg jobbet på fabrikk, eller barndomsbygden der folk hadde virkelige, vanlige jobber. Bortsett fra i Presten spiller selve utførelsen av arbeidet liten rolle. I den grad vi får inngående skildringer av arbeid, handler det for en stor del om forfatterens arbeid med å skrive romaner. Heller ikke statsbudsjettet er så opptatt av hva en skal produsere eller under hvilke forhold, så lenge en faktisk Mens statsbudsjettet skildrer Norge som et skikkelig, lite land, hvis orden stadig er truet av en forgjeldet og uskikkelig verdensøkonomi, er ikke disse bøkene overvettes opptatt av hvordan de økonomiske systemene virker på hovedpersonenes liv. Unntaket fra denne regelen er Innsirkling, der karakterene er ekstremt bevisste på sin egen og andres sosioøkonomiske posisjon og hva den tillater dem å gjøre. Innsirkling skiller seg også fra de fleste andre bøkene som er omtalt her, ved å være en kollektivroman. (Kanskje er det slik at kollektivromaner nesten ikke kan unngå å belyse det økonomiske systemet handlingen foregår under. Faktum er i hvert fall at de norske klassikerne om økonomiske forhold – Garman & Worse, Fortuna, Familien på Gilje, Hellemyrsfolket, Dansen gjennom skuggeheimen – alle er kollektivromaner.) Hvis vi beveger oss utenfor listen av Bragepris-vinnere, finner vi igjen noe av den samme tendensen: Stig Sæterbakkens Kapital er forsvarstalen til en Konrad Ofting som har tent på sitt eget konkursbo. Boken er en lang harang over et korrupt Norge som ikke har plass til kjøpmannen. Men aggresjonen er så ekstrem at det slett ikke er sikkert at vi kan ta Oftings kritikk for pålydende. I Øyvind Rimbereids langdikt Jimmen er tilnærmingen mindre fiendtlig, søppelkjøreren og hans hest betrakter Condeepplattformen som bygges ute i fjorden med skrekkblandet nysgjerrighet, men idet de går den nye verden i møte og trer inn i fabrikken, mister de hverandre. Ikke mye litteratur forsøker å forstå dem og det som styrer økonomien. Henrik Langelands Wonderboy forsøker å trenge inn i psyken til en finansakrobat. Men selv synes jeg den er mer interessant som en undersøkelse av ambisjoner generelt enn jakten på penger spesielt. I Merethe Lindstrøms Dager i stillhetens historie ansetter hovedpersonene hushjelp fra Øst-Europa. Mens dette for hundre år siden ville dreid seg om økonomi, er det i dagens oljerike Norge et spørsmål om moral. Kan de ha en tjener? I Ingvild Rishøis novellesamling Historien om Fru Berg møter vi tapere med et brennende ønske om å få del i arbeidslivet og vanligheten, uten å lykkes. Jan Roar Leikvolls Fiolinane er ekstremvarianten av samtidslitteraturens pessimistiske syn på outsidernes mulighet til å komme inn i samfunnet: Her møter vi et folk henvist til søppelplassen der de slåss om nødhjelpspakker, voldtar hverandre og drømmer om fordums storhet. I motsetning til statsbudsjettet, der det tross et bakteppe av skjør verdensøkonomi og fremtidig eldrebølge, levnes håp om at alle skal komme med, bare regjeringen får satt i gang nok tiltak, så levner skjønnlitteraturen lite håp for dem som er utenfor. Enten de har valgt det selv i protest mot samfunnet eller de har falt ut. Det er ingen visjon her om et annet samfunn som har rom for dem. I samtidslitteraturen er utenforskapet like ubotelig som for Amalie Skrams hellemyrsfolk. Jeg skal ikke forsøke å svare på om de har rett eller ikke. Statsbudsjettet er i alle fall uenig: Der siteres OECDs ferske mål for livskvalitet, der Norge ligger helt i topp sammen med Tyskland og Sverige. «Det er verdt å merke seg at det er få land der innbyggerne uttrykker større tilfredshet med livet enn det nordmenn gjør», påpeker Finansdepartementet. Så hvor relevant er samtidslitteraturens evige kretsing rundt utenforskapet for denne tilfredse befolkningen, det store gross av lesere som faktisk er innenfor? Det finnes en karakter i disse bøkene som aldri spør seg om hun skal arbeide eller ikke. For moren til Arvid i Jeg forbanner tidens elv er økonomien virkelig. Hun forlater jobben ved samlebåndet på Freia etter at hun har sparket den klåfingrede arbeidsformannen på skinnleggen. Så må hun ta jobb som stuepike på hotell selv om hun alltid har hatet å vaske og re senger. Hun fiker til sønnen når han forteller at han skal sjølproletarisere seg, han som har fått lov å gå videre, ta utdanning. Den fiken er viktig, det er akkurat der, der de andre, leserne, slår seg igjennom, de som må jobbe, de som ikke kan velge å stille seg utenfor, de som har for lite kulturell kapital og for mye å tape. De som ikke er som Tomas, som kan velge å aldri jobbe fordi han kan leve av å skrive (om å jobbe). Hva har denne litteraturen egentlig å si om deres liv? Eller er det slik at Tomas’, Arvids, Armans og den uføre elefantpasserens valg er våre alles valg, valget om å være innenfor eller utenfor? Mandag morgen, når vekkerklokken piper, når baken sitter fast i t-banesetet og vi et kort øyeblikk leker med tanken på å bli sittende, bare kjøre og kjøre, men vi står opp, vi går av banen, men når vi kommer hjem, da leser vi og da tenker vi at de har jo rett, det er jo et valg, hver dag, et arbeid i seg selv, å holde oss i tømme, tro at det bærer, at det hjelper, at det er verdt det, at dette er nok, dette arbeidslivet, dette livet? Årets tema for Litteraturfestivalen på Lillehammer er penger. Denne teksten er en forkortet versjon av festivalforedraget «Norsk litteratur etter handlingsregelen», holdt på Lillehammer 31. mai. 42 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker Sakprosa Krig uten filter Når du trodde historien om andre verdenskrig ikke kunne bli verre. Som et fundament under våre oppfatninger ligger doktrinen om krig som et selvsagt helvete for de som må være med i den. De tyske forskerne Sönke Neitzel og Harald Welzer legger en bombe under den doktrinen, og det nærmest fra første side i sin bok Soldater. Beretninger om krig, drap og død. Det viser seg nemlig at i den tyske krigsmakten, ikke bare i Waffen SS, men også i våpengrenene innen Wehrmacht, fantes et helt annet sett av holdninger, langt borte fra de ikoniske skildringene som vi har gjort til våre, fortellingene om krigen som dels tragisk, dels meningsløs, alltid knugende. Avlytting. Neitzel og Welzer har benyttet et unikt førstehåndsmateriale, nemlig avlytting av soldaters samtaler i krigsfangeleire i Storbritannia og USA. Det er nesten utrolig å støte på et slikt materiale, 55 år etter at leirene ble stengt, men det var det historikeren Neitzel gjorde i det britiske nasjonalarkivet i 2001. Siden har han sammen med kulturforskeren Welzer arbeidet med materialet i en rekke sammenhenger, men Soldater er det første verket som bevisst er skrevet med tanke på det bredere, allmenninteresserte publikum. Uvurderlig. Så hva er disse urtekstene verdt som historisk materiale? Jo, de er uvurderlige, og det er det den spesielle settingen som sørger for. Fangeleirene for tyske militære er beskrevet før, til dels svært negativt – spesielt har det vært kritisert at de allierte lot tyskerne opprettholde sine egne militære strukturer og befalingssystemer. Om dette er blant annet å si at de allierte ønsket det samme for egne tilfangetatte – se bare Broen over Kwai – at ingen tyske ledere foreløpig var dømt for krigsforbrytelser, og at SS ennå ikke var bedømt som en kriminell organisasjon. Nettopp ved at det var tysk business as usual i krigsfangeleirene, blir også praten as usual. Det vil si: Den åpenheten tyskerne viser i samtalene ville neppe vært mulig hvis de ikke hadde følt at fangevokterne stort sett aksepterte dem og lot dem være i fred. Skryt. Noen av bokens mest sjokkerende og ubehagelige partier kommer relativt tidlig. Flygere skryter hemningsløst av å angripe hageselskaper og pepre flyktende sivilister med kuler: Anmeldelse Sönke Neitzel & Harald Welzer Soldater. Beretninger om krig, drap og død. Oversatt av Nina Zandjani 417 sider. Forlaget Press. 2012 De fikk skuddene i korsryggen alle sammen, og løp som gale, i sikksakk, i en eller annen retning. Fikk de tre skudd med brannammunisjon i korsryggen, var det hendene i været, pang, så lå de med ansiktet ned. Og jeg fortsatte å skyte. Flyveren var bare lei seg for at han også kom til å treffe en stakkars hest. Mens en annen flyver gjennomførte den absolutte party killing, bokstavelig talt: Vi foretok et lavt angrep ved Eastbourne en gang. Vi kom dit og så et stort slott, det var sannsynligvis et ball der eller noe sånt, i alle fall gikk mange av kvinnene kledd i drakter og det var et orkester der. Det var to av oss, og vi foretok en rekognosering. Så snudde vi og styrte rett imot. Første gang fløy vi forbi, så foretok vi et angrep til og siktet rett på dem. Min gode venn, det var gøy det! Soldatenes øyne. Ennå har vi igjen «fornøyelsen» med å senke et skip når man visste det transporterte engelske barn, og enda en eskalering når Neitzel og Welzer gir ordet til østfrontkjempere som deltok i utryddelseskrigen mot Sovjetunionen og folkemordet på jødene. Men ved å legge så groteske eksempler tidlig i boken oppnår forfatterne at vi blir kastet rett inn i tonen og samtaleformen, det blir en øyeblikkelig bekreftelse av bokens innledning og teoretiske fundament, nemlig en referanserammeanalyse som forfatterne har kalt «Å se krigen med soldatenes øyne». Som Vietnam. Disse soldatøynene er riktignok ikke fullstendig unike. Ved å referere til blant annet Vietnam-krigen og Irak-krigen får Neitzel og Welzer frem hvordan enhver krig fremviser mange av de samme mekanismene som de tyske soldatene har i seg. Eksempelvis var det også i Vietnam faretruende enkelt å skyte sivilister, tenk bare på scenen i Stanley Kubricks Full Metal Jacket, hvor Joker spør maskingeværskytteren i helikopteret hvordan han kan skyte kvinner og barn, og svaret er at det er lett, du sikter bare ikke så langt foran dem når de løper, fordi de løper saktere enn menn. Det var ikke det Joker egentlig spurte om, men i maskingeværskytterens referanseramme fantes ikke spørsmålet om det umoralske ved skytingen. Så han svarte som en praktisk våpenoperatør. Gradering. Mange av de tyske soldatene svarer likedan. Men selv om Neitzel og Welzer er nøye med å få frem dette evige perspektivet på soldat(u)gjerninger, er det likevel grader av ille, og i Soldater spenner forfatterne opp et lerret hvor tyske krigertradisjoner, nasjonalsosialisme og ekstrem rasisme gir en ekstra forverring av råskapen. Likevel er det også her grader. Noen soldater dreper fordi det er morsomt, for å hevne seg eller fordi det er lett, mens andre må lete seg frem til mer eller mindre troverdige forklaringer på hvorfor Sivile mål: Å pepre sivile med maskingevær fra luften beskrives som en gøyal aktivitet. de skyter ned folk, offeret kan ha hatt på seg våpen eller ammunisjon, eller et eller annet udefinerbart noe fikk soldaten til å anta at personen var motstandskjemper eller farlig på annen måte. Dette er heller ikke ukjent: Kathryn Bigelows oscarvinner The Hurt Locker bygger på nettopp en slik situasjon, hvor en soldat venter for lenge med å skyte en mistenkelig sivilist, som dermed rekker å sprenge en bombe med mobiltelefonen sin, hvorpå soldatens kamerat blir drept. Men igjen er det grader. Å stå med en innretning med radiosender slik at sikten er fri til en bombe som avfyres med nettopp radiosignaler, er noe helt annet enn å ha en enkelt patron i lommen – eller ingen fysisk tilknytning til krigen i det hele tatt. Et helt unikt verk som vanskelig kan bli noe annet enn en standard fra nå av. Hitler. I Soldater kommer det frem at terskelen for slik rettferdiggjøring lå eksepsjonelt lavt i den tyske krigsmaskinen, og det er ikke særlig merkelig, for hva er igjen referanserammen? Jo, i det helt store perspektivet var dette Hitlers selvrettferdiggjørende begrunnelse for krigen: Uansett mangelen på bevis utgjorde jødene, slaverne og kommunistene dødelige trusler for enhver tysker, å utslette dem var bare den mest effektive måten å forsvare seg på. Hitlers tanker er selvsagt den ultimative begrunnelse å falle tilbake på for tyske soldater, hvilket var hele poenget med det såkalte Førerprinsippet, og Hitler er den enkeltperson fangene snakker overlegent mest om. Men Hitler og førerprinsippet, kan det forklare alt, alle ugjerninger, all bestialitet? Nürnberg-domstolene knesatte prinsippet om det ikke kan og ikke skal, at det er visse ting man aldri «må», ikke under noen omstendighet. «Nazistisk?» Gjennom hele boken, og spesielt i det siste kapittelet: «Hvor nasjonalsosialistisk var Wehrmachts krig?», lar forfatterne et spørsmål komme tilbake i forskjellige sammenhenger og utforminger: Er det krig i og for seg som er hovedsynderen, er det «tyskerne», er det «nazistene»? Forfatterne gir aldri et forpliktende svar på dette spørsmålet, de legger frem fakta og argumenter for flere konklusjoner, hvilket er bra, for det krever at leseren selv tar stilling – med rikelig grunnlag. Ved siden av henvisning til andre kriger, påpeker forfatterne at det ikke var noe helt enkelt totalbilde av Wehrmacht, ingen enkle og ubrytelige tommelfingerregler. Antinazister kunne for eksempel støtte jødepolitikken, antisemittismen var vanlig i kretser godt utenfor nazipartiets kjerne. Man kunne altså henrette jøder uten å være troende nazist, noe vi i og for seg vet fra før, gjennom arbeidet til forskere som Christopher Browning. Det tyske. Var det altså hovedsakelig det spesifikt «tyske»? Vel, det er ingen ny tanke: I folkedypet har det alltid vært den antatte hovedsammenhengen, og mot slutten av krigen hadde fremstående politikere blant de allierte planer om å demilitarisere Tyskland for alltid, gjøre landet om til en jordbruksstat uten industrielle muligheter og våpen, strengt internasjonalt kontrollert, for å knekke dette «tyske» en gang for alle. Det er fristende å si at denne holdningen fort kunne vært styrket hadde flere hatt tilgang til dokumentene i Soldater den gang. Men som vi vet: Reintegreringen av de to tyske statene i den vestlige og den østlige sfæren etter krigen gikk isteden smertefritt. Som Bob Dylan sarkastisk kommenterte: «Now the Germans too have God on their side.» Trykkoker. Men heller ikke dette tyskhetsorienterte verdensbildet får noen entusiastisk støtte av Neitzel og Welzer: Selv tyskerne blir forskrekket over de innfødtes råskap i behandlingen av jødene i Daugavspils, Latvias nest største by, og ingen har vel kalt jødehat eller råskap «typisk latvisk» noen gang? Nei, det er ingen enkeltforklaring på alle de nesten ufattelige referatene i Soldater. Snarere lar boken seg best lese som et dokument om en kumulativ antihumanisme, som det endelige mentalitetshistoriske resultatet av flere elementer. I kronologisk rekkefølge: Kombinasjonen av en sterk tysk militærtradisjon, ydmykelsen og hevntankene fra nederlaget i første verdenskrig og i Versailles, dernest kollapsen i det demokratiske Weimareksperimentet, så overgangen til ettpartistyre, deretter mange år med nazistisk Gleichschaltung og indoktrinering. Til sammen en giftblanding som ble mer og mer potent og farlig for hver enkelt ingrediens som ble stappet i trykkokeren. Standardverk. Neitzel og Welzers Soldater er en bok som ved sitt totale fravær av filter og sin ekstreme åpenhet, men også ved forfatternes enorme kompetanse skiller seg sensasjonelt fra all annen krigslitteratur, fra alle andre kilder, og til slutt blir et helt unikt verk som vanskelig kan bli noe annet enn en standard fra nå av. Lasse Midttun 1.–7. juni 2012 morgenbladet 43 Vi befinner oss i det 21. århundre etter Kristus. Hele Norge er erobret av bokkjedene. Hele? Nei! En liten sjappe gjør fremdeles motstand. Denne strie, ukuelige bokhandelen – Tronsmo – lar seg selvsagt ikke knekke. Bøker Sakprosa Kvinnemakt i rene tall Kvantitativ metode er ikke nok for å analysere kvinners makt de siste 50 årene. 80 kvinner i verden har siden 1960 vært president eller statsminister, 16 av dem sitter i posisjon nå. Slike og andre bedrøvelig lave tall finnes det flust av i Torild Skards fakta- og kildetunge murstein Maktens kvinner. Her er kortfattede biografier om 73 av de 80, der ingen er glemt, om de var aldri så ubetydelige. Og her er de som fikk makt i kraft av å være datter eller enke, som Benazir Bhutto i Pakistan, behandlet likt med kvinner som fant sin egen vei i den mannssjåvinistiske, politiske jungelen, som Chiles Michelle Bachelet. Torild Skard leder Norsk kvinnesaksforening, er tidligere SV-politiker og Norges første kvinnelige lagtingspresident, har vært toppbyråkrat i Utenriksdepartementet og direktør i Unicef, og skulle i tråd med norsk tradisjon vært pensjonert for lengst. I stedet har hun sittet på Norsk utenrikspolitisk institutt og gravd frem tallmateriale og biografier om kvinnene hun nå har samlet mellom to permer. Nyttig oppslagsverk. Resultatet er prisverdig og nyttig. Interessant også, særlig fordi Skard gjennom en lang karriere har truffet mange av kvinnene, og supplerer de tørre dataene med personlige anekdoter. Hvorfor sitter jeg da og gjesper meg gjennom de to siste kapitlene, der konklusjoner og vyer skal presenteres? Fordi Skard burde ha brukt mer kvalitativ analyse på materialet sitt. Og fordi innholdet burde ha vært bedre prioritert. Mer om Thatcher. Det siste først. Margaret Thatcher ruver i denne kvinnehistorien. Helt for egen maskin kom hun fra småborgerbakgrunn, kjempet seg opp i Tory-partiet, som i hennes tid var å sammenligne med en frimurerbastion, og ble statsminister i det som fortsatt var å regne som en stormakt. Det er en helt usedvanlig bragd, som Skard drar litt ned ved å peke på at hun giftet seg med en holden mann. Thatcher er viet ni sider i boken, bare tre sider mer enn Eugenia Charles, statsminister i det karibiske lilleputtlandet Dominica. Viktige spørsmål. Og for å vie mer plass til de kvinnene som ruver mest, måtte Skard ha tatt i bruk kvalitativ metode og gått deres historier nærmere inn på klingen. Thatcher, Bachelet og Tysklands Angela Merkel hadde i særlig grad fortjent mer oppmerksomhet. Ved å sammenligne deres historier og analysere dem grundig kunne vi kanskje kommet nærmere noen svar på flere av de interessante spørsmålene Skard stiller. Anmeldelse Torild Skard Maktens kvinner. Verdens kvinnelige presidenter og statsministre 1960-2010. 537 sider. Universitetsforlaget 2012. SE VERDEN GJENNOM TRONSMO Nye nettsider! Vi har fornyet nettbutikken vår. Se tronsmo.no Søndag 3. juni: Sally Mann på Litteraturhuset! Denne helgen kommer den berømte amerikanske fotografen Sally Mann til Oslo for å holde foredrag på Litteraturhuset. Foredraget begynner søndag kl. 15.00, og etter foredraget vil Tronsmo selge hennes bøker, med mulighet for signering. Torsdag 7. juni: Pessoa-kveld på Tronsmo! Minst fire av de største portugisiske forfatterskapene i moderne tid er skrevet av én og samme mann: Fernando Pessoa (1888–1935). Et av hovedverkene, Alberto Caeiros poesi, kommer nå ut i en komplett utgave på Flamme Forlag, i gjendiktning ved Øystein Vidnes. Torsdag 7. juni kl. 17.30 blir det lansering på Tronsmo, med opplesning og panelsamtale med Bård Kranstad, Fredrik Wandrup og Øystein Vidnes. Lett servering. Velkommen! Sally Mann Immediate Family Phaidon Press, 88 s., hft. kr. 249,- / innb. kr. 399,- Jernkvinnen: Margaret Thatchers ekstraordinære vei til makten er en bragd som på grunn av forfatterens kvantitative form blir sidestilt med langt mindre imponerende politiske skikkelser fra den moderne kvinnehistorien. Foto: PA / SCANPIX For eksempel spør hun om kvinner er mer fredselskende enn menn, slik mange i kvinnebevegelsen likte å tro på 1960-tallet. Videre om det å være nesten antifeminist var en forutsetning for å oppnå makt. Slike og andre vesentlige spørsmål blir stilt, men bare overfladisk behandlet. Utdannelse. Skard trekker ingen bastante konklusjoner fra det sprikende materialet hun har systematisert. Men et påfallende trekk er at de fleste av kvinnene som har fått makt, er ekstremt godt utdannet. Derfor er det rart at hun ikke sender en klar melding til partifelle Heikki Holmås, som bestyrer et utviklingsbudsjett der utdannelse er blitt stadig mindre viktig, samtidig som han har erklært at kvinner er prioritert i norsk bistand. Skard peker også på det bemerkelsesverdige i at flere kvinner gikk til topps i perioder med nyliberalistiske strømninger. Likevel konkluderer hun på siste side at «det er usannsynlig at likestilling kan bli virkelighet i samfunn der det først og fremst er markedsliberalistisk tenkning som avgjør politikken». Her veier tydeligvis politisk ståsted tyngre enn empirien. Boken hadde tjent på en åpnere og grundigere diskusjon om hva empirien har å lære oss om kvinners vei til makten. I stedet blir det mange tall og en litt kunstig systematisering innenfor små utvalg. Dessuten, når en først holder på med tall: Det hadde vært en fordel om forfatter og redaktør hadde vist at de vet forskjellen på prosent og prosentpoeng. Og at de hadde greid å unngå «i forhold til» når det er like greit å skrive «om» eller «i». Tove Gravdal Sally Manns kontroversielle svarthvitt-fotografier av sine egne barn har provosert og fascinert i 20 år siden de først ble publisert, og boka Immediate Family har blitt stående som en av tidenes mest sentrale fotobokutgivelser. Sally Mann har også vekket både begeistring og forargelse med sine bilder av forfall, død og lik. Foruten Immediate Family har Tronsmo bøkene Still Time, Deep South,What Remains, Proud Flesh og The Flesh and The Spirit, som til sammen dekker bredden av Sally Manns fotokunstneriske karriere. Fernando Pessoa Alberto Caeiros poesi Flamme forlag, 260 s., innb., kr. 349,Naturpoeten og sauegjetaren Alberto Caeiro var læremeisteren til alle dei andre forfattarane som Fernando Pessoa (1888–1935) dikta opp. Dei opne og prosaiske dikta til Caeiro utgjer eit eige univers, prega av det enkle livet på landet og fornekting av dei store spørsmåla. Desse erstattar han med ein filosofi som handlar om å sjå, å ta inn verda gjennom auga, utan å filtrere inntrykka gjennom ein innlært fornuft. Gjendikta av Øystein Vidnes. Jon Hustad Gjeldsslaven Europa – Ein guida tur i finansielle ruinar Vidarforlaget, 155 s., innb., kr. 269,Jon Hustad har reist gjennom fleire europeiske land - Hellas, Tyskland, Italia, Island og Irland - for å dekkja finans- og eurokrisa for vekeavisa Dag og Tid. I artiklane ser han nærare på årsakene til at vi fekk den store økonomiske krisa, og kva som kan gjerast for å koma ut av henne. Denne historiske dokumentasjonen vil gjera at eurokrisa – som er lite dekt og forstått i Noreg – no kan verta betre kjeldelagd. Jon Hustad gjev med dette eit naudsynt bidrag til vår tids kan henda viktigaste debatt. Lena Rethel & Timothy J. Sinclair The Problem with Banks Zed Books, 147 s., hft., kr. 199,Hva er problemet med banker? Hvorfor er de alltid i sentrum for økonomisk og finansiell uro? Redningspakken etter den amerikanske bankkrisen kan komme til å koste så mye som 5 billiarder dollar. I denne boka ser to samfunnsøkonomer på bankvirksomhet i Amerika, Asia og Europa og hva som har endret bankenes risikovurderinger, og de kommer med konkrete ideer til nye politiske retningslinjer, der staten motiverer til riktig drift istedenfor å bli garantist på bankenes premisser. BØKER OG TEGNESERIER, KR. AUGUSTS GT. 19 PB. 6754 ST. OLAVS PLASS, 0130 OSLO Telefon 22 99 03 99 Fax 22 11 33 74 [email protected] www.tronsmo.no 44 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker Kritikk Den gamle mannen og bladet Etter tusen utgaver og 50 år som redaktør har 82-årige Robert Silvers ingen planer om å gi opp styringen av USAs mest prestisjetunge intellektuelle magasin. Bjarne Riiser Gundersen og Linus Sundahl-Djerf (foto), New York Vi står i et kledelig sofistikert kontorbygg i utkanten av Greenwich Village på Manhattan og ser på et glinsende, leopardmønstret sengeteppe. Bak oss er redaksjonslokalene til The New York Review of Books, der en liten stab driver publikasjonen som ifølge Washington Post «har definert den intellektuelle samtalen i den engelskspråklige verden i flere tiår». Foran oss er den oransje fuskepelsen, som er bredt over en seng på et nøysomt soverom – med tilhørende bad – som Robert Silvers har fått installert vegg-i-vegg med kontorpulten sin. Han peker fornøyd mot de private gemakkene. – Her er det flott å sove de dagene jeg jobber så sent at det ikke er noen vits i å gå hjem. Sier redaktøren (82). Bysantinsk. Men dette var etterpå. Først hadde vi sittet og ventet i en sofa så dyp at vi trodde vi aldri skulle komme opp av den igjen, mens vi bladde i siste utgave av The Review. Med sin selektive miks av ordrike essays – en lang utstillingsanmeldelse om bysantinsk middelalder, en grundig nekrolog om den kinesiske astrofysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Fang Lizhi, alt presentert i en design som får Morgenbladet til å se ut som en lettlivet løssalgsavis – var det en ganske typisk utgave av arten. Lokalene rundt oss lå nærmere studentavis enn livsstilsmagasin på interiørdesignskalaen. Second hand-møbler på gulvet, gamle forsideskisser på veggene, en bebrillet korrekturleser med en enorm Oxford University-kopp i et hjørne. Den ene veggen var dekket av boksamlingen Barbara Epstein, Silvers’ medredaktør gjennom 43 år, etterlot seg på kontoret da hun døde av kreft i 2006. Østkystintelligentsiaens kjælenavn på redaktørduoen var «Ma and Pa», og sammen hanket de inn de mange berømthetene som har bidratt i The Review gjennom fem tiår – fra Nadine Gordimer, Harold Bloom og John Updike til nyere navn som Daniel Mendelsohn, Ronald Dworkin og Zadie Smith. Guide. Og så, idet vi sto og kikket på modernisme-essayene og de greske tragediene som fylte Epsteins reoler, kom «Bob» inn i rommet, alias Robert Silvers, mannen som nå styrer skuten alene etter kollegaens bortgang. Han anrettet kroppen i sofaen, justerte de knehøye sokkene og den blå, dobbeltspente dressen og begynte på et av foredragene han har holdt så mange ganger når journalister har spurt om hemmeligheten bak The New York Review of Books. – Det viktigste for en redaktør er beundring, sa Silvers. – Det er min grunnleggende impuls: Jeg vil vite hva disse glimrende skribentene tenker. En publikasjon av vår størrelse er et pussig fenomen. Men allerede her kan det være verdt å stoppe litt opp, for hva konkret er det redaktøren mener? Hvilke egenskaper eller kjennetegn ser han etter hos forfatterne og akademikerne han setter så høyt? Silvers svarer med å vise til den amerikanske litteraten Edmund Wilsons enorme produksjon av kritikk, eller en essayist som Virginia Woolf. Begge har evnen til å analysere og formidle komplekse emner – det være seg symbolismens historie eller Prousts fortellerteknikk – med det Silvers kaller «a calm command». – Uten klisjeer, uten overdrivelser, unødvendig pynt eller overflødige ord, blir de en guide for leseren, sier han langsomt. Korrektur: Idet Robert Silvers tar plass bak pulten – en halvsirkelformet bue nedlasset av noen av de av hundre bøkene – Det er en slik sensibilitet vi prøver å dyrke frem her i avisen. The New York Review of Books Idéblad. Nota bene: Her er det viktig ikke å la seg lure av de skjønnlitterære eksem•• Magasin om litteratur, kultur og politikk plene. Når vi litt senere kommer i skade som utkommer to ganger i måneden. for kalle The Review «et litterært maga••Grunnlagt i 1963. På listen over bidragssin» («tidsskrift» ville for øvrig kanskje ytere er navn som Margaret Atwood, J. vært riktigere ord i norsk terminologi), er M. Coetzee, Stephen Jay Gould, Vladimir Silvers raskt ute med pekefingeren. Nabokov, John Searle og Desmond Tutu. – Den definisjonen er for snever. Det •• Er blitt kalt «USAs mest suksessfulle er et magasin om bøker og ideer, sier han, intellektuelle magasin» (The New og begynner å liste opp. York Times), «den intellektuelle elitens – Folk er ikke klar over at hvert eneste ledende publikasjon» (New York Magazine) og «et fenomen i medielandskanummer – eller så godt som hvert pet» (The Atlantic). nummer – inneholder ett essay om internasjonal politikk. Én artikkel om innenrikspolitikk. Én om historie, én om billedkunst eller arkitektur, én om i magasinet Harpers), Barbara Epstein skjønnlitteratur og én om naturvitenskap. og en liten håndfull venner sjansen til Det er dette som er bladets omfang. å kuppe desperate forlag på jakt etter Det siste emnet er ikke minst sentralt. annonsekanaler – og samtidig heve For en mann som Robert Silvers, som nivået på landets boklige samtale. selv startet på en bredspektret tverrfaglig Det hastig sammensatte premiereutdannelse ved Universitetet i Chicago nummeret, som kom 1. februar 1963, var som 15-åring (institusjonen hadde ikke en maktdemonstrasjon av gründernes aldersgrenser da), ville den norske bekjentskapskrets. Norman Mailer skrev debatten om naturvitenskapens rolle i om Hemingway, Susan Sontag om moderne dannelse fremstått som ytterst Simone Weil, Gore Vidal om journalisoverflødig. tikk. Ingen av dem fikk betalt. I tillegg – DNA. Utviklingen av binære koder. ble leserne servert den første – og siste Hvordan kan du være dannet uten kjenn- – lederartikkelen i bladets historie. skap til naturvitenskap i et samfunn som – Det viktige er ikke hva vi tenker, bygger på vitenskap? spør han og slår ut forklarer Silvers, som siden ikke har skremed armene. vet én linje i bladet han redigerer: «Jeg tenker alltid at jeg kan finne noen bedre, Kupp. «Litteraturkritikken er i krise!» Har noen fremragende. Jeg konkurrerer noen hørt ropet før? Forskjellen mellom ikke.» Robert Silvers og andre med beslektede De solgte ut samtlige 100 000 diagnoser er at han og vennene hans eksemplarer av førsteutgaven, i dag har faktisk gjorde noe med problemet. opplaget økt til 130 000. Fascinerende Da The New York Times ble satt ut av nok har bladet gått i pluss i 45 år: De har spill av en langvarig streik ved inngangen lave honorarer, ingen faste skribenter og til 1960-tallet, grep Silvers (som da jobbet er sikret en jevn strøm av annonser fra 1.–7. juni 2012 morgenbladet 45 På post: Da første utgave av The New York Review of Books kom ut i 1963, var Robert Silvers redaktør. Når den niende utgaven i 2012 planlegges 50 år senere, er han det ennå. – Det handler ikke om arbeidstimer. Det handler om å gripe den fantastiske muligheten vi har fått her i bladet, sier 82-åringen. har økt, og landets kunnskaps- og utdanningsnivå har falt. – Det er et ganske trist bilde du tegner? – Det er nok det. Han tenker seg om. – Selv om vi ofte kritiserer president Obama, er han jo en mann man kan respektere for et sett av verdier. Likevel tror jeg dessverre ikke at de siste årene har bragt oss i retning av å bli en mer tolerant nasjon. år, Grace, hertuginnen av Dudley. Silvers’ stab av personlige assistenter har i mange år gått i en skiftordning for å kunne dekke over sjefens lange arbeidsdager. Slakt. – Det handler ikke om arbeidstimer, sier redaktøren og vifter bort temaet. – Det handler om å gripe den unike muligheten vi har fått her i bladet. Å ha fullstendig frihet til å blinke ut de mest interessante bøkene og ideene i verden. Å få de mest interessante menneskene i verden til å skrive om dem. Å få artiklene Kjent og ukjent. – En publikasjon av vår ut til verdens mest kvalifiserte lesere. størrelse er et pussig fenomen. Vi er Tanken på ennå utenkte ideer får Silikke riktig en stor avis, men ikke akkurat vers’ ansikt til å lyse opp. Og med et sånt et lite blad heller, sier Robert Silvers overordnet kall er han ikke så bekymret ettertenksomt når han skal vurdere The for hva som skjer når én av bladets faste Reviews status i dag. kritikere – den elitistiske kretsen han – Hva slags påvirkningskraft har dere rekrutterer fra, har gitt bladet økenavnet hatt? The New York Review of Each Other’s Books – Det er et interessant spørsmål, for – slakter en utgivelse fra en annen etablert jeg aner ikke svaret, sier han tørt. bidragsyter. – Hvis jeg går inn i et rom her i New som ankommer redaksjonen hver dag – starter jobben med korrekturkopiene. – Slike episoder er en test for en redakYork, vil det alltid være en fast leser der, tør, men skjer hele tiden hos oss, sier han som har abonnert i flere tiår og spart USAs mange universitetsforlag. I 1985 med et skuldertrekk. generell skeptisisme». Men hvorfor har på alle utgavene. Men det vil også alltid ble den selveiende publikasjonen kjøpt et kulturorientert bokblad markert seg så være noen der som ikke aner hvem jeg er. – Det er simpelthen en helt naturlig opp av avismagnaten Rea Hederman, sterkt på den politiske arenaen? «Aha! The New York Times!» vil de tenke. ting i vår verden, som skribentene er uten at det har påvirket redaktørenes nødt til å akseptere. – Det var ikke resultat av noen stor Han ler av den hypotetiske misforståeneveldige smaksherredømme. beslutning, sier redaktøren. elsen, og insisterer på at han selv vil vite Deilig drøm. I løpet av den timelange – The Review er dypest sett et magasin minst mulig om bladets lesere og hva Frykt. Et annet karakteristisk trekk ved samtalen har Robert Silvers forsvunnet om det jeg og Barbara var opptatt av. de ønsker seg (de er aldrende, men også The New York Review of Books er hvorstadig dypere ned i sofaen, i enkelte Enkelt og greit. Da ble det naturlig for svært trofaste: 85 prosent av dem fornyer dan bladet fra begynnelsen av har blanøyeblikk med et foruroligende trøtt blikk. oss å skrive om menneskerettighetsabonnementet sitt regelmessig). det litteratur og politikk i nyskapende Men da vi etterpå går mot kontoret for å brudd, enten de skjedde i Washington, Når det kommer til det uunngåelige hybridreportasjer. Når Robert Silvers blir ta noen bilder i redaktørens rette miljø på Cuba eller i Øst-Europa. Og derfra har spørsmålet om etterfølger, som har verspurt hvilket utbytte slike sjangermes– det er på dette tidspunktet vi svinger det utviklet seg videre. sert på amerikanske kultursider i årevis, sige krysskoblinger gir, svarer han med innom soverommet – er det som om han er Silvers tilsvarende unnvikende og/ et av de mest berømte eksemplene fra får fornyet kraft i frasparket. eller kokett. Før pleide han å svare at han bladets historie: hans gode venninne Idet Silvers tar plass bak pulten – en var altfor opptatt av neste nummer til å Hvis jeg går inn i et rom Joan Didions skildringer fra det borgerhalvsirkelformet bue nedlasset av noen kunne tenke på sånt. Nå har han modekrigsherjede El Salvador, som resulterte i her i New York, vil det allav de av hundre bøkene som ankommer rert seg litt: «Jeg kan se for meg et utall reportasjeboken Salvador i 1983. redaksjonen hver dag – strømmer de fire gode redaktørkandidater, både utenfor og tid være en fast leser der, – Det Joan klarte, var å skildre den assistentene som er på vakt, straks til innenfor huset», uttalte han til The New gjennomtrengende frykten landet var med korrekturkopier. Redaktøren kaster York Times tidligere i år. «Men det ville som har abonnert i flere grepet av, sier han. et raskt blikk på dem og begynner uten være galskap av dem å fortsette med det tiår og spart alle utgavene. jeg gjør. Det er for spesielt.» – Mange ville dratt dit og fått med seg forvarsel å diktere e-poster som hjelperne the basic facts. Men talentfulle skribenter taust taster ned. av hennes kaliber – med ekstraordinære – «Kjære Jane. Takk for en nydelig, Trist. – Hvordan vil du beskrive det politiske Speider. Briten Timothy Garton Ash, fast observasjonsevner, og som ikke er redd fascinerende artikkel … Håper å få retlandskapet i dagens USA? bidragsyter i The Review, pleier å fortelle for å trekke sine egne refleksjoner inn telsene dine snart.» Silvers gnir seg i ansiktet, for én gangs en historie om da familiens julemiddag i fortellingen – klarer å formidle noe – «Kjære Robert. Takk for en fremraskyld ser redaktøren ut som sin faktiske en gang ble avbrutt av en telefon: «Hei, dypere. gende, fengslende anmeldelse …» alder. det er Bob. Hvordan går det? Du, på – «Kjære Mitch. Dette er for meg en – Siden Nixon-epoken har vi hatt noe toppen av sjette spalte er det et løsrevet Molotov. Etter fødselen kastet The deilig drøm av en tekst …» vi kan kalle moderate republikanere, som bestemmelsesord.» Review seg raskt inn i 1960-tallets Etter et par minutter oppdager han har kunnet samarbeide med demokra Det finnes utallige lignende anekdoter atmosfære av motkultur og Vietnamplutselig at fotografen fortsatt står og tene i lovgivningsspørsmål. Men den om Silvers’ nidkjærhet og vitebegjær. krig-kritikk: Én av deres mest berømte knipser. siste tiden har Det republikanske partiet Da en tidligere medarbeider ble graforsider inneholdt en detaljert oppskrift – Nå har du fått nok. Takk for at dere fått en sterk høyredreining, med base i vid, oppdaget hun til sin forbløffelse på Molotov-cocktails. Ifølge faste lesere kom, og takk for nå, sier Robert Silvers evangelisk kristne miljøer, som gjør slikt at den barnløse redaktøren kunne har magasinets politiske aktivisme med et smil og stemmen til en mann samarbeid stadig vanskeligere. føre lange samtaler om den nyeste fått fornyet kraft det siste tiåret, bladet som er vant til å gi beskjeder. Silvers ramser opp alle verdispørsmåutviklingen innenfor spedbarnsstell og var blant annet langt tidligere ute enn Før vi er inne i heisen, ser vi at redaklene der frontene i amerikansk politikk svangerskapsmedisin. beslektede publikasjoner med å kritisere tøren har rukket å bytte ut dressjakken er blitt forsteinet i løpet av hans obser Ifølge den pacemakeropererte 82-årinIrak-krigen. med en grå, lodden røykejakke før møtet vatørperiode: abort, velferdsreformer, gen selv trenger han bare fire-fem timers Noen har beskrevet magasinets profil med en skribent. Et nytt nummer er likestilling mellom kjønn og raser. I søvn, og sin egen lesing og skribentsom «liberal» – altså i den amerikanske snart på trappene. tillegg, sukker han, har big money fått en talentspeiding gjør han sent om kvelden venstresidebetydningen – selv liker sterkere rolle på mange felter, fremmed- – hvis han da ikke er i operaen med sin Robert Silvers best å snakke om «en [email protected] fiendtligheten mot blant annet Europa «venninne» og samboer gjennom mange 46 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker Roman Begjærets dunkle mål med speilet som støtte skal vise frem sitt eget fengsel når hun danser. De unge berører hverandre med kalde hender, strupetak og harde knyttnever – i scener hvis underliggende voldsomhet kan minne om Lees første diktsamling, KOM. Mara Lee oppdaterer Salome-myten med kulturkritisk vri. Salome er blitt ansett som prototypen på en bibelsk femme fatale, styrt av voldsomme, dødelige impulser – eller ganske enkelt ødeleggende tankeløshet. Et spesielt innsmigrende nummer – dansen med de sju slør – sørger for at hun får ønske seg hva hun vil av sin henførte stefar. Etter å ha tenkt seg om og spurt sin mor til råds kvitterer Salome: Døperen Johannes’ hode servert på sølvfat, takk. Ikke uventet har den dødbringende kombinasjonen av forførelse og sluhet gjort henne til en yndet muse. Picasso, Caravaggio, Klimt, Strauss, Heine, Mallarmé og Wilde – alle har de med personlig temperament fortolket myten – med dette ene til felles: Samtlige har videreført det destruktive ved Salome-skikkelsen, og fremstilt driftene hennes stadig farligere. Før jeg rekker å si noe presser han et hardt kyss mot munnen min. Jeg svarer med en lett ørefik. Han smiler, og gir meg straks et smell tilbake, mye hardere. Det går automatisk: Jeg kaster meg over ham, bender ham ned på gulvet. Endelig har jeg armene fri og dunker knyttnevene i brystet hans, over ansiktet hans. Han er så jævlig kjekk at jeg blir helt gråtkvalt, til og med når han lager grimaser av smerte vil jeg bare rive løs ansiktet hans og henge det opp på veggen min. Hat og lyst. Den som for alvor skal forløse raseriet og gi det retning, er den nye fosterbroren, Johannes. Han trekker til seg unge og voksnes blikk med en like bråmoden mystikk som Salome selv. Når han innleder et nært vennskap til Elsas dødssyke bestevenn,Veronica, tar et intenst hat form hos hovedpersonen, et hat som også rommer lyst og gjenkjennelse, og til sist en rituell ofring: Omgivelsene tolkes med et aldri hvilende temperament, og unge Elsa har munnen full av oppfinnsom presisjon. (...) Å se på ham kjennes som kniver. Det mørke bølgete håret. De smale leppene som blir hvitere for hvert sekund. De mørke øynene med de lange vippene – kjære gode Gud hjelp meg. Hvor kommer de mørke øynene hans fra? Har han revet dem løs fra speilbildet mitt? Ormby. I svenske Mara Lees versjon, som nå foreligger i norsk oversettelse, har Salome gjennomgått en anagrammatisk forvandling og blitt Elsa Mo, en ballettdansende ungdom i 1980-tallets Skåne. Om noen dermed måtte tro at myten siver ut i hverdagsligheter, kan man først som sist merke seg det megetsigende stedsnavnet, Ormby. Elsa trekkes, mer eller mindre mot sin vilje, mot hockeyspillende gutte-Lolitaer i full blomst, jenter hvis blikk blir skarpere for hvert plagg som skrelles av i garderoben, og læreren Klaus som krever at hun Svimlende overganger. Myteomskrivning er et stadig pågående feministisk prosjekt. Begjær, makt, vold og skjønnhet er stadig tilbakevendende Mara Leetematikk – uten at myten av den grunn oppdateres motstandsløst. Hun motsetter seg snarere en gjenkjennelig realisme, og mytestoffet kan tenkes å muliggjøre skildringen av en råere menneskelighet med et forstørret følelsesregister. Der hennes første roman, Ladies (2007) stilte ut maktspill mellom selvbevisste voksne innenfor et kunstmiljø, forsterkes ubehaget når tilsvarende mekanismer i Salome utspiller seg mellom prøvende tenåringer som – tross sin bråmodenhet i tanke og tale – ennå ikke fullt ut har funnet språk for det voldsomme som settes i sving Anmeldelse Mara Lee Salome 250 sider. Cappelen Damm. 2012. 2 0 1 2 kråkesølv bob dylan revisited doxa cellulittsøstrene arne lie christensen geir bekkevold lars erik vaale marit laland trond berg eriksen jathusiga b. rajah ole martin høystad Forvandling: I Mara Lees versjon har Salome gjennomgått en anagrammatisk forvandling og blitt Elsa Mo. Foto: Ellen Lande Gossner mellom dem. De famler og undrer seg nærmest barnlig midt i kampsonen, noe som gir boken en undertekst full av mørk humor. De ofte brå overgangene svimler det hele til og forvirrer leserens sorteringssans – stemninger man underbevisst forbinder med noe ganske så bestemt, kan raskt snus på hodet og bevege seg mot noe mer forstyrrende. Salome byr på prosa fattig på sammenbindende årsaksforklaringer, men med desto større tetthet av meningsbærende scener. Sanseligheten har hele veien skarpe kanter, og Elsa Mo vegrer seg ikke for å møte verden med hard konfrontasjon på setningsnivå. Omgivelsene tolkes med et aldri hvilende temperament, og unge Elsa har munnen full av oppfinnsom presisjon: «Birgitta skulle være selve råmaterialet, en ny type materiale som oppsto som en konsekvens av erosjon i nordre Skåne. En blanding av gråstein og dogmatisme.» Kulturkritikk. I et intervju sier Mara Lee at den skrivendes ansvar ligger i å la kunstneriske skildringer av moralske spørsmål konfrontere leseren med sin egen ondskap. Salome kan nemlig tenkes å inkludere mer omfattende former for kulturkritikk. I en av mange sterke passasjer sier Elsa Mo at hun vil fjerne ordet «annerledes» fra språket, og gjerde det inne i dyrehagen. Den danske poeten Mette Moestrup (se anmeldelse neste side) leser, i diktet Brev til Mara, på sin side inn et subtilt oppgjør med rasismens logikk i Salome. Med dette in mente kan man imøtekomme kritikken som ofte fremmes mot Lees forfatterprosjekt – hvor de hyppigste innvendingene gjerne er at prosaen er overtydelig konstruert og for påståelig i sin kynisme. Man kunne i stedet snu litt på det, og si: Gjennom Mara Lees bøker går en varm åre av konfrontasjonsvilje. otto christensen ingmar meland peter fjågesund ellen schrumpf kaja melsom inga bostad helge svare haakon chr. gaukstad wencke mühleisen esben ester pirelli benestad david løffler billetter : www . ticket 4you . no se også www . paakanten . no 99 tlf 35 49 91 Elisabeth Frøysland Pedersen harald bothner lydia drevland anita leirfall toril moi peter norman waage arnfinn åslund ola didrik saugstad knut a. jacobsen christine amadou sara azmeh rasmussen lailo merganova 1.–7. juni 2012 morgenbladet 47 Bøker Poesi Å skrive sin hvite kropp fører til sitater fra en internettdebatt, som igjen går over i tanker om nettets anonyme ansikter, så massegravenes anonyme ansikter, så reklamefotoets hudretusjering, så Gaza i ordet gaze – øyets blinde punkt, ansiktet og øyenvitnet, og til slutt, forgjengelighet og aksept: «Stemoderspejl, hvad så? STILL BEAUTIFUL, BUT NOT AS BEAUTIFUL.» Blodrøde tråder av fellesskap, kjønn, (av)makt, død og begjær løper gjennom Mette Moestrups veldige poetiske flow. Allerede med diktsamlingene Golden Delicious (2002) og kingsize (2006) markerte danske Mette Moestrup seg som en friskt undersøkende poet. Moestrups dikt består gjerne av lange, uryddige assosiasjonsstrømmer, vevd sammen på gjennomsiktig vis. At overgangene er så synlige, er nettopp noe av poenget: Skitten skal frem i lyset, enten det betyr å vise fram tekstens – og tankens – krøkkete tilblivelse eller å granske trøblete samfunnsmessige spørsmål. Hva er det da som blir belyst? Moestrup utviser, som flere av sine danske kolleger, en vilje til å innlemme teori og kritikk i poesien, og reflekterer over kjønn og politikk gjennom postkolonialisme og queerteori. Samtidig har diktene klare sceniske kvaliteter, på opplesninger låner poeten ofte trekk fra performancesjangeren og utfordrer tilhørerne til å delta. Lupen mot seg selv. I DØ, LØGN, DØ virker det performative på flere nivåer. Under lesningen blir jeg påminnet om Hannah Wilke, en amerikansk konseptkunstner hvis første kjente arbeid var en rekke selvportretter hvor hun poserer med vaginaformede tyggegummier festet til kroppen. Wilke – også nevnt som inspirasjonskilde av Moestrup selv – ble beskyldt for å være så vakker at arbeidene hennes bekreftet den kvinnelige stereotypien fremfor å utfordre den. Men Wilkes siste verk, Intra-Venus (1992–1993), satte kritikken i et grelt lys: Her viser selvportrettene sykdomsforløpet frem mot hennes død av lymfekreft. Moestrup vender på lignende vis lupen mot seg selv. Dikterjeget opererer som bøddel for den vestlige kulturens løgner, Anmeldelse Mette Moestrup DØ, LØGN, DØ 173 sider. Gyldendal. 2012. Grensesprengende: Mette Moestrup evner å utfordre – fra et hvitt, kvinnelig middelklasseperspektiv. Foto: Thomas Skou men selvbevisstheten er aldri langt unna – sin erfaring, sin kroppslige opplevelse: den hvite kvinnens utsigelsesposisjon tas «da krop [...] da min krop [...] da min krop ikke for gitt. ilede til en anden kvindes fald». Jegets påfølgende traumer og flashbacks blir Svart på hvitt. Flere anmeldere har kombeskrevet, før diktet konkluderer: «at mentert at det strenge, sorte omslaget til mælken løber til / når en fremmed spæd DØ, LØGN, DØ ikke harmonerer med græder / at det ikke er et valg / ergo ikke villskapen innenfor permene. En slik innet ’godt’ valg / gør det ikke forkert.» vending kan en imøtekomme med å peke på at problematiseringen av forholdet Fra Nefertiti til Gaza. Interessen for menmellom sort og hvitt er viktig i Moestrups neskets felles utsatthet går igjen i hele diktning – særlig i samlingens første del, boken, ikke minst i delen «ANSIGTER I «HVID MÆLK FRA DET ONDE BRYST». ANSIGTER», hvor poeten blant annet siteDet handler om makt og melk, iblant rer Emmanuel Levinas, som knytter etikfestlig (som når jeget finner fellesfryseren ken opp til møtet med den andres ansikt, full av morsmelk) og ofte banalt og frekt til erfaringen av å møte noe annet enn en («Øh, har du det røde? / Forbrugerismen selv. Diktene i denne avdelingen er nok produserer levende døde»). Diktene rombokens vanskeligste, men kanskje også mer imidlertid også et stort alvor. dens rikeste. Leseren blir dratt med på et For hvor går grensen for hva man, språklig hardkjør, og må på Moestrupsk som hvit kvinne fra middelklassen, kan vis ta stilling til en vrimmel av ideer, mytetillate seg å skrive om? En setning fra tolkninger, ordspill – «SKRIV BEAUTIsamlingens åpningsdikt kan tjene som FUL, HVIS DET ER SANDT, HVIS DET svar: «Man må prøve at bære den fælles ER LØGN, SKRIV DØ, LØGN, DØ.» udsathet / uden at udgrænse nogen». Tekstene kjeder tema sammen med Det etiske intensiveres i et dikt hvor en veldig flow – et dikt begynner med en poeten ser en kvinne falle fra et vindu og refleksjon over skjønnhetens forgjengeliginn i døden – hvordan vitne om andres het, går over i Hitlers bruk av den egypulykke? Poeten insisterer på å formidle tiske dronningen Nefertiti; Nefertitisporet Verdensomspennende. I bokens siste del, «SORT TREKANT», finner en slags verdensomspennende performance sted: sortkledde kvinner stiller seg opp i rekker som sammen former trekanter, en computerstemme messer om ulike typer sorte trekanter, og kvinnene i rekkene roper benektende tilsvar i kor: «Hej. Vi er ikke asociale, vi er ikke medicin, vi er ikke blackout, vi er ikke forurening, vi er ikke ufoer. Nej.» Den sorte trekanten kan spille hen på det kvinnelige underlivet, og computerstemmen formidler generaliserende forestillinger. Godt da at kvinnekoret til slutt makter å overdøve normene. I det siste diktet inviteres alle verdens kvinner inn i trekanten, og det ender i en kollektiv Medusalatter. Gjennomtenkt komposisjon. DØ, LØGN, DØ er inndelt i fem deler: I tillegg til de nevnte, finnes en suite som kretser omkring Cleïs, angivelig Sapfos datter, og «LADIES FIRST», som skildrer et kjærlighetsforhold i oppstartsfasen. Med en imponerende selvfølgelighet sjonglerer boken mellom vidt forskjellige poetiske uttrykk. At ekspressiviteten i «ANSIGTER I ANSIGTER» står i samme bok som den kliniske språkføringen i «SORT TREKANT» kunne kanskje karakteriseres som et vågestykke. Men i denne sammenhengen gjør den klare oppdelingen at utgivelsen unngår å fremstå som et oppsamlingsprosjekt, komposisjonen virker gjennomtenkt. Det er såpass mange blodrøde tråder her, flere av diktene refererer til hverandre – fellesskap, kjønn, (av)makt, død og begjær finnes i alle avdelinger. Alt er vinklet gjennom den kroppslige erfaringen, og ingen kan beskylde Moestrups skrift for å være for pen: «Art must be beautiful. Art must be beautiful. Art must be beautiful – not! Som ingen er ren. Og det er godt.» Vagant 2/2012 – ute nå! Oppgjør med fOrtiden Om å være sønn av en Waffen ss-frivillig en tid fOr kjøtt Trengte vi en ny norsk Bibel? rOmantiske ObduksjOner Aleksandr Sokurovs Faust temaaVdeling om Berlin byutvikling med bismak En metropol i konflikt med seg selv 112 s id e r | 130 kroner | nye nettsider: www.vagant.no den berlinske hjernen Norman Fosters bibliotek echtzeit Lydkunstens hovedstad mOtOffentligheter Tyske venstresideforlag Carina Elisabeth Beddari 48 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker 00-tallet Herfra til virkeligheten 00-tallet var tiåret da litteraturen for alvor forelsket seg i ideen om sosialdemokratiet som eksistensielt vakuum: følelsen av at den beste av alle mulige verdener også er den minst virkelige. Er virkelighetslengselen nå dratt til bristepunktet? Bokessay Ane Farsethås I ett tiår har jeg vært litteraturkritiker. I strømmen av alt av nytt og gammelt, alt forutsigbart og overraskende, alt begeistrende, irriterende, oppløftende og nedslående jeg har lest, har jeg latt jeg latt meg forundre over hvor ofte den går igjen, en bestemt måte å beskrive tilværelsen på: Den er så uvirkelig. Tanken er ikke bare en gjenganger i den typiske debutroman: «Dette føles ikke helt virkelig. Hvorfor gjør det ikke det? Jeg sitter her. Dette er mitt liv.» (Frank Lande, Frank Lande), men også hos de mest etablerte forfattere: «Alt var bare kulisser. Kulisser over det virkelige» (Hanne Ørstavik, 48 rue Defacqz). Om man da ikke på nynorsk lengter ut av «vilniset av sjølvrefleksjon» og inn i «RØYNDA» (Gunhild Øyehaug, Vente, blinke) med store bokstaver. Poeten Cathrine Grøndahl har hevdet det som et generasjonskjennetegn: «Hvis det finnes en felles sensibilitet blant unge forfattere i dag, så er det en følelse av uvirkelighet. En nummenhet overfor omgivelsene, en opplevelse av at verden er uangripelig» (Alf van der Hagen, Dialoger 3). Selv det aller største og mest omtalte forsøket på å ta virkeligheten ved hornene litterært, sprang ut av en dyp følelse av å leve et uvirkelig og inautentisk liv, med tilsvarende omstokk av de etter hvert så velbrukte begrepene: «For oss har alt blitt snudd på hodet, for oss er det virkelige uvirkelig, det uvirkelige virkelig» (Karl Ove Knausgård, Min kamp 1). Det ugjennomtrengelige. Litteraturen vil selvfølgelig alltid være opptatt av spørsmål som: Hva er virkelighet? Hvordan nå den, snakke om den – og ikke minst: hvordan skrive den? Den numne følelsen av et filter mellom virkeligheten og opplevelsen av den, er også en grunntone i selve moderniteten. Likevel er den norske samtidslitteraturens fascinasjon for uvirkeligheten ikke uten distinkte særtrekk. Følelsen av frakobling knyttes for eksempel ikke bare til et generelt høyt velstandsnivå, som mange i Vesten deler, men også til en særegen sosialdemokratisk dimensjon, der velferdsstatens trygghet bidrar til en ekstra vektløshet; frihet fra enhver risiko. Ved inngangen til 00-tallet skapte Erlend Loe i L (1999) tiårets litterære soundbite med påstanden om å representere generasjonen «som ikke bygde Norge». Men nær to tiår før Loe skildret Norge som et «oppussingsobjekt», der «det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner», beskrev Solstads gymnaslærer Pedersen en nesten likelydende smerte over å leve i «det best tenkelige av alle tenkelige samfunn»: Hva var dette for ei oppgave, å administrere dette samfunnet, som nærmest gikk av seg sjøl, toppen av velferdskransekaka. Det ville ikke være vanskelig å lese Abo Rasuls misantroper opp mot det forrige århundreskiftets dekadanselitteratur: Macht und Rebel som 2000-tallets Trætte mænd. Som den historiske dekadansen kan heller ikke denne litteraturen leses entydig: Den går ikke kritikkløst inn i uvirkeligheten, men drømmen om litt virkelig lidelse som motgift mot uvirkeligheten skildres heller ikke uten fascinert identifikasjon med det som beskrives. mot høyere og høyere velstand, og bedre og bedre forutsetninger for den enkelte? Det er et av de trekk ved det norske etterkrigssamfunnet som er egna til å forbause, at sjølve barna til det norske velferdssamfunnet, sjølve dets store drøm, den ungdommen som fikk sin utdannelse i 1960-åra, og slettes ikke var utakknemlig for det, hos oss utvikla det seg en tristhet i sjelen. Vi skulle ikke brukes til noe. (Dag Solstad, Gymnaslærer Pedersen, 1982). Nesten som på film. Kritikken av den sosialdemokratiske idyllen har altså lange tradisjoner. Men enkelte elementer i den samtidslitterære uvirkeligheten er klarere knyttet til vår tid. I Abo Rasul Skandinavisk misantropi, som i ettertid fremstår som noe av et nullpunkt for mange av 00-tallets tankestrømninger, blir Skandinavia fremstilt som uvirkelighetens avantgarde: Å administrere det andre har skapt lyder omtrent like fristende som å pusse det opp. Så synes da også Pedersens tristhet i sjelen å ha gått i arv fra «sjølve barna til det norske velferdssamfunnet» til velferdssamfunnets barnebarn. Risiko. For selv om de gis stemme innenfor ellers vidt forskjellige litterære prosjekter, er det forbløffende hvor likt det eksistensielle utgangspunktet tross alt klinger hos en rekke litterære hovedpersoner fra flere ulike forfattergenerasjoner. Ikke bare hva gjelder synet på den «ubegripeleg eksotiske» (Carl Frode Tiller) eller «ugjennomtrengelige» (Solstad) karakteren til dette overflodssamfunnet. Den materielle kvelningsfornemmelsen innebærer også noen bestemte psykologiske konsekvenser, som ikke bare er tristhet i sjelen, men også et behov for ved substitutter «å få stadfesta at ein, trass i det trygge, gjennomkontrollerte og kjedelige livet som nordmann, eksisterer og er i live» (Tiller, Bipersonar). Ja, kritikken av sosialdemokratiet som «en stor byggetomt som vi har glemt at det skal bygges noe på» synes faktisk å være nesten like gammel som sosialdemokratiet selv (Aasmund Brynildsen, Til forsvar for mennesket, 1967, sitert etter Jonas Bals, «Kartet og terrenget» i Vagant 4/11). Allerede i 1946 reflekterte Agnar Mykle over hva ungdommen skulle ta seg til i verdens tryggeste sosialdemokrati. Ett år etter krigens slutt spør han om man «opprette fallskjermtårn rundt om i landet» for at ungdommen skal oppleve litt spenning, og bli frie fra sin «sykdom i sjelen»? (Willy Dahl, Mykle og Bergen). Et halvt århundre senere er fallskjermklubber et selvfølgelig innslag i hver en bygd. Og i litteraturen møter vi alt fra krigsturister som plukker avrevne kroppsdeler som suvenirer (Erik Bakken Olafsen, Turisten), til rebeller som veksler mellom å flørte med nazisme og pedofili, og å stappe agurker opp i anus (Abo Rasul, Macht und Rebel) for å føle at de er til. I sin opprinnelige form fremstår ideen om det uvirkelige ved den skandinaviske tilværelsen en kritikk av materialismen: Mer ånd! I et større historisk perspektiv kan likevel denne typen abstrakte lidelser: «Jeg forsto hvordan folk led både virkelig og abstrakt samtidig, av både virkeligheten og abstraksjonene» (Thure Erik Lund, Grøftetildragelsesmysteriet), lett få anstrøk av et eksistensielt luksusproblem man bare kan unne seg i den ytterste velstand – tomheten på Hva er en skandinav? En skandinav er en person som til daglig lever i spennet mellom to vesensforskjellige følelser: Følelsen av usårbarhet: jeg kan ikke skades (av det jeg ser på tv) – og følelsen av utilstrekkelighet: jeg har ikke mulighet til å påvirke (det jeg ser på tv) (Unfun). Gjensynet med disse setningene satte en støkk i meg. En slik følelse av mediert uvirkelighet kan knyttes til et av de mest typiske trekk ved bevissthetsskildringer i nyere norsk romanprosa: Knapt kan de litterære hovedpersonene tenke på sitt eget liv uten at bilder fra film, tv, reklame og populærkultur presser seg på. Boktitler som Vidar Kvalshaugs Nesten som på film og Olaug Nilssens Få meg på, for faen gir i få ord uttrykk for et typisk trekk ved samtidsromanens skildring av indre liv: tanken på livet som en slags audition til en mediert virkeliggjøring. Så diametralt motsatte skikkelser som Abo Rasuls «voldsintellektuelle» gutter og Hanne Ørstaviks magre heltinner har faktisk noe til felles i sine autentisitetslengtende liv: snutter av reklamer, bilder fra de mest makabre pornofilmer fra nettet, presser seg på og preger deres tanker, om de vil eller ei (finnes ikke ekte lidelse, får man fantasere den frem). Selv hos en mer tradisjonelt realistisk forfatter som Frode Grytten kan siteringstrangen og de mange referansene til film, pop og kunst leses som uttrykk for en underliggende tese om livet som kopi og imitasjon. Det «Media Thule» Kjartan Fløgstad ga navn til i Det 7. klima er ingen postmoderne fantasi, men helt alminnelig psykologisk realisme. Når slike virkelighetslengtende skikkelser møtes i en romantisk komedie av sin tid er det ingen overraskelse at selv kjærlighetserklæringene får form av ironiske referanser til film og amerikansk selvhjelpslitteratur (Gunhild Øyehaug, Vente, blinke) – mens fortelleren zoomer inn på hovedpersonene som gjennom det tenkte kameraøye de hele tiden betrakter sine liv gjennom. Fra innhold til form. I mye nyere fiksjonsprosa fungerer virkeligheten altså som et mantra som 1.–7. juni 2012 morgenbladet 49 Jakten på virkeligheten: Karl Ove Knausgård, Gunhild Øyehaug, Hanne Ørstvik, Carl Frode Tiller, Thure Erik Lund, Olaug Nilssen,Tomas Espedal og Cathrine Grøndahl er alle nåtidige norske forfattere som har forholdt seg til fraværet av allmennakseptert virkelighet. Min kamp var da også sterkest der den romanmessige tråden var spunnet rundt klassiske temaer som Proustsk minnearbeid og terapeutisk oppgjør med en undertrykkende far, i de første bindene. Jo mer verket ble en konseptuell øvelse i å si det som det er, gjengi hver minste detalj, jo mer ble dets estetiske kraft svekket. Innebar slutten på Min kamp også slutten for virkelighetslengselen som sjangeroverskridelse? skal mane bort uvirkeligheten. «Virkeligheten», slik begrepet benyttes i denne litteraturen, refererer oftere til et mytisk sted – en fantasi om hvordan ting kan bli (utopier), har vært (regresjon) eller burde være (drøm) – enn til noe håndgripelig i personenes umiddelbare omgivelser. Virkeligheten og livet er alltid et annet sted. I løpet av 00-tallet slår den selvbiografisk eksperimentelle, dokumentarisk overskridende tendensen i internasjonal kunst og litteratur med full kraft inn i den skandinaviske litteraturen. I Norge begynner det forsiktig med bøker som Nikolaj Frobenius Teori og praksis og Dag Solstads 16.07.41 (der tydelige fiksjonsmarkører, som å se engler ut av flyvinduet, fremdeles eksisterer rundt det selvbiografiske spillet). Men i Tomas Espedals «notatbøker» radikaliseres drømmen om en tekst uten grenser mellom fiksjon og ikke-fiksjon i drømmen om «den store altomfattende boken; han drømte om den, også om dagen, når han ryddet i huset, når han vasket klær og hengte dem opp på klessnoren, når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet, han drømte om den umulige boken» (Imot kunsten). Boken som skal være fullstendig fri og romme alt, slik at skittentøyvask og roman blir ett – slik den også skulle bli det Karl Ove Knausgårds selvbiografiske og sannhetsutopiske kamp. I denne typen virkelighetseksperimenterende litteratur gjøres drømmen om det virkelige ikke bare til et tema, men til et spørsmål om form: Kanskje kan følelsen av autentisk nærvær oppnås om elementer fra den forjettede virkeligheten blir en del av den kunstneriske formen? Sannheten som utopi. For det er neppe mulig å komme unna Min kamp når denne utviklingen skal oppsummeres. Fortelleren i Min kamp beskriver i likhet med mange andre litterære hovedpersoner hvordan han plages av en lammende selvbevissthet som får ham til å føle seg kunstig i nær sagt alle situasjoner. Lidelsen ved det inautentiske skildres som en individuell erfaring med høyst personlige årsaker – men knyttes i de mange essaypassasjene også til både sosialdemokratisk vektløshet og mediert uvirkelighet: «Tankene våre er overflommet av bilder av steder vi aldri har vært på, men likevel kjenner, mennesker vi aldri har truffet, men likevel er fortrolige med, og langt på vei lever våre liv i forhold til. Følelsen det gir av at verden er liten, tett omsluttet om seg selv, uten åpninger mot noe annet, er nesten incestuøs». Eksistensen er – bortsett fra i korte, overskridende glimt av forelskelse, fødsel og død – uvirkelig. Men boken han skriver er virkelig. Gjennom å vise frem regien, skal maskene falle. Det foreløpig siste stoppested for uvirkelighetens avantgarde synes å være den sannferdige og virkelige gjengivelsen av uvirkelighetsfølelsen. Men i sin utopiske sannhetsjakt fremstår KOKs karakter i Min kamp faktisk, med alle sine personlige særegenheter, også som noe av et konglomerat av alle samtidslitteraturens skikkelser i én: en som favner narsissisme, hyperrefleksjon, klisjéskrekk, frykt for å bli sett og en lengsel etter det samme; en sterk skepsis til alle overleverte sannheter, koblet med en enda sterkere lengsel etter nettopp slike faste holdepunkter, og etter en påstått enklere førmoderne tid. Der en forfatter som Carl Frode Tiller i Innsirkling skildrer mange av de samme lidelsene gjennom et kollektiv av ulike stemmer, samler Knausgård alle problemene i én og samme person. Hvis Tiller er uvirkelighetens sosiolog er Knausgård dens skald. Med alle sine personlige idiosynkrasier, vaker det ferdige verket mellom det følte og det tenkte, mellom det naive og det gjennomskuende, mellom utopi og desillusjon, uten å kunne la seg bestemme endelig som verken ideologisk mystifikasjon eller konsekvent kulturkritikk. En farlig tanke. For min egen del kom følelsen av at noe var ved veis ende, da jeg leste en bestemt setning, i en bestemt bok. Høsten 2011 sto Karl Ove Knausgård også som utgiver av Geir Angell Øygardens 1100 sider lange Bagdad Indigo, et gigantisk stykke virkelighetslengtende litteratur i sakprosaform. Mellom bokens mange refleksjoner om flukten fra den skandinaviske mangelen på risiko og felleskap, sto et sitat fra nettopp Erlend Loes L, en passasje som leder opp til sentensen om generasjonen som ikke bygget landet, men som ikke huskes like godt: Det «Media Thule» Kjartan Fløgstad skrev om er ingen postmoderne fantasi, men helt alminnelig psykologisk realisme. En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen. En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp. Sammen. Gå ut i skogen for å banke ham. Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd. Bli skadet. Hjelpe hverandre. Hjelpe hverandre. […] Gå gjennom gatene og rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende. Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og fedrene. Det er en farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til. Gjensynet med disse setningene satte en støkk i meg. For Øygarden siterer Loes «farlige tanke» uten å nevne at den«jævelen» som hovedpersonen i L lengter etter, for svært mange nordmenn ble en tragisk realitet i 2011. Bagdad Indigo utgis i oktober 2011, med sitatet fra L som sannhetsvitne, tilsynelatende uten at forfatteren spør seg om hvorvidt hans tese om at «Lite har skjedd i Norge etter 1945. Ingenting som ryster oss» nå fremstår verken historisk korrekt eller eksistensielt treffende. Setningene fra L, med sin fantasi om vold som motgift mot uvirkeligheten, så utbredt som de er i 00-tallets litteratur – disse setningene ville simpelthen ikke latt seg skrive på samme vis i dag. Historisk. Lest i dette lyset kan det se ut som om litteraturen om den uvirkelige norske samtiden har begynt å anta karakter av historiske tekster, situert i en bestemt kulturell kontekst vi i skrivende stund har tatt et lite skritt bort fra. Når ideen om overskridelser i virkelighetens navn for øyeblikket synes å ha tatt et steg vekk fra samtidskulturens aktivt pulserende ▶▶▶ 50 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Bøker Sakprosa ▶ Herfra til virkeligheten kjerne, tror jeg grunnene finnes både innad i litteraturen -- knyttet til «virkelighet» som mantra for sjangereksperimenter -- og utad i samfunnet -- knyttet til «uvirkeligheten» som samfunnsdiagnose. 1) For det første har de sjangeroverskridende eksperimentene med virkelighetsreferanser rent litterært antakelig blitt tatt så langt som de kan. Det meste er gjort, og det er gjort godt, av forfattere som Espedal og Knausgård. Når disse forfatternes bruk av egne navn og dokumentariske virkelighetseffekter, kunne virke så sterkt som de gjorde, var det foruten tekstens allmenne kvaliteter, også et uttrykk for at man støtte mot, prøvde ut, og skrev seg opp mot en usynlig, men merkbar grense. Den spenningen er vanskelig å gjenskape nå. For disse bøkene har selv bidratt til å endre det litterære klimaet de blir lest innenfor. Det finnes ikke mye kraft i en overskridelse alle er enige om er relevant, legitim, ja sågar helt alminnelig. 2) For det andre har ideen om det sosialdemokratiske samfunnets numne uvirkelighet blitt utfordret, fordi historien tok en uventet vending. Hvis vi betrakter litteraturen som uttrykk for hva vi samlet kan klare å forestille oss, blir det klart at det som var mulig – og vanlig -- å forestille seg før, nå er blitt overskredet, at rommet for hva som faktisk kan tenkes innenfor ideen om det sosialdemokratiske samfunnet er utvidet og endret. På prøve. Et underliggende premiss i mye litteratur og kunst i Skandinavia, ikke sjelden et uttalt kunstnerisk program, er en tanke om at kunstens oppdrag er å stille spørsmål ved den sosialdemokratiske tryggheten. Ideen om å bore i den tilsynelatende idyllen ligger nok også bak mange av skildringene av sosialdemokratiets polstrede uvirkelighet. Automatikken i og noen av formuleringene av en slik kulturkritisk impuls settes nå på en prøve. Men ser man nærmere etter har kunstneriske fremstillinger av sosialdemokratiet som uvirkelig eksistensielt vakuum preget hele velstandsepoken. Med så dype røtter er det ingen grunn til å tro at denne tenkningen med ett skulle opphøre, at én manns verk skulle gjøre at vi aldri mer skulle våkne opp og igjen føle den samme tomheten, de samme lengslene – og at kunstnere igjen ville gripe fatt i dem, sette nye, andre og forhåpentligvis treffende ord på dem. I lys av både det siste årets hendelser og i lys av litteraturens egen uttømming av virkelighetsbegrepet, har uvirkelighetsdiagnosen imidlertid blitt tydeligere som nettopp det: en idé og ikke en sannhet. En kulturell forestilling som kan analyseres og diskuteres -- og ikke bare en individuell erfaring som kan oppdages og relanseres på nytt og på nytt. [email protected] Hjernen bak utslettelsen Laurent Binets påstått nyskapende historiske fortelling klarer ikke å overskride den postmoderne romanens klisjeer. Morgenen 27. mai 1942 angrep de to fallskjermsoldatene Jozef Gabcík og Jan Kubiš den åpne Mercedesen til Reinhard Heydrich i en spesielt krapp sving på ruten mellom hans bostedet i en av Prahas forsteder og slottet i bykjernen hvor han hadde etablert sitt hovedkvarter. Offisielt var Heydrich på dette tidspunktet «riksforstander for Böhmen-Mähren», men han har gått inn i historien med sine mange tilnavn og karakteristikker: «mannen med jernhjertet», «det blonde dyret», «Det tredje rikets farligste mann», «slakteren fra Praha». Disse tre mennene og denne maidagen for 70 år siden er brennpunktet for debutboken til franskmannen Laurent Binet, HhhH, som kom på norsk tidligere i vår og som ikke uten oppstuss utgis på engelsk nå. Tittelen viser til et munnhell innenfor SS: Himmlers Hirn heißt Heydrich, eller: Himmlers hjerne heter Heydrich. Størrelser som Martin Amis og Anmeldelse Laurent Binet HhhH Oversatt av Marte Gresvik, 412 sider. Gyldendal 2012 Mario Vargas Llosa har rost den, og Bret Easton Ellis fortalte sine 285 000 Twitterfølgere at det var den beste romanen han hadde lest på lang tid. Hva er det med akkurat denne historiske romanen fra andre verdenskrig – hvor mange finnes det ikke av dem etter hvert ? – som får både forfattere og kritikere til å rasle med superlativene? Korreksjoner. Det ser ut til å være den «nyskapende» formen konstaterer jeg med en viss undring. HhhH forteller nemlig ikke bare om aksjonen mot Heydrich, men også om hvordan forfatteren strever med å skrive denne fortellingen og hans mange kvaler ved å lage litteratur av den historiske virkeligheten. Gang på gang stopper Binet fortellingen – i intervjuer insisterer han på at det i HhhH ikke er noen forskjell mellom forfatter og forteller – for å innrømme at han har latt seg rive med av fantasien eller for å korrigere ting han har skrevet tidligere i boken eller bare for å gi ord til sin egen utilstrekkelighet: Jeg kan ikke fortelle denne historien slik den burde ha vært. Hele dette virvaret av mennesker, hendelser og datoer, denne evigvoksende forgreiningen av sammenhenger mellom årsak og virkning, og så disse menneskene, disse virkelige menneskene som faktisk har eksistert, med sine liv, handlinger og tanker som jeg kun så vidt streifer borti ... Jeg stanger ustanselig mot Historiens mur, der tilfeldighetens og motløshetens eføy klatrer stadig høyere og tettere, uten noensinne å slutte å vokse. Målet hans er ikke desto mindre «å trenge gjennom enveisspeilet som viser den historiske virkeligheten bak den lagvise, idealiserende og reflekterende fernissen jeg tilfører denne enestående fortellingen». Skråsikre påstander. Personlig har jeg vanskelig for å se hva slags ny erkjennelsesverdi som ligger i Binets postmoderne runddans med historien. At fiksjonslitteraturen og historieskrivingen deler mange av de samme fortelletekniske verktøyene, eller at en historisk roman nødvendigvis handler vel så mye om sin egen tid som perioden den er satt i – kan denne typen innsikter virkelig fortsatt sies å være friske og åpnende? Er det ikke heller på høy tid at de utfordres og overskrides? Til tross for Binets skepsis til alt som lukter av virkelighetseffekt og det store dokumentariske arbeidet som ligger bak boka, er det påfallende hvor ofte han Stridslyst savnes Kunstlet. Sammenlignet med Glänta, er det danske Den blå port et rent litterært tidsskrift. Det ble startet av Søren Ulrik Thomsen og Erik Skyum-Nielsen i 1985, og har hatt en rekke prominente forfattere i redaktørstolen. Årets første høydepunkt er Magadalena Häggarde & utgivelse er den siste fra Gitte Broeng og Gisle Løkkens tekst om landskapsanalyse, Torben Jelsbaks hånd – i vår overtar Olga hvor de to arktiktene ønsker seg nye Ravn, Josefine Klougart og Jonas Rolsted, tenke- og talemåter: «Det saknas till stor og ser man på hva Ravn og Klougart alledel en vokabulär för att beskriva och rede har oppnådd som forfattere, er det betrakta det arktiska landskapet som ’rikall grunn til å ha høye forventninger. tig natur’ och ’riktiga landskap’, skilt från Det foreliggende nummeret tar for seg det potentiella värdet som energilandskap tendenser i det 21. århundret – lederen eller mineralresurs.» Ifølge Häggarde vektlegger rollen Danmarks politiske & Løkken foregår kolonaliseringen av klima har spilt for litteraturen skrevet Arktis også i språket – bruken av ord som på 00-tallet. Vyene blir imidlertid ikke periferi og (olje)provins legger opp til et innfridd: På tross av enkelte gode tilløp, begrenset perspektiv. evner ikke nummeret å vise hva som er Nummeret byr også på flere gode Arkspesielt med det 21. århundrets litteratur tisrelaterte skjønnlitterære bidrag, som – grensen mellom å fange en tendens og bryter opp den noe tyngre skrivemåten å havne i en tendensiøs framstilling viser i de øvrige tekstene. Redaksjonen har seg å være hårfin. Den evinnelige innrindessuten viet plass til kartografien: I gingen av det tidstypiske blir dessuten tillegg til vanlige illustrasjoner, trykkes fort kunstlet. Og når redaksjonen velger et utdrag fra tyske Judith Schalanskys å gi sin versjon av temaet, er det mildt kunstprosjekt, hvor kart over utilgjengesagt merkelig at de ikke går i dialog med, lige øyer som Ensomheden akkomja ikke engang nevner, søstertidsskriftet pagneres av tekster om stedet – som Passages nummer om «Dansk litteratur i kunstneren aldri har besøkt. Schalanskys 00’erne», som utkom i 2010. arbeid kombinerer utopien med konkret, De skjønnlitterære bidragene fra Maja etterprøvbar informasjon, og fortetter slik Lee Langvald og Rasmus Graff byr i grunspillet mellom myte og realitet, som flere nen på mer innsikt enn jeg klarer å finne av de andre bidragene har kretset rundt. i nummerets øvrige tekster. Lee Langvalds dikt «Hun er vred» problematiserer Både i Norge, Sverige og Danmark viser tidsskriftfloraen tegn på gode vekstvilkår. Likevel kan man ønske seg enda mer vågemot og friskhet. All den tid Norges polarhistorie er så rikholdig, ligger det ikke en mild ironi i at det er et svensk tidsskrift som nå utgir et temanummer om Arktis? Det nye nummeret av det Göteborgsbaserte kulturtidsskriftet Glänta tar for seg nordområdene, og angriper dermed stadig mer påtrengende tema som oljeutvinning og issmelting – men også storpolitiske gnisninger og demografiske utfordringer. Flere av tekstene problematiserer Arktis som topos – hva ligger til grunn for vår stedlige definisjon av Arktis? Arktisk ensomhet. Arkitekter, historikere, poeter og polarforskere nærmer seg polfeltet på sine respektive vis – og i enkelte tekster krysses fagområdene. Patricia Lorenzonis tekst er i så måte et flott eksempel. Lorenzoni leser Joseph Conrads klassiske roman, Heart of Darkness, og trekker linjer til dagens «nykolonialisering» av Nordpolen. Et annet Anmeldelse Glänta 1/12. Tema: Arktis Den blå port 90. Tema: Tendenser i det 21. århundre Vinduet 1/12 1.–7. juni 2012 morgenbladet 51 Sommerens feelgood roman! Lucinda Riley jenta på kLippen Veil pris 369,- _ _ henfaller til genrelitteraturens stivnede vendinger eller skråsikre påstander om fortidas begivenheter han ikke kan ha dekning for. «Den iskalde morderen har blitt et vettskremt bytte», skriver for eksempel Binet om en episode der et av Heydrichs mange komplott holder på å slå tilbake på ham selv. Et annet sted heter det: «Heydrich fortrekker ikke en mine, men innerst inne misliker han tanken på at han kan bli bedt om å forlate Hradchine, de böhmiske kongenes slott, der han selv lever på kongers vis.» Jeg har ikke noe prinsipielt problem med at Binet bryter sine egne regler innimellom, men jeg opplever den stadige polemiseringen mot stråmenn som «den realistiske romanen» eller «den historiske romanen» som uproduktiv, på grensen til det fordummende. Når Binets begrep om en roman som behandler et historisk stoff, synes å være en slags kostymert dramatisering i scene- og Vår pris kr 323,– Portofritt tilsendt _ Mange navn: Reinhard Heydrich hadde flere tilnavn: «mannen med jernhjertet», «det blonde dyret», «Det tredje rikets farligste mann». replikkform blir det vanskelig å diskutere med ham. Hardest går det for øvrig utover Jonathan Littells De velvillige, som Binet avfeier som «Houellebecq blant nazistene». Opptakten. Selve historien Binet har satt seg fore å fortelle med så mange digresjoner og selvrefleksive grep, er imidlertid svært engasjerende og ikke minst spennende. Parallelt følger vi Heydrichs klatretur oppover i SS-systemet og Gabcík og Kubiš’ vei fra restene av Tsjekkoslovakia til eksilstyrkene i England – før det bærer tilbake til Praha og den strategiske hårnålssvingen. Heydrich var arkitekten bak blant annet Krystallnatten og Wannseekonferansen, direkte underlagt Himmler og Hitler, og byråkraten som gjenkjente et «administrativt talent» når han så det: Eichmann. HhhH blir dermed både en bok om opptakten og begynnelsen på holocaust, og en hyllest til de to mennene som påtok seg – og lyktes med – det selvmordsoppdraget Operasjon Antropoeide var. Binet kaller det «en av Historiens største motstandshandlinger». Det virker ikke helt urimelig. Dessverre bærer den norske utgaven preg av en del feil og noe slurv fra forlagets side. Kjartan Fløgstad gir mange eksempler i sin anmeldelse av boka i Klassekampens Bokmagasin 12./13. mai, og de skal ikke gjentas her. _ Annonse_Modul22B_MedBok-Bombe_QR-kode.indd 13 31.05.2012 10:12:5 PrivatkoPieringSvederlag til faglitterære skribenter Som faglitterær forfatter eller oversetter kan du ha rett til individuell kompensasjon for lovlig privatkopiering av lydopptak eller film med faglitterært innhold, først og fremst for produksjoner som er blitt kringkastet i radio eller fjernsyn de senere årene. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) skal nå fordele penger som er bevilget over statsbudsjettet, og du kan kreve din andel av midlene. Mer informasjon og søknadsskjema finner du på NFFs hjemmesider: www.nffo.no Du kan også kontakte NFF på tlf. 22 12 11 40 eller via e-post: [email protected] Søknadsfrist: 18. juni 2012 Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening Olaf Haagensen Postboks 172 Bogstadveien, 0323 Oslo Besøksadresse: Uranienborgveien 2 (inngang Parkveien) Ny Musikk Trondheim Carina Elisabeth Beddari og Trondheim Kunstmuseum presenterer i samarbeid med Trondheim Sinfonietta og Trio Alpaca CHRISTIAN WOLFF EDGES partiturutstilling konserter seminar Støttet av Ny Musikk Trondheim kommune Norsk Kulturråd MINK TKM GRÅMØLNA 5. - 10. juni www.tkm.museum.no Ine Wilmann & Sara Li Stensrud «Lykkelig til mine dagers ende» Et orgastisk lærestykke fra den markedslibidinøse skogen EKSTRA FOREST ILLING 9 & 10 JU NI blackbox.no Vidt interessefelt. Den utvalgte norske i dette trekløveret er Vinduet, som har vært i omløp på Gyldendal siden 1947. Audun Vinger er nå inne i sitt femte år som redaktør, mens de øvrige redaksjonsmedlemmene er blitt skiftet ut underveis. Vinger har lagt Vinduet tett opp til magasinformen, med innbydende design og et vidtfavnende interessefelt. Det brede nedslagsfeltet har vært en av Vinduets styrker, men så vidt jeg kan se er ikke nysgjerrigheten for det ukjente like synlig i årets første nummer. Flere tekster som løfter fram ulike litteraturhistoriske kuriosa – Aksel Kiellands lesning av Psykisk Tidsskrift, og Trond Haugens nye serie om forbudte norske bøker – lover godt. Likevel oppnår ikke bladet den ideelle balansen mellom nytt og klassisk, norsk og utenlandsk; for lite kjennes nytt og overraskende. Ingrid Kvamme Fredriksens essay om att fortsätta med att skriva, en utgivelse om Ingeborg Bachmanns Malina, utmerker seg imidlertid positivt. Det samme gjør Susanne Christensens intervju med Olga Ravn, og Agnes Banach og Janicke S. Kaasas minneord om Wislawa Szymborska. Men det som overrasker mest, er faktisk Bjarte Breiteigs lesning av Laila Stiens noveller – Breiteigs tekst åpner Stiens forfatterskap, som nok er blitt fordumsfullt lest av flere enn undertegnede. Det er mye bra å si om Vinduet, men jeg spør meg likevel: Hva vil bladet? Skal det bare bestå av gode tekster, uten noen redaksjonell ramme? Utenfor tidsskriftets permer har Vinger markert seg med flere skarpe innspill til offentligheten – sist med en svært god kommentar om norsk musikkliv i DN, hvor det ble oppfordret til en sterkere kritisk bevissthet. Tidligere har han også tatt til orde for at poeter bør bidra med tenkning og kritisk virksomhet, i tillegg til å skrive egne bøker. Jeg savner mer av denne stridslysten i Vinduet. En tidskriftsredaksjons største utfordring er å gang på gang å sette kveik i engasjementet, å bevare nysgjerrigheten, beholde trangen til å orientere seg i alle retninger. Av de tre som er omtalt her, utmerker Glänta seg med de mest spenstige tilbøyelighetene – men alle tre redaksjonene er bemannet med skribenter og forfattere som er verdt å følge med på. Å påstå at den skandinaviske tidsskriftsfloraen blomstrer, er derfor ikke kontroversielt. Men med slike vekstvilkår bør man kunne forvente tydeligere redaksjonelle linjer, mer vågemot og friskere sammensetninger. Foto: May-Irene Aasen adopsjon fra alle mulige vinkler, og Graffs bidrag stiller banale, men skarpe spørsmål: «Burde et politisk systemskifte medføre udvælgelse af en ny nationalsang, og vil Tina Turner snarere end Ace of Base blive bedt om at skrive den?» 52 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Kimmeridge Kimmeridge ble unnfanget blant vinranker i Provence etter en meget gunstig sommer. Dette kan forklare det sterke streif av sydlige strøk, av boulevarder med mytiske barer og sagnomsuste restauranter, som preger hans skriverier. Historisk biff II Chateaubriand, Rossini og kong Oscar II ga navn til tre kjente biffer. Til godbiten oppkalt etter forfatteren Chateaubriand brukes indrefiletens midtstykke, mens biffen som bærer komponisten Rossinis navn skjæres ut litt lenger ned på oksefileten, til det som også kalles «filet mignon» eller tournedos. Vi snakker fremdeles om historisk velhengt biff. Giacome Antonio Rossini (1792–1868), «den italienske Mozart», blir tidvis oppfattet som noe kontroversiell. Han er ingen dypsindig, melankolsk romantiker. Han var sønn av musikere, faren var hornist og slakterikontrollør, moren sangerinne og datter av en baker. Det kulinariske spiller tilsynelatende annenfiolin, men både slakteren og bakeren spiller sentrale roller i Tournedos Rossini. Rossini var kjent som en seriøs gourmet, og har etterlatt seg spor i gastronomiens historie. Stendhal sier i biografien Rossinis liv fra 1824 at arien «Di tanti palpiti» fra Tancredi (1813) ble kjent over hele Europa som «ris-arien», fordi Rossini komponerte den mens han ventet på en risotto, kanskje akkompagnert av en betydelig flaske fra hans store vinkjeller. I flere av opera-librettoene er dessuten mat tema, og et par klaversuiter har kulinariske titler. Taffelmusikk får en ny betydning i og med Rossini: En rekke retter er blitt tilegnet ham eller skapt av ham selv. Tournedos Rossini ble etter komponistens diktat utformet av hans venn fra Paris, Marie Antoine Carême (1784–1833). Carême var virkelig sin tids superkokk, «kokkenes konge og kongenes kokk». Hans ettermæle knytter seg til intet mindre enn det franske kjøkkens gryende verdensherredømme etter napoleonstiden. I statsmannen Talleyrands tjeneste var han delaktig i en rekke franske diplomatiske seire, og det ble sagt at Carêmes smak regjerte fra Paris til St. Petersburg. Auguste Escoffier (1846–1935), som tok opp den franske kulinariske nasjonalarven etter Carême, nevner flere retter «à la Rossini» i sine bøker: pochert egg, cannelloni, kyllingbryst, kalvebrissel. Til Tournedos Rossini anbefaler Escoffier pasta med smør og parmesan. Og rosinen i pølsen: en kake dekorert med eple, pil og bue ble servert på premieren til Wilhelm Tell i 1829. Tournedos Rossini er en grenseløs biff, en dionysisk smaksbombe som sjelden fyres av i våre dager, en romantisk rett basert på en overdådig drøm om øyeblikkets udødelighet, forstått som himmelsk forening av de edleste aromaer og råvarer. Det er nesten bare kaviar som mangler i denne kombinasjonen: Filetstykkene tournedos pannestekes og plasseres på et stykke ristet brød med smør, og toppes med en skive gåselever med madeirasaus, samt revet trøffel. Viktigst er selve kombinasjonen, men alt står og faller på kvaliteten av tournedos-en, som må stamme fra et virkelig godt hengt stykke indrefilet. Ordet «tournedos» kommer av det franske tourner le dos («snu ryggen», dvs. å snu opp ned), og én versjon av myten om ordets opprinnelse sier at det var nettopp det Rossini ba Carême om å gjøre, snu ryggen til mens han selv sjekket stekegraden av fileten: «Tournez-moi le dos, monsieur Carême»! Og dermed ble retten hetende Tournedos Rossini. Men hva er så filet Oscar? Etikeren «Presten fortalte såre deler av min livshistorie til en annen prest.» For en tid tilbake var jeg på et rekreasjonsopphold på et sted hvor mennesker kan tilbringe tid, få hvile og samtaler med en sjelesørger. Sjelesørgerne på stedet er i all hovedsak ordinerte prester, og stedet har en kristen profil. Som kjent har prester taushetsplikt, kanskje til og med en av de strengeste former for taushetsplikt. Jeg opplevde likevel å overhøre presten jeg hadde noen samtaler med, stå i en døråpning og fortelle såre deler av min livshistorie til en annen prest. For meg var det et tillitsbrudd av de store. Da jeg konfronterte vedkommende med saken, fikk jeg forklart at det var en veiledningssamtale, og at mitt navn naturlig nok ikke ble nevnt. Jeg fikk en beklagelse på at veiledningssamtalen ble holdt på et sted hvor det var mulig for andre å overhøre den. Men jeg mener at det heller ikke er greit at en sjelesørger forteller deler av en livshistorie, fortalt i fortrolighet, til en annen sjelesørger, uten samtykke. For meg handler det om tillit, og det handler om retten til selv å eie sin livshistorie, og selv bestemme hvor den skal deles. Hva mener etikeren om dette, tar jeg feil ? Hilsen «ansatt i kirken». Svar: Den situasjonen du beskriver høres ikke grei ut. Selvsagt bør en sjelesørger, på samme måte som en lege eller psykolog, greie å holde kjeft selv om han snubler over et interessant tilfelle. Men når det er sagt, finnes det også gode grunner til at kolleger legger frem casus for hverandre for å få tilbakemeldinger, og for at flere hjelpere skal få en oversikt over hva som skjer på avdelingen. Så lenge den kollegiale samtalen er lukket for omverdenen og anonymiserer deg, er nok den objektive skaden begrenset. Det fremgår ikke av spørsmålet ditt i hvilken grad du oppfattet deg selv som pasient ved en behandlingsinstitusjon. Morgenbladets etiker er professor i idéhistorie, Trond Berg Eriksen. I denne spalten svarer han på våre spørsmål om dilemmaer i hverdagen. Alle spørsmål er innsendt av Morgenbladets lesere. Det er imidlertid fullt mulig å være anonym på trykk. Send ditt spørsmål til [email protected] Grensene mellom livshjelp og psykologisk terapi kan være noe flytende. Legene og psykologene har ekspandert inn på prestenes gamle område, og de prestene som biter seg fast der, har plutselig havnet på et felt hvor legene og psykologene har fått definisjonsmakt. Prestene er selv blitt degradert til terapeuter. Men både sjelesorg og personlige betroelser hviler på en diskresjonskontrakt som går videre enn til det å avstå fra å bringe historier videre under fullt navn. Du ble urolig av å gjenkjenne din egen livshistorie som korridorpassiar. Dermed ble din tiltro til relasjonen og institusjonen rokket. Selv om det ikke skulle være brudd på formelle regler, viste prestemannen – eller var det prestedamen? – svært dårlig skjønn. Å skyte seg inn under at det var en veiledningssamtale, virker som en spontant improvisert utvei. Jeg tror ikke på det som gyldig unnskyldning, slik du fremstiller saken. Man har ikke veiledningssamtaler i korridorene, og de samme taushetsregimer gjelder for veiledningssamtaler som for andre faglige og kollegiale meningsutvekslinger hvor pasientenes eller de hjelpetrengendes personalia er tema. Litt mer usikker blir jeg når du krever eiendomsrett til din egen livshistorie etter at du faktisk har gitt den fra deg. Jeg kan ikke se noe galt i at den du henvender deg til, og som har taushetsplikt, legger frem en anonymisert livshistorie og spør om råd fra mer erfarne sjelesørgere eller terapeuter – som også har taushetsplikt – forutsatt at det dreier seg om noe begge parter oppfatter som en veiledningssamtale. Men da kan den ikke foregå på et offentlig sted. Nå må du huske på at du gjenkjenner din egen livshistorie, og opplever at den er viktig, ja, enestående for deg. Derfor kvekker du til når du hører den gjenfortalt i andres munn. Men det er ikke sikkert at dine fortredeligheter er så enestående. Det menneskelige repertoaret av ulykker er gudskjelov temmelig begrenset. De som arbeider i institusjonene, gjør mange repetitive erfaringer. Det er nettopp repetisjonene som i noen tilfeller gir dem kunnskaper til å hjelpe dem som er plaget. I en slik institusjon som den du snakker om, stamper man i livsproblemer hver eneste dag, og det skal mye til før ørene faller av. Men den største kapitalen man har på slike steder, er tilliten mellom rådgivere og hjelpetrengende. Undergraves den, mister institusjonen all mening. Send ditt spørsmål til: [email protected] 1.–7. juni 2012 morgenbladet 53 Quiz Christian Haugen-Flermoe er quizmaster i Morgenbladet. Spørsmål og kommentarer sendes til [email protected] Samfunn Kultur 1. Hvilket ord på i brukes om en forespørsel som et parlamentsmedlem retter til et regjeringsmedlem i nasjonalforsamlingen? 2. Hva heter den ugandiske kristne opprørsgruppen som ledes av Joseph Kony? 3. Hvilken organisasjon ledes av Ann Merete Furuberg? 4. I hvilket land er Saenuri-partiet det største i nasjonalforsamlingen? 5. Hvilken norsk høgskole har undertittelen «vitenskapelig høgskole i logistikk»? 11. Hvilken tsjekkisk komponist (1824–84) er kjent for de symfoniske diktene Moldau og Hakon Jarl? 12. Hva er Manneken Pis? 13. Hvem er årets festspillkunstner ved Festspillene i Bergen? 14. Hvem har regissert filmer som The Player, Short Cuts og Gosford Park? 15. Hvilken musikal er tidenes mestinnspillende? 3 14 19 Bøker 16. Hvilke fortellinger regnes som Geoffrey Chaucers (1343–1400) hovedverk? 17. Hvem har skrevet dikt som Den nye dressen, Gategutt og Jeg hadde tenkt? 18. Hva er den fulle norske tittelen på Christa Wolfs memoarbok Englenes by? 19. Hvilken forfatter skapte begrepet «cyberspace» i romanen Neuromancer? 20. Hva heter diktet som disse strofene er hentet fra? The uniform ’e wore Was nothin’ much before, An’ rather less than ’arf o’ that be’ind, For a piece o’ twisty rag An’ a goatskin water-bag Mette Hellenes, norsk billedkunstner og serieskaper (f. 1964), utdannet ved Statens Kunstakademi. Svar: 1. Interpellasjon. 2. Herrens motstandsarmé/Lord’s Resistance Army. 3. Norsk Bonde- og Småbrukarlag. 4. Sør-Korea. 5. Høgskolen i Molde. 6. Vannseng. 7. Nevø. 8. 2014. 9. Du skal holde hviledagen hellig. 10. Diogenes fra Sinope. 11. Bedrich Smetana. 12. En statue i Brüssel av en liten gutt som tisser. 13. Marianne Heier. 14. Robert Altman. 15. The Phantom of the Opera. 16. The Canterbury Tales. 17. Rudolf Nilsen. 18. Englenes by eller The Overcoat of Dr. Freud. 19. William Gibson. 20. Gunga Din (Rudyard Kipling) Ideer 6. Hvilken type seng ble beskrevet av Robert A. Heinlein i romanen Beyond This Horizon fra 1942, mens sengetypen ikke ble patentert før i 1971? 7. Hva betyr det latinske ordet nepos, som man blant annet finner i begrepet nepotisme? 8. Hvilket år skal nynorsk- og dialektordboken Norsk Ordbok komme ut i tolv bind? 9. Hvordan lyder det tredje budet i Bibelen? 10. Om hvilken filosof fortelles det at Aleksander den store lot ham ønske seg noe, og filosofen svarte med å ønske at Aleksander kunne flytte på seg, så solen kunne skinne på ham? 2 54 morgenbladet 1.–7. juni 2012 Redaksjonen anbefaler 1. juni til 7. juni Debatter og foredrag Fredag I dag begynner seminarfestivalen Lyditekst – om grensene mellom språk og musikk, og de kunstnerne som utforsker dem. Med blant andre Tore Vagn-Lid, Teatr Weimar, Cecilie Ore og Henrik Hellstenius. Dramatikkens hus, Oslo Tid: Fredag til søndag Søndag Historisk søndag: Hans Fredrik Dahl om Vidkun Quisling. Litteraturhuset, Oslo Tid: 13:00 Mandag Den danske statsviteren Sara Hobolt holder foredraget «Blaming Europe? Attribution of responsibility in the European Union». Elisabeth Ivarsflaten introduserer. Ulrike Phils hus, Bergen Tid: 12:15 Årets vinner av Holbergprisen er den spanske sosiologen Manuel Castells. Møt ham i samtale med Knut Helland om hva globalisering betyr for endring av identitet og kultur. Logen Bar, Bergen Tid: 15:00 Morgenbladets redaksjon anbefaler hver uke møteplasser for kultur og debatt, kritikk og meningsutveksling. Vi mottar gjerne tips om arrangementer på e-post, senest mandag uken før den aktuelle datoen: [email protected] Per E. Hem presenterer sin biografi om Paal Berg, høyesterettsjustitiarius i 1940 og Hjemmefrontens sivile leder under krigen. Etter foredraget blir det samtale mellom Hem og historiker og forfatter Harald Berntsen om Bergs rolle som samfunnsaktør på 1900-tallet. Nasjonalbiblioteket, Oslo Tid: 18:00 Holbergprisens symposium 2012: Media and Democracy. Göran Therborn, Helen Margetts, Andrew Chadwick, Annabelle Sreberny og William Dutton diskuterer temaer i Manuel Castells forskning. Studentsenteret, Bergen Tid: 09:00 Plan-prosjektet lanserer boken «Klimatilpasning: Hva betyr det for meg?» Silje Lundberg, leder i Natur og Ungdom, gir oss sine betraktninger, mens noen av forfatterne snakker om sine bidrag. Litteraturhuset, Oslo Tid: 15:30 Mandag I dag avdukes Håkon Anton Fagerås sin byste av Henrik Ibsen. Ibsenmuseet, Oslo Tid: 17:00 Onsdag Hvorfor bør papirløse få arbeidstillatelse? Åpent fagseminar med utgangspunkt i at bystyret i Trondheim i fjor høst vedtok at papirløse bør ha rett til å arbeide i påvente av utreise. Med Marit Hovdal Moan, Jon Gunnes, Lars Fr. H. Svendsen, Eileen Gjerde, Tarjei Leistad, Odin Lysaker og May Thorseth. MTFS, Trondheim Tid: 09:00 Torsdag Er norsk oljeutvinning viktigere enn klimaet? I panelet: Cecilie Mauritzen, Per Rune Henriksen, Tore Killingland, Trine Skei Grande og Arild Hermstad. Hotel Continental, Oslo Tid: 08:30 Radio Søndag Tirsdag Weelkes, Benjamin Britten, Matthew Martin, Eric Whitacre og Thomas Tomkins. Kor Vest dirigert av Simon Halsey. Steinar Hannevold på obo. Håkonshallen, Bergen Tid: 15:00 Verdt å lese: Enkenes kafé av Camilla Läckberg. Minken Fosheim leser. NRK P2 Tid: 19:03 Fjernsyn Lørdag Labyrinth Within er en ny dansefilm av den svenske koreografen og regissøren Pontus Lindberg. I det ytre møter vi et par som har vanskeligheter i forholdet – han mistenker henne for å ha et forhold til en annen. NRK2 Tid: 14:10 Søndag Venuspassasjen Natt til onsdag passerer Venus foran solen. Trondheim astronomiske forening filmer det hele, og viser det på Vitenskapsmuseet på dagtid. Klokken 19:00 forteller Bjørn Sæther historien om Maximillian Hells dramatiske reise til Vardø for å se passasjen i 1769, forklarer hva Venuspassasjen er og hvorfor den er viktig. Obs: Neste venuspassasje inntreffer ikke før i 2117. Tirsdag Venuspassasjen minutt for minutt: NRK følger passasjen med kameraer fra Longyearbyen til lenger sør i landet. Landets fremste astronomer samles i studio hos Per Olav Alvestad og Selda Ekiz for å kommentere. NRK1 Tid: 22:30 Diverse Fredag Tan Longjians kvartett fremfører fem stykker for strykeinstrumenter fra Qing-dynastiet. I konsertens andre del spiller Li Xiangting tradisjonell musikk for guqin. Håkonshallen, Bergen Tid: 19:30 A Mar byr på bossa nova på nynorsk. Litteraturhuset, Oslo Tid: 20:00 Nidarosdomens jentekor fyller tyve år, og feirer med å synge Nidaros Jazzmass av Bob Chilcott, og «Kyrie» og «Gloria» av Vivaldi. Nidarosdomen, Trondheim Tid: 20:00 I kveld vert det Aasmund O. Vinje-kveld. Jon Severud held foredrag, Gunnar Bjune held minikåseri, og Tone Ringen syng og les dikt av Vinje medan Torhild Fimreite spelar piano. Servering på kyrkjebakken av grauten frå Grut. Maridalen kirke, Oslo Tid: 19:00 Film Lørdag I kveld kan du se den nye litauiske filmen Mieganciu drugeliu tvirtove. Basert på romanen som ble kåret til årets bok i Litauen i 2005. Regi: Algimantas Puipa. Cinemateket, Bergen Tid: 20:00 Onsdag Lørdag Zelig (1983) av Woody Allen er historien om en mann uten personlighet. I stedet ligner han bestandig på de han til enhver tid er i nærheten av. Cinemateket, Kristiansand Tid: 18:00 Søndag Jag är nyfiken – gul har fått et feilaktig rykte som svensk mykporno fra 1967. I virkeligheten er den et kaleidoskop over datidens Sverige, om klasseskiller, lønnsforskjeller, kvinnesak og demokratisering. Regi: Vilgot Sjöman. Cinemateket, Oslo Tid: 20:30 Biesymfonien består av opptak gjort av bier og et korstykke basert på bienes sang. Kor Vest blir dirigert av komponisten Marcus Davidson. Bergen domkirke Tid: 23:00 When David Heard er en konsert med ulike korverk basert på Davids ord da han fikk høre at sønnen Absalom var død. Musikk av William Byrd, Thomas Olsson anbefaler Rompoesi: Utsnitt fra Terje Dragseths Bella Blu – Håndbok for Verdensrommet. Tommy Olsson gir deg hver uke sine kunstanbefalinger. 1 Terje Dragseth Bella Blu – Håndbok for Verdensrommet Dikt, Cappelen Damm Lanseringen var i uken som gikk, og ser ut til å ha vært en eksepsjonell affære. Magefølelsen sier meg at boken også er det. Åtte år etter Øyvind Rimbereids kanoniserte Solaris Korrigert, og syv år etter sin siste diktsamling, smeller Terje Dragseth til med en bredside sci-fi-poesi akkurat når vi trenger den som mest. Eller, ok, jeg trenger den i hvert fall. Og dere trenger den egentlig også, selv om noen later som de ikke gjør det. Gleder meg, altså – det gjelder å bruke sin tid på denne fremmede planeten godt. Det er hele saken i et nøtteskall. 2 Hanne Kolstø La-la-la-la Lovesong Singel, Karmakosmetix Records Det kan jo se ut til at flere etter hvert har skjønt det, siden jeg får signaler om at denne blir spilt ganske hyppig på radio i det siste. Ord kan liksom ikke gjøre rede for forholdet jeg har til Hanne Kolstøs produksjon, så jeg har siden dette kom inn i livet mitt brukt alle mulige hyperboler for å forsøke meg på en beskrivelse som bestandig vil være utilstrekkelig. Som at hun er bedre enn Beatles. Det er hun. Og – nå prøver jeg atter en gang å overgå meg selv – minst like viktig som The Pixies. Når høsten kommer vil jeg si hun er bedre enn The Pixies. Etter det vil jeg ha et problem, siden det ikke kommer noe etter The Pixies. Sant, det er ingen som utløser så mange rare og motstridende ting i meg. Sangene hennes er de beste. 3 Diverse kunstnere Any Where out of the World LevArt, Levanger Bortsett fra den geografiske beliggenheten (jeg tror dette er det første jeg skriver om Levanger noensinne) og alt det fører med seg av muligheten for at de fleste foretrekker noe annet, og det faktum at Laurie Anderson står med på plakaten, så tenker jeg det er selve åpningen som virkelig er the shit her, altså. Med performance av Karianne Stensland og Shaving the Baroness av Lene Berg, i tillegg til musikk av noen som kaller seg «Lightnin’, Howlin’ and Screamin’» (Ok, det er bluesbasert på en eller annen måte, er det ikke?) tenker jeg dette er stedet å være denne sene fredagskvelden. Men som så mange andre er jeg selvfølgelig et helt annet sted på kartet – og hvor det er, det er hemmelig, må vite. morgenbladet 55 Margretas kjøkken er en uavhengig ukeavis med vekt på kultur, politikk og forskning. Avisen er riksdekkende og globalt orientert, og arbeider for å øke interessen for kritikk og meningsutveksling. Artisjokksalat På 1500-tallet i Frankrike ble artisjokk ansett som et afrodisiakum, altså et elskovsstimulerende middel, og kvinner fikk ofte forbud mot å spise denne grønnsaksblomsten. Tidlig på 1700-tallet anbefalte botanikeren Louis Lémery artisjokker som del av dietten for «eldre, flegmatikere og melankolske sjeler». I dag vet vi at artisjokk er rik på antioksidanter og reduserer kolesterolnivået i kroppen. Den inneholder også mye av b-vitaminet folat, som gravide kvinner bør ha for å stimulere fosterets vekst. Artisjokk vokser og smaker best i sommerhalvåret. Det finnes flere varianter av grønnsaken, noen høstes tidlig og kan spises rå. Det gjelder ikke den artisjokken vi normalt får tak i her i Norge. De ytre bladene er harde, og artisjokken må renses. Artisjokk er en blomst, og må behandles deretter. Sett den i vann om den ikke skal brukes med en gang. I denne sommerlige salaten er det gulrøtter syltet i en lake som er dominert av karri og jalapeño, en chili-type som blant annet brukes i Mexico. Syltet jalapeño, som brukes her, kan kjøpes der taco-ingredienser er til salgs. Gulrøttene må syltes senest dagen før retten skal på bordet. Artisjokkene kokes på klassisk fransk vis i kyllingkraft – à la barigoule, og må lages noen timer i forveien så de blir avkjølt før de blandes i salaten. Senest dagen før: Skrell gulrøttene og kutt dem i pene, cirka fem centimeter lange biter. Varm opp hvitvinseddik, sukker og vann i en kjele slik at sukkeret smelter. Ha i gulrøtter og karri. Kok opp og la det koke i to minutter. Hell alt over i et sylteglass, og la blandingen stå uten konstituert ansvarlig redaktør Lena Lindgren tel: 21 00 63 08 [email protected] kommersiell direktør Nina C. Kulås tel: 21 00 63 20 [email protected] kulturredaktør Håkon Gundersen tel: 21 00 63 34 [email protected] Margreta Stølen er billedkunstner og lager overtidsmiddag til Morgenbladets redaksjon hver onsdag. Ingredienser til 4 personer: 400 g knaskegulrøtter | 2,5 dl hvitvinseddik | 1 dl sukker | 1dl vann | 1 ts Madras-karri | 2 ss syltet jalapeño 1 l kyllingkraft | 5 dl hvitvin, gjerne en Sauvignon Blanc | 5 dl vann | 3 dl olivenolje | 8 store eller 16 små, ferske artisjokker | saft av 2 sitroner | 2 dl gulrot, hakket | 2 dl fennikel, hakket | 4 dl løk, hakket | 1 dl sjalottløk, finhakket | 5 fedd hvitløk, finhakket | ½ ts salt 16 ferske sølvløk | 200 – 350 g frosne erter sitron | hvitvinsedikk | olivenolje 2 hjertesalathoder | 1 baguette lokk til den er romtemperert. Forsegl og la gulrøttene ligge i laken i minst et døgn og opp til en måned. Noen timer før servering: Ha kyllingkraft, hvitvin, vann og halvparten av olivenoljen i en stor bolle. Ha sitronsaft i en liten bolle. Kutt av stilken på artisjokken og knekk av de ytre, grønne bladene inn til de gule bladene. Kutt av toppen på de innerste, gule bladene. Skjær vekk skallet på bunnen av artisjokken, som så dyppes i sitronsaft. Bruk en teskje til å rense ut skjegget i midten av toppen på artisjokken. Dypp hele artisjokken i sitron, og legg den deretter med bunnen opp i kyllingkraften. Gjenta rensingen med resten av artisjokkene. Varm opp resten av olivenoljen i en kjele som er stor nok til at alle artisjokkene kan ligge i ett lag. Ha i hakket gulrot og fres på middels høy varme i tre minutter. Ha i fennikel, løk, sjalottløk og hvitløk og kok videre i fem minutter. Ta artisjokkene ut av bollen og legg dem i kjelen over grønnsakene med stilksiden opp. Dryss over salt og kok videre i ti minutter. Hell over kraften som er igjen i bollen og gi det et oppkok. Kok artisjokkene i 20- 30 minutter eller til de er myke. Legg artisjokkene i en beholder og hell over kraften. Avkjøl til artisjokkene er romtemperert. De kan oppbevares i kjøleskapet i en uke. Så til salaten: Skrell sølvløken. Kok opp saltet vann i en stor kasserolle. Kok løken i to minutter og skyll den umiddelbart i iskaldt vann. Ha erter i en liten kjele med saltet vann og kok opp. Skyll ertene umiddelbart i iskaldt vann. Bland en enkel dressing av sitron, hvitvinseddik og olivenolje. Bland hjertesalat med syltet gulrot, artisjokker, sølvløk og erter. Ha i dressingen like før servering. Salaten serveres med oppskåret baguette. HUSK AT ALLE MORGENBLADETS ABONNENTER KAN ADMINISTRERE SITT EGET ABONNEMENT PÅ Dette kan du blant annet bruke Min Side til: • Endre fakturaadresse • Endre leveringsadresse • Bestille ferieomadressering • Bestille feriestopp • Bestille gaveabonnement • Lese siste utgave av Morgenbladet på PDF debattredaktør Marit K. Slotnæs tel: 21 00 63 30 [email protected] redaksjonssjef samfunn Tove Gravdal tel: 21 00 63 12 [email protected] redaksjonssjef kultur Ane Farsethås tel: 21 00 63 21 [email protected] journalister Bjarne Riiser Gundersen [email protected] Sten Inge Jørgensen tel: 21 00 63 13 [email protected] Marius Lien tel: 21 00 63 29 [email protected] Lasse Midttun tel: 21 00 63 14 [email protected] Maria Berg Reinertsen (permisjon) [email protected] Simen Sætre (permisjon) [email protected] Jon Kåre Time tel: 21 00 63 33 [email protected] Maren Næss Olsen (vikar) tel: 21 00 63 19 [email protected] Gudmund Skjeldal (vikar) tel: 21 00 63 16 [email protected] Tor Øystein Vaaland (vikar) tel: 21 00 63 11 [email protected] fotojournalist Ellen Lande Gossner tel: 21 00 63 06 [email protected] desksjef Børre O. Haugli tel: 21 00 63 05 [email protected] redigerere Jo T. Gaare tel: 21 00 63 07 [email protected] Tone Velldal tel: 21 00 63 03 [email protected] korrekturleser Cato Fossum tel: 21 00 63 44 [email protected] layoutsjef Kristoffer Nilsen tel: 21 00 63 41 [email protected] abonnementssjef Siri Holstad Johannessen Tel: 21 00 63 40 [email protected] løssalgssjef Toni Hoffsbakken tlf: 400 83 393 [email protected] annonsesjef Espen Håseth tel: 920 40 224 [email protected] annonsekonsulent Robby Gundersen tel: 415 87 146 [email protected] Markedsmedarbeider Stine Kaasa tel: 21 00 63 41 [email protected] kontor- og administrasjonsansvarlig Kirsti Bremer Øvrebø tel: 21 00 63 10 [email protected] trykkeri: Nr1Trykk as, Lillestrøm faste bidragsytere Magnus Andersson, Carina Elisabeth Beddari, Thomas Reinertsen Berg, Ine Therese Berg, Erik Bjerck-Hagen, Søren Birkvad, Martin Bjørnersen, Hans Blix, Aslak Bonde, Øivind Bratberg, Mikkel Bugge, Laura Djupvik, Siv Dolmen, Øystein Elgarøy, Bernhard Ellefsen, Thomas Hylland Eriksen, Trond Berg Eriksen, Ulrik Eriksen, Nikolai Fjeld, Lars Mørch-Finborud, Carl Joakim Gagnon, Erling E. Guldbrandsen, Henning Gärtner, Hans Petter Graver, Svein Egil Hatlevik, Christian Haugen-Flermoe, Mette Hellenes, Cecilie Hellestveit, Gudmund Hernes, Dag O. Hessen, Olaf Haagensen, Torbjørn Røe Isaksen, Cornelius Jakhelln, Helge Jordheim, Solveig Langvad, Janike Kampevold Larsen, Mari Lending, Audun Lindholm, Jakob Lothe, Louiza Louhibi, Kari Løvaas, Ane Nydal, Frode Nyeng, Karin Nygård, Tommy Olsson, Mohammed Omer, Torbjørn Oppedal, Marit Paasche, Elisabeth Frøysland Pedersen, Willy Pedersen, Maja Ratkje, Anders Romarheim, Frank M. Rossavik, Johannes Rø, Axel Sandberg, Knut Schreiner, Jørgen Sejersted, Kamilla Simonnes, Nora Simonhjell, Kjetil Sletteland, Knut SteneJohansen, Kristopher Schau, Camilla Stoltenberg, Johan Storm, Margreta Stølen, Espen Søbye, Gunnar M. Sørbø, Jan Inge Sørbø, Sigurd Tenningen, Erik Tunstad, Stein Tønnesson, Øystein Vidnes, Øyvind Vågnes, Herman Willis, Sigurd Ziegler © MORGENBLADETS RETTIGHETER All utgivelse av stoff i Morgenbladet skjer kun i henhold til Morgenbladets generelle vilkår for rettigheter til stoff. Publiseringsvilkårene gjelder for så vel honorert som ikke-honorert stoff. Vilkårene innebærer bl.a. at Morgenbladet betinger seg til rett til å arkivere og utgi stoff i elektronisk form fra Morgenbladets elektroniske redaksjonsarkiv eller andre databaser som Morgenbladet har avtaler med. Dette innebærer også publisering på internett og liknende. Innsendere av stoff kan, etter spesiell avtale med Morgenbladet, i hvert enkelt tilfelle, reservere seg mot at deres stoff distribueres til Morgenbladets kunder fra det elektroniske redaksjonsarkivet. Morgenbladet arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig avisomtale, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund, som behandler klager mot pressen i pressetiske spørsmål. Adresse: PFU, Rådhusgaten 17, Postboks 46 Sentrum, 0101 Oslo abonnementspriser: 3 mndr. ordinær pris kr. 395,- student kr. 198,6 mndr. ordinær pris kr. 760,- student kr. 380,12 mndr. ordinær pris kr. 1 470,- student kr. 735,24 mndr. ordinær pris kr. 2 790,betingelser: Abonnementet løper til det sies opp. Prisendringer LOGG DEG ENKELT INN PÅ WWW.MORGENBLADET.NO/MINSIDE WWW.MORGENBLADET.NO TELEFON: 23 33 91 80 forhåndsvarsles gjennom annonse i Morgenbladet. Den nye prisen gjøres gjeldende også for abonnement som før prisendringen er forskuddsbetalt etter tidligere pris. annonsefrister: Bestilling: Tirsdag kl 12. Materiell: Onsdag kl 12. adresse: Karl Johans gate 25, 0159 Oslo. tel: 21 00 63 00 fax: 21 00 63 01 ekspedisjon: Mandag–fredag, 9.30–15.30 www.morgenbladet.no • [email protected] 56 morgenbladet 1.–7. juni 2012 returadresse: Postboks 265 Økern 0510 Oslo Kundeservice: 23 33 91 80 Sentralbordet: 21 00 63 00 Annonse: 920 40 224 Tips? Innspill? Respons? Send e-post: [email protected] [email protected] [email protected] Hvor ble det av planøkonomien? Den lever – i beste velgående. lite innovasjon. Og folk ble lei av å vente, for eksempel på «å få» telefon. I land etter land Historie er ikke bare fortellinger om fortiden. ble de gamle statsmonopolene – for eksempel televerkene – omdannet til selskaper, som Like ofte er de innlegg i dagens debatt om Telenor. Denne utviklingen skjøt fart etter hvordan fremtiden bør formes – altså bent Murens fall i 1989, med nyliberalismen som frem politikk med andre midler. Jens Arup ideologisk overbygning. Konklusjonen var at Seips berømte Ettpartistaten var ikke bare en planøkonomien havnet på historiens skrapbeskrivelse av, men et hugg mot Arbeiderhaug. partiet. Når den feterte britiske historikeren Kanskje er det en for rask konklusjon? Niall Ferguson skriver om sivilisasjoner eller penger, er det innlegg i den løpende debatten Kanskje maskerer denne versjonen av histoom globalisering – eller i striden om hvorvidt rien en stadig mer omseggripende planøkonomi? man bør kutte eller øke offentlige budsjetter Kredittilsynet ble formelt etablert i 1986 og for å skape vekst. Derfor finnes det så mange versjoner av historien. De fleste av dem er feil. har fått utvidete fullmakter og oppgaver – fra 2009 under navnet Finanstilsynet. Oljesekto Ta den versjon av etterkrigshistorien som ren er selvsagt gjennomregulert og detaljplansier at den store politiske strid sto om økolagt – Oljedirektoratet kom samme år som nomiske systemer – altså kapitalisme og Statoil. Alt du kjøper av elektrisk utstyr må kommunisme. Den gikk også som en strid godkjennes av Nemko. Det er kommet både mellom planøkonomi og markedsøkonomi flere bestemmelser og nye lover om revisjon innen stormaktsblokkene. og revisorer, om regnskap og om bokføring. Brønnøysundregistrene har over et halvt Er det noe man ikke kan overlate tusen ansatte. Uten EU-kontrollen av bilen får du ikke kjøre – og ja, verkstedet som kontroltil markedet, er det markedet lerer må være godkjent av Statens vegvesen. Nilu overvåker luften du trekker gjennom selv. nesen, Mattilsynet passer på det du putter i munnen – og hvordan kua har det på båsen. Planøkonomien gikk, enkelt sagt, ut på at Studieplasser tildeles av staten, Finansdeden sentrale statsmakten skulle ta kommandoen i økonomien: bestemme hva som skulle partementet bestemmer lånerammen for Lånekassen, Norges Bank vokter prisstigninproduseres, hvor, av hvem – og for hvem, gen. Medietilsynet kontrollerer kringkasting, altså hvordan produksjonsresultatet skulle reklame, sponsing, og er medeier i Norsk fordeles mellom sosiale grupper. opplagskontroll som styrer fordelingen av Troen på planøkonomi var mest utbredt pressestøtten. Hvor og hvordan du kan bygge rett etter krigen. Dels var den en dyd av nødhus avgjøres av reguleringsplaner, bygningsvendighet: Mangelen på varer var så stor at fornødenheter som mat og hus måtte komme forskrifter, brannforskrifter, helseforskrifter – og ja, i ISO-regler. Vi ville neppe våge oss ut først. Og godene måtte deles likt og strengt. på tur uten skipskontroll, luftfartskontroll og De bemidlete kunne ikke favoriseres – rasjobilkontroll. Eksemplene kan dynges på. neringskort ga alle borgere like mye kaffe, Så for dem som faller hen til sukker eller brød per måned. Og Husbanken mantraet «overlat det til markesatte grenser for hvor store boliger folk fikk det», kan man bare spørre: Ja, bygge – kvadratmeterne måtte tildeles etter men til hvilket? For markebehov, ikke etter betalingsevne. Folk sluttet det er ikke ett – de er mange opp om systemet – det hadde fungert under og de er alle ulike. Vil man selve krigen. vite hvordan de fungerer, kan Selv i USA ble krigsproduksjonen orgaman ikke gå til den mikroønisert under sentral ledelse. Etter krigen konomiske læreboken. Man fikk økonomene et nytt redskap i form av må gå til Lovdata, og se på nasjonalbudsjetter. Her hjemme kom denne regler og forskrifter – og ellers styringsfilosofien til uttrykk i alt fra valutarepå støtteordninger og overføringuleringer (du måtte søke Norges Bank om ger og avgifter. De virkeliggjør du ville bruke penger i utlandet: Luksusvarer de planene vi utvikler – i stadig måtte vike for nødvendighetsartikler) til storsatsinger som Nord-Norge-planen og oppbyg- større omfang, på stadig flere gingen av Jernverket. I Norge ble importen av felter og i stadig nye former. Det er ikke så rart. For er det biler frigitt først i 1960. noe man ikke kan overlate til mar Men en slik statsstyrt koordinering ble kedet, er det markedet selv. teknisk vanskelig, ga fallende effektivitet og for 70 år siden 2., 5. og 6. juni 1942 Slekten Gilinsky (NTB) Sjefen for Justisdepartementet meddeler: I «Hvem er hvem i jødeverdenen» – en brosjyre som har været solgt i bokladene – er oppført den her i landet bosatte slekt Gilinsky (Schilinsky). Justisdepartementet har funnet det godtgjort at de i brosjyren oppførte fire medlemmer av slekten Gilinsky (en gammel russisk adelsslekt) ikke er av jødisk opprinnelse og således på ingen måte hører hjemme i den nevnte brosjyre. Omkring Hirdstafetten Den vakre gymnastikkopvisning av 120 unge hirddamer, den uforglemmelige defilering til slutt, de senkede faner, de rungende, tusentallige Heil og Sæl-rop for Føreren, den spennende kamp i løypa og inne på banen, alt dette til sammen utgjør Hirdstafetten 1942, denne vårs aller vakreste eventyr. S.S.- menn gir et eksempel Besøk i en mønsterlandsby ved Østfronten. Av Ss. Oberschütze Osvald Olsen, KBA, 5 Zug, S.S. Div. Viking. Russerne gjorde nok store øyne da vi ryddet ut alt svineriet og ominnredet de fæle bulene deres, men nu er de begeistret. Ja, med landsbyen U. har SS-mennene gitt et eksempel, et lite fingerpek, om hvordan det i fremtdien vil se ut i disse triste, men fruktbare egne. Quisling var begeistret da han besøkte mønsterlandsbyen, og likeså minister Riisnes. På plassen utenfor spilte SSmennenes musikkkorps melodier av Grieg. På mange vis har russerne i U. fått merke germansk civilisasjon og de rister oppgitt på hodet hvis nogen våger å påstå at det er noget som heter «russki kultur». Slagmarken ved Charkov. Stockholms-Tidningens korrespondens i Berlin, Bertil Svahnström: Soldater var nettopp i ferd med å fange inn de mange hundre hester som løp omkring. Øyet møtte stadig det samme syn: Ufattelige mengder sovjet-russisk krigsmateriell strødd utover marken. Hest ligger ved siden av hest og soldat ved siden av soldat. Ingenting er ryddet vekk etter stukas-angrepene om morgenen den 27. mai. Gudmund Hernes Forsker ved Fafo og professor ved BI. Louiza Louhibi, Torbjørn Røe Isaksen og Gudmund Hernes skriver hver tredje uke på baksiden. Illustrasjon: Marvin Halleraker SAMFUNN Les neste uke: IDEER KULTUR BØKER Møt forskningens mesen: Fred Kavli. Hvordan skal man plassere amerikanske politikere på en norsk politisk skala? Harald Grenne om Saint Etienne og livet. Samtale med Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart.
© Copyright 2024