Fred og frihet nr. 2/2012

fred og frihet
Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 2/2012
Den giftige arven
fra Sellafield
Forbud mot
uranvåpen
IKFFs landsmøte
2012 i Hamar
Eva Fidjestøl
Katsumi Furitsu
Referat og uttalelser
fred og frihet
fred og frihet utgis av
Internasjonal kvinneliga
for fred og frihet (IKFF).
Redaksjonsgruppe
for 2/2012
Gro Eriksen
Eva Fidjestøl
Barbara Gentikow
Camilla Hansen
Kari Hartveit
Ingegerd Lorange
Grethe Nielsen
Layout
Camilla Hansen
Forsidebilde
Shutterstock.com
Baksidebilde
Shutterstock.com
Trykk
Bedriftstrykkeriet A/S
Kontakt
IKFF
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Telefon:
93089644
Fax
23010301
E-post
[email protected]
Hjemmeside
www.ikff.no
Frist for innlevering av stoff
til fred og frihet nr. 3/2012 er
1. august.
Tema for nr. 3/2012 er vann.
INNHOLD
02
Innhold
03 Leder: Vår sikkerhet - et
kjernespørsmål
04
Forsvaret vil vinne våre
«hjerter og sinn»
06Sellafield
08 WHO og IAEA
10 Modernisering av
atomvåpen
12 Vitenskapelig og
medisinsk begrunnelse
for et forbud mot uran
våpen
14 Aktuelle atomspørsmål
16 Norsk atomavfall, norsk
ansvar
17
Natasja fra Tsjernobyl
18 Kasakhstans modige
kvinner
19
IKFFs landsmøte 2012
22
Landsmøtets uttalelser
23
Sidsel Andersen
24
Margrethe Tingstad
26
IKFF Norden rundt
27
Costarikaner valgt
til president i
verdens eldste
kvinneorganisasasjon
28Debatt
30Bokomtale:
Kvinnen bak fredsprisen
Leder.
K. MARGRETHE TINGSTAD
Leder, IKFF Norge
Vår sikkerhet - et kjernespørsmål
På vårt landsmøte i april ble boken «Kvinneblikk på ukontrollerbare effekter. Forbudet gjelder også trusler om
atomenergi» presentert. Boken er nesten i sin helhet skrevet bruk. Et internasjonalt lovforbud mot atom- og uran-våpen
av våre medlemmer, og har artikler som spenner fra vår daglige må komme.
Etter det vi vet, er ni stater per i dag i besittelse av
atomhverdag med naturlig stråling, til de store truslene
mot våre liv som atomenergi og atomvåpen representerer. atomvåpen: Kina, Korea, Frankrike, India, Israel, Pakistan,
Vår avtroppende leder, Dagmar Sørbø, har forordet i boken, Russland, Storbritannia, og USA, som også her er høyest og
og hun omtaler IKFFs 65 år som vaktbikkje. Det henspeiler på sterkest. USA bruker store ressurser på modernisering av
vår verdenskongress i 1946 og kravet fra kongressen om en atomvåpen, samtidig som landet er i dyp økonomisk krise,
atomvåpenfri verden og kontroll med kjernefysisk virksomhet. og til tross for at Obama har en erklært målsetting om en
FNs sikkerhetsråd vedtok i 2009 en resolusjon om å fjerne atomvåpenfri verden.
De tre statene som ikke har skrevet under «ikkespredverdens atomvåpen. I vår ble det avholdt et møte i Sør-Korea
hvor 53 av verdens ledere diskuterte atomsikkerhet, men det ningsavtalen» (NPT), India, Israel og Pakistan (Nord- Korea
var ikke først og fremst handlingsplan for en atomvåpenfri skrev først under, men trakk seg senere fra samarbeidet), sier
verden som sto på dagsorden. Kjernefysisk terrorisme er rett ut at de ikke ser for seg en nedrustning. Tvert om satser de
et skrekkscenarium, og Stoltenberg, Obama og kolleger er på modernisering av sine atomvåpen. Det kan ikke fortsette å
opptatt av at atomvåpen ikke havner i gale hender. Historien være opp til atomvåpenførende land å bestemme når de skal
har sett rollebytter for «good guys» og «bad guys», og en av destruere sine arsenaler.
Atomvåpen og atomenergi repde selverklærte gode parter har sågar
resenterer en irrasjonell utvikling,
brukt atomvåpen i krig.
India og Pakistan demonstrerte
«kostnader ved utvikling og hvor vi risikerer å ødelegge vårt eget
for å skaffe energi, og
nylig hver for seg med en ukes
fornyelse av atomvåpen går livsgrunnlag
under påskudd av å skulle skape
mellomrom hvor høyt de kunne skyte
på bekostning av miljøet og sikkerhet. I virkeligheten er det slik at
raketter (som er bygget for å bære
kun noen få og store tjener penger på
atomvåpen). Dette er mer enn en
innbyggernes behov.»
denne industrien, mens vi alle bærer
livsfarlig guttelek. Nye analyser av
en enorm risiko. Norge har også sine
disse landenes økonomi viser at
kostnader ved utvikling og fornyelse av atomvåpen går på svin på skogen når det gjelder å tjene penger på ikke-etiske
produksjoner. Det norske oljefondet er en sparegris med
bekostning av miljøet og innbyggernes basale behov.
Opprustning og prioritering av militær styrke svekker delvis tvilsomt mageinnhold, som også i 2011 skal ha næret
lands evne til å hamle opp med viktige samfunnsutfordringer. seg på atomvåpenproduksjon.
Landsmøtet oppsummerte de mange temaene vi arbeider
En fortsatt militær opprustning betyr ikke bare at store deler av
verdens ressurser avledes fra viktige tiltak mot miljø-, energi-, med, og understreker hvor mye som fortsatt krever vår
og finanskriser, men det styrker også de mange institusjonene oppmerksomhet. Når vi ser skjevfordelingen av ressurser og
som beriker seg på blant annet våpenhandel og kriger. Vår den store underdekningen av menneskers sikkerhet og basale
statsminister påpekte i vår det uvirkelige ved at Nord-Korea behov, er det vanskelig ikke å konkludere med at den enorme
kan lage atomvåpen når barna i landet lider av sult. Det som ressursbruken på militarisme er en av verdens største trusler.
Nedrustning er et komplekst tema, som henger sammen
er minst like uvirkelig, er at vi fortsatt tillater at noen land
med maktspill, økonomisk kamp, gamle uavklarte konflikter,
oppbevarer og utvikler nye atomvåpen.
Hensikten med moderniseringsprogrammene for atom- mistillit, og ikke minst voksende forskjeller i menneskers
våpen er å sikre at atomstatenes eventuelle trusler er reelle. livsvilkår. Makt og rikdom samles på toppen blant de få, som
Atomindustrien truer hvert enkelt menneske på jorden, og nettopp blir beskyttet av de militære systemer vi er avhengige
er fortsatt med i rustningskappløpet trass i alle lover som av å bygge ned. Vi må sørge for at den politiske debatten om
tilsier at det burde være forbudt. Folkeretten forbyr bruk av militær nedrustning og forbud mot atom- og uranvåpen ikke
våpen som ikke kan skille mellom sivile og stridende, og har blir «en sovende hund», og fortsette på post som vaktbikkje.
fred og frihet 2/2012
3
Forsvaret vil vinne våre
«hjerter og sinn»
I 1940-45 gjaldt det en klassisk forsvarskrig av eget land. Men i Afghanistan fungerer
Norge selv som en okkupasjonsstyrke, og bombingen av Libya er veldig langt fra å
være et forsvar av Norge.
AV BARBARA GENTIKOW
Norge har vært dypt involvert i tre lite
hederlige og lite ærefulle kriger i de
siste ti år: Afghanistan, Libya og Irak, og
det ser ut som om vi skal være med til
flere. Det er alarmerende at vi nettopp i
en slik situasjon blir utsatt for en massiv
propaganda for «Krig, heder og ære» (BT,
8. 5. 2012, skrevet av Brigader Geir Anda,
Forsvarets veteraninspektør).
Afghanistan, Libya og Irak
Afghanistankrigens mål og mening ble
aldri overbevisende klarlagt, verken for
soldatene eller for oss på hjemmefronten.
De fleste er enige i at krigen er tapt, etter
10 års kamp, men den fortsetter, med en
vanvittig militarisering av det afghanske
samfunnet som ikke kan føre til annet
enn en uendelig lang borgerkrig etter
vår tilbaketrekning.
Bombingen av Libya, med Norge
som en av de mest ivrige deltakere,
hadde som mandat (FN) å beskytte
sivilbefolkningen gjennom opprettelsen av en flyforbudssone. Mandatet
ble brutt på det groveste ved at
bombetoktene hjalp opprørerne til et
regimeskifte, inklusive likvideringen av
statslederen. Resultatet er at landet har
blitt bombet tilbake til et stammesamfunn, med utallige bevæpnede grupper
som har skapt anarki og forsterker
sivilbefolkningens lidelser.
I tillegg har Norge, i hvert fall
med noen spesialstyrker og i noen år
(saken er en av fredsnasjonens mange
hemmeligheter – fritt etter Erling Borgen) deltatt i krigen mot Irak (2003
-2011). Dette var en krig som fra
starten var direkte folkerettsstridig og
som, med sine fabrikerte «bevis» av
masseødeleggelsesvåpen, var en av de
4
fred og frihet 2/2012 mest løgnaktige kriger i verdenshistorien så langt.
USA: et hederlig forbilde?
I disse krigene har fredsnasjonen Norge
fulgt USA, verdens største krigsnasjon
og en av vår tids største krigsforbrytere.
Noen av disse forbrytelser er testing
av nye våpen på levende mål (fra
atombombene mot Hiroshima og
Nagasaki over Napalm og Agent Orange mot Vietnam til utarmet uran mot
Irak og dagens likvidasjoner ved hjelp
av droneangrep), våpenleveringer til
udemokratiske regimer og opprørsstyrker, en brutal behandling av sivilbefolkningen i okkuperte områder og
«Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel
for å legitimere krig.»
ulovlige interneringer og tortur av krigsfanger.
I USA minker oppslutningen om
landets kriger i befolkningen. Også den
norske regjeringen har begynt å slite
med sin militærpolitikk. Vi vil komme
oss ut av det afghanske marerittet.
Norsk våpenindustri debatteres. Det
protesteres mot det monstrøse innkjøp
av F-35-bombefly, en investering som
tyder på at Norges militærpolitikk har
låst seg fast til fortsatte angrepskriger
ute i verden.
For å sikre vår oppbakning av
pågående og nye angrepskriger har
regjeringen satt i gang en storstilt PRkampanje for å vinne våre «hjerter og
sinn», etter læremesteren USAs poetiske
slagord «hearts and minds». Eksempler: En propagandafilm, en annonsekampanje og en omdefinering av 8.
mai.
«Redd menig Osen»
Året 2012 begynte med en film, «Redd
menig Osen», som NRK1 sendte som
serie i seks deler. Her skulle vi le over
en tåpelig pasifist som gjennomgår alle
militærets avdelinger i løpet av serien,
flyvåpen, marine etc., som i en klassisk
vervefilm. Han oppfører seg som en idiot
i alle øvelser han deltar i og alle hans
kritiske innvendinger blir etter hvert
gjort til skamme. Militærets posisjon
vinner, pasifismen taper. Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent
middel for å legitimere krig.
Jeg vet ikke hvor vidt forsvaret var
involvert i ideen til og finansieringen
av denne propagandafilmen; forsvaret
stilte i hvert fall sine kampavdelinger og
soldater til rådighet for opptakene. Men
det er også et poeng at statskanalen NRK
sendte denne filmen. Mediene har alltid
spilt en sentral rolle for krigspropaganda:
En krig uten medienes støtte er faktisk
ikke mulig i dagens verden.
Nesten samtidig begynte forsvarsdepartementet å kjøpe annonseplass i
landets papiraviser, på nett og på kino,
for å reklamere for Norges internasjonale
operasjoner. Prisen for denne kampanjen er på 7,7 millioner kroner, en
ganske drøy sum for å kjøpe seg sympati
og å verve nye soldater – for kriger som
angivelig er så gode at man skulle tro
at verken befolkningen eller soldater
trengte å bli overtalt?
En tosidig annonse fra BT (27. 4.)
opplyser om at «over 100 000 nordmenn
Foto: Shutterstock
har tjenestegjort i 100 internasjonale
operasjoner i mer enn 40 land». Jeg
skal ikke tvile på soldatenes gode
hensikter og jeg påstår ikke at alle
disse operasjonene var problematiske.
Men særlig i det siste årtiet kan man
tvile på at regjeringen alltid har sendt
soldatene ut til hederlige oppdrag
eller har brukt hederlige argumenter
for å gjøre det. Det er forskjell mellom
klassiske blåhjelmsoperasjoner med
fredsbevarende styrker og de skarpe
angrep mot Taliban i Afghanistan som
forsvarsministeriet nettopp har rost, etter
i alle år å ha påstått at norske soldater
var humanitære hjelpearbeidere i uniform. «100 operasjoner» var altså ikke
nødvendigvis 100 hederlige og ærefulle
operasjoner.
Samme annonse sier at «8. mai skal
vi vise at vi hedrer deres innsats». Her
blandes den norske frigjøringskampen
fra 1940-årene med dagens «out-ofarea»-operasjoner under fellesnevneren
«fred og frihet».
Omdefinering av 8. mai
Den 8. mai i fjor utvidet regjeringen
den tradisjonelle frigjøringsdagen til en
offentlig seremoni for alle veteraner.
Norske motstandfolks «kamp for fred
og frihet» mot den tyske fascistiske
okkupasjonen er en sann beskrivelse
av det som foregikk den gang. Det
var en klassisk forsvarskrig av eget
land. Men det som foregår i dagens
internasjonale operasjoner kan neppe
betegnes som forsvar av norsk jord. I
Afghanistan fungerer Norge selv som
en okkupasjonsstyrke og bombingen av
Libya er veldig langt fra å være et forsvar
av Norge.
Stoltenbergs heder
Seremonien ble gjentatt i år og
Stoltenberg leverte blant annet denne
formuleringen: «Våre eldste veteraner
tjenestegjorde under andre verdenskrig.
Våre yngste veteraner hindret i fjor
et varslet folkemord». Det siste er et
hedersbevis for bombingen av Libya og
det kaos den har etterlatt frem til i dag.
Ellers fremhevet Stoltenberg at det skal
bli en større og tydeligere markering av
veteranene framover. Det kan være at
han endelig har innsett hvor skammelig
skadde veteraner er blitt behandlet hittil
og prøver å gjøre det godt igjen. Det
kan også være en forberedelse på at den
siste kontingent av norske soldater fra
Afghanistan neppe kommer hjem som
seierherrer. Og det kan være at han talte
om kommende kriger.
Fredelige konfliktløsninger
I en slik situasjon bør vi nekte å åpne
våre hjerter og sinn for pågående og
nye angrepskriger og økt militarisering.
Fremtiden ligger i alternative, fredelige
konfliktløsninger.
Barbara Gentikow er professor i medievitenskap og styremedlem i IKFF Bergen.
Kronikken sto første gang på trykk i
Bergens Tidende 15. mai 2012.
fred og frihet 2/2012
5
Den giftige arven frå Sellafield
Det må bli slutt på gjenvinning av brukt atombrensel, produksjon av MOX og bygging av
nye atomreaktorar i Sellafield
AV EVA FIDJESTØL
«Stopp Sellafield» er eit dårleg slagord.
Det held dei på med sjølve no, og har
tenkt å bruke omkring hundre år på
det. I denne perioden må det vere
mange arbeidsplassar i Sellafield og det
må løyvast mykje pengar til arbeidet
som går føre seg der. Aktiviteten med
nedbygging av anlegg, sortering og
behandling av alle typar radioaktivt avfall
må aukast. Det vi ønskjer skal stoppe så
snart som mogeleg er: gjenvinning av
brukt atombrensel, MOX produksjon,
drift og bygging av nye atomkraftverk
og vedlikehald og modernisering av
atomvåpen.
I 1947 overtok det britiske forsyningsdepartementet ein våpenfabrikk
på ein stad med namnet Sellafield på
kysten av Vest Cumbria. Her bygde
dei eit gjenvinningsanlegg for brukt
atombrensel (B204) og tre grafittmodererte atomreaktorar, og heile anlegget fekk namnet Windscale. Dette
var starten på det engelske atomvåpenprogrammet. I 1957 skjedd det
ei alvorleg ulukke i ein av reaktorane
og anlegget endra namn tilbake til
Sellafield. I 1959 hadde England åtte nye
Magnox- reaktorar i gang og det brukte
brenselet frå alle vart sendt til Sellafield
til gjenvinning for å skaffe våpenplutonium. Magnox er ein reaktortype
som gir lite straum, men er praktisk for
å produsere plutonium til våpen. Til
saman vart det bygd 26 reaktorar av
denne typen og frå 1964 vart dei også
brukte til straumproduksjon. I 1994
annonserte den britiske regjeringa at
all produksjon av plutonium til våpen
var slutt. Dei siste fire reaktorane av
denne typen skal stengast i 2012.
Behandlinga av avfallet frå atomvåpenprogrammet var hemmeleg, og
store mengder med radioaktivt avfall
vart dumpa rett i sjøen. Berre av det eine
stoffet plutonium har ein rekna ut at 182
kilogram vart dumpa gjennom røyr ut
i Irskesjøen i perioden 1952 – 1995. Ny
forsking viser at plutonium ikkje ligg
trygt grave ned i sedimenta på botnen
av Irskesjøen slik ein har trudd. Det har
6
fred og frihet 2/2012 blitt ført med havstraumar nordover og
inn i Nordsjøen og det er funne spor av
dei gamle utsleppa frå Sellafield heilt
opp i Barentshavet.
Eigarskapet til Sellafieldanlegga
har endra seg mange gonger. I dag
er eigaren Nuclear Decommissioning
Authority (NDA), som er eit nyoppretta
selskap. NDA fekk som oppgåve å lage
langtidsplanar for nedbygging av
atomanlegg, lagring og behandling
av avfall. I sin første strategiplan i 2006
gjer dei greie for korleis oppryddinga i
Sellafield skal vere avslutta i 2120. Men i
den planen er ikkje deponi for det mest
radioaktive og langliva avfallet tatt med.
Fissilt materiale som plutonium (Pu) og
høganrika uran (HEU), nok til tusenvis
atomvåpen, ligg i dag ikkje trygt nok
lagra inne på område i Sellafield. Ein
liten del av dette er militært, mens det
meste er sivilt. Utarma uran (DU) i form
«MOX kan omdannast til
atomvåpen, er brennbart og
kan ureine store områder»
av oksid, metall og gassen UF6 er også
lagra fleire stader og nokre av desse
lagera er militære.
Det som er den store utfordringa
for NDA er at ved sida av den krevjande
nedbygginga og sikring av radioaktivt
avfall må dei også drive kommersiell
drift, både for å oppfylle kontraktar
med innanlandske og utanlandske
kundar, og for å tene pengar. I tillegg
går produksjonen føre seg i gamle og
mangelfulle anlegg. Det er regjeringa
som løyver pengar til nedbygginga i
Sellafield, og det blir viktig for NDA å
kunne redusere skattebetalarane sine
bidrag ved hjelp av eigne inntekter.
Gjenvinningsanlegget THORP (Thermal
Oxide Reprocessing Plant) som vart
opna i 1994 for å gjenvinne brukt
brensel frå UK sine AGR-reaktorar og
brukt brensel frå LWR-reaktorar frå
utanlandske kundar, har aldri fungert
etter planen, og er i dag mange år på
etterskot. NDA ønskjer å stenge både
B-205, som gjenvinn brukt brensel frå dei
gamle Magnox-reaktorane, og THORP så
snart alle kontraktane er oppfylte.
MOX-anlegget, Sellafield MOX-Plant
(SMP), som vart opna i Sellafield i 2001,
har heller ikkje fungert slik som panlagt.
Der blir det produsert eit brennstoff,
MOX, som består av ei blanding med
plutonium- og uranoksid og kan brukast
i spesialbygde eller ombygde reaktorar.
England har ingen slike, så produksjonen
i SMP har gått til utanlandske kundar,
det meste til Japan. Dette stoffet blir
transportert over halve kloden på båtar
med kanoner og væpna vaktmannskap
og godt brannsløkkingsutstyr.
Det gjeld ikkje å ta for stor risiko.
MOX kan omdannast til atomvåpen, er
brennbart og kan ureine store område
ved kollisjonar og forlis. Reaktor 3 i
Fukushima brukte MOX brensel. Irland
protesterte mot bygginga av MOXfabrikken i Sellafield og dei gjekk til sak
mot Storbritannia, og stemde dei inn
for FN sin havrettsdomstol for å stanse
fabrikken. Norge støtta Irland og såg på
MOX-produksjonen som uønskt fordi
det ville bety meir gjenvinning og meir
radioaktiv forureining langs den norske
kysten.
Samtidig ga den norske Regjeringa
støtte til den internasjonale MOXforskinga som har gått føre seg i
Halden i mange år. I Halden hadde dei
samarbeidd med Sellafield om utvikling
av dette brenselet samtidig som Norge
protesterte mot gjenvinning og MOX
produksjon i Sellafield. Miljøvernminister
på den tida, Børge Brende sa at han
såg paradokset, men han hevda at
fordi bruken av MOX truleg ville auke i
omfang trass i norsk motstand, kunne
forskinga i Halden bidra til at bruk av
MOX i atomkraftverk i nærområda våre
blei tryggast mogeleg. I august 2011
vedtok NDA å stenge SMP for godt og
det blir no diskutert om det skal byggast
eit nytt MOX-anlegg. Storbritannia har
også vedteke å bygge ein ny generasjon
Foto: Shutterstock
av moderne atomkraftverk og eit av
desse skal ligge i Sellafield.
I januar 2012 kom det melding om
at Regjeringa i Storbritannia har bestemt
at lageret av sivil plutonium på over 100
tonn skal brukast til å produsere MOX.
Dette kan ikkje starte opp før tidlegast
i 2028, sidan eit nytt MOX-anlegg må
vere operativt. Det er klart at fjerning
av plutoniumlageret i Sellafield vil
redusere faren for lokal forureining,
terrorisme og spreiing av fissilt materiale
som kan brukast til atomvåpen. Men
å produsere store mengder MOX
skaper nye problem, som risiko ved
transport, produksjon og bruk. Til slutt
får ein eit radioaktivt avfall som er meir
problematisk enn avfallet etter bruk av
uranoksidbrensel. Uavhengige forskarar
og anti-atom-organisasjonar hevdar
at plutonium bør deponerast etter
metoden «immobilisering». Det betyr at
plutonium blir glasifisert og lagra saman
med høg-radioaktivt avfall slik at materi-
ale blir sjølvvernande, og plutonium
blir dermed utilgjengeleg på grunn av
dei høge strålingsverdiane. Det hindrar
tjuveri frå personar som kunne tenkje
seg å lage enkle atomvåpen eller skitne
bomber. Problemet er at Storbritannia
ikkje har deponi for slikt avfall. Dei har
heller ikkje konkrete planar om å bygge
slike anlegg. Nett no løyver Storbritannia
store pengar til moderniseringsprogram
for atomvåpna sine og må sette sikring
av farleg atomavfall på vent. Dette
burde Norge protestere mot. Skjer det til
dømes ei ulukke i tankane med flytande
atomavfall i Sellafield kan det føre til
meir radioaktivt nedfall over Norge enn
det vi fekk etter Tsjernobylulukka. Dette
skriv Statens Strålevern i ein rapport
som kom i fjor.
Våren 2003 trudde mange i Norge at
Sellafield–problemet var løyst for godt.
Då kom det i stand ein viktig avtale
mellom miljøvernministrane Michael
Meacher og Børge Brende og fagfolka
deira. Dette førde til at ein ny metode
for å felle ut isotopen Tc-99 (technetium)
vart teken i bruk og dette stoffet som
før gjekk rett i sjøen i store mengder
vart frå då av lagra på land. I 1994 auka
utsleppa av Tc-99 mykje på grunn av eit
nytt reinsanlegg (EARP) som ikkje reinsa
vekk technetium sidan det var oppløyst
i vatnet. To år seinare målte Strålevernet
i Norge høge verdiar av Tc-99 i sjøplanter
og sjødyr langs kysten. Store aksjonar
og innsats i ulike internasjonale fora
førde til løysing av dette problemet,
eller ei flytting av det. Tc-99 har ei
halveringtid på 213.000 år. Vi slepp å
få dette stoffet i fisken vår slik vi frykta,
men lagra i fast form som no ligg på
land må før eller sidan deponerast trygt,
helst i ein periode på ti halveringtider.
Eva Fidjestøl er atomfysiker
og styremedlem i IKFF.
fred og frihet 2/2012
7
Kan vi stole på det internasjonale
Det er ei interessekonflikt mellom Verdens helseorganisasjon (WHO), som har som mandat å ta va
som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda.
AV EVA FIDJESTØL
Konflikten mellom dei som ønska
å utvikle den sivile og militære
atomindustrien på 1950-talet og dei
ansvarlege for folkehelsa, vart løyst
gjennom ein avtale: Res.WHA 1240, 28 May 1959. Dette har ført til at
Det internasjonale atomenergibyrået
(IAEA) har teke på seg hovudansvaret
for å evaluere ulukkene i Tsjernobyl
og Fukushima og andre atomulukker,
medan dei profesjonelle på stråling og
helse i Verdens helseorganisasjon (WHO)
har blitt hindra i å ha ei rolle i dette.
Offera frå atomulukkene har ikkje fått
den hjelp dei treng og atomindustrien
har operert med eit ufortent godt rykte.
Historia til internasjonalt strålevern
Like etter at dei atmosfæriske atombombetestane starta i Nevada i USA
i 1951 vart International Commission
on Radiological Protection (ICRP)
oppretta. Heile Nord-Amerika blei i
1950-åra til ein stor atombombefabrikk
med urangruvedrift, anrikingsanlegg,
brenselsfabrikkar, atomkraftverk, gjenvinningsanlegg og mange anlegg
for å produsere dei ulike delane av
atombombene.
Før andre verdskrigen var det medisinarane som leia arbeidet med strålevern,
men etter Manhattanprosjektet for
å bygge dei første atombombene
(1942-45), var det fysikarane som
overtok. På grunn av atomløyndomar
og nasjonal tryggleik vart ICRP danna
slik at medlemmene sjølve skulle
både velje og supplere kvarandre og
avgjere lengda av medlemsskapet. Dei
foreslår dosegrenser for arbeidarane i
atomindustrien og dei vanlege borgarane, som nasjonane er frie til å
implementere eller ikkje. Strålevernet
til ICRP bygger på ei avveging mellom
risiko og nytte. Då reglane for strålevern
8
fred og frihet 2/2012 først vart utvikla, var det atomkrigen
ein planla og frykta. Grenseverdiane
vart fastslegne for å verne soldatane og finne ut kor mykje dei
tålte utan å bli stridsudyktige.
Hovudstraumen av forsking var ikkje
oppteken av rapportane om spontanabortar, barn med låg fødselsvekt, auke
i barnedød og medfødde misdanningar
som følgje av eksponering for radioaktivitet.
Dei første grenseverdiane til ICRP var
150mSv/år. Dette vart redusert til 50mSv
for arbeidarane i atomindustrien og
5mSv til vanlege folk. Denne grensa stod
fast til 1990, då presset frå meir enn 700
forskarar og legar førde til ny reduksjon.
Ei av dei som var aktive i denne aksjonen var WILPF-medlem Dr. Rosalie Bertell
«Atomindustrien vart frå
starten av ein industri som
kontrollerte seg sjølv.»
som alt i 1984 hadde gitt ut ei handbok
for å estimere helseeffekten frå eksponering av ioniserande stråling.
I dag er grensene 20mSv/år til
arbeidarane og 1mSv/år til vanlege
folk. Uavhengige forskarar hevdar at
dette stemmer bra for ytre stråling frå
røntgen og gammastråling, men ikkje
når det gjeld stråling frå radioaktive
isotopar inne i kroppen. Dette er godt
underbygt med forsking, spesielt i åra
etter Tsjernobylulukka. ICRP blir kritisert
for at dei ikkje tek omsyn til dette, men
nyttar ein utdatert modell for å fastsette
stråledosar.
Starten på sivil atomindustri
I 1954 testa USA si første hydrogenbombe
og demonstrerte at eit atomvåpen
som var tusen gonger sterkare enn
Hiroshimabomba kunne lagast. Det var
denne hendinga som førde til Dwight
Eisenhower si tale om «The Peaceful
Atom» i FN der han gjekk inn for sivile
atomkraftverk. Dette førde til starten
på utvikling av sivil atomindustri
parallelt med vidare utvikling av den
militære atomindustrien i USA. Sivil
atomenergi vart lansert som løysinga
på verdas energibehov. FN svara på
dette med å opprette «The United
Nations Scientific Committee on the
Effects of Atomic Radiation» (UNSCEAR).
Denne organisasjonen fekk som
oppgåve «å vurdere og rapportere om
effektar av eksponering frå ioniserande
stråling». UNSCEAR vart danna som
ein organisasjon av berre fysikarar og
det var ofte dei same fysikarane som
arbeidde i atomindustrien. Fleire av
desse var også medlemmar både i
ICRP og UNSCEAR på same tid. Dette
betyr at dei same personane er med og
bestemmer både reglane for strålevern
og den vitskaplege vurderinga av dei.
Atomindustrien vart frå starten av ein
industri som kontrollerte seg sjølv.
I 1957, også som reaksjon på
Eisenhower si tale, oppretta FN organisasjonen International Atomic Energy
Agency (IAEA). Denne organisasjonen
fekk som mandat å arbeide for å utvikle
og utbreie sivil atomkraftindustri som
skulle føre til fred, god helse og velstand
over heile verda. Dei skulle på same
tid halde kontroll med materiale og
teknologi slik at det ikkje vart brukt
til å lage atomvåpen, men fekk ikkje
noko mandat til å kontrollere dei fem
etablerte atomstatane. I arbeidet sitt
brukar dei ICRP sine grenseverdiar og
modellar, som betyr at menneske og
miljø skal eksponerast for så lite stråling
som mogeleg, utan at det går utover
le strålevernet?
a vare på helsa til menneska i heile verda, og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som har
arbeidet i dei anlegga og den aktiviteten
som er årsaka til stålingseksponering.
WHO
The World Health Organization (WHO)
vart oppretta av FN alt I 1948. Ein
skulle trudd at alle dei nye atomorganisasjonane ville gått til medisinarane i
WHO for å be om hjelp og samarbeid i
prosessen med å vurdere strålingsrisiko.
Det gjorde dei aldri. Det var ICRP som
fekk den oppgåva. WHO fekk inga rolle
i å vurdere helseskadane frå denne
nye globale trusselen for menneske
og økologiske system. Deira rolle blei
å pleie offera utan å prøve å forstå
årsakene til sjukdom og skadar som
vart observerte. Heilt frå starten var
det ei interessekonflikt mellom WHO
som hadde som mandat å ta vare på
helsa til menneska i heile verda, og IAEA
som hadde som mandat å spreie sivil
atomteknologi til heile verda.
Skræmde
av
atomtestane
i
atmosfæren kalla WHO i 1957 kjende
genetikarar saman til ein konferanse
for å vurdere skaden desse radioaktive
utsleppa kunne påføre genpolen til
menneske, dyr og planter. Professor
Hermann Müller, som fekk Nobelpris
i 1944 for sitt arbeid om genetisk
mutasjon av bestrålte bananfluer, deltok
på konferansen. Han og dei andre
genetikarane som var der åtvara sterkt
mot utviding av atomteknologien for
sivil bruk. Dei konkluderte med at det
ikkje var nok informasjon tilgjengeleg
i den vitskaplege verda til å garantere
at dette ikkje ville skade framtidige
generasjonar.
Denne konflikten mellom dei som
ønska å utvikle den nye teknologien
for både sivil og militær bruk, og dei
ansvarlege for folkehelsa, vart løyst
gjennom ein avtale (Res. WHA 12-40,
28. mai 1959) som slo fast at IAEA og
WHO var einige om å dele ansvar og
arbeidsområder når det galt atomenergi.
Kritikk av WHO
Dette har ført til at IAEA har teke på
seg hovudansvaret for å evaluere
Tsjernobylog
Fukushimaulukka
og andre atomulukker medan dei
profesjonelle på stråling og helse i WHO
har blitt hindra i å ha ei sjølvstendig
rolle i dette. WHO er ansvarleg for å
arbeide med globale helseproblem,
sette normer, skaffe teknisk hjelp til land
som treng det og evaluere helsetrendar.
Dei skal bekjempe epidemiar og
styrke helsesystem, spesielt i fattige
land. Då Margaret Chan blei vald til
generaldirektør for WHO, understreka
ho at ein av organisasjonen sin store
styrke var den verknad han hadde på
folkehelsespørsmål. «Vi har ein absolutt
autoritet gjennom våre direktiv», sa
ho. Men når det gjeld radioaktivitet
og helse ville det ha vore meir realt å
innrømme at det faktisk er IAEA som har
denne absolutte autoriteten, utan å ha
medisinsk kompetanse innan offentleg
folkehelse.
Krav om endring av avtalen
I fleire år har internasjonale organisasjonar som Kvinneliga for fred og
frihet (WILPF) og Legar mot atomkrig
(IPPNW) sendt brev til, og møtt opp
ved dei årlege WHA-møta i Genève,
for å krevje at avtalen mellom WHO og
IAEA må endrast slik at WHO kan bli
fri til å arbeide sjølvstendig med eit av
dei største helseproblem i vår tid. Den
norske avdelinga av WILPF har mange
møte med norske helsepolitikarar, og
ein lang korrespondanse med dei, bak
seg. Det skulle vere mogeleg å få til
endring i ordlyden til Res WHA 12-40.
Artikkel 12 i avtalen opnar for å revidere
avtalen når som helst. Dei som arbeider
med dette har klare meiningar om kva
slags endringar dei ønskjer. Det har
i årevis vore store demonstrasjonar i
Genève arrangert av nettverket «For
et uavhengig WHO» og møte mellom nettverket og Generaldirektøren i
WHO.
Slike møter er viktige for å samle
opposisjonen og for spreiing av
informasjon, men for å oppnå eit WHO
som er fritt til å uttale seg om radioaktiv
stråling og helse, er det ein annan
arbeidsmåte som er viktigare. Dette sa
Dr. Baverstock på ein konferanse om
Fukushima og Tsjernobyl i Berlin i mai
2011. Ei endring av avtalen mellom IAEA
og WHO må komme frå medlemslanda i
WHO, hevda han. Han kjenner WHO frå
innsida og har sett korleis samtaler med
folka på toppen i organisasjonen, der
krav om endringar har blitt presenterte,
har blitt avviste med spissfindige
juridiske formuleringar i år etter år.
I perioden 2010-2013 er Norge
mellom dei 34 medlemmene i WHOs
Executive Board (EB). Denne komiteen
møtest ei veke i januar for å førebu
den årlege generalforsamlinga, WHA,
i Genève i mai. Landsstyret i IKFF (den
norske avdelinga av WILPF) vedtok i
2011 å stare ein ny aksjon overfor WHO.
Vi har formulert eit brev som er sendt
ut frå kontoret til WILPF i Genève. Dette
brevet er sendt til alle medlemslanda
sine delegatar i EB. Vi ba dei om at
endring av IAEA/WHO avtalen måtte
komme på dagsorden i Genève i mai
2012. Vi meiner at dette hastar og gjev
som grunn alle offera frå ulukkene i
Tsjernobyl og Fukushima som ikkje får
den hjelp dei treng.
fred og frihet 2/2012
9
Modernisering av atomvåpen
Ny rapport fra Reaching Critical Will avslører hvordan atomvåpenlandene nå driver med
moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine.
AV RAY ACHESON, RCW
Den 10. april 2012 lanserte WILPFs
nedrustningsprosjekt, Reaching Critical
Will (RCW), sin siste publikasjon. Det
er en rapport som handler om den
moderniseringen av atomvåpen som
foregår i alle atomland i dag. Rapporten
heter «Assuring Destruction forever» og
er redigert av prosjektleder i RCW, Ray
Acheson. I mars 2012 antok en at de ni
atomvåpenlandene i verden til sammen
hadde 19,500 atomvåpen. Alle disse har
planer om å modernisere, oppgradere
eller forlenge livet til arsenalet av sine
atomvåpen. Rapporten inneholder åtte
landkappitler (Nord-Korea er ikke med),
som er fulle av detaljert informasjon
om det som foregår. Den inneholder
også tre kapitler som analyserer atomvåpenpolitikken i en større sammenheng. Rapporten kan bestilles eller
lastes ned på websiden til RCW: www.
reachingcriticalwil.org. Rapporten er
støttet økonomisk fra den norske regjering. Her følger et utdrag fra Ray
Acheson sin introduksjon til rapporten.
Midt under Tilsynskonferansen for NPT
i 2010 leverte Obama-administrasjonen
en «Seksjon 1251» rapport til Senatet i
USA. Den ba om Senatets samtykke til
å ratifisere den nye START-avtalen (New
Strategic Arms Reduction Treaty) som
USA hadde signert med den Russiske
regjeringa. I denne rapporten var det
inkludert et løfte om å bevilge 180
milliarder USD til modernisering av
det amerikanske atomvåpenkomplekset, atomvåpen, leveringssystemer og
infrastrukturen til produksjonen. Rapporten laget en omfattende plan for
(1) vedlikehold av leveringssystemene
til atomvåpnene, (2) oppretthold av et
«trygt, sikkert og pålitelig» atomvåpenlager i USA og (3) modernisering
av hele atomvåpenkomplekset.
Inne i FN-bygget, der medlemsstatene til NPT var samlet for å utvikle
en omfattende plan for implementering
av NPT, inkludert nedrustningsforpliktelsene formulert i artikkel VI, ble
det ikke sagt et ord om «Seksjon 1251»
rapporten. Dagen før rapporten ble
lansert hadde delegasjonene fra Sør
Afrika og Irland påpekt at reduksjon av
arsenalet, slik som det beskjedne tallet i
10
fred og frihet 2/2012 den nye START-avtalen, betyr ikke
automatisk at løfte om nedrustning er
oppfylt. Disse og mange andre, særlig
NAM-landene, har i årevis påpekt at
modernisering av atomvåpen er det
motsatte av forpliktelsen til nedrustning.
Likevel var det ingen som følte seg
krenka i konferanserommene den 13.
mai 2010, da den første USA presidentten med en «visjon» om en verden fri
for atomvåpen påla administrasjonen
sin å bevilge milliarder på milliarder av
dollar for å forlenge livet til USA sine
atomvåpen uendelig langt inn i framtida. Imens insisterte atomvåpenstatene
på at oppfyllelse av artikkel VI i NPTavtalen var alle andre sitt ansvar. I
den felles erklæringen fortsatte de å
plassere nedrustning av atomvåpen inn
i en fjern fremtid i det de argumenterte
for at andre stater først må «skape
betingelsene» som de mener er nødvendige for at atomvåpenstatene skal
kunne oppfylle egne forpliktelser under
«Disse programmene strir i
mot forpliktelsen om å stanse atomvåpenkappløpet.»
artikkel VI. De hevdet, «Alle andre
stater må bidra med å oppfylle disse
målene for nedrustning ved å skape
det nødvendige sikkerhetsmiljøet, løse
regionale spenninger, skape kollektiv
sikkerhet og gjøre framgang på alle
områder av nedrustning.»
Men, som den brasilianske ambassadøren sa, den store majoriteten av
ikke-atomvåpen stater « har aldri satt
sine ikke-sprednings plikter på vent,
ved å stille betingelser om bedre
internasjonale forhold for å fullføre dem.
Det internasjonale samfunn kan ikke
overlate til atomvåpenstatene å bestemme når de er klare til å ruste ned.
Å tillate disse statene å beholde sin
atomvåpenkapasitet og akseptere deres
avhengighet av atomvåpen som en
form for sikkerhet og forsvar og forholde
seg stille når de utvikler nye våpen og
atomanlegg, representerer den største
utfordring for internasjonal fred og
stabilitet som verden står overfor. USA
er ikke det eneste landet som har
planer om å modernisere sitt atomvåpenkoppleks. Alle atomvåpenlandene
er engasjerte i moderniserings aktiviteter.
Reaching Critical Wills rapport
utforsker disse atomvåpen-moderniseringsprogrammene i dybden. Uavhengige forskere og analytikere, ledende
og kunnskapsrike eksperter på atomvåpenprogram og politikk, gir oss
informasjon om planene til alle disse
landene. De analyserer også kostnadene
til atomvåpen i forhold til den økonomiske krisen og den økende
utfordringen for å beskytte mennesker og natur. Til sammen har
atomvåpeneierne brukt omtrent ett
hundre milliarder USD på sine
atomprogram. Med denne farten vil de
sammenlagt bruke i det minste en trillion
USD på atomvåpen det neste tiåret.
På samme tid som de gir bort milliarder
av dollar til atomvåpenarsenal, utfører
de fleste av disse statene samtidig store
kutt i de sosiale velferdssystemene
sine, som helsepleie, undervisning
og barnevern. Dette er brudd på
menneskerettighetene. Tilstrekkelige
ressurser er nødvendige for å realisere
menneskerettighetene og mange dokument i internasjonal lov pålegger
prioritering av menneskerettene over
militarisme. For eksempel, artikkel
2.1 av den Internasjonale avtale om
økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter (ICESCR) gir instruks til alle
medlemsstater om å «ta skritt, individuelt
og gjennom internasjonal hjelp og
samarbeid, spesielt på det økonomiske
og tekniske området, til å bruke
maksimum av sine tilgjengelige ressurser
for å oppnå mer og mer full realisering
av rettighetene erkjent i den omtalte
avtalen…» Maastricht-retningslinjene
om overtredelser av økonomiske,
sosiale og kulturelle rettigheter gjør det
klart at en stat bryter avtalen dersom
den feiler i å fordele maksimum av sine
tilgjengelige ressurser for å realisere
menneskerettighetene. Artikkel 26
i FN-pakten krever «etablering og
opprettholdelse av internasjonal fred
og sikkerhet ved hjelp av minst mulig
våpenbruk, slik at det ikke skal gå på
bekostning av verdens humane og
økonomiske ressurser.»
Fortsatt investering i atomvåpenlager vil fortsette å tømme verdens
ressurser og det vil ha ekstra stor
innvirkning på verdens fattige. Over
1,2 milliarder mennesker lever i det vi
kaller «ekstrem fattigdom», det vil si at
de lever for mindre enn 1,25 USD per
dag. Tusenårsmålene (MDGs) slår fast
at fattigdommen i verden skal halveres
innen 2015, men det er ikke ventet at det
finnes nok vilje og penger for å nå det
målet. Verdensbanken har anslått at det
ville ta mellom 35 til 76 milliarder USD
per år opp til 2015 for verdenssamfunnet
for å bli i stand til å oppfylle MDG. Dette
er likevel bare en brøkdel av den trillion
USD som er planlagt brukt på atomvåpen
det neste tiåret. Pengene som blir brukt
på atomvåpen tar ikke bare tilgjengelige
ressurser fra det som skulle blitt brukt
til å takle den økende økologiske-,
økonomiske- og energikrisen, men
styrker også de institusjonene som tjener
på våpen og krig. Som et av kapitlene i
rapporten påviser, «atomselskap og det
militær-industrielle kompleks eksisterer
i dag innenfor en aggressiv, kapitalistisk
kontekst som omfatter hele kloden.»
Ingen av de andre atomvåpenland-
har uttrykt vilje til å engasjere seg
i reduksjon av atomvåpen, eller å
forhandle om reduksjon før USA og
Russland sine arsenal har kommet ned
på et nivå som er «strategisk likt» deres
eget. FN sin nedrustningskonferanse
i Genève (CD) har på 15 år ikke
vært i stand til å få på plass noen
arbeidsprogram eller forhandlinger
om nedrustning. Frankrike, Russland,
Storbritannia og USA har gjort det klart
at de protesterer mot forhandlinger om
en atomvåpenkonvensjon som vil forby
besittelse og bruk av atomvåpen. De har
alle sammen, på en eller annen måte,
gjentatt president Obamas bemerkning
om at inntil atomvåpen er eliminert vil vi
beholde dem.
Gjennom punkt 1 i sluttdokumentet
til NPT sin tilsynskonferanse i 2010
er alle medlemsstater forpliktet «til å
tilstrebe prinsipper som er fullt i samsvar
med traktaten og målet om å oppnå en
verden uten atomvåpen». Likevel er
realiteten at hvert av atomvåpenlandene
nå driver med moderniseringsprogram,
oppussing og livstidsforlengelse for
atomvåpnene sine. Disse programmene
strir imot forpliktelsen i artikkel VI om
å stanse atomvåpenkappløpet på er
tidlig tidspunkt i påventa av full atom-
nedrustning. De tre ikke-NPT statene
– India, Israel og Pakistan – har også
tilkjennegitt sine intensjoner om å
vedlikeholde og/eller modernisere arsenalene heller enn å ruste ned, trass i
retorikk om det motsatte. Internasjonal
lov gjelder også for disse statene og de
har selvfølgelig forpliktelser til å ruste
ned, selv om de nekter å melde seg inn
i NPT.
Rapporten henvender seg både til
både til det sivile samfunnet og
regjeringer. Vi håper at den vil bli til
nytte under forberedelsene til den
neste tilsynskonferansen for NPT og en
utfordring til atomvåpeneiernes retorikk. Avsløring av realitetene om
moderniseringsplanene viser at strengere og mer konkrete forpliktelser må
formuleres straks for å sikre at de globale
atomvåpenbedriftene ikke utvider
virksomheten i det uendelige. Det viser
også behovet for at det sivile samfunnet
fokuserer på utfordrende nøkkelstrukturer og prosesser i våre politiske og
økonomiske institusjoner for å få til
forandringer som vil påvirke atomvåpenpolitikken til regjeringene våre.
Ray Acheson er direktør for RCW.
Teksten er oversatt av Eva Fidjestøl.
fred og frihet 2/2012
11
Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil
Vitenskapelig og medisinsk begrunn
AV KATSUMI FURITSU
Jeg er en japansk lege som har erfaring
med medisinsk behandling av overlevende etter atombombeangrepene på
Hiroshima og Nagasaki, og jeg studerer
for tiden den genetiske effekten av
ioniserende stråling. Jeg er bekymret
over helse- og miljøeffekten av uranvåpen på grunn av min erfaring på det
medisinske området. Jeg mener at vi ikke
skulle gjenta tragedien fra Hiroshima og
Nagasaki og skape flere strålingsoffer
ved bruk av uranvåpen.
Uranvåpen er våpen som bruker
utarma uran (DU), og noen ganger er
det blanda med gjenvunne reaktorbrennstoff, som inneholder plutonium
og mange fisjonsprodukt. Uranammunisjon blir brukt til panserbrytende
prosjektil. Det blir også brukt til
armering av tanks og i landminer. De
skadelige egenskapene til uranvåpen
kan sammenfattes i fire punkt og hvert
av disse er nok til å begrunne et forbud.
1) Uranvåpen har stor gjennomtrengende og ødeleggende kraft på grunn av
at uran har stor egenvekt og er selvantennelig.
2) Dette er våpen som er laget av
atomavfall og de fører til forurensning
og radioaktiv eksponering.
3) Uran er skadelig på grunn av at det
er radioaktivt og kjemisk giftig. Fra
gruve til slagmark er det forurensning
fra alle trinn av produksjon og bruk av
uranvåpen.
4) Dette er en våpentype som ikke skiller
mellom sivile og militære og er derfor
illegal i følge Internasjonal humanitær
lov (IHL).
Uttrykket «utarma uran» er den terminologien som blir brukt av atomindustrien. Uttrykket «utarma» blir brukt
fordi isotopen U-235, som blir brukt i
atombrensel, er separert ut gjennom
anrikningsprosessen. DU består for det
meste av isotopen U-238 og er utarma
på isotopen U-235 sammenligna med
natururan. Det er viktig å understreke
at DU, selv om det er mindre radioaktivt
12
fred og frihet 2/2012 enn natururan, er både skadelig
radioaktivt og sterkt kjemisk giftig.
Land som USA og Storbritannia har
streng nasjonal kontroll ved utslipp av
DU til miljøet, men har få problem med
å slippe det ut i andre land gjennom
kamphandlinger. DU består av mer enn
99 prosent U-238, som sender ut alfapartikler. Alfa-partikler overfører mer
energi enn gamma og beta-stråling,
selv om de ikke kan trenge dypt inn i
kroppen når partiklene befinner seg på
overflaten av huden. Likevel forårsaker
de mye større biologisk skade enn betaog gammastråling når partiklene er
kommet inn i kroppen, slik det er tilfelle
ved kontaminering fra DU-våpen.
Den store egenvekten til uran, 1,7
ganger den til bly, gir DU-ammunisjon
stor rekkevidde og gjennomtrengende
kraft. Tyngden sammen med at uran
er selvantennelig ved lav temperatur
gir et høgenergi, kinetisk våpen som
«Dette er en våpentype som
ikke skiller mellom sivile og
militære.»
kan bevege seg og brenne gjennom
pansrede bygninger og militært utstyr.
Når DU ammunisjon treffer et hardt mål
antennes den og temperaturen i flammen stiger raskt til mer enn 3000 grader
C. Uranet brenner og fordamper til en
aerosol som sprer seg over slagmarken
og kan bli spredd videre over sivile
områder, noen ganger kan denne gassen
eller støvet også krysse landegrenser.
Når mennesker inhalerer små partikler av uranoksid kan disse feste seg i
lungene og bestråle vevet der med
energirik alfastråling. Uranoksidpartiklene er uoppløselige eller tungt oppløselige. Men noen kan likevel trenge
direkte inn i sirkulasjonen av kroppsvæsker på grunn av at partiklene er så
små. Løselige DU-partikler kan sirkulere
gjennom hele kroppen og bli fanget
opp i bein, lever, nyrer og andre organ
før de tilslutt blir utskilt gjennom
urinen. Det er mange andre måter å bli
kontaminert på, som fra DU-fragment i
kroppen, fra støv i åpne sår og gjennom
fordøyelsessystemet.
Når små DU partikler, eller den
oppløselige delen av uran, er tatt opp
i kroppen og avsatt i vev der de minste
partiklene kan komme inn i cellene, kan
de direkte påvirke det indre av cellene
på grunn av både den radioaktive og
giftige egenskapen til uran.
Alfastråling kan påvirke DNA direkte
og forårsake skade på genene. Dette kan
føre til sykdommer som kreft og leukemi.
Dersom strålingen treffet stamceller kan
det også føre til forandringer av gener
som får effekt i neste og framtidige
generasjoner. Mange forskere har advart
oss mot den skadelige effekten fra slike
indre alfapartikler. Advarslene deres
har blitt forsterket av oppdagelsene av
fenomen som «Bystander Effect» (1) og
«Genomic instabillity» (2). Dette hjelper
til med å forklare de mekanismene som
gjør at også lave doser av stråling kan
skade levende celler.
Vitenskapelige bevis
Det er sant at vi på det nåværende
tidspunkt ikke forstår fullt ut hvordan
de små partiklene av DU-oksid virker
på menneskekroppen. Men det er
økende vitenskapelige bevis både fra
dyreforsøk og laboratoriestudier om
den skadelige effekten på menneskenes
helse fra inhalerte DU-partikler. Noen
typer forsøk går ut på å transplantere
menneskeceller som er eksponert for
DU i kroppen på en type mus som ikke
avviser menneskevev. Dette viser seg å
føre til kreft hos mus. Data om dette er
publisert av forskere fra det militære i
USA. Vi har også data fra et pilotprosjekt
som viser et høyt antall kromosombrudd
som er typiske for strålingseksponering.
Dette er påvist i hvite blodlegemer
hos engelske veteraner fra Gulf- og
Balkankrigene. Undersøkelsen antar at
disse veteranene har blitt eksponert for
indre stråling fra DU-partikler. Mange
medisinske tidsskrifter har rapportert
om økning av ulike sykdommer hos
gulfveteraner sammenliknet med andre
veteraner som ikke har deltatt i disse
krigene. Økt antall av noen typer kreft
feil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig.
nnelse for et forbud mot uranvåpen
effekten DU har på menneskers helse.
Dette er nok til at vi skulle arbeide for et
moratorium som leder til et forbud mot
bruk av uranvåpen straks, ved å vise til
føre-var-prinsippet. Men samtidig må
vi anstrenge oss enda mer for å finne
«direkte bevis» på effekten av DU på
menneskers helse. For det formål er det
nødvendig med pålitelige, uavhengige
epidemiologiske- og miljøstudier i de
DU-forurensede områdene. Slike studier
er nødvendige, ikke bare for å påvise
helseeffekten av uranvåpen, men også
for å kunne skaffe riktig medisinsk
pleie og beskyttelse for den sivile
befolkningen i disse områdene.
Demonstrasjon mot uranvåpen. Foto: ICBUW
hos gulfkrigveteraner og medfødte
skader blant veteranenes barn har også
blitt rapportert.
De fleste av disse rapportene
fokuserte ikke på sammenhengen mellom helseskade og veteranenes eksponering for DU, likevel er denne
eksponeringen antatt å være nøkkel
faktoren i Gulfkrigsyndromet. Vi kan
aldri forklare slike sykdommer hos veteraner fra stress alene, slik Forsvarsdepartementene i Storbritannia og USA
har forsøkt å gjøre. Regjeringer fortsetter
å benekte en årsakssammenheng
mellom DU-eksponering og sykdom.
Den skadelige helseeffekten fra
mikropartikler, med samme størrelse
som partiklene i DU- gassen som blir
produsert av uranvåpen, har alt blitt
gitt skylden for dårlig helse i store
epidemiologiske undersøkelser om effekten av luftforurensning. Partikler som
er enda mindre, nanopartikler har også
nylig i dyreforsøk blitt påvist å være
helseskadelige.
Alle disse fagfellevurderte artiklene
er et varsel til oss om at vi må gjøre
konkrete tiltak, selv uten å forstå hver
prosess og årsakssammenheng mellom
bruken av uranvåpen og skaden på
menneskers helse og økosystemet, før
det er for sent. Å fortsette å late som
om det ikke er noen fare fra uranvåpen
er moralsk, etisk og vitenskapelig feil.
Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å
bruke uranvåpen øyeblikkelig. Historien
om miljøforurensning har igjen og igjen
lært oss at når alarmklokkene begynner
å ringe må vi handle. Derfor burde
uranvåpen bli forbudt med en gang
ved alene å bruke føre-var-prinsippet.
Spredningen av disse våpnene og
«krigen mot terror» gjør det sannsynlig at
de vil bli brukt igjen, og i større mengder
hvis bruken av dem blir normalisert.
Kravet til bevis om at DU er uskadelig
burde bli plassert på brukerne, militæret
og regjeringene deres. Medisinsk hjelp
til områder som er forurenset med
uran og veteraner som er eksponerte,
er av de tiltak som haster mest. Leger
som arbeider i de mest forurensede
områdene slik som i Basra i Sør-Irak
har store problem med å ta vare på
pasientene sine på grunn av mangel på
medisin og medisinsk utstyr.
De data vi har i dag om DU er på en
måte «indirekte bevis» på den skadelige
1. Bystander Effekt: Undersøkelser har
vist at når en celle er direkte truffet og
ødelagt av alfastråling, vil de omliggende
cellene også vise tegn på strålingsskade,
selv om de ikke er direkte truffet.
Overføringssystemer mellom cellene
som er ansvarlige for dette er ikke godt
nok undersøkt.
2 Genomic Instability: Noen typer
av dette er forårsaket av direkte
strålingsskade på DNA selv, men andre
typer kan ha som årsak strålingsskade
på andre strukturer inne i cellen. Disse
skadene trigger skade på DNA indirekte
gjennom prosesser som for øyeblikket
er dårlig forstått.
Denne artikkelen står i heftet The Human
Cost of Uranium Weapons, utgitt i 2007
av ICBUW. Heftet inneholder fotografi av
den japanske fotografen Naomi Toyoda
som viser ofre etter bruken av DU i Irak
i 1991 og 2003. Bildene ble første gang
utstilt i Europaparlamentet i mai 2007.
Dr. Katsumi Furitsu er medlem av forskergruppen i International Coalition to
Ban Uranium Weapons (ICBUW) og er
bosatt i Osaka i Japan. Hun er spesialist
i radiobiologi og medisinsk genetikk.
Hun har erfaring med behandling av
overlevende atombombeoffer og besøker
regelmessig Hviterussland for å hjelpe
menneskene i Tsjernobylsonene.
Oversatt av Eva Fidjestøl
fred og frihet 2/2012
13
Aktuelle atomspørsmål.
Klimaforandringer er en trussel for
atomreaktorer i Storbritannia
I januar 2012 kom det en rapport fra det
engelske Department for Environment,
Food and Rural Affairs (Detra) om
konsekvensene av klimaendringer i
Storbritannia. I mars fikk the Gardian
tak i deler av rapporten som ikke
hadde blitt offentliggjort tidligere. Der
står det at så mange som 12 av de 19
britiske atomkraftanleggene risikerer
å bli utsatt for flom og erosjon på
grunn av klimaendringer. Ni av disse er
allerede utsatt for dette i dag mens de
andre er truet av stigende havnivå og
stormer i framtida. Dette gjelder også
åtte områder langs kysten hvor det er
planlagt å bygge nye atomkraftverk, og
områder med lager for radioaktivt avfall.
Spesielt i sør-øst England vil stigning av
havnivået bety at atomanlegg vil ligge
under vann om 100 år. Dette vil gjøre
demontering og nedbygging av anlegg,
og flytting av atomavfall, dyrere og
vanskeligere. (Les mer: www.guardian.
co.uk/environment/2012/mar/07/uknuclear-risk)
Alvorlig ulykke i det franske
atomkraftverket Penly
Atomkraftverket Penly ligger i NordFrankrike ved den engelske kanalen. Den
5. april oppstod det en brann i reaktor 2.
Dette er en relativ ny reaktor som har
bestått stresstesten etter Fukushima.
Brannen oppstod på grunn av en
olje- lekkasje i en pumpe i primærkjølekretsen. Mange liter radioaktivt vann fra
primærkretsen slapp ut. Electrisitè de
France (EDF) kaller dette et teknisk uhell
mens organisasjonen Sortir du Nuleaire
hevder at det reelle omfanget av denne
ulykken er ukjent. Den informasjonen
som er publisert så langt er ufullstendig
for å forstå både opphavet til og
konsekvensene av det som skjedde.
Dette er den tredje brannen i et fransk
atomkraftverk på mindre enn ti måneder.
(Les mer: www.sortirdunucleaire.org)
Store demonstrasjoner mot
atomkraft i India
De to russiskbygde reaktorene i Koodankulam i det sørlige Tamil Nadu distriktet
i India er ventet å starte opp i mai.
Titusenvis av innbyggere i området har
demonstrert de siste seks månedene.
Demonstrasjonene har vært fredelige
14
fred og frihet 2/2012 og ikke-voldelige. Dette er den siste
fasen i en mer enn ti år lang kamp mot
regjeringen sine atomreaktorer. Det har
utviklet seg en massebevegelse blant
urbefolkningen som bor i dette området.
Folk ber om at deres bekymringer
for sikkerhet, helse og miljø blir tatt
hensyn til, men regjeringen svarer
dem med å påstå at de er utsatt for
«utenlandsk manipulasjon». Oppstarten
i mai vil automatisk føre til økning i
protestene og dermed vil det bli mere
undertrykking fra staten sin side og
behovet for internasjonal solidaritet
vil øke. Kontakt: People’s Movement
Against Nuclear Power, Idinthakarai
627 104, Tirunelveli District, Tamil Nadu,
India, eller [email protected]
(Les mer: Nuclear Monitor No 745)
Atomvåpenmodernisering i alle
atomvåpenland
Internasjonal kvinneliga sitt prosjekt
Reaching Critical Will (RCW) har nylig gitt
ut en rapport om den modernisering av
atomvåpen som forgår i alle atomstatene
i dag. Boken er redigert og har en
introduksjon av prosjektleder i RCW, Ray
Acheson. Rapporten har ti kapitler som
alle er skrevet av uavhengige forskere
og analytikere og gir oss informasjon
om moderniseringsplanene til åtte
atomstater. Åtte av kapitlene gir
sjokkerende detaljer om hva som
foregår i hvert av landene, med
atomvåpenprogrammene og politikken.
Tre av kapitlene analyserer denne
politikken i en større sammenheng.
Og det blir understreket at det som
foregår i de fem «lovlige» atomstatene
er i strid med de forpliktelsene de har til
atomnedrustning i henhold til artikkel
VI i Ikke-sprednings avtalen (NPT). De
tre ikke-NPT statene, India, Israel og
Pakistan har også tilkjennegitt sine
intensjoner om å vedlikeholde og/eller
modernisere arsenalene heller enn å
ruste ned. Internasjonale lover (IHL)
gjelder også for disse statene og de
har forpliktelser til nedrustning, selv
om de nekter å melde seg inn i NPT.
Utgivelsen av rapporten er støttet av
den norske Regjering. (Les mer: www.
reachingcriticalwill.org)
Atomkraft i Storbritannia
rtrsdfsdfsdfasdf
UK har 17 atomreaktorer som normalt
produserer omtrent 18 prosent av landets elektrisitetsforbruk. Alle unntatt en
Foto: Shutterstock
reaktor vil være stengte omkring 2023.
Derfor planlegger de å bygge en ny
generasjon med atomreaktorer og
regner med at den første vil være på
nettet i 2018. (Les mer: www.worldnuclear.org)
Atomvåpen i Storbritannia
The Atomic Weapons Establishment
(AWE) i Aldermaston nær byen Reading
er det viktigste anlegget for britisk
atomvåpenproduksjon. Selskapet er
ansvarlig for design, produksjon, vedlikehold og demontering av britiske
atomvåpen. I AWE Burghfield som ligger
syv engelske mil fra Aldermaston blir
de britiske atomstridshodene montert.
Atomkomponentene blir transportert i
Utarmet uran brukt til krigsutstyr
og ammunisjon
Uranvåpen er ikke atomvåpen. De er
konvensjonelle våpen der hovedkomponenten er utarmet uran (DU), et
radioaktivt og kjemisk giftig tungmetall
som er et biprodukt fra anrikningen av
uran til atombrennstoff og atomvåpen.
USA, Storbritannia, Russland, Kina,
Frankrike og Pakistan produserer alle
uranvåpen og 14 land er kjent for å lagre
dem. Så langt vi vet, er det bare to land
som helt sikkert har brukt dem i krig:
USA og Storbritannia.
Bruken av DU skaper en langvarig
helserisiko for både sivile og militære,
forstyrrer gjenreisningen etter konflikter,
sprer frykt og støvet som ligger igjen er
vanskelig og dyrt å fjerne. Egenskapene
til DU gjør det umulig å rense fullstendig
de områdene der dette stoffet er brukt.
Til høsten vil the Non Aligned
Movement (NAM-landene) for fjerde
gang fremme en resolusjon om uranvåpens skadevirkninger på mennesker
og miljø i FN’s førstekomite. (Les mer:
www.icbuw.org)
Öko-Institut Freiburg markerte årsdagen for Fukushimakatastrofen
konvoier på veiene mellom Aldermaston og Burghfield. Etter dette blir
stridshodene transportert videre i store
konvoier på veiene til Coulport nær
ubåtbasen Falsane i Skottland. Der blir
atomvåpnene lagret til de blir plassert
om bord i Tridentubåtene. Når våpnene
trenger tilsyn og vedlikehold blir de
transportert tilbake til Aldermaston
Denne stadige risikotransporten
av atomvåpen på veiene gjennom
store deler av England og Skottland
var lenge hemmelig. Konvoiene har
mange ulike ruter, langs vestkysten
midt i landet og langs østkysten.
Etter at CND og Nukewatch har satt
søkelyset på disse transportene og
oppfordret folk som oppdager konvoiene i sitt nærområde om å melde fra,
er det ikke så hemmelig lenger. På
websidene til disse organisasjonene
kan en se filmer fra transportene.
I 2007 vedtok Parlamentet å
utvikle en generasjon av atomubåter
for å erstatte de nåværende Tridentubåtene etter 2028. Campaign for
Nuclear Disarmament (CND) mener
at Aldermaston vil få ansvaret for
atomstridshodene til dette nye systemet, og de nye rakettene kommer fra
USA. AWE Management Ltd er i gang
med store utbygninger i Aldermaston.
Kostnadene er anslått til over fem
milliarder britiske pund og 1500
arbeidere er i gang. Nylig la ICAN
fram dokumentasjon på at Oljefondet
i 2011 har investert i fem atomvåpenprodusenter. Tre av disse er tungt inne
i det nye britiske Tridentprogrammet.
Et av disse, Jacobs Engineering, eier en
tredjedel av AWE. (Les mer: www.cnduk.
org)
Christoph Pistner, en av ekspertene på
reaktorsikkerhet ved instituttet, sa i sitt
foredrag at myndighetene i Japan satt i
gang evakueringen alt for sent og at de
i dag gir folk for lite informasjon og lar
dem leve i usikkerhet om framtida. Han
sa videre at TEPCO sin plan om å starte
fjerning av atombrenselet fra de skadde
reaktorene om 10 år og fullføre det innen
en periode på 25 år, er et urealistisk mål.
Christian Küppers, strålevernekspert
ved instituttet, sa at det er veldig viktig
å måle cesiuminnholdet i alle matvarer
og forby dyrking av ris i de radioaktive
sonene. (les mer: www.oeko.de)
Tunfisk forurenset med stråling
fra Fukushima funnet i California
I følge amerikanske forskere har tunfisk
forurenset fra stråling som antas å
komme fra Fukushima Daiichi nådd
kysten utenfor California fem måneder
etter katastrofen. Dette tyder på at
fisken har bært med seg radioaktive
stoffer over Stillehavet raskere enn vind
og vann. (les mer: www.guardian.co.uk)
fred og frihet 2/2012
15
Norsk atomavfall,
norsk ansvar
Norsk høyaktivt atomavfall må ikke sendes til det franske atomanlegget La Hague, det er
budskapet i et felles opprop fra åtte miljø- og fredsorganisasjoner.
I begynnelsen av juni 2011 gikk IKFF
og syv andre norske miljø- og fredsorganisasjoner samlet ut mot forslaget
fra et regjeringsoppnevnt utvalg om
å sende norsk høyaktivt atomavfall til
det franske atomanlegget i La Hague.
Å sende avfallet dit vil gi betydelige
radio-aktive utslipp og undergrave
kampen mot Sellafield, hevdet organisasjonene.
Organisasjonene sendte ut pressemelding, advarte miljøvernminister Erik
Solheim og overleverte et ni siders
opprop til Miljøverndepartementet. I
oppropet går de i mot å sende norsk
atomavfall til behandling i det franske
atomanlegget La Hague eller et annet
reprosesseringsanlegg, fordi:
- Reprosessering er den mest forurensende delen av kjernekraftsyklusen og
fører årlig til store utslipp av radioaktive
avfall til luft og vann. Det er uakseptabelt
om Norge velger å behandle sitt atomavfall på en slik måte.
- Reprosessering av brukt atombrensel skaper store mengder høyaktivt,
flytende atomavfall og plutonium, som
er svært vanskelig å håndtere. Lagring
av avfallet skaper sikkerhetsmessige og
miljømessige utfordringer.
- Transport av atomavfall til og fra La
Hague anlegget øker risikoen for miljøødeleggelser og spredning av atomvåpen.
- Å sende norsk atomavfall til La
Hague vil undergrave det politiske
målet, som et bredt Stortingsflertall står
bak, om å få stengt det britiske reprosesseringsverket, THORP, i Sellafield.
- Norsk atomavfall er et norsk ansvar.
Løsning for det farlige avfallet må finnes
nasjonalt.
Bakgrunn
I Norge er det lagret omtrent 17 tonn
brukt atombrensel. 10 tonn er lagret i en
bygning på Institutt for energiteknikk
(IFE) sitt område i Halden, mens 7 tonn
er lagret i to ulike bygninger på IFE
sitt område på Kjeller. Det har lenge
vært et politisk mål å få bygd et nytt
16
fred og frihet 2/2012 sentralt lager for dette avfallet. Så tidlig
som i 1999 ble det derfor nedsatt et
regjeringsutvalg (Berganutvalget) som
i 2001 fastslo at et nytt sentralt lager
burde bygges innen 2010. Dette for
å forbedre den fysiske sikringen av
avfallet. Berganutvalget (NOU 30:2001)
foreslo også at det burde opprettes
en egen organisasjon med ansvar for
å planlegge, bygge og drifte det nye
lageret. Men en slik organisasjon kom
aldri på plass. I stedet valgte regjeringen
Bondevik-2 å nedsette et nytt utvalg
(Fase 1 utvalget) som i 2004 kom med
nye anbefalinger om hvordan det nye
lageret burde se ut.
Fem år til gikk før den rød-grønne
regjeringen igjen løftet fram saken. I
januar 2009 nedsatte de rødgrønne to
nye utvalg som skulle vurdere saken
på nytt. Det såkalte Fase 2-utvalget,
ledet av Erling Stranden, fikk i oppdrag
å vurdere eventuelle lokaliseringer for
det nye lageret. I tillegg ble det nedsatt
et såkalt teknisk utvalg, bestående
av representanter fra Institutt for
Energiteknikk (IFE), svenske Studsvik AB
og en representant fra det internasjonale
atomenergibyrådet (IAEA). Disse ble
bedt om å vurdere hvordan man kunne
behandle de delene av atombrenselet
som ble ansett som ustabilt. I mandatet
stod det: «Teknisk utvalg skal legge vekt
på løsninger som kan gjennomføres i
Norge. Ved utredning av alternativer
som innebærer utenlandske løsninger
skal utvalget legge til grunn regjeringens
målsetning om å få lagt ned anlegget ved
Sellafield».
Til tross for disse klare politiske
føringene, anbefaler teknisk utvalg i
januar 2010 at det metalliske uranet
burde sendes til reprosessering i Mayak
i Russland, sekundært til reprosessering
i La Hague. Utvalget gjorde ingen forsøk
på å utrede alternative løsninger for
brenselet, om det kunne lagres tørt videre
i Norge inntil framtidig deponering.
Strandenutvalget, tok anbefalingene fra
teknisk utvalg for gitt da de la fram sin
rapport i februar 2011 (NOU 2:2011) og
anbefalte derfor at mesteparten av det
norske atombrenselet burde sendes til
opparbeiding i La Hague.
Vårt alternativ for norsk atomavfall
Norge har flere typer atomavfall som
kan bli vanskelig å deponere. I tillegg
til det brukte atombrenselet vil det i
framtiden bli behov for å deponere
enkelte reaktorkomponenter, flere
cesiumkilder som er brukt i industrien,
samt høy radioaktivt slipestøv fra Kjeller.
Vi støt-ter derfor anbefalingene om at
det må bygges et nytt, tryggere lager for
høyaktivt atomavfall i Norge, slik både
Berganutvalget og Strandenutvalget
har anbefalt.
Å bygge et endelig deponi for
det høyaktive atomavfallet vil være
neste steg i prosessen som omhandler
norsk atomavfall. Et slikt deponi vil
måtte kunne isolere de høyradioaktive
stoffene fra mennesker og miljø i minst
100.000 år.
Det vil bli svært vanskelig for Norge
å protestere mot britisk reprosessering
i Sellafield, om vi selv velger samme
løsning for vårt eget atomavfall. Vår
nåværende regjering har tidligere
protestert mot at Sverige sendte 4,7
tonn metallisk uran til Sellafield for
reprosessering der. I brevet framhevet
daværende miljøvernminister Helen
Bjørnøy at «Det norske synet er fortsatt
at brenselet burde vært håndtert og lagret
under betryggende forhold i Sverige i
påvente av endelig deponering» (Bjørnøy,
H. 2007). Vi regner med at regjeringens
politikk ligger fast på dette punktet, og
at den derfor vil gå inn for videre lagring
av det metalliske uranet og ikke sende
dette til La Hague.
Organisasjonene bak oppropet inkluderer
Norges Naturvernforbund (NNV), Greenpeace, Verdens Naturfond (WWF),
Fremtiden i våre hender (FIVH), Lofoten
mot Sellafield, Norges Miljøvernforbund,
Nei til Atomvåpen og Internasjonal
kvinneliga for fred og frihet. Hele oppropet
finner du på denne linken: http://
naturvernforbundet.no/forurensing/
miljogifter/norsk-avfall-norsk-ansvararticle24892-156.html
Natasja fra Tsjernobyl
Annelise Drøyer forteller om da hun på 1990-tallet var støttekontakt i fjorten dager for en
ung mor med strålingsskadet sønn fra Tsjernobyl.
AV ANNELISE DRØYER
Jeg fikk telefon fra Redd Barna i Berlin.
En ung mor med strålingsskadet sønn
fra Tsjernobyl skulle ankomme med tog
til Oslo neste kveld, sammen med mann
og sine to barn. Henvendelsen gjaldt om
jeg ville være støttekontakt for henne i
to uker? De skulle bo hos et ektepar i
Oslo. Moren trengte mye støtte. Natasja
het hun.
Natasja snakket perfekt engelsk
og var utdannet som oversetter i flere
språk. Hun var leder i organisasjonen
Tsjernobyls Barn (TB). Etter at hun ble
enke, giftet hun seg med en kunstner.
Han var med på denne lange togreisen
og hadde med seg sine egne bilder, som
han håpet han kunne selge til inntekt for
TB.
Flere ukjente mennesker ringte
meg. Først Nanseninstituttet, avtale om
gjesteforelesning tredje dagen: salen
var fullsatt. Jeg kjente igjen mange leger,
også utenbys fra. Døren til siderommet
var åpen. Bord var dekket for servering
og samtaler etter forelesningen.
Natasja hadde med slides, som faren
hennes hadde satt sammen. Første bilde
var et kart over Tsjernobylområdet, med
byen i det nære nedslagsfeltet etter
katastrofen 26. april 1986. Natasjas far
hadde laget kartet for å vise oss noen av
konsekvensene i ulykkens nærområde.
Jeg glemmer aldri bildene av
misdannede barn. Også bildene av
misdannede kalver og grisunger sitter
på netthinnen. Jeg husker også bilder av
lyse larver som formerer seg meget raskt.
Her kunne vi se hvordan strålingsskader
fortsetter og fortsetter gjennom generasjoner. Når vi vet for eksempel at
plutonium har en halveringstid på om
lag 25.000 år, setter det radioaktiviteten
inn i uhyggelige perspektiver.
Natasja ble invitert til flere engasjerte
kvinneorganisasjoner med sitt budskap.
Hun hadde selvsagt et enormt behov for
å formidle de redselsfulle erfaringene
og fremtidsutsikter. Etter lysbildeforelesningene ble det mange spørsmål og
samtaler rundt kaffebordene.
Sammen med Natasja og hennes
familie hadde jeg mange hyggelige
stunder. Jeg fikk mange telefoner sent
kveldstid fra kjente og ukjente kvinner,
bare kvinner. De hadde mye på hjertet
og mange spørsmål. Dette ble nesten
for mye for meg.
På Ullevål sykehus ble vi møtt av
en blid og hyggelig barnelege, som
må ha kjent Natasja fra før. Jeg hørte
senere at hun hadde vært med i et
tverrfaglig forskerteam i nedslagsfeltet
etter Tsjernobylkatastrofen. Natasjas
strålingsskadede sønn ble tatt vel i mot
på sykehuset. Barnelegens datter hadde
russisk som fag i en videregående skole.
Det var ordnet slik at Natasja skulle møte
elevene i en russisktime. Hun ville gjerne
at jeg skulle bli med.
En lektor i russisk overlot kateteret
til Natasja. Alt foregikk på russisk. Selv
forstod jeg litt russisk på den tiden.
«Jeg glemmer aldri bildene
av misdannede barn.»
Natasja viste noen av sine lysbilder. Jeg
følte at elevene var for unge til dette,
men sa ingenting. Datterens legemor
ble forskremt da hun hørte at Natasja
hadde vist frem noen av bildene, som
hun selv hadde sett i Nanseninstituttet.
Barnepsykiater Anne Grieg hadde
også deltatt på Nanseninstituttet.
Hun var sterkt engasjert i Norske leger
mot atomkrig. I 2002 ble hun hedret
som æresmedlem. Hun hadde tatt
fyldige notater på forelesningen på
Nanseninstituttet, og ønsket å få kopi av
Natasjas bilder. Dette fikk jeg ordnet til
oss begge to.
Natasja hadde fortalt at en filosof
hadde vist henne og hennes barn
leketøysavdelingen i Glassmagasinet
i Oslo sentrum. Natasja hadde ingen
penger å kjøpe leker for. Det gjorde
vondt for en mor å se sine barn gjøre
store øyne og bli målløse over hva som
fantes av leketøy, og ikke ha mulighet til
å gi dem en eneste liten leke.
Mot slutten av de fjorten dagene stod
en stor containerbil som ble fylt med
medisinsk utstyr ferdig. Bilen skulle til
Tsjernobylområdet fra Oslo. I hui og hast
fikk jeg tillatelse av skolens kvinnelige
rektor, til å invitere lærere og elever
ved Tåsen barne- og ungdomsskole
til en lynaksjon. Etter et møte med
en lærer og to representanter for
elevrådet, gikk elevrepresentantene fra
klasserom til klasserom og engasjerte
sine medelever i aksjonen. Givergleden
var stor. De samlet inn leker, klær og
sko til Tsjernobyls Barn. Natasja ble så
rørt, tårene trillet: «Jeg trodde at Norge
var et kaldt land, og så er menneskene
så varme». Da hun var vel hjemme i
Tsjernobylområdet fortalte hun meg i en
telefonsamtale om sin store glede over å
se barnas glede i klasserommene da hun
delte ut gavene fra Tåsen skole.
En kvinne ringte meg en kveld og
fortalte at hun hadde satt i gang en
kronerulling til TB. Det kom raskt inn
flere tusen kroner. Natasja mottok med
gråtende takknemlighet pengene. Etter
en varm avskjed i sovekupeen den
kvelden Natasja og familien dro fra Oslo,
fulgte hun meg ut på perrongen. Ganske
skremt så hun seg omkring og tok ut en
bunke håndskrevne papirer fra klærne
sine og ba meg gjemme dem godt.
De håndskrevne papirene ble
oversatt til norsk og viste seg å være
brev fra barn i Natasjas hjemby. Barna
skrev om hvordan dagliglivet var før
katastrofen og hvordan alt var trist
og umenneskelig etterpå. De fikk for
eksempel ikke plukke frukt og bær,
ikke bade i vannet og ikke leke hvor de
ville. Siste brevet var et rop om hjelp
undertegnet av lærere, sykepleiere og
barneleger. Dette ble publisert i flere
tidsskrifter og delt ut til interesserte.
Elevrådslederen ved Tåsen skole fikk
publisert en artikkel i skoleavisen.
Mine fjorten dager som støttekontakt var over og engasjementet mitt
var styrket.
Annelise Drøyer er medlem i IKFF.
fred og frihet 2/2012
17
Kasakhstans modige kvinner
Underveis i småbyene omkring det tidligere testområdet kan jeg se hva det betyr å ha blitt
eksponert for radioaktivt nedfall.
AV URSULA GELIS
Jeg er i Øst-Kasakhstan og har samtaler
med sterke kvinner som bor i en ung
stat, 20 år etter sovjetisk dominans.
På grunn av nærhet til og utsetting
for radioaktiv stråling fra det tidligere
sovjetiske prøvesprengningsområdet
for atomvåpen i Semey, lider mange
borgere av kreft og andre sykdommer.
Underveis i småbyene omkring det
tidligere testområdet kan jeg se hva det
betyr å ha blitt eksponert for radioaktivt
nedfall. I løpet av tiden fra 1949 til
1989 testet det tidligere sovjetiske
militæret mer enn 450 atomvåpen i ØstKasakhstan og inntil året 1963 bare over
jorden. Uskyldige menneskers liv ble
satt i fare, mange er fremdeles syke og
andre døde meget unge.
Jeg er invitert til flere hjem
med bilder på veggen av døde
familiemedlemmer. Jeg lytter til det de
har å fortelle etter å ha levd sammen
med atombombene i årtier.
Når en bombesprengning skulle
gå av stabelen gikk skolebarna ut i
skolegården og fikk være vitner til «lyset
fra en annen sol». Når eksplosjonen var
over gikk klassetimen videre. Jorden
skalv som når en vulkan har utbrudd
eller jorden sprekker. Folk kunne merke
det hundrevis av kilometer borte. Ingen
visste hva de skulle gjøre. De dødelige
konsekvensene av radioaktiv stråling i
form av sykdommer og helseplager ble
ingen informert om på forhånd.
Kommandosenteret Kurshatov lå
i den nordøstlige delen av det enorme
testområdet som kalles Polygonet. I
dag dokumenterer Kurshatov-museet
effektene av atombombeeksplosjonene.
Apparatet med «Trykk-knappen» for å
sende bombene av sted er for eksempel
blitt et «ikon» for teknisk barbari og
misbruk. Den anonyme trykk-knappen
(du ser ikke offeret) nådde mange, fjernt
og nært, og resultatet var «til gode»
for vitenskapelig forskning. Jeg kunne
selv gå igjennom originale sovjetiske
dokumenter hvor datoen for testen og
nedfallsretningen var påtegnet med
enkel fargepenn.
Menneskeheten har i sin tid på jorden investert mye energi i å rette våpen
18
fred og frihet 2/2012 Atomapparat i Kurshatov-museet. Oktober 2011. Foto: Ursula Gelis
mot «den andre». Vil denne vanen holde
seg levende for alltid? Så lenge sikkerhet
er fundert på aggressiv politikk og
offensive våpen vil voldsspiralen ikke
opphøre å eksistere. Men atomvåpen
skiller ikke mellom venn og fiende, og
radioaktive stoffer blåser fritt av sted
med vinden.
Hvis du reiser gjennom den vide
kasakhiske steppe kan du føle naturen
stønne etter all den ødeleggelse som
ble påført. Kasakhstan ønsker en åndelig
kultur som bryter den onde sirkelen:
«Den menneskelige familie er én. Vi er
alle holdt oppe av den samme livskraft
– uavhengig av nasjonalitet, religion,
kjønn eller etnisitet. Denne kraften
gir oss kvaliteter som kjærlighet og
medfølelse og evne til å kjenne oss selv.»
Å se kvinner som takler en slik
fortid gjør meg stum av beundring. En
av disse kvinnene er Gulmire Z. som er
lærer i Tanat, en landsby i nærheten av
det tidligere testområdet. Hun er en 46
år gammel pedagog som returnerte
til sin landsby. Hun har vært rektor ved
skolen i 16 år nå.
Gulmire Z har levd i et radioaktivt forurenset område i lang tid,
og kjenner effekten av det i knoklene.
Hun har gjennomgått flere operasjoner
og forbindelsen mellom hennes helsesituasjon og atombombeeksplosjonene
er offisielt anerkjent.
Hun er en stolt og ambisiøs kvinne
som er blitt et symbol for Tanat. Hun
kunne ha valgt en mer behagelig
bylivsstil men hun har valgt å møte de
daglige utfordringene i landsbyen.
Andre kvinner arbeider for opprettelsen av møteplasser i Semey hvor
alle vanskeligheter relatert til sykdommer som er forårsaket av radioaktivitet
fra bombetestene kan bli adressert: En
trygg havn for kvinner.
Kvinner i alle aldre er forenet i arbeid
for et fremtidig liv i verdighet. Takket
være yngre kvinner som snakker minst
tre språk er landet blitt en aktiv partner i
kampen for en verden uten atomvåpen,
og for menneskelig rettferdighet. Vi
har mye å lære av Kasakhstans modige
kvinner!
Ursula Gelis er medlem i IKFF.
IKFFs landsmøte 2012
Helgen 21. og 22. april samlet engasjerte fredskvinner fra hele landet seg til IKFFs landsmøte
på Hamar. Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt til ny leder.
AV MARI HOLMBOE RUGE
IKFFs landsmøte 2012 ble holdt på
Hamar 21. og 22. april 2012. Hedmark/
Oppland avdeling var vertskap. Ca. 30
medlemmer fra hele Sør-Norge deltok.
Lørdag 21. april var satt av til åpent
møte om aktuelle saker (se s. 2021), mens møtet søndag behandlet
landsmøtesaker og valgte nytt styre.
Lørdag kveld samlet deltakerne seg
til felles måltid og samvær på kafeen
«Tante Gerda» i Hamar sentrum. Kafeen
drives av et IKFF-medlem og brukes
også til kunstgalleri, konsertlokale og
salg av gjenstander til støtte for solidaritetsarbeid. I løpet av kvelden ble
det lest opp en novelle av Gunnar Steen,
om konfliktløsning i barnehagen. En
tankevekkende parallell til internasjonalt
«brinkmanship».
Søndag 22. april var satt av til
behandling av landsmøtesakene.
Audun Lysbakken, og
i mars 20-12 gratulasjonsbrev til ny likestillingsminister Inga
Marthe Torkildsen om
BLDs ansvar for 1325.
Dagmar K. Sørbøe
hilste fredsprisvinnerne 2011 under en
mottakelse i BLD i
samband med utdelingen av Nobels fredspris.
IKFF Stavanger har
hatt studiering rundt
temaene FN-resolusjoner 1325 og 1820.
Liss Schanke var
hovedtaler på torget
i Stavanger 8. mars
med tema 1325.
Årsmelding 2011-12
Atomvåpen, atomkraft: Anne M. Halvorsen deltok i Hiroshima-dagene i august
2011 p.v.a IKFF.
Aktivitet på hovedområdene
Arbeid mot uranvåpen: IKFF er medlem av kampanjen International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW).
Arbeidet mot uranvåpen foregikk særlig
aktivt i regi av Bergen IKFF. Eva Fidjestøl
var invitert til styremøtet i ICBUW i mars.
Mot opprustning av verdensrommet:
I forrige periode arrangerte IKFF som
tidligere et seminar med oppfordring til
å «La himmelrommet være i fred» Temaet for årets møte: «Arktis, klimaendring,
ressurser og militarisering». En av
innlederne var journalist Bård Wormdal
som har skrevet boka Satellittkrigen. En
fyldig omtale av Wormdals bok er trykt i
fred og frihet nr 1-2012.
Resolusjon 1325, Kvinner, fred og sikkerhet: IKFF er medlem av nettverket
Forum Norge 1325. En intern arbeidsgruppe for 1325 ble etablert, for
å bruke de nye mulighetene og
oppmerksomhet som Nobels fredspris
i 2011 skapte. Sammen med FOKUS
har IKFF i desember 2011 sendt brev til
likestillingsminister
Avtroppende leder Dagmar K. Sørbøe (t.v.) og nyvalgt leder K. Margrethe Tingstad (t.h.). Foto: Elisabeth Kristiansen
WHO og IAEA: Etter
landsmøtet 2011 skrev IKFF i mai et brev
til Helsedepartementet og Helsedirektoratet om at avtalen mellom WHO
og IAEA fra 1959 må tas opp til ny
vurdering. I slutten av mars 2012
kom et kort og negativt svar fra
Helsedepartementet. I desember 2011
tok vi initiativ til et brev fra WILPF om
samme sak til WHOs styre.
Boka Kvinneblikk på atomkraft har
vært under arbeid hele året med tanke
på publisering tidlig i 2012.
Vann og vannpolitikk: IKFF deltar i temagruppa for vann og sanitær i Forum
for utvikling og miljø, og deltok i «Blå
Oktober» høsten 2011, som satte fokus
på vannfordelingen i verden.
Hedmark/Oppland IKFF hadde studiesirkel om Kvinner, liv og vann våren
2011. Sandnes IKFF hadde åpent møte
9. mai med Karin Aanes som innleder:
«Vannets plass i samfunnet – angår det
oss?» Boka Kvinner, liv og vann var i salg
hele perioden.
Flykjøpsaksjonen: Bergen IKFF organiserte en postkortaksjon mot kjøpet
av kampfly fra USA (Joint Star Fighter).
Over 2000 signerte postkort er sendt
Stortingspresidenten og Utenriks- og
forsvarskomiteen. IKFF-medlemmer over hele landet deltok aktivt med stands
og informasjon om postkortaksjonen.
Nedrustning, protest mot krigføring:
IKFF er medlem av «Fredsinitiativet».
Medlemmer lokalt og sentralt har deltatt
aktivt i protester mot Afghanistankrigen
og bombingen av Libya.
Matsikkerhet: IKFF Hedmark/Oppland
har samarbeidet med Norsk Bondeog småbrukarlag om et seminar om
matsikkerhet. Nestleder Kirsten Margrethe Tingstad innledet om «Kvinner,
fred og frihet 2/2012
19
fred og matsikkerhet». Et innlegg om
kasting av mat (Eli Hammer Eide) sto i
fred og frihet nr 4-2011.
Fredskultur/Ikkevold: Bergen IKFF markerte Verdens ikkevoldsdag 2. oktober.
I samarbeid med Bergen offentlige
bibliotek drifter de et fredsfilmbibliotek
som fikk 6 nye filmer.
Internasjonalt arbeid
Costa Rica-kongressen: WILPFs 30. internasjonale kongress ble holdt i Costa
Rica 1.-6. august 2011. Mottoet for
kongressen var «Women, Peace and
Security – Transforming the Agenda».
Fra IKFF Norge deltok nestleder K.
Margrethe Tingstad, Edel Havin Beukes
(varamedlem til det internasjonale
styret), Liss Schanke (Oslo) og Natarajan
Bhanumati (IKFF Bergen). Kongressen
vedtok arbeidsprogram fram til 2015.
Edel Havin Beukes fortsetter som medkoordinator av WILPFs arbeidsgruppe
for miljø. En lang rapport fra de norske
delegerte finnes i fred og frihet nr 4-2011.
Nordisk WILPF-møte i Gøteborg 18. mars
2012 i samband med et nordisk IKFFseminar om militariseringen av Norden
og om arbeid med resolusjon 1325. 5 fra
IKFF deltok.
Internasjonal generalsekretær Madeleine Rees besøkte Norge i november
2011 og i mars 2012 for å kommentere
visninger av filmen The «Whistleblower».
IKFFs IB-medlem 2010-13: Mari
Holmboe Ruge, vara Dagmar Sørbøe (til
2012) og Edel Havin Beukes.
Internasjonale prosjekter
IKFF har siden 2006 hatt et samarbeidsprosjekt med vår søsterorganisasjon
LIMPAL i Colombia, finansiert av
FOKUS. Prosjektet ble avsluttet i 2011.
En fyldig artikkel av prosjektansvarlig
Monica Bothner om prosjektet og om
situasjonen i Colombia står i fred og
frihet nr 1-2012.
Kontakt med andre organisasjoner
IKFF samarbeider med eller er medlem
av en rekke organisasjoner, nasjonalt og
lokalt. Det gir oss en bred kontaktflate
og mulighet til å aktivisere oss i flere
saker enn vi kunne gjort på egen hånd.
Hovedsamarbeidspartnere er Norges
Fredsråd, Forum for utvikling og miljø
og FOKUS (kvinner og utvikling).
Publikasjoner, informasjon
Fred og frihet: I 2011ble arbeidet med
fred og frihet omorganisert fra å sirkulere mellom lokalavdelingene til en
fast redaksjonskomité i Oslo med alle
lokalavdelingene representert. Fra 2012
har Anne Skauge og Toril Rygh hatt
ansvar for adressering og utsending av
bladet. Følgende temanumre ble gitt ut i
perioden: nr. 2/2011: Tsjernobyl, 3/2011:
Terrorangrepene i Oslo og på Utøya,
4/2011: Matsikkerhet, 1/2012: Kvinner,
fred og sikkerhet. Tidligere nummer av
fred og frihet kan leses på www.ikff.no
Redaktør: Landsstyret (vedtektsfestet).
Landsleder har møterett i redaksjonen
Redaksjonskomité 2011-12: Sidsel Andersen, Gro Eriksen (Sandnes), Eva Fidjestøl, Camilla Hansen, Ingegerd Lorange,
Grethe Nielsen (Hedmark/Oppland), Eli
Raa Nilsen (Bergen) Mari Holmboe Ruge.
Layout: Camilla Hansen.
Opplag: 750 eksemplarer. Nr. 1/2012 ble
trykket i 1000 eksemplarer.
Hjemmesiden: www.ikff.no Camilla Hansen har vært ansvarlig for hjemmesiden.
Epostlisten: Aktuell informasjon om møter og arrangementer og stoff om IKFF
sendes fra kontoret til ca. 100 personer
som står på IKFFs informasjonsliste.
Organisasjonen
Medlemstall: ca. 370. Aktive avdelinger:
Bergen, Stavanger, Sandnes og Hedmark/Oppland. Deres årsmeldinger kan
fåes fra kontoret. Det er ikke gjennomført lokal gjenetablering av Osloavdelingen eller gruppen i Trondheim
(jfr. landsmøtet 2010)
Landsstyret: Landstyret har hatt
styre-møter hver måned i perioden, med
unntak av juli.
Kontoret: Torggata 11, 0155 Oslo.
Kontoransvarlige Mari Holmboe Ruge,
Sidsel Andersen og Camilla Hansen.
Kontoret er betjent de fleste hverdager
kl. 10-15.
Økonomi: I 2011 hadde IKFF et
drifts-underskudd på ca 20.000 kr, men
unngikk å overføre ekstra midler fra
kapitalkonto pga gaver fra medlemmer.
Kontingentinntektene gikk noe opp i
Inntrykk fra åpen dag på landsm
AV ELISABETH KRISTIANSEN
Vi møttes i Alf Prøysens hus, en del
av Høgskolen i Hamar. Landsleder
Dagmar Karin Sørbøe åpnet møtet
med å minnes vårt æresmedlem
Sidsel Andersen. Så kom hun med
en spennende fortelling fra sitt
eget liv som politisk aktivist. Under
studietiden i Tyskland på 1960-tallet
var hun ofte tolk for norske politikere
på besøk, og fikk dermed direkte
innblikk i hvordan de tenkte. Arbeidet
med tyske krigsveteraner og -ofre
på 1960-tallet skulle prege hennes
syn på krig og krigens menneskelige
konsekvenser.
For Dagmar var det viktig å
presisere at fredsarbeid er en livsstil
og et kall. Hun fortalte om sin egen
«mappe» fra den ulovlige politiske
overvåkingen i Norge og viste frem
Lundkommisjonens rapport der IKFF
står oppført på side 121 som en
20
fred og frihet 2/2012 organisasjon som ble overvåket. Det bør
IKFF ta som en kompliment. Hun takket
for tilliten IKFF har vist henne som leder.
Hun gleder seg til å bli pensjonist da
dette vil frigi mer tid til fredsarbeid.
Deretter ble IKFFs bok, Kvinneblikk
på atomvåpen presentert av tre av
forfatterne, Åse Berg, Edel Havin Beukes
og Eva Fidjestøl. Forfatterne fortalte om
boken og hva de har skrevet om. En
takk ble rettet til forfatterne som har
arbeidet i lang tid ved siden av annet
engasjement for å få den ferdigstilt.
Boken vil komme ut sommeren/høsten
2012.
Sist på det åpne programmet
i Hamar sto visning av filmen «The
Whistleblower» fra 2010. Filmen er
bygget på Kathryn Bolkovacs historie
om hvordan hun som amerikansk
politibetjent i internasjonal tjeneste blir
vitne til menneskehandel på nært hold
under oppdrag i Bosnia på 1990-tallet.
Når hun prøver å anmelde og arrestere
de involverte blir hun klar over at dette
er organisert med godkjennelse fra
høyeste hold. Med livet som innsats
klarer hun å rømme landet med reelle
bevis i bagasjen, men mister jobben sin.
Filmen viser et samfunn i etterkant av
konflikt med et mylder av jurisdiksjon og
kulturelle barrierer som beskytter folk
med grusomme hensikter i en region
med et stort internasjonalt nærvær og
et svakt sivilt samfunn.
Maria Sommardahl fra Nansen
Fredssenter ble intervjuet etter filmvisningen. Whistleblower er en meget
sterk film, og mange hadde behov for
å dele inntrykkene etterpå. Maria kom
rett fra Bosnia og hadde ingen raske
løsninger på hvordan de svakeste skal
beskyttes når de blir utnyttet av dem
som er satt der til å passe på dem. FNs
forhold til 2010, antakelig fordi 500 kr/
er innført som ny valgfri sats. Informasjonsmidler fra Utenriksdepartementet
100.000 kr, til fred og frihet og seminarer.
Dessuten reisestøtte til internasjonale
møter ca. 70.000 kr
Uttalelser: Brev til forsvarsminister Espen
Barth Eide med invitasjon til dialog
med fredsbevegelsen og brev til
Helsedepartementet om WHO og IAEA.
IKFF sluttet seg til: Brev fra FoRUMs
vanngruppe til Regjeringen om lov
om offentlig eie av vannverk og brev
fra Besteforeldrenes klima aksjon til
Regjeringen
Deltaking i offentlig debatt: «Uten
kvinner – ingen fred!» Dagsavisen desember 2011. Kommentar til Nobels
fredspris 2011. Kronikk av Mari Holmboe
Ruge i samarbeid med Forum Norge
1325. Se også årsmelding fra avdelingene
for oversikt over avisinnlegg.
Årsmeldingen ble godkjent av
landsmøtet. Fullstendig årsmelding fra
landsstyret og avdelingene kan fåes fra
kontoret.
Regnskapet 2011
For kommentarer, se årsmeldingen p. 6.
Revisors erklæring tilrådde at regnskapet ble godkjent og at styret fikk ansvarsfritak. Vedtak: godkjent. Fra og med 2012
er Liss Schanke regnskapsfører for IKFF.
Arbeismåter og kommunikasjon
Den nåværende arbeidsmåten med
landsstyremøter er relativt dyr (hvis
medlemmer fra andre regioner enn
Oslo/Akershus skal kunne delta) og
lite fleksibel (lang tid mellom møtene).
Det var enighet om å forsøke andre
kommunikasjonsformer ved å utnytte
mulighetene på interne nettsider og
telefonkontakt via skype. Styret bør
møtes til et grundig seminar et par
ganger i året. Bedre kontaktflate mot
andre grupper, særlig studenter og
skolefolk må forsøkes.
IKFFs internasjonale prosjekter
Med Colombia-prosjektet (se årsmeldingen) er IKFFs engasjement i slike
samarbeidsprosjekter avsluttet. Dette er
det siste av våre 3 samarbeidsprosjekter
med FOKUS-finansiering som ble
startet i 2005-06. Før IKFF eventuelt
går inn i nye internasjonale prosjekter
må erfaringene fra de tidligere drøftes
grundig. Dette arbeidet skiller seg fra
IKFFs øvrige virksomhet bl.a. fordi det
stilles høye krav fra NORAD til faglig
planlegging, gjennomføring og ikke
minst økonomiforvaltning. Det nye
styret bør ta initiativ til en slik evaluering.
Arbeidsprogrammet 2012-13
Margrethe Tingstad presenterte på
power point en skjematisk oversikt
av hovedtema i neste periode, med
angivelse av delmål, budsjettramme og
ansvar. Landsmøtet godkjente forslaget
til hovedsaker og ga styret fullmakt til å
arbeide videre med konkretisering av
smøtet
sikkerhetsråds resolusjon 1820 gir
mulighet til å behandle voldtekt som en
krigsforbrytelse i konflikter, men når det
skjer i etterkant av konflikter er det ikke
lett å rettsforfølge FN-ansatte som har
korte engasjementer og det eksisterer
et rettsklima hvor voldtekt og vold mot
kvinner generelt ikke blir prioritert.
Maria snakket om et forsøk med å ha
rullerende feltdomstoler for å kunne
påtale lovbrudd begått av FN-personell
i oppdrag. Salen spurte om hvordan
Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om
kvinner, fred og sikkerhet kunne hjelpe,
men Maria virket litt nedstemt etter
sitt nylige besøk i Bosnia og forklarte
at det er en lang vei å gå. Det var
derimot enighet om at opplæring av FNpersonell som skulle ut i tjeneste var noe
som kunne komme på tale, men at det
er de respektive bidragslandenes ansvar
å sørge for dette og vi i IKFF
kan bare oppfordre til slik oppfølging
av personell. Som et eksempel fortalte
Maria om en organisasjon som selv
lagde materiell om behandling av
demonstranter som Politihøgskolen
senere har tatt inn i pensum.
Det var en opprivende, men nyttig
avslutning på en meget innholdsrik
dag. Dette var min første dag på et
IKFF landsmøte siden 1997, og jeg
var overveldet av den imponerende
forsamlingen av kunnskapsrike og
tålmodige kvinner. Vi er kanskje
en liten forsamling, men vi har til
sammen mange «vekttall».
Elisabeth Krsitansen ble valgt til varamedlem i landsstyret.
arbeidsprogrammet.
I tillegg ble disse sakene nevnt som
mulige tema for IKFF: Papirløse flyktninger, innvandrerkvinners situasjon.
Disse sakene ble ikke realitetsbehandlet.
I 2012-13 skal IKFF særlig prioritere:
Organisasjonen:
* Effektivisering, bl.a. bruk av skype
under møter og intern nettside for bedre
kommunikasjon. Mer bevisst redigering
av IKFFs hjemmeside.
* Bedre samarbeid med andre organisasjoner om felles saker
* Mer synlighet utad, følge opp vedtak
fra 2011 om fokus på Trondheim og Oslo.
* Aktiv innsats for å skaffe bl.a.
prosjektmidler via studiearbeid etc.
* Planlegging av WILPFs 100-årsjubileum i 2015.
Politiske saker (konkretiseres av landsstyret):
* Atomnedrustning
* Forbud mot uranvåpen og atomkraft
* Mat- og vannsikkerhet
* Kvinner, fred og sikkerhet, bl.a. informasjon om 1325 i Norge
* Nedrustning, mot militarisering bl.a.
av Nordområdene
* Militarisering av Verdensrommet,
stjernekrig
Lokale IKFF-avdelinger arbeider dessuten aktivt med bl.a. ikkevold, fredsundervisning og fredsskatt.
Uttalelser fra landsmøtet
På bakgrunn av presentasjon og
diskusjon dagen før vedtok landsmøtet
uttalelser om fredsprisen og Nobelkomiteen, og om et forbud mot
uranvåpen (se s. 22). En nordisk uttalelse (fra møtet i Gøteborg) om
militariseringen av i de nordiske
områder ble vedtatt i prinsippet, men
skal oversettes og redigeres for å passe
til norske forhold. Det nye styret fikk
fullmakt til å vedta endelig tekst.
Valg
Karin Aanes la fram valgkomiteens
innstilling. Ingen benkeforslag fremmet.
Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt
til landsleder og Edel Havin Beukes til
nestleder, begge med akklamasjon.
Hele landsstyret 2012-13, se s. 25.
IKFF gratulerer
IKFF gratulerer Edel Havin Beukes med
75-årsdagen den 25. mai. Edel ble valgt
til nestleder på IKFFs landsmøte i april.
De siste tiårene har hun vært aktiv sammen med andre WILPF-medlemmer
for å få endret IAEAs samarbeidsavtale
med WHO, som gir IAEA rett til å overprøve WHOs faglige synspunkter mht
helsevirkninger av radioaktiv stråling.
fred og frihet 2/2012
21
Landsmøtets uttalelser.
Norge og uranvåpen
IKFFs landsmøte 21-22 april 2012 takker
for Norges støtte til forskningsprosjekt,
konferanser og forskerstillinger i regi av
International Coalition to Ban Uranium
Weapons (ICBUW). FN vedtok i 2010 en
resolusjon om våpen som inneholder
utarmet uran. Nå foreligger det ny
forskning som slår fast ”gen-toksisiteten”
til utarmet uran, dvs. giftighet og fare
for folkehelse – nå og for framtidige
generasjoner. Det trengs en avtale som
kan utløse penger fra det internasjonale
samfunn til dekontaminering, medisinsk
bistand og miljøovervåkning i områder
rammet av krigføring med utarmet uran,
jfr. henvendelse til det internasjonale
samfunn fra Iraks miljøvernminister i
2007 og fra kvinneministeren i 2010.
www.bandepleteduranium.org
Vi har fått internasjonale avtaler om forbud mot landminer og
klaseammunisjon. Vi trenger en tilsvarende avtale for uranvåpen med krav til
de krigførende parter om å oppgi hvor
de har brukt slike våpen. Slik kartlegging
kan bli grunnlag for epidemiologisk
forskning og tiltak som kan hindre at
sivilbefolkningen blir eksponert for
radioaktiv og kjemisk forurensing under
og etter krigshandlinger.
Til høsten vil the Non Aligned
Movement (NAM-landene) fremme
for fjerde gang i FNs førstekomite en
resolusjon om uranvåpens potensielle
skadevirkninger på mennesker og miljø.
I 2007 stemte Norge avholdende, men
stemte for resolusjonene både i 2008
og 2010. Vi regner derfor med at Norge
også vil støtte resolusjonen i 2012.
Resolusjonene ba medlemslandene
sende inn sine egne rapporter og
synspunkter på virkningene av å bruke
utarmet uran i forsvarsmateriell og
ammunisjon. Vi vil gjerne motta en kopi
av den norske rapporten.
IKFFs landsmøte ber om
• at den økonomiske støtten til
ICBUWs forskning forlenges inn i
neste budsjettperiode.
• at Norge oppfordrer Sverige og
Danmark til å støtte resolusjonen
om bruk av DU i FNs førstekomite i
oktober 2012.
• at Norge samarbeider med andre
land for å innføre et moratorium
som første skritt til et totalt forbud.
at Norge vedtar et nasjonalt
forbud mot produksjon, lagring og
bruk av DU til militært utstyr og
ammunisjon, slik både NATO-landet
Belgia og Costa Rica har gjort.
• at Norge, som medlem av WHOs
Executive
Board
(2010-2013),
påvirker WHO til å gi ut en ny
oppdatert rapport om «Helseog miljøkonsekvensene ved bruk
av våpen og ammunisjon som
inneholder DU.»
Uttalelsen er sendt til utenriksminister
Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen.
Nobelkomiteen og Nobels fredspris
IKFFs landsmøte 21-22. april 2012 har
drøftet tolkningen av Nobels testamente
og Nobelkomiteens sammensetning.
Det svenske stiftelsestilsynet, Länsstyrelsen, har nylig bekreftet at prisen
skal gå til «fredsforkjempere» i den
betydning Alfred Nobel selv la i dette
ordet, dvs. «den eller de som har virket
mest eller best for å fremme forbrødring
mellom folkene, samt for avskaffelsen
av stående armeer og utbredelse av
fredskongresser.»
Allerede i 1946 skrev IKFF til Stortinget og krevde respekt for at prisen
skulle støtte den antimilitaristiske
fredsbevegelsens arbeid for et sivilt
internasjonalt rettssamfunn. Vi takker
derfor Fredrik Heffermehl for hans
årelange og grundige arbeid med å
analysere og dokumentere hva Nobel
22
fred og frihet 2/2012 ville med sitt testamente, og hans
påvisning av at komiteen i stor grad
systematisk har sett bort fra dette
og fulgt sine egne preferanser ved
tildelingen av flere fredspriser i Alfred
Nobels navn.
Nobelkomiteen skal velge prisvinnere som arbeider for internasjonalt
samarbeid om en systemendring med
nedrustning og avskaffelse av krig
gjennom videreutvikling av folkeretten
– det Nobel kalte en nasjonenes
forbrødring. Krigen er også dypt
innvevd i vår økonomi og kultur. Nobels
mål med fredsprisen var å bryte denne
tradisjonen.
IKFFs landsmøte mener:
• at det er viktig at disse forholdene
blir grundig utredet og deretter
diskutert i Stortinget
• at det må etableres ordninger som
sikrer en mer relevant og faglig
kompetent sammensetning av Nobelkomiteen.
• at valget av prisvinnere må respektere Nobels klart uttrykte ønske om
hvem som skal få prisen.
Den norske Nobelkomite må i framtiden
velge vinnere av Nobels Fredspris i
samsvar med kriteriene i Alfred Nobels
testamente.
Uttalelsen er sendt tilStortingets presidentskap og til Den norske Nobelkomité.
Sidsel Andersen
IKFFs æresmedlem Sidsel Andersen
døde 13. februar 2012, nesten 92 år
gammel. Hun var aktiv i IKFF i nesten 20
år. Da hun sluttet i Statistisk Sentralbyrå
ville hun bruke sin pensjonisttid til
noe nyttig og fant heldigvis fram til
oss. Sidsel og jeg ble kolleger i den
daglige driften av organisasjonen og
arbeidet tett sammen. Først var vi i Oslo
kommunes subsidierte lokaler for fattige
kvinneorganisasjoner i en bakgate på
Sagene. Der var det meget enkle forhold
med ansvar for trappevask i tre etasjer.
Ansvaret skulle gå på omgang, men
oppfølgingen fra våre yngre samboere
var ikke opp til Sidsels standard. Hun
overtok med den stillferdige selvfølgen
som var karakteristisk for henne.
Senere ga vi opp trappevasken og
flyttet til sentrum. I Storgaten 11 er IKFF
samboere med mange organisasjoner
og enda flere unge mennesker som
arbeider med viktige saker. Alle ble
Sidsels venner og stilte opp når hun
trengte hjelp til et dataproblem eller en
vrang kopieringsmaskin.
Sidsel brukte sin erfaring fra et langt
saksbehandlerliv på det kontorarbeidet
som også en ideell fredsorganisasjon
ikke slipper unna. Hun betalte
regninger og holdt orden på bilag,
vedlikeholdt medlemslister og ønsket
nye medlemmer velkommen med et
personlig brev. Hun holdt også oversikt
over andre medlemmers fødselsdager
og sørget for gratulasjon ved runde år.
I et gammelt fellesskap som vårt er slike
ting viktige.
I redaksjonen for fred og frihet hadde
hun en fast spalte, «Sidsels plukk», der
hun tok fram minneverdige hendinger
fra tidligere år eller kommenterte en
aktuell sak. Dessuten – og ikke minst - tok
hun ansvaret for adressering, pakking
og transport til postverket av bladene
når de skulle ut til medlemmene, en
krevende dugnadsjobb fire ganger i året.
Alle Sidsels venner i IKFF minnes
hennes glade smil og gode råd, og
måten hun tok ansvar på. «Henne kunne
man regne med», sier én. Ved møter og
samlinger sto hun som en selvfølge for
nødvendige praktiske ting som innkjøp
av mat og drikke, dekking av bord - og
oppvasken etterpå - og jammen hadde
hun også som regel en hjemmebakt
Sidsel Andersen
kake med i sekken. Dårlig hørsel
begrenset hennes utbytte av foredrag
og diskusjoner, men hun fulgte godt
med og kunne si fra når hun mente det
trengtes.
Raushet i mange betydninger av
ordet var et kjennetegn for Sidsel. Hun
ga av sin tid, sine kunnskaper - og av
sin pensjon. I mange år ga hun midler
til reisestøtte så flere kunne delta på
landsmøter. Med IKFFs økonomi var
det meget velkomment, vi har ikke
reisebudsjett til slike ting.
Da Sidsel fylte 3 x 30 år for snart
to år siden utnevnte IKFFs henne til
æresmedlem. Det er vår høyeste utmerkelse, og fullt fortjent.
Som person var Sidsel et enestående
forbilde på hvordan pågangsmot og vilje
kan overvinne plager og problemer som
alderen bringer med seg - og fremfor
alt - den beste venn en kunne ha. IKFF
og alle hennes venner i fredsbevegelsen
takker for laget, og lyser fred over
hennes minne.
Norge finansierer 1325-stilling
i Nato
Nato-toppmøtet i Chicago i mai 2012
vedtok et norsk forslag om å opprette
en stilling som spesialrepresentant
for å følge opp Natos arbeid med FNs
sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Norge
vil finansiere stillingen.
«En spesialrepresentant vil være en
viktig pådriver for dette arbeidet
innad i Nato og en tydelig representant for saken utad», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre.
Nato vedtok i 2009 å implementere
FNs sikkerhetsråds resolusjon om
kvinner, fred og sikkerhet og vedtok
en handlingsplan for oppfølgingen i
2010.
Kilde: Pressemelding fra Utenriksdepartementet
- Mari Holmboe Ruge
fred og frihet 2/2012
23
- Mitt særlige engasjement ligger i den lil
AV CAMILLA HANSEN
IKFF landsmøte valgte i april en ny og,
i IKFF-sammenheng, ung leder. 53år gamle Kirsten Margrethe Tingstad
bor i Lillehammer, er født i Trondheim,
og snakker bergensdialekt. Både i
arbeid og utdanning har hun en allsidig
bakgrunn. Hun er utdannet innenfor
landbruk, økonomi, språk, organisasjon
og kommunikasjon, og de siste tolv
årene har hun jobbet med forskningsadministrasjon i Norsk institutt for
naturforskning og har vært rådgiver i
større EU-prosjekter. Hun har også mye
internasjonal erfaring, og har blant annet
hatt lederansvar i en eksportbedrift. I
tillegg har hun arbeidet som agronom
innen landbruk både her hjemme og i
fredskorpset i Tanzania. Hun er gift med
en musikkpedagog og har to barn som
begge er studenter.
- Sommeren er min favoritt-årstid,
jeg er et ivrig hagemenneske og dyrker
grønnsaker og bær på kjøkkenhagenivå.
Jeg setter stor pris på naturen og er glad
i å gå i fjellet. Etter lang tid i innlandet
savner jeg fortsatt sjøen, men finner
faktisk at fjellet kompenserer for noe
av den følelsen det å være på havet gir,
forteller Margrethe i et e-postintervju til
fred og frihet.
Og nettopp naturen, som vi er så
avhengige av for vår overlevelse, er noe
hun brenner for.
- Mitt særlige engasjement ligger i den
lille grønne spiren vi alle er avhengige av.
Miljøødeleggelser og ressursmangel er
både et resultat av, og årsak til, konflikter.
Brenner jeg for noe, er det å kunne bidra
til at både politikere og vi alle er villige til
å innse at overforbruket av ressurser og
utbytting av mennesker som er mindre
heldig stilt, må ta slutt for å oppnå
utvikling og færre konflikter. I dette
ligger at samlet kunnskap må gjøres
kjent og anvendes i en mer visjonær
politikk, slik at vi alle blir klar over at vi
nå delvis velger vår egen framtid. Satser
vi på militarisme som virkemiddel i
konfliktløsning, vil det gå hardt ut over
mennesker og miljø. Jeg er opptatt av
forbruksspiralen vi er fanget i, matkvalitet
og matsikkerhetsproblematikk, også i
vårt eget land. Vi må innse verdien av
et liv hvor materialismen ikke er eneste
rettesnor for et vellykket liv.
Margrethe forteller at hun har vært
aktivt med i IKFF siden avdelingen i
Hedmark/Oppland ble startet opp av
Grethe Nielsen for noen år siden. Med-
24
fred og frihet 2/2012 lem ble hun allerede
i tjueårsalderen gjennom sin mors venninne
og IKFF-medlem Elise
Hûbert. De siste to
årene har hun vært
nestleder i landsstyret
og før det var hun
styremedlem i avdeling
Hedmark/Oppland. I tilegg var hun tidligere
IKFF-representant til, og
sen-ere leder for, rådet
for Norsk fredssenter på
Lillehammer. Og da det
nye Nansen fredssenter
ble dannet for et par
år siden ble Margrethe
valgt inn i styret og er
nå nestleder der.
Hvilke IKFF-saker har
du tidligere engasjert
deg i?
- Jeg har brukt en
del tid på fredsdepartement-saken og
forsøkt å se om vi kan Kirsten Margrethe Tingstad. Foto: Elisabeth Kristiansen
påvirke det offentlige
arbeidet for en nedtoning av militær stor ydmykhet i forhold til fagkunnskap,
kultur og militære løsninger i favør av og vil ikke gå inn i diskusjoner hvor jeg
en fredskultur. Jeg har også jobbet med ikke har tilstrekkelige kunnskaper.
Hvilke muligheter og utfordringer megenerelle kvinnerettsspørsmål. Etter
å ha jobbet i Afrika, føler jeg et nært ner du IKFF står overfor som organisasjon?
slektskap til kvinner i utviklingsland og - IKFF har en lang og stolt historie, det
dere kamp for verdighet og rettigheter. er etablert en tillit til organisasjonen
Det siste året har Margrethe jobbet vår gjennom det arbeidet som er lagt
spesielt med spørsmål rundt mat- ned. Den tilliten sammen med stor
sikkerhet, også i samarbeid med andre kompetanse og gode nettverk på de
feltene vi arbeider, gir oss gode muligorganisasjoner.
heter til å spille en rolle framover.
Vi befinner oss imidlertid i et mylder av
«vi trenger også å få yngre stemmer og det vil stadig bli en større
utfordring å bli hørt. Mitt inntrykk er at
kvinner engasjert.»
mange også i økt grad har nok med en
travel hverdag. Det betyr, slik jeg ser det,
- Matsikkerhet er en del av det at rekruttering av yngre medlemmer
utvidete sikkerhetsbegrep, slik jeg ser også vil være en utfordring.
Hva er din visjon for organisasjonen?
det. Når mennesker ikke har sikkerhet
- Når jeg tenker på organisasjonen,
for mat, har andre friheter og rettigheter
liten verdi. Sikring av mattilgang, fordrer tenker jeg på WILPF – som vi er en
at folk får beholde leveområder, får del av, og jeg kan nevne to visjoner
som er i hodet i det du spør: At vårt
tilgang til naturressurser, vann og land.
Hun legger til at hun ellers forsøker å arbeid skal være kjent for de fleste
holde seg orientert i de fleste av feltene innen hundreårsjubileet i 2015. I den
visjonen ligger at vi gjenkjennes som
IKFF er involvert i:
- Som leder skal jeg representere en organisasjon som arbeider for
hele vår organisasjon i mange sammen- fredskultur og menneskers frihet, og at
henger, og det fordrer at jeg har en viss det vi jobber med ses på som relevant
oversikt over alle temaområder. Jeg har for folk flest og ikke så spesielt som
lille grønne spiren vi alle er avhengige av
det gjør i dag. Den andre går på det
fotavtrykket vi klarer å sette, at vi i større
grad enn nå skal klare å få gjennomslag
for våre resonnementer rundt behovet
for en ny kurs for verden.
- Det er likevel viktig å si at for meg
er resultatene viktigere enn hvem som
får æren for endringene.
Det første hun vil ta fatt på som
leder er å invitere et nytt styre til samlet
å se hva de kan gjøre for å styrke
organisasjonen.
- Det jeg synes er viktigst akkurat
nå, er utvikling av det organisatoriske,
og med det mener jeg først og fremst
måten vi jobber og kommuniserer på.
Det handler ikke om overbygninger og
strukturer, men redskap og arbeidsmåter
som gjør oss litt mer effektive og knytter
medlemmene nærmere hverandre.
- Mange gjør en flott og stor innsats,
og vi er mange som har dette som
fritidssyssel ved siden av jobb. Det betyr
at vi må bruke tiden godt, og prioritere
hardt.
Prioritering betyr faktisk ofte å velge
bort noe, understreker hun.
- Vi skal først og fremst: 1. Drive påvirkning, og 2., bli flere som driver påvirkning. Hun legger til at det er viktig å
få med flere unge medlemmer.
- Gjennomsnittsalderen i IKFF er
høy. Det er flott med modne, engasjerte
kvinner, og vi vil ha dem alle med,
men vi trenger også å få yngre kvinner
engasjert. På kongressen i Costa Rica
i fjor, traff vi mange unge «WILPF-ere»
fra flere land. Til neste kongress om tre
år må vi ha med en delegasjon unge
norske IKFF-ere.
Den nyvalgte lederen avslutter med
å formidle at medlemmer på alle nivå i
forhold til innsats, er velkomne.
- Det er flott om noen vil stå som
medlemmer, om så bare for å si at de
deler IKFFs verdier. På den andre siden
vet jeg at det er flere medlemmer
som kan tenke seg å gjøre en jobb, og
som ønsker seg konkrete oppgaver.
Oppgaver finnes, og med dagens
kommunikasjonsmuligheter, er det fullt
mulig å involvere folk fra hele landet,
som kan jobbe med de temaene de
ønsker. Som leder er jeg helt avhengig
av innspill og informasjon fra mange
hold.
- Jeg takker for tilliten jeg er blitt
vist ved å bli valgt som leder, og gleder meg til de neste to årene!
IKFFs landsstyre 2012-13
Leder: Kirsten Margrethe Tingstad (Hedmark/Oppland)
2012-14 ny
Nestleder:
Edel Havin Beukes (Oslo/Akershus)
2012-14 ny
Styredlemmer:
Eva Fidjestøl (Oslo/Akershus)
Anne M. Halvorsen (Oslo/Akershus)
Hermien Prestbakmo (Troms)
Ingeborg Sæterdahl Klepsvik (Sandnes)
Johanne Margrethe Hartwig (Bergen)
2011-13 ikke p.v.
2011-13 ikke p.v.
2012-14 ny
2012-14 ny
2012-14 ny
Varamedlemmer:
Camilla Hansen (Oslo/Akershus)
2012-13 gjenvalg
Karin Aanes (Oslo/Akershus)
2012-13 gjenvalg
Åse Møller Hansen (Bergen)
2012-13 gjenvalg
Marthe Helgesen (Oslo/Akershus)
2012-13 gjenvalg
Jorun Berg (Stavanger)2012-13
gjenvalg
Liss Schanke (Oslo/Akershus)
2012-13 ny
Elisabeth Kristiansen (Oslo/Akershus)
2012-13 ny
Revisor:
Gry Hovland (gjenvalg)
WILPF styremedlem
Mari Holmboe Ruge 2010-13 ikke p.v.
Varamedlem:
Edel Havin Beukes
2010-13 ikke p.v.
Valgkomite 2012-13: Gro Eriksen (gjenvalg)
Grethe Nielsen (ny)
Mari Holmboe Ruge (ny)
Avdelingsledere i IKFF Bergen, Hedmark/Oppland, Sandnes og Stavanger er
automatisk medlem av landsstyret.
fred og frihet 2/2012
25
IKFF Norden rundt.
SANDNES:
Denne våren har Sandnesavdelingen hatt som mål
å gjøre IKFF kjent for flere
i byen vår. Vi har fulgt opp
forsøket med å ha fredskafé
og vi planlegger å ha to åpne
møter før ferien. Det ene
hadde vi februar i forbindelse
med årsmøtet vårt og det
andre planlegges til 14. mai.
Åpne møter og kafeer blir
forhåndsomtalt i lokalavisene
når vi selv sender inn små
notiser. I tillegg har vi etablert
en såkalt «vennegruppe» i vår
adressebok som får en ekstra
invitasjon pr e-post.
Møte med Susanne Urban
Tema for møtet var «Aksjoner
for fred!», og leder av Bergensavdelingen, Susanne Urban,
tok turen til Sandnes. Hun la
hovedvekt på den aksjonen
HEDMARK/OPPLAND:
avdelingen i Bergen har gående mot uranvåpen. Med
stort engasjement orienterte
hun om hva slags våpen
dette er, og hvorfor det er så
viktig å få de forbudt. Mange
vet ikke at utarmet uran
brukes av flere Natoland,
og at slike våpen har vært
i bruk siden krigene på
Balkan på 90-tallet. Trolig har
også norske soldater vært
i kontakt med uranvåpen,
selv om Norge ikke selv har
slike våpen. Flere europeiske
soldater har pådratt seg
stråleskader, men har problemer med å få anerkjent
skadene som krigsskader.
Det er påvist store skader på
sivilbefolkningen i Irak, og
likheten med stråleskadene
fra Tsjernobyl er stor. Bare
Belgia og Costa Rica har
foreløpig sagt nei til all
befatning med uranvåpen.
Det ble et godt besøkt
møte. Vi fikk underskrifter
både mot uranvåpen og mot
Norges kjøp av bombefly.
Disse listene vil bli tilgjengelige på våre møter og på
fredskafeene.
Etter pausen var det
trekning av et litografi av
Herbert Thoma på inngangsbilletten. En av de tre nye
medlemmene vi fikk denne
kvelden var den heldige
vinner. Inntektene gikk til
Rogaland Fredsfond.
Fredskafeer i mars og april
Kafémøtet 22. mars ble holdt
på Pastabakeriet. Møtet var
godt besøkt og det ble delt
ut blader og informasjon om
organisasjonen. På oppford-
ring fortalte Gro om IKFFs
historie, arbeidsmåter og
satsingsområder, lokalt så vel
som nasjonalt og internasjonalt. Også denne gangen
fikk vi et nytt medlem, nå er
vi blitt 40!
Fredskaféen 19. april ble
ble holdt på kafé Cinema.
Færre folk fant veien denne
gangen, men ivrig samtale og
interessen for fredsrelaterte
tema viser at kafeen har noe
for seg.
Åpent møte om FN
Det siste åpne kafémøtet vil
bli avholdt den 14. mai kl.
19.00 på Skeienetunet. Tema
blir IKFFs tilknytning til FN
og FN i vår tid. Innledere blir
Johanne Skog Gripsrud og
lederen av FN-sambandet i
Rogaland, Øyvind Gjerde.
Nordisk møte i Gøteborg
Årsmøte 2012
IKFFs avdeling i Hedmark/
Oppland holdt årsmøte den
27. februar på Høgskolen i
Hedmark på Hamar med 11
medlemmer til stede.
Følgende styre ble valgt:
Eli Hammer Eide (leder), Kari
Nes (kasserer), Elin Tilrem
(sekretær), Toril Hellevang
og Jorun Skjeggestad (varamedlemmer), Grethe Nielsen
og Anne Berit Stårvik (valgkomité).
Etter årsmøtesakene ble
det invitert til enkel servering før åpent møte om
kjernekraft. Fysiker og IKFFmedlem Eva Fidjestøl holdt
et innlegg om atomkraft og
uranvåpen. Det var oppløftende at flere nye interesserte
og engasjerte tilhørere hadde funnet vegen til dette
møtet, og flere benyttet
anledningen til å tegne seg
som e-postmottakere av Evas
månedlige nyhetsbrev om
atomsaker.
26
17. og 18. mars møttes IKFFere fra Danmark, Finland,
Norge og Sverige til det
årlige nordiske møtet.
Møtet var lagt opp som to
seminarer, ett om aktuelle
problemstillinger innenfor
området for resolusjon 1325,
og ett om militariseringen
av Nordområdene. I tillegg
drøftet møtet planer for
100-årsfeiringen av WILPF
i 2015 og en del aktuelle
internasjonale
spørsmål,
bl.a. forslaget om å arrangere
en ny verdenskonferanse
for kvinner 20 år etter
Beijingkonferansen.
IKFF Finland: Seksjonen
har ca. 80 medlemmer,
15 er aktive. De følger sin
regjerings arbeid med 1325,
og driver et bistandsprosjekt i Somalia. IKFF Finland
har en hjemmeside, men
dessverre bare på finsk,
fred og frihet 2/2012 se www.personal.inet.fi.
IKFF Danmark: Har ca 110
medlemmer. Jobber med
1325, og forsøker å få
innflytelse på regjeringens
arbeid med dette. De er også
engasjert i kriminalisering av
sexkjøp og asylspørsmål. Les
mer om IKFF Danmark på
www.kvindefredsliga.dk
IKFF Sverige: Arbeider særlig
med nedrustning, utgifter til
det militære med særlig blikk
på kjønnsperspektivet på
freds- og sikkerhetsspørsmål
(bl.a. «Gender budgeting».).
IKFF Sverige jobber også mye
med Arms Trate Treaty, straffefrihet for seksuelle overgrep
mot kvinner. Avdelingen i
Gøteborg har aktivisert seg
mot «krigsturisme», bl.a.
skyteøvelser i skjærgården
som begrenser befolkningens
fritidsaktiviteter. De har laget
en brosjyre om dette som
brukes til «markedsføring»
av IKFFs standpunkter. Les
mer på www.ikff.se
Det nordiske møtet vedtok
en felles uttalelse til regjeringene om militariseringen
av Norden. IKFF Norge
tilpasser den til norske
forhold før den oversendes.
Møtet var skeptisk til
forslag om en ny verdenskonferanse for kvinner fordi
det er usikkert om den vil
bety framgang i forhold til
Beijing-plattformen i 1995.
Neste nordiske møte
blir i Danmark i 2013.
Nordiske IKFF-møter er åpne for alle medlemmer.
Mari Holmboe Ruge
Costarikaner valgt til president for verdens
eldste kvinneorganisasjon
Den costarikanske advokaten, feministen og menneskerettighetsaktivisten Adilia Caravaca
ble i 2011 valgt til president for WILPF, den eldste kvinneorganisasjonen for fred i verden.
AV SEMIAC
OVERSATT AV ANETTE NORDAL
På WILPFs verdenskongress på Costa
Rica 1. - 5. august i fjor fikk Caravaca
nesten enstemmig støtte blant europeere, latinamerikanere, afrikanere og
asiatere. Hun fikk også tydelig støtte
fra Sonja Picado, en annen costarikansk
advokat, som nylig ble valgt inn i FNs
Advisory Board on Human Security.
Picado var uten stemme, ettersom hun
ikke er medlem i LIMPAL.
Adilia har levd hele sitt liv i hjemlandet. Hun er uteksaminert fra Universidad para la Paz de Costa Rica
(Fredsuniversitetet i Costa Rica) med
mastergrad i kjønns- og fredsstudier og
en advokattittel fra Universitetet i Costa
Rica.
Hun er oppriktig, med et gjennomborende blikk og en fast mine når hun
snakker om kvinners rettigheter.
Dette er første gang WILPF utnevner en
latinamerikaner til sitt høyeste verv.
- For meg, fra dette landet uten hær,
er dette en mulighet til å kunne påta
meg ansvar. For WILPF er hovedutfordringen å finne ikke-militære
løsninger på konflikter i verden. Det
er en enorm utfordring, fordi den
økende opprustningen og de økende
geriljabevegelsene vanskeliggjør politiske og ikke-militære løsninger. Som en
costarikaner som elsker freden, kan jeg
likevel si at man kan leve uten militærvesen
og løse konflikter på en annen måte.
Sonia Picado ga deg stor støtte forut for
kongressen, ved å referere til alt hun har
lært av deg.
- Hun var min professor og veileder
i doktoravhandlingen om vold mot
kvinner i 1987, da nesten ingen
snakket om slike ting. Jeg er en av
de første feministene i regionen
som har knyttet vold mot kvinner
sammen med menneskerettigheter,
og dette var et pionerarbeid som hun
anerkjente. Dessuten grunnla jeg,
sammen med andre feminister i Costa
Rica, Det feministiske senteret for
informasjonshandling (Centro Feminista
de Información Acción) i 1981 til vern og
fremme av kvinnerettigheter.
Vi opprettet også organisasjonens program
program «Kvinne. du
er ikke alene» («Mujer
no estás sola»), som
også var et nasjonalt
pionerarbeid for å rette oppmerksomheten
mot ofre for vold i
hjemmet.
Kan man se på dette
som et arbeid mot
målet om fred for kvinner? For, som WILPF
alltid har sagt, «fred»
betyr ikke bare fravær
av krig og væpnet
konflikt.
- På dette feltet er IKFFs arbeid omfattende,
fordi det er mange
trusler mot kvinners
fred. Menneskehandel
av kvinner har blitt en
lukrativ industri, som
er lite synlig. Kvinner er
også fanget i nettverk Adilia Caravaca. Foto: NovIB
av narkotikatrafikk og
andre typer mafia. Der tvinges de til å Du er fra en generasjon som jeg kaller
utsette seg selv for risiko ved å jobbe «veteraner» innen feminismen og nå
som «mulas» (mulldyr). De smugler og snakkes det, innenfor WILPF, om en
når de blir tatt, er det ingen som betaler generasjonsfornyelse. Hvordan skal man
for dem, slik det betales for menn tolke denne samhandlingen mellom unge
i samme situasjon. Det finnes også og gamle?
millioner av kvinner som er forflyttet fra - Jeg ble med i WILPF da jeg var ung. I
sine lokalsamfunn p.g.a konflikter eller denne organisasjonen har det alltid
flukt fra vold rettet mot kvinner. I tillegg vært et perspektiv om å fremme unges
må man nevne samfunn av innfødte muligheter og det er derfor den kommer
som er forflyttet p.g.a gruveindustriens til å fylle 100 år i 2015. De unge bringer
med seg energi og entusiasme, og vi
eks-proprieringer.
erfaring. Vi trenger begge deler.
Som du ser det, hva er forholdet mellom
Hva er hovedutfordringene for WILPF i
akademia og aktivisme?
- Jeg følte mye motstand mot akademisk denne perioden?
arbeid i mange år. Jeg følte at samfunnet - Å kunne utvikle en større betydning
og media hørte på akademikerne før som kvinner og finne det som binder oss
de hørte på aktivister med erfaring fra sammen som internasjonal bevegelse i
gaten. Etter hvert, ved å høre på dem, en globalisert verden. Agendaer som
merket jeg meg at det også var mye andre sektorer ikke påtar seg, er for oss
å lære og at man må kombinere de to ufravikelige. Først og fremst gjelder dette
sfærene. Jeg begynte å studere og det vold mot kvinner på fredsagendaen.
har beriket meg som aktivist.
fred og frihet 2/2012
27
Debatt.
Krig og demokrati
Før jul skrev BT at Natos generalsekretær
Fogh Rasmussen vil oppgradere europeiske natoland før nye oppdrag: «Vi
vet ikke hvor den neste situasjonen vil
oppstå, bare at den vil oppstå. Og når
den kommer er det for sent å begynne
å shoppe.» «Europa trenger mer droner,
tankfly og etterretning. Flere allierte bør
være villige til å skaffe det.» Samtidig
sa han at Nato ville blinke ut land som
er villige til å gå i spissen for denne
utviklingen.
Nylig kom meldingen om at Nato
har bedt Norge bruke mer penger på
forsvar og kjøpe droner og tankfly hvor
jagerfly kan tanke bensin i luften og
øke antall soldater som kan sendes på
oppdrag i utlandet.
Norge i spissen for nye Nato-aksjoner?
Hvis regjeringen lar seg overtale, vil
presset også være stort for at Norge
skal gå i spissen for nye Nato-aksjoner,
uansett hvor de vil oppstå.
Natos uhemmede krigføring det
siste tiåret har ført til lidelse og død,
ødeleggelse og kaos, mer terror og
uløste problemer. Vi er nødt til å
utvide debatten og diskutere mer
fremtidsvennlige måter å løse konflikter
og ikke fortsette i samme sporet.
Et utvidet sikkerhetsbegrep
Natos varslede opprustning av Europa
vil styrke krigsindustrien og deler av
økonomien i USA og EU, men det er
ukloke prioriteringer. I stedet for nye
opprustningsspiraler, må ressursene
brukes der det trengs, til å løse globale
sikkerhetstrusler som klimakrise, miljøødeleggelser, fattigdom, finanskrise og
langvarige uløste konflikter.
I FNs mest demokratiske institusjon
generalforsamlingen, har det gjennom
flere tiår vært en rekke forslag og
resolusjoner som går inn for prosentvise
kutt i alle lands militærbudsjett og bruke
kuttene til å innfri FNs millenniumsmål.
Norge bør heller gi reell støtte denne
typen resolusjoner og jobbe for et
utvidet sikkerhetsbegrep som ikke er
nasjonalt men globalt. Fortsatt dør det
flere tusen mennesker daglig av mangel
på mat, rent vann og helsetilbud.
isme, statsterrorisme og politisk
motiverte drap. Det finnes veier
til fredeligere former for global
sameksistens. Nye grasrotbevegelser
verden over lærer av hverandre og
bruker ikkevoldelige metoder mot
undertrykkelse og urettferdighet, inspirert av ikkevoldsforkjempere som
Stephane Hessel, Gene Sharp, Mahatma
Gandhi og Martin Luther King. Når nye
generasjoner kommuniserer på tvers av
religion og landegrenser og sverger til
demokrati og ikkevold, så er det tragisk
at de blir underkastet makthavere som
holder fast ved sine gamle negative
verdensanskuelser og motiver. Dette
gjelder også i vesten.
Demokratiske prosesser
Skal norsk utenrikspolitikk formes
gjennom demokratiske prosesser, eller
skal den styres av mektige natoland? I
regjeringens første Soria Moria erklæring
står det at Norge skal være en tydelig
fredsnasjon (2005), og i den andre
står det at regjeringen vil jobbe for en
rettferdig verdensorden der konflikter
løses med fredelige midler (2009).
I sommer snakket politikerne
varmt om at den beste måten å møte
politisk vold er med mer åpenhet, mer
demokrati og mer humanitet. Disse
verdiene bør være en veiviser også i
utenrikspolitikken.
Et lite utnyttet potensial
Vil vi tillate at Norge blir blinket ut til
å gå i spissen for en ny opprustning?
Som forvalter av Nobels fredspris
kunne vi heller gått i spissen for å snu
den militære dynamikken. Konfliktene
i verden handler i siste instans om
mellommenneskelige forhold og kan
løses med dialog og ikkevoldelige
midler framfor avansert krigsteknologi.
Vi må lytte til fredsprisvinnere,
fredsforskere og de nye folkebevegelsene og litt mindre til Natos militære
rådgivere. Som Dalai Lama sier: Krig er
en anakronisme.
Usiviliserte handlinger
Drone- og bombeangrep rammer sivile
og er like grov politisk vold som terror-
Åse Møller-Hansen,
IKFF Bergen
Burma - en del av Norge
Søndag den 22. april 2012 besøkte jeg
Stavanger Domkirke og der snakket jeg
med et par damer som sa at Burma var
en del av Norge.
Grunnen til det er Aung San Suu Kyi sin
innsats for fred, frihet og demokrati i
Burma de siste 24 årene.
Den 23. april 2012 inntar hun den
plassen i parlamentet hun vant i suppleringsvalget 1. april.
28
fred og frihet 2/2012 Aung San Suu Kyi har Mahatma Gandhi,
Martin Luther King og bishop Tutu som
sine store forbilder - dette fortalte hun
til meg i en samtale i Yangon i mars 2011.
Hun tror på ikke-vold i sitt arbeid
for demokrati. Aung San Suu Kyi er den
største kvinnelige fredsforkjemperen
jeg har truffet.
De forskjellige minoritetsgruppene
fra Burma som har bodd i Norge i de
siste ti årene som flyktninger, har vist seg
å være svært positive og deltar aktivt i
arbeidslivet i Norge. Mange av dem er
også knyttet til kirkelivet som gir dem
gode relasjoner i samfunnet.
Aung San Suu Kyi planlegger å
komme til Norge i juni 2012.
Tore Nærland,
leder av Bike for Peace
Kampfly F35 skreddersydd for atomvåpen
Når BTs lederartikkel fra 19. mai («En
atomvåpenfri verden») roser USA for å
ville «skrote 80 prosent av supermaktens
atomarsenal» er det mildt sagt bare
halve sannheten.
«Skrotingen» består stort sett
av en omfattende modernisering av
gamle våpentyper. Det handler først
og fremst om moderniseringen av
atombomben B61, som del av et storstilt
«Life Extension Program». Det betyr
at størstedelen av USAs atomarsenal
ikke «forsvinner» men, tvert imot, skal
gjøres mer effektivt. Aktuell kostnad er
seks milliarder dollar. Kritikere fester seg
ikke bare ved denne enorme kostnaden
for et land i dyp finanskrise, de frykter
også at resultatet blir mye mer enn en
forlengelse av livet til et gammelt våpen,
nemlig et nytt våpen.
Konvensjonelle atomvåpen er strategiske, rettet mot infrastruktur, byer
etc. (som i Hiroshima og Nagasaki i 1945,
med en sprengkraft på 15 kilotonn). Den
nye B61 blir både mye sterkere som
strategisk våpen (opp til 45 kilotonn) og
kan i tillegg brukes som et taktisk våpen,
mot soldater på bakken, med mye
mindre sprengkraft (fra 0,3 kilotonn)
og derfor mindre «skitten». Med dette
får USA, under fredsprisvinneren
Barack Obama, de «mini-nukes» som
regjeringen under George W. Bush
avviste i 2005.
Denne informasjonen stammer
fra nettutgaven av Der Spiegel, under
overskriften «Kostenexplosion bei USAtombomben», lastet ned 17. mai.
Som rosinen i pølsen nevner artikkelen
Lockhead Martins nye bombefly, F-35.
Dette flyet er designet for å bære
den moderniserte atombomben B61.
Det er plass til to B61 i dens skrog. Med
Norges kjøp av over 50 av disse fly er det
altså en stor risiko for at vi selv skal delta
i en ny type atomkrig.
Lederartikkelen ender med å si
at det er bekymringsfullt at nye land
(utover USA og Russland) har skaffet
seg atomvåpen. Det er sannelig et land
vi burde være mye mer bekymret for,
nemlig det eneste land i verden som
hittil faktisk har brukt denne bomben.
Barbara Gentikow,
IKFF Bergen
fred og frihet 2/2012
29
Bokomtale:
Kvinnen bak fredsprisen
Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von
Suttner og Alfred Nobel
Av: ANNE SYNNØVE SIMENSEN
Utgitt av Cappelen Damm 2012
256 sider
I følge forfatteren er Kvinnen bak fredsprisen fortellingen om
”møtene, brevvekslingen og dialogen mellom pasifisten
Bertha von Suttner og oppfinneren Alfred Nobel”. Boken
handler altså ikke bare om «kvinnen bak fredsprisen», men
også om Alfred Nobel og om forholdet mellom de to fra de
møttes første gang i 1875 og til hans død i 1896. Det har blitt
en lettlest bok, en bok som gir en rask innføring i kontakten
mellom Nobel og von Suttner og fredsbevegelsens framvekst
ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre.
Det var slett ikke gitt at den fornøyelsessyke unge
adelsdamen Bertha Sophia Felicita Kinsky von Chinic und
Tettau skulle bli en av Europas mest leste forfattere og en viktig
drivkraft i fredsarbeidet i den vestlige verden for godt og vel
et sekel siden. Tilfeldigheter førte den pengelense, om enn
adelige frøken Kinsky, til Wien som guvernante for tre unge
damer enda mer adelige enn henne selv. Her
forelsket hun seg hodestups i husets sønn, og
fikk prompte oppsigelse da fru von Suttner
oppdaget romansen. En liten avisannonse
ble redningen: En rik forretningsmann i Paris
hadde bruk for en husbestyrerinne/sekretær.
Bertha von Kinsky søkte på stillingen, ble
ansatt som Alfred Nobels sekretær og dro til
Paris. Hun ble der bare en uke – et telegram
fra en fortvilet Arthur von Suttner brakte
henne tilbake til Wien, giftermål og ni års eksil
i Kaukasus sammen med ektemannen, langt
unna svigerforeldrenes vrede.
Pengemangel fikk Bertha von Suttner
til å begynne sin forfatterkarriere, først
som føljetongforfatter av romantiske
kjærlighetsfortellinger, og etter hvert av
mer ambisiøse avhandlinger. Simensen viser
hvordan datidens optimistiske utviklingstro
kom til å prege von Suttner. I bøker som
En sjels inventarium (1883), Den fornemme verden (1887) og
Maskintidsalderen (1889), ironiserer von Suttner over det
overfladiske adels- og klassesamfunnet, dets kvinnesyn og
dobbeltmoral, og viser seg som en begeistret tilhenger av
filosofen Herbert Spencers sosialdarwinistiske samfunnssyn.
Da ekteparet forlot Russland i 1885, var begge etablerte
forfattere og medlemmer av den tyske forfatterforeningen.
Arthur von Suttner hadde vært krigskorrespondent under
den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), og både han og Bertha
ble mer og mer fylt med avsky for krig og de ufattelige
grusomhetene krig alltid fører med seg. Bertha von Suttners
30
fred og frihet 2/2012 neste bok, romanen Ned med våpnene (1889), var en
øyeblikkelig suksess, og skulle bli innledningen til neste
fase i livet hennes, livet som fredsaktivist. Hun hadde sendt
bøkene sine til Nobel, som uttrykte både beundring og
reservert skepsis. Etter dette møttes de bare et par ganger,
men korresponderte mer eller mindre regelmessig. Ved flere
anledninger mottok von Suttner finansielle bidrag fra Nobel
til støtte for sitt fredsarbeid, et arbeid som etter hvert tok all
hennes tid.
Bortsett fra denne økonomiske støtten, hadde Alfred
Nobel liten innflytelse på Bertha von Suttners liv og utvikling.
Mannen hennes, baron Arthur von Suttner, var derimot en
viktig samarbeidspartner helt til han døde bare 52 år gammel.
Det er en merkelig mangel på balanse når Arthur von Suttner
vies så lite oppmerksomhet av Simensen, mens derimot
Nobels forhold til den langt yngre Sofie Hess,
en kvinne helt irrelevant for utviklingen av
fredsbevegelsen, får uforholdsmessig bred
omtale.
Simensens viktigste kilder er Bertha
von Suttners selvbiografi, korrespondansen
mellom henne og Nobel, og biografier om de
to. Det ser ut til at forfatteren har benyttet seg
flittig av Gerd Grønvold Saues bok Fredsfurien
(Aschehoug, 1991), selv om dette ikke går
fram av de mange fotnotene.
Boken
skjemmes
dessverre
av
unøyaktighet og slurv som både forfatter
og forlag må ta ansvar for. Et lite knippe
eksempler: Alexander den store (356 -323
før Kristus) får skylden for massakrer som
kong Mithredates den 6. av Pontus (132 – 63
før Kristus) begikk et par hundre år senere.
Odessa, hvor von Suttner gikk om bord i
skipet som fraktet henne over Svartehavet,
plasseres i Romania. Bjørnstjerne Bjørnson klaget ikke
over Nobelkomiteens forbigåelse av von Suttner i 1903,
slik Simensen skriver, men i 1904. Forfatteren, som selv har
oversatt sitatene fra de om lag 90 brevene mellom Nobel og
von Suttner, forteller at de to alltid var «dis», til tross for mange
års korrespondanse. Likevel forekommer det i flere brev en
irriterende blanding av «dis» og «dus».
Summa summarum: En noe blandet leserfornøyelse.
Ingunn Norderval
IKFF
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Besøksadresse:
Storgata 11, 5. etg.
0155 Oslo
Telefon: 93089644
Fax: 23010301
Kontortid: man-tor
kl. 10 - 15.
Epost:
[email protected]
Hjemmeside:
www.ikff.no
Kontoransvarlige:
Mari Holmboe Ruge
Sidsel Andersen
Camilla Hansen
Kontonr: 0531.50.27057
Landsleder:
K. Margrethe Tingstad
E-post:
[email protected]
Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner
Hedmark/Oppland
Grethe Nielsen
Nordahlveien 86
2312 Ottestad
Tlf: 62576227
E-post:
[email protected]
Bergen/Hordaland
Susanne Urban
Strandkaien 6
5013 Bergen
Tlf: 55560096
Fax: 55560093
e-post:
[email protected]
Sandnes
Gro Eriksen
Drengeveien 1
4300 Sandnes
Tlf: 51662370
E-post:
[email protected]
Trollbakken 2
9321 Moen
Tlf: 77831324
Stavanger
Hanne Kjersti Knutsen
Blåfjellveien 1
4019 Stavanger
Tlf: 51543202
E-post:
[email protected]
Vestfold
Bjørg Berg
Mårvn 7
3124 Tønsberg
33326435
E-post:
[email protected]
Sør-Trøndelag
Åse Berg
7372 Glåmos
Tlf: 72414631
E-post:
[email protected]
WILPF
I rue de Varembe Cp 28
CH 1211 Geneve 20
Sveits
Tlf: 004122.919.7080
E-post:
[email protected]
Hjemmeside:
www.wilpfinternational.org
Troms
Hermien Stoop Prestbakmo
Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
IKFF
Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500
Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300
Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200
Postboks 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Abonnement på fred og frihet kr. 250 Navn:
Adresse:
B
Postabonnement
Returadresse:
IKFF
Pb. 8810
Youngstorget
0028 Oslo
Atomkraft i verden:
• Av verdens over 200 land har bare 31 tatt i bruk atomkraft.
• Store mengder atomenergi produseres bare i fem land; USA,
Frankrike, Russland, Japan og Tyskland.
• Atomkraft utgjør bare ca.17 prosent av all energi brukt i
verden.
• Det finnes nå ca 445 atomkraftverk i verden.
• De siste ti år har flere reaktorer blitt koblet fra nettet enn nye
har blitt tatt i bruk (i USA og Vest-Europa).
• Av Japans 54 atomreaktorer er per dags dato bare to i drift –
uten at Japan er mørkelagt av den grunn.
Atombomber og atomkraft er siamesiske tvillinger
• Teknisk sett er atomkraften et biprodukt av atomvåpenindustrien; atomkraftverk er et resultat av bestrebelsene med å utvikle atombomber.
• Til kjernespalting i en atomeksplosjon trenges Uran 235 eller
plutonium. For å anrike uran eller lage plutonium tas
utgangspunkt i uranmalm. Ca 900.000t uranmalm males opp
og behandles slik at en til slutt sitter igjen med 33t anrikuran i form av brenselsstaver.
• En atomreaktor er et varmekraftverk med usedvanlig dårlig
virkningsgrad; kun ca. 30 prosent av energien kan omdannes
til elektrisitet, resten slippes ut i luften og i elv- eller sjøvann.
• I tillegg produseres enorme mengder atomavfall – som
ingen vet hvordan vi skal oppbevare på en forsvarlig måte:
det kan sammenlignes med en bemannet rakett som er
skutt opp i rommet uten at landingen er planlagt.
• En tredjedel av brenselsstavene skiftes hvert år. De inneholder bl.a. plutonium, det mest kreftfremkallende stoffet
vi kjenner. Plutonium finnes ikke i naturen, men oppstår i
brukte brenselsstaver.