Lokalhistorisk magasin 2014-01

01
2014
Tema: Idrett og lokalhistorie
•Eksemplet Rosenborg ballklubb
•Cricket i Oslo
•Harald Grønningen — Skiløper og skogsarbeider
— eksemplet Rosenborg ballklubb
9 Forteljingar om freden — etterlysning
10 Cricket i Oslo
15 Dronning på rulleskøyter
16 Åmli historielag
tikkel om verdenssporten cricket, og hvordan den
har spredt seg via det gamle britiske imperium og
helt til Ekebergsletta. Idrettshistorikeren Thor Gotaas gir oss et tilbakeblikk på Femmilas historie, en
distanse som har stor prestisje i skimiljøet. Egne
idrettsminner har også en rettmessig plass når historien skal skrives. Marianne Wiig forteller om en
barndom og ungdom hvor det å prøve seg i ulike
idretter var en naturlig del av oppveksten.
Medlemslagene leverer gjerne stoff til bladet,
noe vi setter stor pris på. Denne gangen er det Åmli,
Marker og Målselv som har fått spalteplass. Åmli
har hatt en fotoutstilling som viser utviklinga i kulturlandskapet de siste 100 år, mens Marker forteller
om sitt vellykkede prosjekt Tirsdagsklubben. Målselv har gjort fortjent ære på sitt medlem Vidkunn
Haugli, som har fått Kongens fortjenstmedalje blant
annet for sitt viktige arbeid med lokalhistorie. Legg
også merke til at vi har to etterlysninger av stoff
denne gangen, begge med tilknytning til 2. verdenskrig.
Mot slutten av året planlegger vi et nummer som
skal vies lagenes arrangementer og prosjekter vedrørende Grunnlovsjubileet. Det meste av det som
publiseres er veldig nasjonalt, og vi ønsker et nummer med et mest mulig lokalt tilsnitt på 200-årsjubileet vårt. Vi oppfordrer derfor lagene som skal markere 1814 i løpet av året om å ta kontakt.
Kontaktinformasjonen finner dere som vanlig i kolofonen. Vi ser fram til å høre fra nettopp ditt lag!
Kulturlandskap i endring
0 Idrett og krig — etterlysning
2
22 Harald Grønningen
— Skiløper og skogsarbeider
27 Kulturvernkonferansen 2014
Hva skal vi med gamle dager?
8 5-mila — Skisportens manndomsprøve
2
31 Målselv historielag
Kongens fortjenstmedalje til Vidkunn Haugli
32 Ringspill og ballspill i østre Bærum
på 1960- og 70-tallet
36 Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen
“Mange stemmer frå levde liv”
6 Historien om Båstadlund Guttemusikkorps
3
39 Tirsdagsklubben i Marker historielag
41 Krav om ekstraordinært landsmøte
Audhild Brødreskift
i Landslaget for lokalhistorie
42 Uttalelse fra de tre styremedlemmene
som stemte imot flytting
Nr. 1, 2014, 25. årgang
Lokalhistorisk
magasin
Meldingsblad for
Landslaget for lokalhistorie (LLH) og
Norsk lokalhistorisk institutt (NLI)
ISSN 0802-8931
Adresse
Lokalhistorisk magasin
Institutt for historie og klassiske
fag, NTNU, 7491 Trondheim.
Tlf: 73 59 63 95
E-post: [email protected].
Internett:
www.lokalhistoriskmagasin.no/.
Redaksjon
Audhild Brødreskift (redaktør),
mob. 917 71 504, e-post:
[email protected].
Marianne Wiig (red.sekr.),
[email protected].
Hans Hosar,
[email protected].
Marit Sofie Egeberg Krog,
[email protected].
Marthe Glad Munch-Møller,
[email protected].
Hans Nissen,
[email protected].
Redaksjonen avsluttet
2. april 2014.
Abonnement
LLHs medlemslag får Lokalhistorisk
magasin fritt tilsendt, med fem eks­
em­plarer til hvert lag. Andre kan
tegne abonnement. Prisen for 2014 er
kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,for lag og institusjoner. Enkelt­
nummer koster kr 75,-.
Adresseendringer sendes til
Siv Randi Kolstad, på e-post:
[email protected]
eller tlf.: 73 59 64 33.
(Husk å ta med hvilken adresse det
skal endres fra!)
Annonser og manus
Materialfrister i 2014 for hefte 1:
15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3:
15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser,
ta kontakt med Siv Randi Kolstad,
på tlf.: 73 59 64 33 eller e-post:
[email protected].
Utgivelsestidspunkter
Mars, juni, september og desember.
Opplag: 3000
Formgiving og bilderedaksjon:
Marianne Wiig
Designmal/Trykk: 07-gruppen
Landslaget for lokalhistorie
Sekretariatet, Institutt for historie og
klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim,
Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41.
E-post: [email protected]
Internett: historielag.blogspot.com/
Bankgiro (DnB): 7874.06.15083
Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823
Generalsekretær: Hans Nissen
Medlemskap i LLH betales etter medlemstall.
Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem.
Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50
medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler
kr. 2000.
Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani­­­sa­
sjonen for historielagsbevegelsen i Norge.
Or­ga­ni­sasjonens formål er å vekke interessen
for og øke kunnskapen om lokalhistorie og
kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og
nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele.
Norsk lokalhistorisk institutt
Observatoriegata 1b, 0254 Oslo
Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo
Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31
E-post: [email protected]
Internett: www.lokalhistorie.no
www.lokalhistoriewiki.no
Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon
under­­Kultur­departementet. Instituttet skal gi
råd og rettledning til aktører innenfor lokal og
regional historie. Det skal drive egen forskning
og stimulere til forskning, og skal fungere som
nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhis­
torie.
Om magasinet og utgiverne
Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til
Landslaget for lokalhistorie. Det er også
meldingsblad for Landslaget og for Norsk
lokal­historisk institutt. Redaksjonen består av
representanter for både LLH og NLI.
Forsiden
Cyril Edward Powers (1874–1951)
linoleumstrykk The Eight fra 1930. Private
Collection / Photo © Osborne Samuel Ltd,
London / The Bridgeman Art Library.
3
Innhold
Forord
Lokalhistorisk magasin 1/14
I dette nummeret skal det handle om idrett. Om
sterke enkeltprestasjoner som blant annet Harald
Grønningens meritter i skisporet. Om lagidretter
som cricket og fotball der det gjelder å spille hverandre gode – der man dyrker samspill og lagånd og ut
fra en felles ideologi skaper gode resultater. Det skal
handle om ledere som virker samlende og inkluderende og får idrettsutøveren til å prestere maksimalt,
både som enkeltindivid og lagspiller. Er du god nok,
får du kanskje plass på et landslag også.
Suksessen til et landslag, en idrettsklubb eller
-forening, har sterk sammenheng med grunnverdiene i organisasjonen. I en klubb som Rosenborg, som
Ola Svein Stugu har skrevet om i dette bladet, ligger
det en felles historie som er utgangspunkt for de prestasjonene man ønsker å oppnå også i dag. Nye spillere får en innføring i klubbens historikk og filosofi
– i dette tilfellet «Godfotteorien» – slik at de skal
føle et sterkere felleskap til og forståelse for den organisasjonen de jobber i.
I sportsbilagene står det nesten like mye om trenerne som spillerne. Noen trenere er av et sånt format at de skaper sin helt egen retning, slik som Drillo, Nils Arne Eggen og Per Mathias Høgmo innen
fotball. De har en naturlig autoritet, langsiktige planer og opparbeider seg tillit og respekt i spillergruppa og fra supporterne. Andre trenere kan komme
inn fra sidelinja, skape støy og gi et inntrykk av at
all innsatsen som er lagt ned til nå har vært feil, og
at alt blir bedre om man bytter stadion, skifter navn
på klubben og sparker markedssjefen.
Idrett er fascinerende og mangfoldig og består
selvsagt av langt mer enn ski og fotball. Thomas Mikael Walle bidrar denne gang med en spennende ar-
4 Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
Idrett — samspill og lagånd
2
Tema: Idrett og lokalhistorie
Idrett og lokalhistorie — eksemplet
ROSENBORG BALL-
KLUBB
Av
„„
Vegen opp og fram
O la Svein Stu gu
Av alle uviktige ting i verda er fotball
det viktigaste, skal pave Johannes Paul
II ha sagt. Kva som gjer somme fenomen
meir og mindre viktige enn andre, er
ikkje eintydig, men lokal- og regionhistorikarar som interesserer seg for folks
daglegliv og for kulturendringar i eit
område, kan ikkje unngå å nemne idretten. Historia om einskilde idrettsgreiner
eller om einskilde idrettsklubbar kan
såleis ikkje berre brukast til å fortelje
om fritidsaktivitetar og daglegliv. Ho
kan også brukast som eit prisme for å
forstå meir grunnleggjande endringsdrag i kultur så vel som i økonomi –
både innan regionen og meir allment.
Bydelslaget
Eit eksempel som vil vere godt eigna til å
illustrere dette, er Rosenborg ballklubb,
som i tiåra etter 1960 utvikla seg frå ein
bydelsklubb i Trondheim til eitt av dei
viktigaste landsdelssymbola i Trøndelag.
På 1950-talet var Steinkjer den store
fotballklubben i Trøndelag, og den einaste stabile i landstoppen. Men i 1960 vart
Rosenborg cupmeister for første gong.
Same år rykka laget opp i Hovedserien.
Det var da så godt som eit reint bydelslag.
Unntaket var ein 19-årig orkdaling, Nils
Arne Eggen, som hadde kome til byen for
å studere, og vart venleg mobba som
“bone” av bygutan’ på laget.
Over til venstre: Eldar
Hansen scorar sitt
femte mål på to kampar i den legendariske
cupfinalen 1960. Frå
RBKs nettsider/arkiv.
Over til høgre: Odd
Iversen i aksjon under
kampen mot Molde på
Lerkendal 1974. Iversen
scora eitt av Rosenborgs to mål i kampen
som enda 2—1.Foto:
Stein Fjesme/Adresseavisen. Høgre: Skitne og
glade. RBK vann seriefinalen 1958/59, 4—0
over Trygg. F. v.: Harald
Gulbrandsen, Kjell
Hvidsand, Kåre Rønnes
og Carsten Dreier.
Cupmeisterskapen var ikkje nok til å etablere Rosenborg stabilt på toppnivået i norsk fotball. Men
mellom 1967 og -71 vart klubben seriemeister tre
gonger. Åra som følgde, vart magrare, men etter eit
nytt meisterskap i 1985 kom ein lang periode da
Rosenborg dominerte norsk fotball på ein måte som
ingen hadde gjort tidlegare. Frå 1988 til 2004 var det
berre to år klubben ikkje vann serien, fleire år vart
han også cupmeister. Frå 1995 var klubben også ei
rekke år med i Champions League, og det var ikkje
sjeldan å møte utlendingar som ikkje hadde nokon
som helst referansar til Trøndelag og Trondheim før
dei fekk høyre at det var der Rosenborg kom frå.
Dei seinaste åra har ikkje klubben vore like suveren, men han er framleis mellom dei fremste i landet. I det følgjande er det likevel ikkje fotballresultata som er temaet, men dei samfunnsvilkåra som
gjorde utviklinga frå bydelsklubb til internasjonalt
nivå mogleg.
Personfaktor og ”timing”
Ikkje minst i første fasen var personfaktoren viktig.
«Troillungan», kameratgjengen frå 1960, stod for ei
form for fandenivoldsk speleglede som gjekk godt
heim hos publikum, og klubben hadde leiarar som
kunne ta vare på sjansane. Men det handla minst
like mykje om heldig timing: Klubben var godt posisjonert da konkurransen om fotballhegemoniet i
Trondheim hardna til. Til saman førte dette til at
Rosenborg vart den leiande trondheimsklubben i ein
periode da også fotballen i aukande grad vart underlagt marknadskreftene. Men kor­leis kunne klubben
også bli leiande i landet?
“Første fasen var kjenneteikna av
bereposar og bukselommer, den
andre var prega av stresskoffertar
og bankkonti.” (Ingar Skrede)
Det viktige opplandet
Svaret må søkast langs fleire linjer. Ei handlar om
sentralisering og konsentrasjon. Di meir ressurskrevjande toppfotballen var, di viktigare var det for
ein klubb å kunne trekke på eit stort oppland. Allmenne forestillingar om kva som var sentrum og
periferi i ein landsdel, favoriserte storbyklubbene. I
denne konkurransen tapte Steinkjer: “bon’laget
inant” kunne aldri bli identifikasjonsobjekt for fotballfrelste trondheimarar. Forskuv­inga av tyngdepunktet i kvinnehandballen i landsdelen frå Innherred til Trondheim er ein parallell prosess som kom
om lag på same tid. Men den hang også nær saman
med at Trondheim fekk dei første idrettshallane i
landsdelen.
Bil og fjernsyn
Det tidlege 1960-talet var også ei gjennombrotstid
for bilismen og fjernsynet. Sirkelen av menneske
som potensielt kunne identifisere seg med fremste
Lokalhistorisk magasin 1/14
5
Cupfinalesiger. 2013 Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv.
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
4
Lerkendal stadion i dag. Foto: Jan O. Jensen.
Øvst: Fotball og kommers. Mobildeksel for
RBK-fans. Høgre: Dette laget vann opningscupen på Trondheim Stadion i 1949. Ukjend
fotograf. Alle bilete frå RBKs nettsider/
arkiv.
Over: Rosenborg på løkka, tidleg på 1930-talet. Spelarane er frå venstre: Kolbjørn Haugan, supertalentet Ragnar Iversen, Thor Munkvold og
Kåre Sandstad. Mannen i bakgrunnen ikkje namngjeven. Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. Venstre: Rosenborgs store trio, Harald
Sunde, Odd Iversen og Nils Arne Eggen, på Værnes etter forballandslagets «drømmereise» i Mexico og Guatemala. Foto: Adresseavisen.
laget i byen, var såleis i ferd med å utvide seg dramatisk. Den
utflytta trondheimaren i Oppdal som i åra etter 1960 fylte bilen
med fotballinteresserte naboar når Rosenborg spela storkamp,
var ikkje noko særsyn. Slik vart fotballen også ein katalysator
for sterkare kontaktar og kulturell utjamning mellom by og
land.
“Heilskapen blir best når spelarane får høve til
å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke
det i samhandling med dei andre”. (N.A. Eggen).
Frå vinteridrett til verdsidrett
Allment var idrettsleg framgang eit godt symbol å samle seg
rundt for trøndersk patriotisme. Skiidretten var viktig, fram til
1980-åra kunne også skøyter konkurrere om masseinteressa,
men i eit større bilete kunne dei internasjonalt sett smale vinter­
idrettane vanskeleg måle seg med verdsidretten fotball som det
i tillegg var knytta eit knippe globalt einsarta ritual rundt. Ein
klubb som kunne framstå som symbol for trøndersk styrke og
samhald, var sikra eit stort, entusiastisk heimepublikum – og
følgjeleg også inntekter som med den rette blandinga av hell og
dyktigheit igjen kunne konverterast til
nye sportslege suksessar.
Forsterkingar utanfrå
Ein slik god sirkel føresette at klubben
alt var etablert på toppen. For å kome
dit, måtte den lokale kameratgjengen få
forsterkning utanfrå. Her kom veksten i
utdanningssamfunnet Rosenborg til
gode, med eit aukande tilsig av studentar i spelarstallen. I tillegg var klubben
mellom dei aller første som tok i bruk
økonomiske middel for å trekke til seg
gode spelarar. Nesten ingen på meisterlaget i 1971 hadde bakgrunn i bydelen, ein
tredel av spelarane kom jamvel frå andre
landsdelar enn Trøndelag.
improvisert gründerkapitalisme enn av
konserntenking. Første fasen var kjenneteikna av bereposar og bukselommer,
den andre var prega av stresskoffertar og
bankkonti, skreiv forfattaren Ingar
Skrede i ei bok om klubben i 1992.
Frå berepose til stresskoffert
Underhaldning på grasmatta
Mot slutten av 1980-talet var Rosenborg
leiande i profesjonaliseringa av norsk
fotball. Den store omveltinga kom frå
1987–88, da selskapet Rosenborg Sport
vart stifta og forretningsføringa i
klubben kom inn i opne, ryddige og kontrollerbare former. Da klubben tok dei
første stega i marknadsorienteringa før
1970, var verksemda meir prega av
Rosenborg fikk såleis etter kvart meir til
felles med underhaldningsbedrifter som
sirkus og revyteater enn med tradisjonell
amatøridrett. Omorganiseringa innebar
ikkje berre meir bedriftsøkonomisk
tenking rundt verksemda, men også ei
forståing av sjølve fotballspelet som eit
produkt på ein underhaldningsmarknad.
Når laget bevisst valde ein offensiv
spelestil, var det ikkje berre fordi det gav
resultat, men også fordi det var
publikumsvenleg.
RBK som identitetsskapar
Ut gjennom 1990-talet vart bedriftspreget enda sterkare. Inntekter frå publikum, spelarsal og bonusinnntekter frå
Champions League gjorde det også
lettare for klubben å kjøpe Lerkendal av
Trondheim kommune og bygge den ut til
ein rein fotballarena. Både byen og
landsdelen samla seg rundt klubben som
symbol på at også ein trøndersk organisasjon kunne hevde seg mellom dei store.
Det var greitt å ha med seg i ein periode
da ei rekkje store trønderske bedrifter
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
7
Tema: Idrett og lokalhistorie
6
I brodden for hamskiftet
Rosenborg blir såleis ikkje berre eit eksempel på hamskiftet i toppidretten i
tiåra fram mot tusenårsskiftet, klubben
var også mellom dei som gjekk i brodden
for det. På den tida han slo igjennom,
høyrde norsk fotball eintydig inn under
fritidssfæren. Mot slutten av perioden
var han i aukande grad innordna i et produksjonsliv der produksjon av meining,
symbol og opplevingar hadde fått ein
stadig viktigare plass. Hovudproduktet
til bedrifta Rosenborg var oppleving,
men han leverte også symbolverdiar og
identitet til samfunnet omkring, og vart
jamvel brukt som eksempel for lagbygging både i offentleg og privat
samanheng.
Godfotteorien
Midt oppe i marknadsorienteringa dyrka
klubben fram ei form for ideologi som
fann si uttrykte og tilspissa form i den
mangeårige trenaren Nils Arne Eggens
”Godfotteori”. Heilskapen blir best når
spelarane får høve til å utvikle seg innan
det dei er gode i og bruke det i samhandling med dei andre, meinte Eggen. Systemet var kollektivt, men der skulle det
vere rom for både individualisme og
ulikskapar. Målet med verksemda var
likevel å vinne over konkurrentar og
motstandarar. Slike tankar var på linje
både med anerkjent teori for bedriftsleiing og med eit liberalisert, marknadstilpassa sosialdemokrati, og Eggen vart
jamvel tilbydd ein statsrådpost da Thorbjørn Jagland danna regjering i 1996.
Det ideologiske særpreget har likevel
vore mindre tydeleg dei seinare åra. Fortryllinga er borte, og Rosenborg har
vorte meir normalisert og lik andre storklubbar, både i marknadsorientering,
prestasjonar og prestisje.
Ola Svein Stugu (fødd 1947) er professor ved Institutt for historiske studier på
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim.
Wergelandsveien: Fra Grotten
til Litteraturhuset / Bodil Stenseth. Oslo: Press, 2013. 291 s.
Chris Nyborg
Fra øverst til nederst ser vi Wergelandsveien nr 2, Grotten, fra 1841
(foto: Stig Rune Pedersen, 2012), nr
23b fra 1865, nr 21 fra 1866, som
bl.a. har huset Norges Musikkhøgskole, nr 5 fra 1931, nr 7 fra 1958,
nr 17, Kunstnernes hus, fra 1930
(alle foto: Chris Nyborg, 2013) og
nr 29 i 1905. Bygningen er revet, og
i nybygget fra 1932 holder Litteraturhuset til (ukjent fotograf, Mittet
forlag, Oslo museum). Alle bilder fra
Lokalhistoriewiki.no, cc-by-sa.
Småstoff
Wergelandsveien er en av de
kortere veiene i Oslo, men det er
ikke så rent få kjente personer
som har fått plass der gjennom
tida. Veien tilhører det eksklusive området langs Slottsparken,
og er i dag mest kjent for bygninger som Grotten og Kunstnernes
hus. Bodil Stenseth har i sin bok
om veien tatt utgangspunkt i
bygningene, men fokuset ligger
på menneskene. Boka kan beskrives som en serie biografier
om mennesker som har det til
felles at de har bodd eller hatt sitt
virke i Wergelandsveien. Hun
har tatt for seg alle slags folk, fra
slottsarkitekt Linstow og Grotten-beboer Henrik Wergeland til
indremisjonær Slyngstad og
vaktmester Johansen i Kunstnernes hus. I de enkelte kapitlene er
det også funnet plass til å omtale
resten av husholdet, også
tjenerskapet.
Boka er gjennomillustrert, og
bildeutvalget kan være noe overraskende. Det finnes selvsagt bilder av veien og bygningene langs
den, men det er også her menneskene som er i fokus. Det er de
som får de store oppslagene,
ikke husene.
Selv om boka har det som forventes av et akademisk verk –
noter, kilder og personregister –
er den også en underholdende
bok som gjør ei gate til noe mer
enn en ferdselsåre eller en adresse, nemlig til summen av menneskene som har bodd der.
9
Venstre: Håkon VII sitt monogram og V-teiknet
i stein — kjende symbol for motstanden under
krigen. Biletet er ikkje stad- og tidfesta, og
personane ukjende. Frå NTB’s krigsarkiv,
avlevert til Riksarkivet. Over: Kongens monogram og valspråk samt datoen for det tyske
overfallet. Biletet er ikkje tid- og stadfesta.
Frå NTB’s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet.
Forteljingar om freden
8. mai 1945 er ein av milepelane i norsk
historie. Knapt nokon dag har sett nordmenn sine kjensler i så djup rørsle som
denne dagen. Men for å forstå det som
hende nett den 8. mai, er det heilt avgjer­
ande å fortelja om kva folk opplevde,
tenkte og følte i tida før. Dei fleste skjøna
at krigen snart var over, men korleis ville
slutten bli?
Dette emnet arbeider eg med nå, med
eitt av dei større norske forlaga i ryggen.
Tanken er å skrive ei bok som skal ut til
Under: Biletet er ikkje tid- og stadfesta, men
bodskapen er ikkje til å ta feil av. Frå NTB’s
krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet.
jubileet neste år. Og heilt vesentleg for
meg er å få fram lokale, konkrete forteljingar frå rundt om i landet, gjerne kvar
einaste krik og krok. Det kan vera dagbøker, rapportar, artiklar – til dømes frå
historielagsårsskrifter og bygdebøker –
lydband, minne fortalt av tidsvitne som
ennå lever og tips, alt som kan medverke
til å gje eit sannferdig, ekte og konkret
bilete av frigjeringsprosessen som får
sitt klimaks denne dagen. Eg vil gjerne
ha forteljingar som ser freden frå alle
perspektiv og vinklar, sigerherre og
tapar, fangar og krigsheltar, oldingar og
born.
Eg kjem til å reise mykje kring i lan-
det, og vil gjerne ha personleg kontakt
med folk som sit inne med slikt materiale
eg har skissert. Men sjølvsagt tek eg og
imot på e-post eller på den avlegse måten
som vi framleis har postkasser til. Eg set
pris på einkvar kontakt, og for all del, eg
er ikkje berre ute etter store hende og
sensasjonar og avsløringar (sjølv om eg
ikkje seier nei til slikt). Alt vil ble handsama etter alle reglar for kjeldevern og
kjeldebruk.
Eg takkar på førehand alle som let høyre
frå seg.
Egil Ulateig
Romsdalsvegen 1004
2665 Lesja
Telefon 917 58 877
Epost: [email protected]
Religion som tema
i neste nummer
Hovudtema i neste nummer
av Lokalhistorisk magasin vil
vere religion i lokal samanheng. Vi vil teikne opp ein
religiøs Noregs-geografi, og
set fokus både på kristne og
ikkje-kristne trusretningar,
gammal og ny tid, rørsler,
konflikter, gudshus, kyrkjetekstilar — og mykje meir.
Lokalhistorisk magasin 4/13
Bok og skrift
Lokalhistorisk magasin 1/14
8
anten la inn årene eller vart selde ut av
landsdelen. I 1991 kunne til dømes den
nye ordføraren i Trondheim, Marvin
Wiseth, fortelje til Adresseavisen om
korleis han stadig kunne sole seg i
glansen frå RBK. «Rosenborg gir
Trondheim en helt egen identitet,»
meinte han.
Cricket i Oslo
T h o m a s M i cha el Walle
Over: Landslaget spiller mot et gjestende lag fra Pakistan på Ekebergsletta i 2003. Foto: Thomas Michael Walle. Venstre: Den første
organiserte cricketklubben for jenter i Norge, Falken Girls. Her
fotografert på Ekebergsletta i Oslo 2013. Ukjent fotograf. Kilde:
ambisjoner.no.
Allerede mot slutten av 1800-tallet ble
det spilt cricket i Oslo, og hadde Mr.
Whittons plan for «Parkanlæg ved
Frogner» blitt gjennomført, hadde en
cricketbane blitt anlagt der Gustav Vigelands skulpturer i dag troner. Det var
imidlertid grunnet den pakistanske innvandringen til Norge fra slutten av
1960-tallet og framover at cricket skulle
få fotfeste i byen.
Sportsimperialisme på 1800-tallet
Det vi i dag omtaler som idrett eller sport
kan spores langt tilbake i tid og har nok
vært et element i de fleste samfunn. Beslektede former har eksistert på ulike
steder, men med lokale regler og særpreg.
Under Dronning Victorias lange
regjeringstid i Storbritannia (1837-1901)
ble ulike idrettsformer fremmet ut fra
idealet om den sunne, siviliserte og
kristne mannen – begrepsfestet i
ideologien om Muscular Christianity.
Samtidig skjedde det en standardisering
av reglene, og
mange moderne
idretter
ble
forma­lisert
i
andre halvdel
av 1800-tallet.
Dette førte til etablering av sportsklubber
og muligheter til å konkurrere på tvers av
lokale, regionale og etter hvert nasjonale
grenser. Storbritannia var en politisk og
kulturell stormakt, og de nye sportene
spredde seg til mange land.
Sport kan tjene både som en motor for
og som mål på transnasjonale endringer.
Sport «reiser» og sprer seg, men noen
sportsformer reiser bedre enn andre. En
kombinasjon av egenskaper ved sporten
og lokale forhold er med på å avgjøre
hvorfor en sport slår rot et sted, mens
andre ikke fester seg. I Norge ble
Christiania Footballclub stiftet så tidlig
som i 1885, bare få år etter at de første
standardiserte reglene ble utarbeidet i
Storbritannia. I 1902 ble Norges
Fotballforbund etablert, og også i mange
andre europeiske land fikk fotballen
tidlig bred oppslutning.
Motesport for byens herrer
Cricket, som på denne tiden var å
betrakte som britenes nasjonalidrett,
hadde derimot mer begrenset gjennom­
slag i Norge og i Europa forøvrig. Vi har
ingen sikre opplysninger om når cricket
ble spilt for første gang i Norge, men et
bilde av det som skal være «Christiania
Cricketklubb» fra 1865 tyder på at
sporten ganske raskt ble tatt opp i enkelte
miljøer. Selv om identiteten til de
avbildete mennene så langt er ukjent,
skal fotografiet ha vært i Ida Wedel
Jarlsbergs (1855-1929) eie. Som datter av
Peter Anker Wedel Jarlsberg og oppvokst
på Jarlsberg gods, tilhørte hun det
absolutte øvre sjikt i samfunnet. Dette
kan gi oss noen indikasjoner på hvem
som kjente til cricketsporten på dette
tidspunktet. Hvorvidt Christiania Cricket­klubb hadde andre klubber å spille mot,
finnes det lite informasjon om.
Mot slutten av 1880-tallet er det imidlertid flere eksempler på at sporten både
er kjent i Norge og at det gjøres forsøk på
å etablere cricket som en organisert idrett
i hovedstaden. Utstyr kunne kjøpes i velutstyrte forretninger, og Spilleaftener på
Bygdøy bane annon­seres i avisen.1 Da
Kristiania kommune kjøpte parken under
Frogner Hovedgård i 1896, var det et mål
å gjøre den tilgjengelig for publikum.
Christiania Cricketklubb,1865. Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen, Oslo museum / oslobilder.no.
Skotten James Whitton, ansvarlig for
Glasgows kommunale parker, ble invitert
til byen i 1900 for å utarbeide forslag til
et parkanlegg der idrett og sportslige aktiviteter skulle vies stor plass.2 Det opprinnelige forslaget fra 1902 satte av store
arealer til «Kriket-pladse», men i et revidert utkast er en lekeplass tegnet over
cricketbanene. Ingen av forslagene ble
gjennomført etter planen, men Frogner­
parken slik vi kjenner den i dag har like
fullt større arealer avsatt til sportslig rekreasjon. Så sent som i 1908, i en avisartikkel om sportens påvirkning på herremoten, omtales cricket som en av de mest
moderne sporter – som for­håpentligvis
vil erstatte Lawntennis, i følge artikkelforfatteren.3 Cricketsporten fikk imidlertid ikke den arenaen som kunne ha ført
til et gjennombrudd i hoved­staden.
Det er lett å tenke at tiden var i ferd
med å løpe fra cricketspillet, med kobling
til en britisk overklassekultur som grad­
vis svekket sin globale innflytelse.4
Kanskje er dette også forklaringen på at
cricket ikke ble en masseidrett i Norge.
Samtidig levde cricketen videre blant
annet i England og Australia. Også i de
britiske koloniene, der cricket først var
en adspredelse blant koloniherrene, ble
sporten gradvis introdusert for større
deler av befolkningen. Gjennom avkolo­
ni­seringsprosessen fikk cricket en viktig
symbolsk rolle i etableringen av en
nasjonal identitet, blant annet for India,
Pakistan og de Vest-Indiske øyer. Å slå
de tidligere koloniherrene i deres egen
idrett ble en milepæl for mange av de nye
nasjonene, som etter hvert gjorde cricket­
spillet til sitt. Cricket er i dag en verdens­
sport, men få nye land har meldt seg på
blant de beste nasjonene som hvert fjerde
år møtes i verdenscupen.
Mer enn «arbeidsinnvandrere»
I årene rundt 1970 kom en ny gruppe arbeidsinnvandrere til Norge. Fenomenet
var i seg selv ikke nytt, selv om innvandrerandelen hadde vært lav i årene etter
andre verdenskrig. Det nye var at arbeidsinnvandrerne av utseende og opphavsland skilte seg fra tidligere innvandrergrupper. En stor andel var unge
pakistanske menn, i hovedsak ugifte
men også noen som hadde reist fra ektefeller og barn. For de fleste var nok
planen å jobbe i Norge et begrenset antall
år, før de reiste tilbake til Pakistan for å
(re)etablere seg der. Med bakgrunn i
dette har mye av den tidlige historien om
den pakistanske innvandringen til Norge
dreid rundt hardt arbeid og kummerlige
boforhold. Dette forstås ut fra at mennene
i ett og alt hadde fokus på å tjene opp
penger til et bedre liv for seg og familien
i Pakistan. Fortellingen om de tidlige
inn­
vandrerne som ofret seg for sin
familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske mil­
jøet. Historien gjenfortelles og lever
videre hos nye generasjoner, og bidrar til
å skape lojalitetsbånd til foreldre- og
beste­foreldre­generasjonen.
Det vil alltid skjule seg mange alternative fortellinger bak slike offisielle historier, og en av disse handler om cricket.
Noen av de pakistanske mennene hadde
fått jobb på Kværner i Lodalen. Med
cricketutstyr medbrakt fra Pakistan begynte de å slå ball på fritiden, mellom
brakkene på industriområdet der de også
Lokalhistorisk magasin 1/14
Av
„„
11
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
10
Kamp mellom Bjørvika og Holmlia på Ekeberg, 2013. Foto: Norges Cricketforbund.
12
arealer. En kombinasjon av spillernes
bakgrunn og manglende kunnskap om
spillet er nok medvirkende årsak til
slike konflikter.
Det var også andre begrensinger
ved de områdene de til nå hadde
benyttet. Gressmatten på Ekebergsletta
var preget av at området ble brukt til
fotball, noe som gjorde den mindre
egnet til cricket, der matten helst skal
være tørr, så jevn som mulig og med
kortklippet gress. Oslo Park- og
idrettsvesen ble kontaktet, og etter
lengre forhandlinger fikk cricket­
spillerne tildelt et område på Grønmo
som de kunne benytte, på en eldre og
gresslagt del av byens gamle søppel­
fylling. En sammenleggbar pitch av
jute, 22 meter lang, 3 meter bred og av
forståelige grunner veldig tung, måtte
transporteres opp til banen hver gang de
skulle spille.
13
Organisering og integrering
Cricket-spillere på Plaine de Plainpalais, Geneve, 1817. Ukjent kunstner. Kilde: Wikimedia Commons.
bodde. Fra å være en motesport for den
bemidlete byborger rundt århundreskiftet
med ambisjoner om et større cricket­
anlegg på Oslos vestside, gjenoppsto
cricket på østsiden av byen blant en
gruppe industriarbeidere.
Nå bidrar imidlertid denne framstil­
lingen til å tilsløre et vesentlig skille
innenfor gruppen av arbeidsinnvandrere
fra Pakistan. Det var i all hovedsak menn
med bybakgrunn som spilte cricket i
denne fasen, og de utgjorde et mindretall
i en innvandrergruppe der majoriteten
kom fra landsbygda. Dette skillet sier
nok også noe om utbredelsen av cricket i
Pakistan på 1970-tallet, med oppslutning
spesielt i byene og blant landets over­
klasse. Et annet vesentlig element var at
de med bybakgrunn i større grad kom
som individuelle innvandrere, mens de
som kom fra landsbygda gjerne hadde
slektskapsrelasjoner
til
hverandre.
Cricket kan derfor ha utgjort en aktivitet
som knyttet mennene sammen, på tvers
av slekt, opphavssted og også religion.5
Byen tas i bruk
Mulighetene til å spille cricket på Kværners industriområde var selvsagt begrenset, men Ekebergsletta lå ikke langt
unna. Dette friluftsområdet ble brukt av
byens befolkning til både organiserte og
uorganiserte fritidsaktiviteter, og var
bedre egnet for å spille skikkelig cricket.
Mennene begynte å gå opp til platået på
søndagene da de hadde fri, og dette var
starten på cricketens nye liv i Oslo. Etter
hvert ble også Muselunden, grøntområdet
på Sinsen, tatt i bruk, og det etablerte seg
to grupperinger som skulle danne
grunnlaget for framtidige cricketklubber.
Det er ikke uvanlig at en gruppe
venner benytter et åpent område til
uorga­ni­serte sportsaktiviteter. Et fotball­
mål kan markeres med sko og klær, og
hjørnene antyder banens rektangulær
form. Cricketspillerne opplevde imidler­
tid problemer med andre brukere av
området, særlig på Muselunden. I en
cricketkamp foregår mye av aktiviteten
på midtstykket av banen, den såkalte
pitch, mens mange spillere følger med på
det som skjer på avstand, klar til å fange
ballen hvis den skulle komme i deres
retning. Og mens pitch’en er rektangulær
og avlang, er yttergrensen av banen oval.
Det er derfor kanskje ikke så merkelig at
en utenforstående ikke forstår hvor
grensene er. De prøver å gå rundt, men i
stedet befinner de seg plutselig i
kampområdet. Også senere, etter at
permanente baner ble etablert, har det
imidlertid vært konflikter der enkelte
bevisst har ignorert banens yttergrense
med et tydelig ønske om å provosere,
samtidig som lokalbefolkningen har gitt
uttrykk for at cricketspillerne tar seg
urettmessig til rette på definerte felles­
Det er interessant at samtidig som myndighetene betraktet de pakistanske arbeidsinnvandrernes opphold i Norge som
midlertidig, en oppfatning de i stor grad
delte med innvandrerne selv, ble det tatt
aktive grep for å etablere cricket som en
organisert idrett i Norge. Det er tydelig at
mennene ikke anså sin situasjon som
innvandrer som meningsfull utelukkende gjennom en forestilt framtid i Pakistan, men la vekt på å finne glede og engasjement i livet i den situasjonen de var i
der og da. Cricket var nok for mange
også en vesentlig del av deres identitet.
Utsagnet fra en av spillerne om at
«Cricket er min andre religion» sier mye
om at dette er et viktig element i en
kultur de ønsket å opprettholde.7
Også på andre måter kan prosessen
med å skaffe bedre fasiliteter for cricketspillet sies å peke framover mot en mer
permanent tilværelse i Norge. Kontakten
med myndighetene tjente som en skole
for å forstå det norske byråkratiet. Det
ble lagt vekt på å argumentere på vegne
av en idrett som var likestilt med andre
sportslige aktiviteter, heller enn å
fremme krav som en minoritetsetnisk
gruppe. På begynnelsen av 1980-tallet
hadde da også de som spilte cricket en
ganske variert bakgrunn, med deltakere
både fra India og Storbritannia i tillegg
til et økende antall med bakgrunn fra
Paki­
stan. Samtidig åpnet lederskap i
cricketen for innflytelse og posisjoner
også på andre områder, og dette forsterket
koblingen mellom det norskpakistanske
miljøets interessekamper og makthier­
arkier på den ene siden og organiseringen
av cricket på den andre. Særlig de indisk­
ættede spillerne trakk seg ut, og da den
norske cricketligaen ble etablert på
begynnelsen av 1990-tallet med seks
klubber, var den pakistanske dominansen
tydelig.
Nye grep for å profesjonalisere
organi­seringen av cricketen ble tatt på
2000-tallet. Et nytt område av Eke­
bergsletta ble tilrettelagt for cricket­
kamper, med skikkelig pitch og trenings­
område for å kaste og slå ball. En bane
nummer to ble etablert på Rommensletta
på Stovner, noe som ga mulighet for flere
lag både til å trene og spille kamper i
løpet av den korte norske cricketsesongen
(mai–september). Antall lag i ligaen
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
6
for cricket.8 Selv om denne cricketbanen ser ut til å lide samme
skjebne som Mr. Whittons Kriketplads i Frognerparken, er det
grunn til å tro at cricketen omsider, etter 150 år og en tur innom
Pakistan, har klart å slå rot i Oslo.
Thomas Michael Walle (f.1970) er Førstekonservator ved
Norsk Folkemuseum. Han er utdannet sosialantropolog ved
Universitetet i Oslo, og har i sin doktorgradsavhandling
skrevet om maskulinitet og etnisitet med utgangspunkt i cricketmiljøet i Oslo.
Litteratur
Øverst: Faksimile fra boken “Five years of Pakistan”, publisert i
Karachi, trolig i 1953. Under: Skotten James Whitton utarbeidet i
1900 på oppdrag av Kristiania kommune en plan for et parkanlegg ved
Frogner hovedgård. I planen inngikk cricket-baner. Oslo byarkiv, bilag
til bystyresak.
vokste raskt, og i 2003 var det 19 lag fordelt på to divisjoner. I
tillegg ble et norsk cricketlandslag etablert, og i 2007 ble
sporten endelig tatt opp som særidrett under Norsk
Idrettsforbund. I 2013 ble det spilt cricket i fem divisjoner, i
tillegg til én jentedivisjon og tre aldersbestemte
ungdomsdivisjoner.
På 40 år har cricket vokst til å bli en stor sport, som speiler
endringen i sam­f unnet i løpet av den samme perioden. Samtidig
er behovet for egnete baner og treningsområder fortsatt en stor
utfor­d ring. I 2005 ble luftige planer for et idrettsstadion på
Sørenga lansert under navnet «Enga Amfi», inkludert fasiliteter
Khan, Mahmona: Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til
Norge. Pax Forlag, Oslo 2009.
Mangan, J.A.: Athleticism in the Victorian and Edwardian
public school. Frank Cass, London 2000 [1981].
Roede, Lars: Frogner hovedgård - Bondegård, herskapsgård,
byens gård. Pax Forlag, Oslo 2012.
Stoddart, Brian og Sandiford, Keith A.P. (red.): The Imperial
game: Cricket, culture and society. Manchester University
Press, Manchester 1998.
Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete. Norsk innvandringshistorie: I globaliseringens tid, 1940-2000. Pax
Forlag, Oslo 2003.
Walle, Thomas Michael: A Passion for Cricket – Masculinity,
ethnicity, and diasporic spaces in Oslo. PhD-avhandling,
Universitetet i Oslo 2010.
Kilder
1
2
3
4
5
6
7
8
Aftenposten, 24.07.1890
Roede, Lars 2012:186-88
Ukjent forfatter, «I Dagens Løb», Aftenposten, 12.04.1908
For eksempel argumenterte Oscar Nissen, som representerte
Arbeiderpartiet, under debatten i bystyret for at idrettsanlegg ikke var noe for vanlige folk.
I et intervju i forbindelse med doktorgradsarbeidet ble det
påpekt at han som tok med det første cricketutstyret til
Norge tilhørte Pakistans kristne minoritet.
Hanken, Anita, «Går over streken», Lokalavisen, 11.06.2009
Walle, Thomas Michael 2010:235
Lundegaard, Hilde, «Vil ha badeland og stadion», Aftenposten Aften, 21.09.2005
M ar th e Glad M u n ch-M øller
Historia sier at den første til å gå på rulleskøyter var den belgiske oppfinneren
Joseph Merlin, som i 1760 skulle introdusere de nye skøytene i selskapslivet
mens han gled omkring på et fornemt
engelsk maskeball og spilte fiolin. Oppfinnelsen ble ingen braksuksess, selv om
Merlin selv endte kvelden med et brak,
nærmere bestemt ved å rulle inn i et
kostbart speil, slik at både det og fiolinen gikk i tusen knas.
Senere ble stadig nye og forbedra
skøyter introdusert, til de på 1870-tallet hadde blitt en ganske populær fritidssyssel, - riktignok blant de velstående.
Begge kjønn syntes nok rulleskøyter var en morsom
aktivitet, men de grasiøse,
glidende bevegelsene en
kunne oppnå på skøytebanen gjorde at
sporten ble
ansett som
spesielt velegna for damer.
Først rundt 1900
kom skøytene ned
i en pris som gjorde dem til-
gjengelige for de bredere lag av befolkninga.
Den norske kongefamilien gikk på både
skøyter og rulleskøyter.
Kong Olav fortalte at familien i hans barndom
brukte dammen i Dronningparken bak slottet
til skøytebane, - Maud
hadde selv pleid å gå
på skøyter som ung
dame hjemme i England, og etter-
Over: Et selskap på
rulle­skøyter i badebyen Weston-super-Mare,
nær Bristol, England tidlig på 1900-tallet.
BBCs nettsted, PD. Midten: Dronning Mauds
velbrukte rulleskøyter. Foto Teigen, Oslo
kunstindustrimuseum. Under: Postkort fra en
av rulleskøytebølgene.
lot seg to par skruskøyter med tilhørende
støvler
Rulleskøytenes popularitet gikk i bølger. Den første boomen var på 1870-tallet,
hvor det skal ha vært hele 30
rulleskøytebaner i London. Omkring
1910 ble det nok engang populært.
Dronning Mauds rulleskøyter
er produsert i USA, og innkjøpt
en tid før første verdenskrig. I
motsetning til skruskøytene
skulle de ikke monteres fast på
støvlene,
men
hadde
ankelremmer som holdt dem
fast til foten. De er ganske
slitt, og har trolig vært i flittig
bruk.
Litteratur
Tronier, Arne og Finn Syversen. Dagliglivets historie:
forbløffende fakta om ting
som omgir oss. Det beste,
Oslo 1982.
Kjellberg, Anne. Dronning
Maud, et liv, en motehistorie. Kunstindustrimuseet i
Oslo, Oslo 1995.
Lokalhistorisk magasin 1/14
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Av
„„
15
Tema: Idrett og lokalhistorie
Dronning på rulleskøyter
14
Historielagene
Sommarutstilling på Elvarheim museum i Åmli
Førre sida: Gardsgrenda Austenå i Tovdal for omlag 100 år sidan. Dette
bildet viser ei grend mest utan anna vegetasjon enn eng og åkrar.
Steinura i bakre/høgre bildekant er heilt rein for buskar og kratt.
Foto: Åmli Historielag.
Av
„„
Over: Gardsgrenda Austenå i Tovdal i 2013. Mangt har endra seg på
kring 100 år. Ein ser framleis beitedyr i bakkane opp for vegen, men
store områder er tilgrodd med buskar og tre. Bygningsmassen er
også endra, men ein kjenner igjen dei same gardstuna. Foto: Jens M.
Føreland.
Kulturlandskap i endring
K ar i Hagelia O l st ad o g J ens M agn e Føreland
Elvarheim var opphavleg bygd som eit
samfunnshus og teken i bruk i 1925.
Heilt fram til 2012 heldt kommunestyret
sine møte i denne bygningen. Her har
også vore bibliotek, tannlege og i ei årrekkje hadde også framhaldskulen undervisninga si her.
Arbeidet med å legge til rette for eit
jakt- og fangstmuseum starta på 1980talet med innkjøp og utstilling av ei samling dyr og fangstreiskap etter den kjende jeger- og fangstmannen i bygda, Aslak
Harstveit. Han ønskte på sine eldre dagar
at kommunen skulle overta samlingane
hans og nytte dei i ein museumssamanheng slik at ungdommen kunne få kunnskap om ein viktig del av kulturarven i
bygda. «Ein må ha kunnskap for å bli
glad i naturen», var slagordet hans. På
Elvarheim har det også blitt plass for historia til den store bjørneskyttaren, Olav
Tverrstøyl, som i si tid var med og skaut
nærare 100 bjørnar. Utstillingane om
desse to fangstmennene er sjølve kjernen
i presentasjonen av museet som til sommaren skal supplerast med ei permanent
utstilling om beveren i Åmli. Beveren
pryder kommunevåpenet, og ikkje utan
grunn. Det var i Åmli-området beveren
overlevde etter å ha blitt overbeskatta i
Nord-Europa heilt frå mellomalderen.
Sommarutstilling
I tillegg til dei faste utstillingane har den
lokale museumsnemnda kvar sommar
laga ei temautstilling i den store festsalen
i andre etasje. Sommarutstillinga er vanlegvis open for publikum frå kring
midten av juni til ut august, og har vore
årviss frå 1990. Ved val av tema for sommarutstillinga legg museumsnemnda
alltid vekt på å finne tema som har lokal
forankring og som ein reknar med vil
engasjere lokalt, men også i noko mon
utafor eigen kommune. På det jamne er
mellom 1000 til 2000 besøkande innom
sommarutstillinga i løpet av dei 2 1/2
månadane utstillinga er open.
Sommarutstillinga 2013
Hovudtemaet for utstillinga i 2013 var
«Åmli i dag og for 100 år sidan». I tillegg
vart det sett fokus på at det i 2013 er 100
år sidan kvinnene fekk allmenn røysterett. At dei to viktige organisasjonane
Åmli helselag og Åmli skogeigarlag feira
100-års jubileum vart også markert. Fotografi frå den store fotosamlinga til
Åmli historielag var viktig for å synleggjere hovudtemaet. I tillegg fekk ein tak
i mange gamle fotografi frå private
samlingar.
Størsteparten av bilda var om lag 100
Høgre: Olav Tverrstøyl levde i tidsrommet 1845 til 1938. I heile sitt liv
budde han i Åmli, men han jakta over store område både i Aust- Agder,
Vest-Agder og Telemark. Olav skaut den fyrste bjørnen som 14 åring. I
alt var han med å felde nærare 100 bjørnar. Dei fleste skaut han sjølv.
På bilde står han med den gamle bjørnebørsa etter bestefar sin, Olav
Johnsen Eppeland.
år gamle. Dei viste på ein god måte korleis grender, gardar, og
andre lokalitetar såg ut på byrjinga av 1900-talet. I tillegg reiste
nokre i museumsnemnda rundt i kommunen for å fotografere
dei same motiva for å vise korleis stadane ser ut i dag. For dei
som fekk dette oppdraget, vart det ei utfordrande oppgåve.
Mangt har endra seg på 100 år. Det som i fyrste rekke var eit
problem var all vegetasjonen som hadde kome opp. I ein del
tilfelle var det ikkje råd å sjå dei motiva som for 100 år sidan låg
som opne landskap. Nokre stader var bygningsmassen heilt
endra, andre stader var forfallet stort. I alt vart det lagt fram
dokumentasjon på om lag 40 stader i Åmli med fotografi frå
2013 og for ca. 100 år sidan.
Reaksjonane på utstillinga har vore positive. Den enorme
attgroinga er ein ting publikum merker seg. I fleire gardsgrender der fotografiet for 100 år sidan viser snaubeita rabbar og
lier, finn ein i dag lauvkratt og vegetasjon heilt inn mot husveggane. I historisk samanheng er 100 år ein kort periode, men for
Lokalhistorisk magasin 1/14
17
Historielagene
Lokalhistorisk magasin 1/14
16
Aslak Harstveit levde i tidsrommet 1913 til
2000. Han var heile sitt liv ein dyktig jeger
og hadde store kunnskaper omkring natur og
fauna. I Åmli vart han også kalla “beverkongen” fordi han dreiv stor fangst av levande
beverar som han selde både i inn- og utland.
Han samla også ei mengd med utstoppa dyr
og fuglar. Også ei stor knivsamling hadde han.
Alt dette overtok Åmli kommune etter han
sitt ynskje, og utgjer i dag ein stor del av dei
faste samlingane på Elvarheim museum.
Det har i mange år vore ei fast ordning at alle
skuleklassane frå og med 4. klasse og oppover
brukar ein skuletime på sommarutstillinga.
Her ser me elevar som gjer seg kjent med
ein del av utstillinga i 2013. (Foto: Arild
Håkedal). Høgre: Frå utdelinga av Kongens
fortenestmedalje. Frå venstre fylkesmann
Øystein Djupedal, Bjørg Krog Kleivene og
ordføraren i Åmli, Reidar Saga. (Foto: Jens M.
Føreland).
Åmli, og truleg for dei fleste kommunane
i landet, er endringane store.
Ein anna ting som slår ein er alle
menneska som var med på dei gamle
fotografia. På den tida var fotografering
ei storhende og folk på staden stilte opp
for å bli med på bilda. I dag er bruk av
fotoapparat vanleg. Ofte får ein den
motsette reaksjonen – at folk kvier seg
for å bli fotografert. I samband med
opninga av utstillinga heldt fylkesmannen
i Aust-Agder, Øystein Djupedal, eit
interessant foredrag omkring hendingane
som førte til at kvinner fekk allmenn
røysterett i 1913. Han kom med fleire
overraskande sitat frå sentrale fora som
drøfta denne saka og tok den endelege
avgjerda, mellom anna frå Stortinget. I
konservative kretsar var motstanden stor
og argumenta underlege sett i dagens lys.
Overrasking — Kongens
fortenestmedalje
Nokre personar hadde i det stille arbeidd
ei tid med å skaffe dokumentasjon slik at
mangeårig leiar av museumsnemnda i
Åmli, Bjørg Krog Kleivene, kunne få
Kongens fortenestmedalje. Hovudpersonen sjølv var uvitande om denne aktiviteten heilt fram til at fylkesmannen,
Øystein Djupedal, avslutta sitt foredrag
med å kalle opp Bjørg og tildele henne
medalja. Mange i salen var ukjent med
det som skulle skje, og Bjørg sjølv vart
litt «sett ut» med det same, men kom
raskt til hektene og takka hjarteleg for
utmerkinga som ho tydeleg sette stor pris
på. Alle i salen reiste seg og hylla Bjørg
med trampeklapp. Det var først og fremst
på bakgrunn av Bjørg sin store frivillige
innsats i lokalmiljøet at søknaden om
tildeling av H.M. Kongens fortenestmedalje blei fremja. Men også på bakgrunn
av hennar innsats for å fremje nye idear
innan landbruksnæringa.
Bjørg Krog Kleivene
Bjørg Krog Kleivene vart født 31.10.1934,
som nest eldst av fire sysken. Ho vaks
opp på garden Østre Krog i det som nå er
Marker kommune i Østfold. Ho lærde
tidleg å ta del i arbeidet på garden, men
fekk også høve til skulegang. Fyrst real­
skulen i Askim og i 1954 tok ho eksamen
artium. Etter eksamen artium var ho ei
tid heime og hjelpte til der. Bjørg Krog
Kleivene er eit overskotsmenneske av dei
sjeldne og ei eldsjel. Ho er ein viktig
person for mykje av det som skjer og har
skjedd i Åmli kommune. Hennar yrkeskarriere viser også stor og fortenestfull
innsats gjennom eit langt liv. Innsatsen
hennar på frivillig basis er av heilt uvurderleg verdi for kulturlivet i Åmli med
blant anna mange aktive år i Åmli bygdekvinnelag, Åmli historielag, Åmli boknemnd, Åmli bygdetun og ikkje minst
museumsnemnda og arbeidet med sommarutstillingane sidan 1990. Ho har også
vore aktivt med i søndagsskulearbeid i ca
50 år. Og i samband med at den nåverande kyrkja i Åmli feira 100 år i 2009,
sydde ho ein messehakel til bruk i kyrkja.
For dei som etter å ha lese denne artikkelen skulle få hug til å bli nærare kjent
med Elvarheim museum så ta gjerne ein
tur til Åmli. Opplysningar om bygda og
museet finn du på nettet under Åmli
kommune.
Helge Gudheim: Kinning, bresting
og ysting i Valdres sett i norsk og
internasjonal samanheng. Mat & Kultur
AS, Vangsnes 2013. 541 sider
Ysting i Valdres har undertittelen
”Dokumentasjon av ein ystetradisjon”.
Dokumentasjonen er eineståande grundig
og omfattande, og er formidla på både
presist og pedagogisk vis. Boka veg 3
kilo og er såleis på fleire vis eit vektig
verk.
Forfattaren har har to overordna siktemål med utgjevinga. Det eine gjeld
kulturvern. Valdres er i dag det mest aktive og eigentleg det siste store stølsområdet i Europa nord for Alpane. Det er
rundt 220 stølar i drift der, og 70% av
mjølkekyrne i bygdene der blir framleis
sende til fjells kvar sumar. Boka går
nøye inn på reiskap og produksjonsprosessar. Ho gjengir autentiske oppskrifter
på rundt 20 tradisjonelle mjølkeprodukt,
og nyttar og forklarer over 3300 dialektord frå Valdres knytt til stølslivet og ystinga. Meir enn 1000 gamle og nye bilete,
tabellar og kart er med og forklarer samanhengane. Dokumentasjonen av kulturarven byggjer mellom anna på intervju med 35 eldre budeier og kunnskap
bevart etter 200 informantar frå 1930talet. Ikkje minst er det ein halvt løynd,
men historisk særs viktig kvinnekultur
som blir teken vare på i dette.
Det andre siktemålet med boka er av
næringspolitisk karakter. Forfattaren
stiller seg kritisk til korleis nasjonen generelt og mjølkeindustrien spesielt har
handsama kunnskap og tradisjonar i
mjølkeforedlinga. Han fremjer sjølv i
Gaute Ljotebø: Stølar og stølsliv i Høyanger kommune. Strevsamt og fritt.
Høyanger bygdeboknemnd 2012. 208
sider
Gaute Ljotebø har skrevet ei omfattende
og innholdsrik bok om stølsdrift i Høyanger kommune. Som tittelen indikerer,
viser han samspillet mellom det harde
arbeidet på stølen og stølen som en friplass. Stølen var en kvinnearbeidsplass,
og vi får presentert det omfattende stølsarbeidet på en god måte. Også transporten til og fra stølen var en del av arbeidet,
og kunne være strevsomt dersom stølen
lå høyt til fjells. Både dyr, mat, klær og
utstyr skulle fraktes. Kyr og geiter og til
dels sauer ble melka på stølene, og arbeidet med melking og handtering og bearbeiding av melka var omfattende. Det ble
laget mange forskjellige melkeprodukter
som smør og flere ulike ostetyper. Produktene fra stølen ble som regel frakta
ned til bygda ukentlig på kløvhest, og da
ble mat til folk og tilleggsfòr til dyra
fraktet opp til setra samtidig. Arbeidet
med kløvtransporten var ble oftest tatt
hånd om av mennene. Rovdyr kunne
være en påkjenning for kvinnene på
stølen, og på andre halvdel av 1800-tallet
var det flere historier hovedsakelig
Ann Kristin Klausen: I ærfuglens rike.
Orkana Akademisk forlag 2013. 212 sider.
Forfatter av boka er Ann Kristin
Klausen, ansatt ved Helgeland museum.
Boka tar for seg ærfuglens spesielle kulturhistoriske posisjon. Langs norskekysten ble det høstet ederdun fra Mørekysten i sør til
Porsangerfjorden i nord. I
dette
store
området var
det Helgeland
og
Salten
som var kjerneområdet
for
denne
virksomheten. Her
ble det drevet kultivering med vokting,
tilførsel av reirmateriale og bygging av
ærfuglhus.
Boka gir et fint blikk på ærfuglen.
Den er rikt illustrert og inneholder faktastoff om ærfuglen og dens betydning i
kulturhistorisk sammenheng.
19
Bok og skrift
Historielagene
Lokalhistorisk magasin 1/14
18
knyttet til bjørn, men også noen få om
ulv. Vi får videre høre om stølen som
sosial møteplass, og får lese om stølshelger med gjestebud hvor tradisjonell seterkost ble servert. Her var spekemat,
smør, rømmegrøt, mylse, rjomask og
surmelkslapper kalt «pikekyss» blant det
som ble servert. Ljotebø forteller også
om stølen som ungdommen sin friplass,
hvor man kunne samles til sosialt samvær
i helgene, ja noen kom også til støls som
friere. Framstillinga av livet på stølen er
rikt illustrert med både bilder og sitater
fra kvinnenes egne fortellinger.
En stor del av boka er viet presentasjonen av de enkelte seterbrukene i kommunen, også dette er rikt illustrert. Boka
avslutter med å ta for seg avviklinga av
den tradisjonelle stølsdrifta og omlegging til nye bruksområder i nyere tid,
med friluftsliv og rekreasjon som viktige
stikkord.
Boka er en svært god kilde til kunnskap for alle som er interessert i livet på
stølen, også ut over Høyanger kommune.
Leseren får nærhet til temaet gjennom de
mange bildene og kvinnenes egne fortellinger. Boka er samtidig godt dokumentert gjennom bruk av kildemateriale og
litteratur.
Lokalhistorisk magasin 1/14
boka mange forslag til korleis tradisjonane kan takast med inn i framtida ved å
leggje til rette for lønsam næringsverksemd basert på stølsdrift og ysting. Forfattaren er mellom anna særs medviten
på produktmerking av maten.
Forfattaren (fødd 1957) er journalist,
og har i alle år sett det som ein viktig del
av yrkesgjerninga å vere tradisjons- og
kulturformidlar.
Idrett og krig
I idrettsbevegelsens historie i Norge inntar okkupasjonstiden en
særstilling. Etter en tids famling med delvis samarbeid med den
tyske okkupasjonsmakten tok idrettsbevegelsen fra november 1940
et klart standpunkt og satte i verk idrettsstreiken. Dermed gikk
idretten foran i den organiserte motstanden mot okkupasjonsregimet og nazifiseringen av det norske samfunnet.
Likevel er idrettens rolle under krigen forbausende lite utforsket. Vi, som er historikerne Matti Goksøyr og Finn Olstad ved
Norges idrettshøgskole, har tenkt å gjøre noe med det. Vi har startet et prosjekt om idretten og krigen, der meningen er å finne fram
ny kunnskap og kanskje komme fram til litt nye fortolkninger om
idrettens rolle under krig, okkupasjon og forsøk på å innføre en ny
samfunnsorden. Vi er selvsagt interessert i idrettsstreiken, den illegale idretten og hvordan idrettsfolks rolle var i oppbyggingen av
Milorg. Men vi er også opptatt av hvordan man forsøkte å bygge
opp idretten under NS-regimet. Hvordan tenkte man seg idrettens
rolle? Hvor mange og hvem drev idrett under det nye offisielle og
NS-dominerte Norges Idrettsforbund? Hvordan var deres opplevelse av idretten?
Over til venstre: Plakat fra Herolden Annonsebyrå A/S. Ukjent tegner. Fra:
Jorunn Veitebergs Den norske plakaten, 1998. Over til høyre: Skirenn i
Brumunddal under krigen i regi av Rikshirden F 2. Foto Normann — Hedmarksmuseets fotoarkiv. Venstre: Bokseren Henry Tiller, Trondheim, 1941.
Foto Schrøder. Digitalt museum/Sverresborg Trøndelag folkemuseum.
Over: "Illegal" fotballkamp på Svanvikhaugen, Fenstad i Nes i Akershus,
1943. Ukjent fotograf. Digitalt museum/Akershusbasen. Høyre: "Jøssinghopprenn", Gjørsliberget i Vang, Hedmark, 1944. Foto Johs Johannessen
— Hedmarksmuseets fotoarkiv. Under: I svevet. Petter Hugsted i Hannibalbakken, Kongsberg, 1941. Foto Nerlien. Norsk bergverksmuseum/Digitalt
museum.
Enda et perspektiv er oppgjøret etter krigen. Som kjent var det
et omfattende offisielt landssvikoppgjør. Men det var også mer
uformelle oppgjør på flere områder, også innenfor idretten. For
idrettsbevegelsen savnes systematisk kunnskap på dette området,
og det finnes heller ikke lett tilgjengelige kilder.
Vi ønsker at dette prosjektet skal få et sterkt lokalhistorisk tilsnitt. Vi vil gjerne vite mer om forholdene i ulike byer og bygder,
der folk levde og traff sine valg. Vi har gjennomgått og vil gjennomgå de større lokalhistoriske verkene. Men vi er avhengig av
hjelp utenfra for å komme videre. Konkret er vi interessert i tips om
artikler og beretninger som måtte finnes i lokalhistoriske årbøker
og annen lokalhistorisk litteratur, også for eksempel fra idrettsforeninger. Ekstra spennende vil det være om noen har liggende brev
eller lignende som omhandler idrett under krigen.
Helst burde et prosjekt som dette bygge på intervjuer med folk
som har opplevd krigen og har minner om idretten – enten det er i
illegal sammenheng eller i den offisielle idrettsbevegelsen. Det har
foreløpig vist seg vanskelig, da det begynner å bli lenge siden
denne tiden. Men vi er svært interessert i å komme i kontakt med
folk som har en historie å fortelle.
Vi håper altså på hjelp til å gjøre denne historien enda mer levende og spennende og ber de som mener å ha noe å bidra med,
kontakte en av oss, Matti Goksøyr, [email protected], tlf
97759271 eller Finn Olstad: [email protected], tlf 91147827.
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
21
Tema: Idrett og lokalhistorie
20
Harald Grønningen
— skiløper og skogsarbeider
Av
„„
Forrige side, venstre: Harald Grønningen på trening før VM i
1966. Han måtte smøre sjøl. Foto: Aktuell / Scanpix. Forrige
side, høyre: Harald Grønningen i dag, med de samme skiene som
i 1966. Merk hurtigruta i bakgrunnen, som han trente i takt
med. Foto: Hans N. Nissen. Over: I farta! OL i Grenoble 1968.
Kildenett.no/Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Høyre: Kjell
Aukrusts reportasjetegning av Grønningen fra Falun i 1962. Fra
Aukrusts Slipp ham inn!, 1993.
H ans Niss en
– Jeg var nest yngst av søsknene. Når vi skulle på skolen måtte
vi gå 5 km hver vei. Vi gikk på skolen annenhver dag. Det ble i
hvert fall tre turer i uka til skolen. Jeg som var en av de minste
skulle henge på de større brødrene mine og flere unger som
bodde her ute. De gikk jo fra meg alle sammen, men jeg forbannet meg på at de skulle få igjen og det fikk de smått om senn.
Jeg sitter i stua til Harald Grønningen, en av de store skiløperne
som herjet i skisporet på 1960-tallet. Han deltok i samtlige VM
og OL i perioden fra 1960 til 1970, og vant fem OL-medaljer og
to VM-medaljer. Grønningen gikk inn til ni individuelle NMtitler og mottok kongepokalen i 1963 og 1967.
Harald var glad i å gå på ski og kommer fra en skifamilie. To
av hans eldre brødre deltok blant annet i Holmenkollrennet. Inn
i organisert trening kom han ikke før i 1953, 18 år gammel.
– Jeg var så heldig å vinne Uglarennet på Byåsen i Trondheim. Fra da av kom jeg inn i et godt miljø. Anders Estenstad
(som var leder for Sør-Trøndelag skikrets red.anm.) tok vare på
oss og laget en treningsleir i Hølonda. Der hogg vi tømmer og
gikk på ski sammen med seniorene. Det var Martin Stokken og
Magnar Østenstad, de var noen hardinger til å arbeide. Vi juniorene hang med så godt vi kunne. Å arbeide like hardt som de
eldre klarte vi jo ikke, for vi var jo litt spedbygd ennå. Men vi
tok ingen skade av å drive i skogen. Martin var veldig god til å
springe, det var han som var treneren. Problemet var ofte at han
sprang fra oss, og vi fikk vanskeligheter med å finne tilbake til
skogstua oppi Hølonda. Det var tøft for oss juniorene mange
ganger.
Ski og tømmerhogst
Skiløperne på den tiden var laget av et annet materiale enn
dagens skistjerner. Det var harde karer som la grunnlaget for
sine prestasjoner gjennom arbeidet i skogen. De fleste løperne
hadde sin bakgrunn fra skogsarbeid, enten de nå var fra
Finland, Sverige eller Norge. Det var også disse nasjonene som
helt dominerte skisporten fram til 1970-tallet.
– Skogsarbeidet var en del av treningen – det var grunntreningen. De fleste på den tiden kom fra landsbygda og tømmerskogen. Det samme gjaldt for svenskene og finnene, de hadde
heller ikke noen faste jobber. Unntaket var finnen Mäntyranta
som var toller. Han hadde fri fra tollerjobben på vinteren, da
han bare trente. Teainen var politi, men han sluttet som politimann og begynte i skogen for å få styrke i overkroppen.
om sommeren og drev i skogen på høsten. Om vinteren var det
ski som gjaldt. Vi hadde ikke de store kravene, det var ikke
noen sponsorer på den tida.
I 1955–56 avtjente Harald verneplikten i Målselv i Indre
Troms. Det ble ett år uten trening og skigåing. – Jeg trodde det
skulle være litt trim når man var i militæret, men det ble ikke
noe annet enn å gå litt på vakt og vente på nærmere ordre.
Måtte tidlig klare seg selv
Landslaget
– Vi hadde ikke noen utdannelse. Både jeg og Sverre Stensheim
mistet foreldrene våre i ung alder. Det var ingen som puffet på
oss for at vi skulle ta skolegang. Vi vokste begge opp sammen
med eldre søsken. Jeg bodde på gården og trente på sommerstid
i Lensvika. Det var en tøff tid, og vi lærte tidlig å ta vare på oss
selv. Lite med penger var det, men mat hadde vi. Vi hadde sau
og gris, så det var ikke noe problem med mat. Men det var
skralt med penger på de små gårdene. Sverre Stensheim, som
bodde på Nerskogen, hadde det likedan. Han var på slåtte­arbeid
Vel hjemme igjen var ikke skiferdighetene gått i glemmeboken.
Harald gjorde det bra i rennene han deltok i, og i 1957 kom han
med på landslaget. Kristen Kvello var rikstrener på den tiden.
Det første store mesterskapet var VM i Lahti i 1958.
– Da kom jeg sammen med landslagsguttene, og jeg ble tatt
godt hånd om. Det var noe helt annet enn landslaget er i dag,
men vi hadde samlinger da også. På sommerstid var det tre-fire
samlinger. Da lå vi på Dombås og sprang innover mot Hjerkinn. Vi fikk mye god trening der, og det ble mange konkur-
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
23
Tema: Idrett og lokalhistorie
22
ranser på disse samlingene. Hallgeir
Brenden og Martin Stokken var ikke
lette å følge. Vi var vel 12–15 mann som
lå og trente i en uke om måneden sommeren igjennom. Om vinteren var det
mest organisert trening i de årene det var
VM og OL. Den jevne skitreningen fikk
vi ved å delta på flest mulig skirenn.
Under mesterskapsårene hadde vi noen
samlinger i forkant av konkurransene.
I Monolittrennet var det
bensin i premie en gang.
500 liter i førstepremie, det
kom godt med, når vi kjørte
bil rundt omkring.
– Vi hadde også samlinger på Savalen, der det var sikre snøforhold før jul.
Samlingen ble kombinert med arbeid i
skogen. Det var jeg, Sverre Stensheim,
Gjermund og Jo Eggen, Erling Steineidet
og Alf Storelvmo. Vi var vel en 6–7 stykker som drev og kjempet der oppe. Fine
snøforhold og klimatisk bra. Vi jobbet og
trente annenhver dag. Det måtte til skul-
le vi klare å hevde oss blant finner og
svensker. Svenskene hadde Jernberg og
Rönnlund. Finnene hadde som nevnt
Mäntyranta og Teainen, de var noen hardinger til å gå på ski.
Det kunne være tøft på Savalen. Vi
skulle få mest mulig ut av arbeidet og rett
på trening etterpå. Skogsdrifta var også
en slags konkurranse. Hver enkelt hadde
sin akkord. Og vi konkurrerte mot hverandre også i skogen. Konkurranse gjennom arbeidet.
Mesterskap
– Jeg var med til OL i Squaw Valley i
1960. Det var en fantastisk opplevelse for
en som var oppvokst her ute. Så ble det
VM i Zakopane i 1962. Jeg klarte å kvalifisere meg til alle VM og OL på den
tiden jeg var aktiv. Ved siden av de store
mesterskapene var det Lahti, Falun og
Holmenkollen som var de faste konkurransene gjennom vinteren. VM i Oslo i
1966 ble en gedigen opptur for oss. Gjermund Eggen tok tre gullmedaljer. Vi
gikk sammen på stafettlaget som tok
gull. Det ga mersmak. OL i Grenoble var
to år senere. Da så jeg en sjanse til å få en
"Tømmerhoggere og skiløpere”. Her opptrer
langrennseliten i kjente omgivelser: Gjermund Eggen, Harald Grønningen, Reidar
Hjermstad, Jo Eggen og Johs. Harviken.
Ukjent fotograf. Fra Lasse Trædals Skaufolk,
2008.
Over: Harald Grønningen flykter fra fansen
etter stafetten under VM på ski i Holmenkollen 1966, som Norge vant. Foto: Aktuell /
Scanpix. Høyre: Med lakserett i Lensvik 1962.
Her sammen med nevøene Jon og Evar. Foto:
Ivar Aaserud, Aktuell / Scanpix.
OL-medalje og det klarte jeg. Der ble det
gull på 15 kilometer og gull i stafetten.
Det var høydepunktet i min skikarriere.
De opplevelsene har jeg tenkt mye på i
ettertid. Det ble ikke mye penger i lommeboka etter seirene, men det var fine
minner.
– Som sagt tidligere måtte idrettskarrieren finansieres gjennom arbeid. Ble vi
uttatt til de store konkurransene i f.eks.
Zakopane og Lahti, fikk vi allikevel litt
dagpenger. Det dekket utgiftene til oppholdet en ukes tid. Jeg som bodde helt her
ute i Lensvika reiste mye rundt for å konkurrere, og da fikk jeg ofte reisen dekket
av arrangøren. Jeg var heldig sånn.
– På vinterstid jobbet jeg mye i skogen. Vi hadde dessuten lakserett. Jeg eide
en laksenot som jeg satte nedi fjorden.
Det var broren min som satt på gården og
som også eide lakseretten. Heldigvis var
han så sportsinteressert selv at han ville
jeg skulle bli best mulig. Derfor fikk jeg
overta laksenota, og det kom godt med.
mye reising, og vi gjorde så godt vi
kunne. Ski var det eneste som gjaldt
gjennom sesongen. En sesong gikk jeg
65 renn. Da gjør man ikke så mye annet,
og det var kanskje litt for mye. Istedenfor
å reise hjem la jeg opp en rute slik at jeg
fikk gått flest mulig løp. Skulle jeg reist
hjem etter hvert renn hadde jeg kanskje
blitt syk. Sjøluft og innlandsklima går
ikke så godt sammen.
Det å gjøre det godt i konkurranser
førte dessuten til premier. I Monolittrennet var det bensin i premie en gang. 500
liter i førstepremie som kom godt med
når vi kjørte bil rundt omkring. Vi bodde
mye privat, og da fikk vi mat og hjelp.
Det var også mange løp i Sverige. Der
var det fine premier, blant annet radioer.
Det kunne komme godt med om vi solgte
dem. I Sverige deltok vi i omtrent alt som
var av skirenn langs ruta vi hadde lagt
opp. Et år avsluttet jeg den 1. april i Kiruna.
– Om sommeren kom jeg meg hjem
og fortsatte med laksefiske. Jeg startet
også med treningen i terrenget her oppe.
Treningen var etter arbeidstid. Det hendte jeg sprang ut i sjutida om kvelden og
500 liter bensin
– Når vintersesongen begynte var det å
komme i gang med skigåingen. Det ble
kom tilbake i titiden. Vi har en vei her
oppe som er 750 meter. Tur retur blir det
1500 meter. På den veistubben hadde jeg
mye intervalltrening. En annen trening
jeg gjorde var nedi bakken her. Der skulle jeg løpe opp bakken så lenge jeg så
Hurtigruta i fjorden. Det ble 12 ganger
og var hardt. Jeg kunne brukt klokke,
men det var artigere å gjøre det på den
måten. Jeg passet på at jeg hadde nok trening i løpet av uka. En del trening ble
aldri notert i treningsdagboka. Jeg rodde
for eksempel mye i forbindelse med laksefisket. To til tre timer om dagen. Det ga
god styrke i overkroppen, og bare det å
line opp nota var også tungt.
– Støtteapparatet var ikke det samme
som det er i dag. Vi måtte jo smøre våre
egne ski. Før konkurranser var det å stå
opp tidlig og bruke noen timer på smøring. Vi hadde ei varmelampe og gamle
korker til å gni ut smurningen med. Treskiene kunne vi pusset med sandpapir og
behandlet bedre, men vi tenkte ikke
sånn. Fra 1966 og utover var Oddmund
Jensen med som altmuligmann. Han så
på føreforhold og bestemte hvilken smøring vi burde gå på. Hadde han tid så
kunne han hjelpe til, men det var sjelden.
Jeg gav fra meg skiene én gang, det var
under OL i Grenoble, før stafetten. Da
var det klisterføre. Oddmund smurte skiene mine, og jeg fikk perfekte ski. Jeg
hadde ikke tid til å smøre selv, jeg måtte
ut og varme opp.
Fiberski
– Jeg tror det hadde vært vanskelig for
dagens løpere å gå på utstyret vi hadde.
Ikke for det, treskiene var gode å gå på.
De var stødige. Fiberskiene er litt villere
i sporene. Magne Myrmo var den siste
som vant en mesterskapsmedalje med
treski, det var i Falun i 1974. Da fikk man
et skifte. Fiberskiene var på vei inn. Men
de norske skifabrikantene startet sent
med fiberski. De hadde ikke den samme
økonomien til å omstille produksjonen
som f.eks. Fischer og Rossignol.
Stensheim og jeg skulle gå
Vasaloppet i 1966. De første
to milene var det minusføre,
så begynte det å regne. Vi
hadde klistervoks på baklomma. Men det hjalp ikke. I
et så langt løp er man avhengig av hjelp.
Gode ski og smurning var også et problem på den tiden, som det er i dag. Rode
smurning var best, syntes jeg. Jeg var avhengig av å ha godt feste, jeg var lang og
frasparket var derfor langt bak. Klisterføre var det beste for meg. Stensheim og
jeg skulle gå Vasaloppet i 1966. Vi reiste
over alene uten noe støtteapparat. De første to milene var det minusføre, så begynte det å regne. Svenskene ble bare
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
25
Tema: Idrett og lokalhistorie
24
Sotsji
– Jeg var så heldig at jeg fikk jobb i Jobu da jeg sluttet. For Jobu
skulle jeg selge motorsager og skogsutstyr. Det var flott med
fast lønn. Der var jeg i 25 år til jeg ble pensjonist. Den jobben
var også innenfor skogen. Jeg ble dessuten brukt som instruktør på Sjetlein landbruksskole for skogbrukselever. Jeg kjente
jo arbeidet i skogen.
Småstoff
27
Skisporene tråkket vi selv. Vi gikk ofte tre i
bredden når vi var på samlinger. Nå er det
bare å kjøre ut en maskin som er fem meter
bred og så er det steinhardt med en gang.
Over: NM på
ski, Røros 1961.
Vinneren av 50
kilometeren
Harald Grønningen i prat
med med Kong
Olav. Foto:
NTB Scanpix.
Høyre: Grønningen deltar i
sankthansmoro
på Trøndelag
Folkemuseum,
Sverresborg
1960. Foto:
Schrøder. Sverresborg/Digitalt museum.
plukket ut av sporet og fikk smurt skiene sine. Hadde Sverre
Stensheim fått litt hjelp til å smøre så hadde han vunnet. Han
gikk inn til tredjeplass. Vi hadde klistervoks på baklomma.
Men det hjalp ikke. I et så langt løp er man avhengig av hjelp.
Korte staver
– De raskeste på en 15 kilometer i dag går 10 minutter fortere
enn det vi gjorde. Det er ikke bare ski, sko, staver og klær som
har blitt lettere og bedre. Underlaget og skisporet er også noe
helt annet enn det vi gikk på. Skisporene tråkket vi selv. Vi
gikk ofte tre i bredden når vi var på samlinger. Nå er det bare å
kjøre ut en maskin som er fem meter bred og så er det steinhardt
med en gang.
– Jeg var egentlig for tung til å gå i dårlige spor. Var det dårlige spor kunne jeg sparke rett gjennom. Skuter til å kjøre løyper fikk vi ikke før i 1971. Stavene vi brukte var kortere enn i
dag. Det hadde sammenheng med underlaget. Når vi satte ned
stavene gikk de helt i bunn. Med lange staver hadde det blitt
mye å dra opp igjen av snøen. I dag går de på harde og faste
løyper med spor som er så glatte at løperne nesten ikke er
nedpå med skiene. Harald ler.
Det nærmer seg OL i Sotsji. Harald snakker glødende om
deltagere fra alle nasjoner. Han har fortsatt full oversikt over
hvem som er i form og hvem som kan ta en pallplass. I ettertid
vet vi at det gikk veldig bra for Norge også under disse lekene,
om vi ser bort fra langrenn på herresiden.
Vi går ut for å ta noen bilder. Harald
henter skiene han brukte under OL i Innsbruck i 1964. Med de skiene tok han sølv
på både 15 og 30 kilometer. Hurtigruta seiler forbi nede på fjorden under oss. Det var
i disse bakkene Harald hadde sine harde
intervalløkter før de store mesterskapene
ute i verden.
Under: Grønningen deltar i Vikarennet i Oslo,
november 1965. Foto: Leif Høel, Dgbladet. Norsk
folkemuseum / Digitalt museum.
Kulturvernkonferansen 2014
Stappfullt hus i Oslo militære samfund. Foto venstre:
Kulturvernforbundet. Høyre: Marthe Glad Munch-Møller.
Hva skal vi med gamle dager?
Det var stappfullt hus, høyt engasjement og god stemning da
Kulturvernforbundet arrangerte Kulturvernkonferansen 2014.
I programmet spurte de: “Hva skal vi med gamle dager?”
Svaret lød unisont fra flere av foredragsholderne: Vi trenger
fortiden for å skape fremtiden. Kulturvern handler nemlig ikke
om å fryse fortiden, men om å forvalte samfunnsutviklingen.
Eller som Andreas Hompland sa i sitt kåseri: “Å ikke vite hvor
man kommer fra er som å vandre i fjellet i tjukk skodde.”
Over 160 deltakere fra kulturvernorganisasjoner, forvaltning og museer var møtt opp for å debattere kulturarv, omtrent
to tredjedeler av dem fra Kulturvernforbundets medlemsorganisasjoner. Både Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Norsk Kulturminnefond og Stortingets energi- og miljøkomité var representert.
foreningen, Kyrre Kverndokk fra Norsk Folkeminne­
lag og
Terje Planke fra Viken Kystlag satt i panelet og ga publikum et
godt innblikk i hva som driver kulturver­­nerne.
Kåre Willoch
Kåre Willoch avsluttet konferansen med et personlig kåseri om
viktige samfunnsendringer i hans levetid. Willoch selv åpnet
foredraget med å si at han heller ville ha protester enn spørsmål, men svarte villig vekk på spørsmål om kringkastingsmonopol, politisk påvirkning og vilkår for kulturvernarbeid. I
forkant hevdet enkelte i forsamlingen at Willoch var et kulturminne i seg selv,
sågar verneverdig,
Knut Olav Åmås
Statssekretær Knut Olav Åmås, fra Kulturdepartementet, åpnet konferansen med
innlegget «Kulturvern, kulturpolitikk og
samfunnsutvikling». Han understreket at
kulturvernorganisasjonene har en viktig
rolle i det norske samfunnets kulturelle
infrastruktur og er en forutsetning for
demokratiet. Åmås sa også at Kulturdepartementet har merket seg at alle Kulturvernorganisasjonene ønsker en tydelig
departementstilknytning og fast drifts­
støtte.
Debatt
Over venstre: Kåre
Willoch. Over høyre:
Kulturvernforbundets
leder, og her også
debattleder, Jan Solberg. Høyre: Andreas
Hompland. Alle foto:
Kulturvernforbundet.
Riksantikvar Jørn Holme, Museumsforbundets Liv Ramskjær
og Kulturvernforbundets Dag Hundstad holdt hvert sitt innlegg
om sine respektive «søyler» innenfor kulturvernet, og den påfølgende diskusjonen om arbeidsdeling og gjensidig samarbeid
mellom disse tre søylene var engasjert og konstruktiv. I paneldebatten etter pausen fikk publikum høre mer fra kulturvernets
«fotfolk» om hva organisasjonene gjør for kulturarven og hva
som motiverer de frivillige. Ola Fjeldheim fra For­tids­minne-
men Willoch be­
viste at “vern
gjennom bruk” er
den beste strategi,
også når det gjelder
kloke hoder og
skarpe tunger.
Dato for Kulturvernkonferansen
2015 er allerede bestemt: hold av lørdag 14. mars! Formålet med disse konferansene er å samle kulturvernarbeidere fra de frivillige organisasjonene, museene og forvaltningen til diskusjon, nettverks­bygging og erfaringsutveksling.
Tekst: Kulturvernforbundet.
Lokalhistorisk magasin 4/13
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
26
5
mila — skisportens
manndomsprøve
Av
„„
T h o r G ot aa s
Den første 50-kilometeren i verden ble
arrangert 7. februar 1888, fra Majorstua
i Kristiania. Torjus Hemmestveit fra
Morgedal vant på 4.26.30 og slo de
elleve andre som fullførte. Først i dette
tiåret ble ordet langrenn vanlig – langt
skirenn. Inntil da hadde man gått
kortere renn, mest på jorder og løkker.
Fra 1880-åra trakk skisporten til skogs,
og den gjeveste distansen var 50-kilometeren i Holmenkollen.
Den begynte i 1902 og startet fra Frognerseteren eller Besserud i tiåra framover. Det året var det tvungen pause
midtveis på fem minutter og måling av
pulsen etterpå. Vant gjorde Karl Hovelsen, en murer fra Kristiania som representerte Bærums Skiklub. Som murer
hadde han mye fri om vinteren og god tid
til å trene. Faktisk var Hovelsen den
eneste som vant 50-kilometeren i Holmenkollen før annen verdenskrig som
ikke hadde vært skogsarbeider.
Venstre: Sveriges Per Erik Hedlund i Nordmarka. Han var kjent for sin spesielle utforteknikk. I full fart satte han stavene mellom
beina og bremset og svingte med stavene.
Hvis sporet svingte til venstre, styrte han ved
å sette stavene til høyre. Ukjent fotograf.
Skimuseet, Holmenkollen. Høyre: Konrad
Nordfjellmark i Nordmarka. Ukjent fotograf.
Skimuseet, Holmenkollen. Annonsen under
sto i Norsk Idrætsblad, desember 1886. Alle
bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens
manndomsprøve.
dypet pine seg fram til ære og berømmelse. Skiløperen trengte verken lang
utdannelse eller fint anegalleri, men vilje
og pågangsmot.
Venstre over: Sveriges Sven
Utterström tar seg en hvil
på matstasjon i Nordmarka
i 1929. Ukjent fotograf.
Skimuseet, Holmenkollen.
Høyre over: Dårlige stavtak i løyper som ikke var
preparerte på moderne
vis, gjorde motbakkene
ekstra slitsomme. Fra
femmila i Nordmarka, trolig før 1920. Ukjent fotograf.
Skimuseet, Holmenkollen. Midten: Martin Lundemo fra Meråker passerer en skigard i Kopperå i1935. Han var far til Magnar og bestefar
til Hallgeir Martin Lundemo, begge skiløpere og skitrenere. Utlånt av
Hallgeir M. Lundemo. Høyre: Finlands Martti Lappalainen i dyp snø
i Holmenkollen i 1928. Merk tilskuere med slips! Ukjent fotograf.
Skimuseet, Holmenkollen. Alle bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve.
Gårds- og skogsarbeidere
Råsterke typer fra de dype
skoger dominerte. Som oppmuntring ble det satt opp en
pokal til “Beste løper fra
byene.” En ungdom fra hovedstaden hadde ingen sjanse til å
slå de beste konkurrentene fra
landsbygda på en så lang distanse. De beste var skogs- og
gårdsarbeidere som startet arbeidslivet i seks-sjuårsalderen, i
blant enda tidligere. En strevsom
oppvekst i snørike strøk ga enorme fortrinn i ski­løypa. Kroppsarbeid og riktig
trening var oppskriften på å bli skikonge.
I skisport kunne en ungdom fra folke­-
Femmila Femmila er en norsk
oppfinnelse. I Sverige
og Finland gikk man
seks eller ni mil som
lengste distanse fram
til 1920-åra, da også
de adopterte femmila
i pakt med innføringen av vinter-OL
(1924) og FIS-renn
(VM) fra 1925.
Femmila i Holmenkollen er verdens
eldste langrenn som fortsatt arrangeres,
de andre distansene ble forandret. Bare
femmila står igjen.
Fra 1914 gikk rennet i én runde som var hemmelig på
forhånd. Et mannskap på fem-seks mann brøytet løype i skogen uka før. To-tre timer før start studerte løperne et kart.
Ingen skulle juksetrene før 50-kilometeren i Nordmarka. Før
1920-åra var rennet omtrent det eneste i sitt slag i Norge, og
også internasjonalt. Den var selve femmila og fikk derfor tidlig
kolossal status. Han som vant ble kåret til skisportens seigeste
kar.
Nordisk rivalisering
Derfor ønsket også svensker og finner å vinne. Utviklinga i
langrenn og skisport ble drevet fram av nordisk rivalisering.
Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 forsterket selvsagt det. For
å forstå framveksten av langrenn på 1900-tallet, må en ha
50-kilometeren i Holmenkollen i minne.
Svenskene prøvde seg allerede i 1903 med 17 deltakere.
Fordi svensk langrenn gikk mer i åpent terreng og fordi Sverige
er flatere enn Norge, var også svenske ski og staver lengre enn
i Norge. Nils Adolf Hedjerson stilte med tre meter lange ski i
Nordmarka i 1903. Han fortalte: “Det gikk bra i den første stigningen, men i den første utforbakken falt jeg gang etter gang,
fordi jeg ikke kunne styre skiene.” Slik fortsatte det i det ulendte terrenget med krappe løyper. Å beherske slike forhold var en
viktig del av femmils­testen.
Så frustrert ble Hedjerson at han stoppet og la den ene skien
på en stein og trampet på den. Han gikk tilbake til start og fortalte lederne sine om et uhell. Det året kom beste svenske, A.
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
29
Tema: Idrett og lokalhistorie
28
Venstre: Johan Evjen deltar i godt voksen alder i Skårarennet mellom Støren og Løkken i SørTrøndelag. Evjen vant aldri femmila, men var langrennskarenes store muntrasjonsråd og sosiale
brobygger. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Over: Fra Finlands første femmil, 1893.
Juho Ritola til venstre. Han tok lengst matpause, men vant likevel suverent. Ukjent fotograf.
Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve.
Finnene prøver seg
Grubström, på 18. plass og ble slått med
en halvtime av vinner Karl Hovelsen.
Svenske ski og løpernes manglende
ferdigheter i kronglete, kupert skogsterreng, gjorde det lenge umulig for dem å
vinne 50-kilometeren i Holmenkollen.
I Finland var såkalt flatlangrenn en egen
gren, og også eneste gren, fram mot
1920-åra. Rene stakerenn med lange ski
og lange staver var normen.
Både løyper og skiproduksjon måtte
legges om i forsøket på å vinne 50-kilometeren i Holmenkollen.
Den som prøvde hardest het Tapani
Niku. Han debuterte på femmila i Holmenkollen i 1920, med ski som angivelig
var tilpasset Nordmarka.
Det stemte ikke, for lange ski og staver, pluss feil smurning, gjorde at de to
fullførende finnene ble nummer 23 og
52. Niku og tre andre brøt. Ja, selv de to
som fullførte ville gi seg, men fullførte i
frykt for å få kjeft.
Målselv historielag
Fredag 3. januar ble Vidkunn
Haugli tildelt Kongens fortjenstmedalje under en seremoni i peisestua på Høgtun
videregående skole. Det var
fylkesmann Svein Ludvigsen
og ordfører i Målselv Helene
Rognli som foretok overrek­
kelsen.
Målselv Historielag stod
for kveldens festmiddag, der
et femtitalls innbudte gjester
hadde det hyggelig sammen
med æresgjesten.
Vidkunn var i sin tid med på
å starte Målselv Historielag, og
ble i flere festtaler beskrevet
som et overskuddsmenneske
som aldri sier nei når noen trenger å øse av hans kunnskaper.
Vidkunn har vært skolemann,
ordfører, lokalhistoriker og primus motor i bygda i en mannsalder. Han har forfattet flere
Under overrekkelsen av fortjenstmedaljen. Vidkunn Haugli flankert av fylkesmann Svein Ludvigsen og ordfører Helene Rognli.
Neste side: Fra festmiddagen med et femtitalls gjester. Begge
foto: Historielaget.
Over: Gjermund Eggen og Harald Grønningen konkurrerer med en rulleski hver. Rulleskiene ble oppfunnet i 1930-åra, men ble først vanlig i
langrennsmiljøene i Norge et par tiår senere. Ukjent fotograf. Utlånt
av Gjermund Eggen.
Første utlending vinner i Holmenkollen
To år senere hadde finnene tilpasset skiene Nordmarka og også
trent på brå svinger og vanskelige utforkjøringer. En av finnene
på 50-kilometeren i Holmenkollen det året het Anton Colllin og
hadde drevet som tømmerhogger.
På femmila i Holmenkollen i 1922 følte han seg ukomfortabel på ski og med korte staver. Men god smurning veide opp for
mye på en dag med vanskelige smurningsforhold.
I en motbakke tok han igjen selveste Thorleif Haug, som da
bind av Målselv Bygdehistorie, og innehar store historiekunnskaper til glede for alle som er interessert i bygdas historie.
For tiden leder han arbeidet med neste Landsskytterstevne i Øverbygd, og er som vanlig glødende opptatt av politikken i sitt parti Venstre. Vidkunn hadde
ønsket seg felespill fra Ragnild Furebotten som underholdning, og hun stilte opp med flere nummer underveis i festen. (Kilde: www.malselv.historielag.org).
Over: Veikko Hakulineni seirende i mål etter femmila i OL i Oslo i
1952. Han hadde aldri vært så sliten etter noe renn, men som han
selv uttrykte det: «Bananer og publikum hjalp meg». Ukjent fotograf.
Skimuseet, Homenkollen. Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila.
Skisportens manndomsprøve.
hadde fire seiere på rad og selvsagt var favoritt. Forskjellen i
feste syntes tydeligst i motbakkene. “Den eneste som gikk rett
opp, var Collin. Han løp som opp i en trapp, mens de andre
gikk på tvers i løse snøen for å komme opp. En hel del hadde
faktisk slått seg aldeles fordervet av anstrengelsene, og Collin
vant faktisk et par minutter i hver bakke,” skrev avisa Sportsmanden.
Anton Collin vant 50-kilometeren i Holmenkollen som første utlending, foran Tapani Niku. Thorleif Haug kom på en for
ham skuffende sjuendeplass.
Det gjeveste er fortsatt femmila
Først da Sven Utterström kuttet skiene sine til norsk mal, 2,21
meter, sju og en kvart fot, var det mulig å vinne. Det viste
rennet i 1929. Dessuten hadde Utterström spesialtrent på vrient
terreng.
Senere fortsatte femmila å fascinere utøvere og publikum.
Den ble, og er fortsatt, selve klassikeren i langrennssporten,
den alle ønsker å vinne og det gjeveste, utenom OL og VM.
Thor Gotaas er folklorist og forfatter, og har skrevet flere
bøker om norsk skisport og –kultur, blant annet ”Femmila.
Skisportens manndomsprøve” (2013)
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
31
Tema: Idrett og lokalhistorie
30
Ringspill og ballspill
i østre Bærum på 1960- og 70-tallet
Av
„„
M ar iann e Wiig
Er ringspill idrett? I så fall er mitt aller første minne et idrettsminne. Jeg er riktignok ikke i sving med å kaste ringene, men
sitter i singelen og leker med det lysegule trestativet med røde
pinner. Singelen hører til et rekkehus på Blommenholm i
Bærum, og året kan ha vært 1965. Lite visste jeg om at jeg satt
på terskelen til en idrettsrevolusjon, og at leken snart skulle
møte konkurranse.
Grunnleggende ferdigheter
Det var særlig to idretter vi ikke kunne klare oss uten kurs i på
mine kanter, og det var ski og svømming. Jeg må ha gått på
skiskole før jeg begynte på vanlig skole. Det eneste jeg husker
derfra er at jeg ligger på ryggen og sakser med skiene. Enten vi
kunne det fra før eller ikke, måtte vi lære å samle skiene, så vi
kunne komme oss opp ved egen hjelp. En bok fylt med smilende barn som lagde fiskebein og andre fine spor i nysnø, kom
på plass i hyllen, og moren min lot meg prøve ut nylærte kunster
på vei til barnehagen på Hauger. Med årene ble jeg nesten like
opptatt av mil som av stil, og for hver helg vokste distansesøylen bakerst i klasserommet. Det var om å gjøre å fargelegge
flest ruter, med stemplene fra distansekortet som bevis. For
mange av oss ble langrenn en viktig del av vår vinteridentitet,
selv om få gikk aktivt.
Det var ingen svømmehaller i Bærum da broren min skulle
lære å svømme, men selv slapp jeg heldigvis unna blå lepper og
klaprende tenner i gardeleirens svømmeskole på Huseby. Nadderudhallen sto nemlig ferdig det året jeg fylte sju, og jeg minnes vagt et barnebasseng fylt til, og over, randen med ukjente
barn i mange størrelser og med lyseblå og knallgule flyteredskaper som det gjaldt å sikre seg. Vi hadde nå flyttet til Haslum
og hadde kort vei til hallen både hjemmefra og fra skolen. Før
vi ble store nok til å komme inn på egen hånd, tok faren min oss
av og til med dit i helgene, og ganske tidlig begynte vi også med
svømmeundervisning på skolen. Jeg var ikke av dem som lekte
meg til svømmeknappen, så klubbsvømming fristet ikke, men
jeg kjente både en gutt og en jente som konkurrerte for Bærumssvømmerne, som kom i drift samme år som hallen, i 1969.
Høyre: Rumenske Nadia Comaneci fikk sitt internasjonale gjennombrudd under EM i Skien i 1975. Under OL i Montreal året etter (bildet)
leverte hun fjellstøe saltoer på bom og prikkfrie hopp i skranke. Som
den første i turnhistorien oppnådde hun poengsummen 10 blank, noe
den digitale tavlen ikke klarte å gjengi på annen måte enn som 1.00.
Foto: AFP / NTB Scanpix. Mange turnjenter har nok blitt inspirert
av Nadia. Under: Fra en tilstelning i turnhallen i regi av Polaris AS.
Ukjent fotograf, Jærmuseet. Kilde: Digitalt museum.
Første NM i basket i 1968 ble spilt uten damer, men
året etter var begge kjønn representert. Bærum
basketballklubb vant de første ni NM’ene, før
Sandvikas damer brøt barrieren og vant tre NM på
rad i årene 1978 (bildet) til 1980. De neste tretten
årene var Høybråten uslåelige. Foto: Karl Branaas/
Budstikka. Høyre: Plakat fra slutten av 1930-tallet brukt i
kampen mot tuberkulose. Kilde: Library of Congress Prints and
Photographs Division Washington, D.C. Venstre: Basketball.
Foto MrX, Wikimedia Commons, cc-by-sa.
Kystkommunen
Bærum
Av enkelte ble visst
også seiling regnet som en del
av allmenndannelsen. I hvert fall gikk
alle guttene i klassen en sommer på
a-jolle kurs ved Høvik. Bærum Seilforening, stiftet i 1921, arrangerer fremdeles
kurs av denne typen. Jeg tror ingen av
guttene fortsatte med seiling i organiserte former. Derimot var det et par av
jentene i klassen som begynte med roing,
og som etter hvert gjorde det bra i konkurranser på høyt nivå. De representerte
Oslo kvinnelige roklubb (i dag Bestumkilen Roklubb). Dette var fra 1929 den
første roklubben for kvinner i Norge.
Bærum roklubb ble etablert i 1917, men
åpnet ikke for kvinner før det nye klubbhuset på Kadettangen kom på plass i
1972. To år etter fikk kvinner ro i VM for
første gang og fra 1976 også i OL.
Ut på turning
Det første organiserte jeg selv drev med
var turning, antagelig i regi av Bekke­
stua Gymnastikk- og Turnlag, som ble
stiftet i 1961. Det kan ha vært i første
eller andre klasse, og jeg stilte i marineblå, kortermet gymdrakt og turnsokker
med svarte, blanke plastsåler. I det fjerne
kan jeg skimte et minne der jeg enten får
skjenn eller ros av instruktøren foran en
kasse. Jeg var dristig – av og til dumdristig – i apparatgym, og det kunne slå
begge veier. For de som hadde lov, eller
penger, var det obligatorisk med brus
etter trening, fra den eksotiske automaten i skolegården til Nadderud gymnas,
der vi trente.
Da de andre jentene i klassen ville
slutte på turningen etter ett år, ville jeg
det også, selv om jeg egentlig ikke ville.
Siden turnet jeg hver gang jeg hadde muligheten, både på skolen og ellers. Jeg
lærte noen triks av et par jenter som begynte i Njård, og på tv fulgte jeg Bærumsjenta Hanne Kraft Johanssen som
turnet for Ramstad og var jevngammel
med meg. Men aller mest beundret jeg
rumenske Nadia Comaneci, som gjorde
rent bord under EM i Skien i 1975. Hun
var da 13 år, og jeg var 12.
Basket i øst og vest
På slutten av barneskolen begynte
jentene i klassen å spille kurvball
etter skoletid. En av mødrene var primus
motor og trente oss kanskje et par ganger
i uken. Jeg kan ikke huske at laget hadde
noe navn, og vi spilte ikke kamper, men
på ungdomsskolen begynte flere av oss i
Eikeli. Skolen vår, Hosletoppen, var ny
og flott og hadde gymsal på ett mål. Den
ble Eikelis hjemmebane, og vi fikk utdelt
blå, kortermede bomullsdrakter med
klubbnavn og nummer på ryggen. Nå het
det plutselig basket, og vi ble nødt til å
plukke av oss noen unoter fra
kurvballen.
Den første basketklubben i Norge,
Ullern Basketballklubb, ble stiftet i 1956,
og i Oslo og Akershus var idretten et par
tiår senere populær både i øst og vest. I
serien spilte vi mot Ullern, Persbråten,
Sandvika og Asker fra vest og Ammerud, Høybråten og Oppsal fra øst. Vi
hadde nok godt av å utvide horisonten i
fremmede haller og treffe spillere med
annen kultur og dialekt. Så vidt jeg husker var Ammerud kjent som det råeste
laget. De spilte mann mot mann, og vi
mente de spekulerte i å få fire feil, så de
slapp utvisning. Jeg hatet å få feil, og tok
meg fryktelig nær av det hver gang jeg
følte at jeg ødela for laget. Vi tapte nesten
alle kampene, men det var ikke derfor jeg
sluttet. Det var fordi jeg ikke var dedikert
Lokalhistorisk magasin 1/14
33
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
32
Barn og kvinner sist —
“idrettsrevolusjonen” 1965—85
nok til å bruke tre dager i uken på trening og hver helg på kamper. Vi er nå kommet fram til slutten av 70-tallet. Jeg er 16, og
alvoret har begynt.
Fotball og bandy for begge kjønn?
Basket var tidlig en idrett med jevn
fordeling av jenter og gutter,
men guttene kunne jo velge
mellom mange grener. I vår
klasse var det i hvert fall
bare én gutt som spilte
aktivt, mot omtrent halvparten av jentene. De fleste
sluttet før de ble seniorer, men en av
jentene fortsatte som dommer, og den ene gutten,
sønnen til treneren vår, kom etter hvert på landslaget.
Guttene spilte ellers gjerne fotball om sommeren og bandy
om vinteren. De spilte ikke nødvendigvis på lag, men de hadde
i hvert fall muligheten. Ingen av disse idrettene var i min barndom aktuelle for jenter, men dette endret seg gradvis i løpet av
70-tallet. Fram til da hadde vi av og til vært med på fotball på
gøy. Kanskje hadde vi fått lov til å stå i mål når guttene skulle
øve seg på å skyte. I ny og ne hadde vi også spilt ”bandy” med
tuppen av danseskøytene. Jeg kan ikke huske
at noen av jentene hadde hockeyskøyter. Og at vi kunne hevdet oss bedre
mot guttene med køller, falt oss
visst heller ikke inn.
Pionerene innenfor kvinnefotball startet på guttelag, men etter
13–14-årsalderen fikk de ikke
lenger delta i kamper. Da avsparket gikk for det første uoffisielle
NM i 1971, stilte femten av seksten
deltakere derfor med håndballag. Hauger
var det eneste laget som stilte fra Bærum.
Jeg kan ikke huske at jeg hørte om noen
som spilte fotball aktivt før på slutten av
70-tallet, men da jente- og damelag fra
Oslo fotballkrets fikk spille seriekamper
fra 1978–79, kunne både Øvrevoll,
Jardar, Stabæk og
Hauger stille lag.
Venstre: Skiinstruktør Julie Alfstad
ved “Julies skiskole”
med to ukjente
jenter. Bildet er tatt
i Brumunddal/Furnes
mellom 1959 og 1971.
Foto Egil M. Kristiansen
— Hedmarksmuseets
fotoarkiv. Under bildet
ligger et distansekort fra
1970-tallet.
Over: Godt brukte skøyter, som
kanskje har gått i arv? Foto Hamar
Stiftstidende — Hedmarksmuseets
fotoarkiv. Bildet må være tatt i eller
før 1972. Det året ble nemlig Hamar
Stiftstidende nedlagt. Høyre: Bandy
er populært i Bærum, Oslo vest og
Buskerud, men har ellers en svært
begrenset utbredelse sammenlignet
med ishockey. Utkast til sigaretteske
fra Tiedemann. Eier: Norsk folkemuseum. Kilde: Digitalt museum.
På videregående (mellom
1978 og 1981) hadde vi en jente i klassen som spilte bandy mens det enda var gnistrende ferskt. Den
første norske bandykampen for damer ble nemlig spilt på Valle
Hovin i 1980, og samme år fikk mitt nærmeste idrettslag, Haslum, Bærums første jentelag i bandy. De deltok i prøveserien
som Norges bandyforbund arrangerte følgende sesong. I 1981
var det duket for det første uoffisielle NM i damebandy, som fra
1984 fikk offisiell status.
Typisk Bærum
Om vinteren kjørte nesten alle guttene i klassen, og også noen
av jentene, slalåm. De ivrigste tok bussen, med ski bak, til
Kolsås flere kvelder i uken. Jeg tror et par av guttene deltok i
Blåveisrennet og sikkert også i andre konkurranser. Blåveisrennet i Kolsås hadde deltakere på alle nivåer og gikk av stabelen rett etter påske hvert år fram til 1978. Jeg var der som tilskuer et par ganger, og dette var bæringenes svar på
Holmenkolldagen, med toddy og pølseboder, ut­kled­ning og
korpsmusikk.
Sjelden til stede
Fotoalbumene mine er fulle av bilder fra familieturer i skog,
mark og fjell, men verken jeg eller mine jevnaldrende venninner har noen bilder fra store eller små idrettsøyeblikk. Det falt
oss ikke inn å fange dem selv, og foreldre flest var sjelden til
stede. Innenfor Bærum kunne vi gå og sykle lange veier for å
komme oss til ulike idrettshaller- og baner. Vi fikk mye gratis
Historikeren Stein Tønnesson har kalt perioden
mellom 1965 og 1985 for idrettsrevolusjonen. I
løpet av disse årene endret det materielle grunnlaget for å drive idrett seg, først og fremst gjennom
en sterk økning i andelen av tippemidler som kunne
sluses inn i anlegg og støtteapparat. I hele landet
vokste det fram svømmehaller, lysløyper og flere
og nye typer idrettshaller. Antall medlemskap i
Norges idrettsforbund ble nesten firedoblet i løpet
av perioden, og en stor andel av de nye medlemmene var kvinner og barn.
Fram til midten av 60-tallet var det å drive med
idrett først og fremst en sak for unge menn. Lenge
var konkurranse innenfor idrett blant barn og unge
forbeholdt skolene, med idrettsmerkene som viktigste måleenhet. Etter hvert økte skepsisen mot konkurranse innenfor skolen, og parallelt med dette
åpnet idrettslagene seg mer for barn og ungdom.
Aldersgrensen for deltagelse i konkurranser ble
også senket innenfor stadig flere idretter.
I løpet av den samme perioden ble idrettskvinner behandlet med økende respekt av medier og publikum. Helt til utpå 60-tallet hadde menn nesten
dobbelt så mange grener å velge i, og for hver ny
gren kvinnene ville erobre, lot det til at de måtte
gjennom en periode med latterliggjøring og diskusjoner om kvinnelighet. Estetiske idretter var lettere å svelge enn de som krevde fysisk utholdenhet,
men også idretter vi i dag forbinder med tid og
styrke, var lenge preget av at kvinner ikke skulle
vise svette, snørr og muskler offentlig. Kriteriene
for bedømmelse og typen øvelser var andre for
kvinner enn for menn. At kvinner ville ta seg dårlig
ut på slutten av en 3000 meter i friidrett, ble brukt
som argument mot å åpne øvelsen for kvinner av
seriøse aktører så sent som på 70-tallet. Kampen
for likestilling innenfor idretten har vært lang og
pågår fremdeles. Allerede i 1863 deltok Ingrid Olsdatter Vestby i et offisielt hopprenn i Trysil, riktignok som ekstranummer. Men først i 2014 ble hopp
for kvinner godkjent som OL-gren.
Kilder
Historien om norsk idrett / Matti Goksøyr. Oslo :
Abstrakt, 2008.
Norges idrettshistorie / Finn Olstad og Stein Tønnesson. Oslo : Aschehoug, 1986–87.
Lokalhistorisk magasin 1/14
35
Tema: Idrett og lokalhistorie
Lokalhistorisk magasin 1/14
Tema: Idrett og lokalhistorie
34
Ventre: Fotoalbumene hadde flust av bilder fra skiturer på fjellet, men
ikke et eneste ett fra organiserte idretter. Her fra Ustaoset tidlig på
1970-tallet. Foto: Ingebjørg Vindegg. Under: Tremeiere til å ha under
støvlene. Foto: Hadeland Folkemuseum, cc-by-sa. Kilde: Digitalt museum.
Ildsjeler og topputøvere
På veggen på rommet mitt hang en rekke
med diplomer fra barneskirenn arrangert
i nabolaget. I Gjønnesskogen sto skjelettet av en gammel hoppbakke, så en gang
i tiden inngikk kanskje hopp i disse
rennene, men i min barndom var det bare
langrenn, og det viktigste var helt klart å
delta. Noen må likevel ha arrangert disse
rennene, så ildsjelene fantes, og de må ha
blitt flere utover på 70-tallet, da idrettslagenes medlemstall steg.
Mulighetene for ambisiøse utøvere
ble også flere. Det første toppidrettsgymnaset i landet åpnet i Bærum i 1981, det
året jeg selv var russ. I starten som et rent
alpingymnas, men etter hvert kom flere
grener med, og mange moderne idrettsstjerner har bakgrunn fra denne typen
skoler. For allrounderne som først og
fremst ville ha det gøy, var baksiden av
medaljen at spesialisering og seriøs satsing mer og mer kom til å prege også
breddeidretten og i stadig yngre årsklasser. I dag er det vel knapt mulig å starte
med en ny idrett i slutten av tenårene,
som det ennå var på 70-tallet. Mange
ungdommer vil nok være enig med datteren til en venninne av meg som gjerne
skulle ha begynt med fotball, men som i
en alder av 16 år fastslo: ”Men nå er det
jo for sent…”
”Mange stemmer frå levde liv”
Av
„„
M ar it Egeb erg K ro g
Seminaret ble avholdt 7. november 2013 i
lokalene til Norsk lokalhistorisk institutt
(NLI), og var både nyttig interessant.
Innledere var prosjektleder Aud Mikkelsen Tretvik og prosjektleder Siv Randi
Kolstad. Det er Siv Randi som tar imot
minnene som kommer inn. De tok oss
igjennom lover, regler og etiske retningslinjer, hvorledes man selv kan skrive, og
hvordan man skal planlegge og gjennomføre et intervju.
Begge var sprudlende og dyktige
forelesere som på en lettfattelig og fin
måte formidlet at man ikke må være
«professor i norsk» for å skrive, noe
mange dessverre tror. Og nettopp derfor
er engstelige for å sende inn sin
livsminner – «jeg skriver ikke bra nok»
«jeg skriver mye feil» osv. osv. Men
ALLE kan skrive!! Skriv gjerne bare
stikkord på et ark eller fortell om bare en
liten hendelse. ALT er like viktig!
Historien om Båstadlund
Guttemusikkorps
Av
„„
Minneinnsamlingen er et
samarbeid mellom Landslaget for lokalhistorie,
DIS-Norge, Slekt og data,
Institutt for historie og
klassiske fag NTNU, Institutt for kulturstudium og
orientalske språk UiO,
Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum, Norsk folkeminnelag
og Norsk lokalhistorisk
institutt.
Tor S ør brø d en
Båstadlund Guttemusikkorps ble startet
2. november 1938. Korpsets første instruktør var Leif Nes, men etter hvert
overtok Ragnvald Oliver Vik. Han var
ansatt som fløytist i Divisjonsmusikken i
Halden, var en svært dyktig musiker og
avanserte etter hvert til musikkaptein og
sjef for Divisjonsmusikken i Halden.
Sverre Vik var også med som instruktør
fra begynnelsen. Både Leif Nes og
Sverre
Vik
var
ansatt
i
Divisjonsmusikken.
Den første formannen var Nicolai
Lind, som sammen med sitt styre og en
svært aktiv damegruppe med fru Olga
Elisenberg i spissen la ned et stort arbeide for musikken gjennom mange år. De
fikk tak i instrumenter, for det meste
brukte, og skaffet uniformer med den karakteristiske båtlua, hvit skjorte med
sløyfe og svarte langbukser. Etter hvert
kom også et bandolær/belte til.
Som navnet tilsier var det bare gutter
med i korpset. Øvelsene ble holdt i et av
klasserommene på Båstadlund skole.
Denne skolen var folkeskole i Berg kommune. Korpset ble ikke ferdig til å spille
17. mai i 1939, og 9. april 1940 okkuperte
tyskerne landet. Da ble det naturlig nok
ingen feiring og spilling på 17. mai. Men
korpset fikk, merkelig nok, holde sin første konsert i Alladin kino i mai 1940. Der
spilte Helge Vik og Ragnar Ahlsen solo
på pikkolofløyter. Senere samme år reiste korpset på tur både til Idd og Berg.
Krigsårene
Under krigen var det forbudt og samles
til øvelser og konserter, men korpsmedlemmene fikk beholde sine instrumenter.
Mange av dem øvde i hemmelighet i kjellere og på steder hvor ingen kunne høre
dem. Thorkil og Halvor Aschehoug,
Asbjørn Brattli og Arne Hellberg satt i et
uthus med lukket dør på Bellevye og
øvde.
Derfor kunne musikerne samles
umiddelbart etter at krigen var slutt 8.
Til alle som leser dette: SETT dere ned og
skriv – tenk på barn og barnebarn – det er
fint å kjenne til hva mor, far, bestemor og
bestefar har opplevd gjennom livet av både
stort og smått.
Nedenfor kan dere lese et eksempel på et
interessant bidrag som er kommet inn. Husk
at også bilder er viktig – de kan fortelle mye,
særlig med litt forklarende tekst til.
Ny frist: Det er nå vedtatt å forlenge
minneinnsamlingen ut 2014.
mai 1945, og korpset maktet å marsjere og
spille foran Båstadlund skoles barnetog 17.
mai, og 29. juni på Berg kirkegård ved begravelsen til motstandsmannen Rolf Jacobsen
som ble skutt av tyskerne.
Der åpnet korpset høytidligheten ved graven ved å spille Gud signe vårt dyre fedreland og avsluttet med Ja, vi elsker.
Stor aktivitet etter krigen
De fleste av korpsmedlemmene som begynte
i 1938 var nå blitt så ”gamle” at det var naturlig å slutte. Det ble derfor tatt opp nye aspiranter høsten i 1945 og øvelsene begynte
med en gang. Noen få av de ”gamle” guttene
ble med en tid for å støtte korpset. Det var
fortsatt Vik- brødrene som var instruktører.
Enkeltøvelsene fortsatte i ett av klasserommene, mens fellesøvelsene ble holdt i sløydsalen i kjelleren. Lydnivået var formidabelt,
men ingen tenkte på det den gangen. Ragnvald Oliver Vik dirigerte, han var en kapasitet og det gikk ikke lang tid før korpset
hadde sine første konserter.
Allerede tidlig på våren 1946 ble det holdt
øvelser i oppstilling i skolegården. Det ble
gitt god instruksjon, for Vik var offiser og
kunne sluttet orden.
De siste par ukene før 17. mai ble det øvd
på marsjering og spilling i gata. Korpset
gikk mot Brødløs og det var ganske mange
Korpset foran KFUM/Aladdin våren 1950. Ukjent fotograf. Eier: Tor Sørbrøden.
som fulgte med til Jacobsens bilforretning. Der snudde korpset og marsjerte
tilbake til Båstadlund.
I 1947 reiste korpset til Ed og holdt
en av sine første konserter i Ed kirke.
Kong Haakon gjestet Rød herregård
i forbindelse med at Svinesundsbrua
ble åpnet i 1946, og senere på året ved
Borghild Ankers 70 årsdag. Da deltok
korpset sammen med Divisjonsmusikken og byens øvrige korps, og marsjer-
te gjennom tunet på Rød hvor det var
satt opp en plattform for kongen, fru
Anker og andre gjester. Thorkil Aschehoug var tamburmajor og forteller at
han hadde fått instruksjon fra Divisjonsmusikken om at Ja, vi elsker og
Kongesangen ikke måtte spilles når
korpset passerte plattformen for da
måtte kongen gjøre honnør.
Ellers spilte korpset nesten årlig i
paviljongen i Busterudparken, og holdt
Historielagene
Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen
37
Arrangørene. Fra venstre: Aud Mikkelsen Tretvik, Siv Randi Kolstad og
Marit Egeberg Krog. Foto: Solveig
Falkenberg Krog
Lokalhistorisk magasin 1/14
Historielagene
Lokalhistorisk magasin 1/14
36
oppvarming på den måten. Om vi måtte
til Asker eller Oslo, fikk vi nok gjerne
skyss av foreldrene våre, men ofte
droppet de oss bare av, gjorde unna noen
ærender og plukket oss opp igjen et par
timer senere.
Heller ikke på mer uorganiserte ”treninger”, som skøyter, var de voksne med.
Så snart vi hadde passert tremeier-stadiet, måtte vi klare oss selv. Foreldrene
våre hjalp oss med å snøre på oss skøytene hjemme, og så trippet vi på kalosjene nedover veien, over brua og ned trappene til Myra (Haslumbanen). Den ene
gangen en voksen – ja, til og med en far
– dukket opp på skøytebanen med sine to
døtre, har brent seg fast. Antagelig var
det første og eneste gang vi lekte sisten
med en voksen. Da mine egne barn begynte med idrett på slutten av 90-tallet,
ble det nærmest oppfattet som omsorgssvikt om vi ikke stilte opp på treninger,
kamper og cuper. Og ivrige foreldre fotograferte, filmet og skrek både til egne og
andres barn fra sidelinja.
i Marker Historielag
Av
„„
S olveig Falke nb erg K ro g
På 1950-tallet var det historielag i Rødenes kommune, og i
1960 var det et både i Øymark og Rødenes. Kommunene ble
slått sammen i 1964 og ble hetende Marker kommune, og det
daværende historielaget fikk nytt navn – Marker Historielag.
Kommunen vår er grensekommune til Sverige, og E18 krysser
tvers over hele bygda ved Ørje. Laget er et aktivt lag med
mange og varierte tilbud til befolkningen, og ett av dem er
Tirsdagsklubben.
flere ganger konserter i Halden Arbeider­­samfund og i Fredrikshalds Teater. Da var det alltid fullt i salen.
Ofte hadde korpset øvd inn populære stykker. En gang
hadde Vik arrangert temaet fra filmen Den tredje mann,
Anton Karas Harry Lime Theme. Det gjorde stor lykke.
På den tiden ble det holdt store sangerstevner. Både i
Halden og på fylkesplan. Da marsjerte tusenvis av sangere
med sine hvite luer i gatene og Båstadlund Guttemusikk var
med og spilte.
De deltok også på mange fylkes- og landsstevner for
guttemusikkorpsene. Tusenvis av musikanter møttes rundt
i fylkene og over hele landet. Marsjerte i gatene og hadde
konserter – både egne og felleskonserter. Felleskonsertene
var helt spesielle. Da hadde massevis av korps øvd inn fellesnummer. Det var mektig når alle instrumentene satte
inn, og ganske spennende for dirigenten som ledet det hele.
Korpsenes egne dirigenter tro nok til når samspillet ikke
fungerte helt bra i kjempekorpset. Landsstevnene gikk over
flere dager, og da ble musikantene innkvartert på skoler
med mye moro blant deltakerne.
Korpset skifter navn
Tidlig på 1960-tallet ble Båstadlund skole nedlagt og ny
skole tatt i bruk på Hjortsberg. I oktober 1963 ble jenter
inntatt i korpset og navnet ble skiftet til Hjortsberg
Skolemusikkorps.
Øvelsene i korpset ble også flyttet til Hjortsberg. Den 24.
januar 1994 ble Hjortsberg Skolemusikkorps og Halden
Guttemusikkorps slått sammen og fikk navnet Halden Skolemusikkorps. Fra 1. januar 1995 ble også Os Skolemusikkorps og Berg Skoles Ungdomskorps en del av Halden Sko-
lemusikkorps, som fortsetter korpstradisjonen som
Båstadlund Guttemusikkorps var med å starte.
Tiden i guttemusikken var en fin tid. Vi ble tatt hånd om
av dyktige musikere med god pedagogisk forstand. Først på
enkeltøvelsene hvor Sverre Vik instruerte og nesten trampet takten og melodiene inn i hodet vårt. Vi brukte William
Farres lærebok, og det er forunderlig at den lille boka kunne
formidle så mye musikkunnskap. Mange av de store musikerne vi har hatt i vårt land har bygd på grunnkunnskapene
de fikk i skolekorpsene. Dette var før musikkskolene ble
etablert i kommunene.
På fellesøvelsene var det Ragnvald Oliver Vik som dirigerte. Han skulle sy sammen musikken fra 20–30 instrumenter. Jeg husker enda hvordan han gikk ned til de forskjellige instrumentgruppene og fortalte hver og en hvordan
vi skulle spille våre stemmer. Med sin lune måte og undervise på, ble vi ikke nervøse og forstod som regel hvordan
det skulle være.
Musikalske talenter ble også oppdaget, og en av guttemusikantene, Per Brevig, endte opp som solotrombonist
ved Metropolitan Orchestra i New York og professor ved
Julliard School of Music. Han er i dag også en ettertraktet
dirigent.
Tor Sørbrøden (f. 1937) er pensjonert bonde og restauratør. Var med å starte Berg, Rokke og Asak Historielag i
1990, og vært leder i laget i ni år. Har også vært styremedlem i Østfold Historielag.
Kilder: Wikipedia og samtaler med personer som var med
i guttemusikkorpset før krigen.
Tirsdagsklubben er et tilbud til de eldre i bygda. Vi kommer
sammen annenhver tirsdag formiddag og forteller fra gamle
dager. Mange har mye å fortelle, og noen av medlemmene
skriver selv. Atter andre har avisutklipp, og mange har gamle
gjenstander å vise frem som vi får lov å avfotografere og bruke
i bladet vårt. Vi prater og ler, forteller historier, selvopplevde og
annet. Alle bidrag er like velkomne. Fremmøtet kan av og til
være opp mot 25 stykker.
Ideen fikk vi av Onsdagsklubben i Spydeberg Historielag. Målet er å ta vare på bygdas historie – både
gammel og ny – husk at det som skjedde i går er
historie i dag.
Oppstarten
Vi startet den 24. januar i 2006, og møtes nå som
da annenhver tirsdag i vestibylen på Bo- og service
senteret i Ørje. Hit er det lett å ta seg frem for de
fleste, det er ingen husleie, og en kafeteria som vi kan benytte.
Ganske raskt skjønte vi at det var viktig lokal historie som
ble fortalt, en historie som ikke bare skulle lagres i minnet,
eller legges i en skuff. Allerede tidlig på våren hadde vi så mye
Marker Historielags deltagelse på grensemesse med salg av bl.a. bygdebøker og Markerminner. Foto: Historielaget.
stoff at det var nok til et hefte som vi ville ha ferdig til
årets Slusefestival i Ørje. På dette arrangementet
midt på sommeren har historielaget egen stand hvor
vi selger våre bygdebøker, og andre skrifter som laget
har utgitt gjennom årene. Vi diskuterte navnet og
samlet oss om «Markerminner».
Tirsdagsklubben på sin årlige utflukt. Et år blåste det slik at veien
var stengt av ei bjørk som beveren hadde fått god hjelp med først.
Motorsag og eget mannskap ryddet raskt og effektivt veien for oss.
Foto: Historielaget.
39
Historielagene
Tirsdagsklubben
Lokalhistorisk magasin 1/14
Båstadlund
skolekorps
under en kosert
i Fredrikshalds
teater, trolig
i 1947. Ukjent
fotograf. Eier:
Tor Sørbrøden.
Historielagene
Lokalhistorisk magasin 1/14
38
Ulike temaer
De første årene tok vi for oss det som
kom fram av ideer på møtene. Etter hvert
ble temaene på mange måter «oppbrukt»,
og da kom tipset
om at det ligger
spørrelister ute på
nettet. I listene til
Norsk etnologisk
granskning, som
ligger på Norsk
folkemuseums
nettsider, er det
drøssevis
av
ideer til temaer.
I «Markerminner» kan
alt brukes og
publiseres.
Her er ord og
uttrykk, en kan lese om skolegang, hva vi brukte på hodet og beina før
i tida, min første jobb, om røyking og det
å være passasjer på Turisten, båten som
trafikkerte vassdraget i bygda i forna
dager. Tysklandsbrigaden, min første
sykkel, håndarbeid, fotografier, rodesteiner, veier, stier, vannforsyning og skolegang er andre temaer vi har hatt. I det
første heftet i 2006 tok vi for oss alle
hoppbakkene som har blitt borte, og en
Venstre: Dagens tema for Tirsdagsklubben er
ski og skiutstyr. Foto: Historielaget.
oversikt over lokale bilnummer tidlig på
1920-tallet. Hest og hesteredskap og isskjæring på sjøer og vann for bruk til avkjøling av melka på gårdene er blant temaene som berører landbruket i området.
Minner — ikke leksikon
Det er viktig å formidle det vi husker.
Kanskje husker vi feil, men det er med på
å krydre historiene. Dette skal ikke være
et organ som bærer preg av et leksikon
eller oppslagsverk, men kun morsomme
fortellinger og historier.
Fra kommunalt hold har tiltaket høstet anerkjennelse. I fjor fikk vi en pen
slant til drift av klubben.
Gjenytelse for tirsdagsklubbmedlemmene er en tur i nærmiljøet når vårsola
varmer. Da besøker vi grensefort, nedlagte boplasser, private museer eller tar
en tur ut i skogen for å se på gravhauger
og/eller andre kulturminner.
Redaktørene, de tre historielagmedlemmene som startet klubben, syntes det
er viktig med mange bilder i heftet. Vi
skanner og fotograferer – alt er av interesse.
”Markerminner” er til salgs hos Ørje
Bok og Papirhandel, Mosbæk, Marker
Sparebank, Marker bibliotek og Marker
Bo- og servicesenter, eller hos redaktørene og noen av tirsdagsklubbmedlemmene. Vi vil også i år bli å se på årets
Slusefestival i Ørje i slutten av juni, der
Marker Historielag har egen stand.
Marker Historielag har egen hjemmeside og her ligger bl.a. innholdsfortegnelse over alle utgitte Markeminner.
Solveig Falkenberg Krog er styrmedlem
i Marker historielag.
Lenker
www.norskfolke.museum.no/no/Forskning/Norsk-etnologisk-gransking/Alleundersokelser/NEGs-Sporrelister/
www.markerhistorielag.no
Krav om ekstraordinært landsmøte i
Landslaget for lokalhistorie
I forbindelse med at Hans Nissen
slutter i stillingen som general­
sekretær, har styret i Landslaget i siste
styremøte, 20.3.2014, tatt opp spørsmålet om lokalisering av sekretariatet
og gjort vedtak om at sekretariatet
skal flyttes fra Trondheim til Kulturvernets hus i Oslo. Dette var tatt opp
som en hastesak, og vedtaket ble gjort
med 4 mot 3 stemmer.
Styret har her gått ut over sine fullmakter. Styrets oppgaver er å etterleve
landsmøtevedtak, i tillegg til vanlig
drift og forvaltning av organisasjonen.
Denne saken har ikke grunnlag i
strategi- og handlingsplanen som ble
vedtatt på landsmøtet i juni 2013. En
sak av så stor betydning for organi­
Alta historielag
Balsfjord historielag
Bardu historielag
Beiarn historielag
Beitstaden historielag
Bjarkøy slekts- og historielag
Byåsen historielag
Båtsfjord historie- og museumslag
Dyrøy historielag
Egge historielag
Fosen historielag
Freiøya historielag
Frøya historielag
Gjerstad historielag
Grong historielag
Haltdalen historielag
Harstad historielag
Helgeland historielag
Inderøy museums- og historielag
Klæbu historielag
Lenvik historielag
sasjonen, både faglig og økonomisk,
må utredes for­svarlig og behandles på
et landsmøte før endelig vedtak kan
fattes. I høringssvarene i forbindelse
med organisasjonssaken som var til
behandling før landsmøtet 2013, var
flytting av sekretariatet fra Trondheim
til Oslo ett av temaene det ble spurt
om, og svarene var her klart negative.
Landslagets sekretariat har ligget fast i
Trondheim i 25 år og har etter det vi
kjenner til, gunstige forhold både
faglig, praktisk og økonomisk.
Det er også kjent at ett av styremedlemmene var inhabil ved behandlingen av denne saken. Vedkommende
er styreleder i Kulturvernforbundet og
har her interesser som krysser LandMalvik historielag
Meråker historielag
Mosvik historielag
Målselv historielag
Nardo og Bratsberg historielag
Nordreisa historielag
Nord-Troms historielag
Nord-Trøndelag historielag
Ofoten slekts- og historielag
Ogndal historielag
Orkdal historielag
Os historielag
Ranheim Bydels Museum og Historielag
Rauma historielag
Romsdal sogelag
Røros Museums- og historielag
Salangen historielag
Saltstraumen historielag
Selbu og Tydal historielag
Sortland historielag
Steigen historielag
En uttalelse fra styrets mindretall, som stiller seg bak kravet om
ekstraordinært landsmøte, følger på neste side. Redaksjonen gjør
oppmerksom på at den har gitt flertallet muligheten til å komme
med en uttalelse i bladet, noe de har valgt ikke å benytte seg av.
Det vil imidlertid være naturlig å åpne neste nummer for orienteringer og debattinnlegg i saken.
slagets interesser. Habilitetsspørsmålet ble ikke tatt opp til behandling, og
vararepresentant var ikke innkalt.
Etter behandlingen av denne saken
har mindretallet i styret, Stein Arne
Fauske, Elin Myhre og Knut Sprauten,
med tillegg av nestleder Aud Mikkelsen Tretvik, fått reaksjoner fra en lang
rekke av medlemslagene med krav om
ekstraordinært landsmøte i medhold
av vedtektenes § 5. Det blir påpekt
saksbehandlingsfeil og uttrykt mistillit til styrets flertall. Et ekstraordinært
landsmøte bør diskutere strategi- og
handlingsplan, herunder lokalisering
av sekretariatet, og velge nytt styre.
Så langt har følgende medlemslag
krevd ekstraordinært landsmøte:
Stjørdal historielag
Stjørna heimbygdslag
Stranda sogelag
Strinda historielag
Sørreisa historielag
Sykkylven sogenemnd
Sunnmøre historielag
Sørfold historielag
Sør-Trøndelag historielag
Tjeldsund lokalhistorielag
Troms historielag
Trondhjems Historiske Foreining
Tynset historielag
Vanylven sogelag
Vefsn museums- og lokalhistorielag
Verran Historie- og museumslag
Yrjar heimbygdslag
Øksnes historielag
Ørskog historielag
Ålen historielag
41
Lokalhistorisk magasin 1/14
Historielagene
Lokalhistorisk magasin 1/14
40
Landslaget for lokalhistorie
Ørje sluser ved Haldenvassdragets kanalmuseum, Ørje. Foto: Siri Iversen, 2012,
cc-by-sa. Kilde: Lokalhistoriewiki.no.
­
-
ikke leder argumentene opp til vurdering, og de ble derfor heller ikke tatt til
følge.
Videre ble det ikke lagt fram tall for
hva en flytting og ny leieavtale vil koste.
Det ble påpekt fra mindretallet at uten
et begrunnet tallmateriale kan ikke en
slik avgjørelse tas. Det må foreligge
kostnadsoverslag for saker som innebærer store endringer. Innsigelsene ble
ikke tatt opp til vurdering og ble ikke
tatt til følge.
Under behandling av denne saken i
styremøtet var Jørg Eirik Waula inhabil. Som styreleder i Kulturvernforbundet har han klare interesser i saken.
Vara skulle derfor ha møtt i hans sted.
Vedtaket er derfor ugyldig også av habilitetsgrunner. I god tid før styremøtet
var det flere i styret som påpekte at vara
måtte innkalles, uten at det ble tatt til
følge.
Styret har utvist slett organisasjonshåndverk i denne saken, og vedtaket må
betraktes som ugyldig.
Mindretallet beklager sterkt overfor
de tilsatte hva de blir utsatt for i denne
situasjonen.
Leder har ikke tatt denne saken opp
til grundig drøfting med de ansatte.
Vedtaket gjør at de tilsatte føler seg
overkjørt og er svært provosert over den
mangel på respekt dette vedtaket viser
overfor det arbeidet sekretariatet gjør
med under to stillinger til disposisjon.
Utspillet om flytting av Landslagets
sekretariat har ført til sløsing av tid og
ressurser, både for medlemslagene, styret og sekretariatet. Mindretallet i styret
beklager sterkt at dette har skjedd til
ulempe for alle parter.
Landslagets sekretariat har ligget
fast i Trondheim i 25 år og har gode og
prismessig veldig gunstige leievilkår.
Like viktig er tilknytningen til et fagmiljø, ved et institutt som har lokalhistorie som et nasjonalt ansvarsområde
og med et særskilt professorat på feltet.
Denne koblingen mellom det frivillige
og det faglige er kjennetegnet ved norsk
lokalhistorie, og er mye av forklaringa
på at norsk lokalhistorie står så sterkt
og har så høg status. Uansett hvor sekretariatet til Lands­­laget for lokalhistorie skulle bli plassert i framtida, er tilknytning til et fagmiljø viktig.
Styret i Landslaget
for lokalhistorie
består av representanter fra ulike
deler av landet.
Bakgrunnen for
dette er at man
lettere skal ha mulighet til å fremme
lokale og regionale
saker via "sin"
styrerepresentant.
Elin Myhre, styremedlem for Nordland, Troms og Finnmark.
Stein Arne Fauske, vararepresentant
for Møre og Romsdal, Sør- og Nord
Trøndelag.
Knut Sprauten, Norsk lokalhistorisk
institutt.
Har du spørsmål
eller saker du
gjerne vil diskutere
med styremedlemmet fra din region,
er det bare å ta
kontakt på telefon
eller via e-post!
Sekretariatet er
selvfølgelig også
tilgjengelig på
tlf. 73 59 63 95
eller e-post:
hans.nissen@
ntnu.no.
Heimen — nytt nummer, nytt forlag
nakka rykte om at Sergel var spion, men var
han det?
Det har også vore
Lo kal og reg ion al his tor
divergensar mellom
ie
1/20 14
den mobile reindrifta
og det stadbundne
jordbruket dei siste .
Georges Midré har
sett på denne konflikten mellom samar og
bumenn i øyane i
Nord-Troms i 1860åra. Vi får mellom
anna svar på korleis
norske styresmakter
stilte seg til desse
konfliktane.
Heilt til slutt tar Baard H. Borge oss
med til Sør-Varanger under den tyske okkupasjonen. Han har sett nærmare på den norsk-tyske
kontakten der, med utgangspunkt i påstandar om at den var
med Universitetsforlaget.
Frå redaksjonen .............
....................................................
....................................................
... s. 1
Artikler
Karl Martin Richardsen:
«Rovdyrenes Ødelæggelse»
....................................................
Astor Furseth: Bjørn og
...... s. 3
ulv som dødsårsak i norske
kyrkjebøker ..........................
Ketil Knutsen: Lokalhistorie
............ s. 22
og demokratisk kompetanse.
En analyse av læreplaner
i samfunnsfag og historie
....................................................
Elena Glavatskaya og Gunnar
......... s. 38
Thorvaldsen: Sergej Sergel
i Finnmark –
en reisebeskrivelse fra 1907
....................................................
..................................................
Georges Midré: Samer og
bumenn. Striden om reindrift
s. 49
og jordbruk på
øyene i Nord-Troms i 1860-år
ene .......................................
...................................................
Baard Herman Borge: Krigsba
s. 66
rna i Sør-Varanger: Et vitnesby
norsk-tysk kontakt .............
rd om utstrakt
....................................................
...................................................
s. 82
Bokmelding
Gunnar Bjørklund (forfatte
r) og Alvin Jensvold (illustra
sjoner):
Salangsverket. Et nordnor
sk industrieventyr. Anmeld
t av Espen Andresen .............
....... s. 92
Abstracts in English .............
....................................................
................................................
s. 94
Bind 51
Innhold
1/2014
eies av Landslaget for lokalhis
torie og utgis i samarbeid
Returadresse:
Universitetsforlaget
Postboks 508 Sentrum
NO-0105 Oslo
heimen
Første artikkel handlar om bakgrunnen for dei konfliktane vi
ser i dag knytt til rovdyrforvaltning. Karl Martin Richardsen
har skrive ein artikkel med basis i sitt mastergradsarbeid om
”Lov om utrydding av rovdyr(…)” frå 1845. Lova vart starten
Heimen
på ei systematisk utrydding av rovdyr i landet. Richardsen
blir så følgt opp av Astor Furseth, som sjølv har leita i kyrkjebøker for å sjå om rovdyra utgjorde eit reelt trugsmål for folk.
Det kan det synest som om dei gjorde.
I jubileumsåret for Grunnlova av 1814 er det også viktig å
reflektere kring tema som demokratisk kompetanse. I skoleverket har det vore flagga som noko av det viktigaste bidraget
norsk skole har vore gode på. Ketil Knutsen har sett nærmare
på korleis ein brukar lokalhistorie i fagplanane. Bidrar dei til
å styrke den demokratiske kompetansen gjennom bruk av lokalhistorie, slik dei proklamerer?
I år kan det vere nyttig å sjå på korleis vi blir opplevd som
folk og nasjon av andre. Det har Gunnar Thorvaldsen og
Elena Glavatskaya gjort gjennom artikkelen om etnografen
Sergej Sergel (1883–1955). Frå våren 1907 til februar 1908
reiste han på ei studiereise i Norden for å observere og komplettere den samiske samlinga ved det Russiske etnografiske
museet i St Petersburg. Under ekspedisjonen gikk det hard-
Kr 110,–
Returuke: 28
Heimen
betre enn ”gode nordmenn” sette pris
på. Borge har ambisjonar om å forklare
korfor. Ut over det har vi også fått plass
til ei bokmelding om eit stykke industrihistorie.
Heimen blir frå nr. 1/14 også publisert digitalt. Dei som har tilgang på den
elektroniske publiseringskanalen Idunn
finn bladet der. Heimen er no del av
Nordisk tidsskriftsdatabase, og med
Universitetsforlaget på forlagssida, går
profesjonaliseringa inn i ein ny fase,
som vi vonar lesarane også vil merke.
Nye abonnentar kan ta kontakt med
Edith Dombek hos Universitetsforlaget:
[email protected].
Abonnementsprisen blir kr 425,- for privatabonnement og kr 320,- for studentar.
Laussal: kr 110,-. Heimen vil også bli å
finne i nokre Narvesenkioskar.
Leder:
Beint Foss
Mob. 90850274
[email protected]
Valgområde:
Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder
Nestleder:
Aud Mikkelsen Tretvik
Tlf. 73937472
[email protected]
Valgområde:
Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, NordTrøndelag
Styremedlem:
Harald Hvattum
Tlf. 61334261
[email protected]
Valgområde:
Hedmark, Oppland, Buskerud
Styremedlem:
Marit Sofie Egeberg Krog
Mob. 93238990
[email protected]
Valgområde:
Østfold, Oslo, Akershus
Styremedlem:
Elin Myhre
Mob. 92857294
[email protected]
Valgområde:
Nordland, Troms, Finnmark
Styremedlem:
Jørg Eirik Waula
Mob. 934 99 272
[email protected]
Valgområde:
Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane
Styremedlem:
Knut Sprauten
Tlf. 22925139
[email protected]
NLI sin representant
43
Lokalhistorisk magasin 1/14
Styret gjorde 20. mars 2014 vedtak om
umiddelbart å starte forberedelse av
flytting av Landslagets sekretariat fra
Trond­heim til Kulturvernets hus i Oslo.
Vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer.
Mindretallet mener at styret her har
trådt ut over sine fullmakter. På forhånd, både i skriftlig og muntlig form,
har mindretallet påpekt at flytting av
sekretariatet er en landsmøtesak og derfor må forankres i organisasjonen.
Saken har ikke grunnlag i organisasjonens strategi- og handlingsplan som
ble vedtatt på landsmøtet i juni 2013.
Spørsmålet om lokalisering av sekretariatet var med i organisasjonssaken som
var på høring i laga før landsmøtet i
fjor. Høringssvarene var klart negative
på dette punktet, og det ble derfor tatt ut
av strategi- og handlingsplanen. Selv
om disse argumentene ble framført
både skriftlig og muntlig før møtet, tok
Styret i Landslaget for lokalhistorie
Landslaget for lokalhistorie
Uttalelse fra de tre styremedlemmene som stemte imot flytting
INTERPRESS NORGE
Lokalhistorisk magasin 1/14
Landslaget for lokalhistorie
42
B
•
•
Gards- og slektshistorie • Bygdehistorie • Byhistorie • Regionhistorie • Arbok • Arsskrift
Nytt bokprosjekt under utarbeidelse?
Forfatteren
borgerne kunne heller
ikke glemm
som
likevel uselvis selv risiker
te å komm e de norske
k hjalp
rater. Han
e i fengse
både ham
l, men
skrev om
med mange
dem, og selv og hans kameopprett
av dem.
utvikle
holdt vennsk
vennskapet Han arbeid
ap
et også
mellom
sitt eget og kulturelle forbin med å
land
mange
av de overle og Norge. Både delser
for “sitt
vende fangen
han og
andre fedrela
e kalte
nd”.
Norge
Han var
en
slavisk-norskav initiativtaker
ne til å
danne Jugoi dette samba Samband og
var
i åtte
ndet. Han
en felles
var ansvar år nestleder
utgive
lig redakt
og var person lse av monog
rafien Jugosl ør for
lig med
et eksem
på
avia-Norge,
å overre
plar av
kke kong
denne boken
Olav V
For sitt
.
fortjenestfull
skapet
og de kulture e arbeid med
å utvikle
og Norge
lle bånde
ble
ne mellom vennSankt Olavs han utnevn
Jugosl
t til ridder
orden.
av 1. klasse avia
Beisfjordtrag
i
edien er
historie.
Det er samtidet bidrag til
ståelse
ig et bidrag Norges og Narvik
av det som
s
til vår felles
under den
skjedde
i Norge
2. verden
og i Jugosl forskrig.
avia
Ljubo Mlađe
alle leirene nović utga også
i 1991 et
i Norge
under tittelen
der det
var fanger samleverk om
jugoslaviske Kodenavn
fra
krigsveteranfViking med støtteJugoslavia
754 sider
fra Det
orbun
og har en
norske
rekke dokumdet. VerketTore
arkiver
er
på
om
enter fra
det var
tyskesvik
jugoslaviskelivet i de tyske
leirene Gjel og
i Norge
d i fanger.
Ljubo Mlađe
der
stan
mot
novć bosatt
sivilehan døde i 1993.
e seg i Drøba
organiom den
Han er
også gravla k i 1992, der
ller om
handler
gt i Drøba
r. Selv
Den forte
k.
onen.
pmetode
•
5172 Omslag
21 x 28_Layout
1,8 cm
bilde.no
93
9 7882
tavog
www.boks
-10-1
206101
B6B
Bokstav
og Bilde
Fortsett
er på neste
SEIM
Rjukan
tyr
en
rne ev
modeGr an vin .
- et e
i
fram
vokste
Stø lan
Rjukan
hvordan
Rjukan
Torbjørn Seim:
tyr
en
rne ev
I GRANVIN
752-8-8
de
- et mo
dler om
boka han
r
deler.
Denne
beskrive
år av to
adli og
Den best
utgitt
Kjeldst
Sverre
tidligere
vet av
Den er
del er skre til 1940-tallet.
Første
sten fram
linjer
framvek
trekker
n bok.
adli og
som ege
t Kjeldst
Knu
vet av
del er skre
Andre
har
idag.
orie og
fram til
kans hist n om
g i Rju
orie
ørin
innf
av hist
en god
i Norge.
opptatt
unnene
som er
Boka gir
e for alle og industrisamf
interess
en
lisering
industria
STØLANE
Bilde
v og
Boksta
-06-4
-93206
ISBN 978-82
93
9 7882
gbilde
B&B
206064
okstavo
www.b
LV
V
TORAL
ell.
Olav Solhj
rive av Kåre
stert mot.
har prote
ose han
institu-
liv, nedsk
Slik vart live
sitt eige
fortel om
ein diagn
på ei rekke dlast
diagnose,
eberg (65)
og sjokk
psykiatrisk
, sprøyter den kan ikkje behanhjelpt
Toralv Svart
tidleg ein er rømt frå piller
men
kunne ha
natur”,
Toralv fekk
gong
kuren som
også 12
dommeleg
og
Bokstav
t mitt
tid er den
Så har han
ein ”eien
rg til rett
har han
og omso
sjonar. Vel
av
. Rett hjelp
ne og litt
med piller lettare liv.
ngdal. Daga
ein flokk
eit
Gol i Halli Der har han
Toralv til
hus på
t som
um.
er mein
i foreldras fots i Gol sentr
te. Boka
Toralv åleine sykkel og til
hjå priva
Nå bur
ningar og
innhald.
r han på
forret
i
,
bruka
dagane
nettene
nstasjonar han med å gi
dikt og
er
r på bensi
trøyst i
av venne
som hjelp
motet
finn han
alle dei
til
Ofte
halde
.
å
ein takk
og bøker
fører for
, tidsskrift ge kampen han
ngar:
dagle
dagleg aviser
nde erfari
tolka den
Toralv les
andre har kanskje gjort likna
e
ordtak der
Aasen hadd
oppe. Ivar
aa hava.
er godt
kava,
Tolugt Mod men fær du
Strau
saa god.
Tidt mot
Rett er nog høyra,
um din
og
du sjaa
Ymist fær
Øyra;
i Syn og
.
som er ilt
tolugt Mod
alt med
tak det
Sjekk selv pa: [email protected]
V
TORAL
TORA
t mitt
Slik vart live
LADE
DET G
Toralv
-9
3206-01
ISBN 978-82-9
Svarteb
DD
VANVI
e
erg • Kår
jell
Olav Solh
B&B
9 78829
3 20601
9
Bilde
Eller ring: Arne Kjeldstadli, tlf: 41 31 77 22
Historien om
Viul Hovedg
ård og industr
Boken forteller
ien i Randse
om mennes
lva er lang og
kene som levde
interessant.
plassene under
og arbeidet
gården. Et samfun
på Viul Hovedg
hundre år. Om
n som ble bygget
ård og
mennene som
opp og var levende
så mulighetene
fabrikkene.
i flere
elven og fossene
De ga arbeid
og inntekt til
ga til å bygge
å produsere
kvinner og menn
tremasse. Boken
som arbeide
omhandler
AS Randsfjord
t med
starten på AS
Træmasse &
Viul Træslib
Papirfabrik,
Salget av åtte
eri og
samt nedlegg
kraftstasjoner
elsen av begge.
i Randselva
blir også beskrev
i 1991 og spillet
et.
rundt salget
Grete Borgersrud, Hønefoss, forfatter: “Samarbeidet med Bokstav og Bilde om boken ‘’Viul. Industri og samfunn.
Viul • Indu
stri og samfunn
Beste pris?
-93206
9 7882
93
Ljubo Mlađe
nović ble
Han var
født i Užice
selv fange
i leiren
i Norge
i Beisfjo
under k
Botn, Pothus rd. Han overle
vde k
og Polarsi
rkelen.
Da krigen
brøt ut,
skolen.
var han
Han
elev i 4.
k
lærer, men skulle bare gå
krigen avbrøt ett år til fø
til fange
skolegangen
som partisa
han kom
tilbake til n og sendt til Nor
videre skoleg
sitt hjemla
annet arbeid ang, hadde han nd, Jugo
forskje
et
han
llig
var redakt
som journa
ør
list i me
ulike forlag. i Radio Beogra
d. Senere
arb
Han kunne
det som i disse årene ikke
skjedde
glemme
i leirene
med hans
både med Nor
venner.
å samle
ham s
Straks
dokumentasjo etter krigen
kamerater,
begyn
n og skrive
om
Han skrev deres kamp og
hvordan sine k
om det
de bukk
og tidsskr
og om sine
ifter og
holdt innleggnorske venner
symposier.
på vitensk
ape
Som pensjo
oppgaven nist tok han fatt
på den
som Institu
omfattend
Beograd
hadde satt tt for moderne
de jugosla
historie
i
i
viske fangengang: å utrede
vitenskapel
Som en
del av dette es liv og kamp
ment etter
i leirene
arbeidet
i
grunn for dokument, blant samlet han inn N
dok
denne boken
annet de
som ligger
.
ilde
Bokstav&B
Trykk i skandinaviske og baltiske kvalitetstrykkerier
Lokal prosjektledelse i Baltikum
•
Et rysten
de doku
ment fra
tysk fan
geleir i
Norge 19 en
42
.no
TORBJØRN
ISBN 978-82-998
. De g
ić
206057
,!7II2J9-ihfcii!
BRA PA BOK
ađenov
ISBN 978-82
1
10:45 Side
1 20.06.13
bokstavogbilde.no
ISBN 978-82
bokstav
ogbilde
, polarf
etning
var geolog både etterr i juni 1943,
or
2006),
leder
iteen (KK)
VIK (1916-en pioner innenf
nskom ampen. Som
GJELS
TORE
Han var i Koordinasjo
gregjerandsk
mann.
stands
krigsn mot Quislin
kom med sivil side i motst
aviser
på
m til tysk
l i kampe
legale
le organ var han sentra norsk ungdo gjenværende
sere
kap
av fire
det sentra
å mobili
han en
sekretariat
i den egens e1944 var
for KKs dens forsøk på
Høsten møtte han jevnlig som Hjemm
ingen og på Østfronten.
1945
formalisert es sekretariat.
Våren
var blitt
ledels
tjeneste
av KK.
var også
som da
s var dennenstitutt. Han
medlemmer get i det
i praksi
m.
sutval
Polari
museu
i arbeid da en av to som ved Norsk
efront
ør
var
år direkt av Norges Hjemm
e, og han
Ledels han i over 20
og drift
frontens
var
ferdigstilling
gging,
Etter krigen
l i planle
sentra
-93206-05-7
står slik dei sto
og stølshus som
med
ein finna sel
ikkje hatt tilsyn
og framleis kan
serleg
på dei. Har ein
r som ikkje var
60 stølar i Granvin,år sidan. Men det minkar
på grunnmura
Det er kring
ei nyare
i drift for 70-80 det andre og. Ofte sto dei
omvølte og tilpassa
har
då stølane var
med
står, har vorte
og stølsvegar
snøgt nedover
av dei som framleis
plass. Nye skogstaket går det
me oss til
heller. Dei fleste har fått ein mykje breiare vinter. Og framleis gled
forseggjorde
og
og rekreasjon
både sommar
eller ruskever.
tid, der fritidsbrukdet lettare å ta seg fram –
det er godver
kome til og gjort finna husly og varme anten
og sauer på
og
att både kyr
å koma til støls
alle gardar,
var det framleis
åra
mest
på
sauer
1950–60
slutt i
Men
var også
på fjellbeite.
stølsdrifta tok fekk gå fritt i fjellet. Det
vart han sleppt
og
Då den vanlege
skapte lett
vart avgjeldna
var i bruk i onna,
budeiene. Dei
gardane. Kyrne
lite omtykt av
Når hesten ikkje
var
hest.
salt,
også
beita.
og nytta ut
stølen og krov
mange hadde
som kom på
om sommaren
flokkar av hestar Men alle dyra gjekk i fjellet
har store flokkar.
.
dei som har sauer gjeld det storfe.
uro i buskapane
har storfe, og
høve
i bygda som
i fjellet, i alle
mellom gardane du møter eit beitande dyr
No er det langt
leita lenge før
I dag lyt du kanskjeligg unytta og gror til.
r
Store beitevidde
Vi har lang erfaring med bokproduksjoner
nten
Hjemmefro
Ljubo Ml
BEISFJO
TRAGED RD
IEN
n
• Typografi, design, bildearbeid
• Trykk og innbinding
N
FRONTE
HJEMME
okkupasj ering av kam noe ønske om
under
hatt
og vurd
Norge
den viten
ikke har
ledelse
sier han
han som , noe som
sering,
følger
Gjelsvik
riker,
metoder
om Tore
basesom histo vitenskapelige g preg. Han
men
erdi
å skrive
han var,
årene,
og trov
nn
de fem
skapsma
minst
n et solid
gjennom
og ikke
stillinge
bøker
nde
erfaring
gir frem
lede
ver,
egen
arki
ens
på
mefront
omnomgått
rer seg
av Hjem de fleste vedk
sagt gjen
lemmer
har selv
unkt for
med med
dette tidsp e.
snakket
, komsom på
åend
deltaker meorganer, e i beste velg
sentral
Hjem
levd
runn som
isjon, gjør
mende
egen bakg nnens pres
ie.
sma
dshistor
Gjelsvik
vitenskap
k motstan
binert med klassiker i nors
en
til
og motorsker
fronten
og il-
BEISFJO
RDTRAG
EDIEN
<
nte
Hjemmefro
Ring 41 31 77 22: gratis veiledning om teknisk prod. Vi tilbyr:
Beisfjor
dtra
gedien
en dokum
Narvik i entarisk skildr
1942.
ing av «serb
erleiren»
24. juni
utenfor
1942 la
i Narvik.
det tyske
med slag Ni hundre jugos lasteskipet «Kerk
laviske fange
og spark
plein»
.
r ble dreve til kai
De var i
alle alder
t i land
aldre, og
e: gutte
eldre
på over r på 14-15
«Konsentra
sjonsleir 60 år. Beste år, menn i sin beste
I, Narvik-Beis mmelsesst
Fire måne
edet var
fjord».
natt ble der senere var
brakkene.287 mann massa 749 av dem døde
. På en enest
fjell, der De overlevendekrert – skutt
k
eller
e
sykdo
blelsvi
brent
m, sult, e Gje
satt
daglige
mishandling til veiarbeid inne i
dødsfall. Tor
og kulde på BjørnLjubo Mlađ
førte til
enovi
redslene
ć var journ
alist og
en beret i en tysk fange
gjennomlev
leir i Norge
fra Jugos ning om en av
. Beisfjordtrade selv
de
lavia. Et
gedien er
grufullt verste tyske leiren
dokument
fra krigste med fanger
idens Norge
.
Ljubo Mla
đenović
•
Jan Kåre
Moan f.
1947.
Tidligere
utgive
“Måneskinn lser:
på
skrotloftet”.
(Diktsamling
“Stasjonsryss2004)
og
“lignende
kornsorter”.
(2011)
Denne gang
en har Jan
påkaller
K
både
holdet mello smilet og ette
ytterlighe m det som tilsy
ter
skjemt og – løssluppen
alvor er
anskuelse
på
r. Det trivie inge
veielsen,
lle
tvert i mot. står
replikken
med snert Ved å
sjonen til
i,
sine medm tar en p
mennesk
ennesker.
er, og reflek
bygdedyr,
sjoner run
undervisn
Boka følge
ing
r forfatteren og alde
til studier
på sin fer
i Oslo og
tilbake til
et
heimdistr opphold
iktet.
Grete Borger
srud og Jon-Ot
to Aarnæs
Viul
Industri
og samfunn
Fra 1646 til
Folketellingene
fra 1865 og
fremover forteller
forskjellige
husene og plassen
hvem som bodde
og hvilket yrke
i de
er hentet fra
de hadde. Bildene
arkiver, museer
og private fotoalbu
i boken
m.
bokstavogbilde
.no
2013
Viul Hovedgå
rd
1646 - 2013’’ var meget tilfredsstillende. Resultatet en tiltalende bok som har høstet mye ros for god layout.“
ISBN 978-82-93206-
09-5
9 788293
206095
B&B
Kåre Olav Solhjell, lokalhistorisk forfatter, Hallingdal: “Bokstav og Bilde er ei ung bedrift med lang erfaring som
AS Viul Træslibe
ri
AS Randsfjo
rd Træmasse
& Papirfabrik
leverer raskt og rimeleg kvalitetsarbeid i alle ledd av ein lang prosess frå trykkeklart manus til ferdig bok.”
www.bygdeboken.no
Vi takker historielagene for
samarbeid i 2012/2013
Bardu historielag
Beiarn historielag
Hardanger historielag
Hol historielag
Høyanger historielag
Meløy historielag
Mosvik historielag
Oppdal historielag
Røyken historielag
Rygge historielag
Samnanger historielag
Sogn Kultur og historielag
Sømna historielag
Tjøme historielag
Velfjord historielag
Bøker og hefter - trykk og innbinding
mykbind og stivbind
Bokstav og Bilde as, Skabos gt 15, 3040 Drammen. Osloavdeling: Bygdoy alle 21, 0262 Oslo
Returadresse:
Landslaget for lokalhistorie
Institutt for historie og
klassiske fag, NTNU,
7491 Trondheim
Interface Media as
Ensjøvn 8
0655 Oslo
Telefon 22 09 75 70
[email protected]
www.interfacemedia.no
Prøv oss du også!
klaff.