Lokalhistorisk magasin 2014-01
01 2014 Tema: Idrett og lokalhistorie •Eksemplet Rosenborg ballklubb •Cricket i Oslo •Harald Grønningen — Skiløper og skogsarbeider — eksemplet Rosenborg ballklubb 9 Forteljingar om freden — etterlysning 10 Cricket i Oslo 15 Dronning på rulleskøyter 16 Åmli historielag tikkel om verdenssporten cricket, og hvordan den har spredt seg via det gamle britiske imperium og helt til Ekebergsletta. Idrettshistorikeren Thor Gotaas gir oss et tilbakeblikk på Femmilas historie, en distanse som har stor prestisje i skimiljøet. Egne idrettsminner har også en rettmessig plass når historien skal skrives. Marianne Wiig forteller om en barndom og ungdom hvor det å prøve seg i ulike idretter var en naturlig del av oppveksten. Medlemslagene leverer gjerne stoff til bladet, noe vi setter stor pris på. Denne gangen er det Åmli, Marker og Målselv som har fått spalteplass. Åmli har hatt en fotoutstilling som viser utviklinga i kulturlandskapet de siste 100 år, mens Marker forteller om sitt vellykkede prosjekt Tirsdagsklubben. Målselv har gjort fortjent ære på sitt medlem Vidkunn Haugli, som har fått Kongens fortjenstmedalje blant annet for sitt viktige arbeid med lokalhistorie. Legg også merke til at vi har to etterlysninger av stoff denne gangen, begge med tilknytning til 2. verdenskrig. Mot slutten av året planlegger vi et nummer som skal vies lagenes arrangementer og prosjekter vedrørende Grunnlovsjubileet. Det meste av det som publiseres er veldig nasjonalt, og vi ønsker et nummer med et mest mulig lokalt tilsnitt på 200-årsjubileet vårt. Vi oppfordrer derfor lagene som skal markere 1814 i løpet av året om å ta kontakt. Kontaktinformasjonen finner dere som vanlig i kolofonen. Vi ser fram til å høre fra nettopp ditt lag! Kulturlandskap i endring 0 Idrett og krig — etterlysning 2 22 Harald Grønningen — Skiløper og skogsarbeider 27 Kulturvernkonferansen 2014 Hva skal vi med gamle dager? 8 5-mila — Skisportens manndomsprøve 2 31 Målselv historielag Kongens fortjenstmedalje til Vidkunn Haugli 32 Ringspill og ballspill i østre Bærum på 1960- og 70-tallet 36 Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen “Mange stemmer frå levde liv” 6 Historien om Båstadlund Guttemusikkorps 3 39 Tirsdagsklubben i Marker historielag 41 Krav om ekstraordinært landsmøte Audhild Brødreskift i Landslaget for lokalhistorie 42 Uttalelse fra de tre styremedlemmene som stemte imot flytting Nr. 1, 2014, 25. årgang Lokalhistorisk magasin Meldingsblad for Landslaget for lokalhistorie (LLH) og Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ISSN 0802-8931 Adresse Lokalhistorisk magasin Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim. Tlf: 73 59 63 95 E-post: [email protected]. Internett: www.lokalhistoriskmagasin.no/. Redaksjon Audhild Brødreskift (redaktør), mob. 917 71 504, e-post: [email protected]. Marianne Wiig (red.sekr.), [email protected]. Hans Hosar, [email protected]. Marit Sofie Egeberg Krog, [email protected]. Marthe Glad Munch-Møller, [email protected]. Hans Nissen, [email protected]. Redaksjonen avsluttet 2. april 2014. Abonnement LLHs medlemslag får Lokalhistorisk magasin fritt tilsendt, med fem eks emplarer til hvert lag. Andre kan tegne abonnement. Prisen for 2014 er kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,for lag og institusjoner. Enkelt nummer koster kr 75,-. Adresseendringer sendes til Siv Randi Kolstad, på e-post: [email protected] eller tlf.: 73 59 64 33. (Husk å ta med hvilken adresse det skal endres fra!) Annonser og manus Materialfrister i 2014 for hefte 1: 15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, ta kontakt med Siv Randi Kolstad, på tlf.: 73 59 64 33 eller e-post: [email protected]. Utgivelsestidspunkter Mars, juni, september og desember. Opplag: 3000 Formgiving og bilderedaksjon: Marianne Wiig Designmal/Trykk: 07-gruppen Landslaget for lokalhistorie Sekretariatet, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41. E-post: [email protected] Internett: historielag.blogspot.com/ Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 Generalsekretær: Hans Nissen Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler kr. 2000. Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisa sjonen for historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å vekke interessen for og øke kunnskapen om lokalhistorie og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. Norsk lokalhistorisk institutt Observatoriegata 1b, 0254 Oslo Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 E-post: [email protected] Internett: www.lokalhistorie.no www.lokalhistoriewiki.no Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon underKulturdepartementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhis torie. Om magasinet og utgiverne Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og for Norsk lokalhistorisk institutt. Redaksjonen består av representanter for både LLH og NLI. Forsiden Cyril Edward Powers (1874–1951) linoleumstrykk The Eight fra 1930. Private Collection / Photo © Osborne Samuel Ltd, London / The Bridgeman Art Library. 3 Innhold Forord Lokalhistorisk magasin 1/14 I dette nummeret skal det handle om idrett. Om sterke enkeltprestasjoner som blant annet Harald Grønningens meritter i skisporet. Om lagidretter som cricket og fotball der det gjelder å spille hverandre gode – der man dyrker samspill og lagånd og ut fra en felles ideologi skaper gode resultater. Det skal handle om ledere som virker samlende og inkluderende og får idrettsutøveren til å prestere maksimalt, både som enkeltindivid og lagspiller. Er du god nok, får du kanskje plass på et landslag også. Suksessen til et landslag, en idrettsklubb eller -forening, har sterk sammenheng med grunnverdiene i organisasjonen. I en klubb som Rosenborg, som Ola Svein Stugu har skrevet om i dette bladet, ligger det en felles historie som er utgangspunkt for de prestasjonene man ønsker å oppnå også i dag. Nye spillere får en innføring i klubbens historikk og filosofi – i dette tilfellet «Godfotteorien» – slik at de skal føle et sterkere felleskap til og forståelse for den organisasjonen de jobber i. I sportsbilagene står det nesten like mye om trenerne som spillerne. Noen trenere er av et sånt format at de skaper sin helt egen retning, slik som Drillo, Nils Arne Eggen og Per Mathias Høgmo innen fotball. De har en naturlig autoritet, langsiktige planer og opparbeider seg tillit og respekt i spillergruppa og fra supporterne. Andre trenere kan komme inn fra sidelinja, skape støy og gi et inntrykk av at all innsatsen som er lagt ned til nå har vært feil, og at alt blir bedre om man bytter stadion, skifter navn på klubben og sparker markedssjefen. Idrett er fascinerende og mangfoldig og består selvsagt av langt mer enn ski og fotball. Thomas Mikael Walle bidrar denne gang med en spennende ar- 4 Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 Idrett — samspill og lagånd 2 Tema: Idrett og lokalhistorie Idrett og lokalhistorie — eksemplet ROSENBORG BALL- KLUBB Av Vegen opp og fram O la Svein Stu gu Av alle uviktige ting i verda er fotball det viktigaste, skal pave Johannes Paul II ha sagt. Kva som gjer somme fenomen meir og mindre viktige enn andre, er ikkje eintydig, men lokal- og regionhistorikarar som interesserer seg for folks daglegliv og for kulturendringar i eit område, kan ikkje unngå å nemne idretten. Historia om einskilde idrettsgreiner eller om einskilde idrettsklubbar kan såleis ikkje berre brukast til å fortelje om fritidsaktivitetar og daglegliv. Ho kan også brukast som eit prisme for å forstå meir grunnleggjande endringsdrag i kultur så vel som i økonomi – både innan regionen og meir allment. Bydelslaget Eit eksempel som vil vere godt eigna til å illustrere dette, er Rosenborg ballklubb, som i tiåra etter 1960 utvikla seg frå ein bydelsklubb i Trondheim til eitt av dei viktigaste landsdelssymbola i Trøndelag. På 1950-talet var Steinkjer den store fotballklubben i Trøndelag, og den einaste stabile i landstoppen. Men i 1960 vart Rosenborg cupmeister for første gong. Same år rykka laget opp i Hovedserien. Det var da så godt som eit reint bydelslag. Unntaket var ein 19-årig orkdaling, Nils Arne Eggen, som hadde kome til byen for å studere, og vart venleg mobba som “bone” av bygutan’ på laget. Over til venstre: Eldar Hansen scorar sitt femte mål på to kampar i den legendariske cupfinalen 1960. Frå RBKs nettsider/arkiv. Over til høgre: Odd Iversen i aksjon under kampen mot Molde på Lerkendal 1974. Iversen scora eitt av Rosenborgs to mål i kampen som enda 2—1.Foto: Stein Fjesme/Adresseavisen. Høgre: Skitne og glade. RBK vann seriefinalen 1958/59, 4—0 over Trygg. F. v.: Harald Gulbrandsen, Kjell Hvidsand, Kåre Rønnes og Carsten Dreier. Cupmeisterskapen var ikkje nok til å etablere Rosenborg stabilt på toppnivået i norsk fotball. Men mellom 1967 og -71 vart klubben seriemeister tre gonger. Åra som følgde, vart magrare, men etter eit nytt meisterskap i 1985 kom ein lang periode da Rosenborg dominerte norsk fotball på ein måte som ingen hadde gjort tidlegare. Frå 1988 til 2004 var det berre to år klubben ikkje vann serien, fleire år vart han også cupmeister. Frå 1995 var klubben også ei rekke år med i Champions League, og det var ikkje sjeldan å møte utlendingar som ikkje hadde nokon som helst referansar til Trøndelag og Trondheim før dei fekk høyre at det var der Rosenborg kom frå. Dei seinaste åra har ikkje klubben vore like suveren, men han er framleis mellom dei fremste i landet. I det følgjande er det likevel ikkje fotballresultata som er temaet, men dei samfunnsvilkåra som gjorde utviklinga frå bydelsklubb til internasjonalt nivå mogleg. Personfaktor og ”timing” Ikkje minst i første fasen var personfaktoren viktig. «Troillungan», kameratgjengen frå 1960, stod for ei form for fandenivoldsk speleglede som gjekk godt heim hos publikum, og klubben hadde leiarar som kunne ta vare på sjansane. Men det handla minst like mykje om heldig timing: Klubben var godt posisjonert da konkurransen om fotballhegemoniet i Trondheim hardna til. Til saman førte dette til at Rosenborg vart den leiande trondheimsklubben i ein periode da også fotballen i aukande grad vart underlagt marknadskreftene. Men korleis kunne klubben også bli leiande i landet? “Første fasen var kjenneteikna av bereposar og bukselommer, den andre var prega av stresskoffertar og bankkonti.” (Ingar Skrede) Det viktige opplandet Svaret må søkast langs fleire linjer. Ei handlar om sentralisering og konsentrasjon. Di meir ressurskrevjande toppfotballen var, di viktigare var det for ein klubb å kunne trekke på eit stort oppland. Allmenne forestillingar om kva som var sentrum og periferi i ein landsdel, favoriserte storbyklubbene. I denne konkurransen tapte Steinkjer: “bon’laget inant” kunne aldri bli identifikasjonsobjekt for fotballfrelste trondheimarar. Forskuvinga av tyngdepunktet i kvinnehandballen i landsdelen frå Innherred til Trondheim er ein parallell prosess som kom om lag på same tid. Men den hang også nær saman med at Trondheim fekk dei første idrettshallane i landsdelen. Bil og fjernsyn Det tidlege 1960-talet var også ei gjennombrotstid for bilismen og fjernsynet. Sirkelen av menneske som potensielt kunne identifisere seg med fremste Lokalhistorisk magasin 1/14 5 Cupfinalesiger. 2013 Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 4 Lerkendal stadion i dag. Foto: Jan O. Jensen. Øvst: Fotball og kommers. Mobildeksel for RBK-fans. Høgre: Dette laget vann opningscupen på Trondheim Stadion i 1949. Ukjend fotograf. Alle bilete frå RBKs nettsider/ arkiv. Over: Rosenborg på løkka, tidleg på 1930-talet. Spelarane er frå venstre: Kolbjørn Haugan, supertalentet Ragnar Iversen, Thor Munkvold og Kåre Sandstad. Mannen i bakgrunnen ikkje namngjeven. Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. Venstre: Rosenborgs store trio, Harald Sunde, Odd Iversen og Nils Arne Eggen, på Værnes etter forballandslagets «drømmereise» i Mexico og Guatemala. Foto: Adresseavisen. laget i byen, var såleis i ferd med å utvide seg dramatisk. Den utflytta trondheimaren i Oppdal som i åra etter 1960 fylte bilen med fotballinteresserte naboar når Rosenborg spela storkamp, var ikkje noko særsyn. Slik vart fotballen også ein katalysator for sterkare kontaktar og kulturell utjamning mellom by og land. “Heilskapen blir best når spelarane får høve til å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke det i samhandling med dei andre”. (N.A. Eggen). Frå vinteridrett til verdsidrett Allment var idrettsleg framgang eit godt symbol å samle seg rundt for trøndersk patriotisme. Skiidretten var viktig, fram til 1980-åra kunne også skøyter konkurrere om masseinteressa, men i eit større bilete kunne dei internasjonalt sett smale vinter idrettane vanskeleg måle seg med verdsidretten fotball som det i tillegg var knytta eit knippe globalt einsarta ritual rundt. Ein klubb som kunne framstå som symbol for trøndersk styrke og samhald, var sikra eit stort, entusiastisk heimepublikum – og følgjeleg også inntekter som med den rette blandinga av hell og dyktigheit igjen kunne konverterast til nye sportslege suksessar. Forsterkingar utanfrå Ein slik god sirkel føresette at klubben alt var etablert på toppen. For å kome dit, måtte den lokale kameratgjengen få forsterkning utanfrå. Her kom veksten i utdanningssamfunnet Rosenborg til gode, med eit aukande tilsig av studentar i spelarstallen. I tillegg var klubben mellom dei aller første som tok i bruk økonomiske middel for å trekke til seg gode spelarar. Nesten ingen på meisterlaget i 1971 hadde bakgrunn i bydelen, ein tredel av spelarane kom jamvel frå andre landsdelar enn Trøndelag. improvisert gründerkapitalisme enn av konserntenking. Første fasen var kjenneteikna av bereposar og bukselommer, den andre var prega av stresskoffertar og bankkonti, skreiv forfattaren Ingar Skrede i ei bok om klubben i 1992. Frå berepose til stresskoffert Underhaldning på grasmatta Mot slutten av 1980-talet var Rosenborg leiande i profesjonaliseringa av norsk fotball. Den store omveltinga kom frå 1987–88, da selskapet Rosenborg Sport vart stifta og forretningsføringa i klubben kom inn i opne, ryddige og kontrollerbare former. Da klubben tok dei første stega i marknadsorienteringa før 1970, var verksemda meir prega av Rosenborg fikk såleis etter kvart meir til felles med underhaldningsbedrifter som sirkus og revyteater enn med tradisjonell amatøridrett. Omorganiseringa innebar ikkje berre meir bedriftsøkonomisk tenking rundt verksemda, men også ei forståing av sjølve fotballspelet som eit produkt på ein underhaldningsmarknad. Når laget bevisst valde ein offensiv spelestil, var det ikkje berre fordi det gav resultat, men også fordi det var publikumsvenleg. RBK som identitetsskapar Ut gjennom 1990-talet vart bedriftspreget enda sterkare. Inntekter frå publikum, spelarsal og bonusinnntekter frå Champions League gjorde det også lettare for klubben å kjøpe Lerkendal av Trondheim kommune og bygge den ut til ein rein fotballarena. Både byen og landsdelen samla seg rundt klubben som symbol på at også ein trøndersk organisasjon kunne hevde seg mellom dei store. Det var greitt å ha med seg i ein periode da ei rekkje store trønderske bedrifter Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 7 Tema: Idrett og lokalhistorie 6 I brodden for hamskiftet Rosenborg blir såleis ikkje berre eit eksempel på hamskiftet i toppidretten i tiåra fram mot tusenårsskiftet, klubben var også mellom dei som gjekk i brodden for det. På den tida han slo igjennom, høyrde norsk fotball eintydig inn under fritidssfæren. Mot slutten av perioden var han i aukande grad innordna i et produksjonsliv der produksjon av meining, symbol og opplevingar hadde fått ein stadig viktigare plass. Hovudproduktet til bedrifta Rosenborg var oppleving, men han leverte også symbolverdiar og identitet til samfunnet omkring, og vart jamvel brukt som eksempel for lagbygging både i offentleg og privat samanheng. Godfotteorien Midt oppe i marknadsorienteringa dyrka klubben fram ei form for ideologi som fann si uttrykte og tilspissa form i den mangeårige trenaren Nils Arne Eggens ”Godfotteori”. Heilskapen blir best når spelarane får høve til å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke det i samhandling med dei andre, meinte Eggen. Systemet var kollektivt, men der skulle det vere rom for både individualisme og ulikskapar. Målet med verksemda var likevel å vinne over konkurrentar og motstandarar. Slike tankar var på linje både med anerkjent teori for bedriftsleiing og med eit liberalisert, marknadstilpassa sosialdemokrati, og Eggen vart jamvel tilbydd ein statsrådpost da Thorbjørn Jagland danna regjering i 1996. Det ideologiske særpreget har likevel vore mindre tydeleg dei seinare åra. Fortryllinga er borte, og Rosenborg har vorte meir normalisert og lik andre storklubbar, både i marknadsorientering, prestasjonar og prestisje. Ola Svein Stugu (fødd 1947) er professor ved Institutt for historiske studier på Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Wergelandsveien: Fra Grotten til Litteraturhuset / Bodil Stenseth. Oslo: Press, 2013. 291 s. Chris Nyborg Fra øverst til nederst ser vi Wergelandsveien nr 2, Grotten, fra 1841 (foto: Stig Rune Pedersen, 2012), nr 23b fra 1865, nr 21 fra 1866, som bl.a. har huset Norges Musikkhøgskole, nr 5 fra 1931, nr 7 fra 1958, nr 17, Kunstnernes hus, fra 1930 (alle foto: Chris Nyborg, 2013) og nr 29 i 1905. Bygningen er revet, og i nybygget fra 1932 holder Litteraturhuset til (ukjent fotograf, Mittet forlag, Oslo museum). Alle bilder fra Lokalhistoriewiki.no, cc-by-sa. Småstoff Wergelandsveien er en av de kortere veiene i Oslo, men det er ikke så rent få kjente personer som har fått plass der gjennom tida. Veien tilhører det eksklusive området langs Slottsparken, og er i dag mest kjent for bygninger som Grotten og Kunstnernes hus. Bodil Stenseth har i sin bok om veien tatt utgangspunkt i bygningene, men fokuset ligger på menneskene. Boka kan beskrives som en serie biografier om mennesker som har det til felles at de har bodd eller hatt sitt virke i Wergelandsveien. Hun har tatt for seg alle slags folk, fra slottsarkitekt Linstow og Grotten-beboer Henrik Wergeland til indremisjonær Slyngstad og vaktmester Johansen i Kunstnernes hus. I de enkelte kapitlene er det også funnet plass til å omtale resten av husholdet, også tjenerskapet. Boka er gjennomillustrert, og bildeutvalget kan være noe overraskende. Det finnes selvsagt bilder av veien og bygningene langs den, men det er også her menneskene som er i fokus. Det er de som får de store oppslagene, ikke husene. Selv om boka har det som forventes av et akademisk verk – noter, kilder og personregister – er den også en underholdende bok som gjør ei gate til noe mer enn en ferdselsåre eller en adresse, nemlig til summen av menneskene som har bodd der. 9 Venstre: Håkon VII sitt monogram og V-teiknet i stein — kjende symbol for motstanden under krigen. Biletet er ikkje stad- og tidfesta, og personane ukjende. Frå NTB’s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. Over: Kongens monogram og valspråk samt datoen for det tyske overfallet. Biletet er ikkje tid- og stadfesta. Frå NTB’s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. Forteljingar om freden 8. mai 1945 er ein av milepelane i norsk historie. Knapt nokon dag har sett nordmenn sine kjensler i så djup rørsle som denne dagen. Men for å forstå det som hende nett den 8. mai, er det heilt avgjer ande å fortelja om kva folk opplevde, tenkte og følte i tida før. Dei fleste skjøna at krigen snart var over, men korleis ville slutten bli? Dette emnet arbeider eg med nå, med eitt av dei større norske forlaga i ryggen. Tanken er å skrive ei bok som skal ut til Under: Biletet er ikkje tid- og stadfesta, men bodskapen er ikkje til å ta feil av. Frå NTB’s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. jubileet neste år. Og heilt vesentleg for meg er å få fram lokale, konkrete forteljingar frå rundt om i landet, gjerne kvar einaste krik og krok. Det kan vera dagbøker, rapportar, artiklar – til dømes frå historielagsårsskrifter og bygdebøker – lydband, minne fortalt av tidsvitne som ennå lever og tips, alt som kan medverke til å gje eit sannferdig, ekte og konkret bilete av frigjeringsprosessen som får sitt klimaks denne dagen. Eg vil gjerne ha forteljingar som ser freden frå alle perspektiv og vinklar, sigerherre og tapar, fangar og krigsheltar, oldingar og born. Eg kjem til å reise mykje kring i lan- det, og vil gjerne ha personleg kontakt med folk som sit inne med slikt materiale eg har skissert. Men sjølvsagt tek eg og imot på e-post eller på den avlegse måten som vi framleis har postkasser til. Eg set pris på einkvar kontakt, og for all del, eg er ikkje berre ute etter store hende og sensasjonar og avsløringar (sjølv om eg ikkje seier nei til slikt). Alt vil ble handsama etter alle reglar for kjeldevern og kjeldebruk. Eg takkar på førehand alle som let høyre frå seg. Egil Ulateig Romsdalsvegen 1004 2665 Lesja Telefon 917 58 877 Epost: [email protected] Religion som tema i neste nummer Hovudtema i neste nummer av Lokalhistorisk magasin vil vere religion i lokal samanheng. Vi vil teikne opp ein religiøs Noregs-geografi, og set fokus både på kristne og ikkje-kristne trusretningar, gammal og ny tid, rørsler, konflikter, gudshus, kyrkjetekstilar — og mykje meir. Lokalhistorisk magasin 4/13 Bok og skrift Lokalhistorisk magasin 1/14 8 anten la inn årene eller vart selde ut av landsdelen. I 1991 kunne til dømes den nye ordføraren i Trondheim, Marvin Wiseth, fortelje til Adresseavisen om korleis han stadig kunne sole seg i glansen frå RBK. «Rosenborg gir Trondheim en helt egen identitet,» meinte han. Cricket i Oslo T h o m a s M i cha el Walle Over: Landslaget spiller mot et gjestende lag fra Pakistan på Ekebergsletta i 2003. Foto: Thomas Michael Walle. Venstre: Den første organiserte cricketklubben for jenter i Norge, Falken Girls. Her fotografert på Ekebergsletta i Oslo 2013. Ukjent fotograf. Kilde: ambisjoner.no. Allerede mot slutten av 1800-tallet ble det spilt cricket i Oslo, og hadde Mr. Whittons plan for «Parkanlæg ved Frogner» blitt gjennomført, hadde en cricketbane blitt anlagt der Gustav Vigelands skulpturer i dag troner. Det var imidlertid grunnet den pakistanske innvandringen til Norge fra slutten av 1960-tallet og framover at cricket skulle få fotfeste i byen. Sportsimperialisme på 1800-tallet Det vi i dag omtaler som idrett eller sport kan spores langt tilbake i tid og har nok vært et element i de fleste samfunn. Beslektede former har eksistert på ulike steder, men med lokale regler og særpreg. Under Dronning Victorias lange regjeringstid i Storbritannia (1837-1901) ble ulike idrettsformer fremmet ut fra idealet om den sunne, siviliserte og kristne mannen – begrepsfestet i ideologien om Muscular Christianity. Samtidig skjedde det en standardisering av reglene, og mange moderne idretter ble formalisert i andre halvdel av 1800-tallet. Dette førte til etablering av sportsklubber og muligheter til å konkurrere på tvers av lokale, regionale og etter hvert nasjonale grenser. Storbritannia var en politisk og kulturell stormakt, og de nye sportene spredde seg til mange land. Sport kan tjene både som en motor for og som mål på transnasjonale endringer. Sport «reiser» og sprer seg, men noen sportsformer reiser bedre enn andre. En kombinasjon av egenskaper ved sporten og lokale forhold er med på å avgjøre hvorfor en sport slår rot et sted, mens andre ikke fester seg. I Norge ble Christiania Footballclub stiftet så tidlig som i 1885, bare få år etter at de første standardiserte reglene ble utarbeidet i Storbritannia. I 1902 ble Norges Fotballforbund etablert, og også i mange andre europeiske land fikk fotballen tidlig bred oppslutning. Motesport for byens herrer Cricket, som på denne tiden var å betrakte som britenes nasjonalidrett, hadde derimot mer begrenset gjennom slag i Norge og i Europa forøvrig. Vi har ingen sikre opplysninger om når cricket ble spilt for første gang i Norge, men et bilde av det som skal være «Christiania Cricketklubb» fra 1865 tyder på at sporten ganske raskt ble tatt opp i enkelte miljøer. Selv om identiteten til de avbildete mennene så langt er ukjent, skal fotografiet ha vært i Ida Wedel Jarlsbergs (1855-1929) eie. Som datter av Peter Anker Wedel Jarlsberg og oppvokst på Jarlsberg gods, tilhørte hun det absolutte øvre sjikt i samfunnet. Dette kan gi oss noen indikasjoner på hvem som kjente til cricketsporten på dette tidspunktet. Hvorvidt Christiania Cricketklubb hadde andre klubber å spille mot, finnes det lite informasjon om. Mot slutten av 1880-tallet er det imidlertid flere eksempler på at sporten både er kjent i Norge og at det gjøres forsøk på å etablere cricket som en organisert idrett i hovedstaden. Utstyr kunne kjøpes i velutstyrte forretninger, og Spilleaftener på Bygdøy bane annonseres i avisen.1 Da Kristiania kommune kjøpte parken under Frogner Hovedgård i 1896, var det et mål å gjøre den tilgjengelig for publikum. Christiania Cricketklubb,1865. Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen, Oslo museum / oslobilder.no. Skotten James Whitton, ansvarlig for Glasgows kommunale parker, ble invitert til byen i 1900 for å utarbeide forslag til et parkanlegg der idrett og sportslige aktiviteter skulle vies stor plass.2 Det opprinnelige forslaget fra 1902 satte av store arealer til «Kriket-pladse», men i et revidert utkast er en lekeplass tegnet over cricketbanene. Ingen av forslagene ble gjennomført etter planen, men Frogner parken slik vi kjenner den i dag har like fullt større arealer avsatt til sportslig rekreasjon. Så sent som i 1908, i en avisartikkel om sportens påvirkning på herremoten, omtales cricket som en av de mest moderne sporter – som forhåpentligvis vil erstatte Lawntennis, i følge artikkelforfatteren.3 Cricketsporten fikk imidlertid ikke den arenaen som kunne ha ført til et gjennombrudd i hovedstaden. Det er lett å tenke at tiden var i ferd med å løpe fra cricketspillet, med kobling til en britisk overklassekultur som grad vis svekket sin globale innflytelse.4 Kanskje er dette også forklaringen på at cricket ikke ble en masseidrett i Norge. Samtidig levde cricketen videre blant annet i England og Australia. Også i de britiske koloniene, der cricket først var en adspredelse blant koloniherrene, ble sporten gradvis introdusert for større deler av befolkningen. Gjennom avkolo niseringsprosessen fikk cricket en viktig symbolsk rolle i etableringen av en nasjonal identitet, blant annet for India, Pakistan og de Vest-Indiske øyer. Å slå de tidligere koloniherrene i deres egen idrett ble en milepæl for mange av de nye nasjonene, som etter hvert gjorde cricket spillet til sitt. Cricket er i dag en verdens sport, men få nye land har meldt seg på blant de beste nasjonene som hvert fjerde år møtes i verdenscupen. Mer enn «arbeidsinnvandrere» I årene rundt 1970 kom en ny gruppe arbeidsinnvandrere til Norge. Fenomenet var i seg selv ikke nytt, selv om innvandrerandelen hadde vært lav i årene etter andre verdenskrig. Det nye var at arbeidsinnvandrerne av utseende og opphavsland skilte seg fra tidligere innvandrergrupper. En stor andel var unge pakistanske menn, i hovedsak ugifte men også noen som hadde reist fra ektefeller og barn. For de fleste var nok planen å jobbe i Norge et begrenset antall år, før de reiste tilbake til Pakistan for å (re)etablere seg der. Med bakgrunn i dette har mye av den tidlige historien om den pakistanske innvandringen til Norge dreid rundt hardt arbeid og kummerlige boforhold. Dette forstås ut fra at mennene i ett og alt hadde fokus på å tjene opp penger til et bedre liv for seg og familien i Pakistan. Fortellingen om de tidlige inn vandrerne som ofret seg for sin familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske mil jøet. Historien gjenfortelles og lever videre hos nye generasjoner, og bidrar til å skape lojalitetsbånd til foreldre- og besteforeldregenerasjonen. Det vil alltid skjule seg mange alternative fortellinger bak slike offisielle historier, og en av disse handler om cricket. Noen av de pakistanske mennene hadde fått jobb på Kværner i Lodalen. Med cricketutstyr medbrakt fra Pakistan begynte de å slå ball på fritiden, mellom brakkene på industriområdet der de også Lokalhistorisk magasin 1/14 Av 11 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie 10 Kamp mellom Bjørvika og Holmlia på Ekeberg, 2013. Foto: Norges Cricketforbund. 12 arealer. En kombinasjon av spillernes bakgrunn og manglende kunnskap om spillet er nok medvirkende årsak til slike konflikter. Det var også andre begrensinger ved de områdene de til nå hadde benyttet. Gressmatten på Ekebergsletta var preget av at området ble brukt til fotball, noe som gjorde den mindre egnet til cricket, der matten helst skal være tørr, så jevn som mulig og med kortklippet gress. Oslo Park- og idrettsvesen ble kontaktet, og etter lengre forhandlinger fikk cricket spillerne tildelt et område på Grønmo som de kunne benytte, på en eldre og gresslagt del av byens gamle søppel fylling. En sammenleggbar pitch av jute, 22 meter lang, 3 meter bred og av forståelige grunner veldig tung, måtte transporteres opp til banen hver gang de skulle spille. 13 Organisering og integrering Cricket-spillere på Plaine de Plainpalais, Geneve, 1817. Ukjent kunstner. Kilde: Wikimedia Commons. bodde. Fra å være en motesport for den bemidlete byborger rundt århundreskiftet med ambisjoner om et større cricket anlegg på Oslos vestside, gjenoppsto cricket på østsiden av byen blant en gruppe industriarbeidere. Nå bidrar imidlertid denne framstil lingen til å tilsløre et vesentlig skille innenfor gruppen av arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Det var i all hovedsak menn med bybakgrunn som spilte cricket i denne fasen, og de utgjorde et mindretall i en innvandrergruppe der majoriteten kom fra landsbygda. Dette skillet sier nok også noe om utbredelsen av cricket i Pakistan på 1970-tallet, med oppslutning spesielt i byene og blant landets over klasse. Et annet vesentlig element var at de med bybakgrunn i større grad kom som individuelle innvandrere, mens de som kom fra landsbygda gjerne hadde slektskapsrelasjoner til hverandre. Cricket kan derfor ha utgjort en aktivitet som knyttet mennene sammen, på tvers av slekt, opphavssted og også religion.5 Byen tas i bruk Mulighetene til å spille cricket på Kværners industriområde var selvsagt begrenset, men Ekebergsletta lå ikke langt unna. Dette friluftsområdet ble brukt av byens befolkning til både organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter, og var bedre egnet for å spille skikkelig cricket. Mennene begynte å gå opp til platået på søndagene da de hadde fri, og dette var starten på cricketens nye liv i Oslo. Etter hvert ble også Muselunden, grøntområdet på Sinsen, tatt i bruk, og det etablerte seg to grupperinger som skulle danne grunnlaget for framtidige cricketklubber. Det er ikke uvanlig at en gruppe venner benytter et åpent område til uorganiserte sportsaktiviteter. Et fotball mål kan markeres med sko og klær, og hjørnene antyder banens rektangulær form. Cricketspillerne opplevde imidler tid problemer med andre brukere av området, særlig på Muselunden. I en cricketkamp foregår mye av aktiviteten på midtstykket av banen, den såkalte pitch, mens mange spillere følger med på det som skjer på avstand, klar til å fange ballen hvis den skulle komme i deres retning. Og mens pitch’en er rektangulær og avlang, er yttergrensen av banen oval. Det er derfor kanskje ikke så merkelig at en utenforstående ikke forstår hvor grensene er. De prøver å gå rundt, men i stedet befinner de seg plutselig i kampområdet. Også senere, etter at permanente baner ble etablert, har det imidlertid vært konflikter der enkelte bevisst har ignorert banens yttergrense med et tydelig ønske om å provosere, samtidig som lokalbefolkningen har gitt uttrykk for at cricketspillerne tar seg urettmessig til rette på definerte felles Det er interessant at samtidig som myndighetene betraktet de pakistanske arbeidsinnvandrernes opphold i Norge som midlertidig, en oppfatning de i stor grad delte med innvandrerne selv, ble det tatt aktive grep for å etablere cricket som en organisert idrett i Norge. Det er tydelig at mennene ikke anså sin situasjon som innvandrer som meningsfull utelukkende gjennom en forestilt framtid i Pakistan, men la vekt på å finne glede og engasjement i livet i den situasjonen de var i der og da. Cricket var nok for mange også en vesentlig del av deres identitet. Utsagnet fra en av spillerne om at «Cricket er min andre religion» sier mye om at dette er et viktig element i en kultur de ønsket å opprettholde.7 Også på andre måter kan prosessen med å skaffe bedre fasiliteter for cricketspillet sies å peke framover mot en mer permanent tilværelse i Norge. Kontakten med myndighetene tjente som en skole for å forstå det norske byråkratiet. Det ble lagt vekt på å argumentere på vegne av en idrett som var likestilt med andre sportslige aktiviteter, heller enn å fremme krav som en minoritetsetnisk gruppe. På begynnelsen av 1980-tallet hadde da også de som spilte cricket en ganske variert bakgrunn, med deltakere både fra India og Storbritannia i tillegg til et økende antall med bakgrunn fra Paki stan. Samtidig åpnet lederskap i cricketen for innflytelse og posisjoner også på andre områder, og dette forsterket koblingen mellom det norskpakistanske miljøets interessekamper og makthier arkier på den ene siden og organiseringen av cricket på den andre. Særlig de indisk ættede spillerne trakk seg ut, og da den norske cricketligaen ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet med seks klubber, var den pakistanske dominansen tydelig. Nye grep for å profesjonalisere organiseringen av cricketen ble tatt på 2000-tallet. Et nytt område av Eke bergsletta ble tilrettelagt for cricket kamper, med skikkelig pitch og trenings område for å kaste og slå ball. En bane nummer to ble etablert på Rommensletta på Stovner, noe som ga mulighet for flere lag både til å trene og spille kamper i løpet av den korte norske cricketsesongen (mai–september). Antall lag i ligaen Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie 6 for cricket.8 Selv om denne cricketbanen ser ut til å lide samme skjebne som Mr. Whittons Kriketplads i Frognerparken, er det grunn til å tro at cricketen omsider, etter 150 år og en tur innom Pakistan, har klart å slå rot i Oslo. Thomas Michael Walle (f.1970) er Førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Han er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, og har i sin doktorgradsavhandling skrevet om maskulinitet og etnisitet med utgangspunkt i cricketmiljøet i Oslo. Litteratur Øverst: Faksimile fra boken “Five years of Pakistan”, publisert i Karachi, trolig i 1953. Under: Skotten James Whitton utarbeidet i 1900 på oppdrag av Kristiania kommune en plan for et parkanlegg ved Frogner hovedgård. I planen inngikk cricket-baner. Oslo byarkiv, bilag til bystyresak. vokste raskt, og i 2003 var det 19 lag fordelt på to divisjoner. I tillegg ble et norsk cricketlandslag etablert, og i 2007 ble sporten endelig tatt opp som særidrett under Norsk Idrettsforbund. I 2013 ble det spilt cricket i fem divisjoner, i tillegg til én jentedivisjon og tre aldersbestemte ungdomsdivisjoner. På 40 år har cricket vokst til å bli en stor sport, som speiler endringen i samf unnet i løpet av den samme perioden. Samtidig er behovet for egnete baner og treningsområder fortsatt en stor utford ring. I 2005 ble luftige planer for et idrettsstadion på Sørenga lansert under navnet «Enga Amfi», inkludert fasiliteter Khan, Mahmona: Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge. Pax Forlag, Oslo 2009. Mangan, J.A.: Athleticism in the Victorian and Edwardian public school. Frank Cass, London 2000 [1981]. Roede, Lars: Frogner hovedgård - Bondegård, herskapsgård, byens gård. Pax Forlag, Oslo 2012. Stoddart, Brian og Sandiford, Keith A.P. (red.): The Imperial game: Cricket, culture and society. Manchester University Press, Manchester 1998. Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete. Norsk innvandringshistorie: I globaliseringens tid, 1940-2000. Pax Forlag, Oslo 2003. Walle, Thomas Michael: A Passion for Cricket – Masculinity, ethnicity, and diasporic spaces in Oslo. PhD-avhandling, Universitetet i Oslo 2010. Kilder 1 2 3 4 5 6 7 8 Aftenposten, 24.07.1890 Roede, Lars 2012:186-88 Ukjent forfatter, «I Dagens Løb», Aftenposten, 12.04.1908 For eksempel argumenterte Oscar Nissen, som representerte Arbeiderpartiet, under debatten i bystyret for at idrettsanlegg ikke var noe for vanlige folk. I et intervju i forbindelse med doktorgradsarbeidet ble det påpekt at han som tok med det første cricketutstyret til Norge tilhørte Pakistans kristne minoritet. Hanken, Anita, «Går over streken», Lokalavisen, 11.06.2009 Walle, Thomas Michael 2010:235 Lundegaard, Hilde, «Vil ha badeland og stadion», Aftenposten Aften, 21.09.2005 M ar th e Glad M u n ch-M øller Historia sier at den første til å gå på rulleskøyter var den belgiske oppfinneren Joseph Merlin, som i 1760 skulle introdusere de nye skøytene i selskapslivet mens han gled omkring på et fornemt engelsk maskeball og spilte fiolin. Oppfinnelsen ble ingen braksuksess, selv om Merlin selv endte kvelden med et brak, nærmere bestemt ved å rulle inn i et kostbart speil, slik at både det og fiolinen gikk i tusen knas. Senere ble stadig nye og forbedra skøyter introdusert, til de på 1870-tallet hadde blitt en ganske populær fritidssyssel, - riktignok blant de velstående. Begge kjønn syntes nok rulleskøyter var en morsom aktivitet, men de grasiøse, glidende bevegelsene en kunne oppnå på skøytebanen gjorde at sporten ble ansett som spesielt velegna for damer. Først rundt 1900 kom skøytene ned i en pris som gjorde dem til- gjengelige for de bredere lag av befolkninga. Den norske kongefamilien gikk på både skøyter og rulleskøyter. Kong Olav fortalte at familien i hans barndom brukte dammen i Dronningparken bak slottet til skøytebane, - Maud hadde selv pleid å gå på skøyter som ung dame hjemme i England, og etter- Over: Et selskap på rulleskøyter i badebyen Weston-super-Mare, nær Bristol, England tidlig på 1900-tallet. BBCs nettsted, PD. Midten: Dronning Mauds velbrukte rulleskøyter. Foto Teigen, Oslo kunstindustrimuseum. Under: Postkort fra en av rulleskøytebølgene. lot seg to par skruskøyter med tilhørende støvler Rulleskøytenes popularitet gikk i bølger. Den første boomen var på 1870-tallet, hvor det skal ha vært hele 30 rulleskøytebaner i London. Omkring 1910 ble det nok engang populært. Dronning Mauds rulleskøyter er produsert i USA, og innkjøpt en tid før første verdenskrig. I motsetning til skruskøytene skulle de ikke monteres fast på støvlene, men hadde ankelremmer som holdt dem fast til foten. De er ganske slitt, og har trolig vært i flittig bruk. Litteratur Tronier, Arne og Finn Syversen. Dagliglivets historie: forbløffende fakta om ting som omgir oss. Det beste, Oslo 1982. Kjellberg, Anne. Dronning Maud, et liv, en motehistorie. Kunstindustrimuseet i Oslo, Oslo 1995. Lokalhistorisk magasin 1/14 Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Av 15 Tema: Idrett og lokalhistorie Dronning på rulleskøyter 14 Historielagene Sommarutstilling på Elvarheim museum i Åmli Førre sida: Gardsgrenda Austenå i Tovdal for omlag 100 år sidan. Dette bildet viser ei grend mest utan anna vegetasjon enn eng og åkrar. Steinura i bakre/høgre bildekant er heilt rein for buskar og kratt. Foto: Åmli Historielag. Av Over: Gardsgrenda Austenå i Tovdal i 2013. Mangt har endra seg på kring 100 år. Ein ser framleis beitedyr i bakkane opp for vegen, men store områder er tilgrodd med buskar og tre. Bygningsmassen er også endra, men ein kjenner igjen dei same gardstuna. Foto: Jens M. Føreland. Kulturlandskap i endring K ar i Hagelia O l st ad o g J ens M agn e Føreland Elvarheim var opphavleg bygd som eit samfunnshus og teken i bruk i 1925. Heilt fram til 2012 heldt kommunestyret sine møte i denne bygningen. Her har også vore bibliotek, tannlege og i ei årrekkje hadde også framhaldskulen undervisninga si her. Arbeidet med å legge til rette for eit jakt- og fangstmuseum starta på 1980talet med innkjøp og utstilling av ei samling dyr og fangstreiskap etter den kjende jeger- og fangstmannen i bygda, Aslak Harstveit. Han ønskte på sine eldre dagar at kommunen skulle overta samlingane hans og nytte dei i ein museumssamanheng slik at ungdommen kunne få kunnskap om ein viktig del av kulturarven i bygda. «Ein må ha kunnskap for å bli glad i naturen», var slagordet hans. På Elvarheim har det også blitt plass for historia til den store bjørneskyttaren, Olav Tverrstøyl, som i si tid var med og skaut nærare 100 bjørnar. Utstillingane om desse to fangstmennene er sjølve kjernen i presentasjonen av museet som til sommaren skal supplerast med ei permanent utstilling om beveren i Åmli. Beveren pryder kommunevåpenet, og ikkje utan grunn. Det var i Åmli-området beveren overlevde etter å ha blitt overbeskatta i Nord-Europa heilt frå mellomalderen. Sommarutstilling I tillegg til dei faste utstillingane har den lokale museumsnemnda kvar sommar laga ei temautstilling i den store festsalen i andre etasje. Sommarutstillinga er vanlegvis open for publikum frå kring midten av juni til ut august, og har vore årviss frå 1990. Ved val av tema for sommarutstillinga legg museumsnemnda alltid vekt på å finne tema som har lokal forankring og som ein reknar med vil engasjere lokalt, men også i noko mon utafor eigen kommune. På det jamne er mellom 1000 til 2000 besøkande innom sommarutstillinga i løpet av dei 2 1/2 månadane utstillinga er open. Sommarutstillinga 2013 Hovudtemaet for utstillinga i 2013 var «Åmli i dag og for 100 år sidan». I tillegg vart det sett fokus på at det i 2013 er 100 år sidan kvinnene fekk allmenn røysterett. At dei to viktige organisasjonane Åmli helselag og Åmli skogeigarlag feira 100-års jubileum vart også markert. Fotografi frå den store fotosamlinga til Åmli historielag var viktig for å synleggjere hovudtemaet. I tillegg fekk ein tak i mange gamle fotografi frå private samlingar. Størsteparten av bilda var om lag 100 Høgre: Olav Tverrstøyl levde i tidsrommet 1845 til 1938. I heile sitt liv budde han i Åmli, men han jakta over store område både i Aust- Agder, Vest-Agder og Telemark. Olav skaut den fyrste bjørnen som 14 åring. I alt var han med å felde nærare 100 bjørnar. Dei fleste skaut han sjølv. På bilde står han med den gamle bjørnebørsa etter bestefar sin, Olav Johnsen Eppeland. år gamle. Dei viste på ein god måte korleis grender, gardar, og andre lokalitetar såg ut på byrjinga av 1900-talet. I tillegg reiste nokre i museumsnemnda rundt i kommunen for å fotografere dei same motiva for å vise korleis stadane ser ut i dag. For dei som fekk dette oppdraget, vart det ei utfordrande oppgåve. Mangt har endra seg på 100 år. Det som i fyrste rekke var eit problem var all vegetasjonen som hadde kome opp. I ein del tilfelle var det ikkje råd å sjå dei motiva som for 100 år sidan låg som opne landskap. Nokre stader var bygningsmassen heilt endra, andre stader var forfallet stort. I alt vart det lagt fram dokumentasjon på om lag 40 stader i Åmli med fotografi frå 2013 og for ca. 100 år sidan. Reaksjonane på utstillinga har vore positive. Den enorme attgroinga er ein ting publikum merker seg. I fleire gardsgrender der fotografiet for 100 år sidan viser snaubeita rabbar og lier, finn ein i dag lauvkratt og vegetasjon heilt inn mot husveggane. I historisk samanheng er 100 år ein kort periode, men for Lokalhistorisk magasin 1/14 17 Historielagene Lokalhistorisk magasin 1/14 16 Aslak Harstveit levde i tidsrommet 1913 til 2000. Han var heile sitt liv ein dyktig jeger og hadde store kunnskaper omkring natur og fauna. I Åmli vart han også kalla “beverkongen” fordi han dreiv stor fangst av levande beverar som han selde både i inn- og utland. Han samla også ei mengd med utstoppa dyr og fuglar. Også ei stor knivsamling hadde han. Alt dette overtok Åmli kommune etter han sitt ynskje, og utgjer i dag ein stor del av dei faste samlingane på Elvarheim museum. Det har i mange år vore ei fast ordning at alle skuleklassane frå og med 4. klasse og oppover brukar ein skuletime på sommarutstillinga. Her ser me elevar som gjer seg kjent med ein del av utstillinga i 2013. (Foto: Arild Håkedal). Høgre: Frå utdelinga av Kongens fortenestmedalje. Frå venstre fylkesmann Øystein Djupedal, Bjørg Krog Kleivene og ordføraren i Åmli, Reidar Saga. (Foto: Jens M. Føreland). Åmli, og truleg for dei fleste kommunane i landet, er endringane store. Ein anna ting som slår ein er alle menneska som var med på dei gamle fotografia. På den tida var fotografering ei storhende og folk på staden stilte opp for å bli med på bilda. I dag er bruk av fotoapparat vanleg. Ofte får ein den motsette reaksjonen – at folk kvier seg for å bli fotografert. I samband med opninga av utstillinga heldt fylkesmannen i Aust-Agder, Øystein Djupedal, eit interessant foredrag omkring hendingane som førte til at kvinner fekk allmenn røysterett i 1913. Han kom med fleire overraskande sitat frå sentrale fora som drøfta denne saka og tok den endelege avgjerda, mellom anna frå Stortinget. I konservative kretsar var motstanden stor og argumenta underlege sett i dagens lys. Overrasking — Kongens fortenestmedalje Nokre personar hadde i det stille arbeidd ei tid med å skaffe dokumentasjon slik at mangeårig leiar av museumsnemnda i Åmli, Bjørg Krog Kleivene, kunne få Kongens fortenestmedalje. Hovudpersonen sjølv var uvitande om denne aktiviteten heilt fram til at fylkesmannen, Øystein Djupedal, avslutta sitt foredrag med å kalle opp Bjørg og tildele henne medalja. Mange i salen var ukjent med det som skulle skje, og Bjørg sjølv vart litt «sett ut» med det same, men kom raskt til hektene og takka hjarteleg for utmerkinga som ho tydeleg sette stor pris på. Alle i salen reiste seg og hylla Bjørg med trampeklapp. Det var først og fremst på bakgrunn av Bjørg sin store frivillige innsats i lokalmiljøet at søknaden om tildeling av H.M. Kongens fortenestmedalje blei fremja. Men også på bakgrunn av hennar innsats for å fremje nye idear innan landbruksnæringa. Bjørg Krog Kleivene Bjørg Krog Kleivene vart født 31.10.1934, som nest eldst av fire sysken. Ho vaks opp på garden Østre Krog i det som nå er Marker kommune i Østfold. Ho lærde tidleg å ta del i arbeidet på garden, men fekk også høve til skulegang. Fyrst real skulen i Askim og i 1954 tok ho eksamen artium. Etter eksamen artium var ho ei tid heime og hjelpte til der. Bjørg Krog Kleivene er eit overskotsmenneske av dei sjeldne og ei eldsjel. Ho er ein viktig person for mykje av det som skjer og har skjedd i Åmli kommune. Hennar yrkeskarriere viser også stor og fortenestfull innsats gjennom eit langt liv. Innsatsen hennar på frivillig basis er av heilt uvurderleg verdi for kulturlivet i Åmli med blant anna mange aktive år i Åmli bygdekvinnelag, Åmli historielag, Åmli boknemnd, Åmli bygdetun og ikkje minst museumsnemnda og arbeidet med sommarutstillingane sidan 1990. Ho har også vore aktivt med i søndagsskulearbeid i ca 50 år. Og i samband med at den nåverande kyrkja i Åmli feira 100 år i 2009, sydde ho ein messehakel til bruk i kyrkja. For dei som etter å ha lese denne artikkelen skulle få hug til å bli nærare kjent med Elvarheim museum så ta gjerne ein tur til Åmli. Opplysningar om bygda og museet finn du på nettet under Åmli kommune. Helge Gudheim: Kinning, bresting og ysting i Valdres sett i norsk og internasjonal samanheng. Mat & Kultur AS, Vangsnes 2013. 541 sider Ysting i Valdres har undertittelen ”Dokumentasjon av ein ystetradisjon”. Dokumentasjonen er eineståande grundig og omfattande, og er formidla på både presist og pedagogisk vis. Boka veg 3 kilo og er såleis på fleire vis eit vektig verk. Forfattaren har har to overordna siktemål med utgjevinga. Det eine gjeld kulturvern. Valdres er i dag det mest aktive og eigentleg det siste store stølsområdet i Europa nord for Alpane. Det er rundt 220 stølar i drift der, og 70% av mjølkekyrne i bygdene der blir framleis sende til fjells kvar sumar. Boka går nøye inn på reiskap og produksjonsprosessar. Ho gjengir autentiske oppskrifter på rundt 20 tradisjonelle mjølkeprodukt, og nyttar og forklarer over 3300 dialektord frå Valdres knytt til stølslivet og ystinga. Meir enn 1000 gamle og nye bilete, tabellar og kart er med og forklarer samanhengane. Dokumentasjonen av kulturarven byggjer mellom anna på intervju med 35 eldre budeier og kunnskap bevart etter 200 informantar frå 1930talet. Ikkje minst er det ein halvt løynd, men historisk særs viktig kvinnekultur som blir teken vare på i dette. Det andre siktemålet med boka er av næringspolitisk karakter. Forfattaren stiller seg kritisk til korleis nasjonen generelt og mjølkeindustrien spesielt har handsama kunnskap og tradisjonar i mjølkeforedlinga. Han fremjer sjølv i Gaute Ljotebø: Stølar og stølsliv i Høyanger kommune. Strevsamt og fritt. Høyanger bygdeboknemnd 2012. 208 sider Gaute Ljotebø har skrevet ei omfattende og innholdsrik bok om stølsdrift i Høyanger kommune. Som tittelen indikerer, viser han samspillet mellom det harde arbeidet på stølen og stølen som en friplass. Stølen var en kvinnearbeidsplass, og vi får presentert det omfattende stølsarbeidet på en god måte. Også transporten til og fra stølen var en del av arbeidet, og kunne være strevsomt dersom stølen lå høyt til fjells. Både dyr, mat, klær og utstyr skulle fraktes. Kyr og geiter og til dels sauer ble melka på stølene, og arbeidet med melking og handtering og bearbeiding av melka var omfattende. Det ble laget mange forskjellige melkeprodukter som smør og flere ulike ostetyper. Produktene fra stølen ble som regel frakta ned til bygda ukentlig på kløvhest, og da ble mat til folk og tilleggsfòr til dyra fraktet opp til setra samtidig. Arbeidet med kløvtransporten var ble oftest tatt hånd om av mennene. Rovdyr kunne være en påkjenning for kvinnene på stølen, og på andre halvdel av 1800-tallet var det flere historier hovedsakelig Ann Kristin Klausen: I ærfuglens rike. Orkana Akademisk forlag 2013. 212 sider. Forfatter av boka er Ann Kristin Klausen, ansatt ved Helgeland museum. Boka tar for seg ærfuglens spesielle kulturhistoriske posisjon. Langs norskekysten ble det høstet ederdun fra Mørekysten i sør til Porsangerfjorden i nord. I dette store området var det Helgeland og Salten som var kjerneområdet for denne virksomheten. Her ble det drevet kultivering med vokting, tilførsel av reirmateriale og bygging av ærfuglhus. Boka gir et fint blikk på ærfuglen. Den er rikt illustrert og inneholder faktastoff om ærfuglen og dens betydning i kulturhistorisk sammenheng. 19 Bok og skrift Historielagene Lokalhistorisk magasin 1/14 18 knyttet til bjørn, men også noen få om ulv. Vi får videre høre om stølen som sosial møteplass, og får lese om stølshelger med gjestebud hvor tradisjonell seterkost ble servert. Her var spekemat, smør, rømmegrøt, mylse, rjomask og surmelkslapper kalt «pikekyss» blant det som ble servert. Ljotebø forteller også om stølen som ungdommen sin friplass, hvor man kunne samles til sosialt samvær i helgene, ja noen kom også til støls som friere. Framstillinga av livet på stølen er rikt illustrert med både bilder og sitater fra kvinnenes egne fortellinger. En stor del av boka er viet presentasjonen av de enkelte seterbrukene i kommunen, også dette er rikt illustrert. Boka avslutter med å ta for seg avviklinga av den tradisjonelle stølsdrifta og omlegging til nye bruksområder i nyere tid, med friluftsliv og rekreasjon som viktige stikkord. Boka er en svært god kilde til kunnskap for alle som er interessert i livet på stølen, også ut over Høyanger kommune. Leseren får nærhet til temaet gjennom de mange bildene og kvinnenes egne fortellinger. Boka er samtidig godt dokumentert gjennom bruk av kildemateriale og litteratur. Lokalhistorisk magasin 1/14 boka mange forslag til korleis tradisjonane kan takast med inn i framtida ved å leggje til rette for lønsam næringsverksemd basert på stølsdrift og ysting. Forfattaren er mellom anna særs medviten på produktmerking av maten. Forfattaren (fødd 1957) er journalist, og har i alle år sett det som ein viktig del av yrkesgjerninga å vere tradisjons- og kulturformidlar. Idrett og krig I idrettsbevegelsens historie i Norge inntar okkupasjonstiden en særstilling. Etter en tids famling med delvis samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten tok idrettsbevegelsen fra november 1940 et klart standpunkt og satte i verk idrettsstreiken. Dermed gikk idretten foran i den organiserte motstanden mot okkupasjonsregimet og nazifiseringen av det norske samfunnet. Likevel er idrettens rolle under krigen forbausende lite utforsket. Vi, som er historikerne Matti Goksøyr og Finn Olstad ved Norges idrettshøgskole, har tenkt å gjøre noe med det. Vi har startet et prosjekt om idretten og krigen, der meningen er å finne fram ny kunnskap og kanskje komme fram til litt nye fortolkninger om idrettens rolle under krig, okkupasjon og forsøk på å innføre en ny samfunnsorden. Vi er selvsagt interessert i idrettsstreiken, den illegale idretten og hvordan idrettsfolks rolle var i oppbyggingen av Milorg. Men vi er også opptatt av hvordan man forsøkte å bygge opp idretten under NS-regimet. Hvordan tenkte man seg idrettens rolle? Hvor mange og hvem drev idrett under det nye offisielle og NS-dominerte Norges Idrettsforbund? Hvordan var deres opplevelse av idretten? Over til venstre: Plakat fra Herolden Annonsebyrå A/S. Ukjent tegner. Fra: Jorunn Veitebergs Den norske plakaten, 1998. Over til høyre: Skirenn i Brumunddal under krigen i regi av Rikshirden F 2. Foto Normann — Hedmarksmuseets fotoarkiv. Venstre: Bokseren Henry Tiller, Trondheim, 1941. Foto Schrøder. Digitalt museum/Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Over: "Illegal" fotballkamp på Svanvikhaugen, Fenstad i Nes i Akershus, 1943. Ukjent fotograf. Digitalt museum/Akershusbasen. Høyre: "Jøssinghopprenn", Gjørsliberget i Vang, Hedmark, 1944. Foto Johs Johannessen — Hedmarksmuseets fotoarkiv. Under: I svevet. Petter Hugsted i Hannibalbakken, Kongsberg, 1941. Foto Nerlien. Norsk bergverksmuseum/Digitalt museum. Enda et perspektiv er oppgjøret etter krigen. Som kjent var det et omfattende offisielt landssvikoppgjør. Men det var også mer uformelle oppgjør på flere områder, også innenfor idretten. For idrettsbevegelsen savnes systematisk kunnskap på dette området, og det finnes heller ikke lett tilgjengelige kilder. Vi ønsker at dette prosjektet skal få et sterkt lokalhistorisk tilsnitt. Vi vil gjerne vite mer om forholdene i ulike byer og bygder, der folk levde og traff sine valg. Vi har gjennomgått og vil gjennomgå de større lokalhistoriske verkene. Men vi er avhengig av hjelp utenfra for å komme videre. Konkret er vi interessert i tips om artikler og beretninger som måtte finnes i lokalhistoriske årbøker og annen lokalhistorisk litteratur, også for eksempel fra idrettsforeninger. Ekstra spennende vil det være om noen har liggende brev eller lignende som omhandler idrett under krigen. Helst burde et prosjekt som dette bygge på intervjuer med folk som har opplevd krigen og har minner om idretten – enten det er i illegal sammenheng eller i den offisielle idrettsbevegelsen. Det har foreløpig vist seg vanskelig, da det begynner å bli lenge siden denne tiden. Men vi er svært interessert i å komme i kontakt med folk som har en historie å fortelle. Vi håper altså på hjelp til å gjøre denne historien enda mer levende og spennende og ber de som mener å ha noe å bidra med, kontakte en av oss, Matti Goksøyr, [email protected], tlf 97759271 eller Finn Olstad: [email protected], tlf 91147827. Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 21 Tema: Idrett og lokalhistorie 20 Harald Grønningen — skiløper og skogsarbeider Av Forrige side, venstre: Harald Grønningen på trening før VM i 1966. Han måtte smøre sjøl. Foto: Aktuell / Scanpix. Forrige side, høyre: Harald Grønningen i dag, med de samme skiene som i 1966. Merk hurtigruta i bakgrunnen, som han trente i takt med. Foto: Hans N. Nissen. Over: I farta! OL i Grenoble 1968. Kildenett.no/Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Høyre: Kjell Aukrusts reportasjetegning av Grønningen fra Falun i 1962. Fra Aukrusts Slipp ham inn!, 1993. H ans Niss en – Jeg var nest yngst av søsknene. Når vi skulle på skolen måtte vi gå 5 km hver vei. Vi gikk på skolen annenhver dag. Det ble i hvert fall tre turer i uka til skolen. Jeg som var en av de minste skulle henge på de større brødrene mine og flere unger som bodde her ute. De gikk jo fra meg alle sammen, men jeg forbannet meg på at de skulle få igjen og det fikk de smått om senn. Jeg sitter i stua til Harald Grønningen, en av de store skiløperne som herjet i skisporet på 1960-tallet. Han deltok i samtlige VM og OL i perioden fra 1960 til 1970, og vant fem OL-medaljer og to VM-medaljer. Grønningen gikk inn til ni individuelle NMtitler og mottok kongepokalen i 1963 og 1967. Harald var glad i å gå på ski og kommer fra en skifamilie. To av hans eldre brødre deltok blant annet i Holmenkollrennet. Inn i organisert trening kom han ikke før i 1953, 18 år gammel. – Jeg var så heldig å vinne Uglarennet på Byåsen i Trondheim. Fra da av kom jeg inn i et godt miljø. Anders Estenstad (som var leder for Sør-Trøndelag skikrets red.anm.) tok vare på oss og laget en treningsleir i Hølonda. Der hogg vi tømmer og gikk på ski sammen med seniorene. Det var Martin Stokken og Magnar Østenstad, de var noen hardinger til å arbeide. Vi juniorene hang med så godt vi kunne. Å arbeide like hardt som de eldre klarte vi jo ikke, for vi var jo litt spedbygd ennå. Men vi tok ingen skade av å drive i skogen. Martin var veldig god til å springe, det var han som var treneren. Problemet var ofte at han sprang fra oss, og vi fikk vanskeligheter med å finne tilbake til skogstua oppi Hølonda. Det var tøft for oss juniorene mange ganger. Ski og tømmerhogst Skiløperne på den tiden var laget av et annet materiale enn dagens skistjerner. Det var harde karer som la grunnlaget for sine prestasjoner gjennom arbeidet i skogen. De fleste løperne hadde sin bakgrunn fra skogsarbeid, enten de nå var fra Finland, Sverige eller Norge. Det var også disse nasjonene som helt dominerte skisporten fram til 1970-tallet. – Skogsarbeidet var en del av treningen – det var grunntreningen. De fleste på den tiden kom fra landsbygda og tømmerskogen. Det samme gjaldt for svenskene og finnene, de hadde heller ikke noen faste jobber. Unntaket var finnen Mäntyranta som var toller. Han hadde fri fra tollerjobben på vinteren, da han bare trente. Teainen var politi, men han sluttet som politimann og begynte i skogen for å få styrke i overkroppen. om sommeren og drev i skogen på høsten. Om vinteren var det ski som gjaldt. Vi hadde ikke de store kravene, det var ikke noen sponsorer på den tida. I 1955–56 avtjente Harald verneplikten i Målselv i Indre Troms. Det ble ett år uten trening og skigåing. – Jeg trodde det skulle være litt trim når man var i militæret, men det ble ikke noe annet enn å gå litt på vakt og vente på nærmere ordre. Måtte tidlig klare seg selv Landslaget – Vi hadde ikke noen utdannelse. Både jeg og Sverre Stensheim mistet foreldrene våre i ung alder. Det var ingen som puffet på oss for at vi skulle ta skolegang. Vi vokste begge opp sammen med eldre søsken. Jeg bodde på gården og trente på sommerstid i Lensvika. Det var en tøff tid, og vi lærte tidlig å ta vare på oss selv. Lite med penger var det, men mat hadde vi. Vi hadde sau og gris, så det var ikke noe problem med mat. Men det var skralt med penger på de små gårdene. Sverre Stensheim, som bodde på Nerskogen, hadde det likedan. Han var på slåttearbeid Vel hjemme igjen var ikke skiferdighetene gått i glemmeboken. Harald gjorde det bra i rennene han deltok i, og i 1957 kom han med på landslaget. Kristen Kvello var rikstrener på den tiden. Det første store mesterskapet var VM i Lahti i 1958. – Da kom jeg sammen med landslagsguttene, og jeg ble tatt godt hånd om. Det var noe helt annet enn landslaget er i dag, men vi hadde samlinger da også. På sommerstid var det tre-fire samlinger. Da lå vi på Dombås og sprang innover mot Hjerkinn. Vi fikk mye god trening der, og det ble mange konkur- Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 23 Tema: Idrett og lokalhistorie 22 ranser på disse samlingene. Hallgeir Brenden og Martin Stokken var ikke lette å følge. Vi var vel 12–15 mann som lå og trente i en uke om måneden sommeren igjennom. Om vinteren var det mest organisert trening i de årene det var VM og OL. Den jevne skitreningen fikk vi ved å delta på flest mulig skirenn. Under mesterskapsårene hadde vi noen samlinger i forkant av konkurransene. I Monolittrennet var det bensin i premie en gang. 500 liter i førstepremie, det kom godt med, når vi kjørte bil rundt omkring. – Vi hadde også samlinger på Savalen, der det var sikre snøforhold før jul. Samlingen ble kombinert med arbeid i skogen. Det var jeg, Sverre Stensheim, Gjermund og Jo Eggen, Erling Steineidet og Alf Storelvmo. Vi var vel en 6–7 stykker som drev og kjempet der oppe. Fine snøforhold og klimatisk bra. Vi jobbet og trente annenhver dag. Det måtte til skul- le vi klare å hevde oss blant finner og svensker. Svenskene hadde Jernberg og Rönnlund. Finnene hadde som nevnt Mäntyranta og Teainen, de var noen hardinger til å gå på ski. Det kunne være tøft på Savalen. Vi skulle få mest mulig ut av arbeidet og rett på trening etterpå. Skogsdrifta var også en slags konkurranse. Hver enkelt hadde sin akkord. Og vi konkurrerte mot hverandre også i skogen. Konkurranse gjennom arbeidet. Mesterskap – Jeg var med til OL i Squaw Valley i 1960. Det var en fantastisk opplevelse for en som var oppvokst her ute. Så ble det VM i Zakopane i 1962. Jeg klarte å kvalifisere meg til alle VM og OL på den tiden jeg var aktiv. Ved siden av de store mesterskapene var det Lahti, Falun og Holmenkollen som var de faste konkurransene gjennom vinteren. VM i Oslo i 1966 ble en gedigen opptur for oss. Gjermund Eggen tok tre gullmedaljer. Vi gikk sammen på stafettlaget som tok gull. Det ga mersmak. OL i Grenoble var to år senere. Da så jeg en sjanse til å få en "Tømmerhoggere og skiløpere”. Her opptrer langrennseliten i kjente omgivelser: Gjermund Eggen, Harald Grønningen, Reidar Hjermstad, Jo Eggen og Johs. Harviken. Ukjent fotograf. Fra Lasse Trædals Skaufolk, 2008. Over: Harald Grønningen flykter fra fansen etter stafetten under VM på ski i Holmenkollen 1966, som Norge vant. Foto: Aktuell / Scanpix. Høyre: Med lakserett i Lensvik 1962. Her sammen med nevøene Jon og Evar. Foto: Ivar Aaserud, Aktuell / Scanpix. OL-medalje og det klarte jeg. Der ble det gull på 15 kilometer og gull i stafetten. Det var høydepunktet i min skikarriere. De opplevelsene har jeg tenkt mye på i ettertid. Det ble ikke mye penger i lommeboka etter seirene, men det var fine minner. – Som sagt tidligere måtte idrettskarrieren finansieres gjennom arbeid. Ble vi uttatt til de store konkurransene i f.eks. Zakopane og Lahti, fikk vi allikevel litt dagpenger. Det dekket utgiftene til oppholdet en ukes tid. Jeg som bodde helt her ute i Lensvika reiste mye rundt for å konkurrere, og da fikk jeg ofte reisen dekket av arrangøren. Jeg var heldig sånn. – På vinterstid jobbet jeg mye i skogen. Vi hadde dessuten lakserett. Jeg eide en laksenot som jeg satte nedi fjorden. Det var broren min som satt på gården og som også eide lakseretten. Heldigvis var han så sportsinteressert selv at han ville jeg skulle bli best mulig. Derfor fikk jeg overta laksenota, og det kom godt med. mye reising, og vi gjorde så godt vi kunne. Ski var det eneste som gjaldt gjennom sesongen. En sesong gikk jeg 65 renn. Da gjør man ikke så mye annet, og det var kanskje litt for mye. Istedenfor å reise hjem la jeg opp en rute slik at jeg fikk gått flest mulig løp. Skulle jeg reist hjem etter hvert renn hadde jeg kanskje blitt syk. Sjøluft og innlandsklima går ikke så godt sammen. Det å gjøre det godt i konkurranser førte dessuten til premier. I Monolittrennet var det bensin i premie en gang. 500 liter i førstepremie som kom godt med når vi kjørte bil rundt omkring. Vi bodde mye privat, og da fikk vi mat og hjelp. Det var også mange løp i Sverige. Der var det fine premier, blant annet radioer. Det kunne komme godt med om vi solgte dem. I Sverige deltok vi i omtrent alt som var av skirenn langs ruta vi hadde lagt opp. Et år avsluttet jeg den 1. april i Kiruna. – Om sommeren kom jeg meg hjem og fortsatte med laksefiske. Jeg startet også med treningen i terrenget her oppe. Treningen var etter arbeidstid. Det hendte jeg sprang ut i sjutida om kvelden og 500 liter bensin – Når vintersesongen begynte var det å komme i gang med skigåingen. Det ble kom tilbake i titiden. Vi har en vei her oppe som er 750 meter. Tur retur blir det 1500 meter. På den veistubben hadde jeg mye intervalltrening. En annen trening jeg gjorde var nedi bakken her. Der skulle jeg løpe opp bakken så lenge jeg så Hurtigruta i fjorden. Det ble 12 ganger og var hardt. Jeg kunne brukt klokke, men det var artigere å gjøre det på den måten. Jeg passet på at jeg hadde nok trening i løpet av uka. En del trening ble aldri notert i treningsdagboka. Jeg rodde for eksempel mye i forbindelse med laksefisket. To til tre timer om dagen. Det ga god styrke i overkroppen, og bare det å line opp nota var også tungt. – Støtteapparatet var ikke det samme som det er i dag. Vi måtte jo smøre våre egne ski. Før konkurranser var det å stå opp tidlig og bruke noen timer på smøring. Vi hadde ei varmelampe og gamle korker til å gni ut smurningen med. Treskiene kunne vi pusset med sandpapir og behandlet bedre, men vi tenkte ikke sånn. Fra 1966 og utover var Oddmund Jensen med som altmuligmann. Han så på føreforhold og bestemte hvilken smøring vi burde gå på. Hadde han tid så kunne han hjelpe til, men det var sjelden. Jeg gav fra meg skiene én gang, det var under OL i Grenoble, før stafetten. Da var det klisterføre. Oddmund smurte skiene mine, og jeg fikk perfekte ski. Jeg hadde ikke tid til å smøre selv, jeg måtte ut og varme opp. Fiberski – Jeg tror det hadde vært vanskelig for dagens løpere å gå på utstyret vi hadde. Ikke for det, treskiene var gode å gå på. De var stødige. Fiberskiene er litt villere i sporene. Magne Myrmo var den siste som vant en mesterskapsmedalje med treski, det var i Falun i 1974. Da fikk man et skifte. Fiberskiene var på vei inn. Men de norske skifabrikantene startet sent med fiberski. De hadde ikke den samme økonomien til å omstille produksjonen som f.eks. Fischer og Rossignol. Stensheim og jeg skulle gå Vasaloppet i 1966. De første to milene var det minusføre, så begynte det å regne. Vi hadde klistervoks på baklomma. Men det hjalp ikke. I et så langt løp er man avhengig av hjelp. Gode ski og smurning var også et problem på den tiden, som det er i dag. Rode smurning var best, syntes jeg. Jeg var avhengig av å ha godt feste, jeg var lang og frasparket var derfor langt bak. Klisterføre var det beste for meg. Stensheim og jeg skulle gå Vasaloppet i 1966. Vi reiste over alene uten noe støtteapparat. De første to milene var det minusføre, så begynte det å regne. Svenskene ble bare Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 25 Tema: Idrett og lokalhistorie 24 Sotsji – Jeg var så heldig at jeg fikk jobb i Jobu da jeg sluttet. For Jobu skulle jeg selge motorsager og skogsutstyr. Det var flott med fast lønn. Der var jeg i 25 år til jeg ble pensjonist. Den jobben var også innenfor skogen. Jeg ble dessuten brukt som instruktør på Sjetlein landbruksskole for skogbrukselever. Jeg kjente jo arbeidet i skogen. Småstoff 27 Skisporene tråkket vi selv. Vi gikk ofte tre i bredden når vi var på samlinger. Nå er det bare å kjøre ut en maskin som er fem meter bred og så er det steinhardt med en gang. Over: NM på ski, Røros 1961. Vinneren av 50 kilometeren Harald Grønningen i prat med med Kong Olav. Foto: NTB Scanpix. Høyre: Grønningen deltar i sankthansmoro på Trøndelag Folkemuseum, Sverresborg 1960. Foto: Schrøder. Sverresborg/Digitalt museum. plukket ut av sporet og fikk smurt skiene sine. Hadde Sverre Stensheim fått litt hjelp til å smøre så hadde han vunnet. Han gikk inn til tredjeplass. Vi hadde klistervoks på baklomma. Men det hjalp ikke. I et så langt løp er man avhengig av hjelp. Korte staver – De raskeste på en 15 kilometer i dag går 10 minutter fortere enn det vi gjorde. Det er ikke bare ski, sko, staver og klær som har blitt lettere og bedre. Underlaget og skisporet er også noe helt annet enn det vi gikk på. Skisporene tråkket vi selv. Vi gikk ofte tre i bredden når vi var på samlinger. Nå er det bare å kjøre ut en maskin som er fem meter bred og så er det steinhardt med en gang. – Jeg var egentlig for tung til å gå i dårlige spor. Var det dårlige spor kunne jeg sparke rett gjennom. Skuter til å kjøre løyper fikk vi ikke før i 1971. Stavene vi brukte var kortere enn i dag. Det hadde sammenheng med underlaget. Når vi satte ned stavene gikk de helt i bunn. Med lange staver hadde det blitt mye å dra opp igjen av snøen. I dag går de på harde og faste løyper med spor som er så glatte at løperne nesten ikke er nedpå med skiene. Harald ler. Det nærmer seg OL i Sotsji. Harald snakker glødende om deltagere fra alle nasjoner. Han har fortsatt full oversikt over hvem som er i form og hvem som kan ta en pallplass. I ettertid vet vi at det gikk veldig bra for Norge også under disse lekene, om vi ser bort fra langrenn på herresiden. Vi går ut for å ta noen bilder. Harald henter skiene han brukte under OL i Innsbruck i 1964. Med de skiene tok han sølv på både 15 og 30 kilometer. Hurtigruta seiler forbi nede på fjorden under oss. Det var i disse bakkene Harald hadde sine harde intervalløkter før de store mesterskapene ute i verden. Under: Grønningen deltar i Vikarennet i Oslo, november 1965. Foto: Leif Høel, Dgbladet. Norsk folkemuseum / Digitalt museum. Kulturvernkonferansen 2014 Stappfullt hus i Oslo militære samfund. Foto venstre: Kulturvernforbundet. Høyre: Marthe Glad Munch-Møller. Hva skal vi med gamle dager? Det var stappfullt hus, høyt engasjement og god stemning da Kulturvernforbundet arrangerte Kulturvernkonferansen 2014. I programmet spurte de: “Hva skal vi med gamle dager?” Svaret lød unisont fra flere av foredragsholderne: Vi trenger fortiden for å skape fremtiden. Kulturvern handler nemlig ikke om å fryse fortiden, men om å forvalte samfunnsutviklingen. Eller som Andreas Hompland sa i sitt kåseri: “Å ikke vite hvor man kommer fra er som å vandre i fjellet i tjukk skodde.” Over 160 deltakere fra kulturvernorganisasjoner, forvaltning og museer var møtt opp for å debattere kulturarv, omtrent to tredjedeler av dem fra Kulturvernforbundets medlemsorganisasjoner. Både Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Norsk Kulturminnefond og Stortingets energi- og miljøkomité var representert. foreningen, Kyrre Kverndokk fra Norsk Folkeminne lag og Terje Planke fra Viken Kystlag satt i panelet og ga publikum et godt innblikk i hva som driver kulturvernerne. Kåre Willoch Kåre Willoch avsluttet konferansen med et personlig kåseri om viktige samfunnsendringer i hans levetid. Willoch selv åpnet foredraget med å si at han heller ville ha protester enn spørsmål, men svarte villig vekk på spørsmål om kringkastingsmonopol, politisk påvirkning og vilkår for kulturvernarbeid. I forkant hevdet enkelte i forsamlingen at Willoch var et kulturminne i seg selv, sågar verneverdig, Knut Olav Åmås Statssekretær Knut Olav Åmås, fra Kulturdepartementet, åpnet konferansen med innlegget «Kulturvern, kulturpolitikk og samfunnsutvikling». Han understreket at kulturvernorganisasjonene har en viktig rolle i det norske samfunnets kulturelle infrastruktur og er en forutsetning for demokratiet. Åmås sa også at Kulturdepartementet har merket seg at alle Kulturvernorganisasjonene ønsker en tydelig departementstilknytning og fast drifts støtte. Debatt Over venstre: Kåre Willoch. Over høyre: Kulturvernforbundets leder, og her også debattleder, Jan Solberg. Høyre: Andreas Hompland. Alle foto: Kulturvernforbundet. Riksantikvar Jørn Holme, Museumsforbundets Liv Ramskjær og Kulturvernforbundets Dag Hundstad holdt hvert sitt innlegg om sine respektive «søyler» innenfor kulturvernet, og den påfølgende diskusjonen om arbeidsdeling og gjensidig samarbeid mellom disse tre søylene var engasjert og konstruktiv. I paneldebatten etter pausen fikk publikum høre mer fra kulturvernets «fotfolk» om hva organisasjonene gjør for kulturarven og hva som motiverer de frivillige. Ola Fjeldheim fra Fortidsminne- men Willoch be viste at “vern gjennom bruk” er den beste strategi, også når det gjelder kloke hoder og skarpe tunger. Dato for Kulturvernkonferansen 2015 er allerede bestemt: hold av lørdag 14. mars! Formålet med disse konferansene er å samle kulturvernarbeidere fra de frivillige organisasjonene, museene og forvaltningen til diskusjon, nettverksbygging og erfaringsutveksling. Tekst: Kulturvernforbundet. Lokalhistorisk magasin 4/13 Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie 26 5 mila — skisportens manndomsprøve Av T h o r G ot aa s Den første 50-kilometeren i verden ble arrangert 7. februar 1888, fra Majorstua i Kristiania. Torjus Hemmestveit fra Morgedal vant på 4.26.30 og slo de elleve andre som fullførte. Først i dette tiåret ble ordet langrenn vanlig – langt skirenn. Inntil da hadde man gått kortere renn, mest på jorder og løkker. Fra 1880-åra trakk skisporten til skogs, og den gjeveste distansen var 50-kilometeren i Holmenkollen. Den begynte i 1902 og startet fra Frognerseteren eller Besserud i tiåra framover. Det året var det tvungen pause midtveis på fem minutter og måling av pulsen etterpå. Vant gjorde Karl Hovelsen, en murer fra Kristiania som representerte Bærums Skiklub. Som murer hadde han mye fri om vinteren og god tid til å trene. Faktisk var Hovelsen den eneste som vant 50-kilometeren i Holmenkollen før annen verdenskrig som ikke hadde vært skogsarbeider. Venstre: Sveriges Per Erik Hedlund i Nordmarka. Han var kjent for sin spesielle utforteknikk. I full fart satte han stavene mellom beina og bremset og svingte med stavene. Hvis sporet svingte til venstre, styrte han ved å sette stavene til høyre. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Høyre: Konrad Nordfjellmark i Nordmarka. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Annonsen under sto i Norsk Idrætsblad, desember 1886. Alle bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve. dypet pine seg fram til ære og berømmelse. Skiløperen trengte verken lang utdannelse eller fint anegalleri, men vilje og pågangsmot. Venstre over: Sveriges Sven Utterström tar seg en hvil på matstasjon i Nordmarka i 1929. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Høyre over: Dårlige stavtak i løyper som ikke var preparerte på moderne vis, gjorde motbakkene ekstra slitsomme. Fra femmila i Nordmarka, trolig før 1920. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Midten: Martin Lundemo fra Meråker passerer en skigard i Kopperå i1935. Han var far til Magnar og bestefar til Hallgeir Martin Lundemo, begge skiløpere og skitrenere. Utlånt av Hallgeir M. Lundemo. Høyre: Finlands Martti Lappalainen i dyp snø i Holmenkollen i 1928. Merk tilskuere med slips! Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Alle bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve. Gårds- og skogsarbeidere Råsterke typer fra de dype skoger dominerte. Som oppmuntring ble det satt opp en pokal til “Beste løper fra byene.” En ungdom fra hovedstaden hadde ingen sjanse til å slå de beste konkurrentene fra landsbygda på en så lang distanse. De beste var skogs- og gårdsarbeidere som startet arbeidslivet i seks-sjuårsalderen, i blant enda tidligere. En strevsom oppvekst i snørike strøk ga enorme fortrinn i skiløypa. Kroppsarbeid og riktig trening var oppskriften på å bli skikonge. I skisport kunne en ungdom fra folke- Femmila Femmila er en norsk oppfinnelse. I Sverige og Finland gikk man seks eller ni mil som lengste distanse fram til 1920-åra, da også de adopterte femmila i pakt med innføringen av vinter-OL (1924) og FIS-renn (VM) fra 1925. Femmila i Holmenkollen er verdens eldste langrenn som fortsatt arrangeres, de andre distansene ble forandret. Bare femmila står igjen. Fra 1914 gikk rennet i én runde som var hemmelig på forhånd. Et mannskap på fem-seks mann brøytet løype i skogen uka før. To-tre timer før start studerte løperne et kart. Ingen skulle juksetrene før 50-kilometeren i Nordmarka. Før 1920-åra var rennet omtrent det eneste i sitt slag i Norge, og også internasjonalt. Den var selve femmila og fikk derfor tidlig kolossal status. Han som vant ble kåret til skisportens seigeste kar. Nordisk rivalisering Derfor ønsket også svensker og finner å vinne. Utviklinga i langrenn og skisport ble drevet fram av nordisk rivalisering. Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 forsterket selvsagt det. For å forstå framveksten av langrenn på 1900-tallet, må en ha 50-kilometeren i Holmenkollen i minne. Svenskene prøvde seg allerede i 1903 med 17 deltakere. Fordi svensk langrenn gikk mer i åpent terreng og fordi Sverige er flatere enn Norge, var også svenske ski og staver lengre enn i Norge. Nils Adolf Hedjerson stilte med tre meter lange ski i Nordmarka i 1903. Han fortalte: “Det gikk bra i den første stigningen, men i den første utforbakken falt jeg gang etter gang, fordi jeg ikke kunne styre skiene.” Slik fortsatte det i det ulendte terrenget med krappe løyper. Å beherske slike forhold var en viktig del av femmilstesten. Så frustrert ble Hedjerson at han stoppet og la den ene skien på en stein og trampet på den. Han gikk tilbake til start og fortalte lederne sine om et uhell. Det året kom beste svenske, A. Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 29 Tema: Idrett og lokalhistorie 28 Venstre: Johan Evjen deltar i godt voksen alder i Skårarennet mellom Støren og Løkken i SørTrøndelag. Evjen vant aldri femmila, men var langrennskarenes store muntrasjonsråd og sosiale brobygger. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Over: Fra Finlands første femmil, 1893. Juho Ritola til venstre. Han tok lengst matpause, men vant likevel suverent. Ukjent fotograf. Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve. Finnene prøver seg Grubström, på 18. plass og ble slått med en halvtime av vinner Karl Hovelsen. Svenske ski og løpernes manglende ferdigheter i kronglete, kupert skogsterreng, gjorde det lenge umulig for dem å vinne 50-kilometeren i Holmenkollen. I Finland var såkalt flatlangrenn en egen gren, og også eneste gren, fram mot 1920-åra. Rene stakerenn med lange ski og lange staver var normen. Både løyper og skiproduksjon måtte legges om i forsøket på å vinne 50-kilometeren i Holmenkollen. Den som prøvde hardest het Tapani Niku. Han debuterte på femmila i Holmenkollen i 1920, med ski som angivelig var tilpasset Nordmarka. Det stemte ikke, for lange ski og staver, pluss feil smurning, gjorde at de to fullførende finnene ble nummer 23 og 52. Niku og tre andre brøt. Ja, selv de to som fullførte ville gi seg, men fullførte i frykt for å få kjeft. Målselv historielag Fredag 3. januar ble Vidkunn Haugli tildelt Kongens fortjenstmedalje under en seremoni i peisestua på Høgtun videregående skole. Det var fylkesmann Svein Ludvigsen og ordfører i Målselv Helene Rognli som foretok overrek kelsen. Målselv Historielag stod for kveldens festmiddag, der et femtitalls innbudte gjester hadde det hyggelig sammen med æresgjesten. Vidkunn var i sin tid med på å starte Målselv Historielag, og ble i flere festtaler beskrevet som et overskuddsmenneske som aldri sier nei når noen trenger å øse av hans kunnskaper. Vidkunn har vært skolemann, ordfører, lokalhistoriker og primus motor i bygda i en mannsalder. Han har forfattet flere Under overrekkelsen av fortjenstmedaljen. Vidkunn Haugli flankert av fylkesmann Svein Ludvigsen og ordfører Helene Rognli. Neste side: Fra festmiddagen med et femtitalls gjester. Begge foto: Historielaget. Over: Gjermund Eggen og Harald Grønningen konkurrerer med en rulleski hver. Rulleskiene ble oppfunnet i 1930-åra, men ble først vanlig i langrennsmiljøene i Norge et par tiår senere. Ukjent fotograf. Utlånt av Gjermund Eggen. Første utlending vinner i Holmenkollen To år senere hadde finnene tilpasset skiene Nordmarka og også trent på brå svinger og vanskelige utforkjøringer. En av finnene på 50-kilometeren i Holmenkollen det året het Anton Colllin og hadde drevet som tømmerhogger. På femmila i Holmenkollen i 1922 følte han seg ukomfortabel på ski og med korte staver. Men god smurning veide opp for mye på en dag med vanskelige smurningsforhold. I en motbakke tok han igjen selveste Thorleif Haug, som da bind av Målselv Bygdehistorie, og innehar store historiekunnskaper til glede for alle som er interessert i bygdas historie. For tiden leder han arbeidet med neste Landsskytterstevne i Øverbygd, og er som vanlig glødende opptatt av politikken i sitt parti Venstre. Vidkunn hadde ønsket seg felespill fra Ragnild Furebotten som underholdning, og hun stilte opp med flere nummer underveis i festen. (Kilde: www.malselv.historielag.org). Over: Veikko Hakulineni seirende i mål etter femmila i OL i Oslo i 1952. Han hadde aldri vært så sliten etter noe renn, men som han selv uttrykte det: «Bananer og publikum hjalp meg». Ukjent fotograf. Skimuseet, Homenkollen. Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve. hadde fire seiere på rad og selvsagt var favoritt. Forskjellen i feste syntes tydeligst i motbakkene. “Den eneste som gikk rett opp, var Collin. Han løp som opp i en trapp, mens de andre gikk på tvers i løse snøen for å komme opp. En hel del hadde faktisk slått seg aldeles fordervet av anstrengelsene, og Collin vant faktisk et par minutter i hver bakke,” skrev avisa Sportsmanden. Anton Collin vant 50-kilometeren i Holmenkollen som første utlending, foran Tapani Niku. Thorleif Haug kom på en for ham skuffende sjuendeplass. Det gjeveste er fortsatt femmila Først da Sven Utterström kuttet skiene sine til norsk mal, 2,21 meter, sju og en kvart fot, var det mulig å vinne. Det viste rennet i 1929. Dessuten hadde Utterström spesialtrent på vrient terreng. Senere fortsatte femmila å fascinere utøvere og publikum. Den ble, og er fortsatt, selve klassikeren i langrennssporten, den alle ønsker å vinne og det gjeveste, utenom OL og VM. Thor Gotaas er folklorist og forfatter, og har skrevet flere bøker om norsk skisport og –kultur, blant annet ”Femmila. Skisportens manndomsprøve” (2013) Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 31 Tema: Idrett og lokalhistorie 30 Ringspill og ballspill i østre Bærum på 1960- og 70-tallet Av M ar iann e Wiig Er ringspill idrett? I så fall er mitt aller første minne et idrettsminne. Jeg er riktignok ikke i sving med å kaste ringene, men sitter i singelen og leker med det lysegule trestativet med røde pinner. Singelen hører til et rekkehus på Blommenholm i Bærum, og året kan ha vært 1965. Lite visste jeg om at jeg satt på terskelen til en idrettsrevolusjon, og at leken snart skulle møte konkurranse. Grunnleggende ferdigheter Det var særlig to idretter vi ikke kunne klare oss uten kurs i på mine kanter, og det var ski og svømming. Jeg må ha gått på skiskole før jeg begynte på vanlig skole. Det eneste jeg husker derfra er at jeg ligger på ryggen og sakser med skiene. Enten vi kunne det fra før eller ikke, måtte vi lære å samle skiene, så vi kunne komme oss opp ved egen hjelp. En bok fylt med smilende barn som lagde fiskebein og andre fine spor i nysnø, kom på plass i hyllen, og moren min lot meg prøve ut nylærte kunster på vei til barnehagen på Hauger. Med årene ble jeg nesten like opptatt av mil som av stil, og for hver helg vokste distansesøylen bakerst i klasserommet. Det var om å gjøre å fargelegge flest ruter, med stemplene fra distansekortet som bevis. For mange av oss ble langrenn en viktig del av vår vinteridentitet, selv om få gikk aktivt. Det var ingen svømmehaller i Bærum da broren min skulle lære å svømme, men selv slapp jeg heldigvis unna blå lepper og klaprende tenner i gardeleirens svømmeskole på Huseby. Nadderudhallen sto nemlig ferdig det året jeg fylte sju, og jeg minnes vagt et barnebasseng fylt til, og over, randen med ukjente barn i mange størrelser og med lyseblå og knallgule flyteredskaper som det gjaldt å sikre seg. Vi hadde nå flyttet til Haslum og hadde kort vei til hallen både hjemmefra og fra skolen. Før vi ble store nok til å komme inn på egen hånd, tok faren min oss av og til med dit i helgene, og ganske tidlig begynte vi også med svømmeundervisning på skolen. Jeg var ikke av dem som lekte meg til svømmeknappen, så klubbsvømming fristet ikke, men jeg kjente både en gutt og en jente som konkurrerte for Bærumssvømmerne, som kom i drift samme år som hallen, i 1969. Høyre: Rumenske Nadia Comaneci fikk sitt internasjonale gjennombrudd under EM i Skien i 1975. Under OL i Montreal året etter (bildet) leverte hun fjellstøe saltoer på bom og prikkfrie hopp i skranke. Som den første i turnhistorien oppnådde hun poengsummen 10 blank, noe den digitale tavlen ikke klarte å gjengi på annen måte enn som 1.00. Foto: AFP / NTB Scanpix. Mange turnjenter har nok blitt inspirert av Nadia. Under: Fra en tilstelning i turnhallen i regi av Polaris AS. Ukjent fotograf, Jærmuseet. Kilde: Digitalt museum. Første NM i basket i 1968 ble spilt uten damer, men året etter var begge kjønn representert. Bærum basketballklubb vant de første ni NM’ene, før Sandvikas damer brøt barrieren og vant tre NM på rad i årene 1978 (bildet) til 1980. De neste tretten årene var Høybråten uslåelige. Foto: Karl Branaas/ Budstikka. Høyre: Plakat fra slutten av 1930-tallet brukt i kampen mot tuberkulose. Kilde: Library of Congress Prints and Photographs Division Washington, D.C. Venstre: Basketball. Foto MrX, Wikimedia Commons, cc-by-sa. Kystkommunen Bærum Av enkelte ble visst også seiling regnet som en del av allmenndannelsen. I hvert fall gikk alle guttene i klassen en sommer på a-jolle kurs ved Høvik. Bærum Seilforening, stiftet i 1921, arrangerer fremdeles kurs av denne typen. Jeg tror ingen av guttene fortsatte med seiling i organiserte former. Derimot var det et par av jentene i klassen som begynte med roing, og som etter hvert gjorde det bra i konkurranser på høyt nivå. De representerte Oslo kvinnelige roklubb (i dag Bestumkilen Roklubb). Dette var fra 1929 den første roklubben for kvinner i Norge. Bærum roklubb ble etablert i 1917, men åpnet ikke for kvinner før det nye klubbhuset på Kadettangen kom på plass i 1972. To år etter fikk kvinner ro i VM for første gang og fra 1976 også i OL. Ut på turning Det første organiserte jeg selv drev med var turning, antagelig i regi av Bekke stua Gymnastikk- og Turnlag, som ble stiftet i 1961. Det kan ha vært i første eller andre klasse, og jeg stilte i marineblå, kortermet gymdrakt og turnsokker med svarte, blanke plastsåler. I det fjerne kan jeg skimte et minne der jeg enten får skjenn eller ros av instruktøren foran en kasse. Jeg var dristig – av og til dumdristig – i apparatgym, og det kunne slå begge veier. For de som hadde lov, eller penger, var det obligatorisk med brus etter trening, fra den eksotiske automaten i skolegården til Nadderud gymnas, der vi trente. Da de andre jentene i klassen ville slutte på turningen etter ett år, ville jeg det også, selv om jeg egentlig ikke ville. Siden turnet jeg hver gang jeg hadde muligheten, både på skolen og ellers. Jeg lærte noen triks av et par jenter som begynte i Njård, og på tv fulgte jeg Bærumsjenta Hanne Kraft Johanssen som turnet for Ramstad og var jevngammel med meg. Men aller mest beundret jeg rumenske Nadia Comaneci, som gjorde rent bord under EM i Skien i 1975. Hun var da 13 år, og jeg var 12. Basket i øst og vest På slutten av barneskolen begynte jentene i klassen å spille kurvball etter skoletid. En av mødrene var primus motor og trente oss kanskje et par ganger i uken. Jeg kan ikke huske at laget hadde noe navn, og vi spilte ikke kamper, men på ungdomsskolen begynte flere av oss i Eikeli. Skolen vår, Hosletoppen, var ny og flott og hadde gymsal på ett mål. Den ble Eikelis hjemmebane, og vi fikk utdelt blå, kortermede bomullsdrakter med klubbnavn og nummer på ryggen. Nå het det plutselig basket, og vi ble nødt til å plukke av oss noen unoter fra kurvballen. Den første basketklubben i Norge, Ullern Basketballklubb, ble stiftet i 1956, og i Oslo og Akershus var idretten et par tiår senere populær både i øst og vest. I serien spilte vi mot Ullern, Persbråten, Sandvika og Asker fra vest og Ammerud, Høybråten og Oppsal fra øst. Vi hadde nok godt av å utvide horisonten i fremmede haller og treffe spillere med annen kultur og dialekt. Så vidt jeg husker var Ammerud kjent som det råeste laget. De spilte mann mot mann, og vi mente de spekulerte i å få fire feil, så de slapp utvisning. Jeg hatet å få feil, og tok meg fryktelig nær av det hver gang jeg følte at jeg ødela for laget. Vi tapte nesten alle kampene, men det var ikke derfor jeg sluttet. Det var fordi jeg ikke var dedikert Lokalhistorisk magasin 1/14 33 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie 32 Barn og kvinner sist — “idrettsrevolusjonen” 1965—85 nok til å bruke tre dager i uken på trening og hver helg på kamper. Vi er nå kommet fram til slutten av 70-tallet. Jeg er 16, og alvoret har begynt. Fotball og bandy for begge kjønn? Basket var tidlig en idrett med jevn fordeling av jenter og gutter, men guttene kunne jo velge mellom mange grener. I vår klasse var det i hvert fall bare én gutt som spilte aktivt, mot omtrent halvparten av jentene. De fleste sluttet før de ble seniorer, men en av jentene fortsatte som dommer, og den ene gutten, sønnen til treneren vår, kom etter hvert på landslaget. Guttene spilte ellers gjerne fotball om sommeren og bandy om vinteren. De spilte ikke nødvendigvis på lag, men de hadde i hvert fall muligheten. Ingen av disse idrettene var i min barndom aktuelle for jenter, men dette endret seg gradvis i løpet av 70-tallet. Fram til da hadde vi av og til vært med på fotball på gøy. Kanskje hadde vi fått lov til å stå i mål når guttene skulle øve seg på å skyte. I ny og ne hadde vi også spilt ”bandy” med tuppen av danseskøytene. Jeg kan ikke huske at noen av jentene hadde hockeyskøyter. Og at vi kunne hevdet oss bedre mot guttene med køller, falt oss visst heller ikke inn. Pionerene innenfor kvinnefotball startet på guttelag, men etter 13–14-årsalderen fikk de ikke lenger delta i kamper. Da avsparket gikk for det første uoffisielle NM i 1971, stilte femten av seksten deltakere derfor med håndballag. Hauger var det eneste laget som stilte fra Bærum. Jeg kan ikke huske at jeg hørte om noen som spilte fotball aktivt før på slutten av 70-tallet, men da jente- og damelag fra Oslo fotballkrets fikk spille seriekamper fra 1978–79, kunne både Øvrevoll, Jardar, Stabæk og Hauger stille lag. Venstre: Skiinstruktør Julie Alfstad ved “Julies skiskole” med to ukjente jenter. Bildet er tatt i Brumunddal/Furnes mellom 1959 og 1971. Foto Egil M. Kristiansen — Hedmarksmuseets fotoarkiv. Under bildet ligger et distansekort fra 1970-tallet. Over: Godt brukte skøyter, som kanskje har gått i arv? Foto Hamar Stiftstidende — Hedmarksmuseets fotoarkiv. Bildet må være tatt i eller før 1972. Det året ble nemlig Hamar Stiftstidende nedlagt. Høyre: Bandy er populært i Bærum, Oslo vest og Buskerud, men har ellers en svært begrenset utbredelse sammenlignet med ishockey. Utkast til sigaretteske fra Tiedemann. Eier: Norsk folkemuseum. Kilde: Digitalt museum. På videregående (mellom 1978 og 1981) hadde vi en jente i klassen som spilte bandy mens det enda var gnistrende ferskt. Den første norske bandykampen for damer ble nemlig spilt på Valle Hovin i 1980, og samme år fikk mitt nærmeste idrettslag, Haslum, Bærums første jentelag i bandy. De deltok i prøveserien som Norges bandyforbund arrangerte følgende sesong. I 1981 var det duket for det første uoffisielle NM i damebandy, som fra 1984 fikk offisiell status. Typisk Bærum Om vinteren kjørte nesten alle guttene i klassen, og også noen av jentene, slalåm. De ivrigste tok bussen, med ski bak, til Kolsås flere kvelder i uken. Jeg tror et par av guttene deltok i Blåveisrennet og sikkert også i andre konkurranser. Blåveisrennet i Kolsås hadde deltakere på alle nivåer og gikk av stabelen rett etter påske hvert år fram til 1978. Jeg var der som tilskuer et par ganger, og dette var bæringenes svar på Holmenkolldagen, med toddy og pølseboder, utkledning og korpsmusikk. Sjelden til stede Fotoalbumene mine er fulle av bilder fra familieturer i skog, mark og fjell, men verken jeg eller mine jevnaldrende venninner har noen bilder fra store eller små idrettsøyeblikk. Det falt oss ikke inn å fange dem selv, og foreldre flest var sjelden til stede. Innenfor Bærum kunne vi gå og sykle lange veier for å komme oss til ulike idrettshaller- og baner. Vi fikk mye gratis Historikeren Stein Tønnesson har kalt perioden mellom 1965 og 1985 for idrettsrevolusjonen. I løpet av disse årene endret det materielle grunnlaget for å drive idrett seg, først og fremst gjennom en sterk økning i andelen av tippemidler som kunne sluses inn i anlegg og støtteapparat. I hele landet vokste det fram svømmehaller, lysløyper og flere og nye typer idrettshaller. Antall medlemskap i Norges idrettsforbund ble nesten firedoblet i løpet av perioden, og en stor andel av de nye medlemmene var kvinner og barn. Fram til midten av 60-tallet var det å drive med idrett først og fremst en sak for unge menn. Lenge var konkurranse innenfor idrett blant barn og unge forbeholdt skolene, med idrettsmerkene som viktigste måleenhet. Etter hvert økte skepsisen mot konkurranse innenfor skolen, og parallelt med dette åpnet idrettslagene seg mer for barn og ungdom. Aldersgrensen for deltagelse i konkurranser ble også senket innenfor stadig flere idretter. I løpet av den samme perioden ble idrettskvinner behandlet med økende respekt av medier og publikum. Helt til utpå 60-tallet hadde menn nesten dobbelt så mange grener å velge i, og for hver ny gren kvinnene ville erobre, lot det til at de måtte gjennom en periode med latterliggjøring og diskusjoner om kvinnelighet. Estetiske idretter var lettere å svelge enn de som krevde fysisk utholdenhet, men også idretter vi i dag forbinder med tid og styrke, var lenge preget av at kvinner ikke skulle vise svette, snørr og muskler offentlig. Kriteriene for bedømmelse og typen øvelser var andre for kvinner enn for menn. At kvinner ville ta seg dårlig ut på slutten av en 3000 meter i friidrett, ble brukt som argument mot å åpne øvelsen for kvinner av seriøse aktører så sent som på 70-tallet. Kampen for likestilling innenfor idretten har vært lang og pågår fremdeles. Allerede i 1863 deltok Ingrid Olsdatter Vestby i et offisielt hopprenn i Trysil, riktignok som ekstranummer. Men først i 2014 ble hopp for kvinner godkjent som OL-gren. Kilder Historien om norsk idrett / Matti Goksøyr. Oslo : Abstrakt, 2008. Norges idrettshistorie / Finn Olstad og Stein Tønnesson. Oslo : Aschehoug, 1986–87. Lokalhistorisk magasin 1/14 35 Tema: Idrett og lokalhistorie Lokalhistorisk magasin 1/14 Tema: Idrett og lokalhistorie 34 Ventre: Fotoalbumene hadde flust av bilder fra skiturer på fjellet, men ikke et eneste ett fra organiserte idretter. Her fra Ustaoset tidlig på 1970-tallet. Foto: Ingebjørg Vindegg. Under: Tremeiere til å ha under støvlene. Foto: Hadeland Folkemuseum, cc-by-sa. Kilde: Digitalt museum. Ildsjeler og topputøvere På veggen på rommet mitt hang en rekke med diplomer fra barneskirenn arrangert i nabolaget. I Gjønnesskogen sto skjelettet av en gammel hoppbakke, så en gang i tiden inngikk kanskje hopp i disse rennene, men i min barndom var det bare langrenn, og det viktigste var helt klart å delta. Noen må likevel ha arrangert disse rennene, så ildsjelene fantes, og de må ha blitt flere utover på 70-tallet, da idrettslagenes medlemstall steg. Mulighetene for ambisiøse utøvere ble også flere. Det første toppidrettsgymnaset i landet åpnet i Bærum i 1981, det året jeg selv var russ. I starten som et rent alpingymnas, men etter hvert kom flere grener med, og mange moderne idrettsstjerner har bakgrunn fra denne typen skoler. For allrounderne som først og fremst ville ha det gøy, var baksiden av medaljen at spesialisering og seriøs satsing mer og mer kom til å prege også breddeidretten og i stadig yngre årsklasser. I dag er det vel knapt mulig å starte med en ny idrett i slutten av tenårene, som det ennå var på 70-tallet. Mange ungdommer vil nok være enig med datteren til en venninne av meg som gjerne skulle ha begynt med fotball, men som i en alder av 16 år fastslo: ”Men nå er det jo for sent…” ”Mange stemmer frå levde liv” Av M ar it Egeb erg K ro g Seminaret ble avholdt 7. november 2013 i lokalene til Norsk lokalhistorisk institutt (NLI), og var både nyttig interessant. Innledere var prosjektleder Aud Mikkelsen Tretvik og prosjektleder Siv Randi Kolstad. Det er Siv Randi som tar imot minnene som kommer inn. De tok oss igjennom lover, regler og etiske retningslinjer, hvorledes man selv kan skrive, og hvordan man skal planlegge og gjennomføre et intervju. Begge var sprudlende og dyktige forelesere som på en lettfattelig og fin måte formidlet at man ikke må være «professor i norsk» for å skrive, noe mange dessverre tror. Og nettopp derfor er engstelige for å sende inn sin livsminner – «jeg skriver ikke bra nok» «jeg skriver mye feil» osv. osv. Men ALLE kan skrive!! Skriv gjerne bare stikkord på et ark eller fortell om bare en liten hendelse. ALT er like viktig! Historien om Båstadlund Guttemusikkorps Av Minneinnsamlingen er et samarbeid mellom Landslaget for lokalhistorie, DIS-Norge, Slekt og data, Institutt for historie og klassiske fag NTNU, Institutt for kulturstudium og orientalske språk UiO, Norsk etnologisk gransking, Norsk Folkemuseum, Norsk folkeminnelag og Norsk lokalhistorisk institutt. Tor S ør brø d en Båstadlund Guttemusikkorps ble startet 2. november 1938. Korpsets første instruktør var Leif Nes, men etter hvert overtok Ragnvald Oliver Vik. Han var ansatt som fløytist i Divisjonsmusikken i Halden, var en svært dyktig musiker og avanserte etter hvert til musikkaptein og sjef for Divisjonsmusikken i Halden. Sverre Vik var også med som instruktør fra begynnelsen. Både Leif Nes og Sverre Vik var ansatt i Divisjonsmusikken. Den første formannen var Nicolai Lind, som sammen med sitt styre og en svært aktiv damegruppe med fru Olga Elisenberg i spissen la ned et stort arbeide for musikken gjennom mange år. De fikk tak i instrumenter, for det meste brukte, og skaffet uniformer med den karakteristiske båtlua, hvit skjorte med sløyfe og svarte langbukser. Etter hvert kom også et bandolær/belte til. Som navnet tilsier var det bare gutter med i korpset. Øvelsene ble holdt i et av klasserommene på Båstadlund skole. Denne skolen var folkeskole i Berg kommune. Korpset ble ikke ferdig til å spille 17. mai i 1939, og 9. april 1940 okkuperte tyskerne landet. Da ble det naturlig nok ingen feiring og spilling på 17. mai. Men korpset fikk, merkelig nok, holde sin første konsert i Alladin kino i mai 1940. Der spilte Helge Vik og Ragnar Ahlsen solo på pikkolofløyter. Senere samme år reiste korpset på tur både til Idd og Berg. Krigsårene Under krigen var det forbudt og samles til øvelser og konserter, men korpsmedlemmene fikk beholde sine instrumenter. Mange av dem øvde i hemmelighet i kjellere og på steder hvor ingen kunne høre dem. Thorkil og Halvor Aschehoug, Asbjørn Brattli og Arne Hellberg satt i et uthus med lukket dør på Bellevye og øvde. Derfor kunne musikerne samles umiddelbart etter at krigen var slutt 8. Til alle som leser dette: SETT dere ned og skriv – tenk på barn og barnebarn – det er fint å kjenne til hva mor, far, bestemor og bestefar har opplevd gjennom livet av både stort og smått. Nedenfor kan dere lese et eksempel på et interessant bidrag som er kommet inn. Husk at også bilder er viktig – de kan fortelle mye, særlig med litt forklarende tekst til. Ny frist: Det er nå vedtatt å forlenge minneinnsamlingen ut 2014. mai 1945, og korpset maktet å marsjere og spille foran Båstadlund skoles barnetog 17. mai, og 29. juni på Berg kirkegård ved begravelsen til motstandsmannen Rolf Jacobsen som ble skutt av tyskerne. Der åpnet korpset høytidligheten ved graven ved å spille Gud signe vårt dyre fedreland og avsluttet med Ja, vi elsker. Stor aktivitet etter krigen De fleste av korpsmedlemmene som begynte i 1938 var nå blitt så ”gamle” at det var naturlig å slutte. Det ble derfor tatt opp nye aspiranter høsten i 1945 og øvelsene begynte med en gang. Noen få av de ”gamle” guttene ble med en tid for å støtte korpset. Det var fortsatt Vik- brødrene som var instruktører. Enkeltøvelsene fortsatte i ett av klasserommene, mens fellesøvelsene ble holdt i sløydsalen i kjelleren. Lydnivået var formidabelt, men ingen tenkte på det den gangen. Ragnvald Oliver Vik dirigerte, han var en kapasitet og det gikk ikke lang tid før korpset hadde sine første konserter. Allerede tidlig på våren 1946 ble det holdt øvelser i oppstilling i skolegården. Det ble gitt god instruksjon, for Vik var offiser og kunne sluttet orden. De siste par ukene før 17. mai ble det øvd på marsjering og spilling i gata. Korpset gikk mot Brødløs og det var ganske mange Korpset foran KFUM/Aladdin våren 1950. Ukjent fotograf. Eier: Tor Sørbrøden. som fulgte med til Jacobsens bilforretning. Der snudde korpset og marsjerte tilbake til Båstadlund. I 1947 reiste korpset til Ed og holdt en av sine første konserter i Ed kirke. Kong Haakon gjestet Rød herregård i forbindelse med at Svinesundsbrua ble åpnet i 1946, og senere på året ved Borghild Ankers 70 årsdag. Da deltok korpset sammen med Divisjonsmusikken og byens øvrige korps, og marsjer- te gjennom tunet på Rød hvor det var satt opp en plattform for kongen, fru Anker og andre gjester. Thorkil Aschehoug var tamburmajor og forteller at han hadde fått instruksjon fra Divisjonsmusikken om at Ja, vi elsker og Kongesangen ikke måtte spilles når korpset passerte plattformen for da måtte kongen gjøre honnør. Ellers spilte korpset nesten årlig i paviljongen i Busterudparken, og holdt Historielagene Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen 37 Arrangørene. Fra venstre: Aud Mikkelsen Tretvik, Siv Randi Kolstad og Marit Egeberg Krog. Foto: Solveig Falkenberg Krog Lokalhistorisk magasin 1/14 Historielagene Lokalhistorisk magasin 1/14 36 oppvarming på den måten. Om vi måtte til Asker eller Oslo, fikk vi nok gjerne skyss av foreldrene våre, men ofte droppet de oss bare av, gjorde unna noen ærender og plukket oss opp igjen et par timer senere. Heller ikke på mer uorganiserte ”treninger”, som skøyter, var de voksne med. Så snart vi hadde passert tremeier-stadiet, måtte vi klare oss selv. Foreldrene våre hjalp oss med å snøre på oss skøytene hjemme, og så trippet vi på kalosjene nedover veien, over brua og ned trappene til Myra (Haslumbanen). Den ene gangen en voksen – ja, til og med en far – dukket opp på skøytebanen med sine to døtre, har brent seg fast. Antagelig var det første og eneste gang vi lekte sisten med en voksen. Da mine egne barn begynte med idrett på slutten av 90-tallet, ble det nærmest oppfattet som omsorgssvikt om vi ikke stilte opp på treninger, kamper og cuper. Og ivrige foreldre fotograferte, filmet og skrek både til egne og andres barn fra sidelinja. i Marker Historielag Av S olveig Falke nb erg K ro g På 1950-tallet var det historielag i Rødenes kommune, og i 1960 var det et både i Øymark og Rødenes. Kommunene ble slått sammen i 1964 og ble hetende Marker kommune, og det daværende historielaget fikk nytt navn – Marker Historielag. Kommunen vår er grensekommune til Sverige, og E18 krysser tvers over hele bygda ved Ørje. Laget er et aktivt lag med mange og varierte tilbud til befolkningen, og ett av dem er Tirsdagsklubben. flere ganger konserter i Halden Arbeidersamfund og i Fredrikshalds Teater. Da var det alltid fullt i salen. Ofte hadde korpset øvd inn populære stykker. En gang hadde Vik arrangert temaet fra filmen Den tredje mann, Anton Karas Harry Lime Theme. Det gjorde stor lykke. På den tiden ble det holdt store sangerstevner. Både i Halden og på fylkesplan. Da marsjerte tusenvis av sangere med sine hvite luer i gatene og Båstadlund Guttemusikk var med og spilte. De deltok også på mange fylkes- og landsstevner for guttemusikkorpsene. Tusenvis av musikanter møttes rundt i fylkene og over hele landet. Marsjerte i gatene og hadde konserter – både egne og felleskonserter. Felleskonsertene var helt spesielle. Da hadde massevis av korps øvd inn fellesnummer. Det var mektig når alle instrumentene satte inn, og ganske spennende for dirigenten som ledet det hele. Korpsenes egne dirigenter tro nok til når samspillet ikke fungerte helt bra i kjempekorpset. Landsstevnene gikk over flere dager, og da ble musikantene innkvartert på skoler med mye moro blant deltakerne. Korpset skifter navn Tidlig på 1960-tallet ble Båstadlund skole nedlagt og ny skole tatt i bruk på Hjortsberg. I oktober 1963 ble jenter inntatt i korpset og navnet ble skiftet til Hjortsberg Skolemusikkorps. Øvelsene i korpset ble også flyttet til Hjortsberg. Den 24. januar 1994 ble Hjortsberg Skolemusikkorps og Halden Guttemusikkorps slått sammen og fikk navnet Halden Skolemusikkorps. Fra 1. januar 1995 ble også Os Skolemusikkorps og Berg Skoles Ungdomskorps en del av Halden Sko- lemusikkorps, som fortsetter korpstradisjonen som Båstadlund Guttemusikkorps var med å starte. Tiden i guttemusikken var en fin tid. Vi ble tatt hånd om av dyktige musikere med god pedagogisk forstand. Først på enkeltøvelsene hvor Sverre Vik instruerte og nesten trampet takten og melodiene inn i hodet vårt. Vi brukte William Farres lærebok, og det er forunderlig at den lille boka kunne formidle så mye musikkunnskap. Mange av de store musikerne vi har hatt i vårt land har bygd på grunnkunnskapene de fikk i skolekorpsene. Dette var før musikkskolene ble etablert i kommunene. På fellesøvelsene var det Ragnvald Oliver Vik som dirigerte. Han skulle sy sammen musikken fra 20–30 instrumenter. Jeg husker enda hvordan han gikk ned til de forskjellige instrumentgruppene og fortalte hver og en hvordan vi skulle spille våre stemmer. Med sin lune måte og undervise på, ble vi ikke nervøse og forstod som regel hvordan det skulle være. Musikalske talenter ble også oppdaget, og en av guttemusikantene, Per Brevig, endte opp som solotrombonist ved Metropolitan Orchestra i New York og professor ved Julliard School of Music. Han er i dag også en ettertraktet dirigent. Tor Sørbrøden (f. 1937) er pensjonert bonde og restauratør. Var med å starte Berg, Rokke og Asak Historielag i 1990, og vært leder i laget i ni år. Har også vært styremedlem i Østfold Historielag. Kilder: Wikipedia og samtaler med personer som var med i guttemusikkorpset før krigen. Tirsdagsklubben er et tilbud til de eldre i bygda. Vi kommer sammen annenhver tirsdag formiddag og forteller fra gamle dager. Mange har mye å fortelle, og noen av medlemmene skriver selv. Atter andre har avisutklipp, og mange har gamle gjenstander å vise frem som vi får lov å avfotografere og bruke i bladet vårt. Vi prater og ler, forteller historier, selvopplevde og annet. Alle bidrag er like velkomne. Fremmøtet kan av og til være opp mot 25 stykker. Ideen fikk vi av Onsdagsklubben i Spydeberg Historielag. Målet er å ta vare på bygdas historie – både gammel og ny – husk at det som skjedde i går er historie i dag. Oppstarten Vi startet den 24. januar i 2006, og møtes nå som da annenhver tirsdag i vestibylen på Bo- og service senteret i Ørje. Hit er det lett å ta seg frem for de fleste, det er ingen husleie, og en kafeteria som vi kan benytte. Ganske raskt skjønte vi at det var viktig lokal historie som ble fortalt, en historie som ikke bare skulle lagres i minnet, eller legges i en skuff. Allerede tidlig på våren hadde vi så mye Marker Historielags deltagelse på grensemesse med salg av bl.a. bygdebøker og Markerminner. Foto: Historielaget. stoff at det var nok til et hefte som vi ville ha ferdig til årets Slusefestival i Ørje. På dette arrangementet midt på sommeren har historielaget egen stand hvor vi selger våre bygdebøker, og andre skrifter som laget har utgitt gjennom årene. Vi diskuterte navnet og samlet oss om «Markerminner». Tirsdagsklubben på sin årlige utflukt. Et år blåste det slik at veien var stengt av ei bjørk som beveren hadde fått god hjelp med først. Motorsag og eget mannskap ryddet raskt og effektivt veien for oss. Foto: Historielaget. 39 Historielagene Tirsdagsklubben Lokalhistorisk magasin 1/14 Båstadlund skolekorps under en kosert i Fredrikshalds teater, trolig i 1947. Ukjent fotograf. Eier: Tor Sørbrøden. Historielagene Lokalhistorisk magasin 1/14 38 Ulike temaer De første årene tok vi for oss det som kom fram av ideer på møtene. Etter hvert ble temaene på mange måter «oppbrukt», og da kom tipset om at det ligger spørrelister ute på nettet. I listene til Norsk etnologisk granskning, som ligger på Norsk folkemuseums nettsider, er det drøssevis av ideer til temaer. I «Markerminner» kan alt brukes og publiseres. Her er ord og uttrykk, en kan lese om skolegang, hva vi brukte på hodet og beina før i tida, min første jobb, om røyking og det å være passasjer på Turisten, båten som trafikkerte vassdraget i bygda i forna dager. Tysklandsbrigaden, min første sykkel, håndarbeid, fotografier, rodesteiner, veier, stier, vannforsyning og skolegang er andre temaer vi har hatt. I det første heftet i 2006 tok vi for oss alle hoppbakkene som har blitt borte, og en Venstre: Dagens tema for Tirsdagsklubben er ski og skiutstyr. Foto: Historielaget. oversikt over lokale bilnummer tidlig på 1920-tallet. Hest og hesteredskap og isskjæring på sjøer og vann for bruk til avkjøling av melka på gårdene er blant temaene som berører landbruket i området. Minner — ikke leksikon Det er viktig å formidle det vi husker. Kanskje husker vi feil, men det er med på å krydre historiene. Dette skal ikke være et organ som bærer preg av et leksikon eller oppslagsverk, men kun morsomme fortellinger og historier. Fra kommunalt hold har tiltaket høstet anerkjennelse. I fjor fikk vi en pen slant til drift av klubben. Gjenytelse for tirsdagsklubbmedlemmene er en tur i nærmiljøet når vårsola varmer. Da besøker vi grensefort, nedlagte boplasser, private museer eller tar en tur ut i skogen for å se på gravhauger og/eller andre kulturminner. Redaktørene, de tre historielagmedlemmene som startet klubben, syntes det er viktig med mange bilder i heftet. Vi skanner og fotograferer – alt er av interesse. ”Markerminner” er til salgs hos Ørje Bok og Papirhandel, Mosbæk, Marker Sparebank, Marker bibliotek og Marker Bo- og servicesenter, eller hos redaktørene og noen av tirsdagsklubbmedlemmene. Vi vil også i år bli å se på årets Slusefestival i Ørje i slutten av juni, der Marker Historielag har egen stand. Marker Historielag har egen hjemmeside og her ligger bl.a. innholdsfortegnelse over alle utgitte Markeminner. Solveig Falkenberg Krog er styrmedlem i Marker historielag. Lenker www.norskfolke.museum.no/no/Forskning/Norsk-etnologisk-gransking/Alleundersokelser/NEGs-Sporrelister/ www.markerhistorielag.no Krav om ekstraordinært landsmøte i Landslaget for lokalhistorie I forbindelse med at Hans Nissen slutter i stillingen som general sekretær, har styret i Landslaget i siste styremøte, 20.3.2014, tatt opp spørsmålet om lokalisering av sekretariatet og gjort vedtak om at sekretariatet skal flyttes fra Trondheim til Kulturvernets hus i Oslo. Dette var tatt opp som en hastesak, og vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer. Styret har her gått ut over sine fullmakter. Styrets oppgaver er å etterleve landsmøtevedtak, i tillegg til vanlig drift og forvaltning av organisasjonen. Denne saken har ikke grunnlag i strategi- og handlingsplanen som ble vedtatt på landsmøtet i juni 2013. En sak av så stor betydning for organi Alta historielag Balsfjord historielag Bardu historielag Beiarn historielag Beitstaden historielag Bjarkøy slekts- og historielag Byåsen historielag Båtsfjord historie- og museumslag Dyrøy historielag Egge historielag Fosen historielag Freiøya historielag Frøya historielag Gjerstad historielag Grong historielag Haltdalen historielag Harstad historielag Helgeland historielag Inderøy museums- og historielag Klæbu historielag Lenvik historielag sasjonen, både faglig og økonomisk, må utredes forsvarlig og behandles på et landsmøte før endelig vedtak kan fattes. I høringssvarene i forbindelse med organisasjonssaken som var til behandling før landsmøtet 2013, var flytting av sekretariatet fra Trondheim til Oslo ett av temaene det ble spurt om, og svarene var her klart negative. Landslagets sekretariat har ligget fast i Trondheim i 25 år og har etter det vi kjenner til, gunstige forhold både faglig, praktisk og økonomisk. Det er også kjent at ett av styremedlemmene var inhabil ved behandlingen av denne saken. Vedkommende er styreleder i Kulturvernforbundet og har her interesser som krysser LandMalvik historielag Meråker historielag Mosvik historielag Målselv historielag Nardo og Bratsberg historielag Nordreisa historielag Nord-Troms historielag Nord-Trøndelag historielag Ofoten slekts- og historielag Ogndal historielag Orkdal historielag Os historielag Ranheim Bydels Museum og Historielag Rauma historielag Romsdal sogelag Røros Museums- og historielag Salangen historielag Saltstraumen historielag Selbu og Tydal historielag Sortland historielag Steigen historielag En uttalelse fra styrets mindretall, som stiller seg bak kravet om ekstraordinært landsmøte, følger på neste side. Redaksjonen gjør oppmerksom på at den har gitt flertallet muligheten til å komme med en uttalelse i bladet, noe de har valgt ikke å benytte seg av. Det vil imidlertid være naturlig å åpne neste nummer for orienteringer og debattinnlegg i saken. slagets interesser. Habilitetsspørsmålet ble ikke tatt opp til behandling, og vararepresentant var ikke innkalt. Etter behandlingen av denne saken har mindretallet i styret, Stein Arne Fauske, Elin Myhre og Knut Sprauten, med tillegg av nestleder Aud Mikkelsen Tretvik, fått reaksjoner fra en lang rekke av medlemslagene med krav om ekstraordinært landsmøte i medhold av vedtektenes § 5. Det blir påpekt saksbehandlingsfeil og uttrykt mistillit til styrets flertall. Et ekstraordinært landsmøte bør diskutere strategi- og handlingsplan, herunder lokalisering av sekretariatet, og velge nytt styre. Så langt har følgende medlemslag krevd ekstraordinært landsmøte: Stjørdal historielag Stjørna heimbygdslag Stranda sogelag Strinda historielag Sørreisa historielag Sykkylven sogenemnd Sunnmøre historielag Sørfold historielag Sør-Trøndelag historielag Tjeldsund lokalhistorielag Troms historielag Trondhjems Historiske Foreining Tynset historielag Vanylven sogelag Vefsn museums- og lokalhistorielag Verran Historie- og museumslag Yrjar heimbygdslag Øksnes historielag Ørskog historielag Ålen historielag 41 Lokalhistorisk magasin 1/14 Historielagene Lokalhistorisk magasin 1/14 40 Landslaget for lokalhistorie Ørje sluser ved Haldenvassdragets kanalmuseum, Ørje. Foto: Siri Iversen, 2012, cc-by-sa. Kilde: Lokalhistoriewiki.no. - ikke leder argumentene opp til vurdering, og de ble derfor heller ikke tatt til følge. Videre ble det ikke lagt fram tall for hva en flytting og ny leieavtale vil koste. Det ble påpekt fra mindretallet at uten et begrunnet tallmateriale kan ikke en slik avgjørelse tas. Det må foreligge kostnadsoverslag for saker som innebærer store endringer. Innsigelsene ble ikke tatt opp til vurdering og ble ikke tatt til følge. Under behandling av denne saken i styremøtet var Jørg Eirik Waula inhabil. Som styreleder i Kulturvernforbundet har han klare interesser i saken. Vara skulle derfor ha møtt i hans sted. Vedtaket er derfor ugyldig også av habilitetsgrunner. I god tid før styremøtet var det flere i styret som påpekte at vara måtte innkalles, uten at det ble tatt til følge. Styret har utvist slett organisasjonshåndverk i denne saken, og vedtaket må betraktes som ugyldig. Mindretallet beklager sterkt overfor de tilsatte hva de blir utsatt for i denne situasjonen. Leder har ikke tatt denne saken opp til grundig drøfting med de ansatte. Vedtaket gjør at de tilsatte føler seg overkjørt og er svært provosert over den mangel på respekt dette vedtaket viser overfor det arbeidet sekretariatet gjør med under to stillinger til disposisjon. Utspillet om flytting av Landslagets sekretariat har ført til sløsing av tid og ressurser, både for medlemslagene, styret og sekretariatet. Mindretallet i styret beklager sterkt at dette har skjedd til ulempe for alle parter. Landslagets sekretariat har ligget fast i Trondheim i 25 år og har gode og prismessig veldig gunstige leievilkår. Like viktig er tilknytningen til et fagmiljø, ved et institutt som har lokalhistorie som et nasjonalt ansvarsområde og med et særskilt professorat på feltet. Denne koblingen mellom det frivillige og det faglige er kjennetegnet ved norsk lokalhistorie, og er mye av forklaringa på at norsk lokalhistorie står så sterkt og har så høg status. Uansett hvor sekretariatet til Landslaget for lokalhistorie skulle bli plassert i framtida, er tilknytning til et fagmiljø viktig. Styret i Landslaget for lokalhistorie består av representanter fra ulike deler av landet. Bakgrunnen for dette er at man lettere skal ha mulighet til å fremme lokale og regionale saker via "sin" styrerepresentant. Elin Myhre, styremedlem for Nordland, Troms og Finnmark. Stein Arne Fauske, vararepresentant for Møre og Romsdal, Sør- og Nord Trøndelag. Knut Sprauten, Norsk lokalhistorisk institutt. Har du spørsmål eller saker du gjerne vil diskutere med styremedlemmet fra din region, er det bare å ta kontakt på telefon eller via e-post! Sekretariatet er selvfølgelig også tilgjengelig på tlf. 73 59 63 95 eller e-post: hans.nissen@ ntnu.no. Heimen — nytt nummer, nytt forlag nakka rykte om at Sergel var spion, men var han det? Det har også vore Lo kal og reg ion al his tor divergensar mellom ie 1/20 14 den mobile reindrifta og det stadbundne jordbruket dei siste . Georges Midré har sett på denne konflikten mellom samar og bumenn i øyane i Nord-Troms i 1860åra. Vi får mellom anna svar på korleis norske styresmakter stilte seg til desse konfliktane. Heilt til slutt tar Baard H. Borge oss med til Sør-Varanger under den tyske okkupasjonen. Han har sett nærmare på den norsk-tyske kontakten der, med utgangspunkt i påstandar om at den var med Universitetsforlaget. Frå redaksjonen ............. .................................................... .................................................... ... s. 1 Artikler Karl Martin Richardsen: «Rovdyrenes Ødelæggelse» .................................................... Astor Furseth: Bjørn og ...... s. 3 ulv som dødsårsak i norske kyrkjebøker .......................... Ketil Knutsen: Lokalhistorie ............ s. 22 og demokratisk kompetanse. En analyse av læreplaner i samfunnsfag og historie .................................................... Elena Glavatskaya og Gunnar ......... s. 38 Thorvaldsen: Sergej Sergel i Finnmark – en reisebeskrivelse fra 1907 .................................................... .................................................. Georges Midré: Samer og bumenn. Striden om reindrift s. 49 og jordbruk på øyene i Nord-Troms i 1860-år ene ....................................... ................................................... Baard Herman Borge: Krigsba s. 66 rna i Sør-Varanger: Et vitnesby norsk-tysk kontakt ............. rd om utstrakt .................................................... ................................................... s. 82 Bokmelding Gunnar Bjørklund (forfatte r) og Alvin Jensvold (illustra sjoner): Salangsverket. Et nordnor sk industrieventyr. Anmeld t av Espen Andresen ............. ....... s. 92 Abstracts in English ............. .................................................... ................................................ s. 94 Bind 51 Innhold 1/2014 eies av Landslaget for lokalhis torie og utgis i samarbeid Returadresse: Universitetsforlaget Postboks 508 Sentrum NO-0105 Oslo heimen Første artikkel handlar om bakgrunnen for dei konfliktane vi ser i dag knytt til rovdyrforvaltning. Karl Martin Richardsen har skrive ein artikkel med basis i sitt mastergradsarbeid om ”Lov om utrydding av rovdyr(…)” frå 1845. Lova vart starten Heimen på ei systematisk utrydding av rovdyr i landet. Richardsen blir så følgt opp av Astor Furseth, som sjølv har leita i kyrkjebøker for å sjå om rovdyra utgjorde eit reelt trugsmål for folk. Det kan det synest som om dei gjorde. I jubileumsåret for Grunnlova av 1814 er det også viktig å reflektere kring tema som demokratisk kompetanse. I skoleverket har det vore flagga som noko av det viktigaste bidraget norsk skole har vore gode på. Ketil Knutsen har sett nærmare på korleis ein brukar lokalhistorie i fagplanane. Bidrar dei til å styrke den demokratiske kompetansen gjennom bruk av lokalhistorie, slik dei proklamerer? I år kan det vere nyttig å sjå på korleis vi blir opplevd som folk og nasjon av andre. Det har Gunnar Thorvaldsen og Elena Glavatskaya gjort gjennom artikkelen om etnografen Sergej Sergel (1883–1955). Frå våren 1907 til februar 1908 reiste han på ei studiereise i Norden for å observere og komplettere den samiske samlinga ved det Russiske etnografiske museet i St Petersburg. Under ekspedisjonen gikk det hard- Kr 110,– Returuke: 28 Heimen betre enn ”gode nordmenn” sette pris på. Borge har ambisjonar om å forklare korfor. Ut over det har vi også fått plass til ei bokmelding om eit stykke industrihistorie. Heimen blir frå nr. 1/14 også publisert digitalt. Dei som har tilgang på den elektroniske publiseringskanalen Idunn finn bladet der. Heimen er no del av Nordisk tidsskriftsdatabase, og med Universitetsforlaget på forlagssida, går profesjonaliseringa inn i ein ny fase, som vi vonar lesarane også vil merke. Nye abonnentar kan ta kontakt med Edith Dombek hos Universitetsforlaget: [email protected]. Abonnementsprisen blir kr 425,- for privatabonnement og kr 320,- for studentar. Laussal: kr 110,-. Heimen vil også bli å finne i nokre Narvesenkioskar. Leder: Beint Foss Mob. 90850274 [email protected] Valgområde: Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder Nestleder: Aud Mikkelsen Tretvik Tlf. 73937472 [email protected] Valgområde: Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, NordTrøndelag Styremedlem: Harald Hvattum Tlf. 61334261 [email protected] Valgområde: Hedmark, Oppland, Buskerud Styremedlem: Marit Sofie Egeberg Krog Mob. 93238990 [email protected] Valgområde: Østfold, Oslo, Akershus Styremedlem: Elin Myhre Mob. 92857294 [email protected] Valgområde: Nordland, Troms, Finnmark Styremedlem: Jørg Eirik Waula Mob. 934 99 272 [email protected] Valgområde: Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane Styremedlem: Knut Sprauten Tlf. 22925139 [email protected] NLI sin representant 43 Lokalhistorisk magasin 1/14 Styret gjorde 20. mars 2014 vedtak om umiddelbart å starte forberedelse av flytting av Landslagets sekretariat fra Trondheim til Kulturvernets hus i Oslo. Vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer. Mindretallet mener at styret her har trådt ut over sine fullmakter. På forhånd, både i skriftlig og muntlig form, har mindretallet påpekt at flytting av sekretariatet er en landsmøtesak og derfor må forankres i organisasjonen. Saken har ikke grunnlag i organisasjonens strategi- og handlingsplan som ble vedtatt på landsmøtet i juni 2013. Spørsmålet om lokalisering av sekretariatet var med i organisasjonssaken som var på høring i laga før landsmøtet i fjor. Høringssvarene var klart negative på dette punktet, og det ble derfor tatt ut av strategi- og handlingsplanen. Selv om disse argumentene ble framført både skriftlig og muntlig før møtet, tok Styret i Landslaget for lokalhistorie Landslaget for lokalhistorie Uttalelse fra de tre styremedlemmene som stemte imot flytting INTERPRESS NORGE Lokalhistorisk magasin 1/14 Landslaget for lokalhistorie 42 B • • Gards- og slektshistorie • Bygdehistorie • Byhistorie • Regionhistorie • Arbok • Arsskrift Nytt bokprosjekt under utarbeidelse? Forfatteren borgerne kunne heller ikke glemm som likevel uselvis selv risiker te å komm e de norske k hjalp rater. Han e i fengse både ham l, men skrev om med mange dem, og selv og hans kameopprett av dem. utvikle holdt vennsk vennskapet Han arbeid ap et også mellom sitt eget og kulturelle forbin med å land mange av de overle og Norge. Både delser for “sitt vende fangen han og andre fedrela e kalte nd”. Norge Han var en slavisk-norskav initiativtaker ne til å danne Jugoi dette samba Samband og var i åtte ndet. Han en felles var ansvar år nestleder utgive lig redakt og var person lse av monog rafien Jugosl ør for lig med et eksem på avia-Norge, å overre plar av kke kong denne boken Olav V For sitt . fortjenestfull skapet og de kulture e arbeid med å utvikle og Norge lle bånde ble ne mellom vennSankt Olavs han utnevn Jugosl t til ridder orden. av 1. klasse avia Beisfjordtrag i edien er historie. Det er samtidet bidrag til ståelse ig et bidrag Norges og Narvik av det som s til vår felles under den skjedde i Norge 2. verden og i Jugosl forskrig. avia Ljubo Mlađe alle leirene nović utga også i 1991 et i Norge under tittelen der det var fanger samleverk om jugoslaviske Kodenavn fra krigsveteranfViking med støtteJugoslavia 754 sider fra Det orbun og har en norske rekke dokumdet. VerketTore arkiver er på om enter fra det var tyskesvik jugoslaviskelivet i de tyske leirene Gjel og i Norge d i fanger. Ljubo Mlađe der stan mot novć bosatt sivilehan døde i 1993. e seg i Drøba organiom den Han er også gravla k i 1992, der ller om handler gt i Drøba r. Selv Den forte k. onen. pmetode • 5172 Omslag 21 x 28_Layout 1,8 cm bilde.no 93 9 7882 tavog www.boks -10-1 206101 B6B Bokstav og Bilde Fortsett er på neste SEIM Rjukan tyr en rne ev modeGr an vin . - et e i fram vokste Stø lan Rjukan hvordan Rjukan Torbjørn Seim: tyr en rne ev I GRANVIN 752-8-8 de - et mo dler om boka han r deler. Denne beskrive år av to adli og Den best utgitt Kjeldst Sverre tidligere vet av Den er del er skre til 1940-tallet. Første sten fram linjer framvek trekker n bok. adli og som ege t Kjeldst Knu vet av del er skre Andre har idag. orie og fram til kans hist n om g i Rju orie ørin innf av hist en god i Norge. opptatt unnene som er Boka gir e for alle og industrisamf interess en lisering industria STØLANE Bilde v og Boksta -06-4 -93206 ISBN 978-82 93 9 7882 gbilde B&B 206064 okstavo www.b LV V TORAL ell. Olav Solhj rive av Kåre stert mot. har prote ose han institu- liv, nedsk Slik vart live sitt eige fortel om ein diagn på ei rekke dlast diagnose, eberg (65) og sjokk psykiatrisk , sprøyter den kan ikkje behanhjelpt Toralv Svart tidleg ein er rømt frå piller men kunne ha natur”, Toralv fekk gong kuren som også 12 dommeleg og Bokstav t mitt tid er den Så har han ein ”eien rg til rett har han og omso sjonar. Vel av . Rett hjelp ne og litt med piller lettare liv. ngdal. Daga ein flokk eit Gol i Halli Der har han Toralv til hus på t som um. er mein i foreldras fots i Gol sentr te. Boka Toralv åleine sykkel og til hjå priva Nå bur ningar og innhald. r han på forret i , bruka dagane nettene nstasjonar han med å gi dikt og er r på bensi trøyst i av venne som hjelp motet finn han alle dei til Ofte halde . å ein takk og bøker fører for , tidsskrift ge kampen han ngar: dagle dagleg aviser nde erfari tolka den Toralv les andre har kanskje gjort likna e ordtak der Aasen hadd oppe. Ivar aa hava. er godt kava, Tolugt Mod men fær du Strau saa god. Tidt mot Rett er nog høyra, um din og du sjaa Ymist fær Øyra; i Syn og . som er ilt tolugt Mod alt med tak det Sjekk selv pa: [email protected] V TORAL TORA t mitt Slik vart live LADE DET G Toralv -9 3206-01 ISBN 978-82-9 Svarteb DD VANVI e erg • Kår jell Olav Solh B&B 9 78829 3 20601 9 Bilde Eller ring: Arne Kjeldstadli, tlf: 41 31 77 22 Historien om Viul Hovedg ård og industr Boken forteller ien i Randse om mennes lva er lang og kene som levde interessant. plassene under og arbeidet gården. Et samfun på Viul Hovedg hundre år. Om n som ble bygget ård og mennene som opp og var levende så mulighetene fabrikkene. i flere elven og fossene De ga arbeid og inntekt til ga til å bygge å produsere kvinner og menn tremasse. Boken som arbeide omhandler AS Randsfjord t med starten på AS Træmasse & Viul Træslib Papirfabrik, Salget av åtte eri og samt nedlegg kraftstasjoner elsen av begge. i Randselva blir også beskrev i 1991 og spillet et. rundt salget Grete Borgersrud, Hønefoss, forfatter: “Samarbeidet med Bokstav og Bilde om boken ‘’Viul. Industri og samfunn. Viul • Indu stri og samfunn Beste pris? -93206 9 7882 93 Ljubo Mlađe nović ble Han var født i Užice selv fange i leiren i Norge i Beisfjo under k Botn, Pothus rd. Han overle vde k og Polarsi rkelen. Da krigen brøt ut, skolen. var han Han elev i 4. k lærer, men skulle bare gå krigen avbrøt ett år til fø til fange skolegangen som partisa han kom tilbake til n og sendt til Nor videre skoleg sitt hjemla annet arbeid ang, hadde han nd, Jugo forskje et han llig var redakt som journa ør list i me ulike forlag. i Radio Beogra d. Senere arb Han kunne det som i disse årene ikke skjedde glemme i leirene med hans både med Nor venner. å samle ham s Straks dokumentasjo etter krigen kamerater, begyn n og skrive om Han skrev deres kamp og hvordan sine k om det de bukk og tidsskr og om sine ifter og holdt innleggnorske venner symposier. på vitensk ape Som pensjo oppgaven nist tok han fatt på den som Institu omfattend Beograd hadde satt tt for moderne de jugosla historie i i viske fangengang: å utrede vitenskapel Som en del av dette es liv og kamp ment etter i leirene arbeidet i grunn for dokument, blant samlet han inn N dok denne boken annet de som ligger . ilde Bokstav&B Trykk i skandinaviske og baltiske kvalitetstrykkerier Lokal prosjektledelse i Baltikum • Et rysten de doku ment fra tysk fan geleir i Norge 19 en 42 .no TORBJØRN ISBN 978-82-998 . De g ić 206057 ,!7II2J9-ihfcii! BRA PA BOK ađenov ISBN 978-82 1 10:45 Side 1 20.06.13 bokstavogbilde.no ISBN 978-82 bokstav ogbilde , polarf etning var geolog både etterr i juni 1943, or 2006), leder iteen (KK) VIK (1916-en pioner innenf nskom ampen. Som GJELS TORE Han var i Koordinasjo gregjerandsk mann. stands krigsn mot Quislin kom med sivil side i motst aviser på m til tysk l i kampe legale le organ var han sentra norsk ungdo gjenværende sere kap av fire det sentra å mobili han en sekretariat i den egens e1944 var for KKs dens forsøk på Høsten møtte han jevnlig som Hjemm ingen og på Østfronten. 1945 formalisert es sekretariat. Våren var blitt ledels tjeneste av KK. var også som da s var dennenstitutt. Han medlemmer get i det i praksi m. sutval Polari museu i arbeid da en av to som ved Norsk efront ør var år direkt av Norges Hjemm e, og han Ledels han i over 20 og drift frontens var ferdigstilling gging, Etter krigen l i planle sentra -93206-05-7 står slik dei sto og stølshus som med ein finna sel ikkje hatt tilsyn og framleis kan serleg på dei. Har ein r som ikkje var 60 stølar i Granvin,år sidan. Men det minkar på grunnmura Det er kring ei nyare i drift for 70-80 det andre og. Ofte sto dei omvølte og tilpassa har då stølane var med står, har vorte og stølsvegar snøgt nedover av dei som framleis plass. Nye skogstaket går det me oss til heller. Dei fleste har fått ein mykje breiare vinter. Og framleis gled forseggjorde og og rekreasjon både sommar eller ruskever. tid, der fritidsbrukdet lettare å ta seg fram – det er godver kome til og gjort finna husly og varme anten og sauer på og att både kyr å koma til støls alle gardar, var det framleis åra mest på sauer 1950–60 slutt i Men var også på fjellbeite. stølsdrifta tok fekk gå fritt i fjellet. Det vart han sleppt og Då den vanlege skapte lett vart avgjeldna var i bruk i onna, budeiene. Dei gardane. Kyrne lite omtykt av Når hesten ikkje var hest. salt, også beita. og nytta ut stølen og krov mange hadde som kom på om sommaren flokkar av hestar Men alle dyra gjekk i fjellet har store flokkar. . dei som har sauer gjeld det storfe. uro i buskapane har storfe, og høve i bygda som i fjellet, i alle mellom gardane du møter eit beitande dyr No er det langt leita lenge før I dag lyt du kanskjeligg unytta og gror til. r Store beitevidde Vi har lang erfaring med bokproduksjoner nten Hjemmefro Ljubo Ml BEISFJO TRAGED RD IEN n • Typografi, design, bildearbeid • Trykk og innbinding N FRONTE HJEMME okkupasj ering av kam noe ønske om under hatt og vurd Norge den viten ikke har ledelse sier han han som , noe som sering, følger Gjelsvik riker, metoder om Tore basesom histo vitenskapelige g preg. Han men erdi å skrive han var, årene, og trov nn de fem skapsma minst n et solid gjennom og ikke stillinge bøker nde erfaring gir frem lede ver, egen arki ens på mefront omnomgått rer seg av Hjem de fleste vedk sagt gjen lemmer har selv unkt for med med dette tidsp e. snakket , komsom på åend deltaker meorganer, e i beste velg sentral Hjem levd runn som isjon, gjør mende egen bakg nnens pres ie. sma dshistor Gjelsvik vitenskap k motstan binert med klassiker i nors en til og motorsker fronten og il- BEISFJO RDTRAG EDIEN < nte Hjemmefro Ring 41 31 77 22: gratis veiledning om teknisk prod. Vi tilbyr: Beisfjor dtra gedien en dokum Narvik i entarisk skildr 1942. ing av «serb erleiren» 24. juni utenfor 1942 la i Narvik. det tyske med slag Ni hundre jugos lasteskipet «Kerk laviske fange og spark plein» . r ble dreve til kai De var i alle alder t i land aldre, og e: gutte eldre på over r på 14-15 «Konsentra sjonsleir 60 år. Beste år, menn i sin beste I, Narvik-Beis mmelsesst Fire måne edet var fjord». natt ble der senere var brakkene.287 mann massa 749 av dem døde . På en enest fjell, der De overlevendekrert – skutt k eller e sykdo blelsvi brent m, sult, e Gje satt daglige mishandling til veiarbeid inne i dødsfall. Tor og kulde på BjørnLjubo Mlađ førte til enovi redslene ć var journ alist og en beret i en tysk fange gjennomlev leir i Norge fra Jugos ning om en av . Beisfjordtrade selv de lavia. Et gedien er grufullt verste tyske leiren dokument fra krigste med fanger idens Norge . Ljubo Mla đenović • Jan Kåre Moan f. 1947. Tidligere utgive “Måneskinn lser: på skrotloftet”. (Diktsamling “Stasjonsryss2004) og “lignende kornsorter”. (2011) Denne gang en har Jan påkaller K både holdet mello smilet og ette ytterlighe m det som tilsy ter skjemt og – løssluppen alvor er anskuelse på r. Det trivie inge veielsen, lle tvert i mot. står replikken med snert Ved å sjonen til i, sine medm tar en p mennesk ennesker. er, og reflek bygdedyr, sjoner run undervisn Boka følge ing r forfatteren og alde til studier på sin fer i Oslo og tilbake til et heimdistr opphold iktet. Grete Borger srud og Jon-Ot to Aarnæs Viul Industri og samfunn Fra 1646 til Folketellingene fra 1865 og fremover forteller forskjellige husene og plassen hvem som bodde og hvilket yrke i de er hentet fra de hadde. Bildene arkiver, museer og private fotoalbu i boken m. bokstavogbilde .no 2013 Viul Hovedgå rd 1646 - 2013’’ var meget tilfredsstillende. Resultatet en tiltalende bok som har høstet mye ros for god layout.“ ISBN 978-82-93206- 09-5 9 788293 206095 B&B Kåre Olav Solhjell, lokalhistorisk forfatter, Hallingdal: “Bokstav og Bilde er ei ung bedrift med lang erfaring som AS Viul Træslibe ri AS Randsfjo rd Træmasse & Papirfabrik leverer raskt og rimeleg kvalitetsarbeid i alle ledd av ein lang prosess frå trykkeklart manus til ferdig bok.” www.bygdeboken.no Vi takker historielagene for samarbeid i 2012/2013 Bardu historielag Beiarn historielag Hardanger historielag Hol historielag Høyanger historielag Meløy historielag Mosvik historielag Oppdal historielag Røyken historielag Rygge historielag Samnanger historielag Sogn Kultur og historielag Sømna historielag Tjøme historielag Velfjord historielag Bøker og hefter - trykk og innbinding mykbind og stivbind Bokstav og Bilde as, Skabos gt 15, 3040 Drammen. Osloavdeling: Bygdoy alle 21, 0262 Oslo Returadresse: Landslaget for lokalhistorie Institutt for historie og klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim Interface Media as Ensjøvn 8 0655 Oslo Telefon 22 09 75 70 [email protected] www.interfacemedia.no Prøv oss du også! klaff.
© Copyright 2024