EGDE nr 2 - 2010 - Agder Historielag

Nr. 2 - 2010 - 34. årgang
egde
●
●
●
●
Vellukka temamøte ....................................... 18 – 21
Nytt barnevandrarprosjekt i AH .............. 22 – 27
20-årsjubileum for Torridal Historielag 40 – 41
30-årsjubileum for Holum Historielag .. 47 – 48
Re f er a t m . m . f r å T e l e m a r k s t u r e n ; s i d e 7 - 1 1
egde
Opplag: 1200
Besøksadresse:
Gyldenløves gate 11, 3. høgda
Kristiansand
Postadresse:
Postboks 136, 4662 Kr.sand
Telefon: 97 06 44 85
E-post:
[email protected]
Heimeside:
www.agderhistorielag.no
Ansvarleg redaktør:
Borghild Løver
Tlf. 97 06 44 85
Stoffet til Egde
er levert av:
Beint Foss
Per Reidar Christiansen
Ivar Haugen
Leiv Torstveit
Randi Lohndal Frestad
Paul Sveinall
Åse Buli Egerhei
Harald Odd Steen
Osmund V. Eikeland
Hilda Helene Neset
Liv Kirsten Rølland
Olaf Moen
Anne Austad
Solveig Lima
Ådne Fardal Klev
Bjørn Slettan
Borghild Løver
Grafisk tilretteleggjing
og produksjon:
GRAFISK PARTNER
Henrik Wergelands gt. 50B
Pb. 384, 4664 Kristiansand
Tlf. 38 02 19 12
E-brev: [email protected]
Framsidebilete:
Frå turen på Telemarkskanalen
som Agder Historielag
hadde i august.
Foto: IVAR HAUGEN
2
Lederen har
ordet
Permanent løsning på
kontorspørsmålet
Da Johnny Haugen blei avløst av
Borghild Løver som sekretær for Agder
Historielag for noen år siden, var det
ikke lenger aktuelt for laget å ha kontor
hos Stiftelsen Arkivet på Vestervegen.
Kontoret på Arkivet var knytta til
Johnny, som var stipendiat der på den
tida. Heldigvis oppsto det ingen krise,
for også Borghild hadde andre jobber
enn i Agder Historielag. Hun var nemlig
- og er fortsatt - også skrivar for
Noregs Mållag i Agder. Dermed kunne
vi inngå en avtale med mållaget, som
holder til midt i Kristiansand sentrum,
om kontorplass og møterom der. Dette
er en ordning som har fungert fint i
flere år nå.
Men vi var på utkikk etter en mer permanent løsning på
kontorspørsmålet, og flere alternativer blei undersøkt.
Så dukka plutselig Bentsens hus i Posebyen i Kristiansand opp som en interessant mulighet. Vest Agder
Fylkesmuseum, som hadde disponert stedet i noen år,
ønska å avslutte sitt
engasjement, og
Kristiansand kommune,
som eier huset, var på
utkikk etter nye bruksmuligheter. Samtidig
hadde kommunen bevilga en større sum til restaurering. Etter litt fram
og tilbake blei det etablert ei brukergruppe
som inngikk en foreløpig avtale med Kristiansand kommune, som på
sin side satte i gang
arbeidet med å sette
huset i stand. Men det
gikk seint og årene gikk.
Og mange av oss hadde nok håpt at Agder
Historielag for lenge siden skulle vært godt
etablert med kontor, møterom og samling av
lokalhistorisk litteratur i Bentsens Hus. Men
det skulle gå både vinter og vår og mer til før
kommunens restaurering av bygget var ferdig.
Ja, det begynner faktisk å bli flere år siden at
dette prosjektet første gang blei omtalt her i
Egde. Men nå begynner tingene å falle litt
mer på plass. For 18. november i år holdt
Agder Historielag for aller første gang styremøte i Bentsens Hus.
Ennå er det hele litt uferdig og kontormøbler mangler, men de to rommene som Agder
Historielag skal disponere, er praktisk talt ferdig oppussa. Og resultatet er veldig bra. I
skrivende stund har vi også fått bekrefta at vi
trolig kan få diverse kontormøbler fra Agder
Energi, som akkurat har flytta til nye lokaler.
Forhåpentligvis kan vi holde offisiell åpning
utpå vårparten en gang. Og navnet vil trolig
bli « Agder Lokalhistoriske Senter».
Med ønske om en flott, historisk vinter.
Skrivaren har ordet
Beint Foss
Gode sogeinteresserte!
Det er ei travel tid me har no!
Fyrst av alt, tusen takk for alle
årsskrift lokallaga sender inn til
oss! Me tykkjer det er utruleg
moro å presentere ein ørliten
smak av dei her i bladet i form
av bokmeldingar. Så må de ikkje
fortvile om ikkje bokmeldinga
frå nett dykkar årsskrift ikkje
kjem i fyrste nummer – så tjukt
som bladet EGDE no har vorte,
er det naudsynt å fordele bokmeldingane nokolunde jamt.
For dette nummeret, så har me ikkje teke med
dei årsskrifta/bøkene som er komen inn til oss
etter byrjinga av oktober. Dette fordi bokmeldarane sjølvsagt må ha ei viss tid til å lese og
skrive. Er de i tvil om boka er komen fram, så
kan de gjerne sende ein førespurnad på e-post
[email protected].
Så er Bentsens hus endeleg i ferd med å
verte sjarmerande, moderat oppussa. Agder
Historielag har ikkje hatt høve til å køyre dugnad på dette arbeidet, slik som dei andre samarbeidspartnarane/laga no gjer, men har knytt
til seg ein handverkar som har gjort jobben.
Dette er han no ferdig med, og me er særs
nøgde med resultatet. No står det att å finne
høvelege kontormøblar, installere breiband
osb. før me kan byrje å bruke det som kontor.
Det er ikkje
realistisk å
flytte inn før
over nyår, og
då som no vil
det vere naudsynt for den
som vil kome
på gjesting/sjå
huset å avtale
dette på førehand. Du er
alltid velkomen til å sende
e-post – eller
til å ta ein telefon til 97 06 44 85 – men eg sit av og til i
møte, og kan ikkje alltid ta telefonen – men
då ringjer eg stort sett opp att same dagen.
Hugs òg å ta ein kik på heimesida vår med
jamne mellomrom, www.agderhistorielag.no,
der kan du finne så ymse! Skulle du mellom
anna ha rota bort eit EGDE i løpet av dei siste
to åra, så kan du finne det att der! Og så ligg
registeret for alle årsskrifta frå 1914 og fram
til i dag der – det kan vere greitt å vite om du
skulle ynskje å finne ut kva for årsskrift ein
aktuell artikkel er i…
Med ynske om ei god, historisk jul!
Borghild Løver
3
Bentsens hus
Råteskader på veggen
under vindauget.
Glimt frå oppussinga
Endeleg er Bentsens hus i ferd med å verte ferdig oppussa:
Kjøkenet, badet og dei to romma til venstre for innganga er no
klåre til å brukast, sjølv om det under prosessen kom fram
både råte under vindauget og husbukkete tømmer. Stor takk til
Egil Bøhn, vår gode mann i oppussingsarbeidet.
Frå inngangspartiet.
Egil Bøhn har pussa opp skrivarstova
til Agder Historielag.
Lyse, trivelege fargar i
Bentsens hus.
Frå kjøkenet.
4
Etterlysning:
Gårdsarkiv og eldre kildemateriale på avveie!
Som mange sikkert er klar over, må slektsforskere og historikere som jobber med senmiddelalder frem til midten av 1600-tallet ta til
takke med et fattigere og mer ensidig kildemateriale enn det en har til rådighet for yngre
perioder. Kildene det er snakk om for den
eldre perioden er i hovedsak trykte og utrykte
dokumenter, såkalte diplomer, samt lov- og
regnskapsmateriale.
Kildematerialet en har til disposisjon i dag
utgjør bare brøkdeler av det som en gang har
vært produsert. Det sier seg selv at det er viktig å ta godt vare på det som ennå er bevart.
Dette kan nok både arkiver, brukere og eiere
av kildematerialet være enige om.
Undertegnedes erfaring viser imidlertid at
ønsker og praksis ikke alltid lar seg forene.
Flere arkiv har tidligere hatt en altfor slapp
utlånspraksis.
Skrekkeksempelet er det Riksarkivet selv
som står for. En større samling verdifulle 141500-tallskilder ble for noen tiår siden lånt ut
til en bygdebokforfatter på Østlandet og gikk
deretter i glemmeboken.
Mange år senere tok heldigvis forfatterens
enke affære og troppet uanmeldt opp på
Riksarkivet med materialet, som for anledningen var dyttet ned i noen plastposer.
Kildene hadde neppe blitt reddet dersom enka
ikke hadde forstått rekkevidden av materialet.
Selv om det heldigvis er bevart et nokså
omfattende kildemateriale fra agderfylkene, i
alle fall fra 1500-tallet og utover, kunne også
denne landsdelen ha hatt flere kilder å rutte
med om bare bevaringspraksisen hadde vært
bedre. Riksarkivet må nok ta litt av skylden på
sin kappe.
Da gamle dokumenter for 100-150 år siden
ble sendt dit på innlån, sikret en seg ikke fullverdige avskrifter av hele materialet.
Dokumenter som ikke var aktuelle for
publisering i kildeserien Diplomatarium
Norvegicum (DN) ble dessverre bare kortfat-
tet registrert. Deretter var det tydeligvis praksis å sende materialet tilbake til de respektive
eiere. Problemet i dag er at noen av disse kildene synes å ha gått tapt. De er i alle fall
nokså vanskelige å oppspore i våre dager.
Et eksempel er et langt fra ubetydelig
gårdsarkiv fra Haddeland i Holum, som jeg i
samarbeid med Arkivverket og privatpersoner
har forsøkt å spore opp. Riktignok er hele 22
av dokumentene fra Haddeland trykt i DN,
slik at innholdet er bevart for ettertiden, men
når tidsspennet her er fra 1369 til 1565, er det
sannsynlig at gårdsarkivet har vært langt større. Antageligvis kan det ha inneholdt flere
titalls yngre dokumenter.
Et annet gårdsarkiv som muligens er tapt
er et fra Roland i Sør-Audnedal, som for nærmere ett århundre siden var innlånt til
Riksarkivet. Der ble det utarbeidet kortfattede
register av samlingens
18 dokumenter før Riksarkivet sendte
materialet i retur, uten å ha laget fullverdige
avskrifter.
Dette er ikke noe forsøk på en fullstendig
kartlegging av gamle kilder på avveie, det jeg
er ute etter er å bidra til økt oppmerksomhet
rundt bevaringsproblematikken. Så kjære
leser, kanskje du eller noen du kjenner kan
hjelpe til med å redde slike vitnesbyrd om fortiden?
Kjenner du til skjulte skatter i form av
enkeltstående dokumenter eller samlinger?
Nøl ikke med å ta kontakt med undertegnede,
historielaget eller arkivar Oddleif Lian ved
Statsarkivet i Kristiansand (tlf 38 14 55 00).
Merk at ingen avleveringsplikt truer eierretten. I våre dager kan materialet enkelt fotograferes og deretter distribueres digitalt til
kompetente brukere. Tenk etter hvor mye mer
stas det er å løfte kildene ned fra historiens
mørkeloft og ut i lyset til de mange interesserte!
Per Reidar Christiansen
[email protected]
5
Telemarkstur med
Agder Historielag
Ein ordentleg triveleg Telemarkstur vart skipa til av turnemnda ved Olav Arne Kleveland
i midten av august – og det er
ikkje anna ord for heile helga
enn totalt vellukka. Gratulerer
med vel gjennomført tur!
Torsdag den 12. august 2010 kom med solskin
og fint ver då me møttest ved anlegget til
Risdal Touring på Evjemoen for å vere med
på tur med Agder Historielag til Telemark.
Bussen starta klokka 9 og ferda gjekk oppover
Setesdalen og over Skafså til Grimdalstunet.
Detta er heimen til den kjende bilethoggaren
Anne Grimdalen. Her fekk me ei omvising,
fyrst ute på vollen så inne i den gamle stova,
før me gjekk inn i galleriet og såg på skulpturane som er utstilt der.
Grimdalstunet var fyrste stoppestad.
Frå Grimdalstunet gjekk ferda til Åmdals
Verk gruvemuseum. Dette er bygd opp rundt
kopparverkets historie, som strekk seg frå
1540 til 1945. Her vart me fortald historia til
verket frå start til slutt før me iførde oss hjelm
og blei med på ei omvising inne i gruva. Og
hjelmen var nyttig, for det var særs lågt under
taket. Då alle var samla i bussen igjen, køyrde
me ned til Dalen Hotell og hadde dagens
lunsj. Under lunsjen fortalde direktøren oss
historia til hotellet og Telemarkskanalen.
Gode og mette drog me frå hotellet og
oppover i høgda igjen, forbi heimen til Ruisystrene og opp til Eidsborg Stavkyrkje, der
me vart møtt av ein omvisar som tok oss med
inn i den gamle stavkyrkja. Neste stopp var i
Morgedal, rekna som skisporten si vogge, og
FRAMHALD NESTE SIDE
Lunsj på Dalen Hotell.
skimuséet der. Her såg me skigåing frå dei
tidlegaste tider via Sondre Nordheim og fram
til i dag. Frå muséet fòr me til Morgedal
hotell, der me skulle overnatte i to netter. Etter
å ha sjekka inn på hotellet, gjorde me oss klar
til middag med etterfølgjande hyggeleg samvær resten av kvelden.
Andre dagen starta me med ein tidleg frukost før me sette oss i bussen for å køyre til
Frå skimuséet i Morgedal.
8
Seljord, der me stoppa ved Seljord kyrkje og
Landstad- monumentet som er lagd av Anne
Grimdalen. Her ligg også «Sterke Nils»-steinen som veg 570 kilo. Ein lokal historikar fortalde om kyrkja, som er ei steinkyrkje bygd i
romansk stil på midten av 1100-talet og vigd
til St Olav. Vêret var veldig dårleg denne morgonen, med mykje regn, så me sat bare i bussen medan han fortalde om kyrkjene her. Det
hadde tidlegare vore to kyrkjer her. Den andre kyrkja
blei kalla Taralds kyrkja.
Etter å ha teke farvel
med Seljord køyrde me
gjennom Flatdal og til
Nutheim der me hadde ein
liten stopp, før me køyrde
via Sauland og Tuddal til
Rjukan. Her skulle me reise
med ein godt ivareteken
løyndom, nemleg
Gaustabanen. Den blei bygd
som eit militært anlegg i
1959, og prisen var 1 million dollar. Fyrst køyrde me
om lag 890 meter innover i
Vinjestova der Aasmund Olavsson Vinje blei fødd.
fjellet før me gjekk over i ein pendelbane,
som tok oss opp ei skråsjakt til 1800 m.o.h.
Derfrå var det utgang til Tuddalstippen som
ligg rett under Gaustatoppen Turisthytte. Men
for eit vêr det var! Tjukk tåke med kraftig
vind og regn gjorde at ein ikkje kunne opphalde seg der ute. Så gjekk turen om Rjukan sentrum til Rauland og Akademiet, der me fekk
servert kultur og lunsj. Frå Rauland gjekk
Gaustabana.
turen til Arabygdi og til husmannsplassen
Myllarheimen, der felespelaren Torgeir
Augundson, betre kjent som Myllarguten,
levde dei siste åra av livet sitt. Me køyrde
vidare gjennom Urdbøuri, som det er knytt
mange segner til, forbi Edland og til Vinje,
der me besøkte Vinjestova, barndomsheimen
til Åsmund Olavsson Vinje. I år er det 150 år
sidan Ferdaminne blei utgjeven, så det passa
med ei markering her. Nå gjekk turen rett tilbake til hotellet.
Tredje dagen sjekka me ut frå hotellet og
køyrde til Spjodsodd i Kviteseid, der me
gjekk om bord i kanalbåten Henrik Ibsen.
Vêret var det aller beste og folk sessa seg
rundt på dekket og kosa seg. Turen gjekk nedover kanalen i ein storslagen natur. Me passerte 5 sluseanlegg fram til Ulefoss. Den minste
slusa var Kjeldal med ein høgdeforskjell på 3
meter og 1 kammer, og den mest imponerande
slusa var Vrangfoss med 23 meter høgdeforskjell og 5 kammer. På båten fekk me servert
ei nydeleg fiskesuppe til lunsj. Etter 5 timar
på kanalen kom me til Ulefoss. Her var busFRAMHALD NESTE SIDE
9
Med «Henrik Ipsen» nedover kanalen i ein storslagen natur.
På Ulefoss Hovedgård.
Frå omvisninga på Ulefoss Hovedgård.
sen allereie komen fram og sjåføren Olav
Ljosland Risdal stod klar til å ta i mot oss.
Han køyrde så bussen opp til Ulefoss
Hovedgård, der me som siste post på programmet fekk ei omvising i hovudhuset
som blei bygd i 1807 av slaggstein frå
verket. Det var interessant å sjå og høyre
korleis familien Aall hadde budd.
Nå begynte det å bli langt på dag, så
det var på tide å sette kursen heimover.
Vegen gjekk over Lunde til Drangedal,
der me hadde ein liten stopp før me sette
oss i bussen igjen. Herifrå køyrde me til
Treungen og deretter direkte tilbake til
Evjemoen. Til sist vil eg få takke Risdal
Touring med Olav Ljosland Risdal som
sjåfør og Olav Arne Kleveland (som
hadde lagt opp programmet for turen) for
eit særs vellukka arrangement.
Tekst og foto: Ivar
Haugen
Olav Arne Kleveland, primus
motor i turnemnda, har all
grunn til å vere nøgd med
gjennomføringa av
Telemarksturen.
11
Fra minnenes bok –
Lyngdal i svunden tid
Jenny Lindland frå Lyngdal var
eit skrivande menneske. Rundt
90 år gamal starta ho med å
skrive ned ein del av det ho
hugsa frå barneåra og fram til
siste krig. Jenny Lindland hadde
to mål med skrivinga si. Å kunne
gi desse minna vidare til familien og å få gitt dei ut som bok.
Det er denne boka som nå er
komen ut på Commentum Forlag
AS. Aud J. Gjerstad har redigert
stoffet. Og for eit stoff! Jenny
var lova 12 kroner for seks
månaders arbeid som taus på eit
lite bruk. Men løna ho fekk var
berre 8,48 kroner. Og så må me
hugse på at det aldri var snakk
om fridagar. Det gir ei løn på om
lag fem øre dagen. Og endå sa
husmora at Jenny hadde stor
løn!
Ja, det var tider, det, i «gode gamle dagar».
Det var mykje som var fint i Jenny Lindland
sitt liv, men det som gjorde sterkast inntrykk
på meg var fattigdommen slik ho opplevde
han. Ho skildrar ein mann som måtte tigge
mjølk til det vesle barnet sitt. Eller dei som
bad om litt mat eller ein ulldott. Og dette
skjedde for berre 100 år sidan. Det er då me
skjønar kor rike me er i dag.
Elles fortel Lindland om smått og stort.
Endeleg har eg lært å koke vassgraut. Eg visste heller ikkje at skor var laga for å vara i 20
år.
Kontakten Lyngdal hadde med Amerika
fortel ho også om. Ho reiste sjølv over i 1914.
Då var alt to av brørne hennar der i landet. Og
første jobben fekk ho hos ein familie frå
12
Lyngdal. Både ho og broren sende pengar
heim til foreldra sine. Kanskje burde innvandrarar lese denne boka. Dei ville kjenne seg
att i fattigdommen og skildringa av det rike
landet dei kom til. Og som våre innvandrarar,
jobba Jenny som hushjelp hos ein del familiar.
Ein del av mennene arbeidde som tenarar hos
rike folk. Kort sagt, lyngdølane fekk lågt
betalte jobbar til å begynne med.
Men så trefte Jenny Alfred frå Kvinesdal.
Han hadde ei tid livnært seg med å temje villhestar for så å selje dei. Etter sju år i Amerika
sette det unge ekteparet kursen mot Lyngdal.
Der budde og åtte dei på ulike bruk før dei
endeleg sette bu på heimegarden hennar,
Akersmyr. Jenny Lindland skriv også om
komiske episodar. Under krigen kom to tyske
offiserar til gards. Dei ville syne Alfred hestane sine og spurde om han ikkje ville ri den
eine. Hesten dei valde ut til han, var litt uroleg
av seg. Alfred sa ja, sette seg i salen og hesten
for av garde med han, og tyskarane etter. Etter
ei god stund kom Alfred roleg ridande heim
med hesten. Godt nøgd med rideturen. Dei
tyske offiserane var ikkje klar over at det var
ein tidlegare cowboy dei hadde kome ut for.
Det er ein ting eg ikkje skjøna, og det er
fråveret av fisk og fisking. Fattige langsmed
kysten elles i landet fiska til heimebruk. Det
var fisk og poteter som heldt liv i folk. Jenny
Lindland nemner ikkje noko om slikt fiske i
boka si. Men boka hennar er ei kjelde av
kunnskap om livet i Lyngdal. Dermed har ho
oppnådd dei to måla ho sette seg: Skrive ned
minna sine og få dei ut i ei bok. Ei bok det er
vel verd å bruke tid på.
Leiv Torstveit
Lyngdal realskole
1943–1974
Kunnskap er makt
Boka er blitt eit konglomerat av
ulike tekster og mange bilde.
Dette gjer ho spesielt spennande
å lese. Sitata frå tidlegare lærarar og elevar ved skolen gjer
både skoleslaget, lærarane og
tida levande for lesaren.
Ådne Fardal Klev er forfattaren av boka, men
han har hatt spesielt god hjelp av dei fem tidlegare lærarane: Signe Kvaavik, Gerd Lie,
Erling Ariansen, Randi og Torbjørn Johnsen,
som var med i bokkomiteen og har skrive og
fortalt korleis dei opplevde tida ved skolen. I
tillegg har andre tidlegare lærarar og elevar
ved skolen sendt inn sine bidrag.
Boka er strukturert i fem kapittel. I det før-
ste plasserer utdanningsdirektør i Vest-Agder,
Gunnar Skaar, realskolen inn i skolehistorisk
samanheng. Siste kapittelet av tidlegare skolesjef i Lyngdal kommune, Theis M. Theisen,
syner utviklinga frå realskole til ungdomsskole og vidaregåande skole i Lyngdal.
Samstundes syner dette sentraliseringa av
grunnskolen. Desse to kapitla som syner opphavet og avslutninga av realskolen, dannar
ramma rundt denne spesielle realskolen.
Det andre kapittelet fortel spesielt korleis
Lyngdal Realskole blei til, organisering og
lokalitetar. Han starta opp som privatskole
med fjorten elevar i 1943 i eit privat hus. Frå
1961 var det to fulle, parallelle klassar. Frå
FRAMHALD NESTE SIDE
Sagårds hus i Alléen, bygd i 1929. I stua til venstre på bildet holdt realskolen til fra starten i 1943.
(Bilete frå boka.)
13
hugsar frå tida si ved skolen. Spesielt her er
det mange sitat frå tidlegare lærarar og elevar
som fortel korleis dei opplevde skolekvardagen og minne dei har frå tida ved skolen. Det
er mange bilde av lærarar, elevar og utstyr
som gjev flotte tidsbilde. Som døme vil eg
nemne at ein lærar som då tente 9.000,- kroner i året, kjøpte kjøleskap til 3.200 og trong
derfor lån i banken. Det er bilde av dei ulike
avgangskulla, og namneliste over elevane som
starta i første klasse for kvart år.
Samstundes som boka på 220 sider er soga
om Lyngdal Realskole, er ho ein hyllest til
Jens Tonstad som var rektor for skolen i tretti
år, frå 1944 til 1974.
Denne spesielle oppbygginga saman med
alle sitata og bilda gjer boka spennande og
gjev tidsrette bilde. Alle overskriftene hjelper
lesaren til finne nett det han er på leiting etter.
Sjølvsagt er boka spesielt interessant tidlegare
elevar ved Lyngdal Realskole som kan hente
fram mange gode, minne. Også andre som er
interesserte i historie og bygda Lyngdal, vil
finne mykje interessant her.
Det er Sommerdalen Forlag som har gjeve
ut boka i 2010, men ho kan kjøpast i alle
Librisbokhandlane i distriktet for kr. 400,1954 hadde skolen lokal i Berge barneskole.
Dei to store kapitla fortel om lærarkreftene, tilhøva og kva enkelte lærarar og elevar
Randi Lohndal Frestad
Agder Historielag er støtta av
Aust-Agder
fylkeskommune
og
Vest-Agder
fylkeskommune
14
Kvinesdal Historielag
Årsskrift 2010 – 25. årgang
Det er eit omfangsrikt årsskrift
på heile 192 sider, og her er
mykje interessant lesnad sjølv
for ein utanbygds. Kvinesdal
Historielag er imponerande
stort, ca 1200 medlemer!
Laget har dessutan ei svært
bra heimeside
www.kvinesdalhistorielag.no.
Der kan ein t.d. lese om dei ulike
aktivitetane, oldtidsfunn, gamle
kyrkjebøker og referat frå turar.
Innhaldet i alle årsskrifta frå 1986 finn ein på
heimesida, og årsskrifta frå 2002 kan tingast
gjennom [email protected]. Hefta er dessutan
til sals for 100 kr på Servicetorget Rådhuset,
Kvina Fotosenter, Knaben Landhandel og hos
historielaget.
Innhaldet i årsskriftet 2010 femner vidt.
Det startar med årsmelding, rekneskap og
aktivitetar i laget og sluttar med namn på alle
medlemene, i alfabetisk rekkefylgje. Her er
utruleg mykje stoff. Ein kan lese m. a. om
oldefar Staale på Røynestad, minne frå krigsåra, landhandlarar og handleturar i 1930-åra,
striden om den fyrste kraftutbygginga, geologi, barnevandringane frå Kvinesdal og gamle
Fjotland, dagboksnotat frå Knaben og til slutt
om stoda i dag for Kvinesdal menighetssenter
og gjestehus.
Svært interessant var det å lese den fyrste
artikkelen om bonden og hestehandlaren
Oldefar Staale på Røynestad. At han vart morfar til den kjente bilethoggaren Ståle
Kyllingstad var heilt nytt for meg, og sonen,
Røyne Kyllingstad, gjev oss i artikkelen både
personlege minne og eit godt tidsbilete.
Moro er det også å fylgje Anstein Dyrli
FRAMHALD NESTE SIDE
En stolt sjåfør, Samuel S. Åmot, framføre Fjotlandruta sin nye buss – ein Reo 1935-modell.
Biletet er utlånt av Jan Stokkeland. (Bilete frå årsheftet.)
15
som var med i MILORG. Han skildrar utførleg og godt om korleis kvardagen vart endra
frå han vart arrestert i Flekkefjord august
1944, sendt vidare til Stavanger, der han fekk
domen om at han skulle haldast som gissel til
krigen var over, så sendt til Grini og til sist til
Fannrem i Orkanger. Han tek med småepisodar frå alle stadene han var innom og får godt
fram redsle og uvisse i tillegg til svolt og
elendige sanitære tilhøve.
Det gjer også inntrykk å lese «Bort og
gjæta» Barnevandringene fra Kvinesdal og
gamle Fjotland, ført i pennen av Martha
Eftestøl. Ei viktig kjelde for henne ser ut til å
ha vore Ånen Årli, lærar og forfattar av bygdebøkene i Kvinesdal. "Det er truleg inga
bygd som har fostra så mange gjætarar ...."
skriv han. Mor hans står det respekt av. Ho
hadde sjøl vore gjæter, og då mannen og to av
dei tre borna døydde i tuberkulose, lova ho at
«ingen skulle på fattigkassa, og ingen skulle
bort for å gjete». Det heldt ho.
I årsmeldinga vert Ingvald Tjørnhom og
Martha Eftestøl spesielt nemnt for det store
arbeidet dei har lagt ned i samband med markeringa av barnevandringane på Agder. Løypa
er nå merkt ferdig frå Årli i Kvinesdal til
Landvik i Grimstad og vart offisielt opna på
Årli 4. juli 2010.
Her er ei utruleg kjelde å ause av for kulturformidlarar i Kvinesdal, men også eit hefte
som andre i Agder kan ha stor glede av.
Lohndal i Landhandlarar og handleturar i
1930-åra. Forfattaren tek oss med på handletur frå Dyrli, 200 m.o.h. på 2,5 km svinget
veg ned til Guseviga, deretter ein halvtimes
rotur til Øya; spanande opplevingar for småguten. Me blir med inn i krambua til Mathias
Solveig Lima
Mathiassen, der forfattaren
har knytt ulike minne til
Knaben 1953. Biletet er utlånt av Liv Grini Egenes. (Bilete frå årsskriftet.)
ulike varer. T.d. var det
mest ingen jenter som
røykte då, berre oldemor
hans på Busund som røykte karva blad etter råd frå
distriktslækjaren!
I artikkelen Erindringer
fra krigstiden spør Olav
Veraas om heltegjerningane til dei som rømte til
Sverige under krigen var
verd all lidinga til dei som
vart tekne som gissel.
Sjølv hadde han ikkje gjort
noko ulovleg, men vart
teken som gissel for broren
16
Fra seilskuter til
motorfartøy
Historia om skipsverfta i Høllen
og Ny-Hellesund er vår nære
historie som me nå nesten ikkje
ser spor etter. Derfor er det herleg at Jan G. Langfeldt har skrive om desse verfta, slik at eg,
ein vestlending, kan lese om dei.
Og det er ei glede å lese om og sjå på alle dei
flotte bileta av båtar som var bygde ved desse
verfta. Det er desse to verfta si historie
Langfeldt skriv om frå starten til siste slutt.
Høllen Skipsverft starta med å byggje
«Søgne», ein skonnert i tre. Siste båten dei
bygde var motorfartøyet «Arasjø», og den
båten var av stål.
Det er litt av eit teknologisk sprang, men
handlaget og teknikken til arbeidsfolka var
med på å gjere denne utviklinga muleg. Ei
mulegheit eigarar og leiarar av verftet tok vare
på. Det var denne kombinasjonen, leiar arbeidar som følgde med i den teknologiske
utviklinga, som gjorde utviklinga til verftet i
Høllen muleg. Og det er denne utviklinga som
blir nøye omtala i denne boka. Og nokre av
båtane får me vite heile historia til. Og så alle
dei flotte namna skutene fekk, her vil eg berre
nemne: Vaarbud, Havnymfen, Eros, Arctic,
Duen og Trenen. Den første båten, «Søgne»,
forliste i Brasil i 1897. «Eros» forliste i
Østersjøen i 1917. Arctic vart øydelagt i Rio
Hacha i Colombia. «Vaarbud» vart senka i
1917 av ein tysk ubåt. Då gjekk det betre med
fiskeskøyta «Nor» som i 1941 sigla frå Bømlo
til Shetland og kom velberga fram.
Skutene frå Høllen fór verda rundt, dei var
godt nok bygde til å klare den påkjenninga.
Overskrifta kunne derfor ha vore «Frå Høllen
og ut i verda». Og med på ferda var motorane
i båtane som var monterte av John Emil
Bentsen frå Ny-Hellesund. Det var eit nært
samarbeid mellom dei to verfta i Søgne dei
første tiåra. Etter kvart tok «Bentsen &
Sønner Slipp og Mek. Verksted» til med å
byggje båtar sjølv også. Ikkje mindre enn 40
båtar bygde dei på verftet frå 1957 til 1986.
Ikkje dårleg å få dette til i det vesle og tronge
verftet. Og trur du ikkje på det forfattaren
skriv, kan du kontrollere tabellane og vedlegga hans, ved å slå opp i «Veritas» sine lister
eller i dei lokale avisene.
Det er ingen tvil om at boka «Fra seilskuter til motorfartøy» er lokalhistorie på sitt
beste. Boka er delt inn i to hovudkapittel, eitt
for kvar av verfta. Kvart kapittel er delt inn i
underkapittel.
Innhaldslista gjer det lett å orientere seg i
stoffet boka tek opp.
Vedlegg og tabellar syner alle båtane som
vart bygde på dei einskilde verfta. Boka er
grundig og med gode bilete frå verfta og skuter som vart bygde der. Miljøet i og rundt
verfta skriv Langfeldt også om. Han følgjer i
tillegg ein del av båtane i deira reise på havet.
Og mange av skutene fekk ei forunderleg
reise, før dei enda sine dagar. Men framleis
tøffar og går båtar på sjøen, båtar bygde i
Søgne.
Langfeldt skriv ei generell historie og
kombinerar ho med ei heilt lokal historie.
Derfor vil også andre enn Søgnefolk, slike
som meg, ha glede av å lese Jan G. Langfeldt
si bok «Fra seilskuter til motorfartøy», utgjeve
av Vest-Agder fylkeskommune.
Leiv Torstveit
17
Vellukka
om barne
For andre år på rad
heldt Agder
Historielag haustmøte i samarbeid med
eit eller fleire av
medlemslaga. I år
vart møtet halde i
Konsmo sundag 3.
oktober. Temaet var
barnevandring, og
samarbeidspartnar
var Audnedal
Historielag og Åseral
Sogelag. Beint Foss
var med på eit planleggingsmøte i
Konsmo på førehand,
og Agder Historielag
syrgde for produksjon og utsending av
brosjyren som vart
laga i høve møtet.
Elles var det nok
folka frå Audnedal og
Åseral som dro størstedelen av lasset, så
ordet «samarbeidspartnar» er vel
eigentleg å underdrive.
18
Skulpturen «Barnevandraren»
på Konsmo av Sigurd Nome.
temamøte
evandring
Men uansett: Møtet vart ein ubetinga suksess
med framifrå føredrag, flott pianomusikk - og
ikkje minst - fantastisk mat. I Konsmo var me
like i sentrum av området som barnevandrarane drog ut frå. Staden for neste års temamøte er allereie avgjort: Det skal vere i Landvik.
Temaet skal der òg vere barnevandring, men
då med utgangspunkt i målet for barnevandringene: agderbygdene austenfor
Kristiansand.
Programdetaljar
Leiaren i Audnedal Historielag, Ann-Margret
Haaland, ynskte velkomen til temamøtet i
Konsmo, tett fylgt av leiaren i Agder
Historielag, Beint Foss. Halsande etter dei
kom ordføraren i Audnedal kommune og
ynskte velkomen, som alltid på ein sportsleg
og humørfylt måte.
Føre sjølve møtet byrja, vart det vist ljosbilete av barnevandrarstien frå Hægebostad til
Konsmo, vidare mot Sveinall og så Laudal –
Fuglestveit – Finsådal – Breland. Til dette vart
det spelt bakgrunnsmusikk på piano av AnnMargret Haaland, mellom anna
«Solefallssang» av Ole Olsen og «Arietta» av
Grieg. Det vart dessutan vist ein liten filmsnutt på om lag 10 minutt, der det mellom
anna kom fram at nokre av barnevandrarane
stakk beina i kumøkk for å varme dei ei stund.
Og etter møtet var det høve til å bringe vidare
eigne barnevandringshistorier – for dei som
var så heldig å ha det.
Fyrst var det kåseri av historikar og tidlegare skulesjef Paul Sveinall om einskildskjebnar og vandringsmønsteret til barna under
vandringane. Han trollbatt salen på sin vanlege, morosamt springande og engasjerande
måte. Ikkje nok med det, men då dei opphavlege musikarane hadde meldt avbod, tok han
seg òg av musikkinnslaget saman med Renate
Heggland. Dermed vart det flott folkemusikk
frå podiet, der Paul trakterte hardingfele, fele,
gitar og den nyfunne «Sangeslandsfløyta» og
Renate song. «Eg tykke så synd i min gud
som gjæde», «Kosse live Lulle», «Knud
Hjuring», «Ein rallargud eg var», «Farvel
brurgom og brur», «Avskilsstev» og mange
fleire, var melodiar som fylgde opp det som
var temaet for møtet.
FRAMHALD NESTE SIDE
Leiar i Agder Historielag, Beint Foss, ynskjer ei stor
forsamling velkommen til
seminar om barnevandringane.
19
Matøkt med framifrå traktement frå Åseral tradisjonsmat og Brødr. Ågedal; med lefse og pannekake, rjomegraut, vassgraut, barkebrød, spekemat, kringle og kaffi.
Midt i programmet var det ei god matøkt
med framifrå traktement frå Åseral tradisjonsmat og Brødr. Ågedal: med lefse og pannekake, rjomegraut, vassgraut, barkebrød, spekemat, kringle og kaffi var det ingen som gjekk
svoltne frå møtet, sjølv om det var enno ein
føredragshaldar att.
Torbjørn Ougland, lektor på KVS Lyngdal
(underviser i norsk og historie), fylgde opp
med eit godt innblikk i den tidsanden som
fanst på 1800-talet, då barnevandringane og
husmannsanden var størst. Det var to store
onde på den tida: fattig-ondet og drikkeondet. Mellom Bue og Laudal i Marnardal
var det til dømes 10 ølkroar/vertshus, så det
kan ikkje ha vore lett å gå forbi alle om ein
skulle nedover… Ein periode var forresten
brennevinshandelen ulovleg. I Gaupedalen
visste dei likevel råd; dei skjenkja brennevin
der, men tok ikkje betaling – derimot tok dei
betaling for å sjå på ein fin bukk med flotte
20
Føredragshaldar
Torbjørn Ougland
gav eit innblikk i korleis
folk hadde det
på 1800-talet.
honn som stod der… I 1723 var det 27.000
bønder/gardsbruk og 12.000 husmenn i landet.
I 1801 hadde tala endra seg til 77.000 bønder/gardsbruk og 45.000 husmenn. I 1900 var
det 27.000 husmenn, i 1930 4.000 og i 1960 4
husmenn. Agder hadde få husmenn i høve til
gardsbruk/bønder: i 1801 var det 46 husmenn
i Holum, 2 i Vigmostad, 1 i Grindheim og 10 i
Konsmo.
Ougland hadde mykje å fortelje, mellom
anna fortalde han at Jon Olsen i 1811 skreiv
ned ein del formular om korleis ein «klomsa»
dyr, dvs. sa noko til dei som gjorde at dei
«stod frosne». Desse var det særs viktige å
kunne i møte med rovdyr som ulv og bjørn.
Her hadde jentene ein klår føremon, for dei
kunne berre ta opp skjørtet framme, så skulle
bjørnen gje seg… Og formaningane som ungane fekk med seg på barnevandringsvegen, er
like aktuelle i dag: Ver tru i hand og munn, så
kan du vandre verda rundt.
Tekst: Beint Foss/Borghild Løver
Ferdaskrin frå barnevandringstida.
Renate Heggland og Paul Sveinall syrgde for høveleg barnevandrarmusikk.
Registrering av barnev
* NYTT PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT
Et mulig prosjekt for Agder Historielag?
Økt interesse for barnevandring
Uansett hva en måtte mene om
filmen «Yohan barnevandreren»
som historisk dokument, så må
en innrømme at den har skapt
stor oppmerksomhet. Mens det
før var en liten krets av historisk
interesserte egder som puslet
med barnevandring, er plutselig
hele landet blitt klar over dette
merkelige sørlandsfenomenet.
Og snart kjøres den engelskspråklige versjonen for et internasjonalt publikum!
Dette er uten tvil ei utfordring til hele det historiske miljøet på Agder. Med det mener jeg
Frå utstillinga på barnevandrarseminaret på Konsmo.
først og fremst det lokalhistoriske, men også
arkivene og det faghistoriske.
Kunne vi i fellesskap gjøre et krafttak som
merkes, ikke bare faglig, men også som et
eksempel på samarbeid og brobygging
mellom aktører?
Øynene som ser
Da sosiologen Eilert Sundt i 1850-åra dro
oppover Mandalen, hadde han blant annet i
oppdrag å se på barnevandring. Av kontaktpersonene kjenner vi bare to, Jon Ågset og
Eivind Reierson Fidje, begge fra Laudal. I
grove trekk er konklusjonen at barna etter forholdene hadde det bra der de kom, og at de
fikk opplæring og hjelp til å komme seg fram
i livet. Så da fikk en godta at det kunne være
hardt for dem, og da særlig for de minste.
vandrere
PROSJEKT PÅ TRAPPENE * NYTT
Dette er nok ei alminnelig innstilling
blant foreldrene, at ved 10-årsalderen
skulle barna for alvor lære seg å arbeide, slik at de etter konfirmasjonen
kunne greie seg selv. Også andre som
seinere samlet stoff om barnevandring, så som
Ånen Årli og Tore Bergstøl, omtaler 10-11årsalderen som det avgjørende skillet. De som
var yngre kunne nøye seg med «å hjelpa te».
Når det likevel finnes eksempler på at barn
mellom 6 og 9 år ble sendt, så må en tro at
mange så på dette som et nødtiltak.
Vi vet ikke når Gabriel Øydne begynte å
gjøre notat om barnevandringer, men sannsynligvis var det like etter siste verdenskrig. Han
sammenfattet sitt stoff i «Barnevandringer på
Sørlandet i eldre tid» i Syn og Segn 1949, og
utdypet dette i «Overbefolkning og utvandring» (Vest-Agder Fylke, Heimkunnskap
1955), og i «Arbeidsvandringer på Sørlandet
på 1800-talleT (På flyttefot. Samlaget 1981).
Dette kom til å bli grunnlaget for det som seinere er talt og skrevet om emnet.
Historiesynet er typisk for tida, det er de
ytre økonomiske forhold som forklarer det
meste. Det er nød og overbefolkning i indre
bygder i Vest-Agder som tvinger foreldrene til
å sende barna austover, der de får det hardt.
Ingen har vel siden stilt spørsmålstegn med
forklaringa, og seinere innsamling har båret
preg av dette. Men om vi så ser nærmere på
Øydnes informanter, så oppdager vi at de var
svært få, at de kom fra lite område (Konsmo
og Vigmostad), og at de var gamle folk som
så tilbake på livsløpet. For barnevandringene
var over for lenge siden.
Rundt år 2000 kom det sildrende inn et
annet syn på samfunnsforskning, dette at flere
sannheter kunne leve ved siden av hverandre
og være riktige hver for seg. Da var det om å
gjøre å samle enkeltelement og la dem gi
«farge til buketten». Når ting skjedde, kunne
det like gjerne være på tross av som på grunn
av, begge deler eller kanskje ingen av dem.
For barnevandringa betydde det at fokuset
kom over på livsskjebner og det disse menneskene faktisk opplevde. Ved mer «gravende» utspørring kunne en få fram en rikere
forståelse av barnas oppgaver og opplevelser.
Her var det jeg kom inn med sangene og stevene, som til da hadde vært lite påaktet som
kilde.
Martha Eftestøl satte sammen en serie av
barnevandrerskjebner i «Bort og gjæta.
Barnevandringene fra Kvinesdal og gamle
Fjotland», dette i samarbeid med Johannes
Risnes. Her får materialet mer tale for seg
selv og en følger reisene til plasser de tjente.
Torger Kvåle gjorde i 1983 et notat etter faren
som viser hvordan han begynte med å passe
noen få kyr og sauer heime, så for naboen,
deretter i nabosognene og til sist langt borte
med ansvar for 40-50 kyr i fellesgjeting.
I Aust-Agder ble det samlet inn en del
stoff om arbeidsoppgaver for barna og om de
hjuringene som gikk videre i voksen tjeneste
og ble i området. Det gir på mange måter et
annet inntrykk enn stoffet fra «vestlandet».
Men dette er bare spadestikk, i hovedsak i
Landvik og Herefoss, så her er det nok mye
ugjort austover, og her haster det. Vi må nok
regne med å legge ei inspirasjonssamling til
disse områdene.
Personlige minner og
private dokument
Jeg forsøkte å få oversikt over materialet, for
å se hva som best kunne arbeides med svært
lokalt, og hva som måtte løses i fellesskap for
et større område. Etter drøftinger med flere,
kom jeg til at vi bør prioritere den kunnskapen
som er i ferd med å forsvinne, nemlig minnene om barnevandrere og det de opplevde. Det
er noe som alle kan greie å arbeide med, og
FRAMHALD NESTE SIDE
23
som en gang fantes, men jeg tror tallene vil
være representative. Jeg prøvde dette ut ved å
legge inn ca 100 vandrere fordelt på kirkesogn, og det er mye en ser ut fra dette.
Når det gjelder private dokument, så er
dette særlig interessant fordi det gir en form
for innblikk som en ikke får andre steder. Det
dreier seg om brev, dagbøker og gamle nedtegnelser etter minnet. Også gjenstander kan
fortelle mye om tjenesten.
Registrering i praksis
Paul Sveinall har tatt initiativ til et nytt prosjekt i Agder
Historielag, her er han i aksjon som musiker under temamøtet på Konsmo i høst - med nettopp barnevandring som
tema.
Foto: Borghild Løver
det er noe som uansett må ligge i bunnen i et
videre arbeid. Når vi får slike kontakter, kan
det også bli den beste innfallsporten til private
dokument.
Jeg ser for meg en innsats i alle bygder der
det var barnevandrere, både der de kom fra og
der de tjente, og gjerne hvor de reiste videre.
Da setter vi den enkelte barnevandreren i sentrum og knytter informasjonen opp til denne.
For hver enkelt lages det et notatark. Kunsten
blir mest å finne fram informanter og opplysninger. Her er nok litt nål og høystakk, og det
får vi finne oss i. En kan ikke forvente
mengder, men det en får fram, kan bli viktig
for det hele.
Hvis vi holdt oss til dette fokuset, ville vi
greit komme fram til ei brukbar samla registrering. Den vil selvfølgelig bare dekke en
liten del av det totale antallet barnevandrere
24
Jeg tror det er enklest å registrere som tilfelle,
det vil si at en skriver det ned det en vet om
en person. Det kan være ufullstendige betegnelser som: «hjuring som var på Drangsholt,
«gutt» fra Kvås, «jente fra Hægebostad»,
Maria Andersdatter som kom «vestenfra»,
Nils Lindland som var «på austlandet». Eller
det er mer presist så som: Jo Guttormsen fra
Fjotland, Tosten Didrikson fra Konsmo som
tjente på Hardeberg, Sissel Pålsdatter Sveinall
som gjætte på Drangsholt i Tveit. Når en har
fastlagt hvem vandreren er, sier vi at denne er
identifisert.
Noen ganger vet en mer om forholdet,
omtrent når det var, hva det ellers var å fortelle om vandringa og tjenesten, og hvordan det
gikk seinere i livet. Etter hvert som en arbeider videre med dette stoffet, knytter en gjerne
kontakter med andre interesserte som kan
hjelpe til med å bekrefte opplysningene og
fylle ut.
Her blir det gjerne å bla rundt i bygdebøker og andre lett tilgjengelige kilder. Og noen
vil vel også ta en titt i arkivkilder, så som folketellinger, kirkebøker og skoleprotokoller.
De siste har ofte under «udeblivelse» opplysinger av stor interesse, fordi en får vite årsaken til fraværet og noen ganger hvor barnet
«formodes at opholde sig».
Base for opplysingene
Hvis en skal ta mål av seg til å dekke både de
områdene som barna kom fra og de områdene
de reiste til, så trenger en å plassere opplysingene i et større «system».
Jeg tror det enkleste er å plassere dem etter
gamle kirkesogn. Det er oversiktlig, og det er
jo også dette som dekkes av en rekke skriftlige kilder. Jeg er klar over at her var familier
som flyttet, og da får vi bare anmerke dette.
Og så var det mange som tjente flere steder.
Ja, så får vi føre dem på hvert sted. Så lenge
en har opphavsstedet klart, skulle det være lett
å trekke tråder. Det var jo også slik staten opp
gjennom tidene holdt «orden» på personene.
Jeg ser i utgangspunktet for meg at opplysningene leveres inn til en database. Inntil
videre blir det bare medarbeiderne som har
adgang. Og informantene må vite hva som
står der.
En kan selvfølgelig tenke seg mange oppbygginger av basen, med mulighet for å søke
på kryss og tvers. Det tekniske overlater jeg til
de kyndige, og har bare ett ønske, at tilgangen
blir så lett at medarbeiderne føler seg fortrolig
med systemet. Vi trenger nok litt opplæring.
Mål
Et prosjekt har et mål, enten i form av et produkt, eller i tid, helst begge deler. For meg
ville det første og viktigste være å få bygd
opp opplysingsbasen, og da før det blir for
seint. En kan nok tenke seg at et slikt materiale kan publiseres, på nettet eller skriftlig, noe i
likhet med utvandrerlister. Da må en forutsette
at det har vært en kvalitetskontroll på stoffet.
Høyere ville jeg ikke sikte i første omgang.
Dette er gjennomførbart, faglig og økonomisk.
Men jeg er realistisk nok til å vite at dette
roper på mer innsats, noe i retning av prosjekthefter. Dette kunne involvere videregående skoler og UiA. Og det ville her være tale
om å søke prosjektmidler.
Midt oppe i det hele vil det nok komme
separate artikler, kanskje også små bøker
beregnet på det breie publikum. Det må vi se
på som positivt, men en må være innstilt på å
honorere og respektere andres innsats.
Prosjektopplegg
Det ideelle ville være å sette ned ei lita gruppe som kunne legge fram et prosjektopplegg,
og sondere mulighetene til å gjennomføre
dette faglig og økonomisk. Dette henger sammen, og jeg tror det trenger litt tid for å gå seg
til. I denne gruppa må det være med en som
kan tenke seg å ta et visst ansvar for databasen, en fra det faglige miljøet, en fra utvandringsområdet i vest, og en fra innvandrings-
området i øst, og så en leder. Jeg ser det som
viktig at dette er personer som er engasjert og
som selv har tid til å bidra aktivt.
Så ville jeg ønske at Agder Historielag
kunne tenke seg å stå som formell eier.
Begrunnelsen er at laget dekker hele Agder,
har et visst kontaktnett lokalt, og har tillit hos
fylkesmyndighetene, arkivene og det faglige
miljøet.
Om opplegget er aldri så enkelt, bør det
gjøres slik at det kan videreutvikles på trygg
grunn. Derfor må det i økonomien tas høyde
for faglige samlinger. Disse kan bli til inspirasjon og utvikling.
Og til slutt
Jeg vet at noen er utålmodige og derfor synes
det blir for enkelt bare med å registrere barnevandrerne. De ønsker å bruke arkivene,
gjøre studier og kanskje sammenfatninger.
Dette er jo positivt, og nesten ikke til å unngå.
Men det må ikke bli slik at det skriftlige liksom blir «bedre og viktigere» enn den muntlige informasjonen. Derfor var det jeg ville
starte med registreringa først, og la den bli
basen. Faglig uenighet og diskusjoner må en
regne som normalt, men toget må ikke tas av
skinnene, vi må videre. Det blir prosjektledelsens oppgave å se til dette.
Det er ikke mitt mål å si alt om emnet, da
ville det jo ikke være noe spennende å delta
og påvirke. Her tar jeg bare ei rask gjennomgang og kommer med et spørsmål som samtidig går til den enkelte interesserte og til Agder
Historielag, - ville det ikke være flott å
gjennomføre ei registrering som prosjekt?
Noen definisjoner
og klargjøringer
Hva er en barnevandrer
Jeg har valgt å definere en barnevandrer som
et barn under konfirmasjonsalder som er i tjeneste utenfor den garden de er fra. Innenfor
sognet er det mer tale om vanlig barnearbeid.
En slik definisjon gjør registreringa enkel, og
vil en så tilføye noe om arbeidet i heimbygda,
så er det jo enkelt å gjøre det. Men hvilke
FRAMHALD NESTE SIDE
25
krav skal en så stille til registrering? Noen
eksempler kan illustrere dette. I Aust-Agder
finner en flere personer nevnt med navn, og
de kom «vestenfra» eller «innenfra». En
finner også noe uten navn, kanskje omtalt som
hjuringjente fra Kvås. Jeg mener begge deler
må være nok til registrering. Det viser seg
nemlig at kombinasjon av materiale fra øst
med det som en kan finne i vest kan føre til
full identifisering, en vet opphavet og hva som
skjedde videre. Noen ganger handler det om å
finne en tråd å nøste opp. Et barn er i en skoleprotokoll oppført som fraværende og «formodes at opholde sig på østlandet». Ved å
kontakte nålevende slektninger til vedkommende er det så kommet fram opplysinger
som kunne føres videre. En kan også finne
eksempler på det motsatte, at en med utgangspunkt i en vag tradisjon kan finne nærmere
personalopplysninger i skriftlige samtidskilder.
Eiken, så i nabosognet Grindheim, så i
Iveland, og til sist i Åseral. Dette er langt fra
noe enestående tilfelle. Ånen Årli oppgir at
det i Kvinesdal var vanlig å tjene først i heimbygda, så i nabobygda og først fra 10-årsalderen på «austlandet». Her vil definisjonen
være til hjelp. Da vil en kunne registrere «tjenestetilfeller utenom eget sogn» der de forekommer. Dette er nyttig når en med utgangspunkt i eget kirkesogn ønsker å vite hvor barn
herfra tjente. Om en vil ha begrep for dette,
kan en tale om «opprinnelse» og «tjenestested». Hvis en gjør dette, må en være klar
over at en person da forekommer i flere kirkesogn og må merkes tilsvarende.
Det vil selvfølgelig være mulig å plotte inn
dette på kart med noen få symbol. Men det
synes jeg bør vente til registreringa er tilnærmet ferdig. Og de problem som knytter seg til
dette får finne løsning da. Jeg nevner dette
bare for å komme saken i forkjøpet.
Etter mye prøving og feiling er jeg kommet til
at registrering lettest kan foretas med utgangspunkt i kirkesogn. Det samsvarer med definisjonen, og det er overkommelig å arbeide
med, i alle fall når en er flere på laget. For det
baller lett på seg hvis en tar mål av seg til å
kontakte etterslekt etter utvandrede familier.
Og det burde en egentlig gjøre, for det er
blant disse en finner fram til mange vandringshistorier. Da jeg begynte registreringa i
Laudal hadde jeg fem personer på lista, men
etter kort tid kom dette opp i tolv. Og da
hadde jeg ennå ikke undersøkt skoleprotokoller eller kontaktet utflyttede familier, det være
seg til byene eller til USA. Mange barnevandrere ble jo også utvandrere, ja det var vel
delvis derfor de tok tjeneste i så ung alder.
Det gjaldt jo om å spare til billetten over
«dammen». Uansett hvor kort eller langt en er
kommet, så tror jeg oppdeling i mindre geografiske områder er nyttig. Men for et større
samarbeid er kirkesognene høvelige enheter.
Når dette er sagt, så må en ikke miste motet.
Det er ikke vanskelig å føre opp personlister
og føye til opplysinger til disse.
Det er et problem at mange barnevandrere
har tjent i flere kirkesogn. Eksempelvis oppgir
Torger Kvåle at faren først tjente i heimbygda
Mange har i seinere tid vært opptatt av vandringsrutene. Og det er også viktig for å forklare hvorfor barna kom dit de gjorde.
Merking av barnevandrerstier er kommet i
gang, og diskusjoner følger på om hvor nå
«den rette veien» egentlig lå. Dette er vel og
bra, men det er først når vi har gjort registreringene av de enkelte barnevandrerne vi kan si
noe mer sikkert om hovedruter og mengdeforhold. Jeg har gjort forsøk med å legge inn ca
hundre vandrere fra Vest-Agder og vurdere
sannsynlig vandringsrute ut fra bosted. Dette
viste at over halvparten sannsynligvis har gått
fra Kvinesdal til Konsmo, og videre på
«Byveien» (bygd i 1830-åra) gjennom Laudal
og østover. Dette stemmer i så fall med
Øydnes påstand at dette var den viktigste
hovedleia. Men denne veien fikk en annen
hovedstrøm etter bygginga av «daleveien»
gjennom Mandalen og særlig da åpninga av
Kleveland bru i 1886. Utbygging av kommunikasjonene fikk avgjørende innflytelse på
vandrerutene. Foreldrene sendte naturlig nok
barna langs veier de lett kunne følge og som
var regnet for trygge. Slik kan en arbeide
videre med de andre hovedrutene fra vest, fra
nord og fra øst. Det er i grunnen ikke så
mange, men de er viktige og de krysser hver-
Registrering i kirkesogn
26
Vandringsruter
andre. Disse kryssene er svært viktige for å
forstå hvorfor barna kom dit de gjorde.
Herefoss er et slikt viktig knutepunkt der rideveien Birkenes-Åmli krysser den gamle «skrivarveien» Hornnes-Herefoss-Froland. Valg av
vei kan også ha med snøforholdene å gjøre,
særlig ved utfarten i april. Derfor valgte fjotlendinger tidlig på våren å trekke sørover
framfor å forsere Haddelandsheia mot Eiken.
Det er greit å registrere vandringsruter og
samle stoff om disse, men det er først når en
har et større registreringsmateriale det vil bli
mulig å se noe om mengder og andre forhold
knyttet til vandringene.
En prosjekt-idé
Når en skal arbeide med et så mangesidig og
omfattende materiale, har et prosjekt mange
fordeler. Her kan interesserte delta, levere og
få tilgang til stoff underveis. Her finnes et system å legge opplysningene inn i, og faglig
veileding og inspirerende samlinger.
Framdriften kan leses av. Ikke minst blir det
et møtested for amatørhistorikere, faghistorikere og arkivfolk. Det er et slikt samarbeid
som kan gi prosjektet tyngde og gjøre det
mulig å utløse midler til formålet.
Prosjektet må ha en faglig ledelse som
gjenspeiler aktivitet og forankring. Jeg foreslår Agder Historielag som ansvarlig eier, og
begrunner dette med at laget dekker hele
Agder, har lokallag i alle kommuner og stor
kontaktflate utover. Det er heller ikke noe nytt
på Agder å arbeide med historie som prosjekt.
Et hvert prosjekt må legge fram resultat for
publikum. Jeg ser for meg noen hefter med
artikler og avisartikler. Hvis dette går bra,
skulle det ikke bli noen nevneverdig økonomisk belastning for Agder Historielag, men
det er jo alltid arbeid å kjøre et prosjekt. Men
jeg tror at dette stoffet er så overkommelig og
så interessant at det langt på vei går for egen
maskin. Prosjektperioden bør fastlegges allerede i utgangspunktet.
Når det gjelder fokus for prosjektet tror jeg
dette må være enkelt, nemlig å finne fram
flest mulig barnevandrere i Agder. Det er ved
å holde søkelyset på enkeltindivider at en hindrer at det hele flyter ut i generelle betraktninger. Og det er dette som gjør samspillet
mellom vest og øst fruktbart.
En annen sak er at prosjektsamlingene kan
gå inn på emner som går utover dette med
individer, enten fordi de knytter seg nært til
vandringa og arbeidsoppgavene, eller fordi de
går på selve innsamlinga og driften av databasen som prosjektet må ha. Det er i det hele
viktig at prosjektet samtidig med å holde eget
fokus er fleksibelt nok til å trekke med interesser som lever sitt liv i tilknytning til dette.
I og med at et slikt tiltak omfatter så
mange aktører og berører et så stort geografisk område, tror jeg det er klokt å begynne
med et forprosjekt. Hvis Agder Historielag
nedsatte ei forprosjektgruppe, kunne denne
vurdere mulighetene og komme med et utkast
til prosjekt. Det vil være naturlig at også
mulighetene til finansiering sonderes. Dette
skulle gi grunnlag for å ta stilling til om
Agder Historielag kan stå som ansvarlig eier
av prosjektet.
Det er klart at prosjektet må ha en ledelse
og at denne må gjenspeile de feltene som det
arbeides på, men dette synes jeg kan avklares
når forprosjektet er ferdig. Da ser en hvem
som best har tid og krefter til å gjennomføre
oppgavene.
Paul Sveinall
***
Sjå meir om dette side 55.
27
Vellukka agderseminar
Agder Naturmuseum, del av museumskomplekset på Gimle gård.
Unikt møte mellom fag- og amatørhistorikarar:
Agderseminaret gjekk som vanleg av stabelen i midten av oktober, denne gong 15. og 16. oktober på Universitetet i Agder,
Kristiansand. Seminaret er ein
fantastisk sjanse til å møte faghistorikarar og drøfte ulike førelesingstema med dei. Så såg me
då òg ein del medlemer frå
Agder Historielag blant benkeradene. Hovudtema på seminaret
denne gong var formidling av
historie, eit tema som tydeleg
engasjerte dei 75 deltakarane.
Høg kvalitet og låg deltakingsterskel er to av
dei viktigaste kjenneteikna på Agderseminaret, som alle verkeleg historieinteresserte
bør få med seg. Triveleg stemning og god tilrettelegging for publikum av både føredrags-
28
haldarar og tilskiparar er to andre særmerke
på seminaret. Denne artikkelen er diverre
ikkje rettvis mot føredragshaldarane – her er
det berre mogleg å attgje berre nokre få setningar som flyg forbi deltakarane i salen.
Om fredagen var Jonas Frykman, Kathrin
Pabst, Kirsti Mathiesen Hjemdahl, Bjørn Tore
Rosendahl, May-Brith Ohman Nielsen og
Gunhild Aaby gode, engasjerande føredragshaldarar som alle tok føre seg ulike aspekt ved
formidling av historiske fakta. Kven som formidlar historia har mykje å seie for autensiteten til historia. Korleis historia vert formidla
er utruleg viktig for korleis historia vert motteke, det skjøna forsamlinga frå innblikk i sørafrikanske forteljingar om ei ny tid, refleksjon
gjennom historieformidling som verkty for
gode haldningar, og sjansen musea har til å
vere med på ein samfunnsaktuell situasjon (i
motsetnad til stilisert historieformidling).
Salen var ikkje fullsett, men han var full av historieinteresserte folk som fylgde nøye med – og her skimtar me folk frå båe
Agderfylka, for her er det folk frå både Marnardal, Arendal, Lindesnes, Vanse og Åmli.
Vest-Agder Museet gjorde furore for ikkje
mange år sidan med ein ganske kontroversiell
utstilling om kroppen, der eit lite tal vanlege
folk fortalde si historie – både gode og dårlege erfaringar dei hadde – anten det var valdtekt, sjølvskading, bulimi/anoreksi eller andre
ganske alvorlege tilstandar som publikum
fekk veldig nært innpå seg. Ohman Nielsen
viste ein 7 minutt lang film som fortalde historia om mikrobar og feber i Kristiansand på
ein slik måte at alle skuleelevar straks ville ta
ho inn. Men der òg var det mange val å gjere
– ein kan sjølvsagt ikkje få med seg detaljar
nok, og alt som skjer i filmen er ikkje historisk rett – i den forstand at alt som skjer ikkje
har skjedd med ein og same familie – men alt
som skjer er det belegg for; har altså funne
stad, men på ulike stader rundt/i Kr.sand og
med ulike folk.
Olaf Aagedal gjekk gjennom dei ulike
sidene ved 100-årsmarkeringa/feiringa av unionsbrotet 1905 – og konklusjonen var klår:
Den vanlege mann er nok mykje meir interessert i historie enn me trur, meinte han,
Roger Tronstad sette søkjeljos på populær-
formidling på bakgrunn av arkivmateriale.
Han fortalde at den fyrste riksantikvaren var
Henrik Wergeland, som forresten skreiv
«Arkivvisen» på sjukeleiet, der det m.a. heiter
«Deraf roder han Klenoder for sit Norge frem.
Æressagn han henter frem av Pergamenter:
Intet heller han forteller, end Alverden dem.»
På statsarkivet i Kristiansand er det kilometer
med kjeldemateriale, noko av det aldri før
offentleggjort. Den fyrste politikvinna i Noreg
vart tilsett i Kr.sand i 1910: Mathilde
Henriksen. Men trakassering fylgde, og rettssak vart gjennomført, med dom og straff for
den trakasserande kollegaen i 1913. For arkiva
er det alltid ei problemstilling om og når eit
namn på ein person stilt i dårleg ljos skal
offentleggjerast.
Må ein vere autorisert forskar for å kome
til kryptert materiale? var eitt av spørsmåla
frå salen. Ja, det er krav til historiebakgrunn,
anten ferdig utdanna eller ein student med
rettleiar. Ein lokalhistorikar har ikkje tilgang
til sperra materiale, med mindre han er part i
saken. Men det vert utøvd skjønn; det kjem an
FRAMHALD NESTE SIDE
29
Omvisning på Gimle gård.
på materialet ein vil ha tilgang til; okkupasjonstida er relativt strengt vakta. Du har ikkje
rett til å publisere materialet – og må skrive
under på ein tagnadsplikt. I Tyskland har dei
derimot gått motsett veg, kunne Kathrin Pabst
fortelje, der er 3-4 millionar dokument frigjort
for alle – med namn og alt.
Berit Eide Johnsen heldt føredrag om sjøfartshistorie og spel på ymse festivalar –
320.000 var innom 43 sørlandske sommarfestivalar i 2005, jfr. Fevennen. Farsund kommune har 9.400 innbyggjarar, men det møter
fram så mange som 7-8.000 tilskodarar på
Kaparspelet, som byggjer på ei historisk hending om eit skip som vart kapra, men som vart
attendekapra. Arendal skipar til
«Kjæmpestaden» – og har fleire tilskipingar
inne i arrangementet, mellom anna «Det store
kornopprøret» – som like mykje handlar om ei
romanse.
Amputasjon av bein er rå estetikk, medan
dei vakre seglskipa er utruleg vakker estetikk.
Både Kaperdagane og Kjæmpestaden er eit
30
Etter seminaret var det ei overrasking til deltakarane under
omvisinga på Gimle gård i Kristiansand: Plutseleg kom det
ei tenestejente frå seint attenhundretal imot oss og formidla spanande historie frå garden.
På Gimle gård har det vore mangt eit middagsselskap.
Ikkje noko å utsetje på kjøkenreiskapane...
... eller tidsmessige musikalske innslag....
engasjement blant lokalinnbyggjarane for å
ta vare på staden, dvs. for å byggje ein identitet («branding») – og ikkje i fyrste rekkje
for å ta vare på historia – men historia er eit
middel for å byggje identiteten.
I siste føredrag gjorde Per Strömberg ei
samanlikning mellom Yohan barnevandrar/sørlandsk filmturisme og svenske forteljartradisjonar. 130.000 har sett filmen
Yohan, og 30–40% av dei er sørlendingar.
Han hadde to viktige problemstillingar:
Korleis kan kulturarven nyttast i næring?
Korleis kan næring formidle kulturarven?
Me let spørsmåla stå att i lufta, og sluttar av
dette vesle glimtet frå Agderseminaret 2010
med strofer frå Arkivvisen til Henrik
Wergeland:
May-Brit Ohman Nielsen var ein av innleiarane på Agderseminaret som tok føre seg temaet korleis formidle historie.
Archivaren…
Gud bevar’en…
elsker da sit støv.
Han i det jo finder
Norges Hædersminder:
I sin Kjælder
boer han heller
end blant Rankens Løv (universitetets glans)
Tekst og foto: Borghild Løver
31
Ørkenen Sur: Den norske
uteliggerkolonien i Brooklyn
Thor Gotaas & Roger Kvarsvik:
Historia til den norske uteliggarkolonien i Brooklyn er ei annleis
historie frå USA enn den me
kanskje til vanleg høyrer om
norskamerikanarane. Til no har
det helst vore dei vellykka, dei
som gjorde det stort og tente
masse pengar, som det har vore
skrive om. Thor Gotaas og Roger
Kvarsvik teiknar i denne boka eit
anna bilde; eit bilde om korleis
det gjekk for fleire av dei som
ikkje hadde arbeid eller ønskte å
arbeida i Brooklyn i dei harde
1920- og 1930-åra. Som dei sjølve skriv i innleiinga: «Historien
om Ørkenen Sur gir innsikt i rystende forhold. Likevel er det
også en fortelling om pågangsmot og håp, som viser utvandrernes og sjømennenes standhaftighet i prekære situasjoner.»
Staden blei for alvor kjent i Noreg og i fleire
land i 1930, då åtte mann døydde etter å ha
drukke tresprit i Ørkenen Sur. Fleire sørlendingar fann også sin bustad her, på ein avfallsplass i nærleiken av hamna i Brooklyn. Sjølve
namnet er forresten henta frå Bibelen, og det
var listalendingen Karl Holm som først nytta
dette namnet. Han blei gripen av dei elendige
forholda mange norske sjømenn levde under,
og i bibelordet i 2. Mosebok 15,22 fann han
orda om då Moses laut Israel bryta opp frå
Det raude hav og drog til Ørkenen Sur. Der
var dei tre dagar utan vatn, står det, og Holm
meinte søppeltomta minna om denne bitre
ørkenen. Holm var eigentleg rogalending, men
budde på Lista og dreiv gard der i 19 år før
han emigrerte i 1923. Han var ein sentral person i hjelpearbeidet i Ørkenen Sur, og blei i
1947 utnemnt til riddar av 1. klasse av den
kongelege St. Olavs Orden. Det finst eit utal
historier om personar han hjelpte på ulikt vis.
Det blir i boka gitt eit godt oversyn over
framvoksteren av New York, og særleg byde-
Ørkene sur - Kroppsspråket oser av sult. I Ørkenen i 1932 eller 1933. (Bilete frå boka.)
len Brooklyn. Her budde mange nordmenn,
og Sjømannskyrkja og Det norske hospital var
to sentrale institusjonar, og ikkje minst
Bethesda-misjonen, som i fleire år hadde
lyngdølen Bernt Kollevold som styrar. Boka
nemner fleire sørlendingar; både av dei som
hjelpte og dei som budde i Ørkenen.
Tilflukta til Ørkenen Sur hang nøye saman
med dei dårlege tidene for sjøfolka. Etter
verdskrigen kom krisa i skipsfarten, og vinteren 19201921 var det svært mange arbeidsledige sjøfolk i Brooklyn.
Generalkonsulen i New York skreiv heim
til Noreg hausten 1921: «Flere hundrede norske sjøfolk arbeidsløse herover. Antallet ventes stige sterkt til vinteren og nøden tør bli
uten tidligere sidestykke.» Den første nordmann ein kjenner til i Ørkenen Sur, kom hit i
1921. Dei som budde der laga husrom av tønner, gamle bilar og kva dei kunne finna av
brukeleg skrot.
Sjøfolka mangla etter kvart alt, både mat,
klede og pengar. Fleire strauk gatelangs, andre
fekk liggja innandørs, medan nokre blei uteliggjarar i den rette meininga av ordet. Fleire
av dei tok si trøyst i flaska. Mange tykte det
var ille å hamna i ein slik situasjon, fleire
endra namn og ein del «forsvann» og gav
ikkje livsteikn frå seg. I 1929 blei 457 sjøfolk
etterlyste gjennom det såkalla
Eftersøkelseskontoret. Nauda fekk betrestilte
til å donera nokre kroner, og ulike hjelpetiltak
blei sette i verk i regi av kyrkje, misjon og
andre.
Korleis det daglege livet for ein bebuar i
Ørkenen Sur kunne arta seg, blir fortalt på ein
levande og detaljert måte. Til dømes blei aviser mykje brukt, dei kunne vera isolasjon i
utette vegger, liggjeunderlag, hovudpute og
dessutan gjera teneste som brensel anten for å
varma seg eller laga eit enkelt måltid. Av og
til kunne det gå dagar mellom kvar gong dei
fekk noko å eta.
Men innimellom er det lysglimt og gode
meldingar. Ein kristiansandar blei sendt heim
frå Ørkenen. Bror hans heime i Noreg ville
betala for billetten heim, og han kontakta
Edvard Sandnes (frå Sør-Audnedal) som då
budde i Brooklyn. Via Karl Holm klarte dei å
oppspora «den bortkomne broren», dei fekk
samla inn nye klede til han, og sende han
heim med «Stavangerfjord».
Boka framstiller på ein ypparleg måte
samanhengen mellom dei nasjonale og internasjonale konjunkturane i tida og innverknaden dette har på det einskilde individ. Slik får
ein både kjennskap til historia og enkeltskjebnar. Enkeltskjebnar er alltid gripande å lesa
om, og meir interessante blir dei når dei blir
fletta saman i større samanhenger. Dette er
den tiande boka til Thor Gotaas, medan det er
den første til Roger Kvarsvik. Boka er svært
interessant, og det er vanskeleg å leggja ho
vekk før ein har lese ho frå perm til perm.
Imponerande er det òg å sjå dei mange
autentiske bilda som er tekne med. Eg er viss
på at alle som er interesserte i emigrasjonshistorie og menneskeskjebnar vil ha stor glede av
boka.
Ådne Fardal Klev
33
Norske pionerer
i sju verdensdeler
Kvinner og menn, kirker og
menigheter i Aitutaki, Antarktis,
Australia, Brasil, Danmark,
Grønland, Hawai, Israel, Natal,
New Zealand, Russland, Spania,
Sverige, Sør-Korea og USA er
kortversjonen av innholdet i
Torbjørn Greipslands nye bok
om nordmenn som har gjort en
innsats innen kristen virksomhet
blant norske immigranter i de 15
landene som er nevnt. Torbjørn
Greipsland er forfatter og har
tidligere gitt ut bøker blant
annet om nordmenn som døde i
den amerikanske borgerkrigen
(Nordmenn i dødsleirene), om
den norske utvandringen til
Hawaii (Aloha: fra glemte nordmenn på Hawaii) og om et møte
med mange av Amerikas nordmenn (Drøm og dramatikk i det
norske Amerika).
Noen ekte pionerer på New Zealand 1822, (Bilde fra boka.)
Forfatteren gjør i den nylig utgitte boka spesielt oppmerksom på at han har ønsket å fortelle
om virksomheter som fortsatt pågår. Dette
gjelder for eksempel to menigheter i Chicago
og Minneapolis, som fortsatt har gudstjenester
på norsk.
Tidsepoken han gir oss et innblikk i, spenner fra år 985 da Eirik Raude reiste til Island
og videre til Grønland. Sønnen Leif Eiriksson
reiste tilbake til Norge i år 999 og kom til
Trondheim, hvor han kom i tjeneste hos kong
Olav Tryggvason. Her tok Leif imot kristendommen, og Olav Tryggvason sendte han tilbake til Grønland for å forkynne kristendommen. Historia forteller at det skal ha vært nærmere 20 kirker og 20 klostre på Grønland.
Videre er det gitt en omtale av hvordan nordmenn dro østover, og at det allerede i 945 var
bygd en kirke i Kiev for skandinaver.
Nordmenns reiser til Det hellige land, er et
av kapitlene, som innledes med at forfatteren
forteller at 12.500 nordmenn reiste til Israel i
2009 og bortimot 4–5.000 allerede i år 1110.
Den norske kirka i Sør Georgia. (Bilde fra boka.)
Et imponerende antall med tanke på hvordan
reisemulighetene var den gang.
Nordmenns utvandring til USA var den
mest omfattende av all utvandring fra Norge.
Helt fra starten av var det å få etablert menigheter og kirker en av de aller viktigste oppgavene for nordmennene. Den første kirka blei
bygd i 1843 i Wisconsin, og etter den tid fulgte utallige nye kirkesamfunn for nordmenn.
Det er også interessant å lese om en nordmann fra Fredrikstad som het Albert
Andriessen Bradt. Albert slo seg ned i en hollandsk koloni nord for New York. Den første
lutherske gudstjenesten som denne nordmannen var med og arrangerte, skriver seg helt tilbake til 1656, og menigheten eksisterer fortsatt.
Det er neppe kjent for alle at så mange
som over 6.000 nordmenn deltok i den amerikanske borgerkrigen fra 1881 til 1865. Mange
av dem opplevde grusomheter som oppsto
som følge av krigen, og forfatteren har referert fortellinger fra nordmenn som har gitt
uttrykk for hva de opplevde. Utvikling av de
norske kirkesamfunnene i eldre og nyere tid i
blant annet Chicago og Minnesota, er også
spennende lesning.
«Minnesotas Mor Teresa», Marie Sandvik
FRAMHALD NESTE SIDE
35
fra Hafslo, som var født i Norge i 1902, er
en av enkeltpersonene som er omtalt. Hun
gjorde hele livet en stor innsats blant de
vanskeligstilte, og selv lenge etter hennes
død eksisterer fremdeles «Marie Sandvik
Center».
Hvalfangstperioden i Antarktis førte til
bygging av kirke i Grytviken.
Kirka, som er intakt i dag, blei bygd i
1913 og var sentral i hvalfangernes liv så
lenge de var der. Sjømannskirkene rundt i
verden har hatt en sentral plass i mange
nordmenns liv, noe forfatteren har gitt en
fyldig beskrivelse av.
Muligens vil noen av leserne huske et
Tore på sporet-program hvor stillehavsøya
Aitutaki fikk besøk av etterkommere etter
Farsundskapteinen Reinert Jonassen. Han
havarerte med skuta si i 1897 og slo seg
ned på denne øya. Reinerts datter
Josephine, som tok imot slektningene,
levde helt til i år, og forfatteren forteller at
han blei den siste som intervjuet henne.
I tillegg til omtale av menighetene som
er bygd opp verden rundt etter nordmenns
initiativ, har forfatteren, som har store historiekunnskaper, fortalt om enkeltpersoners liv og oppofrende innsats for andre.
Boka er rikt illustrert med en mengde flotte fargebilder. Forfatteren omtaler selv
presentasjonen som folkelig, og det er en
helt riktig beskrivelse av hans fortellermåte. Han har også tatt høyde for at boka kan
ha interesse for andre enn norskspråklige.
Etter hvert avsnitt er det gitt et
sammendrag på engelsk, noe som gjør
boka interessant langt utover Norges grenser. Boka gir en sjeldent god mulighet til å
utvide horisonten både i vestlig, østlig,
nordlig og sørlig retning.
Åse Buli Egerhei
36
Den norske
prinsesse
Kristina
av Spania.
(Bilde fra boka.)
Krigsår og fredsvår
i Åmli 1940-45
Ny utgåve av «Krigsår og fredsvår i Åmli 1940-45» er nå på
marknaden. Fyrsteutgåva frå
1995 er utseld, og den nye boka
er i større format. Somme feil er
retta opp, nokre kapittel er lagt
til, likeså fleire lister over milorg-medlemer, politiske fangar
m.m.
Okkupasjonstida er truleg den tidbolken som
har breiast dekking i historisk litteratur. År om
anna kjem det nye og forvitnelege bidrag til
denne skattkista. I dei mange bøkene og artiklane som finst er stoffet vidgreint og sprikande i emneval, i kvalitet og i språkleg meisterskap. Det kan òg seiast om dei mange
kapitla i denne boka (heile 56 i innhaldslista).
Dei handlar om motstandsrørsla, som var særs
aktiv i Åmli, Gjøvdal og Tovdal, vidare om
daglegliv og matstell, om tvangsarbeid og
fangeliv, om strevet for føda, om veddrivne
bilar, om flyslepp frå England og mangt anna.
Ikkje minst er alle minne-oppskriftene fengslande lesnad.
Fremst i boka tar Kjell-Olav Masdalen for
seg den flokken som hadde valt Quislings veg,
og stødde seg til den tyske «vernemakta».
Han kjenner stoffet frå det han skreiv om
Nasjonal Samling i Agders historie, og vi får
eit greitt og lettlese oversyn. I den andre
enden av boka skriv Aslak Brekke, direktør
for Stiftelsen Arkivet, eit etterord. Heltar og
svikarar og dei mange som heldt livet og lanFRAMHALD NESTE SIDE
Våpna har kome til gards. (Bilete frå boka.)
37
det oppe i ei tung tid, er her sett i eit breiare
perspektiv. Han syner òg at den «vesle» lokale
krigen var ein del av den «store» verdskrigen.
Også i desse bygdene gjorde dei sitt til striden
for å fri landet vårt og heile Europa frå ei
framtid under nazismens uhyggelege jerngrep.
Slike samlande oversyn er nyttige i ei bok
med svært mange forfattarar, som elles kan gi
lesaren eit heller kaleidoskopisk inntrykk.
Mellom desse to profesjonelle finn vi dei
mange kvinner og menn som skriv ut frå kvar
sin synsstad og sine minne. Det er uråd i ein
stutt omtale å gå i detalj. Les sjølv, her er det
mykje å finne, også for oss som ikkje er lokalkjent i dei bygdene boka handlar om.
Variasjonane er store, og slik får vi eit mangslunge og rikt bilde av krigsåra i bygdene i
indre Agder, frå dei gripande farvel-orda frå
den dødsdømde Aanund Tveit før avrettinga,
og til dei mange barneminne, som t.d. det velskrivne og omfattande kapitlet frå Tovdal av
Anne Jørgensen f. Mjaaland. Ho skriv om leikar og kvardagslivet med sine vanskar, men
òg om kva barn kunne gå og reddast for.
Boka er på 270 sider og illustrert med fleire samtidige foto. Utgjevar er Åmli
Historielag/Åmli Mållag i samarbeid med
Stiftelsen Arkivet.
Bjørn Slettan
Kontakt oss når det gjeld
trykking av bøker,
tidsskrift, brosjyrar m.m.
●
38
Tekstredaksjon ● Layout
● Biletebehandling
Tlf. 38 02 19 12 - Fax 38 02 16 12
Henrik Wergelands gt. 50B - Pb. 384, 4664 Kristiansand
E-brev: [email protected]
Torridal Historielag:
20-åring med
eget museum
20. oktober møtte 65 torridøler
opp til åpningen av det lokalhistoriske museet på Hommeren –
et museum som medlemmer av
Torridal Historielag har brukt
800 dugnadstimer og 40.000 kr
på å ferdigstille. Dette markerte
starten på lagets 20-årsfeiring.
Etterpå fikk 80 medlemmer god
underholdning og bløtkake.
Museet holder til i et 150 m2 stort kjellerlokale i Torridal skole. Der er det utstilt ca. 400
større og mindre gjenstander, verktøy, dokumenter og plakater. Et kjøkken og en stue fra
1940/50-tallet er fullt møblert. Man finner ski
fra Strai Skifabrikk, en eske med tobakksblader fra krigen, et strykejern så tungt at de færreste greier å løfte det, og gamle ukeblader og
telefoner, bl.a. en tysk felttelefon. Og i skoleavdelingen kan gamle lærere mimre over filmstrips med tilhørende teksthefter man leste
opp fra, hvis man da ikke brukte lyden fra
skoleradioen og skiftet bilde for hvert pling.
Balansevekt brukt på Augland Landhandel 1920–1940.
40
Høie Fabrikker, hjørnesteinsbedriften som nå
er nedlagt, har fått sin egen avdeling med
diverse utstyr, stoffprøver og reklameplakater.
Det var etter folkeminneutstillingen på
Straitunet i 1990, som Ingrid Berglund
Johnsen sammen med flere i Mosby Vel fikk i
stand, at ideen til et historielag i Torridal dukket opp, og i oktober samme år ble laget stiftet med 50 medlemmer.
Gjennom årene har laget gitt ut fem temahefter, fra Torridal blir til og til Knut Holts
minner fra Mosby: Komper, knirking og
kubikk, som i disse dager kommer i nytt opplag (omtalt i Egde nr. 1 2010). Ellers er den
årlige Torridalskalenderen med gamle bilder
blitt populær. Laget har også med støtte fra
Midt-Agder Friluftsråd og Kulturkontoret i
Kristiansand trykt kulturkartet «Auglandsbekken» – et område hvor flere bedrifter var
lokalisert tidligere. Naturlosturen gikk her i
fjor. På fylkesportalen ligger det ute 1.100 bilder fra Torridal.
På festmøtet fortalte lederen i Agder
Besøkende prøvesitter gamle møbler.
AV-utstyr i skoleavdelingen.
Historielag, Beint Foss, om historielagenes
relativt korte eksistens på Agder og hvilken
funksjon Agder Historielag har i denne
sammenheng. Ingrid Berglund Johnsen sang
og spilte på Kravigs lyre, og sørget også for
godt akkompagnement til allsangen sammen
med Gro Lykkås på piano. Og kvelden ble
avsluttet med Torfrid Nordals uttrykksfulle og
levende opplesning, som fikk latteren til å
runge i salen.
Torridal Historielag har for tiden 150 medlemmer, og nå også Torridal Lokalhistoriske
Museum.
Tekst og bilder: Harald Odd Steen
Detaljer fra Høie Fabrikker studeres.
41
Sjøfartshistorisk årbok
Årboka er utgjeven av Stiftelsen
Bergens Sjøfartsmuseum,
Bergen 2010, og redigert av Atle
Thowsen og Tore L. Nielsen. Det
er to hovudkapittel i boka, det
fyrste om verksemda til sjømannsmisjonen i Nederland og
det andre om ørkenen Sur, dvs.
eit «norsk» slumområde i
Amerika. Lettlesen, og med
glimt frå det store biletet så vel
som einskildskjebnar, er dette ei
bok som vil fenge mange.
42
Det fyrste hovudkapitlet – eller «boka i boka»
om du vil – handlar om nestekjærleik: «En
nærliggende kjærlighedens plikt» og om «Den
norsk sjømannsmisjonens virksomhet i
Amsterdam og Rotterdam 1876-1922», skriven av Virginia Hoel. Ho er fødd i 1945 og
bur på 15. året i Nederland, der ho altså har
studert sjømannsmisjonens verksemd frå
1864-1918.
Dette vart eg fascinert av. Besteforeldra
mine budde på Eikeland i Holum, og for 102
år sidan laga dei ei foreining: «Solaas og
Eigeland Kvindeforening».
Pengane dei samla inn sende
dei til sjømannsmisjonen, og
dei tinga avis som blei sendt til
kyrkja i utlandet. Dei var vidsynte på heia før!
Boka er greitt inndelt i
kapittel, og historiene er i
hovudsak tufta på korrespondansen mellom kontoret i
Bergen og dei 6 fyrste sjømannsprestane som tenestegjorde i Amsterdam og
Rotterdam. Korrespondansen
viser at aktiviteten til sjømannskyrkja i 100 år blei finansiert
av private gjevarar og foreiningar heilt frå 1864, då det
heile starta. Historiene handlar
om sjøfolk, sjøfart, fagforbund,
kyrkje, misjon og livet om
bord – og mykje anna på godt
og vondt – for fastbuande og
farande til Amsterdam og
Rotterdam. Unionsoppløysinga
blir òg omtala, og nasjonal
patriotisme vaks blant nordmenn ute i verda - som det
vaks blant nordmenn heime.
17. mai blei viktig, særleg for
alle norske i utlandet.
Ryddig og lett å lese i lange
eller korte bitar er boka, og
avslører mange for meg
2008
ukjende sider om
sjømannsmisjonen.
Med mange historiske bilete og informative bilettekstar
lyser boka opp sjømannsmisjonens
virke og viser kor
viktig arbeidet var i
denne tida.
Andre halvdel/hovudkapittel i
Sjøfartshistorisk
Årbok 2008 har
overskrifta
«Ørkenen Sur, norske skjebner under
depresjonen i USA»
og startar med eit
sitat frå «Bay
Ridge» av Hermann
Wildenvey i 1935:
Vi stanset op. Jeg
vilde se det! -Og her
bor folk? –I bingevis! – I bingevis –
det passet stedet!
Her bodde folk som
gris ved gris.
Etter børskrakket
kom mange nordNorske sjøfolk på DS Aladdin i 1890-årene. (Bilete frå boka.)
menn i beit. Det blei
oppretta leirar kor
dei utan midlar
kan skje på ny om me ikkje tek vare på dei
hamna. Det var alkoholikarar og kriminelle,
fattigaste i Noreg og tek oss av våre nye
sjøfolk utan hyre, handverkarar og alle slag
landsmenn på ein god måte. Det handlar om
folk med norsk bakgrunn, men òg andre frå
hjelp, misjon, ære og makt. Ørkenen Sur er
andre nasjonar. Felles for alle var at dei var
skriven av Roger Kvarsvik (f. 1974). Han er
ramma av krakket. Folk som sleit, uteliggjafyrstekonsulent ved Bergen Sjøfartsmuseum,
rar, bomsar, folk som hadde mista jobben –
og dette er ein del av arbeidet hans med ei
alle kom hit. Men alt mangla: Det kom blikkeiga bok om ørkenen Sur (sjå bokmelding om
skur, dårlege sanitærtilhøve og slum slik som
den boka side 32–33, red. mrk.). Han sluttar
utanfor storbyane i u-land i våre dagar.
av med 26 vers frå «Bay Ridge» av Hermann
Wildenvey. God lesnad!
Eg kunne ikkje leggje frå meg boka, men
måtte lese meir og meir – og eg oppmodar
Osmund V. Eikeland
alle andre til å gjere det same, for eit nytt Sur
43
Sånn var det 2009
Arendal Historielag:
Arendal historielag gav i 2009 ut
sitt 15. årsskrift «Sånn var det».
Fleire av artiklane tek for seg
delar av Arendal si historie som
kan hende er mindre kjende
blant folk. Årsskrifta er dei siste
åra nesten vortne selde ut, og
det er tydeleg at lokalsamfunnet
set pris på arbeidet til historielaget. Tilgongen på stoff har vore
framifrå, og det har vorte naudsynt å la nokre innkomne artiklar vente til neste år. Det er óg
i år ei variert bok på vel 200
sider, der tunge faglege artiklar
står side og side med små historier frå kvardagen.
«Sånn var det» er også denne gongen eit godt
skrift å lese. Det er mange gode og passande
bilete og illustrasjonar, og det er vorten gjort eit
stort arbeid i høve korrektur og layout. Slik
stend årsskriftet atter fram som eit profesjonelt
produkt.
Ein av dei artiklane som verkeleg pregar
årets skrift, er den store og grundige
«Svenskeinnvandringen til Arendalsdistriktet»,
av statsarkivar Bråstad. Ein ser at det ved folketeljinga i 1875 var om lag 900 utanlandske innflyttarar i det som då var Arendal, Barbu,
Øyestad og Hisøy kommunar. Av desse 900 var
744 fødde i Sverige. Kvifor svenskar, og kvifor
hit? Det var på denne tida stort elende i Sverige;
folketalet auka, arbeidsløysa auka, og maten
minka. Mange flutte til dei store byane som
Stockholm og Göteborg, og fram til 1910 emigrerte nesten ein million svenskar til Amerika.
Denne utviklinga hadde parallellar til Noreg,
men det er også klåre forskjellar på den norske
og svenske utvandringa. Nordmennene drog nesten utelukkande til Amerika, medan svenskane
og fann seg andre mål; europeiske land som
Danmark, Tyskland og Noreg. Svenskane fekk
rundt 1870 auga opp for dei moglegheitene som
kyststroka i Aust-Agder kunne tilby. Dette vart
óg yttergrensa for den svenske innvandringa
vestover. Vest-Agder og Vestlandet var så godt
44
som urørte av dette. Den store svenske busetjinga nådde toppen i 1880-åra, og deretter byrja
nedgongen. Den store innvandringa var mykje
knytt til sjøfart, og etter at Arendal si stordomstid innan sjøfart tok slutt, flutte mange svenskar
heimover, eller reiste vidare til Amerika. Mange
svenskar, særleg kvinner, inngjekk ekteskap med
etniske nordmenn, og det er framleis i dag
mange etterkomarar etter innvandringa.
Den store stjerna i Granerevyane på slutten
av trettiåra og utover førtiåra heitte «TyrolerNils». Han var fødd Nils Arvid Johansen i 1927,
og var berre 12 år gamal då han slo gjennom.
Han hadde spesialisert seg på «Tarzan-hylet»
som Johnny Weissmüller hadde gjort kinohistorie av. Debuten var ein stor suksess, og billettsalet gjekk strykande. Det vart endå sett opp ekstrabussar frå Eydehavn! Nils var nervøs, men
jodla og song så veggene rista; Agderposten
skreiv: «Han stod der så overlegen og trådte takten med den ene foten, gestikulerte med armene
og med rytme i hele kroppen». Revyane heldt
koken gjennom krigsåra, og alltid med «TyrolerNils» som fast inventar. Dei var til og med på
turné rundt om i Aust-Agder og spelte inn pengar for Nasjonalhjelpen i 1941. Tungvint var det
å kome rundt, men det kom inn mange pengar
til det gode føremålet. «Tyroler-Nils» heldt fram
med suksessen sin fram til våren 1945, då han
gjekk til sjøs. Det vart aldri meir revy for han,
men han levde i beste velgåande fram til 2006
etter ei lang karriere hjå Ugland Rederi.
Dette er to av dei mange gode artiklane. Vi
les elles om grensesteinar, Stinta-dammen, kioskar og Jacob Aal. Vi lærer historia til 1880-trappa, høyrer om metodistane si framferd i Arendal
og speler løkkefotball. Dette og mykje, mykje
meir i «Sånn var det» for 2009.
Sluttar av med nokre av redaktør av
«Spidskula», Thomas Heimdal, sine satiriske
tankar om «Kjæmpestaden» etter alle dei store
konkursane gjennom 1880-åra:
…og «Kjæmperne» de brugte sine
Indtægter flot,
Og slo den ei til, om den var aldrig saa stor,
Saa skrev man paa Vexler sine Namn og Ord…
Olaf Moen
Gards- og ættesoge
for Eiken Bind 2
Gods- og passasjerruta Eiken–Kristiansand 1930. Hans Torvald og Kari Verdal med barna Harald, Sigurd, Adolf og Torleif.
(Bilde fra boka.)
I dette andre bindet av gardsog ættesoga for Eiken sokn, tar
en for seg gardene fra Skeie til
Meland: Skeie gnr. 74 og 75,
Jokumsøya gnr. 76, Eiken, gnr
77 og 78, Tveiten gnr. 79, Gardøl
gnr. 80, Bryggesåk gnr. 81 og
82, Handeland gnr. 83 og Meland
gnr. 84 og 85. Boka er på 522
sider og har rikt billedmateriale.
Bildene gir et godt innblikk i byggeskikk og
klesstil fra både 1800- og 1900-tallet. Denne
boka har nok mange ventet på, da den gir
masse informasjon til de som leter i slekta.
Boka er lett å finne frem i, god å bla i og har
høy kvalitet.
I tillegg til den tradisjonelle formen som
de fleste gards- og ættebøkene har, så er det
også nedskrevet sagn og historier som er knyttet til de forskjellige gårdene. Både historier
om skrømt og overnaturlige hendinger, samt
om livet og arbeidet på gardene. Den tar også
for seg stølslivet, som hadde stor betydning
for denne delen av Eiken Sokn.
Åsulv Thorsland har skildra heielivet på en
stemningsfull måte i årsskriftet for Eiken
Sogelag i 1990: «Eikedølen er realistisk. Han
er ikkje poet. Han ser ikkje på månen og
drøymer til vanleg. Det hender oftast berre når
guten er 17 og jenta er 16. De harde konsonantane smell i målføret. Men heilt fri for
romantikk er nok ikkje eikdølen likevel. Det
kjem til syne i hans trang til å koma på fjellet,
til den vesle stølshytta på fjellmyrene.»
Historien er mye lengre og gir et stemningsfullt bilde av stølslivet.
Stølslivet var viktig og det var mange uteløer der høy blei lagra til det kunne hentes på
FRAMHALD NESTE SIDE
45
vinterføre. Det ble slått utrolig mange lass heiehøy.
Boka tar også for seg byggeskikker og
endringer av tun og plassering av hus for hver
enkel gård.
Utgiver Eiken sogelag har dessuten tatt med
i boka slekter så langt tilbake som 1500-tallet
og frem til i dag.
Gards- og ættesoga for Eiken har ikke blitt
til ved at bare en person har utført arbeidet.
Mange har deltatt. Ole Gausdal har sammen
med Anne Rossevatn samlet inn det meste av
kildematerialet og skrevet en stor del av teksten
til boka. En arbeidsgruppe bestående av Ånen
O. Eiken, Bjørg Skjoldal, Olav Audvin Meland,
Elfrid Werdal, Liv Grostøl og Arvid Bryggeså
har gått gjennom opplysningene som forelå.
Det redaksjonelle ansvaret for dette bindet har
Bjørg Skjoldal hatt.
Nevnes må også Sigbjørn Vik som har vært
til stor hjelp når det gjelder fotografering, spesielt flyfotografering. Sist men ikke minst, så
har folk som bor på gårdene bidratt med historier og informasjon.
Det står til slutt i innledning at «Alle kjeldetilvisningane kjem til sist i bindet», men det ser
ut til at dette mangler i denne flotte boka.
Liv Kirsten Rølland
Bryggesåk ca 1895. (Bilde fra boka.)
30 år
sprek
Holum historielag:
Holum Historielag feira 30-års
jubileum 22. oktober 2010, og
fylte gymsalen på Holum skule
med over 70 frammøtte.
Attendeblikk frå soga, song- og
musikkinnslag og ikkje minst
god mat stod på programmet.
Leiaren i laget, Bjørg Røiseland, ynskte dei
mange frammøtte velkomen, og syrgde straks
for god musikk ved Arild Manneråk på sag og
Lars Lloyd Lindland på trekkspel. Bjørn
Slettan hadde fått i oppdrag å sjå seg attende i
lagssoga, noko han gjorde grundig og interessant, «med fare for sjelros» (sjølvros), åtvara
han tilhøyrarane på førehand.
Laget vart revitalisert (oppattliva) som det
heiter, i 1980. Det viser seg at 30-åringen
eigentleg er ein 45-åring: Den fyrste rekneskapsboka er frå 1915, der årskontingenten
Bjørn Slettan heldt jubileumstalen.
Leiaren i laget, Bjørg Røiseland, ynskte dei mange frammøtte velkomen.
var på 20 øre! I 1928 var det 12 medlemer i
laget – som har verva minst ein medlem kvar,
for i 1929 var medlemsflokken vakse til 26
medlemer. Men det siste ein kan sjå av dette
laget den fyrste perioden, er i ei gul notisbok
der det står «Betalt for 1930». Og etter desse
fyrste 15 åra så søv laget lenge – og det dukkar i staden opp ein lagsslektning kalla
«Holum bygdesogelag» etter krigen – med ei
grei og enkel, men vel så vanskeleg målsetting
(veit dei som gjer slikt arbeid): Å gje ut bygdebøker.
På 70- og 80-talet var lokalhistorie i vinden, og då fyrste møtet vart kunngjort i avisa
Lindesnes, kom det meir enn 30 personar. Då
som no vart det halde på skulen i Holum, og
skrivaren i Agder Historielag var faktisk til
stades då òg, kunne Slettan fortelje. Det fyrste
styret vart sett ned, og det var Gunnar
FRAMHALD NESTE SIDE
47
Nomedal, Kåre Kvidbergskår, Ann Tilde
Vetnes, Per Kvåle, Torleif Aurebekk og Bjørn
Slettan.
Det har vore mykje velvilje og friviljug
arbeid heile tida sidan, og det er ingen tvil om
at laget er vitalt og engasjert i dag, noko som
skuldast ei veldig interesse for den nære historia. Laget har alle typar tema på møta sine, alt
frå arkeologi via bunad/tekstil til sjøfartshistorie og mykje meir. Møta er dessutan bygd
over den same lesten, gjerne bunde saman
med allsong: Føredrag/kåseri, kaffipause med
biteti, musikalsk innslag og lagssaker. Målet
med møta er å ha ei sosial, god meining og
skape trivnad i tillegg til å ljose opp eit tema i
nær fortid.
Til vanleg har laget tre møte i året: Årsmøtet i februar, vårmøtet og haustmøtet, i tillegg
til å gje ut medlemsbladet «Vår arv», skipe til
ymse turar (1-2 rusleturar i nærleiken og 1
busstur over 3-4 dagar), dugnader og utgjeving av skrift. Av sistnemnde har det kome ut
fire stykke: Holum i manns minne (1988),
Skolen i Holum (omgangsskule – kretsskule –
dagens skule, 1989), Okkupasjonsåra (rasjoneringa, 1992) og Okkupasjonshistoria (kyrkjestriden). Av viktige dugnader, kan nemnast
Det store frammøtet vitnar om eit aktivt historielag.
oppussing av kvernhuset på Aurebekk, minneplate der eit britisk fly styrta i 1941 og restaurering av den vassdrevne saga i lia på
Kvidbergskår. Når det gjeld saga på
Kvidbergskår, så var skuleungane med på
dette restaureringsprosjektet – eit betre skuleprosjekt skal ein leite lenge etter; det er verkeleg moro å kombinere historisk kunnskap med
praktisk arbeid og framtida vår (ungane).
Etter jubileumstala gjekk allsongen av seg
sjølv ved hjelp av forsongar Osmund V.
Eikeland. Og dei jubilerande fekk varme gratulasjonshelsingar og ei Agdersoge av Agder
Historielag via skrivaren. Så var det tid for
kaffi, god mat, kake og drøsing rundt bordet.
Det musikalske innslaget var folkemusikk frå
Agder, presentert av Olaf Moen og underteikna, som i høve jubileet var kledd i bunad.
Stev, viser og balladar gav eit innblikk i den
nære folkekulturen, som ofte går hand i hand
med lokalhistoria.
Gratulerer, Holum Historielag ! (Men det
er ikkje fint å lyge på alderen; er det verkeleg
slik at dei fyrste 15 åra ikkje skal reknast? Då
kan ein i så fall berre leggje ned laget nokre år
og stå opp att – og dermed vere like ung heile
Tekst og foto: Borghild Løver
tida…)
Marténgel
Arne Espeland:
Handlingstråd og framdrift i
boka er knytt til Marténgel, som
lesaren møter i akebakken som
13–14-åring og fylgjer fram til
kvelden før bryllaupet. Forfattaren gjev henne ei utrusting
som er ein helt verdig: Ho «var
slank og smidig. Hun hadde blå
øyne, smilehuller i de røde kinnene, og et rikt, gullokket hår.
Yr som fisken i sjøen, fuglen i
luften, nøt hun alle spennende
begivenheter, og jublet og gråt
med omgivelsene.»
I akebakken var gutane i fleirtal, fleire eldre
enn henne. «Allikevel førte Marténgel an her
som ellers, uten at noen kunne si hvorfor.
Kanskje kom det seg av at hun, ved siden av å
være vakker, var rik på innfall, og åtte et
sprudlende humør, dertil av godtfolk og eneste
datter til en velstående skipper.» Marténgel
vert òg utrusta med beste teoretiske evner og
teikna som ein ottelaus hjelpar for dei svake,
eller om nokon annan kom ut i fare. Fleire
gonger må ho sjølv bergast, helst av den trugne og kloke Torkil los. I skildringa av personane rundt Marténgel er det mykje intriger og
usympatiske trekk. Dette tener som ein karakteristikk og avsløring av samfunn og gjeldande normer. Også den suverene Marténgel
kjempar og lid under dette. Eit døme kan vere
episoden i akebakken der ho støyter saman
med 16–17-årige Bygvald. «Han fattet i henne
og hun i ham. Trult i trult bar det videre, til de
for utfor pallen som var gravd inn fra veien
av. Nåmen av fall og forskrekkelse sanset hun
seg først der Bygvald krystet henne heftig inntil seg og kysset henne. En underlig sødme
sitret henne gjennom legemet.» Men sekundet
etter slo ho, «Hun hveste, spyttet, tørket seg
om munnen med håndbaken og spyttet igjen,
og for riktig å hevne seg, der ungeflokken
kom styrtende ned til aurpallen, skrek hun ut:
«Leusungjen.» Men i det samme hun sa det
fæle ordet, sank det som et lyn i henne at nå
var hun stygg.» Marténgel grublar over det
som hende, får panikk, tyr til fjøset, uroar
dyra. Gamle Stava høyrer bråket «og fant
Marténgel i gråt hengende om halsen på
Svartsi. « Å Stava, Stava, du må helpe meg,»
hulket hun. Eg ska’ ha små, eg ska’ ha små.»
«Men ‘øsse nabm då.» Gamle Stava slo hendene i hop av forferdelse. …. «Eg he’ kjysst
ein gud. Kå ska eg gjør? Kå ska eg gjør?»
…… Da kunne ikke Stava holde seg. Hun lo,
lo så hun fikk vondt i siden og måtte sette seg
på den tribeinte melkekrakken.» Slik blir
hovudpersonen introdusert saman med starten
på kjærleikssoga som ber handlinga i boka.
Først kvelden før Marténgel skal giftast bort
med son til emissæren, blir mistydingane oppklåra. Boka sluttar slik: «Men minen i ansiktet
hennes sa tydelig at nå hun også hadde Torkil
FRAMHALD NESTE SIDE
49
los på sin side, skulle ingen makt i verden få
skille henne og Bygvald ad, komme hva det
komme ville.»
På omslaget til boka er kopi av eit gamalt
postkort. Eg tvilar på om dette får mange av
dagens tenåringar til å lese boka. Men for
eldre som ennå har levande eller formidla
minnetrådar til eit slikt samfunn, er det engasjerande og fornøyeleg lesnad med presise og
folkelege replikkar.
Forfattaren, Arne Espeland (1885–1972)
var lærar og NRKs programsekretær for
Rogaland. Han kjende Lista-folket, soga og
språket deira betre enn dei fleste. I folkelivsskildringane teiknar han natur, folkeliv,
arbeids- og samfunnsliv på ein truverdig måte
og knyter i Marténgel desse elementa til den
dramatiske forteljinga om hovudpersonen sine
ungdomsår.
Eg ser føre meg at boka kunne brukast i
undervisning på ulike måtar og knytast til
moderne hjelpemiddel som til dømes internett.
Her er friskt fortalde enkeltepisodar som
høver til opplesing. Arbeidsmåtane i dette
samfunnet på sjø og land, i hus og fjøs er nøyaktig teikna. Korleis utnyttar forfattaren rikdomen i språket? Så boka er både ei kjelde til
kunnskap og til glede der lesaren kan humre
over treffsikre replikkar.
Boka på 237 sider er skriven på bokmål
med kraftfulle innslag av listadialekt, særleg i
replikkar. Bak i boka finst ei to-siders liste
med ordforklåringar. Elles vert det vist til
Listamålet I – III av Njål Vere. Klokkhammer
forlag har gjeve ut denne nyutgåva i 2010,
første utgåve var i 1925 på Olaf Norlis forlag.
Meir om bok og forfattar på nettadressene
www.klokkhammerforlag.no og
www.listaminne.no.
Anne Austad
Bøker frå Agder Historielag
Årsskrift
Nr. 1–65 ..................................................UTSELD!
Nr. 66–84 ....................................................kr. 50,Nr. 85 .........................................................kr. 190,Agder-bibliografien I og III .........................kr. 50,Bytingsprotokoll for Kr.sand 1670 ..............kr. 50,Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686 ..........kr. 50,Tingbok nr. 1 for Lista (1657–1660) ...........kr. 50,Odelsmanntalet 1624 for Agder...................kr. 50,Tingbok nr. 1 og 2 for Mandal Sorenskriveri
(1677, 1684).................................................kr. 50,-
Anetavleskjemaer
Medlemer får 20 stk. gratis.
Ordinær pris pr. stk. ...................................... kr. 1,Medlemer får 25% rabatt ved kjøp for kr. 400,eller meir.
Rabatten gjeld ikkje
ved kjøp av
Agders Historie.
Porto kjem i tillegg.
Stortingsmann Ole Fuglestvedt
Uinnbunden..................................................kr. 30,Innbunden ....................................................kr. 50,-
Jon Løyland
Soger og segner. viser og vers ...................kr. 175,-
Agders Historie 800-1350
Agders Historie 1840-1920
Agders Historie 1641-1723
Kr. 350,- pr. stykk
eller alle tre for kr. 1000,-. Fraktfritt.
50
Tinging til
Agder Historielag,
Postboks 136,
4662 Kristiansand
eller
tlf. 97 06 44 85
eller e-post:
[email protected]
Årsskrift for Marnardal
historielag 2009
Marnar-minner:
Eg er spurd om å melde eit årsskrift for ein kommune eg ikkje
kjenner og aldri har vore i (trur
eg). For meg som voks opp i ein
innlandskommune i Telemark,
var det likevel mykje eg kunne
kjenne meg att i her. Årsskriftet
er nr. 14 i rekkja frå Marnardal
historielag. Heftet er på nesten
hundre sider. Her er eit breitt
spekter av tema, artiklane er
lettlesne og illustrert med
mange bilete i svart/kvitt.
Ein av hovudartiklane handlar om ekteparet
Marta og Tobias K. Steinsland, og kva dei
hadde å seie for kultur- og kristenliv i Laudal
frå 1920 til 1970. Forfattaren Bertha
Ormestad hadde Steinsland som lærar.
Steinsland; læraren, småbrukaren og kåsøren/folketalaren har sagt at han «plikta å
bruke dei evnene Skaparen hadde utstyrt han
med», og det lyt ein vel seie han gjorde når
han i 45 år vart nytta som talar i «lærarlag,
mållag, losjar, ungdomslag, fråhaldslag, bondelag, bondekvinnelag, birøktarlag, landbrukslag, foreldremøte, basarar og
Frelsesarmeen.» Og Marta, med sitt kristne
engasjement og sine leiarevner, var ei drivkraft i ulike foreiningar i fleire tiår.
Fleire artiklar har tema frå 2. verdskrig.
Framsidebiletet på heftet er frå avdukinga av
minnestøtte over major Arne Laudal i 1947,
der general Helseth held minnetale.
Særoppgåva Anne Torhild Nilsen skreiv
avgangsåret på Marnar ungdomsskole, med
tittelen «Major Arne Laudal - for Norge vårt
fedreland», er med her. Kåre Steinsland og
Ragnar Fidjestøl skriv om kanonbatteriet på
Heddeland; eit jernbaneartilleri som det berre
var to av i Noreg, og spesielt også av ein
annan grunn: kystartilleri plassert i innlandet.
Gjennom artiklar av R. Fidjestøl og Elisabeth
Haaland får ein innblikk i korleis det var
under okkupasjonen.
Heftet inneheld skuleminne frå Bjelland i
1930-50 åra. Ånund Haugland, Fredrik
Skjeggestad, Inger Mathilde Valborgland og
Janne Roland skreiv ned minne frå skuletida
si i samband med markeringa av 250-års historie for grunnskulen i 1989, og desse er presenterte her. For meg, som gjekk på todela
grendeskule på 60-talet, vekte desse mange
(og stort sett gode) minne: varmen frå vedomnen i skulestova, salmesong, bordbøn,
FRAMHALD FRÅ FØRRE SIDE
51
Fadervår i kor, fyllepenn og trekkpapir,
«skjønnskrift», diktat og attforteljing, dagleg
leksehøyring, bløyte svampen og vaske tavla,
«slå ball» i friminuttet, klokka som ringde
inn, oppstilling på rekkje…
Gjennom fleire artiklar får me innblikk i
eit arbeidsliv i endring, som: «Frå blekkhus til
EDB» (av John og Kari Glomså),
«Tømmertransport på elv og vei» (av Bjarne
Tjomsland/R.Fidjestøl), «Med dreiebenk og
sveiseflamme» (av Åge Kelveland/R. FiIdjestøl). Elles finn ein glimt frå minneboka til ein
utflytt laudalsungdom. Tida er 1855-1875,
ungdomen er Christen Olson Fidje - med
kommentarer av John Lauvland. Christen
mintest lykkelege barndomsår. Han hadde lett
for å lære, og opplevde det urettfvist å bli flytta ned frå plass nr. 2 til plass nr. 4 blant elevane. Denne historia gav han ein lærepenge
når han seinare sjølv vart lærar. Her eit utdrag
frå dagboka hans: «Ettersom jeg mere er kommen til å tenke på den sag, hvor det let misundelse kan vækkes hos skolebørnene, hvilket
man på det omhyggeligste bør undgå, har jeg i
den sidste tid bestandigt opstillet børnene og
givet dem plass efter deres alder.»
Christen gjætte som barn. Det var han
sjølv som ville ut i «den vildfarne verden» for
«å prøve min lykke», noko også tittelen på
artikkelen om han tyder på; «Ut vil jeg, ut!»
Frå han var 10 år gjætte han borte, fyrst hjå
skyldfolk, så på «barnevandring» til
«Østlandet», og me får bli med på den strabasiøse turen hans, med bylt på ryggen over
Konsmo-heia og 10 mil austover. Gripande
lesing.
Gripande var det også å lese teksten «Ei
grav, ei enke og eit farlaust barn», av John
Lauvland. Her får me glimt inn i den lagnaden
det var å bli åleinemor for over 90 år sidan.
Me finn òg utdrag av dagboka til læraren,
bonden, ordføraren og målmannen Knut
Lauvdal frå perioden 1898-1939; formidla av
Astrid Skuland. Og årsmeldinga for
Marnardal historielag er med i årsskriftet.
Eg har lese heftet med interesse, og vil
meine at med så mykje stoff frå både skuletid,
krigsår og arbeidsliv, vil dette vere interessant
lesing for fleire enn meg! Dette flotte heftet
kan du heilt sikkert få tak i ved å kontakte
sentrale personar i Marnardal Historielag, til
dømes Erik Bue eller Svein Arild Strædet i
Marnardal.
Øyslebø skule-kommunehus i slutten av 1940-åra. (Bilete frå årsskriftet.)
52
Hilda Helene Neset
Høvåg Museums- og
Historielag 2010
Flyfoto av Stranda på Ågerøya 1960. Sannsynligvis lå her noe bebyggelse i 1467 også, men den var nok lang enklere
enn dette. (Foto lånt av Høvågavisa.) (Foto fra årskriftet.)
Småskrift nr. 13 fra Høvåg
Museums- og Historielag 2010
Heftet er i A4-format og er på 72
sider. Heftet har fire artikler
uten særlig sammenheng eller
tilknytning til hverandre, men
omhandler interessante sider
ved Høvågs historie: Eierskifte
tilbake til 14–1500-tallet, litt
slektshistorie, sangen om Høvåg
og historien bak eldreomsorgen i
Høvåg gjennom tidene.
Artiklene er illustrert med bilder fra bl.a.
Ågerøya, rutebåten Øya ved Kjøpmannsvik
brygge på 60-tallet, og bilder av Høvåg hvilehjem som sto ferdig i 1938.
Redaksjonskomiteen har bestått av Håkon
Lilleholt, Bjørg Ording og Sigrund Kjøstvedt.
Bakerst i heftet er det en oversikt over foregående skrifter med tema. Alle skriftene er fremdeles å få kjøpt.
Sangen om Høvåg er på hele 138 vers og
tar for seg bygdelag i hele Høvåg, Den er
skrevet av John Moen. Han var kjent som en
svært snill og hjelpsom mann, men at han
også syslet med diktning er det kanskje ikke
så mange i Høvåg som har visst. Sangen tar
for seg hver krok og sving i bygda og gir et
bilde av Høvåg på 70-tallet.
Håkon Lilleholt har skrevet artikkelen ?Tre
brev om eierskap til Ågerøya, Sandøya og
Kalvøya på 14- og 1500-tallet. Det oppbevaFRAMHALD NESTE SIDE
53
Øya i 1960-årene på veg mot Kjøpmannsvik brygge. (Foto fra årskriftet.)
res lite arkivmateriale fra middelalderen i vår
landsdel, men mange gårder i distriktet ble eid
av stormenn i andre deler av landet. Brev og
dokumenter fra denne tiden er samlet i
Diplomatarium Norvegicum. Her finnes tre
diplomer som gjelder eiendommer i Høvåg.
54
Diplomene er gjengitt på originalspråk, men
er også normalisert slik at en kan lese og forstå innholdet. Det fremgår av artikkelen at det
var mye fiendeskap mellom stormenn, kongen
og kirken i Norge på den tiden.
Johan Henrik Jørgensen, Hellenes, tar for
seg slekta si, og sier i innledningen at svært
mange var i nær eller fjernere slekt med hverandre. Artikkelen er illustrert med mange bilder, og gir også en innsikt i skjebner og historier til enkeltmennesker. Artikkelen gir et godt
bilde av livet på små gårder i Høvåg, menn
som reiste til sjøs og kona som måtte ta seg av
barn og gårdsdriften hjemme. Det er mye
informasjon og nyttige navn som sikkert
mange som driver med slektsforskning kan få
god bruk for.
Ingjerd Modal skriver om helsevesenet i
Høvåg fra fattigkommisjonen og legdevesenet
fram til Høvågheimen bo- og aktivitetssenter.
Det første gamlehjemmet i Høvåg ble kalt
Skogly og ble bygd av Olga Hansen,
Vesterhus. Hun må ha vært ei ressurssterk
dame med pågangsmot og en stor tro på det
hun gjorde. Skogly sto ferdig i 1938, og Olga
Hansen drev hjemmet frem til 1947, da hun
solgte hjemmet til Høvåg Menighetspleie. I
1965 overtok kommunen ansvaret for hjemmet. Skogly ble revet i 1994 og nye
Høvågheimen bo- og aktivitetssenter sto ferdig i 1995.
Liv Kirsten Rølland
Siste nytt frå styret
i Agder Historielag
På siste styremøte hadde Agder Historielag
som vanleg ei rekkje saker på saklista, dei
fleste av dei vanlege styremøtesaker slik som
økonomi, medlemsblad, årsskrift m.m. Men to
av sakene er kan hende særs interessante for
EGDEs lesarar og AHs medlemer: Nemleg
nytt barnevandrarprosjekt og ny medlemsmodell.
Styret i AH handsama innspelet til barnevandrarprosjekt (som er attgjeve på side 22-27)
frå Paul Sveinall, og har allereie stilt seg positive til dette, og funne fram til personar som
kunne høve i ei prosjektgruppe for dette.
Desse personane har sagt ja til å samlast på eit
møte over nyår: Paul Sveinall, Johannes
Risnes, Nils Martinius Justvik, Kjell Bråstad,
Bård Raustøl og Johnny Haugen.
Så har tre av styremedlemene (Kristian,
Eilert og Liv Kirsten) sett nærare på medlemsmodellen, og lagt fram sine vurderingar fram-
for styret, som samrøystes gjekk inn for
modell 2 av dei tre moglege modellane som
vart skissert på årsmøtet:
* Avvikle direktemedlemskapen
* Berre historielag kan vere medlemer og
delta på årsmøtet
* Dei som er direktemedlemer kan halde
fram med årbokabonnement.
Saka om medlemsmodell må sjølvsagt opp på
årsmøtet i april 2011, og vedtektene òg, då dei
lyt endrast i tråd med ein evt. vedteken medlemsmodell. Lokallaga betaler same kontingent som før til AH. Medlemene vil få eit eige
skriv om denne saka.
***
Då står det berre att å ynskje
alle ei god jol og eit godt nyår!
Møt den unike forteljaren
Sturla Ertzeid
på den flotte dvd-en produsert
av Agder Historielag
Pris: Kr. 150.Kontakt
Agder Historielag
på tlf. 97 06 44 85 eller send
e-post til [email protected]
eller post til
Agder Historielag,
Postboks 136
4662 Kristiansand
55
RETURADRESSE:
Agder Historielag
Postboks 136, 4662 Kristiansand
Verv ein ny medlem
✂ – Klypp ut – ✂
Årskontingent kr. 250,Ny medlem:
Namn:
...................................................................................................
Adresse:
................................................................................................
Postnr.:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stad: . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Den nye medlemen får tilsendt årsskriftet til Agder Historielag, medlemsbladet Egde og prisliste, i tillegg til informasjon om laget og innbetalingsblankett.
Den som vervar ein ny medlem kan velje eitt av
skrifta under som vervepremie (kryss av):
■ Tingbok for Vestre Råbyggelag 1686
■ Eit årsskrift etter eige val (nokre er utselde, sjå prisliste)
■ Odelsmanntalet 1624 (kjeldeskrift)
■ Kristiansand bytingsprotokoll nr. 1, 1670
■ Mandal tingbok nr. 1-2, 1677 og 1684 (i ei bok)
■ Stortingsmann Ole Fuglestvedt.
■ Verv 3 nye medlemer og få eitt eks. av Agdersoga (Agders Historie)
Verva av:
Namn:
...................................................................................................
Adresse:
Postnr.:
ISSN
................................................................................................
....................
0333-4082
Stad:
.......................................................................
SEND KUPONGEN TIL:
AGDER HISTORIELAG
POSTBOKS 136
4662 KRISTIANSAND