1. No category

APRIL 2013
Nr. 1 – Årgang 16 – MAGASINET utgis av ØKOKRIM
Tømmerhogst etter
«boom and bust»-metoden
– internasjonalt naturvernarbeid
på cites-Agendaen
// Side 54
POLITIDIREKTØR
ODD REIDAR HUMLEGÅRD
– Bruk miljønettverket i politiets beredskap
// Side 6
KULTURMINNEPLYNDRING I KONFLIKTOMRÅDER
Vi redigerer historien
// Side 36
innhold 1#2013
36 Krigen om kulturminnene
– Vi redigerer historien slik
vi ønsker.
38 Miljøkriminalitet sett
20
06 – Bruk miljønettverket i politiets beredskap
Portrettet: Politidirektør Odd Reidar Humlegård.
09 Smånytt
gjennom Klifs briller
42 Forurensing i Karmsundet
Et klassisk eksempel på manglende internkontroll.
44 Forurenset vaskevann rett i avløpet
46 Etterforsking av
arbeidsulykker
16
Kva er ei god melding til politiet?
19
Er de kriminelle blitt miljøbevisste?
ulykker
– Det ingen tvil om at klimakvotene var
en gavepakke til de kriminelle.
51 Manglende risikovurdering
48 Foretaksstraff ved arbeids-­
Forelegg på 900 000 kroner etter
arbeidsulykke hos Kværner Verdal.
20 Afrikas siste elefanter
Grensekryssende organisert miljøkriminalitet
har blitt «big business».
26 Rettsvern for dyr
Hvorfor etterforsking og spesialisert laboratorie­
virksomhet trenger hverandre.
29 Samarbeid om naturlige oppgaver
30 Alt henger sammen med alt
Hvordan foregår forskningen på biologisk mangfold
i praksis, knyttet til utbredelsen av rovdyr i et øko­
system og hvilken betydning har de for artsmangfol­
det i systemet som helhet?
32 Utvalgte aspekter ved leting etter stjålne
kulturminner
Sett fra polsk politis synspunkt.
53 Finlands mest omfattende
eggsak
54 40 år med internasjonalt
naturvernarbeid (CITES)
56 Straffbar befatning med utbytte i miljøretten
59 Hvor er miljø på agendaen i politiet?
60 Fengselsstraff for ulvedrap
64 Fiskebestander nær kollaps
Offensiv mot internasjonal fiskerikriminalitet.
01/2013 [ Miljøkrim ] 3
Miljøkrim er et fagblad som inneholder
aktuelle artikler om miljøkriminalitet.
Hovedområdene er natur og fauna,
forurensning­, kunst og kultur, samt
arbeidsmiljø. Det distri­bueres til politiet,
påtalemyndigheten, domstolene, kommunene, naturoppsyn, miljø- og kulturminneforvaltningen, med flere. Bladet blir utgitt
tre ganger i året.
Ansvarlig utgiver:
Miljøkrimavdelingen ved ØKOKRIM
Utgitt:
April 2013
Ansvarlig redaktør:
Førstestatsadvokat Hans Tore Høviskeland
Redaktør:
Politioverbetjent Tuva Brørby
Redaksjon:
Politioverbetjent Kenneth Didriksen
Designrådgiver Lillian Nordby Øktner
Grafisk formgivning:
Lillian Nordby Øktner
Opplag og trykk:
4 000, RenessanseMedia AS
Forsidefoto:
Hovedfoto: Shutterstock. Innfelt: Scanpix.
Der annet ikke er nevnt, er fotografiene
fra Shutterstock.
Adresse:
ØKOKRIM. Pb. 8193 Dep., 0034 Oslo
Besøksadresse:
C.J. Hambros plass 2 C, 0164 Oslo
Telefon: 23 29 10 00
Telefaks: 23 29 10 01
E-post:[email protected]
Nettsider:miljokrim.no
okokrim.no
Miljøkrimavdelingen ser positivt på bidrag
fra leserne, redaksjonen forbeholder seg
retten til å redigere innsendte bidrag.
Stoff kan bare gjengis etter tillatelse fra
redaktøren og skal krediteres fagbladet
Miljøkrim.
Dette magasinet
er svanemerket.
leder
Ansvarlig redaktør
Hans Tore Høviskeland
Kriminalomsorgen sviktet
I mai 2007 eksploderte to tanker på anlegget til
Vest Tank AS i Gulen i Sogn og Fjordane. Eksplosjonen medførte omfattende materielle skader
og stor fare for personer som befant seg i nærheten. Mange mennesker fikk også helseplager
i etterkant. Etterforskningen og iretteføringen av
saken ble omfattende og kostnadskrevende.
Hele Vest Tank-saken er antakelig den mest
omfattende og alvorligste miljøkriminalitetssak
som har blitt behandlet av norske domstoler.
I januar 2012 ble mannen som var daglig
leder da tankene eksploderte dømt til to års
ubetinget fengsel av Høyesterett. I mars i år
ble vedkommende som var styreleder da ulykken inntraff, dømt til to år og fem måneders
ubetinget fengsel i Gulating lagmannsrett og
rådgiveren ble dømt til 90 dagers ubetinget
fengsel. Foretaket vedtok tidlig i saken en bot
på to millioner kroner.
Høsten 2012 startet den tidligere daglige
lederen soningen av den to år lange fengselsstraffen. Etter å ha sonet cirka fire måneder
søkte han Kriminalomsorgen region Vest om
fremskutt frigang. Det følger av straffegjennomføringsloven § 20 at kriminalomsorgen kan gi
innsatte tillatelse til å delta i arbeid, opplæring,
program eller andre tiltak utenfor fengsel dersom sikkerhetsmessige grunner ikke taler mot
det, og det ikke er grunn til å anta at innsatte
vil unndra seg gjennomføringen av straffen.
Frigang kan blant annet innvilges til arbeid.
Den tidligere daglige lederen søkte om å
få arbeide som prosjektleder ved en bedrift
i nærheten av sin bopel. Kriminalomsorgen kom
til at fremskutt frigang kunne innvilges. Frigangen skulle gjennomføres på dagtid. Deretter ble
det inngått avtale med arbeidsgiveren.
Arbeidsgiveren som Kriminalomsorgen
region Vest inngikk avtalen med var derimot
vedkommende som var styreleder i Vest Tank
AS den gang tankene eksploderte. Han var tiltalt for mange av de samme forholdene som
daglig leder var dømt for i Høyesterett. Det var
altså denne arbeidsgiveren som tidligere daglig leder nå skulle jobbe for og som skulle påse
at han fulgte vilkårene for fremskutt frigang.
Arbeidsgiveren ble i mars i år dømt i Gulating
lagmannsrett til to år og fem måneders fengsel
for flere av de samme forholdene som den tidligere daglige lederen også ble dømt for.
Nå endte saken til slutt med at daglig leder
fikk omgjort vedtaket om frigang fordi han brøt
vilkårene. Det skjedde kort tid etter at han hadde
startet frigangen. Han møtte nemlig opp som
tilhører under hovedforhandlingen ved Gulating
lagmannsrett mot den tidligere styreformannen
i Vest Tank AS, altså samme person som nå var
arbeidsgiver for ham. Han hadde kun tillatelse
til å møte ved bedriften, men vedkommende
som skulle påse at han fulgte opp frigangen
i henhold til regelverket satt selv på tiltalebenken i Vest Tank-saken, en sak som ble behandlet
i retten i over seks uker.
Det gir et svært uheldig signal når Kriminalomsorgen glipper ved å innvilge en slik avtale,
ikke minst allmennpreventivt. Kriminalomsorgen
kunne på en enkel måte ha oppdaget forholdet
mellom de to dømte i Vest Tank-saken. Det er
viktig at denne kjeden i straffesystemet gjør
jobben sin, noe de ikke kan sies å ha gjort
i dette tilfelle.
PORTRETT
Politidirektør Odd Reidar Humlegård
– Bruk miljønettverket i politiets beredskap
Tekst: politioverbetjent kenneth didriksen, økokrim // [email protected]
FOTO: s. 6: SCANPIX // s. 8: Justis- og beredskapsdepartementet
Vår nye politidirektør, Odd Reidar
Humlegaard, har vært nestsjef på
Svalbard, har ledet UP og Kripos,
er både politimann og jurist og har
i yrkeskarrieren også vært en kort
tur innom Det Norske Veritas. Alt
dette bør jo være en solid bakgrunn
for å mene noe om politiets miljøarbeid – vi har spurt ham om nettopp det.
Samtidig er det viktig
at miljø arbeidet integreres
i den ordinære polititjenesten
Hvordan bør vi i politietaten organisere arbeidet
med miljøkriminalitet? Er nåværende organisering
med miljøkoordinator etter din mening velfungerende, eller bør ressursene og kompetansen
utnyttes på en annen måte?
– Organiseringen av arbeidet med miljøkrim­
inalitet er gitt i Politidirektoratets miljørundskriv
008/2008. Den politioperative tjenesten bør
generelt integreres med øvrig tjeneste. Når det
gjelder etterforsking, så har Riksadvokaten gitt
føringer med å se hen til paralleller med etterforsking av økonomisk kriminalitet. Tverretatlig
samarbeid er uansett veldig viktig i begge spor.
I tråd med regjeringens generelle føringer for
alle sektorer, om at tiltak for å verne miljøet skal
være forankret i et godt kunnskapsgrunnlag og
med klare forebyggende mål, er det viktig at
politiets arbeid er basert på gode analyser. Dette
illustrerer kompleksiteten i arbeidet med miljøkriminalitet. Politidirektoratet har fått i oppgave
av justisdepartementet å evaluere ordningen
med miljøkoordinator i 2013, og vi ser frem til å
få denne ordningen evaluert.
– Både Kripos og ØKOKRIM er særorganer
med ansvar for hver sine fagområder, men overlapper likevel hverandre. I tillegg skal distriktene
ha sine fagpersoner på miljø.
Ser politidirektøren dette som en optimal ordning som skal videreføres, eller er det tanker om å
samle kompetansemiljøene og spesialoppgaver
for bedre oppgaveløsning og ressursutnyttelse?
– Det er for tidlig å forskuttere hva som kommer i politistudien, men den vil adressere fordelingen av oppgaver og kompetanse generelt.
Hvor langt skal politiet gå i å bli spesialisert
på for eksempel miljøkompetanse på bekostning
av å være generalist?
– Politidirektoratet har gitt føringer om poli­
tidistriktenes strategiske kompetansestyring.
I disse føringene omhandles at behovet for
kompetanse blant annet skal ta utgangspunkt
i analyser av kriminaliteten. Gitt kompleksiteten
i miljøarbeidet må man ha tilstrekkelig kom­
petanse. Samtidig er det viktig at arbeidet integreres i den ordinære polititjenesten.
Bør vi rekruttere kompetansen til egen etat,
eller bør spesielle konsulenttjenester kjøpes inn
ved behov?
01/2013 [ Miljøkrim ] 7
PORTRETT
Humlegård legger vekt på at det er et mål
for politiet å bli bedre i sin kunnskaps­
styring og til å forebygge.
– Generelt er det viktig å samarbeide med
andre etater, både når det gjelder det operative,
men også under etterforsking. Bruken av sakkyndige i etterforsking reguleres av Riksadvokatens retningslinjer.
I målbare tall er miljøkriminaliteten liten. Er
dette uttrykk for at det skjer lite, eller kan det være
et resultat av prioritering av ressurser internt
i etaten og at det er store mørketall på ulovligheter vi ikke får tak i? Har du noen tanker om dette?
– Generelt vet vi at det er mørketall når det
gjelder miljøkriminalitet. Miljø er omhandlet
i Politidirektoratets omverdensanalyse, der de
fremtidige utfordringene for miljøet adresseres.
I tillegg har vi ØKOKRIMs trusselvurdering, som
trekker frem forurensing og sosial dumping.
Likevel har anmeldt miljøkriminalitet sunket de
siste årene. Hva denne nedgangen skyldes, er
det for tidlig å si noe om, men både politiets
og andre etaters kontrollvirksomhet vil påvirke
antall anmeldelser. Politidirektoratet vil før sommeren komme med en ny tendensrapport der
miljøkriminalitet er omhandlet.
I mange lokalmiljøer står sterke interesser
mot hverandre i miljøspørsmål, noe som kanskje
er mest synlig i rovdyrproblematikken. Har du
noen tanker om det lokale politiets / lensmannens rolle i slike saker om for eksempel ulovlig
felling av ulv?
– Det er en vanskelig rolle. Politiet skal etterforske når det er mistanke om lovbrudd, men
samtidig er man i slike saker ofte avhengig av
kunnskap om ulovlig felling. Det igjen betinger
enten god dialog med lokalbefolkningen eller
meget effektiv og god overvåkning.
Hvordan bør vi balansere miljøarbeidet mellom hendelsesstyrt innsats kontra kunnskapsstyrt arbeid?
– De overordnede føringene i miljøvernpol­
itikken og de miljørettslige prinsippene for alle
sektorer om kunnskapsbasert tilnærming og
forebygging passer godt med politiets mandat. Det er et mål for politiet å bli bedre i sin
kunnskapsstyring og til å forebygge. Samtidig
ser vi forbedringspotensial på etterforsking av
miljøkriminalitet. En best mulig kunnskapsstyrt
tilnærming, sammen med andre etater, vil bidra
til å finne den rette balansen.
Har Politidirektoratet og politidirektøren noen
tanker om distriktets miljøkoordinator bør ha en
gitt stillingsandel til dette arbeidet?
– Nå skal denne ordningen evalueres i 2013,
og det vil være feil å konkludere med virkemidler
allerede nå. I tillegg står vi foran eventuelt store
God forebygging av
miljøkriminalitet vil
kunne hindre større
ulykker og katastrofer
strukturelle endringer. Uansett må politidistriktenes arbeid dimensjoneres etter analyser av
miljøkriminaliteten.
Miljøutfordringer er både lokale og nasjonale
og i mange tilfeller internasjonale. Hvordan bør
politiet prioritere mellom de forskjellige oppgavene?
– Prioriteringene av arbeidet med miljøkrim­
inalitet må vektes opp i mot øvrig kriminalitet,
og dette gjøres i styringsdialogen med Politidirektoratet. Men en riktig prioritering betinger gode analyser, på alle områder. Vi ser at
miljøkriminalitet også kan innbære økonomisk
kriminalitet og også kan kategoriseres som
organisert kriminalitet. «Hestekjøttsaken» er
et eksempel på en sak som har forgreninger
til flere typer kriminalitet.
De siste tiders hendelser har medført et
stort fokus på beredskap i politietaten. Hvilken
rolle har beredskap på miljøkriminalitet i en slik
prioritering?
– Det er viktig at vi henter ut synergier mellom innsatsen man gir på beredskap, på øvrige
områder, og omvendt. For eksempel vil nye politibåter styrke beredskapen, men bør også utnyttes i det daglige arbeidet med miljøkriminalitet.
Større hendelser og katastrofer som i første
omgang kan betegne seg som ulykker, kan
i senere tid vise seg å være brudd på miljø­
lovgivningen. God forebygging av miljøkriminalitet vil kunne hindre større ulykker og katastrofer.
Sårbare objekter skal kartlegges i beredskapssammenheng. Det skal også gjøres i forbindelse
med arbeid med miljøkriminalitet. Det er viktig
å hente ut synergier på dette området også.
Når hendelsen først har inntrådt, har de som
arbeider med miljøkriminalitet, også et stort
nettverk og kontaktpunkter til andre etater. Det
er viktig å utnytte denne kompetansen også
i beredskapssammenheng.
Odd Reidar Humlegård
Humlegård (født 1961) er fra Porsgrunn og er politidirektør i Norge. Han har
bakgrunn fra Forsvaret, og var tidligere
sjefskonsulent ved DNV Consulting.
Har vært ansatt i politiet siden 1984,
og ble sjef for Utrykningspolitiet i 2003,
og videre sjef for Kripos i 2009. Han har
vært aktiv i TISPOL (European Traffic Police
Network) siden 2005.
Humlegård ble utnevnt som fungerende politidirektør av justisminister Grete
Faremo 17. august 2012, med tiltredelse
20. august, etter at Øystein Mæland trakk
seg fra stillingen dagen før. 23. november
2012 ble han utnevnt til ny politidirektør.
Humlegård er cand.jur. fra 1992, og
har gjennomført befalsskole og Statens
Politiskole.
Kilde: Wikipedia
8 [ Miljøkrim ] 01/2013
SMÅNYTT
Til orientering ligger hele rundskrivet tilgjengelig på riksadvokaten.no, der det også presiseres at dette rundskrivet må sees i sammenheng med rundskriv
nr. 2/2012 – Krav til straffesaksbehandling i politiet og ved statsadvokatembetene.
Riksadvokaten om miljø
www.riksadvokaten.no
I rundskriv nr. 1/2013 redegjør Riksadvokaten
for politiets og statsadvokatenes mål og pri­
oriteringer for straffesaksbehandlingen i 2013.
Her gjengis et utdrag av det som står nevnt om
miljøkriminalitet i kapittel V.
Prioritering ved iverksettelse og gjen­
nomføring av etterforsking. Følgende
sakstyper er prioritert av Riksadvokaten:
• drap og andre alvorlige voldsforbrytelser,
herunder ildspåsettelser og andre
• alvorlige forbrytelser som setter liv
og helse i fare
• alvorlige seksualforbrytelser
• alvorlige narkotikaforbrytelser
• alvorlige trafikklovbrudd, herunder dødsulykker, ulykker med betydelig
• personskade og trafikkatferd som bærer
preg av at gjerningspersonen bevisst
har tatt en risiko som har innebåret nærliggende fare for alvorlig ulykke
• økonomisk kriminalitet av alvorlig karakter, særlig kriminalitet som rammer
fellesskapet,
• alvorlig IKT-kriminalitet og alvorlig miljøkriminalitet som rammer det indre miljøet
(arbeidsmiljøet) og det ytre miljøet (natur
og kulturminner)
• alvorlig internasjonal og organisert kriminalitet
• straffbare handlinger som synes rasistisk motivert
Arbeidet med å avdekke miljøkriminalitet
skal videreføres. Politiet har en sentral rolle i å
redusere slik kriminalitet gjennom rask etterforsking av brudd på miljølovgivningen. Rømming
av oppdrettsfisk utgjør et alvorlig problem og vil
i enkelte tilfeller være alvorlig miljøkriminalitet.
Etterforsking av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet har mange fellestrekk, og Riksadvokaten tilrår at politimestrene vurderer å legge
etterforsking av miljøkriminalitet til økoteamene,
slik at det blir rom for en viss spesialisering og
kompetanseoppbygging. Det er en klar forutsetning at medarbeiderne i politiets økoteam
i utgangspunktet skal skjermes mot andre
oppgaver, og at teamene i hvert distrikt samlokaliseres.
Også handlinger rettet mot viktige marine
bioressurser, herunder ulovlig, urapportert og
uregulert fiske (uuu-fiske), kan i enkelte tilfeller
karakteriseres som alvorlig miljøkriminalitet.
Ulovlig avliving av ulv vil regelmessig måtte
anses som alvorlig miljøkriminalitet, også om
straffeloven § 152b ikke finnes anvendelig. Det
samme vil kunne gjelde enkelte tilfeller av brudd
på lovgivning som skal verne mot innførsel eller
spredning av fremmede organismer.
Riksadvokaten understreker betydningen
av en aktiv og målrettet innsats mot krimi­
nalitet som rammer arbeidslivet. Alvorlige
brudd og tilsidesettelser av sikkerhetsforskrifter
og internkontrollrutiner skal møtes med strafferettslig forfølgning og reaksjon, selv om det
ikke har skjedd en ulykke eller er påvist skader.
I rundskriv nr. 1/1996 understreket Riksad­vokaten
at alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet skal etterforskes grundig og med høyt tempo. Det må
foreligge klare og praktikable arbeidsrutiner
mellom politiet og andre offentlige myndigheter,
som Arbeidstilsynet. Ulovlig bruk av arbeidskraft
kan, avhengig av omfanget, være alvorlig økonomisk kriminalitet som dekkes av Riksadvokatens
sentrale prioriteringer.
Kampen mot såkalt sosial dumping er
et viktig satsingsområde for myndighetene.
Arbeidstilsynet har gjennom tilsyn og inspeksjoner avdekket uverdige forhold for utenlandske
arbeidere i Norge. Tilsynet kan benytte egne
sanksjoner mot brudd på allmenngjøringsloven
og utlendingsloven, og det er lagt opp til rask
reaksjon ved bruk av slike sanksjoner. Det er
bare de alvorligste tilfellene som nå politianmeldes. Politiet må effektivt følge opp tilfellene som
blir anmeldt, både gjennom rask behandling og
adekvate reaksjoner.
Ulovlig snøskuterkjøring
Den 24. Juni 2012 ble tre menn i 20 -åra tatt for ulovlig snøskuterkjøring i Kjølifjella i Holtålen
kommune (Sør-Trøndelag). En av de som var tilknyttet reindriftsnæringa fikk med seg to kamerater for angivelig å kjøre opp et drivstoffdeponi til sommersesongen. Selv om det fortsatt
var en del snø i området, fant kjøringen sted så sent på året at plante- og dyrelivet ville være
utsatt, samt at en del barmarkskjøring var uunngåelig.
De tiltalte fikk tilsammen 40 000 kroner i bot, henholdsvis 2 x 14 000 og 1 x 12 000. I tillegg
til motorferdsel i utmark omfattet bøtene også kjøring med uregistrert skuter og kjøring uten å
inneha førerkort for snøskuter. Det må presiseres at den ene mannen ikke er representativ for
reindriftsnæringa, og han har heller ikke fått noen støtte fra sine «egne» for denne kjøringen.
01/2013 [ Miljøkrim ] 9
SMÅNYTT
Miljøseminar 2013
– Det er bare Gud og politiet som vet dette!
27.–29. august
Tekst: Politiførstebetjent Stina I. Gravningen Sjo, Oslo politidistrikt // [email protected]
Det årlige fagseminaret i bekjempelse av miljø­
kriminalitet blir i 2013 arrangert i Haugesund
Hummerbestanden langs kysten er sterkt redusert. For å gjenoppbygge bestanden er det
innført strenge regler for fangst. Politimesteren
i Oslo har ilagt en bot på i alt 20 000 kroner for
brudd på en rekke av dem.
En mann dro høsten 2012 ut i en liten plastbåt på Oslofjorden, for å trekke opp to fisketeiner.
Han ga utrykk for at han var glad for å se at det
var 10 hummer i teinene han trakk fordi det er
godt, men så kom politiet…, sa han. Siktede forklarte at han visste det var hummersesong, fordi
han hadde sett det i VG, men det var også alt
han visste om hummerfiske. Alle som fisker bør
hvert år gå inn på Fiskeridirektoratets hjemme­
side, og lese de oppdaterte reglene.
Siktede hadde ikke satt seg inn i reglene.
Dette resulterte i at han ble anmeldt for en rekke
forhold;
Hummeren
hadde rogn og
var dessuten
under minste­
målet.
• Helligdagsbestemmelsene, det er forbudt å trekke teiner på helligdager og
søndag i Oslofjorden, hvorpå siktede
svarte det er bare gud og politiet som
vet dette.
• Minstemålsbestemmelser, det er forbudt å fiske hummer mindre enn 25 cm,
syv hummere var under mistemålet.
• Rognhummer, det er forbudt å fiske
hummer som bærer rogn.
• Manglende fluktåpninger, det skal vær
en mist 60 millimeters sirkelrund åpning
på hver side av teinen.
• Ikke godkjent hummerteine, hummer
kan bare fiskes med hummerteine.
• Merking av fiskeredskaper, fiskeredskap liggende i sjøen skal merkes med
eiers navn og adresse – redskapen var
umerket og snøret til fiskeredskapen var
festet under vannlinjen i en stige fra en
brygge i Bispevika.
I tillegg ble siktede anmeldt for manglede redningsvest, båtfører- og eier er ansvarlig for at båten er utstyrt med rednings- og
flyteutstyr til alle om bord.
Boten på 20 000 kroner er vedtatt.
(på Radisson Blu Hotel).
Riksadvokaten, Statsadvokatene, Politidirektora­
tet, Sysselmannen på Svalbard, samt politidis­
triktetenes miljøkoordinatorer, miljøkontakter og
påtalejurister med særlig ansvar for miljøsaker,
inviteres til seminaret. Miljøkrimavdelingen ved
ØKOKRIM, som er ansvarlige for arrangementet,
ønsker alle vel møtt!
Ledig stilling
Miljøetterforsker i Oslo politidistrikt
• Miljøetterforskningsgruppen ved Finans- og miljøkrimseksjonen søker
etterforsker, politibetjent 3 eller 2.
• Gruppen har ansvaret for alle anmeldelser av ytre og indre miljø­kriminalitet
i hovedstaden.
• Oslo har et rikt arbeidsliv som er regulert av arbeidsmiljøloven, vi har flere
poten­sielle forurensningskilder. Byen forvalter mange kulturminner og er
omgitt av natur.
Ta kontakt for mer informasjon:
Pob. Walderhaug: 22 66 92 55 / 415 38 383
Pfb. Sjo: 22 66 93 53 / 901 03 264
Eller søk jobb på www.politijobb.no
10 [ Miljøkrim ] 01/2013
SMÅNYTT
www.erdetfarlig.no
«Siloksan»
Utgavens utvalgte miljøterminologi
Salg av giftige
redskaper for barn
Hva er Siloksan og hvorfor er det farlig?
Bruken av siloksan i produkter er utstrakt – noe som fører til at det slippes ut
i miljøet i store mengder. Det brytes langsomt ned i naturen og finnes i mange deler av miljøet i relativt høye konsentrasjoner, blant annet i torsk fra indre
Oslofjord. Vi vet imidlertid fortsatt ikke nok om stoffenes langtidseffekter
i miljøet. Mattilsynet anser at sykliske siloksaner (som D5) i mat ikke utgjør
noen trussel for helsa per i dag. EUs vitenskapskomité på kosmetikk har konkludert med at bruken på hud – det vil si i kosmetikk – er helsemessig trygg.
D5 har egenskaper som påvirker konsistensen i produkter som sjampo,
kremer og lignende slik at det blir enklere å smøre dem ut / bruke dem.
Stoffet brukes også til å forlenge levetiden på maling som utsettes for vind
og vær. I tillegg brukes D5 til å beskytte kretskort i elektroniske produkter.
Anker dom etter kirkebrann
Kilde: NTB
En 20 år gammel mann som er dømt for å ha
tent på Østre Porsgrunn kirke, anker dommen.
Den 250 år gamle kirken brant ned i april 2011.
20-åringen ble sammen med en 19-åring
dømt for å ha tent på kriken. I tillegg til feng-
sel ble de dømt til å betale 34 millioner kroner
i erstatning. 20-åringen har hele tiden bedyret
sin uskyld. Forsvareren sier at hans klient har
forklart at han ikke har vært med på å sette
fyr på kirken.
Manglende gitter medførte personskade
Tekst: Politiførstebetjent Stina I. Gravningen Sjo, Oslo politidistrikt // [email protected]
I forbindelse med en feilalarm på Tveita likeretterstasjon i Oslo (en stasjon som gir strøm til
t-banen) dro to elektrikere fra firmaet InfraPartner sommeren 2012 til stedet. De la merke til at
det var veldig varmt inne i stasjonen. De luftet
ut og kom tilbake senere på dagen. Da de kom
tilbake, var det like varmt, og de oppdaget at
vifta ikke gikk. Vifta hadde termostat med en
sikkerhetsbryter. De så at sikkerhetsbryteren
var av, og at termostaten var feilstilt. Sikkerhetsbryteren ble satt på og termostaten justert.
For å sjekke om det blåste luft ut eller inn stakk
den ene personen hånda opp mot vifta. Han
sto i trappa da hånda hans ble sugd inn i vifta.
Vedkommende fikk skadet flere fingre.
Det viste seg at vifta manglet beskyttelsesgitter. Grunnen var at det mange år tidligere
var blitt begått hærverk, og da det ble foretatt
reparasjoner, ble det ikke satt på gitter igjen.
Gjennom etterforskningen viste det seg
at den skadde hadde sikkerhetskort, noe som
kreves for å få lov til å gå inn på trafostasjoner
for å koble og utføre annet arbeid.
Forholdet er ikke regulert i forskrift, men Arbeidstilsynet benytter i slike tilfeller retningslinjer i en norsk standard, i dette tilfellet NS-EN
ISO 13857:2008 om «Maskinsikkerhet – Sikre
avstander til faresoner for de øvrige og nedre
kroppsdeler». I standardens punkt 4.2 angis en
sikringshøyde på 2,7 meter. Dersom denne høyden ikke oppnås, skal det installeres sikringsanordninger. I dette tilfelle var høyden under 2,7
meter. Det er utvilsomt slik at det skulle vært
sikkerhetsgitter på denne viften.
Ansvarlig for at beskyttelsesgitter skal være
på plass, er Kollektivtransportproduksjon AS,
som drifter anlegget. Foretaket fikk et forelegg
på 100 000 kroner.
Kilde: NTB // Foto: Klif
Plantasjen har akseptert en bot på 400
000 kroner for å ha solgt redskaper
som inneholdt giftige og helseskadelig
stoffer. Noen av produktene var rettet
mot barn.
Det var i en stikkprøvekontroll i 2010 hos
Plantasjen på Kjeller i Akershus at Klimaog forurensningsdirektoratet (Klif) fant
giftige produkter. Tre av de åtte tilfeldig
utvalgte produktene var ulovlige. To av
dem var rettet mot barn, som er spesielt
sårbare sier senioringeniør Inger Marie
Haaland i Klif til NRK.
Det ble oppdaget bly og ftalater på
hagehansker til barn og i et lekesett med
hageredskaper. Ftalater brukes som myknere i plast, syntetiske fibre og ved farging
av materialer.
Lekene var kjøpt inn fra Kina og Plantasjen var raske med å stanse salget og
fjerne dem fra butikkene. Selskapet vedtok
nylig en bot på 400 000 kroner fra Romerike politidistrikt og inndragning av en halv
million kroner i omsetning for å ha solgt
produktene.
Les mer om saken og lignende saker i artikkelen fra Klif på s. 38.
01/2013 [ Miljøkrim ] 11
SMÅNYTT
2
Pilene på bildet viser hvor ulykken
inntraff.
•
Pil 1 viser åpningen som fornær­
mede lå i når ulykken inntraff.
•
Pil 2 viser sylinderen som klemte
fornærmede.
•
Pil 3 viser låsebolten som fornær­
mede forsøkte å banke løs.
3
1
Dødsfall ved energigjenvinningsanlegg i Oslo
Tekst: politioverbetjent Åse Vassend, Oslo Politidistrikt // [email protected]
Bot på 1 000 000. Den 24. november 2011
skjedde det en arbeidsulykke ved energigjenvinningsanlegget i Brobekkveien i Oslo.
Oslo kommune har vedtatt et forelegg på
1 000 000 kroner for brudd på arbeidsmiljøloven.
Under arbeid med å skifte hydrauliske syl­
indere i en del av maskineriet til forbrenningskjelen gikk en av de ansatte inn på en del av
området som ikke var merket med at arbeid
pågikk, eller merket på annen måte. Vedkommende, som i utgangspunktet ikke var satt til
å gjøre jobben, men utførte arbeid på et annet
sted på anlegget, ønsket å hjelpe til. Han krøp
inn i en av sonene for å løsne en låsebolt som
hadde kilt seg fast. Ingen av de som var satt til
å utføre arbeidet, så at han krøp inn. Sonen han
gikk inn i, var ikke avstengt, og han ble klemt av
bevegelige deler.
En annen ansatt som sto i nærheten, fikk
stengt trykket i sylinderen så fort han oppdaget
hva som hadde skjedd. Den skadde døde på
sykehuset tre uker senere.
Grunnlaget for forelegget var at virksomheten skulle ha kartlagt farer og problemer,
vurdert risiko og utarbeidet planer og tiltak for
å redusere risikoforholdene. Etterforskingen
avdekket manglende kartlegging av jobben som
skulle utføres.
Arbeidstakerne skulle ha vært gjort kjent
med den potensielle ulykkes- og helsefaren
forbundet med denne type arbeid, og de skulle
ha fått nødvendig opplæring.
Når det skal utføres arbeidsoppgaver som
kan innebære særlig fare for liv og helse, plikter
virksomheten å utarbeide en skriftlig instruks
om hvordan arbeidet skal utføres, og hvilke
sikkerhetstiltak som skal iverksettes. Etterforskingen avdekket i dette tilfellet at det ikke var
utarbeidet en sikker jobb-analyse for bytte av
hydrauliske sylindere. Maskiner og annet arbeidsutstyr skal dessuten ha nødvendige verneinnretninger slik at arbeidstakerne er vernet
mot skader. Det var ikke tilfelle her.
Forskrift om bruk av arbeidsutstyr av 26. juni
1998 fastslår at arbeidsutstyr som medfører
særlig fare ved bruk, skal ha en skriftlig instruks.
Farlig utstyr skal utstyres med verneinnretninger som hindrer adgang til faresoner, eller som
stanser de farlige delenes bevegelse før det
gis adgang til faresonene. I denne saken var
det ingen varsler om at arbeid pågikk. I avhør
ble det hevdet at alle så at det pågikk arbeid
fordi det lå verktøy og deler utover gulvet på
arbeidsstedet, men dette er ikke tilstrekkelig.
Forskriften fastslår også at vedlikeholdsarbeid alltid skal gjennomføres på en sikker måte,
og som hovedregel ved at utstyret er stanset
og energitilførselen er koblet fra. Etterforskingen viste at dersom alle sonene hadde vært
avstengt og gjort trykkløse, ikke bare de sonene
det opprinnelig ble arbeidet i, kunne ulykken
vært unngått.
ker og kunst- og kulturminnekriminalitet på
KO:DE-sidene. Etter hvert vil det også komme
slik informasjon om natursaker og forurensingskriminalitet for å komplettere vårt miljøansvarsområde.
Det viser seg nå at det også er behov for
et mer begrenset område som blant annet
kan omfatte det gamle Miljøinfo og spesifikke
faglige utfordringer. Vi har derfor besluttet å
opprette en fagportal i KO:DE med mulighet
for diskusjonsfora, nyhetsmeldinger, filarkiv og
annen relevant miljøinformasjon. Dette arbeidet
har så vidt kommet i gang, men vi ser at det
her ligger nye og store muligheter for å samle
fagmiljøet i politinorge innenfor dette området.
Med KO:DE-plattformen kan noe av innholdet
i fagportalen være tilgjengelig for alle med
tilgang til KO:DE, mens for eksempel diskusjonssidene kan være lukket for alle utenom
en begrenset gruppe. Følg med på hva som
skjer på KO:DE – den nye faglige møteplassen
for politiet.
Foretaket har vedtatt boten. Oppreisningsbeløpet til de etterlatte på til sammen 600
000 kroner ble ikke tatt med i forelegget.
Miljø blir fag i
Politiets nasjonale nettsted for kompetansedeling er som kjent bygd opp med overskriftene
Fag og metode og Sakstyper – tema og en
mengde lenker til eksterne sider. Dette er nyttig hjelp til på en enkel og hurtig måte å finne
frem til rett informasjon i hverdagen, om det
nå gjelder bruk av registersøk, fremgangsmåte
i brannsaker, transportulykker eller andre av
politiets mange oppgaver.
Tidligere har miljøkrimavdelingen ved ØKOKRIM lagt ut temainformasjon om arbeidsulyk-
12 [ Miljøkrim ] 01/2013
SMÅNYTT
BLINK
Miljøblinkskuddet
Foto: Blåfjellet // Av: Nils Roger Duna, Nord-Trøndelag politidistrikt
Bildet er tatt fra Blåfjellet i Nærøy kommune og
retning Heilhornet i Bindal kommune i forbindelse med motorferdselkontroll. Begge kom-
munene tilhører Nord-Trøndelag politidistrikt.
Heilhornet er et av flere hellige sørsamiske fjell
i området, og er slik sett faktisk et kulturminne.
Hvis du har et bilde du vil dele
med leserne, send ditt bidrag
til [email protected]
(med beskrivelse av motivet, evt. en tittel).
Kanskje er det ditt bilde som blir valgt
neste gang.
Leserinnlegg
«Straff som fortjent?»
Jeg blir ofte overrasket over mangel på konsekvens i vår straffutmåling.
En 21 år gammel mann ble i 1991 (Rt 1991
s. 1301) dømt til 4 måneders fengsel av Høyesterett for uprovosert og farlig vold. Offeret
døde 12 timer etter angrepet av indre blødninger.
I Høyesterettsdom 14. februar 2012 ble en 19 år
gammel mann dømt til fem måneders fengsel
for å ha slått en jevnaldrende mann i ansiktet
slik at kjeven brakk. Slaget falt etter en lengre
krangel mellom de to. Sammenlikningen viser
at skjerpelsen av straffenivået for «gatevold»
er formidabel.
På andre områder av like sentral betydning
for liv og helse, har intet skjedd: Et eksempel:
Romerike politidistrikt bøtla vinteren 2012 en
gårdbruker med 10 000 kroner. Han hadde ansatt en gutt på 16 år og satt ham til å kløyve ved
uten tilsyn. Et pliktig vernedeksel på kløyveren
var fjernet, noe gårdbrukeren var klar over. Gutten kuttet av seg den ene tommelen.
En så mild straffutmåling er uforståelig. Til
sammenlikning ble demonstranter mot «monstermastene» i Hardanger ilagt bøter på 10–20
000 kroner for ulovlig, men idealistisk og samfunnsengasjert protest.
Minst 40 mennesker mister livet i arbeidslivet hvert år og nærmere 80 000 blir skadet,
mange svært alvorlig. Vil politiet, påtalemyndigheten og domstolene noen gang ta farlige
overtredelser av arbeidsmiljø­loven på alvor?
Rune B. Hansen Lagdommer Agder lagmannsrett
(nå fung. politimester i Vestfold pd, red.anm.)
01/2013 [ Miljøkrim ] 13
SMÅNYTT
Bellona spør
– Er miljøkriminalitet kriminelt nok?
Bellonas Ressursforum inviterte den 19. mars
til et møte med debatt rundt temaet: Er miljøkriminalitet kriminelt nok.
På møtet deltok blant annet riksantikvar
Jørn Holme, Bellona-leder Frederic Hauge, førstestatsadvokat og leder for ØKOKRIMs miljøkrimavdeling Hans Tore Høviskland, Ivar Husby
fra Politihøgskolen, Anette Fischer fra KLIF og
Rina Kerr som representerte Norsk Gjenvinning
Norge AS.
Miljødialog med myndighetene. Bellona
redegjorde for det de har opplevd de siste årene
som en skuffende mangel på oppfølging fra politi og påtalemyndighetens side i saker stiftelsen
har anmeldt. KLIF, Mattilsynet og Fylkesmannens
miljøvernavdeling i flere fylker melder også om
tilsvarende erfaringer.
Bellona har i tillegg merket seg en økende
frustrasjon som kommer til syne i kontakt med
våre samarbeidspartnere. Flere aktører gir uttrykk for at det er for enkelt å omgå regelverket
og på denne måten skaffe seg uønskede konkurransefortrinn.
På bakgrunn av dette har miljøstiftelsen
spurt seg hvorvidt miljøkriminalitet har mistet
nødvendig oppmerksomhet. Bellona har derfor
etablert en dialog med Riksadvokaten og andre
myndigheter, og mener tiden er inne for å drøfte
disse spørsmålene med et større publikum.
Er det riktig at miljøkriminalitet har kommet
urimelig mye i skyggen av andre saksområder? Hvor langt har i så fall denne utviklingen
kommet, og hva kan eventuelt gjøres for å snu
den? Dette var sentrale spørsmål som Bellona
inviterte til debatt om i møtet som ble arrangert
(lovlig rusefiske er i tiden 1. oktober til – 1. mai),
fisket med ruser uten merking eller dispensasjon og for å ha fisket rognhummer uten å slippe
den ut. Han fikk forelegg på 18 000 kroner samt
inndragning av fiskeredskap. Saken ble blant
annet omtalt i VG 14. mars 2013. Mannen var
selvstendig næringsdrivende og var tidligere
bøtelagt med 5 000 kroner i en miljøstraffesak
(CITES – ulovlig import av to tukaner i september 2000).
to kilo som de hadde gående levende uti vannet.
Den hadde de tredd en svær jernkrok gjennom
munnen på. Jernkroken var igjen festet til en tykk
sene som de holdt fast til land. Mannen som
hadde fått gjedda vedtok forelegg på 6 000 kroner for å ha fisket med levende sørv da han fikk
gjedda. Den eldste mannen, som påstod han
ikke hadde fått gjedde, nektet å vedta forelegget
sitt, også på 6 000 kroner. Det ble ikke skrevet
forelegg på forholdet med å holde ei gjedde
i live på denne måten. Det punktet er henlagt
på grunn av bevisets stilling. Vannet er alt fullt
av sørv og farepotensialet med spredning ville
først vært ved fiske i nytt vann der sørv ikke er.
Det er uavklart hva som skjer med mannen som
nektet å vedta forelegget for å ha fisket med
levende sørv. Begge mennene var ukjent med
de norske reglene rundt fiske med levende agn.
Den eldste mannen snakket norsk og hadde
bodd i Norge i 20 år. Saken ble forøvrig omtalt
i Agderposten og NRK Sørlandet.
Tekst/bilde: Oddgeir Buraas, ØKOKRIM.
Foto: Hans Tore Høviskeland og Bellona­
leder Frederic Hauge.
Forelegg for ulovlig fiske
Ulovlig fiske av rødlisteart, rognhum­
mer, i Arendal: Mandag 24. september i fjor
kom tjenestemenn fra SNO og Agder politidistrikt
over to menn som fisket med ruser i sjøen fra
en åpen jolle. Dette var i Arendal kommune og
cirka to kilometer øst for Arendal havn. Kontrollen ble gjennomført ved bruk av sivil båt og
med personell iført feltuniform. Med andre ord
var ikke siktede klar over at det var kontroll før
på kort hold. Under kontrollen kom det fram at
båteieren hadde satt ut to ruser og fått krabber og en hummer. Hummeren lå i bunnen av
en bøtte sammen med krabber og plast over.
Mannen sa han hadde hatt rognhummeren
i båten i ti minutter og at han hadde beholdt
hummeren i båten fordi han ville vise litaueren,
som han fisket sammen med, hvordan hummeren så ut siden litaueren ikke hadde sett
hummer før.
Mannen erkjente straffeskyld for å ha fisket
med ruse på et tidspunkt som han ikke skulle
14 [ Miljøkrim ] 01/2013
Ulovlig fiske med svartelisteart, sørv,
i Arendal: 25. oktober i fjor anmeldte politiet
to menn med polsk bakgrunn, bosatt i Kristiansand og Lindesnes. De fisket i Longumvann
utenfor Arendal. Vannet ligger helt inntil E-18 og
ca fem kilometer øst for avkjøring til Arendal. De
hadde fisket med reker og fått den uønskede
fisken sørv. Den ble lagt levende i vann i en
kjølebag og senere brukt som levende agn for
å få gjedde. De hadde fått en gjedde på cirka
SMÅNYTT
Nytt fra INTERPOL
Elektronisk avfall
på avveie
Beslag av 240 tonn elektronisk utstyr og etterforskning mot cirka 40 selskaper. Det er resultatet av INTERPOLs første aksjon rettet mot
ulovlig handel med elektronsk avfall.
Aksjonen, med kodenavn Operasjon Enigma,
ble iverksatt i november og desember 2012.
Det var et samarbeid med deltagelse fra politi,
tollvesen, havnemyndigheter og påtalemyndigheter i sju europeiske og afrikanske land.
Operasjonens mål var å avdekke og stanse il-
legal innsamling, gjenvinning, eksport, import
og transport av kassert forbrukerelektronikk.
Hensikten var å hindre at gamle datamas­kiner,
tv-apparater og liknende havnet i fyllinger og
andre steder der de kan påvirke miljøet og forårsake alvorlig skade.
Det iverksatt sjekkpunkter i store havner
i Belgia, Tyskland, Nederland og Storbritannia
som alle ble regnet for å være utskipningshavn
for ulovlige transporter internasjonalt og til afrikanske land som Ghana, Guinea og Nigeria som
ble regnet for være mottaker og dumpingplass
for dette farlige avfallet.
Operasjonen fant at slik ulovlig transport
er organisert og avdekket også nye bevis og
nye skjulte metoder som de impliserte, både
personer og selskaper, benyttet seg av.
Operation Enigma faller under Project Eden
som snart lanseres av INTERPOLs «the Environmental Crime Program». Prosjektets formål er
å støtte land som kjemper mot ulovlig handel
med miljøfarlig avfall over landegrenser, gjennom etatssamarbeid og etterrettningsbaserte
metoder.
INTERPOL lanserer Project Scale for
å bekjempe fiskerikriminalitet
Fiskerikriminalitet er beregnet til å koste den globale økonomien inntil 23 milliarder amerikanske
dollar årlig (cirka 130 milliarder NOK) og er knyttet
opp mot annen alvorlig internasjonal kriminalitet
så som korrupsjon, hvitvasking, bedrageri, menneskehandel og narkotikaomsetning.
Prosjektet er finansiert av det Norske utenriksdepartementet, NORAD og den frittstående
ideelle oraganisasjonen The Pew Charitable
Trusts. Prosjektet vil koordinere operasjoner mot
kriminell virksomhet blant annet ved å gripe inn
i etablerte handelsruter og harmonisere nasjonal og regional bekjempelse.
• Les mer om INTERPOLs prosjekter
og arbeid med miljøkriminalitet på
• www.interpol.int/Crime-areas/Envi­
ronmental-crime/
• Se film på: http://www.youtube.com/
watch?v=nN1wyQinrEA&noredirect=1
• Eller følg på Twitter: @INTERPOL_EC
Med tiger i posen
Politiet i Kathmandu i Nepal beslagla ni tigerskinn,
hundrevis av tigerbein og arresterte syv personer
i forbindelse med flere aksjoner i landet, knyttet
til organisert smugling.
Politiet i Nepal, Nasjonalparkdepartementet
og Naturvernforvaltningen i Nepal aksjonerte
11. og 12. januar i år, i ulike deler av Nepal og
i den forbindelse avdekket de den ulovlige
virksomheten. Fire personer ble arrestert for å
forsøke å smugle fire tigerskinn og 53 kg tigerbein inn i Tibet i Kina. Dagen etter gjennomførte
de kontroller langs veien nær grensen til Kina
og beslagla ytterligere fem tigerskinn og 114
kg tigerbein som var gjemt i risposer i en bil,
på veg til Kina. Bevisene peker i retning av at
smuglingsforsøket var en del av en organisert
smuglerring, som er nå under etterforskning.
I alt syv personer ble arrestert og siktet for ulovlig handel med tigerdeler.
Arrestasjonene og beslagene er et utfall av
et INTERPOL-initiert treningsprogram, i bruk av
etterretning og informasjonshåndtering for å
bekjempe miljøkriminalitet, som ble holdt i Nepal
i desember 2012. Programmet er siktet inn på
å forbedre håndhevingen av miljøkriminalitet
i regionen, med et særlig fokus på krypskyting
og illegal handel med tigere og andre Asiatisk
kattedyr.
– Suksessen til aksjonene til politiet i Nepal
demonstrerer den viktige rollen til kapasitetsbyggingsprogrammet ved at de gir politiet de
nødvendige ferdighetene til å bekjempe alle
typer av grenseoverskridende kriminalitet mer
effektivt, sa David Higgins. Leder av INTERPOLs
miljøprogram.
01/2013 [ Miljøkrim ] 15
ETTERFORSKING
Kva er ei god
melding til
politiet?
TEKST: FØRSTEstatsadvokat Tarjei Istad, ØKOKRIM // [email protected]
Kvart år får politiet mange gode
meldingar om strafflagde tilhøve
frå kontroll- og tilsynsorgan for
miljø. Men kva er ei god melding
til politiet?
Meldingane frå Kystvakten og Statens naturoppsyn er til dømes gjennomgåande oversiktlege,
ryddige og godt funderte. Samstundes diskuterer ein jamt i miljøforaene i distrikta kva
saker som bør meldast til politiet, og kva form
og innhald desse bør ha. Og mykje kan gjerast
betre. I denne artikkelen deler eg nokre tankar
om dette. Særleg tek eg for meg meldingar frå
offentlege organ, men eg kjem òg inn på meldingar frå private partar.
Kva saker bør ein melde? Det er umogleg
å svare heilt generelt på dette, utover at det er
dei grove lovbrota som bør gå i straffesporet.
Venteleg vil dei fleste kontrollorgana etter kvart
kunne reagere med brotsgebyr mot mindre alvorlege, vanlege lovbrot.
Når eit lovbrot gjentek seg, kan det vere
grunn til å melde det, sjølv om det ikkje ville
vore naturleg om ein ser det siste lovbrotet heilt
for seg sjølv – iallfall om til dømes tida er kort
mellom kvart lovbrot.
I nokre høve kan det være grunn til å politimelde ei sak for å «statuere eit eksempel»,
fordi saka er prinsipiell og/eller lovbrota er
mange. Saker der tolkinga av den aktuelle forvaltningslova er usikker, kjem ikkje inn under
denne kategorien. Straffesaker er sjeldan den
rette arenaen for å prøve ut slike spørsmål. At
den private parten er ueinig i korleis styringsorganet har tolka loven, inneber ikkje dermed
at tolkinga er usikker – då må ein vurdere om
innvendingane rettsleg sett har noko for seg.
16 [ Miljøkrim ] 01/2013
ETTERFORSKING
Stundom blir eg kontakta av tilsette i det
offentlege som vil selge inn «ei spanande og
viktig sak som vi har jobba med i mange år».
Nokre gonger er det slik, men ofte gjeld dette
gamle problemsaker der den offentlege og den
private parten står steilt mot kvarandre, og der
styringsorganet ønskjer å få saka over i eit anna
spor. Løysinga i slike saker er sjeldan å melde
ho til politiet, og ofte er sakene strafferettsleg
forelda.
Når ein først melder ei sak til politiet, tenker
mange at det kan vere greitt å ta med små og
store lovbrot opp gjennom åra. Men det ønsker
ikkje politiet. Vi sorterer normalt ut dei mindre
brotsverka, og det gjer det lettare for oss om
styringsorganet allereie har gjort det.
Nokre tilsynsorgan melder ofte saker til politiet, andre sjeldan eller aldri. Dette varierer innafor same saksfelt, til dømes spriker praksisen
i plan- og bygningssaker, og det går i bølgjer.
Men det ser ut til at fylkeskommunane har auka
talet på meldingar om kulturminnebrot dei seinare åra. Mitt inntrykk er at interne instruksar,
føresegn og handbøker fører til gode meldingar,
fleire meldingar og ein meir heilskapeleg praksis
for melding av lovbrot til politiet. For rettstryggleiken er det siste viktig.
Når skal ei sak meldast til politiet?
Det viktigaste er at kontrollorganet sikrer bevis i
høve til sine heimlar så snart det får kjennskap
til eit mogleg lovbrot. I forureiningssaker vil det
til dømes bety å sikre relevante prøvar. Ofte bør
ein kople inn politiet tidleg og før saka formelt
blir meld. Då får politiet høve til å vurdere om det
er grunn til å rykke ut av eige tiltak.
Politidistrikta blir oppmoda til å kontakte
ØKOKRIM sin biolog og kjemikar for råd tidleg
i etterforskinga i saker der det er relevant.
Når det er klart at det finns grunnlag for å
melde ei sak, bør det skje raskt. Stundom kan
det vere grunn til å melde saka før alt er klarlagt, til dømes hvis ein venter på ein rapport om
følgjene av eit utslipp som ein utan omsyn til
saka vurderer som alvorleg. Etterforskinga får
alltid ein dårleg start om det har gått lang tid
sidan det mogleg strafflagde tilhøvet skjedde.
Offentleg innsyn? Når ei sak blir meld til
politiet, bør ein alltid unnta saka frå offentleg
innsyn i medhold av offentleglova § 24 andre
ledd andre punktum. Sjølv om den private parten
er vel kjend med at tilsynsorganet vurderer å
melde saka, viser erfaringa at faren for bevistap
aukar når saka faktisk blir meld. Eg skjønar dei
tilsynsorgana som ønsker offentleg merksemd
rundt saker dei har avdekt, men då må ein heller
sørge for dette ved at politiet varsler organet
når påtalespørsmålet er avgjort, slik at tilsynsorganet då kan gå ut i mediene på høveleg vis.
Ein del miljøvernorganisasjonar ser ut til å operere med to ulike former for politimeldingar:
• ei kort og kraftig formulert melding på
eit tidleg stadium, som dei også sender
til pressa
• ei grundig og nyansert melding som dei
ikkje sender til pressa
Grovt sagt ønsker politiet kun den siste
Dersom ein ønsker å
markere eit standpunkt
i det offentlege rom, bør
dette gjerast på ein annan
måte…
typen. Dersom ein ønsker å markere eit standpunkt i det offentlege rom, bør dette gjerast på
ein annan måte enn ved å gå til eit så alvorleg
steg som å melde saka til politiet på eit grunnlag
som ikkje er godt nok utgreidt.
Innhaldet i meldinga I: Fakta i saka
– objektive straffleggingsvilkår. Hoveddelen i ei lovbrotmelding er ei utgreiing av dei
faktiske omstenda sett i samanhang med det
aktuelle regelverket, slik at politiet får eit bilete
av faktum og jussen som dei kan jobbe ut frå.
Når tilsynsorganet skriv denne utgreiinga bør dei
ha som utgangspunkt at deira spesialområde
er heilt ukjent stoff for juristar og etterforskarar
i politiet.
Utgreiinga bør vere skriven kronologisk, i ei
nøktern form, der ein i teksten viser til dei aktuelle bevisa som vedlegg (som i ei sivil stemning).
Vedlegg kan eksempelvis vere:
• offentleg løyve
•
•
•
•
•
•
inspeksjons-/utrykningsrapport
varsel/pålegg
e-post
notat frå telefonsamtale
utgreiing frå den melde
annan korrespondanse med den eller
dei melde
• bilete, film
• kart
• analysar av prøvar, ei oversikt over kva
prøvar som er tekne, eller liknande
• sakkunnigrapportar
I tillegg løner deg seg å ramse opp så konkret som mogleg personane som har vore involverte, med kontaktinformasjon. Politiet ønsker
konkrete haldepunkt for den vidare etterforskinga: kvem bør ein avhøyre (og om kva), kvar
kan ein sikre andre bevis, og så vidare.
Innhaldet i meldinga II: Vurdering av
dei subjektive straffleggingsvilkåra.
Gode grunnar talar etter mitt syn for at kontrollorgana i meldinga bør vere varsame med
å vurdere om det kan vere snakk om subjektiv
skuld i saka dei melder, og i så fall kva grad av
skuld det kan vere snakk om. Kontrollorganet
skal først og fremst sjå om det har skjedd brot
mot regelverket det er sett til å handheve, og om
brotet er alvorleg. Det er vanskeleg å seie noko
forstandig og høveleg godt fundert om subjektiv skuld på grunnlag av ei saksutgreiing som
utelukkande tek omsyn til forvaltningsrettslege
verkemiddel. Avhøyr er eit viktig grunnlag for å
kunne vurdere skuld, og avhøyr er det politiet
som tek.
Samstundes kan det vere til hjelp om meldinga nemner moment som politiet bør ta med
når skuld skal vurderast, for eksempel:
• brot på rutinar, standardar, forsvarleg
framferd i bransjen og så vidare
• manglande dokumentasjon på at ein
har teke naudsynte vurderingar, eller
dokumentasjon på feilvurderingar
• eventuelle varsel/orienteringar til den
melde, og så vidare
• opplysningar om den melde sitt faglege
grunnlag eller mangel på dette
Finns det utsegner, brev, e-postar, notat frå
telefonsamtalar (jamfør forvaltningslova § 11d)
eller liknande som kan indikere at den melde
01/2013 [ Miljøkrim ] 17
ETTERFORSKING
parten har handla i god tru, bør også dette kome
fram. I nokre tilfelle bør dette kanskje leie til at
saka ikkje blir meld i det heile.
Men eg ser at denne balansegangen er vanskeleg. Poenget mitt er at meldaren bør halde
seg til kun å løfte fram bevis og moment som
politiet bør sjå på når dei vurderer dei subjektive
straffleggingsvilkåra.
Innhaldet i meldinga III: Inndraging,
skadebot, anna regelverk o.l. I dei tilfella
der lovbrotet munnar i vinstar eller innsparingar, bør ein skrive dette i meldinga, for det kan
gje grunnlag for inndraging. Det same gjeld for
gjenstandar som er nytta i lovbrotet, utan at eg
gjer vidare greie for inndraging her.
Meldinga bør opplyse om eventuelle skadebotskrav som er lagde fram som følge av
lovbrotet. Om ein kjenner til brot mot anna regelverk enn det regelverket ein sjølv er sett til
å handheve, for eksempel om ein kjenner til
at andre tilsynsorgan også ser på saka, kan
det være gagnleg å opplyse om det. Då kan
politiet ta kontakt med andre organ for å sikre
at sakene får ei samordna handsaming og ein
felles reaksjon.
Meldaren bør ikkje gje forslag om ein passande straffereaksjon. Dette er påtalemakta
sitt ansvar.
Det kan derimot vere grunn til å oppmode til
andre reaksjonar også, for eksempel rettstap.
Påstand om rettstap (og inndraging) kunne godt
vore fremja i fleire saker, og det gjer ingenting
om politiet og påtalemakta blir utfordra i den
retninga i saker der dette eignar seg.
Det same gjeld etterforsking av personar.
I mange tilfelle der eit føretak blir meldt til
politiet, endar saka kun med eit førelegg til
føretaket, sjølv om det truleg har vore grunnlag
for reaksjoner også mot ein eller fleire personar. Meldaren har som oppgåve å nemne
personane som har hatt ei rolle i lovbrotet,
slik at politiet har konkrete haldepunkt for å
gå vidare mot aktuelle hovedmenn og medverkarar (leiarar, mellomleiarar, tilsette, innleide
konsulentar/rådgjevarar med fleire). Reaksjonar mot personar har etter mitt syn normalt
ein større preventiv effekt enn føretaksstraff,
og føretaksstraffa skal vere eit supplement til
personstraffa, ikkje omvendt.
18 [ Miljøkrim ] 01/2013
Kontrollorganet sitt arbeid held fram
etter at saka er meld til politiet. Kontrollorganet er ikkje ferdig med saka når den
er meld til politiet. Dette får følgjer for korleis
meldinga blir skriven, og for rollene politiet og
styringsorganet har under etterforskinga og
iretteføringa.
Kvart kontrollorgan er ekspert på sine lover
og forskrifter. Politiet og påtalemakta er i stor
grad generalistar, også vi som spesialiserer
oss innafor det breie feltet miljøkriminalitet. Det
er slik det er, og eg trur det er eit godt system,
og slik kjem det til å halde fram i overskueleg
framtid. Derfor må vi i stor grad nytte kontrollorgana til «førebels» utgreiing av kompliserte
rettsspørsmål (med det meiner eg at vi sjølvsagt også må gjere sjøvstendige vurderingar).
Dette gjeld under etterforskinga, men eg nemner
det her òg fordi vi stundom erfarer at dei som
melder saker (offentlege og private aktørar),
skriv at dei overlet til påtalemakta å greie ut eit
Representantar frå kontrollorganet er viktige
sakkunnige under etterforskinga og i retten
kritisk rettsspørsmål nærare. Det er å vente for
mykje av oss, og det er alvorleg for den som blir
meld for lovbrot, at meldaren ikkje har vurdert
alle sidene av lovbrotet skikkeleg. Det kan til
sjuaende sist bli alvorleg for meldaren sjølv òg.
Representantar frå kontrollorganet er viktige
sakkunnige under etterforskinga og i retten.
Av og til høyrer ein at det trengs sakkunnige
også frå andre hald fordi retten bør høyre «heilt
uavhengige» sakkunnige. Eg meiner vi må halde
fast ved at kontrollorgana er like objektive som
politiet og påtalemakta, og ikkje gå med på ei
utvikling som til ein viss grad er driven fram
av forsvararane, der styresmakta blir sett på
som ein part med subjektive interesser i utfallet.
Både styresmaktene og vi må fortsette å utøve
streng objektivitet.
Politiet bør bli flinkare til å ta tak i offentleg
saker, særleg når saka er av eit visst omfang
og kanskje også reiser nokre vanskelege spørsmål. Når ei slik melding kjem inn, kan det vere
gagnleg å ha eit oppstartsmøte med meldaren,
og i den vidare etterforskinga bør ein nytte meldaren så langt det er mogleg ut frå rettslege og
taktiske omsyn. Dette nemner eg fordi eg ofte
høyrer at offentlege organ som melder inn ei
sak, kan kjenne seg gløymde etterpå.
Samstundes vil jeg oppmode styresorgana
til å vere aktive pådrivarar i slike tilfelle og ta
kontakt med politiet. Sjølv om det ikke skal vere
naudsynt, kan det vere til det beste for saka, og
det er det viktigaste. Politiet har i liten grad plikt
til eller tradisjon for å halde meldarar orienterte
om etterforskinga. I meldinga bør ein oppnemne
minst to kontaktpersonar (med fast- og mobiltelefonnummer og e-postadresse), og meldaren
bør be om å bli registrert i politisystemet som
fornærma i saka.
Når ei sak meld av eit tilsynsorgan, blir
avlyst, blir det ofte gjeve ei kort forklaring på
avlysinga, og denne forklaringa må sjølvsagt
skrivast slik at ho ikkje kjem i konflikt med
uskuldspresumpsjonen. Er du ikkje einig i ei
avlysing, er det betre å klage på avlysinga innafor fristen på tre veker, enn seinare å klage seg
over at saka vart avlyst.
NATUR & FAUNA
Er de kriminelle blitt miljøbevisste?
TEKST: politiadvokat ASBJØRG LYKKJEN, ØKOKRIM // [email protected]
Klimakvoter ble etablert som et internasjonalt virkemiddel for å forsøke å
redusere utslipp av klimagasser. Hvorvidt klimakvotene har innfridd disse
forventningene, vites ikke. Derimot er det ingen tvil om at klimakvotene var
en gavepakke til de kriminelle.
Klimakvoter kan umiddelbart fremstå som en
anelse luftig og lite håndfast, men er i realiteten
ikke annet enn en tillatelse til å slippe ut et tonn
karbondioksid (CO2) i atmosfæren.
Intensjonen bak klimakvotene er at de skal
fungere som et internasjonalt virkemiddel for
å begrense forurensende utslipp. Bedrifter
som har utslipp av CO2 i sin virksomhet, faller
inn under dette kvotesystemet og betegnes
som kvotepliktige. Hvert år må disse bedriftene
stå til ansvar for sine forurensende utslipp
ved å sørge for å innlevere kvoter tilsvarende
utslippet.
Bedriftene er i forkant tildelt et visst antall
kvoter fra de nasjonale myndighetene, men
antallet kvoter som tildeles, er lavere enn virksomhetens reelle utslipp av CO2. Tanken er å
motivere virksomheten til å iverksette tiltak for
å begrense sine utslipp. Dersom virksomheten
ikke lykkes i å begrense sine utslipp og derfor
forurenser mer enn tildelt kvotemengde, får
dette økonomiske konsekvenser, siden bedriften
må kjøpe kvoter av andre. Bedrifter som derimot
lykkes i å redusere sine utslipp, slipper denne
ekstra utgiftsposten. I beste fall vil bedriften ved
årets slutt sitte igjen med overskytende kvoter
som kan selges og dermed bidra til økonomisk
gevinst.
Europeiske land svindlet for mil­
liarder gjennom klimakvotehandel.
Intensjonen bak klimakvotene er vel og bra.
Imidlertid er realiteten slik at ethvert marked
med økonomiske verdier tiltrekkes av kriminelle
elementer. Klimakvotemarkedet er intet unntak,
og i desember 2009 slo Europol alarm. Det var
avdekket omfattende unndragelse av moms
i tilknytning til omsetning av klimakvoter, og
Europol anslo at de europeiske landene var blitt
svindlet for svimlende 42 milliarder kroner i løpet
av det siste halvannet året.
Svindel ved omsetning av klimakvoter er
i utgangpunktet en enkel form for momssvindel;
selger oppkrever moms fra kjøper på ordinært
vis, men velger å putte momsen i egen lomme
Ettersom klimakvotene
har en høy verdi og handles raskt via en elektronisk
konto, genereres det på
kort tid store summer
oppkrevd moms
fremfor å innbetale den til staten. Ettersom klimakvotene har en høy verdi og handles raskt
via en elektronisk konto, genereres det på kort
tid store summer oppkrevd moms. Kriminelle
vet å utnytte et slikt marked.
Enkelte europeiske land så svindelmulighetene raskere enn andre og iverksatte nasjonale
regelendringer på avgiftsområdet for å motvirke dette. Resultatet var imidlertid at risikoen
økte tilsvarende for at svindelen forflyttet seg
til andre land som ikke hadde foretatt noen regelendringer, heriblant Norge.
Hva ble avdekket på det norske marke­
det? Etter den alarmerende pressemeldingen
fra Europol startet skattemyndighetene i flere
europeiske land å kartlegge og gjennomgå
aktørene på markedet. Det som ble avdekket
i Norge, var foruroligende. Skattemyndighetene
tok umiddelbart kontakt med Oslo politidistrikt,
og et tverrfaglig samarbeid ble innledet.
Aktørene som fanget etterforskingens interesse var virksomheter organisert enten som
enkeltmannsforetak eller som små aksjeselskap. De hadde ingen eller svært begrenset
kapital i virksomheten, og historikken til foretakene varierte fra brukthandel til budbilvirksomhet. Det fantes ingen ansatte i virksomheten
utover innehaver eller styreleder. Avhør av
disse personene avdekket at de hadde gjennomgående liten eller ingen kunnskap om
klimakvoter og kvotemarkedet. Til tross for et
nedslående utgangspunkt omsatte imidlertid
disse foretakene klimakvoter for flere hundre
millioner kroner. Svært imponerende – men
etter vår vurdering for godt til å være sant (les:
lovlig). Etterforskingen ga ingen holdepunkter
for at kvotene var ervervet ved lovlige midler,
og omsetningen ble heller ikke innrapportert
til myndighetene.
Millionbedrifter uten synlige spor av
virksomheten. Vi foretok ransaking av både
firmaadresser og boligadresser. De mest interessante funnene var i realiteten det vi ikke fant.
Lite minnet om det man ville forvente å finne
i lokalene til firmaer med millionomsetning, og
det meste var bemerkelsesverdig tomt. Heller ikke på de beslaglagte datamaskinene og
telefonene fant vi nevneverdige spor knyttet
til denne virksomheten. Derimot fant vi på ett
av stedene en velbrukt makuleringsmaskin.
Rester av papirstrimlene fra denne var brukt
som fyringsmateriale i peisen.
01/2013 [ Miljøkrim ] 19
NATUR & FAUNA
– Grensekryssende organisert miljø­
kriminalitet har blitt «big business»
Afrikas siste elefanter
TEKST: DR. Christian Nellemann, SENIOR OFFICER, GRID ARENDAL // [email protected]
FOTO: United Nations Environment Programme (UNEP) // (s. 23: Shutterstock)
Afrikas røde sand renner fint ut mellom fingrene mine, og det røde støvet bukter seg bort fra oss i den svake brisen
som en slange i luften. Fem par rødsprengte øyne følger skarpt støvet og retningen på vinden – som kanskje vil føre
oss rett i kontakt med et ukjent antall bevæpnete krypskyttere, som vi har sporet de siste par kilometerne.
Ikke et ord sies – vi vet alle at vindretningen er
ekstremt viktig for oss. Vi kjenner den svake
lukten av røyk, men vet ikke hvor bålet befinner
seg. Det foretas en kort våpensjekk og at feltflasken sitter stødig. Jeg sjekker at alle lommer
er igjen og skolissene surret fast, og legger meg
helt ute på venstre flanke for å avskjære noen
som eventuelt forsøker å stikke av gjennom et
smalt elveleie lenger framme. Det er ikke første
gang vi gjør dette, og det handler kun om én
ting – maksimalt fokus og moment.
Jeg signaliserer retningen på linjen og bevegelsesretningen. Vi beveger oss ut i en bred
linje, 8–12 meter mellom hver mann, direkte mot
vinden. Bare idioter går tett i bushen. Det er viktig at vi beveger oss rett mot en eventuell leir, og
ikke går forbi den fordi vi bedømte vindretningen
feil. Nå har vi initiativet. Går vi rett forbi dem og
blir oppdaget uten at vi ser dem først, er det de
som får initiativet, og da vet ingen hva som kan
skje. Du bestemmer ikke reglene selv.
Mange parkvoktere blir drept. Det er
avgjørende at man kan oppdage krypskytterne først og fortrinnsvis bakfra, da man slik
reduserer sannsynligheten for kontakt eller
ild dramatisk. Mange forsøker å lære parkvok-
terne militære teknikker for bakholdsangrep
med det resultat at flere på begge sider blir
drept eller skadet. Hvis du forsøker å arrestere
bevæpnede militsmedlemmer eller krypskyttere ansikt til ansikt eller, enda verre, åpner
ild mot en gruppe, sprer de seg i motsetning
til all teori fort som et lyn – og da har du et
problem. I Virunga nasjonalpark, som er kjent
for sine fjellgorillaer, er over 200 parkvoktere
av en styrke på cirka 3 000 blitt drept bare de
siste ti årene.
Målet er enten å pågripe krypskytterne i en
situasjon med minst mulig sannsynlighet for
problemer eller å følge etter dem til eventuelle
bakmenn eller landsbyer, der bakmennene da
kan settes under diskret overvåking, eller du får
kalt inn ekstra mannskaper.
Ved bålet befinner det seg antakelig en
gruppe med 3–12 krypskyttere som typisk er
bevæpnet med AK47-geværer, noen ganger
med jaktrifler eller en sjelden gang med PKMmaskingeværer. Det er svært sjeldent at alle er
bevæpnet, for noen er med for å bære elfenbein
og vann.
Vi skanner terrenget foran oss for skvetne
fugler, for fraværende fugler som burde ha
kvitret løs, eller for Dik-Dik-antiloper, som ofte
varsler mennesker. Et hurtig blikk mot klippetoppene bekrefter også at det ikke er noen
baviankolonier i nærheten. Det er ikke rent få
som har sneket seg gjennom den afrikanske
bushen med øynene i gresshøyde og nistirret etter fienden bare for å bli avslørt av en
bavianvaktpost som hyler og skriker. Disse
dyrene har uhyre skarpe øyne.
Lydløst beveger vi oss framover. Jeg konsentrerer meg om å sanse dyrelivet rundt, fo-
Det er ikke rent få som har
sneket seg gjennom den
afrikanske bushen bare for
å bli avslørt av en
bavianvaktpost som hyler
og skriker
kuserer maksimalt på min sektor og stoler på at
de andre passer på sin. Plutselig vinker Daudi,
en av parkvokterne, og vi beveger oss fram til
restene av et bål. Krypskytterne er borte – for
flere timer siden etter sporene å bedømme–
men røyklukten er der fortsatt.
01/2013 [ Miljøkrim ] 21
NATUR & FAUNA
I Afrika ble det
drept minst
25 000 elefanter
i 2012, 50 000 er
drept de siste par
årene, og krypsky­
tingen og hande­
len med elfenbein
har blitt tredoblet
de siste ti årene
og fordoblet de
siste to årene.
Leirplassen som åsted. Vi slår en sirkel
rundt leiren og sjekker for utgangsretningen
der krypskytterne kan ha forlatt leiren – såkaldt «exit», antall, soveplasser og så videre.
Vi lokaliserer plassen der de har gått på do: Er
de menn eller kvinner, har de tørket seg med
venstre eller høyre hand, var de på do om dagen
(i skjul i gresset) eller om natten (i utkanten av
leiren – på grunn av slangene går ingen i høyt
gress om natten). Vi sjekker bålplassen spesielt
nøye, for type bål, matrester, hva slags pinne
de har brukt i maten, hvor trente eller taktiske
de er, og så videre. Alt dette forteller oss hvilken
stamme det er snakk om, og noen ganger om
de har krysset grensen, siden noen typer ris
og maismel bare selges i nabolandet eller bare
distribueres i flyktningleirene.
Fem hundre sporfinnere skal læres
opp. Mitt oppdrag er å trene parkvokterne
i åstedshåndtering, sporing av krypskyttere
(tracking) og hvordan de kan samle bevis og
dokumentere et åsted eller et hendelsesforløp
slik at eventuelle pågrepne krypskyttere kan
rettsforfølges.
Selv om det kan foregå mye rart her, så er
i hovedprinsippet mange av lovene i de fleste
afrikanske land faktisk akkurat som de norske.
Det er en selvfølge for oss i Vest-Europa at man
ikke kan benytte makt under avhør, men slike
sentrale forhold og rettigheter til en pågrepet
må det gis opplæring i på grunnnivået. For
i Afrika, akkurat som her i Europa, kan dommeren
frifinne den anklagede og påtale deg. Gjør du
noe ulovlig, er det stor risiko for at du blir tatt
og dømt uansett, for her er det lover akkurat
som hjemme – om enn mer korrupsjon. Har du
pågrepet en krypskytter langt ute i bushen må
du sørge for vann til ham også – hvilket i praksis
betyr å halvere ditt eget.
22 [ Miljøkrim ] 01/2013
Bare i 2013 skal over 500 parkvoktere i ØstAfrika læres opp som sporfinnere. Det finnes
anno 2013 fortsatt ingen – absolutt ingen – mer
effektiv måte å finne krypskyttere og militsgrupper på i bushen enn gjennom bruk av sporfinnere og et godt etterretningsnettverk. Hvis man
hadde hatt tilgang til droner eller brukt høyteknologi og store mannskaper, hadde ikke det
kunnet erstatte trente sporfinnere i regnskog,
ørken, savanne eller fjell. Sporfinning er ikke noe
hokuspokus, men kan læres akkurat som du kan
lære å spille piano. Det var ikke uten grunn at
det amerikanske kavaleriet lærte å benytte seg
av indianerspeidere og at metoden anvendes
Det krever trening og
opplæring, men kriminelle
til fots kan ofte spores
i bymiljøer også
i stor grad av amerikansk grensepoliti – helt inn
i byer. Det krever trening og opplæring, men
krim­inelle til fots kan ofte spores i bymiljøer
også. Mengden av informasjon fra sportegn
på åsted eller spesielt utenfor er noe som europeiske krimteknikere har lite erfaring med.
Vi tar ikke utgangspunkt i det vanlige norske DNA-settet, for det har de ikke. Men de har
sine våpen: en kniv, en penn, papir – og ofte en
mobiltelefon med et enkelt kamera. Så vi lærer
dem gode rutiner for å unngå kontaminering,
sikre avtrykk og patronhylser (som ofte vil ha et
tommelavtrykk fra da de ble satt i maga­sinet),
tegne åstedet og ruten de sporet, samt ta bilder eller lage skisser. I 2010 ga vi, i samarbeid
med INTERPOL og med bidrag fra norsk politi,
ut en manual om sporing, åstedshåndtering og
taktisk ettersøk. Sistnevnte er noe man kan lite
om i Europa. Flere norske avdelinger har også
blitt trent i sporingsteknikker, med særdeles
gode operative resultater både for forsvunne
personer og kriminelle.
Videre forsøker vi å lære parkvokterne god
etikk og ikke minst trygge arrestasjonsteknikker.
Det er mange militære «wannabes» som kan
lite om bushkrig og bruker taktikker som faktisk
fører til at både flere parkvoktere og flere krypskyttere kan bli drept. Dette er ikke for amatører.
Femti tusen elefanter drept siden
2011. I Afrika ble det drept minst 25 000 elefanter i 2012, 50 000 er drept de siste par årene,
og krypskytingen og handelen med elfenbein
har blitt tredoblet de siste ti årene og fordoblet
de siste to årene. Det meste av elfenbeinet ender i Asia og spesielt Kina. I begynnelsen av
mars 2013 lanserte FNs miljøprograms Rapid
Response-enhet en rapport om krypskyting av
elefanter i Afrika – med alarmerende resultater.
Det meste av elfenbeinet sendes med containere fra Dar-es-Salaam eller Mombasa, men
mye går også via Vest-Afrika med fiskebåter
og fraktbåter og kommer aldri i nærheten av
tollmyndighetene. Omfanget er nå så stort at
elefanten kan bli utryddet i store deler av Sentral- og Vest-Afrika i løpet av få år.
Big business. Dette er kun en del av et
større spill. Grensekryssende organisert miljøkriminalitet involverer primært følgende fem
hovedsektorer:
1) Ulovlig hogst og avskoging
(primært tropisk regnskog)
2) Ulovlig fiskerivirksomhet
3) Ulovlig gruvedrift og handel med
konfliktmineraler og diamanter
NATUR & FAUNA
Bare i 2013 skal
over 500 parkvok­
tere i Øst-Afrika
læres opp som
sporfinnere. Det
finnes anno 2013
fortsatt ingen
– absolutt ingen –
mer effektiv måte
å finne krypskyt­
tere og militsgrup­
per på i bushen
enn gjennom bruk
av sporfinnere og
et godt etterret­
ningsnettverk.
Alvorlig miljøkriminalitet
GRID-Arendal og Zoï Environment Network, 2012.
4) Ulovlig dumping og salg av giftig avfall
5) Ulovlig handel med og krypskyting av
truede dyrearter og planter (f.eks. neshorn og elefanter)
For kriminelle har det inntil nylig vært fritt
fram, og de store gevinstene og den minimale
risikoen har ført til en framvekst av organiserte
kriminelle. De har blitt så store at de eier trans-
portskip, hacker seg inn på statlige hjemmesider og skriver ut falske tillatelser og opererer
i mange land.
FNs organ for narkotika og kriminali­
tet og INTERPOL. Det siste tiåret har både
INTERPOL, FNs organ for narkotika og kriminalitet
(UNODC) og FNs miljøorgan (UNEP) advart mot
det voksende omfanget av organisert miljø­
kriminalitet og mangelen på respons. Spesielt
har bekymringen vært at miljøkriminaliteten har
blitt langt mer organisert og involverer karteller
også fra andre kriminelle områder, som narkotika, på grunn av den lave risikoen og den
høye fortjenesten. Virksomheten involverer også
betydelig slavearbeid og trafficking.
01/2013 [ Miljøkrim ] 23
NATUR & FAUNA
Det har vært uttrykt stor bekymring for
omfattende ulovlige fiskerier spesielt utenfor
kysten av Vest-Afrika, der også dumping av
giftig avfall har økt. Flere rapporter har diskutert om det omfattende overfiske har ført til at
flere arbeidsløse fattige fiskere kan ende som
slavearbeidere på større båter, eller går over
til å drive piratvirksomhet. Dette har vært diskutert blant annet i Somalia og i Adenbukten,
selv om dette er et mindre viktig fiskeområde
enn Vest-Afrika.
Enda mer bekymringsverdig er den svært
omfattende organiserte kriminaliteten innen
ulovlig hogst og avskoging. Avskoging av spesielt tropisk regnskog utgjør rundt 17 % av de
globale klimautslippene, og den ulovlige hogsten utgjør i sentrale tropiske land mellom 50
og 90 % av hogsten og er en direkte trussel for
REDD-, REDD+- og UN REDD-programmene for å
redusere utslipp fra avskoging. Disse programmene utgjør en sentral del av internasjonal og
norsk klimapolitikk.
Den betydelige veksten i organisert miljøkriminalitet utgjør også en betydelig trussel
mot samfunns- og statsbygging i en rekke
utviklingsland gjennom omfattende korrupsjon, hvitvasking og undergraving av statlig
og menneskelig sikkerhet. Tapte ressurser og
skatteinntekter, som primært kanaliseres og
hvitvaskes gjennom lovlig virksomhet, føres
som hovedregel ut av landene, ofte til skatteparadiser eller utenlandske enkeltpersoner
og selskaper.
De økonomiske skadevirkningene av organisert miljøkriminalitet, spesielt når det gjelder
fisk og tømmer, er meget omfattende, og de
UNEP og INTERPOL
antyder at mellom 30
og 100 milliarder dollar
tappes hvert år gjennom
ulovlig hogst
tapte ressursene overstiger antakelig i dag
verdens samlede bistandshjelp (ODA – Official
Development Assistance) på rundt 120 milliarder
amerikanske dollar årlig. Nylige estimater fra FNs
miljøorgan UNEP og INTERPOL antyder at mellom
30 og 100 milliarder dollar tappes hvert år gjennom ulovlig hogst. For fiskerier ligger dette tallet
antakelig på mellom 15 og 30 milliarder dollar.
Norsk bistand i kampen mot organ­
isert miljøkriminalitet. Det er satt i gang
et begynnende samarbeid mellom UNEP, det
norske FN-senteret GRID-Arendal og INTERPOL
i LEAF-prosjektet (Law Enforcement Assistance
for Forests), finansiert av norske NORAD, som
skal bygge en plattform for å bekjempe skogskriminalitet. Et annet samarbeidsprosjekt er
det såkalte ICCWC-konsortiet, med INTERPOL,
UNODC, CITES (FNs konvensjon om handel med
truede dyr og planter), Verdensbanken og WCO
(Verdens Tollorganisasjon), som skal bekjempe
organisert miljøkriminalitet. Det er viktig at arbeidet mot organisert miljøkriminalitet styrkes og
utvikles til et effektivt program som koordineres
både for fiskerier og tømmer, så vel som andre
former for miljøkriminalitet. Bistandsmessig
utgjør dette et svært stort potensial.
I 2013 finansierte dessuten NORAD i samarbeid med UNODC et prosjekt kalt ORGFORC, som
skal jobbe med å bygge opp en etterretningsstruktur og undersøkelser samt kurse dommere
og politi i å bekjempe organisert miljøkriminalitet, spesielt innen skog.
Miljøkriminalitet har blitt en omfattende
business. I en senere artikkel vil det bli belyst
hvordan den organiserte kriminaliteten foregår,
og hvordan kriminelle hvitvasker tømmer og
benytter seg av stråselskaper, holdingselskaper
og skatteparadiser for å plyndre utviklingsland
for enorme ressurser. Det finnes et økende inter­
nasjonalt nettverk som driver med ulovlig tømmer, ulovlige fiskerier, mineraler, kryp­skyting
eller oppkjøp av giftig avfall og påfølgende
dumping, gjerne i havet eller i utviklingsland.
Vår oppgave er
blant annet å lære
parkvokterne gode
åstedsrutiner for å
unngå kontamine­
ring, sikre avtrykk
og patronhylser.
Vi lærer dem også
viktigheten av å
dokumentere med
bilder og skisser.
24 [ Miljøkrim ] 01/2013
NATUR & FAUNA
Rettsvern for dyr
Hvorfor etterforsking og spesialisert laboratorievirksomhet trenger hverandre
TEKST: Veterinær rettsmedisin Johan Schulze, Veterinærinstituttet, Trondheim
Er veterinær rettsmedisin et nytt
eller gammelt fag? Er det forbeholdt patologene ved universitetet,
eller kan enhver veterinær bidra?
Hvordan bør levende eller døde dyr,
rester av dyr eller produkter med
animalsk opphav håndteres,
og hvilke begrensninger finnes
dersom man bare har med deler av
dyret å gjøre?
Samarbeidet mellom vitenskapen og rettsvesenet har altså forandret seg. For rundt 20
år siden begynte man i rettsvesenet i USA å
bruke den såkalte Daubert-standarden for å
vurdere om metoder og teorier som en sakkyndig presenterer for retten, følger den aktuelle
vitenskapelige standarden og dermed bidrar
til å øke rettsikkerheten. Det ble med andre ord
etablert en sjekkliste for validiteten til den sakkyndiges forklaring.
Svarene er mange og lange og for det meste
entydige.
Etterforskingens behov har tradisjonelt blitt
godt ivaretatt av det veterinære miljøet, både på
klinisk side (ved undersøkelse av det levende
dyret) og på patologisk side (med den klassiske
obduksjonen som kjernevirksomhet). Med tiden
har forholdene naturligvis forandret seg. Lover
og forskrifter har økt i omfang og presisjonsnivå,
dyreholdet har blitt industrialisert, og mennesker
knytter seg følelsesmessig langt sterkere til
sine kjæledyr og sportsdyr enn før. De etiske
normene våre inkluderer dyret som en medskapning som har egne følelser og behov og
egenverdi, og samfunnet tar ansvar for ville dyrs
levevilkår, selv om omgivelsene de lever i, er påvirket av menneskenes inngrep som aldri før. Det
er derfor ikke overraskende at de tradisjonelle
faggrenene som patologi og genetikk utvides
fortløpende med rutiner og metodikker som
fokuserer på de særegne rettslige behovene på
dette området. Omfanget av spesialisering er
blitt så stort at behovene ikke lenger automatisk
blir fanget opp av de tradisjonelle faggrenene.
Dette har ført til etablering av et eget fag, nemlig
veterinær rettsmedisin, som innebærer å bruke
veterinærvitenskap til å løse rettslige konflikter.
Dauberts fire kriterier:
1. Empirisk kontrollerbarhet: Kan den anvendte metodikken/teorien verifiseres
eller motbevises?
2. Er metodikken offentliggjort i et fagblad,
og har fagmiljøet foretatt en kritisk vurdering av den (peer review-prosess)?
3. Er metodikkens usikkerhetsgrad kjent,
og er det tatt hensyn til denne ved vurdering av sluttresultatet?
4. Er metodikken godkjent i det aktuelle
vitenskapelige fagmiljøet?
Den eldre Frye-standarden omfattet kun
det siste punktet, om godkjennelse i det aktuelle fagmiljøet. Daubert-standarden har blitt
tatt i bruk også i andre land, som Canada og
Storbritannia, og har slik blitt veiledende for de
forensiske vitenskapene. I praksis vil selvfølgelig de sakkyndige forsøke å oppfylle disse
kvalitetskravene for å lette etterforskingen og
for å kunne være trygg på arbeidets kvalitet.
I Norge er denne kvalitetskontrollen i den humane rettsmedisinen ivaretatt av Den rettsmedisinske kommisjon, mens vi på den veterinære og
biologiske siden fortsatt mangler en slik institusjon. Enhver seriøs institusjon og enkeltperson
må derfor være ekstra selvkritisk i sitt arbeid.
Dermed er ett av de innledende spørsmålene
besvart: Ja, også enhver veterinær kan gjøre
en god forensisk jobb, bare han eller hun gjør
sitt relevante faglige grunnlag klart for retten
og tar på seg ansvaret for bevishåndteringen.
Kvalitetssikringen er kommet langt dersom
en oppnevnt sakkyndig følger de allmenne forensiske rutinene på de respektive fagfeltene
som håranalyse, genetiske og toksikologiske
undersøkelser, rettsmedisinske obduksjoner
med mer. Med stigende detaljnivå på undersøkelsene øker imidlertid også betydningen av
korrekt håndtering av bevismaterialet i henhold
Bearbeiding av åsteder
med fokus på dyr, spesielt
ville dyr, er likevel en
sjelden oppgave for mange
til rutiner, slik at feil unngås, og av at bevis og
håndtering er kjent gjennom dokumentasjon og
dermed kan tas hensyn til ved videre prosessering. Kommunikasjonen mellom partene blir altså
særlig viktig, og det kan være hensiktsmessig
å forhøre seg på forhånd ved laboratoriet om
hvilke typer bevis som vil være aktuelle, og om
en bør følge spesielle rutiner ved prøvetaking.
Åstedet vil selvfølgelig være avgjørende for
bevisinnsamlingen, og en omfattende bevissikring vil øke sjansen for at et utvalg av bevisene kan bli prosessert. Bearbeiding av åsteder
med fokus på dyr, spesielt ville dyr, er likevel
en sjelden oppgave for mange, og en samtale
med en veterinær med kompetanse innen retts­
01/2013 [ Miljøkrim ] 27
NATUR & FAUNA
1. Uven som ble
skutt i saken som
er omtalt på side
60, ble undersøkt
av Veterinærinstit­uttet, Trondheim.
1
2. Veterinærinstituttet har
laboratorier i Oslo,
Sandnes, Bergen,
Trondheim, Harstad
og Tromsø, med
til sammen rundt
360 ansatte.
medisin kan være arbeidsbesparende og gjøre
bevissikringen mer målrettet. Som eksempel
vil bevisverdien av en prøve som det finnes
presedenssaker for, kunne være langt høyere
enn av en prøve der det ikke er tilfelle.
Veterinærinstituttet. Det følgende omhandler den laboratorierelaterte delen av veterinær rettsmedisin og dekker ikke det den
kliniske veterinæren kan bidra med. Det påpekes
imidlertid at klinisk informasjon, dersom den
er tilgjengelig, er svært viktig også for laboratoriearbeidet.
Veterinærinstituttet har laboratorier i Oslo,
Sandnes, Bergen, Trondheim, Harstad og Tromsø, med til sammen rundt 360 ansatte. Veterinærinstituttet er et nasjonalt forskningsinstitutt
innen dyrehelse, fiskehelse, mattrygghet og
dyrevelferd med uavhengig forvaltningsstøtte
til departementer og myndigheter som primæroppgave. Beredskap, diagnostikk, overvåking,
referansefunksjoner, rådgivning og risikovurderinger er de viktigste virksomhetsområdene.
Materiale som sendes inn til Veterinærinstituttet, omfatter hovedsakelig døde dyr (kadavre)
eller deler av dyr. Førstnevnte obduseres, som
oftest med hovedfokus på å fastslå dødsårsak.
Utover dette kan resultatet av en obduksjon
omfatte biologiske grunndata (art, rase, kjønn,
kroppskondisjon med mer), dødstidspunkt (tilnærmelsesvis), tilstedeværelse og aldersestimat av sår, skader og abnormiteter og deres
funksjonelle betydning, tilstedeværelse og karakterisering av sykdom og så videre. Dersom
undersøkelsens mandat ikke tilsier noe annet,
vil rapporten inneholde en sluttkonklusjon som
omfatter dødsårsak samt informasjon om dødsmekanismen, det vil si den fysiologiske forstyrrelsen som ble forårsaket av dødsårsaken (for
eksempel blødning, blodforgiftning eller sirkula-
28 [ Miljøkrim ] 01/2013
sjonssvikt), og gi en formening om dødsart, altså
en forklaring på hvordan dødsårsaken oppstod
(naturlig, utilsiktet, drept eller ubestemt).
Deler av dyr gir i utgangspunktet ikke grunnlag for slike omfattende konklusjoner. Hvis for
eksempel en flådd ulv blir sendt inn, vil det at
skinnet mangler, innskrenke vurderingen av
kroppskondisjonen, ettersom en del underhudsfett vil mangle. Spor etter ytre vold kan
være tapt, likeså spor etter hudparasitter som
skabbmidd. Vurderingen av dødstidspunktet
kan også bli innskrenket, ettersom en ikke kan
vurdere om ulven hadde vinter- eller sommerpels eller var under hårskifte. Forråtnelsen av
et kadaver vil ha et annet tidsforløp enn ved et
skinnlagt dyr. Det vil dessuten ikke være mulig
å benytte seg av alle spesialundersøkelsene
som baserer seg på håranalyse. Innsendelser
av deler av dyr må derfor i langt større grad enn
… et tett samarbeid
mellom politi og den
veterinære rettsmedisineren er viktig
for et kadaver følges av et spesifikt mandat. Selv
om svaret som oftest vil inneholde forbehold,
kan analyser av prøver som bein, skinn, blod
eller vevsbiter likevel være svært nyttige. Slike
undersøkelser kan besvare spørsmål om for
eksempel art, kjønn, dyrets alder (analyse av tilvekstsoner i rørbein), kondisjon (totalfett­analyse
av beinmarg), om delene er blitt forandret, og
i så tilfelle av dyr eller menneske, om delene
kommer fra ett eller flere individer eller fra én
eller flere arter, og så videre.
Utover kadavre og deler av dyr finnes det
en tredje type prøver, nemlig materiale som et
dyr eller en del av et dyr er bærer av, eller ting
som et dyr har vært i kontakt med. Et banalt
eksempel er hår av sau som fortsatt sitter fast
på labbene til en bjørn. Dette understreker for
øvrig hvor viktig det er å ha gode rutiner ved
emballering av prøver, slik at det ikke er tvil om
at hårene var der da bjørnen ble funnet av politiet. Andre konkrete eksempler er sko med spor
etter mulige bittmerker, hår fra andre enn det
innsendte dyret, prosjektilrester etter tidligere
påskyting, blod av ukjent opphav på en presenning eller i prøver av snø med mer.
Selv om Veterinærinstituttet ikke nødvendigvis selv disponerer den påkrevde metodikken
eller spesialkompetansen til å utføre enhver
undersøkelse, kan vi medvirke til korrekt innsamling av bevis og eventuelt til bevishåndtering og
videreformidling til andre relevante og rettsgodkjente spesiallaboratorier. En god oversikt over
metodespektret, undersøkelsens relevans for
saken og for eksempel rekkefølgen på undersøkelsene (dersom en prøve må undersøkes med
flere metodikker) vil kunne bidra til å bygge en
sak som fører til en god dom. Ettersom saker
der dyr er involvert, ofte byr på vanskelig åstedsarbeid, særlig på ubeskyttede åsteder som
i faunakrimsaker, er et tett samarbeid mellom
politi og den veterinære rettsmedisineren viktig.
I de følgende utgavene av Miljøkrim vil det
bli nærmere belyst hvilke rutiner og metodikker
som anses som viktige sett fra laboratoriets
ståsted, først ved å se på hva politiet kan få
ut av en veterinær rettsmedisinsk obduksjon,
og da spesielt av rovdyr som er drept eller død
som følge av ytre vold, og hva politiet bør gjøre
i forkant av obduksjonen. Senere vil spesielle
temaer som DNA, gift / kjemiske stoffer og hår
relatert til dyr bli belyst.
NATUR & FAUNA
Samarbeid om naturlige oppgaver
Tekst: miljøkoordinator/politiførstebetjent steinar sunde, agder politidistrikt
Benevnelsen årshjul sikter til da vi tidligere
satte opp en plan for hva vi skulle ha fokus på
til hvilken tid på året. Dette er nå videreutviklet
til en todagers faglig samling hvor summen av
kunnskapen vi besitter, gjør oss i stand til å
presentere en plan for hvor, når og hva vi bør
rette kontrollinnsatsen mot. Foruten at kontrollinnsatsen selvsagt skal være mest mulig
problemorientert, er det et mål i seg selv at alle
miljøkontakter skal planlegge og gjennomføre
et minimum antall kontroller i sin teig. På denne
måten håper vi å bevisstgjøre og involvere tjenestemenn utover miljøkontakten i bekjempelse
av miljøkriminalitet.
Mens enkelte miljøsaker i hovedsak forekommer i form av mottatte anmeldelser fra tilsyns- og forvaltningsorganer, er det en rekke
sakstyper hvor antall anmeldelser nesten
utelukkende er et resultat av politiets egen
kontrollvirksomhet. Uavhengig av at det stadig presiseres i rundskriv og tiltaksplaner at
politiet skal samarbeide med andre som utfører oppsyn, tilsyn og kontroll på miljøfeltet,
ser vi det som en selvfølge at vi samarbeider
med Statens naturoppsyn (SNO) lokalt under
planleggingen av felles kontrollinnsats. Vi har
få personer med begrenset politimyndighet
i Agder, og de fleste av dem er helt eller delvis
tilknyttet SNO. Dette gir oss et oversiktlig, allsidig, kalibrert og kunnskapsrikt oppsynskorps
som driver miljøkontroll i tett samarbeid med
politiet. De samme personene brukes like gjerne
til oppgaver på sjøen som til fjells. Kystvakta og
Fiskeridirektoratet har så langt ikke vært med
på årshjulsamlingen, men vi samarbeider med
dem i andre fora og kontakter dem i forkant av
aktuelle planlagte kontroller til sjøs.
Fagfeltet miljøkriminalitet er nok i politiet
fremdeles for de spesielt interesserte og er
i større eller mindre grad et ensomt ansvarsområde rundt om på tjenestestedene. Vi ser det
derfor som svært viktig å møtes for å diskutere,
knytte kontakter og få faglig påfyll og motivasjon på lokalt nivå, og det er positivt og nyttig
å samle både miljøkontakter og personell med
begrenset politimyndighet. På samlingene gjennomgås alt fra generelle politifaglige emner til
helt lokale utfordringer og problemstillinger.
Det er ikke så mange fora hvor det faller seg
naturlig å diskutere miljøforseelser inngående.
På årshjulsamlingen bruker vi imidlertid tid på
det, og deltakerne kan komme med ønsker om
saker de vil ta opp. Diskusjon rundt konkrete saker er matnyttig og skaper engasjement. Det er
imidlertid viktig å ikke bare sole seg i glansen av
saker som førte frem, ved utelukkende å referere
til forelegg. Lærdom ligger ikke minst i sakene
som ikke gikk etter planen. Grunnlaget for kvaliteten på oppgaveløsningen og resultatet av
typiske miljøkontrollsaker legges på stedet når
man står oppi situasjonen. I mange miljøsaker,
for eksempel knyttet til jakt og fiske, kreves det
kunnskap utover lovverket for å kunne utføre en
god jobb. De fleste av oss har opplevd å overse
avgjørende momenter på stedet.
Som miljøkoordinatorer kan vi havne litt
mellom barken og veden i straffesaksbehandlingen i enkelte saker. Vi har forståelse for at
en person med begrenset politimyndighet
som har anmeldt noen, muligens for et mindre
alvorlig forhold, forventer at saken resulterer
i forelegg. Vi vet også at mange av disse sakene
kan ha stor signaleffekt og virke preventivt i for
eksempel et fiskemiljø, snøscootermiljø eller
jaktmiljø. Samtidig har vi forståelse for at en
påtalejurist, som i tillegg til en anmeldelse for et
umerket fiskeredskap har innkurven full av alle
typer straffesaker, må prioritere. Det er ikke alltid
sakene er så åpenbare som man kanskje tror
når anmeldelsen skrives, og det kan være flere
grunner til henleggelse. I den grad det er mulig,
tror jeg det er viktig å informere om hvorfor en
sak eventuelt blir henlagt, og å presisere at det
ikke betyr at det er nytteløst å anmelde lignende
saker igjen. Det er sjelden at to tilsynelatende
like saker faktisk er like. Årshjulsamlingen er et
samarbeidsforum som gir oss en fin anledning
til å ta opp slike temaer.
Fra årets agenda nevnes:
• Statistikk
• Har kontrollvirksomheten effekt?
• Adgang til administrative sanksjoner
som alternativ til politianmeldelse
i stadig flere lover
• Vannscooterproblematikk
• Ørneprosjektet
• Fisketeiner – utfordringer i dagens
lovverk
• Innføring i Miljøinfo
• Gjennomgang av diverse straffesaker
• Planlegging av kontrollvirksomhet
01/2013 [ Miljøkrim ] 29
NATUR & FAUNA
Alt henger sammen med alt
– biologisk mangfold i praksis
TEKST: BIOLOG (PHD) Solveig Ravnum & statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, BEGGE FRA ØKOKRIM
[email protected] / [email protected] // FOTO: JON M. ARNEMO
Hvordan foregår forskningen på biologisk mangfold i praksis, knyttet til utbredelsen av rovdyr i et økosystem og
hvilken betydning har de for artsmangfoldet i systemet som helhet?
De økologiske sammenhengene mel­
lom artene. I moderne miljølover er det beskyttelsen av samspillet og balansen i naturen
som er poenget. Hver enkelt art er beskyttet
ikke bare av hensyn til arten i seg selv, men like
mye på grunn av den betydningen den har for
samspillet i naturen som helhet. Dette er kommet til uttrykk i naturmangfoldloven § 1 om at
lovens formål er å ivareta naturen med dens
biologiske mangfold og økologiske prosesser,
slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel. Viktigheten av
det biologiske mangfoldet er også kommet til
uttrykk ved at det er straffeskjerpende dersom
en overtredelse har medført eller voldt fare for
betydelig skade på naturmangfoldet, jamfør
§ 75 annet ledd.
Naturmangfoldloven § 3 bokstav c definerer biologisk mangfold som «mangfoldet av
økosystemer, arter og genetiske variasjoner
innenfor artene, og de økologiske sammenhengene mellom artene».
Alle arter i ethvert økosystem har en spesiell
rolle. Iblant er ikke denne rollen særlig åpenbar,
og den kan være ukjent for oss. Men et økosystem vil alltid ta skade av at man fjerner eller
reduserer én eller flere arter på unaturlig vis
utenom den normale evolusjonen. I en Scienceartikkel fra 2011 skriver den amerikanske forskeren James A. Estes og de 23 medforfatterne at
dersom man fjerner toppen i et økosystem, skaper det ubalanse nedover i næringskjeden og
gir et redusert biologisk mangfold1. Forfatterne
skriver at denne effekten har blitt observert
30 [ Miljøkrim ] 01/2013
i mange ulike studier av toppkonsumenter fra
forskjellige økosystemer i hele verden, både
spekkhogger, løve, ulv, puma, hvithai og sjøoter1. Forskerne i Science-artikkelen kaller denne
effekten for «trofisk nedgradering av planeten
jorden».
Amerikanske nasjonalparker – et stort
eksperiment. Et godt eksempel på hvilken
betydning rovdyrene har for det biologiske
mangfoldet, kommer fra noen nasjonalparker
i USA. Der har man studert effekten av fraværet
av rovdyr i fem geografisk atskilte og biofysisk
ulike nasjonalparker2. Siden disse parkene har
hatt en beskyttet flora og fauna over lengre tid,
med unntak av rovdyrene, har de gitt forskerne
et unikt utgangspunkt for å studere fravær av
rovdyr i et avgrenset område. Det var hovedsakelig to forskjellige kombinasjoner av rovdyr
og byttedyr som var gjeldende i disse parkene,
Alle arter som trengte busk
og kratt for å leve, forsvant
enten ulv og wapiti (en stor nordamerikansk
hjort) eller puma og mulhjort. Da rovdyrene forsvant, fikk de planteetende byttedyrene fritt
spillerom, noe som resulterte i en dramatisk
endring av naturlige plantesamfunn, der mange
løvtresorter ble lokalt helt utryddet fra cirka 1910
til 1950, særlig lokale amerikanske arter som
balsampoppel, storbladlønn, sort eik og andre
poppelarter. Konsekvensen ble et drastisk skifte
til alternative økosystemer som vi ennå ikke
aner utgangen av.
Da Yellowstone nasjonalpark ble opprettet
i 1872, fantes det både ulv, bjørn, puma og gaupe
i parken. Selv om dette var en nasjonalpark, ble
den siste ulven i Yellowstone skutt i 1926, og
siden den gang har byttedyrene (hjortedyrene)
hatt fritt fram. Dette resulterte i et overbeitet
landskap og stopp i skogens gjenvekst. Alle
arter som trengte busk og kratt for å leve, forsvant, deriblant mange fugler og mindre pattedyr, for eksempel beveren. I 1995 ble ulven
igjen introdusert i Yellowstone nasjonalpark,
og dette har man allerede sett positive effekter
av3. Blant annet har løvtrær og busker kommet
tilbake, noe som har gitt levemuligheter for flere
dyrearter. Videre har fugler, fisk, amfibier og
insekter økt i antall, og beitemulighetene har
økt for den amerikanske bisonen.
Rovdyr i Norge. I Norge har vi fire store rovdyr, som ble fredet i 1972–1973: ulv (Canis lupus),
bjørn (Ursus arctos), jerv (Gulo gulo) og gaupe
(Lynx lynx). I 2012 var det i Norge cirka 400 individer av gaupe, 385 individer av jerv og 151
individer av bjørn, cirka 28–32 helnorske ulver
pluss cirka 28–32 ulver i et grenserevir mellom
Norge og Sverige4. Hvis vi ser på historikken til
bestandene, så var det store forekomster av
bjørn i Skandinavia rundt 1850, cirka 4 000–
5 000 individer, hvorav cirka 65 prosent var
1
2
NATUR & FAUNA
1: Ulv 1115 (hann) ble merket og flyttet fra
Norrbotten til Dalarna i mars 2011 (3 år, 46
kilo); den ble skutt («skyddsjakt») i mai
samme år.
2: Bjørn W0501 (hann) ble merket i Dalarna
i april 2005 (7 år og 231 kg) og ble påkjørt
av tog i april 2010 og senere avlivet etter et
ettersøk; den veide da 272 kilo som er den
høyeste registrerte vårvekten noen gang
på en bjørn i Skandinavia (se vedlegg).
i Norge5. Videre var det cirka 1 000–2 000 ulver i Sverige og omtrent halvparten så mange
i Norge6. Bestanden av gaupe og jerv var også
betydelig høyere for 150 år siden enn i dag7.
Antallet bjørn og ulv i Norge i dag er altså
mellom 5 og 10 prosent av det som fantes
for 150 år siden. I Norge innførte staten i 1846
skuddpremier på felling av rovdyr, for slik å
utrydde alle rovdyrene. Det samme skjedde
i Sverige og Finland. I 1930 var det kun noen få
individer av ulv, gaupe og jerv igjen i Norge7,
og antallet bjørner var cirka 130 individer5.
I tillegg ble det skutt flere byttedyr fra 1850, både
elg, rådyr og hjort, slik at næringsgrunnlaget til
ulven ble sterkt redusert (ulven livnærer seg
hovedsakelig på elg vinterstid8).
Hjortevilt i Norge. Næringsgrunnlaget for
rovdyr i Norge omfatter til stor del hjortevilt, det
vil si elg, rådyr, hjort og dåhjort. Bestandene av
hjortevilt var lave rundt 1900, men siden 1970
har bestandene av elg, hjort og rådyr økt til levedyktige bestander9. I 1950 var det cirka 4–500
elg i Norge, i 1970 cirka 7 000, og i dag er det
cirka 400 000 elg og 500 000 rådyr i Sør-Skandinavia10. Dette er faktisk en av verdens tetteste
bestander av elg og antagelig den største bestanden noen gang i Sør-Skandinavia. Årsaken
til den sterke veksten i hjorteviltbestandene er
flere, blant annet den lave rovdyrbestanden og
opphøret av bestandsskogbruket med økning
av åpne hogstflater med periodevis næringsrike
planter10/11.
Effekten av den store hjortedyrbe­
standen i norsk natur og fauna. Forskningsdata viser at denne store bestanden av
hjortedyr blant annet har ført til overbeite av
skogområder, slik at kun de største trærne står
igjen, mens gjenveksten av skogen hemmes.
Dette påvirker alt som lever i skogen, hele økosystemet blir endret, og det biologiske mangfoldet forringes11. Det er vist at store planteetere
som hjort og elg er nøkkelarter som har sterk
påvirkning på landskapet de lever i, gjennom
næringssykluser og næringsstrømmer12/13.
Nye forskningsdata viser også at den sterke
økningen av hjortedyr samt klimaendringene er
hovedårsakene til økningen av flått (Ixodes ricinus) de siste 30 årene i store deler av Europa14.
Studier finnes fra blant annet Sverige, Norge,
Danmark og Storbritannia. Antagelig gav den
økte mengden vertsdyr (hjortedyr) grunnlaget
for økningen av antallet flått. I Norge har både
flått og hjortelusflue (Lipoptena cervi) økt i antall siden 1980. Flåtten er som kjent spreder
av sykdommen borrelia (årsaket av Borrelia
burgdorferi-bakterien) og skogflåttencefalitt /
akutt hjernehinnebetennelse (årsaket av virus
av typen TBE)15.
REFERANSER
1 Estes J. A. (2011). Trophic Downgrading of Planet Earth. Science, vol 333, 15 July 2011.
2 Beschta & Ripple (2009). Large predators and
trophic cascades in terrestrial ecosystems of
the western United States. Biol Conserv, vol
142, no 240.
3 Smith D. W., Peterson R. O. and Houston D. B.
(2003). Yellowstone after wolves. BioScience,
vol. 53, no 4, p 330-340.
4. Direktoratet for naturforvaltning – rovviltportalen (20/3/2013). www.rovviltportalen.no
5 Skavhaug S., Direktoratet for naturforvaltning
(2005). Historiske tilbakeblikk på vilt- og fiskeforvaltningen i Norge.
6 Pedersen et al., NINA rapport 117 (2005). Det
Skandinaviske ulveprosjektet SKANDULV.
7WWF, Nordens rovdyr – et historisk tilbakeblikk
(20/3/2013).
8 Sand H., Zimmermann B., Wabakken P., Andren H. and Pedersen H. C. (2005). Using GPS
technology and GIS cluster analyses to estimate kill rates in wolf ungulate ecosystems.
Wildlife Society Bulletin 33:914-925.
9 Miljøstatus av Direktoratet for naturforvaltning
(13/11/2012).
10 Lavsund S., Nygren T. and Solberg E. J. (2003).
Status of moose populations and challenges
to moose management in Fennoscandia.
Alces, vol. 39: 109-130.
11WWF, Rovdyr mot flått og hjortelusflue
(20/3/2013).
12 Kie J. G., Alger A., Bowyer R. T. (2005). Landscape-level movements of North American
elk (cervus elaphus): effort of habitat patch
structure and topography. Landscape Ecology, vol 20, p 289-300.
13 Nyvoll O. T., Direktoratet for naturforvaltning
(2010). Kartlegging av inngrepsfri natur.
14 Medlock J. M. et al. (2013). Driving forces
for changes in geographical distribution of
Ixodes ricinus ticks in Europe. Parasites &
Vectors, vol 6, no 1.
15 Folkehelsa (20/05/2011).
Utfyllende kildeliste finner du på miljokrim.no.
01/2013 [ Miljøkrim ] 31
KUNST & KULTUR
Utvalgte aspekter ved leting etter
stjålne kulturminner
sett fra polsk politis synspunkt
TEKST: Marcin Goch OG Mirosław Karpowicz
Copyright: National Heritage Board of Poland
Mot slutten av 1900-tallet ble kulturminnekriminalitet, på linje med narkotikakriminalitet,
våpenhandel og menneskehandel, en del av
internasjonal, organisert kriminell virksomhet
i mange land.
For over 40 år siden bestemte de landene
som underskrev UNESCOs Paris-konvensjon av
17. desember 1970, at ulovlig innførsel, utførsel
og overføring av eiendomsrett av kulturminner
er en av de viktigste grunnene til forringelse av
kulturarv i de landene som kulturgjenstandene
kommer fra. De fastslo også at internasjonalt
samarbeid er en av de mest effektive midlene
når kulturminner skal vernes mot de ovennevnte
truslene.
Da Polen undertegnet denne internasjonale
«grunnloven» for vern av kulturarv, forpliktet
landet seg overfor de øvrige partene, det vil si at
landet ikke skal tillate innførsel av kulturminner
utført ulovlig fra opprinnelseslandet. Dette innebærer at problematikken rundt smugling både
omfatter innførsel og utførsel av kulturminner.
Den 3.november 2004 ble det avholdt en
internasjonal konferanse under tittelen «Internasjonalt samarbeid mellom politi, grensevakt
og tollvesen i forbindelse med bekjempelse
av kulturminnekriminalitet». I Szczytno ble
32 [ Miljøkrim ] 01/2013
en «Overenskomst mellom Finansministeren,
Kulturministeren, politidirektøren og sjefen for
grensevakten om samarbeid om bekjempelse
av ulovlig utførsel eller innførsel av kulturminner, fra eller til utlandet», underskrevet (Politiets
nasjonale hovedkvarters offentlige journal 2004,
nr. 21, post 135). Dokumentet fikk anerkjennelse
fra representanter fra ulike etater i mange europeiske land, og det ble utarbeidet forut for
løsninger utarbeidet av EU. Dokumentet gjelder
først og fremst ulovlig innførsel av kulturminner
fra land som ikke er med i EU.
Det er en sannsynlig
antagelse at det ofte er
selgere i god tro som gjør
ulovlig omsetning av
kulturminner mulig
EUs løsninger (blant annet Rådets direktiv 93/7 av 15. mars 1993 om tilbakelevering
av stjålne eller ulovlig utførte kulturminner og
Rådets forordning 3911/92 av 9. desember 1992
KILDE
The article was published in Stop heritage
crime. Good practices and recommen­
dations. The publication constitute part
of the project «Legal and illicit trade with
cultural heritage. Research and education
platform of experience exchange in the
field of prevention from crime against
cultural heritage», co-financed by EEA
Grants and Norway grants.
KUNST & KULTUR
om utførsel av kulturminner) fastsetter bare
handlingsregler i tilfelle ulovlig overføring av
kulturminner innenfor EU, samt tilsyn ved utførsel av disse over EUs ytre grenser.
I 2003 trådte lov om vern og bevaring av
kulturminner (Ustawa o ochronie zabytków
i opiece nad zabytkami, polsk lovtidende 2003
nr. 162 post 1568 med senere endringer) i kraft
i Polen. Art. 4 pkt. 4 fastsetter særlig forvaltningsorganers forpliktelser til å iverksette tiltak
for å hindre tyveri, tap eller ulovlig utførsel av
kulturminner til utlandet. Deres adressat er først
og fremst politiet, grensevakten og tollvesenet.
I den nye straffeloven (Kodeks Karny) av 6.
juni 1997 brukte lovgiveren i kapittel 35, «Forbrytelser mot eiendom», for første gang begrepet
«gjenstand med spesiell betydning for kulturen». Det ble dermed i art. 294 fastsatt kvalifisert skyldgrad og større ansvar for personer
som begår forbrytelser som tyveri, tilegnelse,
bedrageri, ødeleggelse, skading eller heleri av
gjenstander av høy verdi og gjenstander av
særlig stor kulturell betydning. Det ser likevel
ut til at det ville vært inkonsekvent å overse
tyveri ved innbrudd i loven. Vår erfaring bekrefter
nemlig at de fleste tilfellene av tilegnelse av kulturminner av usedvanlig verdi fant sted nettopp
som følge av tyveri ved innbrudd. Og mens det
ved vanlige tyverier kan være snakk om såkalt
leilighetsvis tyveri, er tyveri ved innbrudd ofte
overlagte innbrudd som krever forhåndssondering av åstedet, valg av medsammensvorne og
forberedelse av midler – ofte er dette såkalte
«bestillingstyverier» (oppdrag).
Det er en sannsynlig antagelse at det ofte er
selgere i god tro som gjør ulovlig omsetning av
kulturminner mulig, og med gjeldende lovgivning
er det mulig å innføre kulturminner som er anskaffet på ulovlig måte, på det lovlige markedet
Generelt må man fastslå at tyveriene for
1
det meste gjelder middels viktige kulturminner,
men det forekommer også ran av uerstattelige
kulturminner. Her følger eksempler på tyverier av
gjenstander som er verdt flere hundretusener
eller millioner dollar:
• 1980, tyveri fra kirke- og klosterkomplekset i Święta Lipka (Warmińsko-Mazurskie
fylke) – en monstrans i form av et lindetre som er unik i Europa (den har ikke
blitt gjenfunnet) – [fig. 1]
• 1986, tyveri ved innbrudd i katedralen
i Gniezno (Wielkopolskie fylke) og uopprettelig ødeleggelse av St. Adalberts sarkofag; en del av figuren ble gjenfunnet
i form av omstøpt metall og knuste fragmenter (inntil nå er dette det groveste
tilfelle av ran og hærverk av sakral kunst
i Polen)
• 1987, tyveri ved innbrudd fra kirken
i Biecz (Małopolskie fylke) og tyveri av
maleriet Nedstigning fra korset av en
ukjent kunstner fra Michelangelo Buonarottis krets (gjenfunnet i Polen etter
noen uker)
• 1990, innbrudd i en ortodoks kirke
i Jabłeczna (Lubelskie fylke) og tyveri av
ikonene Guds mor blant profeter (Matka
Boska wśród proroków) og St. Onofrios
(Św. Onufry) fra 1600-tallet, gjenfunnet
i Polen etter fire år
• 1992, maleriet Madonna i mystisk hage
(Madonna w Ogrodzie Mistycznym) fra
1600-tallet fra kirken i w Gościeszyn
(Kujawsko-Pomorskie fylke), forsøkt
solgt i Skandinavia, gjenfunnet i Polen
etter et par år
• 1994, innbrudd i kirken i Łubowo (Zac­
hodniopomorskie fylke) og tyveri av triptyk fra 1510 (2/3 ble gjenfunnet i Polen,
1/3 i Tyskland)
• 2000, tyveri av Claude Monets maleri
Stranden ved Pourville fra Nasjonalt museum i Poznań (gjenfunnet i 2010) [fig. 2]
• 2008, tyveri av Jacek Malczewskis maleri En manns portrett med landskap
(Portret mężczyzny na tle pejzażu) fra
auksjonshuset Desa Unicum i Warszawa
Det finnes flere dusin liknende eksempler fra
årene 1975–2010 på ran av uvurderlige kunstverk
fra rundt omkring i Polen. Verdien på verkene
som ennå ikke er kommet til rette, kan variere
og komme opp i flere hundretusener eller millioner dollar. Og inntil det foreligger uomtvistelige
bevis på uopprettelig ødeleggelse av et bestemt
kulturminne, bør man håpe på å gjenfinne det.
Foreldelse av lovbruddet innebærer jo ikke overføring av eiendomsrett for de stjålne kulturminnene, og dette kan derfor ikke være grunn til å
01/2013 [ Miljøkrim ] 33
KUNST & KULTUR
stanse letingen. Dette gjelder både her i landet
og internasjonalt. Noe annet ville være å regne
som en seier for tyver og helere.
Den største delen av tyveriene blir gjennomført av kriminelle grupper som består av
et par personer, og mange utfører denne typen
tyverier gjentatte ganger. Dessverre virker ikke
rettsdommer avskrekkende på gjerningsmennene, og lange fengselsstraffer ser ikke ut til å
hjelpe, noe som er en stadig tilbakevendende
konklusjon på mange internasjonale symposier
og konferanser innen kriminalomsorg. Allikevel
forblir straffeansvar vårt viktigste virkemiddel
i for å hindre at gjerningsmennene slår til på nytt.
Noe som kan fungere effektivt med tanke på
å oppspore tapte kunstverk , er rask registrering
i ulike systemer, naturligvis med dokumentasjon som muliggjør identifikasjon av de stjålne
kunstverkene når de blir funnet. I kampen mot
kunstkriminalitet tar polsk politi i bruk en rekke
databaser, blant annet:
1. Nasjonalt register over stjålne eller ulovlig
utførte kulturminner (Krajowy wykaz zabytków skradzionych lub wywiezionych
za granicę niezgodnie z prawem) hos
Nasjonalt institutt for museumsforvaltning og bevaring av samlinger (Narodowy Instytut Muzealnictwa i Ochrony
Zbiorów), tidligere kalt Senter for vern av
offentlige samlinger (Ośrodek Ochrony
Zbiorów Publicznych)
2. Stolen Works of Art fra INTERPOLs generalsekretariat
3. Krisgtapsregister fra Kultur- og nasjonalarvdepartementet
Den viktigste databasen som danner grunnlag for letingen her i landet, er Nasjonalt register over stjålne eller ulovlig utførte kulturminner.
Opprinnelsen til denne sentrale katalogen er
knyttet til opprettelsen av Senter for vern av
offentlige samlinger (Ośrodek Ochrony Zbiorów
Publicznych) i 1988. Behov for registrering av
tapte kulturminner gjorde at det ovennevnte
registeret ble opprettet, og siden 1992 har dette
vært en elektronisk database. Siden juli 2005
34 [ Miljøkrim ] 01/2013
har Nasjonalt register over stjålne eller ulovlig
utførte kulturminner vært tilgjengelig på nettet.
Det bør også understrekes at grunnleggende
opplysninger om de tapte gjenstandene er tilgjengelige for alle som registrerer seg. Det er
politiet, grensevakten, tollvesenet, fylkeskommunale etater for vern av kulturminner (Wojewódzkie Urzędy Ochrony Zabytków), museer
og privatpersoner som gir opplysninger om
de stjålne gjenstandene eller kulturminnene
som er utført til utlandet på ulovlig vis. I dag
består databasen av 9822 saker (status per
04.07.2011), herunder 8345 etterlyste kulturminner, 796 ulovlig utførte gjenstander og 681
gjenfunne gjenstander.
INTERPOLs database Stolen Works of Art
er svært nyttig i verifisering av gjenstander
med tydelig utenlandsk opprinnelse. Alle søk
Når det gjelder arbeidet
med å gjenfinne gjenstandene, må man anerkjenne
innsatsen fra enkeltpersoner og organisasjoner
i databasen blir gjennomført ved hjelp av INTERPOLs sikre kommunikasjonssystem I-24/7.
En bruker har mulighet til å søke på alle INTERPOLs fire arbeidsspråk: engelsk, fransk,
spansk og arabisk. Det er representanter for
nasjonale INTERPOLkontorer, politifunksjonærer og -ansatte med spesiell fullmakt som har
tilgang til databasen. I august 2009 ble det
opprettet en nettapplikasjon som gir tilgang
til den. Rettighetene til å søke der kan nå gis
ikke bare til personer som jobber for påtalemyndighetene, men også til ansatte i kulturorganisasjoner som departementer og museer,
så vel som samlere, antikvarer, ansatte i auksjonshus og andre relevante organisasjoner.
Takket være denne muligheten kan ikke uærlige selgere eller kjøpere hevde at de ikke har
fått mulighet til å sjekke om gjenstanden var
stjålet. I dag er 37 000 gjenstander registrert
i databasen, herunder 672 fra Polen.
I tillegg benytter polsk politi seg av Krigstapsregistret til Kultur- og nasjonalarvdepartementet.
Siden 1992 har departementet tatt seg av registrering av kulturminner som gikk tapt som følge
av andre verdenskrig, og de iverksetter ulike tiltak
for å gjenfinne dem. I databasen er det allerede
registrert rundt 60 000 gjenstander. En del av
dem er presentert på departementets nettside .
Når det gjelder arbeidet med å gjenfinne
gjenstandene, må man anerkjenne innsatsen fra
enkeltpersoner og organisasjoner innen bevaring
av kultur- og nasjonalarv (Nasjonalt institutt for
museumsforvaltning og bevaring av samlinger
og Nasjonalt institutt for kulturarv). De leter etter kulturminner både på det lovlige og ulovlige
markedet for kulturminner i Polen og avdekker
tyverier av kunstverk. Likevel kommer de fleste
«gjenfinninger» som resultat av politiets operative
handlinger. Tatt i betraktning den utviklingen vi ser
innen tyveri og smugling av kulturminner, kan vi
regne med at fenomenet stadig får større omfang.
Det er sannsynlig at vi i vår politipraksis stadig
oftere vil ha å gjøre med leting og iverksetting av
tiltak hvis formål er å gjenfinne tapte kulturminner
i utlandet og utenlandske gjenstander i Polen.
De siste månedene har vi også sett eksempler
på dette. Dette krever at politiansatte har førsteklasses kjennskap til internasjonal lovgivning på
området, fordi selv de mest nyttige individuelle
kontakter ikke kan erstatte samarbeid mellom
organisasjoner og over landegrenser.
I 2007 ble det ved kriminalavdelingen ved
politiets nasjonale hovedkvarter opprettet et
nasjonalt team for bekjempelse av kriminalitet
mot nasjonalarv. Teamets hovedoppgaver omfatter analyse av trusselbildet med henblikk på
kulturminnekriminalitet, koordinering av politiets
virksomhet i hele landet, regelmessig opplæring
av politibetjentene som driver med bekjempelse
av denne type kriminalitet, tilsyn med kunstmarkedet og samarbeid med politiorganer fra
andre land.
KUNST & KULTUR
Ved kriminalavdelingene ved politiets fylkeskontorer er det politifunksjonærer, såkalte
«koordinatorer for kulturminner», som tar seg av
etterforskning og bekjempelse av denne typen
kriminalitet, og de støttes av et nasjonalt team.
1. Samuel Grewes mons­
trans fra 1722, stjålet fra
kirke- og klosterkomplek­
set Święta Lipka, fortsatt
etterlyst.
De initierer også enkelte tiltak, noe som i det
siste blant annet har ført til gjenfinning av to
nybarokke skulpturer som ble stjålet fra kirken
i Dąbrówka (Mazowieckie fylke) i 2003. Sju år
senere ble de forsøkt solgt på det offisielle mar-
2
kedet [fig. 3]. Slike tiltak vil videreføres, også
i samarbeid med partnere nevnt ovenfor fra
Kultur- og nasjonalarvdepartementet, i håp om
å gjenvinne kulturminner som er gått tapt, det
være seg i det siste eller for mange år siden.
3
2. Claude Monet, maleriet
Stranden ved Pourville
fra 1882, stjålet fra
Nasjonalmuseet i Poznań
i 2000, gjenfunnet i Polen
i 2010.
3. Skulpturer fra 1900-tallet
av evangelistene, stjålet
fra kirken i Dąbrówka 2003,
gjenfunnet i 2010.
FOTNOTER
1 Konvensjon som gjaldt tiltak for å forby og
hindre ulovlig innførsel, utførsel og overføring
av eiendomsrett til kulturgjenstander.
2 Karpowicz Mirosław. Krajowe i międzynarodowe uwarunkowania ścigania przestępstw
przeciwko zabytkom. I: Międzynarodowa
współpraca służb policyjnych, granicznych i celnych w zwalczaniu przestępczości
przeciwko zabytkom (red.: Karpowicz M.,
Ogrodzki Piotr), s. 69–70.2005. Szczytno.
3 Ibidem, s. 71–72. Også: Ogrodzki Piotr: Przestępczość przeciwko zabytkom (charakterystyka zagrożenia). I: Zagrożenie zabytków
przestępczością, s. 9–29. 2005. Warszawa.
4 Jamfør Zięba Tomasz: Średniowieczna Pieta
skradziona w 1995 r. wraca z Niemiec na
Opolszczyznę. I: Policja w ochronie zabytków
sakralnych (red.: Judycki Zbigniew, Karpowicz
Mirosław), s. 191–196. 2009. Vitenskapelig selskap ved Universitetet i Lublin (Towarzystwo
Naukowe KUL). Lublin.
5 Jamfør Jamroz Dariusz, Kamiński Artur,
Ławreszuk Aleksander: Międzynarodowe
powiązania złodziei dzieł sztuki sakralnej
na przykładzie sprawy prowadzonej przez
policję lubuską. I: Policja w ochronie zabytków
sakralnych (red.: Judycki Zbigniew, Karpowicz
Mirosław), s.59–66. 2009. Vitenskapelig Sel-
skap ved Universitetet i Lublin. Lublin.
6 Jamfør Hanausek Tadeusz: Rozpoznanie
kryminalistyczne w ochronie dzieł sztuki. I:
Ochrona dzieł sztuki w Polsce, (red. Jakubowski Zenon, Ziembiński Stanisław), s. 74–77.
1990. Warszawa.
7 Nettside: www.skradzionezabytki.pl
8http://www.interpol.int/Public/WorkOfArt/
Default.asp
9http://kolekcje.mkidn.gov.pl/.
10Jamfør Informacja na temat zagrożenia
przestępczością przeciwko dobrom kultury
w Polsce w 2010 r., «Cenne, bezcenne/utracone» Nr. 1 (66) 2011, s. 4–8.
01/2013 [ Miljøkrim ] 35
KUNST & KULTUR
Krigen om kulturminnene
– Vi redigerer historien slik vi ønsker
TEKST: Politioverbetjent Kenneth Didriksen ØKOKRIM
[email protected] // FOTO: The National Archives and Records Administration (NARA)
I enhver situasjon der et land eller en region blir ustabilt som følge av krig eller naturkatastrofer, følger det ødeleggelse eller plyndring av kulturminner. Dette er ikke noe nytt fenomen, og argumentene fra de som står bak, er de
samme nå som i tidligere århundrer.
Hvis en part i en konflikt lykkes i å få tak i og
eventuelt ødelegge eller vanære et nasjonalmonument, fungerer det som et trofé for den
angripende parten, samtidig som det er demoraliserende og krenkende for motparten. En
• Den internasjonale Blue Shield-komiteen
ble dannet i 1996 og tar sitt navn
fra det blå skjold som er symbol for
Haagkonvensjonen av 1954 om vern av
kulturarv i krig.
• Den norske Blue Shield-komité (BSN) er
den norske nasjonalkomite av ICBS, The
International Committee of the Blue Shield,
som er et samarbeidsorgan mellom de
fire organisasjonene ICOM, ICOMOS, IFLA
og ICA.
• Komitéen har til formål å samle og spre
informasjon, samordne innsats og påvirke
myndigheter og fagprofesjoner til å ivareta
kulturarven under væpnete konflikter eller
ved katastrofer.
36 [ Miljøkrim ] 01/2013
krigførende part kan dessuten helt bevisst ha
en mer dyptgripende beveggrunn, nemlig å
redigere bort historien til en folkegruppe ved å
fjerne de identitetsbærende elementene i et demografisk område fullstendig. Vi hegner ekstra
sterkt om symbolene våre i tider med kriser og
trusler. En felles ytre fiende gir et sterkt indre
samhold. Fra vår egen historie vet vi at under
siste verdenskrig fungerte blant annet kongemerket H-7 og røde nisseluer som symboler på
det norske samholdet, og det ble dermed ilagt
forbud mot å benytte dem.
I tillegg til de mer eller mindre ideologiske
eller militærtaktiske årsakene til ødeleggelse
av kulturminner og symboler finner vi også de
som driver plyndring av unike kulturminner i ren
vinnings hensikt. Når et område blir destabilisert som følge av enten en naturkatastrofe, en
konflikt eller fattigdom, fokuseres naturlig nok
verdens oppmerksomhet mot livredning og humanitær hjelp. Da finnes det andre grupper som
kynisk utnytter den manglende oppmerksomheten og årvåkenheten rundt de felles identitetsbærerne til å fjerne antikke verdigjenstander
i området. Selv om kulturminneobjektene da er
stjålet og tatt ut av sin naturlige kontekst, fin-
nes det likevel et marked for omsetning andre
steder i verden. Det er nettopp denne villigheten
til å kjøpe gamle, autentiske kulturminner som
genererer plyndring fra konfliktområder.
INTERPOL og nasjonalt politi. Det er
Napoleon og Hitler som har stått bak histor­
iens mest omfattende og systematiske tilfeller
av kulturminneplyndring. Men slik destruktiv
virksomhet finnes fortsatt, om enn ikke i like
stort omfang. Da Haiti ble rammet av jordskjelv
i januar 2010, ble en gammel, lokal by som sto
på den tentative listen til UNESCOs verdensarvliste, plyndret. Da den fortsatt pågående
konflikten i Syria eskalerte, ble mange av verdenshistoriens eldste kulturminner stjålet eller
ødelagt. Det nyeste eksempelet er konflikten
i Mali, der kulturminner har blitt utsatt for lykkejegere som utnytter situasjonen. Som et
eksempel på kynismen som råder, kan vi se
at tyvegods, for eksempel en antikk keramikkrukke, kan bli knust i flere mindre biter dersom
plyndreren anser det for å være økonomisk
gunstig. Da kan han tilby flere kunder mange
biter til stykkpris i stedet for å måtte selge hele
krukken til én kjøper.
KUNST & KULTUR
Gjennom å lese trusselbildet og ta konsekvensen av det går INTERPOL ofte ut i forkant av
en eskalerende konflikt eller når en naturkatastrofe har rammet, og ber medlemslandene være
oppmerksomme på om eventuelle kulturminner med spesifikk opprinnelse dukker opp på
markedet. Opprinnelsen forties ikke når objektet
frembys. Tvert imot kan sjeldenheten bli fremhevet som et salgsargument som kan gi høyere
pris. INTERPOL sentralt sender den nevnte informasjonen til landets nasjonale INTERPOL-kontor,
med anmodning om distribusjon til lokalt politi,
tollvesen og andre med profesjonell tilknytning
til omsetning av kulturminner.
Det påhviler selvsagt den enkelte kjøper
både et moralsk og et juridisk ansvar for å avstå
fra befatning med slike gjenstander. Både nasjo-
Rembrant
13. mai 1945 ble
et ukjent bilde av
Rembrant funnet i en
safe i München.
Kronjuveler
Ungarske kronjuveler
ble etter krigen opp­
bevart av US Army
og ungarske myndig­
heter i Tyskland av
sikkerhetsmessige
grunner.
nalt og internasjonalt lovverk kan benyttes for å
sanksjonere illegal omsetning av kulturminner.
Blue Shield. Today we are fighting in a country which has contributed a great deal to
our cultural inheritance, a country rich in mo-
Plyndring av kultur­minner
er ødeleggende for
kommende generasjoners
mulighet til å oppleve
og være en del av en
levende historie som
tilhører oss alle
numents which by their creation helped and
now in their old age illustrate the growth of the
civilization which is ours. We are bound to respect those monuments so far as war allows.
Under andre verdenskrig publiserte allierte myndigheter dette utsagnet til troppene
sine med ønske om å bevare Europas mange
kulturminner. Likevel ble ødeleggelsene store,
og representanter fra mange land samlet seg
derfor i Nederland i 1954 med det formål at
dette aldri igjen skulle forekomme. Resultatet
ble Haag-konvensjonen av 1954 om vern av
kulturarv ved væpnet konflikt. Annen tilleggsprotokoll til konvensjonen ble vedtatt i mars
1999 for å forsterke vernet av kulturarv ved
væpnet konflikt, og presiserte blant annet at
protokollen også gjelder ved interne væpnede
konflikter der konvensjonen bare har begrenset
anvendelse.
Plyndring av kulturminner er ødeleggende
for kommende generasjoners mulighet til å oppleve og være en del av en levende historie som
tilhører oss alle, ikke bare en avgrenset region.
Arbeidet med å ta vare på en felles kulturarv
betinger samarbeid om oppgaven. Dette var
også blant drivkreftene som førte til opprettelsen av Blue Shield.
ICBS, The International Commitee of the
Blue Shield, ble dannet i 1996 og var inspirert
av Haag-konvensjonen av 1954, som var den
første internasjonale avtalen som fokuserte
på beskyttelse av kulturminner i krig og væpnede konflikter. I den andre tilleggsprotokollen
til Haag-konvensjonen av 1999 ble ICBS gitt
spesifikke oppgaver med å bevare kulturminner. Den mest synlige av disse oppgavene er
nok å Blue Shield-merke symbolbygg som en
del av arbeidet med å etablere et system for
bevaring av kulturminner. Norge har opprettet
Den norske Blue Shield-komité (BSN) som ICBS’
norske nasjonalkomité. Kort fortalt er Blue Shield kulturminnevernets svar på Røde Kors. Det
har da også resultert i et samarbeid mellom
disse to organisasjonene, som uavhengig av
konfliktens stridstema oppsøker områder der
enten mennesker eller verdensarven trenger
beskyttelse.
01/2013 [ Miljøkrim ] 37
FORURENSNING
Miljøkriminalitet sett gjennom Klifs briller
TEKST: seniorrådgiver Anette Fischer, juridisk seksjon, Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif)
[email protected] // FOTO: KLIF
Det er viktig både for Klif som forurensningsmyndighet og for miljøet at alvorlige brudd på miljøregelverket møtes med strafferettslige reaksjoner. Vi er
ofte fornøyd med resultatene av våre politianmeldelser. Mange anmeldelser
ender med forelegg og noen ganger fengselsstraff. Men vi ser at utfallet ofte
avgjøres av hvilket politidistrikt som har saken. Noen politidistrikt nedprioriterer disse sakene og henlegger saker om alvorlig miljøkriminalitet.
Straff er viktig for miljøet. Det er viktig
for Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) og
Fylkesmannen som forurensningsmyndighet
og for miljøet at alvorlige brudd på forurensningsloven og produktkontrolloven blir møtt med
strafferettslige reaksjoner, både av allmennog individualpreventive hensyn. Formålet med
forurensningsloven og produktkontrol­loven er
å unngå skader på mennesker og miljø. Brudd
på disse lovene kan få svært alvorlige konsekvenser, og straff gir signaler om at slike saker
er alvorlige. Rettssystemet har gjennom flere
saker, nå senest i Vest Tank-saken, gitt klar beskjed om at miljøkriminalitet er alvorlig og fører
til strenge straffer.
Klif opplever at miljøkriminalitet er et satsningsområde i politiet. Miljøteamet ved ØKOKRIM
baner vei i miljøkrimsaker om avfall, produkter
og forurensning, og mange politidistrikter har en
miljøkoordinator. Politihøgskolen gjennomfører
videreutdanning om bekjempelse av miljøkrim­
inalitet, og det er etablert kontaktmøter mellom
38 [ Miljøkrim ] 01/2013
myndigheter og politiet på flere nivåer. Dette er
veldig positivt.
Kommunikasjon og kunnskapsformidling
innad i politiet, og mellom politiet og forurensningsmyndigheten, er viktig for at forurensnings- og produktsaker på sikt skal få tilstrekkelig
prioritering og enhetlig behandling i alle landets
politidistrikt. I denne sammenheng kan Klif bistå
med faglig kunnskap og forståelse av regelverket.
Straff virker! Anmeldelser er et viktig verktøy
i Klifs arbeid med å håndheve produktkontrolloven og forurensningsloven. Vi har utarbeidet
en felles strategi for anmeldelser med Fylkesmannen. Det er de mest alvorlige sakene som
Klif er ofte fornøyd med
resultatene vi oppnår
gjennom politianmeldelser
anmeldes, og allmennpreventive og individualpreventive hensyn er av betydning i vurderingen.
I anmeldelsene vurderer vi først og fremst de
objektive forholdene, herunder virkninger lovbruddet har hatt eller kunne ha hatt på mennesker og miljø.
Når det gjelder subjektive forhold, vurderes
dette ut fra den informasjonen som foreligger.
For øvrig overlates det til etterforskingen å
konkludere om dette. Tilsvarende gjelder for
spørsmålet om inndragning av vinning.
Klif er ofte fornøyd med resultatene vi oppnår gjennom politianmeldelser. Mange anmeldelser fra Klif ender med forelegg til virksomheter og noen ganger med fengselsstraff.
Avgjørelser i flere anmeldelsessaker det siste
året kan gi inntrykk av at størrelsen på forelegg
er på vei oppover. Flere virksomheter har fått
forelegg på over 1 million kroner, og i ett tilfelle
så høyt som 4 millioner kroner (til Uno-X for utslipp av diesel, i samme sak fikk Securitas 2,5
millioner kroner i forelegg). I tillegg har daglig
ledere og styreledere blitt dømt til fengsel i flere
rettsavgjørelser, nå senest i Vest Tank-saken. Økt
bøtenivå og fengselsstraffer viser at politiet og
rettsvesenet ser at miljøkriminalitet er alvorlig.
Klif håper at dette er en trend som vil vedvare.
Gjennom anmeldelser etter forurensningsloven og produktkontrolloven har det i flere til-
FORURENSNING
feller blitt avdekket annen kriminell virksomhet, for eksempel økonomisk kriminalitet som
skatteunndragelser, bedrageri og korrupsjon.
Dette ser vi særlig i saker om produktimport
og grensekryssende transport av avfall. I slike
saker er samarbeid mellom toll, fagetater og
politiet viktig.
Etter en gjennomgang av våre anmeldelsessaker fra 2007 og frem til i dag tegner det
seg et bilde av at det har betydning for utfallet
hvilket politidistrikt som har saken. Noen politidistrikt har stor interesse for forurensnings- og
produktsaker og prioriterer arbeidet med slike
saker. De har eller tilegner seg nødvendig kompetanse på saksområdet og bidrar til trenden
med økt straff for miljøkriminalitet. Andre politidistrikt ser derimot ut til å nedprioritere disse
sakene, og saker om alvorlig miljøkriminalitet
blir henlagt.
Er miljøkrimsaker vanskelige? Klif
opplever at anmeldelser blir henlagt. Begrunnelser som oppgis for henleggelser, kan være
bevisets stilling, kapasitet eller foreldelse. Klif
ser at grunnlaget for henleggelser har vært feil
tolkning av regelverket, uriktig forståelse av fakta
eller manglende etterforsking.
Anmeldelser for brudd på forurensningsloven og produktkontrolloven kan være omfattende. Særlig når det gjelder produktkontrolloven, er det et komplisert forskriftsverk. Det kan
se uoversiktlig og uoverkommelig ut å starte
etterforsking av slike saker. Dette er også saker
som ikke likner saker politiet vanligvis håndterer.
Manglende kompetanse på området, kanskje
kombinert med liten vilje og en oppfatning av at
dette ikke er viktige saker, fører til at slike saker
nedprioriteres i enkelte politidistrikt. Erfaringen
er derfor at anmeldelser etter produktkontrolloven ofte har blitt henlagt.
Produktregelverket er ikke bare for spesielt
interesserte. Produktsikkerhet er viktig for alle,
ikke minst våre barn, og produktregelverket er
avgjørende for å ivareta produktsikkerheten.
Produkter som inneholder helse- og miljøfarlige
kjemikalier, kan føre til stor og uopprettelig skade på mennesker og miljø. Det er derfor svært
viktig at alvorlige brudd på dette regelverket
følges opp med straff. En gledelig utvikling i den
senere tid er at flere produkt- og kjemikaliesaker
har blitt avgjort med forelegg. Klif håper at disse
kan skape presedens, og at alvorlige brudd på
produktregelverket fremover vil medføre straff.
I noen saker kan det se ut til at lovbruddet er
en bagatell. Sett i sammenheng med alvorlige
mangler i bedriftens internkontroll vil imidlertid
omfanget av lovbruddet kunne være betydelig,
med fare for alvorlig skade på mennesker og
miljø. Det er derfor viktig at politiet danner seg
et helhetlig bilde av saken.
I Klif jobber vi med utformingen av anmeldelsene, slik at disse skal være oversiktlige og
bidra til at politiet lett kan danne seg et bilde
av hva saken dreier seg om. Dette kan være
utfordrende i svært omfattende og teknisk
kompliserte saker, hvor det foreligger brudd på
flere regelverk. Klif oppfordrer politiet til samarbeid om etterforsking av saker med brudd på
forurensningsloven og produktkontrolloven. Klif
kan under etterforskingen for eksempel bidra
med å opplyse sakenes rettslige og faktiske
sider og bidra med faglig kompetanse i avhør.
Klif besitter mye kunnskap og kompetanse som
politiet kan benytte seg av i etterforskingen. Vi
kan møte politiet for å legge frem saken – tegne
og fortelle om fakta, lovgrunnlag og miljøvirkninger og andre konsekvenser av lovbruddet.
De enkelte politidistriktene har ikke mange
forurensnings- og produktsaker, og det kan
gå lang tid mellom hver gang. Kontakt mellom
politidistriktene og med ØKOKRIM er derfor avgjørende for å utveksle erfaringer og resultater
i miljøkrimsakene. Viktig i denne sammenheng
er også videreutdanningsopplegget på Politihøgskolen (Studieplan for videreutdanning,
Bekjempelse av miljøkriminalitet).
Straff i miljøsaker 2012–2013: Bane­
brytende straff etter Vest Tank-ulykken. Bedriften Vest Tank i Gulen kommune i Sogn og
Fjordane drev med ulovlig avsvovling av oljeproduktet coker gasoline. Det førte til at de satt
igjen med store mengder avsvovlingsavfall.
Bedriftens forsøk på å behandle dette avfallet
forårsaket eksplosjonen i deler av tankanlegget
i mai i 2007. Eksplosjonen ved anlegget medførte at organiske svovelforbindelser ble spredt
over et stort område. Det ga sterke luktproblemer og påfølgende helseplager for lokalsamfunnet.
SAMMENSLÅING AV KLIF OG DN
Regjeringen bestemte høsten 2012 at Klimaog forurensningsdirektoratet (Klif) og Direktoratet for naturforvaltning (DN) skal slås
sammen til én etat. Det nye direktoratet skal
hete Miljødirektoratet, og sammenslåingen
skal skje 1. juli i år.
Med denne sammenslåingen skal vi
ifølge Miljøverndepartementet få en mer
slagkraftig gjennomføring av miljøpolitikken. De ulike miljøproblemene er tett sammenvevd, og arbeidet med blant annet
klima, luft og vann må ses i sammenheng.
Målet er en bedre, mer helhetlig og effektiv
miljøforvaltning.
Klif har i dag ansvar for blant annet klima
og regulering av utslipp fra industri, miljø­
gifter og avfall. DN har ansvar for naturmangfoldet av planter, dyr og landskap.
Mange av disse ansvarsområdene henger tett sammen. Arbeidet med forurensning
er i stor grad begrunnet i å beskytte naturen
og naturmangfoldet. Det som skjer på klimaområdet, er avgjørende for naturens tilstand.
Sammenslåingen av DN og Klif skal derfor
bidra til at miljøutfordringene håndteres på
en mer helhetlig og effektiv måte.
Miljøverndepartementet er fornøyd med
arbeidet i de to direktoratene, men behovet
for samordning har vært økende. Miljødirektoratet vil bli en tydeligere og mer synlig
autoritet i en tid med stadig mer komplekse
miljøutfordringer. Det nye direktoratet skal
gi større gjennomslagskraft for miljøsakene,
både gjennom felles ledelse og bedre samordning.
Miljødirektoratet skal ha avdelinger både
i Trondheim og Oslo, og bemanningen begge
steder vil tilsvare det antall medarbeidere
som Klif og DN har i dag. Miljødirektoratets
overordnede ledelse blir lokalisert i Trondheim.
Det finnes tunge fagmiljøer i de to byene
som ikke må brytes opp. Flytting av ett av
direktoratene ville svekket kompetansen
på ett av feltene i mange år fremover. De
presserende miljøutfordringene vi står overfor, tilsier derfor at de tunge fagmiljøene
i Trondheim og Oslo skal videreføres.
01/2013 [ Miljøkrim ] 39
FORURENSNING
Den ulovlige behandlingen av avsvovlingsavfallet med påfølgende eksplosjon var alvorlig miljøkriminalitet. Dette har gitt seg utslag
i straffenivået i saken. Vest Tank som foretak
(nå Alexela Sløvåg AS) fikk to millioner kroner
i forelegg. Daglig leder er i Høyesterett dømt til to
års fengsel. Styreleder ble i Gulating lagmannsrett dømt til to år og fem måneder i fengsel,
og en rådgiver ble i samme dom dømt til 90
dagers fengsel. Dommen mot styrelederen og
rådgiveren er ikke rettskraftig.
I dommen fra Gulating lagmannsrett, som
kom 8. mars 2013, fremkommer det at det å være
styreleder for denne type virksomhet krever
både kontroll og initiativ. Når det gjelder rådgiveren, påpekte lagmannsretten viktigheten av
å skaffe seg tilstrekkelig oversikt.
Saken, som har vært etterforsket av ØKOKRIM i samarbeid med Hordaland politidistrikt,
er banebrytende når det gjelder straff for miljøkriminalitet.
Forelegg på 6,5 millioner kroner til Uno-X Energi
og Securitas. Etter et utslipp av cirka 121 000
liter marin diesel fra tankanlegget til Uno-X på
Håvik i Karmøy kommune i Rogaland i 2011 ble
det gitt forelegg til Uno-X Energi på 4 millioner
kroner og til driftsoperatøren Securitas på 2,5
millioner kroner. I tillegg ble det gitt et mindre
personlig forelegg til bestyreren på anlegget.
Den direkte årsaken til utslippet var at en
dreneringsventil var blitt stående åpen etter
drenering av vann fra en tank med en lagringskapasitet på 6 000 kubikkmeter. Det var
to personer ansatt i Securitas som utførte selve
dreneringen av vann fra oljetanken, og disse var
under opplæring og uten tilsyn. Det ble etter
utslippet avdekket en rekke mangler i bedriftens
sikkerhetsrutiner. Sikkerheten ved anlegget var
ikke prioritert i tilstrekkelig grad. Det var spesielt skjerpende at unnlatelsen skjedde ved en
storulykkevirksomhet, som må forventes å ha
en særlig oppmerksomhet rettet mot helse,
miljø og sikkerhet.
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt
etterforsket saken på grunnlag av en anmeldelse fra Klif. Forelegget er høyt, og det er
40 [ Miljøkrim ] 01/2013
bemerkelsesverdig at det er utstedt forelegg
både til eieren av tankanlegget, Uno-X Energi
og kontraktøren Securitas.
Forelegg på 2,5 millioner kroner til Yara Porsgrunn. Yara Porsgrunn i Telemark hadde et
ulovlig utslipp av 2080 tonn kalksalpeter til Frierfjorden i desember 2010. Saken ble anmeldt
av Klif. For dette fikk bedriften et forelegg på 2,5
millioner kroner. Saken ble etterforsket og avgjort
av Telemark politidistrikt. Politiet la vekt på at
utslippet var stort og pågikk over lang tid uten
å bli oppdaget, og at det kunne vært unngått
med enkle tiltak. Det ble også lagt stor vekt på
at Yara ble straffet både i 2009 og 2010 for blant
annet manglende kartlegging av risikoforhold
og tiltak for å redusere risikoforholdene ved
virksomheten. Økonomien til virksomheten ble
også vektlagt.
Forelegg på 400 000 kroner til Plantasjen
Logistikk. Plantasjen Logistikk AS på Kjeller
i Akershus fikk i 2013 et forelegg på 400 000
kroner for å ha omsatt ulovlige produkter, blant
annet leketøy, som kan gi helse- og miljøskader. De fikk i tillegg inndratt 500 000 kroner
i fortjeneste. Saken ble etterforsket av Romerike
politidistrikt etter anmeldelse fra Klif.
Bakgrunnen for anmeldelsen var tilsyn Klif
gjennomførte hos Plantasjen Logistikk AS (daværende Thara Import AS) i 2010. Stikkprøvekontroll av noen produkter avdekket ulovlig innhold
Sikkerheten ved anlegget
var ikke prioritert i tilstrekkelig grad
av bly, ftalater og verstingstoffet kortkjedete
klorparafiner (SCCP) i tre av åtte produkter som
ble testet. Blant disse var det to produkter som
var beregnet på barn. Tilsynet viste at Plantasjen Logistikk ikke hadde dokumentasjon på
at produktene de importerte fra Asia, overholdt
de strenge kravene som stilles til innholdet av
miljø- og helsefarlige stoffer. De hadde ikke
kunnskap om gjeldende regelverk eller rutiner
for kontroll av produktene. Importører skal kjenne
godt til kravene som stilles for å beskytte oss
forbrukere mot helse- og miljøskadelige stoffer.
Forelegg på 750 000 kroner til Hias. Hias (Hedemarken Interkommunale avløpssamband) fikk
750 000 kroner i forelegg for utslipp av 31 000
kubikkmeter urenset kloakk til Mjøsa i mars 2012.
Saken ble etterforsket og avgjort av Hedmark politidistrikt etter anmeldelse fra Fylkesmannen i Hedmark.
Kloakkutslippet førte til forurensning og
tilførsel av uønskede næringssalter til Mjøsa.
Innsjøen er en viktig drikkevannskilde for rundt
80 000 mennesker på Hedemarken samt vannkilde for et betydelig antall bedrifter. Mjøsa er
også mye brukt til rekreasjon og fritidsaktiviteter. Det ble derfor vurdert å foreligge sterke
allmennpreventive hensyn. Dette er gjenspeilet
i størrelsen på forelegget.
Også i denne saken var manglende internkontroll grunnlag for forelegget. En rekke
arbeidsrutiner og sikkerhetsbarrierer ved selskapets anlegg i Sandvikavegen sviktet, slik at
utslippet ikke ble forhindret. Selskapets ansatte
oppdaget ikke at det var feil i anlegget, og planer
for rutinemessig vedlikehold var ikke fulgt opp.
Eksempler på henleggelser. Anmeldelse
av DVS, Oleon og Øra for ulovlig lagring av farlig avfall. Klif anmeldte i november 2011 DVS
Norge i Hordaland, Oleon i Sandefjord og Øra
Næring i Fredrikstad for ulovlig lagring av farlig
avfall. Bakgrunnen var at DVS ulovlig hadde mellomlagret farlig avfall hos Oleon og Øra Næring.
Farlig avfall kan medføre betydelige helse- og
miljøskader, og håndtering av slikt avfall krever derfor tillatelse fra Klif eller Fylkesmannen.
Vestfold politidistrikt henla straffesaken mot
DVS Norge og Oleon, mens Østfold politidistrikt
henla saken mot Øra Næring. Klif mener saken
dreier seg om alvorlig miljøkriminalitet, og har
klaget på henleggelsen. Klagen er ikke avgjort,
og Klif håper at klagen blir tatt til følge og saken
etterforsket på nytt.
FORURENSNING
Saken ble henlagt på grunn av bevisets
stilling. Klif er uenig i politiets vurdering av
skyldspørsmålet og mener at den betydelige faren for forurensning ved håndtering
av farlig avfall gjør at det må stilles særlig
strenge krav til aktsomhet i slike saker. DVS,
Oleon og Øra Næring var alle pliktige til å sørge
for at virksomhetene ble drevet i tråd med
forurensningsloven og innenfor rammen av
tillatelsene som er gitt. Det er svært alvorlig
at tre profesjonelle aktører ulovlig har lagret
farlig avfall. Fordi DVS hadde faktisk kunnskap
om at avfallet de mottok og sendte videre,
var farlig avfall, vurderer Klif overtredelsene
i denne saken som forsettlige.
Anmeldelse av Trondheim kommune for utslipp av HKFK-gass fra Leangen skøytebane.
Trondheim kommune ble anmeldt av Klif i juli
2011 for ulovlig utslipp av den klima- og ozonreduserende gassen HKFK fra kjøleanlegget på
Leangen skøytebane. Saken gjaldt utlekking av
til sammen 5,3 tonn HKFK-gass fra kjøleanlegget fra 2008 til 2011. Dette er et eksempel på en
sak hvor utslippet og virkningene av det ikke er
synlige. Dette har imidlertid ikke betydning for
sakens alvorlighet. HKFK er en sterk klimagass,
og et utslipp på 5,3 tonn HKFK-gass tilsvarer
utslippene fra 4 000 biler på ett år.
Sør-Trøndelag politidistrikt henla saken ut
fra bevisets stilling. Henleggelsen ble påklaget
av Klif, men Trøndelag statsadvokatembeter
opprettholdt politiets beslutning om å henlegge
saken.
Klif anser det som beklagelig at denne saken ble henlagt, siden det dreide seg om et
stort, ulovlig utslipp av en kraftig klimagass,
og siden det etter Klifs vurdering lå uaktsomhet
bak utslippet.
Til ettertanke nevnes det at samme dag
som statsadvokatens henleggelse av saken
mot Trondheim kommune ble omtalt i media,
var det også presseomtale av et forelegg på
1 million kroner til Oslo kommune for utslipp
av klor til Akerselva. Begge sakene er alvorlige
forurensningssaker. Forskjellen var kanskje
at konsekvensene av utslippet i Akerselva
var veldig synlige, da det førte til at all fisk
i elva døde.
Anmeldelse av kjemikalieprodusenten og importøren Krefting AS. Krefting AS er en kjemikalieprodusent og importør i Bærum. Bedriften
har blitt kontrollert av Klif sju ganger de ti siste
årene. Hver gang har det blitt avdekket brudd på
kjemikalieregelverket. Krefting AS har solgt store
mengder kjemikalier til vanlige forbrukere og
profesjonelle uten å ha forsvarlige kontroll­rutiner.
Det kan i verste fall føre til alvorlige ulykker og
Krefting AS har solgt store
mengder kjemikalier til
vanlige forbrukere og
profesjonelle uten å ha
forsvarlige kontrollrutiner
uopprettelige helseskader. Klif mener at det er
sterkt klanderverdig at bedriften ikke har tatt
tilstrekkelig ansvar for å forebygge helse- og
miljøskader.
I 2009 anmeldte Klif bedriften til politiet.
Saken ble dessverre henlagt av Asker og
Bærum politidistrikt av kapasitetshensyn.
Dette er et eksempel på et alvorlig brudd på
produktregelverket som ikke fikk strafferettslige konsekvenser fordi politiet ikke hadde
tid eller kanskje ikke hadde kompetanse til å
ta saken. Henleggelsen var et svært uheldig
signal, både til bedriften om viktigheten av
å overholde kravene i produktregelverket og
til forbrukere og andre bedrifter som driver
lovlydig og forsvarlig.
Etter igjen å ha avdekket ulovlige forhold
ved bedriften valgte Klif i januar i år å anmelde
Krefting på nytt. Denne gangen gikk det ut en
pressemelding om anmeldelsen samtidig som
den ble sendt. Dette ble gjort for å øke fokus på
sakens viktighet og for å se om dette kunne
bidra til at politiet prioriterer saken. Det gjenstår å se.
01/2013 [ Miljøkrim ] 41
FORURENSNING
Forurensing
i Karmsundet
TEKST: Politiadvokat II Hallvard Gardshol Bjørndal, Haugaland og Sunnhordland politidistrikt
[email protected]
I løpet av natten til 8. februar 2011 lekket det ut 121 000 liter dieselolje i grunnen og sjøen i Karmsundet utenfor
Haugesund. Et av norgeshistoriens største dieselutslipp var et faktum. Etterforskingen viste at hendelsen var et klassisk eksempel på manglende internkontroll.
Fakta. Uno-X Energy AS har oppført tre lagringstanker for lagring av marine gassoljer på
området til Hydro Produksjon AS på Karmøy.
Securitas AS hadde etter avtale med Uno-X
Energy AS ansvaret for den daglige driften, personalet på anlegget og opplæringen av dem.
Uno-X Energy AS var ansvarlig for internkontroll­
systemet.
En del av arbeidet med å drifte tankanlegget var å drenere vann fra tankene med jevne
mellomrom for å opprettholde høyest mulig
kvalitet på mineraloljen. Dette ble gjort ved at
personale fra Securitas manuelt åpnet en ventil
på tankene og tappet ut vannet som hadde
samlet seg i bunnen av dem. Fra ventilen gikk
det et dreneringsrør til en container hvor tappevannet ble tappet i. Etter endt tapping måtte
ventilen manuelt skrus igjen.
Om ettermiddagen mandag 7. februar drenerte to lærlinger vann fra en 6 000 m3 stor
42 [ Miljøkrim ] 01/2013
lagringstank for mineralolje via et dreneringsrør
til en 1 000-liters container. Etter endt drenering åpnet de ved en feil ventilen ytterligere
i stedet for å lukke den, før de forlot stedet. Den
ene hadde utført arbeidsoperasjonen én gang
før, mens den andre aldri hadde gjort det. Da
ventilen skulle skrus igjen, skrudde de feil vei
slik at ventilen i stedet ble åpnet mer opp, uten
at de merket dette. De kontrollerte ikke at det
hadde sluttet å renne fra tanken. Bestyreren på
anlegget sjekket ikke at alt var i orden før han
forlot arbeidsplassen denne ettermiddagen.
I løpet av natten lekket det cirka 121 000 liter
dieselolje ut i grunnen og sjøen.
Den straffbare handlingen. Denne saken
kan ved første øyekast fremstå som menneskelig svikt. Hvor vanskelig kan det være å åpne en
ventil og så lukke den etterpå? I stedet belyste
etterforskingen at saken er et klassisk eksempel
på fravær av risikoanalyser og arbeidsrutiner
basert på disse analysene.
Internkontrollforskriftens krav til risikoanalyse og risikovurdering kan ofte oppsummeres
i tre enkle spørsmål (Arbeidsrett.no, Kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven, Jakhelln/Aune
2. utg. s. 102):
1) Hva kan gå galt?
2) Hva kan vi gjøre for å hindre dette?
3) Hva kan vi gjøre for å redusere konsekvensene dersom noe skjer?
Dette skal dokumenteres skriftlig, og arbeidstakerne skal være kjent med dokumentasjonen, jamfør internkontrollforskriftens § 5.
I forbindelse med utslippet gjennomførte
Klima- og forurensingsdirektoratet (Klif) en
inspeksjon ved virksomheten sammen med
Kystverket, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Fylkesmannens
miljøvernavdeling i Rogaland, der rutiner og
FORURENSNING
prosedyrer ved virksomheten ble gjennomgått.
Dreneringssystemet på tanken var ikke
risikovurdert. Dette var av vesentlig betydning
fordi tanken var spesielt risikoutsatt da den
kun hadde en enkel avstengningsventil. Dette
medførte risiko for forurensing ikke bare ved et
slikt forløp som i denne saken, men også ved
at det kunne oppstå feil med avstengningsventilen. En helt enkel kontrollrutine som gikk
ut på å sjekke at det ikke lenger rant væske
ut fra dreneringsrøret, ville ha redusert denne
risikoen betydelig og medført at denne saken
ikke hadde skjedd.
Etter hendelsen har bedriften foretatt en
risikoanalyse av arbeidsoperasjonen og utarbeidet en instruks basert på denne. De har også
satt inn doble ventiler og bruker en løs slange
som må fjernes etter drenering, slik at de kan
se om det er lekkasje.
Ansvar. Etter forurensingslovens § 7 annet
ledd har den som er ansvarlig for risikoen for
forurensing, en tiltaksplikt til å hindre at forurensing skjer. Av den grunn stiller lovgiver krav
til internkontroll.
Ved vurderingen av hvem som er ansvarlig,
er det naturlig å ta utgangspunkt i hvem som
har best forutsetning for å treffe tiltak og størst
oppfordring og interesse av at dette gjøres.
Ansvaret vil først og fremst påligge eieren
av foretaket. Det er eieren som har fått tillatelsen til å drive virksomheten, og det er eieren
som har forretningsmessig interesse av tiltaket.
Straffeansvarlig etter forurensingsloven vil som
utgangspunkt ofte korrespondere med den som
er erstatningsrettslig ansvarlig etter forurensingslovens § 55, det vil si eieren av subjektet
som forårsaker forurensing. Uno-X Energy var
eier av anlegget og drev forretninger derfra.
Uno-X Energy hadde en avtale med Securitas
om drifting av anlegget. Det var også hvordan
Securitas’ ansatte utførte oppgaven, som førte
til forurensingen. Securitas påtok seg et oppdrag
i næringsmessig øyemed og med kommersielle
interesser i oppdraget og handlet på vegne av
eieren. Securitas hadde også plikt til å ha et
internkontrollsystem. De kan ikke overlate an-
svaret for internkontrollsystemet til sine oppdragsgivere, men har et selvstendig ansvar for
at virksomheten deres er forsvarlig. Det motsatte
ville kunne medføre en ansvarspulverisering etter
forurensingsloven og undergrave den allmennpreventive virkningen av lovens straffetrussel.
Man kan outsource arbeidsoppgaver, men man
Dette ble ansett som så
grovt uaktsomt at han ble
strafferettslig ansvarliggjort for sin unnlatelse,
som ble vurdert som en
sterkt medvirkende årsak
til forurensingen.
kan ikke outsource ansvar for egen virksomhet.
Foretakene ble bøtelagt for brudd på forurensingsloven på grunn av manglende internkontroll
med hensyn til risikoanalyser, arbeidsrutiner og
implementering av dette hos arbeidstakerne.
Det var bestyreren som var ansvarlig for
opplæringen. Det var også han som sendte
de to lærlingene ut for å drenere tankene, uten
tilsyn og uten kontroll av arbeidet etterpå. Dette
ble ansett som så grovt uaktsomt at han ble
strafferettslig ansvarliggjort for sin unnlatelse,
som ble vurdert som en sterkt medvirkende
årsak til forurensingen.
Påtaleavgjørelse. Det kan være vanskelig å
finne sammenlignbar straffeutmålingspraksis
i miljøretten. Ingen saker er like, og det er et
begrenset antall saker som er prøvd i rettssystemet.
Generelt ved vurderingen av en passende
reaksjon ble det tatt utgangspunkt i skjerpelsen
i straffenivået som Høyesterett har lagt til grunn
de senere årene, jamfør blant annet Rt. 2005 s.
76 avsnitt 31 og nå sist Rt. 2012 s. 65.
Skal straffen ha preventiv virkning, må bøtenivået settes høyt ved foretaksstraff, jamfør
Ot.prp.nr. 27 (1990-1991) pkt. 8.3. På norsk sokkel
er det gitt bøter fra 200 000 kroner til 80 millio-
ner kroner for diverse overtredelser av blant annet forurensingsloven. Et oljeutslipp i Nordsjøen
på 65 m3 medførte en bøtestraff på 2 500 000
kroner. Oslo Statsadvokatembeter ga i 2007 en
bot på 2 000 000 kroner for utslipp av 13 800
liter fyringsolje ved kaianlegget i Sarpsborg.
Straffeutmålingspraksisen fra før 2000 sier
egentlig mest om hva som er en altfor mild reaksjon i dag. Eksempelvis ga Høyesterett i Rt. 1989
s. 843 en foretaksstraff på 500 000 kroner for
fire mindre utslipp over et kortere tidsrom. Dette
tilsvarer cirka 850 000 kroner i dagens verdi.
Med de signaler lovgiver og Høyesterett har
gitt siden den gang, ville vel denne reaksjonen
vært betydelig høyere i dag.
Ved straffevurderingen av saken fra Karmsundet ble det særlig lagt vekt på at foretaket
gjennom retningslinjer, instruksjon, opplæring,
kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget
den straffbare handlingen, se NOU 1989:11 kap.
2 pkt. 1, hvilket også ble vektlagt av Høyesterett
i Rt. 2007 s. 1684 avsnitt 51. Det ble også i straffeskjerpende retning lagt vekt på at lærlinger
uten erfaring utførte en slik arbeidsoppgave
uten tilsyn eller etterkontroll av bestyrer.
I nærområdet var det sårbare miljøressurser,
blant annet et fuglereservat. Kun den gunstige
vindretningen gjorde at forurensingen ikke rammet et oppdrettsanlegg.
Etter en samlet vurdering ble det utferdiget
en bot på 4 000 000 kroner til Uno-X Energy som
eier og hovedansvarlig. Securitas fikk en bot på
2 500 000 kroner. Bestyreren fikk en bot på
25 000 kroner.
Samtlige vedtok bøtene.
Konklusjon. Denne saken viser viktigheten
av et fullstendig internkontrollsystem. Man kan
spørre hvilket detaljnivå som skal kreves. Det
enkle, åpenbare og grunnleggende må ikke ignoreres, og det er ikke slik at feil ikke kan skje. Internkontrollsystemet skal motvirke og forebygge
dette. Hadde man hatt gjennomtenkte rutiner
i orden her, ville forurensingen aldri ha skjedd,
miljøet ville blitt spart for en ekstrabelastning,
og foretaket ville sluppet bot og negativ omtale.
Allmennpreventivt har reaksjonene vært viktige.
01/2013 [ Miljøkrim ] 43
FORURENSNING
Rogaland
Forurenset vaskevann rett i avløpet
TEKST: politibetjent Asbjørn Vigane og politiadvokat Tore Kulstad ROGALAND POLITIDISTRIKT
// [email protected] / [email protected]
Fra slutten av 2004 til våren 2009 ble over 3 millioner liter forurenset vaskevann tømt ut i det offentlige avløpsnettet i Rogaland. Vaskevannet var surt og inneholdt tungmetaller og endte til slutt i Håsteinsfjorden.
Vaskevannet kom fra en bedrift på Jæren som
drev med overflatebehandling av metaller. Prosessen bestod i at sveiset stål ble senket ned
i et syrebad og deretter heist opp og vasket
rent ved spyling med store mengder vann. Etter denne vaskeprosessen var vaskevannet
(spylevannet) surt, med en pH mellom 1 og 2,
i tillegg til at det inneholdt tungmetaller. Det var
dette vannet som ble sluppet ut, og som saken
dreier seg om.
Vannet ble hentet. Mot slutten av 2004
hadde jærbedriften nettopp flyttet til en ny tomt
i Time kommune. Før de flyttet, hadde de hatt
et renseanlegg for vannet, men dette var ennå
ikke satt i drift på den nye lokasjonen. På dette
tidspunktet ble de kontaktet av en representant
for selskapet Onyx. Han ville gi jærbedriften et
tilbud om at Onyx kunne ta på seg å behandle
vaskevannet mot et vederlag. Han tok prøver
av vaskevannet og kom senere tilbake med
et tilbud.
Det vederlaget Onyx ønsket, var lavere enn
kostnadene jærbedriften ville ha hvis de skulle
rense vannet i eget renseanlegg. De to selskapene inngikk derfor en avtale om at Onyx skulle
ta seg av vaskevannet.
Avtalen innebar at Onyx hentet vaskevan-
44 [ Miljøkrim ] 01/2013
net med bil. Onyx kjørte det deretter noen mil
nordover til et anlegg selskapet hadde i Sola
kommune. Her ble vannet lagret på tanker før
det ble sluppet rett ut i avløpsnettet via en oljeutskiller. En slik oljeutskiller har ikke noen effekt
på tungmetaller.
Jærbedriften regnet vaskevannet som farlig
avfall, og representanten fra Onyx fylte i begynnelsen ut skjemaet «Deklarasjon for farlig avfall»
hver gang han hentet vaskevann. Etter 2006
ble skjemaet fortsatt fylt ut, men det fungerte
da kun som fakturagrunnlag. Det ble ikke meldt
inn til NorBas.
Politiet og påtalemyndigheten har lagt til
grunn at jærbedriften ikke visste at Onyx behandlet vaskevannet på den måten de gjorde
etter at de hentet det med bil.
Ikke spor etter 2004-analyse. Etterforskingen har ikke avdekket at det ble foretatt
noen analyse av vaskevannet i 2004. Det har
blant annet vært ransaket hos et laboratorium
som ble brukt av partene til å analysere slike
prøver, uten at noe er blitt funnet. De som senere
søkte det interkommunale renovasjonsselskapet
IVAR om påslippstillatelse (tillatelse til å slippe
vannet ut i det offentlige avløpsnettet), forklarte
da også etter hvert at vannprøven som ble tatt
hos jærbedriften i 2004, aldri ble analysert.
I sakspapirene er derimot en analyse som
ble foretatt av vaskevannet i 2002, sentral. Dette
var altså før jærbedriften flyttet til nåværende
tomt. De hadde da andre eiere, holdt til i en annen kommune og brukte andre prosesser enn
i 2004. Analysen fra 2002 viser at vaskevannet
var tilnærmet rent og hadde nøytral pH.
Onyx skrev en søknad om påslippstillatelse
til IVAR, og denne søknaden ble videreformidlet
til IVAR sammen med analysen fra 2002 og en
flaske inneholdende vaskevann.
IVAR bygget på dette, altså blant annet et
analyseresultat fra 2002, og ga påslippstillatelse med følgende forutsetning: «Så lenge
utslippet holder den karakter og innhold som
vist i prøve med analyseresultater. Dersom prosessen og kvalitet blir negativt endret, må Onyx
ta kontakt på ny for å opprettholde tillatelse.»
Denne påslippstillatelsen ble i flere sammenhenger senere ansett som en «begrunnelse» for at vaskevannet kunne slippes ut slik
Onyx gjorde. Etterforskingen har ikke klarlagt
nøyaktig hvordan Onyx kom i besittelse av
2002-analysen.
Utslippene fortsatte. I tiden etter at avtalen var inngått, fortsatte Onyx å hente vaskevan-
FORURENSNING
net og slippe det ut i avløpsnettet.
I 2006 ble Onyx fusjonert inn i Veolia Miljø
Industri AS, som videreførte virksomheten. Samtidig ble området der Onyx hittil hadde sluppet
ut vaskevannet, lagt ned, og det var behov for
et nytt sted å tømme ut vaskevannet.
Onyx – som på dette tidspunktet altså var
blitt til Veolia Miljø Industri AS – kontaktet da en
avfallshåndteringsbedrift i Randaberg kommune,
som hadde en egen oljeutskiller. Det ble inngått
en avtale om at avfallshåndteringsbedriften
skulle få et visst vederlag for at Veolia skulle
få slippe ut vaskevannet via oljeutskilleren på
deres område. Etter dette fortsatte altså utslippene som før, men på et annet sted.
Randaberg-bedriften begynte etter kort tid å
lure på hva utslippene egentlig var, og sendte en
prøve av vannet inn til analyse. Analysen måtte
tolkes av noen med faglig grunnlag for å gjøre
det og ble sendt til Veolia. Randaberg-bedriften
sa at de ikke ville godta ytterligere utslipp dersom de ikke fikk svar på dette. Avtalen ble kort
tid etter avsluttet.
Veolia kontaktet da enda en avfallshåndteringsbedrift, som hadde tilhold i Sandnes
kommune. Partene inngikk etter hvert en avtale
om at Veolia kunne få slippe ut vaskevannet
i avløpsnettet fra Sandnes-bedriftens område.
Etter dette fortsatte utslippene av vaskevann
herfra fram til de opphørte våren 2009.
Analyseresultatet som Randaberg-bedriften
i 2006 sendte til Veolia, viste at vaskevannet
inneholdt tungmetaller. Veolia avsluttet ikke
rutinen med utslipp i det offentlige avløpsnettet, men foretok selv en ny analyse av vannet
høsten 2006. Også denne viste at vannet inneholdt tungmetaller. Veolia tok da kontakt med
jærbedriften og hevdet at vaskevannet hadde
endret karakter etter at avtalen mellom Veolia
(Onyx) og jærbedriften ble inngått i 2004. Veolia
forlangte at vederlaget skulle mangedobles
for at de skulle kunne behandle vannet riktig.
Jærbedriften avviste dette med henvisning til
den inngåtte avtalen og at de ikke hadde endret på noe.
Imens fortsatte altså utslippene fra Sandnes-bedriften sitt område. Veolia mente at prosessen og vannets kvalitet var negativt endret.
Tillatelsen fra IVAR krevde da at de tok kontakt
med IVAR på nytt. Dette ble ikke gjort.
2008 – ny analyse. Den aktuelle avdelingen
i Veolia fikk på et tidspunkt en ny daglig leder,
som etter hvert fikk kjennskap til avtalen med
jærbedriften. Han hadde spørsmål rundt dette
og fikk tatt og analysert en vannprøve som ble
sendt videre i Veolia-systemet med spørsmål
om hva dette var.
Etterforskingen har brakt på det rene at
analyseresultatet – som Veolia altså hadde
i hende – igjen viste at vaskevannet inneholdt
tungmetaller. Likevel sluttet Veolia heller ikke nå
med å slippe vaskevannet rett ut i det offentlige
avløpsnettet.
Anmeldelse og etterforsking. Fylkesmannen i Rogalands miljøvernavdeling var i 2009 på
kontroll hos bedrifter som driver med metalloverflatebehandling, og oppdaget etter hvert at
I den aktuelle perioden
hadde IVAR problemer
med å oppnå tilfreds­
stillende kvalitet på
pelletsen
vaskevannet fra jærbedriften ikke ble behandlet
på korrekt måte. De anmeldte i desember 2009
Veolia og de to avfallhåndteringsselskapene for
ulovlig disponering av farlig avfall.
Etterforsking ble iverksatt ved Rogaland politidistrikts seksjon for nordsjø- og miljø­saker. Det
ble blant annet foretatt ransakinger og beslag
hos de involverte selskapene, og en lang rekke
involverte personer ble avhørt. Mot slutten av
etterforskingen ble det innhentet en ny uttalelse
fra Fylkesmannen.
Etterforskingen avdekket det hendelsesforløpet som er beskrevet her.
Konsekvenser. Politiet har beregnet at det
i denne perioden totalt ble sluppet ut cirka 3 353
100 liter vaskevann, som blant annet inneholdt
krom og nikkel. Basert på uttalelser fra Klima- og
forurensingsdirektoratet har politiet lagt til grunn
at vaskevannet ikke kommer inn under begrepet
«farlig avfall». Utslipp av vaskevann med slikt
innhold som her er imidlertid likevel ulovlig.
Det interkommunale renovasjonsselskapet
IVAR samler avløpet fra Nord-Jæren og lager
pellets.
I den aktuelle perioden hadde IVAR problemer med å oppnå tilfredsstillende kvalitet på
pelletsen, noe som blant annet skyldtes innhold
av tungmetaller. Etterforskingen har ikke klarlagt
nøyaktig hvor stor andel av tungmetallinnholdet
i pelletsen som skrev seg fra utslippene av vaskevannet, men Fylkesmannens miljøvernavde-
ling mener at iallfall en del skriver seg fra dette.
Ifølge prøver som Veolia fikk utført, er det
ikke påvist målbar negativ miljøeffekt i Håsteinsfjorden. Dette var heller ikke å forvente ifølge
Fylkesmannen. Dette har å gjøre med at vaskevannet ble fortynnet underveis og ytterligere
når det ble sluppet ut i sjøen.
Forelegg og inndragning. Av ulike grunner
– blant annet fordi saken var omfattende – tok
den totale saksbehandlingen noe tid. Politiet
sendte sommeren 2012 saken til Rogaland
statsadvokatembeter med innstilling om påtaleavgjørelse.
Rogaland statsadvokatembeter besluttet
høsten 2012 at Veolia – som nå har skiftet navn
til Norsk Gjenvinning Industri AS – skulle ilegges et forelegg på 1 million kroner for brudd på
forurensingsloven § 78 andre ledd, første straffealternativ, jamfør § 7 første ledd. Ved fastsettelsen av botens størrelse ble det blant annet
sett hen til sakens alder.
Videre ble Norsk Gjenvinning Industri AS ilagt
inndragning av 1 million kroner, fordi de hadde
hatt økonomisk vinning som følge av måten
vaskevannet ble håndtert på.
En enkeltperson som var ansatt i selskapet da det het Veolia, ble ilagt et forelegg på
12 000 kroner. En annen fikk påtaleunnlatelse.
Også ved disse reaksjonsformene ble sakens
alder vektlagt.
Overfor de to andre avfallshåndteringsselskapene ble saken henlagt etter bevisets stilling.
Håsteinsfjorden
ligger på grensen
mellom kommunene
Randaberg, Kvitsøy
og Sola, helt ute
i havgapet vest for
Stavanger.
01/2013 [ Miljøkrim ] 45
ARBEIDSMILJØ
Etterforsking av arbeidsulykker
Arbeidsmiljøkriminalitet er alvorlige overtredelser av arbeidsmiljøloven og tilhørende forskrifter.
Tekst: politioverbetjent kenneth didriksen, økokrim // [email protected]
Ved arbeidsulykker beveger politiet seg inn i en lovlig virksomhet der offer og
gjerningsmann ofte er kolleger i et bedriftsinternt hierarki, og det er mange
interesser som skal ivaretas.
På dette feltet er det saker som involverer
dødsfall og alvorlige skader, politiet har mest
erfaring med, men også sosial dumping og
ulovlig overtid er arbeidsmiljøkriminalitet som
kan ha store konsekvenser.
Anmeldelser av brudd på arbeidsmiljøloven
og tilhørende forskrifter som ikke har medført
dødsfall eller skader, skal etterforskes på lik
linje med inntrufne ulykker.
at politiet må sette seg inn i teknisk vanskelige spørsmål og gjøre seg kjent med ukjente
fagområder for å komme i mål med etterforskingen. Her kan aktiv bruk av tilsynsmyndighetene
være til hjelp.
Spesielt med arbeidsulykker er det sjelden
snakk om aktive straffbare handlinger, men at
det som regel er straffbare unnlatelser som er
årsak til en hendelse.
Særtrekk ved arbeidsmiljøsaker. Arbeidsulykker skjer i alle bransjer og ved alle
typer arbeidsoperasjoner. Det kan derfor være
Politiets etterforsking. Riksadvokatens
rundskriv nr. 1/1996 sier om arbeidsulykker at
man skal etterforske med særlig grundighet og
høyt tempo.
Politiet starter som regel med åstedsundersøkelser og etterforsking uten å ha noen
mistenkte. Ofte blir et foretak den mistenkte,
men arbeidsmiljøloven hjemler også for at enkeltpersoner kan straffes.
Politiets fremgangsmåte ved etterforsking
MER INFO?
Ansatte i politiet kan lese mer om åsteds­
arbeid og etterforsking av forskjellige typer
arbeidsulykker i fagportalen KO:DE.
46 [ Miljøkrim ] 01/2013
av arbeidsmiljøkriminalitet er litt annerledes
enn i andre straffesaker, siden det må innhentes en del informasjon fra bedriften og tas
en del avhør før man vet hvem den mistenkte
faktisk er.
I arbeidsmiljøsaker sikrer politiet bevis gjennom foto, beslag av PC-er, mobiltelefoner og
dokumenter og undersøkelser av verktøy og
maskiner. Det finnes eksplisitte krav til forskjellige maskiner, og det kan være nødvendig å få
bistand fra Arbeidstilsynet for å få rett kompetanse til å sikre viktige bevis.
Etterforskingen skal avdekke hendelsesforløpet. Hva skjedde i ulykkesøyeblikket og i tiden
rett forut for ulykken? Det kan i noen tilfeller
også være nyttig å visualisere hendelsen ved
hjelp av taps- og årsaksmodellen.
Arbeidsgiver har ansvar for å utarbeide
arbeidsplaner og vurdere risikoen ved gjennomføring av planene. Bedriftens HMS-plan og
ARBEIDSMILJØ
risikovurderinger og sikker jobb-analyser ved
de forskjellige arbeidsplassene forteller konkret
hvordan arbeidet skal utføres for å hindre skader
eller ulykker.
Arbeidsmiljøloven og tilhørende forskrifter,
deriblant internkontrollforskriften, stiller krav til
ledere og ansatte i bedriften om å drive systematisk sikkerhetsarbeid. Brudd på disse reglene
er straffesanksjonert.
Ved etterforskingen må man ta utgangspunkt i stedet der ulykken skjedde. Hvilket
konkret arbeid ble utført rett før ulykken inntraff? Denne arbeidsoppgaven kan ha vært et
avvik fra den opprinnelige planen arbeidsgiver
hadde.
Ansvarsplassering og samarbeid. Arbeidsmiljøloven gjelder for alle virksomheter
som sysselsetter arbeidstakere. Unntaket er
sjøfart (skipssikkerhetsloven), fangst og fiske
og militær luftfart.
Ansvaret i arbeidsmiljøsaker kan rettes mot
bedriften som foretak (jamfør straffeloven § 48),
innehaveren av virksomheten, noen som har
handlet på vegne av innehaveren, en produsent,
leverandør eller importør av innretninger og
utstyr eller arbeidstakere.
Samarbeid med Arbeidstilsynet eller en annen relevant tilsynsmyndighet er aktuelt både
Det er politiet som er
skadestedsleder på vanlig
måte, men bistand må
innhentes fra andre
redningsmannskaper
ute på åstedet og underveis i etterforskingen.
Politiet bør også tidlig i prosessen rådføre seg
med tilsynsmyndigheten om viktige momenter som bør med i avhøret. En representant
fra tilsynsmyndigheten kan også være bisitter
under et avhør dersom det er formålstjenlig.
Uansett bør saken oversendes den aktuelle
tilsynsmyndigheten for en uttalelse før saken
påtaleavgjøres.
Politiets gjøremål må alltid forankres i straffeprosessen. Den som blir avhørt, har ikke plikt til
å forklare seg for politiet, jamfør påtaleinstruksen,
men har plikt til å fremlegge opplysninger for
tilsynsmyndigheten, jamfør arbeidsmiljøloven
§ 18-5.
Åstedsarbeid – første politipatrulje på
stedet. Et åsted der det nettopp har skjedd
en arbeidsulykke, er usikkert, uoversiktlig og
ustabilt. Politiet må derfor sperre av området
for å verne liv og helse og forebygge brann,
eksplosjon og ytterligere skader eller hendelser.
I tillegg er sperringen nødvendig for å kunne
sikre bevis for en eventuell straffesak. Politiet
må derfor få oversikt over hendelsen og stedet
der ulykken skjedde, og sperre av i godt omfang
rundt selve stedet.
Det må også tas en avgjørelse om en eventuell strømstans eller spesialbehandling av kjemikalier som finnes på området.
Det er politiet som er skadestedsleder på
vanlig måte, men bistand må innhentes fra andre redningsmannskaper med kompetanse og
spesialutstyr til åstedet er stabilisert.
Om mulig bør politiet, uten å forstyrre redningsarbeidet, fotografere ulykkesstedet kontinuerlig mens utstyr og ting blir flyttet eller fjernet.
Politiet må også passe på å ikke bli årsak
til en ny ulykke. Tenk egensikkerhet!
Arbeidsmiljøloven
Lov av 17. juni 2005 nr
62: Lov om arbeids­
miljø, arbeidstid og
stillingsvern mv.
Loven skal sikre en
lov som skal sikre et
godt arbeidsmiljø,
trygge og rettferdige
ansettelsesforhold, et
inkluderende arbeids­
liv og samarbeid mel­
lom arbeidstakerne
og arbeidsgiverne.
01/2013 [ Miljøkrim ] 47
ARBEIDSMILJØ
Denne artikkelen fokuserer særlig på bruk
av foretaksstraff ved arbeidsulykker på
bakgrunn av den såkalte Norcem-dommen,
som Høyesterett avsa 10. mai 2012 (Rt. 2012
s. 770).
Foretaksstraff ved arbeidsulykker
Tekst: politiadvokat elisabeth rastad østfold politidistrikt
[email protected]
Alvorlige arbeidsulykker skyldes ofte en kombinasjon av flere forhold. For eksempel kan en ansatt ha gjort en mindre
personlig feil, samtidig som ledelsen har slurvet med å følge opp nedskrevne rutiner og retningslinjer. Det hjelper
lite å ha risikovurderingen i en fin perm i hyllen over sjefens skrivebord hvis ingen sjekker at den følges i praksis. Ofte
kan det være en vanskelig grensedragning å avgjøre om foretaket i slike tilfeller skal holdes ansvarlig.
Lovgiver har valgt å løse problemet med grensedragning ved å liste opp noen momenter i straffeloven § 48b som det skal tas særlig hensyn til
ved vurderingen av om foretaket skal idømmes
straff. Straffeloven § 48a bestemmer at foretaket
kan straffes. Straffeloven § 48b inneholder en
oppregning av hvilke momenter det særlig skal
legges vekt på. Foretaksansvaret er følgelig
fakultativt. Avgjørelsen om hvorvidt foretaket
skal ilegges foretaksstraff, regnes prosessuelt
som et spørsmål om straffutmåling. Det fremgår
blant annet av Rt. 2000 s. 234.
en plattform som var usikret i bakkant. Under
arbeidet fra plattformen falt han 9 meter ned
til bakkenivå og ble påført store skader. Forut
for ulykken hadde Norcem AS unnlatt å sikre
Nærmere om sakens fakta. I den såkalte
Norcem-saken avsa først Agder lagmannsrett
23. november 2011 en frifinnende dom, der lagmannsretten foretok en relativt grundig vurdering av momentene i straffeloven § 48b. Påtalemyndigheten anket saken inn for Høyesterett, og
i Høyesterett ble Norcem idømt foretaksstraff,
men frifunnet for oppreisningskravet.
Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt Norcem AS skulle idømmes foretaksstraff for overtredelse av diverse bestemmelser i arbeidsmiljøloven med forskrifter. Under arbeid med å
overføre kvarts fra en lekter til en kvartssilo, ved
bedriftens anlegg i Brevik i Porsgrunn, stoppet
transportbåndet for overføring av kvarts. Driftsoperatøren som skulle utbedre feilen, brukte
plattformen i bakkant, til tross for at flere arbeidstakere hadde brukt den gjentatte ganger
over flere år.
Tingretten kom til at vilkårene for straffansvar var til stede, men at foretaksstraff likevel
ikke burde idømmes. Lagmannsretten, som
behandlet straffespørsmålet og spørsmålet
om oppreisning, kom – dog under noe tvil – til
samme resultat som tingretten.
48 [ Miljøkrim ] 01/2013
Bak en alvorlig arbeids­
ulykke ligger det som regel
et samspill av flere årsaker
Nærmere om lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i momentene
i straffeloven § 48b i sin vurdering av om foretaksstraff bør idømmes. Partene var enige om
at overtredelsen ikke var begått for å fremme
foretakets interesser, og at foretaket ikke hadde
oppnådd noen fordel av overtredelsen. Foretakets økonomiske evne, jamfør straffeloven
§ 48b bokstav f, mener lagmannsretten kun får
betydning for utmåling av boten.
Når det gjelder «overtredelsens grovhet»,
jamfør straffeloven § 48b bokstav b, tar lagmannsretten utgangspunkt i de objektive og
subjektive kravene som kan utledes av de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som er brutt.
I denne saken var det brudd på arbeidsmiljøloven § 4-1 første ledd om å sikre et «fullt forsvarlig arbeidsmiljø», arbeidsmiljøloven § 4-4
(1) med forskrifter, arbeidsmiljøloven § 3-1 (2)
bokstav c og internkontrollforskriften § 5 nr. 6.
Lagmannsretten viser til juridisk teori og Ot.prp.
nr. 3 (1975-76) s. 26 hvor følgende siteres: «Det
loven vil kreve, er først og fremst at virksomheten skal innrettes, og arbeidet organiseres på en
slik måte, at arbeidstakerne er sikret mot skader
på liv og helse så langt dette rent praktisk lar
seg gjennomføre.»
Objektivt finner lagmannsretten det klart
at den aktuelle plattformen, som er plassert
9 meter opp, er usikret i bakkant og brukes relativt hyppig, bryter mot arbeidsmiljøloven § 4-4.
Når det gjelder hva man rent subjektivt skal
kreve, viser lagmannsretten til at det sentrale
vil være de foreliggende risikoforholdene og at
rutiner og opplæring må tilpasses disse. Videre
ARBEIDSMILJØ
legger lagmannsretten i likhet med tingretten
til grunn at det her er snakk om kumulative
feil, altså at flere personer har unnlatt å melde
fra om avvik, og at dette samlet sett statuerer
uaktsomhetsansvar for bedriften. Det tilføyes
dessuten at bedriftens internkontroll og HMSarbeid åpenbart har sviktet.
Lagmannsretten kommer til at den skjerpede
aktsomhetsnormen i arbeidsmiljøloven § 19-1(3)
kommer til anvendelse og må danne utgangspunkt i subjektivt henseende ved vurderingen
av overtredelsens grovhet. Lagmannsretten
finner imidlertid ikke at bedriften har opptrådt
så klanderverdig at den straffskjerpende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 19-1(2) kommer til anvendelse. Begrunnelsen for dette er
blant annet at man ser hen til arbeidstakernes
egne plikter etter arbeidsmiljøloven § 2-3 til å
medvirke ved gjennomføring og oppfølging av
bedriftens HMS-system. Det at arbeidstakerne
også har sviktet, blir følgelig brukt som et argument mot at den subjektive overtredelsen er
grov, og følgelig mot ileggelse av foretaksstraff.
Spørsmålet er om dette har vært lovgivers intensjon ved utarbeidelse av reglene om foretaksstraff. Bak en alvorlig arbeidsulykke ligger det
som regel et samspill av flere årsaker. Det er
etter min erfaring som påtalejurist sjelden at
arbeidstakeren selv overhodet ikke kan klandres for ulykken. Poenget med internkontroll
og oppfølging av denne er nettopp å skape en
kultur i bedriften for at ansatte melder fra om
uheldige og risikofylte rutiner, og for at ledelsen
fanger dem opp og utbedrer dem.
I Ot.prp. nr. 27 (1990-91) s. 21 andre spalte uttaler Straffelovkommisjonen følgende vedrørende overtredelsens grovhet: «Med formuleringen
grovheten av overtredelsen siktes det særlig til
størrelsen av skaden eller skademuligheten.»
I Norcem-saken har lagmannsretten ved
vurderingen av overtredelsens grovhet ikke sett
hen til den meget alvorlige personskaden som
inntrådte. Spørsmålet er om ikke dette burde
vært drøftet, og om det i så fall hadde resultert
i en annen konklusjon på om overtredelsen av
arbeidsmiljøloven var å betrakte som grov etter
straffeloven § 48b bokstav b.
Det samme momentet er nevnt som et sentralt vurderingstema i forarbeidene til straffeloven av 2005, jamfør Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)
s. 240: «Videre skal overtredelsens grovhet vurderes jamfør bokstav b. Relevante momenter
er påførte skader eller skadepotensialet og
skyldgrad hos den som har handlet på vegne
av foretaket.»
Når det gjelder straffens preventive virkning, jamfør straffeloven § 48b bokstav a, viser
lagmannsretten til forarbeidene, hvor det fremkommer at prevensjonshensynet er det viktigste
argumentet for å gjøre et foretak strafferettslig
ansvarlig. Lagmannsretten viser videre til Rt.
2007 s. 1684 (Sandvikselva-kjennelsen) og Rt.
2008 s. 996 (KPMG-dommen).
Ved vurderingen av allmennprevensjonen
mener lagmannsretten en må se hen til om og
Når ledelsen i andre
bedrifter hører om saken,
vil det kunne skape et
incitament til å skjerpe
aktsomheten også hos dem
i hvilken grad bedriften kan bebreides for ulykken som inntraff. Det vises videre til drøftelsen
som er gjort vedrørende straffeloven § 48b bokstav c om hvorvidt foretaket kunne ha forebygget overtredelsen.
Det kan reises spørsmål om ikke andre hensyn også burde vært trukket inn vedrørende
allmennprevensjonen. Johs. Andenæs skriver
i «Alminnelig strafferett» 5. utgave s. 84 blant
annet følgende om allmennprevensjonen:
«Straffelov og straffehåndhevelse virker, kan
en si, som en anskuelig moralpropaganda.»
Dersom et større selskap som Norcem AS
blir ilagt foretaksstraff for alvorlige brudd på
arbeidsmiljøloven, blir dette kjent i media. Når
ledelsen i andre bedrifter hører om saken, vil
det kunne skape et incitament til å skjerpe aktsomheten også hos dem. Dette er et moment
ved allmennprevensjonen som lagmannsretten
har utelatt fra sin drøftelse.
Lagmannsretten mener at de individualpreventive hensynene i saken taler for foretaksstraff. Likevel uttaler lagmannsretten at
de er – «ut fra omstendighetene for øvrig» – av
begrenset vekt. Hvilke omstendigheter dette
skulle være, sier lagmannsretten intet om. Sett
hen til forarbeidenes klare statuering av hvor
viktig det preventive hensynet er, kan man her
stille spørsmålstegn ved lagmannsrettens vurderinger.
Når det gjelder om bedriften gjennom retningslinjer, instruksjon, opplæring og så videre
kunne ha forebygget overtredelsen, jamfør
straffeloven § 48b bokstav c, blir det ifølge
lagmannsretten et sentralt punkt hva bedriften
faktisk har gjort for å forebygge den konkrete
overtredelsen. Norcem AS hadde igangsatt en
rekke HMS-tiltak, som jevnlige vernerunder,
avdelingsmøter, avviksregistrering, risikokartlegging og sikker jobb-analyse. Likevel ble det
gjennom bevisførselen avdekket relativt alvorlige mangler ved gjennomføringen av avvikssystemet og internkontrollen i bedriften.
I sin avveining av hensynene kommer
lagmannsretten til at overtredelsen ikke kan
betegnes som grov. De preventive hensynene
taler for ileggelse av foretaksstraff, men ifølge
lagmannsretten ikke i samme grad som i Rt.
2008 s. 996 (KPMG-dommen). Samlet sett kommer derfor lagmannsretten til at Norcem AS ikke
bør ilegges foretaksstraff.
Lagmannsretten overser i Norcem-saken
KILDEHENVISNINGER
• Johs. Andenæs (2004)
Alminnelig strafferett 5. utgave
• Rune Bård Hansen (2010)
Arbeidsmiljøkriminalitet,
ØKOKRIMs skriftserie
• NOU 1989:11
• Ot.prp. nr. 27 (1990–91) Om lov
om endringer i straffeloven m.m.
(straffansvar for foretak)
• Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)
Straffeloven
• LA-2011-94877
• Rt. 2008 s. 996
• Rt. 2000 s. 234
• Rt. 2011 s. 1738
• Rt. 2007 s. 1684
01/2013 [ Miljøkrim ] 49
ARBEIDSMILJØ
viktige argumenter i lovforarbeidene, og det
medfører blant annet at de ikke tar nok hensyn
til de allmennpreventive hensynene som gjør
seg sterkt gjeldende ved alvorlige brudd på
arbeidsmiljøloven med forskrifter. Det fører også
til at de ikke vektlegger Høyesteretts argumenter
i Rt. 2008 s. 996 riktig. Etter min mening legger
lagmannsretten til grunn en for snever forståelse av uttrykket «kumulative feil», som ifølge
både teori, forarbeider og høyesterettspraksis
omfattes av foretaksansvaret.
I Norcem-saken var det systemsvikt i flere
ledd og manglede internkontroll fra bedriftens
side som var årsak til at den usikrede plattformen var i bruk. Bedriften hadde alt i orden «på
papiret». For at internkontroll skal fungere, må
imidlertid ledelsen forsikre seg om at rutinene
også fungerer i praksis. Når avvikssystemet ikke
fanger opp avvik, er det foretaksstraff som av
lovgiver er ment å være «riset bak speilet» som
skal få bedriftslederne til å skjerpe aktsomheten
og årvåkenheten rundt arbeidernes sikkerhet og
risikosituasjoner på arbeidsplassen.
Nærmere om Høyesterettsdommen.
Høyesterett (Rt. 2012 s. 770) kom til et annet
resultat enn Agder lagmannsrett. Dommen fra
Høyesterett inneholdt viktige avklaringer, som
kort oppsummeres her.
Høyesterett uttaler at det ikke er noen ge-
AML
Arbeidsmiljøloven
(AML): Lov om
arbeidsmiljø, arbeids­
tid og stillingsvern
m.v. Den skal sikre
et godt arbeidsmiljø,
trygge og rettferdige
ansettelsesforhold, et
inkluderende arbeids­
liv og samarbeid mel­
lom arbeidstakerne
og arbeidsgiverne.
50 [ Miljøkrim ] 01/2013
nerell presumpsjon for ileggelse av foretaksstraff for brudd på arbeidsmiljøloven slik som
for brudd på forurensningsloven; det må foretas
en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Dersom overtredelsen har eller kunne ha medført
alvorlig fare for liv eller helse, skjerpes imidlertid
aktsomhetskravet, og Høyesterett uttaler at
«det innebærer at foretaksstraff er særlig egnet
i slike tilfeller». Hvis det dessuten dreier seg om
et område med mange ulykker i arbeidslivet,
for eksempel fallulykker som i Norcem-saken,
ligger det i utgangspunktet an til foretaksstraff.
Skiftbasene burde i større
utstrekning vært innpodet
sitt ansvar som ledere
og forbilder
Så til den kanskje viktigste avklaringen
fra Norcem-dommen: Hvilken betydning har
det at ulykken skyldtes internt brudd fra skiftbaser og driftsoperatør, herunder skadelidte
selv? Høyesterett viser her til Rt. 2011 s. 1738
om at det avgjørende er om arbeidstakerne
har handlet «på vegne av foretaket», eller om
de har handlet illojalt mot foretaket. I Norcem-
saken var det ikke omstridt at arbeidstakerne
hadde handlet på vegne av foretaket, selv om
det forelå instruksbrudd. Instruksbruddene finner Høyesterett som et moment av en viss, men
ikke avgjørende betydning i vurderingen av om
ansvar skulle ilegges.
Høyesterett påpeker at Norcem AS i større
grad burde ha kartlagt og identifisert særlige fysiske faremomenter på anlegget. Dernest burde
man på de halvårlige vernerundene ha stilt mer
konkrete spørsmål om hvordan arbeidsoperasjonene, i det minste de som kunne medføre
en viss risiko, faktisk ble utført. Endelig burde
skiftbasene i større utstrekning vært innpodet
sitt ansvar som ledere og forbilder, både når
det gjaldt å følge reglene og å varsle om avvik.
Disse tre forholdene tror jeg i stor grad kan
overføres til de fleste bedrifter hvor det utføres
arbeidsoperasjoner med noe helserisiko.
Samlet sett kommer Høyesterett til at overtredelsen har en grovhet som tilsier at foretaksstraff bør ilegges, og viser til at det i stor grad
dreier seg om systemsvikt. Det vises dessuten
til prevensjonshensynet, og da særlig allmennprevensjonen, ettersom det i Norcem AS ikke
var bestridt at de ansattes liv og helse generelt
ble tatt på alvor.
Norcem AS ble idømt en bot på 500 000
kroner. Det var ikke anket over straffutmålingen,
og Høyesterett mente ikke at boten var for høy.
ARBEIDSMILJØ
Manglende risikovurdering
Forelegg på 900 000 kroner etter arbeidsulykke hos Kværner Verdal
TEKST: politiadvokat Amund Sand, Nordhordland lennsmannsdistrikt
Tre personer ble alvorlig skadet i en arbeidsulykke hos Kværner Verdal i fjor vinter. Under arbeid med å produsere
deler til vindkraftanlegg for bruk offshore falt en personkorg med tre ansatte 45 meter og landet på en lekter da en
kranforlenger knakk.
Onsdag 8. februar 2012 kom det inn en melding
til politiets operasjonssentral i Nord-Trøndelag
om en arbeidsulykke på industriområdet på Verdal. Meldingen gikk ut på at tre personer hadde
falt ned fra stor høyde i forbindelse med arbeid
på området til Kværner Verdal AS. Politiet dro
ut til åstedet, hvor brannvesen og ambulanse
allerede var til stede. De aktuelle personene var
hardt skadet, men i live. De ble alle sendt med
helikopter til St. Olavs hospital i Trondheim for
behandling. Arbeidstilsynet kom også til stedet
og foretok, sammen med politiet, undersøkelser
av åstedet og avhør av aktuelle vitner. Åstedet
ble meget grundig dokumentert med fotografier,
og bedriften utleverte aktuell dokumentasjon.
Åstedet. Kværner Verdal AS’ virksomhet er
et mekanisk verksted/verft, som i hovedsak
produserer installasjoner til bruk i oljevirksomhet offshore. De senere år har bedriften også
produsert komponenter til vindkraftanlegg,
og den aktuelle ulykken skjedde i forbindelse
med produksjon av slike komponenter. Installasjonene som bedriften produserer, har store
dimensjoner, og produksjonen foregår på et
stort industriområde. Arbeidet med installasjonene medfører mange løft av både personer
og materiell, og mye av arbeidet foregår høyt
over bakkenivå.
Bedriften kjøper tjenester fra andre firma,
og produksjonen er regelmessig organisert
i prosjekter. I disse prosjektene kan det være en
rekke ulike firma inne i bildet, men arbeidet ledes
og koordineres av Kværner Verdal AS.
Nærmere om hendelsen. Ulykken skjedde
i forbindelse med inspeksjon av malearbeid
på en såkalt vindmøllejacket. Disse jacketene
er understell til vindmøller som står plassert
i sjøen. Bedriften hadde produsert flere slike
jacketer, og de ferdige produktene var plassert
på en lekter i havna på industriområdet. Fra dekket på lekteren og opp til toppen av den aktuelle
jacketen var det cirka 50 meter.
Under inspeksjonen ble tre personer heist
opp med kran i en personkorg. Kranføreren befant seg på bakkenivå og førte personkorga
rundt jacketene etter anvisning fra en signalmann som var om bord i korga. De to øvrige personene i korga var en representant for kjøperen
og en representant for firmaet som hadde utført
malearbeidet. Både kranføreren og signalmannen var leid inn fra andre firma.
Slik krana var plassert, måtte den ytterste
delen av krana (jibben) senkes ned mot toppen av jacketen for at personene i korga skulle
komme i posisjon til å inspisere baksiden av
jacketen. Denne delen av arbeidsoperasjonen
var risikofylt fordi jibben kunne komme i kontakt
med toppen av jacketen. Da korga ble senket
ned på baksiden, hadde ikke signalmannen
lenger oversikt over avstanden mellom jibben
og toppen av krana. Kranføreren kunne for sin
del heller ikke lett bedømme denne avstanden,
siden han var plassert for langt unna. Altså var
det ingen som overvåket dette kritiske elementet
ved løftet. Jibben kom i kontakt med toppen av
jacketen, med den følge at jibben knakk. Dette
førte igjen til at wiren som holdt korga røk, og
korga falt cirka 45 meter ned på dekket til en
lekter. Fallet ble sannsynligvis noe bremset av
kontakt mellom jacketen og korga på vei ned.
Personene om bord ble hardt skadet, med
omfattende bruddskader og andre skader av
alvorlig karakter. Tatt i betraktning høyden på
fallet må det kunne sies å være tilfeldigheter
som gjorde at ulykken ikke fikk en fatal utgang
for de tre personene om bord i korga.
Etterforskingen. Politiet gjorde et grundig
arbeid på åstedet, og i ukene som fulgte, ble
det foretatt mange avhør og innhentet relevant
dokumentasjon. Under etterforskingen var det
også jevnlig kontakt med Arbeidstilsynet, blant
annet med hensyn til hvilke omstendigheter
som særlig måtte belyses. Da saken var ferdig
Jacket nr. 2, kranbommen og jibben (rød) lig­
ger knekt over toppen på jacketen. Arbeidet
foregikk på motsatt side av der kranen står,
altså utenfor siktsonen til kranfører.
01/2013 [ Miljøkrim ] 51
ARBEIDSMILJØ
etterforsket, ble den sendt Arbeidstilsynet for
en uttalelse med hensyn til mulige brudd på
arbeidsmiljølovgivningen. Påtaleansvarlig jurist
har vært involvert i etterforskingen fra starten av.
Politiet hadde under etterforskingen en
konstruktiv og god dialog med bedriften. Bedriften fremstod som meget seriøs i sitt sikkerhetsarbeid og hadde rutinemessig iverksatt
egne undersøkelser for å finne årsaken til ulykken. Bedriften tok selv initiativ til et møte med
politiet der rapporten fra disse undersøkelsene
ble presentert. Det kan nevnes at rapportens
konklusjoner på mange måter sammenfaller med konklusjonene som er grunnlag for
forelegget.
I denne saken var det relativt enkelt å avklare hendelsesforløpet og å påvise de aktuelle
bruddene på arbeidsmiljølovgivningen. Utfordringen var derimot å plassere det strafferettslige
ansvaret. Som nevnt var mange firma involvert
i arbeidsoperasjonen, og det var slik sett flere
mulige ansvarssubjekter. Det ble konkludert
med at Kværner Verdal AS var leder av virksomheten og det sentrale ansvarssubjektet. Det
ble vurdert å rette ansvar også mot personer
og andre foretak, men vi kom til at det ikke var
grunnlag for det.
Saken var ferdig etterforsket medio juli 2012,
cirka fem måneder etter at ulykken fant sted.
Forelegg mot Kværner Verdal AS ble utstedt
etter ordre fra Trøndelag Statsadvokatembeter
7. august 2012. Forelegget ble meddelt bedriften
samme dag og vedtatt allerede 9. august 2012.
Bedriften ga i en pressemelding uttrykk for at
Det var relativt
enkelt for politiet å
påvise hendelses­
forløpet i saken.
Fotoet til høyre
viser knekkpunktet
på jibben.
52 [ Miljøkrim ] 01/2013
vedtagelsen ikke innebar noen erkjennelse av
straffeskyld, men at man ønsket å legge saken
bak seg og se fremover.
Forelegget. Siktelsen gjelder brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser om et fullt ut
Bedriften bebreides med
andre ord for mangelfull
risikovurdering ved denne
konkrete løfteoperasjonen
forsvarlig arbeidsmiljø. Konkret viser siktelsen
til bestemmelsene om gjennomføring av løfteoperasjoner i forskrift om bruk av arbeidsutstyr
og internkontrollforskriftens bestemmelser om
kartlegging av farer, risikovurdering med mer.
Den straffbare handlingen er beskrevet
som en unnlatelse av å foreta en tilstrekkelig
risikovurdering i forbindelse med utførelse av
inspeksjonen, og at man som følge av dette ikke
hadde fanget opp aktuelle risikoforhold rundt
personløftet. Et av de aktuelle risikoforholdene
var muligheten for kontakt mellom jibben og
jacketen på grunn av for dårlig oversikt under
løfteoperasjonen. Bedriften bebreides med andre ord for mangelfull risikovurdering ved denne
konkrete løfteoperasjonen. Det kan nevnes at
bedriften hadde gode sikkerhetsrutiner for løfteoperasjoner generelt.
Hadde risikoen blitt vurdert konkret for det
aktuelle løftet, ville et mulig tiltak for å avverge
denne risikoen være å bruke enda en signalmann som hadde hatt full oversikt over avstanden mellom jibb og jacket.
Forelegget ble satt til 900 000 kroner. Ved
fastsettelsen ble det sett hen til straffeutmålingen i Rt. 2012 s. 770. Det finnes for øvrig ikke
mye kildemateriale å støtte seg til, men vi mener
forelegget er på rimelig rett nivå med hensyn til
de konkrete omstendighetene i saken.
Til slutt kan det nevnes at erstatning til de
skadelidte ikke var noe tema under etterforskingen og iretteføringen. Vi har imidlertid forstått
det slik at de skadelidte har fremmet slike krav
i ettertid.
NATUR & FAUNA
Finlands mest omfattende
eggsak
Tekst/saksfoto: det finske tollvesenet
Det finske tollvesenets etterforsking av Finlands mest omfattende serie brudd på naturnvernlovgivningen ble den
15. februar 2013 oversendt påtalemyndigheten med anmodning om tiltale.
Anmodning om tiltale i omfattende
naturkrimsak. Avdelingen for alvorlig kriminalitet i det finske tollvesenets kriminalenhet
i Vasa, er i ferd med å avslutte etterforskingen
av en omfattende serie brudd på naturvernlovgivningen. Tollvesenet beslagla i november 2011
en samling med rundt 9 000 fugleegg hos en
finsk statsborger som var selvstendig næringsdrivende i Österbotten i Finland. Den mistenkte
hadde selv plukket mange av eggene, blant
annet i Finland, Sverige, Norge og Island. De
norske eggene hadde blitt plukket i Finnmark,
og personen er mistenkt for smugling av disse.
Det ble i tillegg beslaglagt rundt 300 døde fugler,
der noen var utstoppede og andre nedfryste.
Det finske mattilsynet Evira fant at en del av de
nedfryste fuglene var skutt.
En stor del av beslaget besto av fugler og
egg fra utrydningstruede og fredede arter, som
er vernet i henhold til CITES-konvensjonen og
Finlands naturvernlovgivning. Det ble også funnet og tatt beslag i andre vernede dyr eller deler
av dyr. Lovbruddene som ble etterforsket, var
brudd på jakt- og naturvernlovgivningen, smugling, skattebedrageri samt brudd på våpenloven.
Miljødepartementet i Finland fastsetter
i egen forskrift i henhold til naturvernloven veiledende verdier for vernede arter. I henhold til
denne forskriften vil den mistenkte kunne bli
ilagt erstatningsansvar for et beløp som kan
overstige 700 000 euro.
Utvidelse av etterforskingen. Den finske etterforskingen har blitt utvidet til også
å gjelde en sak i Sør-Finland, der tollvesenet
i september 2012 beslagla rundt 700 fugleegg samt døde fugler hos en selvstendig
næringsdrivende i Nyland. Vedkommende
hadde importert en del av fugleeggene fra
Færøyene og Russland, men etterforskingen
har ikke avdekket at den mistenkte har plukket noen av eggene i Sverige eller Norge. En
del av eggene kan stamme fra de nordiske
landene, men i så fall som følge av byttehandel. En del av fuglene som tollvesenet ikke
fikk tatt beslag i, er blitt stoppet ut og videresolgt. Erstatningsbeløpet for den mistenkte
i Nyland vil komme på rundt 100 000 euro. Saken vil bli oversendt påtalemyndigheten for anmodning om tiltale i løpet av sommeren 2013.
Internasjonal etterforsking. Det finske tollvesenet har i samarbeid med politiet
i Sverige etterforsket disse sakene gjennom
en internasjonal etterforskingsgruppe, som
opprinnelig ble opprettet i Storbritannia. De har
også samarbeidet med politiet i Norge og Storbritannia. Så langt har rundt 30 000 egg blitt
beslaglagt i disse sakene.
Det finske erstatningssystemet for fredede
dyr og planter er svært anvendelig og har vakt
stor oppmerksomhet internasjonalt. Blant annet justis- og miljømyndighetene i Sverige og
Storbritannia har ønsket å få vite mer om dette
systemet. Norge har også vist sin interesse. De
veiledende verdiene er til hjelp for domstolene
når de skal behandle forelegg og fastsette erstatningsbeløp.
1. Disse spurvehaukene ble funnet
i fryseren til den mistenkte fra Österbotten
i Finland.
2. Dette utstyret for å plukke egg tilhører
den mistenkte fra Österbotten i Finland.
Den mistenkte fra Sør-Finland hadde også
stolpesko og oppbevaringskasser.
1
2
01/2013 [ Miljøkrim ] 53
NATUR & FAUNA
CITES-konvensjonen
40 år med internasjonalt naturvernarbeid
Tekst: seniorrådgiver øystein størkersen, direktoratet for naturforvaltning / [email protected] // foto: politiet
Den internasjonale avtalen som regulerer handel med truete dyre- og plantearter, ble etablert i Washington 3. mars
1973 og trådte i kraft i 1975. Norge har vært medlem av Washington-avtalen, eller CITES (Convention on International Trade of Endangered Species), helt fra starten av.
Den 3. mars i år åpnet det 16. partsmøtet for
de i alt 178 medlemsstatene til CITES. Møtet
ble avviklet i Bangkok etter invitasjon fra
thailandske myndigheter, som sørget for
en svært fin ramme rundt møtet. Symbolsk
nok åpnet statsministeren møtet på samme
dag som avtalen fylte 40 år.
Bærekraftig handel. CITES skiller seg
fra de andre biodiversitetsavtalene ved at
partene er pålagt å følge visse krav. Det vik-
HVA ER CITES?
tigste kravet er at internasjonal handel med
eksemplarer av en art skal være bærekraftig. Er
den ikke det, kan ikke handelen gjennomføres.
For å vite om handel er bærekraftig må man ha
kunnskap om forekomstene og om hvor stort
volum man kan høste uten at det går negativt ut over bestandene. Slike vurderinger skal
kunne dokumenteres dersom det etterspørres,
og kalles på engelsk non-detriment findings
(NDF). Dernest skal uttak være lovlig, og enhver
eksport skal lisensieres. Dersom det påvises
brudd på disse kravene, kan styret i henhold
til avtalen iverksette tiltak . I dag foreligger det
tiltak mot 30–40 av verdens land, enten i form av
fullstendig suspensjon av handel, suspensjon
for visse arter eller etablerte kvoteordninger.
Kilde: Wikipedia
CITES (forkortelse for Convention on
International Trade of Endangered Species)
kalles også Washingtonkonvensjonen og er
en multilateral internasjonal avtale mellom
land for å kontrollere handel med ville dyr
og planter.
Formålet med avtalen er en bærekraftig
handel – dvs. at man ikke fjerner mer fra
bestandene av dyr og planter enn de tåler.
54 [ Miljøkrim ] 01/2013
Akvatiske arter. CITES har stor betydning internasjonalt, blant annet på politisk
nivå. Partene er derfor svært aktive på partsmøtet. Det avvikles hvert tredje år, er øverste
organ for avtalen og fordeler arbeidsoppgaver for de påfølgende tre årene. Partsmøtet i Bangkok skulle behandle 71 forslag om
listing av nær 300 arter og 75 ulike andre
saker om veiledning til partenes oppfølging.
I alt 2 300 delegater fra 157 land deltok på det to
uker lange møtet. Som ved tidligere partsmøter
var det knyttet spesielt stor interesse til listeforslag for flere hai- og djevlerokkearter. Flere
parter, deriblant Japan, Kina og Island, mener
at CITES ikke skal befatte seg med akvatiske
kommersielle arter. CITES’ mandat er imidlertid
å sørge for bærekraftig uttak og handel med
alle typer arter.
Motstanderne av listing av blant annet haiarter har lenge ment at de regionale fiskeriavtalene er det rette forumet for forvaltningstiltak.
Det er altså ikke uenighet om at bærekraftprinsippet skal legges til grunn. Imidlertid er det
blitt mer og mer klart at de regionale fiskeriavtalene ikke har samme myndighet overfor sine
medlemmer når det gjelder å følge opp gode
intensjoner. Andre argumenter har vært at det
er vanskelig å skille mellom produkter fra artene.
Det er et krav i CITES at to tredeler av de
avgitte stemmene må være ja-stemmer for at
en art skal kunne føres opp på CITES-listene.
Etter flere mislykkede forsøk det siste tiåret førte
grundige forberedelser overraskende nok til
at blant annet alle haiforslagene ble vedtatt
i Bangkok. Om 18 måneder settes det derfor krav
NATUR & FAUNA
om NDF-er og CITES-tillatelser for all handel med
produkter fra hvitfinnehai, tre arter hammerhai,
håbrann og to arter djevlerokker. Partene var
altså enige i at uttaket for å forsyne blant annet haifinnemarkedet i Asia har ført til en sterk
nedgang i mange av haibestandene. Enkelte
bestander er redusert med mer enn 90 % av utgangspunktet. For noen arter kommer listingen
derfor i seneste laget, mens for djevlerokkene
er det riktig tidspunkt.
Djevlerokkene, eller kjempemantaene, er
store fisker med et spenn på opptil 7 meter,
og deler av gjellene, som selges for 4 000 kroner, er i ferd med å seile opp som en attraktiv
ingrediens i kinesiske supper. Det anses for
å være noen hundre tusen slike djevlerokker
i varme farvann, og disse får én unge hvert
tredje år. Uttak av slike arter blir derfor lett ikke
bærekraftig. Handel med slike produkter blir ikke
ulovlig under CITES, men krever altså lisens fra
landet der fiskene er fanget. Flere land har de
siste årene innført totalforbud mot alt haifiske
og djevlerokkefiske på grunn av de urovekkende
tilstandene i denne bransjen. I Norge er det i dag
ikke lenger kvoter for haifiske, da for eksempel
bestandene av brugde, håbrann og pigghå er
overfisket. De store haiartene tas imidlertid som
bifangst, og brugdefinner er særlig attraktive
på de asiatiske markedene (denne ble CITESlistet i 2004).
«Boom and bust». Fra før inneholder CITESlistene 350 arter tropiske treslag, og til dette
partsmøtet var det fremlagt forslag om listing
av over 200 nye arter fra alle deler av verden.
Det engelske uttrykket «boom and bust» brukes
til å beskrive både haifiske og hogst av tropeskog. Etter hvert som treslag blir helt uthogget, flyttes fokuset over på stadig nye arter.
Eksempler er mahogni og ramin, som begge
nå er CITES-listet.
Svært sterke kommersielle interesser og
utbredt korrupsjon styrer mye av dette markedet, og det kan virke som om CITES-listing
bare er aktuelt når et treslag er kommersielt
utryddet. Det gjelder de fleste av treslagene
som ble vurdert under dette partsmøtet, og
som ikke overraskende ble vedtatt oppført på
CITES-listene. CITES har i fem år samarbeidet
tett med den internasjonale tømmerorgan­
isasjonen for tropiske treslag (ITTO). Her har
samtlige land med CITES-listede treslag vist
sterk interesse for å få på plass systemer
for godkjenning av bestander, godkjenning
av plantasjer, sporing (med microchip), DNAidentifisering og kvotefastsetting. CITES ønsker å fortsette dette arbeidet for de nylistede
artene. Dette er også et strålende eksempel
på hvordan CITES de siste årene har fokusert
stadig mer på samarbeid med andre relevante
organisasjoner. Tilsvarende assistanse for de
som ønsker å handle med for eksempel haifinner, skal nå etableres frem til CITES-kravene for
de nye haiartene og djevlerokkene trer i kraft
i september 2015.
Isbjørn. For Norge var det knyttet stor interesse til det amerikanske forslaget om å forby
all internasjonal handel med isbjørn gjennom
å føre den opp på CITES-liste I. Bakgrunnen for
forslaget var at minkende sjøis innen 2050 vil
føre til en kollaps i bestanden, og at uttak bør
stanses for å redusere trykket på bestandene.
Det samme forslaget ble fremsatt i 2010, men
ble avvist av partene, som anså at isbjørn ikke
oppfylte listekriteriene da bestandene var mer
eller mindre stabile. Fem land har isbjørn (Norge,
Russland, Canada, Grønland og USA). Det finnes
en egen isbjørnavtale fra 1973 som spesielt skal
fremme samarbeid om forskning.
Verdens naturvernunion (International Union
for Conservation of Nature and Natural Resources – IUCN) har en egen spesialistgruppe for
denne arten. Man skulle derfor tro at CITES ikke
trenger å befatte seg med denne arten. Den er
imidlertid oppført på CITES-liste II, og det handles en del med skinn, som omsettes til stadig
nye rekordpriser. I dag er det primært Canada
som står for uttak av isbjørn, med 700–800
eksemplarer i året. Forskere anslår at 8 av 19
delbestander er i nedgang og har anbefalt
Canada å stanse jakt på enkelte bestander.
Inuittene i Canada har imidlertid rettighetene til
blant annet isbjørnjakt, og sentralmyndighetene
kan ikke kontrollere dette. Dette har blitt kritisert
og førte til sterk diskusjon under partsmøtet.
Et alternativt forslag fra EU og Norge om å innføre kvoter ville ha medført at CITES ville måtte
vurdere kvotene og det systemet kvotene fastsettes under. Krav om støtte fra to tredeler av
partene ble imidlertid ikke oppnådd for noen av
forslagene. Det er høyst sannsynlig at isbjørn
kommer opp som sak også på neste partsmøte.
Elefanter og neshorn er kanskje de mest karismatiske artsgruppene CITES arbeider med, og
begge får mye oppmerksomhet i media. Ingen
andre temaer skaper lengre debatter i CITES,
og det er ingen andre arter CITES bruker mer
ressurser på.
Elefanter og neshorn. MIKE-programmet
har i 20 år overvåket ulovlig jakt på elefanter,
mens ETIS-programmet overvåker beslag av elfenben i hele verden. Tallene for elfenbensbeslag
viste en synkende trend frem til tidlig 2000-tall,
men tok deretter helt av. Beslag på flere titalls
tusen kilo per år de siste årene, spesielt i Asia,
har vist at dette er en utfordring som stadig blir
større. I den demokratiske republikken Kongo
er hittil over 1000 mennesker blitt skutt i kamper mellom parkvoktere og krypskyttere. FNs
generalforsamling uttrykte senest i desember
2012 bekymring for hvordan elefanter slaktes
ned for å skaffe penger til kjøp av våpen til geriljagrupper i Afrika. For neshorn er formålet et
annet, ettersom hornene er ettertraktet til bruk
i tradisjonell asiatisk medisin. I senere tid har
neshorn også blitt et statussymbol i asiatiske
land. I 2012 ble vel 650 neshorn skutt ulovlig
i Afrika, de fleste i Sør-Afrika, og i Europa er det
registrert over 50 innbrudd i museer med tyveri
av utstilte horn.
Høye priser på elfenben og neshorn i kom­
binasjon med lave straffer gjør dette til et perfekt
arbeidsfelt for kriminelle nettverk. CITES-partsmøtet diskuterte derfor sterkere tiltak, inkludert
i transittland og konsumentland. CITES anbefaler
sterkere nasjonale tiltak, men slike nasjonale
tiltak er noe partene selv må følge opp. I Norge
er det ikke tillatt å innføre elfenben og neshorn,
med unntak av eksemplarer som er anskaffet
gjennom troféjakt. At det nå er to parkvoktere
som vokter hvert neshorn i Kenya, sier sitt.
På bakgrunn av de noe overraskende vedtakene under dette partsmøtet kan det fastslås
at det 16. partsmøtet ble det mest suksessfulle
partsmøtet på over 10 år, og særlig listingen
av djevlerokkene regnes for å være en av de
viktigste listingene siden avtalen ble etablert.
Her kan CITES med andre ord utgjøre en forskjell
og gi reell beskyttelse til en artsgruppe som
trolig ellers ville blitt sterkt desimert av kommersielle interesser.
01/2013 [ Miljøkrim ] 55
Straffbar befatning med utbytte
i miljøretten
TEKST: statsadvokat Henrik Horn, ØKOKRIM
// [email protected]
I løpet av de siste 20 årene har bestemmelsen som kriminaliserer befatning
med utbytte fra straffbare handlinger, fått vesentlig større rekkevidde. De
endringene som er gjort i strl. § 317, viser tydelig at lovgiver har ment at
befatning med utbytte fra straffbare handlinger er sterkt uønsket. Det ligger
på politi og påtalemyndighet å bruke de midlene som er stilt til rådighet for
å bekjempe denne typen handlinger. Dette gjelder også i straffesaker som
gjelder miljøet vårt, både det ytre og indre. Artikkelen gir en kortfattet oversikt over rekkevidden av bestemmelsen, illustrert med enkelte eksempler.
Generelt om strl. § 317 – tre ulike for­
budsregler som gjelder befatning med
utbytte fra straffbare handlinger. Kort
og noe forenklet kriminaliserer strl. § 317 tre
typer handlinger. Første setning i første ledd
kriminaliserer den som selv mottar eller sørger for at andre mottar utbytte av en straffbar
handling. Dette kalles heleri.
56 [ Miljøkrim ] 01/2013
Første setning beskriver også en annen type
straffbar handling, nemlig det å yte bistand til å
sikre utbytte fra straffbare handlinger for andre.
Slik bistand kalles hvitvasking.
Det fremgår klart av lovteksten at den som
begår den straffbare heleri- eller hvitvaskingshandlingen, må være en annen enn den som
begår den straffbare handlingen som genererer
utbyttet. Sistnevnte handling er det vanlig å
kalle primærlovbruddet, og man kaller pers­
onen som begår dette lovbruddet, den primære
lovbryteren eller, litt upresist, primærforbryteren. Normalt er det da slik at heleren eller
hvitvaskeren mottar eller sikrer utbyttet som
skriver seg fra en allerede begått straffbar
primærhandling. Til forskjell fra overtredelse
Et begrep som ofte
brukes på denne typen
hvitvasking, og som nok
bedre forklarer hva den
går ut på, er selvvasking
JUSS
STRL § 317 (LOVDATA)
av de fleste andre straffebud forutsetter altså
domfellelse for heleri eller hvitvasking etter
strl. § 317 første ledd at en annen person enn
heleren/hvitvaskeren har begått en annen
straffbar handling.
Den siste gruppen handlinger som rammes av strl. § 317, er der en person hvitvasker
utbyttet fra en straffbar handling han eller hun
selv har begått. Forbudet mot slik hvitvasking
fra egne straffbare handlinger er nedfelt i strl.
§ 317 annet ledd. Etter lovteksten betegnes også
slik atferd som hvitvasking. Etter denne bestemmelsen vil altså hvitvaskeren være den samme
personen som har begått primærhandlingen. Et
begrep som nok oftere brukes på denne typen
hvitvasking, og som nok bedre forklarer hva
den går ut på, er selvvasking. Begrepet kommer av at slik atferd på engelsk ofte omtales
som self-laundering. Også riksadvokaten bruker
begrepet selvvasking i skrivet «Selvvasking –
retningslinjer for praktisering av straffeloven
§ 317 annet ledd» av juli 2007.
Straffbar handling – primærhand­
lingen. Domfellelse for brudd på strl. § 317
forutsetter at heleri-, hvitvaskings- eller selvvaskingshandlingen som er til vurdering, gjelder
utbytte fra en straffbar handling (primærhandlingen). Mens anvendelse av bestemmelsen
tidligere forutsatte at utbyttet skrev seg fra
nærmere bestemte kvalifiserte straffbare handlinger, stilles nå ikke lenger et slikt krav. Det er
således uten betydning hvilken lov den straffbare primærhandlingen er hjemlet i, om straffen
er bøter eller fengsel, og om strafferammen er
høy eller lav. Det kan også være slik at strl. § 317
kommer til anvendelse gjennom enkeltvedtak
som forvaltningen treffer. Når loven gjør det
straffbart å bryte forvaltningsvedtaket, og det
oppstår utbytte gjennom en slik overtredelse,
er man i området for strl. § 317. I Rt 2010 s. 850
ser man et eksempel på dette fra miljøstrafferettens område.
Selv om både heleri, hvitvasking og selvvasking forutsetter en straffbar primærhandling, er det ikke slik at noen må være dømt for
primærhandlingen for at det skal være mulig for
domstolene å straffedømme for overtredelse av
strl. § 317. Domfellelse etter strl. § 317 kan skje
selv om man ikke vet hvem primærlovbryteren
er. Tilsvarende kan domfellelse etter strl. § 317
skje selv om man ikke har sikkerhet for hvilken straffebestemmelse som er overtrådt ved
primærhandlingen, se for eksempel Rt 2006
Det er ingen tvil om at de
ulike «godene» miljølovene
har som formål å verne,
det være seg fisk, fugler,
pattedyr, sjeldne planter
og så videre, vil kunne
være å anse som utbytte
s. 466. I straffesaker på miljøområdet vil man
nok likevel normalt vite hva primærlovbruddet
består i. Domfellelse etter strl. § 317 forutsetter
imidlertid at retten etter de strafferettslige beviskravene må finne bevist at utbyttet stammer
fra en straffbar handling.
Utbytte. Lovens begrep utbytte er nokså upresist. Det er på det rene at det favner vidt, og at
man ved overtredelse av straffbelagte miljølover
ofte vil ha å gjøre med utbytte i lovens forstand.
Det er for eksempel ingen tvil om at de ulike «godene» miljølovene har som formål å verne, det
være seg fisk, fugler, pattedyr, sjeldne planter
og så videre., vil kunne være å anse som utbytte
Den som mottar eller skaffer seg eller andre
del i utbytte av en straffbar handling (he­
leri), eller som yter bistand til å sikre slikt
utbytte for en annen (hvitvasking), straffes
med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som å yte
bistand regnes blant annet det å innkreve,
oppbevare, skjule, transportere, sende,
overføre, konvertere, avhende, pantsette
eller la investere utbyttet. Likestilt med ut­
byttet er gjenstand, fordring eller tjeneste
som trer istedenfor utbyttet.
For hvitvasking straffes også den som
gjennom konvertering eller overføring av
formuesgoder eller på annen måte skjuler
eller tilslører hvor utbyttet fra en straffbar
handling han selv har begått, befinner seg,
stammer fra, hvem som har rådigheten over
det, dets bevegelser, eller rettigheter som
er knyttet til det.
Den som overtrer første ledd eller annet
ledd kan straffes selv om ingen kan straf­
fes for handlingen utbyttet stammer fra på
grunn av bestemmelsene i §§ 44 og 46.
Grov overtredelse av første eller an­
net ledd straffes med fengsel inntil 6 år.
Ved avgjørelsen av om overtredelsen er
grov, skal det særlig legges vekt på hva
slags straffbar handling utbyttet stammer
fra, verdien av utbyttet, størrelsen på den
eventuelle fordelen gjerningspersonen har
mottatt eller skaffet seg eller andre, og om
den skyldige har drevet heleri eller hvitvas­
king sedvanemessig. Gjelder det utbytte av
narkotikaforbrytelser, skal det også legges
vekt på art og mengde av det stoffet utbyt­
tet knytter seg til.
Gjelder overtredelsen utbytte av en
narkotikaforbrytelse, kan under særdeles
skjerpende omstendigheter fengsel inntil
21 år idømmes.
Uaktsom overtredelse av første eller
annet ledd straffes med bøter eller fengsel
inntil 2 år.
Straff etter denne paragrafen får likevel
ikke anvendelse på den som mottar utbyttet
til vanlig underhold av seg eller andre fra
en som plikter å yte slikt underhold, eller
på den som mottar utbyttet som normalt
vederlag for vanlige forbruksvarer, bruksting
eller tjenester.
01/2013 [ Miljøkrim ] 57
JUSS
etter strl. § 317. Når noen da har befatning med
disse godene under de forutsetningene som
beskrives i strl. § 317, utsetter de seg også for
straff. På samme måte vil kunst og kulturminner
som erverves ved straffbelagte formueskrenkelser, bli å regne som utbytte. Det samme vil
nok også være tilfelle dersom noen fører kunst
og kulturminner inn og ut av landet i strid med
straffbelagte regler med kontrollformål, for eksempel regler som gjelder innførsel og utførsel.
Utbyttebegrepet rekker lenger enn eksemplene på fysiske objekter som er nevnt over.
Det er for eksempel klart at besparelser som
unndratte skatter og avgifter er å anse som
utbytte. Også besparelser noen oppnår ved
brudd på straffbelagte bestemmelser som skal
sikre det ytre eller indre miljøet, vil også som
utgangspunkt være å anse som utbytte.
Skyldkravet. I strl. § 317 femte ledd fremgår det at det er tilstrekkelig for domfellelse at
heleren, hvitvaskeren eller selvvaskeren har
utvist uaktsomhet. En slik bevislettelsesregel
utvider bestemmelsens anvendelsesområde.
I rettssaker om brudd på strl. § 317 er det ofte
slik at bevisføringen knytter seg nettopp til
tiltaltes oppfatning av hvordan objektet vedkommende er tiltalt for å ha befatning med, ble
skaffet til veie. Dette blir naturlig nok ofte også
sentralt i etterforskingen.
Ulike helerihandlinger. Helerihandlingen består i å motta eller skaffe seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling. Motta
dekker i første rekke tilfeller der noen passivt
mottar hele eller deler av et kvalifisert utbytte
uten å yte noe tilbake. Eksempler kan være når
noen mottar en gave, eller der medlemmer
i fellesskap nyttiggjør seg utbyttet andre skaffer til veie. Enkelte viktige begrensninger i det
å motta fremgår imidlertid av strl. § 317 sjette
ledd første straffalternativ.
Handlingsalternativet skaffe seg eller andre
del i utbytte av en straffbar handling er anvende-
58 [ Miljøkrim ] 01/2013
lig i blant annet kommersielle sammenhenger,
hvor utbyttet av en straffbar handling overdras
mot vederlag. For eksempel vil kjøpere av stjålet
kunst, fredet hummer eller ferskt storviltkjøtt
utenfor jakttidene risikere å bli ansett som helere etter strl. § 317. Normalt vil en kjøper betale
underpris i slike situasjoner, men det er ikke
nødvendig for at det skal foreligge utbytte og
dermed heleri. Kjøperen skaffer seg utbytte når
han eller hun mottar tingen, og det uten hensyn
til om det betales markedspris, overpris eller
underpris for den.
Hvitvaskingshandlinger. I første ledd
annet punktum lister loven opp ulike måter
å yte bistand til å sikre utbytte for andre på.
Eksemplene er ikke uttømmende. Såfremt bistandshandlingen går utover ren passivitet, vil
i utgangspunktet enhver handling som på en
eller annen måte bidrar til at andre kan beholde
eller nyttiggjøre seg utbyttet av en straffbar
handling, kvalifisere. Selv om eksemplene i lov-
Den som tilbyr seg å frakte
sjeldne og vernede dyr ut
av Norge før disse har vært
gjenstand for en straffbar
handling, vil kunne bli å
anse som en hvitvasker
teksten i første rekke retter seg mot faktiske eller
rettslige disposisjoner over utbytte som er en
fysisk gjenstand, vil også andre typer bistandshandlinger omfattes. For eksempel vil råd om
hvordan utbyttet kan sikres, kunne kvalifisere.
Det er også mulig å sikre utbytte før noen har
begått den straffbare handlingen som utbyttet
oppstår ved, se for eksempel Rt 1997 s. 1637.
Den som for eksempel tilbyr seg å frakte sjeldne
og vernede dyr ut av Norge før disse har vært
gjenstand for en straffbar handling, vil kunne bli
å anse som en hvitvasker. Dersom medvirkning
til primærhandlingen er straffbart, og bistand til
å sikre utbytte fra fremtidige straffbare handlinger er å anse som slik straffbar medvirkning,
er det nok likevel riktig å anse forholdet som
medvirkning til primærhandlingen.
Selvvaskingshandlinger. Forbudet mot
selvvasking trådte i kraft i 2006 og er en relativt ny bestemmelse. I riksadvokatens rundskriv nevnt over er det trukket opp grenser for
hvordan bestemmelsen bør anvendes av påtalemyndigheten. Riksadvokaten maner til en
viss varsomhet i bruken, men gjør det samtidig
klart at bestemmelsen forutsettes brukt der
primærlovbryteren gjennom handlinger som
klart kan skilles fra primærhandlingen, hvitvasker utbyttet fra egne primærhandlinger. For
eksempel vil det være et eget straffbart forhold
at primærlov­bryteren videreselger det utbyttet
han eller hun selv har skaffet til veie ved egen
primærhandling. I et slikt tilfelle bør altså vedkommende etterforskes og eventuelt tiltales for
både primærlovbruddet og den etterfølgende
sikringshandlingen.
Avslutning. Det er mulig idealistiske miljøvernere etter fremstillingen som nå er gitt, tenker:
«Sikkert vel og bra å kriminalisere befatning med
utbytte fra straffbare handlinger, men tjener
det vårt hardt pressede miljø og de mange truede artene?» Noe sikkert svar på hvordan loven
påvirker samfunnet, lar seg vanskelig gi. Men
det er grunner som tilsier at også idealistiske
miljøvernere bør kunne omfavne strl. § 317. Bestemmelsen er nemlig også begrunnet med
at kriminalisering av befatning med utbytte fra
straffbare handlinger vil kunne føre til at det
blir mindre attraktivt å begå den miljøskadelige primærhandlingen. Makter man effektivt
å strafforfølge helerne, er det grunn til å tro at
det også vil bli mindre attraktivt å være den
som bryter miljølovene og skaffer til veie det
helerne etterspør.
POD
Hvor er miljø på agendaen i politiet?
TEKST: politiOVERBETJENT tuva brørby, ØKOKRIM // [email protected]
Onsdag 23. januar 2013 holdt politidirektør Odd Reidar Humlegård
pressekonferanse for å redegjøre for statistikken over anmeldte lovbrudd og
politiets straffesaksbehandling fra 2012. Politidirektøren kommenterte også
krim­inalitetsutviklingen de siste årene og utfordringer i årene som kommer.
Hverdagskriminaliteten. – Norge er et
trygt land, sa Humlegård, med henvisning til
hverdagskriminaliteten. Humlegård tok oss
gjennom hovedpunktene i statistikken og kriminalitetsutviklingen i Norge fra 2008 til 2012.
– Skal man se på trendene, må man se over
en viss periode, fortsatte han og slo fast at
kriminalitetsutviklingen i den nevnte perioden
har vært stabil.
En trend som særlig ble fremhevet, var økningen i vinningskriminalitet og den lave oppklaringsprosenten. Dette gjelder særlig tyveri på offentlig sted. Vinningskriminalitet utgjør ifølge de
registrerte tallene 58 prosent av alle forbrytelser. En fjerdedel av vinningskriminaliteten skjer
i Oslo. Man ser at urbaniseringen og regional­
iseringen preger kriminaliteten, men at den likevel har gått ned i forhold til befolkningsøkningen.
Humlegård poengterte at vinningskriminaliteten
ikke bare fratar oss materielle goder, men også
tryggheten.
Når det gjelder narkotikakriminaliteten, utgjør
den 17 prosent av den registrerte kriminaliteten,
og den har hatt en økning på 23 prosent siden
2008. Narkotika er også motoren i mange andre
typer kriminalitet.
Tallene for voldskriminalitet har steget jevnt.
– Økningen er et resultat av at det avdekkes
mer, sa Humlegård. Det har ikke blitt mer vold,
men familievolden kommer ut av mørketallene.
Det motsatte gjelder for skadeverk, der tallene
har gått ned. Politidirektoratet (POD) tror ikke
at dette er reelt, men at det her trolig er snakk
om store mørketall.
Humlegård redegjorde også for saksbehandlingstiden for straffesaker i politiet og viste til
at den har gått ned fra et gjennomsnitt på 123
dager i 2008 til 114 dager i 2012. Økonomisakene
er typiske eksempler på komplekse saker som
bidrar til å holde saksbehandlingstiden oppe,
ifølge Humlegård. Oppklaringsprosenten har så
å si ikke endret seg fra 2008 til 2012. Den har
økt fra 36 prosent til 36,3 prosent.
Datakriminalitet må få økt fokus. Humlegård var også inne på temaet datakriminalitet
og mente at det er for lite fokus på dette og
kriminalitet i cyberspace. Slik kriminalitet er vanskelig å tallfeste, fordi den faller inn under andre
Miljøkriminaliteten er en
trussel mot både øko­sys­
temene, kulturarven og de
økonomiske strukturene
typer kriminalitet. Kun 1 prosent av alle sakene er
registrert som datakriminalitet. Humlegård sa at
denne kriminaliteten er en betydelig utfordring
og skal være et satsingsområde, og at det er
viktig å styrke kapasiteten og kompetansen
i politiet på dette området. Politiet må fokusere
mer på elektroniske spor og arbeide mer på nett.
POD har i disse dager fokus på etterforskning og oppklaring. Bemanning er også et tema
som er viktig, særlig med tanke på dagens fokus
på beredskap i POD. POD listet opp fem viktige
prosjekter og tiltak de har for 2013: endringsprogrammet, merverdiprogrammet, beredskap,
politistudier og omorganisering av POD.
Rapporteringen fra POD viser at søkelyset
ligger på hverdagskriminaliteten og kriminalitet
som rammer enkeltpersoner, og som Humlegård
presiserte, ligger det mange enkeltskjebner bak
disse tallene.
Hva med miljøkriminalitet? Miljøkrim­
inalitet og statistikken for denne ble det ikke
redegjort for. Jeg vil likevel si litt om det her.
I politiets omverdensanalyse 2012, står det at
miljøkriminalitet er en belastning på miljøet
som kommer på toppen av den belastningen
lovlig virksomhet utgjør. Selv om miljøkrim­
inalitet ofte rammer lokalt, har den globale
konsekvenser. Miljøkriminaliteten rammer
omgivelsene våre og livskvaliteten. I tillegg
har den ofte en økonomisk side som også
rammer fellesgodene. I PODs skriv Plan- og
rammeforutsetninger for politi- og lensmansetaten 2013, skriver POD at miljøkriminalitet
mot våre naturressurser, kan i fremtiden svekke
det fremtidige inntektsgrunnlaget. I tillegg truer slik kriminalitet enkeltmenneskers helse,
trygghet og økonomiske verdier. Av ØKOKRIMs
trusselvurdering på miljøområdet fremgår det
at miljøkriminaliteten er en trussel mot både
økosystemene, kulturarven og de økonomiske
strukturene.
I rapporten fra POD står det kort om statistikken for miljøkriminalitet. Det er viktig å understreke at mange saker faller utenfor denne
statistikken, fordi statistikken på miljøområdet
ikke er oppdatert og tildels upresis.
Riksadvokatens rundskriv Mål og prioriteringer for straffesaksbehandlingen i 2013
fremhever at alvorlig miljøkriminalitet er blant
de sakstypene som skal prioriteres. I Prop. 1
S (2012–2013), står det at Omfanget av miljøkriminalitet forventes å øke i tiden fremover ettersom presset på naturen øker i takt med den
økonomiske velstanden, og miljøkriminalitet er
en del av den kriminalitetsbekjempelsen som
politiet skal ivareta. PODs trendrapport Tendenser
i kriminaliteten. Utfordringer i Norge i 2010–2012,
som er et supplement til styringsskrivene, viser også at miljøkriminalitet vil bli en utfordring
i tiden som kommer.
Jeg er ikke kjent med bakgrunnen for at
PODs redegjørelse av kriminalstatistikken ikke
omhandlet miljøkriminalitet. Jeg håper derimot
at det ikke er et uttrykk for en utvikling der dette
kriminalitetsområdet blir nedprioritert. I PODs
trendrapport, under anbefalinger, står det at
politiet må ha et bevisst forhold til de verdier vi
er med på å forvalte. Det må vi huske.
01/2013 [ Miljøkrim ] 59
NY DOM
Fengselsstraff for ulvedrap
TEKST: Statsadvokat Aud Ingvild Slettemoen, ØKOKRIM // FOTO: POLITIET
// [email protected]
Ved Øvre Romerike tingretts dom av 26. september 2012 ble en mann dømt til fire måneders fengsel for å ha skutt en
ulv i påstått nødverge, ved forsettlig overskridelse av nødvergeretten.
Dette er den første rettsavgjørelsen om nødvergefelling av ulv siden de gjeldende reglene
om dette ble vedtatt ved endring av viltloven
§ 11 i 1993. Viltlovens regler om nødvergefelling
av vilt til beskyttelse av bufe er videreført uten
materielle endringer i naturmangfoldloven § 17
annet ledd annet punktum.
Innledning. Det har vært mange saker om
nødvergefelling av både ulv og bjørn, men det
er viktige forskjeller mellom artene, og rettspraksis om bjørn kan ikke uten videre overføres
til saker om ulv. For det første har bjørn og ulv
ulik grad av truethet på Norsk rødliste. Ulv er
kategorisert som «kritisk truet», mens bjørn er
i kategorien «sterkt truet», og ulv står derfor
i en særstilling i norsk rovdyrforvaltning og
lovgivning. Det innebærer at ulovlig uttak av ulv
generelt er å anse som mer alvorlig enn ulovlig uttak av bjørn. (Jamfør Rt. 2002 s. 258 og
2005 s. 76 om at kategori av truethet er sentralt
i straffutmålingen ved ulovlig felling av vilt.) For
det andre dreier mye av rettspraksis om bjørn
seg om nødverge til beskyttelse av person,
hvor terskelen for felling i nødverge er lavere
enn ved nødverge til beskyttelse av bufe. For
det tredje har ulv og bjørn ulik adferd, og det
er ikke mulig å foreta direkte sammenlikninger
av fakta knyttet til dyrets adferd fra én art til
en annen.
Oversiktsbilde av jussen – naturmang­
foldloven § 17 annet ledd annet punk­
tum. Naturmangfoldloven § 15 første ledd rammer ethvert uttak av ulv som ikke skjer enten
i henhold til fellingstillatelse eller med hjemmel i naturmangfoldloven § 17 eller § 17a (om
såkalt «nødverge»). Straffebestemmelsen er
§ 75, med tre års strafferamme. I denne saken
påsto tiltalte at fellingen skjedde i en nødvergesituasjon i henhold til naturmangfoldloven
§ 17 annet ledd annet punktum om felling av
vilt til beskyttelse av bufe.
Etter naturmangfoldloven § 17 annet ledd
annet punktum må to vilkår være oppfylt.
Det første vilkåret er at rovdyret må være
«under direkte angrep på bufe». Det er ikke tilstrekkelig at det er en realistisk mulighet for
at situasjonen vil utvikle seg slik at et angrep
vil komme. Det kreves at rovviltet faktisk er
i ferd med å angripe bufeet, eller at et angrep er
«umiddelbart forestående». Dette er slått fast
i Rt. 2004 s. 1854 («grisebingedommen»), se
særlig avsnitt 18. Hva som kreves for at det skal
foreligge et «direkte angrep», vil måtte bero på
en helhetsvurdering av situasjonen.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at det foreligger et «direkte angrep». Det må i situasjonen
være «påkrevet» å felle rovdyret for å avverge
angrepet. (I naturmangfoldloven § 17 står vilkåret
om at fellingen må være «påkrevet», i første
punktum, men det er klart at dette gjelder også
ved annet punktum. Se Inge Lorange Backers
Naturmangfoldloven – Kommentarutgave fra side
151 siste avsnitt.) Dette betyr at man har plikt
til å forsøke andre egnede tiltak for å avverge
angrepet før man kan få rettigheten etter § 17
annet ledd til å felle viltet i nødverge. I Rt. 2004
s. 1854 avsnitt 13 er dette uttrykt slik: «Andre
handlingsalternativer må fremstå som uaktuelle
eller uhensiktsmessige.»
Det er ikke nødvendig å føre bevis for at slike
andre midler ville ha lyktes, for eksempel at viltet
ville ha latt seg skremme av et skremmeskudd
(se Rt. 2005 s. 631 avsnitt 20). Poenget er at
dersom det er tid og mulighet til andre aktuelle
handlingsalternativer i situasjonen, må de forsøkes før man får rett til å felle viltet i nødverge.
Denne plikten til å forsøke å avverge angrepet på andre måter oppstår så snart man
blir oppmerksom på situasjonen som kan utvikle seg til en nødvergesituasjon. Man kan
altså ikke passivt la situasjonen utvikle seg til
et direkte angrep uten for eksempel å avfyre
skremmeskudd for å avverge dette, for deretter
å argumentere med at det ikke var tid til skremmeskudd. I Eidsivating lagmannsretts dom av
29. september 1995 uttaler lagmannsretten
følgende om kravet til at fellingen må være påkrevet: «I det ligger at hvis det er andre måter
å komme unna situasjonen på, må de velges
fremfor å fortsette et handlingsforløp som øker
risikoen for at et angrep skal komme.»
Oversiktsbilde av åstedet. I denne saken
skjedde fellingen av ulven på den domfeltes
egen eiendom en tidlig morgen i august 2011.
På oversiktsbildet av eiendommen, som ble
benyttet som hjelpedokument under hovedforhandlingen, er sentrale punkter i terrenget samt
avstandene mellom dem tegnet inn. Ulven ble
Det sentrale spørsmålet
i saken var hvilken fart
og retning ulven hadde
da den ble felt
felt ved punkt U på bildet. Mannen avfyrte skuddet fra huset, ved punkt S, cirka 84 m nordvest
for ulven. 25 meter rett vest for punkt U var det
en strøminnhegning, der mannen hadde fire
sauer gående. Dette faktumet var uomtvistet.
Det sentrale spørsmålet i saken var hvilken
fart og retning ulven hadde da den ble felt, og
ut i fra det spørsmålet om hvorvidt det forelå
en nødvergesituasjon eller ikke da mannen
felte ulven.
Om etterforskingen. Saken ble avdekket
ved at mannen selv ringte politiet og meldte
01/2013 [ Miljøkrim ] 61
NY DOM
fra om hendelsen samme morgen. Romerike
politidistrikt avhørte mannen samme dag.
Senere ble det gjennomført flere avhør, med
bistand fra ØKOKRIM. Mistenktes forklaring
gikk ut på at ulven løp i full fart med retning
vestover, rett mot mannens fire sauer, da han
felte den, og at han felte ulven for å beskytte
sauene.
Det ble innhentet en obduksjonsrapport
om ulven fra Johan Schulze ved Veterinærinstituttet. Veterinærrapporten viste at ulven
var påskutt med en vinkel på mellom 3 og 10
grader i høyre side, det vil si nesten rett forfra,
høyre bog. Dette samsvarte ikke med mannens
forklaring om at ulven hadde retning rett vestover, mot sauene, da den ble skutt. I henhold
til resultatet av obduksjonen hadde ulven retning nesten rett nordover, rett mot posisjonen
mistenkte felte skuddet fra.
ØKOKRIM tok på denne bakgrunnen inn saken og gjennomførte en taktisk rekonstruksjon
av hendelsesforløpet, med bistand fra Kripos.
Her ble hele hendelsesforløpet gjennomgått
med lyd og bilde av at mistenkte forklarte og
viste hendelsesforløpet. En pappulv i naturlig størrelse ble plassert ut på jordet der hvor
han sa han observerte den på ulike tidspunkter
i hendelsesforløpet.
ØKOKRIM innhentet også en sakkyndigvurdering fra Thomas Strømseth fra Høgskolen
i Hedmark om ulvens adferd i slike situasjoner,
herunder om hvordan ulven reagerer på gjerder,
hvordan den oppfører seg på de ulike stadiene
fra den blir oppmerksom på et mulig bytte og
frem mot et angrep, og så videre. I tillegg ble det
Veterinærrapporten viste at ulven var
påskutt med en vinkel på mellom 3 og 10
grader i høyre side, det vil si nesten rett
forfra, høyre bog.
62 [ Miljøkrim ] 01/2013
innhentet en sakkyndigvurdering fra Direktoratet
for naturforvaltning om ulvebestanden i Norge
og om myndighetenes forvaltning av den.
Befaring under hovedforhandlingen.
Hendelsesforløpet ble gjennomgått flere ganger i detalj under hovedforhandlingen, både
ved tiltaltes forklaring og avspilling av filmen
fra rekonstruksjonen samt ved en befaring på
åstedet hvor tiltalte igjen gjennomgikk og viste
hendelsesforløpet.
Også under rettens befaring ble pappulven
plassert i de ulike posisjonene i henhold til tiltaltes forklaring. Det benyttede våpenet ble også
Også under rettens
befaring ble pappulven
plassert i de ulike
posisjonene i henhold til
tiltaltes forklaring
fremvist, og rettens medlemmer observerte stedet og pappulven gjennom kikkertsiktet. Videre
viste tiltalte hvordan han tok ladegrep, siktet
og trakk av (uten ammunisjon og sluttstykke
i våpenet, selvsagt).
Hendelsen som beskrevet i tingrettens
dom. Selve hendelsesforløpet tok få minutter
og er beskrevet slik i tingrettens dom:
17. august 2011 omkring kl. 0600 sto tiltalte
opp. Han gikk ut og så til sine fire sauer, som
beitet i en strøminnhegning som var satt opp
sørover fra gårdstunet langs vestsiden av vegen
til gården. Alt var normalt. Cirka kl. 0905 gikk han
ned trappen fra andre til første etasje i bolighuset.
Han var iført skjorte og truse. Da han var midt
i trappen, ropte [en person som bodde i huset]
fra kjøkkenet, som lå i første etasje: «[navnet på
tiltalte], nå kommer ulven og tar sauene dine.»
Tiltalte gikk da raskt ned og bort til kjøkkenvinduet.
I østkanten av et jorde sør for huset fikk han på
omkring 80 meters hold se en ulv som sto med
hodet høyt hevet. Han trodde ulven været sauene,
som gikk og beitet i en strøminnhegning cirka 55
meter vest for ulven.
Ulven var en ikke-stasjonær, litt over ett år
gammel hannulv, som var født i Aamäk-flokken
som oppholder seg i grenseområdene mellom
Dalarna og Värmland i Sverige. Derfra hadde den
vandret ut. Det er vanlig at unge hannulver vandrer ut fra revirområder de er født i, for å finne
eget revirområde og formere seg.
Tiltalte gikk raskt til våpenskapet, som han
låste opp, og tok ut sin Tikka-rifle kaliber 6.5
med kikkertsikte samt et løst magasin og tre
løse patroner Norma Rekrutt med hullspiss. Han
gikk raskt mot utgangsdøra samtidig som han
satte det tomme magasinet i rifla. Like før utgangsdøra kippet han på seg et par clogs som
stod der. Ute gikk han bortover et overbygd
gulv mot trappen, samtidig som han slapp en
patron i rifla, som han holdt på skrå nedover
slik at patronen skled over magasinet og inn
i kammeret. Ved enden av gulvet mot trappen
stoppet han opp samtidig som han slo opp
blikket. Han fikk da se ulven, som hadde beveget seg nærmere der sauene gikk og beitet.
Han forklarte at ulven, som nå hadde senket
hode, tok seg raskt frem i retning mot sauene.
Retten skal komme nærmere tilbake til ulvens
fart og retning og tiltaltes nærmere forklaring
på dette punktet.
Han bestemte seg for å felle ulven for å hindre
at den skulle ta sauene. Han presset sluttstykket i fremre stilling slik at patronen festet seg i
kammeret, og løftet rifla i skytestilling. Han fikk
raskt synet av ulven i kikkerten. Han oppfattet
ulvens fart som så stor at han måtte sikte foran
ulven for å treffe den. Han flyttet siktet like foran
ulven og trakk av. Han så ulven falle med én gang.
Skuddet traff ulven høyt på høyre side like bak
bogen. […] Ulven døde tilnærmet momentant. Den
ble liggende om lag 25,5 meter fra strømgjerdet.
Rettens vurderinger av de objektive
vil­kårene for nødverge. Tingretten fant
enstemmig at sauene objektivt sett ikke var
under direkte angrep da ulven ble felt, og at det
derfor faktisk ikke forelå en nødvergesituasjon.
Retten la vesentlig vekt på at det var et elektrisk
gjerde mellom ulven og sauene, og at ulver er
skeptiske til slike menneskelige installasjoner
og normalt ikke vil krysse et slikt strømgjerde
frivillig.
NY DOM
Aktor, statsadvokat Aud Ingvild
Slettemoen og etterforsker,
politioverbetjent Stig Føyen med
pappulven som ble brukt under
rekonstruksjonen av saken.
Dommen er tilgjengelig på
Lovdata med referansen
TOVRO-2012-30478.
Les også mer om retts­
vern for dyr i artikkelen av
Veterinær (rettsmedisin) Johan
Schulze som jobber på Veter­
inærinstituttet på side 26.
Retten fant det bevist at ulven idet skuddet
ble avfyrt, hadde forparten vendt nær opp mot
der tiltalte stod og skjøt fra, nordøst for der sauene gikk og beitet. Retten la vekt på forklaringen
fra veterinær Schulze, som under hovedforhandlingen viste bilder fra en CT-scanning av
skuddkanalen i dyret.
Når det gjelder farten, la retten til grunn at
ulven beveget seg med omtrent 10 km/t da den
ble skutt. Retten viste her blant annet til at ulven
da den ble skutt, hadde retning nordover, og ikke
mot sauene, og at dette betyr at ulven ikke var
i en angrepsfase da den ble skutt, men at den
var i en fase hvor den var i ferd med å få oversikt over situasjonen før et eventuelt angrep,
for eksempel ved å søke etter et sted i gjerdet
den kunne krype under. Her vil jeg også nevne
at det fulgte av tiltaltes forklaringer at ulven
brukte omtrent 5–7 sekunder på de 14 meterne
fra punkt 2 til punkt 1. Dersom man regner på
det, viser det også at ulven hadde en fart på
mellom cirka 10 og 12 km/t.
Når det gjelder plikten til å forsøke andre
aktuelle handlingsalternativer, viste retten til
at tiltalte kunne ha åpnet vinduet og forsøkt
å skremme ulven med én gang han oppdaget
den gjennom vinduet, at han kunne ha forsøkt
å skremme ulven med tilrop idet han gikk ut av
døra, og til sist at han kunne ha skutt varselsskudd, hvilket det var tid og anledning til. Retten
la her vekt på at tiltalte er en meget erfaren
skytter og jeger.
Rettens vurderinger av det subjektive.
Rettens flertall (meddommerne) fant at tiltalte
ikke var uaktsom når han likevel oppfattet situasjonen slik at ulven var i ferd med å angripe
sauene, blant annet fordi ulvens retning kunne
ha skiftet uten at tiltalte oppfattet det, før han
skjøt. Mindretallet (fagdommeren) mente derimot at tiltalte ut i fra ulvens fart og retning forsto
at det ikke var et direkte angrep. Mindretallet
viste blant annet til at ulven, om den plutselig
hadde endret fartsretning, måtte ha hatt nokså
moderat fart.
En enstemmig tingrett fant det imidlertid
hevet over tvil at tiltalte hadde forsett om at det
ikke var påkrevet å felle ulven, og at det derved
forelå en forsettlig overskridelse av nødvergeretten. Flertallets vurdering av dette, som også
mindretallet sluttet seg til, var følgende:
Tiltalte var klar over at han hadde handlingsalternativer. Han kunne ha ropt og skutt
varselsskudd – han funderte endog over at ulven
ikke reagerte på lyder fra døra da han gikk ut, og
på lyder fra lading av våpenet. Tiltalte, som har
CT-scanningen til venstre viser inngangsvinkelen til skuddet i bløtvevet, og skissen fra veteri­
nær Schulze til høyre viser vinkelen på skuddene.
90o
70o
jaktet over tid, vet at ville dyr ofte påvirkes av
lyd. Jegere må i mange situasjoner være særlig
oppmerksomme for å unngå å skremme vilt. Som
jeger var han generelt klar over hvordan varselsskudd kan virke på vilt. Strømseth forklarte at
varselsskudd lett påvirker ulv, selv under direkte
angrep. Selv om ulven var kun cirka 25 meter fra
der sauene beitet, så kunne tiltalte forholdsvis
raskt, etter varselsskudd, ladet og eventuelt rettet
skudd. Ved vurderingen kommer det inn at tiltalte
har omfattende erfaring som skytter og jeger.
Straffutmålingen. Tingretten mente at
handlingen hadde voldt fare for betydelig skade
på naturmangfoldet, og at overtredelsen derfor
var grov, jamfør naturmangfoldloven § 75 andre
ledd, og viste til at ulven er en kritisk truet art
i Norge (jamfør Norsk rødliste), og at fellingen
skjedde i den såkalte «ulvesonen», hvor ulven
har et særlig vern. Retten viste dessuten til at
den lille ulvestammen er svært påvirkelig for
avgang, og at det derfor er særlig viktig at forvaltningsregimet følges strengt. Videre la retten
vekt på at overtredelsen skjedde forsettlig.
Retten mente at overtredelsen i utgangspunktet tilsa en straff på seks måneder, under
henvisning til Høyesteretts praksis ellers på
miljøområdet, blant annet Rt. 2005 s. 68 («generalklausuldommen») og Rt. 2012 s. 10, som
omfatter viktige prinsipielle uttalelser om behovet for en streng reaksjon på miljøområdet.
Tingretten anså det som formildende at
tiltalte selv meldte fra om hendelsen, selv om
det var en noe økt oppdagelsesrisiko som følge
av at det var andre personer til stede under fellingen. (Disse personene møtte av forskjellige
grunner ikke som vitner under hovedforhandlingen.) På denne bakgrunnen ble straffen satt
til fengsel i 120 dager, samt tap av retten til jakt
og fangst i to år og inndragning av våpenet.
01/2013 [ Miljøkrim ] 63
KOMPETANSE
Fiskebestander nær kollaps
Offensiv mot internasjonal fiskerikriminalitet
TEKST: RÅDGIVER sILJE LIEN NILSEN, FISKERIFORVALTNINGENS ANALYSENETTVERK (FFA)
[email protected] // FOTO: INTERPOL
Verdens fiskebestander reduseres i rasende fart. Det internasjonale samfunnet ser med bekymring på omfanget av
ulovlig fiske.
På verdensbasis anslås omfanget av UUUfiske (ulovlig, urapportert og uregulert fiske)
og fiskerikriminalitet å være om lag 15 prosent
av all fangst. Det tilsvarer mellom 11 og 26 millioner tonn fisk i året. Organisasjoner som FN og
INTERPOL setter fiskerikriminalitet i sammenheng med annen grensekryssende organisert
kriminalitet, og den knyttes opp mot andre typer
kriminalitet som korrupsjon, hvitvasking, menneskehandel og smugling av narkotika og våpen.
Representanter fra justis- og fiskerimyndigheter
fra hele verden gjestet nylig Lyon i forbindelse
med lanseringen av INTERPOLs fiskekrimsatsing
«Project SCALE». I 2012 opprettet INTERPOL en
ad hoc-arbeidsgruppe som en del av organisas­
jonens satsing for å bekjempe fiskerikriminalitet.
Arbeidsgruppen inngår i INTERPOLs program
mot miljøkriminalitet og har et særlig fokus på
fiskerikriminalitet utenfor vestafrikanske kyststater. Nå – et år senere – har arbeidsgruppen blitt
etablert som en permanent satsing. Arbeidsgruppen ledes av Gunnar Stølsvik, og han mener
at «INTERPOLs engasjement er et stort skritt
i riktig retning for å bekjempe fiskerikriminalitet».
64 [ Miljøkrim ] 01/2013
Satsingen i INTERPOL har fått navnet Project SCALE, og den offisielle lanseringen fant
sted i INTERPOLs hovedkvarter i Frankrike den
26. februar i år. Deltakere fra både justis- og
fiskerisektoren fra hele 63 av INTERPOLs medlemsland, samt internasjonale organisasjoner
som FN, EU og Verdensbanken, var representert
under lanseringen. I tillegg holdt ministere og
andre høytstående tjenestemenn fra en rekke
land som Norge, Chile, Costa Rica, Liberia, Sierra
Leone, Spania, Storbritannia og Togo innlegg
under åpningen.
Lanseringen av Project SCALE tok fatt i følgende tre hovedtemaer:
• hvilke utfordringer grensekryssende organisert fiskerikriminalitet representerer,
og hvordan de skal håndteres
• behovet for å bekjempe bruk av ugjennomtrengelige selskapsstrukturer som
skatteparadiser og bekvemmelige
flaggstater
• behovet for tverretatlig samarbeid både
nasjonalt og internasjonalt
Stølsvik uttaler at «særlig utfordrende i fiskerisektoren er at det ligger i næringens natur
at fartøyene opererer innenfor mange forskjellige lands jurisdiksjoner og i åpne havområder
utenfor noen kyststaters jurisdiksjon. Det er liten
oppdagelsesrisiko, noe som også forsterkes ved
at det ikke er enkeltmennesker som berøres
direkte, og som kan anmelde forholdet. Den
ulovlige sjømaten produseres, transporteres og
omsettes gjennom en rekke selskaper – både
lovlige og fiktive, og i forskjellige land. Dette kan
bidra til å tilsløre hvor i kjeden den kriminelle
handlingen er begått».
Et av målene med Project SCALE er å hjelpe
medlemslandene med å gjennomføre grensekryssende operasjoner. Formålet med operasjonene er at medlemslandene skal dele informasjon om potensielle fartøy som driver kriminell
virksomhet slik at det respektive landet kan
etterforske saken videre. Slike operasjoner er
allerede satt i gang, og det har vist seg at de
er et godt virkemiddel for å skape tillit mellom
landene når det gjelder deling av informasjon.
Nasjonale innsatsenheter mot miljø­
kriminalitet. Ytterligere et mål med Project
SCALE er at medlemslandene skal oppmuntres
til å etablere nasjonale innsatsenheter innenfor
miljøområdet, såkalte National Environmental
Security Task Forces (NEST). Formålet med NESTene er å sikre et tett og godt samarbeid mellom
nasjonale etater og internasjonale samarbeidspartnere. INTERPOLs anbefaling er at NEST-ene
skal ha representanter fra både nasjonale etater
innenfor miljøkriminalitetsbekjempelse og fra
blant annet politi-, toll- og påtalemyndigheter.
Norsk satsing. I Norge har vi allerede etablert
et tverretatlig samarbeid mot fiskerikriminalitet og
UUU-fiske gjennom Fiskeriforvaltningens analysenettverk (FFA). Samarbeidet er sammenfallende
med INTERPOLs NEST-modell og ble etablert som
et ledd i regjeringens satsing for å bekjempe
fiskerikriminalitet. FFA er et samarbeidsprosjekt
bestående av deltakere fra påtalemyndig­heten,
KOMPETANSE
politi-, fiskeri-, skatte- og tollmyndighetene,
Arbeidstilsynet, Kystvakten og Kystverket.
Prosjektleder rapporterer til en styringsgruppe bestående av representanter fra de
berørte departementene, og prosjektet har
vært virksomt siden 2010. Prosjektet skal
blant annet heve kunnskapsnivået om fiskerikriminalitet, sikre et tettere samarbeid mellom de berørte etatene nasjonalt og delta
i internasjonale fora for å påvirke til etablering og
håndheving av et fungerende regelverk.
Erfaringene fra prosjektet er at mistanke
om fiskerikriminalitet i hovedsak starter i kon-
trollsporet, og at kontrollmyndighetene bidrar
med verdifull informasjon til politiet i saker hvor
det er grunn til å tro at det er skjedd noe straffbart. Vi erfarer at INTERPOL er en verdifull aktør
når det gjelder å bistå medlemslandene med
å avdekke fiskerikriminalitet, blant annet fordi
det tilrettelegges for samarbeid og informasjonsutveksling på en tilfredsstillende måte,
at ekspertene som er involvert i første hånd, får
mulighet til å møte kolleger i tilsvarende etater
i andre land, samt at INTERPOL er i stand til å
koordinere inter­nasjonale operasjoner på en
måte som vi ikke er i stand til å gjøre selv.
ØVRIG
MATERIELLFRIST MILJØKRIM 2/2013:
2. juli
Tidligere nummer av Miljøkrim finner du på
www.miljokrim.no
Returadresse:
ØKOKRIM
Pb. 8193 Dep
0034 Oslo
nesteKOMMER
nummer
sommeren 2013
Materiellfrist for Miljøkrim 2/2013: 2. juli