år 1959 - Allslekt.org

DØVES "U
1959
Kr. 2.50 )
Norske Døves LandsforbunId
Stiftet 18/5 1918
- er en sammenslutning av foreninger for døve, og
er den eneste organisasjon som representerer landets
døve i større omfang. Såvidt man kjenner til, er alle
foreninger som ledes og består av (hovedsakelig) døve,
tilsluttet Norske Døves Landsforbund. Disse foreningene har igjen underavdelinger: syforeninger, idrettslag, sjakk- og bridgeklubber etc.
Forbundets oppgave er:
A.
- å fremme de døves kår sosialt, økonomisk og
kulturelt - på den ene side ved å vekke myndighetenes interesse for de døve og deres problemer,
på den annen side ved å bistå de døve i deres kamp
for å bli selvhjulpne og uavhengige.
B. - å arbeide for at de døve skal få effektiv yrkesopplæring og plasering i flest mulig yrker. Detskal
arbeide for å gi samfunnet økt kjennskap til de
døve og og deres problemer. Forbundet samarbeider med andre institusjoner på det sosiale område.
C. - å veilede, og om nødvendig regulere, de tilsluttede medlemslag i deres arbeide.
D. - å støtte tiltak som fremmer de kristelige og
kirkelige interesser blant de døve.
Norske Døves Landsforbund avvikler landsmøte
hvert 2. eller 3. år, hvor det som regel foruten foreningenes representanter møter fram cirka 250 andre
døve. som med stor interesse følger med i forhandlingene.
Styret. valgt på siste landsmøte, i Stavanger 1959.
består av: Eilif Ohna, formann, Erleveien 48, Bergen.
John Vigrestad, Oslo, Finn Johansen, Drammen. ,Kar·
,stell' Samuelsen, Stavanger. Harald Størkersen, Trondheim. 'Karl Lundquist, Narvik.
Forbundet utgir tidsskriftet «Tegn og Tale», som
utkommer 14-daglig med 20J24 sider i stort format,
og «Døves Jul». 11951 etablerte forbundet eget bokog aksidenstrykkeri, Døves Trykkeri A/s. i Bergen,
som nå holder til i Møllendalsvn. 17 og beskjeftiger
ca. 20 personer. Trykkeriet eies alene av forbundet og
døveforeningene.
Følgende foreninger står tilsluttet Norske Døves
Landsforbund:
De Døves Forening, Oslo. Egen gård Sve)) ra.ru/)s,gt.. 7.
Formann: Nils Vikene. Feriehjemmet .«Sl(aug».
Rudstrand, Nesodden. Sportshytte ·på :Sko'lIerud.
åsen, Lommedalen, med badstubygg ,(eies'~Y'
Døves Sportsklu~b). I Oslo er det 'kir\«l Ifor ·<løv,e,
Bergens Døveforening. Egen gård Vestre Torvgt. 20 a.
Formann: Harald Nesse. Foreningen har i 1959
kjøpt feriehjem, «Ris-Perlen» på Veland i Lindås.
Planer for aldershjem er klare. Sportshytten
«Birkehaug», Totland i Fana (eies av Døves Idrettsklubb). I Bergen er det kirke for døve.
De Døves Forening, Trondheim. Egen gård Erik Jarlsgt. 2.
Formann: Helmer Moe. Sports hytten «Granly»
på Solemsåsen, med flott badstu bygg (eies av
Døves Idrettslag). I Trondheim er det også aldershjem og kirke for døve..
Stovanger kr. Døveforening. Egen gård Saudegt. 11, hvor
også kirken for døve har tilhold. Form.: Tormod
Ropeid. Foreningen eier også Vikedalsgt. 1, som
er aldershjem for døve. Hytte på Vistnes i Randaberg (eies av Døves Idrettsforening).
Drammen og Omegns Døveforening. Formann: Ragnar
WolI, Smedberget 13, Drammen. Feriehjemmet
«Skogheim» i Gjerdal, Røyken (3 bygg).
Kristiansands Døveforening. Formann: Arne Birkenes,
Torridalsvei 102. Kristiansand S. Feriehjemstomt
innkjøpt 1958, i Randesund.
Haugesund og Omegns Døveforening. Formann: Erik
Eriksen, Karmsundsgt. 214, Haugesund.
Vestfold Døveforening. Formann: Finn Nyberg. Shetlandsgt. 23, Sandefjord. Feriehjemmet «Skogstua»
ved Sandefjord.
Skien- Telemark Døveforening. Formann: Thor Gisholt,
Saudegt. 9, Skien. Feriehjemmet «Sol høy» på
Oksøya i Eidangerfjorden.
Hamar og Omegn Døveforening. Formann: Jan Refsahl.
Torvgt. 102 c, Hamar. Feriehjemmet «Mjøsgløtt»
i Furnes (under utvidelse).
Østfold Døveforening. Formann: Odd Lohrmann. Dam·
myrfjellet 1, Fredrikstad. Feriehjemmet «Fjellstua» på Karlsøya i Skjebergkilen.
Innherreds Døveforening. Formann: Arne Søraker. Ronglan pr. Levanger. Feriehjemmet «Reitun» innvidd
1959 på Vassdal.
Aust-Agder kr. Døveforening. Formann: Finn Grut Løvig"
Bendikskiev, Arendal.
Helgeland kr. Døveforening. Formann: Karoline Sørensen.
Hattfjelldal. Feriehj. «Granheim» 'ved Mosjøen.
Møre kr. Døveforening, Formann Einar Djupvik, Åse-,
stranda pr. Ålest;J~.d. Feriehjemmet«Steinhammer»
i Brusdalpå..Skodje, kjøp1= j 956.
Salten Døvefor,~I)JJ.Jg.·Formann: Ludvik JNilsen, Vei 21.0
nr. 1, Bodø.
Ofotens Døveforening. Formann~ Karl .Lul)d,quist, liage.
bakken 4, Narvik. Feriehjemsplaner.- "._.' '.
Troms kr. Døveforening. F9rmann: Julius L~erit.zeJJ,
Roybin Alfheimsyeien, Tromsø.
.
'Harstad kr, Dilvefor.ening., Formann: iHarald Sørensen,
.s~Q:leg(. 1~. Harstad. "
-------------,.}
Glade Jul, dejlige Jul!
grøn er sommer og høst er gul,
Julen alene er tindrende hvid,
Julen er fred efter årets strid.
Julen er hjærternes tid!
Skønne Jul, snehvide Jul!
stræng for fattig, for dyr og fugL
Menneske, om du din Jul forstod,
gav du af evne og overflod.
Julen er gavmild og god!
Milde Jul, kærlige Jul!
kind skal rundes, som før var hul,
sorg skal mildnes og lindres savn,
vennerne ty til hinandens favn.
Julen er kærligheds navn!
Store Jul, sælsomme Jul!
onde tanker, de dør i skjul,
hævnen dør og den dybe harm,
Jul er det bedste i menneskebarm.
Julen gør ædel og varm!
Glade Jul, dejlige Jul!
grøn er sommer og høst er gul,
Julen er sneens tindrende skin,
g[ad~ CjU[
C])~iLg~ CjU[
slanke graner og barnlige sind.
Julen, nu ringes den ind!
Av Mylius Eriksen
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
2
Gledelig Jul!
Av C. Bonnevie,Svendsen
Snart lyder igjen den gamle hilsen «Gledelig jul!»
Det er et ønske som vi bør mene noe med;
vi bør legge virkelig kjærlighet og medfølelse i det. For det er mange
som har det både tungt og trist.
Noen ganger kommer det prøvelser og vanskeligheter og vi forstår ikke hvorfor. Vi spør om det er rett
at slikt hender oss. Gud fordeler sunnhet og sykdom forskjellig.
Lett og vanskelig, gleder og plager møter oss,
og vi synes det er tilfeldig og underlig. Vi forstår det ikke nå.
Men
en ting kan vi forstå:
i nød og glede, i tvil eller håp -
Hva som enn skjer vil Gud være med oss
og hjelpe oss i det som kommer.
Han viI ikke stå utenfor. Guds budskap til oss er glede:
«Se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket».
-
Du og jeg og alle skal bli glade.
Kanskje vi kan bli glade straks -
kanskje må vi kjempe
oss igjennom før vi ser det. Men Gud taler til a l t folket, til deg og meg:
«Eder er i dag en frelser født]»
Gud vil hjelpe og frelse og være nær oss alle for at vi alle skal være glade.
Jesusbarnet ble født. Gud kom til oss.
Han er oss nær, og han vet hva vi strever med.
La oss be: Hjelp oss å komme gjennom mørke og vanskelighet
og se lyset og gleden. Og bli hos oss til synd og sorg mister sin kraft
-
lær oss å vite at du er og blir kjærlighet]
Amen.
3
Josef Ankile.
Fra klebersten
«../l)idarosdomen er pantet på at vi i
tusen år har tilhørt en kulturnasjon i Europa.» - Disse sterke og stolte ordene rinner en i hu når en svi nger inn smijernsporten til landets nasjonal-helligdom. Og
når en også vet at ordene er hentet fra hilsningstalen i forbindelse med overrekkingen av Nidarosdomens gullmedalje til to
fortjente døve arbeidere - da er det ikke fritt for at hjertet
svulmer av stolthet.
Nidarosdomens restaureringsarbeide gjennom alle år er også en
kulturinnsats og -prestasjon, og her er det altså at døve arbeidere
gjennom snart 60 år har svinget hammer og ført meisel med følsom kunstnerhånd, og har hevdet seg med heder.
Det er ikke bare under det 90 meter høye sentraltårnet at en
føler seg liten og blir stående i stille ærbødighet. Noe av den
samme følelsen av ærbødighet og beundring bemektiger en når
en kommer inn på arbeidsplassen til domkirkearbeiderne rett
foran den mektige vestfronten. Plankegjerdet som omgir dem
bærer ikke akkurat bud om den kunstens og kulturens tjeneste
de står i, men så er det da heller ikke det som fanger oppmerksomheten, men nettopp mannen, kunstneren med hammer og
meisel i stille konsentrasjon om sitt arbeide. Her skjer det noe
- her skapes det noe - her skjer forvandlingen: fra klebersten
til nasjonalhelligdom.
~et
første som møter øyet på vei inn til arbeidsplassen, er
et lite, men illevarslende skilt med ordene: ADGANG FORBU DT.
Men i bevisstheten om at vi er ute i «spesialoppdrag» for «Døves
Jul 1959», våger vi oss likevel forbi og later som om det står:
«Hjertelig velkommen!» Det er ikke vanskelig å finne dem vi
søker. Som første mann på skansen står josef Ankile. Han står i
karakteristisk stilling - med hodet litt på skakke og overkroppen
lett tilbaketrukket. Hammer og meisel i hendene. Det er vanskelig
å si hva blikket røper, men skarpt og intenst betrakter han sitt
verk: et kapitel med vakre ornamenter som formelig slynger seg
ut av kleberstensblokken han har liggende foran seg.
Vi forsøker oss med et forsiktig «God dag» - og får et kraftig
og velvoksent håndtrykk til svar. Vi slår forsiktig frempå at vi
kommer fra «Døves jul» og antyder muligheten aven liten prat
og kanskje også et bilde - men det er jo midt i arbeidstiden ...
Selv en kunstner må ha en pause av og til, så det passer visst
godt med en liten avkopling nå - og dessuten er det jo arbeidet
vi skal snakke om. På vårt spørsmål får vi høre at Josef Ankile
har arbeidet ved Domkirken i hele 46 år. Han begynte 17 år
gammel, og kjenner vi josef rett, så har han nok i sinne å holde
ut minst til han kan feire sitt 50 års jubileum som stenhugger.
Vi er interessert i å få vite hva det var som førte ham inn på
denne banen som domkirkearbeider, og vi får til vår forbauselse
høre at det nok var rene tilfellet. - Ikke tenkte han på det
selv, og ikke hadde skolen oppdaget noen kunstner i ham på den
måten. Derimot hadde han gjort bra fremskritt på skomakerverkstedet på døveskolen i Trondheim, og til hjelp for ham på hans
første vanskelige skritt ut i arbeidslivet, fikk han på konfirmasjonsdagen et komplett sett med skomakerverktøy. Men så fikk
han gjennom en av lærerne på skolen tilbud om plass ved Domkirkens restaureringsarbeide, og slo til. «Og det har jeg aldri
angret på siden», sier han med ettertrykk. «jeg trives overmåte
godt her og gleder meg over hver ny oppgave jeg får.»
«46 år er jo en lang arbeidsdag», prøver vi. «Ja, men tiden har
gått så fort, så fort, og det er utrolig at jeg snart hører til i de
pensjonertes rekke.»
Det er blitt mange hammerslag gjennom disse årene, og mange
og vakre arbeider er levert fra hans hånd. Det er en stolt og glad
mann som tar oss med ut på plassen og peker opp på kirkens vestfront der alle de vakre statuene er oppstilt, og det er sannelig
ikke få som han peker ut og sier: «Den har jeg hugget». Som et
lite kuriosum kan nevnes at da Trondheim kommune skulle gi
sin gave til åpningen av Oslo Rådhus, besluttet de å kjøpe en
kvinneskulptur fra Domkirken, som viste seg å være hogd av
Ankile. Den står nå i Rådhushallen i første etasje. Den bærer bare
inskripsjonen: Gitt av Trondheim kommune, men slik den står
er den likevel «en Ankile».
Enda en ting før vi forlater Ankile. Selv om han nok føler vemod over snart å skulle forlate sitt kjære arbeide, så kan han den
dagen føle glede og stolthet over at navnet Ankile fortsatt vil
være å finne blant arbeiderne. Hans sønn er nemlig også ansatt
ved Domkirken og vil føre de ankilske tradisjoner videre.
~enger
inne i brakken finner vi nok en velkjent mann i de
døves verden, Helmer Moe. Han har allerede oppdaget oss og har
tydelig belaget seg på en liten avkopling, han også. Han har alt
fått fyr på pipa, har satt seg på kanten av arbeidsbenken sin og
klapper kjælent sin «skomaker» som han driver og finpusser før
den skal settes opp på sin plass et eller annet sted på kirken. Og
når han hører ærendet vårt, er han bare smil over det hele og er
velvilligheten personlig.
Helmer Moe har også en lang arbeidsdag bak seg ved Domkirken,
viser det seg. Han begynte i 1928, men før den tid hadde han
arbeidet i en årrekke som siselør. Allerede i konfirmasjonsalderen
hadde han bestemt seg for å gå den veien. Hans far og mor mente
han hadde anlegg i den retning. Han fikk sin læretid og utdannelse
i Oslo og arbeidet en tid ved Martinsens sølvvarefabrikk i Tønsberg. Men så kom nedgangstider med lite arbeide. Han måtte
Det er så mange spørsmål som ligger oss på tungen. Men vi
våger ikke oppta for lang tid, og dessuten har vi flere å snakke
litt med. Men før vi forlater vår venn, spør vi som sikkert tusener
før oss har gjort det: «Når tror du Domkirken blir ferdig!»
Da smiler han lunt og rister på hodet. Vi forstår vi har vært dumme. «Nei, det kan jeg vanskelig svare på. Kanskje 30 år, kanskje
60 år.» Vi tar oss i det, og idet vi sier farvel og tar sikte på vårt
neste objekt, lar vi bare tanken arbeide videre med spørsmålet:
«Når blir'vel egentlig en kirke ferdig! Og hva betyr 60 år for et
byggverk som står der og vitner om Evigheten!» Nye spørsmål
dukker fram. De tar kanskje andre baner. Men det føles så helt
naturlig: «Når blir jeg egentlig ferdig med Kirken!» Og vi vet at
svaret må bli dette ene: ALDRI.
~engst
nede ved enden av brakken treffer vi tredjemann i
«døvetriumviratet» ved Domkirken, Arild Moslett. Han er
«yngstemann» i trekløveret, men er likevel ingen skårunge, Vi
får høre at han har arbeidet her i hele 21 år.
Skal en dømme etter smilet og det tilfredse ansiktet som preger
våre tre domkirkearbeidere, må visst Domkirken være det ideelle
arbeidssted.
+
til nas ·onal-helligdoln
se seg om etter nye jaktmarker. Arbeidet som siselør krever jo
også formsans og kunstneriske anlegg, og da en stilling som stenhugger ved Domkirken var ledig, søkte han og ble den heldige
som fikk den. Overgangen fra sølv til klebersten var slett ikke
vanskelig, sier han.
Vi lurer på om det ikke er ensformig å stå slik dag etter dag og
bare hugge og hugge. Men da rister han på hodet. Arbeidet er
både interessant og skiftende. Det finnes ikke to like skulpturer.
Han legger til: «Og så er det jo et skapende arbeide. Det er noe
jeg kan legge meg selv i, og det er rikdom nok ved arbeidet. Her
er daglig glede og inspirasjon. Et slikt arbeide kan aldri bli kjedelig».
Ellers er det visst også mangt og meget som kan by på avveksling og opplevelser, og vi ber om et minne fra arbeidstiden. Da
er ikke Moe i tvil om hva han vil nevne. Iallfall svarer han fort:
«Det var da kongefamilien med Kong Haakon VII i spissen gjestet
Domkirken. - Det var enda første gang kongeskipet var på
Trondheims-besøk. Kongen med følge hadde også ytret ønske om
å få hilse på arbeiderne, og hele familien håndhilste på samtlige
arbeidere og slo aven passiar med dem. Det var en rørende
stund, sier Helmer Moe og blir fjern i blikket.
Som et lite apropos til kongebesøket, kan vi også nevne at
kongestatuen på kirkens vestfront bærer Kong Haakons portrett
og er hogd av Moe. Av andre arbeider fra Moes hånd vet vi å
nevne «Maria og barnet» over Mariaportalen på søndre langskip.
A arbeide med restaurering aven kirke og å være stenhugger
krever nok ikke bare teknikk og håndlag, men også kunnskap både om stilarter og kirkekunst i det hele. Vi lurer i denne forbindelse på om der gis muligheter for studium av den slags for
arbeiderne. Og Moe kan da fortelle at både han og Josef Ankile
har hatt Domkirkens stipendium for å studere kirkekunst i Italia.
Vi forstår at det må ha vært både en opplevelsesrik tur i seg selv
og en kilde til rik inspirasjon i arbeidet.
Helmer Moe.
5
lertid oppmerksom på at de fleste er så raske i oppfatningen og så
interesserte i sitt arbeide at samarbeidet med hørende går overraskende lett.»
Vi har gjennom vår vandring ute i brakken og på arbeidsplassen
fått et sterkt inntrykk av at et slikt restaureringsarbeide som det
som drives ved Domkirken ikke bare er stenhugging. Det er i høy
grad et differensielt arbeide, og vi forstår det så godt når vi får
høre at det selvsagt er begrenset hva en døv kan settes til å gjøre,
f. eks. der hvor det til stadighet må gis muntlige ordrer og hvor
der kreves hurtig reaksjon. Dette er vårt handicap, og en naturlig
hindring som vi bare må avfinne oss med, tenker vi i vårt stille
sinn. Men så gjør det da så ekstra godt når arkitekten til slutt
understreker: «Men i det håndverksmessige, i kunsthåndverket,
har de døve hevdet seg og ytt fremragende prestasjoner.»
Relieffet «Maria med Jesusbarnet» aver Maria·portalen, søndre langskip, er hugd av Helmer Moe.
V i får lyst til å hilse på ham som har den daglige ledelsen ved
Domkirkens restaureringsarbeider, og får høre at det er arkitekt
Wilhelm Swensen. Navnet kjenner vi fra før, og nå lærer vi også
mannen å kjenne. Dermed forstår vi også alle de smilende og tilfredse menneskene vi traff ute på arbeidsplassen. Vi forteller at
vi har tatt oss den frihet å legge beslag på noen av arbeidernes
tid, og nå hadde vi lyst til å titte litt «bak kulissene». Vi har gjemt
noen spørsmål til ham også, og vi får blant annet vite at Tore Skjørestad var den første døve som ble ansatt ved restaureringsarbeidet. Han begynte alt i 1903 og sluttet etter 44 års arbeide i 1947.
Vi forstår også at ikke minst han har vært en god ambassadør når
det gjelder å åpne adgangen for døve arbeidere. Arkitekt Swensen
kjenner ham ikke personlig særlig godt, som arbeider, men deri·
mot vet ryktet å fortelle store ord om Skjørestad. Det er hyggelig
å høre en døv bli omtalt med ord som uteom det vanlige, fremragende, ja endog til får vi høre at fremdeles går det gjetord om hans
dyktighet som skulpturhugger. For sitt arbeide har han forresten,
sammen med Josef Ankile, fått seg tildelt Domkirkens gullmedalje
for både god og tro tjeneste.
Besøket hos byggelederen har en spesiell hensikt. Vi er ikke
bare ute etter ros og lovtaler. Og vi stiller arkitekt Swensen dette
spørsmålet: «Er det vanskelig å trenge inn i stenhuggingens
kunst?» Og vi legger til at vi da særlig tenker på muligheten for
nyrekruttering av døve stenhuggere. - «Til dette er å si», svarer
arkitekt Swensen, «at et arbeide som stenhugging selvsagt kan
læres som ethvert annet fag. Men de rent personlige egenskaper
utvikles jo under utdannelsen.» Og med tanke på døvheten sier
han: «Det er i så måte ingen vesensforskjell mellom hørende og
ikke hørende.» Men han føyer også til: «Selvsagt vil det kreves
noe mere av den som skal forklare og lede arbeidet og gi den døve
nødvendig instruksjon.» Vi forstår likevel at dette på ingen måte
er å betrakte som noen hindring, for han fortsetter: «Jeg er imid-
6
/f(.;ed denne uttalelsen for ørene takker vi for oss og forlater Domkirkeområdet.
Og idet vi passerer nasjonalhelligdommen enda en gang, kan vi
ikke la være å kaste et blikk opp på den imponerende vestfronten
og på de mange skulpturene og ornamentene. Det er nesten som
de vinker og gjør tegn til oss der vi kikker opp på dem, og det er
likesom vi føler at vi har fått en ekstra aksje i nasjonalhelligdommen vår.
På tur ut av smijernsporten prøver vi å summere opp alle inntrykk og uttalelser. Det blir så vanskelig å kle det altsammen i
ord. Bare en ting lover vi oss selv høytidelig. Vi vil ikke la hovmodet få makten over oss. Vi vil heller være takknemlige. Vi er
så få, vi døve, og vi forsvinner så lett i mengden. Vi trenger sårt
til oppmuntring.
Og det synes vi at vi harfått her i skyggen av ærverdige Nidaroskatedralen.
Bamse Brakar.
Arild Moslett.
-----0/~
/
9~
AV
BARNE,
MUNN
FRA
- Hvordan skulle jeg kunne svare på det?
Jeg var jo bare såvidt født den gangen da de
ble gift.
- Min mor kom kjørende med en barnevogn nedover gaten. Mine to små søsken satt i
vognen. Så kom en mann forbi i bil. Han
«skjøt» til min mor. og da han hadde funnet
en parkeringsplass. ble de gift - det var i
mars. og så ble jeg født i april.
En liten gutt fortalte begeistret at hjemme hos ham hadde de fått en helt ny far.
Da Linkletter spurte hvordan hans mor
hadde lært ham å kjenne. svarte gutten:
- Det hendte altsammen en morgen. fordi dørklokken ringte mens mor satt i badet.
Så gikk lillesøster og lukket opp. Der sto
en fremmed mann. og han sa at han var
kommet for å se min mor. Og så lot min
lillesøster ham se henne ...
AMERIKANSK
FJERNSYN
En ting er visstnok felles for alle foreldre.
nemlig at de av og til kommer i den situasjon
at de sitter som på nåler. når barna forteller
husets gjester ting som strengt tatt ikke
burde komme utenfor hjemmets fire vegger. - Den amerikanske fjernsynsmann
Art Linkletter er blitt berømt etter at han
realiserte en ide om å intervjue småbarn.
Han har sludret med en rekke representanter for det yngste Amerika i fjernsyn. og
derfått dem til å fortelle de mest fantastiske
og pussige historier. til alminnelig fryd for
fjernsynspublikummet i millioner av hjem.
De beste historier er blitt utgitt i bokform.
(<<Kids Say the Darndest Things») som er
blitt bestseller oVer there. og vi presenterer
her litt -av hva barna har fått seg til å si:
- Har du badet ikveld?
-Nei.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg skal spare på såpen. Far skal
bruke den. Han er den mest skitne i familien.
I
V
snytt
Har du noen brødre eller søstre?
En bror på to måneder.
Oppfører han seg pent?
Nei. han hyler hver natt.
Hvorfor gjør han det. tror du?
Han ligger sikkert og tror at han bli r
for noe morsomt i fjernsynet.
- Hvem av dine foreldre er den mest tålmodige og overbærende?
- Det vil jeg ikke si. Hvis jeg sier at det
er mor. så får jeg ris av far når jeg kommer
hjem - og hvis jeg sier at det er far. så får
jeg ris av mor.
- Jeg liker godt å være elleve år.
- Hva er det da som er fordelen ved det?
- Jo. min mage er større enn før. så jeg kan
spise mere.
- Hva sa din mor før du gikk hjemmefra
idag?
- Hun sa at hva som enn kom til å hende
meg idag. så måtte jeg passe på at skjortesnippen i kke kom til å stikke ut av buksebenet.
- Min mor sa at jeg ikke måtte fortelle
noen stygge historier.
- Jeg tror ikke du kan noen stygge historier.
- A jo. jeg kan mange. Min bror forteller
meg dem. Sam for eksempel denne her:
- Hjelp. jeg kan ikke svømme.
- Hvorfor ikke?
- Fordi jeg ikke er i vannet.
En liten pike ble spurt om hun noengang
hadde prøvd å lage mat.
- Jeg har prøvd å lage pannekaker.
- Hva hendte da?
- Ikke meget. for jeg glemte å ha i smør.
melk og egg.
- Ja. det gikk slik til at min mor satt i en
buss. og så kom min far og satte seg ved siden
av henne. De kjente hverandre ikke, rnen
så spurte min far henne am hun ville gifte seg
med ham, og min mor sa ja, og så gikk de
hjem og fikk meg.
- Min far var torghandler. og min mor
kom hver dag og kjøpte grønnsaker hos
ham. Hver gang hun bøyde seg ned for å ta
opp en bunt gulerøtter. reddiker eller
noe annet. så kløp min far henne i rumpen.
og da ingen av dem kunne holde ut dette
lenger. så ble de gift.
En av Linkletters yndlingshistorier er om en
gutt som hadde vært på søndagsskolen. hvor
barna tegnet. Læreren kom bort til gutten og
spurte:
- Hva tegner du?
- Jeg tegner Gud.
- Ja. men ingen vet jo hvordan Gud ser ut.
gutten min.
- Så får de vite det når jeg er ferdig med
denne tegningen. svarte gutten triumferende.
Kvit/DElt
()
Og så tar vi noen av barnas svar på
intervjuerens spørsmål om hvordan deres
mor og far traff hverand re:
- De var fetter og kusine. og begge bodde
i Massachusetts, men så tok de en tur til
California. og så måtte de se å bli gift i en
fart - det er en eller annen lov de har derborte.
Var det ikke du som sa at du kunne lese!
7
SOM
DU
SAR
Magda i Uri gikk ut i sinne. Skulle ho ikke
så så tjukt iår at det vart havremel både åt
gris og lamsau til vinteren! Ikke ville ho ha
den store kummeren å være vitne til at
lamsauen stod og siklet etter en drikkdroppe med saltet og melklypa som den
var vant i alle år, før det store vanstellet
tok til på den lille gard raven ho og han
Elias hadde stridd med i alle sine dager ja, til den dagen da vanvettet heimsøkte
han Elias, stakkars mann, da den tauslerva
sørant kom i grenda og troppet opp med
hikker og flir så han Elias mistet alt sitt
vett og forstand. Ja, ikke det at han vart
vanvettig i den forstand at mannen vart
sjuk - langt der ifra. Var ingen sak da.
Nei, for så kunne så grom en ting ha hendt
at han vart kurert ved god hjelp og pleie.
Og den skulle han ha fått heime her, ja på
garden hans egen - Uri - som lå der så
nydelig vakkert til rett opp i solheia. Aldri
skein vel sol slik som der. Aldri lyste vel
måneskinn så fagert ned snøbakkene, vinters dag! Og ho skulle tatt det på seg sjøl.
Han hadde jo sin egen Magda å stole på.
Handlag og vilje der sa'n. Tre småonger
og, vakre som valmua i vindushagen deres.
A, Herregud så hustri det vart å tenke på
at her kom det ingen Elias på åkeren og
sette handa for munnen og skreik: - Så
rett i reina no, Magda, så blir det storlin
åker!
Aja, åja, mangt å minnes for den som er
blitt forskutt. Men ikke gi opp for det. Gå
på du, Magda. Så du, Magda. Ute og inne.
Alle dine dager. Noe gror det etter sådd.
Ittnå etter usådd, sa ho mor, ho.
Men tøker tårer når tankene går i kors
for henne, blir ho ikke ferdig. Ikke før i
grava. Og her på åkeren som ingen ser det,
kan de bare flyte. Ho tørker dem vekk før
ho går inn - til barna. De er no uskyldig
de, stakkar. Det er gutten som er størst.
8
- Kor det høvd' til med han far, mor?
spør han.
Herregud, små-Elias, ikke spør meg om
det, ville ho sagt. Men ho sa slik:
- Han far din, han kom på andre tanker
han.
- Ja, men kofor det da mor?
- Han vart så løsten på meir liv, slik
høvd' det visst til, måtte ho si. - Så vart
det så tungt inni brystet da, ei lita stund,
at ho måtte ha seg unna guttongen.
Men utpå tunet der gikk storjenta og
stirret utetter gangveien ned de fine,
lyse jordene, som lå som en gul sjø en vår·
dag:
- Enn han papa, som vart så lenge at?
lydde det imot henne først ho viste seg.
- Trur du han kjem idag, mor?
Da visste ho berre en eneste ting. Om
ho skulle leve over og ikke bli stortullet:
Ho måtte forlate Uri for godt. Aldri en dag
vart vel ho fri de der såre spørgsmåla åt
barna så lenge ho vart her. De ville gå der
og minnes og minnes. Spørre kvar eneste dagen, så det skar gjennom hjertet. Og
kor lenge et alment menneskehjerte tålte
de spørgsmåla deres, før det vart gjennomhullet og utslitt, ja det kunne ho ikke svare
noen på, ikke seg sjøl en gang. Og det kunne
ikke ti lIates den som åtte tre barn å stå til
ansvar for. Ho måtte stå både kar og kvinne,
og det måtte bli slutt på sipen litt fort. Og
barna måtte slutte å minnes. De skulle bli
folk med freidig hu. De skulle se lyst på
livet. De skulle vokse far sin over hodet,
så han kom til å leve den dagen da de gikk
forbi ham og smilte og sa: Stakkars far,
du var litt bra dum den gangen.
Ja, no gikk ho altså her uti havbukta og
sådde og sådde. Bruket så så lite og vanflidd ut at ho sette seg bart ned på dørstokken til det her urlille huset, som heim
skulle være, og stortutet. Ho ga seg over,
for ho satt her aleine, hadde ikke villet ta
med seg småene sine så tung en dag. Så
ikke var ho serlig lettere i hjertet da ho
syklet heim til Uri om kvelden, men ho
tapret seg dyktig opp og satte på seg en
større smil i ansiktet enn ho hadde hatt
noengang før da barna stimet imot henne
og spurte:
- Var det pent på Snippen, mor?
- Aldeles storskjønt, svarte ho med høgt
mål.
- Er du så oppesen, mor? sa guttongen,
han Ult-Elias aldeles gaukstam og stirret
på henne.
- Høgt på strå, svarte ho. - Det er
jord der og. Vi kan så der og, vi. Og så kan
vi ro på havet. Og så har vi høve til å få oss
båt, så det blir matfisken å få i gryta. Så
vi skal inga nød gå imøte der på Snippen
vi, nei.
- Og så er vi no fire i tallet, sa guttongen
og strammet leggene,
- Og så kan no jeg koke poteten, sa
Iiltjenta som vart tre år til hausten. - For
når det går an å sett' stikka som står på
korka i den, så er den no ferdig.
Nei, kor ho kom på latteren. Ho lo og
lo og vart aldri ferdig. Ja, skiltes de ikke
før natta som om alt var glømt? Hele kummeren over å forlate Uri, vakker-Uri deres,
gikk så underlig i skjul som Vårherre sjøl
hadde strøket hjertene deres med sin
største glømsel. Storgutten, han Elias,
varslet henne gjennom kammersdøra at
fra denne kvelden å regne så var det han
som var den som hette Elias. Kunne ho
kom' ihau det! For no var det berre en av
det navnet i garden deres, sa han henne med
stort alvor. Så fans det ingen små-Elias, da.
Men ho Greta, storjenta i huset, hele
seks år, ho vart litt rar da.
- Du tror no vel aldri at han far ikke
kjem igjen, Ult-Elias?
- Ingen har sagt meg det slag om den
tingen, svarte han henne.
- Men mor, ho trur da det, ho, ikke
sant da, mor?
- Ellers så blir det ingen som er våres
far heller, sa ho som minst var.
Da sa mor godnatt til dem. Vart så trøtt
no, sa ho. Snakk meir om alle ting imorra,
sa ho.
Men det vart ikke rett så stilt inni sengkammerset hos barna.
- Kan du forstå ka som feiler han far da,
Grete!
- Ingen har sagt meg det. sa broren.
- Ingen som er sterk i huset vårt no,
sa minsta.
Ho knytte tørklæ på hodet sitt og ville
stenge praten deres ute. Sove måtte ho no
ifra alt. Ny verden vart det for dem. Nytt
liv. Ho og tre små. Den eldste åtte år. Den
minste såvidt gangfør. Smått mannskap å
gå ivei med. Ikke hardt iallfall. Og det lille
sjøbruket kunne vel vært noe om ho hadde
vaksen kar i båt og på land. Ja, for her var
et kufor. F6r ho vakkert fram, måtte det
gå med en sau og - kanskje, hadde den
snille gardmannen sagt som varslet henne
om den der nedlagte jordsnippen ingen
lenger så råd med å bo på.
- Ja, Gud han inderlig velsigne de der
folka som f6r til Amerika, kom ho til å
tenke der ho lå og gret. Kor vi skulle gjort
av oss om ikke så skjønt var? Ja, slik spurte
ho ut i vårnatta.
Siden var det gått både år og dag. Om
det vart hardt! Spør dem som vet det,
han som ovom sitter og ser ned på strevet
og striden til fol ket. Ikke lå ho på den late
sida, hverken natt eller dag. Helsa fikk ho
ha gjennom alt. Og så rart, ja nesten formastelig det kan høres ut; ho sluttet å sørge
over han som mann hadde vært. Hadde ikke
tid. Ho gikk i molda som den der vart alene
om å sørge for sine. En enkemann innant
fastlandet kom til å se seg hag i henne en
dag ho stakk seg på en basar nedi bygda.
Han vart alene etter dødsfall, han. Så om
så var, kunne ingen prest nekte å vie dem
for samvets skyld iallfall, sa han, og han
hadde så inderlig blå og troskyldige øyne.
Og det stakk rett til inni hjertet hennes,
si da det. Men så kom ho til å spørre:
- Men enn barna? - enn dem? Da vart
det som han fikk vatn i austeinene sine.
- Dem! Å, dem gårdet vel an å sette vekk
til noen som vil ha hjølp, sa han.
- Du får ha mangfoldig takk for fagert
tilbud, måtte ho si før ho gikk.
- Men når ska vi sei du kjem da, Magda!
kom han etter henne ut i gangen og kviskret
som det var en avgjort sak.
- Det får du spør' ei anna ei om. Magda
blir der ho er ho, svarte ho.
Slik en enfoldig karskropp! Nånei, ikke
ho Magda, nei, som forlater dem ho er mor
for. Blir der ho er ho - i all evighet!
No gikk ho her på tredje året etter at alt
syntes bli bare grushaugen omkring henne
og hennes. Men det vart det ikke. Kver en
vår vart det meir grønt. Og om ho skulle si
så stort et ord; det vart lettere. Ho hadde
tatt med seg ku og kalv og sau med to lam
ifra Uri. Vågsomt, kan du vite. Men mindre
åtte ho ikke lyst til å begynne nytt liv med,
sa ho til den snille gard mannen som hjelpte
henne med både hest og plog.
- Du gjør meg aldeles fortenkt, stirret
han på dyra ho kom med.
- Gudfader får hjelpe meg no når jeg
slettes ikke har noen annen, sa ho.
- Du får lette sauen og lamma utpå
øyan ilag med mine, sa han. - Og ku og
kalv får du fødd sommerdagene mot at
smågutten din gjeter mine og.
Slik gikk det utrolig fra dag til dag. Nåja,
husa vart ikke som på Uri, nei. Vinden
f6r igjennom dem som den lystet. Regnet
og snøfokket og. Men så gjorde sola det
samme, sommersdag, og så gikk det vel opp
i opp.
Den som fikk det verre, var nok han Elias,
det, stakkars tosk. Ho som no vart kjerring
i Uri, ho var streng og kvass som en rakekniv, kom tidnad til henne. Og kjerring,
det ville ho være ikke baretil han som mann
skulle være. Ho var vidløftig av seg. Og han
kunne vel ikke sette henne tilrette han
heller, som han f6r åt. Ja, stakkars han
Elias. Synd om ham vart det rett. Det sa
folket som vart vitne til det daglige livet
hans som no det vart. - Treftes de ikke
Minsta gikk bort til (oren og tok han i handa.
9
halvveis til bygdhandleren en dag ho hadde
det så travelt at ho ikke fikk tid til å tenke
seg om før de stod der, begge to.
- Er det du, det der, Magda? sa han med
svak røst.
- Trur rett det og ja, svarte ho og ville
videre.
- Rart å sjå dæ, sa han etter henne.
Da snudde ho seg og gikk imot ham. Så
rett nøy på ham, og så sa ho: - Du skulle
ikke gjort det du gjorde mot oss du, Elias.
- Har tenkt det mangengang i tunge
stunder ja, svarte han. Og no vart det så
at han vart den som stod og felte tårer.
Det vart rart ei lita stund. Så kom det folk
gående, og ho vart sterk igjen. Ho skynte
seg og gikk. Fort og.
Fjerde året de var på Snippen, fødde ho
fram to kjyr og fire sauer. Men så fantes
det ikke jord biten så ulikt liggende til at
ho ikke hadde sådd den til med havre. Det
var den kornmaten som best ville folde seg
ut uti havgapet. ja, det hadde jo ikke gått
uten Gudfader da, noen verdens ting. Han
let opp kvert et hjerte, stort eller lite, for
henne. Ikke fleire granner enn de var der
utpå, så delte de snart sagt alt med kverandre. Og det er vel ingen annen å takke
enn han som er skaperen for så stor godhet på denne syndige jorda. Ho gjorde no
sitt ho og. Sprang mellom dem og hjelpte
med alt ho kunne, vinter som sommer.
Bakte og vasket og vakte over både grispurker og kalvku for mang ei sliten husmor
den tida. Og dessuten vart ho lite jordmorkunnig og skredderhendt og, som åra
gikk. Alt tok ho på seg. Alt ga ho seg til
med. Ho visste ikke sjøl at ho åtte så mange
ferdigheter som det åpenbarte seg som åra
gikk og det trengtes. Ho vart lite byrg av
seg sjøl og - om ho skulle si som sant var.
Ikke en øres hjelp av det som kaltes bygda
fikk ho. Voksen og friskt menneske må
klare seg sjøl, vart ordtaket hennes.
Husa fikk ho vølt på. Vart riktig så trivelig
utpå Snippen som åra gikk. Dokter og
øvrig heit holdt ho fra huset. Åtte ikke råd
å fare slik fram at ho måtte uro så fint folk,
sa ho til dem som spurte. Men Gudfader å
takke det og.
ja, gardmannen han hjelpte henne rett
mye, sant det. Ho han og. Men slikt som
å så? Nei. Det gjorde ho sjøl. Med handa.
Og underlig med det, så glømte ho ikke
Elias sine ord noen vår. Ho sådde beint i
reina. Og fager åker hadde ho. Og ikke en
eneste vår manglet ho melsådet å legge i
drikkbøtta både til kalv og lamsau. Det
velsignede gudslånet. Ho brukte havremelet
i både grøten og flatbrødet, potetkake og
melksuppe. Og friskere og meir rødkinnete
enn hennes barnonger, var ingen utpå her
iallfall.
Men på Uri! Trist stell der, sa'n. Vart
kjerringlaus på samme måten som ho vart
10
Meteorologfullmektig
OLAF HASSEL:
Hvert år kan vi i juleheftene lese om bemerkelsesverdige juleopplevelser. Vi har
etterhvert vennet oss til å betrakte julen
som solskinnsfortellingenes og de glade
overraskeisers høytid.
Kommende juleaften er det 25 år siden
min mest enestående og uforglemmelige
juleopplevelse.
Astronomi har vært min hobby i alle
årene siden jeg ble utskrevet fra Oslo off.
skole for døve i 1915. Med mine forskjellige
kikkerter har jeg trålet stjernehimmelen
nær sagt hver eneste gang stjerner har vært
synlig utover kvelden, om natten eller like
før morgengry, år etter år. jeg har sett etter
lysforanderlige stjerner, månen, planetene
og mulige nye stjerner eller kometer, som
plutselig kan dukke opp hvorsomhelst på
stjerneh im melen.
I julemåneden 1934 var ikke værgudene
nådige mot meg. jeg var mistrøstig over
det stadig overskyede vær, med eller uten
ned bør, som vedvarte dag etter dag, uke
etter uke, fra 1. desember. Min skuffelse
over været ble enda større da jeg en uke før
juleaften fikk postmelding fra København
observatorium om at en engelsk astronom
hadde oppdaget en ny, nokså lyssvak stjerne
13. desember. jeg håpet på endelig oppklarende vær neste kveld, så jeg kunne få et
glimt av den nye stjernen før den ville forsvinne noen dager etter sitt kortvarige
lysmaksimum. Men værgudene nektet meg
fortsatt i en uke å få se i det hele tatt noen
stjerne.
Så kom juleaften, og det falt da naturlig
at jeg kom til å tenke på julestjernen. Skulle
jeg få se den nye stjernen for første gang på
*******************************
mannlaus, han Elias. jada, stakkar. Femte
året etter ulykka hennes, satt han der ensom. Det var om hausten. Ho stod i åkeren
og skar havren sin. Minsta kom springende:
- Kom heim no mor, fort og. Far er
kommet!
Det vart snakket om mange ting den
haustkvelden. Han Elias ville bli, sa han.
- Skal vi ikke gifte oss enno en gang vi,
Magda, som trøydde så godt ilag i mange år?
sa han.
Først vart ho arg. Så vart ho glad. Og så
arg igjen. Ho gikk ifra han. Men så gikk ho
og sa at bli, det kunne han, men gifte seg,
det hadde ho gjort bare en gang her på
jorda, det får rekke, sa ho. Og skilt ifra
ham som hadde fått henne den gangen ho
var ung og troskyldig, det hadde ho ikke
kjent seg noen gang. - Men ellers fikk han
ha henne unnskyldt. Så gikk ho og sa ikke
meir den kvelden.
- Du skulle ikke latt ham fare heim
ikveld, når han er så alene, sa sønnen.
- Vi vart alene en dag vi og, Elias, måtte
ho svare.
- Vi var fire, vi, sa sønnen. - Verre for
han far, ser du, mor. Du er snill ....
- Lat meg no ha fred, svarte ho og gikk
og la seg.
Nærmere jul kom han igjen og ville holde
jul med dem.
- Barna, sa han og sukket.
- Du skal være velkommen, sa ho.
Det vart rett så underlig en julkveld.
Ho skalv innvendig der ho stod og rørte i
julgrøten. Elias gikk som han ikke hadde
ro på seg, ut og inn, ut og inn. Ho måtte
be han gå inn i stua og sette seg i mak, sålenge.
- Men Magda, sa han ...
- Gå no inn litt, så kommer maten på
bordet.
- Det var reine uløkka som kom på oss,
Magda!
- Ser det no noen om dyra i Uri, når
du er her, måtte ho si, men ho hakket ord.
- Nei no tar vi og flytter til Uri igjen vi,
Magda, ... og så glømmer vi alt det her,
vil du ikke det, hører du!
Det vart en storrar julkveld. Hele såret
hennes brøt opp. Vart ikke fri han, sa
ho. Kan du ikke lat oss ha fred no, sa ho.
Komme her å brekk' opp alt det vi vil glømme av med stor møye. Tror du ikke vi har
hatt nok å gå igjennom de her åra.
Da reiste han Elias seg og ville gå fra alt ..
heim til Uri .. best det, sa han. For han var
vel glømt av alle sine, sa han. Sårt det å
oppleve, sa han.
Ho gikk og auste grøten opp, fin og kvit
var den. julkveld var det og..
Minsta kom i kjøkkenet. Stor, vakker
jente var ho blitt. Gikk bort til faren. Tok
han i handa:
- Kom no inn, far. No har vi fått grantreet i foten sin. Du kan tenne i lysa du,
når du er her korsom. Vil du ikke det du
og, mor?
- Du får ijøre det da, Elias - når her er
tre mot en, sa Magda.
selve juleaften1 Skulle den bli min julestjerne1- Men været var helt fra morgenen
av like trøstesløst som før, overskyet med
litt snø av og til.
Utpå ettermiddagen ble det imidlertid
litt lettere vær. På vesthimmelen var det
tegn til skyoppløsning. Like før kl. 17 sto
jeg spent og speidet etter nystjernen. jeg
visste på forhånd dens posisjon. Et skygløtt
kom drivende. En stor stjerne tittet fram
i skygløttet. Det var visstnok Vega. Nystjernen skulle da være bak det tykke skylaget litt ovenfor og til høyre for Vega.
- Noen minutter over kl. 17 - da kirkeklokkene nettopp hadde ringt julen inn trådte endelig nystjernen, som jeg aldri før
hadde sett, fram i skygløttet. Mot min formodning var den ganske stor, av annen
lysstørrelsesklasse, likesom Polarstjernen.
Ivrig påviste jeg den nye stjernen for min
familie, men da ingen av dem var stjernekyndige, kunne de ikke se at den virkelig
var ny. De syntes den var akkurat som de
andre. For meg virket den derimot helt
fremmed. Med et slag var den øvre del av
stjernebildet Herkules forandret. (Se forandringen i stjernekonstellasjonene ved
sammenlikning av de to stjernekartskisser. )
For meg var det en fantastisk opplevelse.
Tenk at jeg, en totalt døv amatørastronom,
skulle få se en veritabel ny stjerne nettopp
på juleaftenen! Jeg undret meg. og gleden
strømmet gjennom meg. Samtidig tenkte
jeg på at millioner av mennesker i Norge og
i andre land verden over i dette øyeblikk
feiret julen og hørte evangeliet om julestjernen som viste seg for over 1900 år siden
- uten at disse visste noe om at antallet
av himmelstjerner nylig var blitt forøkt
med en ny stjerne!
Jeg betraktet den forunderlige nystjernen
i mellom 5 og 10 minutter før skygløttet
trakk seg sammen igjen, og straks etter falt
det igjen snø. jeg gikk til Darbu jernbanestasjon og fortalte stasjonsmesteren hva jeg
nettopp hadde sett. «Så De den nye stjerne
i Østen1» spurte han. «Ikke i østen, men
på vesthimmelen. I øst kan den sees imorgen
tidlig», svarte jeg.
Like etter jul skrev jeg til norske astro·
nomer om min juleopplevelse. Det viste
seg at ingen av dem hadde sett nystjernen
den juleaftenen, men en av dem, på Dombås, hadde sett den allerede 21. desember,
uten at han da visste at den forlengst var
blitt oppdaget aven i England.
Den nye stjernen, som ble kalt Nova
Herkulis 1934, fikk jeg ikke se igjen før det
endelig ble oppklaring nyårsdagen 1935.
Med undring så jeg at Nova Herkulis' lysstyrke forble så godt som uforandret gjennom månedene januar og februar. I mars
avtok dens glans etterhvert, til den sluknet
i april måned, men den var fremdeles synlig i kikkerten en tid.
I løpet av de siste 40 år har jeg iakttatt
også and re nystjerner som først var bl itt
oppdaget i utlandet. Som regel har de nye
stjernene vært synlige med det blotte øye
i kortere tid, fra ca. en uke til et par måneder. Nova Herkulis 1934 var aven sjelden
nystjernetype som kalles Super nova.
I vår tid betraktes gjerne nye stjerner
som symbol på barnefødsler, i likhet med
Kristi fødsel og Betlehemsstjernen. Selv
trodde jeg imidlertid ikke et øyeblikk at
nystjernen som jeg første gang så juleaften
1934 skulle være et budskap til meg om en
eller annen mystisk barnefødsel. En sann·
synlig forklaring på en ny stjernes plutselige
tilsynekomst er at en eksplosiv volumutvidelse har funnet sted i en tidligere lyssvak,
usynlig eller sluknet stjerne. I slike tilfelle
forøkes lysstyrken opptil 10.000 ganger.
Men inntraff denne stjerneeksplosjon omtrent samtidig som den nye stjernen ble
oppdaget i England 13. desember 19341
Nei, skulle den nye stjernen symbolisere en
barnefødsel, så kom nok budskapet til jorden altfor sent. Nystjernen ble nemlig
«tendt» lenge før min fødsel - antakelig
for mere enn 100 år siden! - Likesom lyden
bruker også lyset en viss tid på å tilbakelegge en bestemt avstand. Som kjent er lydhastigheten i luften ca. 330 m i sekundet mens lyshastigheten er 300.000 kilometer i
sekundet. Da forteller det litt om avstandene i universet når vi kan nevne at dersom
stjernen Siri us slukkes eller formørkes to-
DRAKEN
IJeneb
i*\--
+----------
o··
+
+
SVANEN
Ny
stjerne
'93/f -"0
\
II*ve
g•
HERKULES
.-e LYREN
+
Stjernebildene Svanen og Lyren, med den klare stjerne Vega, sees på nordvesthimlen julekveld.
DRAKEN
,.•
.1\
DRAKEN
I
\
,
-;:.
•
•
+
jt.- - - -;
/
\
/
I
/
/
'./
•
//*ve
.-.
/
I
I
Ny 5tjern~'
t931f
I
(
/JI'-
_
•
/
g•
LYREN
HERKULES
HERKULES
Forandringer i stjernekonstellasjonene, forvoldt av nystjernen.
Il
~ET KONGELIGE KØBENHAVNSKE
KLASSELOTTERI er et pompøst navn, og
foretagendet er en ældgammel og sikker
indtægtkilde - for den danske stat, der
beregner sig en rundelig stempelafgift for
de hundredtusind hele, halve, kvart og
ottendedele lodsedler, som rolige mennesker er vilde efter at få fat på. Klasselotteriets
gevinster er nemlig penge, som folk er
tossede for at komme i besiddeise af,
vistnok fordi penge er skabt af en vis mand,
der residerer i underverdenen, men lidt
for ofte gæster samtlige riger og lande på
jordens overflade. Men hvis man spørger
en prælat, hvem der har skabt Fanden, får
man ikke noget konkret svar.
I en årrække havde Onkel Nikkelaj flere
klasselotterisedler, med forskellige numre,
men da han hverken er krøsus eller noget
andet gudsbespottelig, måtte han, som
pensionist, nøjes med en enkelt kvartseddel,
der nogle gange var udtrukket med små
gevinster. Onkel tænkte optimistisk, at
nummeret næste gang kunne få en større
gevinst. Og hvis Dovregubben rejser sig og
protesterer mod sådan optimisme, må han
lægge sig igen. Onkels nummer blev nemlig
endnu en gang udtrukket med et firecifret
kronebeløp, der ville være femeifret, hvis
det havde været en hel seddel.
Den firecifrede gevinst blev ud betalt
kort før jul. Det udbetalte gevinstbeløp
sattes øjeblikkelig i banken for at kunne
trække renter, der dog kun er beskedne,
fordi aktionærerne mener at have krav på
stort ud bytte. (Er det ikke også sådan i
Norgel)
Tante gjorde sig lækker på alle måder,
tænk selv på midler og metoder, som har
gennemgået en raffineret udvikling siden
Eva præsenterede Adam for æblet.
Tante fulgte kun delvis i Evas fodspor i
dette tilfælde hun ønskede, at få et
Wilton-gulvtæppe i julegave, fordi onkel
havde vundet i lotteriet.
Onkel fulgte heller ikke helt i Adams
fodspor, men sagde: Pengerne er sat i banken. Der er forlængst købt en personlig
julegave til dig. den må du nøjes med, den
kan absolut ikke byttes med et gulvtæppe.
Vi skal ikke have noget nyt gulvtæppe, før
du er vokset fra at få børnebørn, der tisser
på gulvet. Men efter nytår kan vi snakke
***************
talt i 1959, vil det gå 9 år før vi oppdager det
og den blir usynlig blant stjernene.
En ny stjerne kan vel sammenliknes med
en atombombe. som et øyeblikk lyser så
sterkt som tusen soler. Etter stjerneeksplosjonen spres sprengstykkene som bølgeringer ut i himmelrommets bunnløse mørke
dyp. Dersom vår sol eksploderer, vil
Jorden og andre planeter bli oppslukt og
~melte øyeblikkelig i ildhavet.
12
om, hvor vi skal hen i sommerferien. Vi
har været i Oslo og omegn, omkring Lierdalen, og i Hønefoss og der omkring uten
at se bondehuse med græstørvstage, som
der voksede buske på. Vi har heller ikke
set sne på høstakke i juli måned, og vi har
ikke været oppe i den tynde luft, hvor der
ikke kan gro noget, men kun er sten og
sne eller is. jeg kan godt tænke mig, at vi
tog en turop i højere og nordligere regioner.
Vi har jo ingen sprogvanskeligheder i Norge, og som danskere er vi velkomne gæster.
der mødes med venlighed. Men hvis du
hellere vil en tur til Tyskland, f. eks. til
Rhinen, eller til 0strig, hvor øllet er Iige
så godt som det danske, og vin er bedre og
billigere end vi har råd til at købe herhjem-
prise sig lykkelig, men det gør han såmænd
ikke, og at han bliver misundt, interesserer
ham ikke. Han har en gang for alle sagt.
at når en mand ikke forstår at opdrage
sin kone, så er han et skrog.
julen varede længe, og kostede mange
penge, men lotterigevinsten stod uberørt
i banken, og det kan tjene som bevis for,
at det, mildt sagt, er en grusom fejltagelse.
hvis nordmændene tror, at deres moral er
bedre end danskernes. Arsagen til miseren
er nok den. at videnskabsmændene har
regnet med, at moralen steg trinvis med
breddegraderne mod nord og det stigende
antal meter over havet.
Uden diskussion blev en 14 dages ferierejse i Norge vedtaget, med 1 stemme mod O.
me, så sig det. men tænk lidt over det,
før du spytter ud, selv om det vil falde dig
vanskeligt, at tænke før du taler.
ja, onkel er somme tider galant på sin
egen faeon, rar, på dansk og norsk.
Tante var dog lidt forbløffet. Hun vidste
nok, at hendes mand var rutineret foredragsholder, men han havde aldrig før sagt så
meget til hende - i sammenhæng. Tante
var klar over, at hvis hun opponerede, blev
der diskussion. Uden betænkning svarede
hun derfor smilende: Det er udmærket
altsammen. Du kan selv bestemme det
hele - gamle asen.
Muligvis vil det i Norge blive anset for
utroligt at en dansk kone, i sin næst-bedste
alder, kan være så fornuftig og medgørlig,
og på den foranledning garanteres der herved for rigtigheden. Der må dog tilføjes
at der næppe findes et større antal madammer af den type i Dannevang. Onkel kan
En norsk ven blev anmodet om at foreslå
en rute, efter følgende reeept: 2 dage i
Oslo, 2 dage i Bergen, 2 dage i Trondheim.
Ingen natterejser. Godt ophold og mad,
men ikke i luksusklassen. Smukke eller
ejendommelige egne ville blive betragtet
med tålmodighed og fornøden andagt.
Vennen og hans familie på Grefsen skulle
hjemsøges. En bekendt på Ullevål kunne
måske undgås. I Trondheim skulle en
veninde og hendes familie besøges, og der
skulle hilses på de verdenskendte døve
domkirkestenhuggere, der, flere generationer tilbage og fremover medvirker til, at
bygningsværket genopstår til sin tidligere
herlighed, indtil ødelæggelsesvanvid eller
naturkatastrofe sparer Stortinget for bevillinger, medmindre trønderne gør oprør,
hvad der godt kan ligne dem.
Vennen i Oslo sendte et turistkort over
Norge, og et forslag til en rejserute, samt
den samlede billetpris for transporten med
tog, bus og båd. Tante, der er letfængelig,
sagde begejstret, at det kunne blive en
dejlig bryllupsrejse, skønt hun var gammel
nok til at kunne have holdt sølvbryllup,
hvis hun ikke havde rykket sine teltpæle
op og skiftet boplads. Onkel tog det roligt,
kort og sagligt: Ruten skal studeres, kritiseres og diskutteres. Punktum!
Ruten blev godkendt - i omvendt rækkefølge, Kristiansund blev udslettet. Norsk
Rejsebureau i København fik besked om at
ordne billetter og hotelophold. og her fik
onkel den alarmerende oplysning, at han
måtte regne med mindst 25 kr. pr. døgn
pr. næse, for opholdet, men han sagde
bare, at det kunne være rart at prøve,
hvordan det er at leve. som en greve, gjorde
et indhug på lotterigevinsten og betalte
billetter m. m., 3 måneder før triumfturen
skulle starte.
Onkel og tante kommer aldrig farende i
sidste øjeblik, så de fik sikret sig sofapladser
i «Kronprins Olav»s rygesalon, der blev
fuldt besat, før båden den 14. juli kl. 16,
satte kursen mod Norge. Passagererne
var danske, der skulle på ferie, norske, der
skulle hjem fra ferie, og så var der et mindre
antal fra sydligere lande, der var på ferieeIler forretningsrejse.
Klokken 18 tog tante de medbragte madpakker frem, og ville have øl og kaffe og detfik hun. Ligeoverforsad et par norske
jenter, der kiggede Iyksaligt på de udpakkede smørrebrød, men da tante bød dem at
tage et stykke, sagde de: Nej tak, vi er
ikke sultne, og vi har selv madpakker med,
men de skal gemmes til vi kommer hjem,
så andre kan se, at vi har fået dejlig mad i
Danmark. Og så bestilte jenterne kaffe og
wienerbrød. I mellemtiden var der opvokset
en lang sigaretkø i salonen, og da tante var
mæt, fyldte hun godt op i køen. Tante er
indtil videre uforbederlig storryger, men
hun køber røgelsen for sine egne penge.
Skagerak sendte nogle kraftige dønninger
mod «Kronprins Olav», der begyndte at
1\1 G EV 1~I
rokke og rulle, og nogle unge, der endnu
ikke var med på noderne, skiftede kulør.
Tjenerne kom løbende med små papmachehatte, men, ak, for sent. Der blev ofret til
Neptun - i salonen, så tante og onkel
foretrak at gå tu r på dækket, og derpå ned
i kronprinsens mave, hvor de 3 måneder i
forvejen havde sikret sig køjepladser, og
dernede blev de blidt vugget i søvn.
Naturligvis er tante en kvinde, men hun
er alligevel morgenmand, så da onkel vågnede i overkøjen, var underkøjen tom, skønt
klokken ikke var 6 endnu.
Kronprinsen sejlede støt og roligt i
Oslofjord, men da onkel, langt om længe
fik nettet sig og kom op ad kahytstrappen,
fik han et smilende og kærligt godmorgenkys af tante, som alvorligt formanede ham
om, ikke foreløbigt at gå ind i salon eller
toilet heroppe, da der så rædsomt ud og
lugtede forfærdeligt efter de unges natlige
ugerninger. Rundt om på dækkene sad,
hang eller lå sovende passagerer, der ikke
havde haft køjepladser. Men kl. 7 var salonen udluftet og rengjort, så man kunne få
kaffe, og kl. 8 var båden i Oslo.
Vennen og hans forældre hjemsøgtes, og
næste morgen indtog tante og onkel reser-
verede pladser i toget på Østbanegården.
En ung dame, der sad lige overfor onkel,
viste sig at være dansk, nemlig fra Ringe,
på Fyn, og de fynske piger siger altid: Natten er vor egen. Nogle velvoksne gutter
blev klar over danskernes mangelfulde
geografiske lærdom, og forklarde, om banens stigning over fjel det, og det der var
værd at se under vejs, og hvad man ikke
så gen nem tunneler og sneskærme. Omsider
kom toget op til Finse, og så var lokomotivet
blevet forpustet og tørstig. Her, som alle
andre steder, skulle tante købe prospektkort og eigaretter. Cigaretterne blev røget,
dels af tante, dels af dem som hun generøst
bad hjælpe hende med at udrydde osepindene, som onkel afskyr, fordi han elsker en
sur pibe. Prospektkortene formerede sig
uafbrudt og voksede til en stak på mindst
100 mm. På Finse viste termometeret nøjagtig 5 graders varme, d. 16. juli, så toget
satte en gevaldig fart på, ned til Bergen,
hvor der blev taget afsked med den fynske
pige, der skulle feriere mellem de 7 fjel de.
Tante og onkel kom godt nok til hotel
Rosenkrantz, og så ville tante have sjøtunge og jordbær, som forsinket middagsmad, og da de stegte havdyr blev serveret,
erklærede tante, at det var rødspætter men de blev spist. Næste dag blev nogle af
byens seværdigheder beset, og gader og
torve gennemtravlet. Fløjen ble også benådet med en visit, men byen blevfornærmet,
den gemte sig under et tykt regntæppe.
Tidligere løb alle heste i Bergen løbsk, hvis
de så en mand uden paraply. Hestene er
væk, men regnen eksisterer endnu. Som
erstatning .skal der, ved en strålende misforståelse, være indført den skik, at hver
bergenser, i dåbsgave, får overrakt en regnfrakke af borgmesteren - på fisketorvet.
18. juli futtede vi opover, gennem alle
tunnelerne, til Voss, hvor vi skiftede til en
bus, og mens bussen rullede videre opover
sang tante og onkel: På Vossevangen, der vil
jeg bo ... , men så ingen piger med bånd i
hår. Sandsynligvis bliver pigerne alligevel
elsket - nu som før. Kl. 13.05 holdt bussen
ved Stalheim Turisthotell, og menuen lød
på kogt laks m. m. Som bordfæller fik tante
og onkel 2 midaldrende engelske damer.
Megen sol kunne ikke nå ned mellem de
høje fjelde, og set med danske øjne var
udsigten noget dyster. 2 ældgamle huse,
med gamle sager, fungerede som lokalt
museum, der blev beset. Om aftenen blev
13
der tændt op i peisen, englænderinderne
skuttede sig, og peisen gav mere røg end
varme.
Ved frokostbordet, d. 19. juli, forlystede
den ene englænderinde tante og onkel.
Englænderinden tog nemlig 5 forskellige
slags pålæg på sin tallerken, rodede det
hele sammen - og spiste hele portionen.
Velbekomme, blev der sagt - på dansk med et smil. Kl. 7.20 holdt der 2 store busser, og de blev stopfyldt. 2 turister hafde
sovet for længe og kom rendende, med
portieren efter sig, og busserne kørte ikke
før regningerne var betalt. Turen gik i hårnålesving nedad til Gudvangen, hvor 2 både
lå parat, og så blev der sejlet ud mellem
fjeldene, men efter en god times forløb
stoppede begge både. Fra en anden fjordarm kom en større båd, som også stoppede,
og passagererne fra de 2 mindre både blev
dirigeret ombord på den store båd, som
derefter fortsatte ud gen nem fjorden, der
blev bredere og lysere, fordi solen kunne nå
ned til vandoverfladen i Sognefjorden. Det
var en interesant ogsmuksejltur. Båden kom
til Balestrand, der i sin tid hver sommer fik
besøg av kejser Wilhelm d. 2. Der er smukt
ved Balestrand, med udsigt til stejle og høje
fjelde med sne på toppen. Tante undrede
sig. Hvorfor ryger fjeldene? - Fordi solen
smelter sneen og får fuktigheden til at stige
tilvejrs, som skyer - tænker jeg - sagde
onkel, belærende.
Da båden til Vetlefjord kom, viste det sig
at være en ældre skude - absolut ikke en
sjøbus. Næ, det var en blandet fragt- og
passagerbåd, med små kahytter, der var
fyldt, da båden kom til Balestrand. Over
forskipet hang en stor turistbus, jo, den
hang der, for bussen var længere end båden
var bred, så bussens for- og bagdele ragede
udenbords på hver side, og båden havde
meget besvær med at lægge til broen, hov,
det var nok kaptajn eller styrmand, der
havde besværet.
Under rundgangen på båden observerede
tante og onkel, at døren til styrehuset stod
åben, og at rattet blev betjent af en gut på
14 år, der ikke var særlig velvoksen, og da
det begyndte at støvregne, gik tante og
onkel ind i styrehuset, men opnåede ikke
at blive smidt ud. Gutten ville gerne snakke
med tante. Fjorden blev smallere, og da
båden nærmede seg bunden, med den lille
klynge huse, der var Vetlefjord, drejede
gutten på maskintelegrafen, og så kom
styrmanden eller kaptajnen og overtog
rattet, men han ville også gerne snakke med
danskere, for han var fra Kristiansund, som
tante og on kei havde udslettet - af deres
rejserute. Alt og alle kom godt i land.
Rutebilen startede, susede ind i dalen og
op ad Gaularvejsvingene. Vinduesviskerne
blev sat i gang, da der kørtes igennem en
sky, og tante sagde lidt senere, i klart solskin, at digteren havde ret: Oven over
14
skyerne er himlen altid blå. Onkel svarede
lakonisk: Selvfølgelig. Og kommer man
derop, skal man ned igen - og så fik bæstet
et blidt albuestød. I Moskog blev der gjort
nødtørftig ophold, men tante ville også
have kaffe. Chauføren nøjedes med en
pi be tobak, og ellers spiste han lakridstabletter, så hele bilen duftede på den lange tur
til Loen i bunden af Nordfjord, hvor vandet
var spinatgrønt. Det havde været en lang
dag, rig på afveksling.
Alexandra Turisthotell var stort og flot,
og da onkel, efter den sene middag, gik op
ad en trappe, troede han tante fulgte efter,
vendte sig om og talte til - en amerikansk
dame, der smilede, og så kom tante i fuld
galop, for at redde situationen. Tante prøvede på at lokke onkel ned i salen, hvor der
var dans og bar, men onkel var træt - han
ville spille kort.
Den følgende formiddag foretoges et
par små udflukter. I Loens gamle kirke var
der sager fra den tid Norge var under danske konger. Og under besøg i en forretning,
der ikke havde glasdør, lukkede en amerikansk turist døren op - i hovedet på
onkel, så han så måne og stjerner i solskinsvejr.
Den 20. juli startede bussen fra Loen. På
Videseter spistes der sammen med 2 yngre
englænderinder og 2 norske damer. Undervejs til ødemarken Grotli, snakkede
tante med den ene englænderinde - den
anden var meget reserveret, også ved
kaffebordet. Der skiftedes bus og kørtes
mod vest. Ved Djupvasshytta begyndte
bussen at kravle op ad Dalsnibba. Den reserverede englænderinde blev ængstelig,
skiftede plads og gemte ansigtet i sine
hænder, hun turde ikke kigge nedover.
Chauføren havde besvær med at få den
store bus rundt i de sidste sving før Dalsnibbas top var nået. Alle steg ud på plat-
formen, hvor det norske flag vajede. Men
deroppe, 1500 meter over havet, var der
den dag kun udsigt til nogle andre fjeldtoppe og et mælkehvidt skydække ca.
100 meter lavere end toppene. Det var
køligt deroppe, og tante lavede koldsindig
en snebold, som hun kastede i nakken på
onkel, der derefter straks lavede en anden
snebold, fangede tante og «vaskede» nok
så nydeligt hendes leende ansigt, mens de
2 englænderinder måbede, og et par nordmænd sagde: Det har hun godt af. Bussen
vendte og kørte samme vej ned. Efter nogen
tids forløb sås Geirangerfjorden dybt nede.
Ved et brat sving standsede bussen. Her
var der kort forinden sket en ulykke, idet
et fransk par, i deres bil, var kørt udover
vejen og forsvundet i den smalle og dybe
kløft. Kl. 20 var tante og onkel installeret i
Hotel Union, og fik igen kogt laks eller
ørred. Onkel begyndte at længes efter frikadeller. Der var masser af turister i Geiranger. Næste morgen observeredes sven·
skere, der kamperede i t~lte, som de senere
læssede på deres motorcykler. løvrigt måtte
svenske bilister gentagne gange køre baglæns, fordi de, af gammel uvane, kørte i
venstre vejside, og det var ikke anerkendende udtryk svenskerne belønnedes med, når
de norske chaufører måtte stoppe på grund
af svenskernes vildfarelser.
Geiranger er med rette berømt for sin
naturskønhed, sagde onkel, og tante ville
gerne blive der en ugestid. Onkel sagde
kun: Båden til Valldal er parat til afgang,
den 21. juli kl. 14. De 7 søstre m. m. venter
os, og man skal være galant mod damerne.
Regningen er betalt. Og de kom ombord på
sjøbussen og sejlede ud ad Geirangerfjord,
mens vandet fossede ned fra fjeldene på
begge sider. Onkel syntes dog, at de 7
søstre var noget tynd benede, så tante hyssede på ham, andre fotograferede i lange baner.
<<100% effektiv vekke-anordning (or døve», sier den døve italienske tegner.
Tante havde alle herlighederne i sin taskepå prospektkort.
I de stille fjorde kan bådene let overholde
deres fartplan. Landgangen i Valldal skete
programmæssigt, og efter en rigelig lang
kaffehvil kom bussen, der skulle opover,
men udenom Romsdalshorn. Da bussen
holdt ved Trollstegsrestauranten, hilstes
der på nogle danskere, der i deres egen
toplæssede bil havde aset sig op ad Trollstegvejen, der vistnok har 4 dusin sving.
Bussen holdt ved udsigtspladsen, før den
kørte ned. Onkel mente, at det ville have
været billigere, at lave en elevator, men
da han ikke har forstand på den slags ting,
tog han ikke ideen alvorligt. Bussen stoppede ved det hypermoderne Grand Hotell
Bellevue i Andalsnes, og så blev der igen
sat kogt laks på bordet. Fisk er godt.
let mad om sommeren, men onkel brummede noget om, at nu havde han på en uge
spist mere fisk end han plejede at konsumere på et halvt år, hjemme. Et stort
amerikansk turistselskab syntes at være
enig med onkel, for de festede med vin,
endda champagne, der var så kostbar, at
der blev diskussion. da regningen skulle
betales, og så var det tantes tur til at sige:
Det har de godt af, når de ikke spenderer et
par glas på os. Derfor gik tante og onkel
ud på en lille aftentur på havnen, hvorfra de
også kiggede på bakkerne, før de gik i seng,
med telefon på natbordet. Onkel ihukom,
at han havdE: beordret godt ophold, men
ikke i luksusklasse. Og så spurgte han tante,
om hun kunne forklare ham, hvordan et
norsk luksushotel var beskaffen. Onkel
venter stadig på svar. Tante sov nemlig.
Nazisternes bombefly havde jo i april
1940 befriet både Andaisnes og Molde for
alle gamle minder og seværdigheder. Onkel havde derfor betalt regningen om aftenen og givet besked om vækning næste morgen kl. 6. Men, som før nævnt er tante kronisk morgenmand. Kl. 5.30 blev onkel vækket, tante havde taget bad, og puffede
ubarmhjertig sin halvtsovende mand ind i
badeværelset. Og da portieren, kl. 61ukkede
seg ind for at vække de danske gæster,
sagde onkel, fuldt påklædt, et muntert: God
morgen, min herre. Onkel havde allerede
fyr på sin pibe - så han var helt vågen.
Der blev tid til en lille morgentur. Båden
til Molde afgik kl. 6.30.
Triumfturen begunstigedes stadigvæk af
fineste sommerferievejr, og Molde viste
sig at være genopbygget i ny skikkelse. En
ny bestand af roser var under opvækst.
Som en strålende kontrast til de store huskassers moderne og flade, kedelige stil,
bekendtgjordes der et sted, at her var
BONDEHEIMEN, der også havde KAFFISTOVA. Tantes kvindelige nysgerrighed
slog gnister, hun ville prøve en bondefrokost i etablissementet, men det blev, for
første gang, en skuffelse. Bondehei mens
Der kan musene ikke gøre katten naget, sagde onkel.
inventar var nyt og moderne, maden var
god, uden luksuspræg, og serveringsdamerne var bunadklædte. Og så var det på tide
at komme ned til havnen igen, for at gå
ombord i bussen til Angvik.
Bussen blev fyldt. Det var søndag formiddag, blikstille og lunt solskin. Men da
Moldes nye brede gader var passeret, blev
det til en langvarig gyngetur med bløde
sving. Tante opdagede, at en ung dame, der
sad Iige bagved onkel, var begyndt at blive
søsyg, skønt hendes kæreste eller mand var
i marinesoldatuniform. Onkel er imidlertid
gammel samarit. så han fik hurtig kureret
patienten, med et par tabletter. Det var
ellers en køretur med smukke udsigter.
og heroppe var der bondehuse med græstørvstage, som der voksede buske på.
Undervejs måtte bussen flere gange sagtne
farten, for at løsgående køer kunne besinde
sig til at gøre plads. Onkel sagde: Køerne
skuler misfornøjet over at blive forstyrret,
men de brøler ikke, selv om bussen tuder.
Ifølge rejsebureauets plan, skulle båden fra
Angvik afgå straks, ved bussens ankomst,
så tante og onkel gik direkte ombord i
skuden, der dog blev liggende ved broen,
uden tegn på liv eller afgang. Båden, der
mindede om en miniaturefærge, blev inspiceret. og onkel udtrykte den opfattelse,
at det var et oldtidsfartøj, og det var ikke
helt ubegrundet. I kahytten under dækket
forefandtes nemlig en gammel støbejernskakkelovn, der ikke så ud til at være
pudset i dette århundrede. Pludtselig blev
båden bemandet, både med mænd, kvinder
og børn, og skuden sejlede nydeligt, uden
at der blev fyret op i kakkelovnen. Sejlturen
var sm uk i de skønne omgivelser, med skove
og bløde linjer i landskabet. Men tante
ærgrede sig, hun havde ikke fået kaffe i
Angvik, og kunne ikke få det ombord i den
lille båd. Som en sød hævn gav tante sig til
at synge: Holder du af mig, holder jeg af
dig, .... - midt på dagen, i flimrende sol.
Da båden nærmede sig Tingvoll, sås 2
busser køre ned på havnen. Der blev mylder
og mas på båden, og endnu før fortøjningen
var i orden sprang gutter og jenter i land,
for at okku pere de bedste pladser i busserne. Tante fik heller ikke kaffe i Tingvoll,
men plads i en af busserne, og syrener og
guldregn blomstrede frydefullt - hvornår
er jordbærene så modne deroppe1
Det ble en varm køretur i den overfyldte
bus, folk svedte og døsede, men tante og
onkel fik dog set, at der var smukt i Surnadalen. I en landsby med en kirke, hvor der
naturligvis også var en restauration med en stor skilpadde, der kravlede rundt
på gulvet, stoppede busserne. Der blev
spist og drukket kaffe. Onkel ville så have
en pibe tobak, men jakkelommerne var
tomme, og da han kom ned på vejen, var
begge busser væk, med frakken, pibetøjet
og den øvrige bagage. Onkel måtte tage
til takke med en af tantes elendige eigaretter. Busserne kom igen, og så kørtes
der videre mod Trondheim.
Rejsebureauet havde noteret, at ankomsten til Trondheim skete kl. 19, og det var
veninden adviseret om. Men ankomsten
fandt sted kl. 18.15, og der var ingen Elsa
at se på pladsen. Tante og onkel lod sig
lodse til hotel Sentrum, og efter at være
installeret i deres bestilte værelse, højt
tilvejrs, kom Elsa, og så etableredes der
stort og glædeligt gensynstableau, hvorefter
familien blev besøgt.
Kl. 22 blev der inviteret på en bustur i
omegnen, lidt opover, og det blev en
glædelig overraskelse, hvor der var forskelligt at se i det svindende dagslys. Turens
højdepunkt var solnedgangen. Solen sås i
horisonten, som en glødende kugle, der
farvede Trondheimsfjorden blodrød, det
var et pragtfuldt syn, som helt bedårede
tante, mens onkel lidt tørt sagde: Nu har
vi set, hvordan midnatssolen danser,
kl. 22.15-22.30. Derefter sen aftenkaffe og
livlig snak, mens katten, med rævehale,
sprang op på buffetens overskab og gik til
ro 50 centimeter under loftet. - Der kan
musene ikke gøre katten noget, kommenterede onkel.
(Forts. s. 20)
Er De nå sikker på at det ikke går ut over arbeidet
å ha spebarn ?
15
Spør noen hva kjærligheten er - da er den intet annet enn
en vind som suser i rosene og derpå stilner av. Men ofte er
den også som et ubrytelig segl som varer for livet, varer til
døden. Gud har skapt den av mange slags og sett den vare
eller forgå:
To
mødre går på en vei og taler sammen. Den ene er kledd i glade, blå klær,
fordi hennes elsker er kommet hjem fra
reise. Den andre er kledd i sorg. Hun hadde
tre døtre, de to mørke, den tredje lys, og
den lyse døde. Det er ti år siden, ti hele år,
og moren bærer dog sorg for henne.
Det er så herlig idag! jubler den blåkledde
mor og slår hendene sammen. Varmen beruser meg, kjærligheten beruser meg, jeg
er full av lykke. jeg kunne kle meg naken
her på veien og strekke mine armer mot
solen og kysse imot den.
Men den sortkledde er stille og smiler
ikke og svarer ikke.
Sørger du ennå over din lille pike? spør
den blå i sin hjertens uskyldighet. Er det
ikke ti år siden hun døde?
Den sorte svarer: jo, nå ville hun ha v~rt
femten år.
Da sier den blå for å trøste henne: Men
du har andre døtre i1ive, du har to tilbake.
Knut +LaJHsun:
Den sorte hulker: ja. ja. Men det er
intet lys av dem. Hun som døde var så lys.
Og de to mødre skilles og går hver sin
vei, med hver sin kjærlighet ...
Men
de.samme to mørke døtre hadde
også hver sin kjærlighet, og de elsket den
samme mann.
Han kom til den eldste og sa: jeg vil be
Dem om et godt råd, fordi jeg elsker Deres
Javel, gdtt til ro, svarer
han. Vil De s; fruen
at hennes monn
er kommet hjem.
16
søster. Igår var jeg henne utro - hun overrasket meg da jeg kysset Deres tjenestepike
i gangen; hun skrek litt, det var et klynk, og
gikk forbi. Hva skal jeg gjøre nå? jeg elsker
Deres søster, tal med henne, for himmelens
skyld. og hjelp meg!
Og den eldste bleknet og tok seg til
hjertet; men hun smilte som om hun ville
velsigne ham. og svarte:jeg skal hjelpe Dem.
Dagen etter gikk han til den yngste. kastet seg på kne for henne og tilsto henne sin
kjærlighet.
Hun mønstret ham fra øverst til nederst
og svarte: jeg kan dessverre ikke unnvære
mere enn en tikrone, hvis det er det De
mener. Men gå til min søster, hun har mere.
Dermed forlot hun ham med kneisende
nakke. Men da hun nådde inn i si~t kammers,
kastet hun seg på gulvet og vridde sine
hender av kjærlighet . . . .
Den
blåkledde mor var i den frykteligste spenning; hun ventet hvert øyeblikk
et signal fra hagen, og veien derfra var ikke
fri - ingen kunne passere den så lenge hennes mann ikke ville gå hjemmefra. Akk,
denne mann, denne mann på firti år og med
måne! Hva var det for en uhyggelig tanke
som gjorde ham så blek iaften og som lot
ham bli sittende der i stolen, urokkelig.
ubønnhørlig og stirre i sin avis?
Hun hadde ikke fred et minutt; nå var
klokken elleve. Barna hadde hun for lenge
siden fått til ro, men mannen gikk ikke.
Hva om signalet lød, døren åpnedes med
den lille, kjære nøkkel - og to menn traff
hverandre, sto ansikt til ansikt og så hverandre i øynene! Hun vågde ikke å tenke
denne tanke tilende.
Hun gikk bort til den mørkeste krok av
stuen, vridde sine hender og sa endelig
likefrem: Nå er klokken elleve. Skal du
i klubben, så må du gå nå.
Han reiste seg med ett, enda blekere enn
før, og gikk ut av stuen, ut av huset.
Utenfor hagen stanser han og lytter til en
fløyting, et lite signal. Skritt høres på gruset.
en nøkkel stikkes i gatedørslåsen og vris
rundt - så blir det litt etter to skygger på
gardinet i stuen.
Og han kjente fra før signalet, skrittene
og de to skygger på gardinet, alt var ham
bekjent.
Han går til klubben. Den er åpen. det er
lys i vinduene. men han går ikke inn. I to
kvarter driver han så om i gatene og foran
sin hage - i to uendelige kvarter. La meg
vente et kvarter til! tenker han, og han
forlenger det til tre. Så går han inn i hagen,
stiger opp trappen og ringer på sin egen
dør.
Piken kommer og lukker opp, stikker
hodet såvidt ut av døren og sier: Fruen er
for lenge siden .... Her stanser hun og ser
hvem hun har for seg.
Javel, gått til ro, svarer han. Vil De si fruen
at hennes mann er kommet hjem;
Og piken går. Hun banker på hos fruen
og gir sin beskjed gjennom den lukkede
dør: Jeg skulle si at herren er kommet
tilbake.
Fruen spør innenfor: Hva sier du, er
herren kommet tilbake? Hvem skal du si
det fra?
Fra herren selv. Han står derute.
Da lyder en rådløs jammer inne fra
fruens værelse; der hviskes ivrig, en dør
går opp og lukkes igjen. Så blir alt stille.
Og herren trer inn. Fruen møter ham
med døden i sitt hjerte.
Klubben var stengt, sier han straks av
. barmhjertighet og nåde. Jeg sendte bud inn
for ikke å gjøre deg engstelig.
Hun faller ned på en stol, trøstet, befridd, reddet. I denne lykksalige stemning
strømmer hennes gode hjerte over og hun
spør om mannens befinnende: Du er så blek.
Feiler du noe, kjære?
Jeg fryser ikke, svarer han.
Men noe har hendt deg? Ditt ansikt er så
underlig fortrukket.
Mannen svarer: Nei, jeg smiler. Dette skal
være min måte å smile på. Jeg vil at denne
grimase skal være egen for meg.
Hun lytter til disse korte, hese ord, og
begriper dem ikke, fatter dem slett ikke.
Men plutselig slår han sine armer om
henne, jern hårdt, med redselsfulle krefter,
og hvisker tett inntil hennes ansikt: Hva
mener du om vi satte horn på ham ... på
ham som gikk ... om vi satte horn på ham?
Hun oppløfter et skrik og kaller på
piken. Han slipper henne med en stille,
tørr latter idet han sperrer munnen opp
som et gap og slår seg på begge lår ....
Neste morgen tar fruens gode hjerte
igjen overhånd, og hun sier til sin mann:
Du hadde et besynderlig anfall igåraftes ;
det er jo over nå, men du er blek også idag.
Ja, svarer han, det er anstrengende å
være åndrik i min alder. Det er jeg aldri
mere.
Det
unge herskap er nettopp kommet
hjem. Deres lange bryllupsreise er til ende,
og de begir seg til ro. Et stjerneskudd brenner av over deres tak....
Om sommeren spaserte det unge herskap sammen, og de vek ikke fra hverandres
side. De plukket gule, røde og blå blomster,
som de ga hverandre, de så gresset bevege
seg i vinden og hørte fuglene synge i skogene, og hvert ord de talte var som kjærtegn. Om vinteren kjørte de med bjeller på
hestene. Himmelen var blå, og høyt oppe
suste stjernene avsted på de evige sletter.
Slik gikk mange, mange år. Det unge
herskap fikk tre barn, og deres hjerter elsket
hverandre som den første dag under det
første kyss.
Da får den stolte herre sin sykdom, denne
sykdom som lenket ham til sengen så lenge
og satte hans hustrus tålmodighet på en så
hård prøve. Den dag han ble frisk og sto opp
av sengen, kjente han ikke seg selv igjen;
sykdommen hadde vansiret ham og tatt
hans hår.
Han led og grublet. En morgen sa han:
Nå elsker du meg vel ikke lenger?
Men hans hustru slo rødmende sine armer
om ham og kysset ham så lidenskapelig
som i ungdommens vår. Så sa hun: Jeg, jeg
elsker, elsker deg bestandig. Jeg glemmer
aldri at det var meg og ingen annen som
du tok og som ble så lykkelig.
Og hun gikk inn i sitt kammers og klippet
alt sitt gule hår av hodet, for å være lik
sin mann som hun elsket.
Og det gikk atter mange, mange år. Det
unge herskap ble gammelt, og deres barn
var voksne. Hver lykke delte de som før;
om sommeren gikk de ennå på markene og
så gresset bølge, og om vinteren hyllet de
seg i sine pelser og kjørte under stjernehimmelen. Og deres hjerter vedble å være
varme og glade som av forunderlig vin.
Da ble fruen lam. Den gamle frue kunne
ikke gå på sine føtter, hun måtte trekkes i
en stol med hjul, og herren selv trakk henne. Men fruen led så usigelig ved sin ulykke
at hennes ansikt fikk dype furer av sorg.
17
Ane-Sofia var finnejente nord for Aursundsjøen. Folk deroppe minnes henne ennå. Hun var lausange, og far hennes var
en utsvevende storkar fra Røros. Bestefar
hennes - han Bjønn-Tore - døpte henne
i en vasslok innpå vidda, for det står jo at
i nødsfall kan enhver kristen gjøre det. Han
var nå ellers den største hedningen som
sola har skinnet på der nord for Aursundsjøen.
Det var enda en høstnatt med mulm og
skodde finnegubben døpte Ane-Sofia. Han
sto på kne attmed en kvistvarme og leste
over henne av salmeboka, -og da var ho
***************
Da sa hun en dag: Nå vil jeg gjerne dø.
Jeg er så lam og heslig, og ditt ansikt er så
skjønt. Du kan ikke kysse meg mere, og
du kan ikke elske meg som før.
Men herren omfavner henne, rød av bevegelse, og svarer: Jeg, jeg elsker deg mere,
mere enn mitt liv, du kjære, elsker deg som
den første dag, den første stund da du ga
meg rosen. Husker du det! Du rakte meg
rosen og så på meg med dine skjønne øyne.
Rosen duftet som du, du rødmet som den,
og jeg ble beruset i alle mine sanser. Men
enda mere elsker jeg deg nå; du er skjønnere enn i din ungdom, og mitt hjerte takker og velsigner deg for hver dag du har
vært min.
Herren går inn i sitt kammers, slår syre
i sitt ansikt for å vanskape det, og sier til sin
hustru: Jeg hadde det uhell å få syre i mitt
ansikt; mine kinner er fulle av brannsår,
og du elsker meg vel ikke mere!
O, du min brudgom, min elskede! stammer den gamle kvinne og kysser hans hender. Du er skjønnere enn noen mann på
jorden: din røst gjør meg ennå den dag
idag het i hjertet, og jeg elsker deg til
døden ....
18
Ane-Sofia helt blå av hoste og krime. Men
det vesle ukruttet forgikk ikke så lett;
med det samme finnen klappet ihop den
store salmeboken, nøs jenten og lo til
ham. «Håledø blir dette jente lei!» sa
finnegubben og lyste på ansiktet hennes
med en brann. «Ho er en liten førkjesatan !» la han til.
Nå var Ane-Sofia en stor og ferm jente.
Hun gikk for presten på Røros sjette søndag etter påske, og hun var alt glad i en
gutt «uti den der førbanna Tufsingdala».
Han var tørrnem og tullet i barnelærdommen, men et dyr til å danse polsdans på
barflekkene om våren.
Hun kom i mudd og ski over Gammelgruvsfjellet til Røros, og hun hadde spørsmålsboka inntullet i et rød roset lommetørkle med Johan Sverdrups billede på liggende
nedi sekken. Bestefar hennes fulgte henne
til Røros for å tinge lossement og snakke
med presten.
Bjønn-Tore var gammel som alle hauger
og blind på det ene øyet. Han hadde for
mange år siden revet det ut av seg med
skistaven. Bjønn-Tore ga hunden øyet.
Hunden åt det opp og slikket seg om
snuten. «Var det godt, Pasopp?» sa finnegubben. «Vov! Vov! Vov!» sa hunden.
«Je hører nok du vil ha det andre aue mitt
å, men det trøng je sjøl!» sa Bjønn-Tore.
Og så dro hund og finne videre innover
fjellene i snødrevet. Han hadde stappet en
måssådott jøyehullet.
Ja, han Bjønn-Tore snakket med presten
for Ane-Sofia.
«Dok' fe' pinetræ passe på ho AneSofia, for ho er besætt rabalsk førkje!»
sa finnegubben og satt med muddkragen
langt oppover ørene.
«Du får ikke banne her på mitt kontor,
Tore!» sa presten og slo ministerialboka
sammen så finnegubben hoppet høgt i
stolen.
«Førlate mi arme synn, prest, je ska pinetræ itj gjera det mer!» gneldret han og
gapte så det svartnet på de slitte tannstumpene.
Våren tre år etter satt finnejenten AneSofia ved en liten varme oppe i Raufjellet.
Bestefar var død. Hadde han levd som en
hedning, så kreperte han som en hedning
og. Bjønn-Tore lå inni kojen sin bortpå
Ridala og røkte tobakk. Så hadde gubben
dormet inn, og imens hadde kojen tatt fyr.
Finnegubben var så tørr som knusk, og han
fattet i han også.. Han sprang oppover
småskogen, lågebrant og hujet. Verst var
det for den nye, kostbare reinskinns-mudden han hadde på seg.
Ane-Sofia satt ved varmen og tenkte på
den tiden hun gikk for presten på Røros
og var forlovet med han Embret «uti den
der førbanna Tufsingdala». Hun var ung og
uskyldig dengang, og hun ønsket inderlig
at hun hadde vært det ennå. Etter hun slo
opp med tufsingdølen, var hun ringforlovet
med en gruv-kar borti Hestdala, siden for
hun og fløy med en svenske. Han var ellers
en fant. For fjorten dager siden Iystes det
til ekteskap for ungkarl Morten Pålsen og
pige Ane-Sofie Ridal ...
«Dra te Bloksberg!» sa Ane-Sofia for seg
selv, og hun rev opp en tørr enerkrase og
slengte den på varmen. Det røk så blått og
fint bortover måssårabbene i den lyse vårkvelden. Hun ble så underlig stemt av slik
fin, blå røk her oppe i Raufjellet. Hadde hun
bare hatt han hun var glad i her nå. Håledø!
Og den Ane-Sofia var glad i nå, hette Per
Ors. Han var søllat*) fra Os. Per Ors og hun
hadde danset en hel natt sammen på en
gård i Brekkebygden, og så hadde de lurt
seg inn i fjøset hans Iver Nilsa på morgensiden og kysset hverand re. Ane-Sofia lo
mot varmen. Hun var så rabalsk ikveld.
Vår kvelden var godværsfin ; nedi dalen sto
*) soldat.
bjørkeskogen brun og varm, og snøen tinte
så det sildret og rant omkring henne ...
Hun ble rent vemodig tilsinns, og igjen
tenkte hun på søllaten fra Os. Han fylte
tre og tyve år den tiende august; og slik
mundering som han hadde, det var bare
som en så sjølve kongen.
Igrunnen var ikke Ane-Sofia nettopp så
glad nå, for hun skulle treffe han Morten
Pålsa ikveld. Hun gruvde seg. Var han rik,
så var han stygg også. Han var så stygg at
fisken daua når'n såg nedi vatnet. Var det
så sant at noen visste utvei for å bli kvitt
den feste-mannen, så skulle hun rive serken
sin i to og gi bort den ene halvdelen.
Ane-Sofia kjente «grædendes tårer» i
sine øyne og «kjærlighedens uløkkelige
længsel udi sit brøst efter den rette elskede
ven» som det sto i slarvevisen . . . «Gu'moren!» sa Ane-Sofia til seg selv, for å
muntre seg litt. Hun gjorde et rundkast
ved varmen, så mudden og skinnstakken
flakset kring ørene. «Hej! Hej! Hopp!» Hun
var så kjipen. Hyss! Var det noen som kom?
Hun lydde innover vidden. Nei, det var vel
ingen. Og Ane-Sofia ble glad for det.
Nedenfor henne lå et lite tjern, blått i
isen og åpent innmed stranden. I nordenden
på tjernet ble hun var en gråbein som sto
utmed stranden og d rakk. Ane-Sofia sprang
opp og hujet. «Hoj, ditt fordømte svin!»
hujet hun. «Vil du fole deg til helvete!»
(En finne kan aldri se et rovdyr uten å huje
til det.) Gråbeinen gjorde et hopp opp fra
stranden og snudde det fæle ansi ktet mot
henne. Bestet satte seg på en barflekk og
så over tjernet. Ane-Sofia skjønte det var
en gammel varg som ikke var folkesky.
Den hadde nok revet ihjel mange reinsdyr
i sin tid. «Hoj, din satan!» skrek hun og
tok på å kaste sten ut på isen.
Nå var det noen som hujet bak henne
også; det var han Morten Pålsa som kom.
Ane-Sofia tok seg til hodet ... det var en
forferdelig og umenneskelig tanke som slo
ned i henne, en djevelens innskytelse som
nesten fikk blodet til å stanse i kroppen.
Hun ble svett og hun ble kald skiftevis, og
hun så rødt og blått føk som et dommedagsvær for øynene . . . Hun måtte for alt i
verden bli kvitt'n Morten. Og hun hadde
aldri i sine levedager vært så gloende glad i
Per Ors som nettopp nå. Ja, hun syntes han
sto her og slo armene om henne; det var som
han kviskret inn i øret på henne: «Bare
gjør det, Ane-Sofia ... gjør det, gjør det,
hører du, ellers får vi aldri gifte oss . . .
Vi får aldri barn ihop heller, om du ikke
gjør det. Vær ikke feig nå, vene, vakre AneSofia mi!» Hun syntes granngivelig han
kysset henne også - vilt og meningsløst,
nå som den natten i vinter inni fjøset hans
Iver Nilsa.
Hun rettet seg opp. Visst ville hun gjøre
det. For aldri i livet ville hun følge den vindskjeve Morten Pålsa opp til alteret ... til
det var hun for vakker en jente. Om hun så
forspilte sin sjels evige salighet, skulle ikke
det skje. Nå syntes hun igjen Per Ors kysset henne. Nei, det var ikke vei utenom ...
«Ser du vargen bortafor tjønna, Morten?»
satte hun i.
«Ja, Ane-Sofia. Han er stygg.»
«Sæt over å slå ryggen av på'n!» skrek
Ane-Sofia aldeles fra seg.
Det hadde ikke Morten større hug på.
«Renn over tjønna og ta 'n, din skarv!»
«Tør itt', Ane-Sofia. Isen hell itt'!»
Hun snudde seg mot ham og knyttet
nevene i vilt sinne.
«Om du itt' er såpass kar at du tør renne
over tjønna, så får du aldri meg.»
Hun var kvit i ansiktet som en dauing,
og fråden sto om munnen.
Morten gruvde seg ... Han rente ned til
landstøet og så utover. Isen var blå og skjør,
og fullt av varmehull i den var det overalt.
Nei, dette var da svarte dauen. Han kom
aldri levende over. Det knaket så ilt i isflakene. Huff nei!
«Tør itt', Ane-Sofia!»
Han var på gråten.
«A, din elendige stakkar som itt' tør
flyge over en vasslok, når kjæresten din
ber deg om det. Farvel, Morten Pålsa!
Farvel! Farvel! A, ditt kryp der du står!»
Hun rettet seg opp og lo kaldt så det
ljomet innover vidden. Morten snudde seg
igjen mot henne, og så vakker som AneSofia nå var, hadde han aldri sett henne.
Hun var så fin og staselig som en kongsdatter. Gildere jente enn Ane-Sofia fantes ikke
i fjellene. Om han så skulle gå seg ned og
bli liggende på tjønn-botnen, ville han det
for hennes skyld.
«Jå-av, jetør, Ane-Sofia!» ropte Morten og
lukket øynene med det samme han slapp
seg utpå isen.
«Skynd deg, Morten! No springer vargen!» Hun huserte oppmed varmen som
hun var styren. «Spring! Spring!»
Ane-Sofia kastet seg ned og klemte ansiktet mot snøen, for hun orket ikke å se på.
Men forat Morten ikke skulle vende om,
ble hun ved å rope: «Spring! Spring! Spring!
Spring!» Og det suste og ringte for ørene
hennes ... det var som det hang en kirkeklokke borte i alle fjell og ringte: «Ding
dang ... ding dang ... ding dang ... ding
dang!» - «Spring! Spring! Spring!» ropte
hun. Ordene slet seg løs og fløy eggende og
djevelsk etter Morten ute på isen. Han vasset på skiene over fra det ene isflaket til
det andre. Svarte djupet så han rundt omkring seg. «Spring! Spring! Spring!» ropte
det oppe ved varmen. «Spring! Spring!
Spring!»
Da satte han i et kaldhuj og slo ut med
armene. «Hjælp! Hjælp!» Og det var som
det kom to store, lodne armer opp fra
tjønn botnen og dro ham ned mellom isflakene.
Vargen satte i et kaldt ilslig gjø med det
samme finnen ble borte, og den dro seg
jamrende innover skogsnarene.
Ane-Sofia sprang opp og satte i et skjærende redd skrik. Hun prøvde å rope til
Gud for ham, men det ble bare til: «Spring!
... det var en forferdelig og umenneskelig tanke som slo ned i henne.
19
Spring! Spring!» Nå ringte tusen kirkeklokker . . . inne på vidden, oppe på tindene,
innunder berghamrene og nedover bjørkeskogen ringte det malmtungt og ott-samt.
Hun satte på sprang over snøfonnene
innover Raufjellet. Det løse håret flagret
som et langt, kullsvart slør etter henne i
kveldsvinden.
Ane-Sofia ble gift med søllaten fra Os,
men av dem ble det farende fant, for alt de
tok seg til, så fulgte det ingen lykke med.
Enda finnes det dem som minnes Søllatfantene, som folk kalte dem. Per Ors fløy
støtt føre etter veiene. Han gikk i en falmet
og fillet mundering og med en lang, rusten
sabel slengende attmed siden. Alt i ett så
han seg sky tilbake, som han var redd henne
som kom vrikkende, liten og svartmusket,
etter i en snauslitt finnekofte og med sekk
på ryggen.
Onkel
;Vikkel~1s
LOTTERIGEVINST
(forts. fra side 15)
Der var aftalt, at der skulle soves længe,
den 23. juli, men når man ikke er begavet
med udpræget sovesind, er det vanskeligt
at sove, når solen skinner ind ad vinduet,
fra en skyfri himmel. Morgenmåltidet blev
nydt i tagetagens restauration, hvorfra der
er udsigt over det meste af byen, som bagefter blev gennemgået på langs og på tværs.
Foruden cigaretter og prospektkort havde
tante efterhånden købt en bunke souvenirs,
som onkel kaldte rage Ise.
Den store domkirke med det lille tårn
blev beset, ud- og.indvendig. Midterskibet
forekom noe dunkelt ved dagslys, men er
måske smukt, når det er festlig oplyst. De
døve sten huggere, der stod i arbejdsskure,
bag kirken, blev der hilst på og snakket
lidt med.
Oppe i vårt hotells tagrestauration var
der om aftenen stort rykind. Med menukortet i hånden konfererede tante med tjeneren, indtil onkel tabte tålmodigheden og
på nørrebrokøbenhavnsk sagde: Lamase,
hvilket på højdansk skal bogstaveres : Lad
mig se. Og så snuppede han kortet, kastede
et hastigt blik på opskrifterne, og afsagde
20
sin salomoniske kendeise: Du kan bestemme
desserten. Og så ordinerede onkel stegt
lever med bacon og nyre, og tilføjede: Det
ved vi sgu hvad er. Basta! Tante sagde
smilende: jordbær. Tjeneren smilede anerkendende eller overbærende, måske begge
dele. Pilsnerne kom straks, men de er jo
så blide som dansk afholdsøl. Onkel vidste
dog godt, at det norske eksportøl er kraftigere. Der blev holdt siesta resten af aftenen.
Hjemreisen begyndte den 24. juli kl.
8.15, med bane, over Dombås. Toget blev
efterhånden fuldt besat, og dagen blev
varm. Damerne havde tynde sommerkjoler
og de forn uftige mandfol k tog jakken af,
løsnede slipsen og åbnede skjorten i halsen.
Men svenskerne måtte lide, for deres hang
til at være stilige, og gøre sig latterlige.
En yngre velnæret svensker sved te stærkt,
men ville absolut ikke følge nordmænd og
danskeres eksempel, nej, han beholdt hele
klunset på, skønt han oplyste, at han skulle
kampere i telt ved Lillehammer, hvortil
han ankom pjaskvåd og halvkogt. Heldigvis
var der også søde og fornuftigt påklædte
jenter med toget, ellers havde det ikke
været til at holde ud, sagde onkel. I togets
spisevogn fik tante og onkel tomatsuppe,
kogt helle barn og syltede plommer. Heilebarnet var noget nyt, for i Danmark ser
man kun de voksne krabater.
Da toget om eftermiddagen kom til
Lillehammer, forkyndte et skilt på stationsbygningen, at man var 200 meter over havet, og så sagde onkel: Her står vi af. Byen
er velforsynet med hoteller og restaurationer, og tante ville have kaffe et bestemt
sted, hvor hun gik ind, mens onkel snakket
med turistbureauet. Da onkel kom tilbage
satte han kursen mod en ensom dame, men
tante, der kender onkels svagheder, kom
styrtende, og slog en klo i sin mand, idet
hun sagde: ja, kjolerne ligner hinanden,
men jeg har tagetet bord derhen ne ved
vinduet - og det måtte onkel finde seg i.
Bussen til Gråten seter kørte kl. 19.15,
opover mod øst. Der blev vinket til de
Sandvigske samlinger. Ved Gråten seter,
ventede Gunnar trofast sine gæster og førte
dem til hytten ved Sjusjøen, 800 meter over
havet. Det blev en hyggelig aften, men
onkel var tavs, da han måtte kravle op i en
overkøje - 810 meter over havet.
Næste morgen, var Sjusjøen indhyldet i
tåge, som dog snart forduftede. Onkel sagde
at han trængte til motion. Gunnar foreslog
en tur op på fjeldvidden. Forslaget accepteredes, på den betingelse, at fjeld- eller
skistøvler blev stillet til disposition for de
sommerfodtøjsbeklædte gæster, og så begav man sig opover til den nærmeste kuppel, hvor nogle stager var stillet i pyramide,
og i en revne anbragte onkel en dansk
femøre, som visitkort. Gunnar oplyste at
man nu var 900 meter over havet. Tante
knejsede og sagde stolt, at hun ikke var
træt og ikke kunne mærke, at hun var gået
så højt op. Gunnar så ud i luften, men
onkel lo: lillehammer 200 m, Gråten seter
800 m, så du har kun spadseret 100 m højere
op. Tante sagde med et smil, spontant, at
hun var dum. Onkel svarede på sin galante
maner: Du har ret - for en gangs skyld.
Om eftermiddagen savede Gunnar brænde. Onkel gav sig til at planere omkring
hytten, og han var stærk nok til at brække
et hakkeskaft, da en stor sten ikke ville lade
sig flytte af en dansker, men ved hjælp af en
svær stålstang blev den genstridige sten
brækket løs og trillet nogle meter væk.
Tante holdt ferie, indtil hun kravlede i
køjen, hun ville aldrig mere på fjeldtur.
sagde hun.
Næste morgen gik tante og onkel til
Gråten seter og tog med bussen ..der susede
ned til Lillehammer. Kl. 10 gik rejsen videre.
I Oslo aflagdes beretning om triumfturen,
og det varede et par dage. Gunnars far
noterede, at han skulle op til hytten med
et nyt hakkeskaft, men var ellers tilfreds
med initiativet til planeringsarbejdet.
Der var reserveret køjepladser i «Kronprins Olav» til afgang d. 29. juli, og båden
gik kl. 16, stopfyldt. Tante noterede, at hun
i spisesalonen fortærede: Potages Aurora,
Beuf snute Espagnole, Is m. jordbær, som
onkel betalte med danske penge. Tante
havde forlængst brugt sine norske lommepenge, og «lånt» af onkel, for at kunne købe
cigaretter og rage Ise i Oslo. N u sagde tante
frejdigt: Lamafå resten af dine norske penge,
gamle, så jeg kan købe billige cigaretter og
chokolade, her på båden. Onkel afleverede
nogle små norske sedler og mønter, men
ikke en rejsechek, som han kunne få refunderet i banken. Nu er vi snart hjemme,
sagde tante og så forventningsfuld ud. Men
onkel svarede blot: ja, god nato
Og så var en ferie, der havde budt på
mange skønne og ejendommelige indtryk
af Norges rigt afvekslende natur, der er meget forskellig fra Danmarks - endt. Hele
rejsen havde i alle måder været vellykket,
men tante var dog himmelglad for at være
hjemme igen, og onkel sagde: ja, nu har du
noget at snakke om i lang tid, og så er der
fred og ro til at læse avisen hver dag, altså
om aftenen. Det er rart at komme ud, og
rart at komme hjem, sålænge man har frihed i sit fædreland. Og så fik tante et kyssom hun var meget glad for ....
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
~
l:J
l:J
"1·~nn~~ 7)ll klassikl?2nll.'
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
.
l:J
l:J
l:J
l:J
1.
For kjærlighet er vin
en dårlig medisin;
for når de kommer sammen
forøkes alltid fJom men ;
og når de sammen kommer,
så blir det dobbelt sommer;
men sommeren er het,
som Gud og hver mann vet.
2.
l:J
l:J
I:}
M
V
M
V
M
V
Tenk, hest og okse
har Gud til skapermann,
han lar dem vokse
så de deg tjene kan;
du slår og pukker
og pisker dem på bak,
så de seg bu kker
for dine hugg og slag;
men se, de su kker
alt etter dommedag.
I:}
l:J
I:}
I:}
l:J
l:J
I:}
I:}
l:J
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
. {;:r
Tre dagers tid omtrent
var Adam vel i Eden;
sitt hele liv han så
med torn og tistel slet.
Tell lykkens dager du,
som du har nydt herneden,
og pris deg lykkelig
om hel e tre du vet.
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
8.
Andersen fra Toten:
«Skitt i Norge» sa'n, «leve Toten!»
{;:r
{;:r
... men Herregud, vi har jo og majorer,
et arsenal med stort materiell,
her finnes trommer, huggerter og sporer _
men hva beviser så det hele vel?
Blott at vi eier folk med sverd ved belte,
men ingenlunde at vi eier helte.
ja, selv om Gardermoen full av telte sto,
var det da derfor sagt der fantes heltemot?
4.
l:J
l:J
{;:r
{;:r
Andersen fra Toten.
3.
l:J
l:J
l:J
{;:r
6.
Dikteren pinte seg dagen lang
og natten med,
diktet så svetten fra pannen sprang,
slet som en smed.
Musene satt på hans fete fang
og svettet med.
7.
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
{;:r
{;:r
Lyrisk potpurri til personlig adspredelse, eller som selskapslek.
Hvem har vært mester for nedenstående perler?
Svar finnes på side 23.
l:J
l:J
l:J
l:J
l:J
Kristenfolkets hjerter skulle
være varme julebrød,
honning-fulle,
nok for hele verdens nød,
om den kommer som en gjest;
rosenkvister i dem stukne
som til hellig gledes-fest.
- Ve! Ve!
Is, det er de, klumper sne,
stener, i hvis rifter sprukne,
bor så fæl en mørkets vrimmel,
og hvis bløthet kun er skimmel,
skjønt som fløyel til å se.
S.
Solen kaster seg mot jorden
som en drektig tigerinne,
sprunget ut av rummets jungel,
glefsende mot blod i blinde.
{;:r
9.
Alle veier bort fra deg
fører ingen steder hen;
ikke ut på noen vei,
{;:r
{;:r
.A.
w
ikke engang hjem igjen.
Dine blomster i rabatten
hvisker også trist til meg:
Alle veier bort fra deg
fører bort i natten. . .
10.
.A.
w
.A.
w
{;:r
{;:r
{;:r
Langs alle våte veier
der er forglemmigeier,
som jomfru-blåe løfter
sitt slep fra regnets rest;
små spede speil av søle
er etterglemt på veien,
og solnedgang i grøfter
så langt en ser mot vest!
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
11.
jeg griper en lærerik bok i min hylle;
hva er det der står?
jeg husker det ikke, jeg husker ditt øye,
din munn og ditt hår!
Her går jeg og driver bort tid på min vei,
og glemmer en vismanns tanker
for tanken på lille deg!
{;:r
{;:r
{;:r
{;:r
l:J
l:J
{;:r
{;:r
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
21
~I\I\I\I\I\I\I\II\I\IV)
I forbindelse med de store og sensasjonelle tekniske landevinninger
de siste år, som offisielt ble innledet
med oppsendeIsen av Sputnik l, har
navnet Konstantin Tsiolkovskij ofte
vært nevnt. Nå ligger jo rakettforskning og kunstige måner langt utenfor «Døves ju/»s interessesfære,
men da et tysk døveblad kunne fortelle det utrolige at «m å n e rak e ttens oppfinner var døv», var
det ikke fritt for at vi ble interessert,
og etter henvendelse til SovjetSamveldets ambassade i Oslo, har
vi mottatt nedenstående artikkel,
som er et utdrag fra «Den store
~
sovjet-ensyk/opedien».
~
~\I\I\I\I~
Døv russisk vitenskapsmann
grunnlegger av romfartsteorien
KONSTANTIN EDUARDOVITSJ
TSIOLKOVSKIJ. født 17/7-1857, død
19/9-1935,
er en berømt russisk vitenskapsmann og
oppfinner som har gjort en rekke store
oppdagelser innen aerodynamikken, rakettteknikken og romfartsteorien. Han ble født
i landsbyen Isjevsk i Rjasan-guvernementet,
i en skogforvalter-familie. Da han som barn
hadde skarlagensfeber, mistet han nesten
fullstendig hørselen og kunne ikke gå på
skole. Men han leste på egen hånd. Fra han
var 16 til19 år bodde han i Moskva, der han
studerte fysikk og matematikk ved et gymnasium og ved en høyskole. I 1887 tok han
eksamen som privatist og ble lærer i aritmetikk, geometri og fysikk på en læreanstalt i Kaluga-guvernementet. I denne tiden tok han til med vitenskapelig forskning. Hans annet større vitenskapelige arbeid fikk rosende omtale av den kjente
fysiologen Setsjenov. Etter dette ble han
innvalgt som medlem av «Russisk Fysisk
Selskap».
De viktigste av Tsiolkovskijs arbeider er
knyttet til aerostaten, aeroplanet og romraketten. Fra 1896 arbeidet han systematisk med problemer i samband med forskjellige typer raketter for romfart. Etter
den sosialistiske oktoberrevolusjonen utarbeidet han en teori for reaksjonsfly-drift.
22
I 1887 ga han ut et større verk om konstruksjon av luftskip med flykropp av metall.
Med dette verket fulgte tegninger som forklarte konstruksjonen i detalj. Hans konstruksjon skiller seg fordelaktig ut fra liknende konstruksjoner på den tid. Men han
fikk ikke noen økonomisk hjelp til å kunne
fortsette forskningen på dette feltet. Hans
henvendelser til den russiske armes generalstab førte ikke til noe resultat.
I 1892 flyttet Tsiolkovskij til Kaluga der
han ble lærer i gymnasiet. Han fikk her
ideen til å bygge et aeroplan med skjelett
av metall. I 1894 leverte han tegningene til
et monoplan som i utseende og i sin aerodynamiske struktur overgikk alt som var
bygd i de siste 15-18 årene. Men han kom
heller ikke lenger på dette område; han
manglet de midler som skulle til.
Allerede i 1883 satte Tsiolkovskij fram
tanken om å nytte reaksjonsdrift i flygingen,
men først i 1903 utarbeidet han den strengt
matematiske teori for reaksjonsd riften.
Videre la han fram et strengt vitenskapelig
bevis for muligheten av å nytte raketter til
løsning av vitenskapelige problemer, til
ferder i verdensrommet. Han var også den
første som la fram jet-motor-teorien.
11929 utarbeidet Tsiolkovskij en fruktbar
teori om «rakett-tog-bevegelsen». Dette er
en rakett som består av flere rakett-trinn
som er forbundet med hverandre. Ettersom
drivstoffet i de forskjellige raketter er brukt
opp, løsner raketten fra «toget» og faller
ned på jorden. Det er bare «snute-raketten»
som blir igjen, og den kommer opp i en
veldig fart.
En annen type «rakett-tog» eller trinnrakett Tsiolkovskij hadde utarbeidet planene for, kalte han «eskadrilje-raketten».
Her arbeider alle rakett-trinnene samtidig
- til halvparten av drivstoffet er brukt opp.
Da tømmer de ytterste rakettene resten av
drivstoffet over i de innerste halvfulle
raketter og løsgjør seg fra «toget». Til
sist blir bare nese-raketten igjen. Tsiolkovskij beregnet det forråd av drivstoff som
måtte til for å overvinne jordens tiltrekningskraft. Han hadde også en viss forståelse
av hvordan atmosfæren virker på rakettens
flukt og han regnet ut mengden av drivstoff
som skulle til for å overvinne motstandskraften i luftlaget rundt jorden.
Tsiolkovskij var grunnleggeren av romfarts-teorien. Dette var et spørsmål som
hadde interessert ham fra første stund av
hans vitenskapelige virksomhet. Han ga
den første strengt vitenskapelige begrunnelsen for muligheten av å gjennomføre
romferder med kosmisk hastighet - trass
i de store tekniske vanskeligheter i den
praktiske gjennomføringen av slike ferder.
Han var den første som studerte problemet
å lage kunstige rakett-satellitter og romsta-
sjoner for rom-ferder - og den første som
utførlig drøftet vilkårene for at menneskene
kan leve og arbeide på en kunstig satellitt
eller en ku nstig romstasjon.
Tsiolkovskij var den første som satte
fram ideen om å nytte gass til rakettferder
i det luftfrie rom, som foreslo gyroskopisk
stabilisering av raketten i dens frie ferd i
verdensrommet - der hverken tiltrekningskraft eller motstand gjør seg gjeldende.
Tsiolkovskij skjønte at det var nødvendig
å avkjøle veggene i reaksjonsmotorens forbrenningskammer. Og de moderne reaksjons-motor-konstruktører har bygd på
hans forslag om å nytte komponenter av
drivstoffet til dette formål.
Forat raketten ikke skulle brenne opp lik en meteoritt - på veien tilbake til jorden-foreslo Tsiolkovskij at raketten skulle
gå i spesielle baner for å redusere farten når
raketten nærmer seg jorden. Videre foreslo han en rekke andre metoder for avkjøling av veggene i forbrenningskammeret.
Under sovjetstyret fikk Tsiolkovskij helt
andre leve- og arbeidsforhold. Sovjetregjeringen hjalp ham på alle måter, og vitenskapelige og andre organisasjoner viste stor
interesse for det arbeid han var opptatt med.
Han fikk statspensjon og fikk alle muligheter til å utføre fruktbart arbeid.
Tsiolkovskij har også utført vitenskapelig arbeid på en rekke andre områder: i
aerodynamikken, filosofien, lingvistikken,
livet på kunstige planeter som beveger seg
rundt sola mellom Mars' og jordens baner.
Enkelte av hans arbeider står det strid
om, andre gjentar resultater andre forskere
er kommet til. Men før revolusjonen hadde
ikke Tsiolkovskij så store muligheter til å
følge med i den utenlandske vitenskapen på
disse områdene.
Aftensang for barn
Av Kaj Munk
Tsiolkovskijs forskning på rakett-teknikkens område og innen romfarts-teorien
har betydd mye for moderne konstruktører
og Vitenskapsmenn. I dag setter de hans
ideer ut i livet.
KJENNER DE KLASSIKERNE?
Diktene på side 21 er av:
1. Johan Herman Wessel.
2. Petter Dass.
3. Henrik Ibsen.
4. Henrik Wergeland.
5. Nordahl Grieg.
6. Gunnar Reiss-Andersen.
7. Ludvig Holberg.
8. Bjørnstjerne Bjørnson.
9. Herman Wildenvey.
10. Olaf Bull.
11. Arnulf Øverland.
Nu kommer søvnens tåke,
vil du så hos meg våke
mens nattens timer gå?
Du sitter mellem stjerner
og vokter dog og verner
hernede alle dine små.
Takk, fader i det høye,
som ville meg fornøye
den lange, glade dag.
Med kinnet imot puten
jeg ser igjennem ruten
din himmels høye stjernelag.
Og vil du også være
i natt hos mine kjære
som jeg nu sover fra?
Hos far og mor blant annet,
og kongen over landet
og alle dem jeg holder av?
Der sitter du jo inne,
der kan min bønn deg finne,
den kommer lys og lett.
Nu har jeg ledd og leket
og været med på meget,
nu er jeg, å, så deilig trett.
Så er det ikke flere,
så er det ikke mere,
nu har jeg det behag.
Så si'r vi bare amen
og sover allesammen
inntil en ny og deilig dag.
23
det 12. århundre
så hardt såret. Han døde brått mellom
hendene på oss.
Einar strøk seg over pannen. - Jaja, sa
han endelig. - Jeg har ingen armer å savne
på garden, men du får gjøre som du vil.
Ditt råd er kanskje det beste i denne saken.
Og skulle den vælske farmannen få byttet
bort det han har på skipet sitt på Herjolfsness, så var det ille for oss om det ikke kom
noe annet skip i år. Nå er det tredje året vi
ikke har hatt skip, så alt folk strømmer nok
til Herjolfsness. Jeg liker det ikke. Farmennene skal komme til meg! Ingen på Grønland skal tro at jeg tigger dem! Men nå har
vi snakket nok ...
sine sytten år gammel alt og gifteferdig.
Han liknet moren i høyden, men faren i
bredden. En firskåren kar med noen slengende armer som minnet om Asbjørn
Smeds største hammer. Det røde håret og
skjegget flammet i solen.
Einar ranket sin høye skikkelse, strøk seg
gjennom det svarte skjegget, som han alltid
holdt rent og velstelt, i motsetning til sønnen, som lot skjegg være skjegg og hår være
hår. - Dette gjelder kanskje Grønlands
skjebne, sa han alvorlig. - Det følger død
med runebrettet. Det er Grønlands forbannelse.Jeg våger ikke ta ut svikeren!
- En av dem må det være, sa Olav sta.
- Vi har fire menn ved navn Sæmund. Og
det siste Tore sa var bare «Sæmund ».
Det måtte være han som hadde overfalt
ham og gitt ham banehugg.
Faren rystet på hodet. I mange slektledd
hadde grønlendingene lett etter runebrettet, som skulle vise dem hvor de rike malmmyrene lå på Grønland. Nå kom sønnen og
fortalte at Gamle-Tore hadde funnet det i en
sprekk i sin gamle hall, da han grov seg ned
i jordgulvet for å gjøre gulvet tørt. - Om
Tore bare snakket i villelse? sa faren.
Olav ble ivrig. - Nei! Det gjorde han
ikke. Ellers ville han ikke tenkt så klart
som hverken du eller jeg har gjort. Det var
Tore som i dødsstunden sa at gulvene i hallene på Grønland har vokset i disse hundre
årene. Slik gjemte vi på hemmeligheten
om malm og jern. Vi trodde ikke Tore var
Slik gikk det til at største jakt-båten la ut
fra garden under jøkulen inst i Einarsfjorden
og rodde mot Herjolfsness. Olav Unge sto
ved rorstaken. Båten var full av hvalrosstann, vadmel og hvalross-tau. Lenger ute i
fjorden fikk de medbør, og ferden gikk uten
hindringer til Herjolfsness, der det var et
yrende liv.
Bjarne til Herjolfsness kom hurtig haltende mot ham. Han var godt skjev i skulderen
også. Et hugg over skulderen og ett i hasene var to hilsener på en gang under et
møte i ættefeiden. Den blanke skallen var
kranset av tett, stritt hår. Nesen sprang
fram i ansiktet som et nebb, munnen var
en lang strek og haken en knyttneve. De
smale øynene for fram og tilbake under
buskete øyenbryn, som om han alltid var
på vakt. Det var også nødvendig. Det var
mange etter hans liv. Sæmund i Midtbygden
var en av dem.
Olav la merke til at i dag for øynene hans
raskere enn vanlig fra øyekrok til øyekrok.
- Har du bueskyttere med deg? spurte
Bjarne hest. - Våre beste jegere, sa Olav
og føyet til stolt: - Og da vet du de er de
beste på Grønland, frende. - Ikke gode
nok nå, svarte Bjarne surt. - Kom med!
De gikk bort til en bu. Der sto en liten,
tykk mann, meget fornemt kledd. Han
smilte hele tiden med sterke tenner, som
en grønlending kunne misunne ham. De
lange, hvite fingrene spilte mens han fektet
med dem. Ansiktet var månerundt og blidt
med en tynn skjeggkrans rundt, som gjorde
det enda tåpeligere og godsligere. Det sto
en grønlending foran ham og la ut om sine
varers herlighet. Den tykke farmannen
blåste kinnene opp som et lite spebarn og
vagget med skuldrene, slo ut med de for-
ØiVIND BOLSTAD:
SviKeren
En fortelling fra Grønland
Sol hjulet dreiet. I de gamle steinbuene,
som Eirik Raude og hans menn hadde bygd
for mange, mange slekter siden, lå hvalrosstennene i nye sekker av skinn, tørt og godt.
Grønlands hvite gull. - Hvalross-tauene
kveilet seg i digre ruller. Vadmel lå i stapler.
Mange buer var fulle av disse rikdommer.
Einarsfjorden lå dirrende under sommersolen. Markene lå som de vakreste vevede
tepper, bølgende oppover liene. Duften var
sterk og god. Vel-luktende gulaks, fjellpryd og bakketimian, sveve, gjøkeu.rt, og
småklokke. Engsolei og løvetann lå som
brede, gule sverd gjennom beitene. Kreklingen hadde alt fått den rette svarte fargen
og lå innover flågane som et mektig svart
mønster, der den herjet som verst. Ranunkel og marikåpe, rødsildre og fjellarv og
praktstjerner strakte hodene opp mot den
hete solen og supet til seg næring, som de
gjemte i sine røtter til vinteren kom, til
nattekulden satte inn. Den lot aldri vente
på seg. Selv nå da Einar til Einarsfjorden sto
der i bare en kort vams, visste de nikkende
blomster at når kvelden og natten kom, da
bøyet høvdingen skuldrene under en god,
tykk kappe, som de gjorde. Krummet seg
sammen på markene og holdt seg i hverandre, skulder ved skulder. Slik som markene synker sammen mot natten og gir seg
selv varme, for neste dag å stå opp med
solen, hilse den og hylle den med ranke,
viftende hoder.
Einar la hånden på sønnens skulder. - Her
er vakkert, sa han. Dette har grønlendingene skapt selv. Ingenting er arv fra våre
norske forfedre! Dette er vårt, Olav! østmennene har ingen rett her. Den eneste
arven de har gitt oss, er ættefeidene, som
nå også rammer oss med sine ulivssår. Men
aldri før har Grønlands saga fortalt om en
sviker mot landet vårt. Er du sikker i din
sak?
Olav nikket. Han sto der med sitt eiendommelige lille smil av gutt, enda han var
24
bausende lange armene på den tykke kroppen og spillet med fingrene. - Jajaja, sa
han på godt norrønt mål. - Du får heller
få din vilje. Du trenger vel godt bytte der
du bor. A, folkens, gi ham ekstra godt mål
på jern barrene. Vi må hjelpe der de er i
hardest nød.
Og folkene hans la godt med dyrebare
jern barrer på grønlendingens bytteskinn,
som lå utstrakt på stranden. Olav så storøyd
på det. Her skulle han sannelig gjøre et
bytte som skulle få far hans til å sperre opp
øynene. - Den hvite Krist være med deg,
hørte Olav bak sin rygg. Det var farmannens
hilsen til grønlendingen, som virkelig
hadde snytt ham drygt.
- Nå? Hva kom du til? spurte Bjarne da
de vel hadde fått satt seg i et lite rom i det
store huset. - Det var en troskyldig liten,
tykk sel, ikke sant? Ham skal du sannelig
lure godt. Nå skal østmannen få legge ut,
hva?
- Du sa alt det jeg tenkte, Bjarne, sa
Olav mutt, for han hørte det spottende tonefallet i Bjarnes stemme. - Hva er det du
vil si meg, Bjarne? - Først vil jeg si deg,
sa Bjarne med et foraktelig blikk, som det
var vane hos ham - at den fete selhunden
har armer som spente buestrenger, at de
fingrene hans er som stål klør, at de blide
øynene kan sprute djevelskap og ta søvnen
fra deg. Bytt fort. Og hold øynene med deg.
Her vil skje noe. Fortell hvorfor du har så
velsignet mange bueskyttere med deg!
Olav fortalte ham om runebrettet og
mordet på Tore. - Sæmund? sa Bjarne.
- De er her alle fire. Bytt fort og godt og
hold folkene dine sammen ••.
I de to dagene som kom, byttet Olav så
godt at han tok til å føle samme uroen som
Bjarne. Den siste kvelden ville Rhule Ward,
som farmannen het, gjøre et stort avskjedsgilde. Olav, som nå var på jakt etter den
rette Sæmund, kom gående langs stranden,
der buene sto fulle av grønlendingenes varer. Da stoppet han brått, som om han
hadde fått et slag i nakken. Det store skipet
var gjort reiseklart, så stillferdig at ingen
hadde lagt merke til det. Det var bare å
kappe en trosse, så varpet skipet ut på vågen etter dreggen. Det lå der som en liten
borg. En kriblende uro besatte ham, som
en mann i mørke føler seg kringsatt av
usynlige mordere. Han sprang oppover mot
huset der hallen lå, og støtte på Bjarne i
døren. Denne grep seg til beltet, der dolken hang. - Du farer fort, sa han uvillig.
øynene for til høyre og til venstre. - Ikke
fort nok, sa Olav og fortalte hva han hadde
sett.
Bjarne grunnet på det. - Hva er det han
vil rømme fra? sa han. Kan du stille neste
spørsmåll- Rømme med et tomt skip som
er hans eget, er det intet hode i, sa Olav.
- Nå, du! - Hvis han vil flykte i stillhet,
må han ha en grunn, sa Bjarne. - Tomt
skip? Det trenger ikke være tomt, hvis...?
- Hvis han får god tid senere til å laste det!
sa Olav. - Da vil det heller ikke bli en
flukt i stillhet, sa Bjarne. - Varene på
stranden skal gjøre oss trygge. Fra fritt
skip kan han med piler sette alt i brann her.
Og vi har for lite folk til angrep. Der kommer han.
Rhules trinne skikkelse vagget mot dem.
Innhyllet i kappe virket han enda godsligere.
Han la hendene på begges skuldre med stor
ærbødighet og vennskap. Da gjorde Olav
noe underlig. Brått slo han armene om
Rhule Ward og trykket ham heftig to ganger
til seg, slik en gjør med gode venner når en
skilles for lenger tid. Og Olav sa: - Takk
for dine velgjerninger mot oss grønlendinger! - Som rettroende kristen er det min
plikt å hjelpe mine medmennesker til saligheten, sa Rhule Ward høvisk og snudde seg
mot sin bestmann. - Ikke sant? - Som
min herre sier, sa denne og bøyde seg dypt.
De to gikk videre i sine kapper. Olav sa
tørt: - Fullt vepnet. Dolk og sverd og
håndøks. Jeg kjente det alt sammen. Som
du ser: Alle Rhules menn er kappekledte.
Det er kaldt nok. Istegn på alle vannpyttene.
La oss gå inn.
Da de kom inn i det store gjesterommet,
der de tilreisende pleide ete maten sin,
reiste Sæmund fra Midtbygden seg brått
og gikk hurtig ut. Ved siden av ham sto
Sæmund Tjøtta. Han lo og sa til Bjarne:
- Min navnefrende ble helt støkken da jeg
spaset med ham, ertet ham med at du nok
kom til å fritte ham ut også om mange
underlige ting, slik du har gjort med oss
andre tre som heter Sæmund. Hvorfor
bare Sæmund·folk, Bjarne? - Kom med,
så tenker jeg du skal få forklaringen, sa
Bjarne. Alle gikk utenfor. Da så de at
Sæmund fra Midtbygden entret opp leideren
på Rhule Wards skip fra en liten spiss båt.
Bjarne trakk på skuldrene. Så sa han kort
og avgjort: - Vi har nå annet å legge råd
om, enn å lete etter skatter i framtiden.
Det går mot kveld. Og vi må vite hva vi
skal gjøre. Kom med!
Festen hadde vart lenge. De uvitende
grønlendinger, som jo hadde sparsomt med
Guds gaver, lot til å ta dyktig for seg av øltønner og vinkanner, som Rhule Wards
folk ivrig stilte opp for dem. Grønlendingene ravet ut og inn i hallen, som var prydet
med vakre, vevde tepper. Men hvis en av
Rhule Wards menn hadde fulgt dem utenfor,
ville han ha sett at mange av dem, ja de
fleste, ble forbausende edrue av natteluften
og forstakk seg oppe i uren, i små buer som
lå i ring rundt gjestehallen. Men inne i
hallen så det ut til at drikkegildet gikk mot
slutten. Olav var nærmest døddrukken. og
Bjarnes hode dinglet på de brede skuldrene.
Men under deres ben hadde det samlet seg
en anselig pytt av øl og vin.
Rhule Ward gjennomgikk en forandring
etterhvert som festen skred fram. Det
godslige uttrykket ble langsomt strammet
inn, inntil dype furer skar seg fra neseroten
25
og ned i den fyldige haken, som nå likevel
så knudret ut under fettet. Dette gikk lettere enn han hadde trodd. - Skal vi sette
i gang? spurte bestmannen. Rhule Ward
nikket.
Bestmannen reiste seg og gikk mot døren.
mens Olav slingret etter ham. Bestmannen
så foraktelig på Olav. Den karen skulle
være den første han naglet til jorden. Han
gikk utenfor med Olav slingrende i helene.
Bestmannen revet mangefarget halstørkle
av seg og viftet mot skipet. Han så ikke at
Olav tre ganger løftet begge hendene
over hodet. Og nå tok tingene til å skje.
Over rekken myldret det med hærkledde
Organ for Norske Døves Landsforbund. Bladet utkommer 2 ganger i
måneden, og årskontingenten er kr.
10.-, som betales forskuddsvis direkte til bladets ad resse, Møllendalsveien 17. Bergen, postgironr.
13691, eller til kommisjonærene. I
utlandet koster bladet kr. 12.- pr.
år.
Redaktør: Finn Johansen
Forretningsfører: Døves Trykkeri A.s
Kommisjonærer:
Oslo:
Olav Vik, Dronning Astridsgt. 3.
Bergen:
Nils Gjerstad. Søndre
Skogvei 22 c.
Trondheim: Halvor Greftegreff,
A. Tvereggens vei 11.
Stavanger: Lars Berge, Vi kedalsgt. 1.
Drammen: Finnjohansen, Skippergt.
32.
26
menn. Noen av dem svinget brennende
fakler. Bestmannen trakk sverdet. Men idet
han snudde seg mot Olav, satt Olavs kniv
i ham og han segnet om med et skrik.
Rhule hørte det. Med et sprang var han
over bordet og felte den første som stilte
seg i veien for ham, smøg ut døren og trykket seg inn til veggen med hevet sverd.
Røverne kom løpende med risknipper og
halmbunter. Ikke en sjel skulle slippe ut.
Intet vitne skulle bli tilbake på Herjolfsness
og fortelle videre hvem morderne var.
Inne i hallen skrek Bjarnes menn om forræderi. De satt som i en ulvegrav. Og var det
ikke Bjarne som hadde rådet dem til dette?
Noen ville straks ut for iallfall å få slått fra
seg. Heller en pil i brystet enn å brenne
inne. Bjarne holdt dem stangen foran døren
med sin bitende tunge og sitt lange sverd.
- Den første som nærmer seg, hugger jeg
ned! sa han. - Ti og vent!
Rhule sto i god dekning ved veggen og
ropte hånsord inn til dem. - Var vinen
ikke het nok? Trøst dere, grønlendinger,
dere skal ikke klage over heten i den
drikken vi nå brygger opp for dere.
Den første bøyde seg for å tenne fyr på
en halm bunt. Da smalt det brått i harde
hærbuer av de største. De var lengre enn
den høyeste mann. Buer som krevde senesterke armer. De lange strengene ga en syngende lyd fra seg, en lyd som trengte gjennom alt ståk. Den lyden fortalte Bjarnes
menn i hallen mer enn både rop og oppmuntring og slagtummel.
Og utenfor segnet en etter en av Rhule
Wards menn. De så seg forvirret rundt.
Mange skjøt pilene sine istykker på buer og
steinblokker. Mange av dem hørte det
korte svaret i en syngende lyd. Men mer
hørte de heller ikke. Fra buene der oppe,
fra uren, kom disse syngende lydene. Og
der kneppet det hardt i en fuglebue.
Rhule Ward klemte seg opp etter veggen. De drepende pilene kom nå allesteds
fra. Han var en sterk og klok mann i all
sin ondskap. Han forsto vel at det ville være
den visse død å løpe tvers over den åpne,
lille sletten og ned til skipet. Han kalte på
en som sto klemt inn til veggen noen skritt
fra ham. Da han kom nær nok, stakk Rhule
Ward ham ned, og med den døde på ryggen
sprang han tvers over plassen og ned mot
skipet. Det satt tre piler i den døde da
Rhule Ward slengte ham fra seg og kravlet
ombord. Skipet gled ut på vågen i det samme. Et tomt skip. I buene på land lå det
beste bytte noen grønlending kunne fortelle om i sagaen.
Under et regn av piler movet skipet ut
vågen.
Noen dager senere fløt Sæmund fra
Midtbygden i land. Han var blitt drept med
et dolkestikk. Han tok hemmeligheten om
malm-myrene med seg i sviket.
Men fra denne dag holdt grønlendingene
seg våkne mens byttehandelen gikk for seg
på stranden. Selv ikke deres stammefrender blant østmennene, de som kalte seg
nordmenn, var å stole på i ett og alt.
18.ARIG DØV BLAD UTGIVER
Den 18-årige døve kanadiske typograf
Marschall Wick har startet sitt eget blad,
«The Teen's Review», teenagernes egen
avis. Wick er både redaktør og utgiver.
Han mistet hørselen 11 år gammel ved en
trafikkulykke, og han gikk deretter 5 år
på døveskolen i Ontario.
To vidt forskjellige ting har samme benevnelse. Hvis De greier alle disse nøtter
uten å se etter løsningen - da er De langt
over gjennomsnittet:
1. Blomst og krydderi.
2. Smykkesten og våpen.
3. For mannfolk og hus.
4. Tre og penger.
5. Bruksgjenstand og dyr.
6. Bygning og nedbør.
7. Frukt og embetsmann.
8. Kant og hevelse.
9. Mynt og pikenavn.
10. Hodeplagg og varme.
HARD VIRKELIGHET
Den planlagte overgang til det latinske
alfabet i den kinesiske folkerepublikk byr
på nærmest uoverstigelige vanskeligheter,
men det er en sak som tvinger seg fram.
Det er klart at kineserne ikke er tjent med
å holde fast på sitt eldgamle skriftspråk
med sine ca. 50.000 skrifttegn, som selv de
mest lærde har vanskelig for å holde fra
hverandre.
Ikke minst for de døve vil overgangen til
det latinske alfabets 26 bokstaver by på
store fordeler. Undervisningen i landets 55
døveskoler vil bli atskillig forenklet. Men
på den annen side vil ganske visst overgangen
bli den rene katastrofe for landets voksne
døve. de som med stor møye har tilegnet
seg såpass av det gamle skriftspråket at de
har fått den nødvendige kontakt med sine
omgivelser. Disse vil ha behov for å komme
på skolebenken igjen, mere enn noen andre,
men det kan det neppe bli tale om, og de
vil således etter hvert bli mer og mer isolert. Noen bagatellmessig sak er det ikke.
De voksne døve kinesere er tallmessig
omtrent like mange som hele Norges befolkning.
SVART PIONER
Den unge selvstendige staten Ghana i
Vest-Afrika (tidligere Gullkysten) vil tydeligvis ikke ligge tilbake for andre land. Den
hørende negeren ludwig A. Bafo, som er
lærer av yrke, har gjort seg til talsmann for
døveundervisningen i sitt land. Hans første
mål er at alle døve i skolepliktig alder skal
få undervisning, og i den anledning har han
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
23.
24.
25.
26.
27.
28.
Bakverk og kjøkkengjenstand.
Dyr og geistlig.
Bær-sort og tøy.
Tilstand og utmerkelse.
Guttenavn og hjemmets symbol.
Vei og sykdom.
Himmellegeme og kunstner.
Dyr og damepynt.
Reiseplan og husdel.
Frukt og tilrettevisning.
Krydderi og tøv.
Slektning (sjargong) og festemiddel.
Nedbør og ammunisjon.
Næringsmiddel og kant.
Værelse og noe å sitte i.
Nyttegjenstand og uorden.
Pølse-sort og lyd
Stjerne og norsk øy.
løsning finnes på side 29.
reist til høyskolen for døve i USA, hvor han
vil studere undervisningen og selv utdanne
seg til døvelærer.
MIRAKEL I ITALIA
Den tre år gamle piken Rita Pallotta var
født døv og stum, og hun var dertil lam i
begge benene. En dag tok foreldrene henne
med i kirken, og midt under høytideligheten begynte Rita plutselig å tale, samtidig
som lammelsen i benene forsvant og hun
kunne ta sine første skritt. Et under var
skjedd, og foreld renes glede var ubeskrivelig.
Etter hjemkomsten fra kirken ble den
lille piken grundig undersøkt av leger i
Foggia, uten at de kunne finne noen forklaring på hva som var skjedd.
DØVE BAK RATTET
Den tidligere så alminnelige oppfatning
at god hørsel er av vesentlig betydning for
motorvognførere, svekkes stadig, ja man er
faktisk på god vei til å regne døvhet som en
fordel! Nedenstående notis, som vi har
sakset fra «Bergens Tidende»s motorside,
skulle gi en pekepinn om det.
«Som et bevis for tesen om motorbråkets
negative innvirkning på mennesket bak
rattet og dermed den økte risikoen for
trafikkulykker, kan en vise til en undersøkelse som nylig ble foretatt i Pennsylvania,
USA. I løpet av de siste ni år forekom det
400.000 trafikkuhell av alle slag blant statens 3 millioner bilførere, men de 3.000
registrerte døve bilførere var ikke innblandet i en eneste trafikku lykke.»
«Min sønn, min sønn l» ropte den døvstumme mor
Da den gamle fru Marduch Bassan kom til
Israel for 7 år siden, mumlet en av de mest
forkomne irakske immigrantene i hennes
følge: «Hun er den som har det verst av
oss alle».
For fru Bassan hadde mistet både hørselen og taleevnen, og hun var dertil nærmest
analfabet. Ingen kunne snakke med henne.
og som årene gikk. levde hun helt uten
kontakt med andre mennesker der hvor
hun var blitt anbrakt, i et hjem for handicappede immigranter i Neve Haim.
En dag fortalte fru Bassan husmoren, ved
hjelp av tegn. at hun hadde hatt en sønn.
en eneste sønn. men han var blitt drept
av noen arabere. Hun førte en finger over
strupen. Halsen overskåret ...•
Noen dager senere, samme uke. kom en
ung iraker til Neve Haim og spurte etter
Marduch Bassan.
«Kjenner De henne?»
Han svarte smilende: «Hun er min mor».
Han ble ført til fru Bassan. som ved synet
av sønnen ble stående som fjetret. Men
plutselig falt hun i hans armer, mens hun
ropte med høy. klar stemme:
«Min sønn, min sønn - jeg trodde jeg
hadde mistet deg! Hvor har du vært!»
Hun kunne både snakke og høre igjen.
etter at hun hadde vært døv og stum siden
det forferdelige sjokket hun hadde fått i
1950, da hun fikk melding om at hennes sønn
var blitt likvidert sammen med 300 andre
jøder i Nord-Irak. Nå hadde det overraskende gjensynet med et slag fullstendig helbredet henne .•.
Nå er den unge Bassan i ferd med å bygge
et nytt hjem for seg og sin gamle mor i
Neve Haim.
ÆREFU LLTOPPDRAG
Dronning Elisabeth Il. prins Philipp. seks
andre medlemmer av den engelske kongefamilie, tre kabinettministre, eldre offiserer
i det kongelige luftvåpen (RAF) og flere
hoff-embetsmenn har enkeltvis sittet modell
for den døve kunstmaleren Alfred Thomson,
som nå er 57 år gammel. Han ble betrodd
det ærefulle oppdrag å male den eksklusive
festmiddagen ved RAF's 40 års jubileum i
april 1958, og det er et arbeide som vil beskjeftige ham i hans atelier i Chelsea i lang
tid. Maleriet består bl. a. av 52 enkeltportretter. og det blir i størrelsen 2.14 x 1.22
meter.
27
~å godt som akkurat på grensen mellom
de sagn- og sagaomsuste østlandsdistri ktene
Ringerike og Hadeland ligger Nordens hittil
eneste helt statsdrevne skole for ungdom
med hørsels- og talevansker - Alm offentlige framhaldsskole for unge døve og tunghørte. Grenden eller bygden den ligger i
heter fra gammelt av Åsbygda, antakelig
fordi den ligger i åsen som mot nord og
vest avgrenser det store skogområdet
Nordmarka.
Fra de høyest beliggende gårdene oppe
i skogkanten, som, f. eks. Alm, har man et
milevidt og malerisk utsyn mot Gaustadfjellene og Norefjell i vest, og mot de brede
bygder langs Randsfjorden i nord. Naturen
er så vennlig og vakker som noen kan
ønske det, og luften er ren og helsebringende. Derfor ble også Alm gård gjennom
mange år drevet som sanatorium og rekrea·
sjonssted.
Alt dette forteller jo litt om det miljø
hvor 20--25 unge døve gjennom hvert ·av
de ti siste årene har fått en kjærkommen og
betydningsfulll videre almenutdannelse.
Selvsagt kunne en skole plasert i et bystrøk
ha gitt dem de samme boklige kunnskaper,
F. H. Frølich som løste floken med et betydelig bidrag.
Våren 1948 ble skolen høytidelig innvidd
i overvær av representanter for stiftere og
bidragsytere. stat, kommune og skolemyndigheter. og høsten samme år rykket
de første 16 elever inn. Allerede i dette
kullet var det unge døve fra alle kanter av
landet.
helt døve og en for tunghørte, idet undervisningen må legges noe forskjellig an. Mens
de tunghørte kan bruke skolens eller sine
egne høreapparater, er de døve helt avhengig av avlesning. men det forekom·
mer ikke sjelden at også helt døve kan
delta i tunghørtklassen.
I elevkullet 1958{59 var det 23 elever13 gutter og 10 jenter, fordelt med 12 på
Skolen som gir elevene
men neppe den samme helsebot for kropp,
nerver og sinn. Derfor er «Alm Døveskole».
som den vanligvis blir kalt, på mange måter
et ønskested for en internatskole hvor unge
mennesker skal begynne sin modning. Den
nære kontakt med naturen har noe å gi
dem med på ferden videre i livet.
Alm Skole - som vi for enkelhets skyld
vil kalle den her - kunne i mars i år se
tilbake på 11 års virksomhet, idet den ble
grunnlagt i 1948. Skolens opphav og grunnlegger var fru Inga Braae-Johannesen, som
i 1939 fikk stiftet Utdannelsesfondet for Unge
Døve og Tunghørte, med H. K. H. kronprinsesse Martha som beskytterinne. Etter at
man i mange år bare ytte stipendier til unge
døves utdannelse og opplæring ved hjelp
av midler som man samlet inn på rent privat basis, kom man til at en spesiell internatskole for disse unge ville være en bedre løsning, og problemet med et passende sted
for denne skolen var løst da en komite
hadde vært og sett på Alm gård i Norderhov, som var utlyst til salgs. Komiteen ble
så begeistret over omgivelsene at valget
ikke var tvilsomt - det gjensto bare å
skaffe midler til kjøp av stedet. Her ble det
institusjonen Hjelpestikkene ved direktør
28
Skolens virksomhet og mål var fastlagt
i en plan som ble forelagt og godkjent av
Kirke- og UnderVisningsdepartementet. I
planen ble skolens program kort uttrykt i
at den skulle gi døv og tunghørt ungdom
med gode evner videregående teoretisk
utdannelse (almenutdannelse) etter endt
barneskole. Fram til 1952 ble så skolen
drevet for Utdannelsesfondets regning,
men delvis med statsstøtte, fra 1952 til 1955
ble skolen d revet av Staten på en leiekontrakt, og fra 1955 ble skolen overdratt til
Staten som en gave fra Utdannelsesfondet.
Siden er den altså drevet av Staten.
Skolens første bestyrer var døvelærer
fru Astrid Puntervold Bjørnsen. i skoleåret
1948{49. Fra 1949{50 til og med 1957{58 var
døvelærer Johan Sæbø bestyrer, og nåværende bestyrer er døvelærer Per S.
Bjørndal. I alt 12 lærerinner eller lærere har
i årenes løp undervist veed skolen, idag
er det bestyrer Bjørndal, Anna Margareth
Henden og Inger Bjørndal.
Elevtallet ved Alm Skole har gjennom
årene variert noe. Egentlig skal skolen gi
plass for 25, og man har hatt flere kull på
24 elever. som er det mest passelige tall.
Kullene blir fordelt på 2 klasser. en for
døveklassen og 11 på tunghørtklassen. for·
teller bestyrer Bjørndal da vi en søndag på
vårparten besøker Alm Skole. - Men. legger han til, denne klasseinndelingen er ikke
og kan heller ikke gjøres rent skjematisk.
for saken er at de individuelle variasjoner i
hørselsskadene eller hørselsvanskene er en
hel verden for seg. Man får et stort antall
grensetilfeller hvor lærernes erfaring og
skjønn må vise veien til den rette undervisningsmåten.
Bjørndal har før vært lærer ved Skådalen
offentlige skole for døve i Oslo, hvor han
hadde med barn i folkeskolealderen å gjøre.
Vi spør ham om det er mere interessant å
undervise de unge på Alm.
- Etter ikke fullt et år er det for tidlig
å sammenlikne. Jeg kan bare si at det var
morsomt å arbeide med barna. og jeg mener
nok at det er i skolene for barn det største
arbeidet for de døve blir gjort. Det er imponerende hva man der får til. Men her
er det selvsagt mye større muligheter for
å meddele elevenevideregående kunnskaper,
og det gjør arbeidet uhyre interessant og
inspirerende. Man får daglig en levende følelse av hva det betyr for de unge, dette som
vi her prøver å føre dem inn i.
Det som er vår hovedoppgave her ved
Alm Skole, er etter loven om framhaldsskoler å fremme almendannelse og karaktervekst hos elevene, gjøre dem skikket til en
livsgjerning ikke bare ved kunnskaper, men
også ved det at de får tro på seg selv. Før
de kommer hit, tror jeg man kan 6i om de
fleste av barna at de føler seg mere eller
mindre utenfor; fordi de nødvendigvis må
ha huller j det kunskapsforråd som andre
barn har fått i deres alder, og både føler og
forstår dette. Undervisningen her er lagt
opp med henblikk på så langt som mulig
å fylle disse hullene, og tilværelsen her ved
skolen blir tilrettelagt slik at de unge skal
overvinne sin skyhet og lære å opptre uten
å bli altfor mye hemmet av noen mindreverdighetsfølelse.
- Kan De konkret nevne noen ledd i
dette program, innenfor og utenfor skoletimene?
- Undervisningsplanen som gjennomgås
i tiden fra 1. september til 20. juni, med 30
timer teoretiske fag og 2 timer gymnastikk
hver uke, omfatter fag som for de allerfleste er helt nye og som fører dem inn i en
ny verden. Jeg kan da først og fremst nevne
Alm off. framhaldsskole for døve og tunghørte
- den eneste i sitt slags i Norden
ferier ser det ut til at elevene kommer igjen
hit med like stor lengsel som de reiste hjem,
og det forteller vel sitt at tidligere elever
både titt og ofte kommer på besøk til Alm.
Et sikkert meget verdifullt moment er at
det blir knyttet mange vennskapsbånd de
unge imellom.
- Hva er - eventuelt - det viktigste
minus her ved skolen?
Det er ganske enkelt at den er for liten.
Ifjor var det 30 som søkte om opptakelse,
for neste år har det meldt seg 36 allerede.
Vi har bare plass til 24, og det er for så vidt
trangt nok om plassen for dem også. Det
klarer seg og det går uten altfor store vansker, men ønske om å fådetnoe rommeligere
har vi i alle fall. Ellers er det lite å ønske.
Skolens beliggenhet gir oss alle trivsel
og helse, og bekvemmelighetene er all
right både her på Alm og når det gjelder
vår nærmeste omverden. Det er lett adgang
tro på seg selv
- Det kan en neppe si, ut fra foreldrenes
synspunkt, for barna får alt gratis, opphold,
undervisning, klær og til og med reisepenger. Det skulle ikke være urimelig om
man da ikke får klassefradrag for et barn
som går på Alm Skole, og at barnetrygden
settes inn på en egen konto som disponeres
til beste for barnet.
Men for Staten er Alm skole dyr å drive.
Budsjettet for 1959/60 er satt opp med en
balanse på 242.000 kroner, og det forteller
at hver elev koster Staten 10.000 kroner,
sier bestyrer Bjørndal til slutt.
10.000 kroner er mange penger på en
ungdom i løpet av 3/4 år. Men vi forlater
Alm Skole med et levende inntrykk av at
når alt kommer til alt kan penger neppe disponeres stort mere positivt, hvis en da ikke
ser det rent forretningsmessig.
Det er gode renter av pengene at 25 unge
mennesker går videre i livet med en mange
ganger forhøyet sjaAse til å finne seg tilrette, til å bli personlig lykkeligere og til å
gjøre en innsats i samfunnet på den plass
hvor hver enkelt kan hevde seg best.
Skal det rasjonaliseres her, så er den
rette veien å gjøre skolen så stor at det
blir plass for alle som vil søke den, og
dermed mindre omkostninger pr. enkelt
elev!
•
slikt som verdenshistorie, fysikk, litteraturhistorie og kunsthistorie. De unges horisont
og begrepsverden kan i beste fall bli revolusjonert bare ved det vesle vi rekker å lære
dem her, og det er merkbart hvordan de
fleste har følelsen av å vokse og komme med
blant «de andre» etterhvert. At de får
nytte av dette i livet, må vi i alle fall ha lov
til å tro.
Ti Iværelsen utenfor skoletiden er basert
på at de unge skal ha det så fritt som forsvarlig er, med henblikk på at de skal utvikle seg og lære seg til å opptre mere selvstendig. Derfor får de lov til å reise bort
på kino og annet, og jeg kan med en gang si
at vi har bare gode erfaringer. Innenfor
skolens domene får de unge drive et utviklende foreningsliv med regelmessige
elevaftener og forskjellige tilstelninger SOI11
utvikler selvtilliten og sporer oppfinnsomheten. Og dette går de inn for med liv og
sjel, som en godt forlikt og munter søskenflokk. Jeg tror at også dette betyr uendelig
mye.
- De har inntrykk av at barna trives?
- Noe symptom på det motsatte kan vi
ikke merke spor av når den første hjemlengselen er overstått. Fra jule- og påske-
med buss til Jevnaker og Hønefoss, og herlig
skogsterreng har vi like bakom husveggen.
En f1inkog pliktoppfyllende betjening sørger
for at matstell og alt til enhver tid er i skjønneste orden, og kort sagt, vi har ingenting
å klage over ,og vi klager heller ikke.
- Har De noen føling med foreldrene?
- Noen er her på besøk, og jeg tror nok
jeg kan si at de aller fleste ikke bare er tilfreds, men uhyre takknemlige for hva Alm
Skole gir deres barn.
- Er det dyrt å ha barna her?
Løsning til ord nøttene (side 27)
1. Nellik
2. Granat 3. Pipe 4. Lønn
5. Slange 6. Skur 7. Mandarin 8. Esing
9. Anna 10. Lue 11. Bolle
12. Lama
13. Rips 14. Orden
15. Arne
16. Sti
17. Stjerne 18. Boa 19. Rute 20. Daddel
21. Dill 22. Mutter 23. Hagl
24. Egg
25. Sal
26. Vase
27. Knakk
28. Vega
•
Erkebiskop taler med tegn
Skolens styrer, Per S. Bjørndal.
Den nye erkebiskopen av Milwaukee,
USA, William E. Cousins, er godt hjemme i
de døves tegnspråk. En Chicago-avis har
fastslått dette, og avisen skriver bl. a.:
«I likhet med salig kardinal Scritch er også
erkebiskop Cousins forkjemper for innføring av tegnspråk i gudstjenester for døve.
Han har vært en pioner i hjelpearbeidet for
de døve, og han legger stor vekt på betydningen av at de som skal drive sjelesørgervirksomhet blant de døve må kjenne
tegnspråket godt. For ham kan de døve trygt
skrifte på tegnspråket.»
29
drept den 76-årige innehaversken aven
forretning. De hadde kjøpt en del varer,
men som betaling leverte de bare en papirlapp, og da innehaversken forlangte kontanter av dem, ble de rasende og slo henne
ihjel.
(Det finnes sorte får også blant de døve!)
{1
Ut€
6za
{1
o~t~~n
{1
~~n vi~~
LYKKELIGST AV ALLE?
Et japansk språkgeni, den 28 år gamle
døve Masahisa Matsubara, som blant en
rekke andre språk også behersker norsk,
har besøkt Grekenland, og hans besøk ble
behørig omtalt i dagspressen. Han underholdt seg med journalistene på godt gresk,
og til en av disse sa han: «Jeg er den lykkeligste av alle mennesker!»
FN OG TEGNSPRÅKET
Et antall filologer, sociologer og psykologer har av FN fått i oppdrag å utforske
ulike former for tegnspråk verden over, for
om mulig å skape et internasjonalt tegnspråk, et stumt esperanto. Det er også
planer om å utarbeide et leksikon og en
grammatikk, som skal forsynes med tusenvis av illustrasjoner.
PRINSESSE SOM FORMANN
Det iranske forbund til beskyttelse av
landets døve, er den øverste instans i saker
som angår de døve i Iran. Forbundet har
sitt sete i Teheran, og formann er prinsesse
Chamse Pahlavi.
MORDERNE BLE BENÅDET
To døve brødre, som var dømt til døden
for mord, fikk i siste øyeblikk dommen omgjort til livsvarig fengsel. Meddelelsen
om dette ble gitt dem på «deres eget språk»
av fengselspresten. Brødrene skulle vært
henrettet i den elektriske stol i fengslet i
Columbus, Ohio.
De to brødrene, Joseph og Bert Buza,
henholdsvis 21 og 17 år gamle, hadde
SKREDDEREN ble postfunksjonær
I oktober ifjor kunne den døve Robert
E. Sowerby se tilbake på 41 års virke som
funksjonær i det kanadiske postvesen. Han
gikk døveskolen i St. John, hvoretter han
kom i skredderlære, samtidig som han fortsatte sin utdannelse ved aftenkurser, og i
1917 ble han ansatt som postfunksjonær i
Moneton, etter å ha bestått opptakelsesprøvene med glans.
DØVE KONSERVATORER
Foruten den døve franske dr. Suzanne
Lavaud, som tidligere er ansatt som universitets-konservator, har nå Jean Guerout
oppnådd tilsvarende stilling. Han er døv fra
fødselen, men han har en grundig utdannelse
bak seg, og han gjorde seg bemerket ved å
oppnå 3. beste eksamens-karakter ved skolen for arkivarer. Dette medførte at han
ble ansatt i det franske statsarkiv.
30
Det norske en-hånds fingeralfabet.
«GRAT IKKE FOR MEG»
Gertrude (Trudy) Ederle vakte stor oppsikt da hun (antakelig som den første døve)
svømte over Kanalen, og hun er blitt mektig populær. Foruten å være døv, har hun
også lidd av feil ved ryggraden, men etter
sin bragd føler hun at hun har overvunnet
sine handicaps. Hun har undertegnet en
fet kontrakt med Hal Raywin, som skal
spille inn hennes livshistorie på film. Filmen
er allerede under forberedelse, og den skal
få titelen «Gråt ikke for meg».
TEGNSPRAK-BØKER
En nordisk tegnspråkkomite, bestående
av representanter fra døveforbundene i
Danmark, Finnland, Sverige og Norge, har
i flere år vært beskjeftiget med utarbeidelse
av et felles nordisk tegnspråk, som skal
utgis i bokform. Dette er blitt betraktet
som et pionerarbeid, og man regnet med
at boken ville bli den første i sitt slags i
verden.
Det kom derfor overraskende på mange
da det russiske døveforbund i 1957 lot
trykke en illustrert tegnspråkbok på hele
596 sider. Samme år ble det i Spania utgitt
en liknende bok på 77 sider.
Også verdensunionen for døve, som har
sitt sete i Roma og en jugoslav som president, arbeider med en tegnspråkbok, etter_
anmodning spesielt fra mange «underutviklede» nasjoner. Målet er å få et felles
tegnspråk for alle verdens døve, slik at man
ikke skal behøve tolker ved internasjonale
kongresser o. likn.
Stort sett kan riktignok de døve verden
over forstå hverandre ganske bra, men når
man skal diskutere viktige saker, kan det
til sine tider lett oppstå babelsk forvirring,
så uensartede som de forskjellige lands
tegnspråk er i dag.
DRONNINGEN GREP INN
Før krigen fantes det bare en døveskole i
Grekenland, og under krigen ble denne
rekvirert til sykehus. Etter krigen lyktes
det ikke å få frigjort det fine skolebygget
igjen. 11956 henvendte landets døve seg til
de døves verdensunion, med anmodning
om hjelp, men til tross for at Verdensunionen gi kk så langt at den sendte en forhandlingsdelegasjon til Aten, ble intet gjort.
Ved årets slutt dro imidlertid den greske
kongefamilie på besøk til Østerrike, og da
ble et nytt initiativ forsøkt fra Verdensunionens side. Man fikk saken lagt fram for
den greske dronning, sammen med en redegjørelse om de fortvilte forhold de døve
greske barn levde under. - Tre måneder
senere kom det brev fra dronningen om at
skolen ville bli frigitt med det aller første,
og høsten 1957 kunne den greske representant ved Verdensunionens møte i Rom meddele den gledelige nyhet at det nå var 4
døveskoler i hans land.
MAROKKANSK DYNAMITT
Hr. Roupp, som i sin tid var manager
for den tidligere verdensmester i boksing
Marcel CerClan, har påtatt seg å trene den
døve lettvektsbokseren Biata Joseph fra
Casablanca, Marokko. Denne unge bokseren har tiltrukket seg stor oppmerksomhet
ved sine mange seire. Roupp uttaler at den
døve marokkaneren har like gode sjanser
til å nå toppen som Marcel Cerdan hadde i
sin tid.
SVARTFOT·INDIANEREN
CU·TA·PU-IE
(indiansk for «mannen som ikke taler»)
er en fremragende treskjærer i staten
Montana, USA. Hans borgerlige navn er
John Clarke. Han er født i 1881. To år
gammel mistet han hørselen og stemmen
som følge av skarlagensfeber, men han har
ved hjelp av sine uttrykksfulle brune øyne
og sine talende hender aldri hatt vanskelig
for å gjøre seg forståelig. Han er munter og
livsglad, og hans verksted er litt aven severdighet. Spesielt har han er forkjærlighet
for dyrefigurer. Clarke har utført betydelige
oppdrag bl. a. for flere museer. I fritiden
er han en lidenskapelig sportsfisker.
AKK JA!
Det er ikke i alle land at døveorganisasjonene arbeider under så vanskelige økonomiske forhold som i Norge. Mens Norske
Døves Landsforbund må basere sin virksomhet på de midler som kommer inn ved
lotteri, juleheftesalg og frivillige bidrag,
blir det i andre land gitt store årlige statsbidrag til sådant arbeide. I så måte ligger
nok Sovjet «et hestehode» foran. Der står
de døves landsforbund direkte under
Staten. Forbundsformannen har bl. a. 5
statslønnede sekretærer og 3 biler til sin
rådighet.
«TANTE PRINSESSE»
Prinsesse Isabella av Frankrike, den 25 år
gamle datter til greven av Paris (som er
arving til den franske trone) har bosatt seg
i Wien som frivillig «tante» i en barnehage
for døve, blinde og vanføre barn. «Etter at
jeg begynte å ofre meg for disse handicappede barna, føler jeg meg så lykkelig som
aldri før», sier hun. Barna kaller henne
helst «tante pri nsesse».
INTET ER FULLKOMMENTl
(Døv italiensk tegner)
TYVEN MATTE MELDE PASS
En 75 år gammel døv dame, fru Petra
Larsen, som bor alene på et avsidesliggende
sted i Stilling, Danmark, viste usedvanlig
mot og besluttsomhet da en bevepnet tyv
ville bryte seg inn i hennes hus.
Fru Larsen, som var sengeliggende, ble
oppmerksom på tyven, og hun nøyde seg
ikke med å rope om hjelp. Hun bevepnet
DOVT BARN
Ingen anar - ingen vet
tusen natters ensamhet.
Ingen vet hur du kan våga
stalla denna enkla (rå ga:
Mamma, var(or bara jag?
Som små glada pingpongbollar
tror du orden leker, trollar.
0gat pendIar - skratt och gråt.
Mor! vad skrattar barnen åt?
Kanske kunde jag dej svara:
Du ar inte ensam bara,
alias våra tysta (rågor
drivas som små vi/sna vågor.
O(tast, barn, de ord vi høra
såra mer an Iyckliggøra.
O(tast manniskorna domma,
mera sallan de beromma.
E(ter många långa strider
du, som jag, (år svar omsider:
Månniskornas skratt och gråt
måste alltid (oljas åt.
Astrid Pettersson.
\..-------,..)
seg med en gardinstang, uten å bry seg
om at tyven truet med å skyte henne, og
etter at tyven i en time forgjeves hadde
forsøkt å trenge seg inn i :'uset, fra forskjellige kanter, ga han opp og stakk av.
MANGE DØVE HOS SAAB
Det svenske bilmerket SAAB har siden
fabrikasjonen tok til i 1950 hatt stor suksess på bilmarkedet. For et år siden regnet
man med at 2/3 av alt tapetsererarbeidet i
SAAB-vognene ble utført av døve. Det var
da ansatt vel 20 døve på fabrikken i TrollhattOIn.
NORGES FLAGG pA
SEI ERSMASTE N
I februar i år ble det avholdt vinterleker
for døve (verdensmesterskap) i Montana,
Sveits, og for 3. gang på rad ble det sammenlagt en overlegen seier for Norge. Spesielt
imponerte nordmennene i de alpine øvelser, hvor de nærmest tok alle medaljene.
I august ble nordisk mesterskap for døve
i fri-idrett, svømning og skytning avviklet
i København. Det ble 3 individuelle seire til
Norge i friidrett, og Norge plaserte seg
som en klar nr. 2 etter Finnland i sammen·
draget.
ØSTERLANDSKE ORD
OM KVINNEN
Mannens styrke og storhet finnes ikke
uten kvinnen, på samme måte som et fjell
ikke er høyt hvis det ikke også finnes daler.
Tro ikke at du hersker over din hustru
fordi om hun er så klok at hun ikke hersker
over"deg.
Om du skjenker en kvinne kostbare perler, så skal hun elske deg. Om du sier at du
har stjålet perlene, så skal hun forakte deg
og elske perlene.
31
"DØVES .JUL"S PREMIEKRVSSORD 1959
1. premie kr. 50.2. premie kr. 25.3. premie kr. 10.Løsninger må sendes «Døves
jul»s redaksjon, Mannsverk 61,
Bergen, innen 10. januar 1960.
Premiene blir sendt i posten.
VANNRETT:
1. To stykker.
4.25 XII.
12. Kan man føle hvis man er
12 loddr.
15. julemat.
17. Chevalier.
18. Symbolet på stahet.
19. Fransk maler.
21. Brakk.
22. -1; har 34 vannrett.
23. I julekaken.
25. ·n; varm by.
26. jevne.
28. Råstoff for kokosolje.
30. Svensk øy.
32. Motsatt av 12 v.
34. Ikke alltid hyggelig å ha.
37. Berømmelse.
38. Populær mann.
40. Hollandsk by.
32
41. I Finnmark.
42. Odde.
43. Gjør vi det, får vi ikke 32. v.
45. Drive håndverk.
46. Jakobs kone.
47. Bare brukt av småbarn.
48. Hovedstad etsteds i A9ia.
49. Fransk by.
50. Ka·; pikenavn.
51. I veilengde.
54. Pålegg.
56. Bekoster gildet.
57. Mangler en bokstav til konge
i England.
58. Allesammen.
59. Tøffelhelt.
61. Svaberg.
62. Vokaler.
63. Populær lesning.
66. Tre før.
67. Er kvinnen svak for.
68. Pikenavn.
70. Taler.
71 .•mi; fint feriested.
73. Handelsmann.
75. Tilbakereise.
76. På Mallorca.
78. Finsk sjø.
80. Rosens tilbehør.
81. Ungers fryd, gamles skrekk.
83.
84.
85.
86.
Gresk embedsmann.
Kan bli farlig.
Hårdest av alle edelstener.
Den korteste eu ropeer.
LODDRETT:
1.16 -19 - 3.
2. Gresk kloster.
3. Bud nedenfra.
5. I suppe.
6. ·e; til sylten.
7. Pikenavn.
8. Hodepryd.
9. Blir mange ting til.
10. ·ko; er en 30 loddrett.
11. Eksisterer.
12. I kke ærlig, gl. retts kr.
13. Drive omkring.
14. Guttenavn.
16. Sydfrukt.
18.78 vannr. stokket om.
20. Helle over.
22. Pikenavn.
24. I syskrinet.
26. Nattfiol.
27. Hobby for den intelligente.
29. Den første i historien.
30. Krypdyr.
31. Intet julebord uten den.
33. Lergjøk.
35. I komikk.
36. Stort værelse.
37. I bakhånd.
39. Kant.
42. Håper vi at julen kan.
44. Se 29 loddr.
47.11-14-22.
52. Haster.
53. ·ar; ungarsk komponist.
54. I komfort.
55. Plass.
58. Forfatter.
60. Hyggelig å være.
63. Troll.
64. Landskap i Italia, også pikenavn.
65. Trærne før.
67. Bane i Paris.
69. Gresk øy.
70. Møbel.
71. Utvinnes.
72. I kirken.
74. Antar.
75. 18 - 20 - 7.
76.16 -11 -1
77. Trodd.
79. Ens begge veier.
81. Uttal.
82. Like.
Hv,ordan matlialer lne'd døve
For .dem -spm kommer i berøring Jlled døve, melder
dette spørsmålet seg: Hvordan ska} jeg kunn.e snakke
med dem?
,
,
Som ,et svar på dette ~'PJllrsmål, og for-å gjøre det
letterE! for ,begge parter å J<oJllme i kontakt med hver·
andre, ;Vi) vi -nedenfor.gi en lit.!!n -orientering og noen
råd,
A. Høre.~de 'lærer uten -anstrengels~'sitt"morsmålav
sin.e omgivelser. For de døve må det flere ,års
il)te,nstog krevende arbeid til. Hørende hører
o!,dene bli gjentatt tusener av ganger, ,o,g lærer
dem 'På denne måten. Døve må innøve ,tungens og
leppenes stilling for hver bokst,!v for å kunn!!
frambringe den rette lyd. Bo~stavene må settes
sammen til ord, ord!'!ne til setninger, og ordenes
og setningenes betyc;tning læres. Følgelig må delJ
døves ordforråd bli mindre, og derfor må en i
samtale med døve bru ke et en keit språk.
B. Hørende kan kontrollere stemmen og uttalen ved
hjelp av hørselen. Døve kan ikke det. Følgelig
blir de døves stemme enstonig og ofte umusikalsk
og unaturlig.
e. Hørende oppfatter gjennom øret det som blir
sagt. Døve må se, avlese på munnen, det som sies.
Dette er mulig fordi hver lyd har sin bestemte,
men nesten eller helt usynlige tunge" og leppe·
stilling. Ved hjelp av disse stillinger må de døve
danne seg et synlig bilde av ,ordene og setningene.
Følgelig må den som taler til døve tale tyd~lig,
, skal avlesningen lykkes.
Når De kommer i berøring med ~.øve, så husk at
de på skolen lærer å tale og å avlese, på få unntakelser
nær. Gå ut fra at De blir' forstått, og ,pass så på føl" gende når De henvender Dem tri en døv,:
Still Dem 1-2 m fra den døve og p,åse at Deres
, ansikt er godt belyst, så munnbevegelsene er .Iette.å Se.
Tal med tydelige munn bevegelser - mest ,mulig
med leppene og tungespissen - men lag ikke grimaser, da vil lydbildene bli forvansket.
Tal litt langsommere enn vanlig, -men husk at for
langsomt er heller ikke bra. Talen må være så naturlig
som mulig.
Lange ord er lettere å avlese enn korte, det er flere
lyder som kan sees - og setninger er lettere å avlese
enn enkelte ord; det er lettere for dem som avleser
å slutte seg til meningen. I en samtale kan den døve
ikke avlese hver enkelt bokstav og hvert ord, men må
bruke sin kombinasjonsevne.
Trondheim off. skole for døve, Bispegt. 9 b. Barneskole.
Opprettet 1825. Første styrer: Andreas Møller, som
selv var døv. Nåværende styrer: Trygve Beyer. Skolen
opptar fortrinnsvis elever fra Trøndelag og nordligere
fylker, samt fra en del av Vestlandet. Har ca. 100 elever.
Skådalen off. skole for døve, Vettakollen, Oslo. Barne·
skole. Opprettet 1848. Skolen har tidligere hatt til·
hold på Schafteløkken ved Frogner, jArildsgt. 2 og på
Lindern, Nåværende styrer: Ludvig Langåker. Skolen
opptar elever fra hele det sørlige Norge. Har 70-80
elever.
Holmestrand off. skole for døve, Holmestrand. Barneskole. Opprettet som privatskole i Oslo 1881. Flyttet
til Holmestrand og gikk over til å bli statsdrevet 1899.
Nåværende styrer: Sjur Brekke. Skådalen og Holmestrand døveskoler samarbeider når det gjelder opptaking av elever. Har 60-70 elever.
øyer off. skole for døve, Hunder st., Gudbrandsdalen.
Barneskole. Opprettet 1955 for å avlaste de andre skolene etter at den midlertidige skolen i Åsgårdstrand
ble nedlagt. Skolen har tilhold i Nermo Turisthotell.
Styrer er Odd Falkener Bertheussen. Tar 80 elever.
Bergen off. skole for døve, Vestre Torvgt. 20 a, Bergen.
Fortsettelses- og yrkesskole for døve gutter. Opprettet
1942. Skolen har tilhold i Døves Hus og tar opp elever
fra hele landet. 2-årige kurs. Styrer: Toralf Eng. Plass
til ca. 35 elever.
Stavanger off. skole for døve, Saudegt. 11, Stavanger.
Fortsettelses- og yrkesskole for døve piker fra hele
landet, Opprettet 1946. Skolen er en parallell til skolen
i Bergen. Styrer: Frk. Kristine Haave.
Alm off. framhaldsskole for døve og tunghørte, Jevnaker. Tar imot gutter og piker. 1-årige kurs i boklige
fag. Opprettet 1948 av Utdannelsesfondet for Unge
Døve og Tunghørte. Statsdrevet siden 1952. Styrer:
Per Bjørndal. Plass til 25 elever.
Døves Vel, Hamar. Yrkesskole for døve og tunghørte
piker fra hele landet. Opplæring fortrinnsvis i veving,
søm, spinning, matlagning og husstell. 1-årige kurs.
Skolen er privat drevet. Styrer: Frk. Sigrid Røssum.
Hjemmet for døve, Andebu pr. Tønsberg. Tar imot
døve fra hele landet som har særlige vanskeligheter og
komplikasjoner. Barneskole med statstilskudd. Opp.
læring i jordbruk og skogdrift etc, for ungdom. Gamleog pleiehjem. Drives for en stor del ved private midler.
Styrer: Gisle Espolin Johnson. Opprettet 1931 av
Hjemmet for Døve, Nordstrand (1898). Barneavdelingen har plass til 30.
~------------..",
V årt levebrød er trykksaker.
Vi lever av det, og vi lever for det.
Det fryder oss når vi kan glede våre kunder
med riktig lekre trykksaker.
N å har vi holdt på i 8 år, og vi har fått mange.
gode venner. Men vi skulle like å få enda flere.
De er derfor alltid velkommen
med små og store bestillinger av enhver art.
Med hilsen
M ø Il e n cl a l sve i e n 17 -
Ber gen - Tel e fon er: 95 640 - 9 4 2 71