#1 – 2015 FADERMORD - Litteraturtidsskriftet Lasso
Litteraturtidsskriftet L ASSO #1 – 2015 FADERMORD Redaksjonen Ola Mile Bruland (redaktør) og Julia Wiedlocha (redaktør) Eirin Berge, Tristan Bumm, Sjur Holiloekk, Lina Marie Ulvestad Halås, Tuva Bainne J ohansen (distribusjonsansvarlig), Tiril Borgå Johansen (skjønnlitteraturansvarlig), Joakim K arlsen (sakprosaansvarlig), Josefine Kjærstad, Anne Mette Leite (slippfestansvarlig), Mikael Lien (økonomiansvarlig), Cecilie Berg Myhre, Marte Rømoen, Ingrid Askeland Sandbu, Alice Setane, Karoline Næss Sletteng (distribusjonsansvarlig), Åshild Slåen (korrekturansvarlig), Marit J ervan Staarvik, Stine Liberty Svenningsen, Katinka Tobiasson (korrekturansvarlig), Martin Hella Thørnquist, Signe-Lill Valkvæ (Web- og PR-ansvarlig), Vilde Wang. Layout Katja Lobinski Illustrasjoner Aurora, Luna, Marius og Theodor Kjærstad Jakobsen Sebastian Ryborg Bidragsytere Henrik Aspeflaten (f. 1991) studerer Tekst og skribent ved Westerdals Oslo ACT. Leif Achton-Lynegaard (f. 1954) er en dansk dikter og forfatter. Han har de siste årene utgitt novellesamlinger og dikt på ulike plattformer i Norge, Sverige og Danmark. For tiden er han aktuell med sin første surrealistiske roman Håndkraft—en lige højre, som kommer ut i 2015. Gustav Borsgård (f. 1984) er doktorgradskandidat i litteraturvitenskap ved Umeå Universitet. Han er tidligere elev på Biskop Arnö författerskola. Noa Kjærsgaard Hansen (f. 1989) er forfatter og har BA i litteraturvitenskap fra Købenshavns Universitet. I 2013 utga han internettverket www.stykkerafgranit.tk i samarbeid med Lil Wachmann, og diktsamlingen jeg bliver hurtigt træt af at side her i hjørnet og føle ting forsvinde på forlaget Weltscherz. Han har også bidratt til ulike tidskrift og antologier. Niklas Johan Bystrøm Larssen (f. 1990) spiller i støyrockbandet Signal/// og skriver masteroppgave i filosofi sentrert rundt verkene til Jean-Luc Nancy og Cathrine Malabou. Tormod Fjeld Lie (f. 1994) ble født foran svartovnen i Aurskog-Høland. Han skriver under pseudonym på bloggen villskapen.wordpress.com LASSO FADERMORD Emma-Lisa Namløs (f. 1985) er utdannet Art Director ved Westerdals Oslo ACT. Etter fullført utdannelse har hun stort sett jobbet som miniatyrsettbygger og modellmaker i NRK. Hun gjør også diverse freelancearbeid innen teater og film. Publiserer tekster på www.fredløs.no Håvard J. Nilsen (f. 1980) har hatt dikt på trykk i Litteraturtidsskriftet Lasso, La Granada, Kamilla, Bøygen og Årbok for Meløy. Han er utdannet historiker og vil at Edward Snowden skal få Nobels fredspris. Lena Ramberg (f. 1983) er utdannet førskolelærer og er straks ferdig med en BA i internasjonal kommunikasjon. Hun er redaktør for litteraturbloggen Bokmerker (www.bokmerker.org), og er for tiden i praksis hos Deichmanske bibliotek, filial Grünerløkka. Tore Stavlund (f. 1976) er forlagsredaktør, litteraturviter og skribent. Teksten «Berlin-notatene» er et utdrag fra hans kommende roman Melk. En romodyssé. Utgis på Cappelen Damm i 2015. Kjell Åsmund Sunde (f. 1987) er tekstforfatterstudent ved Westerdals ACT. Ulla Svalheim (f. 1991) har en BA i allmenn litteraturvitenskap fra Universitetet i Oslo. For øyeblikket går hun på Forfatterstudiet i Bø. Henrik Andersson Sve (f. 1992) tar opp fag og jobber deltid i Ark Bokhandel mens han skriver på en roman. Jan I. Sørensen (f. 1958) har forfattet diktbøkene Ingenstedet (2013) og Stige opp mot en tom himmel (2014). Han er også medlem av poesitruppen Kammerpoetene. Mads Rosendahl Thomsen (f. 1972) er førsteamanuensis i komparativ litteratur ved Aarhus Universitet. Han har skrevet Mapping World Literature: International Canonization and Transnational Literature (2008), The New Human in Literature: Posthuman Visions of Changes in Body, Mind and Society (2013), og redigert ulike verk som World Literature: A Reader (2012) og The Posthuman Condition: Ethics, Aesthetics and the Politics of Biotechnological Challenges (2012). For øyeblikket leder han forskningsprosjektet «Posthuman Aesthetics» (2014-17). Henrik Waage (f. 1991) er aleneforelder. Duncan Wiese (f. 1990) går på Forfatterskolen i København. 3 LASSO FADERMORD INNHOLD 6 19 TIL TREKKE FRA ELLER FOR JULIA WIEDLOCHA JAN I. SØRENSEN OLA MILE BRULAND OG AVTRYKK 7 20 URIX: DET POSTHUMANE BERLIN-NOTATENE (UTDRAG) MADS ROSENDAHL THOMSEN TORE STAVLUND 9 25 DØD OG DATID GRENSEERFARING NOA K. HANSEN NIKLAS BYSTRØM LARSSEN 9 28 BAD HABITS (UTDRAG) BERGTOR HADDE EN BROR HENRIK ANDERSSON SVE ULLA SVALHEIM 13 32 FEM AVSNITT OM EIT LIK ELINE LUND FJÆREN OM KJELL ÅSMUND SUNDE BØKER, BERGEN, ALDER — OG LIVET GENERELT TUVA BAINNE JOHANSEN OG 14 KAROLINE NÆSS SLETTENG MOT FRIHET HÅVARD J. NILSEN 40 UTEN TITTEL DUNCAN WIESE 4 LASSO FADERMORD 43 55 LENA RAMBERG Leif Achton-Lynegaard SLUTTE Å SYNGE BOBBYSOCKS DA LEG LAMA FIK TILBAGE 44 56 MÜNCH OG MUSKLER KRONOS ET INTERVJU MED ANNETTE MÜNCH HENRIK WAAGE INGRID ASKELAND SANDBU 58 DIN UNDERGANG 48 SABELTANNTIGER TORMOD FJELD LIE EMMA-LISA NAMLØS 60 50 PORTRETT AV LITTERATUR PÅ BLÅ EMMA-LISA NAMLØS FOSSUM OG KRISTIN BUVIK FISKEREN EN SAMTALE MED HEDDA L INGAAS SIVERTSEN SIGNE-LILL VALKVÆ OG 52 VILDE WANG TA RYGG GUSTAV BORSGÅRD 64 ULVEN 53 TORMOD FJELD LIE AMERIKANSK POPULÆRKULTUR HENRIK ASPEFLATEN 65 GHARIB TRISTAN BUMM 5 LASSO FADERMORD TIL alle pappaer og gamle helter. Hilsen Ola Mile Bruland og Julia Wiedlocha 6 LASSO FADERMORD DET POSTHUMANE Det posthumane er et forholdsvist nyt begreb, der henviser til forskellige forestillinger om en mulig radikal forandring i den menneskelige eksistens, som kunne føre til en radikal ny t ilstand. Det er forskelligt fra posthumanisme, som betegner et forsøg på ikke at sætte menneskets v ærdier i centrum, eller at forlade sig på forestillingen om mennesket som et autonomt subjekt. Det er ikke underligt, at begrebet om det posthumane har vundet indpas i de senere år. Udviklinger i bioteknologi har gjort det muligt for mennesket at påvirke sin egen udvikling som art i en grad, der har gjort denne udvikling til et spørgsmål mere om etiske overvejelser og begrænsninger, og ikke så meget et vidtløftigt emne for science fiction. Integrationen af mennesker og maskiner, cyborgs, finder også sted, primært med intentioner om at afhjælpe handicaps, for at forbedre individers liv, men med potentiale for at skabe «opgraderinger» af mennesker uden noget særligt behov for hjælp. Udfordringerne er mange, og der kommer nye til nærmest dagligt. Dermed er det ikke sagt, at en posthuman fremtid er nært forestående, men der er åbnet en horisont, som næppe går væk med det samme. Selv uden teknologi kunne spørgsmålet om det posthumane have spillet en langt større rolle, end det har gjort. Den fortsatte evolution af mennesket i forlængelse af Charles Darwins teori kunne have været tildelt mere opmærksomhed, end det er tilfældet. Ikke mindst som et fascinerende og udfordrende problem for menneskets selvforståelse set i lyset af, at vores religioner og værdisystemer bygger på en præmis om menneskets overlegenhed og særstatus, samt det utænkelige i at der vil komme noget efter mennesket. Og hvis ikke utænkeligt, så i det mindste så langt væk, at der skulle gå årtusinder med naturlig udvælgelse, før det ville betyde noget. Dette er ikke længere tilfældet, og humaniora bør hilse en debat velkommen omkring, hvad det vil sige at være menneske, hvor indsatsen er noget højere end normalt, og hvor man er stillet over for ofte ganske skræmmende udviklinger konfronteret med spørgsmålet om, hvad det vil sige at være menneske. Risikoen for at menneskeheden ikke længere skal skrives i ental, er for mange én af de mest bekymrende konsekvenser, som brugen af ny teknologi kunne have — paradoksalt nok i en tidsalder, hvor menneskerettigheder er accepteret uden henvisning til guddommelige principper, men som et resultat af menneskehedens egen modning. Men i tilfældet med det Det posthumane er et virkelig posthumane har litteraturens interdisciplinært felt, som rækker på tværs af naturvidenskab, sundhedsvidenskab, samfunds- fiktioner og kunsternes v isioner fag, teologi, filosofi og de æstetiske fag, som hver en m arkant tilstedeværelse i har deres styrker og svagheder i forhold til at tackle de centrale spørgsmål omkring mennesket samtidens kultur og tager del i som et kropsligt, bevidst og socialt væsen. Ingen at skabe fælles forestillinger om af disse dimensioner kan eller bør ignoreres, når man forsøger at forstå de mulige konsekvenser af mulige fremtider. 7 LASSO FADERMORD forandringer i menneskets tilstand. Humanioras genstandsfelt omfatter store mænger fiktioner og kunstneriske genstande, og dette forhold til fiktive fremstillinger af mulige virkeligheder gør, at man ofte forbinder humaniora med at være et skridt fjernere fra virkeligheden end naturog samfundsvidenskaberne. Men i tilfældet med det posthumane har litteraturens fiktioner og kunsternes visioner en markant tilstedeværelse i samtidens kultur og tager del i at skabe fælles forestillinger om mulige fremtider. Romaner som Mary Shelleys Frankenstein og Margaret Atwoods Oryx and Crake, film som Stanley Det er her, at der kan stilles Kubricks 2001: A Space Odyssey og Ridley Scotts nye spørgsmål ved for eksempel Blade Runner, kunstnere som Stelarc og Orlan, samt den allestedsnærværende fascination af at analysere forholdet mellem superhelte i en række medier, er kun en del af skønhed og det uperfekte, som de mange måder, hvorpå trans- og posthumane visioner sættes i scene. måske kan synes paradoksalt, Posthuman æstetik er et forskningsområde, indtil det sættes i kontekst af hvor spørgsmål om æstetik og etik mødes. Ofte er diskussioner om brug af teknologi præget af et udviklingen af smag og ideen møde mellem filosofi og sundhedsvidenskab, og da ignoreres den store rolle det æstetiske spiller om det interessante. i den menneskelige eksistens, og hvordan det æstetiske styrer begær og valg rækkende fra personlige, kropslige forandringer til forestillinger om fortællinger om liv. Det er her, at der kan stilles nye spørgsmål ved for eksempel at analysere forholdet mellem skønhed og det uperfekte, som måske kan synes paradoksalt, indtil det s ættes i kontekst af udviklingen af smag og ideen om det interessante. Og når futurister taler om meget lange eller uendelige liv, fortjener det modspil ved at spørge til, hvordan man forestiller sig, hvordan dette liv kan leves, og hvordan fortællingen om det ville være. Eller når man nævner det posthumane, så bør man også spørge, hvordan resten af menneskeheden vil klare sig, sådan som Margaret Atwood eksempelvis gør det i sine romaner. Vil den ophøre med at eksistere eller gradvist forsvinde? I humaniora bør man i det mindste ikke lukke øjnene for sådanne spørgsmål, men forsøge at give det bedst mulige bidrag til diskussionen. Mads Rosendahl Thomsen Litteratur: Bostrom, Nick & Julian Savulescu (red.). Human Enhancement. Oxford 2009. Braidotti, Rosi. The Posthuman. London 2013 Fukuyama, Francis. Our Posthuman Future. New York 2003. Hayles, N. Kathrine. How we became posthuman. Chicago 1999. Lippert-Rasmussen, Kasper et al. (red.). The Posthuman Condition. Aarhus 2012. Thomsen, Mads Rosendahl. The New Human in Literature. London 2013. 8 LASSO FADERMORD DØD OG DATID Jeg husker, da jeg var mindre, at have ligget flere timer om aftenen og tænkt på, hvor inderligt jeg ønskede at fortælle sensationelle nyheder videre til min far. Alt, hvad der kunne få min far til at begejstres, forundres, forarges, forpines, ville jeg fortælle ham. Så længe det vækkede noget i ham. Så længe det betød, at det var mig, han tænkte på, når han senere skulle forholde sig til at have modtaget nyheden. Det virker forkert at tale om min far i datid. Han er stadig i live, stadig en del af mit liv. Men det virker også forkert at gøre andet, for de tydeligste minder jeg har om ham, er i datid. Selv når jeg møder ham i dag i brudstykker med store mellemrum, er datiden til stede i en så stor koncentration, at brudstykkerne ikke kan fungere som selvstændige referencepunkter. Mest af alt var det den indtil videre fiktive nyhed om Johannes Møllehaves død, jeg ønskede at viderebringe. At kunne give nyheden om manden, min far citerede oftere, end han sagde noget, som han selv havde fundet på, kunne gøre mig helt varm i kroppen. Det kunne fylde mine tanker den halve nat. Det kunne vække en sitren i maven og i brystet sammenlignelig med den før juleaftensdag, bare kortere og mere intens. Forestillingen om at springe op fra sofaen, styrte ud i køkkenet og sige det, måske endda råbe det. Hive i hans trøje, få ham til at afbryde, hvad han havde gang i. For så vigtigt vidste jeg, at det ville være. At kunne gøre denne bedrift. At kunne være den første til at fortælle ham noget. Noget som han ikke allerede havde set på tekst-tv, hørt i radioen eller set i tv-avisen. Ikke fordi jeg ønskede, at Møllehave skulle dø. Hverken for ham selv eller for min far. Men følelsen af at være den første til at fortælle det overskyggede det bizarre i selve nyheden. Noa K. Hansen BAD HABITS (UTDRAG) Jeg var én av omtrent ett dusin journalister som fulgte den kontroversielle presten Ove Tjøstheim på hans turné gjennom USA. Jeg sier «omtrent», da det ikke alltid er lett å skille mellom journalister, lydmenn, kameramenn og generelle teknikere. Til sammen var vi vel omtrent femti folk, inkludert to sjåfører, som kjørte pressebussen vår tett etter Tjøstheims egen buss, der kun han og den harde kjernen hadde tilgang; hvor de antageligvis planla hvor de skulle sette opp det sirkusaktige teltet de brukte som vandrende kirke, hva Tjøstheims preken skulle handle om, hvordan han skulle formulere seg. Jeg gjetter, klart. Vi hadde ikke tilgang til bussen, og de snakket sjeldent med oss om «behind the scenes»-ting, så det er ingen som egentlig vet 9 LASSO FADERMORD hva de holdt på med der inne. For alt jeg vet satt de bare og halvsov eller leste eller spilte kabal og bare ventet til de kom fram til neste stopp på ruten. Jeg skal nå foregripe begivenhetene voldsomt, og hvis du heller vil «være med på ferden», så å si, enn å få høre om ting som skjedde helt på slutten, føler jeg at du bør hoppe over dette avsnittet. Er du borte nå? Okay. Rett før alt var over, turnéen og helbredningene og ropingen og forbannelsene, da han var ferdig med nest siste punkt på turen, inviterte han mediafolkene, de få som hadde blitt med hele veien, til en pub. Og jeg sier ikke at han tok av seg prestekragen og bustet seg til på håret og sang grove sanger mens han drakk seg sørpe full, men det var faen ikke langt unna. Borte var snakk om helvetesild, og det viste seg at under det var det en hyggelig, om enn selvbevisst belest, nordmann som ikke hadde noe imot å dele sine erfaringer med alkohol og narkotika, hvordan han var usikker på seksualiteten sin da han var yngre, sinnstilstanden sin før han fant Gud, og generelt ting enhver journalist fråder rundt munnen av å høre. Jeg forteller dette nå, heller enn senere, da det farger minnene mine fra turen så voldsomt. Og det er kanskje greit å ha i bakhodet, når jeg skildrer Tjøstheims oppførsel ved prekestolen, at han også var et menneske. Den første gangen jeg så Tjøstheim med mine egne øyne var i Houma, Lousiana, en relativt liten by rundt ti mil vest for New Orleans. Jeg og fotografen min (som foretrekker å være anonym i denne teksten, selv om navnet hans står under bildene, grunnet noen obskure personvernslover) hadde tatt fly fra Gardermoen til Stockholm, der vi måtte vente i tre og en halv time før vi tok flyet videre til Florida, som tok ti og en halv time, så var det tre timers flytur til New Orleans, 10 LASSO FADERMORD en kjapp tur innom hotellet, og en times biltur før vi var framme i Houma akkurat tidsnok til å velte inn i det enorme kirketeltet da Tjøstheim stilte seg bak prekestolen. Jeg nevner den lange reisen i såpass detalj for å formidle at jeg kanskje ikke var helt meg selv, og at jeg, om jeg hadde vært litt mer ved mine fulle fem, kanskje ville opplevd alt litt annerledes. Bak prekestolen sto den strengeste mannen jeg noen gang har sett. Han var rundt femti, med huden trukket stramt over skarpe kinnbein og grånende hår kjemmet bakover, som for å fremheve vikene. Jeg husker ikke ordrett hva han sa, jeg var som sagt ekstremt trøtt og sliten, men mannen kunne virkelig snakke. Da han beskrev helvete kunne jeg lukte svovelen i luften, høre hylene til de som har gått vekk fra Gud. Jeg mistenker at Morgenbladet sendte meg, ateisten, for å skape litt humor på bekostning av den strenge, konservative presten, for å le litt av dette pustet fra fortiden, men der og da var det vanskelig ikke å bli revet med. Jeg ville da ikke til helvete. Etter hvert sparket de kritiske fakultetene mine seg sakte i gang, og jeg begynte å studere måten Tjøstheim snakket på. Han var tross alt født og oppvokst i Norge, han kunne da virkelig ikke preke på denne «karismatisk kristendom»-måten uten et drag av ironi, en selvbevissthet. Men joda. Det var ingen ironi å merke, ingen kynisme. Han «helbredet» en mann på krykker, og selv da var det ingenting annet i ansiktet hans enn ekte tro. Nærmest viten. Jeg fikk snakket med mannen med krykkene dagen etterpå, etter å ha spurt etter han i området rundt kirketeltet. Jack Reilly, en hjemløs mann, hadde haiket fra New Orleans for å se Tjøstheim, for å få en sjanse til å bli helbredet, én gang for alle. Vi møtte han på en utekafé, og han tok med glede imot en kopp kaffe. «Jeg har prøvd alt,» sa han, mens han tente seg en rullings med en skjelvende zippo, «men dette er noe annet.» Han hadde på seg en lang, militærgrønn parkas, store lyse jeans. Det gråsorte håret hans var sammenkaket av skitt. Det var vanskelig å bestemme seg for hvilken hudfarge han hadde, og det var noen dager siden han barberte seg. Men — image til tross — intelligensen lyste ut av øynene hans. «Hva har du prøvd?» «Reiki var stort på slutten av nittitallet, østlige greier generelt. De blåste på knærne mine og tappet på dem med fingrene.» Han demonstrerte — tappet hurtig på jakka si med peke- og langefinger, «og det hjalp kanskje litt, til å begynne med, men jeg skjønner jo at det bare var kødd nå.» «Så du har bare prøvd reiki før dette?» «Jeg begynte selvfølgelig først med ‚ordentlig‘ medisin, med kirurgi og piller. Men det funket overhodet ikke. Så var det rett til akupunktur, som jo var behagelig og sånn, men å si at det hadde noen effekt utenom å være avslappende, ville være å overdrive». Han ser ut 11 LASSO FADERMORD til å ha glemt røyken sin, den har slukket. «Det var noe øst-europeisk en gang, tror jeg, men jeg har blitt usikker på om det i det hele tatt faktisk skjedde.» «Hvordan mener du?» Fotografen våknet virkelig, nå, han føler kanskje at dette kan være et vanskelig tema for Reilly, at Reilly kanskje vil begynne å gråte, at tårene skal skjære dype furer i det møkkete ansiktet, at Reilly vil bli selve symbolet på «healing»-svindel, denne naive gamle mannen som hadde prøvd alt, og som nå hadde blitt lurt enda en gang, som bare prøvde og prøvde, aldri ga opp, alltid stolte på vennlige ord og løfter om helbredelse. Men nei. «Jeg gikk på så jævla mye dop den gangen, jeg aner ikke hva som faktisk skjedde, om jeg bare har funnet opp hele denne episoden. Det var noen greier med å binde meg fast til en stol, og så ble det spilt noe merkelig musikk — jeg tror ikke jeg kan beskrive det bedre, masse skjærende fioliner — og så kom det en fyr spradende ut fra bak det jeg hadde antatt var et veggteppe — dette foregikk i et eller annet privat hjem, forresten, så det hele var ‚shady‘ som faen — og han hadde en sånn merkelig måte å bevege seg til musikken på, som om han var et tre.» «Et tre?» «Et tre i en Hitchcock-film, eller noe — ‘et tre‘ var bare det første jeg kom på som sammenligning. Du vet, sånn silhuetter og høykontrast, dette fullstendig svarte treet mot en relativt lys bakgrunn, i en storm eller noe. Dette er vagt, jeg husker ikke så mye av det.» [...] «Og så var det noe sør-amerikansk opplegg, rituell maya-dritt. Blå daggry-blomst [?] ble gnidd på beina mine, så ble jeg satt i en ‚temezcal‘, som viste seg å bare være et fancy navn for badstue, så det funka ikke i det hele tatt.» «Men nå er du helbredet?» Han gestikulerte til beina sine. «Såpass er vel åpenbart.» «Hvorfor er du så sikker på at denne helbredningen vil vare, når det aldri har skjedd før?» Han tente røyken sin igjen. «Det funker garantert faen ikke om jeg ikke stoler på Gud.» «Så du er frisk?» «Garantert.» [...] Bussene, de varme dagene, palmestrendene, svømmebassenget, den skadde kroppen hans, 12 LASSO FADERMORD de sol-svette flisene, ekkoet av skuddet fortsatt ljomende i lokalet, panikken ennå ikke altoppslukende. Krøket ved ham var VG-journalisten han likte så godt, pressende på såret i brystet med begge hender, ropende etter ambulanse, først på norsk, så engelsk, så, noe haltende, på spansk, to fotografer, instinktivt reagerende, tok bilder, denne merkelige duringen av raske speilreflekskameraer. Etter kanskje to minutter var en ambulanse på vei, og da var det ingenting annet å gjøre. Vi sto liksom bare i en vid sirkel rundt Tjøstheim, på grunn av en obskur form for h øflighet, men det var jo ingen måte å hjelpe på. En fyr fra en avis jeg ikke hadde hørt om fortalte at å bli skutt i brystet hadde en overlevelsesrate på nesten 75% i USA, uten at stemningen ble noe bedre av dét. Lukten av klor var overveldende, eller jeg husker den i alle fall som overveldende. Det var visst ingen som tenkte på å prøve å «ta» hvem enn som skjøt. [...] Henrik Andersson Sve FEM AVSNITT OM EIT LIK Utanfor ei dør, utanfor ei kro, utanfor ein by. Ingen spesiell by. Ingen unik by. Ingen by med særtrekk eller kjennemerke. Berre ein alminneleg by. Dei står i ring. Ikkje ein vanleg ring. Ikkje ein uvanleg ring. Ikkje ein ring som ein giftering eller ein leikarring eller ein ring ring ring: Halo. Nokon skrik. Det er ikkje skrik skrik skrik i kronologisk rekkefølgje. Det er skrik på skrik som eit tårn eller som eit vaklande tårn, som eit skeivt tårn, som det skeive tårnet i Pisa. På bakken framfor føtene deira. Føtene deira i ulike storleikar. Nokre små, nokre store, nokre vanskapte, alle skapte. Slik som nokre meiner at Gud skapte menneska, eller slik som andre meiner at mennesket skapte gud. Ein mann med auge. Raudsprengde auge. Raudsprengde auge som stirer. Auga som stirer mot dei har ikkje blunka sidan dei blunka siste gongen, og siste gongen dei blunka var ikkje framfor vanskapte og skapte føter til lyden av det skeive tårnet i Pisa i ein ring som ikkje er giftering ved ei dør på ei kro i ein alminneleg by. Kjell Åsmund Sunde 13 LASSO FADERMORD MOT FRIHET Til Mona oppspill/himmel Temaet fadermord har så mange lag og åpner opp mange dører. Vi kan begynne hos Knut Hamsun og hans fadermord i Christiania 1891, der han i et foredrag tok et oppgjør med de fire store, spesielt Ibsen som satt i salen. Vi kan også gå enda lenger tilbake, helt til den greske myteveven der Uranus (himmelen) blir kvestet, kastrert og avsatt av sin sønn Kronos (tiden); allmakten, urmakten, legges i bånd og inn under tidens jerngrep — som et fjernt frampek mot moderniteten og temmingen av alle guder. Selv himmelen må ned på kne, slik Nietzsche mange århundrer senere binder Gud — ja, går lenger og gjør det absolutte fadermord: Gud er død. Sjelløst univers, himmelen er bundet, mennesket er fritt. Og via himmelen kan jeg gå til den hvite plenen under stjernene og lyset fra den lille leiligheten som var barndomshjemmet. Jeg husker at jeg sto under stjernene, under B etelgeuse, Bellatrix og Polaris, og jeg husker verandaen der pappa viste meg satellittene som fór over himmelen som mekaniske stjerneskudd. Silhuettene av de sorte fjellene, de skar liksom i stykker melkeveven som bredte seg utover det tyste tomrommet over oss... Men i denne bevegelsen fra skikkelse til skikkelse har jeg i stadig større grad kretset rundt Jens Bjørneboe. Hans liv er et eneste langt fadermord, hvis vi tolker fadermordet på den mest åpenbare måten, nemlig som et frihetsgrep. begynnelse/faderen Han var redersønnen som ble bohem, utskudd og anarkist. I livsførsel var det som om han gjorde alt han kunne for å bryte med miljøet han vokste opp i. Og det er ikke bare som opprører Bjørneboe er interessant når vi tar for oss fadermordet. Selv ser det nemlig ut til at han aldri kom til klarhet i møte med sin egen far. I Frihetens øyeblikk, der han til tider skriver seg svært nær eget liv, lar han fortelleren beskrive sin far slik: Min far var født i Løvens tegn. Han hadde en voldsom og sterk stemme, var kraftig bygget og meget vakker. [...] Den dag idag drømmer jeg fremdeles angstdrømmer om at han er gjenoppstått fra de døde og kommer for å se hva jeg har drevet på med i livet. (Bjørneboe 2002, s. 20 og 22) Han er til forveksling lik forfatterens egen far, den høyborgerlige autoriteten, den mørke, angstfremkallende skikkelsen, han som forfatteren ikke blir kvitt. «Hjemløsheten, barndommen og døden [...] har fulgt meg», skriver Bjørneboe i et etterlatt notat gjengitt i Fredrik Wandrups biografi. (Wandrup 1991, s. 9) 14 LASSO FADERMORD opprøret/lone rider Dernest opprøreren. Det går en rød tråd gjennom forfatterskapet: det enkelte mennesket ofres til og brytes ned av en stor makt, et sjelløst system. I Jonas truer et undertrykkende skolesystem med å knuse enkeltmennesket (en hilsen til Hermann Hesses Under hjulet?), i Den onde hyrde har det norske rettssystemet samme rolle, og i Under en hårdere himmel ofres gode enkeltmennesker i rettsoppgjøret etter annen verdenskrig. Ja, det finnes ingen god makt overhodet, som han skriver i Frihetens øyeblikk: «Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr bare én ting: adgang til å påføre andre smerte». (Bjørneboe 2002) Han gjør seg slik til talsperson for opprøret mot autoriteten og mot farsskikkelser, det være seg familiære, institusjonelle eller hellige. Den antiautoritære linjen i Bjørneboes forfatterskap er et kontinuerlig fadermord. Man skal ikke lystre autoriteter kun av respekt for nedarvede rettigheter eller på grunn av posisjon i et sosialt hierarki. Tenk selv, still spørsmål og ikke gi deg før du får svar! Fedre og andre autoriteter har ikke uten videre krav på vår respekt. Den må fortjenes. Enkeltmennesket trenger forsvar mot de større strukturene og det normale er ofte en trussel mot friheten. Med andre ord: det er utskuddene, svikerne og de ulydige som er virkelig frie, og det er forresten også de som virkelig skaper noe. (Intervju med Jens Bjørneboe 1970 og 1976) Hans grunnholdning uttrykkes tydelig i essayet «Om formyndermennesket» i samlingen Vi som elsket Amerika (1970). Her lister han opp fem bud for hvordan vi kan beskytte oss mot de som vil herske over og styre andre mennesker. Bud nummer to er «Tro aldri på noe som blir sagt deg av eldre mennesker, for de har alltid noe de vil skjule.» Lenger ned utdyper han: «Nesten alle foreldre, lærere, sersjanter etc., etc., vil prøve å narre deg. [...] En ’positiv’ ungdom betyr en kritikkløs, autoritær, lydig ungdom, som tror på de eldre, som beundrer dem, som godtar dem.» (Bjørneboe 2003, s. 11– 14) Og selv om Bjørneboe også forsøker å vende kritikken mot seg selv når han poengterer at leseren heller ikke må ta hans ord for god fisk, ser det ikke ut til at han har reflektert over 15 LASSO FADERMORD det ironiske i at han setter opp fem nye bud i en antiautoritær tekst, som vi ellers forbinder med religiøs autoritet. Dette aspektet ved forfatteren tar også NRKs Haagen Ringnes opp i 1976-intervjuet på Veierland, når han forsiktig ymter frempå at Bjørneboe selv er autoritær. (Intervju med Jens Bjørneboe 1976) Til dette får han et svar som vel må kunne sies å bekrefte påstanden. Samtidig får Bjørneboe demonstrert sitt eget livslange poeng: at alle autoriteter må 16 LASSO FADERMORD settes under kritikk, og at ingen fortjener respekt i egenskap av posisjon alene, det være seg gubber eller guder, fedre eller forfattere. bestialitet/frihet Selv om trilogien om bestialitetens historie (Frihetens øyeblikk, Kruttårnet og Stillheten) med rette regnes som Bjørneboes hovedverk, er det ikke egentlig ondskapen, men friheten som er hans hovedanliggende. Vi må ikke glemme at Bestialitetens historie er et halvgjort verk; det skulle følges opp av en frihetens historie, kanskje et forsøk på å skrive mennesket opp igjen av det dype og desillusjonerende mørket som vi befinner oss i på slutten av Stillheten.. I 1976-intervjuet forteller han at han med skuespillet om Semmelweis prøvde å starte på denne historien. Betegnende nok velger han seg som hovedperson en mann som sto alene mot en kompakt majoritet, og som følge av det gikk til grunne. Det er neppe urimelig å tenke seg at det var slik det føltes å være Jens Bjørneboe. Han søkte frihet fra farsskikkelser, frihet fra autoritære strukturer, frihet fra miljøet han vokste opp i og fra sine egne demoner. Mørket i ham lekker ut en rekke steder i tekstene, for eksempel i diktet «Du våkner»: «Du våkner av sorg om natten; / du ved hvad det er; / igjen har han sittet og sett på dig. / Igjen var han nær». (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 74) Samtidig ser det ikke ut til at frihetskampen gjør Bjørneboe lykkelig. I diktet «Mitt hjerte» leser vi om hjertet som et «foreldreløst barn», «det har hverken hjem eller sted å bo [...] Det har ingen ro». (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 50) Diktet avsluttes med at den foreldreløse fattiggutten fortelles at hans far er konge «bak blåner syv». Kommer han seg noensinne dit, blir han prins. Det er et høyst interessant valg av posisjon, for en prins er kun prins i egenskap av å være sønn av sin far. Lengter den nærmest manisk frihetssøkende Bjørneboe til tryggheten hos en far — han som skriver om angsten i møte med farsskikkelsen? Eller lengter han frem mot en tenkt evighet og kristendommens Gud, som han forresten har skrevet flere sterke dikt om. (Bjørneboe & Bjerke 1981, s. 7 – 11, 31 og 33) Da er i så fall poenget enda tydeligere. Er den ensomheten Bjørneboe opplever i virkeligheten noe av uavhengighetens pris, eller har han tatt opprøret mot autoritetene for langt, slik at han har satt seg selv utenfor alle strukturer? Eller er ikke problemet først og fremst filosofisk, men e ksistensielt, i form av depresjonene Bjørneboe plages av gjennom livet? Dette ble brutalt beskrevet i Frihetens øyeblikk: «Det renner blod av alle vegger, og det samler seg på gaten, i rennestenen, eller det flyter bare på fortauet». (Bjørneboe 2002, s. 83) 17 LASSO FADERMORD nye drømmer/nekte I Bjørneboe leser jeg oppfordringen om å finne noe som er vårt: ord, klanger og sanger som er våre, som er skrevet av oss. For å si det med U2, da de ennå var sultne: «We need new dreams tonight». Bevegelse, ikke reproduksjon; kreativitet som tenner nye lys på kloden, ikke pugging av spilleregler. Nye steder å se byene fra og nye veier som til sammen blir til nye kart. Kloden er gammel, men vi er såvidt begynt. Dette er også hovedmotivet bak det kunstneriske fadermordet. Å bryte linjene gjør oss i stand til å eksperimentere oss frem til nye ord og former. Med dem kan vi gripe verden slik vi opplever den. Å nekte har egenverdi. Håvard J. Nilsen Litteratur: Bjørneboe, Jens & Bjerke, André (1981): En sangfugl i en snare gikk. Bokklubbens Lyrikkvenner Bjørneboe, Jens (2002). Frihetens øyeblikk, Krutttårnet og Stillheten (2. utg. 1. utg. 1989). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Bjørneboe, Jens (2003). Vi som elsket Amerika. Oslo: Pax Forlag Rem, Tore (2009). Sin egen herre. En biografi om Jens Bjørneboe (bind 1). Oslo: Cappelen Damm Rem, Tore (2010). Født til frihet. En biografi om Jens Bjørneboe (bind 2). Oslo: Cappelen Damm Wandrup, Fredrik (1991). Jens Bjørneboe – Mannen, myten og kunsten. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag Lenke 1 - Intervju med Jens Bjørneboe (1/3) Tilgjengelig fra <https://www.youtube.com/watch?v=kTXzUbVdTGA> (sjekket 20.02.2015) Lenke 2 - Og Siste samtale med Jens Bjørneboe (1/3). Tilgjengelig fra <https://www.youtube.com/watch?v=0y6mzKhpnAM> (sjekket 20.02.2015) Lenke 3 - Siste samtale med Jens Bjørneboe (3/3) Tilgjengelig fra <https://www.youtube.com/watch?v=1iJFZhGJEYM > (sjekket 20.02.2015) 18 LASSO FADERMORD AVTRYKK du finner et speil på en vegg bruker det som ansikt du finner et navn på ei tavle setter døra på klem mellom de to datoene du finner en hånd i din egen klamrer deg til den den heter mor, og sier at far er bare snø nå TREKKE FRA ELLER FOR mor tørket oss opp når vi fløt utover kjøkkengulvet øynene hennes hekla piggtrådgjerder når far slo inn døra en kastanjehund var min beste venn belte over ryggen, vårt bånd kjøleskapet den eneste radioen vi hadde som ikke var ødelagt fuglene i buret det eneste vinduet som hadde gardiner vi kunne trekke fra eller for Jan I. Sørensen 19 LASSO FADERMORD BERLIN-NOTATENE (UTDRAG) HØSTFERIE 1990. Ved Brandenburger Tor talte jeg hundre og ti grønne og hvite Kommandowagen. Omkring på plassen slang betjenter fra Die Spezialpolitzei og småpratet og drakk kaffe, mens de overhørte talernes appeller. Hjelmene var på, men skjoldene hvilte mot asfalten. De forholdt seg avslappet til demonstrantene og var samtidig uforbeholdent beredt. Det var ett år siden murens fall. Det var i ferd med å gå opp for østtyskerne hva det betød å bli en del av Vesten. Å orientere seg etter demokratiets spilleregler, var like frustrerende som det var forvirrende, og nå i opptakten til ettårsmarkeringen var det mobilisert til massive demonstrasjoner. De føler seg som annenrangs borgere, fortalte far og oversatte slagordene på plakatene for meg, hva som ble ropt gjennom ropertene. Mest fascinerende var punkere med hanekam og skinnjakker over t-skjorter med Bon Jovi-motiv. Jeg kunne ikke forstå det, at de kunne ha bilder av Bon Jovi på t-skjortene sine. Visste de ikke at Bon Jovi var ut? Senere kjøpte vi en pose med stein fra muren som det var graffitirester på. Vi var i Berlin for å føle «The Wind of Change». Etter å ha bodd i Bayern på 1970-tallet og fulgt den politiske utviklingen generelt og bundesligaen spesielt, hadde far utviklet et nært forhold til Tyskland, og var tiltrukket av det politiske så vel som det kulturelle klimaet. Da sammenslåingen var et faktum, benyttet han førsteanledning til å sette seg i stasjonsvognen og kjøre ned til Berlin. Med meg i passasjersetet. Jeg var fjorten år og hadde nettopp oppdaget The Doors. Vi tok K ielferga over Østersjøen og kjørte inn i de mørke skogene, forbi nedlagte bomstasjoner, gjennom små landsbyer med brosteinlagte gater og frittgående høner og opp til det nå gjenforenende Berlin. Det var med en følelse av uvirkelighet vi gikk ned Karl-Liebknechtstrase. Far pekte på veltede Lenin-statuene i forgårdene og fortalte hvorfor bygårdsfasadene som vendte mot vest var murt igjen. Ingen i øst skulle få se over muren mot vest, sa han. Senere kjøpte jeg plater i en Plattenkäller. Om kvelden lå jeg på sengen i hotell rommet. Hva far gjorde vet jeg ikke. Det gjorde meg ingenting. Jeg likte å være alene, også hadde jeg øreklokker og walkman. Kanskje satt han på en barkrakk i hotellbaren og nippet til en martini mens han lyttet til barpianisten. Kanskje spilte pianisten en Sinatra-låt. Kanskje «Angel Eyes». «‚Scuse me, while I dissappear», sang han, og kanskje mimet far ordene med leppene. Etterpå gikk han ut, ut i den neonopplyste Ku‘damm. MAI 2000. Formiddag. I kafeen der jeg jobbet. - Telefon til deg, ropte en kollega. Det var mor som ringte. - Karsten er død, sa hun. 20 LASSO FADERMORD Noen timer senere sto jeg ved det store stuevinduet i stua hjemme og hvilte panna mot det kjølige glasset. Jeg så ut på den blå himmelen og det grønne gresset. Det var behagelig h vordan det ble skapt kondens mellom glasset og huden i pannen min, hvordan det kjølige glasset mildnet hodepinen. På plenen lå gressklipperen. Bak den var gresset kort, foran den var det langt. En stund sto jeg slik og betraktet det, tok inn over meg det faktum at han dagen før, ikke mer enn tjuefire timer siden, hadde gått der ute og klippet gresset. Det var så jeg kunne se ham for meg, hvordan han skjøv gressklipperen foran seg, den alltid alt for sløve manuelle gress klipperen. Så gikk jeg ut, ut i hagen der jeg plukket den opp, og sakte begynte jeg å skyve den foran meg, i korte støt, repetitivt frem og tilbake helt til jeg hadde fullført jobben. Neste dag dro jeg til begravelsesbyrået for likskue. Fars kropp lå på en benk foran meg. Jeg sa noe, men ordene smuldret opp i møtet med luften. Huden hans var kald og stiv mot leppene mine da jeg kysset han på kinnet. Med en vridd hjerteklaff var ikke far skapt for å leve lenge. I løpet av de siste årene var han flere ganger blitt behandlet for hjerteinfarkt. Legene var klare i sin sak: Endret han ikke livsstil, kunne de ikke operere. Han måtte slutte med alkohol og tobakk. Forsøkene var halvhjertede. Plassen hans ble ved peisen, røykende, stirrende inn i flammene. Fremoverbøyd satt han, med armen støttet på kneet og haken hvilende i håndflaten. Med et blikk stemt innover, tapt for verden. Jeg var 24 år. Slik han hadde vært da hans far døde. Ukene etter begravelsen var preget av lede. Hjemme lå jeg enten på sofaen i kjellerstuen med øreklokker og forsvant i musikken eller jeg satt i lenestol og leste Franz Kafka. Om kveldene besøkte jeg en kamerat, satt i stuen til moren hans og drakk av stefarens hjemmebrent. Utpå kvelden gikk vi til sentrum. Drakk øl i baren i det gamle meieriet i Skien. De varme kveldene var forsonende. Å være i de stille gatene føltes trygt. Så reiste jeg tilbake til Oslo og studiene. Bodde i kollektiv. Alt jeg hadde var en madrass, 21 LASSO FADERMORD et stereoanlegg og en kasse med bøker. Tiden brukte jeg på å studere, spille i band, jobbe og gå på byen. JUNI 2000. Jeg drar på hytta med noen kamerater. Vi har bilen full av musikkutstyr. Planen er å spille inn et sett låter. På grunn av vårflommen må vi ro utstyret i robåten fra vika og over til odden. Inne i hytta rigger vi opp. Den første kvelden får vi ikke liv i mikseren og blir sittende rundt peisen og drikke whisky. Det er første gang jeg er der etter at far er borte. Neste morgen våkner jeg tidlig og setter meg på trappa med en kopp kaffe. Det er en fin, lys vårmorgen. Jeg lytter til flaggspetten oppe i furukrona der den banker løs på barken, og plutselig ser jeg ham komme gående på stien, gjennom løvverket. Ved gjerdet stopper han opp og vinker. Jeg reiser meg og går inn i hytta. Der har bassisten våknet og koblet om ledningene i mikseren. Vi er i gang, roper han og ber meg hente gitaren. SEPTEMBER 2000. Jeg sitter på en kafé med noen kamerater og drikker øl. En jente kommer bort og spør om jeg er Tore. Ja, sier jeg forundret. Hun presenterer seg. Nevner navnet på en jeg kjenner og forklarer at han har sagt at hun burde treffe meg om hun så meg. Hun har mørkt hår og brune øyne. Snakker om litteratur. På øving med bandet mitt noen dager senere annonserer jeg at jeg skal på date. OKTOBER 2000. K overnatter. Fordi katten katten min, Miles, biter oss i tærne, kaster hun den ut på kjøkkenet. Mens vi ligger på madrassen hører vi ham skrape på døren. Om morgenen finner jeg ham ikke, og antar at han har hoppet ut av et vindu som har stått åpent. Han har aldri vært ute alene før, sier jeg til K og går ut for å lete etter ham. Etter en time finner jeg ham i et gammelt lagerrom i bakgården. Noen dager senere sier jeg til henne at jeg ikke vet hvor mye jeg kan gi i et forhold, at jeg føler meg fremmedgjort og frakoblet. På klubben om kvelden distanserer hun seg. Men jeg finner frem til henne, på dansegulvet. JULI 2001. En ettermiddag sitter vi under et tre i en park og spiser pizza. Vi drikker rødvin av plastkopper. MAI 2002. Sittende på en benk i en park, ser jeg utover byen. Den flyter ut. Verden er u forsonlig. Ingenting tar grep. Ikke studiene. Ikke musikken. Jeg føler meg frakoblet. OKTOBER 2003. I Berlin, i det mørke Berlin, tungt pustende i sumpen. Hjertet dundret i brystet. Jeg opplevde hyppige svetteanfall. Ute på en klubb en kveld ble skjorten min gjennomvåt i løpet av fem minutter: blodet strømmet i årene, jeg frøs på hendene og føttene. Fordi det var ubehagelig å være ute blant folk lå jeg mye inne på soveværelset. I mørket. Natt fløt over i dag og dag over i natt. Av og til gikk vi ut for å spasere i nabolaget bare for å få litt luft. Jeg forsto det ikke. Følte meg bare fysisk uvel, var svimmel og forvirret. Jeg hadde vondt i hjertet. 22 LASSO FADERMORD Jeg ringte moren min og fortalte hvordan jeg hadde det. Hun anbefalte en hjertespesialist på Deutsches Herzzentrum Berlin, Klinik für Innere Medizin. K. ringte resepsjonen og avtalte en time. Allerede neste formiddag satt vi og ventet på gangen på klinikken. Etter et kvarter ble jeg ropt opp av en sykepleier. Hun spurte om jeg snakket tysk. Eine bischen, svarte jeg, aber nicht gut. Hun smilte og responderte på engelsk og førte meg inn på et undersøkelsesavlukke, der jeg tok av meg skjorten og fikk smurt inn brystet med en geleaktig krem. Så festet hun et sett elektroder til huden min. Sykepleieren gikk ut og satt på maskinen. På en monitor foran meg kunne jeg følge med på bildet av hjertet mitt. Etter en halvtime var testene ferdig og jeg kunne sette meg ut på gangen igjen sammen med K. Det gikk litt mer tid, så ble jeg ropt inn til en lege, Dr. Jan Lokies. Han ba meg sette meg. Sammen med ham var også en annen lege, Prof. Dr. E. Fleck. De henholdsvis satt og sto bak et skrivebord. På oppfordring fortalte jeg hvordan jeg følte meg og de fulgte opp med spørsmål. Dr. Lokies kikket så i papirene sine før han så opp på meg med et mildt blikk. - Det er ingenting galt her, sa han. - Bruker du narkotika, spurte Dr. Fleck. Jeg ristet på hodet. - Nei, men jeg drikker litt, fortalte jeg, men ikke unormalt mye, tror jeg. - Det er i hvert fall ingenting vi kan gjøre, påpekte Dr. Lokies. Jeg spurte om å få stille et spørsmål. Lokies nikket. - I hvilken grad er hjertefeil arvelig, spurte jeg? - Tenker du på noe spesielt, fulgte Dr. Lokies opp. - Faren min døde av en vridd hjerteklaff for noen år siden, fortalte jeg. Dr. Lokies og Dr. Fleck så på hverandre. - Det er ingenting galt med hjertet ditt, gjentok Dr. Fleck. Som suvenir fikk jeg med utskrift av rapporten med ekkobildene. Alt var normalt, sto det. «Linker Ventrinkel, Rechter Ventrinkel, Vorhöfe, Mitralklappe, Trikuspidalklappe, Aorten klappe, Pulmonalklappe, Grosse Gefässe sind alles normal». Jeg begynte å gå ut igjen. Gikk på konserter, hang på klubber, satt på kafé, kjøpte plater, besøkte kunstutstillinger. Alt det jeg hadde satt meg fore å gjøre i Berlin. Hele tiden mens jeg tenkte på hjertet. Hvor redd jeg hadde vært for å ha den samme feilen. At den var arvelig. I en i ettertid uidentifisert magasinartikkel leste jeg at 85% av de som får undersøkt seg for hjertefeil, har opplevd anfall av panikkangst. Ved siden av den psykosomatiske angstopplevelsen som k ommer med panikkangst, fører slike hendelser til at deler av det selvstyrte nervesystemet reagerer og kan utløse en lang rekke kroppslige symptomer som hjertebank, svetting, svimmelhet og mageplager. Som var hva jeg opplevde. Det var rart. For jeg tenkte ikke på meg selv som en som skulle få panikkangst. 23 LASSO FADERMORD Jeg skrev på en roman. Om en mann som knuste, som plukket opp igjen bitene av seg selv og satte seg selv sammen igjen, men som da han sto foran speilet på badet, ikke kjente seg selv igjen. Han var blitt en annen. Det var romanens jobb å sette ham sammen igjen. Gjennom vinduet hadde jeg utsikt til den store parken Hasenheide. Vi pleide å gå tur der. Først var det høst, så ble det vinter. Tore Stavlund 24 LASSO FADERMORD GRENSEERFARING Through and through, angelic logic and the whole corpus of philosophical bodies are subjected to the signifying law, in such a way that signification (or representation) gives sense to the body, making it the sign of sense. All bodies are signs, just as all signs are (signifying) bodies. Jean-Luc Nancy, Corpus Kroppen produserer tegn og produserer seg selv som tegn, og ved å forbli innestengt i språkets indre tegnsirkulasjon viser den seg aldri som sådan, men forblir tildekket bak sin erstatning i språket. I første kapittel av Saturnus ringar gir W. G. Sebald en slående fremstilling av kroppens usynlighet. Gjennom sine «efterforskningar om Thomas Browne», blir han ledet til å reflektere over en anatomiforelesning som fant sted i Amsterdam vinteren 1632, og som er foreviget i et maleri av Rembrandt. Om anatomistudentene i maleriet, som sitter plassert rundt det nylig henrettede liket til forbryteren Aris Kindt og doktor Tulp, som piner «delinkventens kött ända bortom döden», bemerker Sebald at det er «ovisst om någon verkligen såg denna kropp, ty anatomiseringens konst som kom på modet just då tjänade inte minst till att osynliggöra den skyldiga kroppen.» (Sebald 2011:505) Usynliggjøringen av kroppen retter studentenes blikk henimot det synlige. De skuer over den avdøde kroppen, enhver anatomiforelesning sitt rettmessige objekt, og «mot den uppslagna anatomiska atlasen, där den rysliga kroppsligheten är reducerad till ett diagram, till ett schema över människan» (Sebald:505). Reduksjonen inne bærer ikke kun at kroppen i prosessen av å bli usynliggjort løftes opp, innskrives og utslettes i en og samme bevegelse. Ei heller at den kun blir til tegn i en lærebok av den typen Rembrandt sin samtidige Andreas Vesalius forfattet under tittelen De Humani Corporis Fabrica, hvor vi først og fremst møter en poetisert kropp som er gjennomsyret av metaforer og metonymiske erstatninger fra menneskelivets mest diverse aspekter. For kroppen er også, i kraft av å være erstattet med tegn, skjemaer og diagrammer frarøvet sin singularitet, det vil si at den hverken er her eller der, hverken den ene eller den andre kroppen i et mangfold av uerstattelige kropper, men derimot en kropp som er overalt og ingensteds, utbyttbar med enhver annen i lys av den ene universelle kroppen. Denne tendensen til å erstatte den levde kroppen med den symbolske eller åndelige kroppen, med andre ord kroppens representasjon, kan eksempelvis forstås utfra Descartes, sitert av Sebald, sin overbevisning om at «man måste bortse från det obegripliga köttet» og heller se til den mer forståelige «maskin som redan finns som anlag i oss». (Sebald:508) Men paradoksalt nok er «maskinen», som hos Descartes kan oversettes til menneskets motoriske sjelsevner, først og fremst kroppens antitetiske skyggeside. Kroppen som sådan forblir derfor også, innenfor den kartesiske, dualistiske dissekeringen av mennesket, nødvendigvis et uttenkt mysterium, r edusert til et udifferensiert og utstrakt objekt utenfor andre utstrakte objekter, partes extra partes, og kun begripelig for geometriens usynlige hånd. 25 LASSO FADERMORD I en parentes i kapittelet «Weighing» (pesée) skriver Jean-Luc Nancy i Corpus at «Descartes’ error consists in conceiving the extra as a void, undifferentiated, when it’s very precisely the place of differentation». (Nancy:97) Nancy tar altså dette kartesiske aksiomet og vender fokuset vekk fra dvelingen på og priviligeringen av substantivet og henimot d ette relasjonelle begrepet extra (utenfor). Dette tvinger ikke bare partes og partes til å komme til live og bli noe mer enn en ustrakt substans gjennom å strekke seg ut som substans (intensjon så vel som ekstensjon): Det er først og fremst relasjonen som, når vi erstatter partes med corps, tydeligere lar oss gripe kroppen som en hendelse. Hendelsen er på en og samme tid å pningen (utfoldelsen eller eksponeringen av en verden i kraft av å være utenfor-seg-selv) og den verdenen som blir åpnet (eksponert og foldet tilbake om seg selv som utside), men uten at disse to aspektene vender tilbake til noen form for identitet eller sammenfall. Med andre ord, er kroppen alltid stedet der forskjell eller différance tar sted eller inntreffer, hver gang her og nå, modalt, fraktalt og lokalt. Videre umuliggjør kroppens vesentlige différance konsepsjonen om en enhetlig og universell kropp fordi kroppen alltid er noe som tar sted som en hendelse, erfaring eller grense, eller som Nancy skriver, en «coming to presence, like an image coming on a movie or a TV screen.» (Nancy:63) Dette legger uten tvil igjen spor, men spor som ikke kan følges tilbake til noen opprinnelse bakenfor eller utenfor hendelsen eller sporet som ligger igjen. For Nancy blir ikke det å skrive om kroppen derfor å gjøre den til et symbol, til noe statisk og dødt. Det blir snarere å utskrive (l’excrit) kroppen i grenseerfaringen der kroppen veier tyngden av sin egen vekt henimot «a limit of language, but a limit we can touch, a fragile skin» (Nancy 2013:25) som presenterer kroppen for seg selv som annen og som dermed uttyner tegnets muligheter og gripeevne til å strekke seg lenger enn tidligere. I motsetning til Descartes oppfordring må vi ikke se vekk fra det «obegripliga köttet», men rett på det, akkurat der det grenser til det uhåndgripelige. Nancy ettersøker ikke en diskurs om kroppen som lukker den om seg selv, men derimot et topografisk corpus, et «geography of multiplied ectopias» (Nancy 2008:119) som utskriver kroppen i alle sine mulige og umulige lokale, fragmentariske og fraktale konfigurasjoner, noe hans eget verk eksempelvis utfolder gjennom flere lengre avsnitt dedikert til kroppens mangfoldige måter å veie sin eksistens på: A corpus of tact: skimming, grazing, squeezing, thrusting, pressing, smoothing, scraping, rubbing, caressing, palpating, fingering, kneading, massaging, entwining, hugging, striking, pinching, biting, sucking, moistening, taking, releasing, licking, jerking off, looking, listening, smelling, tasting, ducking, fucking, rocking, balancing, carrying, weighing... (Nancy:93) Eller lister over muligheter som kan veies: A corpus of the weighings of a material, of its mass, its pulp, its grain, its gulf, its mole, its molecule, its turf, its trouble, its turgidity, its fiber, its juice, its invagination, its 26 LASSO FADERMORD v olume, its peak, its fall, its meat, its coagulation, its paste, its crystallinity, its tightness, its spasm, its steam, its knot, its unkotting, its tissue, its home, its disorder, its wound, its pain, its promiscuity, its odor, its pleasure, its taste, its timbre, its r esolution, its high and low, right and left, its acidity, its windedness, its balancing, its dissociation, its resolution, its reason... (Nancy:99) Eksemplene tydeliggjør hva Nancy ofte Det blir snarere å utskrive omtaler som «a praxis of sense» som i motsetning til det som ble omtalt i den (l’excrit) kroppen i g renseerfaringen innledende epigrafen som «angelic logic» der kroppen v eier tyngden av eller «signifying law» konstituerer en skrift «which doesn’t signify, but cuts, seperates, sin egen vekt henimot «a limit of exposes.» (Nancy:85) På samme måte som Merleau-Ponty i Øyet og ånden skriver at language, but a limit we can touch, «verden vil ende uten å være blitt malt a fragile skin» (Nancy 2013:25) ferdig» (Merleau-Ponty 2000:81) blir kroppen heller aldri ferdigskrevet. Den som p resenterer kroppen for seg selv fortsetter å utfordre og eksponere seg selv som annen på grensen til det ubegripeli- som annen og som dermed uttyner ge, der den kontinuerlig fortsetter å skape tegnets muligheter og gripeevne til seg selv ved å trenge inn, bli en inntrenger, i sitt eget selvforhold gjennom den å strekke seg lenger enn tidligere. praksisen Nancy omtaler som «kroppenes techné» (techné des corps). Mer nøyaktig skrives ikke kroppen overhodet (hvis man ikke snakker om å kutte kroppen eller tatovere kroppen); derimot blir den som presisert tidligere alltid utskrevet (innskrevet på utsiden): «That we write, no doubt, is the body, but a bsolutely not where we write, nor is a body what we write – but a body is always what writing exscribes.» (Nancy 2008:87) Med noen konkluderende bemerkninger kan man si at mens filosofien alltid erstatter og omformer kroppen til åndens tegn og følgelig tilslører kroppens hendelse, presenterer derimot litteraturen oss med utskrevne kropper i uendelige lokale og globale konfigurasjoner fra Sapfo til Proust. Gitt dette er det mulig å si at Nancys kroppsforståelse åpner opp for en dobbel mulighet i revurderingen av forholdet mellom filosofi og litteratur. Som filosofiens utside, kan litteraturen være kilde til nytenkning rundt spørsmål om kroppslig selvrelasjon og språkets «tekniske» og inntrengende spill i dette forholdet. Filosofiens åndelige høyborg på sin side, gjennom å anerkjenne sin egen literaritet eller materielle-litterære basestruktur (noe som for øvrig alltid allerede har tatt sted gjennom flere årtusen preget av smugling over grensene og som blant annet Roman Jakobsons utlegning av den «poetiske funksjon» tydelig vitner om), 27 LASSO FADERMORD kan åpne opp for å lese om igjen filosofiens kanoniske verker med henblikk på de stedene hvor språket brister i berøringen av det urørbare ved sin obskure utside og opprinnelse. Niklas Bystrøm Larssen Litteratur: Jean-Luc Nancy, C orpus. New York: Fordham University Press, 2008. Jean-Luc Nancy, C orpus II. New York: Fordhamd University Press, 2013. Maurice Merleau-Ponty, Øyet og ånden. Oslo: Pax Forlag, 2000. W. G. Sebald, Dikt, prosa, essä. Stockholm: Albert Bonniers Förlag, 2011. BERGTOR HADDE EN BROR Bergtor skyver beina fram og lener overkroppen bakover slik at han husker tilbake til den tida da tvillingbroren og han var barn og satt her i disse huskene. Det er søndag, en solskinnsdag med hvile fra arbeidet, og hønene tripper rundt på tunet. Bergtor tenker gjennom minnene sine og prøver å finne ut hvem av dem som rommer ham, og hvilke som tilhører broren. Han kjenner seg halv og aleine og husker ikke lenger hvilken halvdel som er ham og hvilken halvdel han har fått gravlagt. Dette er historien om Bergtor. Bergtor og tvillingbroren Børt hadde smale neserygger, litt vindskeive, lette å knekke (ingen hadde noen gang prøvd), men ellers var de ulike. Børt hadde kråkereirkrøller og var tømmerhugger av yrke. Han sto grytidlig opp og la ut i skogen mens morgendisen lå tjukt mellom grantrærne. Børt trivdes og hilste alltid på kråka i den store, krokete furua før det bar videre innover. Bergtor kalte seg heller Tor Kvaale i byen, der han gikk med stram slipsknute og dreiv forretninger. 28 LASSO FADERMORD Faren til Bergtor og Børt hadde vært fisker. I de tidlige morgentimer hadde han lagt av gårde ut på havet i den lille båten han kalte Felicia Berg etter måka som pleide å sette seg på skuldra hans mens han jobba. Selv het han Mosse og døde i en overraskende storm. Havet slukte ham hel, det kan jeg aldri tilgi havet, sa kona hans Alma og tok med seg sønnene til skogs. Her lagde hun kraftig mat og ga sønnene sine overveldende mengder morskjærlighet. Hun klarte heller aldri å tilgi Bergtor sviket det var å flytte til byen. Derimot roste hun Børt for at han ble hjemme hos henne, riktignok i sitt eget hus som han hadde bygd på tunet hennes. Alma døde en høstdag. Brødrene møttes for første gang på mange år i begravelsen. De så på hverandre mens presten kasta jord på kista der nede i hullet og tenkte: Vi har samme mor. De skjønte at de trengte hverandre, og Bergtor bestemte seg for å flytte hjem igjen. Fra da av var Bergtor og Børt sammen om det aller meste. Børt tok med seg broren på det daglige arbeidet sitt og viste ham det han trengte for å leve der i skogen, alt det Bergtor hadde glemt mens han var slipsknutemann i byen. Det var tunge steg i ulendt terreng, ingen maskin kunne kjøre der. Børt spissa ørene for å finne ut av hva slags fugler de omga seg med. Å kunne kombinere lyden av en fugl med synet av en fugl og igjen samle dette i et fuglenavn, var den store interessen hans. Bergtor var mest opptatt av matpausene, kunstpausene, altså de stundene de satt på hver sin stubbe og Børt lærte ham de visene han kunne. Visene kom til ham som et sus fra fortida, han huska dem ikke, men kjente dem allikevel. Foreldrene sto for ham som skikkelsesomriss mellom trærne i disse stundene. Gradvis lærte Bergtor å sette pris på arbeidsklær, trælenever og livet i skogen: det var som om hjernemassen hans ble bytta ut med en annen, men ikke en fremmed, nei, noe kjent, men glemt: en slags barndom. Bergtor og Børt tilhørte hverandre. Om kvelden var de stille sammen. Bergtor hadde prøvd å prate de første kveldene, men Børt hadde ikke svart. Kanskje tenkte Børt at mennesker kan være nær hverandre med det motsatte av lyd også, tenkte Bergtor. De satt ved vinduet og drakk kaffe og så utover tunet med låve, stall og stabbur. Bak stabburet hadde Børt forsøkt å plante bringebær, men buskene hadde vist liten interesse for å vokse. Femten høns trippa omkring der ute, og Bergtor hygga seg med å kikke på disse lubne, vraltende fugledyra, slik som Børt gjorde. De første vinterdagene merka Bergtor hvor gulvkaldt det kunne bli der i skoghuset, og han bestemte seg for å kjøpe to par skikkelige ullfilttøfler og overraske broren sin med dem. Børt viste broren at han ble glad for gaven, men like etter døde han, og tøflene ble overflødige. Bergtor satte tøflene i skapet på brorens soverom og tenkte på hvor tom broren hadde vært i øynene den siste tida, uten at han hadde lagt merke til det. Med fingrene sine pressa han opp brorens øyne: han hadde ikke sett det tomme før nå. Bergtor fikk broren gravlagt. Bergtor var aleine nå. Han fortsatte arbeidet med å hugge og slepe tømmer gjennom skogen som vanlig. Om kvelden satt han aldri i brorens stol. Han drakk kaffe og var vâr trekken fra 29 LASSO FADERMORD vinduet, gnistringa i ovnen, og kikka bort på Børts fravær. Han skulle fortsette å leve, han var blitt en nevenyttig mann og skjønte at han ikke kunne hengi seg til den store svarte hunden som gjødde i bakhodet sitt. Han kalte hunden Hampus og ba den være stille. Og den ville bli stille etter hvert, tenkte Bergtor, for alle mennesker er vel tilmålt visse doser sorg og mørke, og disse dosene må vel være i likevekt med gleden. Bergtor tenkte at etter så mye mørke den siste tida, måtte vel gleden snart stå for tur for hans del. For å minnes, og for å finne navnet på den gråaktige fuglen med gult bryst og svart og hvit stjert han hadde sett tidligere på dagen, fant han fram brorens fuglebok. Mens han satt og bladde i boka, dypt konsentrert, krasja nettopp 30 LASSO FADERMORD en gråaktig fugl med gult bryst og svart og hvit stjert i vinduet rett framfor ham. Bergtor så det ikke, men hørte et dunk og løp ut for å se hva som hadde skjedd. Bergtor spikra sammen et lite kors og gravla den lille fuglen ved bringebæra ved stabburet. På korset skreiv han RIP Yolo, som var fuglens navn. Natta som fulgte fikk ikke Bergtor fred. Hampus gjødde og gjødde inne i hodet hans, og som kjent kan enhver hjerne bare romme en viss mengde lyd. Det ble for mye for Bergtor. Neste morgen dro han til byen og kjøpte seg en beige valkehund han tenkte skulle bli hans beste venn, sånn som det sies. Han ga hunden navnet Gottbald og ba ham om å være skoghusets sjefshund. Bergtor lemper Gottbald opp på den ene huska og vi er tilbake der vi møtte Bergtor første gang. Det er hvilesøndag, tidlig vårdag og hunden er tung, men Bergtor får den opp uten for mye slit. Så setter han seg på den andre og beveger beina frem og tilbake, lener overkroppen frem og tilbake, som for å lære Gottbald hvordan han skal få fart, og samtidig husker han tilbake til tida som var. Han savner den andre halvdelen sin og synes at Vårherre har behandla ham dypt urettferdig her i livet. Hønene tripper rundt og kikker etter mark i grasmatta. All erindringa gjør Bergtor ufokusert, Gottbald har tatt igjen læremesteren sin i svingningsrekkevidde. Plutselig styrter en hauk ned fra himmelen og setter klørne sine i ei av hønene. Et kaklekor bryter ut. Hauken hakker på høna så fjæra flyr og de andre fjærkrea rømmer under stabbursgulvet. Bergtor befinner seg midt mellom halvdelene sine og lurer på hva Børt hadde gjort. Han vil gjøre det Børt hadde gjort. Børt hadde likt det sjeldne synet av hauken, tenker Bergtor og blir sittende og betrakte det onde som rammer det uskyldige. Alle har sine tilmålte doser av alt, tenker han, høna var vel lykkelig nå nettopp. Men Gottbald kan ikke bare betrakte dette. Siden Bergtor ikke griper inn, bykser han i kroppen sin: Styrken presses framover så valkene slenges bakover og hønsehauken overrumples. G ottbald dreper hønsehauken, men det var for seint, høna var allerede død. I begravelsen tenker Bergtor på alt han skulle ha gjort annerledes i livet. Etter at han har dekt den lille og den store fuglen med jord og satt enda to kors i bakken ved bærbuskene, foreslår Gottbald at de skal synge en sang. De synger Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Mein Hahn ist tot, mein Hahn ist tot. Er kann nicht mehr singen kokodi kokoda, er kann nicht mehr singen kokodi kokoda. Tidlig om morgenen dagen etter slenger Bergtor sekken på ryggen og legger i vei inn i tjukke skogen for å felle trær. Han kommer forbi den store krokete furua og ser kråka broren pleide å hilse på. Selv har ikke Bergtor fått seg til å hilse på dette dyret. Han blir overbevist om at 31 LASSO FADERMORD det var Børt som var den gode halvdelen. Kråka glor olmt på ham som for å si ham nettopp dette. Bergtor løsner børsa fra sekken og skyter den svarte fuglen. Han finner den svarte, døde fjærkroppen og river av vingene, bryter av beina, hodet, for så å finne fram øksa og hogge løs mens han brøler: Min herre, du har målt opp mer død til meg enn jeg kan tåle! Bergtor samler alle kråkedelene og gravlegger også denne fuglen. Mens han drikker kaffe om kvelden og ser ut på den ene høna som ikke lenger tripper rundt på tunet, prøver han igjen å håpe på det gode han en gang tenkte ville komme til ham, men han klarer det ikke, og når han ser hendene sine, kjenner han det vri og velte inne i seg, han tåler dem ikke, han tåler ikke seg selv, negler mot hud og blodet pipler fram. Han klorer opp hendene sine. Og en dag rømmer Gottbald fra ham og Hampus blir igjen herre på gården. Tida går og det våres. Overalt spirer det, og når sommeren kommer gror bringebæra som de aldri før har gjort. Ulla Svalheim ELINE LUND FJÆREN OM BØKER, BERGEN, ALDER – OG LIVET GENERELT — Hva er greia med Bergen? Jeg har alltid vært veldig glad i Bergen. Jeg har familie der og sånt. Helt siden jeg gikk på barne skolen, har jeg sagt at dit skal jeg flytte med en gang jeg er ferdig. Og det gjorde jeg jo! Så ja, fortsatt veldig glad i Bergen, selv om jeg nok hadde et litt romantisert forhold til byen. Intervjuerne sporer av og snakker om at de aldri har vært i Bergen, hvor mye de vil se festspillene og det dårlige været. Eline prøver å godsnakke Bergen ved å fortelle om at det aldri regner når noen utenfra kommer på besøk. «Bergen vil vise seg fra sin beste side,» sier hun. Vi stiller oss tvilende til dette. Hun vinner seg inn igjen ved å fortelle oss at hun vet hun burde være litt ydmyk om været i Bergen overfor nordlendinger. Intervjuerne, som begge er nordlendinger, smiler samtykkende. Så hopper vi over til Aurskog-Høland. — Du kommer opprinnelig fra Aurskog-Høland. Hvordan var det? 32 LASSO FADERMORD Eh, hvordan det var? Jo, det var både fint og kjedelig selvfølgelig. Det er faktisk den største kommunen i Akershus, i utstrekning. Det er et veldig fint sted å vokse opp. Det er veldig trygt og skjerma. Men man blir rastløs veldig fort, i hvert fall hvis man ikke driver med idrett. Jeg prøvde alle idretter og endte opp med ikke å gjøre noen ting. Så jeg ble litt sånn «jeg må komme meg ut herfra». — Har du blitt kjendis i hjemkommunen? Jeg tror kanskje alltid jeg har vært hun der rare. Jeg hadde en del rare faser, rare klær. Og jeg var den eneste som sa høyt at jeg ikke likte å trene. Det er et veldig stort idrettsmiljø der. — Vi lever i en moderne tidsalder, og som en naturlig følge av det har vi stalka deg. Alt som finnes om og av deg på nettet har vi lest. Vi prøvde å lese oss opp på noen interessante Aurskog-Hølandanekdoter, men det eneste vi egentlig fant ut var at Per Petterson bor der. Det er veldig deilig at han er der. Jeg jobbet i bokhandelen på Bjørkelangen, og han kom ofte dit. Gikk bak bokhyllene, gjemte seg, var litt sky. Men jeg tror også at folk ikke har peiling. Det er ikke sikkert de vet hvem han er. — Det var vel sikkert derfor han flyttet dit? Ja, selvfølgelig er det derfor. Det tror jeg han også har sagt. Altså, det er jo det beste stedet å gjemme seg. Og han bor enda lenger ut enn det jeg gjorde. Men det er jo sikkert fint å skrive der, da. Få litt avstand. Vi kommer på at vi har lest et eller annet sted at Eline studerer, men hva hun studerer sa ikke a rtikkelen noe om. Jeg har akkurat begynt å studere litteraturvitenskap. Jeg har bodd i Bergen i snart ett og et halvt år. Etter videregående skrev jeg i ett år. Deretter tenkte jeg: Hva skal jeg finne på? Jeg er ikke kjempemotivert for å studere. Det er heller noe jeg gjør fordi jeg ellers ikke vet hva jeg skulle gjort. — Det er jo et veldig greit studie du har valgt, da. Du får lån og stipend for å lese bøker. Det er derfor jeg er der! Jeg er veldig fornøyd, det er utrolig gode forelesere på litteraturviten skap i Bergen. Og et veldig bra litteraturmiljø. Så jeg koser meg. Jeg har ikke eksamenssyke. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne lese, gå på forelesninger og ikke bli konfrontert med noe. 33 LASSO FADERMORD Intervjuerne begynner å snakke om hvordan de til stadighet stryker på eksamen. Eline nikker og forteller om hvordan hun nesten besvimte på en muntlig eksamen og derfor strøk. Hun valgte derfor å bruke det neste året på å skrive ei bok. Det gjorde ikke vi. Hun brukte tiden sin bedre enn oss. Intervjuerne tenker at hvis Eline skriver ei bok hver gang hun stryker på eksamen, håper vi hun stryker oftere. — Det ble i det minste en veldig god bok! Det er veldig godt å høre. Jeg har gått rundt og vært et nervevrak frem til i dag, da jeg fikk anmeldelsene. Jeg har lest anmeldelsene i BT, Morgenbladet og Natt&Dag, og alle var veldig, veldig fine. Jeg begynte å grine av anmeldelsen i BT — aldri begynt å grine av en anmeldelse før, men jeg var så letta. Det var så mye viktigere denne gangen, av en eller annen grunn. Det er veldig personlig, spesielt den siste boka. Hvis noen hadde trashet den fullstendig, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Det er utrolig sårbart og skummelt. — Det hadde jo vært litt kjipt å komme hjem til fakler og høygafler. Ja, det er noe med det at det er den andre boka... — Donald Glover sa noe bra om akkurat det. Han sa at det spesielle med å være skuespiller var at folk rundt ham alltid forventer at han glemte alt han kunne innen han var tilbake fra ferie. De trodde at han hadde glemt hvordan man spiller teater. Og det går jo veldig igjen i alle slike yrker. Selv om du har malt mange fantastiske bilder, eller skrevet en bra bok, går ikke folk nødvendigvis ut ifra at de neste bildene eller bøkene skal være like bra. Det er deilig å få en b ekreftelse på at jeg får lov til å skrive. Jeg følte at hvis jeg hadde fått m ange dårlige anmeldelser, hadde de tatt fra meg retten til å skrive. Det er jo helt feil, men det er sånn det føles. Nei, de går egentlig ut ifra det motsatte. Jeg var livredd, det føltes som om mer sto på spill. Jeg har hatt veldig mange rare tanker — tenkt at anmelderne bare var snille da de skrev om Ung jente, voksen mann. De turte ikke å skremme den lille jenta som ga ut en bok. Det var mange sånne tanker, jeg tenkte at alle hadde lurt meg hele veien. Det er deilig å få en bekreftelse på at jeg får lov til å skrive. Jeg følte at hvis jeg hadde fått mange dårlige anmeldelser, hadde de tatt fra meg retten til å skrive. Det er jo helt feil, men det er sånn det føles. Jeg har vært jævlig redd, rett og slett. Sovet dårlig, henger skikkelig etter på studiet allerede. Nå kan jeg jo hente meg litt inn igjen. Det trengs. 34 LASSO FADERMORD — Du skrev din første bok da du var 17, hvordan var den prosessen, Vi husker da vi var 17. Bare det å skulle kombinere venner, skole og tenåringshormoner var nok. Først av alt: Ikke ha venner! Neida, det var en veldig fin prosess med førsteboka. Jeg syntes ikke det var like slitsomt som det var å skrive Klokken og sengen. Førsteboka var et overskuddsprosjekt, eller en hobby. Jeg dro hjem etter at jeg hadde vært på skole og jobb og satt meg ned og skrev. Det er noe som er veldig fjernt fra meg nå — at jeg gadd det. Men da hadde jeg lyst, det var det jeg holdt på med da jeg hadde fri. Det var en veldig fin skriveprosess. Selv om det var mye fram og tilbake mot slutten, mye etterarbeid, synes jeg det var mye lettere å skrive Ung jente, voksen mann, enn det var å skrive Klokken og sengen. — Var det slik at den sprang ut av en novelle? Du sendte inn — Jeg sendte inn mange pinlige noveller! — Det er jo utrolig tøft gjort. Nja, hvor tøft er det egentlig når du sender dem i posten? Jeg tror jeg hadde det litt på avstand. Men så fikk jeg jo mye skryt for den ene novella som handla om forholdet mellom en ung jente og en voksen mann, så da fant jeg ut at jeg ville fortsette og utvikle den. Jeg ble veldig fascinert av disse to stemmene. Jeg liker å skrive mellom to personer, eller to byer og kaste litt fram og tilbake. Det har jeg jo gjort denne gangen også. — Du sa i et tidligere intervju at du syntes det var enklere å skrive fra mannens perspektiv enn jenta sitt fordi det var mer avstand mellom deg og denne 30-årige mannen, naturlig nok. Den nye boka di handler også om en jente på din egen alder som befinner seg litt på samme sted i livet som deg. Alle spør meg om hvorfor jeg Føltes det veldig blottleggende? Hvor går skillet skriver om Bergen, og det er av en mellom fiksjon og virkelighet? Jeg vil si at det er veldig nært meg, det er det jo, men det er tatt ut i det ekstreme. Det er veldig mye jeg ikke kjenner meg igjen i, heldigvis! Man må jo ta utgangspunkt i noe. Alle spør meg om hvorfor jeg skriver om Bergen, og det er av en praktisk årsak. Det er den eneste byen jeg kjenner. Jeg kan ikke skrive om gatene i Stavanger — det blir så eksotisk. Det kommer aldri til å bli noe 1:1 p raktisk årsak. Det er den eneste byen jeg kjenner. Jeg kan ikke skrive om gatene i Stavanger — det blir så eksotisk. Det kommer aldri til å bli noe 1:1 forhold mellom litteratur og virkelighet uansett. 35 LASSO FADERMORD forhold mellom litteratur og virkelighet uansett. Jeg tenker at i det øyeblikket du skriver noe ned, blir det litteratur. Det er ikke virkelighet lenger. Men det er klart, jeg satt meg aldri ned og tenkte at nå skal jeg skrive om dette. Det skjedde underveis. Det starter ofte bare med noen bilder. Det er språket som styrer handlinga. Hver setning springer ut fra den forrige, og hva som skjer da har jeg ikke noen kontroll over. Det bare ble den handlingen det ble. — Den første boka di skapte en sjokkbølge. Det er veldig sjeldent at en debutbok får så mye omtale og blir så mye diskutert. Det var ikke bare selve boken som ble omtalt. Det var helt andre debatter som sprang ut av den boka. Hva synes du selv om debatten som oppsto, og føler du at du fikk poenget ditt godt nok frem? Vi kom inn på noen ganske underholdende kommentarfelt, hvor alderen din var én av de tingene som oftest ble brukt mot deg. Godt voksne menn kommenterte at en 18-åring ikke visste noen ting, så hvorfor skulle hun få uttale seg? Nei, jeg synes vel at den debatten som har vært på trykk i avisene har vært sivilisert og ålreit, selv om jeg ikke alltid har vært enig i utgangspunktet. Og jeg startet med å bli litt irritert, for jeg hadde ikke tenkt så mye på tematikken. Det var også en litt tilfeldig greie som, ja, det var litt tilfeldig at det ble det jeg skrev om. Jeg synes det var veldig kjedelig å svare på spørsmål som «synes du vi burde endre den seksuelle lavalderen i Norge?» Det ble så feil. Så ble jeg etter hvert mer interessert i det selv. Det var jo litt interessant. Det som skjer i kommentarfeltet, det blir noe helt annet, og det var derfor jeg fikk behov for å skrive det innlegget i Dagbladet. Jeg vet ikke om dere har sett det. Intervjuerne nikker bekreftende. Selvfølgelig har vi det. Vi har sett alt som handler om Eline på internettet. Vi er proffe. — Da Tomas Espedal ga ut boka Imot naturen oppsto ikke samme type debatt rundt boka hans. Ung jente møter voksen mann er ikke et nytt tema. Det er jo et ur-tema. Det er ikke noe nytt, men det er også derfor Elskeren av Marguerite Duras er blitt en så enorm roman. Det er et tema det har blitt skrevet om veldig, veldig lenge. Men det er den unge jentas blikk jeg synes er veldig fascinerende, og jeg skjønner at det vekker oppsikt siden det ikke har vært så mye til stede før. Gjennom litteraturhistorien har alltid jenter, eller kvinner, vært den som blir sett på, ikke den som ser. Og det fikk jeg lyst til å skrive om. Det som er kjedelig, hvis man skal se det i en litteratursammenheng, er det at den mannlige forfatteren ikke finnes! Han er bare forfatter. Problemet er at man snakker om kvinnelige forfattere. Man vurderer det ofte slik at det menn skriver om er universelt, noe alle kan relatere til, mens det kvinner skriver om er snevert, smalt, huslig. Dette, utgangspunktet vi har når vi leser k vinnelige eller mannlige forfattere, er litt skadelig. Jeg ble intervjua tidligere i dag av en journalist i K lassekampen, og hun sa: «Hvorfor er det sånn at kvinner skriver om kjærlighet 36 LASSO FADERMORD og sånt?» Det gjør jo faen meg menn og! Alle skriver om kjærlighet. Den boka jeg har skrevet nå handler veldig lite om kjærlighet, men jeg får alltid den merkelappen: «kjærlighetsroman», og da skjønner jeg ikke hva de snakker om. Menn får ikke på seg at de har skrevet en k jærlighetsroman. — Kanskje særlig med førsteboka, da du m åtte presisere mange ganger at det ikke var en kjærlighetsroman? Problemet er at man snakker om kvinnelige forfattere. Man vurderer det ofte slik at det menn skriver om er uni verselt, noe alle kan relatere til, mens det kvinner skriver om er snevert, smalt, huslig. Jeg skjønner jo på én måte at man kan si det, men for meg var det mer en fascinasjon enn det var kjærlighet. Anmeldere er veldig kjappe med å ta de store kategoriene og plassere ting under dem. Det tror jeg kan være viktig å ta den definisjonsmakten litt tilbake. Det var også litt derfor jeg skrev den artikkelen, for å prøve å definere litt overfor meg selv hva det er jeg har gjort. Jeg vil jo gjerne ha noe jeg skulle sagt. — Føler du at alderen din har blitt brukt mot deg? Både og, den har blitt brukt for meg også. Jeg har selvfølgelig hatt mye å vinne på det. Jeg synes ikke det er veldig irriterende, men hvis jeg får gode anmeldelser, og de er veldig sentrert rundt alderen min, tenker jeg sånn «ja, men er jeg god til å være 18, som jeg var da, eller er jeg god?» Og det er jo en vesensforskjell som er veldig viktig for meg som forfatter. — Det er ikke vanlig å debutere når man er så ung. Vi skjønner at folk tar litt tak i det, og synes dette er noe vi må snakke om! Absolutt, men det føler jeg at jeg har fått mest igjen for, kanskje. Det har vært en positiv ting, så det har ikke plaget meg veldig. Det er heller praktiske ting som har vært problematiske. Jeg husker da Natt&Dag hadde prisutdelinga si i fjor. Jeg var nominert, og så fikk jeg ikke lov til å komme inn på utestedet. Jeg måtte stå og krangle litt. Det var veldig pinlig. Jeg sa at jeg var en av de nominerte. Men dørvakta var jævlig streng. Jeg sjarmerte meg inn til slutt, men det var så vidt det gikk. Nei, men jeg synes det har vært nesten utelukkende positivt. Føler at jeg har blitt tatt på alvor, i alle fall av journalister. Jeg mistenker at noen spørsmål har vært litt enklere å stille meg enn eldre forfattere. Man tar seg kanskje noen friheter. Også merka jeg at jeg hadde mye lettere for å si ja til alt i starten. Ikke bare til konkrete spørsmål som jeg fikk i intervjusammenheng, men mange dumme ting. Jeg skulle bli intervjua av Bergens Tidende og fotografen ba meg om å sette meg på den blå steinen. Det er det pinligste bildet. 37 LASSO FADERMORD — Er det som om du skulle sittet på tigeren her i Oslo? Ja! Akkurat sånn! Det var sånn «Nå har Eline kommet til Bergen. Kan ikke du sitte på den blå steinen». Og jeg bare: «Jaaa…» — Var det fordi du ikke turte å si nei? Ja, jeg gjorde vel ikke det. Jeg tenkte vel at de visste best. Man må bli litt mer bevisst, be om sitatsjekk, sånne ting. — Føler du at forlaget ditt, Oktober, har tatt godt vare på deg? Ja, veldig. Jeg føler meg så heldig. Det er jo et veldig lite forlag. Jeg kan navnet på alle som jobber der. De er 11 stykker eller noe. Det er veldig trygt, men de kan jo ikke følge meg på intervjuer! — Hva er det rareste du har opplevd etter utgivelsen av den første boka di? Det var ikke det at det var så rart, men jeg fikk jo en del speisa meldinger på Facebook. Noen eldre menn som er ute etter ansvarsfraskrivelse rett og slett, og vil at jeg skal forbarme meg over dem. Noen kommer med hele livshistoria si og vil at vi skal møtes og sier: «Du er den eneste som kommer til å forstå meg,» og litt sånn. De har selvfølgelig ikke lest boka. Jeg fikk litt fra unge jenter også, men det synes jeg bare var hyggelig. Jeg får meldinger fra en mann som har sittet i fengsel. Jeg har fått mye rart. — Et klassisk intervjuerspørsmål: kommer det en ny bok? Jeg prøvde å begynne å skrive litt igjen, men så merket jeg at jeg skrev i litt samme stil og samme stemning, så da kjente jeg at det var ikke helt tida for det ennå. Da førsteboka kom ut, var det egentlig ganske lenge siden jeg var ferdig med å skrive den. Nå er det bare en måned siden jeg satt å pusla med den siste boka, så nå er jeg akkurat ferdig. Det er litt tidlig ennå, men jeg har veldig lyst. Jeg skal skrive en bok til, det vet jeg. Og ikke bare én, håper jeg. — Er det forfatter du vil være, eller skal du bli litteraturviter? Det er et sånt studie man tar for å kose seg litt, man får jo penger for å sitte å lese romaner. Det er så deilig, men det er litt synd når slike ting blir en del av hverdagen, slike ting som du tidligere bare har kost deg med. Slik var det med skriving for meg. Plutselig skulle jeg gjøre det på heltid i et år, og det ble jobben min. Da er det ikke like gøy lenger. Det jeg har kommet fram til nå er at hvis jeg skal klare å studere litteratur, må jeg lure hjernen min. Jeg må sette meg ned hjemme og 38 LASSO FADERMORD tenke at jeg leser en roman fordi jeg har lyst, selv om det er Odysseen. Jeg henger etter allerede. Kanskje det bare er jeg som føler at alle andre gjør det de skal. Her sporer vi av. Vi disser litteraturvitere, før vi begynner å snakke om oss selv. Plutselig er vi inne på feminisme. — Gutter leser kanskje ikke boken din. De tenker sikkert ikke at det er fordi du er jente, de bare ser den og er litt sånn: «Nei jeg tror ikke det der er noe for meg». Det er morsomt, for da jeg fikk se omslaget på førsteboka, var det første jeg tenkte: «Nei, vi kan ikke bruke det der. Ingen gutter kommer til å like det. Det kommer bare til å appellere til jenter». Men så tenkte jeg, fuck det, det er jo ikke min feil at det er sånn. Det er ikke det feminine som er problemet, men det man forbinder med det feminine. Man tenker at det er noe svakt. Fargen rosa kan jo ikke være svak, men vi forbinder den med noe svakt. Det er måten vi ser ting på vi må gjøre noe med, og jeg tror ikke måten man gjør det på er ved å unngå det. Kvinner er både heldige og uheldige fordi de har noe som heter selvinnsikt og det kan være litt skadelig. Vi forteller Eline at dette nummeret av Lasso har temaet fadermord. Det passer ganske bra, for karakteren i Klokken og sengen er nesten mannshater. Jeg fikk spørsmål fra Bergens Tidende: «Du, jeg har lest boka di — hva synes du om menn?» Vi snakker en del om Muffe-bøkene, hvor kjipe journalister kan være og Eline forteller om da hun ble intervjuet av lokalavisa Indre Akershus blad. Jeg ble intervjua i forbindelse med førsteboka og overskrifta var »Jeg elsker kjedelige bøker!» Jeg hadde aldri sagt noe slikt. Det jeg sa var at mamma ofte syntes at de bøkene jeg leste var litt kjedelige. Jeg hadde også sagt i samme intervju at jeg liker Per Petterson. — Avslutningsvis: Hvilke forfattere bør vi holde et øye med fremover? Roskva Koritzinsky, Kristina Leganger Iversen, Tina Åmodt og Ingrid Melfald Hafredal. De leste på slippfesten min. De er veldig fine folk. Grunnen til at jeg liker bøkene deres veldig godt, er at de skriver om viktige ting. Ting som får menn til å vri seg i ubehag. Noe som betyr at man trenger å snakke mer om disse tingene, og man må snakke lenge! Tuva Bainne Johansen og Karoline Næss Sletteng 39 LASSO FADERMORD Når jeg går i skoven med min far, taler vi ikke. Vi skærer birkene ned, dem som stormen væltede. Det var sidste vinter. Nu står de og læner sig mod hinanden, de hvide og grågrønne stammer. Når vi går ind i skoven, min far og jeg, er vores ansigter dækket af røde beskyttelseshjelme med sorte visirer. Vi taler ikke. Vi bruger armene og hænderne. Et utvetydigt sprog. En h åndflade rettet mod ansigtet betyder stop. To fingre stikkende ud fra knytnæven i en bevægelse, oppefra og ned eller nedefra og op, hen over barken, er en anvisning, her er klingens vej, skær herfra og dertil. Det er vigtigt. Stammens tryk kan bøje klingen, ødelægge sværdet, det nye sværd koster penge. En stamme, som med et fugtigt smæld og splinter væltende ud, der svinger sig op igen, kan rive skulderen af led. Eller den slynger saven op i ansigtet, til kødet og kraniet inde under huden. Hjernens kammer er altid mørkt, derfor er hjernen så bleg. Hjelmen og skærebukserne beskytter én, men kun delvist. Træet rejser sig med en klagende lyd, efter at jeg har skåret toppen af. Den står ret, som en elmast uden grene, bar og bred den grå stamme, grøn i plamager af alger, der stadig vokser. Savsmulden ligger lysende gult på jorden, skumringen er blå omkring os. Smuldet ilter og bliver mørkt, som æbler og blod. Mon min far tænker over det. Stammerne bliver skåret i stykker på femogtredive centimeter. Det blæser i granerne rundt om hytten og savepladsen. Vi hører det ikke inde i høreværnene, men ser det, som bølger set fra havbunden, vi står midt på en plads, det bliver mørkere og mørkere. Når det sidste læs er skåret op, går vi ind. Han siger, at efter kaffen kører han hjem, ind til byen. Vi aftaler, at jeg flækker alle stykkerne i morgen. Så kommer han tilbage i overmorgen morgen. Der ligger lige præcis én dags arbejde derude, siger han. En dag, fra lys til mørke. Han efterlader æg, smør, rugbrød, mælk og en pakke pølser. Jeg vasker hans hvide krus op. Mens han kører ind til byen, skærer jeg æbler og løg ud. I urtebedet står der timian, den går ikke ud om vinteren, den dør ikke, vokser bare stille videre. Der findes et levende rodnet, som er firs 40 LASSO FADERMORD tusind år gammelt. Jeg steger æbler, løg og pølser i den ene side af panden og to spejlæg i den anden, det syder. Jeg hakker en dusk timian og knuser peberkorn, lægger det ned i. Der er fire flasker øl tilbage. Den første mørke flaske drikker jeg til maden. Den anden foran brændeovnen. Her falder jeg i søvn i stolen. Der er koldt i hytten, da jeg vågner. Ilden er gået ud, jeg er tørstig og har hovedpine. Jeg drikker et glas vand og tænder op igen. Jeg går i bad. Det er svært at tænke. Nøgen går jeg, med askeskuffen, ud i natten, dramatisk. De natvågne stjerner hænger upåvirket af blæsten og ser gnisterne sno sig fra bakken og ud over græsset, hul i mørket, kulden vækker sindet, der nu står og ser ned på den sydende bunke gløder, og lige om lidt er de usynlige, de blus, de lys på den våde jord, dampen, slukket. Han hentede mig ved stationen. Han sad i bilen i sin mørkeblå fibertrøje, jeg vidste, at han havde mørkegrønne bukser på, dem fra kommunen, hans arbejde. I bilen sad vi ved siden af hinanden. Min far og jeg. Det er svært at tænke. Vi talte lidt. Af nød. Hvordan det gik. Godt, godt. Mørket uden for byen, nu sover jeg. Jeg vågner og børster tænder. Det er blåt udenfor og gråt, lyset tager til, den lange nat og den lange dag, der findes ikke noget døgn, ingen timer, men der findes lys til arbejde og mørke til hvile. Mørke til dyrenes tumlen, det hemmelige liv, jeg hørte dem i nat. I byen er lyset konstant, en lampe over sidernes hud, teksterne, hvert sorte bogstav fanget af en begærlig lygtemand, brændt ind i bogens ryg. I byen findes timerne og køreplanerne, busser og togafgange, et aftalt døgn, noget nogen blev enige om, noget nogen sagde, sådan skulle det være, sådan er det så. Tandpastaen blander sig med mit blod, jeg skyller det ud. Kroppen er rød, tung, øm og oppustet, fyldt med blod og tråde, der blafrer i hjertets vind, mine nerver er plastikposer fanget i træernes krone. Kroppen nærmer sig myte, afgrænset af en sitrende huds varme, en saltstøtte, kig ikke tilbage, løb, opfind en tragedie, noget du kan synge. Den tykt gule urin fortynder sig i kummen, det svier i åbningen, og jeg bliver svimmel. Det er vigtigt at drikke vand. Efter grøden og tøjet, der kom langsomt på, står jeg udenfor. Vinden blæser endnu, og en sky har lagt sig på hele himmelen. Stykkerne af træ ligger i en bunke fra i går, et mindre bjerg af træstykker, et bjerg af arbejde, et bjerg af tid. De skårne ender lyser fladt ud i landskabet, de er øjne og skilte, træernes sidste tanke. I ligets lunge fandt man trækronens form. Knoglerne voksede som hvide kviste, det er vinter igen. 41 LASSO FADERMORD En kat, sort og hvid, springer fra stakken af træ og løber ned mod æblelunden, jeg tager de fugtige, kolde arbejdshandsker på, der er hul i den ene, så jeg kan se min fingers blomme. Så samler jeg de nederste stykker først, min lænd er hård og stiv efter at bære stammerne ud af skoven og op i anhængeren i går. Mine skuldre og arme smælder, gaslommer der brister, mens jeg kaster de første stykker op i trillebøren. Det metalliske badung badung spreder sig ud i skoven og ud i verden føler jeg, kan man mon høre mig inde i byen? Når trillebøren er fyldt, kører jeg den over til huggeblokken. Det er en stamme med en diameter på en halv meter, halvfjerds vintre, halvfjerds somre, min far har skruet et dæk fast på toppen, så man kan have fire stykker træ stående, flække dem én efter én, uden at skulle samle dem op fra jorden, jeg lægger dem op på blokken, de venter på min økse. Jeg henter flækøksen i skuret. Der er mørkt og rodet, overalt på gulvet ligger værktøjet, blå papkasser med skruer, spindelvæv og blade i hjørnerne, værktøjskasser, motorsavskæder, file, nøgler, tænger, kemikalier, brændstof. Her er mere, end man har brug for. Lyset kommer ind ad døren. Døren hælder, smækker i, så griber et vindpust den, og åbner. Mørket pibler frem fra hjørnerne, når døren går i. Flækøksen står på gulvet langs væggen, under rebene, grå og blå. Stakken vokser til en ny stak af mindre stykker ved siden af. Flere åbne flader. Når jeg bliver for varm og træt, begynder jeg at stable de flækkede stykker på europallerne. Vi har skruet dem sammen, lavet skillevægge og et blåt bliktag. Jeg går ned i lunden for at plukke mig et æble. De fem æbletræer står uden blade, men med æbler, hængende rødt fra træernes grene. Nogle er faldet ned i græsset omkring stammen. Det føles allerede, som om det er aften. Jeg tænker, at der stadigvæk er mindst tre timers arbejde tilbage, og jeg ved ikke, om jeg kan klare det. Æblerne er træernes æg. Jeg plukker fire fra det nærmeste træ og sætter mig i det våde græs på skråningen. Jeg lægger mig ned i græsset. Falder i søvn uden dyne, uden noget under himmelen. Da jeg vågner, er mine kinder våde. Jeg kan ikke bevæge mig, kun se fasanen stå der med sin irgrønne hjelm. De gule og sorte øjne, en oliesø der brænder fra kanten og ind, vi kigger igennem rummet mellem os og ind i hinanden, en lille kødfuld blafren fra issen, han bevæger sig ikke, den ene klo er hævet. Nu vokser han, puster den rustne brystkasse op og skriger som vinkelsliberen, der gnaver i armeringsjernet. Gnisterne lander på min kind og brænder tårerne væk, små sorte prikker af svovl dannes på den hvide hud. Mine fingre vågner. Duncan Wiese 42 LASSO FADERMORD SLUTTE Å SYNGE BOBBYSOCKS Stripen av sollys fylles til randen med dansende støvkorn idet jeg skyver kjellerdøra inn ser stjerner når den smeller tilbake kassene i stabler minner på boks i esker (jeg har aldri likt banan) langs hyllene hobbyene du drømte om for meg fotballsko, ballpumpe, lærkule pumpet full av forventning varm vinyl i vinduet band jeg aldri hadde hørt om du kom ned trappetrinnene trommende trallende trillet ball over gressmatta ropte «i mål» mens jyplingbeina mine var fyrstikker uten ild skulle vært en sterk fyr skulle vært raske trommestikker kunne ikke holde takta under plakaten med Maradona kanskje var det Gud den hånda som slo meg, skrev den også leverte reklamasjon på sin egen sønn kanskje en stille bønn la ham slutte å synge Bobbysocks la ham bli en ekte mann med skjegg og store muskler fjern den keitete gangen fjern den spinkle stemmen hans de smale skuldrene feminine neglene fingrene hendene kunne det hende at tida kunne hjelpe kunne vi funnet sammen igjen hvis rynkene dine var dypere inn i ansiktet årene livet farskjærligheten men nå sitter du pal i en lenestol dekket av plast mens hånda mi forsvinner i di slår ikke hytter ikke stryker meg over kinnet og sier mammas navn spør når middagen er klar, om når du skal hjem og se kampen de viser den vel i fjernsynet og jeg sier mat om en time kamp får du se du spør etter søsteren min broren min om været og banner fordi du tror du må klippe gresset måke snø den plutselige kjærligheten i blikket ditt hånda di klemmer meg stryker meg nevner meg aldri. Lena Ramberg 43 LASSO FADERMORD MÜNCH OG MUSKLER Et intervju med Annette Münch I fjor vant Annette Münchs Badboy: Steroid Brageprisen for beste ungdomsroman. Boka handler om 17 år gamle Casper som opplever at livet faller i grus når han mister dama, statusen og tilgangen til penger. Å ty til anabole steroider blir Caspers måte å bygge opp et ø delagt selvbilde, men han er ikke klar over hva han vikler seg inn i. Språkmessig følger boka i fot sporene til Ingvar Ambjørnsens Døden på Oslo S. Men der Ambjørnsen skildrer rus og tøffe ungdomsmiljøer fra utsiden, ser man dagens samfunnsproblemer i Badboy: Steroid fra innsiden, gjennom hovedpersonenes øyne. Jeg har møtt Annette Münch. Hun viste meg bilder av brukte steroideampuller og svarte på alle mine spørsmål om sin skriveprosess, om hvordan man setter seg inn i hodet på hoved personen og om ungdomslitteraturens status i Norge i dag. Du har uttalt at du valgte temaet for Badboy: Steroid fordi du var nysgjerrig på å forstå hvorfor noen bruker anabole steroider. På bokas nettside sier du også at du ikke ønsker å dømme folk som driver med det eller skremme folk fra å begynne med det. Men hva var da målet med boka, hvis det ikke var å få folk til å holde seg unna farlige stoffer? Målet var å fortelle historien til de unge brukerne av anabole steroider i dag, for deres historier og synspunkter kommer ikke så lett fram i media. Da jeg gjorde research, fant jeg ingen kilder som kunne fortelle meg hvordan de føler og tenker, og da snakker jeg om gutter mellom 16 og 25, som ikke er toppidrettsutøvere, som ikke er kroppsbyggere eller kriminelle torpedoer. Bare helt vanlige gutter som studerer eller jobber. Hvis toppidrettsutøvere har brukt steroider, blir de ofte intervjuet i etterkant, men det er jo en helt annen gruppe. Jeg hadde lyst til å høre ung dommenes historier og gi dem en stemme. Gjennom å gjøre det tror jeg det kan bli lettere for pårørende, helsearbeidere og andre som jobber med ungdom å gi bedre hjelp. Først og fremst er det viktig å få frem at ikke alle mener at de selv trenger hjelp. Mange av dem er fornøyde med tilværelsen og mener at de ikke har et problem. Men så har du dem som vil ha hjelpen. Den er vanskelig å tilby, spesielt når du ikke vet hvordan de tenker og føler, eller hva som er viktig for dem. Jeg tror at ved å forstå hvordan denne ungdommen tenker, kan man nærme seg dem på en mer effektiv og respektfull måte. Du må møte dem der de er. For dem er kropp og utseende det eneste som betyr noe. Du har jobbet mye med å forstå dette miljøet, og Badboy: Steroid er basert på samtaler med unge brukere. Hvordan opplevde du disse samtalene? 44 LASSO FADERMORD De var veldig interessante, nettopp fordi jeg ikke kunne finne den typen historier noe annet sted, verken i faglitteraturen eller skjønnlitteraturen. Bjørn Barland på Politihøgskolen hadde gjort noen intervjuer, men det var det nærmeste jeg kom. Til tider var det selvfølgelig også sterkt, i hvert fall når de fortalte om bivirkningene, både psykiske og fysiske. Det var også litt sjokkerende. Men det var veldig fine samtaler, for de var åpne og trygge i den settingen. Noen møtte jeg ansikt til ansikt, andre på Skype og mail. Vi fikk et veldig sterkt tillitsforhold, selv om jeg ikke kjente dem fra før. Hvordan gikk du frem da du skulle lage en fiksjonsfortelling basert på intervjuene? Da jeg satt med alle disse samtalene, lagde jeg et arbeidsdokument som var delt inn i ulike biter. Én del tok for seg forhistorien, altså hvorfor de startet. Da jeg limte inn alle forhistoriene, fjernet jeg navnene for at det ikke skulle spille noen rolle hvem som hadde sagt hva. Ellers hadde jeg en del om deres første sprøyte: alle historiene om hvordan det opplevdes. Andre deler dreide seg om psykiske bivirkninger, fysiske bivirkninger, mat og matrutiner, ulike kurer og trening — altså hvordan de trente, hvilke øvelser, hvor mange vekter. Hvor mye veier du før en kur, hvor mye etter? Det var masse kjemi jeg måtte sette meg inn i. Det er et så stort fagfelt at man nesten går i bakken. Jeg hadde personligheten til Casper og skjelettet i fortellingen klart fra før. Det som var ekstra interessant, var å se fellestrekkene i historiene til dem jeg intervjuet. Jeg tok hovedsakelig tak i det. Mange tekstpassasjer i boken er hentet direkte fra intervjuene. I tillegg til intervjudokumentet har jeg et synopsisdokument, der jeg tegner opp historien og handlingen i grove trekk. Jeg gjør synopsisen klar før jeg begynner å skrive, og så endrer jeg, legger til og flytter underveis når jeg ser at noe ikke fungerer. Da har jeg en idé om hvordan historien skal starte og slutte. Det må jeg ha. I Badboy: Steroid var det så innmari mye fakta som skulle henge på greip. Det må gå så og så mange uker fra Casper starter en kur før han kan få den og den bivirkningen. Det var masse logistikk med tanke på tid. Jeg har også et dokument som jeg kaller «board», en sceneoversikt hvor jeg bryter handlingen ned i scener. Der beskriver jeg det som skjer i et par setninger og markerer scenen som positiv eller negativ. Da kan jeg følge med på kronologien. Blir det fire negative scener på rad? Er det lenge siden denne karakteren har vært med? Burde han eller hun trekkes inn i handlingen snart? Så alt blir satt opp skjematisk? Ja. Jeg vet at det er mange forfattere som ikke jobber så systematisk som det jeg gjør. De trenger den kreative friheten. Jeg føler at jeg også har den friheten — jeg kan jo bare endre skjemaene. 45 LASSO FADERMORD Men jeg må ha et godt overblikk, ellers oppdager jeg altfor sent at jeg har dummet meg ut, og da må jeg endre på alt. Plutselig har det blitt vår når det skulle vært vinter. Man må holde tunga rett i munnen, i hvert fall når handlingen går over en lengre periode. Og så har jeg et annet dokument — dette høres jo helt nevrotisk ut — med ord og setninger som jeg samler på og kan plukke som fra et lite marked. Jeg har en mappe med bilder, for eksempel fotografier jeg brukte da jeg skulle beskrive skolen til Casper. I starten av skrivingen bruker jeg også et karakterdokument med beskrivelser av karakterene, hva slags klær de går med, hvordan de snakker og hvilke mål de har. Bruker du egne erfaringer når du skal skape en karakter? Hvordan kommer du inn i hodet på 17 år gamle Casper? Jeg tror jeg har en god evne til å føle empati. Jeg har lett for å sette meg inn i hvordan andre føler, på godt og vondt. Mange følelser er jo universelle og tidløse: det å føle sinne, frustrasjon, å føle at man sitter fast, at man ikke er bra nok. De følelsene bærer vi ofte med oss hele livet, men jeg tror de er sterkere når man er ung. Det er vanskeligere å håndtere de store følelsene, fordi de er nye. Det er det jeg må prøve å huske tilbake til. Når man er 16 – 17 år må man ta stilling til ting på egenhånd. Det er kanskje noe jeg har blitt minnet på gjennom jobben med ungdomsmagasiner i Egmont og ungdomsdebattsiden Si;D i Aftenposten. Mange følelser er jo univer selle og tidløse: det å føle sinne, frustrasjon, å føle at man sitter fast, at man ikke er bra nok. De følelsene bærer vi ofte med oss hele livet, men jeg tror de er sterkere når man er ung. Det er vanskeli gere å håndtere de store følelsene, fordi de er nye. Det er det jeg må prøve å huske tilbake til. Men om dette spør jeg meg også rundt. Jeg spurte to kompiser om hvordan det var å være 17 år og ha kjærlighetssorg. Akkurat det var veldig vanskelig for meg å sette meg inn i. Gutt. 17 år. Kjærlighetssorg. Har boka vært ment som en ungdomsbok fra starten av? På en måte så var den jo det. Den handler om ungdom. Samtidig tenker jeg ikke på det når jeg skriver. Jeg tenker ikke på alder eller at jeg må tone ned språket mitt så det ikke blir for vanskelig for ungdom. Jeg har heller ikke begrenset meg i handlingen for at det ikke skal bli for sterkt. Vennene mine på 30 synes jo at den er like spennende. Man leser bare med andre øyne. Jeg synes det er veldig synd at bøker får merkelappen «ungdomsbok» bare fordi hovedpersonen er ung, for jeg tror mange voksne hadde hatt stor glede av å lese disse bøkene. 46 LASSO FADERMORD Føler du at du får et negativt stempel som ungdomsbokforfatter, og at folk ikke verdsetter litteraturen du skriver slik de burde? Nei, ikke et negativt stempel, men det ligger jo mindre status i å skrive for ungdom enn å skrive for voksne. Da jeg jobbet som redaktør for ungdomsmagasiner og ungdomsdebatt, merket jeg det fra dag én. Sånn har det jo alltid vært. «Du jobber i Aftenposten! Å ja, men det er med ungdom, ja...» Da er det med en gang litt mindre status, selv om det du gjør er veldig krevende, spesielt siden det er så mange etiske problemstillinger du må ta hensyn til. Har arbeidet med ungdomsmagasiner og Si;D, lært deg mye om å skrive for ungdom? Det har nok ubevisst gitt meg en forståelse av måten de tenker på, ikke minst hvor lite homogen den gruppen er. Når det kommer til interesser, og modenhet kan du si at en sekstenåring ikke er en sekstenåring. Til Si;D kunne én sekstenåring skrive et veldig politisk engasjert innlegg om norske soldaters tilstedeværelse i Afghanistan. Andre syntes det var teit at de fikk så mye lekser. Det er veldig stor forskjell på folk i den aldersgruppen. Men hvordan får du innsikt i de tøffe ungdomsmiljøene du skriver om? I boka om Casper har du jo brukt intervjuene, men hvordan gikk du frem i Jenteloven, som handler om gjengmiljøer, hevntokter og vold? Da intervjuet jeg jenter som var voldelige og som satt på barnevernsinstitusjoner. Jeg tok k ontakt med en voldsforsker som heter Ragnhild Bjørnebekk. Det ligger mange avisutklipp om dette på nettsiden min. A-magasinet har skrevet en artikkel om dette. Bjørnebekk var kjempepositiv og hjalp meg mye. Hun har jobbet med voldelige jenter i lang tid, og hun tok meg med til institusjonene. Jeg fikk snakket med jentene der, og jeg snakket med politi og legevakt. Det fantes også en del forskningsrapporter og doktorgradsavhandlinger som inneholdt intervjuer med jenter fra slike miljøer. Fakta er altså veldig viktig for at du skal kunne skrive realistiske skildringer? Jeg synes det. Jeg kan ikke finne på fakta. Jeg vil gjerne ha noe i bunn, så jeg kan finne på historiene og karakterene med utgangspunkt i dette. Det er best for meg å jobbe på den måten. En av venninnene mine skriver science fiction og det kunne ikke jeg gjort. Jeg trenger r ammer. Jeg er en strukturert person, så det kan ikke være for fritt og åpent. I tillegg er jeg veldig nysgjerrig. Jeg vil gjerne lære noe, og jeg vil gå inn i miljøer jeg har vært nysgjerrig på. Du skriver jo veldig overbevisende. Betyr det at du har noen egne erfaringer fra disse miljøene? 47 LASSO FADERMORD Nei, det blir jo veldig ekstremt. Men jeg får så mange rare spørsmål fra fjortenåringer at du ikke vil tro det: «Kan ikke du fortelle om de traumatiske hendelsene i livet ditt? På mail.» Jeg hadde ikke vært komfortabel med å skrive så mye om mitt liv. Både fordi jeg føler at det hadde blitt for ordinært og kjedelig, og fordi jeg ikke har noe behov for å utlevere meg selv. Jeg vil lage en distanse mellom karakterene mine og men. Men jeg skjønner jo at folk begynner å lure. Ingrid Askeland Sandbu SABELTANNTIGER Min far blir en sabeltanntiger om natten. Og det er bare jeg som vet om det. I mørket vokser tennene hans seg så lange, så lange. Jeg har aldri siden sett noe liknende på noen annen mann. De presser seg ut gjennom huden på hver sin side av nesevingene. Helt ned til brystet hans rekker de. Og noen ganger, når han kysser meg god natt, setter hodet mitt seg fast mellom dem. Da lirker han det forsiktig løst igjen og brer dynen godt om meg. I halvmørket på værelset mitt ser jeg fars sterke rygg i skyggene. Han står vendt mot speilet, beundrer seg selv. Hendene hans er store og grove og tørre. Han har to av dem. To hender. Jeg vet hvordan de kjennes. Jeg vet alt om fars hender. Han tror at jeg sover, eller at jeg ikke kan se ham på grunn av mørket. Men det kan jeg. Kroppen hans ser alene ut. Det er en kropp som ikke vet at den er i selskap. Den holder ikke pusten mellom setningene. Den danderer ikke hånden omkring glasset før den løfter det til munnen. Den bare er. Ikke bare kan jeg se ham. Jeg ser ham tydeligere her, i speilet, i nattemørket enn jeg noen gang ser ham ellers. Han holder en neve om hver tann. Han kjærtegner dem ikke. Han holder dem. Som en konge veier sin egen krone i sine hender. Min far, sabeltanntigeren. 48 LASSO FADERMORD Selv sa han at ingen måtte vite det. Dersom noen fikk vite det, kom de til å sette ham i bur. Og der ville han sitte alene, kanskje i mange år. En gang innimellom ville mennesker i hvite frakker komme og undersøke ham, sjekke om han fremdeles hadde det i seg. Å bli en tiger om natten. De ville måle tennene hans én gang i timen hele døgnet, og dersom de kunne finne det minste spor på at tennene hans på noe tidspunkt hadde vokst så mye som en millimeter, ville de lukke ham inn i buret igjen. Hver natt beskrev han det fra en ny vinkel. Buret. Og etter tusen netter, kanskje mer, kjente jeg det så godt. Hvordan det så ut, hvordan det luktet, hvor varmt eller kaldt det var der. Om jeg våknet opp der ville jeg umiddelbart visst hvor jeg var, selv i blinde. Min far fortalte meg hvordan jerngitter kjennes mot fingertuppene når man drar hånden hurtig over det mange ganger. Dersom man gikk rundt og rundt og rundt langs burets innervegger, og dro fingertuppene etter seg langs gitteret, ville man etterhvert miste følelsen i dem, sa han. Jeg forstod ikke riktig hva han mente, men så en dag, på vei hjem fra skolen, gjorde jeg nettopp det — dro fingertuppene hurtig langs nettinggjerdet som innkapsler skolen. Da kjente jeg det, hvordan fingertuppene ble numne, jeg forstod hva far mente, og jeg trakk hånden til meg. Far sier at man ikke slutter når fingertuppene har mistet følelsen. Ikke når man er i bur i alle fall. Da fortsetter man. Da løper man rundt og rundt og rundt langs veggene i buret helt til fingrene er borte. Og når fingrene er borte, fortsetter man bare med resten av hånden og armen, og så den andre hånden og den andre armen. Til sist ligger man og ruller i buret, uten armer, uten hode og uten rygg. Slike ting gjør man i bur. Jeg vil ikke at far skal dit. Det er klart jeg ikke vil det. 49 LASSO FADERMORD FISKEREN En gammel mann var ute og seilte i nattemørket på fjorden. Uten lys, uten vest, uten noe som helst. Dønningene i havet var dype og store og hule og den gamle mannen var ute i ærend for å drukne. Ut mot havgapet. De evige jaktmarker. Fiskeren. Fisken. Føden. Fråden. Døden. Han kjempet seg frem. Det var sen oktober, høstvinden pisket ham kaldt om øynene og den mørke farkosten kastet seg tungt og hardt, frem og tilbake, i havets dulme vold. Roret raspet grovt i mannens trælete hender og seilet kastet seg i dype stønn mot den mørke nattehimmelen. Kald var han. Og våt. Men bruset i havet mildnet hans angst og senket hjertets takt. Nå og da var det som om hans ånd allerede glippet med øynene. Den gamle mannens blikk hadde tatt feste på et lite skjær langt der ute i dønningene og i dét skulle han grunnstøte. Mørket omfavnet ham og båten bysset ham sakte mot den våte hvile. Slik skulle det bli. Båten skulle knuses, splintene skulle stå til himmels, og selv skulle han dø en gammel fiskers død. Han skulle puste lungene fulle med vann og med knyttede never skulle han sovne inn i selskap med fiskestimene som hadde livnært ham gjennom et helt liv, uten å kny, uten å pruste. Kjølen knivet tungt og dypt i de sorte bugnende bølgene, foruten bruset og smellene fra havets dønninger var det stille i natten og stjernene stod klart på himmelen. Med ett ség en tanke inn over den gamle mannen, og han mildnet noe. Det er noe han vil gjøre før han går. Han vil ta opp et garn. Han hadde glemt at han hadde satt det, men nå vaker bøyen i hans tanker. Fisken skulle ikke stå der i dager og pines i hjel. Hans far hadde lært ham det. Hans far var glad i fisken. Og det falt den gamle mannen tungt for brystet å skulle vike fra sitt livs lære nå i dette som skulle være hans siste dag på jorden. Ikke ville han trampe inn i dødens rike med søle på skoene. Den gamle mannen snur båten. Det er ikke langt tilbake og vinden blåser i riktig retning. Den driver fint. Natten er vid. Himmelen er sort. Garnet er tungt. Tyngre enn noen gang. Aldri i sin levetid har den gamle mannen kjent et så tungt garn og det kvalmer ham å tenke på hva slags fisk som kan holdes fanget i det. Garnet er seigt og brunt og blinker stygt i mørket. Det vil ut av hendene hans, det er motstridig. Den g amle fiskeren ser for seg gule skimrende torsker og buktende åler, bleke havmonstre med gapende munner og tusen lysende tenner glefsende mot hendene hans, slikkende mot roret, rapende mot himmelen. Ikke dra meg opp, hvisker garnet, alle helvettes fisker og futer finnes i meg. Du vil ikke se dem. La dette siste garnet være, hvisker det. Ikke se det. Ikke se dette som er i meg. Havet er mørkt som bek og der nede i meg et sted, i dypet, finnes det et udyr i din favn. Men den gamle mannen drar, haler. Det hvitner i øynene hans, av anstrengelse og av frykt, men stimen i garnet skal ikke stå og dø. Noe er verre med den tanken enn med noe annet. En klynge 50 LASSO FADERMORD med døende fisk i nett. Forlatt under overflaten. En stim av store glatte sjeler som pisker med finnene. Garn som river seg inn i gjellene. Store blødende dyr. Forvitring. Eim. Han kan ikke tåle det. Han river i nettingen, han knurrer mellom tennene og garnet knurrer tilbake gjennom riene. Det ber ikke lenger nå. Rør meg ikke, jeg dreper deg om du rører meg, roper det. Dø skal jeg allikevel, snerrer den gamle og med ett slipper noe tak og han farer baketter i farkosten og garnet farer også med og er med ett så lett som ingenting. Den gamle mannen blir liggende litt i båtens akterende. Han ser på garnet. Det roper ikke mer. Som en slunken morkake ligger det i båtens baug og blør, men det roper ikke. En stillhet har senket seg over farkosten nå. Alt er annerledes. Havet ligger blankt og har vendt sine vasstrukne ører lyttende mot sykdommen i nettet. Kun små krusninger fra overflaten strekker seg lett på tærne opp mot båtens babor side, som for å komme litt nærmere ripen, som om havet vil se hva det har født. En liten blekgrå fisk. Det er alt. Ingen rester av sjøgress i garnet, ingen hull som vitner om at noe stort kan ha revet seg løs. Ingen stein. Den gamle mannen lukker øynene. Fisken stirrer ut i mørket. Den slår ikke med finnene, den beveger seg pulserende som om den ikke var en fisk, men en åme, en bankende muskel, en meitemark. Buken bølger opp og ned som om fisken konstant gulper og svelger, men ingenting kommer ut av den. Stivt og olmt stirrer den mot himmelen. Båten er sort og blank av våt tjære og bukter seg som en ond orm i bølgene. Fisken er blek og mager, bukter seg som en ond orm i båten. Den gamle fiskeren vil ikke nær den, orker så vidt å se på den. Den gisper lenge etter luft. Slik har den gamle aldri tidligere latt en fisk dø, og idet angsten svinner og blikket klarner ser han at han har forrådt sitt siste ærend. At fisken led. At fisken bare var en fisk. At det gule gjenskinnet i dens øyne kom fra månen og ikke dyret selv. Den gamle mannen blunker og rødmer. Saktmodig lener han seg frem og griper om den lille. Nøster den skånsomt ut av garnet. Myk og slapp hviler den i hånden hans. Han slipper den fri. Den flyter med buken opp. Holder seg langs båtens rand, som for å si at den nesten var ferdig med å dø, men ikke helt ennå. Og du skal se meg når det skjer. Den gamle fiskeren hviler hånden mot båtripen. Han ser inn mot land. Emma-Lisa Namløs 51 LASSO FADERMORD TA RYGG Vi ska bara köra resten av grejerna till tippen, sen är det klart. Det är jag och min syster. Hon är nästan tjugo år äldre och bor i USA, men på sommaren har hon tre veckors semester. Det finns inga bestick kvar i lådorna, kanske köper vi pizza till middag. «Svenska pizzor är så äckliga», säger min syster, men hon åker i alla fall. Jag står kvar i köket med vävtapeten och ser ut över potatislandet. Cigarettaska under köksfläkten, droppljud från den igenfrostade frysen. En tidning från i våras fångar upp vätan, väderprognosen är vänd uppåt, nollgradigt och risk för regn. Nyis på vattenpölarna, kylan som dröjer sig kvar från natten. Mörkgråa moln, isen sprakar under fötterna. Ljuden från de egna andetagen. Du går tio meter framför, jag följer dig. «Kom igen nu! Du vet ju att du måst’ kliva på tovorna!» Jag har dina gummistövlar på mig, det slurpar i vattnet när hälarna suger fast i dyn. Runt omkring oss molnen och trädgränsen, tystnaden, luften som växer i lungorna. Du trivs bland det som växer. Mossan på stenarna, ungtallarna som skjuter upp ur myren. Du trivs bland ogräset i potatislandet, knölarna du rycker ur jorden, små svulster täckta av skit. Om jag fick skulle jag alltid sitta på toppen av en skyskrapa. Men jag följer dig. Temperaturen darrar kring nollstrecket. När jag stannar för att ta ännu en bild ber jag dig vända dig om. Du snor runt med en grimas, sätter ena handen i ryggen. Röken från din andedräkt. Jag fotar, du frågar vad vitsen är, ingen gör ju fotoalbum längre. «Nä, men nåt ska jag väl ha å visa mina barn när du är död.» Du skrattar och säger att du aldrig kommer att dö. Det är väldigt lätt att tro dig. Att vi kommer att gå här om tjugo år känns fullkomligt naturligt, trettio år, femtio, du kommer att vara långt över hundra och jag kommer att följa dig. Grenarna ovanför oss dämpar ljuset. Vi befinner oss i trollskogen nu. Mycket snart kommer det att börja regna. Jag ser din ryggsäck mellan trädstammarna, i den finns en termos och några ostmackor. Och kanske en näsduk. Jag minns den näsduken, jag fick torka snoppen med den när jag pissade här för längesen. En stund senare såg jag att du snöt dig i den. Din ryggsäck rör sig mellan träden. Du är en färg som leker tittut. Jag föreställer mig hur ostmackorna smälter av värmen från din rygg. Jag följer dig och tänker på din kropp som en ugn, en maskin man skyfflar bränsle i, ostmackor, kaffe, cigaretter. Du är en apparat som bara fortsätter, en papparat som går och går. Du som snyter dig i pisstrasor, du som rycker ens stövlar ur myren när den sväljer en. Vi närmar oss älgtornet. Du bär geväret nära kroppen. Det är inte länge kvar. Gustav Borsgård 52 LASSO FADERMORD AMERIKANSK POPULÆRKULTUR Klam luft strever seg rundt i salen. Kulda har ikke helt sluppet taket og tinghuset er dårlig isolert. Mamma og pappas respektive advokater skriker til hverandre. Pappas advokat spytter når han kjefter. Mammas advokat kaster med armene, mot dommeren, mot juryen, mot publikum, mot meg. Jeg prøver å være usynlig på første benkerad. Jeg er fjorten år, det trykker i ørene mine og jeg har så inderlig lyst til å være alle andre steder enn her. Advokatene stopper opp i noen sekunder for å hive etter pusten, men stillheten brytes av et stort brak bak i rettssalen. Splinter av treverk flyr gjennom luften og døren åpnes i en eksplosiv bevegelse. — I demand custody of this boy! Alle snur seg. Jeg ser ingenting, men kjenner umiddelbart igjen den grovkornede stemmen. Jeg bykser opp av setet mitt og ut i midtgangen. Der står han, Amerikansk Populærkultur, bredbeint i rettssalens inngangsparti. Frakken har jobbet seg gjennom morgenregnet, men nå henger den medtatt over det autoritære skulderpartiet hans. Han er gjennomvåt og sint. Rommet fylles av musikk. Amerikansk Populærkultur brøyter seg vei, skritt for skritt gjennom tåkedisen som veltet inn da han åpnet døren. Lyskasterne ute i gangen legger skygger over ansiktet hans. Ved første benkerad stopper han opp. De elefantiske CAT-støvlene hans står tå til tå med føttene mine. Han bøyer seg sakte og legger en bestemt hånd på skulderen min. — What, d’ya think I’d leave you behind? Han tar høyrearmen min i et fast grep. Over skulderen henger hans twelve gauge shotgun. «Mary». Han kaster en stun grenade og skyter et varselsskudd i taket. Rettssalen ligger med slagsiden opp og gisper etter luft, famler etter kontroll. Noen skriker navnet mitt. Vi løper ut, jeg ser meg ikke tilbake. I hear the drums echoing tonight. Én manns koordinerte kaos. Plutselig er vi ute på fortauet. Amerikansk Populærkultur har parkert sin Mustang Shelby GT500KR getaway ready utenfor tinghuset. Han åpner døren i én movement og slider over hooden i en annen. Det har sluttet å regne. — Five hundred horses enough for ya, champ? Han smiler mot meg og thruster motoren til maks. Magen min stuper kråke. Han spinner en 53 LASSO FADERMORD donut og drar seg sideways ut av Legal District. Bilen raser gjennom byen. 5th, West End, Broad St., Rockefeller, Kennedy. — You look pale, son. Have you even eaten? Han ser seg over skulderen. Fra baksetet henter han frem en paper bag som han kaster i fanget mitt. Jeg åpner den og hiver i meg en quarter pounder med cheese fries og barbeque nuggets. Jeg downer burgeren på record time og drukner nuggetene i en shake. — Talk about appetite! You’re gonna be a quarterback for the Cowboys before you’re a sophomore! Or even a freshman! Minnene strømmer tilbake. Han og jeg i backyarden som bare vi vet om. Der står han og lærer meg om fingertip precision mens han snur chicken roasten på grillristen. Jeg glemmer aldri stoltheten i blikket hans første gang jeg naila et needle point throw på tvers av hagen. — We’ll need to lay low at my beach house for a while. It’s a couple hundred miles south o’ the city. I øyeblikkets rus tar jeg opp papirkartet for å prøve å finne ut hvor vi skal. Han gliser enda bredere av naiviteten min og gir meg sin freshly unboxed iPhone 7 med integrated navigation sonar and satellite dish systems. — There’s an app for that, kiddo. Ingenting er usagt. «Stangen» svever ned rampen på four-o-five ut av Downtown. Amerikansk Populærkultur sementerer CAT-støvelen sin på gassen og vi forsvinner inn i det som got to be årets mest beautiful sunrise. Henrik Aspeflaten 54 LASSO FADERMORD DA LEG LAMA FIK TILBAGE kronik om en kronisk komisk lama som er blevet lang i spyttet komikken består i at spyttet ikke vil slippe lamamunden og derfor vendte tilbage som en boomerang efter at dyret havde forsøgt at ramme en næsten sagesløs sagfører med slips og bondeanger som havde inviteret sin lille datter med i zoologisk have for at se dyrene inden dramaet udspillede sig havde det kære lille barn fodret lamaen med en hel pakke tyggegummi som blandet sammen med dyrets ufordøjede maveindhold bevirkede at spyttets konsistens var at sammenligne med en kraftig elastik lagt dobbelt spyttet blev affyret med stor kraft lige mod savskærerens ansigt men lige før klatten ramte målet blev elastikken strammet helt ud og stoppede få centimeter fra mandens rødmossede ansigt før den vendte tilbage til lamamunden med stor kraft det har gjort lamaen til et tandløst nervevrag så nu overvejer den at lægge sag an Leif Achton-Lynegaard 55 LASSO FADERMORD KRONOS Da jeg hørte at «fadermord» skulle være temaet for dette nummeret, leste jeg tilfeldigvis Ivan Turgenevs klassiker fra 1862, Fedre og Sønner. I boken følger vi nihilisten Bazarov og hans yngre venn, Arkadij Kirsanov. Vi ser hvordan deres verdensanskuelse skiller seg fra den til deres fedre — den evige kampen mellom gammelt og nytt; mellom den gamle, døende far og den unge vitale sønnen. Det som fascinerte meg var å innse at jeg umiddelbart plasserte meg selv i rollen som den aldrende far, til tross for at jeg er like gammel som Kirsanov, den yngste hoved karakteren i boken. Det bør vel nevnes at det ikke skyldes et alderskompleks. Jeg har en sønn — er jeg dog klar til å ta over rollen som faren? Jeg er da ennå så ung, at jeg ofte føler meg som en sønn; jeg har ikke etablert meg med verken hus, bil eller verdier. Jeg er ennå naiv og uerfaren på mange områder, men ansvaret, tittelen og rollen til en far har jeg. Jeg føler meg òg mest som en Bazarov: kynisk, nihilistisk, apatisk. Det er ikke før i senere år at jeg har begynt å føle en slags higen etter verdier, regler og systemer. Jeg har sikkert overbevist meg selv om at det er dette som kreves for å skape en stabil, fin verden for mitt avkom. Jeg ø nsker 56 LASSO FADERMORD jo å støtte min sønn i det han gjør, jeg håper at han blir mer vellykket, lykkeligere, smartere, sterkere, og bedre enn meg på alle måter. Jeg forstår Bazarovs foreldre, som, til tross for at de er litt voldsomme, nærmest deifiserer sin sønn som skal bli lege. Dette, trangen til å g lorifisere sine unger, er vel evolusjon. Gjennom årevis av innkjøp av leker og kjeledress, kakebaking, turgåing, eventyrlesning og pottetrening gjør man seg klar til å dø og la den nye generasjonen ta over. Det er naturens gang. Kronos dreper sin far Uranus, og blir igjen drept av sin sønn Zevs, som igjen avler mer enn nok barn til å være i faresonen for enda et lite fadermord. Men hva skjer når den naturlige syklusen blir brutt, når sønnen ikke venter på farens naturlige død, men velger å være skyldig i dette bruddet? Enten det skyldes sønnens grådighet eller hevn over farens udugelighet, er dette noe som sjokkerer. «Også du, Brutus?» er kanskje historiens mest kjente siste ord; det blir sett på som et sterkt svik å drepe sin egen far, sin skaper, sin oppfostrer. Jeg håper at jeg klarer å gjøre en god nok jobb som far til at min sønn ikke ønsker å drepe meg, for det er på meg ansvaret ligger. Det sies at man kan skille en mann fra Østen fra en mann fra Vesten ved å spørre dem om hvem de ville kastet av båten — sin far eller sin sønn, dersom de måtte velge én? En mann fra Vesten sies å ville kaste sin far ut av båten, mens en mann fra Østen kaster sin sønn. Om denne anekdoten er sann vet jeg ikke, men jeg vet at jeg heller vil kaste min far av båten og la min sønn leve, og jeg vil heller bli kastet av båten en dag enn å la mitt barnebarn drukne. Jeg må dog få sagt, nå som jeg ennå er ganske ung, kynisk og nihilistisk, mens jeg ennå bærer sønnens glød og mistro mot det etablerte og kjedelige, at om jeg en dag blir en av disse naive, gamle mennene som klynger seg fast til idealisme og etikk, som finner glede i å diskutere fjerne grandtanter og deres barn, er det nok best for meg at jeg blir offer for et mord, fadermord eller ei. Dette vil jeg selvsagt ikke mene når forvandlingen er fullbyrdet. Da er et slikt utsagn utenkelig radikalt. Henrik Waage 57 LASSO FADERMORD DIN UNDERGANG Du er alene i det store forstadshjemmet ditt. Du halvsover i den behagelige dobbeltsengen din, alene, fordi konen din jobber sent skift. Sengen virker stor og tom uten konen ved siden av deg, så du blir hyggelig overrasket når soveromsdøren knirker opp og din firbente venn labber inn. Du fryder deg over å kunne sove med den lodne hunden ved siden av deg. Den puster slik som hunder puster når tungen er slengt ut av kjeften og de er ekstra glade. Du strekker ut hånden og venter på at hundetungen skal slikke den, slik den alltid gjør når vennen din vil tilbringe natten i en myk seng. Hunden slikker ikke hånden. Du kjenner plutselig den hårete kroppen klatre opp på deg. Du blir overveldet av den intense hundepusten. En pute dyttes over fjeset ditt. Du får ikke puste. Desperasjonen i deg vokser. Hundepusten høres akkurat slik ut som når du klapper den på ryggen en varm sommerdag. Men dette er ikke en varm sommerdag. Dette er ikke kos. Hundens glade pusting gir seg rett ved øret ditt. Det svimler for deg. Du kjenner hunden grave snuten mot øret ditt. «Voff, voff, motherfucker» er det siste du hører før sansene svikter og du faller ned i det evige vakuum. Hunden hviler ikke et sekund. Straks etter din undergang lemper den deg bak i bilen din. Den stjeler bilnøklene dine og kjører til Drøbak. Der lemper den det stive liket ditt ned i grisebingen til den korrupte Grisebonde Mork og forsikrer seg om at levningene dine aldri vil bli funnet. Hjemme igjen kler han seg i ditt undertøy og legger seg på din plass i din seng, slik du en gang lå der. Konen din kommer hjem og legger seg. Han ligger med henne, slik du en gang gjorde. Hun legger armen ømt rundt han, slik hun en gang gjorde med deg. Hun ser han dypt inn i øynene. «Fikk du kvitta deg med liket?» Han bekrefter. Hun stråler. Alt har gått etter planen. Du vil ikke bli savnet. Han faller over henne og tar henne, slik som du aldri har tatt henne. Når han er ferdig og hun ligger andpusten ved hans side, sier hun at han er den beste hun har hatt. Hun sier at hun aldri elsket deg som hun elsker han. Du vil ikke bli savnet. Dagen etter bruker han dine klær, kjører din bil til din arbeidsplass og setter seg ved din pult. Alle tror han er deg. Ingen setter spørsmålstegn. Det snakkes om deg i gangene på jobben. Alle sier du har blitt mye mer likandes. Alle elsker «den nye deg». Ingen savner deg. For første gang vil noen ha deg med på en pils etter jobb. Han logrer med halen og blir med. Det blir sent. Hjemme ligger hun som en gang var din kone alene og våken i sengen. Hun savner den hårete ryggen til han du en gang kalte din beste venn. Hun ligger og venter på at din drapsmann skal komme hjem og varme henne. Hun synes sengen virker stor og tom. Plutselig knirker døren opp og hun hører katten trippe inn. Først blir hun glad for det magre selskapet til katten. Senere kommer han hjem og spør om hun fikk kvittet seg med liket. Tormod Fjeld Lie 58 LASSO FADERMORD 59 LASSO FADERMORD PORTRETT AV LITTERATUR PÅ BLÅ Intervju med Hedda Lingaas Fossum og Kristin Buvik Sivertsen Signe-Lill: Vi kan begynne med å spørre om hvem dere er, hvordan Litteratur på Blå startet opp, og hva som var tanken bak prosjektet. Kristin: Litteratur på Blå starta i 2007, og jeg starta for ett år siden. Jeg har ikke vært med fra begynnelsen, og det er det vel egentlig ganske få som har. Det starta i utgangspunktet med å være en fri og uavhengig scene for litteratur. Da var ikke Litteraturhuset her og det var jo ganske få scener av denne typen i Oslo. Men Litteratur på Blå starta vel med å være en slik litteraturscene. Og det er den jo fortsatt. Som et supplement kan man vel si, til Litteraturhuset — Hedda: Eller konkurrent. Vilde: Ja, for hvordan står dere i forhold til hverandre? Hedda: Nei, det er vel en ganske fredelig koeksistens. Som sagt er det er jo ikke en overflod av scener. Det finnes en interesse som fremdeles, tenker jeg, overgår det tilbudet fra andre steder og arrangementer. Kristin: Vi har kanskje litt andre typer arrangementer enn det Litteraturhuset har. Vi kan i større grad velge ut ifra interesse. Hedda: Vi har kanskje også en litt større frihet. Vi er en helt frivillig redaksjon, og det er ikkekommersielt. Inngangsprisen vår er symbolsk. Og Blå lar oss ha arrangementene våre der uten å tjene noe særlig på dem selv. Sånn sett er vi ikke under noe press for å rettferdiggjøre vår eksistens. For eksempel i fjor vår hadde vi Phil Klay på besøk. Da kom det nesten ingen på arrangementet, men utover sommeren tok interessen for ham seg veldig opp, og det ble skrevet om ham overalt. Programmet blir også avgjort på en mer spontan basis som gjør det mulig å plukke opp litt aktuelle ting. Signe-Lill: Men velger dere tema fortløpende? Kristin: Det er veldig blandet. Vi har et stort redaksjonsmøte før semesteret begynner, der vi prøver å legge noen planer. Det kommer veldig an på hvor mye vi får planlagt på møtet, men 60 LASSO FADERMORD sånn som nå har vi tatt veldig mye på sparket. Det har fungert veldig bra. Vi har fått tak i ting som har vært veldig populære. Hedda: Kvelden vi hadde om Michel Houellebecq, avgjorde vi to-tre uker på forhånd. Men det var jo også en anledning for det. Signe-Lill: Vi var på det arrangementet om Simone de Beauvoir, og da var det lang kø. Det er kanskje noen temaer som appellerer mer enn andre? Hedda: Ja, nå skal det sies at det nok et unntak. Vi har aldri opplevd noe lignende. Det var jo kø langt over broen. Vi måtte avvise 200 mennesker i døra. Vilde: Hvordan foregår promoteringen? Kristin: Det er jo først og fremst gjennom Facebook. Vi har jo også mailingliste og Twitter, så det går jo mye gjennom de kanalene. Hedda: Vi har en PR-ansvarlig som sender ut nyhetsbrev og informasjon om arrangementer til f.eks. forlag og aviser. Hvis det er noe ekstra interessant så hender det de putter det i kalenderen. Signe-Lill: Finnes det nok initiativ i litteratur-Oslo? Kristin: Med Litteraturhuset har det helt klart blitt mye mer av den type arrangementer. Men det er jo helt tydelig et behov — Simone de Beauvoir-kvelden er et godt eksempel på det. Hedda: Det skal også sies at det finnes mange småscener, bibliotekene, boklanseringer og så videre. Også er det en del sånne litterære lunsjer, men det er kanskje for en litt annen målgruppe. En viktig forskjell mellom Litteraturhuset og Blå ligger i stemningen. Blå er mer avslappet. Kristin: Ja, det er litt mer lavterskel. Du kan bare stikke innom — Hedda: Du kan komme med gårdagens klær om du vil. Jeg er veldig opptatt av den litterære scenen som en møteplass. Det er et sted man møtes og samles; ikke bare de på scenen, men publikum også. Man møter andre med lignende interesser, har samtaler, utveksler ideer, utfordrer hverandre. Slike møteplasser utgjør viktige bestanddeler av den offentlige sfære — eller den offentlige samtalen. Kristin: Ja — og at sånne typer arrangementer ikke kun finnes på universitetet. Det er så fort at det bare holder seg på litteraturstudiet. 61 LASSO FADERMORD Hedda: Men selv der er det jo ikke mye som skjer av litterære arrangementer! Det er jo en stor forskjell på SV- og HF-fakultetet. Rundt tidsskriftene er det jo miljø for det. Det er der man møtes. Men hvor er alle salongene? Alle debattene? Det er rom, men kanskje ikke helt kultur for det. Det viser jo hvor viktig det er at det finnes en tradisjon for samtaler og debatter som allerede er der og som man kan tre inn i som fersk student. Det er tungvint å skulle starte et nytt arrangement, skape en kultur for offentlig samtale, det krever mye ressurser. Signe-Lill: Lasso-redaksjonen vil arrangere litteraturfestival til høsten. Tror dere det blir godt tatt i mot blant studentene? Hedda: Det er jo kjempebra. Det blir kanskje en gjentakelse, men det er jo en viktig forskjell mellom denne type arrangementer og bokfestivaler arrangert av forlagene. Hovedformålet deres er jo å selge bøker, og det setter også preg på arrangementene. Kristin: Jeg tror litteraturarrangementer som Litteratur på Blå eller på Litteraturhuset også er en viktig del av den kritiske funksjonen humaniora har. Og da tenker jeg på det at humaniora liksom blir nedprioritert og blir mindre synlig i akademia, da er det viktig å få frem den kritiske diskursen humaniora kan bidra med. Jeg tror Litteratur på Blå er med på å utøve den kritikken. Hedda: Også i forhold til den type diskurs som stadig mer former de store mediene og avisene — altså hva slags type litteraturkritikk det skal gis plass til. Nå kuttet jo VG nesten alle sine bokanmeldelser. Kristin: Ja, det er en tendens at litteraturen blir sett på som underholdning, men det er jo mye mer enn det. Signe-Lill: Og dere vil være med på å definere hvordan humaniora skal være? Kristin: Vi er hvert fall med på å utøve den kritikken som ligger i humaniora. For eksempel med tanke på kvelden om Michel Houllebecq — der kan vi bidra med et perspektiv som kanskje ikke kommer ut i media. Det har jo blitt veldig mye fokus på at han er islamfiendtlig, men vi har et panel som har studert Houllebecq i mange år, og som kan snakke om han på en ordentlig måte og si at det ikke er islam det nødvendigvis handler om. Man kan gå grundigere til verks og få fram andre nyanser. Hedda: Det blir et rom hvor man ikke er avhengig av de tre sekundene en gjennomsnittlig avisleser bruker på å bestemme seg for hva man skal klikke seg inn på. 62 LASSO FADERMORD Signe-Lill: Når man har vært på et sånt arrangement får man mer med seg enn bare ved å lese en artikkel. Man får liksom et rom til å kjenne på stemningen. Litteraturen blir en del av rommet. Vilde: Hvilken rolle spiller litteraturvitenskapen for dere? Hedda: Det er en viktig kilde. Den type langsiktige studier som akademikere gjør, har vi mulighet til å hente frem og formidle for et større publikum. Det er jo klart at det er en viktig kilde til kunnskap. Vi vil jo gjerne være et møte mellom litteraturvitenskapen, kritikerne og forfatterne — Kristin: Slik at det ikke kun blir litteraturvitenskap. Men vi i redaksjonen er vel stort sett litteraturvitere alle sammen, er vi ikke det? Hedda: Akkurat nå er vi en redaksjon hvor de fleste er ferdige med å studere. Det har variert veldig, og tidligere har det vært mest studenter. Vi har trukket alderssnittet litt opp! Signe Lill: Dere får tak i ganske store navn. Dere hadde jo besøk av Athena Farrokzhad fra Sverige. Er det vanskelig å få til et samarbeid? Hedda: Vi møter positive holdninger. Forfatterne er generelt ganske vennlig innstilt til denne type arrangementer. Etter at radioprogrammet om henne i Sverige i sommer eksploderte, var vi litt sånn: «Jaja, vi prøver». Vi fikk svar flere uker senere, og hun sa: «Hei, jeg har ikke sett mailen før nå, fordi jeg har fått sånn 1000 mail i uka, men dette vil jeg gjerne være med på.» Det kan jo virke som om noen faktisk til og Den type langsiktige studier som med prioriterer arrangementer som dette — men det er klart, de har jo også noen ting å akademikere gjør, har vi mulighet tenke på: De skal jo leve. Men vi prøver jo — til å hente frem og formidle for et nei, jeg burde kanskje ikke si det? Vi prøver jo å honorere litt. Det avhenger selvsagt litt av større publikum. Det er jo klart våre egne inntekter, men vi har jo et mål om at det er en viktig kilde til kunn å være så profesjonelle som mulig. Mest fordi forfattere ikke alltid har de beste arbeids skap. Vi vil jo gjerne være et møte vilkårene. Men det gjør det definitivt lettere, mellom litteraturvitenskapen, tror jeg, enn det jeg husker av arbeidet med Lasso for eksempel. Når man ber om gratis kritikerne og forfatterne — bidrag er terskelen høyere. Kristin: Det tar jo også lenger tid å skrive. Det er litt mer arbeid enn bare å dukke opp og snakke litt. 63 LASSO FADERMORD Hedda: Ja, men når det er sagt, er det jo utrolig viktig at det også finnes sånne steder. L itteraturen eksisterer ikke dersom den ikke blir lest. Hedda: Jeg forstod det at Beauvoir-arrangementet var interessant i forhold til temaet deres? Jeg tenker at hun er en ikonisk feminist. Det er jo stor interesse for feminismen, og det er mye snakk om en såkalt «feministisk bølge», men jeg tror manges forhold til feminismen er dominert av samtidige narrativer. Ikke at det er noe galt i det, men at det nettopp derfor er så mange som ønsker det historiske perspektivet. Jeg tenker at hun også tilbyr et begrepsapparat mange finner interessant, og den metoden hun bruker. Hun går gjennom lange epoker som er veldig underbyggende for behovet for feminisme som på en måte avvæpner veldig mange mot argumenter i dag, ved å vise til historien. Hun levde et uvanlig liv og dedikerte livet til filosofien og skrivingen. Hun viste fram en mulighet til å leve som man vil. Det er jo også interessant at vi ikke bare blir mer progressive og liberale. Selv i dag, tror jeg alle jeg kjenner i vår generasjon er mer konservative enn henne — på godt og vondt. Signe-Lill Vakvæ og Vilde Wang ULVEN / ET POETISK INNSLAG I ROVDYRDEBATTEN Ulven, ulven, hvorfor er du så jævlig utrydningstrua? Ulven, ulven, hvorfor finnes du kun i utvalgte innlandskommuner? Ulven, ulven, tenker du ofte på min arts overlevelse? for, Ulven, ulven, jeg tenker mye på din. Tormod Fjeld Lie 64 LASSO FADERMORD Noah set his Ark but wait, wasn’t he Atrahasis? I forgot the story is long done — No one can trust the news, splinters of fabricated truth people keep bringing through — Anyway The animals set sail and headed for the deep sea. Only the Sailor wasn’t there. The ship crashed and sunk by the abyss of Mt. Ararat animals cried like a tree falling in an empty forest Gharib — why hath Father forsaken thee? Do you believe him truly dead? Are your prayers just fogs of the moon? Gharib — are these your only words lingering in the depth of torment «I am stranger» GHARIB Beyond the desert lies a secret Everybody knows and everyone reverts — Tristan Bumm Away from Patria you are lonely as Pariah a forgotten memory of treachery A sea of corpses lingers in the shadows among the beaks of vultures the taste is not lost The eagle circles and denies their cries while the pack of wolves rips the rotten flesh into grains of sand 65 TRYKK Kursiv Media AS OPPLAG 500 ISSN 1892-1566 TAKK TIL Frifond ILOS Kulturstyret SIO E-POST/BLOGG/TWITTER/FACEBOOK [email protected] litlasso.blogspot.com TWITTER / @litlasso FACEBOOK / Litteraturtidsskriftet Lasso INSTAGRAM / @litlasso Tema for #2 – 2015 BARK Vil du bidra i Lasso? Vi søker både sakprosa- og skjønnlitterære tekster til #2 2015, «Bark». Send til [email protected] innen 19. april.
© Copyright 2024