1. No category

Digital bildebehandling
Tips og bruk av
Photoshop Elements
Utarbeidet for DIS-Vestfold
av
Jan Willi Talgø
Digital bildebehandling
Del 1.
Det digitale formatet har i vesentlig grad erstattet
den gamle metoden for fotografering med film og
etterfølgende fremkalling og kopiering. Enten
direkte med bruk av digitalt kamera, eller ved
skanning av gamle bilder. Dette gir oss muligheten
til å utføre en moderne form for mørkeromsarbeid
på egen PC. Bildene kan beskjæres, lys og kontrast
korrigeres, og flekker/riper på gamle bilder kan
fjernes.
Fotografier er en viktig del av dokumentasjonen for
oss slektsforskere, og jeg skal med noen artikler i
DIZ forsøke å gi en grunnleggende innføring i
digital bildebehandling. Det er en fordel å vite litt
om de forskjellige begrepene som beskriver et
digitalt bilde når en skal drive med digital
bildebehandling.
Bildets oppbygning og størrelse
Bildet bygges opp av punkter, hvor hvert enkelt
punkt har en intensitet og en farge. Størrelsen på et
digitalt bilde beskrives best ved å angi hvor mange
punkter (piksler) bildet er bygget opp av.
Antall punkter horisontalt og vertikalt.
Multipliseres disse, får vi det totale antall punkter
bildet består av.
Fig.1.
1800x1200 punkter som skrives ut i 300 dpi vil på
papiret bli 6x4 tommer.
På dataskjermen derimot, vil størrelsen variere
avhengig av hvilken programvare som brukes for å
vise bildet. De fleste programmer for visning av
bilder skalerer bildet slik at hele bildet får plass på
skjermen, selv om det egentlig inneholder flere
punkter en dataskjermen kan vise.
En ganske vanlig oppløsning for en dataskjerm
er for eksempel 1024x768 punkter. Et bilde på
1024x768 punkter vil uten skalering fylle hele
skjermen, men blir bare ca. 8,7x 6,5 cm ved
utskrift i 300 dpi. Merk at informasjonen om
ppi/dpi er en egenskap ved bildet som
bestemmes ved innskanningen, men kan senere
endres i bildeprogrammet.
Fargedybde
Et annet begrep som brukes om digitale bilder
er fargedybde. Fargedybde er det maksimale
antall fargevariasjoner som bildet kan
inneholde. Dette begrenses av antall databits
som brukes for å beskrive hvert enkelt
bildepunkt. Ved farge-fotografier er det vanlig
å bruke 24 databits, som gir drøyt 16 mill.
fargevariasjoner. Det vil si at det brukes 8
databits for hver av de tre primærfargene rød,
grønn og blå. Av den grunn velger noen å
beskrive dette som et 8-biters bilde.
Fig. 2
1600x1200 = 1920000, eller 1,92 megapiksel
Hvor stort er bildet egentlig?
Å angi størrelsen i form av bildepunkter er ganske
upraktisk, når jeg egentlig er mest interessert i å
vite størrelsen i cm ved utskrift på papir. For å
kunne vite størrelsen ved utskrift, må jeg innføre
begrepet ”ppi” og ”dpi”. Som er forkortelse for
hhv. Pixels Per Inch og Dots Per Inch. For all
praktisk bruk kan vi si at dette er det samme, og at
det beskriver hvor mange bildepunkter som skal
plasseres pr. tomme ved utskrift. Et bilde på
For et gråtonebilde skal de tre primær-fargene
bidra like mye i hvert enkelt bildepunkt
(samme intensitet), og det er kun nødvendig
med 8 databits pr bildepunkt.
Skanneprosessen
For en slektsgransker er innskanning av gamle
fotografier aktuelt, og vi skal se litt nærmere på
skanneprosessen.
Når vi arbeider med digitale bilder, er bildets
oppløsning blant de viktigste egenskapene som
virker inn på skanningens kvalitet.
De skannede bildene kan fort bli alt for store. Hvis
du f.eks. skanner et A4-ark med en oppløsing på
600 ppi, må det avfotograferes 34 millioner punkter
(piksler). Det blir en enorm mengde data i PC-en,
derfor gjelder det å lære seg å velge riktig
oppløsing.
Ofte velger man å skanne i en lavere oppløsning,
f.eks. 300, 150 eller 75 ppi. Det gjør skanningen
raskere, og både bildet og filstørrelsen blir
betydelig mindre. Valget avhenger av hva
skanningen skal brukes til. Et bilde som skal
skrives ut i stort format på en blekkskriver, må
skannes med en høyere oppløsning enn om det bare
skal presenteres på skjerm.
Bildet nedenfor er fra programmet til en HPskanner, men du vil finne det samme valget i ditt
skannerprogram. Kanskje må du velge ”avanserte
innstillinger” for å få mulighet til å velge
oppløsning.
Fig. 3
Fig. 4.
Høyere oppløsning gir flere detaljer .
Store datamengder
Som allerede antydet vil en skanning fort resultere i
store datamengder, særlig hvis du arbeider med
høye oppløsninger. For jo flere piksler bildet består
av, desto flere data må datamaskinen bruke til å
beskrive det.
Nedenfor finner du en beregning av datamengden ved skanning av et fargebilde i A4størrelse.
Oppløsning
Bildekvaliteten
Når du skanner et bilde, vil du som regel ha best
mulig kvalitet. Det kan ofte være en kunst å finne
riktig oppløsning som gir optimalt resultat. Det
gjelder å finne en oppløsning som passer til
•
•
innholdet av bildedataene i det emnet som
skal skannes
sluttproduktet (f.eks. utskriftskvalitet)
Mange velger konsekvent å skanne med høyest
mulig oppløsning - uansett hva oppgaven går ut på.
Det er selvsagt den enkleste løsningen, for da er du
alltid på den sikre siden. Med maksimal oppløsning
vil skanneren yte sitt beste. Fremgangsmåten har
imidlertid den ulempen at bildefilene blir veldig
store.
I figur 4 er bildet delt opp i forskjellige
oppløsninger. Det er ikke er synlig forskjell på 600
og 300 dpi. Det gjelder imidlertid bare i denne
situasjonen. Hvis bildet hadde vært forstørret to
eller fire ganger, ville det kanskje ha vært forskjell
på de to oppløsningene.
600 ppi
300 ppi
150 ppi
Ant. piksler ved A4
34 802 530 piksler
8 700 632 piksler
2 175 158 piksler
Datamengde
(ukomprimert)
99 MB
25 MB
6,2 MB
Velg oppløsning etter hvor bildet skal presenteres:
Skjerm
Avis
Fargefotografi
Boktrykk
72-100 dpi
150 dpi
200-300 dpi
600-2400 dpi
Ved innskanning av f.eks. gamle familiefotografier,
vet man ofte ikke på forhånd hva bildet kan tenkes
å bli brukt til. På en moderne datamaskin er det
plass til meget store mengder data, da kan det være
en god idé å skanne i tilstrekkelig oppløsning til å
kunne dekke alle behov. Det er enkelt å lage en
forminsket kopi av bildet senere.
Filformatet
Det er viktig å velge er fornuftig filformat ved
lagring av det innskannede bildet. Det finnes mange
forskjellige filformater, og det er viktig å vite
forskjellen mht. komprimeringsmetoden som blir
brukt. Det bør dessuten velges et anerkjent format
som støttes av de fleste programmer.
Her velger jeg å forholde meg til kun to forskjellige
filformater – TIFF og JPEG.
Disse datafilene kjennes igjen på filutvidelsen TIF
og JPG.
JPEG formatet har den egenskapen at datafilen
komprimeres kraftig, men det går litt på bekostning
av kvaliteten i de minste bildedetaljene. Metoden
kalles Lossy kompresjon. De fleste
bildeprogrammer gir mulighet til å velge graden av
kompresjon ved lagring i JPEG format.
TIFF formatet derimot, komprimerer vesentlig
mindre, men har ingen reduksjon av
bildekvaliteten. Metoden kalles Lossless
kompresjon. I dag hvor lagringsplass ikke lenger er
noe vesentlig problem, vil jeg alltid lagre mine
innskannede bilder i et Lossless format (TIFF).
Det finnes mange gode grunner til å bruke JPEG
format, men da lager jeg en kopi av bildet i dette
formatet. En situasjon som alltid krever Lossy
format (JPEG), er hvis bildet skal sendes som epost. Da kan det også være aktuelt å krympe bildet i
størrelse.
I neste artikkel skal vi se nærmere på behandling av
de digitale bildene. Jeg vil bruke programmet
Photoshop Elements, men de funksjonene jeg viser
bør det være greit å finne fram til også i det
programmet du selv bruker.
Digital bildebehandling
Del 2
For å kunne bearbeide digitale bilder må du ha et
egnet program på datamaskinen. Jeg kommer i
disse artiklene til å bruke programmet Photoshop
Elements. Dette programmet har mange kjekke
funksjoner som dekker alt vi amatører har bruk for.
Dersom du har installert programvaren som fulgte
med ved kjøp av skanner eller digitalt kamera, har
du kanskje allerede et program som har mange av
de funksjonene jeg vil benytte i Photoshop
Elements.
Programmet har mange automatiske funksjoner,
men jeg kommer til å bruke de manuelle
funksjonene, som gir en bedre forståelse av de
justeringer som gjøres. Derfor velger jeg å bruke
den delen av programmet som heter ”Edit and
Enhance Photos”.
Photoshop Elements inneholder mange paletter og
menylinjer som kan slåes av og på etter behov.
Dette er de to som vil bli mest brukt:
Lys og kontrast
Korrigering av lys og kontrast er ofte aktuelt når du
arbeider med bilder. Kanskje har du kommet over
et gammelt bilde som ser ut omtrent som her.
Dette bildet ser ut
til å ha vært et godt
bilde som er tatt
hos en fotograf,
men er falmet av
tidens tann.
Bildet er skannet
inn i gråtoner, og
har derfor mistet
eventuell
fargetoningen som
gamle bilder gjerne
har. Vil du ta vare
på denne fargetonen
som gir bildet
patina, må du passe på å skanne bildet i farger.
Dette bildet har både svak kontrast og gir også
inntrykk av å være for lyst. Kontrast er et utrykk for
avstanden mellom de lyseste og mørkeste områdene
i bildet, og vi ser her at ingenting er helt sort eller
hvitt i dette bildet.
Det finnes flere metoder for å korrigere dette bildet.
Den enkleste metoden er å bruke menyvalget
”Enhance-Autocontrast” og vurdere resultatet.
Selv synes jeg denne autofunksjonen er litt for
kraftig på gamle bilder, og foretrekker heller å
bruke en av de manuelle metodene som er
tilgjengelige i programmet.
Hovedmeny
Den enkleste manuelle metoden velges på menyen
”Enhance-Adjust Lighting-Brightness/Contrast”
Verktøypalett
Nedenfor hovedmenyen finnes det også en verktøyinnstillingsmeny som vil variere avhengig av
hvilket verktøy som velges i verktøypaletten.
Pass på at det er huket av for ”Preview”, og justér
til du er fornøyd med bildet. Denne metoden har
derimot den ulempen at man kan justere for mye i
en eller annen retning. Dette kan føre til at noen av
nyansene i de mørkeste eller lyseste områdene
viskes ut.
Det beste er derfor å bruke den avanserte metoden,
som gir mye bedre kontroll ved justeringen. Du
bruker da et histogram som viser hvordan
bildeinformasjonen er fordelt mht. lysinnhold.
Funksjonen finnes på menyen ”Enhance-Adjust
Lighting- Levels”
Da har du riktignok kun gjort det samme som
autofunksjonen, og det synes jeg personlig er litt for
hard kontrast på gamle fotografier.
Jeg velger å la terskelen for hvitt stå der den er, og
trekker den sorte markøren nesten inntil kurven.
Som nevnt i forrige artikkel brukes 8 databits for å
definere et gråtone-bilde. Det gir muligheten for
256 lysnivåer fra helt sort til helt hvitt. Stolpene i
histogrammet viser hvordan punktene i bildet er
fordelt etter lysintensitet. Områder i bildet som er
helt sorte vil gi en søyle helt til venstre i
histogrammet, mens hvite områder gir en søyle helt
til høyre.
Bildet ser jo nå
vesentlig bedre
ut.
Ved å se på histogrammet for bildet vårt, ser vi for
det første at all bildeinformasjon ligger helt mot
høyre, dvs. at bildet er ganske lyst. I tillegg ser vi at
bildeinformasjonen kun er fordelt over et lite
område, altså lite kontrast. De fleste fotografier har
bildeinformasjon som fordeler seg over hele
histogrammet, og den automatiske funksjonen som
jeg nevnte tidligere, fungerer slik at kontrasten økes
til bildeinformasjonen er fordelt over hele
histogrammet.
Riktignok
inneholder ikke
bildet flere
gråtoner, enn i
utgangspunktet,
men de gråtonene
som finnes er
fordelt over et
større område i
histogrammet.
Histogrammet ser nå slik ut:
Det vi nå skal gjøre, er å bestemme terskelen for
sort og hvitt. Rett i underkant av selve
histogrammet ser du tre trekanter, en i hver ende og
en på midten. Den venstre bestemmer nivået for
sort, den høyre for hvitt. Den midtre trekanten
bestemmer punktet for mellomgrått.
Dersom du ønsker maksimal kontrast, klikker du og
holder venstre museknapp på den venstre trekanten
og drar denne akkurat bort til venstre kant på
kurven – du har da bestemt at den mørkeste
bildeinformasjonen skal være helt sort. Ved å
plassere den høyre trekanten inntil høyre kant av
kurven, har du bestemt at de lyseste områdene i
bildet skal være helt hvite.
Her ser vi hvordan de få gråtonene i bildet er
fordelt over mesteparten av histogrammet. Med
denne metoden har du full kontroll, og risikerer
ikke at noe av bildeinformasjonen klippes bort ved
at de lyseste eller mørkeste områdene faller utenfor
histogrammet.
Digital bildebehandling
Del 3
Beskjæringsverktøyet
”Crop Tool” er et nyttig verktøy som du
finner i verktøypaletten.
I tillegg til beskjæring av bildet, kan du i Photoshop
Elements også rotere bildet og bestemme
utskriftsstørrelsen i en og samme operasjon.
Det er en god regel å gå nær nok ved
fotograferingen, slik at detaljene i hovedmotivet
kommer med. Noen ganger har vi så dårlig tid til å
få tatt bildet, at det kanskje kommer med vel mye
himmel eller annet på bildet. Når du får bildet på
papir i 15x10 cm, ønsker du at du hadde kunnet gå
litt nærmere hovedmotivet. Men i vår digitale
verden er dette enkelt å rette opp, forutsatt at bildet
har tistrekkelig oppløsning til å tåle beskjæringen
uten å virke uskarpt. For beskjæring betyr i praksis
en forstørrelse av bildet, dersom det nye bildet
skrives ut i samme størrelse som originalen.
Nettopp dette er en god grunn til å kjøpe
digitalkamera som lagrer bilder i 5-6 megapiksler,
selv om 1-2 megapiksler er godt nok dersom du
bare skal ha bildene i vanlig albumstørrelse. De
ekstra bildepunktene gir deg da god margin til å
kunne beskjære bildet ganske mye og fortsatt ha
nok bildepunkter igjen til å gi god utskriftskvalitet.
Dette bilder er tatt i farta uten å ha muligheten til å
gjøre så mange vurderinger før utløseren ble trykket
ned. Jeg vil gjerne komme litt nærmere motivet, og
vil også rette opp den skjeve horisonten. Slik bildet
er her, ser det ut til at vannet skal renne ut av bildet
mot høyre.
Først velger jeg beskjæringsverktøyet
(Crop Tool) i verktøypaletten
Ved å holde venstre musetast nede, kan jeg trekke
en markering i bildet som angir den delen av bildet
som vil bli igjen etter beskjæringen. Området rundt
markeringen som vil bli skåret bort, blir dessuten
mørkere for å gi et bedre inntrykk av hvordan
resultatet blir etter beskjæringen.
Det er ikke så nøye om du slipper museknappen før
du har fått det utsnittet du vil ha. Det er fullt mulig
å endre størrelse og plassering av markeringen
etterpå. Ved å klikke og holde museknappen på en
av de små firkantene langs kanten av markeringen
kan du endre størrelsen, klikk og hold inne i
markeringen for å flytte hele området. Når du er
fornøyd med utsnittet klikker du på den grønne
haken som har dukket opp i kanten av markeringen.
Som du kanskje allerede har forstått – forbudtskiltet
klikker du på for å avbryte beskjæringen.
Når du nå er i gang med beskjæring av bildet, kan
du benytte anledningen til å rette opp den skjeve
horisonten i samme operasjon. Ved å flytte
musepekeren utenfor markeringen eller helt utenfor
bildet, så vil pekeren endre seg til en dobbeltpil.
Om du nå holder venstre museknapp nede, vil du se
at du kan rotere hele det markerte området i bildet.
Roter markeringen slik at den har samme vinkel
som den skjeve horisonten. Når du så har rotert til
riktig vinkel, kan du justere markeringen til du får
akkurat det utsnittet du vil ha.
Men det er faktisk enda en ting du kan gjøre med
det allsidige beskjæringsverktøyet…..
Ved beskjæring av bildet på frihånd, fører det
gjerne til at høyde/bredde forholdet endres. Det er
ikke nødvendigvis noe problem når du skriver ut
bildet selv for å lime det inn i album, men det er
ofte ønskelig at bildet holder standard høyde/bredde
format etter beskjæringen. For vanlig film har et
høyde/bredde forhold på 1:1,5 vært det mest
vanlige. Det mest vanlige formatet for
digitalkameraer har til nå vært 1:1,33. Men formatet
1:1,5 blir stadig vanligere å se på digitale kameraer
også..
Når du velger ”Crop Tool” i Photoshop Elements,
dukker det opp en verktøy-innstillingsmeny under
hovedmenyen.
I rullemenyen finner du noen forhåndsvalg, for
eksempel ”Use Photo Ratio”. Det vil si at bildet
beholder samme størrelse og høyde/bredde forhold
som før beskjæringen. Du vil da oppdage at du kan
endre størrelsen på beskjæringen, men
høyde/bredde forholdet er låst.
Det kan hende du vil sende bildet ditt til en
fotobutikk for å få bildet på papir i størrelsen
18x13 cm som du ønsker å ramme inn. Da velger
du ikke i rullemenyen, men skriver inn 18 cm og
13 cm i feltene for ”Width” og ”Height”. Du må
også bestemme deg for en passende kvalitet i feltet
”Resolution”. Jeg har valgt 300 dpi som er god
kvalitet for fotografier, pass på at det er valgt
”pixels/inch” i det siste feltet.
Det ferdige bildet:
Bildet er nå beskåret for å komme litt nærmere
innpå motivet, vi har rettet opp en skjev horisont,
og klargjort bildet for utskrift på papir i 18x13 cm.
Ved å sette riktig høyde/bredde forhold før fila
leveres til fotobutikken, slipper du å få bildet
tilfeldig beskåret av maskinoperatøren. Du har full
kontroll over det endelige resultatet selv.
Men Husk!
Det redigerte bildet bør lagres som en kopi av
originalen, Velg ”save as” (lagre som) på
filmenyen. Lagre fila i en annen mappe, eller med
et nytt navn. Det er alltid en god regel å ta vare på
den originale fila. Kanskje du gjorde endringer i
bildet som du senere angrer på.. Hvis du for
eksempel har satt utskriftstørrelsen til 15x10cm i
300 dpi, har du sannsynligvis redusert kvaliteten i
forhold til den originale bildefila. Denne størrelsen
på bildet tilsvarer ca. 2 Megapixler, mens kameraet
ditt kanskje lagrer bildene med 6 Megapixler
Digital bildebehandling
Del 4
Rasterproblemet
Etter å ha skannet inn et bilde fra trykksaker,
blir det ofte problemer ved at vi får et tydelig
flekkete mønster i bildet. Dette skyldes at
punktgrafikken i det digitale bildet forstyrres
av rasteret som brukes i tykkeprosessen. Dette
kan fjernes med en filterfunksjon i Photoshop
Elements.
Forstyrrelsene i bildet varierer med hvilken
oppløsning (størrelse) bildet blir presentert i.
Da jeg ikke kan vite hvilken størrelse du velger
å lese dette dokumentet i, er det vanskelig å
vise denne effekten. Derfor velger jeg å
forstørre et utsnitt av bildet så kraftig at
rasterpunktene fra trykkingen tydelig vises
(Øk forstørrelsen på skjermen om du ikke ser
rasterpunktene).
ting om du ser noen svake rester av
rasterpunktene. Du har likevel klart å unngå at
rasterpunktene fra trykkingen interferer med de
digitale punktene i bildet. La gjerne bildet stå
på skjermen i den forstørrelsen hvor du har
mest forstyrrelser, slik at du ser virkningen
direkte i bildet. Forutsatt at du har huket av for
”Preview”.
Kanskje synes du resultatet virker uskarpt, men
i normal forstørrelse vil du se at du ikke har
mistet noen detaljer, og bildet kan vises i alle
størrelser uten forstyrrelser fra rastreringen.
Fjerning av røde øyne
Ett resultat av at kameraene stadig blir mindre i
størrelse og har innebygd blits i liten avstand
fra objektivet, er at mange av våre innendørs
fotografier skjemmes av røde øyne. Mange
bildeprogrammer har kjekke funksjoner for å
fjerne dette, så også Photoshop Elements.
Det jeg skal gjøre, er å gjøre bildet akkurat
tilstrekkelig uskarpt til at rasterpunktene viskes
ut. Til dette bruker jeg en funksjon som heter
”Gaussian Blur” og finnes på Filtermenyen.
Filter/Blur/Gaussian Blur
Ved å flytte viseren nederst i dialogvinduet,
kan du endre graden av uskarphet. Velg den
laveste verdien som akkurat klarer å fjerne
rasterpunktene. Får å ikke gjøre bildet mer
uskarpt enn nødvendig, gjør det vanligvis ingen
Den raskeste metoden, er en automatisk
funksjon som ble innført fra Photoshop
Elements 4.0. Denne finner selv røde øyne i
bildet. Menyvalg: Enhance/Auto Red Eye Fix.
Prøv denne funksjonen først, den klarer
vanligvis å finne røde øyne automatisk, og
korrigerer dette perfekt. Men automatikken
krever at det er godt synlige øyne, avtandsbilder hvor øynene bare er en stor rød flekk
fungerer mindre bra. Bildet nedenfor har
automatikken ingen problemer med.
Dersom automatikken ikke finner alle røde
øyne, må det brukes ”halvautomatikk” på de
øynene som ikke er fikset. Da velger jeg
verktøyet for fjerning av røde øyne fra
verktøypaletten:
Her er jeg så heldig at det finnes områder med
hudfarge i bildet, så jeg velger en funksjon som
heter ”Adjust Color for Skin Tone” som jeg
finner på menyen ”Enhance/Adjust Color”.
Zoom gjerne opp området rundt øynene slik at
det er lettere å se hva du gjør.
Plasser markøren (et kryss) på det røde området
av øyet og klikk med venstre museknapp. Prøv
deg fram med å endre litt på innstillingene for
verktøyet, dersom standardvalget ikke gir
ønsket resultat. ”Darken Amount” bestemmer
hvor mørke pupillene skal være, den andre
innstillingen angir størrelsen.
Pass på at det er krysset av for ”Preview” og
klikk med markøren på et område med
hudfarge. Forsøk gjerne å klikke på litt
forskjellige steder, for eksempel på halsen eller
hendene for å få ønsket korreksjon. Etter å ha
klikket, er det også mulig å justere hudfarge og
fargetone på omgivelsene. Resultat ble som
vist nedenfor. Naturlig hudfarge, og naturen i
bakgrunnen ser vesentlig friskere ut.
Fargekorreksjon
Noen ganger kommer vi over bilder som har
fått et fargestikk. Det finnes metoder for å
korrigere dette i de fleste bildeprogrammer,
men ofte bare ved å justere intensiteten i de tre
grunnfargene hver for seg. Det er ikke alltid så
lett å finne riktig fargebalanse med denne
metoden, så jeg vil vise et par metoder i
Photoshop Elements som letter jobben
vesentlig for en fotoamatør.
Bildet nedenfor har et blått fargestikk.
Dersom det ikke er hudfarger i bildet, finnes
det en lignende metode hvor du peker på
områder i bildet som ikke inneholder farger.
Det vil si at du peker på områder som er sort,
grått eller hvitt. Denne funksjonen finnes på
menyen:”Enhance/Adjust Color/Remove Color
Cast”. Prøv deg fram med å klikke på
forskjellige steder, for eksempel på en ren
gråtone i stedet for hvitt eller sort.
Digital bildebehandling
seg til et siktekors. Nå skal jeg først markere
hvor i bildet jeg vil begynne å klone fra.
Del 5
Retusjering av gamle bilder.
I forbindelse med slektsforskningen kommer vi
ofte over gamle bilder som er skadet eller
svekket av tidens tann. Jeg pleier å skanne inn
alle gamle familiebilder til PC’n, og da ligger
muligheten der til å reparere bilder som har
blitt skadet av riper, flekker eller lignende. Til
en viss grad kan vi også erstatte deler av et
bilde som f.eks. har fått revet av et hjørne som
vist nedenfor.
På utsnittet ovenfor har jeg funnet meg et sted
som kan brukes til å klone fra, og klikker med
venstre musetast mens Alt-tasten holdes nede.
Jeg passer på å velge et sted i nærheten av det
skadede område, hvor lysforholdene er de
samme.
Photoshop Elements har forskjellige
retusjeringsverktøy, men i dette tilfellet bruker
jeg kloningsverktøyet ”Clone Stamp
Tool”.
Dette verktøyet finnes også i andre
bildeprogrammer, og er nyttig i mange
sammenhenger.
Dette verktøyet gjør det mulig å kopiere fra ett
område i bildet (eller et annet bilde) til et nytt
område. Da kan jeg erstatte skadede områder i
bildet ved å hente elementer fra uskadede
områder. I slike tilfeller som her er det ganske
greit, da det bare er bakken og husveggen som
har skader. Hadde for eksempel den ene
personen manglet hele hodet, er det straks
verre. Da må jeg i så fall klone inn hodet fra et
annet bilde, men da går det etter mitt syn over
fra retusjering til manipulering.
Når jeg har valgt kloneverktøyet, er
musemarkøren i utgangspunktet en sirkel, men
ved å holde Alt-tasten nede, endrer markøren
Så slipper jeg Alt-tasten, og markøren blir en
sirkel igjen. Sirkelens størrelse viser hvor stor
pensel jeg bruker. Størrelsen jeg velger,
avhenger av situasjonen og størrelsen på bildet.
Mitt bilde er 700x1200 punkter, og skaden er
over et så stort område at jeg har valgt en
ganske stor pensel (20 punkter). I tillegg har
jeg valgt 100 % ”Opacity”.
Så er det bare å begynne å male i det skadede
området.
Her har jeg begynt å ”male” i det hvite
området, legg merke til at jeg nå har to
markører i bildet. Korset til vestre viser hele
tiden hvor jeg kloner fra, og sirkelen er
penselen min. Etter hvert som jeg maler, ser jeg
at jeg får repeterende mønster, som avslører at
det er kopi fra et annet sted i bildet. Da slipper
jeg museknappen, finner meg et nytt punkt å
klone fra, og maler over noe av det jeg nettopp
malte som er gjenkjennelig. For eksempel de to
lyse punktene rett under markøren i bildet. Det
samme gjør jeg hvis jeg for eksempel får klonet
inn et område som ikke passer med
lysforholdene. Ved å passe på stadig å finne
nye utgangspunkter for kloningen, kan
resultatet bli ganske bra selv med så store
skadede områder som her.
Bildet nedenfor har mange stygge flekker, som
er akkurat hva ”Spot Healing Brush” er laget
for.
Mindre riper i bildet repareres etter samme
metode. Velg startpunkt ved siden av ripen, og
mal med penselen langs ripen, husk
lysforholdene her også. Dette bildet har en ripe
oppe på husveggen, og da er det viktig å starte
riktig slik at plankene på veggen ikke får en
knekk i overgangen. For eksempel kan det
være smart å sette startpunktet på kanten av en
planke, og begynne malingen på en kant. Her
gjelder det som ellers i bildebehandlingen,
trening gjør mester.
Etter å ha valgt ”Spot Healing Brush” velger
jeg en ”Size” som er noe større enn de flekkene
jeg skal fjerne. Så er det bare å ”omringe” en
flekk av gangen (se ovenfor), klikke med
venstre musetast, og flekken er borte. Det som
skjer, er at det klones fra området rundt
flekken. Personen på bildet har også flekker i
ansiktet, da er det viktig å forstørre området jeg
skal jobbe på, og passe på å stadig endre
størrelsen på verktøyet etter behov. I noen
tilfeller det bedre å bruke ”Healing Brush”, for
eksempel når jeg skal fjerne flekker som ligger
nær øyne eller andre detaljer.
Som nevnt har Photoshop Elements flere
verktøy for retusjering. På dette bildet hvor jeg
skulle fylle ut store manglende områder, er
kloneverktøyet best egnet, men i de fleste andre
tilfeller er det bedre å bruke ”Healing Brush
Tool” eller ”Spot Healing Brush”
Disse fungerer omtrent på samme måte som
kloningsverktøyet, men har den egenskapen at
kloningen tilpasses omgivelsene i det området
jeg kloner til. Det vil si at det ikke er like
kritisk mht. lysforhold.
Her har jeg valgt ”Spot Healing Brush” fra
verktøy-innstillingsmenyen.
For de andre skadene i bildet på høyre arm og
ripen på venstre del av brystet, bruker jeg også
”Healing Brush”. Denne brukes på akkurat
samme måte som kloningsverktøyet slik jeg
gjorde på det første bildet. Men nå vil
kloningen til en viss grad tilpasse seg
omgivelsene rundt skaden, og gjør det lettere å
få et perfekt resultat.
Digital bildebehandling
Del 6
Markeringsverktøyene
Photoshop Elements har flere metoder for å
markere områder i bildet. Dette gir mange nye
muligheter for kreativ bildebehandling.
Funksjoner som for eksempel lys-, kontrast- og
fargekorreksjon må ikke nødvendigvis utføres
for hele bildet, men vil etter å ha markert et
område, kun påvirke den markerte delen.
Markerte områder kan kopieres eller klippes ut
for innliming i et annet bilde eller dokument.
En hver som på frihånd har forsøkt å markere
en person i et bilde for individuell behandling
eller kopiering, vil sette pris på alle
markerings-mulighetene i Photoshop Elements.
Først en rask oversikt over de forskjellige
verktøyene:
Rectangular
Marquee tool
Som du ser er det mange forskjellige verktøy.
Hvilket du skal velge, avhenger av jobben som
skal gjøres. Det er vel anvendt tid å lære seg de
forskjellige metodene for markering, da valg av
riktig verktøy sparer mye tid, og kan være
avgjørende for å få et godt resultat.
Rectangular-, Eleptical- , Polygonal- og Lasso
tool finnes i de fleste bildeprogrammer og er
vel kjent for de fleste, men jeg vil likevel nevne
muligheten til å få en markering med diffus
avgrensing ved å angi en verdi i feltet
”Feather”. Når jeg så kopierer det markerte
området til et blankt bilde, eller inn i et
dokument, får jeg et bilde med diffus
avgrensning.
Elliptical
Marquee tool
For å lage en helt rund sirkel eller et kvadrat,
må du holde Shift-tasten nede mens du
markerer.
Lasso tool
Polygonal
Marquee tool
Magnetic Lasso
tool
Magic Wand
tool
Når du skal kopiere til et nytt bilde, oppfører
Photoshop Elements seg kanskje litt annerledes
enn du er vant med. Etter å ha markert et
område, kopieres dette til utklippstavlen på
vanlig måte med hurtigtaster Ctrl+C eller fra
menyen ”Edit/Copy”. Et nytt bilde fra
markeringen lages med menyvalget
”File/New/Image from Clipboard”.
Det er alltid det markerte området som
kopieres. For å kopiere et helt bilde, må først
hele bildet markeres. Dette gjøres enkelt med
hurtigtast kombinasjonen ”Ctrl+A”, eller
menyvalg ”Select/all”
De fire neste markeringsverktøyene Magnetic
Lasso, Magic Wand, Magic Selection og
Selection Brush, er relativt nye verdifulle
tilskudd til programmet. Disse har gjort det
Magic Selection
tool
Selection Brush
tool
vesentlig lettere å markere kompliserte
elementer i bildet.
Magnetic Lasso tool
Dette er kanskje det nyttigste av disse
verktøyene, og har den egenskapen at det
hjelper deg til å finne kanten på et element i
bildet. Du bruker det omtrent på samme måte
som frihåndsmarkering, men markøren vil hele
tiden søke mot kanten av bildeelementet som
du prøver å markere.
Klikk med venstre museknapp på kanten av
objektet du skal markere, slipp museknappen
og beveg markøren langs kanten. Du vil se at
markøren nærmest klorer seg fast langs kanten,
selv om du bommer noe med markøren. Du vil
også se at det med jevne mellomrom settes små
markeringer på kontrastovergangene som
programmet finner. Ved å bruke tilbake-tasten
på tastaturet kan du slette de siste markørene
dersom de bommer på kanten. Hjelp da
automatikken ved å gi et museklikk der hvor
markøren burde hvert. Dette kan være
nødvendig der hvor det er lite kontrast- eller
fargeforskjell mot bakgrunnen.
Magic Wand tool
Dette verktøyet er spesielt nyttig for å markere
områder hvor det ikke er for mye variasjon i
farge og lysforhold. Ved å klikke på et punkt,
markeres alle områder i bildet med samme
farge og lysforhold.
Her har jeg
klikket på den
blå himmelen,
og dermed
markert
mesteparten av
himmelen med
ett museklikk.
For å markere resten av himmelen, er det bare å
klikke videre i de områdene som ikke er
markert til du er fornøyd. Pass på at funksjonen
”Add to selection” er valgt.
Forsøk gjerne med forskjellige verdier i feltet
”Tolerance”, men standardverdien 32 er et
godt utgangspunkt. Dersom du har huket av i
feltet ”Contiguous”, markeres kun
sammenhengende områder. Ellers vil alle
områder i bildet med samme fargenyanse
markeres. I de fleste tilfeller bør dette feltet
være huket av.
Her er hele himmelen markert ved hjelp av
seks museklikk. Ved å øke ”Tolerance” til 80,
er det faktisk mulig å markere hele himmelen
med ett museklikk, men i de fleste tilfeller vil
det føre til at du får markert mer enn ønskelig.
Magic Selection tool
Dette verktøyet fungerer på liknende måte som
Magic Wand.
Prikk eller mal
på det som skal
markeres.
Du kan veksle mellom å markere forgrunn og
bakgrunn på menyen.
I mitt eksempel med blomsten ovenfor ble det
igjen litt av bakgrunnen mellom to av
kronbladene. Men ved å skifte til ”Indicate
Background” og klikke på dette området, ble
resultatet slik.
Dette var en rask gjennomgang av de viktigste
markeringsverktøyene i Photoshop Elements.
Hvilken nytte har jeg av å kunne markere
elementer i et bilde?
Som nevnt innledningsvis kan alle endringer
som gjøres med et bilde, også gjøres med en
markert del av bildet. Så det gir mulighet til å
gjøre endringer av farger, lys, kontrast,
skarphet o.s.v. for enkelte områder i bildet. Du
kan kopiere, klippe ut, flytte, eller gi objektet
en ny bakgrunn.
Dette vil jeg komme tilbake til med praktiske
eksempler i senere artikler.
Stort enklere kan det vel ikke gjøres. Mye tid
spart i forhold til å gjøre det samme med for
eksempel Lasso tool.
Selection Brush tool
Selection Brush er spesielt nyttig når du bare
skal korrigere litt på en eksisterende markering.
Med dette verktøyet kan du ”male” markering i
bildet. Men her er det viktig å legge merke til
noen av valgene i menyen.
I stedet for å male markering, synes jeg det er
lettere å arbeide i ”Mask-mode”. Da maler du
det som ikke skal markeres, alt annet blir altså
markert.
Her har jeg begynt å maskere gresset. Hvis jeg
”maler” bakken og bygningene, vil altså det
bety at jeg har markert himmelen. Hvis jeg er
litt uheldig og får maskert ut på himmelen, er
det bare å skifte til ”Add to selection” og fjerne
det overskytende. Etter å ha maskert ferdig, kan
jeg skifte modus til ”selection” og jeg vil se
markeringen. Om du vil arbeide i ”Mask” eller
”Selection” modus er en smaksak.
Digital bildebehandling
Del 7
Eksponeringsproblemer
Et velkjent problem som de fleste nok har
erfart, er problemet med å eksponere riktig når
det er store kontrastforskjeller i motivet. Ofte
kan det gå slik som her:
Her har
lysmåleren i
kameraet
blitt lurt av
den lyse
himmelen
som fyller
en vesentlig
grad av
bildeflaten.
Ved å foreta punklysmåling på bygningen
hadde nok resultatet blitt vesentlig bedre, men
hvis jeg tar opp histogrammet for dette bildet
(Ctrl+L), ser jeg at jeg ville fått et problem
uansett hvordan jeg måler lyset.
Her kan jeg se at hele kontrastområdet er brukt.
Om jeg prøver å gjøre bildet lysere, vil de
lyseste områdene av bildet falle utenfor
histogrammet. Det betyr at jeg vil miste
detaljer i de lyseste områdene, altså himmelen i
dette tilfellet. I verste fall vil himmelen bli
nærmest helt hvit, helt uten detaljer. Dette
bildet er ett godt eksempel for å forstå hva vi
faktisk ser av histogrammet. Her ser jeg at det
bare finnes bildeinformasjon i ytterkantene av
histogrammet, mens det nesten ikke finnes
bildeinformasjon med middels lysintensitet.
Dette gir en fin mulighet til å fordele lyset
annerledes. Photoshop Elements har en
funksjon for å korrigere problemer som dette.
Velg funksjonen ”Shadows/Highlights” fra
menyen ”Enhance/Adjust Lighting”
Her kan jeg justere de lyse og mørke områdene
i bildet hver for seg. Her har jeg lysnet de
mørke områdene ganske mye, og har også øket
”Midtone Contrast” ganske mye. Pass på at
”Preview” er huket av, slik at endringene vises
i bildet.
Bildet ble nå slik:
Det er grenser for hvor mye en kan rette opp
med denne metoden, og jeg kan ikke forvente å
få rettet opp bilder der skyggeområdene
nærmest er helt sorte.
Jeg bruker også denne funksjonen for å
korrigere litt på bilder som er tatt med blits,
hvor objekter nærmest kameraet er
overeksponert, mens det er vesentlig mindre
lys på objekter lenger bak. Da justerer jeg også
markøren for ”Darken Higlights” for å dempe
litt på de overeksponerte delene av bildet.
Oppmyking av bakgrunn
Ofte kan et godt motiv bli forstyrret av
elementer i bakgrunnen som tar fokus vekk fra
det som egentlig er hovedmotivet. Har du mer
en middels interesse for fotografering, kjenner
du sikkert til uttrykket ”dybdeskarphet” og vet
å utnytte dette. Da sørger du for å fotografere
slike motiver med størst mulig blenderåpning
for å få mist mulig dybdeskarphet.
Deretter kan jeg invertere markeringen ved å
velge ”Select/Inverse” på menyen. Da blir alt
annet enn jenta markert. Det betyr at jeg har
fått markert hele bakgrunnen, og kan begynne å
behandle denne.
Jeg gjør følgende valg på menyen:
”Filter/Blur/Gaussian Blur”
For å kunne få en dybdeskarphet som er liten
nok, kreves det gode (dyre) objektiver med god
lysstyrke. Men de fleste av oss har gjerne et
kompaktkamera med fast objektiv, og har ikke
mulighet til å velge så stor blenderåpning at vi
for den ønskede virkningen med en myk
bakgrunn. Men fortvil ikke, dette fikser vi greit
i bildeprogrammet vårt.
Dette bildet er
vel kanskje
egentlig greit
nok med
plaster på
fingeren og en
speiderleir i
bakgrunnen.
Men jeg
velger likevel
å bruke dette
bildet som et
eksempel.
Jeg har tenkt å myke opp bakgrunnen kraftig,
og da egner det seg godt med litt skarpe
fargeforskjeller i bakgrunnen.
Først må jeg markere området som skal
behandles. Selv om det er bakgrunnen jeg skal
behandle, velger jeg det som er lettest å
markere, nemlig jenta i forgrunnen.
Jeg velger å
bruke
markeringsverktøyet
”Magnetic
Lasso Tool”,
og markerer
jenta. Altså alt
som skal være
skarpt i
forgrunnen.
Denne funksjonen har jeg vært inne på tidligere
i en annen sammenheng. Nå kan jeg velge hvor
uskarp bakgrunn jeg vil ha, og har her stoppet
opp litt på et nivå som omtrent tilsvarer det jeg
kunne ha klart med skikkelig stor
blenderåpning da bildet ble tatt. Men nå drar
jeg markøren videre til en radius på omtrent 80,
for å få en helt diffus bakgrunn.
Nå har jeg fått et bilde helt uten detaljer i
bakgrunnen som kan ta oppmerksomheten bort
fra motivet.
Digital bildebehandling
nødvendig å vite noe om dette for den jobben
jeg skal gjøre nå.
Del 8
Rett opp Nidarosdomen
Vi er vel mange som liker å ta bilde av berømte
kirker og andre bygninger når vi er på ferie.
For å få med hele bygningen, bøyer vi oss
bakover og retter kameraet oppover. Dette
resulterer i at bygningen ser ut til å falle
bakover. Slik har det alltid vært, og vi har vel
blitt vant til at slik må det bare være. Men
neida, i disse digitale tider ordner vi naturligvis
dette også.
Gjør følgende menyvalg i Photoshop Elements:
”Image/Transform/Perspective”
Dersom du får opp dette bildet, klikk ”ok”
Jeg har nå fått en tynn ramme rundt bildet, med
noen små firkanter som jeg kan trekke i ved å
holde venstre museknapp nede. Her ønsker jeg
å trekke den øvre delen av bildet utover, slik
jeg har gjort på bildet ovenfor. Når jeg er
fornøyd, dobbeltklikker jeg med venstre
museknapp, eller klikker på knappen i menyen:
Som det kanskje er mulig å se på bildet
ovenfor, så er fortsatt ikke ytterkantene helt
loddrette, de er faktisk litt krumme. Det
skyldes fortegning fra objektivet i kameraet.
Graden av fortegning varierer avhengig av
objektivfabrikat og brennvidde. Dette kan også
til en viss grad korrigeres med et filter i
Photoshop Elements.
Jeg velger ”Filter/Distort/Spherize” fra
menyen.
I neste bilde er det også bare å klikke ”ok”
Dette med Layers (lag) i et digitalt har jeg ikke
vært inne på tidligere, men så er det heller ikke
Jeg lar ”Mode” stå i Normal, og zoomer ut det
lille bildet langt nok til å kunne vurdere
kantene på bygningen.
Ved å trekke ”Amount” mot venstre får jeg en
konkav korreksjon, mens den andre veien gir
en konveks korreksjon. Dessverre er
forhåndsvisningen et så lite bilde, at det kan
være vanskelig å finne akkurat riktig mengde
korreksjon. Men heldigvis er det jo bare å
angre siste endring, og prøve på nytt med en litt
annen verdi. I mitt eksempel endte jeg på -5%,
og resultatet ble slik:
Helt perfekt blir det ikke, men likevel bedre
enn utgangspunktet. Alternativet er å kjøpe et
kamera med spesialobjektiv (kostbart), som gir
mulighet til å korrigere perspektivet allerede
når bildet blir tatt.
De andre valgene på ”Image/Transform”
menyen kan også brukes til å rette opp
forskjellige former for perspektivfeil. Lek litt
med de forskjellige valgene for å bli kjent med
de mulighetene som finnes.
Filteret som jeg brukte til å korrigere for
objektivets fortegning, virker både horisontalt
og vertikalt, og kan for eksempel rette opp en
krum horisont i et landskapsbilde.
Digital bildebehandling
Del 9
Mal himmelen blå
I min forrige artikkel nevnte jeg at dette med
lag (layers) hadde jeg ikke vært innom så langt.
Ved å innføre flere lag i et bilde åpner det seg
mange muligheter til redigering som ellers ville
vært vanskelig.
Dersom du har kopiert inn elementer i et bilde
ved bruk av Photoshop, har du faktisk allerede
opprettet nye lag i det bildet du kopierte til.
Som standard i Photoshop kopieres det alltid til
et nytt lag, uten at det nødvendigvis har noen
betydning for din behandling av bildet.
Jeg kjøper ofte bladet ”Digitalfoto”, som i lang
tid har kjørt kurs i bildebehandling ved hjelp av
Photoshop Elements. Tenkte jeg skulle bruke et
eksempel herfra som gir en grei øvelse i bruk
av ”layers” i bildebehandlingen. Øvelsen ble
kalt ”Mal himmelen blå”, og går ut på å
konstruere dette bildet:
ved å velge ”Layers” på ”Window” menyen.
Da vil Layers-vinduet bli synlig:
Mitt bilde har bare ett
lag, som automatisk
kalles ”Background”.
I dette vinduet vil
lagene i bildet vises,
med bakgrunnslaget
nederst. Foreløpig har
jeg altså kun dette
bakgrunnslaget, men
skal nå lage en kopi
av dette laget ved å høyreklikke og velge
”Duplicate Layer”
Da får jeg mulighet til å gi det nye laget et nytt
navn, men nøyer meg med å godta det
automatiske forslaget.
Nå har jeg fått to lag,
med det nye laget
over det opprinnelige
bakgrunnslaget. De
forskjellige lagene i
et bilde kan gjøres
mer eller mindre
gjennomsiktige, men
som standard er et lag
kun gjennomsiktig i
områder uten
bildeinformasjon. Det er nettopp dette jeg skal
benytte meg av i denne øvelsen.
Noe som er viktig å huske når det jobbes med
lag, er at all redigering kun gjelder det laget
som er markert i Layers-vinduet. Nå skal jeg
arbeide med det nye laget, og må passe på at
det er markert slik som vist ovenfor.
Som utgangspunkt har jeg bildet av fyrtårnet
med alle farger inntakt, og et bilde av hånden
med malerpensel.
Jeg starter med å åpne bildet av fyrtårnet, som
skal være bakgrunnslaget i bildet mitt. Dersom
ikke ”Layers paletten” er synlig, slår jeg den på
Jeg skal nå markere bygningene og bakken i
bildet, da det er dette området jeg skal jobbe
med. Det letteste er å markere den jevnt blå
himmelen, derfor velger jeg først å markere
denne med ”Magic Wand” som vist i en
tidligere artikkel.
Deretter inverterer jeg markeringen med
menyvalget ”Select/Inverse”
Så kopierer jeg det markerte området med
”Ctrl-C” eller via Edit-menyen, og limer inn i
bildet av fyrtårnet med Ctrl-V eller velger
”Paste” fra Edit-menyen.
Nå er alt annet enn himmelen markert, og jeg
skal fjerne fargene i dette området. Det gjør jeg
raskest med menyvalget:
”Enhance/Adjust Color/Remove Color”
Når jeg så velger ”Move Tool” (øverst i
vertøypaletten) får jeg en ramme rundt hånden
som gir mulighet til å endre størrelse og
plassering av hånden. Dersom jeg plasserer
musepekeren utenfor rammen, kan jeg også
rotere for evt. å få en litt annen vinkel.
Da er alt innenfor markeringen blitt fargeløst,
selve markeringen fjernet jeg med
tastekombinasjonen Ctrl-D.
Nå åpner jeg bildet av hånden, og markerer
hånd og pensel med for eksempel ”Magnetic
Lasso”. Det hvite hulrommet som formes av
hånden, må jeg trekke fra markeringen etter at
omrisset er markert. Det gjør jeg ved å velge
”Subtract from Selection” i menyen, eller ved
å holde ”Alt” knappen nede mens jeg markerer.
Nå ser jeg i Layersvinduet at jeg har tre
lag, og at det er det
siste laget med
hånden som er
markert.
Rutemønstret rundt
hånden indikerer at
dette området er uten
bildeinformasjon, og
vil være gjennomsiktig ned mot det
underliggende laget. Det midtre laget har
bildeinformasjon over hele, derfor synes ikke
det opprinnelige bildet i bakgrunnslaget.
Nå kan jeg begynne å male, men uten å bruke
maling.
Først må jeg velge
hvilket lag jeg skal
jobbe med, og velger
det midtre laget som
delvis er uten farger
ved å klikke på det i
Layers vinduet.
Fra verktøypaletten velger jeg viskelæret
(Eraser Tool). Nå kan jeg viskle i de fargeløse
delene av bildet. Da lager jeg hull i dette laget,
slik at fargene fra bakgrunnslaget kommer
frem. Så er det bare å stoppe opp når jeg synes
malingen ser passe halvferdig ut.
lagres i tif-format, men da må det hukes av for
dette når bildet lagres.
Når bildet er helt ferdig kan alle lagene smeltes
sammen til ett. Velg fra menyen:
”Layer/Flatten Image”. Så kan bildet lagres i
hvilket som helst filformat, for eksempel jpg.
I ”Layers vinduet” kan jeg se at det dukker opp
rutete områder der hvor jeg har visklet bort
bildeinformasjonen.
Det er mulig å endre på rekkefølgen av lagene
ved å klikke og dra i dette vinduet, men det
nederste bakgrunnslaget ikke kan flyttes.
Dersom bildet skal lagres for å arbeide videre
en annen gang, må bildet lagres i et filformat
som støtter bruk av lag i bildene. Det greieste
er å bruke Photoshop psd-format. Det kan også
Digital bildebehandling
Del 10
En som mangler
I forrige nummer viste jeg et eksempel på bruk
av ”layers” i bildebehandlingen. Nå skal jeg
bruke dette til å sette inn en person i et
gruppebilde. Prinsipielt synes jeg ikke det er
riktig å manipulere fotografier på denne måten,
men i enkelte sammenhenger kan det vel
forsvares.
Jeg åpner bildet det skal kopieres fra, og
markerer jenta. Jeg kan gjerne bruke ”Magnetic
Lasso Tool”, men med teknikken jeg skal
bruke nå, er det ikke så farlig om jeg får
markert litt for mye. Så jeg nøyer meg med å
bruke vanlig ”Lasso Tool”.
I dette tilfellet har jeg et bilde fra en hyttetur
med noen speidere hvor jeg har tatt et
gruppebilde på hyttetrappa før hjemreise.
Siden jeg kun har overkroppen til jenta, kan
hun naturligvis ikke plasseres foran i gruppa,
og jeg bestemmer meg for å plassere henne i
bakre rekke et sted hvor det er litt plass. Selv
om jeg hadde hatt henne i helfigur, ville jeg
nok likevel plassert henne i et mellomrom
lenger bak i rekkene, da det er nesten umulig å
få henne plassert foran på en naturlig måte.
Dessverre er det en som ikke ble med på
gruppebildet. Det ble heldigvis tatt flere bilder
på denne turen, så den manglende jenta er med
på et annet bilde.
Etter å ha markert ferdig, kopieres markeringen
f.eks. ved å bruke Windows standard
kopieringsfunksjon Ctrl-C. Deretter limer jeg
kopieringen inn i gruppebildet (Ctrl-V).
Størrelsen på det kopierte utsnittet vil variere
avhengig av formatet på bildet det kopieres fra.
Her blir det alt for stort, men det er ikke noe
problem. Som nevnt i forrige artikkel kan jeg
ved å velge ”Move Tool” variere både størrelse
og plassering.
Jeg har bestemt meg for å plassere jenta i
mellomrommet til høyre bakerst i gruppa. Jeg
endrer størrelsen slik at det passer inn blant de
andre i nærheten, og plasserer hodet der det
virker mest naturlig. Jeg passer på å holde
Skift-tasten nede når jeg endrer størrelsen, slik
at proporsjonene ikke endres. Når jeg er
fornøyd med størrelse og plassering, trykker
jeg på Enter-tasten for å bekrefte plasseringen.
Dette ser ikke så bra ut foreløpig, hun skjuler jo
delvis de andre rundt henne. Men som jeg viste
i forrige artikkel, så kopieres det alltid til et
nytt lag. Det vil si at det som skjules av den
nye jenta ligger i laget under. Så nå velger jeg
viskelæret fra verktøypaletten, og viskler bort
det som dekker de andre, og som likevel ville
vært skjult dersom jenta satt der i virkeligheten
For å øke nøyaktigheten i visklingen, zoomer
jeg først opp området jeg skal arbeide med, og
begynner å viskle fram personene fra det
underliggende laget.
Til å begynne med går det ganske greit, og jeg
kan bruke et stort viskelær, men etter hvert som
jeg nærmer meg kantene på personene omkring
må jeg gå ned med størrelsen på viskelæret og
gjerne zoome opp enda mer for å kunne viskle
med større nøyaktighet.
For å se hvor langt jeg skal viskle, setter jeg en
lavere verdi for ”Opacity” i Layers paletten
f..eks. 50 %. Da vil det laget jeg arbeider med
bli delvis gjennomsiktig, slik at jeg ser detaljer
fra det underliggende laget. Men jeg må huske
på å sette tilbake til 100 % før bildet lagres.
Her har jeg visklet meg ferdig og jenta er på
plass. Men som sagt – jeg har klusset med
virkeligheten.