1. No category

Den frie og den tapre
Blomster og sommerfugler
av
Jonny Jakobsen Hell
Den frie og den tapre
Blomster og sommerfugler
av Jonny Jakobsen Hell
Dette er ingen dokumentar som sådann, men den forsøker å presentere et korrekt bilde av
situasjonen i Fort Lauderdale på begynnelsen av nittitallet, fra 1992 til 1995. Handlinger som
egentlig fant sted, er presentert korrekt, men de fleste personene blir ikke presentert med deres
egentlige navn med mindre de var offentlige personer eller personer som er omtalt med fullt
navn i mediene eller i aviser. De fleste hendelsene i denne boken har egentlig funnet sted, men
viser ikke til de rette personene ved navn. Det er er gjort for at de enkeltmenneskene det gjelder ikke skal bli unødvendig eksponert, selv om mange av dem nå er døde. Dette skjedde for
over et kvart århundre siden og situasjonen kan ha forbedret seg siden den tid. Likevel, hvis
du tror at denne historien er forutinntatt, må du tro om igjen. Denne historien ligger temmelig
nær opptil realitetene fra den tiden. Alle personene i boken har levd. Jeg var der.
Detaljer fra andre steder enn Fort Lauderdale kan til tider vare ukorrekte.
ISBN: Softcover 978-82-8310-190-4
Ebook
978-82-8310-191-1
Den frie og den tapre, vol. II.
Copyright © Arne Jordly, 2015
All rights reserved
Innhold
Kapitler
Tekst
01
Blomster og sommerfugler
004
02
Blindgater
051
03
Dagen da hans mor ble begravd
092
04
Den fortapte hollenderen
117
05
Djevelens disipler
125
06
Jeg, Claudia!
159
07
Svik, sabotasje og inndragelse
307
Siste side
Side
332
01
Blomster og sommerfugler
Vinteren i Florida kunne lett beskrives som et av Guds mest fullkomne
skaperverk: Det friske og kjølige solskinnsværet, de endeløse hvite strendene langs
mesteparten av kystlinjen i Sør-Florida, den friske brisen fra havet som skapte myke,
dansende bølger som stille omfavnet de hvite strendene i det sølvaktige måneskinnet,
de stille, hviskende vindene som kjærtegnet palmetrærne mens de så innbydende
utøvde sine myke serenader.
Unge par slentret avslappet hånd i hånd langs strandpromenadene uten å ha tanke
for verden rundt seg.
Vintrene i Florida gjorde drømmen om det tropiske paradiset til virkelighet!
Noen ganger følte Jonny at Gud angret seg over å ha gjort vintrene i Florida så
fullkomne og fordømte sommeren som ren hevn: En brennhet sol, de voldsomme
skybruddene med lyn og drønnende torden, orkaner og tornadoer, en luft så het og
klissen at det var nesten som å vandre i tynn lim, ikke den minste vindpust! Ofte var
luften mer klissen og ubehagelig etter et regnskyll enn før.
Somrene i Florida gjorde frykten om det brennende helvete til virkelighet!
Jonny hadde en jobb å ta seg av. Med Kirk utkastet var Eric den neste i rekken. Han
hadde forårsaket nok problemer med sine gratis råd om hvordan de skulle unngå å
betale husleie og satt leietakerne opp mot ham. Allerede før han gikk på kontoret den
morgenen, banket Jonny på døren til leiligheten hans og ba ham komme på kontoret
så snart som mulig. Det kom ikke som noen overraskelse, så han fulgte med Jonny
fra leiligheten til kontoret.
Erik hadde noe på hjertet før Jonny fikk sagt et ord.
Blomster og sommerfugler
5
“Jeg regnet med at nå som du ble kvitt Kirk, er jeg den neste i rekken. Men jeg vil
du skal vite at jeg gjør mitt beste hva husleien angår, det sverger jeg på.”
“Kanskje det, men du har også gjort ditt beste til å vende både leietakerne og politiet mot meg. Det er like mye i din egen interesse som i min at du finner deg et annet
sted å bo. Jeg har her et tre dagers varsel for deg, og det presenterer jeg deg rett nå.
Og jeg trenger ingen krokodilletårer. Det skulle vært gjort for lenge siden! Og du har
hatt god tid på deg til å finne et annet sted å bo! Og enda et forhold: Hvor mange uker
er det siden vi ble enige om at dine svigerforeldre skulle finne seg en annen leilighet?”
“Ja, det beklager jeg, men de har ikke vært i stand til å finne noe. Jeg husker at jeg
lovte deg at de skulle flytte så snart de fant seg en annen leilighet, men det har de
ikke klart til denne tid.”
“Pissprat! Det tar ikke mer enn ti minutter å finne en leilighet i dette distriktet. Så
jeg tviler sterkt på om de har forsøkt! Hvis de bruker pengene på dritt slik de fleste
gjør her i distriktet, så la meg si deg at det er ikke mitt problem!”
“Jeg skal ta meg av det, Jonny. Du skal få husleien også. Jeg har ikke tenkt å dra
min vei.”
“Ja, den har jeg hørt før. Kirk beljet også på den samme strofen. Men han bor ikke
her lenger!”
“Jeg kan love deg en ting, Jonny: Jeg er ikke Kirk! Hvis du presser meg for hardt,
vil du finne ut av det på den vanskelige måten!”
“Ja, også den strofen beljet Kirk på. Jeg har hatt nok trusler. Jeg er klar over at du
ikke er Kirk, og jeg bad deg ikke komme på kontoret for å begynne å kjekle. Jeg vet
jo hvor overlegen du er! Men jeg gir deg her en tre dagers advarsel om å forlate
leiligheten, og så kommer jeg til å fortsette derfra akkurat slik jeg gjorde med Kirk.
Det er den samme loven!”
Jonny gav ham utkastelsesbegjæringen.
“I dag er det mandag. Hvis du ikke er ute herfra innen fredag morgen setter jeg i
gang med forberedelsene til å få deg utkastet. Det er opp til deg om du vil gjøre det
vanskelig eller ikke, men du blir nødt til å forsvinne herfra. Der må da være hundredevis av leiligheter du kan flytte inn i. Jeg kan ikke se hva som er så spesielt med
dette stedet.”
Med mørke og fiendtlige øyne stirret Eric på Jonny før han reiste seg og gikk ut
av kontoret uten et ord.
Søte, vesle Robin kom innom litt senere.
“Visste du at Shirley har fått ungen? For bare noen timer siden. Hun har oppholdt
seg sammen med meg de siste dagene bare for å komme seg bort fra Ronald. Han har
vært ganske røff i det siste.”
“Hva med Jennifer?”
Robin slo ned øynene.
“Det vet jeg ikke noe om. Jeg vet bare at Shirley ikke klarte å forholde seg til Ronald i det siste. Det var rett før hun skulle nedkomme, som du vet. Lørdag natt rundt
6
Blomster og sommerfugler
klokken tre kom Ronald og banket meg opp sint som en okse. Han ville ha tak i
henne, men hun sov tungt. Han presset seg inn i leiligheten, slet henne ut av sengen
og dro henne ned trappene etter håret. Han var så full av crack at hjernen ikke lenger
fungerte. Bare syke instinkter. Han trodde Shirley bodde hos meg som et skalkeskjul
for å kunne knulle sjefen — ni måneder gravid! Han skrek og brølte mens Shirley
gråt og bannet i ett vekk! Det ble litt av et rabalder! Du var heldig som ikke var her.
Men hun hadde egentlig vært på utkikk etter deg hele ettermiddagen, for hun følte at
det ville skje. Du skulle sett henne da hun falt ned trappene! Klokken tre om morgenen! Jeg trodde aldri at babyen kom til å overleve! Hun fikk en for tidlig fødsel,
men bare et par uker. Både mor og sønn har det fint.”
“Så hvem tar seg av Jennifer?”
Hun er ikke noe problem. Hun klarer seg selv.”
“Hva med Ronald? Tok de ham inn?”
Han var klar over at det var et dumt spørsmål. Ronald var enebarn og sønn til sheriffen i Fort Lauderdale!
“Fengslene er overfylte. Så de lot ham gå. Han kjente en av konstablene. Jeg tror
de tok ham med til foreldrene.”
Jonny ble taus.
Ronald og Shirley var uten håp. Så mye forstod han. Akkurat som Kirk. Men han
engstet seg for vesle Jennifer. Den unge kvinnen hadde det sannsynligvis fryktelig
rett nå. Ingen så ut til å bry seg det minste om henne. Som om hun ikke betydde noe.
Holdningen var at hun bare hadde fått seg en tidlig start!
Robin leste tankene hans. Hun reiste seg, strekte fram brystene og smilte.
“Jennifer klarer seg. Hun er for ung til å bli gravid, vet du. Min egen stefar begynte å leke seg med meg da jeg var rundt ti. Jeg tok ingen skade av det. Jeg ble bare
forviten. Og jeg var bare tolv da jeg hadde min første elsker. Noen av jentene hadde
begynt enda tidligere. En kvinnes behov for en mann er bare helt naturlig, Jonny.
Shirley begynte enda tidligere. Og hun har fortalt meg at hun føler seg tiltrukket av
deg. Hun sier du er så ordentlig at hun blir kåt. Og det appellerer til henne. Hun har
ikke vært sammen med en skikkelig type på flere år. Ronald hopper på hva som helst
med hull i, vet du.”
“Ja, jeg har hørt uttrykket.”
“Forresten, Jonny, jeg føler meg også tiltrukket av deg. Onkel reiste til Michigan
i morgen tidlig og jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å se ham igjen. Han er
dødelig syk. Han har lovet meg at han skal testamentere alt til meg. Jeg har klart meg
greit i det siste, men jeg kommer til å sitte enda bedre i det da. I mellomtiden har jeg
problemer med å ta meg av husleien. Hvis du gir meg litt slakk, skal jeg gjøre det
godt for deg.”
“Ber du meg sitte på ræva og vente på at den gamle gubben stryker med før jeg
krever inn husleien?”
Robin sa ikke noe, men smilte.
Hun visste at han forstod.
Jonny var taus.
Blomster og sommerfugler
7
Robin, selv om hun var av tysk avstamning, var født og oppdratt amerikaner. Samtidig var hun så annerledes. Søtere, mykere, mer diskret. Mer kvinnelig, og ikke så
snar til å slenge dritt. Med lite make-up og uten ufyselige negleklør. En ekte kvinne!
Den mest naturlige, den vakreste og mest attråverdige kvinnen han hadde truffet i
dette landet. Og bare atten!
Hans taushet hisset henne opp og gjorde henne litt usikker. Hun hadde alltid fått
viljen sin med menn, men kanskje ikke med denne karen.
“Kom nå, Jonny Jeg har favorittwhisky’en din. Johnny Walker. En hel flaske.
Uåpnet.”
“Hvordan i helsikken kunne du vite at jeg drikker Johnny Walker?”
“Shirley fortalte meg. Hun også drikker Johnny Walker, men hun kaller deg for
sin Johnny Walker. Fordi du alltid går. Til frokost. Lunsj. Til middag. Ærend. Derfor
er du en Walker. Og du er Jonny. Johnny Walker passer deg så godt. Shirley har
fortalt meg et Kirk en gang stjal en flaske fra deg. Det var slik hun fikk greie på det.
Men vi har begge undret oss på hvorfor du kjøpte den svære Lincoln’en når du aldri
bruker den?”
“Uff. Den er som et lite krigsskip. Den stønner og knirker i trafikken som en skonnert i høy sjø. Det føles enklere å gå.”
Robin lo litt stille.
Jonny kunne føle begjæret i henne. Hennes innbydende kroppsbevegelser var så
absolutt bevisste, men likevel opphissende. For en ung, attråverdig bikkje!
Jonny reiste seg langsomt, gikk rundt skrivebordet og kjærtegnet skuldrene hennes før han langsomt løftet henne opp fra stolen. Hun overeksponerte ikke sine følelser, men hun skjulte dem ikke heller. Hun lot ham langsomt snu henne rundt, åpnet
armene til en solid klem mens hun presset brystene hardt mot brystkassen hans. Hun
åpnet langsomt lårene for å la hans kne og lår kneke henne i skrevet.
Hennes skjøre kropp skalv mens hun så stille stønnet av forventning.
“Jonny, jeg går opp på rommet. Ikke la meg vente for lenge.”
“Eller enda bedre: La meg bære deg opp trappene.”
“Å, nei, Jonny. Vi lar dette bli mellom oss to.”
“Ok. Gå først du. Alene. Så kommer jeg rett etterpå.”
Han hadde knapt fått sneket seg inn på rommet hennes og fått lukket døren bak
seg før hun hoppet rett opp i armene på ham. Hun føltes så lett. Så medgjørlig. Så
villig. Som en søt liten sukkerdame klar til å bli slikket. Hun hvilte i armene hans
fullstendig avslappet, klar til å bli utforsket, idet han bar henne mot sengen. Hun
hvisket hele tiden inn i øret på ham.
“Det er jaggu på tide at du viser meg litt oppmerksomhet. Jeg har ventet på dette.
Jeg er din. Du gjør meg så sulten, Jonny, så sulten! Hvorfor brukte du så lang tid? Ta
meg, Jonny. Ta meg!”
Han låste døren bak seg og sleppte henne ned på sengen. Ja, hun var sulten, og
hun gjorde også ham sulten. Med skjelvende hender dro hun av seg den åpne blusen
som hun hadde knyttet rundt livet, og så den knøttlille brystholderen før hun kastet
begge på gulvet. Jonny fulgte henne med øynene mens hun skjelvende åpnet opp
8
Blomster og sommerfugler
glidelåsen på det knøttlille skjørtet sitt samtidig som hun dro ned den lille g-strengen
og lot begge falle på gulvet.
Helt naken rakte hun armene mot ham.
Jonny følte strømmer av opphisselse fare gjennom kroppen mens han sparket av
seg skoene, slet av seg skjorten og dro ned olabuksen samtidig med trusen.
Han var til og med hardere enn da han traff Jody. Men han hadde jo bare sett
henne naken i fantasien. Men denne kåte åpenbaringen lå splitter naken rett foran
ham i sengen mens hun åpnet lårene for ham og lekte seg med de faste brystene sine.
Hun ville ha sex! Vill sex på amerikansk vis! Jonny var mer enn klar til å gi henne
akkurat det — vill sex på skandinavisk vis! Han hadde vært alene altfor lenge. Herre
Gud i himmelen for en opphissende kåt fitte han hadde liggende i sengen rett foran
seg! Hun var klar til å få ham inn i seg. Sulten etter det! Hun grep tak om penisen
hans før han kom inn i henne og holdt om den med et hardt grep.
“Herlig, Jonny! Denne gjør meg gal! Gi meg den. Gi meg den hardt!”
Hun stønnet av tilfredshet mens han sakte trengte seg inn i hennes mottakelige
kropp. Hun begynte å kaste seg mot ham med blidt begjær idet hun strevde for å få
tilfredsstillelse. Full tilfredsstillelse! Og han var klar til å gi henne akkurat det. Fullt
og helt uten å holde noe som helst tilbake denne gangen. Hans begjær rev og slet i
kroppen på ham som ville hester! Robin skulle få sitt livs knull! Men Jonny følte at
det var noe som manglet. Han kunne ikke føle henne skikkelig. Pokker! Disse amerikanske sengene manglet sengeende. De var pokker så dårlige til å elske i. Han fikk
ikke fotfeste slik at han kunne trenge enda kraftigere inn i henne for å gi henne et
skikkelig klimaks!
Han løftet henne opp av sengen mens han fremdeles lot henne henge på penisen.
Han rev røft av vatteppet og kastet det på gulvet ved siden av sengen. Robin hang i
armene hans som en viljeløs filledukke mens han plasserte henne på vatteppet. Han
lot penisen gli ut av henne mens han la henne ned med føttene mot veggen. Han dro
lårene hennes fra hverandre og presset seg inn i henne enda kraftigere enn tidligere.
Han hadde fotfeste nå! Han kastet seg inn i henne — hardere, sterkere og villere! Hun
var aktivt med på alle hans bevegelser. Herre Gud for ei bikkje! Han kunne føle
penisen inne i henne så mye bedre nå da han hadde fotfeste. De fant den perfekte
rytmen sammen og ble helt ville i sitt elskov. Begge jobbet hardt som om det ikke
fantes noen morgendag til svetten piplet av dem!
Det holdt på å gå for ham, men han klarte å holde det tilbake. Og igjen. Og hver
gang kom han tilbake sterkere, hardere og villere nesten som et utemmet villdyr.
Denne tiltalende unge kvinnen hadde hisset ham skikkelig opp og fått ham til å
føle seg spesielt ønsket. Ja, hun hadde fått ham til å føle seg som et mannfolk! Mer
så enn noen annen kvinne han kunne huske!
Utemmede krefter tok ubønnhørlig kontroll over ham mens strømmer av begjær
raste gjennom kroppen hans!
Han hadde vært altfor sulten altfor lenge!
Hore eller ikke hore, denne unge kvinnen kunne han godt tenke seg å ha rundt seg
daglig!
Blomster og sommerfugler
9
Robins stønning og undertrykte skrik var bevis på at dette var en kvinne i ekstase.
Han begynte å slikke brystvortene hennes rene for svettedråper. Hun føltes så god!
De harde brystvortene hennes fikk ham til å nyte kroppsvæsken hennes. Den salte
svetten gjorde ham bare kåtere! Dette var ekte, ren svette fra hennes nakne kropp!
Ikke pudder! Ingen parfyme. Bare ekte kroppslukt! Svette! Svette fra opphisset elskov. Han måtte gjøre grimaser av begjærlig smerte — denne uutholdelige, uutholdelige, uutholdelige og vidunderlige smerten fra god elskov! Ingen make-up klistret
over hele ansiktet! Hun fikk fram det naturlige begjæret i kroppen hans til fullkommenhet — begjær som han hadde holdt undertrykket i nesten en mannsalder og som
til gjengjeld spredte seg gjennom kroppen hennes som brennende ildkuler. Han studerte uttrykket i ansiktet hennes mens hun begynte å få små rispninger gjennom kroppen som ville føre til hennes endelige klimaks — en eksplosjon som hun bare svakt
hadde opplevd tidligere.
Først de myke rispningene som hun hadde opplevd så mange ganger tidligere —
og så disse sterke støtene som trengte gjennom hele kroppen som elektriske sjokk!
“Åh — åh — — åh — — — åh, Herre Gud!”
Hun stønnet i ekstase. Dette kunne hun knapt holde ut lenger! Hele kroppen var
i ferd med å eksplodere! Hvordan kunne hun takle det?
“Åh! — — Åååååh!”
Så begynte hun å føle seg litt avslappet, men bare i noen få sekunder som forberedelse på de mange riene med klimaks som raste gjennom kroppen hennes. Jonny
kunne føle at det gikk for henne. Dette var en ung kvinne i fullstendig tilfredstillelse!
Han hadde ventet i årevis på dette!
Så klarte han ikke lenget å holde igjen, men eksploderte med stønn av tilfredsstillelse i et klimaks som han hadde forsøkt å få oppleve de siste tretti årene.
Robin pustet tyngre og tyngre med stadig kraftigere stønn mens hun opplevde
stadig høyere nivåer av klimaks. Hun begynte å pumpe ut disse kroppsvæskene som
en kvinne bare kan oppleve gjennom et fullkomment klimaks. Jonny kunne føle de
sterke rykningene gjennom kroppen hennes helt til hun begynte å bli mer avslappet
og tilfreds.
Hun dro ham tett inntil seg og nektet å slippe taket. Han kunne føle anspentheten
i kroppen hennes begynne å avta mens brystene hennes ble slappere og hun slappet
av nesten som livløs i armene hans. Hun nektet å slippe taket, og i stedet for å trekke
seg unna, la han armen bak ryggen hennes og presset henne hardt inntil en fast kropp.
Hun føltes så myk nå. Men selv med en avslappet kropp som hvilte i armene hans og
med bryster som hadde mistet sin fasthet, følte Jonny begjær for denne unge kvinnen
selv om han var godt over klimaks. Han hadde aldri trodd at han skulle få oppleve
noe slikt som dette! Det fullkomne samleiet! Et moderne eventyr! Etterdønningene
av fullkommen seksuell tilfredsstillelse.
Det var en kjent sak at ‘etter at penisen mykner, hardner hjertet.’ Men han følte
motsatt med Robin. Hun kunne lett bli en besettelse, nesten som når en narkoman
røkte crack kokain for første gang. Fra det første suget hadde røkeren en sytti prosent sjanse for å bli avhengig. Han forsøkte gang på gang å oppnå den samme til-
10
Blomster og sommerfugler
fredsstillelsen som han hadde opplevd den første gangen, men uten å oppleve det
samme nivået av ekstase. Men han forsøkte igjen og igjen med stadig sterkere doser
til det ble en besettelse og en avhengighet.
Etter alle disse årene hadde Jonny endelig fått erfare fullstendig seksuell tilfredsstillelse.
Herre God, denne unge kvinnen var utrolig! Hun ville ikke slippe taket, men hun
klengte seg inntil ham i et slags desperat forsøk på å forhindre ham i å forsvinne. Hun
fortsatte å stirre på ham med smilende øyne mens hun slappet av med fullstendig tilfredshet.
Jonny kunne ikke vite det, men også Robin opplevde en tilfredsstillelse som forvirret henne. Hun hadde drømt om dette i mange år hun også, men hadde for lenge
siden gitt opp håpet om at hun noen gang kom til å får oppleve en slik intens følelse
av tilfredshet. Og her lå hun i armene til en fullstendig fremmed etter å ha opplevd
den mest fullkomne klimaks en kvinne kunne drømme om selv med et noenlunde tilfredsstillende seksualliv.
Langsomt følte hun en snikende smerte av usikkerhet på at det aldri kom til å skje
igjen. Kanskje hun ikke klarte å holde fast ved ham? Kanskje han i morgen kom til
å spasere rett forbi henne som om ingenting hadde hendt? Instinktivt holdt hun ham
enda litt fastere inntil seg. Hun ville ha mer av dette! Hun ville at dette aldri skulle
ta slutt! En seksuelt tilfreds kvinne ville som regel holde fast ved den ståpikken som
tilfredsstilte henne. Og Robin var ikke noe unntak.
Men Robin hadde også rørt ved Jonnys indre sjeleliv!
Han var fremdeles stiv inni henne da han dro seg tilbake. Og han var overrasket
over at han fremdeles var stiv så lenge etter et fullkomment klimaks. Han hadde aldri
opplevd det tidligere. Han var fuktig, men ikke ubehagelig våt. Og det til tross for at
Robin hadde stønnende pumpet ut mengder av kroppsvæske hele tiden mens hun
opplevde en klimaks som virket som om den ikke ville ta slutt.
Jonny hadde ikke vært klar over at en kvinne med fullkommen klimaks hadde så
store mengder sæd i kroppen akkurat som en mann. Hun føltes ennå som gummi i
armene hans da han løftet henne opp fra gulvet og la henne i sengen. Utmattet la han
seg ned ved siden av henne. Yndig smøg hun seg tilbake i armene hans. Og igjen
kunne ikke Jonny vite det, men Robin hadde aldri følt seg mer lykkelig og tilfreds
enn akkurat nå.
Men det var enda et forhold Jonny ikke hadde greie på: Etter å ha tilfredsstilt en
kvinne til fullkommenhet, kunne hun bli farlig hvis kilden til hennes fullkommenhet
trekte seg unna. For hun ville komme tilbake etter mer — og mer — og mer! Og
Jonny var klar til å gi henne det hun ville ha, iallfall nå.
Men likevel, det var nå bare en ennattsaffære. På høylys dag.
Han hadde nettopp knullet sin tredje hore!
Den mandagen ble en av Jonnys beste dager noensinne! Han ble ikke forstyrret på sin
fullkomne dag med elskov og på hotellet var alt stille. Robin hadde heller ikke noe
annet hun ville gjøre enn å være på rommet hele dagen og hele neste natt. De var ikke
Blomster og sommerfugler
11
sultne etter annen mat enn det de kunne gi hverandre, og de var begge ivrige etter å
ta store bit av eplet til syndig kunnskap. Men hvis synden kunne være så fullkommen, var de begge villige til å leve og å dø i synd.
Da han gikk rundt i rommet, følte Jonny det ubehagelig å vandre rundt helt naken,
mens Robin derimot likte best å være naken. Han kunne se at hun nøt sin egen kropp
der hun studerte seg selv i speilet — på avstand, nærme, forfra og bakfra.
Hun gikk rundt i en slags halvsvime, og Jonny fanget blikket hennes ganske så
ofte der hun studerte ham. Hun hadde en kvinnelig søthet over seg som Jonny aldri
tidligere hadde opplevd hos en kvinne. Kanskje det ikke var slik en dum ide å inngå
ekteskap i dette landet, tross alt? Det var ikke naturlig for en mann å leve helt alene!
Ikke for en kvinne heller, forresten.
Robin fylte glasset hans med Johnny Walker uten å si et ord. Hun serverte dem
i et høyt glass med en tredjedel whisky og to tredjedeler vann uten isbiter, men avkjølt. Jonny lurte på hvordan hun kunne vite, men spurte henne ikke. Han passet på
at han ikke sa så mye. Han ville ikke ødelegge øyeblikkets sødme. Han hørte Jodys
stemme i bakhodet: ‘La oss ikke ødelegge øyeblikket. Jeg er her for deg nå!’
Han begynte å forstå. Robin sa ikke så mye hun heller, men hun gikk rundt og virket helt tilfreds — hennes søte smil, hennes kjærtegn, hennes elskov. Selv etter å ha
oppnådd klimaks, hadde han den samme gode følelsen for henne. Han følte ikke slik
som han ofte gjorde etter et fullendt samleie: ‘Når penisen mykner, hardner hjertet.’
Nei, han hadde en avslappet følelse av tilfredshet over seg. Og han husket at han også
en gang tidligere hadde hatt den samme følelsen for en annen kvinne.
Mens han lå i sengen med Robin naken ved siden av seg begynte tankene å vandre. —
Ja, Tetchie. Tetchie Gutierrez! Hun hadde også rørt ved hans indre sjeleliv.
Jonny kunne høre de hurtige klikk-klakkene fra de høye hælene hennes svinne hen
mens hun løp tilbake til banken for å forsikre seg om at hun ikke ville miste jobben.
Og han husket opphisselsen over å treffe henne på hotellrommet senere på ettermiddagen — etter at hun var fri fra jobben.
Da avtalt tid hadde nærmet seg for hennes besøk, hadde Jonny begynt å bli rastløs. Han følte seg opphisset over at slik en vakker, ung kvinne hadde vært interessert
i ham som mann. Så ung og vakker! Så riktig for ham!
Han satt i baren og hadde seg et par styrter med Johnny Walker da hun kom inn
i resepsjonen for å se etter ham. Og hun var mye vakrere enn han kunne huske! Så
yndig, sødmefull og tiltalende.
Hun hadde ventet ved heisen da Jonny nærmet seg henne bakfra. Hun hadde snudd
seg og gitt ham en hurtig klem og et lett kyss. Han spurte om hun ville ha en dram.
Ja, det var greit med en dram selv om hun nesten aldri drakk. Hun kunne ganske
enkelt ikke fordra fyllebøtter. Hun hadde kjent en araber en gang tidligere, og han
hadde drukket hele tiden.
Jonny hadde vært skuffet over at hun med det samme hadde vist til ‘en type hun
engang hadde kjent.’
Piker som løp rundt med arabere, ble ansett som slemme piker på Filippinene. De
12
Blomster og sommerfugler
ble nedlatende omtalt som ‘araberinner.’ Tetchie må ha følt hans reaksjon, for hun
nevnte aldri igjen noe om tidligere guttevenner, men forsøkte å gi Jonny inntrykk av
at araberen bare hadde vært en tilfeldig kjenning. Men Jonny hadde allerede følt en
viss skepsis.
Oppe på rommet fant Tetchie seg lettere til rette enn det Jonny hadde forestilt seg.
Han hadde planer om en god steik med god rødvin borte på Steak Town, hans favoritt
restaurant i Manila.
Men Tetchie gjorde ikke tegn til at hun hadde ønske om å gå. Tvert imot, hun
sparket av seg skoene, tok av seg jakken og strekte seg ut på sengen — avslappet.
Jonny satte seg ned ved siden av henne. Impulsivt grep hun armen hans og strekte seg
opp for å gi ham et forsiktig kyss som om hun forsøkte seg for første gang. Han tok
armene rundt henne, og til hans overraskelse klynget hun seg fast til ham. Hun hadde
hvisket mykt: ‘Jeg skulle ønske du kunne bli min mann, men det kan aldri skje. I stedet ønsker jeg at du kan elske med meg.’
Hun virket ikke direkte, og hennes myke søthet var helt fri for vulgaritet. Hun fikk
ham faktisk til å føle at det var ham hun ville ha, og ikke bare sex. Han gjengjeldte
kysset hennes. Og hun hadde virkelig evnen til å opphisse ham. Nei, hun var ikke vulgær. Det var ikke noe dyrisk over henne. Hun fikke ham til å føle at han var den prinsen hun hadde ventet på i mange år. Samtidig la hun ikke skjul på at hun var sulten
etter kjærlighet. Ekte kjærlighet. Sterk kjærlighet. Moden kjærlighet. Og hun ønsket
seg hans kjærlighet — om ikke for alltid så iallfall for øyeblikket. Hun lot ham ivrig
kle av seg, og han ble kåt av å se henne naken.
Hennes elskov hadde vært alt annet en vill og dyrisk. Men på samme tid kunne
han føle hennes sult, hennes lengsel og hennes begjær og hennes tilfredsstillelse i det
han trengte inn i henne. Hun hadde på det sterkeste ønske om at han brukte kondom.
Men det hadde ikke Jonny. Han ble ganske overrasket da hun smilte søtt og dro fram
en fra vesken sin. Han hadde tatt den på ganske klumset. Og hun elsket på en slik
måte at det virket som om hun ville bevare øyeblikket for all ettertid. Hennes stille
sult hisset ham opp, og styrken i hans elskov gjorde henne fullstendig fornøyd og
tilfreds. Hun lagde ingen lyder, men bet seg i underleppen mens hun nøt deres fellesskap og det faktum at hun kunne føle hvor opphisset hun gjorde ham. Han kunne
føle at det gikk for henne, men han var fremdeles sulten etter mer.
Da hadde hun forsiktig skubbet ham fra seg.
‘Jeg allerede ferdig.’
Han husket skuffelsen over at hun ikke ville la ham gjøre seg ferdig, men hun
smilte, kysset ham og hvisket: ‘Kjære, denne gangen bare for meg. Men vi kommer
snart til å elske igjen. Da jeg bare tenke på deg. Denne gangen, takk for at du fikk
meg til å føle meg som ettertraktet kvinne. Da jeg var ferdig, jeg føle godt!’
Helt naturlig hadde hun lagt seg ned på toppen av lakenet med et uttrykk av søt
tilfredsstillelse over ansiktet. Hun hadde virkelig overrasket ham. Hun hadde vært
mye mer åpen og direkte enn det han hadde forventet. Hun var slett ikke noen jomfru
selv om hennes myke søthet og uskyld hadde vært med på å gi ham nettopp det inntrykket. Men på det området hadde livet alltid sine skuffelser.
Blomster og sommerfugler
13
Jonny studerte Robin fra øyekroken. For en fullkommen kropp til nytelse og elskov! For en naturlig skjønnhet for å få fram det beste i et forhold mellom elskere! For
en fullkommen elskerinne!
Samtidig var Jonny klar over at hun ikke hadde berørt hans indre sjeleliv så dypt
og evigvarende som det Tetchie hadde gjort.
Han husket at han hadde sett noe nøyere på den tomme kondominnpakningen, og
til sin store overraskelse så han at det stod skrevet på norsk: ‘Fåes kun på apotekene.’
Han studerte henne inngående der hun lå naken på toppen av sengen uten at hun
lenger var anspent, men avslappet og tilfreds. Hun var så vakker der hun lå helt avslappet. Og hun hadde bestemt seg for at hun ville ha mer av denne mannen. Mer elskov. Mer fellesskap. Mye mer liv sammen — hvis Gud tillot.
Jonny hadde følt det samme fellesskapet og den samme ømheten som han nå følte
for Robin.
Men han hadde følt mer. — Hennes sårbarhet. Hennes behov for beskyttelse. Så
fullkommen som Robin var, hadde Tetchie vært mer kvinnelig, mer en kvinne, selv
om Jonny var klar over der han studerte Robin at han aldri kunne få noen bedre elsker. Robin hadde appellert til ham på en mer dyrisk måte enn det Tetchie hadde gjort,
men det var antakelig amerikaneren i henne. Amerikanerne var vanligvis mer dyriske
og vulgære. Filippinerne var søtere og mer kvinnelige, mer lojale og tillitsfulle. Amerikanerne var mer seksuelt aktive mens filippinerne var bedre husmødre.
Det var ingen tvil i Jonnys tankeverden. Hvis han mente alvor, ville Tetchie stått
først i køen.
Men hun hadde sjokkert ham ganske kraftig senere den natten!
Han bøyde seg ned og kysset henne.
‘Kjære, har du lyst på litt mat? En god steik?’
Hun kysset ham tilbake.
‘Den eneste sulten jeg har nå, er for deg. I dag, i morgen og for alltid. Du fyller
kroppen min og tilfredsstiller meg. Jeg har elsket deg siden den dagen du gav meg
rosene i banken og jeg har drømt om dette øyeblikket. Også min mor hun likte rosene. Hun sa du har et stort hjerte. Og stor kjærlighet. Men min mor hun advare meg.
Hun si at etter stor kjærlighet, stor hjertesorg. Du snart møte henne.’
‘Vil du ikke ha mat?’
‘Jo, kjære, jeg gå med deg å ete fordi du ennå er sulten. Men før vi gå, vi elske en
gang til. Jeg ferdig sist. Jeg ikke lenger være så sulten. Jeg nå bare føle kjærlighet for
en mann. Denne gangen vi elske for at du få tilfredsstille din sult.’
Hun hadde dradd ham inntil seg, åpnet ivrig lårene og hjalp ham inn uten å insistere på at han brukte kondom.
Bare minutter senere var han ikke lenger sulten. Han hadde tømt seg inni henne
i fullkommen ekstase. Herre Gud for en make han hadde funnet i Tetchie! Han bestemte seg rett der for å gifte seg med henne og gjøre henne til sin!
Men — det at den tomme kondomesken var skrevet på norsk plaget ham. ‘Fåes
kun på apotekene.’ Det kunne vel ikke bety så mye annet enn at hun hadde vært sammen med en nordmann?
14
Blomster og sommerfugler
Litt etter åtte gikk de inn på Steak Town. Jonny bestilte den største steiken han
kunne få — og en full flaske rødvin. I tillegg til franske poteter og grønnsaker.
Tetchie ville helst ikke ha noe og bestilte bare en liten rett.
Da Jonny spurte hvorfor, sa hun at hun ikke lenger var sulten. Hun smilte.
‘Allerede tilfreds. Du huske?’
Jo, Jonny husket.
Men litt etter ni begynte Tetchie å bli rastløs. Hun unnskyldte seg plutselig.
‘Jeg må gå, Jonny. Om weekenden jeg også ha annen jobb. Vær så snill å skrive
til meg.’
‘Hei! Ikke så snar, vesle pike! Regner du med at jeg skal ta kontakt med deg? Vil
du være sammen med meg alltid? Og nå bare forsvinner du i løse luften? Hvis du
regner med å høre fra meg igjen, må jeg i det minste få vite hvordan jeg kan komme
i kontakt med deg!’
‘Allerede du ha min adresse. På hotellet.’
‘Jeg snakker ikke om hjemmeadressen din i Angeles. Jeg snakker om arbeidsplassen din.’
Hun satt stille en stund, i pinefull stillhet, før hun svarte.
‘Du ikke komme på min plass. Ikke så bra. Jeg si sannhet.’
‘Du vil at jeg skal fortsatt ha kontakt med deg, men du vil ikke engang si meg hvor
du jobber slik at jeg kan treffe deg der? Kjære, virker jeg veldig dum?’
Tetchie satt med tårer i øynene. Hun virket trist og var slett ikke den uskyldige
piken han hadde truffet tidligere. Jonny forventet det verste.
‘Jeg kan ikke forandre sannhet, så jeg fortelle. Om weekenden jeg arbeide på bar
i Ermita for å underholde turister. Jeg arbeider om fredag fra klokken seks, hele dagen lørdag, men bare om kvelden søndag. Søndag morgen min mor komme og besøke
på mitt rom. Jeg bare har lite rom. Jeg dele med to venninner, Wilma og Solidad.
Derfor jeg må gå, Jonny, eller jeg få problemer. Jeg har stor drøm, men kanskje ikke
bra. Jeg må gå. Farvel, min kjære. Kanskje jeg aldri mer ha stor drøm. Når min store
drøm ikke bli sann, jeg ha stor hjertesorg. Jeg aldri vil glemme deg, kjære. Men jeg
må gå! Farvel.’
‘Faen ta, Tetchie, du er ikke fair! Hvis du har en stor drøm, bør du iallfall ikke gi
opp uten å prøve. Fortell meg i det minste hvor du jobber så jeg kan komme og si
‘hallo.’ Du skylder ikke meg noe, men hvis du har en stor drøm, skylder du deg selv.
Det er den eneste måten din store drøm kan bli til virkelighet. — Stol på meg!’
Tetchie gråt stille. Så la hun armene rundt ham. Hun skalv.
‘Jeg fortelle, men hvis du komme, jeg ikke kan gå med deg. Hvis eieren si jeg må
gå sammen med en annen, jeg kan ikke gå med deg. Eieren veldig ond person. Tysker. I Ermita. Bangkok Inn.’
Gråtende trekte hun seg unna og løp ut døren. Så hoppet hun inn i en drosje og
kjørte bort uten å se seg tilbake.
Jonny satt igjen alene. Det gikk alltid slik. Han hadde vært så nærme så mange
ganger. Men hver gang han hadde vært nær å gripe førstepremien, glapp den mellom
fingrene på ham!
Blomster og sommerfugler
15
Nei! Ikke denne gangen! Denne gangen skulle han ta opp kampen. Han bestemte
seg for å treffe henne senere på kvelden.
Igjen satte han seg ned ved bordet. Han hadde ennå en halv flaske vin igjen. Men
nå måtte han sitte å drikke helt alene mens han grublet over fremtiden. Å få sortert
tankene var alt annet enn enkelt. Alt syntes å være slikt et fryktelig rot.
For bare noen timer siden hadde han ikke et problem i verden. Men nå gikk alt i
surr! Det er slik en kvinne kan virke på en mann! Fanden ta dem alle sammen! Nei,
Gud velsigne dem! Denne ønsket han å ta seg av resten av livet. Pokker. — — —
Pokker! Det ville bli helt umulig. Flyet hans gikk tidlig neste morgen!
Javel, men han skulle iallfall stoppe innom i kveld og finne ut hva som foregikk.
Han gikk tilbake til Centrepoint fullstendig nedslått. Fra et liv nesten helt fullkomment til nesten helt elendig hadde det bare tatt — han sjekket tiden — fire timer. Hun
hadde kommet inn på hotellet klokken kvart over fem og nå var den nesten ti over ti.
Han tok en dusj, tok på seg en hvit skjorte og en svart bukse. Han ville se godt ut.
Lett antrukket, men ikke for staselig.
Etter enda et par støyter Johnny Walker på baren i resepsjonen, bestemte han seg
for at tiden var inne. Dette gjaldt hans mentale stabilitet og fremtidige lykke. Denne
unge skjønnheten hadde gjort noe med ham. Berørt hans sjelefred. Han kunne ikke
noe for det. Han følte behovet for å ha henne tilbake i armene igjen. Han lukket øynene og så henne for seg. Det lange, mørke håret. Hennes store, vakre brune øyne.
Hennes forsiktige smil og sensuelle stillhet. Uten pålimte negler. Lite make-up. Han
var fullstendig overbevist — han ville ikke leve resten av livet uten henne!
Han praiet en drosje utenfor Centrepoint. Hver dag nesten hele dagen til endre
hadde de plaget ham og nesten tvunget ham til å ta en kjøretur. Men nå — ikke en
eneste. Og det var så smått begynt å regne.
Så, etter å ha gått over tre kvartaler og passert Las Palmas, var det endelig en som
stoppet.
‘Ja, sir. Veldig travelt i kveld. Stort strømavbrudd i Manila.’
Jonny hoppet inn i drosjen.
‘Kan du ta meg til Ermita? Vet du om et sted kalt Bangkok Inn? Hvor mye?’
‘Du gå til Ermita? Din første gang i Manila, sir?’
‘Ja.’
“Hvilket sted du si du like å gå, sir?’
‘Ermita, tror jeg. Et sted kalt Bangkok Inn.’
‘Du kjenne det stedet. Du være der før, sir?’
‘Nei. Jeg har ikke peiling. Jeg vil at du skal kjøre meg dit. Kjenner du til at sted
kalt Bangkok Inn?’
‘Veldig vanskelig sted, sir. Ganske langt. Også veldig mye trafikk. Stort, veldig
stort strømavbrudd!’
‘Jeg gir pokker i byens problemer! Kan du kjøre meg til Bangkok Inn?’
‘Ja, sir. For deg veldig billig. Bare tre hundre.’
‘Ok. Kom deg av gårde da!’
16
Blomster og sommerfugler
Sjåføren fortsatte i samme retning som Jonny hadde gått. Han passerte Harrison
Plaza og fortsatte mer elle mindre i den samme retningen til de kom til San Rafael.
Da svingte han til venstre.
Sjåføren fortsatte å prate uten stopp. Om hvor fattig han var. Om sine ni unger
uten mat og sko. Om sin syke kone.
Under normale forhold hadde Jonny lyttet til ham, men ikke i kveld. I kveld hadde
han sine egne problemer.
Han lurte på hva Tetchie foretok seg rett nå. Antakelig danset hun et eller annet
sted. Blant alle de vakre pikene i denne byen måtte han treffe på en fordømt danser.
Han hadde aldri vært tiltrukket til dansere!
Først hadde hun gledet ham med en fantastisk bankservice. Så hadde hun kommet
løpende etter ham. Og til slutt, da han hadde følt seg som både Romeo og Valentino
til sammen, hadde hun bare løpt sin vei! En danser! Fanen ta den kvinnen! Han følte
seg som en idiot som hadde svelget agnet.
Sjåføren fortalte ham at de nå var kommet til Makati, forretningsdistriktet. Ermita
var på den andre siden av byen. De ville være framme om cirka femten minutter.
For en irriterende tur! Det var stopp og gå hele tiden. Og sjåføren jabbet i ett
vekk! De passerte til slutt Rizal Park.
Han fortsatte å jabbe om en nasjonal helt som var blitt drept av spanjolene.
Så begynte han plutselig å snakke om de sultne barna sine igjen, så Jonny regnet
med at de snart var framme. Sjåføren satte ham endelig av på Padre Faura rett foran
Mercury Drug Store.
‘Godt sted for å kjøpe kondomer, sir.’
‘Ja, for pokker! Er det her?’
‘Ja, denne gaten, del Pilar. Bangkok i den retning, sir.’
‘Du viser meg vel ikke retningen til Thailand, gjør du?’
‘Nei, sir. Den veien, sir. God plass for å kjøpe unge jenter. Veldig vakre, sir. Ikke
glemme, sir, at hjemme jeg ha syk kone og ni sultne barn. Kanskje du gi god tips,
sir?’
Jonny kunne ikke annet enn å smile. Fyren gjorde sitt beste. Jonny hadde ikke
vekslepenger, så han gav ham et hundre ekstra. Sjåføren ble veldig oppglødd.
‘Mitt kort, sir. Du ringe, jeg komme straks. Kjøre deg tilbake veldig billig. Samme
vei. Veldig trygg. Veldig, veldig billig neste gang. Bare to hundre, sir.’
Jonny tok kortet og gikk.
På hjørnet av Padre Faura og del Pilar stoppet han. Hvilken retning nå? Han måtte
forsikre seg om at han ikke havnet i Bangkok istedenfor Bangkok Inn.
Det virket som om der var mange barer langs denne gaten.
Han tok til høyre, men det virket ikke som om der var så mye aktiviteter i den retningen. Men der var en bar rett over gaten som virket ganske tiltalende med rød belysning utenfor og med blinkende røde hjerter over inngangspartiet — Lovebirds.
Han snudde og gikk i motsatt retning. Da dukket den ene dansebaren opp etter den
andre: Firehouse. Roadhouse. Butterfly. Bloomers. Bubbles. Jøss, der var så mange
av dem!
Blomster og sommerfugler
17
Han lurte på om der i det hele tatt fantes et sted kalt Bangkok Inn. ‘Et lite sted,’
hadde hun sagt. Han måtte ha gått forbi minst tjue eller kanskje tretti barer før han
endelig kom fram til Bangkok Inn. Han studerte inngangspartiet fra den andre siden
av gaten. To kraftige løvehoder var plassert en på hver side av inngangen.
Karer gikk inn og ut hele tiden, og noen kom ut igjen med små, nydelige prinsesser i armene.
Herre Gud! Var det på et slikt sted Tetchie jobbet? Et horehus?
Nei, de hadde ikke horehus på Filippinene. Bare jentebarer, men det var ikke det
samme. Jentene var heller ikke horer, men små vakre kvinner til å underholde deg.
De fleste jentene var slett ikke dårlige småpiker, men gode piker i en vanskelig situasjon, kanskje. Men slett ikke dårlige jenter. De var små, nydelige prinsesser!
Han husket noen horer som hadde angrepet ham på Times Square i New York
City. Han ristet seg. Noen fryktelige gorillaer sammenlignet med de vakre små prinsessene i Manila.
Han bestemte seg for ikke å gå inn på Bankok Inn med det samme. Han fortsatte
nedover gaten. Blue Hawaii. The Polynesian Club. The Australian Club. Superstar.
Flowers and butterflies.
Så var han kommet til endes. Der var ingen flere barer, så han bestemte seg for å
gå tilbake. Han måtte ta seg sammen, overvinne sin feighet og begynne å se etter
Tetchie.
Han engstet seg for hva han kom til å oppdage.
Langsomt gikk han inn på Bankok Inn. Stedet var forholdsvis lite. En lang bar
med en opphøyet danseplatting til høyre. På plattingen, eller scenen, bak baren, talte
han minst femten vakre dansepiker. Å, ja, de var jammen vakre, det var sikkert!
En litt frekk pike begynte å stirre på ham med det samme han kom inn i lokalet
mens hun utførte forskjellige akrobatiske bevegelser hengende fra en rustfri stålskinne over baren. Jonny hadde aldri så lenge han hadde levd sett så mange vakre
jenter på ett sted! Han måtte trekke seg tilbake fra denne åpenbaringen, eller så kunne
han ikke gå god for hva som kom til å skje!
Til venstre på en to fot høy oppbygget scene som gikk langs hele rommet var det
en rekke med bord og en del tilskuere. Stedet var ganske fullt. Noen av jentene danset sammen på en liten scene helt bakerst i rommet.
Jonny valgte seg ut et av de sorte bordene og satte seg ned. Han bestilte en Johnny
Walker. Det var få som drakk whisky her på Filippinene. Der var få som drakk i det
hele tatt bortsett fra utlendingene, eller americanos, som du ble kalt hvis du var hvit,
enten du nå kom fra Amerika, Europa eller Australia. Men amerikanerne var ikke
alltid så populære, så for å holde seg på den sikre siden, måtte du spesifisere om du
var en europeisk americano eller en fra Australia. Å bare være en americano kunne
til å med være farlig. De hadde ødelagt sitt gode rykte etter den måten de behandlet
prinsessene på rundt de amerikanske militærbasene. De hadde til og med krevd at
noen av småjentene måtte trekke ut alle tennene slik at det ble mer behagelig når de
måtte suge ståpikk. Men det var slik det var. De amerikanske styrkene skapte alltid
prostitusjonsmiljøer rundt militærbasene sine.
18
Blomster og sommerfugler
Han bestilte enda en whisky. Så begynte han å studere jentene igjen. Piken som
hang i stålstangen fortsatte å stirre på ham mens hun smilte og flørtet med ham med
øynene. Men Tetchie fikk han ikke øye på.
Så stoppet musikken og jentene begynte å blande seg med gjestene mens en ny
gjeng piker kom ut fra et bakrom og begynte å opptre på scenen. Men Tetchie var
ikke blant disse heller. Jonny begynte å miste motet. Kanskje hun hadde gitt ham navnet på dette stedet bare for å bli kvitt ham? Men det virket heller ikke rimelig. Men
— det var det ingenting som gjorde lenger!
Å studere de mange vakre danserne var en fornøyelse i seg selv. Jonny undret seg
på hvordan disse jentene kunne tjene penger. De fikk ingen tips slik de gjorde i De
forente stater.
En heller moden kvinne, noe tyngre, i mørkt antrekk nærmet seg ham.
‘Hallo, jeg er mamasan. Liker du noen av jentene?’
‘Ja, så pokker! De er vakre alle sammen. Små dansende prinsesser. Perfekte tiere
hver eneste en av dem!’
Hun skjulte ikke sin stolthet over Jonnys reaksjon.
‘Din første gang her?’
‘Ja.’
‘Veldig hyggelig. Hvis du vil ha sexy liten pike til å leke deg med hele natten, du
kan spørre etter mamasan. Jeg vise de beste jentene, sir.’
‘Takk, men jeg ser etter en spesiell pike. Hun sa at hun jobbet her. Kanskje du kan
hjelpe meg? Hun heter Tetchie.’
‘Tetchie? Du se etter Tetchie? Hun meget dårlig pike. Hun for det meste japayoki
pike. Hun like veldig godt japanere. Haponene. Hun ikke populær med eieren. Han
tysk. En gang han sparke henne ut, men hennes mor bringe henne tilbake. Jeg tro det
bedre du se etter hyggelig pike.
Piken fra Palawan hun si hun like deg veldig mye. Jeg gå i bakrom og hente henne
til deg. Veldig god pike. Alt du liker, hun gjøre for deg. Også slikkepinne. Den piken
den beste. Bare tre hundre og femti pesos for barmulkt. Etterpå alt opp til deg. Hun
veldig ivrig.’
Hun reiste seg og gikk, og bare minutter senere kom hun tilbake med den sexy
vesle danseren fra Palawan.
‘Hello. My name Maria Lolita. Hvilket navn ha du?’
‘Jeg heter Jonny. Hyggelig å treffe deg.’
‘Jeg også. Du like at også mamasan kan få dram? Hun drikke champagne.’
‘Ja, det er greit.’
‘Takk. Beldig mye.’
Han bestilte en San Miguel Pale Pilsen. Begge jentene bestilte champagne. Med
det samme regnet Jonny med at han var blitt tatt med på tur etter amerikansk mønster,
men han ble hyggelig overrasket over at champagnen kostet mindre enn hundre pesos
— mindre enn to dollars hver.
Maria Lolita var innbydende søt, men hun var slett ingen beskjeden ung kvinne.
Hun tok Jonny i hånden og spurte ham rett ut, men uten å virke vulgær:
Blomster og sommerfugler
19
‘Jeg like beldig mye at jeg komme med deg i natt. Jeg like deg. Jeg se på deg hele
tiden da jeg danse. — Du like meg beldig mye, sir?’
‘Ja, så menn. Jeg liker deg veldig mye. Du er veldig attraktiv og sexy.’
‘Takk. Jeg like også beldig mye sex, sir. For deg jeg allerede være beldig het, sir.
Min vagina allerede være veldig våt. Veldig godt for komme inn. Ingen bruk for kondom. Jeg være veldig ren kvinne. Jeg ha kontroll tre ganger hver uke. Jeg nettopp
ferdig mensen dagen før i går. I kveld jeg føle beldig het for elskov. Jeg ha lyst på
deg. Beldig mye.’
‘Jeg også, men i kveld kan jeg ikke. Jeg ser etter annen pike. Ikke mye for elskov,
men jeg trenger å snakke med henne. Jeg allerede fortelle til mamasan. Hun heter
Tetchie.’
Maria Lolita viste at hun var skuffet, men hun var like vennlig.
‘Jeg tro Tetchie ikke beldig god pike. Mange ganger kunden klage. Hvis hun ikke
like, hun ikke gå med kunde. Men i kveld hun allerede ha kunde. En beeeldig riiik
haaapon! Han komme her mange ganger. Bare se etter Tetchie. Hvis Tetchie opptatt,
han vente. Jeg tro, Jonny venn, i natt mye bedre du komme med meg. Min vagina beget, beget glatt nå. Jeg også like min mann stor.’
Jonny tok den vesle hånden hennes mellom sine to store med et fast håndgrep.
‘Min vakre lille danseprinsesse, tro meg, jeg skulle likt å tilbringe natten med deg,
men det er umulig. Jeg er her i forretninger, og flyet mitt går allerede i morgen klokken seks. Forstått? Jeg har ofte slik uflaks.’
Den vakre vesle prinsessen nektet å gi opp så lett.
‘Tid nå bare elleve. Hvis du betale barmulkt, vi kan ha beldig lang kort tid før
morgen tidlig, sir.’
‘For du og meg i kveld er det rette stedet, men feil tid. Jeg må opp ganske tidlig
i morgen. Drosjen henter meg allerede klokken fire.’
Jonny reiste seg. Han måtte komme seg bort fra dette, eller så ble fristelsene for
sterke. Han sa hurtig ‘ha det’ og gikk.
Jonny kom aldri til å glemme skuffelsen i Maria Lolitas øyne. Men hun måtte tilbringe natten med å være glatt sammen med en annen.
Jonny var rastløs. To skjønnheter utenfor en sjappe kalt Yellow Butterfly forsøkte
å dra ham innenfor.
‘Vær så snill å komme inn. Vi gi veldig god service. Du virke hyggelig. Vær så
snill. Jeg se etter hyggelig mann.’
‘Hm. Jeg også se etter hyggelig kone.’
‘Hvis du love ikke være altfor mye sommerfugl, jeg være veldig god kone, sir.’
‘Å, nei, nei. Jeg ser etter hyggelig pike jeg allerede kjenner. Men jeg kan ikke
finne henne.’
‘Kanskje meget vakker blomst? Kanskje hun allerede finne god sommerfugl? Ha,
ha, ha, ha.’
Jonny gikk in på Australian Club. Pikene der var ikke i nærheten av å være så tiltalende som de på Bangkok Inn, og stedet var røffere, men fullpakket av jenter som
20
Blomster og sommerfugler
danset på tre forskjellige scener. Et lite fuglebur til høyre akkurat med det samme han
kom inn, en sentral scene midt i rommet og en større scene helt bakerst i rommet som
gikk fra den ene veggen til den andre. Der var også et fuglebur til venstre, men det
var tomt da Jonny kom inn.
Musikken gikk for full guffe, og jentene danset skulder til skulder på den mellomste scenen mens den bakre scenen var nesten tom bortsett fra et par kraftigere og
noe eldre kvinner som danset der uten å være særlig inspirert. Fordi det ikke var en
eneste bordplass ledig, satte Jonny seg på en barkrakk rett foran den midtre baren
mellom to mannlige kunder. Han nøt en San Miguel mens han studerte de skjønnhetene som danset rett foran ham på midtscenen. Noen av dem var ganske unge; bare
tidlig i tenårene.
Klientellet var internasjonalt. Amerikanske soldater i sivil, arabiske og japanske
forretningsmenn. Og mange kinesere. Det var egentlig de som styrte den filippinske
økonomien. Noen var skandinaviske turister og globetrottere.
Og alle var sommerfugler som sultet etter disse vakre blomstene.
Med alle disse tilgjengelige skjønnhetene var muligheten for å gifte seg igjen med
en hvit kvinne helt utenkelig!
Pikene skiftet på å danse i to grupper. De som ikke danset, underholdt kundene.
Jonny hadde lite imot å ha et mannfolk på hver side. På den måten fikk han være i
fred til tenke gjennom sin elendige situasjon og engste seg over Tetchie. Hun hadde
etter alt å dømme sex med en rik japaner rett nå!
Herre Gud, han var i ferd med å miste forstanden på grunn av den bikkja!
Men han satte pris på atmosfæren, bråket fra musikken og danserne. Han fulgte
med på hvordan de nesten nakne småjentene blandet seg med det grove klientellet
og forsvant med dem en etter en for å nyte natten sammen.
I Europa, og enda mer i De forente stater, ville dette blitt kalt prostitusjon. Men
ikke her. Her ble foretakene kalt ‘jentebarer’ og jentene ‘barjenter’ — så søte og innbydende at nesten det samme hva de foretok seg, så kunne det bli tilgitt. Og nesten
glemt. De aller, aller fleste av dem var gode jenter i en dårlig situasjon.
Jonny var overbegeistret. Hvis han ikke fikk tak i Tetchie, bestemte han seg for
å komme tilbake hit og bare nyte denne jordiske himmelen med syndige engler. Han
ville så absolutt ikke til himmelen når han døde. Han ville bestikke St. Peter slik at
han ble sendt tilbake for å tilbringe evigheten rett her blant alle de nydelige prinsessene i Manila. Det kom ikke til å bli mye harpespill på Jonny. Nei, sir!
‘Liker du filippinske jenter, sir?’
Jonny snudde seg mot høyre. Han hadde ikke lagt merke til at fyren ved siden av
ham hadde gått. En ung skjønnhet stod ved siden av barkrakken og studerte ham. Han
smilte til henne, og hun smilte tilbake med sitt yndigste smil.
‘Ja, så menn. Jeg ser bare skjønnheter.’
‘Du også like ung jente, sir?’
‘Også ung jente, ja.’
Jonny nikket som om han var i transe. Han studerte denne unge skjønnheten mens
han tok hånden hennes og hjalp henne opp på krakken. Et rundt, fullkomment skulp-
Blomster og sommerfugler
21
turert ansikt med et dypt smilehull i hvert av kinnene hver gang hun sendte ham et
fortryllende smil med perlehvite tenner og fulle, sensuelle lepper. Til å være så ung
var hun ganske velskapt og proposjonert. Resten av kroppen hennes var litt i det feteste laget.
Hun var vant til at menn vurderte henne.
‘Du like meg, sir?’
På en måte var hun litt for direkte, men likevel så yndig. Hun presenterte spørsmålet så uskyldig. Det var ikke mye røft over denne. Men hun virket ganske ung —
altfor ung til å få adgang til en jentebar.
Jonny nikket.
‘Du er så søt og vakker at jeg kunne ikke unngått å like deg selv om jeg hadde forsøkt.’
‘Å, takk. Du så hyggelig. Jeg også like deg.’
Så tok hun plutselig og plasserte de to små hendene sine over ansiktet hans.
‘Men — mye for vakker her. Jeg tro du mye sommerfugl.’
‘Egentlig ikke. Jeg er her for første gang. Jeg har en venninne fra Angeles City.
Jeg har planer om å treffe henne i morgen. — Forresten, hvor gammel er du egentlig?’
‘Hvis jenter yngre enn atten, de lyve for jobb her.
‘Rimelig. Hvor mange år måtte du lyve, min kjære?’
Hun bøyde hodet og slo ned øynene. Så så hun direkte på ham med sine store,
brune Bambi-øyne.
‘Jeg er veldig ung. Bare fjorten. Men jeg like veldig mye sex med utlendingene.
I kveld jeg bare gå kort tid, for allerede ha avtale med fast kunde senere. Jeg se etter
snill mann. Hvis du komme tilbake i morgen, jeg bli hos deg så lenge du ønske —
selv mange uker hvis du betale barmulkt. Jeg like sterk kropp. Jeg også mange ganger
redd.’
Hun smilte. Igjen plasserte hun hendene sine over ansiktet hans.
‘— For du veldig vakker her. Hvit hud. Lang nese. Veldig stor, veldig vakker.’
Jonny smilte. Han likte denne unge kvinnen. Han bestilte champagne.
‘Ikke nødvendig kjøpe champagne. Veldig dyrt.’
‘Ja, ja. Jeg har hyggelig selskap. Og da passer det med en hyggelig drink.’
‘Jeg ønsker jeg ikke ha kunde. Men jeg ikke ha valg. Hvis jeg ikke gå med kunde,
mamasan veldig sint. Kanskje miste jobb. Du komme tilbake i morgen. — Vær så
snill.’
‘Det er heller tvilsomt. Flyet mitt går i morgen tidlig. Men jeg kommer til å tenke
på deg.’
‘Åh, nei! Mitt hjerte veldig trist.’
De nøt drinkene i taushet. Det var ikke mye falskt med denne jenta. Hun klarte
ikke å skjule sin skuffelse. De satt begge i egne tanker fornøyd med hverandres selskap.
‘Når mitt hjerte veldig tungt, min munn veldig stille. Men min hjerne veldig travel. Jeg be mamasan fortelle kunde at jeg allerede gå, for jeg ha trøbbel med mage.
22
Blomster og sommerfugler
Hvis mamasan fortelle om menstruasjon, kunden ikke sint. Bare se etter annen pike.
Ikke noe problem for mamasan, for hun få samme penger. To hundre pesos og hun
være glad. Stedet bare tre hundre for barmulkt. Du betale fem hundre. Jeg bli hos deg.
Vær så snill.’
‘Jeg skulle ønske, men det er umulig. Flyet mitt går klokken seks i morgen tidlig.
Jeg må være der klokken fire. Men jeg har planer om å komme tilbake om få måneder. Jeg komme og se etter deg da.’
Hun satt stille. Hun glimtet fremdeles med sine søte smil, men hun var trist.
‘Jeg like at jeg sitte her til mamasan komme og hente meg til kunde. Jeg allerede
vite at du ha stort hjerte. Jeg like stort.’
‘Hva om kunden aldri viser seg?’
Hun glimtet med smilet fra øre til øre.
‘Å, da jeg veldig heldig!’
Men øynene var triste.
‘Han gammel og stygg arabiano. Veldig mørk hud som min. Han lukte fryktelig
fordi han ete dårlig mat. Alltid drikke. Alltid veldig feit. Men han komme alltid. Han
alltid se etter unge jenter. Noen ganger mamasan bringe ganske unge jenter, ikke
ennå tolv. Han betale fem hundre til mamasan og ett tusen i barmulkt. Han komme
etter meg om kort tid.’
Jonny følte seg nedtynget. Han skulle ønske han kunne gripe denne unge skjønnheten under armene og bære henne bort bortenfor tristhet og sorg, misbruk og fornedrigelser. Og ikke bare henne, men også alle de andre vakre prinsessene. Men hvem
innbilte han seg at han var? Han hadde ingen rett til å komme hit bare i noen dager
og føle seg sjalu på grunn av alle disse vakre prinsessene bare fordi han ikke kunne
bære dem bort og beholde dem for seg selv alle sine dager. Men han skulle ønske han
kunne.
Han spurte om hun ville ha en drink til.
‘Nei, jeg bare ha ett ønske. Jeg be til Herren at du komme tilbake i morgen.’
Bare noen minutter senere kom mamasan og hentet henne. Hun tok henne med seg
på bakrommet for at hun kunne få kledd på seg. Jonny så henne gå ut bakdøren sammen med en svær, feit og ubarbert araber i slutten av sekstiårene. Hun så ut som en
liten dukke ved siden av ham — en vakker liten elskovsdukke.
Ja, når han hadde et tungt hjerte, var også Jonnys tunge taus. Men hjernen var
lammet. Det var nok ikke slik hun hadde tenkt seg det da hun fortalte ham at hun likte
stor!
Jonny bestilte en dobbel Jonny Walker. Og så enda en. Han undret seg over Tetchie.
Levde hun sitt liv på samme måten? Kanskje hun betjente behovet til en pervers
japaner akkurat i dette øyeblikk? Eller kanskje en nordmann? (Fåes kun på apotekene.) Uff! Herre God! Han bestilte enda en whisky.
Så var det tid for underholdning. Jentene sluttet å danse. Alle mamasans hadde det
travelt med å bringe de forskjellige jentene til de forskjellige kundene som ventet på
selskap. De amerikanske soldatene i sivil. De arabiske forretningsmennene. Japsene
Blomster og sommerfugler
23
og kineserne. De australske globetrotterne. Skandinaviske turister som ham selv. En
av de mer modne kvinnene kom bort til ham og spurte om han ville ha selskap, men
han avslo. Han ville bare se showet og så komme seg tilbake til hotellet. Han hadde
en lang tur hjemover og han skulle opp igjen allerede klokken fire.
Baren presenterte en ypperlig underholdning. Amatørmessig, men underholdende.
Noen litt modnere sparkepiker presenterte en spesiell dans som var helt annerledes
fra de vanlige dansejentene. Og etter applausen å dømme, var de ganske populære.
Så begynte en annen gruppe å utføre en erotisk dans som var så intim at den nesten førte til samleie. Han hadde sett et samleie på en scene i Stockholm for ganske
lenge siden og det hadde sjokkert ham. Vulgariteten hadde gitt ham et ganske negativt inntrykk av sex, et inntrykk som varte i flere år.
Men disse unge parene hadde ikke samleie. De bare lot som uten at det inneholdt
noen vulgaritet. Disse filippinerne imponerte Jonny. Samme hva de foretok seg, så
gjorde de det med en slags sødme. Jonny begynte å tenke at det var ikke så mye et
spørsmål om hva du gjorde, men hvordan du gjorde det.
Så kom avslutningsshowet. Mange av stamgjestene begynte å rope på mamasan,
Og virkelig, den samme litt fyldige kvinnen som hadde kommet for å hente den unge
piken til araberen, var showets hovedattraksjon. Til å begynne med bare danset hun.
Men så begynte hun å jonglere og klovne til overveldende applaus.
Helt uventet, iallfall for Jonny, begynte hun å strippe. Hun hadde teknikken i orden også. Den litt klumpete kroppen og hennes profesjonelle bevegelser ble en slags
kontrast som medførte overraskende klappsalver. Selv om det var amatørmessig,
hadde hun det som skulle til for at tilskuerne gledet seg. Selv Jonny glemte sin skepsis og lot seg rive med av bevegelsene til denne litt lubne, middelaldrende kvinnen.
Hun hadde kraftig scenetekke, og da hun avsluttet underholdningen, gjorde hun
det til kraftige salver av applaus. Jonny var så opptatt av å følge med på showet at
han knapt la merke til det som foregikk rundt ham.
Jentene blandet seg med kundene, avtaler ble inngått og barmukter betalt. Et par
etter det andre begynte å forlate baren. Etter at showet var over, var salen bare halvfull. Jøss, det var virkelig en effektiv måte å få opp farten på barmulktene! Bare slipp
jentene løs og la dem ta seg av forretningen.
Jonny bestemte seg for at det fikk holde for kvelden. Bare en drink til, og så fikk
han komme seg av gårde. Musikken var mykere nå og lyrikken mer sivilisert. Han
lurte på om han skulle komme seg av gårde med det samme, eller om han skulle ha
seg enda en Johnny Walker før han tok kvelden for godt da mamasan satte seg ned
ved siden av ham.
‘Jeg håpe du like showet, sir?’
‘Ja, såvisst. Jeg ble virkelig positivt overrasket. Har du gjort dette lenge?’
‘Ja, det har gått en del år. Showet ganske populært. Mange komme hit for å bli
underholdt.’
‘Ja, jeg kan se det. Og mange av kundene kommer også for å kapre seg en av de
vakre jentene for natten. — Forresten, jeg har glemt å by deg på en drink.’
“Takk skal du ha. Jeg tar et lite glass hvitvin.’
24
Blomster og sommerfugler
Jonny bestilte vinen — og enda et glass Johnny Walker.
‘Jeg har lagt merke til at filippinere ikke drikker så mye.’
Hun svarte ikke. De satt begge tause og så på jentene som danset. Så røpet hun
endelig hva hun hadde sittet og tenkt på.
‘Jeg er trist på grunn av Cherry i kveld. Hun var så trist da hun gikk. Hun sa at hun
elsker deg veldig mye. Hun drømmer om at en hyggelig kar kommer og tar henne bort
fra dette stedet og gifter seg med henne. Og heldig er den mannen som får henne som
hustru. Hun kommer til å vare stabil, trofast og sann til den dagen hun dør. Mitt hjerte
gråter for henne i kveld. Jeg er lei meg for at jeg tvang henne til å gå.’
‘Du vet, det er vanskelig å tro at det er mulig å elske noen etter å ha snakket med
vedkommende bare noen minutter. Det føles mer som om hun ville se det som en mulighet til å komme seg bort herfra. Dessuten er hun mye for ung.’
‘La meg fortelle deg den store hemmeligheten om den filippinske kvinnen. Hun
gir så lett bort sitt store hjerte. Helt og fullt. Når hun er ung og vakker. Tiden teller
ikke. Og det gjør heller ikke alderen. Hun bare søker hjertes skjønnhet. Det store
hjertet. Men når hun gir sitt hjerte så uskyldig og betingelsesløst, blir hun så lett sårbar. Derfor opplever den filippinske kvinnen mange hjertesorger. Men hvert svik
bærer hun med ynde og skjønnhet. Hun er som en blomst på marken som vokser opp
så strålende fargerik og vakker mens hun venter på sin trofaste kjærlighet. Det er den
enhver kvinne lever for, min venn. Den trofaste kjærligheten. Så hun viser ivrig sin
fargerike skjønnhet over solfylte marker for å trekke til seg den vakreste sommerfuglen. Når den første sommerfuglen lander, gir hun seg selv bort så lidenskapelig og
tror at dette er hennes sanne kjærlighet.
Men en sommerfugl er en sommerfugl, og plutselig ser han en annen blomst som
skinner enda sterkere, og derfor forlater han den første blomsten som visner og dør.
Lite vet han at den første blomsten inneholdt for ham alle hans livs ønsker og
drømmer om lykke. Men han sommerflyr til den neste blomsten, og den neste, og den
neste mens han alltid søker etter den tilfredsstillelse og lykke han aldri kommer til å
finne, men har allerede tapt. Lite vet han at den første blomsten som han sviktet og
forlot, ville gitt ham alt han søker etter. Alt sammen.
Derfor han fortsette å sommerfly, sommerfly, sommerfly mens den første blomsten som han forlot, begynner å visne.
Cherry er en slik blomst. Hun er nylig utsprunget og strålende vakker. Og du er
sommerfuglen. Hvis du har nok renhet og styrke i ditt hjerte til å være trofast mot din
første blomst, vil den blomsten til gjengjeld gi livslang lykke til den sommerfuglen
som kan se den sanne verdien av hennes rene uskyld, hennes hjertes uskyld.
Og hva vil skje med blomsten?
Istedenfor å begynne å visne og langsomt dø, vil hun spre sin bunnløse skjønnhet
og lykke og begynne å blomstre og bære frukter. Men slike som er svikefulle og har
et svakt hjerte vil aldri oppleve hennes sanne skjønnhet, for i stedet sprer de sine
sommerflyvende vinger og bringer hjertesorg og svik hver gang de lander på en ny
blomst.
Hvis du tar deg av denne blomsten og elsker henne trofast, vil hun til gjengjeld gi
Blomster og sommerfugler
25
deg et liv i skjønnhet, ekstase og tilfredshet. Som en av få menn vil du få oppleve et
liv med trofast kjærlighet og grenseløs lykke.
Dette vet jeg, for jeg var engang en slik blomst. Og jeg glede meg over hver sommerfugl, men med tristhet og smerte opplevde jeg at de bare fløy sin vei mot en mer
skinnende og nyutsprunget blomst mens jeg alltid håpe at jeg kunne gi den sommerfuglen min trofaste kjærlighet. Jeg gav stor kjærlighet, men fikk alltid stor hjertesorg.
Og nå har blomsten tapt sin skjønnhet.
Ingen med trofast hjerte finne det bryet verdt å nyte blomsten lenger. Ikke engang
de som er svikefulle og svake finner det bryet verdt å lande på denne blomsten lenger. Og den engang så vakre blomsten har visnet og kommer aldri til å blomstre mer.
Men et sted der ute sitter en ensom sommerfugl som ville ha funnet lykke og et liv
i tilfredshet hvis han hadde hatt renhet og styrke i sitt hjerte til ikke mer sommerfly.
Den store tristhet i livet er at både blomsten og sommerfuglen kunne ha funnet
endeløs lykke, men er begge blitt ensomme og triste på grunn av den verdifulle kjærligheten de en gang hadde, men for alltid mistet. Sommerfuglen kunne funnet endeløs
lykke, men på grunn av sine egne vakre farger og strålende skjønnhet, ble han så forblindet at han ikke kunne se det rene hjerte.
Dette, min venn, er den sanne historien om blomsten og sommerfuglen.
Og dette, min venn, er den sanne historien om den filippinske kvinnen.’
Nesten beveget til tårer satt Jonny taus ganske lenge. Han hadde blitt altfor sentimental etter altfor mange drinker — og av å føle medlidenhet med seg selv på grunn
av Tetchie — for ikke å vite hva han skulle gjøre med Tetchie — av å måtte reise tidlig i morgen uten Tetchie.
‘Det var en gripende fortelling. Jeg skal ha den i mitt hjerte og aldri glemme den.’
Men Jonny visste at han verken hadde renhet eller styrke i sitt hjerte til å komme
tilbake og ta Cherry bort derfra for godt.
‘— Jeg må dra nå. Det er en lang tur tilbake til hotellet og flyet mitt går i morgen
klokken seks. Er det mulig at du kan ringe etter en drosje for meg?’
‘På hvilket hotell du bo?’
‘Centrepoint.’
‘The Sundowner?’
‘Det står ‘Centrepoint’ på det store skiltet, men alle spør meg om det samme:
‘Sundowner?’
‘Det gamle navnet ‘Sundowner.’ Men det ikke langt herfra. Bare ett kvartal. Bare
gå ut. Ta til høyre. Gå ett kvartal. Se til venstre. Og ‘Sundowner’ rett der.’
‘Nei, denne plassen lå langt borte. Førti minutter med taxi. Du blander sikkert med
et annet.’
‘Nei, sir, samme sted. Bare ett kvartal. Men mange taxisjåfører tro at utlendinger
ønske stor sightseeing.’
‘Midt på natten? Nå tuller du med meg.’
‘Nei, sir. Hvor mye du betale?’
26
Blomster og sommerfugler
‘Tre hundre pluss hundre i tips. Jeg hadde ikke vekslepenger.’
‘Å, Guds moder! Veldig stor sightseeing, sir. Veldig lykkelig sjåfør. Ha, ha, ha.’
‘Sier du at jeg ble tatt med på en tur?’
‘Veldig stor kjøretur for bare ett kvartal. Snarere gå enn vente på taxi. Jeg sier
sant.’
‘Takk skal du ha for at du fortalte meg. Pokker! Javel, jeg skal sjekke det ut. God
natt.’
‘Kanskje du like hyggelig ung pike for lek i natten?’
‘Nei, takk. Jeg skulle likt å få kloa i den drosjesjåføren. Håper å treffe deg når jeg
komme tilbake.’
Tilbake på del Pilar tok Jonny til høyre. Klubben lå nesten ved krysset så han tok
straks til venstre. Han gikk bare et kort kvartal, og vips, nesten som magi, der litt til
venste fikk han øye på det store skiltet til Centrepoint!
‘Sightseeing i ræva! Pokker!’
Han var så absolutt tatt med på tur, det var sikkert! Og nå forstod han også hvor
det uttrykket stammet fra.
Han var tilbake på rommet og følte seg skikkelig irritert.
Han kunne ikke få Cherry ut av tankene!
Han skulle likt å få satt klørne i den pokkers sjåføren!
Tanken på Tetchie slet ham i sjelen!
Og flyet gikk i morgen klokken seks!
Jaja, det var kanskje det beste. Det var kanskje best han kom seg ut av denne byen
med alle de fristende skjønnhetene!
Han rotet gjennom lommene da han husket det kortet sjåføren hadde gitt ham. Og
så fikk Djevelen overtaket på ham og han ringte sjåføren fra hotellet.
Han tok telefonen med det samme.
‘Jeg trenger en tur tilbake til hotellet så snart som mulig. — Nei, for pokker, jeg
har ingen jente med meg. Jeg er alene. Jeg venter rett utenfor Australian Club. Når
kan du hente meg?’
‘Veldig heldig, sir. Jeg veldig nær. Jeg hente deg om få minutter, sir.’
‘Flott. Da venter jeg på deg.’
Jonny skyndte seg tilbake til Australian og ventet utenfor inngangen. Men sjøføren viste seg ikke. Hva pokker han prøvde seg på, gikk på tverke denne kvelden!
Noen få sexy prostituerte forsøkte å hykke ham, men han var alt annet enn interessert.
Med alle disse vakre danseprinsessene tilgjengelige rett innenfor døren, regnet han
med at de gateprostituerte hadde et heller magert marked. En av dem fortalte at hun
hadde vært ute hele kvelden, men uten å få en eneste kunde. Så han hadde hatt rett,
da. Markedet for gateprostitusjon i Manila var temmelig magert. De var heller ikke
naturlige og tiltalende med overdreven krigsmaling og motbydelige hekseklør.
Han tenkte tilbake på alle de gateprostituerte som hadde forsøkt å løpe ham over
ende på gatene oppforbi Waikiki Beach. Her var de iallfall mer sofistikerte. Mer siviliserte.
Men ingen sjåfør. Kanskje han hadde gjennomskuet bløffen?
Blomster og sommerfugler
27
Et par drosjer stoppet for ham, men han avslo. Han hadde gitt opp og var klar til
å dra tilbake på hotellet da han igjen så det åpne fliret til sin mest populære sjåfør i
Manila.
“Beklage, sir. Jeg allerede ha annen kunde. Så du oppleve filippinsk tid. Men jeg
kjøre hurtig i kveld. Veldig lite trafikk.’
‘Javel. Hvor mye?’
‘Samme pris, sir. Tre hundre.’
‘Ble vi ikke enige om to hundre? Du lovet meg veldig god pris hvis jeg ringte deg
tilbake. Husker du ikke?’
‘Ja, sir. Men barna veldig sultne. Nattetakst, sir. Neste gang jeg gi veldig billig
pris, sir.’
‘Du ikke holde lovnad, heh? Ok, jeg må komme meg hjem. Men jeg gir ikke mye
tips denne gangen.’
Den slue, vesle mestisoen svarte ikke på det, men i tillegg til at alle ungene hans
var veldig sultne, ble de nå også veldig syke.
‘Veldig stor regning fra sykehus også.’
Sant nok. Trafikken var lettere. Derfor følte han rimeligvis at han var på trygg
grunn når han ikke brukte så lang tid denne gangen.
Bare femten minutter og han stoppet utenfor det store skiltet til Centrepoint.
‘Du kjørte virkelig hurtig, denne gangen.’
‘Ja, sir. Veldig lite trafikk på denne tid om natten. Også jeg kjøre veldig fort. For
deg jeg ta stor sjanse, sir.’
‘Hvis du kjører veldig, veldig fort og tar veldig, veldig stor sjanse, kanskje du kan
kjøre meg til bake til Australian på to minutter?’
Sjåføren svarte ikke.
‘Vær så snill å kjør meg tilbake til klubben. Jeg ønsker å bringe pike.’
Sjåføren forholdt seg fremdeles taus. Jonny begynte å føle seg litt bedre til mote.
Sjåføren forstod at han var blitt tatt med buksene nede.
‘Hvis du vil snakke med meg, finner du meg inne på baren.’
Jonny gikk fort ut av bilen, gikk hurtig gjennom resepsjonen og satte kursen mot
baren. Han bestilte en San Miguel.
Sjåføren var ikke langt etter.
‘Jeg lei meg, sir. Jeg gjøre stor feil. Fra landsbygda, sir. Kjører mange ganger feil
i stor by, sir. Jeg veldig trist, men barna veldig sultne, sir. Jeg trenge penger å kjøpe
mat, sir.’
‘Nå da du vet at jeg vet at jeg er blitt tatt med på tur, hvor mye forventer du at jeg
skal betale denne gangen?’
Sjåføren var taus ganske lenge.
‘Eh, opp til deg denne gangen.’
Jonny kunne ikke annet enn å smile.
‘Du ikke fortjener noe. Jeg ikke betaler noe denne gangen.’
Det gikk en stund før sjåføren svarte ham.
‘Hvis ingenting, barna sulte, sir.’
28
Blomster og sommerfugler
Jonny koste seg.
‘Hva skjer med barna dine hvis jeg betaler femti?’
‘Kanskje ikke sulte i hjel, sir, men likevel veldig sultne.’
‘Hva om jeg betaler ett hundre?’
Igjen gikk det en god stund før han svarte.
‘ Eh, slik som dette, sir. — For tre hundre barna veldig glade. For to hundre barna
ikke sulte. For bare hundre, barna veldig sultne. For bare femti, barna veldig, veldig
sultne. Hvis ingenting, barna sulte fordervet, sir. Ingen flere barn, sir.’
Jonny flirte godt. Denne vesle luringen av en bastard hadde en viss sjarm med seg.
Jonny hadde bestemt seg for ikke å betale ham noe som helt, men nå var han ikke lenger irritert, bare underholdt.
‘Hvis ingenting, ingen flere barn, heh? Alle døde? Alle ni, heh?’
‘Nesten ti, sir. Kone også veldig mye gravid, sir.’
‘Ha, ha, ha, ha, ha.’
Jonny var ikke lenger forbannet. Han koste seg. Denne fyren var fullstendig tapt
som drosjesjåfør i Manila. Han burde vært i Hollywood.
‘Okay. Jeg gjør en avtale med deg. Ha, ha, ha. Først kjøper jeg deg en pils, hvis
du vil ha. Deretter gjør vi en avtale. Ok?’
‘Takk veldig mye, sir. Jeg like veldig godt. sir. San Miguel?’
Jonny bestilte to San Miguel.
‘La oss drikke en hyllest til alle små kjeltringaktige sjåfører i Manila! Skål, min
venn!’
Fyren virket litt forvirret. Han var ikke helt sikker på om Jonny mente alvor, men
han fant seg i det. Han måtte sikre inntekten.
‘Også for at barna ikke skal sulte! — Skål!
Ok. Jeg inngår en avtale med deg. Men først må du fortelle meg nøyaktig hvor
mye til flyplassen.’
Etter å ha tenkt seg om ganske lenge, svarte han forsiktig:
‘Fra her til BAIA, denne gang, for deg, bare ett hundre.’
Jonny visste at det var rundt halv pris for en vanlig tur, mindre enn halv pris. Men
hotelldrosjene tok 600.
‘Hvorfor så billig, denne gangen?’
‘Jeg gi veldig god pris, sir, men jeg håpe på veldig god avtale.’
‘Ja, jeg gjorde regning med det. Ha, ha, ha. — Javel. Jeg reiser veldig tidlig. I
morgen tidlig klokken fire. Da lover jeg å betale fem hundre på flyplassen, men du
får ingenting nå. Hvordan reagerer du på det? Tror du at barna kommer til å overleve?’
‘Ja, sir.’
‘Kona også?’
‘Du love dette? Ikke pissprat?’
‘Ha, ha. Den var god! Det er du som har stått for pisspraten, for pokker!’
‘Ok. Jeg gjøre lovnad også. Jeg hente deg morgen tidlig klokka fire. Takk veldig
mye, sir.’
Blomster og sommerfugler
29
Jonny bestilte enda en San Miguel, men han klarte ikke å få Tetchie ut av tankene.
Han tenkte på glatte vesle Maria Lolita også.
Og det gjorde ham vondt da han tenkte på Cherry.
Han studerte Robin som lå og sov trygt og godt ved siden av ham. Han hadde heller ikke mot og styrke nok til å ta seg av den blomsten resten av livet.
“Jonny, Jonny, Jonny! Er du der?”
“Hvem er det?”
“Det er meg, Jake. Jake Bronx. Jeg må snakke med deg. Det er viktig.”
Jonny var begynt å føle seg uvel hver gang en av disse uforutsigbare måtte snakke
med ham om noe viktig. Vanligvis trengte de hundre dollars til å redde sin gamle
døende bestemor, eller noe lignende. Det hadde utviklet seg til å bli vanskelig å holde
en viss avstand til disse selvopptatte, selvødeleggende selvbeundrerne.
Overraskende nok hadde han ikke sett så mye til Jake siden den dagen han flyttet
inn, så han undret seg på hva han ville nå som var så viktig.
‘Javel. Bare et øyeblikk så skal jeg åpne opp.’
Jake kom slentrende inn på kontoret. Han satte seg og så direkte på Jonny.
“Jeg har ikke snakket med deg på en stund. Hvordan har du det?”
“Å dagene går sin gang, vet du.”
Han var begynt å mislike at alle disse smiskerne brukte navnet hans som om de
var nære venner når de knapt kjente hverandre. Han betraktet det som falsk vennlighet, og disse menneskene var bare vennlige når de forventet noe til gjengjeld.
“Jeg stakk innom for å betale leien tidlig denne uken. Telefonsalget har gått ganske strålende i det siste.”
“Det var da hyggelig å høre. Det er alltid hyggelig når ting fungerer.”
Jake hadde betalt husleien i tide siden den dagen han flyttet inn uten å forårsake
noen som helst problemer, djeveltilbeder eller ikke. Og i dag var han i spesielt godt
humør. Han hadde behov for å pissprate litt og begynte å fortelle Jonny mer eller
mindre hele sin livshistorie:
Hans kommende svigerfar, Joseys far, hadde lovet å ansette ham som produksjonssjef på en fabrikk som en av hans venner eide. Til å begynne med hadde Joseys
far forsøkt ødelegge forholdet mellom dem, men nå, etter at de hadde bodd sammen
i seks måneder, hadde han endelig, iallfall tilsynelatende, godtatt forholdet.
“Jøder vil bare at døtrene deres skal gifte seg med jøder, vet du. Jeg skal fortelle
deg, Jonny, at nå er det bare snakk om et par uker før jeg blir leder for hele fabrikken. Og det kan komme vel med når de nye babyene kommer. Tvillinger, vet du. Jeg
er virkelig på vei til å gjøre det stort, Jonny.”
‘Hyggelig for deg. Gratulerer.”
“Takk.”
“Du kommer vel til å flytte til et bedre boligområde da?”
“Det e’ke noe galt med dette stedet. Jeg stoppet innom for å si at Joseys datter fra
et annet forhold har flyttet sammen med oss i dag. Hun har tidligere bodd hos hennes
mor og Josey har tilbrakt weekendene sammen med foreldrene uten at jeg er blitt
30
Blomster og sommerfugler
invitert. Men fra nå av kommer det til å bli motsatt. Piken skal bo sammen med oss
og Joseys foreldre kommer til å tilbringe weekendene sammen med oss i stedet.”
Jonny var langt fra glad for den opplysningen, men bestemte seg for å se hvordan
det gikk før han gjorde noe med det. Dess flere i leiligheten, dess større strømregning. Dessuten, Josey skulle ikke få tvillingene før om et par måneder.
“Jonny, etter dette er det bare et spørsmål om tid før jeg leder min egen prduksjonsenhet.”
“Hva slags produkter produserer de?”
“Jeg har ikke peiling! Og det betyr heller ikke så mye. Svigerfar min er en styrtrik
jøde!”
“Jeg går nå ut ifra at det ville være fordelaktig å vite hvilke produkter du skal produsere.”
“Det betyr ikke det minste, Jonny. Det er ikke et spørsmål om hva du kan, men om
hvem du kjenner som støtter deg. La meg si deg, nå — etter at jeg har begynt å gjøre
det stort, har jeg også planer om å invitere min mor til å flytte inn sammen med oss.
Og muligens også min bror. Vi er bare tre i familien nå, vet du. Jeg vet at min bror
hadde elsket å bo her. Han er homo, vet du. Og litt av en type! Han har en forskjellig
elsker hver jævla dag i uken. Jeg vet ikke hvordan han gjør det, men han har det antakelig fra vår mor. Hun kunne ha opptil ti forskjellige elskere på mindre enn en uke.
Forskjellige! Du hadde sikkert likt å fått kloa i henne!
Jeg forsøkte å holde tritt med henne, men hun kom meg alltid i forkjøpet. Det
meste jeg klarte på en uke, var åtte forskjellige bikkjer. Og den pokkers uken kostet
meg nesten skjorta! He, he. Nah, min mor er litt av et stykke. En tid der, da vi bodde
i Frisco, hadde vi det helt topp. —
Jeg har også to gutter som jeg aldri har sett. Men den bikkja fortsetter å plage meg
for å få barnebidrag. Som en pokkers ex-kone. Hun er ei pokkers bikkje, det er sikkert. Vi kom ned her sammen på jakt etter en bedre fremtid, men hun gav det opp
etter bare noen måneder. Hun sa hun var luta lei av å overnatte i en pokkers gammel
bil og bare dyppe seg fra stranden mens magen hennes hylte på tomgang. Nå har bikkja anmeldt meg til politiet som en unnalurer av en far og saksøker meg for barnebidrag for våre to sønner. Det er et helvetes liv, mann, når bikkjene begynner å løpe
etter deg!”
“Så du er far til fire gutter, heh?”
“Fem, for å være nøyaktig, men den første teller liksom ikke. Jeg var så jævla ung
da. Hun også. Så min første sønn ble adoptert bort uten at noen av oss vet hvem som
fikk ham. Nei, den første teller ikke. Og det var hennes egen feil, for pokker. Hun
kunne brukt en eller annen form for prevensjon. Jævla bikkje!”
“Har du noen gang hørt om noe som kalles kondomer?”
“Jeg har ikke hatt en på pikken til denne tid. Og kommer aldri til å gjøre det. Har
du noen gang forsøkt å svømme med regnklær på? Nei, aldri, Jonny! Det eneste jeg
engster meg for, er at politiet skal komme på sporet av meg. De kan kaste deg i kasjotten hvis du ikke betaler barnebidrag nå for tiden. Ingen nåde. Unnalurende fedre
havner i kasjotten selv om de har en annen familie å fø. Det er faen ikke riktig!”
Blomster og sommerfugler
31
“Er du ikke redd for å få aids?”
‘Bare for bror min. Jeg løper ikke rundt med horer, Jonny. Jeg får alltid tak i skikkelige kvinnfolk.”
“Du kan aldri være sikker nå for tiden. Mange hustruer jobber som eskortdamer
mens mannen er ute og strever for å skaffe et levebrød. Mange av de mest attraktive
kvinnene, og noen stygge også, forresten, har jobbet for en eskortservice på et eller
annet tidspunkt, etter det leietakerne forteller meg.”
“Det e’kke noe galt med det. Det er ikke prostitusjon. Jeg har også benyttet meg
av eskorttjenester. Og av og til en tilfeldig prostituert, men aldri noe helt seriøst. Jeg
pleide å henge rundt på strøket i Hollywood på den tiden da jeg var predikant, men
det er ganske lenge siden. Det var før den såkalte Hollywood Madam.”
“Har du vært predikant? Hvor gammel er du?”
“Takk som spør. Jeg vet jeg virker ungdommelig. — Jeg tenker ungt. Og jeg føler
meg ung. Men jeg er egentlig trettiett år. Folk sier jeg ser ut som tjue.”
“Og hvilken kirke tilhørte du?”
“En lokal menighet i selve Hollywood. Du vet, Los Angelos er egentlig ikke en
egen by, men mange distrikter som har vokst seg sammen til ett. Eh, jeg tror den består av åtte kommuner, og den ene er Hollywood.”
Jonny regnet med at fyren forsøkte å skjule sine aktiviteter som djeveltilbeder, så
han lot det være med det. Han så helst at diskusjonen snart tok slutt. Men han var klar
over at enhver forkommen historie inneholdt opplysninger til ham. Om Amerika. Om
amerikanere. Amerikansk livsmønster. Kanskje også om verdens fremtid. Uff. Hvis
disse menneskene var en indikasjon på verdens fremtid, håpte han at han ikke kom
til å bli en del av den.
Han drømte om at han var millioner av mil borte hver eneste dag. Ikke noe i livet
hadde vært en så stor skuffelse for ham som Amerika på nittitallet.
Han grep seg ofte i å drømme seg tilbake til de gode dagene, sine tidlige år i dette
landet — tilbake på sekstitallet. Alt hadde vært så annerledes den gang. Da hadde han
funnet Amerika, det vakre. Det mest fantastiske sted på jord. Himmelriket!
Men ett eller annet sted langs veien hadde det gått galt. Fryktelig galt! Men han
kunne likevel ikke peke på en bestemt avsporing. Kanskje drapet på Kennedy? Johnson og Vietnam krigen hans? Watergate. The National Rifle Association? Smart og
dum istedenfor rett og galt? Frihet uten ansvar? Hollywood? Liz Taylor? Madonna?
Kurt Cobain? For ikke å nevne Michael Jackson som stod og klødde seg i skrevet
hele tiden! Ja, han kunne tenke seg mange grunner til forfall, men ingen av disse, verken enkeltvis eller sammenlagt, kunne stå fram som en direkte avsporing.
Nei, det var mer som et skip på havet uten kompass og uten en kaptein som kunne
føre skipet inn i smult farvann istedenfor å la det drive lenger og lenger ut av kurs.
Forhåpentligvis fantes det en kaptein der ute som kunne føre skipet hjem igjen uten
å måtte bekjempe for mange mytterister på veien tilbake til havn.
“Ja, ja, Jonny. Det er på tide jeg kommer meg hjem. Men før jeg går, vil jeg foreslå at vi inngår en avtale. Hva sier du til det?”
“Jeg har ikke peiling på hva du har i tankene.”
32
Blomster og sommerfugler
“Jeg er en telefonselger som er i ferd med å avslutte jobben. Rengjøringsmaterialer. Jeg kan gi deg et pokker så godt tilbud akkurat nå. Jeg er toppen i firmaet. Åtte
uker etter hverandre har jeg vært ukens salgsperson. Jeg har en telefonteknikk som
få klarer å motstå. La meg fortelle deg en hemmelighet. Det er et bombesikkert opplegg for små og mellomstore bedrifter. Ganske smart også. Selvfølgelig må du alltid
slikke rævhull når du er på telefonen. Sjefene elsker det! Men hvis du kommer så
langt, vet du at du har et salg på gang.
Det er å få kontakt med sjefen som er avgjørende. Du må alltid spørre etter sjefen.
Selvfølgelig må du vite navnet hans og også ha satt deg inn i hans livsstil slik at du
kommer på bølgelengde. Du må kunne vise til hans karriere og hobbyer. Da kan du
få dem til å spise ut av hånden din. Du forteller alltid sekretæren at du ringer tilbake
ifølge avtale med herr ditt eller datt. Og når du får kontakt, må du være frekk nok til
å referere til en samtale dere hadde for noen dager siden. Når den stakkars fyren ikke
husker deg, unnskylder du deg på hans vegne. Og når den stakkars drittsekken tror
han er blitt så glemsom at hjernen knapt fungerer lenger, plasserer du litt frekt, men
vennlig, et forslag til en bestilling som du vet han trenger og på den måten avløser
den gamle bastarden for hans engstelser. Ni ganger av ti har du en venn for livet. Og
han kommer ikke til å glemme deg til neste gang. Mange ganger er det ikke engang
nødvendig å kontakte ham, men bare legge inn en ny bestilling.
Nå, vi har noen varer på lager som jeg skulle likt å bli kvitt for nesten ingenting.
De er pakker til fire tusen dollars som vi nå selger for bare ett tusen. Det er et røverkjøp! — Er det en avtale?”
“Nei, ta det med ro. Fire tusen dollars verdt i rengjøringsmidler? Det trenger jeg
slett ikke. Det er meningen at leietakerne selv gjør rent i leilighetene. Hvis ikke, trekker jeg utgiftene fra på depositumet. Jeg har ikke engang lagerplass til fire tusen dollars verdt av rengjøringsmidler.”
“Det er et røverkjøp!” Ja, Jonny tenkte at det kanskje var nettopp det det var.
“Men ingen avtale. Jeg trenger det ikke. Fire tusen dollars verdt i rengjøringsmidler er nok til pokker så mye rengjøring. Jeg hadde hatt nok for hele livet og enda
lenger. Beklager, Jake.”
“Nå skuffer du meg virkelig, Jonny. Jeg har betalt husleien i tide, og alt det der.
Og jeg har pisspratet med deg ganske lenge!”
“Jeg sier ingenting til det. Men det er en helt annen sak. Jeg skulle så gjerne kjøpt
det av deg hvis det hadde vært noe jeg trengte. Men det gjør jeg ikke. Jeg kjøpte en
flaske med Pinesol for seks måneder siden, det er alt, og den er fremdeles halvfull.”
Jake reiste seg bryskt.
“Dette skal du jammen få trege, Jonny. Jeg forsøkte bare å være vennlig! Men jeg
har kastet bort pokker så mye tid på deg!”
“Hrrrrrr. Hrrrrr. Hrrr. Hrraaa. Viva el gino, viva el dinero y viva, viva el amore.
Hrrrrrh. Hrrrr. Mucho gino, mucho dinero, y mucho, mucho el amore. Hrrrr. Muchos
dineros, boss. Vino, dinero y amore. Jeg betaler alltid husleien, boss, men i kveld har
jeg bar penger til halvparten. Hrrrrrr. Hrrra. Hra, hra, hara, hra. Blitt regnet vekk,
Blomster og sommerfugler
33
boss. Jeg betaler syttifem dollars, boss. Jeg betaler resten neste fredag, boss. Jeg sverger. Mucho dinero, boss. Vino, dinero y amore. Jeg trenger litt penger til gin, boss.
Og litt til fitte. Hrrrh.”
Hardee hadde begynt sin tirade lenge før han kom inn på kontoret, og han hadde
gjort seg ferdig da han flirende satte seg ned foran Jonny.
“Hrrr. Ok, boss?”
“Javel, jeg kan vel ikke kreve mer enn du har, heh? Men kanskje du har brukt litt
for mye på gin og fitte istedenfor å betale husleie?”
“Hrrr, hrrrr. En mann må holde seg i live, boss. Men du har rett, boss. Jeg legge
litt til side til gin og fitte. Hrrr. Skitt, boss. Jeg betaler husleien, du store bossmann.
Alt sammen. Hrrrr, hrrr. Jeg betale, boss.”
“Jeg setter pris på det. Men du trenger litt penger til livsopphold. Så hvis du har
et problem, kan jeg godt vente til neste uke før du betaler meg resten.”
“Hrrrrrr. Takk, boss. Veldig hyggelig, boss. Jeg betaler husleien, boss. Jeg klarer
meg, boss. Hrrrr!”
“Helt greit. Takk skal du ha.”
Hardee betalte hele husleien, men allerede neste kveld kom han tilbake på kontoret.
“Hrrrr. Hrrrrr. Hrrr. Hrraaa. Viva el gino, viva el dinero y viva, viva el amore.
Muchos dineros, boss. Please, please, jeg trenger litt penger til gin, boss. Dineros
ginos. Please?”
“Hvor mye?”
“Hrrr. Tre dollars, boss. Liten flaske, tre dollars og sytti cents, boss. Hrrr. Jeg har
litt vekslepenger. Hrrr. Liten flaske, boss. Hrrrr.”
“Ok. Jeg deler frokostpengene mine med deg. Her er fem dollars. Jeg spanderer.
Nyt den!”
“Hrrr. Mange takk, store bossmann. Hyggelig, boss. Hrrr. Takk, boss. Hrrr.”
“Helt greit.”
Hardee hadde mer på hjertet før han forlot kontoret.
“Hrrrm, hrrm. Jeg trenger forretningspartner, boss. Hrrrm. Meget god forretning,
boss. Jeg gjøre deg til partner, boss. Mye penger, boss. Og mye fitte, boss. Interessert, boss? Hrrr.”
“Takk, men jeg tror ikke jeg er ute etter flere forretninger. Tvert imot, jeg prøver
å komme meg bort herfra, for pokker.”
“Hrrr. Boss. Hør. Veldig god avtale. Jeg kjenner sju hyggelige jenter. De jobbet
for meg tidligere. Nesten fire år. Veldig hyggelige jenter. De gjøre mange triks. Jeg
tjene masse penger. Da jeg var ute for å finne fitte i går kveld, møtte jeg ei av jentene. Hun var allerede gift, men hun har lyst å begynne å jobbe igjen. Men venninnene hennes er ennå ikke gifte. Alt vi trenger er en telefon og et lite kontor. Hrrr.
Boss. — Då må skaffe pengene, og jeg tar vare på forretningen. — Noen gang hatt
svart fitte, boss? Hrrrr. Avtale, boss? Hrrr.”
“Hva slags helvetes forretning er det du snakker om? Et horehus? Nei, det blir for
mye dritt!”
34
Blomster og sommerfugler
“Hrrr. Slett ikke, boss! Det er bare en liten eskortservice. Jeg kjenner butikken,
boss. Den eneste gangen svart er lik hvit. Når en mann går med pikken i været, bryr
han seg ikke mye om farge. Bare fitte. Alt er lovlig. Jentene har egne tillatelser, boss.
Tillatelse til å knulle. Hvis ei jente ikke har lisens, boss, vi kjøpe lisens fra en som
ikke lenger driver med eskort, boss, og bruker hennes navn. Hrrr. Ingen bruker virkelig navn likevel. Vennlige jenter, boss. De gir god knull de fleste av dem. Hvis du behandler jentene godt, vil de gjøre hva som helst for deg, boss. Hrrrrrrmm. Hrrrm.”
“Du høres mest ut som en hallik for meg.”
“Ingen jævla hallik, boss! Aldri kall meg hallik, boss. Du behandle meg godt,
boss. Da blir jeg forretningsleder, boss! Ingen hallik, boss! Hrrrrm.”
“Jeg ser ingen forskjell.” Fra sterkt sinne til nesten ekstatisk glede på få sekunder
begynte Hardee å le hjertelig.
“Hrrrrr! Hrra. Ha. Det er ikke noe problem. Du blir bare business partner og jeg
skal vise deg forskjellen. Jeg blir der, boss. Natt og dag, boss, Hrraaa, ha, ha, — Jeg
skal vise deg. Vent å se. Hrra, hra, hra.”
Før Jonny kunne reagere var Hardee ute av kontoret og haltet hurtig nedover gangveien.
Femten minutter senere var han tilbake på kontoret.
“Hrrr. Jeg viser deg, boss. Se her, og hør etter. I dag er fredag, så jeg kjøpte avisene. Veldig god dag for eskortservice. Mange annonser i avisene. Mange annonser
i avisene. De også inkludere lisensnumrene, så alt er lovlig. Iallfall ser ut som. Hvis
du viser lisensnummeret i avisen, kan politiet ikke gjøre noe. Sjekk ut alt sammen,
boss. Hva sier du boss? Hrr.”
“Naah. Hele opplegget virker som om det er godt på kanten for min del. Nesten
som å infiltrere mafiaen. Før vi vet ordet av det, kan vi ende opp med en kule gjennom skallen. Jeg har ingen gateerfaring med slik dritt!”
“Hrrrrm. Ikke noe problem, boss. Jeg tar meg av gaten. Jeg er ganske gateklok.
Før, og jeg ble aldri arrestert. Tok inn mye penger også. Ingen plaget meg. Men jeg
satt ni år i buret for å ha skutt min venn i ryggen, boss. Jeg ble dømt til livstid i fengsel, men etter bare ni år ble jeg løslatt på grunn av god oppførsel. Benådet. Hrrrm.
Ingen plager meg mer, boss, fordi jeg også gjorde tjeneste i Korea-krigen. Første
gang svart og hvit kjempet sammen. — Jeg tar meg av gaten, boss. Hrrrh.”
“Herre Gud! Har du sittet inne i ni år for mord!”
Hrrrrrh! Hrrrrh! Ikke for mord, boss. Bare for å skyte noen i ryggen. En faens
drittsekk, boss! Hrrrm! Min beste venn! Ikke engst deg, boss. Kanskje du er gatedum,
men jeg er veldig gateklok. Min eneste klokskap! Hrrrm! Jeg tar meg av ga-ga-gaten,
boss. Ok? Hrrrm!”
Jonny var egentlig ikke overrasket over at Hardee hadde vært i fengsel. De fleste
amerikanerne han snakket med hadde sittet inne en eller annen gang. De forente stater hadde utviklet seg til å bli et samfunn av fengselsfugler. Amerikanske politikere
hadde klart å skape et samfunn basert på kriminalitet istedenfor et samfunn med nødvendige sosiale tjenester. De konfiskerte folks ytelser til trygd og sosiale tjenester og
bygget fengsler i stedet.
Blomster og sommerfugler
35
Som en utenkt bivirkning hadde de fått et samfunn både med kriminalitet og sosiale ytelser. Det er uunngåelig. Elendighet skaper elendighet, heter det. Og det er
ikke bare et ordtak, men et faktum. For hvordan skal du skaffe deg et levebrød når du
står uten jobb og sosialstønaden din bare dekker en tredjedel av utgiftene til å opprettholde livet? Jo, nøyaktig hva de fleste amerikanerne gjør! Enten de var gifte eller
ikke solgte de fleste kvinnene fitte! Helt åpenlyst!
Og de fleste mennene utviklet seg til narkolangere og andre kriminelle aktiviteter
mens politikerne konsentrerte seg om å få dem til å slutte å røyke sigaretter! For en
intelligens!
Alt dette skjedde mens fengsler og fangehull ble fullt opp i et skremmende tempo!
Likevel engstet de fleste amerikanerne seg over at det ikke ble bygget nok fengsler
fort nok istedenfor å engste seg over at de i det hele tatt var nødvendige.
Ja, et eller annet sted i utviklingen hadde noe utviklet seg rottent i Guds eget land!
Hardee ventet ivrig på svaret.
“Naah, Hardee, jeg tror det er best jeg holder meg klar slikt. Forhåpentligvis vil
jeg komme meg ut av dette rottehullet innen kort tid. Hvis jeg har flaks, om bare få
uker. Hvis jeg hadde hatt i overflod med kontanter, ville jeg gitt deg et lån, men heller ikke det er jeg i stand til akkurat nå. Dessuten synes jeg det er en rotten måte å
drive forretning på, men hvis det er slik livsmønsteret er her, er det ikke mye jeg kan
gjøre med det. Men lykke til. Hvis dette er slik en inntektsbringende forretning, er jeg
sikker på at det er mange som vil satse penger på det.”
“Hrrr. Jeg er lei meg, boss. Vi kunne blitt et godt lag. Jeg legger igjen avisene,
boss. Les annonsene — annonsene for eskortservicen, boss. Vi kan snakkes senere.
— Snakkes senere, boss. Hrrra, hrra.”
Hardee la igjen fire aviser: The Miami Herald. The Sun-Sentinel. The XS. Og The
New Times. Herald and Sun hadde kostet Hardee tjuefem cents hver, men XS og
New Times var gratis basert på reklame for sex industrien.
Jonny bladde gjennom Herald først. Der var tre fulle sider med personlige annonser; kvinner søker menn, menn søker kvinner, kvinner søker kvinner og menn søker
menn.
Shirley hadde fortalt ham tidligere at de fleste av disse annonsene var skjulte sex
annonser. En liten seksjon var tydelig direkte annonser for eskorttjenesten. En halv
side var full av små annonser med sensuelle kvinner som stirret på ham. Men mesteparten var bare sentrert rundt Miami distriktet.
Sun-Sentinel, derimot, konsentrerte seg mer om Broward County og Fort Lauderdale. Jonny la den konservative Herold til side og konsentrerte seg om den mer liberale Sun-Sentinel. Og selv om den betjente et mer begrenset område, var Sun stappfull med sex annonser, både skjulte og direkte. Og det var i et samfunn der prostitusjon var offisielt ulovlig! For et hykleri!
Den første siden med annonser inneholdt kvinner søker menn seksjonen — over
to hundre og femti annonser!
Menn søker menn seksjonen var ikke ganske så omfattende, bare ett hundre og åtti
36
Blomster og sommerfugler
annonser, mens seksjonen for alternativ livsstil til sammen utgjorde mer enn to hundre. Han begynte å lese noen av dem.
‘KLASSISK DAME. Med alle de rette attributtene. Søker stilig, finansiell trygg
PJM, 45-62 for vennskap, romantisk samvær og langvarig forhold. Ring nå, og ikke
vent. #1279.’
“MORSOM, VARM & VILL. Hedonistisk, av høy klasse, 34, SJPF, petite, 5',
rødhåring, søker SJPM, 35-45, til et oppriktig, kjærlig forhold / muligens ekteskap.
#9267.’
‘BADEDRAKTSFIGUR. Attraktiv, intelligent, sofistikert, moroelskende, eventyrlysten, følelsesmessig stabil, romantisk, høyvokst, N / S, 50-60, Boca området,
#9110.’
‘KATTEAKTIG 40. Vakkert smil, smittende latter, ubekymret, 5'4", spenstig,
DWJF søker N / S, eldre, fellesskaplig, verdensvant, besluttsom, avslappet, ansvarlig,
sentimental, kjærlig WJPM, til å ære, beskytte og pleie varig kjærlighet, #8218.’
‘SØT, UNG SAK. SF, 22, meget attraktiv, søker vidunderlig seksuelt samvær med
den rette mann. Hvis du er stilig, intelligent og finansielt stabil ønsket jeg å treffe
deg. #9304.’
‘MUSKULÆR ADONIS ØNSKET. Høy, stilig gentleman, 25-40, søkes til stevnemøter og reising av finansiell trygg dame. #9063.’
Ikke noe av det ovenstående appellerte til Jonny. De var bare en gjeng selvopptatte jødisk-amerikanske kvinner på jakt etter elskere.
Han begynte å skumlese overskriftene:
‘GODT OVER GJENNOMSNITTET.’ ‘HØY, ATTRAKTIV.’
‘PETITE OG VIDUNDERLIG.’ ‘FANTASTISK FANGST.’
‘ATTRAKTIV, KLASSISK DAME.’ ‘HODER SNUR SEG ETTER MEG!’
‘PRAKTFULL BF MED KLASSE.’ ‘VINN FØRSTEPREMIEN.’
‘GI MEG DIN KROPP.’ ‘GRIP EN VINNER.’
Uff! Jonny kastet annonsene til side. Det var bare en gjeng skrullinger ute på en
egotrip så langt han kunne vurdere det.
‘Grip en vinner.’ Ja, i ræva! En vinner annonserte ikke blant taperne.
Han hoppet over alle annonsene fra massajesalongene. Og han følte så absolutt
ikke behov for å lese annonsene fra homsene og lesbene. Ikke fra de heterofile heller.
Så merket han seg eskortseksjonen under ‘Variert for voksne.’ Tjuesju byråer
annonserte. I XS var der sidevis av dem.
‘Underholdning for voksne. RIMELIG. Dansere ~ Eskortdamer ~ Modeller. C.C.
ok. 305-974-9389.’
‘AAABBIES UNDERHOLDNING. Rimeligste i byen. 24timer / 7dager. 3219504.’
‘VAKRE ESKORTPIKER. Bare de beste. 472-0049.’
‘ALLESTEDSVÆRENDE ENGLER. Alle godkjente kredittkort. (305) 791-2223.
24timer.’
‘Alle godkjente kredittkort.’ Så amerikanerne kjøpe fitte på kreditt nå! Mens
konene satt hjemme og tok vare unger og kjæledyr. Men hvem brydde seg? De fleste
Blomster og sommerfugler
37
kvinnene visste hvordan de skulle få balanse i forholdet. — For et umoralsk samfunn!
De amerikanske bikkjene var velkjent verden rundt for sin røffhet og urenslighet.
Hvordan kunne noen ta sjansen på å gifte seg under slike forhold? Nei, iallfall ikke
han! Jonny skulle forbli enslig. Det ble ingen amerikanske bikkjer på ham!
I XS var annonsene enda mer direkte. Der var halve siders annonser for mange a
pattebarene: Foxy Lady, Pink Pussycat, Booby Trap, Jiggles, Pure Platinum, Solid
Gold, Cheetah, Goldfinger, Crazy Horse, Crazy Jim’s. Og to fulle sider med mindre
annonser for eskortinstituttene. En hel side for homser og lesber!
I New Times kunne han lese så mange som 800 sex annonser! Herre Gud. Prostitusjonen herjet i Sør-Florida! Og alt sammen var egentlig ulovlig. Men foregikk
likevel over hele staten. Var det et resultat av den amerikanske dobbeltmoralen, eller
var det et resultat av et totalt sammenbrudd av lov og rettsvesen? Eller kanskje begge
deler? —
Ja, det var begge deler. Og enda litt.
Jonny festet blikket på en artikkel i Herald. Aids hadde nå utviklet seg til å bli
dødsårsak nummer en blant menn mellom atten og førti i Broward County. Slag og
kreft kom som gode nummer to og tre! Han hadde lest om det tidligere, og med en så
omfattende sexindustri som dette, uten at den var skikkelig organisert og uten helsekontroller, var situasjonen ganske enkelt en tidsbombe! For ikke å nevne den homoseksuelle delen av befolkningen. I området rett over gaten var den beregnet å utgjøre
hele åttifem prosent!
Alt måtte da være bedre enn dette! Til og med statsdrevne horehus med trygge
helsekontroller som i Tyskland! Med registrerte prostituerte som betale sine skatter
akkurat som alle andre. Men det ville nok bli altfor realistisk for moralistiske amerikanere som bare valgte å lukke øynene for det som foregikk rundt dem. De valgte å
leve i en drømmeverden fremfor i virkelighetens verden. Som et resultat av deres påtatte moralske renhet kunne de ikke godta virkeligheten. Og politikerne var selvsagt
med på spillet!
Jonny hadde begynt å se situasjonen litt ut fra Hardees perspektiv nå. Hele livet
hadde Hardee måttet betale for fitte, så det var ikke å undres over at han ville ha sin
del av kaka — på mottakersiden. Pengeveien. Kanskje det til og med var en god ide?
Jonny følte seg fristet. Han hadde tatt plenty dritt siden han flyttet hit. Kanskje det
var på tide å sikre seg noen solide inntekter?
I Rom gjør du som romerne gjør!
Nåja, han hadde nå tenkt å komme seg ut av Det romerske imperiet så snart som
pokkers mulig. For godt!
Han fikk informere Hardee om ‘ingen avtale.’
Neste ettermiddag kom Shirley hjem fra sykehuset med vesle Louis. De hadde en
liten samling rundt patio bordene. Ronald gikk stolt rundt og delte ut sigarer mens
Shirley gikk rundt og viste fram det nye vidunderet til alle som var interessert i å ta
en nærmere titt på ham.
“Se. Er han ikke smellvakker? En nydelig liten djevel, ikke sant?”
38
Blomster og sommerfugler
Shiley oppførte seg så moderlig, mens Ronald gikk rundt som er orrhane i nylig
utsprungne fjær. Han kom inn på kontoret og tilbød Jonny en svær sigar.
“Takk. Jeg kommer antakelig til å stryke med hvis jeg røyker den, men jeg skal
ta vare på den som er minne.”
“Det er juks, mann. Hvis du vil ta del i feiringen, blir du nødt til å røyke den dingsen.”
Ronald tilbød seg å tenne på for ham.
“Uff. Den kommer antakelig til å ta knekken på meg. Jeg har aldri røykt før, vet
du. En svær sigar, altså.”
“Jeg har aldri vært far før heller. For mitt eget barn, altså.’
Han insisterte på å få tenne på sigaren, og Jonny aksepterte.
“Bli med utenfor. Slå deg sammen med oss.”
Jonny forlot motvillig kontoret og satte seg ned ved et av bordene. Robin satte seg
rett ved siden av ham.
“Jeg trenger å snakke med deg på kontoret, Jonny. Jeg kommer til å bli litt for kort
på husleien denne uken også. Jeg håper at du ikke har noe imot det.”
“Vi kan snakkes om det på kontoret.”
Jonny likte ikke å snakke forretninger foran leietakerne. I tillegg visste han at Robin hadde mer på hjertet enn bare husleien. Og akkurat nå hadde han mer enn nok
med å puffe på den sigaren, mens mange av kvinnene, medregnet Robin, røykte marihuana skaffet til veie av Jennifer i nummer tjue. Jonny følte seg litt utenfor, men ble
værende en stund for høflighets skyld. Han visste at han kunne bli holdt ansvarlig og
kastet i kasjotten hvis politiet viste seg, all den tid så mange av leietakerne røykte
dritt åpenlyst. Han ville helst ha satt en stopper for det, men det ville forårsake kraftig motvilje. Han hadde problemer nok slik det var, så lot det være.
Shirley satte seg ned ved siden av Robin og løftet opp den vesle bunten på strake
armer: “Se! Er han ikke smellvakker, Jonny?”
Jonny lo. Han tenkte på Lillian da hun så stolt hadde vist fram sitt avkom.
“Jeg har aldri sett en smellvakker nyfødt før, Shirley. For meg ser han ut som en
rosa gulvfille.”
Shirley lot som om hun var fornærmet, men hun lo.
“Innrøm iallfall at han er en smellvakker gulvfille, Jonny.”
“Ja, jeg må si at han ser sterk og helsig ut. Og hvem vet, kanskje om noen måneder er han kanskje smellvakker også. Hvis han ligner på mor si.”
“Takk, Jonny. Etter at han ble født gikk det en tid før de brakte ham inn til meg.
La meg si deg at jeg engstet meg syk for at noe kunne være galt med ham. Av all
drikkingen. Og røykingen. Knulling og piller. Bare nevn det, du, så har jeg gjort det.
Og så falt jeg ned trappene. Da de endelig brakte ham inn til meg, ble jeg fryktelig
lettet! Og ingen trenger å lure på hvem som er faren, for han er en direkte kopi av
Ronald. Og Ronald ble så stolt! Han sier han ligner mer på faren enn faren selv. Og
da ble jeg så lettet over det også. Jeg skal begynne et nytt liv nå da jeg har fått en liten kar som er avhengig av meg!”
“Hvor er Jennifer? Jeg har ikke sett henne på noen dager.”
Blomster og sommerfugler
39
“Å, Ron har fått ny jobb, vet du. Så Jennifer har vært hos en av vennene hans. En
homs. Vi får henne tilbake i morgen eller neste dag. — Så du savner henne, heh? Ja,
hun er praktfull. Trist at hun er litt for ung for deg. Og vet du hva? Robin her har vært
en liten engel mens jeg var på sykehuset. Hun har tatt vare på Ron for meg hver eneste natt. Og det har jeg satt skikkelig pris på. Det er slik venner skal være.”
“Så dere har kjent hverandre ganske lenge, heh?”
“Vi pleide å jobbe sammen på det samme instituttet en stund.”
“Eskortservice?”
“Ja, vi stilte opp for hverandre av og til. Da som nå. He, he, he. Men jeg hadde aldri tenkt at hun skulle stille opp for meg angående Ron, men jeg satte virkelig pris på
det. Han har latt meg være i fred nå en stund. Takket være Robin.”
Jonny følte et bittert stikk av sjalusi, men han var ikke overrasket. Ingenting overraske ham eller sjokkere ham lenger.
Han hadde undret seg over Robin en tid. Siden den mandagen. At hun hadde blitt
tuklet med av stefaren fra hun var elleve. At hun hadde hatt en elsker da hun var tolv.
At hun hadde en dødelig syk onkel som var ute av livet hennes for godt. Men hun fikk
visst en arv. Og slik hun hadde gitt seg over til Jonny i bytte for en husleiekvittering.
Hennes vennskap med Shirley og Ronald. Og at hun ikke hadde jobb.
Ja, hans mistanker hadde vært korrekte! Men en ting måtte han gi Robin: Hun
slengte ikke dritten sin i ansiktet på folk slik Shirley gjorde, men holdt den for seg
selv. Og det var da litt. Og rett nå kunne Jonny se at hun følte seg uvel slik Shirley
blottla henne.
Hun tok Jonny i neven og hvisket: “Jeg skal forklare deg senere.”
Jonny regnet med at der ikke var så mye å forklare, men nikket. Han visste at hun
kom til å komme innom kontoret hans senere på kvelden for å forlenge ‘leieavtalen.’
Han kunne si det til henne da.
Å røke sigar fikk ham til å føle seg uvel. Han unnskyldte seg og løp over til Amoco og gav hals i toalettskålen. Hvis bare Connie ville flytte, kunne han iallfall ha et
lite rom for seg selv, men slik situasjonen var nå, følte han seg elendig. Uten forbedring i sikte.
Da han kom tilbake satt Robin alene og ventet på ham. Hun ville snakke med ham
alene. Spesielt uten Shirley til stede. Ja, hun hadde lyst å treffe ham igjen i stedet for
å betale husleie. Det Shirley fortalte var sant. Ronald hadde bodd hos henne hver
eneste natt. Hun hadde hatt lyst å treffe Jonny, men hun hadde måttet holde det løftet
hun hadde gitt Shirley om å ta seg av Ronald’s behov.
“Han er et sex uhyre, vet du. Han hopper på hva som helst med hull i.”
Jonny var skuffet. Han var også engstelig angående onkelen hennes som var dødelig syk. Hva feilte ham? Han hadde selv vært uten beskyttelse da han hadde sex med
Robin.
Av en eller annen grunn hadde folk lett for å lese tankene hans. Kanskje fordi han
engstet seg for så mye. Og nå var han engstelig for at han kanskje hadde fått aids fra
Robin. Han forsøkte å ikke engste seg, men han engstet seg.
‘Slik du tror, er slik det blir.’
40
Blomster og sommerfugler
Robin leste lett tankene hans.
“Du har ingen grunn til engstelse, Jonny. Jeg har alltid trygg sex. Jeg gjorde bare
et unntak for deg.”
Men Jonny engstet seg over hvor mange andre ganger hun hadde gjort et unntak.
Kanskje med sin gamle ‘onkel.’ Tross alt hadde onkelen hennes bodd hos henne en
hel uke, og han hadde til og med inkludert henne i testamentet.
“Etter at jeg har fått greie på Ronald og alt det der, føler jeg det er bedre at vi ikke
treffer hverandre. Men du trenger ikke engste deg. Jeg skal ta meg av husleien for en
uke til. Men da er det på sin plass at du begynner å betale. Du må da ha fått en del fra
Ronald. Da han pleide å treffe et ludder nede i gata her, betalte han tjue hver gang.”
“Jeg gjorde det bare for å hjelpe Shirley. Jeg skyldte henne, og nå krevde hun tilbake. — Om et par uker er jeg antakelig ute herfra. Jeg tviler på om du kommer innom, men jeg har lyst at du skal komme og besøke meg en gang til. Hvis ikke, er det
greit.”
“Selv om jeg liker deg, så ikke gjør regning med at jeg kommer. Jeg hadde ikke
likt å støte på Ronald midt på natten. Jeg er heller ikke særlig interessert i å dele fitte
med ham. Han hopper jo på alt med hull i, ikke sant?”
“Ikke glem, Jonny, at jeg ikke gjør dette for min egen del eller for Ronny, men for
Shirley! — Og Jennifer!”
“Jennifer? Hva har den vesle jentungen med det å gjøre?”
“Ronald har misbrukt henne fra den dagen hun flyttet inn. Shirley og jeg regnet
med at hvis han kunne treffe meg i stedet, ville han la henne være i fred. Det virket
nesten. Men han gjorde en avtale med en kjenning om at hun kunne bli hos ham. Et
sykelig individ som også tilfeldigvis er homs — og biseeksuell! Han var interessert
i Jennifer til seksuelle eksperimenter. Sodomi. Anal sex. Ronald gikk med på det. Og
det var slik han fikk jobb som tekniker hos International Electronix. Før han havnet
på kjøret, jobbet han hos Motorola bare noen gater lenger nord herfra i mange år.”
Jonny ble stående målløs før han igjen fikk ord for seg.
“Herre Gud! Hvorfor tilkaller dere ikke politiet?”
“Vi gjorde det for to uker siden. Men politikonstabelen var også en homs. Og en
av Ronalds venner. Han truet med å sette Shirley fast for prostitusjon. Og da hadde
hun mistet ungen — og også Jennifer. Alt er ikke slik det ser ut it et homoseksuelt
samfunn, Jonny. Når en kvinne blir forfremmet, kaller alle det for en fittebelønning.
Hun har knullet sjefen — brukt fitta til å bryte gjennom glasstaket. Og det er ofte rett
nok.
Men ingen blir mistenksomme når en mann blir forfremmet. Alle de seksuelle
tjenestene er temmelig godt skjulte da. Likevel skjer det over alt. I tjenesteyrkene.
Alle hovedkelnerne. I plateindustrien. Alle de nye gruppene som kommer på hitlistene. De fleste har betalt prisen for deres suksess på forhånd. Mange uten at de
noen gang får noen suksess. Det er den prisen de må betale for å leve under regnbueflagget til de homoseksuelle — den moderne måten å leve under regnbuen på.
Bare når en kvinne blir forfremmet, blir det en stor nyhet på TV. Og et samtaleemne blant kollegaer. Og det er sant. Cher, sangerinnen, har offentlig uttalt at veien
Blomster og sommerfugler
41
til suksess i Hollywood går gjennom soverommene til produsentene. Og hun vet hva
hun snakker om. Hun har knullet noen få av dem.
Så velkommen til festen, Jonny. Du har også betalt for fitte akkurat som resten av
dem. Du knullet meg som en villmann den natten, og du nøt hvert sekund av det. Så
slik gikk det til at du knullet en prostituert. Og betalte for det. Du er langt fra så spesiell, Jonny. Nå er du redusert til bare en blant de mange!”
Jonnys tanker begynte å vandre igjen. Han var tilbake i Manila og jaktet på Tetchie.
Sjåføren hadde kommet og hentet ham klokken fire om morgenen som avtalt. Jonny
husket at han nesten hadde bestemt seg for å utsette avreisen, men hadde gitt det opp.
Forretninger før gleder. Plikt før lykke. Mat istedenfor sex.
Han hadde billett på en av Quantas ruter via Sydney og hadde ventet i køen i nesten en time. Agenten bak skranken hadde spurt ham om han hadde visum til Australia, og det hadde han ikke.
‘Jeg skal ikke til Australia. Det er bare en internasjonal mellomlanding på veien
til Fiji Islands.’
‘Hvilket land du fra, sir?’
‘Norge.’
‘Javel, sir. Du vente. Jeg sjekke.’
Fyren forsvant, men kom straks tilbake med en overordnet som sjekket passet
hans.
‘Her er bare visa til De forente stater. Kan du også vise visa til Australia, sir?’
‘Nei, det har jeg ikke. Jeg skal ikke til Australia. Jeg skal ikke engang forlate flyplassen — bare vente på flyforbindelsen til Fiji Islands. Jeg skal ikke til Australia!’
‘Jeg beklager. Du får ikke gå ombord på dette flyet. Oppholdet i Sydney er på tolv
timer, og du kan bare oppholde deg åtte timer uten visum. Strenge australske regler,
sir. Gjelder også for nordmenn. Du må gå inn på billettkontoret og bestille annen
reiserute som ikke gir opphold i Australia mer enn åtte timer, sir.’
Jonny følte seg utslått! Det var ufattelig at et sivilisert samfunn i denne internasjonale tidsalderen ikke ville tillate at en transittpassasjer å oppholde seg på en transitthall til hans neste flyforbindelse skulle lette. Men filippineren var bestemt.
‘Strenge restriksjoner til Australia, sir. Du må bestille på nytt. Kontoret er rett
rundt hjørnet, sir. Lykke til.’
‘Åh, Gud for en elendighet!’
Jonny kunne knapt tro dette. Heller ikke billettkontoret kunne hjelpe ham. Der var
ingen flyforbindelse til Fiji Islands med Quantas som hadde kortere ventetid i Australia enn tolv timer.
Piken bak skranken var hyggelig. Hun forsøkte å bestille billett til ham via Aukland, New Zealand, men der var ingen ledige seter før neste mandag. Det beste de
kunne gjøre, var å sende ham direkte til Honolulu, men da ble han nødt til å kjøpe
billett fra Philippine Airlines og de hadde bare ett sete ledig på første klasse.
Han godtok ikke det. Han bestemte seg for å dra tilbake til hotellet i Manila.
42
Blomster og sommerfugler
Pokker! Hvorfor hadde de ikke orientert ham om restriksjonene i Australia da han
kjøpte billetten i London? Helvetes australiere! Han skulle aldri ha noe med det landet å gjøre igjen. Eller noen gang fly med Quantas! Aldri i helvete! Han kom ikke til
å kjøpe en billig billett i London heller, hva det angikk!
På veien tilbake til Ermita bestemte han seg for ikke å flytte inn igjen på Centrepoint, men heller bestille på Green Gardens. Og dermed kunne han spare rundt 500
pesos per dag. Det var ikke ganske samme standard, men likevel. Han la også merke
til en rar lukt i gangene. Baderommet var også fullt av kakerlakker, men han bestemte
seg for å bli der for natten. Han kunne kontakte resepsjonen i morgen tidlig og få dem
til å sprøyte mot kakerlakker neste morgen.
Utmattet la han seg ned på sengen for å slappe av.
Plutselig hoppet han ut av sengen! Hvor faen var fotoapparatet hans! Hans splitter
nye kamera? Det var dyrt også! Topp kvalitet Canon. Han sjekket over alt, men kunne
ikke finne det. Han må ha lagt det etter seg på flyplassen, enten på skranken eller på
billettkontoret. Pokker for en irritasjon! Fordømt! Dritt! Helvete!
Han tok en drosje tilbake til flyplassen for å se etter det, men det var forsvunnet.
Det var ikke annet enn å forvente. Og han fortjente denne elendigheten! Tenk å legge
fra seg et dyrt kamera på den måten. Men han hadde vært skikkelig frustrert! Likevel
kunne han ikke huske at han hadde lagt det etter seg noe sted. Fordømt idiot!
På veien tilbake til hotellet hadde han en rar, men oppløftende opplevelse. En liten
gammeldags lastebil kjørte opp på siden av drosjen og fløytet iltert. Så kjørte den
forbi og senket farten til den nesten stod stille. Det samme gjorde drosjen. Så stoppet
lastebilen foran og drosjen parkerte rett bak den. Et middelandrende par kom ut av
bilen og vinket til ham. Drosjesjøføren smilte og kunne fortelle at de ønsket å snakke
med ham. Han bad Jonny gå ut og møte dem.
Og da Jonny kom ut, dro eieren av lastebilen til side presenningen bak. Og der satt
sju unge jenter og vinket til ham på toppen av poteter og gulrøtter. Lastebileieren gestikulerte ivrig. Han hadde sju døtre og alle var ivrige etter å gifte seg med amerikaner. Den yngste var bare fjorten år. Han kunne velge hvilken han likte.
Kona løp bort til dem og ville at de skulle komme ned fra lasteplanet. De ville ha
kontakt.
Men Jonny var ikke i humør. Alt hadde gått på tverke for ham hele dagen. Han
ville bare komme seg tilbake i drosjen og finne veien tilbake til hotellet. Da drosjen
kjørte forbi, sto de alle og vinket til ham. Og han vinket forsiktig tilbake.
Drosjesjåføren smilte og spurte: ‘Du ikke være interessert i bondedøtrer?’
Jonny bare smilte tilbake uten å si noe. Han var i et elendig humør og ville bare
komme seg tilbake på hotellet så snart som mulig. Men han gikk ikke inn på hotellet.
Han bestemte seg for å gå bort til Steak Town og få seg noe mat. Kanskje det kunne
få ham til å føle seg bedre til mote.
Å, pokker for en elendig dag!
Inne på Steak Town så han bilder av Tetchie samme hvor han snudde seg! Og av
en eller annen grunn var steiken ikke skikkelig stekt, men rå. Han sendte den tilbake.
Og da den endelig ble servert, var den seigere enn en skosåle nesten som en norsk
Blomster og sommerfugler
43
steik. Hans franske var allerede bløte og kalde og selv rødvinen hadde en bismak. De
hadde servert han australsk vin denne gangen og ikke fransk burgunder. Pokker! Helvetes australiere! Idiotiske filippinere! Tilbakestående pappskaller!
Han hadde vært innom billettkontoret, men der var ingenting ledig til Honolulu
før om tre dager! Og på toppen av alt måtte han kjøpe første klasse da også.
Han var ikke lenger trett, men anspent og opprørt. Klokken var tre om ettermiddagen. Jentebarene åpnet klokken to. Han bestemte seg for å ta en tidlig runde. Men
de få prinsessene som allerede jobbet, var alle opptatt med å danse, så han bestemte
seg for å ta en runde til. Han måtte ha vært innom hver eneste bar i Ermita den ettermiddagen — unntatt Bangkok Inn. Han engstet seg for at han kanskje kom til å finne
Tetchie i en nedverdigende situasjon sammen en drittrik japansk pervers.
På slutten av den tredje runden tok han endelig mot til seg og gikk inn på Bangkok Inn.
Nei, Tetchie var ikke kommet ennå. Hun kom vanligvis ikke inn før klokken seks
og da var det alltid en eller annen velstående japs som satt og ventet på henne.
Jonny gikk tilbake klokken halv sju, men hun var ikke inne. Han gikk tilbake igjen
klokken åtte, men hun var ennå ikke kommet. Han møtte en søt liten jente som ville
at han skulle bli med henne på en kort hyrdestund. Han gav nesten etter for fristelsen,
men på en eller annen måte klarte han å snuble seg ut på egen hånd.
Klokken ti gikk han igjen inn på Bangkok Inn og trodde knapt sine egne øyne da
han så Tetchie danse på et lite dansegulv helt bakerst sammen med en venninne.
‘Hello, Tetchie. Jeg har sett etter deg i hele dag. Jeg må snakke med deg.’
Tetchie så på ham med forakt.
‘Poooh! Du for full til å snakke. Jeg gå aldri med fylling. Jeg ikke gå med deg. I
dag jeg ha hyggelig kunde. Kanskje i morgen.’
Jonny forlot jentebaren mer skamfull enn en slått hund. Og slått var han.
Han tok en ny runde. På kaffe nå. Mange av skjønnhetene hadde lyst å være sammen med ham. Noen av dem var så vakre at det var uvirkelig. Og søte og naturlige.
Lite make-up. Klipte og rene negler. Engler!
Men han var ikke ute etter selskap i kveld. Han var bare interessert i Tetchie, og
slik det hadde utviklet seg, visste han knapt hvordan han skulle gripe saken an. Han
bestemte seg for å bli edru og så forsøke en gang til selv om hun antakelig hadde gått
for kvelden — med en rik japaner.
Klokken tolv var han tilbake igjen, men Tetchie var ikke å se. Han satte seg ned,
skuffet.
Mamasan fra forrige kveld kom over til ham.
‘Hyggelig du komme tilbake, Jonny venn, men jenta allerede gå med kunde. Hun
skal dra på ferie tre dager med rik hapon. I Puerto Galera. Hvis du like, jeg si henne
at hun vente på deg når hun komme tilbake.’
‘Skal Tetchie være bortreist i tre dager? Med en hapon?’
‘Nei. Ikke Tetchie. Den hyggelige piken fra Palawan. Hun like deg veldig mye.”
Han følte seg lettet.
‘Så — hvor er Tetchie?’
44
Blomster og sommerfugler
‘Tetchie ikke bra. Hun kjekle med eieren. Hun nekte å gå med kunde. I natt. Også
sist natt. Ofte. Han veldig rik hapon. Han nå gå med piken fra Palawan. Eieren veldig
sint på Tetchie. Jeg tror hun miste jobb.’
‘Vennligst, er det mulig å få snakke med henne?’
‘Jeg tro ikke. Hun alltid nekte å gå meg kunde. Kanskje i morgen hun gå hjem
med sin mor. Ingen flere kunder.’
‘Vennligst, la meg få snakke med henne. Jeg betaler barboten til eier selv om hun
ikke vil gå. Da skulle iallfall han bli fornøyd.’
Jonny var ikke vant med å betale smøring, men det slo plutselig inn.
‘Hvis du henter henne, har jeg hundre pesos til deg?’
Han gav henne pengene på forskudd.
‘Javel, sir. Men jeg ikke love. Tetchie veldig vanskelig pike.’
‘Jeg må bare snakke med henne. Det er alt.’
Mamasan forsvant bak teppet inn til bakrommet. Hun kom tilbake etter bare kort
tid og så undersøkende på Jonny.
‘Veldig overraskelse, sir. Hun komme med en gang. Hun bli veldig glad. Veldig
rar den piken.’
‘Mange takk. Kanskje du har lyst på en drink sammen med oss?’
‘Mange takk, sir, men jeg tro ikke. Tetchie ikke like. Hun bare like alene. Alltid.’
‘I kveld kan vi gjøre et unntak. Jeg kjøper din favorittdrink. Også til Tetchie.’
‘Tetchie hun ikke like alkohol. Hun bare drikke mangojuice. Jeg drikke champagne. Og du?’
‘Finn meg en kopp kaffe er du snill. Svart. Uten fløte og sukker.’
Tetchie kom ut fra bak teppet og så strålende vakker ut. Hun virket tilfreds da hun
satte seg ved siden av ham med et stor smil. Hun var ganske stille av seg, men hun
fortsatte å smile.
‘I dag jeg ha veldig dårlig dag. Men jeg veldig glad nå. Jeg vente på deg, Jonny.
Du også vente på meg?’
‘Jeg vet ikke. Du lager ganske mye sprell.’
‘Ingen sprell. Jeg vente på deg. Hvis du ikke komme i kveld, jeg gå tilbake til provinsen med min familie. Aldri gå inn i bar igjen. Den tyske eieren veldig sint. Veldig
sint!’
‘Så hva skjedde? Du fortalte meg tidligere at du hadde hyggelig kunde.’
‘Ikke lenger kunde. Han gå med annen jente. Jeg vente på deg.’
Hun smilte fornøyd.
‘Ikke nødvendig å betale barmulkt. Jeg aldri gå tilbake.’
‘Jeg skal betale barmulkten for deg, Tetchie. Da kan vi snakkes og du kan komme
tilbake i morgen. Kanskje jeg bør betale dobbel barmulkt? Også for i går.’
‘Hvordan du vite det? Mamasan?’
‘Hm, hm.’
‘Javel. Da jeg ikke lenger ha problem med eier. Han veldig, veldig sint på meg.’
‘Han blir sikkert glad nå når han får pengene sine.’
Hun snøftet foraktelig.
Blomster og sommerfugler
45
‘Han dårlig tysker. Alltid penger gjøre lykkelig. Alltid! Hvorfor det, hvis ikke sulten?’
‘Vi lever i en verden av griske mennesker.’
Mamasan kom tilbake med bestillingen. Hun takket Jonny, men satte seg ikke ned
for å nyte champagnen.
‘Den mamasan ikke bra. Hun alltid ta penger fra jentene. Noen jenter alltid gi
halvparten av pengene til mamasan. Da de alltid få gode kunder. Ikke bra slik.’
Jonny følte med henne. Verden var et korrupt sted å leve, men det eneste stedet
tilgjengelig. Hvis du skulle ha en sjanse på førstepremien, måtte du ofte betale for
den på forhånd — uten at du noen gang var sikker på om du fikk den. Han bestemte
seg for å ikke ta med Tetchie til Green Gardens, men leide i stedet et rom på Holiday
Inn. Og hun var like sulten etter ham som han var etter henne. Det virket uvirkelig at
de hadde hatt sex for bare to dager siden. På en måte virket det som om det hadde
skjedd for lenge, lenge siden. Men denne gangen ble det enda heftigere. Tetchie var
sulten, så det gikk for henne nesten med det smme. Men Jonny trengte noe lengre tid
uten at hun avbrøt ham denne gangen.
‘Denne gangen jeg igjen tenke på deg, Jonny.’
Og etterpå ble hun liggende stille og avslappet i armene på ham.
Så, der på Holiday Inn i en luksuriøs leilighet med utsikt over hele Manila Bay var
Tetchie såpass avslappet og nær at hun fortalte ham hele sin livshistorie.
Jonny smilte sitt triste smil da han la merke til at Robin satt og stirret på ham fra den
andre siden av skrivebordet med tårer i øynene.
“Ja, du har så rett, Robin. Jeg er bare en blant mange. Jeg har så visst knullet en
prostituert — et solid ludder!”
Robin reiste seg plutselig og satte kursen mot rommet sitt. Hun gråt.
Tetche hadde hatt en stabil og trygg oppvekst inntil bare for et godt år siden. På den
tiden begynte livet å falle sammen rundt henne og familen hadde fått store problemer. Mount Pinatubo-utbruddet hadde vært et kraftig slag for dem. Familen hadde
ikke hatt egen tomt, men hadde klart å bygge seg et lite skur av bølgeblikk rett utenfor Angeles City. Og asken fra vulkanutbruddet hadde bygget seg opp rundt dem flere
meter høyt til skuret deres kollapset. De hadde mistet alt, men overlevde med hjelp
fra den nærmeste familien som bodde i huset ved siden av. Det huset tilhørte hennes
tante, hennes fars søster.
Så, da amerikanerne avviklet Clark Airforce Base som et resultat av omfattende
skader på grunn av vulkanutbruddet, hadde både hennes far og hennes mor mistet
jobbene sine. De hadde bare vært små jobber, men likevel vært nok til å opprettholde
livet. Hennes far hadde også utviklet en sykdom, men de hadde ikke penger til faste
medisiner bortsett fra litt av og til. Men for å overleve trengte han medisiner hver
dag. Til å begynne med hadde hennes eldste bror klart å holde liv i dem, og selv
hadde de klart å grave seg ut av de store askehaugene rundt dem. Og de hadde klart
å bygge opp igjen det skuret de hadde bodd i. Og de hadde langt fra vært alene om
46
Blomster og sommerfugler
det problemet. Det var slik det var for de fleste i området. Det hadde vært en tung tid.
Hennes eldste bror hadde vært elektriker. Han var en veldig god bror. Alltid hardtarbeidende og ikke lat som mange filippinske menn. Men under et nedrivingsprosjekt
av et hotel i Manila rett ved siden av Las Palmas Hotel, hadde han blitt truffet av en
løs elektrisk hovedledning og fått all strømmen gjennom seg. Han døde momentant
og falt fem etasjer rett ned i gatelegemet.
Tetchie gråt da hun fortale dette. Hun hadde vært skikkelig glad i sin eldste bror.
Han hadde vært familiens trygghet. Og nå var han borte. Hun var den nest eldste, men
hun gikk ennå på skolen og var for ung til å få seg en jobb. Hennes yngre tre brødre
gikk også på skolen, så familien var uten forsørger. Hele familien hadde sultet på den
tiden, og ingen så noen utvei. Den yngste broren gråt hele tiden. Han var bare fem år
gammel og trengte alltid mat.
En kveld hadde mor hennes tatt henne til side for å snakke med henne uten andres
påhør.
‘Familien vår sulter, Tetchie, og du er den eneste som kan tjene nok penger til å
underholde oss, eller så kommer vi til å sulte.’
‘Men mor, hva kan jeg gjøre? Jeg har heller ingen jobb!’
‘Det er filippinsk tradisjon at barna må hjelpe familien. Og nå er turen kommet
til deg.’
‘Men mor, jeg har jo ingen jobb!’
‘Jeg har skaffet jobb til deg. I morgen reier du og jeg til Manila slik at vi ikke
trenger å sulte.’
Hennes mor hadde tatt henne til et halveis brukbart hotell i Manila og bedt henne
vente til hun kom tilbake. Og da hun endelig viste seg, var hun ikke alene. Hun kom
sammen med svær, gammel araber i en stor, hvit djellaba. Han hadde ikke barbert seg
og luktet sterkt av hvitløk med stygge, gule tenner.
Mor hennes hadde fortalt henne at hun måtte gjøre akkurat slik araberen forlangte.
Den natten mistet Tetchie sin uskyld!
Jonny så ennå for seg hennes store, triste, brune øyne med bønn om at han måtte
forstå og ikke fordømme.
‘Ja, Jonny, den natt min mor selge min møydom til en gammel, stygg araber for
femti tusen pesos. Neste morgen kom hun og hentet meg og tok meg med til en ondskapsfull tysker som eide Bangkok Inn. En veldig ond tysker. Han gav henne fem tusen pesos. Han solgte møydommen min tre ganger til amerikanerne for fem hundre
dollars hver gang. Men en amerikaner ble veldig sint, og fra da av danset jeg i baren.
Hver natt måtte jeg elske med forskjellige menn. Jeg like japanerne. De er hyggelige og vennlige og like å snakke. Jeg aldri gå med amerikanere for de er veldig mye
fulle og mange ganger veldig røffe. Jeg aldri like neger. Og jeg hate arabianos. Jeg
like at jeg drepe alle sammen, men i mitt hjerte jeg tilgi. Jeg også tidligere ha norsk
venn lik deg. Han love å ta meg med til Norge, men han aldri holde løfte. Kanskje en
dag han komme og hente meg, men da jeg ikke være her. Bare hvis God dømme meg
hardt, jeg vil ennå være her. Noen være her alltid, som mamasan. Da mitt hjerte enda
mer knuse. —
Blomster og sommerfugler
47
Jeg fortelle deg før jeg ha stor drøm, for kanskje stor drøm aldri kan være sann.’
‘Hva er din store drøm, Tetchie?’
Hun ble sittende taus ganske lenge. Og da hun endelig snakket, var det med myke,
søkende ord.
‘Kanskje hvis jeg fortelle, jeg være som dum slolejente. Men jeg ha rent hjerte,
så jeg si sant. Da du komme inn i bank første gangen, mitt hjerte nesten stoppe. Jeg
så min drøm. Og da du gav meg blomster i bank, jeg gråte, for jeg tenke kanskje min
drøm være sann. Mange ganger jeg se menn like meg, men når jeg snakke sant, de
bare like for sex. Og jeg har hatt mange menn. Kundene. Men jeg ennå ha rent hjerte
og sterk kjærlighet til god mann. Og jeg vite med en gang du være god mann. Så jeg
bli lykkelig, men også veldig redd. For det er veldig tungt å miste hvis du komme
veldig nær stor drøm. Derfor jeg måtte løpe, for den store drømmen veldig skremme.
Jeg alltid tenke på deg, Jonny. Hvis du glemme om min dyd, og lære å elske bare det
rene hjerte, jeg si en ting: Min sterke kjærlighet gjøre deg lykkeligere enn Gud. —
Har du et stort mot, Jonny?’
‘Livet er ikke alltid så lett, kjære deg. Og det har ikke alltid vært så lett for meg
heller. Etter at du løp av gårde sist natt, har jeg følt meg som tapt i verdensrommet.
Jeg tror nok jeg kunne hatt mot nok, men likevel er det å gifte seg med noen, en stor
avgjørelse. Når vi føler kjærlighet, får vi også mot. Hvis du hadde spurt meg om dette
i går før jeg følte din kjærlighet, hadde jeg ikke hatt nok mot. Men selv om vi har
mot, kan det likevel bli vanskelig når det daglige maset begynner.’
‘Jeg har mot til sann kjærlighet. I dag, i morgen og for alltid. Til den dagen jeg
dør. I morgen jeg fortelle min mor jeg ikke jobbe i bar lenger. I morgen når min mor
komme å bringe rene klær og mat fra provinsen, du møte henne. Har du mot, please?’
Jonny var beveget til tårer.
‘Ja, jeg skulle likt å møte familien din. Og jeg synes det er hyggelig av din mor
at hun bringer deg mat, vaske klærne dine og kommer og besøker deg. Hun må virkelig sette pris på deg.’
Tetchie snøftet foraktelig.
‘Min mor ikke selge min møydom for kjærligheten i sitt hjerte, men for kjærlighet
til lommebok. Og hun aldri besøke av kjærlighet, men for å hente hjem pengene og
bygge stort hus. Når hun bringe mat og vaske klær, hun vite at jeg ha pengene. Og
slik, mer til henne. Hver søndag hun komme og hente penger. Alt sammen. Ingenting
igjen til meg. Hun alltid si jeg tjene mer penger neste dag. Nei, min mor aldri besøke
for kjærligheten sitt hjerte. Bare for pengene fra min fitte. Og det er derfor min drøm
være stor. Jeg har ingen til å gi meg den sanne kjærlighet. Bare den falske. Plastikk.
Slik også roser av papir. Bare du gi meg de ekte roser. Friske. Nylig utsprungne.
Røde. Som rene hjerter.’
Jonny hadde sterke følelser for denne kvinnen. Aldri i livet kunne han ha tenkt seg
at han ville falle hodestups for en gledespike som hadde vært tilgjengelig for så
mange.
Å godta de tidligere forholdene som hans kone hadde hatt, hadde vært vanskelig
nok.
48
Blomster og sommerfugler
Men dette var annerledes. Denne kvinnen var en lysende juvel blant grisket og
overgrep, et uskyldig offer for fattigdom og familietradisjoner. Hun tilbrake ikke tiden sammen med disse mennene til sin egen glede eller for å få sitt neste treff, men
som et resultat av pliktfølelse og lojalitet mot sin familie.
Hun hadde fortjent bedre. — — —.
Fredriijk Niehuus arbeidet ikke lenger på Schubert. Han hadde reist tilbake til Canada for å besøke sine to sønner som han ikke hadde sett på lenge. Eierne, et hyggelig
fransk-kanadisk par i trettiårene fra rett utenfor Montreal, styrte ståket selv nå.
Nåja, Holly, Freddys venninne, gav fremdeles en hjelpende hånd, men hun hadde
vært litt ustabil etter at Freddy dro. Han hadde ikke fortalt henne noe eller gitt henne
noen forvarsler. En morgen bare dro han sin kos sammen med rundt tolv hundre dollars i husleiepenger. Stakkars Holly hadde følt seg forrådt uten noe annet sted å gå
enn tilbake til Gary rett utenfor Chicago, mordhovedstaden i den vestlige verden.
Freddy hadde ringt en gang. Fra et asyl. Ja, han var blitt tvangsinnlagt etter at de
hadde funnet ham gråtende på graven til sin tidligere venninne i et forsøk på å begå
selvmord. Han hadde elsket denne kvinnen så altfor høyt. Etter at hun hadde ødelagt
hans ekteskap og dratt ham bort fra familien, hadde hun gjort noe helt utilgivelig —
hun hadde ganske enkelt dødd fra ham. Av en overdose.
Jean, husvertinnen, viste Jonny til rommet. Ja, det var synd. Freddy var slik en
hyggelig person, og en dyktig arbeider også, selv om han av og til kunne bli uforutsigbar og ustabil. Du visste aldri i disse tider. Det var blitt umulig å leie stabile medarbeidere. De som ikke gikk på stoff, hadde alvorlige personlige problemer og var
ofte ute av stand til å håndtere de kjedelige, daglige rutinene.
Nå for tiden var de fleste amerkanerne opptatt med å leve i en såpeopera verden
der alle gikk rundt og drømte om å bli den neste Elizabeth Taylor eller Madonna, det
vil si kvinnene. Og Michael Jackson, Mike Tyson og O. J. Simpson var de fremste
rollemodellene for den mannlige befolkningen.
Det kanadiske paret hadde planlagt å selge ganske lenge nå, særlig etter alle turistdrapene. Bare for noen få år siden hadde Sør-Florida vært den mest populære turistdestinasjonen for fransk-kanadiere, men det var ikke så mange som kom ned hit lenger. Drapene hadde skremt de fleste av dem. Men de forsøkte også å unngå all uvennligheten. De hadde fått ting mer i perspektiv nå, og det faktum at myndighetene var
begynt å gjøre det vanskelig for dem å få investeringsvisum, holdt dem tilbake. Landet hadde tatt et stup til det verre, og, mye som et resultat av stor arbeidsledighet, ble
utlendingene i Florida brukt som syndebukker.
Og selv om de sentrale myndigheter hadde introdusert spesiell lovgivning for å
lokke utenlandske investorer til Sør-Florida, som f.eks. å bare trenge $500.000,00
som investeringskapital for å få et investeringvisum mens det krevdes $1.000.000,00
i de andre statene, valgte de fleste innbyggerne, ofte støttet av lokale politikere, å
motarbeide utenlandske investorer. Og det gjorde de nettopp fordi de ikke innså at
slike investeringer skapte jobber i Florida og ikke arbeidsledighet.
Kanaderne snudde nå ryggen til Florida til fordel for Cuba og Mexico. Motviljen
Blomster og sommerfugler
49
mot turister hadde nå nådd sitt lavmål i Sør-Florida. Hvis det ikke begynte å gå i motsatt retning, ville det bli langt færre fransk-kanadiere i Florida i fremtiden. Canada
hadde aldri vært en del av de amerikanske sanksjonene mot Cuba og dro derfor fordel
av at Cuba nå åpnet seg stadig mer mot vest.
Det var interessant å høre Jean legge ut om Florida sett med kanadiske øyne, men
Jonny var skuffet over at han ikke traff på Freddy. Men husvertinnen gav ham det
samme tilbudet; femti dollars for to netter.
Han sov i to hele dager uten å gå ut av rommet annet enn et par turer opp til Arby’s. Han tok et ubestemt antall dusjer og returnerte til hotellet med nye krefter. Han
hadde fått ladet opp batteriet og følte seg som en ny person.
Og med Kirk kastet ut var det nesten som å komme tilbake til en annen verden. Nå
var det bare Eric som skapte problemer.
Men Calvin, og Thilda med sine to tenåringsdøtre, drev fremdeles en lønnsom
virksomhet som narkolangere fra den ande siden av gaten.
George og hans venn i nummer tjuefem hadde ikke betalt husleie på to uker. Jonny
bestemte seg for banke på døren deres og be dem komme seg ajour. Han trengte så
absolutt pengene. Han ble stadig lenger på etterskudd med regningene. Georg selv
åpnet opp for ham og ba ham komme inn heller litt motvillig. De hadde litt av et selskap på gang og Georg ba ham hilse på vennene sine. Til Jonnys overraskelse var alle
sammen kvinner. De var tunge på make-up’en hver eneste en av dem, nesten mot det
vulgære, med lange akryler limt oppå neglene. Deres bevisste, nesten påtatte kvinnelige bevegelser virket langt fra naturlige.
‘Enda en gjeng billige amerikanske bikkjer!’
“Jonny, dette er mine venner alle sammen. Dette er Elliot. Han er en elskling.
Også møt Clive og Franklin. Du har allerede truffet Colin den dagen vi flyttet inn,
men han er ikke så lett å kjenne igjen når han er kledd som kvinne. Vi er alle samme,
nåja, unntatt meg selv, medlemmer i en gruppe transvestitter som kaller seg The
Great Garlic Queens og som opptrer i en transvestittshow borte på U.S. male. Noen
ganger deltar de også på konkurranser. Kan du tenke deg at bare for et par kvelder
siden vant Colin førstepremien? Hele fem hundre dollars. Vi har opptredener over
hele Florida og gjør det egentlig ganske godt. Men jeg er ikke en del av showet. Jeg
er impressario.”
Jonny kunne knapt tro sine egne øyne! Var alle disse kvinnene menn? Nei, alle
disse mennene var kvinner! Nei, alle var menn. Dægger’n! Og der var også den dama,
eller hva det var for noe, som stod bak disken på 7-Eleven!
Han hadde lagt merke til at mange kvinner gikk ut og inn på nummer tjuefem og
reagert på deres tunge make-up og ufyselige lange negler, men han hadde ikke lagt
spesielt merke til dem annet enn at han hadde syntes de var ufyselige. Det var ikke
uvanlig at han så amerikanske kvinner som var ufyselige på grunn av overdreven
make-up og pålimte akryler og røfft språk, men — men —
Han ble stående målløs. Dette stedet ble mer og mer forfallent for hver dag som
gikk!
50
Blomster og sommerfugler
Colin kom bort og grep hånden hans og kysset den.
“Åh, husvert. Så hyggelig å se deg.”
Han fniste som ei skolejente.
Jonny trekte seg instinktivt tilbake. To menn, eller mer en hann og en hunn ting,
eller, en, javel, de satt åpenlyst og klinte i sofaen uten å bry seg om Jonny. Resten av
gjengen fniste og lo og hadde det hyggelig.
Jonny forstod at de var steinhøye på en eller annen dritt, sannsynligvis crack.
Wow, Calvin, og Thilda med sine tenåringsdøtre, måtte ha litt av en inntektskilde
fra dette stedet!
En av dem satt i rullestol med en kraftig gipset fot, helt i en annen verden, og småflirte for seg selv. Ja, de var høye på crack hele gjengen! Et crack selskap med transvestitter rett her i hans egen bygning! Uten at han hadde forstått noe som helst! Han
hadde undret seg over de mange rare kvinnene som kom og gikk med kraftig krigsmaling og ufyselige hekseklør, men han hadde bare regnet med at det var slik amerikanske kvinner var. Og han visse jo at Colins venninne kom på besøk av og til. Hva
pokker var det som foregikk? Bodde de her hele gjengen uten at han hadde visst om
det? Hvorfor hadde ikke leitakerne sagt noe?
Han respekterte den amerikanske måten om å ikke stikke nesen sin for langt oppi
ting som ikke angikk dem, men dette var å trekke privatlivets fred noe for langt! Han
kunne knapt høre hva George sa på grunn av musikken som ble stdig mer bråkete.
Jonny hørtes brysk ut.
“Jeg tenger å se deg på kontoret med det samme!”
“Jeg kan ikke i kveld. Vi øver til neste show!”
“Jo, visst pokker kan du det! Det dere øver på, er deres neste treff. Det ser mer ut
som en orgie med transvestitter, hvis du spør meg. Du har ti minutter til å komme og
se meg på kontoret, ellers får jeg politiet til å rydde leiligheten med det samme. Dette
har gått for langt!”
“Ok, jeg kommer med det samme.”
“Godt. La meg slippe å vente!”
George lot ikke Jonny vente lenge. Han hadde et bistert uttrykk i ansiktet der han
fulge med Jonny bort på kontoret uten å si et ord. Jonny var den første som sa noe.
“Du blir nødt til å forklare i detalj hva pokker som foregår der borte!”
“Ingenting! Vi har bare et weekend-selskap. Det er alt. Det er et fritt land!”
“Hvor mange er dere der inne?”
“Vi er åtte gubber.”
“Bor de her alle sammen?”
“De er bare invitert over for weekenden. Det er alt.”
“Javel, la meg forklare meg på denne måten: Hvis jeg ser eller hører at det er noen
i leiligheten som ikke hører hjemme der etter klokken elleve, skal jeg få politiet over
hit og få dere kastet ut — hele gjengen! Forstått? — Nå, hva med husleien? Du skylder for over to uker. Og du skulle ha betalt for den tredje i dag. Jeg forventer at du
betaler leien i henhold til avtale også for de to ukene du er på etterskudd. Og det betyr
at jeg trenger penger for tre uker i kveld!”
Blomster og sommerfugler
51
“Jeg beklager. Jeg kan ikke. Jeg kan ikke skaffe penger før i morgen ettermiddag.”
“Det var ikke det vi ble enige om!”
“Sooorry.”
Ja, sorry amerikanere! De sang alltid den triste sorry sangen. Og de er helt fordømt av samme kaliber hele gjengen — store ord og små handlinger.
Jonny strevde med å ikke miste besinnelsen.
“Hvis du ikke kan skaffe til veie husleien med det samme, foreslår jeg at du ser
deg om etter en annen leilighet før klokken elleve i morgen!”
“Dette skal koste deg dyrt, din mammaknuller!”
Klokken tre om morgenen hvilte Jonny seg mot bassenggjerdet som så mange ganger
tidligere. Han satt og lyttet til det bråkete selskapet som gikk for fullt i tjuefem. Han
hadde talt tolv forskjellige typer, elle hva de nå var, som gikk inn og ut. Han hadde
til sammen talt tjuefire stykker som hadde vært innom i løpet av natten.
Craig satte seg sammen med ham og tilbød ham en Busch. Jonny takket ‘ja.’ Craig
hadde heller ikke klart å få blund på øynene. Ikke på grunn av bråket i tjuefem, men
han engstet seg for Ross som ikke var kommet hjem etter å ha danset på U.S. Male.
Han spurte Jonny naivt om han trodde noe kunne ha tilstøtt ham.
Så kom også Ronald og slo seg sammen med dem. Han hadde med seg en sekspakning av Busch. Han var også for rastløs til å få sove. Han fortale Craig og Jonny
rett ut at han trengte fitte, men at han ikke fikk noe fra Shirley. Hun hadde vært ute
hele natten og var ennå ikke kommet hjem. Han hadde banket på døren til Robin, men
hun svarte ikke. Hun var nok ute og eskorterte på en fredags kveld.
Craig forklarte at han engstet seg for Ross som holdt det gående helt til morgenkvisten. Det hadde skjedd så ofte i det siste. Jonny satt og nippet til pilsen uten å
følge så nøye med på samtalen mellom Craig og Ronald. De satte fort til livs sekspakken, og Ronald gikk for å kjøpe enda en. Jonny satt og lyttet til bråket i tjuefem.
Til slutt nevnte han det for Craig og Ronald. De ble begge overrasket over at han ikke
visste hva om foregikk i leiligheten. Ronald trodde ham knapt.
“Du må da ha hørt at de gikk berserk der forrige weekend!”
“Nei, jeg var ikke her, som du vet.”
“Ja, det stemmer jo. Det gikk rykter om at du besøkte ei hore.”
“Ha, ha, ha. Ja, og snortet bort livet mitt.”
“Hvis du vil få slutt på det bråket i tjuefem, hvorfor ringer du ikke politiet?”
“De skaper vanligvis mer problemer enn de er til nytte.”
“La meg få låne telefonen din så skal jeg ringe med det samme. Jeg har en venn
på vakt akkurat nå. Han er homo, men han hater alle disse transvestittene. ‘De pikkløse mammaknullerne,’ som han kaller dem. Han elsker ganske enkelt å knuse ballene på dem! Hvis du lar meg ringe ham, kan jeg garantere at han har dradd rumpene
deres i fengsel før du får sukk for deg, hver eneste en av dem. Kom nå, Jonny. De
holder et jævla crack selskap!”
Ronald var blitt temmelig ivrig.
“Kanskje jeg bør gå og snakke med dem først?”
52
Blomster og sommerfugler
“Det er for jævla farlig! Hvis du går inn i leiligheten deres, kan de skyte deg i ryggen og gå klar med det. I Amerika er hjemmet ditt, ditt slott. Du har vel lest hva som
skjedde med den jævla dumme japaneren, har du ikke?”
“Jo, og det må jo være en skam for enhver amerikaner. De stygge amerikanerne
er blitt som dyr nå!”
“Den var skikkelig dritten, Jonny. Den jævla mammaknulleren ba om det!”
“Ja, jeg er klar over det! Det er et fritt land! Hvis noen trør på gresset ditt, så skyt
ham i ryggen og bli en amerikansk helt! — — Ok. Hvis de ikke holder opp, kan du
bare ringe politiet og få dem kastet i kasjotten. Men jeg skal snakke med dem først.”
“Du er faen meg gal, Jonny! Der er minst tre pistoler der inne. Og de er skyhøye på
crack. De kan sette ei kule i skallen på deg uten den minste motforestilling. Uten at
de visste hva faen de gjorde. Og gå klar med det. De er alle statsborgere, og det er
ikke du!”
“Bare gi meg et par minutter, Ronald, så er jeg straks tilbake.”
Jonny banket på døren, men det var ingen som åpnet. I stedet skrudde de bare musikken opp høyere. Han hørte rop og latter. Og det irriterte ham noe grenseløst!
“Er du sikker på at denne politivennen din er til å stole på?”
“Topp kaliber. Hvis du gir ham en sjanse til å rydde opp i en crack fest med transvestitter, har du en venn for livet. La meg ringe med det samme!”
“Ok.”
Ronald satt fremdeles i telefonen da den først politibilen ankom. Og så den andre.
og så to til. Med blinkende lys, men uten sirener. Åtte konstabler omringet den østre
halvparten av Cottage. Så kom den siste bilen med Ronalds venn. Han ble hurtig informert av Ronald og nikket mot Jonny. Og så brølte han ut sine ordrer.
De banket på døren. Men ikke svar. Musikken ble skrudd enda høyere. Han banket ikke en gang til. Med tre skudd røk dørvrideren i splintrer.
Det som skjedde etterpå, var helt uvirkelig for Jonny. En etter en gikk de inn i leiligheten. Der var høye rop og forbannelser. Så stoppet musikken. Han hørte konstabler som ropte ut sine kommandoer og homser som utøste sine feminine forbannelser.
En konstabel avfyrte ett skudd. Og så ble alt stille — veldig stille.
En etter en ble de satt håndjern på, og en etter en ble de ledet mot den store fengselsvognen som stod og ventet på å ta dem inn.
Og de var nesten nakne hele gjengen! De andre, deriblant Georg, hadde litt klær
på seg. To av dem var splitter nakne. De var tatt på soverommet med buksene nede.
De tropiske nettene i Sør-Florida var ofte hete og klissete.
Jonny satt med åpen munn, men Ronald var helt i ekstase.
“Se! Se på pikkene deres. De har ikke noe! De er små som sigarettstumper! De er
faen ikke menn! Men de er ikke kvinner heller! — Se! De har ingenting!”
Jonny følte det som om han overvar en kino i langsomme bilder fra en uvirkelig
verden. Men det var virkelig nok. Konstablene som førte dem på rekke mot fengselsvognen en etter en, lo og slo vitser. De var i storslag hele gjengen.
Noen minutter senere var det over alt sammen! Jonny satt igjen med en ødelagt
leilighet — enda en gang, en dør skutt i fillebiter — enda en gang, og med to uker
Blomster og sommerfugler
53
ubetalt husleie — enda en gang — og en trussel fra den svære og røffe negeren George om at han skulle komme tilbake og ta et oppgjør med ham.
Nåja, forhåpentligvis var det ikke så lenge til før han hadde kommet seg bort herfra. Han håpet bare at han kom seg bort fra Fort Lauderdale før Fort Lauderdale
sendte ham rett til helvete. Det var bare et spørsmål om hva som kom først — hans
bortreise eller hans bortgang.
Ronald var fremdeles i ekstase. Men Craig hadde gått hjem til leiligheten.
“Så du de mammaknullerne? De hadde ingenting! De var fra en annen verden,
mann! — Ta deg en øl til. — Så du de mammaknullerne?”
“Unnskyld min uvitenhet, men — eh, eh, hva er egentlig en ‘mammaknuller?’
“Det er bare et amerikansk uttrykk.”
“Ja, men det har vel en betydning?”
“Det er bare en som knuller en som er en mor.”
“Men det gjør jo mer eller mindre alle. Fordi det er et skjellsord, trodde jeg det
var en som knullet sin egen mor.”
“Den var faen meg sjuk, Jonny. Ingen knuller sin egen mor. Det er bare et uttrykk
som av og til viser til en transvestitt.”
“Jeg hører det hele tiden. Det virker for meg som om transvestitter er de eneste det
ikke kan gjelde for, for de har jo ingenting å knulle med. Ville det ikke vært mer korrekt å kalle dem for ‘pappaknullere?’”
“Det gjør ingen pokkers forskjell. De har ingenting uansett. Jeg pleide å hate dem
ganske intenst. Og alle homsene. Men nå som jeg kjenner Craig, vet jeg ikke lenger.
Han sitter jo oppe hele natten og engster seg for at Ross kan være utro. Shirley, derimot, gir blanke pokker i hvem jeg knuller. Hun har ingen ekte kapasitet for kjærlighet. Av og til sitter jeg og undrer meg på om jeg ikke hadde hatt det bedre hvis jeg
var homofil.”
“Jeg ville heller vært død! Dessuten tror jeg ikke at Craig er så veldig lykkelig
akkurat nå. Dronningbiene elsker ganske enkelt å være dronninger. Det er dronene
som må lide. Det er på naturens vis.”
“Ta deg en øl til, Jonny. Jeg er alene i natt. Shiley er begynt å tilbringe nettene
med sjefen igjen, og Robin er ute og eskorterer. Og Jennifer komme ikke tilbake før
senere.”
“Ja, og Craig sitter opp hele natten uten sjelefred fordi Ross har en ny elsker.”
“Ja, det har du faen meg rett i, Jonny. Jeg tenkte ikke på det på den måten. — Jeg
pleide også å tro at du hadde deg med Shirley. Hun var så opptatt av deg. — Hvordan
kan det ha seg at du aldri er sammen med en kvinne når du ikke er homofil? Er det
fordi alle kvinnene her borte er bikkjer? — Ja, du har rett. De er det! Men hva gjør
du når bikkjer er det eneste som finnes?”
Jonny husket en krigsvits hjemmefra og begynte å le.
“Ha, ha, ha, ha, ha. — Jeg ville nok sett meg om på andre steder.”
“Hvor da?”
“Asia — Kanskje Filippinene.”
“Men der er jo mye prostitusjon på Filippinene.”
54
Blomster og sommerfugler
“Ja, sett med amerikanske øyne er der mye prostitusjon over alt. Unntatt i Amerika for der er det ulovlig. De amerikanske styrkene har alltid skapt prostitusjon. I
Roma. Og Paris. På Okinava. Tokyo. Honolulu. Korea. Vietnam. Over alt! Så hvorfor skulle det ikke skje i Olongapo og Angeles City?”
“Hva faen er galt med det. Der det er menn, vil der alltid være behov for kvinner.
Når du ikke har tid til å forelske deg, kan du alltid få deg et hurtig knull.”
“Jeg tviler på om du forstår forskjellen, men:
Her borte har dere horer og mammaknullere.
Der borte har de blomster og sommerfugler.
Her borte gir kvinnene sugejobber og suger ståpikk.
Der borte slikker de vesle prinsessene på slikkepinne.”
Å dømme fra Ronalds blodskutte øyne og det fårete fliret han hadde over sitt ungdommelige utseende, var Jonny ikke i tvil om at han var i ferd med å bli steinhøy på
en blanding av Busch pils og crack kokain.
Shirley hadde begynt å tilbringe nettene hos sin sjef og mangeårige elsker og lot
mannen sitte igjen med deres nyfødte.
Robin var ute og brukte nettene til å eskortere.
Homoseksuelle Craig led hjertets kvaler fordi hans elsker, hans såkalte samboer,
Ross, hadde innledet et forhold til en av kundene.
Horebukken Ronald vurderte å bli homoseksuell i håp om å finne trofast kjærlighet.
Om en times tid kom han til å begynne å lete etter Jennifer. Og den grasiøse vesle
Jennifer, den unge kvinnen som allerede hadde erfart den syndige kunnskapen, kom
til å begynne å ønske til Gud at Ronald aldri var blitt født!
‘Vi stoler på Gud.’
55
02
Blindveier
På fredagskveldene pleide de vanvittige leieboerne på Holiday Park Hotel å holde
Jonny oppe til over midnatt. I motsetning var lørdags morgenene behagelig stille.
Men å måtte sove på kontoret med klærne på var ikke akkurat noen tilfredsstillende
situasjon, men han klarte likevel å holde på rutinene. Han var oppe klokken åtte, gikk
over til Amoco for noen kjekser og avisene Herald og Sun. Og han nøt morgenens
stillhet i fred og ro. Men i dag skulle ikke det bli tilfellet.
Da han kom tilbake fra Amoco, ventet Eric på ham utenfor kontoret.
Jonny regnet med at helvete kom til å bryte løs som så mange ganger tidligere,
men vurderte hurtig at Eric ikke var i en av sine vanskeligste luner, selv om hans
mørke og stridige øyne utviste sinne og fiendtlighet. Hans dype, mørke stemme var
fylt av motvilje. Han holdt et papirark i hånden.
“Jeg hadde faen meg aldri forventet at du kom til å gjøre dette mot meg, Jonny!
Men jeg vil du skal vite at du kommer ikke til å bli kvitt meg så lett! Jeg kommer til
å kjempe mot deg hele tiden gjennom rettssystemet. Og det skal koste deg skjorta —
og kanskje helsa og hodet i tillegg!”
“Jeg var ikke klar over at du var så stappfull av grønne allmektige. For at din sak
i det hele tatt skal bli vurdert av rettsapparatet, må du først plassere hver eneste cent
du skylder meg i rettens varetekt. Det er greit nok for meg, men jeg må likevel gjennomføre det som er nødvendig!”
“Jeg også — —
“Da er det avgjort!”
— — med mindre vi kan komme fram til en avtale.”
“Ingen flere avtaler. Vi har vært gjennom den prosessen tidligere, som du vet”
56
Blindveier
“Ja, og jeg har holdt hvert eneste punkt i avtalen.”
“Svigerforeldrene dine er fremdeles her, som du vet. Det betyr at fem personer og
en svær hund bor i ett enkelt rom. — Ingen avtale!”
“Det er allikevel den reneste leiligheten i bygningen.”
“Ja, du skal få for den. Priscilla er flink til å holde det rent.”
“Jeg holder huset rent. Jeg lager mat. Jeg tar oppvasken. Jeg sitter barnevakt. Jeg
vasker klær. Jeg går med hunden. — Prissy jobber som serveringsdame! Og hun gjør
det bedre for hver uke som går.”
“Så hvordan kan det ha seg at dere kommer lenger på etterskudd for hver uke som
går?”
“Jeg lover at du skal få husleien ganske snart. Hver slant. En mann trenger en
plass han kan kalle hjem. — Har vi en avtale?”
“Hvis du mener alvor, har du tre dager på deg til å bli kvitt svigerforeldrene. Så
kan vi kanskje komme fram til en avtale selv om vi allerede har en — husleikontrakten! Vi snakkes on tre dager.
I mellomtiden går utkastelsesprosessen som planlagt.”
“Det er ikke rett, Jonny.”
“Yaah, hva er det han sier denne nye amerikanske helten? — ‘skitt skjer.’”
“Javel, Jonny. Jeg godtar at min svigermor og typen skal være ute herfra innen
tirsdag morgen. Muligens innen søndag kveld. Så kan vi inngå en avtale som sannsynligvis vil gi deg full pott — og berge livet ditt. Jeg har hatt planer om å fortelle
deg dette en god stund. Livet ditt er i fare. Du er ikke engang klar over hvor nær du
har vært! — — Kirk.
Under utkastelsesprosessen bare noen dager etter at Wiley druknet i bassenget,
klikket det for ham. Han kom bort til meg et par ganger og ville bruke min revolver.
Han var ute etter å sette ei kule gjennom hodet på deg. Hvis det klikker for ham mens
han er skyhøy på crack, er han helt uforutsigbar. Jeg nektet selvfølgelig å gi den til
ham. Jeg klarte å snakke ham fra det. Men han er kommet over det stadiet nå. Nå er
det overlagt. To netter etter hverandre har han hengt rundt på utkikk etter deg. Sist
weekend satt han i flere timer bak buskene og ventet på deg, men av en eller annen
grunn viste du deg ikke.
Etter at Lillan kalte sønnen sin for Tyson og forlot Kirk for å bosette seg oppe i
nord, har han sverget hevn. Han skylder på deg for all motgangen han har hatt. Han
påstår at du stjal gitaren og hele musikkutstyret hans. Da jeg viste ham salgskontrakten, bare grep han den og rev den i stykker. Han sier du nektet å kjøre ham på jobb
og at du tok bort livsgrunnlaget hans. Men mer enn noe hater han deg fordi du nektet
å gi ham penger til abort. Han gir deg skylden for den svarte lausingen. Vær forsiktig,
Jonny, for nå har han sin egen revolver. Han kjøpte den brukt på en av pantesjappene
for en slikk og ingenting.”
“Herre Gud! Er det lovlig?”
“Den eneste pokkers forskjellen er et stykke papir. En ulovlig revolver dreper deg
like lett som en lovlig, om ikke lettere. Og han vet at du har liten nytte av å ringe politiet. Du er ikke statsborger. De kommer ikke til å løfte en finger for deg med mindre
Blindveier
57
de kommer for å pakke deg inn. Og det er nye regler nå — du må betale for din egen
likpose.”
Jonny satt taus. Dette var på alvor. Han forsøkte å skjule sine engstelser, men var
redd inntil beinmargen. Han hadde hatt rett angående Kirk. Den fyren hadde vist seg
å være farlig uberegnelig. Og nå var han altså blitt uberegnelig farlig.
Ja, Jonny engstet seg. Han var direkte redd. Han hadde fått en av de amerikanske
frihetene mer direkte innpå kroppen nå — friheten til å engste seg for å bli skutt —
til å engste seg for sitt eget liv — og dine medmennesker.
“Eric, takk for at du fortalte meg.”
“Det er en ting til: Kirks venn Gordon har sittet inne, men han blir løslatt rett før
jul. Og han har inngått en avtale med Kirk om å blåse deg bort det første han gjør etter at han er løslatt. Han har lovet Kirk at han skal få deg i likpose som julepresang!”
Jonny var ikke i stand til å konsentrere seg om avisene. Han var ikke lenger sulten
heller. Han hadde spyeverk. Han drakk langsomt av en lunken kaffe. Det var bare et
spørsmål om tid nå. Og det var ikke noe sted han kunne be om hjelp. Hvis han ikke
kom seg bort fra Fort Lauderdale ganske kvikt, var det mulig at Fort Lauderdale kom
til å beholde ham for godt — seks fot under.
Hans sterkeste håp og ønske rett nå var å få solgt eiendommen så snart som mulig!
Eller skulle han bare pakke sammen og dra sin kos dess snarere dess bedre? Han ville
ikke ha mye nytte av pengene fra hotellet død. Hans liv var i fare mer enn noensinne.
Men da ville Ted overta hele eiendommen vederlagsfritt, og det var ingen fristende
tanke.
Da ble Jonny slått med enda en engstelse! Hvorfor hadde ikke Eric fortalt ham
dette tidligere? Eller ringt politiet da han visste at Kirk satt i buskene med sin egen
revolver og ventet på å blåse ut hjernen på ham? Brukte han Jonnys liv som et forhandlingskort for å få en bedre leieavtale? Hva hadde han ment med å advare ham om
at han kanskje kom til å miste både hodet og hjertet? Det kunne ikke være annet enn
en drapstrussel. Hadde han gått og håpet på at Kirk ville lykkes med planene slik at
han slapp å bli utkastet?
Eller — var alt dette bare noe han diktet opp for å skremme ham?
Denne hensynsløse livsstilen begynte å koste ham. Den skapte usikkerhet og frustrasjoner. Håpløshet. Den slet ham i stykker innvendig, en uunngåelig konsekvens
når du må leve i stadig frykt — av a stange mot betongmurer når du ikke har noe sted
å henvende deg for sikkerhet og rettferdighet og systemet blir styrt av korrupte elementer, og de mest korrupte var de som ledet utviklingen. Og i stedet for beskyttelse
mot de kriminelle, trengte du beskyttelse mot de som skulle beskytte deg — når bare
en svart kappe var forskjellen mellom en dommer og en kriminell og samfunnet er
totalt blottet for klare retningslinjer? Var det noe rart at folk slo seg på flaska under
et slikt system?
Jonny satte kursen mot Tom’s Alley Bar for å roe ned nervene! Klokken var bare
noen minutter over elleve så i dag var han kunde nummer en. Og det var langt fra første gangen.
Han bestilte to doble skudd med Jonny Walker og ble sittende i sin egen verden.
58
Blindveier
Hans forsøk på å skape et bedre liv for seg selv i det samfunnet han verdsatte over alt
annet, hadde vist seg å være en illusjon. Han hadde tapt regnbuen. I stedet satt han
igjen med det svarte flagget og en slitten regnbuefane.
“Hrrrrrr. Hrrrrr. Hrrr. Viva el gino, viva el dinero y viva, viva el amore. Hrrrrrh. Hrrr.
Mucho gino, mucho dinero, y mucho, mucho el amore. Hrrrr. Muchos dineros, boss.
Hrraaa. Muchos dineros. Hrrm. Hrrrrmmm.
Jeg er blakk, boss. Hrrrm. Jeg hadde stort selskap sist natt. Alle sju jentene, boss.
Jeg fikk fitte av fem av dem. De to andre lekte med seg selv. boss. Hrrm. Himmel på
jord, boss. Og alle har lyst å begynne å jobbe igjen, boss. Hrrrm. Du må komme og
treffe jentene, boss. Hrrm, hrrm. Etter at du har fått fitte, boss, vi snakke business.
Hrrrm. Du nyte bonus, boss. Hrrm. Gratis fitte. Flott bonus, boss. Gratis fitte! — Jeg
må låne tjue, boss. Tjue. Hrrrh, herrh.”
“Sa du ikke nettopp at du hadde fått gratis fitte?”
“Hrrrrm! Pokker! Jeg trenger min gin, boss. Hrrrm. Gin! Hrrrm.”
“Du vet at jeg ikke har kontanter på meg om morgenen. I tillegg gav jeg deg penger til gin for bare en dag siden. Du må i det minste vente til jeg har fått inn litt husleie.”
“Hrrrm. Pokker, boss. Hva med business, boss? Alle jentene har lyst å begynne
å jobbe, boss. Hrm. Hrrrrm!”
“Jeg kan ikke. Jeg fortalte deg det i går. Jeg forsøker ganske intenst å komme meg
bort herfra. Dessuten tror jeg ikke det er lovlig.”
“Hrrrh. En mann trenger mat, boss. Og penger til gin. Og fitte. En mann må leve,
boss. Du må komme og treffe jentene, boss. Hrrrm. Hrrrrm.”
“Takk. Men jeg føler ikke for å møte noen.”
“Hrrrm! Hva! Du avslå gratis fitte! I mengder! Alt du kan klare. Du er ikke riktig
i hodet, boss. Du er ikke riktig i hodet, boss! Avslå gratis fitte? Hrrrm. Du er faen
ikke helt riktig i hodet! Hrrrrrrrhh.”
Postmannen, eller mer korrekt, det svære fleskeberget av en kvinne, var sen i dag.
Posten kom vanligvis ikke inn før over tre. Der Jonny stod og studerte henne mens
hun nærmet seg, tenkte han at det måtte være litt ev et kunststykke å nå fram i det
hele tatt. Han rakte ut hånden for å ta imot posten. Hun så bare på ham og gikk forbi
ham med et hånlig flir og la all posten i postkassen. Hun gadd ikke så mye som å se
på ham der hun hun vraltet seg videre. Han var ikke overrasket. Det var bare et nytt
eksempel på en uvennlig amerikansk bikkje!
Likevel, han var begynt å forstå det amerikanske livsmønsteret nå. Hun fulgte
antakelig bare forskriftene. Gi aldri posten til en fremmed! Han kunne jo være en kriminell. Bare legg den i postkassen så var hun uten videre ansvar. Ingen erstatningssak. Han hadde en viss forståelse for det også sett i betraktning av forholdene i landet. Her var det jo snakk om erstatningssaker i øst og vest.
Men en ting som var altfor amerikansk for ham til å forstå, var hennes foraktelige
hånflir. Bare et vennlig lite smil og en kort forklaring, så hadde hun hatt en venn for
Blindveier
59
livet. Jonny undret seg på om den egentlige grunnen for hennes uvennlighet og grunnen til at hun var for sen, var et resultat av at hun hadde svettet seg gjennomvåt i den
klisne luften. Luftfuktigheten måtte begynne å nærme seg hundre.
Eller — kanskje grunnen var at hun higet etter å komme seg hjem og få seg noen
drinker, eller bli høy, eller få seg et legg — eller det var kanskje alle de nevnte grunnene?
Uff. Han var blitt skitten i tankene også. Men det var slik disse menneskene snakket! Antakeligvis var hun plaget av det brennende solskinnet og den kvelende luftfuktigheten. Og alt det spekket.
Han var selv klissvåt og tungpustet. Noen dager i august og tidlig i september var
ganske enkelt uutholdbare!
Han plasserte leietakernes post i de forskjellige posthyllene. Han la sin egen post
på skrivebordet. Han visste at han var på etterskudd med mange av regningene, så det
å åpne posten var blitt stadig mer frustrerende. Men i dag kunne han ikke utsette det
lenger. Han hadde uåpnet post som var over to uker gammel.
All reklamen gikk uåpnet rett i søppeldunken. Han gikk gjennom den uviktige
posten først. Mye av den gikk også rett i søppelet.
Så, helt til slutt, de tunge regningene.
Bassengreparatøren sendte ham en påminnelse. Ja, bassengreparasjonene hadde
kostet ham over femten hundre dollars!
Elektrikerregningen kom på mer enn to tusen.
Kabel TV’en var to måneder over forfallsdato!
Han våget nesten ikke å tenke på vannregningen, Fort Lauderdale City. Han hadde
fått to betalingsvarsler. Og i dag fikk han regning for neste måned. Dette så alt annet
en bra ut! Og den tredje påminnelsen. Han hadde ti dager å betale på eller så kunne
vannet bli stengt av. Han kunne ikke la det komme til det.
Noen, var det Ted, eller kanskje Andy, hadde fortalt ham at City var ved lov fratatt muligheten til direkte å stenge av vannet. Men de hadde rett å ta pant i eiendommen som sikkerhet til alle regninger var betalt fullt ut. Og hvis de først hadde tatt
pant i enendommen, var det vanskelig å få den slettet. Så han kunne ikke la det
komme til det heller.
Han var nå nesten en måned på etterskudd med annenpriritetslånet til Ted. Og
dermed hadde Ted rett til å kreve eiendomen tilbake vederlagsfritt. Og hvis det ikke
hadde vært for Andy, hadde han nok vært interessert i det!
Anspent åpnet han brevet fra State of Florida, Division of Revenues, i Tallahassee
— enda en liten drittsak som hadde kostet ham my irritasjon og hodeverk. For inntil
to år siden hadde brusautomatene vært unntatt salgsskatt, men så ble loven forandret.
Brusautomaten på hjørnet av eiendommen som var direkte eid av Coca Cola-selskapet hadde alltid vært en plage. Nå var den blitt registrert i Tallahassee som er eget
forretningsforetak. Men det hadde selvfølgelig Ted unnlatt å ta seg av. Han hadde sett
på det som altfor mye papirarbeid for bare noe få dollars i måneden. Jonny hadde følt
det på samme måten, men han hadde bestemt seg for å få det i orden. Han hadde alltid den holdningen at enten gjorde han det skikkelig eller ikke i det hele tatt.
60
Blindveier
Bokholderen hans, Carl Schmidt, hadde tatt seg av registeringen for ham. Men han
hadde registrert hele aksjeselskapet istedenfor bare brus automaten. Han informerte
Jonny om at fordi det bare var sørsmål om noen få dollars, var det nok å sende inn
kvartalsvis istedenfor hver måned. Det hørtes fornuftig ut. Men hvorfor salgsskatten
for brusautomaten var satt til 5.17% istedenfor de vanlige 6% fikk han aldri forklaring på.
Men han hadde sin egen teori. Dess mer innfløkt myndighetene klarte å gjøre en
sak, dess mer utsatt var folk for å gjøre feil, og dermed kunne regjeringen kreve inn
mer i skatter og avgifter gjennom mulkter.
De forente stater var på god vei til å ta igjen Norge på det området!
For den første måneden skyldte Jonny seks dollars og femtifem cents i salgsskatt.
Han var glad for at han slapp å sende inn månedlig, men, etter bare en måned begynte
han å få påminnelser. Regnskapsføreren lovte at han skulle ta seg av det.
Så, i begynnelsen av den andre måneden fikk han krav på skjønnslignet skatt for
ikke å ha sendt inn oppgave på over $900.00. Igjen lovte Schmidt å ta seg av det, og
han klarte til slutt å få kontakt med saksbehandleren. De skulle vurdere saken. Men
han fikk beskjed om at skatten måte betales månedlig. For å ha unnlatt å sende inn
i tide, fikk han en tilleggsbot på $350.00. Igjen tok herr Schmidt kontakt men Tallahassee, men nei, de hadde ikke behandlet hans sak ennå.
Etter tre måneder, slik den opprinnelige ordningen var, sendte Jonny inn beløpet
på $13.90 som var salgsskatten av den egentlige inntekten for den perioden. Han fikk
en ny påminnelse på $1.250,00 og en advarsel om at beløpet måtte være innbetalt
innen 10 dager ellers ville forretningslisensen hans bli inndratt. Igjen ringte herr
Schmidt. Og igjen lovet de å vurdere saken.
Nå regnet Jonny med at etter så mye att og fram for og så mye utgifter til bokholderhjelp for et beløp på $13.90, så hadde de ordnet opp i den elendige feilen. Men da
han åpnet brevet var han sjokkert over å lese at at skjønnsligningen var nå fordoblet
med enda $1,250.00 til $2.500,00. Beløpet måtte innbetales straks ellers ville straffen
bli enda strengere.
Pokker! Til helvete med den dritten! I fullt sinne bestemte han seg for at han ville
stenge brusautomaten øyeblikkelig, og det til tross for at den nettopp var blitt oppfyllt. Det virket sant det som han var blitt fortalt så mange ganger: Det var umulig å
drive ærlig forretning.
Det var de ærlige som ble tatt — alltid!
Ja, det var sant! Okay, han skulle tømme den jævla maskinen det første han gjorde
på mandag morgen og ringe Coca Cola om å komme å hente snarest! I det minste
kom han til å ha et overvettes godt lager av Coca Cola produkter en tid fremover. Til
privat bruk.
Det fantes ikke en sjanse i helvete for at han kom til å betale et skjønnslignet beløp på $2,500.00 pluss $350,00 i mulkt når alt han skyldte dem var $13.90.
Strømregningene var de verste. Og særlig om sommeren. Om sommeren kunne de
være dobbelt så høye som om vinteren. Florida Power and Light hadde sendt ham
regninger for mer enn $1.500,00 — hver eneste måned. Men han pustet litt lettet ut.
Blindveier
61
I det minste var han nesten ajour med strømregningene. Og godt var det for neste uke
ville han knap klare førsteprioritetslånet. Han begynte å åpne gammel post. FPL sendte ham nå disse regningene fortere enn han kunne lese dem.
Halvveis gjennom bunken åpnet han et vanlig brev. Han leste det med vantro!
‘Kjære kunde. Som et resultat av at sjekken din er blitt returnert uten tilstrekkelig
dekning, beklager vi å måtte meddele at din kreditt er blitt inndratt. Fra neste måned
må alle regninger betales kontant. Vennligs se etter autorisert kontor nær deg. Takk.’
Fordømt! Det måtte være feil!
Etter den måneden da han hadde hatt tre sjekker uten dekning, hadde han vært
veldig forsiktig med å skrive ut en eneste sjekk uten å være sikker på at der var dekning. Småsjekker uten dekning hadde korstet ham 25 dollars hver! Men dette måtte
være en feiltakelse. En uheldig feiltakelse! Dette skulle han sjekke ut med banken
mandag morgen.
Den neste konvolutten var også fra FPL. En tung sak. Han åpnet den forsiktig. De
hadde sendt ham ett brev for hver leilighet og opplyste om at hvis regningen ikke var
betalt innen den tiende denne måneden, ville strømmen bli avstengt!
Jonny var gjennomvåt av svette. Den tiende! På onsdag! For fire dager siden! Og
i dag var det allerede lørdag! Dæggeren! Han måtte ta seg av dette ikke senere enn
mandag morgen. Han hadde iallfall til mandag. De stengte aldri av strømmen på lørdags ettermiddag. Og heller ikke på en søndag — håpet han. Men en kunne jo aldri
vite i disse tider. Så han engstet seg. Og han var klar over at han ikke var statsborger.
Og heller ikke en helt lovlig immigrant. Og de opplysningene hadde Eric spredt over
alt. Og Jonny var heller ikke fremmed for tanken om at Eric også hadde informert
mange av has nødvendigste forbindelser.
Han engstet seg faktist enda mer på grunn av eiendomsskatten. Den var skyhøy
i Fort Lauderdale! Og han engstet seg fordi han ikke hadde klart å legge til side nok
kontanter til at han kunne betale den innen siste frist i november. Og beløpet var over
$8,000.00 — nesten 9,000.00 medregnet inventaret.
Hvordan de kunne beskatte det verdiløse inventaret i leilighetene for $1000.00 i
utlignet skatt, gikk over hans forstand. De var jo verre her enn i Norge! — Nei, det
var jo umulig! Men det var jævlig nok!
Forhåpentligvis ville noen som visste hvordan de skulle bahandle disse griske
udyrene stå fram før det var for sent. Slik de hadde gjort i California.
Jonny følte seg ganske uvel. Han svettet kraftig. Han reiste seg og satte kursen
mot Tom’s Alley Bar. Men da han var halvveis der, ombestemte han seg. Han var altfor rastløs. Han stakk innom på Amaco for en kopp varm kaffe og satte kursn tilbake
til kontoret. For en elendig brennheit og klissen dag! Og ifølge meldingene skulle det
bli enda verre i morgen!
Senere på kvelden ville han ta seg en tur ned på luftavkjølte Beefsteak Charlie for
å ha seg en steik og for å drikke seg fra sans og samling på rødvin. Gratis! Så mye
han kunne drikke! Så lenge han hadde mat på bordet.
Kaffen gjorde ikke mye for å roe ham ned, men hadde bladde litt i avisene. Der
var ganske fullt med annonser i eskortseksjonen. Han hadde ikke lagt merke til dem
62
Blindveier
før Hardee hadde vist ham, Ikke Hardee, halliken, men Stonehead, forretningssjefen.
På det aller heteste klokken tre om ettermiddagen begynte lysene å blinke. Først en
gang, og så for andre gang. Og så stoppet viften.
Pokker, de hadde kuttet strømmen! Og det på en lørdag ettermiddag! Bare på noen
minutter var han klissen nok til at folk kunne tro han hadde vært i bassenget.
Hva pokker kunne han gjøre nå? Han begynte å lete etter telefonnummeret til FLP,
men han fumlet rundt altfor opprørt og frustrert til å finne det. Pokker! Hvor hadde
han lagt det fra seg sist han ringte? Han lette febrilsk over alt, men husket til slutt at
nummeret måtte være på alle påminnelsene. Med skjelvende hender og en hjerne som
var helt nummen og i kaos, slo han nummeret. Det var opptatt! Han svettet. Og han
engstet seg. Pokker, hvis de hadde stengt av strømmen for ham, ville han ikke få den
tilbake før på mandag! Mange av leietakerne skulle ennå betale husleien på en lørdags ettermiddag. Og det kom de sikkert til å nekte nå da strømmen var avstengt.
Pokker! Og han trengte husleiene for å kunne betale strømmen! Hvis husleien kom
inn, ville han ha nok penger til å få strømmen påkoblet. Og da ville det koste ham
$19,50 for å få tilkoblet hver leilighet. Det ville bli en akstra utgift på rundt $300.00!
— Herre God!
Et av nabohotellene hadde fått strømmen avstengt for bare noen uker siden, og
leietakerne snakket ennå om det. Og deretter alle ryktene om konkurs! Dette ville
gjøre alt så inn i helvete mye verre for ham! Å, Gud! Hvorfor pokker hadde han rotet
seg opp i alt dette! Han ringte igjen, men kom ikke gjennom denne gangen heller.
Pokker ta alle disse store selskapene! Altor jævla kjipe til ha noen som tok telefonen,
de aller fleste av dem! Hvorfor ha telefoner når de ikke engang gadd å svare! I stedet
holdt de telefon-tikken med telefonsvarere!
‘Hvis du er en privat eier, press en. Hvis du har en forretningskonto, press to. Hvis
du trenger opplysninger angående dine regninger, press tre. Hvis du vil snakke med
en telefondame, press fire. Hvis du skal bestille strøm, press fem. Alle linjene er opptatt. Vennligst vent. Alle linjene er opptatt. — Opptatt!’
Klissvåt satte han kursen mot målerrommet for å kontrollere sikringene. Våt inntil
huden kunne han bare konstatere at det ikke syntes å være noe galt der. Enda et håp
borte. Men likevel, han forstod ikke dette. Hvorfor akkurat nå? Men han var klar over
at han hadde mange problemer å ta seg av allerede fra mandag morgen!
Erics dype stemme gav ham et støkk!
“Hvordan kan det ha seg at vi ikke har strøm?”
Det hørtes ut som en trussel.
“Jeg vet ikke. Men jeg forsøker å finne ut.”
“Hvorfor ringer du ikke FPL? Leiligheten vår er hetere enn helvete. Vi kan ikke
bo i den heten! Dessuten trenger vi en ny luftavkjøler. Det er bare så vidt den gamle
funker lenger.”
“Jeg sier jo at jeg forsøker å finne ut hva som er galt!”
“Hvorfor ringer du ikke FPL?”
“De svarer ikke. Alt er opptatt. Jeg trenger en elektriker. Og det blir ikke lett på
en lørdag ettermiddag. Du skal få beskjed.”
Blindveier
63
Erics mørke og halsstarrige øyne var fiendtlige.
“Faen ta denne dritten! Vi kan ikke bo på denne måten!”
“Hvis du har et alternativ, så er det greit for meg.”
Jonny var irritert. Hvorfor pokker kunne ikke denne idioten la ham være i fred så
han kunne konsentrere seg om problemet?
Han ringte FPL enda en gang, men de lekte fremdeles telefon-tikken. De hadde
sikkert en mengde henvendelser.
“Hvis de har stengt av strømmen, har du problemer, mann!”
“Jeg tror ikke det.”
“Jeg kommer innom om en liten stund for å kontrollere deg!”
Jønny hadde best lyst å fortelle denne oppblåste drittsekken om å passe sine egne
saker, men klarte å kontrollere seg. Han forsøkte å komme gjennom en gang til, men
hadde ikke hellet med seg denne gangen heller. Kanskje de ikke engang svarte på
telefoner på lørdager?
Telefonen ringte. Det var Ross.
“Luftavkjølingen er av. Hva faen er i veien? Vi kveles av hete! Hva faen er i
veien?”
“Jeg vet ikke. Jeg prøver å finne ut av det, men ingen tar telefonen. Jeg gjør mitt
beste.”
“Hvis de har stengt av strømmen, får du problemer!”
“Nei. Noe er galt.”
Jonny svettet og peste.
“Poooohhh! — — — Pooofff!!”
Så kom strømmen plutselig tilbake. Han følte en ubeskrivelig lettelse.
‘Takk, Herre, takk!’
Han foldet hendene i takknemlighet.
Men så forsvaant strømmen igjen etter bare noen minutter. Holdt de helvete med
ham? Var det en advarsel? Pokker! Han håpet de ville koble den på igjen! Han foldet
hendene i en stille bønn.
Igjen kom Eric inn på kontoret.
‘Pokker ta den idioten! Hvem pokker trodde han han var? Sjefen?’
“Hva faen er det som foregår? Holder du helvete med oss?”
Ross var fremdeles på telefonen. Han hadde fortsatt å prate og fortalte ham om
alle husvertene som hadde fått strømmen avstengt fordi de ikke hadde klart å betale
den i tide.”
“Eh, jeg har det litt travelt rett nå. Snakkes senere.”
Han la på.
“Ja, Eric, hva kan jeg gjøre for deg denne gangen?”
“Først ble den kuttet ut. Så ble den koblet på igjen. Og nå er den kuttet ut. Hva
pokker er det som foregår?”
“Det vet jeg ikke, for pokker. Men la meg være i fred så jeg kan finne ut av det!”
Eric forlot kontoret. Hans mørke øyne stirret på Jonny i sinne da han gikk ut. Men
bare noen minutter senere var han tilbake.
64
Blindveier
Jonny var i et aggressivt humør.
“Hva pokker er det du vil denne gangen?”
Eric flirte.
“Jeg tenkte bare jeg skulle gi deg de gode nyhetene. FPL er her.”
Jonny svettet, men ble både kald og tom. Det holdt på å svartne for ham.
Så han var i ferd med å bli stengt av da, tross alt! På en lørdags ettermiddag! På
denne brennhete dagen? Han hadde håpet at de ikke jobbet på en lørdag. Javel, så
dette var slutten!
“Og?”
Jonny prøvde å forholde seg kjølig, men var klissvåt av svette.
“Hetebølgen skaper problemer, mann. Vi har det høyeste forbruket noen gang i
Fort Lauderdale rett nå. De har hatt en kraftig overbelastning! En av transformatorene
røk. De skifter den ut rett nå.”
“Huuuuffff!”
Jonny satte seg ned i stolen. Han holdt hodet i hendene og holdt nesten på å drite
på seg av lettelse.
‘For en lettelse!’
“Huuuuffff!”
‘For godt til å være sant!’
“Takk, Eric.”
Pokker. Han skulle ta seg av de regningene det første han gjorde på mandag morgen. Han slappet av litt.
“Huuuuffff! Vet du hvor lenge det vil ta for å få det fikset?”
“Rundt en halv times tid, sier de.”
“Takk. Takk skal du ha.”
Jonnys første reaksjon var å komme seg bort derfra og kjøle seg ned med et par
støyter med Jonny Walker over på Toms Alley Bar. Men han bestemte seg for å være
til stede når strømmen kom tilbake. Bare i tilfelle.
Uff! Hvis noen ville forsøke å gi ham hjerneslag, var dette det fullkomne tidspunktet!
Godt en time senere satt han på kontoret og nøt den friske brisen fra viften som traff
ham med visse mellomrom mens den gikk fram og tilbake i rommet.
‘Aaahhh! Dette føltes godt! Så godt.’
En stund der hadde han trodd det var Armagheddon! Slutten!
“Huuuuffff.”
Enda en gang fylte Eric døråpningen. Det rasshølet var en sann plage!
“Ja, hva kan jeg gjøre for deg denne gangen?”
“Kan du ikke lukte det? Det er som om noe brenner.”
“Nei. Jeg kjenner ingen lukt.”
“Du kan ikke kjenne det her inne. Kom utenfor!”
Jonny gikk hurtig utenfor. Ja, det var noe som brann. Grå røyk kom sipende ut fra
fra nummer tjue, leiligheten rett ved siden av kontoret. Jonny banket på døren. Hardt.
Blindveier
65
Men der var ingen som svarte. Han forsøkte å åpne. Døren var låst. Han banket igjen.
Enda hardere. Men ingen svarte. Han kikket inn vinduet. Dagligstuen var full av røyk.
Han kunne lukte at der var noe som brann. Pokker! Hvis han hadde en større brann
nå, ble han sittende på pissepotta med buksene nede! — Verre! Pokker! Alt han eide
var i ferd med å gå opp i røyk! Uten forsikring!
Han løp hurtig tilbake på kontoret og hentet ekstranøkkelen. Forhåpentligvis var
der ingen der inne som ville sette en kule gjennom hodet på ham. Men han var klar
over at det kunne skje.
Eric var mer forsiktig.
“Jeg vil ikke gå inn. Jeg ringer etter brannbil!”
Før han visste ordet av det var Eric borte ved telefonkiosken og ringte 9-1-1, etter
brannbil denne gangen. Jonny konsentrerte seg om leiligheten. Røyken kom fra kjøkkenet. Pokker! Der var en tykk vegg av røyk!
Jonny låste hurtig opp døren og skyndte seg innenfor. En av grytene på komfyren
stod i lus lue! Jonny grep den med dørmatten, løp utenfor med den og slapp den ned
på betongen. Så løp han tilbake. Det luktet brent i hele leiligheten, men ingenting
annet stod i brann. Han kontrollerte leiligheten. Så åpnet han vinduet.
“Huuuuffff!”
Det hadde vært nære på! Hvor pokker var Lisa og Jennifer? Han hadde lyst å kontrollere soverommet, men han lot det være. Av engstelse.
Dette utviklet seg til enda en stressfull lørdags ettermiddag. Da han kom ut av leiligheten, hørte han sirenene. Brannbilene var på vei. Jonny henvendte seg til brannmennene som nærmet seg og fortalte dem at alt var under kontroll nå. Det var over
nå. De trengte ikke å bry seg.
“Beklager men vi er blitt beordret til stedet. Derfor må vi også undersøke og se
om alt er i orden. Har du røykvarslere i leiligheten?”
“Ja.”
“Er de alle i fungerende tilstand?”
“Jeg skulle da tro det.”
“Hva mener du, ‘tror det?’ Når ble de sist kontrollert? Det er loven, som du vet.
Det er ditt ansvar å ha dem kontrollert!”
“De blir kontrollert en gang i uken. Men jeg kan ikke gå god for om dsse steinhodene river dem ned hver gang alarmen går! Eller de river ut batteriene.”
“Ok. La oss ta en hurtig gjennomgang.”
De var fremdeles inne i leiligheten da Jennifer kom stavrende ut fra soverommet
i en gjennomsiktig nattkjole.
“Hva faen er det som foregår her?”
Stemmen hennes var slepende og utydelig. Hun var steinhøy.
“Kom dere for helvete ut herfra. Dette er privat eiendom!”
Hun ble sående stiv av overraskelse da en av brannmennene svarte henne.
“Beklager. Dette er fra brannvesenet. Vi har fått rapport om en brann i denne leiligheten. Heldigvis var det ikke alvorlig. Eieren har tatt seg av det. Vi beklager forstyrrelsen!”
66
Blindveier
“Husverten har ingen faens ting å gjøre inne i min leilighet! Han har vel forsikring, ikke sant! Kom dere for helvete ut herfra. Kom dere for helvete ut!”
Hun mer eller mindre skubbet brannmennene foran seg ut døren og låste igjen etter dem. Store, svarte og lite tiltalende Jennifer, langeren, var ikke i god lune i dag.
Hun var skyhøy på crack.
Igjen følte Jonny lettelse. Og igjen hadde han vært heldig. Dette hadde vært nære
på. Han burde passe på å få seg en forsikring før det ble for sent. Med alle disse bortkomne narkomane på eiendommen, måtte han se å få skaffet seg en forsikring dess
før jo heller.
Ja, han hadde vært helig denne gangen. Jennifer hadde vært skyhøy. Helt tydelig.
Jonny undret seg på hvorfor ikke lederen for brannmennene hadde ringt politiet og
fått henne bak lås og lukke da de så hvor skyhøy hun var. Men i stedet var det Jonny
som var tatt i forhør. Han hadde uvennlig fått beskjed om at han måtte gjøre regning
med en grundigere inspeksjon mandag eller tirsdag.
Så kom Lisa opp gangveien. Å, ja, de hadde mistet strømmen, så hun hadde bestemt seg for å handle. Hun kokte middag og hadde glemt å skrue av strømmen. Så
da den ble skrudd på, hadde det begynt å brenne. Jennifer hadde ligget utslått på
soverommet uten å legge merke til noe som helst.
Ti minutter senere kom Lisa inn på kontoret og ville snakke med Jonny. Å kalle
henne ‘uvennlig’ var en stor underdrivelse.
“Jeg vil opplyse deg om at du har ingenting med å snike deg inn i vår leilighet
uten at vi vet det. Ve har bestemt oss for å saksøke deg for ulovlig opphold. Og for
å få dekket skadene. Vi håper for helvete at du er godt forsikret, for dette kommer til
å koste deg! Du har ingen faens ting i vår leilighet å gjøre!”
“Ja, dere får gjøre som dere føler for. Men det er ingen måte jeg kan forhindre
brannvesenet fra å slukke en brann på! Jeg ser fram til å treffes i retten!”
Måten hun hadde reagert på, overrasket Jonny. Men han regnet med at de engstet
seg for å skulle bli tatt på fersken med marihuana eller crack, eller noe. De ville nok
roe seg etter hvert.
For et helvetes galehus! For en gjeng skrullinger!
Jonny bestemte seg for å få seg en tidlig middag den kvelden. Han hadde ikke mulighet til å få seg en dusj, men han sprøytet seg under armene og skiftet skjorte. Det som
han gikk i, var full av saltstiper etter kraftig svette. Men det betydde ikke så mye. Han
skulle bare sitte der i sin egen verden og gruble over sin ensomhet og føle medlidenhet med seg selv likevel. Men han skulle nyte middagen. Og rødvinen.
Ja, Jonny ble godt brisen den kvelden. Tre fulle karafler med rødvin. Nesten to
liter. Han sjanglet seg av gårde hjemover. Han følte seg så nedfor og fortapt at vinen
traff ham ganske hardt. Men han sjanglet seg på vei hjemover, slo det ham at han
burde besøke en pattebar og få tingene litt på avstand. Det var en evighet siden sist.
Han trengte noen ristepatter i trynet på seg. Den nærmeste baren var Solid Gold, så
han satte kursen nordover på Federal, eller U.S. 1 som den også ble kalt der den løp
fra Fort Kent ved den kanadiske grensen og helt ned til Key West på sørspissen av
Blindveier
67
Florida. Han svettet kraftig da han gikk inn på baren. Ti dollars i inngangsbillett. Fem
femti for en drink.
Ja, han trengte litt adspredelse eller så kom han til å gå under!
Ingen la spesielt merke til ham da han kom inn. Men stedet var stappfullt.
Alle jentene var opptatt med å danse på forskjellige scener. Den store hovedscenen til venstre hadde bare en underholder. Den lille scenen til venstre skulle også
ta en danser om gangen, men den lange scenen lengre bak var fullt med fem jenter
som ivrig ristet på silikonene. Alle jentene hadde trusene på seg, og i stedenfor nakne
borddanser, tilbød de knekedanser eller sofadanser.
Jøss! Det var ingen tvil, de fleste av disse kvinnene var praktfulle! Velskapte, levende silikondukker de aller fleste av dem. Jentene danset ivrig, lo og viste seg fram
mens typene gjordte sitt beste for å se tiltalende og verdensvante ut — den idiotiske,
overflatiske orrhane leken!
Men uten at han visste hvorfor, følte Jonny seg like nedtrykt. Han telte førti til
førtifem skjønnheter med litt overdreven make-up og maling. Og noen motbydelige
med krigsmaling og hekseklør. De tilbød private knekedanser i forskjellige avlukker
spredt rundt langs hele den ene veggen av lokalet. Ti dollars per dans. Ingen av danserne viste noen interesse for Jonny, så han bestilte en Johnny Walker. Nei, her hadde
ikke jentene lov til å danse toppløse heller. Men det forbudet unngikk de på den måten at de hadde noen små, gjennomsiktige, hudfargete lateksringer som dekket brystvortene. Teknisk sett hadde nå på seg brystholdere, men de var slett ikke så lette å få
øye på.
Jonny var på bunnen av sin tredje Jonny Walker da en veldreid kraftig utspjåket
silikondukke satte seg ved siden av ham.
“Hvordan går det, fremmede. Jeg er Shirley. Jeg kan ikke huske å ha sett deg her
inne før. Jeg går ut fra at du ikke er en av stamgjestene? Du er vel ikke purk, er du?”
“Nei, jeg er her for første gang.” Han kunne høre at han virket brisen. “Jeg driver
et motel og jeg trengte å komme meg vekk fra galehuset for noen timer.”
“Hva med en drink, smukken? Jeg elsker champagne. Og jeg elsker en festlig
stund. Det er derfor de kaller meg ‘Good Time’ Shirley. Hva med en split, smukken?”
“En split?”
“En liten flaske champagne. — Det ser ut som om du har arbeidet deg svett. Er det
fryktelig hett ute, heh?”
“Ja, hetere enn i helvete og klissent som lim. Ikke et vindpust. Jeg har gått noen
kvartaler. Men jeg er blitt litt avkjølt her inne.”
“Har du ikke transport?”
“Jo, det har jeg. En gammel -77 Lincoln. Krigsskipet mitt. Men det er for strevsomt å dra det med meg. Og fordi jeg drakk, bestemte jeg meg for å gå.”
“Javel, de dyrene blir mer og mer vanlige nå for tiden.”
“Hva mener du?”
“Apekatter på to bein. Det blir mer og mer vanlig at de tar deg inn hvis du drikker
og kjører. De ødelegger moroa.”
68
Blindveier
“Jeg går ut fra at landet er i ferd med å bli sivilisert. Det har tatt en stund.”
“Faen ta den dritten. Det er ikke lenger et fritt land! — Javel, er du klar for en sofa
dans og litt kneking?”
“Nah. Fem eller seks jenter som danser med forskjellige typer på den samme sofaen. Det ser litt dumt ut for meg. Som en offentlig orgie.”
“Det er egentlig ikke en dans, smukken. Det er kneking. Men la meg advare deg,
smukken, så snart du ser meg jobbe opp litt svette på den sofaen, er det ingenting
dumt med det. Før du vet ordet av det, ligger du på knærne etter mer. Vil du gjøre et
forsøk?”
“Nah. Ikke i kveld. Det virker ikke naturlig. Jeg ville følt meg litt dum.”
Hun virket langt fra tiltalende på Jonny. For direkte. For mye silikon. For mye
maling. Et unaturlig kommersielt produkt. Hun var ikke hans type.
“Hva er i veien, smukken? For gniten , heh?”
Jonny sa ikke noe. Han likte henne ikke. Altfor pågående. Altfor innpåsliten. Altfor billig.”
“Ja, riktig. For jævla gniten.”
Ja, Shirley var pågående, det var sikkert. Han bestilte enda en skotsk mens han så
på at Shirley gjennomføre en knekedans med en eldre, fortapt utsende kar i sekstiårene. Han studerte klientellet. En gjeng elendige gubber som ikke passet inn, de
fleste av dem. Avskum som ikke kunne skaffe seg noe på egen hånd. Og som måtte
betale for det. Som Hardee. Ensomme sjeler som ham selv. Han lengtet hjem. Han
var altfor sentimental. Han savnet ungene. Han undret seg på hvordan de hadde det.
Det var allerede gått måneder.
Han bestilte enda en Jonny Walker. Jentene overså ham. Han fikk være i fred.
Igjen kom Shirley og satte seg ved siden av ham.
“Dess mer jeg ser på deg, dess sterkere føler jeg at du trenger mitt selskap i kveld.
Hva med enda en split, smukken?”
Ja, smukken meg i ræva! Han følte for å be henne komme seg bort — å fortelle
henne at han ikke likte henne. Men i stedet hørte han seg si ‘ok.’ Han var altfor svak
for disse menneskene. Han bestilte enda en split, og enda en Jonny Walker.
Han betalte, gav jenta bak disken fem dollars i tips og stappet vekslepengene i
skjortelommen. Han bestemte seg for å gå.
“Stedet stenger om en halv time. La meg iallfall få gi deg en knekedans før du går.
Hvis du ikke nyter den, er den gratis. En god deal, heh?” Hun tok ham i armen. “La
oss flytte oss bort i sofaen. La oss nyte drinkene der.”
Han var for svak. Han lot henne lede seg over i sofaen der han ble plassert mellom knekedansere som var travelt opptatt med å kneke seg inntil to unge raringer; den
ene med skulderlangt hår mens den andre var nesten skallet. Hun drakk ikke champagnen, men dro langsomt ned den korte kjolen og begynte straks å danse for ham
uten annet på seg enn de to gjennomsiktige latex BH’ene som knapt dekket brystvortene og den nesten enda mindre g-strengen som ikke dekket mer enn at det var lett
å se at hun var glattbarbert.
Jonny følte seg ille til mote der hun knekte seg mot ham i allslags stillinger. Han
Blindveier
69
var irritert over at hun ikke drakk chamagnen sin. Amerikansk griskhet, regnet han
med. Hvorfor be om en split når hun ikke hadde til hensikt å drikke den? Medregnet
tips hadde han betalt 20 dollars for den.
“Er dette din første friksjonsdans, heh?”
“Ja.”
“Så la meg forklare reglene for deg. Ingen kyssing er tillatt. Hvis du forsøker å
kysse meg, kommer du til a kravle ut herfra på knær og mage før du havner i kasjotten for natten. Forstått! Du har ikke anledning å berøre verken bakenden min eller
fitta mi. Og for all del holde deg borte fra brystne mine! Du kan holde meg rundt
magen, men ikke for fast. Jeg skal ta meg av all friksjonen. Du setter deg bare tilbake, slapper av og nyter det. Er du klar?”
For en fantastisk måte å få ham til å føle seg uvel på! Jonny avskydde denne gullgraverbikkja! Hun hadde fått ham til å føle seg som en idiot med alle reglene sine.
“Du er ingen snut, er du?”
“Ser jeg ut som en snut?”
“Det er mange snuter som ikke ser ut som en snut. De kommer inn her og spionerer på oss i sivilt. Hvis vi ikke følger reglene, kan vi lett havne i buret. En av jentene
her gjorde en avtale med en snut i sivilt om å gjøre noen triks, og før vi visste ordet
av det ble vi alle tatt inn til avhør. Vi måtte tilbringe natten i buret!”
“Havnet alle i fengsel for det en pike gjorde? Det er jo gestapotaktikk!”
“Det er derfor vi må være forsiktige når vi gjør triks. Så før vi inngår noen som
helst form for avtale, må jeg vite om du er snut eller ikke. Jeg kan havne i fengsel for
å tilby sex, vet du. Men hvis jeg spør deg først om du er snut og du benekter det, har
du ikke rett å ta meg inn selv on jeg tilbyr deg sex — mot betaling selvsagt. Hvis en
snut gir seg ut for å være en annen, er det han som bryter loven og da kan han ikke
arrestere meg samme hva. Det er derfor du må benekte at du er en snut.”
“Jeg er ikke i politiet.”
“Nå kan du ikke arrestere meg selv om du er en snut og jeg byr meg fram til deg.
Og så snart vi snakker penger, blir det oppfordring til utukt. Og du ser ut som om du
virkelig trenger å tilbringe litt tid sammen med en god kvinne i kveld. Prisen er 500
dollars for resten av natten eller 200 dollars for en time.”
“Ser jeg så forkommen ut?”
“Javisst. Har du råd til fem hundre?”
“For hva?”
“Ikke spill dum. Jeg blir hos deg i natt, selvfølgelig.”
“Nei. Jeg tok ikke med meg så mye penger.”
“Har du råd til to hundre?”
“Jeg har nok ikke det. Jeg gikk bare ut for å få meg noe å ete og stakk tilfeldigvis
innom. Jeg tok ikke med meg så mye penger.”
“Kan du gi meg ett hundre?”
“Hvorfor det? Er du på kjøret?”
“Du er snut, ikke sant?”
“Nei, jeg driver et hotel, som jeg sa. Men jeg har sett litt av hvert.”
70
Blindveier
“Kan du hjelpe meg?”
“Hvor mye?”
“Jeg trenger ett hundre.”
“Dessverre. Jeg tok ikke med meg så mye.”
“Jeg kan bli med deg hjem.”
“Nei.”
“Faen! Du kan i det minste gjøre noe?”
“Du kan jo gi meg en dans til så betaler jeg deg tjue.”
“Greit.”
Hun danset, eller knekte seg, heller stivt og uvennlig.
For en nedverdigende situasjon — for dem begge. Da det endelig tok slutt, var
Jonny fryktelig lettet.
Han tok pengene fra skjortelommen og gav henne tjue.
“Takk. Nå, la meg gi deg enda en friksjonsdans.”
“Jeg må komme meg hjem. Dessuten tok jeg ikke med meg så mye penger.”
“Jeg insisterer. Jeg liker deg. Jeg spanderer. Og denne gangen skal du få en skikkelig knekedans som du virkelig kan nyte!”
Jonny hadde best lyst å gå, men han ville ikke være uvennlig. Han var for svak for
disse menneskene.
Ja, hun gav ham en ekte knekedans denne gangen. Hun la hjertet i det. Det var
ikke lenger snakk om kalde forretninger på amerikansk vis. Hun var over hele ham!
Hun presset silikonene hardt mot brystkassen hans og knekte fitta si opp og ned langs
låret hans. Hun stønnet for å la ham vite at hun nøt ham. Det eneste hun ikke gjorde,
var å kysse ham. Men reglene syntes ikke lenger å være så viktige. Og selvfølgelig
ble han påvirket. Anspentheten avtok og han slappet av. Alle drinkene hadde begynt
å virke. Aaaaaah! Yeeeah!
Shirley stoppet å danse. Hun unnskyldte seg. Hun måtte på toalettet. Hun håpet
å treffe Jonny igjen ganske snart.
“Med litt mer kontanter. Ha, ha, ha.”
Men hun hadde ikke rørt champagnen!
Det hadde begynt å regne da Jonny forlot Solid Gold. Han bestemte seg likevel
for å spasere. Ti minutter på ti sjanglet han inn på kontoret, rullet ut madrassen og
falt i søvn på gulvet med klærne på, kliss gjennomvåt. Han takket Gud. Viften gikk
ennå!
Han våknet opp klokken ti med noen fryktelige tømmermenn. Og han var kraftig forkjølet. Han trengte noe å ete og bestemte seg for Arby’s igjen. Han fumlet etter pengene i skjortelommen, men kunne ikke finne noen. Han sjekket alle lommene, men
alle kontantene var borte. Da han gikk til Beefsteak Charlie i går kveld, hadde han
500 dollars i lommeboken. Han hadde vekslet en hundredollarseddel da han betalte
regningen. Ja, og så hadde han gått bort til Solid Gold. Ja, kanskje ‘sjanglet’ seg bort
til Solid Gold var en bedre beskrivelse. Uten at han visste hvor mye den kostet, hadde
han vekslet enda hundre dollars da han jøpte den første småflasken med chamgagne.
Blindveier
71
Og enda hundre bare for å imponere da han kjøpte den andre, den som hun ikke
drakk.
Han prøvde å regne ut hvor mye han hadde brukt til sammen. Nei, han hadde det
ikke klart for seg. Alt syntes så uklart. Han hadde pengene i skjortelommen da han
betalte de tjue til Shirley. Faen — — Shirley!
Hun måtte ha stjålet pengene hans! Hun hadde sett at han hadde pengene i skjortelommen. Og det var derfor hun hadde gitt ham den siste friksjonen! Ikke fordi hun
likte ham, men for å suge ham ren. Hvorfor pokker hadde han ikke bare gått etter den
siste drinken? Eller holdt seg helt borte? Fordømt!
Disse jentene kunne lukte når en svekling fiste på en mils avstand!
Han stjal noen kvartdollare fra vaskemaskinen til mat slik at han slapp å veksle
hundre til. Biffsmørbrødet var det samme som alltid, men smakte bittert i dag. Og
selv følte han seg like elendig!
Han studerte piken bak disken slikke seg på fingrene da hun forberedte roast biffen. Og så stakk hun de lange acrylene rett inn i rundstykket da hun pakket inn smørbrødet. En effektiv måte å spre salmonellabakterier på! Hennes overdrevne make-up
og kurvete negler minte ham mer om en hore på et horehus enn en tiltalende matservitrise på en hurtigmatskjede. Javel, de hadde antakelig dradd henne rett inn fra
gaten og satt henne i matdisken.
Fordømte tømmermenn! Morgenen derpå. Så mange ganger hadde han tenkt på
morgenen derpå at det hadde hold ham fra å drikke for mye kvelden før. Men ikke i
går kveld! For en helvtes tortur! Og så hadde den jævla bikkja stjålet pengene hans!
Og de var ikke engang hans. De tilhørte firmaet. Men det var hans feil. Han hadde
bedt om det!
Men likevel: ‘Faen ta disse menneskene!’
På vei tilbake til hotellet stakk han innom på Amoco etter en kopp kaffe og en
avis. Selv om det meste bestod av annonser, var søndagsutgavene tykkere og tyngre
enn en utgave av Encyclopedia Americana! Og noen ganger like informativ.
Han gitt bort til avisboksen borte ved kinoen og hentet seg en gratis utgave av ‘In
XS.’ Han ville skjekke eskortavdelingen. Hvis han ville ha dameselskap, var det
ingen vei utenom. Han måtte betale for det som alle andre i dette nabolaget.
Hvis han bare ikke hadde vært så fullstendig blakk og så langt på etterskudd med
regningene!
Jonny var slett ikke overrasket over å se Eric i døråpningen bare minutter etter at han
var kommet tilbake fra Arby’s. Han regnet ikke Eric lenger som en vanlig leieboer,
men mer som inventar. En sann plage. Han syntes det var rart at Eric visse etter bare
noen minutter hver gang han kom på kontoret.
Ble han holt under overvåking?
“Morgen, Jonny. Jeg har gode nyheter til deg. Svigerforeldrene mine flytter i
kveld. Derfor vil jeg sette pris på å få noe ned på papir med det samme.” Han kastet
en bunke kontanter på bordet foran ham. “Her har jeg to nitti til deg. Jeg er glad for
å kunne betale for to uker til sammen. To uker på forskudd, altså.”
72
Blindveier
Jonny var glad for pengene, men han gav ham ikke en spesifisert regning for betaling av to uker på forsudd. Eric kunne være ganske utspekulært, og dette var antakelig et forsøk på å unngå utkastelse ved å vise en dommer at han hadde batalt husleien to uker på forskudd. Javel, men Jonny hadde fått seg noen lærepenger siden han
kom hit. Derfor gav han ham en a konto kvittering. Han var fremdeles flere hundre
dollars på etterskudd.
Eric var ikke akkurat den verste fyren han hadde truffet på her i livet. På en måte
kunne Jonny forstå ham. Han var sterkt rusavhengig og brukte trusler og trakassering
for å beskytte seg selv og sin familie fra følgene av hans avhengighet. Der var ingenting uamerikansk i det.
“Vil du ordne det papiret for meg med det samme?”
“Hvorfor slikt hastverk? Svigermor di og typen er fremdeles her.”
“De har bestemt seg for å dra i kveld.”
“Har de leid et sted?”
“Så vidt jeg vet.”
“Så hvor skal de flytte til?”
“Det har de ikke sagt.”
“Javel, men jeg kommer ikke til å gjøre det nå. Jeg blir ikke her i dag. Vi kan se
på det i morgen. Men ikke fra morgenen. Jeg har altfor mye å ta meg av da. Vi kan
treffes i morgen utpå kvelden. Under forutsetning av at de har flyttet, selvfølgelig.”
“Å, forresten, Jonny. Jeg snakket med Shirley for litt siden. Du vet vel hva som
skjedde med Robin i går natt!”
Å dømme etter Erics stemme følte Jonny at det hadde hendt er tragedie.
“Nei, hva har hendt henne?”
“Etter at det begynte å regne i går natt, ble trappene opp til leiligheten hennes
ganske glatte. Olje, kanskje. Da Robin skulle gå fra leiligheten rundt to, gled hun og
falt ned trappene. Hun pådro seg et beinbrudd. Det var ganske stygt. Hun er på Broward Community. Hun truer med søksmål.”
“Det var trist. Jeg hadde ikke peiling.”
“Hun har en dyktig sakfører.”
“Jeg har aldri truffet en amerikaner som ikke har en dyktig sakfører.”
“Har du en dyktig sakfører, Jonny?”
“Aldri bry deg. Hvis jeg trenger en, har jeg anledning til å leie en. Den beste. Og
jeg betaler i U.S. dollars. Robin betaler vanligvis med tilgjengelig fitte!”
Jonny startet opp krigsskipet og satte kursen for stranden på en delvis overskyet, het
og klissen søndag ettermiddag. Han følte han måtte holde ord om at han ikke kom til
å være på hotellet. I tillegg hadde han godt av og komme seg bort fra asylet. Han oppholdt seg ikke akkurat direkte på stranden, men begynte straks å reparere på en av de
mange barene langs A-1-A, eller Beach Drive, lokalt. Klokken var nesten seks før han
var tilbake på hotellet.
Og han ble jammen positivt overrasket da han så Fredriijk Niehuus og hans venninne Holly Carradine komme spaserende arm i arm opp gangveien. Og de oppførte
Blindveier
73
seg mye vennligere enn Jonny hadde forventet. Det var nesten som en gjenforening
blant gode, gamle venner. Tross alt, han hadde bare snakket med dem et par ganger.
Men etterson de hadde noenlunde den samme europeiske bakgrunnen, følte Freddy
at de hadde mye felles. Jonny var enig. Det var hyggelig å ha noen å snakke med som
hadde et litt bedre ordforråd enn bare ‘knull’ og ‘dritt,’ ‘ha en god day’ og ‘kom deg
for pokker bort fra trynet mitt.’
Freddy snakket hollandsk, tysk og fransk flytende. Og etter mindre enn to år her
nede i Sør-Florida var engelsken hans også ganske bra selv om den var litt gebrokken, spesielt når han var litt brisen eller ble opphisset.
Jonny snakket norsk, en blanding av norsk, svensk og dansk som ble kalt skandi,
tysk, litt fransk og flytende engelsk.
“For en overraskelse, Freddy! Så du bestemte deg for ikke å bli så lenge i Canada
likevel?”
“Det ble en stor skuffelse. Jeg hadde ingenting der lenger. Bortsett fra guttene.
Men de har sin egen verden uten plass for meg. De hadde knapt nok tid til å snakke
med meg. Men jeg var likevel glad for å se dem. Kona mi er gjengift med en venn av
familien, en som alltid besøkte oss. Etter at jeg reiste, brukte han ikke lang tid til å
ta over hele familein, også guttene. Det var bittert, Jonny. Bittert! Med to konkurser
bak meg, ingen jobb og utgåtte papirer, og ingen familie å komme tilbake til, var der
ingenting igjen for meg oppe i Canada. Jeg havnet egentlig på et — eh — et hvilehjem. Den gode tiden var borte for godt. Men jeg var jo egentlig klar over det da jeg
forlot dem sist.”
“Det er nå hyggelig å se deg, da.”
“Takk for det. Vi stoppet innom i håp om at du kunne skaffe oss et krypinn for
noen uker. Jeg har fått den gamle jobben min tilbake. Ikke den på Schubert, men den
jeg hadde før på Swap Shop. Jeg pleidde å jobbe for en jøde som selger elektronikk,
Marco’s Electronics. Jeg begynner å jobbe i morgen. Jeg blir betalt på slutten av hver
dag. Førti dollars per dag sju dager i uken. Bortsett fra at jeg av og til har fri på mandager. Så jeg håpet du ville akseptere husleien på daglig basis inntil vi kan komme
skikkelig i gang.”
“Hm. Nåja, jeg har ikke —. Eh —. Det eneste jeg har ledig nå er tjuefem. En grei
leilighet, men et fullstendig rot akkurat nå. Det var noen karer som bodde der, og de
ødela den fullstendig. Den ble pusset opp for bare noen uker siden.”
“Det er ikke noe problem for oss, Jonny. Holly og jeg kan sette den i stand. Jeg
hater å bo som griser slik folk gjør her nede. Jeg vet hva du snakker om. Jeg jobbet
på Schubert i nesten et år. Så jeg har sett det som er å se. Jeg har hatt så mange ødelagte leiligheter at jeg har mistet tallet. Så det er greit. Vi trenger tak over hodet, så
jeg skal få den i orden med det samme.”
“Det er greit for meg. La meg vise dere.”
Jonny regnet med at de ikke ville ha den da de fikk se alt rotet, men Freddy reagerte knapt.
“Å, jeg har sett dem verre enn dette. Vi skal få denne i orden ganske kvikt. Mange
ganger da jeg måtte kaste ut folk som ikke betalte leien eller langet narkotika, tok de
74
Blindveier
hevn ved fullstendig å ødelegge leiligheten. Lavklasse amerikanere er ganske hevngjerrige, som du vet.
En gang skar de av alle ledningene. En annen gang sprøytet de sirup over alle teppene. Jeg skrapte og renset i dagesvis før jeg fikk den noenlunde presentabel igjen.
Hvis de fremdeles hadde bodd der, hadde jeg kommet til å drepe dem!
En gang hadde jeg er svært, svart crackuhyre som leietaker i en av leilighetene.
Han var ond som Satan! Og langet som en grossist. Jeg måtte ringe politiet. Og de
sendte narko avdelingen. Men det kan jeg si: De slet sundt hvert eneste møbel i den
leiligheten. De fant stoffet og tok ham inn. Jeg tror han fikk seks år. Men istedenfor
å takke meg for å være en lovlydig borger, truet de med å sette meg fast for å ha leid
ut til en narkolanger. På den måten forsøkte det å underkue oss slik at vi ikke skulle
kreve erstatning for alt de hadde ødelagt. Vi tok aldri kontakt med politiet etter det.
Og den leilighete var smadret i småbiter verre enn enn de kriminelle, Jonny. Vi måtte
erstatte alt fra bunn av uten å få så mye som en slant i etstatning fordi de hadde funnet narkotika i leiligheten!
Etter det ble Gene, eieren, fiendtlig innstilt. Fra da av begynte han å snakke om
amerikansk rettferdighet som et spill rulett — amerikansk rulett.”
“Ja, jeg vet akkurat hva du snakker om. Akkurat det smme skjedde med denne leiligheten for bare noen uker siden. De udyrene ødela på noen dager det jeg hadde
brukt uker på å bygge opp! Leietakerne altså. For ikke å snakke de fra om narkoavdelingen. Jeg føler jeg kjemper en kamp jeg ikke kan vinne. Jeg føler ofte at de
nedbrytende krefene i samfunnet overvelder de produktive. Jeg undrer meg på hvordan fremtiden vil bli. Det er en fryktelig kultur med revolvere, narkotika og prostitusjon. Og så forteller de deg at det er et fritt land!”
“Ja, jeg hater det! Men akkurat nå har jeg ikke noe valg. Kanskje jeg og Holly
kommer til å flytte nord til Indiana. Det er der hun er fra. Men nå sitter vi fast her i
Florida. Vi snakkes senere, Jonny. Vi kommer til å bruke det meste av natten til å
gjøre rent. Vi kan jo ikke ha det slik.”
“Her er nøkkelen. Hvis dere trenger noe, finner dere meg på kontoret — nesten
tjuefire timer i døgnet. — God natt.”
Jonny var for rastløs til å kunne kosentrere seg, så han satte kursen mot Tom’s Alley
Bar. Han kom ikke tilbake til hotellet før etter at baren var stengt. Og selv om han
likte å få være for seg selv, likte han av og til å snakke med Debbie, den sexy bartenderen med de store puppene som visste hvor han skulle gjøre av drinkene. Det virket
som om hun likte ham, og hun serverte ham av og til noen kraftige stivere. En kveld
spurte hun om har var interessert i å tilbringe litt tid hjemme hos henne etter stengetid. Han var skikkelig interessert, men sa at de fikk ha det til gode til en annen gang.
Det var noe som holdt ham tilbake. Og etter det var det skjelden hun snakket til ham.
På veien hjem stakk han innom Amoco og kjøpte en sekspakning Bud til Freddy
og Holly. Lysene var på, så Jonny regnet med at de jobbet fremdeles. Freddy lot alltid
dørene og vinduene stå åpne, så han bare banket på og gikk inn. Til hans store overraskelse var Freddy og Holly i en ivrig diskusjon med Calvin. Calvin tok fremdeles
Blindveier
75
vare på forretningene selv om Jonny ikke så så mye til ham etter at Kirk ikke lenger
bodde der.
“Jeg regnet bare med at dere kunne trenge noe til å rense halsen med.”
Jonny satte sekspakningen fra seg på salongbordet. Han ganske enkelt hatet å se
Calvin på eiendommen og undret seg på om han hadde hatt suksess med å rekruttere
noen nye kunder. Det var ingen tvil om at han forsøkte.
Gretten og med kraftige tømmermenn klarte Jonny å komme seg opp tidlig mandag
morgen. Han hadde mange problemer å ta seg av den mandagen. Først satte han opp
en liste over ubetalte regninger. Jake Bronx hadde ikke betalt denne uken. Det var
rart. Han betalte alltid til rett tid. Travis i nummer seksten var nå tre uker på etterskudd. Han lovte å betale hver gang Jonny snakket med ham. Joyce bodde ikke lenger
sammen med han. De hadde kranglet. Han tjente ikke nok penger til å dekke behovet
hennes, så hun hadde nektet å gi ham fitte. Jonny visste ikke om han hadde sparket
henne ut eller om hun bare hadde dradd sin kos, men han var lettet over å ha henne
borte fra eiendommen. Hun var altfor kraftig på kjøret. Han hadde hørt rykter, egentlig hadde Shirley snakket med Ross, om at Brian var blitt løslatt fra fengselet, og at
Joyce hadde slått seg sammen med ham igjen.
Speedy, frekke Speedy i nummer tjuefire, hadde batalt litt av og til, men han ble
stadig lenger på etterskudd. Robin ville fortsette å bytte husrom for fitte, men Jonny
nektet. Nå da han visste hvordan hun drev det, var han ikke interessert i å dele fitte
med hver eneste ståpikk i nabolaget, medregnet Ronald. Og Shirley. Jonny hadde begynt å få mistanke om at de drev med mer enne bare å snorke hver gang de tilbarakte
nettene sammen. Men med Robin på sykehuset visste han ikke hvordan han skulle
gripe saken an. Han trengte noen opplysninger fra Shirley. Lisa og Jennifer hadde
heller ikke betalt denne uken. Kanskje de saksøkte for uvlig å gått inn i leiligheten
og nektet å betale leie i påvente av utkommet av rettssaken.
Nåja, det virket nå noe søkt. En rettssak kunne ta år og dag.
For første gang siden han overtok hotellet hadde ikke Jeffrey Gentry, eller Zephyr
som han kalte seg som klarsynt, vist seg på hotellet. Han pleide alltid å betale i tide.
Freddy hadde nettopp flyttet inn og skulle bare batale for hver dag om gangen. Han
burde krevd ekstra for det, men det hadde han ikke gjort med Freddy. Leiligheten
hadde vært så ille tilredt.
Sju leietakere av femten var på etterskudd med husleien. Dette ble bare verre og
verre. Og igjen måtte han bare innse at han var for svak for disse crack uhyrene!
Han sjekket strømregningene. Han ble nødt til å ta pengene for førsteprioritetslånet til å betale strømmen med. På den måten slapp han iallfall å engste seg for at
strømmen ble stengt av. Og så fikk han ta seg av lånet så snart som mulig. Han kunne
ikke sende en sjekk heller denne gangen all den tid de hadde dradd tilbake kreditten.
Han telte opp de innbetalte husleiene, tok ytterligere fem hundre dollars fra kontoen og gikk opp til Check Cashing Store over gaten fra Searstown der de tok imot
FPL innbetalinger. Han betalte de siste kravene, men var fremdeles to måneder på
etterskudd, eh, egentlig bare en, fordi de siste regningene ikke hadde forfalt ennå.
76
Blindveier
Men nå hadde han iallfall en hel måned på seg før han igjen måtte engste seg for
strømregningen.
Han hadde ikke klart å regne ut hvorfor sjekkene var sendt tilbake uten dekning,
så han måtte ganske enkelt be banken om en forklaring. Han visste at der var dekning,
så han satte kursen over gaten til Bank Atlantic. Han forklarte situasjonen for henne
som stod bak skranken, men hun kunne ikke svare ham. Det gjaldt ikke hennes avdeling. Han måtte snakke med en som hadde spesielt greie på det.
Han ventet i ti minutter og ble så henvist til den samme funksjonæren som hadde
åpnet kontoen hans. Han forklarte henne: Av to tusen åtte hundre dollars på kontoen
hadde han betalt regninger for ett tusen seks hundre dollars og kunne derfor ikke se
at det skulle vare noe grunnlag for at neon av sjekkene skulle være uten dekning. Hun
sjekket dataene.
“Sir. Av en total sum på to tusen åtte hundre og tjuefire dollars var bare tretten
hundre og åttito tilgjengelige. Mellomlegget på et tusen seks hundre var ikke-floridianske sjekker som ennå ikke var klarerte. Utenomstatlige sjekker trenger to ekstra
dager for å bli klarert, i alt seks virkedager. I dette tilfellet, fordi kontoen manglet to
uker på et halvt år siden den ble åpnet, ble midlene holdt tilbake tre ekstra dager, til
sammen ni dager. Da du betalte seksten hundre dollars var det tilgjengelige beløpet
bare $1,318.00 dollars. Og det betydde ganske enkelt at der ikke var dekning for et
beløp på litt over femten hundre dollars.”
Hennes kunnskap og grundighet forbløffet ham. Hun hadde kjennskap til detaljene.
“Det var temmelig urettferdig. Jeg er ikke blitt informert om dette. Jeg ble fortalt
at en sjekk trengte tre dager til å bli klarert. I tillegg, den utenomstatlige sjekken er
en tilbakebetaling for en forsikringspremie og kommer fra et solid foretak. Jeg er
overbevist om at sjekken var klarert allerede før de seks virkedagene. Når ble sjekken
egentlig klarert for banken sin del?”
“Det er helt korrekt. Men det er bankens retningslinjer. Alle kontoer under seks
måneder trenger tre dager ekstra for å bli klarert. Hvis vi hadde vært klar over at det
var så viktig, kunne vi ha klarert sjekken for deg etter seks dager istedenfor ni. Forstår du?”
“Ja, det er enkelt nok, men pokker så rottent når sjekken i realiteten var klarert,
bankregler eller ikke bankregler. Og det er ikke snakk om det var viktig eller ikke. Javel, jeg forstår. Men jeg har enda et spørsmål til deg: Hva kan det komme av de de
to minste sjekkene ikke ble betalt? Med en tilgjengelig balanse på rundt tretten hundre dollars skulle der vært god dekning til å betale for gass og telefon.”
“Sir, vi må betale sjekkene i korrekt rekkefølge. De to mindre sjekkene var datert
etter den største. Derfor ble også de holdt tilbake. Teoretisk, hvis vi hadde betalt de
to mindre sjekkene først, kunne vi blitt holdt ansvarlig for den største. For eksempel
i tilfelle av konkurs. Forstår du?”
“Har det noen gang skjedd?”
“Ikke som jeg kjenner til. Men som bank må vi dekke enhver eventualitet.”
“Hele opplegget stinker tatt i betraktning av at jeg blir belastet med 25 dollars
Blindveier
77
eksta for hver sjekk som blir returnert uten dekning. I dette tilfeller blir jeg blitt avkrevd syttifem dollars ekstra. Det er jaggu ikke til å undres over at benkene har større
inntekter av sjekker uten dekning nå for tiden enn for vanlige banktjenester. Det er
en bevisst felle. I mitt tilfelle har jeg også mistet min kredittverdighet hos FPL. Nåja,
de kaller det kreditt, men det er det egentlig ikke. De bare nekter å godta sjekker fra
meg i fremtiden. Det er en temmelig rotten banktjeneste hvis du i det hele tatt er interessert i hvordan jeg vurderer det. Pokker så rotten! Og det gjelder i særlig sterk
grad siden ingen av disse spesielle retningslinjene ble nevnt for meg da jeg åpnet
kontoen.”
“Jeg beklager, sir. Men la meg få minne deg på at det tilligger kontoinnehavers ansvar til enhver til å holde seg orientert om bankens retningslinjer. Jeg er overbevist
om at du har mottatt all nødvendig informasjon som gjelder for din konto i den medfølgende brosjyren, sir. Beklager, sir! Ha en god dag, sir!”
“Før jeg går kan jeg be om en tjeneste?”
“Jeg er glad for å kunne være til hjelp, sir.”
“Kan jeg vennligst få en av de brosjyrene som inneholder disse opplysningene?”
“Beklager, sir. På grunn av stadige endringer i bankens retningslinjer, blir disse
brosjyrene ikke lenger trykket. Ha en god dag! Sir!”
Tilbake på kontoret ringte Jonny Coca Cola selskapet med beskjed om at han avviklet brusautomaten. De kunne komme og hente maskinen når det passet dem.
Så ringte han bokholderen og fortalte han at han hadde avviklet tjenesten med
brusautomat og leste for ham det brevet han hadde fått fra Tallahassee der straffeskatten for automaten var fordoblet til $2.500,00. I tillegg til selve boten.
Herr Schmidt lovte å ta kontakt med skattedirektoratet øyeblikkelig. Og han presenterte et meget intelligent forslag. Han ville sende dem et brev og fortelle dem at
han, Jonny, var en utlending som hadde misforstått reglene, men som forsøkte sitt
beste å følge reglene.
Jonny nektet og minte ham på at det var basert på hans forslag at det bare ble
sendt inn oversikt hver tredje måned fordi beløpet var så begrenset. Han var bare interessert i å kunne forholde seg til et system som hadde kapasitet til korrekt å kunne
følge de enkleste rutiner. Han var ikke interessert i å bli uthengt som en tilbakestående utlending til sammenligning med disse fabelaktige amerikanerne. Herr Schmidt
ringte ham tilbake senere på dagen. Han hadde sendt brevet likevel. Han følte seg
overbevist om at det var en klok strategi.
Jonny lurte på om det hadde noe å gjøre med herr Schmidt presentasjon av ham
som en tilbakestående utlending eller om de hadde begynt å bruke litt sunn fornuft,
men tre måneder senere fikk Holiday Park Hotel brev fra Tallahassee med beskjed
om at de $2.500,00 var blitt ettergitt under forutsetning av at boten på $350,00 ble
betalt per omgående. Han betalte boten, men hans eksperiment som en ærlig automateier var ubønnhørlig kommet til veis ende.
Han begynte å stjele penger fra vaskemaskinen og tørketrommelen til å betale boten med. Og slik utviklet han en ny strategi. Inntektene fra vaskemaskinen ville fra
78
Blindveier
nå av bli å betrakte som en personlig bonus til dekning av utgifter til mat. Selvfølgelig skattefritt. På den måten, over litt tid, fikk han tilbakebetalt for den byråkratiske
gangstervirksomheten han var blitt utsatt for. I tillegg fikk han en tilleggsregning fra
herr Schmidt på $200.00 til dekning av ekstraarbeid med Tallahassee! Pokker!
Greit, han kom til å stappe inntektene fra både vaskemaskinen og tørketrommelen
i egen lomme fra nå av!
Og alt dette på grunn av tretten dollars og nitti cents.
Prosessen med Tallahassee hadde tatt sju måneder.
Telefonen ringte.
“Pearly Joe. For en hyggelig overraskelse! Jeg har ventet på å høre fra deg hver
eneste dag, men jeg må jo si at det er bedre sent enn aldri!”
“Er du klar til å selge?”
Han følte at det kriblet i kroppen.
“Har vi en kjøper?”
“Muligens. Har du snakket med en representant for Redwood Corporation of California? Han har vært innom deg. Jeg satte inn en annonse i en avis der vest, og det
resulterte i at denne gentlemannen ble interessert. Han har sjekket ut stedet og er interessert. Jeg har snakket med ham så sent som i dag, og han er klar til å komme med
et tilbud i dag eller i morgen. Jeg fikk bare lyst å orientere deg litt. Jeg tar kontakt igjen så snart tilbudet foreligger skriftlig.
“Takk for opplysningene. Jeg ser virkelig fram til å komme meg bort herfra.”
“Jeg holder forbindelsen. Gjør deg klar.” Hun la på.
Jonny undret seg på hva slags fyr dette kunne være. Han kunne ikke huske å ha
truffet ham.
Klokken sju kom Eric innom igjen. Han ville ha den avtalen i orden. Svigerforeldrene hans hadde flyttet. De hadde fått seg en liten leilighet nede ved stranden.
“Det var et mye bedre tilbud enn denne drittplassen!”
“Hvorfor gjør du ikke det samme, da?”
“Jeg kommer aldri til å forlate leiligheten min. Det er hjemmet mitt. Vi er endelig
blitt husvarme. Den er blitt en del av meg. Stedet har til og med min egen søte lukt
nå. Så jeg kommer ikke til å flytte selv om helvete fryser til! Og det vil jeg ha på papir. La oss få det i orden med en gang!”
Jonny så ingen grunn til å utsette det. Tross alt, sist de hadde fått noe ned på papir, hadde Eric betalt husleien i forhold til avtalen selv om han av og til hadde vært
på etterskudd.
“Jeg håper du er klar over at jeg må kreve deg ekstra for den tiden svigermor di
og typen bodde her. I det minste må jeg ha dekning for strøm, vann og gass. Jeg blir
nødt til å kreve deg for femten hundre ekstra. De har bodd her i nesten et halvt år!”
“Aldri i livet! De har vært mine gjester!”
“Ja. Og bodd gratis. Så jeg må i det miste kreve dekning for ekstra utgifter. Det
er en forutsetning for i det hele tatt å inngå en avtale.”
Blindveier
79
“Du blir fullere av faen for hver jævla dag som går!”
“Jeg ber bare om å få dekket de ekstra utgiftene. Hvis du finner det urimelig, er
det du som er full av faen! Og det utgjør ikke mer enn fem dollars per dag per person.
Jeg må si at det er et rimelig opphold!”
“De har ikke akkurat bodd på noe Hilton, heller.”
“Visste de ikke det da de flyttet inn? Dessuten, jeg får ikke strømmen billigere enn
de gjør på Hilton, heller. Og heller ikke vann og gass, hva det angår.”
Eric ble taus. Så nikket han forsiktig.
“På en betingelse: At du lar meg betale min husleie først. Etter at jeg er kommet
ajour, skal jeg betale resten i små, ukentlige avdrag.”
“Det er ikke noe problem. Jeg skal få alt ned på papiret. Du kan komme og hente
det om rundt en time.”
“Jeg trenger en ny kvittering for den spesielle perioden jeg har betalt leie for. To
uker på forskudd.”
“Nei. Du har allerede fått kvittering for det. Men jeg kan la den ubetalte delen av
husleien være en del av avtalen. Det er det beste jeg kan gjøre i den forbindelse.”
Eric reiste seg. Han mørke, gjenstridige øyne stirret på Jonny med hevnlystig forbannelse før han forlot kontoret.
Han skulle komme tilbake om nøyaktig en time og hente sitt eksemplar av avtalen.
Han smilte sleiskt. Det skulle Jonny få betale for!
Jake Bronx informerte Jonny om at han ikke kunne betale husleien denne uken.
“Hva har skjedd med den fantastiske jobben du skulle begynne på da vi snaktes
for en ukes tid siden? Slik du snakket, trodde jeg du allerede var sjef for hele opplegget.”
“Det er det som er problemet! Min svigerfar lovte at han skulle skaffe meg en god
jobb, men eieren nektet å ansette meg. Han er en jævla religiøs skrulling. Enda en
jævla jøde. Nå har jeg en midlertidig malerjobb hos en venn, men vi er blitt regnet
bort i hele to uker nå. Jeg trenger at du gir meg en ukes utsettelse, Jonny. Jeg har alltid vært punktlig tidligere. Jeg hater faen meg disse jævla jødene!”
“Har du fortalt det til din kone?”
Jonny regnet med at å stå åpent fram som satanist ikke var den smarteste fremgangsmåten hvis du ville bli akseptert i godt jødisk selskap. Og det selv om du knullet rundt med deres egne dyrebare døtre.
“Jeg kan ikke la folk bo her uten å betale husleie. Men sant nok, du har alltid vært
punktlig, så jeg regner med at du betaler fullt opp neste uke. Men jeg blir nødt til å
kreve litt ekstra på grunn av for sen betaling.”
Speedy hadde mistet jobben på renseriet. Han var kommet i klammeri med en kunde
som nektet å betale på grunn av sjusket arbeid.
Speedy hadde liten sans for at kunden alltid hadde rett, så han hadde mistet besinnelsen og kalt henne ‘en dum bikkje.’ Han solgte aviser nå og løp fra bil til bil på
Holiday Park Boulevard.
80
Blindveier
“Det er ikke noe problem, Jonny. Du skal få husleien litt etter litt. Hvis bare dette
jævla regnværet ville ta slutt!”
“Det er det som er problemet. Litt etter litt er ikke godt nok. Du kommer stadig
lenger på etterskudd. Jeg trenger leien til rett tid, og hele leien, ellers må jeg ganske
enkelt be deg finne et annet sted å bo.”
“Du blir verre for hver dag som går, Jonny. Jeg skal skaffe deg noe i morgen ettermiddag.”
“Det er ikke godt nok. Jeg trenger noe i dag!”
“Jeg skal gjøre mitt beste. Vi snakkes på kontoret senere.”
Litt etter ni kom Speedy inn på kontoret og betalte to hundre dollars kontant.
Jonny regnet med at han hadde vært ute og solgt rævhull, men senere på kvelden
flyttet en avisselger inn sammen med ham. Eller kanskje han var bare en samboende
mannlig prostituert. Men fra den dagen av hadde ikke Speedy så mange forskjellige
typer som gikk ut og inn av leiligheten. Det vil si mannlige sexpartnere.
Travis Lee var en helt annen historie. Den innfødte amerikaneren som så ut som er
svart neger og som stadig understreket at han ikke var neger, men innfødt amerikaner, kom motvillig for å snakke med Jonny på kontoret. Nei, han kunne ikke betale.
Han var blakk.
“Jeg lover å gjøre mitt beste, Jonny. Hvis du slutter å plage meg angående husleien. Jeg er blitt regnet bort hele uken, vet du. Jeg er gartner nå. Jeg blir nødt til å ta
en prat med Gud om det og finne ut hva han vil jeg skal gjøre. I mellomtiden vil jeg
ikke bli forstyrret. Jeg må meditere.”
“Jeg trenger at noe skjer bortsett fra tomme løfter. Vi må snakkes etter at du har
meditert.”
“Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg må snakke med Gud.”
“Og hva regner du med han kan gjøre for deg?”
“Er du faen ta dum? Hvis jeg visste det, hadde det ikke vært nødvendig å snakke
med ham, hadde det? Herrens veier er uransakelige, Jonny. Han vil finne en utvei. Jeg
skal overlate det i hans hender.”
“Javel, men regn ikke med at han kommer rundt og betaler husleien for deg. Jeg
foreslår at du tar deg av den saken selv.”
“Herrens veier er uransakelige, Jonny. Kanskje han vil stoppe regnværet slik at
jeg kan komme meg tilbake i jobb.”
“Jeg kan ikke vente så lenge. Jeg trenger husleien nå! Du er flere uker på etterskudd!”
“La meg være i fred noen dager, Jonny. Jeg trenger å meditere. Jeg må finne ut
hva Gud vil jeg skal gjøre.”
“Be Gud om å få opp farten. Jeg trenger husleien senere i kveld. Vi snakkes da!”
Travis smilte sitt tannløse smil idet han forlot kontoret med et heller dumt ansiktsuttrykk. Og så gikk det opp for Jonny. Herre Gud! Fyren var skyhøy på marihuana!
Så det var på den måten han mediterte! Så det var på den måten han fikk kontakt
med Gud. Den jævla falske og falsktalende pissprateren!
Blindveier
81
Jonny bestemte seg for å gi ham to timer til før han gav ham beskjed om å forlate
eiendommen! Men han slapp å vente så lenge. Bare tjue minutter senere kom Travis
tilbake på kontoret. Han hadde meditert seg ferdig. Han hadde snakket med Gud.
“Og hva med husleien?”
“Jeg er blakk, Jonny. Jeg har knapt en eneste slant. Så jeg drar min vei i kveld. Du
har vært temmelig rimelig med meg, og jeg skal også gjøre rett mot deg. Jeg er ikke
av lav klasse, Jonny. Bare fordi jeg er innfødt amerikaner og ser ut som en neger, betyr ikke det at jeg er en drittsekk. Det foregår en slags sammensvergelse mot deg. Jeg
har fått tilbud om å bli med på det, men jeg nektet. Eric står bak det. Han sier du har
undertegnet din egen dødsdom ved å gå med på en skriftlig avtale. Hans svigerforeldre har flyttet inn igjen. Jeg nekter å ta del i slik oppførsel. Så jeg flytter senere i
kveld.
Jeg beklager at jeg må dra uten å kunne gjøre opp for meg, men jeg sverger ved
Gud at jeg skal komme tilbake og gjøre opp for hver slant jeg skylder. Når jeg får
penger. Min uflaks kommer ikke til å vare evig, Jonny. Så jeg skal betale deg da. Jeg
håper det er greit at jeg lar bilen stå på parkeringsplassen noen dager.”
Jonny var klar over at han måtte vente en stund på pengene, men fyren hadde gode
hensikter. I det minste hadde han ikke sneket seg ut midt på natten som de fleste
leietakerne når de ikke kunne betale husleien. Jonny sa han kunne bli til i morgen tidlig, men han avslo. Han hadde ordnet seg på andre måter.
Å snakke med Gud syntes ikke å være slik en dårlig ide, tross alt. Likevel, det var
ikke Gud, men marihuanaen som styrte livet hans.
Den kvelden ble Jonny invitert til Freddy og Holly på en kopp kaffe. Han var lamslått
over måten de hadde klart å fikse opp leiligheten på og gjort den koselig. Den luktet
til og med rent. Freddy hadde jammen gjort en god jobb. Holly hadde ikke gjort noenting. Hun hadde bare sittet på sofaen og sett på TV, lest og filt og lakkert negler mens
Freddy hadde gjort alt arbeidet. Han hadde den beste utdannelsen mulig i hotell og
restaurantbransjen. Han var utdannet på det prestisjetunge International Academy of
Cuisine in Zurich, Switzerland.
Likevel hadde det vært vanskelig å få jobb fordi han ikke hadde noen erfaring fra
Canada. Og han måtte lære seg språket. Men da han endelig fikk en åpning, ble han
fort forfremmet som leder på et av de beste hotellene i Montreal. Og han tok hurtig
til seg språket.
Innen to år hadde han tatt over som leder for restauranten og utviklet et utmerket
rykte innenfor Hotel and Restaurant Industry of Montreal. Han giftet seg med en kanadisk kvinne og de fikk to barn. Og de bygget seg en flott bolig, alt sammen innen
noen få år.
Ja, den store verden hadde vært god mot ham. Men han glemte aldri den gamle
som hadde langt grunnlaget for hans suksess — hans solide utdannelse. Hans far var
en av de fremste restaurantørene i Amsterdam, og det var mer eller mindre bestemt
at han skulle følge i hans fotspor. Hans far hadde vært temmelig fortvilt da Freddy
hadde bestemt seg for å bygge en fremtid i Canada, og dermed la den gamle mannen
82
Blindveier
sitte igjen uten noen som kunne føre hans tradisjoner videre. Han hadde nå bare en
datter igjen i Holland. Freddy fortalte ikke hvorfor, men han hadde brutt alle bånd
med foreldrene i Amsterdam. Han var blitt født og oppvokst blant hardt arbeidende
mennesker med sterke holdninger til plikter og ansvar. Og det hadde kommet godt
med i den nye verden.
Jonny ble ofte overrasket over at folk kunne være så åpne, selv overfor helt fremmede. På mindre enn en time hadde Freddy mer eller mindre fortalt ham hele sin
livshistorie. Og hvis han fortalte det som var positivt, følte han seg også tvunget til
å fortelle det som var negativt. Men hadde hadde ikke behov for å slenge noe av dritten sin i ansiktet på folk.
“Jonny, jeg må be om enda en tjeneste. Kan du vente en dag med husleien? Jeg
har brukt alle pengene på rengjørngsmidler og mat. Jeg burde kunne klare å være
ajour mot slutten av uken.”
“Dt er ok. Hvis du hadde spurt meg, kunne jeg i det minste spart deg for utgifter
til rengjøringsmidler.”
“Det er greit, men jeg liker å ha mine egne. På den måten kan jeg lettere følge
mine egne rutiner.”
Jonny var ivrig etter å høre fra Pearly Jo. Hun ringte ikke på tirsdag. Og hun ringte
ikke på onsdag heller. På torsdag begynte Jonny å undre seg på on det kom til å bli
noen avtale. Men på fredag morgen ringte hun med gode nyheter. Hun hadde mottatt
et tilbud i tre alternativer. Hun ville stoppe innom og diskutere dem med Jonny hvis
han var enig. Og selvfølgelig var han det. Han ble langsomt dradd mot kanten av stupet. Han var mer enn ivrig etter å få snakke med henne. Dette kunne bli hans redning.
Tjue minutter senere kom hun inn på kontoret — alene. Den mulige kjøperen
hadde returnert til California. Han tilbud gjaldt i tre dagen etter godta eller forkast
prinsippet.
Pearly Jo gikke grundig gjennom hvert tilbud sammen med ham.
Alternativ nummer en var et kontant tilbud på bare $348.000. Han kom til å tape
en masse penger på den måten, men det var en kontant avtale.
Alternativ nummer to var på nøyaktig $400.000,00 med $30.000,00 kontant og
resten betalt over en periode på tretti år.
Alternativ nummer tre virket mer fristende. Det var et tilbud på $448.000,00 uten
noen kontant utbetaling, men med 10% rente på pengene og full sikkerhet for det ubetalte beløpet.
Ingen av tilbudene innfridde hans minste forventninger. Han hadde håpet på et tilbud der han kunne få investeringen tilbake slik at han slapp å ha noe å gjøre med alle
disse ustabile, uåplitelige amerikanerne i fremtiden. Han innså at alternativ tre var en
brukbar avtale hvis han hadde hatt råd til å godta det. Men ingen kontanter betydde
at han måtte dekke alle gjeldspostene selv — strøm, forfalne avdrag på lånene og
eiendomsskatten som de mest vesentlige. Hvis han derimot godtok tilbud nummer to,
kunne han dekke det han hadde utestående, men ville knapt ha nok til billetten til
Norge. Og alternativ en ville medføre for stort tap.
Blindveier
83
“Så hvordan reagerer du på tilbudene? Hvilket er best for deg?”
Jonny var på vakt. Det var vanlig å gi mer enn et alternativ. Da ble det ikke så lett
snakk om salg eller ikke salg, men om hva han skulle velge.
“Skuffende. Men det gir meg noe å bryne meg på over weekenden. Jeg skal ta
kontakt med deg allerede mandag morgen og gi deg beskjed. Hvis jeg velger alternativ tre, er det da noen mulighet å få verifisert verdien av den sikkerheten han vil
stille?”
“Jeg har sjekket ut Redwood Corporation og det virker som et solid foretak. Men
selvfølgelig må vi få verifisert den sikkerheten han kommer til å stille opp med før
vi skriver under — hvis det blir det alternativet du velger.”
“Er han innstilt på å overta eiendommen som aksjeselskap?”
“Nei! Det er for risikabelt! Han kommer til å overta det som sin personlige eiendom. Kanskje han vil omdanne til aksjeselskap senere, men da et som ikke kan ha pådratt seg underliggende ansvar, eller kanskje han velger å selge det til et av sine tidligere etablerte aksjeselskap. Uansett finnes det mange måter.
Men jeg vet at han ikke kommer til å overta aksjeselskapet til Holiday Park Hotel,
Bordeaux Incorporated. Det er for risikabelt. Vi var alle overrasket over at du gikk
med på den løsningen.”
“Nåja, det virker nå litt som om den risikoen er sterkt overdrevet. Men uansett, det
er det samme for meg om han overtar som aksjeselskap eller ikke. Jeg skal gi deg
beskjed på mandag. — Hvordan føler du for en god middag med litt rødvin for å feire
anledningen?”
“Det skulle jeg virkelig likt! Hvis jeg hadde visst, hadde jeg ordnet meg på en annen måte, men slik det ligger an nå, har jeg en ny avtale om tretti minutter. Et millionsalg. Men jeg kan jo ha det til gode.”
“Javel, så får jeg feire alene da. Jeg tar kontakt mandag morgen.”
“Her får du mitt privatnummer. Ikke nøl med å ta kontakt med meg om det så er
på kvelden, på lørdag eller på søndag hvis det er noe du lurer på. Og glem nå endelig
ikke å ringe meg på mandag!”
“Pearly Joe var i godt humør. Ikke til å undres over, forresten. Enda tjueto tusen
dollars var i ferd med å havne i fanget på henne som en gave fra det høye.
Jonny kunne forstå Ted’s negative holdning til eiendomsmeglere. Kommisjonen
deres var rene røverier. I Europa ville slike kommisjoner vært ulovlige og regulert av
myndighetene, men ikke i Amerika. ‘Det er et fritt land.’
Lørdag morgen satt Shirley ved et av patio bordene og drakk øl. Etter at hun hadde
fått ungen, var hun ikke så mye rundt lenger. Det var Jennifer som for det meste tok
seg av barnepasset for henne.
Ronald hadde det travelt med arbeidet hele tiden, og han tok så mye overtid han
kunne få. De daglige rutinene deres virket mer avslappet nå enn tidligere, men Jonny
regnet med at det bare var et tidsspørsmål narkotikaen igjen fikk overtaket.
“God morgen, Shirley. Hvordan går det?”
“Det er rene elendigheten! Han gav meg skikkelig juling sist natt. Han nekter meg
84
Blindveier
å være sammen med vennen min. Han er så jævla sjalu at han er syk. Hvis jeg ikke
hadde vært så redd, hadde jeg skilt meg fra den drittsekken!”
Uff! Jeg håper det går seg til for dere. Jeg har egentlig vært på utkikk etter deg for
å høre hvordan det går med Robin. Eric sier hun saksøker.”
“Det er nytt for meg. Hun brekte riktignok beinet, men hun var å full at hun husker
knapt hvordan det skjedde. Det virker som om noen har sølt olje på det øverste trinnet. Hun gled og kom tumlende helt ned. Hun kommer ut fra sykehuset om noen dager. Hun har planer og å be deg komme og hente henne. Jeg vet ikke hvorfor Eric
sprer slike rykter. Det er ikke første gangen.
Husker du den typen som satt i rullestol inne på tjuefem? Ifølge Eric skulle også
han saksøke deg. Kirk også. Erik vil at også Ronald skal slutte å betale husleien. Eric
er ikke annet enn enda en fyr med en syk hjerne, men han er smart nok til å holde det
litt skjult. Han gir meg frysninger!”
“Ja, en tom hjerne er Djvelens arbeidsplass, heter det.”
“Den er alt annet enn tom, Jonny, men den er jaggu Djevelens arbeidsplass! Av
en eller annen grunn forsøker han å ta knekken på deg, og det selv om vi alle vet at
du har gjort ham tjenester. Han er et jævla insekt. Han lar Prissy jobbe for seg og
bruker alle hennes hardt tiltjente midler til å kjøpe dritt. Da Prissy og Travis begge
var på jobb, brukte han mesteparten av sin tid og Prissys penger på Joyce, det jævla
ludderet!”
“Så det er der pengene havner, heh?”
“Ja, det har du rett i! Og vet du at svigerforeldre hans også har flyttet tilbake?”
“Yeah.”
“Det er faen meg sjofelt! Han går rundt og viser alle den avtalen han har og skryter av at han balletak på deg fordi du ikke har hotell-lisens. Er det sant?”
“Nei. Jeg har snakket med sakfører, og han sier at loven er den samme enten du
triver som hotell eller ukentlig leilighetskompleks. Bortsett fra at som leilighetskompleks slipper du senge- og salgsskatt, noe som ville medført 9,9% økt husleie. Men
det er egentlig politiet som bestemmer. De er loven, sier de.”
“Vær forsiktig, Jonny. Noe foregår bak ryggen din, og det er Eric som står bak.
Du er vel klar over at Kirk fremdeles er i området?”
“Nei. Jeg trodde han var reist. Takk for opplysningen.”
“Da du bestemte deg for å komme hit og bosette deg, hadde du da tenkt det at å
bo i Amerika kunne være slik som dette?”
“Nei. Slett ikke!”
“Hva fikk deg egentlig til å komme hit i det hele tatt?”
“Gamle, gode minner. Kanskje for å få hevn mot mine foreldre. Jeg bodde i New
Jersey rundt ti år på sekstitallet. Livet var godt da. Men mine foreldre tvang meg til
å reise tilbake til Norge med dem. Men jeg hadde alltid planer om å reise tilbake. Når
jeg kommer meg bort herfra, så kanskje jeg forsøker New Jersey enda en gang. Hvis
det er sant som det står i den sangen at hjemme er der ditt hjerte er, hører jeg fremdeles til i New Jersey.”
“Nå må du slutte, Jonny! Hvis du mener det er rottent her i Sør-Florida, kan du
Blindveier
85
ikke tenke deg hvordan det er blitt å bo i New Jersey! Newark. Elizabeth. Jersey City.
Hoboken. Der er mafia over alt. Til og med Frank Sinatra. Der er ikke annet enn storbyslum over alt og der er så fullt med svarting at du knapt kan skimte dagslyset på
høylys dag! Der finnes knapt en hvit mann igjen der oppe. Jeg kan garantere deg at
du vil bli skuffet!”
“Jeg kan ikke akkurat se hva farge har å gjøre med det. På denne plassen har jeg
hatt større problemer med de hvite enn med de svarte.”
“Ikke bedra deg selv, Jonny. Har du ikke lagt merke til at de aller fleste narkolangerne er svarte? Alle de svarte ungdommene på sykkel. Steinene er hvite, men det
er en svart industri. Det er på den måten de slår tilbake mot et urettferdig samfunn og
århundreder med slaveri og underkuelse. De drar dette landet ned i dritten!”
“Alt kan vel ikke være så galt? Jeg husker tilbake på sekstitallet da jeg var en ung
tenåring —“
”Glem sekstitallet! Det er snart et halvt hundre år siden! Det var den gode tiden.
Du lever i Amerika på nittitallet nå!”
Den søndag ettermiddagen flyttet J. R. Gilbert og hans venninne Ollie inn i nummer
seksten bare en dag etter at Travis flyttet ut. J. R. hadde hatt den samme jobben som
bilmekaniker på det samme verkstedet i tretti år uten å ha kommet lenger enn til sin
daglige kasse med Budweiser.
Skilt, og med to voksne sønner, hadde J. R. sett bedre dager, men Budweiser
hadde til slutt vunnet full kontroll over ham. Hans nåværende venninne Ollie var tidlig i femtiårene og mye høyere og kraftigere enn vesle J. R. Hun var virkelig en dominerende og gretten gammel kvinne, bister og mørk. Og hun var nylig skilt fra sin
tredje ektemann, og uten at hun hadde kontakt med sine tre døtre fra hennes første
ekteskap, levde hun for det meste for sine daglige doser av reseptbelagte medisiner.
Ollie gikk rundt i stiv krage som et resultat av en ryggskade hun hadde pådratt seg i
en temmelig stygg bilkollisjon for rundt fire måneder siden. Og hun hadde alltid sin
vesle, grå puddel, nesten like gretten som henne selv, ved sin side.
Doktoren hennes hadde opplyst henne om at behandlingen hadde vært vellykket
og at stivkragen ikke lenger var nødvendig, men sakføreren hennes hadde nektet. Hun
lå i rettssak om en større erstatning og detektiver fra forsikringsselskapet kunne muligens luske omkring. Så selv om hun ikke lenger trengte stivkragen av medisinske
grunner, kunne det likevel være klokt å fortsatt ha den på av juridiske betraktninger.
Det var av ytterste betydning for erstatningsbeløpet at hun kunne presentere seg selv
som en som var så skadet og så syk som mulig.
Skjebnens gang var endelig til hennes fordel!
Jonny undret seg på hvorfor to fullstendig fremmede kunne sitte og fortelle ham
alt dette, men han lyttet oppmerksomt mens han fylte ut papirene, skrev ut kvittering
og telte opp pengene. De betalte to uker på forskudd, pluss depositum, og var glade
for å kunne flytte inn med det samme.
De hadde nesten ingen bagasje, var uten lintøy med få klær eller personlige eiendeler. Men de hadde med seg en full kasse med Bud til J. R. og en stor flaske smerte-
86
Blindveier
stillende til Ollie som hun hadde desperat bruk for på grunn av hennes nakkeskade
i tilfelle detektivene kom luskende rundt. Bortsett fra det hadde de ikke med seg noe
som helst.
Men J. R. understreket at han alltid betalte husleien til rett tid. Jonny var glad for
å la dem flytte inn. De virket som et par gode leietakere.
Og det var sant. J. R. Gilbert betalte alltid husleien til rett tid.
Travis bodde nå i bilen sin som var parkert på en av parkeringsplassene til Holiday
Park Hotel i beleilig avstand til Calvin og hans venninne, Thilda, med hennes to tenåringsdøtre, og deres helt spesielle vareutvalg.
Sumner Redwood of the Redwood Corporation of California utviste stor autoritet der
han hurtig studerte Jonnys endrede forslag for å oppnå en endelig avtale om å overta
Holiday Park Hotel.
Og nå husket også Jonny at han hadde truffet ham tidligere på hotellet da han ville
leie en leilighet, men han hadde ikke tatt ham helt seriøst. Det var så tydelig at han
ikke passet inn i dette området. Men herr Redwood nevnte ikke noe som helt om det
tilfellet.
Forslaget var basert på herr Redwoods eget tilbud, alternativ tre, men Jonny måtte
passe på at han hadde nok midler til å dekke alle utestående gjeldsposter.
Jonny fikk en grundig undervisning i smart forretningstaktikk. Herr Redwood
opplyste dem straks om at han bare var villig til å overta ansvaret for eiendomskatten
og vannforsyningen. De var knyttet direkte til eiendommen. Pluss lån. Selvfølgelig
måtte de summene bli trukket fra den totale kjøpesummen pluss ytterligere ti tusen
dollars. Han ville ikke under noen omstendighet vurdere andre utestående poster tatt
i betraktning av at han ikke skulle overta aksjeselskapet, men kjøpe det som sin egen
private eiendom.
Jonny forstod opplegget. Herr Redwood var villig til å ta ansvar for skatt og vann
bare som sikkerhet mot statens og byadministrasjonens rett til å ta pant i eiendommen. I tillegg til lånene. Med de forholdene på plass var det helt opp til Jonny om han
ville betale de resterende gjeldspostene eller ikke. Aksjeselskapet ville være dødt
uansett, og hvis Jonny valgte å overse kreditorene, ville ingen av dem være så dumme
at de slo aksjeselskapet konkurs og på den måten kastet bort gode penger etter dårlige. Ingen fornuftig forretningsmann ville i det hele tatt bry seg.
Fyren hadde full oversikt over sine forretninger. Og det var ikke ærlighet, men
smarthet, som syntes å være avgjørende i slike tilfeller.
Tjue minutter senere var avtalen undertegnet. Herr Redwood ville skaffe til veie
alle nødvendige dokumenter for sikkerheten.
Det var helt klart at Jonny følte det som om en tung bør var tatt av skuldrene hans
— som om noen hadde reddet livet hans.
Pearly Jo skulle ta kontakt med de som satt på lånene og forberede de nødvendige
formalitetene i forbindelse med overdragelsen av lånene i løpet av rundt regnet en
måneds tid.
Blindveier
87
Litt trist, men likevel lettet, aksepterte Jonny at han siste opphold i USA hadde
vært alt annet en suksessfullt. Landet hadde forfalt drastisk på bare noen få tiår. Det
var narkotikaen som styrte landet nå. Politikerne hadde det travelt med å stoppe folk
fra å røke sigaretter og tenåringer fra å drikke øl mens skolegårdene ble oversvømt
av marihuana og kokain. Lenge leve fremskrittet!
Noen ganger undret Jonny seg på om disse politikerne tok inn prosenter fra narkotikahandelen ettersom de var så ivrige etter å kvele den lovlige konkurransen.
Rent følelsesmessig var Jonny nå forberedt på å forlate landet for godt. Iallfall i
den situasjonen var ikke det å ikke være statsborger ingen stor ulempe. Han tenkte
at det var på tide å komme seg tilbake til Norge og besøke foreldrene. Og han savnet
ungene.
To uker senere ringte Pearly Jo sent på kvelden. Jonny ble kraftig overrasket, men var
glad for å høre fra henne. Kanskje hun hadde en dato for overdragelsen? I sin iver la
han ikke merke til engstelsen i stemmen hennes.
“Jonny, du må svare meg på et spørsmål: Alle lånene er fritt overførbare, er de
ikke?”
“Jo.”
“Også andreprioritetslånet?”
“Ja. Du var jo der da vi inngikk avtalen. Husker du ikke?”
“Ja, jeg gjør det, men Ted hevder helt bestemt at det ikke er tilfellet. Har du inngått noen spesiell avtale med ham?”
“Nei, jeg har bare undertegnet papirene fra overdragelsen. Det er alt.”
“Og det er du hundre prosent sikker på?”
“Selvfølgelig! — Er det noen problemer?”
“Jeg er ikke helt sikker. Ted hevder at lånet ikke er fritt overførbart. Han ba meg
sjekke lånedokumentene og det ser ut som om han har rett. Der er ingen provisjon i
dokumentene som tilsier at lånet er overførbart. Ted krever å få gå gjennom salgspapirene før han vil godta noe som helst. Der er ingen tvil om at vi var enige om et
overførbart lån da vi skrev under kontrakten, men på en eller annen måte ble den provisjonen utelatt under overdragelsen.”
Jonny følte tomhet innvendig — og frykt.
“Så det du egentlig sier er at betingelsen for lånet er blitt endret mellom undertegnelsen og kontrakten og selve overdragelsen?”
“For at lånet skal være lovlig og betingelsesløst overførbart må en slik provisjon
være klart nedfelt i overdragelsesdokumentet. Derfor er det vanskelig å bevise at noe
er blitt endret. Ifølge Ted er det blitt utelatt.”
“Hvis det er tilfellet, må vi kunne gjøre noe med det. Vi har da mange vitner på
at lånet skulle vare overførbart.”
“Det blir en lang vei å reise, Jonny. Lucy har fortalt meg at der har vært kraftige
motsetninger mellom deg og Ted i forbindelse med en forsikringsoverdragelse. Kanskje han forsøker å slå tilbake?”
“Ja, kanskje. Vi har ikke vært på talefot siden det hendte. Men jeg tror ikke det har
88
Blindveier
noe å gjøre med det. Forandringen av dokumentene må ha skjedd før overdragelsen.
Det må være gjort i en spesiell hensikt.”
“Jeg skal ta kontakt med Ted en gang til. Jeg ringer deg tilbake så snart jeg hører
noe. Kan du tenke deg noen grunn til at han skulle motsette seg overdragelsen?”
“Nei, ikke annet enn at han vil ha bedre betingelser.”
Pearly Jo la på. Og Jonny ble sittende igjen med sine egne engstelser. Han kunne
ikke selv se noen grunn til at Ted skulle motsette seg overdragelsen, men Jonny var
jo klar over at for Ted var det ‘på min måte, eller på ingen måte.’ Og han var jo fullt
klar over at Ted var blitt temmelig ydmyket under overdragelsen.
Pearly Jo ringte tilbake bare ti minutter senere. Ted hadde nektet å diskutere forholdet med henne. Og han var ikke villig til å diskutere noe som helst før Jonny
hadde tatt kontakt med ham og gitt ham en uforbeholden unnskyldning. Bare under
den forutsetningen var han villig til å vurdere situasjonen. Og inntil da ville lånet ikke
være overførbart.
“Dette ser ikke så bra ut, Jonny, ikke sant?”
“Nei. Absolutt ikke. Det var han som bedro meg på forsikringen, og nå vil han at
jeg skal be om unnskyldning. Jeg skal snakke med ham, men ikke regn med at jeg
kommer til å legge meg flat på buken. Jeg ringer deg tilbake så snart jeg hører noe.”
Han var gjennomvåt av svette, men han hadde knapt lagt på røret da telefonen
ringte.
“Hallo, Jonny. Det er Ted Littlefield som ringer. Jeg har nettopp snakket med
megleren. Hun har bestemt anbefalt meg å ta kontakt med deg angående lånet. Som
jeg forstår har du inngått en salgskontrakt. Det burde du ha diskutert med meg. Der
kan ikke bli noe salg uten min aksept, som jeg er sikker på at du nå er klar over. Hvis
du tror at lånet er fritt overførbart, bygger det på en grov misforståelse.”
“Jeg tror nok ikke det er en misforståelse. Jeg har mange vitner på at vi var enige
om et overførbart lån da vi skrev kontrakten. Men etter det er betingelsene blitt forandret. Det er unødvendig å nevne at det føles nedverdigende at en mann ikke er til
å stole på, verken på hans ord eller på en skrevet avtale. Men jeg er ikke overrasket.
Du må ha hatt en grunn for å gjøre dette.”
“Ja, det er sikkert. Den som ler sist, ler best. Ha, ha, ha, ha, ha. — Men jeg er villig til å komme bort på kontoret å prøve å komme fram til enighet. Jeg er tilgjengelig
rett nå hvis det passer deg. Som jeg husker er du en temmelig utålmodig person.”
“Alt er relativt, som du vet. Jeg er klar til å treffe deg når det måtte passe deg, selv
rett nå, hvis det er i din interesse. Men du bør vite at jeg er fast bestemt på å selge så
snart som mulig.”
“Slik situasjonen er nå, trenger du min tillatelse til det. Jeg har ikke til hensikt å
forhindre deg i å selge, men jeg er nå i posisjon til å sette mine egne betingelser når
det gjelder lånet. Jeg skal komme innom kontoret innen en halv time og diskutere
mine betingelser med deg. Vi snakkes da.”
“Greit. Jeg skal vente på deg.”
Bare en halv time senere, som så mange ganger tidligere, kom Ted og Andy vandrende opp gangveien til Holiday Park Hotel på vei til kontoret. Det var gått mer enn
Blindveier
89
åtte måneder siden sist. Jonny studerte dem fra kontorvinduet. Og han engstet seg.
Han var skikkelig engstelig for hva Ted hadde på hjertet.
“Hallo, Jonny. Det er lenge siden sist. Jeg hører at du ikke holdt ut så lenge. Men
jeg er overrasket over at du har klart å bli kvitt det på så kort tid. Det ser ut som om
skjebnen har vært på din side. Til enhver tid, om jeg får tilføye. Med mindre du har
godtatt et helvetes tap.”
“Det er ingen gullgruve, men det er greit nok.”
“Jeg må få greie på detaljene, Jonny, slik at jeg kan bestemme meg for om jeg vil
godta det eller ikke.”
“Alle papirene er hos Pearly Jo, men det er enkelt å forklare. Jeg har et tilbud på
$448.000,00. Ingenting kontant, men han skal dekke utestående regninger på lån,
vann og skatter. Jeg får ti prosent på beløpet, det samme som du og Mrs. Felix. Så
enkel er i grunnen avtalen.”
“Tar du ikke en helvetes sjanse uten noen ting kontant?”
“Selvfølgelig hadde jeg foretrukket kontanter akkurat som deg, men han har satt
opp en ganske god sikkerhet. Så det er mer en annuitet enn et kontant salg. Jeg tror
ikke jeg kan gjøre det bedre rett nå.”
Ted studerte Jonny med rynker i pannen mens hans glatte isse var skinnende rød
av opphisselse. Han smilte.
“Jeg har selvfølgelig ingen interesse i å forhindre deg i å selge. Men sett fra en annen side finner jeg det noe urimelig at du skal kunne dra av sted med alle fordelene
men jeg sitter igjen med mer penger investert i eiendommen enn deg selv. Er du ikke
enig? Eller har du ikke engang tenkt deg tanken?”
“Din situasjon blir akkurat den samme som den er i dag. I det minste fikk du rundt
hundre tusen i kontanter da du solgte. Jeg sitter igjen med et tredjeprioritetslån og
uten kontanter.”
“Men med full sikkerhet! — Jeg er sikker på at vi begge kan huske: Gjennom
mange snedige manipulasjoner og en haug med mer elle mindre berettigede fratrekk
ble den summen redusert ganske drastisk. Og jeg trenger ikke fortelle deg at jeg ble
fremstilt i et meget dårlig lys. Det var du som satt med jokerne. Javel, men nå er det
jeg som sitter med jokerne. Du kommer ingen vei uten mitt samtykke. Vil du synes
det er urimelig at vi forsøker å komme fram til et kompromiss?”
“Slik jeg kjenner deg, har du det allerede utregnet. Hva er det du har i tankene,
herr Littlefield?”
“Det er ikke min hensikt å være urimelig, men jeg vil foreslå at du avviser en avtale som ikke inneholder kontant betaling. Uansett sikkerhet. Jeg kommer ikke til å
godt en avtale med mindre den inneholde hundre tusen i kontant utbetaling. Og av de
hundre forventer jeg at minst halvparten skal tilfalle meg slik at jeg reduserer mitt
eget ansvar. Og så, bare for å bevise min generøsitet, er jeg villig til å akseptere en
felles annenprioritet. Hvis noe skulle skje langs veien, er et tredjeprioritetslån verdt
ganske lite. På den måten kommer du et skritt høyere opp på sikkerhetsstigen. — Å,
forresten, la meg informere deg om at jeg er klar over at du også har fått et tilbud der
alt blir betalt kontant. Det vil si, ifølge Pearly Jo. Jeg går ut fra at det er troverdig?”
90
Blindveier
“Ja, men det var så lavt at jeg ville blitt sittende igjen med bare litt over femti
tusen i kontanter. Det er utelukket!”
“Men det ligger godt innenfor den rammen jeg er villig til å godta. Resten vil tydeligvis bli ditt problem.”
“Du er fullt klar over at jeg da ville sitte igjen uten noe som helst. Verken nå eller
senere. Hvorfor skulle jeg bry meg? Da kunne jeg like godt gripe tak i noen tusen og
komme meg av gårde.”
“Det er ikke i din natur, Jonny. Hvis du bare pakket sammen og dro din vei, ville
jeg vært i stand til å rapportere deg til immigrasjonsmyndighetene. Du kan vel ikke
tenke deg å dra så fort at du mister muligheten til å returnere til De forente stater, vil
du vel?”
“Det får jeg nå vurdere hvis de skulle bli aktuelt. I følge Ted Littlefield kan jeg
også være ufornuftig.”
“Javel, men vurder tilbudet mitt nøye. Det er generøst. Og det er ikke gjenstand
for videre forhandlinger. Har vi en avtale?”
“Det er ingen avtale. Det er et røveri.”
“Ja, du er den rette til å klage. Men jeg er ikke i humør for videre forhandlinger
akkurat nå. Har vi en avtale eller ikke?”
Igjen følte Jonny frykt!
Avtalen som kunne berge pengene hans, og muligens livet, var gått på grunn. Men
han klarte likevel å forholde seg nøktern. Hvorfor inngå en slik avtale der han selv
satt igjen med ingenting mens Ted stakk av gårde med gevinsten? Nei, Ted hadde
vært for grisk! Eller hevngjerrig? Likevel, Ted kom til å bli en del av prosessen hver
gang Jonny hadde en kjøper.
Jonny begynte å føle seg uvel.
Ja, han hadde hatt for store forhåpninger og nå kom de ramlende sammen som så
mange ganger tidligere. Og uten noe fornuftig grunn. Ted ville verken bli bedre eller
verre av om han solgte.
Men hevnen var tydeligvis søt. Jonny hadde problemer med å forstå menneskene
ondskapsfulle natur.
“Har vi en avtale eller ikke?”
“Gi meg en grunn til at vi skulle ha en avtale.”
“Du er altfor stridig til ditt eget blodige beste! Jeg vil ikke bli overrasket om vi en
dag finner deg med en kule gjennom skallen!”
“Ok, Ted. Jeg skal inngå en avtale med deg. Men den får du ikke på papir. Den
kan du stikke rett opp i homserompa på deg!”
Jonny trengte en hel time på å gjenvinne balansen og roe seg ned. Kanskje ved å avslå avtalen hadde han effektuert sin egen dødsdom? Han følte at den muligheten langsomt, men uunngåelig var kommet enda et skritt nærmere. Snart, ganske snart, ville
han bli tatt knekken på.
Han slo nummeret til Pearly Jo. Og han snakket med en svak, fumlende stemme.
“Er noe galt, Jonny. Du høres ut som om du har sett et spøkelse.”
Blindveier
91
“Jeg har nettopp truffet på to av dem. Spøkelser fra fortiden. Ted og Andy. De er
helt tydelig ute etter hevn for den overdragelsen. Du er sikkert klar over hvilket tilbud
Ted gav meg.”
“Ja, alternativ nummer en. Femti tusen til ham. Ingenting til deg. Og da vil du sitte
igjen uten noe annet enn regninger. Jeg sa ham at det er bortimot det mest urimelige
tilbudet jeg har opplevd under hele min profesjonelle karriere som megler. Han bare
lo. — Hva sa du til ham?”
“Jeg ba ham gi meg en grunn hvorfor jeg skulle godta det.”
“Jeg regnet med det. Jeg har vært i kontakt med herr Redwood. Han var verken
skuffet eller overrasket. Han er vant med slike forretningsproblemer. Han har trukket
tilbake ethvert tilbud og kommer til å bekrefte det skriftlig i morgen. Han forsto kompleksiten i situasjonen og bestemte seg for ikke å bli dratt inn rettslige forhandlinger
langt inn i fremtiden. Jeg beklager, men det er ingenting jeg kan gjøre for deg!”
“Har du ingen langsiktig løsning?”
“Nei. Dette er ingen sak for en megler. Du trenger en sakfører — noen med mer
profesjonell innflytelse enn Lucy. Det var hun som skulle ha forhindret dette. Nå
trenger du en som er på Mr. Mitchell’s nivå!”
“Men det kan ta år og dag? Og tusener av dollars!”
”Ja, og likevel er det ikke sikkert at du kommer noen vei. Jeg beklager dette,
Jonny, men slik situasjonen er nå, ser jeg ingen grunn til å legge det ut på markedet.
Basert på feilaktige opplysninger avvikler jeg nå min medvirkning i å selge Holiday
Park Hotel. Jeg har det allerede skriftlig. Jeg er ikke i stand til å selge eiendommen
for deg. Jeg håper du forstår! — Ha en god kveld!”
Jonny forsøkte å tenke gjennom sin stilling, men han klarte ikke å konsentrere seg.
Virkeligheten var at hvis han ville selge, måtte han betale ut store deler av andreprioritetslånet. Det ville bli vanskelig, for ikke å si umulig. Det var ikke mange som
kunne legge $178.000,00 på bordet bare for å dekke andreprioritetslånet.
Ja, han kunne sitte fast her langt inn i fremtiden!
Han forsøkte å konsentrere seg om å åpne posten. Jøss, enda et brev fra Attorney
Robert J. Welsh. Jonny skalv på hendene da han åpnet det. Hva pokker kunne det
være denne gangen? Noe var det. Den karen hadde ikke for vane å sende gode ønsker.
Jonny hadde rett. Herr Welsh hadde påtatt seg den ubehagelige plikt å informere
ham om at førsteprioritetslånet var blitt betalt etter forfall og det var påfalt et straffegebyr på $125,00 som måtte betales umiddelbart. Hvis avdragene ikke ble innbetalt
i tide i fremtiden, ville han ikke ha noe annet alternativ enn å inndra lånet med medfølgende konsekvenser. Et kopi av brevet var blitt sendt til Mrs. Karen K. Felix, førsteprioritetsholderen. Et kopi var sendt til Attorney Cameron Mitchell og enda et kopi
til annenprioritetsholderen herr Edward B. Littlefield.
Faen ta disse menneskene! De var verre enn gribber! Hvorfor disse nedbrytende
brevene når han tross alt hadde klart å holde seg innenfor kontraktens betingelser?
Han hadde seks dager med såkalt nåde, men han hadde klart å betale etter bare tre.
Forsøkte Attorney Welsh å ta eiendommen tilbake av en eller annen grunn? Han
92
Blindveier
hadde vært etter ham siden dag en! Jonny hadde lest om slike tilfeller tidligere. Folk
spekulerte i å selge eiendommene sine med så vanskelige betingelser at de ikke klarte
å innfri dem. Og de kunne miste hele investeringen etter bare noen måneder for bare
å være noen dager for sene med avdraget på lånet. Det tilfellet oppe i Fort Kent, Main
der eieren hadde klart å ta tilbake eiendommen tre ganger på godt et år, var et typisk
eksempel! Men han var blitt skutt. — Ja, er det rart de skyter folk?
Uten banker som tok et naturlig finansieringsansvar i et moderne samfunn, hadde
eierfinansiering utviklet seg som et nødvendig alternativ — og et unødvendig onde.
Det foregikk på bekostning av trygghet og sikkerhet for kjøperen. Kanskje herr Welsh
nå forberedte en mulighet til å trekke tilbake lånet istedenfor å få det tilbakebetalt
over tid ifølge kontrakten? Kanskje han arbeidet sammen med Ted slik at han kunne
få ut investeringen sin i rene kontanter? Det var sannsynligvis derfor! Herr Wesh,
Ted og sakføreren Mr. Cameron Mitchell. Herr Mitchell hadde allerede bevist sin
manglende forretningsmoral!
Jonny så bildet klart for seg nå. Og han var klar over at denne kampen kunne han
ikke vinne. Han hadde altfor mange innflytelsesrike og pengesterke mennesker imot
seg. Ja, den kabalen var i ferd med å gå opp! Han måtte komme seg bort fra eiendommen en stund for å klarere tankene. Og han måtte prøve å holde seg borte fra Tom’s
Alley Bar!
Han satte kursen mot Beefsteak Charlie. Han trengte en god steik og mengder med
rødvin! Han kunne ikke tenke seg noe bedre i livet enn en god amerikansk New York
Strip, oppalet på mais, mørnet myk og saftig. Og mengder med rødvin!
På veien tilbake bestemte han seg plutselig for å stikke innom Solid Gold igjen.
Bare for å oppleve miljøet med dissende pupper. Faen ta den rødvinen! Den fikk fram
ensomheten i ham! Og gjorde ham kåt. Han hadde også behov for å konfrontere dette
dansende ludderet, Shirley, angående hans manglende kontanter.
‘Good time’ Shirley danset ikke lenger på Solid Gold. Hun hadde sluttet dagen
etter at han hadde vært der sist.
‘Pokker! Ingenting falt på plass!’
Stedet var heller tomt på en mandag ettermiddag. Mange av jentene hang rundt
uten å gjøre noe som helst. Bare noen få danset.
Han bestilte sin første Jonny Walker og hadde knapt tatt den første slurken da en
ung, naturlig skjønnhet med ekstra tiltalende og overdrevne silikoner stoppet rett ved
siden av ham.
Jusses! Tenk å rulle på toppen av dem! Det ville få tankene hans bort fra all elendigheten og lindre smertene. Og også hjelpe ham med å glemme det rottehullet kalt
Fort Lauderdale og i stedet føre ham inn i et helt spesielt himmelrike. Men tanken på
en tom lommebok hindret ham i å bli altfor oppglødd. Rett nå trengte han hver jævla
slant han kunne få hendene på til å betale lån og regninger med!
“Greit at jeg setter meg?”
“Ikke noe problem.”
“Hallo. Jeg er Cindy.”
Hun rakte ut neven. Neglene hennes var kortklipte og rene, og uten maling. Hun
Blindveier
93
gav han et sjarmerende smil. Hennes make-up var også ganske moderat til danser å
være. Hun hadde runde ansiktstrekk og ganske lys hud. Og hennes blonde pannelugg
fremhevet de blå øynene.
Han tok hånden hennes.
“Jeg er Jonny. Hallo.”
“Hyggelig å treffe deg. Jeg har ikke sett deg her inne tidligere.”
“En gang. Bare for et par drinker og for å nyte utsikten. Det er et veldig opphissende landskap.”
“Ha, ha, ha, ha. Jeg er glad du nyter det.”
Hun fortsatte å smile. Og hun begynte å småprate om seg selv uten å presse ham
etter en drink. Og da han spurte henne om hun ville ha en drink, presset hun ham ikke
etter champagne, men takket ham høflig for et glass hvitvin.
Jonny kunne ikke la være å tenke på hva en slik kvinne kunne gi en mann. En natt
fylt med ekstase? Å, ja. Godt selskap. Kanskje det også. Få ham til å føle seg som et
mannfolk? Selvfølgelig. Alt det var han klar over.
Men bak alt glitteret hva var hun verdt da? Nesten ingenting. Etter å ha hoppet fra
mann til mann i årevis visste hun ikke hva det ville si å være trofast. Eller lojal. Han
var villig til å vedde på at mer enn halvparten av alle amerikanske kvinner hadde en
eller annen gang opprettholdt livet som dansere og prostituerte.
Jonny grep seg i å tenke på hvor mange elskere denne hadde gjennomgått. Hvor
mange ennattsaffærer? Hvor mange forskjellige typer på en og samme natt? Hvor ofte
hadde hun utført triks? Hvor mange ganger arrestert? Hvor mange aborter? Barn?
Eller samboere? Skilsmisser?
Han hørte Teds stemme i bakhodet:
‘Hvis du forelsket deg i en slik kvinne og fikk barn med henne, hva ville du gjort
da?”
‘Begå selvmord og havne rett i helvete tenker jeg.’
Uff! Han holdt på å miste forstanden. I Amerika var hvert nytt forhold mellom
mann og kvinne begynnelsen på en allerede tapt kamp. På samme måten som selve
livet. Den største gaven av alle var ikke noe annet enn en uunngåelig reise mot død
og forråtnelse! Nei, det var best han holdt en viss avstand.
Han studerte Cindy mens hun ivrig forklarte hvordan hun var blitt misbrukt av sin
stefar fra hun var tolv. Jonny hadde hørt den historien tidligere. Mer enn en gang. En
rutinemessig amerikansk prosess for å bli voksen, regnet han med.
Han tenkte på Ronald.
‘Hvis bikkjer er alt der er, hva gjør du da?’
Jonny hadde knapt noen mening lenger. Du blir til slutt dradd med i det miljøet
du lever under. Og denne kunne han lett bli forelsket i. Hun var så tiltalende. Og hun
var klar over det. Selv om de begge slapp seg løs, kunne det bare vare en kort tid. Å
blande hennes fortid med hans i en lang fremtid ville vært umulig. Etter å ha opplevd
leietakerne, hadde han fått erfare det amerikanske livsmønsteret. Seks måneder syntes
å være et langvarig forhold. Og mens de bodde sammen bedro de, drev hor og sloss
som kjøtere!
94
Blindveier
Han la merke til at hun satt der og studerte ham. Og hun fortalte om seg selv uten
å legge merke til at han ikke hørte etter. Han forsøkte å konsentrere seg, men tankene
bare drev fritt omkring: Wiley. Kirk. Lillian. Tyson. Shirley. Ronald. Jennifer. Og
Robin. Ja, Robin. Hun hadde gitt han en uforglemmelig opplevelse. Elizabeth. Violet
og pastor Swagman. Bonni med Pussy. Og han selv alene i en rotten verden når han
kunne vært hjemme og hjelpt sin sønn og datter — om ikke annet en bare å være der
for dem hvis de trengte ham.
I stedet måtte han kjempe med avdrag på lån, regninger, sakførere, narkolangere,
halliker, prostituerte, halvskrullinger — og mordere. Og røffe sakførere som herr
Welsh og en forfinet falsk britisk gentleman som Edward B. Littlefield!
Han tenkte på Pearly Jo. I begynnelsen hadde hun virket som en venn. Hm, det var
rart hvordan disse amerikanerne så lett snudde ryggen til deg hvis du ikke lenger utgjorde en inntektskilde.
‘Det er ikke lenger noe jeg kan gjøre for deg. Jeg håper du forstår. — Ha en god
kveld!’
Med andre ord: ‘Jeg trenger deg ikke lenger. Vær for faen ikke i veien for meg!’
“Det virker som om du har problemer. Er alt i orden?”
Cindy brøt inn i hans problemfylte tankevirksomhet.
“Ja, jeg har det greit. Det har vært litt av en dag, men jeg har det greit. Ja.”
“Jeg er flink til å lytte og jeg har en god skulder å gråte på. Jeg antar vi alle trenger en skulder å gråte på av og til. Det gjør iallfall jeg.”
“Jeg føler ikke for å kjede deg med daglige trivialiteter. Men det har vært en røff
dag!”
Før Jonny egentlig var klar over det, hadde han åpnet opp for denne fremmede av
det motsatte kjønn og fortalt henne mye om sin elendige tilværelse. Hun hadde slik
en behagelig væremåte og fikk ham til å føle seg tilfreds og avslappet.
Jonny tilbød champagne. Og enda en.
“Jeg skulle virkelig likt å bli bedre kjent med deg, Jonny. Jeg skal sjekke med sjefen og se om jeg kan komme meg for helvete ut herfra. Her er ikke noe å gjøre likevel.”
Hun gikk før Jonny fikk sjanse til å si at han ikke var interessert. Nåja, han var jo
interessert, men kontantene var noe begrenset. Men det ble ikke noe problem. Cindy
kom tilbake og så heller skuffet ut. Hun kunne ikke dra før etter stengetid. Men hun
hadde egen leilighet. I mellomtiden ville hun nyte det om hun fikk danse for ham. Og,
ja, igjen begynte Jonny å slappe av etter noen skudd med Jonny Walker. Og han nøt
at Cindy danset for ham. Hun virket så hyggelig. Og hun var virkelig interessert i
ham.
“Du må love meg at du venter på meg utenfor klubben etter at jeg er ferdig med
å danse. Jeg har veldig lyst at du skal bli med meg hjem. Jeg har lyst å lære deg å
kjenne!”
Jonny hadde lyst å inngå en avtale om at de kunne møtes en annen kveld, men hun
insisterte. Hun hatet ganske enkelt å forlate klubben alene. Hun likte ham. Hun kom
til å bli skuffet hvis han sviktet henne nå. Så Jonny gav etter.
Blindveier
95
Det virket ikke som om hun presset på for å selge sex. Eller utføre triks. Hun var
så annerledes. Og hun virket som om hun var oppriktig interessert i ham.
Før det var slutt på kvelden hadde hun gitt ham tolv danser. Hun trengte to hundre
og førti dollars.
Ved stengetid ba hun ham vente på seg utenfor bygningen. Det var egentlig forbudt at hun tok noen av kundene med seg hjem. Og det gjorde hun aldri. Men hun
hadde lyst å treffe ham. Lære ham bedre å kjenne.
“Vil du vente på meg? Vær så snill.”
Ok. Jeg skal vente på deg. Hvor treffes vi?”
“Bare vent utenfor. Gi meg tjue minutter til å få på meg noen skikkelige klær så
kommer jeg og henter deg. Greit?”
Jonny ventet utenfor i over tjue minutter. Og så i ti til. Til slutt spurte han dørvakten om noen hadde gått. Han ventet på en av danserne som hette Cindy. Det må ha
vært en misforståelse, så hun ventet antakelig også på ham uten å vite hvor han var.
“Mener du at du venter på Cindy Schneider? Den søte, intelligente blondinen?
Hun med de store puppene?”
“Ja.”
“Du må faen meg være dum, mann! Samboeren hennes hentet henne for mer enn
en halv time siden. Jævla idiot!”
Og det var akkurat slik han følte seg — som en jævla idiot! Han var blitt att med
på enda en ufyselig kjøretur. Ved å innbille ham at hun var ekte interessert i ham,
hadde hun klart å holde ham der hele kvelden og halve natten og fått ham til å bruke
mesteparten av pengene sine. Nei, ikke sine egne penger. Aksjeselskapets penger. de
pengene som han så desperat trengte til å betale strøm, lån og skatt med! Herre Gud,
hun hadde rotet det kraftig til for ham! Jævla taper!
Cindy Schneider hadde vist seg som en sann profesjonell! Ved løgner og bedrag
hadde hun klart å suge ham ren for mer enn tre hundre dollars! Enda en amerikansk
bikkje som kunne storle på hans bekostning — en naiv idiot av en pappskalle!
Hans sjel brann av bonanger og skam! Jonny stod fram som en forkommen og ensom skikkelse der han sjanglet seg tilbake til hotellet rundt klokken tre den morgenen,
sammen med sine eneste tre amerikanske venner — Jonny Walker, Ensomhet og
Fortvilelse!
Inne på kontoret behøvde han ikke prøve på å få seg en blund. I stedet skrudde han
på bordlampen og begynte å tenke ut en strategi for å overleve. Han var ikke villig
til å gi opp uten kamp. Men han var nesten som lamslått og uten mulighet til å overvinne en følelse av direkte frykt, og den uforklarlige forutanelsen om at en uunngåelig skjebne nærmet seg langsomt men sikkert. Selv skjebnen jobbet imot ham!
Så, klokken fire om morgenen, kimte telefonen på kontorpulten.
Han skvatt. Hvem pokker kunne ringe ham klokken fire om morgenen? Kanskje
noen som holdt ham under oppsikt og som visste at han ikke hadde sovnet? Hvorfor
kunne de ikke la ham være i fred? Iallfall midt på svarte natten! Med skjelvene hånd
grep han talerøret.
96
Blindveier
“Holiday Park Hotel — hallo.”
“Hallo. Jonny, er det deg?”
“Ja, hvem er du?”
“Det er meg, Margaret.”
“Jeg kjente deg ikke igjen på stemmen. Du virket så — rar.”
Hun svarte ikke.
“Jeg har hatt en røff dag. — Herre Gud, Margaret! Vet du hva klokken er? Den
er fire om morgenen!”
“Jeg beklager å måtte plage deg, men mor døde i ettermiddag. Hun fikk slag og
falt i koma. Legene sa at hun ikke kom til å gjenvinne bevisstheten, men hun slo plutselig opp øyne og spurte om vi hadde hørt fra deg. Vi klarte ikke å svare henne —
bare ristet forsiktig på hodene.”
‘Si til Jonny at jeg er lei meg.’
“Og som om noen blåste ut den svake blafringen fra et talgelys var hun borte. —
Hun døde mens hun gråt for deg, Jonny!”
Margaret gråt nå. Jonny hadde også vanskelig for å beholde kontrollen. Han kunne
høre sin mors klokkeklare stemme.
‘Holder du deg med horer, Jonny?’
‘Nei! Hvordan kan du tenke så dumt?’
Men det var akkurat det han hadde gjort! Mens hans mor hadde ligget på dødsleiet, hadde han sittet full på en haug murstein utenfor Solid Gold og ventet på å bli
hentet av en billig, bedragersk hore!
Tårer rant langsomt ned kinnene på ham.
Igjen kunne han høre sin mors klokkeklare stemme.
‘Fra en hores munn drypper honning, og hennes tale er glattere enn olje.’
Og det var akkurat det han hadde opplevd tidligere den kvelden!
‘Mot slutten blir hun bitter som galle og skarp som et dobbelkantet sverd. Hennes
føtter går mot døden og hennes steg fører rett til graven.’
Ja, han følte at hun var blitt til galle og at hun hadde ledet ham mot en økonomisk
ruin!
‘Nå, min sønn, lytt til meg og ikke vik fra det jeg sier deg. Hold dine føtter borte
fra henne. Og gå ikke nær døren til hennes hus!’
Og det var det han hadde sittet og ventet på tidligere på natten!
Jonny visste at det var fra et eller annet sted i Bibelen.
Han hørte at søsteren gråt i den andre enden.
“Huh, huh, huh, huuuhh. — Begravelsen — huh — blir på fredag klokken tolv.
Du kommer vel hjem, Jonny, gjør du ikke? Huh, huh, huh. Du vil være til stede, ikke
sant?”
Jonny var stille. Døden kom alltid ubeleilig, men dette gikk over alle støvleskaft.
“Eeehh. — Jeg er redd for at det er umulig. Jeg er helt uten kontanter akkurat nå.
Jeg kan ta kontakt med banken i Sveits, men hvis jeg reiser herfra nå, om ikke lenger
enn bare en uke, har jeg ingen plass å komme tilbake til. Visumet mitt er heller ikke
ferdig behandlet, så hvis jeg reiser nå, kan jeg ikke komme tilbake før etter seks må-
Blindveier
97
neder. Jeg er veldig lei meg, Margaret, men slik min situasjon er rett nå, er det helt
umulig.”
“Er penger alt du kan tenke på? Detter er din mors begravelse, Jonny! Huh, huh,
huh, huuuhh.”
“Jeg er fryktelig lei meg. Men det er mer innviklet enn som så. Jeg kan umulig
komme hjem nå. Jeg kommer til å miste alt jeg har da. — Hils til far og si at jeg er
lei meg.”
“Det siste året har mor grått mange tårer over deg. Du har drept henne! Og nå vil
du ikke engang komme i begravelsen hennes. Jeg ber til Gud, Jonny: Måtte han slå
deg død!”
Før Jonny kunne si noe, la hun på. Hun strigråt.
Jonny følte seg knust. Fullstendig tom. I totalt virvar! Helt tydelig kunne han høre sin
mor mens hun siterte sine mange bibelvers:
‘En vis mann bringer glede til sin far, men en dum sønn forakter sin mor. Min
sønn, respekter din fars befalinger og forlat ikke din mors lære. En hores sti vil føre
til døden!’
Ja, ja. Det var for sent nå. Han husket Kirks spådom den natten han hadde fortalt
ham at hans sjel brant i helvete:
‘Du kan ennå leve til du får erfare den dagen da du i desperasjon og fortvilelse må
krype på buken for å overleve til neste dag!’
I morgengryets stillhet, halvfull og helt alene i en fremmed verden så langt borte
fra sine kjære, hvile Jonny ansiktet i hendene og lot tårene flyte fritt.
I det lette morgenregnet, idet solen steg opp i øst, dannet det seg en regnbue mot
vest. Men Jonny gråt ikke i regnet, slik det heter i den sangen. Han gråt under regnbuen.
Da Hardee Hancock kom hjem litt over sju, etter en times forgjeves forsøk på å kjøpe
for tjue dollars i fitte, så han Jonnys silhuett i det svake lampelyset gjennom kontorvinduet.
Han stoppet, hvilte overkroppen på sin friske fot og smilte.
Når han fikk befaling om å utøve sin plikt, ville Jonny bli et lett bytte!
Han fortsatte å studerte Jonnys silhuett gjennom vinduet. Natten i natt ville vært
slik en fullkommen natt!
Ja, for Jonny også!
98
03
På dagen for
hans mors begravelse
Margaret hadde ikke hatt blund på øyet hele natten. Hun så på klokken igjen. Den var
nå fem om morgenen. Hun var fortvilt. De kraftige tordenbygene og den hylende vinden rev og slet i hjerte og sjel. Da hun krøp under dynen litt etter midnatt, trett og
utslitt, hadde hun engstet seg for at hun kanskje kom til å forsove seg i morgen. Hun
så fram til noen timers hvile til forberedelse for morgendagens prøvelser. Begravelser
var levende mareritt. Å, slik hun gruet seg til i morgen! Morgendagen kom til å bli
den verste dagen hun noen gang hadde opplevd — sin mors begravelse.
Hun lå og vridde og vrengte på seg samtidig som hun studerte Borges fredfulle
ansiktsuttrykk der han lå i tung søvn. Et par ganger hadde hun vært nær ved å vekke
ham opp, men hadde latt det være.
I tankene så hun for seg begravelsesritualene: Den gamle kirken fylt til siste ståplass. Mors kiste plassert foran alteret øverst i midtgangen mellom rekker av kraftig
utskårne kirkebenker. Kransene var plassert på gulvet rundt kisten før de en etter en
ble plassert på kistelokket som en siste hilsen til mor.
Kapellan Gundersen skulle holde talen over henne. Han var i femtiårene, høy,
sterk og kraftfull i sin taler.
Kistebærerne var Borge og onkel Olaf først, deretter mors to yngste brødre, Samuel og Kristian med Hans Andre helt bakerst. Men der var en kistebærer som manglet — hennes eneste sønn Jonny. Margaret kunne ikke tenke seg noen som kunne ta
hans plass, men bestemte seg for å be et av søskenbarna før selve gudstjenesten.
Og så — det siste farvel.
Hun var lei seg på vegne av Hans Andre. Han savnet sin far ganske dypt. Under
de gode årene hadde de stått hverandre ganske nært. Han hadde sett så fortvilt og for-
På dagen for hans mors begravelse
99
kommen ut tidligere da de bar kisten ut fra kapellet og inn i kirken — med en kistebærer for lite. Og da hadde Gundersen tilbudt seg å gi en håndsrekning.
Vanligvis ble kranser og blomster gitt fra barn, barnebarn og oldebarn som egne
grupper. Margaret følte bitterhet da hun tenkte på at Jonny hadde nektet å dele krans
med henne. Han ville ha en egen krans fra seg selv, sin sønn og datter med sin egen
siste hilsen — det vakre diktet som han så stemningsfullt hadde gitt til Hans Andre
på telefon fra Florida. Margaret hadde ikke hatt noe annet valg enn å presentere en
egen krans fra seg selv, Borge og barna. Men der var ikke noen krans fra barnebarn
eller oldebarn. Derfor fikk Cato anledning til å legge på en liten krans bare fra seg
selv — også et siste farvel til Andrea fra hennes eneste oldebarn.
Margaret måtte plassere sin egen krans og lese sitt eget farvel mens Hans Andre
skulle gjøre det samme for seg og Lisa Marie — og Jonny.
Margaret var blitt fortalt at den framgangsmåten var ganske uvanlig. Det viste
klart til en avstand mellom søskenene. Derfor hadde hun ingen dårlig samvittighet
av å sabotere Jonnys dikt. Fordi han var for likegyldig til å være til stede, ville hun
passe på at det ikke ble noe siste farvel fra Jonny.
Da Hans Andre la kransen på sin bestemors kiste i morgen rundt klokke tolv, ville
sløyfen bare inne holde det vanlige, utslitte ‘takk for alt’ uten noen hilsen fra Jonny,
Hans Andre og Lisa Marie.
Margaret følte seg ikke helt fortrolig med den beslutningen, men med tanke på
hvordan han hadde neglisjert foreldrene sine de siste to årene, fortjente ikke Jonny
noe siste farvel til sin mor. Men beslutningen hennes hadde holdt henne våken hele
natten. Det var slikt et vakkert dikt der han så følsomt hadde tilgitt sin mor enhver
urett. Det han hadde nektet å tilgi henne mens hun levde, hadde han med kjærlighet
tilgitt henne i døden. Slik var det også i Bibelen.
Men ingen skulle få høre det diktet! Hun burde ha hatt sitt eget!
Hun gruet seg over å måtte sitte og høre på Kapellan Gundersens minnetale over
sin mor i morgen. Det ville ble det verste av alt — den delen hun viste hun ikke ville
komme gjennom uten å måtte bryte ut i tårer. Kanskje hun kom til å begynne å strigråte! Hun misunte Jonny. Han slapp å gjennomgå denne prøvelsen! Han var så langt
borte at han sannsynligvis ikke engang hadde tanker for dem. Han feiret antakelig på
en flott amerikansk restaurant med en saftig god amerikansk biff og mengder med
rødvin mens hun måtte sitte å høre på Willy Arnesen synge Nærmere deg, min Gud
med sin klare, sterke og alvorlige stemme.
Hvis hun ikke storgråt innen den tid, kom hun helt sikkert til å bryte ut i tårer når
søskenbarnet Lillian begynte å spille disse melankolske, lengtende tonene på fløyten
sin. Å, Gud i himmelen hvordan hun gruet seg til morgendagen!
Der hun lå våken og lyttet til den sterke stormen og regnet som pøste ned, kunne
Margaret heller ikke få sølvdollar-medaljongen ut av tankene. Hun hadde bestemt seg
for å ha den på seg i morgen for første gang i sitt liv. Den sølvdollaren betydde ganske mye for henne.
Mor hadde fortalt henne historien om den sølvdollaren så mange ganger: Bare to
måneder etter at hennes bror Samuel var blitt myrdet med kalt blod i Amerika, hadde
100
På dagen for hans mors begravelse
Andrea fått en liten pakke i posten fra Tacoma, Washington. Hun var for ung til å
huske det, men foreldrene hadde tatt godt vare på den for henne.
Under oppveksten hadde alle søskenene misunt henne for denne sølvdollaren. Ingen andre hadde fått en slik gave fra broder Samuel, men de visste likevel hvorfor.
Hun var den eneste av ni søsken som var født etter at Samuel reiste til Amerika og
derfor hadde de aldri truffet hverandre. Bortsett fra det julekortet som han hadde
sendt til sin eldste søster, Mathilda, bare dager før han ble drept, var mor den eneste
som satt igjen med slikt et verdfullt minne etter broder Samuel.
Margaret hadde vært så opprømt da mor hennes gav henne den sølvdollaren. Og
det betydde lite at hun måtte sverge ved onkel Samuels grav at hun aldri måtte fortelle Jonny at hun hadde sølvdollaren i sitt eie. Men hun trodde hun forstod. Ifølge
tradisjonen skulle en slik minnegjenstand automatisk ble gitt videre til den eldste sønnen. Det betydde lite for henne nå. Hun var bare glad for at sølvdollaren nå tilhørte
henne og ikke Jonny!
Det hadde hendt for mer enn tjue år siden og hun hadde virkelig holdt sitt løfte om
ikke å vise den til Jonny. Bortsett fra en eneste gang før Jonny reiste tilbake til Amerika. Da hadde hun vist sølvdollaren til sin sønn, men Jonny hadde kommet over
henne så plutselig at hun ikke klarte å gjemme den fort nok. Hun hadde mumlet en
slags unnskyldning da hun la den til side, men han hadde ikke reagert noe særlig.
Kanskje han ikke engang kjente igjen sølvdollaren etter at hun hadde laget slik en
eksklusiv medaljong av den. Nå var sølvdollaren bare et motiv i en kraftig halskjede
som hang ned på enden av et solid sølvlenke. Hun skulle ha på seg den medaljongen
i morgen! For første gang i livet. Til minne om sin mor. Etter over tjue år. Hvor passende det ville være i sin mors begravelse! Det siste ‘farvel’ og ‘takk mor.’
Hun trengte iallfall ikke engste seg for at Jonny ville være til stede!
Også Jonny hadde hørt historien om sølvmynten mer enn en gang. I tillegg hadde
han hatt sin egen opplevelse. Og han hadde mang en gang lurt på hvor det var blitt
av sølvdollaren som hans mor hadde gitt ham.
Rundt sjuårsalderen da melketennene løsnet, hadde hans mor vært ivrig etter å få
nappet dem ut istedenfor at de skulle henge løse i munnen på ham. Den første gangen
hadde hun bare bedt om å få kjenne, men da hadde hun nappet den ut slik at det
gjorde kraftig vondt. Og deretter hadde han nektet henne å kjenne etter. Han kunne
kjenne selv med tungen. Men hun hadde ikke gitt seg. Så hadde begge fortennene i
underkjeven løsnet noenlunde på samme tiden, og mor hadde presset på for å få kjenne. Men han stolte ikke på henne, så han nektet.
Da hadde hun fortalt ham en historie: Hvis hun fikk nappe ut begge fortennene
hans og legge dem i et glass vann, ville de etter tre dager bli forvandlet til en sølvdollar — en slik en som de brukte i Amerika!
“Jøss, kan to tenner bli til en amerikansk sølvdollar?” Nei, det hadde han liten tro
på.
“Bare la meg få nappe dem ut, så skal jeg bevise det for deg!”
Motvillig åpnet han kjeften og lot henne nappe ut de to løse fortennene. Det var
ikke vondt heller denne gangen, for det var rett før de falt ut av seg selv.
På dagen for hans mors begravelse
101
Han hadde fulgt nøye med da hans mor hadde tatt et vannglass og fylt det halvveis
opp med vann. Hun hadde velsignet tennene da hun la dem i glasset for at de skulle
bli til en sølvmynt. Og Jonny hadde fulgt henne med store øyne. Det virket ganske
troverdig. Kanskje de ville bli til en sølvmynt likevel?
Han sjekket flere ganger om dagen, men ingenting skjedde. Og han begynte å
miste troen på at det var mulig.
Men da han hoppet ut av køyen tidlig på morgenen den tredje dagen, var fortennene hans blitt til en skinnende sølvmynt! En amerikansk sølvmynt! En slik som
amerikanerne brukte! Den skulle han ta med seg til Amerika!
Han løp for å hente sin mor som smilende stod og studerte ham der han forsiktig
tok sølvmynten opp av vannglasset og tørket den på kjøkkenhåndkledet.
“Du må love meg at du tar godt vare på sølvmynten, Jonny. Den er et verdifullt
minne etter min eldste bror Samuel. Han som ble skutt i Amerika. Kanskje det er best
at du lar meg ta vare å den for deg?”
Jonny var ikke helt fortrolig med den tanken. Når det var noe han var glad i, hadde
lyst å se på det med visse mellomrom. Og det var hans mor klar over. Derfor foreslo
hun at han hadde sølvmynten under puten i tre dager før hun tok vare på den for ham.
Og det gikk han med på.
Jonny så aldri sølvmynten etter dette. Hver gang han spurte sin mor etter den,
svarte hun unnvikende at den måtte være stjålet. Noen gangen flere år senere, ja, faktisk etter at de var kommet tilbake fra Amerika, hadde hun spurt Jonny litt forsiktig
et par ganger om han hadde sett noe til sølvmynten, men det kunne han bare svare
benektende på. Han kunne ikke vite det på den tiden, men det var hans mors måte å
kontrollere på om Margaret hadde holdt ord og ikke fortalt ham noe. Ja, det hadde
vokst fram et skille mellom dem.
Alt dette hadde Margaret vært klar over, men nå hadde hun helt andre ting i tankene. Hun husket så klart den siste diskusjonen hun hadde hatt med Jonny angående
foreldrene deres. Andrea hadde gått gjennom en periode med fryktelig aggressivitet
og ustabilitet. Pinsemenigheten der hun nå var medlem, hadde til og med sendt en
forkynner på huset for å drive ut vonde ånder fra henne. Men det ble bare verre. Hun
kunne overhøvle Hans i timevis om gangen. Om nettene plaget hun ham med gjentakelser av tidligere feilgrep, kommanderte ham ut av sengen for å hente pillene hennes og brølte til ham fordi han var litt tunghørt. Natt etter natt hadde hun forhindret
ham i å få en trygg natts søvn. De lurte begge på hvordan han overlevde uten å få et
alvorlig sammenbrudd. De engstet seg fordi han hadde hatt problemer med hjertet,
men han holdt ut uten å klage.
Hun husket at hun hadde vært enig med Jonny om at deres mor forhåpentligvis
ville dø før deres far, slik at han iallfall kunne få nyte noen år i fred og ro før han ble
lagt til hvile. Og nå hadde deres ønsker blitt til virkelighet. Men det som overrasket
henne, til og med skremte henne, var deres fars totale sammenbrudd etter hans kones
død. Mange ganger hadde hun sett at han gikk rundt søvnløs i leiligheten om nettene
og tok på ting hun hadde laget. Nei, han var ikke i ferd med å bli senil. Han visste at
hun var borte. Men han klarte ikke å slappe av eller gå til sengs før han hadde forsik-
102
På dagen for hans mors begravelse
ret seg om at hun ikke trengte hjelp bare for å være på den sikre siden. Slik han hadde
gjort i så mange år mens hun ennå var i live. Hun syntes det var nesten uvirkelig hvor
sterk en manns kjærlighet kunne være til en kvinne som hadde vært så vanskelig.
Men de hadde nå også hatt mange gode år sammen.
Margaret slet seg langsomt opp fra sengen. Hun kunne ikke sovne nå. Hun husket
at hun hadde gjennomgått mange tunge, søvnløse netter, men aldri noe slikt som
dette. Dagen i morgen ville bli den lengste dagen i hennes liv.
Hun takket Gud for at begravelser tross alt var lettere nå enn i tidligere tider.
Etter talen og sangene ville kisten bli båret og plassert i likvognen. Framme ved
graven ville kisten bli tatt ut og plassert på toppen ev gravheisen og deretter senket
ned i den åpne graven.
Seremonien ville finne sted så hurtig og smertefullt som mulig med den nærmeste
familien stående ved gravkanten mens hennes mor ble senket ned til hennes siste
hvilested. Fjernere slektninger og venner ville stå spredt rundt etter som de best fant
plass mens de sang Vi skal møtes hist ved floden mens kisten langsom forsvant ned
i det åpne gravhullet. De sørgende ville så spre seg og sette kursen hjemover. Det var
ikke lenger vanlig å samles på det nærmeste bedehuset til kaffe og kaker etter begravelsen for å minnes den avdøde slik det hadde vært vanlig i tidligere tider.
Etter begravelsen kunne hun dra hjem til seg selv og få være i fred.
Hans hadde ikke hatt blund på øyet hele natten. Livet syntes helt tomt rundt ham.
Bare for to år siden hadde Jonny drevet sin forretning og bodd i et nytt hus sammen
med familien. Nå var han borte. Og det var også Linda og ungene. Det var ikke det
at ungene ikke stakk innom og besøkte ham. De gjorde det, men det var langt fra det
samme som tidligere. Han traff dem så sjeldent nå. Men Hans klaget seg aldri til
noen. Han smilte og var glad de gangene de kom på besøk, men han nevnte aldri et
ord alle de gangene han satt ensom og alene og undret seg på hvorfor de kom så sjelden og besøkte ham. Ja, ja, han visste egentlig hvorfor.
Det dagliglivet han hadde igjen, hadde han delt med Andrea, tross alt. Han husket
så godt den dagen de giftet seg. Det hadde vært den beste dagen i hans liv. Andrea
var en av de vakreste pikene i hele nabolaget, ja, i hele distriktet, og det var ikke få
beilere som hadde lusket rundt og håpet på at de skulle bli den ene og den eneste.
Men hun hadde valgt ham!
Han kunne aldri glemme den kvelden hun enkelt og liketil hadde grepet ham i
armen og spurt om han hadde lyst på en kopp kaffe. Og fra den kvelden hadde de
vært uadskillelige. Gjennom tykt og tynt. Femtifem år hadde de delt sammen! På godt
og vondt.
Og nå var hun borte.
Han hadde bestemt seg for å ikke gå i begravelsen hennes. Den norske kirke ble
drevet av statens Kirke og utdannelsesdepartement, og han betraktet den mer som et
redskap for en undertrykkende regjering enn for en levende God. Det var lenge siden
han hadde strevet seg ut av kirken, mye som et resultat at kirken ikke fulgte Bibelens
budskap, men i stedet trofast utførte regjeringens befalinger, altså Arbeiderpartiets.
På dagen for hans mors begravelse
103
Som et resultat hadde Hans forsiktig drevet bort fra sin barnelære i retning av ateisme. Han foraktet den måten alle prestene hadde beveget seg bort fra Guds prinsipper når det gjaldt spørsmålet om abort, og i stedet støttet regjeringens vedtak om fritt
valg til abort. Godkjenningen av kvinnelige prester og biskoper hadde skjedd på den
samme måten. Prestene var altfor redde til å forsvare Guds ord av frykt for at de
kunne miste jobben. Så mange ganger når den sosialistiske regjeringen hadde presset
fram verdslige løsninger, hadde biskopene lydig stått fram på den eneste TV kanalen,
den statsdrevne og sosialistiske NRK, og ydmykt forkynt en lovlydig befolkning at
deres tidligere forklaringer og forkynnelse på det området hadde vært basert på en
misforståelse. Etter lengre perioder men hjerte og sjelegransking hadde de endelig
kommet fram til den rette forståelsen, den samme som Arbeiderpartiet. De som aktivt
motsatte seg regjeringens kirkepolitikk til forsvar for Guds ord, hadde mistet sine stillinger og blitt kastet ut av kirken i unåde — av en ateistisk kirkeminister!
Mange hadde gått til retten for å bevare sine stillinger, men også rettsapparatet var
underlagt de politiske partiene, og også der stod Arbeiderpartiet i en særstilling. Alle
dommerne ble valgt politisk, og som et resultat var 70% av alle dommerne i norsk
rettsvesen medlemmer av Arbeiderpartiet. Resten var fordelt på alle de andre partiene
delvis i forhold til deres politiske innflytelse. Og slik ble alle norske rettsavgjørelser
mer basert på politiske holdninger enn på norsk lov. Men også den var jo vedtatt av
sosialistene. Og et av vedtakene var at all måtte gravlegges på en kirkegård underlagt
den norske kirke. Og for å gjøre det mindre smakløst hadde he endret navn fra kirkegård til gravlund. Og var det noe Hans foraktet, var det slike falskheter.
Han tenkte spesielt på gudsprestene Børre Knutsen og Ludvig Nessa og deres
kamp mot abort. Og i en statsdrevet kirke hadde Gud ord liten innflytelse sammenlignet med en ministers beslutning, ikke en Guds minister, men en ateistisk kirkeminister. Og nå var prosessen godt i gang for å ansette homofile prester. Og presteskapet,
statsprestene, forholdt seg stort sett tause. De hadde prestisjefulle, godt betalte jobber, og ingen av dem var villige til å sette sin økonomiske fremtid i fare. De hadde
også ansvaret for deres families velstand. I tillegg engasjerte prestene seg stadig oftere i politiske spørsmål istedenfor å ivareta en uforfalsket forkynnelse av Guds ord.
Hans hadde bestemt seg for å ikke gå i begravelsen! Han klarte ikke å sitte å høre
på at en falsk statsansatt prest som kapellan Gundersen skulle forrette over hans
kjære kone, og spesielt basert på det faktum at hun hadde vært en aktiv pinsevenn.
Statskirken måtte likevel gjennomføre begravelsesseremonien på grunn av at kirkegårdene, eh, gravlundene, var underlagt staten og derfor også administrert av statskirken — den eneste måten hun kunne bli stedt til hvile på i vigslet jord. På den måten
utøvde sosialistregjeringen sin innflytelse til den bitre slutt!
Nei, når det gjaldt å stille opp mot Arbeiderpartiet, eller til og med Kristelig Folkeparti, hadde Gud ingen innflytelse. — For et hykleri!
Margaret hadde blitt ganske opprørt da han fortalte henne om sin beslutning. Og
hun hadde begynt å argumentere mot ham. For det første kom ikke Jonny, deres eneste sønn, til å være til stede! Så hadde søster og bror brutt inngrodde tradisjoner ved
å legge ned adskilte kranser på kisten og på den måten vist de sørgende en splittet
104
På dagen for hans mors begravelse
familie. Og så ville ikke mannen hennes være til stede og vise henne den siste respekt! Nei, det var skandaløst!
‘Selv om du har rett, er det ingen som vil forstå! Bare tenk hva folk vil si! Nei, far,
du må være i begravelsen!’
Gamle Hans var ganske stridig av seg når det kom til spørsmål om rett eller galt,
så han hadde bestemt nektet, og Margaret forestilte seg en skikkelig skandale! I det
minste hadde Jonny en grunn til ikke å være til stede, men det hadde ikke hennes far.
Og da Margaret hadde tatt det opp med ham senere på kvelden, hadde han fortsatt
vært kompromissløst stridig. Først da de grundig hadde diskutert hans egen begravelse, og Margaret hadde sverget på at han selv ikke skulle bli lagt til hvile av en falsk
statsprest, hadde han motvillig gått med på å være til stede.
Margaret hadde samtidig tatt opp spørsmålet om å bestille gravplass for ham selv
ved siden av sin kone. Hvis han ville bli stedt til hvile ved siden av henne, burde han
helst reservere plass før begravelsen. Men igjen nektet han. Han hadde allerede bestemt seg for kremasjon og at asken skulle spres for alle vinder. Alt snakket om en
oppstandelese fra de døde hadde han liten tro på. Han smilte ironisk. Hvis han lot en
falsk statsprest stå for seremonien, hadde han større sjanse for å havne rett i helvete
enn i himmelens haller.
Nei, han trengte en Guds mann til den jobben! Ikke en statsansatt!
De smilte begge to. Margaret hadde alltid hatt sans for galgenhumoren hans. Men
hun var likevel klar over at selv om han tilkjennegav sine holdninger humoristisk,
holdt han bestemt og stridig fast på sine overbevisninger.
‘Det er det samme etter at jeg er død. Jeg har ingen planer om noen gjenoppstandelse eller reinkarnasjon. Og jeg har ikke tenkt å hjemsøke noen!’
‘Etter å ha levd sammen i så mange år, ville det vært litt greit å hvile sammen i
fred og ro?’
‘Naaah, hun kunne være så fryktelig plagsom til tider. Og det er ikke godt å vite:
Hvis hun ikke får sove, begynner hun kanskje å plage meg midt på natten!’
‘Far. Vær så snill! Det betyr kanskje lite for deg, men bare tenk på hvor mye det
vil bety for de som du har etter deg! Alle etterkommerne! Vesle Cato!’
Han hadde tatt poengene og endelig gitt etter. Innerst inne, selv om han aldri kom
til å innrømme det, følte hans seg intenst lettet over at hun egentlig brydde seg. Og
selv om han regnet med at han aldri fikk treffe Jonny igjen før han døde, hvem visste,
kanskje han en dag i en fjern fremtid ville han besøke ham om ikke annet enn for å
legge noen blomster på graven hans. Men han tvilte på det. De hadde gjort ham så
urett da de hadde tvunget ham til å forlate sitt nye hjemland som han hadde elsket så
høyt.
Han tenkte på at den eneste gangen han hadde besøkt sin fars grav, var den dagen
hans mor ble begravd. Den eneste gangen. Og siden den gangen hadde han aldri besøkt sine foreldres gravplass. Hvorfor skulle han tro at Jonny kom til å bry seg mer
enn det han hadde gjort?
Likevel, selv om de hadde presset Jonny hardt, hadde de aldri spilt ham et så sjofelt triks som det foreldrene hadde gjort mot ham! Etter at Hans hadde gjort ferdig
På dagen for hans mors begravelse
105
en full restaurering av det gamle huset deres, og i tillegg bygd på en ny etasje på huset deres, og tatt på seg alle utgiftene, hadde de snudd seg rundt og testamentert huset
og hele eiendommen til deres nest yngste sønn ‘fordi han hadde vist større interesse.’ Ja, han hadde alltid vært nøye med å luke blomsterbedene og klippet gresset
mellom bærbuskene mens Hans hadde hatt det travelt med å få endene til å møtes og
samtidig bygde opp et møbelverksted der også brødrene hadde fått stabile arbeidsplasser. Og de hadde nektet å betale ham tilbake noe av det han hadde lagt ut. Han
kunne ennå føle den sviende urettferdigheten!
Ja, han var klar over at de ikke alltid hadde vært så rettferdige mot Jonny heller.
Med visse mellomrom hadde Andrea brakt det fram som en anklage mot ham, selv
om det var hun som hadde presset hardest på. Jonny hadde alltid blitt tatt for gitt, og
når det egentlig kom til stykket, innså Hans at Andreas hjerte hadde slått kraftigere
for hennes datter enn for deres sønn. Men det hadde også noe å gjøre med deres svigerdatter. Andrea var også klar over det, men hadde aldri vært villig til å innrømme
det. I stedet hadde hun plaget ham for det natt etter natt.
En natt hadde hun fortalt ham om sølvdollaren. I flere tiår, selv overfor ham,
hadde hun latt som om den var blitt mistet. Men Hans kunne klart huske at hun hadde
gitt den til Jonny i sju, åtte årsalderen bare noen få år før de måtte reise til Amerika.
Hans kunne huske at hun flere ganger hadde brakt opp spørsmålet om den manglende
sølvdollaren overfor Jonny, men uten at Jonny hadde hatt noen menig om hva som
var skjedd med den. Nå forstod han plutselig at grunnen til at hun hadde tatt det opp,
var for å finne ut om Jonny visste noe — for å få bekreftet at Margaret hadde holdt
ord om inne å si noe til ham. Hvor falsk kunne hun ha vært! Ja, han var klar over at
sviket hennes hadde svidd henne langt inn i sjelen.
‘Hvis du vet at du har vært urettferdig, ville det ikke da vært bedre å ta det opp
med ham og be om forståelse og tilgivelse? Og innrømme at du har gjort ham urett?’
Hun innrømte at hun hadde hatt det i tankene mange ganger. Hans ble så overrasket at han var nesten i sjokk. Selv om Andrea hadde lett for å innrømme at hun var
langt fra fullkommen, eller ufeilbarlig, kunne ikke Hans huske at hun noen gang, ikke
i et eneste tilfelle, hadde innrømt en feil eller et enkelt feilgrep når det virkelig gjaldt
et enkelt tilfelle. Og det var blitt verre med årene, spesielt etter at hun var blitt pinsevenn og hadde fått Den hellige ånd. Da var forkynnelsen den at Ånden ville vise
henne hva som var rett eller galt. Derfor hadde personlig stolthet og kristen vranglære
forhindret henne i det.
Han tenkte også livlig tilbake på den gangen for over ti år siden da hun hadde forsøkt å ta det opp med Jonny for å rense samvittigheten. Da hun begynte å snakke om
både det ene og det andre, forstod Hans hva hun hadde i tankene.
Han kunne også huske ganske levende hva hun hadde sagt til Jonny:
‘Hvis jeg noen gang har gjort deg noe urett, må jeg be om at jeg blir tilgitt.’
Og Jonnys svar kom til å ringe klokkeklart i ørene på ham til hans døende dag.
‘Hvis du ikke engang vet om du har gjort meg urett, har du heller ingen grunn til
å be om tilgivelse.’
Andrea hadde vært aggressiv i uker etter det tilfellet.
106
På dagen for hans mors begravelse
Hans sukket tungt og så på klokken. Seks, allerede. På tide å stå opp. Han følte
et stikk av engstelse og frykt stråle gjennom en svekket kropp. Han gruet seg for den
nye dagen. Den kom ikke til å bli lett. Kanskje hans aller verste dag i et langt liv.
Forhåpentligvis ville ikke hjertet hans spille ham et puss igjen.
Han kjempet mot tårene. Aldri gjennom et helt liv som voksen, og det kunne han
sverge på ved sin integritet som medmenneske, hadde noen åpent sett ham gråte, ikke
en eneste gang. Medregnet ham selv. Ikke en eneste tåre. Aldri! Og han hadde til hensikt at det skulle fortsette slik!
Likevel, han klarte ikke å holde tårene tilbake den morgenen.
Hans Andre hadde ikke hatt blund på øyet hele natten. Han hadde gått til sengs rett
etter midnatt i påvente av en strevsom morgendag, og han ønsket å føle seg så godt
forberedt som mulig. Tankene hans var i virvar da han tenkte på sin tantes reaksjon
over at hans far ikke hadde ønsket å dele krans med henne på hennes mors kiste. Han
hadde vanskelig for å forstå hennes fiendtlige innstilling og beske angrep på sin bror.
Han lå våken og tenkte på den telefonasamtalen han hadde hatt med sin far. Etter
å ha snakket med Margaret, satt han igjen med den følelsen at hans far var et av Guds
småligste kryp i denne verden, men etter selv å ha snakket med ham, hadde han følt
så annerledes. Far var ganske enkelt hindret fra å delta av amerikanske immigrasjonsregler. Hvis han reiste nå, kunne han ikke returnere før etter seks måneder.
Han trengte ikke å være noe geni for å forstå at det eneste fornuftige var å bli værende og ta seg av forretningene, eller så kunne han komme til å miste alt han hadde
i Amerika! Også bestemor hadde engstet seg for det. Inntrykket hans tante hadde gitt
ham; at hans far bare gav blaffen, ble snudd til forståelse og sympati etter at han selv
hadde snakket med ham.
Han forstod at hans far hadde kjempet hardt mot gråten under samtalen.
Margarets anklager mot hans far for hans hardhjertethet og skjødesløshet mot dem
var så vanskelig å forstå — og så ulikt hans tante. Samme hva de trengte, hadde hun
alltid vært der for dem. Som et anker i en ny og skremmende hverdag. Hans mor jobbet natt og dag og klarte knapt å få endene til å møtes, og en kjærlig far som ikke lenger var der for ham. Han kunne ikke i sin villeste fantasi se for seg en fremtid uten
sin far! Men nå var det blitt virkelighet.
Han husket så godt den dagen hans mor og far hadde fortalt ham de tragiske nyhetene — om skilsmissen — og at far skulle forlate dem til fordel for Amerika. Han
hadde forsøkt å ta det som en veslevoksen mann uten å vise følelser, men det hadde
holdt ham våken hele natten. Så mange netter etter at hans far hadde forlatt dem for
å reise tilbake til sitt kjære Amerika, hadde han ligget våken og undret seg over, og
engstet seg for, sin egen fremtid. Å konsentrere seg om skole og hjemmelekser var
blitt så vanskelig, nesten umulig. Han forsøkte å ta seg sammen, men det hadde vært
så hjerteskjærende og smertefullt. Han hadde vært så skuffet — nei, mye mer enn
skuffet — over at far aldri skrev til dem, eller sende dem noen dollars når han visste
at livet var vanskelig for dem. Men han forstod hvorfor han ikke ringte. Da måtte han
snakke med en anklagende og halvhysterisk bestemor — sin egen mor.
På dagen for hans mors begravelse
107
Men bestemor var død nå og likevel ringte ikke far!
Likevel, i natt følte Hans Andre seg bedre til mote enn på lenge. Far hadde fortalt
ham om alle sine vanskeligheter i Amerika. Han trodde ham selv om han ikke forstod. Men det hadde forklart ganske mye. Og det hadde vært forvirrende. Det hans
far hadde fortalt, stemte slett ikke med det bildet hans tante hadde gitt ham om Amerika.
Hans Andre hadde ikke klart å holde tårene tilbake da hans far hadde lest opp det
vakre diktet for ham — hans siste farvel til sin mor og hans egen bestemor.
Han hadde følt seg så stolt da hans far hadde bedt ham om å lese det vakre diktet
som en siste farvel fra dem alle; fra far, seg selv, Lisa Marie og vesle Cato. Han var
også stolt over at far hadde skrevet slikt et vakkert dikt. Det var kortfattet, men dypt.
Akkurat likt far. Han kunne det uten etter bare å ha lest det en eneste gang:
‘Dine flittige hender har lagt seg til ro.
I himmelens haller du for evig skal bo.
Alt som var urett er nå borte og tilgitt.’
På en uforklarlig måte engstet han seg ikke for morgendagen. Han så fram til den!
Når han leste opp det vesle diktet, ville folk forstå at hans far slett ikke var så kald
og hardhjertet som både mor og Margaret prøvde å fremstille ham.
Han så på klokken. Allerede seks. Han hadde vanskelig å forstå hvor fort denne
natten hadde forsvunnet. Han hadde tenkt tilbake på den lange samtalen han hadde
hatt med sin far fra Fort Lauderdale i solrike Florida. Og han husket den gode oppveksten slik den hadde vært og alle gangene de hadde sittet sammen og sett barnetimen på TV — Sesamee Street, Dennis the Menace og Robocop — og Collargol.
Han hadde spesielt likt Collargol, men da de skulle vise den siste episoden var den
blitt stoppet av sosialistkanalen fordi Collargol hadde hatt på seg et revolverbelte. Og
noe slikt kunne ikke sosialistene tillate at barn fikk se på!
Han husket også den ettermiddagen da han hadde løpt ritt inn i siden på en forbikjørende bil og blitt slått bevisstløs med en kraftig hjernerystelse. Far hadde engstet
seg da og vist i gjerning hvor høyt han elsket ham — uten å si et eneste ord! Å, der
var så mange gode minner! Men nå var far borte. Og bestemor var død.
Han kjempet mot tårene. Han kunne ikke gråte nå!
Men han gråt sårt.
Lisa Marie hadde ikke hatt blund på øyet hele natten. Hun hadde ligget våken og
stirret inn i mørket. Hun hadde ligget og tenkt på sin døde bestemor og sin tapte far.
Alt var så uvirkelig — om et mareritt som var gått i oppfyllelse.
Den ene dagen hadde hun hatt alt. Den neste dagen ingenting — unntatt en uønsket graviditet. Hun hadde hatt dårlig samvittighet og vært nesten desperat. Ingen
hadde sagt et ord før den søndagen, men hun visste innerst inne at det var hun som
var ansvarlig for foreldrenes skilsmisse.
Hun husket også hvordan hennes venn hadde satt halen mellom beina og lusket
seg bort som en hund ut av hennes liv, uten så mye som et lite farvel, da hun hadde
fortalt ham at hun var gravid og hadde nektet å ta abort. Hun hadde betalt en høy pris
108
På dagen for hans mors begravelse
for å ha vært skjødesløs nok til å sløyfe pillen eller vært bestemt nok til å insistere på
kondom. Hun hadde mistet foreldrene og et stabilt livsgrunnlag. Og hun hadde måttet
avslutte utdannelsen også, for hun skulle nedkomme midt under eksamen. Men det
som såret mer enn noe annet, var tapet av kjæresten og den feige måten han hadde
behandlet henne på — den egoistiske måten han hadde oppført seg på etter at hun
hadde fortalt ham. Han hadde ingen mulighet til å hjelpe henne. Han måtte gjøre ferdig utdannelsen sin. At hun ikke ville vare i stand til å fullføre sin, bekymret ham
ikke det minste. Det var uflaks, men hun burde ha tenkt på det tidligere.
Mor hadde hele tiden advart henne mot å si noe til far, men far hadde overrasket
henne så positivt. Han hadde ikke klart å skjule skuffelsen og hun så hvordan hans
håp for henne hadde falt i grus, men han klandret henne aldri, ikke en eneste gang,
eller uttalte en sårende kommentar. Likevel, aldri igjen skulle hun få oppleve varmen,
stoltheten i blikket hans og kjærligheten for henne som alltid hadde glødet ut fra
øynene hans og gjort at hun følte seg så trygg så langt tilbake hun kunne huske. Men
han hadde ikke vært klar over at hun gikk på pillen. Nå kunne hun bare lese sorg og
tristhet, melankoli og dyp skuffelse i øynene hans. Men aldri, ikke en eneste gang,
et fordømmende ord!
I det svake lyset fra en kommende ny dag studerte hun vesle Cato som sov så trygt
og sorgfritt og uskyldig ved siden av seg. Med tungt hjerte fra mangler og forsakelser bekreftet hun overfor seg selv med et sterkt tankesett og bortenfor enhver tvil:
Hennes vesle sønn hadde vært verdt alt sammen! Likevel undret hun seg over at
mange som tidligere hadde stått henne nær, nå holdt seg på avstand. Hun var klar
over at hennes lykke over vesle Cato hadde kostet henne dyrt.
Og i et forsøk på skjule sine egne skjeletter hadde hennes mor plantet kjerner av
mistro mellom far og datter. Altfor sent hadde hun fått vite sannheten.
Og nå var bestemor død.
Hun hadde aldri stått bestemor særlig nært, og hun visste at hun aldri kom til å
savne henne. Ikke slik alt hadde vært. Likevel hadde hun smertefullt lengtet etter slik
det kunne vært. Med sorg husket hun den dagen hun så lykkelig hadde fortalt bestemor at hun tok dansetimer på skolen. Bestemors ansiktsutrykk hadde fort forvandlet
seg fra åpen glede til mørkt og bistert: ‘Gud vil straffe deg hvis du fortsetter å danse,
barnet mitt. Da blir du et barn av Djevelen, og mye ondt kan komme til å skje deg!’
Hun husker at hun hadde løpt skremt og gråtende hjem. Og hun husket at bestemor hadde tatt på seg jakken og fulgt etter henne helt inn i leiligheten. Hun hadde
gråtende gjemt seg på soverommet mens mor og bestemor hadde hatt en kraftig krangel på kjøkkenet. Den hadde vært så kraftig at mor og bestemor hadde vært fiender
siden den dagen. Hun husket også at mor hadde vært så trist på hennes vegne at hun
hadde lovet at hun skulle få gå på kino og se Alice i eventyrland sammen med sin
beste venninne. Hun hadde stolt og lykkelig løpt bort til sin venninne og fortalt den
gode nyheten! Men venninnens mor hadde fortalt henne det samme om å gå på kino
som bestemor hadde fortalt henne om å danse. Kino var Djevelens verk!
‘Hvis du går på kino, kan Gud komme til å straffe deg slik at du aldri får komme
til himmelen!’
På dagen for hans mors begravelse
109
Igjen hadde hun løpt gråtende hjem. Og uansett hvor grundig mor hadde forsøkt
å forklare, hadde hun vært like trøstesløs. Hun nektet å gå på kino. Og hun hadde
nektet å fortsette dansetimene. Ellens mor hadde fortalt henne akkurat det samme
som bestemor. Og selvfølgelig visste de det bedre enn mor, spesielt Ellens mor for
hun var lærerinne! Og en kristen.
Lisa Marie visste ikke hva som skremte henne mest: Bestemors trussel og at Djevelen kom til å ta henne, eller mors påstand om at der ikke var noen Jesus i himmelen
som kom til å straffe henne. Far hadde endelig klart å roe henne ned. Han hadde spurt
henne slikt et enkelt spørsmål:
‘Noen ganger får vi se eventyr som Alice i eventyrland på TV’en, og da er det
ikke synd. Også Ellen får lov å se på TV. Så Lisa Marie, min kjære vesle skatt, hvorfor er det synd å se Alice i eventyrland på kino når det ikke er synd å se den på TV?’
Hun hadde ikke vært overbevist fra begynnelsen av, men dess mer hun tenkte på
det, dess klarere så hun at far hadde rett. Og han var ingen fanatisk kristen slik bestemor og mor til Ellen var. De gikk jo begge på Pinsen.
Og nå var bestemor død!
Lisa Marie søkte desperat i tankene etter noen gode minner etter bestemor. Å, hun
visste at der var mange, men de var så vanskelige å huske. Det var så mye lettere å
huske alle de andre gangene som hadde gjort så kraftig inntrykk på henne. Altfor ofte
hadde bestemor fortalt henne om alle de onde tingene Jesus ville gjøre mot henne
hvis hun ikke var snill pike. Og av og til var det å være snill pike så vanskelig når hun
ikke engang visste at det hun gjorde var galt.
Som syttenåring døde hun nesten av engstelse med tanke på hvordan bestemor
ville reagere når hun fikk vite at hun var gravid. Men det hadde vært så rart. Istedenfor å vise sinne og fordømmelse hadde bestemor vist kjærlighet og forståelse. Og akkurat som far hadde hun aldri uttalt et nedsettende ord.
Lisa Marie var så lykkelig over at både bestemor og bestefar hadde utvist slik en
stor kjærlighet for vesle Cato, særlig bestefar. Men når hun tenkte på sin egen oppvekst, engstet hun seg for at bestemor også kom til å gjøre Cato engstelig når hun
kom til å skremme ham med alle de onde tingene Jesus ville gjøre mot ham hvis han
ikke var snill gutt.
Og nå var bestemor død! Lisa Marie slapp å engste seg for det lenger.
Kanskje det nå var bestemors tur til å engste seg for hva Jesus ville gjøre med
henne som straff for alle de gangene hun hadde gjort urett?
Kanskje, men det virket ikke fornuftig.
Kanskje mor og bestefar hadde rett?
Kanskje Jesus i himmelen var et like stort eventyr som Alice i eventyrland?
For små barn virket døden så naturlig, og Cato hadde fulgt ivrig med da de lukket kisten. Lisa Marie hadde vært spesielt opptatt av den vesle guttungen, og etter at lokket
var blitt festet, hadde hun forklart ham at ‘bestemor er nå i himmelen.’
Men Cato hadde bare sett på henne og ristet på hodet.
‘Nei, hun sover i sengen.’
110
På dagen for hans mors begravelse
Hun så på klokken. Hvor var det blitt av denne natten? Hun gruet seg ikke til begravelsen. På en måte så hun fram til den. Hun kom til å føle sorg over sin avdøde
bestemor, men hun visste innerst inne at hun aldri kom til å savne henne. Men hun
kom til å være skikkelig stolt over sin far når Hans Andre leste opp det fine diktet.
Og over vesle Cato — storsjarmøren som så uskyldig hadde forårsaket henne så mye
smerte. Men nå var han hennes eneste sanne solstråle — det eneste oldebarnet.
Helt trygt ville han holde henne i hånden i morgen på vei mot sin oldemors kiste
for å sende henne et aller siste farvel.
Været den fredagen var skikkelig ufyselig med sterk kuling hylende vind over et forblåst landskap. Margaret irriterte seg over leirhullene og sprekkene som dannet seg
i det konstante regnskyllet. For en ufyselig dag for en begravelse! I gamle dager gav
været på en persons begravelse en sterk antydning om Gud hadde vist nåde for sjelen
til den avdøde.
Hvis begravelsen fant sted på en solfylt dag, hadde Gud tilkjennegitt sin nåde for
den avdøde som bestemt var blitt velsignet med evig liv.
Hvis et tordenskrall slo ved gravkanten under kistesenkelsen, var der ingen tvil
i folks tanker om at Djevelen hadde fått kontroll i den evige kampen for den avdødes
sjel.
Den middelalderske overtroen satt ennå fast i tankene til mange som var kommet
opp i årene, og selv om det aldri ble direkte kommentert, ble været under en persons
begravelse likevel kommentert indirekte.
‘Gud viste nåde og lot solen skinne hele dagen.’
‘Ja, Herren har i sannhet vært nådig.’
Eller:
‘Det ble slik en ufyselig dag. Det ble sterk torden.’
‘Ja, det kan være vanskelig å finne nåde for Herrens øyne.’
I dag var det slik en ufyselig dag!
Margaret hadde en mye mer praktisk holdning og forbante kulingen og styrtregnet.
Været hadde vært dårlig i uker nå. Værmeldingene hadde forutsett en etterlengtet forbedring fra i dag av, men det virket ikke som om det skulle skje. Nåja, disse værmeldingene var nå bare stort sett gjetninger likevel! Fem ganger av ti tok de feil. Hun bestemte seg for å slippe ungene av utenfor kirken først og så kjøre tilbake for å hente
Borge, far og onkel Olaf.
Når Margaret i fremtiden forsøkte å tenke gjennom sin mors begravelse, kom hun
aldri til å huske den skikkelig. Det virket som hun så den langt på avstand, som et
surr i langsom bevegelse. Hun hadde ikke klart å få med seg prestens avskjedstale til
hennes mor. Hun var klar over at hun hadde vært altfor opptatt med været — med
diktet — og med Jonny.
Hun husket at hun selv hadde gått opp til kisten, tatt kransen opp fra gulvet og lagt
den på kistelokket mens hun langsomt og følelsesfullt hadde lest den siste farvel til
sin mor fra familien. Hun husket at hun hadde tenkt på Jonny. Og hun kom aldri til
På dagen for hans mors begravelse
111
å glemme det forvirrede uttrykket i Hans Andres ansikt da han oppdaget at hans fars
dikt, hans fars siste hilsen til sin mor, var blitt utelatt. Han hadde forholdt seg taus
bare i noen sekunder før han fortsatte til hennes forventning og til hennes tilfredshet.
Å lese opp det diktet fra Jonny hadde vært så upassende. Hun kunne ikke la ham
slippe unna så lett!
Det hun husket best var vesle Cato og hans siste tapre farvel til sin oldemor mens
Lisa Marie hadde plassert den siste kransen på kistelokket — bare fra Cato.
Margaret hadde sett for seg et bilde fra en tidligere tragedie hun hadde sett på TV
så mange ganger da hun bodde i Amerika — bildet av vesle John John der han saluterte sin døde far da han ble lagt til hvile på Arlington Memorial Cemetery. Cato var
like kjekk som John John hadde vært.
Resten var for det meste uklare bruddstykker. Men en ting husket hun klart og tydelig: Den lettelsen og den tilfredsstillelsen som hun hadde følt etter minnetalen da
de bar kisten ut av kirken og plasserte den i den ventende likvognen: Den drastiske
endringen i været fra kuling og regn til en solfylt lett bris på mindre enn en time!
Noen av de eldre nikket bekreftende.
‘Ja Gud er virkelig nådefull.’
Og svaret:
‘Ja, hun var en sterkt troende.’
Tjue minutter senere stod hun ved siden av kisten som trist tilskuer til at den langsomt ble senket ned i gravhullet mens alle sang Skal vi møtes hist ved floden.
Så foretok kapellan Gundersen jordpåkastelsen. Med en liten trespade som han
forsiktig støttet inn i de løse jordmassene fra graven og tok den ut igjen med en liten
klatt sandjord på og kastet den alvorlig ned på kisten.
‘Fra jord er du kommet — — —’ Han gjentok handlingen. ‘— — — Til jord skal
du bli — — —’ Igjen gjentok han handlingen. ‘— — — Og fra jord skal du igjen
oppstå. Amen.’
Og så var det over. Men i Margarets tanker var det noe som ikke stemte. Inne i
kirken hadde han så tydelig forklart hvor godt mor nå hadde det hjemme hos Jesus.
Men ved graven hadde han sagt at hun skulle gjenoppstå fra jorden. Men begge deler
kunne umulig stemme! — Kanskje ingen av dem?
Kanskje far hadde rett: Dett var dett!
De sørgende spredte seg og returnerte hjem til sine daglige gjøremål. Begravelser
kom alltid så ubeleilig. Hvis det ikke hadde vært for de som satt igjen, hadde de holdt
seg hjemme.
Hans følte seg lettet, men samtidig litt bedradd. Det hadde skjedd så hurtig. På mindre enn to timer. Det var ikke på langt nær slik begravelser var i gamle dager før samfunnet fikk det for travelt til å ære sine døde. Han husket sin mors begravelse. Den
hadde tatt en hel dag. Hans mor hadde ligget i en kiste som stod i bestestova til likvognen kom og hentet henne. Alle de sørgende hadde ventet utenfor. Og likfølget
fram til kirken hadde tatt over en time. Og det skjedde i en vakkert utsmykker likvogn
dradd av to sterke hester mens alle de sørgende langsom fulgte etter til fots! All tra-
112
På dagen for hans mors begravelse
fikk ville stoppe i respekt for den døde, og ikke før likfølget hadde passert, ville de
kjøre videre.
Den gamle tradisjonen med at naboer og venner samlet seg på et av bedehusene
som et siste minnemøte over den avdøde, var det også slutt på. Da samlet de seg
rundt et langbord til et bedre måltid mens det ble holdt respektfulle, og noen ganger
morsomme, minnetaler over den avdøde.
Han sukket. Nei, ingenting var som før. Han var klar over at han levde i en tid der
så mye ble forandret, men han klarte ikke å sortere ut om det var til det bedre eller
verre. Merkelig nok hadde han ikke tenkt så mye på Jonny. Bortsett fra at han hadde
blitt dypt skuffet over at det vakre diktet var blitt utelatt. For i det diktet hadde Jonny
tilgitt sin mor i døden det han hadde nektet å tilgi henne mens hun ennå var i live.
Men han regnet med at når det kom til stykket, hadde Hans Andre mistet motet
til å sitere diktet i en kirke som var fullpakket til siste ståplass.
Det at diktet var blitt utelatt under gudstjenesten ble aldri nevnt av noen av dem.
Og derfor fikk heller aldri Jonny greie på det.
De hadde alle vurdert situasjonen forskjellig da de ubevisst hadde bestemt seg for
ikke å nevne det.
Hans nevnte det aldri av hensyn til Hans Andre som han regnet med hadde mistet
motet i siste øyeblikk. Eller kanskje han bare hadde glemt det?
Lisa Mari hadde lest det vesle diktet, og hun hadde hørt at det ble nevnt i forbindelse med begravelsen, men hun regnet med at hun måtte ha misforstått da hun regnet
med at Hans Andre skulle lese det opp under kranspåleggelsen. Det var jo litt uvanlig
med personlige dikt i en slik situasjon.
Hans Andre hadde blitt ganske forvirret, men han regnet med at blomsterhandleren må ha glemt å skrive det ned på sløyfen, og at Margaret ikke hadde vært klar
over det. Alle kransene ble jo levert direkte til kirken. Og det var kirketjeneren som
la dem ned rundt kisten etter et bestemt mønster.
Bare Margaret visste.
Hun hadde følt et stikk av sjalusi da hun leste det korte diktet. For selv om det var
kort, hadde det et dypt innhold. Mors flittige hender hadde virkelig lagt seg til hvile.
Men Jonny skulle ikke slippe unna så lett. Han burde ha vært der og lest opp det diktet selv! Hun betraktet ham som en sviker og familiens sorte får fordi han hadde bestemt seg for å forlate dem alle sammen til fordel for sitt kjære Amerika — det landet
som han elsket høyere enn sin egen familie!
Margaret hadde tenkt at det kunne være en korrekt avgjørelse. Og hun var klar
over at hvis Jonny fikk vite at hun hadde utelatt hans siste hilsen til sin mor, kom han
aldri til å glemme eller tilgi. Men hun hadde gjort det likevel.
Ingen, bortsett fra Hans, var klar over at ved å utelate det diktet, hadde Margaret
forhindret sin mor fra å motta den tilgivelsen i døden som Jonny så feigt hadde nektet
henne mens hun ennå var i live — en tilgivelse som han så vakkert hadde uttrykt i det
diktet.
Men han var klar over at det stakk så mye dypere enn bare bedraget med sølvdollaren. Hele livet hadde mor og sønn hatt et anstrengt forhold.
På dagen for hans mors begravelse
113
....................
Den nye, blonde serveringsdamen borte på Beefsteak Charlie hadde servert ham et
fullkomment måltid: En stor, mager New York filet så mør og saftig at den hadde
smeltet på tungen — slik bare amerikanerne kunne det — med to store fullkomment
bakte Idaho poteter. Og med karaffel etter karaffel med rødvin. Så mye han kunne
drikke. Å, jøss, hun hadde servert ham karaffel etter karaffel. Han hadde mistet tallet
for over to karafler siden. Å, for en behagelig serveringsdame! Velstelt, moderat med
make-up og uten disse fryktelige neglene som uunngåelig ødela appetitten hans. Og
ekte vennlig! — Men med etterfølgende generøse tips.
Han hadde drukket ganske kraftig i det siste. Og i kveld forsøkte han bevisst å
drukne sine sorger i flasken. Han kunne ikke ærlig si at han kom til å savne sin mor.
Nei, ikke slik hun hadde oppført seg i det siste, noen ganger som om hun led av en
slags galskap. Han følte tristhet og sorg over hvordan livet kunne vært, men aldri ble.
Men det var for sent nå. Bitterheten rev og slet i ham, og brente i sjelen hans.
Han tipset serveringsdamen generøst for å servert ham all den vinen. Han var blitt
glad i rødvin. Nei, han hatet den! Den fikk alltid fram ensomheten i ham. Ja, de siste
årene hadde han virkelig fått føle hva det var å være ensom. Han husket gamle ‘Santa
Claus’ Mitchell, senior. ‘Der er en mengde ensomme mennesker i dette landet, min
sønn. Veldig mange ensomme mennesker.’
Ja, de fleste av leietakerne hans var også ensomme. Hardee var slik en ensom sjel
alltid på jakt etter billige kvinner og fremmed fitte. Og Bonny med sin puddel Pussy.
Og Jerry i nummer 23b, den svarte fyren på vannvognen. Alltid alene. Alt de hadde
var tilfeldige sexpartnere. Som Speedy. Han var også alltid alene selv om han av og
til hadde mannlige sexpartnere. Å, ja, Connie. Hun kjente knapt en sjel og hadde
bodd i det vesle rommet i nesten fire år — mer enn fire år nå — og hun ble mer eksentrisk for hvert år som gikk og mistenke alltid at noen forsøkte å komme i buksa på
seg. Og så hadde hun knullet ballene av på Edward junior! Shirley og Ronald var
også ensomme der de søkte fellesskap i forskjellige verdener og ikke som mann og
kone. Og Robin. Bortsett fra de gangene hun betjente sine klienter, og når hun byttet
bosted med fitte. Og hun var nær fullkommen som kvinne.
Jonny hadde gjort seg opp en mening om hvorfor der var så mye ensomhet i dette
landet: De fleste hadde brukt opp sin fremtid allerede i tenårene på sex og narkotika!
Ja, han var så absolutt ikke den eneste. Promiskuiteten brakte lite lykke med seg.
Alle ennattsforbindelsene brakte verken stabilitet eller lykke. Hva var det Kirk hadde
sagt, noe som egentlig var titlene på to sanger: ‘En natt i synd’ hadde først til ‘Et helt
liv i elendighet.’
Ja, Jonnys jakt på den amerikanske drømmen hadde ført til en jakt på spøkelser.
Og jakten på skygger og spøkelser hadde gjort ham til et nervøst vrak! Og nå, mens
hans stilling var så vanskelig som den kunne være, hadde hans egen mor gått hen og
dødd for ham! Han var trist, men lettet. Han kom ikke til å savne henne! Men han
burde ha vært i begravelsen.
114
På dagen for hans mors begravelse
Jonny reiste seg. Han forsøkte å finne utgangen, men var litt desorientert til serveringsdamen kom og tok ham i armen og ledet ham mot utgangen.
“Jeg beklager. Unn—skyld, men det er ikke — hver dag — — — min mor blir begravd.”
Hans utydelige tale plaget ham, men tungen nektet å slå skikkelig. Han smilte unnskyldende.
Han sjanglet seg opp Holiday Park Bouleward tilbake til Holiday Park Hotel. Han
hadde en full flaske, nah, en halv gallon, med Jonny Walker som ventet på ham i leiligheten, Kirks gamle krypinn. Den var nå fullstendig renovert. En ny seng. Aaahhh.
Et nytt teppe. Rent. Fullstendig nymalt og fullstendig rent! Han hadde til og med
byttet toalettsete av frykt for smitte. Han visste ganske lite om denne nye sykdommen
alle snakket om: aids. Men han forbandt den med Lillian. Likevel, det var bedre å
være trygg enn lei seg.
Han hadde bestemt seg for å bli skikkelig full i kveld. Dritings! Komme seg bort
fra alt sammen. Lamme hjernen slik at innen han våknet i morgen tidlig, ville hans
mor være seks for under.
Heldigvis hadde han ikke truffet på noen av leietakerne der han sjanglet seg opp
gangveien mot kontoret. — Nei, kontoret var jo bare en gammel vane. Han hadde
ingenting å gjøre på kontoret i kveld!
Han satte seg ned ved et av utebordne og lot den friske brisen svale ansiktet. Den
verste sommerheten var over nå. Vinteren var i anmarsj — den varme, tørre, friske
og behagelige floridavinteren! Det nærmet seg høysesong også. Livet ville stabilisere
seg da.
Han hadde bodd her nesten et år nå. Hvis han bare kunne komme seg a konto med
alle regningene! Kanskje han var begynt å drikke bort livet sitt? Fremtiden?
Han var blitt advart om at han måtte ha sterk ryggrad for å overleve i Amerika
hvor pengehaier og bedragere satte dagsordenen, og hvor fristelser og usedelighet var
så lett tilgjengelige. I Amerika overlevde bare de sterkeste, var et sosialistisk slagord
hjemmefra. Kanskje, men så mange av Hollywood-stjernene ble helter fordi de de
levde ut sine svakheter istedenfor å overvinne dem.
‘Det er et fritt land.’
Det var helt på skakke også, somme tider.
En av de nye pikene i tjueto, Robins tidligere rom, vinket til ham fra balkongen.
‘Cadilla’ Jones hadde flyttet inn sammen med en venninne, to tiltalende og ganske
sexy svarte jenter.
Den regntunge kvelden da han hentet Robin på sykehuset hadde utviklet seg så
ubehagelig. Hun hadde ingen penger til husleien og Jonny hadde nektet å fortsette
ordningen med fitte istedenfor husleie. Særlig på grunn av at han hadde så mange
ubetalte regninger. Men etter at det var blitt klart for ham hvor lettvint Robin brukte
fitte som betalingsmiddel, var han heller ikke tiltrukket av henne. Hun var blitt ganske frastøtende for ham.
Bare en time senere hadde en velkledd herremann kommet og hentet henne i en
splitter ny, grønn Lincoln Mark VIII. Også Robin hadde vært lynende forbannet da
På dagen for hans mors begravelse
115
hun dro, og hun hadde sverget hevn. Jonny var trist over at hun dro, men han var ikke
interessert i å dele fitte med Gud og hvermann i dette nabolaget. Han måtte være forsiktig. Før han visste ordet av det kunne han bli stående igjen med noe som han ikke
kunne vaske av seg med Ajax, ikke engang i en helvetes tornado.
Cadilla satte seg ned ved bordet.
“Vært ute og blitt dritings, heh?”
“Jeg har vært nede på — — Beefsteak Charlie — og hatt meg en god steik. Jeg
er steikgalen.”
“Det høres fantastisk ut! Jeg hadde likt en god steik. Hvis du vil ha selskap, er det
bare å gi meg et vink.”
“Hvis jeg hadde visst — hadde jeg banket på døren din — tidligere. Jeg satt der
helt alene og syntes synd på meg selv. Den rødvinen gjør noe med meg.”
Han hadde fremdeles vanskelig for å få fram ordene skikkelig.
“Jeg håper jeg kan ha det til gode.”
De satt begge tause en stund. Men hun hadde noe på hjertet.
“Jonny, kan jeg be deg om en stor tjeneste? Jeg trenger å låne femti av deg. Til i
morgen.”
Han svarte ikke med det samme. Han hatet alle disse snylterne som tigget etter
penger hele tiden. Men han likte Cadilla. Hennes sjokoladebrune utseende pirret ham.
Hennes runde ansikt minnet ham om Jody. Men kroppen hennes kunne ikke sammenlignes med Jodys. Hun var mye flatere over brystene. Men Jody hadde gått rundt med
mye silikon. I det minste var Cadilla av kjøtt, blod og bein og ikke bare make-up og
negleklør.
Hun smilte sjarmerende mot Jonny.
Hun hadde sett at han kom tilbake fra restauranten, så han kunne ikke komme seg
unna med å fortelle henne at han ikke hadde kontanter.
“Ja, jeg kan nok ordne det for deg, rett nå.”
“Takk. Jeg skal gjøre det godt igjen.”
Jonny hatet den uttalelsen at de skulle ‘gjøre det godt igjen.’ Det betydde at de
ikke hadde til hensikt å betale ham tilbake, men kanskje gjøre ham en tjeneste en
gang i en fjern fremtid. Når nå det måtte bli.
Han reiste seg, gav henne de femti og satte kursen for leiligheten.
Med klærne på kastet han seg på sengen og døste av på toppen av det nye vatteppet.
Han trengte en god natts søvn!
Jonny våknet av at noen banket på døren. Hardt.
“Ja, hvem er det?”
“Det et meg, Caddy. — Kan vi snakkes?”
“Bare et øyeblikk.”
Han kom seg på beina og åpnet opp nesten i halvsvime.
“Vekket jeg deg?”
“Naah. Jeg lå bare og døste.”
116
På dagen for hans mors begravelse
“Venninnen min ligger over hos foreldrene i kveld så jeg tenkte at du kanskje
hadde lyst på litt selskap. Jeg føler meg ensom.”
Jonny svarte ikke. Han bare nikket og skrudde på TV’en for å få litt bakgrunnsbråk. Caddy følte seg som hjemme med det samme, sparket av seg skoene og strekte
seg ut på den nye sofaen og så på TV’en. Det var som om hun bodde der. Men hun
var likevel rastløs.
Plutselig spurte hun om han hadde en kanne Pepsi eller 7-Up eller noe. Ja, han
hadde både Coke og Sprite, rester fra brusautomaten. Da han spurte henne hvilken
hun ville ha, sa hun at det var det samme. Han studerte henne med overraskelse da
hun tømte innholdet av Coke’en ut i vasken, tok med seg kannen og gikk inn på badet
og låste døren bak seg.
De hadde slike merkelige vaner disse amerikanerne.
Han åpnet det nye skapet for å finne et glass, slo oppi en solid, mist tredobbel
Scotch og fylte glasset med avkjølt vann. I natt hadde han til og med selskap. Den
svarte piken, som slett ikke var særlig svart, gjorde ham opphisset. Han hadde aldri
i hele sitt liv vært sammen med en svart pike. Nåja, det kom ikke til å skje i kveld
heller. Han måtte være forsiktig. Men all den rødvinen hadde gjort ham kåt. Pokker
ta den dritten! Han drakk opp drinken og slo oppi enda en. Å, Herre Gud, hvor godt
det gjorde ham! Det varmet kroppen og roet ned en opprørt sjel.
“Jonny, hvorfor pokker bruker du så lang tid? Jeg venter på deg. Jeg trenger en
god knull i natt!”
Jonny stavret seg på beina.
Hun var ikke lenger på baderommet. Der, bare noen få fot borte fra ham, på toppen av vatteppet, diagonalt på tvers på den nye sengen, lå hun splitter naken med
spredte lår og ertet ham med et innbydende smil om munnen. Hun så godt ut også.
Petite, mørkt, kortklipt hår, sensuelle ansiktstrekk, spesielt leppene, struttende pupper, men mindre enn det Jody kunne vise frem. En smal midtlinje. En fullkomment
skulpturert bakende. Bare en gang hadde han sett en helt naken svart jente, men hun
hadde ikke vært svart hun heller. Og bare en eneste gang i livet hadde han sett en
glattbarbert fitte. Nåvel, bortsett fra danserne, men det hadde alltid vært på avstand.
“Kom nå, Jonny. Jeg er skikkelig — sulten etter en god — knull i kveld.”
Hun snakket nesten like uklart som han selv.
Å, for en kropp! For en åpenbaring!
“Herre Gud, Cadilla, jeg kjenner deg jo ikke engang!”
“Du trenger ikke — kjenne meg — for å knulle meg. Alt du trenger er en god ståpikk. Jeg vet du har en slik en.”
Mens hun lekte seg med hendene mellom beina åpnet hun lårene litt ekstra.
‘Åååhhh! Herre Gud!’
“Gi meg iallfall tid til å ta meg en dusj.”
Han tømte drinken og slo oppi en til som han tok med seg inn på badet. Han skulle
nyte å bli drittpussa i kveld! Dette stedet var i ferd med å utvikle seg til å bli hans
eget lille paradis, tross alt. Han låste døren.
‘Herre Gud, den dusjen føltes så herlig!’
På dagen for hans mors begravelse
117
Han skrudde av vannet. Og mens han tørket seg grundig med et ubrukt badehåndkle, la han merke til en kolakanne på toppen av utslagsvasken. Etter at hun hadde
tømt ut innholdet i kjøkkenvasken, hvorfor hadde den vakre jenta brakt med seg en
tom kanne kola inn på baderommet? Han studerte den. Kannen hadde en bunk i seg.
Og midt i bunken var det et fint kuttet hull. Og rundt hullet kunne han lukte brent.
Hm. Han skulle spørre henne hva som var vitsen med det.
Så banket hun på baderomsdøren.
“Hva faen er det du holder på med der inne som tar så lang tid? Jeg kommer for
faen til å drepe deg hvis du har hatt deg en runk der inne!”
Hun virket utålmodig.
“Bare et øyeblikk. Jeg kommer. — Jeg kommer.”
Han tømte drinken, låste opp døren og åpnet.
“Faen, hvis det gikk for deg der inne kommer jeg til å drepe deg. Jeg trenger en
god knull i kveld.”
Hun var tilbake i sengen slik han hadde gått fra henne. Hun smilte innbydende og
skrevet med beina.
“Jeg holder på å bli gal! Knull meg, Jonny, knull meeeg!”
Hun trekte tilbake leggene litt, og spredte lårene å gjøre fitta lettere tilgjengelig.
“Knull meeeg!”
Hans motstandskraft var i ferd med å avta, og hans moralske selvforsvar var i ferd
med å forsvinne. Den fortreffelige bikkja der rett foran ham som så hemningsløst
pøste ut sitt begjær, fikk fram udyret i ham. Nei, han kunne ikke overgi seg med
dette. Han måtte klare å motstå henne. Og han visste at de fleste kvinnene var opptatt
av trygg sex nå for tiden.
Han gjorde et forsøk til.
“Eh, eh, jeg kan ikke. Jeg har ikke kondom.”
“Faen ta, Jonny! Hvis folk ikke kunne elske uten kondom, ville vi levd i en døende verden. Knull meeeg!”
Jonny tenkte på Jody. Hun levde i øyeblikket og elsket å være kvinne. Og hadde
betalt med sitt liv.
Han tenkte på Elizabeth. Etter mer enn ti tusen samleier hadde hun gjennomgått
en operasjon for å erstatte sin tape møydom. Noen hadde det i vente på en eller annen
måte.
Han tenkte på Robin. Hun gjengjeldte alltid Sherleys tjenester når hun knullet Ronald.
Han tenkte på Violet også. For en vanvittig verden! For en gjeng forknullede bikkjer! — Ja, men en må være to for å danse tango.
Nei, samme hvor full han var, kunne han ikke gjennomføre dette! Han slo oppi en
ny drink.
“Jonny, er du der? Jeg trenger din kjærlighet i kveld. Vær så snill. Vær god mot
meg. Jeg har vært så ensom så lenge. Helt siden jeg flyttet inn på dette stedet. Jonny,
gjør meg lykkelig i kveld. Jeg trenger deg så sårt.”
Hun virket så stille nå. Så underdanig. Yndig. Uten å være vulgær. Ja, han forstod.
118
På dagen for hans mors begravelse
Han hadde vært ensom han også. Helt siden han overtok dette stedet. Og så mange
ganger hadde han savnet en god kvinne. Og nå hadde han en der rett foran seg. Han
måtte være en idiot hvis han lot en slik anledning gå fra seg. Han var klar over at
alkoholen hadde sløvet ham ned. Det var derfor han i det hele tatt hadde drukket seg
full. Men, Herre Gud for en fristelse!
Han så inn i Cadillas store, brune øyne og studerte hennes sensuelle lepper som
smilte så innbydende mot ham. Nesten umerkbart hadde hun tatt lårene lenger fra
hverandre, tok begge hendene mot fitta si og dro den åpen. Jonny kunne se dypt inn
i henne — vakker, rosa, tilgjengelig fitte.
I et siste forsiktig forsøk på å motstå henne, tenkte han at han hadde drukket så
mye at han ikke ville klare å fullføre et samleie. Men det var langt fra tilfellet. Han
var for kåt til det. Han var hard og kraftig som en gjerdestaur!
Han trengte seg inn i henne mens hun stønnet og gryntet av begjærlig tilfredshet.
Jonny jobbet hardt den natten. Som et dyr forsøkte han å tilfredsstille en desperat
sulten kvinne og en like sulten mann. Han var i ekstase. Han hadde ikke lenger oversikt over tiden. Han husket at han forbannet alle disse amerikanske sengene som ikke
hadde sengeende til i sparke fra i. Og han husket Cadillas stønnende rop av tilfredsstillelse da det gikk for henne. Han husket ikke at han falt i søvn. Han bare svant hen,
fullstendig utmattet etter hele tre timer med dyrisk elskov. Han kunne ikke huske at
det gikk for ham, men han følte seg våt og klissen.
Jonny våknet opp kald. Gjennomvåt og kald. Og han var ør og forvirret. Og kald. Han
våknet opp på gulvet naken på toppen av vatteppet. Den svarte piken, eh, Cadilla, lå
i spedbarnstilling med ryggen mot ham. Jonny grep om skulderen hennes. Den var
kald. Midt i oktober var der en kulde i natteluften som gjorde at nettene var for kalde
til å ligge naken og udekket på toppen av et vatteppe.
Jonny kom seg opp, rettet opp lakenet og forsøkte å riste Cadilla våken. Men hun
reagerte ikke. Han prøvde igjen. Hun var nesten som død. Han tok henne under armene og dro henne opp på føttene. Til slutt fikk han litt liv i henne, men hun klarte ikke
å holde balansen så han grep henne og la henne på sengekanten.
“Det er skikkelig kaldt. Du må få vatteppet over deg.”
“Takk. — — Takk, men jeg trenger å gå på badet først.”
“Har du lyst på en Scotch? En Jonny Walker?”
“Nei. Jeg er ingen drikker. Jeg er en røker.”
Jonny forstod ikke hvorfor hun brukte så lang tid. Han burde ha ordnet seg selv
først. Han ristet på hodet. Cadilla virket så annerledes nå. Så slapp og livløs. Hva
pokker gjorde hun på badet som tok så lang tid? Han hadde også et behov. Han kunne
ikke vente lenger, men gikk ut og pisset mot veggen bak døren.
Så slo han oppi enda et kraftig skudd med whisky. På den måten kunne han unngå
det meste av tømmermennene. Han begynte å føle kroppsvarmen igjen. Han kravlet
under teppet og ventet på Cadilla. Hun hadde vært på badet i over tjue minutter.
Da hun endelig kom ut, virket hun mye friskere.
“Tok du deg en dusj?”
På dagen for hans mors begravelse
119
“Nei, jeg bare frisket meg opp litt.”
Hun krøp under teppet og la seg inntil ham.
“Det var litt av et knull!”
Jonny svarte ikke. Han undret seg på hvordan det kunne ha seg at hun plutselig
virket så frisk igjen. Han tok enda en slurk av whisky’en. Han hadde bestemt seg for
å bli drittpussa i kveld, men alt elskovet hadde lindret virkningen. Han følte seg nesten edru. Han tok seg enda en slurk whisky, men ble liggende taus.
Cadilla pratet videre.
“Min mor sa alltid at hvis jeg virkelig trengte et godt knull, måtte jeg se etter en
sulten mann. Jeg har lagt merke til deg hele uken. Og jeg følte at du ikke bare var sulten, men nesten utsultet. Og jeg tok ikke feil. Men jeg hadde aldri trodd at jeg noen
gang skulle få knulle eieren. Hvordan klare du det? — Å knulle meg i nesten tre timer
før det gikk for deg? Det gikk for meg hele tre ganger i natt. Det har aldri hendt før.
Men jeg vet jeg er et godt knull. En av eksene mine pleide å kalle fitta mi for ‘sin
Cadillac blant fitter.’ Jeg har hatt få kunder som ikke har verdsatt fitta mi. Men det
har sjelden gått for meg. Og jeg får nesten aldri klimaks. Men i natt eksploderte jeg
ganske enkelt. Hvordan i helvete klarte du det?”
“Eh — ‘få kunder.’ Er du prostituert?”
“Nei, selvfølgelig ikke. Ikke nå lenger. Men jeg pleide å selge mye fitte da jeg var
yngre, i tretten-fjorten års alderen. Før jeg ble seksten. Og jeg nøt hvert eneste øyeblikk. Jeg jobbet på gaten. Men du kommer ikke langt for tjue per knull her nede i
Sør-Florida. Alt er så dyrt, for pokker. Så jeg sluttet. Jeg flyttet inn sammen med
nabolagets bakgårdskatt og begynte å lange. Det gir godt med kontanter. Det slår iallfall å selge fitte på billigsalg. Mor var ikke særlig begeistret, men hun sa det var greit
så lenge jeg hold dritten borte fra dørene og ikke rotet meg bort i trøbbel. Det er et
fritt land, vet du. Jeg trodde det skulle vare for alltid, men så ble vennen min drept.
Skutt! Av en av sine nærmeste. Han hadde begynt å ete av varelageret. I narkobransjen er ikke det uvanlig, men dødelig.”
“Bare enda en apekatt på sykkel, heh. En som måtte bøte med livet?”
“Nei, han brukte aldri sykkel. Han hadde et skikkelig opplegg med faste kunder.
Hver lørdag og søndag pleide han å henge rundt på 7th Street. I de to første kvartalene fra Holiday pleide langerne å ta inn så mye som fem hundre tusen dollars hver
jævla weekend. Det er jaggu mye kontanter. På fredager og lørdager. Det fungerer
som er drive-in tjeneste. Så snart vi så en bil svinge inn og kjørte langsomt ned gaten,
pleide vi alle å løpe mot vinduet til sjåføren. Kundene trengte bare å rulle ned vinduet, legge igjen noen kontanter og forsvinne med steinene. Tror du meg når jeg sier
at på en kveld kunne vi faen meg ta inn så mye som femti tusen dollars de to av oss
til sammen. Det er en mengde steiner, mann. Og en mengde kontanter. I noe av den
røffeste konkurransen i verden. Et dødt menneske betydde ingenting! Det ble bare
sett på som godt for forretningen — bare litt mindre konkurranse for dem som var
igjen i bransjen.
Vi betjente noen av de beste borgerne i byen. To av Fort Lauderdales mest fremtredende dommere var blant våre beste klienter. Hah! De satt der i sine sorte kapper
120
På dagen for hans mors begravelse
hver jævla dag og sende i fengsel for narkotikamisbruk. Og så kjøpte de ti store steiner til seg selv hver eneste fredag! Det er ikke så mye et spørsmål om hva du gjør.
Bare hvem du er og hvem du kjenner. Så da vennen min ble arrestert, ble han fremstilt for den samme dommeren. Det var den heldigste dagen i hans liv. Han fikk ubetinget og tjue timers samfunnstjeneste. Han som ble dømt etterpå, fikk over ti år!”
“Ja, det står jo i grunnloven at du skal bli dømt av dine likemenn. Jeg går ut fra
at det ikke var ment ganske så bokstavelig.”
“Jeg vet ikke. — Etter at vennen min ble skutt fortsatte jeg den samme dritten. Det
varte tre weekender. Så ble jeg arrestert. Av en politimann som beskyttet langeren
sin.”
“Pratuljerte ikke politiet gatene?”
“Nei, er du faen gal! Enten blir de betalt for å holde seg borte, eller så er de for
redde. Mange av den gjengen hadde ikke brydd seg en dritt om de skjøt en purk. Og
så feiret. Nei, mann, jeg ble latt i stikken. Jeg fikk et kall på personsøkeren. Fem store
steiner. Et hundre og femti. Etter at jeg hadde foretatt leveransen, ble jeg dradd rett
i fengsel. Narkotika-avdelingen. Sivilkledde jævler! Jeg kom klar med ti år bake murene basert på en tilståelse.”
“Har du vært ti år i fengsel?”
“Nei, jeg slapp å sone. Jeg ble tvunget til å arbeide for sheriffen. De hadde et slags
program, vet du. En spesiell liten arbeidsgjeng ledet av sheriffen selv. Jeg tror det var
lovlig. Iallfall sa de det. Men faen så rart, mann. Hver gang noen av konstablene gjør
en narkofangst — du vet, de konfiskerer pengene dine og steinene uten kvittering,
uten vitner, uten noen ting — så beholder de pengene og lar steinene havne tilbake
på gaten. Jeg tok inn mye penger på den måten. Jeg regnet med at det var del av et
program som skulle rydde opp i gatene, men jeg tror det var et jævla bedrag. Jeg vet
at de puttet alt sammen i sine egne lommer. Millioner på millioner av dollars. De
hadde minst ti jenter som jobbet for dem. Og da forstår vi også hvorfor narkotikahandelen aldri vil bli stoppet. De som skal stoppe den, er de som tjener på den.”
“Naah. Dette høres vanvittig ut. De kan ikke ha gjort noe slikt så åpent.”
“Alle som jobbet for dem hadde lange dommer på seg. Opp til ti år. Vi var nesten
redde for å puste for tungt av frykt for å måtte sone. Ingen av jentene tystet, det er
sikkert. Jeg har aldri vært så lovlydig i hele mitt liv. Jeg var til å med redd for å tenke
skittent. Nei, bare et aldri så lite feilgrep, og vips, så bar det rett i kasjotten med lange
fengselsstraffer.”
“Og ingen av jentene måtte i fengsel?”
“Nei, så lenge de fikk plenty med fitte og vi holdt kjeft, var vi trygge. Vi fikk til
og med noen kontanter og noen steiner. Nei, det var et idiotsikkert opplegg. De ble
aldri fengslet. Ikke noen av dem. Men av en eller annen grunn rotet de det til for seg
og sheriffen ble nektet gjenvalg. Ikke fordi han var langer, men fordi han tok betalt
under bordet for å ha skaffet mange av sine nærmeste gode jobber i etaten. Og mange
av dem satt igjen med feite regjeringskontrakter.
Men den nye sheriffen har gått grundig gjennom sakene, og han har nektet å godta
de gamle avtalene. Så vi må sone de opprinnelige dommene med mindre vi vitner i
På dagen for hans mors begravelse
121
rettssaken. Det har jeg nektet. Jeg vil før tilbringe ti år bak murene og håpe på å bli
tidlig løslatt på grunn av god oppførsel, enn å bli funnet flytende i Intracoastal om
noen uker. Jeg skal fremstilles for fengsling allerede neste mandag klokken ti. Og jeg
angrer ingenting, bortsett fra vennen min som ble drept. Fyren som skjøt ham, er allerede død, men han vet det ikke ennå. Jeg har bestemt meg for å ta ham etter at jeg er
kommet ut av fengselet. Jeg skylder vennen min minst såpass!”
“Hadde dere planer om å gifte dere?”
“Nei, vi bare knullet sammen. Han pleide å knulle alt med hull i, og det var greit
så lenge jeg fikk beholde min frihet. Folk eier ikke hverandre, vet du.”
Jonny satt taus. Han hadde begynt å føle seg uvel og slo oppi enda en whisky. Han
trengte noe til å roe ned magen på. Så spurte også Cadilla, hun som ikke var en drikker, om også å få en. I et høyt glass uten vann.
“Nei, folk eier ikke hverandre, men det kan ikke ha vært mye til forhold hvis den
ene knuller alt med hull i og den andre knuller alle med ståpikk.”
“Jeg ser på det slik, for det er slik det er: Når jeg blir forelsket i en person, er det
vanligvis fordi jeg liker den personen, og jeg liker å være sammen med ham. Men
mange ganger når du blir forelsket i noen, er det langt fra sikkert at han er god i køya.
Så hvis du skal få deg et godt knull, trenger du også en god elsker, en med en skikkelig god ståpikk. Selv om du elsker mannen din, når du blir kåt eller pussa, er alt som
teller, et godt knull. Til det trenger du en venn. En god elsker! Det er slik det er. Det
er det eneste som er fornuftig.”
Jonny tenkte på Shirley. Hun levde etter den samme filosofen. Men det var alt annet enn fornuftig. Det skapte bare en mengde elendighet. Han kunne også høre Ronalds stemme i bakhodet:
‘Når bikkjer er det eneste som finnes, hva gjør du da?’
“Ble du — eh, har det gjort deg lykkelig?”
“Lykkelig? Hvem faen bryr seg om å være lykkelig? Jeg tar en dag om gangen.
Det er alt. Bare en gang i hele mitt liv har jeg vært lykkelig! Til for fire uker siden
da min — ektefelle ble drept. Skutt død som en verdiløs løshund på grunn en jævla
narkotabbe. Og jeg så hvem som gjorde det. Rett opp i ansiktet på meg! Først vennen
min. Og deretter ektefellen min. Jeg skal faen meg drepe den drittsekken!”
Cadilla virket så annerledes nå. Frustrert. Full av sinne. Hat. Jonny følte seg stadig
mer uvel med gåsehud over hele kroppen. Dette var Amerika på nittitallet, det var
sikkert. Det var vanskelig å tro, og enda vanskeligere å bli fortrolig med.
“Var det virkelig noen som drepte mannen din på grunn av en narko oppgjør?”
“Nei. Ikke mannen min. Ektefellen min!”
Cadilla hadde fått tilbake selvkontrollen. Hun snakket rolig nå.
“Jeg forelsket meg i en kvinne som tilfredsstilte alle mine behov. Jeg fortalte deg
at jeg har problemer med å få det til å gå for meg. Det har bare skjedd et par ganger.
De fleste typene går det for etter bare noen minutter, og jeg ligger igjen uten å føle
noe som helst. Skuffelser, det er alt! Men ektefellen min — hun kunne suge meg til
full ekstase opptil tre ganger om natten. Jeg elsket henne. Vi giftet oss for tre måneder siden. Og nå er hun borte.”
122
På dagen for hans mors begravelse
Cadilla gråt stille. Jonny satt og småskalv og følte seg opprørt. Med en mage som
var skikkelig i ulage.
Han tømte glasset og slo oppi enda en drink.
“Og det var derfor du flyttet hit med en venninne?”
“Jeg måtte komme meg bort fra Sistrunk Avenue og Niggertown. Jeg ble så redd.
Altfor mange narkoavtaler som gikk i dass. Altfor mange drap! Og — min venninne
er ikke min venninne, men min nye elsker!”
Jonny hadde problemer med å oppfatte virkeligheten. Han hadde best lyst til å
løpe, løpe, løpe bort fra alt sammen! Han følte behov for å kaste opp, men klarte å
overstyre en urolig og rumlende mage.
Cadilla fuktet leppene.
“Har du noe mer Scotch?”
Han slo oppi et nytt glass til henne. Hm. To glass ren whisky!
Flasken var i ferd med å bli tom nå. En halv gallon. Han tømte glasset og fylte det
igjen med det som var igjen i flasken — et helt fullt høyt glass whisky for å sikre seg
at hun ikke drakk opp alt sammen.
“Din nye elsker, heh?”
“Ja, for faen. Men det går ikke. Jeg bryter med henne. Hun holder meg tilbake.
Hun lar meg ikke gjøre en jævla ting uten at hun er rett der ved siden av meg. Hun
forsøker å eie mg. Sjalu som pokker. Så jeg bryter med henne. Jeg skal gi henne beskjed når hun kommer tilbake søndag kveld.”
Cadilla satt naken i sengen rett ved siden av ham. Hennes nakenhet var synlig fra
midjen og opp. Og hun var langt fra vakker og innbydende, men motbydelig.
‘Hvordan kunne han? Hvordan pokker kunne han?’
De satt og småskalv ved siden av hverandre.
Cadille reiste seg plutselig opp.
“Jeg må en tur inn på badet.”
Uff. Den bikkja brukte mye tid inne på badet! Også Jonny måtte på toalettet. Han
lukket opp døren.
Til sin overraskelse så han Cadilla ligge på kne foran toalettskålen med setet nede.
På toppen av setet hadde hun plassert to sigarettennere, sitt tomme whisky glass, en
liten tøyveske og to små plastposer. Hun holdt den tomme kola-kannen fremfor ansiktet. Jonny la merke til at hullet midt i bulken på kannen var dekket av en liten, hvitaktig stein på størrelse med en liten fingernegl. Cadilla forsøkte ivrig å smelte steinen
med sigarettenneren mens hun sugde kraftig på kanneåpningen. Jonny innså fort at
hun var i ferd med å bli høy av å røyke crack kokain.
Han utbrøt uten å tenke seg om.
“Hva faen er det du gjør?”
Cadilla skvatt. Og så begynte hun å rope:
“Kom deg ut! Kom deg for faen ut herfra! Dra deg ut, ditt jævla rasshøl!”
“Det er ok. Det er ok. Roe deg ned.”
“Fean! Du skremte livdritten or meg! — Jeg mistet for faen steinen min! Den siste
steinen min!”
På dagen for hans mors begravelse
123
Hun lette febrilskt etter steinen som var falt på gulvet da hun skvatt til. Så fant
hun den, la den tilbake på hullet i kola-kannen og fortsatte å suge. Hun roet seg ned
litt, men var fortsatt opphisset.
“Nå vet du det. Jeg er faen meg hektet på denne dritten, mann. Hva tror du jeg
trengte de femti til? Jeg trengte et treff, mann. Fyren nektet å gi meg, for jeg skyldte
ham, så jeg måtte tilbringe litt tid. Seks nydelige steiner for femti spenn og et hurtig
knull er ikke dårlig, mann. Slett ikke! Så nå vet du hvem faen jeg er! Og jeg vet hvem
faen jeg er! Jeg vet det, for faen. Jeg er en jævla narko, en drikker, en prosti og en
lespe og en narkolanger. Jeg vet! Men jeg selger ikke fitte lenger! Hører du!”
“Ja, jeg hører deg. Slapp av.”
“Nei, du hører meg ikke, for faen. For du hører aldri etter! Du er døv, for faen! Og
blind også! Husker du meg ikke, for faen? Hva feen er galt med deg? Klarer du ikke
å skille en svart fitte fra en annen? Husker du meg ikke, for faen! Eller driver du bare
og leker deg? Så, du mener jeg er langt under din verdighet, heh? Det er derfor du
aldri snakker til meg!”
“Slapp av. Ikke bli så opprørt. Jeg skal snakke med deg. Men tankene dine går helt
i surr av all den dritten. Vi har aldri truffet hverandre før. Ikke før — på kontoret.”
“Jeg vet for faen at du husker meg! Jeg kunne se også da at du hadde lyst på meg!
Men du var for mye av en feiging, ditt rasshøl! Nå husker du meg, heh! Junior. Min
ex. Da han prøvde å knulle meg i bassenget for tjue dollars! Nå vet du for faen hvem
jeg er! Men jeg selger ikke fitte lenger! Hører du meg?”
Jonnys hjernevirksohet var i et stadie av lammelse. Han husket bare så altfor klart.
Han hadde til og med takket Gud for at han hadde holdt ham borte fra en kvinne som
henne! Og her hadde han ligget og knullet den samme kvinnen som et galt dyr! Det
var rett før han måtte gi hals!
“Hører du meg? Jeg selger ikke fitte lenger! Men jeg trenger denne jævla dritten,
mann. Så hva skal du gjøre nå? Buste purken på meg?”
“Roe deg ned. Jeg er ingen dommer. Bare ta den tiden du trenger. Og vær så snill
og stol på meg. Jeg kommer ikke til å si et eneste ord til en eneste sjel.”
Jonny rygget ut av baderommet og grep etter sitt siste glass ren whisky. Han slurpet i seg halvparten av det. Faen ta denne kvinnen! Han hadde forsøkt å bli drittpussa
hele kvelden, men hun hadde gjort ham mer edru enn noen gang! Alt han følte nå, var
bonanger og fortvilelse. Og spyeverk.
Han krøp tilbake under teppet for å stoppe skjelvingen. Cadilla ble værende i
baderommet i over en halv time. Han begynte å undre seg på hvorfor hun brukte så
lang tid på å gjøre seg ferdig denne gangen, men ble slått av forbauselse og lettelse
da hun kom ut og så friskere og vakrere ut enn noen gang.
Hun krøp under teppet igjen og var klar til å begynne helt på nytt helt avslappet
og fattet. Hm. Det var rart hvordan en rett dose kokain kunne holde henne gående.
“Jeg er lei meg, Jonny. Jeg skulle ikke latt deg gjennomgå alt dette, men jeg trengte noen å snakke med. Jeg har gått gjennom mye motgang i det siste. Uten en eneste
venn. Helt ensom og alene. Jeg er redd! Jeg er redd for å havne i fengsel. Men jeg er
ok nå, Jonny. Jeg er lei meg. Vær så snill og tilgi meg.”
124
På dagen for hans mors begravelse
Hun hadde sluttet å skjelve. Jonny kom seg ut av sengen og slurpet i seg den siste
drinken — et halvt glass ren whisky. Han klarte ikke å bli full i kveld. Han følte seg
bare uvel. Elendig og fryktelig uvel.
Da kan kom seg opp i sengen igjen, la han merke til at Cadilla hadde kravlet ut fra
under teppet og lå naken utstrakt diagonalt på tvers over sengen. Hun lå med åpne lår
og smilte innbydende til ham.
“Jonny, jeg trenger å bli knullet en gang til før jeg går. Du gjør meg gal! Knull
meg, Jonny. Knull meeeg!”
Jonny lå med knærne mellom leggene hennes oppå teppet. Og igjen følte han begjæret og fristelsen. Han så på klokken. — Sju. Klokken var sju! Som om noen hadde
rykket ham ut av en transe, husket han sin mors begravelse. Han følte seg svimmel
og måtte lukke øynene.
Å, han kunne se alt så klart for seg. Kisten hennes dekket med blomster og kranser mens hun langsomt ble senket ned i jorden. Og den kjente gravsangen Vi skal møtes hist ved floden. Hans far. Hans Andre. Lisa Marie og vesle Cato. Onkel Olaf.
Borge. Margaret og ungene. Alle vennene, slektningene og naboene.
Plutselig så han sin mors triste, tårefylte øyne rett foran seg med en stemme så
klar som kirkeklokker.
‘Holder du deg med horer, Jonny?’
Plutselig så han henne enda nærmere. Han hørte stemmen enda klarere:
‘Ikke lyv for meg. Holder du deg med horer, Jonny?’
‘Nei, mor, hvordan kan du — —’
Cadillas stemme trengte inn i hans forvirrede tankeverden.
“Kom og knull meg, Jonny. — Knull meeg!”
Jonny strevde for ikke å bli for uvel. Han kunne ikke spy nå.
‘Holder du deg med horer, horer, horer.’
“Knull meg. Knull meg! Knull meeeg!”
‘Horer, Jonny. Horer.’
“Knull meeg!”
Ekkoet slo inn i hjernen på ham. Kraftigere! Kraftigere!! Kraftigere!!!
Igjen så han at Cadilla strekte armene mot ham. Men så prøvde mor å dra henne
bort mens hun stirret på ham med et sorgtungt, trist og bebreidende ansiktsuttrykk.
Han klarte ikke lenger å holde kontroll på en mage i fullstendig ulage. Han presset
hendene mot underlivet for å holde det tilbake, men det var nyettesløst. Han måtte
gi hals. Alt sprutet ut. Over vatteppet. Over lintøyet. På det nye teppet.
Som i langsom film så han at Cadilla forsøkte å komme seg unna, men han sprutet spyen over henne som når en kraftig lastebil spruter snø og sludd over en fotgjenger på en dag med snøsmelting.
Han holdt seg for munnen for å forsøke å holde spyen tilbake som best mulig før
han nådde toalettskålen, men han var for beruset til å få føttene med seg så han la
igjen et spor av spye helt fra sengen og fram til baderomsdøren. Og der, på knærne
fremfor toalettskålen, ved siden av Cadillas crackpipe og tilleggsutstyr, fortsatte han
å spy til han ikke hadde annet enn magesyren igjen.
På dagen for hans mors begravelse
125
Toalettskålen var full av halvfordøydde reker og salat, bakte poteter og den møre,
saftige steiken som var så fullkomment forberedt — slik bare amerikanerne kunne
gjøre det. Og alt sammen blandet med vin og whisky.
Jonnys bonanger og fortvilelse var sviende. Akkurat i det øyeblikket hans mor var
blitt senket ned i graven, hadde han knullet vilt med en av de blodigste horene i hele
Fort Lauderdale! Det var ingen unnskyldning at han ikke hadde vært klar over det før
etterpå. Han burde ha visst.
Men det var liten tvil om at han var effektivt blitt kvitt det ludderet!
I en forvirret sinnstilstand lurte han på om han noen gang ville ha rett til å be om
tilgivelse. Han visste at hans mor ville aldri ha tilgitt ham hvis hun hadde vært i live.
Nei, hun hadde nok vært altfor fordømmende til det. Men om det var lite rom for tilgivelse i livet, var det større rom for tilgivelse i døden. Ja, akkurat slik han også
hadde tilgitt henne i døden, ville nok også hun ha tilgitt ham. Ja, det var lettere å få
tilgivelse i døden enn i livet også mellom mor og sønn.
Hans mor hadde så ofte fortalt ham at ‘en utilgitt sjel aldri kunne komme inn i
himmelen eller oppnå evig frelse, men brenne i helvete i all evighet.’
Jonny takket Gud for at han hadde sendt henne det diktet til begravelsen. Det
hadde forkynt hans tilgivelse fremfor både Gud og mennesker.
Så skal det være!
Amen.
126
04
Den fortapte hollenderen
“Jeg beklager at jeg fremdeles er på etterskudd med husleien. —
Jeg står opp klokken fem om morgenen. Jeg tar bussen til Swap Shop’en klokken
seks. Jeg bærer alle varene ut av varebilen og setter opp salgsboden til den ser perfekt
ut. Jeg har alt klart for dem før de åpner døren klokken sju.
Jeg selger som en gal hele dagen. Etter stengetid bærer jeg alle de usolgte varene
tilbake i varebilen. Jeg er den første som kommer og den siste som går. Og jeg er ikke
hjemme før klokken sju om kvelden. Og slik har jeg det sju dager hver uke.
Jeg får førti-fem dollars om dagen og to prosent på alt jeg selger. Hvis jeg er
heldig, kommer jeg hjem med seksti dollars etter en lang dag. Det blir rundt fire dollars i timen. Jeg er den baste salgspersonen på hele butikken fordi de fleste kundene
er europeere og jeg snakker språket deres — hollandsk, tysk, sveitsertysk, engelsk og
fransk hele tiden.
Når fransk-kanadierne kommer ned fra Quebec, er jeg en av deres egne. Jeg får
deres tillit selv om de er skeptiske til å begynne med.
De fleste turistene blir bedradd, til og med av meg. Halvdøde batterier. Hundre
og ti istedenfor to hundre og tjue. Når det kobler dem til, eksploderer de av og til i
ansiktet på dem. Reparerte varer istedenfor nye, med verdiløse garantier. Billige etterligninger plassert i originale esker. Når vi selger billige amerikanske merker, forteller vi dem at det er filialer av Panasonic eller Sony. Billige trådløse telefoner selger vi til tredobbel pris fordi de ser ut som en Motorola. Vi bruker alle tenkelige triks.
Det er slik det er.
Likevel føler jeg at jeg kommer lenger og lenger på etterskudd hver eneste dag.
Noen ganger må jeg låne penger av Marcos til å kjøpe mat. Men jeg forstår ikke
dette. Jeg har alle tallene for sist uke rett her, Jonny. Jeg hadde håpet du kunne hjelpe
meg med å forklare dette.
Den fortapte hollenderen
127
Jeg føler at dess mer jeg jobber og dess mer jeg betaler ham tilbake, dess mer
skylder jeg ham.
Sist uke skyldte jeg ham hundre og åttifem dollars. Han trekte ifra min, eh, hva
skammei kalle det? Eh, provisjon, et hundre og tjuefem. Neste uke skyldte jeg ham
likevel hundre og tjuefem. Uken før skyldte jeg ham to hundre og seksti. Han trekte
ifra hundre og femti og uken etter skylder jeg ham hundre og femti.
En gang skyldte jeg ham bare nitti og betalte syttifem neste uke, og likevel skyldte
jeg syttifem. Jeg stoler på fyren så jeg kontrollerer ham aldri. Han har vært veldig
grei mot meg. Hver gang jeg vil betale ham alt jeg skylder, nekter han. Han sier han
ikke vil blakke meg. Jeg føler meg dum angående dette, men jeg klarer ikke å regne
det ut! Kan du hjelpe meg?”
Freddy var opprømt samtidig som han ivrig sugde på en svær sigar.
“Holder du ikke oversikt over hva du skylder og hva du betaler. En fullstendig
oversikt, mener jeg?”
“Jo, hver uke. Her er for de siste to ukene.”
Fredriijk Niehuus plasserte to små pappstykker fulle av nesten uleselige tall foran
Jonny. Han begynte å forklare tallene, men ble forvirret i forsøket. Han kunne ikke
gi en fullgod oversikt.
Jonny husket at Eric hadde forsøkt å spille ham et slikt puss en av de første ukene
etter at han hadde overtatt Holiday Park Hotell.
“Jeg hadde en gang en leietaker som skyldte meg $135.00 i husleie. Han kunne
bare betale et avdrag på femti. Han kom tilbake et par uker senere og ville betale hele
beløpet. Men han gav meg bare femti og hevdet at det var alt han skyldte. Jeg gir ingen kvitteringer før hele beløpet er betalt, men selvfølgelig holder jeg en nøye oversikt. Jeg fortalte ham at han bare hadde betalt femti. Han begynte å argumentere noe
kraftig og gav seg ikke før jeg kunne vise ham tallene.
Det virker som om du er blitt utsatt for det samme pokkers trikset uke etter uke.
Det er derfor han sier at du ikke trenger å betale ham fullt ut slik at du alltid har noe
utestående. Og på den måten kan han spille deg det samme pusset hver gang du betaler ham tilbake. Han krever deg alltid for mesteparten av det du skylder, men aldri
alt. Så stokker han tallene og får det til å se ut som om det du har betalt, er den summen du skylder. Du blir overrumplet, for i tankene forholder du deg til de samme
tallene.”
“Han har vært veldig hjelpsom mot meg. Det er derfor jeg slipper å betale alt. Han
behandler meg som en venn. Jeg jobber for ham.”
“Når disse amerikanerne behandler deg som en venn, er det fornuftig å være på
vakt. Deres såkalte vennskap kommer alltid med en medfølgende prislapp. Vennskap
i Amerika betyr at dere har midlertidige felles fordeler. Det er alt. Likevel har denne
karen kjørt deg helt på felgen.”
“Denne karen er ingen amerikaner. Han er jøde.”
“Ha, ha, ha, ha, ha. En amerikansk jøde, heh? Det er jammen meg litt av en kombinasjon! Men du vil aldri få noe manna fra himmelen fra slike karer, venner eller
ikke.”
128
Den fortapte hollenderen
“Tror du en venn som ham ville gjøre noe slikt mot meg?”
Han tok et kraftig puff av sigaren for å vurdere muligheten av en så dum tanke.
“Hvordan pokker kan jeg vite det? Jeg har ikke engang truffet fyren. Men hvis de
tallene du har gitt meg, stemmer, ser det iallfall slik ut.”
“Takk. Men du forvirrer meg. Jeg må snakke med Holly om dette.”
Bare minutter senere kom Freddy farende inn på kontoret, ganske opprørt.
“Holly har visst om det hele tiden! Hun sier hun har sagt det til meg, men jeg har
nektet å høre på henne, og det kan stemme. Hun sier jeg har vært dum! — Får jeg
låne telefonen?”
“Hvis det er lokalt. Ellers så kommer du ikke gjennom.”
Freddy fikk Marcos på tråden med det samme. Og litt ett litt utviklet samtalen seg
til en heftig krangel. Så la Freddy plutselig på, helt ute av balanse.
“Du kan ikke engang snakke med disse menneskene. Med en gang utvikler det seg
til en krangel. Og han begynte å le av meg! Han slo vitser og kalte meg dum! Etter
dette kommer jeg ikke til å gå på jobb i morgen. Jeg får vente til neste dag og håpe
han har kjølnet av. Men han er ikke amerikaner. Han er bare jøde. Han kom over hit
for bare to år siden med en god bunt kontanter. Han giftet med en amerikansk kvinne.
Hun er hyggelig også. Han har kommet seg fram. En god forretning. Et nydelig hus.
Flotte biler. Og de har fått en sønn.”
Freddys tanker begynte å vandre. Han tenkte på familien som han hadde forlatt.
Sine to sønner. Han kjempet mot tårene.
“Takk, Jonny. Nå kan jeg kanskje begynne å komme ajour med husleien. Kanskje
til å med se meg om etter en billig bil. Hvis eg hadde hatt transport, kunne jeg spart
to timer hver dag!”
“Jeg har et gammelt vrak som jeg ikke bruker så mye. En gammel -77 Lincoln
Mark V. Det er det blåe, svære slagskipet rett utenfor vinduet ditt. Jeg liker designet,
men det er slik en plage å dra den med meg. Hvis du liker den, kan du få overta den
for en rimelig slant.”
“Hvor mye?”
“Jeg betalte tolv. Du kan få den for tusen.”
“De lager ikke slike biler lenger. Den er blitt en klassiker. Hadde jeg hatt penger,
hadde jeg slått til med det samme.”
“Det er ikke noe problem. Du kan betale meg litt hver uke sammen med husleien.
For eksempel 50 dollars. Jeg beholder den som min til den er betalt fullt ut.”
“Mener du det?”
“Ja, jeg trenger den ikke så mye. Kanskje jeg får låne den av og til hvis jeg skulle
bli skikkelig oppårent. Forskringen er betalt for fem måneder til.”
“Lar du meg beholde forsikringen?”
“Hvorfor ikke. Den står bare til vanlig rett utenfor leiligheten din likevel. Ubrukt.
Jeg trenger den ikke noe særlig lenger.”
“Jeg er målløs!”
“Så bare hold kjeft da. Jeg skal gi deg ekstranøkkelen og ta deg med på en prøvetur. Den er som en lunefull kvinne. Du må lære deg å behandle henne.”
Den fortapte hollenderen
129
Jonny likte Freddy. Han var til og med begynt å nyte lukten av den sigaren.
Tre harde slag på døren til Jonnys vesle rom akkurat ved midnatt gav ham en støkk.
Han husket Kirk:
‘Hvis noen banker på døren din tre ganger ved midnatt, kan det lett være Djevelen
som jakter på din sjel.’
Jonny var engstelig for at hvis han noen gang åpnet døren ved midnatt, kunne han
komme til å stirre rett inn i Kirks bodskutte øyne over et revolverløp.
Hvilken djevel var det denne gangen?
“Hvem er det?”
“Det er meg, Holly. Er Freddy der?”
“Nei, jeg har ikke sett ham i hele kveld. Ikke engang for å betale husleien.”
Freddy betalte fremdeles husleien daglig. At han hadde gjennomskuet Marcos
snedige bedrag syntes ikke å forbedre økonomien hans noe særlig. Men Jonny satte
pris på besøkene hans på kontoret. De hadde mye å snakke om og det utviklet seg et
slags kameratskap mellom den enslige nordmannen og den lett omgjengelige hollenderen. De hadde noenlunde felles bakgrunn.
Freddy brukte hver anledning til å fortelle Jonny hvor stor pris han satte på ordningen med bilen og stakk av og til innom med en øl og to, og av og til med en hel
sekspakning. Og han hadde allerede betalt 500 dollars på bilen.
“Får jeg komme inn. Jeg trenger å snakke med deg.”
Jonny åpnet og Holly smøg seg ikk.
“Jeg beklager å måtte plage deg så sent, men Freddy er ikke kommet hjem ennå.
Han gikk på jobb klokken seks i dag tidlig, og etter det har jeg ikke sett snurten av
ham. Jeg er redd for at noe kan ha hendt ham. Han brukte mye tid på kontoret i går
kveld. Har han sagt noe, noe som helst, som skulle indikere at han ikke kom tilbake
i kveld?”
“Nei. — Nei, ikke som jeg kan tenke meg.”
“Vi hadde slik en fryktelig krangel i går kveld. Så jeg engster meg for at noe kan
ha hendt ham. — Har han noen gang fortalt deg noe om meg, Jonny. Eller i det hele
tatt snakket om meg?”
“Ikke noe spesielt. Bare at dere traff hverandre på et sted som heter The Pirate’s
Den og at dere har holdt sammen de siste seks månedene. Det er alt.”
“Du skulle aldri latt ham fått den bilen. Han kan ikke alltid ta vare på den. Etter
at vi ble sammen lot jeg ham bruke min. Han kjørte den helt tom for olje og ødela
motoren slik at den ikke kunne repareres. Og han kan av og til være ganske ustabil.
Han kan oppføre seg som et nervøst vrak. Han gråter som et barn i fanget mitt og jeg
må trøste ham. Forrige natt plaget tanken på sønnene og familien ham. Det skulle
ikke forundre meg om han er halvveis på vei mot Canada rett nå. Han har snakket om
det.”
“Hva! Mener du at han har tenkt å ta den bilen med seg til Canada? Det er det
dummeste. Det gamle slagskipet kommer ikke engang til grensen. Georgia, altså. Nei,
så dum er han ikke!”
“Du kan aldri vite med Freddy. Han er veldig følelsesladet og ofte ganske irrasjo-
130
Den fortapte hollenderen
nell. Visste du at han tilbrakte de siste ukene oppe i Canada på asyl? Fordi han forsøkte å begå selvmord. Ved å stikke hodet inn i en plastpose. På graven til sin tidligere venninne. Det var hun som førte til at han forlot familien sin. Det var før hun
drakk seg i hjel.
Du vet, sønnene hans ville ikke ha noe med ham å gjøre sist han besøkte dem. De
klandrer ham fordi han ikke har sendt en eneste dollar til familien sin i Canada selv
om han vet at de har det vanskelig økonomisk.
Han har tatt det ganske hardt. I sin følelsestunge, irrasjonelle sinnstilstand er han
i stand til hva som helst.”
“Han er iallfall ikke på vei tilbake til Canada. Han sa til meg at der ikke var noe
igjen for ham der oppe. Akkurat slik det er med meg og Norge.”
Jonny forsøkte å overbevise seg selv mer enn Holly.
“Bortsett fra en ettersøksplakat. Det siste han gjorde før han dro fra Canada, var
å jule opp ekskonas mann. Han prylte ham opp ganske kraftig. Mens guttene så på.”
“Så muskelmannen pryler opp ekskonas nye ektemann og kommer så løpende ned
til Florida for å gråte ut i fanget på sin nye venninne, heh? Det har jeg liten tro på.”
“Det er slikt du kan forvente av Freddy.”
Jonny la merke til at Hollys øyne var fulle av tårer — og beundring.
“Har du peiling på hvorfor han ikke er kommet hjem?”
Holly brast i gråt.
“Det er mulig han har truffet en annen kvinne. Han gjør det hver gang vi har en
krangel. Han går på en bar eller bare henter seg en fra gaten. — Han skulle aldri ha
hatt den jævla bilen!”
Jonny satt stille mens Holly begynte å tørke tårene som falt nedover kinnene hennes mens hun dro billig, svart maskara og øyensverte over hele det tilgrisete ansiktet
— en gråtende kvinne som dro billig, svart maskara over hele ansiktet. Jonne kunne
knapt forestille seg noe mer motbydelig. Hun satt der og syntes synd på seg selv mens
hun rakket ned på Freddy som best hun kunne.
Hun snakket gjennom snufs og tårer.
“Kanskje jeg ikke skulle fortalt deg dette, Jonny, men jeg føler at jeg skylder deg
det. Som en venn. Hvis Freddy ønsker å låne penger av deg, så vær forsiktig. Du får
aldri se de pengene igjen. Da han dro til Canada, forsynte han seg med tolv hundre
dollars som tilhørte eieren. Han bare snek seg av gårde uten at jeg fikk greie på noe
som helst. Den jævla drittsekken! Han lot meg være igjen uten at jeg visste noen ting!
Ikke la ham noen gang få vite at jeg har fortalt deg dette, men jeg føler at jeg skylder
deg. —
Etter at han mistet både sin nye restaurant og sitt nye hjem oppe i Montreal, fikk
han jobb som avdeligssjef for Kraft Food Corporation. Etter bare tre år ble han anklaget for å ha underslått tre hundre tusen dollars! Det var nok til å plassere ham bak
murene i over tre år. Han fortalte meg alt dette selv etter en god natt med elskov. Og
vet du hva han svarte da jeg spurte ham om hvor han hadde gjort av pengene?”
“Jeg har ikke anelse!”
“‘Jeg har blåst dem rett opp i nesen på meg!’”
Den fortapte hollenderen
131
Jonny følte seg lettet etter at Holly hadde gått. Han ganske enkelt avskydde slik baksnakkelse. Han følte at hvis han hadde tilbudt henne en pils eller en drink, hadde hun
blitt natten over bare for å ta igjen mot Freddy. For vennskaps skyld. Han bestemte
seg for ikke å like den bikkja. Men han kunne føle at det hadde vokst fram et anspent
forhold mellom Freddy og Holly. Jonny hadde alltid hatt problemer med å forstå
hvorfor to mennesker holdt sammen når deres fellesskap ikke førte til noe annet enn
utskjelling og fornedrelser. Men han var klar over hvorfor: Folk flest fryktet ensomheten mer enn misbruk og nedverdigelser. Og akkurat der følte Jonny seg heldig. Han
hadde vært ensom hele livet, og til slutt hadde det utviklet seg til å bli en tilflukt for
ham.
Freddy kom ikke tilbake neste morgen. Og han kom ikke tilbake neste dag heller.
Jonny begynte å lure på om det gamle slagskipet likevel var på vei opp mot den kanadiske grensen.
Så, klokken sju om kvelden kom Freddy tilbake som om ingenting hadde hendt.
Han hadde med seg blomster og en flaske rødvin. Jonny overhørte kraftig krangling
inne fra leiligheten, så i stedet for å banke på, gikk han tilbake på kontoret.
En halv time senere kom Holly innom. Hun virket tiltalende frisk og opplagt da
hun inviterte Jonny over på litt knask og et glass rødvin. Hun regnet med at Freddy
i det minste kom til å betale husleien for de to dagene han var på etterskudd, men
Freddy nevne ikke noe som helst før Holly tok det opp.
“Jeg skal selvfølgelig ta meg av husleien!”
Han virket irritert.
“Og vi var også enige om å betale det vi skylder på bilen slik at vi kan overta den
som vår.”
“Ja, jeg vet hva vi er blitt enige om!”
Freddy virket anspent og i forsvarsposisjon. Han så ikke direkte på Jonny, men
ølkannene forsvant stadig fortere. Han gikk ikke for å hente kontanter, heller. Av en
eller annen grunn var ikke Freddy i humør til å komme fram med kontanter i kveld.
Jonny var skuffet. Han hadde stolt på at Freddy var forskjellig fra alle disse andre
unnalurerne han hadde hatt med å gjøre dette siste året.
“Hva med pengene. Du kan ikke forvente at Jonny skal henge rundt her i hele
kveld. Gi ham pengene, Freddy.”
Jonny hadde drukket opp sitt andre vinglass og flasken var tom. Freddy reiste seg
opp. Så gikk han inn på soverommet. Han kom ikke ut igjen med det samme, men da
han kom, gav han motvillig surmulende Jonny en hundredollarseddel.
“Takk.”
Freddy svarte ikke. Jonny reiste seg, nikket mot Holly som virket fryktelig anspent, men lettet. Jonny regnet med at Holly var klar over noe som Jonny ikke hadde
den minste forutsetning til å ha peiling på. Han var knapt utenfor døren da en fryktelig krangel brøt ut, og før han nådde fram til kontoret hørte han at Holly skrek ut, og
så hørte han lyden av noe som ble knust.
Han innså at Holly hadde bedt ham over for å fungere som lynavleder, for Fredde
hadde vært lite vennlig, men etter bråket å dømme da han var ute av leiligheten, reg-
132
Den fortapte hollenderen
net han med at hun hadde oppnådd akkurat det motsatte. Selv om de begge hadde
oppført seg ganske sivilisert da han besøkte dem, kunne han føle anspentheten som
hadde bygget seg opp. Nåja, forhåpentlig ville de begge få det ut av kroppen uten å
ødelegge for mye av inventaret hans.
En halv time senere kom Freddy inn på kontoret. Han var askegrå i ansiktet og hadde
et forvirret uttrykk over det ellers så rolige ansiktet. Han puffet kraftig på sigaren.
“Jeg drepte nesten den bikkja! Jeg har muligens kvelt henne!”
“Hva?”
“Ja, du hørte hva jeg sa! Jeg trodde hun var død, men da jeg slapp taket, beveget
hun seg litt. Jeg håper det er greit at jeg venter her til politiet kommer og henter meg.
Den bikkja har bustet politiet på meg! Der er andre gangen nå!”
Jonny var i sjokk. Men han var skikkelig overrasket over at Fredde kunne være
så avbalansert. Som om ingenting alvorlig hadde skjedd. Nåja, han kunne nå ikke
hoppe or buksene heller. Men det virket så uvirkelig.
“Du mener ikke alvor, gjør du?”
Freddy kom seg op av stolen, knepte hendene godt sammen og så på Jonny med
ville øyne.
“Jeg holdt henne mellom hendene på denne måten. Og jeg klarte ikke å beherske
meg! Jeg følte behov for å klemme henne, klemme henne til der ikke var pust igjen
i henne — til alt tegn på liv var borte! Jeg følte at jeg hatet henne. Jeg ville se henne
død, Jonny!”
Freddy begynte å skjelve.
“Jeg ville se henne død! Borte for alltid. Ute av livet mitt. Ingen flere bedrag bak
ryggen min. Uten flere tjuerier av pengene mine! Ikke lenger behandle meg som en
idiot! Sist kveld stjal hun alle de pengene jeg hadde lagt til side til guttene mine! Jeg
hadde advart henne at hvis hun gjorde det, kom jeg til å drepe henne. Hun gjorde det
likevel!
Da jeg trodde hun var død og jeg holdt henne mellom hendene mine, føltes det så
godt. Jeg ville virkelig drepe henne, Jonny. Men jeg er redd nå. Purken kan være her
når som helst. Jeg kommer til å havne i fengsel i årevis. Vill du gjøre meg en tjeneste,
Jonny? Etter at hun har reist i morgen, vil du se under madrassen etter papirene mine
og ta vare på dem for meg? Vær så grei at du tar vare på papirene for meg. Det er alt
jeg har igjen nå. De er viktige for meg! Lov meg, er du grei!”
“Ja, jeg skal ta vare på papirene dine. Det var ikke så mye å be om.”
“Tro meg, Jonny. Hvis jeg mister de papirene, har jeg mistet alt. Jeg har ingen
lovlige papirer her i Florida. Så kanskje hun kommer til å tyste til immigrasjonen.
Men de kommer ikke til å vite hva de skal gjøre med meg, for jeg har ikke lenger lovlig opphold i Canada heller. Jeg har ikke engang rett til å besøke sønnene mine! Jeg
er fortapt, Jonny. Helt fortapt. Hva tror du de kommer til å gjøre med meg?”
Freddy brast ut i tårer og begynte å grine som en liten unge.
“Hva tror du de kommer til å gjøre md meg?”
Jonny følte ubehag av å se en voksen mann gråte. Han hadde ingen medfølelse.
Den fortapte hollenderen
133
“Det skulle tenkt på før du mistet kontrollen.”
“Jeg angrer ikke. Jeg ville se henne død! Men hvis hun anmelder meg, havner jeg
bak murene for drapsforsøk. Og da kan jeg bli sittende inne i årevis. Tror du jeg bør
forsøke å flykte?”
Freddy kjempet for å få kontroll over seg selv.
For Jonny var hele situasjonen uvirkelig. Bortsett fra tårene, virket han uforståelig
rolig etter å ha vært så nær ved å kvele sin egen venninne. Jonny kunne knapt tro at
han fortalte sannheten.
Så hørte de sirener og så to politibiler som parkerte foran bygningen. To av dem
gikk straks ut og satte kursen mot kontoret mens sirenene gikk for fullt. Fire konstabler gikk inn i leiligheten. To av dem kom straks ut igjen og satte kursen mot kontoret.
Jonny kjente igjen de to middelaldrende konstablene som hadde konfrontert ham så
mange ganger — Beavis og Butt-head fra Fort Lauderdale politikammer.
Feddy sank tilbake i stolen mens han febrilsk puffet på sigaren.
“Faen, Jonny. Jeg er fortapt nå!”
Konstabelen med mustasjen, han som Jonny hadde truffet så mange ganger tidligere, bare nikket. Så ledet han oppmerksomheten mot Freddy.
“Er du Freddy Nuhouse?”
Han uttalte navnet feil, men Freddy så ingen grunn til å korrigere ham. Han nikket
langsomt mens han puffet på sigaren.
I ei sinnesri grep konstabelen den ut av munnen på ham og kastet den rett på teppet mellom beina sine og trødde på den.
“Er du Fredrick Newhouse?”
“Ja, sir.”
“Bor du i leilighet nummer tjuefem sammen med din venninne Holly Carradine?”
“Ja, sir.”
“Er du amerikansk statsborger?”
“No. No, sir.”
“Du er under arrest! Legg hendene bak på nakken og gå langsomt ut av kontoret.
Så snart du er kommet utenfor vil du bli lagt i håndjern og satt i varetekt. Nå, fold
hendene bak hodet!”
Freddy reiste seg, foldet hendene og la dem langsom bak hodet. Så gikk han langsomt ut av kontoret.
Konstabelen som ventet utenfor la ham hurtig i håndjern. Så ble han ført mot de
ventende politibilene.
Jonny fulgte den foroverbøyde skikkelsen til Fredriijk Niehuus til han forsvant inn
i baksetet på en av bilene.
Med blinkende lys og hylende sirener var hollenderen Fredriijk Niehuus på vei
til å få oppleve amerikansk gjestfrihet bak murene uten at han var statsborger. Og
uten gyldig oppholdstillatelse.
Jonny lurte på hvordan det ville slå ut for ham. Men han hadde liten medfølelse
med ham. Hvis du roter til livet ditt på den måten, måtte du uunngåelig bli stilt til ansvar for det. Det var rettferdig, selv om det å bli kastet i fengsel for ikke å være
134
Den fortapte hollenderen
amerikansk statsborger var alt annet enn rettferdig når statistikken senere ville bli
brukt som bevis for at de som stod bak de fleste forbryterne, var turister og innvandrere.
Han husket alle de gangene politiet hadde vært bortom her etter Ronald hadde
mishandlet Shirley. Men etter å ha truffet ham og roet ham ned, lot politivennene
hans ham bare gå. Igjen og igjen. Det var vilkårlig politiarbeid som ikke etterlot seg
stor tillit.
Han ble overrasket over at Holly kom for å treffe ham på kontoret straks etter arrestasjonen. Halsen og ansiktet hennes var kraftig opphovnet og hun hadde slagmerker og kutt i ansiktet. Hun kom for å fortelle ham at hun kom til å flytte inn sammen
med en som hun lenge hadde vært venn med.
De siste dagene hadde Freddy vært på en kraftig kokainrus og brukt opp alle sine
hardt opptjente penger. Og han hadde lånt fra Marcos.
Grunnen til at han hadde vært så uvennlig, var at han engstet seg for at han også
kom til forsvinne igjen for noe dager og da bruke opp alle de pengene han hadde lagt
til side til guttene. Det var derfor hun hadde presset ham så kraftig til å betale husleien tidligere. Og av frykt for at han kom til å la henne sitte igjen alene og fortsette
kokainrusen med andre kvinner. Det var nettopp det Freddy hadde planlagt å gjøre.
Og det var derfor han hadde vært så motvillig til å komme fram med kontantene.
Javel, det var Hollys versjon. Og den virket troverdig nok. Men Freddy hadde presentert et helt annet bilde. Hvis Holly også var på kjøret, var også Freddys versjon
troverdig. De kunne jo ha rett begge to.
Men Jonny kunne ikke vite hva som var sant.
Uten retning eller mål, med glupske haier under seg og grådige gribber over seg, og
fritt drivende i et endeløst hav av fortvilelse og håpløshet, hadde Freriijk Niehuus,
den fortape hollenderen, i en alder av bare førtitre år, lagt mesteparten av sin fremtid
bak seg.
135
05
Djevelens disipler
‘Å, for en vidunderlig morgen, å, for en vidunderlig dag.
Jeg har en vidunderlig tanke om at alt kommer til å gå bra.’
Den friske høstluften kombinert med en skyfri himmel og en skinnende sol fylte
Jonny med tilfredshet der han satte kursen for kontoret. Han kunne ikke teksten på
resten av sangen, men han nynnet i vei. Det var ikke ofte han følte for å nynne en
melodi, men han følte seg godt til mote i dag. Han hadde sovet som en stein hele natten, og han var ikke morgengretten. Og han hadde ikke så mye som en eneste tømmermann!
“Åpne opp! Åpne opp, sier jeg! Hun er kona mi, for faen! Hun har ingenting med
å tilbringe natten sammen med en gjeng jævla skeivinger! Åpne opp!”
Med blodskutte øyne, intens stemme og kvikke bevegelser banket Ronald desperat på døren til Craigs og Ross’ leilighet.
“Jeg har rett til å knulle den bikkja når det måtte passe meg! Hun er kona mi, for
pokker! Hvis hun ikke vil gi meg frivillig, krever jeg det som rettmessig er mitt! Hører dere meg? Åpne opp! Hvis hun ikke vil komme ut, så slipp iallfall meg inn. Jeg
trenger et legg før jeg går på jobb. Og hun har for faen ingen rett til å nekte meg! Hun
er kona mi, for faen!”
Mens Jonny var på vei opp de utvendige trappene, begynte Ronald å sparke mot
ytterdøren med tunge arbeidsstøvler.
Døren ble langsomt åpnet. Med et bistert ansiktsuttrykk satte den firkantete og
kraftige homoseksuelle Craig Holliman fra Sør-Pennsylvania brystkassen rett opp i
ansiktet på Ronald og presset ham langsomt mot balkongrekkverket fem fot fra inn-
136
Djevelens disipler
gangsdøren. Og Craigs stemme med den sør-pennsylvanske bondedialekten hørtes
like solid og kraftig ut som hans utseende. Han var en kraftig landsens gutt som slett
ikke så ut som noen homs.
“Hvis du ikke drar den jævla ræva di bort fra min dør, lover jeg deg at du skal
treffe betongen nedenfor så hardt at du ikke vil ha et jævla helt bein igjen i hele kroppen!”
“Jeg trenger å se kona mi før jeg går på jobb. Hun er kona mi, for pokker. Men det
er vel noe du ikke har forstand på! Ha, ha, ha, ha, ha.”
Craig skubbet han så kraftig i brystet at han holdt på å tippe over rekkverket.
Jonny hadde nådd toppen av trappen. Han måtte gå imellom.
“Heeey! Hva pokker er det som foregår klokken ni om morgenen?”
“Klokken ni om morgenen? Dette jævla rabalderet har foregått i hele natt! Fra
klokken tre i dag morges!
Det er trist at Robin ikke bor her lenger. Shirley kom og banket på døren vår litt
før tre i natt i bare morgenkåpen, og hun hadde fått skikkelig juling. Ansiktet hennes
var oppsvulmet og hun hadde flere kutt og blåmerker over hele kroppen på grunn av
at Ronald hadde angrepet henne hele natten og til slutt voldtatt henne. Han overrumplet meg i et uoppmerksomt øyeblikk og bare minutter etterpå dro han henne bokstavelig talt etter håret tilbake til deres leilighet. Du skulle sett hvordan hun ble dratt ned
de trappene! Som en filledukke! Da hun var helt nede, trodde jeg hun var død. Men
han fortsatte å dra henne til han hadde henne inne i leiligheten.
Bare en halv time senere var hun tilbake. Hun gråt og ba om hjelp! Og hun hadde
Jennifer med seg. Begge hadde fått gjennomgå ganske kraftig! Jeg ville ringe politiet,
men hun nektet. Hun sa at da kom hun til å miste ungene. Dette er for pokker ditt ansvar! Det er du som er husverten! Du må da ha hørt noe!”
Etter at Freddy var blitt dratt i fengsel tidligere på kvelden, hadde ikke Jonny klart
å roe seg ned. Og det hadde kostet ham over en halv flaske Jonny Walker før han
endelig falt i søvn. Og han våknet uten tømmermenn. Men han hadde ikke behov for
å gå i detaljer.
“Nei. Når jeg sover dødstrett, kan jeg sove gjennom et jordskjelv.”
“Ja, det må du ha gjort i natt. Dette har foregått i flere timer. Det er på tide du begynner å ta deg av jobben din!”
Craigs anklage irriterte Jonny, men han lot det være med det. Ingen av leieboerne
syntes å akseptere at han ikke kunne være på jobb tjuefire timer i døgnet.
“Hva skjedde med Jennifer?”
“Istedenfor å ringe politiet, ringte Shirley sin mor. Hun kjørte ned helt fra Tallahassee for å hente henne. Hun dro tilbake for en times tid siden.”
“Hentet hun bare piken og dro igjen?”
“Dette er ikke nytt for Shirley’s mor. Hun har levd med det i årevis. Hun er fullt
klar over at hun ikke kan gjøre noe for noen av dem bortsett fra Jennifer.”
“Var hun kraftig forslått?”
“Det så ikke bra ut.”
Craig var blitt så opptatt av å svare på Jonnys spørsmål at han tok litt av oppmerk-
Djevelens disipler
137
somheten bort fra Ronald. Og før verken Craig eller Jonny kunne reagere, spratt han
unna og inn i Craigs leilighet. Han låste døren og dro bolten på plass.
De hørte at Shirley skrek, og gjennom vinduet så de at Ronald angrep henne.
“Du er husverten. Det er best du ringer politiet.”
Under normale forhold hadde Jonny ringt politiet, men med utgangspunkt i deres
tidligere oppførsel var han motvillig til å gjøre det.
“Jeg har ikke kjennskap til forløpet, så du den eneste som kan forklare dem. Og
alt har skjedd i din leilighet. Jeg ville satt pris på om du ringte dem. Dessuten, det er
du som har den rette dialekten.”
“Jeg hater å ha noe med disse brunskjortene å gjøre like mye som deg.”
Craig fulgte motvillig Jonny ned på kontoret og ringte 9-1-1.
Bare minutter senere var politiet på plass med blinkende lys og hylende sirener.
Jonny hadde problemer med å forstå denne uintelligente måten å bruke sirener på.
Det var det samme som å fortelle de kriminelle at ‘her kommer vi.’ Hvis det hadde
vært et innbrudd, ville gjerningsmennene vært over haug og hammer før politiet kom
frem.
Jonny bestemte seg for å bli værende på kontoret. Han ville slippe å bli involvert.
Til hans tilfredsstillelse virket det denne gangen.
Politiet forlot eiendommen uten å ha konfrontert ham, men da Craig senere kom
innom, var han forviten.
“Tok de ham inn?”
“Nei, de bare lot ham gå.”
“Men han voldtok henne! Og all kunne se at han var skyhøy uten vett og forstand
på crack kokain.”
“Han sa at ingenting hadde skjedd og at han kom for sent på jobb. De bet på og
bare lot ham gå.”
“Men hva med voldtekten?”
“Hvilken voldtekt? Hun er kona hans! Og de kunne ikke bevise noe som helst. Jeg
så ikke noe. Og du var ikke engang der. Og Shirley nektet å anmelde. Da jeg viste
dem sædflekkene foran sofaen der han hadde fullført voldtekten, trekte konstablene
bare på skuldrene og lo. Vet du hva en av dem sa?”
“Nei.”
“Kanskje noen har hatt seg en runk.”
“Nei. Den er vanskelig å tro. Det er rottent!”
Uten at Shirley er villig til å vitne, kan de ikke gjøre noe som helst. Og selv det
ville hatt liten betydning, for hun har rulleblad som prostituert og han er sønn til sheriffen i Fort Lauderdale.”
“Hva med Jennifer?”
“Ja, hva med henne? Hun var ikke der, hun heller. Og hun er allerede oppe i Tallahassee. Hun ble ikke engang nevnt.”
“Jusses! Men hva med Shirley?”
“Hun er fremdeles oppe i leiligheten. Hun vil at du skal komme innom. Hun vil
snakke med deg.”
138
Djevelens disipler
“Hva da om?”
“Det får du snakke med henne om. Dessuten vil jeg at du skal se det jævla rotet
de etterlot seg der oppe.”
Jonny fulgte ham opp trappene og fikk oppleve en leilighet som var fullstendig
rasert. Han ble ikke overrasket. Ingenting slikt overrasket ham lenger.
Han la merke til sædflekkene rett ved siden av Shirleys føtter, men kommenterte
det ikke. Hun satt i sofaen og virket helt fortapt og forvirret. Og for en gangs skyld
var hun taus. Jonny visste heller ikke hva han skulle si. Han følte ikke for å si at ‘han
var lei seg.’ Han følte at hun hadde mye av ansvaret selv. Derfor bestemte han seg
for å gå rett på sak, forretningsmessig.
“Craig sa at du ville snakke med meg. Hva er det du vil?”
“Du gav meg aldri den avtalen. Og jeg trenger den virkelig nå. Etter dette vil jeg
ha Ronnie ut av mitt liv for godt!”
“Javel, men du kom aldri tilbake på det, så jeg regnet med at det problemet hadde
gått seg til. Men du kan komme innom på kontoret når som helst, så skal jeg ordne
det for deg med det samme.”
Bortsett fra et svakt smil reagerte Shirley knapt.
Jonny la merke til at noen banket på døren til Craigs leilighet. Og han ble stående
målløs da to politikonstabler kom inn i leiligheten etterfulgt av to kraftige kvinner i
femtiårsalderen. De virket bistre og uvennlige, spesielt den ene av dem.
“Shirley Lawrence?”
Shirley så på dem, spørrende.
“Ja?”
“HRS. Du er blitt rapportert for barnemishandling og neglegt. Kan du si oss hvor
dine barn er og ta oss med til dem?”
Shirley reiste seg. Hun var aggressiv.
“Aldri i livet! Hold dere borte fra barna! Hold dere borte fra barna mine!”
Det var den andre av de to sosialarbeiderne som snakket nå. Hun virket mer forsiktig, omsorgsfull og omtenksom.
“Du er blitt rapportert for barnemishandling. Det er i din egen interesse å hjelpe
oss å undersøke holdbarheten i en slik anklage. Vil du ta oss med til dine barn er du
grei.”
Shirley sank tilbake i sofaen, så seg urolig omkring før han svarte med en nesten
uhørlig hvisken. Aggressiviteten var borte. Stemmen bar preg av frykt.
“Jennifer er hos min mor i Tallahassee. Hun har det greit. Min mor har tatt seg av
henne også tidligere. Så hun er i gode hender.”
“Hva med din sønn? Han navn er, eh — —” Hun sjekket papirene. “— — Eh,
Louis?”
“Ja. Han sover ennå. Vennligst la meg få se om ham før dere går bort dit. Vær så
snill.”
“Vi går sammen med deg, fru Lawrence.”
Til Shirleys fortvilelse gråt vesle Lou intenst da de kom inn i leiligheten. Han var
blitt liggende igjen alene.
Djevelens disipler
139
En av sosialarbeiderne sjekket kjøleskapet. Den andre fulgte Shirley med øynene
mens hun løftet Lou opp fra vuggen.
Gråten ble enda mer intens.
“Vi trenger å sjekke bleiene hans.”
“Jeg skal ta meg av det. Vær så snill og la meg ta meg av det!”
Shirley plasserte den vesle gutten på sengen og åpnet opp bleiene. Avføringen var
spredt over nesten hele den vesle kroppen fra lårene og opp til nakken. Den uskyldige
vesle guttungen gråt ekstra kraftig hver gang noen kom borti ham. Han hadde kraftig
utslett fra lårene og oppetter hele ryggen.
Sosialarbeiderne virket bekymret.
“Fru Lawrence, når skiftet du bleier på ham sist?”
“Jeg vet ikke. Jeg har vært bortreist på ferie de siste tre dagene. Han er blitt tatt
vare på av min mann og min datter. Jeg kom ikke hjem før forrige kveld.”
“Bor din mann sammen med deg i denne leiligheten?”
“Selvfølgelig. Det er han som har tatt seg av vesle Lou mens jeg har vært på ferie.”
“Fru Lawrence, ifølge våre papirer har din mann besøksforbud mot deg. Dere har
ikke anledning til å bo sammen, eller så kommer du igjen til å miste omsorgsretten
til barna dine. Kan du bekrefte at dere virkelig bor sammen som mann og hustru?”
“Å, nei! Selvfølgelig ikke! Han kommer bare på besøk for å hjelpe Jennifer med
Lou.”
“Så du forteller meg egentlig at du har latt din sju år gamle datter sitte igjen med
hele ansvaret for en liten nyfødt mens du har vært bortreist på ferie i hele tre dager?”
“Nei, Ronnie — —. Ronnie har kommet bort og hjulpet henne hver dag.”
“Hvilken jobb har din mann?”
“Han er elektriker.”
“Og i full jobb?”
“Ja. Han har en god jobb. Han arbeider for Electronix.”
“Fru Lawrence, du gir oss ikke noen annen mulighet enn at vi må ta barnet ditt
under HRS omsorg. Midlertidige rettshøringer vil finne sted på mandag klokken ti.
Hvis du vil se barna dine igjen, blir du nødt til å være til stede.”
De to mannlige konstablene som hadde ventet utenfor, kom nå inn, og noen minutter senere forlot de alle leiligheten mens den mest militante av kvinnene bar barnet
ved brystet.
Shirley begynte å gråte mens hun ropte hysterisk mot konstablene og sosialarbeiderne.
“Hvis det er Ronnie som står bak dette, skal jeg for faen slå ham i hjel! I det minste vær så snill og si hvem som rapporterte meg. Jeg har rett å få vite det! Vær så snill
og si det! Hvem har gjort dette mot meg? Hvis det er Ronald, lover jeg helt sikkert
å drepe ham! Jeg kommer til å dreeepe ham!”
Den mest sympatiske av de to kvinnene, hun som også var lederen, tok Shirley i
armen og førte henne bort til et av patiobordene. Jonny kunne følge med de to kvinnene fra kontoret mens sosialarbeideren begynte å sjekke papirene før hun sa noe.
140
Djevelens disipler
“Nei, Shirley, det er ikke Ronald som har rapportert deg. Det er ingen logikk i det.
Barnets mishandlingsrapport er et offentlig dokument som også er underskrevet av
den personen det gjelder. Hans navn er — la meg se, jeg hadde det nettopp her — —
ja, hans navn er Coleman. Kirk Coleman.”
“Kirk? — Coleman.”
“Ja.”
“Så den djevelen fikk sin hevn til slutt slik han lovet. Faen ta både God og Kristus
som lar et slikt udyr gå løs blant mennesker!”
Sosialarbeideren snakket fremdeles med Shirley da en konstabel, en person som
Jonny ikke hadde truffet før, kom inn på kontoret.
“Jeg etterforsker et tilfelle av barnemishandling. Har du en herr og fru Ronald
Lawrence som leietakere på denne eiendommen?”
Jonny studerte Shirley gjennom vinduet. Hun holdt hodet i hendene og hvilte albuene på patiobordet. Hun gråt.
Han snudde seg mot konstabelen.
“Ja.”
“I hvilken leilighet?”
Han hørte hvordan Shirley strigråt.
“I femten.”
“Har de en kontrakt?”
Shirleys hjerteskjærende gråt slet i ham.
“Ja.”
“Kan jeg få se et eksemplar av kontrakten?”
Jonny satt taus før han endelig svarte.
“Ja, jeg har et kopi.”
Igjen hørte han Shirleys såre hikst. Han dro ut en av kontraktene fra skuffen og
gav den til konstabelen.
Shirleys såre gråt ble sterkere utenfor. Hun hadde mistet barna sine.
Jonny fulgte politimannens rygg med øynene mens han og sosialarbeiderne gikk
ned gangveien fra hotellet. Shirley ble sittende igjen alene med hodet i hendene og
gråt. Jonny studerte henne gjennom vinduet idet hun reiste seg og mer eller mindre
kom sjanglende mot kontordøren.
“Jonny, er du der inne?”
“Ja. Kom inn.”
Hun satte seg ned i den ene av de to stolene fremfor skrivebordet og gråt.
Jonny hadde medfølelse for henne, men samtidig slo det ham at hun var temmelig
rolig og kontrollert etter å gått gjennom en slik fryktelig prøvelse. Han regnet med
at hun gikk på noen sterke smertestillende og beroligende tabletter. Hun hadde holdt
seg mye sammen med Ollie i seksten i det siste og antakelig byttet piller med henne
slik hun hadde gjort med Kirk og Lillian da Kirk gikk på de kraftige smertestillende
for ryggen sin.
“Jonny, ved du hvilken djevel som gjorde dette mot meg. Kan du tenke deg hvem
som rapporterte meg?”
Djevelens disipler
141
“Nei, jeg har ikke peiling? — Var det Ronald?”
“Det trodde jeg også. Men det var Kirk som gjorde det!”
“Kirk? — Kirk Coleman.”
“Faen så riktig! Han er hevngjerrig og ganske farlig!”
Jonny følte seg tom.
“Åh — Jeg visste ikke at han fremdeles oppholdt seg i distriktet.”
“Faen så riktig. Ronny fortalte meg sist natt. Og vet du hvor han bor?”
“Jeg har ikke peiling!”
“Han har bodd hos Eric de siste tre dagene!”
“Hva?”
“Faen så riktig! Og de har noe på lur. De ville også ha Ronnie med på det, men
han nektet. Han sa du hadde vært grei mot dem. Men da bare lo de. Jake var der sammen med Speedy og den psykiske skeivingen i tjueto. Men jeg har ingen anelse om
hva de pønsker på bortsett fra at de går sammen om å sabotere husleien.”
Jonny var engstelig.
Alle de leietakerne var på etterskudd med husleien. Drastisk på etterskudd alle
sammen av dem. Han hadde allerede bestemt seg for å ta dem til retten en om gangen.
Og selv om han tapte både tid og penger på å kaste ut en om gangen, engstet han seg
for at hvis han kastet ut fem familier på en gang, kunne hans oppførsel virke mistenkelig foran en dommer.
Og han visste at politiet ikke ville gjøre noe for å hjelpe ham. Tvert imot.
Men han var skikkelig engstelig for at han var på etterskudd med eiendomsskatten, eller gjeldsskatten, som var et mer korrekt navn på den. Og han visste ikke hvordan han skulle gå fram. Men han hadde bestemt seg for å ta det opp med regnskapsføreren.
“Kan jeg få den leieavtalen, Jonny?”
“Selvfølgelig. Men jeg vil du skal vite at en konstabel var her og ba om et kopi av
den opprinnelige avtalen. Jeg måtte gi ham den.”
Shirleys håpefulle ansiktsuttrykk endret seg fort til et uttrykk av håpløshet.
“Faen, Jonny. Da har de bevis for at Ronald har bodd her. Og da kommer jeg helt
sikkert til å miste omsorgsretten. Og hvis ungene blir tatt fra meg, kommer jeg aldri
til å få se dem igjen!”
“Jeg vet det.”
“Så hvorfor faen sa du det til dem?”
“De var allerede klar over det. Det var i rapporten. Dessuten, alt de trengte å gjøre
var å spørre Jennifer, eller Craig, eller hvem som helst. Alle vet at han har bodd her.”
Håpet hun hadde hatt, forsvant helt. Hun virket forkommen og ute av seg.
“Jeg trenger nok ikke den avtalen, Jonny. Jeg kommer ikke til å bo her sammen
med Ronnie uten ungene.”
“Javel, men her er iallfall avtalen. For min del kan du gjøre med den som det passer deg. Og i retten kan du jo vise til at det var en misforståelse fra min side at dere
begge var inkludert i kontrakten. Og hvis jeg blir spurt, skal jeg bekrefte at det stemmer.”
142
Djevelens disipler
“Takk, Jonny. Du har alltid vært en solid støtte. Jeg skal i retten på mandag. Hvis
jeg mister foreldreretten, kommer jeg til å flytte med en gang. Jeg ser ingen fremtid
i å bo her sammen med Ronald uten ungene.
“Jeg er virkelig lei meg for at det gikk slik.”
Jonny hadde problemer med å fortelle folk at han var lei seg. Det hørtes vanligvis
så tomt og overflatisk ut. Som alle disse menneskene som så lettvint påstod at de elsket hverandre, men så snart de fikk anledning til det, snudde de ryggen til hverandre
og bedro hverandre. ‘Jeg er lei meg’ og ‘jeg elsker deg’ var tomme fraser for Jonny
på samme måten som ‘ha en god dag.’
Shirley bare nikket. Hun reiste seg og med bøyde skuldre forlot hun kontoret.
Jonny tenkte tilbake på den første gangen han hadde truffet henne på kontoret.
‘Gratuler meg! Gratuler meg! Min datter er blitt voldtatt!’
Jonny hadde hatt motvilje mot henne da. Og han følte også en viss motvilje nå.
Somme tider bærer din fortid med seg en tung byrde, og Shirley hadde alltid engstet
seg for at hun kom til å miste barna sine en dag. Og slik du tenker, slik blir det. Basert på din egen oppførsel blir dine engstelser til virkelighet!
Før han gikk til lunsj bestemte Jonny seg for å stikke innom og se hvordan Craig
hadde klart å rydde opp alt rotet i leiligheten. Til Jonnys store overraskelse stod Craig
midt på stuegulvet og gråt åpenlyst. Han hilste på Jonny uten å forsøke å skjule sin
sinnstilstand.
“Jonny, hvordan kan normale mennesker gjøre noe slikt mot små barn?”
“Frustrasjoner og narkotika er en fryktelig kombinasjon.”
“Men likevel, Jonny, mot små barn? Somme tider oppfører folk seg som om de
er djevelens disipler.”
“Ja, du har rett idet.” Så slo det Jonny at han ikke hadde sett noe til Ross hele
morgenen. “Hvor pokker er Ross?”
“Han er ikke kommet hjem ennå. Han er sammen med en annen. Jeg vet ikke hva
jeg skal gjøre, jeg heller. Jeg er helt knust. Jeg elsker Ross høyere enn du noen gang
kan komme til å forstå, men han er ikke tilfreds med bare å leve i et normalt familieforhold. Han har satt seg som mål å bli modell. Rett nå planlegger han å flytte inn
sammen med en fyr som eier et populært motemagasin.”
Ja, også Ross var villig til å betale prisen for suksess på forskudd!
Og Craigs tårer var ikke bare for Louis og Jennifer.
Jonny tok en telefonoppringing. Bare minutter senere var politiet på plass og omringet leilighet femten, Erics plass. Kirk ble tatt med til politistasjonen og satt på ventecelle. Men han ble sluppet løs igjen før det var gått tre dager. Politiet gikk ikke til sak
mot ham.
Jonny var likevel positivt overrasket over hvor effektive politiet kunne være i saker som gjaldt en persons ulovlige opphold på en annen manns eiendom.
Jake Bronx var sju uker på etterskudd. Da han satt på kontoret og åpent fortalte at
han var blitt permittert, og at han ikke hadde klart å få en ny jobb, innrømmet han
Djevelens disipler
143
også at han ikke hadde noen mulighet til å betale husleien. Og tanken på å flytte til
et annet sted var uaktuelt.
“Den leiligheten er mitt hjem nå. Tvillingene mine ble født mens jeg har bodd her.
Jeg kommer ikke til å flytte!”
Hans lovnader om å få betalt iallfall en uke og så betale litt på resten hver dag, ble
ikke holdt. Antakelig prøvde han ikke engang. Jonny så ingen annet mulighet enn å
gi ham et tre dagers varsel om å flytte.
Jake satt uten å bevege seg, men stirret hele tiden intenst på Jonny i et forsøk på
å gjøre ham usikker.
“Hvis du tror du kan hundse med meg slik du gjorde med Kirk, kommer du til å
få deg en overraskelse. Jeg kommer til å kjempe mot deg til den bitre slutt. Jeg har
mektige krefter bak meg. Du skal få se!”
“Det kreves ikke mye intelligens for å forstå at du ikke kan bli boende her uten å
betale husleie. Store og tomme lovnader er ikke lenger til din fordel. Utkastelsesprosessen er nå på gang.”
“Vi møtes i helvete, din mammaknuller!”
“Inviterer du meg over til din leilighet? Jeg vet jo at du ber til Satan hver kveld.”
“Dette skal du få angre på! — Skikkelig angre på.”
Jonny klarte ikke lenger å holde seg.
“Ja, jeg angrer allerede. Jeg er blitt en blant mange stakkarslige amerikanere. Det
er allerede millioner av dem som kryper på buken.”
Jake reiste seg, stirret på Jonny med kalde, blå øyne og forlot kontoret med en foraktelig hånlatter.
“Jeg hadde aldri trodd at du ville gjøre noe slikt mot meg! Hvordan kunne du gjøre
det? Det var min leilighet. Nå skuffer du meg jævlig, mann! Hvis hun skal bli boende
her alene, hvordan faen tror du hun kommer til å klare økonomien? Ved å selge fitte?
Slik hun har gjort så mange ganger tidligere! Jeg hadde aldri trodd at du ville gjøre
noe slikt mot meg, Jonny!”
“Jeg har ikke gjort noe som helst mot deg, Ronald. Jeg har bare forsøkt å hjelpe
Shirley, og deg også, slik at hun ikke skal miste foreldreretten.”
“Hun har faen meg mistet foreldreretten allerede. Jennifer kommer antakelig til
å bli boende hos sin bestemor, og mine foreldre kommer til å søke foreldreretten over
Lou. Shirley er uegnet både som hustru og mor! Hun kommer aldri til å få igjen foreldreretten! Det kan jeg garantere!”
Jonny klarte å forholde seg rolig.
“Javel, men uansett når du kommer til å trenge en plass, kommer jeg alltid til å ha
rom for deg.”
“Mener du alvor?”
“Ja, hvorfor ikke?”
Ronald, med sine mange negative egenskaper, hadde tross alt vist seg å ha en rettere ryggrad enn de fleste. Han hadde betalt husleien i tide — hele husleien. Og han
hadde nektet å bli med på noen konspirasjon for å slippe å betale husleien. Jonny
144
Djevelens disipler
kunne heller ikke fordømme ham fordi har var avhengig av narkotika uten kontroll
over sitt og sine nærmestes liv. Og han var klar over at i dette distriktet var hans eneste valgmulighet å forsøke å sortere de gode narkomane fra de dårlige og samtidig
forsøke å holde langerne på avstand.
Han måtte tross alt forsøke å fungere blant disse uhyrene til han kom seg bort herfra. Men samtidig håpet han at både Ronald og Shirley ville bestemme seg for å
flytte. De skapte hele tiden rabalder og anspenthet. Og Jonny var luta lei av å måtte
ha politiet til stede hver eneste dag.
“Takk, Jonny, jeg skal gjøre deg en tjeneste til gjengjeld.”Han bøyde seg forover
og fortsatte ivrig. “Jeg kan hjelpe deg med å bli kvitt Jake Bronx på to dager.”
Han sa det så lett og liketil at det virket nesten som om han bare tenkte høyt, men
han pustet litt tyngre og fortere.
Jonny øynet en mulighet. Han var tross alt sønn til sheriffen.
“Hvordan kan du gjøre det?”
“Du er av og til så jævla naiv, Jonny. Du må ta deg av problemene dine med det
samme. Dette er Amerika. Jeg kan hjelpe deg å løse problemet på amerikansk vis.”
“Og hvordan er det, om jeg tør spørre? Ved å ringe 9-1-1?”
“Jeg er elektriker, for pokker! Du tror vel ikke at de fortsatt kommer til å bli boende i den leiligheten hvis jeg kutter strømmen deres, gjør du?”
“De kommer bare til å få den koblet på igjen.”
“Jeg er elektriker. Jeg har mine måter.”
“Har du gjort dette før?”
“Selvfølgelig. Det er en helt vanlig måte å bli kvitt uønskede leieboere på. Du bor
i Amerika nå.”
Jonny smilte.
“Yeah. Jeg har lagt merke til det.”
“Liker du deg ikke her?”
“Jeg vet ikke helt.”
“Jeg leste en gang i et magasin at blant høytstående briter blir amerikanere betraktet som lavtstående individer.”
“Ja, engelskmennene er kjent for sine underdrivelser.”
“Du tuller med meg! Tenker du så negativt om oss?”
“Ja, og enda litt.”
“Pokker ta, Jonny. Hver gang jeg begynner å like deg, gjør du meg skikkelig sur!”
Han lo. “Uansett, vil du gjennomføre avtalen?”
“Og hvordan gjør jeg det?”
“Bare gi meg beskjed om når du vil ha det gjort og gi meg femti, så skal jeg ta
meg av resten. Du trenger ikke å være til stede. Du trenger ikke engang å vite om
det.”
“Er det lovlig?”
“Det er en amerikansk måte å ordne det på.”
“Ok. Jeg skal gi deg beskjed når jeg har bestemt meg. Men det blir kanskje ikke
nødvendig. Jeg har allerede gitt ham tre dagers advarsel om å flytte.”
Djevelens disipler
145
“Eh, angående de femti. Kan jeg få dem på forskudd?”
“Eh, jeg trenger å —”
“Jeg er desperat. Jeg trenger kontanter.”
“Javel, da.”
“Takk. Jeg er glad for å kunne hjelpe deg.”
Jonny var langt fra fortrolig med dette, men tanken på å få Jake ut herfra innen to
dager var fristende. Han var nå sju uker på etterskudd og truet med å bekjempe utkastelsen med alle midler gjennom rettsapparatet. Ja, for pokker, han skulle la Ronald
få ta seg av dette på sin amerikanske måte.
Ryktene begynte å gå om at Jake og Josey i sytten var i ferd med å bli kastet ut, så de
fleste husleiene ble betalt i tide den fredagen — bortsett fra Eric.
Jonny låste døren og satte kursen ned mot Beefsteak Charlie får å få seg en New
Yourk Strip med bakte Idaho poteter og rødvin. På restauranten ble han nå bare omtalt som ‘kjøtt og potet gubben’ fordi han alltid bestilte kjøtt med en ekstra bakt potet. Det var et måltid av en annen verden slik bare amerikanerne kunne gjøre det.
Hans favoritt servitrise jobbet der ikke lenger, og den nye kelneren, en skallet,
ikke-tilstedeværende svart type i femtiårene, serverte ham en rå steik. Og hans to
bakte poteter så mer ut som to kullrester enn to bakte poteter. Han sendte hele greia
i retur og ventet i over en halv time før han igjen ble servert de samme kjøttstykkene
nesten like rå som forrige gang. Han mistenkte at de to potetene som var enda mer
brente enn forrige gang, også var de samme som han hadde sendt tilbake. Han åt bare
litt av det, drakk opp rødvinen og gikk.
Drittservice som denne fortjente ikke noe tips.
Da han nærmet seg hotellet, var det igjen ståhei utenfor leilighetene. To patruljebiler var parkert midt i veibanen ble blinkende lys. Han la merke til at det var en som
lå strekk ut foran telefonkiosken. — Kanskje noen var blitt skutt rett utenfor eiendommen! Enda et narkodrap?
Eric var selvfølgelig en ivrig tilskuer.
“Det er Ronald som er på krigsstien igjen. Det er Ollie som ligger på bakken. Hun
er blitt sparket i ansiktet til hun er nesten ugjenkjennelig. Hva gir du for en fyr som
sparker en forsvarsløs kvinne i ansiktet! Han er et jævla kryp!”
‘Ja, på seg selv kjenner en andre!’
Ronald løp omkring og fortalte sin versjon av det som hadde skjedd.
“Jeg tok den jævla bikkja på fersken mens hun tappet luft ut av dekkene mine. Det
er for sjofelt! Alle vet at du lar bilene være i fred uansett. Den er mitt livsgrunnlag!
Og dette har foregått over flere uker! Jeg klarte endelig å ta den jævla bikkja på fersken mens hun satt på huk ved siden av forhjulet mitt med en hårnål i hånden og med
dekket helt på felgen!”
“Var det Ronald som slo henne ned?”
“Det er den vanvittige delen av historien! For fire netter siden, før Shirley reise
på sin såkalte ferie, lurte hun seg inn i Ollies leilighet og stjal henne ren for hver pokkers tablett hun hadde i huset. Hun visste nøyaktig hvor hun hadde dem, for de hadde
146
Djevelens disipler
byttet piller som så mange ganger tidligere. Nåja, hun stod i telefonkiosken da Ollie
angrep henne. Hun var skyhøy på reseptbelagte tabletter, og kortsynte Ollie trodde
det var Shirley som stod i telefonkiosken da hun la merke til henne. Men hun traff på
feil kvinnfolk. Mens hun holdt røret i den høyre hånden slo den unge blondinen Ollie
kald med en venstre hook som om hun var Mike Tyson. Det er utrolig!
Det var da krypet Ronald gikk til angrep og begynte å sparke henne i ansiktet med
arbeidsstøvlene. Men politiet vil ikke høre på det. De har anholdt den unge blondinen
for uprovosert angrep basert på Ronalds forklaring. Det er faen meg sjukt, Jonny. Det
er sjukt!”
“Ja, hva har det blitt av Fort Lauderdale for tiden?”
“Det er en vanvittig verden!”
“Ja, en del av den har gått i hundene!”
Førstehjelperne ankom i sine hylende ambulanser, og, etter å ha sjekket Ollie og
plassert henne på en båre før de brakte henne inn i sykebilen, var de hurtig på vei til
sykehuset med blinkende lys og hylende sirener.
Konstablene plasserte den blonde kvinnen, hun var bare sytten, men sterk som en
okse, i baksetet på en av patruljebilene.
Eric var i ekstase.
“Hun fortalte dem at hun hadde tatt et selvbeskyttelseskurs! Og nå da hun beskyttet seg mot Ollie, er hun i ferd med å havne i fengsel! Men Ronald kommer seg unna
uten problemer!”
De uniformerte heltene hadde utført enda en heltedåd!
Lørdag ettermiddag holdt hele familien Lawrence krigsråd i leilighet nummer femten.
Jonny ble dradd rett inn i den. Ronald’s foreldre var på besøk og Ronald ville at
Jonny skulle forklare hvorfor han var blitt ekskludert fra leiekontrakten. Mr. Louis
Lawrence, ikke fet, men ganske stor og kraftig, og seks fot fire på strømpelesten, en
kommanderende herremann med en kanne Busch i hånden, gikk rundt som en ravende Frankenstein mens han kastet sine mange spørsmål mot Jonny.
“Er Ronnie blitt utkastet? Har ikke Ronnie betalt husleien i tide? Kan du ikke se
at min sønns kone er uegnet som mor? Er du ikke klar over at Shirley er uten arbeid?
Betyr ikke Ronnies vennskap noen ting for deg? Er du ikke i stand til å se at min sønn
er en flott, ung herremann?”
Fru Lawrence fikk ham til å endre holdning etter at Jonny hadde tatt tid til å forklare dem i detalj at det var blitt gjort i et øyeblikks uomtenksomhet, men at han,
Ronnie, alltid ville være velkommen i en av leilighetene på Holiday Park Hotel så
lenge han, Jonny, var eieren. Men han hadde lagt eiendommen ut for salg og hadde
planer om å forlate Fort Lauderdale så snart som mulig.
Det så ut som om mesteparten av luften var gått ut av herr Lawrence. Han satte
seg avslappet ned på sofaen og virket tilfreds med å tømme kannen med Busch. Så
kom han seg på føttene igjen og begynte å brumme noe om at Ronald sannsynligvis
ikke hadde noe ønske om å fortsatt bo på eiendommen etter ‘alle disse uheldige omstendighetene.’
Djevelens disipler
147
“Jeg er stolt av min sønn. Han er en flott kar! Bare se til at han får alle sine depositum tilbake når han flytter!”
“Alt som han rettmessig har krav på, skal han få.”
Ronalds mor, derimot, en Barbara Bush type med grått, krøllet hår og så runde ansiktstrekk at hun virket litt lubben, hun var naturlig velkledd uten mye make-up, gav
et veldig positivt inntrykk. Hun fulgte etter ham inn på kontoret.
“Er det ikke skrekkelig hvordan ungdommen oppfører seg nå for tiden? Vi har
kjent Shirley fra hun var et barn. Smart, vennlig, lettlivet og vakker. Selv om hun er
fem år eldre enn Ronald, har de holdt sammen fra de var tenåringer. Men hun begynte å holde seg med feil mennesker og levde et fryktelig liv på de verste barene.
Hun eskorterte, danset, røkte og drakk.
Vet du at hun har vært arrestert for prostitusjon? Det var fryktelig! Og selv om vi
var klar over det, var Ronnie helt sønderknust! Men vi var lettet da hun plutselig giftet seg med en av sine mange, eh, såkalte venner. Men vi ble fryktelig skuffet da de
etter hennes skilsmisse dro av gårde sammen og giftet seg i all hemmelighet i Vegas.
Jeg gråt mine bitre tårer.
Men Ronnie er min eneste sønn og vi kommer alltid til å stille opp for ham. Og
så ender alt på denne måten!
Vet du hva Shirley gjorde forrige uke? Hun drog av sted med et rockeband fra
Nashville. Helt oppe i Tennessee. Hun sa ikke et ord til noen, men bare dro av sted
fra både Ronnie og ungene. Og denne gangen måtte vi kjøre helt opp til Tennessee
for å hente henne. Da hun ringte fra et motell, var hun blitt frarøvet alt hun hadde —
kontanter, klær, for ikke å nevne hva hun måtte ha igjen av sin stolthet! Selv trusa
hennes hadde de stjålet! Kan du tro det? Å, hun var så forlegen da vi kom og hentet
henne!
Men Ronnie tilgav henne og tok henne tilbake. Det er slik en gutt han er. Med et
hjerte av gull på størrelse med Texas!”
Jonny bestemte seg for å være rett fram. Beskrivelsen av Ronald som jomfru og
Shirley som hore gav ikke den rette balansen.
“Nåja, jeg tror nok han hadde andre motiver enn bare sitt hjertes renhet. En må
være to for å danse tango. Jeg vet ikke om du er klar over det, fru Lawrence, men
Ronald har et uoverkommelig narkotikaproblem. Crack kokain!”
Han la merke til sårheten i fru Lawrences øyne. Måten hun slo ned øynene på, fortalte Jonny at hun måtte i det minste ha stilt spørsmål med hans irrasjonelle oppførsel
mer enn en gang, men likevel valgt å leve i fornektelse.
“Det er slikt en kvinne kan gjøre mot en mann! Hun kan bygge ham opp eller dra
ham ned i dritten. Vi var klar over at Shirley kom til å rive Ronald i stykker. Det var
derfor vi ble så skuffet da han giftet seg med henne. Bestemt mot vår vilje! Og vi fikk
rett. Hun nekter ham til og med retten som hennes mann fordi hun har en annen!”
“Ronald har en løsning på det problemet, fru Lawrence. Han har besøkt en
mengde billige horer mens han har bodd her. Så det er ikke bare Shirleys feil. De har
begge to gjort hverandre galt.”
Igjen så Jonny sårheten i øynene hennes.
148
Djevelens disipler
“Vi har forsøkt å hjelpe dem begge som best vi kan. Sist de hadde problemer på
denne måten, falt Shirley ned trappene og aborterte. De hadde virkelig et problem
den gang. Vi bygget et tilbygg til boligen vår rett ved siden av oss med et slags trygghet og et privatliv. Samtidig kunne vi også holde et øye med Shirley.
Ja, men det gikk bare en kort tid. Før de flyttet fra leiligheten, truet Shirley med
skilsmisse hvis han tvang henne til å få vesle Lou mens de bodde i den leiligheten.
Og igjen måtte Ronnie gi etter. Vi var helt sønderknuste! Ronnie er vårt eneste barn
og Lou vårt eneste barnebarn. Ser du ikke hvor mye det har betydd for oss at vi kunne
holde sammen som en lykkelig familie?”
Jonny tenkte på Lisa Marie og Hans Andre. Linda også. Sin gamle far og døde
mor. Og vesle Cato.
“Ja, det forstår jeg fullt ut, fru Lawrence.”
“Nåja, vi har Shirley der vi vil ha henne nå. Vi har søkt foreldreretten for vesle
Lou, og vi kommer til å få den. Ronnie kommer til å flytte tilbake til sin tidligere leilighet og vi kommer til å ta oss av vårt vesle barnebarn. Shirleys mor kommer sannsynligvis til å få omsorgen for vakre Jennifer igjen, stakkars barn. Hvis Shirley ønsker å se noe til Lou i fremtiden, må hun begynne å oppføre seg. Det er vi som drar
i trådene nå. Vår største ønske er at Ronnie skal søke skilsmisse.”
Hun sukket tungt.
“Jeg lover at Ronnie kommer til å ta det opp med deg etter rettshøringene, men
han kommer til å flytte hjem igjen ganske snart. Og Shirley kommer aldri til å bli boende her uten Ronnie.”
“Takk for opplysningene, fru Lawrence. Uansett hva de bestemmer seg for, håper
jeg at det ordner seg til det beste — for dere alle sammen.”
“Takk for at du har hjulpet til. Ronnie har satt stor pris på det. Han snakker alltid
godt om deg.”
“Takk. Og lykke til, fru Lawrence.” De så på hverandre og smilte.
Hun var knapt kommet utenfor kontordøren før hun snudde og kom inn igjen.
“Jeg må be om unnskyldning for mannen min. Han har en tendens til å kommandere alle han treffer. Etter trettifem år i politiet og ti av dem som kaptein, vet han ikke
alltid når han skal slutte å trakassere folk. Men han har roet seg ned en del etter at
han overtok som sheriff i Fort Lauderdale.”
Da Jonny var i ferd med å forlate kontoret hørte han at Shirley ivrig ropte på ham.
Hun kom spaserende opp gangveien arm i arm med Ronald. Hun smilte lykkelig og
vinket til Jonny med den ledige armen.
Demonstrativt gav hun Ronald et kyss.
“Jeg elsker deg, Ronnie.”
“Jeg elsker deg, Shirley.”
For Jonny kunne ordene ‘jeg elsker deg’ ofte virke så billige. Og ‘også jeg elsker
deg’ enda billigere.
Solen skinte fremdeles klart den lørdags ettermiddagen og Jonny kunne nyte den
klare friskheten i luften. Fort Lauderdale om vinteren var en ren nytelse!
Djevelens disipler
149
For en forskjell en dag kan utgjøre! Da Jonny kom ut fra sin luftavkjølte hybel den
søndags morgenen, ble han omgitt av en het og klissen luft og en ubehagelig het sol
som brente gjennom den tette disen. Det føltes nesten som å gå inn i en bil som har
stått parkert i timevis i den brennende solsteiken.
Han hoppet inn i krigsskipet og kjørte opp til Shoney for å ha seg en god søndags
brunsj. Han bestemte seg for å tilbringe det meste av dagen på stranden borte fra hotellet. Han ville gå barhopping, men uten og drikke for mye. Han forsøkte alltid å
holde tilbake på alkoholen når han kjørte bil.
Etter den natten med Cadilla hadde han forsøkt å redusere sitt alkoholforbruk.
Han tenkte tilbake på hvordan han hadde lidt da han måtte gjøre rent all den elendigheten — stanken, tømmermennene, bonangeren. Bare tanken på det gjorde at han
følte seg ydmyket.
Så slo det ham at han ikke hadde sett Cadilla siden den natten. Han trodde ikke
at hun hadde flyttet, men det måtte han sjekke så snart han kom tilbake på hotellet.
Husleien hennes forfalt i dag. Pokker! Han kunne antakelig glemme de pengene og
også de femti hun hadde lånt.
Da han kom tilbake til hotellet i skumringen, var han lettet over at det ikke var noe
rabalder, bråk eller hysteri på gang — og heller ingen brunskjorter.
Han bestemte seg for å sjekke angående Cadilla før noe annet. Han hadde mistanke om at hun hadde forsvunnet ellers ville han i det minste ha sett et glimt av
henne. Han hentet nøkkelen til hybelen hennes, hoppet opp trappene og banket å døren. Luftavkjølingen gikk for full styrke og lysene var på, men ingen svarte. Han låste
opp døren og gikk forsiktig inn. Som ventet var fuglene fløyet.
I det minste var ikke hybelen i totalt kaos som mange ganger tidligere når crackmonstre snek seg ut midt på natten uten å betale husleie. Jonny regnet med at Cadillas nye elsker, eller elskerinne, hadde holdt leiligheten ryddig. Han kunne leie den
ut igjen uten å gjøre den ren. Selv de to nøklene var plassert på det vesle spisebordet
i en åpen, brukt, forretningskonvolutt. Og på et stykke krøllet papir tvinnet rundt de
to nøklene hadde noen skrevet en beskjed uten navn eller underskrift:
‘Du har det i vente.’
Jonny trakk på skuldrene. De hadde så lett for å komme med trusler hver gang de
flyttet, disse hevnlystige amerikanerne. Han kunne ikke ta dem på alvor.
Likevel, han leste til stadighet om alle narkodrapene som fant sted i Sør-Florida.
Det var umulig å forutse når en av disse chack-monstrene virkelig gikk i spagat og
kom mot deg med en revolver for å få hevn. Av hvilken som helst grunn. Ganske ofte
hadde han lest om leietakere som tok hevn mot husverten eller bestyreren fordi de var
blitt kastet ut. Og ofte resulterte det i en kule gjennom hjernen.
Det hadde også vært mange drap på arbeidsgivere i det siste. Bare den siste måneden hadde oppsagte arbeidere tatt hevn i tre forskjellige tilfeller som hadde kostet
fem liv.
Av og til kunne en også lese om sakførere som var blitt skutt av sine motstandere
under rettssaker. Revolvere og narkotika går ikke sammen. Jonny følte at han var nær
ved å leve i et lovløst samfunn der gatejustis hadde overtatt istedenfor lovens justis.
150
Djevelens disipler
Og slik blir det automatisk når lovens justis bare var tilgjengelig for slike som hadde
en solid sjekkonto — slike som ivrig shoppet etter urettferdighet for å slippe å ta ansvar for egne handlinger. Så mange ganger hadde Jonny hørt uttrykket om at ‘du må
se over og bortenfor loven for å oppnå rettferdighet.’ Skuffende ofte viste det seg å
være tilfellet.
Ja, Jonny hadde trekt på skuldrene, men fem små ord som ‘du har det i vente,’ var
nok til å gjøre ham urolig.
Han satt bak skrivebordet og engstet seg da telefonen ringte.
“Holiday Park Hotel, hallo.”
“Oppdraget er utført.”
Han hørte noen som lo. Så ble det stille. Pokker! Kunne det være Shirley? Det
virket ikke rimelig. Alle disse useriøse telefonoppringingene irriterte ham. Han hatet
det torturinstrumentet! Han var trett etter å ha oppholdt seg i solen mye av dagen, så
han bestemte seg å køye så snart som mulig. — I morgen begynte en ny uke.
Uten noen skudd med Jonny Walker hadde Jonny Hell hatt problemer med å sove i
det siste. Da han til slutt døste av, var whisky-flasken hans like tom som hans hjerte
og sinn. Han hadde en rar følelse av å drive bort i løse luften, frigjort fra tid og sted.
På samme tid hadde han en følelse av å flyte rundt i sin egen leilighet mens torturinstrumentet kimte uten stopp! Hver halvskrulling i hele landet syntes å ringe i kveld
— politiet, dommere, leietakere, kvinner, svartinger, jøder, langere, amerikanere, briter og hollendere. Og alle sammen truet de han. Fordømte ham. Arresterte ham!
Hvorfor kunne han ikke få være i fred? Alt han ønsket var litt fred og ro. Og et
bedre Amerika. Hvorfor hadde det gått i hundene, når bare for noen år siden hadde
alt sett så lyst ut? Hvem var den døde personen som sov i sengen hans med de hule
øynene! En død person som snakket fra sitt eget skjelett! Ha, ha, ha.
‘Hvorfor sviktet du meg sist? I Vietnam. Gå og gjør din plikt denne gangen!’
Plutselig satte skjelettet seg rett opp i sengen og klapret med sin bøyde pekefinger
mot Jonny:
‘Uncle Sam vil ha deg. Han trenger deg. Desperat! Drastiske tiltak er nødvendige.
Selv med fare for at du får hjernen din spredt over det hele, må du likevel utføre din
plikt! Kan jeg stole på deg? Er du en ekte amerikaner? Vil du gjøre plikten din denne
gangen?’
‘Herr Skeleton, hvem er du egentlig? Hva vil du jeg skal gjøre?’
‘Jeg har vært og jeg har sett, men jeg ble tatt bort. Det er opp til deg nå. Et menneskes liv har liten verdi i dette landet. Hunder og katter og seler og hvaler og dyrebeskyttelse betyr pokker så mye mer enn et menneskes verdighet. Vi er blitt mer voldelige i en usivilisert verden! Det viktigste gjøremål akkurat nå for tiden er å forhindre at dine landsmenn skyter hverandre ned som gale hunder! Ta bort massedrapsvåpnene deres og stopp alle de vanvittige drapene! Hold gatene frie for kriminalitet
og gi ly til alle de hjemløse. Stopp den ondskapsfulle, målløse karusellen. Angrip
narko-haiene og deres tjenere som en direkte målsetting og begynn å prioritere. Ha
alle mål for hånd, men løs et problem om gangen. Drastisk handling er nødvendig!’
Djevelens disipler
151
‘Men herr Skeleton, ikke engang du klarte det!’
‘Min tid var altfor tilmålt. Det er også din, men du har ennå litt tid igjen. Men ikke
mye.
For det første må du fortelle politiet at de må la de sårbare kvinnene, de hjemløse
og de fattige være i fred. Så må du bygge fabrikker slik av kvinnene har et sted å arbeide istedenfor å gå på gatene og spre de fryktelige sykdommene. Gjør hasj og marihuana lovlig og la regjeringen få kontroll istedenfor de kriminelle. La regjeringen
bruke penger smart på å bekjempe crack, kokain og heroin. Innfør dødsstraff for alle
som blir tatt på fersken med så mye som et gram av ulovlig narkotika. Et feilgrep og
du er ferdig — kald innen tre måneder og uten rett til appell. Vær sikker på at de alle
dør! Innfør de samme reglene som de har i Singapore!’
‘Men herr Skeleton, det kan jo føre til en menge justismord! Mange uskyldige kan
komme til å dø!’
‘Se på alle de uskyldige som dør rett nå! Se på forfallet! Alt vil være en forbedring i forhold til det som er nå! Redd landet ditt!”
‘Men herr Skeleton, jeg har ikke makt til alt dette!’
‘Jeg skal gi deg makt! Men det er mer. — Du må stoppe alle de juridiske prosessene fra å være billig underholdning for folk flest slik at de ikke vil miste respekten
for rettsapparatet. Stopp alle de forhåndsbetalte rettsavtalene som undergraver troverdigheten til våre institusjoner ved at de verste kan betale seg til rabatter mens folk
flest må betale en høy pris! Det medfører en dyp mangel på rettferdighet i vårt rettssystem! Innfør rettferdighet for folk flest og ikke bare for dem som har tykk nok lommebok. Stopp alle ulovlige tips fra politiet til pressen basert på hunger etter penger.
Å holde pressen fri betyr at du holder den fri for uansvarlighet og grådighet og forhindrer den i å bli et ondskapens redskap! Innfør lover som kan straffe journalister
som ikke holder seg til sannheten, men i stedet lager historier for å fylle sine egen
lommer! Selv om vi vet at våre måter er fryktelig gale, har vi ikke lenger mot til å forbedre dem fordi så mange mektige institusjoner og korrupte individer tjener grovt på
å opprettholde situasjonen som den er! De fleste av dem er uten omsorg for sine medmennesker og landsmenn! — Er du villig til å gjennomføre forandringene?’
‘Ja, herr Skeleton, men hvordan får jeg makt til det?’
‘Jeg skal gi deg makt! Men det er mer! — Stopp alle de ulovlige innvandrere som
strømmer inn i landet vårt uten å vise respekt for våre lover og rettsinstitusjoner. Ta
opp saken med den meksikanske regjeringen. Det er deres ansvar å stoppe det! Opprett et system som gir politiet rett og plikt til å sjekke en persons stilling. I dag er de
for likegyldige til å bry seg. De gjøre ganske enkelt ikke en skikkelig jobb. Så må du
innføre en endelig straff for alle innen justis, i tillegg til politiet, som benytter seg av
korrupsjon. De må alle dø innen tre måneder uten rett til appell. For de har begått den
største av alle forbrytelser som det ikke skal finnes noen tilgivelse for — svik av tillit!’
‘Men herr Skeleton, i motsetning til homofili er ikke korrupsjon en dødssynd!’
‘Du skal gjøre det til en dødssynd. La dem dø alle sammen slik at vår nasjon kan
overleve som et rettferdig samfunn!’
152
Djevelens disipler
‘Herr Skeleton, du ber om det umulige fra bare et enkelt menneske. Ikke en eneste
institusjon over hele De forente stater har klart å gjøre det. Korrupsjonen er blitt slik
en daglig aktivitet at de som står for den ikke lenger han noen moralske skrupler. De
tror ikke engang at de gjør noe galt lenger så lenge det gjør dem rike og mektige.
Hvis jeg skulle gjennomføre den befalingen, ville det ikke bli så mange landsmenn
igjen.’
‘Fordi målet deres har alltid vært å opprettholde status quo til egen fordel og profitt, han landet tapt sin pionerånd! Nå kjemper de fleste for å bevare status quo! Du
skal gjennomføre forandringer til beste for landet vårt og gjenopprette våre forfedres
pionerånd!’
‘Men herr Skeleton, det vil koste meg livet!’
‘Spør ikke om hvilke lidelser det vil føre over deg selv, men spør hvilken storhet
det vil føre til over hele landet vårt!’
‘Du har helt rett, herr President. Om nødvendig er jeg villig til å ofre livet slik du
gjorde. Ondskapens krefter er blitt omfattende og mektige i landet.’
‘Men det er mer. Mye mer! Selv i et fantastisk samfunn som vårt med religiøs frihet og rett til å tilbe uten frykt for gjengjeldelse, finnes det en mengde overgripere
som undergraver vår respekt for Guds ord! Vårt nasjonale motto at ‘vi stoler på Gud’
er ikke sant lenger. Vi har altfor mange falske profeter og usanne religioner blant oss.
Som Satans Kirke, Kirken for det Okkulte, Kirken for Tvilende Tomas’er, Judaskirken og Organisasjonen for Mammon Tilbedere. Alle disse falske kirkene er blitt
opprettet for å spre Satans budskap og for å unnslippe beskatning. Du må innføre en
rettferdig beskatning av alle kirkesamfunn. ‘Gi til Gud det som tilhører ham, og gi
til keiseren det som tilhører ham.’ Og keiseren er staten! I vårt samfunn har det aldri
vært tilfellet. Staten har alltid blitt sittende igjen uten noe som helst. Hvis de ikke lenger får tilgang til en gratis reise, vil de fleste av disse juksemakerne forsvinne, for deres sanne kjærlighet er verken til Gud eller sin nabo, men til Mammon den allmektige!’
‘Herr President, er det alt?’
‘Nei, din oppgave er endeløs. Men det får klare seg for denne gangen. Bortsett fra
at under denne prosessen må du lære dine landsmenn å holde landet sitt rent. De skal
ikke lenger slenge sigarettstumper fra seg over alt, som om de var lavtstående eller
fanter. Og tomme ølkanner. Isoporkopper. Eller brukte kondomer alle steder. Eller
sprøyte graffiti oppetter enhver vegg! Lær dine landsmenn hvordan de skal holde seg
selv rene, og også hvordan de skal skape rene omgivelser rundt seg.’
‘Herr President, det kommer til å bli veldig vanskelig, for under hver valgkamp
forteller politikerne befolkningen hvor fantastiske de er for å få stemmene deres. De
reiser til og med rundt og kysser dem! Derfor tror amerikanerne at de er rene allerede.
Og fullkomne! De vet ikke forskjell. Det kommer til å bli umulig. — Er du sikker på
at du ikke har tatt feil av meg og en annen?’
‘Som hvem da?’
‘Herr President, jeg er ikke Gud! Jeg er ikke engang statsborger.’
‘Hva? Ikke statsborger! Men det er landssvik! Jeg skal få deg arrestert og dømt
Djevelens disipler
153
til døden øyeblikkelig. Du kommer til å forlate mitt land i en likpose — likpose —
likpose — likpose!’
Jonny vridde og vrengte på seg i sengen.
‘Boom. Boom. Boom.’
Unkel Sam banket på døren for å arrestere ham! Han hadde handlet hurtig på presidentens ordre. Jonny ble arrestert for landssvik. Hvordan kunne han finne på noe
slikt? Han var jo allerede død!
Jonny skrek. Å våkne opp ved siden av den døde presidenten var en forvarsel.
Han skrek igjen og plutselig var skjelettet borte!
Og så våknet han.
‘Boom! Boom! Boom!’
Jonny skvatt. Det var virkelig noen som banket på døren. Tre bank ved midnatt!
Forvirret og opprørt sjanglet han seg på beina.
‘Boom!! Boom!! Boom!!’
“Hvem er det?”
Han ventet ikke å få svar. Klokken var akkurat midnatt og han var redd for å åpne
opp. Kunne det være Kirk denne gangen? Med en revolver i hånden? Eller selveste
Djevelen forkledd som et skjelett?
Den frykten som hadde grepet ham, ville ikke slippe taket.
“Hvem er det?”
Han forsøkte å få kontroll over frykten for det ukjente.
“Det er politiet! Åpne opp!”
I en forvirret sinnstilstand hadde han problemer med å sjeldne mellom dagliglivets virkelighet og nattens mareritt.
“Hvem er det?”
“Det er politiet! Åpne opp!”
Det gikk opp for Jonny at dette ikke var en del av nattens mareritt. Dette var en
del av hans daglige mareritt.
“Vent litt. Jeg sov. Jeg må få på meg noen klær!”
“Få opp farten. Vi har ikke hele natten!”
“Er det sikkert at dere er fra politiet?”
“Det vil du få bekreftet så snart du åpner opp!”
“Er det noe galt?”
“Med mindre du kan produserte noen skikkelig gjennomtenkte svar, er vi kommet
for å arrestere deg!”
“Det er vanvittig! — Bare noen minutter så er jeg klar.”
Jonny åpnet forsiktig døren. Død og fordervelse! Eller enda verre — Beavis og
Butt-head fra Fort Lauderdale politikammer!
“Hva gjelder det?”
“Du er blitt anmeldt av Jake Bronx i leilighet sytten for å ha sabotert hans elekstrisitet!”
“Hva for noe? Det er vanvittig! Jeg har ligget og sovet!”
Jonny var helt tom innvendig. Noe måtte ha gått galt.
154
Djevelens disipler
“Benekter du anklagene?”
“Selvfølgelig gjør jeg det! Det er latterlig! Jeg har problemer nok med å holde folk
borte fra å sabotere måler-rommet, og også pumperommet, uten at jeg selv skulle
finne på noe slikt. Jeg hadde ikke peiling på at det var noen problemer med strømmen
i sytten. Hvorfor har ikke jeg fått beskjed? Disse menneskene eier ikke respekt for
politiets arbeid. De begynner vel snart å ringe politiet for å hjelpe dem å bytte bleier.
Og jeg tøyser ikke. De har nyfødte tvillinger der inne så de kan trenge dere begge to.”
Jonny gjennomførte sitt livs største skuespill. Hvis Ronald stod bak dette, skulle
hann jaggu få vite hvor David kjøpte ølet!
“Var du ikke klar over dette?”
“Ikke i det minste. Hvis jeg hadde visst, ville jeg jo forsøkt i fikse det istedenfor
å gå til køys.”
“Kan du fikse det?”
“Det vet jeg ikke. Dere dro meg nettopp ut av køya, men vanligvis skal det ikke
mer til enn å skifte hovedsikringen. Spesielt på brennhete dager som den i dag da alle
kjører sine luftavkjølinger for fullt, har sikringene en tendens til å ryke. Satte de ikke
en ny rekord for strømforbruk i dag? Men dette er den første gangen noen ringer politiet for å få skiftet sikringer!”
Beavis og Butt-head vekslet blikk. Dette var ingen opplagt sak likevel.
“Denne Jake Bronx hevder at du har leiet noen til å stenge av strømmen hans fordi
han er på etterskudd med husleien. Stemmer det?”
“Han er på etterskudd med husleien, det er sikkert. Hele sju uker, og han er i ferd
med å bli kastet ut. Men jeg bruker rettsapparatet og dommere til det, ikke elektrikere. — Forresten, hvor er Jake Bronx?”
“Han gikk inn i en av leilighetene. Kona og ungene er hos foreldrene hennes.”
“Javel, men hvis de hadde latt meg få vite det, ville jeg forsøkt å få fikset det.”
Jonny strekte oppgitt ut hendene. “Men det er lite jeg kan gjøre når de ikke engang
gir meg beskjed.”
“Det er rimelig.” Igjen vekslet Beavis and Butt-head blikk. “Javel, jeg går ut fra
at det avgjør saken.”
Jonny dro et lettelsens sukk da de to tilbakestående politikonstablene forlot eiendommen. Hva enn Ronny hadde foretatt seg, på sin amerikanske måte, hadde ikke
virket, men slått tilbake. Han ville ta det opp med ham i morgen tidlig.
Jonny var temmelig opprørt og valgte å gå over til Amoco etter en Busch og en
pakke peanøtter til litt over to dollars. Han satt ved bassenggjerdet da han så at Eric
gikk ut av leiligheten for å ta en telefon, og nesten ut fra ingensteds, var Beavis og
Butt-head tilbake på eiendommen.
Jonny kontaktet dem med det samme de kom rundt hjørnet på bassenggjerdet.
“Hva gjelder det denne gangen? Er dere barnepassere for Eric i fjorten, han som
nettopp ringte 9-1-1?”
“Han du fått fikset problemet?”
“Nei. Jeg vet ikke engang hva problemet er. Jeg har sittet her og ventet på ham i
to timer, men han har ikke vist seg. Forventer dere at jeg skal bryte meg inn i leilig-
Djevelens disipler
155
heten hans? Men jeg skal gi ham en halv time til. Hvis han ikke viser seg innen den
tid, blir han nødt til å vente til i morgen. Jeg trenger litt søvn selv også! — Forresten,
hvordan føles det å være barnepassere istedenfor for å utføre politiarbeid?”
Beavis og Butt-head svarte ikke. De vekslet blikk og nikket. Så sa de ‘god natt’
og gikk sin vei. De hadde aldri sagt ‘god natt’ før.
Jonny smilte for seg selv. At Eric stadig ringte 9-1-1 gav ikke alltid ønsket resultat. Denne gangen hadde det slått tilbake på ham. Politiet i Fort Lauderdale var tross
alt ikke helt dumme — bare røffe og imot immigranter.
Shirley og Ronald bodde ikke lenger i femten. Shirley hadde godtatt å flytte tilbake
til Lawrence-familien som ivrig forberedte seg på kampen for å få foreldrerettighetene over vesle Lou. Så da Jonny banket på døren til femten for å snakke med Ronald, var det ingen som svarte.
Men Jake Bronx ventet på ham to dører lenger nede.
“Nå har du faen meg problemer, mann! Du har nettopp spolert hver mulighet du
måtte ha hatt for å få meg ut herfra! Å gi Ronald femti for å få ham til å kutte strømmen min! Og bryte en FPL blombering! Shirley har fortalt meg i hver jævla minste
detalj! Så du trodde hun var din venn, heh? Jævla idiot! Mens Ronald var der ute og
jobbet i måler-rommet, satt Shirley i leiligheten og fortalte i minste detalj hva som
skjedde! Visste du ikke at Shirley og Josey er blitt gode venninner? Etter å ha fått de
guttungene på noenlunde samme tid. Shirley er villig til å vitne mot deg i en rettssak!
Og jeg kommer til å kjempe mot deg gjennom hele rettsapparatet før du skal klare å
få meg ut herfra! Jeg har allerede svaret mitt klart på papir, og jeg skal levere det til
retten så snart du har tatt neste skritt. — Jævla drittsekk!”
“Før eller senere vil du måtte komme deg ut herfra uansett. Hvorfor ikke gjøre deg
selv den tjenesten at du drar den jævla rompa di bort herfra uten å se deg tilbake?”
“Å, ja. Det hadde du likt! Det hadde du jaggu likt! Men jeg har deg etter ballene,
mann! Ha, ha, ha, ha.”
En halv time senere la Jonny merke til to menn som gikk inn til nummer sytten. Nesten en hel time senere hadde ikke Jonny sett at de hadde gått, så han ble mistenksom.
Kanskje de planla en eller annen form for hevn. Han bestemte seg for å sjekke målerrommet og fikk bekreftet at hans mistanker var begrunnet. Han tok dem på fersken
mens de ivrig forsøkte å koble fra strømmen til femten der Ronald hadde bodd. Men
de forsvant uten å gjøre motstand da han truet med å tilkalle politiet og anklage dem
for ulovlig opphold, innbrudd og kriminell ødeleggelse. Jonny så at de forsvant. Så
tok han en hammer og spiker og spikret fast Jakes bakdør for å hindre at folk hadde
tilgang til måler-rommet uten at Jonny kunne oppdage det.
Han forsøkte å få kontakt med Ronald ved å ringe foreldrenes nummer, og til hans
overraskelse var det Shirley som svarte. Nei, Ronald var ikke inne den dagen. Han
var på jobb. Han skulle jobbe overtid og ville ikke være hjemme før etter ti. Han ville
være for trett til å reparere noe for ham da, men han skulle ordne opp i det neste dag
etter klokken seks. Ronald kunne så absolutt trenge pengene. De hadde allerede dis-
156
Djevelens disipler
kutert det. Ronny ville kreve hundre dollars for å få alt tilbake i virkende stand. Alt
unntatt den brutte blomberingen, altså. Samtidig ville de opplyse Jonny om deres beslutning og sa få depositumet tilbakebetalt.
“Så dere er egentlig flyttet begge to?”
“Vi skal diskutere det i kveld og gi deg beskjed i morgen kveld etter at Ronnie er
kommet fra jobb. Da kommer vi innom begge to.”
Faen ta! Det betydde at han måtte vente en dag ekstra for å få strømmen tilkoblet,
og det ville ubønnhørlig medføre at han måtte forholde seg til Jake og politiet. Nåja,
hvis de tilkalte politiet en gang til, hadde han selv litt å fortelle dem. Han hadde ingen
grunn til å engste seg denne gangen.
Jake, eller Eric, hadde mer på hjertet enn bare å tilkalle politiet. Han ringte også
til brannavdelingen, byens lovavdeling, og uten at Jonny hadde den miste anelse,
hadde Jake ringt postkontoret og anmeldt Jonny for å ha stjålet to sjekker fra ham.
Og de hadde han ventet på en god stund. Og på grunn av det tyveriet, hadde han ikke
vært i stand til å betale husleien i tide og var nå i ferd med å bli kastet ut. Og det å
stjele post var en føderal forbrytelse som hvis bevist ville medføre et lengre fengselsopphold. Derfor regnet Jake med at Jonny ville bli etterforsket av FBI og derved bli
utvist som ulovlig immigrant.
Jonny følte seg ganske usikker da Beavis og Butt-head kom tilbake på eiendommen, men fordi han nå kunne bevise at noen hadde også tuklet med strømmen til femten, trodde de ham. Jonny benyttet seg av den situasjonen og hevdet at etter all sannsynlighet hadde også det samme skjedd med nummer sytten, muligens av en tidligere
leieboer som var blitt utkastet. Eller kanskje Jake stod bak sine egen problemer i et
desperat forsøk på å unngå utkastelse?
Jonny fortalte dem også at han ikke hadde klart å få tak i elektriker sånn i øyeblikket, men at han hadde avtale med elektriker som skulle ta seg av nødvendige reparasjoner i morgen ettermiddag.
Jonny måtte åpne opp igjen bakdøren, for å ha den fastspikret var brudd på brannforskriftene og det kunne koste ham fem hundre dollars. Og enda verre, hvis noe
skjedde, ville han bli holdt ansvarlig. I mange slike tilfeller hadde forsikringsselskapene nektet å dekke skadene. Og hvis liv gikk tapt, kunne det føre til etterforskning og
kriminelle anklager.
Jonny hadde vært klar over alt dette, men han hadde likevel spikret fast døren. Og
politimennene tok situasjonen som et klart bevis for at Jonny snakket sant.
Han gikk alltid og småengstet seg for at han manglet forsikring, men han dro ut
spikrene og åpnet opp igjen bakdøren til nummer sytten.
Jake oppførte seg veldig selvsikkert og han anklaget konstablene fordi de ikke
hadde satt Jonny bak lås og lukke. Og når ingen fortalte sannheten, var det heller ingen enkel sak for politiet å finne fram til sannheten. Men det var heller ikke deres
jobb selv om de måtte vurdere fakta for å bestemme seg om de skulle arrestere en
person. Og i dette tilfellet var det ikke engang en del av deres vurdering. Det faktum
at også nummer femten var blitt tuklet med, hadde satt saken i et nytt lys. Og selv om
de avskydde denne utlendingen som ikke var borger, hadde han alltid vist seg å være
Djevelens disipler
157
troverdig sine forklaringer — ofte mer enn de hadde likt. Fra en annen side var de
klar over at mange husverter gikk til det skritt å koble ut strømmen for uønskede leietakere. Og ofte var det en hovedgrunn til at de flyttet ganske snart.
De bestemte seg for å forlate eiendommen, men advarte Jonny om at de kom tilbake i morgen ettermiddag og ville vurdere situasjonen da. Men Jonny minnet dem
på at elektrikeren ikke ville være til stede før etter seks.
Jake løp etter dem og tigget dem om at de måtte sette Jonny fast, men de avviste
ham.
Jake vendte sin vrede mot Jonny.
“Sønnene mine kommer hjem om mindre enn en time, og vi har faen meg ingen
strøm! Vi kan ikke bo på den måten. Gjør noe, eller så skal det koste deg dyrt, ditt
jævla rasshøl!”
Jonny sendte Jake et sleipt, vennlig smil.
“Så hvor hadde du tenkt å få strøm fra hvis de hadde tatt meg inn, slik du bønnfalt
dem om?”
“Pokker ta deg, ditt rasshøl! Sønnene mine kan ikke bo i et slikt helvetes hull som
dette!”
“Så hvorfor drar du ikke den jævla ræva di bort fra eiendommen en gang for alltid? Da er det problemet ute av verden! Det er et fritt land, ikke sant?”
“Okay! Hvis jeg får tilbake depositumet mitt, skal jeg komme meg for helvete ut
herfra. Hvis ikke, blir jeg værende i dette helvetes hullet bare for å se deg lide!”
“Den var faen så frekk! Du skylder meg for sju ukers leie, anmelder meg til politiet så snart du har en mulighet, tigger dem på knærne om å sette meg fast, forsøker
å ødelegge strømforsyningen og nekter åpenlyst å betale så mye som en slant i leie.
Og nå vil du at jeg skal betale deg tilbake depositumet! — Ser jeg så jævla dum ut,
eller kan det være du som er den dumme?”
Klokken tre den ettermiddagen, da Jonny kam tilbake etter en bedre lunsj med hamburgere, franske og pils på Spats borte på Galleria, satt Jake Bronx utenfor kontoret
og ventet på ham. Han så nesten desperat ut.
“Det er best du får på den strømmen før vi mister vettet der inne. Det er brennhett!
De vesle guttene mine der inne holder på å kveles av den fryktelige heten og luftfuktigheten! Kan du ikke høre hvordan de gråter? Ha litt medynk, mann. Få på den jævla
strømmen!”
“Jeg har en avtale for i morgen etter arbeidstid. Da kommer Ronald innom for å
foreta reparasjonen. Han jobber overtid i kveld. Det er det beste jeg kan gjøre. Og da
skal jeg også finne ut om det er han som står bak dette. Jeg har ikke betalt ham for
å gjøre noe slikt!”
Jake svare ikke. Han ble bare sittende taus. Til Jonnys overraskelse så han at Jake
trodde ham i forhold til Shirley. Jonny var kjent for å si sannheten både på godt og
vondt mens Shirley var kjent for å fortelle all slags historier bare de var til hennes
fordel og for å gjøre seg selv interessant.
Jake visste ikke lenger hva han skulle tro.
158
Djevelens disipler
“La meg i det minste få låne en vifte, eller noe.”
“Jeg har ingen vifte.”
“Du har hatt en svær vifte gående inne på kontoret hele tiden mens du har vært
borte. Og vi har ingenting! Det er som å leve i helvete der inne! Du kunne i det minste latt oss få låne den viften du har på kontoret! Jeg er engstelig for guttene mine!”
“Du vet veldig godt at for oss er det ingen vei tilbake. Jeg vil ha deg ut herfra.
Hvis du er så desperat, hvorfor ikke spørre en nabo eller noen andre?”
“Jeg har spurt hver jævla leieboer i bygningen. Alle bruker viftene sine. Det er
faen så hett, mann! Du er den eneste som kan hjelpe meg!”
“Ser du dette kontorvinuet som er rettet rett mot solsteiken? Det er som en ovn der
inne. I det minste har din leilighet et vindu mot bakgården som du kan åpne opp og
få litt bris inn. Så min vifte blir værende på kontoret! Men hvis du trenger en, hvorfor
ikke kjøpe en? Det har jeg måttet gjøre. Og alle de andre leietakerne også.”
“Hvis jeg finner guttene min kvelt der inne, kommer jeg til å slå deg i hjel.”
“Flott! — Da vil min elendighet være over og din bare så vidt begynt.”
Rett før solnedgang, men Jonny sittende bak skrivebordet og svette, kom Beavis og
Butt-head fra Fort Lauderdale politikammer igjen inn på kontoret. Jonny gjorde ikke
noe forsøk på å skjule sin overraskelse. Han sukket oppgitt.
“Så, mine herremenn, hva galt har jeg gjort denne gangen?”
“Hrrmm. Det er ikke så mye at spørsmål om hva du har gjort. Det er mer et spørsmål om hva du ikke har gjort! Det er fremdeles ingen strøm i sytten!”
“Men gentlemen, dere var her for mindre enn fire timer siden. Og da opplyste jeg
dere om at jeg har bestilt elektriker som skal komme og reparere strømtilførselen i
morgen etter arbeidstid.”
“Javel, men det er blitt rapportert at du har nektet å la Mr. Bronx få låne viften
din.”
“Gentlemen, er dette politiarbeid?”
“Det var et 9-1-1. En nyfødt guttunge er i ferd med å bli kvelt av usedvanlig kraftig hete. Du kan bli holdt ansvarlig for hans død!”
“Er dere ikke klar over at bare i New York City har de over førti tusen mordere
og voldtektsmenn løse i gatene fordi politiet ikke har ressurser til å foreta arrestasjonene? De er altfor opptatt av å reagere på 9-1-1 opprop! Jeg kan ikke se det som
noe annet enn misbruk av politiets virksomhet — et sløseri med politiets ressurser
og intelligens. Det burde vært mulkter for slikt misbruk. Det er iallfall mulkter for alt
annet! Føler dere ikke at dere av og til blir utnyttet, eh, til og med hundset med?”
Beavis holdt mustasjen i ro. Men Butt-head utbrøt:
“Han har en liten unge der inne uten strøm og du har nektet ham å bruke viften
din!”
“Jeg har ingen ekstra vifte. Jeg sitter selv her og svetter rett i solsteiken. Den viften —’ Jonny pekte mot viften rett bak dem. ‘— går for fullt og likevel er det vanskelig å puste her inne. Og det er denne viften han vil ha tak i! Nå, hvis dere gidder å
sjekke leilighet sytten som han bor i, vil dere se at den er mye mer kjølig enn det er
Djevelens disipler
159
på kontoret her. Dette vet jeg. Jeg bodde der selv mens jeg fikset den opp. Den leiligheten ligger i skyggen uten direkte sollys. Med vinduet åpent får du en behagelig
avkjølende bris der inne. Hvorfor åpner han ikke vinduene?”
Beavis skulle til å si noe, men Butt-head avbrøt ham.
“Jeg anbefaler på det sterkeste at du bringer den viften over til sytten. Det kan
spare deg for en mengde problemer.”
Jake viste seg i døråpningen, utålmodig.
“Kan jeg få den viften nå?”
Ingen svarte.
“Kan jeg få den viften nå?”
Butt-head stirret strengt på Jonny for å underkue ham.
“Jeg anbefaler på det sterkeste at du gir ham den viften!”
“Gentlemen, hva er det dere forsøker å oppnå her? Forsøker dere å frata meg bruken av min egen vifte og tvinger meg til å overgi den til en leietaker som er for gniten
til å kjøpe sin egen?”
“Gi meg den viften for faen! Jeg har to nyfødte guttunger der inne!”
Jake var fremdeles utålmodig. Igjen, etter en kort stillhet, var det Butt-head som
uttalte seg: “Vi har ikke fullmakt til å gjøre det. Hvis det er slik han velger å drive sin
forretning, er det lite vi kan gjøre med det! Jeg skulle ønske vi kunne ha hjulpet deg,
men våre hender er bundet. Jeg foreslår at du besøker en sakfører og får ham til å levere inn en formell klage for deg. Hvis denne utlendingen er for stridig til å vurdere
en vennlig anbefaling, blir det hans problem. Hvis jeg var deg, herr Bronx, hadde jeg
nektet å bo i denne loppekassen så mye som en dag til! Hvis du har tenkt å gå lenger
enn det, blir du nødt til å ta loven i egne hender!”
“Hvis noe skjer med guttene mine, kommer jeg til å drepe denne fyren!”
Jonny følte at indirekte var det dette konstablene hadde oppfordret til.
Da henvendte Jonny seg direkte til Butt-head.
“Jeg anser dere for å være to intelligente politikonstabler. Derfor håper jeg dere
vil svare meg på et enkelt spørsmål:
“Hva nytte kan han ha av en elektrisk vifte i en leilighet uten strøm!”
Ronald og Shirley ankom litt etter seks på tirsdag ettermiddag slik hun hadde lovet.
Shirley ville tilbringe tiden sammen med Josey mens Ronald koblet til strømmen,
men Ronald nektet. Tydeligvis hadde de kjeklet om det.
Det tok ham bare noen minutter å få alt sammen i orden igjen.
I mellomtiden ventet Shirley på kontoret og informerte Jonny om at hun hadde
mistet foreldreretten til sine barn. Som ventet var Jennifer blitt overlatt til sin bestemor og vesle Lou var blitt plassert hos foreldrene til Ronald. Selv hadde de flyttet inn
i Ronalds gamle leilighet. På den måten ville hun være i stand til å ta seg av vesle
Lou som om ingenting hadde hendt. Jennifer derimot ville få det bedre sammen med
bestemoren. Ronnie kunne til tider vare så uforskammet.
‘Uforskammet’ kalte hun det! Var hun ikke klar over at hennes sju år gamle datter
var blitt slått nesten helseløs og voldtatt ved flere anledninger?”
160
Djevelens disipler
Da Ronald kom på kontoret, ba han om å få utbetalt hundre dollars for sin innsats i
måler-rommet pluss at han ville ha hele depositumet refundert. Nøklene ble levert tilbake. Jonny ville sjekke ut leiligheten før de dro, men da ble Ronald skikkelig opprørt.
“Det er en pokkers fornærmelse, Jonny. Du vet at vi aldri ville rasert leiligheten.”
“Ta det med ro, Ronald, det er rutine.”
Leiligheten hadde desperat behov for en rengjøring. Og så la Jonny merke til at
alle bildene manglet fra veggene. Seks bilder, ett av dem en flott mosaikk av en vakker bukett blomster.
Ronald benektet at der hadde vært noen bilder på veggene da de flyttet inn, men
de begynte å komme med unnskyldninger da Jonny viste dem listen over inventaret
som de hadde skrevet under på. Etter en opphetet diskusjon ble de enige om å betale
tjue dollars per stykk slik verdien var anslått på inventarlisten, og femti for mosaikken. Det irriterte Jonny, men han kunne få tak i noe lignende enten på Hotel Liquidators eller på Faith Farm. Jonny ba dem gjøre ren leiligheten før de flyttet, men da fikk
han klar beskjed om at den var renere nå enn da de flyttet inn.
“Javel, da er det vel greit at jeg trekker ifra de samme tjue som jeg gjorde da dere
flyttet inn?”
Shirley protesterte, men Ronald gikk med på det.
“Okay, jeg antar det er greit nok.”
Dermed skyldte de Jonny et sytti mot hans to førtifem. Han skrev ut en sjekk på
syttifem dollars.
Det var ikke den verste flyttesjauen han hadde vært med på. De tok hverandre i
neven og både Shirley og Ronald var ivrige etter å fortelle ham at de betraktet ham
som en av dere beste venner. Da de dro, ønsket de hverandre lykke til i fremtiden.
Shirley gav ham til og med et vått kyss.
Jonny følte seg litt tom da de var borte. Han følte seg litt korrupt også. Egentlig
hadde de ikke krav på noen refusjon, for de hadde ikke gitt en ukes oppsigelse slik
det stod på kontrakten. Men Jonny hadde husket sheriffens advarsel om å betale Ronalds depositum tilbake fullt ut, og Jonny måtte bare innrømme at det lønnet seg å ha
venner i høye stillinger. Igjen hadde han vært for svak for disse menneskene.
Holiday Park Hotel hadde litt ev en leietaker-eksplosjon denne uken.
Bare for noen få dager siden hadde Freddy og Holly dratt under dramatiske forhold. Så hadde Cadilla og elskeren, eller elskerinnen, hennes forsvunnet uten et ord.
Og nå hadde Ronald og Shirley flyttet tilbake til den samme leiligheten de hadde flyttet ut av da de bosatte seg på Holiday Park Hotel.
Til Jonnys store skuffelse kom også J. R. Gilbert inn på kontoret for i gi en ukers
varsel. Etter det fryktelige angrepet i telefonkiosken og det som hadde skjedd både
før og etterpå, ønsket ikke Ollie lenger å bli på eiendommen. På grunn av hennes forslåtte og opphovnede utseende nektet hun ganske enkelt å gå ut av rommet.
Å fortelle dem at Ronald og Shirley hadde blitt kastet ut på grunn av den hendelsen, fikk dem ikke til å forandre mening.
Djevelens disipler
161
Bare minutter etter at J. R. hadde gått, kom også Zaphyr Gentry, søskenbarnet til
country sangerinnen Bobby Gentry, den psykiske skrullingen i tjueto, inn på kontoret
og fortalte Jonny at han ikke lenger var i stand til å betale husleien. Men han hadde
fått tilbud som papasan hos et eskortbyrå i Houston, Texas, som var for godt til å avslå. Han kom til å reise til Texas senere på kvelden. Som alle andre ba han om å få
depositumet tilbakebetalt selv om han ikke hadde betalt husleien for den siste uken.
Jonnys avslag sendte ham ut i en orgie med ukontrollert hysteri og homoseksuelle
uttrykk. Fyren gav egentlig Jonny hårreisning!
“Å, gosh! Min kjære husvert, jeg trenger disse pengene for å komme til Texas. Jeg
har regnet med dem, og, gosh, det er mine egne midler. Jeg har ikke råd å gi dem til
deg. Jeg gir deg ikke noe valg. Å, gosh, min Gud, jeg trenger de pengene nå!”
“Situasjonen er denne, herr Gentry. Du skylder meg for en ukes husleie og da vil
depositumet ditt dekke akkurat den. I tillegg har du ikke krev på noen tilbakebetaling
med mindre du gir meg en ukes flyttevarsel. Jeg skylder deg for et en ukes depositum og ingenting for nøkkelen for ifølge Andy betalte du ikke noe for nøkkelen da
du flyttet inn. Føles det da ikke vidunderlig at du slipper å ha dårlig samvittighet av
å ha flyttet ut herfra og fremdeles skylde penger? Du burde vært i ekstase, herr Gentry, nå som du bare skylder meg for en ukes depositum! Takk, herr Gentry!”
“Gosh! Jeg er i besittelse av veldig spesielle krefter, Jonny-gutten. Jeg kan legge
deg under en forbannelse som helt sikkert vil ta deg til din grav!”
Han skiftet vekten fra den ene foten til den andre og satte hendene i hoftene som
en utfordrende kvinne.
“Ja, forbannelse eller ikke, det er der vi kommer til å ende våre dager. Hvis du er
i stand til å fremskynde prosessen litt, dess mer makt til deg. Har du tenkt å sende
meg regning?”
Senere den kvelden gav også Lisa og Jennifer i nummer tjue beskjed om at de
kom til å flytte.
De som kjempet for å bli boende, var slike som bevisst nektet å betale husleie.
Det virket for Jonny som om uansett hvor hardt han forsøkte å finne fram til solide
leietakere, så klarte han ikke å stabilisere situasjonen. Han hadde nå seks tomme
leiligheter med ex-leieboere som betale leien i tide uten å skape problemer så lenge
de fikk være i fred. Han hadde egentlig mistet de mest stabile leieboerne, kanskje
med unntak av Ronald og Shirley. Men også de betalte husleien i tide.
Hvis det hadde vært Speedy, Jake og Rick som hadde flyttet, hadde det vært grunn
til å feire. Av femten leiligheter hadde han nå hele ni uten inntekt mens utgiftene,
bortsett fra strøm, i hovedsak var de samme. De som ikke betalte leien i tide, eller
bare forsvant om natten uten å gjøre opp for seg, lot likevel luftavkjølingen gå for
fullt. De skrudde dem ikke engang av før de snek seg ut. Jake hadde til og med anmeldt ham for ikke å tilby strøm når han bevisst unnlot å betale leien. Likevel, en tom
leilighet var en sunnere investering enn en leietaker som ikke betalte husleien. Systemet virket ganske enkelt ikke!
Jonny begynte å vurdere hvordan han kunne forandre dette. Han studerte hver
162
Djevelens disipler
enkelt leietaker fra dag en, og det gikk plutselig opp for ham at de få svarte han hadde
hatt i bygningen, hadde alle betalt husleien i tide, og de hadde heller ikke skapt så
store problemer som mange av de hvite.
Han husket Hardees første kveld på kontoret: ‘Nå, der er svarte niggere og der er
hvite niggere, og de hvite niggerne er ikke noe bedre enn de svarte niggerne.’
Kanskje, hvis han tok inn flere svarte, ville stedet stabilisere seg? Lori hadde betalt husleien i tide, og selv da hun ble utkastet, hadde hun dratt med vennlige holdninger. Hun hadde til og med forsøkt å koble ham med sin egen datter. Jerry i tjuetre
så han knapt noe til bortsett hver fredag da han stakk innom for å betale husleien —
alltid i tide og uten å skape problemer.
Hardee Hancock betalte alltid husleien i tide selv når han manglet penger til gin
og fitte. Jonny likte til og med selskapet hans der han haltet inn på kontoret og siterte
sin falske spansk hver fredag rundt ti om kvelden når han kom for å betale, og av og
til spurte om han kunne få låne tjue. Av og til hadde Jonny til og med en liten flaske
gin til ham, og Hardees takknemlighet var ekte. Han hadde bodd her i flere måneder
nå og hadde ikke vært for sen med husleien en eneste gang. Kanskje fordi de ofte
følte seg som annenrangs borgere hadde de svarte lært seg å betale husleien i tide.
Situasjonen hadde aldri vært mer prekær for Jonny. Han var på etterskudd med
hver eneste regning, og pengene kom inn altfor langsomt. I tillegg trengte han de ni
tusen dollars til å betale gjeldsskatten med innen kort tid. Hvis ikke, kunne han bare
pakke sammen.
Så da den svarte sykepleiersken Sarah Elliot ville flytte inn i nummer femten, var
Jonny bare glad til.
Og da Hardee bad om å få flytte inn i tjuefem fordi den var så mye mer sentralt
plassert, hadde Jonny ingenting imot at han flyttet. Da kunne han faktisk se rett over
til ham fra kontorvinduet.
Da Dennis Jordan, en svart bygningsarbeider som bodde sammen med sin hvite
venninne, ville flytte inn i seksten, var Jonny bare glad for å leie til ham. De betalte
til og med to uker på forskudd.
Da enda et blandet par, de var egentlig gift, høye, ydmyke og ytterst hvithudede
Tabby, med sin kortvokste, hjulbente svarte mann, Robert Major, og hennes tannløse
tenåringssønn, Torry, ville ha nummer tolv den samme dagen som J. R. Gilbert og
hans forslåtte venninne Ollie, som fremdeles gikk med stivkrage av jurisidke grunner,
flyttet ut, var Jonny mer enn glad for å se dem flytte inn.
Det unge, svarte paret som flyttet inn i 22, Cadillas tidligere hybel, virket veldig
hyggelige, spesielt den unge pike som åpent viste sin interesse for Jonny.
På bare noen få dager var hotellet fullt igjen og Jonny hadde fått inn nok kontanter, nesten tretten hundre dollars, til å betale de mest presserende regningene.
Ted hadde fortalt sannheten om en ting: Leilighetene på hotellet var lette å leie
ut fordi hotellet var ganske sentralt plassert.
Også Lori King hadde hatt rett: ‘Så lenge du bor i Fort Lauderdale, må du leie til
det rasket som finnes her.’
Forhåpentligvis ville alle de svarte forbedre situasjonen.
Djevelens disipler
163
Jonnys røtter hadde ikke vokst seg dypt nok inn i amerikansk kultur og historie.
Derfor hadde han ingen mulighet til forutse den uroligheten og hatefulle hevngjerrigheten dette førte med seg blant de fleste av naboene.
Torsdag morgen kjørte Jonny ned til rettsbygningen for å forberede utkastelsesbegjæringen for Jake T. Bronx og hans vesle jødebikkje og deres to uekte, men eneggede, tvillinger. Detektiv-agenturet reagerte ganske raskt, og, før Jonny hadde kommet tilbake, hadde de overlevert utkastelsesbegjæringen til Mr. Bronx personlig.
Ironisk nok, den samme kvelden sprengte Jake Bronx sikringen til luftavkjølingen.
Han tilkalte igjen politiet angående Jonny uten at han fikk beskjed om at strømmen
var gått igjen. Og igjen banket politiet på døren til Jonny for å fortelle ham den gode
nyheten. Beavis and Butt-head var alt annet enn vennlige da de igjen konfronterte
ham. Og han var klar over at uansett hvor mange ganger han kunne bevise sin uskyld,
kom de aldri til å slutte å plage ham. De ville ta stilling til fordel for Jake mot Jonny
hver gang. De foretrakk en satantilbeder med amerikansk dialekt fremfor en noenlunde skikkelig utlending med en ikke-amerikansk aksent hva dag som helst.
Mennesker var av og til utstyrt med merkelige instinkter. De kunne jobbe som besatt og godta umenneskelige forsakelser for å lykkes, men når det gikk opp for dem
at deres mål var utenfor rekkevidde, kunne de ofte bli avslappet og likegyldige med
en slags ‘djevelen ta morgendagen’ holdning. Det skjedde med Jonny den kvelden.
Han gjengjeldte deres fiendtlighet.
“Hør her! Jeg kan for faen ikke hjelpe for at den satantilbedende halvskrullingen
ikke er intelligent nok til å bruke luftavkjølingen riktig! Eller er det vanlig at leietakerne ringer politiet istedenfor vaktmesteren hver gang det ryker en sikring? Hvis det
er tilfellet, trenger du ikke være geni for å forstå hvorfor politiet har det for travelt
til å arrestere voldtektsmenn og forbrytere!
Nå, gi meg en sjanse til å vise dere hvor enkelt dette kan fikses istedenfor å sløse
bort verdifull polititid og arbeidsinnsats. På kontoret har jeg en eske sikringer. Tillat
meg å hente den. Bli så med meg over til måler-rommet og se hvor lett det er å skifte
sikring! Hvis jeg prøver å villede dere, så ikke nøl med å sette meg fast. Det er det
dere har suglet etter å gjøre fra første dag dere var innom kontoret. Jeg kan ikke vite
hvorfor, men kanskje dere følger ordrene til denne skeive albinoen av en politimann,
deres homosjef kaptein Andersen!
Hvis dere tre finner at det er viktigere å bruke verdifull polititid på å plage livet
av meg enn å gjøre jobben deres, da er dere som konstabler mer korrupte enn min
hjerne er i stand til å fatte! Folk som misbruker politiet på den måten, burde vært bak
lås og lukke sammen med konstabler som lar seg bruke på den måten! — Følg meg,
mine herrer.”
Jonny hadde oppdaget et annet aspekt av menneskenaturen: Bare gjennom andre
personers underdanighet kan andre personer bli overlegne. Når de aggressive ble tatt
uten selvforsvar, kunne til og med mennesker i uniform bli hundset med. Begge fulgte lydig med Jonny inn i måler-rommet og fulgte med mens han skiftet sikringen.
Så banket de lydig på rommet til Jake for å forsikre seg om at det var i orden.
164
Djevelens disipler
“Ja, det virket, men sikringen røk så snart jeg skrudde på luftavkjøleren!”
“Ok. Så la meg skifte sikring en gang til og la meg være den som skruer på luftavkjøleren. Jake vet hvordan han skal skrue den på slik at sikringen ryker. Istedenfor
å skru bryteren til høyre et trinn om gangen, snur han bryteren til venstre på full
styrke, og dermed ryker sikringen. Han vet også hvor lett det er for meg å fikse det.
Derfor ringte han dere for å gjøre det vanskelig for meg. Nå, etter at jeg har skiftet
sikringen, og jeg har mister oversikten over hvor mange ganger jeg har gjort det, så
tillat meg å skrue luftavkjølingen på for ham uten at sikringen ryker. Og da vet dere
at han gjør det med vilje!”
Butt-head nektet.
“Det er ikke politiarbeid. Det er å barnepasse husverten.”
“Det er en måte å gjøre jobben deres på slik at dere slipper å komme hit en og to
ganger om kvelden og hele tiden sløse bort verdifull tid.”
De gikk motvillig med på det, men denne gangen nektet Jake å slippe dem inn.
Han spurte om de hadde ransakelsesordre, og han hevdet at han hadde rett til å nekte
Jonny å komme inn i leiligheten. Og han hadde rett.
Men husverten haddde vunnet en klar seier.
“Ok. Jeg antar et det beviser min påstand. Hvis luftavkjøleren trenger flere sikringer, har herr Bronx fra nå av bare to valg: Enten må han skaffe seg sikringer selv,
eller så må han bo uten luftavkjøling — med mindre han velger å komme seg for helvete ut herfra! Det er likegyldig for meg om dere kan fordra meg eller ikke, men jeg
gir dere iallfall fakta hver gang dere kommer innom her.”
De svarte ikke. De to konstablene vekslet blikk. De virket ganske utilfreds da de
forlot bygningen. Jonny studerte dem mens de gikk ned gangveien mot den parkerte
politibilen. Han hadde vunnet det siste slaget, men visste instinktivt at krigen kom
til å fortsette!
Han traff aldri noen av dem etter den kvelden. Men et halvt år senere fikk han greie
på at de ikke lenger jobbet i politiet. De var gått av med pensjon og flyttet til Scottsdale i Arizona der de nøt livet som pensjonister.
De var hemmelig gift og levde som mann og kone, eller ektefeller, som det hette
i det homofile miljøet. De hadde jobbet og levd sammen i over tjue år, og var blant
de første til å stå åpent fram som ektefeller etter at homofile ekteskap var blitt lovlig
i Florida for bare noen år siden.
Jonny fikk svar på utkastelsesbegjæringen bare tre dager senere:
‘Jeg har vært boende på Holeday Pak inn i 7 ½ måner i
et år har jeg arbeia for IPC her i Ft. Lauderdale min
inntekt var $350,00 per. uk. jeg hadde vært pemittet 6
uke fra den dato. Uke etter jeg miste min jobb, jeg
ikke kunne betale min leie. Eier av kompleks kreditere
meg den uke. Den neste uke jeg bare kunne betale for 1
uk $160,00. Jeg hadde gitt ham $40,00 per dag for å
Djevelens disipler
165
prøve komme ajour med leia. Jeg hadde funnet løs jobb
den betale meg $45,00 per dag. Jeg gjorde dette bare 1
uk. Jonny og jeg sat og diskuste saken. Jeg fortalte
ham jeg måtte ha ekte støddig jobb at jeg ville ikke
kunne betale hver dag, han sa han var enig! Så jeg
begynte søke jobb. Jeg er bare tre uk sen på husleie og
det se ut som jeg begynne å jobbe som kelner på olive
garden rest. Før den avtale som den klageren og jeg
hadde gjort han begynte virkelig sette meg under press
fordi han leie en tidlig leier som en gang bodde i
leilighet 15 Ronnie han er elekriker. Jonny betale
$50.00 for å skrue av min elekrikk strømm. Jeg føle det
urett og tilkalle P. D. Den konstabel som undersøke han
fortelle ham han måtte få min støm tilbake samme kveld.
For å gjøre en sak verre okt. 3, 1093 6:40 om morgen
mine tvillinger sønner hadde blit født på Holy cross
hosp. De var ved tre uk gamble da Jonny betale Ronnie å
skrue av strømmen samme hva politiet sa Jonny likevel
nekte skrue på strøm det var 3 dag senere okt. 29 8:00
om kveld til han betalte Ronnie enda $50.00 mer til å
skrue på strøm selv etter han skrue av min luft. Mine
babbyer skrike av grunn den veldig hete min snart bli
kone og jeg måtte bo week end hos hennes foreldre hus.
Fred den 29ende i okt Jonny også spikre igjen min bak
dør og la meg ha bare en inngang og utgang. han sa hvis
jeg ringe politi en gang mer, han ville kaste meg ut.
tirs. Den 2dre denne måneden Jonny true meg igjen ette
han gjort av tale med meg på fre. den 29ende okt.
Avtalen var hvis jeg gi ham $160.00 på nov. 2 alt ville
være bra. da nov. 2 rulle inn og jeg ble servert med
dette. Vær så snill for min Famile skyld hvilken jeg er
enneste brødvinner. Jeg trenge tid å spare $ og
lokaliere en annen. Vær så snill min forlove og jeg ha
rundt $ 50.00 spart så langt jeg vil trenge minst 30
dager’s. Jeg fosslå At Den Hele Tid jeg bo der, min
Familie og jeg vi ikke komme under mer trussel og bare
Gud vet hva mer han kan gjøre oss.
Til avslutte jeg må TILFØYE til din oppmerksomhet.
Igjen sist natt kl. 6:30 ettermiddag 11-2-93 han true
meg igjen. Ved å skrue av min elekriseti. Igjen jeg
tilkalle 9-1-1 offiseren han se i mitt hus og jeg vise
ham bak dør. Han sa Det er illegal og jeg vise den
etterforskende konnstabel meterrommet han sa han ville
sende by innspekter. Komme og se på det rotet bak der
neste uk. jeg har noen rettighet mot Jonnys handling!
har jeg ikke? Jeg mener er det rett at mine barn skal
være underlaget slik behandling?’
166
Djevelens disipler
Rett nedenfor hadde han skriblet ned følgene med en nesten uleselig håndskrift:
‘Jeg hermed forsikre at jeg vil sende et kopi av det
foregående Svare Motpart og hans sakfører.’
Og helt nederst på siden:
COUNTY COURT - CIVIL DEPARTMENT,
201 S.E. 6th STREET, ROOM 120,
FORT LAUDERDALE, FLORIDA, 33301 - 3303.
Det var datert den tredje november og signert Jake L. Bronx, ikke bare en
djevelsk disippel, men prest i Church of Satan of Southern California.
Møtet skulle finne sted i dommer Skolnics kammer, rom 120, på fredag den 16.
november klokken 04 om ettermiddagen.
George Churchill, eieren av den fem leilighetsbygningen rett over gaten fra hotellet,
presenterte Jonny for en av hans kjenninger, Frank McFadden, som nettopp var kommet tilbake fra sin brors begravelse oppe i Pennsylvanaia. Frank hadde oppholdt seg
i Pennesylvania mye lenger enn han hadde tenkt seg etter at hans bror var brutalt
stukket ned med kniv. Franks eldre bror, Chris, bodde også i en av Georges leiligheter. Alle tre jobbet sammen som malere, men fordi Frank hadde vært så lenge
borte, hadde han leid ut leiligheten hans til en annen, en kortvokst og kraftig kar fra
India som jobbet som hotellsjåfør.
“Kan du hjelpe meg? Jeg trenger et rom til denne fyren. Han er en meget stabil
leietaker. Det hender han drikker litt for mye, men han er renslig og betaler alltid
husleien i tide.”
Jonnie studerte Georg. Han var kortvokst med korte legger og en tynn, skrapende
stemme og det var få som la noe merke til ham, men han var kjent som en av de hyggeligste guttene i nabolaget. Han hadde to ekteskap bak seg, og begge gangene var
det konene som var blitt lei av ham. Han var nå samboer med sekretæren til sakfører
Welsh, så Jonny regnet med at George hadde kjennskap til hotellets indre og ytre liv.
Men han hadde ikke noen forhåpning om at dette forholdet kom til å vare så lenge
heller.
“Hun gir meg bare litt fitte av og til til gjengjeld for et sted å bo. Jeg tror ikke det
vil vare lenger enn til hun skifter jobb. Men hun er temmelig stabil på den måten, for
det er sjelden hun skifter elskere mellom jobber. Men hvis hun får en annen jobb,
kommer hun nok til å forlate meg.
Nåja, hva kan vel jeg gjøre? Jeg vet at jeg ikke er den mest sexy fyren i verden.
For alt jeg vet har hun kanskje en annen på si allerede. Jeg har mistanke om at hun
knuller sjefen! Før jobbet hun som serveringsdame borte på Houston’s.”
Etter at Beefsteak Charlie ikke lenger var så fristene, hadde Jonny mange ganger
tenkt å få seg en biff på Houston’s, men han hadde holdt seg borte fordi kundene
måtte vente i lange køer utenfor restauranten før de fikk sitteplass.
Georg gav inntrykk av å være snakkesalig, det var sikkert. Men bare til han hadde
fått en sak avklart. Da kunne han plutselig snu ryggen til å gå sin vei.
“Jeg har fullt rett nå. Men det blir jo alltid en åpning. Når må du ha den?”
Djevelens disipler
167
Jonny snudde seg mot Frank som virket gretten og uvennlig med et bistert utseende. Han var et sted i trettiårene og nylig fraskilt fra sin kone som var av tysk avstamning.
“Jeg trenger den med en gang. Jeg kan ikke vente.”
“Han kommer til å bli boende i minst to år.”
Jonny nikket mot George.
“Jeg har mitt eget sted. Det er nettopp renovert etter at det crackmonsteret og det
ludderet flyttet ut. Jeg kan vise ham det og la ham få det for ett tjue per uke, pluss depositum.
“Blir leien sesongjustert?”
“Nei, dette stedet har aldri vært sesongmessig.”
Det så ikke ut som om gretne og uvennlige Frank likte leiligheten noe særlig, men
med tunge tømmermenn klarte han å grynte fram: “Jeg tar den.”
Jonny hadde lenge planlagt å leie ut leiligheten nå da den var oppfikset, for da
kunne han øke leien en del. Og så kunne han flyttet rundt i de andre leilighetene etter
hvert som de ble ledige. Han tilbrakte jo for det meste tiden på kontoret likevel. Men
det var en tung beslutning.
Så, senere den kvelden ble Jonny igjen en ulovlig hjemløs i Fort Lauderdale. Han
undret seg på hvorfor politiet var så ivrige etter å kontrollere hans boligforhold når
det hadde over tre tusen hjemløse som befant seg på gatene hver eneste natt. Han
engstet seg også på grunn av sitt manglende investeringsvisum og undret seg på hvorfor han ikke hadde hørt lyd fra immigrasjonsmyndighetene etter at Lucy hadde sendt
dem de tilleggsopplysningene de hadde bedt om.
Lucy hadde vært litt fraværende etter at han hadde nekte å gifte seg for å få opphold. Men sist han hadde snakket med henne virket det som om hun var sitt gamle
selv igjen.
Eric hadde ikke vært på kontoret på flere uker nå, så derfor ble Jonny ganske overrasket over å se ham rundt middagstider den fredagen. Han kunne stolt informere
Jonny om at han nå var ajour med husleien, men han hadde ikke til hensikt å innfri
den delen av avtaler som gjaldt han svigerforeldre. Han viste Jonny et skriv han
hadde fått forberedt av en sakfører. Jonny hadde ingen rett å kreve ekstra for nære
slektninger som bodde i samme leiligheten. Så lenge han ikke hadde hotell-lisens,
hadde han ganske enkelt ingen rett til å gjøre noe slikt.
Speedy var blitt informert, Jake visste det og Craig og Ross var også blitt informert slik at det ikke skulle bli noen overraskelser for dem når Craig’s søster flyttet
ned fra Pannsylvania og hadde planlagt å bo hos dem.
Hvis han, Jonny, ikke var villig til å endre den delen av avtalen som tvang ham
til å betale ekstra for svigerforeldrene, så ville han, Eric, helt stoppe å betale husleie
til saken var blitt avgjort i retten.
“Du kommer ingen vei med dette! Politiet kommer ikke til å løfte en finger for å
hjelpe deg, spesielt ikke etter all den dritten med Jake i sytten. Du kommer sansynligvis til å havne i fengsel på grunn av det. Det er strengt ulovlig å stenge av strømmen
168
Djevelens disipler
for noen. Det kan gi deg inntil tre år i fengsel. Hvis jeg var deg, ville jeg tatt dritten
min og forsvunnet før det blir for sent å gå noe sted i det hele tatt. Ha, ha, ha, ha, ha.
Vi har alle gått sammen om dette. Hvis du ikke slutter å kreve ekstra for gjester,
kommer vi alle til å slutte å betale husleie. Du kommer ikke til å holde ut lenge da,
det er sikkert. Og det har du godt av fordi du var så dum at du underskrev den avtalen. Politiet lo da jeg viste den til dem. De sa at det ikke er så mage som er dumme
nok til å underskrive på sin egen dødsdom! La meg si deg rett ut, Jonny. Jeg kommer
ikke til å roe meg en eneste dag før vi har fått deg ut herfra!
Så nå gir du meg en ny avtale, eller så skal du ønske du aldri hadde hørt om et
sted kalt Amerikas forente stater!”
Jonny forsøke å skjule sin usikkerhet. Hjemme var det alltid fornuftig å få en avtale ned på papir, men her var en skriftlig avtale ikke noe annet en et grunnlag for
sakførere til å begynne et bikkjeslagsmål.
Eric hadde erklært åpen krig nå. Jonny hadde to valg nå: Enten å gi opp eller å
kjempe videre. Men det virket som om han bare hadde en eneste mulighet igjen: Å
gi opp og innrømme nederlaget. Hvis det kunne kalles en mulighet?
Selv om han følte seg tom innvendig og var fullt overbevist om et snarlig sammenbrudd i hotellets økonomi, nektet han å gi etter for Erics trusler. Han tok langsomt fram dokumentet ‘tre dagers varsel om utkastelse’ og fylte det ut mens Eric satt
og så på med hat og forakt. Han snerret da Jonny gav det til ham.
“Hvis du tror at et jævla papir kan forandre noe, er du helt på viddene!”
“Du gir meg ikke noe valg. Jake Bronx kommer til å være ute herfra innen ti dager
og deretter er deg bare du og jeg. Forbered deg på å være ute herfra før jul!”
Eric stirret på Jonny med mørke, gjenstridige øyne ganske lenge og bevisst før
han brøt ut i en hånlatter.
“Den var faen meg frekk tatt i betrakning av at før jul kommer du til å være bak
lås og slå! Hvis du ikke tror meg på mitt ord, så snakk med Jake om det. Du har jo
ingen mulighet til å vite noe om det, og jeg burde ha holdt kjeft om det, men Ronald
har gått med på å vitne mot deg i retten. Dette er ikke lenger sivilt, men faen meg så
kriminelt og med så kraftige bøter, at den hønsehjernen din ikke kommer til å forstå
hva som traff deg! Ha, ha, ha, ha, ha, ha,ha!”
Jonny ble sittende uten med så mye som den minste kampånd igjen i ham. Han satt
som lammet. Og dess mer han grublet over sin håpløse situasjon, dess mer lammet
ble han. Han klarte ganske enkelt ikke å komme fram til en fornuftig løsning eller retning videre. Hvis han bare kunne hatt tillit til politiet! Men nei, den eneste fornuftige
handlingen han kunne tenke seg, var å besøke en sakfører slik Eric hadde gjort. Men
det kom til å koste ham flesk, spesielt hvis det utviklet seg til et kriminelt søksmål
mot ham.
Han var forvirret, men ikke overrasket over at Ronald hadde gått med på å vitne
mot ham. Eller Shirley. De var dine venner det ene øyeblikket, men kunne stikke en
dolk i ryggen på deg i det neste. Det var slik de var, selv mot hverandre. Jonny var
klar over at de fleste hjernecellene deres var oppbrent — den enes av crack kokain
Djevelens disipler
169
og den andres av piller og pils. Begge var helt uberegnelige. Jonny var klar over det,
men hva med retten? Selvfølgelig ikke. Ikke mot en besverget uttalelse fra en politikapteins sønn og sheriff i Fort Lauderdale. Og spesielt når motstanderen ikke var
statsborger! — Herre Gud i himmelen!
Jonny var helt opprørt. Hva ville skje med ham nå? Han var ikke statsborger! —
Han hadde ikke engang lovlig oppholdstillatelse!
Jonny forestilte seg fremtiden. En hurtig, tøff rettssak. Kanskje år bak murene. Du
kunne havne bak murene for et godt ord her! Og selvfølgelig kom han til å miste hotellet innen det var gått uker! Og på toppen av det hele kom han antakelig til å bli deportert! Herre Gud i himmelen! Han kom til å måtte kjempe mot alle disse helvetes
satanistene helt alene og uten mulighet til å overleve!
Å, pokker! Han hadde ikke hotellet utlagt for salg heller lenger! Derfor kom ingen
til å tro at han forsøkte å selge hoteller for å komme seg bort herfra! Nåja, kanskje
han kunne ringe Pearly Jo og be henne vitne for ham om den utviklingen? Å, pokker,
han måtte også ta kontakt med Karl Schmidt angående eiendomsskatten. Det begynte
å nærme seg forfall for den også.
Å, pokker! Han hadde ikke lenger noe fast sted å bo heller. Nå kunne de til og
med sette ham fast på en løsgjengeranklage!
Det eneste som manglet nå var en hjerneblødning, slag, aids eller syfilis, eller noe
lignende. Ja, hvorfor ikke? Hvorfor ikke like godt få det overstått? Et hendig lite våpen og en renslig kule gjennom hjernen, så ville alle hans engstelser være over! Han
hadde sagt det til leietakerne så mange ganger når de hadde truet ham — uten at han
hadde tenkt mer på det. Kanskje det kunne være en smart løsning på alle problemene
— en trygg vei bort fra dette helvetes rottehullet. Mye bedre enn å råtne bort livet i
et amerikansk fengsel.
Jonny var helt utmattet.
Rett etter midnatt begynte torturinstrumentet å klirre på skrivebordet. I halvsvime
grep han røret.
“Ja?”
“Eh, er det deg, Jonny?”
“Ja.”
“Det er Ronald som ringer.”
“Ja?”
“Jeg måtte snakke med deg.”
“Javel. Snakk.”
“Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men Shirley hadde fortalt alt sammen
til Jake allerede før jeg var ferdig!”
“Fortalt hva?”
“At du hadde betalt meg femti for å koble fra strømmen.”
“Og?”
“Jake vil at jeg skal vitne mot deg.”
“Ja.”
170
Djevelens disipler
“Han har tilbudt meg hundre dollars!”
“Og?”
“Jeg hadde håpet at du ville at jeg skulle vitne for deg i stedet.”
“Jeg tror ikke det.”
“Men Jonny, jeg vil hjelpe deg. Du er en av mine beste venner. Det er urettferdig
at du skal havne i fengsel på grunn av dette. Jeg skulle mer enn gjerne vitne for deg
istedenfor Jake og den døvstumme jødebikkja hans. De er helt på viddene!”
“Og hva venter du deg fra meg?”
“Jeg vil du skal vite at jeg tar en helvetes sjanse ved å vitne for deg. Jeg skulle
ønske jeg kunne gjort det gratis, men jeg er helt desperat rett nå. Jeg trenger virkelig
pengene. Jeg kan komme uti noen heftige problemer på grunn av dette, men fordi du
er slik en helvetes god venn, er jeg villig til å gjøre det for så lite som fem hundre
dollars!”
Ja, Ronald var alltid desperat etter penger til crack. Han hadde også vært desperat
da Jonny var dum nok til å gi ham femti dollars.
“Jeg setter virkelig stor pris på vennskapet ditt, Ronny. Men du er litt sent ute.
Eric fortalte meg at du skulle vitne for Jake, og så bestemte jeg meg for å presentere
mine egne vitneforklaringer. Jeg har forberedt noen skriv, eller affadavider, eller hva
du velger å kalle dem, i forbindelse med ditt misbruk av unge Jennifer. Jeg er klar til
å avgi rapport både til politiet og HRS. Bare forestill deg at HRS forhører Jennifer,
og Shirley for den del. Eller Shirleys mor. Eller Robin! Og meg! Med alt sammen
bevislig gjennom medisinske undersøkelser. Alle dine korrupte politivenner vil ikke
være til mye hjelp da. Jeg tror også at sheriffen i Fort Lauderdale vil gå i spinn!”
Det ble lenge ganske taust i den andre enden. Så fikk han visket frem sin trussel.
“Gjør du det, er du død!”
“Forresten, det er en ting til: Jeg skynder meg vanligvis veldig langsomt. Og selv
om du har fortalt meg at i Amerika må du handle raskt, så skal du vite at det ikke er
i min natur å foreta irrrasjonelle beslutninger eller skape unødige hastesaker. Jeg
kommer ikke til å offentliggjøre mine rapporter før etter at du har vitnet mot meg!”
171
06
‘Jeg, Claudia! —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago!’
Paret tiltrakk seg Jonnys oppmerksomhet fra det øyeblikket de kom ut av den gamle
Chevy Impala stasjonsvognen sin og begynte å spasere oppover gangveien mot kontoret.
Hans oppmerksomhet var spesielt rettet mot kvinnen som gikk til høyre og et
stykke foran sin mannlige ledsager. Straks slo det Jonny at denne kvinnen var både
autoritær og storkrevende — måten hun gikk på, med kroppen i bevegelse både til
høyre og venstre, og lett foroverbøyd, sammen med størrelsen hennes. Sammenlignet
med mannen ved siden av henne, satt Jonny igjen med følelse av at denne kvinnen
ikke ville godta noen form for ydmykelser.
Den kraftige overkroppen hennes fremhevet at leggene hennes stakk ut fra under
overkroppen hennes nesten som to rette staver av samme vidde ovenfra og helt ned.
til fotbladene. På en måte fremkalte hun Jonnys humoristiske sans, men på samme
tid innså han at denne kvinnen ikke kunne hundses med. Noe med hennes personlighet gjorde at hun ble øyeblikkelig lagt merke til. På en måte minnet størrelsen og
skikkelsen hennes mye om Eric. Hun hadde blikket rettet fremover og gav inntrykk
av å være temmelig bestemt og standhaftig der hun nærmet seg kontoret. Hennes forholdsvis store hode med pistret, blondt hår over en solid nakke bekreftet Jonnys
antakelser. Hun utviste ekstrem selvsikkerhet.
Hennes mannlige kompanjong, derimot, et kortvokst, vimsete individ som ikke
172
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
klarte å holde hodet stilt et eneste øyeblikk, så i alle retninger med vandrende øyne
over hele eiendommen, gav Jonny nøyaktig det motsatte inntrykket. Han minnet om
en vimsete liten mus som løp i alle retninger! Jonny regnet med at de måtte være mor
og sønn.
Hun gikk direkte inn på kontoret mens hennes sønn ble sittende ved et av utebordene.
“Jeg er en født igjen kristen. Mitt navn er Claudia. Claudia Hoskins. Jeg ble født
Schwartzenberger. Jeg ser meg om etter en leilighet. Har du noe ledig?”
“Ingenting akkurat nå. Men leiligheten ved siden av kontoret blir ledig om noen
dager. Det er den beste leiligheten i bygningen. Stor. Bare $175.00 per uke. Med alt
inkludert. Basseng. Vann. Gass. Strøm. Luftavkjøling. Fullt møblert og utstyrt. Veggtil-vegg tepper. Hvor mange er det til?”
“Meg og min mann. Og min datter som også bor sammen med meg. Vi er tre personer. Jeg trenger en to soveroms leilighet.”
“Javel. Den eneste to soveromsleiligheten i hele bygningen er den som blir ledig
om noen få dager. Hvis du er interessert, kan jeg vise deg den.”
Claudia stirret Jonny rett inn i øynene.
“Vi bor for tiden på Seaside Inn nede ved stranden. Min datter Claudette bor
sammen med meg. Min eneste datter. Hun kom ned hit sammen med meg og min
mann, men hun har en sønn som for tiden bor sammen med sin far oppe i Kalamazoo.
Før jeg bestemmer meg, må jeg snakke med min mann om det. — Eh, du skulle vel
ikke trenge en bestyrer, gjør du?”
Jonny følte seg underkuet av hennes sterke personlighet.
“Eh, tanken har streifet meg, men jeg er redd det blir en altfor stor kostnad. Hotellet er litt for lite til det. — Har du noen erfaring?”
“Ja så menn! Før jeg kom ned hit drev jeg et førtitre enheters stort leilighetskompleks eid av en eldre kvinne som ikke var i stand til å drive det selv. Jeg er ganske
profesjonell! Den beste som finnes! Jeg har også allerede et stående jobbtilbud. De
vil at jeg skal begynne å drive det stedet der jeg bor rett nå, på Seaside Inn. Men de
kan ikke gjøre nytte av min mann og vi er på utkikk etter et sted som vi kan drive
sammen med meg som bestyrer. Min man kan komme til god nytte som altmuligmann — plenene, malingjobber, rørlegging, rengjøring. Bare nevn jobben, så vil min
mann gjøre den! Akkurat som meg er han blant de beste på markedet. — Kom og la
meg presentere deg for min mann. Han er fra Chicago!”
Jonny fulgte henne automatisk utenfor der hun bestemt satte kursen for utebordene der mannen hennes hadde satt seg ned.
“Dette er min nylige ektefelle, Tobby Hoskins fra Chicago. Vi er nettopp blitt gift
og har bestemt oss for å begynne livet på nytt her i Sør-Floridas solskinnsparadis. Det
er vakkert, ikke sant?”
Den vesle fyren som Jonny hadde trodd var hennes sønn, reiste seg fra stolen og
strekte en neve mot Jonny.
“Tobby Hoskins. F-fiss du er du er husherren, er det hyggelig å treffe deg!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
173
Han lespet ganske kraftig når han snakket.
“Jeg er ingen herre, verken hus eller på annen måte, men jeg er eieren. — Hallo.”
Jonny hatet alle disse tomme frasene. Om det var hyggelig å møte dem eller ikke,
var for tidlig å gjøre seg opp en mening om. Han foretrakk helt nøytrale hilsener som
‘hallo’ eller ‘farvel.’
Idet de satte seg rundt bordet, begynte øyne til Tobby fra Chicago å vandre igjen
som om Jonny ikke var til stede. Men som enhver flink bisken oppdaget Jonny at han
var godt trent. Han forstod når han lydig burde holde kjeft og overlate praten til sin
dominerende kone.
“Jeg har vært gift med Tobby i tre måneder nå. Etter at jeg skilte meg fra min
alkoholiserte første mann som jeg ikke hadde barn med, og Tobby endelig ble kvitt
sin egen bedragerske kone, bestemte jeg meg for at det var på tide å slutte å leve i
synd og knytte ekteskapelige bånd og leve etter Guds ord. Jeg har nettopp solgt gården min oppe i Kalamazoo og ser meg nå om etter en liten investering her i Sør-Florida. Vi har bestemt oss for å bygge en ny fremtid sammen.
Et sted som dette ville virkelig vært ideelt, men vi trenger erfaring slik at vi ikke
roter oss borti noe dumt. Og vi må vente til kontantene blir tilgjengelige fra salget av
gården, sannsynligvis et par måneder fra nå. Hvis det går lenger enn det, har min bror
tilbudt seg å sende penger på forskudd slik at vi kan komme i gang. Han er litt av en
kakse, forstår du. Han eier praktisk talt hele Kalamazoo. Han er meget forretningsorientert. Han driver en meget solid produksjonsenhet som lager kassene til Apple
komputersystemer. Sist år planla han å kjøpe en del av MacIntosh aksjeselskap bare
for å sikre sine interesser. Han har også planer om å kjøpe deler av Microsoft Corporation. Det er slikt et mannfolk min bror er.”
Hun tok en liten pause for at Jonny skulle få sjanse til å fordøye alt sammen.
“Javel, hvorfor ikke tenke over det? — Og så vil jeg diskutere det med min mann.
Men før jeg går, la meg forsikre deg om en ting: Hvis jeg begynner å arbeide for deg,
kommer det ikke til å koste deg noe som helst. Da blir det mitt ansvar å sikre at jeg
tjener penger til deg. Massevis med penger!”
Jonny fortsatte å studere henne mens hun ivrig presenterte ham for alle sine fortreffeligheter. Han betraktet henne som en hvilken som helst skrytepave, ganske selvopptatt og tilbakestående. Samtidig kunne han ikke unngå at hennes bestemthet og
selvsikkerhet ble sittende igjen og påvirket ham. Han studerte hennes hvite, nesten
rosa, ansiktsfarge, hennes blonde, pistrete tynne hår, hennes bulldog ansiktstrekk som
han slett ikke syntes var tiltalende med en underhake som skalv hver gang hun hadde
sagt noe fortreffelig. Han forestilte seg at hennes ubegrensede innbilskhet kunne
være akkurat det hun trengte for bestyre denne plassen. Men samtidig følte han at
hun bare kunne tilføre litegrann og mye for sent. Kanskje han allerede hadde pådratt
seg altfor mange uløselige problemer.
Hver gang han så bort på Tobby fikk han lyst til å le, spesielt når han studerte ham
i profil. Tobbys blanke isse, hans flate panne og spisse, fremstikkende nese minnet
Jonny mer om en forsiktig mus enn en formidabel bestyrer. Hans tilbaketrukne lepper
174
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
og nesten totale mange på hake, sammen med hans stadig flakkende øyne, gav ham
et bestemt muselignende utseende. Han utviste alt annet enn selvsikkerhet. I stedet
gav han Jonny en følelse som gjorde ham lattermild.
Det virket som om Claudia leste tankene hans.
“Jeg, Claudia, blir bestyreren, og han, Tobby, kommer til å støtte meg i alt jeg
gjør for at jeg skal få suksess! Han er en ypperlig altmuligmann. Jeg kan garantere
deg at dine interesser vil være i gode hender!”
Hun sa på klokken.
“Jeg kommer tilbake i overmorgen nøyaktig klokken to. Jeg skal ta med meg min
mann og min datter og vi vil bruke den tiden vi trenger til å diskutere det mer grundig. Du kommer ikke til å angre. Jeg er en av de dyktigste bestyrerne i hele bransjen
i hele De forente stater. Og jeg skal tjene penger til deg — tonnevis med penger!”
Hun reiste seg, og automatisk gjorde Tobby det samme. De mer eller mindre marsjerte tilbake til bilen i samme takt, men på samme tid minnet de Jonny om Mother
Goose med bare en liten andunge bak seg.
Jonny hadde allerede bestemt seg. Han kunne ikke ansette et slikt par som det der!
“Se på den fyren! Se på ham! Han kom nettopp løpende ut fra banken. Se! Han vifter
med hånden. Faen! Han har nevene fulle av kontanter! Han har faen meg røvet banken i fullt dagslys, og nå løper han hjem igjen og vifter med alle kontantene i løse
luften. Han har faen meg røvet banken!”
Erics opphisselse gjorde Jonny oppmerksom på situasjonen. En fyr kom løpende
nedover gaten og viftet med hånden full av pengesedler. Bare to hus lenger oppe i gaten løp han av veien og inn i hjørneleiligheten. Eric var i ekstase.
“Han har faen meg røvet en bank, mann! Se! Han har faen meg mistet mange kontanter, mann. Rett i gaten. Det er fem hundre dollars, for pokker!”
Eric bøyde seg ned og hentet opp fem hundre-dollar sedler.
“Den fyren er faen meg splitter pine gal! Vettløs av crack kokain! Pokker! Så du
det?”
Jonny smilte og nikket bekreftende.
Den fyren hadde det skikkelig travelt. Og han var fortapt på crack.
“Pokker, Jonny. Jeg skal ringe 9-1-1. Det er faen meg et bankinnbrudd på høylys
dag! Dette er faen meg utrolig!”
“Eric hadde knapt fått lagt på røret før to politibiler ankom, uavhengig av oppringingen, med alle sirene gående for fullt og blinkende lys som vanlig.
Eric viftet ivrig på den første av dem.
“Er dere på utkikk etter en bankrøver, heh?”
“Pokker så riktig! Har du lagt merke til noe uvanlig?”
“Dette kommer til å bli den hurtigste jobben du har hatt, konstabel. Et jævla steinhode kom løpene ned gaten og gikk inn i den andre bygningen til høyre. I hjørnebygningen.”
“Hvis du driver herk med meg, får du problemer!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
175
“Det er faen meg sant, mann!”
Bare sekunder senere krydde det med politibiler og politikonstabler i gaten. For
Jonny minnet det om en scene fra en gangsterfilm. To konstabler banket på døren,
men da ingen svarte skjøt de seg hurtig inn i leiligheten. Bare minutter senere kom
de ut igjen og dro en person med håndjern mellom seg. Effektivt kastet de ham inn
i baksetet på en av bilene og kjørte ham hurtig bort mens sirenene gikk for fullt. De
to konstablene satte kurs mot Eric.
“La oss få graturere deg for dine ypperlige observasjonsevner. Bortsett fra å bli
tatt på fersken, er dette sannsynligvis det hurtigst oppklarte bankrøveriet i amerikansk historie. Hjelp meg med noen opplysninger, min venn, så skal jeg anbefale at
du får en generøs belønning. Det var sannelig en ypperlig observasjon!”
Eric bare ristet på hodet av forfjamselse.
“Fyren prøvde ikke akkurat å skjule noe. Han kom ganske enkelt løpende oppover
gaten og viftet med kontantene slik at alle kunne se det. Han var skikkelig steinet,
mann. Hvor mye kom han seg unna med?”
“Rundt tjue tusen dollars!”
Erics narko avhengighet og latskap hadde i det minste hjulpet til med å løse et
bankinnbrudd. Han fortsatte å fortelle historien hele dagen til alle og enhver som tok
seg tid til å høre etter. Han var nå i sentrum for oppmerksomheten, den selvoppnevnte dagens helt.
Ute av syne, ute av sinn. Jonny var langt fra overbevist om at han kom til å se noe til
det Hoskins-paret igjen. Så mange ganger hadde leilighetssøkere lovet å komme tilbake uten at det hadde skjedd. Istedenfor å fortelle at de ikke var interessert, eller at
det ikke var akkurat det de var på jakt etter, lot de som om de var interessert uten å
ha til hensikt å komme tilbake. Den letteste veien ut. Amerikanerne var rare slik.
Derfor var han nitti prosent sikker på at han aldri kom til å se ekteparet Claudia og
Tobby Hoskins på hotellet.
Han tok feil. På slaget to som avtalt, kom Mother Goose og hennes vesle andunge
spasernde oppover gangveien med kurs direkte mot kontoret mens underhaken hennes disset for hvert bestemt skritt hun tok. Hun begynte å snakke allerede fra døråpningen.
“Her er jeg på slaget klokken to som avtalt. Min far understreket alltid betydningen av å være punktlig i et forretningsforhold. Har du tenkt gjennom forslaget mitt?”
“Ja, jeg må si deg rett ut at jeg ikke er i stand til å ansette to så dyktige personer
på heltid akkurat nå. Dette er bare en femten enheters leilighetshotell som ikke på
noen måte kan bli belastet med en slik ekstra utgift. Men jeg kunne så gjerne trenge
en hånd til å ta seg av dette stedet. Jeg har vært her over et år nå. Jeg har knapt hatt
så mye som en weekend fri. — Nåja, jeg er redd for at mine ressurser er altfor begrenset. Men leiligheten er fremdeles ledig hvis dere vil ha den.”
Claudia Hoskins underhake begynte å dirre igjen.
“Jeg har ikke til hensikt å la min erfaring og dyktighet som bestyrer bli en byrde
176
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
på din økonomi. Min far, som var tysker, understreket alltid for meg at det å arbeide
for noen, var det samme som å tjene penger for den personen eller organisasjonen.
Hvis jeg bestyrer et sted som dette, har jeg til hensikt å tjene penger for deg — tonnevis med penger! Jeg skal omskape dette stedet til en solid gullgruve hvis du gir meg
muligheten. Og etterpå, hvis du skulle være interessert i å selge eiendommen, vil jeg
så absolutt vurdere muligheten til å overta den. Min far lærte meg at jeg alltid måtte
bevise hva jeg er god for før jeg stiller krav. Og jeg er et godt menneske! Medregnet
min mann, selvfølgelig. Min mor, Amanda, som var av norsk avstamning, understreket også betydningen av å være til å stole på!”
“Er din mor norsk?”
“Hun kom fra et lite sted som heter Bergen. Hun døde for fem år siden. Men jeg
var aldri min mors favoritt. Jeg var alltid min fars vesle pike. Min mor, Amanda
Schwartzenberger, brydde seg mer om min søster, Lillemor. De er begge døde nå.”
“Snakker du språket?”
“Heeh, he. Alt jeg kan si er ‘lutefisk’ og ‘tissen takk.’ Men eg er dyktig til å bake
krumkaker!”
“Ha, ha, ha. Yeah. Ok, jeg bestemte meg i går kveld for å komme med et forslag.
Men jeg ombestemte meg, for jeg regnet med at dere ville begynne med det samme.
Derimot, hvis dere ikke har noe imot å vente til 1. januar, kan vi kanskje komme til
enighet. Inntekten er bedre under sesongen. Jeg kommer nok ikke til å kunne gi fast
ansettelse til din mann, men hvis han er interessert, kan vi komme i gang ved at jeg
lar ham overta alle småjobbene med det samme.”
“Min mann godtar det! Og vi trenger en leilighet. Om bare noen få uker kommer
Seaside Inn til å bli sesongjustert fra $140,00 per uke til $430.00 per uke. Det er en
tredobling! Og det er pengeutpressing! — — Så, gratulerer! Du har ansatt to fremtidige bestyrere. Jeg kan love deg at du ikke kommer til å angre på det!”
“Nåja, jeg må understreke —”
“Jeg trenger å ta en hurtig kikk på leiligheten. Jeg kan ikke godta den med bind
for øynene.”
“Selvfølgelig. Jeg skal vise dere. La meg bare få snakke med leietakeren først.”
Lisa var ute på jobb, så det var Jennifer som åpnet opp. Hun var gretten og uvennlig som vanlig, og hun unnskyldte seg for alt rotet i leiligheten, og bestemte seg for
å ikke la dem få komme inn. På uforklarlig vis klarte Claudia å få henne til å forandre
mening, og til slutt lot hun dem få komme inn for å ta et overblikk. Claudia inspiserte leiligheten på samme måten som når en general inspiserer troppene. Ydmyke
Tobby holdt avstand to, tre fot bak henne og bare nikket bekreftende til kommentarene hennes.
“Jeg tar denne leiligheten, Tobby. Det er akkurat hva vi har vært på utkikk etter.”
“F-fis du mener det, er det greit f-for meg. Kanskje Claudette ville likt å se den?”
“Claudette gjør som jeg sier!”
“F-fiss du mener det, så.”
Straks virket det som om Claudia fikk et positivt innpass hos gretne Jennifer. På
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
177
en måte virket det som de hadde en del felles. De hadde iallfall mye å snakke om.
Jonny var ikke klar over det, men den ‘nye bestyreren’ foretok seg allerede undersøkelser angående eiendommen, dens leietakere og hvordan den ble drevet. Da Claudia
kom inn på kontoret, kunne hun informere Jonny om at de kom til å flytte inn allerede samme kveld.
“Jeg er redd for at det er umulig. De kommer ikke til å flytte ut før neste søndag
kveld. De er langt fra de vennligste leietakerne du kan treffe på, det er sikkert.”
“De har leid et hus fra 1. november. Fullt møblert. Den eneste grunnen til at de
er blitt værende her, er at strømmen er inkludert i husleien. Jeg har gjort en avtale
med dem. De kommer til å være ute herfra før klokken åtte i kveld.”
Selv om han ble litt paff, hadde Jonny ingen innvendinger. Han forberedte leieavtalen, depositumet og gav henne en kvittering for en ukes leie.
Straks fikk Jonny erfare at Claudia Hoskins var viljesterk med egne meninger.
“Det er urimelig!”
Underhaken hennes begynte å disse igjen.
“Jeg skal bare betale husleie fra søndag morgen. Mellomlegget er en sak mellom
leietaker og meg som bestyrer. Du har vel ikke tenkt å straffe meg for at jeg klarte
å bli kvitt dem tre dager tidligere enn ventet, har du? Jeg skal begynne å betale leie
fra førstkommende søndag!”
Igjen hadde Jonny ingen innvendinger.
“Det kan jeg godta, men det forutsetter at de ikke kommer løpende inn på kontoret
og krever å få tilbakebetalt depositumet.”
“Jeg har ordnet det!”
“Da er det greit.”
“En ting til:” Underhaken hennes begynte å dirre igjen. “Hvis du ønsker at jeg
skal drive dette stedet for deg, må det være basert på gjensidig tillit. Det virker lite
fornuftig for meg at du har tillit til at jeg skal drive dette stedet, men på samme tid
har du ikke tillit til at jeg kan flytte inn uten å betale depositum. Ser du poenget?”
“Det er ikke et spørsmål om tillit eller ikke. Det er rutine. Alle betaler sikkerhetsdepositum.”
“Jeg nekter ikke å betale. Jeg ber deg bare om at du tenker deg om en gang til og
så gjør et positivt unntak for meg som din fremtidige bestyrer. Det kommer du ikke
til å angre.”
‘Så dette var kvinnen som ville vise hva hun var verdt før hun kom med krav.’
Jonny begynte å bli irritert. Først hadde hun bestemt at en leietaker skulle flytte
ut tidligere enn avtalt. Så nektet hun å betale husleie fra den dagen hun flyttet inn,
og nå krevde hun nærmest å få flytte inn uten å betale depositum. Og samtidig fikk
hun det til å høre så rimelig ut! Denne kvinnen hadde alle egenskaper som skulle til
for å bli en ekte pest og en plage. Kanskje en kvinnelig Kirk Coleman?
Igjen foraktet Jonny seg selv fordi han var for svak for disse menneskene.
“Ok. Jeg skal glemme depositum for leie og nøkler. Du kan bli boende her gratis
til søndag og du kan flytte inn i kveld. Pass på at du gjør deg fortjent til det!”
178
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Du kommer ikke til å angre! Vi er gode mennesker. Vi er gode, stabile amerikanere med en solid landsbygdbakgrunn. Du skal fort få oppleve forskjellen på gode,
solide landsens mennesker og falske byfolk, det kan jeg love deg!”
I det han kikket ut vinduet mellom persiennene la Jonny merke til en kvinneliglignende skapning som kom opp gangveien med retning mot kontoret. Jonny satt som
forsteinet der han fulgte med henne mens hun bestemt hadde retning mot kontordøren. Gangelaget hennes var sløvt og tungt, men samtidig var det nesten som om
hun knapt berørte veibanen. Hun stirret tomt ut i luften med livløse øyne. Hun hadde
en svær kropp, slappe ansiktstrekk og veldig langsomme bevegelser. Hun kom stille
inn på kontoret. Likevel utgjorde hun en kraftig tilstedeværelse.
Da Claudia så at datteren hennes hadde kommet inn, snudde hun seg irritert mot
henne. Hun knurret mot henne istedenfor å snakke til henne.
“Hva vil du her? Jeg har sagt at du skal vente i bilen! Gå tilbake til bilen med en
gang og vent der!”
Med et nesten livløst ansiktsuttrykk åpnet Claudette langsomt munnen for å si
noe. Hun hadde problemer med å bevege tungen og uttalte ordene langsomt og uklart.
“Men, mor, det er brennhett inne i bilen. Jeg er klissvåt av svette, og jeg trengte
litt frisk luft.”
Jonny ble dødsskuffet. ‘Pokker for en motbydelig bikkje. Enda et steinhode!’ Det
var derfor datteren hennes ikke hadde vært sammen med dem til å begynne med! —
Javel, men det var for sent nå. Han visste at han ikke burde ha leid ut til disse menneskene!
“Jonny, dette er min datter Claudette. Oppkalt etter meg selv. Hun har hatt en del
problemer i det siste. Forhåpentligvis vil det at vi har flyttet til Sør-Florida være bra
for henne. — Claudette, dette er vår nye husvert. Si ‘hallo.’
“Haalloo.”
Hun smilte ut i løse luften som om hun så etter noen i rommet hun kunne smile
til.
“Hello.”
Herre Gud! Dette var et forskrudd individ! Jonny smilte tilbake, i håp om at ingen
kunne lese tankene hans. Men så heldig var han ikke. Claudia forstod med en gang
hva han tenkte.
“Jonny, jeg skal forklare deg angående min datter senere.”
Så vendte hun seg mot henne som en knurrende bulldog.
“Gå tilbake i bilen.”
“Men mor, det er brennhett —”
“Gå tilbake i bilen!”
“Ja, mor.”
Med et tungt sukk, som om noen slapp luft ut av en ballong, og etter at hun hadde
løftet seg selv rundt, begynte hun og gå tilbake mot stasjonsvognen.
Jonny var forvirret. Han så fra Claudia til Tobby og fra Tobby til Claudia. Tobby
hadde ikke sagt et eneste ord siden han kom. Han satt bare der med et halvdumt smil
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
179
om munnen og nikket bekreftende hver hang Claudia ristet med underhaken. Men så
bjeffet hun mot Tobby også.
“Tobby, gå og pass på at Claudette blir værende i bilen!”
“F-fiss du vil det.”
Tobby reiste seg. Han virket usikker, men han protesterte ikke.
“La meg be om unnskyldning for min datter. Hun oppfører seg vanligvis bedre
enn dette.”
“Jeg kan ikke se at hun har gjort noe galt. Hvis hun må sitte inne i bilen i denne
brennheten, synes jeg synd på henne. Dessuten er hun ikke mindreårig.”
“Hun er tjueni år. Men hun er ikke som andre barn. Du kan si at hun er litt treg.
Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal takle henne. Men hun er likevel min datter og mitt
ansvar!”
Jonny hadde ikke noe mer å si, og kontoret ble fylt av en trykkende stillhet. Men
Claudia Hosking ville ganske enkelt ikke tillate et en slik atmosfære fikk vedvare, så
istedenfor å fortsette samtalen, reiste hun seg, ristet på underhaken og informerte
Jonny om at de kom tilbake om to timer med det første flyttelasset.
Så spankulerte hun ned gangveien som en dronning på stylter.
Jonny ristet på hodet og måtte innrømme overfor seg selv at han ikke var den rette
til denne jobben. Enda en gang hadde han gått fra asken til ilden.
Hvis ikke? Nåja, han hadde ikke akkurat særlig tro på det, men kanskje dette Hoskins-spetakkelet ville kjøpe eiendommen fra ham før det ble for sent. Han ba stille
om et under.
Han følte seg trett nå. Hvis han bare hadde hatt et sted der han kunne hvile ut!
Som lovet var Hoskins-paret tilbake innen to timer med et lass personlige eiendeler.
Lisa og Jennifer, derimot, var som forsvunnet i løse luften. De kom ikke innom kontoret, ikke engang for å få tilbakebetalt depositumet, så Jonny undret seg over hva
som hadde skjedd. Men han fikk overlate det til Claudia. Hun var i stand til mer enn
bare å ta seg av seg selv og sin familie.
Han hadde behov for å komme seg bort fra eiendommen noen timer og bestemte
seg for å prøve Beefsteak Charlie enda en gang. Til hans hyggelige overraskelse fikk
hans favoritt serveringsdame øye på ham mens han ventet på å få bord. Hun smilte
imøtekommende.
“Hyggelig å treffe deg, Jonny. Du nyter fremdeles en biff?”
“Jeg må jo ha mat. Men jeg er overrasket over å se deg her. Jeg trodde du hadde
fått deg jobb på en annen restaurant.”
“Jeg stakk bare innom for å hente den siste sjekken min. Jeg kan avse noen minutter. Vi snakkes ved bordet.”
“Kanskje du lar meg spandere en biff på deg?”
“Kanskje. Vi snakkes om et øyeblikk.”
Hun holdt øye med Jonny idet han ble tatt med til et innbydende bord ved de store
vinduene som hadde utsikt over Intracoastal. Eller kanskje det var New River?
180
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Til hans store skuffelse ble han betjent av den samme kelneren som hadde servert
han sist gang. Han nikket stivt uten å smile idet han overrakte Jonny menyen. Jonny
skulle til å ordre da kelneren ble forstyrret.
“Jeg er tilbake om et øyeblikk, sir.”
Han kom ikke tilbake, men det hadde Jonny lite imot for hans tidlige serveringsdame satte seg ned ved bordet. Hun hadde aldri vært så vennlig tidligere.
“Så kan jeg spandere en steik på deg?”
“Det skulle jeg likt, men jeg får ha det til gode. Jeg hadde lyst å snakke med deg,
for jeg er blitt fortalt om den forrige gangen du var her. Mange av kelnerne og serveringsdamene var ganske motbydelige mot meg da jeg jobbet her, for mange av kundene bad alltid om å ble servert av meg. Jeg oppmuntret dem til det, selvfølgelig. Slik
som med deg. Så jeg sluttet mye på grunn av at jeg følte mg uønsket her. Nå lar betjeningen det gå ut over mine tidligere kunder.
Sist du var her, serverte de deg bevisst et elendig måltid. En kald, blodig steik,
brente poteter, elendig service — og de spyttet i vinen din. Alt du kan tenke deg. Når
noen sender maten tilbake, har de ganske enkelt for vane å spytte på den før de serverer den igjen. Tro meg eller la vær, men sist du var her serverte de deg poteter som
var tatt direkte fra søppeldunken. Jeg så hva som ofte foregikk på kjøkken, og også
det var medvirkende til at jeg sluttet. For bare noen uker siden leide de inn en ny
kokk. Han er en røff fyr fra Haiti som er for lat til å forberede maten skikkelig. Han
bare server det han har tilgjengelig. Mange serveringsdamer har forsøkt å bli kvitt
ham, men uten å lykkes, for han har inngått et seksuelt forhold til sjefen, den kortvokste flintskallede fyren. Med en elendig service som den, har kundene sluttet å
komme. Når du ser deg omkring, ser du ikke hvor mange færre kunder de har nå enn
tidligere?”
Jonny var kresen i matveien. Han begynte å føle seg uvel. Han fikk rett og slett
spyeverk.
“Jo, men jeg trodde at det bare var stille før stormen. Sesongen begynner om noen
uker.”
“Nei. Ryktene går. De har fått en fryktelig omtale. Folk holder seg borte. Jeg jobber på Houston’s nå. Hvorfor ikke komme innom og besøke meg på min nye arbeidsplass? Jeg lover at du vil være i gode hender. Biffene deres er utmerket. Potetene deres også. Ha, ha, ha.”
“Takk. Det kan være greit å vite. Jeg har vært bortom der noen ganger, men ventekøen var så endeløs at jeg gav opp.”
“Ja, stedet er veldig populært. Og travelt. Du må betale for vinen, også, men maten er ypperlig. Du får mye for pengene. Jeg håper å se deg der ganske snart. Bare
spør vertinnen etter Holly, så skal jeg servere deg. — Forresten, jeg hørte at du nektet å tipse sist gang!”
“Ja, du fortalte meg nettopp at maten jeg fikk, var søppel. Og servicen var ikke
et hakk bedre.”
“Jeg ville vært forsiktig med mitt neste måltid hvis jeg var deg. Lykke til.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
181
Jonny ble sittende igjen alene. Han var ikke klart over at ikke å gi tips var noen
stor sak. For ham betydde ‘tips’ å sikre seg god service, to insure proper service. Og
hvis han ikke fikk skikkelig service, gav han heller ikke tips. Han hadde alltid betraktet det amerikanske systemet med at betjeningen var avhengig av tips for å overleve,
som nedverdigende for betjeningen. Det var som å måtte leve på almisser fordi eieren
var for gniten til å betale en skikkelig lønning. I det minste burde de hatt servicetillegget inkludert i prisen på en sivilisert måte.
Men likevel, med en holdning som målte hver liten dritt i dollars og cents ville antakelig de færreste sikre skikkelig service hvis de visste at de ville bli betalt uansett.
Han måtte vente i nøyaktig tjuefire minutter før kelneren kom tilbake.
Jonnny engstet seg for hva han hadde i vente.
“Jeg beklager ventetiden, sir. Er du klar til å bestille?”
“Ja, etter å ha ventet i snart en halv time skulle jeg tro det. Jeg vil gjerne ha en
New York steik, godt stekt med to bakte poteter.”
Igjen ble Jonny sittende og vente — i nøyaktig trettifire minutter. Ikke en gang
karaffelen med vin ble satt på bordet som vanlig. Og da kelneren endelig kom tilbake, ble han servert en veldig liten steik, ikke godt stekt, men nesten rå med to stykker brente poteter akkurat som forrige gang. Og karaffelen med vin var knapt halvfull.
Han undersøkte maten for å se om noen hadde spyttet på den, men selvfølgelig
kunne han ikke se noe. Likevel hadde Holly effektivt takk knekken på appetitten
hans. Han vinket på kelneren.
“Dette må være den minste atten ounce steiken i hele Amerika. Og den er langt
fra godt stekt, men nesten rå! I tillegg bestilte jeg to bakte poteter, ikke svartgrillet.”
“Beklager, sir. Jeg skal ta meg av det straks.”
“Takk.”
Jonny måtte vente i nøyaktig fjorten minutter før maten ble servert ham igjen.
Istedenfor å levere den tilbake godt stekt, var den like rå som tidligere. Og den var
kald. Og potetene var de samme svartbrente. Han følte seg overbevist om at tallerkenen bare var blitt stående med maten på til den ble servert ham igjen etter at den var
blitt kald.
Han følte en uforklarlig irritasjon ta overhånd. Han hadde best lyst å reise seg og
slå den vesle uforskammede flintskallingen rett i dørken! Men han klarte så vidt å beherske seg.
“Jeg krever å få snakke med sjefen!”
“Beklager, sir. Sjefen er ikke til stede i kveld.”
Jonny reiste seg.
“Da foreslår jeg at du tar dritten din og stikker den opp i homseræva på deg! Griser hjemme eter ikke slik mat som dette!”
“Beklager, sir. Jeg kan bare servere maten slik den er blitt forberedt. Du trenger
ikke å ete den.”
“Hvis det ikke er mulig å ta det opp med sjefen, har jeg allerede fortalt deg hva
182
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
du kan gjøre med den grisematen. Jeg har ikke rørt noe av den. Du kan servere den
til noen andre!”
Jonny begynne å gå.
“Du har drukket mer enn halvparten av vinen, sir! Du må betale ellers blir jeg
nødt til å tilkalle politiet!”
Jonny fortsatte mot utgangen med kelneren på slep.
“Jeg har ikke rørt noe som helst, og det vet du. Hvis jeg ikke får snakke med sjefen eller vertinnen, foreslår jeg et du ringer politiet jo før jo heller. Så skal jeg ringe
pressen!”
Jonny begynte å nærme seg utgangen med kelneren ved siden av seg.
“Du må ta deg av regningen, sir!”
Jonny holdt på å kaste tjue dollars i trynet på ham, men ombestemte seg. Kelneren
ville antakelig bare stappen den i egen lomme likevel. Jonny fikk kontroll over sin
første innskytelse. Han ville ikke gi ham den tilfredsstillelsen.
“Si til den jævla sjefen din at jeg skal ha en prat med ham så snart han blir tilgjengelig! Til da, farvel. Og hvis du vil tilkalle politiet — lykke til!”
Da Jonny rundet hjørnet til Progresso Road fikk han oppleve et syn som var så altfor
vanlig. To politibiler med blinkende lys var parkert foran hotellet. Pluss tre sykebiler.
Han ble grepet av den samme engstelsen som han følte hver gang han fikk øye på en
politikonstabel. Pokker. De ventet allerede på ham! Den pokkers kelneren må ha tilkalt politiet likevel! Men hvorfor alle sykebilene?
Da han svingte inn på gangveien som ledet opp til kontoret, la han merke til at
døren til tjue stod på vidt gap med politikonstabler som løp fram og tilbake foran døren. To av konstablene kom dragende på et eller annet, eh, en hvit, mannlig person
tidlig i tjueårene, mellom seg ut fra døren til leiligheten. Bak konstablene fulgte
Claudia, og bak kraftige Claudia kom vesle Tobby og bak ham igjen svære Claudette,
den tilbakestående datteren til Claudia med alt dissefettet. Det var et opptog av en
annen verden, men likevel en del av virkeligheten. Jonny undret seg på hva som
hadde hendt. Han gikk forbi konstablene, en svart type og en hvit kvinne, og henvendte seg til Claudia:
“Hva har skjedd? Har dere problemer?”
“Nei! Ikke lenger!”
Underhaken hennes ristet og hun stirret Jonny rett inn i øynene.
“Det narkouhyret der brøt seg inn gjennom bakdøren og rett inn på Claudettes
soverom. Hun holdt nesten på å miste forstanden! Mens hun skrek og han ropte og
bannet kom han rett mot meg på kjøkkengulvet. Jeg var opptatt med å pakke ut, så
med begge hendene om håndtaket på steikepannen slo jeg ham bevisstløs! Jeg trodde
jeg hadde drept ham! Men sykepleierne fikk ham på beina igjen! Han var helt fortapt
på kokain! — Hva slags plass er dette? En narkobule i et narkoområde? Første natten
etter at vi er flyttet inn, får vi innbrudd i leiligheten vår av en narkoman! Du opplyste
oss ikke om noe slikt!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
183
“Nei. Det er rett. Han s-sa ingenting om noe s-slikt.”
Tobby bekreftet automatisk Claudia’s anklager. Claudette sa ingenting. Hun bare
stirret ut i tomme luften med livløse øyne.
Jonny smilte.
“Jeg kunne nok ikke forutse at noe slikt skulle skje. Jeg vet ikke om det ganske
enkelt er slik livet er når du må leve blant halvtomsete byfolk istedenfor solide landsens mennesker, men jeg vet at jeg ikke er villig til å ta skylden for forfallet innenfor
de indre byområdene. Kanskje situasjon er uforbedrelig, men jeg kan love deg en
ting: Jeg har ikke hatt noe med det å gjøre! Selv med den innsatsen jeg har gjort for
å holde dette stedet fritt for narkotika, har vært forgjeves. Og politiet har skapt flere
problemer enn løsninger. Jeg trodde tidligere at de var redde eller dumme. Nå tror
jeg de er blitt kjøpt!”
Claudias underhake begynte å dirre igjen, men uten en lyd denne gangen. Jonny
konsentrete seg om konstablene som skulle til å kaste overtrederen inn i en av bilene
da de rettet oppmerksomheten mot to andre konstabler som kom løpende. Hurtigere
enn et lynnedeslag fra det blå dro crackmonsteret seg unna, og frigjort fra konstablenes grep, løp han oppover gaten.
Der stoppet han plutselig for å vurdere situasjonen, og ufattelig hurtig klarte han
å klyve over et seks fot gjerde som omkranset eiendommen. På toppen av gjerdet ombestemte han seg igjen, og, istedenfor å hoppe ned på den andre siden av gjerdet, tok
han et gigantisk hopp fra toppen på aluminiumsgjerdet og rett opp på taket til den enetasjes leilighetsbygningen foran ham.
Mens han løp omkring på det nesten flate taket på jakt etter en måte å komme seg
ned på, tilkalte politiet forsterkninger som omringet hele bygningen. Mens han virket
forvirret og fortapt fortsatte han å løpe rundt kantene på det nesten flate taket. Tre
av konstablene hadde revolverne sine rettet mot ham og brølte at han måtte komme
seg ned eller bli offer for en kule.
Det virket som om fyren ikke visste ha han skulle gjøre, så i desperasjon løp han
tilbake til fremsiden av bygningen. Med et krast gjennomtrengende hyl som en ørn
på flukt, forsøke han å hoppe ned fra taket og tilbake på gaten. En av føttene hans ble
hengende fast i ståltråden på toppen av gjerdet og han falt med ansiktet først rett ned
på fortauet under ham. Jonny kunne høre ben som knaket da han traff fortausbetongen. Men likevel klarte han å komme seg opp på føttene, og, med et ansikt som var
fullt av blod, begynte han å rope skjellsord mot en av de svarte politimennene som
kom løpende mot ham.
“Hold deg borte! Jeg vil ikke de jævle niggerlabbene din på meg, din jævla svartrompa negerhoms! Hold de jævle labbene vekk fra meg, din skitne nigger! Jeg hater
niggere! Jævla niggere! Jeg skal faen meg drepe deg, din mammaknullende apekatt!”
Jonny kunne se sinnet og hatet i ansiktet på politikonstabelen. En av kameratene
hans nærmet seg den vanvittige ungdommen bakfra og slo ham midlertidig bort fra
denne verden med et kraftig slag fra batongen sin. Idet han falt, hoppet de på ham
bakfra og fikk satt håndjern på ham før han traff betongen.
184
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
De tok ingen sjanser denne gangen og fikk fotlenkene på han i løpet av sekunder.
Og med rundt et dusin tilskuere som ivrig fulgte med, deriblant Eric som vanlig,
kunne Jonny høre det kraftige dunket da hodet hans traff motsatte døren idet han ble
kastet med ansiktet ned opp i baksetet på patruljebilen. Den svarte konstabelen hoppet inn i baksetet nesten samtidig. To andre konstabler hoppet inn i fremsetet og med
hylende sirener og blinkende lys satte de av gårde med spinnende bakhjul!
Herre Gud, den fyren hadde sett bedre dager!
To av konstablene kom løpende mot Horkins-paret.
“Dere kommer til å anmelde ham, ikke sant?”
Det var ingen som svarte. Han henvendte seg direkte til Claudia.
“Han brøt seg inn i din leilighet og forsøkte å voldta datter di, ikke sant! Du vil
vel ikke at han skal gå klar uten å måtte betale for det, vil du?”
Claudia virket motvillig, litt forvirret, og for en gangs skyld tok Tobby initiativet
idet han satte haken frem.
“F-fis du mener det, konstabel, skal jeg foreta anmeldelsen.”
“Det setter jeg stor pris på. Bli med inn i bilen så skal jeg fylle ut papirene før du
skriver under på dem. Angrep og fornærmelser mot en konstabel skal koste ham dyrt.
Når vi er ferdige med han, skal han ønske han aldri så dagslys!”
Eric hadde en tendens til å bli stående rett ved siden av Jonny.
“Hørte du det, Jonny? ‘Å angripe og fornærme en politikonstabel.’ Det blir ikke
nødvendig å gå til rettsbygningen for å anmelde ham. Denne gangen komme konstablene til å gjøre det helt frivillig av sine egne rene hjerter mens de er i bilen. Det
er slik de skal gjøre det hver gang, men de er vanligvis for late til å løfte en finger for
deg. Den fyren har problemer. Når han vakner opp i morgen, kommer han til å undre
seg over hvilket fjell som falt over ham. Uten å huske noe som helst! Har var helt utkjørt av et dårlig treff, et skikkelig dårlig treff! Det er det hele. Han visste ikke engang hva han gjorde. Å, Jesus Kristus, jeg hadde ikke likt å være i hans sko når han
våkner opp i morgen tidlig!”
Eric tok et skritt nærmere.
“Hvis han våker opp i morgen. Hvorfor tror du den svarte konstabelen hoppet inn
i baksetet sammen med ham? For å ta hevn, selvfølgelig! Hvis denne fyren noen gang
kommer til se dagslys, er han en faen så heldig drittsekk. Et par dager fra nå kommer
noen til å hente ham opp fra Intracoastal, og vi kommer ikke engang til å lese om det
i avisene. — Merk mine ord!”
Jonny fikk skjelteristninger med gåsehud. Han hadde også undret seg på hvorfor
den svarte konstabelen hoppet inn i baksetet sammen med fangen. Eric kjente til systemet. Jonny innså også Eric hadde en dobbel holdning til politiet. Han hatet og avskydde dem fra sine egne erfaringer med dem, men applauderte og forsvarte dem når
deres råtne oppførsel noen ganger var til hans egen fordel.
Likevel, det var amerikaneres flests holding til deres egen politistyrke. De ringte
9-1-1 så snart de hadde en stund, men så snart politiet virkelig trengte hjelp til å sette
farlige forbrytere bak lås og slå, holdt de seg unna, delvis på grunn av likegyldighet,
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
185
men også fordi det kunne slå tilbake på dem selv både fra politiet og de kriminelle.
Og det skjedde ganske ofte som et resultat av manglende tillit til deres egen politistyrke. Jonny opplevde så mange dilemmaer her i Fort Lauderdale. Så mange dobbeltmuligheter og blindveier.
Akkurat som amerikanerne opplevde han selv frustrasjonene uten å se noen løsninger.
Uten å tiltrekke seg oppmerksomt forsøkte Jonny å trekke seg tilbake til kontoret for
å få fred og være for seg selv. Bare noen minutter senere banket Calaudia Hoskins
bestemt på kontordøren.
“Jeg må snakke med deg, Jonny. Får jeg komme inn?”
Hun kom inn uten å vente på svar. Han sukket.
“Ah, ja, hva kan jeg gjøre for deg?”
“Jeg kom egentlig for å be om unnskyldning for Claudettes oppførsel forleden
dag. Og også for min egen oppførsel for en stund siden. Jeg beklager, men vi var alle
så opprørt. Jeg håper du godtar min unnskyldning. Selvfølgelig kan vi ikke beskylde
deg for at en narkoman brøt seg inn i leiligheten vår nesten før vi hadde flyttet inn.
Jeg fikk vite at en av de tidligere jentene i leiligheten langet narkotika, så jeg regner
med at noen forsøkte å bryte seg inn på jakt etter marihuana eller crack eller noe.
Vi har en fryktelig narkotika situasjon i dette landet, ikke bare i byene, men også
ute på landsbygdene. Landet har tatt en dypp, Jonny. Et stort stup. Det er et bunnløst
dyp, og jeg tror det kommer til å bli mye verre før det kan begynne å bli bedre. Vi
visste før vi bestemte oss for å flytte til Sør-Florida at der var et fryktelig narkotika
problem. Og, så vakker det er her nede i Fort Lauderdale, Amerikas Venezia, har jeg
lest at den byen er den som har mest kriminalitet i hele De forente stater. Jeg er blitt
veldig skuffet over alle de hjemløse, de prostituerte, alle de narkomane og alle narkolangerne. For ikke å nevne alle de homoseksuelle.
Det føles som om Gud har helt forlatt oss! Eller vi Gud. Vi har beveget oss fullstendig bort Herrens bud. Og for hver dag som går, kommer vi lenger og lenger på
avveier. Det er derfor vår kjære nasjon ikke er kommet helt på steingrunn ennå, men
når den gjør det, kommer det til å bli et hardt fall — som når en ørn faller til jorden
meg brukne vinger. Og det er slik ørner faller, Jonny — med brukne vinger! Men etter at de treffer bakken, klarer de å kravle seg på beina igjen og lærer å fly. Det vil
vi også. Akkurat slik vi alltid har gjort — hvis ikke politikerne ødelegger oss fullstendig ved å sende alle arbeidsplassene våre til oversjøiske land!
Denne nye, militærnektende, marihuana-røkende, homoelskende, kvinnebedårende presidenten symboliserer forfallet i vårt kjære land. Etter å ha blitt løftet opp
til Det hvite hus av de homoseksuelle stemmegiverne, er det første han forsøker, å
få de homoseksuelle inn i hæren. Han er en abortforkjemper, en Hollywood-elsker
og en manipulator. Har er et fullstendig korrupt individ som presenterer seg selv som
en kristen. Det er ren gudsbespottelse!
På samme tid er han en ekte patriotisk amerikaner, fullt ut representativ for denne
186
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
generasjonen. De sier han bare er den første av en ny en ny rase presidenter. Det er
bunnløst! Det stinker! Det er som en politisk septiktank der bare de største droltene
flyter til topps! Det er ikke til å undres over at Gud straffer oss! Men det er ikke til
å undres over at vi ikke har nådd bunnen ennå! Men hvis God ikke ødelegger oss
fullstendig slik han gjorde med Sodoma og Gomorra, kommer vi til å kravle oss tilbake på føttene igjen. Som alltid. Hvis Herren vil.
Forhåpentligvis vil det skje før det er for sent. Verden står ikke stille, vet du. Ta
for eksempel Japan, en av de sju asiatiske tigrene som løper fremover med marsjfart
rundt Stillehavs-landene. Og Kina med en femtepart av verdens innbyggere. Ta så
det nye og forente Europa. Og den langsomme fremveksten av Øst-Europa. For ikke
nevne Araber-landene som suger fettet av dette landet på grunn av dets avhengighet
av olje — med skyhøye oljepriser!
Etter den andre verdenskrigen var Stillehavet, en vannmasse som utgjør en tredjedel av verdens overflate, en Amerikansk innsjø mens USA i virkeligheten regjerte
over alle nasjonene i den verdensdelen bortsett fra Tahiti under Frankrike. Hvor er
den makten nå? Hvor er innflytelsen?
Bortsett fra vesle amerikanske Samoa og Guam sitter USA igjen uten noen ting!
Men Tahiti er fremdeles et fransk område!
Hvorfor har dette landet falt fra å være verdens fremste kredittnasjon til verdens
desidert største gjeldsnasjon på mindre enn tre tiår? I dag må en amerikaner i gjennomsnitt jobbe tre ganger så lenge for å kunne kjøpe seg en bil som for tretti år siden!”
“Ja, jeg bodde her på sekstitallet, og jeg bor her nå. Kontrasten er formidabel —
nesten som et fall fra himmelriket og rett ned i helvete. Hvorfor?”
“Kanskje vi har tapt noen slag langs veien. Som det i Vietnam. Men vi vant den
store krigen — den kalde krigen.”
“Nonsens! Bortsett fra Tyskland og Japan var det ingen av stormaktene som vant
den kalde krigen. Sovjetunionen tapte den bare litt tidligere enn De forente stater, det
er alt. Etter den kalde krigen ble det som var igjen av Sovjetunionen på samme måten
som De forente stater, sittende igjen på den økonomiske pissepotten med buksene
nede. Det ble langt fra noen økonomisk seier for noen av dem slik den andre verdenskrigen ble det for De forente stater!”
“Vi beveget oss bort fra Gud, Jonny. Vi begynte å leve våre liv i umoralsk selvnytelse. Som nasjon lot vi rikdommen korrumpere våre sjeler og vi begynte å tilbe
Mammon. Kvinnene lot fordervede individer som den nye presidenten og perverter
som Michael Jackson bli deres forbilder. Og mennene begynte å tilbe horer som Madonna istedenfor Jesus Kristus!”
Jonny satt og småskalv. Han hadde tenkt nesten de samme tankene selv. Bortsett
fra hennes utseende kunne Claudia minne litt om hans mor. Hvordan kunne en amerikaner tenke slik?
“Så det du egentlig sier er at dette landet fortjener å bli straffet på samme måten
som Sodoma og Gomorra?”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
187
“Straff — ja! Total ødeleggelse — nei! Husk at i byene Sodoma og Gomorra fantes det bare tre rettferdige sjeler — Lot som ikke levde i dødelig synd og han to døtre
som var jomfruer. Jeg er sikker på at vi kommer bedre ut enn det i dette landet. I det
minste er vi fire. Jeg, Claudia, og Tobby, min mann, og min datter Claudette og hennes sønn, Perry. Men der er ingen garanti for at De forente stater ikke vil miste sin
storhet. Det står skrevet i Den gode boken at når Israels folk, Guds eget folk, har
vendt tilbake til sitt hjemland og lever forholdsvis trygt, kommer ikke God lenger til
å trenge et sterkt Forente Stater til å beskytte Israel. Vi ser begynnelsen av den tiden
nå. Men dette vil ikke skje mens de to store fredsduene ennå er i live. Etter det kanskje Herren ikke lenger trenger et fritt og mektig Forente Stater.
Det finnes ikke lenger noe romersk storrike, men Rom eksistere fremdeles. Det
britiske imperiet, det mektigste av alle imperier, har tapt sin tidligere ære og storhet,
men London er fremdeles en flott by. Hitler er død og det finnes ikke lenger noe
tredje rike, men Berlin har reist seg igjen. Sovjetunionen eksisterer ikke lenger, men
Moskva er fremdeles sterkt. Så selv om De forente stater kommer til å forvitre, vil
Washington fremdeles eksistere! Og, Jonny, tror du romerne var lykkeligere under
keiser Nero enn de er under pave John? Det tviler jeg på!
Kanskje, Jonny, når De forente stater ikke lenger har styrke til å bære resten av
verdens byrder på sine skuldre og Mammon ikke lenger er konge og Madonna ikke
lenger er dronning, kommer vi til å se et nytt Washington bygget på broderlig kjærlighet — et nytt Philadelphia. Kanskje det er da vi skal begynne og kravle oss tilbake
på føttene igjen? Som en gjenopplivet gigant!
Kan du ikke se det for deg? En gjeldstynget gammel gigant som bare så vidt klarer
å krype av gårde på buken på grunn av overanstrengelse. Han legger seg ned for å
hvile seg ut, og kreftene hans begynner langsomt å komme tilbake i sirkulasjon til
han blir sterk nok i armene til å reise seg til å løfte seg opp på knærne. Han fortsetter
å krype på knærne til han treffer et tre eller en steinknaus som er sterk nok til at den
krypende giganten kan løfte seg opp på sine to bein igjen. Fra da av kommer ikke giganten til å sjangle av gårde på den brede veien som fører bort fra Gud, men begynne
å trofast vandre på den smale stien som fører til Guds rike. Og da skal ørnen igjen fly
fritt på himmelen! — Ære til Gud og halleluja! Herren være lovet!”
Claudia strekte begge armene opp i luften med hodet løftet og med øyne som stirret intenst i taket. Jonny satt og studerte henne men hun begynte å komme i ekstase.
Hun var mørk i ansiktet med et bistert utseende. Hun var en født på ny kristen, der
var sikkert.
Da Jonny ikke sa noe, gikk mye av intensiteten ut av henne og hun ble sittende
rolig i sin egen verden. Til slutt spurte hun ham ganske forsiktig:
“Tror du på Gud, Jonny?”
“Få mennesker har mot til ikke å tro på en slags form for gud. Fortell meg først
hva Gud er, så skal jeg fortelle deg om jeg tror på ham.”
“Gud er kjærlighet, Jonny.”
“Javel, men hvordan ser Den kjærlige ut?”
188
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Gud er allmektig!”
“Hvordan ser Den allmektige ut?”
“Men Jonny, du må da kjenne Gud!”
“Kjenner du Gud? Vet du hvordan han ser ut? Du forteller meg at han er kjærlighet og allmektig og later som om du vet. Javel, men det gjør ikke jeg. Jeg vet at noen
amerikanere ser ham for seg som gammel, senil onkel Sam son sitter på en trone av
gull bortenfor skydekket et sted og peker på folk med en kroket gammel finger og bestemmer hvem han skal hjelpe eller hvem han skal skade, om han skal la dem få leve
eller om de skal måtte dø — om de skal få komme til himmelen eller måtte brenne
i helvete. En må være idiot for å tro på noe slikt!”
“Så hva tror du på?”
“Jeg vet ikke. Men noen, og jeg tror Billy Graham er en av dem, tror at Gud er en
evig tilstedeværende spirituell kraft, og form eller skikkelse, som styret hele universet med sin makt. Javel, det kan virke troverdig, men ødelegger totalt bildet av en
personifisert Gud og troen på at et menneske kan være skapt i Guds bilde. Da sitter
du igjen uten noe annet enn ditt eget tankebilde. Disse hedningene som tilbad solen
og månen og lyn og torden hadde like mye rett som alle andre da. For å være helt
ærlig med deg har ingen på en troverdig måte klart å forklare for meg hvem eller hva
Gud er. Og heller ikke du, gjenfødt eller ikke!”
“Tror du ikke på Gud i det hele tatt?”
“Hvilken gud?— Allah? Buddha? Jesus Kristus? Satan? Ikoner og avgudsbilder?
Solen og stjernene? Hellige steiner? Totempåler og ørnefjær? Eller den guden som
hele verden tilber oftere enn alle disse andre til sammen: Bildet av George Washington på en dollarseddel? Det er vanskelig å tro på noe som jeg ikke engang vet hva er.
Det er like vanskelig å tro på en personifisert Gud som det er å tro på hekser som flyr
på kosteskaft eller skogstroll med tre hoder! Og likevel krever det et mektig, mektig
menneske å avvise at det ikke finnes noen Gud i det hele tatt. Alt ville vært forgjeves
da. Uten mål eller hensikt. Uten noe som helst fremtidshåp. Og hva skulle du leve for
hvis du ikke hadde håp? — Dine hverdagslige strabaser?
Først blir du født inn i denne tårenes jammerdal i synd og nedverdigelse. Det første som skjer med deg, er at du får en klaps i baken slik at de kan se om du gråter.
Så må de vaske deg ren av blod og kroppsvæsker!
Til slutt, etter et strevsomt liv, forlater du denne verden i fullstendig nederlag og
ydmykelse. Innen tarmfunksjoner lenger. Og du kan ikke lenger styre din kroppsvæske eller avføring. Som et siste farvel til din elendige eksistens blir du tvunget inn
i den ydmykelsen at du har pisset på deg og dritet i egne bukser!
Og igjen må du bli vasket ren! Før du begynner å råtne vekk! ‘Fra støv til støv.’
Hvis du ikke blir brent til aske. ‘Fra støv til aske.’ Det finnes ikke noe slikt som et
suksessrikt liv. Alt ender i nederlag. Bare døden triumferer! Livet ender alltid på den
samme måten — i fullstendig nederlag og nedverdigelse!
Virker alt dette som om det skulle finnes en kjærlig Gud? Slett ikke! Men det
krever virkelig et fritt og tappert menneske til å innrømme at det er alt som fins!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
189
Rundt ni lørdag morgen konsentrerte Jonny seg om lese avisen og å nyte en kopp
kaffe som vanlig. Lørdags morgen var for det meste stille og rolig, noen ganger til
helt på ettermiddagen. Men denne morgenen ble han forstyrret av Claudia Hoskins
bare minutter etter at han hadde begynt å konsentrere seg om avisen.
“Jeg er kommet for å be om unnskyldning for i går kveld. Jeg ble altfor opphisset.”
Jonny ble irritert av folk som alltid løp rundt og ba om unnskyldning. Hvorfor
ikke oppføre deg slik at du kan leve med det?
“Det er ikke nødvendig å be om unnskyldning for alt du sier og gjør. Jeg setter
pris på en god diskusjon enten det nå gjelder politikk eller religion.”
“Jeg snakker ikke om det! Jeg tenker på resten av det. Det er første gangen i mitt
liv jeg kan huske å ha blottlagt mitt kjønnsliv og mitt første ekteskap. Ikke engang
til Tobby. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg føler at vi har mye felles.
Men jeg håper at det forblir mellom meg og deg. La det være en hemmelighet mellom meg og deg og gjerdestolpen, som vi sier hjemme. Da blir ingen tredje person
involvert.”
“Selvfølgelig. Det som skjer på dette kontoret, blir værende på dette kontoret. Du
trenger ikke engste deg.”
“Takk. Men jeg engster meg. Jeg tabbet meg ut. Derfor må du love meg at du ikke
sier det til noen. Jeg vil ikke at min datter skal vite noe. Og heller ikke Tobby. Ikke
engang Gud!”
“Å forsøke å utmanøvrere Gud er over min forstand, men jeg vil du skal vite at
hvert eneste ord som blir uttalt innenfor disse fire veggene, forblir innenfor disse fire
veggene. Og jeg forventer ingenting mindre fra deg eller noen andre som jeg har fortrolige diskusjoner med inne på dette kontoret. Det er det miste jeg kan kreve av en
bestyrer. Alle og enhver opplysning om leieboerne som bor i denne bygningen forblir
innenfor disse fire veggene.”
“Ja, så menn! Og takk. Eh, jeg kom egentlig for å forklare deg angående Claudette
og så ender det med at jeg legger meg åpen som en åpen bok. Det er utilgivelig! Hvor
lenge satt vi og pratet i går kveld?”
“Det var litt over ett da du gikk.”
“Jøss! Hele fire timer? Jaja, jeg syntes det var interessant. Jeg setter pris på ditt
selskap, men jeg glemte hva jeg egentlig kom for. Claudette har gjennomgått en meget vanskelig periode i det siste. En fryktelig skilsmisse. Og i prosessen mistet hun
foreldreretten til sin sønn, og han var egentlig alt hun brydde seg om.
Hun er under kraftig medisinering og du kan ikke alltid ta hensyn til henne — eh,
til noe av det hun sier. Hun nektet å bli med oss ned hit på grunn av sønnen sin, så
derfor — eh, måtte jeg få erklært henne som et utilregnelig menneske som er uegnet
som mor. Og så måtte jeg gå til domstolen for å få foreldreretten til min egen voksne
datter. Jeg vant! Så ifølge loven ble hun tvunget til bli med oss da vi flyttet ned hit.
Hun snakker alltid om sin egen situasjon. Der vil jeg du skal vite fakta før hun fyller
hodet ditt med giftige løgner.”
190
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Du trenger ikke å fortelle meg noe som helst. Jeg har lært meg å ta livet slik som
det er. Jeg har sett mer elendighet bare på dette siste året siden jeg overtok her, enn
jeg har sett resten av mitt liv til sammen. Jeg tror ikke lenger noe som blir fortalt
meg. Jeg bare registrerer det. Så det du fortalte meg i går kveld, har jeg bare registret.
Det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg har lært meg å tro bare halvparten av
det jeg ser. Uttrykket at ‘ikke alt er som det ser ut til’ er ofte korrekt — skremmende
korrekt. Å se er ikke alltid det samme som å tro, Claudia.”
“Hva mener du egentlig?”
“Når alle forteller deg løgner tjuefire timer i døgnet og prøver å presentere fakta
som ikke stemmer, hvordan skal du da kunne skille fakta fra løgn?
Jeg synes ofte synd på dommerne i en rettssak. Når begge parter ivrig lyver til sin
egen fordel som best deres profesjonelle posisjon tillater dem, og de er ypperlig godt
trenet til akkurat det, er avgjørelsen til juryen og dommerne ofte ikke så mye annet
enn femti-femti gjetninger.
Det pleide også å være slik at når en person kløv oppover på selskapets stige, så
var det basert på dyktighet og innsats. Men heller ikke det stemmer lenger. I dag, når
sekretæren blir forfremmet, vet du med stor sannsynlighet at hun har vært i seng med
sjefen. I dag, når en mannlig person blir forfremmet, er det ofte mer et resultat av at
han har behaget sin homoseksuelle sjef, enn et resultat av hardt, skikkelig arbeid.
Bare se på Hollywood og musikkindustrien. Eller toppene i motebransjen.
Derfor, hvordan kan du tro hva du hører hvis du ikke får se? Og hvordan kan du
tro det du ser hvis du ikke kjenner bakgrunnen? Det er det som er poenget!”
Claudias underhake begynte å disse igjen.
“Du forvirrer meg. Sier du egentlig at du ikke tror meg? At jeg er en løgner!”
“Nei, jeg forsøker bare å forsikre deg om at uansett hva din datter måtte komme
til å fortelle meg i fremtiden, eller hvilken som helst andre, kommer jeg ikke automatisk til å tro dem på deres ord.”
“Åh? — Åh! — Javel, men la oss ikke sløse bort tiden. Vis meg hvordan jeg skal
begynne å bestyre dette stedet.”
“Allerede? På en lørdag morgen den første dagen du er her? Det er ikke meningen
at du skal begynne før etter helligdagene.”
“Dess snarere dess bedre. Lær meg hva jeg trenger å vite, så skal jeg begynne å
tjene penger til deg. Massevis med penger. Fortell meg om leietakerne. Vis meg leiebeløpene. La meg få vite hvilke regninger jeg skal betale.”
“Eh, vi kunne jo vente til mandag. Trenger du ikke weekenden til å hvile deg ut
litt?”
“Vrøvl! Vi må komme i gang. Claudette tar seg av huset. Tobby passer på Claudette og jeg tar meg av forretningene! Du introduserer meg til leietakerne som din
nye bestyrer, så skal jeg begynne å tjene penger til deg — tonnevis med penger!”
Igjen følte Jonny at han var for svak for disse menneskene. Men greit, hvis hun
var så ivrig etter å gjøre ham til millionær, så var ikke det noe problem. Og selv om
han regnet med at hun hadde det for det meste i kjeften, begynte han å orientere
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
191
henne om leietakerne på samme måten som Ted hadde gjort da han skulle overta
eiendommen. Hun viste seg å være en ivrig student, og hun snøftet foraktelig hver
gang han fortalte henne at noen var på etterskudd med husleien. Hun ble skikkelig
opphisset da kan fortalte henne om utkastelsesprosedyrene og den kampen han hadde
for å få Jake ut av leiligheten.
Hun satt forbausende taus innen han hadde gjort seg ferdig, selv om Jonny bevisst
ikke hadde gjort situasjonen ganske så ille som den var. Han hadde knapt nevnt situasjonen med narkotika og prostitusjon.
Etter en lang pause i taus overveielse slo hun flatneven i skrivebordet!
“Så snart det blir mandag skal jeg bli kvitt bedragerne og unnalurerne og få dem
kastet på gaten før solen er gått ned! Jeg skal ringe politiet og få dem utkastet på null
komma null! Dette er vanvittig! Hvordan kan du drive dette stedet hvis du lar leietakerne bo her uten å betale leie?”
Jonny tok den nødvendige tiden til å forklare henne om politiet og hvordan de bevisst hadde skapt problemer for ham istedenfor å hjelpe ham i tråd med loven. Han
nevne også sin mistanke om at noen av langerne opererte under lovens beskyttelse
og at noen av konstablene sannsynligvis fikk betalt for det. Han forklarte også hvordan den forrige sheriffen hadde drevet sin egen narkotika og fittehandel med konfiskert narkotika og arresterte prostituerte i bytte for at de ikke skulle bli rettsforfulgt
og fengslet.
Claudia satt og lyttet til ham med halvåpen munn og ufrivillige utbrudd av indignasjon.
“Dette skal jeg fort ordne opp i. Jeg har godt kjennskap til Louis Lawrence, den
forrige sheriffen! Du forstår, min nevø driver hele sheriffavdelingen. Han betrakter
den nye sheriffen som en av sine beste venner. Men før noe annet, allerede mandag
morgen skal jeg få politiet over hit. Og jeg kommer ikke til å slippe dem igjen før de
har kastet disse husleiebedragerne i rennesteinen! Barn som voksne, det lover jeg!”
Jonny studerte Claudia der hun eksponerte sin grenseløse selvsikkerhet. Hun
hadde et vilt uttrykk i øynene, underhaken hennes ristet og den rødlige ansiktsfargen
hennes som et resultat av opphisselsen, minnet Jonny om er pitbull som var klar til
å låse kjevene.
Han syntes litt synd på unnselige Tobby. Han måtte iallfall ha et hundeliv!
“Jeg skal ta meg av dette, Jonny. Det eneste jeg ber om, er at du støtter meg. Når
leietakerne betaler husleien i løpet av dagen eller kvelden, vil jeg at du skal presentere meg for dem som din bestyrer! Husk at jeg er din bestyrer! Og hvis du ikke er
til stede, skal jeg fortelle dem det selv! Fra dette øyeblikk skal jeg bestyre kontoret
mens du er ute og eter. — Så, etter at vi er blitt kvitt alle unnalurerne, må vi skaffe
oss et bedre klientell. Jeg skal sortere leietakerne fra nå av! Jeg skal foreta en grundig
kredittkontroll før jeg lar dem flytte inn. Situasjonen skal bli annerledes fra nå av.
Jeg skal begynne å tjene penger til deg — tonnevis med penger. Du kan til å med ta
deg en tur hjem nå når du vet at eiendommen din er i gode hender. Jeg er en født
igjen kristen. Jeg gjør dette ut fra kjærlighet til mine medmennesker og med respekt
192
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
for Guds ord: ‘Gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg.’ Jeg er av godt folk,
Jonny!”
Jonny ble mer og mer skeptisk etter hvert som han hørte på henne. ‘Store ord og
fett flesk sitter ikke fast i halsen,’ som de sier om politikerne. Men Claudia skrøt så
kraftig av seg selv at det var nok til å kvele henne. Samtidig var han innstilt på å gi
henne så frie tøyler som mulig. Hvis hun var god for bare en brøkdel av det inntrykket hun forsøkte å gi, hadde han skaffet seg litt av en bestyrer, det var sikkert. En formidabel en!
Hele dagen tilbrakte Claudia på kontoret. Da Jonny gikk til lunsj, satt hun trofast på
kontoret. Da Tobby stakk sitt vesle museansikt inn døren for å opplyse om at maten
var klar, unnskyldte hun seg, men var tilbake igjen på noen minutter.
Til Jonnys store overraskelse hadde hun et godt lag med mennesker. Vennlig, men
bestemt, ble hun godt likt og også respektert. Jonny ble ofte forlegen over ting hun
kunne lire or seg, og over måten hun kunne ydmyke folk på, men det var få som syntes å bry seg.
Klokken fire gikk han bort på Tom’s Alley Bar slik at han kunne få være litt for
seg selv, men da han kom tilbake etter en Jonny Walker i hver fot og en i midten, var
hun fremdeles på post som en general uten uniform. Hun foreslo at det ekstra skrivebordet som nå var plassert mot veggen, ble snudd rundt og flyttet bort fra veggen
med nok rom bak slik at hun kunne plassere en stol der for seg selv. Det var slik Allan hadde hatt det. Hun fikk også tak i en gammel telefon og koblet den til på skrivebordet. Og ganske enkelt, uten å bruke en slant, hadde hun skapt en egen arbeidsstasjon for seg selv plassert rett motsatt av hoveddøren slik at hun ville være den
første folk fikk øye på når de kom inn på kontoret. Også foran skrivebordet hadde
hun plassert en stol til eventuelle leietakere. Men også Tobby trengte et sted å sitte
når han kom innom kontoret, og det gjorde oftere enn Jonny likte.
De kunne ikke vite det, men bak ryggen på dem begynte leietakerne å kalle dem
‘De tre komikerne.’
Klokken åtte måtte Jonny be henne forlate kontoret fordi han måtte ete middag.
Og så, til hans store ubehag, ble han invitert til å ete middag med dem som en del av
familien. Han avslo høflig, og brukte den dumme unnskyldningen at han hele uken
hadde higet etter å få seg sin ukentlige steik. Han hadde ikke lyst å ete sammen med
Hoskins’ene. De var for slaskete.
Han gikk aldri mer på Beefsteak Charlie, men bestemte seg for å prøve Ruth
Chris’ Steak House den kvelden. Der var litt for dyrt, men han skulle iallfall unne seg
en god steik av og til. Han opplevde en av sine beste steiker noensinne, men med
bare en halv flaske rødvin. Han savnet det store antallet med karafler de serverte på
Beefsteak Charlie.
På veien hjem stakk han innom Solid Gold for å ha seg et par drinker. Og fordi
han ikke ble praiet av noen av jentene, fikk han drikke i ro og fred og gikk derfra
etter bare kort tid.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
193
Da han kom inn på kontoret, følte han seg ganske avslappet og trett. Han planla
å låse døren og dra fram madrassen, men til hans skuffelse var Claudia på døren før
han hadde fått satt seg ned. Hun hadde sitt eget skrivebord nå, og det syntes som om
hun virkelig satte pris på det. Og hun ganske enkelt elsket å fremlegge sine mange
meninger til Jonny.
Selv var han i tvil om hvor lenge han kom til å holde ut dette.
“Jeg har behov for å snakke med Tobby av og til, men med mindre vi krangler,
er alt han sier ‘f-fis du sier det’ og f-fis du mener det.”
Hun imiterte ham så fortreffende at Jonny ble på låtten. Under andre forhold, når
han ikke var så trett, kunne han hatt glede av diskusjonene hennes, og historiene. Hun
var litt av en historieforteller. Men rett nå var han mer i halvsøvne enn våken der han
streve med å holde øynene åpne. Litt over elleve minnet han henne på hva klokken
var, men hun tok ikke hintet. Klokken tolv minnet han henne på at det nå var midnatt.
Men klokken var likevel nærmere ett da hun gikk.
Tobby hadde vært innom et par ganger og undret seg over hva som foregikk, men
da hun endelig bestemte seg for at dagen var slutt, sov Tobby godt. Hun hadde fortalt Jonny mens Tobby hørte på at hun satte større pris på Jonnys selskap enn Tobbys
eller sin datters.
“Claudette er tilbakestående og alt Tobby sier er ‘f-fiss du sier det.’ Så, foruten
meg selv, er du den eneste interessante personen i området. Den eneste jeg kan forholde meg til.”
Da Jonny rullet ut madrassen etter klokken to den lørdagsnatten, sovnet han med
en gang med klærne på. Bare noen få timer senere ble han vekket av at noen banket
kraftig på døren. Gretten og i halvsvime strevde han seg opp og sjanglet mot døren.
“Claudia? Hvordan kan det ha seg et du er oppe klokken halv sju på en søndags
morgen?”
“Tobby snorket og jeg fikk ikke sove. Og jeg hadde så altfor mange spørsmål jeg
tenkte på. — Hvordan kan det ha seg at denne eiendommen heter Boreaux Investment Corporation etter at eierne har solgt den? Er Andy Bordeaux fremdeles eieren?”
“Vi kan snakke om det senere. Jeg må tilbake til sengs.”
“Jeg trenger å vite det nå. Tilhører aksjeselskapet fremdeles Andy Bordeaux?”
“Selvfølgelig ikke. Jeg kjøpte bare aksjene uten å bytte navn. Andy har egentlig
aldri eid aksjeselskapet. Det ble bare registrert i hans navn. Ted Littlefield var eieren.
Navnet betyr ingenting. Alle kaller det bare for Holiday Park Hotel likevel. Det er
lovmessig registrert som Bordeaux Investment Corporation, DBA Holiday Park Hotel. — Hvis det tilfredsstiller din nysgjerrighet, vil jeg sove videre.”
“Det høres ikke riktig ut. Hvis du eier et firma, vil det være registrert i ditt navn.”
“Det er ikke et firma. Det er et aksjeselskap. Jeg kjøpte bare aksjene. Alle aksjene
er i mitt navn.”
Innen denne tid hadde Claudia satt seg bak skrivebordet. Jonny følte seg mektig
irritert over hennes uvitenhet, tosseskap og stridighet. Og hennes antydninger om at
han ikke fortalte henne sannheten.
194
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Ja, det var det jeg trodde. Du har bare kjøpt aksjer! Så derfor eier du ikke selskapet! Hvis jeg kjøper aksjer i General Motors, betyr ikke det at jeg eier selskapet.”
“Jo, hvis du kjøper alle sammen, så gjør du det.”
“Det er vanvittig! Og umulig! Ingen kan kjøpe alle aksjene i General Motors. Du
skjuler noe for meg!”
“Nei, det gjør jeg ikke. Men jeg ser jo hvor lite du forstår av dette. Dette er ikke
General Motors forstår du vel? Vær så grei, Claudia, jeg trenger å få meg litt søvn.
Senere, hvis du vil, skal jeg forklare det til deg i detalj. Men nå vil jeg sove!”
“Ikke kom her og fortell meg hva jeg vet og hva jeg ikke vet! Jeg vet ganske godt
at det er stor forskjell på å eie et selskap og noen aksjer. Du skjuler noe for meg!”
“Nei, slett ikke. Men rett nå vil jeg sove videre. Vær så snill. Vi kan snakke om
det senere.”
“Kaster du meg ut av mitt eget kontor?”
“Nei, men jeg ber deg om å gå. Jeg er dødstrett. Jeg trenger litt søvn.”
“Du er for lat! Jeg kan se nå hvor dårlig du har drevet dette selskapet. Men fra nå
av skal det være forretninger før glede og arbeid før søvn! Jeg forlanger at jeg får tilgang til kontorer tjuefire timer i døgnet, og at jeg får retten til egen nøkkel! Det er
det minste jeg har krav på som bestyrer!”
“Ja. Ja! Men rett nå vil jeg sove. La oss snakke om det senere. Vær så snill!”
“Du er uforskammet, men jeg skal komme meg ut!”
Hun reiste seg, men stoppet og stirret på Jonny.
“Men jeg kommer ikke til å godta at du holder noe skjult for meg. Hvis du gjør
det, blir jeg nødt til å foreta mine egne undersøkelser!”
Hun kleiste døren igjen bak seg.
Ironisk nok følte Jonny seg som en av de mange hjemløse amerikanerne. Og selv
om han var alt annet enn fornøyd med sitt sosialistiske hjemland, var han stolt over
å komme fra et sted der de var siviliserte nok til å skape et samfunn der alle kunne
ha et sted å kalle for sitt hjem. Men her krydde de hjemløse i gatene som kakerlakker.
I dette landet brukte de mer ressurser på å bygge flere fengsler som uunngåelig
førte til en større byrde for skattebetalerne både før og etter at de nye fengslene begynte å ble fylt opp. Når ville amerikanerne bli siviliserte nok til å forstå at en trygdesjekk stor nok til å dekke de nødvendigste behov, ville skape en mindre byrde for
skattebetalerne enn prostitusjon, kriminalitet, politietterforskninger, rettssaker — og
dødsstraff?
Hvis en familie ikke trengte å engste seg hvor det neste måltidet skulle komme
fra, ville det være langt færre mødre og hustruer i gatene som solgte fitte, og færre
husfedre som langet narkotika. Og færre hjemløse. Med hensyn til seg selv som innbygger i landet som fløt med melk og honning hadde han ikke lenger et sted hvor han
kunne hvile ut. Han hadde ikke så mye som noen få timers privatliv i løpet av et helt
døgn!
Kanskje Claudia var for dum til å forstå hans situasjon, eller kanskje hun bare gav
blaffen? Han ville prøve å forklare det til henne i morgen, eller egentlig senere i dag.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
195
Rett nå trengte han litt søvn. Men han fikk ikke sove. Han var altfor opprørt over at
Claudia hadde vært så pågående. Likevel regnet han med at det kunne bli til hans fordel når hun kom seg skikkelig i gang.
Men hvordan kunne det være mulig at hun ikke visste forskjellen på et firma og
et aksjeselskap? Dessuten, hva hadde det med henne å gjøre i det hele tatt?
Men han så fram til mandag, da sheriffen ifølge Claudia skulle løse alle problemene han hadde med leietakerne.
Samtidig engstet han seg for fredagen. Fredag var hans dag i retten. Og Ronald
kom antakelig til å vitne mot ham. Samme hva som var sant, visste Jonny at en dommer ville lyttet til sønnen av en politisjef som var statsborger og snakket med en ekte
amerikansk aksent fremfor en drittsekk av en utlending med aksent som søkte oppholdstillatelse gjennom et investeringsvisum.
Det hørtes flott ut på papiret, men de ble sabotert av lokale myndigheter.
På den søndags morgenen skinte solen ganske klart før Jonny endelig døste av i
en velfortjent, men urolig, søvn.
Claudia og Tobby kom for å snakke med Jonny da han satt ved et av utebordene og
hadde seg en Busch og litt peanøtter. De ville diskutere forholdet angående aksjeselskapet, men uansett hvor detaljert Jonny forsøkte å forklare forskjellen på et vanlig
forretningforetakende og et aksjeselskap, dess mer forvirret ble de begge to. Og så,
da Jonny forklarte at aksjeselskapet var en egen rettslig enhet som ikke var identisk
med ham som person, ble de begge overbevist om at han skjulte noe for dem, eller
enda verre, feilinformerte dem ganske ettertrykkelig.
Claudia snøftet foraktelig.
“Det der er tullprat! Du forsøker bevisst å forvirre meg. Du holder noe skjult for
meg. Men det skal jeg ha greie på! Eller har du tenk å nekte meg den rettigheten?”
“Spør hvem som helst. Jeg har ikke mer å si.”
“Javel! Da trenger vi ikke diskutere det mer! Vi trenger å konsentrere oss om morgendagen. Hva vil du jeg skal gjøre?”
“Jeg vet ikke. Det var du som foreslo å ta kontakt med politiet.”
“Tillater du meg å kaste hver eneste leietaker som ikke betaler husleie, i rennesteinen? Også kvinner og barn?” Claudia kneket seg i hendene av forventning.
“Hver eneste en! Og jeg kommer til å elske deg for jobben. Jeg overlater alt til
deg. Det er du som er bestyreren!”
“Ok.” Hun smilte lurt. “Jeg kan gå langt for en manns kjærlighet. Da snakkes vi
i morgen klokken sju.”
“Nei. Ikke sju. Ikke før ni. De fleste kontorene er ikke oppe før ni likevel.”
“Javel. Først skal jeg ta meg av de uønskede leietakerne. Så skal jeg undersøke
aksjeselskapet. Ha, ha, ha.” Hun forsøkte å få det til å høres ut som en vennlig spøk
og begynte å le. “Ha, ha, ha. Din late utlending!”
Tobby forsøkte å le samstemt med sin ektefelle: “Ja, f-fiss du sier det! Ha, ha,
ha.”
196
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Jonny kunne ikke hjelpe for at han ikke følte seg fortrolig med Hoskins’ene, men
han hadde bestemt seg for å la dem få ta seg ut. Og det kunne vise seg at de var akkurat det han trengte rett nå.
Og han slapp å vente lenger enn til i morgen for å finne ut av det.
Mandag morgen hadde Claudia knapt lukket kontordøren bak seg før hun begynte å
utbasunere sine kommandoer.
“Jonny! Gå og skaff meg nøkkel til kontoret. I mellomtiden skal keg ta kontakt
med politiet og få disse leiebedragerne til enten å komme ajour eller komme seg ut
av bygningen. I Herrens navn er nådens tid nå ute for dem. De lever i endetiden!”
Jonny skulle til å protestere, men bestemte seg for å kombinere turen med en god
frokost. Hm. Han hadde fått seg en bestyrer nå. Ha, ha, ha.
Turen opp til Searstown for å få laget en ekstra nøkkel til $2.50 tok ham nesten
en time. På veien tilbake, idet han svingte inn på Progresso Road, la han merke til en
politibil parkert ved inngangen til hotellet. Derfor fortsatte han å gå videre til han
kom fram til Pancake House. Han ville ha seg en skikkelig frokost der før han gikk
tilbake til hotellet.
Da Jonny kom inn på kontoret, følte han seg tilfreds med full mage. Men han ble
hilst velkommen av Hoskins’ene som begge stirret på ham med iltre blikk.
“Jeg fikk politiet til å komme ort hit, Jonny. Og de kunne fortelle meg at du ikke
hadde skikkelig lisens! Hvorfor har du ikke sagt det! Jeg visste — jeg visste at du
holdt noe skjult for meg!”
“Hva mener du? ‘Ikke skikkelig lisens.’”
“Politiet sa at du ikke kunne drive dette stedet som hotell når du bare hadde tillatelse som leilighetskompleks. Du trenger en hotell-lisens. Du har ikke hotell-lisens,
Jonny!”
“Jeg vet det. Jeg har lisens for et leilighetshotell. Min sakfører fortalte meg ganske utvetydig at da gjelder den samme loven som for en hotell-lisens. Det er det
samme som alle de andre har rundt her, men de har ingen problemer med å bli kvitt
uønskede leietakere slik jeg har hatt!”
“Politiet fortale meg at så lenge du ikke har en hotell-lisens, kan de ikke gjøre noe
for meg.”
Tobby kunne ikke holde seg lenger.
“Hvoffor f-forteller du ham ikke hva mer de s-sa?”
“Overlat dette til meg, Tobby. Jeg vet hva jeg skal si og når jeg skal si det! — Ja,
politiet fortalte meg at de trodde du var en fransk-kanadier. Det er derfor de har nektet å hjelpe deg. De hater fransk-kanadierne her nede. De kaller dem — unnskyld min
fransk — ‘råtne lausinger’ som ikke har noe å gjøre her nede i Sør-Florida. Jeg fortalte dem at du ikke var fransk-kanadier, men norsk.”
Tobby flirte.
“Hvoffor f-forteller du ham ikke hva de s-sa da?”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
197
“Tobby, jeg skal ta meg av dette.”
“De f-fortalte deg at gjorde ingen f-faens forskjell s-så lenge han var en utlending.
Kanadier eller nordmann gjorde ingen f-faens f-forskjell, s-sa de.”
“Tobby, slutt å banne!”
“Jeg banner ikke. Jeg bare f-forteller hva de s-sa.”
“Ja, men så fortalte jeg dem at jeg var i ferd med å overta stedet, og da endret
holdningen deres seg drastisk. De ble så vennlige. Og jeg var pokker så heldig! Politikonstabelen på vakt var født og oppvokst bare noe kvartaler fra der jeg vokste opp
hjemme i Kalamazoo. Det var nesten som å treffe en gammel venn. Og vet du hva,
Jonny, han fortalte meg hvordan jeg kunne skaffe meg en motell-lisens.”
“Jeg tviler på om en motell-lisens kommer til å bety så mye. Loven er den samme.
Det er bare et spørsmål om hvordan de vil håndheve den.”
“Her i Fort Lauderdale har det iallfall mye å si! Og vet du hva, Jonny? Det tar
bare to uker å skaffe en motell-lisens. Og den kommer bare til å koste deg femtito
dollars ekstra. Min venn fra Kalamazoo gav alle de opplysningene jeg trengte. Jeg
har allerede ringt til Hotel and Restaurant Division of Broward County og avtalt med
en av representantene der at de skal komme og besøke meg. Det er de som gir ut lisensen, og ikke byen. Jeg skal få det avklart innen kort tid.”
“Jøss, jeg må se deg en ting: Du sløser jammen ikke bort tiden!”
“Dette har jeg fortalt deg før, Jonny. Jeg er her for å tjene penger til deg — tonnevis med penger.”
“Så dette betyr at vi må forholde oss til leiebedragerne ennå en stund. Hva med
Jake Bronx?”
“Å, de kunne ikke gjøre noe med ham heller fordi dere er midt i rettsforhandlinger. Du må i retten for å bli kvitt ham.”
“Det kan by på litt av et problem. Han motarbeider utkastelsen med ethvert triks
tilgjengelig.”
“La meg ta meg av det, Jonny. Jeg skulle likt å gi ham en lærepenge!”
“Tror du at du kan ta deg av det?”
“For et dumt spørsmål! Jeg tok min tretti år gamle nylig fraskilte datter til retten.
Jeg krevde foreldreretten og vant! Dommeren sa jeg gjorde det stort. Og han belønnet
meg med foreldreretten! Jeg skal vise denne fyren, Bronx, hvem han har med å gjøre!
Min bror eier ikke halve Kalamazoo uten grunn! Og jeg har politiet på min side. I tillegg er Tobby fra Chicago! Jeg vet at de ikke vil gjøre mye for deg fordi du er utlending, men når fredagen er over, skal jeg ha den bedrageren ute av bygningen! Før
kvelden er over!”
“Du bør vite at Jake Bronx har vært ansatt som prest. Han har vært ansatt som
prest i California Church of Devil Worshippers. Han er en satanist!”
Jonny kunne ikke ha forutsett Claudias reaksjon. Hum bleknet, og så begynte hun
å suge etter luft og så slo et uttrykk av total forjamselse henne i ansiktet før hun gjenvant taleevnen.
“En djeveltilbeder! En satanist! Her på huset? Mener du å si at du leier ut til sa-
198
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
tanister! Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Du gjør ikke jobben din skikkelig!
Og nå gir du meg ikke noe valg, Jonny. Med God ved min side skal jeg få ham ut herfra. Og så skal jeg sende ham rett til helvete der han hører hjemme! Du blir nødt til
å la meg gå i retten for deg, Jonny. Jeg nekter å være nabo med en satanist!
“Helt greit.”
Claudias entusiasme og selvsikkerhet begynte å få ringvirkninger. Også Tobby
syntes å bli inspirert av ideen. Han hadde opplevd Claudia i retten tidligere. Men
Claudia begynte straks å virke litt mer bekymret over situasjonen. Hennes tro på Gud
var ikke sterk nok til å overbevise seg selv om at hun kunne klare å takle en leiebedragende satanist i en rettssal.
“Jeg er nok ikke i stand til å takle dette helt alene, Jonny. Du må bli med meg ned
til tinghuset. Bare for å være på den helt sikre siden. Du kan aldri vite hva en djeveltilbeder kan finne på.”
Jonny ristet langsomt på hodet. Heller ikke han følte seg trygg på at dette kom til
å gå. Ifølge sakføreren var husverten forpliktet til å møte fram personlig. Han hadde
heller ikke nevnt for Claudia at sønnen til ex-sheriff Louis Lawrence sannsynligvis
kom til å vitne mot dem.
Jonny studerte Claudia i virksomhet den ettermiddagen. Selv om få likte henne når
de fikk lære henne bedre å kjenne, hadde hun en forbløffende evne til å få kontakt
med folk. Hun var vennlig, men bestemt, hun spaserte i hanemarsj rundt omkring på
eiendommen som om hun hadde vært bestyrer på eiendommen fra første dag etter
dens fullførelse. Hun småpratet med leietakerne og fortalte alle sammen at hun nå var
den nye bestyreren. Og ikke bare det, men hun vurderte å overta eiendommen om et
par måneders tid. Penger var ikke noe problem, for broren hennes var den rikeste
mannen i hele Kalamazoo. Han eide mesteparten av byen og store deler av distriktet.
Og han kunne takke henne for mye av suksessen, for det var hun som hadde skaffet
ham den fantastiske forretningsideen. Hvis det ikke hadde vært for henne, hadde han
fremdeles jobbet som vaktmester og vasket toalettskåler for sine nåværende konkurrenter. Så hun hadde så absolutt ikke problemer med å skaffe til veie den nødvendige
kapitalen. For hennes bror var det bare lommerusk.
Bare helt tilfeldig begynte hun å prate med en italiensk kvinne som bodde i den
rosa bygningen på den andre siden av gaten. Hun hadde fått beskjed om å flytte fordi
stedet var blitt utleid til noen kanadiere som var villige til å betale sesongleien som
var hele tre ganger så høy som vanlig sommerleie.
Navnet hennes var Glenda Olden, gift med Freeman Olden, en maler og Vietnam
veteran, men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. De hadde sju barn, men bare tre
bodde sammen med dem. Den eldste, en sønn, satt for tiden inne som resultat av en
narkotika dom. Den eldste datteren var allerede gift, og nummer tre, også en datter,
bodde ikke lenger sammen med familien. Hun var blitt kastet ut fordi hun var narkoman og lespe. Deres yngste datter, Valery på tretten, tilbrakte også det meste av tiden
hos sin søster, så de eneste som bodde sammen med foreldrene for tiden, var de to
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
199
yngste guttene, Carl på elleve og Freeman jr. på åtte. De trengte et sted innen en uke.
Jonny informerte Claudia om at ingenting var ledig akkurat nå, men noe kunne
jo skje hva tid som helst og iallfall i løpet av en uke. Det var aldri godt å si.
“Jo, jeg kan si det! De har betalt tre hundre og førti per uke og nå hadde de økt
husleien til seks hundre og åtti dollars! For en enkel uke! Jeg fortalte henne at hun
kunne få en koselig leilighet i vår bygning for så lite som tre hundre og tjue. Hun
syntes det var rimelig. Er du klar over, Jonny, at hvis vi krever tre hundre og tjue for
en ett soveroms leilighet, er det dobbelt så mye som vi får i dag?”
“Ja, men dette stedet har aldri vært sesongjustert.”
“Det er en stakkarslig unnskyldning for ikke å tjene penger. Dette stedet har aldri
vært så mye mer enn et narkoinfisert leilighetshotell. La meg si deg, Jonny, at så
snart jeg får den hotell lisensen, skal jeg begynne å tjene penger til deg — tonnevis
med penger. Jeg skal sesongjustere leiene!”
“Nei. Halve Florida er leilighetshoteller. Og vi har ikke den standard som kreves
for internasjonal turisme. Ted fortalte meg at han en gang hadde en fransk-kanadier
som bodde her, men han ble en sann plage. Han krevde at alt ble forbedret. Og da
Ted nektet, flyttet han ganske enkelt ut neste dag.”
“Ja, han flyttet antakelig rett over gaten og betalte det tredoble. Slutt å komme
med unnskyldninger for ikke å tjene penger! La meg ta meg av dette. Du skal få se
etter at jeg har fått den hotell-lisensen. Da skal jeg følge sesongen. Jeg har lovet å
tjene penger til deg — tonnevis med penger.”
Jonny innså at hvis han hadde hatt redskap til kaste ut leietakere som ikke ville
flytte frivillig, kunne det være en god ide. Men hen var engstelig på grunn av manglende juridiske retningslinjer. Noen kom klar med mord og fikk skryt for det mens
andre havnet i kasjotten fordi de feis for kraftig.
Hvis han sesongjusterte, ville han antakelig få en revolusjon i fanget. Connie som
strevde så hardt, kom antakelig til å skyte ham! Som kammerpike tjente hun knapt
nok til maten.
Og Bonnie kunne umulig klare å betale slike beløper. Hun måtte også betale avdrag på sin åtte år gamle Chevy Monte Carlo som hun hadde kjøpt for nesten et år
siden.
Og da Frank MacFadden hadde flyttet inn, hadde Jonny bekreftet for ham at hotellet ikke ble sesongjustert. Han var ikke blitt lovet noe, men Jonny husket hva han
hadde fortalt ham.
Kanskje de kunne øke husleien for dem som flyttet inn, men han visste av erfaring
fra forrige år at det var få som flyttet i sesongen. Og det var grunnen til at turistsesongen var så stabil. Men han ville tenke gjennom det. Hvis bare leilighetene hadde hatt
en høyere standard. Nei, det var utelukket. Det ville koste mer enn det smakte. Det
virket ikke fornuftig å bruke en mengde penger på eiendommen nå da han skulle
selge den.
‘Er det rart de skyter folk?’
Han tenkte på herr Edward B. Littlefield og tanken ble stadig mer fristende.
200
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Fredag morgen følte Jonny seg anspent og engstelig. Dette var D-dagen. Vinn eller
forsvinn. Tiden gikk veldig langsomt den fredagen. Han hadde ikke noen særlig matlyst, men han gikk bort til Arby’s for å få seg et roast biff smørbrød, franske og Coke.
Og kaffe i en papirkopp. En slusket svart jente vasket bordene. Jonny la merke til at
hun brukte den samme kluten på setene som hun brukte på bordene. Det var grovt.
Fryktelig grovt! Hun brukte den samme kluten til å til å vaske setene med der folk
satt og feis med skitne bakender, som hun brukte på bordene der folk skulle ete maten!
Jonny la merke til at en av de hjemløse kvinnene etterlot seg et sete fullt av blod.
Og etter at bordet var blitt vasket, la han merke til rødlige strek på bordflaten. Så
satte et ungt par med to barn seg ned ved bordet, og ungene begynte å leke seg med
de franske potetene på bordplaten før de åt dem. Han måtte snu hodet i en annen retning. Dette var så urenslig. Så grovt urenslig.
Han åt smørbrødet med lange tenner. Han hadde lyst å rapportere det til ledelsen,
men innså at det hadde blitt gjort på denne måten siden tidenes begynnelse, iallfall
i dette landet.
Hvis en restaurant hadde gjort noe slikt hjemme, ville stedet vært tomt og konkurs
på noen uker, hvis det ikke var blitt stengt av matkontrollen.
Han kjøpte med seg tre iskremer, en til seg, Claudia og Tobby, men da han kom
tilbake til hotellet, satt også Claudette ved et av bordene slik at Jonny følte at han
måtte gi sin egen til henne. Så løp han over til Amoco og kjøpte en kopp svart kaffe
til seg selv.
Claudia var veldig taus i bilen på vei til tinghuset. Det virket som om alvoret i
situasjonen plaget henne. Hun virket ikke lenger ufeilbarlig eller overdrevent selvsikker, men taus og omtenksom. Hun hadde aldri hatt noe å gjøre med en satanist før.
Nede ved tinghuset var der ingen ledige parkeringsplasser. Jonny kjørte rundt på
jakt etter en ledig plass, men uten hell. Han slapp Claudia av utenfor inngangen til
tinghuset, men fortsatte å kjøre rundt til han endelig kom over en ledig plass. På
veien til tinghuset hadde han lagt merke til at det hadde begynt å småregne, men plutselig, som et lynnedslag, hadde det begynt å styrtregne.
Han fulgte Claudia opp i fjerde etasje til dommer Peter Skolnics rettslokale. Det
var en mengde mennesker til stede, men verken Jake eller Ronald hadde kommet
ennå. Jonny var for nervøs til å sette seg ned inne på venterommet, og begynte i stedet å vandre rundt i bygningen mens han holdt øynene åpne etter Jake og Ronald,
men ingen viste seg.
Klokken halv fem gikk han tilbake til venterommet utenfor rettslokalet for å se
etter Claudia, og ja, hun satt fremdeles og ventet. Hun var blitt informert om at motstanderne var blitt forsinket, men at de var på vei, så dommeren hadde utsatt høringen til klokken fem. Jonny var overrasket over at rettslokalet hadde åpent så sent på
en fredag, så håpet om en uteblivelsesdom ble ikke til virkelighet.
Han gikk tilbake på gaten for å holde et åpent øye for om Ronald ville vise seg.
Han engstet seg for at hans trussel kunne slå tilbake på ham. Han hadde ikke hørt
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
201
livstegn fra Ronald siden den kvelden. Han grep seg i å bite negler. Dette var det rene
helvete, på amerikansk vis.
Rett foran inngangen holdt Jonny på å kollidere med Jake. Men han hadde det
travelt og gikk med bøyd hode så han bare fortsatte uten å legge merke til Jonny da
han gikk forbi. Han hadde et engstelig ansiktsuttrykk der han undersøkte tavlene for
å finne fram til dommer Skolnics lokale. Så la han merke til Jonny, men han var så
opptatt av å finne veien frem til dommer Skolnic at han ikke reagerte på at Jonny var
der. Men Jonny følte nesten som om hjertet stoppet. Han hadde håpet at fyren ikke
ville være til stede. Så begynte han å se etter Ronald, men han fikke ikke øye på ham.
Han kunne ikke hjelpe for at han krysset fingrene og håpet at hans trussel hadde hatt
den tiltenkte virkningen — at han hadde ombestemt seg for å vitne mot ham. Han var
for nervøs til å se etter Claudia på venterommet. Forhåpentligvis ville hun klare seg
bedre uten ham.
Han ventet i en halv time. Deretter ble det førtifem minutter og til slutt en time.
Dette så ikke bra ut. Hvorfor tok det så pokkers lang tid?
Jonny gikk nå att og fram på fortauet utenfor bygningen. Han klarte ikke å stoppe
å bite negler. Tiden gikk så langsomt at det føltes som ren tortur. Overbevist om at
de hadde tapt fordi det tok så lang tid, la han til slutt merke til Jake som kom gående
mot ham. Han gikk med bøyd hode og hadde det samme bistre uttrykket som tidligere, men han gikk rett forbi Jonny uten å reagere på ham. Eller bare lot han som? Han
klarte ikke å sortere ut dette. — Hvor pokker var Claudia?
Han gikk tilbake til tinghuset, men hun var som forsvunnet i løse luften. Han tok
igjen heisen opp til fjerde etasje for å se om hun var der, men døren var låst og der
var ingen til stede som han kunne spørre. Han skyndte seg ned igjen, men det var
ikke noen der heller. Han løp bort til bilen for å se om hun ventet der, men nei. Så løp
han tilbake til tinghuset, men uten å se snurten av henne. De fleste var gått nå, så han
var i ferd med å gi opp da han la merke til at hun nærmet seg nede i gaten. Jonny løp
for å møte henne der hun trasket av gårde mot ham. Hun virket både utslått og opprørt. Hun sukket og slo ut med armene.
Etter hennes bistre uttrykk å dømme forventet Jonny det verste.
“Jonny, du sviktet meg! — — —
“Hva mener du?”
— — — men la meg si deg: Jeg reddet deg ut av en knipe!”
“Vant vi?”
“Jeg, vant! Jeg, Claudia! Men det var bare så vidt! Jeg holdt på å måtte gå i fengsel for deg, Jonny! Jeg havnet nesten i fengsel for din del!”
Jonny hadde aldri sett underhaken hennes dirre så kraftig før. Hun skalv over hele
kroppen og ansiktet hennes var rosa av opphisselse.
“Men vi er ikke klar ennå. Jeg må bringe disse papirene til sheriffens kontor. Jeg
vil ha den djevel-tilbederen og den vesle jøde-bikkja hans ut før elleve i kveld om jeg
så må snakke med sheriffen personlig.”
“Men det er etter stengetid. Vi kan ikke dra dit i kveld.”
202
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Vrøvl! Hvorfor tror du jeg har gjort dette? Kjør ned Broward så ligger sheriffkontoret i den flotte bygningen til høyre bare noen kvartaler nede på boulewarden.
De har åpent tjuefire timer i døgnet.”
“For nødhjelp, kanskje, men ikke for utkastelser.”
“Slutt å komme med skitne unnskyldninger. Jeg skal ta meg av dette. Jeg har lovet
å begynne å tjene penger for deg — tonnevis med penger!”
Jonny kjørte ned Broward Bouleward, stoppet utenfor Broward County Courthouse og gikk inn i entreen sammen med Claudia. Han satte seg ned på en benk mens
Claudia satte kursen mot et lite, kundelignende kontor helt bakerst i lokalet.
“Jeg har disse utkastelsespapirene. Og jeg tenger utkastelsen gjennomført øyeblikkelig!”
Betjenten, eller kundebehandleren, som satt bak skuddsikkert glass, svarte henne
på en like bestemt måte:
“Beklager! Alle kontorene er stengt for weekenden. Dessuten kan ingen utkastelser tre i kraft før vi får rettsavgjørelsen fra tinghuset. Det kan ta fra tre til fire dager.
— Beklager.”
“Ikke gi meg den der ‘jeg beklager’ dritten! Jeg bringer personlig dokumentene
med meg i forbindelse med utkastelsen. De ble overlevert til meg av min personlige
venn, selveste dommer Peter Skolnic! De er offisielt stemplet av rettsbetjenten. Jeg
fikk beskjed om å dra ned hit for personlig å treffe sheriffen. Han er en meget nær
venn av meg!”
Kundebehandlereren var ikke helt så overlegen lenger.
“Jeg beklager, ma’am. Sheriffen er ikke tilgjengelig.”
“Så ta kontakt med ham og si at Claudia Hoskings må få en leietakerutkastelse
gjennomført øyeblikkelig!”
“Jeg beklager, ma’am. Sheriffen er ikke tilgjngelig.”
“Så gi meg hans telefornnummer!”
“Jeg beklager, ma’am. Det strider mot reglementet.”
Claudias lyserøde ansiktsfarge ble dypere rosa. Hun snøftet foraktelig
“Reglement, så menn! Sheriffen er min beste venn. Jeg må få dette gjort med det
samme! Dessuten er mannen min fra Chicago. Det er viktig!”
“Ma’am. Jeg kan forsikre deg om at det vil bli gitt min fulle oppmerksomhet så
snart vi mottar de gjeldende dokumentene. Før det kan vi ikke gjøre noe for deg. Ha
en god dag.”
“Ikke ‘god dag’ meg! Jeg trenger å treffe sheriffen!”
Claudia nektet å godta et ‘nei.’ Og hun holdt på å lage oppstuss. Jonny følte seg
forlegen og ille til mote bare av å høre på henne. Han nærmet seg henne forsiktig for
å forhindre at hun skulle skape problemer for dem.
“Det er greit, Claudia. Du har gjort en pokker så god jobb til denne tid. La oss
kalle det en dag og feire med en god steik. Jeg spanderer.”
“De har ikke rett til å nekte meg å treffe sheriffen. Han er en av mine venner.”
“Han har sikkert viktigere ting å ta seg av på en fredags kveld enn en utkastelse.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
203
Dessuten tror jeg du overdriver dette med at sheriffen er din beste venn. Jeg tror ikke
de trodde deg.”
“Så snart jeg har satt foten på kontoret, skal jeg ringe min svoger og få han til å
ta seg av det. Jeg skal ha Jake Bronx ut av den leiligheten allerede i kveld. Jeg har
leid den ut. Jeg skal forklare senere.”
“Ok. La oss dra da.”
Hun var så sint og opprørt og hele kroppen hennes skalv av opphisselse og ansiktet hennes var skarpt rosa, men motvillig gikk hun med på å bli med ham. Hun var
i et dystert humør på veien tilbake til hotellet.
“Alt dette ekstra arbeidet til ingen nytte på grunn av en idiotisk kontorrotte! Jeg
skal personlig se til at hun får sparken for dårlig oppførsel. Jeg skal personlig informere sheriffen!”
“Men du kjenner virkelig ikke sheriffen, gjør du?”
“Min nevø kjenner han. Det går ut på det samme.”
“Javel, men la oss komme oss hjem og få i oss noe mat nå.”
Motvillig gikk Claudia med på å forlate lokalene. Da de satte kursen for utgangsdøren, nærmet to sikkerhetsvakter seg kundebehandlerens vindu. De fulgte Jonny
med øynene da han gikk ut døren sammen med Claudia, men de foretok seg ikke noe.
Jonny hadde opplevd Claudia fra en annen synsvinkel denne gangen, så uintelligent og stridig. Men likevel så fullstendig overbevisende. En stund der hadde hun
nesten klart å overbevise Jonny om at hun kjente sheriffen personlig.
På vei hjem var Claudia aggressiv og opprørt.
“Jeg havnet nesten i fengsel, Jonny. Jeg havnet nesten i fengsel for deg! Og nå føler jeg at jeg gjorde det til ingen nytte. Hvis jeg hadde visst dette, hadde jeg aldri blitt
enig i å gå i retten for deg!”
“Javel, men du havnet ikke akkurat i fengsel, gjorde du? Hva skjedde?”
“Jeg fortalte historien fra mitt ståsted. Da det var Jakes tur, begynte han å lyve.
Han løy! Alt han sa var løgn, så jeg måtte avbryte ham. Dommeren ba meg være
stille. Men fyren fortsatte å lyve, så jeg måtte avbryte ham igjen. Da ropte plutselig
dommeren ‘hold kjeft eller så dømmer jeg deg for forakt for retten!’ Og det er de
samme som å gå i fengsel. — Jeg måtte nesten i fengsel for deg, Jonny! — I begynnelsen begynte han å spørre etter deg. Han sa du burde vært personlig til stede. Jeg
sa at du hadde sittet utenfor og ventet, men fordi møtet ble utsatt, hadde du en annen
sak du måtte ta deg av. Enda en utkastelse!”
“Og han trodde deg?”
“Hvorfor skulle han ikke det? Han jobber med utkastelser hele dagen! Dessuten
var du der rundt en time tidligere. Det var hans egen feil fordi han utsatte det.”
“Var det derfor han aksepterte deg, heh?”
“Jeg tror det. Men han henviste hele tiden til deg. Han sa han ville treffe deg ansikt til ansikt. Og han leste Jakes skriv til meg. Han hadde bestemt seg for å gi deg
en lærepenge, men jeg klarte å forhindre det! Jeg, Claudia! Da Jake fortalte ham at
du hadhe koblet ut strømmen hans, sa jeg at det ikke var noe annet enn direkte løgn.
204
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Oppspinn! Ønsketenking! Jeg fortalte dommeren at du hadde hatt en elektriker der
til å reparere elektrisiteten, ikke for å koble den ut. Og jeg fortalte ham at Jake hadde
spunnet opp alt sammen for å slippe å betale husleien.
Da sa Jake at han ventet på elektrikeren som du hadde betalt for å koble den ut,
og at han skulle vitne til hans fordel i den forbindelse. Jeg ble vettskremt. Jeg ble helt
stiv av skrekk. Hvis den elektrikeren hadde vitnet, ville jeg blitt stekt helt levende i
den elektriske stolen! Men, takk Gud, han viste seg ikke! Og det var derfor Jake var
forsinket. Av å prøve å få kontakt med ham. Men han var som forsvunnet i løse luften. Og takk Gud for det!”
Jonny sukket av lettelse. Trusselen må ha virket, tross alt.
Da dommeren spurte hvorfor han ikke hadde betalt husleien, sa Jake at du og han
hadde hatt en avtale. Og jeg måtte si at det var enda en løgn. Ingen husvert inngår en
avtale med en leietaker om ikke å betale husleie. Så dommeren trodde ham ikke. Da
spurte dommeren hvorfor han ikke hadde kommet fram til en avtale meg, bestyreren?
Jake sa at han bare snakket med husverten. Det som gjorde utslaget, var når dommeren spurte hvor lenge jeg hadde vært bestyrer for stedet. Jeg sa at jeg hadde vært
der i tre måneder og hadde planer om å overta stedet!”
“Tre måneder? Men for tre måneder siden spadde du fremdeles kulort opp i Kalamazoo.”
“Hvordan skulle den forbaskede dommeren kunne vite det? Det var først da han
endret sin negative holdning mot meg. Han så sjokkert på Jake og spurte ham hvorfor
han ikke en eneste gang i løpet av tre måneder hadde vært innom kontoret for å i det
minste snakke med meg. Jake mumlet noe om at han var bare var villig til å snakke
med eieren, og det gjorde dommeren opprørt. ‘Hva,’ utbrøt han, ‘i løpet av tre måneder har du ikke en eneste gang forsøkt å ta kontakt med bestyreren! Så hva forventer
du at jeg skal gjøre for deg?’
Jake fortalte dommeren at han var arbeidsløs og at han trengte at dommeren gav
ham rett til å bli boende i lieiligheten i tre måneder uten å betale husleie til han kom
seg over den verste kneiken. Du skulle sett ansiktet på den dommer da Jake sa det!
Han satte øynene i Jake, hardt og lenge.
‘Du har lurt deg unna husleien og ledelsen i tre hele måneder, og så forventer du
at jeg skal gi deg tre måneder til uten å betale husleie! Det der den mest uforskammede anmodning jeg har hørt i løpet av hele min rettstjeneste.’ Så formet dommeren
en null med tommelen og pekefingeren, slik, med sine tre andre fingrer i været, og
han ropte til ham mens han holdt nullen opp mot ansiktet hans.
‘Ser du denne? Den viser hvor mye jeg vil gi deg. Ingenting! Null, null. Ingenting. De dagene da du kan lure deg unna husleien er over, min venn, iallfall for denne
gangen!’
Så viste han Jake døren og sa at hvis han traff ham i retten en gang til angående
en klage om husleiebedrag, ville han oppleve store problemer. Da Jake forlot lokalet,
så han mer ut som en skjemt hund enn noen skjemt hund jeg noen gang har sett. Og
jeg gledet meg storlig!
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
205
Jeg spurte dommeren om jeg kunne få ham kastet ut den samme dagen, og han
gav meg både domsutskriften og rettsdokumentene. Jeg måtte gå ned på kontoret for
leietakerutkastelser for å få dem stemplet, og så levere dem til sheriffen som foretok
utkastelsen. Det var det som tok så lang tid. Rettsbetjenten nektet å stemple papirene
mine for hun hevdet at dommeren ikke hadde fullmakt å gi dem til meg. Jeg nektet
å godta et ‘nei’ og sa at det var et nødstilfelle. Så hvis de ikke ville stemple papirene,
krevde jeg at de tok kontakt med dommer Skolnic for å få det bekreftet. Jeg vet ikke
om de tok kontakt med ham eller ikke, men jeg nektet å forlate kontoret før de hadde
stemplet papirene, og til slutt stemplet hun dem for meg. Men det var til liten nytte
all den tid sheriffen ikke ville foreta utkastelsen.
Javel, men kom helvete eller ødeleggelse så skal jeg ha den vitneforfalskeren ute
av den leiligheten før dagen er over. Merk deg mine ord! Jeg skal ikke ha noen satanist boende på eiendommen!”
“Vi får gjøre det etter boken, Claudia. La sheriffen ta seg av det. De vil ta seg av
det ifølge lov og retningslinjer.”
“Lov og retningslinjer? Hah! Det er for taperne! Hvis du ikke vet hvordan du skal
kjempe dine egne kamper, kommer du ingen vei. Har du noen gang hørt om privat
innsats?”
“Selvfølgelig.”
“Det er grunnsteinen i det amerikanske samfunnet. Når loven ikke lenger virker
til din fordel, må du ta loven i egne hender! Uten å bryte den, selvfølgelig, men loven
er ofte slik en sinke. Du kan ikke la loven stoppe lovlig fremskritt, Jonny. Noen ganger må du strekke den til bristepunktet, og litt til.”
“Så, hva vil du gjøre, da?”
“Ikke bry deg. Jeg skal ta meg av det. Når jeg kommer tilbake på kontoret, skal
jeg ringe svogeren min og få ham til å bringe sheriffen bortom. Jeg skal også personlig snakke med Jake. Jeg skal få ham ut!”
Claudia begynte å kneke seg i nevene igjen.
Djevel-tilbeder eller ikke, Jonny føle nesten synd på stakkarslige vesle Jake.
“Du kan gå og ha deg en steik mens du lar meg ta meg av forretningene. Den husleiebedrageren skal være ute herfra før du kommer tilbake. Merk deg mine ord!”
For Jakob Leehigh Bronx, satanisten, skulle møtet med Claudia Hoskins ikke bli
husket som noen hyggelig opplevelse.
For eieren av Holiday Park Hotel, herr Jonny Jakobsen Hell, var denne kvinnen
som sendt av Gud — en født på ny kristen.
Da Jonny kom tilbake fra Ruth Chris’ Steak House følte han seg bedre til mote enn
han hadde gjort på lenge — en godt stekt biff ut av en annen verden som fremdeles
sydet i sin egen saus, en svær Idaho bakt potet med store mengder av ekte, hete bacon
biter, og på toppen alt en halv flaske rødvin. Gratis!
Jonny hadde spasert tilbake mens han grunnet over sin egen situasjon. Det ufyselige Hoskins-monsteret stod stadig sterkere frem i Jonnys bevissthet som en velsign-
206
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
else fra det høye. Han gikk inn på kontoret i egne tanker og skvatt til da han plutselig
stod ansikt til ansikt med Claudia som gliste mot ham fra skrivebordet sitt. Til å begynne med forårsaket hennes uforutsette tilstedeværelse en intens irritasjon. Han
hadde behov for litt privatliv.
“Jeg sa deg jeg skulle få ham ut!”
Jonny ble stående nesten målløs.
“Hva? Mener du at han har kommet seg ut allerede?”
Underhaken hennes disset kraftig der hun satt med utspredte orrhønefjær.
“Det kan du være sikker på at han har! Jeg trengte ikke engang sheriffen. Og heller ikke svogeren min. Jeg har gjort det selv. Jeg, Claudia! Da jeg kom for å snakke
med ham i leiligheten, hadde kona og ungene dradd for å bo hos hans svigerforeldre.
Eller hva de nå er. Jeg gav ham et kopi av dommen, og han tok den helt bokstavelig.
Dommeren hadde sagt null, og han regnet med at det betydde null.
Jeg forlangte at han kom seg av gårde straks, eller så kom jeg til å ringe politiet.
Han spurte om han kunne få ta noen klesvask før han dro, og det er nå litt inntekt i
det, så jeg godtok det. Da han spurte om han kunne få bli til i morgen klokken elleve,
nektet jeg. Jeg måtte fortelle ham at min mann er født og oppvokst i Chicago.
Jake har ikke noe sted å bo, for svigerforeldrene vil ikke ha noe med ham å gjøre.
En sjofel satanist går ikke så godt sammen med gode jøder. Nå klandrer han deg for
at han har mistet familien sin. Nå er han ikke lenger noe problem. Men det er ikke
alt, Jonny. Jeg har til og med leid den ut for deg. Jeg har vasket den ren og leid den
ut. Paret flyttet inn for en halv time siden. — Gjett hvor mye de betaler per uke?”
“Etter å ha sett deg i aksjon skulle det ikke forbause meg om du har fått — eh, to
hundre?”
“To hundre! Hah! Kattevask! Dette er en ung kvinne sammen med en eldre venn.
Han er makedsjef for et av de store hotellene nede ved stranden — kåt og sulten etter
en het omgang. Venninnen hans likte virkelig leiligheten straks hun så den, og jeg
ble straks klar over at han ikke ville la seg bli gjort forlegen av å avslå på grunn av
for høy pris. Jeg forlangte tre hundre og seksti per uke og han aksepterte uten å
blinke. Pluss sikkerhet og nøkkelen. Han betalte sju hundre og tretti dollars for å
flytte inn. Jeg gav ham en midlertidig kvittering. Her er pengene. — Jeg sa jo at jeg
skulle tjene penger til deg — tonnevis med penger!”
Stolt som en orrhøne overleverte hun pengene til Jonny. Forbløffet tok han imot
dem. Dette var egentlig for godt til å være sant. Et stort problem, det som Jonny regnet med kom til å sende ham i fengsel, eller dra ræva hans bak gitteret, slik politikonstablene vanligvis uttalte seg, hadde forsvunnet i løse luften. Og på toppen av det
hele hadde Claudia gjort ren leiligheten og leid den ut til over dobbel husleie i forhold til det normale. Jonny kunne ikke annet enn å la seg imponere over hennes hurtighet og bulldoser-taktikk. Han sa det til henne i klare ordelag.
“Å, det er tyskeren i meg, Jonny. Min mor likte meg egentlig ikke, men jeg var
alltid min fars favoritt. Han lærte meg alt jeg kan. Når du ser meg nå, kan det høres
ut som skryt, men jeg forteller deg sannheten: Jeg var virkelig lekker i mine unge da-
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
207
ger. Jeg var så populær at det nesten gikk til hodet på meg. Å, ja, jeg kunne være
skikkelig innbilsk på den tiden da jeg gikk på videregående. Og det var berettiget!
Jeg var nydelig!”
Hun løftet hodet og ristet seg på håret for å åpenbare seg i all sin fulle skjønnhet
foran Jonny. Men i stedet for å bli tiltrukket av hennes skjønnhet, syntes han hun var
skikkelig motbydelig.
“Guttene samlet seg rundt meg som fluer rundt ei kuklesse. Og jeg var den kvinnen som ble spesielt utvalg som leder for heiagjengen, og hvert år på skolen ble jeg
utnevnt til den som hadde størst forutsetning for å lykkes. Jeg ble også valgt til ‘Miss
Personality,’ men fordi jeg var så ubeskrivelig tiltalende og dermed gav tittelen en
spesiell betydning, sa rektor at de hadde opprettet en ny tittel bare for meg, så de forandret tittelen til ‘Miss Personality Plus.’ Tenk deg det! — Miss Personality Plus.’
Jeg var virkelig fabelaktig på den tiden!”
Igjen strekte hun hals og poserte for Jonny.
“Men min første mann ødela alt det der. Vi hadde knapt truffet hverandre, da vi
løp bort sammen. Men fordi hele familien var en gjeng uforbedrelige alkoholikere,
gjorde selvfølgelig min mor alt som stod i hennes makt for å ødelegge forholdet. Men
jeg ble mer stridig en noen gang og var fullt overbevist om at alle problemer kunne
overvinnes! Men den gangen tok jeg skammelig feil!
Livet mitt utviklet seg til å bli både elendig og ufyselig. Mannen min drakk hele
tiden og hadde mange forhold til fremmede kvinner mens jeg ble sittende hjemme
uten så mye som penger til melk til min eneste datter. Som en god kvinne av tiden
holdt jeg ut selv om livet mitt utviklet seg til en daglig rutine av misbruk og nedverdigelser.
Først da han begynte å misbruke min datter hver gang han ble full, søkte jeg skilsmisse. Han truet med å drepe meg hvis jeg krevde foreldreretten, men han hadde
selvfølgelig ingen mulighet til å ta seg av det vesle barnet, ikke engang finansielt. Og
han var slett ikke faren!
Så, en natt etter at skilsmissen var endelig avgjort og dommeren hadde gitt meg
full foreldrerett, uten at han engang fikk besøksrett fordi hun ikke var hans datter til
å begynne med, brøt han seg inn i min vesle leilighet og forsøkte å drepe meg. Han
skjøt meg halvt død gjennom min venstre skulder. Heldigvis var han døddrukken og
klarte ikke å sikte skikkelig. Jeg løp ut av huset og lot min datter være igjen!”
“Han drepte deg nesten og likevel klarte du å løpe ut av huset?”
“Ikke avbryt meg! Hør etter! — Han gikk berserk og ødela nesten alt jeg hadde.
Men han lot jentungen være i fred og skadet ikke henne. Da politiet kom for å hente
ham, hadde han roet seg ned, og han aksepterte å bli arrestert uten å gjøre motstand.
Han sverget hevn, men lot meg være i fred etter det. Jeg hadde bodd alene i nesten
tjue år da jeg traff Tobby. Nåja, bortsett fra at vi bodde sammen i seks år før vi gikk
til presten. Min pastor klandret meg hele tiden for at jeg ikke giftet meg, så jeg bestemte meg for å inngå ekteskap istedenfor å fortsette å leve i synd.
“Om du har vært hos presten eller ikke, gjør ingen forskjell når det gjelder å leve
208
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
i synd eller ikke. Bibelen nevner ikke prestevielser med et eneste ord. Bibelen sier
ikke noe om at du må besøke en prest eller en pastor for ikke å leve i synd, heller.
Tvert imot. Bibelen er helt klar på at et forhold mellom mann og kvinne er en pakt
bare mellom dem og Gud. Ifølge Bibelen er sex en av arvesyndene, den synden som
førte til Adam og Evas fall i Edens hage og gav menneskeheten full kunnskap om
sex. Jeg kan ikke så godt forestille meg noe alternativ, men, etter at Gud hadde tillatt
Adam og Eva å tilegne seg kunnskapen om sexuell tilfredsstillelse, velsignet Gud
mer eller mindre motvillig forholdet mellom mann og kvinne: To mennesker fikk lov
til å gi og ta til ekte bare en gang i løpet av en livstid. Og Gud gav bare et unntak:
Hvis han tar livet av din ektefelle, har du lov å finne deg en ny ektefelle. Bibelen sier
ikke noe om hvor mange ganger det er tillatt, men det er rimelig å tro at hvis du, for
eksempel, mister to menn og ikke har vært sammen med noen andre, kan du igjen ta
til ekte. Og i Guds øyne er ikke ekteskapet basert på en seremoni i en kirke eller ikke,
men det å gi og ta til ekte.
Så, hvis to mennesker av motsatt kjønn uten å ha hatt tidligere seksuell erfaring,
bestemmer seg for flytte sammen og være trofaste mot hverandre i pakt med Gud,
lever de ikke i synd.
Men for bikkjer som Liz Taylor og horebukker som vesle Mickey Rooney betyr
det ingenting om de har vært i kirken og sagt ‘jeg gjør’ eller ikke.”
“Det der var mye drittprat!”
“Jeg bare siterer fra Bibelen. Kanskje hele Bibelen er noe dritt?”
“Det der var gudsbespottelse!”
“Å, ja? Det du ikke liker i Bibelen er bare dritt, men hvis jeg stiller spørsmål om
noe du er uenig i, blir det plutselig blasfemi. Det er det som er problemet med dagens
moderne samfunn. Det som ikke passer inn i mønsteret, blir avvist. Bare hvis det passer samfunnet, blir det akseptert. Resten av Bibelen blir oversett. Kanskje det er religiøst, men det er langt fra kristent! Hvis du kan finne ett vers i Biblen som viser til
kirkevielser, skal jeg gi deg tusen dollars kontant!”
“Jeg skal finne ut av det. Jeg kan garantere at jeg skal finne et vers i Bibelen som
viser til kirkevielser. Hvis ikke hadde vi alle levd i synd og havnet i helvete!”
“De fleste av oss lever i synd, det er sikkert. Men ikke slik som du tror. Og det
blir ikke bedre om du drar en prest med deg på lasset. Hva det å havne i helvete angår, kan det gjelde for noen, men forandrer ikke alt etter om vi ber om tilgivelse for
våre synder eller ikke. I motsetning til homoseksualitet er utroskap, hor og det å drive
hor naturlige synder som det finnes tilgivelse for. Men det er likevel synd. Og hvis
du dør uten Guds tilgivelse, går du rett til helvete!”
“Sier du meg at du forsvarer at unge mennesker bare flytter sammen og lever i
synd? Det ville skapt kaos.”
“Ikke hvis du gjør det i tråd med Guds ord. Da ville vi hatt en ektefelle hver gjennom hele livet. Og vi ville vært trofaste mot hverandre til døden skiller oss fra hverandre, som det står i Bibelen. Hvordan kunne det skapt kaos? Men det vi har i dag,
det er kaos, det! Nå snakker vi om mine barn og dine barn og våre barn. Vi snakker
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
209
om våre uekte barn som vi hadde før vi giftet oss og vi snakker om de uekte barna
vi fikk mens vi var gifte. Vi snakker om de barna vi fikk med vår første ektefelle og
de vi fikk med den andre eller tredje eller — hvor mange? Og vi snakker om de abortene vi hadde før vi giftet oss fordi vi var sprengkåte og vi snakker om de abortene
vi har hatt etter at vi ble gift fordi vi ikke vil ha flere unger, og om hvordan din nåværende mann truer med skilsmisse fordi du ikke vil ta deg av hans uekte barn —
eller hvilken som helst versjon du kan tenke deg. Nå går alle rundt med ståpikk uten
å være villige til å ta konsekvensene av sine utskeielser! — Hva med Clint Eastwood? Hvor mange forskjellige kvinner har han fått barn med? Og hvor mange har
han drevet hor med? Hva med vesle Mickey Rooney? — Nei, det vi har nå, er kaos!”
“Du trenger ekteskapspapirer, Jonny.”
“Hvorfor det? For at stat og kirke skal kunne utøve sin innflytelse? Ekteskapet har
ingenting å gjøre med å komme opp midtgangen for å stå frem for presten. La meg
spørre deg: Hvor mange mennesker er født uten synd?”
“Bare ett! Selveste Jesus Kristus!”
“Feil. Jesus skal ha levd hele sitt liv uten synd, men to til ble født uten synd:
Adam og Eva. Adam og Eva ble skapt i Guds eget bilde, altså uten synd. Og Jesus
ble født av en jomfru. Og ingen av dem ble født som et resultat av et seksuelt samleie. I Bibelen er synd synonymt med sex. Har det ikke slått deg at Jesus Kristus skal
ha levd hele livet i sølibat akkurat som en munk skal gjøre?”
“Det er blasfemi!”
“Å, ja? Så hva med Adam og Eva? De ble begge skapt av Gud i hans eget bilde
før synden ble en virkelighet i Edens hage. Uten at det var et spørsmål om sex. Det
virker for meg som om du har fullstendig glemt historien om skapelsen.”
Claudia ble stille. Så fortsatte hun å snakke litt roligere og mer overveid til henne
å være.
“Du kan ha rett i at det er tre mennesker som er født uten synd. Jeg tenkte ikke på
Adam og Eva.”
Også Jonny roet seg ned. Han syntes en diskusjon om religion var like interessant
som å diskutere politikk. Men han innså at han måtte være forsiktig med Claudia.
“Takk skal du ha. Og når du finner det verset i Bibelen der det står at du må til en
prest for ikke å leve i synd, så vil jeg sette pris på at du viser meg. Jeg har aldri klart
å finne det.”
“Jeg skal finne det. Og da skal du få punge ut med hele tusen dollars — kontant!
Det kan du banne på! — — —
Eh, forresten Jonny, det har vært et par her og spurt etter deg — eh, Shirley eller
noe, og mannen hennes. De sa at du skyldte dem fem hundre dollars. Du bør begynne
å betale regningene dine, Jonny. De ble ganske opprørte da jeg nektet å betale dem.
Jeg sa de fikk henvende seg til deg.”
“Jeg skylder dem ikke en cent, Claudia. Ronald hadde tilbudt seg å vitne mot meg
i retten. Han var den fyren som Jake ventet på. Han ringte meg sent en kveld og sa
at han ville vitne for meg i stedet, men da trengte han fem hundre dollars. Han er et
210
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
skikkelig steinhode. Så jeg nektet. Nå føler han antakelig at jeg skylder ham de fem
hundre fordi han ikke vitnet for Jake.”
“Men det er utpressing!”
“Ja, men den amerikanske beskrivelsen er vennskap. Han valgte mitt vennskap til
fem hundre dollars fremfor Jakes vennskap til ett hundre.”
“Ja, vi vet jo alle at den eneste måten å bevare folks lojalitet på, er å betale for
den. Men hvorfor vitnet han ikke?”
“Jeg er ikke sikker, men jeg går ut fra at han fikk motforestillinger mot å bli altfor
vennlig.”
“Dette paret var ikke dine venner, Jonny. De var et par baktalere som satte to opp
mot hverandre og snakket nedlatende om deg. Hun sa du bedro folk til å flytte inn her
ved noen ganger å dele opp deres depositum i tre eller fire. Hun sa at du hele tiden
misbrukte din intelligens for å få fordeler av folk.”
“Jeg pleide å tro at jeg hjalp folk hver gang jeg delte opp depositumet deres. Mitt
problem har aldri vært å få folk til å flytte inn her. Problemet mitt har alltid vært å
få dem ut igjen!”
“Det var akkurat det jeg fortalte henne. Jeg, og Tobby, ville aldri behandlet en
venn på den måten. Vi har lært hva lojalitet betyr. Selv om han av og til kan være
ganske røff fordi han kommer fra Chicago, og alt det der, er Tobby den mest lojale
vennen du kan tenke deg. Jeg sa det samme til Shirley. Jeg fortalte henne også at vi
var luta leie av langere og prostituerte som streifet omkring i nabolaget, og at vi, med
hjelp fra sheriffens kontor, hadde planer om å rydde opp i hele nabolaget på noen
uker. Jeg fortalte henne at sheriffen var en av mine beste venner!”
“Vet du hvem Ronald egentlig er?”
“Eh? Neeei? — Burde jeg vite det?”
“Han er sønn til den tidligere sheriffen Louis Lawrence. Han heter Ronald Lawrence. Du vet, eplet faller ikke så langt fra stammen.”
Claudia ble sittende taus med halvåpen munn. Så kom det forsiktig.
“Kanskje jeg gikk litt for hardt ut? Kanskje jeg ikke burde fortalt dem at vi skulle
renske opp i hele nabolaget? Og jeg burde ikke brakt sheriffen oppi det! Men vi har
noen langere på den andre siden av gaten, som du sikkert vet. Og jeg er av godt folk,
Jonny. Av godt folk! Og Tobby også selv om han er fra Chicago!”
Både Jonny og Claudia følte et sterkere fellesskap etter en slik diskusjon. Jonny innså at Claudia virkelig satte pris på deres munnhuggeri for hver kveld kom hun tilbake
etter mer. Hvis Jonny ikke bestemt fortalte henne at han måtte få seg litt søvn, kunne
hun bli sittende og prate til klokken to om morgenen. Og selv om også Jonny satte
pris på deres nattlige ordvekslinger, måtte han prente inn i henne at etter klokken ni
trengte han å få litt fred og ro, noe hun syntes å glemme, eller hun bare gav blaffen.
Da han begynte å benytte seg a sikkerhetsbolten nøyaktig klokken ni om kveldene,
ble hun fornærmet, men litt etter litt begynte hun å respektere hans meget begrensede
privatliv etter arbeidstid.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
211
Ganske ofte, når Claudia og Tobby var ute og handlet, begynte svære, dvaske
Claudette å snike seg inn på kontoret for å snakke med Jonny når hun følte seg trygg
nok til å gjøre det.
Claudette blottla mer om Hoskins’ene på ti minutter enn Claudia hadde gjort siden de flyttet inn. Naiv og tilbakestående Claudette fortale historien om sitt liv i minste detalj. Hun hadde gjort en stor synd, og det var derfor Gud straffet henne. Og det
var også derfor hennes mann hadde forlatt henne. Og det var også derfor hun hadde
mistet foreldreretten til sin vakre sønn. Å, ja, hun savnet sønnen sin — hennes stolthet og glede. Hun hadde vært ganske uvillig til å reise fra ham for å bosette seg i Florida, men hennes mor hadde tvunget henne. Hennes mor og Tobby trenge uførepensjonen hennes til å leve av, og det var derfor de hadde tvunget henne to å bli med
dem. Selv fikk hun bare 10 dollars per uke i ukepenger. Hvis hun ikke trengte noe
ekstra. Hennes mor klandret henne alltid for at pillende hennes var så kostbare. Og
derfor hadde de så lite penger. Men hun visste bedre.
Hun visste at de brukte pengene hennes til å dekke daglige utgifter til livsopphold.
Og det var veldig urettferdig at hennes mor hadde fått erklært henne for utilregnelig
bare for å få kontroll med trygden hennes og for å forhindre henne i å leve sitt eget
liv. Hun hadde flyktet hjemmefra mer enn en gang, men hadde måttet gi det opp. Politiet kom og hentet henne uansett! — Og så sukket hun tungt.
“Ja, Jonny, Gud straffer meg for det jeg har gjort galt. Det sier iallfall min mor.
Og hun vet det, for hun er en gjenfødt kristen.”
“Så hva gjorde du galt som skulle tilsi denne endeløse Guds vrede?”
“Min mor kommer til å drepe meg hvis jeg forteller det, Jonny.”
“Det er greit. Det var ikke meningen å være forviten.”
“Jeg har lyst å fortelle det til deg hvis du krysser ditt hjerte og lover å ikke fortelle det til noen.”
“Jeg kommer ikke til å fortelle det til noen. Det vil være en hemmelighet mellom
meg og deg. Men jeg er heller ikke forviten. Du trenger ikke fortelle meg noe som
helst som du ikke har lyst å fortelle.”
“Jeg løp av gårde med en annen mann, en som jeg virkelig elsket. Vi oppholdt oss
i det samme rommet og elsket i nesten tre uker før politiet klarte å oppspore oss. Du
forstår, min mann ville aldri ha sex med meg. Han klandret meg fordi jeg var så feit.
Han elsket meg heller aldri. Ikke fra dag en!”
“Så hvorfor pokker giftet du deg med ham?”
“Jeg ble tvunget! Av min mor. Jeg ble gravid. De kalte det et tvunget ekteskap.
Vi fikk to gutter, men den eldste omkom i en bilulykke. Og det var min mor som
kjørte bilen. Jeg elsker sønnen min, men jeg vet ikke om jeg noen gang får se ham
igjen. Jeg har lyst å reise tilbake til Michigan. Jeg kan gi deg sex hele tiden hvis du
bare vil ta meg med på en tur tilbake til Michigan for å besøke min sønn. — Lover
du?”
“Jeg er redd for at det er umulig.”
“Du elsker meg ikke høyt nok, det er det som er problemet!”
212
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Ja, det er sant nok. Vi kjenner ikke engang hverandre.”
“Der ser du! Gud straffer med for det jeg har gjort. Det er derfor han hindrer meg
i å få se min sønn! Han straffer meg for mine synder! — Tror du på Gud, Jonny?”
“Hvis du kan forklare meg hva du tenker på når du sier ordet ‘Gud,’ skal jeg fortelle deg om jeg tror på ham eller ikke.”
“Kjenner du ikke Gud?”
“Jeg har aldri sett ham. Har du?”
“Ingen har sett Gud. Men han er god. Og han tilgir. Han er kjærlig!”
Hun stirret på Jonny med store øyne, som om hun så gjennom ham på noe langt
borte.
“Er det derfor han straffer deg hele tiden? Av kjærlighet?”
“Ja, i dette livet. Men jeg får tilgivelse når jeg dør.”
“Så, for å bli tilgitt krever han ditt liv, heh? Han høres ut som en god blodsuger
for min del.”
“Åååhh! Du må ikke si slikt. Gud vil straffe deg!”
“Slik han straffer deg? Kanskje det er din mor som straffer deg, og ikke Gud? —
Så når har du planer om å dra tilbake for å besøke sønnen din?”
“Jeg vet ikke. Når jeg får lov av mor, antakelig. Og det vil ikke skje før hun bestemmer seg for å vende tilbake til Kalamazoo! Jeg savner Kalamazoo. Jeg har alltid
bodd der.”
Jonny hadde vanskelig for å forholde seg til Claudette — den åpne, barnslige og
tillitsfulle måten hun snakket på samtidig som hun satt nesten helt livløs og så tomt
ut i rommet. Jonny regnet med det var tablettene. Ifølge det Claudia hadde fortalt
ham, tok Claudette nok piller på en dag til å slå ut en hest. Hun så ut som om hun var
i en annen verden. Og samtidig virket hun anspent og årvåken. Hver gang hun hørte
en bil kjøre forbi, stivnet hun til av engstelse for at det var Tobby som kom tilbake.
Ellers så hun ut som om hun var fortapt i verdensrommet. Han hadde medynk med
henne og innså at hun var like fortapt på jorden som i verdensrommet — en tilbakestående kvinne uten fotfeste samtidig som hun levde et fortvilt liv som livstidsfange
hos sin egen mor med misbruk og underkuelse og holdt på plass gjennom trusler om
Guds evige straff i en evig brennende helvete. Og hennes stefar fra Chicago. Hver
gang Tobby nevne Claudettes navn, gjorde han det med en undertone av forakt. Ja,
Jonny følte medynk med Claudette. Samtidig var han ærlig nok overfor seg selv til
å innrømme at han ikke tålte synet av henne — et fleskeberg som var altfor tilbakestående og altfor motbydelig. Hele dagen lang satt hun bare der på benken i leiligheten og stirret ut i løse luften.
Jonny betraktet henne som en blant millioner av halv-mennesker som Gud hadde
forrådt i fødselen.
“Det er best du passer på å holde det gale kvinnemennesket borte fra meg! Hun har
vært borte i leiligheten min for tredje gang på noen timer og bedt meg pakke sammen
og komme meg ut! Jeg sier det til ditt egen beste: Hold den bikkja borte fra meg!
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
213
Hvis du ikke stopper henne, kommer hun til å ødelegge dette stedet. Hun har allerede
fått Jake kastet i rennesteinen og ødelagt familien hans. Hun sier jeg er den neste, og
at det deretter er Erics tur. Før du vet ordet av det, kommer du til å miste alle leieboerne! Hun kommer til å ødelegge dette stedet for deg. Og hun nyter det! Den bikkja har et naturlig instinkt som morderske. Og hun elsker det!”
Overlegne og fremfusende Speedy Feece virket ganske opprørt der han presenterte sine dommedagsprofetier for Jonny.
“Ja, men det er hun som er bestyreren nå. Og sannsynligvis er det bare et spørsmål
om uker før hun overtar bygningene. Dessuten, å få Jake utkastet anser jeg som en
sann velsignelse. Jeg tok ham til retten nettopp for å få han utkasteet, og det er egentlig sheriffen som står for den prosessen, ikke Claudia. Og du vet like godt som meg
at Eric har skapt problemer for meg ved å sette leietakerne opp mot meg slik at de
ikke betaler husleie. Han er dum nok til å innbille seg at han hjelper seg selv ved å
skape problemer for meg. Og nå gjelder det deg og meg! Hvor lenger er det siden du
betalte husleien fullt ut? To måneder? Og de siste to ukene har du unnlatt å betale
noe som helst som er resultat av det bedragerske opplegget du, Jake og Eric har satt
i gang. Så hvis Jake har havnet i rennesteinen, har han bare seg selv å takke! Og han
er ikke bare i rennesteinen. Han er også på rettens liste over husleiebedragere!”
“Jeg har bevist at jeg betaler husleien når jeg har penger. Men jeg krever at du
holder den jævla pitbullen borte fra meg eller så kommer vi til å låse kjever. Vi vet
begge at jeg har hatt problemer i det siste, men jeg er en god leietaker! Til denne tid
har du vært heldig nok til å kunne telle meg blant dine venner! Men la meg si deg:
Jeg er ikke den typen du ville likt å ha som fiende! — Er det klart?”
“Du skulle vel ikke tilfeldigvis være fra Chicago, er du?”
“Nei, jeg er fra New York City!”
“Ja, du har jo sagt det. Men hvis det å beholde deg som en venn, betyr at du forventer å få bo her gratis, så har jeg ingenting imot å telle deg blant mine fiender. Hvis
du hadde vært i nærheten av å være et mannfolk, hadde du kommet deg bort herfra
frivillig når du ikke kan betale husleien.”
Før Jonny kunne blinke med et øye, holdt Speedy plutselig en liten revolver i sin
høyre hånd og siktet mot Jonny.
“Vet du hva dette er?”
Jonny var sarkastisk.
“Jeg tror det er en seksskyter. Kanskje en pistol. Eller revolver.”
“Vet du hva den brukes til?” Speedys spydighet irriterte Jonny.
“Ja, jeg hører at noen feiginger bruker slike til å skremme vannet av gamle damer
med.”
“Du vet hva den kan gjøre mot deg, ikke sant? Bare et lite rykk med pekefingeren
så er du historie. Jeg har drept før og kommet unna med et. Og hvis du sparker meg
ut herfra, sverger jeg på at jeg skal komme tilbake etter deg!”
“Hvis det er det du har i tankene, så hvorfor ikke trekke i avtrekkeren med det
samme, så sparer det deg en ekstra tur?”
214
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Ikke utfordre skjebnen! Tapperhet er ikke noe annet enn suksessfullt idioti, vet
du. Betrakt dette som en advarsel! Jeg stakk innom her fordi jeg trodde den jævla pitbullen var her inne. Jeg kommer tilbake på kontoret klokken ni. Hvis du ikke støtter
meg da, skal du få føle hvordan det smaker å få deg en kule!”
“Det er greit for meg. Da vil min elendighet være over og din bare så vidt begynt.
I det minste vil du slippe å engste deg fordi du ikke har fast adresse!”
Jonny tabbet seg litt ut den morgenen ved å fortelle Claudia om hendelsen. Til hans
store overraskelse tok hun det helt alvorlig og begynte å engste seg.
“Jeg visste fra første gang jeg så ham at han var farlig! Vi må være forsiktige,
Jonny.”
“Ah, det betyr ingenting. Jeg er blitt truet mange ganger. De gjør det bare for å
underkue deg.”
“Kanskje, men det kan du aldri vite. Jeg kommer aldri til å glemme den gangen
da min mann forsøkte å skyte meg. Jeg har jobbet på gatene i Chcago! Eh, med frelsesarmeen, selvfølgelig. Folk lever altfor ofte på kanten. Og det skal lite til før de tipper over. Du vet aldri hva de kan komme til å gjøre. Jeg skal ringe politiet angående
dette.”
“Nah, jeg tror ikke det er nødvendig. Når han kommer tilbake på kontoret, skal
jeg snakke med ham. Og jeg skal gi ham et tilbud han ikke kan avslå.”
“Ikke regn med meg, Jonny! Jeg vet at mange husverter og bestyrere blir drept under utkastelser. Så ikke regn med meg! Husk, jeg er ikke blitt bestyrer ennå!”
“Hah, hah, hah. Det er ikke det du har fortalt ham. Og ingen av de andre leietakerne heller.”
“Jeg vet det. Men jeg må si noe! Bruke min autoritet. Men dette gjelder livet!”
“Greit. Du har gjort ham opprørt, og jeg skal jaggu si han har tatt deg alvorlig. Så
nå skal jeg ta meg av resten.”
“Så da vil du holde meg utenfor?”
“Jeg trodde det var dere som er fra Chicago, ikke jeg.”
“Nei, ikke jeg heller. Det er Tobby. Jeg er fra Kalamazoo. Men jeg bare forteller
dem at jeg er fra Chicago! Men Tobby, det er han som er fra Chicago.”
Ernie ‘Speedy’ Fleece kom brusende inn på kontoret som en orkan mye på samme
måten som da han kom inn på kontoret første gangen på jakt etter leilighet. Han
hadde også på seg de samme klærne, og han var barbrystet med to store kopperringer
hengende ned fra brystvortene. Claudia satt der som forstenet noen sekunder idet
Speedy henvendte seg til henne og ikke til Jonny. Han la kroppen helt over skrivebordet og satte ansiktet rett under nesen på henne med en klart hensikt å ydmyke henne.
Claudia reagerte spontant, selv før underhaken hennes begynte å disse.
“Få trynet ditt vekk fra ansiktet mitt, ditt uhyre av en barnemishandler og begynn
og oppfør deg som et menneske istedenfor et monster, eller så skal jeg få politiet hit
på noen minutter!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
215
Speddy ble fullstendig overrasket over hennes plutselige vredesutbrudd og trekte
seg straks tilbake til kanten av skrivebordet. Også Jonny ble overrasket over hennes
spontane utbrudd. Han innså at utbruddet hennes var like mye et resultat av frykt som
forbannelse. Ansiktet hennes ble skarpt rosa og hun reiste seg hurtig opp fra stolen.
Med ristende pekefinger og skjelvende stemme ropte hun ut mot Speedy mens hun
pekte på stolen foran skrivebordet: “S-s-sett deg!”
Speedy tok ufrivillig et skritt tilbake og med halvåpen munn stirret ham på Claudia med vantro. Så eksploderte han.
“Hold kjeft, din ufyselige bikkje! Ditt jævla ufordragelige monster. Tror du jeg
er en hund! Hvis du tror du kan få meg ut herfra, har jeg nytt til deg. Og hvis du tror
du kan overta dette stedet, så tro igjen. Du kommer til å ødelegge dette stedet med
mindre du drar den feite ræva di tilbake dit den kom fra der langt nord i kulandet! Og
få samtidig med deg den vesle jævla evnukken og det svære fleskeberget av en lausing til datter! Din jævla ufyselige gris! Ja, gris! En marsipangris på stylter! Miss
Piggy! Ja, det er henne du er lik. Miss Piggy. Ja, Miss Piggy! Ufyselige Miss Piggy!
Stygge, rosa Miss Piggy! Å ha deg her inne på kontoret er som å sette en gullring i
et grisetryne. Ufyselige Miss Piggy!”
Jonny kunne høre Claudia suge etter luft borte ved det andre skrivebordet. Og ansiktsfargen hennes var så menn ganske rosa og ansiktstrekkene hennes minte Jonny
om Miss Piggy. Han måtte snu seg for å skjule at han var på låtten, selv om han var
klar over at dette var dødsens alvor. Speedy var midt i et kraftig treff, det var sikkert.
Han var steinhøy! Og han var ikke ferdig ennå. Han snudde seg mot Jonny.
“Når det gjelder deg, har jeg holdt deg for å være en venn. En god venn. En veldig
god venn! Hvis det er på denne måten du verdsetter mitt vennskap, kan jeg klare meg
bedre uten. Forresten, hvem i helvete tror du du er? Så mye bedre enn resten av oss?
Da har jeg nytt til deg, din drittsekk! Tror du ikke jeg har lagt merke til alle de små,
svarte bikkjene som sniker seg inn og ut hele natten? Jeg vet at du ikke er noe annet
enn et steinhode selv! Du er ikke bedre enn resten av oss. Mammaknuller! Horebukk!
Niggerelsker! Tror du jeg er blind? Faen ta deg! Hvis du forsøker å sparke meg ut
herfra, skal jeg ganske enkelt få deg arrestert for å være i besittelse av narkotika! Og
det skal jeg selv vitne om i en rettssak!
Nå som du kjenner din besøkelsestid, tror du fremdeles du kan sparke meg ut herfra for ikke å betale husleien i tide?”
Jonny la merke til at Claudia stirret på ham — skrekkslagen. Alle anklagene var
gått hjem hos henne. Jonny, derimot ble fylt av et brennende sinne. Han måtte bruke
all sin styrke for å beherske seg.
Så snudde Speedy seg plutselig mot Claudia igjen.
“Hvis du så mye som åpner kjeften din en pokkers gang til, skal jeg drepe deg,
bikkje! Jævla ufyselige bikkje. Men jeg kommer ikke til å snakke med deg mer. Aldri! Fra nå av holder du deg langt borte fra ansiktet mitt, du din jævla bikkje! Fra nå
av kommer jeg bare til å snakke med husverten. Der fikk du den, Miss Piggy!”
Jonny var klar over at Speedy var altfor høy på steiner til at han var mulig å ha en
216
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
skikkelig diskusjon med. Nåja, det var knapt en unntakelse. Jonny visste at han knapt
gikk ut av leiligheten uten at han var høy på et eller annet. Under tørrperioder gikk
han knapt ut av leiligheten. Han hadde egentlig sett lite til ham i det siste. Men nå
hadde han kommet stormende som hevngjerrig i et forsøk på å underkue dem slik at
de skulle miste motet til å kaste ham ut.
Men ikke denne gangen. Det var på tide å få denne saken endelig avgjort en gang
for alltid. Da Speedy strekte ansiktet sitt over Jonnys skrivebord slik han hadde gjort
med Claudia, forstod Jonny at det var et bevisst forsøk på å skremme ham.
“Nå, få Miss Piggy ut av kontoret slik at vi kan begynne å snakke forretninger!”
“Claudia bestyrer dette stedet og gjør en god jobb hva det angår. Om hun vil gå
eller bli værende er helt opp til henne. Hvis du ikke vil snakke med henne, så er det
greit. Men hun blir værende på kontoret til hun selv måtte bestemme det motsatte.
Nå, hva det å snakke forretninger angår, har vi veldig lite å si deg med mindre du begynner å oppføre deg normalt. Og samtaleemnet vil være begrenset til bare en sak:
Hvordan du frivillig skal flytte ut herfra.”
“Mener du virkelig alvor? Jeg har vært en god leietaker. Jeg har betraktet deg som
en venn, Jonny, helt til dette ufyselige kvinnfolket begynte å plage meg. Hun er en
naturlig født drapsperson, Jonny. Ufyselig inn til beinmargen og med et hjerte av
stein! Hun irriterer meg til den grad at jeg holder på å miste forstanden. Hun er en
ufyselig, ufyselig bikkje. Hvis du ikke blir kvitt henne, kommer hun til å ødelegge
deg!”
“Så hva er problemet? Er du redd for at hun skal gjøre en bedre jobb i den anledning enn Eric, Jake og du selv har vært i stand til?”
“Betyr ikke mitt vennskap noen ting for deg?”
“Ikke det minste. Av en enkel grunn: Det har aldri eksistert. Og det er heller ikke
det du engster deg for. Du engster deg for din egen situasjon. Så la oss konsentrere
oss om den. Nå som du vet at du ikke har noen valgmulighet, hvordan planlegger du
å forlate dette stedet?”
Til Jonnys motvilje og irritasjon brøt Claudia inn i samtalen. Hun virker mer avslappet nå. Underhaken hennes var nesten ubevegelig.
“Jeg har noe å fortelle deg, Jonny. Før du gjør feil. I går kveld mens du var ute og
hadde deg en steik, satt Tobby og jeg ute og fulgte med på hva som skjedde. Vi så
hva som foregikk. Vi så to unge gutter som snek seg inn i leilighet nummer tjuefire.
Etter cirka en halv time banket jeg på døren hans. Det gikk en stund før han åpnet
opp, men da han endelig åpnet var der ingen i stuen. Jeg løp rett forbi ham og inn på
soverommet for å se hva som foregikk. Og der lå de begge to splitter nakne i køya.
De var knapt tenåringer. Ganske uforskammet tvang han meg ut av soverommet og
truet med søksmål for å ha brutt meg inn. Jeg konfronterte ham med det faktum at jeg
kom til å ringe politiet og anmelde ham for seksuelt misbruk av to unge smågutter.
Det er grunnen til at jeg irriterer ham! Han vet at alt jeg tenger å gjøre, er å ringe politiet så vil han måtte komme seg ut herfra.”
De begynte å brøle i munnen på hverandre nå.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
217
“Du er så full av faen at ikke engang djevelen har noe å stille opp med! Du vet
faen så godt at du ikke kommer noen vei med slike anklager. Du har fabrikert dem
for å få meg for helvete ut herfra bare fordi jeg er litt sen med husleien. Din jævla
ufyselige bikkje! Miss Piggy! Ufyselige Miss Piggy!”
De fortsatte å brøle i munnen på hverandre.
Claudia, som vanligvis var tøff som bikkjeskinn, klarte ikke å skjule hvor intenst
det å bli kalt ‘Miss Piggy’ hadde såret henne. Det var slik en passende beskrivelse.
Hun hadde tårer i øynene, men kampviljen hennes var ikke påvirket. Ernie ‘Speedy’
Fleece fra New York City og Cludia Hoskins som nesten var fra Chicago, var begge
ute av stand til å skjule det intense hatet de hadde utviklet for hverandre nesten over
natten. Jonny visste at Claudia og Tobby satt oppe og fulgte med på hva som foregikk til klokken kunne bli tre noen netter. Han visste at de la merke til ting som gikk
ham hus forbi. Når de gjorde ham oppmerksom på en del forhold, fikk de ham til å
føle seg nesten blind. Tross alt, de var vant med den amerikanske livsstilen og visste
hva de skulle se etter. Det var ikke Jonny.
“Roe dere ned begge to!”
Han henvendte seg til Speedy.
“Jeg er sikker på at du innser at din eneste mulighet er å finne deg et annet sted
å bo. At du fortsatt vil bo her, blir uutholdbart for oss alle. Hva skal til får å få deg
til å flytte ut herfra uten å skape mer problemer verken for oss eller deg selv?”
“Godtar du at jeg får depositumet mitt tilbakebetalt?”
Jonnys første reaksjon var å nekte ham slik han hadde gjort med Jake. Men han
hadde ofte tenkt på det tilfellet. Hvis han hadde gått med på å betale tilbake Jakes depositum, kunne han ha spart seg selv for en mengde problemer og mange penger.
Disse menneskene levde vanligvis på sine siste dollars, og vel så det, så å måtte flytte
uten depositumet betydde vanligvis at de ble boende på gaten. Hvis han betalte depositumet til Speedy, betydde det at Speedy ville ha nok penger til å flytte inn et annet sted. Det ville ikke koste Jonny mer enn et hundre og seksti dollars. Det ville jo
ikke løse noe problem, men problemet ville ikke lenger være hans. Å gå til retten
ville koste ham tre hundre dollars og han kunne tape opptil to måneders leie før han
ble kvitt ham. Og det ville heller ikke løse noe problem.
“Du skylder meg over et tusen dollars, Speedy. Synes du ikke det er temmelig urimelig av deg å be om å få depositumet tilbake når du skylder meg såpass mye penger?”
“Er det den neste muligheten du kan tenke deg?”
“Hvis jeg gir deg en sjekk på hundre og femti dollars, er du da villig til å komme
deg ut herfra allerede i kveld?”
“Jeg trenger kontanter.”
“Javel. Hva om jeg gir deg kontanter?”
“Avtale. Jeg får bo hos en venn. Hvis jeg får kontanter, skal jeg være ute herfra
innen en time.”
Jonny var klar over at kontantene kom til å bli vekslet inn i steiner, kanskje ko-
218
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
kain, før kvelden var over. Men det var Speedys problem. I det minste ville ikke Speedy lenger være hans problem.
“Jeg trenger pengene med en gang!”
“Jeg er klar over det. Men jeg betaler deg ikke før jeg har sjekket at leiligheten
er gjort ren og i skikkelig orden. Du skal få pengene når jeg får nøkkelen.”
“Greit. Bare det å komme meg vekk fra den ufyselige Miss Piggy er en belønning
i seg selv. Men jeg er skuffet. Jeg trodde mitt vennskap betydde mer enn dette!”
“Hva kan jeg vel si? Det er av og til et hundeliv, ikke sant?”
Claudia ventet knapt en halv time etter et Speedy hadde flyttet ut, før hun gikk over
gaten til den rosa bygningen for å se etter sin nye leietaker. Hun fulgte Glenda Olden
bort til leiligheten for en gjennomgang, og selv om Glenda syntes leiligheten var noe
liten med bare et soverom til en familie på fire, var hun glad for å ha funnet seg et
nytt bosted og godtok den uten mye om og men. Å finne et tilsvarende sted med to
gutter i den alderen, hadde vist seg å være vanskelig. Og nå når sesongen begynte å
nærme seg, var det nesten for godt til å være sant.
Freeman Olden kom selv bortom litt senere på kvelden for å treffe Claudia og betale husleie og depositum.
Og da Jonny kom tilbake fra Arby’s, satt Claudia igjen bak skrivebordet stoltere
enn en orrhøne.
“Her er penger til deg, Jonny —tonnevis med penger! Ni hundre og sytti dollars
for å være nøyaktig!”
“Ni hundre og sytti dollars? Hvor mange uker betalte han for?”
“Bare for en uke og depositum. Men han gjorde feil og betalte dobbelt for depositumet.”
“Så da blir vi nødt til å betale ham tilbake.”
“Ikke tale om!”
“Men det er uærlig.”
“Slett ikke. Det var hans feil. Og du nevner det ikke med et ord! Jeg har lovet å
tjene penger til deg, og det er akkurat det jeg gjør.”
“Ja, men han gjorde feil! Det er bedre du forteller ham enn at han skal gå rundt
og tro at du har bedratt ham.”
“Ikke bry deg, Jonny. Han kommer aldri til å finne ut av det!”
“Men det er ikke rett. Husker du hva vi snakket om? Den gode boken og Herren
som sier at ‘du skal gjøre mot andre slik du vil at andre skal gjøre mot deg,’ og så videre.”
Claudias underhake begynte å disse av sinne.
“Kom ikke her og fortell meg om Gud, Jonny. Dette er forretninger og Gud har
ingenting med det å gjøre! Det er forretninger! Jeg har sagt deg at jeg skal tjene penger til deg og jeg har ikke engang begynt ennå!”
“Men —”
“Ikke noe ‘men!’ Hold kjeft og takk meg for kontantene!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
219
Det tok ikke så mange minuttene før Glenda Olden kom tilbake på kontoret med
en kvittering mellom fingrene. Hun var en mørkhåret kvinne med skarpe trekk — en
spiss nese, smale lepper, flatbrystet med brede hofter, men med en vinnende personlighet og en svak italiensk aksent. Hun var veldig forsiktig av seg da hun kom inn på
kontoret, og hun virket usikker på om hun skulle henvende seg til Jonny eller Claudia.
“Jeg er sikker på at vi har gjort en feil her. Mannen min sa at han hadde betalt for
første og siste pluss depositum, men på kvitteringen står det bare en uke og depositum.”
Det var Jonny som tok seg den frihet å svare henne.
“Ja, det ble gjort en feil. Vi satt nettop og snakket om det. Vi krever bare for første og depositum. Jeg hadde planer om å refundere dere.”
Claudia avbrøt kontant.
“Glenda og Freeman er ikke korttidsgjester, Jonny. De har planer om å bli her
ganske lenge. Dette kommer til å være deres hjem.”
Så henvendte hun seg til Glenda i et vennligere tonelag enn noen andre Jonny
hadde hørt henne snakke med.
“Derfor har vi diskutert om vi skulle unnlate den siste ukens depositum og bare
gi deg en kvittering for en ekstra ukes leie. På den måten har du betalt for to uker
fremover. Vi regnet med at det kunne være en hjelpende hånd fordi dere har nettopp
flyttet inn, og alt det der. Jeg er sikker på at du kunne ha nytte av å spare neon av
dine hardt tilegnede midler, Glenda.”
Gleda virket litt forvirret. “Ja. — Ja, selvfølgelig.”
“Jonny, gi fru Olden en kvittering for en ekstra uke. Og pass på at det er korrekt
denne gangen.”
Glenda gav ham kvitteringen og studerte ham mens han endret datoene.
“Takk. Mange takk.”
“Det er greit. Jeg beklager feilen, men vi skulle til å korrigere det for deg.”
Glenda hadde knapt kommet seg ut av kontoret da Claudia reiste seg og bebreidende satte pekefingeren i ansiktet på Jonny mens den dirret i takt med underhaken
hennes.
“Hva er det du prøver å gjøre mot meg, Jonny? Her jobber jeg som en slave og
prøver å tjene penger til deg, og så holder du på å gi dem bort! Enkelt og greit. Det
der var kalde kontanter, Jonny. Og når du legger hendene dine på kalde kontanter,
Jonny, bare grabber du dem og holder godt fast samme hva! Det er forretningslivet
fremste regel, Jonny! Det burde du vært klar over!”
Claudia gikk ut av kontoret. Jonny fulgte med henne gjennom vinduet der hun
satte kursen rett over gaten og ivrig gikk inn i Glendas leilighet. Der unnskyldte hun
seg straks på vegne av Jonny fordi han hadde forsøkt å bedra dem for en ukes depositum. Jonny satt og undret seg på hvorfor hun gikk over til Glenda så snart, men
tenkte ikke mer på det. Men ryktene begynte å spre seg at Jonny av og til forfalsket
kvitteringene for å putte pengene i sin egen lomme.
220
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
En time senere satt Jonny fremdeles ved skrivebordet for utpest til å få bakenden opp
fra stolsetet. Av en eller annen uforklarlig grunn følte han seg ille til mote, utilfreds
og ganske engstelig. Han kunne ikke sette fingeren på hvorfor han både i kropp og
tanke følte seg så tung. Han lurte på hvordan han skulle få lagt eiendommen ut på
markedet igjen slik at han kunne bli kvitt den. Kanskje han ganske enkelt burde begynne å skumme aksjeselskapet så lenge som mulig og så bare forsvinne med de
midlene han måtte ha tilegnet seg.
‘Bare grip tak i kontantene og aldri slipp taket.’
Med tungt hjerte bestemte han seg for å ta en tur ned på Tom’s Alley Bar for å få
seg noen drammer med whisky. Han hadde ikke vært der på en stund nå. Etter den
skjebnetunge natten med Cadilla, hadde Johnny Walker utviklet en bitter ettersmak
som han ikke hadde lagt merke til tidligere.
Han så på klokken. Over ti. Han hadde også behov for en dusj. Det var nå godt en
uke siden sist. Alt han hadde hatt var sine ulovlige kattevask i svømmebassenget.
Han syntes han til og med kunne føle svettelukt. Han følte seg skikkelig tung og
utilpass.
Han satt fremdeles bak skrivebordet og følte synd på seg selv da Claudia kom busende inn på kontoret ekstatisk lykkelig.
Hun hadde gjort en god jobb for ham til denne tid, men hun var begynt å gå ham
på nervene!
“Jeg har gode nyheter til deg, Jonny! Verdens beste nyheter! Fyren er i ferd med
å dø, Jonny! Han er døende!”
Jonny følte seg for tung og trett til å reagere på hennes gledelige utbrudd.
“Ja, det er den veien det går med oss alle. Hvem er det du tenker på?”
“Den ufyselige barnemishandleren og crack monsteret Speedy Fleece! Han er
dødssyk! Han har aids!”
“Hvordan vet du det?”
“Glenda fortalte det. Hun er sykepleierske borte på Holy Cross Memorial. Det er
der de behandler alle aids tilfellene. Hele to etasjer fulle av dem. Kunne du tenkt deg
det?”
“Ja, det er ikke urimelig. Djevelen tar vare på sine! Blant menn mellom atten og
førti er aids morderen nummer en her i Fort Lauderdale. Og det er ikke rart. Det er
flere homser i denne byen enn normale mennesker. På den andre siden av hovedveien
er åtti prosent av befolkningen homser og lesber. Området blir ikke kalt for noe annet
enn ‘Gaytown.’
“Gud er stor, Jonny. Han straffer all ondskap! Speedy er døende. Han har kalt
meg ‘Miss Piggy’ for siste gang! Herren være lovet! Speedy har aids! Hans dager er
talte!”
“Ja, vi har alle våre dager talte. Livet er en uovervinnelig kamp.”
“Det er noe helt annet! Men denne fyren er i ferd med å dø! Rett foran nesen på
meg. Han har bare noen uker igjen. Kanskje bare dager. Gud er stor, Jonny. Han
straffer ham for å ha kalt meg ‘Miss Piggy!’ Der er ingen kur for aids, Jonny. Han
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
221
er en nedfallsfrukt i ferd med å råtne! Og det er Guds vilje at han skal brenne i helvete i all evighet.”
“Selve livet har ingen kur, Claudia. Det er en dødsdom. Det er en dødsdom uten
mulighet til annullering eller benådning. Alt aids gjør er å fremskynde prosessen noe.
Det er ikke som om han er blitt skutt.”
“Du tar feil! Han er en rotten frukt klar for fall. Og med Guds hjelp, Jonny, kommer han til å brenne i helvete i all evighet!”
Jonny kunne ikke la være å tenke på et sitat fra Shakespeare: “Helvete har ingen
vrede som den fra en forsmådd kvinne.’ Den hadde noe bibelsk over seg. Og mange
kristne tror det er ord fra Jesu munn, men det stemmer ikke.
Jonny ble sittende som lamslått da det plutselig gikk opp for ham at Speedy hadde
aids. Da kunne han rett og slett ha skutt ham tidligere uten å ha særlig tanke for konsekvensene. Jonny hadde feilkalkulert. Han skulle bli mer forsiktig i fremtiden. Selv
Claudia var redd for revolvere.
Han skalv av misbehag der han satte kursen for Tom’s Alley Bar.
Av en eller annen grunn var trafikken på Holiday Park Boulevard ekstra tung den
kvelden, og det å måtte vente i det uendelige for å komme over gaten til Tom’s Alley
Bar bygget opp om Jonnys frustrasjon og irritasjon. Da han var framme, trengte han
noen ekstra skudd for å roe seg ned. Den hyggelige bartenderen jobbet ikke der lenger, og hun som hadde overtatt, var et slikt motbydelig malerskrin med hekseklør. Så
Jonny fikke være i fred i sin egen tunge verden. Han følte at han kunne trenge godt
selskap i kveld, men tanken på den natten med Cadilla kvelte det behovet. Bare
tanken på henne gav ham hetetokter med frysninger.
Etter tre doble Johnny Walker bestemte han seg for å ta en tur over til Solid Gold
for å se på en del ristepupper. Han overbevise seg selv om at han ville være i stand
til å holde trygg avstand fra disse gullgravende, blodsugende danserne.
Stedet surret med innbringende forretnigsavtaler så danserne la ikke særlig merke
til ham. Han bestilte enda en whisky, tømte glasset i noen få slurker og bestemte seg
for å gå til fots også hjem igjen. Han tok ‘Jonny Walker valsen’ tilbake til huset med
de gale i. Og på toppen av det hele måtte han nå ta hensyn til et halvgalt kvinnfolk
og hennes svære fettdissende datter og muselignende ektefelle fra Chicago. Livet var
bedre tidligere. Samtidig var han klar over at Claudia tok vare på forretningene for
ham på en pokker så effektiv måte. Og hun tok inn ganske mye kontanter til ham uten
at hun holdt fast på sin fremste regel for forretninger. Hun gav ham stolt kontantene
hver eneste gang. Uten at han verdsatte henne noe særlig, innså han likevel at hun var
i ferd med å redde hele virksomheten hans. Ja, det var som om ubehagelige Claudia
var blitt sent fra det høye.
Da han svingte rundt hjørnet til Progresso Road, ble han stiv av engstelse. To patruljevogner med blinkende lys stod foran inngangen til hotellet. Hva pokker kunne
det være denne gangen?
Da han snudde inn på gangveien, la han merke til at kontordøren stod åpen med
politikonstabler både utenfor og inne på kontoret. Jonny gikk forsiktig inn. Claudia
222
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
satt standhaftig ved skrivebordet som vanlig, men hun var, også som vanlig, skikkelig
opprørt med et ansiktsuttrykk som virkelig minnet om Miss Piggy. Jonny ble på låtten hver gang han tenkte på det.
“Han sverget på at han skulle drepe meg, Jonny! Og så kastet han meg regelrett
ut av leiligheten og rett i betongen utenfor! Se på meg!”
Hun reiste seg og dro opp skjørtekanten nesten helt opp til låret. Hun hadde kraftige blåmerker flere steder.
“Se på meg! Leggne mine er fulle av skraper og blåmerker! Se! Og han sverget
på at han skulle drepe meg!”
“Hvem har gjort dette mot deg, Claudia?”
“Eric! Det crackmonsteret! Han har angrepet og mishandlet en uskyldig kvinne!”
“Eric? I femten? Hvorfor?”
“Han nektet å forlate leiligheten! I stedet angrep han meg! Og politiet har nektet
å sette ham i buret der han hører hjemme. Jeg var i skikkelig fare. Jeg ble nesten
drept for deg, Jonny!”
Jonny var lutlei av å få skylden hver gang hun så uomtenksomt havnet i vanskelige situasjoner. Han sendte henne et skarpskudd av sarkasme.”
“Det finnes en kur for det også.”
“Hva da?”
“Begå selvmord.”
“For noe vrøvl!”
“Poenget mitt er dette: Livet er fullt av farer som ingen har overlevd til denne tid.
Den eneste måten å forsikre seg mot livets farer på, er å ikke være i live. Kanskje du
burde begynne å tenke før du handler istedenfor å handle før du tenker, og så automatisk legge skylden på meg.”
Jonny så mot en av politikonstablene som fremdeles var på kontoret med et spørsmålstegn. Han trengte ikke si et ord. Konstabelen informerte ham uoppfordret.
“Fru Hoskins ringte 9-1-1 for en stund siden etter at herr Jones ble påstått å ha
slått fru Hoskins i bakken. Herr Jones har innrømmet at han brukte sterke ord på
grunn av at han var under kraftig stress som et resultat av at han påsto å være ubegunnet provosert. Han er blitt informert om at hvis politiet blir tilkalt til hans leilighet av en hvilken som helst grunn, vil han bli anklaget for aggressiv oppførsel og satt
bak lås og lukke umiddelbart. Jeg tror han forsto alvoret. I mellomtiden blir du nødt
til å gå til retten for å skaffe deg en utkastelsesbegjæring.”
Den unge konstabelen nikket høflig og gikk ut av kontoret uten å vente på svar —
eller flere spørsmål.
“Det er en politistat, Jonny. Han kalte meg ‘Miss Piggy’ og politiet nekter å sette
ham fast.”
“Du får roe deg ned, Claudia. Jeg forstår at du er opprørt. Jeg skal løpe over til
Amoco og få tak i noe kaffe så kan vi snakkes etterpå.”
“Rett nå kan jeg trenge en kopp kaffe. Få en sterk en.”
“Ja, den er ganske god borte på Amoco. Jeg er straks tilbake.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
223
Jonny kjøpte to isoporkopper til Claudia og en til seg selv, alle svarte. Claudia
snøftet.
“Jeg trenger sukker og fløte.”
“Jeg syntes du sa du trengte noe sterkt.”
“Ja, men jeg trenger sukker og fløte.”
Claudia fikk ham stadig oftere til å tenke på uttrykket ‘store ord og fett flesk —’
Så han måtte løpe tilbake til bensinstasjonen og hente åtte pakker sukker, fire beger
med fløte og to små rørepinner. Hun forberedte kaffen etter egen ønske uten å si et
ord.
“Claudia, hva pokker var det du forsøkte deg på i kveld?”
“Jeg forsøkte å bli kvitt Eric for deg! — Jeg har vært i retten for deg og jeg tok
meg av den dommeren som var ute etter deg, Jonny. Og jeg ble kvitt den satanisten,
Jake, for deg. Og jeg ble kvitt Speedy for deg. Og jeg fikk Gud til å straffe ham for
hans synder slik at han ikke lommer til å leve, Jonny! Gud er på min side. Og jeg
traff et meget hyggelig svart par, veltalende og godt utdannet, som var på jakt etter
en leilighet. Og jeg hadde ikke noe sted å plassere dem. Derfor bestemte jeg meg for
å bli kvitt Eric for deg, og la dem få flytte inn der. Og det gikk nesten! Jeg gikk rett
inn i leiligheten hans og tok ham på fersken der han satt i lenestolen som en mektig
Buddha og røkte den der marihuana dritten. Og det sa jeg til politiet også, men de lot
som om de ikke hørte meg.
“Så Gud bestemte seg for å skifte side, heh?”
“Det er gudsbespottelse! Han kommer aldri til å skifte side! Å, nei, Jonny, jeg har
ikke tapt ennå.
I morgen ettermiddag har jeg en avtale med er representant for Hotel og Restaurant Division of Broward County, og hun kommer til å utstede en hotell-lisens på stedet! Hun kommer hit klokken to. Og før halv tre skal den mektige Buddha’en være
ute av leiligheten! Og Herren skal være mitt vitne. Og uansett om det blir helvete eller skjærsild, må du holde deg på kontoret!”
Claudia slo neven i borde for å understreke sin rettvise tale. Og hun smilte djevelsk:
“Før klokken slår tolv midnatt i morgen skal Eric og det vesle koneludderet hans
og lausungen krype i rennesteinen og be om tilgivelse. Herren er mitt vitne, Jonny.
Han har ikke skiftet side!”
“I morgen klokken to?”
“Klokken to! Jeg har en avtale! Med en svart kvinne. Meget hyggelig. Meget
profesjonell. En gjenfødt kristen som meg selv. Alt hun trenger å gjøre før hun gir
meg lisensen, er å gi meg litt opplysning og noen retningslinjer. Og alt du trenger å
gjøre, er å skrive ut en sjekk på ett hundre og femtito dollars, bare sekstito dollars
mer enn din nåværende lisens. Merk mine ord, Jonny. Før tolv midnatt skal ikke bare
Eric være ute herfra, men det unge, hyggelige svarte paret fra Georgia skal ha flyttet
inn i hans gamle leilighet. — Herren er stor, Jonny! Lenge leve Herren!”
I ekstase kastet Claudia hodet bakover og strekte armene i været. “Amen!”
224
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Jonny følte seg ille til mote.
“Eh, hvor har Tobby vært i hele kveld?”
“Han er en feiging! For alt jeg bryr meg, kan han dra tilbake til Chicago!”
Jonny forsøkte å få sove på toppen av madrassen med alle klærne på, men han var
het og feberaktig. Han kom seg opp i stolen igjen bak skrivebordet, men han klarte
ikke å slappe av. Og magen ble stadig mer urolig. Han klarte ikke lenger å holde
tilbake spyeverken. Han løp ut av kontoret og måtte gi hals bak hekken med hawaiiroser som han hadde plantet for mindre enn et år siden. Han tenkte tilbake fem, seks
år, og ikke en eneste gang hadde han hatt influensa.
Kanskje han var blitt smittet av — uff, tanken var for skremmende til at han
kunne tenke den ferdig!
Selv når Claudia ikke hadde gått fra kontoret før klokken to om morgenen, banket
hun likevel på kontordøren nøyaktig klokken ni neste morgen nesten som et slagverk.
Jonny følte ofte at han bare så vidt hadde sovnet og hadde et svære strev med å
komme seg opp.
Og hvis han ikke hadde husket å dra slåbolten for, åpnet hun døren med sin egen
nøkkel og kom busende rett inn.
Nå så hun bebreidende på Jonny.
“Vil du at leietakerne skal vite at du sover på kontoret?”
“Jeg vil ikke at leietakerne skal vite noe som helst! Dess mindre de vet, dess tryggere er det — bortsett fra at det kan forhindre innbrudd.”
“Ah, så det er derfor du tilbringer nettene på kontoret! Det er smart. Amerikansk
smart!”
“Hvis du vil bruke ‘amerikansk’ som frase her, foreslår jeg heller ‘amerikansk’
elendighet!”
“Hvor bor du egentlig?”
“Når jeg selv ikke har noe ledig, bor jeg borte på Schubert.”
“Her i Fort Lauderdale?”
“Selvfølgelig.”
“Da må jeg advare deg, Jonny. Eric fortalte meg forrige kveld at han ville stikke
innom på kontoret og snakke med deg i dag tidlig. Så tidlig som mulig. Muligens
rundt ti. Jeg var så forvirret i går kveld at jeg glemte å nevne det.”
“Ikke engst deg. Det er ikke første gangen Eric er på kontoret.”
“Lov meg at du ikke gir etter, Jonny. Jeg vil at det hyggelige paret fra Georgia
skal flytte inn her i kveld.
“Ikke engst deg. Jeg har ikke tenkt å gi ham noe.”
“Jeg har grunn til å engste meg! Han trekte våpen mot meg i går kveld! Jeg var
for skremt til å nevne det.”
“Ja, jeg vet han har en revolver. Som rundt femti millioner amerikanske husholdninger for ikke å nevne nesten to hundre millioner enkeltpersoner.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
225
“Du må være forsiktig når du har med revolvere å gjøre, Jonny. Alt som står mellom deg og evigheten er en kvart tommes rykk med en pekefinger.”
“Når du legger det fram på den måten, blir tanken litt ubehagelig.”
“Og det bringer meg over på neste sak. Tobbys situasjon. Til nå har du bare gitt
ham drittjobber. Som å male. Klippe plenen. Jeg tror ikke han har tjent mer enn hundre og femti dollars.”
“Kanskje ikke. Men jeg har gitt ham hver eneste jobb jeg har hatt til denne tid.”
“Jeg vet det. Jeg har ringt bassengmannen og spurt om han trengte ekstra hjelp.
Han kommer hit på tirsdag. Men Tobby tenkte mer på noe som gir ham en slags tittel.
Som bestyrer. Eller assisterende bestyrer. Noe lignende visesheriff. Det hadde hørt
enda bedre ut. Han hadde likt tittelen ‘assisterede bestyrer.’ Det høres veldig mannlig
ut. Forhåpentligvis har du ingenting imot det.”
“Slett ikke. Det er bare en tittel. En fasade. Hvis det kan gjøre ham lykkelig, er
det greit for meg. For meg kan han kalle seg ‘kongen av Chicago.’
“Takk, Jonny. Det kommer til å gjøre ham lykkelig. Og jeg skal informere ham
straks!”
“Hm! Ja. Ønsk ham lykke til!”
Uansett betydning av ordet følte ikke Eric seg veldig høy da han kom inn på kontoret
nøyaktig klokken ti den morgenen. Som så mange ganger tidligere når han ikke var
høy eller altfor frustrert, forsøkte han å fiske etter Jonnys sympati. Men Claudia må
ha presset gudsfrykten inn i ham. Han så seg rundt for å være sikker på at hun ikke
var til stede.
“Jeg har betraktet deg som en god venn, Jonny. Så jeg føler at det er på sin plass
at jeg advarer deg. Det er best at du kvitter det med det gale kvinnfolket før hun ødelegger deg. Bare se hvordan hun snur dette stedet opp ned! Jeg har hatt planer om å
snakke med deg lenge nå, men jeg har ikke skikkelig klart om komme rundt til det
før nå. Prissy kar klandret meg fryktelig. Hun sier du har vart en helvetes god husvert. Så jeg tok med meg alle papirene og tenkte at vi kunne bli enige om noe enda
en gang. Vi har alltid klart å komme til enighet du og jeg.”
“Og hva hadde du i tankene?”
“Jeg tenkte at kanskje du kunne komme til en ordning.”
“Som hva da?”
“Slik vi har gjort tidligere.”
Jonny satt og stirret ned på skrivebordet. Så stirret han Eric rett inn i øynene.
“Husker du sist du var på kontoret? Du satt i den samme stolen der du sitter rett
nå. Og da fortalte du meg at en avtale ikke var verdt det papiret den var skrevet på.
Og du nektet å betale for svigerforeldrene selv om du hadde skrevet under på det.
Husker du ikke hva du sa? ‘Et jævla stykke papir er ikke verdt dritt!’ Hvorfor skulle
jeg tro deg denne gangen?”
“En mann kan si mye galskap på en tom mage, Jonny.”
“Og hvilken garanti har jeg for at din mage ikke er tom også neste gang?”
226
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Prissy er en god kvinne, Jonny. Hun tjener godt med penger.”
“Ja, og du bruker dem opp før hun får tjent dem. På narkotika. På horer. Og så
forteller du Prissy at det er jeg som benytter meg av horer.”
“Det var Kirk som brukte horene. Det var hans ide.”
“Det var ikke det Elizabeth fortalte meg. Og det var ikke det Joyce fortalte meg
heller. Eller Robin når hun ikke hadde det for travelt med Ronald. Nei, Eric, for deg
kommer det alltid til å være marihuana til mat og umoral før nødvendigheter. Og
tomme lovnader og unnskyldninger istedenfor penger til husleie — og løgner og
manipulasjoner tilbudt som vennskap.
Du rottet deg mot meg sammen med andre leietakere for å forhindre meg i å få
husleien slik at også de skulle være i samme båt som deg og prøve å få bo her gratis.
Og så forteller du meg rett opp i ansiktet at du ikke har til hensikt å betale noen husleie i det hele tatt! Og nå vil du ha en ny avtale! Hvordan kan du være dum nok til å
tro at du skal få en?”
Erig flyttet på seg og rettet seg opp fra den sammensunkne stillingen.
“Jeg skal bevise det for deg, Jonny.”
“Ja, på samme måten som forrige gang? — Nei, Eric, det er for sent. Jeg har ansatt en bestyrer nå. Og det er bare et tidsspørsmål før hun overtar bygningen. Og etter
i går kveld, kommer hun ikke til ha rom for deg!”
“Jeg må advare deg! Hun er et vanvittig kvinnfolk. Hun er det mest ondskapsfulle
og mest manipulerende krek som noen gang har representert ondskapens krefter. Hun
kommer til å ødelegge deg! Hun er den slags kvinnfolk som vil forsøke å fortelle
djevelen hvordan han skal regjere i helvete!”
“Ja, hun er en dyktig bestyrer.”
“Hun kommer til å ødelegge deg!”
“Og så prøver du liksom å innbille meg et du bryr deg? Eller er du redd for at hun
kanskje kan lykkes med noe du har forsøkt uten å få det til? Hun har iallfall den rette
dreisen på språket til at politiet vil hjelpe henne!”
“Jeg ville aldri forsøkt å ødelegge for deg, Jonny.”
“Skal jeg innbille meg at når du organiserte Kirk og Jake mot meg for at de ikke
skulle betale husleien, så gjorde du det som en vennlig tjeneste? Eller Speedy. Og
alle de andre. Til og med Robin når hun ikke hadde kontanter.
Og når du løp rundt og fortalte hver leietaker som flyttet inn, at de ikke trengte
å betale fordi jeg ikke hadde hotell-lisens, så gjorde du det for å hjelpe meg, heh? Og
hver gang du brukte politiet mot meg uten noen som helst grunn, så skal jeg se på det
som enda en vennlig tjeneste? Og når du ringte sakføreren hans for å informere ham
om at bygningen hadde mistet halvparten av leietakerne og sakføreren hans forsøkte
å inndrive lånet fordi jeg ikke var i stand til å betale avdragene, så tror du jeg er dum
nok til å tro at du gjorde det for å hjelpe meg ut av en vanskelig situasjon? Nei, Eric,
vi er kommet til endestasjonen!”
“Jeg vet ikke hva pokker du snakker om. Alt jeg ber om, er en ny sjanse.”
“Det toget gikk sist gang du satt i den stolen.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
227
“Jeg skal motarbeide deg! Jeg skal motarbeide deg med alle midler! Du kommer
ikke til å få meg ut herfra slik du har gjort med de andre. Jeg skal bli værende her til
etter helgene. Vi kan ikke bo i gaten med jul med et lite barn. Politiet kommer aldri
til å kaste oss ut. De kommer ikke til å løfte en finger for deg!”
“Du har rett. Jeg vet at politiet i Fort Lauderdale hater utlendinger som snakker
med aksent. Men jeg sverger ved Gud, Eric, at de ganske enkelt elsker små, gamle
damer fra kulandet oppe i nord. Hun er til og med en fullblods borger. Hennes beste
venn i hele Florida er selveste sheriffen. Shereffen i Broward County! Hvorfor tror
du de har hjulpet henne så ivrig til denne tid?”
Eric flakket målløst med øynene. Det var ikke det miste tegn på selvsikkerhet igjen i ham. Men han var stridig.
“Du får meg ikke ut herfra. Du har ikke hotell-lisens.”
“Ja, det er det du har løpt rundt og fortalt alle som flytter inn. Men — hva vil du
gjøre hvis jeg rett nå kan vise deg min hotell-lisens? Vil du dra herfra frivillig?”
“Det er en jævla løgn, Jonny. Det er umulig. Jeg har snakket med dem. De kommer aldri til å gi deg hotell-lisens.”
“Jeg kunne vist deg det rett nå hvis jeg kunne stolt på deg, men jeg må ta noen kopier først. Det ene kopiet skal du få. Og tro meg, det skal bli en fornøyelse å overrekke det til deg! Du skal til og med få beholde det. Du kan jo ramme det inn og
henge det på veggen som et minne. Jeg skal komme innom deg senere i ettermiddag.
Hvis du fremdeles ikke vil tro meg, så spør deg selv: Har jeg noen gang løyet for
deg?”
Med mørke, halstarrige øyne stirret han intenst på Jonny i forvirret vantro, men
fast bestemt på å ikke flytte uten å gjøre motstand. Ikke bare var han fullstendig
blakk, men han skyldte også Calvin og Thilda over to hundre dollars! Bare for noen
få dager siden hadde det vært årsaken til en heftig krangel mellom dem. Calvin ville
ha pengene, men Eric hadde nektet å betale ham. I stedet anklaget han Calvin for ikke
å ha holdt lovnaden om å ansette ham.
‘Faen ta, Eric! Det var for snart et år siden. Og du vet like godt som meg at jeg
ikke lenger driver et rengjøringsfirma.’
‘Uansett, en lovnad er en lovnad! Jeg tok deg på ordet.’
‘Hvordan kan du kreve at jeg skal gi deg en jobb når jeg ikke lenger driver forretning?’
‘Så la oss være skuls da.’
‘Aldri i livet! Du skylder meg over to hundre dollars. Hvis du nekter å skvære
opp, blir jeg nødt til å fortelle det til mine venner. Og da vet du hva som skjer!’
Derfor hadde ikke Eric lenger kreditt hos Calvin og han engstet seg mer enn noe
for at han bare hadde litt marihuna igjen. Prissy hadde heller ikke vært så vennlig i
det siste, og Eric engstet seg for at noen hadde fortalt henne om utskeielsene hans
mens hun strevde for å holde mat på bordet og et tak over hodet. Han mistenkte Claudia for at hun på en eller annen måte hadde fått greie på det og så fortalt Prissy. Eller
kanskje Jonny? — Nei, hvis Jonny ville gjort noe slikt, kunne han ha gjort det for
228
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
lenge siden. Jonny var en sleip drittsekk som alltid lot tiden arbeide for seg, men han
hadde aldri som Eric kjente til blandet seg opp i noens privatliv med mindre han ufrivillig ble dratt oppi det, slik Kirk hadde gjort så mange ganger. Nei, for pokker, det
måtte være Claudia!
Eric husket hvor lett Prissy var blitt påvirket da Violet forsøke å komme mellom
dem. Og nå denne religiøse skrullingen! Eric visste fra tidligere erfaringer at det ikke
fantes noe mer effektivt våpen enn en kvinne til kvinne prat når det gjaldt å sette en
kone opp mot sin mann. Hans eneste trøst nå var at også Prissy kunne nyte litt marihuana med visse mellomrom.
Han var i tvil om hva han skulle gjøre hvis Jonny stakk innom og gav ham et kopi
av den hotell-lisensen med beskjed om å komme seg av gårde. Med Claudia på kontoret, som han visste satt og brann etter å få kastet ham ut, var han innerst inne klar
over at dette var sluttstreken. Men han hadde ikke bestemt seg om han skulle godta
det eller ikke, eller ta opp kampen gjennom rettsapparatet. Han var jo blakk som en
kirkerotte, men av natur følte han for å gå ned med flagget til topps. Han regnet likevel med at det var en altfor høy pris å betale! Likevel ville han være på den sikre siden og tok fram revolveren for en grundig gjennomsjekk. Han fumlet febrisk rundt
i noen av skuffene etter ammunisjon og ladet langsom sin Magnum 44. Hvis det
ufyselige Hoskins-uhyret kom busende inn i leiligheten en gang til uten å banke, var
han klar til å ta imot henne!
Hans hat mot Claudia hadde vokst seg sterkere enn hans frykt for politiet.
Han ville ganske enkelt hevde at det var et lovmessig drap basert på rimelig frykt
for sitt liv og blåse henne bort innenfor lovens grenser. Som den karen i New Orleans
som hadde beskyttet seg mot den japanske inntrengeren ved å skyte ham i ryggen. I
en rett kom han til å vinne på hvert eneste punkt.
Men Eric visste at det ville bli vanskeligere mot en kvinne som også var borger.
Bare litt over to ankom representanten fra PPR, Business and Professional Regulations som avtalt. Hennes åpne vennlighet og hennes innbydende smil med hennes
fantastisk hvite tenner i kontrast til hennes sjokoladebrune ansiktsfarge gjorde at
Jonny straks fikk en god følelse. Men han var anspent. Å få den hotell-lisensen betydde all verden for ham.
Claudia tok seg av samtalen, og de lyttet begge til representanten mens hun forklarte regler og bestemmelser. Jonny engstet seg for at Cludia kunne komme til å gå
ut for intenst, men hun viste seg fra sin mest bestemte og vennlige side. Jonny engstet
seg også for at representanten kom til å sjekke hver leilighet og finne standarden for
lav, men til hans store lettelse opplyste hun Claudia om at hun ikke hadde rett til å
inspisere en leilighet med mindre det forelå en klage fra en av leietakerne. Men
minstekravet var at eieren holdt alt lintøyet og at det ble vasket og skiftet minst en
gang i uken, eller når nye leietakere flyttet inn. Hvis en leietaker valgte å ta seg av
det selv, var det greit hvis bare lintøyet hele tiden var tilgjengelig for leietakeren.
Hun var klar til å skrive ut lisensen da hun, med henvisning til Jonny, spurte om
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
229
han hadde betalt leilighteslisensen for kommende år. Jonny følte seg litt forlegen til
å fortelle henne at det hadde han ikke, så han svarte at så vidt han kunne huske, så
hadde han det.
“Og når var forfallsdatoen?”
“Så vidt jeg kan huske var det 1. november.”
“Da må jeg bare beklage. Hvis du har betalt din nåværende lisens, er jeg forhindret fra å gi deg en ny før den gamle er forfalt, altså 1. november neste år.”
Claudias skuffelse resulterte i at hengehaken hennes falt av hengslene og nesten
ned på brystet.
“Hva om vi bare betaler mellomlegget og så han du skrive ut et nytt?”
“Det er en mulighet, men det må jeg forelegge for styret. Jeg beklager.”
Jonny følte at han holdt på å besvime. Han var nesten tom for ord.
“Eh, gi meg en sjanse til å — sjekke de ubetalte regningene og kvitteringene.”
Han svettet. Pokker, hvis det gikk til helvete nå, satt han i fettfatet. For ikke å
nevne Claudia som kom til å plage ham er helt år! Han sjekket regningene som han
hadde lagt til side for neste betalingsrunde. Og stor var hans lettelse da han fant regningen på den gamle lisensen blant de ubetalte regningene at han brøt ut i et lettelsens sukk.
“Pokker! Her er den. Klar til å bli sendt. Pokker! Det var flaks! Uten den lisensen
ville det vært umulig å drive dette stedet!”
“Ikke bann, Jonny. Husk at du har to kristne damer til stede!”
“Jeg beklager. Jeg ble litt for ivrig.”
Jonny gav den ubetalte regningen til representanten. Det gikk en stund før hun
svarte og Jonny engstet seg for at det nå kanskje var noe annet til hinder for hotelllisensen.
Han kjente til hvordan byråkrater fungerte. Med et problem løst, skapte de alltid
et nytt.
Endelig snakket representanten.
“Greit, da har jeg ingen motforestilling mot å utstede lisensen på stedet forutsatt
at du betaler meg for hele året fra 1. november dette året til 30. oktober neste år, med
sjekk eller kontant.”
Jonny begynte å skrive ut sjekken mens representanten begynte å skrive ut lisensen. Claudia holdt samtalen gående ved å fortelle henne at hun skulle overta eiendommen i nær fremtid.
Hun understreket at hun var født borger og med en solid landsens bakgrunn. Hun
var en god amerikaner og Jonny var i ferd med å reise tilbake til Norge så snart avtalen dem i mellom var i orden.
Representanten virket lettet da hun byttet lisensen med Jonnys sjekk på ett hundre
og femtito dollars.
“Jeg forstår det slik at du har hatt en del problemer med politiet? Vi har mottatt
en del anonyme telefoner med advarsler mot å utstede denne lisensen.”
“Ja, det er korrekt. Jeg har forsøkt å få hjelp til å holde narkolangerne på avstand,
230
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
men til denne tid har de nektet. Jeg forstår ennå ikke hvorfor. Det er en avgrunnene
til at jeg har latt fru Hoskins overta. Hun er kvinne og hun snakker uten aksent. De
kryper på knærne for henne.”
“Vi får inn en mengde av disse anonyme telefonsamtalene. Ofte fraråder politiet
oss i å utstede hotell- eller motell-lisenser. De hevder det gir eierne et for sterkt redskap i forbindelse med utkastelser. De klandrer husvertene urettmessig for all hjemløsheten.”
“Jeg forstår lite av det. Jeg føler ofte at politiet beskytter bedragerne og langerne
istedenfor lovmessig forretningsdrift. Det går over min forstand. Det er vanvittig her.
Folk som er på jakt etter leilighet, forsøker alltid og gi et godt inntrykk. Og hvis noen
av dem bruker narkotika, truer politiet med å fengsle meg for å ha leid ut til narkomane. Og når jeg forsøker å bli kvitt dem, hindrer politiet meg med påskudd om at
jeg ikke har hotell-lisens.
‘Vi har nok hjemløse i gatene,’ sier de. Det er den verste form for svingdør-justis
jeg noen gang har vært borti. En endeløs ondskapsfull sirkel. Jaja, når jeg nå kommer
meg bort herfra, er det ikke lenger mitt problem. Så la meg ikke glemme å takke deg
for det jeg anser som en stor hjelp. Jeg kan ikke skjule at jeg har hatt mye problemer
med leitakere som spekulerer i å ikke betale leie, og det å måtte ta dem til retten hver
gang har nesten kvelt oss.”
“Jeg kjenner til problemet. Det er en mengde profesjonelle bedragere og unnalurere der ute. Og jeg vet som et faktum at mange av dem blir beskyttet av politiet
fordi gatene er fulle av hjemløse som skaper problemer for dem. Det er synd, men
er du klar over at problemet er overveldende? Vi har over tre tusen hjemløse i gatene
bare i Fort Lauderdale og antallet er hurtig økende for hver dag som går.”
“Jeg synes det er en skam. Verken politiet eller politikerne gjør en skikkelig jobb.
De synes ikke å forstå, eller de vil ikke forstå, at de kunne spart billioner av dollars,
for ikke å snakke om all kriminaliteten, og på toppen av alt skape et tryggere samfunn for alle, hvis de ville gi folk en anstendig inntekt. En sosialsjekk koster mye
mindre per år enn en fengselscelle. Jeg vet ikke om du er klar over det, men blant såkalt siviliserte samfunn har USA den høyeste fengselsprosenten i den vestlige verden. Landet har de strengeste straffene og de lengste straffene og likevel de voldeligste forbryterne.”
Representanten for BPS sendte Jonny et perlehvitt smil.
“Det er akkurat det samme som jeg har sagt hele tiden. La meg si deg, hvis du stiller som president, kommer jeg til å stemme på deg! Hvordan føler du de svartes situasjon?”
“Jeg er litt fargeblind. Jeg har flere svarte som bor her enn hvite. De er ofte de
beste leietakerne.”
Det ble for mye for Claudia.
“Det der er idiotisk! Han er ikke engang borger!”
“Vi har en overflod av borgere i dette landet. Men vi har få fornuftige mennesker!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
231
“Kom Eric for å snakke med deg?”
“Ja.”
“Hva ville han?”
“Inngå en ny avtale.”
“Hva sa du til ham?”
“Jeg sa at det var greit — — —
“Hva!”
— — — under forutsetning av at han kunne skaffe de tolv hundre dollars som han
skylder meg og begynte å betale to hundre og femti per uke i husleie.”
Claudia ble rosa igjen.
“Det tillater jeg ikke! Jeg vil ha den manipulerende narkoblåseren ut herfra ikke
senere enn klokken åtte i kveld! Jeg har et hyggelig par som venter på å flytte inn!
Og jeg vil ha Eric ut!”
“Jeg bare fleipet litt med deg, Claudia. Jeg fortalte ham ganske enkelt at jeg ikke
hadde noe mer å tilby. Jeg fortalte ham at jeg hadde hotell-lisensen i lommen, men
at jeg trengte å få tatt noen kopier før jeg lot ham få se den. Jeg har lovet ham et kopi
allerede i kveld.”
Claudia satte øynene i Jonny, sjokkert.
“Men det er en løgn. Du fortalte ham en løgn!”
“Ha, ha, ha, ha. Egentlig ikke. Jeg er nå på vei bort til Office Depot etter noen kopier, og da skal jeg gå bort til ham og bevise at det ikke var løgn! Med mindre du har
lyst å gå innom og fortelle det selv?”
“Ja, så menn! Det er min utkastelse! Jeg skal lære den stuten en lekse han aldri
kommer til å glemme. Ikke begynn å gå i veien for meg, Jonny. Gå og ta deg av de
kopiene, så skal jeg ta meg av resten!”
Å kaste ut Eric Lee Jones utviklet seg til å bli en av disse ufattelige antiklimaksene
der en etterpå går rundt og lurer på hva som egentlig skjedde.
Eric hadde forsøkt å treffe Calvin for å skaffe seg noe mer ugress, men han var
blitt kontant avvist med mindre han kunne skaffe kontanter. Og det forhindret sannsynligvis et tragisk utfall av familien Jones’ opphold på Holiday Park Hotel.
Når han var høy, kunne Eric være både uforskammet, aggressiv og voldelig. Når
han begynte å gå tom, ble han ydmyk, underdanig og redd. Men likevel temmelig
ustabil. Hans reaksjonsmønster var umulig å forutse.
Han var midt inne i en av sine verste nedturer da Claudia banket på døren for å
gi ham et kopi av lisensen. Han tok imot den uten å si et ord.
Han kastet bare et blikk på den og innså at Jonny hadde fortalt ham sannheten tidligere på dagen. Og han aksepterte at Jonny nå hadde det redskapet som skulle til for
å få ham fjernet fra eiendommen.
På buken, utslått og skremt hadde Eric ingen motsigelser. Han ba bare om en tjeneste.
“Jeg må få snakke med Jonny. Alene.”
232
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Jonny har ingenting med dette å gjøre. Dette er min jobb! Kom deg ut herfra før
klokken åtte.”
“Hold kjeft, din bikkje. Jeg trenger å snakke med Jonny! Vennligst hent ham for
meg. Jeg må snakke med ham.”
“Jonny har ingenting han skulle ha sagt. Dette er min jobb. Begynn og pakk! Jeg
har et hyggelig, ungt par som skal flytte inn her klokken åtte.”
“For to timer siden hadde jeg blåst bort hjernen på deg, din bikkje. Men nå har jeg
mistet lysten. Men hvis du nekter å hente Jonny for meg, sverger jeg ved Gud at du
ikke vil være i stand til å krype ut herfra.”
Han grep Magnum’en og satte den rett opp i ansiktet på henne.
Stiv av skrekk opplevde Claudia igjen å stirre inn i munningen på en svær revolver. Prissy satt i sofaen og gråt mens hun holdt datteren inntil seg.
Claudia hadde knapt stemme igjen.
“Ja. Jeg skal gå og hente ham. Det er greit. Jeg skal hente ham.”
Hun dukket ut gjennom døren og kom heseblesende inn på kontoret. Det var ikke
mye av rosa Miss Piggy igjen av henne. Hun var likblek.”
“Han siktet på meg med en revolver, Jonny. Et svært beist!”
Ja, for to timer siden hadde Eric følt seg ganske ovenpå. For to timer siden hadde
ikke nedturen begynt å få kontroll over ham. Men akkurat nå satt Eric i lenestolen og
svettet med skjelterispinger gjennom kroppen. Fra nå av og noen timer fram i tid ville
han ikke være noe mer enn et nervøst og mindreverdig vrak.
Claudia, og heller ikke Jonny, hadde den minste peiling på hvor stor flaks de
hadde hatt. For to timer siden, mens han ennå var skyhøy, hadde Eric tatt til revolveren for å beskytte sin familie mot å bli utkastet. Og for bare to timer siden, før hans
abstinenser og engstelser hadde grepet tak i ham, kunne han gjerne vært livsfarlig av
desperasjon. Men rett nå var han rolig og avslappet. Også familien hadde en beroligende virkning på ham.
Men han hadde klart å skremme livdritten av Claudia.
“Ring politiet, Jonny. Han truet meg en gang til med den svære revolveren. Han
ville snakke med deg. Da jeg nektet, gikk han berserk! Han er livsfarlig! Ring 9-1-1!”
“Ville han snakke med meg?”
“Ja!”
“Greit. Jeg skal gå bort å forsøke å roe ham ned.”
“Det er min utkastelse! Ikke lov ham noe.”
“Jeg skal bare snakke med ham, det er alt.”
“Vær forsiktig. Det er umulig å vite hva han kan finne på.”
“Jeg skal bare snakke med ham.”
Døren til Eric leilighet var blitt stående åpen så Jonny banket bare forsiktig på før
han gikk inn. Eric satt og stirret på ham med tomme, blodskutte øyne.
“Så dette er slutten, heh? Jeg vet når jeg er slått, Jonny. Den hotell-lisensen overrasket meg virkelig. Jeg visste det ville skje før eller senere, men det traff meg på den
verste tiden i mitt liv. Jeg har ikke en jævla venn igjen, bortsett fra Bonnie. Prissy får
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
233
ikke betalt før om en uke og jeg er helt på felgen nå som helgene er rett rundt hjørnet.
Vil du ikke i det minste gi meg tilbake depositumet?”
Jonny forstod systemet nå. Om denne vesle familien kom til å bli kastet direkte
på gaten eller ha et sted å bo noen dager, var helt opp til ham. I dette tilfellet var han
både dommer og bøddel. Han kunne dømme skyldig eller frikjenne. — Skyldig eller
frikjent? Eric var skyldig som synd, den var grei. Jonny følte ingen sympati for ham.
Prissy var også til dels skyldig og til dels offer. Men vesle Chesney som satt og stirret
på ham med tårer i øynene, hva galt hadde hun gjort?
Jonny strevde med å holde tilbake tårene han også.
“Du vet like godt som meg at du ikke har betalt noe depositum. Vi inngikk engang
en avtale som du stort sett holdt, bortsett fra depositumet som du aldri betalte. I tillegg vet jeg at Ted, eller var det Andy, lot både deg og den latinske vennen din flytte
inn uten å betale depositum. Kast ikke stein, Eric. De kommer tilbake.”
“Jeg er helt raka fant, Jonny, og vi trenger litt melk til Chesney. Jeg vet faen ikke
hva jeg skal gjøre, Jonny. Vi har ikke så mye som et gammelt bilvrak vi kan sove i
slik de som nettopp er kommet ned hit.”
“Ja, her nede i Florida har de en tendens til å gå opp i røyk.”
“Kan du i det minste gjøre litt?”
“Hva med svigerforeldrene?”
“De bestemte seg for å prøve lykken i California. Vi har ikke hørt fra dem siden.”
“Og når skjedde det?”
“Da ryktene begynte å spre seg om at den bikkja sulle overta bygningen.”
“Ha, ha, ha,ha. Så hun har satt gudsfrykten inn i dere alle sammen?”
“Hun er født naturlig ondskapsfull, Jonny. Hun er gal! Se øynene hennes. Hun
nyter å se at folk lider. Hun kommer til å ødelegge dette stedet! Du forstår knapt hva
du har gitt deg ut på! — Så, hva kan du gjøre for meg?”
“Ingenting! Jeg hører du har gått rundt og fortalt alle at du har fått en stor belønning fra det bankinnbruddet. Var det åtte hundre dollars?”
“Det var et jævla bedrag! — Ja, de gav meg det jævla flotte papiret som det stod
åtte hundre dollars på. Da jeg gikk bort for å heve pengene, fortalte de meg at det
ikke var en sjekk. Det var ingen aksje, heller. De kalte det en obligasjon eller en sikkerhet, eller noe slikt. De sa jeg måtte ta vare på det til forfallsdatoen for å få ut kontantene, eh, jævla tretti år fram i tid, Jonny. Et jævla bedrag. Jeg hadde aldri hørt noe
så dumt. Jeg trodde he holdt leven med meg, så jeg tok bussen til hovedkontoret i bykjernen av Miami for å snakke med sjefen der, og han fortalte meg det samme vrøvlet. Tretti jævla år! Jeg fortalte henne at jeg kunne være død og begravet lenge før
den tid, og at jeg trengte pengene nå. Da bare lo hun og sa at jeg kunne gi dem til
barnebarna mine! Tretti år fra nå. Hvor mye tror du åtte hundre dollars er verdt om
tretti år?”
Jonny begynte nesten å le. Så dette var den store belønningen alle hadde fortalt
ham om nesten som om det gjaldt millioner.
“Et jævla bedrag! — Kan du i det minste gjøre noe for meg, Jonny?”
234
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Kom innom kontoret når dere er klar. Etter at jeg har sjekket ut leiligheten. Hvis
jeg gir dere femti, har dere iallfall nok til et værelse og litt mat for en dags tid.”
“Vi har pakket ferdig. Fem plastposer. Det er alt vi har. Og leiligheten er ren.
Nøkkelen ligger på bordet og vi er klare til å dra.”
“Ok, jeg skal gi dere femti. — Eh, jeg skal gi dere hundre, men jeg kommer til å
la Prissy ta vare på kontantene.”
“Takk. Takk skal du ha. — Eh, enda en ting, Jonny. Jeg har aldri fortalt noen
jævla sakfører om deg. Du gjorde meg forvirret angående det, men så husket jeg, for
pokker. Ted betaler Ross femti dollars om uken for å holde et øye med deg — for å
holde ham informert. Hver ting som skjer i bygningen, vet Ted og Andy nesten før
det har skjedd. Jeg er faen meg ingen engel, Jonny, men så jævla smålig har jeg aldri
vært.”
Jonny svarte ikke. Han hadde aldri mistenkt Ross.
“Du tror meg faen ikke, heh?”
“Jo, jeg gjør det. Jeg har ingen problemer med det.”
Jonny tok nøkkelen, ventet på at Eric skulle komme seg opp av lenestolen, så at
Prissy tok vesle Chesney i hånden og gikk ut av den leiligheten som hadde vært deres
hjem i snart to år. Først etter at de hadde forlatt leiligheten og han hadde låst døren,
gav han diskret hundredollarseddelen til Prissy. Han satte seg på huk og gav også en
tjuedollarseddel til vesle Chesney.
Han stod og så etter dem idet de gikk nedover sementplattingen foran leilighetene
til de svingte til høyre inn på Progresso Road uten å se seg tilbake.
Jonny undret seg på hvordan de kunne overleve. Deres eneste venner var ikke
venner, men narkolangere som truet dem på livet over en gjeld på to hundre dollars.
De hadde ingen slektninger i Florida, og av grunner som bare var kjent for Eric og
Prissy, kunne de heller ikke vende tilbake til hjemstedet. Og de hadde heller ikke noe
sted de kunne få hjelp. For å innfri kravet for sosialstønad, måtte de ta en blodprøve
som utelukket spor av narkotikamisbruk. Og hvis de forsøkte seg på den løsningen,
ville de automatisk miste det eneste som betydde noe for den i livet — vesle Chesney. Uten henne ville de være helt fortapt.
Likevel, barnets velferd burde stå øverst, og kanskje hun ville fått det bedre økonomisk i et fosterhjem — hvis hun ikke ble utsatt for misbruk. Men en ting er sikkert:
Samme hvor den vesle jentungen ble plassert, ville hun aldri få oppleve den kjærligheten som ble gitt henne av hennes to narkomane foreldre. Og det er ikke til å undres
over at samfunnet holder på å falle fra hverandre i sømmene med offisielle programmer som lettere river familier i stykker enn holder dem sammen.
Jonny fulgte dem med øynene helt til de nådde fram til neste gate der de svingte
av Progresso Road til venstre i retning av teltet for de hjemløse — Eric med to store,
svarte plastikkposer, Prissy med to mindre, og vesle Chesney som klemte sin slitne
teddybjørn med den venstre hånden mens hun hadde en liten pose i den høyre. Deres
brune og hvitflekkede fårehund så like fortapt og hjemløs ut som resten av familien.
Beveget til tårer gikk Jonny tilbake på kontoret.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
235
“Lot du dem gå, Jonny? Så enkelt! Det var min utkastelse! Du stjal utkastelsen
min, Jonny. Du brøt løftet ditt!”
“Det var ingens utkastelse, Claudia. Det var en familie med smerter og fortvilelse
— tre medmennsker, og en av dem et uskyldig lite barn, på vei til undergangen. ‘Det
du har gjort mot en av mine minste små, har du gjort mot meg.’ Jeg går ut fra at det
gjelder enten du gjør godt eller ondt.”
Claudias øyne brann av opphisselse. De blusset opp som to bål i et sterkt vindpust. Og hun var irritert. “Jeg har sagt det tidligere og jeg sier det igjen: Hold Gud
utenfor dette! Dette er forretninger, og han har ingenting med det å gjøre!”
“Jeg har ikke så mye greie på dette gudevrøvlet ditt, Claudia, men jeg vet en ting
— det stinker!”
Senere den kvelde brøt noen seg inn i Bonnies leilighet og stjal alle vekslepengene
hennes og all marihuanaen. Og fordi Eric var den eneste som visste hvor hun gjemte
marihuanaen, unnlot hun å anmelde innbruddet til politiet.
Da Jonny kom tilbake fra Tom’s Alley Bar litt etter midnatt, var han beruset.
Han så en helhvit Cadillac parkert på en av parkeringsplassene, men var for full
til å reagere på det. Det hendte ofte at de som bodde over gaten, parkerte bilene sine
på parkeringsplassen til Holiday Park Hotel uten å spørre om tillatelse. Det var enklest slik.
Han grep seg i å snike seg inn på sitt eget kontor for å ikke bli oppdaget av Claudia. Hun hadde vært gudesent når det gjaldt å få ut den gjengen som ikke betale husleien, og også for å ha skaffet hotell-lisensen, men hun var en stadig irritasjon.
Han låste døren forsiktig bak seg og rullet ut madrassen, men fikk ikke sove.
Claudia hadde vært behjelpelig på heltidsbasis uten å kreve noe tilbake. Hm. Heltid?
Tredobbel tid. Fra tidlig om morgenen til etter midnatt. Dag etter dag. Hun hadde
vært i retten og blitt kvitt satanisten Jake. Og hun var blitt kvitt Speedy samme hvor
mye han skrek ‘Miss Piggy, Miss Piggy!’ Og den verste leietakeren av dem alle, kanskje med unntak av Kirk, Eric Lee Jones, hadde dradd sin kos uten å gjennomføre
noen av sine mange trusler.
Ja, på toppen av det hele hadde hun klart å skaffe ham hotell-lisens, et nødvendig
redskap for i det hele tatt å kunne overleve i bransjen. Og hun hadde klart å snu negative holdninger fra politiets side til positive. Og nå hadde hun leid ut leilighetene til
dobbel, og til og med tredobbel, pris i forhold til det han selv ville ha krevet — selv
før sesongen var begynt. Den skapningen som be fleste i bygget var begynt å omtale
som ‘den gale kvinnen,’ hadde virkelig vært til stor hjelp for ham. Jonny undret seg
på om hun virkelig hadde planer om å overta eiendommen, eller om det bare var tomt
prat. Nåja, det var ikke mye tomt prat med Claudia. Mange vanvittige uttalelser, ja,
men alltid etterfulgt av like vanvittige handlinger.
Jonny bestemte seg for at i morgen skulle han fortelle henne hvor mye han satte
pris på det hun hadde gjort for ham og fortelle henne at fra nå av skulle hun slippe
236
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
å betale noen husleie. Og fra 1. januar skulle hun få jobben som fulltids bestyrer. Han
skulle også fortelle henne at han hadde planer om å besøke sin gamle far, og selvfølgelig ungene, så snart som mulig. Og han ville foreslå at alt ble satt ned på papir.
Men han hadde en følelse av at å komme fram til en skriftlig avtale med Claudia, og
Tobby, ville være lettere sagt enn gjort. Han undret seg på hva som egentlig var
Claudias planer. Noen ganger betraktet han henne som en engel fra det høye som var
sendt ned i forkledning for å hjelpe ham. Men stadig oftere grep han seg i å lure på
om hun plutselig kom til materialisere seg som selveste djevelen.
Jonny våknet midt på natten våt av svette og med feber. Pokker! Uten toalett i rommet burde han ha tenkt seg om før han satte til håls så mye vete mot slutten av dagen.
Idet han slo lens under det store mangotreet, følte han også en økende spyeverk.
På vei tilbake til kontoret klarte han ikke lenger å holde seg og måtte gi full hals
bak hawaii-rosene. Da han la seg ned på madrassen, la han merke til at leggene var
opphovnet rundt anklene. Pokker! Han fikk slutte å sove med sokkene på slik at blodsirkulaskonen ikke skulle bli forhindret.
Pokker! Hvis han var i ferd med å få influensa, fikk han se å leie seg et rom borte
på Schubert til det var over. Heldigvis hadde han en bestyrer nå.
Neste morgen var feberen borte og magen rolig. Merkelig. Alle frustrasjonene og
presset var uten tvil i ferd med å kreve sitt. Uten tvil, disse to siste årene hadde kvelt
hans ungdommelighet og forandret ham til en gammel mann — iallfall følelsesmessig. Dess snarere han kom seg bort herfra, dess bedre.
Han bestemte seg for å konfrontere Claudia angående overdragelsen. Hvis hun
ikke kunne gi ham et klart svar, hadde han ikke noen annen mulighet enn legge eiendommetn ut for salg igjen. Men han visste det ville bli vanskelig. Å finne noen med
nok kontanter til å betale ut annenprioritetslånet samtidig som det ble noe igjen til
ham selv, syntes nesten umulig.
“Her er penger til deg, Jonny — tonnevis med penger. Det hyggelige paret fra Georgia flyttet nettopp inn etter at du var gått i går kveld. Jeg forsøkte å få to åtti per uke,
men de var ikke villige to å betale en slik husleie. De ville ha den for ett trettifem.
Det samme som Eric betalte. De hevdet at prisen hadde gått kraftig opp i det siste.
Jeg fortalte dem at det var høysesong og fikk dem til slutt opp til to tjue. Så her er
fire førti til deg, pluss nøkkelen. Det virket på en måte som om de kjente til husleiene. De spurte etter den høye fyren fra New Jersey som snakket med aksent. Kanskje de mente deg? Men du er jo ikke fra New Jersey!”
“Et veldig hyggelig par? Midt i tjueårene? Svarte? Fra Georgia? Med en hvit Cadillac? Begge var veltalende med et meget godt ordforråd og høy utdannelse. Ganske
vennlige?”
“Ja.”
Jonny grep registreringskortet for å sjekke navnene deres. Alexander og Latasha
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
237
Ivy. Han husket ikke navnene, men var likevel sikker. Han hadde lagt merke til Cadillac’en deres i går kveld, men han hadde vært for full til å reagere på den.
“Pokker, Claudia. Det paret var her for rundt et halvt år siden på jakt etter en leilighet, men de tok den ikke. I stedet leide de en leilighet i den rosa bygningen rett
over gaten. Den svarte kvinnen der tystet på dem og fikk dem arrestert for å lange
stoff. Marihuana, tror jeg. Hvis de allerede er løslatt, må de ha kommet seg unna med
at det var til eget forbruk uten langing. Jeg holt på å bli arrestert sammen med dem.
Det var en misforståelse for jeg stod akkurat og snakket med dem. Thilda, langeren,
løste problemet for meg.”
“Det tviler jeg på! Ikke det paret! De gav inntrykk av å være anstendige, høflige
og høyt utdannede mennesker. Du tar feil!”
“Hvorfor skulle et høyt utdannet par slå seg ned i dette området hvis det ikke var
på grunn av narkotika? Så vi leier bevisst ut til narkolangere nå? Jeg syntes du sa du
skulle sjekke ut alle som ville leie før de fikk flytte inn. Det paret er nettopp løslatt
fra fengsel!”
“Pissprat! Men vær ikke engstelig. Jeg har motell-lisens nå. Så jeg trenger ikke
sjekke folk. Hvis jeg ikke vil ha dem her, er de ute innen tre timer!”
“Ikke hvis de stikker en revolver opp i nesen på deg. Da vil du være historie innen
tre sekund!”
“Ikke engst deg. Jeg kjenner mennesker. Jag skal ta meg av dem.”
“Javel. Javel. Men hvis de begynner å lange, må du se å bli kvitt dem med en gang
ellers kan vi få problemer. Jeg vil ikke ha narkopolitiet tilbake hit en gang til!”
“Narkopolitiet har ingenting med det å gjøre. Dette er forretninger. Bare stol på
meg, Jonny. Stol på meg. Jeg tjener penger til deg — tonnevis med penger.”
“Hvordan kunne du gjøre dette mot meg? Hvordan kunne du leie til det paret når du
visste hva de gjorde, og alt? De er kommet tilbake for å ta hevn nå! Du visste at de
langer narkotika. De er hovedlangere for et av de mektige kartellene! Du vet hvor intenst jeg hater langere og å være i nærheten av narkotika. Og jeg har ansvar for å
oppdra to tenåringsdøtre! Hvordan kunne du gjøre dette mot meg?”
Thilda kontaktet Jonny mens han holdt på å koste ren parkeringsplassen med den
stor feiekosten han hadde fått tak i oppe på Searstown.
“Jeg har ansatt en bestyrer nå, og hun kunne ikke vite noe slikt.”
“Hva har du tenkt å gjøre med det?”
“Det første tegn til langing så er de ute herfra.”
“Du forstår ikke! Jeg er i fare. Det er også Calvin. Og hele familien. Calvin er
blitt truet på livet! For første gang i sitt liv er han begynt med å gå med pistol til selvbeskyttelse. Det er ikke godt å si hva de kommer til å utsette oss for. Det var jeg som
fikk dem bak gitter, som du husker.”
“Ja, og jeg er blitt fortalt at det ikke var første gangen. Kanskje du er klar for et
hatt triks?”
“Du vet at jeg hater langere, Jonny!”
238
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
‘Ja, spesielt hvis de er sterke konkurrenter.’ Jonny hadde ordene på tungen, men
bet dem i seg. Han hadde ikke behov for å utfordre skjebnen. I stedet spurte han veldig forsiktig:
“Kan dere ikke be om politibeskyttelse?”
“Politiet gir ingen beskyttelse. De kommer bare og henter deg etter at du er blitt
skutt! Hvis du nekter å kvitte deg med det paret, har vi ikke noe valg. Vi blir nødt til
å flytte.”
Jonny hadde lyst å fortelle henne at det var musikk i hans ører. Men i stedet lot
han som om han var litt forvirret.
“Ja, du har rett i at jeg ikke forstår. Hvorfor skal du måtte flytte ut bare fordi de
har flyttet inn? Du vet hva du skal se etter. Hvorfor ikke bare holde øynene åpne og
foreta et hatt triks og få politiet til å ta seg av dem slik du gjorde sist gang? Det hadde
vært en fornøyelse å oppleve det. Hvis de er langere, mener jeg.”
“Du forstår slett ikke! Jeg tviler på om de kommer til å lange. De er her for å ta
hevn!”
“Hvorfor skulle de det? Det høres ut som vill gjetning. Forresten, hva forventer
du at jeg skal gjøre? — Banke på døren deres og be dem flytte fordi paret på den andre siden av gaten er redd for at dere er ute etter dem?”
“Bare se å bli kvitt dem! De trenger ingen forklaring! Husk, du skylder meg en!”
“Ja, men jeg kan ikke bare kaste dem ut. Men jeg kan forsikre deg om en ting:
Den første antydning til at de foretar seg noe uvanlig, så lover jeg deg å få dem ut
herfra øyeblikkelig. Jeg hater narkrolangere like sterkt som deg! Om ikke sterkere.”
“Du er så naive! Slik du oppfører deg nå, kan du komme til å miste noen ganske
hyggelige naboer, Jonny.”
“Det ville vært trist. Men jeg tror ikke det kommer til å skje. Jeg tror nok jeg
fremdeles kommer til å se dere i nabolaget.”
Jonny traff Thilda bare en gang etter den samtalen. Bare tre dager senere anklaget
Thilda ham for å være delvis ansvarlig i Calvins død. Deres engstelse hadde vært berettiget. Han var blitt skutt i ryggen klokken fire sist natt på vei hjem fra 7-Eleven.
Før solen gikk ned den kvelden hadde Thilda med sine to tenåringsdøtre forsvunnet fra den rosa bygningen rett over gaten livredd for at hun kanskje kunne bli den
neste.
Det hyggelige paret fra Georgia, Alexander og Latasha Ivy, ble ikke implisert i
mordet, men til Claudias fortvilelse forsvant også de samme dag uten å gi flyttenotis
eller å kreve tilbake depositumet.
Jonny tvilte på om politiet gjorde mye for å oppklare drapet. De tok iallfall ikke
kontakt verken med ham eller Claudia for å få opplysninger.
The Miami Herald, avisen som hadde kontor bare et par kvartaler unna, nevnte
ikke noe om drapet, men Sun-Sentinel hadde en liten artikkel. Disse rutinemessige
narkodrapene fikk sjelden noen overskrift lenger. De solgte ikke. De ble ikke engang
betraktet som nyheter lenger. Og folket ville ha nyheter, ikke daglige trivialiteter.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
239
Jonny gledet seg. Hans verste plage var nå over! Situasjonen forbedret seg og inntektene var begynt å komme inn over forventning. Selv når hun tabbet seg ut, stod
Claudia igjen som seierherre. Hvis Jonny hadde vært på hotellet den kvelden istedenfor på Toms’ Alley Bar, hadde han nektet henne å leie til dem. Hans uflaks hadde
virkelig snudd med Claudia. Og alle de uønskede leietakerne var kastet ut.
Og med hotell-lisens slapp han å engste seg for å bli kvitt folk hvis de skapte problemer eller lurte seg unna husleien, slik at kontantflyten forbedret seg drastisk. Til
og med langerne på den andre siden av gaten var borte som et skudd. Ja, ett skudd,
det var alt det hadde tatt. Calvin var skutt i ryggen og Thilda og døtrene hennes var
over alle hauger.
Ja, situasjonen var i ferd med å forbedre seg. Kanskje han til og med kunne begynne å leve et normalt liv?
Men Jonny visste at det tropiske paradiset kunne av og til være et rent helvete,
men helvete aldri et tropisk paradis.
Jonnys influensa slo ut ganske kraftig neste dag. Til å begynne med følte han seg
svak og uvel, og så begynte han å kaste opp mens han forsøkte å få kontroll på avføringen. Han håpet det ville gå over fort, så han løp bare over til Amoco stasjonen
et par ganger, men innså at han ikke kunne benytte seg av det stedet som hans private
toalett. Å ha rennesjete uten så mye som en potte å drite i minnet ham på at han i virkeligheten var blitt en av de hjemløse. Han gav Claudia beskjed om at han følte seg
ganske uvel og at hun kunne få tak i ham på Schubert i et nødstilfelle. Hennes reaksjon gav Jonny en følelse av lettelse for hun virket mer enn glad for å kunne se ham
av gårde.
Han tilbrakte hele neste uke ut og inn av køyen helt alene med influensa og kraftig diaré til han var for tom til å få ut noe som helst. Og det var på samme måten med
oppkasten. Han begynte ikke å føle seg bedre før han ikke lenger hadde noe å spy på.
Til og med kroppsvæsken syntes å ha forsvunnet. Mellom hurtige turer på toalettet
måtte han holde køyen. Han følte seg stadig svakere.
I løpet av hele den uken klarte han bare to ganger å dra seg bort til Arby’s for å
få seg litt mat. Og roastbiff-smørbrødene deres var forholdsvis tørre så de gjorde ham
godt. Men han burde ha holdt seg unna de franske og kola’en, for knapt inne på rommet igjen, måtte han gi hals.
Han klarte å gå innom hotellet for å informere Claudia om situasjon, og det var
en oppmuntring.
“Ikke engst deg. Alt er i gode hender. Jeg tjener penger til deg — tonnevis med
penger. — Når kommer du tilbake?”
“Jeg vet ikke så nøye, men det verste er over. Jeg kommer til å bruke weekenden
til å komme meg til krefter igjen, så jeg regner med jeg skal være tilbake i løpet av
søndagen. Eller senest mandag morgen. Vi snakkes da.”
Han gjorde ikke noe annet den weekenden enn å sove og se på TV. Og alt han
klarte å få ned av mat, var et roastbiff-smørbrød. Den fordømte influensa hadde suget
240
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
mye saft ut av ham. Søndag morgen følte han seg fremdeles svak, så han bestemte
seg for å bli på Schubert til mandag morgen.
Han begynte samtidig å føle seg deprimert. Det hadde vært en helvetes opplevelse! Hvis han hadde dødd av dehydrering eller utmattelse, ville ingen ha visst om
det før de skulle gjøre rent rommet. Det ville nesten blitt som det tilfellet han hadde
lest om i en av avisene da et lik i forråtnelse under en hotellseng hadde laget slik en
stank at det tyske paret som bodde der, nesten ble infisert av den råtne kroppslukten.
Bare tenk deres reaksjon da de gikk opp for dem at de hadde sovet på toppen av et
rottent lik! Og Jonnys skjebne kunne blitt temmelig identisk uten at en eneste sjel
ville lagt merke det.
For en helvetes influensa! Han kunne ikke huske at han noen gang hadde vært så
hardt angrepet av en influensa tidligere, men han hadde lest at en influensa kunne angripe hardere i et tropisk klima. Han takket Gud for at han var på beina igjen.
Holiday Park Hotel var i fullstendig opprør da Jonny kom tilbake på hotellet den
morgenen. Claudia hadde bestemt seg for å innføre sesongpriser og hun hadde fordoblet husleien for alle de gamle leietakerne i bygningen. Jonny var i sjokk over at
hun hadde tatt en slik beslutning uten først å diskutere det med ham.
“Jeg tjener penger til deg — tonnevis med penger. Men sett deg ned så skal jeg
forklare hva som har skjedd. — Jeg har hatt det travelt natt og dag med å ta vare på
forretningen for deg. Derfor må vi komme fram til en ny forståelse. Jeg tar inn tonnevis av penger for deg, og alt jeg har igjen er gratis husleie. Slik kan det ikke fortsette.
Vi må snakkes! Og jeg vil ha det skriftlig!”
“Ja, du har rett i det. Jeg skal få sakføreren til å sette opp en avtale mellom oss.
I mellomtiden skal jeg ta meg av forretningen til avtalen trer i kraft den 1. januar som
avtalt. Du gikk mye for langt i å doble husleiene uten at jeg var klar over det. Hvor
mange ledige leiligheter har vi?”
“Ingen i det hele tatt! Men det har skjedd mange forandringer. Craig og Ross i
nummer tjuetre flyttet ut sist fredag. De nektet å godta den nye leien. De forsøkte å
få kontakt med deg, men jeg fortalte dem at det var jeg som var husverten nå. De var
illsinte da de dro, og de ringte Ted og Andy og fortalte det til dem. Jeg tror fremdeles
at de er de som eier bygningen, men jeg har hatt det for travelt til å få det bekreftet.
Craig og Ross var i ferd med å ta med seg alle møblene, men jeg oppdaget dem. Og
jeg klarte å få stoppet dem. Men bare midlertidig. De ringte politiet og beviste at
møblene og den svære 45 tommer projeksjons TV’en tilhørte dem. Du har aldri fortalt meg at de holdt sine egne møbler!”
“TV’en er deres, men møblene er mine. Men de lot meg få overta møblene i tjuefire mot at de fikk flytte inn i tjuetre. I tillegg er det sikkert mange detaljer du ikke
er klar over ennå.”
“Du burde fortalt meg!”
“Med andre or forteller du meg at tjuetre er tom. Ingen møbler, ingen leietakere?”
“Nei, jeg lot Glenda flytte inn i tjue tre. Det er en my større leilighet og hun har
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
241
et ekstra rom hun kan bruke som soverom til guttene. De er en stor familie og hennes
yngste datter, Jillian, skal snart flytte inn sammen med dem. Så jeg får tjuefem dollars ekstra uten å måtte skaffe nye møbler. De har ingenting imot å måtte sove på gulvet.”
“Hva med tjuefire?”
“Den stammende, hinkende niggeren i tjuefem ønsket av en eller annen grunn å
flytte inn i tjuefire, så jeg lot ham. Jeg doblet egentlig husleien hans for å bli kvitt
ham, men han godtok det mot å få flytte inn i tjuefire. Han er slik en sjasket nigger!
Og han fortsatte å bjeffe om det, da han fikk flytte inn i tjuefire. Den ligger jo rett
mot kontoret, så jeg tenkte vi kunne lettere holde et øye med ham på den måten. Han
har så mange rare kvinner som kommer og går. Han er den neste jeg skal kaste ut.”
“Du kan ikke kaste folk på gaten bare fordi du ikke liker livsstilen deres. Dette er
Fort Lauderdale. Det er den sikreste måten å skaffe en tom bygning på.”
“Litt etter litt, Jonny, skal jeg rydde opp i dette området. Og deretter hele byen!”
“Hardee blir værende, Claudia. Så lenge han får den rette blandingen av gin og
fitte, er han harmløs.”
“Hva! Hva er det du sier! Jeg visste han var en horebukk! Jeg forstod det!”
“Glem det. La Hardee være i fred! — Hva med tjuefem?”
“Et nytt par har flyttet inn der — Giuseppe Quintana og Gladys Goodrich med to
søte døtre som fremdeles er i folkeskolen. Han jobber i boligbransjen og tjener tonnevis med penger. Han kom fram med hele beløpet og depositumet uten å blunke.
Og jeg har leid nummer seksten til et blandet par — Jackson Clay, en svart Vietnam veteran og en ung jødisk - italiensk jente som han tar seg av, Ruby Metzbauer.
Hun er åtte måneder gravid med tvillinger. Hun skal bare bo hos ham til tvillingene
er født. De skal hun adoptere bort. Jeg tror hun får penger fra en sakfører, eller noe
slikt. Men samme hva, de betalte hele beløpet og depositumet uten å knurre.”
“Hva med paret i nitten?”
“Shelly betalte uten å si et ord. De fleste er klar over at området her blir sesongjustert. Men jeg kan ikke forstå at hun holder ut med den vesle niggerstumpen. Jeg
tror hun snart kommer til å forlate ham. Hun er stabil. De har holdt sammen i tolv år.
Kan du ikke se for deg at hun kommer bryte ekteskapet til fordel for en velstående
hvit doktor istedenfor å holde seg med den vesle niggeren?”
“Jeg er sikker på at du har hørt uttrykket at ‘kjærligheten faller like lett på en lort
som på en lilje.’ — Er det alt?”
“Nei! Slett ikke! De to venninnene dine nektet å ta hensyn til min beslutning før
de hadde snakket med deg personlig. Jeg ringte politiet, men etter å ha snakket med
dem, nektet de å foreta seg noe. Selv om vi har hotell-lisens, kunne de ikke kaste
noen ut bare på grunn av en liten misforståelse fordi de har bodd her mer enn seks
måneder og alltid betalt husleien.
“Mener du Bonnie og Connie?”
“Ja, de har rottet seg sammen om dette. Og jeg advarer deg, Jonny: Ikke inngå
noen spesielle avtaler med dem!”
242
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Jeg skal tenke på det. — Noe annet?”
“Paret i tolv. Tabby og mannen hennes. De kunne ikke skaffe nok kontanter. Han
har et problem med hjertet og er ikke i stand til å arbeide. Tabby har sett seg om etter
en bedre job, men har til denne tid ikke lykkes. Jeg vil ha dem ut, Jonny. Vi trenger
kontantene! Dessuten lever hun i synd!”
“Hva mener du — lever i synd?”
“Hun er gift med en svart mann!”
“Er du splitter pine galen! Når ble det synd! Du finner iallfall ikke noe slikt i Bibelen!”
“Har det aldri slått deg, Jonny, at også Gud kan ha gjort feil? Han kunne umulig
skrive alt ned i den boken! Dessuten hadde han ikke mye greie på niggere!”
“Og nå har du tenk å ta ham i lære, heh?”
Selv om Claudia hadde vært til stor hjelp for forretningen, var de noe med henne
som gjorde ham skikkelig opprørt — noe som gjorde at han følte for å sette henne
skikkelig til veggs.
Men Claudia så helt annerledes på det: “I følge min pastor oppe i Kalamazoo, er
det korrekt. Han har forkynt at det er synd for en hvit kvinne å gifte seg med en svart
mann!”
“Du bør begynne å respektere hva Bibelen sier og slutte å lyttet til pompøse, selvopphøyde prester som sprer sine fordommer og hyklerier fra talerstolen over hele
landet! Vet du ikke hva Bibelen sier? Vet du hva det vil si å drive hor?”
“Ikke spør dumme spørsmål. Alle vet at hor er synd!”
“Så hør da hva Bibelen sier om det, i Pauls brev til Romerne. Og jeg siterer. ‘Derfor, hvis en kvinne tar en annen til ekte mens hennes mann fremdeles er i live, skal
hun kalles en horkvinne. Men hvis hennes mann dør, er hun fritatt fra denne loven.
Da skal hun ikke kalles en horkvinne selv om hun tar en annen til ekte.’ Og Tabbys
første mann omkom i en flyulukke!”
“Men det er urettferdig! Hva med mannen?”
“Den samme regelen gjelder. Lukas, i kapittel 16, vers 18, omtaler mannen. Og
jeg siterer: ‘Enhver som skiller seg fra sin kvinne for å ta en annen til ekte, driver
hor, og den mann som tar en fraskilt kvinne til ekte, han driver også hor!’ I klar tekst,
Claudia, i Bibelen står det at selv om en mann er en uskyldig jomfru, vil han begynne
å leve i synd hvis han tar en fraskilt kvinne til ekte!”
Claudia satt stille. Så begynte underhaken hennes å skjelve kraftig før hun utbrøt
i trass: “Prøver du å fortelle meg at jeg og min mann lever i synd!”
“Jeg siterer bare hva Bibelen sier om det. Du kan tolke det på den måten som passer deg.”
“Det er uforskammet! Hvis Gud har sagt noe slikt, er det uten tvil en misforståelse! Han må ha tabbet seg ut enda en gang!”
Det ble en trykkende stillhet før noen av dem sa noe. Jonny satt og pustet tungt
bak skrivebordet mens han selv satt og følte seg ille til mote fordi han hadde latt seg
rive med. Så mange ganger hadde han lovet seg selv at han ikke skulle diskutere reli-
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
243
giøse forhold med Claudia etter at han var blitt klar over hvor lett det opprørte henne.
Som mennesker flest var hun opptatt av å justere Bibelen etter sine egne ønsker og
livsstil. — Ja, ‘Gud må ha tabbet seg ut!’
“Er det noe mer?”
“Ja, jeg skulle likt å bli kvitt den svarte fyren fra Haiti. Han som de kaller Tony
fordi de ikke kan uttale hans egentlige navn. Han kommer alltid innom på kontoret
og snakker om Jesus Kristus og om hvor god Herren er, men han betaler aldri hele
husleien. Og han røker marihuana.”
“Hva med den svarte karen i hybelen, tjuetre B, Jeremiah, eh Tabbit, tror jeg”.
“Han var den første jeg kastet ut!”
“Men hvorfor det? Han var en hyggelig kar og en god leietaker. Du visste knapt
at han bodde her.”
“Han hadde ikke råd til å betale øket husleie. Jeg ba ham pakke sammen, og neste
dag hadde han flyttet. Jeg har leid ut hybelen til en hyggelig hvit kar som jobber som
kokk borte på Bushwacker Down Under!”
“Herre Gud, Claudia! Jeg har vært syk i mindre enn en uke, og du har startet en
revolusjon.”
“Jeg tar inn penger til deg — tonnevis med penger!”
“Jeg setter pris på det, men det er ikke smart å ryste båten for hardt på dypt vann.
Og det fører oss til kontantbeholdningen. — Hvor mye har du fått inn?”
“Jeg har satt opp en oversikt. Men før noe annet må vi komme fram til en avtale.
På papir! Jeg har jobbet hardt for deg, Jonny, og jeg må få betalt. Jeg trenger kontanter nå!”
“Det er ikke en del av avtalen! Og dette er verken den rette tiden eller det rette
stedet å begynne å praktisere din fremste forretningsregel, Claudia! Du kan da ikke
forvente at du kan beholde en hel ukes omsetning, uansett! Jeg kan knapt tro du mener alvor!”
“Jeg mener alvor, Jonny. Har du noen gang opplevd at jeg ikke mener alvor? Du
skylder meg!”
“Ja, jeg skylder deg! Og det kan jeg ikke benekte. Men hvis du tror du kan gripe
en hel ukes omsetning og aldri slippe taket, enkelt og greit, da er det noe du ikke har
fått med deg! Vi har ikke noen ting mer å diskutere før du legger fram kontantene!”
“Jeg skal sette meg ned og regne ut hvor mye du skylder meg, og så skal jeg betale deg mellomlegget!”
“Så faen om du skal! Du skal komme fram med hele omsetningen rett nå eller ta
konsekvensene! Jeg gir deg ti minutter til å skaffe til veie kontantene, eller så lover
jeg at jeg skal få politiet på plass! Og jeg gir pokker om du har en politivenn oppe i
Kalamazoo eller om jeg snakker med aksent. Jeg bryr meg ikke engang om du sover
med sheriffen! Men minuttet etter at jeg har ringt sheriffen, kan jeg love deg at jeg
kommer til å ringe sakføreren, og jeg kan love deg en ting til: Han er statsboger og
har den rette dreisen. Han er faktisk en av de fremste borgerne i Florida. En av få innfødte som er født og oppvokst her. Han er en sjelden rase. Og her kommer lovnad
244
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
nummer tre: Jeg kommer til å gå til anmeldelse, og han skal få frie hender til å dra
ræva di bak gitteret med en anklage om underslag så fort at du ikke vet hva som traff
deg!” Han grep røret. “Hvis du ikke tror meg, så følg med på dette!”
“Jonny, hvordan kan du gjøre dette mot meg? Jeg har tatt inn penger til deg —
tonnevis med penger. — Tonnevis med penger!”
“Hvis kontanter var laget av bly, har du tatt inn noen pund!”
Jonny begynte å slå nummeret til den nærmeste politiavdelingen.
“Jonny, hvordan kan du gjøre dette mot meg? Jeg er bestyreren din! Jeg er din
venn!”
“Stopp det vrøvlet Claudia! Jeg vil heller ha å gjøre med selveste djevelen enn en
trofast amerikansk venn! Jeg har hatt altfor mange slike det siste året!”
Han fortsatte å slå nummeret.
“Stopp, Jonny. Stopp det! Stopp med en gang! Jeg skal få Tobby til å hente kontantene hvis du lover at vi skal sette oss ned i dette øyeblikk for å ordne opp i våre
uoverensstemmelser.”
“Det er ikke noe problem. Men først gir jeg deg anda en lovnad: Hvis du nekter
å komme fram med hver eneste dollar du har tatt inn på vegne av meg, skal jeg sende
deg nedover den gangstien før klokken elleve i morgen uten en sjanse til å komme
tilbake. Og hvis du ikke tror meg, prøv meg ut!”
“Jeg trodde aldri at du kunne være så ondskapsfull, Jonny.”
“Dette gjelder din fremtid, Claudia. Det er nå eller aldri!”
“Jeg skal hente Tobby for deg.”
“Aldri bry deg med Tobby! Gå og hent pengene! Jeg gir deg fem. Fem! Ikke null
som dommeren, men fem! Med spredte fingrer holdt Jonny den høyre hånden opp i
luften. “Fem. Fem!”
Claudia løp ut av kontoret og kom straks tilbake med Tobby rett bak seg bærende
på en tykk konvolutt i den venstre hånden. Jonny mistenkte ham for å ha lyttet.
“F-fiss jeg f-får s-si det, Jonny, s-synes jeg du har vært urimelig!”
“Fortell ham at du er fra Chicago, Tobby!”
“Jeg bryr meg ikke om han kommer rett ut av helvete! Har du pengene, Tobby?”
“Ja, her er de.”
“Er det alt?”
“Ja, jeg tror det.”
Jonny gjødde med amerikansk effektivitet akkurat som noen av de bankansatte
han hadde møtt.
“Inneholder det en liste over alle innbetalingene og alle depositumene?”
“Ja, jeg tror det.”
“Da vil jeg ha dere begge ut av dette kontoret øyeblikkelig! Og jeg vil at du skal
gi meg nøkkelen til kontordøren! Jeg er luta lei og for trett til dette. Jeg skal gå over
listene og kanskje snakke med noen av leietakerne. Så kan vi snakkes i morgen klokken elleve. Verken før eller sendere. — Nøkkelen, er du grei.”
Claudia fumlet usikkert etter nøkkelen.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
245
“Men, Jonny, du lovet at vi skulle bli enige.”
“Ja, vi skal forsøke. Sett ned kravene dine på et stykke papir så skal vi gå gjennom
dem en etter en i morgen. Rett nå skal jeg kontrollere tallene og kanskje snakke med
noen av leietakerne. Og så skal jeg ha meg noe å ete. Jeg vet ikke om jeg kommer til
å bli værende på kontoret aller om jeg går bort til mitt sted. Men det er ikke noe dere
har noe med. Jeg skal være på kontoret fra i morgen klokken elleve!”
Claudia og Tobby forlot kontoret like skamfulle som to fårehunder. Jonny følte
seg helt uttappet. For en pokkers måte å begynne en ny uke på etter knapt å ha overlevd den forrige!
Han låste døren og konsentrerte seg om tallene. Herre Gud! Claudia hadde tatt inn
mer enn ni tusen dollars bare på en uke! Medregnet depositum, men likevel. Dette
var den beste uken noensinne. Det var nesten ikke til å undres over at hun følte seg
berettiget til noen av pengene, men hun hadde gått frem på slik en idiotisk, nesten
kriminell, måte. Alle pengene stemte med kopiene fra kvitteringsblokken. Men til
Jonnys irritasjon manglet det sju hundre og tretten dollars!
Han dro fram en krøllet papirlapp underskrevet av Tobby Hoskins: Maling, 148
dollars. Arbeid, 565 dollars. Totalt, 713 dollars.
Jonny kunne ikke annet enn å dra på smilebåndet. Selv om de presenterte seg som
hellige helgener hadde denne verdens fristelser blitt for sterke for det guddommelige
Hoskins-paret. Jonny skulle likt å bli kvitt dem, men følte seg ganske avhengig av
den motbydelige Claudia, uansett. Hvis kravene hennes ikke var for urimelige, kom
han til å strekke seg langt for å kunne beholde henne.
Men fra nå av kom han til å behandle henne som en hund i bånd. Og selv om hun
hadde skuffet ham så totalt, innså han at han ikke hadde truffet et eneste menneske
dette året som han kunne stole på.
Han la pengene i nattsafen, gikk over til Ruth Chris’ for å få seg enda en femti
dollars steik fullkommen fra en annen verden, med en full flaske rødvin til maten og
en dobbel congac til dessert. Så krysset han hovedveien for a få seg et par Jonny
Walker på River Rock Cafe før han satte kursen mot Solid Gold for å få seg enda et
par Jonny Walker mens han kunne nyte noen dissepupper i bakgrunnen.
Svekket etter en hel uke med influensa og nesten uten mat ble han ganske fort
pusset, men han følte seg ganske tilfreds da han gikk inn på pattebaren. Mandager
hadde de alltid lite å gjøre så han ble ivrig angrepet av noen sugere som var ivrige
etter å suge ham ren for så mye kontanter som mulig — for så mye kontanter en fyr
hadde med seg eller til de ikke hadde mer igjen på kredittkortet. Jøss, hvordan kunne
noen finne på å kjøpe fitte på kreditt? Nåja, det var ikke akkurat noe horehus, men
mange av jentene var ivrige etter å utføre triks.
Han lot fem av jentene danse for seg den kvelden, men ingen mer enn to knekedanser selv om de gjorde sitt beste for å tenne ham. Men ingen av dem var naturlig
tiltalende, bare fulle av make-up. Alle av dem var for godt utstyrte med krigsmaling
og hekseklør til å være attraktive. Likevel hadde han brukt nesten tre hundre dollars
den kvelden og ble sittende igjen med en kraftig bonanger.
246
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Da han kom tilbake, fikk han ikke rom på Schubert. Hotellet var stappfullt. En
gruppe fransk-kanadiere var nettopp ankommet.
Han snek sek tilbake til hotellet og rullet ut madrassen. Han følte seg ensom. Han
kunne tenkt seg å nyte selskapet av en hyggelig kvinne i kveld, og han holdt nesten
på å ringe en av eskorttjenestene. Men han lot det være. Det var for mye krigsmaling
og hekseklør der også. Og han hadde for lite bosted og mye for mye Claudia.
Dessuten, hans opplevelse med Cadilla hadde satt seg fast i hans følelsesliv, og
han vridde og vrengte på seg til han falt i en urolig søvn.
‘Tetchie, Tetchie! Hvor pokker er du?’
‘Jeg er her, kjære. Jeg gjemmer meg i ørkenen.’
‘Jeg kan ikke finne deg, Tetchie. Jeg kan ikke finne deg! Hvorfor gjemmer du deg
for meg?’
‘Jeg ikke gjøre det. Jeg gjemme meg for min mann. Men min mor tvinge meg til
å gifte meg med ufyselig, gammel arabianer. Han ta meg med til Arabia. Jeg er gift
nå, kjære.’
‘Jeg vet det. Men jeg har kommet hele denne veien for å lete etter deg.’
‘Kjære, hvordan du kunne vite?’
‘Din mor fortalte meg stolt at du var søkkrik nå. Ba meg aldri se etter deg mer.
Hun sa at du bodde i Arabia i en sultans slott.’
‘Hun solgte min lykke i livet for en million pesos til en stygg arabianer. Også veldig dårlig. Kjære, hjelp meg ut herfra. Men min mann han huske ditt ansikt. Hvis han
se deg, han drepe deg. Jeg vente på deg i ørken! Jeg savne deg, kjære. Jeg ikke lenger
ha den ekte kjærlighet. Bare plastikk.’
‘Ikke vær redd, kjære. Jeg skal finne deg.’
Jonny hadde lett omkring i ørkenen i dagesvis da han en dag så et stort telt ved
utkanten av ørkenen. Men dess fortere han løp, dess lengte vekk var teltet. Men så
stod han plutselig ved inngangen. Men teltet var tomt. Mens han stirret mot horisonten, så han plutselig tre ryttere komme mot seg på kameler. Og det var uvirkelig, for
den første prøvde å flykte fra de to andre som forfulgte ham. Jonny stivnet av fortvilelse. Tetchie? Tetchie! Hvorfor pokker forsøkte hun å flykte fra de som forfulgte
henne midt i ørkenen på vei mot det store teltet i oasen? Ah, hun hadde oppdaget
ham! Og hun var på vei for å møte ham. Og til sin store glede oppdaget han at hun
plutselig var langt foran de som forfulgte henne! Og så stod hun plutselig rett ved siden av ham! Hun hoppet av kamelen og kom løpende mot ham.
‘Fort, kjære. Inn i teltet. Elsk med meg!’
“Men —’
“Skynd deg. Vi har liten tid!”
Og plutselig var hun naken i armene hans. Og de elsket i ørkensanden da to kalifer
nådde fram til dem utstyrt med rifler.
‘Kom, Jonny. La oss løpe! De komme og drepe oss!’
‘Men hvor kan vi løpe? Jeg ser bare en endeløs ørken!’
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
247
‘Vi løpe over hele ørken, Jonny. Etter ekte kjærlighet. Skynd deg, kjære!’
Tetchie løp hurtigere enn Jonny kunne følge etter. Og da han så bak seg, var det
ingen der. Hvor pokker var det blitt av forfølgerne? Hadde de gitt opp? — Ja!
Tetchie ba ham løpe hurtigere selv om han aldri før hadde løpt så fort i hele sitt
liv! Og før han visste ordet av det var de ved utkanten av ørkenen. Men akkurat før
de var i trygghet, ble de stoppet av en svær kamel med er ufyselig araber på ryggen.
Tetchie’s ektemann! Og han pekte på dem med en stor rifle.
‘Ære til Allah! Død over de troløse! Død over horen! Død over barbareren!’
Og så et skudd!
Han så at Tetchie holdt på å falle over ende, og han grep henne for at hun ikke
skulle slå seg. Og i et tilbakeglimt så han Hookers skrekkslagne øyne stirre på seg
rett foran seg.
Og så Jody.
Og Deena.
Og Kimberly!
Men han tok feil! Dette var Tetchie!
Blod begynte langsomt å spre seg på den hvite kjolen, det hvite tøystykket til et
uskyldig hjerte — for alle som ikke var jomfruer, men likevel med rene hjerter.
Han klarte å gripe tak i henne og løftet henne opp i armene — og han løp og løp
og løp! Han løp gjennom dagen og ørkenens brennende hete og inn i solnedgangen.
Han løp forbi solnedgangen og inn i mørket. Og han seiret over nattens mørke og så
dagslyset komme skinnende mot seg i horisonten. Han hadde seiret over døden og
mørket. Kjærligheten hadde seiret!
‘Kjære, vær så snill og legg meg ned i den kjølige sanden. Min sjel er i ferd med
å forlate mitt legeme.’
‘Nei! Nei, Tetchie, ikke dø!’
‘Vær så snill og legg meg ned i den kjølige ørkensanden før solen blir for het.
Vær så snill og la meg få dø i armene dine. Men ikke sørg, kjære. For om min sjel
forlate mitt legene, jeg aldri skal dø, fordi jeg har hatt mot og kjenne ekte kjærlighet.
Kjære, ikke sørg for jeg aldri forlate deg. For ditt mot og din ekte kjærlighet du alltid
skal være velsignet med min kjærlighet. I døden, kjøre, skal jeg gi deg min evige
kjærlighets skygge for resten av ditt liv, min kjære. Også i det neste.
Når du ved hver solnedgang ser skyggen som følger deg, skal du vite at det er min
sjel som vandrer ved siden av deg for å beskytte deg — det er skyggen av min ekte
kjærlighet.
Kjære, når du er ensom av mangel på ekte kjærlighet, så trekk din pust av ensomhet, og jeg skal være ved din side for å trøste deg med min stille kjærlighet. Når ditt
legeme brenner av hete og livets vanskeligheter, så bare hviske stille mitt navn, og
min pust skal behagelig svale ditt ansikt og lindre heten. Når du er trett og ikke har
noe sted å hvile sitt trette legeme, bare søk meg i stillhet og jeg skal ta deg til mitt
bryst og lindre dine tunge tanker og triste hjerte. Samme hvor i livet du trenger min
nærhet, trenger du bare tenke på min kjærlighet så skal jeg vandre ved din side. Ja,
248
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
kjære, i døden skal jeg gi deg mer enn jeg kunne gi deg i livet. Ja, kjære, hver gang
du ser din egen skygge, skal du vite at det er jeg som vandrer ved din side.’
I desperasjon la Jonny merke til at pusten hennes ble svakere før hun hvisket med
klar stemme:
‘I døden overgir jeg til deg
min skygge av ekte kjærlighet —
for alltid sterk og alltid trofast
og alltid der for bare deg
for å gjøre ditt hjerte lett
når du er trist og lei.
For all tid gir jeg deg min skygge av ekte kjærlighet.
— — — — — — — — — — Farvel, min kjære.’
Og så var hun borte.
Jonny merket solen langsom stå opp i horisonten og en stor skygge som dekket
dem begge — den døde filippinske prinsessen og den fortvilte ensomme nordmannen. Hans sjel var fortapt i ørkenen — og dødens onde skygge dekket dem begge.
Han løftet forsiktig hodet og stirret rett inn i ansiktet på en hatefull araber. Han hadde
ingen mulighet til å unnslippe før den hysteriske araberen begynte å tømme riflen
mot brystkassen hans!
Han våknet opp med et skrik! Klissvåt og skrikende. Og han skalv.
Helt forvirret og ute av seg satte han seg opp på madrassen med klær gjennomvåte
av svette. Han så seg rundt og studerte skyggene på veggene i kontoret, ondskapens
skygger. Omgitt av mørke. Tropisk mørke.
Utmattet la han seg ned for å hvile. Men han skalv fremdeles over hele kroppen.
Tankene han vandret tilbake til Tetchie og den tiden de hadde hatt sammen. Han
husket den vidunderlige natten på Holiday Inn med utsikt over hele Manila Bay. Men
enda klarere husket han den etterfølgende natten på Green Gardens.
Han løftet hånden foran øynene og studerte ringen som han ennå gikk med. Og
det var ikke gifteringen, men forlovelsesringen fra Tetchie.
Av en eller annen grunn som Jonny ikke ble helt klar over, hadde Tetchie insistert
på at han hentet henne på Bangkok Inn neste dag klokken seks. Tetchie hadde også
insistert på å dra tidlig den morgenen. Hun hadde en del ærend og ville også snakke
med sine to romvenninner. I tillegg, og det hatet hun, måtte hun også treffe sin mor
rundt middag som så mange ganger tidligere. Hun kom helt fra Angeles City for å
hente resultatet av en ukes hardt arbeid. Men det var ikke søndag denne gangen.
Før han satte kursen mot Bangkok Inn stakk Jonny innom på et par jentebarer for
å nyte utsikten og spenningen av å bli omsvermet av alle disse skjønnhetene. De aller
fleste av dem var på utkikk etter en hyggelig ektefelle. Deres åpne og uskyldige vennlighet overgikk alt han hadde opplevd tidligere. Han følte seg ofte trist fordi han bare
var en mann.
Barene som vanligvis sydet av liv, var knapt nok halvfulle i kveld, og de som danset vart ganske få og det var ingen mamasan som tok kontakt for a skaffe hyggelig
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
249
selskap i en lang ensom natt. Det ble ham fortalt at det var nye regler fra nå av —
ingen alkohol, men bare kola og brus. Og mamasan var ikke lenger den som skulle
velge ut jentene for de kundene som var interessert. Jentene hadde fra nå av rett til
å bestemme selv hvem de ville gå med. I tillegg skulle det bli slutt på barmulktene.
I stedet for å betale 350 pesos til eieren for ta med en jente, måtte kunden betale for
fem alkoholfrie drinker hvis de ville ta noen av jentene med seg på hotellet. Jonny
syntes de nye reglene var temmelig tilbakestående, og etter å dømme på de få kundene var han ikke den eneste som mente det.
En av de små skjønnhetene, faktisk den mest tiltalende av dem, konsentrerte seg
om Jonny der hun ivrig danset på scenen foran ham — med kort, svart hår, smilehull
og et sjarmerende livlig ansikt med et konstant smil som hele tiden pirret ham — og
en nydelig kropp med smal midje og kraftige pupper.
Hun hadde en ny vri på å presentere seg. Hun dro fram en plakat fra en hylle over
hodet på seg mens hun fortsatte å danse. ‘Hi. Jeg er Lilith.’ Etter noen minutter skiftet hun plakat mens hun konsentrerte seg om Jonny. ‘Jeg er veldig ung.’ Alle jentene
danset i rytme til diskomusikken. ‘Jeg er veldig vennlig.’ Igjen smilte hun til Jonny.
Hun var tapper på en beskjeden, yndig måte. En tapper liten prinsesse! ‘Jeg ser etter
en hyggelig venn.’ Hun konsentrerte seg bare om Jonny nå. Herre Gud for et fortryllende smil! Vennlig, ja, så menn! Hvordan kunne han avvise en ung kvinne som
henne? ‘Jeg trenger din kjærlighet i natt.’ Han svelget tørt idet hun diskret rettet ut
armen mot ham. ‘Jeg har lyst at du elske med deg.’ Hun møtte øynene hans. ‘Og jeg
kommer til å like det.’
Jonny så på klokken. Ti på seks. Hvis han hadde kommet innom litt tidligere,
hadde han kanskje gitt etter for fristelsen, men nå satt Tetchie og ventet på ham på
Bangkok Inn.
Musikken stoppet og drømmepiken Lilith skyndte seg bort på stolen ved siden av
ham for at ingen av jentene skulle komme før henne. Hun smilte innbydende.
‘Jeg danse bare for deg. Du like?’
‘Jeg ganske enkelt elsket det, kjære deg. Du så ut som en prinsesse oppe på den
scenen.’
‘Jeg like at du betale barmulkt. Men ikke som før. Du kjøpe fem drinker og vi
snakke. Så jeg bli med deg. Jeg ser etter hyggelig mann. Hvis ikke ektemann, bare
hyggelig lek hele natten.’
‘Det hadde jeg virkelig likt, men jeg har allerede en venninne som venter på meg.’
Lilith var ikke i stand til å skjule sin dype skuffelse, men var like vennlig — men
litt mer reservert nå. Hun hadde gamblet og tapt som så mange ganger tidligere. Det
var slik livet var.
‘Vanvittig nå. Hver drink hundre pesos.’
‘Hvor mye får du?’
‘Hvis barmulkt, ingenting. Hvis drinker bare saft, jeg få 50 pesos. Jeg like veldig
mye en drink, men bare juice nå. Ingen alkohol. Veldig dumt. Jeg like bedre vi gå ditt
sted.’
250
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
‘Jeg også, men det er umulig. Jeg kjøpe to drinker før jeg gå. Og godt tip for din
vidunderlige dans.’
Hun var takknemlig, men skuffet.
‘Hver gang jeg treffe hyggelig mann for ektefelle, han gå av sted. Hvorfor?’
‘Jeg er sikker på at du overdriver. Du kan velge hvilken mann du vil, så får du
ham med deg.’
‘Ja, mange velge meg fordi de like meg, men hver gang jeg tar mot og velge en
jeg like, han alltid opptatt. Som hund i gaten.’
‘Vet du hva? Rett nå skulle jeg ønske jeg var alene, men det er jeg ikke. Og jeg
lovet å treffe henne klokken seks. Og jeg like å holde ord.’
‘Jeg like den mann som ikke er løgner.’
Jonny bøyde seg mot henne og kysset henne lett på pannen.
‘Jeg er veldig trist for å måtte gå. Men jeg må holde avtale klokken seks. Hvis det
skjærer seg, skal jeg komme tilbake og se etter deg.’
‘Jeg vente. Jeg vente til midnatt!’
‘Hvis vi møtes, vil det være en hyggelig overraskelse, men ikke vent på meg,
kjære deg.’
Jonny kunne føle at øynene hennes fulgte ham da han gikk ut døren. Og da han
snudde seg og vinket, stod vidunderlige Lilith allerede og vinket ivrig til ham.
I Bangkok Inn som bare lå noen bygninger lenger nede på den samme siden av
gaten, var Tetchie opptatt da Jonny kom inn. Fullt omringet av mange av sine venner
var hun i senter for all oppmerksomhet i kveld. Jonny undret seg på hvorfor. Med det
samme han satte seg ned ved et av bordene kom alle jentene styrtende bort til bordet
for å få hans oppmerksomhet.
Og nå hadde ikke Jonny lenger noe problem med å forstå hva samtalen hadde
dreiet seg om. Tetchie strålte av lykke!
‘Jonny, jeg like at du møte mine venninner. Alle veldig lykkelige for meg i kveld.
Unntatt piken fra Palawan hun veldig sint. Hun drømme om deg.’
Alle lo. Kvelden i kveld var Tetchies kveld, det var tydelig. En av pikene klarte
ikke lenger å holde tilbake nysgjerrigheten.
‘Du elske Tetchie?’
‘Ja, jeg synes hun er helt vidunderlig.’
‘Hun alltid veldig populær. Hun ha mange kunder.’
Alle lo av dette forsiktige forsøket på å ødelegge Tetchies lykke på en slik positiv
måte at Tetchie ikke kunne reagere på forsøket. Men sjalusien skinte tydelig gjennom. Det hendte så absolutt ikke hver dag, men det skjedde innimellom, at en av
disse jentene klarte å kapre en utlending, eller amerikano, som en hvit mann ble kalt
enten han var fra Amerika, Australia eller Europa. Men av og til fant disse jentene
sin drømmeprins, og det var med på å holde drømmen i live for resten av jentene.
‘Skal du gifte henne?’
‘Jeg håper det. Hvis hun vil. Hm, hm.’ Han nikket bekreftende.
‘Jeg like også. Hvis ikke Tetchie, du komme til meg?’
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
251
Alle de andre jentene lo over dette tapre forsøket på å være den neste i køen hvis
det skar seg med Tetchie. Da Jonny tok hånden hennes og så dypt inn i hennes store,
vakre, brune øyne, oppdaget han et endeløst hav av uskyldig forventning. Han sukket.
Han håpet livet ville behandle henne skånsomt.
Tetchie tok neven hans og reiste seg.
‘Vi må gå nå.’
Tetchie visste fra tidligere erfaringer at det å ha en pike ved sin side, ville ikke
forhindre dem i å forsøke å gripe tak i ham. De fleste var på utkikk etter en god ektefelle — en med lang nese og tykk lommebok. Hun foreslo at de skulle gå barhopping.
‘Kjære, det har ingen hensikt å gå barhopping hvis jeg ikke kan ha meg en drink.’
‘Kjære, du drikke, men ikke bli full. Jeg ta godt vare på deg nå.’
Etter en kvikk barrunde der Tetchie snakket med mange av sine venninner, stoppet de innom på Exotic Garden for å kjøpe kylling og ris. Selv før maten ble servert,
forsvant Tetchie inn i et bakrom og kom tilbake med en kvinne noenlunde på samme
alder som ham selv.
‘Jonny, dette er min mor. Vær så snill mor, dette er Jonny. Vi skal snart gifte oss.’
Hun gav inntrykk av å være sky og ydmyk der hun satte seg ned ved siden av sin
datter. Hun studerte Jonny uten å smile og ble sittende heller taus og bister. Ydmyk
eller ikke, det var hun som brøt stillheten.
‘Hvorfor du skape problemer for Tetchie?’
Jonny ble både overrasket og skuffet. Han hade hørt at de fleste mødrene var
stolte over at døtrene deres ble gift med utlendinger.
‘Jeg forstår ikke. Hva mener du med ‘problemer?’
Jonny skiftet øyekontakt fra mor til datter. Han så fortvilelsen i Tetchies øyne.
Jonny satte blikket tilbake på moren.
‘Hvilke problemer?’
‘Tetchie fortelle meg hun ikke vil lenger jobbe i bar. Hun fortelle meg hun reise
til utland sammen med deg. Det ikke være bra hvis ikke hun vente mange år. Hvis
Tetchie søker på utland nå, vi har ingen penger og vi sulte. Jeg den eneste som forstå
min datter. Jeg vet hun like mange kunder. Min datter hun like at hun har mange elskere. Ikke bare en mann. Bare en mann ikke bra for Tetchie. Hun trenger veldig mye
kjærlighet fra mange menn! Og hva du vite om Tetchie? Bare jeg forstå min datter!
Når hun like at hun ha mange elskere, da å gifte ikke bra for Tetchie!’
Jonny satt der og ventet på at Tetchie skulle bryte inn med en motsigelse eller en
klargjøring, men den unge kvinnen hvis seksuelle behov ble så åpent framført av hennes mor, be sittende stille, rød i ansiktet og med nedslåtte øyne. Av lojalitet og ydmykhet våget hun ikke å motsi sin dominerende mor.
‘Jeg allerede ha hyggelig ektemann til Tetchie, men hun nekte å gifte han. Meget
rik ektemann til Tetchie. Og nå du komme å sette ideer i hennes unge hode. Ikke bra.
Tetchie for ung til å gifte. Hun gå med rik hapon i kveld.’
‘Jeg være hos Jonny i natt. Han allerede betale barmulkt.’
Tetchie snakket ikke på trass. Hun konstaterte et faktum. Hvis en mann hadde be-
252
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
talt barmulkten, var det forholdet avklart for den natten. Men morgendagen ble en
annen historie — og natten. Tetchie tok Jonny i armen og gikk mot døren.
‘Vi snakkes i morgen, mor.’
De gikk hånd i hånd over til en nesten tom Ausralian Club sammenlignet med
hvordan det var til vanlig på en fredags kveld. Kanskje det gikk mot sesongslutt?
Tetchie og Jonny ble nå sittende i hver sin verden og grublet over hvert sitt liv og
engstet seg for fremtiden. Jonny holdt på å skulle fortelle henne at han ikke følte noe
behov for å ta op en kamp med mor hennes, da Tetchie grep ham i armen.
‘Jeg vet min mor hun forsøke å snakke deg til feiging, fordi hun like at jeg jobbe
i bar ganske lenge. Hun trenge penger til stort hus.’
Hun satt tankefull ganske lenge. Så reiste hun seg og så ham ivrig rett inn i øynene.
‘Jonny, hvis du fremdeles har den ekte kjærligheten, så la oss kjøpe ringer i kveld.
Min mor hun like at jeg gifte en som er rik. Arabianeren har fortelle min mor at han
gi henne en million pesos hvis jeg gifte ham. Men jeg heller dø. Han allerede ta min
møydom. Han betale femti tusen. — Jonny, la oss kjøpe ringer i kveld.’
‘Det er for sent. Klokken er snart åtte.’
‘Vi ta taxi. Vi gå til gullsmed i Harrison Plaza. Jonny, kom.’
Hun grep ivrig hånden hans og dro ham med seg mot utgangen. Han fulgte motvillig med henne. Dette førte til alteret. For snart! Han følte seg fanget. Han ville ha
problemer med å dele fitte med denne arabianeren og alle haponene resten av livet.
Han burde ha holdt seg borte. Han var også engstelig for hva han måtte punge ut med
for to gullringer.
‘Kom, Jonny. Jeg vil ikke at min mor snakke deg til feiging.’
Utenfor vinket hun til seg den første taxien. Jonny var usikker på hva han skulle
gjøre, men Tetchies åpenbare iver forhindret ham i å fortelle henne om sine tvil.
En hurtig kjøretur, et par vennlige gullsmeder kort før stengetid og nesten i halvsvime kom Jonny ut av forretningen med gullring på fingeren. Fjorten tusen pesos!
Og det var mye mer enn han hadde tent å bruke. Men den lykken som Tetchie utstrålte, fikk ham til å glemme prisen. Og han følte seg lykkelig, tross alt. Hun var
drømmekvinnen! En ren tier. Til helvete med alle ståpikkene! Han hadde bestemt
seg. Han kunne ikke la den pengesultne gribben villig til å ofre sin datters lykke,
komme i veien for ham. Samtidig var han skremt med tanken på ansvaret. Tetchies
familie kom nå til å henvende seg til ham for støtte. Hva pokker hadde han rotet seg
borti?
Jonny foreslo at de igjen besøkte Steak Town for å feire begivenheten, og Tetchie
var mer enn villig til å bli med ham. Hun fortsatte å stirre på ringen og smilte tilfreds
hele tiden. Ja, hun var verdt det. Hennes strålende ansikt var bevis nok på at hun var
verdt det.
Tetchie var igjen ivrig etter å besøke Bangkok Inn. Og denne gangen tok det ikke
lang tid før Jonny forstod hensikten og betydningen med besøket. Med et ansikt som
strålte av lykke viste Tetchie forlovelsesringen sin til alle venninnene.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
253
Den kvelden var Tetchie gjenstand for stor misunnelse fra alle dansejentene i Ermita. Ryktene spredte seg hurtig om at en av dansejentene var blitt forlovet med en
amerikano. Kanskje neste gang var det deres tur? Deres moral og livsgnist var blitt
oppglødd. Men Tetchie var en spesiell pike som alltid hadde vært populær blant utlendingene, spesielt haponene. Men det var også håp for resten av dem. Jonny tenkte
på den søte jenta som alltid stod vakt utenfor Yellow Butterfly. Hver gang han gikk
forbi, kom hun løpende etter ham: ‘Jeg lete etter hyggelig ektemann!’
Jonny så bort på jenta fra Palawan. Hun satt med tårer i øynene.
Tetchie hadde gardert seg mot henne. Hun hadde fortalt at hun alltid var ivrig etter å sex med alle haponene og kineserne. Og hun brukte aldri beskyttelse så hun
hadde vært gravid to ganger. Men selv om abort var ulovlig på Filippinene, hadde
hun besøkt en såkalt abortkvinne som hadde ordnet det for henne. Men den siste
gangen hadde nesten tatt knekken på henne. Hun hadde hatt kraftige blødninger i to
uker før faren var over.
Jonnny hadde følt seg temmelig tung og trist da ta Tetchie fortalte ham den triste
historien om den vakre, vennlige unge piken fra Palawan.
Tetchie hadde også fortalt en lignende histore om Anna fra Aparri, en by helt på
nordspissen av Luzon. Hun hadde hatt tre aborter, men hun hadde vært heldig for hun
hadde alltid vennen sin med seg, og han hadde mot til ekte kjærlighet.
Begge var vakre blomstre med mange sommerfugler!
Tetchie hadde lyst å ta enda en barrunde mens Jonny, derimot, ikke kunne forstå
hvorfor hun hadde lyst å henge rundt i dette miljøet lenger enn nødvendig. Han ville
bort og vekk slik at han ikke til stadighet ble minnet om noe som han bare for noen
uker siden hadde ansett som umulig:
Han hadde bestemt seg for å gifte seg med en hore!
Han var klar over at han ikke var unik. Millioner på millioner av menn var gifte
med horer og prostituerte nå for tiden. Snart ville det være en i hver husholdning!
Klokken to om morgenen var Tetchie endelig klar til å avslutte dagen. Hun ville
få tak i en taxi og dra tilbake til Holiday Inn.
‘Jeg bor på et annet hotell i natt. Nær Steak Town. Det er ikke så flott som på
Holiday Inn, men det ligger i naturlig gangavstand fra Steak Town. Jeg har meg en
steik der hver kveld.’
Tetchie tok ham i hånden, og med store, vakre øyne som strålte mot ham, hvisket
hun tilfreds: ‘Takk, kjære. Jeg kommer aldri til å forandre meg. Jeg kommer alltid
til å elske deg. I kveld den lykkeligste kvelden i mitt liv og jeg den lykkeligste piken
i hele verden! Takk, kjære. Jeg kommer alltid til å elske deg! Takk for din kjærlighet
og mot. Jeg har lyst å gå til sengs nå, for fra i natt, når vi elsker, kommer vi for alltid
til å tilhøre bare hverandre hele livet. Jeg gi livslang lovnad, kjære. Du aldri trenge
engste deg for meg. Jeg aldri forandre meg. Hvis du kan glemme om min møydom,
jeg alltid tilhøre deg.’
Hun klemte neven hans for å understreke oppriktigheten i sin uttalelse.
De krysset nå Mabini Street og snudde til høyre på Adriatico. Da de nærmet seg
254
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
den grønne og hvite fasaden på Green Gardens, ville Jonny gå over gaten, men Tetchie holdt ham tilbake.
‘Hvorfor du gå til det stedet?’
‘Det er der jeg har leid rom.’
Jonny var klar over at det ikke var i nærheten av standarden på Holiday Inn, men
som så mange ganger tidligere hadde han latt seg imponere av et tiltalende inngangsparti og lave leier. Tetchie trekte seg tilbake og slapp hånden hans. Den tunge trafikken tvang Jonny til hoppe tilbake på fortauet. Tetchie stirret skrekkslagent på ham.
‘Hvorfor du gå på dette sted? Ingen utlendinger her. Dette stedet bare arabianere!’
‘Arabere? Ja, jeg la merke til at det var mange arabere her.’
‘Det stedet ikke bra, Jonny! Ingen utlendinger. Bare arabianere. Hvorfor du bo
her? Du kan ikke lukte stanken i gangene?’
‘Jo. Men det er så mange forskjellige stanker er i Manila. Luftforurensingen. Alle
ekshaustgassene. Det råtne søppelet. Og de åpne kloakkene. Og mange ganger den
sterke lukten fra filippinsk matlaging med mye hvitløk og eddik.’
‘Bula, bula. Filippinere bare bruke mild hvitløk. Aldri dårlig lukt som arabianere.
Dette sted ikke bra. Dette sted ikke bare hotell, men leilighetshotell. Arabianere alltid
lage egen mat med veldig dårlig lukt. — Vi finne annet hotell, Jonny.’
‘Men Tetchie, jeg har betalt forskudd for tre netter.’
‘Dette sted ikke bra, Jonny. Jeg ikke komme.’
Hun virket mer bestemt og stridig enn en utskjemt drittunge. Jonny begynte å bli
irritert.
‘Tetchie, jeg har betalt for dette. Og det er langt fra dårlig. Jeg må bo her de neste
tre nettene. Etterpå kan vi se etter et bedre sted.’
Han tok hånden hennes og dro henne med seg over gaten. Jonnys irritasjon forsterket seg da hun holdt igjen og bare motvillig fulgte med ham over gaten. Tetchie
gav så visst inntrykk av å være en lunefull kvinne. Kanskje av å få viljen sin og være
utskjemt av mange forskjellige menn som horer flest?
‘Jeg vet at det ikke er som på Holiday Inn, men det er ikke så verst heller.’
‘Når jeg gå med hapon, han ta meg til Philippine Plaza. Der jeg også treffe Imelda
Marcos. Jeg vil ikke —’
Det gikk straks opp for henne at hun hadde snakket over seg, og i sjokk holdt hun
hendene over munnen. Skuffelsen og smerten i Jonnys øyne sendte sjokkfølelser
gjennom den sårbare kroppen.
Hun hadde tårer i øynene. ‘Jeg veldig lei meg, Jonny. Jeg ikke mene. Jeg lei meg.
Jeg bli med deg. Alltid. Hvor som helst. Jeg veldig lei meg.’
Men hun strittet fremdeles imot, så han måtte nesten dra henne gjennom hoveddøren, fikk nøkkelen fra resepsjonen og satt kursen mot de to heisene helt bakerst i
det imponerende inngangspartiet. De var bare halvveis framme da en av heisene ble
åpnet og ut kom en av de mange araberne som bodde i bygningen. Mer oppmerksom
nå enn tidligere oppdaget Jonny en kraftig, eldre herremann i hvit kjortel med en
svær, fremtredende mage, ubarbert og med langt, pjusket hår satt opp i en hestehale.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
255
På bare føtter i åpne sandaler kom han mot dem med lange skritt.
Jonny la merke til Tetchies undertrykte utbrudd og følte hvordan hun ble stående
stiv før hun deiste i marmorgulvet rett foran ham.
Hun klemte ånden han lett for hun slapp taket.
Araberen stoppet opp, stirret intenst fra den ene til den andre av dem et kort øyeblikk før han hurtig forlot foajéen og slengte seg inn i en ventende taxi.
Forvirret knelte Jonny ned ved siden av henne og tok henne i armene. Hun klarte
på et vis å komme seg inn i heisen på egne føtter, men han måtte bære henne inn på
hotellrommet. Han la henne i sengen på toppen av vatteppet. Stanken slo ham i nesen
mye sterkere enn han husket fra tidligere. Det var rart hvordan oppmerksomheten forsterket situasjonen.
‘Tetchie. Tetchie! Har du det greit?’
Hun svarte ikke. Med ansiktet mot puten så han hvordan kroppen hennes skalv og
han hørte at hun gråt stille da han satte seg ned ved siden av henne.
‘Hva har skjedd? Han du det ikke greit, kjære.’
Helt uten å vite hvordan han skulle forholde seg måtte han høre på at hans forlovede gråt stadig mer intenst uten å svare ham. Så begynte han å vandre litt fram og
tilbake. Til slutt bestemte han seg for å ringe romtjenesten etter et par doble whisky
til å roe ned nervene på.
Til slutt stoppet Tetchie den intense gråten, men ble liggende og snufse før hun
plutselig reiste seg rett opp i sengen.
‘Hva slags rom dette?’
‘Bare et vanlig hotellrom.’
‘Hva nummer dette rom?’
‘Fire førtifire, tror jeg.’
Så begynte hun å gråte igjen, mer bittert og mer intenst enn tidligere. Jonny følte
seg klosset uten å vite hvordan han skulle forholde seg, men han var klar over at den
eneste løsningen på en sårbar kvinnes gråt, var tid. Av og til lang tid. Han ringte romtjenesten etter enda to whisky.
Med tungt hjerte ble han stående ute på balkongen og stirre på den tette trafikken
i gaten nedenfor. Hvis Tetchie fortsatte å være så humørsyk, hadde deres forhold ikke
den minste sjanse til å overleve på lang sikt. Men det var kanskje slik horer var?
Til slutt åpnet skyvedøren seg bak ham og Tetchie kom og knekte seg inntil ryggen hans. Hun ble stående der med armene rundt ham ganske lenge før hun snakket.
‘Jeg veldig trist. Jeg ha onde minner. Kom. Vi gå i rommet og snakke.’
Hun satte seg ned på toppen av vatteppet med alle klærne på og mer eller mindre
befalte ham å sett seg ned ved siden av seg. Hun virket så sårbar der hun tappert
forsøkte å smile gjennom tårer.
‘Kjære, jeg føle veldig trist. Dette sted ikke bra. Dårlig tegn for vår kjærlighet,
men jeg fortelle sannhet. Dette sted jeg være før. Samme hotell. Samme rom. Samme
seng. Men annen mann.
Da jeg så arabianer i foajé, jeg få sjokk. Jeg veldig redd. Den samme arabianer
256
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
han betale min mor 50.000,00 pesos for min uskyld. Han veldig rik og bo i Jeddah
nær ørkenen. Jeg tro jeg aldri se ham igjen, men han komme tilbake. He se etter meg
i Bangkok Inn, men jeg ikke gå. Jeg løpe bort. Eieren han bli veldig sint fordi arabianer betale mye ekstra for barmulkt. Også mamasan. Eieren han ringe min mor og
hun komme til Manila og møte stygg arabianer. Arabianeren han fortelle min mor
han like å kjøpe meg til sitt sted nær ørkenen. Han fortelle min mor han ha stort slott
med mange tjenere, og han vil betale en million pesos hvis jeg gå med ham. Min mor
hun vil jeg skal gå. Men jeg løpe av sted. Jeg fortelle henne jeg hate arabianer. Veldig fet. Veldig stygg. Veldig skitten. Veldig dårlig lukt. Og veldig lite vennlig. Min
mor hun si at jeg ha stor forpliktelse til familie. Hun fortelle hun skrive under papir
til arabianer og at jeg må reise. Min mor hun ha liten kjærlighet til sin datter, men
stor kjærlighet til stort hus og mange pesos. Jeg elske henne, men til meg hun ikke
ha ekte kjærlighet. Bare plastikk. Hun også gå i bank og si jeg ikke lenger arbeide
der.’
‘Herre Gud, Tetchie, forteller du meg at du har brukt meg til å komme deg vekk
fra araberen?’
‘Til arabianer jeg bare ha veldig hat. Til deg jeg gi ekte kjærlighet. Ikke plastikk.
Så jeg tro at hvis jeg fortelle min mor at jeg treffe hyggelig utlending, hun bli veldig
lykkelig for meg. Men hun veldig sint. Ooooiij! Hun rope i sinne! Hun skrike! Hun
banne! Også derfor jeg spørre om du ha mot til ekte kjærlighet.’
‘Men Tetchie, hvordan pokker kunne du? Jeg hadde jo ikke peiling. Jeg trodde
du mente — jeg trodde —’
‘Jeg vite. Men jeg veldig redd jeg miste stor drøm. Hvis jeg gå med arabianer, jeg
heller dø!’
‘Herre Gud, Tetchie, hva har du rotet oss borti? Hva kan vi gjøre? Jeg kan ikke
betale din mor en million pesos for din kjærlighet. Det er mer enn førti tusen dollars!’
‘Du også ha penger i bank.’
‘Ja, men ikke den slags penger.’
‘Hvorfor min ekte kjærlighet til deg mindre verdt enn min hat mot arabianeren?’
‘Tetchie, du kan ikke måle kjærlighet og hat i filippinske pesos. Uansett så har jeg
ikke så mye penger. Hvorfor vil denne arabianeren betale så mye penger for deg? Vil
han selge deg til andre menn?’
‘Nei, han si at jeg bli hans fremste kone. Han sultan i ørken. Han si han pumpe
penger opp fra under sanden.’
‘Olje! — Ja, det er rimelig!’
Jonny ble sittende taus.
‘Min ekte kjærlighet, Jonny.’ Hun sukket. ‘Kanskje i morgen vi vite. Da jeg be
til velsignet jomfru Maria og snakke med min mor. Hun også Maria, men ikke velsignet. I natt jeg like at vi elske veldig mye sammen.’
Jonny var fortsatt taus. Tanken på elskov fristet ham lite. Å godta at hennes mor
hadde solgt møydommen hennes for femti tusen pesos var sin sak. Å bli konfrontert
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
257
med den ufyselige araberen som hadde kjøpt den, ansikt til ansikt, var noe helt annet.
For Jonny var seksualbegjæret mer knyttet til åndelig fellesskap enn rå, fysisk tiltrekningskraft. Og han følte seg ikke så veldig åndelig rett nå. Tvert imot, han følte
seg som om han lå sønderknust under Ayers Rock. Han følte alt annet enn opphisselse der han satt og fulgte med Tetchie som profesjonelt kledde av seg for å gjøre
seg klar for ham. I stedet svirret tankene hans rundt den rike araberen ‘som ikke
barbere, men ikke ha skjegg,’ slik Tetchie hadde formulert seg. Og det var til araberen hun hadde mistet møydommen. I det samme rommet. I den samme sengen. Med
den samme kvinnen — hans egen forlovede!
Nei, han klarte ikke å få den fordømte araberen ut av tankene.
Mens han studerte Tetchies nakne kropp som var fullkomment vakker, undret han
seg på hvordan hun måtte ha følt den natten. Og araberen. Rundt to tusen dollars var
ganske stivt for en møydom i Manila. Forskjellige halliker hadde tilbudt Jonny møydommer for tre hundre dollars per stykk. Men det var sannsynligvis velbrukte møydommer. Og jentene var med på bedraget. De hadde med seg små plastposer med
blod som de tømte under samleiet for at det skulle se ut som om en møydom var blitt
sprengt.
Men en kjærlig mor hadde visst best hvordan hun skulle verdsette en nydelig og
uskyldig datters tap av uskyld da hennes smellvakre blomst fikk besøk av den ufyselige arabianske sommerfuglen til femti tusen pesos.
Jonny hadde følt seg så opprørt og skuffet da Tetchie bestemte seg for å dra sin vei
tidlig på morgenen. Han var ikke helt sikker, men regnet med at det var rundt firetiden. Men han følte seg pokker så sikker på at hun dro sin vei på grunn av sinne og
skuffelse over at han ikke følte det minste behov for å ha sex med henne. Og hun
hadde ikke avtalt når de skulle møtes igjen, men Jonny regnet med hun hadde vært
så irritert at hun hadde glemt det. De hadde en slags rutine i å møtes på Bangkok Inn
klokken seks, så han visste han kunne treffe henne der. Da ville han spørre henne rett
ut hvorfor hun hadde dradd sin kos så hurtig uten å si adjø.
Klokken ti ble Ermita og Malati utsatt for et av de uunngåelige strømbruddene
i Manila. Green Gardens hadde nok strøm til å dekke det nødvendigste forbruket av
lys, men de klarte ikke å generere nok strøm til å drive luftavkjølingen. Jonny visste
at det kunne bli hett i Manila, men han hadde ikke peiling på at det kunne bli så nært
helvete. Alt det råtne søppelet i den brennende heten, stanken fra alle de åpne kloakkene, bråket fra trafikken, alle menneskene som streifet rundt i gatene på grunn av
heten og alle som hele tiden brukte bilfløyten uten tilsynelatende behov, blandet med
hans engstelser angående Tetchie, drev ham nesten til vanvidd. Han åpnet døren til
balkongen for å få inn litt frisk bris, men til ingen nytte. Han følte seg også ille til
mote etter å ha sovet i den samme sengen der araberen hadde tatt Tetchies møydom.
Folk hadde tatt til gatene, og det var nok det beste han kunne gjøre, han også.
Pokker! Der var ingen heiser, så han måtte løpe ned trappene til første etasje. Han ble
stoppet i utgangsdøren av en vakt han ikke hadde lagt merke til tidligere.
258
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
‘Beklager. Alle gjestene må holde seg på hotellet til strømmen er tilbake. Beklager, sir, kanskje jeg kan hjelpe?’
Ja, Jonny forstod antydningen og gav ham hundre. Det skulle holde for adgang
både ut og inn hele dagen.
Trafikken stod helt stille nå. En amerikaner, muligens en journalist, satt oppgitt
på fortauet og snakket inn i en opptaker. Gateselgerne, gatens konger rett nå, hadde
det travelt.
‘Veldig fin klokke, sir. Rolex. For deg veldig spesiell pris. Bare to dollars. Veldig
god Rolex.’ ‘Skopuss, sir? Skopuss.’ ‘Lyst å kjøpe hane, sir. Veldig god til hanekamp. Bare tre tusen pesos.’ ‘Solbriller, sir? Sigaretter? Veldig spesiell pris til deg,
sir.’ ‘Veksle penger? En dollar, sir, vi gi tjueåtte pesos. Veldig god kurs, sir.’
‘Nei. Nei! Jeg trenger ikke!’
Jonny gikk spissrotgang uten noe annet mål enn å få suge i seg så mye frisk luft
som mulig, men den stille luften og den høye luftfuktigheten gav liten lindring. En
av de mange taxisjåførene som satt fast i trafikken, rope til ham.
‘Taxi, sir. Taxi! Jeg gi veldig god pris, sir.’
‘Slutt å plage meg, for pokker.’
Luften var vindstille og Jonny var kliss gjennomvåt. Tanken på den jævla araberen plaget ham stadig sterkere. Likevel klarte han ikke å få Tetchie ut av tankene.
Hvordan pokker kunne en kvinne påvirke ham så sterkt etter bare å ha kjent henne
noen dager? Nåja, hvordan kunne han motstå henne når den kvinnen han hadde
drømt om de siste tjue årene plutselig hadde materialisert seg foran ham, bare mye
søtere og vakrere enn han kunne ha tenkt seg i sine villeste drømmer? Hun var så
vakker at til å begynne med hadde han betraktet henne som utenfor rekkevidde. Men
den jævla araberen plaget ham. Den nordmannen også! ‘Fåes kun på apotekene.’ Og
alle de jævla japsene. Jonny undret seg på om hun hadde vært sammen med amerikanske negere. Han hadde glemt å spørre henne. Eller kanskje han hadde vært for
feig. Det ville så absolutt vært mer enn han kunne akseptere. Det var også derfor han
hadde holdt seg borte fra amerikanske kvinner. De fleste hadde knullet svartinger.
Han skulle spørre henne senere på kvelden.
Pokker! Hele livsløpet hennes plaget ham. Alle kundene med ståpikk. Alle haponene hun hadde betjent, hadde plassert henne som en yapayoki, en ivrig japseelsker.
Dansejentene var plassert i forskjellige grupper. De røffeste betjente araberne. De ble
omtalt som arabianere. De som foretrakk japanere, ble kalt yapayokier. Og de med
minst respekt for seg selv betjente negrene. De ble kalt negrianere. De vakreste og
mest selvsikre foretrakk vanlige hvite utlendinger. De ble kalt amerikanos enten de
betjente amerikanere, australiere elle europeerne.
Tetchie hadde forklart ham at hun foretrakk japanere fordi de bodde på finere hoteller, var høfligere og mer kultiverte, mindre krevende og hadde mindre peniser.
Men hun foretrakk de lyshårete nordmennene. Han lurte på hvor mange nordmenn
som hadde knullet henne! Hvis han tok henne med seg til Norge, hadde kanskje naboen vært en tidligere kunde?
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
259
Men hvorfor pokker hadde hun løpt sin vei? Enda en gang. Hvilken unnskyldning
hadde hun denne gangen? Mor hennes?
Pokker ta den jævla halliken! Den pengesultne gribben! Kvelerslange! Skorpion!
Bikkje! Hallik. Hallik! — Og mor.
Jonny viftet med armene og snakket med seg selv. Han merket at en av drosjesjåførene satt og stirret på ham og skvatt tilbake til normalt. Pokker. Han så antakelig
ut som en gal. Uten søvn. Uten mat. Bare engstelser og tømmermenn!
‘Pokker ta hvert eneste lille kryp med fitte!’
Da han befant seg utenfor Steak Town slo det ham at han kunne tilbringe tiden
med å nyte en god steik i et luftavkjølt lokale. Men han ble skuffet. Det stedet var
like hett som resten av byen. Helvetes Manila, byen med det vakre navnet som stammet fra de hvite maynilad blomstene som hadde vokst så tett langs breddene til den
stille elven, Pasig River, i uminnelige tider. Han pleide å tenke på kvinnene i Manila
som varkre, hvite maynilad blomster — de vakre blomstene som verdens sommerfugler søkte så ivrig.
Men ikke nå lenger!
Forresten, Tetchie var ikke fra Manila, men fra Angeles City.
Han var bare så fryktelig klar over det: Han hadde satt en ring på Tetchies finger
for at en tjue år gammel drøm skulle gå i oppfinnelse — ikke for å gifte seg med en
lunefull Manila hore! Han innså at han hadde vært villig til å gå mye for langt for å
holde den drømmen i live! Tross alt, den utgjorde tjue år av hans liv! Han kunne ikke
gi opp nå.
Han gikk inn på brennevinsutsalget på den andre siden av gaten diagonalt fra Las
Palmas Hotel. Det var rart. Der var ingen kunder i dag. En utøvende homofil fortalte
ham at butikken var stengt fordi det var valg på ny president i dag etter at diktatoren
Ferdinand Marcos var blitt avsatt. Jonny var skuffet. Alt gikk til helvete. Han fikk
ikke så godt som kjøpt seg litt brennevin! Men så spurte en av betjeningen hvor han
kom fra og hvor han bodde. Hvis han var turist, kunne han ikke stemme, og da var
det et unntak i loven. Han kunne får kjøpt brennevin likevel. Han kjøpte en flaske
billig, hjemmeprodusert gin, gikk hurtig tilbake til hotellet og drakk seg fra sans og
samling.
Jonny veltet seg ut av sengen, stablet seg på beina og gikk på tærne over teppet for
lindre de bankende tømmermennene på vei til baderommet. Han så på klokken. Det
var enda to timer til Tetchie, Tetchie Gutierres, begynte å se etter ham. Ja, Tetchie
var av spansk avstamning. En av forfedrene hennes hadde kommet fra Spania som
soldat for flere hundre år siden.
Han hoppet inn i dusjen og varmet seg opp inntil beinmargen før han skrudde
over på kalt for å føle seg mer forfrisket. Så tok han på seg en kortermet hvit skjorte
og svart bukse. Han ville presentere seg fra sin beste side for Tetchie i kveld. Kanskje han til å med kunne komme i gang med en dyp, alvorlig diskusjon med hennes
mor om hvordan ekte morskjærlighet burde fungere. Han gikk rett over til Bangkok
260
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Inn for å treffe Tetchie, men hun var ikke kommet ennå. Så gikk han helt opp til den
andre enden på gaten med kurs for Lovebirds, den baren som han egentlig likte best.
Han hadde seg en whisky helt for seg selv, men syntes at stemningen var nedtrykkende. Han kunne føle at noe spesielt var på gang. Alt og alle var så stille, og det var
langt fra vanlig i den bråkete storbyen Manila. Det var ingen musikk, og ingen av
jentene danset. Men de var mer pågående i kveld enn det han hadde opplevd tidligere. Han gikk over til den noe røffere Roadhouse og bestilte enda en whisky. Han
forsøkte å få øye på favoritten sin, den vakre piken med plakatene, men hun danset
ikke i kveld. Hun hadde antakelig gått med en kunde. De vakreste ble tatt først.
Han bestemte seg for å gå over gaten for å se etter Tetchies venninne, Anna fra
Aparri, den høye danseren med det utrolig vakre smilet, som alltid kom løpende mot
ham når han kom inn. Musikken spilte, men scenene og fugleburene var tomme.
Hvor var det blitt av alle blomstene? Han så seg rundt. Ja, han var klar over at han
var tidlig ute, men det hadde aldri vært så stille. Han var den eneste i hele baren.
Han slapp å vente lenge før Anna kom løpende fra bak scenen.
‘Hallo, Jonny-boy. Kom du endelig til meg i kveld?’
‘Jeg kom bare innom for å si ‘hallo’ og kjøpe deg en drink. Alt virker så rart i
kveld. Alle stedene virker så nedtrykte. Nesten som det skulle være en begravelse.’
‘Kanskje sant. Du har ikke hørt ennå? Kanskje alle barene stenge i kveld.’
‘Stenge? Alle sammen?’
‘Ja, ny bestemmelse fra ny borgermester. Hans navn Alfredo Lim. Han ingen god
mann. Kineser. Kanskje han like alle kundene gå i Chinatown? Ikke god, kineseren.
Han lage mye problemer for filippinas. Han aldri forstå behov for turist å ha hyggelig
selskap midt på natten. Og han gjøre vanskelig for dansejentene. Ikke mer arbeid.
Ikke mer moro. Ikke mer se etter hyggelig ektemann. Kanskje sulte nå. Mange redde.
Hvis ingen kunder, hva jeg gjøre? Jeg ikke ha penger til mat, til å sove, til klær. Kanskje du gifte deg med meg, Jonny-boy?’
‘Hm, hm. Har du virkelig lyst å gifte deg med meg?’
‘Selvfølgelig. Hver gang jeg ser deg. Veldig mye. Men jeg ha kjæreste i Aparri.’
‘Så hva pokker vil du med meg?”
Hun ble sittende taus en stund. Så talte hun sin ærlige sannhet.
‘Hvis du lover ikke så mye å være sommerfugl, vi gifte oss. Og ikke la meg være
igjen alene. Hvis jeg ha snill mann å underholde meg, jeg ikke lenger danse i bar.
Noen ganger jeg danse tolv timer og ingen kunde. Jeg hate dansen. Jeg bare like at
jeg kan gå sammen med snill kunde. Og jeg like veldig godt når jeg kan kjenne sterk
mann inne i meg. Men jeg er mange ganger redd, for jeg ikke like abort.’
‘Men du har jo en kjæreste.’
‘Ja, men han ikke underholde meg. Han lat, så jeg underholde han. Han mange
ganger ta mine penger. Men jeg være med ham, fordi før jeg begynne å danse, han
få min møydom.’
Enda en maynilad blomst holdt øye med dem fra døren inn til bakrommet. Anna
fra Aparri vinket på henne.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
261
‘Hun min venn. Jane fra Olongapo. Veldig hyggelig, Jonny. Se, hun veldig stor
her, puppene.’ Anna holdt hendene over puppene sine. ‘Americanos de like veldig
store her.’
Med sjarmerende blyghet holdt Jane seg i bakgrunnen til Jonny gjorde tegn til
henne at hun kunne komme og sette seg. Han tilbød en drink og hun aksepterte med
glede. Hun var noe kortere enn Anna, men med en tiltalende, mer avrundet kropp. Og
Anna overdrev ikke. Puppene hennes var bortimot de mest fullkomne han hadde sett
på hele Filippinene.
‘Min venninne Jane. Veldig hyggelig. Veldig stor her.’ Igjen dekket hun brystene
sine med begge nevene. ‘Veldig godt like utlendinger, men ikke filippinere.’
‘Hva mener du med det?’
Jane svarte selv.
‘På Filippinene kvinne med store bryster ofte oversett. Filippinerne like deres
kvinne små. Utlendinger de like store. Som meg.’
Hun smilte og strekte fram brystene for å understreke hva hun snakket om.
Jonny sukket. Igjen følte han tristhet fordi han bare var én mann.
‘Du er helt fullkommen! Mennene i dette landet forstår ikke hva de går glipp av!’
Jane smilte.
‘Filippinerne de sie de ser etter kvinne, ikke melkeku. Kanskje de tro etter ti unger
brystene henge på magen. Ikke bra da. Men veldig bra nå. Faste. Veldig sterke. Jeg
like.’ Hun så innbydende på Jonny. Så begynte hun langsomt å disse med puppene.
‘Jeg like. Kanskje du like at jeg komme med deg? Også min venn. Hun sie hun like
deg veldig mye. Hun se etter snill mann. Også jeg. Vi gå sammen til ditt sted?’
Jonny strevde fælt med å få øynene bort fra den fullkomne overkroppen hennes
og de kraftige puppene som nesten spratt ut av den beskjedne dansedrakten. Herre
Gud, tenk å rulle på toppen av dem en natt eller to! Han svelget tørt.
‘Ja, det hadde jeg virkelig likt. Med begge to. Men akkurat nå er det umulig. Jeg
kan bare bli en kort stund. Jeg kommer tilbake i morgen for å få nye drinker. Vi snakkes da.’
Jane snakket ivrig. ‘Kanskje morgen ikke mer. Kanskje i natt alt stenge. Jeg tro
klokken åtte. Ikke mer strøm. Ikke mer lys. Ikke mer barmulkt.’
‘Det ville vært vanvittig. Jeg tror ikke det. Jeg stikker innom senere. Ha det godt
begge to!’
Begge gav ham en god klem og hete kyss før de lot ham gå. Han var stolt over at
de syntes han var tiltalende. Han fleste at filippinas, i motsetning til amerikanerne,
hadde anstendighet og ynde nok til at de aldri kysset noen offentlig. Men, oh boy,
kunne de klemme og kysse når de så oppriktig lekte seg midt på natten!
Jonny satte kursen rett mot Bangkok Inn. Stedet var nesten tomt, og ingen mamasan hadde sett Tetchie i kveld. En fortalte at hun var sammen med sin mor. Og det
trodde han inntil en annen fortalte ham at hun hadde gått sammen med en rik hapon.
Men Jonny visste bedre. Tetchie var ikke sammen med noen hapon i kveld, og derfor
trodde han heller ikke at hun hadde vært sammen med sin mor.
262
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Disse filippinerne fortalte deg alltid noe, enten det var rett eller ikke. De tapte for
mye ansikt hvis de måtte innrømte at de ikke visste, samme hva du spurte dem om.
Jaja, før eller senere kom hun nok innom, så Jonny bestemte seg for å vente. Men
etter å ha ventet til klokken var nesten åtte, og etter tre Jonny Walker og to San Miguel Pale Pilsen, bestemte han seg for å gå tilbake til hotellet og heller komme tilbake et par timer senere. Jonny engstet seg for Tetchie. Hvorfor hadde hun ikke vist
seg? Han kunne ikke få Jane ut av tankene heller. Herre Gud, han gikk glipp av noe
i kveld! Jane ville antakelig bli en mye bedre hustru enn lunefulle Tetchie, men ingen
kvinne hadde noen gang berørt hjertestrengene hans så sterkt som Tetchie, selv om
hun, sammenlignet med Jane, var ganske flatbrystet.
Da Jonny svingte inn på Del Pilar Street en time senere, opplevde han filippinsk historie:
Hele seksjonen av det såkalte Ermita turist beltet var avviklet! Hver eneste bar og
dansested i Ermita lå i stummende mørke og både turister og lokalbefolkningen ble
nektet adgang. Hele Del Pilar Street var nå bekmørk fra den ene enden til den andre.
Folk, de fleste av dem var dansejenter, virret rundt i gaten fullstendig forvirret, og
de nektet å spre seg. Dette var ganske enkelt fryktelig! Hvordan kunne den kineseren
gjøre noe slikt mot dem? Hvordan skulle de klare å skaffe seg et levebrød fra nå av?
Jonny hørte så mange forskjellige kommentarer der han kjempet seg gjennom
folkemengden på vei til Bangkok Inn på jakt etter Tetchie. Pokker! Av alle ting måtte
dette hende akkurat i kveld!
Da han var framme ved Bangkok Inn, begynte han å spørre etter Tetchie, men ingen hadde den fjerneste anelse om hvem han snakket om. For en time siden hadde
alle visst alt om alle, men nå var det ingen som visste noe om noen. Danserne fra Hawaii samlet seg foran Roadhouse og danserne fra Roadhouse, den største av dansebarene, hadde samlet seg foran Bloomers. Det var fullstendig kaos! — Men hvor i
helvete var det blitt av Tetchie?
Han lette over hele gaten fra den ene neden til den andre, og så tilbake igjen. Han
innså at han hadde liten mulighet til å finne henne i dette kullmørket. Han la knapt
merke til alle jentene som tilbød sine tjenester i nattens mørke. De var mer aggressive nå enn tidligere. Jonny hadde gåsehud. Hva skulle han gjøre nå?
Han var blitt fortalt at distriktet var temmelig trygt for grov kriminalitet og sykdommer så lenge han holdt seg til dansejentene. De hadde medisinske kontroller hver
eneste dag, og standarden var høy. Med mindre du ikke tok en sjanse og gikk sammen med en av de pikene som bare satt ved baren uten å danse. De var slike som ikke
var kommet gjennom kontrollen, men de fortsatte å jobbe ved å bestikke mamasan
med et par hundre pesos hver kveld slik at de kunne hykke seg en kunde eller to i løpet av natten. Fra nå av ville alt sannsynligvis bli vilt! Nei, han ville aldri tatt sjansen
på å ta med seg noen fra gaten. Mange av de grovprostituerte blandet seg med dansejentene og benyttet seg aggressivt av situasjonen. Jonny måtte ha blitt utsatt for minst
tjue tilnærmelser hver gang han gikk langs gaten for å finne Tetchie.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
263
Men — hvor pokker var Tetchie? Hva holdt hun på med?
Jonny kunne knapt tro det han opplevde! I ett smekk var hele turisthovedattraksjonen i hele byen blitt avviklet og Manilas mange vakre maynilad blomster kom
ikke lenger til å blomstre. Han hadde alltid slik flaks! Og det måtte skje på den
samme kvelden da han ikke visste hvordan han skulle få tak i sin nylig forlovede for
bare en dag siden! Igjen hadde han vært så nær — og tapt.
Da han begynte å nærme seg enden av turistseksjonen på vei tilbake til hotellet,
ble han angrepet av to ivrige gateluddere. Han kunne vite fra de tettsittende kroppskondomene deres, og den måten de nærmet seg ham på med deres røffe språk, at nattens kryp tok mot til seg og kravlet lettere ut fra treverket nå da barene var stengt.
Han nektet å snakke med dem, men gikk fort videre.
Hvordan i helvete skulle han klare å finne Tetchie?
Han gikk nedover gaten noen kvartaler lenger enn vanlig den natten. Plutselig
blokkerte to unge jenter i tettsittende kjoler veien for ham. De begynte ivrig å kneke
seg inntil ham og dro ham ned noen trapper til en liten mørklagt restaurant, men nå
opplyst av noen talgelys.
‘Kom. Vi like selskap. Vi like americanos. Bare fem hundre pesos. Dobbelt selskap, samme pris.’
‘Jeg er ikke interessert!’
‘Vi veldig hyggelige. Vi gi gratis øl. Kald San Miguel. Bare fem hundre pesos,
sir. Begge to samme pris, sir.’
‘Nei! Jeg er ikke interessert! Men jeg kan betale for en kald pils og så komme
meg videre.”
Pikene begynte å konkurrere om hvem som best kunne få ham ned trappene.
‘Kanskje du ha lyst å elske? Bare fem hundre. Enkel pris, dobbel glede, sir.’
‘Nei! Jeg har ingen penger.’
‘Ingen problem. Vi gi gratis prøve. Veldig god prøve. Gratis.’
‘Hvorfor pokker skulle dere gi gratis prøve?’
‘Vi like. Vi gi veldig god prøve. Hvis du like, kanskje du komme tilbake? Da betale full pris. Ett tusen.’
Jonny satte seg ned ved ett av bordene og ventet på ølet. Han likte ikke at han
ikke fikk flasken, men måtte drikke av et høyt ølglass. Av helsemessige grunner. Han
hatet det, men alle drinkene hadde svekket hans hjernevirksomhet og tappet ham for
viljekraft, så han godtok det uten å gjøre mer utav det.
De to småsøte sakene var over ham og en av dem grep ham i skrevet på jakt etter
ståpikk, men han ba henne holde seg vekk. Alt han ville ha rett nå var en kald pils,
en Sam Miguel Pale Pilsen, hans best likte øl fra hele verden.
Jonny bestilte enda en pils. Den søteste av dem tok ham i hånden og ville at han
slulle reise seg.
‘Kom. Jeg ha hyggelig overrsaklese. Jeg vise hyggelig rom. Rett der borte.’
Hun pekte mot veggen bak i restauranten mens hun fortsatte å dra Jonny i den
høyre armen. Da han motvillig reiste seg, la han merke til at han måtte streve fælt for
264
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
ikke å miste balansen, men begge jentene støet ham. Han syntes å være i gode hender. Han forsøkte å konsentrere seg om bakdøren, men synet begynte å bi uklart slik
at han fulgte henne uten å se klart hvor hun førte ham. Han følte ubehag, men uten
at han var engstelig. Selv om han oftere enn bare en gang hadde opplevd at de kunne
være snedig djevelske, visse han at filippinerne ikke var et voldelig folk.
De åpnet bakdøren og begynte å dra ham opp en trapp.
‘Veldig hyggelig rom, sir.’
Så dro de ham opp enda en trapp.
‘Vårt rom, sir. Vi holde sammen. Fem hundre, sir.’
Jonny ble delvis skubbet og delvis dradd inn i et utstyrt loftsrom med pappplater
til vegger. I den ene enden en stor sofa. Og foran noe som lignet et vindu, var det
plassert et lite bort med en stol på hver side. I den andre enden av rommet var det
plassert en svær madrass som tjente som dobbel eller tredobbel seng. Og fra taket
hang en enkel lyspære som knapt gav lys.
Jonny hermet etter dem og forsøkte å komme seg ut døren.
‘Sir. Sir. Sir. Ikke mer sir. Hva vil dere?’
‘Bare ha hyggelig selskap, sir.’
Han styrte mot sofaen og falt mer eller mindre rett oppi den. Han strevde for å
komme seg på beina, men de ville ikke bære ham. Han forsøke å holde øynene fokusert da de to jentene ivrig begynte å strippe for ham. De var altfor flatbrystet etter
hans smak begge to. Men bortsett fra det var de ganske søte begge to. Nåja, kanskje
med unntak av at make-up’en deres var litt for vulgær. Filippinere brukte veldig sjelden vulgær make-up.
De fortsatte og danse for ham til de begge snudde ryggen til ham og dro ned de
tettsittende kroppsstrømpene. Samstemt snudde de seg mot ham begge to. Han var
for utslått til å reagere skikkelig, men han kunne huske at hadde følt avsky og misbehag da de hadde snudd seg mot ham.
Disse to søtsakene var ikke kvinner, men menn! — en av dem med en liten pikk
som ikke var mer enn en tomme lang når den var stiv. Den andre, den søteste av dem,
hadde enda mindre. Jonny følte en frykt gyve gjennom kroppen idet han strevde for
å komme seg opp av sofaen. Han måtte komme seg bort fra denne perverse faenskapen. Han måtte se å komme seg ut herfra og fortsette letingen etter Tetchie!
Så svartnet det helt for ham.
Jonny våknet på divanen splitter naken. Igjen følte han engstelsen og frykten slite i
i både kropp og tanker der han strevde seg opp fra madrassen. Hva pokker hadde
hendt? Hvorfor var han helt naken? Herre Gud, de hadde strippet ham ren! Uten
klær! Ingenting! Han hadde mer enn seks hundre dollars i den lommeboken! Og nå
ingenting! Hvordan pokker skulle han komme seg tilbake til hotellet uten klær? Og
hvordan skulle han klare seg uten lommebok og penger?
Han forsøkte å få igjen balansen og fokusere blikket i taklyset. Han stablet seg på
beina og klarte etter hvert å holde balansen. Og der, på toppen av det vesle bordet,
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
265
pent sammenfoldet, la han merke til den hvite skjorten og den svarte buksen ved siden av et par sokker og underbuksen. Hjernen hans nektet nesten å fungere da han
la merke til klokken og lommeboken ved siden av resten av eiendelene sine. Med
skjelvende hender åpnet han lommeboken. Han regnet med at den var tom, men ble
både overrasket og forvirret da han talte fem hundre dollarsedler. Herre Gud, bare
en eneste seddel manglet. Ingenting manglet bortsett fra en hundredollarseddel! Han
forstod jo at han var blitt dopet og slått bevisstløs, men hva kunne grunnen være til
at de hadde tatt alt det bryderiet? Hadde de voldtatt ham? Han sjekket for å undersøke om han kunne kjenne noen våt sæd et eller annet sted på kroppen, men han oppdaget ingenting. Tanken plaget ham, men da han husket størrelsen på utstyret deres,
regnet han med at voldtekt ville være fysisk umulig.
Men hvorfor hadde de strippet ham naken? Men uansett hvor mye han grublet,
kunne han ikke finne noen fornuftig forklaring. Men han regnet likevel med at han
var blitt utsatt for noe perverst i tillegg til at han var blitt dopet og slått bevisstløs.
Men han hadde ingen erfaring med noe slikt. Hvorfor hadde de gått gjennom at det
bryet? Bare for pengene? Nåja, hundre dollars tilsvarte rundt tre tusen fem hundre
pesos! Det var tross alt ikke småpenger det heller.
Igjen følte han engstelsen gripe tak i seg. Tetchie. Hvor var Tetchie? Pokker,
hvor mye var klokken? Halv fire om morgenen! Han strevde med å få på seg klærne
som best han kunne. Han gikk ut av rommet og satte kursen ned trappene før han løp
inn i den vesle restauranten, eller hva pokker det var for noe. Stedet var helt tomt og
han satte kursen mot utgangen. Han var redd for at de kanskje hadde låst døren, men
til sin store lettelse og opphisselse åpnet den opp til trappene utenfor.
Han tok et byks opp trappene og satte kursen mot Green Gardens.
Der, idet det begynte å lysne, halvveis i søvne i en av foajé sofaene, satt Tetchie
og ventet på ham!
‘Jonny, Jonny! Hvor har du vært. Jeg har ventet på deg i hele natt!’
Hun skyndte seg opp og gav ham en klem. Men hun trekte seg tilbake da han ville
kysse henne. Filippinere like ikke å kysse offentlig.
‘Jeg har vært ute og lett etter deg! Over alt! I hele natt! Som en gal! Jeg har løpt
rundt og lett etter deg. Hva skjedde i natt, Tetchie? Har de stengt av barene og danselokalene for godt? Hele distriktet?’
‘Ja, Jeg veldig lykkelig. Ikke mer Bangkok Inn. Ingen flere dansere for mamasan.
Ingen mer Exotic Garden. Ingen mer forretning for ondskapsfull tysker! Hun snakket
triumferende. ‘Han gå tilbake til Tyskland nå. Kanskje arabianerne også være i Arabia etter dette. Og ingen sultne mødre mer selge møydom til datter!’
‘Fortell meg hva som skjedde, Tetchie. Hvorfor kom du ikke?’
Hun så på ham som om hun var redd for en eller annen ukjent fare.
‘Kom. Vi gå på rom.’
Hun satte kursen mot heisene med Jonny i hælene. Og hun hadde ikke før kommet
inn på rommet før hun begynte å stortute.
‘Hvorfor du ikke elske med meg?’
266
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
‘Jeg er litt opprørt akkurat nå, kjære. Av hele greia. Også sist natt. Og jeg tenker
på den ufyselige araberen.’
‘Hvorfor det? Jeg kan ikke forandre det som har skjedd.’
‘Det plager meg likevel. Noen ganger føler jeg det nesten som om jeg ikke er i
stand til å takle selve livet. Alle manglene. Alle kompromissene. De mektiges korrupsjon. Bortfallet av anstendighet til fordel for seiersrik ondskap. Samfunnets djevelskap. Ikke bare på Filippinene. Det er likt alle veier. Her. I Amerika. Og i Norge. Og
likevel later alle som om det er de som er de rettferdige. Uten forstand fordømmer
de det som de mener er andres ondskap, mens de lovpriser sin egen. Nesten som
misjonærene. — Ja, tanken på den araberen plager meg. Kanskje jeg er sjalu?’
‘Kanskje du ikke lenger ha mot?’
‘Kanskje jeg aldri har hatt mot. Kanskje jeg bare har hatt stor drøm likt deg selv?’
Hun begynte å stortute igjen. Jonny lot henne bare gråte. Så satte hun seg plutselig opp i sengen, bestemt.
‘Greit, kanskje best som dette. Du og jeg den samme. Vi søke stor drøm i våre
hjerter, men ikke bruke hjernen i våre hoder.’
‘Hva slags vrøvl er det?’
‘Sannheten!’
Hun stirret på Jonny med sine store, brune, vidåpne øyne som om hun ville si ham
noe, men til Jonnys fortvilelse begynte hun å stortute igjen.
‘Uff, for et humørsykt ludder!’
‘Jonny, vanskelig dette, men jeg må fortelle. Jeg kjempe mot min mor i hele går
og hele natt. Men ingen nytte. Hun ikke bare litt sint, men hun veldig, veldig sint.
Skrike. Rope. Brøle. Banne! Da hun vise meg papir at jeg må reise med arabianer til
hans sted i Jeddah. Hun sier jeg har plikt å underholde familien likt filippinsk tradisjon. Hun sier du veldig bra, men bare i hjertet. Ikke i lommeboken. Hun sier kjærlighet ikke kan fylle tom mage, og hvis jeg bli hos deg, jeg bryte familiens ære. Hun har
veldig makt nå, for arabianeren han allerede betale pengene. Politiet hjelpe henne nå,
for hun har råd. Hun sier hun arrestere deg nå hvis jeg ikke gå med arabianer. Jeg
skrike at jeg se deg en gang til, og hun godta! — — Kjære, hun vente nede.’
Tetchie begynte å gråte igjen. Den smekre kroppen hennes skalv.
‘Hva? Mener du at din mor venter på deg nede? Hvorfor?’
‘Også arabianer. For å være sikker at jeg ikke løpe av gårde.’
‘Hva? Mener du at det monsteret har kjøpt deg som sin kvinne, og så lar han deg
tilbringe natten med meg? Det er galskap!’
‘Han allerede ta min møydom. Resten han ikke bry seg. Bare at jeg gå med ham
til Jeddah.’
‘Sier du — egentlig — at du og jeg aldri kunne blitt noe av? Og det har du visst
hele tiden?’
‘Min mor hun sier at jeg må gå med arabianer. Hvis jeg gå med deg, jeg gå i fengsel fordi jeg bryte kontrakt. Og hele min familie svelte. Ikke langer familie ære. Selv
fattigfolk mange ganger ha stor familie ære, Jonny.’
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
267
‘Men Tetchie, du må ha visst om dette?’
‘Ja, men jeg kjempe for stor drøm. Og jeg tape. Etter at jeg fullføre plikt for familie ære, jeg kanskje vil dø. Nå jeg må gå med ham i Camp John Hay in Baguio.
Ikke lenger barmulkt. Men min mor hun allerede få ti tusen pesos. Jeg aldri bli hos
arabianer. Ikke lenge. Bedre jeg dø. Men, kjære, jeg alltid huske deg. Jeg alltid bære
ring. Kjære, før jeg gå til min mor jeg like at vi kan elske. Den siste gangen. Stor
kjærlighet slik første gang på Holiday Inn. Jeg huske vi se nydelig solnedgang over
Manila Bay. Jeg huske jeg tenke: Dette ikke være solnedgang, men soloppgang. Men
det ikke bli. — Kjære, vi elske siste gang og jeg aldri glemme. Og etter i natt vi bare
være fremmede i mengden. Ikke mer se hverandre.’
I en slik situasjon som denne hvordan kunne hun tenke på å elske? Kanskje det
å elske for henne ikke var mer enn et tegn på verdsettelse? En måte å takke ham på?
Han la armene rundt henne og holdt henne inntil seg ganske lenge. Så slapp an taket.
‘Tetchie, jeg tror det er bedre vi beholder i våre hjerter de minnene vi har.’
Da han åpnet døren og gikk mot heisen, begynte Tetchie å gråte igjen. Da de kom
ned i foajéen, ble de ivrig møtt av moren Maria og arabianeren, eieren. De tok Tetchie mellom seg og førte henne hurtig mot utgangen som om Jonny ikke var til stede.
Det siste Jonny så til henne, var at hun ble presset inn i en ventende varebil av sin
mor. Han forsøkte å løpe etter henne, men ble stoppet ved utgangen av to politikonstabler eller bevæpnede vakter. Først da vognen hadde kjørt bort, smilte de unnskyldende og lot ham gå.
Ja, penger snakker. Vrøvl vandrer. Korrupsjonen hersker! Kjærlighet og mot betydde ingenting!
Etter å ha båret på drømmen i snart tretti år, hadde Jonny vanskelig for å akseptere nederlaget. Han hadde tapt den store drømmen om ekte kjærlighet på samme
måten som Tetchie hadde tapt sin. Men virkningene for henne ville bli mye mer tragisk. Ja, men livet måtte gå videre. Han hadde enda en drøm som var like sterk. Om
ikke sterkere — hans siste og livslange drøm — han drøm om å returnere til New Jersey. Hans drøm om Amerika!
Han hørte tre harde bank på ytterdøren og ble brakt tilbake til virkeligheten.
“Hvem er det?”
“Jeg, Claudia!”
Etter at han var blitt kvitt uønskede leietakere som Kirk Coleman, Eric Lee Jones,
Jake Bronx og Speedy Fleece, hadde Jonny håpet at han skulle ble i stand til å styre
Holiday Park Hotel inn på en sti med rutinemessig stabilitet. Han hadde jo også hotell-lisens nå.
Calvin, og hans venninne Thilda, og hennes to tenåringsdøtre, var også borte. Så
litt stabilitet burde være innen rekkevidde. Men Cludia hadde fått snøballen til å rulle
til hun hadde oppnådd nesten ukontrollerbare proporsjoner med mange utkastelser
og forandringer på samme tid. Og nå ville hun begynne å oppgradere leilighetene slik
at hun kunne foreta en ny runde husleieøkninger.
268
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Da Jonny fortalte henne på kontoret at han ville hun skulle roe det hele ned, eksploderte hun nesten av sinne. Han holdt henne også mye sterkere undre kontroll nå
enn tidligere for å forhindre henne i å utøve sin forretningsregel nummer en, bare for
å være på den sikre siden. Claudia hadde ingen grenser for sin egen overlegenhet og
vurderte sjelden konsekvensene av sine handlinger, bortsett fra det som hadde å gjøre
med kalde kontanter.
‘Miss Personlighet Pluss i ræva!’
Etter det tilfellet der hun så motvillig gav fra seg kontantene, hadde ikke Jonny
lenger tillit til henne. Ikke Tobby heller, for den del.
“Jeg tjener penger til deg, ikke sant?”
“Jo, du har gjort en god jobb, men det er på tide å holde båten rolig på dypt vann.
Du kan ikke sparke ut gode leietakere bare fordi noen er villig til å betale ti dollars
mer. Du må også vurdere stabiliteten og at for noen av leietakerene er dette deres
hjem. Connie har bodd her i snart seks år nå og betalt leien i tide hver eneste uke. Jeg
kommer ikke til å tillate at du sparker henne ut. Ikke Bonnie heller. Det betyr at hun
kommer til å havne på gaten. De vil snakke med meg senere i kveld.”
“Jeg vil ikke tillate at du inngår noen spesiell avtale med dem! Det er det samme
som å gi bort penger!”
“Jeg ser poenget ditt, og jeg skal ta det med i min vurdering. Men jeg kommer
også til å lytte til hva de mener. Tross alt har de betalt husleien som urverk i mange
år!”
“Jeg advarer deg, Jonny! Gjør som jeg sier. Ingen spesielle avtaler!”
Selv om Claudia hadde krevd to hundre og åtti for et lite rom, lot Jonny Connie
og Bonnie bli boende for ett hundre og femti istedenfor et hundre og ti og ett hundre
og femten. Etter en god times diskusjon godtok Connie til slutt å betale den økte husleien og å fortsette å betale månedlig, men stridige Bonnie nektet å betale en ekstra
dollar. Han hadde for ikke så lenge siden øket leien hennes med fem dollars per uke.
Det fikk være grenser! Hun bestemte seg for å flytte allerede neste uke.
“Du kommer ikke til å få en rød penny ekstra fra meg, ditt jævla rasshøl. Slik du
lar det gale kvinnfolket ødelegge dette stedet, kommer du til i sitte igjen uten andre
leietakre enn svarte crack monstre når sesongen er over! Merk deg mine ord! Når det
blir sommer, kommer du ikke til å få leie ut en eneste leilighet!”
Da Bonnie flyttet ut, var hun alt annet enn vennlig.
Connie var like misfornøyd, men hun takket ham likevel for å ha hjulpet henne.
Hun valgte sine uttalelser mer overveid enn Bonnie, men advarte ham uten noen form
for motforestilling mot Claudia. Og fordi de ikke hadde peiling på hvor stor hjelp
hun hadde vært for ham, så Jonny det som en naturlig reaksjon at de rakket ned på
henne.
Eller, var de klar over noe han ikke kunne se?
Så kom den plagsomme perioden da Claudia begynte å presse på for å få kontrakten.
Jonny snakket med sakfører Collins om det. Og han ventet på at han skulle komme
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
269
med et forslag. Han trengte to uker, og det godtok Jonny. De ville være akkurat tidsnok til det nye året. Men Claudia ble veldig aggressiv da hun hørte at han hadde fått
en sakfører til å ordne det for seg.
“Jeg ser på det som åpenbar mistillit, Jonny. Vi kan ordne opp i det sammen.’
Hun hadde rett angående mistilliten. Hennes fremste regel for forretningsvirksomhet gjorde ham usikker, og stadig oftere advarte leietalerne ham imot henne. På hotellet ble hun bare omtalt som ‘den gale kvinnen.’ Og når det kom til stykket, forstod
heller ikke Jonny seg så mye på henne. Hvorfor strevde hun så hardt for å hjelpe
ham? Jonny hadde lært henne å kjenne godt nok til ikke å tro at det kom fra hennes
hjertes godhet. Han ville likevel kunne slappe av litt bedre hvis de hadde alt på papir.
Så fortalte han henne at han hadde planlagt en tur til New Jersey i julehelgen. Han
hadde tenkt på det fra den første dagen han kom hit, men han hadde ikke kommet så
langt. Og Claudia hadde ingenting imot det. Tvert imot, hun virket lettet over å få
ham bort fra eiendommen.
Jonny var lettet over at han endelig, etter snart et og et halvt år i USA, kunne ta
seg en tur opp til New Jersey.
Etter at han hadde fått solgt hotellet, planla han å investere i en eiendom der, kanskje i et motell i nærheten av Verona eller Orange.
Forhåpentligvis ville ikke krigsskipet svikte ham på veien.
Jonny kjørte av I-95, eller New Jersey Turnpike, og inn på Route 3 i Paramus, New
Jersey. Han fortsatte til Route 46, svingte til venstre med retning for Montclair via
Route 23. Han krysset Bloomfield Ave. til Valley Road og svingte til venstre og
kjørte ned den svingete bakken på Eagle Rock Ave. til Main Street i West Orange.
Han passerte Thomas Alva Edison museet og studerte ivrig Black Maria, det aller
første kinobygget som noen gang ble bygget. Han følte seg stolt over at han hadde
besøkt stedet og sett den første filmen som noen gang ble vist der. Den gang for så
lenge siden. I et annet liv, men på det samme sted.
Han passerte Rt. 10 der han så urettferdig hadde fått sin første og eneste bot for
uvettig kjøring. Han var ikke den første som hadde tabbet seg ut i den bratte nedkjørselen og den krappe svingen midt i bakken. Mage erfarne lastebilsjåfører hadde
mistet kontrollen på vei ned den bakken. Og mer enn en lastebil hadde kjørt inn den
den populære kafeteriaen i enden av veien, helt ute av kontroll. Den siste gangen det
skjedde, var tre kafegjester blitt alvorlig kvestet og en døde.
Kafeen ble stengt og bygningen revet etter det tilfellet.
Han visste at Main Street i West Orange ville føre ham rett inn i Main Street i
Orange og etterpå rett inn i Main Street i East Orange helt til rådhuset og North Arlington Ave.
Han hadde bodd på North Arlington i flere år under den gode tiden.
Han ble bombardert av hundrevis med tilbakeglimt mens han kjørte på disse
kjente og kjære veiene fra snart et kvart århundre siden. Han hadde problemer med
å kontrollere følelsene. Han kunne se seg selv sammen med sin far i den mørke-
270
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
grønne halvautomatiske -58 modellen De Soto sedan med det lysegrønne taket. Den
hadde vært den mest trofaste arbeidshesten noen gang produsert i De forente stater.
Han husket sin nå avdøde mor som alltid hadde handlet på Korvette’s til den dagen de anklaget henne for butikktyveri. Hun hadde gått med en kjole over den venstre
armen, men hun hadde bestemt seg for ikke å kjøpe den. Hun hadde handlet ganske
mye den dagen, men istedenfor å henge den tilbake, eller gi den fra seg i kassen når
hun betalte resten av varene, hadde hun vært så opptatt med alt det andre at hun
hadde helt glemt ut kjolen. Og da hun skulle gå ut av supermarkedet, hadde hun
fremdeles kjolen på armen. Hun ble stoppet og tatt inn til forhør, og hun ble holdt på
kontoret i nesten en time før de endelig trodde henne og lot henne gå uten å gå til anmeldelse.
Hun følte seg altfor ydmyket til å handle på Korvette’s etter den hendelsen, og
hadde i stedet begynt å handle på Eseex Green Plaza og ofte helt oppe på Two Guys
from Harrison, oftest bare kalt ‘Two Guys’ på Rt. 23 oppe i Wayne.
Da Jonny hadde svingt inn på Eagle Rock Ave., hadde han lagt merke til at Korvette’s ikke eksisterte lenger. Nå hette det Bamberger’s, eller noe lignende. Da han
nærmet seg Orange, holdt han utkikk etter Dairy Queen der han hadde hatt så mange
kalde milkshakes sammen med sin far etter en lang, het dag på gulvlegging før de
kjørte til en sen kveldsmiddag. Til hans store skuffelse var den avviklet.
Mor hadde alltid hatt middagen klar når de kom hjem fra arbeid, og hun hadde
ofte vært litt irritert fordi de hadde hatt seg en iskrem først. Jonny husket alt sammen
som om det hadde hendt i går da han kjørte inn på Main Street i Orange. Banken
hans, Orange Savings and Loan, var ikke der lenger. Og det var ikke det grønne bygget til Essex County Savings and Loan heller. Han følte at han rødmet da han husket
at ei av jentene bak skranken der hadde forsøkt å få kontakt med ham. Det hadde
skjedd da han tok $1.800,00 dollars ut av kontoen før å betale for sin første bil. Han
var bare atten da. Den nydelige ungjenta bak skranken hadde sett på ham og bøyd seg
forover mot ham og hvisket. ‘Jeg føler med helt forlatt i dag. Kanskje vi kan treffes?’
Far hadde stått rett ved siden av ham og hørt hva hun sa, så han hadde flirt fra øre til
øre da han så hvor flau og forfjamset Jonny var blitt. Og Jonny hadde bare tatt pengene og kommet seg ut av banken uten å svare henne.
Uff. Det hadde skjedd for så mange år siden og likevel satt det som spikret! Og
han var fremdeles flau ved tanken på det. Hun måtte ha trodd han var en idiot!
Da han kjørte inn i det som var Orange seksjonen av Main Street, ble han sjokkert
over det synet som møtte ham, og han ble overveldet over uforklarlig blanding av
engstelse og fånytte. Var dette hjemme? Var denne skitne gaten foran ham det han
hadde drømt om som hjemme alle disse årene? Var det virkelig denne forfalne og
skitne gaten han hadde drømt om som sitt himmelrike i snart et kvart århundre?
Å, Herre Gud! De fleste av lokalene stod tomme! Og halvparten av dem var dekket til med kryssfiner! Og de som ikke var skjult bak plater med kryssfiner, var så
skitne og nedslitte at de ikke var til å kjenne igjen med rustne jerngitter foran vinduene. Woolworth’s var borte! Og apoteket der mor hadde handlet medisinene sine, var
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
271
også stengt og bygget var helt forfalt! Herre Gud, Shop Rite eksisterte heller ikke
lnger! Hvor mange søndager hadde han ikke kjørt sin nå avdøde mor for å handle på
Shop Rite på Main Street i Orange! Han så henne for seg der hun slet med de store,
brune handleposene.
Fotobutikken på hjørnet der de hadde fremkalt så mange bilder og slides for ham,
eksisterte heller ikke lenger. Den tidligere så innbydende hjørnebutikken var nå dekket til med kryssfinerplater og med store avfallshauger langs fasaden og foran inngangen. De store, hvite innbydende hjørnetrappene var nå tilgriset og så fulle av søppel at de var egentlig ubrukelige som trapper!
Han stanset bilen for å gå ut og nyte følelsen av å være hjemme igjen. Men i stedet for å oppleve den gleden og opphisselsen han hadde lengtet etter i tjufem år, stod
han igjen med en følelse av oppgitthet og overveldende fortvilelse!
Hva i all verden hadde hendt med hans kjære Main Street i Orange?
Helt oppgitt gikk han inn i bilen igjen og kjørte langsomt videre mot East Orange.
Han husket alltid tilbake på East Orange som litt nedslitt og lite tiltalende, men
dette var likevel ikke i nærheten av det han hadde forestilt seg. Herre Gud! Den gedigne katolske kirken som altid hadde imponert far, men som han alltid spottet fordi
den hette Gud’s Moder’s Kirke, var brent ned! Steinveggene stod fremdeles, men resten var bare en askehaug! Og også den andre imponerende katolske kirken opp på
bakken til venstre for Main Street hadde lidd den samme skjebnen. Alt som var igjen
var noen steinvegger!
Et kvartal på høyre side av Main Street var blitt fullstendig rasert og Mallon of
East Orange der han hadde kjøpt sin første bil, en -59 Pontiac Star Chief, eksisterte
ikke lenger. Og det gjorde heller ikke Wilson Ford og Allen Chevrolet!
Han var helt skjelven i knærne, og han undret seg på hvor det var blitt av all
skjønnheten, fremtidshåpet. Eller hadde alt sammen var vært en tenårings vrangforestillinger? Hadde det alltid vært slik? Nei, slett ikke! Det hadde nok virket litt nedslitt
som de fleste amerikanske bysentra, men aldri på denne måten! Han husket alle de
stedene han hadde besøkt i verden. Byer fornyet seg! Hvordan kunne det ha seg at
her i Amerika syntes så mange bykjerner å være i forfall før de til slutt utviklet seg
som slum- og spøkelsesbyer?
Han kjørte helt til endes på Main Street og svingte til venstre på North Arlington.
Der til høyre stod fremdeles de to store bygningene der mor hadde jobbet så hardt
som vaktmester i mange år under hennes opphold i Amerika mens han og far hadde
hatt det travelt med å arbeide på nye byggefelt med å legge eikeparkett på gulvene.
Han parkerte bilen langs fortauskanten og gikk ut. Nå da han endelig var tilbake
kunne han i det minste stoppe og si ‘hello’ til eierne og mors arbeidsgivere . Selv om
de ikke på langt nær hadde kunnet nyte et liv i luksus, men mer eller mindre fungert
som frivillige slaver, hadde disse årene i det minste gitt dem håp og tro på en bedre
fremtid. Og var det ikke det et fritt Amerika handlet om — troen på en bedre fremtid? Iallfall hadde det vært hans erfaring! I forhold til Norge hadde det vært et rent
himmelrike!
272
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Men nå var det umulig å få adgang til eiendommen. Der det før hadde vært åpen
adgang til parkeringsplassene bak bygningene, var det blitt bygget en høy jernport
som var låst med store hengelåser. Han snakket med en av de mange svarte ungdommene som oppholdt seg foran bygningene. Motvillig fortalte de ham at den tidligere
eieren hadde flyttet for mange år siden, og at fremmede ikke lenger hadde adgang til
bygningene. Bygningen ved siden av, den som han var tilbudt å kjøpe for bare ti tusen dollars som kontantinvestering, var blitt kondemnert.
Han la merke til at de svarte skjulte på ham med mistanke og fiendtlighet. Hva
faen hadde denne hvite snobben å gjøre i dette distriktet? Og han ble advart ganske
utvetydig at han kunne bli utsatt for et uhell hvis han ikke kom seg bort fra distriktet.
Ukjente fremmede var ikke velkomne. Spesielt ikke hvite, snobbete turister.
Hm. De første årene da Jonny bodde på North Arlington, hadde det ikke vært en
eneste svart person som bodde i det til sammen sekstifire leilighetskomplekset.
Da han nærmet seg bilen for å komme seg videre, hadde en gruppe ungdommer
samlet seg nær bilen. Jonny gikk forsiktig inn i bilen. Tenåringene begynte å løpe
etter ham og slo med stokker og knyttnever på bagasjelokket mens han satte opp
farten til han nådde fram til Park Avenue.
Herre Gud! Hjemme? Dette? Han lukket øynene og lot minnene fra de gode årene
overvelde seg. Som ung mann hadde han funnet lykke og fremtidshåp her! Helt tilbake på sekstitallet. — Men dette var Amerika på nittitallet — et Amerika i forfall!
Han bestemte seg for å besøke Central Avenue, den andre leilighetsbygningen de
hadde bodd i mens de oppholdt seg i New Jersey. Men det var allerede mørkt, og etter et kvart århundre hadde han mistet retningssansen og kjørte i motsatt retning.
Plutselig var han tilbake på Park Ave. Og Central Avenue lå ikke så langt borte fra
Main Street, det husket han. Men han klarte ikke å sortere ut hvordan han skulle
komme dit. Og alle disse negative inntrykkene og bunnløse skuffelsene hadde fått
ham litt ut av balanse.
Han kjørte rundt til han igjen plutselig var på Main Street i Orange. Han håpet å
treffe på en politikonstabel så han kunne spørre veien. Og han ventet på fortauet til
noen kom forbi. Men han var overrasket over hvor folketom hovedgaten egentlig var
rett etter mørkets frembrudd. Han fikk øye på en svart kvinne som nærmet seg. Til
å begynne med tenkte han at hun kanskje var en prostituert, men da hun kom nærmere bestemte hans seg for at det ikke var tilfellet selv om hun virket litt sjusket.
“Unnskyld, men jeg har forvillet meg. Du kan vel ikke vise meg korrekt vei til
Central Ave?”
Hun studerte ham lenge før hun svarte på utydelig amerikansk.
‘Hvis du ikke ‘e for travel, kan jeg vise deg veien dit. Bare følg meg. Jeg er på vei
dit selv.”
“Til Central Avenue? Det er for langt å gå. Jeg ser etter brannstasjonen. Hvis jeg
kommer til Central Avenue, finner jeg veien. Jeg bodde der for ganske mange år siden, men nå finner jeg ikke fram. Jeg kan heller ikke huske at det gikk en motorvei
langs Main Street.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
273
“Hvorfor ikke tilby meg en tur så skal jeg bli med deg dit?”
“Hvor da?”
“Jeg skal få deg til Central Ave. Uten problem. Får jeg komme inn?”
“Javisst. — Takk.”
Jonny åpnet døren og lot henne hoppe inn.
“Vil du ha et forhold, vennen min. Jeg er ledig.”
“Nei. Jeg fortalte deg at jeg var på vei til Central Avenue.”
“Greit. Ta en u-sving og så til høyre ved den nedbrente kirken. Kjør rett fram og
før du vet ordet av det, er du framme på Central Ave. Ta til venstre så havner du på
Broad Street, hovedgaten i Newark. Men hvis du tar til høyre kommer du til Lincoln
Street og brannstasjonen. Jeg bor bare et kvartal rett bortenfor. — Kan jeg be deg om
en tjeneste? Jeg trenger å hente noe stoff. Vil du stoppe og vente på meg? Det tar
bare et par minutt.”
“Jeg kan slippe deg av og kjøre rett til Central Avenue.”
“Jeg må besøke en venn. Bare vent et par minutt, er du snill.”
Jonny følte seg ille til mote. Det var altfor mange svarte rundt til at han kunne føle
seg avslappet. Men han gav etter.
“Geit. Men bare et par minutter. Vær snar!”
“Avtale.”
Hun bad ham kjøre et kvartal til høyre og så ta en u-sving og parkere foran den
andre bygningen til høyre, et forfallent, tre etasjers trehus som sannsynligvis gikk tilbake til tjueårene.
“Bare et par minutter.”
“Ja.”
Jonny ventet på at hun skulle komme tilbake, men hun måtte ha fullstendig glemt
ham. I stedet kom en annen kvinne sammen med to menn og ville inn i bilen, men
han avviste dem. Da han så seg rundt, oppdaget han forskjellige svarte som nærmet
seg bilen både bakfra og fra siden. Han hadde motoren på tomgang så han satte den
hurtig i gir, trådde på gassen og svingte til venstre samme vei han hadde kommet. I
vinduspeilet så han ungdommer som kom løpende etter ham, men han økte farten og
kom seg i sikkerhet.
Han hadde knapt kommet inn på veien tilbake til Main Street da han hørte sirener
bak seg og la merke til at to politibiler fulgte etter ham. Konstablene gjorde tegn til
at han skulle stoppe, så han stoppet motvillig bilen. En av bilene kjørte opp foran
ham mens den andre parkerte rett bak ham. To av konstablene holdt hendene på revolverskaftene mens den tredje snakket til ham gjennom vinduet.
“Sertifikat og registrering, takk!”
Han virket uvennlig.
Jonny viste ham sertifikatet ut fra lommeboken, men da han skulle hente registreringskortet i hanskerommet, fikke han beskjed om ikke å bevege seg en tomme.
“Noen skjulte våpen?”
“Nei, jeg har ikke hatt en revolver i hånd fra den dagen jeg ble født!”
274
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Forsiktig nå! Ingen hurtige bevegelser!”
Jonny åpnet langsomt hanskerommet og tok ut Florida registreringskortet, eller
rettere sagt, arket, fra en plastpose. Han leverte det langsomt til konstabelen.
Konstabelen studerte det ganske lenge. Jonny begynte å få en følelse av at det var
i orden da en av konstablene i den bakre bilen nærmet seg og begynte å krangle med
den første konstabelen. En av dem løp tilbake i politibilen, og etter det Jonny syntes
var en evighet, men som vare hadde tatt rundt to minutter, kom han tilbake.
“Noen våpen?”
“Nei, det har jeg ikke!”
“Narkotika?”
“Nei!”
“Så hvilket ærend hadde du i dette området? Forsøkte du å kjøpe stoff?”
“Nei!”
“Så hva gjorde du? Forsøkte å få tak i horer?”
“Nei. Jeg lette etter Central Avenue!”
“Ikke kom med sånt vrøvl! Si meg hva pokker du drev på med!”
“Jeg snakker sant! Jeg lette etter Central Ave! Jeg bodde der for tretti år siden.
Det var hjemme. Rett tvers over fra brannstasjonen å Lincoln Ave! Men etter å ha
være borte i over et kvart århundre, ble jeg litt i tvil om retningen. Det er en helt ny
motorvei som går gjennom.”
“Hvorfor var du sammen med den prostituerte?”
“Det var jeg ikke! Det var henne jeg ba om hjelp. Jeg var egentlig på utkikk etter
en politikonstabel som kunne vise meg veien, men det kom ingen. Men så kom hun
gående og jeg spurte henne om veien? Hun forsøkte ikke å hykke meg.”
“Hva faen gjorde hun i bilen din?”
“Hun tilbød å vise meg veien. Hun sa hun så etter en venn. — Eh, ikke meg. En
hun kjente som bodde i det samme området jeg lette etter.”
“For noe jævla vrøvl! Hva ville du ha tak i? Narko eller fitte? Eller begge deler?
Få fram fakta eller så skal vi får deg bak stengene like fort som om du var truffet av
et lynnedslag!”
“Jeg har gitt deg fakta! Kan du ikke se at jeg er turist her?”
“Hva faen gjorde du utenfor det narkobulen?”
“Hun sa hun skulle hente noe til en venn, men hun kom ikke tilbake. Noen svartinger der nærmet seg bakfra og jeg tenkte det var best å komme meg av gårde. Og
fordi jeg ikke var sikker på Central Avenue, satte jeg kursen mot Main Street.”
“Hva var navnet på den jævla prostituerte narkofitta?”
“Jeg vet ikke. Jeg har aldri truffet henne før. Hvordan pokker kunne jeg vite at
hun var et narkoludder?”
“Hør nøye etter nå, og det er best du tenker deg om før du svarer: Har du noen
skjulte våpen eller narkotika i bilen eller på deg?”
“Jeg trenger ikke tenke meg om for å svare på det. Jeg har allerede svart — to
ganger. Og svaret er fremdeles nei!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
275
“Få ræva di ut av bilen, for faen, og gå langsomt over til politibilen og legg hendene dine langsomt på hardtoppen slik at jeg kan se dem. Bare en uoverveiet bevegelse fra din side, og du er død! Kom deg av gårde! Nå!”
Jonny åpnet langsomt døren og gikk ut av bilen. Konstabelen sjekket hurtig om
han hadde våpen og pekte mot bilen foran.
“Begge hendene på taket!”
Jonny adlød. Konstabelen sparket hurtig Jonnys ben fra hverandre og kroppsvisiterte ham. Alle lommene. I skoene. I skrævet. Så nærmet den konstabelen som hadde
sertifikatet hans, bilen bakfra.
“Er dette ditt navn og din nåværende adresse?”
“Ja, det er det.”
“Hvilken jobb har du?”
“Jeg eier et hotell i Fort Lauderdale.”
“Har du noen gang blitt arrestert?”
“Nei.”
“Aldri?”
“Nei, aldri!”
“Når fikk du sist mulkt?”
“For tjuefem år siden i august nitten sekstiåtte. På vei ned fra rute 10 ikke langt
herfra. Min første og siste. Den irriterer meg fremdeles!”
“Snu deg!”
De to konstablene smilte spottende mot ham.
“Så vi har truffet på en eksemplarisk borger, heh!”
Jonny svarte ikke. Det var ikke et spørsmål.
De to konstablene søkte gjennom bilen etter narkotika da de plutselig bestemte
seg for at nok var nok.
“Ren som en faens barnerumpe, mann.”
Men den mer aggressive blant dem var fremdeles ikke fornøyd.
“Så når du kom til Central Avenue, hvilke planer hadde du da?”
Bare å kjøre forbi der jeg bodde sammen med mine foreldre og se meg litt omkring. Så planla jeg å ta meg en tur på El Toro Steak House og få meg en god steik.
Deretter var tanken å kjøre opp til Willowbrook og overnatte der. Jeg hadde planer
om å handle litt på Two Guys i morgen tidlig. Hvis jeg likte det jeg så, hadde jeg planer om å foreta noen investeringer.”
“Hvor lenge har du bodd i dette lendet?”
Jonny stivnet. Herre Gud, hvis denne fyren bad om å få se det grønne kortet, satt
han i dritt til langt over ørene!
“Siden 1. juli 1961!”
Jonny sa det med ettertrykk. Ingen av dem sa et ord, men stod der tause pinefullt
lenge før de sa noe.
“Godt! Da skal jeg gi deg et tilbud du ikke kan avslå med mindre du er pokker så
dum! Kom deg inn i bilen og sett kursen rett mot rute 10. Men pass deg så du ikke
276
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
får deg en ny mulkt! Hvis jeg ser deg i dette pokkers nabolaget en jævla gang til, lover jeg at du kommer til å tilbringe hele julehelgen bak lås og slå! Og det er ingen
spøk! Bare for å vise deg hvor seriøs jeg er, kommer vi til å eskortere deg ut av byen!
Forstår du? Og jeg vil ikke se det jævla trynet ditt i denne byen en gang til! Forstått?
Ikke en gang til!”
“Jeg skulle likt å sette kursen mot Eagle Rock Avenue og fått meg en biff.”
“Du skal gjøre akkurat som jeg sier deg, for faen! Hvis du ikke svinger til venstre
når du kommer til Rt. 10, vil du få problemer. Nå, få ræva i gir! Kom deg for faen av
gårde! Kom deg bort fra Orange!”
Eskortert av to politivogner tok Jonny til venstre på Main Street, kjørte ut av byen
Orange og inn i West Orange. Og han tok til venstre ved bunnen på bakken da han
kom til Rt. 10. Han kjøre opp den bratte bakken og inn i den krappe svingen der han
så urettferdig hadde fått mulkt for uvettig kjøring for et kvart hundre år siden.
Og den mulkten plaget ham fremdeles! Men det var den gangen. Dette var nå!
Jonny gav opp alle planer om å vende tilbake til sitt kjære New Jersey etter denne
hendelsen. Hans bitterhet mot De forente stater var økende. Og også mot foreldrene.
Hvis de hadde latt ham finne dette ut for seg selv for mange år siden, hadde han ikke
kommet til å sløse bort mesteparten av livet sitt på en tom drøm!
Så, hva gjør en mann når han midt i livet våkner opp og finner ut at alle hans ungdoms drømmer var døde eller at alle hans drømmer var blitt til bitre nederlag? Begynne helt på nytt? Neppe! Hvordan kunne et menneske overleve med så kraftige
odds mot seg når han ikke hadde benyttet seg av tiden da han hadde alle odds på sin
side?
Søke rettferdighet?
Vi trenger alle rettferdighet bare for enkelt å kunne fungere. Selv om han måtte
gå utenfor loven etter rettferdighet, var søken etter rettferdighet det eneste han hadde
igjen. Men visste det ville koste ham. Altfor ofte overser loven behovet til vanlige
menn og kvinner og utvikler seg automatisk til et urettferdig redskap for maktstrukturer. Derfor var det helt nødvendig å gå utenfor loven hvis det skulle være mulig å
oppnå rettferdighet. Og han var villig til å betale den høyeste av alle priser for å oppnå rettferdighet!
Behovet for hevn begynte å utvikle seg i Jonnys underbevissthet. Han lot den forgifte hans tanke og sinn. Så snart som mulig ville han vende tilbake til Norge og ta
hevn over alle som hadde forhindret ham i å nå sine mål. Nei, ikke alle. Bare de som
så feigt hadde jobbet bak hans rygg med smålighet og misunnelse for å tilegne seg
det som fullt ut hadde tilhørt ham. Og det gjaldt også hans mor selv om hun ikke lenger var blant de levende. Og han husket sin søsters anklage om at det var han som var
skyldig i deres mors død. Og det var akkurat slik hun var! Alt negativt og skylden var
hans! Alt positivt og lønnen var hennes! Greit, hvis hennes anklager hadde et snev
av sannhet i seg, var ikke det annet en velfortjent rettferdighet for tjuveri og falskhet!
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
277
På den lange turen tilbake til Fort Lauderdale hadde han rikelig med tid til egne
tanker, og han inngikk en alvorlig pakt med Djevelen. Hvis han ble utsatt for en uhelbredelig sykdom, som kreft, infarkt, hjerneblødning eller enda bedre, aids, ville ingen
av de som hadde stått ham imot og sleiskt bedratt ham bak hans rygg, overleve ham!
Han bestemte seg for å skaffe seg en liten halvautomatisk til det bestemte formålet.
Hele livet hadde han jobbet alene, og akseptert det, for tidlig i livet hadde han lært
at få, om noen, var til å stole på. Og fordi han ikke hadde erfaring og kunnskap til å
sortere ut hvem han kunne stole på, hadde han valgt å ha det slik. Men han var alene,
og hvis motstandere bestemte seg for å gruppere seg opp mot deg, kunne du så lett
bli skubbet til side og ødelagt. Og i hans tilfelle hadde til og med hans egen mor
jobbet imot ham til fordel for hans søster.
Ja, hevn! Et øye for et øye! Og et liv for svik og bedrag! Han visste fra Bibelen
at til og med Gud støttet slike som søkte rettferdighet gjennom hevn!
Claudia satt bare og stirret på ham. Hun var helt paff.
“Jeg trodde du skulle bli der til over helgen?”
“Av spesielle grunner følte jeg meg ikke helt velkommen. Så jeg ble overtalt til
å ombestemme meg. Helgefølelsen hadde ikke helt slått rot oppe i New Jersey. Ikke
det at jeg har så mye helgefølelser selv, men likevel.”
Jonny hadde ingen julefølelser dette året. Enten han var i New Jersey eller Fort
Lauderdale betydde ingenting.
“Hva hendte?”
“Ikke så mye. Men jeg følte meg ikke helt velkommen. Og jeg fant ikke det jeg
var på jakt etter. På godt eller ondt viste det seg at et kvart århundre er en lang tid.”
“Godt. Da kan vi begynne å diskutere forretninger! Er Carmine W. Collins navnet
på sakføreren din?”
“Ja, jeg har brukt ham et par ganger.”
“Han har sendt deg et brev. Forretningskontrakten vår!”
“Godt. Da skal jeg lese gjennom den og så kan vi snakkes.”
“I kveld, Jonny! I kveld!”
“Men Claudia, i kveld er det julaften. Jeg har kjørt i nesten to dager. Jeg er dødstrett!”
“Jeg kommer til å være på kontoret mitt i morgen klokken ni. Og jeg kommer til
å ha med meg Tobby. Og vi kommer ikke til å forlate rommet før vi har alt avklart
og underskrevet!”
“Men Claudia, i morgen er det juledag! Og jeg trenger litt søvn! Hva om du og
Tobby tar med deg avtalen og leser gjennom den? Når jeg kommer tilbake, kan vi
undertegne den med det samme. Der er ingen brann, Claudia. Jeg er helt bestemt på
å inngå en avtale med deg slik vi ble enige om da dere flyttet inn.”
“Greit! Men gi meg den konvolutten!”
“Du vet hvor den er, ikke jeg. Ta den og les! — God jul til dere alle sammen. Jeg
må få meg litt søvn.”
278
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Jonny stavret seg inn på rommet borte på Schubert og falt straks i søvn med klærne
på. Han våknet flere timer senere og følte seg svett og utilpass. Han kledde av seg og
krøp under lakenet. Hevelsen i leggene plaget ham, men han tok lite hensyn til det
og falt i søvn igjen. Han våknet opp våt av svette et par ganger, men han klarte ikke
å skjelne om han hadde opplevd ubehagelige tilbakeglimt, om han hadde hatt mareritt
eller om han hadde fått feber, så han sovnet fort igjen.
På juledagen begynte han å føle seg kvalm igjen og måtte til spy. Han begynte
også å føle en slags rar nummenhet i mageregionen, men han overdøvet tankene og
falt i søvn igjen. Han hadde ikke spist mye de siste dagene så neste morgen satte han
kursen over til Pancake House, som ikke lenger hette Pancake House, men Ihop, for
å få seg en bedre frokost. Det var et rart navn, men han ble forklart at det var en forkortelse for International House of Pancakes, Ihop.
På veien hjem stakk han innom på Amoco etter en avis og en kopp svart kaffe før
han gikk inn på kontoret til Holiday Park Hotel. Han hadde fått ladet batteriene og
følte seg mye bedre. Han hadde mye han måtte ta seg av, særlig regninger.
Da han kom inn på kontoret, satt Claudia bak skrivebordet som vanlig med Tobby
i stolen foran. Begge stirret på ham med et mørkt og bistert ansiktsuttrykk.
“Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, Jonny, etter alt jeg har gjort for deg? Det
er en fornærmelse! Hvordan kunne du gjøre dette mot meg!”
Tobby støttet henne i et forsinket, forvrengt ekko:
“Ja, hvordan kunne du gjøre dette mot meg?”
Begge stirret på ham med tydelig misbehag. Tobby forsøkte ekstra kraftig å stirre
på ham med et dødelig Al Capone blikk. Jonny hadde vanskelig for å holde seg alvorlig, men da han kikket over mot Claudia, forstod han at noe var skikkelig alvorlig
der i gården.
“Er dette ment på alvor, Jonny? Den såkalte bestyreravtalen du gav meg, er ikke
noe annet enn en fornærmelse! Jeg kommer ikke til å godta den! Det er en fornærmelse!”
“Roe dere ned og forklar hva pokker dere snakker om?”
“Den kontrakten, Jonny, er ingen kontrakt! Det er bare en avtale! I tillegg er den
en fornærmelse!”
“Så gi meg en sjanse til å lese den, da. Jeg har jo ikke sett det fordømte papiret!”
“Ikke bann! — Jo, det har du! Det er du som har fortalt ham hvordan han skal
sette den opp!”
“Han har en standard kontrakt som han bruker til hotellbestyrere. Alt jeg bad ham
om var å gi dere et godt tilbud. Ikke av en annen verden, selvfølgelig, men over gjennomsnittet.”
“Hvis det var tilfellet, hvordan kan vi da sitte igjen med denne fornærmelsen?”
Hun reiste seg og viftet med papiret opp i ansiktet på ham.
“Sett deg ned og forklar hva som er galt. Jeg er ingen tankeleser.”
“Du lovet meg en kontrakt, Jonny, men dette er bare en avtale! Det er en fornærmelse!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
279
“Er det bare derfor dere holder alt dette rabalderet?”
“Nei, det er ikke det! Du vil også at jeg skal betale husleie! Det er en fornærmelse!”
“Gi meg det papiret, Claudia, og gi med en sjanse til å lese det!”
Claudia gav ham papiret. Hele kroppen hennes skalv av sinne og opphisselse.
“Les det. Det er en fornærmelse!”
Jonny begynte å lese. Det var et av disse standard lovmessige skrivene med tre
fulle sider skrevet med små bokstaver. Sant nok, overskriften var ‘Bestyreravtale.’
Jonny forsøkte å konsentrere seg om de mer detaljerte beskrivelsene angående daglige bestyrerrutiner, om plikter og belønninger. Da han var kommet til avsnittet angående lønn og husleie, avbrøt Claudia ham igjen.
“Du vet hva som står der, Jonny! Det er en fornærmelse!”
Junny forsøkte å konsentrere seg uten å miste besinnelsen. Han begynte å lese på
nytt, men ble igjen avbrutt.
“Det er en fornærmelse, Jonny! En fornærmelse!”
“Hold kjeft og la meg få lese, for pokker!”
Tobby hoppet opp fra stolen.
“Inger ber min kone om å holde s-sjeft!”
“Greit. Så be henne du!”
Jonny gjødde kraftigere enn en bankansatt.
“Hold s-sjeft, Claudia!”
“Sett deg, Tobby, og hold kjeft! La meg ta meg av dette!”
Claudia hadde også reist seg. Jonny forsøkte å konsentrere seg om innholdet i avtalen mens ekteparet Hoskins hadde et aldri så lite munnhoggeri.
“Greit! Hold kjeft og sett dere begge to. Dere oppfører dere som drittunger! Kaffen min er kald nå, og jeg går bort og kjøper meg en ny kopp. Og jeg skal kjøpe en
til hver av dere også. Så, når jeg kommer tilbake, får dere sette dere ned og høre etter
mens jeg forklarer hver detalj i avtalen. Er det en avtale, eller bør jeg heller gå over
til Arby’s og ha meg lunsj?”
Jonny ventet ikke på svar, men gikk over til Amoco etter tre kopper kaffe. De
hadde roet seg ned begge to da han kom tilbake. Jonny henvendte seg til Claudia.
“Hva er det som er så stor forskjell enten vi kaller det en kontrakt eller en avtale?”
“Det er helt klart! En avtale er bare en avtale, men en kontrakt er en kontrakt! Alle
kan inngå en avtale, men en kontrakt er et dokument. Alle vet det! Særlig i en rettssak!”
“Greit. Hvis det er det som plager dere, så kan vi kalle det en kontrakt, da. Det er
akkurat det samme.”
“Du kan bare prøve deg i en rettssak, så vil du finne ut at det ikke er det samme!”
“Greit. Det er det samme for meg. Var det noe mer?”
“Jeg nekter å betale husleie, Jonny! Det er en fornærmelse! Jeg betaler ikke engang husleie nå!”
“Du får ingen lønn heller. Du bare beviser hva du er god for, og det var ifølge ditt
280
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
eget forslag. Men greit, la oss holde spørsmålet om husleie for seg. Jeg spurte hvor
mye han ville foreslå som et godt tilbud, og han foreslo $225,00 per uke. Jeg økte
den med et hundre dollars — hver uke. Det blir til sammen $18.450,00 per år, og det
er en årslønn for en som jobber heltid. I tillegg er jeg villig til å la deg bo i den flotteste leiligheten for 200 dollars per uke på en årlig basis. Jeg er sikker på at du husker at du fortalte meg for et par uker siden at du kunne lett leie ut den leiligheten for
500 dollars — minst, i sesongen.
Det er to grunner til at jeg gjør det på den måten: For det første vil jeg ikke at
noen av oss skal få trøbbel med IRA, og for det andre —”
“IRS, Jonny. IRA er noe helt annet.”
Tobby klarte ikke å tie stille lenger.
“Det er s-samme dritten!”
Jonny fortsatte. “— — greit, IR eh S, da. Den andre grunnen er at jeg vil ha mest
mulig inntekter i regnskapet for å kunne legge fram et positivt resultat i tilfelle salg.
Det øker verdien på eiendommen og gir et korrekt bilde. — Er du i stand til å se forholdet?”
“Jeg gir meg ikke, Jonny. Jeg gir meg ikke en cent! Jeg godtar ikke å betale leie!
Og jeg kommer ikke til å betale skatt! Den leiligheten ligger der uansett! Hvis du
setter leien til en dollar uken, er jeg villig til å betale femtito dollars for et år! Og da
er det greit!”
“Claudia, du vet bedre!”
“Jeg gir meg aldri, Jonny. Ikke en cent!”
“Claudia, medregnet full verdi på leiligheten blir det over 40.000 dollars per år!
Det er nesten halve omsetningen. Før utgifter. Ingen kan betale slike beløp.”
“Vrøvl, Jonny. Jeg tar inn penger til deg, gjør jeg ikke? Hver dag. Mengder med
penger. Tonnevis med penger. Jeg skal ta meg av det!”
“Det er umulig.”
“Jeg gir meg ikke! Ikke en penny! Men jeg er ikke ferdig ennå. Det står ingenting
i kontrakten om Tobby! På to måneder har han ikke tjent mer enn elleve hundre dollars! Han trenger arbeid for minst åtte tusen i året, og det vil jeg ha på papir!”
“Det utgjør til sammen femti tusen dollars. Det er utelukket. Det er en vits!”
“Du har lovet ham, Jonny. Du sa selv at han kunne kalle seg ‘assisterende bestyrer,’ og assisterende bestyrere får godt betalt Jonny!”
“Jeg sa at det var det samme for meg om han kalte seg ‘kongen av Chicago.”
Tobby kunne ikke tie lenger. Og den konstante lespingen irriterte Jonny.
“C-chigaco har allerede en konge.”
“Jeg trodde Al Capone var død!”
“Nei, ikke han. Ordfører Daly!”
“Jeg har ikke mye kjennskap til Chicago-politikken, Tobby, men jeg trodde ikke
at dere hadde konger her i Amerika. Bortsett fra Elvis og kong Kamehameha den
store, og de er begge like døde som Al Capone!”
“Bare i C-chicago.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
281
Jonny forsøkte å være alvorlig. Men Tobby spredte alltid smil rundt seg der han
var til stede. Bare synet av ham fikk folk til å trekke på smilebåndet. Hvis han ikke
hadde vært idiotisk, burde han stått på scenen. Claudia også, forresten, men av en
helt annen grunn.
Stakkars vesle Tobby, den tøffe karen fra Chicago.
“Jeg kommer ikke til å gi meg. Ikke en penny! Jeg sa til deg at Tobby trengte en
jobb!”
“Ja, og du fortalte meg at han skulle jobbe for bassengmannen. Hva skjedde med
den avtalen?”
“Det var et bedrag! Han ville at han skulle begynne som lærling. Min Tobby! Det
neste jeg skal gjøre, er å gi den bassengkontraktøren sparken og la Tobby gjøre det
for deg til halv pris!”
Jonny følte for å gå i strupen på henne.
“Det er utelukket! Bare kjemikalene kommer til å koste mer enn det han krever
for hele jobben. Bare ikke forsøk deg på noe slikt, ellers kommer dere til å måtte spasere ut herfra! Den karen er en meget stabil engelskmann. Som urverk! Ikke engang
tenk på det!”
En tyngende taushet fulgte uten at noen av dem sa et ord. Jonny satt og lyttet til
de to Hoskins’ene som pustet tungt.
“Jeg foreslår at dere drikker opp kaffen deres. Ingen har tatt en slurk. Så, allerede
i kveld skal jeg ta alle ønskene deres i betraktning og sette opp en enkel kontrakt til
dere.
Det blir et ‘ta det eller forsvinn’ tilbud basert på hvor mye eiendommen kan realistisk opprettholde av utgifter.
Men det gjenstår et spørsmål som jeg vil ha klarhet i: Hvilke konkrete planer har
dere om å overta eiendommen?”
“Jeg jobber med saken ganske intenst. Jeg ønsker å overta den så snart som mulig!”
“Jeg trenger en bestemt tidsramme.”
“Så snart som mulig!”
“Greit. Hvis dere ikke har noe konkret, blir jeg nødt til legge hotellet ut på markedet igjen. Hvis jeg får noen konkrete tilbud før dere er klare, skal jeg ta det opp
med dere. Men jeg kan ikke holde eiendommen til dere med mindre dere kan komme
fram med noe konkret.”
Claudia ble rosa igjen.
“Du kan ikke gjøre det mot meg, Jonny. Det er et lojalitetsbrudd! Jeg jobber ganske intenst for å overta eiendommen, men jeg trenger noe tid. Du skal bli den første
som får greie på det, det kan jeg love deg.”
Da Claudia hadde gått til middags den kvelden, satte Jonny bolten for døren for
å hindre henne i å komme inn igjen.
Så satte han seg ned og skrev en enkel kontrakt som Claudia ville ha problemer
med å avvise. Hun skulle jaggu få seg en kontrakt, det var sikkert!
282
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
BESTYRERKONTRAKT
1. Denne kontrakten melllom Holiday Park Hotel som ‘selskapet’ og Claudia
Hoskins som ‘bestyrer’ trer i kraft fra Januar 1, 1994. Den skal være i kraft inntil
den 30. april 1994 på hvilken dato den skal automatisk fornyes. Men hver part
har rett til å avvikle kontrakten med sju dagers varsel uten grunn.
2. Bestyrer skal intervjue og godta leietakerne for selskapet, forberede og utøve
alle avtaler med leiekakerne og registrere alle gjester, ta inn husleien, ta seg av
utkastelser og til enhver tid holde rom / leiligheter rene og i leibar tilstand.
Bestyrer arbeidstid skal være som følger:
Mandag inkl. torsdag 9 - 5.
Fredag
9 - 8.
Bestyrer skal ikke være forpliktet til å betjene kontoret på lørdager og søndager
bortsett fra å ta imot husleie og / eller leie ut tomme leiligheter og registrere nye
gjester. I løpet av kontortid skal bestyrer også være ansvarlig for ta seg av
offentlige tjenestemenn / inspektører osv. som besøker eiendommen.
3. Selskapet skal betale bestyrer en sum på $345.00 per uke. Det ukentlige
beløpet skal godskrives bestyrer mot bestyrers leie av Leilighet 24. Selskapet skal
utstede kvittering for ukentlig opphold, og bestyrer skal signere for leien som
kvittering for utført arbeid. Bestyrer skal motta en sum på $75.00 per uke som
betaling for utviste tjenester i kontraktsperioden. Bestyrer handler kun som
kontraktør for selskapet og er ikke å betrakte som ansatt i det ovenfor nevnte
selskapet.
4. Denne kontrakten skal være underlagt delstaten Floridas lovgivning. Denne
kontrakten inneholder også enhver forståelse mellom partene og overstyrer alle
tidligere forståelser mellom de samme partene.
Jonny Jakobsen Hell
Signatur
Signatur
Så rullet Jonny ut madrassen, tok av seg sokkene og falt i dyp søvn. I morgen ville
han fortelle Claudia at hennes ønsker hadde vært hans befaling. Med en kontrakt som
denne var helt unødvendig med en avtale.
Jonny våknet opp midt på netten av han følte seg uvel og var gjennomvåt av svette.
For et pokkers mareritt! Han var tilbake i Norge og drepte enhver som hadde stått
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
283
ham imot! Han hadde avviklet et liv om gangen og følte en ubeskrivelig glede under
prosessen. Derfor var det egentlig ikke et mareritt, men en god drøm som førte til
hevn og rettferdighet!
Hadde han fått et glimt av fremtiden? Var det en smak av det som skulle komme?
Så fikk han plutselig en følelse av panikk! En overveldende engstelse. Han hadde
glemt å ringet til familien på julaften! Selv om hans mor var død og hans far altfor
tunghørt til å ta telefonen, forventet iallfall hans søster å få noen ord fra ham. I det
minste kunne hun videreformidle samtalen til hans far angående hvordan han hadde
det. Og ungene! De hadde uten tvil håpet på å høre fra ham på selveste julaften!
Han hadde lovet dem forrige jul at han skulle ringe dem og sende bilder, men alle
hans nyttårsfortsetter var gått rett i dass! Han tenkte på sin mor. Og han måtte bare
innrømme at hennes død hadde vært mer en lettelse enn en sorg. Han kom aldri til
å savne henne! Aldri!
Men han klarte ikke å holde tilbake tårene når han tenkte på hvordan alt kunne ha
vært. Det hadde vært en del gode øyeblikk, men de hadde vært få og lenge imellom.
Og nå lot han bitterheten komme mellom seg selv og sine to barn! Mer enn non gang
tidligere var de den eneste grunnen han hadde til å holde seg i live.
Han forsøkte å ta seg sammen, men klarte ikke å holde tilbake tårene — ikke fordi
forholdene var slik de var, men med tanke på hvordan alt kunne ha vært, men aldri
ble. Og hans tap av fremtidshåp. Hans kjære New Jeresey var avgått ved døden.
Den økene nummenheten som han til stadighet ble plaget med som mageproblem,
gjorde ham engstelig. Kanskje han vår i ferd med å utvikle magesår, eller noe.
Kanskje han hadde — —? Nei, det kunne ikke være tilfellet! Men den natten med
Cadilla plaget ham.
I mørket hørte han plutselig et rifleskudd foran bygningen og folk som ropte og skrek
utenfor. Så ble det stille, men han hørte en enkel stemme som presset seg tydelig
frem som om noen ropte et eller annet. Han dro på seg sokkene, tok på seg skoene
og gikk utenfor.
Midt i veibanen foran bygningen la han merke til et noe kortvokst og tettbygd
individ som gikk fram og tilbake og ropte ut forbannelser og ukvemsord inn i en trådløs telefon mens han viftet i luften med en kraftig rifle over hodet. Og igjen fyrte han
av et skudd. Han kjente straks igjen den enslige fyren fra India som bodde i huset
tvers over gaten.
“Jævla rasshøl! Jeg skal drepe deg, din bikkje! Jævla bikkje! Bikkje!”
Han snakket et heller gebrokkent engelsk med en veldig sterk aksent. Så gikk han
over til et annet språk, og i mer enn fem minutter brølte han inn i telefonen uten at
Jonny forstod et ord.
Igjen skjøt han i løse luften mens han brølte et eller annet på indisk, eller noe.
‘Boooom!’
Og så nye smertesutbrudd og enda et skudd.
Jonny løp fort tilbake på kontoret og ringte 9-1-1. Og bare minutter senere kom
284
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
politiet og hentet ham. Jonny var overrasket at så få hadde vært vitner til hendelsen.
Et par luddere fulgte med på hendelsen, og sannsynligvis noen langere, men ingen
av leietakerne.
George, eieren av boligen på den andre siden av gaten, stod og måpte, men bortsett fra ham og en ungdom som bodde i samme bygningen, kunne ikke Jonny se
noen. George nikke vennlig til Jonny. Han likte George. Selv om han ofte holdt et av
disse marihuana samlingene rundt utegrillen foran leiligheten, var han alltid vennlig
og imøtekommende.
“Han gikk berserk, mann! Helt berserk!”
“Den inderen? Den fyren som jobber borte på Amoco stasjonen? Jeg trodde han
var en slik som jobbet natt og dag enten det var storm eller stille.”
“Ja, min beste leietaker. Han kjører drosje om natten og selger bensin om dagen.
Han er ganske stille og betaler husleien i tide. Fremdeles. Han har en del oppsparte
midler. Men for et par måneder siden begynte hele livet å gå ham imot. Først fikk han
beskjed om at hans kjære søster hadde dødd av en infeksjon hjemme i India uten at
han kunne gjøre noe for å hjelpe henne. Og bare et par uker senere fikk han sin egen
dødsdom: HIV. Han klarte ikke presset og begynte å røke crack. Jeg har forsøkt å
hjelpe ham ut av det, men til ingen nytte. Han er fortapt nå!”
Jonny følte seg tom.
“Det var trist. Han var jo ganske hyggelig. Et par ganger spurte han meg om jeg
ville bli med ham bort på Jiggles og se på noen dissepatter, og jeg ble med ham. Han
hadde virkelig draget på damene.”
“Ja, det er alt som skal til for å knekke deg nå fortiden. Jeg har aldri sett noen som
har vært så vill etter fitte.”
“Ja, det er mye dritt som foregår. Helt inn i Det hvite hus.”
“Det er ingen tvil om at han har fått det fra sin venninne. Den søte lille blondinen
med hjørnetennene. Ahh, hun var ikke akkurat venninnen hans, men de hadde et fast
forhold. Men han betalte for fitte. Hun spredte mye dritt, den der. Hvis jeg ikke tar
feil, pleide hun å treffe Eric i femten noen ganger. Og også Ronald. Hun var virkelig
aktiv, den der. Hun var alltid på hugget!”
George stanset monologen og begynte å le.
“Vil du høre en god en? Den beste jeg har hørt på lenge. — Hun bestemte seg for
å bli nonne og tok en tur til Port au Prince for å få en jomfruimplantasjon på en av
de mange klinikkene der nede. Det er en gal verden, ikke sant? Nåja, hun er død nå.
Hun kunne spart seg utgiftene.”
“Hva?”
“Aids. For en måneds tid siden. — Hyggelig å snakke med deg.”
George gikk inn i huset igjen og lot Jonny bli stående igjen, målløs. Han følte seg
ille til mote.
Han husket hvordan Elizabeth hadde planlagt sin siste natt i synd før hun ble jomfru — hvordan hun så søtt hadde tilbudt ham å sløyfe kondomet bare for ham. Han
fikk gåsehud og begynte å skjelve i den litt kjølige vinterbrisen.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
285
Uff. Han så ironien og innså at der kunne knapt finnes noe bedre middel mot aids
enn en jomfrudom. Den opprinnelige.
Han husket også Cadilla.
‘Jeg selger ikke fitte lenger.’
Han følte medynk med den fortapte inderen som hadde gitt opp solide familetradisjoner i India for et tomt liv i Amerika!
Claudia kom inn på kontoret nøyaktig klokken ni med Tobby snikende inn bak seg.
“Har du gjort klar den kontrakten, Jonny?”
“God morgen! Ja, jeg har det. Det var det vi ble enige om, ikke sant?”
“Jo, men jeg var redd for at du kanskje kom til å utsette det.”
“Slett ikke, Claudia. Ditt ønske er min befaling. Så istedenfor en avtale har jeg
gitt deg en ekte kontrakt. Du blir nødt til å godta at Tobby ikke er en del av kontrakten, men min tidligere avtale med Tobby gjelder fremdeles. På den måten kan han
også skaffe seg en heltidsjobb hvis han skulle ønske det. Jeg har øket den ukentlige
lønnen din med ett hundre dollars, men du blir nødt til å betale husleie med 200 dollars per uke. Men på toppen av det har jeg inkludert et beløp på 1200 dollars som
skal betales med 75 dollars per uke de neste seksten ukene for å vise min takknemlighet for det du allerede har gjort for meg. Nå, fordi beløpet er noe mindre enn ditt
opprinnelige krav, har jeg gjort kontrakten gyldig for bare fire måneder for at du ikke
skal bli sittende fast med en ordning du ikke er fornøyd med. Vi kan begge se på det
som en prøveperiode. Hvis du mot slutten av perioden har vist at du har tatt inn nok
kontanter, er jeg villig til å dele et eventuelt overskudd med deg basert på de nettointektene du tar inn. Men, forhåpentligvis har du innen den tid overtatt hele eiendommen. Her er kontrakten og bare for å understreke mine gode hensikter, har jeg allerede signert den.”
“Er du virkelig villig til å dele overskuddet?”
“Hvis pengene er til stede, er det greit. Men det jeg ikke er villig til, er å påta meg
så mange forpliktelser i utgangspunktet at jeg ikke kan innfri dem. For et aksjeselskap er det den sikreste veien til konkurs. Jeg er sikker på at du ikke ønsker det.”
Claudia, og Tobby, bare satt der og stirret på ham.
“Takk skal du ha, Jonny. — Er du sikker på at det er en kontrakt nå?”
“Alt du trenger å gjøre er å sjekke overskriften der det er fremhevet at det er en
bestyrerkontrakt. Jeg har til og med understreket det.”
Tobby var behjelpelig med å sjekke kontrakten.
“Ja, det e’ en kontrakt.”
Til Jonnys lettelse leste Claudia bare hurtig gjennom papiret, undertegnet begge
eksemplarene og gav et av dem til Tobby som hurtig leverte det til Jonny.
“Takk, Jonny. Takk s-s-skal du ha.”
Claudia virket også hundre prosent fornøyd.
“Takk skal du ha. Jeg er sikker på at det nå har gått opp for deg at du har å gjøre
med ekte profesjonelle forretningsfolk. Jeg sa at jeg aldri kom til å gi meg! Denne
286
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
avtalen om inntektsfordeling er det samme som at vi er blitt partnere. — Vi er partnere nå! Jeg er blitt medeier!”
Fra den dagen sluttet Claudia å presentere seg som bestyrer. Hun overlot den tittelen til Tobby. Fra nå av begynte hun å presentere seg som en av eierne av Holiday
Park Hotel.
Hoskins’ene hadde ikke lenger en avtale, men de hadde fått en helvetes kontrakt.
Jonny var ganske tilfreds over at kontrakten i virkeligheten bare var gyldig for sju dager om gangen bare i tilfelle av at han trengte å bli kvitt dem. Men hans virkelig profesjonelle bestyrerteam var altfor dumme til å forstå den delen av avtalen, eh, kontrakten, fordi han hadde lagt inn noen andre positive forhold som de i stedet konsentrerte seg om.
Den kvelden, på andre juledag, ble Jonny invitert over til Hoskins’ene til middag.
Han hadde prøvd å finne en unnskyldning, men Claudia nektet å høre på ham. Hun
serverte bakte poteter og roastbiff, så Jonny aksepterte motvillig innbydelsen. Tobby
fungerte både som kokk og kelner, mens Claudette ikke hadde noen oppgaver. Hun
var plassert ved siden av Jonny ved toppenden på spisebordet og satt og stirret på
ham med et uttrykk av livløs beundring. Claudia var i et godt humør til å fortelle historier, og Jonny fungerte som en god tilhører.
Hun konsentrerte seg hele tiden om sitt nye partnerskap. I tillegg antydet hun
ganske klart overfor Jonny flere enn en gang at det ikke var naturlig for en mann som
ham å bo alene. Alle trengte en partner av det motsatte kjønn.
Hun begynte å antyde at det heller ikke var naturlig for hennes vakre datter, som
ikke var eldre enn tretti år, å fortsette å bo for seg selv sammen med en mor og en
stefar. Hun trengte også et stabilt forhold til en av det motsatte kjønn.
Jonny svarte unnvikende. Han hadde ikke til hensikt å bli sittende fast med en
kvinne i dette landet. Og så absolutt ikke med det der motbydelige monsteret! Så
snart han hadde fått solgt eiendommen, hadde han planer om å ta turen hjemom. Men
han hadde ingen planer om å bli værende i Norge. Han kom kanskje til å prøve lykken i Danmark eller Storbritannia.
Eller kan hende han kom til å reise tilbake til en av disse vidunderlige maynilad
blomstene?
Det var tydelig at hans unnvikende svar irriterte Claudia, men han brydde seg
ikke. Derfor ble dette den første og siste gangen han ble invitert som middagsgjest
hos Hoskins’ene.
Neste morgen fortalte Claudia ham at sexy Kimberly Zimmermann i nummer sytten,
og hennes kåte, gamle markedsføringshingst hadde gått fra hverandre etter bare noen
uker. Kimberly hadde ikke klart å betale leien fullt ut, og Claudia mistenkte henne
for å drive med narkotika og prostitusjon. Hun hadde fortalt Kimberly, eller Kim,
som hun vanligvis ble kalt, at hun måtte skaffe til veie beløpet innen fredag eller godta å bli kastet ut.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
287
Jonny satt bak skrivebordet da Kim kom og så etter Claudia for å betale leien. Og
hun la ikke skjul på hvordan hun hadde tjent pengene.
“For en pokker så treg sesong! Jeg har vært ute siden tidlig i morgen og jeg er
fremdeles på etterskudd med leien. Alt jeg har er to hundre.”
“Det er ikke nok! Jeg trenger hele beløpet.”
Claudia gjødde mot henne med slik en uvennlighet at Jonny forstod de hadde vært
i strupen på hverandre tidligere. Men Kimberly ble ikke lett ydmyket.
“Hør, kvinne. Jeg har vært ute i hele dag og bokstavelig jobbet meg sår i skrevet
for deg! Sesongen er altfor treg. Alt jeg har hatt er tre tjue dollars sugejobber og fire
førti dollars samleier. Og noen avtaler for senere hvis de går i orden. Kvinne, får det
deg ikke til å føle deg som en jævla hallik?”
Claudia ble rosa, nesten rød, i ansiktet mens dobbelthaken ristet stadig kraftigere.
Og hun sugde etter luft.
Kim lot det være med det og snudde seg mot Jonny.
“Jeg håper jeg kan be deg om en tjeneste. Jeg har noe stoff borte hos en venn som
jeg trenger å hente. Og jeg har ingen transport. — Avtale?”
“Hvor langt er det?”
“Rundt tjue minutter.”
“Ja. Det skulle gå greit. Når?”
“Når det passer. Hvorfor banker du ikke på døren min når du er klar?”
“Greit.”
“Takk.”
Og så gikk hun.
Claudia satt fremdeles og sugde etter luft før hun gjenvant talens nådegave.
“Jonny! Det er den verste fornærmelsen jeg har hørt i mitt liv. Det, det, eh, eh, eh,
ludderet! Jeg vil ha henne ut av bygningen i dette øyeblikk! Jeg skal få henne ut!”
“Ta det rolig, Claudia. Slapp av.”
“Slapp av! Det er det lett for deg å si! Men jeg skjelver fra hodet til tærne. Ingen
har noen gang kalt meg en hallik før! Jeg skal få det ludderet ut herfra og på gaten
om noen minutter!”
“Ha, ha, ha, ha.” Jonny kunne ikke la være å le. “Ha, ha, ha, Claudia. Ifølge hennes egne uttalelser er det der hun har vært i hele dag.”
“Jeg vil ha henne ut av bygningen! Og jeg forlanger at du holder deg borte fra
henne. Hun kommer til å ødelegge deg.”
“Claudia, jeg er gammel nok til å ta vare på meg selv.”
“Hun kommer til å ødelegge deg! Og du kjenner henne ikke. Hun er en fremmed.
Hold deg borte fra henne!”
“Hun har ikke gjort meg noe galt, Claudia. Min far pleide å si at når du møter en
fremmed, bør du gi den personen hundre prosent. Bare hvis de viser seg å ikke være
det verdig, bør du begynne å trekke ifra. Og vet du hva? Jeg gjorde det samme med
deg.”
“Det der er noe fordømt norsk vrøvl! Du høres ut akkurat som min mor. Men dette
288
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
er hva min far sa: En fremmed betyr fare! Hver gang når du møter en fremmed, må
du ikke gi ham noe som helst — null, null, null! Og fra null må de begynne og bygge
seg selv opp! På din måte blir du sårbar. Men min far var robust! Du må lære å passe
på ræva di, Jonny! Det er den amerikanske måten! Alt annet er naivt. Naivt, Jonny!
Og i motsetning til min mor, var min far ingen dum nordmann, men en intelligent tysker!”
“Ja. Godhet er dumt. Ondskap er smart.”
“Ikke vær nedlatende mot meg, Jonny. Jeg vil ikke ha noen horer eller horebukker
på eiendommen min! Hvis jeg så mye som ser deg sammen med det eh, eh, ludderet,
vil jeg ikke godta at du oppholder deg på eiendommen. Da sparker jeg deg ut! — Jeg
vil ha dere bort fra eiendommen begge to!”
Det var mer enn Jonny kunne klare! For første gang i sitt voksne liv mistet han totalt besinnelsen. Å, han hadde vært lyne forbannet mer enn en gang, men uten at han
fullstendig mistet kontrollen over ord og handling.
“Ta deg sammen, Claudia! Ta deg sammen! Hvem faen tror du du er som forteller
meg hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre? Min mor! Min tyrann! Min barnepasser? Da har jeg noe å fortelle deg: Du har ikke engang klart å holde din egen datter borte fra hennes horeliv, så kom ikke her og fortell meg hva jeg kan gjøre eller
ikke kan gjøre med mitt eget liv! Om jeg vil hjelpe den leietakeren eller ikke, har du
ingen pokkers ting med! Til slutt, for pokker, er det jeg som bestemmer hvem som
skal bli sparket ut fra eiendommen eller ikke, og ikke du! Ikke glem det, eller så kan
det godt skje at det blir du som må ut herfra og havner på gaten. På denne eiendommer har du med å gjøre som jeg sier! — Fikk du med deg den?”
Jonny hadde mye mer han ville sagt, men han fant ikke ord.
Claudia bare satt der og stirret på ham med glødende øyne uten å si et ord. Men
hun pustet ganske tungt før hun endelig roet seg ned.
“Ta vare på butikken, Claudia. Vi snakkes på mandag neste år. — Godt nyttår.”
Da han fulgte Kim bort til bilen tjue minutter senere, kastet han et hurtig øyekast
gjennom kontorvinduet.
Claudia satt der helt alene og gråt.
Den hurtige turen for å hente noe stoff hos en venn utviklet seg helt annerledes enn
Jonny hadde tenkt seg. Det første Kim gjorde etter at hun hadde satt seg inn i bilen,
var å be om 50 dollars. Og så ville hun at han skulle kjøre henne til Niggertown. Hun
måtte handle. Jonny gikk med på det. Men først sjekket han med Schubert om rommet hans fremdeles var ledig. Så satte han kursen vestover over på den andre siden
av jernbanesporene.
“Er du redd.”
“Nei. Bare litt urolig.”
“Første gangen?”
“Første gangen for hva?”
“Første gangen du røker?”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
289
“Jeg har ikke tenkt å røke noe som helst.”
“Kom nå, Jonny. Det er nyttårsaften. Vi kan få det ganske godt sammen.”
“Jeg er ikke i humør til det. Jeg lovet bare å gjøre deg en tjeneste.”
“Slakk av nå. Vi er nesten framme. Etter at vi svinger til høyre av Holiday, vil alle
svartingene komme løpende mot oss. Husk, de er bare langere. Og det er konkurransen. Kjør langsomt, men ikke stopp. Jeg slipper kontantene til dem og de slipper meg
steinene. Det tar bare noen få sekunder. Da setter du opp farten slik at vi kommer oss
for helvete bort derfra!”
“Crack?”
“Hva faen trodde du? — Sving til høyre her på 7th Street.”
Så det var denne gaten Cadilla hadde fortalt ham om hvor de åpent langet narkotika for opptil en halv million dollars hver weekend som på et åpent supermarked. Og
denne weekenden tok de antakelig inn det doble. Og det meste av kontantene ble
sugd ut fra De forente stater og havnet i Columbia. Dette var et samfunn i forfall!
Da han langsomt svingte av Holiday og inn på 7th Street, ble de nøye bevoktet.
Så ropte en av gateselgerne ‘det er Kim!’ og langerne kom stormende mot dem. De
mest aggressive grep tak i dørkarmen gjennom det åpne vinduet.
“Steiner?”
“Fem.”
Hun gav ham hundre dollars. Han gav henne et gulltannet flir idet han slapp henne
en plastikkpose med fem hvite steiner.
Enda en narkohandel var gjennomført!
For et opplegg! Tjue for en god stein. En stein for et treff. Og tjue for et hurtig
knull! Den onde cirkelen gikk opp og jevnet seg ut.
Noen av langerne var fremdeles på vei mot bilen da Jonny tråkket på pedalen og
satte kursen rett fremover. Han svingte til venstre ved første gate og så til venstre
igjen i neste kryss og satte opp farten til de var framme på Holiday igjen.
“Det var ikke akkurat dette jeg tenkte meg da jeg lovet å da deg med til en venn.”
“Ikke vær slik en pyse, Jonny. Du visste at jeg var et av disse fryktelig ufyselige
crack monstrene som har mannfolk til frokost, lunsj og kveld og som nattemat hver
jævla dag i mitt liv. Bare for å overleve. Hvis du ikke var interessert, burde du sagt
fra, for pokker!”
“Det er ikke noe problem. Du fikk pengene. Og du har steinene. Nå, hvorhen vil
du jeg skal kjøre deg?”
“Jeg skal tilbringe hele pokkers natten med deg og føle meg høy.”
“Jeg tror ikke det.”
“Ikke vær slikt et jævla rasshøl. La meg i det minste få bli hos deg mens jeg fikser
meg et treff.”
“Hva er galt med ditt eget sted.”
“Ikke noe. Men jeg lovet et par venner at de skulle få være alene i natt. Kom nå.
Jeg vet du har et sted.”
“Hvor lenge trenger du?”
290
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Kom nå, Jonny, ikke vær slik en jævla pyse.”
Jonny svarte ikke, men bare lot henne følge seg opp trappene og inn på rommet.
Straks dro hun fram en ekte crackpipe av glass fra vesken sin og satte kurs mot den
vesle kjøkkenkroken og smeltet steinene på gassbrenneren.
Så kastet hun seg på sengen og begynte å røke.
Hun ville at Jonny skulle legge seg ned ved siden av henne.
Han nektet.
Hun forsøkte å gjøre seg selv innbydende. Men hennes vulgære forsøk hadde akkurat den motsatte virkningen på Jonny. I det klare lyset så hun altfor dradd ut og altfor røff med for mye make-up. For at leppene hennes skulle se fyldigere ut, hadde
hun smurt leppestiften nesten opp til nesen. Men det som virkelig gav ham en følelse
av vemmelse, var hennes ufyselige lange og litt slurvet pålimte negler. De var beksvarte med små, gylne stjerner malt på hver av dem. Dessuten brukte hun hele tiden
et uhøvlet språk. Og tanken på Elizabeth skremte ham. Cadilla også. Etter den natten
med Cadilla hadde han knapt hatt ståpikk.
Jonny krøp under lakenet på den andre sengen og forsøkte å slappe av. Men det
klarte han ikke. Klokken tre la han merke til at hun tok et par telefonsamtaler og
straks etterpå snek hun seg ut av rommet.
Han hørte at noen banket på døren i grålysningen, men han lukket ikke opp.
Bombardert med tilbakeglimt fra det forrige året fikk han ikke sove. Forrige nyttårsaften hadde vært slik en fryktelig natt. Den stille ensomheten dette året var slik en
hyggelig kontrast — bortsett fra Claudia og Kimberly.
Igjen var det noen som banket på døren. Han snudde seg rundt og forsøkte å sove.
Men han sovnet ikke.
Da Jonny svingte opp på gangveien til Holiday Park Hotel klokken litt før ti neste
morgen, på selveste nyttårsdagen, ble han overrasket av Ted og Andy som var på vei
bort fra eiendommen. Andy flirte som vanlig, men Ted var stiv og kort.
“Jeg beklager at vi ikke har tid til en prat rett nå. Vi har en avtale. Vi får snakkes
senere.”
Da han kom inn på kontoret, satt Claudia bak skrivebordet som vanlig.
“Ted og Andy har forsøkt å komme i kontakt med deg hele weekenden. De sa det
var viktig. Jeg må også opplyse deg om at Kim i nummer sytten har tatt inn et nytt
par som skal dele husleien med henne. Jeg fortalte henne av jeg måtte øke husleien
og vi får nå fire åtti per uke. Det er ganske bra, om jeg må si det selv!”
Claudia virket så vennlig i dag. Jonny kunne ikke la være å undre seg over hva
som hadde skjedd med henne — fra orkan til solskinn på noen timer. Nåja, som så
mange ganger tidligere manglet han forståelse for det amerikanske reaksjonsmønsteret. Hvis du var hyggelig mot noen, tok de det som tegn på svakhet og så ned på
deg. Men etter en utblåsing slik den han hadde hatt med Claudia i går kveld, kunne
de bli så vennlige og underdanige. Hvis han behandlet noen vennlig, tok de ham for
gitt og for å være dum. Hvis han var uvennlig mot dem, eller til og med uforskammet,
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
291
ble de nesten villige til å kysse ham i bakenden. Han burde begynt å benytte seg av
det, men det lå ikke i hans natur.
Ja så men, ja, amen, Claudia virket vennlig i dag. Men hvorfor løy hun for ham?
Hvis Ted og Andy hadde stoppet innom for å snakke med ham, hvorfor ville de ikke
da snakke med ham? Og hvorfor var de her i det hele tatt?
Det var noe som ikke stemte.
“Claudia, du har gjort så mange forandringer i det siste at jeg vet knapt hvem som
bor i boligene lenger. Jeg må be deg lage en leietakeroversikt for meg.”
“Det gjør jeg så gjerne. Det ser bra ut. Jeg tar inn penger til deg — tonnevis med
penger! Men jeg har det travelt rett nå. Alt du trenger å gjøre er å sjekke kvitteringene, så kan du sette opp din egen oversikt.”
Svaret hennes irriterte ham, men det stemte jo. Men mindre hun ikke gav kvittering og i stedet utøvde sin forretningsregel nummer en.
Shelly, med sin vesle datter, Shelby, og Dennis, den vesle, svarte samboeren hennes, bodde fremdeles i femten og betalte $220.00 per uke.
Jackson, den enøyde Vietnam-veteranen, bodde fremdeles i seksten sammen med
Ruby, den åtte måneder gravide jødisk-italienske kvinnen som bare ventet på å nedkomme og få adoptert bort tvillingene slik at hun kunne begynne å eskortere igjen.
Den enslige svarte sykepleiersken bodde fremdeles i tolv.
Claudia hadde kastet ut Tabby, som bodde sammen med sin svarte ektefelle, og
hennes tenårongssønn fra et tidligere forhold, fordi hun hadde nektet, eller ikke vært
i stand til, å skaffe den økte husleien. Før de ble sparket ut, hadde Tabby vært heldig
og fått seg jobb hos Southern Bell, men var nå oppsagt fordi hun ikke hadde fast adresse. De bodde i varevognen sin nå.
Claudia hadde leid ut leiligheten til en svart, flintskallet Yul Brunner-type og hans
høye skandinaviske beinrangel av en kvinne med en sju år gammel datter fra et tidligere forhold.
Og nå hadde enda et nytt par, Melanie og Harlee, flyttet inn i nummer nitten. Det
var enda et blandet par av hawaiisk og tahitisk blod. Og Kim som fremdeles bodde
der med forskjellige samboere hver natt.
Inntektene fra disse fem leilighetene hadde øket fra bare 700.00 dollars per uke
til hele $1360.00 per uke, en økning som bare manglet 40 dollars på å være fordoblet.
Og Claudia, selv om hun fremdeles var overbevist om et en hvit kvinne som levde
sammen med en svart mann, levde i synd, leide likevel til dem basert på at dette bare
var forretninger og derfor hadde Gud ingenting med det å gjøre.
Bortsett fra Kim var hele Dumpen nå utleid til svarte.
Ja, Claudia var en tøff bikkje, det var sikkert!
Connie i nitten og Frank MacFadden i atten betalte bare et femti, mens det svarte
paret i tjuetre og den kullsvarte haitianeren i hybelen til tjueto betalte sesongjustert
husleie.
Olden-familien i tjuetre betalte gjennom nesen. De sov på gulvet på noen tynne
madrasser og hadde ikke engang et spisebord. Jonny hadde problemer med å forstå
292
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
at de kunne godta det, men Claudia understreket til stadighet at de var mer enn førnøyde og advarte ham imot å kjøpe møbler til dem. De hadde klart å få tak i noen
gamle, utslitte møbler selv og det var mer enn godt nok til dem.
Serveringspiken i Bonnies gamle hybel så han lite til, men hun betalte husleien
i tide.
Og selvfølgelig, Claudia i nummer tjue, betalte ingen direkte husleie, men fikk
den fratrukket fra lønningen som ‘medeier’ hver uke.
Hardee Hancock i nummer tjuefire hadde begynt å skape problemer hver uke etter
at husleien hans ble øket. Først sendte han bud til sin kone om at hun måtte komme
og bo sammen med ham, så to av hans døtre og en dattersønn som alle bodde i den
vesle leiligheten. Men de betalte topp husleie. Jo og Gladys i tjuefem betalte også
full husleie selv om det hendte at han var noen dager på etterskudd.
Og som sistemann sov eieren fremdeles på gulvet i kontoret i et forsøk på å få
endene til å møtes. Så, alt i alt, begynte situasjonen å utvikle seg i rett retning, og,
medregnet de 200 dollars for nummer tjue, tok han nå inn litt over dobbelt så mye
som for bare noen uker siden før Claudia ble bestyrer.
Mens Claudia ivrig lyttet til ham fra skrivebordet sitt, ringte Jonny til Business
Investment Corporation (BIC) of Hollywood, Florida. Han hadde en nitten enheters
leilighetsbygning som han vill legge ut for salg. Han ble henvist til en Benjamin Drazen, PA, som satte opp et møte med ham to dager senere. Han hadde spesialisert seg
i salg av hoteller, moteller og leilighetsbygninger i Fort Lauderdale-området.
Da han la på, la han merke til at Claudia stirret på ham med et merkelig uttrykk
i ansiktet. Var det forvirring, rent hat, eller —?”
Jonny engstet seg for at noe ubehagelig kom til å skje. Claudia hadde ingen begrensninger!
Livet på Holiday Park Hotel begynte nå å komme inn i en behagelig, trygg rutine for
Jonny. Claudia skapte riktig nok noe rabalder med visse mellomrom, men Jonny lot
henne ta seg ut og ordne opp selv.
Representanten fra meglerfirmaet kom som avtalt, og Jonny bad ham ut til et måltid mat borte på Pancake House, eller Ihop, hvor de kunne inngå en avtale uten at
Claudia satt i nærheten med spisse ører. Hver gang han ymtet om salg, satte Claudia
øynene i ham med et alt annet enn vennlig uttrykk. Hun gjorde ham usikker, men han
lot det være med det. Hun skulle få greie på det hvis det kom noen tilbud.
Jonny diskuterte ikke problemet angående andreproritetslånet med Benjamin. Det
fikk komme etter hvert. Å finne en løsning på slike problemer var en meglers jobb.
Glenda Olden stakk innom kontoret for å prate med ham ganske ofte, og Jonny
satte pris på henne. Hun var en interessant kvinne, snakksalig og gateklok etter å ha
oppdratt fem barn i dette narkoinfiserte området. Hun var litt reservert overfor Claudia, men fortalte om italienernes liv her i Sør-Florida som en stand-up komiker. De
hadde mang en god latter på kontoret når hun fortalte dem anekdoter om brødrenes
og onklenes medvirkning i organisert kriminalitet.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
293
Hun fortalte dem med autoritet at en ung italiener som ble skutt under et ran rett
borte på Texaco stasjonen, var blitt hevnet. Selv om saken aldri var blitt løst av politiet, var den likevel avsluttet. En av onklene hennes hadde løst problemet, og overgriperen var nå død. Og det var greit, for det var tross alt ikke noe annet enn et tilfeldig narkodrap. Fyren trengte noe cash til crack, men måtte betale med livet. Han ble
fisket opp fra Intracoastal. Der hadde vært et lite notat i avisen angående drapet, men
det ble ikke satt i forbindelse med ranet på bensinstasjonen.
Glendas erfaring med narkomane og aids pasienter borte på Holy Cross Hospital
kom vel med der hun informerte Jonny og Claudia hva de skulle se etter for å vurdere
om en person var på kjøret eller ikke.
“Bare sjekk øynene deres, sjekk øynene og se etter nervøs oppførsel. I dette nabolaget kan du ikke gi noen fordelen av tvil. Ved den minste mistanke om avhengighet,
så ikke lei til dem.”
Det eneste problemet var jo at da ville de hatt et tomt hotell.
Den svarte piken i seksten gav flyttenotis da Claudia nektet å la hennes søster og
nyfødte barn flytte inn med mindre de betalte dobbelt i husleie, men allerede neste
morgen flyttet Jeannie og John Anderson fra New Bedford inn. Jonny følte en viss
samhørlighet med det paret. Det var liksom noe kjent med dem, nesten som om de
var i slekt.
Claudia og Hardee holdt det gående hver dag angående alle slektningene hans
som bodde i den vesle leiligheten. Og litt etter litt fant Claudia ut at Hardee ikke var
gift med Mattie Pollard, men at de hadde hatt et langvarig samboerforhold. De to
døtrene var Mattie’s fra et tidligere forhold, men bare noen dager senere kunne Claudia informere om at de bare var halvsøstre. Mattie hadde også en sønn som hun ikke
hadde sett på mange år. Claudia krevde at de flyttet ut straks, og hakkende og stammende Hardee gav til slutt etter under forbannelser og krav om å få snakke med husverten.
“I, Claudia, er eieren nå! Få dem ut herfra!”
Tre dager senere var Mattie den eneste av de nye gjestene som var igjen i leiligheten. Hardee besøkte ikke så mange prostituerte i løpet av den perioden, men selv
om Mattie bodde der, fikk han et og annet besøk.
‘Hrrrr. En mann må ha seg fitte, boss! Hrrrr. Hr.’
Jonny klarte ikke å bli fortrolig med den amerikanske livsstilen og alle de løse
forholdene rundt ham hvor han snudde seg. Selv å hente seg en prostituert fra gaten
og så bo sammen med henne en tid, syntes å være akseptert.
Foreldre sparket ut ungene sine når de ble atten og gav dem beskjed om å klare
seg selv. ‘Hvis du ikke har jobb, så finn deg en å bo hos.’ Eller som Jeannie pleide
å si om dørenes mange graviditeter: ‘Det betyr ingenting hvem som har fedret dem,
bare du mødrer dem.’
Samtidig klaget hun over døtrene sine til Jonny og Claudia på kontoret over at de
oppførte seg som om de var barneprodusenter. I Jonnys tankeverden var hele nabolaget ikke noe annet enn et narkoinfisert horehus. Og ironisk nok var det Jonny som
294
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
ble betraktet som unormal fordi han ikke gjorde seg tilgjengelig for alle disse villige
kvinnene som trengte crack og losji. Selv å bo i et seksuelt forhold til en annen mann,
ble sett på som normalt i forhold til å bo alene.
Derfor ble Jonny sett ned på av mange leietakere. Men snart begynte ryktene å
spre seg om at han hadde et forhold til Claudia. Amerikanerne var ikke i stand til å
tenke seg at et normalt menneske valgte å bo alene fremfor å ha et forhold til en billig
hore eller et motbydelig kvinnfolk.
En ettermiddag rundt klokken tre ble Jonny overrasket over å få en telefon fra Bonnie. Hun gråt i telefonen og ba om hjelp. Hun hadde valgt feil. Hun burde beholdt
den hybelen, men hun hatet ganske enkelt det gale mennesket, den kalamazoo-bikkja.
Hun hadde leid et lite hus på månedlig basis, men nervene hadde begynt å plage
henne igjen. Hun var i ferd med å bli kastet ut og ville flytte inn sammen med Jonny.
Stemmen hennes var utydelig.
“Drikker du igjen?”
“Du har faen så rett! Jeg drikker! — Kan du ta meg inn?”
“Aldri i livet!”
“Du kan ikke være helt normal, mann! Tenk å bo der helt alene. Trenger du ikke
en kvinne?”
“Ikke en hvilken som helst kvinne.”
“Jeg har virkelig hatt det tøft, Jonny. Jeg er redd! Jeg har mistet bilen min også.
Med bare to avdrag igjen å betale våknet jeg opp en morgen og da var den i ferd med
å bli tauet bort. De tok den tilbake. Jævla rasshøl! Det er slik de tjener store penger!
Ved å ta tilbake biler som nesten er betalt for og så selge dem igjen til full pris!”
Bonnie gråt nå og Jonny kunne ikke annet enn å føle sympati for henne.
“Åh, jeg har mistet min Pussy også, Jonny. Hun ble overkjørt av en svære lastebil
for bare to dager siden!”
“Ha, ha, ha. Hrrrm. Hm. — Det var trist å høre. Hrrrm.”
“Du e’ke trist. Du hatet alltid min Pussy! — Vil du la meg komme over? Jeg har
jobbet i hele natt. Jeg er trett.”
“Er du allerede blitt utkastet?”
“Ikke faen! De blir ikke kvitt meg så lett!”
“Så hvorfor hviler du deg ikke, da?”
“Jeg trenger et mannfolk, for faen. Men jeg burde visst bedre enn å ringe til deg,
for du har aldri vært et mannfolk. Haa, hraaaah!”
Hun la på. Men bare en halv time senere kom hun sjanglende opp gangveien som
så mange ganger tidligere. Jonny hatet det. Bobby var så ufyselig når hun var full.
Og så kranglevoren. Hun minnet ham nøyaktig om en utslitt hore.
Jonny nektet henne å komme inn på kontoret, men plasserte henne ved et av utebordene. Så gikk han over til Arby’s for å ha seg et roastbiff smørbrød.
Da han kom tilbake, satt hun fremdeles ved bordet, og nå kranglet hun med Frank
MacFadden. Frank var også pussa nesten hver dag, og noen ganger blandet han sin
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
295
Bud med brennevin og piller. Bare noen minutter senere forsvant de inn på hybelen
hans.
Bonnie hadde funnet det hun var på jakt etter.
Den fredagen kom Frank sjanglende inn på kontoret og fortalte Jonny at ikke kunne
betale husleien. Han nektet å snakke med Claudia, som han åpenlyst avskydde.
Glenda var tilfeldigvis på kontoret, og av en eller annen grunn var Glenda og Frank
nære venner. Mange ganger hadde Jonny sett dem sitte og prate ved et av utebordene.
I dag var Frank ganske full og gretten.
“Jeg blir ikke i stand til å betale husleien denne uken. Jeg trenger en ukes kreditt.
Den jævla bikkja tok alle pengene mine sist uke.”
Claudia satt øynene i Jonny for å forsikre seg om at han ikke gav eter.
“Jeg må si dette, Frank: Hvis du har råd til å bruke pengene dine på brennevin og
et ludder som Bonnie, blir du ganske enkelt nødt til å komme fram med penger til
husleien. Hvis ikke, så finn et annet sted å bo.”
“Det er faen ikke min feil. Den jævla bikkja kom og banket på døren min hver
jævla natt på jakt etter brennevin og ståpikk. Og hun nektet å godta et ‘nei.’ Og hun
nektet å gå før jeg hadde knullet hjernen ut på henne.”
“Jeg vet du kan ordne opp med husleien hvis du vil. Og det forventer jeg at du
gjør.”
“Hva slags jævla venn er du egentlig?”
“Jeg har en forretning å ta meg av. Det er ikke basert på vennskap.”
“Faen ta deg, din drittsekk!”
Frank gikk ut av kontoret og satte kursen rett over gaten.
Claudia holdt seg alltid i ro når Frank var i nærheten. Jonny kunne ikke vite hvordan, men Frank hadde satt gudsfrykten inn i henne. Glenda satt og ristet på hodet.
“Slik blir det når du verken kan lese eller skrive. Den karen kan knapt skrive sitt
eget navn. Ha, ha, ha. Han har en venninne oppe i Pennsylvania. Jeg må lese kjærlighetsbrevene for ham. Han skjemmes å fortelle at han er analfabeter, så hver uke sitter
jeg vet et av bordene og hjelper ham med å skrive kjærlighetsbrev til hans kjæreste
der nord. Ha, ha, ha.”
Glenda gestikulerte og laget grimaser akkurat som en stand-up komiker. Hun
hadde en evne til å fortelle historier på en slik måte at hun fanget alles oppmerksomhet.
“Har han fortalt dere om sin ex kone? En tysker. Han er fremdeles forelsket i
henne, men hun forlot ham på grunn av alkoholisme og horeri. Han blir virkelig ivrig
når han snakker om henne. Men han advarer alle mot å gifte seg med en tysker. Han
sier at det eneste hun kalte ham på slutten av ekteskapet var ‘schweinhund, schweinhund und schweinhund! Ha, ha, ha. Han har en nydelig datter i tjueårsalderen, men
hun nekter å ha noe med ham å gjøre.”
Glenda underholdt dem fremdeles da Frank kom tilbake og slengte to sedler på
skrivebordet foran Jonny.
296
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Her er den jævla husleien din, rasshøl! Men jeg advarer deg: Hold den jævla
bikkja borte fra leiligheten min. Det er du som er husverten! Hører du meg?”
“Ja, høyt og klart, Frank. Men jeg har nyheter til deg: Hvis du ikke er mann nok
til å holde det ludderet på avstand, så er det ditt problem og ikke mitt.”
Frank stoppet, henvendte seg til Glenda og gryntet med sammenbitte tenner:
“Jeg har faen meg lyst å brekke nakken på ham!”
Glenda kunne fortelle Jonny og Claudia at Frank drakk i overkant av en kasse øl
hver dag nå. Og når han var gretten som i dag, hadde han sannsynligvis blandet med
liberale mengder med beroligende midler og lykkepiller. Jonny følte medynk med
ham. Under normale forhold hadde Frank vært en staselig og tiltalende gentleman.
En staselig skotte, høy, blond og atletisk. Men nå var han en slusket, rødsprengt og
alkoholisert analfabet — en av femti millioner amerikanske likesinnede.
Jonny undret seg på hvordan mennesker som ham kunne bli verdensledere. Han
innså at det hadde lite å gjøre med kvaliteten på befolkningen, men var mer et resultat av landets størrelse. I virkeligheten var ikke USA et land, men et halvt kontinent. Bare Texas var større enn Frankrike, det største landet i Vest-Europa. Og til
sammenligning var Alaska to og en halv gang så stort som Texas.
Likevel, når han så på kartet, hadde det alltid irritert ham at Mexico, Canada og
Grønland ikke var en del av De forente stater.
Om ettermiddagen fredag den 14. januar i 1994 hørte Jonny en kjent stemme som
snakket til Claudia utenfor kontorvinduet: Freddy Niejhuus, den fortapte hollenderen.
Herre Gud, var Freddy løslatt allerede? Men til Jonnys overraskelse fortalte Claudia
ham at Jonny ikke var på kontoret akkurat nå, og at han ikke kom tilbake før seinere
på kvelden. Men den gikk ikke Freddy med på.
“Jeg kan se skyggen av ham gjennom kontorvinduet. Jeg må snakke med ham. Det
er viktig.”
Freddy’s aksent var en rar blanding av hans opprinnelige nederlandske og franskkanadisk. Jonny hørte at Claudia bestemt benektet at han var til stede. Jonny følte et
stikk av dårlig samvittighet for at han ikke hadde holdt kontakten med ham, ikke engang så mye som en telefonsamtale, men det var en del av hans væremåte. Han hadde
ikke følt noe behov for å holde kontakten med en fengselsfugl som hadde forsøkt å
kvele sin venninne. Likevel, han skyldte iallfall Freddy at han snakket med ham og
gikk ut av kontoret for å møte ham.
“Hallo, Freddy. Jeg er her.”
“Hallo, Jonny. Hvordan står det til? Hyggelig å treffe deg.”
“Samme her.”
De håndhilste. Freddy satte seg ned ved et av patio bordene og Jonny spurte om
han hadde lyst på en øl. Han trengte ikke vente lenge på svar og gikk over til Amoco
etter en sekspakning. Til Jonnys irritasjon var Claudia og Tobby dumme nok til å slå
lag med dem, så derfor inviterte Jonny ham med til Arby’s for å få seg et måltid mat,
noe Freddy ivrig aksepterte.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
297
“Takk, Jonny. Jeg har ikke hatt et skikkelig måltid to tre fordømte måneder.”
“Hvordan var oppholdet?”
“Hvashammi si? Jeg overlevde. Jeg forsøkte å få kontat med deg ved å ringe på
overføring, men jeg fikk beskjed å at du hadde et begrenset nummer. Jeg hadde håpet
at du kanskje ville ta kontakt. Jeg har vært engstelig for papirene mine. Fikk du tak
i dem?”
“Nei. Jeg endevendte hele leiligheten, men der fantes ingen papirer der. Jeg sjekket madrassen og så over alt, men der var ingenting.”
“Den idioten må ha tatt alle papirene mine! Pokker, Jonny, da har jeg problemer.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.”
“Kan du ikke ta kontakt med henne?”
“Hun kom og besøkte meg en eneste gang. Hun ville låne penger. Jeg hadde nitti
dollars på fengselskontoen min, og jeg gav henne sytti. Hun lovte å hente meg når
jeg ble løslatt, men jeg så ikke snurten av henne. Jeg har gått hele veien fra fengselet
og ned hit. Mer enn fire timer. Hun har bodd hos en ‘onkel,’ eller noe slikt. Jeg bor
på Lauderdale Manor nå. Har et lite rom til tjuefem per dag. Jeg fikk tilbake jobben.
Jeg skal begynne å jobbe på Swap Shop igjen i morgen.”
“Så hvordan klarer du deg med kontanter?”
“Da jeg ble løslatt, var nitti dollars, en skjorte, en kortbukse og et par sandaler
alt jeg hadde av verdens rikdom. Jeg tok kontakt med den fordømte Marcos, og han
gav meg to hundre på forskudd, så jeg klarer meg akkurat nå.”
“Bra!”
Jonny var lettet. Han husket hvor motvillig Freddy kunne være til å betale tilbake
gjeld. Uten at han stolte på ham, hadde han tenkt å hjelpe ham ut med hundre dollars,
men det var ikke nødvendig nå. Denne fyren Marcos som hadde stjålet fra han i flere
år, hadde i det minste støttet ham med noen kontanter når han mest trengte det —
sannsynligvis slik at han kunne fortsette bedraget. Freddy var sjarmerende, og han
hadde et fryktelig drag på damene, men han var langt fra det en kunne kalle smart.
Jonny inviterte Freddy bort på Ruth Chris’ på en god biff senere på kvelden, og
Freddy ble virkelig glad. Ja, så menn, Freddy var sulten etter en god biff og en god
vin. Og Jonny følte godt over å få lettet sin dårlige samvittighet. De hadde hatt
mange gode biffer sammen over på den brasilianske restauranten, Viva Brazil.
Freddy stoppet innom mange ganger etter dette, og mang en kveldstund satt han
og drømte seg tilbake til barndommen og oppveksten. Å ha vokst opp i Holland
gjorde at de hadde mye felles, men Jonny tenkte ikke tilbake til oppveksten i Norge
med bare gode minner. Litt etter litt ble de ganske gode kamerater, men Jonny hadde
aldri lært hvordan han skulle beholde et nært vennskap, så han holdt likevel en viss
avstand. Freddy hadde ikke lenger hundre prosent. Han hadde falt ganske lavt.
Etter to uker følte Jonny seg trygg nok til å fortelle Freddy at han sov på kontoret,
og fra da av tok han seg av og til en dusj borte hos Freddy. En kveld da Jonny stakk
innom for å få seg en dusj, ble han nesten lamslått av at Holly hadde flyttet inn med
Freddy. Freddy fortalte at hun en kveld hadde banket på døren hans og bedt om å få
298
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
tilbringe litt tid. Og han hadde vært for sulten til å avvise henne. Hun var et godt
knull. Men de var igjen i ferd med å gå fra hverandre. Han var nå på jakt etter et sted
der hun ikke kunne plage ham.
Noen få dager senere da Freddy kom innom på hotellet, kunne han ivrig fortelle
Jonny om en fantastisk oppdagelse — en fransk-kanadisk kvinne leide ut en et soveroms leilighet for så lite som et tjuefem per uke, alt inkludert.
“Det er et greit sted, Jonny. Rent og fint.”
“Så hvor mye for å flytte inn?”
“En ukes leie og en ukes depositum. To femti. Jeg hadde slått til med en gang,
men jeg er blakk. Jeg skylder fremdeles Marcos. Jeg kunne bedt om å få noe mer på
forskudd, men da hadde han eid meg. Det ville vært fantastisk om vi kunne flytte inn
sammen!”
Og på den måten, for første gang i sitt liv, flyttet Jonny inn sammen med en kjenning. Han måtte betale husleien, men Freddy lovet å betale ham litt hver dag til han
hadde skværet opp med sin andel.
Avtalen var at Jonny skulle ha soverommet og Freddy skulle sove på sofaen i en
krok i stuen. Men til Jonnys skuffelse var forholdet mellom Freddy og Holly ikke
slutt, og av og til overnattet hun. Og slik gikk det til at Jonny måtte sove på sofaen
mens Freddy overtok soverommet. Å ligge våken og høre på at de hadde sine samleier, plaget Jonny, men Freddy tok ikke hensyn til hans situasjon. Han sa rett ut at
det eneste som betydde noe for ham når han hadde reisning, var å få utløsning. Om
morgenen etter at Freddy var gått på jobb, kunne Jonny kjenne lukten av brent røkelse. Noen stenger stod igjen i holderen bare halvveis nedbrente. Jonny undret seg
på om det var en måte å få leiligheten til å lukte friskt etter en natt med elskov, eller
om det var en måte å skjule på at de hadde røkt marihuana. Antakelig begge deler.
Freddy var fremdeles treg til å betale sin andel, og når han endelig hadde dekket
halve husleien, hadde han fullstendig glemt depositumet. Når Jonny nevnte det for
ham, lovet han å ta seg av det, men han holdt ikke avtalen.
Christina fra Sveits bodde i en av leilighetene i forgården, og Freddy forsøkte å
få hykk på henne, men hun avviste ham høflig.
Så fikk Freddy hykk på Maria fra Brazil en tid, og han bad Holly om å holde seg
på avstand, men hun holdt seg likevel i nærheten. Freddy traff Maria gjennom en av
leietakerne, Geraldo, også fra Brazil, og en av Marias mange tidligere samboere.
De gikk begge på disse Amway møtene, og dit ble også Jonny invitert. Han overvar et par av møtene og ble ganske hardt presset til å starte en salgsavdeling basert
på at han var hotelleier. Det var et ypperlig utgangspunkt, men Jonny var ikke lenger
interessert i å bli dypere involvert i det amerikanske samfunnet. Han hadde lagt ut
hotellet for salg og gledet seg sterkt til å komme seg bort herfra. Maria inviterte
Jonny til å bli natten over, men han avslo. Jonny visste at i tillegg til å treffe Freddy,
traff hun også Geraldo som bare var tjueto mens hun var godt femti. Men hun så godt
ut. Og Freddy brydde seg ikke om alderen. Han hadde et fast uttrykk for eldre kvinner: ‘Gamle gryter koker best grøt.’
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
299
Jonny ble nå holdt våken av at Freddy og Maria holdt det gående hele natten. Maria ville dra ham inn i Amway kulten, men han blånektet. Kona hans oppe i Canada
hadde vært en Amway forhandler og Freddy hadde ikke noe ønske om å fornye sitt
Amway medlemskap. Han gav Maria et valg: Ham eller Amway. Og hun valgte Amway. Hun hadde mer enn nok menn å velge mellom, men det var bare et Amway.
Allerede neste dag kom hun og ville ha Jonny til å kjøre henne til et av møtene,
men han avslo. Og han så aldri Maria etter det. Og det gjorde heller ikke Fredy. Han
omtalte henne bare som ‘den religiøse Amway bikkja’ på grunn av hennes religiøse
forhold til Amway.
‘For Maria var alt konsentrert om Amway. Selv kondomene måtte være Amway,
eller så nektet hun å knulle. Hun kjøpte dem selv, enten de kom i store partier eller
små. Jeg fikk gratis fitte, men hun krevde meg dobbelt for kondomene for å øke omsetningen hos Amway.’
Geraldo inviterte ham over til den brasilianske restauranten og den samme natten
tilbrakte han sammen med en annen brasiliansk kvinne, Carla, som var fullstendig
forskjellig fra Maria. Maria hadde et utseende som du forventet fra en latinsk kvinne,
men Carla var negerlignende og skral. Selv om trekkene hennes ikke var direkte
grove, hadde hun veldig lite latinsk over seg. Men igjen ble han holdt våken av sukk
og stønn gjennom hele natten.
Christina fra Sveits viste åpent interesse for Jonny, og hver gang Freddy forsøkte
seg på henne, søkte hun tilflukt hos Jonny.
Han tok henne ut til middag et par ganger, og til Jonnys forbauselse hadde hun
kjennskap til alle de heteste kontaktstedene i området. Og selv om hun forsøke å gi
inntrykk av det motsatte, begynte han å mistenke henne for å ha hatt sine utskeielser.
Freddy misunte Jonny for å gå ut med Christina, fordi ‘hun var en attraktiv bikkje
og ingen lettvint fitte,’ slik han ordla seg. Jonny var ikke så sikker. Hvorfor skulle
en fantastisk utseende kvinne fra Sveits komme til Florida hvis det ikke var for å
flykte fra tidligere erfaringer? Som de fleste i Florida. Kanskje hun var i ferd med å
bli nonne? Ha, ha, ha. Så Jonny var vennlig mot henne, men viste ingen spesiell interesse.
En kveld da Jonny satt og åt på Arby’s, nå bare et kvartal unna leiligheten, la han
merke til at Freddy hadde kontakt med en av disse svarte apekattene på sykkel. Det
slo Jonny at også Freddy var borti både marihuana og crack. Men han kunne ikke
være sikker. Bortsett fra at han alltid puffet på disse sigarene, var Jonny overbevist
om at Freddy var mer en dranker enn en røker.
Så en kveld skapte Freddy et veldig oppstyr over en svarting som banket på døren
til leiligheten for å selge crack. Men denne gangen regnet Jonny med at det bare var
et skuespill for å avvæpne ham, men han kunne ikke være helt sikker denne gangen
heller.
Hvis Freddy var tungt avhengig av narkotika, gjorde han en jobb for å skjule det.
Men Jonnys mistanke ble sterkere da han senere la merke til at han holdt seg ved en
av disse telefonkioskene og også begynte å neglisjere sitt utseende.
300
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Den kvelden gav Jonny beskjed om at han flyttet tilbake til hotellet. Den fantastiske avtalen var langt fra så fantastisk likevel. De måtte betale ekstra for strømmen,
og, hvis de ville bruke luftavkjølingen, måtte de legge på kvartdollere som på en telefonkiosk. Kabel kostet også tjue hver uke. I tillegg, om han sov på en madrass på
kontoret eller måtte krølle seg sammen på sofaen i leiligheten, gikk ut på ett.
Han bad om å få depositumet tilbakebetalt, noe som husvertinnen overraskende,
om enn motvillig, aksepterte.
Så dette ble slutten på Jonnys erfaring med en romkamerat. Men Freddy holdt seg
likevel i nærheten og stadig oftere var han innom på hotellet. Jonny hadde ikke noe
imot det, men han holdt øynene åpne med en stadig sterkere mistanke.
En kveld da Jonny kom tilbake etter en tur på butikken, hadde Freddy og Carla
en ivrig diskusjon ved et av utebordene. Da Jonny nærmet seg, roet de seg ned. Jonny
regnet med at de ikke ville bli avbrutt, så han tok seg en hurtig tur over til Tom’s
Alley Bar for et par støyter. Da han kom tilbake satt Freddy alene og ventet på ham.
“Jeg vil invitere deg på en god steik borte på den brasilianske restauranten. Jeg
spanderer, denne gangen. Du kommer til å like de biffene. En enkel steik er nok til
to, tre måltider. Og jeg trenger en alvorlig samtale med deg.”
Jonny kunne ganske enkelt ikke fordra når noen ville ha en samtale med ham. Da
var de alltid ute etter et eller annet.
Men ikke Freddy. Iallfall ikke denne gangen.
Freddys alvorlige samtale var alt annet enn oppløftende.
“Du bør alvorlig vurdere å kvitte deg med det der gale kvinnfolket som du har leid
inn som bestyrer. Helt på alvor prøvde hun å overbevise meg om at du ikke betalte
regningene dine fordi du brukte alle pengene dine på horer og crack. Og hun fortalte
meg at en weekend hadde du brukt alle pengene på en billig prostituert og røkte
crack, og at du kom tilbake til hotellet steingal. Hun virket så overbevisende at hvis
jeg ikke hadde visst bedre, hadde jeg trodd henne. Hun kommer til å ødelegge deg
— dolke deg i ryggen og nyte det! Det var slik hun hørtes ut.”
Jonny lo hjertelig.
“Ja, hun forvrenger av og til virkeligheten til å passe inn i hennes egen sykelige
tankegang. Men bortsett fra det, er hun harmløs. Hun har egentlig gjort en fantastisk
jobb for meg. Hun har kvittet seg med uønskede leietakere. Vært i retten for meg.
Skaffet meg hotell-lisens. Nesten fordoblet inntektene i sesongen. Hun har planer om
å overta eiendommen. Jeg har bare forsøkt å gi henne et spark i baken ved å legge
den ut for salg igjen. Jeg ønsker virkelig å komme meg bort herfra, Freddy.”
“Hold øynene åpne, Jonny. Med en slik kvinne kan du ikke vite hva som foregår
bak ryggen på deg.”
“Takk for advarselen, men jeg har det under kontroll.”
“Det er en ting til. Hva med, eh, det gamle slagskipet. Går det ennå?”
“Akkurat som før. Bortsett fra en tur til — eh, nordover, har jeg ikke brukt den
noe. Den går fremdeles.”
“Hva med avtalen? Gjelder den fremdeles?”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
301
“Selvfølgelig. Men fordi du ikke lenger bor på hotellet, har vi et praktisk problem.
Avtalen var jo at jeg skulle bruke den når jeg trengte den. Men så snart du gjør opp
for utestående, er den likevel din.”
“Det er en ting til: Jeg har møtt en brasiliansk pike. Ikke Maria. Hun heter Carla.
Carla Allejandro fra Nuevo Fribourg opp i nordlige Brazil. Hun kom hit for et år som
au pair hos en brasilsk - tysk familie. Du vil nekte å tro hennes historie, Jonny. — Å,
her er serveringsdamen. La oss bestille.”
Serveringsdamen var en søt, petite brasiliansk jente med mørkt hår og et nydelig
smil.
“Er du klar til å bestille?”
Hun henvendte seg til Jonny, men det var Freddy som svarte.
“Vi vil ha en av de store steikene. Nummer en på menyen. Jeg vil ha min bleu.
Hvordan vil du ha din, Jonny?”
“Veldig godt stekt. Ingenting rosa.”
Hun tok ned ordren og forsvant.
“Hennes navn er Solange, Jonny. Solange Valdez. Du vil ikke tro hennes historie
heller.”
Freddy bestilte en ny runde øl mens de ventet på maten og vinen.
“Se deg rundt, Jonny. Carla og Solange kom hit noenlunde samtidig. Det er nesten
en halv million brasilianere som bor her i Florida, og minst halvparten av dem er
ulovlige innvandrere. Ingen av jentene som jobber her, har gyldige papirer. De blir
mer eller mindre holdt som slaver og jobber for en slikk og ingenting. Jeg tror ikke
de får betalt i det hele tatt, bortsett fra tips, selvfølgelig.
Solange kom over hit for snart fire år siden sammen med en eldre fyr som lot som
om han var hennes far. I virkeligheten kom hun over hit som sexslave og ble holdt
innesperret i en loftsleilighet i nesten tre år før hun klarte å komme seg unna stiv av
frykt for at hun kanskje ville bli fengslet og deportert. Det var Carla som hjalp henne
med å få denne jobben. Eierne er også brasilianere, men er nå amerikanske borgere.
De leier bare ulovlige uten å betale dem noe som helst. Ikke engang kost og losji.
Men de får mat mens de jobber her.
Da den gamle fyren fant ut hvor Solange jobbet, begynte han å henge rundt og
forsøkte å få henne tilbake, men hun nektet. Så begynte han å selge videoer av henne
i et forsøk på å gi henne et dårlig rykte slik at hun fikk sparken. Det slo tilbake på
ham. Han har besøksforbud på restauranten nå. Men det var et fryktelig slag for stakkars Solange å vite at alle som hun serverer, kan ha nakenvideoer av henne mens hun
gjennomfører sine samleier.
Hun er et herlig menneske og hun giftet seg med en brasilianer for bare noen uker
siden, helst for å få lovlig opphold. Og begge har sitt på si, så det er bare en praktisk
ordning. Rett nå er hun sammen med den kubanske kokken. Se på henne, Jonny! Se
på henne. Hun er nydelig, ikke sant? Sexy. Pokker, jeg skulle ikke hatt noe imot å
knulle henne en natt eller to.”
“Er hun ikke Carlas beste venn?”
302
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Hva så? Hun hadde ikke sagt det til henne. Dessuten er heller ikke Carla noen
helgen. Hun har tre barn med tre forskjellige menn. Hun har en atten år gammel sønn
som jobber som bakerlærling i Rio de Janeiro. Han sover i en kjøkkenkrok etter arbeidstid. En ni år gammel datter bor sammen med sin bestemor hjemme i Fribourg.
Vesle Carita er godt to nå. Carla er en god kvinne, men hun har vært litt uheldig.”
“Uheldig? I ræva. Kanskje første gangen, men så blir det en livsstil.”
“Vi har planer om å flytte sammen, men jeg vet ikke. Jeg føler meg for gammel
til å bli far igjen. Men Carita er en yndig jentunge. Hvis vi flytter sammen, trenger
vi et sted å bo. Hva sier du til det?”
“Jeg har ingen problemer med det, men det er sesong nå.”
“Hva er leiene?”
“Fire åtti i sesongen. En seksti utenom.”
“Det er et ran. Jeg får vente til etter sesongen, da.”
“Når har dere planer om å flytte sammen?”
“Vi har ikke bestemt oss. Du skal få beskjed. Nå har jeg flyttet inn i den store to
roms leiligheten mot bakgården. Jeg deler den med enn venn jeg traff i fengselet,
Ralph Hendricks. Hvorfor stikker du ikke innom av og til?”
Så brakte Solange dem to kraftige biffer med ris og franske pluss svarte bønner
med løk og noen brasilianske grønnsaker som Jonny ikke visste hva var. Biffen som
dekket hele tallerkenen, var stekt helt perfekt og Jonny konsentrerte seg om biffen,
risen og potetene. Pluss fem glass rødvin. Begge var steikgale og satte måltidet til
hulls med full konsentrasjon uten snakk eller forstyrrelser. Jonny fortærte hele biffen, men Freddy klarte bare halve sin. Han bad om en hundepose og ville ta den andre halvparten med seg hjem. Freddy foretrakk øl mens Jonny nøt den brasilianske
rødvinen.
“Hva mener du Jonny? Bør jeg flytte sammen med denne jenten?”
“Jeg har ikke truffet henne, men fordi du spør, mener jeg det er bedre å ha noen
fast enn alltid løpe rundt etter fremmed fitte.”
“Jeg prøver verken å bedra meg selv eller henne, Jonny. Jeg kommer alltid til å
jakte på villig fitte.”
“Da tror jeg der er bedre dere holder dere for dere selv. Begge to.”
Jonnys holdning opprørte Freddy.
“Hvis du ikke kan få det fullkomne, så til helvete med resten! Det miste tegn til
umoral og vi har forårsaket en skandale! Jeg har vært slik, jeg også. Det var slik jeg
be oppdratt i Holland. Ingen kompromisser. Alt eller ingenting! Men slik er det ikke
her i Amerika. Her kan du gå inn på en bar og gå ut igjen med et billig kvinnfolk når
du måtte føle for det. Uten å få dårlig samvittighet. Det er det jeg liker med dette landet. Foreldrene mine lærte meg å skjule skjelettene mine i skapet, men her slenger
de dem i fleisen på deg! Jeg hadde alt en gang. Et godt liv. En god kvinne. Famile.
Et flott hjem. Med mine restauranter. Jeg var Freddy Nijehuus! En mann godt kjent
og respektert. Men se på meg nå! Nå har jeg ingenting. Jeg er blitt en internasjonal
flyktning!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
303
“Javel, men du må gjøre det beste ut av det du har.”
“Du kan ikke skape mye godt av mindre enn ingenting! Se på meg, Jonny! Jeg har
falt i dritten! Jeg har ikke engang papirene mine lenger. Jeg hadde alt, Jonny, men
nå har jeg ingenting! Jeg begynte å drikke og hore bort livet mitt. Og jeg angrer på
det hvert eneste minutt. Livet mitt ble en hengemyr og et mareritt. Noen ganger hater
jeg meg selv!”
“Ja, behovet for brennevin og sulten etter fremmed fitte har tatt knekken på mang
en god mann, Freddy. Du er ikke noe unntak.”
“Ja, men se på deg selv! Du har ingenting, du heller. Men jeg tror det er bedre å
ha noe enn ingenting. Jeg tror det er bedre å ha en kvinne som Carla å komme hjem
til enn ingenting — selv om jeg har vært ute og hatt meg fremmed fitte! Hvis jeg bare
ikke hadde hatt slik en fryktelig dårlig samvittighet! Se på amerikanerne. De har ingen dårlig samvittighet. Det gjør dem stolte!”
“Det beviser bare at samvittighet ikke er noen gudegave. Den reflekterer bare den
måten du er oppdratt på. Tror du kannibalene på Fiji fikk dårlig samvittighet fordi
de spiste misjonærer? Nei, de fikk ikke engang dårlig fordøyelse! Men jeg tror din
påstand om at jeg ikke har noe, er basert på misunnelse. Jeg har fortsatt mine håp
mens du har mistet dine. Jeg har gjort feil og hatt mine bonangre. Og jeg vet at livet
ikke er fullkomment, men jeg har fremdeles et håp om at jeg en dag kan treffe en
kvinne å bli glad i som ikke får meg til å lure på om jeg er nummer fem hundre eller
nummer fem tusen i en endeløs rekke av tilfeldige elskere eller ennattsforhold — en
som ikke gjør at jeg må undre meg på hvor mange sleipe kryp hun har knullet siden
sist jeg snudde ryggen til henne. Eller hvor mange ufødte unger hun har drept før jeg
traff henne! Det er ikke mulig å finne en slik kvinne i dette miljøet, og derfor er jeg
heller ikke på utkikk!”
“Jeg har prøvd, Jonny, men jeg har mislykkes. Rett nå føler jeg et jeg klatrer i
motbakke! Opp en jævla fjellside! Uten å komme noen vei!”
“Det kan kanskje — eller kanskje ikke — være en trøst for deg, men det er likevel
et faktum. Det er bare i motbakke det går oppover.”
“For noe vrøvl. Det er bedre å dø ung! Mens du er på toppen. Da slipper du iallfall å rulle nedoverbakke som en snøball og bli knust mot bunnen!”
“Sier du det? Men da er du jo allerede knust, da. Og ikke bare knust, men gått i
forråtnelse!”
To dager senere kom Gladys Goodrich inn på kontoret for å snakke med Jonny. Hun
ignorerte Claudia fullstendig, og det falt ikke i god jord.
“Det er jeg som er bestyrer her. Og medeier. Hvis du har noe på hjertet, skal jeg
høre på deg!”
“Jeg kom egentlig for å snakke med eieren.”
“Jeg er eieren! Jeg, Claudia!”
Gladys virket litt forvirret idet hun henvendte seg til Jonny.
“Er det mulig ta vi kan snakkes?”
304
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Selvfølgelig. Jeg skulle nettopp hente litt kaffe. Kan jeg hente en til deg også?
Fløte og sukker?”
“Ja takk. Jeg venter ved patiobordet.”
“Greit.”
Da Jonny kom tilbake, satt Gladys ved bordet i ivrig diskusjon med Glenda. Ingen
av dem virket særlig fornøyde da Jonny nærmet seg. Han gav den ene koppen til Gladys, den andre til Glenda.
“Jonny, vi har begge mye å klage over. Vi har snakket med Claudia, men hun sier
du er uvillig til å gjøre noe med det. Har Claudia nevnt det for deg?”
Jonny så fra den ene til den andre av dem.
“Nei. Jeg tror ikke det. Hva gjelder det?”
Glenda studerte Jonny.
“Du vet vi flyttet inn in tjuetre nesten uten møbler. Vi har ikke så godt som et
spisebord å ete på. Eller en sofa å sitte i når min mann kommer hjem trett fra arbeid.
Jeg har spurt Claudia igjen og igjen, men hun sier at du ikke har budsjett for nye
møbler. Da hun viste oss leiligheten, var den fullt møblert — vannseng, lærsofa,
veggseksjon, vidvinkel TV, mikrobølgeovn — bare si navnet og det var der. Og hun
lovet at alt var inkludert. Men da vi flyttet inn, var leiligheten tom! Min mann hadde
bestemt seg for å klage til Hotel of Restaurant Division, men jeg ville snakke med
deg først. Regner du virkelig med at vi skal bo der uten møbler?”
Jonny stirret på henne, nesten målløs.
“Har Claudia sagt det? — Jeg beklager virkelig. Hver gang jeg har spurt henne
om dere ikke trenger møbler, har hun sagt at dere ikke vil ha noen. Jeg kunne ikke
forstå hvorfor. Jeg regnet ikke med at dere kunne bo der uten møbler, så jeg regnet
med at dere hadde deres egne. Mange leietakere foretrkker sin egne møbler hvis de
har tenkt å bli en stund.”
Glenda lo sarkastisk.
“Jeg har fått tak i noe rask her og der, men du kan knapt kalle det møbler.”
“Jeg er virkelig lei meg, Glenda. Jeg har tenkt på det, men jeg har ikke visst noe.
Jeg skal komme innom leiligheten din, og da kan vi gå gjennom det du trenger. Og
så skal jeg skaffe det med det samme. Hvis du vil, kan du bli med meg over til Faith
Farm og velge det du liker.”
Glenda og Gladys vekslet blikk.
“Jeg har et spørsmål til. Jeg vil at min datter skal bo hos meg en tid. Jeg nevnte
det for Claudia for to uker siden. Han hun sagt noe?”
“Nneei. Slett ikke. — Eh, vent, hun har nevnt noe, men jeg forstod det slik at hun
hadde flyttet inn for to uker siden.”
“Hun sa at hun hadde snakket med deg om det og at du ville ha et hundre og femti
ekstra — per uke. Vi hadde ikke anledning til det så hun bor fremdeles hos sin søster
i Hollywood. — Er det greit at hun flytter inn sammen med oss?”
“Hvorfor ikke? Hvis hun er hun datter, er hun del av familien. Selvfølgelig har jeg
ingenting imot det. Tvert imot. Jeg gleder meg på deres vegne.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
305
Igjen vekslet Glenda og Gladys blikk.
“Det er en ting til. Det er mye sladder rundt på hotellet rett nå. Og det kommer fra
Claudia. Gladys og jeg snakket om mennene våre for noen dager siden. Jeg fortalte
at Freeman drikker nesten hver kveld. Og hun fortalte meg at Jo røker litt marihuana
av og til, men ikke noe alvorlig. Jeg var dum not til å nevne det for Claudia, og nå er
det over hele bygningen. Både Gladys og jeg har alvorlig vurdert å flytte, og hvis hun
ikke slutter med å spre rykter, blir vi nødt til å se oss om etter et annet sted.”
“Uff. Dette var triste nyheter. Men jeg skal jaggu ta det opp med henne. Jeg har
allerede understreket ganske klart for henne at det som skjer på kontoret, forblir på
kontoret. Men hvis hun holder på på den måten, er det mest sannsynlig at hun blir
den som må flytte.”
“Eh, hun forteller alle at hun er medeier i hotellet og at hun snart skal overta som
eneeier. Er det noe i det?”
“Slett ikke. Hun later som om hun er i stand til å overta, men hver gang jeg nevner
det for henne, vrir hun seg unna. Jeg tror ikke hun har midler. Derimot legger jeg
ikke skjul å at jeg ønsker å komme meg bort herfra og har lagt eiendommen ut for
salg.”
Glenda presenterte en av sine stand-up vitser.
“Ehh. — — — Hvis du har et bedre sted å reise til, så klandrer jeg deg ikke. Når
du reiser, så gi beskjed så kan vi reise sammen. Reis og finn ditt Eldorado så lover
jeg at vi skal komme etter. — Når planlegger du å reise?”
“Å, det kan ta år ennå. Markedet står nesten stille.”
Så var det endelig Gladys’ tur.
“Jeg tar det veldig ille opp at hun sprer slike rykter om familien min. Hun får oss
alle til å virke som en gjeng alkoholikere og narkomane. Jeg vil ha en slutt på det!”
Jonny likte Gladys. Av alle kvinnene som bodde på eiendommen, var Gladys den
eneste som tok skikkelig vare på familien sin. Hun fulgte jentene på skolen enten det
var sol eller regn. Hun hentet dem om ettermiddagen for å beskytte dem mot å bli
kidnappet. Hun passet på at jentene ikke gikk ut av leieligheten etter mørkets frembrudd for å beskytte dem mot å bli påvirket av langere og prostituerte. Hun holdt
huset i orden og hadde middag på bordet hver eneste kveld når Jo kom hjem trett fra
arbeid. Ja, Jonny likte Gradys. Han hadde ikke likt det om hun hadde flyttet.
Han lovte å ta alt sammen opp med Claudia. Han lovte også å komme innom
Glenda for å bli enige med henne om hvilke møbler hun trengte. De virket fornøyde
da de gikk.
Jonny satte kursen mot kontoret for å ta en diskusjon med Claudia, men hun kom
ham i forkjøpet. Hun hadde ivrig fulgt med dem fra kontorvinduet og hadde antakelig
forstått hva diskusjonen gikk ut på.
“Jonny, jeg tillater ikke at du snakker med leietakerne på den måten! Jeg er bestyreren! Du burte henvist dem til meg!”
Jonny satte seg ned bak skrivebordet uten å svare henne.
Claudia var rosa i ansiktet.
306
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Du er illojal! Du burde henvist dem til meg!”
“Så lenge jeg er eieren her, er det jeg som har ansvaret for leitakernes ve og vel.
Hvorfor har du ikke fortalt meg at Glenda har spurt etter møbler?”
“Jeg har spart penger for deg — tonnevis av penger!”
“Du har løyet både for dem og meg. Du fortalte dem at jeg ville kreve 150 dollars
ekstra per uke hvis datter deres flyttet inn, og det var en dryg løgn! Hva har hendt
med din nabokjærlighet blant alt dette?”
“Den jenta er ikke bra! Jeg vil ikke ha henne på eiendommen. Hun er et ludder og
en narkoman som alltid løper rundt med forskjellige menn. Hver gang hun er på besøk her, forsøker hun å få Claudette til å gå ut med seg. Og hennes siste venn er ikke
annet enn en henfalden fengselsfugl!”
“Det høres neste ut som om hun bor i Amerika. Og jeg kommer ikke til å godta
at du forteller løgner på min vegne. Jeg lovte nettopp Glenda at datter hennes kunne
få flytte inn uten å betale en ekstra dollar som kompensasjon for at de har bodd her
hele tiden uten møbler. Jeg skal gå bort og besøke henne rett nå, og så skal vi gå
gjennom hvilke møbler hun trenger og så skal jeg møblere hele leiligheten for
henne.”
Claudia begynte å riste knyttneven rett opp i ansiktet på Jonny.
“Jeg kommer ikke til å tillate at du gjør det! De trenger ingen møbler! Det er å
sløse med pengene!”
“Hvordan ville du likt å måtte sitte på et hardt stuegulv etter at du kommer hjem
trett og utslitt fra jobb! Hvordan ville du likt å ete middagen din stående foran kjøkkenbenken fordi du ikke har en stol til å sette deg ned på? Hvordan ville du likt å
sove på et hardt gulv og en tynn skummadrass hver natt?”
Hun fortsatte å riste med knyttneven i ansiktet på Jonny.
“Det er noe helt annet. Jeg er bestyrer!”
“Ja, men hvor lenge? — Husker du hva vi ble enige om hva som var en bestyrers
første plikt? Husker du ikke at jeg sa til deg at jeg forventet at det som skjedde innenfor kontorets fire vegger, ble værende på kontoret? Med andre ord: Ingen sladder
angående leietakerne! Husker du! Nå har jeg leietakere som truer med å flytte fordi
du har spredt rykter om dem. Ikke noe av dette er i henhold til avtalen, Claudia.”
“Jeg har ikke løyet på dem. Alt jeg har fortalt om dem er sant. De har sagt det til
meg selv! Hvis de ikke kan godta det, så la dem bare se seg om etter et annet sted å
bo!”
“Claudia! Jeg vil ikke tillate at du sprer rykter rundt på bygningen om Gladys og
Glenda. Det er uetisk!”
“Kom ikke her og fortell meg hva jeg kan gjøre eller ikke kan gjøre! Jeg er bestyreren her! Hvis jeg vil sladre på Gladys og Glenda, så gjør jeg det! Det er en kvinnes
rett!”
“Hva om noen begynner å sladre på deg? Du er vel klar over at der går noen fryktelige rykter om deg også? Det blir fortalt blant leietakerne at du kommer inn på
kontoret hver kveld for å få deg et kraftig knull av husverten! Hva sier du til det?”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
307
Det var ikke lenger mye Miss Piggy igjen av Claudia. Hun ble kritthvit! Og hun
begynte å suge etter luft. Hun ble bare stående andpusten uten å få fram en lyd. Jonny
trodde hun kom til å besvime, men hun gjenvant endelig talegaven. Han prøvde å
skjule at han var på låtten.
“Da er det jaggu best de passer kjeften sin, eller så skal de bli nødt til å krype ut
herfra på buken!”
“Akkurat nå er det du som må passe kjeften din, eller så blir det du som må krype
ut på buken. Og du har jaggu litt av en buk å krype på!”
Selv før han så Claudias reaksjon, angret Jonny på det siste han sa. Men Claudia
hadde en ufattelig evne til å krype inn under huden på ham.
Senere den dagen mistet han igjen besinnelsen. Han hadde løpt rundt som et brannslukkinsapparat hele dagen mye på grunn av Claudia. Først måtte han snakke med
Glenda for å finne ut hva hun trengte. Han tilbød henne til og med å velge ut møblene, men det ville hun ikke. Så måtte han kjøre rundt og se etter noe som ikke kostet
ham skjorta. Han sjekket hos Salvation Army, men de var forholdsvis dyre og gammeldagse. Han var innom Faith Farm og Hotel Liquidators, men fant til slutt det han
trengte på Good As New. De kunne levere innen to dager mot femti dollars ekstra.
Han stoppet innom Wallgreen’s etter en flaske rødvin og noen pakker peanøtter før
han hadde seg en sen ettermiddags roast biff med tilbehør borte på Arby’s.
Han fortalte Glende at møblene ville bli levert innen to dager, og at hun kunne få
dem plassert der hun ville hvis hun var hjemme når de kom.
Så løp han tilbake på kontoret for å slappe av med litt peanøtter og rødvin mens
han leste avisen.
Claudia satt og ventet på ham bak skrivebordet med Tobby i stolen foran.
“Har du kjøpt møbler til dem?”
“Ja, men like mye til meg selv som til dem. Du kan ikke leie ut en leilighet møblert uten møbler.”
“Hvor mye penger brukte du?”
“Så lite som mulig. Alt er brukt, men likevel ganske bra.”
“Hvor mye måtte du betale for det?”
“Hvorfor er det så viktig for deg?”
“Jeg er bestyreren. Jeg har rett til å vite!”
“Det er ingen stor hemmelighet, Claudia. Jeg betalte rundt tusen dollars for alt
sammen — et ganske bra soveromsutstyr, et greit spisebord med seks stoler, en veggseksjon og en salong med to sideborder og lamper. Nå har de i det minste de nødvendigste møblene slik at de kan slappe av og føle seg hjemme. Soveromsmøblene var
et ran! De er ganske enkelt nydelige og solide!”
Claudias ansiktsfarge ble mørk rosa igjen.
“Mener du å fortelle meg at du har sløst bort tusen dollars av min hardt inntjente
midler — på den veteran fyllebøtta og det Cosa Nostra kvinnfolket hans? Jeg kunne
ha leid det ut til noen andre til dobbel husleie! Tobby, jeg sa det til deg! Jeg sa han
308
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
var i ferd med å gå fra forstanden. Og du har helt rett, Tobby, vi skal kreve ham for
det lintøyet vi har latt ham bruke uten å betale for det!”
“Hvilket lintøy, Claudia?”
“Du burde skamme deg, Jonny! Tenk å sløse bor mine hardt tjente penger på den
måten. Jeg skal skutte å tjene penger til deg, Jonny! Men du skal like sikkert som i
hel- - - -, eh, du skal jammen få betale full pris for lintøyet mitt!”
“Hvilket lintøy?”
“Jonny, jeg —”
“Istedenfor å sitte der å gneldre mot meg, hvorfor ikke forklare meg hvilket lintøy
du snakker om?”
“Det er mitt lintøy, Jonny, og du skal betale meg for det!”
I rytme med underhaken satt hun og ristet knyttnevende mot ham.
“Roe deg ned. Roe deg ned. — Ta deg tid og forklar meg angående det lintøyet.”
“Du skylder meg fem hundre dollars verdt av lintøy! Jeg har brukt mitt eget for
deg. Alt det gode lintøyet som jeg brakte med meg fra Kalamazoo. Jeg har spart penger for deg, Jonny, og dette er den måten du takker meg på! Men du skal bli nødt til
å betale meg. Du skylder meg fem hundre dollars!”
“Det er vanvittig. Hva med alt det nye lintøyet jeg kjøpte etter at vi fikk hotelllisens?”
“Jeg har prøvd å spare penger for deg!”
“Nei, det har du ikke! Du har forsøkt å bli kvitt all det gamle rasket ditt. Hva salgs
lintøy bruker du selv?”
“Jeg er bestyreren. Selvfølgelig bruker jeg det nye lintøyet. Men du skylder meg
likevel fem hundre dollars for mine. Og jeg firer ikke. Nå, gi meg pengene!”
“Bare hvis helvete fryser til! Og det hurtig også!”
“Jeg har listen her. Du skylder meg fem hundre! Tobby, gi ham regningen!”
Jonny leste oversikten med et uttrykk av mistro: 6 puter, 60 dollars. To dyner, 200
dollars. Lakener, 100 dollars. Forskjellig, 140 dollars. Totalt, 500 dollars.
“Mener du dette på alvor, Claudia?”
“Du skylder meg. Jeg gir meg aldri!”
Jonny følte sinnet syde i seg.
“Har du gått fra forstanden, ditt jævla kvinnfolk! Hundre dollars per stykk for to
tynne, gamle utslitte dyner? Jeg betale 19.99 for nye borte på Linen Supermarked.
Plus skatt. Og jeg betaler 2,99 for hver pute, så mange jeg kan bære. Splitter nye. Og
du vil at jeg skal betale ti dollers stykket for de gamle, utslitne du hadde med deg fra
Kalamazoo så du kan bli kvitt dem! Ja, over mitt lik!”
“Det er løgn. Jeg vet at du betalte åtte dollars stykket for dem. Det står på putene.
Og mine er større og bedre!”
“Det er oppspinn. Alt jeg betalte for de nye putene, var 2.99 pluss skatt!”
“Gi meg en av de putene så skal jeg bevise det for deg.”
Jonny reiste seg fra stolen, gikk over til lintæyskapet, grep en av putene og dro
den ut av plastikken.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
309
“Her er den, Claudia. Sjekk den ut!”
Han kastet puten mot henne litt plutselig. Claudia var for sen til å gripe den, og
puten traff henne midt i ansiktet. Brillene hennes falt på gulvet. Hun reiste seg og
skrek:
“Han angriper meg, Tobby! Han angriper meg! Han prøver å slå meg ned! Gjør
noe, Tobby! Beskytt meg! Jeg er kona di! Vis ham at du er fra Chicago!”
Hun ropte hysterisk.
Tobby hoppet opp fra stolen.
“Hold deg borte f-fa kona mi!”
“Aldri bry deg. Jeg ville ikke rørt henne med en ti fot staur!”
Claudia fortsatte å rope.
“Han angrep meg! Han slo meg! Han slo meg! Ring politiet! Gjør noe!”
“M-men det e’ berre ei pute.”
“Jeg bryr meg ikke om hva det er. Han angrep meg! Jeg kan ikke se! Det er noe
galt med øynene mine. Han har gjort meg blind. Og jeg har en fryktelig hodeverk!
Jeg har mistet synet, Tobby. Gjør noe!”
“Her er brillende dine. Du må ta dem på deg.”
“Hvem sin side er du på? Det er ingenting galt med synet mitt. Jeg kan se når en
mygg gjesper på den andre siden av gaten!”
Hun reiste seg og slo knyttneven i skrivebordet til Jonny.
“Jeg skal saksøke deg for dette! Du skal ønske at du aldri hadde lagt hånd på meg!
Og nå er det ikke lenger fem hundre dollars, men fem hundre tusen dollars! Jeg skal
saksøke skjorta av ryggen på deg og overta bygningene! — Tobby, vi trenger vitner
til dette. Vi trenger vitner! Mine vitner. Jeg skal suge ham ren! Tobby, du skal være
mitt vitne fra nå av. Fra nå av vil jeg ha deg i den stolen tjuefire timer i døgnet sju
døgn i uken! Som mitt vitne! Hører du meg, Tobby! Vi skal saksøke skjorta av ryggen på ham!”
Det ble for mye for Jonny. Han reiste seg og skrek tilbake.
“Vitne! Tjuefire timer i døgnet! Bare hvis helvete fryser til! Jeg vil ha dere ut av
kontoret i dette faens øyeblikket begge to! — Uuut!”
Jonny begynte å lage bevegelser med hendene som om han sopte dem ut døren.
“Kom deeere uut!”
Begge forsvant ut døren temmelig kvikt.
Jonny grep puten og la den tilbake i skapet. Den hadde et merke påsydd som sa
åtte dollars.
Jonny trengte komme seg bort fra galehuset. Få litt frisk luft. Han låste kontoret og
satte kursen nedover Holiday Park. Han følte seg rastløs og opprørt og bare vandret
rundt uten mål for ikke å havne på Tom’s Alley Bar. Han gikk helt ned til Galleria
og hadde seg et par pils på Spats, men han følte seg utilpass og ubesluttsom.
Freddy hadde rett. Når du ikke hadde noen, hadde du ingenting. Ensomheten
kunne være en tung byrde. Og Jonny hadde visst hva det ville si å være ensom. Helt
310
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
fra barndommen. Hans mor hadde bevisst holdt ham borte fra kamerater og venner,
spesielt i tenårene. Å ha å gjøre med mange mennesker kunne så lett føre ham ut i all
slags elendighet: Drikking. Horete kvinnfolk. Å gjøre noen gravid. Kanskje til og
med bli homs. Ødelegge sin fremtid.
Jonny var hennes eneste sønn og hun slapp ham sjelden ut av syne unntatt for
korte perioder. Og av frykt for at han skulle drukne, nektet hun ham til og med å lære
seg å svømme. Jonny kompenserte ved å spille fotball. Oftest alene. Han ville bli
medlem i den lokale klubben, men hun nektet. Det var for farlig. Og ofte for langt
borte. Bare motvillig, fordi det ikke fantes noen måte å komme unna på, lot hun ham
begynne på skolen.
I løpet av de gode årene i New Jersey hadde han ikke hatt en venn. Ikke en eneste.
Bare en god jobb og en god inntekt. Og jobb som en slave. Fra seks om morgenen til
ti om kvelden. En gang i sju måneder, for det meste om sommeren, hadde han ikke
hatt en eneste søndag fri. Han hadde bare overvært livet i Amerika på avstand og
håpt at han en dag kunne bli en del av det. Men før det skjedde, hadde de tvunget
ham til å bli med dem tilbake til Norge. — Men det var en helt annen historie.
Og nå, endelig, etter så mange år, var han nær ved å få sitt ønske oppfylt. Han
hadde returnert til Amerika. Og se hva han hadde rotet seg borti! Bare tanken på det
fikk fram bitterheten i ham. Hvorfor hadde han ikke tatt kontroll over sitt liv tidligere? Før det var for sent. Mens livet i Amerika ennå var godt.
Jonny bestemte seg til slutt for å ta turen opp til Freddy og fengselskameraten
hans for å slå av en prat. Og kanskje besøke Christina noen minutter. Han likte Christina litt for godt, og det var kanskje det som holdt ham borte.
Det var med tungt hjerte han banket på døren til Freddy. Han hørte ivrig prat og
høylytt latter inne fra leiligheten. Han hørte Freddys vennlige stemme innenfra.
“Bare kom inn, min kjære. Kom inn.”
Jonny gikk forsiktig inn i leiligheten. Freddy vasket opp i kjøkkenkroken i bare
shorts. Da han la merke til Jonny i døråpningen, snudde han ryggen til ham og begynte å le. Han hørte også latter fra et av soverommene. Freddy snudde seg mot ham
og bare stirret på ham, målløs. Så forsøkte han å si noe, men brøt ut i ukontrollert latter. Igjen hørte han mer latter fra et av soverommene.
“Jonny? For en pokkers overraskelse!”
Freddys venn fra fengselet kom ut fra soverommet med bare et håndkle rundt
hoftene. Han stirret på Jonny og brøt ut i uhemmet latter. Jonny hørte en kvinne le
fra inne på soverommet. Freddy snudde ryggen mot dem i et forsøk på å undertrykke
et nytt latterutbrudd, men da han snudde seg, brast han ut i latter igjen. Jonny følte
seg ille til mote. Han så ikke for seg hva som kunne være så rart med seg.
Freddy gjorde ikke noe forsøk på å introdusere sin venn som bare stod der og stirret på Jonny med et ubehagelig flir over det røffe, lite innbydende ansiktet med to av
fortennene halvveis nedråtnet. Jonny så over mot Freddy som hadde tatt pause fra
oppvasken og var nå opptatt med å få fyr på en av de svære sigarene. Han så ikke i
retning av Jonny.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
311
En naken kvinne i førtiårene med motbydelige hengebryster og dradde ansiktstrekk kom ut fra soverommet som hun delte med Jonnys fengselskamerat. Hun virket
forvirret, men også hun brøt ut i latter sammen med fengselsfuglen. De hadde det
tydelig hyggelig på Jonnys bekostning alle sammen. Han regnet med at han hadde
vært samtaleemne.
“Beklager. Jeg får stoppe innom en annen gang når det passer bedre.”
Han gikk hurtig ut av leiligheten og satte irritert kursen mot gaten. Bare tre leiligheter lenger nede så han et glimt av Christina som satt alene med et glass vin som så
ofte tidligere.
Han gikk litt tilbake og banket på døren.
“Hvem er det?”
“Det er meg, Jonny. Jeg ville bare stikke innom og si ‘hallo.’
“Kom inn. Kom inn.”
Hun kom imot han og gav ham en klem. Han gav henne en klem tilbake.
“Så, hvordan går det, Christina?”
“Jeg hadde gitt opp håpet om at du skulle komme på besøk. Hva har skjedd?”
“Ingenting. Jeg stakk innom for å ha en prat med Freddy, men da jeg så deg gjennom vinduet, husket jeg at jeg hadde lovet å besøke deg. Så fikk jeg lyst å slå av en
prat.”
“Det er over tre uker siden. Hvor lenge forventer du at en kvinne er villig til å
vente på deg?”
Hun smilte for at han skulle ta det som en spøk.
“Når du venter på noe godt, kan det være verdt å vente evig, vet du.”
Hun lo og tilbød et glass vin.
“Rød eller hvit?”
“Rød er greit.”
Jonny følte seg litt forlegen fordi han ikke hadde tatt med seg en flaske vin. Han
visste at hun likte vin. Javel, greit not. Han hadde bedt henne ut på middag ofte nok.
“Hvorfor kom du innom, Jonny?”
“Jeg satt borte på hotellet og holdt på å gå fra forstanden. Den gale kvinnen, bestyreren min, har en tendens til å krype under huden på meg. Jeg følte for en forandring.”
“Hvorfor bor du alene, Jonny? Vi kunne hatt det godt sammen.”
“Jeg opplever all den dritten som foregår rundt meg hver dag og har bestemt meg
for ikke å bli en del av den.”
“Er all ensomheten verdt det?”
“Nei.”
“Så?”
“Det er vanskelig å forandre sin egen natur.”
“Ja, jeg vet det. Jeg har forsøkt, men måtte gi det opp. Jeg ble så ensom at jeg
holdt på å gå fra vettet, jeg også. Jeg satt og ventet på deg hver kveld til for en uke
siden. Jeg treffer noen nå. Et par typer, faktisk.”
312
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Bra for deg hvis det gjør deg lykkelig.”
“Det er bedre enn ingenting. Min knekt i skinnende rustning døde i middelalderen
på samme måten som dinosaurene. Mitt liv er nå.”
“Og alle jomfruprinsessene har funnet sine prinser! Hver sin smak, går jeg ut fra.
Men kanskje du har rett.”
“Du må begynne å leve livet ditt, Jonny. Du har bare ett!”
Jonny var skuffet. Ikke for sin egen del, men for Christinas. Hun hadde vært på
rett spor og tapt.
Eller kanskje hun hadde bestemt seg for ikke å foreta en jomfruhinne implantasjon?
Noen banket på døren, og uten å vente på svar kom Freddy inn døren. Han virket
litt forvirret da han la merke til Jonny. Han virket fortsatt forvirret, men så brast han
ut i latter.
“Ha, ha, ha. Jonny Husvert er på jakt etter kvinnfolk! Ha, ha, ha, ha, ha.”
Christina ble irritert.
“Oppfør deg eller kom deg ut herfra!”
Freddy så full ut. Med blodskutte øyne og snøvlete stemme.
“Å, kjære. Jeg elsker deg når du blir sint!” Så ble han alvorlig. “Hvorfor faen har
du brukt så lang tid? Jeg har ventet i over en time!”
Jonny innså at hans nærvær var uønsket. Han reiste seg og så på Christina med
et spørsmålstegn over hele ansiktet. Hun nikket og fulgte ham til døren.
“Ja, det er mye bedre enn ensomheten, Jonny. Selv om det bare er et engangstilfelle. Ekte kjærlighet reiser på ujevn vei, vet du.”
Jonny hadde blitt invitert til å besøke Freddy. Som en venn. Men han passet ikke
inn og hadde ikke vært velkommen. Han burde ha visst det. Men det skulle ikke skje
igjen.
For noen uker siden var han blitt invitert til å besøke Christina. Som hennes elsker. Men han hadde latt det være. Til i kveld. Heller ikke det kom til å skje igjen,
ikke engang som en venn.
Igjen begynte ryktene å surre på Holiday Park Hotel. Husverten hadde slått bestyreren bevisstløs med en pute, men hadde fått grundig juling av mannen til bestyreren
som var fra Chicago. Det var bare et tidsspørsmål før husverten måtte slå seg selv
konkurs og da ville bestyrerne overta hele hotellet. Istedenfor å betale regningene
sine, hadde han brukt alle pengene på horer og crack!
For første gang siden de flyttet inn på Holiday Park Hotel kom ikke Claudia på
kontoret klokken ni. Stasjonsvognen deres stod heller ikke parkert på den vanlige
plassen, og ryktene ville ha det til at de var ute for å finne en dyktig sakfører.
Claudia viste seg ikke på kontoret hele dagen, og heller ikke den neste.
Igjen begynte ryktene å surre. Hun var blitt innlagt på sykehuset med en alvorlig
hjernerystelse.
Ryktene nådde også Glenda.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
313
“Hva? Claudia på sykehuset? Med hjernerystelse av å være truffet av en pute? Ha,
ha, ha. Hvis Claudia har havnet på sykehuset, må det være for få hjernen sin undersøkt. På et galehus! Ha, ha, ha.”
De fleste av leietakerne likte ikke svaret hennes selv om det hørtes fornuftig ut.
Men rykter kunne være så stridig utholdende når de krydret til de kjedelige rutine i
hverdagslivet. De vekker folk opp fra en kjedelig daglig tilværelse for plutselig å presentere nok spenning til at livet blir verdt å leve. Rett eller galt? Nei, det var av mindre betydning. Det som betydde mest, var underholdningsverdien. Og kanskje det var
noe i det? Ingen ild uten røyk!
Den tredje dagen begynte ryktene å svirre om at Claudia var blitt utskrevet fra
sykehuset. Husverten hadde problemer nå. Store problemer. Han ville få seg et søksmål på over en million!
Så, nøyaktig klokken ni neste morgen mens Jonny leste avisen og nøt sin kopp
med svart kaffe, kom Claudia inn på kontoret som om ingenting hadde hendt.
“God morgen, Jonny.”
“God morgen.”
“Jeg har vært på sykehuset.”
“Det har jeg hørt.”
Og det var alt som ble sagt i den forbindelse. Men Claudia syntes å ha det travlere
nå enn tidligere. Hver gang Jonny kom inn på kontoret uventet, satt hun i telefonen.
Men hun unnskyldte seg hurtig og la på så snart han kom inn. Og hun var alltid snar
til å svare på oppringinger.
Jonny følte at noe foregikk bak sin rygg, men han kunne ikke vite hva.
Så, om ettermiddagen, ville Tobby snakke med ham når Claudia ikke var på kontoret.
“Jonny, jeg s-synes vi s-skulle kjøpe noen møbler.”
“Hva? Møbler? Vil du kjøpe møbler?”
“Ja. Et av Great Western hotellene s-skal ommøblere hele bygningen — og de sselger nå hele s-soveromsmøblementer for hundre dollars hver — hodeseksjon, nattborder, kommoder, kredensbord, madrasser og s-senger. Alt s-sammen for hundre
dollars. Jeg s-synes det er en god ide og kjøpe nye s-soveromsmøbler til alle etromsleilighetene. De er nedslitte og vanskelig å få leid ut.”
“De er alltid fulle.”
“Ja, men til lave leier.”
Hoskins’ene sluttet aldri å overraske ham på den ene eller andre måten. Han visste
at Tobbys forslag var fornuftig.
“H-fiss du vil, kan jeg kjøre deg bort dit og s-se på dem med det s-samme.”
“Ja, la oss gjøre det, Tobby.”
Great Western lå cirka en halv times kjøring i nordlig retning. De solide eik soveromsmøblene så helt nye ut og gav et solid inntrykk. Jonny var ikke sen om å bestille
fire komplette sett. De måtte hentes straks. Jonny ville leie en lastebil, men Tobby
tilbød seg å hente dem med stasjonsvognen.
314
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Jeg s-skal ta med meg Claudia, s-så s-skal vi ta oss av det for deg. Vi burde også
kjøpe noen tepper og s-skifte ut de s-slitne s-skitne teppene som vi har der. Og mens
vi gjør det, burde vi også male hvert rom i alle f-fire leilighetene.”
“Kan du ta deg av arbeidet?”
“Ja, med Claudia.”
Jonny visste ikke om han skulle godta forslaget hans eller ikke, men Tobbys forslag var helt på linje med hans egen tankegang. Så mange ganger tidligere hadde han
hatt planer om noe lignende. Men på grunn av alle disse offentlige byråkratene som
truet ham med mulkter hvis han oppgraderte eiendommen, hadde gjort at han stridig
hadde bestemt seg for å la være. Dessuten hadde det vært for dyrt. Men nå så det ut
til å falle på plass av seg selv.
Men basert på tidligere erfaringer visste han at det ville ikke ta mer enn en natt
å rasere en hel leilighet, og det fristet mer i en oppusset leilighet enn i en nedslitt. Og
for disse menneske betydde et nytt og rent gulvteppe ikke noe som helst i forhold til
å bli høy på dritt hver kveld. Og gode møbler var lett å selge til alle disse bruktbutikkene som var i distriktet. Han hadde mistet et nesten nytt TV på den måten til
en pantebutikk da Speedy Fleece bodde i tjuefire. Leiligheten var blitt brutt inn i og
TV’en hadde spasert rett ut midt på lyse dagen en søndags ettermiddag.
“Hvor mye for jobben?”
“Jeg s-skal ta meg av alt s-sammen f-for hundre dollars for en leilighet.”
“Det høres bra ut. Betrakt det som en avtale.”
De to Hoskins’ene sløste ikke bort mye tid før de kom i gang. Og det de manglet av
dyktighet kompenserte de for gjennom entusiasme. Tross alt, det var et system i galskapen deres selv om Jonny hadde problemer med å forstå ‘dronningen og jeg’ forholdet deres. Jonny likte å se at de tok seg ut, men mest av alt nøt han å ha kontoret
helt for seg selv igjen. Han leste avisen over en kopp kaffe da telefonen ringte.
“Jonny, det er meg, Ted. Jeg må snakke med deg med det samme. Det er ganske
viktig. Kan du møte oss på det Thai stedet borte på Towngate? Nøyaktig klokken
tolv.”
Jonny hadde utviklet en dyp skepsis mot Ted.
“Hva gjelder det?”
“Jeg er ikke i stand til å gå i detalj på telefonen, men tro meg, det er til din fordel.
Jeg vet at du ikke er så glad i disse sterke matrettene, men de serverer maten slik du
vil ha den. Det er en god restaurant. Og det vil gjøre deg godt å komme bort fra den
Arby’s maten til en forandring. Vennligst nøyaktig klokken tolv. Jeg tar meg av regningen.”
Jonny lurte på hva Ted hadde opp i ermet denne gangen idet han gikk inn på Sukothai Restaurant, oppkalt etter den gamle hovedstaden i Siam, nå kalt Thailand. Det
noe mørke interiøret, den avslappende atmosfæren og alle de innbydende vertinnene
gjorde Jonny avslappet idet han ble ledet helt innerst i restauranten. Han ble plassert
rett over bordet fra Ted og Andy.
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
315
“Hvordan står det til Jonny? Det er en stund siden sist.”
“Ja. Det går stort sett bra.”
“Hvordan går butikken?”
“Det er den samme dritten hver dag. Det vet jo du.”
“Hvordan går det med bestyreren din?”
“Uforutsigbar, men hun suger inn godt med kontanter for meg. Bortsett fra det vet
jeg knapt hvor jeg har henne fra den ene dagen til den andre.”
“Det er derfor jeg ville snakke med deg. Jeg undrer meg på om du vet hva som
foregår bak ryggen på deg.”
“Jeg vet knapt hva som foregår under nesen på meg, så hvordan pokker skulle jeg
vite hva som foregår bak ryggen min? Men det er stort sett greit så lenge økonomien
ordner seg.”
En orientalt utseende fyr kom og tok ordrene. Både Ted og Andy tok en av de
brennhete thai rettene, men Jonny bestilte en mild rekestuing med vanlig ris. De serverte thai øl.
Ted og Andy begynte å småprate, men Jonny satt for det meste taus. Av en eller
annen grunn følte han seg litt utilpass. Han visste at Ted ikke diskuterte forretninger
under et måltid, så, etter at lunsjen ble servert, åt de i stillhet. De syntes begge å nyte
de hete kryddene, men Jonny måtte innrømme overfor seg selv at rekestuingen og
risen smakte helt greit. Og ølet.
Da Ted til slutt spurte om han foretrakk Hennesy eller Larsen, regnet Jonny med
at det var klar for det de måtte ha i tankene.
“Du kjenner meg, Jonny, og du vet at jeg liker å gå rett på sak: Er du klar over at
dette Hoskins-kvinnfolket forsøker å overta Holiday Park Hotel?”
“Nåja, jeg har fortalt henne at det er på markedet, men jeg hadde ikke peiling på
at hun konkret jobbet med det.”
“Det er ikke det jeg snakker om. Men hun forsøker aktivt å overta hotellet bak din
rygg. Hun må ha ringt meg minst hundre ganger for å få opplysninger. Om deg. Om
eiendommen. Om Andy fremdeles eier den eller ikke. Hver eneste liten detalj som
har foregått i bygningen, Jonny, har hun informert meg om. Til å begynne med bestemte jeg meg for å la det fortsette på den måten. Hva pokker, hun matet meg med
detaljert informasjon.”
“Ja, og så var det gratis også. Du slapp å betale femti per uke slik du gjorde med
Ross.”
Ted ble sittende med halvåpen munn og hans flintskallede isse begynte å rødme
som så mange ganger tidligere når Jonny konfronterte ham.
“Eh, eh — jeg visste ikke at du var klar over det. Det var ikke personlig, Jonny,
men jeg har gjort det til vane å beskytte mine interesser. Jeg har erfart at det er
mange bedragere og manipulatorer der ute. Jeg ville hate å bli tatt med buksene nede.
Og etter dette kommer du til å takke meg for det.
Nå, tilbake til dette Hoskins-kvinnfolket. Hun har spredt mye kompromitterende
opplysninger om deg. Til å begynne med tok jeg hennes ord for det. Som den man-
316
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
dags morgenen da vi møttes på gangveien til hotellet. Da hadde hun ringt meg hele
weekenden og fortalt meg at du var på etterskudd med alle regningene fordi du
brukte alle hennes hardt opptjente midler, som hun uttalte seg, på horer og crack.
Hun ringte meg for å bevise at du tilbrakte weekenden sammen med en prostituert
og røkte crack. Greit, for du var borte hele den weekenden så jeg hadde ingen grunn
til ikke å tro henne. Hennes bekymringer virket så oppriktige. Hun gråt til og med i
telefonen da hun fortale det. — Hvilken forklaring har du, Jonny?”
Jonny satt og lyttet til ham mens han svei av forbannelse.
“Saken taler for seg selv. Jeg pleide å sove på kontoret for å få endene til å møtes.
Men av og til tilbrakte jeg weekendene borte på Schubert for å få meg en dusj og to,
og for å lade batteriene til neste uke, for å si det slik.”
“Greit. Det skulle være unødvendig å nevne det, men opplysningene sjokkerte
meg. La meg nevne at partneren min borte på Big Daddy havnet på samme kjøret og
jeg holdt på å miste hele investeringen min. Jeg var klar over ditt mislykkede forsøk
på å selge, så jeg regnet med at du følte deg desperat og hadde bukket under for presset.”
“Nei, men Pearly Jo sa opp avtalen så jeg holdt det borte fra markedet for en tid.
Du er kanskje interessert i å vite at jeg nå har fått einendommen listet hos Business
Investment Corporation of Hollywood. De spesialiserer seg på salg av forretningseiendommer. Når tiden er inne, kommer han til å ta kontakt med deg angående andreprioritetslånet. Men det vet du vel allerede?”
“Ja. Men jeg takker for opplysningen. Jeg er sikker på at vi kan komme til en
slags enighet. — Nå, angående dette kvinnfolket. Er du klar over at hun har vært i
kontakt med alle offentlige kontorer i Florida for å få informasjon om deg? Hun har
fått utskrift av alle dine strømregninger, vannregninger, og hun har til og med forsøkt
å sparke Frank Autry, bassengkontraktøren. Han er en av mine venner, forstår du.
Hun har til og med klart å få kopier av alle avdragene dine. Hun har matet alle med
opplysninger om at du er i ferd med å gå konkurs og at de stod i fare for å tape pengene sine. Derfor har de alle satt deg under ekstra press for at du skal betale regningene dine i tide. — Ringer det en bjelle?”
Jonny nikket. Så det var derfor FPL hadde begynt å sende noen for å hente pengene på kontoret istedenfor å vente til han fikk sendt dem. Og det var derfor byadministrasjonen hadde vært så snare til å true med å stenge av vannet!
Men på samme tid virket det ufattelig. Hun hadde selv tatt inn de ekstra kontantene han trengte til å betale regningene.
“Du fortalte meg selv etter at jeg hadde kjøpt det, at du kunne komme litt på etterskudd i løpet av sommeren, men at du klarte å da det inn igjen under vintersesongen.
Det har vært det samme med meg.”
“Jeg er klar over det. Men jeg hadde ikke en bestyrer som ringte opp eieren av
førsteprioritetslånet og fortalte henne at hun ikke måtte gjøre regning med å få avdragene i tide fordi jeg var utslått av kokain. Husker du alle de brevene Andy pleide
å få fra American Express som informerte ham om at han som et resultat av dyktig
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
317
forretningsdrift var forutgodkjent til å få et AmEx kort? Du må ha fått noen slike du
også. Nå, hun skrev direkte til dem og godtok kortet på din vegne.”
“På min vegne? Men jeg har ikke hatt et kredittkort i hele mitt liv!”
“Det var antakelig derfor du fikk avslag. Jeg kan bare forestille meg hvilke problemer du ville hatt hvis søknaden hadde gått gjennom.”
Jonny satt som lamslått. Og han følte seg skamfull. Ted hadde en gang tidligere
kalt ham naiv, og det var slik han følte seg nå. At noe slikt kunne skje, var ufattelig.
“Det virker som om du er godt informert om dette. Det må ha foregått en tid.”
“Helt fra den dagen du forsøkte å forklare henne forskjellen på et aksjeselskap og
et firma.”
“Og så har du unnlatt å fortelle meg før nå?”
“Ja, i begynnelsen virket det for godt til å være sant. Jeg fikk informasjon rett fra
hestens munn, for å si det slik.”
“Så hva fikk deg til å endre taktikk?”
“Så lenge hun bare sjekket deg, kunne jeg forholde meg til henne. Kanskje noen
av opplysningene kunne komme vel med en dag. Men så begynte hun å kontrollere
meg! Hun begynte å ringe banken min etter opplysninger om mine konti. Du kommer
ikke til å tro dette, Jonny, men jeg sverger ved Gud at det er sant: Da min bank nektet
å gi opplysninger om mine konti, ringte hun senere tilbake og presenterte seg som en
FBI-agent som etterforsket noen briter som var mistenke for drive med hvitvasking
av engelske pund. Hun klarte til og med å få kontakt med banksjefen! Han ringte meg
personlig noen minutter senere for å undersøke om jeg var under etterforskning!”
Jonny klarte ikke å holde tilbake en sarkastisk latter.
“Ja, der har du Claudia i et nøtteskall. Hun har ikke evnen til å skille mellom meg
eller deg eller andre. Hun buser bare rett på. Alt hun har i tankene er: ‘Jeg, Claudia!”
Hun er av og til helt frakoblet virkeligheten, og med en ubegrenset selvsikkerhet.
Hun hater den nye presidenten, for eksempel, og hvis hun får ideen, vil hun ivrig
forsøke å få ham kastet ut av Det hvite hus. I mitt tilfelle forstår jeg ikke hvorfor hun
har engasjert seg så kraftig.”
“Det er da tydelig. Hun lever under den illusjonen at hun som sitter på førsteprioritetslånet vil trekke lånet slik at du går konkurs. Hun tror at alt hun da trenger å
gjøre, er å overta eiendommen direkte. Forutsatt at han som holder annenbrioritetslånet, i dette tilfellet meg, ikke er interessert. Og det er derfor hun har begynt å undersøke meg for å se om jeg har nok blodige midler til å presse henne ut! — Hun er
egentlig ganske utspekulert.”
“Jeg er ikke overrasket. Bare skuffet. Igjen. — Så jeg regner med du forteller meg
alt dette for at jeg skal gjøre noe med det?”
“Bli kvitt henne! Jo før jo heller! Hun er blitt et økonomisk faremoment for deg.
Og for meg også! Jeg vet hva som foregår rett nå. De fikser opp de fire studioene.
Alle fire ettromsleilighetene på Dumpen — møbler, tepper og maling! Hun tror at
hun kan overta eiendommen i løpet av noen dager. Så nå bruker hun dine penger til
oppussing slik at hun slipper å bruke sine egne etter at hun har overtatt!”
318
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Jeg ser opplegget helt klart. Men du forventer vel ikke at jeg straks skal løpe bort
til dem og gi dem beskjed om hva Ted fortalte meg og be dem flytte, gjør du?”
“Jeg gir et blodig pokker i hvordan du gjør det bare du blir kvitt henne!”
“Hvor oppbevarer hun alle dokumentene?”
“Å, ja, det har du rett i. Hun oppbevarer all informasjon i skrivebordet. I den øverste høyre skuffen. Hun holder den låst, men du finner nøkkelen i et av rommene i den
øverste skuffen til venstre. — Se til å bli kvitt henne!”
Ted hadde sagt sin mening. Nå var det opp til Jonny.
Ted mumlet noe om å ta seg av regningen, men når alt kom til alt var han for gniten til å følge opp. Jonny betalte de femten dollars som var hans andel og gikk ut.
Hvordan kunne noen forvente at et voksent menneske kunne bli mett av fem reker
og litt ris?
Han gikk inn på Viva Brazil rett ved siden av og bestilte en kraftig biff, godt med
franske poteter og en hel flaske brasiliansk rødvin.
På veien tilbake til hotellet var Claudia, Claudia, Claudia alt Jonny kunne tenke på.
‘Jeg, Claudia!’ Hans intense forakt for henne økte til et ekte, ubegrenset hat. Hans
første innskytelse var å gå rett over til nummer tolv der hun jobbet sammen med
Tobby, og slå henne ut kald. Ikke med pute denne gangen, men med storslegge!
Han hadde ikke så høye tanker om det homsehullet Ted heller, og hans falske gentlemann manerer. Hvordan i all verden kunne han ha greie på alle disse detaljene?
Etter to flasker thai øl, en støyt med fransk cognac og en hel flaske brasiliansk
rødvin var Jonny i det rette humøret til å konfrontere den bikkja direkte.
‘Bare se til å bli kvitt henne!’ Ted hadde vært alt annet enn nådig.
Da han kom inn i leiligheten, var den i et fullstendig rot. Claudia var travelt opptatt med å sette av mens Tobby strevde med å rulle taket. De puffet og svettet begge
to. Jonny behersket seg og gikk inn på kontoret. Han kunne ikke kvitte seg med dem
midt i et slikt rot.
Ja. Ja, så menn! Han ville ikke si noe til dem før de var ferdige med leilighetene!
Da skulle han benytte seg av retten til å avslutte avtalen, eh, kontrakten, i løpet av sju
dager uten spesiell grunn.
Han skulle virkelig nyte å se Claudia i ansiktet da!
Han var også ivrig etter å få tak i alle papirene med opplysningene hun hadde
samlet inn om ham, men bestemte seg for ikke å gjøre noe med det før sent i kveld
etter at han hadde fått dratt ned rullegardinet og slått i bolten. Da kunne han ta den
tiden han trengte uten å engste seg. Han hadde lyst å komme i gang med det samme,
men regnet med at Claudia og Tobby var for opptatt med oppussingen til å mistenke
at noe spesielt var på gang.
Den kvelden var begge Hoskins’ene dødstrette og stupte rett i køya. Tobby bare
stakk nesen innforbi kontordøren og fortalte ham at de regnet med å ha den første
leiligheten ferdig innen to dager.
“Bra. Veldig bra.”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
319
Det Jonny fikk erfare den natten omtalte han senere som et skikkelig mareritt. Etter
at han hadde forsikret seg om at rullegardinet var godt neddratt og døren solid boltet
fra innsiden, satte han seg ned bak Cladias skrivebord og låste opp skuffen med hennes hemmelige dokumenter.
Alt var omhyggelig oppbevart i tre forskjellige brune konvolutter. På hver av dem
var det skrevet med en svart markør: ‘Holiday Park Hotel’ på den første. ‘Jonny Jakobsen Hell på den andre og ‘Edward Bartholomeus Littlefield’ på den tredje.
Hun hadde sortert alt sammen omhyggelig etter dato. I hotellets konvolutt hadde
hun kopier av alle strømregningene med utestående beløp og betalingsdato helt fram
til siste måned, inkludert kredittoversikt. City of Fort Lauderdale hadde sendt henne
tilsvarende opplysninger over vannutgiftene.
Kabelselskapet hadde til og med gått et skritt lenger og anbefalt at deres direkte
innkreving burde bli avsluttet og overført til et leieselskap med ansvar for månedlige
innbetalinger. Og nå forstod han også hvorfor Southern Sanitation så plutselig hadde
avviklet kontrakten. Han hadde vært fordømt heldig fordi Claudia på samme tid
hadde tatt inn nok kontanter til at han hadde klart å komme ajour med samtlige regninger, vel, unntatt eiendomsskatten og den var tung i Fort Lauderdale. Hun hadde
klart å skaffe seg kopier av den også. Og hun hadde nøyaktige koper av både førsteog andreprioritetslånet. Så gikk det plutselig opp for Jonny at hun også var klar over
at han ikke hadde forsikringer! Og, i motsetning til det inntykket hun vanligvis gav,
hadde hun vært smart nok til ikke å nevne det for ham. Men det som overrasket ham
mest, var at hun hadde fullstendige kopier av siste års selvangivelse. For Jonny var
det nesten uvirkelig. Hva i all verden hadde hun egentlig planlagt å gjøre?
Litt engstelig åpnet han opp kunvolutten som inneholdt opplysningene om ham
selv. Hun hadde kopier av alle brevene hun hadde sendt, og det som lå øverst var til
sakfører Robert Johnson Welsh:
Kjære herr Welsh.
Jeg ønsker å informere deg om at den nåværende eieren av Holiday Park Hotel,
herr Jonny Hell, har store problemer med å innfri sine forretningsmessige
forpliktelser. Beklageligvis er han sterkt påvirket av narkotika, for det meste
crack og kokain, og derfor er det rimelig å forvente at fremtidige avdrag på lån
ikke vil bli innfridd til rett tid. Jeg vil holde deg informert om utviklingen. La meg
forsikre deg om at jeg gjør mitt ytterste for å håndtere situasjonen så korrekt som
mulig idet jeg ser store fremtidige muligheter for en solid drift av hotellet og kan
opplyse om at jeg kan være interessert i en overtakelse av eiendommen..
Med beste hilsen fra
Claudia Hoskins
Claudia Hoskins, bestyrer
320
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
Jonny pustet tungt. Herre Gud, hun hadde sendt et identisk brev adressert til herr
Edward Bartholomeus Littlefield. Den pokker så sleiske slangen hadde tilfeldigvis
unnlatt å nevne det!
Hun hadde også laget seg en liten dagbok med noen ganger forvridde opplysninger om hvor Jonny befant seg, ofte med negative antydninger, helt fra den første dagen de flyttet inn. Hennes siste nedtegnelse refererte til det tilfellet med puten. Han
ble fylt med sinne da han leste hennes fremstilling. Puten ble knapt nevnt, men etter
å ha lest det, satt han igjen med inntrykk av at han hadde slått henne i gulvet med
bare knyttnevene.
Det neste brever var adressert til Internal Revenue Service i Atlanta med anmodning om opplysninger angående hans selvangivelser.
Men det var da han leste det neste brevet, han ble sittende å skjelve av forbannelse resten av kvelden!
Brevet var adressert til Immigration and Naruralization Service på Biscaine Bouleward i Miami. Hun hevdet at hun hadde grunn til å tro at Jonny var en ulovlig immigrant og at hun ivrig forventet en bekreftelse fra dem!
Han fant ingen svar verken fra IRS eller INS.
Kanskje han i dette øyeblikk ble holdt under oppsikt?
Han skalv av forbannelse mens han la papirene tilbake i konvolutten. Det hadde
vært en fornøyelse å kunne kvelt den bikkja. Han tenkte på Freddy da han nesten
hadde kvelt Holly og forstod hvordan han hadde hatt det. Ja, å få kvelt livdritten ut
av den bikkja ville vært en fornøyelse. Det amerikanske slagordet om at du måtte gå
over og utenom loven for å skape rettferdighet, syntes å være fullt ut berettiget.
Jonny ble sittende og gruble. Claudia kunne aldri klart å pønske ut alt dette av seg
selv. Noen måtte ha hjulpet henne! Og det var iallfall ikke Tobby!
Han åpnet den siste konvolutten for å se hvilke opplysninger hun hadde skaffet
om Ted. Konvolutten var tom!
Jonny plasserte konvoluttene i bunnskuffen på toppen av den boken som Kirk en
gang hadde gitt ham. Og mens Claudia var travelt opptatt med å hjelpe Tobby med
å bruke Jonnys penger før de overtok eiendommen, ville Jonny være fullt opptatt med
å gå over til Office Depot for å ta kopier av hennes sleipe svik!
Han så på klokken. Pokker, hvor var det blitt av tiden? Det var etter stengetid på
Tom’s Alley Bar. Det eneste stedet han visste var åpen, var pattebaren Jiggles nede
i Niggertown.
Sent om kvelden den neste dagen, etter at Hoskins’ene hadde gjort seg ferdige med
oppussingen av den første leiligheten, klarte Claudia igjen å skape oppstyr på Holiday Park Hotel. Claudia visste ikke at Dennis hadde fått sparken fra bygningsjobben
sin og at Shelly var blit permittert i to uker fra det bakeriet der hun hadde jobbet i
ganske mange år. Men nå skulle de pusse opp hele lokalet. Men fordi de så uforskyldt var arbeidsledige engstet de seg for husleien.
Da Dennis og Shelly uttrykte sin tilfredshet med en godt utført jobb, dro Claudia
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
321
automatisk fordel av situasjonen og informerte dem om at fra neste uke ville husleien
bli fordoblet. De bodde i en luksusleilighet nå!
Dennis og Shelly ble skikkelig skuffet og brøt ut et nesten ukontrollert sinne. De
krevde å få snakke med husverten. Til å begynne med nektet Claudia dem, men de
var så bestemte at de satte kursen rett mot kontoret med Claudia i hælene.
“Dette er vanvittig! Du kan ikke doble husleien på den måten. Rett ut fra det blå!
Vi har ikke råd til den slags utgifter!”
Claudia avbrøt før Jonny fikk svare.
“Det er en helt annen leilighet nå. Fullstendig oppusset! Den er verdt det doble
av det jeg har krevd dem for!”
Jonny forsøkte å roe dem ned.
“Jeg har ikke peiling på hva dette gjelder, Shelly, men vær så grei og sett deg ned
og forklar meg.”
“Vi ble så glade da de begynte å pusse opp leiligheten. Det skulle vært gjort for
lenge siden. Og nå forteller Claudia at husleien vil bli fordoblet fra neste uke. Og det
har vi ikke råd til rett nå!”
Claudia klarte ikke å holde kjeft.
“Det er en helt annen leilighet nå! De lever i luksus. Og det er midt i sesongen!”
“Claudia, jeg kan ikke huske at vi er blitt enige om å øke husleiene.”
“Hvis de ikke har råd å betale husleien, skal jeg få noen andre til å flytte inn her
innen i morgen tidlig! Jeg tjener penger til deg, Jonny — tonnevis med penger!”
“Husleien blir den samme, Claudia. Det blir ingen flere økninger denne sesongen.
Bare fordi turistene har råd til å bli utnyttet i noen uker, betyr ikke det at lokalbefolkningen har råd til å bli utnyttet på samme måten i flere måneder. Det er derfor turismen av og til kan være en skjult forbannelse for de opprinnelige innbyggerne.
Jeg kan forsikre deg, Shelly, om at husleien vil være den samme hele sesongen.
Og etter sesongen blir den redusert. Så ikke engst dere. Det blir ingen økninger.”
“Takk, Jonny. Vi kommer til å elske deg for dette.”
Jonny smilte.
“Gleden er min.”
Claudia så på Jonny med hatefulle øyne. Hun hatet ganske enkelt å bli ydmyket
på den måten. Ikke engang Tobby ville våge noe slikt! Vel, det var bare snakk om dager nå føre hun kunne kneke Jonnys nese i hans egen dritt.
Men det ble flere problemer. De tre andre leietakerne nektet å få leilighetene sine
oppusset. De hadde hørt rykter om at Claudia skulle overta hele eiendommen, og da
var det tross alt bare et tidsspørsmål om når husleiene ville bli fordoblet likevel.
Claudia hadde ingen problemer med det. Hun så det bare som en mulighet til å få
tømt leilighetene mens arbeidet sto på, så hun bestemte for å kaste dem ut en om gangen. Og så doble leien når nye leietakere flyttet inn.
Igjen nektet Jonny å føye henne. Han måtte love Jackson og Ruby at husleien ville
være den samme også etter at oppussingen var ferdig. De var skeptiske. De hadde
hørt ryktene. Hvis han måtte dra om noen dager, eh, gikk konkurs, så ville husleien
322
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
gå opp likevel. Til slutt måtte han gi dem det skriftlig på vegne av aksjeselskapet.
Men de var likevel skeptiske.
Til å begynne med nektet John and Jeannie bestemt å godta at leiligheten deres
ble pusset opp. De var ikke interessert i alt det rotet. Først da Jonny hadde gitt Claudia tillatelse til å bli kvitt dem, var de villige til å inngå en avtale. Igjen måtte Jonny
gi det til dem skriftlig, men de gikk bare motvillig med på det etter at Jonny hadde
lovet at de skulle slippe husleie de dagene oppussingen foregikk.
Lee Woods og hans sjenerte, hvite samboer hadde ingen innvendinger så lenge
de fikk det skriftlig.
“Jonny, du har tapt tusenvis av dollars på den måten. Du burde ha latt meg kaste
dem ut!”
“Det er korrekt nok, Claudia, men vi har med mennesker å gjøre. Hvis du hadde
hatt vett nok til å vente med den husleieøkningen til alle leilighetene var oppusset,
hadde vi sluppet dette problemet!”
Så kom den dagen da Claudia og Tobby var ferdige med alle leilighetene. De hadde
jobbet hele weekenden og ble ikke ferdige før på søndag ettermiddag. Jonny hadde
vært overrasket over at de ikke hadde krevd betaling etter hvert som de ble ferdige
med leilighetene, men de hadde vært så opptatt med jobben at de ikke hadde tenkt
på det før hele jobben var gjort.
Da de kom inn på kontoret litt før ni, var de begge friskt nydusjet og oppstaset for
anledningen. Jonny var nettopp kommet tilbake fra en utmerket biff borte på Ruth
Chris’ Steak House og følte seg avslappet og opphisset på samme tid. Han hadde
vært på Berdine’s nede på Galleria og kjøpt seg et par olabukser og en flott ny, kortermet skjorte for anledningen. La det komme det som måtte. Han var godt forberedt.
Tobby kom inn på kontoret med et vennlig smil. Han var stolt som en hane. Men
Claudia kom inn med et bistert utseende som så mange ganger tidligere.
“Jeg kommer aldri til å tilgi deg for dette, Jonny! Aldri! Hvordan kunne du gjøre
noe slikt mot meg? Hvordan kunne du ydmyke meg foran leietakerne på den måten
når alt jeg prøvde å gjøre var å tjene penger til deg — tonnevis med penger! Vi har
jobbet som hunder for deg! Jeg kommer aldri til å tilgi deg for dette! — Hvorfor?
Hvorfor gjorde du dette mot meg? — etter alt vi har gjort for deg!”
“Det er på tide å holde båten stødig en stund — å få den inn i smulere farvann.
Den har vært utsatt for altfor mange stormer i det siste.”
“Jeg tjener penger til deg — tonnevis med penger. Vi har jobbet som slaver for
deg!”
“Jeg setter pris på det. Og derfor har jeg gjort klar en sjekk til dere for det beløpet
jeg ble enig om med Tobby.”
Så rettet han oppmerksomheten mot Tobby.
“Her er sjekken, Tobby. Du må skrive under rett her.”
Tobby grep hurtig sjekken og skrev under på regningen. Jonny gav ham det andre
eksemplaret:
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
323
“Den er til deg, Tobby. Bare for pokker har jeg signert den for deg. Du kan gjøre
det samme hvis du føler for det.”
Glaudia grep hurtig regningen ut av hendene på Tobby.
“La meg se på denne, Tobby!”
Hun studerte den. Så ble hun hvit og begynte å suge etter pusten. Og så begynte
hun å rope.
“Fire hundre dollars! For ni dagers hardt arbeid! To voksne, profesjonelle mennesker! Det er en skam! Det er et ran! Det er mindre enn to dollars i timen, Jonny.
Det er ikke nok! Vi trenger det tredoble. Firedobbelt! Det er bare for den ene av leilighetene! Vi skal skrive en separat regning til deg for hver leilighet!”
“Det er det beløpet vi ble enig om. Jeg motsa ham ikke. Jeg bare godtok tilbudet.”
Tobby var forvirret.
“Men Claudia. Det var det vi ble enige om. Du sa fire hundre.”
“Det var for hver leilighet. Jeg skal gi ham tre regninger til.”
“Les kvitteringen. Den sier ‘fullt ut betalt.’ Medregnet alle leilighetene. Alt som
gjenstår for meg nå, er å takke for en godt utført jobb.”
“Jeg kommer ikke til å godta en sjekk. Jeg vil ha kontanter!”
“Den sjekken er et bombesikkert bevis for at jeg har betalt dere for jobben. Alt
du trenger å gjøre i morgen, er å gå over til Bank Atlantic rett over gaten og heve
den. Så enkelt. Som du ser, er det en banksertifisert sjekk.”
“Jeg godtar det ikke!”
“Ha, ha, ha. Vel, det er helt opp til deg. Hva meg angår, anser jeg saken for avsluttet. — — —
Men det er en annen sak som jeg er blitt gjort oppmerksom på. Jeg snakket med
Ted for noen dager siden, Edward Bartholomeus Littlefield. Og han kunne informere
meg om en del skremmende forhold — noe som uunngåelig har resultert i dette.
Han gav henne brevet.
“Les det!”
Om han levde til han ble eldre enn Methusalah, nesten tusen år, kom han aldri til
å glemme uttrykket i Claudias ansikt. Hun ble mørk rosa. Så begynte hun å suge etter
luft til hun var kritthvit, og så ble hun grå før hun ble helt mørk i ansiktet. Hun laget
gurglelyder som om hun var i ferd med å bli kvelt.
Og igjen var Tobby skikkelig forvirret.
“E’ det noe galt, Claudia?”
Hun bare gav ham brevet uten en lyd, helt målløs. Han bare satt der og så dum ut
til Claudia hadde gjenvunnet taleevnen.
“Vi har fått sparken! Han sparker oss ut av vår egen bygning! Vi har fått sparken!
— Jonny, du kan ikke gjøre dette mot oss! Vi har en kontrakt! Husker du ikke?”
Hun reiste seg og ristet knyttneven mot ham igjen.
“Vi har en kontrakt! Den er gyldig fram til første mai! Jeg kommer aldri til å flytte
herfra, Jonny. Aldri! Den kontrakten gjelder fram til første mai! Og da er den automatisk fornybar!”
324
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Et kopi av det sem er kalt BESTYRERKONTRAKT er inkludert sammen med
NOTICE OF TERMINATION. Les paragraf en (1) hvor det står hver part har rett til
å si opp avtalen med sju dagers varsel uten grunn. Jeg benytter meg nå av den rettigheten. Ifølge kontrakten har du nå sju dager på deg til slutte i jobben og forlate leiligheten. Fra i kveld vil jeg ikke lenger ha deg på kontoret, men du skal få betalt ifølge
kontrakten. Jeg vil ha dere ut herfra innen tirsdag kveld klokken tolv!”
“Hvorfor gjør du dette mot oss?”
“Du vet hvorfor bedre enn noen andre! Basert på det som Ted fortalte meg er det
ikke lenger rom for deg på eiendommen.”
“Jeg vet ikke hva Ted har fortalt deg, men det er en løgn!”
“Jeg vet at du har ringt til ham natt og dag og spionert på meg mens du har forsøkt
å overta bygningene.”
Det er en løgn. Jeg har sagt at det er en løgn! Jeg har aldri snakket med Ted om
deg. Jeg har aldri ringt ham! Det er han som har ringt meg hele tiden. Alt jeg gjorde
var å svare på hans oppringninger noen ganger. Det er alt!”
“Hva med det brevet du sendte til ham med opplysninger om at jeg var narkoman
og ikke i stand til å betale regningene mine?”
“Jeg kunne aldri gjort noe slikt, Jonny. Det er en løgn!”
“Ja, vi vet begge at det var en løgn. Men du gjorde det likevel!”
“Jeg ville aldri gjort noe slikt mot deg, Jonny. Jeg har brydd med om deg altfor
sterkt. Jeg har betraktet deg som en, eh — en bror. Jeg sverger!”
“Ved din sjels evige fortapelse?”
“Ja, jeg sverger ved Gud!
Jonny ble stille. Han dro rolig opp to papirer fra den øverste skuffen.
“Så forklar dette. — Og her er et til deg, Tobby.”
Det gikk ikke lenge før Claudia gjenkjente sitt eget brev. Hun sugde etter luft.
“Hvor — hvor har du fått dette fra?”
“Vil du tro meg hvis jeg sier at sakfører Welsh ringte meg for å be om en forklaring før han sendte meg et kopi? Med din underskrift.”
“Jeg har aldri sendt ham dette, Jonny. Aldri! Han må ha fått det fra Ted.”
“Jeg visste ikke at Ted skrev navnet sitt som Claudia Hoskins.”
“Han må ha brukt et pseudonym, Jonny. Mange menn gjør det.”
“Ha, ha, ha, ha, ha. Ta deg sammen, Claudia. Ta deg sammen. Du er så full av
dritt, kjerring, at du flyter over med det. Men jeg har nyheter til deg: Det var ikke alt
han fortalte meg.”
“Hva fortalte han deg? Flere løgner! Når snakket du med ham?”
“For litt over en uke siden. Vi hadde lunsj.”
Da våknet Tobby. Han hoppet plutselig fram på gulvet å begynte å skrike i ansiktet på Jonny.
“F-for over en uke s-siden? Før vi begynte å jobbe på leilighetene! Du har planlagt dette! Du fisste at du s-skulle s-sparke oss før vi begynte på leilighetene. Det er
bedrag! Vi er blitt utnyttet. Du visste det selv før vi kjøpte møblene. Du visste det!”
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
325
Betydningen av Tobbys intelligente oppdagelse slo plutselig inn hos Claudia
også.
Hun reiste seg og begynte å skrike mot Jonny i kor med Tobby.
“Du visste det! Du visste det! Jeg skal saksøke deg for dette! Jeg skal suge skjorta
av ryggen på deg!”
De hadde kommet inn på kontoret litt før ni. Klokken elleve stod de fremdeles
foran skrivebordet og brølte sine anklager mot Jonny. Ikke før litt etter elleve begynte
volumet å avta litt før de satte seg tilbake på stolene.
Men så nevnte Tobby noe om at de skulle saksøke livdritten ut av ham, og plutselig begynte de å brøle mot ham igjen. De lot ham vite hva slags drittsekk han var
og fortalte hvor mye hun hadde gjort for ham og hvordan hun hadde skaffet ham en
hotell-lisens. Hun hadde vært i retten for ham og reddet ham fra konkurs! De hadde
reddet livet hans og bedt for hans sjel. Hun hadde ført ham inn på Guds stier og frelst
ham fra evig pine i helvete. De hadde gitt ham alt! De hadde betraktet ham som en
nær venn!”
Jonny ville de skulle komme seg ut av kontoret så han kunne komme seg bort til
Tom’s Alley Bar og roe ned nervene med noen støyter whisky, men de holdt det gående. Ved midnatt holdt de det fremdeles gående uten stopp. I over tre timer hadde
de skreket mot ham.
De var nå kommet til det stadiet hvor de ba på knærne om at han ikke måtte gjennomføre utkastelsen og i stedet rive i stykker det ufyselige papiret, NOTICE OF
TERMINATION.
Jonny bare satt der og forholdt seg taus. I over tre timer hadde han sittet taus. Han
regnet med at det beste han kunne gjøre var å gi dem nok tid til å blåse ut dampen.
Han var klar over at det hadde vært et sjokk for dem. Først hadde de vært så stolte
fordi de hadde gjort ferdige leilighetene og forventet skryt. Og i stedet ble de oppsagt
— fått sparken som et lynnedslag fra det blå.
Klokken halv ett var mesteparten av luften gått ut av dem.
“Jonny, ta det papiret og riv det i trevler. La oss være venner.”
“Hvis du sverger ved Gud at du har fortalt meg sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten.”
“Ja, jeg sverger. Jeg sverger ved Gud! Jeg har ingenting å skjule. Det er den fulle
sannheten. Jeg har ikke visst noen ting om dette Jonny. Du har gjødd oppetter feil
tre.”
Selv om Jonny hadde bestemt seg for ikke å miste kontrollen, klarte han ikke lenger å holde seg.
“Gjødd! Det er dere som har gjødd, for pokker. I hele fire timer har dere stått der
og gjødd mot meg. Som løsbikkjer i gaten. Trenger jeg å fortelle dere at jeg lukter
hundedritt!”
Claudia sugde etter luft igjen.
Jonny dro frem to brune konvolutter fra den øverste skuffen og slengte dem mot
Claudia.
326
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Så forklar dette!”
Han gav også to konvolutter til Tobby.
“Til deg, i tilfelle du ikke har lest dem før.”
Igjen sugde hun etter luft.
“Hvor har du fått dem fra?”
“Jeg har kopiert de som du har liggende i skuffen.”
Hun ble blek.
“Det er tjueri, Jonny. Tjueri! De var mine personlige dokumenter! Jeg kan få deg
fengslet for dette!”
“Ja, hvorfor ikke forsøke? Tenk bare på hva en søknad om kredittkort med forfalsket underskrift kan gjøre for deg! Og alle dokumentene om hvordan få en dom som
dommer Skolnic gav deg. Var de også dine? Du visste at det var dokumenter som tilhørte aksjeselskapet, men du valgte å beholde dem selv! I tilfelle fremtidig behov.
Kanskje det er du som burde vært anmeldt for tyveri! Istedenfor å sitte å brøle mot
meg i timevis og så true med politiet, bør dette være en lærepenge du aldri glemmer.
‘Grav ingen graver for andre. Du kan så lett falle uti selv.’
Eller kanskje du har tenkt å prøve deg på det der gudevrøvlet ditt? ‘Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg.’ — Husker du?’
Claudia klarte ikke å holde tilbake tårene da hun utslått forlot kontoret. Ikke av
ydmykelse eller anger, men av sinne! Hun hadde hatt sine nederlag i livet, men aldri
opplevd noe så ydmykende som dette. Hennes medfødte ondskap hadde blitt gjort
altfor synlig. Men mer enn noe annet gråt hun fordi hennes fantastiske bedrag ikke
hadde lykkes. Hun hadde vært så overbevist om at det bare var spørsmål om dager
før hun kunne slutte å kalle seg ‘bestyrer’og begynne å kalle seg ‘eier’ og ‘husvertinne.’
Tobby fulgte etter henne ut døren. Han var mer forvirret enn noen gang.
Hoskins’ene ble nesten usynlige etter dette. Claudia var for skamfull til å møte leietakerne og holdt seg for det meste i leiligheten. Hun gav tilbake nøklene til kontoret
for siste gang, men bare for å vise at det var alvor, fikk Jonny skiftet låsen.
Torsdag kveld kom hun forsiktig inn på kontoret.
“Er det noen mulighet for at du kan ombestemme deg?”
“Ikke i det minste. Jeg vil ha deg ut herfra innen tirsdag kveld.”
“Vil du ikke gi meg en ny sjanse? Tross alt har jeg tatt inn mye penger for deg —
tonnevis med penger.”
“Hvis penger var laget av bly, har du kanskje tatt inn noen pund.”
“Nåde? Tilgivelse? Vennskap?”
“Det er tryggere med en slange som venn enn deg. Så jeg vil ha deg ut herfra. —
Jeg fortalte deg engang at når jeg treffer et menneske, gir jeg det mennesket hundre
prosent. Det fikk du også. Men du har vist deg uverdig. Du er under null nå. Under
null! Men det er en ting til som jeg ikke fortalte deg. Jeg har ikke tro på å gi en mann,
eller en kvinne, en ny sjanse. Hvis jeg ikke kan stole på en person den første gangen,
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
327
hvordan kan jeg da stole på den personen en annen gang? — Dere er ferdige her for
godt!”
“Du er et vanskelig menneske å ha med å gjøre. Du gir ikke mye slakk. Og det er
nordmannen i deg! Du er kald som is med et hjerte av stein akkurat som min mor.”
Få av leietakerne traff Claudia i løpet av hennes siste dager på hotellet. Hun hadde
mer eller mindre frivillig trukket seg tilbake i en selv-nedbrytende ensomhet. Å ikke
lenger kunne kalle seg ‘bestyrer,’ ‘en av eierne,’ eller ‘fremtidig eier,’ var for tungt
for henne. I tillegg var hun klar over at alle snakket om henne bak hennes rygg og
gledet seg over hennes nederlag.
‘Kast ikke steiner. De kommer tilbake.’
Tirsdag klokken åtte, før de var begynt å pakke, kom Claudia inn på kontoret enda
en gang. Hun var nesten sitt gamle ‘jeg, Claudia’ igjen.
“Er det fremdeles ingen mulighet for at du vil revurdere din beslutning?”
“Vi har allerede snakket om det.”
“Hvorfor ikke rive i stykker det ondskapsfulle papiret og la oss begynne på nytt
igjen. Jeg skal tjene penger til deg — tonnevis med penger!”
“Det skipet er bortenfor solnedgangen.”
“Vel, jeg har nyheter til deg. Vi kommer ikke til å flytte for du har betalt oss det
du skylder.”
“Og hvor mye skylder jeg deg?”
“Tolv hundre dollars. Det står i kontrakten.”
“Du er ikke til å stole på en eneste gang, er du? Det var for seks uker siden. Restbeløpet nå er sju femti. Jeg har sjekken klar til dere.”
“Jeg godtar ingen sjekk! Jeg krever kontanter!”
“Som jeg sa: Jeg har allerede skrevet ut sjekken. Og jeg har registrert sjekknummeret i regnskapet. Det er den beste kvitteringen jeg kan få. Om du vil heve den eller
ikke, er opp til deg.”
“Og du kommer ikke til å ombestemme deg? Gi oss en ny sjanse?”
“Vi er kommet til veis ende. Begynn og pakk!”
Klokken tolv var Hokins’ene travelt opptatt med pakkingen. Men de hadde ennå mye
igjen.
Jonny bestemte seg for at han ikke kunne gå til sengs før de hadde forlatt eiendommen for siste gang og gikk bort på Tom’s Alley Bar for å ha seg noen drinker.
Han kom tilbake klokken to, men Hoskins’ene var ennå ikke ferdige. Da Jonny sjekket dem igjen klokken tre, hadde de enda ett lass igjen.
Jonny satte seg ned bak Claudias skrivebord for å vente på dem. Og da de endelig
var klar til å dra litt etter fire, fant de Jonny i tung søvn med ansiktet i armene og
armene i kryss foran seg på skrivebordet.
Claudia vurderte å ta hevn mens hun stod der foran ham og så at han sov, men
Tobby fikk henne bort fra det.
328
Jeg, Claudia —
Jeg forteller dem at Tobby er fra Chicago
“Vi må komme oss av gårde nå!”
Da Jonny våknet, var klokken nærmere seks om morgenen. Herre Gud, han hadde
sovnet! Han grep nøklene som lå på pulten rett foran han. Han sjekket lommeboken,
men ingenting manglet.
Så sjekket han bakrommet og klesskapet. Pokker! Seks puter, tre tynne dyner og
fire lakener manglet i lintøyskapet.
Hun hadde fått sin lille hevn til slutt.
Noen av leietakerne kunne fortelle Jonny at de hadde truffet på Claudia og Tobby
mens de var ute og handlet. De bodde et sted i nabolaget, men Jonny så aldri Hoskins’ene etter den kvelden.
Jonny følte seg omgitt av en merkelig, uforklarlig trist og tom følelse. På godt
eller ondt var disse menneskene det nærmeste han hadde vært til å ha et vennskap,
kanskje med unntak av Freddy, siden han kom til dette landet.
Klokken seks den morgenen rullet han ut madrassen og krøp under en av sine nye
vattepper.
Det var tomt rundt ham — og dødsens stille.
329
07
Svik, sabotasje og inndragelse
Med Claudia ute av bildet fulgte en periode med relativ stabilitet blant leietakerne.
Å drive hotellet i sesongen til sammenligning med utenom sesongen var en natt og
dag kontrast som Jonny ikke helt kunne fatte. Selv de samme leietakerne syntes å
oppføre seg bedre i sesongen enn utenom. Det virket som om de ble styrt av en slags
usynlig, men nøye observert kraft — byens livsrytme. For første gang siden han overtok hotellet, kanskje med unntak av den første tiden, klarte han å betale alle regningene i tide. Vel, med unntak av eiendomsskatten. Den var tung i Fort Lauderdale.
Gladys Goodrich var interessert i å overta Claudias jobb, ikke som bestyrer, men
som renholder og vaskehjelp.
Dagen etter at Hoskins’ene hadde reist, leide Jonny leiligheten ut til et noe tvilsomt svart par, men han leide til dem likevel.
Mer enn halvparten av leietakerne var svarte nå.
En kveld kom Freddy innom for å snakke med Jonny. Han hadde noe på hjertet
som han ville diskutere med ham, men fordi han kunne føle Jonny’s uvennlige sinnstilstand, lot han det være. Han mer eller mindre tilfeldig traff på den nye karen i tjue,
og til Jonnys skuffelse, kunne han informere om at fyren var dårlig nytt. Han, Jonathan White, var på slutten av et tre års fengselsopphold for narkotikalanging da
Freddy satt inne på Pompano Pententiary.
Han tok det ganske pent da Jonny sa opp leieforholdet.
Da Gladys spurte om hun kunne få overta leiligheten, var Jonny med enn glad for
å se henne flytte inn. Han likte Gladys mye bedre enn hennes kortvokste, sleipe
meksikanske samboer de siste tolv årene. Deres to døtre, Trisha og Rose, var både
søte og sjarmerende, spesielt den yngste med sin forsiktige væremåte og søte smil
med to store smilehull. Jonny hadde endelig klart å stabilisere situasjonen til leietakerne på Holiday Park Hotel.
330
Svik, sabotasje og inndragelse
Vel, etter det vulkanutbruddet som Claudia hadde stått for, kunne situasjon ikke
bli annet enn roligere og mer stabil.
Men Jonny var ikke klar over hvor stor misnøye det skapte blant naboeiendommene at han så ukritisk fylte opp hotellet med svarte. George Churchill fra den andre
siden av gaten kom en morgen innom og ville snakke med ham om akkurat det forholdet. Han ville vite om det var en bevisst beslutning eller mer en tilfeldighet at hotellet nå hadde så mange svarte leietakere.
‘Slik det ser ut nå, er du godt på vei til å utvikle deg til en slumherre. De svarte
kommer til å rasere dette stedet på noen uker.’
Jonny motsa ham med påstanden om at han bare hadde hatt problemer med et par
svarte som han hadde leid ut til. Det var mer enn han kunne si om de hvite som hadde
bodd på eiendommen. George sa at det var trist å høre, men at han ikke helt trodde
ham.
‘Svarte forårsaker problemer og skaper slum, Jonny. Merk deg mine ord. Hvis du
fortsetter å prioritere de svarte, kan noe ganske ubehagelig komme til å hende deg.’
Jonny hevdet at å leie ut til svarte, ikke var noe mål i seg selv og lovet å ta hans
advarsel med i vurderingen når han tok inn nye leietakere. Han husket den slummen
hans kjære East Orange hadde utviklet seg til etter at de svarte flyttet inn. Og den negative utviklingen ble forsterket ved at de hvite da automatisk flyttet ut. Han var klar
over at han ikke måtte komme i en slik situasjon.
George fortalte ham at de nå hadde dannet en velforening i et forsøk på å ta tilbake området fra langere og prostituerte. De forsøkte å gjøre området om til et sted
der lovlydige borgere kunne oppdra sine barn uten at de skulle bli utsatt for kriminalitet og umoral. Han ville at Jonny skulle bli medlem, men Jonny avslo. Hundre
dollars per enhet ville koste ham 1.500 dollars per år og det var mye for mye å betale
med mindre han kunne snu trenden og begynne å skaffe seg et godt driftsoverskudd.
Men før han kunne påta seg noen som helst utgifter, måtte han ta seg av eiendomsskatten.
To netter senere ble mange på hotellet fratatt en god natts søvn av en bil der sirenene gikk på full styrke lenge før det lysnet på morgenkvisten. Jonny visste ikke hvem
den svære, grønne Cadillac’en fra sekstitallet tilhørte, men de fleste leietakerne var
klar over at den tilhørte det unge, svarte paret i tjuetre.
Rett etter ni, mens Jonny var opptatt med å snakke med en svart kvinne og hennes
tenåringsdatter angående å leie tjuefem, stod er eldre kvinne som han ikke hadde sett
før, og ventet på han utenfor kontordøren. Hun avbrøt ham i samtalen med moren
som så seg om etter et sted og bo, men Jonny unnskyldte seg og sa at han skulle
snakke med henne så snart han var ferdig med å snakke med den damen han allerede
hadde på kontoret.
Uforskammet begynte hun å rope ukvemsord mot ham før hun stormet inn på kontoret og viftet med en revolver.
“Dette er en advarsel! Den svarte fyren har holdt meg våken i hele natt. Du har
altfor mange jævla bråkete svartinger boende i bygningen. La meg si deg: Det kan
ikke komme noe godt ut av det! Jeg advarer deg. Få alle disse svartingene bort fra
Svik, sabotasje og inndragelse
331
bygningen! Du ødelegger dette området slik du fyller opp dette stedet med svartinger.
Pass på at jeg slipper å sette en stopper for deg ved å måtte fortelle deg dette en gang
til, eller så kommer jeg til å blåse hodet av deg!”
Truende viftet hun med revolveren opp i ansiktet på Jonny.
Kvinnen og datteren hennes forsvant ganske fort, og også Jonny følte en viss frykt
denne gangen. At en fremmed kvinne som han aldri hadde sett før, kom busende inn
på kontoret og viftet en revolver i ansiktet på ham og befalte ham å fjerne alle negrene fra eiendommen, skremte ham skikkelig. Hun snakket flytende engelsk, men
med en ganske kraftig aksent. Og du kunne aldri vite når en av disse som levde på
kanten, falt over på feil side. De skjøt folk i øst og vest rundt ham.
“Dette er min første og eneste advarsel! Hvis det blir nødvendig å komme over
hit en gang til, kan du være trygg på at jeg kommer til å blåse hjernen ut på deg!”
Hun snudde seg hurtig og forsvant ut døren før Jonny fikk sukk for seg.
Alt sammen føltes så uvirkelig.
Gladys hadde overvært hendelsen på avstand mens hun renset utebordene for løv.
Hun kom løpende mot ham og spurte hva det gjaldt. Jonny nevnte at det bare var et
halvgalt kvinnfolk som hadde advart ham mot å leie ut til svarte.
“Jeg har ventet på at noe slikt kom til å skje. Hun er kona til bestyreren i nabogården. Et polsk par. Og vi har ganske mange svarte som bor her nå. Også Jo hater dem.
Han sier det får ham til å føle seg som om han bor i slummen igjen. For å være ærlig
med deg, er jeg ikke så veldig begeistret, jeg heller. Særlig på grunn av jentene. Her
er mye prat, Jonny. De kaller deg en ‘niggerelsker.’”
“Mener du fordi det bor svarte her?”
“Ja, du kan få mye problemer på grunn av det.”
“Jeg forstår ikke hvorfor. Det har alltid bodd svarte her.”
“Ja, men sikkert ikke så mange som nå. Jonny, hør: De hvite har lyst å blåse hjernen ut på deg fordi du leier til for mange svarte. De svarte vil forsøke å ta knekken
på deg fordi du er hvit. Det er ikke bra. Du kan ikke få i både pose og sekk. Du må
velge side.”
“Side?”
Jonny hadde vanskelig for å forstå amerikanernes holdning til negrer. De aksepterte dem ikke som bare amerikanere, men de ville for alltid bli stigmatisert som
svarte amerikanere eller bare som svarte. Hvis en av dem flyttet inn som nabo,
kunne en hvit amerikaner bli ganske hysterisk. Men de leide likevel inn svarte til å
bo i sin egen husholdning til å koke og vaske for seg, og til og med til å ta vare på
ungene sine. Hvis Jonny ikke likte noen, ville han før ha den personen som nabo enn
som fast medlem i sin egen husholdning. Han visste fra borgerrettsbevegelsen tilbake
på sekstitallet at spørsmålet kunne skape mye anspenthet. Han følte at det var en feig
holdning, men han bestemte seg viselig for å ta det med i betraktning når han leide
ut til nye leietakere.
Det var tross alt umulig å lovfeste kjærlighet og sympati.
Samtidig med dette var det noen som begynte å sabotere svømmebassenget, og
en morgen fant han det fullt med søppel — papir, råtne matrester, bruke menstrua-
332
Svik, sabotasje og inndragelse
sjonsbind, tamponger og kondomer, kanner, deler av isoporkopper og tallerkener lå
spredt over hele bassenget. Jonny brukte timer for å samle det meste av det, men han
overlot en del til bassengkontraktøren. Det største problemet var å samle opp alle de
ugalvaniserte småstiftene som lå spredt på bunnen i bassenget. I løpet av bare et par
dager ville de begynne å ruste, og på den måten skape brune flekker over hele bunnen
av bassenget selv etter at stiftene var fjernet.
Så begynte vannet å bli grønt. Bassengmannen fortalte Jonny at noen sannsynligvis tømte urin i vannet og på den måten skapte kjemisk ubalanse, og dermed ville
algene få ideelle vekstvilkår. I perioder der det skjedde, hadde bassenginspektøren
en merkelig evne til å komme på besøk. En gang stengte hun bassenget i fire dager
og Jonny fikk enda en mulkt på fem hundre dollars. Jonny visste fra tidligere erfaringer at det ‘å leve og la leve’ ikke var noen populær grunnholdning blant offentlige
inspektører. Jonny var begynt å betrakte dem som mafia. Heldigvis ble ikke bassenget så mye brukt i vintersesongen, så det forårsaket bare mindre problemer for leietakerne.
Frank Autry, bassengkontraktøren, var overbevost om at det var Hoskins’ene som
stod bak. Da han hadde nektet å betale Tobby topp lønn før han hadde lært seg jobben, hadde Claudia sverget hevn og truet med å gi kontrakten til noen andre.
Han hadde hatt planer om å ta det opp med Jonny, men ettersom situasjonen utviklet seg normalt, hadde han bestemt seg for å la døde hunder være begravet.
En natt brøt noen seg inn i pumperommet og fylte vannpumpen med smågrus slik
at han igjen måtte skaffe seg en ny. På bare en måned hadde vandalismen kostet ham
mer enn femten hundre dollars i reparasjoner. Han begynte å gå faste nattrunder igjen, men klarte ikke å oppdage den skyldige. Sannsynligvis var det noen av de hvite
som forsøkte å gi ham en klar beskjed. Eller kanskje det var en tidligere leietaker
som søkte hevn? Eller et par eks-bestyrere?
Han hatet oppholdet i Fort Lauderdale enda mer intenst enn tidligere, og han begynte å forakte amerikanere generelt og betraktet dem som smålige, hevngjerrige og
ondskapsfulle personer. Han følte han kunne oppsummere dem i en enkel setning:
‘Jeg skal faen meg saksøke livdritten or deg!’ De var skikkelig sultne etter dritt!
På en uforklarlig måte savnet han Hoskins’ene. Claudias uforutsigbare galskap
hadde hadde ført til mange interessante diskusjoner og halsbrekkene situasjoner. Det
var trist at hun hadde vist seg å være slik en giftig slange. Men de fleste individene
han hadde hatt med å gjøre dette siste året hadde så lett for å presentere seg fra sin
vennligste side samtidig som de planla å dolke ham i ryggen. ‘Jeg er av godt folk,
Jonny.’ Han kunne ikke huske at amerikanerne hadde vært slik. Hadde han vært for
blind til å legge merke til det i sine unge år med ungdommelig entusiasme og voksende kjærlighet til sitt nye hjemland? Eller hadde alt endret seg så drastisk til det
verre som et resultat av narkotikakulturen og en stadig redusert levestandard?
Han hørte Claudias stemme i bakhodet: ‘Landet har tatt et dypp. Det kommer til
å bli mye verre før det kan bli bedre!’
Eller var det bare så enkelt at dette var et forfallent nabolag? Kanskje han selv
hadde utviklet seg til å bli et gammelt, grettent individ som konsentrerte seg om det
Svik, sabotasje og inndragelse
333
negative istedenfor det positive? Han klarte ikke klart å sortere ut en spesiell grunn,
men regnet med at det sannsynligvis var kombinasjon av alt det ovenstående. Vel,
alt han nå hadde igjen som et resultat for sin kjærlighet til dette landet, var en ødelagt
familie, et forspilt liv og en død drøm.
Hvor hadde hans fremtid forsvunnet hen?
Han husket igjen sin fars klare stemme: ‘Når du ikke lenger har noe å se frem til,
men begynner å leve i fortiden, da er livet egentlig over.’
Og slik hadde Jonnys situasjon nå vært i over et kvart hundre år. Mens han bodde
i Norge, hadde han hatt lite eller ingenting å se fram til. Hele livet hadde vært et tilbakeblikk på den dagen han gikk ned gangveien fra ‘Oslofjord’ til Pier 42 i New
York City den 1. juli i 1961.
I denne vanskelige perioden for Jonny, ble Benjamin et lite lysglimt for ham — et
lite håp om å komme seg bort herfra. Han kunne opplyse om at et aksjeselskap fra
Texas sannsynligvis kom til å gi et tilbud på eiendommen ganske snart.
“Flott!” Jonny viste liten entusiasme. Alt han følte var en slags begrenset lettelse.
Han visste av erfaring at å selge fast eiendom i USA kunne være en langdryg prosess.
“Og hvordan er mulighetene?”
“Det er ingen garantier, men når jeg har fått dem så langt som dette, ender det
med salg i ni av ti tilfeller. Jeg kan jobben min. Og jeg elsker den. Dette er en ung
kvinne som står for en del investeringer her i Florida på vegne av sine foreldre fra
Texas. Ikke misforstå. Hun tar seg først og fremst av butikken, men la meg si deg:
Vi har tilbrakt noen vanvittige netter sammen. Så det kommer til å gå i orden. Og
resten er opp til deg. Når det virkelig kommer til stykket, er beslutningen om å selge
helt og holdent din.”
“Jeg har allerede bestemt meg for å selge. Hvis ikke, hadde ikke du sittet her! Når
kan overdragelsen skje?”
“Om to, tre måneder alt avhengig av andreprioritetslånet. Hvis min klient bestemmer seg for å overta eiendommen, har hun ingen problemer meg å løse ut andreprioritetslånet forutsett at Ted ikke gjør seg altfor vanskelig.”
“Hva mener du med det?”
“Han får selvfølgelig ikke dekket hele beløpet. Men ikke tenk på det. Jeg tar meg
av slikt.”
“Hvis du gjør regning med noe samarbeid fra Ted, kan du bare glemme det. Han
er mer enn tilfreds med status quo. Han har stort sett fått sine avdrag til rett tid og er
trygg på at jeg tar meg av forretningen. Dessuten hater han eiendomsmeglere.”
“Ikke engst deg for det. Jeg kan spille ganske røfft hvis det blir nødvendig.”
Jonny likte Benjamin. I motsetning til seg selv var han åpen og vennlig, i det minste på overflaten. Han snakket ofte ivrig om sitt eget privatliv og sine mange kjærlighetsforhold. Han ba Jonny ut på middag på en god restaurant et par ganger og oppførte seg mer som en gammel kjenning enn en nylig etablert forretningsforbindelse.
Men han viste seg snart å være forbildet på en sleip amerikansk forretningsmann som
Jonny ikke helt stolte på, men samtidig var det noe grunnleggende hjemlig over ham
334
Svik, sabotasje og inndragelse
som avvæpnet Jonnys skepsis. Han var mørk, helt vanlige ansiktstrekk med et åpent,
vennlig ansikt. Han hadde en stabil kroppsbygning, men uten å være for kraftig. Han
var livlig og smilende, og intelligent under samtaler. Benjamin visste hvordan han
skulle utnytte sin sjarm, det var sikkert. Han fortalte Jonny om sitt første ekteskap
som bare hadde vart et par måneder.
“Har du noen gang eid en Corvette, Jonny?”
“Nei. Jeg var nære på en gang. En gang i ungdommen oppe i New Jersey. Men jeg
var for høy til den. Jeg kunne ikke sitte oppreist, så jeg gav det opp. Det endte med
en brukt Buick Riviera. Det var helt fantastisk på den tiden!”
“Skam på deg! Jeg elsket ganske enkelt min røde Corvette med kalesjetak. Den
skaffet meg mer fitte enn jeg kunne ta meg av. De ble dradd mot bilen som mott mot
ilden. Jeg rullet i fitte på den tiden! Det var slik jeg traff min første kone, Wanda.
Hun var den mest ettertraktede bikkja på stranden. Og alt hun tenkte på, var sex. La
meg si deg: Hun var tilgjengelig døgnet rundt. På stranden, hun brydde seg ikke. Hvis
en McDonald ikke var for full, hadde vi oss rett der. Av og til krøp hun over til meg
og lot meg knulle henne mens vi kjørte nedover motorveien. Jeg vet knapt hvordan
vi gjorde det, men vi gjorde det. La meg si deg: Det var litt av noen dager! Vi var to
alen av samme stykket, så vi bestemte oss for å bli sydd sammen. Vi giftet oss.
Dumme meg. For hun passet ikke til ekteskap, men jeg fikk det jeg var ute etter. Jeg
var selv temmelig fittefrelst på den tiden. Jeg var ung og vill og nøt hvert minutt.
Men etter at vi giftet oss begynte det å gå mot slutten. Da jeg kom hjem trett og utslitt etter en lang dag på jobb, var fitte alt hun tilbød meg som næring. Mengder med
fitte! Og hvis jeg var sulten på mat istedenfor fitte, kunne hun bli lyne gal! Men da
vi hadde knullet fra oss, var ekteskapet mer eller mindre over. Etter et par uker begynte hun å ha seg på si og vi gikk fra hverandre bare noen uker senere.
Men vi holdt forholdet gående. Når hun var helt alene, hendte det at hun ringte
meg, og hver gang jeg følte for det, visste jeg hvor jeg fikk god fitte. Til slutt flyttet
hun inn sammen med sjefen og søkte skilsmisse, noe jeg var mer en glad for å kunne
gi henne. — — — Vel, her sitter jeg og gir deg hele min livshistorie. Nå er det din
tur.”
“Det er ikke så mye å si. Jeg er skilt. Ei jente og en gutt. De bor alle på den andre
siden av havet.”
“Hva med kona di?”
“Jeg har ingen kone. Hvis jeg er skilt, er jeg skilt. Jeg har ikke snakket med henne
etter skilsmissen.”
“Var det så bittert, heh?”
“Nei, vi ble ikke uvenner. Hun var stort sett en god kvinne og en god mor for ungene. Men etter å ha vært mann og kone i nesten tjue år, virket det ikke naturlig med
noe aktivt vennskap. Så vi lot det være med det. Du kan trygt si at vi har et veldig
nøytralt vennskap og et like nøytralt fiendskap. Vi har ingen følelser for hverandre.
“Hva med ungene?”
“Jeg ser ikke noe til dem. De har holdt seg til moren.”
“Noen venninner?”
Svik, sabotasje og inndragelse
335
“Nei.”
“Så hva pokker. Du ruller sikkert i fitte rett her likevel fordi du er husherre og alt
som følger med. Det ligger mye prestisje i å knulle eieren hvis du vet å utnytte situasjonen. Og jeg vet hva jeg snakker om. Jeg var bestyrer på et leilighetskompleks selv.
Og jeg hadde rikelig tilgang på billig fitte hele tiden. Jeg husker en Zola fra oppe i
New Jersey. En spådame. En psykisk leser. Spinnvill! Hver gang hun gav meg en
lesning, fortalte kortene hennes at jeg var kåt, så vi havnet vanligvis i køya. Hun ble
så kravstor at hun nektet å betale husleien med mindre hun fikk seg et kraftig knull
som bonus. — Ja, du har sikkert mer tilgang på fitte enn du kan ta deg av.”
“Jeg har gjort det til fast rutine å ikke blande meg for tett med leietakerne, spesielt
ikke kvinnene. Noen av dem er ivrige nok, men de fleste gjør det for gratis husleie.
Jeg holder meg borte fra slikt.”
“Å, kom nå. Ikke gi meg den dritten. Du er en mann, ikke sant? Og de er modne
til å bli plukket — spesielt de som har typene og mennene sine ute på jobb hele dagen. Alt du trenger å gjøre, er å vise dem hvem som er sjefen. Vi har et godt uttrykk
i bransjen: ‘Først tar du pengene. Så tar du fitta på dem.’ Penger før fitte. Men du tar
det du kan få! Ha, ha, ha, ha, ha, ha.”
“Vel, jeg er ikke så fristet til å begynne på den måten. Det er få amerikanske kvinner jeg føler meg tiltrukket av. De fleste er for mye krigsmaling og hekseklør — kitt,
maling og pudder. Dessuten, jeg ville antakelig vært en av dem som var ute på jobb.”
Benjamin satte øynene i Jonny og flirte.
“Ted hadde helt klart rett. Du er noe for deg selv.”
I Jonnys verden var Benjamin noe for seg selv — en horebukk av dimensjoner!
Og der satt han og slengte dritten sin rett i ansiktet på ham og forventet beundring!
Jonnys tankeverden virket ikke slik. Han bare satt der og undret seg på om en person
så fullstendig blottet for seksualmoral, i det hele tatt kunne være i besittelse av noe
som kunne kalles forretningsmoral.
Det skulle han snart få finne ut av.
To uker senere kom Benjamin inn på kontoret med et flir som gikk fra øre til øre.
Han slengte et papir på skrivebordet rett foran Jonny.
“Jeg klarte det! Det er på tide å feire. Jeg klarte det! Ted Littlefield godtok til slutt
å selge andreprioritetslånet til førti prosent reduksjon. Vi er klare til å undertegne papirene, Jonny.”
“Å? Jeg var ikke engang klar over at vi hadde et tilbud.”
“Det har vi. Det skal være visst vi har! Et tilbud til full pris! Fire hundre og førtiåtte tusen dollars!”
“Å? Jaså? Det har ikke jeg sett noe til. Hvis det er slik et fantastisk tilbud, hvorfor
har du da holdt det hemmelig?”
“Gav jeg deg ikke et kopi sist jeg var innom? — Å, jeg må ha glemt det. Beklager. Vel, jeg måtte likevel ha Teds godkjennelse før jeg kunne kalle det et tilbud. Jeg
skal ta deg med rett bort på kontoret så skal vi få det gjort med en gang.”
Benjamin oppførte seg ekstra vennlig den ettermiddagen. Han tok Jonny bort på
336
Svik, sabotasje og inndragelse
Sizzler’s og bestilte en noenlunde brukbar steik. Deretter kjørte han ham rundt og
viste ham mange av de eiendommene han hadde solgt. Og de stakk innom på The
Brewery midt i forretningsstrøket i Fort Lauderdale og smakte på forskjellige merker
av lokalprodusert øl. Mens de nøt ølet fortalte Benji, som vennene hans kalte ham,
ham om Evil Eva, en av sammarbeidspartnerene hans i meglerbransjen som hadde
saksøkt ham for å ha ødelagt en avtale for henne når det i virkeligheten var hennes
egen skyld. Den kvinnen kunne benytte seg av et hvilket som helst sjofelt triks som
var tilgjengelig.
Så tok Banjamin ham med på en tur opp på Federal til det stedet med nakne dansere som ble kalt Pure Platinum, og Jonny måtte bare innrømme at de fleste danserne
ganske enkelt var fantastiske.
“De beste som finnes, Jonny.”
Jonny husket Jody. ‘Jeg er Jody. Den beste som finnes.’ Hun hadde også vært
danser, men på U.S. Prime. Etter den dagen han fikk vite at Jody var drept, hadde han
ikke vært tilbake på det stedet. Nåja, det lå tross alt et godt stykke unna. Og han
hadde nettopp lest en liten artikkel i Sun-Sentinel at stedet vart i ferd med å bli stengt
på grunn av forbindelser med underverdenen. Så husket han Lothar og fikke frysninger.
“Tiden flyr ganske enkelt i godt selskap. Jeg var ikke klar over hvor sent det var.
Det er best vi skynder oss tilbake på kontoret før de stenger. Vi skal gå gjennom papirene, og etter at du har signert, skal jeg kjøre deg rett tilbake på kontoret.”
Turen fra Fort Lauderdale ned til Hollywood tok rundt tretti minutter. Benjamin var
pratsom og vennlig, kanskje litt for vennlig, og han begynte å fortelle om alle turene
han hadde hatt bort til Ted før han endelig godtok tilbudet. Ted hadde ikke latt det
være noe tvil igjen i Benjamins tenkeverden om at han hatet eiendomsmeglere. Han
hadde vist seg å være vanskelig å få kontakt med bare for å stresse ham, men han
hadde til slutt gitt etter for fornuften. Det Texas-selskapet skulle kjøpe hele lånet for
syttini tusen dollars, en reduksjon på rundt førtiseks tusen. Avtalen med Ted gjaldt
bare for denne transaksjonen. Forhandlingene hadde vært ganske tøffe. Han var glad
for at han skulle slippe å gå gjennom det en gang til.
Benjamin hadde også fortalt ham at etter han hadde giftet seg for andre gang med
Tanya, en immigrant fra Israel, hadde han bestemt seg for å bygge nytt hus til henne.
Hvis alt gikk som planlagt, skulle de flytte inn om bare noen få uker.
“Så du er jøde da, siden du har giftet deg med en kvinne fra Israel?”
“Jeg er ikke jøde! Jeg er israeler, og det er litt av en forskjell. Folk flest forstår
ikke det. Vet du forskjellen på en jøde og en israeler, Jonny?”
“Jeg har aldri tenkt på det, men jeg kan tenke meg at en israeler er en som er underlagt staten Israel, men ordet jøde har mer å gjøre med religion, som for eksempel
jødedommen.”
“Korrekt. Jeg elsker mine landsmenn, Jonny, men jeg bryr meg ikke så mye om
jøder. Jeg gikk en gang inn i en av synagogene deres på søk etter noe å tro på. Vil du
tro at de krevde meg 20 dollars for å kunne tilbe. Ikke for å komme inn, men for å
Svik, sabotasje og inndragelse
337
kunne sette meg ned! Etter at jeg hadde satt meg, kom en og krevde tjue dollars av
meg. For et sete. Jeg kom innom fordi jeg hadde problemer og søkte etter noe å holde
fast ved. Jeg vet ikke akkurat hva. Jeg hadde ikke tjue dollars å gi dem, så jeg måtte
forlate synagogen skjemt som en hund. Jeg gikk aldri tilbake etterpå. Og det kommer
jeg heller aldri til å gjøre. Det gav meg slik en negativ holdning mot religion. — Ingen som kaller meg en jøde, vil jeg betrakte som en venn.”
“De fungerer ikke akkurat som religiøse institusjoner lenger. De fungerer mer som
skattefrie forretningsforetak. Jeg har ofte lurt på hvor pengene blir av.”
“Det er akkurat det jeg har sagt! Lederne deler dem mellom seg. Blodsugere!”
“Du må være blind for å ikke se det. Som for eksempler denne Swaggart-fyren
som driver forretning og horehus forkledd som kirke. På nasjonalt TV! Jeg har vanskelig med å forstå hvordan alle disse forretningene kan fungere på lovlig vis uten
å betale skatt. Men det svarer jeg å leie inn Gud som styreformann, tror jeg. Og på
toppen av alt gjør han det gratis. Ingen lønn, ingen aksjer. Men de gir ikke til keiseren det som rettferdig skulle tilfalle ham.”
Benjamin lo. “Jeg går ut fra at du ikke har særlig tro på Gud, heh?”
“Jeg vet ikke. Hvis du kan fortelle meg hvem Gud er, skal jeg si deg om jeg tror
på ham eller ikke.”
“Gud er, eh — han er allmektig.”
“Det er en av hans egenskaper. Det sier meg ikke mer.”
Benjamin satt stille og tenkte en god stund før han svarte. Han nikket forsiktig for
seg selv.
“Du har rett. Jeg trodde jeg visste, men det gjør jeg ikke. Det er virkelig rart at jeg
tok det for gitt at jeg visste. Jeg skal snakke med Tanya om dette. Du ville likt Tanya.
Hun er en veldig flott kvinne. Jeg tror du hadde likt å treffe henne. Jeg skal få henne
til å ta en venninne med seg så skal vi invitere deg til middag. Jeg må pønske ut en
måte å få deg ut av dette triste kontoret på. Jeg forstår ikke hvordan du holder det ut
dag etter dag, måned etter måned.”
“Tanken på å komme meg bort herfra holder meg på beina, går jeg ut fra. Men
jeg hadde ikke likt å tape hele investeringen.”
Jonny la ikke merke til Benjamins lure flir, men han mislikte den overdrevne
vennligheten i stemmen hans.
“Da er dette din dag, min venn. Den dagen du har ventet på. Du trenger bare å
skrive navnet ditt så er du en fri mann.”
Jonny ble plassert ved et svært, rundt bord midt i konferanserommet. Der ble han sittende alene i over tjue minutter før Benjamin viste seg.
“Jeg beklager dette, beklager veldig. Sekretæren min har forlagt dokumentene.”
Han så på klokken før han fortsatte.
“Det er etter stengetid, men de har kontakt med henne rett nå. Dumme geit! Vennene mine er alle ivrige etter å komme seg hjem, men jeg har bedt dem vente litt. Vi
trenger dem som vitner. Vi må få dette avklart i dag. Kjøperne sitter borte i Houston
og venter på å få høre fra sin datter. De må få vite i kveld om avtalen blir, eller ikke
338
Svik, sabotasje og inndragelse
blir, akseptert. De har frist på seg til å godta en annen avtale hvis denne skulle gå i
vasken, og det kan bare bli den ene eller den andre. Det andre alternativet er et nydelig motell med strandlinje opp ved Lauderdale Lakes. Eiendommen er en edelsten,
Jonny. En edelsten!”
“Så hvorfor slår de ikke bare til på den avtalen da, hvis det er slik et fantastisk tilbud?”
“De er virkelig profesjonelle. De handler med hjernen og ikke med følelser. De
anser at ditt sted har bedre fremtidsutsikter. Dessuten har jeg brukt all min innflytelse
på å få i stand en avtale. Den endre eiendommer er hos en annen megler.”
“Jeg forstår. Det virker rimelig.”
Så kom et overdrevent oppmalt malerskrin inn i konferansesalen. Hun hadde med
seg en bunke papirer som hun la fra seg på bordet.
“Jeg beklager dette, men jeg måtte sjekke enhver detalj for å sikre at alt er i orden
før vi skriver under.”
“Helt supert.” Benjamin gikk hurtig gjennom alle papirene før han dro ut fire ark
som han plasserte foran Jonny.
“Her er de.” Han gav Jonny en penn. “Du skal skrive under på slutten av papiret
der hvor det står ‘selger.’
Jonny tok pennen og la den fra seg oppå arkene.
“Dere forventer vel ikke at jeg skal skrive under på papirene på denne måten? Du
har ikke engang gitt meg full salgspris.”
“Har jeg ikke? Fikk du ikke det i bilen? Sa jeg ikke at det var at tilbud til full pris?
Jeg må ha glemt det. Jeg beklager, Jonny, men alt har vært så hektisk. Det er en kontant salgsavtale, forstår du. Etter at du har skrevet under, vil du være i stand til å
stappe kontantene rett i egen lomme og reise tilbake til dine nærmeste. Din familie.”
“Bare gi meg alle papirene så skal jeg gå gjennom dem etter at jeg er kommet tilbake på kontoret.”
Benjamin følte et drag av skuffelse gjennom kroppen. Opplegg nummer en hadde
spilt fallitt. Den fordømte utlendingen var mer oppegående enn han hadde gjort regning med.
“Bare et øyeblikk, Jonny. Jeg er straks tilbake.”
Han kom tilbake med enda to salgsagenter. Han presenterte dem som presidenten
og visepresidenten for aksjeselskapet.
Det var presidenten som henvendte seg til Jonny.
“Jeg håper at vi ikke gir inntrykk av at vi presser deg, men vi har hatt problemer
med å få gjennomført denne avtalen på grunn av uoverensstemmelser med Ted Littlefield. Vi har overskredet tidsfristen ganske kraftig og kjøper vil ha alt avklart før han
går fra kontoret i kveld. Han har andre muligheter. Jeg kan forsikre deg om at det er
i alles interesse å få dette avklart så snart som mulig. Hvis du mot formodning skulle
trenge noen tilleggsopplysninger, kan vi sende Benji bort til deg allerede i morgen
tidlig.”
Presidenten gav Jonny pennen og ba ham inntrengende om en underskrift.
“Vennligst skriv under her.”
Svik, sabotasje og inndragelse
339
“Det er vel kanskje litt sent å be om tilleggsopplysninger etter at jeg har skrevet
under. Men kanskje jeg skriver under i morgen etter at jeg har gått gjennom detaljene
med Benjamin. Men jeg skriver ikke under på noe som helst før jeg vet hva jeg skriver under på.”
Igjen følte Benjamin et drag av skuffelse gjennom kroppen. Han hadde et desperat
behov for å få dette salget avsluttet. Han var nede på sine siste dollars og trengte kontanter til det nye huset. Bare for en dag siden hadde Tanya bukt over førti tusen dollars til nye møbler rett over hodet på ham. Jonnys signatur rett nå betydde halvparten
av tjuesju tusen dollars. Han kunne ikke gå glipp av dette salget! Han måtte ganske
enkelt få hånd om de kontantene. Opplegg nummer to så også ut til å svikte. Han begynte å miste trygghetsfølelsen. Kanskje han hadde feildømt Jonny, men de fleste utlendingene gav etter når de ble utsatt for slike profesjonelle forretningstaktikker.
Hvis forsøk nummer tre også sviktet, hadde han sannsynligvis tapt.
Han gikk ut av rommet mens presidenten forsatte sitt trykk mot Jonny.
Så ringte telefonen og sekretæren kom ivrig inn i rommet.
“Houston, Texas, på linje seks.”
Visepresidenten løp for å ta telefonen mens presidenten fortsatt forsøkte å overtale Jonny til å skrive under straks. Det var allerede etter kontortid. Uten underskrift
betydde den telefonen fra Texas at avtalen var gått i vasken. De hadde virkelig utvist
den største tålmodighet.
Benjamin holdt seg nå i bakgrunnen. Under et så kraftig trykk som dette skrev
seks av ti under, spesielt utlendinger uten tidligere erfaring med amerikanske forretningstakikker.
Visepresidenten var kommet tilbake.
“Houston, Texas ber om bekreftelse på at avtalen er i orden. Det er viktig. Vi har
overskredet fristen. Det er nå eller aldri.”
Presidenten gav igjen Jonny en penn.
“Be dem holde åpen linje til avtalen er bekreftet. Vi er nå i ferd med å få den avklart.” Han la igjen papirene foran Jonny som tok pennen og sjekket papirene. Kanskje det var best å få dette avklart og unnagjort med et samme, tross alt? Han bestemte seg for å skrive under.
Benjamin studerte han på avstand og begynte å slappe av. Nå hadde de taket på
ham!
Så husket Jonny et annet tilfelle der han hadde signert en avtale under tilsvarende
press. Og det hadde kostet ham alt han eide — hans fremtid, og også sine barns fremtid. Han følte seg ikke lenger underkuet. Han var sint.
“Houston venter på bekreftelse.”
Jonny kastet pennen fra seg på bordet og reiste seg.
“Du kan be dem ryke og reise!”
Benjamin besvimte nesten av skuffelse. Han hadde mislyktes.
Tilbake på kontoret bak skrivebordet fikk Jonny endelig en mulighet til å gå gjennom
kontrakten.
340
Svik, sabotasje og inndragelse
Benjamin hadde ikke sagt så mye på veien tilbake til Fort Lauderale og Jonny
stemte ikke i med noe halleluja han heller. Et par ganger hadde Benjamin forsøkt å
overtalt ham at det å skrive under på kontrakten samme kveld fremdeles var til hans
beste, men Jonny var knapt i humør til å høre på ham.
“Hør her, herr Drazen, det der var noen sjofle salgstaktikker. Jeg er ikke stolt av
å ha vært med på noe tilsvarende i en periode, men det var nøyaktig den samme fremgangsmåten jeg brukte ta jeg solgte timeshare på den spanske øya Lanzarote.”
Oftere enn han likte å tenke tilbake på hadde de presset interesserte kjøpere opp
i et hjørne og ikke latt dem gå før de hadde skrevet fra seg store summer på verdiløse kontrakter.
Sakfører Mitchell hadde brukt samme taktikken under overdragelsen da han hadde
forsøkt å få annullert den avtalen som Ted hadde inngått med Jonny.
Og bare for noen uker siden hadde han selv brukt den samme taktikken mot Claudia da hun hadde skrevet under på en avtale der hun gav tillatelse til at Jonny kunne
gi henne sparken nesten over natten etter at han hadde tabbet seg ut ved å la henne
lese kontrakten før han selv visste hva den inneholdt. Men han hadde ikke presset
henne. Han hadde bare vært litt mer snedig.
“Jonny, jeg forsøkte ikke på noen måte å presse deg. Jeg gjorde bare det som jeg
helt klart syntes ville være det beste for deg.”
“Jeg er den som skal avgjøre det.”
De hadde fortsatt turen i trykkende stillhet. Benjamin presset på for å få et nytt
møte allerede neste morgen, men Jonny avslo. Han hadde ikke behov for å gjennomgå den samme seansen en gang til.
“Ok. Du vinner. Jeg kommer på kontoret i morgen klokken ti. Nøyaktig ti!”
“Greit. Og så skal du gi meg et kopi av hele kontrakten slik at jeg kan sette meg
inn i hva den inneholder før du kommer, ellers kommer turen din bare til å være sløsing med tiden.”
“Det er noen forhold som jeg blir nødt til å forklare, Jonny. Jeg foreslår at vi går
gjennom dem sammen.”
“Hvis du ikke er villig til å gi meg den opprinnelige kontrakten som du vil jeg skal
skrive under på som en avtale, så la meg si deg: Ikke bry deg — —’
“Ok. Ok. Du skal få et kopi. Men jeg misliker dette. Det virker som om du ikke
stoler på meg.”
“Jøss. Er vi ikke skikkelig nærtagende i kveld. Ha, ha, ha. Vi snakkes i morgen.”
Nesten med det samme ringte telefonen og Jonny var snar til å gripe røret.
“Holiday Park Hotel. Hallo.”
“Jonny, det er meg, Ted. Jeg har ringt deg hvert tiende minutt i hele kveld. Har
du solgt allerede?”
“Hm. Er det noe som plager deg? Du høres så fryktelig engstelig ut.”
“Jeg er for forlegen til engang å tenke på det. Han snakket om å få hele lånet utbetalt på en gang, og, i en periode der, må jeg totalt ha mistet min vurderingsevne. Jeg
ble plutselig sittende igjen å gruble etter å ha skrevet fra meg nesten femti tusen dollars! Nesten halve beløpet. Har du solgt?”
Svik, sabotasje og inndragelse
341
“Jeg studerer faktisk tilbudet deres i dette øyeblikk.”
“Kan jeg spørre hva tilbudet går ut på?”
“Det lukter litt fisk, men jeg vet ikke ennå. Det virker for meg som om de er villige til å overta til full pris, $448.000,00, alt kontant.”
Etter en lang pause virket Ted litt utslått.
“Jeg går ut fra at du ikke kommer til å avslå et slikt tilbud. Før du skriver under,
kan jeg be om å få treffe deg på kontoret?”
“Har jeg noen gang nektet å snakke med deg, Ted? Og det er mer enn jeg kan si
om deg. Ha, ha, ha.”
“Takk, Jonny. Vi snakkes i morgen tidlig.”
Han la på.
Jonny fortsatte å studere kontrakten, men han måtte bare konstatere at han ikke hadde
den kunnskapen som skulle til for å forstå alle de innfløkte detaljene. Prisen på fire
hundre og førtifire tusen dollars virket klart nok, men den linjen hvor det stod ‘uforutsatte utgifter vedrørende andreprioritetslånet’ på syttini tusen dollars forvirret ham.
Summen var verken føyet til elle fratrukket salgssummen.
Det stod i kontrakten at kjøpet var basert på en ‘som er’ situasjon, men det var tilføyd at det forutsatte at takene var ‘i en tilfredsstillende tilstand uten behov for reparasjoner.’ Jonny så for seg at under gjennomgangen av boligene kunne det medføre
krav om renovering at taktekkene. Standarden der var alt annet en ‘tilfredstillende’
bortsett fra den minste av bygningene som han hadde hatt så mye problemer med.
På slutten av arket stod noe som Jonny slett ikke forstod, skrevet med store bokstaver og understreket og til og med med en rød sirkel rundt: FULL VERDI AV AVTALEN — $2,739.926.00.
Avtalen var satt opp som en tjue år amortisering som forfalt etter åtte år med en
årlig rente på 10% uten noen som helst utbetaling kontant. Det hele virket forvirrende. I følge den opprinnelige avtalen skulle betalingen skje kontant. Jonny hadde
tatt det som en selvfølge at lånene ville bli fratrukket før utbetaling fant sted, men det
stod ingenting om det i kontrakten.
Da Jonny langsomt, men sikkert, begynte å forstå beregningene bak tallene og
tankegangen bak dem, ble han sittende igjen med et nesten ukontrollerbart sinne.
Etter å ha forsøkt seg på et bedrag som dette, ville rettferdigheten være godt tjent
med at Benjamin fikk seg en kule mellom øynene. Han begynte å forstå hvorfor så
mange ble skutt under slike forhandlinger.
Benjamin hadde iallfall mye å forklare når han kom på kontoret i morgen.
Han ble liggende våken den natten. Han lå og vridde og vrengte på seg og forsøkte å sove, men han ble liggende søvnløs. Sinnet i ham ville ikke gi seg. I tillegg
plaget den fordømte magen ham. Han ville ikke bli uverrasket om han hadde fått
magesår, eller noe lignende. Kanskje aids? Han husket en HIV-positiv som på TV
hadde forklart symtomene: Diaré, svette, og en merkelig nummenhet i kroppen. Herre
Gud! Han hadde de samme symptomene for pokker! Herre Gud, kunne det være
Cadilla?
342
Svik, sabotasje og inndragelse
Jonny satt bak skrivebordet og leste en roman, og svettet, da Ted ankom litt før klokken ti neste morgen. Som tenåring hadde han hatt et umettelig behov for å lese, men
på grunn av hardt arbeid og manglende sjelero, hadde han knapt lest en bok på snart
et kvart hundre år.
Men på en tur til Waldenbook nede på Galleria hadde han helt tilfeldig kommet
over en pocketbok kalt Hun som husker skrevet av Linda Lay Schuler, og da han kom
tilbake på kontoret, hadde han satt seg til å lese. Hver natt nå, når han ikke fikk sove,
stod han opp og begynte å lese kombinert med litt whisky. Temaer fra før-historisk
Amerika hadde alltid fascinert ham, og skriveferdigheten til forfatteren fengslet ham.
Hun valgte ordene med slik språklig harmoni at det var som å følge enn ballet danser
gjennom tekstene.
Han la motvillig boken til side da Ted banket på døren.
“Jonny, det er meg, Ted.”
“Kom inn. Det er åpent.”
“Har du underskrevet kontrakten ennå?”
“Eh, god morgen. — Nei.”
“Når kommer du til å skrive under?”
“Det er bare snakk om minutter. Jeg sitter og venter på Benjamin som skulle vært
her rundt ti. Han sa iallfall ‘det første jeg gjør i morgen tidlig.’”
Ted fumlet etter ord. “Eh, er det noen mulighet for at du kanskje, eh, kommer til
å trekke deg?” Uten å vente på svar, fortsatte han: “Tenk på dette: Hvis du signerer
den kontrakten, signerer du bort nesten førtifem tusen dollars for meg. Jeg har gjort
en blodig brøler!”
“Så synd, Ted. Du vet jeg ønsker å komme meg bort herfra. Og du vet at jeg har
forsøkt å selge. Kanskje du burde ha godtatt et godt tilbud da du hadde det? Hvis
noen har signert et betydelig tap for seg selv, er det du. Og så skylder du på meg!
Kanskje du er blitt utsatt for noen avanserte presstaktikker?”
Ted valgte å overhøre den siste kommentaren.
“Jeg har gjort en blodig brøler! Jeg vet jeg ikke var til mye hjelp forrige gang,
men hvis det finnes en mulighet for at du ikke skriver under, vil jeg la det komme
deg til gode.”
“På hvilken måte da?”
“Det har jeg ikke vurdert, men du har lært meg å kjenne som en rimelig person.
Vi kunne inngå et slags partnerskap.”
“Takk, men nei takk. Det er av og til vanskelig nok å bestemme for meg selv om
jeg ikke skulle engste meg for deg også. Du vet jeg vil ut av dette og ikke dypere inn
i det.”
“Kan du i det minste være villig til å vurdere det?”
“Jeg er ikke villig til å forplikte meg til noe som helst på dette tidspunktet, men
jeg skal gi deg beskjed etter at jeg har snakket med Benjamin. Alt jeg kan love, er at
jeg skal ringe deg før jeg skriver under.”
“Kanskje du vil betrakte dette som skremselstaktikk, men du er vel klar over at
denne fyren er en jøde, er du ikke?”
Svik, sabotasje og inndragelse
343
“Benjamin er ikke jøde, Ted. Han er israeler. Han ville blitt skikkelig forbannet
hvis han hørte at du kalte ham før jøde. — Forresten, hvorfor skulle det være skremselstaktikk?”
Ted var ikke i humør til diskusjoner.
“Min sakfører har også sjekket ut kjøperne for meg. Også de er en gjeng jøder.
‘Like barn leker best,’ vet du. De har en slags plan på gang. Hver gang Benjamin tror
at han kan gjøre et røverkjøp, tar han kontakt med dette kvinnfolket. De har et slikt
husj, husj forhold.”
“Ja, jeg er klar over det. Hvert gang han har gjort en god jobb for henne, gir hun
ham en skikkelig knull som bonus.”
Ted ble sprutrød i ansiktet.
“Eh, det var ikke akkurat mine ord. Eh, eh — Hvordan vet du det?”
Benjamin fortalte meg det selv. Han var stolt av det også. De fleste amerikanerne
forsøker ikke akkurat å skule dritten sin. De kaster den rett i trynet på deg. Du vet da
det?”
Ted hadde mistet talegaven. Trumfkortet hans var gått i dass.
“Vel, Ted, la meg si deg dette: Jeg lover å ikke signere uten at jeg har ringt deg
først. Men når jeg gjør det, er det best at du kommer fram med et godt forslag!”
“Jeg vet ikke akkurat, men jeg skal tenke gjennom det.”
“Javel, men her er et forslag til deg. Hvis du gjør andreprioritetslånet overførbart,
har vi en avtale. Hvis ikke, har du allerede tapt 50.000 dollars. Hvordan høres det
forslaget ut?”
Det ble en lang taushet på den andre siden av skrivebordet. Jonny så at Ted rødmet helt fra isse til ølmage.
“Du er en hard mann å ha med å gjøre, Jonny. Jeg skal vurdere det og gi deg beskjed i morgen.”
“Kanskje du bør ta en beslutning rett nå? Benjamin kan være her hva tid som
helst, og da har han med seg kontrakten klar til signering.”
Ted reiste seg. Han studerte Jonny med skepsis.
“Jeg skal ringe deg så snart jeg kommer hjem. Jeg vil først ha en prat med Andy.”
Jonny kunne fortalt Ted rett der og da at han ikke hadde til hensikt i å skrive under. Verken nå eller senere. Hvis det ikke hadde vært for de skremmende konsekvensen, skulle han likt å sette en kule mellom øynene på Benjamin. Men det sa han ikke
til Ted. Jonny nøt fullt ut å se han svi i eget fett. Og nå hadde han til og med en mulighet til å få en orden på problemet med andreprioritetslånet.
Til Jonnys store engstelse hadde ikke Ted kommet seg ut av kontoret før Benjamin
kom busende inn. De gikk nesten i strupen på hverandre, og Jonny måtte gå i mellom
for å roe dem ned. Til Jonnys lettelse tok Ted til fornuften og kom seg ut, men Benjamin hadde opparbeidet et raseri.
“Den forpulte soperen! Han hater ganske enkelt eiendomsmeglere. Han sier han
har som mål å se samtlige i rennesteinen. Vel, noen meglere må ha loppet ham ganske kraftig. Og det å ha truffet deg, har ikke endret ham mye, kan jeg tenke meg.”
344
Svik, sabotasje og inndragelse
Ted hadde forsvunnet uten å si et ord, men han hadde et ganske mørkt uttrykk
over det nybarberte ansiktet.
Benjamin satte seg ned i en av de to stolene foran skrivebordet. Han hadde problemmer med å få ordlagt seg, men Jonny var ikke i humør til hjelpe ham i gang. Han
følte seg for tung i dag. Hjernen fungerte tregt og sinnet hadde ennå ikke lagt seg.
Han hadde knapt hatt blund på øynene hele natten. Og whiskyen var heller ikke til
hjelp for ham lenger, og han engstet seg for at han kanskje var alvorlig syk.
Benjamin begynte å mumle noe angående kontrakten. Jonny fikk ikke med seg
hva det gjaldt.
“Jeg hørte deg ikke.”
“Eh, eh, det er litt av en, eh, eh, avtale, heh? Full pris og — eh, hva kan jeg vel
si?”
Jonny var ikke imponert.
“Det er bare et spørsmål om hva du skal bruke den til. Hvis jeg fant den i en busk
når jeg hadde behov for å tørke meg i ræva, ville jeg vært villig til å kalle den en åpenbaring.”
“Vær nå rimelig. Gi meg iallfall en sjanse til å forklare.”
“Jeg skal ikke forhindre deg. Hva gjelder den summen på syttini tusen dollars kalt
‘utgifter i forhold til andreprioritetslånet?’”
Forlegen og stammende hadde Benjamin problemer med å finne de rette ordene.
“Eh, det er, eh, vel, det er saldoen på andreprioritetsånet etter at Ted har trukket
fra avslaget.”
“Ha, ha. Ja, det har jeg forstått. Det dere egentlig har planlagt, er å trekke andreprioriteteslanet fra min nettoutbetaling istedenfor fra brutto salgsbeløp. Ikke sant?”
“Med et tilbud som dette, Jonny må også du bidra med noe. I det minste trenger
vi ikke lenger engste oss for andreprioritetslånet. Og dermed er ett hundre og femten
tusen dollars utvisket. De sitter fremdeles igjen med tre hundre og sekstini tusen
dollars, Jonny. Det er et kupp.”
“Virkelig? Og hvordan har dere tent at jeg skal betale for meglerprovisjonen? Det
er ytterligere tjuesju tusen dollars som ikke er nevnt i kontrakten.”
“Det har ingen hensikt å snakke om provisjonen på dette stadiet. La oss i det minste få avklart kontrakten først.”
“Flott! Hvis du lover å glemme det som har med provisjonen å gjøre, skal jeg love
det samme. Jeg kommer aldri til å nevne den igjen.”
“Det går nok ikke, men provisjonen er underordnet. Vi må få avklart kontrakten
først.”
“Slutt å bedra meg med slike idiotiske påstander. Det vil bare skade deg. — Nå,
etter at dere har trukket fra tjuesjutusen dollars, sitter jeg igjen med tre hundre og
førtito. Og så har vi spørsmålet angående takene. Først sier du at de vil overta etter
‘som er’ prinsippet, mens så reserverer dere dere mot taktekkene som er i en heller
nedslitt forfatning. Hvordan har dere tekt å ordne det?”
“Det er ikke noe problem. Vi får bare et overslag.”
“Og det har dere antakelig gjort allerede?”
Svik, sabotasje og inndragelse
345
“Bare sånn cirka.”
Hva mener du med ‘sånn cirka?’ Enten har du et overslag eller ikke.”
“Rundt femten.”
“Tusen?”
“Ja.”
“Så da sitter jeg igjen med tre tjuesju. Etter å ha betalt eiendomsskatten pluss andelen for dette året, pluss overdragelseskostnadene med røfft tjuefire tusen. Nå er
vi nede på tre hundre og to tusen. Er det noe annet? Noe som jeg har glemt?”
“Ja, du har selv beholdt reduksjonen i andrepriotitetslånet. De førtiseks tusen dollars i reduksonen tilfaller kjøperen, ikke selgeren.”
Jonny grublet litt over det, men godtok det. Det virket iallfall litt fornuftig.
“Hva med førsteprioritetslånet?”
“Det blir selvfølgelig fratrukket salgssummen.”
“Så, etter at dere har trukket fra førsteprioritetslånet på hundre og åtti tusen dollars, sitter jeg igjen med syttiseks tusen?”
Benjamin, gledens sønn, eller rettere sagt Benoni, sorgens sønn, så ned i bordplaten.
“Ja, jeg har syttifire tusen i mine papirer.”
“Og nå er du klar til å trekke ifra reduksjonen på andreprioritetslånet, ikke sant?”
Benjamin svarte forsiktig.
“Vel, poenget er dette: Beløpet må jo komme fra et sted.”
“Fantastisk! Og fordi reduksjonen ikke skal tas fra salgssummen, blir jeg sittende
igjen med en utgift på $44.000,00. Til sammen gir det meg litt i underkant av $30.
000,00 før meglerprovisjonen. Og fordi du krever full provisjon, selv på reduksjonen,
trekker du den fra bunnen og ikke toppen. Nå, hvorfor faen gav du meg ikke de
beløpene til å begynne med?”
“Selskapets politikk, Jonny.”
“Ja, men da har jeg et siste spørsmål til deg: Jeg sitter igjen med mindre enn tjue
tusen dollars, iallfall på papiret, men helt uten kontanter. Hvordan i helvete kan du
da påstå at denne avtalen er verdt $2,739.926.00?”
“Det er veldig enkelt. Det er den antatt fulle verdien av avtalen tjue år fra nå. Fire
hundre og førtiåtte tusen dollars pluss tjue års renter, og, før du vet ordet av det, er
du blitt mangmillionær.”
“Men Herre Gud, jeg sitter igjen med tjuefire tusen dollars som forfaller om åtte
år. Alt jeg får er litt over to hundre, to hundre, dollars hver måned. Og ingenting mer.
Alt det vil beløpe seg til, selv etter tjue år, er rundt regnet femti tusen dollars.”
“Det er ikke annet enn en totalvurdering av hele avtalen. Det står ingen plass i
kontrakten at beløpet tilfaller deg.”
“Fortalte du meg ikke nettopp at om tjue år ville jeg være mangemillionær? Du
har rett. En mangemillionær i minus uten så mye som en dollar. En som blir sittende
igjen på pissepotten fullstendig blakk! Takk skal du ha.”
Jonny sydet med behersket sinne. Men Benjamin var altfor ivrig til å legge merke
til det.
346
Svik, sabotasje og inndragelse
“Det er slett ingen dårlig avtale, Jonny. Jo før du skriver under, dess bedre er det
for din del. Du blir en fri mann!”
“Og hvis jeg skriver under, får denne jødedama di seg en god knull, heh? Vel, hun
får klare seg uten ståpikk denne gangen!”
For første gang siden Jonny traff Benjamin følte han seg synlig forlegen.
Jonny reiste seg, og med skjelvende hender grep han kontrakten mellom fingrene
og rev den i strimler, en etter en. Han skalv i stemmen.
“Jeg vet at du liker å bli kalt en israeler, og at du hater ordet jøde, men la meg si
deg en ting: Du er faen ta den sleipeste jøden jeg noen gang har vært i kontakt med
så lenge jeg har levd!”
Han så smerten i Benjamins øyne. Jonny fortalte ham ikke at han også var den
eneste jøden han hadde hatt med å gjøre i livet. Iallfall som han hadde vært klar over.
Nåja, bortsett fra det udyret han hadde arbeidet for som dekksjef da han fisket krabbe
i Alaska — et sleipt udyr kalt David som var stolt over å bli kalt jøde.
Men David Stein var en annen historie.
Jonny følte seg fullstendig desillusjonert over at Benjamin ikke hadde ofret ham
mer respekt enn at han hadde forsøkt å bedra ham på en så sjofel måte. Men han
forstod. ‘Firmaets politikk, Jonny.’ Og du må følge firmaets politikk hvis du ikke
plutselig skal stå uten jobb. Alt for den grønne allmektige! Vennskap og respekt eksisterte ikke med mindre du kunne måle dem i dollars og cents.
Jonny ringte Ted og foreslo at han gjorde andreprioritetslånet overførbart som antydet. Til gjengjeld ville han la være å signere kontrakten.
Ted godtok det med stor lettelse, men da Jonny ba om å få det skriftlig, trekte Ted
seg. Benjamin hadde informert ham over telefonen om at avtalen var død.
Da Jonny presset på for å få avtalen i orden med Ted, spilte Ted fornærmet og
fortalte ham at han var alltid god for sitt ord.
Jonny hadde erfart det motsatte.
En dag stakk Ted innom kontoret for å informere ham om at han kom til å forhindre ethvert salg så lenge han benyttet seg av ‘den blodige jøden,’ som han selv uttrykte seg, som megler.
Det var enda et slag i ansiktet på Jonny. Han hadde underskrevet en tolv måneders
kontrakt med Business Investment Corporation of Hollywood og det var ennå åtte
måneder igjen av kontrakten.
Jonny befant seg helt klart ‘mellom en stein og et hardt sted,’ slik Claudia uttalte
seg. Ja, han var fullt klar over at han rett nå, og kanskje langt inn i fremtiden, befant
seg mellom barken og veden!
To dager senere ble Holiday Park Hotel utsatt for enda et vellykket forsøk på sabotasje. Alle strømførende ledninger i pumperummet var kuttet inne i de elektriske boksene, noe som medførte at både bassengpumpen og tilførselen av kjemikalier var
stanset opp. Vannet i bassenget ble grønnaktig og fylt meg alger forbausende fort i
det tropiske klimaet når det ble utsatt for kjemisk ubalanse. Og selvfølgelig innfant
bassenginspektøren seg allerede neste dag. Etter å ha gitt ham enda en mulkt, stengte
Svik, sabotasje og inndragelse
347
hun bassenget øyeblikkelig. Og bassenget ville ikke bli gjenåpnet før mulkten var betalt i sin helhet. Og denne gangen ble forholdet betraktet som en uansvarlig gjentakelse slik a boten ble øket til 1.200 dollars. Han måtte rive ned nesten alle veggplatene for å få ledningene i orden igjen, for de var ikke lagt i elektrikerrør, men lå
løse inne i veggene. Men etter at alt arbeidet var gjort, ble den reparasjonen overkommelig. Hele jobben kom på 900 dollars.
Bassengkontraktøren var overbevist om at det var Hoskins’ene som stod bak. Med
unntak av at det kanskje kunne være den firkantede fyren i nummer femten. Men han
hadde ikke hatt negative erfaringer med andre enn dem. Jonny derimot kunne tenke
seg mange andre som var ute etter hevn. Ja, det kunne være hvem som helst. På den
samme måten som Kirk oppholdt også Eric seg i området. Og Jake som ikke lenger
bodde sammen med jødedama si og tvillingene.
Pokker! Kunne det være Ronald som stod bak alt dette — betalt av Jake?
Jonny gruet seg til påsken. Den markerte slutten på høysesongen. Og han satt fremdeles fast i skjærsilden på vei mot en ny het og klissen sommersesong sammen med
disse uforutsigbare narkomane, prostituerte og halvskrullete leietakere.
Selv om han nå hadde større makt i utakstelsessaker på grunn av hotell-lisensen,
var det til lite hjelp i situasjoner der alt en leietaker hadde i tankene var å få seg et
nytt treff før de snek seg ut uten å betale for seg. ‘Til helvete med mat, husleie og
familie. Faen ta bestyreren! Jeg trenger et treff, mann!’
I det minste kunne han bli kvitt uønskede leietakere. Men det var ikke noe problem lenger. Det var Rick som hadde stått bak all den djevelskapen, men han var blitt
en erfaring rikere. Nå som han hadde redskapet til å få kastet dem ut, passet han godt
på at ingen kom for langt på etterskudd med husleien! Hvis noen kom med lovnader
uten å innfri dem, var de ute av bygningen allerede neste dag. Men de mange utkastelsene forårsaket flere trusler og mer aggressivitet enn noen gang. Likevel forsøkte
Jonny å klare seg som best han kunne uten å tilkalle politiet.
Han regnet med at han ‘hadde sett det meste’ forrige sommer. Han regnet også
med at denne sommeren skulle vise seg å bli en bestemt forbedring i forhold til sist
sommer.
Men, Herre Gud, hvor galt gikk det an å ta?
Det begynte med at mange av leietakerne forlot hotellet til fordel for billigere
leier nær stranden nå da sesongen var over. Før han visste ordet av det var nummer
15, 25, 12, 22 og 20 uten leietakere. Og han var ikke i stand til å fylle dem opp på
samme måten som tidligere.
Han lot Freddy og Carla flytte inn i nummer 22 sammen med Carlas vesle datter
Carita. Med så mange svarte boende på eiendommen, viste det seg også å være vanskeligere å leie ut til hvite enn tidligere. Men Jonny unngikk til dels det problemet
med å leie ut til flere fra Sør-Amerika enn før.
Sør-Florida led fremdeles av ettervirkningene av alle turistdrapene som gjorde at
færre europere valgte Florida som feriested.
Og i tillegg til alt dette hadde fransk-kanadierne sett seg lei av den amerikanske
348
Svik, sabotasje og inndragelse
uvennligheten de ble møtt med i Sør-Florida og valgte nå turistdestinasjoner som
Cuba og Mexico istedenfor Florida, noe som klart skadet forretningvirksomheter i
Sør-Florida.
Jonny treget på at han hadde tillatt Claudia å sesongjustere husleiene. Han husket
et av sin gamle onkels standarduttalelser: ‘Det er som å pisse i sokkene når du er kald
på beina.’ Men samtidig innså han at akkurat den beslutningen sannsynligvis hadde
berget ham fra konkurs — iallfall til denne tid.
Benjamin ringte et par uker senere for å fortelle ham at han hadde en interessert
kjøper til eiendommen, men advarte ham samtidig mot å få for høye forventninger.
Og det viste seg berettiget. Ted drepte hurtig den muligheten ved ganske enkelt å fortelle Benjamin at han ikke kom til å godta den nye eieren. Jonny ba Benjamin om å
bli løst fra kontrakten som et resultat av at Ted nektet å samarbeide med ham, men
nå var Benjamin ute etter hevn og nektet å imøtekomme Jonnys anmodning.
“Beklager, Jonny. Selskapets politikk.”
Så sendte Jonny et kort brev til selskapet der han informerte dem om at de ikke
måtte gjøre regning med at han kom til å fornye kontrakten. Kanskje det ville gi dem
et spark i baken, men Jonny kunne ikke akkurat forestille seg hvordan all den tid Ted
var så vanskelig og så direkte fiendtlig innstilt. Han følte at han satt fast i kvikksand
tll oppunder ørene. Det syntes bare å være et spørsmål om tid før han ble dradd helt
under.
En kveld kom Glenda innom kontoret for å snakke med ham. De hadde bestemt
seg for å flytte. Bortsett fra Jillian som hadde bestemt seg for å bli boende der sammen med sin yngste søster Valerie. Freeman jobbet som maler for et skipsverft og var
nå tilbudt fri bolig hvis han ville påta seg å å reparere en husbåt som tilhørte verftet.
De hadde brukt husbåten til å innkvartere korttids kontraktører, men hadde nå bygget
egne barakker til det formålet og tilbød Freeman å bo i husbåten. Hvordan kunne han
være så dum at han avslo et slikt tilbud? Det ville gå to uker før det ville være klare
til å flytte, men de ville gi Jonny god tid. Freeman veldig fornøyd med tilbudet, men
Glenda hadde motforestillinger mot å flytte inn i en husbåt. Og hun ville få ganske
lang vei til jobben. Dessuten hadde Jonny vært skvær mot dem.
Og så advarte hun Jonny mot å leie ut til døtrene sine.
“Jeg kan like godt si deg dette: Jeg har hatt store problemer med barna mine ettersom de har vokst til. Min eldste sønn har sittet inne i over tre år på grunn av besittelse og langing. Han ble arrestert i en skuddveksling med politet. En narkohandel
som skar seg. Han har fremdeles seks år igjen av dommen. Freeman nekter at hans
navn blir nevnt i sitt nærvær og sverger ved Bibelen at han aldri kommer til å ha noe
med ham å gjøre. Men nest eldste, Claire, begynte på samme måten, men jeg tror hun
er kommet over det verste. Da hun traff mannen sin, hjalp han henne å komme seg
ut av det. De er tilbake til normalen nå og røker bare marihuana. Og det er ikke så
usunt som å røke sigaretter. De har også tre barn å ta seg av.
Men når det gjelder nummer tre, Jillian, er hun noe for seg selv. Hun begynte å
komme i problemer allerede som ung tenåring og ble sterkt avhengig. Og så begynte
hun å lange. Stort. For det meste kokain. Ren. Hun gjemte det på en av hyllene under
Svik, sabotasje og inndragelse
349
kjøkkenvasken. Men så ble hun tatt. Hun bedyret sin uskyld og la skylden på meg.
Og fordi hun var min datter, godtok jeg det.
Jeg tilbrakte hele tre år bak murene for henne. Du skulle ha sett Freeman. Han
fikk et av disse etterkrigstraumaene sine og drepte meg nesten. Jeg sverger ved Gud,
Jonny, jeg hadde knapt et helt ben igjen i kroppen! Jeg måtte tilbringe to måneder på
sykehuset før de satte meg bak murene.
Jeg tilgav henne for jeg visste at hun var fullstendig utenfor på grunn av kokainen.
Men Freeman har fremdeles noe han ser fram til. Tre år tilbrakte jeg bak murene! Og
vet du hva hun forsøkte seg på rett etter at jeg kom ut? Hun forsøkte å drepe meg.
Etter en kraftig krangel angående misbruket hennes — vi må ha kranglet i flere timer
— satte jeg med i en hvilestol utenfor terrassen. Før jeg visste ordet av det kjørte hun
rett gjennom stakittgjerdet i en svær Cadillac med kurs rett mot meg! Hvilestolen ble
smadret til pinneved før hun satte kursen mot patioen og kjørte rett inn i dagligstuen
gjennom veggen. Selv i dag føler jeg at Gud må ha dradd meg ut av den stolen, for
jeg klarte å rulle meg ut bare sekunder før den ble smadret.
Den gangen gikk jeg til anmeldelse og hun måtte i fengsel. Hun har vært ute i
snart et halvt år nå. Hun kan tilbringe natten med et hvilket som helst tilgjengelig
mannfolk bare for å få seg et treff kokain og foreta et hvilket som helst skittent triks
bare for å få viljen sin. Jeg er overrasket over at hun ikke har lagt seg etter deg ennå.
Eller har hun? —
Vel, jeg elsker henne fremdeles. Hun er min datter. Men jeg vil ikke at hun skal
dra Valery med seg inn i det der. Hun er bare tretten og den mest normale og stabile
av døtrene mine. Jeg er overbevist om at Jillian bare venter på en mulighet til å få
dradd henne med seg inn i sin egen verden av kokain og prostitusjon. Freeman er for
dum til å se det. Han ser bare fram til den dagen da alle barna har flyttet ut. Lov meg,
Jonny, at du ikke leier til dem. Hvis du gjør det, kommer du ikke til å få en dollar. Jillian er blitt kastet ut minst et dusin ganger for narkofesting og for ikke å betale husleie. Ikke lei til dem, Jonny, vær så snill og lov meg!”
Jonny tenkte på Jillian og husket et av sin mors mange ordtak:
‘Dere har lydige foreldre, barn.’
Jonny nikket bekreftende. “Det er ikke noe problem. Tvert i mot, takk for at du
fortalte meg.”
Da Glenda gikk ut av kontoret, gråt hun. Men hun snudde seg mot Jonny og utbrøt
snøftende:
“Å være velsignet med mange barn, kan være litt av en forbannelse!”
To uker senere, mens de holdt på å flytte, kom unge Valery inn på kontoret med Jillian bak seg. Valery utviklet seg til å bli en meget vakker og sexy ung kvinne på bare
tretten. Likevel, de små brystene hennes var faste, midtlinjen var smal og hoftene tiltalende med en smekker kropp og lange legger. Jillian var fett og flabbet etter flere
år med forfall.
“Vi ønsker å leie leiligheten etter at foreldrene våre har flyttet, Jonny.”
Valery sendte ham sitt yndigste smil
350
Svik, sabotasje og inndragelse
“Ja, men tror du ikke du er litt for ung til å begynne å bo helt for deg selv?”
“Jeg er gammel not til å gjøre hva som helst. Hvis du ikke tror meg, så bare prøv
meg ut.”
“Ja, jeg er sikker på at du føler deg på toppen av verden, men du er likevel for
ung. Hvordan skal du betale husleien?”
“Nei, jeg er ikke for ung. Bare sett leiligheten i Jillians navn, så er det ingen som
vet. Det er hun som skal betale husleien likevel?”
“Beklager. Hun er svartelistet alle veier.”
“Ikke bry deg om det. Hvorfor ikke la den være i ditt navn, da? — og så kan du
ha et sted bo istedenfor å sove på kontoret.”
“Det nytter nok ikke. Mer enn noe annet, Valery, setter jeg pris på mitt privatliv.”
“Det vet vi. Det er derfor vi også vil ha vårt eget sted.”
“Jeg er litt lei meg, men jeg kan ikke leie til dere. Og jeg skal være rett fram og
ærlig med dere: Jeg har lovet deres mor å ikke leie til dere.”
De to jentene vekslet øyekast.
“Vent på kontoret, Jonny. Vi kommer rett tilbake.”
De gikk og Jonny satt igjen og følte seg dum fordi han hadde fortalt dem.
Ingen av jentene kom tilbake, men litt etter fem kom Freeman busende inn på
kontoret. Han slengte fire hundre dollars på skrivebordet foran Jonny.
“Her er to ukers leie for jentene mine! Gi meg en kvittering i mitt navn, og pass
på at den stemmer! Hvis ikke skal jeg gi deg den samme behandling som jeg gav
noen av de gulingene nede i Vietnam.”
Jonny hadde lyst å fortelle ham at ‘noen av disse gulingene i Vietnam’ hadde vist
verden hvordan den skulle behandle amerikanere, men han lot det være. Noe i Frimans øyne fikk Jonny til å gjøre akkurat som han bad om.
De to jentene inviterte Jonny til to av deres marihuana selskaper, men han avslo.
Vel, han stakk innom en kveld etter å ha blitt invitert på kaffi og kaker, og han åt kakene med lange tenner.
De betalte aldri husleie, så fire uker senere fikk Jonny dem kastet ut. Da skylte de
mer enn tre hundre dollars i forfalt husleie.
Benjamin kom igjen innom kontoret. Denne gangen hadde han med seg et franskkanadisk par. De viste ekte interesse, men også denne gangen nektet Ted å vurdere
tilbudet. Benjamin lot som om ingenting hadde hendt og at de fremdeles var venner.
Innerst inne likte ikke Jonny folk som Benjamin. Han var også skikkelig skuffet over
Ted, men kunne likevel lettere forholde seg til hans reaksjon, spesielt etter at han
hadde fortalt Jonny at de hadde forsøkt trekke inn lånene under nesen på ham etter
at han hadde kjøpt Big Daddy.
Jonny bestemte seg for å gi Benjamin noe å tygge på.
“Vet du, herr Drazen, at det faktum at vi ikke har et overførbart lån nå, i hovedsak
er din feil?”
“Slutt med det pisspratet!”
“Det er alt annet en pissprat. Ted var engstelig fordi han hadde skrevet fra seg så
Svik, sabotasje og inndragelse
351
store summer, og han nærmest ba meg på knærne om ikke å skrive under på den kontrakten. Jeg gikk med på det under forutsetning av at han gjorde andreprioritetslånet
overførbart slik det opprinnelig skulle vært. Og han var i ferd med å inngå den avtalen skriftlig. Men du var dum nok til å fortelle ham at salget var gått i dass. Derfor
trekte han seg. Du er en dyktig pissprater, og det er vel nødvendig for å kunne bli en
god megler. Men du må også lære deg å forstå når du bør holde kjeft!”
Benjamin var ikke lenger smilende. Han satt med åpen munn og et uttrykk av
forferdelse i ansiktet.
“Herre Gud, Jonny! Jeg fortjener en kule gjennom skallen!”
Så, tre dager etter at en elendig april var blitt til en het og klissen mai, ble Jonny
igjen utsatt for den samme taktikken! Og igjen var det Ted som informerte ham over
telefonen. Han var blitt informert gjennom sin sakfører at sakfører Robert J. Welsh
hadde planer om trekke tilbake lånet fra Holiday Park Hotel.
Eiendomsskatten var nå forfalt og var blitt auksjonert bort på det åpne markedet
gjennom myndighetenes auksjonering av forfalne lån til andre interessenter. Selskapet hadde fremdelses tid på seg til å betale skatten, men det var en klausul i førstepriorioritetslånet som var ukjent for Jonny. Hvis eiendomsskatten ikke var betalt i tide,
kunne førsteprioritetsholderen trekke tilbake lånet.
Alt dette traff Jonny som lyn fra klar himmel. Da han endelig følte at økonomien
var så noenlunde under kontroll, iallfall for øyeblikket, virket det som om alt var i
ferd med å falle sammen rundt ham.
Ted ringte ham og spurte om han kunne treffe ham på kontoret. Han hadde mye
han ville ta opp med ham.
Ted viste seg ikke på kontoret verken den dagen eller den neste. Jonny forsøkte å
ringe herr Welsh for å få en forklaring, men sekretæren til sakfører Welsh, hun som
bodde rett over gaten fra hotellet, kunne opplyse om at herr Welsh for tiden var opptatt. Men han ville være tilgjengelig for konsultasjon gjennom Jonnys sakfører.
Uff, så han måtte leie en sakfører bare for å få snakke med den fyren!
Han ringte Ted noen ganger, men det var ingen som svarte bortsett fra den idiotiske telefonsvareren.
Han ringte Benjamin for å sette opp et møte, men sekretæren kunne opplyse om
at Benjamin var fullt opptatt med å avslutte salget av en meget stor forretningseiendom. Han ville ikke være tilgjengelig før om to til tre dager.
Så alt Jonny kunne gjøre, var å vente.
Han ble forstyrret sent på ettermiddagen av to politikonstabler som var på utkikk
etter et ungt par, Elizabeth May Hardy og hennes samboer Roy Cartwright, og deres
vesle datter som alle skulle oppholde seg på eiendommen.
“Ja, i tjuefem.”
“Takk. Det er HRS.”
“Å Herre Gud, mister de den vesle datteren?”
“Trist, men sant. Faren ble arrestert i går natt etter en kokain anmeldelse mens
352
Svik, sabotasje og inndragelse
moren var ute og prostituerte. De er begge tunge narkomane men flere arrestasjoner
bak seg. Den vesle jenten var etterlatt hjemme helt alene det meste av natten.”
“Det var trist å høre.”
“Den som er med på leken —” Konstabelen forlot likegyldig kontoret.
Gjennom kontorvinduet var Jonny vitne til noen hjerteskjærende scener da HRSarbeiderne, men støtte fra politiet, gikk inn i leiligheten og tok med seg den vesle
jentungen. De hadde moren gråtende på slep for å prøve å forhindre det.
Hun skyndte seg fortvilt inn på kontoret, og sukkende og stønnende ba hun ivrig
om å få låne telefonen.
“Jeg forstod det slik at du var blitt arrestert.”
“Det var i går kveld. Jeg ble løslatt i morgen tidlig for å ta meg av ungen.”
Hun ringte rundt til forskjellige i over en time, men hun forlot kontoret like fortvilt som hun hadde kommet inn. De var allerede på etterskudd med husleien, så da
så ikke Jonny noen annen mulighet enn å bli kvitt dem.
Ja, livet kunne være jævlig for noen. Han svettet selv også.
Så ringte endelig Ted ham.
“Jonny, det er meg, Ted. Det er viktig. Jeg må treffe deg med en gang.”
“Ok. Du vet hvor du finner meg.”
“Takk. Jeg kommer med det samme.”
De hadde en lang samtale den kvelden. Jonny fikk lære noen innfløkte forhold om
amerikansk forretningsliv som hadde vært ukjent også for Ted før han hadde snakket
med sakføreren tidligere på dagen.
Først etter seks måneder ble eiendomsskatten betraktet som forfalt, og da ble den
solgt av byadminisrasjonen på det åpne markedet som et hvilket som helst annet produkt. Selv rentenivået ble bestemt fra auksjon til auksjon og kunne variere fra et par
prosent til rundt tjue. I Jonnys tilfelle var Holiday Park Hotel solgt til litt over fire
prosent, noe som ville koste ham rundt tusen dollars ekstra når han fikk gjort opp for
seg angående skatten.
Mange ganger når noen kjøpte gjeld på denne måten, hadde de planer om til slutt
å gå inn og overta eiendommen for en slikk og ingenting, noen ganger til halvparten
og andre ganger for så lite som til en tredjepart av markedsverdien. Og ifølge loven
hadde han ingen rettighet å få vite når en slik auksjon fant sted. Og heller ikke om
en låneinndragning før den egentlig fant sted. Og da kunne han ikke foreta seg noe
som helst med mindre han benyttet seg av en sakfører. Og i slike tilfeller benyttet
sakførerne seg av skyhøye honorarer fordi det ikke fantes noen alternativer.
Imidlertid måtte de som satt på lånet, bli informert. Og det var slik Ted hadde fått
greie på det gjennom sin sakfører mens Jonny var blitt sittende i mørke. Ted fortalte
Jonny at herr Welsh til og med hadde vært uforskammet nok til å foreslå at han, Ted,
skaffet til veie de ti tusen dollars som var nødvendige til å betale den forfalne eiendomsskatten.
Ted snøftet foraktelig: “Ja, det ville vært litt av en dag!”
Jonny bare ristet på hodet.
Svik, sabotasje og inndragelse
353
“Det er ingen grunn til dette hysteriet. Jeg er blitt opplyst av regnskapsføreren at
jeg har fram til november til å betale.”
“Ja, vanligvis. Men denne eiendommen har en historie. Før jeg overtok, hadde
den forrige eieren vært under trussel om låneinndragelse, og da var her Welsh blitt
kraftig kritisert av førsteprioitetsholderen fordi han hadde vært for slakk. Og det er
grunnen til at den nye klausulen er tilføyd på skjøtet. Og nå sitter han nærmest med
stoppeklokke for å beskytte seg mot videre kritikk. Jeg må innrømme, Jonny, at jeg
anser det for å være ganske uansvarlig å gå inn i et foretak som dette uten reservekapital i tilfelle en krisesituasjon. Du er vel klar over at i denne situasjonen kan vi
begge komme til å tape våre investeringer!”
“To forhold, Ted. Du har ikke den minste peiling på hva jeg måtte ha i reservekapital. Men i motsetning til en herr Littlefield har jeg holdt det for meg selv. De
midlene jeg trengte for å overta denne eiendommen, fikk jeg overført fra Sveits. Og
jeg kan love deg at jeg ikke på langt nær fikk overført til siste slant. Men den samme
herr Littlefield nevnte en gang at det hadde liten hensikt å kaste gode penger etter
dårlige. Jeg følger det samme prinsippet. Jeg fikk overført et beløp godt i overkant
av hundre tusen dollars som en forsøksordning. Hvis forholdene var gunstige, hadde
jeg planer om ytterlige investering med utgangspunkt i New Jersey. Men forholdene
for å investere i USA for en utlending, er langt fra gunstige. Derfor har jeg bestemt
meg for å komme meg bort herfra. Og da har det liten hensikt med ‘reservekapital i
tilfelle en krisesituasjon.’ Jeg har ikke hatt noe annet enn en krisesituasjon siden jeg
valgte å investere i Florida. Derfor, om jeg hadde hatt flere millioner tilgjengelig på
konto i Sveits, ville det vært idiotisk av meg å overføre så mye som en dollar til dette
galehuset. Derfor er jeg ikke villig til å kaste gode penger etter dårlige og likevel
måtte engste meg for når jeg må slukke den neste brannen. Men nå ønsker jeg desperat å komme meg bort fra dette rottehullet! Så kanskje dette er den muligheten jeg har
ventet på? Jeg har kjempet mot overveldende odds siden jeg overtok denne eiendommen. Og det vet du bedre enn noen annen!
Så til det neste: Du vet godt at den melkekua du så generøst presenterte for meg,
ikke var noe annet enn en knivstukket geit. Derfor har jeg havnet i et dilemma. Men
jeg har også sett for meg den muligheten.
Du forhindrer i ethvert tilfelle mulighetene for et salg ved å nekte å gjøre lånet
ditt overførbart, noe som var en klar forutsetningen da jeg overtok eiendommen. Men
der direkte bedro du meg med hjelp av en av de fremste borgerne i Sør-Florida. Ja,
jaggu skal jeg si at du er mann for dine ord!
I tillegg nekter du for å ha noe som helst å gjøre med Benjamin som du vet jeg har
et års kontrakt med, og Benjamin er forpliktet til å sitte på den kontrakten til den
bitre slutt. Sist kom du så ydmykt bedende om at jeg måtte redde deg fra å tape nesten femti tusen dollars, nesten halve investeringen din. Og også nå er det jeg som kan
bestemme om du skal miste hele investeringen din! Kanskje jeg er klar til bare å la
det gå sin gang! Det kan være et nytt eksempel på at rettferdigheten svikter og djevelskapen går sin gang. Det synes å være slik USA fungerer nå for tiden. Og kanskje det
er litt britisk også!”
354
Svik, sabotasje og inndragelse
“Men, Jonny, du kan komme til å miste hele investeringen din. Å bare dra din vei
vil være uansvarlig!”
“Jeg skal ta det opp til vurdering, som de sier i retten! Noe jeg forresten gjør kontinuerlig. Men jeg lover ikke noe som helst i denne situasjonen! For å overleve i et
slangehull, må du være slange!”
“Jonny, ikke gjør noe irrasjonelt slik at du mister hele investeringen din!”
“Ja, og hvis det skjer, mister også du din. Min investering er nede i åtti tusen dollars, mens du står i fare for å miste hundre og åtti tusen dollars! Kanskje det kan påvirke nattesøvnen din?”
“Jonny, ikke gjør noe overilt. Gi meg litt tid til å undersøke. Kanskje sakføreren
min kan finne en utvei?”
“Og hva er det da du har i tankene?”
“Sakføreren min er kanskje i stand til å få utsatt inndragningsprosessen?”
“Og hvorfor skulle du ønske det?”
“Det ville vært trist om du skulle miste investeringen din, Jonny.”
“Ja, og du din! Men det er ikke mer enn fortjent slik du har oppført deg!”
“Ikke finn på noe irrasjonelt! Jeg skal holde kontakten. Gjennom sakføreren min
skal jeg finne en løsning.”
“Greit. Men vær da klar over at det blir ingen løsning uten min underskrift! Er
ikke også det en uttalelse du har hørt før?”
Det var ikke før tre dager senere, da Benjamin kom innom med enda en som var interessert i å kjøpe, at Jonny forstod hele virkningen av Teds besøk. Etter at Jonny
hadde fortalt Benjamin om hvilket dilemma han befant seg i, og at Ted hadde tilbudt
seg å hjelpe i en vanskelig situasjon, brøt Benjamin plutselig ut i latter.
“Flott, Jonny. Det ser endelig ut til at vi har fått den jævla homsen etter ballene!”
“Pokker. Jeg er i ferd med å tape hele investeringen, og det eneste du kan tenke
på er Teds homseballer.”
“Forstår du ikke, Jonny? Det eneste sikre her, er førsteprioritetslånet. Ted har mye
mer å tape på dette enn du har! Han kan tape hele lånet! Alt han kan gjøre er å sitte
på det homsehølet og vente. Du har i det minste noen valgmuligheter.”
“Som?”
“Å si opp et lån tar tid, Jonny. Fra tre til seks måneder. Hvis du velger å kjempe
mot dem i retten, kan det trekke ut i flere måneder, kanskje et år hvis du har en dyktig
sakfører. I mellomtiden kan du begynne å skumme selskapet, og før inndragningen
trer i kraft, er du forsvunnet tilbake til Norge. Kutt tapene dine til et minimum. Og
dermed blir Ted sittende igjen uten noen annen mulighet enn å suge på homsetotten.”
“Det virker litt urimelig. Med en markedsverdi på fire hundre og femti tusen dollars, har eiendommen en ganske stor nettoverdi. Det er godt med verdier til å dekke
all gjeld og i tillegg sitte igjen med en god gevinst.”
“Hvorfor tror du at noen er villig til å kjøpe gjelden din til bare fire prosent rente?
Og hvorfor tror du de forsøker å trekke inn førsteprioriteten under føttene på deg?
De forsøker seg på et kupp, derfor! Hvis denne sakføreren klarer å trekke inn lånet,
Svik, sabotasje og inndragelse
355
kan han tjene en formue! Men la meg si deg: Slik du har betalt alle regningene og avdragene dine i tide, er det ingen garanti for at en dommer vil godta en inndragning,
men i stedet avgjøre saken til din fordel. Tvert imot. Jeg har sett krav om inndragning bli avvist på svakere grunnlag enn dette. Men hvis de vinner, kommer de til å
slakte deg! Og hvis denne sakføreren og denne sidrompa eiendomssakføreren til Ted,
og det tror jeg han er, så har de allerede dannet en gruppe som spesialiserer seg på
å overta eiendommer i pengenød til rundt en tredejepart av markedsverdien.
I virkeligheten betyr det at etter at førsteprioritetslånet er betalt fullt ut, og sakførerne har fått sitt, og tro meg, i slike situasjoner vet de hvordan de skal skrive ut
regninger, er det lite trolig at det blir noen ting igjen til andre. Selv han som sitter på
andreprioritetslånet kan bli sittende igjen uten noe som helst! Jeg er villig til å vedde
på at han som sitter på eiendomsskatten din, er medlem av en slik gruppe.
Men du har enda en mulighet. Jeg kjenner selv en slik investor. Han er en mindre
gribb enn de fleste andre. Han kan gå inn og overta eiendommen og betale ned lånene. Vi kan presse Ted til å godta minst en femti prosents reduksjon på den måten.
Og så kan jeg selge det for deg og la deg beholde noe av profitten. Etter at alle utgiftene er betalt, selvfølgelig. Han kommer til å kreve deg for femten prosent renter og
tre poeng finansutgifter, i ditt tilfelle rundt ni tusen dollars. Jeg skulle likt å sett trynet på herr Welsh.
Bare tenk på det. Men da blir du nødt til å glemme den oppsigelsen. — Vi snakkes.”
“Så jeg får kanskje beholde mine godt to og en halv million dollars da, likevel?
Ha, ha, ha. Jeg skal tenke på det. Men ikke nå. — Forresten, hvordan går det med huset ditt?”
“Rett etter timeplanen. Heldigvis er Tanya på forretningsreise de neste to ukene.
Pengene forsvinner for fort nå hun er til stede. Rett nå er hun på en forretningskonvensjon i Chicago sammen med sjefen.”
“I Chicago? Sammen med sjefen? I to uker?”
“Jeg vet hva du har i tankene. Jeg engster meg for det samme, men jeg vil ikke at
det skal komme imellom oss. Jeg har tenk å spørre henne, men jeg er redd for svaret.
Tanya er en god, gammel pike og jeg elsker henne. — Jeg må dra. Vi snakkes.”
Ja, nå forstod Jonny hvorfor Ted plutselig var blitt så behjelpelig. Pengegaloppen
hadde vist seg å bli noe mer innfløkt for ham enn han hadde gjort regning med. Og
det var det alt gikk ut på — en pengegalopp.
Teds beslutning om ikke å gjøre lånet overførbart, var i ferd med å slå tilbake på
ham.
Da Ted ringte tilbake bare noen få dager senere, fikk Jonny det han regnet som den
eneste gode nyhetene han hadde fått på flere uker — et lysglimt, litt håp, for å si det
slik. Men egentlig var det ikke så mye mer enn en utsettelse av henrettelsen. Teds
sakfører hadde klart å oppnå en avtale med herr Welsch som ville gi Jonny en utsettelse med å betale eiendomsskatten til 1. november. Egentlig var den datoen preseptorisk og kunne ikke endres gjennom private avtaler. Avtalen forutsatte Teds med-
356
Svik, sabotasje og inndragelse
virkning på sakfører Welsch kontor da de underskrev papirene, pluss at Jonny måtte
skaffe til veie ni hundre dollars for ‘utførte tjenester’ av herr Welsch. Jonny hadde
ikke noe annet valg en å godta det. Og det var Ted som fikk det siste ordet.
“Tror du du kan ordne opp innen den tid, Jonny?”
“Du vet like godt som meg at somrene er økonomisk tortur og dette året er spesielt tregt. Det virker som om turistene holder seg borte fra Sør-Florida. Alt jeg kan
love, er å gjøre mitt beste.”
“Pass på at du holder avtalen, Jonny. Den 1. november er absolutt siste sjanse.
Det ville vært trist om du skulle tape investeringen din.”
“Takk for omtanken. Men det ville vært enda tristere om du skulle tape din.”
Under denne hektiske perioden skjedde flere hendelser som ytterligere rystet Jonnys
verden. På mandag morgen men han satt og leste morgennyhetene og nøt en kopp
svart kaffe, la han merke til Lothar Vernon Mezzacapo som stirret på ham fra den
tredje siden i avisen — mørk, skremmende og ondskapsfull. Jonny hadde ikke ofret
så mange tanker på ham i det siste.
Jonny skal av opphisselse da han begynte å lese artikkelen. Det virket som om
FBI hadde fått overtaket til slutt. Men de gjorde jo det — til slutt. Spesielt hvis du
er blant toppene på listen deres.
Lothar, alias Martin Vernon White, var blitt arrestert i City of Las Vegas etter at
en av de prostituerte på Meat Farm var blitt funnet med avkuttet strupe og silikonimplantatene hennes spredt omkring. Etter det tilfellet var det bare et spørsmål om
tid før FBI hadde trengt ham opp i et hjørne. Han ble arrestert mens han satt nedsløvet av kokain i luksusleiligheten sin ikke langt fra Strøket i Las Vegas.
Jonny forstod ikke alt det rettsmessige rundt beslutningen, men han skulle stilles
for retten i Carson City i løpet av få uker.
Jonny følte seg lettet. Endelig hadde de fått has på uhyret! Og med en rettsak så
langt borte som i Carson City var det ingen mulighet for at han ville bli dratt inn i
den som vitne hele veien fra Fort Lauderdale.
Men han tok feil igjen!
Da han kom tilbake etter en standard lunsj borte på Arby’s, la han merke til at to
velkledde herrer stod og ventet på han utenfor kontoret. Den ene var den samme fyren som han hadde truffet tidligere, men han hadde en ny partner.
“Hvordan står det til, herr Hell?”
“Greit — eh, håper jeg?”
“Jeg antar du har hørt de gode nyhetene. Vi har endelig klart å ta igjen vår gamle
venn.”
“Ja, Jeg har nettopp lest avisen.” Jonny sukket. “Jeg går ut fra at det ikke blir noe
behov for meg helt opp i Carson City.”
“Der tar du feil. Det er derfor vi er her.”
Agenten leverte Jonny en forseglet konvolutt.
“Dette er en foreløpig innkallelse for å sikre oss at du holder deg på plass. Vi har
sjekket din immigrasjonsstatus, og den virker, eh, la meg uttale meg litt forsiktig, noe
Svik, sabotasje og inndragelse
357
uavklart. Jeg må også kreve at vi får inndra passet ditt.”
“Passet?”
“Ja, vennligst. Får vi komme inn?”
“Javisst, men jeg har ikke passet mitt inne på kontoret. Jeg har det i en oppbevaringsboks i banken.”
“Vi må insistere på at du gjør det tilgjengelig for oss øyeblikkelig.”
“Er det virkelig nødvendig?”
“Det er vanlig prosedyre. Vi kommer til å holde deg under oppsikt fra nå av.”
“Herre Gud! Men jeg må hente det først. Kom tilbake i morgen rett etter klokken
ni.”
“Godt. Du skal høre fra oss.”
Da Jonny gikk for å hente passet neste morgen ble han fortalt av konsulenten at to
herrer hadde allerede vært der sist kveld med gyldige papirer for sjekke hans trygge
oppbevaringsboks, og helt korrekt, passet han var ikke lenger trygt oppbevart. Hvis
de ikke stolte på han angående passet all den tid han hadde spilt med åpne kort,
kunne de risikere at heller ikke han ville stole på dem under en vitneforklaring. Derfor bestemte han seg for at han ikke kom til å være til nytte under rettssaken. Hvis
det i det hele tatt ble noe av det? Alt virket så uvirkelig, og han måtte bare innrømme
overfor seg selv at han var redd. Noen hadde fortalt ham, eh. det var Darryl på Greyhound-bussen, at du ikke kunne stole på noen. Ikke engang politiet. Han håpet for sin
egen del at FBI var annerledes, men hvorfor skulle de bry seg når ingen andre gjorde
det?
Bassengkontraktøren tok imot Jonny da han kom tilbake fra banken.
“Det ser ut til at vi har hatt et nytt innbrudd. De kjemiske beholderne er slått i
stykker og den nye pumpen er blitt frakoblet og ødelagt. Alle ledningene er kuttet
av.”
Jonny ristet på hodet. Å få lånet inndratt virket ikke akkurat som noen stor tragedie i dette miljøet. Det var mer som å slippe klar skjærsilden, slik Benji hadde sagt.
Men hva nytte hadde han av det? Han satt fast i skjærsilden uansett. I de fries land
var han ikke lenger fri. Og i de tapres land følte han seg alt annet enn tapper. I Guds
egen land var alt han hadde erfart smerte og håpløshet. Og en død drøm! Rettferdigheten hadde sviktet. Det var ondskapen som rådde! Og det var likt over alt. Den eneste forskjellen var bare måten djevelskapen ble utført på.
En mann uten noe å tro på, var en mann uten håp.
En mann uten håp var en mann uten en drøm.
Og en mann uten en drøm var en mann uten fremtid.
Da var det bare død og elendighet igjen. Hans drøm var død! Hans fortid var blitt
hans fremtid.
Han følte seg uvel. All harkingen og hostingen plaget ham. Det fordømte magesåret, eller hva det nå var, ble stadig verre. Det plaget ham hver dag nå!
Han var i ferd med å styrte mot bakken med brukne vinger.
358
Svik, sabotasje og inndragelse
Claudias halvt hysteriske stemme slo inn i tankene hans. ‘Det er slik ørner faller,
Jonny. Med brukne vinger!’
Og hans far hadde sagt at når et menneske ikke lenger hadde noe å se fram til, var
livet over.
Og Jonny så ikke fram til å reise tilbake til Norge. Han var bare i stand til å se tilbake på den dagen da han gikk ned gangveien til Pier 42 i New York City!
Igjen kunne han høre sin fars stemme og han så for seg bildene:
‘Velkommen til Amerika, Jonny. Det er godt å ha deg hjemme.’
Men hans far hadde også hatt et annet ordtak:
‘Når alt du kan tenke på, er din fortid, da har du også mistet din fremtid.”