INNHOLD - Oslo Museum

INNHOLD
Lars Roede
Unionstid og symbolstrid .................................. 2
Daniel Bratteteig
Svenskene kommer! ......................................... 22
Gro Røde
Svenskene kommer!
En vandrende utstilling om svensk
innvandring til Norge fra ca 1860
......................................... 40
– og fram til 2015
Ida Tolgensbakk
«Partysvensker; go home!»veggslagordet som ble stående ...................... 42
Forord
Sverige og Norge er gode naboer og gode venner – svenskene
er vårt «broderfolk». Vi har mer til felles som binder oss
sammen, enn vi har ulikheter som skiller oss. Arbeidermuseet
viser nå utstillingen «Svenskene kommer!». I den forbindelse
er dette nummeret av Byminner viet artikler om norsk-svenske
relasjonener og svensk arbeidsinnvandring til Norge, særlig til
Kristiania rundt århundreskiftet 1900, og til Oslo i vår tid. Vi har
også med en artikkel om unionstid og symbolstrid som tar opp
diskusjonen rundt det norske flagget og nasjonale symboler.
Hvem var den svenske arbeidsinnvandreren rundt århundreskiftet 1900 og hva slags jobber fikk han eller hun i Kristiania?
Ble de værende og slo rot her, eller reiste de tilbake til Sverige
etter en tid? Har de svenske arbeidsinnvandrerne til ulike tider
også blitt møtt med fordommer og hvordan har disse kommet
til uttrykk? Oslo i 2015 bærer preg av hyggelige, dyktige og
imøtekommende svensker vi treffer hver dag i ulike yrker – de
representerer alle verdifull arbeidskraft Oslo trenger og setter
pris på.
Svensker i tidligere Kristiania og nå Oslo fortjener både en
utstilling og en utgave av Byminner.
Vi vil gjerne takke Sveriges Ambassad i Oslo for et generøst
tilskudd til denne utgaven av Byminner!
God sommer!
1
Lars Roede
Unionstid og symbolstrid
I 1814 ble Norge selvstendig. Bortsett fra en befolkning som hadde sverget «at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv
og Blod for det elskede Fædreland», manglet landet de fleste kjennetegn på en selvstendig stat. Det hadde hverken skriftspråk,
verdige bygninger for statsmaktene eller eget flagg. Året endte med en løs union mellom Norge og Sverige. Statssymbolene
skulle bli heftige stridsspørsmål gjennom det meste av unionstiden. Norge ønsket separate institusjoner og symboler, og
unionssymboler som markerte jevnbyrdige stater, mens Sverige ønsket felles symboler og svensk forrang. Symbolsakene ble
viktige årsaker og redskaper til å sprenge unionen.
Et nytt flagg for en ny stat
Norge har tilbakelagt 200 år som
selvstendig stat. Det kan diskuteres
når selvstendigheten var et faktum. De
fleste vil mene 17. mai 1814, eller kanskje dagen derpå, da Grunnloven ble
undertegnet. Andre vil mene 4. november, da Grunnloven ble revidert og ny
konge valgt – noe som åpnet for andre
staters anerkjennelse. Men selvstendighetsdagen kan vi like gjerne feire 19.
februar, da stattholder og kronprins
Christian Frederik gjorde statskupp
og avviste Kiel-traktaten. Med mandat
fra en forsamling av betydningsfulle
nordmenn skrev han da et åpent brev
til øvrigheten i hele landet med
beskjed om å velge representanter til
en grunnlovgivende forsamling som
skulle møtes på Eidsvoll 10. april. Han
lot seg offisielt utrope til kongerikets
regent i Paleet i Christiania 22. februar.
2
Regenten gikk straks i gang med å
organisere den statsadministrasjonen
som landet nå trengte. Den 2. mars
kunngjorde han opprettelsen av et
regjeringsråd med fem departementer.1 Utenrikspolitikk og forsvar skulle
regenten selv ta seg av. Men allerede
før administrasjonen var på plass,
visste han at symboler for staten var
uunnværlige – først og fremst et flagg.
Noe av det første han kunngjorde, var
denne nødløsningen 27. februar:
Jeg, Christian Frederik, Norges
Regent, Prinds til Danmark, Hertug
til Slesvig, Holsten, Stormarn,
Dytmarsken og Oldenborg:
Gjør vitterligt: At den norske Flag,
saavel for Krigsfartøier som Kjøbmandsskibe, herefter skal være rødt,
med et hvidt Kors, som deler Flagget
i fire Afsnit, i hvilket Rigets Vaaben,
den Norske Løve med Hellebarder, i
Christian Frederiks flagg, innført 27.
februar 1814 – i bruk til 1821 som
handelsflagg. Riksarkivet.
guul Farve, anbringes paa det øverste
Afsnit nærmest ved Flagstangen.
Regentskabet i Norge, Christiania
den 27de Februar 1814.
Christian Frederik
v. Holten2
Regenten nevnte det ikke, men alle så
at dette var gode gamle Dannebrog
med Norges riksvåpen anbrakt i øvre
felt nærmest stangen, i flaggspråk
kantonen. Det var selvfølgelig bare
et provisorium i påvente av to mulige
fremtider for landet. Hvis det skulle
forbli uavhengig, måtte det få noe
annet enn en variant av det danske
flagg. Men om det med tiden skulle
bli gjenforent med Danmark, hvor
regenten var tronarving, kunne
det igjen bruke Dannebrog.
I mellomtiden var det en praktisk
og billig straksløsning for et utarmet
land med små ressurser å male eller
sy inn en norsk løve i kantonen på
de flaggene man allerede hadde
på festninger og skip. Regenten
tenkte, sikkert med rette, at dette
ville bli godt mottatt. Nordmenn
hadde seilt og kjempet under Dannebrog i hundrevis av år og næret
varme følelser for dette flagget.
Christian Frederik speilvendte
Norges løve i flagget, slik at den
ikke vender mot heraldisk høyre
som i riksvåpenet. Han begrunnet
ikke valget, men hadde antagelig
orlogsskip i tankene. På et skip i
medvind ville løven i hans flagg
Fredrikstens
festnings flagg
fra 1814 – slik
det henger i
Halden historiske Samlingers museum
på Fredriksten.
Foto: Trollbu.
vende seg i fartsretningen og mot
fienden. På de offisielle tegningene
vender løven ryggen til stangen, og
det gjør den også på de få bevarte
orlogsflaggene. Men på en håndfull
bevarte handelsflagg og ikke så få
avbildninger ser vi løven vendt mot
stangen, så i praksis var det fritt valg.3
Løveflagget ble heist foran Eidsvollsbygningen 17. mai 1814. Eidsvollsmannen Jacob Aall skrev i sine
erindringer: «Det norske Flag vajede
udenfor Salens Vinduer, og 3 Gange
27 Skud skraldede i Fjeldene».4 Den
ubeseirede Fredriksten festning måtte
fire dette flagget 16. august 1814,
siden Mossekonvensjonen bestemte
at festningen skulle besettes av svenskene som garanti for at Norge ville
overholde våpenhvilen. Besetningen
skulle få avmarsjere «med Vaaben og
Bagage og alle militaire Honneurs».5
Desto større var forargelsen over at
svenskene tok med seg festningens
flagg og siden stolt fremviste det
som krigsbytte i Riddarholmskyrkan
i Stockholm. Det var lenge en norsk
prestisjesak å få flagget tilbake, og
for Sverige å beholde «trofeet». I
1962 ble flagget overlevert til norske
myndigheter og deponert i Haldens
Minders museum på Fredriksten.6
Norges første flagg ble anerkjent
av Sverige ved Mossekonvensjonen
av 14. august. Det var landets
orlogsflagg inntil et svensk-norsk
unionsorlogsflagg ble innført i
1815. Løveflagget var i bruk som
handelsflagg til landet fikk sitt
nåværende trefargede flagg i 1821.
3
Christian Frederiks nasjonalfarger – og Sveriges mottrekk
Da Christian Frederik som nyvalgt
konge var tilbake i hovedstaden
etter ukene på Eidsvoll, fortsatte han
arbeidet med å organisere statsstyret.
Han måtte forsvare selvstendigheten
overfor andre stater og deres diplomater, og samtidig måtte han forberede
krigen med Sverige som han med
god grunn kunne forutse. Likevel
tok han seg tid til å tenke videre
på symbolsaker. I statsrådets møte
7.-8. juli 1814 drøftet man vilkårene
for en union med Sverige, dersom
den skulle vise seg uunngåelig. Ett
av hans vilkår var at «det Norske
Flag bliver uforandret, eller efter
Nationens Farver graat og grønt».7
Det er vanskelig å se for seg 17. mai
på Karl Johan med et hav av grå og
grønne flagg. Referatet sier ikke noe
om formen, men det er sannsynlig
at kongen tenkte seg et korsflagg
etter nordisk tradisjon, antagelig et
grått kors på grønn bunn. Grått og
grønt ble sett på som særlig nasjonale
farger – grå fjell og grønne skoger.
Jegerkorpset og skiløperkompaniene
hadde allerede rundt 1790 fått
grønne uniformer. Grå uniformer
ble innført for hele hæren 10. juni.
Dels gjorde de soldatene til mindre
tydelige mål for fienden enn de
røde uniformene fra dansketiden,
dels var det penger å spare – grått
vadmel var billigere enn rødfarget
ulltøy. Kongen og generalstaben
4
Christian Frederiks forslag til nytt norsk flagg fra juli 1814. Vi kjenner bare fargene, men
det er sannsynlig at han tenkte seg korsflagg som disse.
Carl Johans
forslag til
norsk flagg
i svenske
farger, 1814.
fikk umiddelbart grå våpenfrakker
med blå oppslag.8 Valget av grått og
grønt som nasjonalfarger bekreftes
av at sendemannen i London,
Carsten Anker, ble bedt om å kjøpe
inn silkebånd i disse fargene til
fremtidige militære dekorasjoner
og ordener. I juni bestemte kongen
at hærens kokarde skulle være
grå med grønn kant.9 Det meste
av dette ble papirbestemmelser;
nøden tvang soldatene til å slite ut
uniformene som allerede fantes.
Siden svenskene betraktet Norge
som allerede forent med Sverige
gjennom Kiel-traktaten, var det ikke
lett for dem å akseptere et flagg i
arvefiendens farger. I Stockholm foreslo de derfor en «svensk» variant av
løveflagget – et svensk flagg med den
norske løve i kantonen. Tegningene
finnes i Livrustkammaren, «gillad» av
Carl Johan. De ble antagelig fremlagt
for det ekstraordinære Storting høsten
1814 av de svenske kommissærene. Til
Carl Johan skrev de: «Vi yttrade tillika
den förmodan, att E.K.M:t skulle med
nöje låta Norrska lejonet få ett rum i
den Svenska flaggan, och man syntes
vara ganska nöjd dermed».10 Stortingskomiteen holdt på Norges rett til
egne flagg, mens svenskene ville ha
felles flagg. Stortinget ville utvilsomt
ha avvist forslaget fordi løven på blå
flaggduk ikke var Norges løve. Det
norske mottrekket var å foreslå et
grunnlovsfestet kompromiss – nasjonalt handelsflagg, felles orlogsflagg.
Dette bøyde svenskene seg for.11
200 år i år – det
felles orlogsflagget for Norge og
Sverige, innført ved
kongelig resolusjon
7. mars 1815.
Handelsflagget på vent, nytt orlogsflagg
Høsten 1814 fikk Stortinget det meste
av 17. mai-grunnloven med seg inn
i den uunngåelige unionen. Den nye
av 4. november fastslo i § 1 at Norge
stadig var et «et frit, selvstændigt,
udeleligt og uafhændeligt Rige»,
selv om det nødvendigvis var
«forenet med Sverige under een
Konge». Desto viktigere var den
nye § 111: «Norge har Ret til at
have sit eget Coffardi-Flag». Men
det var ikke til å unngå at «Dets
Orlogs-Flag bliver et Unions-Flag».
Selv om andre spørsmål var
viktigere, ble også flagget drøftet
denne høsten. De fleste ville ha et
flagg som tydelig var norsk, ikke
dansk. Stortinget mottok flere forslag,
men valgte å utsette spørsmålet,
blant annet fordi man manglet
kunnskap om hvilke farger som var
de historisk norske.12 Resultatet ble
vedtaket i slutten av november: « ...
det nuværende Norske Handelsflag
skal, indtil næste ordentlige Storting
anderledes bestemmer, bruges paa
alle de Skibe, som udexpederes
paa de kortere Farvande, og
som ikke behøver Søpasse».13
Mens flaggsaken sto i stampe, ble et
felles orlogsflagg for Norge og Sverige
innført etter § 111 i Grunnloven.
Beslutningen ble tatt i felles statsråd i
Stockholm etter langvarig tautrekking
i unionskomiteen. Nordmennene
ønsket et flagg som markerte likestilling, svenskene ville ikke miste sitt
gamle flagg. Kompromissløsningen
ble foreslått av statsminister Peder
Anker – et svensk flagg med et andreaskors i de «norske farger» rødt og
hvitt i kantonen.14 Om unionsflagget
«har hans Majestæt fundet for godt,
at de norske Farver skulle optages
i det svenske Orlogsflag», heter det
i den kongelige resolusjon av 7.
mars 1815. I Norge var det misnøye
Wikimedia Commens)
over at flagget var mest svensk og at
kantonen ikke var spesielt norsk.
Flere militære sjefer nektet å
etterkomme ordren om å heise
unionsflagget 6. juni 1815. En av
dem var Fredrikstens forsvarer,
general Ohme, som til belønning
var blitt kommandant i Fredrikstad.
Han saboterte gjentatte ordrer
ved å vise til mangel på blå og gul
flaggduk! Helt til kraftpatrioten
Ohme døde i 1818 vaiet Christian
Frederiks løveflagg i Fredrikstad
fordi ingen hadde moralsk mot til
å trosse helten fra Fredriksten.15
1815 og 1818 – Stortinget
nøler, Karl Johan handler
Det overordentlige Storting i 1814
hadde overlatt flaggsaken til det
første ordentlige Storting, som kom
sammen sommeren 1815. En flaggkomité ble oppnevnt med president
Christie som formann. Komiteens
5
Flaggkomiteens forslag ble nedstemt av
Stortinget i 1815. Heller ikke svenskene
ville ha godtatt dette flagget, som ville ha
sett merkelig ut hvis det var blitt forlenget
så mye at proporsjonene ble som i flagg
flest.
Karl Johan overkjørte et nølende Storting
ved å innføre et felles svensk og norsk handelsflagg i 1818. Mer svensk enn norsk, og
påbudt sør for Kapp Finisterre. Dannebrog
med Norges løve var fremdeles lovlig i
hjemlige farvann.
6
innstilling av 19. desember 1815
presenterte tre mulige løsninger:
• Det svenske handelsflagg,
• Et eget norsk handelsflagg, det
daværende av 1814, eller et annet,
• Et felles flagg for begge nasjoner,
forskjellig fra de daværende.
Komiteen konkluderte med å fravike grunnlovens rett til et eget norsk
flagg. Problemet var at «her kommer
Nationalfølelsen i Strid med Statens
oekonomiske Tarv». Landet hadde
ikke råd til å betale sjørøverne avgift
for å seile fritt i Middelhavet. Derfor
foreslo komiteen et felles unionsflagg.
Men hvordan skulle det se ut? Svenskene ville aldri godta å miste sitt gule
kors, mens norske sjøfolk ikke ville
seile under et flagg uten rødfarge.
Unionsflagget måtte derfor inneholde
både blått, gult, rødt og hvitt, og helst
ligne orlogsflagget. Forslaget ble som
orlogsflagget, men med «norske»
farger både i første og fjerde felt.16
Tegningen forteller om tvil, siden den
viser et nesten kvadratisk flagg med
de ytre feltene litt forlenget – men
ikke så lange at de «norske» diagonalkorsene danner en brutt linje.
Etter heftig diskusjon i Stortinget
ble komiteens forslag nedstemt, men
uten at det lyktes å komme til enighet
før Stortinget ble oppløst sommeren
1816.17 Da neste Storting i 1818 overtok saken, var Karl Johan i mellomtiden blitt konge. Han ble bedt om å
forhandle med Barbareskstatene om
prisen for å anerkjenne et eget norsk
handelsflagg. Men kongen tok initiativet fra et nølende Storting og tillot i
en «landsfaderlig» kongelig resolusjon
å innføre et unionsflagg for alle farvann, uten splitt og tunge, men ellers
identisk med orlogsflagget. Karl Johan
håpet at dette ville føre nordmenn og
svensker nærmere hverandre. Nordmennene likte ikke å bli utmanøvrert,
men kunne gjøre lite fordi statskassen
stadig var bunnskrapet. Mange så unionshandelsflagget som nok et fremstøt
for Karl Johans amalgamasjonspolitikk, som de fryktet. De mislikte at det
var langt mer svensk enn norsk.18
Rødt, hvitt og blått
Etter 1814 hadde to Storting forgjeves
forsøkt å skaffe landet det handelsflagget som det etter Grunnloven
burde ha. Det lyktes endelig i 1821 å
finne en løsning som ble godt mottatt
både da og i ettertid. Det kunne ha
gått verre, for stortingskomiteens
forslag var nokså ubehjelpelig.
Allerede i 1820 hadde kjøpmann
Gabriel Schancke Kielland fra Stavanger fremmet et forslag som fikk
støtte fra mange kystbyer. Det var delt
i fire blå og hvite kvadranter, og i det
hvite feltet øverst ved stangen ville
han ha Norges løve. Både før og etter
at Stortinget kom sammen var det
uenighet om hovedfargen: blått eller
rødt? Skulle flagget gjøre ære på den
nye eller den gamle unionspartneren?
I mengden av innkomne forslag falt
komiteen til slutt ned på Kiellands
forslag, men med røde i stedet for
blå felter. Løven satte de merkelig
nok i et hvitt felt, ikke et felt med
riksvåpenets rødfarge. Inspirert av
stjernene i det amerikanske flagget
satte de fem gylne kors i det ytterste
hvite feltet. De skulle symbolisere
landets fem bispedømmer, som om
de var deler av en forbundsstat.
30. april skulle Odelstinget
behandle flaggsaken. I tillegg til
komiteens forslag forelå 17 andre
flaggtegninger. En av dem var fra
stortingsmann Fredrik Meltzer,
som med utgangspunkt i ett av flere
forslag fra en kommisjon i Bergen
tegnet et flagg med to røde og to blå
felter, adskilt av et hvitt kors. Han
begrunnet sine synspunkter i et brev
til Odelstinget, datert samme dag.
Hans overbevisende argumentasjon for sitt forslag og mot komiteens må ha vært avgjørende da
Odelstinget besluttet å utsette
forhandlingene til 4. mai.
Meltzer mente at komiteens
røde og hvite flagg så ut som et
signalflagg og dessuten var for likt
det danske, og at det var feil å velge
den ene eller andre unionspartnerens
nasjonalfarge. Et korsflagg burde
være utgangspunktet, siden det var
en eldgammel nordisk tradisjon.
Når flagget fikk tydelige norske
farger, burde det ikke forkludres
med riksvåpenet, som få andre
land hadde i sine handelsflagg. Det
passet ikke i flagget på en sildejakt.
Stortinget flaggkomité foreslo dette flagget
da Odelstinget skulle avgjøre flaggsaken
30. april 1821. I ettertid kan vi glede oss
over at det kom bedre forslag på bordet –
dette er nokså amatørmessig. Merkelig nok
satte komiteen Norges løve inn i et hvitt
felt, og ikke et rødt, som i riksvåpenet. De
fem korsene skulle representere landets fem
bispedømmer.
Meltzers første forslag 30. april 1821. Han
argumenterte overbevisende for en «trikolor» i frihetens farger, som også var en
høflig gest til unionspartnerne Danmark
og Sverige. Korsflagget var en god nordisk
tradisjon, mente han, og det skulle være lett
gjenkjennelig og ikke forkludres med unødvendige detaljer som løver og stjerner.
Stjernene hadde han heller ingen
sans for. Det han sa og skrev om
fargene overbeviste tingmennene:
Ved at sammensætte Flagget af
de 3 Farver rødt, hvidt og blaat,
opnaaer man tillige at see de 3
Farver, der nu betegne Friheden,
saaledes som vi have seet det i det
Franske Friheds Flag, og endnu see
det i Hollændernes og Amerikanernes
Flag, og Engellændernes Union.19
Hans egne og andres dagboksnotater forteller at han allerede
under møtet 30. april fikk ideen til
sitt endelige forslag, som han samme
kveld tegnet ut og i de neste dagene
viste til andre stortingsmenn og fikk
tilslutning til.20 I dagboken skrev
han: «Da man absolut vilde have rødt
Flag med hvidt kors i og desuden
noget blaat for at tegne Foreningen
med Sverige, og saaledes at man
kunde bruge de gamle Flag uden at
bekoste nye, saa var det nødvendigt
at gjøre nogle Forandringer paa
mit allerede foreslaaede Flag».21
Meltzers bemerkning om «at bruge
de gamle Flag uden at bekoste nye»
kan tyde på at han har tenkt at man
kunne dele gamle dannebrogsflagg
i fire ved å klippe langs midten av
begge korsarmene. Ved så å sy inn
to blå stoffremser mellom de fire
bitene, får man Norges nye flagg!
Riktignok litt for kort, men det var
neppe så farlig og kunne lett rettes på.
Vi har én stortingsmann å takke
for det flagget vi fikk, kjøpmann
7
Gjør det selv i 1821: Klipp langs midlinjen av korsarmene i Dannebrog, skyv bitene fra hverandre, sy inn striper av blått stoff.
Fredrik Meltzer fra Bergen, som også
hadde vært byens representant på
Eidsvoll. Til det avgjørende møtet i
Odelstinget 4. mai var alle innkomne
flaggtegninger utstilt i Stortingets
forsamlingsværelse og nummerert.
Meltzers siste utkast var kommet
til som nr. 3. Det overbeviste flertallet
og fikk 40 av 58 stemmer, mens ingen
stemte for komiteens forslag. I dagene
som fulgte ble det arbeidet videre
med det tilhørende lovforslaget,
som ble enstemmig vedtatt først av
Odelstinget, så av Lagtinget 16. mai.
Men før flagget ble lovfestet, måtte
det få kongelig sanksjon. Det nektet
Karl Johan – men han bestemte i
stedet å innføre det trefargede
korsflagg ved kongelig resolusjon
i felles statsråd 13. juli 1821.22
Riksvåpen og titulatur
Før flagget ble til, hadde landet bare
ett nasjonalsymbol – riksvåpenet med
Den norske løve. Det var å se i all
offisiell heraldikk, alene eller sammen
med våpen for kongens andre riker
8
Fredrik Meltzer – flaggets far. Hans forslag
var en fulltreffer som overbeviste flertallet
og feide alle andre forslag til side.
Fredrik Meltzers genistrek – og dette var
hans tegning, ikke sønnens.
og besittelser i det store riksvåpenet.
Mest utbredt var det på sølvmynt slått
i Norge, der løven antagelig fikk sin
krumme hellebard for å passe bedre
til myntens runde form. Løvens store
utbredelse i norsk folkekunst, på
ølboller, ølkrus, mangletrær og skapdører, kan være uttrykk for en tidlig
nasjonalbevissthet. Andre land kan
neppe oppvise folkekunst med sine
riksvåpen som et så populært motiv.
Også riksvåpenet skapte strid i
unionen med Sverige. Det begynte
allerede i ukene etter Kiel-freden,
da svenskene satte Norges løve inn
i det svenske kongevåpen for å feire
«erobringen». Der fylte den bare
en tredjedel av skjoldet, mens de to
svenske våpenmerkene opptok to
tredjedeler. Skjoldet var delt av en
Y-figur, og «Tre kronor» dominerte
i øverste felt. At svenske symboler
både var flere og fikk bedre plassering, utfordret nordmennene.23
At svenskene satte kongevåpenet
med Norges løve inn i sine mynter,
provoserte fordi det kunne tolkes
Den norske speciedaleren fra 1819 fikk endelig Norges navn foran Sveriges i kongens tittel.
Løven i riksvåpenet hadde fremdeles dansketidens krumme hellebard. Kantborden i form av
et beslag med nagler var vanlig mellom 1814 og 1844.
Karl Johans våpen som svensk kronprins
i 1810. Han brukte det også som unionskonge. Norges våpen fikk bare en tredjedel
av skjoldet, og plasseringen under «Tre
kronor» fornærmet nordmennene.
slik at Norge var innlemmet som
en provins i Sverige, på linje med
Götaland, som man feilaktig
mente at folkungenes løvevåpen
representerte.24 Striden om
kongevåpenet varte gjennom hele
Karl Johans regjeringstid. Stortinget
forsøkte stadig, senest i 1836, å få
en slutt på bruken av det på svenske
mynter, men kongen var ubøyelig.25
En ting som imidlertid lyktes i
1819, var å endre kongens titler på
norske mynter. I de første årene var
omskriften rundt kongeportrett eller
riksvåpen: CARL XIII SVERIGES
NORGES [...] KONGE. Karl Johan
gikk med på å la Norges navn stå først
på norske mynter: CARL XIV JOHAN
NORGES SVERIGES [...] KONGE.
Men nummereringen etter den
svenske kongerekken ga Bernadottene
aldri slipp på. De kalte seg aldri
Carl II, Carl III Johan eller Carl IV.
Andre symbolsaker som
umiddelbart opprørte mange
norske, var avskaffelsen av de
røde uniformene for offiserer og
embetsmenn. Karl Johan påtvang
dem blå uniformer som de svenske,
men i en litt mørkere farge, og med
røde striper i stedet for gule.26
Flaggets frigjøring
Etter at unionen var etablert takket
være klok forsoningspolitikk fra Karl
Johans side, forsøkte han lenge å gjøre
fellesskapet mellom rikene tettere.
Han kjempet for sin amalgasjonspolitikk mot alle Storting fra 1815 til
1836. Forbudet mot 17. mai-feiring og
en rekke forslag til endringer i Grunnloven var ledd i denne offensiven, men
det grunnlovskonservative Stortinget
avviste like iherdig alle fremstøt. Fra
1830 kom Stortinget på offensiven
med krav om større norsk innflytelse
i utenrikssaker og tilfredsstillende
løsninger i symbolsakene. Den viktigste symbolsaken var misnøyen med
unionsflaggene av 1815 og 1818,
som var mer svenske enn norske.27
9
Nordmennene ville gjerne bruke
det trefargede flagget på alle hav,
og det var blitt mer realistisk etter
at Frankrike hadde erobret Algerie
i 1830-årene. Stortingsmann Jonas
Anton Hielm foreslo derfor i 1833 å
be Karl Johan om å begrunne hvorfor
det fremdeles var umulig å føre norsk
flagg i Middelhavet. Det svenske
utenriksdepartementet trenerte og
motarbeidet «frigjøring» av flagget
fordi det ville ha gitt Norge større
prestisje – noe man ikke ønsket i
Stockholm. I det neste og mer radikale
Stortinget i 1836 kom det opp forslag
om en lov om handelsflagget og om
å skape et orlogsflagg som markerte
likestilling mellom landene. De ivrigste talsmennene for disse sakene var
Jonas Anton Hielm og Herman Foss.
Kongens rasende svar var å oppløse
Stortinget etter tre måneder, noe
Grunnloven ga ham rett til. Stortinget
rakk i all hast å få innstillingene
protokollert 8. juli, samme dag som
det ble oppløst. De ble dermed
kunngjort og fikk støtte i opinionen.
Stortinget kom sammen igjen
høsten 1836 til en ekstraordinær
sesjon og gjenopptok da flaggsaken.
Det nedsatte en flaggkomité med
Foss som formann. 23. januar 1837
vedtok tinget å be kongen om å
oppheve begrensningen for bruk av
handelsflagget. Vedtaket ble fulgt
opp av regjeringen, men igjen trenert
i Stockholm, og etter et år utsatt i
statsrådet 20. februar 1838. Men
10
endelig, 18. april samme år, bøyde
Karl Johan av og tillot bruk av flagget
på alle hav – på egen risiko. Begeistringen var stor i Norge over «flaggets
frigjøring». Det ble flagget overalt da
nyheten nådde Christiania. Byen ble
illuminert, folkemøter og fester hyllet
kongen og flagget, og i teateret ble
forkjemperne hyllet med hurrarop
og trampeklapp. Wergeland skrev et
hyllingsdikt til Herman Foss med de
berømte ordene: «Nu hvil Dig, Borger!
Det er fortjent. Nu løst er Flaget. Dit
Værk er endt.» Til Hielm skrev han i
1839 en shanty, en gangspillvise til
briggen som var oppkalt etter ham28:
Nu kan vi seile uden Skam.
Men aldrig skal vi glemme Ham.
Han boer paa Alby tæt ved Moss.
Let der paa Hatten din, Matros!
Morgengaver til det norske folk
Oscar I etterfulgte sin far som konge
av Norge og Sverige i 1844. Hans
regjeringstid ble en tid for forsoning
mellom det to kranglende unionspartnerne, og den falt også sammen med
Skandinavismen, perioden da mange
arbeidet for tettere samarbeid og
forbrødring mellom de tre nordiske
Hurra for Jonas Anton Hjelm!
Hvo ham ei ærer er en Skjelm.
Hurra for Skuden med hans Navn!
Hurra paa Sjø! Hurra i Havn!
Han var for Norge Hjelm og Spjud.
Tilsidst han frie’de Flaget ud.
Han er vel værd en egen Sang.
Han slog for Flaget mangen Gang.
Han er vel værd en Æresskaal.
Hans Tale var som Ild og Staal.
For ham bør heises Flag og Gjøs:
naar Hjelm tog i, var Fanden løs.
Saa langt som norske Skibe gaae,
fløi op det røde, ned det Blaa.
Men havde Jonas Anton tie’t,
var Flaget endnu ei befrie’t.
Nu kan vi seile hvor vi vil,
Levanten fra, Levanten til.
Unionsvåpenet, som også var unionskongens våpen. Denne versjonen er fra et
kongeflagg.
Sveriges og Norges riksvåpen jevnstore,
men Sveriges foran. To kroner over skjoldet
bekrefter at unionen besto av to selvstendige
kongeriker.
land, kanskje også en treriksunion.
Så langt kom det aldri, men den mer
forsonlige kongen imøtekom snart
de fleste norske krav til løsning av
symbolsakene. Allerede få dager
etter tronskiftet bestemte han i norsk
statsråd at Norges navn skulle nevnes
foran Sveriges i alle norske saksdokumenter. Og i svensk statsråd 17. mai
1844 (!) forbød han å bruke Norges
løve i svenske segl og mynter.29
Gjennombruddet i symbolstridene
kom som følge av arbeidet i
Unionskomiteen av 1839. Den var
foreslått i 1837 av Stortinget, og
regjeringen mente at mandatet
burde omfatte både forandringer
i begge grunnlover og forslag til
nytt unionsflagg. Karl Johan nølte
lenge, men i januar 1839 nedsatte
han endelig en komité med fire
medlemmer fra hvert land. Det
gikk trått, og lite ble gjort før den
begynte på nytt i 1841 etter at de
fleste medlemmer var utskiftet. Men
allerede i 1839 hadde flertallet gitt
et utkast til det unionsvåpenet som
skulle komme til å bli approbert av
Oscar I 20. juni 1844. Det hadde
vært lange diskusjoner innenfor
komiteen om flere alternativer. Ett
av dem viste et diagonaldelt skjold,
der Norges løve fylte nedre høyre felt
og Sveriges sammensatte våpen øvre
venstre, altså noe nær likeverdighet
mellom landene. Over skjoldet var
det bare én krone, og det avviste
nordmennene, siden det kunne
tolkes slik at unionen var ett samlet
kongerike. Det fikk tilslutning bare
fra to svenske medlemmer. Flertallet
gikk inn for et loddrett delt skjold,
der Sveriges våpen opptok høyre
og Norges venstre felt. Likestilling
ble markert ved at begge fikk like
stor plass, men Sverige fikk en viss
forrang ved å oppta det gjeveste feltet,
heraldisk høyre – som for betrakteren
er venstre felt. Nordmennene var
likevel fornøyd fordi to kongekroner
over skjoldet var tegn på at unionen
besto av to kongeriker. Den ene
kronen over våpenteltet viste at
kongen var felles. En endring kom
med i siste runde. Den krumme
hellebarden som løven hadde hatt
gjennom dansketiden og fremdeles
under Karl Johan, ble skiftet ut med
øksen som den bar i middelalderen.
Oscar I hadde hastverk og fikk
vedtatt unionsvåpenet i sammensatt
statsråd 20. juni 1844.30
Dette våpenet ble sjelden sett i
Norge, fordi det bare var kongens og
unionens våpen. Det ble mer synlig
i Sverige, hvor kongevåpenet gjerne
ble brukt på offentlige bygninger
og i reklame for firmaer som fikk
lov å være hoffleverandører. Mest
synlig var det i utlandet, siden alle
utenriksstasjoner og konsulater
var unionelle og derfor hadde
unionsvåpenet ved inngangen.
Under arbeidet med unionsvåpenet
ble det fra norsk side etterlyst en
bedre utforming av Norges riksvåpen,
Unionsvåpenet var sjelden å se i Norge, men
denne utgaven opptrådte på tittelsiden til
hver årgang av Skilling-Magazin fra 1846
til 1885. Det er neppe tilfeldig at dette var
årene med bred oppslutning om unionen, og
heller ikke at tidsskriftet introduserte en ny
tittelside da striden om unionen og symbolene blusset opp.
og helst lovfestet. Professor Rudolf
Keyser hadde publisert en utredning
om riksvåpenets historie i 1842, mens
unionskomiteen diskuterte. Han fikk
ikke mye innflytelse på diskusjonene
om unionsvåpenet, men det er hans
fortjeneste at øksen erstattet hellebarden i siste øyeblikk. Men tegningen
til Norges riksvåpen var ikke ferdig
til statsrådet 20. juni, og saken ble
utsatt.31 Keyser og statsminister Frederik Due samarbeidet om det videre
arbeidet. Keyser fikk ikke medhold i
å bruke middelalderens trekantede
11
skjold, men han sørget for å bli kvitt
beslagborden med nagler som var
mye brukt etter 1814. Tegningen som
fulgte regjeringens innstilling hadde
påskriften «Efter Hans Excellentse
Statsministerens og Prof. Keysers
forenede Mening». Men den som ble
vedtatt i norsk statsråd i Stockholm
10. juli, var laget i siste øyeblikk av
den svenske tegner og hoffgravør
Abraham Salmson. En litt omarbeidet
versjon av den approberte tegningen
ble trykt som litografi av danskfødte
Fedor Tegnér, og det er denne vi kjenner fra alle senere reproduksjoner.32
Et våpen er etter heraldikkens regler
definert ikke som en tegning, men ved
en blasonering eller beskrivelse. Dette
var blasoneringen som ble fastsatt ved
kongelig resolusjon 10. juli 1844:
«Et rødt fiirkantet Skjold, i hvilket
sees en, nederst fra Venstre og
opad til Høire i fremadskridende
Stilling opreist kronet gylden Løve,
med aabent Gab og udstrakt
Tunge, holdende i Forlabberne en
opløftet Stridsøxe med gyldent
Skaft og Blad af Sølv, -- over
Skjoldet en kongelig Krone.»33
«Morgengaven» fra den nye
kongen til det norske folk ble satt
pris på fordi den løste en symbolstrid
og markerte likestilling mellom
unionspartnerne. Men gavepakken
inneholdt mer. Også flaggsaken
fikk en løsning som nordmennene
– foreløpig – var fornøyd med.
12
Norges riksvåpen etter kongelig resolusjon
av 10. juni 1844. Det var slik løven fremsto
gjennom resten av unionstiden – en naturalistisk løve med krone og øks i et firkantet
skjold.
Sildesalaten
Unionskomiteen tok også opp flaggspørsmålet. Et svensk mindretall holdt
krampaktig på sitt ærerike orlogsflagg
og syntes at Norge hadde fått nok med
sitt «norske» andreaskors i 1815. Men
to svensker med sympati for tanken
om likestilling stemte sammen med
de norske. Etter Karl Johans død ble
det raskere fremdrift, og både Oscar
I og sønnen av samme navn skal ha
vært aktivt med. Den nye kongen
overkjørte det svenske mindretallet
og tiltok seg retten til å avgjøre saken
til Norges fordel. Han bestemte at
både flagg og våpen skulle bestemmes i felles statsråd 20. juni 1844.
Det geniale grepet som løste floken,
var å sette et felles unionsmerke
inn i hvert lands flagg. Landene fikk
dermed parallelle flaggsystemer
etter felles modell, og bare unionsmerket skulle markere unionen.34
Hvordan unionsmerket skulle se
ut, skapte mye debatt i komiteen.
Ett alternativ var å sette det svenske
flagget som kanton i det norske
og omvendt, men det likte ingen.
Alternativet var da et unionsmerke
basert på flaggfarger eller på
riksvåpen. Komiteen endte med
å foreslå en diagonal deling av
kantonen, med Sveriges tre kroner
på hedersplass øverst og nærmest
stangen. Det var klokt av kongen å
insistere på at man heller skulle dele
kantonen med kryssende diagonaler,
slik at begge land fikk like stor og like
verdig plassering.35 Resultatet ble
«sildesalaten», som den foraktelig ble
kalt i Sverige og senere også i Norge.
Merket var godt egnet til å forene
rikene – begge hadde sildesalat pyntet
med sektorer av fargerike hakkede
grønnsaker som høyt verdsatte
innslag på festlige koldtbord.
Norsk og svensk orlogsflagg 1844-1905.
«Sildesalaten» var det eneste unionsflagg
felles for Norge og Sverige. Denne versjonen
med proporsjoner som i svenske flagg var
gjøs i baugen på begge lands orlogsfartøyer.
Dette var også flagget som ble heist på utenriksstasjoner og konsulater. Illustrasjon fra
Anker 1888.
Norsk sildesalat pyntet med fargerike
grønnsaker, eggeplomme og eggehvite.
Foto: Lars Roede
Opphavsmannen til klengenavnet
var den svenske adelsmannen Maurits
Brakel, som under en debatt på
Riddarhuset 17. mars 1860 om den
aktuelle stattholderstriden mente
at norske farger i flagget vanæret
Sveriges flagg. Brakel ga uttrykk for
skuffelsen over at unionen ikke var
blitt det svenskene hadde ment – en
erstatning for tapet av Finland i
1809. Bjørnstjerne Bjørnson tok
til motmæle mot dette og andre
storsvenske kraftsalver med sitt Svar
fra Norge til talerne på det Svensk
Ridderhuset 1860: «Har du hørt, hvad
Svensken siger, unge norske mand?
[...] Svensken siger, at det røde i vort
norske flag, [...] det kan Svenskens
gule-blå uten skam ej bære på.»36 Til
tross for svensk opphav var det særlig
i Norge at tilnavnet slo igjennom, men
mest mot slutten av unionstiden, etter
at unionen ble stadig mer upopulær.
Oscar I i 1849 med brystet fullt av svenske
ordener – og med kommandørkorset av
Norges nye St. Olavs orden i bånd rundt
halsen. Maleri av Friedrich Dürck.
Foto: Kjartan Hauglid, Det Kongelige Hoff.
13
I første omgang ble flaggreformen
av 1844 godt mottatt i Norge, og
bedre enn i Sverige. Det avgjørende
var at landet endelig hadde fått sitt
eget orlogsflagg og ikke lenger måtte
bruke et hovedsakelig svensk flagg.
Det geniale ved løsningen var at det
også oppfylte Grunnlovens krav om
at orlogsflagget skulle være et unionsflagg. Det var derimot liten glede over
at også handelsflagget fikk unionsmerke etter krav fra den svenske general Lefrén. Men de norske i komiteen
gikk med på det som et nødvendig
kompromiss for å få svenskene til å
akseptere et eget norsk orlogsflagg.37
De nye handelsflaggene styrket fellesskapet, mens orlogsflaggene svekket
den – og det kunne begge parter leve
med. «Sildesalaten» ble også det
eneste felles flagg for unionen, som
ikke var en stat. Unionsmerket alene
ble brukt av den eneste institusjon de
to statene delte, bortsett fra kongen
– utenrikstjenesten. Det ble også
brukt av begge lands marinefartøyer
som gjøs – det lille flagget i baugen.
Det kom ingen lov som forbød
bruken av «rene» flagg, men i
praksis ble alle flagg i de første
tiårene etter 1844 unionsflagg.
Dette var stadig skandinavismens
tidsalder, og en periode med
relativt harmonisk samliv mellom
unionspartnerne. Norge hadde fått
mange innrømmelser – endog at
kongens stattholder fra 1836 ikke
var svensk, men norsk, og at embetet
14
ble stående ubesatt etter 1856. Men
Norges krav om å fjerne embetet
ble en symbolsak som fikk unionen
til å knake i sammenføyningene.
Stattholderstriden sammen med
den fremvoksende nasjonalismen
i Norden som i Europa forøvrig
innledet prosessen som skulle ende
med unionsoppløsningen i 1905.
Enda en morgengave – litt forsinket
Oscar I hadde enda en symbolsk
morgengave til Norge, men litt
forsinket – St. Olavs orden. Det
hadde lenge vært et norsk krav å få
en norsk ridderorden for å få slutt på
at nordmenn ble hedret med svenske
ordener. Grunnlovens § 23 åpnet for
at «Kongen kan meddele Ordener til
hvem han for godt befinder». Kongen
besvarte aldri Stortingets adresser om
dette. Men ved kroningen i 1818 holdt
Karl Johan et «ekstra ordenskapitel» i
Trondheim og opprettet en egen kasse
for ordener i Norge. I kunngjøringen
skrev han at om forgjengeren « [...]
altid haver anseet de kongelige svenske Ordener som fælleds for Sverige
og Norge, saa ytrede dog Norges Storthing allerede 2de Gange det Ønske,
at en norsk Orden maatte oprettes.
Omendskjønt Vi paa Grund heraf vel i
Fremtiden under forandrede Omstændigheder er tilbøielige til at indstifte
en Kongelig Norsk Orden, ansee Vi
det dog for nærværende Tid rigtigst
at opsætte samme, formemmelig af
den Grund, at ingen Fonds existere
til Oprettelse af en Ordenskasse.»38
Økonomi ble brukt om begrunnelse,
men det er ikke usannsynlig at det
også var amalgasjonspolitikken som
fikk kongen til å trenere saken. Han
kan ha tenkt at svenske hedersbevisninger ville knytte gjenstridige
nordmenn nærmere til broderfolket.
Den Kongelige Norske Sanct Olafs
Orden ble endelig besluttet opprettet i norsk statsråd den 21. august
1847 «for at belønne udmærkede
Fortjenester af Konge og Fædreland,
af Menneskeheden eller af Kunst og
Videnskab».39 Ikke alle syntes at dette
var en viktig sak, og mange gjorde
narr av ordensvesenet. Studentersamfundet kvitterte senere med å
opprette ordenen «Den Gyldne Gris».
Kampen for «det rene flagg»
Oscar Is «morgengaver» skapte ro i
symbolstriden gjennom en generasjon. Men oppfattelsen av unionen
var fremdeles en kilde til konflikter
mellom nabolandene, noe som kom
tydelig for dagen under striden om
stattholdersaken i 1859-60. Norge
hadde et langt mer demokratisk
styresett enn Sverige, hvor Riksdagen
besto av representanter for stender
med ulik innflytelse.40 Flere hadde
stemmerett i Norge, og kommunalt
selvstyre ble tidligere innført. Det mer
egalitære norske samfunn ble politisk
radikalisert, og venstredreiningen
som førte til innføring av parlamentarismen i 1884 gjorde at den siste
Arkitekt G.A. Bulls konkurranseutkast til stortingsbygning, 1857. Bull markerte standpunkt i symbolstriden ved å heise norske orlogsflagg uten unionsmerke over sitt Storting.
Etter original i Riksantikvarens arkiv.
Postkort fra valgkampen i 1893.Venstres kandidat Johannes Steen i «rent» flagg. Høyres
kandidat Emil Stang i flagg med «sildesalat».
unionskongen Oscar II fant det stadig
vanskeligere å balansere i grenseland.
Konflikten hardnet ytterligere til
som følge av nasjonalistiske strøm-
ninger i begge land, ikke minst
fordi nasjonalismen var forankret i
motsatte leirer. I Sverige var retningen
dominert av høyresiden, der det
storsvenske synet var at landet hadde
krav på overhøyhet i unionen. I Norge
ble nasjonalismen venstresidens
prosjekt, og der ble konklusjonen at
unionen burde avskaffes. Dette bidro
til å skjerpe de politiske motsetningene i Norge, der høyresiden hadde
tiltro til fortsatt union, bare svenskene
ville oppgi kravene om overhøyhet.
Dermed ble flaggsaken en politisk
kampsak innad da venstresiden i 1879
innledet striden for «det rene flagg»
– uten unionsmerke. Forslaget ble
reist av Dagbladets redaktør Hagbard
Berner i form av et lovforslag som i
praksis ville bety å vedta den flaggloven som ikke ble sanksjonert i 1821.
En liten, men avgjørende forskjell var
at teksten «Kongeriget Norges Coffardiflag skal være [...]» ble forandret til
«Norges Flag skal være [...]». Flagget
ville dermed bli opphøyet fra et handelsflagg til et nasjonalflagg. Dessuten
ville det markere at Stortinget og ikke
kongen hadde avgjørelsen. Johan
Sverdrup la Berners forslag frem for
Odelstinget.41 Forslaget møtte uventet
motstand fra konservativt hold, og et
møte i Kristiania Arbeidersamfund
13. mars endte med håndgemeng og
gateopptøyer. Demagogen Bjørnson
gikk for langt da han tordnet mot
«[...] Unionsmærket i vort Sind, som
jeg vil have bort. [...] Og det skal vi
have væk, akkurat som af vort Flag.»
Møtet ble et nederlag for venstresidens flaggsak, og lovforslaget ble
enstemmig forkastet i Odelstinget.42
15
Men nå var flaggsaken satt på
dagsordenen, og gjennom resten av
unionstiden ble den et av de bitreste
stridsspørsmål i politikken og en
viktig årsak til unionsoppløsningen.
Motstandere av unionen så unionsmerket som en nasjonal skamplett og
ville ha både den og symbolet vekk.
Partiet Venstre programfestet «det
rene flagg». Venstrefolk flagget «rent»,
høyrefolk med unionsmerke. Her vil
det føre for langt å gjengi de mange
eksemplene på partenes demonstrative flaggbruk, for eksempel på
17. mai. Myndighetene måtte som
regel flagge med «sildesalat», men
noen ganger ble begge flagg brukt
om hverandre. Mange kommuner
med venstreflertall vedtok å bruke
«rene» flagg, oppildnet av Kristiania
Flagsamlag, stiftet i 1892. Et av mest
dramatiske oppgjørene skjedde i
Kristiania, der Venstre hadde fått
flertall i 1894. 17. mai 1897 ble
«rene» flagg heist på alle kommunale
bygninger – men ikke på Møllergata
19. Bygningen var kommunal, men
politimestere Hesselberg var kongelig embetsmann. Han nektet å følge
kommunestyrets flertall. Da sendte
formannskapet folk som fjernet flaggstangen fra taket på politikammeret.43
Symbolsaker til siste slutt
Skillet mellom tilhengere og
motstandere av unionen og
unionsmerket gikk tvers igjennom
Norsk Forening for Lystseilads, stiftet
16
Det godkjent KNS-flagget fra 1884 og Gunnar Knudsens «rene» KNS-flagg på seilturen i
1892. Dette er identisk med KNS-flagget som ble innført i 1906, bortsett fra at kong Haakons navnesiffer hadde erstattet kong Oscars.
i 1883, fra 1903 kalt Kongelig Norsk
Seilforening. Medlemmene fikk i
1884 kongens tillatelse til å føre «det
norske orlogsflag med Hans Majestets
kronede navnesiffer i gull på hvitt
firkantet felt». Foreningens første
formann var industrimannen Gunnar
Knudsen, stortingsmann for Venstre
fra 1891 og senere statsminister. Han
tonet tydelig flagg om sitt standpunkt
i flaggstriden under en seiltur i 1892
til København med kutteren Terje
Viken. Han førte seilforeningens flagg
uten unionsmerke – med et stykke
rød duk i stedet. Morgenbladet skrev
15. september: «Denne Forening […]
har Hr. Knudsen nu vist den Mangel
paa Høflighed, at han paa sin Kutter
heiser dens Flag med Fjernelse af
Unionsmærket, altsaa et Flag, der ikke
er Foreningens, hvilket skulde synes
at være Tegn paa at han ikke længere
vil tilhøre Foreningen». Styret sendte
Knudsen et brev med krav om å slutte
å føre «Foreningens Flag i forandret
Form». Det ville skade foreningen og
kanskje føre til at den mistet retten
til flagget, og det kunne ende med
dens oppløsning. Formann Gunnar
Knudsen reagerte ved å melde seg
ut. Resten av unionstiden førte han
handelsflagget – uten unionsmerket.
Det flagget han brukte på seilturen i
1892, var forresten i prinsippet det
samme som KNS fører den dag i dag,
bortsett fra kongemonogrammet.
Kong Haakon VII bestemte i 1906
ved kongelig resolusjon at KNS
kunne føre det norske orlogsflagg
– som da var blitt «rent» – med
kongens kronede navnesiffer.44
Et norsk klagepunkt som aldri ble
rettet opp før bruddet med Sverige,
var unionsvåpenets prioritering
av Sverige foran Norge i det delte
skjoldet. Dette må ha blitt mer og
mer utålelig for norske nasjonalister.
Tanken om et unionsvåpen der rekkefølgen kunne byttes om, må tidlig ha
oppstått. Det var presedens for en
slik løsning – monarken i de forente
kongeriker England og Skottland
bruker til daglig et våpen der England
dominerer, men i Skottland en skotsk
versjon med Skottlands røde løve i
første og fjerde felt. Men ingen våget
vel å foreslå denne muligheten for
kong Oscar II, som helt sikkert ville
ha blitt rasende. Han var suveren
hersker over sitt eget våpen.
Flaggplansjen i Salmonsens Konversationsleksikon 1902 og utsnitt som viser kongeflagget i uautorisert norsk versjon med
unionsvåpenet «speilvendt», slik at Norges
riksvåpen står foran Sveriges.
Oscar II på et postkort fra 1904 eller 1905,
tegning av Andreas Bloch. Kongen er iført
uniform som norsk general og stormester
av Den Norske Løve, med ordensbåndet og
bryststjernen. Serafimerstjernen er meget
betydningsfullt plassert som nummer to.
Mest synlig for verden var unionsvåpenet i kongeflaggene. I begge land
brukte kongen orlogsflagget med
unionsmerke, og med kongevåpenet
innsatt midt over korset. I den norske
marineledelsen må noen ha dristet
seg til å utfordre kongen. I 1897
utkom et reglement for tjenesten
på marinens orlogsfartøyer, med
et forord som fortalte at «Hans
Majestæt Kongen naadigst» hadde
befalt å ta det i bruk. Men han kan
ikke ha blitt spurt, i hvert fall ikke
om flaggplansjen som fulgte med.
Her var nemlig unionsvåpenet i
kongeflagget speilvendt – Norges
løve hadde fått den fremste plassen.
Dette ble gjentatt da også hæren fikk
laget et «Reglement for saluter fra
rigets fæstninger» i 1901. Igjen ble det
avbildet et uautorisert kongeflagg med
Norges riksvåpen foran det svenske.
Ifølge flagghistoriker Bjørn Bratbak
var forsvarsledelsen på den tid full av
nasjonalbevisste offiserer, noen også
republikanere, som kan ha stått bak
denne demonstrasjonen. Den ble i
hvert fall på papiret, for ingen eksem-
17
plarer av det «norske» kongeflagget
er kjent. Det ville ha vært for farlig å
bruke dette flagget.45 Likevel – det ble
trykt i flaggplansjen som illustrerte
artikkelen «Norge» i førsteutgaven av
Salmonsens Konversationsleksikon
fra 1902, uten at noen la merke til det.
Et siste fortvilet forsøk på å
blidgjøre de vrange nordmennene
var kong Oscars opprettelse av en ny
norsk orden som skulle ha samme
rang som den svenske Serafimerordenen. «Den Norske Løve Orden» ble
opprettet på kongens 75-årsdag 21.
januar 1904. Sigurd Ibsen, Norges
statsminister i Stockholm, skal ha
vært initiativtager til dette bidraget
til forsoning i unionsstriden. I Norge
hadde det vært en viss misnøye med
at det alltid var Serafimeren som ble
tildelt statsoverhoder og andre samfunnstopper. Men denne symbolske
håndsrekningen kom for sent. Bare 11
riddere ble opphøyet i denne «suverene» ordenen – kongen selv og hans
mannlige etterkommere, og en håndfull utenlandske statsoverhoder. Oscar
IIs monogram var svært fremtredende
på kors og halskjede, og Haakon
VII valgte å la Løveordenen hvile til
den ble formelt opphevet i 1952.
Sildesalaten ut
Konsulatsaken var stridsspørsmålet
som til slutt sprengte unionen, men
flaggsaken var symbolsaken som
gjennom 1890-årene gjorde konflikten mer synlig. Et forslag om å fjerne
18
Vittighetsbladet Vikingen feiret unionsoppløsningen i 1905 med en karikatur av
Sveriges avgåtte statsminister Boström som
måtte klippe ut «sildesalaten» av det svenske flagget
Flaggplansjen som ble sendt fra utenriksdepartementet i Stockholm for å fortelle
verden at Norge hadde fått sitt «rene flagg».
unionsmerket i handelsflagget, og i
et nytt sivilt statsflagg med splitt og
tunge, ble fremmet for Stortinget i
1893, og venstreflertallet sikret at
det ble vedtatt. Men Høyre hadde
regjeringsmakten og innstilte på
avslag i statsråd. Ikke uventet fulgte
kong Oscar innstillingen og unnlot å
sanksjonere. Forslaget ble igjen fremmet i 1896, og igjen nektet kongen
sanksjon, fordi samlingsregjeringen
under Francis Hagerup leverte en
delt innstilling. Dette var avtalt
spill, fordi alle visste at kongen ville
bruke sin vetorett, og det var politisk
uklokt å skape en regjeringskrise i
et meget spent unionspolitisk klima.
Venstre hadde besluttet å følge
samme strategi som i konsulatsaken,
«den lange lovlinje», altså å fremme
saken til kongens grunnlovsgitte
tredje gangs veto var oppbrukt.46
Sluttspillet begynte da Stortinget
for tredje gang vedtok flaggloven 17.
november 1898. Kongen kunne ikke
stoppe den ved å nekte underskrift.
Regjeringen rådet ham til å sanksjonere selv om han var uenig, men kongen
hadde også en svensk opinion å ta
hensyn til. Etter opphetet diskusjon
i statsrådet 10. desember fastholdt kongen
sanksjonsnektelsen, men gikk med på et
kompromiss som innebar at han fikk sagt sin
mening i en protokolltilførsel, og han undertegnet kunngjøringen av loven.47 Loven ble
gjort gjeldende ett år etter kunngjøringsdatoen og trådte derfor i kraft 15. desember 1899.
Da hadde Norge fått tilbake handelsflagget
fra 1821 – og et helt nytt flagg, et statsflagg
som orlogsflagget, men uten unionsmerke.
Forbitrelsen i konservative svenske kretser
var enorm, og det ble gjort alvorlige forsøk
på å sabotere den. Det var utenriksministeren
– den svenske grev Ludvig Douglas – som
skulle kunngjøre endringen i flagget for
utenriksstasjoner og fremmede makter. Steens
norske regjering gikk utenom tjenestevei da
den selv varslet utenriksstasjoner og konsuler
om den nye flaggloven. Men det kunne den
ikke gjøre overfor utlandet, som bare kunne
forholde seg til kongens utenriksminister.
Regjeringen måtte motvillig be den like
motvillige Douglas om å ta dette oppdraget.
Han sørget for en lang byråkratisk omvei før
loven endelig ble kunngjort i et rundskriv av
18. oktober 1899. Den storsvenske nasjonalismen led et avgjørende nederlag som førte
til at utenriksminister Douglas måtte gå av.48
Et levende nasjonalsymbol: Kronprins Olav som
en ekte norsk gutt på ski – med flagg. Forside til
Barnevers av Ebba Friderichsen med tegning av
Fredrik Bødtker. Den utkom allerede i 1905, bare få
uker etter at kongefamilien kom til Norge
19
«Sildesalaten» ble stående i
orlogsflagget unionstiden ut, ettersom
dette etter Grunnloven skulle være et
unionsflagg. Unionsorlogsflagg ble firt
og «rene» orlogsflagg ble heist under
militær honnør og salutt på alle landets festninger 9. juni 1905. Et enig
norsk folk avskaffet i 1905 hele union
og unionens symboler. Endelig kunne
de slutte fred etter 90 års symbolstrid.
Lars Roede er sivilarkitekt dr. ing.
og har hatt en rekke stillinger og
tillitsverv i kulturminnevernet og
blant annet vært generalsekretær
i Fortidsminneforeningen og
direktør for Oslo Bymuseum. Roede
er forfatter av en rekke kultur- og
arkitekturhistoriske artikler og boken
om Frogner hovedgård.
20
Litteratur:
Anker, Carl Johan (1888): Tegninger av
Norges flag i dets forskjellige skikkelser
gjennem tiden. Kristiania, P.T. Mallings
boghandel.
Bratbak, Bjørn (1993): «Det norsksvenske unionsvåpenet» og andre
symbolstridigheter. Stockholm,
Meddelande 53 från Armémuseum.
Delphin-Amundsen, O. (1947): Den Kongelige
norske Sankt Olavs Orden 1847-1947.
Oslo.
Engene, Jan Oskar og Heimer, Željko (2005):
«Unionstidens norske flagg». Nordisk
Flaggkontakt 40-2005, s. 33-49.
Grimnes, Ole Kristian (2014): Det norske
flaggets historie, Oslo, Dreyer.
Fure, Eli m.fl. (2014): 1814 Offisielt & i kulissene. Oslo, Riksarkivets skriftserie nr. 40.
Johannessen, Knut (2014): «Fra hellebard til
stridsøks: Rudolf Keyser og den norske
løve». I: Å. Ommundsen, E. Opsahl
og J.R. Ugulen (red.): En prisverdig
historiker: Festskrift til Gunnar I.
Pettersen. Oslo, Riksarkivaren. Skriftserie
41.
Munksgaard, Jan Henrik (2012). Flagget. Et
nasjonalt symbol blir til. Kristiansand,
Årbok Vest-Agder-museet.
Nielsen, Yngvar (1905): Norge i 1814.
Christiania, J.M. Stenersen & Co.s Forlag.
Roede, Lars (2008): «Under kongelig flagg».
Nordisk flaggkontakt 46-2008, s. 5-22.
Salmonsens store illustrerede
Konversationsleksikon for Norden (1902).
Bind XIII. Plansje til s. 680: Norske Flag.
Kjøbenhavn, Brødrene Salmonen.
Stang, Fredrik (1943): Stattholdersak og
unionsstrid 1856-1862. Oslo.
Noter
1 Fure, Eli m.fl. (2014), s. 16-17. Det var
departementer for finans, for det indre, for
justis, for handel og toll og for næring.
2 Ibid, s. 14-15.
3 Munksgaard (2012), s. 39-45.
4 Johannessen (2014), s. 37.
5 Nielsen (1905), s. 339-341.
6 Norheim, Svein (2014): Fredriksten
festnings flagg fra 1814. http://ostfoldmuseene.no/om_ostfoldmuseene/arkiv/
fredriksten-festnings-flagg-fra-1814/
7 Munksgaard (2012), s. 50.
8 Ibid, s. 50-51.
9 Ibid, s. 52.
10 Ibid, s. 57-59.
11 Grimnes (2014), s. 38.
12 Blant de mest interessante forslag i
Stortingsarkivet er et fra en anonym
forslagsstiller som tegnet nordiske
korsflagg i to alternativer – med rødt kors
på gult eller hvitt felt. Han visste nok ikke
at England allerede hadde et hvitt flagg
med rødt kors, og at et gult flagg med
rødt kors hadde vært på tale som flagg for
Kalmarunionen. Hvorfor foreslo ingen et
flagg i riksvåpenets farger, med gult kors
på rødt felt? Alle sjøvante folk visste at et
flagg måtte være gjenkjennelighet på langt
hold og i mørke eller dårlig sikt. Da ville et
rødt og gult korsflagg bli til forveksling likt
Dannebrog. Korsflagget i gult på rødt fikk
vi faktisk 120 år senere som det kortlivede partiflagget til Nasjonal Samling.
Og allerede rundt 1900 begynte skånske
nasjonalister å bruke det samme flagget
– et naturlig valg for en region som hadde
vært dansk før den ble svensk i 1658.
13 Munksgaard (2012), s. 60-64. «Søpass»
var leidebrev for å unngå kapring fra
«Røverstatene». Det var en utgift som den
norske stat ikke hadde råd til.
14 Ibid, s. 66-70.
15 Lokalhistoriewiki: Fredrikstad festning.
Avlest 25.06.2012.
16 Munksgaard (2012), s. 73-74.
17 Ibid, s. 75.
18 Ibid, s. 76-77.
19 Brev fra stortingsmann Frederik Meltzer
til Odelstinget 30. april 1821.
20 Grimnes (2014), s. 53-55
21 Munksgaard (2012), s. 100.
22 Ib id, s. 92-117.
23 Bratbak (1993), s.10-12.
24 Det svenske løvevåpenet var den den
eldre kongeslektens våpen, men ble
feilaktig oppfattet som et våpen for
landskapet Götaland. Navnet «Göta lejon»
knytter seg til denne forestillingen.
25 Bratbak (1993), s. 18-23.
26 Ibid, s. 22.
27 Grimnes (2014), s. 66-67.
28 Ibid, s. 68-76.
29 Bratbak (1993), s. 23-24.
30 Johannessen (2014), s. 240-252.
31 Ibid, s. 252.
32 Ibid, s. 259. Salmson hadde også
ansvaret for den endelige tegningen
til unionsvåpenet. Han var dessuten
i 1847 ansvarlig for utformingen av
gravmonumentet over Henrik Wergeland,
en gave fra svenske jøder – han var sønn
av en jødisk innvandrer.
33 Bratbak (1993), s. 25.
34 Grimnes (2014), s. 81-83.
35 Ibid, s. 85.
36 Stang (1943), s. 174.
37 Grimnes (2014), s. 87.
38 Delphin-Amundsen (1947), s. 17-19
39 Ibid, s. 22.
40 Riddarskapet, prästeståndet,
borgareståndet og bondeståndet.
41 Grimnes (2014), s. 125-127.
42
43
44
45
46
47
48
Ibid, s. 129-133.
Ibid s. 153-161, 176-182.
Roede (2008), s. 9.
Bratbak (1993), s. 32-34.
Ibid, s. 161-170.
Ibid, s. 182-185.
Ibid, s. 190-191.
21
Daniel Bratteteig
Svenskene kommer!
På midten av 1800-tallet ble den norske økonomien omlagt fra en landbruksorientert produksjonsform til en kapitalistisk. Dette
ble særlig tydelig i Kristiania, der man fikk fabrikker med mekanisert produksjon. Mot slutten av 1800-tallet førte dette til en
befolkningseksplosjon i byen. Mennesker reiser dit det er arbeid. Det nærmeste stedet med arbeid for mange svensker var
Kristiania og Norge. Svensker kom til Norge fordi det var lettere å få jobb, men også fordi språk og kultur i liten grad var en
hindring. Særlig for østsvenske arbeidere framsto Norge som lite fremmed. Likevel var den svenske innvandringsbølgen på
slutten av 1800-tallet den første moderne masseinnvandringen til Norge. Denne artikkelen skal fortelle om svenskene som kom
til og bygde sine liv i Kristiania mellom 1865 og ca 1920.
Tallenes tale – overblikk over
den svenske innvandringen
For å få et overblikk over omfanget
av den svenske innvandringen, er det
viktig å se på de registrerte tallene
i perioden svenskeinnvandringen
var på topp. Man kan snakke om to
innvandringsbølger fra Sverige i andre
halvdel av 1800-tallet. Det var én bølge
som kom mellom 1865 og 1875, og
en ny bølge som kom mellom 1896 og
1899. Året 1899 markerer slutten på
den svenske innvandringsbølgen, både
til Kristiania og til Norge generelt.
I Kristiania var tallene slik:
1865: 1381 svensker av 64 774.
Tilsvarer 2 prosent.1
1875: 4319 svensker av 76 866.
Tilsvarer 5,6 prosent2
1888: 5529 svensker av 136 791
totalt. Tilsvarer 4 prosent.3
1890: 8126 svensker av 151 130.
Tilsvarer 5,3 prosent4
22
1900: 13 237 svensker av 227 600.
Tilsvarer ca 6 prosent.5
I tallene ser man en by i eksplosiv
vekst. Man ser også at andelen svensker økte i forhold til den generelle
befolkningen. Dette er de offisielle
tallene fra folketellingene. De gir et
inntrykk, men man kan kanskje ikke
få det fulle bildet av omfanget utfra
disse tallene. Folketellinger gir bare
et øyeblikks overblikk over tallene,
og det kan være vanskelig å se hva
som har skjedd mellom de forskjellige
tellingene. Det kan også tenkes at det
er mange som ikke har blitt registrert
i folketellingene, ettersom de baserer
seg på bosted. For svensker som
reiste fra arbeidsplass til arbeidsplass
i Norge, kan det tenkes at de har
unnsluppet å bli registrert i Kristiania,
selv om dette var deres base.
Særlig ett område skiller seg ut med
en eksepsjonell høy konsentrasjon av
svensker, særlig for perioden 18651875, nemlig forstaden Sagene som
ble innlemmet i byen i denne perioden.
Her var én av ti (11%) fra Sverige,
og blant kvinnene i bydelen var tallet
oppe i nesten én av fem (18%).
Det er også nærliggende å se
på Kristiania-tallene i forhold
til tallene totalt. I Norge som
land var antall svensker slik:
1890: 38 017 av 2 004 102 totalt. Tilsvarer 1,8 prosent
1900: 49 6626 av 2 240 032 totalt.
Tilsvarer 2,2 prosent.
Tallene viser at Kristiania hadde en
høyere andel av svenske innvandrere
enn landet totalt. Kristiania var det
stedet i Norge som huset flest svensker,
noe som er interessant med tanke på
Østfold-byenes tiltakende industrial-
Arbeidere ved Svendengen teglverk i Gamlebyen, fotografert ca 1890.
Ukjent fotograf.
isering i perioden, og deres nærhet
til Sverige. Hovedstaden hadde
altså en sterk tiltrekningskraft på de
innvandrende svenskene. Dette hang
nok sammen med økt etterspørsel
etter arbeidskraft i kjølvannet av
industrialiseringen av byen.
Arbeidsfolk
Svenskene som kom til Norge var i
all hovedsak vanlige arbeidsfolk. Det
betød at de konkurrerte med norske
arbeidere om arbeidsplasser. En
likhet med våre dager, er at mange
svensker jobbet i sesongbaserte
yrker, eller i industrier som
nordmenn helst ikke ville jobbe i.
I mange av teglverkene
langs Akerselva, kunne man
høre svensk gjennom hele
arbeidssesongen. En pensjonert
23
norsk arbeider fortalte om svenske
sesongarbeidere langs Akerselva:
«Det var mye piker óg som sto
og banka stein. Jeg vil se på den av
kvinnfolk som vil b’ynne på det arbe
i dag. Men det var svenskejenter det
også, som regel vælvoksne kvinnfolk.
De kom om våren, og så hadde de
akkord altså, ettersom å mange tusen
stein sten de lavde, og så tok de ut
så de levde om da’n i ukas løp og
sommerns løp. Så får dem oppgjør
når dem var ferdi med bankinga om
høsten. Da dro dem tebake igjen,
akkurat som svaler, trekkfugler.»7
Driften på teglverkene var sesongbetont, og mange svenske kvinner
og menn «pendlet» over grensen.
Det vil si, de jobbet med jordbruk
i Sverige om høsten og våren og
drev med sesongarbeid i Norge i
sommerhalvåret. Etter hvert ble
flere svensker bofaste i Norge. De ble
industriarbeidere og forlot jordbruket.
Det var særlig i visse arbeidsfelt
at svenskene gjorde seg bemerket.
Når svensker i Norge fra denne tiden
helst er kjent for rallarkulturen, sier
det seg selv at mange svensker jobbet
innenfor anleggsbransjen, eller som
ufaglært arbeidskraft. I Kristiania og
Aker kunne de ofte bli steinhoggere.
Rallarene var en såpass særegen
gruppe at de har fått et eget underkapittel i denne teksten. Verdt å nevne
i denne sammenhengen er den svenske steinhoggeren Olof F. Andresen.
Han stiftet fagforeningen Stenhog-
24
gernes Fagforening i 1884. Olof flyttet
mye rundt. Det lå i steinhoggeryrkets
natur; man reiser dit det bygges mye,
og der det er arbeid å få. Men han ble
aldri rallar, kanskje mest på grunn av
at han var opptatt av politikk. Politikken ble også til dels et hinder for hans
karriere. Han ble kalt inn til sjefen:
«’Jeg setter stor pris på Dem som
arbeider, Andresen, men De får ikke
vigle opp folkene mine.’- ’Da slutter
jeg,’» sa Andresen.8 Det var ikke bare
lett å være fagpolitisk agitator på
denne tiden, men heldigvis hadde
Olof en god venn i Arbeiderpartiets
grunnlegger Christian Holtermann
Knudsen. Han ansatte Olof til å jobbe
for ham som ekspedisjonssjef i avisen
Vort Arbeide, forløperen til den
nåtidige Dagsavisen. Dessverre gikk
det ikke så bra for avisen den gangen:
«Avisbudene sluttet, for vi hadde ikke
penger. Jeg måtte da bære avisen
omkring selv. Til slutt måtte også jeg
slutte, for jeg ble så fillete at jeg ikke
kunne vise meg på gaten.», forteller
Olof selv.9 Han var mest opptatt av
skulpturhogging og mange landemerker i Oslo er prydet med Olofs utsmykninger. Vi kan finne hans løvehoder
på Glassmagasinet, krigerhoder i
Citypassasjen, samt en av de to løvene
over inngangen til Oslo Sparebank.10
Snakk om å sette spor i byen!
For de svenske kvinnene var
fabrikkarbeid det aller vanligste.
Mange svenske arbeidere ble hentet til
Norge fordi de hadde fagkunnskaper
innenfor den industrien de jobbet i.
Dette gjaldt ikke minst veverskene
i de ulike tekstilbedriftene langs
Akerselva. Det var vanlig å avertere
i svenske aviser etter arbeidskraft i
Norge. Anna Frantzen, en arbeiderske
fra Slottsmöll i Sverige, som senere
begynte på Hjula Veveri fortalte:
«Dem averterte i avisen hjemme
i byen min at dem skulle ha folk på
Seilduken. Så reiste vi 7 piker og en
mann. Dem averterte og lovte oss
20 kr. uka. Vi hadde ikke mer enn
10 kr. der borte [i Sverige].»11
Det kunne være forlokkende
med gode lønninger i Norge, men
kanskje lovte annonsene mer
enn de kunne holde. Mange av
de som kom til Seilduken slutta
snart, forteller Anna videre:
«Det var pent på Slotssmöll,
og her kom vi inn i et høl som
ikke ligna noe. [I] Den salen jeg
sto, der fantes det ikke vinduer
engang.»12 Noen ganger kunne det
være rene lureriet i annonsene:
«Det var kanskje noen gamle
trenede som tjente 20 kr [uka]. Men
vi fikk det jo ikke. […] Vi gikk først te
den svenske konsulen. Og så gikk vi
opp i avisen te O. Thommesen [redaktør i Verdens Gang]. Han spørte om
vi hadde avisen der de averterte at vi
skulle få 20 kr. uka. Og så var det en av
jentene som fant en avis i bånn av kofferten sin, og der sto annonsen. […]
Og han [Thommesen] gjorde et veldig
nummer av det, skreiv spalte opp og
Anleggsarbeidere, rallare og steinhoggere fotografert 1910.
Ukjent fotograf.
25
spalte ned i Verdens Gang. Vi hadde
bindi oss for et halvt år. Men vi fikk lov
te [å] slutte. Det var det vi ville.»13
Også i andre yrker ble det hentet
inn ekspertise fra Sverige, blant
annet i tobakksindustrien. Per
Andersen kom fra Charlottenberg
i Sverige, der Tiedemands Tobakk
hadde fabrikk. Per forteller:
«I 19 års alderen blev jeg overflyttet
til J.L. Tiedemands Tobaksfabrikk
i Oslo[…] Efter at jeg i 1891 blev
overflytt til Oslo blev den ökonomiske situasjon forholdsvis bra,
den gang var der ved fabrikken
tariffestede lönninger, vi tjente
da ca 15 kr. uka på akord.»14
Interessant nok var det ikke alle
svenskene fra Charlottenberg som
endte opp hos Tiedemand i Kristiania,
noen endte også opp hos Langaard,
uten at det ser ut til at det har vært
noen konkurranse om disse arbeiderne. Å jobbe i Norge hadde den fordelen at det var bedre betalt her enn det
var i Sverige: «Åssen dem [svenskene]
har kunt levd på det derre som det
blei betalt i Sverige, det begriper ikke
jeg», fortalte Ovidia Carlsen.15 De
svenske tobakksarbeiderne fikk gode
skussmål av Carlsen: «de svenske
gutta var så snille å liksom greie med
vårs, skifta hjul for vårs og greier.»16
Dette var i motsetning til de jødiske
tobakksarbeiderne. Disse kunne bli
kalt late av norske arbeidere, og de
ble sett på som mindre mandige, fordi
de foretrakk sigarettrulling, noe som
26
var puslearbeid. Den halvt svenske
tobakksarbeideren Frithjof Olsen forteller at «jødene var ikke noe godt likt
på fabrikken. De var ikke ærlige etter
mitt skjønn.[…] De var ikke sterke
til å arbeide. Jødene vil ikke ha tungt
arbeid, de vil bare ha puslearbeid.»17
Dette viser kanskje også at det var
forskjell på innvandrere i Norge på
slutten av 1800-tallet. Svenskene var
kanskje de mest privilegerte av en
mangfoldig innvandringsgruppe.
Både kvinner og menn
De fleste som kom over grensen var
unge menn. Med vår tids briller er
det heller ikke sikkert at man ville
sett på alle som fullvoksne menn.
Mange var rett og slett barn i ungdomsskolealder. Mange menn kom
også over grensen for å unnslippe
militærtjenesten. Noen var kanskje
antimilitarister, men militærtjeneste
var generelt ikke populært blant unge
menn fra arbeiderklassen. I tiden
rundt unionsoppløsningen var også
noen redde for å bli innkalt i krig. En
svensk anleggsarbeider forteller:
«Det var i 1905, og vi rømte for
det såg ut til å bli krig mellom Norge
og Sverige. Jeg hadde vært på eksis
det forrige året og var redd for å
bli innkalla. Det var mange som
rømte over til Norge på den tiden og
flere stykken ble tatt og satt inn på
Akershus. Vi kom oss til Kongsvinger,
men der tørte vi nesten ikke snakke
høgt til hverandre, bare hviske».18
Det kom også kvinner og jenter
over grensen, ikke minst til Kristiania.
I 1900 var det 7439 kvinner og 5888
menn fra Sverige i byen.19 Grunnen
til at det var flere kvinner i byen dette
året, kan ha vært at det var mer arbeid
for kvinner i byen enn for menn.
Boligkrakket i hovedstaden i 1899
førte til at mange menn enten reiste
tilbake til Sverige eller videre i Norge.
Svenske kvinner arbeidet som fabrikkarbeidersker eller tjenestepiker. Noen
kom også over grensen som hustruer.
Som nevnt ble mange svenske kvinner
rekruttert til tekstilindustrien. Karl
Nielsen, som arbeidet på Nydalens
Compagnie, forteller at han jobbet
for veveriformannen Johan Olsen:
«Han hadde en svensk kone som sto
og vevde.»20 Om forholdene ellers
på fabrikken forteller han: «Det
var mange svenske formenn der
dengangen. 5 svenske og 3 norske.
[…] De fleste veverskene var svenske.
Spinnerskene derimot var norske. Det
var mange fra Tistedalen.»21 Fra tekstilindustrien langs Akerselva kjenner
man også den svenske visen «Snellan
den går», en svensk arbeidsvise som
handler om spinnerskene på fabrikkene, og det å drømme seg litt bort.
Hovedtendensen var likevel at de
fleste svenske innvandrerne var menn.
I folketellingene finner man at de
svenske mennene som var gift med
norske kvinner, i større grad var gift
med kvinner som var eldre enn dem
selv, noe som var uvanlig. Dette vitner
Tivoli rives. Rådhuset reises, året 1936.
Fotograf Fritz Holland.
om et kvinneunderskudd. Kvinnene
var kanskje også mindre synlige enn
mennene. Enslige menn var jo ofte
synlige i bybildet, ettersom de deltok
i utelivet på kafeer, dansehaller og
utesteder. En av hensiktene med
å delta i utelivet var å møte noen
av det motsatte kjønn. De svenske
innvandrerne forsøkte i stor grad
å gifte seg med andre svensker.
Men med en overvekt av svenske
menn, var det mange som giftet
seg norsk også. Per Andersen fant
sin ni år yngre norske kone Anna
på Tiedemands fabrikker.22 Denne
kjønnsubalansen har nok på mange
områder ført til at de innvandrede
svenskene ble «sugd opp» i den
generelle norske befolkningen.
Rallare i byen
En stereotyp figur i norsk arbeidsliv
på slutten av 1800-tallet og på tidlig
1900-tall var den svenske rallaren,
på norsk noen ganger kalt «slusk»,
eller «anleggsslusk». Rallaren var en
folkelig forestilling om den typiske
svenske arbeidsinnvandreren. Selv
om det også fantes mange norske
rallare, var det likevel svenskene
som dominerte i rallarkulturen:
«Som fransken i diplomatiet, så
blev svensken det fineste sprog i
rallarkretser».23 Rallare er lette å
kjenne igjen på bilder fra slutten av
1800-tallet. Det er særlig klesdrakten
man kan gjenkjenne dem på.
Rallarhatten, en rund filthatt med
ustivet brem, er kanskje det mest
kjente av disse plaggene. Et annet
kjennetegn var rallarenes forhold til
forlystelser. «Supa» og kortspill var
en viktig del av rallarenes livsstil.
Man kan kanskje kalle rallarkulturen
for en subkultur i arbeiderkulturen,
kanskje til og med en motkultur.
Rallaruniformen sto i kontrast til
mange av de klærne som var populære
i arbeiderklassemiljøer. Selv på bilder
tatt hos en profesjonell fotograf bærer
rallarne sin karakteristiske klesdrakt,
i motsetning til andre arbeidere
som kledde seg i finstasen når de
skulle til fotografen. Motkulturen lå
likevel ikke primært i klærne, men i
rallarens livsstil. Deres noe utsvevende
livsstil var et opprør mot datidens
borgerlige normer, som ofte også
ble delt av arbeiderklassen. Disse
normene gikk særlig på dannelse
og verdighet. Dette var verdier som
kanskje i større grad fantes i Sverige,
med sin adels- og borgerskapskultur.
Mange svenske rallare forteller at de
opplevde arbeidsforholdene i Norge
som friere enn i Sverige. Særlig gjaldt
dette hvordan man forholdt seg til sine
overordnede: «det var mera fritt att
arbeta i Norge och icke den diciplinen,
som man hade därborta. Mann måtte
till exempel stå med lua i handen
när man snakka med en ingenjør i
27
Østbanestasjonen
1914.
Fotograf Thorkel
Thorkelsen.
Sverige; här slapp man det.», fortalte
en svensk rallar.24 Rallar-kulturen
ble imidlertid ikke delt av alle
innenfor de typiske rallaryrkene som
anleggsarbeider eller steinhogger.
Sønnen til Olof F. Andresen forteller
litt om arbeidsmiljøet til faren,
og hvordan han skilte seg ut:
«Det var en brokete skare som nå
kom til fra alle kanter. Noen hadde
28
lært faget på ‘Slaveriet’ på Akershus
(kfr. Borchs Stortingsløver), andre
kom fra Mangelsgården, der det
ble drevet med steinhoggeri[…]
Men de fleste var nok svensker:
Bohusläninger, folk fra Dalsland,
Småland og helt fra Blekinge. De
var vant til å dra fra sted til sted og
hadde litt av ‘rallarmentaliteten’
i seg. Jeg har inntrykk av at far
ungikk denne side ved yrket. Han
gikk bl.a. på en søndagsskole,
som selskapet for Christianias
Byes Vel hadde opprettet.»25
Det var åpenbart fra denne beskrivelsen at de fleste av steinhoggerne
ikke akkurat var noen søndagsskolegutter! Men for en sosialist som Olof
var det nok viktig å vise en verdighet
selv om man hadde et røft yrke.
Noe av det typiske i forestillingen
om rallaren var at han var en halvnomadisk, omflakkende karakter som
reiste fra anleggsplass til anleggsplass
uten noen fast rot. Altså noe man
ikke forbinder med det urbane
lønnsarbeidet. Kristiania og Aker
rommet likevel plass for rallaren. Ved
utbygging av jernbane og sporveier
ble rallaren en del av bybildet. Særlig
blant steinhuggerne ute på Grorud
var han et vanlig innslag. Det sies
også at hele 70% av arbeiderne ved
utbyggingen av forstadsbane i Kristiania skal ha vært svenske.26 Disse
har nok også hatt med seg en del av
rallar-mentaliteten, selv om dette er
helt på tampen av deres tidsperiode.
Bedehus og misjonærer
Det var ikke bare rallare og
vevkoner som kom over grensen. For
karismatiske kristne var Norge upløyd
mark. Svenske indremisjonærer
hadde et godt grunnlag i Kristiania
for å bygge opp egne menigheter, og
spor etter disse kan man fortsatt finne
rundt omkring i byen. Det aller største
forsamlingshuset, i Calmeyersgate,
omtrent der Politidirektoratet ligger,
er dessverre borte, men bedehusene
i Mariboesgate og i Ullevålsveien
står fortsatt, som et minne om
det gjennomslaget de frikirkelige
miljøene hadde i hovedstaden. Mange
av medlemmene i frimenighetene
var svensker. Særlig blant kvinnelige
svenske innvandrere var deltakelsen
høy. Det sosiale aspektet disse
miljøene representerte ble nok også
viktig for innvandrede svensker.
Svenske kvinner kunne her omgås
andre svensker, og holde i hevd sitt
eget språk. For svenske husmødre
som ikke hadde et sosialt miljø på en
arbeidsplass utenfor hjemmet kunne
slike miljøer være verdifulle. Barn
av svenske innvandrere kom også
ofte i kontakt med disse religiøse
miljøene. Julie Hellstrøm, som var
aktiv innenfor Betlehemskirken,
forteller at hun som ungdom var med
i kor, og slik fikk reise til et stevne i
Sverige.27 Dette må ha betydd mye
i en tid der ferie var en luksus.
Svenske entertainere – både
høy- og lavkultur
Før film og musikk kom inn i vår egen
stue, måtte man gå ut for å oppleve
disse kulturtilbudene. Kristiania
hadde en rekke ulike teaterscener.
Slutten av 1800-tallet var norsk
dramas gullalder og perioden da
Ibsen kunne høste sine største
suksesser. Men folk flest var nok
verken opptatt av Et Dukkehjem eller
En Folkefiende. For byens arbeidende
befolkning var lettere underholdning
det viktigste når de skulle i teateret.
Og i teaterbransjen på slutten
av 1800-tallet, der dominerte
svenskene. Ingen kom til å sette preg
på slutten av 1800-tallets teaterliv
som ekteparet Knut og Hanna
Tivander. De gjorde stor suksess i
Kristiania med sin forestilling «Jorden
rundt på 80 dager», og satt igjen
med et betydelig overskudd. Med
overskuddet fra oppsetningen rustet
de opp et teater- og forlystelsesområde
i Vika, kalt Tivoli: «Men lykken ble
kortvarig. Til tross for en todeling
av stedet – et for det borgerlige,
anstendige publikummet og et for de
lavere klasser, fikk Christiania Tivoli
etter hvert et vel frynsete rykte og
Tivander matte oppgi driften etter
drøyt et år.»28 Ved mange av byens
varietéteatre var det leiescener,
noe som førte til at mange svenske
teatertropper kom til byen. Selv
om de svenske varietetatrene var
populære blant byens befolkning,
fantes det også sterkt kritiske
stemmer. En forarget Fernanda
Nissen, skrev: «Kan der tænkes noget
mer fordærvende for vort øre og
vort sprog end at gaa aar ud og aar
ind og høre svensk fra scenen.»29
Men det var ikke bare folkelig
underholdning svenske teaterfolk sto
for. Så tidlig som i 1873 ledet Ludvig
Josephson Kristiania Teater. Kristiania
Teater var det viktigste teateret i
Norge på denne tiden. Ibsen hadde
blant annet vært tilknyttet teateret,
og Josephson var den første til å sette
opp Peer Gynt i 1876. Ansettelsen av
Josephson var lite populær. Byens
lesende borgerskap var smertelig
klar over at byens mest prestisjefylte
scene var ledet av en svenske. Det
blir fortalt at det ble holdt spontane
29
demonstrasjoner mot Josephson rett
etter at han begynte som teaterleder.30
«Søta bror» og «svenskjævel» – det norske synet på de svenske innvandrerne
Innvandringseksplosjonen på slutten
av 1800-tallet utfordret nordmenns
syn på innvandring og innvandrere.
Den generelle linjen går fra toleranse
og aksept, til skepsis og fremmedfrykt. Selv om svensker både språklig
og kulturelt var og er svært nære
nordmenn, kunne de også være offer
for fremmedfrykt. Særlig på begynnelsen av 1900-tallet kunne svenske
innvandrere oppleve fordommer rettet mot seg. Noe av problemet handlet
om det norske ønsket om å løsrive seg
fra unionen med Sverige. En annen
faktor kan også gjenkjennes i dagens
fremmedfrykt: arbeidsledighet. På
slutten av 1800-tallet hadde man hatt
et stort boligkrakk i Kristiania, noe
som førte til stor arbeidsledighet i
bygg- og anleggsbransjen hvor det var
mange svensker. Dette førte til et mer
skeptisk syn på svensker og andre innvandrere. Dette viste seg både i stat og
forvaltning, men også i befolkningen.
Muligheter og begrensninger –
innvandringslovene
Norge er i dag et av de vanskeligste
landene i Europa å innvandre til, særlig om man kommer fra land utenfor
Schengen. Men som ung nasjonalstat
på midten av 1800-tallet hadde Norge
et særdeles liberalt innvandringsre-
30
gime, om man ikke regner med jøder
og jesuitter, fram til 1851. Fram til
1860 var det passtvang i Norge. Den
ble opphevet 21. mars dette året. I lovverket definerte man ikke tydelig hva
det ville si å være norsk statsborger før
i 1888. Før statsborgerloven opererte
man med botid i landet. Dette kaltes
hjemstavnsrett. Det var også mulig å
få hjemstavnsrett ved kjøp av norsk
eiendom. Det betød at innvandrere
med en viss inntekt eller eiendom
også var valgbare som stortingsmenn.
Man kunne i teorien altså ha hatt stortingspolitikere som ikke kunne norsk.
I 1888 innførte man en ny
statsborgerlov. Den opererte etter
«jus sangui»-prinsippet som gikk ut
ifra avstamning som kriterium for
statsborgerskap. I dette lå det at en
nordmann var en som var født i Norge
av norske foreldre. Statsborgerloven
av 1888 hadde særlig mye å si for de
svenske innvandrerne. Mange svenske
arbeidere hadde klart å oppnå stemmerett i sitt nye hjemland, ettersom
de tjente nok til å få innvilget stemmerett. Denne mistet de da de ikke lenger hadde noe statsborgerskap. Enda
verre var det at mange av svenskene
i praksis ble statsløse. Dette hadde
å gjøre med at den svenske staten
fratok statsborgerskapet fra personer
som hadde bodd utenfor landets
grenser i mer enn 10 år. Resultatet
av dette var at mange svenske menn
søkte om norsk statsborgerskap etter
lovendringen i 1888. En av disse var
Olof F. Andresen, som først fikk avslag
fordi han bare hadde tjent 795 kroner
i foregående år. For å kunne søke om
statsborgerskap, måtte man tjene 800
kroner i året hvis man bodde i byen.
Heldigvis for Olof, hadde han bevis
på at han hadde tjent over 800 det
året, og la dette fram for kemneren.
Da fikk han også statsborgerskap, men
viktigere, også stemmerett.31 Det var
særlig på grunn av stemmeretten at
svenske menn søkte om statsborgerskap. For kvinner var ikke dette noen
sak, så det var i det hele tatt få kvinner
som søkte om statsborgerskap.
I 1901 fikk Norge en ny innvandringslov. Denne ble hetende Fremmedloven. I denne het det at innvandrere hadde meldeplikt hos politiet et
visst antall dager etter ankomst. Ved
oppmøte hos politiet fikk innvandrerne en oppholdsbok, som ga dem rett
til å søke arbeid. Tankene bak loven
hadde forskjellige utgangspunkt. Man
ønsket å innskrenke konkurransen
i arbeidsmarkedet. I forlengelsen
av dette ønsket man også å holde
«uønskede elementer» utenfor riket.
«Uønskede elementer» var gjerne de
som kunne bli en byrde for fattigkassene rundt omkring i landet. Et tredje
moment fulgte også: I debattene rundt
den nye loven snakket man om nasjonens sikkerhet. Historikeren Knut
Kjeldstadli hevder at loven primært
kom til som et middel for å kaste ut
fattige svensker fra landet. Dette gjaldt
ikke minst rallarene, som levde en
marginal tilværelse i ytterkantene av
samfunnet, både økonomisk og politisk.32 På begynnelsen av 1900-tallet
ble det offisielle Norge mer skeptisk
til innvandrere, kanskje særlig svenske innvandrere. Fram til 1905 var
det enkelt for svensker i Norge å få
statsborgerskap. Med unionsoppløsningen forsvant disse fordelene,
og svensker søkte i større grad på
lik linje med andre nasjonaliteter.
Populære oppfatninger av
svensk innvandring
Svenske innvandrere i Norge levde
ikke på utsiden av samfunnet, og
også i liten grad i parallelle samfunn.
Mange svensker ble fort assimilert
inn i et samfunn der både språk og
kultur var tilnærmet likt. Noe av
denne assimileringen kom gjennom
kirkebokregistrering, der for eksempel
navnet Andersson ble til Andersen.
Plutselig hadde man norsk navn.
Dette gjaldt særlig svenske arbeidere.
For innvandrede svensker tilhørende
borgerskapet, var kanskje navnet og
ætten viktigere. Og de het i mindre
grad Persson, Petterson, Olson,
Andersson og andre svenske navn
som lett kunne oversettes til Persen,
Pettersen, Olsen eller Andersen.
Svensker lærte seg i mange tilfeller
også norsk språk, som for eksempel
steinhuggeren Olof F. Andresen fra
Bohuslän, som gikk på søndagskole
for å tilegne seg språket. Hjemme
snakket familien likevel svensk,
fortalte sønnen.33 En annen som lærte
seg norsk var Per Andersen. Da han
skrev til Arbeiderminner-prosjektet
for å fortelle sin egen historie, gjorde
han dette på norsk. Det er en del
ortografiske feil som kanskje kan
skyldes hans innvandrerbakgrunn
i gjenfortellingen hans, men også
etnisk norske arbeidere behersket ikke
nødvendigvis rettskrivingens subtiliteter. Men noen ganger trengte den
svenske fortiden seg på. «Jeg husker
så godt mor», forteller Julie Hellstrøm, «da hu hun lå på sykehuset den
siste tiden. Jeg holdt henne i hånden,
og så ba hun de svenske bønnene hun
hadde lært som barn. Hun var helt
klar, men var som et barn og derfor
snakket hun mye svensk igjen.»34
At svensker ble fort assimilert var
særlig vanlig i den tidligste fasen av
innvandringsbølgen fra broderlandet.
Det kan sies at det ofte er et mønster
at innvandrere i første omgang
tas imot med aksept, men i andre
omgang med skepsis. Det gjelder i stor
grad også den svenske innvandringen
til Kristiania. Svensker ble til
«svenskjævler». Barn fra ekteskap
mellom svensker og nordmenn kunne
bli kalt «bastarder».35 En fordom om
svenskene som også gjelder dagens
svenske innvandrere, var at de sto
for mer fest og fyll enn nordmenn.
Det var kanskje lite «party», men
anklager om fyll var noe som særlig
rammet svenske arbeidere. Det er
liten tvil om at mange av de svenske
arbeiderne i Kristiania var glade i
«att supa», men det gjaldt jo den
norske arbeiderbefolkningen òg.
Svensker hadde ofte en egenskap som
skilte dem fra norske arbeidere: De
snakket svensk! Slik skilte de seg ut i
byens uteliv, og ble mer hørbare enn
nordmenn, særlig når alkoholinntaket
var høyt. Svenskene ble i forlengelsen
av denne fordommen ofte sett på som
potensielle kriminelle og generelt
dårlige elementer. Dette var en fordom
uten belegg i kriminalstatistikken.
I den norske offentligheten tenkte
man at den beste norske ungdommen
utvandret til Amerika, mens
erstatningen man fikk var dårlige
svensker over Svinesund.36
Holdningsendringene overfor de
svenske innvandrerne kan ha påvirket
i hvilken grad svensker ble assimilert
inn i den øvrige befolkningen. For
noen svensker ble det kanskje et
større hastverk med å assimilere
seg inn i befolkningen etter 1905.
For andre lukket disse dørene seg,
kanskje. Det ble nok vanskeligere
å bli sett på som norsk, særlig om
man fortsatt snakket svensk.
Levde liv – tre svensker i Kristiania
Den typiske svensken i Kristiania på
slutten av 1800-tallet var som regel
en arbeider, gjerne innen industri
eller anlegg. Skomakere, spinnersker,
veversker, snekkere og steinhoggere;
alle var yrkesgrupper der svenske
innvandrere gjorde seg gjeldende.
31
Men livet er mer enn bare arbeid.
Svenskene som kom til byen tok med
seg sine liv, eller kanskje de bygde nye
liv her. Med over 13.000 svensker i
byen på det meste, sier det seg selv at
det er nok av kilder å ta av, og mange
historier man kunne ha fortalt. Her
skal det gis plass til tre fortellinger
om tre vidt forskjellige Kristianiasvensker.
Sosialisten- Axel Edvin Gundersen
Mandag 2. oktober 1899 møtte det
opp et hundretalls svensker i lokalene
til Andersens Restauration. Formålet
med møtet var å organisere et eget
svensk partilag innenfor Arbeiderpartiet. Omtrent hundre medlemmer
tegnet seg inn i den nye sosialistiske
foreningen Manhem. Et av de første
forslagene fra foreningen var å sende
et rundskriv til svenske arbeideraviser
om det tøffe arbeidsmarkedet i Oslo,
for å forhindre at flere svensker kom
hit (dette var etter krakket i 1899).
Det er interessant at svensker valgte
å organisere seg på bakgrunn av sin
svenskhet innenfor Arbeiderpartiet.
På denne tiden var organisasjonsformen slik at man som regel meldte
seg inn i partiet gjennom sin lokale
fagforening.
Hvorfor valgte så en del svensker
å organisere seg som en særegen
gruppe innad i Arbeiderpartiet? Et
åpenbart svar er at mange svenske
arbeidere hadde blitt arbeidsledige
som en følge av krakket. Det betød
32
at de ikke lenger hadde medlemskap
i partiet gjennom sin lokale fagforening. En annen faktor var at svensker
på slutten av 1800-tallet følte seg
mer utsatt som innvandringsgruppe
i samfunnet. Det ble ført en mye
kraftigere retorikk overfor svensker
i de siste årene av unionen med
Sverige. En ny innvandringslov,
som særlig kom til å ramme svenske
arbeidere, var også på trappene.
Kanskje var idéen bak Manhem å lage
en plattform innenfor partiet som
fremmet svenske innvandrere sin sak.
En del tyder i hvert fall på at partiet
var opptatt av disse spørsmålene.
I den sosialistiske arbeiderbevegelsen så man med skepsis på de nye
innvandringslovene som ble forberedt
på tampen av 1800-tallet. Mange
fryktet at de kunne ramme norske
arbeidere om de kom i en posisjon
der de måtte emigrere for å få jobb.
Traff kanskje lovforslaget Axel Edvin
Gundersen litt nærmere hjemme enn
mange av de andre medlemmene?
Selv om han hadde tilbrakt hele sitt
voksne liv i Norge, var Axel svensk,
og hadde kjent på kroppen hvordan
det var å komme til et nytt land.
Axel tilhørte den andre
generasjonen av arbeiderbevegelsens
foregangsmenn. Han ble født ved
Svinesund i Bohuslän i 1871, og
kom over grensen i 15-årsalderen da
han begynte som skomakerlærling
i Sarpsborg. Som skomakerlærling
hadde han det nok tøft i perioder.
Arbeidsdagen kunne vare fra 7 om
morgenen til 9 om kvelden.37 Som
lærling var han på reisefot rundt
omkring på Østlandet, og han kom til
Kristiania første gang som 18-åring
i 1889. Da deltok han i sin første
sosialistiske demonstrasjon. Den
gikk ikke fredelig for seg. Politiet
gikk til angrep på demonstrantene,
selv etter at en annen innvandrer,
den svært kjente Carl Jeppesen,
Oslos første Arbeiderparti-ordfører,
forsøkte å roe gemyttene. Opplevelsen
av denne uretten, sammen med
den røffe kampen for tilværelsen
som skomakere hadde på slutten
av 1800-tallet, førte Axel lengere
inn i arbeiderbevegelsen.Ved
stiftelsen i 1899, ble Axel foreslått
til formannsvervet i AFL. Tenk,
LO’s første formann kunne ha vært
en svenske! Men Axel takket nei
til nominasjonen. Det kan være
forskjellige årsaker til dette. At han
var relativt ung, og dermed følte at
han ikke hadde erfaringen eller et
organisatorisk fundament, kan ha
vært en faktor. En annen faktor er
hans status som innvandrer. Han
hadde vært i Norge halve livet sitt på
dette tidspunktet. Det betyr likevel
ikke at han følte seg helt hjemme i sitt
nye hjemland. En tredje grunn til at
Axel ikke ville ta vervet var kanskje
det at han i 1899 ikke var norsk
statsborger. Det ble han først i 1906.
Hva var så grunnen til at en politisk
aktiv mann som Axel ikke hadde søkt
Arbeidere ved Nydalens Compagnie
fotografert i 1904.
Fotograf Jens Bryde.
om statsborgerskap før året etter
unionsoppløsningen? Det viktigste
med å få statsborgerskap var jo å
få stemmerett. Før 1898 kan det
tenkes at han ikke hadde god nok
inntekt til å søke. De harde tidene for
skomakerfaget preget nok også Axels
privatøkonomi. Etter 1898 kunne han
fått stemmerett etter at allmenn stem-
merett for menn var innført. Kanskje
var det slik at Axel ikke så det som
nødvendig å ha stemmerett for å være
politisk aktiv innenfor fagbevegelsen?
Ellers kan det jo tenkes at han ikke
oppfylte de økonomiske kravene for å
få innvilget statsborgerskap. 1906 er
året etter unionsoppløsningen mellom
Norge og Sverige. Selv om unionen
ble fredelig oppløst, markerte den en
endring i synet på svensker i Norge.
Det er også mulig at Axel tenkte det
var lurt å bytte statsborgerskap når
han så hvordan svensker ble sett på
i Norge. En annen grunn til at Axel
ikke byttet statsborgerskap før i 1906
var kanskje at han hadde et litt annet
syn på unionen og demokrati. Da
33
skotøyarbeiderne innkalte til massemøte i Casino om unionsspørsmålet
i 1892, gjorde Axel seg bemerket:
«En av talerene tar stort bifall,
da han sier, at nå gjelder det å
gjøre seg fri for kongedømmets
påheng og unionen med Sverige.
Siden kan Norge slutte seg til
en demokratisk union med det
samme land. Flere talere slutter
seg til og får bifall. Salen koker.
Da reiser en ung lyshåret kjempe
seg nede i salen og får ordet. Han
står med hatten på og bryter på det
svenske språk. Salen lytter, og han
taler. Sverige har ennå ikke uttalt seg
om konflikten, sier han. Det er bare
avisene som har uttalt seg. I Sverige
lærte vi på skolen at Norge var et erobret land. (Hysjing, utrop. Bravo. Ta
hatten av) Norge og Sverige bør stå i
et forsvarsforbund. Det er ikke sikkert
at Sverige med kongedømme vil inngå
i noen union med Norge som republikk. (Nye protester.) Med alminnelig
stemmerett kan arbeiderne her i landet ta standpunkt til unionen. (Neirop
og latter. Du er på gale veier far.)»38
For Axel var det altså ikke så
viktig med unionsspørsmålet,
så lenge ikke spørsmålet om
stemmerett var avklart.
Lars’ drøm! Egen kirke! Margaretakyrkan
ble reist på Hammersborg i 1925, menigheten var etablert i 1911.
Fotograf Anders B Wilse.
34
Axel var en radikal mann i sin tid.
Særlig i de tidlige årene, da bevegelsen
sleit med å organisere medlemmer, og
arbeidsgiverne var lite ettergivende for
forbundets krav. Forbundet var ofte
ute i streik, og Axel måtte reise over
hele landet for å drive forhandlinger.
Det var særlig en konflikt i Kristiania
som skulle vise seg å bli langvarig. Ved
Salomons skofabrikk ved Alexander
Kiellandsplass ble det streiket flere
ganger i løpet av det første tiåret av
1900-tallet, og eieren Salomon var
beryktet for å ikke gi sine ansatte
tariff. Konflikten mellom Axel og
Salomon kan sies å ha vært en konflikt
mellom to innvandrere. Salomon
var nemlig jødisk innvandrer fra
Øst-Europa. I Skotøyarbeideren skrev
Axel om Salomon og bestyreren hans
Malmros: «Disse skreg og gebærdede
seg som kun rasende jøder kan gjøre
og raabte, at vi maatte passe os for
at lave i stand opløb».39 Her kan man
se at Axel heller ikke nødvendigvis
var fri for de fordommene som
omhandlet jøder i denne perioden.
Men i forbind-else med streikene
ved Salomons skofabrikk, oppsto det
en interessant situasjon, gitt Axels
innvandringsbakgrunn. Bestyreren
på fabrikken var nemlig også svensk.
Under en av streikene sendte bestyreren
sin svenske bror til Axel sitt kontor. Der
introduserte broren seg som en eldre
svensk skotøyarbeider. Målet var å lure
ut informasjon om streiken fra Axel.
Som så mange andre unge svenske
menn som kom over grensen, giftet
Axel seg med en norsk kvinne, Minda
Sofie Gundersen (f.1868) fra Aker.
De bosatte seg i St. Hallvardsgate 1C i
Gamlebyen (da bydelen het Oslo), like
ved en av Kristianias største skofabrikker (denne bygården står ennå).
De fikk tre barn, Gunnar (f.1895),
Gudrun (f.1904) og Ella (f.1910).
Sønnen Gunnar fulgte faren inn i
skomakeryrket. Det er jo ikke uvanlig
at barn følger foreldrenes karrierer,
men når man tenker på hvor vanskelig
det var for faglærte skomakere å få
arbeid, noe far Axel var svært klar
over gitt hans posisjon i Skotøyarbeiderforbundet, kan det jo virke rart at
sønnen gikk den veien. Kan det tenkes
at det var et ungdomsopprør i det?
Arbeidersken –Sofie Larsen
Norge ble på tampen av 1800-tallet
sett på som fattigmanns-Amerika.
Mange av svenskene som kom, hadde
sikkert en idé om at de skulle videre
over havet til det forjettede land.
Årsakene til at de ble værende kan
ha vært forskjellige. Kanskje ble det
for dyrt å reise videre. Det var også
lett å knytte røtter til Norge, hvis man
først hadde fått seg jobb. Ikke minst
var Norge geografisk nært Sverige.
Man slapp å bryte med sin svenske
familie for godt, så lenge de fortsatt
var bosatt på andre siden av grensen.
Sofie Larsen ble født i Arvika og
ble satt igjen hos besteforeldrene
sine som svært liten da foreldrene
hennes reiste til Oslo for å jobbe der.
Hvorfor ble hun satt igjen? Kanskje
hadde ikke foreldrene råd til å fø på
en unge. Kanskje trodde de ikke at
de skulle bli i Kristiania så lenge?
Først åtte år gammel ble Sofie hentet
til Kristiania av foreldrene. Faren
jobbet da på Spikerverket, og moren
var på Nydalens Compagnie. «Kan
skjønne de måtte arbeide begge to
ska’ dem greie seg på en ordentlig
måte den gangen», fortalte Sofie.40
Foreldrene til Sofie hadde bare
henne å forsørge, så hun slapp å
måtte jobbe som barn. Hun tilegnet
seg sannsynligvis norsk raskt da
hun begynte på skolen som var
tilknyttet Nydalens Compagnie, og
etter konfirmasjonen begynte hun
på Compagniet som spinnerske.
Da hun ble intervjuet av Arbeiderminner-prosjektet på 1950-tallet
var hun blitt en gammel kvinne, og
tilknytningen til fødelandet hadde
forsvunnet helt. Hun tenkte ikke på
seg selv som svensk. Selv om hun
ble født og til dels var oppvokst i
Sverige, omtaler hun andre svensker
som noe annet enn seg selv, selv
om intervjueren aktivt forsøker
å spørre om disse forholdene:
«R.S.[Reidar Sevåg, intervjuer]: Men Deres mor da, hun
måtte vel ha mer kontakt med
Sverige og sin egen ungdom?
S.L.[Sofie Larsen]:Nei..
R.S.: Dere blei nokså fort norske?
35
S.L.: Ja, dem gjorde det. Dissa
som kom ifra Sverige blei norske
med en gang, dem jussom ikke interesserte seg mer enn for norske den
gangen dem kom alle dissa svenska.
R.S.: Kan det kanskje i noen
grad komme av at de var redd for
å bli sett litt skjevt på av norske?
S.L.: Nei, jeg tror ikke det.
R.S: Det var vel mange svensker?
S.L.: Å, det var så mange svensker.
R.S.: Var det mange på Nydalen?
S.L.: Ja, så mye svenske jenter, så,
det var nesten de fleste veverskene
som var fra Sverige, for det kom
hit en del sånne ifra Sverige og
dom ble sett tel å veve for dem
var jussom.., dem kanskje var
oppøvd i det, jeg vet ikke.»41
Hun vedkjenner at det ikke
alltid var lett for svenskene i
tida rundt unionsoppløsningen.
Sofie forteller videre:
«[…]i 1905, da veit De når Sverige og Norge, da hadde de tog, da veit
De de var nå så gærne på svenska så
bevare mig væl. Da hadde de tog.
R.S.[Reidar Sevåg]: Ja,
var De med på det, da?
S.L.[Sofie Larsen]: Ja, da var
jeg med på det, og veit jeg det at
dom som hadde gult merke da blei
dem gærne på, da skreik dem, og
vi hadde jo rene flagg alle sammen
nesten men det var jo mange
sånne som hadde unionsflagget.
R.S.: Heroppe i Nydalen?
36
S.L.: Jada, det var mange det. Og
jeg husker det var noen som hadde
hatt gule blomster på hattene sine
i detta toget, og dem skreik te dom
at dom skulle ta vekk sildesalaten,
men da gikk det så masse i toget,
det var så mye folk i toget at.»42
Av folketellinger kan man lære mye
om Sofie som hun ikke forteller selv.
I 1900 bodde hun sammen med sin
mor og hennes nye ektemann i Sundbys hus i Aker. Videre får vi vite at
hun fikk sitt første barn allerede som
18-åring. Noe forteller hun om sitt privatliv. Om ekteskapet forteller Sofie:
«[…] ja, så giftet jeg meg så tidlig […]
jeg var 19 år.»43 Om dette stemmer
betyr det at hun må ha fått sitt første
barn utenfor ekteskap, da hennes
førstefødte datter Dagmar ble født i
1889. Hun fikk tre døtre til sammen. I
tillegg til Dagmar fikk hun også Hilma
(f.1891) og Emma (f.1893). Men i
1900-tellingen står hun oppført som
separert fra ektemannen, som oppgis
å bo i Aker. Hun sier selv at hun var
gift fram til 1911, men i folketellingene for 1910 står hun oppført som
ugift. Eksmannen skal ha utvandret
til Amerika på grunn av dårlig tider i
Norge, uten at utvandringen førte til
noen velstand for ham. Sofie forteller at han døde av tyfus i 1921.44
Når man gjenfinner Sofie i
1910-tellingen så bor hun fortsatt
sammen med moren og hennes nye
ektemann. Der står hun oppført i
Kongsberggata 8, og som separert
fra ektemannen som bor i Aker. Ikke
står hun oppført med noe yrke heller.
I 1910 finner vi henne igjen i Aker,
fortsatt uten ektemann, men tilbake
i arbeid på Nydalens Compagnie.
Da jobber også døtrene hennes ved
fabrikken. Når mennesker forteller
om sine egne liv redigerer de ofte
seg selv etter hvordan de forstår sin
livshistorie utfra hvor de er i livet når
de forteller. At Sofie ikke ser på seg
selv som svenske i 1957, betyr ikke
at hun ikke har opplevd på kroppen
hva det vil si å være innvandrer. Hun
hevder selv at moren lærte seg norsk,
men da moren giftet seg på nytt, var
det med en svenske. Så selv om Sofie
hevder at familien assimilerte seg, er
det tegn som tyder på at man i noen
grad beholdt sine svenske røtter.
Sofie hadde en annen egenskap
som kom godt med i møtet med livets
mange utfordringer: Hun var tøff! Hun
turte å snakke med sine overordnede
på en måte som viste at hun ikke var
redd eller underdanig. Dette gjorde
at fagforeningen rekrutterte henne
da de trengte noen til å forhandle
med ledelsen. Da arbeiderskene på
Nydalen trengte noen til å stå på
krava, for at de skulle få lønnen sin
utbetalt før påske, ble Sofie spurt:
«Så sto jeg ikke i [fag]foreningen,
så spurte dem mig om jeg ville gå,
det kunne jeg gjerne gjøre, jeg
bryr meg ikke om det, sa jeg. Og
jeg gikk opp, det var den gamle
bestyreren den gang. […]
R.S.: Men var det ikke veldig rart
at disse folkene som sto i foreningen[…] henvendte seg til Dem som
ikke stod i foreningen, og bad Dem
gå opp, hva kan det komme av?
S.L.: Ja de fire kvinnene som
kom til mig, ja, dem tørte ikke.
R.S.: De turde ikke selv
på vegne av foreningen?
S.L.: Nei, men jeg brød mig ikke
noe om det jeg, jeg var jussom
sånn, jeg krøsser ikke noen, sånn
har jeg vært, ikke granne heller,
når jeg har gjort arbeidet mitt og
sånn så. Så var det ikke alle som..,
dem hadde ikke mot til det eller
talegaver eller noen tingen skjønner
De, blei helt stumme når dem..,
nei, jeg har aldri vært sånn jeg».45
Sofie var ikke redd for å si ifra.
Karrieren hennes innenfor fagbevegelsen tok henne videre. Hun begynte
å jobbe som fabrikkinspektør sammen
med blant annet Betzy Kjeldsberg.
Forleggeren – Lars Swanstrøm
Ikke alle svenskene som kom over
grensen var vanlige arbeidsfolk. Det
fantes også menn, med utdannelse
eller penger som søkte lykken i Norge.
Noen ble headhuntet til Norge fordi
de hadde spesialkunnskaper innenfor
sin bransje. Andre kom som gründere
og gikk inn i industrien. Disse
overklassemennene var kanskje noe
mer opptatt enn sine arbeiderbrødre
av å bevare sitt svenske språk og sin
svenske kultur. De var i hvert fall
svært aktive i å skape et svensk miljø
i hovedstaden. I våre dager kaller
man gjerne slike miljøer for expat(expatriate)miljøer. Det som er typisk
for slike, er at de ofte består av mer
bemidlede innvandrere som i liten
grad ser på seg selv som innvandrere.
Expats tenker i større grad på seg
selv som langtidsbesøkende. Det
svenske expat-miljøet i Kristiania
forsøkte å etablere svenske
foreninger som skulle ivareta deres
interesser, og også styrke samholdet
blant denne gruppen av svenske
innvandrere. Mellom 1890 og 1925
eksisterte en rekke ulike svenske
foreninger. Blant disse finner man:
Svenska föreningen, Svenska
klubben (for «glädje og trevnad»),
Kvinnoföreningen Viljan, Svenska
kolonin, Värmlänningen, Svenska
föreningen Enighet («för hem och
fosterland»), Svenskmannaklubben,
Svenska föreläsningsföreningen,
Svensk kristlig hjälpförening, Svenska
Understödskomiteen og Föreningen
Svea. Den Svenska Föreningen
kastet seg også ut i debatten om
utvisningene i tida rundt 1917, og
gikk ut med et opprop i avisene med
protester mot utvisningene.46 Mange
av de svenske sammenslutningene
ble ofte kortlivede. Som en svensk
mann sa det om de tidligste svenske
foreningene: «Alla svenska föreninger
vid den tiden dansade ihjäl sig».47 Den
mest varige av de svenske foreningene
skulle bli Svenska Sällskapet. Ut
fra denne foreningen sprang flere
underorganisasjoner som blant
annet drev med kor, ungdomstilbud
og lignende. Svenska Sällskapet la
også grunnlaget for den Svenska
Kyrkoföreningen, som hadde som
primærmål å få etablert en egen
avdeling av den svenske statskirken
i hovedstaden. Menigheten kom til
i 1911, men hadde ikke noe eget
kirkebygg før den 20. desember 1925,
da den svenske Margaretakyrkan på
Hammersborg ble innviet. At den
ble lagt på Hammersborg var ingen
tilfeldighet. Det var her mange av
de svenske frikirke-miljøene hadde
sine tilholdssteder. Mange av de mer
privilegerte svenskene så nok på disse
frikirkemiljøene med noe skepsis.
Hammersborg Torg og området
rundt var også et sted hvor det
bodde mange svensker. Om plassen
der Margaretakyrkan ble bygget,
sa Axel Weebe: «På bygnadstomten
befunno sig ett flertal mindre hus
vilka måste rivas, över vilket stadens
fäder och särskilt polismyndigheten
säkerligen icke fällde några tårar.»48
Lars Swanström (f.1868) skilte seg
ut fra sitt borgerlige svenske miljø ved
at han i svært utstrakt grad deltok i
norsk kulturliv. Han ble i sin tid en
av de viktigste forleggerne i Norge.
Han var opprinnelig handelsreisende
i Norge, men fikk tilbudet om å kjøpe
Alb. Cammermeyers Forlag på en av
sine reiser. Han drev forlaget fra 1892,
i en alder av 24 år, noe som er impone-
37
rende uansett, men enda mer imponerende gitt hans status som utlending.49
Cammermeyers ble det eneste norske
forlaget som kunne konkurrere med
det danske forlaget Gyldendal, som
på den tiden var det største i Norge.
Cammermeyers hadde da flere forfattere i sin stall enn Aschehoug og Norli
til sammen. Han var en såpass stor
konkurrent at Gyldendal i 1906 kjøpte
opp forlaget og ansatte Lars som leder
for den norske delen av bedriften. I
perioden han var hos Gyldendal, var
han ansvarlig for utgivelsene av De
fire store (Bjørnson, Ibsen, Kielland og
Lie), da dette begrepet ble oppfunnet
av forlaget som en markedsføringsgimmick. Lars pleiet kontakt med
mange berømte norske kulturpersonligheter, blant annet Ibsen og Munch.
Samtidig var Lars opptatt av å
bevare sin svenske identitet. Dette
gjorde han blant annet ved å sitte i
styret til Svenska Sällskapet. Så selv
om Lars skilte seg ut fra mye av sitt
svenske miljø, var han i stor grad også
en del av det. Han deltok også i norsk
foreningsliv, og var medlem av Foreningen for norsk bokkunst. Lars giftet
seg med en norsk kvinne, Aagot Bjørnson (f.1872), fra Kristiania. Aagot var
niesen til Bjørnstjerne Bjørnson, altså
et godt gifte for en mann som ville opp
og fram i forlagsbransjen. Sammen
fikk de barna Ingrid (f.1897), Ruth
(f.1899) og Swan (f.1901). Familien
flyttet mye rundt i byen, men holdt seg
hovedsakelig i området rundt Vika. Fra
38
folketellingene vet man at de bodde i
Munkedamsveien 3b, Valkyrigaden 7
og Tordenskiolds plass 4III. Selv om
Vika-området kunne være preget av
fyll og forlystelse, lå det også nært opp
til hovedstadens kulturelle sentrum.
I Karl Johans gate fantes blant annet
mange forlag og bokhandlere.
Som mange andre svensker i Norge,
ble også Lars preget av byggekrakket i
Kristiania i 1899. Cammermeyers var
dypt belånt i forbindelse med et byggeprosjekt, og med krakket var økonomien til forlaget dårlig. Hos Gyldendal
kom han i samarbeidsproblemer og
måtte trekke seg ut av forlaget. Men
han fikk også muligheten til å kjøpe
Cammermeyers forlag tilbake. Etter at
han kjøpte ut Cammermeyers forlag
fra Gyldendal i 1915, gikk det ikke like
godt som det hadde gjort tidligere.
Gyldendal satt på de største norske
forfatterene. Cammermeyers forlag
ble slått konkurs i 1921. Han og kona
emigrerte til Amerika i 1920-årene,
men det ser likevel ut til at Lars drev
forlagsvirksomhet i Oslo fram til 1939.
Svenskene som forsvant
– og kom tilbake
Svenskene som kom til Kristiania på
slutten av 1800-tallet har satt spor i
byen, både fysisk, for eksempel i form
av byggverk, og gjennom beretninger
og andre kilder. Det er likevel en historie som det er liten bevissthet rundt
blant byens befolkning. De svenske
innvandrerne «forsvant». De ble nor-
ske. Kan man dra lærdom av fortidens
svenskeinnvandring for å forstå
dagens strøm av svensker til Oslo? Vil
de også bli norske? Eller vil de returnere til Sverige? Det gjenstår å se.
Daniel Bratteteig har skrevet en master i historie om arbeiderbevegelsen i
Norge og har vært med på utstillingsprosjektet «Svenskene kommer» på
Oslo Museum; Arbeidermuseet.
Detaljert litteratur- og kildeliste:
Aviskilder:
Socialdemokraten (div info)
Skotøiarbeideren (fagblad for industri
med mange utenlandske arbeidere. AEG
redaktør)
Steinhuggeren (fagblad for industri med
mange utenlandske arbeidere. Var tidligere felles norsk-svensk fagblad)
Revolt (NSF-organ, mange svenske
bidragsytere. Alle skriver norsk!)
Direkte Aktion (Om utvisningen av svensker)
Klassekampen (om snekker Ljungdal)
Andre Kilder:
Arbeiderminner, kopi av materiale
tilgjengelig ved OM. Uvisst om arkivet er
fullstendig i skrivende stund.
Klipparkivet til Arbark, tilgjenglig ved
lesesalen
Statistisk Sentralbyrå
Digitalarkivet
Litteratur:
Bull, Edvard (d.y.) (1947): Arbeiderklassen i
norsk historie, Oslo, Tiden
Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk,
Oslo, Tiden
Hammerborg, Morten (1998): «Forfulgt? : en
undersøkelse av den påståtte masseutvisning av Norsk Syndikalistisk Federations
svenske medlemmer 1917-1918», hovedfagsoppgave, UiB
Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i
Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag Kristiania, Cammermeyers
boghandel.
Kjeldstali, Knut «En organisasjon som passer
på dem den passer for. LO og innvandringen» i Inger Bjørnhaug et al (red.) (2000):
I rettferdighetens navn. LO 100 år. Oslo,
Akribe
Kjeldstali, Knut (red.) (2003), Norsk Innvandringshistorie Bind 2. I nasjonalstatens
tid 1814-1940, Oslo, Pax
Røde, Gro (red.) (2013), Livet langs elva.
Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen,
Iladalen, Sandaker, Åsen,
Det er en artikkel i boken som tar for seg
svensk innvandring i området langs
Akerselva.
Sirevåg, Trond (1974): Historien om Romsåsfør OBOS-byen, Oslo, Oslo kommune v/
kulturutvalget.
Har informasjon om svenske innvandrere til
steinindustrien i Groruddalen
Aarvik, Linda Beatrice (2005) «’Det store
tivoli’- Da filmen kom til Kristiania» (ss912) i Fortid, nr 3, 2005
Noter
1 Gjerland, Leif (2010): Østkanten. Historien om en bærekraftig byutvikling, Oslo,
Kom forlag
2 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011. En jubileumsskrift. Skrifter från svenske Margare-
takyrkan, nr. 3(2011):15
3Dagbladet
4 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):15
5 Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):15
6 J.E. Myhre i i Knut Kjeldstadli (red.),
(2003): Norsk innvandringshistorie 2. I
Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo:
395: 181
7 Gjerpe, Otto(1955): Arbeiderminner, aks
838: 4
8 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56
9 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 60
10 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 58
11 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5
12 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5
13 Arbeiderminner, NFA, aks. 1283: 5
14 Arbeiderminner, NFA, aks. 352:2
15 Arbeiderminner, NFA, aks. 707: 10
16 Arbeiderminner, NFA, aks. 707: 11
17 Arbeiderminner, NFA, aks. 640:6
18 Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk,
Oslo, Tiden: 112
19 Røde, Gro (red.) (2013), Livet langs elva.
Oslohistorie fra Sagene, Torshov, Bjølsen,
Iladalen, Sandaker, Åsen,: 139
20 Arbeiderminner, NFA, aks. 1732:3
21 Arbeiderminner, NFA, aks. 1732:4
22 Arbeiderminner, NFA, aks. 671:2
23 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia, Oslo, Werner: 6
24 Bull, Edvard (d.y.) (1961): Renhårig Slusk,
Oslo, Tiden: 111
25 Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56
26 Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia, Oslo, Werner
27 Arbeiderminner, NFA, aks. 666: 3
28 Aarvik, Linda Beatrice (2005) «’Det store
29
30
31
32
33
34
35
36
37
38
39
40
41
42
43
44
45
46
47
48
49
tivoli’- Da filmen kom til Kristiania» (ss
9-12) i Fortid, nr 3, 2005: 10
Social-demokraten, 24.1.1900
Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag
Kristiania, Cammermeyers boghandel: 64-5
Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 58
Kjeldstadli, Knut i Kjeldstadli, Knut (red.)
(2003): Norsk Innvandringshistorie Bind 2.
I nasjonalstatens tid 1814-1940, Oslo, Pax:
371
Ousland, Gunnar(1965): Foregangsmennene, Oslo, Tiden: 56
Arbeiderminner, NFA, aks. 666:3
Svensk kyrka i Oslo 1911-2011(2011):17
Knut Kjeldstadli i Knut Kjeldstadli (red.),
(2003): Norsk innvandringshistorie 2. I
Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo:
332
Arbeiderbladet, 30.04.1951
Arbeiderbladet, 30.04.1957
Skotøyarbeideren, Nr 4,1905
Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:9
Arbeiderminner(1957), NFA, aks. 2014:33
Arbeiderminner, NFA, aks. 2014: 32-3
Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:18
Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:19
Arbeiderminner, NFA, aks. 2014:31
Knut Kjeldstadli i Knut Kjeldstadli (red.),
(2003): Norsk innvandringshistorie 2. I
Nasjonalstatens tid 1814-1940, Pax, Oslo:
395
Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia:9
Axel Weebe (1938): Några drag ur Oslosvenskarnas historia: 34
Hörman, Ernst (1904): Svenskarna i Kristiania. En historisk öfversikt i sammandrag
Kristiania, Cammermeyers boghandel: 81-2
39
Gro Røde
Svenskene kommer!
En vandrende utstilling om svensk innvandring til Norge
fra ca 1860 – og fram til 2015.
Med utstillingen «Svenskene
kommer!» tar Arbeidermuseet tak
i en dagsaktuell samfunnsdebatt.
Aviser, tv, radio, nett og film, har
våren 2015 flommet over av nyheter
om de mange svenskene som jobber
og bor i Norge. I årtier har Norge
vært lillebror til Sverige! Nå ser
historien ut til å være snudd på hodet!
Hva skjer? Bryr norske 20-åringer
seg om Sverige? Ser de på svensk
tv? Synger de svenske sanger?
I Norge i påvente av…
Det lyder svensk «over alt» i Oslo. Det
er unge svensker i alle kafeer, butikker
og restauranter. De er utadvendte og
hardtarbeidende, sies det, og de er
bosatt i Norge fordi de må. Sverige er
i en økonomisk krise, og det faktum
at deres unge må forlate landet fordi
arbeidsledigheten er så stor som ca
40
24 %, er noe som debatteres lite i
Sverige. I dag – med alle aldre blant
svenske arbeidsinnvandrere – regner
man med at det kan være opp mot
100 000 svensker i arbeid i Norge,
1/3 i Oslo. Hvilket liv leves? Er de
nederst på samfunnsstigen? Gjør de
karriere? Skal de hjem? De unge;
tjener de bare penger for å reise og
leve livet før de etablerer seg, hemma i
Sverige? Og, vet vi at dette fenomenet
av mange svensker i arbeid i Oslo
har sin parallell i norsk historie på
slutten av 1800-tallet – fram mot 1.
verdenskrig? Disse spørsmålene tar
utstillingen opp, og ønsker å lede til
refleksjon om arbeidsinnvandring
generelt: Hvem kommer og hvorfor?
Kan utstillingen nå den store
gruppen av de Unge-Voksne; de
som går minst på museum? Enten
de nå snakker norsk - eller svensk!
Fleksibel arbeidskraft
I år 1900 var det 6% i Kristiania
som var svenske – i 2015 er tallene
usikre; fra ca 30 000, til 50 000 – alt
etter hvordan registreringen er
gjort – fram mot et tall som lyder på
over 100 000. Tallene er usikre på
grunn av fri arbeidsinnvandring over
landegrensene i Norden. Men – det
er mange svensker her i dag - som i
fortida - og de utgjør en stor arbeidsskare av fleksibel arbeidskraft, en
arbeidskraft det norske arbeidsmarked trenger. Da – som nå.
Svenskene. De er populære, lik
nordmenn, språket er nesten likt, de
er kun en hørbar minoritet. Samtidig
viser det seg at i fortiden som i
dag – har det eksistert fordommer og
mobbing også av svensker. I hardere
økonomiske tider kan det se ut som at
betegnelser av negativ art forekommer.
I dag er begrepet «partysvenske» oppstått – og sier vel sitt om nordmenns
syn på de unge svenske som lever et
fritt og ungt uforpliktende liv i Oslo?
I utstillingen møter vi menneskene
bak tallene. Gjennom seks personer
forteller vår utstilling en historie,
eller flere, om det å være fremmed
og likevel så lik! Vi har valgt ulike
sosiale posisjoner. Tre av personene
levde rundt år 1900 i Kristiania: En
forlegger, ei i tekstilindustrien og en
skomaker. Fra dagen i dag har vi valgt
en medarbeider på Ikea, ei barrista
på kaffebar – og en bartender. De tre
fra år 1900 har vi funnet via ulike
kilder, og de dras fram med foto og
historier. De tre som er her i Oslo i
2015, er dokumentert med foto og
intervju. Samtidig har vi hatt tilgang
på historiker Edv. Bulls store samling
av arbeiderminner fra 1950- og
1960-tallet, samlet inn av Norsk
Folkemuseum. Prosjektet har hatt
stor nytte av historieverket «Norges
Innvandringshistorie» utgitt i 2003
ved redaktør Knut Kjeldstadli. En
blodfersk dr.grad om svensker i Oslo
i dag «Partysvensker; GO HARD!»
(2015) av Ida Tolgensbakk, har vi
fått lov å bruke fritt. Til sammen har
dette gitt et godt fundament for å
formidle, og ta opp tematikken om
hvorfor så mange svensker er her
nå, og den gang før for 100 år siden.
Det er mye humor i dette feltet, og
både svenske vitser og mytiske rallare
får sin plass. Og; de unge svenskene
får slippe til om det de savner og alt
de synes er rart ved nordmenn.
Utstillingens form er stringente
flaggbanner som henger fritt og lekent
ned fra taket. Vi og designer Sixsides,
har hatt en underliggende tone om
nasjonalflagget – og mennesker i bevegelse – på vandring over landegrensene. Menn og kvinner som bryter opp
fra kjent og kjært land, – på jakt etter
et bedre liv? Penger? Arbeid? Eller
kjærlighet? Blir de i det nye landet,
eller er målet alltid å reise hjem igjen?
LO har gitt vesentlig økonomisk støtte til utstillingen – og LO-Oslo har vært samarbeidspartner i arbeidet med utstillingen.
Utstillingen åpner 17. juni kl 18 – og vil stå åpen for publikum til juni 2016
Utstillingens design er utformet til å kunne settes opp som vandreutstilling, da i regi av
LO-Oslo og AOF
Prosjektleder, idé og manuskript: Gro Røde
Prosjektmedarbeider: Miriam Røsler
Formgiver: Sixsides
Utstillingens historiske manuskript har vært utarbeidet av historiker Daniel Bratteteig.
41
Ida Tolgensbakk
«Partysvensker; go home!»
- veggslagordet som ble stående
Byens vegger er fulle av ytringer, fra
arkitekter og kunstneres egne ord til
enkle informasjonsoppslag og til dels
store, visuelt dominerende reklamer.
Osloborgeres egne ytringer kommer
også til uttrykk på veggene og på andre
mer eller mindre offentlige flater. Fargesprakende graffiti, og småskribbel på
hushjørner. De fleste av disse folkelige
utsagnene forsvinner ganske fort –
barnets blyanttegninger vaskes bort av
regnet, og graffitiartistenes spraymalte
budskaper males over av kommunens
utsendte. Men enkelte ganger blir veggenes ytringer stående lenge, og denne
teksten skal handle om noen slike.
Hvilken skrift får bli stående på
veggene? Hvorfor får noen ytringer lov
å stå i fred, mens andre har forsvunnet for lengst? Det kan være mange
grunner, og ofte rene tilfeldigheter.
Mye har med beliggenhet å gjøre.
Bortgjemte vegger som ingen bryr
seg om – en veisperre i betong ved en
stille blindvei, sokkelen til en skulptur
42
i den mørkeste kroken av parken. Slike
steder kan skriften vare i årevis. For
selv om denne typen ytring på offentlig
vegg i utgangspunktet nærmest av
natur er forgjengelig, finnes det nok
selv nå i 2015 en og annen mur eller
bakgård i Tigerstaden som roper ut at
vi stemmer «Nei til EF» – eller vil ha
«Norge ut av Golfstrømmen». Mange
ganger er veggkunsten1 bare lokalt
kjent, og av og til lokalt kjær. Som at
det på brua over Blindern T-banestasjon i noen år nå har vært proklamert
at «Min framtid lå på restetorget» – en
morsomhet man nok må være student
for virkelig å kunne sette pris på.
Denne vesle artikkelen skal handle
om slike ytringer fra byens vegger,
eller egentlig én bestemt slik ytring,
nemlig den som introduserte ordet
«partysvenske» i norsk. Men før jeg
skriver om svenske-ytringen, har
jeg lyst til å peke på at selv om veggytringer i alminnelighet forsvinner
raskt, finnes det noen interessante
unntak. I Oslosammenheng vil jeg
framheve tre eksempler på skrift på
veggene som skiller seg ut på den
måten at de har hatt ganske lang
levetid, og på den måten at de har
vært kjent ut over nærmiljøet. Ikke
minst har alle blitt ønsket fredet.
For det første må noen gatekunstverk fra den egentlige (storby/hiphopinspirerte) graffitiens spede barndom
i Norge omtales. I alle gjennomganger
av norsk graffitis historie nevnes en
piece2 på Brynseng T-banestasjon3.
Den kom opp i 1984, og var dermed
en av de aller første norske piecene.
Den var stor og mangefarget, med
publikumsvennlige bilder – blant
annet Onkel Skrue og en Pink Panter
som forkynte at «Graffiti is art, and
if art is a crime, let God forgive». På
mange måter var de første årene av
åttitallet glade dager for Oslos gatekunstnere, med en avslappet holdning
til fenomenet både fra Oslo Sporveier
og politiet – noe som raskt skulle endre
seg. Nettopp fra denne perioden
finnes det ikke mange bevarte eksemplarer av gatekunst bevart på byens
vegger. Øyvind Holen foreslo i 2005
å verne to som fremdeles eksisterte:
«True Art» av Trax og Tom1 i Crazy 3
i Lindebergveien, eller en piece malt
av Jeez ved Vestli skole4. De er så vidt
jeg har klart å finne ut av begge malt
over nå – men til gjengjeld er de godt
dokumentert fotografisk og på den
måten bevart for ettertida av både
malerne selv og seinere forskere,
graffitinostalgikere og byhistorikere
– for ikke å snakke om av politiet.
Det andre eksempelet jeg skal
nevne her, er det patriotiske slagordet
fra andre verdenskrig som vi fremdeles kan beskue i Uranienborgveien.
På berget på motsatt side av veien
for nummer 17-23, har noen en gang
under annen verdenskrigs nazistiske
okkupasjon av Norge tatt med seg hvit
maling og – sannsynligvis i ly av blendet nattemørke – skrevet «Vær tro mot
H7». Teksten refererer til kong Haakon den sjuende, flyktning i London
– oppfordringen var altså uttrykk for
støtte til eksilregjeringen og motstand
mot okkupasjonsmakten. Den eller de
som skrev dette den gangen visste de
gjorde noe ulovlig og farlig, og hadde
nok ikke forestilt seg at ytringen deres
seksti år seinere skulle rammes inn
i beskyttende glass! Etter iherdig
innsats fra flere instanser ble nemlig
gatekunsten på Uranienborg funnet
verdt å restaurere og beskytte i 2005.
Byrådsleder Erling Lae var i sin tid
som Oslopolitiker sterk motstander
av all form for graffiti. Da Bergen
fikk Norges første offentlige, lovlige
graffitivegg i 2003 (på baksiden av
Bergen kunsthall, etter dialog mellom
kommunen og graffitimiljøet), gikk
Lae ut og kalte bergenserne «naive»:
Våre erfaringer tilsier at tillater
man dette noen steder, så blir det også
mer andre steder. Da er det bedre å
avvise dette fullstendig, det er vår
erfaring. Vi er kommet meget langt i
Oslo med å bli kvitt ulovlig tagging,
nettopp fordi vi konsekvent har
praktisert en nulltoleranse-linje. Vi
kommer til å fortsette den linjen og vi
er helt sikre på at det er det beste.5
Flere har påpekt det paradoksale at det var nettopp Lae som
var til stede ved den høytidelige
avdukingen av den restaurerte Uranienborggraffitien to år seinere.
Han uttalte i den forbindelse at
Jeg har jo liten sans for tagging, men dette er et kulturminne.
(…) Dette er et monument over en
ukjent motstandsmann som utførte
taggingen med fare for eget liv.
Med andre ord: hvis hærverket er
utført under vanskelige forhold, og
er så heldig å bli stående i tilstrekkelig mange år, kan det hende den en
gang i framtiden blir verneverdig.
En tredje lengelevende Osloveggytring er mer av en lokal enn en
nasjonal helt i den forstand at den
nok er mest kjent i nedslagsfeltet
til Nordstrands blad, altså i våre tre
sørøstligste bydeler. I 1986 bestemte
to unggutter seg for å skrive det styggeste ordet de kunne komme på under
Bølerbrua. Siden den gang har man
der kunnet lese «SÆDFUCK» i halvstore bokstaver på betongen6. Etter
at blant andre «Bare» Egil Hegerberg
tok til orde for å bevare graffitien i
20077 spredde engasjementet seg
raskt. Sædfuck-graffitien fikk sin egen
Facebookgruppe og ble gjengitt på alt
fra ironiske T-skjorter til et korsstingsbroderi som ble gitt Bøler bibliotek
i anledning nyåpningen i 2010. I en
artikkel fra 2008 om sædfuck, dens
opphavsmenn og tilhengere, spurte
Nordstrands blad hva som var så spesielt med skriften under Bølerbrua, og
lokalpolitiker Frode Jacobsen svarte:
Kulturminner er jo så mangt i
våre dager. Dette er et symbol for
den generasjonen som var ung på
Bøler på 80-tallet. Det er mange som
ødelegger graffiti med tagging, og
taggingen på T-banen er bare stygg.8
Logikken fra Jacobsen er ikke
like tydelig som hos Lae, men ser ut
til å være at veggytringer kan være
verneverdige hvis de representerer
en generasjonsånd, og dessuten
ikke ødelegger offentlig materiell.
Sædfuck-graffitien ble faktisk i avisartikkelen lansert som mulig kandidat
til offisielt, lokalt kulturminne – skjønt
den fagansvarlige for Byantikvaren
ikke svarte entydig positivt på stående fot. Det mest interessante med
43
sædfuck-graffitien, bortsett fra lokalpatriotismen9 og 80-tallsnostalgien
som har omgitt den de siste årene,
er kanskje det faktum at selv om
graffitien har blitt slitt bort og malt
over flere ganger, kommer den hele
tiden tilbake igjen i ny drakt. Med
andre ord, folk i lokalmiljøet sørger
selv, i hemmelighet, for å bevare sitt
lokale, høyst folkelige, kulturminne.
Alle de veggytringene som hittil
er nevnt, har vært unntak. Graffitipiecer lever ikke lenge etter at Oslo
kommune innførte sin nulltoleransepolitikk, samme hvor historisk interessante de måtte være. Det er heller
ikke mange skriblerier fra krigens
dager igjen i Oslo. Og det er høyst
uvanlig at et lokalmiljø engasjerer
seg i å ta vare på obskøniteter i det
offentlige rommets betong. I det
følgende skal jeg ta for meg enda et
unntak – en gateytring som i løpet
av de tre årene det levde skapte et
helt nytt ord i det norske språket.
Nyordet fra veggen
I løpet av det første tiåret av 2000tallet ble antallet svensker som var
folkeregistrert i Norge mer enn
fordoblet. Svært mange av disse
svenske innvandrerne var unge (over
halvparten var under 40 år), og svært
mange av dem havnet i hovedstaden.
Selv om vi alltid har hatt en viss andel
svensker i den norske befolkningen,
ble denne utviklingen opplevd som,
og omtalt som, noe nytt. Ikke på
44
rundt 100 år har det vært så mange
svenskfødte i Norge som i dag. De
unge svenskene preger Oslo på
mange vis ved sin tilstedeværelse,
og har også satt sitt merke på byens
vegger – enten det er de som har
vært forfatterne eller kunstnerne,
eller om andre har skrevet om dem.
En gang i mai 2008 dukket det opp
noe helt nytt på en øde og forsøplet
byggetomt i St. Olavs gate i sentrum
av byen. Tross sin plassering langs
denne mye trafikkerte og svært sentrale gata var tomta forholdsvis øde
og bortgjemt – og dermed et attraktivt
sted for gatekunst. På tomtas bakvegg
hadde en anonym gatekunstner ført
opp teksten PARTYSVENSKER; GO
HOME! De tre megetsigende ordene
ble malt med pensel og vanlig maling,
i hvitt, og var dermed godt synlig mot
den nesten svarte bakgrunnen. Ikke
minst ble ytringen plassert høyt oppe
på veggen, noe som ofte skåner denne
typen ytringer fra å bli malt over av
annen graffiti eller tagging. Gatekunstneren brukte ikke sprayboks,
slik taggere og graffitiartister oftest
bruker, og bokstavene var skrevet i
versaler, slik det ofte brukes i reklame
eller når en ytring skal «ropes ut» og
understrekes som viktig i pålogget
kommunikasjon. Alle disse elementene bidro til sammen til at slagordet
var godt synlig for alle som passerte
St. Olavs gate. Sist, men ikke minst ble
slagordet stående på veggen, synlig
for forbipasserende, uvanlig lenge.
Slagordet skilte seg fra annen
gatekunst i området – det var verken
alminnelig skribling, en tagg10 eller en
graffiti. Det faller dermed inn under
det flere forskere på feltet har valgt
å kalle slogans eller public graffiti (i
motsetning til blant annet art graffiti
og latrinalia)11. Jeg har valgt meg
oversettelsen veggslagord, og vil altså
understreke at veggslagordet som
sjanger skiller seg fra andre typer
gatekunst. Veggslagordet tilhører
ikke er noen tydelig kunstnerisk
tradisjon og trenger ikke forholde
seg til særlig markerte konvensjoner.
Det er for eksempel vanligvis ikke
et kollektiv av graffitikunstnere som
står bak eller er det tenkte publikummet for de enkelte ytringene.
For slike slagord er dessuten oftest
formen underordnet budskapet.
Veggslagordet i St. Olavs gate
lanserte nyordet partysvensker. Det er
satt sammen av det det alminnelige
ordet svensker, og det engelske ordet
for fest, party, et ord som når vi bruker
det på norsk gir litt andre assosiasjoner, blant annet til overdrivelser. Om
noe omtales som et party oppfattes
det gjerne som en villere eller mer
utagerende fest, men ordet kan også
brukes ironisk eller latterliggjørende.
Det engelskspråklige go home på sin
side gir i Norge gjerne assosiasjoner
til 80- og 90-tallets nynazistiske slagord som proklamerte pakkis go home,
og hevdet at Norge er for nordmenn12. I
1988 ble for eksempel en 24 år gam-
mel mann fengslet, blant annet i følge
rasismeparagrafen, for skadeverk
som inkluderte spraying av teksten
pakkis go home på en forretning i
Brummunddal13. Vi kjenner begrepet
fra det antiimperialistiske slagordet
Yankee go home!, men også fra uttrykket go home, nigger blant annet kjent
fra den motstanden mot borgerrettighetsbevegelsen i USA fra tidlig 1900tall. «Hjem» i den sammenhengen
blir da forstått som «hjem til Afrika».
Enten nynazistene hentet sitt slagord
fra amerikansk rasisme eller fra global
antiimperialisme kan det ikke være
noen tvil om at det å be noen «go
home» har en grunnleggende rasistisk
tone, og en rasistisk historie i Norge.
Ikke minst er veggslagordet formet
som en kommando eller i det minste
en sterk oppfordring. Ytringen roper
noe, og ropet har en tydelig og sterk
retning. Avsenderen bak veggslagordet setter seg med ytringen sin i en
maktposisjon, som den som har rett til
å be noen andre, definert som «partysvensker», om å komme seg «hjem».
Det fascinerende med veggslagordet i St. Olavs gate var at trass de
åpenbart rasistiske assosiasjonene, ble
denne ytringen i liten grad tolket som
støtende. Hadde en annen gruppe
vært målgruppen, tror jeg definitivt
ikke at veggslagordet hadde fått leve
så lenge. «Partysvensker; go home»
ble stående i over tre år, og det forsvant ikke fra gatebildet før på slutten
av sommeren 2011, da et nytt hus
reiste seg på tomta. I teorien finnes de
tre ordene fremdeles bevart, et sted
der bak stålet og betongen i den nye
bygningen. Et annet interessant fenomen, er at det gikk ganske kort tid før
selve nyordet i ytringen, «partysvenske», gikk inn i det norske språket. Et
eksempel er at mobiltelefoniselskapet
Tele2 i mai 2010 hadde en reklame
for billige telefonabonnement – med
en kopi av veggslagordet, bare omformulert til Partysvensker; call home.
En så direkte referanse hadde neppe
vært mulig i reklamesammenheng
om ikke både begrepet og det opprinnelige visuelle uttrykket hadde
vært forholdsvis godt alminnelig kjent
i målgruppa. Likevel var det nok lenge
først og fremst Osloungdom som
kjente til begrepet og slagordet – før
rapperne Jaa9 og OnklP lanserte låta
Partysvenske. Fra denne låta, må man
anta, det var at NRKs distriktsavdeling
Hordaland ble inspirert til å bruke
nyordet om en stork som hadde valgt
å overvintre på Voss (i stedet for som
sine artsfrender å dra sørover om
høsten). Overskriften til den artikkelen, i november 2010, lød Enda
ein partysvenske? 14. Uansett, det er
nok ikke så ofte et veggslagord blir
opprinnelsen til en språknyhet.
Hva med publikum?
I perioden 2011-2014 skrev jeg
doktorgrad om unge svenske
arbeidsmigranter i Oslo. Blant de
unge jeg forsket på, og med, var
inntrykket oftest at slagordet er
malt av en norske. Mange mener at
vedkommende må være noen som
opplever de unge svenske mennene
som en trussel på sjekkemarkedet.
En av hovedinformantene mine, Åke,
er ganske typisk for gruppa når han
svarer slik på spørsmålet om hvem
han trodde det var som hadde skrevet
slagordet på veggen i St. Olavs gate:
norska ungdomar i samma ålder
som inte gillar konkurrens på stan
jag tror det är en partynorsk
som har gjort en tagg om
partysvenskar
dom gillar inte konkurrens
helt enkelt
dom vil ha dom svenska tjejerna för sig
själva
Kameratene som jeg har gitt
navnene Måns og Andreas, og som
jeg intervjuet sammen i Sverige en
stund etter at de hadde dratt hjem fra
Oslo, var skjønt enige med Åke i at
det måtte være en norske som hadde
laget veggslagordet. De var også helt
samstemte i sin tolkning av at det
måtte ha vært en ung norsk mann,
for, som de uttrykte det – «killar är
kanske mer territorriella än tjejer».
Selv om de fleste av informantene
mine beskriver at de ikke blir støtt
eller krenket av ytringer av den typen
slagordet kommer med, er det tydelig at de generelt oppfatter det som
aggressivt ment. Dette er en forståelse
som deles av norske Osloboere jeg
har snakket med – noen har forestilt
45
seg en forsmådd norsk kjæreste
utkonkurrert av en svenske, mens
andre har tatt nabolaget til slagordet
i betraktning, og forestilt seg at det
er ungdommene i det alternative,
ungdomsmiljøet rundt Blitzhuset
i en av nabogatene som står bak. I
materialet mitt ser det likevel ut til at
norsker har oppfattet slagordet som
en del mer uskyldig enn det svensker
i Norge (eller for den saks skyld svensker i Sverige og svensk media) har
gjort. Med andre ord: veggslagordet
og humoren (eller mangelen på
humor) i ytringen tolkes ulikt mellom
norsker og svensker flest. Men at
slagordet er humoristisk ment, eller
i det minste lattervekkende, er tross
alt gjennomgående for de aller fleste
av tolkningene i materialet mitt, selv
om det er ulike meninger om hvor
hyggelig eller vellykket humoren er.
Det siste som skal nevnes om
veggslagordet som ble stående i
denne omgang, er at slagordet både
ble endret, og fikk avleggere.
Gateuttrykk har en tendens til å
få pendanter, kommentarer, rett og
slett forandres på. Det gjelder særlig
når de blir stående så lenge som det i
St. Olavs gate. Det ble endret, eller i
hvert fall pirket borti, flere ganger, og
fikk på et tidspunkt en svenskspråklig
kommentar som stilte spørsmålet Men
Norge är ju svenskt?? Her ble det altså
referert humoristisk til Norge-Sveriges
lange felles historie og til unionstida,
til Sveriges fortid som storebror og
46
Vegg i bakgården i Brugata 3b, sommeren 2012.
Foto: Ida Tolgensbakk
stormakt. På en naivt-humoristisk vis
stilles det her spørsmålstegn ved om
norsker egentlig er sine egne herrer,
og det markeres at svenskene allerede
er hjemme, siden de jo eier Norge.
En annen måte veggslagordet fikk
tillegg på, er at graffitien i slagordets
nærmeste omgivelser forandret seg.
På det tidligste bildet jeg har tilgang
til av slagordet, et Flickr-bidrag fra
juni 2008, ser man at graffiti-piecen
under slagordet er en stor hvit tekst
som staver «ALL». Det er merket til
en kjent Oslograffitigruppe15. På det
neste Flickr-bildet av samme sted,
fra oktober samme år, har graffitien
endret seg på den måten at ALL har
fått følge av bokstavene FY, skrevet i
samme type bokstaver med hensyn
til farge og form. FY er et kjent svensk
graffiticrew. For oss som står utenfor
miljøet – det vil si det meste av byens
befolkning – er disse samtalene på
veggene umulige å lese, umulige å
forstå. Den eneste grunnen til at jeg
har fått vite disse tingene, er fordi jeg
har vist fram bilder av veggslagordet
i en mengde ulike sammenhenger,
blant annet ved foredrag for Svenska
Margaretakyrkan på Hammersborg.
Og når man viser graffiti for unge
mennesker, hender det man får
for-tellinger, eller i det minste bruddstykker av fortellinger, om graffitien.
FY kom opp på veggen etter ALL.
Er det FY-kunstnere som har skrevet
det, eller er det en slags kommentar
fra Oslos graffitimiljø? Har et FYcrew-medlem (eller hele gruppa?!)
innvandret til Norge? Historien om
ALL og FY i St. Olavs gate kjenner jeg
ikke mer til enn det jeg har skrevet
ovenfor. Men med litt fantasi kan man
forestille seg mange ulike scenarier.
Kanskje er kvinnen eller mannen bak
veggslagordet medlem av en av gruppene – skjønt, det eneste jeg har hørt
er at det er flere som mener hun eller
han må være medlem av MÖE, et crew
kjent for sin mildt naivistiske strek16.
Uansett kan det jo også godt hende at
hun eller han slett ikke graffitikunstner. Da jeg snakket med vedkommende, gikk det ikke fram av den hemmelighetsfulle samtalen om kunstneren
var medlem av en graffitigruppe
eller ikke. Et crew kan jo likevel ha
laget en kommentar til ytringen som
svever der høyere oppe på veggen?
Til slutt må det nevnes at veggslagordet fikk avleggere. I Brugata
3b, på den andre siden av sentrum,
dukket det nemlig etter hvert opp
en kommentar til St. Olavs gateteksten, i form av en stor, fargerik
kopi av slagordet. Det var komplett
med semikolon, men endret til
PARTYSVENSKER; GO HARD! I
dette tilfellet har man har altså
snudd opp-ned på den opprinnelige
ytringen. I stedet for et ønske (fra
utenforstående) om at svenskene
skal dra hjem, er dette veggslagordet
en oppfordring til å stå på, ikke gi
seg, go hard! Veggen som var valgt,
var den mer eller mindre private
veggen i en bakgård som brukes av
utleiefirmaet Svenska Föreningen,
og i følge folk i miljøet kom slagordet
opp i form av en dugnad for beboerne en herlig sommerkveld. Det var
altså en helt intern kommentar, ikke
rettet mot det norske storsamfunnet
eller mot Oslos befolkning generelt,
men heller til de unge svenskene
som bor i gårdene i nærheten.
Svenska Föreningen solgte i en
periode T-skjorter med teksten
Partysvensker; go home!, og både
slagordet og T-skjortene er klart et
forsøk på å erobre partysvenskebegrepet. Taktikken med å ta til
seg nedsettende kallenavn er kjent
fra mange tidsperioder og steder,
og har blant annet blitt brukt med
suksess av homobevegelsen. Det
ligger mye makt i å kunne navnsette
egen gruppe. Ikke minst er det slik at
om man blir latterliggjort, får man
sjelden noe positivt ut av å forsøke
å protestere – man blir oppfattet
som selvhøytidelig eller enda mer
latterlig. Å oppleves som humørløs
er ekstremt negativt i mange deler
av dagens samfunn17, kanskje særlig i
populærkulturen og ungdomskulturen. Nettopp derfor, tror jeg, kom de
første protestene mot partysvenskebegrepet og den etter hvert tilhørende
stereotypien i form av humor. Man forsøkte å slå tilbake med samme mynt,
og på en måte som gjorde at man ikke
mistet ansikt. Med latter snur man
maktforholdene midlertidig på hodet.
Om veggslagordets transformasjoner
skal leses på denne måten, står det i så
fall i en lang tradisjon av gatekunsten
som de underlegnes talerstol.
Doktorgraden jeg har skrevet diskuterer blant annet hvordan den nye
situasjonen, med en stor mengde unge
svensker i arbeid i Norge, har endret
hvordan norsker ser på svensker. På
den ene siden har de unge svenskene
blitt hyllet for sin arbeidsvilje og
serviceinnstilling. Både fra offisielt
politisk hold og i sosiale medier har
det blitt uttrykt at det er heldig for
Norge at svenskene har kunnet være
norsk reservearbeidskraft. På den
andre siden ble altså svenskene utsatt
for ulike former for mer eller mindre
aggressive humoristiske uttrykk. Jeg
mener det er tydelig at det spøkefulle
er en viktig del av i alle fall norskers
forståelse av norsksvenske forhold.
Norsker som nå opplever at svensker
inntar hovedstaden deres i uvant store
tall, har overført det tiår gamle humoristiske forholdet mellom to makt- og
statusmessig ujevne «brødre» i Skandinavia på de «nye» svenskene, en
47
innvandret minoritetsgruppe. Det ser
langt på vei ut som om norsker mener
eller føler at dette er den rette måten å
håndtere relasjonen på, altså gjennom
humor. De unge svenskene selv er mer
ambivalente. Selv om de har ledd av,
og tullet med, veggslagordet som startet begrepet, er de ikke i like stor grad
med på at slike uttrykk er bare gøy.
Det at veggslagordet fikk bli stående i en sentral Oslogate så lenge
som det gjorde, ble for meg en viktig
inngang til å undersøke norsker og
svenskers forhold til den humoristiske
omgangsformen vi har utviklet oss
i mellom. Skriften på veggen kan
fortelle oss mye rart om vi leser den
nøye. I de tilfellene jeg har diskutert
her kan den fortelle oss henholdsvis
om ungdomskultur, om krigshistorie, om lokalpatriotisme – og om
norsksvenske relasjoner. Ikke alle
gateytringer er verdt å verne bak
glass eller i ramme. Men mange av
dem kan være vel verdt å legge merke
til, dokumentere – eller diskutere.
Ida Tolgensbakk har nylig disputert
over sin doktorgrad i kulturhistorie
ved IKOS, Universitetet i Oslo. Hun
har tidligere arbeidet med migrasjonshistorie og nasjonal identitet, og
doktorgraden handlet om unge svenske arbeidsmigranter i Oslo.
48
Noter
1 Jeg omtaler veggenes språk som ‘kunst’
flere ganger i denne teksten. Med dette
mener jeg ikke annet enn at det ofte er
kunstnerisk utført. For en diskusjon av
graffiti som folkekunst, eller folkespråk,
og som potensielt verdt å verne, se
etnologen Anna Asplunds artikkel fra
2005: ‘Graffiti – ett samtida kulturarv?’ i
Formgivare: folket, Nordiska museet och
Skansens årbok
2 En piece, egentlig ‘masterpiece’ er den
«teknisk mest avanserte av graffitiformene. Den består av doble bokstaver,
gjerne kitschy forseggjort, gjerne med
effekter som skygge eller 3D, gjerne på
en flott bakgrunn» side Brochmann, Jo
T. 2014: Tagging. En bok om stygt som
pent, Flamme forlag, side 217.
3 Se for eksempel Brochmann, Jo T. 2014,
side 25, Holen, Øyvind 2005: Groruddalen
en reiseskildring, Cappelen, side 182 eller
Høigård, Cecile 2007: Gategallerier, Pax,
side 100.
4 Holen, Øyvind 2005, i Groruddalen en
reiseskildring, side 194.
5 Bergens Tidende, 1. august 2003
6 Rett ved siden av hadde noen allerede
skrevet «Bowie», og guttene la til ordet
«kniv» ved siden av.
7 Eik Espen 25. mai 2007: «Egil Hegerbergs
politikk: Ikke spesielt opplyst enevelde»,
Aftenposten Aften, Oslopuls, side 24
8 Nordstrands blad 6. februar 2008: «600
vil bevare Sædfuck-taggen»
9 I følge Bare Egil har Bøler først og fremst
‘Kupper’n, Tove Nilsen og Sædfucktaggen’ å være stolte av.
10 En oftest ganske enkel, spraymalt eller
tusjet signatur.
11 Se for eksempel Lynn og Lea 2005:
‘’Racist’ graffiti: text, context and social
comment’, Visual Communication nr 4
(1), side 41
12 Brochman, Grete 2003: ‘Holdninger, diskriminering og rasisme’ i Norsk innvandringshistorie (red. Kjelstadli), Pax, Oslo
13 NTB 12. februar 1988: ’24-åring fengslet
etter terroraksjon mot pakistaner i
Brummunddal’
14 Vaage, Eli Fossdal 2010: ‘Endå ein
partysvenske?’ NRK Hordaland http://
www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7381168
15 Høigård 2007:108
16 Brochmann 2014:81
17 Se for eksempel Billig, Michael 2005:
Laughter and ridicule. SAGE Publications