1. No category

Trondhjems Indremisjon
Salem menighet
1865 – 2015
Ei kort historisk oversikt
Trondhjems Indremisjon – nå Salem menighet – har ei omfattende, imponerende og utfordrende historie gjennom 150 år. Spesielt i
de første 50-60 årene var Trondhjems Indremisjon en tung og viktig
aktør i det sosiale og diakonale arbeidet i Trondheim. Allerede like etter starten i 1865 ble det satt i gang et stort og mangesidig arbeid for å
hjelpe fattige, syke, arbeidsledige, «falne» og barn.
Senere ble møtevirksomhet og forkynnelse av Guds ord en viktigere og større del av virksomheten, og foreningen gikk inn på nye
arbeidsområder og tok i bruk nye arbeidsformer etter hvert som tiden
utviklet seg. Viktige stikkord her er barne- og ungdomsarbeid og bruk
av sang og musikk.
Når vi ser tilbake på de 150 årene kan vi samlet si at foreningen og
menigheten har vist
 stor omsorg og engasjement for Trondheim både sosialt, diakonalt
og åndelig
 stor kreativitet og vilje til å ta i bruk nye arbeidsformer og virkemidler
 stor evne til tilpasning og omstilling etter som tiden utviklet seg
Dette heftet inneholder den presentasjonen som ble gitt ved jubileumsfesten i Salem 16. oktober 2015. Den er i hovedsak basert på tidligere jubileumsberetninger og medlemsbladet Fred nr. 2, 1990.
Per Jostein Hovde
Oktober 2015
2
Straks etter at foreningen var stiftet, ble det satt i gang et
mangesidig og omfattende sosialt og diakonalt arbeid, og det kom til å
prege de første 50 årene. Dette kan på mange måter sies å være ei videreføring av arven etter Hans Nielsen Hauge og haugianismen, der en
tar ansvar for hele mennesket og for å dekke både materielle og åndelige behov.
3
Ved gjennomgang av historien kan det være nyttig å minne om
hvordan Trondheim var i 1865. I følge ei folketelling det året hadde
byen ca. 19000 innbyggere, og bebyggelsen var i all hovedsak innenfor
elveslynga, i tillegg til litt bebyggelse langs elva på Bakklandet og innover mot Lademoen, på Øya og i Ila. Året før hadde Trondheim fått
jernbaneforbindelse med Støren. Selve stasjonsbygningen var det som i
dag er den jødiske synagogen øverst i Prinsens gate, mens nåværende
bygning til Frelsesarmeen var perronghallen. Jernbanen gikk oppover
Elgeseter, Tempe, Sluppen og over den gamle Sluppenbrua.
4
En annen måte å illustrere hva som var Trondheim i 1865, er å
se på de kirkene som var i bruk på den tida. Dette var Hospitalskirken,
Vår Frue kirke, Bakke kirke og selvsagt Domkirken. Den var vesentlig
mindre og mer begrenset enn i dag, og den stod etter hvert foran ei
omfattende restaurering og utbygging til å bli den Nidarosdomen som
vi ser i dag.
5
Det første forsøket på å starte ei indremisjonsforening i Trondheim var i 1856, og denne foreningen varte i 3-4 år. I 1860 ble det gjort
et nytt forsøk, men den nye foreningen ble lagt ned etter bare ca. ett år.
Derfor var det gjort grundige forberedelser og vurderinger før en bestemte seg for å gjøre et tredje forsøk i 1865.
Stiftelsesmøtet ble holdt i Sommerveiten bedehus i Sommerveita
4, og der deltok representanter fra både presteskapet og ”byens aktverdige borgere”. Bildet viser § 1 og 3 i lovene for den nye foreningen. Vi
ser også to sentrale personer for foreningen, både ved stiftelsen og senere i foreningens virksomhet. Disse var biskop Andreas Grimelund og
arsenalforvalter Ole Hagen. Han ble senere foreningens formann i 23
år.
6
I § 5 i de opprinnelige lovene finner vi hva som skulle være hovedoppgaver for foreningen. I de første 50 årene ser det ut til at det
tredje punktet ble det viktigste, men det var god aktivitet også innenfor
de to første punktene. Allerede tre måneder etter stiftelsen ble den første personen ansatt for å spre kristen litteratur. Det var gårdbruker og
tidligere lærer Even Evensen fra Skogn.
Virsomheten var i mange tiår preget av det såkalte nødsprinsippet, som gikk ut på at under normale forhold skulle bare prestene
forkynne Guds ord offentlig. Misjonsforeninger og legfolk skulle bare
bidra til dette dersom kirka ikke kunne gjøre sin oppgave på en tilfredsstillende måte.
7
Allerede året etter stiftelsen startet foreningen med såkalt fattigpleie
og arbeidspleie. I fattigpleien fikk de 11 styremedlemmene ansvar for
hvert sitt distrikt i byen for utdeling av penger, mat og brensel. Gjennom arbeidspleien kjøpte foreningen inn materialer, og arbeidsledige
mennesker fikk anledning til å produsere varer som ble solgt i butikker
og til å utføre arbeid for private. 1000-1200 personer fikk hjelp gjennom
dette fram til 1881.
Magdalenahjemmet var en institusjon for rehabilitering av prostituerte kvinner. Det ble først etablert i et leid hus på Øya. Deretter var
det ei kort tid i et hus på Gløshaugen før foreningen kjøpte Øvre Møllenberg 30. Ca. 240 kvinner fikk hjelp gjennom opphold ved hjemmet
fram til det ble overtatt av Sædelighetsforeningen i 1909.
8
Diakonissehjemmet i Oslo ble etablert i 1868. Trondhjems Indremisjon tok snart initiativ til å ansette ei diakonisse for å hjelpe syke og
gamle, og i oktober 1871 ble Karen Ellefsen ansatt. Men behovet var
stort, og som vist i kurven ovenfor ble det i løpet av ca. 30 år bygd opp
en stab med 10 diakonisser som arbeidet rundt i byens menigheter eller
med direkte oppdrag fra private. I 1877 kjøpte foreningen Repslagerveita 4 (bildet ovenfor) som bolig for diakonissene. Finansieringen ble
imidlertid etter hvert en stor utfordring, og etter forhandlinger med
kirka tok menighetene over ansvaret for diakonissene fra 1914.
9
En annen stor satsing for foreningen var søndagsskolene, som
kom til å bli drevet i over hundre år. I 1873 tok to kvinnelige lærere ved
Ilen skole initiativ til å starte søndagsskole. En fikk disponere byens
skoler gratis til undervisningen, og de fleste av byens lærere deltok i
arbeidet enten hver eller annenhver søndag. Diagrammet ovenfor angir
antall barn som deltok i juletrefester i perioden 1873-1903, og det viser
at en i denne perioden jevnt over hadde ca. 1500-2000 barn i søndagsskolen. Ved juletrefestene i 1900 var det nesten 2700 barn til stede, og
de måtte arrangeres på tre forskjellige steder i byen og over tre kvelder
for å få plass til alle barna.
10
I de første 50 årene hadde ikke foreningen egne lokaler for møtene. Den disponerte Sommerveiten bedehus i Sommerveita 4. Bygget
ble også kalt Olsen-salen etter brukseier Hans Johan Olsen ved Trolla
Brug. Han hadde bygd lokalene og stilt dem til disposisjon for kristen
møtevirksomhet.
Ellers hadde foreningen møter i Ilen bedehus som nå er revet,
Lademoen (også kalt Bakkestranden) bedehus i Østersunds gate 1 og i
Brødremenighetens sal i Erling Skakkes gate 2. Ved større arrangementer og stevner kunne de også, foruten bruk av kirkene, leie lokaler i
Frimurerlogen i Kongens gate 3 og i Trondhjems Arbeiderforening i
Kongens gate 19.
11
Her ser vi et tidsbilde fra foreningens virksomhet som dessverre
ikke er datert, men som sier noe om hva som kunne være vanlig i tidligere tider. Det minner også om tilsvarende plakater i kirker og forsamlingslokaler der det stod «Spytt ikke på golvet!»
12
I 50-årsperioden 1915-1965 ble det relativt store omveltninger i
foreningens virksomhet. I løpet av perioden fikk den egne og nye, store
lokaler, og det ble en vesentlig dreining i arbeidsformene over mot møtevirksomhet og egen forkynnelse av Guds ord.
13
Her ser vi et lite tidsbilde i form av et prospektkort fra Trondheim i 1915. Byen hadde ca. 50000 innbyggere, og restaureringen og
oppbyggingen av Domkirken hadde kommet godt i gang med blant
annet nytt sentraltårn. Gamle Bybro var bygd i sin nåværende form i
1864 og hadde stått i ca. 50 år.
14
Selv om virksomheten i foreningen etter hvert dreide mer mot
egne møter og forkynnelse, så fortsatte noe av det sosiale og diakonale
arbeidet. Kvinneforeningene hadde helt siden starten hatt stor betydning for å samle inn penger til arbeidet. I 1915 var det 10 kvinneforeninger, og ved hundreårsjubileet i 1965 var det 11 kvinneforeninger.
Allerede i 1912 startet foreningen med en barnehage for barn
der mor enten var enslig eller var i arbeid. Den holdt først til i lokaler i
Ilevollen 36, og flyttet deretter til Mellomila 2.
I 1904 ble det ansatt en egen diakon. Det ble kortvarig, men fra
1936 hadde foreningen egen diakon i nesten 30 år. Vi kan også regne
driften av eget begravelsesbyrå som et sosialt og diakonalt arbeid. Det
ble startet sammen med Trøndelag Indremisjonskrets i 1928, men ble
overtatt av foreningen i 1958 og drevet i ca. 40 år.
15
I et mer langsiktig perspektiv ble det i perioden fra 1915 til 1965
en dreining i foreningens virksomhet fra sosialt og diakonalt arbeid og
mer over til møtevirksomhet og forkynnelse av Guds ord. Møtene ble
holdt i flere bedehus i byen, og dessuten var det møter i samarbeid med
kirka og menighetene. I en rekke år rundt 1920 var det møteuke i Vår
Frue kirke med de sentrale indremisjonslederne Ole Hallesby og Johan
Martin Wisløff, og kirka var fullsatt.
Ved overgang til mer møtevirksomhet i indremisjonsforeningene ble det flere steder i landet betydelig konflikt med kirka og prestene,
blant annet med bakgrunn i det tidligere omtalte nødsprinsippet. I
Trondheim gikk dette bedre enn mange andre steder, og det skyldtes i
stor grad biskopene Andreas Grimelund og Nils Laache, som begge
hadde bakgrunn i og stor forståelse for lekmannsbevegelsen.
16
Dette bildet illustrerer godt det store omfanget av søndagsskolearbeidet som hadde startet allerede i 1873. Ved feiringen av 50årsjubileet for søndagsskolen var det 49 lærere med på bildet.
17
Foreningen hadde i lang tid ønsket å få egne lokaler til møtene.
Den overtok Sommerveiten bedehus i 1919, men hadde ønsker om større og mer moderne lokaler. Nidaros Indremisjon ble stiftet i 1920 som
en liten forening med tilknytning til Vestlandske Indremisjonsselskap,
og de gikk snart i gang med å bygge egne lokaler i Prinsens gate 22B.
Dette ble imidlertid et for stort økonomisk løft, og ved sammenslåing
med Trondhjems Indremisjon unngikk de konkurs. Som klausul ved
sammenslåingen skulle den nye foreningen fortsatt ha møter på søndag
formiddag og kunne feire fri nattverd uten avhengighet av kirka.
Plakaten ovenfor viser at det etter hvert ble en omfattende møtevirksomhet både i Salem og andre bedehus i byen.
18
En viktig del av arbeidet etter hvert som foreningen fikk mer og
mer møtevirksomhet, var barne- og ungdomsarbeid. Fra 1920 ble en
ungdomsforening (IUF) tilknyttet foreningen, og deretter kom det flere
tilbud for ulike aldersgrupper både av jenter og gutter. De mest omfattende og varige ble jenteforeningen Fremtidshåp og Unge Menns Indremisjon («Guttelaget»). Disse ble slått sammen i første halvdel av 1970tallet.
Trondhjems Indremisjons Ungdomsforening bygde en egen hytte ved Vådan i Bymarka i 1959, og den var mye brukt fram til den ble
solgt i begynnelsen av 2000-tallet.
19
I april 1940 hadde foreningen planlagt feiring av sitt 75-års jubileum. Det måtte avlyses på grunn av dramatiske dager ved krigsutbruddet, og på selve jubileumsdagen 21. april ble Steinkjer og Namsos
bombet og brent. Salem ble rekvirert og brukt av tyskerne fra 1941, og
på grunn av nødvendig restaurering og oppussing var ikke foreningen
tilbake i lokalene før i 1946.
I 1950- og 1960-årene var det flere store vekkelser med John
Olav Larssen, og møtene ble holdt både i Salem og i egne møtetelt.
Bildet ovenfor viser storsalen etter oppussingen og ombyggingen i 1960, da blant annet langbenkene ble byttet ut med klappstoler.
Storsalen hadde da ca. 500 sitteplasser. Det store maleriet på frontveggen, som ble benyttet til ut i 2000-årene, er malt av kunstneren Karoline
(”Kalla”) Skrøvset fra Surnadal.
20
Her ser vi et tidsbilde fra et møte i Salem i 1948. Legg merke til
at det er langbenker i storsalen og vedovn bakerst i salen. Bildet viser
landsmøtet i Den norske santalmisjon, og det interessant å tenke på at
ganske nøyaktig 50 år senere ble Den norske santalmisjon og Det norske lutherske indremisjonsselskap slått sammen med dannelse av Normisjon.
21
En annen hovedretning og hovedsatsing for virksomheten i perioden 1915-1965 var utvikling av et omfattende sang- og musikkarbeid
og bruk av dette i møtene. Allerede i 1929 ble Indremisjonens
mannskor startet, og i 1949 startet ungdomsforeningen med Ungdomsmusikken. Den ble senere Salem musikkor og Kontrast før koret
ble lagt ned i 1990-årene etter nesten 50 års virksomhet.
De andre korene og gruppene som er nevnt, ble startet i 1950og 1960-årene. En sterk drivkraft for sang- og musikkarbeidet var bysekretær Leonard Gudmundsen (1963-1970), og foreningens virksomhet var betydelig preget av dette i lang tid etterpå.
22
Det venstre bildet viser styret i hovedforeningen i jubileumsåret,
og bildet til høyre viser komiteen for feiring av 100-årsjubileet. Et
spørsmål som kan melde seg er: hvor var kvinnene?
Bildet av jubileumskomiteen er interessant ved at to av byens
prester hadde meget sentrale funksjoner. Sogneprest Trygve Kvarme
(far til biskop Ole Christian Kvarme i Oslo) i Lademoen kirke var formann i komiteen, og res.kap. Ottar Bondevik i Vår Frue kirke skrev
jubileumsberetningen som er vist øverst til høyre. Dette viser at det
fortsatt var gode bånd for samarbeid mellom foreningen og kirka.
23
Den siste 50-årsperioden kan vi betegne med stikkordene mediealderen og ny organisering, og vi ser at foreningen skiftet navn til
Salem menighet.
24
I 1965 var Trondheim kommune nettopp utvidet ved sammenslåing med nabokommunene Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset.
Innbyggertallet ble nå ca. 114000 og byen kunne regnes som en storby i
norsk sammenheng.
På bildet ovenfor ser vi et tidsglimt fra Torget, med ei midlertidig brakke der vi i dag har Trondheim Torg (tidligere HK-bygget).
Fram til 1942 stod der det store trepaléet Harmonien, som ble ødelagt
ved brann.
25
Søndagsskolene hadde fortsatt i 1965 ca. 600 barn registrert,
men virksomheten avtok fram mot avslutning i løpet av 1970-årene. I
møtevirksomheten ble det etter hvert noe mer samarbeid med andre
menigheter og organisasjoner i byen.
Bysekretær Leonard Gudmundsen hadde startet et pionerarbeid
med «Eldres hyggestund» i 1963, og dette ble snart tatt opp i mange
menigheter og organisasjoner over hele landet.
I 1970 var foreningen med på en stor satsing som viste muligheter for bruk av nye medier. En europeisk møteaksjon med den amerikanske forkynneren Billy Graham ble kringkastet via satellitt fra Tyskland til Nidarøhallen (Trondheim Spektrum), og mennesker fra hele
Trøndelag fylte hallen alle de kveldene aksjonen varte.
Flere sangkor startet også i løpet av 1970-årene og fikk bidra til
det rike sang- og musikkarbeidet.
26
1980-årene ble blant annet preget av en rekke store arrangementer. Dette var felles møteuker og møteaksjoner med andre menigheter
og kristne organisasjoner i Trondheim, og Trondhjems Indremisjon var
vertskap for Indremisjonsselskapets Landsungdomsstevne i 1982 og for
generalforsamlingen i 1986.
Høsten 1984 ble det vekkelse med Yngvar Woxmyhr som forkynner. Møtene varte i flere uker med stor oppslutning, og mange kom
til tro på Jesus Kristus. Et viktig redskap i arbeidet var også IMI Radio,
som foreningen hadde overtatt fra Trøndelag Indremisjonskrets i 1983.
Fra 1987 ble foreningen med i satsingen Ung Offensiv fra Indremisjonsselskapet, i samarbeid med Trøndelag Indremisjonskrets. Nåværende hovedpastor Jann Even Andresen ble ansatt som ungdomsarbeider i halv stilling fra 1988.
27
IMI Radio ble igjen et eksempel på at misjonsfolket tok initiativ
til nye satsinger og nye metoder for å nå ut med evangeliet. Ett år etter
starten tok Trondhjems Indremisjon ansvar for driften, og IMI Radio
var Trøndelags eldste nærradio. Radioen hadde en periode sendinger
til kl. 03 om natta i helgene. Den ble et viktig øvings- og opplæringssted
for mediearbeid for unge mennesker, og vi finner fortsatt flere personer
som arbeider i NRK eller andre steder og som fikk sine første kunnskaper om radioarbeid i IMI Radio. Foreningen fikk også mange tilbakemeldinger og eksempler på at det kristne budskapet nådde ut til nye
mennesker gjennom radioen.
28
Første halvdel av 1990-årene var fortsatt preget av ulike grener
av barne- og ungdomsarbeidet. Arbeidet i Ung Offensiv som var startet
i 1987 fortsatte. Flere team av ungdommer hadde i kortere tid opphold
og arbeid i foreningen, og vi hadde kor og sanggrupper som var tilknyttet ungdomsforeningen. Det ble en ny oppmerksomhet og giv for
sosialt arbeid, blant annet med nattkafe for ungdom i Trondheim sentrum.
I siste halvdel av tiåret opplevde foreningen stagnasjon i oppslutning og arbeidsområder, og det ble diskusjoner om hvordan arbeidet best kunne føres videre. Etableringen av Normisjon ble et positivt
grunnlag for arbeid mot en ny satsing og etter hvert etablering av en ny
menighet.
29
Etter tusenårsskiftet har det vært en meget god utvikling av arbeidet. Etableringen av Salem menighet i 2002 førte til en ny giv både
for forkynnelse av Guds ord og for sosialt og diakonalt arbeid. Menigheten ønsker å være en menighet for alle generasjoner, og med en betydelig satsing på studentarbeid. Som del av Normisjon har kontakt
med misjon i andre land også vært til inspirasjon. Viktige deler av sosialt og diakonalt arbeid er arbeidet med vanskeligstilt ungdom i 22B og
driften av Trondheim samtalesenter. I jubileumsåret er det spennende å
se hvordan og når planer om nybygg kan realiseres, og hvordan Gå Ut
Senteret som ble flyttet fra Hurdal kan bli en viktig gren av Normisjons
og menighetens arbeid med utdannelse av ungdom til nye misjonsoppgaver.
30
Sitatet ovenfor er hentet fra 50-årsberetningen for Trondhjems
Indremisjon i 1915. Selv hundre år senere kan vi si at utsagnet også
meget vel kan brukes i dag.
31
Ved et jubileum er det først og fremst naturlig å se bakover og
minnes det som har skjedd. Men vi kan også rette blikket framover. Ut
fra dagens situasjon kan vi nevne fire områder som blir utfordringer og
oppgaver i tiden som kommer.
32
I løpet av sin 150-årige historie har foreningen og menigheten
hatt et hundretalls ansatte, og mange tusen medlemmer og andre har
gjort en stor innsats i arbeidet. Mange kjenner vi navnet på, men mange
er også glemt. Alle kan imidlertid omfattes av det som Paulus skriver i
sitt første brev til menigheten i Korint. Mange har plantet, mange har
vannet, men det er Gud som har gitt veksten. Slik vil det også være i
tiden som kommer. Vi er avhengige av at Gud gir vekst til det som vi
får lov til å plante og vanne i hans rike.
33
Kilder
1. 50-aars beretning for Trondhjems Indremission 1865-1915. Adresseavisens bok- og aksidenstrykkeri, Trondhjem, 1915.
2. Trondhjems Indremisjon 60-års beretning. 21. april 1865 – 21. april
1925. Johan Christiansens Boktrykkeri, Trondhjem, 1925.
3. Bær arven videre. Trondhjems Indremisjons 100-års jubileum 21.
april 1965. Aktietrykkeriet i Trondhjem, Trondheim, 1965.
4. Medlemsbladet Fred nr. 2, 1990.
34