DE 5 NYE KUNSTPROSJEKTENE FOR SYKEHUSET ØSTFOLD KALNES 02 03 KUNSTPROSJEKTET EKSISTERENDE KUNSTSAMLING Kunstprosjektet for nytt østfoldsykehus har vært et samarbeid mellom Prosjekt nytt østfoldsykehus og Sykehuset Østfold. Kunstutvalget har jobbet med integrasjon av nye kunstinstallasjoner, valg av soner for kunst, gjennomføring av kunstkonkurransene, valg av kunstnere og implementering av kunstprosjektene, samt utvikling av retningslinjer for plassering av eksisterende kunst. Kunstutvalget for nytt østfoldsykehus: Nina Kristiansen, Wenche Lyngholm, Anne-Grethe Erlandsen, Anders Strange, Arne Revheim og Lene Utigard. Marit Heiberg har erstattet Anne-Grethe Erlandsen. Ambisjoner Kunsten skal forholde seg til sykehuset på en meningsfull måte. Kunsten skal tilføre sykehuset en visuell og meningsdannende dimensjon. Den kan si noe om hvor vi befinner oss og reflektere den aktuelle konteksten. Den kan antyde ulike holdninger, tenkemåter og muligheter når det gjelder å organisere det fysiske rommet. Kunsten kan aktivere stedet på forskjellig vis og åpne for ulike tankemessigeog sanselige opplevelser. Kunsten kan både utfordre og bekrefte vår virkelighetsforståelse. Kunstprosjektet skal som helhet fungere som: • meningsfullt • kvalitetshevende • tidløst Sykehuset Østfold HF har en omfattende eksisterende kunstsamling. Kunstsamlingen har tidligere vært plassert i sykehusbyggene i Fredrikstad, Sarpsborg og Veum. Det nye sykehuset på Kalnes er et kompakt bygg med begrensede veggflater for plassering av kunst. Kunstutvalget har valgt hvilke områder som skal ha kunst på veggene. En stor del av den eksisterende kunstsamlingen vil bli plassert i utvalgte soner som benyttes av både pasienter og ansatte. Disse sonene er: • Ventesoner • Spise/oppholdsrom • Rom for stillhet • Personalkantine 04 05 DE NYE KUNSTINSTALLASJONENE OM KUNSTEN PÅ SYKEHUSET ØSTFOLD KALNES Tekst av Arve Rød Valg av soner Det er valgt 5 soner for integrering av de nye kunstprosjektene. Disse kunstprosjektene er plassert i 5 sentrale publikumsområder. Det er avholdt 2 åpne kunstkonkurranser, samt 3 åpne prekvalifiseringer til lukkede kunstkonkurranser. Kunstprosjektet mottok til sammen 361 forslag til utsmykning for de 5 ulike sonene. De fem kunstprosjektene som er spesialbestilt til det nye Sykehuset Østfold Kalnes er i hovedsak plassert langs en akse som går sentralt gjennom sykehusets ankomstområde, fra trappehuset nærmest rundkjøringene ved E6, over ankomsttorget og gjennom vestibylen, til det åpne området på sykehusets bakside (halvatriet), mot skogbrynet og Vestvannet i nordøst. I tillegg er ett verk installert i Kapellet i sykehusbyggets nordligste hjørne. Disse ulike verkene viser en variasjon i billedkunstneriske muligheter – fra det stillferdige og poetiske til det mer konfronterende – og åpner for refleksjoner over både denne institusjonens utfordringer og innhold spesielt, og til sider ved det menneskelige i en mer generell forstand. Kunst i det offentlige rommet har mange utfordringer, og ingen steder er disse større enn på et sykehus. Her har man et spesielt ansvar for å finne en balanse mellom kunstens autonomi – dens selvråderett – på den ene siden, og hensynet til mennesker som befinner seg i dramatiske og livsomveltende situasjoner på den andre. Slik de fem prosjektene har løst denne utfordringen, åpner kunsten for innlevelse og tanker om menneskelig styrke og mulighet, om det nære i det store verdensaltet, og om vår plass som individer i tidens og naturens evige syklus. 6 07 TRAPPEHUSET / VIND av John Audun Hauge Vind er den første skulpturen som møter besøkende til det nye sykehuset, og det eneste verket som også er synlig for kjørende langs motorveien i sør. 15 røde, sju meter høye og buede søyler strekker seg i været på toppen av trappehuset som leder ned til ankomsttorget. De kan minne om høye strå eller nakne trær som bøyer seg i storm, eller som hårstrå i kjempeformat som reiser seg på huden, i spenning eller som beskyttelse for kulde og vind. Vind er John Audun Hauges kunstneriske bidrag til Sykehuset Østfold. Tittelen understreker verkets tilknytning til naturen, et tema kunstneren er vel kjent med fra en lang karriere som billedhugger. Han står blant annet bak det bølgende minnesmerket for tsunamikatastrofen i 2004 (Interferens, 2007) på Bygdøy i Oslo, og bølger har vært et gjennomgangsmotiv for Hauge i mange år. Tittelen kan i denne sammenhengen også vise til fart og bevegelse, slik skulpturen henvender seg både til besøkende til og ansatte ved sykehuset, og til forbi- passerende i bil på E6. Rødfargen har i den sammenhengen også en funksjon som signal – Vind er både en stedsmarkør, en invitasjon og en velkomsthilsen; et litt viltert og livlig innslag som umiddelbart bidrar til å myke opp møtet med en stram og funksjonell arkitektur og en alvorlig og skjebnetung institusjon, som det et sykehus for mange tross alt er. Ser man for seg de elegant buede søylene som reiser seg mot vinden og skyene som mytiske basuner, kan man også forestille seg Vind som en lydløs fanfare; en optimistisk og livsbejaende honnør og et ønske om et meningsfylt opphold for pasienter, besøkende og ansatte ved sykehuset. 8 09 ANKOMSTTORGET / ASSEMBLY av Marius Dahl og Jan Christensen Midt på ankomsttorget og foran hovedinngangen, på sykehusets mest sentrale plass, står et tilsynelatende halvferdig byggverk – åpent tvers gjennom, med nakne stendere og halvt tak. Det er en klassisk, spissmønet husform, som stikker seg ut som et fremmedelement i disse omgivelsene – en kontrast til sykehusbyggets pragmatiske og monumentale modernisme. Kommer man nærmere innpå, ser man endatil at bjelker og plank slett ikke er av tre, men derimot av rustent og sveiset stål. Jan Christensen og Marius Dahls skulptur Assembly er ment å være en portal, en inngangsport til sykehuset, men selv om den er til å passere under og gjennom, bør den tolkes mer i metaforisk enn i konkret forstand. Assembly er en ambivalent konstruksjon: Den er fra kunstnernes hånd ferdig, men ser likevel ut som den er forlatt midt i byggeprosessen. Er den noe som er i ferd med å bygges, eller noe som er halvveis i en rivningsprosess? I sin halvbygde tilstand ser den skjør og naken ut, men skulpturen er i virkeligheten sterk som et skipsskrog. Den har en utforming som ved første blikk kan utfordre vår sans for estetisk skjønnhet, men samtidig er den tuftet på noe av det vi opplever kjærest og tryggest i våre fysiske og sosiale omgivelser: det nære hjemmet, i form av et hus i sin mest tradisjonelle form. Assembly inviterer til tanker om det ambivalente også i våre liv. Sjelden føler vi sterkere på denne ambivalensen enn nettopp i møte med et sykehus, hvor den store livssyklusen utspiller seg hver eneste dag, hvor fødsel og død, sykdom og helbredelse er dette byggets innhold. Vi mennesker er på mange måter også som denne skulpturen, i en tilstand mellom tilblivelse og forfall, både sterke og svake, og disse ulike sidene ved vår natur kommer kanskje tydeligst til syne i situasjoner der livet spisser seg til og blir dramatisk, slik man ofte opplever det innenfor sykehusets vegger. 10 11 VESTIBYLEN / ILLUMINATION + STUDY OF THE GOLDEN SECTION av Lello // Arnell I den hektiske Vestibylen blir vi møtt av to verker som er mer tilbaketrukne og stillferdige enn de to man har passert på veien inn. Duoen Lello//Arnell (Jørgen Craig Lello og Tobias Arnell) bidrar med to veggarbeider: et vidstrakt tekstilverk på fondveggen mot inngangspartiet, og til venstre idet man kommer inn en sirkelformet sammenstilling av speil som dynamisk reflekterer omgivelsene i bruddstykker, som i et kaleidoskop. Til grunn for disse arbeidene ligger to ulike, men klare komposisjonelle premisser. Tekstilverket, Study of the Golden Section, tar utgangspunkt i formelen for det gylne snitt – kjent fra antikken, og den klassiske kunstens mest sentrale prinsipp for en balansert inndeling av bildeflaten. Samtidig er arbeidet fremstilt av et særdeleshverdagslig materiale: biter av grove industritepper til bruk på kontorgulv og andre flater hvor man opplever stor slitasje. De geometriske formene får en matt og myk, nærmest organisk fremtredelse, slik gråvalørene faller elegant over den store fondveggen, og selv et visuelt «utrent» øye vil intuitivt oppleve linjespillet og forholdet mellom formene i denne komposisjonen som harmonisk. Study of the Golden Section tilfører dette travle rommet en kontemplativ ro. Illumination oppleves i sammenligning som mer kaotisk. I likhet med tekstilarbeidet like ved ser den store speilsirkelen ved første blikk ut til å være inspirert av den tidlige abstraksjonen i modernistisk kunst: den fragmentariske gjengivelsen av verden slik kubistene eller de russiske konstruktivistene så den i oppløste og geometriske former, eller Piet Mondrians tidlige sirkelformede komposisjoner i årene rundt 1915. Men inspirasjonen til dette verket har kunstnerne hentet fra langt utenfor kunsthistorien. Illumination er en speilversjon av såkalte «trekart» (treemaps), en form for datavisualisering av informasjon i rektangler som organiseres lagvis eller gruppevis etter et hierarkisk mønster. Illumination benytter en teknologisk rasjonell og «kjølig» estetisk referanse for innhenting av data, som i dette tilfellet blir speilbildet av oss betraktere og omgivelsene, som så sendes tilbake til oss som bilder av en oppstykket, men likevel forunderlig vakker virkelighet. 12 13 HALVATRIET / LYSPUNKT av Jone Kvie Idet man har beveget seg gjennom sykehusets vestibyle og mot vinduene som vender mot skogbrynet og Vestvannet i nordøst, kommer et stjerneformet objekt til syne. På toppen av en ti meter høy, svakt skråstilt stolpe av rustfritt stål troner et forgylt og mangearmet vesen, med armer som stråler ut i alle retninger og med et kraterlignende hull i midten, som et øye som stirrer tilbake på deg. Den eiendommelige skapningen kan minne om en stilisert sol eller en eksplosjon, stivnet i øyeblikket av dramatisk energiutløsning. Men utgangspunktet for Jone Kvies skulptur Lyspunkt er mer jordnært. Formen er en realistisk gjengivelse av en trerot, som så er snudd på høykant slik at røttene danner stråler eller fangarmer. Den avsagde stammen som vender mot vindusrekka i vestibylen er hulet ut og danner et krater rundt en lyskilde, som vil lyse opp skulpturen til å bli en strålende stjerne i natten. Lyspunkt legger til rette for at assosiasjonene kan sveve fritt – fra vulkankrater og jordsmonn, til eksploderende supernovaer. I omgangen med Jone Kvies kunst viser en slik tankeflukt til den røde tråden som løper gjennom hele kunstnerens snart tjueårige virke. Med en begrunnelse som er like vitenskapelig som poetisk, ser han sammenhenger mellom det kosmiske og det kropps- og livsnære, og mellom katastrofen og det livgivende i naturens evige gjenfødelsesprosesser, i skulpturer som fremstiller alt fra skyer i stein til knelende astronauter og sølvskinnende atomsopper. Lyspunkt er både en stjerne, en eksplosjon og en trerot. Forbindelsen finner Kvie i fysikkens grunnstoffer. Trevirket som rota er laget av består blant annet av forbindelser av karbon, og karbon lages idet en stjerne kollapser og dør. Sammen med andre stoffer som oppstår i den samme dramatiske og ødeleggende prosessen, er karbon en uunnværlig forutsetning for livet på jorda. Kvies Lyspunkt er et glimt av den kosmiske helheten der også vi mennesker hører til. 14 15 KAPELLET / OMFORMASJON av Gunn Harbitz og Sissel Berntsen Sissel Berntsen og Gunn Harbitz’ Omformasjon søker å skape en forbindelse mellom sykehusets kanskje mest ladede rom – Kapellet – og verden og naturen utenfor, og samtidig gi det et anstrøk av et tidsperspektiv som langt overstiger våre liv som mennesker. 1200 steiner og biter av resirkulert glass er boltet fast, én og én etter et presist rutemønster, på endeveggen i sykehuskapellet. Steinene er samlet inn fra hele verden, fra byggetomta rett utenfor veggen til land i Europa, Afrika og Asia. Steinene er en vid variasjon bergarter: granitt og kalkstein, marmor, alabast, larvikitt og ulike krystaller - noen kjente fra vår norske natur, andre fremmedartede og eksotiske. Omformasjon er et verk som bringer en stille verdighet til kapellet. Sett fra avstand gir fargenyansene i steinene en malerisk effekt over veggen. Steinene blir som dotter i et impresjonistisk maleri eller piksler i et digitalt bilde som veksler i hvite, grå og rødbrune nyanser. Kommer man nærmere kan man studere ulikhetene mellom de forskjellige steintypene, og undres over hva slags prosesser som har formet akkurat denne steinen til å bli akkurat sånn, og gjette på hvor i verden den kommer fra og hvordan landskapet ellers ser ut, akkurat der. Utover det har ikke Omformasjon noe motiv annet enn steinene selv og den skiftende virkningen av lyset slik det treffer dem – noen tette og mørke, andre lyse og nærmest gjennomsiktige. Steinene kan tolkes som en representasjon av verdens folk og land, og dermed bli en manifestasjon av dette rommet som et demokratisk rom, tilgjengelig for alle uansett livssyn og opphav. Dernest er steinene i seg selv et bilde på og en del av tiden og verdensaltet, hver og en er et resultat av geologiske prosesser som har formet verden over milliarder av år. Det er både noe eksistensielt skjebnetungt og fortrøstningsfullt over et slikt perspektiv – en idé om vår plass i tiden og i naturen der vi er så uendelig små, men der vi alle har en rettmessig, naturlig og likeverdig plass.