1. No category

DET TAPTE
Elverøyene i Kautokeino kommune var unike i nasjonal sammenheng.
I dag er over 90 prosent borte som følge av ørret- og harrutsettinger,
og harren truer nå med å ta over i store deler av kommunen.
22
11 t15 www.njff.no
Synet av stor vakende røye har blitt sjeldnere og sjeldnere
i det som tidligere var elverøyenes Mekka.
www.njff.no 11 t15
23
Røya lever hardt, og selv
uten konkurranse fra ørret og harr
må den klare seg i selskap
med gjedda. Denne kom fra det med
livet i behold, men ikke uten arr.
Jakt & Fiske
AV V E G A R D V E B E RG
T E K S T O G F OT O
Tenk deg en spritklar liten elv, nærmest en fjellbekk i fjellområdene vest
i Kautokeino kommune. Du vandrer
motstrøms, litt oppe i høyden for å
unngå den verste vierjungelen. Etter
en stund kommer du til en liten gryteaktig kulp. Du ser et rolig vak spre
ringer fra bredd til bredd.
I kulpen ser du flere fisker som
beiter i det klare vannet. De er store.
Den største godt over tre kilo.
Det er ikke ørret, harr eller sik.
Det ser du med en gang på de hvite
finnekantene.
Det er stasjonær røye, og snittvekta
i denne store bekken er over halvannen kilo. Sjørøya kommer ikke så
langt opp.
Små vassdrag med skjøre bestander som dette har fluefiskere som meg
holdt godt skjult i flere tiår nå. Frykt for
overfiske har vært hovedårsaken til
hemmelighetskremmeriet.
Nå er det annerledes. Alle bestandene kan bli borte, og det er i all
hovedsak oss menneskers skyld. Frykten for overbeskatning er fortsatt reell.
Bestandene er tynne, og relativt lette
å beskatte. Trusselen fra stangsvingere
og garnfiskere blekner i forhold til det
som har skjedd, og det som kan skje.
Bør kartlegges
– Det er en trist historie, og dessverre
ikke unik, sier Trygve Hesthagen.
Biologen ved Norsk institutt for
naturforskning har hatt fremmede
fiskearter og spredning av disse som
sitt spesialfelt i en årrekke.
– Fra mitt ståsted ville det vært
interessant å foretatt en analyse av
spredningen av ørret og harr i området. Både for å dokumentere det
som har skjedd og hva som er forventet ytterligere spredning. Det kan i alle
fall gi økt fokus på problemet, og kanskje peke på noen områder der faren
for ytterligere spredning er størst.
I tillegg bør man kanskje se på fiskereglene i områdene, for å se om man
kan gi røya litt hjelp. Garnfiske i overvintringshøler og vann kan desimere
bestander som dette svært raskt, og
det bør man forsøke å hindre hvis
man vil beholde røya.
Det begynte i 1880. Eller 1920, litt
avhengig av hvem du spør. Det som
er sikkert er at folk i den lille bygda
Lahpoluobbal, mellom Kautokeino og
Karasjok, ikke var fornøyd med fisken
i nærvassdraget. Det var røye og sik
der, men røya ble fisket ned ganske
hardt og siken var etter sigende av
tvilsom kvalitet. De gikk til et drastisk
skritt – å flytte harr fra Karasjokkavassdraget til Lahpojohka, som er en
del av Alta – Kautokeinovassdraget.
Harren trivdes ikke spesielt godt
i Lahpojavre og Lahpojohka. Ingen så
noe til den før lenge etterpå, da den
etablerte seg nedenfor Pikefossen
i Kautokeinoelva.
Klassisk røyevassdrag med klart vann, og små elver og bekker
som binder det hele sammen. Her så det ut til at garnfiskere
hadde forsynt seg grovt av det som var igjen av grovvokst røye.
Harr i høyden
Fisken med den store ryggfinnen
spredte seg dit den kunne. Mazejohka
ble etter hvert en harrelv. I Sportsfiskerens leksikon fra 1968 står det at
røya var den dominerende fiskearten,
og at det var godt med røye på 2 – 3
kilo i flere av elvene og sideelvene
i samme område av vidda. Selv tidligere gode røyevann med forbindelse
til hovedvassdraget er overtatt av harr.
Den siste store røya artikkelforfatteren
slo i hjel veide 2,8 kilo og ble tatt for
ti år siden i en åtte meter bred kulp,
midt i et elveparti med tett vierjungel langs bredden.
Det er i praksis ingen vandringshindre i vassdraget, og harren har nå
kommet seg helt opp til Vuoldejavre
på 575 moh. Kommer den seg over
vannskillet til den delen av vassdraget
som er uten harr, forsvinner ikke bare
en av de siste restene av godt røyefiske. Da ryker også det gode ørretfisket i elvene rundt Kautokeino.
I det godes tjeneste
Over Pikefossen ble de elvelevende
røyene utsatt for nok et slag. Elvene
i og rundt Kautokeino var til dels gode
røyeelver til langt fram på seksti- og
syttitallet. Men tidlig på sekstitallet ble
ørretyngel hentet fra Porsanger klekkeri
og satt ut i flere elver og bekker i kommunen. Som med harrutsettingene
i Lahpovassdraget, skjedde alt selvfølgelig i beste hensikt.
Noen tiår seinere har ørreten etablert seg som viktigste art i flere elver
i Kautokeino kommune. Siken klarte
seg godt i selskap med den nye gjesten, men røya forsvant. Ørreten, som
er den utvilsomt mest aggressive
fisken av de fire laksefiskene harr, sik,
ørret og røye, er i dag på vei oppover
i vassdragene. Det fins nesten ikke
vandringshindre som kan stoppe den
fra å ta over kildeelvene til Kautokeinoelva. Vassdraget som renner inn i
Stuorrajavre hadde tidligere sterke
bestander av røye. I dag dominerer
ørreten den nederste delen, og viser
seg oftere i de øvre delene, hvor røyebestanden også ser ut til å være i tilbakegang. Spesielt påtakelig er
mangelen på de store stimene med
ikke-kjønnsmoden fisk på 35 – 40 cm
vi kunne observere for ti – femten år
siden.
Ungfisk av ørret er nå observert
høyt opp i systemene, og det er lite
som tyder på at røya klarer seg i konkurransen, spesielt ikke når klimaet
blir stadig varmere.
Syn som dette blir
dessverre sjeldnere
og sjeldnere i fjellelvene vest i Kautokeino.
Blandete bestander
I flere svenske fjellelver og Barduelva i
Troms lever ørret og røye side om side.
Ørreten hersker i de mest strømsterke
partiene, mens røya koser seg i loner,
elveutvidelser og stilleflytende partier.
Er det håp for at dette kan skje her?
24
11 t15 www.njff.no
www.njff.no 11 t15
25
Nå om dagen
slipper vi ut de aller
fleste store røyene
vi får i elv.
Kanskje vi kunne få svar på Det
Åttende Internasjonale Røyesymposiet
i Tromsø i mai i år? Verdenseliten blant
røyeforskere hadde stimet sammen på
Rorbua. Hvem skulle jeg snakke med
om ikke-sjøvandrende elvelevende
røyebestander, og effekten av introdusert ørret og harr? Noen i dette
selskapet måtte vite det.
Det ble stille rundt bordet da jeg
spurte. Flakkende blikk gikk hit og dit.
Norsk røyeforskning er i verdensklasse, men forskningen er konsentrert
rundt noen få bestander, f.eks. i Takvatnet i Troms og på Bjørnøya. Det er
forsket litt på sjørøye, men de slektningene som ikke vandrer til sjøs,
men likevel lever i rennende vann,
har ikke fått mye oppmerksomhet.
Vi vet ikke om røyene i elvene
i Kautokeino består av flere undergrupper. Er det stasjonære fisk i
elvene, eller kommer de på næringsog gytevandring? Hva lever de av?
Hvor fort vokser de? Vandrer de ned
fra vannene, opp fra vannene, eller
gjemmer de seg i elva om vinteren?
Det er så mye vi ikke vet, og vi har
knapt med tid til å finne det ut …
26
11 t15 www.njff.no
Usikker spredningsfare
Hva tenker grunneieren, Finnmarkseiendommen (FeFo) om røyas tilbakegang og faren for harrspredning?
– Vi kan aldri sikre oss helt mot
spredning, men de jeg har snakket
med som er kjent i området mener
det er svært usannsynlig at harren vil
komme seg over vannskillet av seg
selv. Det viktigste er at folk ikke flytter
fisk. Det ser vi jo har gått veldig galt
tidligere. Ellers vil vi selvfølgelig vurdere røyebestandenes tilstand når vi
skal legge føringene for hvordan innlandsfiskeressursene i fylket skal
forvaltes, sier Steinar Christensen
i Finnmarkseiendommen.
Fiskestellsansvarlig i Kautokeino
Jeger- og fiskerforening, Svein Schultz,
er mer bekymret.
– Det er andre mulige vannveier
hvor harren kan komme seg fra det ene
nedbørsfeltet til det andre, sier han.
Foreningen forpakter elva Cabardasjohka som renner ut av Stuorrajavre,
nord for Kautokeino sentrum. Elva er
en god ørretelv, og Schultz frykter for
hva som skjer hvis det kommer harr
inn i systemet:
– Det var synd at røya forsvant,
men når det har blitt som det har blitt
må vi i det minste klare å bevare
ørretbestanden. Vi skylder framtidige
generasjoner såpass at vi bør foreta
en skikkelig undersøkelse over potensielle vandringsveier for harren, sier
Schultz.
Klimaendringer
Anders G. Finstad forsker på endring
av fiskesamfunn i takt med klimaendringer. Utsettingen er gjort. Harren
er flyttet. Men kan røya klare seg i de
mest høytliggende elvene?
– Det er vanskelig å si. Røya har
kanskje et lite fortrinn i de kaldeste
elvene. Det ser uansett ikke bra ut,
sier Finstad.
I Atna og Atnsjøen har forskerne
gode data, og kan si med sikkerhet
at temperaturen har økt de siste 30
årene. Med det har fiskesamfunnet
endret seg. Det blir mer ørret og
mindre røye.
– Alt tyder jo på at dette vil fortsette sier Finstad.
Selv om klimaendringer kan endre
forutsetningene for at forskjellige
stort fylke og vi er helt avhengige av
kjentfolk for å få gjort skikkelige undersøkelser, sier Christer Michaelsen
i Finnmark fylkeskommune.
Flere trusler
Det har blitt høysommer i Finnmark. Vi
er høyt oppe i et av vassdragene hvor
røya fortsatt har holdt stand, på tross
av enorme mengder harr lenger ned.
Det er trolig bare et spørsmål om tid
før harren kommer hit også. Her oppe
er innløpselva bare en bekk, men jeg
vet fra sikre kilder at det er tatt stor
fisk her tidligere.
Det ser ut som en drøm. Bekken er
dyp, klar og veldig kald. Den springer i
praksis rett ut av fjellet noen kilometer
oppstrøms.
’’
Det var synd at røya forsvant.
Nå må vi i det minste klare å bevare
ørretbestanden.
Der den renner inn i et lite vann har
jeg tidligere sett stor fisk ploge rundt
på sandbunnen. Vannet er grunt, og
trolig trekker fisken opp i bekken for
å gyte, eller simpelthen for å kjøle seg
ned når temperaturen blir ubehagelig
høy for de kuldekjære fiskene.
Vi ser også noe annet. En båt,
en lavvo, og garn på kryss og tvers.
Garnene trekkes raskt når vi ankommer, men skaden er trolig gjort.
To dager seinere gjør vi opp status.
To røyer i elva. Ingen store. Ingen store
fisk observert, men heller ingen harr.
Garnene i vannet var grovmaskete. Jeg
vet det ikke er garnfiskerne som er den
store skurken her. Likevel tar jeg meg i
å se på dem som en gjeng pøbler som
sparker noen som ligger nede. Vi reker
oss hjem mens sola later som den skal
gå ned. Den danser røyerød over fjelltoppene, dukker opp igjen, og blir
borte. Selv om vidda er vakker, er det
bare å konstatere at den er vakrere
med røye.
■
Svein Schultz i Kautokeino JFF frykter for både røya og ørretens framtid, hvis harren skulle klare å komme seg inn i de øvre delene av Kautokeinovassdraget.
fiskeslag skal trives, kommer de seg
ikke over vandringshindre uten hjelp.
I Kautokeino kommune, i et område på
størrelse med et gjennomsnittlig norsk
fylke, har altså to fremmede arter fått
den hjelpen, og blitt introdusert de
siste 150 årene. I dag dominerer de
hver sin side av det store vandringshinderet Pikefossen.
Det offentlige forvaltningsansvaret
ligger hos Finnmark fylkeskommune:
– Om det er spredningsfare for harr
videre til Kautokeinosiden, så er det
noe vi burde finne ut av. Vi har ikke
uendelig med ressurser, men dette
handler om forringelse av naturmangfold, og er et offentlig ansvar. Lokalt
initiativ er ofte en stor fordel for å
gjennomført undersøkelser. Det er
Noen ganger har man flaks og finner fisken.
Enn så lenge er det fortsatt mulig …
www.njff.no 11 t15
27