1. No category

Ørreten i Trysilelva
Trysil Fellesforening for jakt og fiske
2011
Rapport utarbeidet av Øivind Løken
Forord
Denne rapporten er et resultat av Trysil fellesforening for jakt og fiskes ønske om mer
kunnskap om ørretbestanden i Trysilelva. Dette ønsket bygger igjen på at man ønsker et
bredere kompetansegrunnlag for å vurdere fiskereglene og minstemålsforvaltningen.
Gjeldende minstemål er i dag 30 cm for ørret og 35 cm for harr og har vært det siden 2000.
Inntrykket er imidlertid at økningen av minstemålet ikke har hatt den ønskede effekten og at
fangstene i all hovedsak er dominert av fisk under minstemålet.
Materialet i denne studien er utelukkende samlet inn ved stangfiske. Undertegnede har vært
hovedansvarlig for fisket, men har hatt god hjelp av både familie og gode fiskekamerater,
både med selve fisket og prøvetaking av fangsten. Stor takk til disse. Ingen nevnt, ingen
glemt. Takk også til Anders Nyhus som har stilt fangstrapporter for sin elvestrekning på
vestsida av Trysilelva i søre Trysil til rådighet. Takk går også til Institutt for naturforvaltning
ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås for bruk av fiskelaboratoriet under
bearbeidingen av materialet, til Ingvild Torsdal for bistand med statistiske analyser samt til
Morten Aas som har bidratt med gode kommentarer og nyttige diskusjoner med bakgrunn i
den jobben han gjorde i Femundselva og Gløta i 2007. Takk også til Engerdal Fjellstyre ved
daglig leder Morten Aas for lån av rådata fra det ovennevnte arbeidet.
Det innsamlede materialet er analysert og rapporten ført i pennen av undertegnede.
Trysil Fellesforening for jakt og fiske, desember 2011.
Øivind Løken
Forsidefoto: Forfatteren i aksjon i Trysilelva nord for Øygrundet. Foto: Knut Løken
I
Sammendrag
Materialet av ørret (Salmo trutta) og harr (Thymallus thymallus) som denne undersøkelsen
bygger på ble hovedsakelig samlet inn sommeren 2011 med unntak av noe materiale fra 2007
og 2009 i den nordligste sonen. All innsamlet fisk er tatt på stang med ulike tradisjonelle
sportsfiskeredskaper i fire soner i Trysilelva fra Strandvold i sør til Engerdalsgrensa i nord.
Lengde, alder, vekst, kondisjon, kjønnsfordeling og kjønnsmodning hos ørreten har blitt brukt
til en analyse av bestanden. Ørreten har hatt hovedfokus, men all harr som ble fanget har også
blitt lengdemålt og veid.
Totalt ble det fanget 128 ørret og kun 19,5 % var over gjeldende minstemål.
Gjennomsnittstørrelsen var høyest i sone Sennsjøen og denne sonen hadde også den mest
positive lengde- og kondisjonsfordelingen. Snittstørrelsen var lavere både i Elvdalen og
Jordet, med lavest snitt i Jordet. I disse sonene ble det funnet en stor overvekt av umoden
ungfisk i intervallet fra ca. 20-25 cm og veldig få eldre fisker. Hos de eldre fiskene som ble
fanget i disse sonene, ser det imidlertid ut som om veksten har vært god og at den lave
andelen større fisk må skyldes at mye fisk av uviss årsak faller fra i ung alder.
Andelen ørret varierer i de ulike sonene fra 33 % i sone Sennsjøen, via 68 % i Elvdalen til en
tilnærmet total dominans av ørret i Jordet med en andel på hele 96 %. Det ble totalt fanget 98
harr og 18 % av disse var over gjeldende minstemål. Både i Sennsjøsonen og Elvdalen ble det
fanget enkelte store harr over 40 cm, men storparten av harrfangstene ligger i intervallet 27-32
cm.
Funnene i denne undersøkelsen tyder på at hevingen av minstemålet i 2000 ikke har hatt den
ønskede effekten. Det finnes flere alternative forvaltningsformer som kan være spennende å
prøve ut. En av dem er å innføre et maksmål på 30 cm for ørret og 38 cm for harr. På denne
måten ville en rette et hardere fisketrykk på yngre fisk og begrense beskatningen på større og
eldre individer. Siden funnene tyder på at mye fisk i intervallet 20-25 cm naturlig faller fra,
vil en trolig kunne ta opp mye fisk i dette intervallet med god samvittighet. Kanskje vil dette
også gi en bedret vekst på de fiskene som blir igjen samtidig som man bedre utnytter elvas
produksjonsevne ved at man tar ut en større del av den årlige avkastningen. En siste positiv
ringvirkning er at fiskereglene ville bli tilnærmet like i hele vassdraget på norsk side, noe som
vil være veldig oversiktlig for fiskerne.
II
Innholdsfortegnelse
1. Innledning ..................................................................................................................... 1
2. Materiale og metode .................................................................................................... 2
2.1 Innsamling av materialet .................................................................................................. 2
2.2 Bearbeiding av materialet ................................................................................................ 4
2.3 Fiskeregler og minstemålsforvaltning .............................................................................. 5
3. Resultater ..................................................................................................................... 6
3.1 Lengde-, aldersfordeling og lengde ved alder i de ulike sonene ....................................... 6
Sennsjøen ............................................................................................................................ 6
Elvdalen ............................................................................................................................... 8
Jordet ................................................................................................................................ 10
Strandvold ......................................................................................................................... 11
Søre Trysil .......................................................................................................................... 11
3.2 Sammenligning av lengde ved gitt alder, gjennomsnittslengder, alder og k-faktor ...... 12
3.3 Kjønnsfordeling samt alder og størrelse ved kjønnsmodning ........................................ 15
4. Diskusjon .................................................................................................................... 16
4.1 Ørretbestanden ............................................................................................................... 16
4.2 Kort om harrbestanden................................................................................................... 20
4.3 Fiskeregler og -forvaltning .............................................................................................. 22
5. Referanser .................................................................................................................. 25
1. Innledning
I alle tider har mennesker hatt glede av å fiske. Både selve aktiviteten fisking, men også
nytten ved fangsten har betydd mye for mennesker i all tid. Om det er spenningen eller
muligheten til å høste av naturens overskudd som er den drivende kraften for den enkelte skal
være usagt, men trolig er det en kombinasjon. Vektingen av de to motivene forandrer seg i tid
og rom og de aller fleste av oss lever nok ikke i dag i en situasjon hvor fiskelykken er av
avgjørende betydning for vår overlevelse. Likevel er den norske fiskekulturen godt forankret i
samfunnet og over halvparten av den voksne befolkningen oppgir at de fisker en eller flere
ganger per år (Faleide & Knutslid 2005). Blant barn og unge er situasjonen enda bedre. Her
oppgir over 80 % av barn mellom 11-16 år at de fisker årlig (Norges jeger og fiskerforbund
2011a). Aas & Dervo (2010) oppgir at nasjonale undersøkelser i perioden 1995-2004 viser at
mellom 19 og 28 % av befolkningen over 16 år fisket i ferskvann minst en gang per år. Dette
tilsvarer mellom 650 000 og 900 000 fiskere. I tillegg kommer årlig rundt 100 000 utlendinger
til Norge for å fiske i ferskvann (Aas & Dervo 2010).
Sportsfiske i innlandet har en årlig omsetning på ca. 900 millioner kroner (Anon 2006). Salg
av selve fisket utgjør ca. 260 millioner av dette tallet, dvs. at ringvirkningene som
fiskeressursene skaper står for over 70 % av omsetningen (Anon 2006). Turistnæringen i
Trysil kjennetegnes først og fremst for vintersesongen, men det legges inn en stadig større
innsats for å øke turismen også sommerstid og de gode mulighetene for sportsfiske er en av
bærebjelkene i denne satsningen (Riseth 2010). Trysil Fellesforening for jakt og fiske
(heretter kalt Fellesforeningen) er den største aktøren innen fiskeforvaltning og salg av
fiskekort i kommunen og har i de siste årene ligget på rundt 5000 solgte fiskekort, noe som
tilsvarer en omsetning på i overkant av en million kroner (Dag Arne Berget pers.medd.). Når
en ser disse tallene i sammenheng med de ringvirkningene sportsfisket gir for øvrig
næringsliv er det helt opplagt at dette er en viktig ressurs for Trysil. Sportsfiskere er en veldig
heterogen gruppe og favner alt fra den som kjøper et fiskekort for å kunne gjøre noen få sleng
for kosens skyld i elva som renner utenfor hyttetomta, til tyskeren som har reist gjennom flere
land for å oppleve harrfiske i Trysilelva som han kanskje har lest om i et sportsfiskemagasin.
Det ligger visse utfordringer i å øke verdiskapingen innen fisketurisme, da de ulike
grupperinger av fiskere har så forskjellige preferanser. Hvordan en lykkes med dette avhenger
av hvordan man forvalter ressursene, hvordan man tilpasser seg markedet og hvordan man
selger ressursene (Faleide & Knutslid 2005, Aas & Dervo 2010, Vorkinn et al. 2010).
Den største andelen av sportsfiskere i Trysil fisker i hovedvassdraget og også her er fiskerne
en kompleks gruppe (Berget 2000). Man må også kunne si at man i Trysilvassdraget er langt
fremme på forvaltning. Dette vises godt i driftsplanen for Femund-/Trysilvassdraget (Anon
2004) og gjennom det målrettede arbeidet Fellesforeningen driver i vassdraget. Minstemålet i
Trysilelva ble satt opp til 30 cm for ørret (Salmo trutta) og 35 cm for harr (Thymallus
thymallus) i mars år 2000 i henhold til ”Forskrift for fiske i Trysil kommune, Hedmark
Fylke”. Før det hadde minstemålet vært 25 cm for begge arter. Formålet med hevingen av
minstemålet var å øke andelen og antallet stor fisk i fangstene. Også på Engerdalssiden av
1
vassdraget ble minstemålet hevet med det samme mål for øyet (Aas 2007). Litteraturen som
finnes på effekten av heving av minstemål i vassdrag er noe sprikende, men blant annet en
studie fra Idsjøstrømmen i Sverige viste at gradvis heving av minstemålet kombinert med
sterke begrensninger i beskatningen ga et betraktelig bedre harrfiske i form av mye storvokst
harr (Näslund et al. 2004). I Glomma i Nord-Østerdalen var man også optimistiske når
minstemålet ble hevet i 1996. Også her hadde harrfisket i de første årene etter økningen en
positiv tendens, mens hos ørreten kunne en ikke se signifikante endringer, selv om fiskerne
selv mente hevingen hadde vært positiv også for ørretfisket (Museth et al. 2001). Museth et al.
(2010) påpeker at det etter endring i fiskeregler som innføring av størstemål vil ta lang tid før
man ser effekter på bestandssammensetningen. Også Näslund et al. (2004) argumenterer for at
det kan gå opp mot 10 år eller mer før en oppnår full effekt av endrede fiskeregler. Inntrykket
i Trysilelva og i Gløta og Femundselva er at regelendringene ikke har ført til de ønskede
forbedringene i fisket, og at storparten av fangstene består av fisk under minstemålet (Aas
2007, Dag Arne Berget pers.medd.).
I Engerdal tok man i 2007 på bakgrunn av dette initiativ til å se nærmere på sammensetningen
av bestandene av både ørret og harr i ulike deler av vassdraget. Fellesforeningen har jobbet
for å få til det samme, men ulike årsaker har ført til at denne jobben ikke har blitt sluttført før
inneværende år. Kunnskapen er større om harren enn ørreten i Trysilelva grunnet at tidligere
undersøkelser enten har fokusert på harren eller hatt et mye større materiale av harr enn ørret
(Andersen 1968, Kjøsnes et al. 2004, Museth et al. 2010). Ørreten har derfor hatt hovedfokus
i denne rapporten og målet med rapporten er å presentere det innsamlede datamaterialet fra
ørret fra ulike strekninger i Trysilelva. Fremgangsmåten har i stor grad vært lik som Aas
(2007), men for harren sin del er kun lengde og vekt registrert. For ørreten benyttes
lengdefordeling, aldersfordeling, vekst, kondisjon og kjønnsmodning for å beskrive
ørretbestanden på de ulike strekningene. Det er også i noen grad diskutert funnene i lys av
gjeldende minstemålsforvaltning.
2. Materiale og metode
2.1 Innsamling av materialet
Ørret og harr har blitt samlet inn fra fire ulike strekninger i Trysilelva (Fig. 1) i perioden juniseptember 2011. De fire sonene blir heretter kalt Sennsjøen (fra Sennerud til Trysiløya),
Elvdalen (fra Ørsefloen til Eidethølen), Jordet (fra Øverengvelta til Eltosvollen) og
Strandvold (fra Djupfloen til Strandvoldbrua). Sennsjøen er den mest strømsvake strekningen
og substratet her består for det meste av relativt fin grus. I Elvdalen er elva striere og
substratet består av mye stor stein og blokker, men det finnes også enkelte stilleflytende
partier og dype høler. Forbi Jordet renner elva med relativt homogen strømstyrke og elva er
grunn i hele sonen. Substratet her er dominert av stein. Fra Djupfloen til Strandvold har en
også enkelte strømrike partier, men strømmen blir svakere og elva går over til å bli veldig
stilleflytende når den renner ned i Bygderfloen sør ved Nesodden. I den nordligste sonen fra
2
Sennerud til Trysiløya er forholdene veldig like som i den sørligste sonen til Aas (2007) i
Femundselva som gikk fra Søre Elvdal bru til Trysil grense. Materialet fra disse to sonene har
derfor blitt slått sammen for å få et større datagrunnlag. I denne sonen er det også tatt med et
mindre materiale fra 2009 fisket av undertegnede.
A)
B)
Figur 1. Kart over området fra Engerdalsgrensa og ned til Eidet (A) og fra Jordet til Innbygda
(B). Det ble samlet inn fisk fra de fire markerte sonene på kartutsnittene: 1; Sennsjøen
(Sennerud-Trysiløya), 2; Elvdalen (Ørsefloen-Eidethølen), 3; Jordet (Øverengvelta-Eltosvollen)
og 4; Strandvold (Djupfloen-Strandvoldbrua).
Sør for Innbygda er inntrykket at ørretandelen er lav (Dag Arne Berget pers. medd.). Det har
derfor ikke blitt fisket noe på denne strekningen, men andelen ørret i fangstene har blitt
vurdert ut fra fangststatistikk fra Gjerfloen fluefiske fra 2002-2009 (Museth et al. 2010) og fra
eiendommen til Anders Nyhus på vestsiden av Trysilelva nord for Plassen i perioden 20032011 (Anders Nyhus pers. medd.). Spesielt for begge disse strekningene er at de er rene
fluefiskesoner og har strengere fangstbegrensninger enn på Fellesforeningens områder.
All fisk ble samlet inn ved stangfiske og bruk av tradisjonelle fiskemetoder. Det har blitt
fisket med mark (både bunnmeite med søkke og meite med dupp), flue (nymfer, våtfluer og
tørrfluer, både med fluestang og kastedobb) og spinner/sluk. Det har blitt fisket til alle
døgnets tider og utstyrsvalget har blitt forsøkt valgt etter hva en kan tenke seg at den
gjennomsnittlige fisker bruker i den enkelte sone. Fiskeforholdene under innsamlingen må
kunne karakteriseres som svært krevende (Fig. 2). Sommeren 2011 har vært uvanlig våt og
vannføringen i elva har derfor vært unormalt høy hele sommeren (Kristian Strand Nordtun
pers. medd., Norges Vassdrags- og Energidirektorat 2011). Planen var å supplere
3
stangfangstene med garnfangster i de mer stilleflytende partiene, men dette ble ikke
gjennomført på grunn av den konstant høye vannstanden. Tabell 1 viser antall ørret og harr
fanget på de ulike strekningene. Samlet består materialet av 128 ørret og 98 harr. Det ble ikke
fanget andre fiskearter i noen av sonene.
Tabell 1. Oversikt over ørret og harr fisket på stang i fire ulike soner i Trysilelva juniseptember 2011.
Antall ørret
Antall harr
Antall timers fiske
Sennsjøen totalt* Sennsjøen** Elvdalen Jordet Strandvold
38
14
36
48
6
78
58
17
2
1
62
47,5
41
32,5
9
*Her er fangstene fra Aas (2007) på strekningen Søre Elvdal bru – Trysil grense lagt sammen
med fangstene fra sone Sennsjøen.
**Her inngår kun fangstene fra Sennerud – Trysiløya i sone Sennsjøen.
2.2 Bearbeiding av materialet
All fisk som ble fanget ble avlivet. Lengde ble målt ned til nærmeste millimeter fra snutespiss
til enden på nederste del av halefinnen med denne spredd i tilnærmet naturlig stilling hos både
ørret og harr. Samtlige fisker hos begge arter ble så veid til nærmeste gram på ei digital vekt.
Vekt og lengde ble brukt til å beregne Fultons kondisjonsfaktor (k-faktor). Videre prøver ble
kun foretatt på ørreten. Skjell ble tatt fra den bakre delen av fisken over sidelinjen og
oppbevart tørt i konvolutter sammen med otolittene. Kjønn og modningsgrad hos hunnfisken
ble bestemt etter en skala utarbeidet av Dahl (1917). Ørret i stadium IV skulle ha gytt
kommende høst, mens øvrig ørret i det innsamlede materialet var umoden fisk. Det ble ikke
fanget ørret i stadium V og heller ikke i stadium VII-II (tidligere gytere). Hannfisken ble kun
vurdert som enten gytefisk eller gjellfisk kommende høst. Det ble notert om ørreten hadde
spist større næringsemner som fisk eller mus, men utover dette ble ikke diett undersøkt.
Alderen ble bestemt ved hjelp av otolittene. Disse ble enten lest hele under en binokularlupe,
eller knekt gjennom sentrum og deretter brent før avlesning hvis dette var nødvendig.
Vintersonene ble lest av gjennom lupen med otolittene liggende på mørk bakgrunn i en
propandiolløsning. Alderen er således oppgitt i vintre. Merk imidlertid at den relativt lange
fiskeperioden innebærer at fisk fanget i begynnelsen av september har unnagjort mye av årets
vekstsesong, mens en fisk fanget tidlig i juni er helt i begynnelsen av årets vekstsesong.
Tilbakeberegnet lengdevekst har ikke blitt utført.
JMP® 8.0 (SAS 2008) er blitt brukt til variansanalyser (two-way ANOVA) for å se på
forskjeller mellom sonene i lengde, alder og k-faktor hos ørret. Resultatene fra analysene ble
ansett som signifikante når P<0,05 og ble videre testet med en Tukey-Kramer HSD for å
identifisere statistiske forskjeller mellom sonene. Sone Strandvold er tatt ut av disse analysene
grunnet lite datamateriale.
4
Både innsamling og bearbeiding av materialet er i stor grad gjort etter samme lest som Aas
(2007).
2.3 Fiskeregler og minstemålsforvaltning
I hele Trysilelva, med unntak av på Gjerfloen Fluefiskes område og Anders Nyhus’ eiendom
(hhv sør og nord for Plassen) hvor det praktiseres enda strengere fangstbegrensninger, er
gjeldende minstemål i Trysilelva i dag 30 cm for ørret og 35 cm for harr. Minstemålet har
ligget på disse nivåene siden 2000 da de ble satt opp fra et minstemål på 25 cm for begge
arter. Dette innebærer at beskatningen i elva foregår på ørret over 30 cm og harr over 35 cm
såfremt reglene blir respektert. Det kan nevnes at man ikke har noen oversikt over i hvor stor
grad fiskerne etterlever minstemålsbestemmelsene. Stangfisket har vært tillatt hele året, men
fra og med i år (2011) ble det innført fredning i perioden 1. april til 15. mai på strekningen fra
Engerdal kommunegrense til Nesodden i Innbygda. Fredningen gjelder både stangfiske og
isfiske, men gjelder ikke i Sennsjøen. Formålet er å verne om større ørret og harr som
overvintrer i floene og som tradisjonelt har vært i bittet når de har begynt å bevege på seg
igjen oppover eller nedover i elva på våren.
Figur 2. Bilde fra øverst i Eidethølen i midten av juni på høy vannstand og hard strøm i elva,
noe som var veldig beskrivende for sommeren 2011. Foto: Øivind Løken.
5
3. Resultater
3.1 Lengde-, aldersfordeling og lengde ved alder i de ulike sonene
Sennsjøen
Antall
I Sennsjøsonen ble det fanget 14 ørret og 58 harr på Trysilsida og 24 ørret og 20 harr på
Engerdalssida av kommunegrensa. Dermed var ørretandelen når vi ser kun på det som ble
fanget på Trysilsida på 19 %, mens når vi sammenslår dataene så er ørretandelen på 33 %.
Som nevnt i metodedelen ble materialet fra disse sonene slått sammen og det er det samlede
materialet som i all hovedsak blir presentert i det videre. I tillegg til materialet fra Aas (2007)
ble 18 harr i lengdeintervallet 12,3 – 45,1 cm og en ørret på 25,4 cm fisket i juli 2009. Ørreten
var i lengdeintervallet 17,5 – 47,8 cm og harren i lengdeintervallet 12,3 – 45,1 cm (Fig. 3).
Både den minste og den største harren ble altså fisket i 2009. Gjennomsnittslengden var 27,4
cm både for ørret og harr for hele materialet sett under ett. Andelen ørret over minstemålet var
26 %, mens andelen harr var kun 14 %. Av de 14 ørretene som ble fanget på Trysilsida var 36
% over gjeldende minstemål. Aldersbestemmelsen viste at ørretene var fra 2 – 11 år gamle
(Fig. 4A). Den eldste ørreten på 11 år var også den største ørreten i hele materialet, alle
sonene inkludert. En flott hannørret på 47,8 cm og 1020 gram (Fig. 5). Av ørretene som ble
fanget i Sennsjøsonen hadde hele 24 % større næringsemner som ørekyte (Phoxinus
phoxinus), steinsmett (Cottus poecilopus) eller mus i magen. Gjennomsnittlig lengde ved
alder for ørretene fanget i denne sonen var 21,6 cm, 24,5 cm og 28,0 cm for henholdsvis 3-, 4, og 5-åringer (Fig. 4B). Det ble fanget 0,6 ørret og 1,3 harr per times fiske.
12
11
10
9
8
7
6
5
4
3
2
1
0
Ørret
Harr
1
5
9
13
17
21
25
29
33
37
41
45
49
Lengde (cm)
Figur 3. Lengdefordeling hos stangfisket ørret (n = 38) og harr (n = 78) på strekningen Søre
Elvdal bru – Trysiløya (sone Sennsjøen). Materialet fra Søre Elvdal bru – Trysil grense ble
fisket i juli og august 2007, 18 harr og en ørret på 25,4 cm ble fisket i 2009, mens øvrig fisk
ble fisket fra juni – september 2011.
6
B)
12
10
8
6
4
2
0
Lengde (cm)
Antall
A)
50
45
40
35
30
25
20
15
10
5
0
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12
Alder (vintre)
Alder (vintre)
Figur 4. Aldersfordeling (A) og lengde ved alder (B) for stangfisket ørret (n = 38) på
strekningen Søre Elvdal bru – Trysiløya (sone Sennsjøen). Materialet fra Søre Elvdal bru –
Trysil grense ble fisket i juli og august 2007, en ørret på 25,4 cm ble fisket i 2009, mens øvrig
fisk ble fisket fra juni – september 2011.
Figur 5. Hannørret på 47,8 cm og 1020 gram tatt på mark i sone Sennsjøen i juni 2011. Foto:
Øivind Løken.
7
Elvdalen
I Elvdalen var forholdet mellom ørret- og harrandelen akkurat det motsatte av i Sennsjøsonen.
Mens 2 av 3 fangede fisker i Sennsjøsonen var harr så var 2 av 3 fangede fisk i Elvdalen ørret.
Totalt ble det fanget 36 ørret i lengdeintervallet 17,0 – 44,0 cm og 17 harr i intervallet 25,0 –
47,8 cm (Fig. 6). Gjennomsnittslengden for ørret var 26,2 cm, mens for harr var den 32,1 cm.
67 % av ørretene var fra 20,2 til 28,4 cm og hver fjerde fisk var over minstemålet på 30 cm.
Hver fjerde harr var også over minstemålet og det ble ikke fanget harr under 25 cm. Ørretene
som ble fanget var fra 3 til 8 år gamle, men kun fire av fiskene var eldre enn 6 år (Fig. 7A).
Av store næringsemner ble det kun funnet ørekyte i 2 ørreter (6 %). Gjennomsnittlig lengde
ved alder for ørretene fanget i denne sonen var 19,3 cm, 23,1 cm og 25,4 cm for henholdsvis
3-, 4-, og 5-åringer (Fig. 7B). Det ble kun fanget 0,9 ørret og 0,4 harr per times fiskeinnsats.
6
5
Antall
4
3
Ørret
Harr
2
1
0
1
5
9
13
17
21
25
29
33
37
41
45
49
Lengde (cm)
Figur 6. Lengdefordeling hos stangfisket ørret (n = 36) og harr (n = 17) på strekningen
Ørsefloen – Eidethølen (sone Elvdalen) fanget i juni – september 2011.
8
A)
B)
Lengde (cm)
Antall
15
10
5
0
1
2
3
4
5
6
7
45
40
35
30
25
20
15
10
5
0
8
0
Alder (vintre)
1
2
3
4
5
6
7
8
9
Alder (vintre)
Figur 7. Aldersfordeling (A) og lengde ved alder (B) for stangfisket ørret (n = 36) på
strekningen Ørsefloen – Eidethølen (sone Elvdalen) fanget i juni – september 2011.
Verdt å nevne er at det øverst i denne sonen, dvs. nederst i Ørsefloen ble fanget en hannørret
på 44,0 cm og 862 gram. Aldersbestemmingen både ved lesing av skjell og otolitter viste at
denne ørreten kun var 6 år gammel (Fig. 8). Den har dermed hatt en suverent mye bedre vekst
enn alle andre fangede ørreter i sonen.
A)
B)
Figur 8. Alder lest av på otolitt (A) (otolitten knakk i fire ved deling) og skjell (B) hos en
stangfisket hannørret på 44,0 cm og 862 gram. Bildene viser at fisken var 6 år (vintre)
gammel. Foto: Øivind Løken.
9
Jordet
På strekningen forbi Jordet ble det totalt fanget 50 fisker. Kun to harr på henholdsvis 25,0 og
29,0 cm og resten ørret i lengdeintervallet 11,9 – 36,0 cm (Fig. 9). Gjennomsnittslengden på
de 48 ørretene var 22,2 cm og kun 4 fisker (8 %) var større enn gjeldende minstemål. Faktisk
var 77 % av ørretene også under det gamle minstemålet fra før år 2000 på 25,0 cm. Figur 10A
viser at ørretene stort sett var ung fisk. De eldste eksemplarene var 6 år gamle.
Gjennomsnittlig lengde ved alder 3, 4, og 5 år var 18,8 cm, 20,1 cm og 24,8 cm (Fig. 10B).
Det ble fanget 1,5 ørret og 0,06 harr per times fiske og det ble kun funnet større næringsemner
i 2 av 48 fangede ørreter (4 %). Begge disse ørretene hadde spist hver sin steinsmett.
10
9
8
7
Antall
6
5
Ørret
4
Harr
3
2
1
0
1
5
9
13
17
21
25
29
33
37
41
Lengde (cm)
Figur 9. Lengdefordeling hos stangfisket ørret (n = 48) og harr (n = 2) på strekningen
Øverengvelta – Eltosvollen (sone Jordet) fanget i juni – september 2011.
10
A)
B)
25
Lengde (cm)
Antall
20
15
10
5
0
1
2
3
4
5
6
40
35
30
25
20
15
10
5
0
0
Alder (vintre)
1
2
3
4
5
6
7
Alder (vintre)
Figur 10. Aldersfordeling (A) og lengde ved alder (B) for stangfisket ørret (n = 36) på
strekningen Øverengvelta – Eltosvollen (sone Jordet) fanget i juni – september 2011.
Strandvold
I sonen fra Djupfloen til Strandvoldbrua ble det lagt ned en mye lavere innsats enn i de tre
øvrige sonene. Grunnen til dette var at det ble prioritert å få et tilfredstillende materiale i alle
fall i noen soner, fremfor litt for lite i alle. Inntrykket for denne strekningen er at harren er den
dominerende fiskearten, men at det finnes et godt innslag av ørret med relativt god vekst.
Morten Aas har tidligere i privat regi analysert otolitter av ca 10 selvfiskede ørret på denne
strekningen og det typiske mønsteret er at ørreten her bruker 6-8 år på å nå lengder på 40-45
cm, mens individer som så vidt har passert kiloen oftest er gamle (>10 år) (Morten Aas pers.
medd.). Fangsten ble en overvekt av ørret på strekningen, men det ble imidlertid fanget kun 6
ørret og 1 harr, noe som ga en fangst på 0,7 ørret og 0,1 harr per times innsats.
Gjennomsnittslengden på de 6 ørretene var 25,5 cm og 2 av dem var over gjeldende
minstemål. Materialet i denne sonen ble ansett for lite til å gjøre videre analyser på og omtales
dermed ikke i det videre.
Søre Trysil
I Trysilelva sør for Innbygda til elva renner inn i Sverige er inntrykket at ørreten er fåtallig og
at fiskesamfunnet er dominert av harr og også sik (Coregonus lavaretus) i de stille floene
(Dag Arne Berget pers. medd.). Det ble derfor ikke valgt ut noen sone å fiske i sør for
Innbygda da man anså muligheten for å få et stort nok materiale av ørret som svært liten.
Denne antagelsen ble underbygget med fangstdata fra eiendommen til Anders Nyhus på
vestsiden av Trysilelva nord for Plassen i perioden 2003 – 2011, samt fangststatistikk fra
Gjerfloen fluefiske fra 2002 – 2009. Strekningen Kolos – Plassen hvor Nyhus’ eiendom ligger
har et fall på 22 meter over en strekning på ca. 7 km og er dermed den lengste
11
sammenhengende strekningen med stryk og foss i Trysilelva mellom riksgrensen og
Øverbygda. En skulle derfor tro at denne strekningen burde være den strekningen som passet
ørreten best mellom Innbygda og svenskegrensa. Likevel ligger fangstene av ørret samlet for
perioden fra 2003 – 2011 av en samlet fangst på over 2000 fisker på kun 3,1 % og kun 2 av 9
år er andelen ørret i fangstene høyere enn 5 % (Anders Nyhus pers. medd.). Hos Gjerfloen
fluefiske sørover fra Plassen ble det i perioden 2002 – 2009 rapportert en fangst på 13.016
harr og kun 70 ørret (Museth et al. 2010). Selv om man hos Gjerfloen fluefiske fisker
målrettet etter harr er andelen ørret i fangstene så forsvinnende liten at Museth et al. (2010)
konkluderer med at fiskesamfunnet på denne strekningen domineres totalt av harr.
3.2 Sammenligning av lengde ved gitt alder, gjennomsnittslengder, alder og k-faktor
Gjennomsnittlig lengde ved alder for 2 – 6 år gammel fisk på de tre nordligste sonene viser at
i dette materialet har ørretene i Sennsjøsonen vokst bedre enn sine jevnaldrende både i
Elvdalen og Jordet, mens veksten synes å være nest best i Elvdalen (Fig. 11). Forskjellene i
gjennomsnittlig lengde for hver aldersklasse synes å bli mindre jo eldre fisken blir.
Eksempelvis var gjennomsnittlig lengde for 3-åringene henholdsvis 21,6 cm, 19,3 cm og 18,8
cm i Sennsjøen, Elvdalen og Jordet, mens 6-åringene i de samme sonene var 33,0 cm, 32,4 cm
og 31,7 cm. Ser vi på gjennomsnittsørreten i hver av de tre sonene når det gjelder lengde, så er
forholdet det samme her. Sennsjøen har størst snittlengde på ørretene med en lengde på 27,4
cm (n = 38) mot Elvdalens 26,2 cm (n = 36) og Jordets 22,2 cm (n = 48). En kan imidlertid
ikke si at Sennsjøen og Elvdalen skiller seg signifikant fra hverandre, det er det kun Jordet
som gjør fra de to øvrige sonene (Fig. 12).
35
30
Lengde (cm)
25
20
Sennsjøen
15
Elvdalen
10
Jordet
5
0
0
1
2
3
4
5
6
7
Alder (vintre)
Figur 11. Gjennomsnittlig lengde ved alder for stangfisket ørret ved alder 2 – 6 år fanget i tre
ulike soner i Trysilelva i juni – september 2011.
12
30
a
a
Lengde (cm)
25
b
20
15
10
5
0
Sennsjøen
Elvdalen
Jordet
Figur 12. Gjennomsnittlig lengde hos stangfisket ørret i sonene Sennsjøen, Elvdalen og Jordet. Innen
hver sone er søyler med forskjellige bokstaver signifikant forskjellige (Tukey-Kramer HSD-test ved
P < 0,05 etter ANOVA). F-verdi 9,39 og n = 122.
Selv om gjennomsnittsalderen hos ørretene i Elvdalen var noe høyere enn i Sennsjøsonen og
Jordet (4,8 år mot 4,7 og 4,3 år i hhv Sennsjøsonen og Jordet) var det ikke grunnlag for å si at
det var en signifikant forskjell mellom de tre (P > 0,05, F-verdi 1,45 og n= 122).
Gjennomsnittlig kondisjonsfaktor hos ørreten var lavest i Sennsjøsonen med 0,99. Elvdalen
hadde en gjennomsnittlig k-faktor på 1,0, mens Jordet hadde høyest gjennomsnittlig k-faktor
med 1,04. Forskjellen mellom Sennsjøen og Jordet var statistisk signifikant, mens Elvdalen
ikke var signifikant forskjellig fra de to andre sonene (Fig. 13). Om vi ser på k-faktor ved
økende lengde, så synes kondisjonen hos ørreten i Sennsjøsonen å bedre seg ved økende
størrelse på fisken (Fig. 14A). Også i Elvdalen har man samme positive trend, om enn noe
svakere (Fig. 14B), mens man i Jordet ser en trend til at k-faktor hos fisken blir lavere ved
økende størrelse (Fig. 14C).
13
a
1,04
1,03
K-faktor
1,02
1,01
ab
1
b
0,99
0,98
0,97
Sennsjøen
Elvdalen
Jordet
Figur 13. Gjennomsnittlig K-faktor hos stangfisket ørret i sonene Sennsjøen, Elvdalen og
Jordet i Trysilelva. Innen hver sone er søyler med forskjellige bokstaver signifikant forskjellige
(Tukey-Kramer HSD-test ved P < 0,05 etter ANOVA). F-verdi 3,37 og n= 122.
1,2
1,0
0,8
0,6
0,4
0,2
0,0
y = 0,9241e0,0025x
R² = 0,0613
0
K-faktor
B)
K-faktor
A)
5 10 15 20 25 30 35 40 45
1,2
1,0
0,8
0,6
0,4
0,2
0,0
y = 0,9788e0,0006x
R² = 0,0009
0
Lengde (cm)
5 10 15 20 25 30 35 40 45
Lengde (cm)
K-faktor
C)
1,2
1,0
0,8
0,6
0,4
0,2
0,0
y = 1,0876e-0,002x
R² = 0,0195
0
5 10 15 20 25 30 35 40 45
Lengde (cm)
Figur 14. K-faktor ved lengde hos stangfisket ørret i sonene Sennsjøen (A), Elvdalen (B) og
Jordet (C) i Trysilelva.
14
3.3 Kjønnsfordeling samt alder og størrelse ved kjønnsmodning
For alle fire sonene sett under ett så var kjønnsfordelingen skjev, med en overvekt av hunnfisk
(59 %). Denne skjevheten ble særlig stor på grunn av kjønnsfordelingen som ble funnet i
Elvdalen. Her var hele 25 av 36 fangede fisker hunner (69 %). Også ved Strandvold var
kjønnsfordelingen veldig skjev, med en stor overvekt av hunner. Her ble det imidlertid kun
fanget 6 fisk, men 5 av disse var hunner. I sonene Sennsjøen og Jordet var kjønnsfordelingen
mer normal, men også i begge disse sonene var det en liten overvekt av hunnfisk (hhv 53 og
54 %). I Elvdalen var det særlig i de mindre lengdeklassene at det var en stor overvekt av
hunner. Av 27 fangede ørreter under 30 cm var bare 3 hanner noe som gir en hunnfiskandel
på hele 78 % for fisk opp til 30 cm. For fisk over 30 cm har man en jevn kjønnsfordeling med
5 hanner og 4 hunner.
Det var generelt en lav andel av hunnørretene som var kjønnsmodne og som skulle ha gytt
kommende høst, materialet sett under ett. I Sennsjøsonen var kun 10 % av hunnene
kjønnsmodne mot 16 % i Elvdalen og 15 % i Jordet. Den minste kjønnsmodne hunnen i
Sennsjøsonen var 6 år gammel og hele 35,0 cm. Kun 2 av 10 hunnørret 5 år eller eldre i denne
sonen var kjønnsmodne (20 %). I Elvdalen var den minste kjønnsmodne hunnørreten 23,1 cm
og 5 år gammel. De øvrige gytemodne hunnene i denne sonen var alle godt over 30 cm, fra
32,4 cm og oppover(3 stk). Av 11 hunnørret 5 år eller eldre var 4 kjønnsmodne i Elvdalen (36
%). Dette tallet var 4 av 10 i Jordet (40 %). Her var den minste kjønnsmodne hunnen 6 år
gammel og 29,0 cm. Verdt å nevne i denne sonen er at absolutt all hannfisken (n = 22) var
gjeldfisk som ikke skulle ha gytt kommende høst, selv om det ble fanget hannfisk opp mot 33
cm. Ved Strandvold var ingen av de 6 fangede hunnene kjønnsmodne til tross for at det ble
fanget en 7 år gammel hunnørret på 30,4 cm.
15
4. Diskusjon
4.1 Ørretbestanden
Når en ser hele materialet under ett så er fordelingen av ørret og harr henholdsvis 57 og 43 %.
Ørreten i de undersøkte sonene ser ut til å ha en middels god til god vekst. Bare 20 % av de
fangede ørretene var over gjeldende minstemål og det er fanget lite gammel fisk (>6 år).
Antallsmessig består en stor overvekt av bestanden av yngre, umoden fisk mellom 20 og 26
cm. På bakgrunn av dette reiser det seg en rekke spørsmål som jeg skal forsøke å belyse i det
videre:

Kan metoden for innsamling av prøvemateriale gi skjevhet i utvalget, slik at utvalget
ikke gjenspeiler elvas ørretbestand (er det eksempelvis mye vanskeligere å få ørret på
30 cm enn på 25 cm på de metodene som er benyttet?)

Er det naturgitte forutsetninger for en høy andel ørret over 30 cm i disse delene av
Trysilelva?

Hva er grunnen/-e til at det andelsmessig er så lite fisk >30 cm i sone Elvdalen og
Jordet? Og hvorfor er det så lite eldre fisk i materialet?

Hva er årsakene til at veksten er bedre i Elvdalen enn i Jordet, og bedre enn begge
steder i Sennsjøsonen?
De aller fleste fiskeredskaper er selektive (Borgstrøm & Qvenild 2000). Det vil si at
fangbarheten er ulik for ulike størrelser, fiskearter eller til og med kjønn. Dette vil kunne føre
til at lengde- og aldersfordelinger i et innsamlet materiale ikke nødvendigvis gir et riktig bilde
av den faktiske bestanden. Hvis man antok at fangbarheten på ørret rundt 25 cm var vesentlig
høyere enn på ørret rundt 30 cm, så ville dette selvsagt kunne bidra til å forklare
overrepresentasjonen av ørret mellom 20-25 cm i sone Elvdalen og Jordet. Men er det rimelig
å anta en slik forskjell? Det er fanget få ørreter under 16-17 cm i denne undersøkelsen og
grunnen til det er nok at fangbarheten for fisk som er særlig mindre enn dette blir svært lav på
den redskapen som er benyttet. Men en skulle forvente at metodene som er benyttet fangster
temmelig likt på ørret mellom 25-35 cm. Fisket i Sennsjøsonen viser jo også dette for her er
hovedvekten i hvertfall nær 30 cm. Hos større ørret, kanskje over 40-45 cm, vil en naturlig
nok kunne finne mer vriene individer som er mer selektive i sitt næringssøk og som trolig vil
ha en annen fangbarhet enn en ørret på 25 eller 30 cm. En må derfor, når det er så lite ørret
over 25 cm i fangstene som det er i Elvdalen og Jordet, kunne konkludere med at andelen fisk
over denne størrelsen faktisk er beskjeden.
16
I et stort merkeprosjekt i elva etter ørret og harr i 1999-2001 (Kjøsnes et al. 2004) fisket man
også i ulike soner i elva, både på Trysil- og Engerdalssida. På strekningen Elvbrua –
Sennsjøen fant man en ørretandel på 23 %. Gjennomsnittslengden for ørreten var 20,1 cm og
6,7 % var større enn 30 cm. Ørretandelen i Sennsjøsonen i årets studie lå på 33 %, altså 10 %
høyere enn i Kjøsnes et al. (2004). Gjennomsnittslengde og andel ørret over minstemålet er
også høyere med henholdsvis 27,4 cm og 26,3 %. Neste definerte sone i Kjøsnes et al. (2004)
var fra Sennsjøen til Flenoset. På denne strekningen fant man en ørretandel på 46 %,
gjennomsnittlig lengde var 23,8 cm og 16,2 % av de fangede ørretene var større enn 30 cm.
Både Elvdalen og Jordet havner innenfor denne sonen og i begge disse sonene er det funnet
en høyere ørretandel enn i merkeprosjektet, med henholdsvis 68 og 96 % ørret i fangstene.
Når det gjelder gjennomsnittslengde og andel fisk over 30 cm, så ligger Elvdalen noe over og
Jordet noe under resultatene på begge parametre fra Kjøsnes et al. (2004). Det kan være at
størrelsen på ørreten har gått noe opp på de 10 årene som er gått siden merkeprosjektet, i alle
fall i de øvre delene av elva, men endringen kan like gjerne skyldes ulike fangstmetoder,
fiskeforhold etc. Det nevnte merkeprosjektet pågikk i 3 år og startet ett år før de nye
minstemålsreglene trådte i kraft. En hadde derfor mulighet til å studere evt. korttidseffekter av
regelendringene. Kjøsnes et al. (2004) nevner at inntrykket blant fiskerne var at størrelsen
gikk noe opp i årene etter regelendringen, men noen signifikant endring kunne ikke påvises.
Det bør også nevnes at sonene i merkeforsøket omfattet større områder enn sonene i denne
undersøkelsen og det er ikke gitt at andelsforholdene mellom ørret og harr for eksempel i
sonen fra Sennsjøen til Flenoset er representativ for alle deler av denne strekningen. Totalt for
hele materialet i merkeprosjektet som omfattet elva både på Trysil- og Engerdalssida var
gjennomsnittlengde for ørret og harr henholdsvis 23,9 og 29,3 cm. Tilsvarende tall for denne
undersøkelsen sett under ett er 25,0 og 28,1 cm, med andre ord ikke særlig betydelige
forskjeller.
I Sennsjøsonen er gjennomsnittstørrelsen noe høyere og veksten noe bedre enn i Elvdalen og
Jordet. Lengdefordelingen er da også langt mer positiv, særlig sammenlignet med Jordet, men
også med Elvdalen. Dette er også den eneste av sonene hvor større næringsemner som fisk
eller mus er funnet hos en nevneverdig andel av ørretene (24 %). Det er godt kjent at ørret
som går over til en fiskediett får en mye raskere vekst og kan bli mye større enn fisk som
lever på smådyr og evertebrater hele livet. Det kreves imidlertid jevn og god tilgang på fôrfisk
for at mindre ørreter skal klare det ernæringsmessige spranget som et skifte til fiskediett er
(Sandlund & Næsje 2000). Under sommerens fiske ble det fanget ørret med ørekyte og
steinsmett i magen. Fra Aas’ (2007) materiale som ble slått sammen med Sennsjøsonen var
det også en av ørretene som hadde en mus i magen. Av andre mulige fôrfisker, så blir det stort
sett yngel eller småfisk fra de andre artene som er til stede i elva som er mulig bytte, men det
er kun ørekyte og steinsmett, i tillegg til niøyer (Lampetra spp.)som hele livet har en størrelse
som gjør dem til mulig ørretmat. Det er jo også en stor mengde småørret i Trysilelva, men i de
fleste av sonene i denne undersøkelsen er strømmen relativt stri og skjulmulighetene utrolig
gode, slik at kannibalisme neppe er noen stor mulighet. En skal ikke se bort fra at en eller
annen småørret ender opp i magen til en større artsfrende, men det virker usannsynlig at dette
skulle ha noe stort omfang. Det tyder heller ikke mageinnholdet hos de fangede fiskene i dette
materialet på. Grunnen til at det var mest utbredt med større næringsemner i magen i
17
Sennsjøsonen er trolig at det her er et relativt strømsvakt parti av elva og mindre stor stein
med skjulmuligheter for småfisken. Fiskens byttevalg er ikke nødvendigvis avhengig av
størrelsen på predatoren og dens gap, men oftest krever det noe mer størrelse og erfaring å
fange fisk enn for eksempel evertebrater (Jensen et al. 2004). Ørreten i Femunden spiser fisk
fra de er bare 20-25 cm, men det er først når de kommer opp i lengder på mer enn 30 cm at
fisk utgjør 50 % eller mer av dietten (Sandlund & Næsje 2000). Det er lite trolig at mange
ørreter i Sennsjøsonen skulle kunne leve utelukkende på en fiskediett, til det er nok tilgangen
for dårlig og vanskelig tilgjengelig. Men siden det er litt enklere ”jaktforhold” for ørreten her
enn i de andre sonene vil nok fisk kunne inngå som en del av dietten for en større andel fisk
og dermed være med å bidra til at ørretene i denne sonen vokser bedre enn i de andre sonene.
I deler av elva Hemsil i Buskerud har man en fiskespisende ørretbestand som ser ut til å
regulere sin egen rekruttering gjennom predasjon. Dette gjør at fiskespiserne vokser godt og
har gitt Hemsil status som en av de best kjente ørretelvene i Norge, kjent for mye fin ørret
(Brabrand et al. 2002).
Liknende forhold som i Sennsjøsonen får en også fra Strandvold og sørover. Her sakker elva
tempoet og det kommer inn flere fiskearter. Også gjedde (Esox lucius) som kan predatere på
ørreten, men her burde det også være mulig for enkelte ørreter å slå over på en delvis
fiskediett. Ørretandelen sørover i elva er meget lav, og dette kan ha flere årsaker. Økt
konkurranse ved at flere arter kommer inn, dårligere gytemuligheter, mindre skjulmuligheter
og fare for predasjon fra gjedde kan være noen, med de to første som de mest sannsynlige. En
slik tanke at de få ørretene som lever sørover i elva i større grad predaterer på fisk kan også
underbygges av resultatene fra Kjøsnes et al. (2004). I sonen fra Kolos til Lutnæs var
ørretandelen veldig lav, men 64,1 % av de ørretene som ble fanget var over 30 cm. Hos
Gjerfloen Fluefiske kan det også tyde på at gjennomsnittstørrelsen hos ørreten er noe høyere
enn nord for Innbygda, men andelen ørret er forsvinnende liten også her (Museth et al. 2010).
Predasjon fra annen fisk kan altså med stor sannsynlighet avskrives når det gjelder å forklare
bestandssammensetningen i elva nord for Innbygda. Det er funnet en høy andel ung ørret på
20-25 cm i sone Elvdalen og Jordet. Men det virker som veldig mange i disse
størrelsesklassene blir borte, siden en finner så få fisker som er større i materialet. Hvor blir
det så av dem? Det er to muligheter; enten dør de (predasjon, fangstdødelighet, naturlig
dødelighet) eller så flytter de på seg, noe som også kan øke dødeligheten. Svaret vet en ikke,
men det kan sikkert være sammensatt. Selv om det finnes en rekke naturlige predatorer i og
ved elva slik som fiskender (Mergus spp.), gråhegre (Ardea cinerea), fiskeørn (Pandion
haliaetus), mink (Mustela vison) og oter (Lutra lutra), så virker det usannsynlig at disse skulle
være grunnen til den observerte lengdefordelingen med stort frafall av fisk fra rundt 25 cm og
oppover. Sportsfiske er en annen faktor som kan være med å forme en bestand. Men når en så
stor andel av ørretene er under 25 cm og gjennomsnittslengden i sonene ligger fra 22 – 27 cm
så måtte det ha blitt fisket utrolig hardt på fisk langt under gjeldende minstemål for at dette
skulle kunne forklare lengdefordelingene. Når en i tillegg tenker på de gyte- og
skjulmulighetene som ørreten har i store deler av elva nord for Strandvold som en må anta gir
utrolig tallrike årsklasser av ørret, så virker det enda mer usannsynlig at fiske skulle være
forklaringen på lengdefordelingene. Når det gjelder det nesten totale fraværet av eldre fisk,
18
med nesten ingen fisker over 8 år, så skal en ikke utelukke at fangstdødelighet kan være en av
forklaringene.
Stor naturlig dødelighet hos fisk større enn 25-30 cm kan være en annen tenkelig årsak til at
lengdefordelingene er som de er. Ved isgang eller andre ekstremhendelser er det sannsynlig at
den større fisken er mer utsatt. De mindre ørretene trenger ikke store plassen for å klare seg
og det er masse små rom mellom steiner og lignende hvor de kan stå beskyttet. Den større
ørreten trenger noe mer plass og kan derfor være mer utsatt for dårlige vinterforhold, kanskje
særlig i partier som forbi Jordet, hvor elva er veldig homogen, relativt grunn og med få dypere
kulper. Det virker imidlertid usannsynlig at denne typen hendelser skulle kunne ta knekken på
så mye stor fisk i alle sonene til at dette skulle være en hovedforklaring på lengdefordelingen.
Med så mange faktorer som kan spille inn, men få av dem vurdert til å kunne ha avgjørende
betydning, så står man igjen med to momenter som trolig er sentrale i å forklare
bestandsstrukturen hos ørreten i Trysilelva: konkurranse og habitatkvalitet. Det er godt kjent
at både inter- og intraspesifikk konkurranse kan virke inn på veksten hos ørret (bla. Vøllestad
et al. 2002, Simonović & Nikolić 2007). Tettheten av ørret og også av annen fisk vil si noe
om hvor mange fisk som må dele på det næringsgrunnlaget som finnes. Det kan være
konkurranse både innen ørretbestanden og med andre arter. Dette kan være alt fra
konkurranse mellom ung ørret og steinsmett om habitat/oppholdsplass (Hesthagen &
Heggenes 2002), til konkurranse mellom voksen ørret og eksempelvis harr eller sik om både
næring og oppholdsplasser i elva. Interspesifikk konkurranse med i første rekke harr, men
kanskje også sik er trolig en veldig viktig årsak til at ørretandelen er så lav i de stilleflytende
partiene. I en undersøkelse fra ni ørretelver i Serbia fant man at både vekst og kjønnsmodning
hos ørret var korrelert med tetthetsrelaterte parametre (Simonović & Nikolić 2007). Man fant
også signifikante forskjeller i tetthet og aldersstruktur hos ørret ved ulike bredder og dybder i
elvene. Veksten var best der det var dypere. Hvis en har de samme sammenhengene i
Trysilelva vil dette kunne forklare mye av forskjellen mellom de ulike sonene. I Jordet er elva
forholdsvis grunn og veldig homogen. Det er få dypere partier og liten variasjon i stryk. Altså
vil en kunne anta at veksten her var dårligst, noe som også ble funnet. I Elvdalen har en noe
større variasjon, både med enkelte stillere og dypere floer, samt en del større stein også i de
mer strømrike partiene som danner fine standplasser for fisken. Altså er det naturlig at man
fant en bedre vekst hos ørreten her. I Sennsjøsonen har en også fine, dype partier, mindre
strøm i elva i tillegg til at mulighet for en del fisk i dietten gjør at den beste veksten ble funnet
her. Tetthet og konkurranse om de matressursene som er tilgjengelige er trolig med på å gi de
størrelsesfordelingene som er funnet. Og når gytemulighetene er så gode og rekrutteringen er
så høy, så vil kanskje summen av tetthet, konkurranse og habitat gjøre at det ikke er grunnlag
for å få mye ørret over 30 cm i Trysilelva nord for Strandvold.
Mangel på dypere partier i Jordet gjør trolig også at egnede vinteroppholdssteder blir en
begrensende faktor. Det er mulig at større ørret (0,5 – 1 kg) flytter seg ned til Djupfloen,
Strandvold og Bygderfloen vinterstid, og farer nordover igjen med ett isen bryter.
Forflytningen gjør dem utsatt, både for gjedde i Bygderfloen, og inntil 2011 for wobblere på
vei nordover om våren når vårfiske fortsatt var tillatt. Fellesforeningen har ikke tall på hvor
mye og hvor stor fisk som ble tatt under dette vårfisket, men det kan jo tenkes at
19
lengdefordelingen i Jordet kunne sett noe annerledes ut, med litt større andel større fisk om
forbudet hadde blitt innført samtidig som minstemålet ble økt i 2000.
Når det gjelder kjønnsmodning og andel hannfisk/hunnfisk, så ble det funnet litt spesielle
fordelinger, særlig i Elvdalen. Her var hele 69 % av de fangede ørretene hunnfisk, mens dette
tallet for materialet sett under ett var 59 %. Hva årsakene til dette kan være er ikke lett å
spekulere i, men det kan selvfølgelig være en ren tilfeldighet. Størrelsen på den minste
kjønnsmodne hunnørreten i sonene varierte fra 23,1 cm i Elvdalen til 35,0 cm i Sennsjøsonen
og alle var enten fem- eller seksåringer. Slike lokale forskjeller innen vassdrag i alder og
størrelse ved kjønnsmodning er ikke uvanlig og er også trolig knyttet til de ulike lokale
mulighetene for vekst og muligens også overlevelse (Olsen & Vøllestad 2005).
Vekststagnasjon hos ørret inntreffer vanligvis ved kjønnsmodning (Qvenild 1994), men siden
det ble fanget så få eldre fisk var det i denne undersøkelsen vanskelig å få noen klare
holdepunkter for om dette er tilfelle i Trysilelva.
4.2 Kort om harrbestanden
Som nevnt tidligere er det ørretbestanden som har hatt hovedfokuset i denne undersøkelsen.
Likevel har man samtidig fått en del informasjon om harrbestanden i de ulike sonene, siden
all harr som har blitt fanget har blitt lengdemålt og veid. Dette har gitt tall på lengdefordeling,
gjennomsnittstørrelser, andel fisk over og under minstemålet, samt andelen harr i forhold til
ørret i de ulike sonene. Totalt for hele materialet så er det en lav andel harr over minstemålet
(15 %). Det ble fanget mest harr i Sennsjøsonen, hvor 67 % av fangsten var harr. Av disse var
14 % større enn minstemålet på 35 cm og gjennomsnittlig lengde hos harr var 27,4 cm. Dette
samsvarer rimelig godt med det en fant i merkeprosjektet i 1999-2001 (Kjøsnes et al. 2004). I
sonen som gikk fra Elvbrua til Sennsjøen var gjennomsnittslengden hos harr 26,9 cm, andelen
harr var 77 % og andelen harr over 35 cm var 8,8 %. Aas (2007) fant på strekningen Søre
Elvdal bru – Trysil kommunegrense en harrandel på kun 45 % hvor 5 % var over 35 cm.
Siden Aas’ materiale ble slått sammen med materiale samlet inn i denne undersøkelsen og sett
under ett, så vil det si at andelen harr som ble fanget i undertegnedes materiale fra Sennerud
til Øygrundet var høyere enn de 67 % som nevnt over. Ser vi bort fra materialet til Aas i
denne sonen, så finner vi en harrandel på hele 81 %, hvor 17 % av harrene var over 35 cm.
Variasjonene i harrandel mellom disse undersøkelsene kan skyldes flere ting, men trolig vil en
kombinasjon av forskjellige fangstmetoder og -steder stå for mye av forklaringen. Blant annet
må nevnes at det materialet som ble tatt med fra 2009 – som for øvrig besto av to dagers
fluefiske – inneholdt 18 harr og kun en ørret. Siden det sammenslåtte materialet fra Aas
(2007) og denne undersøkelsen naturligvis blir større enn de to enkeltstående og fordi
forholdene i elva på begge sider av kommunegrensa her må anses som relativt like, så er nok
informasjonen en får ut av det samlede materialet mest representativ. Hvis en forutsetter at
resultatene fra Kjøsnes et al. (2004) er forholdsvis like beskrivende for hele strekningen fra
Elvbrua til Søre Elvdal bru som fra Søre Elvdal bru og ned til Sennsjøen, så synes det som at
gjennomsnittlengden hos harr har gått noe opp. En ser også en økning i andelen harr over
20
minstemålet, fra 9 til 14 %, mens andelen harr og ørret ser ut til å ha bikket litt mer i favør av
ørreten.
I Elvdalen og Jordet var andelen harr lavere. I Jordet ble det kun fanget 2 harr (4 %), mens i
Elvdalen ble det fanget 33 % harr. Gjennomsnittslengde hos disse var 32,1 cm, mens 23,5 %
var over 35 cm. Dette er heller ikke ulikt det Kjøsnes et al. (2004) fant på strekningen
Sennsjøen – Flenoset hvor de for hele strekningen under ett rapporterer en
gjennomsnittslengde hos harr på 31 cm og 26,7 % av disse var over 35 cm. Det som skiller
seg litt fra Elvdalen og Jordet er at de fant en andel på 54 % harr mellom Sennsjøen og
Flenoset. Det skal imidlertid legges til at man i årets studie har fokusert på å få mest mulig
ørret og at fiskemetodene kanskje har blitt tilpasset noe etter det. Erfaring blant fiskere i
Trysilelva tilsier at man gjerne tar mer ørret enn harr på sluk/spinner og mark, mens det
motsatte gjerne er tilfellet for flue. En slik erfaring er i tråd med Borgstrøm og Qvenild (2000)
som sier at de aller fleste fiskeredskaper er selektive som nevnt tidligere under ørretkapittelet i
diskusjonen. En undersøkelse blant fiskere i Trysilvassdraget i Engerdal kommune (Aas
1994) viste også at de som fisket med flue fikk signifikant mer harr enn de som brukte andre
typer redskap. En skal også ha i bakhodet at variasjon i fangst per time fisket kan være
betydelig – både mellom fiskere, sesonger og år (Museth et al. 2010).
Siden denne studien ikke inkluderer aldersbestemmelse av harrmaterialet har det ikke vært
mulig å sammenlikne vekst og lengde ved alder med de tidligere studiene. Vekst hos harr i
Trysilelva er imidlertid relativt godt undersøkt tidligere. I tillegg til merkeprosjektet (Kjøsnes
et al. 2004), Aas (2007) og Museth et al. 2010 finnes det en eldre studie fra 1968.
Sammenliknet med Andersen (1968) hadde harren vokst noe bedre i studien til Kjøsnes et al.
(2004), men trendene var veldig like. Det synes klart at harren i Trysilelva har god tilvekst i
unge år for deretter å stagnere, sannsynligvis i forbindelse med første gangs gyting rundt 5 års
alder og lengder på 31-33 cm (Kjøsnes et al. 2004, Aas 2007). I Museth et al. 2010 har man
på området til Gjerfloen fluefiske sør for Plassen i søre Trysil på bakgrunn av
merke/gjenfangtsdata beregnet en årlig overlevelsesrate for harr på 54 %. Hvis dette stemmer
er dødeligheten hos harr meget høy. Når man i samme studie har beregnet at om en harr på 3
år er 20 cm, så vil en gjennomsnittsharr bli 30 år før den når 40 cm så forstår man raskt at det
ikke er grunnlag for de helt store mengdene med stor harr i Trysilelva. Det skal imidlertid sies
at erfaringene fra Idsjöströmmen i Sverige var at dødeligheten på store harrindivider var lav
(Näslund et al. 2005) og dette kan selvfølgelig også godt være tilfellet i Trysilelva.
21
4.3 Fiskeregler og -forvaltning
Ut fra funnene i denne undersøkelsen synes det ganske klart at økningen i minstemålet fra
2000 ikke har hatt den ønskede effekten. En kan kanskje se en marginal forbedring i enkelte
av sonene, men andelen fisk over minstemålet i fangstene er jevnt over meget lav, særlig på
strekningen Sennsjøen - Mørsøybakken. Heller ikke i Glomma i Nord-Østerdalen kunne en se
noen signifikante forskjeller på størrelsen på ørreten etter at minstemålet ble hevet (Museth et
al. 2001). Her ble minstemålet hevet fra 25 til 30 cm både for ørret og harr. For harren var det
derimot en merkbar forbedring og inntrykket blant fiskerne var at det økte minstemålet hadde
klare positive effekter både på fisket og fangststørrelsen. En slik positiv effekt på
harrbestanden ved økt minstemål er også vist i Idsjöströmmen i Sverige (Näslund et al. 2005).
Her ble imidlertid en gradvis heving av minstemålet kombinert med gradvise restriksjoner
både i hvor mange fisker man fikk ta opp per fisker per dag (bag limit) og på hvilket
fiskeutstyr som var tillatt. I Hemsil i Buskerud kombinerer man også ulike
fangstbegrensninger og fiskeregler (Anon 2007). Elva er delt inn i ulike soner hvor alt fra
fredning av hele soner til ulike minstemål, maksmål, bag limit, utstyrsbegrensninger og
begrensninger på antall fiskere kombineres ut fra vurderinger en har gjort i den enkelte sone
og ut fra hvilket fiskeprodukt en ønsker å tilby. I Hemsil har dette fungert veldig bra og elva
er viden kjent som ørretelv. Det må imidlertid nevnes at ørreten i Hemsilvassdraget vokser
spesielt godt til å være i ei hurtigrennende elv. Noe av grunnen til dette er at det er et
vannkraftmagasin i elva som fungerer som et nærings- og oppvekstbasseng for den delvis
fiskespisende Hemsil- ørreten, som etter hvert vandrer oppover i elva (Anon 2007).
Undersøkelser har også vist at det her trolig er fangstdødelighet som holder nede antallet eldre
ørret og at oppvekst og skjulmulighetene for mindre ørret i flere soner er en begrensende
faktor (Brabrand et al. 2002). Hemsil skiller seg altså fra Trysilelva på en rekke punkter og er
derfor ikke særlig sammenlignbar.
En har enkelte soner også i Trysilelva hvor det praktiseres strengere begrensninger enn i elva
for øvrig. Hos Gjerfloen fluefiske praktiserte man fram til 2007 et minstemål for harr på 40
cm. Dette ga ikke den ønskede effekten, sannsynligvis på grunn av svært lav individuell
tilvekst hos harr etter 30-35 cm lengde (Museth et al. 2010). Det ble derfor i 2007 endret til et
maksmål på 38 cm, dvs at all harr større enn 38 cm skal settes ut, mens fisk under 38 cm kan
beskattes. Det har hele tiden kun vært lov å avlive en harr per dag. Det er flere miljøer som
mener at en burde gå over til en slik maksmålsforvaltning også i resten av elva og kanskje
særlig enkelte av tilbyderne av guidede fiskeopplevelser (Espen Eilertsen pers. medd.).
Selv om fiskerne er en meget variert gruppe med veldig varierende motivasjon og motiver kan
man likevel prøve seg på å dele dem grovt i to grupper: de tradisjonelle høstingsorienterte
fiskerne og de mer moderne ”catch and release-fiskerne”. Den første gruppen verdsetter
gleden ved å kunne høste av naturen og ta med seg matfisk hjem, mens den andre gruppen
gjerne praktiserer fang og slipp og jakter målrettet på de store fiskene og opplevelsene. Trolig
er fiskeopplevelsen i seg selv den største motivasjonsfaktoren for begge grupper. Det er
veldig skummelt å generalisere og det finnes helt sikkert fiskere i den andre gruppen som ikke
synes størrelsen på fisken er så viktig, samtidig som det i den første gruppen sikkert er mange
22
som synes det er stas å hale opp en skikkelig storfisk. Likevel vil en slik inndeling gi et bilde
av hvilke forventninger man som fisker har til elva.
Det er viktig å være klar over at den årlige produksjonen av fisk i Trysilelva er svært høy.
Avkastningen i rene ørretelver varierer fra 5-500 kg/ha (Heggenes 1986). Det finnes ikke tall
på fiskeavkastningen i Trysilelva, men fra de nordlige delene av Glomma finnes det eldre
undersøkelser fra strekningen ved Tolga bru og ved Stor Elvdal som estimerte en årlig
avkastning på hhv 43 og 30 kg/ha (Borgstrøm et al. 1975, Løkensgard & Borgstrøm 1976). På
begge disse strekningene er det både ørret og harr og ørretandelen ble anslått til 12-15 % ved
Tolga og ca. 20 % ved Stor Elvdal. Fiskekonsulenten til Norges jeger og fiskerforbund
(2011b) opererer med et snittall på 20 kg/ha i årlig avkastning av ørret i elv. Hvis vi bruker
det samme tallet for å lage noen enkle regnestykker er det trolig et lavt anslag basert på tallene
fra Glomma over. Hvis vi tar utgangspunkt i at Trysilelva utgjør ca. 80 km elvestrekning som
vi for enkelhets skyld retter ut til en snorrett strekning og regner en gjennomsnittlig bredde på
75 meter, så vil det utgjøre et totalt elveareal på 600 ha. Med et avkastningstall på 20 kg/ha
betyr det at man årlig kan høste 12 tonn (12.000 kg) fisk i Trysilelva. I denne undersøkelsen
ble det funnet at 20 % av ørreten og 15 % av harren var over minstemålet, materialet sett
under ett. Hvis vi forutsetter 20 % for begge arter, så vil dagens forvaltning føre til at vi kun
tar ut 2.400 kg av en mulig avkastning på 12.000 kg. Dette er selvfølgelig grove regnestykker
og enkle antakelser, men det sier likevel noe om ressursutnyttelsen.
Siden det i denne undersøkelsen er funnet at gjeldende minstemål ikke har hatt den ønskede
effekten, dødeligheten tidligere er vist å være høy (i alle fall hos harr) og det er rimelig å anta
at gyte- og oppvekstmulighetene for både ørret og harr er svært gode, så kunne det være
spennende å prøve ut andre forvaltningsformer i Trysilelva. Her finnes det mange muligheter,
fra maksmål, en kombinasjon av maks- og minstemål, dagskvoter med forskjellige varianter
av fangstbegrensninger, sonering med ulike regler i ulike soner, til helt fritt fiske uten noen
form for begrensninger. I Femundselva har en innført en ordning med maksmål (Engerdal
Fjellstyre 2011) og også Gjerfloen Fluefiske har som nevnt over gått over fra minste- til
maksmål. Det kunne være spennende å prøve ut en slik løsning også i hele Trysilelva. Med
det ville fiskereglene bli tilnærmet like i hele vassdraget, noe som ville gjøre det veldig
oversiktlig for fiskerne.
Hvis det faktisk er slik at gjennomsnittsstørrelsene i dagens fiskebestand i de undersøkte
sonene er som de er pga elvas naturgitte forutsetninger, så er det vanskelig å se noen negative
konsekvenser av å høste det man måtte ønske av ørret under for eksempel 30 cm og harr
under 38cm. En ville derimot kunne få flere positive effekter. De fiskerne som setter pris på å
kunne ta med seg matfisk hjem ville få bedre mulighet til det samtidig som man ville utnytte
produksjonskapasiteten til elva bedre ved at mer av den årlige avkastningen ble tatt opp. Ved
at det ble fisket hardere på yngre fisk og dermed tynnet ut i disse årsklassene så kunne en
tenke seg at veksten ble bedret hos den øvrige fisken som en følge av lavere tetthet og mindre
konkurranse om matressursene. Selv om man innførte et maksmål bør det ikke være noe i
veien for at fiskerne kan ta opp noe fisk også over maksmålet. Slik vil også de som ønsker å ta
med en trofèfisk hjem bli fornøyde. Hvor mange fisk over maksmålet som skal tillates hver
dag kan diskuteres, men i elva på Engerdalssida er dette satt til en ørret og en harr per fisker
23
per dag. Trolig bør det ikke settes høyere i Trysil heller om beskatningen på ørret over 30 cm
og harr over 38 cm skal bli noe lavere enn den i dag er sett i lys av de beskjedne mengdene
fisk over disse lengdene i det innsamlede materialet. Ved lavere beskatning på større fisk vil
det kanskje føre til mer stor fisk som igjen vil gjøre elva mer attraktiv. En kan også diskutere
om det er nødvendig med et forbud mot vårfiske både på is og med stang om en går over til
denne forvaltningsformen. Kanskje vil regelen om kun en ørret og en harr per dag over
henholdsvis 30 og 38 cm i seg selv begrense uttaket av stor fisk ved vårfisket nok.
Materialet fra Strandvoldsonen ble veldig beskjedent i denne undersøkelsen, og det er derfor
vanskelig å si noe om hvor skillet går mellom det ørretdominerte fiskesamfunnet og der harr
og etter hvert sik tar fullstendig over. I Jordet ble det fanget marginalt med harr, mens vi vet
at i Bygderfloene er det beskjedne mengder ørret. Forholdene fra Jordet og ned mot Djupfloen
er relativt like, så en burde kunne forvente at ørreten var den dominerende i alle fall dit. Siden
det er vist i tidligere undersøkelser at ørreten er så fåtallig sør i vassdraget (Kjøsnes et al.
2004, Museth et al. 2010) så kunne en vurdere å sette en fangstbegrensning på kun 1 ørret per
fisker per dag nedenfor for eksempel Djupfloen, mens en for harr og sik ikke har
begrensninger på hvor mange fisk under maksmålet man kan ta opp. Slik vel en kunne ta inn
over seg i forvaltningen den lave andelen ørret sørover i vassdraget og i alle fall ikke bidra til
å gjøre denne andelen enda lavere.
24
5. Referanser
Andersen, C. 1968. Vandring hos harr, Thymallus thymallus (L.) i Femund/Trysilvassdraget
belyst ved merkingsforsøk. Hovedfagsoppgave, Universitetet i Oslo. 106 s.
Anon. 2007. Driftsplan 2007-2011 Hemsilvassdraget. Styret Hemsedal Fiskeforening. 11 s.
Anon. 2006. Handlingsplan for innlandsfiske. Handlingsplan for økt bruk av innlandsfisk som
grunnlag for verdiskapning innen mat- og opplevelsesproduksjon. Landbruks- og
matdepartementet. 57 s.
Anon. 2004. Driftsplan for fisk og fiske i Femund-/Trysilvassdraget 2004-2012. For
kommunene: Trysil-Engerdal-Rendalen-Tolga-Os-Røros.
Berget, D.A. 2000. Fisket i Trysil. En spørreundersøkelse blant sportsfiskere i Trysil. Rapport
utarbeidet for Trysil Fellesforening for jakt og fiske. 14 s.
Borgstrøm, R., Brittain, J. & Lillehammer, A. 1975. Fisket i Glåma på strekningen
Hommelvold-Telneset. Virkninger ved utbygging av Tolgafallene.
Rapp.Lab.Ferskv.Økol.Innlandsfiske. Oslo. 24. 25 s.
Borgstrøm, R. & Qvenild, T. 2000. Bestandsanalyser. Fiskeredskaper, selektivitet og
prøvefiske. I: Borgstrøm, R. & Hansen, L.P. (red.). Fiske i Ferskvann. – Et samspill mellom
bestander, miljø og forvaltning. Landbruksforlaget, Oslo. s. 194-204.
Brabrand, Å., Heggenes, J., Bremnes, T. & Saltveit, S.J. 2002. Etterundersøkelser av
ørretbestanden i Hemsil, Buskerud. Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske
(LFI), Zoologisk Museum. Rapport nr. xx. 44 s.
Dahl, K. 1917. Studier og forsøk over Ørret og Ørretvand. Centraltrykkeriet, Kristiania.
Faleide, A. & Knutslid, B. 2005. Det skandinaviske markedet for innlandsfiskeopplevelser –
Markedskunnskap og forslag til markedstiltak. Rapport utarbeidet for Norges Bondelag og
Norges Skogeierforbund. Natur og fritid A/S. 18 s.
Heggenes, J. 1986. Brukerundersøkelse av sportsfisket i Numedalslågen ved Skollenborg,
Buskerud fylke. Rapp.Lab.Ferskv.Økol.Innlandsfiske. Oslo. 89. 27 s.
Hesthagen, T. & Heggenes, J. 2003. Competitive habitat displacement of brown trout by
Siberian sculpin: the role of size and density. Journal of Fish Biology 62: 222-236.
Jensen, H., Bøhn, T., Amundsen, P-A. & Aspholm, P. E. 2004. Feeding ecology of
piscivorous brown trout (Salmo trutta) in a subarctic watercourse. Ann. Zool. Fennici 41:
319-328.
Kjøsnes, A.J., Museth, J., Nashoug, O. & Qvenild, T. 2004. Studier av vandringsmønster hos
harr og ørret i Femund-/ Trysilvassdraget 1999 – 2003. Fylkesmannen i Hedmark,
miljøvernavdelingen. Rapport nr. 2. 22 s.
25
Løkensgard , T. & Borgstrøm, R. 1976. Glåma fra Høyegga dam til Stai bru.
Østerdalsskjønnet. Del 0. 64-73.
Museth, J., Johnsen, S.I., Grønnæss, S. & Qvenild, T. 2010. Gjerfloen Fluefiske – utvikling i
fisket i perioden 2002-2009 – NINA Rapport 564. 24 s.
Museth, J., Stensli, J.H. & Qvenild, T. 2001. Heving av minstemål for harr og ørret i Glomma
gjennom Os, Tolga, Tynset og Alvdal – effekter på fisket i perioden 1995-1999. Rapport nr.
6/01. Fylkesmannen i Hedmark, miljøvernavdelingen. 29 s.
Näslund, I., Nordwall, F., Eriksson, T., Hannersjö, D. & Eriksson, L-O. 2005. Long-term
responses of a stream-dwelling grayling population to restrictive fishing regulations. Fisheries
Research 72: 323-332.
Olsen, E.M, & Vøllestad, L.A. 2005. Small-scale spatial variation in age and size at maturity
of stream-dwelling brown trout, Salmo trutta. Ecology of Freshwater Fish 14: 202–208.
Qvenild, T. 1994. Ørret og ørretfiske. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo. 420 s.
Riseth, E. 2010. Fiske i Trysil som turismeprodukt – En spørreundersøkelse blant svenske
sportsfiskere i Trysil. Bacheloroppgave i Natur- og økoturisme ved Høgskolen i Hedmark,
Campus Evenstad, Avdeling Skog og utmarksfag.
Sandlund, O.T. & Næsje T.F. 2000. Komplekse laksefiskdominerte fiskesamfunn på
Østlandet. I: Borgstrøm, R. & Hansen, L.P. (red.). Fiske i Ferskvann. – Et samspill mellom
bestander, miljø og forvaltning. Landbruksforlaget, Oslo. s. 109-129.
SAS, 2008. JMP statistic and graphics guide. 8.0 ed. Cary: SAS.
Simonović, P.D. & Nikolić, V.P. 2007. Density-dependence of growth characteristics and
maturation in stream-dwelling resident brown trout, Salmo trutta, in Serbia. Fisheries
Management and Ecology 14: 1–6.
Vorkinn, M., Krokann, K., Hagen, S.E., Museth, J., Dervo, B. & Aas, Ø. 2010. Utfordringer,
suksessfaktorer og lønnsomhet for Innlandsfiske innen verdikjedene yrkesfiske og
fisketurisme. – NINA Rapport 553. 62 s.
Vøllestad, L.A., Olsen, E.M. & Forseth, T. 2002. Growth-rate variation in brown trout in
small neighbouringstreams: evidence for density-dependence? Journal of Fish Biology 61:
1513–1527.
Aas, M. 2007. Ørret og harr i Gløta og Femundselva – En analyse basert på stang- og
garnfiskefangster. Rapport utarbeidet for Engerdal Fjellstyre. 26 s.
Aas, Ø. 1994. Fisket i Trysilvassdraget i Engerdal kommune. ØF-notat 07-94, 39 s.
Aas, Ø. & Dervo, B. 2010. Innlandsfisketurisme i Norge – muligheter og utfordringer.
Veileder. - NINA Temahefte 43. 27 s.
26
Internett
Engerdal Fjellstyre. 2011.
http://www.engerdal-fjellstyre.no/meny_2_4_00.asp
Lokalisert 28.12.11.
Norges Jeger- og Fiskerforbund. 2011a.
http://www.njff.no/portal/page/portal/njff/artikkel?displaypage=TRUE&element_id=67207
Lokalisert 11.12.11.
Norges Jeger- og Fiskerforbund. 2011b.
www.njff.no
Lokalisert 28.12.11.
Norges Vassdrags- og Energidirektorat. 2011.
http://www2.nve.no/h/hd/plotreal/H/0311.00006.000/index.html
Lokalisert flere ganger sommeren 2011.
27