Leiv Eiriksson som nasjonsbygger i et 200
Rolf Grankvist: Leiv Eiriksson som nasjonsbygger i et 200-årsperspektiv 1814-2014. Bilde I:Christian Krohgs maleri av Leiv Eiriksson 1893. Originalen 313 x 470 cm. Da Norge fikk sin grunnlov i 1814 ble det raskt starta en prosess med å bygge en nasjon for å fri folk og land fra en dansk-dominerende kultur, som hadde vart gjennom 431 år både kulturelt og politisk. Politisk vendte kampen seg mot Sverige og den nye unionen under en felles konge mens kulturprosjektet var retta mot dansk språk og kultur generelt.Dette kulturprosjektet skulle komme til å bygge på norsk bondekultur, folkemusikk og historien om det norske riket før dronning Margetes tid, som var formidla til oss gjennom norrøne sagatekster spesielt knytta til Snorre Sturlasson. Den grunnlovgivende riksforsamlinga kunne knapt ha valgt seg et bedre møtested enn Eidsvoll. Navnet er knytta til Eidsivatinget, som ifølge sagatekstene var grunnlagt av Halvdan Svarte, men som også Olav den Hellige velsigna og satte på den plass der «det har vore sidan», som der står i sagateksten. 1 De ulike lovutkastene som ble lagt fram på Eidsvoll og vår endelige grunnlov datert 17 mai 1814 vitner lite om en norrøn påvirkning i denne grunnlovsprosessen på tross av at mange historikere mener at sagatekster fungerte som bakgrunnsstoff for mange deltakere. Det eneste som gir en norrøn klang er navneleddet –ting i Storting. Lagting og Odelsting. Vedtaket om at den kommende konge skulle krones i den gamle erkebispekatedralen i Trondheim, som trønderne Andreas Rogert og Georg Sverdrup støtta, kan nok også knyttes til norrøn hylling, men her er det vesentlige å understreke at all kroning 1 Ola Mestad, Frihetens forskole, Oslo m2013 side 108. 1 i Trondheim skjedde i den såkalte danske-tida. Det gjelder Karl 1, Christian 1 og Hans 1 i perioden 1449-1483. Mange historikere har tolka denne manglende henvisninga til norrøn tid i diskusjonen på Eidsvoll at de 112 representantene som var innvalgt til å møte, manglet kunnskap om det gamle Norge. De 112 var valgt inn ved de såkalte «kirkevalgene» på bededagen i Sør Norge eller valgt og utpekt fra militærvesenet samme tid og sted i landet sør for Bindalen. Nord-Norge var ikke representert på Eidsvoll fordi avstanden var for stor til at man fikk gjennomført valget på så kort tid. Det er nok likevel ikke tilfelle at Eidsvollsmennene i 1814 mangla kjennskap til de norrøne saga-tekstene. De norrøne kildeskriftene ble gjenoppdaga i Skandinavia på 1500tallet og i Danmark-Norge begynte man i unionstida å oversette deler av denne litteraturen til dansk med hjelp fra islendingene. Vi kan ikke i dag gå inn i dette i detalj, men det er viktig å trekke fram Gerhard Schøning her, som i 1777 kom med sitt første bind i den trespråklige utgaven av Heimskringla, som inneholdt den norrøne grunnteksten oversatt til dansk og latin. Rektor Gerhard Schøning var som kjent med på å stifte DKNVS i 1760. Han avslutta sin karriere som professor i Danmark hvor han døde i 1781. Schøning preges som historiker av en viss Norgespatriotisme, som mellom annet Grundtvig til å begynne med var meget skeptisk til. Mange av Eidsvollsmennene i 1814 var embetsmenn eller hadde andre stillinger med universitetseksamen fra et eller annet europeisk universitet. 44 av dem som møtte på Eidsvoll hadde studert i København. Disse nordmennene var ofte også medlemmer i Det norske selskab i København, som var stifta i 1774. Her drøfta de både gamle norrøne tekster oversatt til dansk og de diskuterte sikkert 2 nokså inngående både den amerikanske og den franske revolusjon og de grunnlovene som var knytta til dem. I 1813 fikk Norge etter mye strid sitt eget universitet i Christiania. Etter 1814 ble raskt de norrøne sagaene kalt gammelnorske. Leiv Eiriksson bodde også i det meste av sitt liv på Grønland, som da var en del av det gamle Noregsveldet. Professor R. Keyser hadde en forelesningsrekke om de såkalte Vinlandsferdene i 1828-32. Disse forelesningene ble trykt i 1866. Vi skal her raskt henvise til hva de tre sagatekstene og et bispebrev, som Keyser henviser til i sin tekst, sier om Leiv Eiriksson startpunkt på vegen til Vinland. A)Olav Tryggvasons saga legger vekt på at Leiv reiste ut fra Nidaros. B)Eirik Raudes saga har samme konklusjon Olav Tryggvasons saga. C) I Grønnlendingesagaen gis islendingen Bjarni Herulvsson en sentral rolle. Den tolkes slik at Leiv Eiriksson dro fra Grønland da han oppdaga Vinland. D) Brevet fra erkebiskopen av Bremen støtter at Leiv Eiriksson dro ut fra Norge på sin oppdagelsesreise. Ifølge den svenske forfatteren Jan Guillou var det Sverige som i begynnelsen av 1800-tallet startet vikingdyrkinga i Norden med å fokuserer på landets storhetstid i øst.2 Her beskrev de vikingene fra Roslagen eller Roden i Uppland, som slaverne kalte rus, trolig etter påvirkning fra det finske ordet Ruotsi. Det var det finske navnet på Sverige, Ruotsi, som igjen er avledet av landskapsnavnet Roslagen. De svenske russervikingene under ledelse av Rurik kom seinere til å grunnlegge Russland ifølge denne sagatradisjonen.. Denne vikingdyrkinga i Sverige starta etter at Finland var tapt nettopp til Russland gjennom fredsavtalen av 1809. Norge fulgte etter Sverige 2 Uttalelse i et TV-intervju på NRK våren 2002. 3 i sin nasjonsbyggingsprosess etter 1814 med fokus på vikingtida, men her ble det naturlig lagt vekt på vikinger i vesterveg. Nå må det nevnes i denne sammenheng at den norrøne vikingen Leiv Eiriksson alt på 1700-tallet hadde fått en sentral plass hos Erik Pontoppidan i hans bok om Norges Naturlige Historie, som ble gitt ut i 1752-53. Leiv Eiriksson ble her gitt en nasjonsbyggende kraft, som grunnlegger av en permanent koloni i Amerika. Pontoppidan bygger sin framstilling i alt vesentlig på islendingen Arngrimur Jonssons arbeid med tekster som beskriver Vinlands-ferdene.3 Dette ble imidlertid ikke tydelig tatt opp og ført videre av de norske nasjonsbyggerne i den første tida etter 1814. Teologen og læreren Andreas Faye, som skrev den første lærebok i historie for norske skoleelever på 1830-tallet, er også opptatt av sagatekster, men det var først på 1890-tallet at Leiv Eiriksson ble både nasjonsbygger og polarhelt slik at Fridtjof Nansen kunne følge i hans fotspor. Denne dyrkinga av Leiv Eiriksson begynte egentlig USA midt på 1800-tallet da det ble snakk om «real Americans and immigrants». «The real Americans» var primært knytta til «The Mayfower Pact og innvandrere som dro fra England til Amerika på 1600-tallet. De var også med i frigjøringsprosessen på slutten av 1700-tallet. De som kom etter den tid fikk en underordnet rolle også når det gjaldt deres etterkommere «in the minds of the real Americans» for å bruke en original formulering. Som en motvekt mot denne diskriminerende holdning ble det starta en prosess blant innvandrere av nordisk primært norsk etnisitet for å hindre en slik diskriminering. Sagaforsker Rasmus B. Anderson ble den første professor i skandinavisk språk i USA. Han var knytta til statsuniversitetet i Madison, Wisconsin, fra 1869-1883. Ole Bull hadde på det tidspunkt hatt flere konserter i USA, men han var ikke bare fiolinist og komponist. Han hadde også på den tid et politisk og nasjonalt budskap i Norge, på kontinentet i Europa og i Amerika. I 1867 starta Bull sin tredje omfattende konsertperiode i USA, og han donerte i 1869 penger til det professoratet som Rasmus B. Anderson 3 Narve Bjørgo, Leiv Eiriksson- ”fremstillet for det norske folk” i Leiv Eiriksson, Helge Ingstad og Vinland, Kjelder og tradiajonar, Trondheim 20001, side 109. 4 gikk inn i. Anderson begynte da raskt å forelese om Leiv Eiriksson knytta til norrøne sagatekster, og i 1873 skrev han ei sterk polemisk bok om at Leiv Eiriksson var den opprinnelige europeiske oppdager av den nye verden flere hundre år før Columbus fant vegen til Amerika. Her ble jo den engelske innvandring på 1600-tallet også en innvandring i nyere tid. Ole Bull hadde på 1870-tallet et langt opphold i USA, og han støtta aktivt professor Anderson mens han var i gang med denne skriveprosessen. Den norskamerikanske professoren fikk også støtte fra Bull med å reise til Norge for å skaffe bøker til det nye instituttet han ble ansvarlig for. I 1876 bosatte Ole Bull seg i Boston og i perioden 18731875 hadde Anderson overtalt Bull til å gi sine spilleinntekter til en planlagt Leiv Eirikssonstatue i Boston. I 1878 kunne Bull være med på å avduke denne verdens førte statue av Leiv Eiriksson nettopp i Boston. I planleggingsperioden for denne statuen hadde Bull og norskamerikanerne i området hatt en komité på hele 54 medlemmer som hadde samla inn penger til denne imponerende bysten. Det var en innsamling som kom i tillegg til spilleinntektene Bull overførte til prosjektet fra sine konserter. Det er jo interessant å registrere i 2014 at Leiv Eiriksson som nasjonsbyggingsprosjekt gjennom 200 år ble konkretisert på denne måten blant norsk-amerikanerne i USA med en sterk binding mellom Ole Bull og norskamerikaneren Rasmus B. Anderson. En tredje norskamerikaner, som bør nevnes i denne sammenhengen, er Espen Norton Horsford som var kjemiker og ansatt ved Harvarduniversitetet. Han hadde sammen med Bull og Anderson det daglige ansvaret for Leiv Eirikssonprosjektet i hele perioden 18761887. Bilde II:Bysten i Boston. Sekst år etter at statuen av Leiv Eiriksson var på plass i Boston ble det i 1893 sendt en kopi av Gokstadskipet fra Bergen til USA til en verdensutstilling i Chicago. Mannskapet på dette gjenskapte vikingskipet hadde også med seg det berømte bildet av Christian Krogh om bord som gave til byen Chicago. Det er ingen tvil om at Bergen var den byen i Norge dette skipet skulle seile ut fra fordi forbindelsen her er klart knytta til Ole Bull og hans Vinlandsprofil. Det gjenskapte vikingskipet seilte vegen fra Norge til Chicago for å vise at hele sjøvegen over Atlanterhavet og gjennom elveløp og 5 innlandssjøer fram til Chicago i sin tid var åpen for vikingene. Da det nybygde skipet kom til verdensutstillingabyen, ble det oppretta et museum der for å ta vare på skipet, og i 1901 fikk også Chicago en statue av Leiv Eiriksson. Da statuen var på plass ble Kroghs maleri returnert som en storstilt gave til Nasjonalmuseet i Oslo, men seinere ble det sendt en flott kopi av dette maleriet til det sentrale historiske museet i Washington D.C hvor det i dag har en flott plassering mens originalen i dag er gjemt på et lager i Oslo. I Trondheim kan i dag se en mindre kopi av dette maleriet på en vegg i det bygget som er knytta til Leiv Eirikssons navn på Brattøra. Så vender vi tilbake til nasjonsbygging i Norge på 1800 og 1900-tallet. Professor R. Keysers hadde i perioden 1828-32,som nevnt, en forelesningsrekke om dette emnet ved vårt nye kongelige universitet i Christiania. I 1866 kan man lese i de trykte forelesningene at professor Keyser mener bestemt at Grønlændingasagaens beretning, om oppdagelsen av Vinland er den mest sannferdige. Det samme hevder også på samme tid professor P.A. Munch i sin bok med den krevende tittelen "Det norske folks historie". Professor Gustav Storm er imidlertid den som systematisk starter den vitenskapelige sagakritikken i Norge. Han oversetter Eirik Raudes saga til dansk og driver utstrakte studier nettopp om de to "Vinlandssagaene", hvor den ene, som nevnt, er knytta til Eirik den Raudes navn og den andre blir kalt Grønlændingasagaen. I 1888 kom Storms bok med tittelen "Studier over Vinlandsreiserne, Vinlands geografi og ethnografi" Her konkluderer han slik: "Jeg tør efter alt dette anse det for det sikreste, at man for fremtiden bør behandle Fremstillingen i Grh. (Grønlendings-sagaen) med den største Forsigtighed; alt, hvad der kun kjendes fra Grh., maa forkastes 6 som usikkert, og hvad der her strider mod den ældre Tradition som uhistorisk."4 Her er Storms skildring av hva som hendte da den første europeer oppdaget Amerika: " I Aaret 999 drog Leif Eirikssøn fra Grønland til Norge. Det var vistnok første Gang denne Reise forsøgtes, og som naturligt ved første Forsøg, Iykkedes det ikke helt. Kursen var lagt lidt for sydlig, thi et første Land, som naaedes, var Sudøerne (mellem 55° og 58 112 °); derfra drog Leif til Norge, gik i Kong Olav Trygvesøns Tjeneste, blev døbt og opholdt sig om Vinteren hos ham i Nidaros.. Om Vaaren fik han en Præst med sig, da han skulde seile hjem til Grønland. Leif har rimeligvis valgt den Kurs, som siden blev den almindelige fra Norge til Grønland, at holde sig mellem Farrøerne (61° 50') og Shetland (60° 50') for at naa Sydspidsen af Grønland; men han blev dreven ud af sin Kurs og omdreves længe i Havet og traf paa Lande, hvis Tilværelse han før ikke kjendte til; der var seivsaaende Hvedeagre og Vintræer groede; der var ogsaa Masur-træer, og de tog med sig Prøver paa alt dette, nogle Træer saa store, at de kunde bruges til Huse (til Bjelker). Leif kom hjem allerede samme Høst; det bevidner allerede Snorre, og Eirik Raudes saga taler ikke derimod. Det viser, hvor unøiagtigt Beretningen er i Gra., som lader Leif observere Dagens Lengde ved Vintersolhverv; denne observation maa selvfølgelig henføres til den senere Reise, da man virkelig overvintrede i Vinland."5 Det er jo interessant å registrere at professor Storms bok kom ut året etter at Ole Bull og professor Anderson i Wisconsin hadde sørget for å få reist den første statuen av Leiv Eiriksson i Boston. Andersons forelesninger i Wisconsin var nok heller ikke ukjent i Norge, men det viktigste var nok at Ole Bull fikk finansiert en tur for han til Norge for 4 5 Gustav Storm, Studier over Vinlandsreiserne,Vinlands geografi og ethnografi, Kristiania 1888, side 313. Gustav Storm, ob.cit., side 313. 7 å skaffe bøker til undervisning og forskning i USA. Da Anderson var i Christiania,var det utvilsomt kontakt mellom han og professor Storm. Det som igjen må understrekes er imidlertid at det er vår gamle hovedstad Bjørgvin, som forsetter med å ha en sterk tilknytning til Leiv Eiriksson på grunn av Ole Bull. Bergen ble dermed naturlig den norske byen som kom til å bli startpunktet for det gjenskapte vikingskipet som dro fra Norge til Nord-Amerika i 1893. Det gjelder også et annet nybygd vikingskip med navnet «Leiv Eiriksson» som dro fra Bergen til USA i 1925 for å markedsføre at det da var hundre år sia det førte utvandringsskipet dro fra Stavanger til USA. Dette skipet er lagret og tatt vare på i The Leiv Eiriksson Park i Duluth, som ble etablert i 1929. Her fikk man også en Leiv Eirikssonstatue på plass i 1956. Bilde III: A) Leiv Eirikssonskipet i Duluth i 1926. B) Det restaurert skipet i Leiv Erikson Park i Duluth før det ble bygd tak over skipet. C) Statuen av Leiv fra 1949 i St.Paul, Minnesota D)Leiv Eiriksson fra Duluth anno 1956. De to sistnevnte statuene har horn på hjelmen etter mønster fra en feilsending fra København til en opera i New York på slutten av 1800-tallet. Sommeren 1989 besøkte jeg mine dalevende fire søskenbarn i Duluth i USA. De dro til USA i 1923 og den yngste av dem så nå er 95 år fortalte meg da at de hadde undervisning om Leiv Eiriksson hans historie som pensum da hun gikk på skolen i Duluth. Leiv ble hele tida sidestilt med Columbus og Leiv Eiriksson var norsk for dem alle. Han ble også trukket inn når de feira 17.mai, og Leiv Eiriksson dag ble feira lenge der før Kongressen i 1964 vedtok at den 9. oktober skulle være «The Leif Erikssson Day» i USA. Det ble også vedtatt at dagen 8 skulle være offisiell amerikansk flaggdag i 1977. Da hadde «The Columbus Day» blitt feira på samme måte siden 1968. I sin proklamasjon ved flaggheising i Washington D.C. i 1977 sa president Jimmy Carter:” Once again it is appropriate to honor the Norse explorer who overcame hardship and adversity to reach our shores so long ago. The United States is a young nation,but our dept to that coragerous Norse person, Leif Erikson pretates 1776 and recalls a distant age when brave adventurers sailed forth unto the unknovn.”6 Så vender vi igjen tilbake til Norge på 1890-tallet. Professor Gustav Storm hadde på det daværende tidspunkt en meget sterk posisjon som sagaforsker. Han doktoravhandling fra 1875 hadde tittelen «Snorres Sturlassons historieskrivning», og i perioden fram til 1888 ga han ut flere bøker om de norrøne sagatekstene. Hans tolkning av Vinlands oppdagelse ble stående som en nokså urokkelig sannhet i norsk historisk tradisjon også en tid etter 1910 da Fritjof Nansen gav ut boka "Nord i taakeheimen". Nansen hevder her bestemt, som han gjorde i et foredrag i 1909, at sagaenes beretning om Vinland er eventyr og fri diktning, som bygger på sørlandssagnet om "Sælløyane".7Gustav Storm døde i 1905 og kunne dermed ikke gå mot Nansens påstand, men til å begynne med var faghistorikerne kritiske til Nansen, og professor Alexander Bugge følger Storms versjon i sin Norges historie fra 1910. Her skriver han: " Om vaaren aar 1000 seilede Leif Eiriksson hjem fra Norge. Paa veien tog han et skibsmandskab, som laa hjælpeløs på et vrag, derefter fandt han Vinland det gode—" 8 Diskusjonene om "Vinlandssagaene" fortsatte i mellomkrigstida, og professorene Edvard Bull d. e. og Halvdan Koht kom begge til å stille seg meget kritisk til sagaene som historisk kilde. Det er denne 6 Odd S. Lovoll: Leiv Eiriksson som symbol i det norske Amerika. I Boka Leiv Eiriksson, helge Ingstad og Vinland, Trondheim 2001,side 132. 7 Narve Bjørgo, ob.cit. behandler dette på side 107. 8 Alexalder Bugge, Norges Historie, Kristiania 1910,bind I , del II, side 279. 9 holdningen som den unge historikeren Andreas Holmsen er påvirket av da han beskrev Vinlands oppdagelse slik i 1939: "I de første slektsleddene må grønlendingene likevel ha hatt skikkelige skib. Det er Vinlandsferdene bevis på. Tradisjonen om det ble snart overgrodd med skipperstrøner og eventyr, men den realitet står tilbake at både Leiv Eiriksson og andre grønlandske menn nådde fram til Amerika flere ganger.9 På tross av disse vitenskapelige innvendingene fortsetter Leiv Eiriksson å reise ut fra Nidaros og Norge i sentrale norske lærebøker for skolen helt fram til jeg slutta som lektor i 1980. Vi skal nå trekke fram noen eksempler på slike tekster fra lærebøker i historie. Først tar vi for oss Bernard Stokkes historiebok for folkeskolen, «Folket vårt gjennom tidene». Her heter det om «Vinland det gode”: ”Leiv, sønn til Eirik Raude, var også en modig sjømann. Han var den første som seilte fra Grønland til Norge uten å fare innom Island. På tilbaketuren til Grønland drev han lenge om ute i havet, og kom til et land som han kalte «Vinland det gode». Vi skjønner nå at Vinland la på østkysten av Nord-Amerika. Før har vi ment at navnet skulle komme av at nordmennene hadde funnet vindruer der borte. Men nå har den norske forskeren Helge Ingstad nylig gravd ut norske hustufter langt mot nord, der det har vært gode beitestrekninger. Han mener at «vin» betyr eng som i mange norske stedsnavn. Leiv ble vinteren over i det nye landet. Det var omkring år 1000.Noen år etter drog en flokk på 160 mennesker til Vinland og ville slå seg til der. Indianere, som av nordmennene ble kalt skrælinger, kom og handlet med dem. Men siden ble det ufred. Store flokker av indianere overfalt nybyggerne, og nordmennene måtte reise fra «Vinland det gode”.I lange tider etter gjorde 9 Anders Holmsen, Norges Historie bind I , Oslo 1939, side 97. 10 nordmennene Vinlandsferder fra Grønland. De drog dit for å hente tømmer, men de prøvde ikke å bosette seg der mer. Slik ble Leiv Eiriksson den første oppdageren av Amerika. I amerikanske byer finner vi statuer av ham og gater.10 Lærebokforfatteren Aksel Skretting beskriver begivenheten slik i boka Historie for fedrelandet og verden: «Grønland og Vinland. En mann fra Jæren hette Eirik Raude. Han flyttet til Island. Men han var stridbar og trettekjær og øvde mange drap. Derfor ble han lyst fredlaus. Han seilte da ut på oppdagerferd og kom til vestkysten av Grønland. Både Eirik og mange andre islendinger slo seg nå ned på Grønland. Langs strendene var det gode beiter, og fjordene var rike på fisk. Eirik hadde en sønn som hette Leiv. Leiv Eiriksson hadde vært i Norge og skulle i året 1000 seile heim til Grønland. Men han kom ut av kurs og kom fram til østkysten av Nord-Amerika. Der vokste det ville vindruer, og Leiv kalte landet Vinland det gode».11 «Vi ere en nasjon», som er skrevet av Hæreid og Amundsen, har følgende framstilling under overskriften «Leiv Eiriksson oppdager Vinland”:” En mann som hette Bjarne Herjulvsson, skulle seile fra Island til far sin på Grønland. Han kom for langt mot sørvest og fikk se et ukjent land. Så satte han kursen nordover og kom vel fram til Herjulvsnes. Leiv Eiriksson fikk Iyst til å se det landet Bjarne hadde seilt forbi. Han rustet seg til langferd, og ba faren være styrmann. 10 Teksten er tatt fra Bernhard Stokke:Folket vårt gjennom tidene , Cappelens forlag, Oslo1966, side 91. Denne utgaven er niende opplag av Stokkes bok, som var mye brukt i mellomkrigstida og i de første år ettet 1945. !966- utgaven av boka ble godkjent av departementet til bruk i den nye 9-årige skolen, årstrinn 4-6.. 11 Tekst tatt fra Aksel Skrettig: Historie for fedrelandet og verden, Olaf Nordlis forlag, Oslo 1948, side 35.Første utgave av boka godkjent i 1940. Tredje opplag ble godkjent av departementet i 1946. 11 Eirik falt av hesten da han red ned til skipet. «Ikke er det min lagnad å finne flere land,» sa han og dro heim igjen. Men Leiv for til havs med sine menn (år 1000). De kom til det landet Bjarne hadde sett. Lenger sør fant de en flat, skogkledd strand. Enda seilte de videre i to døgn. Så la de til land og bygde seg hus. Det var fullt av laks i elvene der. Været var så mildt at feet kunne gå ute hele vinteren, og det vokste vindruer der. Leiv kalte landet Vinland, Det var nordøstkysten av Amerika.»12 Hæreid og Amundsens lærebok «Vi ere en nasjon», som ble gitt ut for første gang i 1909, er den første læreboka med et større opplag som markedsførte Grønlandsversjonen av Leivs Vinlandsferd. Årsaken til at forfatterne her i sin læreboktekst går mot professor Storms sagaforskning er ukjent. Kanskje var de påvirket av Fridjof Nansens etter at han i 1909 holdt sitt foredrag i Det Norske Videnskapsakademi om ”Sæløyane”? Grønland som utgangspunkt for Leiv Eiriksson ferd til Vinland virker unektelig mer realistisk om du bruker fornuft. I godvær kan du se over Davisstredet. Det er først etter andre verdenskrig at det generelt blir en mer nyansert holdning til Vinlands oppdagelse i skolebøkene i Norge. Læreboka "Folket vårt gjennom tidene", som ble godkjent av departementet i 1966 for den 9-årige skolen, knytter Vinlandsprosjektet både til fortid, nåtid og framtid ved å beskrive Helge Ingstads funn av "norske hustufter på østkysten» av Nord-Amerika. Dette tas til inntekt for Snorreversjonen på tross av at Ingstad holder på teorien om Grønland som utgangspunkt for Leivs ferd til Vinland. 12 Jens Hæreid og Sverre S. Amundsen , Vi ere en nasjon, Aschehougs forlag, Oslo 1955 og godkjent av KUF samme år, side 96. Dette er fjerde utgave av en bok som Jens Hæreid gav ut for første gang i 1909 under tittelen Norges historie, fortalt for skole og hjem. Denne boka fikk seiner navnet Vi ere en nasjon og har uten endring holdt seg til Grønlandssagaens versjon av Vinlands oppdagelse.( Se mer om dette i Rolf Grankvist, Utsyn over norsk skole, norsk utdanning gjennom 1000 år, Trondheim 2000, side 110 og 111) 12 Alt dette forteller hvor strekt sagatolkningen fra slutten av 1800tallet har stått i norsk lærebøker når en vet at mange faghistorikere hadde forlatt Snorreversjonen av Leivs oppdagelse av Amerika på slutten av 1930-tallet. Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at folkeutgaver av Snorre Sturlassons "Heimskringla" langt inn på 1900-tallet ble subsidiert med statsmidler for å sikre at verket ble folkelesning, noe som styresmaktene mente var viktig for å vektlegge det norske folk sin egen identitet og nasjonale bevissthet. Sagatekstene har altså bevisst vært brukt for å levendegjøre at Norge en gang hadde vært et stort rike som ved «høgtidlege høver» ble kalt "Noregsveldet". Det bør nevnes her at en skrytebrosjyre, som på 1990-tallet presenterte Trondheim som VM-by, forklarte at Nidaros i sin tid hadde vært hovedstad i et Noregsveldet som strakte seg fra Kvitsjøen i øst til Vinland i vest. Denne skryteteksten går klart langt ut over det som noen sagatekst kan gi dekning for å hevde, men det var nytteløst å protestere på et faglig grunnlag. Undertegnede ble også svært lite populær på turistkontoret i byen da jeg i en avisartikkel protesterte mot å markedsføre Trondheim som ”The Viking Capital of Norway”. Da måtte det være bedre å vektlegge Nidaros som sagabyen i en norrøn kontekst.13 Det er denne tradisjonen med Leiv Eiriksson og Norge som de norske og nordiske utvandrerne tok med seg over til USA. Den lever i beste velgående der borte i 2014. Vi skal imidlertid også se 13 Dette ble utdypet i et program i NRK høsten 1990. Kort etter jeg hadde lansert Trondheim som sagaby hvor Leiv Eiriksson kunne symbolisere det mytiske i han som nasjonsbygger ble jeg oppringt av advokat Terje Herrem, som ville presentere sitt prosjekt for meg sammen med de andre i tremannslaget. Nå ble ikke Trondheim i 1997 markedsført verken som sagaby eller vikingby, men som Norges viktigste pilegrimsby. Det er nok i samsvar med realitetene, men det var bevislig feil å gjøre Trondheim til den fjerde største pilegrimsbyen i Europa. Det er likevel mest frustrerende i dag å oppleve at Oslo markedsføres som ”The Viking Capital of Norway.” Falske myter har en tendens til å spre seg. Noen ganger skjer det også i dag med støtte fra faghistorikere. 13 at denne sagatradisjonen lever videre i den norske folkehistorien ved 200-årsjubileet for vår grunnlov fra 1814. Under Ordet fritt i "Adresseavisen" sto det i 1990 følgende innlegg: " Endelig ser det ut til at Leiv Eiriksson kan komme til heder og verdighet i Trondheim. Riktignok ca. 1000 år etter at han seilte ut Trondheimsfjorden og fant Amerika. I min Snorre står følgende i avsnitt 86 i saga om Olav Trygveson: " Leiv, son hans Eirik Raude, som fyrst bygde Grønland, var denne sumaren komin fraa Grønland til Norig. Han for til kong Olav og tok imot kristendomen og var um vetteren hjaa kong Olav"14Dette var i år 999 og stedet var Nidaros. Ingen tvil om stedet. Kong Olav hadde like før bygd en kongsgård " uppfor Skipakroken". Ifølge denne artikkelen, som også er påvirka av Henry Røsochs konfirmantbok om Trondheims historie fra 1939, er det tydelig historisk belegg for å slå fast at Nidaros var utgangspunktet for Leiv Eirikssons oppdagelsesreise til Amerika. «Det er derfor gledelig,» blir det skrevet i artikkelen,» at det nå er nedsatt en komite som blant annet vil reise et minnesmerke om Leiv i Trondheim. Dermed skulle byen bli en attraksjon rikere. Trondheim kan på nytt bli et knutepunkt mellom Russland og Amerika. Jo, Trondheim kan bli reiselivsbyen framfor noen annen. Det er ufattelig at ikke Trondheim har gjort noe med dette tidligere. Men bedre seint enn aldri! "15 For en norsk faghistoriker vil det, som nevnt, være en rekke motforestillinger mot en slik framstilling som denne. Her bruker artikkelforfatteren, den tidligere stortingsmannen Magnar G. Huseby, den islandske sagaskriveren Snorre Sturlassons som kilde og sannhetsbevis for sin historie om at Leiv Eiriksson reiste ut fra Trondheim da han oppdaget Amerika. Den framstillinga som det her siteres fra, er skrevet ca.1230-- altså 230 år etter at Leivs reise skal ha funnet sted. Vi kan tenke oss hvor mye det ville ha vært å stole på om en person på ca. 50 år i dag begynte å fortelle om forholdene på 1750-tallet uten å bygge på annet enn det han hadde hørt fra sine 14 Innlegget stod under Ordet fritt både i Adresseavisen og Arbeider-Avisa i oktober 1990. Som note seks. Den komiteen det her refereres til er et midlertidig utvalg, som med nedsatt etter et møte med Klostergruppen i 1990.I dette utvalget satt også undertegnede. 15 14 foreldre og besteforeldre. Likevel er en slik sammenligning ikke rettferdig overfor Snorre Sturlassons og hans sagatekst fordi hans verk "Heimskringla" nok i flere tilfeller bygger på eldre skriftlige framstillinger som delvis er bevart og delvis er forsvunnet. I tillegg bygger Snorre på en muntlig fortellertradisjon som stod sterkt på hans tid hvor folk ikke hadde dagens massemedia og heller ikke kunne lese og skrive. I tillegg vet vi at Snorre var flink til å ordne stoffet kronologisk slik at vi har en tidslinje med årstall i hans verk, noe som ofte mangler i andre sagatekster. På tross av de historiefaglige innvendinger som er reist mot Husebys bruk av Snorres sagatekst som sannhetsvitne, så representerer den tidligere stortingsmannen en sagatolkning og et sagasyn som var og er meget vanlig i vårt land og i Nord-Amerika i 2014. I nasjonalbyggingssammenheng så spilte Leiv Eiriksson og hans oppdagelse av Vinland en meget viktig rolle for å få fram våre forfedres storhet. I en lang periode fra ca. 1875 og hundre år framover reiste også vitterlig Leiv Eiriksson ut fra Nidaros, med vitenskapelig velsignelse fra professor Gustav Storm. Det nasjonalromantiske maleriet til Chr. Krogh fra 1893 er også malt med bakgrunn i samme tekst. Bildet viser, som nevnt, hvordan Leiv ved roret på sitt vikingskip, peker over det stormfulle havet mot lyset fra Vinland, som blinker i det fjerne. På tross av at Fridtjof Nansen alt i 1909 forsøkte å redusere Leiv Eiriksson til en sagnaktig figur i norsk historie tok det lang tid å fjerne sagnhelten fra historiebøkene i skolen, noe vi har tatt for oss allerede. Nansen understreket i sitt monumentalverk «Nord i tåkeheimen» at en grønlending nok var den første europeer på amerikansk jord, men at denne grønlendingen neppe var Leiv Eiriksson. I 1910 var Leiv Eiriksson ennå betraktet og beskrevet som 15 god nordmann så det at Nansen kalte han grønlending var i seg sjøl provoserende nok. På 1960-tallet var dagens foredragsholder lektor på Gerhard Schønings skole i Trondheim. Da Helge og Anne Stine Ingstad drev sine arkeologiske utgravinger på Newfoundland i perioden 1961-68 for å finne rester etter Leiv Eirikssons Vinland i Nord-Amerika, var det mange av oss historikere i skolen som sa. «Ka e de fer slags toill hain hi funni på no igjen». Vi tok fullstendig feil i vår vurdering. Her ble det gravd fram åtte langhus, ei smie og et båtnøst fra 1000-tallet, noe som førte til at L’Anse aux Meadows i 1970 ble en kanadisk kulturpark. I1980 ble stedet utnevnt av Unesco som et World Heritage Site. Året før hadde Anne Stine Ingstad presentert en doktorgrad ved UiO med store ære knytta til sine utgravinger nettopp i L’Anse aux Meadows. Det er derfor fullt forståelig at Helge Ingstad og Ivar Ytreland i februar 1999 skrev et brev til statsminister Bondevik hvor de ba om å få en fast Leiv Eirikssons dag inn i den norske kalenderen. Statsministeren sendte brevet videre til Det kongelige norske utenriksdepartement (UD), som ga et negativt svar i mai samme år. Siden skrev Helge Ingstad ytterligere to brev til UD om emnet, men begge gangene var svaret negativt til hans store skuffelse.16 Vi skal i slutten av foredraget komme tilbake til dette verdensarvstedet i Canada som er under oppsyn av Unesco. Vi vender nå blikket tilbake til Norge og Trondheim på 1990-tallet. Da hadde rederiet «Kloster Cruise» planer om å finansiere en statue av Leiv Eiriksson i Bergen noe som ordføreren der hadde tatt initiativet til. Våren 1991 var det også planer om å seile ut med tre vikingskip fra Bergen til Washington D.C. for å feire at Leiv Eiriksson hadde fått 16 Ingstad kjemper for en Leiv Eirikssons dag, Intervju i Adresseavisen 19 januar 2000. 16 en egen nasjonal dag den 9. oktober med flaggheising i USA fra og med 1977. Det var vår vikingskipkjendis Ragnar Thorseth fra Møre og Romsdal som sto bak dette selingstoktet med bidrag fra «Kloster Cruise». Det ville i tilfelle være det tredje vikingkruset fra Bergen. Det første var, som nevnt, i 1893 med Saga Siglar på veg til Chicago og det andre drog ut i 1925 under navnet Leif Eriksson på veg til Duluth. Prosjektet med utseiling fra Bergen i 1991 ble imidlertid stoppa i Trondheim med støtte fra tidligere kaptein Willy Mørch og Sons of Norway- losjen Nidaros i Trondheim som greide å overføre konkrete penger til Ragnar Thorseth slik at de tre skipene kunne seile ut på sin tur til Washinton D.C. fra Nidelva i Trondheim. Bilde 7: Skipsavgangen fra Trondheim den I. mai 1991. Den 1.mai 1991 var den elvehavna, som symbolsk ble hetende Skipakrok, scene for en enestående begivenhet. Nesten 10.000 mennesker hadde samlet seg ved elvebredden ved Honnørbrygga på nedre elvehavn for å ønske eventyreren Ragnar Thorseth lykke til på sin tur i Leiv Eirikssons kjølvatn fra Trondheim via Bergen, Færøyene,Island, Grønland og Newfoundland til Wachington D.C. for å feire Leiv Eirikssons dag der den 9.oktober. De tre vikingskipskopiene ble fulgt av en armada av gamle og nye båter utover den vakre Trondheimsfjorden, som på en måte viste skipets utvikling fra år 1000 og fram til 2000. Jeg var i den heldige situasjonen at jeg fikk presentere et hefte med egen tekst i den amerikanske hovedstaden da skipene var kommet dit. Teksten ble skrevet på engelsk med tittelen «Leif Eiriksson and the Royal City of Trondheim in the Tradition of the Nordic Sagas.» 17 Trondheim kommune med ordfører Wiseth i spissen sto som utgiver av heftet, og jeg fikk også være med på en kommunalt finansiert reise til Washington D.C. hvor jeg hadde gleden av å forelese om Leiv Eiriksson for en større forsamling knytta til en omfattende foredragsserie med mange forelesere fra ulike land. Dronning Sonja fikk også et eksemplar av heftet da vi møtte henne i Den norske ambassaden i den amerikanske hovedstaden. President Bush d. e. stilte i tillegg opp uten varsel sammen med Thorseth for å se på vikingskipene mens de lå på havna i Washington D.C. Så vender vi tilbake til Norge. Den planlagte Bergensstatuen av Leiv Eiriksson på 1990-tallet ble stoppa av ordfører Marvin Wiseth i Trondheim, som høsten 1991 fikk oppnevnt en meget tung komité for å reise et Leiv Eiriksson-monument i den kongelige signingsbyen i Norge. Følgende personer sa ja til å sitte i denne ”trønderske ”Leiv Eirikssonkomiteen, som skulle ledes av ordføreren i Trondheim: Jo Benchow, stortingspresident, Inger Lise Gjørv, odelstingspresident, Liv Ullman, skuespiller, Anne Stine Ingstad, Vinlandsarkeolog, Torbjørn Frøysnes, direktør i NORTRA, Reidar Due, fylkesmann i SørTrøndelag og Jørgen B. Lysholm, amerikansk generalkonsul i Trondheim. Komiteen ble imidlertid aldri sammenkalt fordi den raskt kom inn i en norsk virvelvind av motstridende tradisjoner om Leiv Eiriksson og Norge, som slettes ikke var lett å hanskes med. Striden kom ikke primært på grunn av ulike syn på tolkninger av vinlandsøsagene. Myten om Leiv Eiriksson var nemlig blitt en del av partiet Nasjonal Samling under krigen. Dette faktum var svært problematisk også 50 år etter at Vidkun Quisling og hans NS-parti hadde planer om å utforme en Eirik Raudes plass i Oslo med Leiv Eiriksson som en av hovedstatuene samlet rundt stamfaren og jærbuen Eirik Hin Rauda. 18 I hovedstaden var det likevel flere som ønska seg en statue av Leiv Eiriksson i år 2000 i Oslo fordi byen utrolig nok er markedsført som Norges vikingby ute i Europa. I Trondheim hadde man på 1990-tallet i tillegg planer om å reise en meget høy Leiv Eirikssonstatue i enden av Kongens gate mot Nidelva. Adresseavisen hadde tatt initiativet til en slik løsning på 1920-tallet. Dette utspillet kom kort tid etter at den kongelige torgsøyla på nesten 17 meter hadde blitt avduket av kong Håkon VII i 1921. På 1990-tallet var det den da norskkanadiske SAS-kaptein Einar Sverre Pedersen som sto bak dette initiativet. Pedersen var den som førte flyet «Leiv Eiriksson» over Nordpolen til USA på 1960-tallet.Jeg ble også innkalt til et møte med denne gruppen. Det var ikke enkelt for meg. Det var altså slik sett en ”undergrunnsbevegelse” i virksomhet både i Bergen, Oslo og Trondheim da ordfører Marvin Wiseth tok sitt initiativ om å få reist et Leivsmonument i forbindelse med 1000årsjubileet for Vinlands oppdagelse i år 2000.17 Det ble likevel utlyst en nasjonal konkurranse om dette monumentet, som skulle stå på det åpne gaterommet mellom Cicignons plass og Kjøpmannsgata, som seinere etter planen skulle få navnet Skipakrok fordi Krambuveita var der jo ikke lenger. 17 Oslogruppens leder ringte bystyremedlem Willy Mørch og kritserte han sterkt for hans engasjement for en statue i Trondheim. I Trondheim ble en tilsvarende gruppe ledet av advokat Terje Herrem, tidligere fylkesordfører Ivar Ytreland og flygeren Einar Sverre Pedersen. Sistnevnte bor som pensjonist i Alaska. Han navigerte det første SAS-flyet Leiv Eiriksson som fløy over Nordpolen. Trolig var det Pedersen som sørget for at flyet ble oppkalt etter Leiv den hepne. Tremannsgruppen i Trondheim hadde tidlig på 1990-tallet klart et monument over Leiv Eiriksson, som skulle plasseres i enden av Kongens gate på en 17 meter høy sokkel. Monumentet var utforma som et vikingskipssymbol i stål av den kjente billedhoggeren Nils Aas. Hele prosjektet ble skrinlagt da Coop Trondos ga en gave på to million til et minnesmerke for Leiv Eiriksson i Skipakrok, et område som nå er blitt en slags forlengelse av Lilletorget eller Cicigons plass. Tittelen på steinmonumentet i Skipakrok er ” Flyte, flyve”. Navnet symboliserer en reise ut i den store verden til vanns eller i lufta. Det passer jo godt. Navnet Leiv Eiriksson har i norsk og skandinavisk sammenheng etter krigen primært vært knyttet til SAS-fly og store norskeide skip. 19 Bilde 8: Flyte og flyve i Skipakrok. I 1996 ble dette abstrakte minnesmerket over Leiv Eiriksson avduket av Marvin Wiseth på en plass som da framsto som et regulert område på ca. 1400 kvadratmeter. Det symbolske monumentet er utformet av kunstneren Geir Stormoen, som tidligere hadde vært professor i Trondheim. Han vant i 1995 den nasjonale konkurranse om utforminga. Kostnadsrammen ble kalkulert til fem millioner kroner. To millioner var 1000-årsgave til byen fra det regionale samvirkelaget Trondos. Ordspillet flyte og flyge, som er knyttet til det moderne steinmonumentet i Skipakrok, passer også godt til bruken av Leiv Eirikssons navn i dag. Han nyttes primært for å markedsføre Norge og Norden i USA. SAS-flyet Leiv Eiriksson som Einar Sverre Pedersen førte over Nordpolen til USA, har nok også påvirka Stormoen. Da passer derfor godt å knytte navnet på kunstverket til fly- og båttrafikk på veg over Atlanterhavet. Bilde 9: Leiv Eiriksson på Brattøra i 1997 med ordfører og kulturdirektør Dalen. Bilde 10: Brattøra i 2000 med 1000 familienavn på plaketter. Bilde 11: Forfatteren sammen med søskenbarnet Bjarne Sjem Buan. Statuen var ifølge Bjarne en større opplevelse enn Nidarosdomen. Dette minnesmerket i Skipakrok skulle alt i 1997 få ei motvekt i en Leiv Eirikssonstatue på Brattøra i Trondheim, som ble lansert som et utvandringsmomument og finansiert av amerikanere med nordisk familiebakgrunn. Begge disse monumentene i Trondheim knytter imidlertid Leiv Eiriksson til det gamle havneområdet i Nidaros, som ifølge de to nevnte norrøne sagatekster og en norsk 20 nasjonsbyggingsprosess etter 1814 knytter Leiv sin Vinlandsferd til denne kongebyen langs Noregsvegen langs kysten.18 12: Leiv Eiriksson i Seattle. Denne statuen i Seattle, som er forma av professor August Werner og kom på plass til verdensutstilling der i 1962, ble jeg kjent med når jeg første gang var såkalt «visiting professor» ved Washingtonuniversitetet i Seattle i 1988-89. Jeg har også vært der flere ganger etter den tid. I 1994 var jeg i Seattle for å evaluere den nye lærerutdanninga ved universitetet der. Jeg må innrømme åpent at jeg på det tidspunkt var meget skeptisk til om vi noensinne ville få på plass et Leiv Eirikssonmonument i Trondheim på grunn av interne stridigheter i Trondheim og Norge. Jeg tok derfor kontakt med Kris Leander, som har svensk familiebakgrunn, for å spørre henne om det kunne være mulig å få donert en kopi av Wernerstatuen i Seattle som en gave til Trondheim by. Kris hadde studert i Trondheim i tre år og hun hadde en av mine nære venner i USA som veileder til sin doktorgrad, som ble avlagt ved Washingtonuniversitetet. I løpet av kort tid stifta Kris selskapet « The Leif Eriksson Society , og i 1997 var en kopi av August Werner sin statue av Leiv Eiriksson på plass i Trondheim. Werner var født i Bergen, men dro til USA og ble etter hvert en kjent kunstner og professor ved Washintonuniveritetet. 500 amerikanere med skandinavisk slektsbakgrunn hadde betalt for å få være med på plaketten ved sida av den teksten jeg hadde forma på sokkelen skrevet på norsk og engelsk med henvisning til Snorres sagatekst. 18 Narve Bjørgo,Leiv Eiriksson- ”fremstillet for det norske folk” i Leiv Eiriksson, Helge Ingstad og Vinland, Kjelder og tradiajonar, Trondheim 20001, side 110. 21 I år 2000 var amerikanerne tilbake i Trondheim igjen med 500 nye navn hvor 1000 navn til sammen skulle manifestere at det da var 1000 år sia Leiv dro fra Nidaros til Vinland. Det må legges til at begge gangene var norskamerikanerne innkalt til Sverresborg hvor professor Kai Ledang spilte en avgjørende rolle både fysisk og psykisk for å få alt på plass for et fantastisk opplegg på Sverresborg. Samarbeidet mellom Trondheim og Seattle var ikke over med dette. Som historiker var jeg opptatt av at Grønland og Newfoundland i Canada måtte få en tilsvarende statue av Leiv Eiriksson som Trondheim hadde fått. Statuen i Brattalid på Grønland ble avduket med stor stas om sommeren i år 2000. Den norske regjering var ikke representert på Grønland under avdukingsseansen. men dronning Margrete var der og ga oss en fantastisk feststund under en felles middag i et stort telt. 13) Bilde: Statuen i Brattalid. 14) Den gjenskapte kirke på Grønland. 15) Biskop Wagle i Nidaros og ordfører Anne Kathrine Slungård i Trondheim sammen med meg ved statuen. Trondheim kommune og Nidaros bispedømme var representert både som økonomisk bidragsytere til ”misjonærstatuen” og ved deltakelse i høytidelighetene ved 1000-årsjubileet for Vinlands oppdagelse. I 2003 da Den norske kirkeprovins feira sitt 850-årsjubileum i Nidaros ble representanter for alle de gamle bispedømmene i vest invitert til Trondheim. Denne kirkeprovinsen var da forøvrig blitt norrøn og ikke norsk, noe som faglig sett har mye for seg når en tenker på at seks av de ti bispedømmene under erkesetet i Nidaros var knytta til vesterhavsøyene da inklusive Sudrøyene ( Hebridene) og Man. 22 Det stedet som da sto igjen for å få en statue av Leiv Eiriksson var L’Anse aux Meadows på Newfoundland i Canada. Det skulle ta 13 år før det prosjektet var gjennomført igjen etter initiativ fra The Leif Eriksson Society, som nå hadde blitt omdøpt til The Leif Erikson Interrnational Foundation, men fremdeles hadde Seattle som sitt administrative senter. Det ble også mye forsinkende byråkrati rundt prosjektet fordi området rundt L’Anse aux Meadows var blitt et verdensarvsted, som måtte beskyttes på alle måter. Min reise fra Trondheim til Newfoundland skulle bli en fantastisk tur for meg. Reisa ble finansiert av Trondhjems Bys Vel, Visit Trondheim, Kristian Lykke i Bunnpris, Restauranten «Tre Stuer» pluss et reisestipend fra Sparebank I i Tromsø. Direktør Steinar Bjerkestrand i NDR sto i spissen for denne innsamlingsprosessen, men jeg aner nok at Marvin Wiseth også har vært i aktivitet i bakgrunnen her uten at hans navn er nevnt i prosessen. Denne private finansieringa skjedde på forhånd så jeg følte det litt ubehagelig da jeg i det oppsatte programmet på L’Anse aux Meadows ble presentert som en person som representerte Norge og Trondheim uten å ha fått noen kommunale eller statlige midler for min reise og opphold på L’Anse aux Meadows i Canada. Jeg holdt den 27. juni et foredrag om Leiv Eiriksson og sagatekstene i en stor sal i Besøkssenteret, som er plassert i utgravingsområdet. Dagen etter den 28. juni klokka 13.00 hadde jeg et kort innlegg på vegne av Norge ved avduking av Leiv Eirikssonstatuen, som står ved turisthavna på L’Anse aux Meadows. Tida går nå raskt mot slutten på foredraget og jeg velger derfor å avslutte med bilder fra denne fantastiske turen som avslutta min reise i Leiv Eiriksson sagaspor fra Trondheim via Grønland til Canada. Når det gjelder utgraving og gjenreising av vikinghus på New23 foundland vil jeg forøvrig vise til Anns Stine Ingstads bok om utgravingene og professor Birgitta Linderoth Wallace sin imponerende avhandling fra 2006 med tittelen «Westward vikingsThe saga of L’Anse aux Meadows». Vi avslutter vår lange reise med noen bilder fra turen til Newfoundland i 2013. Bilder fra Newfoundland: 16)Kart over Newfoundland- “The Viking Trail” er et resultat av alle turister som besøker L’Anse Aux Meadows hvert år. 17) L’Anse Aux Meadows. 18)Anne Stine og Helge Ingstad. De gravde sammen ut åtte tufter. Det viste seg å være seks langhus og to såkalte grophus, som nå er forklart å ha vært ei smie og et båtnaust. 19) Kris Leander, Rolf Grankvist og barnebarnet til «The Big Chief»George Decker. 20)Vikinger gjenskapt av kunstner på museumsområdet. 21)Gjenskapt langhus etter islandsk mønster på utgravingsgrunn. 22) Nær et av de tre gjenskapte langhus i regnvær. Professor Arne Espelund fra NTNU ble innkalt til L’Anse Aux Meadows som ekspert på jernutvinning. Han undersøkte jern funnet i området, som han mente var norskprodusert. 23)Vikingskipet fra år 2000, som gikk fra Eirikstadir på Island via Grønland til L’Anse Aux Meadows . 24)No bi de snart mat» i Langhuset. 25)Til maten i Langhuset hører mjød servet i et drikkehorn med en gammel mann sittende i en høvdingsstol. 24 26) Kos i Langhuset. 27 )Det gjenskapte kapellet, som de tror har stått her. 28)Leiv Eiriksson før avduking i juli 2013. 29) Leiv Eiriksson etter avduking. 10 minutters tale på vegne av Norge og Trondheim. 30)Leiv Eiriksson mot turistkaia. 31)Et langhus pluss to grophus som er gjenreist. 32)Vinland. De fleste forskerne i dag mener at området på L’Anse Aux Meadows er Leivsbudir. Vinland er et mye større område. 33)Benedicte Ingstad og Rolf, som fikk gavebok fra henne. Det var Helge og datteren Benedicte, som sammen dro til L’Anse Aux Meadows for første gang i 1960. Da møtte de «The big chief», som viste dem hvor de skulle grave. Benedicte var 17 år gammel da hun opplevde dette. 34)Leiv Eiriksson statuer i år 2014.Dette kartet er fra en brosjyre forfatteren skrev for Trondheim havn og Trondheim kommune i 1997. Utenfor Nord-Amerika kan vi i 2014 registrere følgende statuer: Grønland 1, Island 2-en i hovedstaden,som en gave fra USA i 1930, og en ved Eirikstadir. Den siste ble avduka i år 2000. Norge har et minnesmerke i Skipakrok fra 1996 og en statue på Brattøra fra 1997. Til sammen er det altså 17 statuer av Leiv Eiriksson. Det er litt av en liste. Den viser hvor viktig dette har vært i et skandinaviskamerikansk perspektiv. Det som har vært så godt å oppleve er det faktum at Leiv Eiriksson og hans Vinland har skapt en turistnæring på Newfoundland som øker fra år til år. Dette kan Norge være stolt over at vi har vært med å få til fordi Leiv Eiriksson har vært en norsk nasjonsbygger gjennom 200 år. 25 Litteratur: Norges historie, Cappelens forlag, bind 10 --15, siste bind utgitt 1980 og Norgeshistorien til Aschehougs forlag, som ble gitt ut på 1990-tallet. Rolf Grankvist: Leif Eiriksson and the Royal City of Trondheim in the Tradition of the Nordic Sagas, Strindheim forlag, Trondheim 1991 Rolf Grankvist: Trondheim i verden. Streiftog i Trondheims bys historie- En ressursperm for ungdomsskolen, Trondheim 1997, del 2, side 2.1-2.20. Heftet er også utgitt som CD-ROM i år 2000 og ligger i 2014 lett tilgjengelig på nettet. Rolf Grankvist: Er Vinland ennå ikke funnet? Kronikk i Adresseavisen 07.08. 2001. Odd Sverre Lovoll, Det løfterike landet, Oslo 1983 Arnfinn Engen (red), Utvandring—det store oppbrotet, Det norske Samlaget, Oslo 1978 Jan Ragnar Hageland og Steinar Supphellen (red), Leiv Eiriksson, Helge Ingstad og Vinland, Trondheim 2001. Henry Røsoch: Trondheims historie, Trondheim 1939. Anns Stine Ingstad: The new land with the green meadows, Canada 2013. Birgitta Linderoth Wallace:Westward vikings.The saga of L’Anse aux meadows, Canada 2006. Cheryl L. De Fries. Leif Eriksson-Viking Explorer of the New World. Washington D. C. 2010. 26 27 28
© Copyright 2024