Rapport fra Langsjølia.
Så var en i Langsjølia igjen. I nord denne gangen. Det er VK finale i Rolf Sevendals minneløp 2015.
Siden 2009 har jeg vært med under finalen bortsett fra en gang, i fjor. I disse årene har vi vært i
Langsjølia fem ganger og i Gruvaterrenget to ganger. Mitt favoritt terreng er Langsjølia. Det er
nærmere sekretariat, ikke så stri oppoverbakke til å begynne med og storslått utsikt (gjør seg bra på
bilder) Det har alltid tidligere vært nydelig vær, muligens noen skyer, men aldri dårlig. I år var det
meldt sterk vind i fjellet under hele prøva og det fikk vi kjenne på denne dagen også. Vi måtte trekke
ned i bjørka for å finne ly på begynnelsen av dagen. Vinden løyet noe utpå dagen og det ble strålende
solskinn.
Vi har lagt oss på en informasjonslinje som krever litt
ressurser i form av mannskap og mobildekning. Teknologien
har stadig gitt oss muligheter og vi har «tatt imot med begge
henda.» Rundt omkring venter våre facebookfølgere på
oppdateringer for hvert slipp, helst med bilder. I Langsjølia
hadde vi 3G dekning så å si hele dagen. Dette åpnet
muligheten for å legge ut video fra apportene også. I fjor fant
vi ut at det måtte to mann til for å gjennomføre dette. Særlig
hvis det begynner å bli heftig i form av fuglesituasjoner i hvert
slipp. Det lå an til at det ikke skulle skje så mye i første runde,
men siste slipp endte med fuglearbeid og god stemning under
lunsjen. Her var det håp.
I år som i fjor ble Pål Åge Joten,
en ung sprek mann fra
Sømådalen, med under finalen. Utdannet utmarksforvalter og
lommekjent bl a fordi han har sauegjeting i området på cv`n. Vi hadde
fordelt arbeidsoppgavene slik at jeg tok bilder av parene for hvert slipp
i første runde, samt «stemningsbilder» underveis med ett vanlig
kamera. Pål Åge noterte seg hva dommerne sa etter hvert slipp, tok
bilder av ekvipasjene og film av apportene med mobilkamera. Så
ringte han ned til sekretariatet hvor Ingunn satt og la det forløpende
ut på facebook. Pål Åge holdt tritt og sprintet opp i alle situasjonene;
og glad var jeg for det. (Begynner vel å bli for gammel for det her)
Det er alltid hyggelig stemning under finalen. Det er kjente ansikter
som kommer tilbake år etter år. Vinneren av årets
sølvrype har vært med i flere finaler. Morten Charles Jensen kan ikke
huske hvor mange, men jeg har funnet ut at han ble nr to i
2010, var med i finalen 08 og 09 og mest sannsynlig stilt i noen
kvalifiseringer og semifinaler innimellom der.
I andre runde dukket rypene opp og det ble travelt for Pål Åge.
Jeg kunne daffe mer med å ta andre bilder. Snøen begynte å bli
løs og klisteret jeg hadde vært raus med fungerte fint. I år
hadde jeg ikke bakglatte ski for en gangs skyld. For at hundene
skulle få mest mulig like forhold, holdt vi oss hele tiden opp
mot nordavinden som en annen reinsflokk og nærmet oss
foten av Sålekinna mer og mer. Etter to
runder syntes dommerne at det var nok.
Da var det fem ekvipasjer på premielista og
de ville ikke friste skjebnen mer. Vinneren
ble utropt med påfølgende gratulasjoner
og fotosession. Folk vil så raskt som mulig
tilbake til sekretariatet; forståelig nok. Det
hadde vært ei lang helg og en lang sesong
for mange. Enkelte har lang vei hjem. Tor
Espen Plassgård takket dommerne for
«strålende dømming, dere har holdt en
streng, men rettferdig linje hele dagen, slik
det skal være under en såpass stor VK konkurranse». Som alltid er jeg sistemann til å begi meg på vei
ned fra fjellet etter å ha pakket fotoutstyret forsvarlig. Pål Åge var gentleman nok til ikke å etterlate
meg alene oppi der. Jeg lurer på hvilken moroklump som hadde «stukket ut» løypa tilbake. I råtten
snø gikk den rett ned, over bergeskar og tvers gjennom et tre (!) Jeg lagde ikke bare egne groper,
men falt i noen ferdige også etter det jeg kunne få med meg. Fikk igjen testet at jeg ikke er benskjør
enda. Vi skulle tatt en annen vei tilbake ble Pål Åge og jeg enige om der vi trasket langs Langsjøveien
med tunge bekksømsko, innklint i klister fra skia. Akk ja, men fin dag hadde det vært. Jeg synes det er
en fin avslutning på skisesongen å være med under VK finalen i Rolf Sevendals Minneløp. Greier nok
ikke å holde meg unna så sant helsa holder. Vi sees nok igjen.
Hilsen Helene