1. No category

NÅR TUNGENE TALER…
Den samme form for tungetale som gjør seg gjeldende blant karismatiske kristne er også
utbredt i mange ikke-kristne miljøer. Ved første øyekast kan det se ut til at Bibelen selv
forsvarer dagens praksis, men et grundigere studium tyder på at ekstatisk tungetale er
ukjent for Bibelens forfattere.
Tungetale har vært et sterkt debattert tema i mange år. Ja, til dels helt siden den første
kristne menighet. Paulus måtte ta opp temaet i et av brevene sine til menigheten i Korint
fordi det var delte meninger om hvordan denne åndelige gaven skulle praktiseres. I det siste
har debatten gått på hvorvidt det bør praktiseres og undervises tungetale på kristne skoler.
Temaet er vanskelig å ta opp, fordi det er nokså sensitivt. For noen er tungetale noe
fremmed og suspekt. For andre er det en viktig del av deres åndelige liv og er svært
personlig. For begge disse gruppene kan det være ubehagelig dersom temaet debatteres for
mye. Vi skal likevel ta for oss det Bibelen skriver om tungetale og se hvordan dens forfattere
nærmer seg temaet.
Litt historikk
Mange forbinder tungetale med det som kalles «den karismatiske bevegelsen». Det er ingen
enhetlig gruppering, men en samlebetegnelse på menigheter og bevegelser som har visse
fellestrekk. I moderne tid snakker man ofte om tre «bølger» av den karismatiske
bevegelsen. Den første begynte omkring 1900 da pinsevekkelsen startet. Frem til 1960-tallet
var de stort sett alene om å praktisere tungetale. På 60-tallet kom den andre «bølgen».
Fenomener som åpenbaringer og tungetale spredte seg til de mer tradisjonelle
kirkesamfunnene: Den katolske kirke, den lutherske kirke, metodistkirken, baptistkirken,
osv. Den tredje bølgen begynte i 1980-årene, og frem til i dag har mange nye kirker vokst
frem. I tillegg til det tidligere fokus på tungetale og åpenbaringer legges det stor vekt på
mirakler og de troendes autoritet over onde makter. I dag taler en stor del av verdens
kristne i tunger, og andelen vokser. Eksakte tall finnes ikke, men det er snakk om flere
hundre millioner mennesker.
Det som ikke er så kjent, imidlertid, er at tungetale ikke bare er et kristent fenomen.
Tungetale finnes også blant muslimer, hinduer, buddhister, afrikanske stammereligioner, og
til og med blant ateister. Ifølge språkforskere er det ingen forskjell lydmessig på tungetalen i
de forskjellige religionene. Forskerne sier også at tungetalen ikke er et språk i menneskelig
forstand. Den mangler de fundamentale byggesteinene i et språk.
Bibelen omtaler ikke tungetale så mange steder. Jesus forutsier fenomenet i slutten av
Markus evangeliet. Det beskrives så tre steder i Apostlenes gjerninger, og Paulus tar opp
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
spørsmålet i Første Korinterbrev. Vi skal se på hver av disse tekstene og finne ut hva vi kan
lære.
Markus 16:17
Ved slutten av Markus evangeliet gir Jesus disiplene de siste instruksjoner før han drar til
himmelen: «Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!
Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt. Og disse
tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye
tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade
dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske» (Mar 16:15-18).
Å «tale nye tungemål» er et av miraklene Jesus lover å utføre gjennom disiplene når de skal
forkynne evangeliet for alle mennesker. Uttrykket «tale nye tungemål» oversettes fra det
greske uttrykket «glossa lalein». «Glossa» betyr språk eller legemsdelen tunge. «Lalein»
betyr rett og slett snakke. Begge ordene er helt vanlige og brukt en rekke ganger i Bibelen.
I denne teksten synes det klart at Jesus forutsier at disiplene skulle få en overnaturlig evne
til å snakke i nye tungemål. De ville bli i stand til å snakke vanlige språk de før ikke kunne.
Hensikten var tydeligvis at de skulle kunne formidle evangeliet om Jesus til mennesker de
ellers ikke kunne snakke med. Dette er et mirakel som er svært annerledes enn det vi
vanligvis omtaler som tungetale. Jesus forutsier en gave som gjør at mennesker forstår det
disiplene sier. Det som praktiseres i mange kirker i dag er mest det motsatte: Andre kan ikke
forstå det som sies. Det er kanskje underlig at to så motsatte ideer omtales med samme
uttrykk.
Apostlenes gjerninger 2:1-47
Oppfyllelsen av Jesu løfte fant sted noen dager senere. En flokk på 120 personer var samlet i
bønn da Den hellige ånd kom over dem. Forfatteren beskriver det slik: «Da pinsedagen kom,
var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm,
og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte
seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i
andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne» (Apg 2:1-4).
Disiplene begynte spontant å tale andre språk. Noen har fått det inntrykket at dette var et
mirakel med tilhørernes hørsel; at disiplene snakket sitt morsmål, mens alle andre hørte det
på sitt eget språk. Slik var det ikke. «De begynte å tale i andre tungemål,» sto det. Men Den
hellige ånd ga de forskjellige disiplene ulike språk, slik at de kunne nå ut til mange
nasjonaliteter.
Jøder hadde bodd utover hele den da kjente verden i generasjoner, og disse hadde
naturligvis sine morsmål der de bodde. Nå var mange av dem kommet til Jerusalem til
pinsehøytiden og ble svært forundret over at ulærde galileere kunne snakke deres språk.
Men en annen gruppe mennesker reagerte annerledes. «De visste ikke hva de skulle tro, og
forvirret spurte de hverandre: Hva er dette for noe? Men noen gjorde narr og sa: De har
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
drukket søt vin og er fulle» (Apg 2:12-13). Hva er det som gjør at noen tror disiplene er fulle
når de snakker et annet språk? Det er da ingen som lærer et nytt språk på grunn av fyll?
Svaret er opplagt: De som forsto språket syntes det var fantastisk at Gud kunne gjøre slikt,
og de fikk høre evangeliet. Men jødene fra Jerusalem, som bare kunne arameisk; for dem
hørtes disiplenes tale ut som uforståelig babling, ikke så ulikt det folk kunne finne på i fylla.
Disse to ulike reaksjonene på ett og samme fenomen skal vi ta med oss til senere i studiet:
De som skjønte språket ble overveldet av undring, mens de som ikke skjønte det, trodde
disiplene var fulle.
Tidligere hadde Jesus bedt disiplene holde seg i Israel for å evangelisere. Men nå var de klar
til å gå ut i hele verden. Da er det Jesus gir disiplene et praktisk «verktøy» for lettere å
utføre misjonsoppdraget. Samtidig skulle det være et tegn for de som ville tro.
Apostlenes gjerninger 10:44-47
I denne teksten fortelles det at Peter blir med til romeren Kornelius’ hus i Cæsarea etter å
ha fått et syn. Her talte han for en gruppe hedninger, noe som ikke var akseptert blant
jøder, heller ikke blant de kristne jødene. Da skjedde det utrolige: «Mens Peter fremdeles
talte, kom Den Hellige Ånd over alle som hørte Ordet. De troende jøder som var kommet dit
sammen med Peter, var forferdet over at Den Hellige Ånds gave ble utøst også over
hedningene. For de hørte dem tale i tunger og prise Gud. Da sa Peter: Disse har fått Den
Hellige Ånd like så vel som vi. Kan noen da nekte dem vannet og hindre at de blir døpt?»
Peter sier at hedningene fikk Den hellige ånd «likesom vi». Han henviser altså til det som
skjedde på pinsedagen. Enda tydeligere blir dette når vi leser hvordan Peter forklarte dette
for lederne i Jerusalem: «Og da jeg begynte å tale, kom Den Hellige Ånd over dem likesom
over oss i begynnelsen… Når Gud har gitt dem den samme gave som vi fikk da vi kom til tro
på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, så jeg skulle kunne hindre Gud?» (Apg 11:15-17).
Dette var den samme gaven som disiplene fikk på pinsedagen: Evnen til å snakke språk de
før ikke hadde kunnet. Siden Cæsarea var en stor by med mange mennesker på
gjennomreise, skulle det ikke forundre oss at dette var et naturlig sted for Gud å gi en slik
gave. Herfra kunne evangeliet bli spredt til mange nasjoner.
Apostlenes gjerninger 19:1-7
Her er vi igjen i en storby med et internasjonalt miljø, denne gangen Efesus. Paulus møter en
gruppe disipler som var døpt med Johannes’ dåp, men som ikke kjente til Den hellige ånd og
tydeligvis også lite til Jesus. Paulus underviste dem og de ble døpt til Jesu navn. Deretter står
det: «Da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte i tunger og
profeterte» (Apg 19:6).
Hva som skjedde beskrives ikke nærmere, men det er ingen grunn til å tro at dette var noe
annet enn det som tidligere har vært beskrevet i den samme boken. Igjen er det en gruppe
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
troende som får en overnaturlig evne til å forkynne evangeliet på et annet språk enn deres
morsmål. Slik kunne de nå ut med evangeliet til mennesker fra andre nasjoner.
1 Korinterbrev 12-14
Paulus skrev flere brev til menigheten i Korint. Menigheten hadde en del alvorlige
problemer, og bekymrede mennesker i menigheten hadde skrevet til Paulus og bedt om råd.
Blant annet gjaldt dette bruken av tungetale, som syntes å bli brukt på en måte som ikke var
til oppbyggelse. Korint var også en stor, flerkulturell by, og et sted evnen til å tale flere språk
ville ha en stor misjon. Uttrykket «tale i tunger» som brukes av Paulus er akkurat det samme
som i Apostlenes gjerninger.
Paulus’ hovedtanke er at menigheten er som en kropp. Legemsdelene er forskjellige og
utfyller hverandre. Ikke alle er like, og det skulle vi heller ikke strebe etter. Gud ønsker at vi
skal være forskjellige og ha forskjellige nådegaver (1 Kor 12). Det ene som alle kristne skulle
ha felles er kjærligheten, og det er i denne sammenheng Paulus skriver sitt berømte kapitel
om kjærligheten (1 Kor 13).
I kapitel 14 går han nærmere inn på selve bruken av tungetale. Jeg tror alle som studerer
dette kapitlet vil innse at det er en del som er vanskelig å forstå, uansett hva man mener om
tungetale. Det naturlige er da å la de klare tekstene i Bibelen hjelpe oss til å forstå de som
ikke er så lette.
Selv en overflatisk lesning av kapitlet forteller oss at Paulus ikke var glad for måten
tungetalen ble praktisert i Korint. Han oppmuntrer ikke til mer tungetale, snarere tvert om,
og fremfor alt at gaven skulle brukes etter sin hensikt.
Hensikten gir Paulus oss blant annet i vers 21-22: «Det står skrevet i loven: Gjennom folk
med andre språk og med fremmed tungemål vil jeg tale til dette folk, men enda vil de ikke
høre på meg, sier Herren. Derfor er tungetalen et tegn, ikke for de troende, men for dem
som ikke tror. Men den profetiske tale er et tegn for de troende, ikke for de vantro.» Paulus
henviser til fremmede språk, og viser at tungetalen er et tegn, ikke for de troende selv, men
for ikke-troende.
I dag fremstilles ofte tungetalen som en gave som er gitt til personlig oppbyggelse for den
som snakker. Dette var ikke hensikten ifølge Paulus. Helt fra begynnelsen har hensikten med
tungetalen vært å spre evangeliet til ikke-troende, og metoden har vært at Gud har gitt
kristne en overnaturlig evne til å snakke fremmede språk. Etter mitt syn bør vi derfor ikke
uten videre gå ut fra at det bibelske fenomenet «å tale med tunger» er det samme som
dagens tungetale, hvor ingen skjønner det som blir sagt.
Paulus viser et eksempel på hvor feil tungetalen ble brukt i Korint: «Om nå hele menigheten
kommer sammen, og alle taler i tunger, og det så kommer inn noen som ikke er fortrolig
med dette eller ikke er troende, vil de ikke si at dere er gått fra forstanden?» (1 Kor 14:23).
Det var nettopp dette som skjedde på pinsedagen da noen jøder trodde Peter og disiplene
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]
var fulle. Dette trodde de fordi de ikke skjønte språket. Det ser ut til at kristne i Korint talte i
fremmede språk selv om det ikke var noen til stede som forsto det.
Begynnelsen av kapitel 14 sier en del ting som ofte er blitt misforstått. Husk imidlertid at det
Paulus skriver om er en situasjon der tungetalen misbrukes, ikke slik den opprinnelige
tanken var. «Jag etter kjærligheten, streb etter åndsgavene, mest etter å tale profetisk. For
den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, han
taler hemmeligheter ved Ånden» (1 Kor 14:1-2).
Oversettelsen «ingen kan forstå ham» er ikke helt heldig. Ordet «kan» er nemlig ikke med i
originalteksten. Setningen beskriver nettopp det som var problemet i Korint: «Ingen forstår
ham,» og hva er da hensikten med å snakke på fremmede språk? Men «han taler for Gud»,
for Gud forstår jo alle språk. Han blir også oppbygget selv, slik det står i vers 4, men
hensikten med forkynnelsen er at menigheten skal oppbygges. Paulus sitt hovedanliggende
var at alle nådegaver er gitt for å bygge opp andre. «Når dere nå legger slik vekt på
åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som tjener til å bygge menigheten!» (1 Kor 14:12).
Et annet uttrykk som kan forvirre er at han taler «hemmeligheter». I Det nye testamentet
brukes ordet mange ganger. Guds «hemmelighet» er evangeliet. Det kalles en hemmelighet
fordi det ikke var kjent før Jesus kom og åpenbarte det (se tekster som Matt 13:11; 1 Kor
2:7; Ef 6:9; 1 Tim 3:16, etc.). Uttrykket brukes altså ikke fordi noe ukjent og utilgjengelig ble
sagt. Tvert om, det er nettopp denne hemmeligheten vi skal fortelle andre om:
hemmeligheten om Guds frelse. Paulus prøver å forklare at nettopp det var hensikten med
tungetalen, men da må det gjøres på et språk som blir forstått.
Oppsummering
Det er også mange andre vers i dette kapitlet som virker vanskelige, som vi ikke kan gå i
detaljer på her. Men bildet Paulus tegner er klart: Hensikten med tungetalen og andre
nådegaver er å bygge opp andre gjennom forkynnelsen av evangeliet. Tungetalen ble gitt for
de vantros skyld, ikke for de troende. Taler man likevel et annet språk på en gudstjeneste og
de andre ikke skjønner det, så må man oversette det (se også 1 Kor 14:27-28).
En gjennomgang av bibelens tekster om tungetale tegner et bilde av en praktisk gave som
Gud ga menigheten for å fremme forkynnelsen av evangeliet på andre språk. Det som i vår
tid kalles tungetale er som nevnt ikke et spesielt kristent fenomen, og er etter mitt syn ikke
beskrevet i Bibelen. Vi bør derfor være varsom med hvilke ekstatiske fenomener vi gjør til
en del av vårt kristenliv. Selv om man kan trekke frem enkelttekster som synes å beskrive en
uforståelig tungetale, mener jeg dette er en misforståelse av teksten. Tungetalen ble gitt for
å hjelpe disiplene å gi evangeliet til alle mennesker, en utfordring vi fortsatt står overfor i
dag.
Bjørn Eivind Holm
www.norskbibelinstitutt.no
[email protected]