Kundemagasin fra Orica Norway AS Fjellsprenger’n Nr. 2 - November 2015 - 26. årgang Profilen... side 22 Produktnyheter... side 16 Dynamitt på termos... side 6 Fjellsprenger’n 2 2015 1 SVEINS HJØRNE KONTAKTER Kjære lesere, Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.com Plutselig var det november igjen! Forslag til statsbudsjett er presentert og Fjellsprengningskonferansen er rett rundt hjørnet. Alt ser ut til å være ved det normale. I skrivende stund har vi fullt trykk på å få Fjellsprenger’n klar til trykking, slik at den tradisjonen tro kan ligge rykende fersk fra trykkeriet ved vår del av utstillingen på Fjellsprengningsdagen. Vår faste journalist, Einar Gjærevold, Stifinner Media AS, leverer som alltid gode foto og velskrevne innslag til bladet . Noe vi setter stor pris på. Under jord / tunneler Olaf Rømcke, mobil: 918 70 456, [email protected] Forhandlere Hans Peter Moe, mobil: 905 41 289, [email protected] Nord-Norge Regionsjef Knut Ivar Hesjedal, mobil: 995 38 514, [email protected] Nitro Consult / Teknisk service Espen Hugaas, Mobil: 905 89 321, [email protected] Ansvarlig utgiver Svein Hegna Orica Norway AS Postboks 614 Lierstranda Redaktør Thor Andersen Grafisk Design, Layout & Produksjon Thor Andersen EMCT Customer Communications Reportasjer Einar Gjærevold Stifinner Media AS Vest-Norge Regionsjef Arve Marigård, mobil: 911 90 226, [email protected] Opplag 4.500 Øst-Norge Regionsjef Kjetil Morstad, mobil: 936 68 833, [email protected] Syd-Norge Regionsjef Ståle F. Nilsen, mobil 484 07 008, [email protected] 2 Fjellsprenger’n 2 2015 Trykk UAB ”PROPRINT BALTIC” Har du kommentarer eller forslag til innhold for Fjellsprenger’n, vennligst ta kontakt med: Thor Andersen. Telefon 32 22 91 47 Mobil 900 48 215 email: [email protected] Vi forsøker også, så langt det lar seg gjøre, å ha innlegg mer med teknisk karakter fra ingeniørene/teknikkerne i Teknisk Service og Nitro Consult. Forøvrig blir alt arbeid med bildebehandling og layout også gjort av våre egne ansatte. Med det ”trykket” som hver enkelt har i sitt daglige virke blir dette stort sett gjort på kvelder og helger. Dette viser bare hvilke dedikerte medarbeidere Orica Norway AS har. Jeg nevnte at alt var det normale. Det er vel ikke helt riktig. For oss som får mesteparten av produktene fra våre produksjonsenheter utenfor Norge er den svake kronekursen en stor utfordring. Vi får trøste oss med at dette kommer eksportindustrien til gode. Derimot var forslag til statsbudsjett en positiv overraskelse med tanke på bevilgninger til infrastrukturprosjekter. Etter forslaget ble lagt frem har trykket på norsk økonomi øket betraktlig, men man skal vel fortsatt være forsiktig optimist og håpe at vi bare ser en liten ”bølgedal” for så igjen å se en stigende kurve. Når dette er sagt ser vi jo uansett at det i den nære fremtid planlegges mange større og mindre prosjekter som vil være av positiv betydning for entreprenører og for oss som leverandør til bransjen. Lokalt ser vi allerede resultater av en mer aktiv satsing på samferdsel. I nabobygget har Vegvesenet etablert prosjektkontorer for en fremskyndet, lenge etterlengtet, fremføring av riksvei 23 Oslofjordforbindelsen mot E18 i Drammensregionen. På sine reiser rundt i landet treffer Fjellsprenger’n på mange interessante og spesielle mennesker. Noen av disse ender opp som ”Profilen” i bladet. Denne gang er det Konrad Kongshaug, gardbruker og maskinentreprenør, som velvillig har stilt opp for et morsomt og spennende portrettintervju. Fjellsprenger’n har også besøkt Bodøtunnelen hvor vi blir møtt av to kvikke damer i ledende posisjoner. Det er gledelig å se at flere og flere kvinner nå velger denne tradisjonelt mannsdominerte bransjen. Av innholdet vil jeg også nevne en artig sak om dynamittvarmere fra den tiden dynamitten ikke var særlig medgjørlig på kalde vinterdager. Dette er bare en liten del av det du kan lese i bladet. Vi håper du finner innholdet interessant. Som nevnt i forrige nummer feirer vi år 150 år. Redaktøren har i denne forbindelse plassert en del korte historiske drypp flere steder i bladet. I det senere har vi fått en god del henvendelser fra personer og firmaer som vil ha bladet tilsendt. Ikke noe gleder oss mer. Skulle du, eller noen du kjenner, ønske å få bladet tilsendt er det bare å ta kontakt med Ida Fjelltun. Telefonnummer og mailadresse finner du på side 5. Siden dette er årets siste utgave vil jeg benytte anledningen til å ønske alle våre lesere en god jul og et godt nytt år! Svein Hegna Daglig leder Orica Norway AS. Fjellsprenger’n 2 2015 3 INNHOLD 6 16 32 54 SPRENGNING av stål og betong DYNAMITT på termos 14 FRA MAPPER til apper PRODUKTnyheter 18 HOTSPOTS KRUMTAPP på nordvestlandet 40 BODØTUNNELEN ...RYDDET LEI på Hjeltefjorden 22 15 17 50 20 35 HISTORISKE drypp 4 Fjellsprenger’n 2 2015 PROFILEN 56 ABONNEMENT OG ADRESSEENDRING Vil du ha et abonnement og få Fjellsprenger’n i postkassen, eller har du endret adresse? Vennligst ta kontakt med til Ida Fjelltun på telefon 32 22 91 28 eller epost: [email protected] EN TROFAST TJENER er historie Fjellsprenger’n 2 2015 5 DYNAMITT PÅ TERMOS Mange ulykker med frossenpinner Tekst : Einar Gjærevold Dynamittgubbene i gamle dager likte kuldegrader dårlig. Frossen dynamitt måtte tines før bruk og holdes varm hele dagen. Men opptiningen kunne være farlig. Foto: Einar Gjærevold 6 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 7 Gamle dagers gummiaktige dynamittpatroner ble pakket inn i papir som var innsatt med parafin for at de ikke skulle svette ut nitroglyserin. Kilde: Orica Norway. – Unna! ropte det. To skjeggete karer i islandtrøyer kom travende med ei vagge av grovt treverk, lastet med nymotens dynamitt, mellom seg. De krevde fri bane bort til stuffen, der et arbeidslag på femti– seksti mann sto i paller over hverandre i en berghammer og boret ladehull til sprengstoffet. Tempoet var friskt. Feislene svingte og smalt mot bornakkene så steinfliser spratt og støvet føyk. Fjellet var halvråttent og sleppete, men karene tørket ut ladehullene med trekjepper og basen hadde et godt lag med dynamitten, han fôret rett og stappet med ladestokken. – Varsko heeer, fyr være heeer! kauket han, og folk tok dekning der de kunne. Så tente han lunta. Eksplosjonen gikk som en plog gjennom berget og hev det til værs før hammeren falt tilbake i seg selv, sundrevet og omgitt av steinrøyk. I stillheten etter humret og knegget det på alle kanter. Fyrstikker ble revet og piper tentes for en godblås. Det gjorde godt for slusken å se at det gikk framover. Daglønna ble god, og nå ble det arbeid til steinkjørerne. Tidlig ute med siste nytt Omtrent slik gikk det for seg den gang slusken sprengte seg fram gjennom berg og dal og beredte grunnen for Norges første stambane i tida mellom 1872 og 8 Fjellsprenger’n 2 2015 1877. Støren-Aamotbanen (senere omdøpt til Rørosbanen) var antakelig det første store anleggsprosjektet i Norge som tok i bruk den nye dynamitten som sprengstoff – side om side med flytende nitroglyserin og svartkrutt. Norge var tidlig ute – ikke bare med å bruke, men også å produsere dynamitt. Allerede i 1865 ble Nitroglycerin Compagniet stiftet og den første fabrikken reist på Lysaker utenfor Oslo. Formålet var å produsere nitroglyserin i stor stil etter Alfred Nobels (1833–1896) patent, bare to år etter at Nobel fant en måte å masseprodusere den på. Den oljeaktige nitroglyserinen erstattet svartkrutt og var åtte ganger kraftigere, men sprengstoffet var ustabilt og farlig. I 1867 patenterte Alfred Nobel en måte å blande nitroglyserinet inn i «pølser» av tørket kiselgur – et porøst sediment (også kalt diatomitt) som består av skallene etter millioner år gamle kiselalger. I Krümmel i Tyskland fantes det rikelige mengder av denne jordtypen, og der opprettet Nobel en fabrikk for å produsere gurdynamitt. Allerede året etter, i 1868, startet Nitroglycerin Compagniet produksjonen av det samme på Lysaker. Før året var omme utgjorde salget av gurdynamitt 30 prosent av det totale sprengstoffsalget i Norge. Året etter var tallet fordoblet, mens 1873 regnes som selve gjennombruddsåret her til lands. Når arbeiderne på Rørosbanen sprengte sine skjæringer med dynamitt, var det altså gurdynamitt de brukte. Den gulbrune kiselguren absorberte nitroglyserinet godt. «Pølsene» var lette å håndtere og lagre, men de var ikke fri for ulemper. Gurdynamitten «svettet» ut nitroglyserin og var ømfintlig for vann. Allerede i 1875 hadde Nobel en forbedret variant klar; gelatindynamitten. I den var kiselguren erstattet med nitrocellulose. Resultatet var et gelatinaktig, formbart sprengstoff som både var kraftigere enn ren nitroglyserin, mer holdbart og nesten upåvirkelig av vann. Dette ble utgangspunktet for all senere dynamittproduksjon. Igjen var Norge tidlig ute: Alt i 1876 startet Nitroglycerin Compagniet produksjonen av gelatindynamitt ved selskapets nye fabrikk på Sætre i Hurum. Dynamitt bidro til det nye Norge Mot slutten av 1800-tallet var industrialiseringen i full gang. Og industrien krevde kjappere transportmidler, med tusen ganger større kapasitet enn hest og kjerre. Det holdt ikke lenger å frakte varer, tømmer og malm på elveis og «geitetråkk». På det meste var 2100 arbeidere i sving I tidligere tider ble fyrverkeri, krutt og dynamitt transportert på egne tog, såkalte «krutt-tog». Her er NSBs rutetabell for planlagte krutt-tog-avganger i 1917. Kilde: Norsk Jernbanemuseum. Fjellsprenger’n 2 2015 9 Ei gruppe jernbaneslusker tar en pause i arbeidet på Støren–Aamotbanen sommeren 1876. Disse karene er avbildet i øvre Haltdalen. Jernbaneanlegget var sannsynligvis det første store anlegget som anvendte dynamitt. Kilde: Norsk Jernbanemuseum. på Rørosbaneanlegget. De hadde lite å hjelpe seg med annet enn hester og spett, hakker og spader, trillebårer og stubbebrytere. Og sprengstoff; flytende nitroglyserin (sprengolje), svartkrutt og dynamitt. Slusken drev banen gjennom fjellskjæringer, tunneler, over myrer og gjennom skog, og bygde bruer, kulverter, underganger, veier og stikkrenner. Stein og masse ble tatt ut med spade, grafse, pikke og spett, lastet for hånd, båret vekk med trau eller skjøvet til tipplassen av en armada av trillebårer. Der det var store skjæringer eller ekstra lang transport, ble det lagt en transportabel skinnegang. Oppå den kunne en sette store vagger med hjul som ble skjøvet manuelt langs skinnene eller trukket av hest. Noen ganger brukte en også hest og kjerre til å transportere ut jordmasser. De ble kjørt av unge gutter, iblant også av jenter. Det hendte at folk jobbet så hardt at de ble syke og måtte slutte. Når høst- og vintermørket senket seg, arbeidet slusken videre i lyset fra faklene. Var været godt, fortsatte sprengningsarbeidene til langt på natt og på hviledagen med. En visste aldri når styggværet satte inn. Om vinteren gikk arbeidet med redusert Patronering av dynamitt var et typisk kvinneyrke i mange år. Dynamittstrengen ble tullet inn i patroner av vokset papir, og deretter pakket i esker og kasser. De kvinnelige arbeiderne fikk navnet «tullepiker». Fra presshuset ved Gullaug Sprængstoffabrikker i Lier i 1937. Foto: Erling R. Østgaard/Norsk teknisk museum. 10 Fjellsprenger’n 2 2015 styrke. Men klærne var dårlige, folk svettet og frøs om hverandre. Fingrene stivnet i kulda og frøs fast til metallredskapene. Brødskivene i matpakka ble også tælne. Slusken tinte dem over varmen med smørsida opp, og når smøret rant igjennom, freste det i bålet og på ovnen. Rørosbanen var den første lange jernbanestrekningen i Norge og fikk en uhyre viktig rolle i forbindelsen mellom «det søndenfjeldske» og «det nordenfjeldske». Slusken la sporet til framtida. Og dynamitten gjorde det mulig. Mange ulykker om vinteren «Sikkert er det, at Sprængstofforbruget har været og vil vedblive at være overordentlig stort. Indtil 1873 Aars Udgang var sprængt 9300 Ton Fjeld og 728 Fod Tunnel (228 meter, journ. anm.) samt forbrugt for 20 100 Spd i Sprængstof», skrev NSBs distriktssjef Wilhelm Koren Christie i et brev til jernbanedirektøren vinteren 1874. Dynamitten ble levert som 20 centimeter lange, gummiaktige patroner pakket inn i parafinert papir og levert i trekasser. Til patronene hørte tjærelunte, som ble levert i bunter pakket i egne kasser. Alt ble fraktet ut på anlegget i egne hestekjerrer med politieskorte. Når temperaturen sank til omtrent 8 varmegrader, frøs gurdynamitten og ble ubrukelig. For å holde patronene varme, pleide slusken derfor å bære dem på seg, direkte på overkroppen. Men når patronene ble varme, svettet de ut nitroglyserin. Den trakk inn i huden og forårsaket dundrende hodepine og sterk kvalme. Frossen dynamitt var farlig å håndtere, spesielt i overgangen mellom frossen og opptint tilstand. En informasjonsbrosjyre fra Nitroglycerin Aktiebolaget i Stockholm anno 1913 slo fast at de fleste ulykkene med dynamitt forekom i den kalde årstida. «Det er en utbredt oppfatning at dette skyldes at dynamitten er mye mer følsom i frossen tilstand», skriver den anonyme forfatteren. «Grundige undersøkelser ( ... ) har imidlertid vist at den frosne dynamitten trenger vesentlig større støtpåvirkning utenfra for å eksplodere enn den ufryste dynamitten gjør. Det er jo også et kjent faktum for fjellsprengere at en i de aller fleste tilfeller mislykkes, om en forsøker å tenne på en salve ladet med frossen dynamitt.» Som oftest ville ikke frosne dynamittpatroner eksplodere, de bare sprakk. Det var forbudt å bruke frossen dynamitt, og i en manual som myndighetene ga ut i 1941, Regler og rettleiing i bruk av Dynamittvarmere i Vegvesenets museum på Labro i Skollenborg. Entusiast og veteran Peder Gårder kan det meste om veibyggernes historie. Foto: Einar Gjærevold. sprengstoff, ble skytebasene advart mot å brekke i stykker eller på annen måte dele frosne patroner. «Slikt sprengstoff er også vanskelig å få til å eksplodere fullstendig og det kan bli sprengstoffrester og giftige gasser», het det. Regelverket ga også detaljerte instrukser om hvordan frossen dynamitt skulle tines. All opptining skulle skje i «særskilte tinehus eller i dynamittvarmere som er innrettet til dette». I nødsfall kunne en tine sprengstoffet i et blikkspann som var satt ned i ei bøtte med varmt vann. «Det er forbudt å foreta opptining på noen annen måte, f.eks. ved å dykke de frosne pa- troner i varmt vann eller legge dem i varm aske, på eller i omn eller ved åpen ild.» Dynamittvarmere Den vanligste måten å tine eller holde dynamitten varm på, var å bruke bærbare dynamittvarmere. Slike ble produsert og solgt helt fra sprengstoffets «barndom». Dynamittvarmere var store metalltermoser bygd med dobbel yttervegg og to kamre; et ytre og et indre. Dynamittgubbene ble plassert i det innerste, tørre kammeret, mens det ytre ble fylt med varmt vann. Veggene var isolert med filt, senere kork. Fjellsprenger’n 2 2015 11 I 1920-årene kunne Norsk Sprængstofindustri tilby dynamittvarmere i fem størrelser; 2,5 kg, 5 kg, 7,5 kg, 10 kg og 12,5 kg. Beholderne var enkle og effektive, men de fikk røff behandling og det forekom mange ulykker. Under anleggsarbeidet på Rørosbanen omkom for eksempel en 22-årig arbeider sør i Østerdalen i februar 1874, mens en annen ble alvorlig skadd. Den påfølgende granskningsrapporten kom fram til at veggen mellom patron- og vannrom var blitt utett som følge av skjødesløs håndtering. Når dynamittpatronene frøs og ble opptint flere ganger, eller de ble oppbevart i beholderen over flere dager, ville de avsondre nitroglyserin. Hvis dette kom i kontakt med vannet, kunne det eksplodere når vannet ble varmet opp. Men det er alltid fristende å ta snarveier. I gruver, steinbrudd og på anlegg var det ikke alltid lett å skaffe varmt vann i en fei. Den kjappeste måten å koke vann på, var å varme opp en jernstang i essen i smia og stikke den ned i vannkammeret. Om den indre beholderen da ikke var rengjort, eller hvis det lå igjen dynamitt i beholderen, kunne en ulykke lett inntreffe dersom det glødende jernet kom borti den innerste beholderen. Aktiebolaget i 1913, «men i stedet er de så mye mer uvørne med opptiningen, og mange ulykker har inntruffet på grunn av det. Hvor ofte hender det ikke at bergsprengere tiner opp sin frosne dynamitt ved åpen ild eller i kakkelovnsnisjer og stekeovner?» En annen uskikk, som forekom altfor ofte, var å tine opp dynamitt ved å legge den i glovarmt vann. «For det første lider dynamitten av en slik behandling, for i dynamitten inngår som kjent oftest ammoniumnitrat, hvilket jo er et meget fuktfølsomt stoff. Hver prosent vann som dynamitten opptar, svekker dens effekt akkumulator i det ytre kammeret, men beholderens magasineringsevne var heller dårlig, så løsningen ble ingen suksess. Elektriske utgaver uten vann, men med varmetråder eller varmeelementer, ble også laget. Deres felles svakhet var imidlertid at dynamitten lett kom i berøring med varmeelementene eller med varme ledninger. Sinkbeholdere med elektrisk oppvarmet vannkammer var enda et alternativ. Svakheten med dem var at apparatene var delvis åpne, slik at vannet kunne fordampe ut av kammeret og forårsake tørrkoking. Dessuten var kontaktpunktene konstruert slik at det lett oppsto kortslutninger under fuktige forhold. Like før første verdenskrig utviklet endelig det svenske Nitroglycerin Aktiebolaget en mer solid, elektrisk dynamittvarmer med kobbervegger, bedre tetning og to varmekilder. Denne ble solgt i tre størrelser, der oppvarmingsrommet kunne ta 16, 32 eller 48 kg dynamitt og var utstyrt med opptil tre indre kamre. Dynamitt er avledet av dynamis, det greske ordet for kraft. Tinte dynamitt i ovnen Ikke alle tok seg råd til en «dynamitt-termos», eller tid til å varme opp vann til den. «De tallrike ulykkene har nok bidratt til at bergsprengerne akter seg når de bruker frossen dynamitt», skrev Nitroglycerin 12 Fjellsprenger’n 2 2015 merkbart. For det andre er det ikke til å unngå at dynamitten utsondrer nitroglyserin og forurenser vannet. Hvis vannet ofte tømmes ut på samme sted, oppstår det etter hvert en ansamling av nitroglyserin, som en vakker dag kan forårsake en eksplosjon. Enda mer skjødesløst er det naturligvis å varme opp det nitroglyseringholdige vannet på nytt ved å legge et glødende jernlodd eller liknende oppi.» Tryggere varmedunker Etter hvert kom det nye dynamittvarmere på markedet som skulle være sikrere. Én type brukte natriumacetat som varme- Tinehus På store anlegg, i gruver og ved tunnelarbeider der større mengder dynamitt var i omløp, var det mer praktisk å tine sprengstoffet i spesialbygde tinehus. Dette var små lagerskur påbygd et lite varmekammer, som ble varmet opp med elektrisitet, varmt vann eller damp. Hvis anlegget ønsket ekstra sikkerhet, kunne tinehuset og varmekammeret plasseres et stykke fra hverandre, med en vernevoll i mellom, men stadig forbundet med et rør som varmlufta ble blåst gjennom. I 1922 sendte Norsk Sprængstofindustri (tidligere Nitroglycerin Compagniet, senere Dyno Industrier og Orica) ut en brosjyre om Lagring og transport av krudt og sprængstoffer. Manualen understreket at temperaturen i tinehuset ikke måtte overstige 25 varmegrader, og huset måtte ha regulerbar ventilasjon. «Det bør ikke legges mer sprengstoff i tinehuset enn for det nærmeste behov, og sprengstoffet må ikke bli liggende i oppvarmet tinehus lenger enn stengt nødvendig. Tinehuset må ikke nyttes som hvilestue eller som reparasjonsrom eller som opplagssted for karbid, verktøy eller andre uvedkommende ting. Fenghetter må ikke oppbevares i tinehuset. Det må ikke utføres annet arbeid i huset enn innlegging og uttaking av sprengstoff.» Etter hver opptining måtte rommet gjøres grundig rent, og pussegarnet eller tøyfilla skulle «brennes opp med forsiktighet». Blikkspann måtte rengjøres omhyggelig hvis det skulle brukes til andre ting etterpå, for nitroglyserinholdig sprengstoff var giftig. Ifølge regelverket fra 1920-årene kunne en oppbevare inntil 250 kg dynamitt i tinehus uten politiets godkjennelse. I byene kunne en bare bruke dynamittvarmere. Et alternativ til dynamitten ble utviklet av Grubernes Sprængstoffabrik i Ski rundt 1920. Det ble kalt lynitt. Sprengvirkningen skal ha vært like god som dynamittens, men lynitten hadde den fordel at den ikke kunne fryse. Dermed unngikk en den farlige opptiningen om vinteren. Grubernes Sprængstoffabrik gikk sammen med Norsk Sprængstoftindustri og dannet Dyno i 1971. Omkring 1940 kom den frostsikre dynamitten på markedet, og «termoser» og tinehus gikk helt ut av bruk. Anvisningene fra dynamittprodusenten og regelverket i gamle dager inneholder mange interessante formuleringer som vi nok kan riste på hodet av i dag. Mellom linjene framgår det at dynamitt nok ble behandlet på så ymse vis opp gjennom årene! Likeså ble nok tinehusene benyttet til litt av hvert. Dynamittvarmere laget i Gullaug Sprængstoffabrikker i Lier i 1922. Foto: Erling R. Østgaard/Norsk teknisk museum. Kilder: Fra dynamittens historie. Av Martin Marthinsen. Volund, 1988. Sikkerhetssprængstoffet Lynit. Dynamitens avløser. Bilag til Teknisk Ukeblad nr 46, 1920. Om dynamitvärmare med elektrisk upphettning. Brosjyre, 1913. Regler og rettleiing i bruk av sprengstoff. Grøndahl, 1941. Lagring og transport av krudt og sprængstoffer. Norsk Sprængstofindustri, 1922. Utdragene fra Om dynamitvärmare med elektrisk upphettning er oversatt fra svensk av journ. Fjellsprenger’n 2 2015 13 FRA MAPPER TIL APPER HISTORISKE DRYPP Den gode gamle papirmappa er snart historie I år er det 150 år siden grunnlaget for det som idag er Orica Norway AS ble dannet. Nitroglycerin Compagniet ble etablert den 25. juni 1865 etter et initiativ som kan føres tilbake til Alfred Nobel (1833 - 1896) - den geniale oppfinner og forretningsmann som gjorde nitroglycerinet praktisk brukbart, oppfant dynamitten og en serie andre viktige nyheter på sprengstoffets område. Gjennom Alfred Nobel går røttene til Orica Norway AS tilbake til historien om nitroglycerinets oppdagelse i 1847 ved den italienske kjemiprofessor Asciano Sobrero, samt Alfred Nobels far, oppfinneren og våpenprodusenten Immanuel Nobel, som eksperimenterte med blandinger av nitroglycerin og svartkrutt i Russland og Sverige i 1860-årene. Man kan si at gjennom professor Sobrero går historien tilbake til hans læremestere i kjemi, tyskeren Liebig og franskmannen Pelouze, og Orica Norway AS røtter knyttes dermed til den moderne kjemis gjennombruddstid i begynnelsen av det 19. århundre. Orica Norway AS lanserer en nyutviklet løsning for lagerstyring av kunde- og anleggslagre for alle våre kunder. Tor Torstveit, Orica Norway AS En løsning – alltid oppdatert Med dagens utvikling av apper både for det ene og det andre identifiserte vi at det var et behov for en elektronisk løsning for lagerstyring. Tiden med Ingen behov for «papirpermen» på lageret den gode gamle papirmappa som Flere brukere i samme firma ingen hindring ble liggende på lageret vil snart være historie. Alle brukere får egen ID + pinkode som knyttes til firma Orica Norways nyutviklede lagerstyringssystem kan benyttes på alle typer Oversikt over dagens forbruk smart-telefoner, pad og pc såfremt det Oppdatert beholdning til enhver tid på alle lagre som er er nettforbindelse. Som kunde vil du bli registrerert i lagersystemet, og du vil på bruk av kunden uansett hvor det befinner seg i Norge egenhånd administrere interne brukere. Tilgjengelig på kundelagre og anleggslagre Har du mange brukere vil disse kunne se beholdningen på de ulike registrerte lagrene til enhver tid. Dette vil forenkle hverdagen for deg som bestiller inn varer, og ikke minst er avhengig av til enhver tid å ha en oversikt over lagerbeholdning. Løsningen vil dekke kundelagre, men kan enkelt settes opp for anleggslagre. Produktlisten vil ha utgangspunkt i Oricas brede sortiment av produkter. Lagerstyringssystemet vil innen kort tid være tilgjengelig for våre kunder. Våre dyktige medarbeidere ute på lagrene vil ta kontakt for å starte registrering og igangsettelse. 14 Fjellsprenger’n 2 2015 Alfred Nobels håndskrevne dynamittresept Høsten 1864 søkte Alfred Nobel, gjennom sin forbindelse Christiania, J. Andresen, om norsk patent på sin metode for fremstilling og anvendelse av nitroglycerin. Patentet ble innvilget 15. oktober og trådte i kraft 30. november samme år. Styremedlemmene i Nobels svenske Nitroglycerin Aktiebolag, forretningsmannen Johannes Wilhelm Smith og Alfred Nobels kompanjong kaptein Carl Wennerstöm, ble gitt retten til å utnytte det norske patentet. Ved hjelp av advokat Homan, som var interessert i bergverksdrift og deltatt i stiftelsen av Lysaker Kemiske Fabrikk, ble det samlet en gruppe interessenter som tegnet seg for aksjer med tanke på industriell produksjon av nitroglycerin. Alfred Nobel 1833 - 1896 25. juni 1865 var dannelsen av Nitroglycerin Compagniet en realitet. Fra denne dagen skjedde utvelgelse, godkjenning av tomt og byggearbeider i et forrykende tempo. Tomten beliggende på Lysaker var på drøyt 140 mål. Sikkerhetsmessig var ikke beliggenheten den beste, men direksjonen hadde tydeligvis ikke noen betenkeligheter i forhold til risiko ved denne type produksjon. Allerede den 10. august samme år hadde man, i løpet av en måneds tid, ved hjelp av 6-8 håndtverkere klart å reise Lysaker-fabrikken. Prøveproduksjon startet umiddelbart. Etter en inspeksjon av direksjonen påfølgende dag ble alt godkjent og regulær produksjon startet opp. Etter nesten 9 års drift uten uhell av betydning, inntraff en eksplosjon om morgenen den 24. april 1874. En arbeider omkom, mens de øvrige fem som var på arbeid var praktisk talt uskadde. Til tross for eksplosjonen var ikke bygninger og utstyr mer ødelagt enn at man raskt kunne reparere provisorisk og sette i gang produksjonen. Myndighetenes holdning til fabtikken tok en negativ vending etter eksplosjonen, og produksjonen ble stoppet den 15.mai 1875. Fjellsprenger’n 2 2015 15 Produktnyheter Exel™ Connectadet™ SL-serien – nå med større fleksibilitet! I høst har vi utvidet serien av koblingsblokker med den nye SL9. Som navnet tilsier har den en forsinkertid på 9 millisekund. Produktet øker fleksibiliteten for tennplaner og går inn som et svært godt alternativ i de fleste sprengningoppdrag både for over- og underjordssprengning. Exel™Connectadet™SL-serien består nå av 8 forskjellige forsinkertider i området 0 – 176 millisekund. SL9 vil bli godt synlig med sin rosa farge. Det blir ingen forandring i den eksisterende fargekodingen av koblingsblokkene. Noen av dere kjenner sikkert til den grønne 9 ms koblingsblokken levert fra vår kanadiske tennerfabrikk. Denne har samme funksjon som den nye SL9 og utgår nå fra vårt produktsortiment. Ta gjerne kontakt med en av våre representanter for å lære mer om bruken av SL9. 2(0) ms 9 ms 17 ms 25 ms 42 ms 67 ms 109 ms 176 ms HISTORISKE DRYPP Etter at produksjonen ble stoppet ved fabrikken på Lysaker i 1875 måtte Nitroglycerin Compagniet finne et nytt område for bygging av ny fabrikk. Etter mye om og men falt valget på Engene Grønsand gård i Hurum kommune. Den 7. desember 1875 startet arbeidet med byggingen av fabrikken, et produksjonsanlegg som var det mest moderne som kunne tenkes. Etter 16 måneder uten egen produksjon kom fabrikken i regulær drift 2. Nitroglycerin Compagniet AS, oktober 1876. En del av arbeidsstokken fra Lysaker fulgte med til den nye fabrikken, Engene og etterhvert fikk Nitroglycerin Compagniet en stor og stabil arbeidsstyrke. Som i så mange andre små lokalsamfunn gikk ofte jobbene i arv fra far til sønn. I løpet av det tre første måneder fabrikken var i drift ble det produsert 143.850 pund (1 pund=ca. 0,5 kg) dynamitt. Resten av de 319.699 pund som Nitroglycerin Compagniet omsatte i 1876, var levert fra Nitroglycerin Compagniet i Stockholm. Dynamittproduksjonen økte jevnt og trutt mot slutten av århundret og inn i det nye. Noe som resulterte i etablering av flere sprengstoffselskap som f.eks Stordøen Dynamitcompagni og Nordenfjeldske Sprængstof AS. I 1915 ble det også etablert en dynamittfabrikk på Håøya rett utenfor Engene etter initiativ fra Sam Eyde, med forpliktelse overfor Nitroglycerin Compagniet om ikke å konkurrere på det norske marked. A/S Håøen Fabriker gikk med overskudd fra første år og etter hvert ønsket man å utvide driften. Dette var umulig å få til på Håøya på grunn av for liten tilgang på ferskvann. Den 12. februar 1917 ble det besluttet å bygge en dynamittfabbrikk på Gullaug i Lier kommune ved Drammensfjorden. Behovet for råvarer i form av svovelsyre til nitroglycerinproduksjonen Gullaug resulterte i at Nitroglycerin Compagniet på Engene etablerte Norsk Svovlsyrefabrik i Verpen i 1915, noen kilometer syd for Engene, hvor det ble produsert svovelsyre frem til 1968. Inntil 1964 ble det produsert dynamitt både på Engene og Gullaug. Med det moderne produksjonsutstyr og kapasiteten Gullaug hadde ble det da bestemt at all produksjon skulle foregå der. Exel™ MS-serien – en komplett serie for sprengning i dagen! Orica har i en årrekke levert Exel™ U Det-serien i tillegg til Exel™ MS-serien. Exel™ MS-serien strekker seg fra nummer 3 (75ms) til nummer 20 (500ms). Til nå har U Det-serien blitt tilbudt parallelt i forsinkertidene fra 400 til 500 ms. U Det-serien har vært noe mer presise. Nå etter en oppgradering i vår tennerfabrikk i Gyttorp har nå hele MS-serien denne samme gode nøyaktighet som U Det. Som en følge av dette blir nå U Det-serien overflødig og vil i løpet av vinteren utgå fra vårt produktsortiment. Exel™ MS-serien vil bli merket med både nummer og forsinkertid. Produktene vil forøvrig leveres i samme slangefarger, lengder og kvalitet som tidligere. Dette betyr altså at MS nummer 19, med 475 ms forsinkelse, vil erstatte U Det 475 og MS nummer 20 vil erstatte U Det 500. Ta gjerne kontakt med en av våre representanter for mer informasjon om MS-serien. 16 Fjellsprenger’n 2 2015 I 1917 startet forhandlinger med aksjonærene i de andre norske sprengstoffselskapene med tanke på en fusjon. Resultatet ble Norsk Sprængstofindustri AS som nå innbefattet Nitroglycerin Compagniet, Håøen – Gullaug Sprængstoffabrikker, Nitedals Krudtværk, Norsk Svovlsyrefabrik, Stordøen Dynamitcompagni, og Nordenfjeldske Sprængstof. Norsk Sprængstofindustri AS vokste til et konsern med flere ben å stå på. Produksjon av krutt og høyeksplosiver for militære formål utviklet seg til en egen divisjon i selskapet. Det samme gjorde kjemi- og plastdelen som ble store aktører på verdensmarkedet, med produksjonsbedrifter i flere land. Man var også innom båtproduksjon på Engene i liten periode. Vi vil videre fokusere på utviklingen av den sivile sprengstoffdelen av konsernet. I 1971 fusjonerte de to sprengstoffselskapene i Norge, Grubernes Sprængstoffabriker A/S og Norsk Sprængstofindustri AS. Det nye navnet ble Dyno Industrier AS (fra 1999 DYNO ASA), all norsk sprengstoffproduksjon var dermed samlet i ett selskap, og starten på et moderne industrieventyr er en realitet. Fjellsprenger’n 2 2015 17 HOTSPOTS (varme punkter) - initieringsmekanismen i sprengstoffer All initiering av sprengstoff er basert på en eller annen form av oppvarming. Mekanisk eller elektrisk energi danner varme punkter (hotspots) i sprengstoffet. Sprengstoffet rundt varmes opp og hvis temperaturen blir høy nok vil sprengstoffet kunne initiere og detonere. Iver Hauknes, Senior Project Engineer Orica Norway AS Hotspots kan dannes ved hjelp av flere mekanismer. Noen av disse er: •Adiabatisk kompresjon. Gassbobler inne i sprengstoffet utsettes for en rask trykkøkning. Gassen på innsiden komprimeres og temperaturen øker raskere enn varmeutvekslingen til omgivelsene. •Viskøs / plastisk oppvarming. I figuren til høyre treffer en sjokkbølge en gassboble. Sjokkbølgen komprimerer gassen og reflekteres fra veggene i boblen som kollapser og fokuseres i en front med meget høy temperatur og hastighet. Sprengstoffet rundt hotspoten varmes opp og initieres. •Friksjon og mekanisk kollaps •Gnistutladning •Plastisk deformasjon Sammen med adiabatisk kompresjon er viskøs / plastisk oppvarming hovedmekanismene for dannelsen av hotspots i emulsjonssprengstoffer og dynamitt. Dette gjelder også for andre typer sprengstoff hvor det fins gassbobler stengt inne i et krystallgitter eller porer (Anfo). Hos emulsjonssprengstoffer som Civec™ Control, Centra™ Gold og Fortis™ Advantage dannes hotspotene i bobler av nitrogengass finfordelt inne i sprengstoffet. Boblene dannes ved at 18 Fjellsprenger’n 2 2015 En boble av nitrogengass treffes av en sjokkbølge og varmes opp til flere tusen °C. Sprengstoffet rundt boblen initieres og detonerer. (I. Hauknes) en kjemisk komponent (”gassemiddel”) blandes inn i emulsjonsmatrisen under ladeprosessen. Dannelsen av boblene får matrisen til å ese og tettheten reduseres. Gassboblene sørger for at emulsjonsmatrisen blir initieringsfølsom og at den opprettholder detonasjonen. Utsettes matrisen for en rask trykkøkning blir gassboblene hotspots og matrisen rundt varmet opp. Området rundt hotspoten vil brenne hvis matrisen blir varmet opp til en temperatur over 300 °C, og detonere hvis den blir varmet opp til over 1000 °C. Hvis matrisen rundt hotspoten detonerer, vil den skape et sjokk som treffer de omliggende hotspotene og disse vil igjen initiere matrisen rundt slik at vi får en kjedereaksjon som holder detonasjonen i gang. Det er derfor nødvendig med mange og jevnt fordelte hotspots for at matrisen skal detonere med stabil hastighet. Gassboblens størrelse bestemmer om matrisen initieres til detonasjon eller brann. Hvor mye temperaturen i hotspoten stiger er avhengig av gassboblens størrelse og sjokktrykket som treffer den. Er gassboblen 500 μm (1/2 mm) og treffes av detonasjonstrykk fra matrisen eller en god primer, vil temperaturen i hotspoten bli ≈ 3000 °C som varmer opp matrisen til over 1000 °C slik at den initieres til detonasjon. Hvis gassbobler utsettes for store dynamiske trykk og blir mindre enn 20 μm, vil det samme sjokktrykket ikke være tilstrekkelig for å initiere matrisen til detonasjon. En god primer med et høyt sjokktrykk er nødvendig i dype hull Gassboblens størrelse styres av det statiske trykket på matrisen. I bunnen av et 30 m dypt hull er trykket fra ladesøylen nok til at boblen trykkes sammen til halv størrelse. Det er da nødvendig å benytte en meget god primer med høyt sjokktrykk for at hotspoten skal klare å varme opp matrisen rundt til detonasjon. Det er også nødvendig å øke andelen av hotspots i matrisen ved å øke mengde ’gassemiddel’ som tilsettes. Dette gjøres av lade-operatøren på salven. Ved hulldybder over 30 meter anbefales det at man tar kontakt med Teknisk Service. Blir temperaturen i matrisen rundt hotspoten over 300 °C men under 1000 °C kan matrisen brenne eller deflagrere. Detonasjonshastighet i en ladesøyle på 19 m. (L. Granlund) Flere initieringspunkter er nødvendig i dårlig berg med slepper og sprekker. I berg med ugunstige slepper og sprekker, eller hvor avstanden mellom hullene er liten, kan trykket av sprenggasser fra nabohull føre til at sprengstoffsøylen skades eller utsettes for høye trykk. Trykket komprimerer hotspotene slik at sprengstoffet ikke detonerer uansett hvor god primer man måtte benytte. Man sier at matrisen er dødpresset. For at matrisen skal dødpresses må trykket virke over noen millisekunder. Trykk på matrisen i en del av ladesøylen overføres ganske sakte til resten av ladesøylen slik at dødpressingen kan være begrenset til en sone. Om detonasjonen fra sprengstoffsøylen treffer en slik sone vil detonasjonen stoppe opp og sprengstoffet kan gå over til brann eller deflagrasjon. Et sprengstoff som deflagrerer kan gå tilbake til detonasjon hvis sprengstoffsøylen ikke lenger er dødpresset. Se illustrasjonen ovenfor, hvor man har målt detonasjonshastigheten i et hull som delvis deflagrerer. Flere initieringspunkter i hullet vil være et godt tiltak for å sikre at mest mulig av sprengstoffet detonerer selv om deler av sprengstoffsøylen skulle være skadet eller dødpresset . Når trykket opphører, vil matrisen detonere som normalt Hvis det dynamiske trykket opphører vil, hotspotene umiddelbart gjenvinne sin opprinnelige størrelse og matrisen vil kunne detonere som normalt. Sannsynligheten for dødpressing er liten ved god sprengningsteknisk planlegging og utføring Fra tid til annen ser man eksempler på at sprengstoffsøylen er skadet eller dødpresset av nabohull. Dette er ofte i deler av salven som ikke bryter bra, og hvor sprenggasser ikke ventilerer som normalt. Trykket fra sprenggassene vil kunne virke i berget over tid og ødelegge og dødpresse ikke-initierte hull samt skape store skadesoner i gjenstående berg. I slike tilfeller kan man finne rester av gjenstående matrise eller tomme hull hvor matrisen har brent eller deflagrert. Årsaker til dette i tilegg til geologiske forhold er: •For liten bevegelse i deler av salven forårsaket av for lite energi i forhold til bergets sprengbarhet (for tunge tak) og for liten forsinkertid mellom raster •For mange raster •Salven er for innspent og det er for lite rom til volumøkning Ved å rette på dette samt benytte flere tennere i hullet, vil sannsynligheten for dårlige salver forårsaket av sprenggasser som ødelegger og dødpresser nabohull være redusert. Referanser. [1] Pressure Desensitation of Anfo and Emulsion Explosives. Shulin Nie, Doctoral Thesis 1016. Division of Soil and Rock Mechanics. Department of Civil and Enviromental Engineering. Royal Institute of Technology. Stockholm 1997. [2] ON CAVITY COLLAPSE AND SUBSEQUENT IGNITION, N.K. Bourne,Royal Military College of Science, Cranfield University, Shrivenham, Swindon, SN6 8LA, UK A.M. Milne Fluid Gravity Eng. Ltd., St. Andrews, Fife, KY16 9NX,UK. Fjellsprenger’n 2 2015 19 HISTORISKE DRYPP DYNO ASA hadde et ønske om å utvikle sprengstoffdelen internasjonalt. I 1984 overtok man Ireco Inc., et stort sprengstoffselskap i USA, med virksomheter i USA, Canada, Brasil og Chile, og med lisenstakere over hele verden. Dyno hadde også hatt lisensproduksjon og utviklingssamarbeid av Irecos slurryprodukter gjennom en årrekke. Dyno Leverte sin første ”on-site” produserte slurry fra den første Førstegenerasjon slurrytruck produksjons-/ladetrucken ved Titania i 1968. Dr. Melvin Cook, Ireco Inc. blir sett på som skaperen av slurrysprengstoffer. I 1985 overtok Dyno sprengstoffdivisjonen til kjemikonsernet Hercules, også i USA. Sammen med Ireco Inc. Ble dette Dyno Americas med en betydelig markedsandel på det amerikanske kontinent. ORICAS GLOBALE FOTAVTRYKK I 1986 overtok Dyno det svenske sprengstoffselskapet Nitro Nobel AB med virksomheter i Sverige, Filippinene, India, Australia og Malaysia. Nitro Nobel er mest kjent for den revolusjonerende oppfinnelsen av ikke-elektriske tennmidler. Dagens Exel-systemer. Dyno fusjonerte i 1988 med den australske produsenten Wesfarmers og dannet Dyno Wesfarmers. Senere overtok Dyno hele denne virksomheten og dannet Dyno Asia Pacific. I 2015 er vi stolte av å være en del av Orica, verdens største sprengstoffleverandør til sivile formål. Orica er et globalt selskap, med en mangfoldig arbeidsstyrke på over 12 500 mennesker. Vår globale leveringskjede kobler nå sammen kunder i over 130 land, og drar nytte av en rekke strategisk plasserte produksjonsenheter. Vårt integrerte nettverk av fellesforetak og tredjeparts leveringspartnere gir ekstra leveringssikkerhet og opprettholder stolte tradisjoner for lederskap, innovasjon, kvalitet og trygghet. I 2000 blir Dyno ASA kjøp opp av det svenske investeringsselskapet Industri Kapital. Selskapet skiller ut kjemidelen som fusjonerer med det finske kjemikonsernet Neste. Sprengstoffdelen, Dyno Nobel, videreforedles med stadige utvidelser rundt i verden. I September 2005 IK selger Dyno Nobel til et konsortium av investorer ledet av Macquarie Bank. Orica kjøper den Europeiske og Latinamerikanske delen av selskapet. I Europa blir dette først godkjent av EU-kommisjonen i juni 2006. Vår visjon: SMARTE RESSURSSTERKE LØSNINGER Denne visjonen leveres av en organisasjon som fokuserer på kundenes behov og samarbeid, førsteklasses drift, innovasjon og verdiskapning for både kunder og interessenter. Våre verdier: Ingen ulykker i dag. Vi er forpliktet til å ivareta sikkerheten til hverandre, våre kunder og samfunnet. Vår ambisjon er ingen skader og null ulykker. Ingen ulykke av noe slag - miljømessig, på anlegget eller personer. Vi spør oss selv ”Hvordan kan vi unngå ulykker i dag?”. Hvis vi unngår ulykker i dag og i morgen, kan vi gjøre det for alltid. Finn verdifulle løsninger. Vi ser etter løsninger som er verdifulle for vårt firma og våre kunder. Vi er forpliktet til å forbedre oss selv hele tiden, fornye og finne bedre måter å gjøre ting på. Vi lytter til våre kunders behov og investerer i forskning og teknologi for å utvikle nye ideer. Å lykkes gjennom samarbeid. Vi jobber sammen som ett firma over mange geografiske områder og omfavner mangfoldet i vår gruppe. Vi respekterer og verdsetter deltakelsen til alle. Vi bygger partnerskap med tillit til våre interessegrupper og vi vil bare lykkes om de føler at de har lykkes med oss. Det er vårt selskap. Vi opptrer med integritet og ærlighet. Vi er ansvarlige for våre handlinger og avgjørelser. I tråd med våre økonomiske, sosiale og miljømessige ansvar. Vi setter mål og leverer resultater. Vi setter en tydelig strategi så alle kan delta og finne muligheter til å få vår virksomhet til å vokse. Orica Norway AS er Norges ledende sprengstoffleverandør, og kombinasjonen av våre dyktige medarbeidere, tennsystemer, bulksystemer, patronerte produkter, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt med det beste resultat. 20 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 21 PROFILEN Konrad Johan Kongshaug Født: Bosted: Stilling: Sivilstatus: Konrad Kongshaug er både «self-made» og selvlært. Møringen har et arbeidstempo og en energi som mange kan misunne ham. 22 Fjellsprenger’n 2 2015 1977 Averøya Fjellsprenger og bonde Gift med Magnhild, tre barn (to gutter på 15 og 12, ei datter på 3 år) Utdanning: Grunnskole, videregående skole (allmenfag), fagbrev i anleggsfag (selv studium). I stor grad selvlært Interesser: Jobben, jakt og fiske Verv: Formann i Averøya bondelag, styre verv i TYR Møre og Romsdal, medlem av representantskapet i Felleskjøpet Agri, første varamann i kommunestyret for Averøya Venstre Hører på: Radio. Har sansen for rockemusikk fra 1980-tallet, Bon Jovi og CC Cowboys Ser på: Historiske tv-programmer, både dokumentarer og dramaserier. God, realistisk western. Fotball (heier selvsagt på Molde). Men jeg går aldri fra jobb for å se på en fotballkamp på TV. Leser: Anleggsblader, landbrukstidsskrifter, utenlandske faktablader. Har ikke tid til å lese bøker Spiser: Boknafisk er både min og barnas favoritt. Fin til fredagskosen Drikker: Pils. Men velger oftest lettøl for å kunne kjøre bil, hvis noe skulle skje i et av fjøsene Kjører: Peugeot Expert varebil og VW Passat 4 x 4 stasjonsvogn Ferierer: Fire år siden sist. Den beste ferien er å være hjemme og gjøre alt jeg har lyst til, men ikke rekker i det daglige Motto: Har mange. Ett av dem er at «Du skal arbeide til du er klar, og så skal du ete deg mett og sove av deg kvilen.» Han er et arbeidsjern av egen klasse. En selvlært energibunt som driver en av landets største gårder og sprenger fjell på si’. Ikke rart han må jobbe døgnet rundt. Men det er dette han har lyst til, det er dette han er. Tekst og foto: Einar Gjærevold – Jeg ville bygge opp en stor gård. Helt fra jeg var liten, ville jeg prøve å bygge opp et av de største brukene i distriktet. Et bruk det gikk an å leve av. Jeg ville bevise at det var mulig, sjøl med dårlige forutsetninger. Og det føler jeg at jeg har gjort. – Hadde du dårlige forutsetninger? – Ja, jeg vil påstå det. Jeg kommer fra den desidert minste gården på Averøya, med 12 mål pløyd mark, som bestefar brukte å si. Og du ser jo selv de målene vi har nå. Totalt har vi vel bortimot 1600 mål dyrka mark i dag, fordelt på to gårder. 350 av dem har vi kjøpt opp fra nedlagte bruk, og så leier vi noe. Å si at Konrad Kongshaug er en spesiell mann, er nesten en underdrivelse. Den høye, atletiske karen med helskjegg og bass i målet kan ta pusten fra noen hver. Det skal godt gjøres å finne en mann med flere jern i ilden. For ikke å si holde følge med ham en hel dag. Vi møter ham tidlig en septembermorgen. 38-åringen har vært oppe en god stund allerede. Mobilen vekker ham klokka fem hver dag. Da står han opp, går innom badet, skreller en banan, drikker ett glass melk og ett med juice, og så er han klar for fjøset. Men la oss først plassere denne energibunten geografisk: Konrad Kongshaug bor med kone og tre barn på vakre Teigen gård på Averøya utenfor Kristiansund. Der har de sol hele dagen og nydelig utsikt mot Kornstadfjorden. På motsatt side ligger marmorbruddet på Eide. Rundt gårdsplassen står to fjøs. Det ene bygde svigerfar på 1970-tallet en gang. I dag huset det 60 oksekalver. Det andre, og største, bygde Kongshaug med egne hender i fjor. Han viser rundt i den lyse, tusen kvadratmeter store driftsbygningen. Her er det kona Magnhild som styrer, og her går godt og vel femti kyr fritt omkring og produserer omkring 420 000 liter melk i året. All fôring og melking foregår automatisk. Robotene sparer sjølfolket for enormt mye arbeid. Vanligvis er ikke Kongshaug innom kufjøset på morgenkvisten. I stedet setter han seg i anleggsbilen og flår åtte kilometer lenger nordvestover på øya. Der ligger en gård til, nemlig hjemgården Hafskjær. Den har et enda større fjøs. Også dette har han bygd selv. Fjøset sto ferdig i 2009, og nå går 400 ammekyr og okser av rasene Limousin, Charolet, Simenthal, Angus – «og litt forskjellig Fjellsprenger’n 2 2015 23 annet» – fritt inne på de 2400 kvadratmetrene og driver med det drøvtyggere gjør. Resultatet blir i alle fall 55–90 tonn kjøtt hvert år. Det er helt stille i fjøset når vi åpner døra. Ingen rauting er å høre fra dyr som venter på frokost, for den har fôringsroboten allerede servert. – Kyr som er rolige, er fornøyde dyr, konstaterer Kongshaug. – Disse her mangler ingenting. Han flir litt, sjekker at dyrene har det bra. Fôringen trenger han ikke tenke på, men det hender at kyrne blir syke, skader seg, blir brunstige eller kalver. I går morges hadde han to kalvinger. Han prater litt med dyrene, klapper et par og drar hjem igjen. – Egentlig bor jeg på to steder, forklarer han. – Halve året på hjemgården, og halve på gården til kjerringa. Det har med bo- og driveplikten å gjøre. Når du tar over et gårdsbruk, må du bo der minst seks måneder i året. Nå bor det kårfolk på begge steder, så plikten er ivaretatt, men samtidig er det en prak- tisk ordning for kjerringa og meg: Jeg har lagt opp til at kalvingen i fjøset mitt hovedsakelig foregår i januar–mars. Da er det mye å følge med på, og jeg må ofte opp midt på natta. Det er lettere å gå rett fra senga og ut i fjøset enn å sette seg i bilen, kjøre ti minutter og dra hjem igjen etterpå. En bonde som ønsker å lykkes i dagens landbruk, må våge å tenke stort, mener nordmøringen. Slik har de ikke alltid tenkt på Averøya. – Han bestefar var av det nøysomme slaget, han ville ikke at noe skulle være stort. Han skjønte ikke sitt eget beste, for å si det sånn. Skal du bygge nytt på en gård i dag, har du bare ett valg: Du må bygge med et visst volum for å dekke investeringen. Klokka sju er det tid for en rask frokost med brødskiver og kaffe. Så ut på anlegg. For ved sida av at Kongshaug driver en diger gård, har han også bygd opp sitt eget firma, Konrad Kongshaug Maskinentreprenør. Selskapet utfører bore-, sprengningsog massestransportoppdrag i hele distriktet. Han har ingen ansatte, men leier inn arbeidskraft fra tre mer eller mindre faste medarbeidere når det trengs. Stort sett har han oppdrag på Averøya, men iblant vanker det jobber i Molde eller Kristiansund. – Jeg er jo gårdbruker med anlegg på si’, forteller han. – Etter hvert har jeg blitt mer og mer reell fjellsprenger. Det er boring og sprengning jeg har konsentrert meg om de siste årene. Jeg kjører også maskin 7–800 timer i året – gravemaskin, borerigg og traktor. Om sommeren, fra og med mai og ut august, er Kongshaug imidlertid først og fremst gårdbruker. – Så tar jeg på meg sprengingsoppdrag innimellom. Men når annenslåtten er ferdig i slutten av august, setter jeg inn alt utstyr som har med jordbruk å gjøre, vasker og smører det opp, og så er det fullt kjør på anlegg utover vinterhalvåret. For et års tid siden investerte han i Tomtesprengning på Sandøya. Tomter, veier og grøfter er typiske oppdrag for Konrad Kongshaug Maskinentreprenør. 24 Fjellsprenger’n 2 2015 en ny Caterpillar 320 gravemaskin. Fra før hadde han en mindre Caterpillar 312-graver, en borerigg, en lastebil, en dumper, en John Deere anleggstraktor og ytterligere tre grønne traktorer hjemme på gården. – Anleggstraktoren brukes også til snøbrøyting for kommunen om vinteren. Jeg har brøyteroder som jeg bruker cirka 3,5 timer på om natta, hvis det snør. – I tillegg til alt dette andre? – Ja, men når det er stort snøfall, roer det seg på andre områder. Regelen sier at veiene skal være ferdig brøytet til klokka seks. Etterpå venter fjøset, og så drar jeg ut på jobb noen timer. På slike dager tar jeg det heller litt rolig om kvelden. Du bør ha fire–fem timer på senga, det er minimum. Da fungerer du. Søstera mi sier at jeg sover for lite, at jeg bør ha minst åtte. Men voksne folk i sin beste alder trenger ikke så mye, har jeg funnet ut. Det går i friskt tempo utover øya. Landskapet endrer seg rundt hver sving, og blir stadig mer pittoresk etter hvert som vi nærmer oss havet og skimter Atlanterhavsveien der framme. Kongshaug ratter den store varebilen på smale veier ut på naturskjønne, men forblåste, Sandøy – et sted der stadig flere kjøper seg tomt og bygger hus. Det er nettopp ei ny hustomt Kongshaug og mannskapet er i ferd med å sprenge ut her, på oppdrag fra den lokale entreprenøren Gustad Maskin. Han forteller at han veksler på å være under- og totalentreprenør. Han syns det er en utmerket kombinasjon. – Noen ganger er det fryktelig behagelig å være underentreprenør og «bare» bore og skyte også! Det går helst i fjøstomter, hustomter, boligfelt, veier og grøfter. De fleste jobbene hanker entreprenøren inn i landskapet på og rundt Averøya. Iblant går ferden til Molde og Kristiansund. De siste tre vintrene har det vært mye å gjøre for Wenås Bygg og Anlegg i klippfiskbyen. – Da kjører jeg mest borerigg og gravemaskin, og bistår ved sprengningen. På Sandøya Vegard Smenes og Kjetil Lie allerede i sving med å grave og bore. Smenes er frilanser og selvstendig næringsdrivende – Kongshaug leier ham inn etter behov. Også Smenes er ”egentlig” bonde, mens Kjetil Lie er ansatt i Gustad Maskin – Jeg har et fryktelig godt samarbeid med Gustad Maskin. De har brukt meg nærmest fast til boring i to år nå, på alle Oddvar Helge Bjerkeset fra Felleskjøpet kommer med «kraftfôr» til fjellflytterne. Felleskjøpet er Oricas forhandler på Nordvestlandet. Her skifter en eske Eurodyn™2000 eier. hustomtene her omkring, sier Konrad Kongshaug og legger til at firmaene i nærområdet er flinke til å leie hjelp av hverandre. Særlig vil han framheve Westad Maskin og Grønseth Maskin. – Jeg tror alle er tjent med det i lengden. Hvorfor bygge seg så stor at virksomheten nesten blir uoversiktlig? Hvorfor ikke heller la prisene være på et fornuftig nivå, slik at alle tjener litt penger, og hjelpe hverandre hvis du får en større oppdragsmengde enn du har utstyr til? Da er det lettere for alle å holde seg med arbeid og faktisk tjene penger. Hvis alle skal bli store, blir det kniving om alle jobbene, og så går prisene ned og til slutt tjener ingen noenting. Det er mye bedre å holde det på et litt mer folkelig nivå, det er iallfall erfaringa mi. Konrad Kongshaug snakker fort og entusiastisk. Han er kjapp i oppfattelsen, du rekker knapt å begynne på en setning før han skjønner hva du skal si. – Er den et Averøyfenomen, denne hjelpsomheten? – Neida, vi har konkurranse her også. Men vi er få. Vi regner på de samme jobbene. Jeg er ikke verre enn at jeg kan gå til naboen og spørre om hjelp, Statusmøte på hustomta på Sandøy. F.v.: Vegard Smenes, Odd Halvor Gustad, Konrad Kongshaug og Kjetil Lie. Fjellsprenger’n 2 2015 25 VEGARD SMENES GÅRDBRUKER OG ANLEGGSDRENG Vegard Smenes er en av Konrad Kongshaugs faste medarbeidere. Også han driver gård på Averøya. Der har han 25 melkekyr på båsen. Attpå har han sitt eget enkeltpersonsforetak og leier seg ut som boroperatør på timebasis til Kongshaug. Det har han gjort i åtte år. – Far min har akkurat blitt pensjonist, men er full av arbeidslyst, så det er han som passer på gården mens jeg er på anlegg. – Får du gårdsdriften til å gå rundt? – Jada, det går fint. En må passe på kostnadene, selvfølgelig. Det er greit å spe på med inntekter fra anleggsarbeid, men i tillegg trives jeg med å ha variasjon i hverdagen. Derfor setter jeg pris på disse oppdragene for Konrad. Jeg kjører bormaskin og gravemaskin, er håndtlanger og gjør gårdsarbeid innimellom. Konrad er veldig fleksibel på arbeidstider. Han vet at når det er finvær og slåttonn, da kommer jeg ikke. Det gjør ikke han heller. Vi er bønder begge to, så vi snakker samme «språk». – Hvordan er han å jobbe for? – Kjøle’ trivelig. Vi har en god tone. Han er en veldig fleksibel sjef, med godt humør. Og trivsel i hverdagen betyr utrolig mye. – Jobber dere sammen hele året? – Om sommeren jobber vi mest på hver vår gård, men når det «brenner», kan vi sjonglere litt selv om det også er travelt hjemme. Vi får det til å gå i hop på et vis. – Hvilke planer har du for framtida? – Jeg ser på meg selv først og fremst som gårdbruker, og nå har jeg restaurert fjøset. Det er ikke utenkelig at jeg går videre og tar sprengningssertifikat, men i utgangspunktet er det gården jeg har tenkt å leve av. hvis jeg trenger det. Det tjener han på i neste omgang, for da kan det være at han trenger meg. Men jeg må understreke: Vi samarbeider aldri om pris. Kongshaug beskriver seg som en liten aktør. Ikke desto mindre hadde foretaket hans i fjor en omsetning på 3,5 millioner kroner. Ikke verst for en som driver alene. Idet klokka bikker elleve svinger en stor varebil med henger og Felleskjøpets gule og grønne logo inn foran 26 Fjellsprenger’n 2 2015 tomta. Kongshaug lyser opp. – Der har vi Oddvar, presis som alltid. Ut av bilen spretter en blid lyslugg og vinker. Det er Oddvar Helge Bjerkeset fra Felleskjøpet (nå Agri) i Molde. Felleskjøpet har vært forhandler for Orica på Nordvestlandet i vel 60 år, de siste fem representert ved Bjerkeset. Noen kasser med Eurodyn™2000patroner og poser med Exel™tennere bæres opp på tomta. Bjerkeset har ikke tid til å prate i dag, han må videre til neste kunde, men de to karene lover å ta det igjen senere. –Jeg har alltid brukt produktene fra Orica, sier Kongshaug mens han bærer. – Så lenge Orica holder seg med en så god mann som Oddvar, ser jeg ingen grunn til å forhøre meg noen andre steder. – Du liker ham? – Ja. Bare se personligheten hans da, mann. Hver gang du møter ham på veien, så smiler han. Han smiler alltid! Oddvar er alltid positiv og behjelpelig. Han henter og bringer til alle døgnets tider. Samtidig er han beskjeden på egne vegne. Nei, han er en fantastisk mann. Hadde alle vært som ham, hadde landet gått så det grein! Kongshaug leier et kundelager av Orica i Kristiansund. Dit frakter Oddvar Bjerkeset både sprengstoff og tennere når det trengs, og også ut til anleggsstedet, om nødvendig. – Dagens regler sier at hvis du skal transportere mer enn en viss mengde sprengstoff, må du ha ADR-godkjent bil. Slikt koster en del, og det er ganske innviklet. Jeg har funnet ut at så lenge jeg får den servicen jeg får fra Oddvar i dag, trenger jeg ikke transportere selv. Oddvar kommer med sprengstoff, og om han har et ærend i Kristiansund senere på dagen, tar han restene med til lageret mitt. Bonden og fjellsprengeren forteller at han stort sett jobber med patronert sprengstoff og noe Exan™. Exan™ på mindre salver faller dyrere enn patronert, hvis en regner med alle operasjonene som ladingen medfører, mener han. Et økonomisk overskudd ligger i å ta hensyn til de små detaljene. Mer om det senere. – Med Exan™ er det også vanskeligere å beregne eksakt hvor mye sprengstoff som trengs. Da er det lettere å bruke patronert. Patroner gir oss også bedre kontroll når vi sprenger tett inntil bygninger. Men når vi skyter større, med borhull på 2,5” diameter og 4–6 meters høyde, må vi bruke Exan™, ellers lønner det seg ikke. Vegard Smenes har boret klar to salver denne formiddagen. Det er de siste knausene som skal til pers på tomta. Her går det i små salver, slik det er når en sprenger midt inne i et boligfelt. Bormønsteret måler 1,20 x 1,30 meter og borhullene har en diameter på 2” og en høyde på halvannen meter. Hvert hull produserer cirka 3,6 kubikk stein. I alt er det rundt tusen kubikk i salvene i dag. Konrad Kongshaug og Kjetil Lie arbeider kjapt og rutinert. Når knausen Kongshaug har forvandlet det tidligere småbruket Hafskjær på 12 mål dyrkamark til en storgård på flere hundre. I fjøset finner vi 400 kjøttfe. Knausen til høyre måtte sprenges ned, den strakte seg før i ca 10 meters høyde fram til der rundballene ligger. endelig skal dekkes med skytematter, vil Kongshaug helst styre gravemaskina selv. Ikke for å være kontrollfreak, bedyrer han, men han gjør det så mye fortere selv, og dekkingen har han planlagt siden han nummererte salvehullene. Han klyver inn i førerhuset, fisker opp mattene én etter én med graveskuffa og fordeler dem kjapt og elegant i to lag ut over salva. Det øverste laget legger han omhyggelig på tvers av det underste. – Jeg bruker alltid minst to lag med gummimatter, og legger dem bestandig på tvers av hverandre. Da får vi god overdekning på alle kanter. Hvis jeg får et par matter til gode, legger jeg dem på skrå på toppen til slutt. Det blir som et teppe som «låser» salva. Og så er det én faktor til som folk ikke tenker over, sier han: – Når du dekker så godt som dette, varer mattene mye, mye lenger. Steinen blir holdt igjen, de rekker ikke å snu seg i lufta og slite mattene i filler. Når jeg gjør det på den måten, kan jeg ha mattene i årevis. Ei skytematte koster omkring 8000 kroner. Kan en drøye levetida deres, er det penger spart. Salva går av, gummimattene «letter på hatten», og så er det bare å lade den neste. Suksess handler gjerne om å ha omtanke for detaljer. Den samme sparsomme og gjennomtenkte holdningen Konrad Kongshaug har til skytematter, kommer også til uttrykk hjemme på gården. Alle løsningene i fjøsene er nøye gjennomtenkt. Ta for eksempel fôrgangen i ammekufjøset. 400 dyr skal ete silo fra en hard betongflate. I de fleste fjøs er fôrgangen et eneste langt gulv av rå betong. Kongshaug har imidlertid pusset betongen og gitt den et tjukt lag med maling. Det gjør det ikke bare lettere å feie fôret inn til dyrene, dyrene slipper også å slikke på et grovt gulv. – Dyrene får såre tunger akkurat som mennesker, forklarer Kongshaug. – Jeg Magnhilds hjemgård Teigen, som hun deler med Konrad Kongshaug. I Kornstadfjorden finner entreprenøren råstoffet til boknafisken han elsker. Fjellsprenger’n 2 2015 27 leste i et blad at svenske forskere har funnet ut at dyrene faktisk spiser mye mer når de får ete av et glatt underlag, og kan legge på seg hele 5 prosent mer enn de ellers ville gjort. Hvis kjøttveksten er 1000 gram per dag i utgangspunktet, vil en økning på 5 prosent utgjøre 50 gram. Multiplisert med for eksempel 300 oppfôringsdyr, får du 15 kilo ekstra kjøtt hver dag. Ganger du dette med en kilopris på 50 kroner, tjener du 750 kroner ekstra. Hvis du så multipliserer dét med 365 dager, skjønner du hvor mye forskjellen utgjør når du får et visst volum. Ikke sant? Om dette virkelig slår til, vil først vise seg om et par år. – Likedan er det med klippingen, sier han. – Klippingen? – Jeg har klippet to striper på 10 centimeter i pelsen på de fleste av oppfôringsdyrene mine. Dyr som ikke er så hårete, regulerer kroppstemperaturen sin mye bedre. Det er med på å øke velværen deres, noe som også kan bidra til å øke tilveksten med cirka 5 prosent. Så det er detaljer, detaljer, detaljer hele veien. Klokka nærmer seg to om ettermiddagen. På timeplanen står et planleggingsmøte med en byggherre i nærheten av kommunesenteret Bruhagen på Averøya. Etter en kort kjøretur ankommer vi til et boligfelt som er under utbygging. Flere hus er allerede reist, men et nytt areal er nettopp strippet ODD HALVOR GUSTAD, Gustad Maskin og Transport: LEVERER VELDIG BRA KVALITET Gustad Maskin og Transport har hovedentreprisen for hustomtene på boligfeltet på Sandøya. Boringen og sprengningen har sjefen, Odd Halvor Gustad, satt bort til Konrad Kongshaugs firma. Hvorfor det? – Det er bare jeg som har skytesertifikat hos oss, og akkurat nå har jeg ingen borerigg. – Bruker dere Kongshaug ofte? – Ja, vi bruker ham ganske ofte til hustomter og grøfter av alle slag. Det er fole snedig. – Hvorfor setter du bort boringen og sprengningen? – Fordi jeg ikke rekker alt selv. Jeg har 10–12 ansatte og må være på kontoret i tillegg, så jeg har ikke tid til å sprenge. Jeg prøver å Gustad Maskin og gründer Odd bore litt innimellom, men i løpet Halvor Gustad er en viktig samarav den tida jeg bruker på å bore beidspartner og oppdragsgiver. ett hull, har tre–fire personer ringt som jeg må ringe opp igjen. Jeg blir avbrutt hele tida. Om sommeren har jeg vel 60 telefonsamtaler daglig, og da går det ikke an å jobbe ute samtidig. – Hvor mange oppdrag kan det være snakk om i løpet av ett år? – Jeg tror vi leide inn bore- og sprengningstjenester for om lag tre kvart million kroner i fjor. – Dere har mye å gjøre i distriktet? – Ja, det har vært kjempebra de siste årene. I fjor økte vi omsetningen med to millioner kroner i forhold til tidligere år, og omsatte for totalt 19 millioner. – Hvorfor velger du å bruke Konrad Kongshaug? – Han er veldig arbeidssom og gjør en veldig grei jobb. Det går unna, det er ikke noen sluntring der i gården. Likedan er det med boreren. Det er helt fenomenalt. De er i gang fra femtida om morgenen noen ganger, og leverer veldig bra kvalitet. Jeg er kjempefornøyd. 28 Fjellsprenger’n 2 2015 for vegetasjon og jordlag og er klargjort for utsprengning. Her er Kongshaug totalentreprenør. – Dette er Bruhagen panorama, opplyser han. – Hele tomteflata utgjør nesten 7000 kvm. Her kommer det 19 boligtomter, og jeg skal stå for alle, foruten infrastruktur, grøfter og annet. – Har du flest underentrepriser eller får du helst oppdrag som selvstendig? – Jeg får mye selvstendig. Særlig kommer det mange forespørsler om hustomter og sånne ting. Det er en kjempefordel for folk at vi kan gjøre alt, at vi både kan «ta fjellet» og ta oss av gravingen. Dette feltet vil gi fint vinterarbeid til oss i år. For å flytte fjell og stein kan du gjøre selv om det blir litt snø og tele. På bygningsmøtet deltar en arkitekt, en elektriker, byggherren og flere. Fagtunge spørsmål flyr fram og tilbake, enkeltheter vurderes og avgjørelser tas. En skulle kanskje tro at en person med så stor selvtillit og aktivitetsnivå hadde en del år på skolebenken, men Kongshaug har liten formell utdannelse – bare grunnskole og tre år på allmennfag på videregående. For da han var ferdig på videregående, var han lei. Et teoretisk orientert skoleløp passet ikke for praktikeren. I stedet bestemte han seg for å ta et friår og arbeide. Siden satte han seg aldri på skolebenken igjen. Alt han kan i dag, har han lært seg selv. Fagbrevet i anleggsfag tok han gjennom selvstudium. Alt annet har han lært av å lytte til fagfolk og «ape» etter dem, som han kaller det. – Jeg begynte å jobbe som avløser da jeg var 14 år. Min første traktor kjøpte jeg som 16-åring. Etter hvert begynte jeg å kombinere avløserjobben med andre jobber. På den tida gikk det døgnet rundt. Jeg var i fjøset fra klokka seks til halv ni om morran. Så var jeg på tømmerdrift fra ti til fire, deretter i fjøset igjen om kvelden. Etterpå sov jeg litt, før jeg dro på nattarbeid på oppdrettsanlegget til Marine Harvest fra ti om kvelden til fire om natta. Jeg vet det høres litt voldsomt ut. De som ikke kjenner meg, tror nesten ikke at det er sant. Men jeg var hele tida bevisst på hva jeg ville, og fikk tidlig et ganske godt ry som arbeidsmann. Før han fylte 18, hadde han startet sitt første firma. – Pappa måtte skrive under som verge den første gangen for å få det godkjent i Brønnøysund. Hele tida var målsettingen klar: Han skulle bygge opp en storgård. Med stålhard vilje jobbet han døgnet rundt for å tjene penger nok til å utvide. – Jeg la stein på stein. Kjøpte den første gravemaskina, så en til, og så en borerigg – for jeg så at det fantes et behov for boretjenester. – Boring lærte du også selv? – Ja. Jeg fikk bore for L. A. Nordheim Maskin i tre vintre, og der jobber det en som heter Arne Mekvik. Han ble en god mentor for meg. Det han Arne ikke kan om skyting, sprengstoff og tennmidler, det er nesten ikke verdt å vite! Faktisk hender det fortsatt at jeg ringer til ham, hvis jeg lurer på noe. – Til å være selvlært har du svært store tekniske kunnskaper? – Det er mange som har sagt det. Uten å skryte for mye av meg selv, tror jeg nok at jeg ligger godt over snittet på praktisk innsikt. Jeg har prøvd mye, og har alltid tenkt at alle som klarer noe, er mennesker som meg, så hvorfor skulle ikke jeg også klare det? Slik har jeg tenkt siden jeg var litin. Det meste handler om å ha praktisk innsikt. Og så har jeg alltid turt å spørre folk som kan faget sitt, det lærer du utrolig mye av. Landbrukskunnskapene har han også skaffet seg på egenhånd. I ammekufjøset avler han fram og krysser raser, og forsøker å finne kombinasjoner som gir det beste slaktet. – Jeg har ingen landbruksfaglig utdanning, men er genuint interessert i alt som har med avl og dyr å gjøre. Jeg leser mye – helst utenlandske fagblader, lytter til dyktige folk og prøver å få med meg møter og studieturer. Alle ser hvem som lykkes med noe og ikke, og da må du bare spørre: Hvordan får du det til? De fleste tør å fortelle deg hva de gjør, det taper de ikke noe på. Nå begynner jeg endelig å se gode resultater av avlsarbeidet vi har gjort. – Og begge fjøsene bygde du selv? – Ja. Jeg hadde med meg en pensjonist, Arild Stene, som er en ekte tusenkunstner. Alt er løsbart for den mannen. Ham har jeg lært utrolig mye av. Hvordan rekker han over alt? – I ammekufjøset har jeg en innleid hjelpesmann, og så er vi så heldige å ha en kårkall som bistår med det praktiske på begge gårdene. Dessuten er kona aktiv, og guttungen på 15 jobber mye, så jeg er fole heldig. Jeg har et stort støtteapparat rundt meg. – Du må ha veldig mye energi? – Ja, jeg orker mye. Og det er alfa og omega at du trives med det du gjør. Og det gjør jeg virkelig. Jobben er så variert. Jeg rekker aldri å gå lei. Vegard Smenes i aksjon på byggetomta på Sandøy. Boreriggen tilhører Kongshaug – Du må kanskje også være strukturert? Konrad Kongshaug nikker og retter pekefingeren mot hodet. – Du må være rimelig strukturert og ha et klart hode. Det er mye oppi der som må organiseres. Og så må du være ganske effektiv. – Hva er det verste og det beste ved å være selvstendig? – Det beste må være at du kan styre arbeidsdagen din helt fritt. Det er også det vanskeligste. En vanlig arbeidstaker kan legge fra seg arbeidet klokka fire, men den som er selvstendig har ansvar og må sørge for at alt er på stell til avtalt tid. Mange penger står på spill i anleggssektoren. Ligger Kongshaug våken om nettene? Han innrømmer at det har vært et par tøffe år. For ei tid tilbake investerte han mye i utstyr, dyr og fjøs. Regnings- Fjellsprenger’n 2 2015 29 med. På gården slakter han dyr selv fra egen besetning, og har bygd sin egen slaktelinje i garasjen. – Der har jeg laget ei kjølebu også. Det er jo ikke lov med gårdsslakting beregnet på salg lenger, men til eget bruk er det tillatt. Slakteriet begynte han med for noen år siden, etter at han tok til å jakte hjort. Han var ikke fornøyd med kvaliteten på kjøttet han fikk kjøpt i butikken. – Med den temperaturen som er her om høsten, får du ikke mørnet kjøttet skikkelig. Jeg mener at kjøttet skal henge til mørning så lenge at det begynner å mugne, Først da skal du ta det. Da er det så mørt at du nesten kan rive kjøttet av beina uten å skjære! Ferieturer blir det lite av. Siste gang var for fire år siden. Men Konrad Kongshaug savner ikke å reise bort. Det rekker lenge med en tur til Førdekanten, der han har slekt. – Men den beste ferien jeg kan ha er å være hjemme og gjøre det som jeg har lyst til og som jeg ikke rekker til vanlig. Gå på jakt eller ta med ungene ut på sjøen og sette garn. Det er kanskje den beste rekreasjonen jeg kan få. Kona Magnhild er sjef i fjøset der melkeproduksjonen skjer. Hun ser ikke plagsomt mye til ektemannen i det daglige. bunkene tårnet seg opp. – Men jeg jobbet meg ut av det, og fikk banken med på laget. De vet at jeg har arbeidskapasiteten som trengs. Nå har jeg det romslig, og slik er det behagelig å ha det. Derfor spør jeg: Hvorfor skal jeg være stor, når jeg er lykkelig som liten? Det heter seg at den som har mye å gjøre, også får mye til. Til tross for at han arbeider nesten døgnet rundt, har Konrad Kongshaug rukket å skape en familie med tre barn. Yngstedattera er 30 Fjellsprenger’n 2 2015 en «attpåklatt» på tre år. Fritida han klarer å skrape sammen, blir brukt effektivt. Interessene er jakt og fiske. Mye av maten familien spiser lager de av råvarer som de produserer selv. – Jeg fisker en god del og vi lager fole mykje fiskmat sjøl, fiskekaker og fiskball og sånne ting. Favorittretten er helt klart boknafisk. Hvert år i februar– mars fisker jeg 50 langer, tørker dem og fryser dem ned. Ungene elsker det. Vi har ofte boknafisk på fredagskvelden. Kjøttmat er han også selvforsynt Klokka tikker mot halv fem om ettermiddagen. Kona ringer og sier at han må huske å spise. Og husker han foreldremøtet med yrkesveiledning for sønnen klokka fem? Kongshaug begynner å få det travelt. Etter foreldremøtet fortsetter arbeidsdagen. – Når vi jobber sammen med andre, slutter vi samtidig med dem klokka fire. Da drar jeg videre til et annet sted og jobber videre. Eller jeg drar hjem til gården og gjør noe der. Men når vi er alene på et anlegg, kan klokka bli både åtte og ti om kvelden før vi gir oss. Hjemme venter da fjøset. Faren pleier å ta fjøsstellet, men Kongshaug må se over og kjøre inn fôr til dagen etter. Hvis han endelig kan lukke seg inn hjemme klokka ti om kvelden, er han godt fornøyd. Vanligvis blir klokka imidlertid nærmere halv elleve – og da er det tid for middag. Kona er utdannet kokk og sørger for at mannen får i seg variert kost. – Så er det en time på sofaen for å bla gjennom nyheter og sjekke teksttv, før jeg går løs på papirarbeidet med sprengningsplaner og hele røklet. Så er det i seng en gang mellom midnatt og ett om natta. – Skulle nesten tro du var redd for å treffe kona? Om noen fant på å arrangere et mesterskap i mattelegging, ville Konrad Kongshaug ha stilt sterkt. Øverste lag legges alltid på tvers av det nederste. Kongshaug ler buldrende. – Vi kombinerte en faglig tur til Malaga med noen dagers ferie i vår. Da sa kona at det nesten var rart å se meg. Men jeg må rose Magnhild, hun er fantastisk. Barna også, og foreldrene mine og svigerforeldrene. – Har du noen spesielle minner fra jobbene du har hatt? – Vi sprenger jo ofte tett inntil hus. For en stund siden ville en kar ha skutt vekk en stor stein fra huset sitt. De som bygde huset hadde plassert det klin inntil steinen. Hvordan de fikk til det, skjønner jeg ikke. Det var så trangt mellom veggen og steinen at vi ikke fikk dekningsmattene imellom. I tillegg var steinen nesten like høy som huset, to og en halv etasjer. Men vi plukket den ned, boret en meter om gangen og sprengte lag for lag. De innerste hullene ladet vi ikke, slik at når vi skjøt, gikk salva alltid utover. Og så la vi matter over som gikk to meter nedenfor salva og fortøyde dem til gravemaskina, slik at steinene ikke skulle rase inn i veggen. En spesiell jobb, men det gikk fole bra! – Hva setter du mest pris på i jobben? – Å få være ute. Kjenne at jeg lever. Hver kveld jeg kommer inn og kan sette meg ned, vet jeg at jeg har fortjent det. Det er så godt. – Og så er det godt å lykkes? – Jada, det er det. Og jeg har vært heldig med mye. Jeg føler at jeg har lyktes rimelig bra med det jeg har prøvd på. – Har du sett noen endringer i bransjen mens du har holdt på? – Ja, alt har blitt fole profesjonalisert. Det har blitt mindre plass til de små. Og det er krevende å være liten, hva papirer angår. Jeg trenger nesten en egen stilling bare for å drive med dokumenter, egenerklæringer, godkjenninger, skyteplaner og alt annet som skal lages. Større firma har folk som tar seg av dette. Jeg gjør det selv om kvelden og i helgene. – Satser du helst på anleggsfirmaet eller gårdsdriften i framtida? – Den dagen jeg ikke har hjelp hjemme lenger, må jeg kanskje bli gårdbruker på heltid. Men jeg kutter ikke ut firmaet, for det vil alltid bli rom for å ta et sprengningsoppdrag, og jeg kommer til å fornye skytepapirene mine. Skulle det gå galt med landbruket i Norge og jeg begynner å tape penger på gården, vil jeg ikke holde på lenger. I så fall har jeg noe å falle tilbake på. For fjellsprengere vil være ettertraktet vare også i årene som kommer. Målet han satte seg om å bli en av landsdelens største gårdbrukere, nådde han for noen år siden. Hva nå? – Jeg har tenkt å bli enda flinkere til det jeg holder på med. Vi skal utvide gården enda litt til, og tegner nå på et nytt fjøs så vi får inn 60–70 dyr til. Det er det marked for. Det er stort underskudd på kjøtt i Norge. – Du driver alene, kan det ikke bli ensomt iblant? Kongshaug trekker på det. – Jo, men jeg har så mange gode støttespillere rundt meg. Og så er jeg flink til å bruke telefonen. Blir det lange dager, slår jeg på tråden til en kompis og så tar vi oss en timinutters prat. Nei, det går bra. – Og så har du jo kona å komme hjem til? – Ja, og ungene. Fjellsprenger’n 2 2015 31 Oddvar Helge Bjerkeset KRUMTAPP PÅ NORDVESTLANDET Får skryt av kundene, men skryter selv helst av andre. Tekst og foto: Einar Gjærevold Felleskjøpets sprengstoff-transport er et velkjent syn på veiene i nordvest. Oddvar Helge Bjerkeset er en populær mann på Nordmøre. Den blide moldenseren strekker seg langt for å yte god service. Felleskjøpet Agri i Molde er Oricas forlengede arm i Romsdal og på Nordmøre. For fem år siden tok Oddvar Helge Bjerkeset over forhandleransvaret for den «eksplosive» delen av virksomheten. I løpet av disse årene har 53-åringen blitt svært populær blant kundene i distriktet. Folk setter pris på den blide rausheten, servicen og fleksibiliteten de møter hos ham. – Har det skjedd noen utvikling i den tida du har solgt sprengstoff? – Det stilles mye strengere krav til sikkerhet nå, ikke minst til transporten. Reglene rundt ADR har blitt en gjenganger på kundekveldene her. Jeg får mange spørsmål om dette, og prøver å hjelpe til med opplysninger om hvem de skal ringe til og hvordan de skal gå fram. Tekniske spørsmål formidler jeg til en eller annen i Orica, som så tar kontakt direkte med kunden. Det gjelder først og fremst Teknisk Service og Oricas regionsjef, Arve Marigård. Jeg må få skryte av Arve, han gjør en kjem- 32 Fjellsprenger’n 2 2015 pejobb; følger opp kundene og er mye på farten. Når jeg spør ham, får jeg alltid eksakt svar tilbake. Det setter jeg stor pris på. For det er viktig at jeg kan gi kundene tilbakemelding så raskt som mulig. Tradisjonsrik forhandler Nordmøre og Romsdal Felleskjøp har eksistert i 103 år og solgt sprengstoff, tennmidler og skytematter i drøyt 60 av dem. For fire år siden tok avdelingen i Rosenes by også over sprengstoffsalget etter Johs. Hveding i Kristiansund. Hveding har vært kommisjonær for Orica/Dyno i mange år, men ønsket å pensjonere seg og tilbød moldenserne å ta over. – Jeg må få skryte av ham også. Han har gjort en god jobb for Orica i mange år, og var veldig behjelpelig i overgangsperioden, sier Bjerkeset. Felleskjøpet har to lagre for sprengstoff og tennere utenfor Molde, mens det lokale Felleskjøpet i klippfiskbyen hoved- sakelig tilbyr sprengstoff (Eurodyn™ og Exan™). – I lokalene her på Felleskjøpet lagerfører og selger vi borstål, skytematter, borplugger og forskjellig annet tilbehør til sprengningsarbeidet. Vi er en forholdsvis stor forhandler av skytematter. Bjerkeset forsyner hele Nordmøre og Romsdal med patronert sprengstoff og bulksprengstoff; Aure, Rauma, Molde, Nesset, Sunndalen, Jemnes, Surnadal, Tingvoll, Eide, Frenå, Averøy og Tustna. Det er mange kommuner å dekke for én mann. – Ja, det blir mye kjøring. Fergene gjør at jeg ofte må begynne tidlig. For det er krav om at det ikke skal være flere enn 12 passasjerer om bord foruten meg når ferga fører sprengstoff. Da må jeg som regel ta første ferge i 05.30–06.30-tida. Det skjer iallfall to dager i uka. I morgen skal jeg til Aukra, så jeg bestilte plass på ferga i dag. Det er fole greit, for da har jeg prioritet, hvis det kommer en annen ADRtransport. Og jeg må få skryte av fergemannskapet. De er «svære» folk. Når du ringer og gjør en avtale med dem, holder de den hundre prosent. Det er godt samarbeid! – Holder du på lenge utover kvelden også? – Nei, jeg prøver å komme meg hjem i noenlunde rett tid om ettermiddagen. Men jeg har nå telefonen med hjem, så ... jeg prøver å alltid være parat. Mangfoldig kundegruppe – Hva slags kunder har du? – Vi har alle slags kunder, både riksentreprenører og mindre firmaer fra distriktet. Jeg vil nødig framheve noen enkelte, men omtrent 95 prosent er faste, lokale kunder som også leier kundelager av oss. – Hva går det mest av? – Mest patronert sprengstoff, Eurodyn™ 40 og 50 mm. Av tennmidler går det mest i Exel™, men vi leverer også litt elektrisk. Noen bruker faktisk elektriske tennere fortsatt. – Hva med elektroniske tennmidler? – Til ilandføringsanlegget på Aukra for gass fra Ormen Lange har vi levert elektroniske tennere av typen Unitronic™ 600 i halvannet år nå. Det stilles krav om elektroniske tennere når det skal sprenges på et gassanlegg. Det er AF-Gruppen som har sprengningsarbeidene der. – Transporterer du til anleggsplassen og henter etterpå også? – Det hender ikke så ofte, kanskje bare hver 14. dag. De fleste bestiller akkurat nok til dagens forbruk. Men hvis de får et overskudd ved dagens slutt, må jeg ofte komme og hente. – Du har ord på deg for å være utrolig serviceinnstilt? – Orica er kanskje ikke billigst på pris, det er ingen hemmelighet, men vi tar det igjen på servicen og på kundelagrene. Får stadig nye kunder Felleskjøpet i Molde har om lag 20 ansatte. Bjerkeset er den eneste som utelukkende arbeider med sprengstoff og tennere. – Jeg har én som hjelper til med fakturering og forskjellig, men 90 prosent av jobben gjør jeg selv. Før Bjerkeset tok over, hadde Ståle Aspelund jobben i et par år. De fleste husker nok likevel helst Leif Iversen, som var en aktiv forhandler av Oricas/Dyno Nobels produkter i en årrekke. Iversen er nå pensjonist. Bjerkeset merker lite til at konkurransen har økt i markedet. – Vi har faktisk fått flere kunder de siste årene, og har økt omsetningen jevnt. I dag har vi omkring 70 kunder bare innenfor sprengstoff-segmentet. Akkurat nå merker vi at det er roligere. Vi har ikke mistet kunder, men det er nedgang i bransjen. – Ser du noen trekk for utviklingen videre? – Det begynner å bli mange voksne skytebaser rundt om. Det er et generelt problem. Rekrutteringen må bli bedre. Mange skytebaser har kommet opp i 50og 60-åra, og hvem tar over etter dem? Heldigvis har flere store entreprenører blitt flinke til å ta inn lærlinger. Også lokale firmaer har vært flinke. Kanskje blir det lettere å få ungdommen til å begynne med dette nå, når ikke «alle» kan jobbe med olje lenger? Uten skytebaser blir det i alle fall ingen tunneler, ingen hustomter og ingen veier. Oddvar Helge Bjerkeset bor med kone og to voksne «jenter» i Moldes nabokommune Frenå. Derfra har han tre mil til jobben. Ofte drar han rett hjemmefra til et av lagrene sine, og derfra ut til kundelagrene eller et av de mange anleggene rundt om. – Det er en fole trivelig gjeng. Det er bare én ting som gjør at jeg holder på med dette, og det er kundene. De er ekte arbeidsfolk. Her er en spade en spade, og har du gjort en avtale, så blir det slik. Du får kjeft av og til, men du får også ros. Det er en fole real bransje. Fjellsprenger’n 2 2015 33 Norges ledende sprengstoffleverandør SPRENGSTOFFHISTORISKE DRYPP 1846: Ascanio Sobrero fra Italia fremstiller nitroglyserin og Friedrik Schønbein lager den første nitrocellulose. 1864: Alfred Nobel tar opp industriell framstilling av nitroglyserin. 1865: Et norsk selskap, Nitroglycerin Compagniet, blir dannet for å produsere nitroglyserin i en fabrikk på Lysaker. 1866: Alfred Nobel finner opp gurdynamiten ved å la nitroglyserin suges opp i en jordart, kiselgur, og en fenghette som kan initieres med svartkruttlunte. Begge disse oppfinnelsene får stor betydning for sikkerheten ved sprengningsarbeider. 1867: Svenskene Johan Ohlsson og Joh.Henrik Nordin patenterer et sprengstoff med ammoniumnitrat tilsatt kull- eller trepulver. 1868: Produksjon av Gurdynamit starter ved Nitroglycerin Compagniet på Lysaker. 1875: Alfred Nobel finner en metode for å blande nitroglyserin og nitrocellulose. Han kaller blandingen sprenggelatin. Den består av 93% nitroglyserin og 7% lavnitrert cellulose. 1878: Nitroglycerin Compagniet starter produksjon av sprenggelatin i en fabrikk på Engene (Sætre) i Hurum. Sprengstoffet blir kalt Sprenggummi. 1879: Alfred Nobel overtar Ohlsson og Nordins patent og kombinerer ammoniumnitrat blandingen med sin egen nitroglyseringelatin. 1880: Nitroglycerin Compagniet tar opp produksjonen av det nye sprengstoffet som bli kalt Gummidynamit. 1904: Nobelkonsernet patenterer bruk av nitroglykol i sprengstoff. Nitroglykol senker frysepunktet for dynamitten så mye at vi får frostfri dynamitt. Men først i løpet av 1920 årene blir prisen på glykol så lav at det blir økonomisk mulig å erstatte en del av nitroglyserinet med nitroglykol. 1955: Amerikaneren Akre lanserer ammoniumnitrat oljesprengstoff, ANFO. Svakheten ved dette sprengstoffet er dårlig vannbestandighet. ANFO produseres og markedsføres i dag av Orica under produktnavnet Exan™. Med kombinasjonen av våre elektroniske tennsystemer, bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med det beste resultat. Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.no 1956: Amerikanerene Melvin Cook og Farnam tar patent på slurrysprengstoff og danner selskapet IRECO med hovedkontor i Salt Lake City, Utah, USA. 1968: Norsk Sprengstoffindustri AS starter produksjon av slurry i bulk ved dagbruddene i Sør-Varanger, Mo i Rana og Titania. Etablerer i årene som kommer flere slurrystasjoner for levering til masseforflytningsprosjekter og damanlegg rundt omkring i landet. 1983 - : Emulsjonsprengstoffene utvikles og erstatter etter hvert slurry. Disse markedsføres av Orica i dag under navnene Centra™ Gold og Fortis™. Orica oppretter nye stasjoner som leverer emulsjon i bulk til pukkverk, veianlegg og andre sprengningsprosjekter i nærområdene. 1997 - : Emulsjonssystemet Civec™ og ladeutstyret Handiloader™ blir utviklet for anlegg under jord og i tunneler. Oricas ingeniører arbeider kontinuerlig med utvikling av nye produkter og teknikker, samtidig som vi til enhver tid optimaliserer de produkter og systemer som allerede finnes i markedet. Hos Orica forplikter vi oss til å utvikle morgendagens teknologier og løse dagens utfordringer sammen med våre kunder. 34 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 35 HISTORISKE TILBAKEBLIKK Arbeiderne på Engene foran kontor- og laboratoriebygningrn i 1897 . Sentrum i fabrikken på Engene ca. 1900 . Gelatinen blir blandet i settehuset i 1876 . Nitroglycerin Compagniets 50-års jubileum på Engene i 1915. Kilde: Norsk Sprængstofindustri AS Jubileumsskrift 1865-1965 36 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 37 HISTORISKE TILBAKEBLIKK Bygging av Gullaug Fabrikker i 1917 Det første nitreringsanlegget på Gullaug. Bygging av Syrehuset på Gullaug. ”Dynamittdalen” på Gullaug. Kilde: Teknisk Museum 38 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 39 Utdypingsprosjekt for Kystverket SJØENTREPRENØREN RYDDET LEI PÅ HJELTEFJORDEN Anleggsdykkerne fra Sjøentreprenøren møtte mange utfordringer da de fikk jobben med «Prosjekt Innseiling til Bergen». Undervannssprengning er for viderekomne. Tekst og foto: Einar Gjærevold Håvard Olsen lader dagens salve på 15 meters dyp på Færøyfluene. Ladingen foregår under stort trykk og i sterk strøm. Det er som å arbeide i kraftig motvind. Forholdene er noe mer anstrengende enn på landjorda. Videobilde: Sjøentreprenøren. 40 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 41 Sjøentreprenørens stolthet. Dykkerlekteren Mjø II er kanskje Norges mest avanserte av sitt slag. Fartøyet har alle fasiliteter for sikker anleggsdykking. Tang- og tareskogen står tett over Færøy-fluene. De ulenkelige vekstene bølger fram og tilbake i strømmen og vekselsvis blottlegger og dekker til den gråhvite sjøbunnen i små glimt. Inne i hjelmradioen hører dykkeren stemmene fra kontrollrommet på overflaten: – Finn’ du hølet, Håvard? – Det skal no vær’ her et sted. Æ prøv’ litt lenger te høyre. Dykkeren skyver blæretang til side og leter med hendene. – Der e’ det. Æ faint det! Akkurat idet Håvard Olsen avdekker det ettersøkte borhullet, kommer en krabbe seilende. Dykkeren griper etter den, men skalldyret er for raskt, det kravler ned i hullet og gjemmer seg. Olsen banner. Han pirker krabben opp av hullet igjen, men før han får sukk for seg har dyret på ny pilt ned i det det tror er tryggheten. Så er det ikke annen råd, han må spidde krabben med dykkerkniven. Håvard Olsen løfter de halvmeter lange Eurodyn™-patronene opp fra pappeska som er plassert på bunnen. Patronene er nesten fargeløse i det flakkende lyset på 15 meters dyp. 42 Fjellsprenger’n 2 2015 Blyskoene på føttene holder ham nede, ellers ville Olsen ha måttet bruke mye krefter på å slåss mot strømmen og oppdriften. Dynamittgubbene føles nesten vektløse i hendene. T rønderen dytter «pølsene» på plass i borhullet. Ti stykker blir det plass til denne gangen. Når den siste er i boks, gjenstår en og en halv meter opp til åpningen. Det er akkurat nok høyde til fordemmingen. Håvard strekker seg etter plastsekkene med singel, snitter dem opp og lar småsteinen renne ned i hullet. Dykkeren hører ikke en eneste lyd annet enn sin egen hvesende pust og kommentarene fra kontrollrommet på overflaten i hodesettet. – Ok. Ferdig. Det var nummer fem. Tryggere atkomst til Bergen Ute i Hjeltefjorden mellom Sotra og Askøy, midt i en av innseilingsledene til Bergen, ligger Færøyfluene. Eller rettere sagt; der lå de. Når dette skrives er det høst, og den lille klyngen med undervannsskjær bare et minne. For i sommer var Sjøentreprenøren AS i full gang med å spenge dem vekk. Da Fjellsprenger’n besøkte Hjeltefjorden i juli, hadde Bergensfirmaet kommet over halvveis i prosjektet, som gikk ut på å utdype et åtte mål stort areal i fjorden på oppdrag av Kystverket. Jobben begynte i juni og ble avsluttet i august. – Dette er et av de farledstiltakene som Kystverket gjennomfører hvert år, forklarer anleggsleder Jon B. Nesse. Utdypingen er satt i gang for å gjøre innseilingen til Bergen tryggere og enklere. Undervannsskjærene, «fluene», stikker opp til 3,8 meter under sjøoverflaten og gjør farvannet trangt, særlig for de 350 meter lange cruiseskipene som jevnlig besøker Vestlandets hovedstad. – Når Færøyfluene er borte får vi vi en mye smidigere trafikkavvikling, fortsetter Nesse og presiserer at skjærene ikke blir helt borte. De skal høvles ned til 14,3 meter LAT – de sjøfarendes benevnelse for Laveste Astronomiske Tidevann. – I dag er fjorden 3,8 meter på det grunneste der fluene ligger. Den dybden skal ned til 14,3 meter. Altså må vi sprenge vekk en høyde på 10,5 meter. I tillegg må vi plusse på to meter med underboring, slik at enkelte av borhullene blir omkring 12,2 meter høye. Alt i alt skulle om lag 40 000 kubikk fast fjell fjernes i sommer. Til å utføre jobben seilte Sjøentreprenøren inn spesiallekteren Mjø II, et unikt fartøy som er solid utrustet for anleggsarbeid under vann – med borerigg, kran og dykkerstasjon med moonpool og heis. I tillegg opererer mudringsfartøyet Caesar med en 125-tonns gravemaskin i farvannet. Den henter opp løsmasser og sprengstein, og laster massen over på en splittlekter som dumper alt på et punkt som er avsatt til dette et annet sted i fjorden. – Kystverket har valgt å dumpe massen på en plass hvor det ikke finnes noe biologisk mangfold i utgangspunktet. Så håper en at det skal oppstå et mangfold der etter hvert, med fisk og skalldyr som kan finne tilholdssteder i røysa. – Er det satt noen spesielle restriksjoner for sprengningsjobben? – Nei, her er det ingen bebyggelse eller annet i nærheten som kan påvirkes. Vi kan ha så store salver vi vil. Av og til forårsaker vi små «tsunamier» når vi sprenger til sjøs, men det har vi ikke fått her. Årsaken er antakelig at vi har så mye vann omkring oss at trykkbølgene fortaper seg i dybden. Ønsker emulsjon under vann Sjøentreprenøren AS er et rendyrket undervannsfirma som driver med alle former for anleggsarbeid i vann. Jon Nesse forklarer at firmaet er prekvalifisert for oppdrag nearshore fra oljeselskapene Shell, Total og Statoil. Ellers jobber de både for offentlige kunder og for lokale entreprenører og riksentreprenører. Især har de samarbeidet mye med AF-Gruppen i årenes løp. De fleste oppdragene er å finne på strekningen fra Haugesund til Honningsvåg. Blant sine mer spesielle prosjekter har firmaet kunnet loggføre Hålogalandsbrua i Narvik, der dykkerne sprengte ut tomter til brufundamentene på 33 meters dyp i 2014. De siste årene har de utført «nymotens» tiltak som undersjøisk grøftesprengning for å legge strømkabler til oljeplattformene i Nordsjøen. – Færøyfluene er en type jobb som konkurrentene ikke nødvendigvis løser med å ha en mann i havet, men det gjør vi, sier Nesse. – Det vil si at vi bruker dykkere på sjøbunnen som lader på tradisjonelt vis, med Eurodyn™2000patroner og Exel™ tennsystem. Aller helst skulle Sjøentreprenøren ønsket at de kunne lade med bulkemulsjon under vann. Den første salva Kontrollrommet i dykkerstasjonen på Mjø II. Her holder dykkeleder Christian Strømsnes (delvis fravendt) tett kontakt med dykkeren på havbunnen og følger hans minste bevegelser på monitorene. T.v.: Dykkekollega Roger Selvåg. på nettopp Færøyfluene ble skutt med Centra™ Gold som et eksperiment. – Ladingen gikk fint og salva ble en kjempesuksess, fastslår Nesse, men ligger til at det blir en litt for omfattende operasjon for firmaet å benytte bulkemulsjon fast i denne omgang. Lading med emulsjon krever at mange dykkere er i sving samtidig. – Men den største utfordringen ligger i at vi må bestille tankbil fra Østlandet i god tid og få den fraktet på ferge ut på sjøen. I praksis legger vi beslag på bilen i tre dager, så det blir en dyr løsning. Eksperimentet ble foretatt med 13 tonn SSE-bulkemulsjon som Orica anbefaler til undervannsbruk. Selve ladingen ble utført på konvensjonelt vis ved at ladeslangen fra tankbilen ble ført rett ned i sjøen, der en dykker styrte den på plass i de 4” store ladehullene. På forhånd var en 75 mm Eurodyn™ bunnladning plassert i hullene. Etter emulsjonstesten valgte en å bruke Eurodyn™ 2000 til sprengningsarbeidet ved Færøyfluene, med Exel™ Per Arne Fjeldvær er sjef for dykkerteamet ombord. Fjellsprenger’n 2 2015 43 loader™ og en matrisetank og plassere dem på lekteren, slik at vi kan lade selv når vi trenger det, sier Nesse. – Det er ingen tvil om at det vil være enklere og lettere. Samtidig er det slik at jobbene våre er svært varierte. Neste jobb for dette fartøyet kan for eksempel bli en ren betongjobb. Borkronene ryker som knekkebrød på det harde fjellet i Færøyfluene. Boroperatør Øyvind Langstrand (innfelt) har en stri tørn med å mase hull i berget og sikte inn boret i dønningene. U500-tennere og vanlige SL17 koblingsblokker. – Fordelen med å lade med patronert, er at boring og lading kan skje parallelt. Dykkeren lader fortløpende og ligger bare noen hull etter boreren. Det sparer vi tid på og vi får en mer effektiv utnyttelse av utstyret. Vi er nesten klare til å koble når boringen er ferdig. Av patronert sprengstoff ville Sjøentreprenøren ha foretrukket Eurodyn™ 3000, et litt kraftigere sprengstoff som ville ha gjort det mulig å «strekke» bormønsteret en del, det vil si at man borer færre ladehull uten å tape spreng- 44 Fjellsprenger’n 2 2015 ningseffekt. Produktet er imidlertid bestillingsvare og lot seg ikke levere til oppstarten. – Hos oss er det ofte slik at vi må kaste oss på nye jobber på kort varsel, og da rekker vi ikke alltid å anskaffe sprengstoffet vi helst skulle hatt eller å beregne hvor mye vi trenger. Når vi først har utstyret på plass, må det gå hele tida, det blir for dyrt å vente. Dermed er det rimeligere å gå med det du kjenner og har, og bli ferdig med det. Idéen om å benytte bulkemulsjon i større grad, er derimot langt fra forkastet. – Vi vurderer å leie inn en Handi- Hardt fjell Undervannsryggen ved Færøyfluene består ifølge Norges Geologiske Undersøkelse av granittisk til granodiorittisk gneis. Den knallharde bergarten går hardt ut over borkronene. – Hardheten er en utfordring under boringen, fortsetter anleggslederen. – Etter to–tre hull må vi skifte eller slipe krona. Men fellet gir gode salver, og når du får et godt utkast, blir det mindre å grave. Færøyfluene ligger som en bratt fjelltopp under vannet, slik at en del av steinen går over kanten og ned på hundre meters dyp. Øyvind Langstrand er skiftets boreoperatør. Han kan bekrefte at det går hardt for seg på bunnen. – Det gnistrer nesten av krona når vi setter i gang, så det må være mye jernmalm i det berget. Nesten hele feltet er veldig hardt. Vi har bare halvparten så mye synk på denne jobben som vi pleier å ha. Nå ligger vi på 70 centimeter i minuttet, mens vi pleier å ligge jevnt på 100–120 cm med 3,5–4” hull i vanlig fjell. Som om ikke det gjenstridige fjellet er nok, strekker en tjukk skjellsandbanke seg tvers gjennom feltet og kompliserer jobben. For å kunne bore gjennom sandlaget, må teamet først slå et styrerør gjennom løsmassene og hindre dem i å sige ned i borhullet. Når hullet er boret ferdig, trekkes boret opp og et plastrør blir ført et par meter nedover på innsida av styrerøret. Der blir det stående til hullet er ladet og fjellet sprengt. Entreprenøren understreker at de bruker korte rør, slik at det blir lite plastavfall igjen etter dem. Det meste av plasten etter rør og slanger plukkes opp av sjøen når salva har gått. Undervannssalvene blir boret med samme type bormønster som på land, forklarer Nesse. Hvert hull går av med 17 milli-sekunders forsinkelse til naboen, mens rastene går av i en rekkefølge på 109 ms forsinkelse i forhold til hverandre. Den første salva i juni, «slurry-salva», var også den største: 180 ladehull produ-serte cirka 15 000 kubikk sprengstein. De neste to var «bare» på 3000 kubikk hver. Dagens salve har 102 ladehull og er beregnet til 3500 kubikk. – Vi begynte med et bormønster på 3 x 3,5 meter og 4” borhull, tilpasset bulkemulsjonen, forklarer Jon Nesse. – Når vi nå kjører med 75 mm patroner, har vi gått over til et tettere mønster på 2,5 x 3 meter og med 3,5” hull. Borhullene blir fordemmet på samme måte som på land, men singelen pakkes i plastsekker før de blir sendt ned i sjøen. En miniubåt, ROV (Remotely Operated Vehicle), plasserer dem ved hvert enkelt hull mens boringen foregår. Dermed ligger singelen klar til dykkeren kommer og lader. – Oppfører fjellet og detonasjonen seg annerledes under vann enn over? – Nei, men vi får nødvendigvis ikke Det er kraftig motstand i vannet der nede.. Håvard Olsen, dykker de store framkastene. Og vi borer heller ikke med kast, vi borer loddrett. Fjellet er likevel så hardt at vi får veldig gode framkast. – På land må en ofte ta hensyn til slepper, hvordan arter slepper seg under vann? – Det er samme problematikken der også, men mens et pukkverk er interessert i å få steinen knust ned til best mulig fraksjon, skal denne steinen normalt ikke brukes til annet enn fyllmasse. Men slepper er vi ofte borti, og da kan du få ukontrollert tenning mellom hullene. Ellers legger jo vannet en Det er fort gjort å kjase seg ut når man arbeider på fjordbunnen. Håvard Olsen er en erfaren yrkesdykker, med bakgrunn fra Nordsjøen, og kan kunsten å rasjonalisere med kreftene. Videobilde: Sjøentreprenøren. demper på eventuell steinsprut, svarer Jon Nesse. Krevende element Før hver sprengning må lektermannskapet melde fra til Kystverkets trafikksentral på Fedje – dels av hensyn til cruisetrafikken, men også til de mange brønnbåtene som passerer med levende fisk om bord. Der er det snakk om store verdier. – I tillegg har vi litt småbåttrafikk. Men vi bruker sirene, og når vi trekker lekteren vekk, stenger vi seilingsleden, så sikkerheten er godt ivaretatt, mener Nesse. Dykkerlekteren er bemannet av fem personer; én boreriggoperatør og fire dykkere som deler på øktene. På gravelekteren er de to mann. – Foruten de som er på jobb nå, har like mange fri. Vi har en skiftordning som innebærer at du er 14 dager på og 14 dager av. De fleste er ansatt i firmaet, men vi har også leid inn noen frilansere. Dykking er ingen risikosport, men å arbeide i det våte element er fysisk krevende. – Hvis vi har lange dykk, må dykkerne i trykkammer etterpå, sier Jon Nesse og forklarer: – Du kan dykke til ni meter og oppholde deg der så lenge du vil, og likevel stige rett opp igjen. Men så snart dybden blir større enn ni meter, skal du inn på den såkalte 12-meterstabellen. Hvis du passerer 12,1 meters dybde, er det 15-meterstabellen som gjelder. Ved Færøyfluene opererer dykkerne på 15 meters dyp, dermed kan de være på bunnen i fire timer før de må opp og dekomprimere 48 minutter i trykkammeret. – Vi går aldri over grensene, vi er strenge på å følge dykketabellen og tar ingen risiko. Avansert dykkestasjon Oppe i kontrollsentralen sitter dagens dykkeleder, Christian Strømsnes, og følger med på monitorene. Han kommuniserer kontinuerlig med den som jobber på sjøbunnen, og takket være dykkerens hjelmkamera kan lederen se det samme som ham. Lekteren er ellers utstyrt med det siste innen posisjoneringsutstyr. Karene som er på vakt orienterer seg etter et kart over havbunnen der alle borhull er plottet inn, inklusive bordybder og Fjellsprenger’n 2 2015 45 Etter nesten fire timers innsats på 15 meters dyp, må Håvard Olsen dekomprimere i 48 minutter i trykkammeret. annen informasjon, og ser eksakt hvor kollegaen i sjøen befinner seg i forhold til det. Sikkerheten står i høysetet. Fra dykke-stasjonen går en multikabel ned i moonpoolen og ut i sjøen, det er dykkerens «navlestreng». Kabelen inneholder ledninger for kamera og lyd, en dybdesensor og viktigst av alt; en luftslange. – Dykkeren får luftforsyning fra en kompressor om bord, men i tillegg har han ei reserveflaske på ryggen, forteller Christian Strømsnes. – Den kommer godt med hvis luftslangen kommer i klem eller borestrengen kutter den av. Akkurat dét hendte meg en gang. Og hvis dykkeren skulle sette seg fast, har vi en reservedykker parat som kan komme til unnsetning på et øyeblikk. Pustegassen inneholder det samme som vi puster inn på overflaten, hovedsakelig oksygen og nitrogen. Surstoffet er sertifisert for bruk ned til 50 meters dyp. Lenger ned kreves helium og blandingsgasser – og egne dykkersertifikater. Rundt oss blir det snakket trøndersk på alle kanter. Trønderne er i klart flertall på dette skiftet. Dykkersjef Per Arne Fjeldvær er selv fra Trøndelagskysten. – Må ha trøndere for å få det til å gå rundt, vet du! ler han. Fjellvær har det travelt og skal i land, men rekker å underskriver på at de gjerne skulle brukt emulsjon til salva. – Men det er vanskelig å beregne på forhånd hvor ofte vi kan skyte og hvor mye emulsjon vi vil trenge. Noen dager går det lett å bore, men plutselig blir vi heftet av store løsmasser og da går 46 Fjellsprenger’n 2 2015 det tregt. Så det er vanskelig å tidfeste når vi trenger leveranser. Men vi jobber med å få på plass en ladeenhet slik at vi kan blande selv. – Hva er forskjellen på å sprenge under vann og på land? – Jeg skal ikke prøve meg på å sprenge over vann, jeg får holde meg under. Men vi ser at landentreprenørene også får problemer når de forsøker seg under vann, for det er noe helt annet som skjer da. Vi må ha lengre intervaller mellom rekkene når vi skyter, og vi må lade hullene nesten helt opp. Vi fordemmer bare den siste halvannen meteren, ellers er det mye fordemming i selve vannet. Den som har prøvd å kaste stein under vann, vet at alt går tregere og kortere der. Undervannssprengning krever derfor at skytebasen legger inn omlag dobbelt så stor forsinkelse mellom rastene som han ville gjort i friluft, slik at steinmassene fra foregående rast rekker å flytte seg før den neste går av. Dessuten er enhetsladningene større under vann enn på land. – Og når vi lader, har vi dobbelt opp av alt for å være sikre på at alt går av, fortsetter Fjeldvær. – Det får store konsekvenser hvis ikke alt går av når vi skyter så store salver. Derfor har vi funnet ut at det er sikrere å koble dobbelt. Den kostnaden unner vi oss. Vi hadde ofte «klikker» tidligere, men etter at vi begynte med dobbeltkoblinger har antall forsakere gått ned til nesten null. Dykkende skytebaser Christian Strømsnes forteller at yrkesdykkerne i Sjøentreprenøren har en variert bakgrunn. – Noen kommer fra Nordsjøen, andre har jobbet inshore for andre firmaer. Alle har lang erfaring. Vi har mange oljerelaterte jobber og mye tung anleggsdykking. Du begynner ikke i Sjøentreprenøren som fersk dykker, dette er et firma for viderekomne. Mange av dykkerne har også skytesertifikater. – Sjøentreprenøren er nok det firmaet i landet som har flest skytebaser og 75 mm Eurodyn™2000-pølser og Exel™UDet500 gjør susen i Hjeltefjorden. bergsprengingsledere, sier Strømsnes. For en landkrabbe virker arbeidet på havbunnen spennende. Strømsnes sier seg enig. – Det er en interessant arbeidsplass. Og så er det veldig behagelig. – «Behagelig»? – Ja, du er alene på jobb og har det stille og fredelig. For den det passer for, er dette en topp jobb. Lading stiller store krav til konsentrasjonsevnen og evnen til å arbeide rolig. – Det er viktig å være nøye med at du når den dybden du ønsker når du lader, at du får kontakt mellom Eurodyn™patronene og fordemmer nok. Særlig må han som skal koble ha gjort det før, være rolig og ha god oversikt. For koblingen er det som er viktigst. – Kan dere ikke bruke ROV-en til å lade? – Det hender at vi gjør det, for eksempel gjorde vi det på Hålogalandsbrua i Narvik. Der var det rent fjell, men her har vi mye tang som hindrer – og Exel-slangen kommer lett inn i systemene på ROV-en, og da er det stopp. Unikt fartøy Ingen vil nok påstå at det dufter hegg og timian inne i kontrollrommet. Saltvann, fuktig neopren og gummi setter sitt preg på miljøet. Men det er effektivt, og Strømsnes sier seg godt fornøyd med arbeidsforholdene om bord. – Det er en glimrende arbeidsplass. Her er alt lagt til rette for å gjøre arbeidet enklest mulig for oss dykkere. Vi har alle de fasilitetene vi trenger. Frilanser Roger Selvåg har vært opptatt med å holde kontakten med kollega Håvard Olsen på bunnen mens dykke-lederen prater. Nå skyter han inn fra sidelinja: – Denne lekteren er den eneste av sitt slag, og det fartøyet i Norge som er best tilrettelagt for dykkere. Jeg flakker mye rundt om, så dette vet jeg. Her kan vi jobbe innendørs, og vi har en moonpool som vi går ned i sjøen fra. Det er en stor fordel når det blåser og snør ute. Her er det også ordnet slik at vi kan tørke draktene våre og utstyret. Det er helt topp. Christian Strømsnes forteller at dykkere i andre norske dykkefirmaer utelukkende arbeider under vann. – I Sjøentreprenøren har vi derimot mange forskjellige oppgaver. Vi kjører ROV og kran, vi mudrer og er båtførere og lektermannskap. Vi har varierte oppgaver og bytter på dem. Det hjelper veldig på motivasjonen at vi får være med og gjøre hele jobben, ikke «bare» drive med dykking. Energiøkonomisering Boreoperatøren merker godt at undervannssprengning ikke er bare–bare. – Det er mye vanskeligere å bore under vann enn på land, sier operatør Øyvind Langstrand. – Først og fremst kan været gjøre det komplisert. Det er vrient å bore presist når dønningene blir 1,5 meter eller høyere. – Ellers har vi veldig mye strøm her, Miniubåten har blitt et uunnværlig hjelpemiddel på undervannsanlegg. Her opereres den av Jörgen Hallgren og Daniel Alfredsson (i rosa trøye). Roger Selvåg i dykkerheisen på vei ned til skiftet 15 meter under havflaten. legger dykkelederen til. – Det river godt i kroppen, så det er vanskelig å holde balansen av og til. Hver økt på sjøbunnen varer i opptil tre og en halv time. Det kan være slitsomt. – Ja, men vi jobber jevnt og er fokusert på arbeidsoppgaven, så tida flyr veldig fort. Den jevne pustingen til dykkeren lyder fra alle høyttalere i kontrollrommet. Også ute på dekk høres den nesten ujordiske hvesingen høyt og konstant. – Dykkeren puster veldig jevnt. Er det ikke anstrengende å jobbe under vann? – Jo, det er tøffere å være der nede enn å gjøre samme jobben på land. Men vi prøver å finne en rytme der vi økonomiserer med energien, og da går det fint. Du hører at dykkeren jobber «billig», han anstrenger seg ikke mye, men har full kontroll. Det gjelder å jobbe jevnt og ikke for fort, for da blir du også fort sliten. «Vektløsheten», eller oppdriften, er gjerne en fordel når en jobber i vann, og den vet yrkesdykkerne å utnytte. – Når det er så mye vegetasjon, ligger vi litt over og får godt overblikk – og så jobber vi med strømmen hele tida, ikke mot den. Oppdriften gjør det dessuten lettere å transportere gjenstander, som eskene med Eurodyn™, så vi tar med oss så mye vi klarer. Vi bruker elementene på vår måte. Sikt er ofte et problem på undervannsjobber. Noen ganger virvles det Fjellsprenger’n 2 2015 47 Det bruser hissig i sjøen når trykkbølgen fra detonasjonen nedenfra treffer vannflaten. Mudringslekteren Caesar er et nødvendig supplement til dykkerlekteren. Den laster løsmassene fra bunnen over på en splittlekter som frakter dem til en dumpingplass lenger ut i fjorden. opp så mye slam under boringen at dykkeren ikke ser hånda for seg. Men takket være strømmen, er det god sikt ved Færøyfluene. – Det som hindrer sikten her, er de store mengdene med tang og tare. Det er akkurat som om vekstene blir sugd ned i hullene. Men vi vet hvor stor boreavstanden er både fra rekka bak og fra hullet ved sida av, så vi klarer å måle ut sånn cirka hvor hullene skal være, og finner dem ganske fort. – Kan det være vrient å skjelne farger under vann? – Det er ganske monotone farger på sjøbunnen, det går mye i brunt og grått, men vi bruker knallfarger for å finne det vi skal ha. For eksempel rødt til å markere hullene. Exel-slangene er utstyrt med knallrød farge fra produ- Anleggsleder Jon B. Nesse gleder seg til å ta i bruk bulkemulsjon på framtidige sprengningsoppdrag under vann. 48 Fjellsprenger’n 2 2015 sentens side, og er lette å se. Koblingsblokkene har også sterke farger, så vi er aldri i tvil om hvordan vi kobler. Support fra Orica Sjøentreprenøren har ikke alltid like enkle arbeidsforhold som i Hjeltefjorden. – Ofte har vi jobber der vi må sprenge tett inntil konstruksjoner, og der er det en viss risiko, sier anleggsleder Jon Nesse. – I de tilfellene har vi gjerne tett kontakt med Teknisk service hos Orica, for å gjøre jobben så godt som mulig. De var også her da vi ladet med emulsjon i sommer. Det var god oppfølging fra Oricas side. Det er jo en egen teknikk, dette med å operere en ladeslange under vann, det tar tid å få den inn i fingrene. – Benytter dere Orica ellers også? – Vi har ikke brukt noen andre. Det har mye å si at du får det du trenger når du har bruk for det, uansett hvor du er. De fleste produktene er jo lagervare hos Orica, og lagrene er veldig ekspeditte med å få ut varene. Vi har gode erfaringer med dem. Etter tre og en halv time uten pauser, er det på tide for Håvard Olsen å avrunde økta på fjordbunnen. Han setter seg i heisen og blir langsomt trukket opp til moonpool-en i dykkestasjonen. Der venter dykkelederen og hjelper ham av «These boots are not made for walking.» Blystøvlene veier ca. 18 kilo og holder dykkerne på havbunnen. med drakta. Det er en svett og sliten trønder som tar imot brusflaska noen rekker ham før han tusler bort til trykkammeret. – Det er kraftig motstand i vannet der nede, kommenterer han. – Stort trykk og mye strøm. Det er som å gå i sterk motvind. På 15 meters dyp blir du veldig lett selv, men omgivelsene er så mye tyngre enn på landjorda, vannet bremser alle bevegelsene dine. Bare det å trekke pusten tar mye krefter, lufta blir så tjukk. – Hvorfor valgte du en så slitsom jobb? – Jeg liker meg der nede! Det er en selvstendig jobb, selv om vi blir overvåket fra kontrollrommet. Og så har vi et veldig godt kameratskap. Vi har lange dager og jobber tett sammen, det er fint. Utpå kvelden blir salva koblet, og idet sommersola tøtsjer horisonten kan et dumpt drønn høres fra dypet. Ei hvit sol lyser opp under vannflaten og får sjøen til å frese som når en dæsj Nyco møter vann. En tynn sky av gul røyk løser seg fort, mens den syrlige «ladd»-lukta blir hengende litt lenger i lufta. Sjøentreprenøren kom i mål med utdypingsprosjektet omtrent som planlagt. Siste salve på Færøyfluene ble sprengt med 85 mm Eurodyn™2000 den 11. august. – Vi fokuserer jo på hvordan vi kan spare bormeter og dermed penger, og ved å øke fra 75 mm til 85 mm Eurodyn™, vinner vi omtrent to kvadratmeter pr borhull, sier Jon B. Nesse. – Vi lå på cirka 7,5 kvm med 75 mm og endte på 10 kvm med 80 mm patroner. Anleggslederen oppsummerer prosjektet som et hektisk og interessant oppdrag. – Etter at vi avsluttet i august, oppdaget Kystverket en del morenemasse i området som også måtte sprenges vekk. Vi ble derfor bedt om å komme tilbake. I oktober ble feltet overlevert til Kystverket, enda en 10–15 centimeter dypere enn det som ble bestilt. i Sjøentreprenøren AS Etablert: 1999 Eier: NCC Base: Bergen Virksomhet: Spesialist på alle typer anleggsprosjekter under vann. Mudring, utdyping, berging, konstruksjon, tildekking og inspeksjon. Dekker hele Norge og Skandinavia Maskinpark: Dykkerlekter, bore- og gravelekter, 2 mudringslektere, 2 kranlekter, 4 splittlektere, fallbunnslekter, 4 slepebåter, diverse arbeidsbåter Ansatte: 30 Omsetning: Ca. 90 millioner pr år Fjellsprenger’n 2 2015 49 Som endel av saneringen av den gamle E6 traseen, ble det bestemt at Labben bru skulle rives. Veidekke Entreprenør AS som har lang erfaring i riving av stål- og betongkontruksjoner tok kontakt med Orica for å få bistand til å sprenge ned brua og dele den i mindre biter som kunne håndteres videre ved hjelp av maskiner. Vinteren og våren 2015 ble det planlagt og gjort tekniske beregninger, og 25. august var alt klart for å sende brua ned i dalbunnen. EN TROFAST TJENER ER HISTORIE Nedsprengning av Labben bru Etter stødig tjeneste gjennom 45 år, med belastning fra millioner av biler og milliarder av tonn, måtte Labben Bru gi tapt for 110 kg sprengstoff. Tekst og foto: Espen Hugaas Orica Norway AS Betongsøyle ferdig ladet med Unitronic™ 600 tennere Labben bru våren 2015 De siste 3-4 årene har landskapet langs Mjøsa fra Minnesund til Kolomoen endret seg kraftig. På det som til nå er et av de største landbaserte samferdselsprosjektet i norsk historie er det i perioden 2012-2014 tatt ut mer enn 5 millioner faste kubikkmeter med fjell fra tunneler og veiskjæringer (Fjellsprenger’n nr 2 – Desember 2012. Det store løftet). Selv om den nye firefelts motorveien nå 50 Fjellsprenger’n 2 2015 er åpnet til stor glede for bilistene, så gjenstår det fortsatt endel etterarbeid. Som en del av dette ble Labben Bru i august i år kontrollert lagt i bakken ved hjelp av 110 kg sprengstoff. Velbrukt bru For at E6 skulle krysse Labbdalen like nord for Espa ble den 141 meter lange Labben bru bygd i 1970. Den var i bruk helt fram til den nye firefelts motorveien åpnet vinteren 2015. Da E6 ennå fulgte den gamle to-felts traséen, var brua lite synlig i terrenget. Etter som området ble forandret og ny firefelts veg ble bygd en del lavere i terrenget 20 meter øst for den gamle traseen, stod brua mye klarere fram i terrenget der den nærmest ruvet 40 meter over bekken som renner ned gjennom dalen. Pakket og klart. Ladningene er på plass og tildekket Stål og betong Labben bru var en såkalt platebærerbru som bestod av to par armerte betongsøyler som holdt oppe to parallelle ståldragere med selve brudekket oppå der igjen. I begge ender lå brua fritt opplagret på landkar av betong. Etter flere tekniske vurderinger ble det bestemt at brua skulle rives ved at den nedre delen av alle fire betongsøylene skulle sprenges med innborede ladninger. For at brua skulle dele seg opp i mest mulig håndterbare deler, ble det i tillegg bestemt at det skulle plasseres sprengladninger på ståldragerne slik at disse ble kappet på bestemte steder. Betongsøylene ble ladet med Eurodyn™ 2000 dynamitt i papirpatroner, mens ståldragerene ble kappet med spesielle kutteladninger (Se egen artikkel) ladet med høyhastighets plastisk sprengstoff. Alle hull og ladninger ble opptente med Unitronic™ 600 elektroniske tennere som sørget for eksakt og nøyaktig tidsforsinkelse i tillegg til full kontroll under dekkingen. Sikkerheten i høysetet For det måtte tas spesielle hensyn ved nedsprengningen av brua. Det ble hengt opp tunge skytematter med god overlapp rundt alle fire betongsøylene. I tillegg ble det benyttet fiberduk på utsiden av mattene for å være helt sikre på at fragmenter ikke kunne gjøre skade på omgivelsene. Dette er sikkerhetstiltak som er dagligdagse for norske bergsprengere, men på Labben bru var det i tillegg et spesielt hensyn som måtte tas i forhold til naboene. Sprenging av kutteladninger for å kappe ståldragerene innebar at det skulle settes av ikke ubetydelige mengder sprengstoff på overflaten av konstruksjonen. Det ble derfor kalkulert ekstra nøye, flere ganger, på lufttrykkstøtet dette ville skape. Lufttrykkstøt er nærmere utdypt her i Fjellsprengern tidligere (Lufttrykkstøt, Fjellpsrenger’n no.1 2011) og det finnes i dag flere ulike beregningsmodeller for å kunne anslå dette. For å verifisere utregninger som ble gjort, ble det i tillegg Fjellsprenger’n 2 2015 51 på forhånd gjort forsøk der spesikfikke mengder sprengstoff av samme type som skulle anvendes på Labben bru ble kontrollert detonert og lufttrykkstøtet fra detonasjonene ble målt på ulike avstander. På bakgrunn av beregningene og testresultatene ble dermed ladningene tilpasset for å holde luftrykkstøtet mot nærliggende bygg på et akseptabelt nivå. Som ekstra sikkerhet ble det også rundt kuttepunktene hengt over tunge dekningsmatter og fiberduk. I tillegg ble det selvfølgelig gjort målinger av både lufttrykkstøt og vibrasjoner på de nærmeste konstruksjonene. Kontrollert lading. Betongsøylene ble boret mange uker i forveien av selve nedsprengningen. Det ble fulgt en nøyaktig ladeplan og fordemt med tilpassede fordemmingsplugger av grus. Bruk av Unitronic™ 600 elektronisk tennsystem gjorde det enkelt å holde kontroll over salvehullene mens skytemattene ble hengt opp. En egen testfunksjon ble kjørt kontinuerlig slik at et eventuelt brudd i tennledninger ville bli oppdaget umiddelbart. Etter dekking ble salvehullene her koblet sammen med ladningene oppe på ståldragerene. Vellykket Selv om tildels kraftig regnvær gjorde det til en noe hustrig opplevelse for representantene for byggherre og innvolverte entreprenører, ble resultatet akkurat som ønsket. De nærmeste naboer ble evakuerte, E6 ble stengt i begge retninger, og nøyaktig klokka 18.33 ble salven dratt av og Labben bru segnet om som planlagt ned i Labbdalen. Veidekkes kraftige maskiner kunne dagen etter gå igang og tygge i stykker bitene av asfalt, stål og betong som i 45 år stødig tjenstegjorde en av Norges mest traffikerte veier. Brua er nede. Det er klart for videre arbeid med maskiner 52 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 53 SPRENGNING AV STÅL OG BETONG Vi ser det i nyhetssendingene. Et fantastisk skue der skyskrapere og andre større og mindre konstruksjoner blir lagt kontrollert ned med millimeterpresisjon. Bak showet som varer noen få sekunder ligger det dager, uker og år med planleggingsarbeid. Espen Hugaas Orica Norway AS Vi får med jevne mellomrom henvendelser på spesielle sprengningsjobber der det skal brukes sprengstoff for å rive små og store konstruksjoner av stål og betong. Det er spektakulært både når det går bra og når det ikke går som planlagt ved demoleringssprengning som f. eks riving av boligblokker, fabrikkpiper, siloer og høye master. På innslagene som vises i nyhetssendinger på TV og nett er det fullt hus og hornmusikk hver gang og man kan se hvordan skyskrapere og sportarenaer imploderer med millimeternøyaktighet, kun etterlatt av en sky av støv. Det som virker så enkelt og greit ved bruk av sprengstoffmengder som kan virke forbausende lave sammenlignet med det vi er vant til å bruke på vanlig norsk fjell, er i sannheten sluttresultatet av mange måneder og år med planlegging og forbarbeider. Å rive et bygg på denne måten er i mange tilfeller vel så komplisert som å bygge den samme konstruksjonen. Demoleringssprengning er et eget fagfelt og krever mer kompetanse om bygg og konstruksjoner enn om sprengning i seg selv. Foto fra Orica Denmark AS 54 Fjellsprenger’n 2 2015 Ut i fra media kan man få intrykk av at vi i norge så og si ikke driver med denne typen sprengning. Sannheten er at det skjer oftere enn vi tror, det er bare det at stål og betongsprengning her hjemme i stor grad er av den mindre sprektakulære typen. Det kommer stadig større og bedre maskiner på markedet til anvendelse til riveformål, og sannheten er at de aller fleste bygg og konstruksjoner effektivt kan rives maskinelt. Sprengstoffet kommer først til anvendelse når tung armerte betongfundamenter og stålkonstruksjoner i spenn skal deles opp. Selvfølgelig finnes det unntak her til lands der man faktisk river konstruksjonen med sprengstoff. (Se artikkel Labben Bru) Betong Betong i seg selv er å anse som et relativt lettsprengt materiale sammenlignet med en typisk norsk bergart. Det som kan gjøre sprengning av betong noe mer komplisert er tilstedeværelsen av armering. En armert betongkonstruksjon består som kjent av to veldig ulike materialer. Den trykksterke betongen i selskap med den strekksterke stålarmeringen gir tilsammen et anvendelig materiale som vi ser rundt oss hver dag og som har gitt oss moderne underverker som for eksempel Trollplattformen. På samme måte som de to ulike materialtypene gir suveren stabilitet og styrke til konstruksjoner, gir de tilsvarende utfordringer ved sprengning. Når det blir utsatt for sprengstoff oppfører den harde og sprø betongen seg svært forskjellig i forhold det relativt myke og plastiske stålet i armeringen. Sprengning av høyspentmast med lineære rettede ladninger og unitronic™600 tennsystem. men bare noen få hulldiametre på utsiden kan jernet virke nærmest uberørt. Man må med andre ord kanskje måtte bore mye og tett for å oppnå ønsket effekt. Spesifikk ladning for sprengning i betong vil, avhengig av kvalitet og armering ligge mellom 0,3 og 6 kg/m3. Som alltid må mengden sprengstoff avveies i forhold til omgivelsene. Stålsprengning Ved sprengning av stål, anvendes det ladninger som har til hensikt å kappe opp kontruksjonen eller konstruksjonsdelen i mindre biter, tilsvarende det man gjør med en skjærebrenner eller kuttskive. Til dette er det utviklet egne typer ladninger. Rettede ladninger Ved detonasjon av en ladning, vil energien forplante seg vinkelrett fra hele ladningens overflate. Dette betyr at overflatens form er bestemmende for i hvilken retning energien utbereder seg mot omgivelsene. For å utnytte seg av lager man ladninger med en spesiell form som konsentrerer energien i en retning. For å øke effekten ytterligere kan man i tillegg utforme ladningen med innlegg av metall. Når detonasjonen i sprengstoffet virker på metallet, blir dette flytende og med en hastighet tilsvarende detonasjonshastigheten eller høyere, skytes det ut en metallstråle som brenner seg igjennom konstruksjonen som en skjærbrenner. Det finnes en rekke ulike typer kutteladninger, både fleksible og ikke fleksible. Det finnes også egne sirkulære ladninger som festes direkte på kamjern eller stålwire og kan kutte disse. Noen ladningetyper kommer ferdig produsert med sprengstoff, mens andre er tomme skall som fylles med sprengstoff på stedet. Ved bruk av rettede ladninger bør det alltid anvendes sprengstoffer med rask detonasjonshastighet. Omgivelser Sprengning av både betong- og stålkontruksjoner innebærer som regel at en del av sprengstoffet omsettes på overflaten konstruksjonen. Dette vil potensielt kunne gi svært høye lufttrykkstøt på omgivelsene. Ved å bruke ulike forsinkertider vil man på samme måte som ved fjellsprengning redusere mengden sprengstoff per intervall, men man vil allikevel komme ned mot en minimun som er størelsen på minste ladning. På grunn av dette vil derfor ofte omfanget av slike sprengningsjobber bli begrenset og man må regne med å gjøre ekstra sikringstiltak mot skade på omgivelsene. Nitro Consult AS har utstyr for måling av miljøparametre som vibrasjoner, støy og lufttrykkstøt. Vi kan også bistå med å beregne miljøbelastinger fra slike sprengninger. Kilder: • Stig O. Olofsson - Applied Explosives technology for Construction and Mining, 2002. • Jørgen Schneider m fl. - Kursmateriale Betongsprengning 2013 De som har prøvd seg på sprengning av armerte betongkonstruksjoner har nok erfart at det kan være trøblete på flere måter. For det første kan det være frustrerende å bore i armert betong, og valg av borutstyr vil være kritisk for i hvor stor grad man får satt hullene der man vi ha de. Når man så har fått boret der man skal og salva er skutt, vil man kanskje se at betongen er fullstendig pulverisert, mens armeringen er mer vridd og vrengt og det er ikke sikkert at selve konstruksjonen er så oppdelt som man skulle ønske. En dynamittladning i et borhull i armert betong vil kunne kappe armeringen i som ligger i umiddelbar nærhet, Eksempler på rettede ladninger. Eksempel på stålplate kuttet med lineære rettede ladninger Fjellsprenger’n 2 2015 55 Bodøtunnelen: «Undersjøisk» tunnel midt på jordet Veidekke driver tunnel og bygger veier for 894 millioner kroner i Bodø. Den nye riksveitunnelen vil gi bedre miljø og fjerne køene på veinettet inn og ut av byen. Prosjektet er historiens største investering i nord-norsk infrastruktur fra Statens vegvesens side. Tekst og foto: Einar Gjærevold To borerigger er satt inn i driften av Bodøtunnelen og sørger for en ukentlig framdrift på om lag 30 meter på hver stuff. Arbeidskameratene har kalt opp den ene riggen etter sin kvinnelige formann. En flott honnør! 56 Fjellsprenger’n 2 2015 Fjellsprenger’n 2 2015 57 pel som en utvidelse av dagens trasé, men den høytrafikkerte strekningen ville ha blitt en stor miljømessig belastning for bebyggelsen omkring. I stedet falt valget på en løsning der en driver en tunnel ned i grunnen i et relativt flatt terreng. Inngangene til Bodøtunnelen sett fra vest. Tunnelen drives bare i én retning. Anlegget ligger nær bebyggelsen det meste av strekningen. Betongarbeidet på den første portalen er nesten ferdig. Veidekke Entreprenør AS er i gang med å bygge ny innfartsåre på riksvei 80 til Bodø. Strekningen blir betegnet av Statens Vegvesen som Nord-Norges mest trafikkerte, og kapasiteten på gammelveien har vært sprengt i mange år. Det nye veistykket blir 3,5 kilometer langt, får fire felter og en to-løps tunnel (Bodøtunnelen) på 2,7 kilometer mellom Hunstadmoen og Bodøelv. I tillegg skal det anlegges i alt 700 meter med sideveier og betongkonstruksjoner. Prosjektet er det største enkeltpro- 58 Fjellsprenger’n 2 2015 sjektet i den såkalte Bypakke Bodø, og den største investeringen i Nord-Norge som Statens Vegvesen noen gang har gjort. Kontraktens verdi er på 894 millioner kroner. – Det spesielle med denne tunnelen er at det er en landtunnel som drives som en undersjøisk tunnel, sier anleggsleder Bergljot Skonnord i Veidekke. – Her er det ikke overdekning nok til å drive tunnelen med høybrekk, eller på ensidig fall – altså at vannet kan renne ut av seg selv. Det betyr at vi har et lavbrekk inne i tunnelen, noe som igjen betyr at vi må ha pumpesump, akkurat som vi har i undersjøiske tunneler. Vanligvis lager du jo landtunneler for å slippe å ha et pumpearrangement, men her må tunnelen legges på lavbrekk. Maksimal synk blir 5 prosent, og tunnelens dypeste punkt blir 20 meter lavere enn tunnelåpningene. Overdekningen i Bodøtunnelen varierer typisk mellom 15 og 25 meter. Den nye riksveien kunne ha vært lagt i dagen i stedet for i tunnel, for eksem- Tunnel under tunnel Arbeidet med Bodøtunnelen og dagsonene tok til i mars i år. Hele anleggsperioden er beregnet til om lag 51 måneder, det vil si til juni 2019. Vestre løp av tunnelen skal imidlertid åpnes allerede i september 2018, det østre i mars året etter. Det er forholdsvis mye bebyggelse langs hele traséen, og som vanlig fører det til nøye oppfølging av innlekkasje i tunnelen. De første månedene har vanninnsiget vært lite, men det har økt på utover høsten, noe som har medført at entreprenøren i dag injiserer omtrent ukentlig. Tetthetskravet i kontrakten lyder på maks 10 liter pr minutt pr 100 meter. – På et visst parti er kravet nede i 5 liter pr minutt pr 100 meter, opplyser Skonnord. – Det har å gjøre med hvilke geologiske soner vi passerer. Vi sonderborer systematisk i 27 meters lengde foran hver fjerde salve for å avdekke innlekkasje. Ut fra det sonderingene viser er det så Vegvesenet som bestiller og bestemmer når det skal være injeksjon. I løpet av våren 2016 vil tunnelen svinge inn under jernbanesporet til Nordlandsbanen, og følge dette de siste to kilometrene nordover mot Hunstadmoen. På denne strekningen går jernbanen gjennom tre korte tunneler, slik at Bodøtunnelen kommer som en tunnel under jernbanetunnelene. – Det betyr at vi må ha en hovedsikkerhetsvakt til å inspisere sporene og de små tunnelene etter hver salve. Det betyr også at Jernbaneverket er bekymret for dette med injeksjon. Vegvesenet ønsker seg jo en tett tunnel, og vil således ha et visst trykk på injeksjonen, så vi må passe på at det ikke skjer skader på jernbanesporet. Problematikken rundt injeksjon er velkjent fra all infrastruktur-utbygging i tettbygde strøk de senere årene. – Vi injiserer fordi det alltid vil være noe løsmasse i en fjelloverdekningen, og må unngå at tunnelen drenerer grunnvannet slik at det oppstår setningsskader på bebyggelsen. Det samme kan skje med et jernbanespor, uten at jeg kjenner til hvordan det er fundamentert hele veien her. Telemarkingen Bergljot Skonnord leder Veidekkes tredje største anlegg til nå. Ensrettet drift De to tunnelløpene blir rutinemessig drevet parallelt, men bare i én retning. – Vi driver alt fra vestsida, fra Bodøelv, forteller tunnelformann Eirin Fjærtoft. – Det skyldes at det er mye vanskeligere å få transportert ut steinmassene fra motsatt side. Der ligger vi nemlig veldig tett opp i trafikken. I vestenden har vi derimot god plass. Fjærtoft sier at det er en utfordring å begrense arbeidet til det tidsrommet en- treprenøren har lov til å virke innenfor. – Vi har ikke lov til å utføre støyende arbeid etter kl. 23 og før kl. 07, og det påvirker driften en del. Da må vi gjøre unna alt som medfører støy før disse tidspunktene. Hver salve består av 131 borhull og gir et uttak på 370 faste kubikk. Totalt skal Veidekke sprenge ut rundt 470 000 kubikk fjell fra tunnelen. Medregnet cirka 30 000 kubikk fra sprengningsarbeidene i dagsonene, blir det totale Skytebas Eivind Lien bunter. Mye tyder på at han har gjort det før. Fjellsprenger’n 2 2015 59 Veidekkes nye kvinnelige tunnelformann Bodøtunnelen er den første tunnelen Eirin Fjærtoft er formann for. Den 27 år gamle sivilingeniøren har fulgt prosjektet siden oppstarten i vår. – Hva gjør egentlig en tunnelformann? – Jeg er bindeleddet mellom de som jobber inne og de som jobber ute på skiftet mitt. Jeg passer på at kommunikasjonen mellom de forskjellige fagene går som den skal, koordinerer aktivitetene sammen med skiftet, sørger for at driften flyter, ordner bestillinger og passer på at tunnellaget har alt det trenger. Dokumentasjon er en veldig stor del av jobben, det er for eksempel mitt ansvar å få lagt alle opplysninger – boltekart, sprøyterapporter og annet – inn på E-Room, som vi bruker opp mot byggherren. Så skriver jeg dagsrapporter og følger dem opp. Hele tida skjer det et eller annet, så det blir mye «problemløsning» i løpet av en dag. – Hva fikk ei ung dame til å begynne i denne bransjen? – Litt tilfeldig var det nok. Da jeg bestemte meg for å utdanne meg til sivilingeniør på NTNU, begynte jeg først på veifag, men fant snart ut at det var mer action i anleggsfaget. Så valgte jeg entreprenørfag for å komme ut hit der ting faktisk skjer. – Hvordan trives du? – Jeg trives veldig godt. Absolutt. Det er kjekt å være med på det som foregår i felten i stedet for å sitte på et kontor. Her har jeg en veldig variert hverdag. Suverent å få prøvd seg litt ute! – Det er et mannsdominert miljø? – Det er vel litt annerledes nå enn før. Jeg tror helt sikkert at miljøet blir påvirket av at det har blitt flere kvinner på anleggsplassen. Det er iallfall veldig god stemning her, og vi blir tatt godt vare på. – Siden det er første tunnel, var det mye å sette seg inn i? – Ja. Du vet ikke hva du går til før du står der, og jeg lærer fortsatt veldig mye hver dag. Vi lever og arbeider tett innpå hverandre, så det blir et ganske annerledes arbeidsliv – mer en livsstil – enn å jobbe på et kontor fra åtte til fire. Jeg tror at enten passer dette livet for deg, eller så gjør det ikke. Det finner du fort ut. – Det passer tydeligvis for deg? – Ja, jeg trives veldig godt. – Det er første gangen du har et slikt ansvar? – Ja, jeg er helt fersk, men jeg har et utrolig dyktig skift. De har erfaring som bare det, og vet hva de holder på med. Det er utrolig støttende for meg. De andre tunnelformennene, Bjørn Olsen og Ernst Ivar Bakken, har også vært lenge i tralten og er utrolig støttende og flinke til å lære bort. – Hører et så rutinert skift på en nybegynner? – Jada, og det er lov å stille dumme spørsmål! – Jobber du mest i tunnelen eller på brakka? – Jeg prøver å være mest mulig ute. Det er lett å bli fascinert av driften og den flotte innsida av fjellet, med alle sjatteringene. Samtidig må jeg passe meg for ikke å gå i veien. Men jeg får være med på spettrensk og slikt, og lære – og det er fint! 60 Fjellsprenger’n 2 2015 uttaket omkring 500 000 kubikk.Det tilsvarer cirka 50 000 lastebillass. Stein- og løsmassene kjøres til et sjødeponi utenfor Langstranda, nær flyplassen, der de skal brukes til å utvide et næringsområde. Veidekke Entreprenør har hovedentreprise for anlegget, men har satt bort grunnarbeidet i både dagsonen og i tunnelen, samt massetransporten, til den lokale entreprenøren M3 Anlegg. Det er en løsning Bergljot Skonnord er godt fornøyd med. Seigt fjell, rystelser, reduserte salvelengder Eirin Fjærtoft forteller at det er godt fjell i området. – Svært godt, men veldig seigt å sprenge. Det blir fort litt rystelser når bergarten er veldig kompakt, selv om vi deler opp salva. Foreløpig har vi klart å holde oss under rystelseskravet ved å bruke forsinkere til å få færre hull til å gå av samtidig, men om det ikke er nok, har vi muligheten til å gå ned på salvelengden også. I snitt ligger vi på 5–6 meter pr salve. Den største utfordringen for oss er at anlegget er bynært, slik at vi må holde rystelsene nede. Byggherren har satt rystelseskravet til 35 mm/sek på strekningen. Det gjelder både bebyggelse og jernbanespor. – Akkurat nå er vi på vei inn i en sone som er mer oppsprukket igjen, men da kan det til gjengjeld bli mer vann. Veidekke bruker en mobil ladeenhet, ordinær Centra™Gold bulkemulsjon og standard Exel™-tennere til sprengningsoperasjonen. Emulsjonen kommer fra Oricas fabrikk i Gyttorp i Sverige, og etterfylles en gang i uka. Entreprenøren rapporterer fortløpende om forbruket til Orica, slik at leveransene kommer automatisk. Sprengstoff- og tennmiddelprodusenten har for øvrig bistått ved utarbeidelsen av salveplaner under oppstarten. Selv om overdekningen er relativt lav enkelte steder, påvirker ikke det sprengningsarbeidet, sier Fjærtoft. – Det er helst når vi injiserer at vi må tenke på utgang i dagen og må være påpasselig med trykket, slik at det ikke kommer sement opp til overflaten. Pumpa på injeksjonsriggen forteller hele tida hvor mye som går inn og hva trykket er, og så har byggherren bestilt et slutt-trykk og en maksimumsmengde som vi forholder oss til. Så langt har vi ikke vært plaget med sement som har kommet på avveie. The Right Stuff. Fra venstre: Knut Hestvik, Are S. Austlid, Joakim Jekthammer, Eirin Fjærtoft. Kalkglimmerskifer er en seig materie å sprenge i. Før hver fjerde salve sondérborer Veidekke i 27 meters lengde for å kontrollere mengden av vann i fjellet forut. Her blir nok en salve koblet. Hittil har man drevet ca 500 meter av tunnelen som skal bli 2,7 km lang. Fjellsprenger’n 2 2015 61 Bergljot Skonnord legger til at hovedbergarten i området er kalkglimmerskifer, med gjennomgående hele tverrsprekker på foliasjonen (parallellstruktur i metamorfe bergarter). – Den er ikke så hard, og sliter ikke så fælt på borstålet. Fjellet har en Q-verdi på 20, og det er kjempebra. Det gir en tålig grei borsynk, men bergmassen er som sagt tung å få ut. (Les mer om Qsystemet i egen sak, journ. anm.) Stilletid bremser framdrift Tunnelmannskapene produserer én salve på hvert skift, iblant to. – Det som er spennende, er å se om det blir behov for injeksjon – og i så fall hvor mange skjermer vi vil trenge, sier tunnelformann Eirin Fjærtoft. – Når vi «får en skjerm», mister vi fort to–tre salver. Vi har ikke hatt mye injeksjon ennå, men nå kommer vi snart til en svakhetssone, et mer oppsprukket parti, og da kan det bli aktuelt igjen. Vi visste på forhånd om disse svake sonene, men kan ikke vite hvor mye vann det blir snakk om. Hvis det blir mye injeksjon, må vi få inn en borerigg til for å holde tempoet oppe. Tunneldriften startet 8. mai i år. Ved inngangen til november har Veidekke allerede kommet 440 meter innover på begge stuffene (880 meter til sammen), foruten at de har laget tre tverrforbindelser og det første tekniske rommet. En imponerende innsats på få måneder. Etter at Fjellsprenger’n besøkte Bodø i september, har Veidekke fått på plass Anleggsleder Bergljot Skonnord og tunneldriller Jan Morten Oddan drøfter et mekanisk problem. 62 Fjellsprenger’n 2 2015 ytterligere en borerigg. Foreløpig er den opptatt med å drive 10 meter tunnel på motsatt side, på Hunstadmoen, slik at arbeidet med portalene kan ta til. Deretter skal den flyttes til Bodøelv og forsterke innsatsen der. – Vi har ligget på en framdrift på 35 meter i uka på det meste. Ellers har vi ligget litt i underkant av 30 meter i uka pr stuff, forteller Bergljot Skonnord. – Er du fornøyd med det? – Skulle gjerne hatt mer, selvfølgelig, men vi har klokkeslett-restriksjoner å gå etter. Selv om vi er klar til å fyre av salva kl. 23.10 om kvelden, må vi bare vente til neste morgen kl. 07.00. Det er den restriksjonen som gjør at det går litt sent. Men vi holder skjema! Skiftene går fram til kl. 02 om natta og starter igjen klokka 06. «Stilleperiodene» brukes blant annet til å kjøre sprengstein til mellomlagrene i tunnelen. – Vi mellomlagrer salvene i tunnelen. Det er sånn at vi kjører selv med to A40-dumpere fra stuff til et mellomlager inne i det ene løpet. Og så kjører M3 fra mellomlageret og ut til sjøtippen på Langstranda. Ifølge anleggslederen har prosjektet så langt møtt velvilje fra naboene, men noen få unntak. Anleggsstøyen er redusert ved at tunnelinngangen ligger på et jorde, med «ryggen» til bebyggelsen. Støyen går opp av gropa og «forsvinner» ut på jordet. Ved den andre tunnelmunningen, hvor en sprenger forskjæring for øyeblikket, ligger bebyggelsen tettere på og lyden oppleves nok mer sjenerende. –Jeg kjenner ikke så mye til det, men jeg har inntrykk av at folk er greie. De ønsker prosjektet velkommen fordi de syns det er altfor mye kø i dag. De vet at dette er noe de får veldig god nytte av. «Aberet» er at det følger med en bomring, som åpner nå i oktober. Nær flyplassen Anleggsområdet befinner seg bare et par kilometer fra Bodø lufthavn og hovedflystasjon, som er Luftforsvarets største flystasjon. En av innflygingskorridorene går like over tunnelen. – Vi har noen høydebegrensninger på Bodøelvsida, sier Skonnord. – En stund vurderte vi å montere et eget blandeverk på området, og ble da gitt en makshøyde på 12 meter. Da vi sprengte i dagsonen og litt innover i tunnelen, måtte vi i tillegg koordinere hver salve med kontrolltårnet. Til våren skal vi sprenge noe ute i dagen igjen, så da må vi begynne å melde fra Q-systemet Q-systemet er et klassifikasjonssystem som er utarbeidet av Norges geotekniske institutt (NGI) for å kunne karakterisere bergmasser opp mot hensyn til stablitet og sikringsbehov for tunneler og bergrom. Systemet inneholder et sikringsdiagram med seks ulike faktorer, som brukes til å regne ut bergmassens beskaffenhet og tildele den en såkalt Q-verdi. Ut fra denne verdien finner en fram til den type stabilitetssikring som passer til den aktuelle bergmassen og til hvordan fjellet skal brukes (tunnel eller bergrom). Systemet brukes i stor utstrekning både i Norge og internasjonalt. En angitt Q-verdi avhenger av bergkvaliteten og bergrommets geometri, og er således ikke en uavhengig karakteristikk av bergmassen. Q-verdien i uforstyrret fjell (der det ikke er anlagt tunnel eller bergrom) kan variere gjennom berget. Diagrammet i Q-systemet bygger på erfaringsdata fra over 2000 eksempler fra eksisterende tunneler og bergrom i Norge, Sveits og India. Parameterverdiene i Q-verdien med beskrivelser er satt opp i tabeller og kan bestemmes ved kartlegging i felt/undergrunnsanlegg og ved borkjernelogging. Avgjørende for sikringsmengden i en tunnel er bergkvaliteten (Q-verdi), spennvidden og kravet til sikkerhet for anlegget i forhold til hva anlegget skal brukes til (ESR, Excavation Support Ratio, uttrykker krav til sikkerhet). Sikringsdiagrammet viser sammenhengen mellom disse, og ulike felter i diagrammet tilsvarer en bestemt type sikring. Den første utgaven av Q-systemet ble publisert i 1974. Siden har systemet blitt oppdatert og forbedret flere ganger slik at moderne sikringsteknologi er inkludert. I 2002 ble systemet oppdatert med innføring av sprøytede armerte buer og energiabsorpsjon i tillegg til tilpasning i tråd med de siste årenes sikringsnivå. Den siste oppdateringen er fra 2013. NGI har utarbeidet en veiledning for bruk av Q-systemet som kan lastes ned kostnadsfritt via NGIs hjemmeside, www.ngi.no. Sikringsdiagram. Kilde: NGI. til tårnet igjen. Beliggenheten fører naturlig nok til at det blir en del flystøy på riggområdet. Veidekke har løst det verste av støyproblemet ved å bygge en støyvoll foran plassen. Dessuten er brakkene godt isolerte. Med smått og stort arbeider drøyt 100 personer på anlegget, inklusive dem som til enhvert tid har fri. Til daglig er 80 personer i sving, hvorav 50 er Veidekkes faste medarbeidere. De Fjellsprenger’n 2 2015 63 fleste bor på brakkeriggen. – Er det en egen nordnorsk avdeling av Veidekke som driver her? – Nei, nesten alt er «flybårent». Medarbeiderne kommer fra alle kanter. Men bortsett fra det, er dette et samarbeid mellom Veidekkes samferdselsavdeling, som har 2/3 av eierskapet i prosjektet, og Veidekke Distrikt Industri, som utfører betongarbeidene og har den nest største delen. Den tredje og minste biten har Veidekke Avdeling Nord, som faktisk har base her borte på flyplassen. Tredje største kontrakt – Hvordan plasserer en kontrakt på 894 millioner kroner seg i Veidekkes historikk? – Den var stor, smiler anleggslederen, – og det er den jo fremdeles, men i sommer fikk vi også tildelt E39 Svegatjørn–Rådalprosjektet, den nye hovedveien mellom Os og Bergen. Den nye kontrakten lyder på 2,3 milliarder kroner, og er den største for Vegvesenet noensinne. Også fellesprosjektet på nye E6 langs Mjøsa var større. Men dette er fremdeles en veldig stor jobb, noe jeg merker godt i det daglige. Plutselig sitter jeg i andre etasje i kontorriggen og har fått et ledd mellom meg og de på «golvet». Her kan jeg ikke styre alle detaljer sjøl, så det er langt flere funksjonærer på prosjektet enn jeg er vant med. Bodøtunnelen vil få stor betydning for infrastrukturen i og rundt Bodø når den står ferdig. Det blir mindre kø inn og ut av byen morgen og ettermiddag. Nyveien får en ÅDT (Årsdøgntrafikk) på 20 000 biler, og det er nesten like mye som på E18. Meningen er at den kapasiteten skal holde i tjue år framover. Selv om det har blitt en viss avstand mellom anleggslederen og de utførende enhetene, er Skonnord godt fornøyd med hvordan de har organisert anleggsleiren. – Komforten er god, og matstellet er veldig bra. Vi har egne Veidekke-kokker som steller altfor godt med oss. De lager ordentlig mat som vi vil ha, med hjemmelaget kake og dessert hver dag! Vinter og mørketid ser hun derimot litt skeptisk fram mot. – Vi har hatt en bra høst, med mye sol. Det beryktede Bodøværet har vi ikke sett så mye til, men det kan nok bli surt i vinter. I tabellene over frostmengde i de enkelte kommunene står Bodø oppført med 10 000 frosttimer. Det er mye kaldere enn i tunnelen på Tau i Ryfylke, der jeg var sist! 64 Fjellsprenger’n 2 2015 Tankvogntogene fra Orica etterfyller tankene med bulkemulsjon en gang i uka. Tankerne kommer direkte fra fabrikken i Sverige. Foto: Eirin Fjærtoft/Veidekke. i Bypakke Bodø Bypakke Bodø er et samarbeid mellom Bodø kommune, Nordland fylkeskommune, Jernbaneverket og Statens vegvesen. Bypakken inneholder foruten ny riksvei 80 bedre kollektivtilbud og nye gang- og sykkelveier, og har en total kostnadsramme på 2,82 milliarder kroner. Pakken finansieres med bompenger over 15 år, fra 2015 til 2030. Fjellsprenger’n 2 2015 65 SMARTE RESSURSSTERKE LØSNINGER www.orica.com Orica Norway AS Med kombinasjonen av våre elektroniske tennsystemer, bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med det beste resultat. 66 Fjellsprenger’n 2 2015 Vi takker våre kunder for tilliten gjennom 150 år. Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] www.orica.no Fjellsprenger’n 2 2015 67 Retur: Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Vår visjon: Smarte Ressurssterke Løsninger Våre verdier: Ingen ulykker i dag. Vi er forpliktet til å ivareta sikkerheten til hverandre, våre kunder og samfunnet. Vår ambisjon er ingen skader og null ulykker. Ingen ulykke av noe slag - miljømessig, på anlegget eller personer. Vi spør oss selv ”Hvordan kan vi unngå ulykker i dag?”. Hvis vi unngår ulykker i dag og i morgen, kan vi gjøre det for alltid. Finn verdifulle løsninger. Vi ser etter løsninger som er verdifulle for vårt firma og våre kunder. Vi er forpliktet til å forbedre oss selv hele tiden, fornye og finne bedre måter å gjøre ting på. Vi lytter til våre kunders behov og investerer i forskning og teknologi for å utvikle nye ideer. Å lykkes gjennom samarbeid. Vi jobber sammen som ett firma over mange geografiske områder og omfavner mangfoldet i vår gruppe. Vi respekterer og verdsetter deltakelsen til alle. Vi bygger partnerskap med tillit til våre interessegrupper og vi vil bare lykkes om de føler at de har lykkes med oss. Der er vårt selskap. Vi opptrer med integritet og ærlighet. Vi er ansvarlige for våre handlinger og avgjørelser. I tråd med våre økonomiske, sosiale og miljømessige ansvar. Vi setter mål og leverer resultater. Vi setter en tydelig strategi så alle kan delta og finne muligheter til å få vår virksomhet til å vokse. Orica Norway AS Postboks 614 3412 Lierstranda Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01 [email protected] 68 Fjellsprenger’n 2 2015 www.orica.com
© Copyright 2024