1. No category

Kundemagasin fra
Orica Norway AS
Fjellsprenger’n
Nr. 2 - November 2015 - 26. årgang
Profilen...
side 22
Produktnyheter...
side 16
Dynamitt
på termos...
side 6
Fjellsprenger’n 2 2015
1
SVEINS HJØRNE
KONTAKTER
Kjære lesere,
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01
[email protected]
www.orica.com
Plutselig var det november igjen! Forslag til statsbudsjett er presentert og Fjellsprengningskonferansen er rett rundt hjørnet. Alt ser ut til å være ved det normale.
I skrivende stund har vi fullt trykk på å få Fjellsprenger’n klar til trykking, slik at den
tradisjonen tro kan ligge rykende fersk fra trykkeriet ved vår del av utstillingen på
Fjellsprengningsdagen.
Vår faste journalist, Einar Gjærevold, Stifinner Media AS, leverer som alltid gode
foto og velskrevne innslag til bladet . Noe vi setter stor pris på.
Under jord / tunneler
Olaf Rømcke,
mobil: 918 70 456,
[email protected]
Forhandlere
Hans Peter Moe,
mobil: 905 41 289,
[email protected]
Nord-Norge
Regionsjef Knut Ivar Hesjedal,
mobil: 995 38 514,
[email protected]
Nitro Consult / Teknisk service
Espen Hugaas,
Mobil: 905 89 321,
[email protected]
Ansvarlig utgiver
Svein Hegna
Orica Norway AS
Postboks 614
Lierstranda
Redaktør
Thor Andersen
Grafisk Design, Layout &
Produksjon
Thor Andersen
EMCT Customer Communications
Reportasjer
Einar Gjærevold
Stifinner Media AS
Vest-Norge
Regionsjef Arve Marigård,
mobil: 911 90 226,
[email protected]
Opplag
4.500
Øst-Norge
Regionsjef Kjetil Morstad,
mobil: 936 68 833,
[email protected]
Syd-Norge
Regionsjef Ståle F. Nilsen,
mobil 484 07 008,
[email protected]
2
Fjellsprenger’n 2 2015
Trykk
UAB ”PROPRINT BALTIC”
Har du kommentarer eller
forslag til innhold for
Fjellsprenger’n, vennligst ta
kontakt med:
Thor Andersen.
Telefon 32 22 91 47
Mobil 900 48 215
email: [email protected]
Vi forsøker også, så langt det lar seg gjøre, å ha innlegg mer med teknisk karakter
fra ingeniørene/teknikkerne i Teknisk Service og Nitro Consult. Forøvrig blir alt
arbeid med bildebehandling og layout også gjort av våre egne ansatte. Med det
”trykket” som hver enkelt har i sitt daglige virke blir dette stort sett gjort på kvelder og helger. Dette viser bare hvilke dedikerte medarbeidere Orica Norway AS har.
Jeg nevnte at alt var det normale. Det er vel ikke helt riktig. For oss som får mesteparten av produktene fra våre produksjonsenheter utenfor Norge er den svake kronekursen en stor utfordring. Vi får trøste
oss med at dette kommer eksportindustrien til gode. Derimot var forslag til statsbudsjett en positiv overraskelse med tanke
på bevilgninger til infrastrukturprosjekter. Etter forslaget ble lagt frem har trykket på norsk økonomi øket betraktlig, men
man skal vel fortsatt være forsiktig optimist og håpe at vi bare ser en liten ”bølgedal” for så igjen å se en stigende kurve. Når
dette er sagt ser vi jo uansett at det i den nære fremtid planlegges mange større og mindre prosjekter som vil være av positiv
betydning for entreprenører og for oss som leverandør til bransjen. Lokalt ser vi allerede resultater av en mer aktiv satsing
på samferdsel. I nabobygget har Vegvesenet etablert prosjektkontorer for en fremskyndet, lenge etterlengtet, fremføring av
riksvei 23 Oslofjordforbindelsen mot E18 i Drammensregionen.
På sine reiser rundt i landet treffer Fjellsprenger’n på mange interessante og spesielle mennesker. Noen av disse ender opp
som ”Profilen” i bladet. Denne gang er det Konrad Kongshaug, gardbruker og maskinentreprenør, som velvillig har stilt opp
for et morsomt og spennende portrettintervju. Fjellsprenger’n har også besøkt Bodøtunnelen hvor vi blir møtt av to kvikke
damer i ledende posisjoner. Det er gledelig å se at flere og flere kvinner nå velger denne tradisjonelt mannsdominerte bransjen. Av innholdet vil jeg også nevne en artig sak om dynamittvarmere fra den tiden dynamitten ikke var særlig medgjørlig
på kalde vinterdager. Dette er bare en liten del av det du kan lese i bladet. Vi håper du finner innholdet interessant.
Som nevnt i forrige nummer feirer vi år 150 år. Redaktøren har i denne forbindelse plassert en del korte historiske drypp flere
steder i bladet.
I det senere har vi fått en god del henvendelser fra personer og firmaer som vil ha bladet tilsendt. Ikke noe gleder oss mer.
Skulle du, eller noen du kjenner, ønske å få bladet tilsendt er det bare å ta kontakt med Ida Fjelltun. Telefonnummer og
mailadresse finner du på side 5.
Siden dette er årets siste utgave vil jeg benytte anledningen til å ønske alle våre lesere en god jul og et godt nytt år!
Svein Hegna
Daglig leder
Orica Norway AS.
Fjellsprenger’n 2 2015
3
INNHOLD
6
16
32
54
SPRENGNING
av stål og betong
DYNAMITT
på termos
14
FRA MAPPER
til apper
PRODUKTnyheter
18
HOTSPOTS
KRUMTAPP
på nordvestlandet
40
BODØTUNNELEN
...RYDDET LEI
på Hjeltefjorden
22
15 17
50
20 35
HISTORISKE
drypp
4
Fjellsprenger’n 2 2015
PROFILEN
56
ABONNEMENT OG
ADRESSEENDRING
Vil du ha et abonnement og
få Fjellsprenger’n i postkassen,
eller har du endret adresse?
Vennligst ta kontakt med til
Ida Fjelltun på telefon
32 22 91 28
eller epost:
[email protected]
EN TROFAST TJENER
er historie
Fjellsprenger’n 2 2015
5
DYNAMITT PÅ
TERMOS
Mange ulykker med
frossenpinner
Tekst : Einar Gjærevold
Dynamittgubbene i gamle dager
likte kuldegrader dårlig. Frossen
dynamitt måtte tines før bruk
og holdes varm hele dagen. Men
opptiningen kunne være farlig.
Foto: Einar Gjærevold
6
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
7
Gamle dagers gummiaktige dynamittpatroner ble pakket inn i papir som var innsatt med parafin for at de ikke skulle svette
ut nitroglyserin. Kilde: Orica Norway.
– Unna! ropte det. To skjeggete karer i
islandtrøyer kom travende med ei vagge
av grovt treverk, lastet med nymotens dynamitt, mellom seg. De krevde fri bane
bort til stuffen, der et arbeidslag på femti–
seksti mann sto i paller over hverandre i en
berghammer og boret ladehull til sprengstoffet. Tempoet var friskt. Feislene svingte
og smalt mot bornakkene så steinfliser
spratt og støvet føyk.
Fjellet var halvråttent og sleppete, men
karene tørket ut ladehullene med trekjepper og basen hadde et godt lag med dynamitten, han fôret rett og stappet med
ladestokken. – Varsko heeer, fyr være heeer! kauket han, og folk tok dekning der
de kunne. Så tente han lunta. Eksplosjonen gikk som en plog gjennom berget og
hev det til værs før hammeren falt tilbake i
seg selv, sundrevet og omgitt av steinrøyk.
I stillheten etter humret og knegget
det på alle kanter. Fyrstikker ble revet og
piper tentes for en godblås. Det gjorde
godt for slusken å se at det gikk framover.
Daglønna ble god, og nå ble det arbeid til
steinkjørerne.
Tidlig ute med siste nytt
Omtrent slik gikk det for seg den gang
slusken sprengte seg fram gjennom berg
og dal og beredte grunnen for Norges
første stambane i tida mellom 1872 og
8
Fjellsprenger’n 2 2015
1877.
Støren-Aamotbanen (senere omdøpt
til Rørosbanen) var antakelig det første
store anleggsprosjektet i Norge som tok i
bruk den nye dynamitten som sprengstoff
– side om side med flytende nitroglyserin
og svartkrutt.
Norge var tidlig ute – ikke bare med å
bruke, men også å produsere dynamitt.
Allerede i 1865 ble Nitroglycerin Compagniet stiftet og den første fabrikken reist på
Lysaker utenfor Oslo. Formålet var å produsere nitroglyserin i stor stil etter Alfred
Nobels (1833–1896) patent, bare to år
etter at Nobel fant en måte å masseprodusere den på.
Den oljeaktige nitroglyserinen erstattet
svartkrutt og var åtte ganger kraftigere,
men sprengstoffet var ustabilt og farlig.
I 1867 patenterte Alfred Nobel en måte
å blande nitroglyserinet inn i «pølser» av
tørket kiselgur – et porøst sediment (også
kalt diatomitt) som består av skallene etter
millioner år gamle kiselalger. I Krümmel i
Tyskland fantes det rikelige mengder av
denne jordtypen, og der opprettet Nobel
en fabrikk for å produsere gurdynamitt.
Allerede året etter, i 1868, startet Nitroglycerin Compagniet produksjonen av
det samme på Lysaker. Før året var omme
utgjorde salget av gurdynamitt 30 prosent
av det totale sprengstoffsalget i Norge.
Året etter var tallet fordoblet, mens 1873
regnes som selve gjennombruddsåret her
til lands.
Når arbeiderne på Rørosbanen sprengte sine skjæringer med dynamitt, var det
altså gurdynamitt de brukte.
Den gulbrune kiselguren absorberte
nitroglyserinet godt. «Pølsene» var lette
å håndtere og lagre, men de var ikke fri
for ulemper. Gurdynamitten «svettet» ut
nitroglyserin og var ømfintlig for vann.
Allerede i 1875 hadde Nobel en forbedret variant klar; gelatindynamitten. I den
var kiselguren erstattet med nitrocellulose.
Resultatet var et gelatinaktig, formbart
sprengstoff som både var kraftigere enn
ren nitroglyserin, mer holdbart og nesten
upåvirkelig av vann. Dette ble utgangspunktet for all senere dynamittproduksjon. Igjen var Norge tidlig ute: Alt i 1876
startet Nitroglycerin Compagniet produksjonen av gelatindynamitt ved selskapets
nye fabrikk på Sætre i Hurum.
Dynamitt bidro til det nye Norge
Mot slutten av 1800-tallet var industrialiseringen i full gang. Og industrien krevde
kjappere transportmidler, med tusen ganger større kapasitet enn hest og kjerre.
Det holdt ikke lenger å frakte varer, tømmer og malm på elveis og «geitetråkk».
På det meste var 2100 arbeidere i sving
I tidligere tider ble fyrverkeri, krutt og dynamitt transportert på egne tog, såkalte «krutt-tog». Her er NSBs rutetabell for
planlagte krutt-tog-avganger i 1917.
Kilde: Norsk Jernbanemuseum.
Fjellsprenger’n 2 2015
9
Ei gruppe jernbaneslusker tar en pause i arbeidet på Støren–Aamotbanen sommeren
1876. Disse karene er avbildet i øvre Haltdalen. Jernbaneanlegget var sannsynligvis
det første store anlegget som anvendte dynamitt. Kilde: Norsk Jernbanemuseum.
på Rørosbaneanlegget. De hadde lite å
hjelpe seg med annet enn hester og spett,
hakker og spader, trillebårer og stubbebrytere. Og sprengstoff; flytende nitroglyserin (sprengolje), svartkrutt og dynamitt.
Slusken drev banen gjennom fjellskjæringer, tunneler, over myrer og gjennom
skog, og bygde bruer, kulverter, underganger, veier og stikkrenner. Stein og
masse ble tatt ut med spade, grafse, pikke
og spett, lastet for hånd, båret vekk med
trau eller skjøvet til tipplassen av en armada av trillebårer.
Der det var store skjæringer eller ekstra
lang transport, ble det lagt en transportabel skinnegang. Oppå den kunne en
sette store vagger med hjul som ble skjøvet manuelt langs skinnene eller trukket
av hest. Noen ganger brukte en også hest
og kjerre til å transportere ut jordmasser.
De ble kjørt av unge gutter, iblant også av
jenter.
Det hendte at folk jobbet så hardt at
de ble syke og måtte slutte. Når høst- og
vintermørket senket seg, arbeidet slusken
videre i lyset fra faklene. Var været godt,
fortsatte sprengningsarbeidene til langt
på natt og på hviledagen med. En visste
aldri når styggværet satte inn.
Om vinteren gikk arbeidet med redusert
Patronering av dynamitt var et typisk kvinneyrke i mange år. Dynamittstrengen ble tullet inn i patroner av vokset papir, og deretter pakket i
esker og kasser. De kvinnelige arbeiderne fikk navnet «tullepiker». Fra presshuset ved Gullaug Sprængstoffabrikker i Lier i 1937.
Foto: Erling R. Østgaard/Norsk teknisk museum.
10
Fjellsprenger’n 2 2015
styrke. Men klærne var dårlige, folk svettet og frøs om hverandre. Fingrene stivnet
i kulda og frøs fast til metallredskapene.
Brødskivene i matpakka ble også tælne.
Slusken tinte dem over varmen med
smørsida opp, og når smøret rant igjennom, freste det i bålet og på ovnen.
Rørosbanen var den første lange jernbanestrekningen i Norge og fikk en uhyre
viktig rolle i forbindelsen mellom «det
søndenfjeldske» og «det nordenfjeldske».
Slusken la sporet til framtida. Og dynamitten gjorde det mulig.
Mange ulykker om vinteren
«Sikkert er det, at Sprængstofforbruget
har været og vil vedblive at være overordentlig stort. Indtil 1873 Aars Udgang
var sprængt 9300 Ton Fjeld og 728 Fod
Tunnel (228 meter, journ. anm.) samt forbrugt for 20 100 Spd i Sprængstof», skrev
NSBs distriktssjef Wilhelm Koren Christie
i et brev til jernbanedirektøren vinteren
1874.
Dynamitten ble levert som 20 centimeter lange, gummiaktige patroner pakket
inn i parafinert papir og levert i trekasser.
Til patronene hørte tjærelunte, som ble
levert i bunter pakket i egne kasser. Alt ble
fraktet ut på anlegget i egne hestekjerrer
med politieskorte.
Når temperaturen sank til omtrent 8
varmegrader, frøs gurdynamitten og ble
ubrukelig. For å holde patronene varme,
pleide slusken derfor å bære dem på seg,
direkte på overkroppen. Men når patronene ble varme, svettet de ut nitroglyserin. Den trakk inn i huden og forårsaket
dundrende hodepine og sterk kvalme.
Frossen dynamitt var farlig å håndtere,
spesielt i overgangen mellom frossen og
opptint tilstand. En informasjonsbrosjyre
fra Nitroglycerin Aktiebolaget i Stockholm
anno 1913 slo fast at de fleste ulykkene
med dynamitt forekom i den kalde årstida.
«Det er en utbredt oppfatning at dette
skyldes at dynamitten er mye mer følsom
i frossen tilstand», skriver den anonyme
forfatteren. «Grundige undersøkelser ( ...
) har imidlertid vist at den frosne dynamitten trenger vesentlig større støtpåvirkning
utenfra for å eksplodere enn den ufryste
dynamitten gjør. Det er jo også et kjent
faktum for fjellsprengere at en i de aller
fleste tilfeller mislykkes, om en forsøker å
tenne på en salve ladet med frossen dynamitt.»
Som oftest ville ikke frosne dynamittpatroner eksplodere, de bare sprakk.
Det var forbudt å bruke frossen dynamitt, og i en manual som myndighetene
ga ut i 1941, Regler og rettleiing i bruk av
Dynamittvarmere i Vegvesenets museum på Labro i Skollenborg. Entusiast og
veteran Peder Gårder kan det meste om veibyggernes historie.
Foto: Einar Gjærevold.
sprengstoff, ble skytebasene advart mot å
brekke i stykker eller på annen måte dele
frosne patroner. «Slikt sprengstoff er også
vanskelig å få til å eksplodere fullstendig
og det kan bli sprengstoffrester og giftige
gasser», het det.
Regelverket ga også detaljerte instrukser om hvordan frossen dynamitt skulle
tines. All opptining skulle skje i «særskilte
tinehus eller i dynamittvarmere som er
innrettet til dette». I nødsfall kunne en
tine sprengstoffet i et blikkspann som var
satt ned i ei bøtte med varmt vann. «Det
er forbudt å foreta opptining på noen annen måte, f.eks. ved å dykke de frosne pa-
troner i varmt vann eller legge dem i varm
aske, på eller i omn eller ved åpen ild.»
Dynamittvarmere
Den vanligste måten å tine eller holde dynamitten varm på, var å bruke bærbare
dynamittvarmere. Slike ble produsert og
solgt helt fra sprengstoffets «barndom».
Dynamittvarmere var store metalltermoser bygd med dobbel yttervegg og to
kamre; et ytre og et indre. Dynamittgubbene ble plassert i det innerste, tørre kammeret, mens det ytre ble fylt med varmt
vann. Veggene var isolert med filt, senere
kork.
Fjellsprenger’n 2 2015
11
I 1920-årene kunne Norsk Sprængstofindustri tilby dynamittvarmere i fem størrelser; 2,5 kg, 5 kg, 7,5 kg, 10 kg og 12,5
kg.
Beholderne var enkle og effektive, men
de fikk røff behandling og det forekom
mange ulykker. Under anleggsarbeidet
på Rørosbanen omkom for eksempel en
22-årig arbeider sør i Østerdalen i februar
1874, mens en annen ble alvorlig skadd.
Den påfølgende granskningsrapporten
kom fram til at veggen mellom patron- og
vannrom var blitt utett som følge av skjødesløs håndtering. Når dynamittpatronene frøs og ble opptint flere ganger, eller
de ble oppbevart i beholderen over flere dager, ville de
avsondre nitroglyserin. Hvis
dette kom i kontakt med
vannet, kunne det eksplodere når vannet ble varmet
opp.
Men det er alltid fristende
å ta snarveier. I gruver, steinbrudd og på anlegg var det ikke alltid lett
å skaffe varmt vann i en fei. Den kjappeste
måten å koke vann på, var å varme opp
en jernstang i essen i smia og stikke den
ned i vannkammeret. Om den indre beholderen da ikke var rengjort, eller hvis det
lå igjen dynamitt i beholderen, kunne en
ulykke lett inntreffe dersom det glødende
jernet kom borti den innerste beholderen.
Aktiebolaget i 1913, «men i stedet er de
så mye mer uvørne med opptiningen, og
mange ulykker har inntruffet på grunn av
det. Hvor ofte hender det ikke at bergsprengere tiner opp sin frosne dynamitt
ved åpen ild eller i kakkelovnsnisjer og
stekeovner?»
En annen uskikk, som forekom altfor
ofte, var å tine opp dynamitt ved å legge den i glovarmt vann. «For det første
lider dynamitten av en slik behandling,
for i dynamitten inngår som kjent oftest
ammoniumnitrat, hvilket jo er et meget
fuktfølsomt stoff. Hver prosent vann som
dynamitten opptar, svekker dens effekt
akkumulator i det ytre kammeret, men
beholderens magasineringsevne var heller dårlig, så løsningen ble ingen suksess.
Elektriske utgaver uten vann, men med
varmetråder eller varmeelementer, ble
også laget. Deres felles svakhet var imidlertid at dynamitten lett kom i berøring
med varmeelementene eller med varme
ledninger.
Sinkbeholdere med elektrisk oppvarmet
vannkammer var enda et alternativ. Svakheten med dem var at apparatene var delvis åpne, slik at vannet kunne fordampe
ut av kammeret og forårsake tørrkoking.
Dessuten var kontaktpunktene konstruert
slik at det lett oppsto kortslutninger under fuktige
forhold.
Like før første verdenskrig utviklet endelig det
svenske Nitroglycerin Aktiebolaget en mer solid,
elektrisk dynamittvarmer
med kobbervegger, bedre
tetning og to varmekilder. Denne ble solgt
i tre størrelser, der oppvarmingsrommet
kunne ta 16, 32 eller 48 kg dynamitt og
var utstyrt med opptil tre indre kamre.
Dynamitt er avledet av dynamis,
det greske ordet for kraft.
Tinte dynamitt i ovnen
Ikke alle tok seg råd til en «dynamitt-termos», eller tid til å varme opp vann til den.
«De tallrike ulykkene har nok bidratt til
at bergsprengerne akter seg når de bruker frossen dynamitt», skrev Nitroglycerin
12
Fjellsprenger’n 2 2015
merkbart. For det andre er det ikke til å
unngå at dynamitten utsondrer nitroglyserin og forurenser vannet. Hvis vannet
ofte tømmes ut på samme sted, oppstår
det etter hvert en ansamling av nitroglyserin, som en vakker dag kan forårsake en
eksplosjon.
Enda mer skjødesløst er det naturligvis
å varme opp det nitroglyseringholdige
vannet på nytt ved å legge et glødende
jernlodd eller liknende oppi.»
Tryggere varmedunker
Etter hvert kom det nye dynamittvarmere
på markedet som skulle være sikrere. Én
type brukte natriumacetat som varme-
Tinehus
På store anlegg, i gruver og ved tunnelarbeider der større mengder dynamitt var i
omløp, var det mer praktisk å tine sprengstoffet i spesialbygde tinehus. Dette var
små lagerskur påbygd et lite varmekammer, som ble varmet opp med elektrisitet,
varmt vann eller damp. Hvis anlegget
ønsket ekstra sikkerhet, kunne tinehuset
og varmekammeret plasseres et stykke
fra hverandre, med en vernevoll i mellom,
men stadig forbundet med et rør som
varmlufta ble blåst gjennom.
I 1922 sendte Norsk Sprængstofindustri (tidligere Nitroglycerin Compagniet,
senere Dyno Industrier og Orica) ut en
brosjyre om Lagring og transport av krudt
og sprængstoffer. Manualen understreket
at temperaturen i tinehuset ikke måtte
overstige 25 varmegrader, og huset måtte
ha regulerbar ventilasjon. «Det bør ikke
legges mer sprengstoff i tinehuset enn
for det nærmeste behov, og sprengstoffet
må ikke bli liggende i oppvarmet tinehus
lenger enn stengt nødvendig. Tinehuset
må ikke nyttes som hvilestue eller som
reparasjonsrom eller som opplagssted for
karbid, verktøy eller andre uvedkommende ting. Fenghetter må ikke oppbevares i
tinehuset. Det må ikke utføres annet arbeid i huset enn innlegging og uttaking av
sprengstoff.»
Etter hver opptining måtte rommet
gjøres grundig rent, og pussegarnet eller
tøyfilla skulle «brennes opp med forsiktighet». Blikkspann måtte rengjøres omhyggelig hvis det skulle brukes til andre ting
etterpå, for nitroglyserinholdig sprengstoff var giftig.
Ifølge regelverket fra 1920-årene kunne
en oppbevare inntil 250 kg dynamitt i tinehus uten politiets godkjennelse. I byene
kunne en bare bruke dynamittvarmere.
Et alternativ til dynamitten ble utviklet
av Grubernes Sprængstoffabrik i Ski rundt
1920. Det ble kalt lynitt. Sprengvirkningen
skal ha vært like god som dynamittens,
men lynitten hadde den fordel at den
ikke kunne fryse. Dermed unngikk en den
farlige opptiningen om vinteren. Grubernes Sprængstoffabrik gikk sammen med
Norsk Sprængstoftindustri og dannet
Dyno i 1971.
Omkring 1940 kom den frostsikre dynamitten på markedet, og «termoser» og
tinehus gikk helt ut av bruk.
Anvisningene fra dynamittprodusenten
og regelverket i gamle dager inneholder
mange interessante formuleringer som vi
nok kan riste på hodet av i dag. Mellom
linjene framgår det at dynamitt nok ble
behandlet på så ymse vis opp gjennom
årene! Likeså ble nok tinehusene benyttet
til litt av hvert.
Dynamittvarmere laget i Gullaug Sprængstoffabrikker i Lier i 1922.
Foto: Erling R. Østgaard/Norsk teknisk museum.
Kilder:
Fra dynamittens historie. Av Martin Marthinsen. Volund, 1988.
Sikkerhetssprængstoffet Lynit. Dynamitens avløser. Bilag til Teknisk Ukeblad nr 46, 1920.
Om dynamitvärmare med elektrisk upphettning. Brosjyre, 1913.
Regler og rettleiing i bruk av sprengstoff. Grøndahl, 1941.
Lagring og transport av krudt og sprængstoffer. Norsk Sprængstofindustri, 1922.
Utdragene fra Om dynamitvärmare med elektrisk upphettning er oversatt fra svensk av journ.
Fjellsprenger’n 2 2015
13
FRA MAPPER
TIL APPER
HISTORISKE
DRYPP
Den gode gamle
papirmappa er
snart historie
I år er det 150 år siden grunnlaget for det som idag er Orica Norway AS ble dannet.
Nitroglycerin Compagniet ble etablert den 25. juni 1865 etter et initiativ som kan føres
tilbake til Alfred Nobel (1833 - 1896) - den geniale oppfinner og forretningsmann som
gjorde nitroglycerinet praktisk brukbart, oppfant dynamitten og en serie andre viktige
nyheter på sprengstoffets område.
Gjennom Alfred Nobel går røttene til Orica Norway AS tilbake til historien om nitroglycerinets oppdagelse i 1847 ved den italienske kjemiprofessor Asciano Sobrero,
samt Alfred Nobels far, oppfinneren og våpenprodusenten Immanuel Nobel, som
eksperimenterte med blandinger av nitroglycerin og svartkrutt i Russland og Sverige i
1860-årene.
Man kan si at gjennom professor Sobrero går historien tilbake til hans læremestere
i kjemi, tyskeren Liebig og franskmannen Pelouze, og Orica Norway AS røtter knyttes
dermed til den moderne kjemis gjennombruddstid i begynnelsen av det 19. århundre.
Orica Norway AS lanserer en nyutviklet løsning for
lagerstyring av kunde- og anleggslagre for alle
våre kunder.
Tor Torstveit, Orica Norway AS
En løsning – alltid oppdatert
Med dagens utvikling av apper både
for det ene og det andre identifiserte
vi at det var et behov for en elektronisk
løsning for lagerstyring. Tiden med
Ingen behov for «papirpermen» på lageret
den gode gamle papirmappa som
Flere brukere i samme firma ingen hindring
ble liggende på lageret vil snart være
historie.
Alle brukere får egen ID + pinkode som knyttes til firma
Orica Norways nyutviklede lagerstyringssystem kan benyttes på alle typer
Oversikt over dagens forbruk
smart-telefoner, pad og pc såfremt det
Oppdatert beholdning til enhver tid på alle lagre som er
er nettforbindelse. Som kunde vil du bli
registrerert i lagersystemet, og du vil på
bruk av kunden uansett hvor det befinner seg i Norge
egenhånd administrere interne brukere.
Tilgjengelig på kundelagre og anleggslagre
Har du mange brukere vil disse kunne
se beholdningen på de ulike registrerte
lagrene til enhver tid. Dette vil forenkle hverdagen for deg som bestiller inn varer, og ikke minst er avhengig av til enhver tid å ha
en oversikt over lagerbeholdning. Løsningen vil dekke kundelagre, men kan enkelt settes
opp for anleggslagre. Produktlisten vil ha utgangspunkt i Oricas brede sortiment av produkter.
Lagerstyringssystemet vil innen kort tid være tilgjengelig for våre kunder.
Våre dyktige medarbeidere ute på lagrene vil ta kontakt for å starte
registrering og igangsettelse.
14
Fjellsprenger’n 2 2015
Alfred Nobels håndskrevne
dynamittresept
Høsten 1864 søkte Alfred Nobel, gjennom sin forbindelse Christiania, J. Andresen,
om norsk patent på sin metode for fremstilling og anvendelse av nitroglycerin.
Patentet ble innvilget 15. oktober og trådte i kraft 30. november samme år.
Styremedlemmene i Nobels svenske Nitroglycerin Aktiebolag, forretningsmannen
Johannes Wilhelm Smith og Alfred Nobels kompanjong kaptein Carl Wennerstöm,
ble gitt retten til å utnytte det norske patentet. Ved hjelp av advokat Homan, som
var interessert i bergverksdrift og deltatt i stiftelsen av Lysaker Kemiske Fabrikk, ble
det samlet en gruppe interessenter som tegnet seg for aksjer med tanke på industriell
produksjon av nitroglycerin.
Alfred Nobel 1833 - 1896
25. juni 1865 var dannelsen av Nitroglycerin Compagniet en realitet. Fra denne
dagen skjedde utvelgelse, godkjenning av tomt og byggearbeider i et forrykende tempo. Tomten beliggende på Lysaker var på drøyt 140 mål. Sikkerhetsmessig var ikke beliggenheten den beste, men direksjonen hadde tydeligvis ikke
noen betenkeligheter i forhold til risiko ved denne type produksjon.
Allerede den 10. august samme år hadde man, i løpet av en måneds tid,
ved hjelp av 6-8 håndtverkere klart å reise Lysaker-fabrikken. Prøveproduksjon
startet umiddelbart. Etter en inspeksjon av direksjonen påfølgende dag ble alt
godkjent og regulær produksjon startet opp. Etter nesten 9 års drift uten uhell
av betydning, inntraff en eksplosjon om morgenen den 24. april 1874.
En arbeider omkom, mens de øvrige fem som var på arbeid var praktisk talt
uskadde.
Til tross for eksplosjonen var ikke bygninger og utstyr mer ødelagt enn at man
raskt kunne reparere provisorisk og sette i gang produksjonen. Myndighetenes
holdning til fabtikken tok en negativ vending etter eksplosjonen, og produksjonen ble stoppet den 15.mai 1875.
Fjellsprenger’n 2 2015
15
Produktnyheter
Exel™ Connectadet™ SL-serien – nå med større fleksibilitet!
I høst har vi utvidet serien av koblingsblokker med den nye SL9. Som navnet tilsier har den en
forsinkertid på 9 millisekund. Produktet øker fleksibiliteten for tennplaner og går inn som et
svært godt alternativ i de fleste sprengningoppdrag både for over- og underjordssprengning.
Exel™Connectadet™SL-serien består nå av 8 forskjellige forsinkertider i området 0 – 176
millisekund. SL9 vil bli godt synlig med sin rosa farge. Det blir ingen forandring i den
eksisterende fargekodingen av koblingsblokkene.
Noen av dere kjenner sikkert til den grønne 9 ms koblingsblokken levert fra vår kanadiske
tennerfabrikk. Denne har samme funksjon som den nye SL9 og utgår nå fra vårt produktsortiment.
Ta gjerne kontakt med en av våre representanter for å lære mer om bruken av SL9.
2(0) ms
9 ms
17 ms
25 ms
42 ms
67 ms
109 ms
176 ms
HISTORISKE
DRYPP
Etter at produksjonen ble stoppet ved
fabrikken på Lysaker i 1875 måtte
Nitroglycerin Compagniet finne et
nytt område for bygging av ny fabrikk.
Etter mye om og men falt valget på
Engene Grønsand gård i Hurum kommune. Den 7. desember 1875 startet
arbeidet med byggingen av fabrikken,
et produksjonsanlegg som var det
mest moderne som kunne tenkes. Etter 16 måneder uten egen produksjon kom fabrikken i regulær drift 2.
Nitroglycerin Compagniet AS,
oktober 1876. En del av arbeidsstokken fra Lysaker fulgte med til den nye fabrikken,
Engene
og etterhvert fikk Nitroglycerin Compagniet en stor og stabil arbeidsstyrke. Som i så
mange andre små lokalsamfunn gikk ofte jobbene i arv fra far til sønn.
I løpet av det tre første måneder fabrikken var i drift ble det produsert 143.850 pund (1 pund=ca. 0,5 kg) dynamitt. Resten av
de 319.699 pund som Nitroglycerin Compagniet omsatte i 1876, var levert fra Nitroglycerin Compagniet i Stockholm.
Dynamittproduksjonen økte jevnt og trutt mot slutten av århundret
og inn i det nye. Noe som resulterte i etablering av flere sprengstoffselskap som f.eks Stordøen Dynamitcompagni og Nordenfjeldske
Sprængstof AS.
I 1915 ble det også etablert en dynamittfabrikk på Håøya rett utenfor
Engene etter initiativ fra Sam Eyde, med forpliktelse overfor Nitroglycerin Compagniet om ikke å konkurrere på det norske marked. A/S
Håøen Fabriker gikk med overskudd fra første år og etter hvert ønsket
man å utvide driften. Dette var umulig å få til på Håøya på grunn av
for liten tilgang på ferskvann. Den 12. februar 1917 ble det besluttet
å bygge en dynamittfabbrikk på Gullaug i Lier kommune ved Drammensfjorden.
Behovet for råvarer i form av svovelsyre til nitroglycerinproduksjonen
Gullaug
resulterte i at Nitroglycerin Compagniet på Engene etablerte Norsk
Svovlsyrefabrik i Verpen i 1915, noen kilometer syd for Engene, hvor
det ble produsert svovelsyre frem til 1968.
Inntil 1964 ble det produsert dynamitt både på Engene og Gullaug. Med det moderne produksjonsutstyr og kapasiteten
Gullaug hadde ble det da bestemt at all produksjon skulle foregå der.
Exel™ MS-serien – en komplett serie for sprengning i dagen!
Orica har i en årrekke levert Exel™ U Det-serien i
tillegg til Exel™ MS-serien. Exel™ MS-serien strekker
seg fra nummer 3 (75ms) til nummer 20 (500ms).
Til nå har U Det-serien blitt tilbudt parallelt i forsinkertidene fra 400 til 500 ms. U Det-serien har
vært noe mer presise. Nå etter en oppgradering i vår
tennerfabrikk i Gyttorp har nå hele MS-serien denne
samme gode nøyaktighet som U Det. Som en følge
av dette blir nå U Det-serien overflødig og vil i
løpet av vinteren utgå fra vårt produktsortiment.
Exel™ MS-serien vil bli merket med både nummer
og forsinkertid.
Produktene vil forøvrig leveres i samme slangefarger, lengder og kvalitet som tidligere.
Dette betyr altså at MS nummer 19, med 475
ms forsinkelse, vil erstatte U Det 475 og MS
nummer 20 vil erstatte U Det 500.
Ta gjerne kontakt med en av våre representanter
for mer informasjon om MS-serien.
16
Fjellsprenger’n 2 2015
I 1917 startet forhandlinger med aksjonærene i de andre norske sprengstoffselskapene med tanke på en fusjon. Resultatet ble Norsk Sprængstofindustri AS
som nå innbefattet Nitroglycerin Compagniet, Håøen – Gullaug Sprængstoffabrikker, Nitedals Krudtværk, Norsk Svovlsyrefabrik,
Stordøen Dynamitcompagni, og Nordenfjeldske Sprængstof.
Norsk Sprængstofindustri AS vokste til et konsern med flere ben å stå på. Produksjon av krutt og høyeksplosiver for militære formål utviklet seg til en egen divisjon i selskapet. Det samme gjorde kjemi- og plastdelen som ble store aktører på
verdensmarkedet, med produksjonsbedrifter i flere land. Man var også innom
båtproduksjon på Engene i liten periode. Vi vil videre fokusere på utviklingen av
den sivile sprengstoffdelen av konsernet.
I 1971 fusjonerte de to sprengstoffselskapene i Norge, Grubernes Sprængstoffabriker A/S og Norsk Sprængstofindustri AS. Det nye navnet ble Dyno Industrier
AS (fra 1999 DYNO ASA), all norsk sprengstoffproduksjon var dermed samlet i ett
selskap, og starten på et moderne industrieventyr er en realitet.
Fjellsprenger’n 2 2015
17
HOTSPOTS (varme punkter)
- initieringsmekanismen i sprengstoffer
All initiering av sprengstoff er basert på en eller annen form av oppvarming.
Mekanisk eller elektrisk energi danner varme punkter (hotspots) i sprengstoffet. Sprengstoffet rundt varmes opp og hvis temperaturen blir høy nok
vil sprengstoffet kunne initiere og detonere.
Iver Hauknes, Senior Project Engineer
Orica Norway AS
Hotspots kan dannes ved hjelp av flere
mekanismer. Noen av disse er:
•Adiabatisk kompresjon. Gassbobler
inne i sprengstoffet utsettes for en rask
trykkøkning. Gassen på innsiden komprimeres og temperaturen øker raskere enn
varmeutvekslingen til omgivelsene.
•Viskøs / plastisk oppvarming. I figuren
til høyre treffer en sjokkbølge en gassboble. Sjokkbølgen komprimerer gassen
og reflekteres fra veggene i boblen som
kollapser og fokuseres i en front med
meget høy temperatur og hastighet.
Sprengstoffet rundt hotspoten varmes
opp og initieres.
•Friksjon og mekanisk kollaps
•Gnistutladning
•Plastisk deformasjon
Sammen med adiabatisk kompresjon
er viskøs / plastisk oppvarming hovedmekanismene for dannelsen av hotspots
i emulsjonssprengstoffer og dynamitt.
Dette gjelder også for andre typer sprengstoff hvor det fins gassbobler stengt inne i
et krystallgitter eller porer (Anfo).
Hos emulsjonssprengstoffer som
Civec™ Control, Centra™ Gold og
Fortis™ Advantage dannes hotspotene
i bobler av nitrogengass finfordelt inne
i sprengstoffet. Boblene dannes ved at
18
Fjellsprenger’n 2 2015
En boble av nitrogengass treffes av en sjokkbølge og varmes opp til flere tusen °C.
Sprengstoffet rundt boblen initieres og detonerer. (I. Hauknes)
en kjemisk komponent (”gassemiddel”) blandes inn i emulsjonsmatrisen
under ladeprosessen. Dannelsen av
boblene får matrisen til å ese og tettheten reduseres.
Gassboblene sørger for at emulsjonsmatrisen blir initieringsfølsom og at
den opprettholder detonasjonen.
Utsettes matrisen for en rask trykkøkning
blir gassboblene hotspots og matrisen
rundt varmet opp. Området rundt hotspoten vil brenne hvis matrisen blir varmet opp til en temperatur over 300 °C,
og detonere hvis den blir varmet opp til
over 1000 °C. Hvis matrisen rundt hotspoten detonerer, vil den skape et sjokk
som treffer de omliggende hotspotene
og disse vil igjen initiere matrisen rundt
slik at vi får en kjedereaksjon som holder
detonasjonen i gang. Det er derfor nødvendig med mange og jevnt fordelte hotspots for at matrisen skal detonere med
stabil hastighet.
Gassboblens størrelse bestemmer
om matrisen initieres til detonasjon eller brann.
Hvor mye temperaturen i hotspoten stiger er avhengig av gassboblens størrelse og sjokktrykket som treffer den. Er
gassboblen 500 μm (1/2 mm) og treffes
av detonasjonstrykk fra matrisen eller
en god primer, vil temperaturen i hotspoten bli ≈ 3000 °C som varmer opp
matrisen til over 1000 °C slik at den
initieres til detonasjon. Hvis gassbobler
utsettes for store dynamiske trykk og
blir mindre enn 20 μm, vil det samme
sjokktrykket ikke være tilstrekkelig for
å initiere matrisen til detonasjon.
En god primer med et høyt sjokktrykk er nødvendig i dype hull
Gassboblens størrelse styres av det statiske trykket på matrisen. I bunnen av
et 30 m dypt hull er trykket fra ladesøylen nok til at boblen trykkes sammen
til halv størrelse. Det er da nødvendig
å benytte en meget god primer med
høyt sjokktrykk for at hotspoten skal
klare å varme opp matrisen rundt til
detonasjon. Det er også nødvendig
å øke andelen av hotspots i matrisen
ved å øke mengde ’gassemiddel’ som
tilsettes. Dette gjøres av lade-operatøren på salven. Ved hulldybder over
30 meter anbefales det at man tar
kontakt med Teknisk Service.
Blir temperaturen i matrisen rundt
hotspoten over 300 °C men under
1000 °C kan matrisen brenne eller deflagrere.
Detonasjonshastighet i en ladesøyle på 19 m. (L. Granlund)
Flere initieringspunkter er
nødvendig i dårlig berg med slepper
og sprekker.
I berg med ugunstige slepper og sprekker, eller hvor avstanden mellom hullene
er liten, kan trykket av sprenggasser fra
nabohull føre til at sprengstoffsøylen
skades eller utsettes for høye trykk.
Trykket komprimerer hotspotene slik
at sprengstoffet ikke detonerer uansett
hvor god primer man måtte benytte.
Man sier at matrisen er dødpresset.
For at matrisen skal dødpresses må
trykket virke over noen millisekunder.
Trykk på matrisen i en del av ladesøylen overføres ganske sakte til resten av
ladesøylen slik at dødpressingen kan
være begrenset til en sone. Om detonasjonen fra sprengstoffsøylen treffer
en slik sone vil detonasjonen stoppe
opp og sprengstoffet kan gå over til
brann eller deflagrasjon.
Et sprengstoff som deflagrerer kan
gå tilbake til detonasjon hvis sprengstoffsøylen ikke lenger er dødpresset.
Se illustrasjonen ovenfor, hvor man har
målt detonasjonshastigheten i et hull
som delvis deflagrerer.
Flere initieringspunkter i hullet vil være
et godt tiltak for å sikre at mest mulig av sprengstoffet detonerer selv om
deler av sprengstoffsøylen skulle være
skadet eller dødpresset .
Når trykket opphører, vil matrisen
detonere som normalt
Hvis det dynamiske trykket opphører
vil, hotspotene umiddelbart gjenvinne
sin opprinnelige størrelse og matrisen
vil kunne detonere som normalt.
Sannsynligheten for dødpressing er
liten ved god sprengningsteknisk
planlegging og utføring
Fra tid til annen ser man eksempler på
at sprengstoffsøylen er skadet eller dødpresset av nabohull. Dette er ofte i deler
av salven som ikke bryter bra, og hvor
sprenggasser ikke ventilerer som normalt.
Trykket fra sprenggassene vil kunne virke
i berget over tid og ødelegge og dødpresse ikke-initierte hull samt skape store
skadesoner i gjenstående berg. I slike
tilfeller kan man finne rester av gjenstående matrise eller tomme hull hvor
matrisen har brent eller deflagrert.
Årsaker til dette i tilegg til geologiske
forhold er:
•For liten bevegelse i deler av salven
forårsaket av for lite energi i forhold til
bergets sprengbarhet (for tunge tak) og
for liten forsinkertid mellom raster
•For mange raster
•Salven er for innspent og det er for lite
rom til volumøkning
Ved å rette på dette samt benytte flere
tennere i hullet, vil sannsynligheten for
dårlige salver forårsaket av sprenggasser
som ødelegger og dødpresser nabohull
være redusert.
Referanser.
[1] Pressure Desensitation of Anfo and Emulsion
Explosives. Shulin Nie, Doctoral Thesis 1016.
Division of Soil and Rock Mechanics. Department
of Civil and Enviromental Engineering. Royal Institute
of Technology. Stockholm 1997.
[2] ON CAVITY COLLAPSE AND SUBSEQUENT
IGNITION, N.K. Bourne,Royal Military College of
Science, Cranfield University, Shrivenham, Swindon,
SN6 8LA, UK A.M. Milne Fluid Gravity Eng. Ltd.,
St. Andrews, Fife, KY16 9NX,UK.
Fjellsprenger’n 2 2015
19
HISTORISKE
DRYPP
DYNO ASA hadde et ønske
om å utvikle sprengstoffdelen
internasjonalt. I 1984 overtok man Ireco Inc., et stort
sprengstoffselskap i USA,
med virksomheter i USA,
Canada, Brasil og Chile, og
med lisenstakere over hele
verden. Dyno hadde også
hatt lisensproduksjon og
utviklingssamarbeid av Irecos
slurryprodukter gjennom en
årrekke. Dyno Leverte sin første ”on-site” produserte slurry fra den første
Førstegenerasjon slurrytruck
produksjons-/ladetrucken ved Titania i 1968.
Dr. Melvin Cook, Ireco Inc. blir sett på som skaperen av slurrysprengstoffer.
I 1985 overtok Dyno sprengstoffdivisjonen til kjemikonsernet Hercules, også i USA. Sammen med Ireco Inc. Ble dette Dyno
Americas med en betydelig markedsandel på det amerikanske kontinent.
ORICAS GLOBALE FOTAVTRYKK
I 1986 overtok Dyno det svenske sprengstoffselskapet Nitro Nobel AB med
virksomheter i Sverige, Filippinene, India, Australia og Malaysia. Nitro Nobel er
mest kjent for den revolusjonerende oppfinnelsen av ikke-elektriske tennmidler.
Dagens Exel-systemer.
Dyno fusjonerte i 1988 med den australske produsenten Wesfarmers og dannet Dyno Wesfarmers.
Senere overtok Dyno hele denne virksomheten og dannet Dyno Asia Pacific.
I 2015 er vi stolte av å være en del av Orica, verdens største sprengstoffleverandør til sivile formål. Orica er et globalt selskap,
med en mangfoldig arbeidsstyrke på over 12 500 mennesker. Vår globale leveringskjede kobler nå sammen kunder i over 130
land, og drar nytte av en rekke strategisk plasserte produksjonsenheter. Vårt integrerte nettverk av fellesforetak og tredjeparts
leveringspartnere gir ekstra leveringssikkerhet og opprettholder stolte tradisjoner for lederskap, innovasjon, kvalitet og trygghet.
I 2000 blir Dyno ASA kjøp opp av det svenske investeringsselskapet Industri
Kapital. Selskapet skiller ut kjemidelen som fusjonerer med det finske kjemikonsernet Neste. Sprengstoffdelen, Dyno Nobel, videreforedles med stadige
utvidelser rundt i verden.
I September 2005 IK selger Dyno Nobel til et konsortium av investorer ledet av
Macquarie Bank. Orica kjøper den Europeiske og Latinamerikanske delen av
selskapet. I Europa blir dette først godkjent av EU-kommisjonen i juni 2006.
Vår visjon:
SMARTE RESSURSSTERKE LØSNINGER
Denne visjonen leveres av en organisasjon som fokuserer på kundenes behov og samarbeid, førsteklasses drift, innovasjon og
verdiskapning for både kunder og interessenter.
Våre verdier:
Ingen ulykker i dag.
Vi er forpliktet til å ivareta sikkerheten til hverandre, våre kunder og samfunnet. Vår ambisjon er ingen skader og null ulykker.
Ingen ulykke av noe slag - miljømessig, på anlegget eller personer. Vi spør oss selv ”Hvordan kan vi unngå
ulykker i dag?”. Hvis vi unngår ulykker i dag og i morgen, kan vi gjøre det for alltid.
Finn verdifulle løsninger.
Vi ser etter løsninger som er verdifulle for vårt firma og våre kunder. Vi er forpliktet til å forbedre oss selv hele tiden, fornye og
finne bedre måter å gjøre ting på. Vi lytter til våre kunders behov og investerer i forskning og teknologi for å utvikle nye ideer.
Å lykkes gjennom samarbeid.
Vi jobber sammen som ett firma over mange geografiske områder og omfavner mangfoldet i vår gruppe. Vi respekterer og
verdsetter deltakelsen til alle. Vi bygger partnerskap med tillit til våre interessegrupper og vi vil bare lykkes om de føler at de
har lykkes med oss.
Det er vårt selskap.
Vi opptrer med integritet og ærlighet. Vi er ansvarlige for våre handlinger og avgjørelser. I tråd med våre
økonomiske, sosiale og miljømessige ansvar. Vi setter mål og leverer resultater. Vi setter en tydelig strategi så alle kan delta
og finne muligheter til å få vår virksomhet til å vokse.
Orica Norway AS
er Norges ledende sprengstoffleverandør, og kombinasjonen av våre dyktige medarbeidere, tennsystemer, bulksystemer,
patronerte produkter, logistikksystem og distribusjonskjede er du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt med det
beste resultat.
20
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
21
PROFILEN
Konrad
Johan
Kongshaug
Født:
Bosted:
Stilling:
Sivilstatus:
Konrad Kongshaug er både «self-made» og
selvlært. Møringen har et arbeidstempo og
en energi som mange kan misunne ham.
22
Fjellsprenger’n 2 2015
1977 Averøya
Fjellsprenger og bonde Gift med Magnhild, tre barn
(to gutter på 15 og 12, ei datter på 3 år)
Utdanning: Grunnskole, videregående skole
(allmenfag), fagbrev i anleggsfag (selv
studium). I stor grad selvlært
Interesser: Jobben, jakt og fiske
Verv:
Formann i Averøya bondelag, styre
verv i TYR Møre og Romsdal, medlem
av representantskapet i Felleskjøpet
Agri, første varamann i kommunestyret for Averøya Venstre
Hører på: Radio. Har sansen for rockemusikk fra
1980-tallet, Bon Jovi og CC Cowboys
Ser på:
Historiske tv-programmer, både dokumentarer og dramaserier. God, realistisk
western. Fotball (heier selvsagt på
Molde). Men jeg går aldri fra jobb for å
se på en fotballkamp på TV. Leser:
Anleggsblader, landbrukstidsskrifter,
utenlandske faktablader. Har ikke tid
til å lese bøker
Spiser:
Boknafisk er både min og barnas
favoritt. Fin til fredagskosen
Drikker:
Pils. Men velger oftest lettøl for å
kunne kjøre bil, hvis noe skulle skje i
et av fjøsene
Kjører:
Peugeot Expert varebil og VW Passat
4 x 4 stasjonsvogn
Ferierer:
Fire år siden sist. Den beste ferien er
å være hjemme og gjøre alt jeg har
lyst til, men ikke rekker i det daglige
Motto:
Har mange. Ett av dem er at «Du skal
arbeide til du er klar, og så skal du ete
deg mett og sove av deg kvilen.»
Han er et arbeidsjern av egen
klasse. En selvlært energibunt som driver en av landets
største gårder og sprenger
fjell på si’. Ikke rart han må
jobbe døgnet rundt. Men det
er dette han har lyst til, det er
dette han er.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
– Jeg ville bygge opp en stor gård. Helt fra jeg var liten, ville jeg prøve å bygge opp et av de største brukene
i distriktet. Et bruk det gikk an å leve av. Jeg ville bevise
at det var mulig, sjøl med dårlige forutsetninger. Og det
føler jeg at jeg har gjort.
– Hadde du dårlige forutsetninger?
– Ja, jeg vil påstå det. Jeg kommer fra den desidert
minste gården på Averøya, med 12 mål pløyd mark, som
bestefar brukte å si. Og du ser jo selv de målene vi har
nå. Totalt har vi vel bortimot 1600 mål dyrka mark i dag,
fordelt på to gårder. 350 av dem har vi kjøpt opp fra nedlagte bruk, og så leier vi noe.
Å si at Konrad Kongshaug er en spesiell mann, er nesten en underdrivelse. Den høye, atletiske karen med helskjegg og bass i målet kan ta pusten fra noen hver. Det
skal godt gjøres å finne en mann med flere jern i ilden.
For ikke å si holde følge med ham en hel dag.
Vi møter ham tidlig en septembermorgen. 38-åringen
har vært oppe en god stund allerede. Mobilen vekker
ham klokka fem hver dag. Da står han opp, går innom
badet, skreller en banan, drikker ett glass melk og ett
med juice, og så er han klar for fjøset.
Men la oss først plassere denne energibunten geografisk:
Konrad Kongshaug bor med kone og tre barn på vakre
Teigen gård på Averøya utenfor Kristiansund. Der har de
sol hele dagen og nydelig utsikt mot Kornstadfjorden. På
motsatt side ligger marmorbruddet på Eide.
Rundt gårdsplassen står to fjøs. Det ene bygde svigerfar på 1970-tallet en gang. I dag huset det 60 oksekalver.
Det andre, og største, bygde Kongshaug med egne hender i fjor. Han viser rundt i den lyse, tusen kvadratmeter store
driftsbygningen. Her er det kona Magnhild som styrer,
og her går godt og vel femti kyr fritt omkring og produserer omkring 420 000 liter melk i året. All fôring og
melking foregår automatisk. Robotene sparer sjølfolket
for enormt mye arbeid.
Vanligvis er ikke Kongshaug innom kufjøset på morgenkvisten. I stedet setter han seg i anleggsbilen og flår
åtte kilometer lenger nordvestover på øya. Der ligger en
gård til, nemlig hjemgården Hafskjær. Den har et enda
større fjøs. Også dette har han bygd selv. Fjøset sto ferdig
i 2009, og nå går 400 ammekyr og okser av rasene Limousin, Charolet, Simenthal, Angus – «og litt forskjellig
Fjellsprenger’n 2 2015
23
annet» – fritt inne på de 2400 kvadratmetrene og driver med det drøvtyggere gjør. Resultatet blir i alle fall 55–90
tonn kjøtt hvert år.
Det er helt stille i fjøset når vi åpner
døra. Ingen rauting er å høre fra dyr
som venter på frokost, for den har fôringsroboten allerede servert.
– Kyr som er rolige, er fornøyde dyr,
konstaterer Kongshaug. – Disse her
mangler ingenting.
Han flir litt, sjekker at dyrene har det
bra. Fôringen trenger han ikke tenke
på, men det hender at kyrne blir syke,
skader seg, blir brunstige eller kalver.
I går morges hadde han to kalvinger.
Han prater litt med dyrene, klapper et
par og drar hjem igjen.
– Egentlig bor jeg på to steder, forklarer han. – Halve året på hjemgården,
og halve på gården til kjerringa. Det har
med bo- og driveplikten å gjøre. Når
du tar over et gårdsbruk, må du bo der
minst seks måneder i året. Nå bor det
kårfolk på begge steder, så plikten er
ivaretatt, men samtidig er det en prak-
tisk ordning for kjerringa og meg: Jeg
har lagt opp til at kalvingen i fjøset mitt
hovedsakelig foregår i januar–mars. Da
er det mye å følge med på, og jeg må
ofte opp midt på natta. Det er lettere
å gå rett fra senga og ut i fjøset enn
å sette seg i bilen, kjøre ti minutter og
dra hjem igjen etterpå.
En bonde som ønsker å lykkes i dagens landbruk, må våge å tenke stort,
mener nordmøringen. Slik har de ikke
alltid tenkt på Averøya.
– Han bestefar var av det nøysomme
slaget, han ville ikke at noe skulle være
stort. Han skjønte ikke sitt eget beste,
for å si det sånn. Skal du bygge nytt
på en gård i dag, har du bare ett valg:
Du må bygge med et visst volum for å
dekke investeringen.
Klokka sju er det tid for en rask frokost med brødskiver og kaffe. Så ut på
anlegg. For ved sida av at Kongshaug
driver en diger gård, har han også bygd
opp sitt eget firma, Konrad Kongshaug
Maskinentreprenør.
Selskapet utfører bore-, sprengningsog massestransportoppdrag i hele distriktet. Han har ingen ansatte, men
leier inn arbeidskraft fra tre mer eller
mindre faste medarbeidere når det
trengs. Stort sett har han oppdrag på
Averøya, men iblant vanker det jobber
i Molde eller Kristiansund.
– Jeg er jo gårdbruker med anlegg
på si’, forteller han. – Etter hvert har
jeg blitt mer og mer reell fjellsprenger.
Det er boring og sprengning jeg har
konsentrert meg om de siste årene. Jeg
kjører også maskin 7–800 timer i året –
gravemaskin, borerigg og traktor.
Om sommeren, fra og med mai og ut
august, er Kongshaug imidlertid først
og fremst gårdbruker.
– Så tar jeg på meg sprengingsoppdrag innimellom. Men når annenslåtten er ferdig i slutten av august, setter
jeg inn alt utstyr som har med jordbruk
å gjøre, vasker og smører det opp, og
så er det fullt kjør på anlegg utover vinterhalvåret.
For et års tid siden investerte han i
Tomtesprengning på Sandøya. Tomter, veier og grøfter er typiske oppdrag for Konrad Kongshaug Maskinentreprenør.
24
Fjellsprenger’n 2 2015
en ny Caterpillar 320 gravemaskin. Fra
før hadde han en mindre Caterpillar
312-graver, en borerigg, en lastebil, en
dumper, en John Deere anleggstraktor og ytterligere tre grønne traktorer
hjemme på gården.
– Anleggstraktoren brukes også til
snøbrøyting for kommunen om vinteren. Jeg har brøyteroder som jeg bruker cirka 3,5 timer på om natta, hvis
det snør.
– I tillegg til alt dette andre?
– Ja, men når det er stort snøfall, roer
det seg på andre områder. Regelen sier
at veiene skal være ferdig brøytet til
klokka seks. Etterpå venter fjøset, og
så drar jeg ut på jobb noen timer. På
slike dager tar jeg det heller litt rolig
om kvelden. Du bør ha fire–fem timer
på senga, det er minimum. Da fungerer du. Søstera mi sier at jeg sover for
lite, at jeg bør ha minst åtte. Men voksne folk i sin beste alder trenger ikke så
mye, har jeg funnet ut.
Det går i friskt tempo utover øya.
Landskapet endrer seg rundt hver
sving, og blir stadig mer pittoresk etter hvert som vi nærmer oss havet og
skimter Atlanterhavsveien der framme.
Kongshaug ratter den store varebilen
på smale veier ut på naturskjønne, men
forblåste, Sandøy – et sted der stadig
flere kjøper seg tomt og bygger hus.
Det er nettopp ei ny hustomt Kongshaug og mannskapet er i ferd med å
sprenge ut her, på oppdrag fra den lokale entreprenøren Gustad Maskin.
Han forteller at han veksler på å være
under- og totalentreprenør. Han syns
det er en utmerket kombinasjon.
– Noen ganger er det fryktelig behagelig å være underentreprenør og
«bare» bore og skyte også!
Det går helst i fjøstomter, hustomter, boligfelt, veier og grøfter. De fleste
jobbene hanker entreprenøren inn i
landskapet på og rundt Averøya. Iblant
går ferden til Molde og Kristiansund.
De siste tre vintrene har det vært mye
å gjøre for Wenås Bygg og Anlegg i
klippfiskbyen.
– Da kjører jeg mest borerigg og gravemaskin, og bistår ved sprengningen.
På Sandøya Vegard Smenes og Kjetil
Lie allerede i sving med å grave og bore.
Smenes er frilanser og selvstendig næringsdrivende – Kongshaug leier ham inn
etter behov. Også Smenes er ”egentlig”
bonde, mens Kjetil Lie er ansatt i Gustad
Maskin
– Jeg har et fryktelig godt samarbeid
med Gustad Maskin. De har brukt meg
nærmest fast til boring i to år nå, på alle
Oddvar Helge Bjerkeset fra Felleskjøpet kommer med «kraftfôr» til
fjellflytterne. Felleskjøpet er Oricas forhandler på Nordvestlandet.
Her skifter en eske Eurodyn™2000 eier.
hustomtene her omkring, sier Konrad
Kongshaug og legger til at firmaene
i nærområdet er flinke til å leie hjelp
av hverandre. Særlig vil han framheve
Westad Maskin og Grønseth Maskin.
– Jeg tror alle er tjent med det i
lengden. Hvorfor bygge seg så stor at
virksomheten nesten blir uoversiktlig?
Hvorfor ikke heller la prisene være på
et fornuftig nivå, slik at alle tjener litt
penger, og hjelpe hverandre hvis du
får en større oppdragsmengde enn du
har utstyr til? Da er det lettere for alle å
holde seg med arbeid og faktisk tjene
penger. Hvis alle skal bli store, blir det
kniving om alle jobbene, og så går prisene ned og til slutt tjener ingen noenting. Det er mye bedre å holde det
på et litt mer folkelig nivå, det er iallfall
erfaringa mi.
Konrad Kongshaug snakker fort og
entusiastisk. Han er kjapp i oppfattelsen, du rekker knapt å begynne på en
setning før han skjønner hva du skal si.
– Er den et Averøyfenomen, denne
hjelpsomheten?
– Neida, vi har konkurranse her også.
Men vi er få. Vi regner på de samme
jobbene. Jeg er ikke verre enn at jeg
kan gå til naboen og spørre om hjelp,
Statusmøte på hustomta på Sandøy. F.v.: Vegard Smenes, Odd Halvor Gustad,
Konrad Kongshaug og Kjetil Lie.
Fjellsprenger’n 2 2015
25
VEGARD SMENES
GÅRDBRUKER OG ANLEGGSDRENG
Vegard Smenes er en av Konrad Kongshaugs faste medarbeidere. Også han driver gård på Averøya. Der har han 25 melkekyr på båsen. Attpå har han sitt eget
enkeltpersonsforetak og leier seg ut som boroperatør på timebasis til Kongshaug. Det har han gjort i åtte år.
– Far min har akkurat blitt pensjonist, men er full av arbeidslyst, så det er han
som passer på gården mens jeg er på anlegg.
– Får du gårdsdriften til å gå rundt?
– Jada, det går fint. En må passe på kostnadene, selvfølgelig. Det er greit å spe
på med inntekter fra anleggsarbeid, men i tillegg trives jeg med å ha variasjon i
hverdagen. Derfor setter jeg pris på disse oppdragene for Konrad. Jeg kjører bormaskin og gravemaskin, er håndtlanger og gjør gårdsarbeid innimellom. Konrad
er veldig fleksibel på arbeidstider. Han vet at når det er finvær og slåttonn, da
kommer jeg ikke. Det gjør ikke han heller. Vi er bønder begge to, så vi snakker
samme «språk».
– Hvordan er han å jobbe for?
– Kjøle’ trivelig. Vi har en god tone. Han er en veldig fleksibel sjef, med godt
humør. Og trivsel i hverdagen betyr utrolig mye.
– Jobber dere sammen hele året?
– Om sommeren jobber vi mest på hver vår gård, men når det «brenner», kan
vi sjonglere litt selv om det også er travelt hjemme. Vi får det til å gå i hop på et
vis.
– Hvilke planer har du for framtida?
– Jeg ser på meg selv først og fremst som gårdbruker, og nå har jeg restaurert
fjøset. Det er ikke utenkelig at jeg går videre og tar sprengningssertifikat, men i
utgangspunktet er det gården jeg har tenkt å leve av.
hvis jeg trenger det. Det tjener han på i
neste omgang, for da kan det være at
han trenger meg. Men jeg må understreke: Vi samarbeider aldri om pris.
Kongshaug beskriver seg som en
liten aktør. Ikke desto mindre hadde
foretaket hans i fjor en omsetning på
3,5 millioner kroner. Ikke verst for en
som driver alene.
Idet klokka bikker elleve svinger
en stor varebil med henger og Felleskjøpets gule og grønne logo inn foran
26
Fjellsprenger’n 2 2015
tomta. Kongshaug lyser opp.
– Der har vi Oddvar, presis som alltid.
Ut av bilen spretter en blid lyslugg og
vinker. Det er Oddvar Helge Bjerkeset
fra Felleskjøpet (nå Agri) i Molde. Felleskjøpet har vært forhandler for Orica
på Nordvestlandet i vel 60 år, de siste
fem representert ved Bjerkeset.
Noen kasser med Eurodyn™2000patroner og poser med Exel™tennere
bæres opp på tomta. Bjerkeset har ikke
tid til å prate i dag, han må videre til
neste kunde, men de to karene lover å
ta det igjen senere.
–Jeg har alltid brukt produktene fra
Orica, sier Kongshaug mens han bærer.
– Så lenge Orica holder seg med en så
god mann som Oddvar, ser jeg ingen
grunn til å forhøre meg noen andre
steder.
– Du liker ham?
– Ja. Bare se personligheten hans da,
mann. Hver gang du møter ham på
veien, så smiler han. Han smiler alltid!
Oddvar er alltid positiv og behjelpelig.
Han henter og bringer til alle døgnets
tider. Samtidig er han beskjeden på
egne vegne. Nei, han er en fantastisk
mann. Hadde alle vært som ham, hadde landet gått så det grein!
Kongshaug leier et kundelager av
Orica i Kristiansund. Dit frakter Oddvar
Bjerkeset både sprengstoff og tennere
når det trengs, og også ut til anleggsstedet, om nødvendig.
– Dagens regler sier at hvis du skal
transportere mer enn en viss mengde
sprengstoff, må du ha ADR-godkjent
bil. Slikt koster en del, og det er ganske
innviklet. Jeg har funnet ut at så lenge
jeg får den servicen jeg får fra Oddvar i
dag, trenger jeg ikke transportere selv.
Oddvar kommer med sprengstoff, og
om han har et ærend i Kristiansund senere på dagen, tar han restene med til
lageret mitt.
Bonden og fjellsprengeren forteller
at han stort sett jobber med patronert
sprengstoff og noe Exan™. Exan™ på
mindre salver faller dyrere enn patronert, hvis en regner med alle operasjonene som ladingen medfører, mener
han. Et økonomisk overskudd ligger i å
ta hensyn til de små detaljene. Mer om
det senere.
– Med Exan™ er det også vanskeligere å beregne eksakt hvor mye sprengstoff som trengs. Da er det lettere å
bruke patronert. Patroner gir oss også
bedre kontroll når vi sprenger tett inntil
bygninger. Men når vi skyter større, med
borhull på 2,5” diameter og 4–6 meters
høyde, må vi bruke Exan™, ellers lønner
det seg ikke.
Vegard Smenes har boret klar to salver denne formiddagen. Det er de siste
knausene som skal til pers på tomta. Her går det i små salver, slik det er når
en sprenger midt inne i et boligfelt. Bormønsteret måler 1,20 x 1,30 meter og
borhullene har en diameter på 2” og en
høyde på halvannen meter. Hvert hull
produserer cirka 3,6 kubikk stein. I alt er
det rundt tusen kubikk i salvene i dag.
Konrad Kongshaug og Kjetil Lie arbeider kjapt og rutinert. Når knausen
Kongshaug har forvandlet det tidligere småbruket Hafskjær på 12 mål dyrkamark til en storgård på flere hundre. I fjøset finner
vi 400 kjøttfe. Knausen til høyre måtte sprenges ned, den strakte seg før i ca 10 meters høyde fram til der rundballene ligger.
endelig skal dekkes med skytematter, vil
Kongshaug helst styre gravemaskina
selv. Ikke for å være kontrollfreak, bedyrer han, men han gjør det så mye fortere selv, og dekkingen har han planlagt
siden han nummererte salvehullene.
Han klyver inn i førerhuset, fisker opp
mattene én etter én med graveskuffa og
fordeler dem kjapt og elegant i to lag ut
over salva. Det øverste laget legger han
omhyggelig på tvers av det underste.
– Jeg bruker alltid minst to lag med
gummimatter, og legger dem bestandig på tvers av hverandre. Da får vi
god overdekning på alle kanter. Hvis
jeg får et par matter til gode, legger
jeg dem på skrå på toppen til slutt. Det
blir som et teppe som «låser» salva.
Og så er det én faktor til som folk ikke
tenker over, sier han:
– Når du dekker så godt som dette,
varer mattene mye, mye lenger. Steinen blir holdt igjen, de rekker ikke å
snu seg i lufta og slite mattene i filler.
Når jeg gjør det på den måten, kan jeg
ha mattene i årevis.
Ei skytematte koster omkring 8000
kroner. Kan en drøye levetida deres, er
det penger spart.
Salva går av, gummimattene «letter
på hatten», og så er det bare å lade
den neste.
Suksess handler gjerne om å ha omtanke for detaljer. Den samme sparsomme og gjennomtenkte holdningen
Konrad Kongshaug har til skytematter, kommer også til uttrykk hjemme
på gården. Alle løsningene i fjøsene er
nøye gjennomtenkt.
Ta for eksempel fôrgangen i ammekufjøset. 400 dyr skal ete silo fra en
hard betongflate. I de fleste fjøs er fôrgangen et eneste langt gulv av rå betong. Kongshaug har imidlertid pusset
betongen og gitt den et tjukt lag med
maling. Det gjør det ikke bare lettere å
feie fôret inn til dyrene, dyrene slipper
også å slikke på et grovt gulv.
– Dyrene får såre tunger akkurat som
mennesker, forklarer Kongshaug. – Jeg
Magnhilds hjemgård Teigen, som hun deler med Konrad Kongshaug. I Kornstadfjorden finner entreprenøren råstoffet til boknafisken han elsker.
Fjellsprenger’n 2 2015
27
leste i et blad at svenske forskere har
funnet ut at dyrene faktisk spiser mye
mer når de får ete av et glatt underlag,
og kan legge på seg hele 5 prosent mer
enn de ellers ville gjort. Hvis kjøttveksten er 1000 gram per dag i utgangspunktet, vil en økning på 5 prosent
utgjøre 50 gram. Multiplisert med for
eksempel 300 oppfôringsdyr, får du
15 kilo ekstra kjøtt hver dag. Ganger
du dette med en kilopris på 50 kroner,
tjener du 750 kroner ekstra. Hvis du så
multipliserer dét med 365 dager, skjønner du hvor mye forskjellen utgjør når
du får et visst volum. Ikke sant?
Om dette virkelig slår til, vil først vise
seg om et par år.
– Likedan er det med klippingen,
sier han.
– Klippingen?
– Jeg har klippet to striper på 10
centimeter i pelsen på de fleste av
oppfôringsdyrene mine. Dyr som ikke
er så hårete, regulerer kroppstemperaturen sin mye bedre. Det er med på
å øke velværen deres, noe som også
kan bidra til å øke tilveksten med cirka
5 prosent. Så det er detaljer, detaljer,
detaljer hele veien.
Klokka nærmer seg to om ettermiddagen. På timeplanen står et planleggingsmøte med en byggherre i nærheten av kommunesenteret Bruhagen
på Averøya. Etter en kort kjøretur ankommer vi til et boligfelt som er under
utbygging. Flere hus er allerede reist,
men et nytt areal er nettopp strippet
ODD HALVOR GUSTAD, Gustad Maskin og Transport:
LEVERER VELDIG BRA KVALITET
Gustad Maskin og Transport har
hovedentreprisen for hustomtene
på boligfeltet på Sandøya. Boringen og sprengningen har sjefen,
Odd Halvor Gustad, satt bort til
Konrad Kongshaugs firma. Hvorfor
det?
– Det er bare jeg som har skytesertifikat hos oss, og akkurat nå
har jeg ingen borerigg.
– Bruker dere Kongshaug ofte?
– Ja, vi bruker ham ganske ofte
til hustomter og grøfter av alle
slag. Det er fole snedig.
– Hvorfor setter du bort boringen og sprengningen?
– Fordi jeg ikke rekker alt selv.
Jeg har 10–12 ansatte og må være
på kontoret i tillegg, så jeg har
ikke tid til å sprenge. Jeg prøver å
Gustad Maskin og gründer Odd
bore litt innimellom, men i løpet
Halvor Gustad er en viktig samarav den tida jeg bruker på å bore
beidspartner og oppdragsgiver.
ett hull, har tre–fire personer ringt
som jeg må ringe opp igjen. Jeg
blir avbrutt hele tida. Om sommeren har jeg vel 60 telefonsamtaler daglig, og da
går det ikke an å jobbe ute samtidig.
– Hvor mange oppdrag kan det være snakk om i løpet av ett år?
– Jeg tror vi leide inn bore- og sprengningstjenester for om lag tre kvart million
kroner i fjor.
– Dere har mye å gjøre i distriktet?
– Ja, det har vært kjempebra de siste årene. I fjor økte vi omsetningen med to
millioner kroner i forhold til tidligere år, og omsatte for totalt 19 millioner.
– Hvorfor velger du å bruke Konrad Kongshaug?
– Han er veldig arbeidssom og gjør en veldig grei jobb. Det går unna, det er
ikke noen sluntring der i gården. Likedan er det med boreren. Det er helt fenomenalt. De er i gang fra femtida om morgenen noen ganger, og leverer veldig
bra kvalitet. Jeg er kjempefornøyd.
28
Fjellsprenger’n 2 2015
for vegetasjon og jordlag og er klargjort for utsprengning. Her er Kongshaug totalentreprenør.
– Dette er Bruhagen panorama,
opplyser han. – Hele tomteflata utgjør
nesten 7000 kvm. Her kommer det 19
boligtomter, og jeg skal stå for alle,
foruten infrastruktur, grøfter og annet.
– Har du flest underentrepriser eller
får du helst oppdrag som selvstendig?
– Jeg får mye selvstendig. Særlig
kommer det mange forespørsler om
hustomter og sånne ting. Det er en
kjempefordel for folk at vi kan gjøre
alt, at vi både kan «ta fjellet» og ta oss
av gravingen. Dette feltet vil gi fint vinterarbeid til oss i år. For å flytte fjell og
stein kan du gjøre selv om det blir litt
snø og tele.
På bygningsmøtet deltar en arkitekt,
en elektriker, byggherren og flere. Fagtunge spørsmål flyr fram og tilbake,
enkeltheter vurderes og avgjørelser tas.
En skulle kanskje tro at en person
med så stor selvtillit og aktivitetsnivå
hadde en del år på skolebenken, men
Kongshaug har liten formell utdannelse – bare grunnskole og tre år på allmennfag på videregående. For da han
var ferdig på videregående, var han lei.
Et teoretisk orientert skoleløp passet
ikke for praktikeren. I stedet bestemte
han seg for å ta et friår og arbeide. Siden satte han seg aldri på skolebenken
igjen. Alt han kan i dag, har han lært
seg selv. Fagbrevet i anleggsfag tok
han gjennom selvstudium. Alt annet
har han lært av å lytte til fagfolk og
«ape» etter dem, som han kaller det.
– Jeg begynte å jobbe som avløser da
jeg var 14 år. Min første traktor kjøpte
jeg som 16-åring. Etter hvert begynte
jeg å kombinere avløserjobben med
andre jobber. På den tida gikk det døgnet rundt. Jeg var i fjøset fra klokka
seks til halv ni om morran. Så var jeg
på tømmerdrift fra ti til fire, deretter i
fjøset igjen om kvelden. Etterpå sov jeg
litt, før jeg dro på nattarbeid på oppdrettsanlegget til Marine Harvest fra
ti om kvelden til fire om natta. Jeg vet
det høres litt voldsomt ut. De som ikke
kjenner meg, tror nesten ikke at det er
sant. Men jeg var hele tida bevisst på
hva jeg ville, og fikk tidlig et ganske
godt ry som arbeidsmann.
Før han fylte 18, hadde han startet sitt
første firma.
– Pappa måtte skrive under som
verge den første gangen for å få det
godkjent i Brønnøysund.
Hele tida var målsettingen klar: Han
skulle bygge opp en storgård. Med
stålhard vilje jobbet han døgnet rundt
for å tjene penger nok til å utvide.
– Jeg la stein på stein. Kjøpte den
første gravemaskina, så en til, og så en
borerigg – for jeg så at det fantes et
behov for boretjenester.
– Boring lærte du også selv?
– Ja. Jeg fikk bore for L. A. Nordheim
Maskin i tre vintre, og der jobber det
en som heter Arne Mekvik. Han ble
en god mentor for meg. Det han Arne
ikke kan om skyting, sprengstoff og
tennmidler, det er nesten ikke verdt å
vite! Faktisk hender det fortsatt at jeg
ringer til ham, hvis jeg lurer på noe.
– Til å være selvlært har du svært
store tekniske kunnskaper?
– Det er mange som har sagt det.
Uten å skryte for mye av meg selv, tror
jeg nok at jeg ligger godt over snittet
på praktisk innsikt. Jeg har prøvd mye,
og har alltid tenkt at alle som klarer
noe, er mennesker som meg, så hvorfor skulle ikke jeg også klare det? Slik
har jeg tenkt siden jeg var litin. Det
meste handler om å ha praktisk innsikt.
Og så har jeg alltid turt å spørre folk
som kan faget sitt, det lærer du utrolig
mye av.
Landbrukskunnskapene har han
også skaffet seg på egenhånd. I ammekufjøset avler han fram og krysser
raser, og forsøker å finne kombinasjoner som gir det beste slaktet.
– Jeg har ingen landbruksfaglig utdanning, men er genuint interessert i
alt som har med avl og dyr å gjøre. Jeg
leser mye – helst utenlandske fagblader, lytter til dyktige folk og prøver å få
med meg møter og studieturer. Alle ser
hvem som lykkes med noe og ikke, og
da må du bare spørre: Hvordan får du
det til? De fleste tør å fortelle deg hva
de gjør, det taper de ikke noe på. Nå
begynner jeg endelig å se gode resultater av avlsarbeidet vi har gjort.
– Og begge fjøsene bygde du selv?
– Ja. Jeg hadde med meg en pensjonist, Arild Stene, som er en ekte tusenkunstner. Alt er løsbart for den mannen. Ham har jeg lært utrolig mye av.
Hvordan rekker han over alt?
– I ammekufjøset har jeg en innleid
hjelpesmann, og så er vi så heldige å ha
en kårkall som bistår med det praktiske
på begge gårdene. Dessuten er kona
aktiv, og guttungen på 15 jobber mye,
så jeg er fole heldig. Jeg har et stort
støtteapparat rundt meg.
– Du må ha veldig mye energi?
– Ja, jeg orker mye. Og det er alfa og
omega at du trives med det du gjør. Og
det gjør jeg virkelig. Jobben er så variert. Jeg rekker aldri å gå lei.
Vegard Smenes i aksjon på byggetomta på Sandøy. Boreriggen tilhører Kongshaug
– Du må kanskje også være strukturert?
Konrad Kongshaug nikker og retter
pekefingeren mot hodet.
– Du må være rimelig strukturert og
ha et klart hode. Det er mye oppi der
som må organiseres. Og så må du være
ganske effektiv.
– Hva er det verste og det beste ved
å være selvstendig?
– Det beste må være at du kan styre
arbeidsdagen din helt fritt. Det er også
det vanskeligste. En vanlig arbeidstaker
kan legge fra seg arbeidet klokka fire,
men den som er selvstendig har ansvar
og må sørge for at alt er på stell til avtalt tid.
Mange penger står på spill i anleggssektoren. Ligger Kongshaug våken om
nettene?
Han innrømmer at det har vært et
par tøffe år. For ei tid tilbake investerte
han mye i utstyr, dyr og fjøs. Regnings-
Fjellsprenger’n 2 2015
29
med. På gården slakter han dyr selv fra
egen besetning, og har bygd sin egen
slaktelinje i garasjen.
– Der har jeg laget ei kjølebu også.
Det er jo ikke lov med gårdsslakting beregnet på salg lenger, men til eget bruk
er det tillatt.
Slakteriet begynte han med for noen
år siden, etter at han tok til å jakte
hjort. Han var ikke fornøyd med kvaliteten på kjøttet han fikk kjøpt i butikken.
– Med den temperaturen som er her
om høsten, får du ikke mørnet kjøttet
skikkelig. Jeg mener at kjøttet skal henge til mørning så lenge at det begynner
å mugne, Først da skal du ta det. Da er
det så mørt at du nesten kan rive kjøttet av beina uten å skjære!
Ferieturer blir det lite av. Siste gang
var for fire år siden. Men Konrad
Kongshaug savner ikke å reise bort.
Det rekker lenge med en tur til Førdekanten, der han har slekt.
– Men den beste ferien jeg kan ha
er å være hjemme og gjøre det som
jeg har lyst til og som jeg ikke rekker til
vanlig. Gå på jakt eller ta med ungene
ut på sjøen og sette garn. Det er kanskje den beste rekreasjonen jeg kan få.
Kona Magnhild er sjef i fjøset der melkeproduksjonen skjer. Hun ser ikke plagsomt
mye til ektemannen i det daglige.
bunkene tårnet seg opp.
– Men jeg jobbet meg ut av det, og
fikk banken med på laget. De vet at jeg
har arbeidskapasiteten som trengs. Nå
har jeg det romslig, og slik er det behagelig å ha det. Derfor spør jeg: Hvorfor
skal jeg være stor, når jeg er lykkelig
som liten?
Det heter seg at den som har mye å
gjøre, også får mye til. Til tross for at
han arbeider nesten døgnet rundt, har
Konrad Kongshaug rukket å skape en
familie med tre barn. Yngstedattera er
30
Fjellsprenger’n 2 2015
en «attpåklatt» på tre år.
Fritida han klarer å skrape sammen,
blir brukt effektivt. Interessene er jakt
og fiske. Mye av maten familien spiser
lager de av råvarer som de produserer
selv.
– Jeg fisker en god del og vi lager
fole mykje fiskmat sjøl, fiskekaker og
fiskball og sånne ting. Favorittretten er
helt klart boknafisk. Hvert år i februar–
mars fisker jeg 50 langer, tørker dem
og fryser dem ned. Ungene elsker det.
Vi har ofte boknafisk på fredagskvelden.
Kjøttmat er han også selvforsynt
Klokka tikker mot halv fem om ettermiddagen. Kona ringer og sier at
han må huske å spise. Og husker han
foreldremøtet med yrkesveiledning for
sønnen klokka fem?
Kongshaug begynner å få det travelt. Etter foreldremøtet fortsetter arbeidsdagen.
– Når vi jobber sammen med andre,
slutter vi samtidig med dem klokka
fire. Da drar jeg videre til et annet sted
og jobber videre. Eller jeg drar hjem
til gården og gjør noe der. Men når vi
er alene på et anlegg, kan klokka bli
både åtte og ti om kvelden før vi gir
oss.
Hjemme venter da fjøset. Faren
pleier å ta fjøsstellet, men Kongshaug
må se over og kjøre inn fôr til dagen
etter. Hvis han endelig kan lukke seg
inn hjemme klokka ti om kvelden, er
han godt fornøyd. Vanligvis blir klokka
imidlertid nærmere halv elleve – og da
er det tid for middag. Kona er utdannet kokk og sørger for at mannen får i
seg variert kost.
– Så er det en time på sofaen for å
bla gjennom nyheter og sjekke teksttv, før jeg går løs på papirarbeidet med
sprengningsplaner og hele røklet. Så
er det i seng en gang mellom midnatt
og ett om natta.
– Skulle nesten tro du var redd for å
treffe kona?
Om noen fant på å arrangere et mesterskap i mattelegging, ville Konrad Kongshaug ha stilt sterkt. Øverste lag legges
alltid på tvers av det nederste.
Kongshaug ler buldrende.
– Vi kombinerte en faglig tur til Malaga med noen dagers ferie i vår. Da sa
kona at det nesten var rart å se meg.
Men jeg må rose Magnhild, hun er fantastisk. Barna også, og foreldrene mine
og svigerforeldrene.
– Har du noen spesielle minner fra
jobbene du har hatt?
– Vi sprenger jo ofte tett inntil hus.
For en stund siden ville en kar ha skutt
vekk en stor stein fra huset sitt. De
som bygde huset hadde plassert det
klin inntil steinen. Hvordan de fikk til
det, skjønner jeg ikke. Det var så trangt
mellom veggen og steinen at vi ikke
fikk dekningsmattene imellom. I tillegg
var steinen nesten like høy som huset,
to og en halv etasjer. Men vi plukket
den ned, boret en meter om gangen
og sprengte lag for lag. De innerste
hullene ladet vi ikke, slik at når vi skjøt,
gikk salva alltid utover. Og så la vi matter over som gikk to meter nedenfor
salva og fortøyde dem til gravemaskina, slik at steinene ikke skulle rase inn i
veggen. En spesiell jobb, men det gikk
fole bra!
– Hva setter du mest pris på i jobben?
– Å få være ute. Kjenne at jeg lever.
Hver kveld jeg kommer inn og kan sette meg ned, vet jeg at jeg har fortjent
det. Det er så godt.
– Og så er det godt å lykkes?
– Jada, det er det. Og jeg har vært
heldig med mye. Jeg føler at jeg har
lyktes rimelig bra med det jeg har
prøvd på.
– Har du sett noen endringer i bransjen mens du har holdt på?
– Ja, alt har blitt fole profesjonalisert.
Det har blitt mindre plass til de små.
Og det er krevende å være liten, hva
papirer angår. Jeg trenger nesten en
egen stilling bare for å drive med dokumenter, egenerklæringer, godkjenninger, skyteplaner og alt annet som skal
lages. Større firma har folk som tar seg
av dette. Jeg gjør det selv om kvelden
og i helgene.
– Satser du helst på anleggsfirmaet
eller gårdsdriften i framtida?
– Den dagen jeg ikke har hjelp hjemme lenger, må jeg kanskje bli gårdbruker på heltid. Men jeg kutter ikke ut
firmaet, for det vil alltid bli rom for å
ta et sprengningsoppdrag, og jeg kommer til å fornye skytepapirene mine.
Skulle det gå galt med landbruket i
Norge og jeg begynner å tape penger
på gården, vil jeg ikke holde på lenger. I
så fall har jeg noe å falle tilbake på. For
fjellsprengere vil være ettertraktet vare
også i årene som kommer.
Målet han satte seg om å bli en av
landsdelens største gårdbrukere, nådde han for noen år siden. Hva nå?
– Jeg har tenkt å bli enda flinkere til
det jeg holder på med. Vi skal utvide
gården enda litt til, og tegner nå på et
nytt fjøs så vi får inn 60–70 dyr til. Det
er det marked for. Det er stort underskudd på kjøtt i Norge.
– Du driver alene, kan det ikke bli ensomt iblant?
Kongshaug trekker på det. – Jo, men jeg har så mange gode
støttespillere rundt meg. Og så er jeg
flink til å bruke telefonen. Blir det lange
dager, slår jeg på tråden til en kompis
og så tar vi oss en timinutters prat. Nei,
det går bra.
– Og så har du jo kona å komme
hjem til?
– Ja, og ungene.
Fjellsprenger’n 2 2015
31
Oddvar Helge Bjerkeset
KRUMTAPP PÅ
NORDVESTLANDET
Får skryt av kundene,
men skryter selv helst
av andre.
Tekst og foto:
Einar Gjærevold
Felleskjøpets sprengstoff-transport er et velkjent syn på veiene i nordvest.
Oddvar Helge Bjerkeset er en populær mann på Nordmøre. Den blide moldenseren strekker seg langt for å yte god service.
Felleskjøpet Agri i Molde er Oricas forlengede arm i Romsdal og på Nordmøre. For
fem år siden tok Oddvar Helge Bjerkeset
over forhandleransvaret for den «eksplosive» delen av virksomheten. I løpet av
disse årene har 53-åringen blitt svært populær blant kundene i distriktet. Folk setter pris på den blide rausheten, servicen
og fleksibiliteten de møter hos ham.
– Har det skjedd noen utvikling i den
tida du har solgt sprengstoff?
– Det stilles mye strengere krav til sikkerhet nå, ikke minst til transporten. Reglene
rundt ADR har blitt en gjenganger på
kundekveldene her. Jeg får mange spørsmål om dette, og prøver å hjelpe til med
opplysninger om hvem de skal ringe til og
hvordan de skal gå fram. Tekniske spørsmål formidler jeg til en eller annen i Orica,
som så tar kontakt direkte med kunden.
Det gjelder først og fremst Teknisk Service
og Oricas regionsjef, Arve Marigård. Jeg
må få skryte av Arve, han gjør en kjem-
32
Fjellsprenger’n 2 2015
pejobb; følger opp kundene og er mye
på farten. Når jeg spør ham, får jeg alltid
eksakt svar tilbake. Det setter jeg stor pris
på. For det er viktig at jeg kan gi kundene
tilbakemelding så raskt som mulig.
Tradisjonsrik forhandler
Nordmøre og Romsdal Felleskjøp har eksistert i 103 år og solgt sprengstoff, tennmidler og skytematter i drøyt 60 av dem.
For fire år siden tok avdelingen i Rosenes
by også over sprengstoffsalget etter Johs.
Hveding i Kristiansund. Hveding har vært
kommisjonær for Orica/Dyno i mange år,
men ønsket å pensjonere seg og tilbød
moldenserne å ta over.
– Jeg må få skryte av ham også. Han
har gjort en god jobb for Orica i mange år,
og var veldig behjelpelig i overgangsperioden, sier Bjerkeset.
Felleskjøpet har to lagre for sprengstoff
og tennere utenfor Molde, mens det lokale Felleskjøpet i klippfiskbyen hoved-
sakelig tilbyr sprengstoff (Eurodyn™ og
Exan™).
– I lokalene her på Felleskjøpet lagerfører og selger vi borstål, skytematter,
borplugger og forskjellig annet tilbehør til
sprengningsarbeidet. Vi er en forholdsvis
stor forhandler av skytematter.
Bjerkeset forsyner hele Nordmøre og
Romsdal med patronert sprengstoff og
bulksprengstoff; Aure, Rauma, Molde,
Nesset, Sunndalen, Jemnes, Surnadal,
Tingvoll, Eide, Frenå, Averøy og Tustna.
Det er mange kommuner å dekke for én
mann.
– Ja, det blir mye kjøring. Fergene gjør
at jeg ofte må begynne tidlig. For det er
krav om at det ikke skal være flere enn
12 passasjerer om bord foruten meg når
ferga fører sprengstoff. Da må jeg som
regel ta første ferge i 05.30–06.30-tida.
Det skjer iallfall to dager i uka. I morgen
skal jeg til Aukra, så jeg bestilte plass på
ferga i dag. Det er fole greit, for da har jeg
prioritet, hvis det kommer en annen ADRtransport. Og jeg må få skryte av fergemannskapet. De er «svære» folk. Når du
ringer og gjør en avtale med dem, holder
de den hundre prosent. Det er godt samarbeid!
– Holder du på lenge utover kvelden
også?
– Nei, jeg prøver å komme meg hjem
i noenlunde rett tid om ettermiddagen.
Men jeg har nå telefonen med hjem, så ...
jeg prøver å alltid være parat.
Mangfoldig kundegruppe
– Hva slags kunder har du?
– Vi har alle slags kunder, både riksentreprenører og mindre firmaer fra distriktet. Jeg vil nødig framheve noen enkelte,
men omtrent 95 prosent er faste, lokale
kunder som også leier kundelager av oss.
– Hva går det mest av?
– Mest patronert sprengstoff, Eurodyn™ 40 og 50 mm. Av tennmidler går
det mest i Exel™, men vi leverer også litt
elektrisk. Noen bruker faktisk elektriske
tennere fortsatt.
– Hva med elektroniske tennmidler?
– Til ilandføringsanlegget på Aukra for
gass fra Ormen Lange har vi levert elektroniske tennere av typen Unitronic™ 600
i halvannet år nå. Det stilles krav om elektroniske tennere når det skal sprenges på
et gassanlegg. Det er AF-Gruppen som
har sprengningsarbeidene der.
– Transporterer du til anleggsplassen og
henter etterpå også?
– Det hender ikke så ofte, kanskje bare
hver 14. dag. De fleste bestiller akkurat
nok til dagens forbruk. Men hvis de får et
overskudd ved dagens slutt, må jeg ofte
komme og hente.
– Du har ord på deg for å være utrolig
serviceinnstilt?
– Orica er kanskje ikke billigst på pris,
det er ingen hemmelighet, men vi tar det
igjen på servicen og på kundelagrene.
Får stadig nye kunder
Felleskjøpet i Molde har om lag 20 ansatte. Bjerkeset er den eneste som utelukkende arbeider med sprengstoff og tennere.
– Jeg har én som hjelper til med fakturering og forskjellig, men 90 prosent av
jobben gjør jeg selv.
Før Bjerkeset tok over, hadde Ståle Aspelund jobben i et par år. De fleste husker
nok likevel helst Leif Iversen, som var en
aktiv forhandler av Oricas/Dyno Nobels
produkter i en årrekke. Iversen er nå pensjonist.
Bjerkeset merker lite til at konkurransen
har økt i markedet.
– Vi har faktisk fått flere kunder de siste
årene, og har økt omsetningen jevnt. I dag
har vi omkring 70 kunder bare innenfor
sprengstoff-segmentet. Akkurat nå merker vi at det er roligere. Vi har ikke mistet
kunder, men det er nedgang i bransjen.
– Ser du noen trekk for utviklingen
videre?
– Det begynner å bli mange voksne
skytebaser rundt om. Det er et generelt
problem. Rekrutteringen må bli bedre.
Mange skytebaser har kommet opp i 50og 60-åra, og hvem tar over etter dem?
Heldigvis har flere store entreprenører blitt
flinke til å ta inn lærlinger. Også lokale firmaer har vært flinke. Kanskje blir det lettere å få ungdommen til å begynne med
dette nå, når ikke «alle» kan jobbe med
olje lenger? Uten skytebaser blir det i alle
fall ingen tunneler, ingen hustomter og
ingen veier.
Oddvar Helge Bjerkeset bor med
kone og to voksne «jenter» i Moldes
nabokommune Frenå. Derfra har han
tre mil til jobben. Ofte drar han rett
hjemmefra til et av lagrene sine, og
derfra ut til kundelagrene eller et av de
mange anleggene rundt om.
– Det er en fole trivelig gjeng. Det
er bare én ting som gjør at jeg holder
på med dette, og det er kundene. De
er ekte arbeidsfolk. Her er en spade en
spade, og har du gjort en avtale, så blir
det slik. Du får kjeft av og til, men du får
også ros. Det er en fole real bransje.
Fjellsprenger’n 2 2015
33
Norges ledende
sprengstoffleverandør
SPRENGSTOFFHISTORISKE
DRYPP
1846: Ascanio Sobrero fra Italia fremstiller nitroglyserin og Friedrik Schønbein
lager den første nitrocellulose.
1864: Alfred Nobel tar opp industriell framstilling av nitroglyserin.
1865: Et norsk selskap, Nitroglycerin Compagniet, blir dannet for å produsere
nitroglyserin i en fabrikk på Lysaker.
1866: Alfred Nobel finner opp gurdynamiten ved å la nitroglyserin suges opp
i en jordart, kiselgur, og en fenghette som kan initieres med svartkruttlunte.
Begge disse oppfinnelsene får stor betydning for sikkerheten ved sprengningsarbeider.
1867: Svenskene Johan Ohlsson og Joh.Henrik Nordin patenterer et sprengstoff
med ammoniumnitrat tilsatt kull- eller trepulver.
1868: Produksjon av Gurdynamit starter ved Nitroglycerin Compagniet på Lysaker.
1875: Alfred Nobel finner en metode for å blande nitroglyserin og nitrocellulose. Han kaller blandingen sprenggelatin. Den
består av 93% nitroglyserin og 7% lavnitrert cellulose.
1878: Nitroglycerin Compagniet starter produksjon av sprenggelatin i en fabrikk på Engene (Sætre) i Hurum. Sprengstoffet
blir kalt Sprenggummi.
1879: Alfred Nobel overtar Ohlsson og Nordins patent og kombinerer ammoniumnitrat blandingen med sin egen nitroglyseringelatin.
1880: Nitroglycerin Compagniet tar opp produksjonen av det nye sprengstoffet som bli kalt Gummidynamit.
1904: Nobelkonsernet patenterer bruk av nitroglykol i sprengstoff. Nitroglykol senker frysepunktet for dynamitten så mye at
vi får frostfri dynamitt. Men først i løpet av 1920 årene blir prisen på glykol så lav at det blir økonomisk mulig å erstatte en del
av nitroglyserinet med nitroglykol.
1955: Amerikaneren Akre lanserer ammoniumnitrat oljesprengstoff, ANFO. Svakheten ved dette sprengstoffet er dårlig vannbestandighet. ANFO produseres og markedsføres i dag av Orica under produktnavnet Exan™.
Med kombinasjonen av våre elektroniske tennsystemer,
bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er
du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med
det beste resultat.
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00
Fax 32 22 91 01
[email protected]
www.orica.no
1956: Amerikanerene Melvin Cook og Farnam tar patent på slurrysprengstoff og danner selskapet IRECO med
hovedkontor i Salt Lake City, Utah, USA.
1968: Norsk Sprengstoffindustri AS starter produksjon av slurry i bulk ved dagbruddene i Sør-Varanger, Mo i Rana og Titania. Etablerer i årene som kommer flere slurrystasjoner for levering til masseforflytningsprosjekter og damanlegg rundt omkring i landet.
1983 - : Emulsjonsprengstoffene utvikles og erstatter etter hvert slurry. Disse markedsføres av Orica i dag under navnene
Centra™ Gold og Fortis™. Orica oppretter nye stasjoner som leverer emulsjon i bulk til pukkverk, veianlegg og andre sprengningsprosjekter i nærområdene.
1997 - : Emulsjonssystemet Civec™ og ladeutstyret Handiloader™ blir utviklet for anlegg under jord og i tunneler.
Oricas ingeniører arbeider kontinuerlig med utvikling av nye produkter og teknikker, samtidig som vi til enhver tid
optimaliserer de produkter og systemer som allerede finnes i markedet.
Hos Orica forplikter vi oss til å utvikle morgendagens teknologier og løse dagens utfordringer sammen med
våre kunder.
34
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
35
HISTORISKE TILBAKEBLIKK
Arbeiderne på Engene foran kontor- og laboratoriebygningrn i 1897
.
Sentrum i fabrikken på Engene ca. 1900 .
Gelatinen blir blandet i settehuset i 1876 .
Nitroglycerin Compagniets 50-års jubileum på Engene i 1915.
Kilde: Norsk Sprængstofindustri AS Jubileumsskrift 1865-1965
36
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
37
HISTORISKE TILBAKEBLIKK
Bygging av Gullaug Fabrikker i 1917
Det første nitreringsanlegget på Gullaug.
Bygging av Syrehuset på Gullaug.
”Dynamittdalen” på Gullaug.
Kilde: Teknisk Museum
38
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
39
Utdypingsprosjekt for Kystverket
SJØENTREPRENØREN RYDDET LEI PÅ
HJELTEFJORDEN
Anleggsdykkerne fra
Sjøentreprenøren møtte
mange utfordringer
da de fikk jobben med
«Prosjekt Innseiling til
Bergen».
Undervannssprengning
er for viderekomne.
Tekst og foto:
Einar Gjærevold
Håvard Olsen lader dagens salve på 15 meters dyp på Færøyfluene. Ladingen foregår under stort trykk og i
sterk strøm. Det er som å arbeide i kraftig motvind. Forholdene er noe mer anstrengende enn på landjorda. Videobilde: Sjøentreprenøren.
40
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
41
Sjøentreprenørens stolthet. Dykkerlekteren Mjø II er kanskje Norges mest avanserte av sitt slag. Fartøyet har
alle fasiliteter for sikker anleggsdykking.
Tang- og tareskogen står tett over
Færøy-fluene. De ulenkelige vekstene
bølger fram og tilbake i strømmen og
vekselsvis blottlegger og dekker til den
gråhvite sjøbunnen i små glimt.
Inne i hjelmradioen hører dykkeren
stemmene fra kontrollrommet på overflaten:
– Finn’ du hølet, Håvard?
– Det skal no vær’ her et sted. Æ
prøv’ litt lenger te høyre.
Dykkeren skyver blæretang til side og
leter med hendene.
– Der e’ det. Æ faint det!
Akkurat idet Håvard Olsen avdekker
det ettersøkte borhullet, kommer en
krabbe seilende. Dykkeren griper etter den, men skalldyret er for raskt, det
kravler ned i hullet og gjemmer seg.
Olsen banner. Han pirker krabben
opp av hullet igjen, men før han får
sukk for seg har dyret på ny pilt ned
i det det tror er tryggheten. Så er det
ikke annen råd, han må spidde krabben med dykkerkniven.
Håvard Olsen løfter de halvmeter
lange Eurodyn™-patronene opp fra
pappeska som er plassert på bunnen.
Patronene er nesten fargeløse i det
flakkende lyset på 15 meters dyp.
42
Fjellsprenger’n 2 2015
Blyskoene på føttene holder ham
nede, ellers ville Olsen ha måttet bruke
mye krefter på å slåss mot strømmen
og oppdriften. Dynamittgubbene føles
nesten vektløse i hendene.
T
rønderen dytter «pølsene» på plass i
borhullet. Ti stykker blir det plass til
denne gangen. Når den siste er i boks,
gjenstår en og en halv meter opp til
åpningen. Det er akkurat nok høyde
til fordemmingen. Håvard strekker seg
etter plastsekkene med singel, snitter
dem opp og lar småsteinen renne ned
i hullet. Dykkeren hører ikke en eneste
lyd annet enn sin egen hvesende pust
og kommentarene fra kontrollrommet
på overflaten i hodesettet.
– Ok. Ferdig. Det var nummer fem.
Tryggere atkomst til Bergen
Ute i Hjeltefjorden mellom Sotra og
Askøy, midt i en av innseilingsledene
til Bergen, ligger Færøyfluene. Eller rettere sagt; der lå de. Når dette skrives
er det høst, og den lille klyngen med
undervannsskjær bare et minne. For
i sommer var Sjøentreprenøren AS i
full gang med å spenge dem vekk. Da
Fjellsprenger’n besøkte Hjeltefjorden
i juli, hadde Bergensfirmaet kommet
over halvveis i prosjektet, som gikk ut
på å utdype et åtte mål stort areal i
fjorden på oppdrag av Kystverket. Jobben begynte i juni og ble avsluttet i august.
– Dette er et av de farledstiltakene
som Kystverket gjennomfører hvert år,
forklarer anleggsleder Jon B. Nesse.
Utdypingen er satt i gang for å gjøre
innseilingen til Bergen tryggere og enklere. Undervannsskjærene, «fluene»,
stikker opp til 3,8 meter under sjøoverflaten og gjør farvannet trangt, særlig
for de 350 meter lange cruiseskipene
som jevnlig besøker Vestlandets hovedstad.
– Når Færøyfluene er borte får vi vi
en mye smidigere trafikkavvikling, fortsetter Nesse og presiserer at skjærene
ikke blir helt borte. De skal høvles ned
til 14,3 meter LAT – de sjøfarendes benevnelse for Laveste Astronomiske Tidevann.
– I dag er fjorden 3,8 meter på det
grunneste der fluene ligger. Den dybden skal ned til 14,3 meter. Altså må vi
sprenge vekk en høyde på 10,5 meter.
I tillegg må vi plusse på to meter med
underboring, slik at enkelte av borhullene blir omkring 12,2 meter høye.
Alt i alt skulle om lag 40 000 kubikk
fast fjell fjernes i sommer.
Til å utføre jobben seilte Sjøentreprenøren inn spesiallekteren Mjø II, et
unikt fartøy som er solid utrustet for
anleggsarbeid under vann – med borerigg, kran og dykkerstasjon med moonpool og heis. I tillegg opererer mudringsfartøyet Caesar med en 125-tonns
gravemaskin i farvannet. Den henter
opp løsmasser og sprengstein, og laster massen over på en splittlekter som
dumper alt på et punkt som er avsatt til
dette et annet sted i fjorden.
– Kystverket har valgt å dumpe massen på en plass hvor det ikke finnes
noe biologisk mangfold i utgangspunktet. Så håper en at det skal oppstå
et mangfold der etter hvert, med fisk
og skalldyr som kan finne tilholdssteder i røysa.
– Er det satt noen spesielle restriksjoner for sprengningsjobben?
– Nei, her er det ingen bebyggelse eller annet i nærheten som kan påvirkes.
Vi kan ha så store salver vi vil. Av og
til forårsaker vi små «tsunamier» når
vi sprenger til sjøs, men det har vi ikke
fått her. Årsaken er antakelig at vi har
så mye vann omkring oss at trykkbølgene fortaper seg i dybden.
Ønsker emulsjon under vann
Sjøentreprenøren AS er et rendyrket
undervannsfirma som driver med alle
former for anleggsarbeid i vann. Jon
Nesse forklarer at firmaet er prekvalifisert for oppdrag nearshore fra oljeselskapene Shell, Total og Statoil. Ellers
jobber de både for offentlige kunder
og for lokale entreprenører og riksentreprenører. Især har de samarbeidet
mye med AF-Gruppen i årenes løp. De
fleste oppdragene er å finne på strekningen fra Haugesund til Honningsvåg.
Blant sine mer spesielle prosjekter har
firmaet kunnet loggføre Hålogalandsbrua i Narvik, der dykkerne sprengte
ut tomter til brufundamentene på 33
meters dyp i 2014. De siste årene har
de utført «nymotens» tiltak som undersjøisk grøftesprengning for å legge
strømkabler til oljeplattformene i Nordsjøen.
– Færøyfluene er en type jobb som
konkurrentene ikke nødvendigvis løser
med å ha en mann i havet, men det
gjør vi, sier Nesse. – Det vil si at vi bruker dykkere på sjøbunnen som lader på
tradisjonelt vis, med Eurodyn™2000patroner og Exel™ tennsystem.
Aller helst skulle Sjøentreprenøren
ønsket at de kunne lade med bulkemulsjon under vann. Den første salva
Kontrollrommet i dykkerstasjonen på Mjø II. Her holder dykkeleder Christian
Strømsnes (delvis fravendt) tett kontakt med dykkeren på havbunnen og følger
hans minste bevegelser på monitorene. T.v.: Dykkekollega Roger Selvåg.
på nettopp Færøyfluene ble skutt med
Centra™ Gold som et eksperiment.
– Ladingen gikk fint og salva ble en
kjempesuksess, fastslår Nesse, men ligger til at det blir en litt for omfattende
operasjon for firmaet å benytte bulkemulsjon fast i denne omgang. Lading
med emulsjon krever at mange dykkere
er i sving samtidig. – Men den største
utfordringen ligger i at vi må bestille
tankbil fra Østlandet i god tid og få den
fraktet på ferge ut på sjøen. I praksis
legger vi beslag på bilen i tre dager, så
det blir en dyr løsning.
Eksperimentet ble foretatt med 13
tonn SSE-bulkemulsjon som Orica anbefaler til undervannsbruk. Selve ladingen ble utført på konvensjonelt vis ved
at ladeslangen fra tankbilen ble ført
rett ned i sjøen, der en dykker styrte
den på plass i de 4” store ladehullene.
På forhånd var en 75 mm Eurodyn™
bunnladning plassert i hullene.
Etter emulsjonstesten valgte en å
bruke Eurodyn™ 2000 til sprengningsarbeidet ved Færøyfluene, med Exel™
Per Arne Fjeldvær er sjef for dykkerteamet ombord.
Fjellsprenger’n 2 2015
43
loader™ og en matrisetank og plassere
dem på lekteren, slik at vi kan lade selv
når vi trenger det, sier Nesse. – Det er
ingen tvil om at det vil være enklere og
lettere. Samtidig er det slik at jobbene
våre er svært varierte. Neste jobb for
dette fartøyet kan for eksempel bli en
ren betongjobb.
Borkronene ryker som knekkebrød på det harde fjellet i Færøyfluene.
Boroperatør Øyvind Langstrand (innfelt) har en stri tørn med å mase hull i
berget og sikte inn boret i dønningene.
U500-tennere og vanlige SL17 koblingsblokker.
– Fordelen med å lade med patronert, er at boring og lading kan skje parallelt. Dykkeren lader fortløpende og
ligger bare noen hull etter boreren. Det
sparer vi tid på og vi får en mer effektiv
utnyttelse av utstyret. Vi er nesten klare
til å koble når boringen er ferdig.
Av patronert sprengstoff ville Sjøentreprenøren ha foretrukket Eurodyn™
3000, et litt kraftigere sprengstoff som
ville ha gjort det mulig å «strekke» bormønsteret en del, det vil si at man borer færre ladehull uten å tape spreng-
44
Fjellsprenger’n 2 2015
ningseffekt. Produktet er imidlertid
bestillingsvare og lot seg ikke levere til
oppstarten.
– Hos oss er det ofte slik at vi må
kaste oss på nye jobber på kort varsel,
og da rekker vi ikke alltid å anskaffe
sprengstoffet vi helst skulle hatt eller å
beregne hvor mye vi trenger. Når vi først
har utstyret på plass, må det gå hele tida,
det blir for dyrt å vente. Dermed er det rimeligere å gå med det du kjenner og har,
og bli ferdig med det.
Idéen om å benytte bulkemulsjon i større grad, er derimot langt fra forkastet.
– Vi vurderer å leie inn en Handi-
Hardt fjell
Undervannsryggen ved Færøyfluene
består ifølge Norges Geologiske Undersøkelse av granittisk til granodiorittisk gneis. Den knallharde bergarten
går hardt ut over borkronene.
– Hardheten er en utfordring under
boringen, fortsetter anleggslederen.
– Etter to–tre hull må vi skifte eller slipe
krona. Men fellet gir gode salver, og
når du får et godt utkast, blir det mindre å grave. Færøyfluene ligger som en
bratt fjelltopp under vannet, slik at en
del av steinen går over kanten og ned
på hundre meters dyp.
Øyvind Langstrand er skiftets boreoperatør. Han kan bekrefte at det går
hardt for seg på bunnen.
– Det gnistrer nesten av krona når vi
setter i gang, så det må være mye jernmalm i det berget. Nesten hele feltet er
veldig hardt. Vi har bare halvparten så
mye synk på denne jobben som vi pleier å ha. Nå ligger vi på 70 centimeter i
minuttet, mens vi pleier å ligge jevnt på
100–120 cm med 3,5–4” hull i vanlig
fjell.
Som om ikke det gjenstridige fjellet
er nok, strekker en tjukk skjellsandbanke seg tvers gjennom feltet og kompliserer jobben. For å kunne bore gjennom sandlaget, må teamet først slå et
styrerør gjennom løsmassene og hindre
dem i å sige ned i borhullet. Når hullet
er boret ferdig, trekkes boret opp og
et plastrør blir ført et par meter nedover på innsida av styrerøret. Der blir
det stående til hullet er ladet og fjellet
sprengt.
Entreprenøren understreker at de
bruker korte rør, slik at det blir lite
plastavfall igjen etter dem. Det meste
av plasten etter rør og slanger plukkes
opp av sjøen når salva har gått.
Undervannssalvene blir boret med
samme type bormønster som på land,
forklarer Nesse. Hvert hull går av med
17 milli-sekunders forsinkelse til naboen, mens rastene går av i en rekkefølge
på 109 ms forsinkelse i forhold til hverandre.
Den første salva i juni, «slurry-salva»,
var også den største: 180 ladehull produ-serte cirka 15 000 kubikk sprengstein. De neste to var «bare» på 3000
kubikk hver. Dagens salve har 102 ladehull og er beregnet til 3500 kubikk.
– Vi begynte med et bormønster på
3 x 3,5 meter og 4” borhull, tilpasset
bulkemulsjonen, forklarer Jon Nesse.
– Når vi nå kjører med 75 mm patroner,
har vi gått over til et tettere mønster på
2,5 x 3 meter og med 3,5” hull.
Borhullene blir fordemmet på samme
måte som på land, men singelen pakkes i plastsekker før de blir sendt ned
i sjøen. En miniubåt, ROV (Remotely
Operated Vehicle), plasserer dem ved
hvert enkelt hull mens boringen foregår. Dermed ligger singelen klar til dykkeren kommer og lader.
– Oppfører fjellet og detonasjonen
seg annerledes under vann enn over?
– Nei, men vi får nødvendigvis ikke
Det er kraftig motstand i vannet der nede..
Håvard Olsen, dykker
de store framkastene. Og vi borer heller ikke med kast, vi borer loddrett.
Fjellet er likevel så hardt at vi får veldig
gode framkast.
– På land må en ofte ta hensyn til
slepper, hvordan arter slepper seg under vann?
– Det er samme problematikken der
også, men mens et pukkverk er interessert i å få steinen knust ned til best
mulig fraksjon, skal denne steinen
normalt ikke brukes til annet enn fyllmasse. Men slepper er vi ofte borti, og
da kan du få ukontrollert tenning mellom hullene. Ellers legger jo vannet en
Det er fort gjort å kjase seg ut når man arbeider på fjordbunnen.
Håvard Olsen er en erfaren yrkesdykker, med bakgrunn fra Nordsjøen, og kan kunsten å rasjonalisere med kreftene.
Videobilde: Sjøentreprenøren.
demper på eventuell steinsprut, svarer
Jon Nesse.
Krevende element
Før hver sprengning må lektermannskapet melde fra til Kystverkets trafikksentral på Fedje – dels av hensyn til
cruisetrafikken, men også til de mange
brønnbåtene som passerer med levende fisk om bord. Der er det snakk om
store verdier.
– I tillegg har vi litt småbåttrafikk.
Men vi bruker sirene, og når vi trekker
lekteren vekk, stenger vi seilingsleden,
så sikkerheten er godt ivaretatt, mener
Nesse.
Dykkerlekteren er bemannet av fem
personer; én boreriggoperatør og fire
dykkere som deler på øktene. På gravelekteren er de to mann.
– Foruten de som er på jobb nå, har
like mange fri. Vi har en skiftordning
som innebærer at du er 14 dager på
og 14 dager av. De fleste er ansatt i
firmaet, men vi har også leid inn noen
frilansere.
Dykking er ingen risikosport, men å
arbeide i det våte element er fysisk krevende.
– Hvis vi har lange dykk, må dykkerne
i trykkammer etterpå, sier Jon Nesse og
forklarer: – Du kan dykke til ni meter
og oppholde deg der så lenge du vil, og
likevel stige rett opp igjen. Men så snart
dybden blir større enn ni meter, skal du
inn på den såkalte 12-meterstabellen.
Hvis du passerer 12,1 meters dybde, er
det 15-meterstabellen som gjelder.
Ved Færøyfluene opererer dykkerne på
15 meters dyp, dermed kan de være på
bunnen i fire timer før de må opp og
dekomprimere 48 minutter i trykkammeret.
– Vi går aldri over grensene, vi er
strenge på å følge dykketabellen og tar
ingen risiko.
Avansert dykkestasjon
Oppe i kontrollsentralen sitter dagens
dykkeleder, Christian Strømsnes, og
følger med på monitorene. Han kommuniserer kontinuerlig med den som
jobber på sjøbunnen, og takket være
dykkerens hjelmkamera kan lederen se
det samme som ham.
Lekteren er ellers utstyrt med det
siste innen posisjoneringsutstyr. Karene
som er på vakt orienterer seg etter et
kart over havbunnen der alle borhull
er plottet inn, inklusive bordybder og
Fjellsprenger’n 2 2015
45
Etter nesten fire timers innsats på 15 meters dyp, må Håvard Olsen
dekomprimere i 48 minutter i trykkammeret.
annen informasjon, og ser eksakt hvor
kollegaen i sjøen befinner seg i forhold
til det.
Sikkerheten står i høysetet. Fra dykke-stasjonen går en multikabel ned i
moonpoolen og ut i sjøen, det er dykkerens «navlestreng». Kabelen inneholder ledninger for kamera og lyd, en
dybdesensor og viktigst av alt; en luftslange.
– Dykkeren får luftforsyning fra en
kompressor om bord, men i tillegg har
han ei reserveflaske på ryggen, forteller Christian Strømsnes. – Den kommer
godt med hvis luftslangen kommer
i klem eller borestrengen kutter den
av. Akkurat dét hendte meg en gang.
Og hvis dykkeren skulle sette seg fast,
har vi en reservedykker parat som kan
komme til unnsetning på et øyeblikk.
Pustegassen inneholder det samme
som vi puster inn på overflaten, hovedsakelig oksygen og nitrogen. Surstoffet
er sertifisert for bruk ned til 50 meters
dyp. Lenger ned kreves helium og blandingsgasser – og egne dykkersertifikater.
Rundt oss blir det snakket trøndersk
på alle kanter. Trønderne er i klart flertall på dette skiftet. Dykkersjef Per Arne
Fjeldvær er selv fra Trøndelagskysten.
– Må ha trøndere for å få det til å gå
rundt, vet du! ler han.
Fjellvær har det travelt og skal i land,
men rekker å underskriver på at de
gjerne skulle brukt emulsjon til salva.
– Men det er vanskelig å beregne på
forhånd hvor ofte vi kan skyte og hvor
mye emulsjon vi vil trenge. Noen dager
går det lett å bore, men plutselig blir
vi heftet av store løsmasser og da går
46
Fjellsprenger’n 2 2015
det tregt. Så det er vanskelig å tidfeste
når vi trenger leveranser. Men vi jobber
med å få på plass en ladeenhet slik at
vi kan blande selv.
– Hva er forskjellen på å sprenge under vann og på land?
– Jeg skal ikke prøve meg på å sprenge over vann, jeg får holde meg under. Men vi ser at landentreprenørene
også får problemer når de forsøker seg
under vann, for det er noe helt annet
som skjer da. Vi må ha lengre intervaller mellom rekkene når vi skyter, og vi
må lade hullene nesten helt opp. Vi
fordemmer bare den siste halvannen
meteren, ellers er det mye fordemming
i selve vannet.
Den som har prøvd å kaste stein under vann, vet at alt går tregere og kortere der. Undervannssprengning krever
derfor at skytebasen legger inn omlag
dobbelt så stor forsinkelse mellom rastene som han ville gjort i friluft, slik at
steinmassene fra foregående rast rekker å flytte seg før den neste går av.
Dessuten er enhetsladningene større
under vann enn på land.
– Og når vi lader, har vi dobbelt opp
av alt for å være sikre på at alt går
av, fortsetter Fjeldvær. – Det får store
konsekvenser hvis ikke alt går av når vi
skyter så store salver. Derfor har vi funnet ut at det er sikrere å koble dobbelt.
Den kostnaden unner vi oss. Vi hadde
ofte «klikker» tidligere, men etter at vi
begynte med dobbeltkoblinger har antall forsakere gått ned til nesten null.
Dykkende skytebaser
Christian Strømsnes forteller at yrkesdykkerne i Sjøentreprenøren har en variert bakgrunn.
– Noen kommer fra Nordsjøen, andre
har jobbet inshore for andre firmaer.
Alle har lang erfaring. Vi har mange
oljerelaterte jobber og mye tung anleggsdykking. Du begynner ikke i Sjøentreprenøren som fersk dykker, dette
er et firma for viderekomne.
Mange av dykkerne har også skytesertifikater.
– Sjøentreprenøren er nok det firmaet
i landet som har flest skytebaser og
75 mm Eurodyn™2000-pølser og Exel™UDet500 gjør susen i Hjeltefjorden.
bergsprengingsledere, sier Strømsnes.
For en landkrabbe virker arbeidet på
havbunnen spennende. Strømsnes sier
seg enig.
– Det er en interessant arbeidsplass.
Og så er det veldig behagelig.
– «Behagelig»?
– Ja, du er alene på jobb og har det
stille og fredelig. For den det passer for,
er dette en topp jobb.
Lading stiller store krav til konsentrasjonsevnen og evnen til å arbeide rolig.
– Det er viktig å være nøye med at du
når den dybden du ønsker når du lader,
at du får kontakt mellom Eurodyn™patronene og fordemmer nok. Særlig
må han som skal koble ha gjort det før,
være rolig og ha god oversikt. For koblingen er det som er viktigst.
– Kan dere ikke bruke ROV-en til å
lade?
– Det hender at vi gjør det, for eksempel gjorde vi det på Hålogalandsbrua i Narvik. Der var det rent fjell, men
her har vi mye tang som hindrer – og
Exel-slangen kommer lett inn i systemene på ROV-en, og da er det stopp.
Unikt fartøy
Ingen vil nok påstå at det dufter hegg
og timian inne i kontrollrommet. Saltvann, fuktig neopren og gummi setter
sitt preg på miljøet. Men det er effektivt, og Strømsnes sier seg godt fornøyd med arbeidsforholdene om bord.
– Det er en glimrende arbeidsplass.
Her er alt lagt til rette for å gjøre arbeidet enklest mulig for oss dykkere. Vi
har alle de fasilitetene vi trenger.
Frilanser Roger Selvåg har vært opptatt med å holde kontakten med kollega Håvard Olsen på bunnen mens
dykke-lederen prater. Nå skyter han inn
fra sidelinja:
– Denne lekteren er den eneste av
sitt slag, og det fartøyet i Norge som
er best tilrettelagt for dykkere. Jeg flakker mye rundt om, så dette vet jeg. Her
kan vi jobbe innendørs, og vi har en
moonpool som vi går ned i sjøen fra.
Det er en stor fordel når det blåser og
snør ute. Her er det også ordnet slik at
vi kan tørke draktene våre og utstyret.
Det er helt topp.
Christian Strømsnes forteller at dykkere i andre norske dykkefirmaer utelukkende arbeider under vann.
– I Sjøentreprenøren har vi derimot
mange forskjellige oppgaver. Vi kjører
ROV og kran, vi mudrer og er båtførere og lektermannskap. Vi har varierte oppgaver og bytter på dem. Det
hjelper veldig på motivasjonen at vi får
være med og gjøre hele jobben, ikke
«bare» drive med dykking.
Energiøkonomisering
Boreoperatøren merker godt at undervannssprengning ikke er bare–bare.
– Det er mye vanskeligere å bore
under vann enn på land, sier operatør
Øyvind Langstrand. – Først og fremst
kan været gjøre det komplisert. Det er
vrient å bore presist når dønningene
blir 1,5 meter eller høyere.
– Ellers har vi veldig mye strøm her,
Miniubåten har blitt et uunnværlig hjelpemiddel på undervannsanlegg.
Her opereres den av Jörgen Hallgren og Daniel Alfredsson (i rosa trøye).
Roger Selvåg i dykkerheisen på
vei ned til skiftet 15 meter under
havflaten.
legger dykkelederen til. – Det river
godt i kroppen, så det er vanskelig å
holde balansen av og til.
Hver økt på sjøbunnen varer i opptil tre
og en halv time. Det kan være slitsomt.
– Ja, men vi jobber jevnt og er fokusert
på arbeidsoppgaven, så tida flyr veldig
fort.
Den jevne pustingen til dykkeren lyder fra alle høyttalere i kontrollrommet.
Også ute på dekk høres den nesten
ujordiske hvesingen høyt og konstant.
– Dykkeren puster veldig jevnt. Er
det ikke anstrengende å jobbe under
vann?
– Jo, det er tøffere å være der nede
enn å gjøre samme jobben på land.
Men vi prøver å finne en rytme der vi
økonomiserer med energien, og da går
det fint. Du hører at dykkeren jobber
«billig», han anstrenger seg ikke mye,
men har full kontroll. Det gjelder å jobbe jevnt og ikke for fort, for da blir du
også fort sliten.
«Vektløsheten», eller oppdriften, er
gjerne en fordel når en jobber i vann,
og den vet yrkesdykkerne å utnytte.
– Når det er så mye vegetasjon, ligger
vi litt over og får godt overblikk – og så
jobber vi med strømmen hele tida, ikke
mot den. Oppdriften gjør det dessuten
lettere å transportere gjenstander, som
eskene med Eurodyn™, så vi tar med
oss så mye vi klarer. Vi bruker elementene på vår måte.
Sikt er ofte et problem på undervannsjobber. Noen ganger virvles det
Fjellsprenger’n 2 2015
47
Det bruser hissig i sjøen når trykkbølgen fra detonasjonen nedenfra treffer vannflaten.
Mudringslekteren Caesar er et nødvendig supplement til dykkerlekteren. Den laster løsmassene fra bunnen over på en
splittlekter som frakter dem til en dumpingplass lenger ut i fjorden.
opp så mye slam under boringen at
dykkeren ikke ser hånda for seg. Men
takket være strømmen, er det god sikt
ved Færøyfluene.
– Det som hindrer sikten her, er de
store mengdene med tang og tare. Det
er akkurat som om vekstene blir sugd
ned i hullene. Men vi vet hvor stor boreavstanden er både fra rekka bak og
fra hullet ved sida av, så vi klarer å måle
ut sånn cirka hvor hullene skal være,
og finner dem ganske fort.
– Kan det være vrient å skjelne farger
under vann?
– Det er ganske monotone farger
på sjøbunnen, det går mye i brunt og
grått, men vi bruker knallfarger for å
finne det vi skal ha. For eksempel rødt
til å markere hullene. Exel-slangene er
utstyrt med knallrød farge fra produ-
Anleggsleder Jon B. Nesse gleder seg til å ta i bruk bulkemulsjon på
framtidige sprengningsoppdrag under vann.
48
Fjellsprenger’n 2 2015
sentens side, og er lette å se. Koblingsblokkene har også sterke farger, så vi
er aldri i tvil om hvordan vi kobler.
Support fra Orica
Sjøentreprenøren har ikke alltid like enkle arbeidsforhold som i Hjeltefjorden.
– Ofte har vi jobber der vi må sprenge tett inntil konstruksjoner, og der er
det en viss risiko, sier anleggsleder Jon
Nesse. – I de tilfellene har vi gjerne tett
kontakt med Teknisk service hos Orica,
for å gjøre jobben så godt som mulig.
De var også her da vi ladet med emulsjon i sommer. Det var god oppfølging
fra Oricas side. Det er jo en egen teknikk, dette med å operere en ladeslange under vann, det tar tid å få den inn
i fingrene.
– Benytter dere Orica ellers også?
– Vi har ikke brukt noen andre. Det
har mye å si at du får det du trenger
når du har bruk for det, uansett hvor
du er. De fleste produktene er jo lagervare hos Orica, og lagrene er veldig
ekspeditte med å få ut varene. Vi har
gode erfaringer med dem.
Etter tre og en halv time uten pauser,
er det på tide for Håvard Olsen å avrunde økta på fjordbunnen. Han setter seg
i heisen og blir langsomt trukket opp
til moonpool-en i dykkestasjonen. Der
venter dykkelederen og hjelper ham av
«These boots are not made for walking.»
Blystøvlene veier ca. 18 kilo og holder
dykkerne på havbunnen.
med drakta. Det er en svett og sliten
trønder som tar imot brusflaska noen
rekker ham før han tusler bort til trykkammeret.
– Det er kraftig motstand i vannet
der nede, kommenterer han. – Stort
trykk og mye strøm. Det er som å gå
i sterk motvind. På 15 meters dyp blir
du veldig lett selv, men omgivelsene er
så mye tyngre enn på landjorda, vannet
bremser alle bevegelsene dine. Bare
det å trekke pusten tar mye krefter,
lufta blir så tjukk.
– Hvorfor valgte du en så slitsom
jobb?
– Jeg liker meg der nede! Det er en
selvstendig jobb, selv om vi blir overvåket fra kontrollrommet. Og så har vi et
veldig godt kameratskap. Vi har lange
dager og jobber tett sammen, det er
fint.
Utpå kvelden blir salva koblet, og
idet sommersola tøtsjer horisonten
kan et dumpt drønn høres fra dypet.
Ei hvit sol lyser opp under vannflaten
og får sjøen til å frese som når en dæsj
Nyco møter vann. En tynn sky av gul
røyk løser seg fort, mens den syrlige
«ladd»-lukta blir hengende litt lenger
i lufta.
Sjøentreprenøren kom i mål med utdypingsprosjektet omtrent som planlagt.
Siste salve på Færøyfluene ble sprengt med 85 mm Eurodyn™2000 den
11. august.
– Vi fokuserer jo på hvordan vi kan spare bormeter og dermed penger, og
ved å øke fra 75 mm til 85 mm Eurodyn™, vinner vi omtrent to kvadratmeter
pr borhull, sier Jon B. Nesse. – Vi lå på cirka 7,5 kvm med 75 mm og endte på
10 kvm med 80 mm patroner.
Anleggslederen oppsummerer prosjektet som et hektisk og interessant
oppdrag.
– Etter at vi avsluttet i august, oppdaget Kystverket en del morenemasse
i området som også måtte sprenges vekk. Vi ble derfor bedt om å komme
tilbake. I oktober ble feltet overlevert til Kystverket, enda en 10–15 centimeter
dypere enn det som ble bestilt.
i
Sjøentreprenøren AS
Etablert: 1999
Eier: NCC
Base: Bergen
Virksomhet: Spesialist på alle typer
anleggsprosjekter under vann.
Mudring, utdyping, berging, konstruksjon, tildekking og inspeksjon.
Dekker hele Norge og Skandinavia
Maskinpark: Dykkerlekter, bore- og
gravelekter, 2 mudringslektere,
2 kranlekter, 4 splittlektere, fallbunnslekter, 4 slepebåter, diverse
arbeidsbåter
Ansatte: 30 Omsetning: Ca. 90 millioner pr år
Fjellsprenger’n 2 2015
49
Som endel av saneringen av den gamle
E6 traseen, ble det bestemt at Labben
bru skulle rives. Veidekke Entreprenør AS som har lang erfaring i riving av
stål- og betongkontruksjoner tok kontakt
med Orica for å få bistand til å sprenge
ned brua og dele den i mindre biter som
kunne håndteres videre ved hjelp av
maskiner. Vinteren og våren 2015 ble
det planlagt og gjort tekniske beregninger, og 25. august var alt klart for å
sende brua ned i dalbunnen.
EN TROFAST TJENER ER HISTORIE
Nedsprengning av Labben bru
Etter stødig tjeneste gjennom 45 år, med belastning fra millioner av biler og
milliarder av tonn, måtte Labben Bru gi tapt for 110 kg sprengstoff.
Tekst og foto: Espen Hugaas
Orica Norway AS
Betongsøyle ferdig ladet med Unitronic™ 600 tennere
Labben bru våren 2015
De siste 3-4 årene har landskapet langs
Mjøsa fra Minnesund til Kolomoen endret seg kraftig. På det som til nå er et av
de største landbaserte samferdselsprosjektet i norsk historie er det i perioden
2012-2014 tatt ut mer enn 5 millioner
faste kubikkmeter med fjell fra tunneler
og veiskjæringer (Fjellsprenger’n nr 2 –
Desember 2012. Det store løftet). Selv
om den nye firefelts motorveien nå
50
Fjellsprenger’n 2 2015
er åpnet til stor glede for bilistene, så
gjenstår det fortsatt endel etterarbeid.
Som en del av dette ble Labben Bru i
august i år kontrollert lagt i bakken ved
hjelp av 110 kg sprengstoff.
Velbrukt bru
For at E6 skulle krysse Labbdalen like
nord for Espa ble den 141 meter lange
Labben bru bygd i 1970. Den var i bruk
helt fram til den nye firefelts motorveien åpnet vinteren 2015. Da E6 ennå
fulgte den gamle to-felts traséen, var
brua lite synlig i terrenget. Etter som
området ble forandret og ny firefelts
veg ble bygd en del lavere i terrenget
20 meter øst for den gamle traseen,
stod brua mye klarere fram i terrenget
der den nærmest ruvet 40 meter over
bekken som renner ned gjennom dalen.
Pakket og klart. Ladningene er på plass og tildekket
Stål og betong
Labben bru var en såkalt platebærerbru
som bestod av to par armerte betongsøyler som holdt oppe to parallelle ståldragere med selve brudekket oppå der
igjen. I begge ender lå brua fritt opplagret
på landkar av betong. Etter flere tekniske
vurderinger ble det bestemt at brua skulle
rives ved at den nedre delen av alle fire
betongsøylene skulle sprenges med innborede ladninger. For at brua skulle dele
seg opp i mest mulig håndterbare deler,
ble det i tillegg bestemt at det skulle plasseres sprengladninger på ståldragerne slik
at disse ble kappet på bestemte steder.
Betongsøylene ble ladet med Eurodyn™
2000 dynamitt i papirpatroner, mens
ståldragerene ble kappet med spesielle
kutteladninger (Se egen artikkel) ladet
med høyhastighets plastisk sprengstoff.
Alle hull og ladninger ble opptente med
Unitronic™ 600 elektroniske tennere
som sørget for eksakt og nøyaktig tidsforsinkelse i tillegg til full kontroll under
dekkingen.
Sikkerheten i høysetet
For det måtte tas spesielle hensyn ved
nedsprengningen av brua. Det ble
hengt opp tunge skytematter med god
overlapp rundt alle fire betongsøylene.
I tillegg ble det benyttet fiberduk på utsiden av mattene for å være helt sikre på
at fragmenter ikke kunne gjøre skade på
omgivelsene. Dette er sikkerhetstiltak
som er dagligdagse for norske bergsprengere, men på Labben bru var det i
tillegg et spesielt hensyn som måtte tas
i forhold til naboene. Sprenging av kutteladninger for å kappe ståldragerene
innebar at det skulle settes av ikke ubetydelige mengder sprengstoff på overflaten av konstruksjonen. Det ble derfor
kalkulert ekstra nøye, flere ganger, på
lufttrykkstøtet dette ville skape.
Lufttrykkstøt er nærmere utdypt her i
Fjellsprengern tidligere (Lufttrykkstøt,
Fjellpsrenger’n no.1 2011) og det finnes
i dag flere ulike beregningsmodeller for
å kunne anslå dette. For å verifisere utregninger som ble gjort, ble det i tillegg
Fjellsprenger’n 2 2015
51
på forhånd gjort forsøk der spesikfikke mengder sprengstoff
av samme type som skulle anvendes på Labben bru ble kontrollert detonert og lufttrykkstøtet fra detonasjonene ble
målt på ulike avstander. På bakgrunn av beregningene og
testresultatene ble dermed ladningene tilpasset for å holde
luftrykkstøtet mot nærliggende bygg på et akseptabelt nivå.
Som ekstra sikkerhet ble det også rundt kuttepunktene hengt
over tunge dekningsmatter og fiberduk. I tillegg ble det selvfølgelig gjort målinger av både lufttrykkstøt og vibrasjoner på
de nærmeste konstruksjonene.
Kontrollert lading.
Betongsøylene ble boret mange uker i forveien av selve
nedsprengningen. Det ble fulgt en nøyaktig ladeplan og
fordemt med tilpassede fordemmingsplugger av grus. Bruk
av Unitronic™ 600 elektronisk tennsystem gjorde det enkelt
å holde kontroll over salvehullene mens skytemattene ble
hengt opp. En egen testfunksjon ble kjørt kontinuerlig slik at
et eventuelt brudd i tennledninger ville bli oppdaget umiddelbart. Etter dekking ble salvehullene her koblet sammen
med ladningene oppe på ståldragerene.
Vellykket
Selv om tildels kraftig regnvær gjorde det til en noe hustrig
opplevelse for representantene for byggherre og innvolverte
entreprenører, ble resultatet akkurat som ønsket.
De nærmeste naboer ble evakuerte, E6 ble stengt i begge
retninger, og nøyaktig klokka 18.33 ble salven dratt av
og Labben bru segnet om som planlagt ned i Labbdalen.
Veidekkes kraftige maskiner kunne dagen etter gå igang og
tygge i stykker bitene av asfalt, stål og betong som i 45 år
stødig tjenstegjorde en av Norges mest traffikerte veier.
Brua er nede. Det er klart for videre arbeid med maskiner
52
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
53
SPRENGNING
AV STÅL OG BETONG
Vi ser det i nyhetssendingene. Et fantastisk skue der
skyskrapere og andre større og mindre konstruksjoner
blir lagt kontrollert ned med millimeterpresisjon. Bak
showet som varer noen få sekunder ligger det dager,
uker og år med planleggingsarbeid.
Espen Hugaas
Orica Norway AS
Vi får med jevne mellomrom henvendelser på spesielle sprengningsjobber
der det skal brukes sprengstoff for å
rive små og store konstruksjoner av stål
og betong.
Det er spektakulært både når det går
bra og når det ikke går som planlagt
ved demoleringssprengning som f. eks
riving av boligblokker, fabrikkpiper, siloer og høye master. På innslagene som
vises i nyhetssendinger på TV og nett er
det fullt hus og hornmusikk hver gang
og man kan se hvordan skyskrapere og
sportarenaer imploderer med millimeternøyaktighet, kun etterlatt av en sky
av støv. Det som virker så enkelt og greit
ved bruk av sprengstoffmengder som
kan virke forbausende lave sammenlignet med det vi er vant til å bruke på
vanlig norsk fjell, er i sannheten sluttresultatet av mange måneder og år med
planlegging og forbarbeider. Å rive et
bygg på denne måten er i mange tilfeller vel så komplisert som å bygge
den samme konstruksjonen. Demoleringssprengning er et eget fagfelt og
krever mer kompetanse om bygg og
konstruksjoner enn om sprengning i
seg selv.
Foto fra Orica Denmark AS
54
Fjellsprenger’n 2 2015
Ut i fra media kan man få intrykk av at
vi i norge så og si ikke driver med denne
typen sprengning. Sannheten er at det
skjer oftere enn vi tror, det er bare det
at stål og betongsprengning her hjemme
i stor grad er av den mindre sprektakulære typen. Det kommer stadig større
og bedre maskiner på markedet til anvendelse til riveformål, og sannheten er
at de aller fleste bygg og konstruksjoner
effektivt kan rives maskinelt. Sprengstoffet kommer først til anvendelse når
tung armerte betongfundamenter og
stålkonstruksjoner i spenn skal deles
opp. Selvfølgelig finnes det unntak her
til lands der man faktisk river konstruksjonen med sprengstoff. (Se artikkel
Labben Bru)
Betong
Betong i seg selv er å anse som et relativt lettsprengt materiale sammenlignet
med en typisk norsk bergart. Det som
kan gjøre sprengning av betong noe
mer komplisert er tilstedeværelsen av armering. En armert betongkonstruksjon
består som kjent av to veldig ulike materialer. Den trykksterke betongen i selskap
med den strekksterke stålarmeringen gir
tilsammen et anvendelig materiale som vi
ser rundt oss hver dag og som har gitt oss
moderne underverker som for eksempel
Trollplattformen. På samme måte som de
to ulike materialtypene gir suveren stabilitet og styrke til konstruksjoner, gir de
tilsvarende utfordringer ved sprengning.
Når det blir utsatt for sprengstoff oppfører den harde og sprø betongen seg
svært forskjellig i forhold det relativt myke
og plastiske stålet i armeringen.
Sprengning av høyspentmast med lineære rettede ladninger og
unitronic™600 tennsystem.
men bare noen få hulldiametre på utsiden kan jernet virke nærmest uberørt.
Man må med andre ord kanskje måtte
bore mye og tett for å oppnå ønsket
effekt. Spesifikk ladning for sprengning i
betong vil, avhengig av kvalitet og armering ligge mellom 0,3 og 6 kg/m3. Som
alltid må mengden sprengstoff avveies i
forhold til omgivelsene.
Stålsprengning
Ved sprengning av stål, anvendes det ladninger som har til hensikt å kappe opp
kontruksjonen eller konstruksjonsdelen
i mindre biter, tilsvarende det man gjør
med en skjærebrenner eller kuttskive. Til
dette er det utviklet egne typer ladninger.
Rettede ladninger
Ved detonasjon av en ladning, vil energien forplante seg vinkelrett fra hele
ladningens overflate. Dette betyr at
overflatens form er bestemmende for i
hvilken retning energien utbereder seg
mot omgivelsene. For å utnytte seg av
lager man ladninger med en spesiell
form som konsentrerer energien i en
retning. For å øke effekten ytterligere
kan man i tillegg utforme ladningen
med innlegg av metall. Når detonasjonen i sprengstoffet virker på metallet,
blir dette flytende og med en hastighet
tilsvarende detonasjonshastigheten eller høyere, skytes det ut en metallstråle
som brenner seg igjennom konstruksjonen som en skjærbrenner. Det finnes en rekke ulike typer kutteladninger,
både fleksible og ikke fleksible. Det finnes også egne sirkulære ladninger som
festes direkte på kamjern eller stålwire
og kan kutte disse. Noen ladningetyper
kommer ferdig produsert med sprengstoff, mens andre er tomme skall som
fylles med sprengstoff på stedet. Ved
bruk av rettede ladninger bør det alltid
anvendes sprengstoffer med rask detonasjonshastighet.
Omgivelser
Sprengning av både betong- og stålkontruksjoner innebærer som regel at en del
av sprengstoffet omsettes på overflaten
konstruksjonen. Dette vil potensielt kunne gi svært høye lufttrykkstøt på omgivelsene. Ved å bruke ulike forsinkertider vil
man på samme måte som ved fjellsprengning redusere mengden sprengstoff per
intervall, men man vil allikevel komme ned
mot en minimun som er størelsen på minste ladning. På grunn av dette vil derfor
ofte omfanget av slike sprengningsjobber bli begrenset og man må regne med
å gjøre ekstra sikringstiltak mot skade på
omgivelsene. Nitro Consult AS har utstyr
for måling av miljøparametre som vibrasjoner, støy og lufttrykkstøt. Vi kan også
bistå med å beregne miljøbelastinger fra
slike sprengninger.
Kilder:
• Stig O. Olofsson - Applied Explosives technology
for Construction and Mining, 2002.
• Jørgen Schneider m fl. - Kursmateriale Betongsprengning 2013
De som har prøvd seg på sprengning av
armerte betongkonstruksjoner har nok
erfart at det kan være trøblete på flere
måter. For det første kan det være frustrerende å bore i armert betong, og valg
av borutstyr vil være kritisk for i hvor
stor grad man får satt hullene der man
vi ha de.
Når man så har fått boret der man skal
og salva er skutt, vil man kanskje se
at betongen er fullstendig pulverisert,
mens armeringen er mer vridd og vrengt
og det er ikke sikkert at selve konstruksjonen er så oppdelt som man skulle
ønske. En dynamittladning i et borhull
i armert betong vil kunne kappe armeringen i som ligger i umiddelbar nærhet,
Eksempler på rettede ladninger.
Eksempel på stålplate kuttet med lineære rettede ladninger
Fjellsprenger’n 2 2015
55
Bodøtunnelen:
«Undersjøisk» tunnel midt på jordet
Veidekke driver tunnel og bygger veier for
894 millioner kroner i Bodø. Den nye riksveitunnelen vil gi bedre miljø og fjerne køene
på veinettet inn og ut av byen. Prosjektet
er historiens største investering i nord-norsk
infrastruktur fra Statens vegvesens side.
Tekst og foto: Einar Gjærevold
To borerigger er satt inn i driften av Bodøtunnelen og sørger for en ukentlig framdrift på om lag 30 meter på hver stuff.
Arbeidskameratene har kalt opp den ene riggen etter sin kvinnelige formann. En flott honnør!
56
Fjellsprenger’n 2 2015
Fjellsprenger’n 2 2015
57
pel som en utvidelse av dagens trasé,
men den høytrafikkerte strekningen
ville ha blitt en stor miljømessig belastning for bebyggelsen omkring. I stedet
falt valget på en løsning der en driver
en tunnel ned i grunnen i et relativt
flatt terreng.
Inngangene til Bodøtunnelen sett fra vest. Tunnelen drives bare i én retning. Anlegget ligger nær bebyggelsen det
meste av strekningen. Betongarbeidet på den første portalen er nesten ferdig.
Veidekke Entreprenør AS er i gang med
å bygge ny innfartsåre på riksvei 80 til
Bodø. Strekningen blir betegnet av Statens Vegvesen som Nord-Norges mest
trafikkerte, og kapasiteten på gammelveien har vært sprengt i mange år. Det
nye veistykket blir 3,5 kilometer langt,
får fire felter og en to-løps tunnel (Bodøtunnelen) på 2,7 kilometer mellom
Hunstadmoen og Bodøelv. I tillegg skal
det anlegges i alt 700 meter med sideveier og betongkonstruksjoner.
Prosjektet er det største enkeltpro-
58
Fjellsprenger’n 2 2015
sjektet i den såkalte Bypakke Bodø, og
den største investeringen i Nord-Norge
som Statens Vegvesen noen gang har
gjort. Kontraktens verdi er på 894 millioner kroner.
– Det spesielle med denne tunnelen
er at det er en landtunnel som drives
som en undersjøisk tunnel, sier anleggsleder Bergljot Skonnord i Veidekke. – Her er det ikke overdekning nok
til å drive tunnelen med høybrekk, eller på ensidig fall – altså at vannet kan
renne ut av seg selv. Det betyr at vi har
et lavbrekk inne i tunnelen, noe som
igjen betyr at vi må ha pumpesump,
akkurat som vi har i undersjøiske tunneler. Vanligvis lager du jo landtunneler for å slippe å ha et pumpearrangement, men her må tunnelen legges på
lavbrekk. Maksimal synk blir 5 prosent,
og tunnelens dypeste punkt blir 20 meter lavere enn tunnelåpningene.
Overdekningen i Bodøtunnelen varierer typisk mellom 15 og 25 meter.
Den nye riksveien kunne ha vært lagt
i dagen i stedet for i tunnel, for eksem-
Tunnel under tunnel
Arbeidet med Bodøtunnelen og dagsonene tok til i mars i år. Hele anleggsperioden er beregnet til om lag 51 måneder, det vil si til juni 2019. Vestre løp av
tunnelen skal imidlertid åpnes allerede
i september 2018, det østre i mars året
etter.
Det er forholdsvis mye bebyggelse
langs hele traséen, og som vanlig fører
det til nøye oppfølging av innlekkasje
i tunnelen. De første månedene har
vanninnsiget vært lite, men det har økt
på utover høsten, noe som har medført
at entreprenøren i dag injiserer omtrent
ukentlig. Tetthetskravet i kontrakten lyder på maks 10 liter pr minutt pr 100
meter.
– På et visst parti er kravet nede i 5
liter pr minutt pr 100 meter, opplyser
Skonnord. – Det har å gjøre med hvilke
geologiske soner vi passerer. Vi sonderborer systematisk i 27 meters lengde
foran hver fjerde salve for å avdekke
innlekkasje. Ut fra det sonderingene
viser er det så Vegvesenet som bestiller
og bestemmer når det skal være injeksjon.
I løpet av våren 2016 vil tunnelen
svinge inn under jernbanesporet til
Nordlandsbanen, og følge dette de
siste to kilometrene nordover mot Hunstadmoen. På denne strekningen går
jernbanen gjennom tre korte tunneler,
slik at Bodøtunnelen kommer som en
tunnel under jernbanetunnelene.
– Det betyr at vi må ha en hovedsikkerhetsvakt til å inspisere sporene og
de små tunnelene etter hver salve. Det
betyr også at Jernbaneverket er bekymret for dette med injeksjon. Vegvesenet
ønsker seg jo en tett tunnel, og vil således ha et visst trykk på injeksjonen, så
vi må passe på at det ikke skjer skader
på jernbanesporet.
Problematikken rundt injeksjon er
velkjent fra all infrastruktur-utbygging
i tettbygde strøk de senere årene.
– Vi injiserer fordi det alltid vil være
noe løsmasse i en fjelloverdekningen,
og må unngå at tunnelen drenerer
grunnvannet slik at det oppstår setningsskader på bebyggelsen. Det samme kan skje med et jernbanespor, uten
at jeg kjenner til hvordan det er fundamentert hele veien her.
Telemarkingen Bergljot Skonnord leder Veidekkes tredje største anlegg til nå.
Ensrettet drift
De to tunnelløpene blir rutinemessig
drevet parallelt, men bare i én retning.
– Vi driver alt fra vestsida, fra Bodøelv, forteller tunnelformann Eirin
Fjærtoft. – Det skyldes at det er mye
vanskeligere å få transportert ut steinmassene fra motsatt side. Der ligger
vi nemlig veldig tett opp i trafikken. I
vestenden har vi derimot god plass.
Fjærtoft sier at det er en utfordring å
begrense arbeidet til det tidsrommet en-
treprenøren har lov til å virke innenfor.
– Vi har ikke lov til å utføre støyende
arbeid etter kl. 23 og før kl. 07, og det
påvirker driften en del. Da må vi gjøre
unna alt som medfører støy før disse
tidspunktene.
Hver salve består av 131 borhull og
gir et uttak på 370 faste kubikk. Totalt
skal Veidekke sprenge ut rundt 470 000
kubikk fjell fra tunnelen. Medregnet
cirka 30 000 kubikk fra sprengningsarbeidene i dagsonene, blir det totale
Skytebas Eivind Lien bunter. Mye tyder på at han har gjort det før.
Fjellsprenger’n 2 2015
59
Veidekkes nye kvinnelige tunnelformann
Bodøtunnelen er den første tunnelen Eirin Fjærtoft er formann for. Den 27 år
gamle sivilingeniøren har fulgt prosjektet siden oppstarten i vår.
– Hva gjør egentlig en tunnelformann?
– Jeg er bindeleddet mellom de som jobber inne og de som jobber ute på skiftet
mitt. Jeg passer på at kommunikasjonen mellom de forskjellige fagene går som
den skal, koordinerer aktivitetene sammen med skiftet, sørger for at driften flyter,
ordner bestillinger og passer på at tunnellaget har alt det trenger. Dokumentasjon
er en veldig stor del av jobben, det er for eksempel mitt ansvar å få lagt alle opplysninger – boltekart, sprøyterapporter og annet – inn på E-Room, som vi bruker
opp mot byggherren. Så skriver jeg dagsrapporter og følger dem opp. Hele tida
skjer det et eller annet, så det blir mye «problemløsning» i løpet av en dag.
– Hva fikk ei ung dame til å begynne i denne bransjen?
– Litt tilfeldig var det nok. Da jeg bestemte meg for å utdanne meg til sivilingeniør på
NTNU, begynte jeg først på veifag, men fant snart ut at det var mer action i anleggsfaget. Så valgte jeg entreprenørfag for å komme ut hit der ting faktisk skjer.
– Hvordan trives du?
– Jeg trives veldig godt. Absolutt. Det er kjekt å være med på det som foregår
i felten i stedet for å sitte på et kontor. Her har jeg en veldig variert hverdag.
Suverent å få prøvd seg litt ute!
– Det er et mannsdominert miljø?
– Det er vel litt annerledes nå enn før. Jeg tror helt sikkert at miljøet blir påvirket av at det har blitt flere kvinner på anleggsplassen. Det er iallfall veldig god
stemning her, og vi blir tatt godt vare på.
– Siden det er første tunnel, var det mye å sette seg inn i?
– Ja. Du vet ikke hva du går til før du står der, og jeg lærer fortsatt veldig mye
hver dag. Vi lever og arbeider tett innpå hverandre, så det blir et ganske annerledes arbeidsliv – mer en livsstil – enn å jobbe på et kontor fra åtte til fire. Jeg tror
at enten passer dette livet for deg, eller så gjør det ikke. Det finner du fort ut.
– Det passer tydeligvis for deg?
– Ja, jeg trives veldig godt.
– Det er første gangen du har et slikt ansvar?
– Ja, jeg er helt fersk, men jeg har et utrolig dyktig skift. De har erfaring som
bare det, og vet hva de holder på med. Det er utrolig støttende for meg. De andre tunnelformennene, Bjørn Olsen og Ernst Ivar Bakken, har også vært lenge i
tralten og er utrolig støttende og flinke til å lære bort.
– Hører et så rutinert skift på en nybegynner?
– Jada, og det er lov å stille dumme spørsmål!
– Jobber du mest i tunnelen eller på brakka?
– Jeg prøver å være mest mulig ute. Det er lett å bli fascinert av driften og den
flotte innsida av fjellet, med alle sjatteringene. Samtidig må jeg passe meg for ikke
å gå i veien. Men jeg får være med på spettrensk og slikt, og lære – og det er fint!
60
Fjellsprenger’n 2 2015
uttaket omkring 500 000 kubikk.Det
tilsvarer cirka 50 000 lastebillass.
Stein- og løsmassene kjøres til et sjødeponi utenfor Langstranda, nær flyplassen, der de skal brukes til å utvide
et næringsområde.
Veidekke Entreprenør har hovedentreprise for anlegget, men har satt bort
grunnarbeidet i både dagsonen og i
tunnelen, samt massetransporten, til
den lokale entreprenøren M3 Anlegg.
Det er en løsning Bergljot Skonnord er
godt fornøyd med.
Seigt fjell, rystelser, reduserte
salvelengder
Eirin Fjærtoft forteller at det er godt
fjell i området.
– Svært godt, men veldig seigt å
sprenge. Det blir fort litt rystelser når
bergarten er veldig kompakt, selv om
vi deler opp salva. Foreløpig har vi klart
å holde oss under rystelseskravet ved
å bruke forsinkere til å få færre hull
til å gå av samtidig, men om det ikke
er nok, har vi muligheten til å gå ned
på salvelengden også. I snitt ligger
vi på 5–6 meter pr salve. Den største
utfordringen for oss er at anlegget er
bynært, slik at vi må holde rystelsene
nede.
Byggherren har satt rystelseskravet til
35 mm/sek på strekningen. Det gjelder
både bebyggelse og jernbanespor.
– Akkurat nå er vi på vei inn i en sone
som er mer oppsprukket igjen, men da
kan det til gjengjeld bli mer vann.
Veidekke bruker en mobil ladeenhet, ordinær Centra™Gold bulkemulsjon og standard Exel™-tennere til
sprengningsoperasjonen. Emulsjonen
kommer fra Oricas fabrikk i Gyttorp i
Sverige, og etterfylles en gang i uka.
Entreprenøren rapporterer fortløpende
om forbruket til Orica, slik at leveransene kommer automatisk. Sprengstoff- og tennmiddelprodusenten har
for øvrig bistått ved utarbeidelsen av
salveplaner under oppstarten.
Selv om overdekningen er relativt
lav enkelte steder, påvirker ikke det
sprengningsarbeidet, sier Fjærtoft.
– Det er helst når vi injiserer at vi må
tenke på utgang i dagen og må være
påpasselig med trykket, slik at det ikke
kommer sement opp til overflaten.
Pumpa på injeksjonsriggen forteller
hele tida hvor mye som går inn og hva
trykket er, og så har byggherren bestilt
et slutt-trykk og en maksimumsmengde som vi forholder oss til. Så langt har
vi ikke vært plaget med sement som
har kommet på avveie.
The Right Stuff. Fra venstre: Knut Hestvik, Are S. Austlid, Joakim Jekthammer, Eirin Fjærtoft.
Kalkglimmerskifer er en seig materie å sprenge i. Før hver fjerde salve sondérborer Veidekke i 27 meters lengde for å kontrollere
mengden av vann i fjellet forut. Her blir nok en salve koblet. Hittil har man drevet ca 500 meter av tunnelen som skal bli 2,7 km lang.
Fjellsprenger’n 2 2015
61
Bergljot Skonnord legger til at
hovedbergarten i området er kalkglimmerskifer, med gjennomgående hele
tverrsprekker på foliasjonen (parallellstruktur i metamorfe bergarter).
– Den er ikke så hard, og sliter ikke så
fælt på borstålet. Fjellet har en Q-verdi
på 20, og det er kjempebra. Det gir en
tålig grei borsynk, men bergmassen er
som sagt tung å få ut. (Les mer om Qsystemet i egen sak, journ. anm.)
Stilletid bremser framdrift
Tunnelmannskapene produserer én
salve på hvert skift, iblant to.
– Det som er spennende, er å se om
det blir behov for injeksjon – og i så
fall hvor mange skjermer vi vil trenge,
sier tunnelformann Eirin Fjærtoft. – Når
vi «får en skjerm», mister vi fort to–tre
salver. Vi har ikke hatt mye injeksjon
ennå, men nå kommer vi snart til en
svakhetssone, et mer oppsprukket parti, og da kan det bli aktuelt igjen. Vi visste på forhånd om disse svake sonene,
men kan ikke vite hvor mye vann det
blir snakk om. Hvis det blir mye injeksjon, må vi få inn en borerigg til for å
holde tempoet oppe.
Tunneldriften startet 8. mai i år. Ved
inngangen til november har Veidekke
allerede kommet 440 meter innover på begge stuffene (880 meter til
sammen), foruten at de har laget tre
tverrforbindelser og det første tekniske
rommet. En imponerende innsats på få
måneder.
Etter at Fjellsprenger’n besøkte Bodø
i september, har Veidekke fått på plass
Anleggsleder Bergljot Skonnord og tunneldriller Jan Morten Oddan drøfter et mekanisk problem.
62
Fjellsprenger’n 2 2015
ytterligere en borerigg. Foreløpig er
den opptatt med å drive 10 meter tunnel på motsatt side, på Hunstadmoen,
slik at arbeidet med portalene kan ta
til. Deretter skal den flyttes til Bodøelv
og forsterke innsatsen der.
– Vi har ligget på en framdrift på 35
meter i uka på det meste. Ellers har vi
ligget litt i underkant av 30 meter i uka
pr stuff, forteller Bergljot Skonnord.
– Er du fornøyd med det?
– Skulle gjerne hatt mer, selvfølgelig,
men vi har klokkeslett-restriksjoner å
gå etter. Selv om vi er klar til å fyre av
salva kl. 23.10 om kvelden, må vi bare
vente til neste morgen kl. 07.00. Det er
den restriksjonen som gjør at det går
litt sent. Men vi holder skjema!
Skiftene går fram til kl. 02 om natta
og starter igjen klokka 06. «Stilleperiodene» brukes blant annet til å kjøre
sprengstein til mellomlagrene i tunnelen.
– Vi mellomlagrer salvene i tunnelen.
Det er sånn at vi kjører selv med to A40-dumpere fra stuff til et mellomlager
inne i det ene løpet. Og så kjører M3
fra mellomlageret og ut til sjøtippen på
Langstranda.
Ifølge anleggslederen har prosjektet
så langt møtt velvilje fra naboene, men
noen få unntak. Anleggsstøyen er redusert ved at tunnelinngangen ligger
på et jorde, med «ryggen» til bebyggelsen. Støyen går opp av gropa og
«forsvinner» ut på jordet. Ved den andre tunnelmunningen, hvor en sprenger forskjæring for øyeblikket, ligger
bebyggelsen tettere på og lyden oppleves nok mer sjenerende.
–Jeg kjenner ikke så mye til det, men
jeg har inntrykk av at folk er greie. De
ønsker prosjektet velkommen fordi de
syns det er altfor mye kø i dag. De vet
at dette er noe de får veldig god nytte
av. «Aberet» er at det følger med en
bomring, som åpner nå i oktober.
Nær flyplassen
Anleggsområdet befinner seg bare et
par kilometer fra Bodø lufthavn og
hovedflystasjon, som er Luftforsvarets
største flystasjon. En av innflygingskorridorene går like over tunnelen.
– Vi har noen høydebegrensninger
på Bodøelvsida, sier Skonnord. – En
stund vurderte vi å montere et eget
blandeverk på området, og ble da
gitt en makshøyde på 12 meter. Da vi
sprengte i dagsonen og litt innover i
tunnelen, måtte vi i tillegg koordinere
hver salve med kontrolltårnet. Til våren skal vi sprenge noe ute i dagen
igjen, så da må vi begynne å melde fra
Q-systemet
Q-systemet er et klassifikasjonssystem som er utarbeidet av Norges geotekniske institutt (NGI) for å kunne karakterisere bergmasser opp mot hensyn
til stablitet og sikringsbehov for tunneler og bergrom. Systemet inneholder
et sikringsdiagram med seks ulike faktorer, som brukes til å regne ut bergmassens beskaffenhet og tildele den en såkalt Q-verdi. Ut fra denne verdien
finner en fram til den type stabilitetssikring som passer til den aktuelle bergmassen og til hvordan fjellet skal brukes (tunnel eller bergrom).
Systemet brukes i stor utstrekning både i Norge og internasjonalt.
En angitt Q-verdi avhenger av bergkvaliteten og bergrommets geometri,
og er således ikke en uavhengig karakteristikk av bergmassen. Q-verdien i
uforstyrret fjell (der det ikke er anlagt tunnel eller bergrom) kan variere gjennom berget.
Diagrammet i Q-systemet bygger på erfaringsdata fra over 2000 eksempler fra eksisterende tunneler og bergrom i Norge, Sveits og India. Parameterverdiene i Q-verdien med beskrivelser er satt opp i tabeller og kan bestemmes ved kartlegging i felt/undergrunnsanlegg og ved borkjernelogging.
Avgjørende for sikringsmengden i en tunnel er bergkvaliteten (Q-verdi),
spennvidden og kravet til sikkerhet for anlegget i forhold til hva anlegget
skal brukes til (ESR, Excavation Support Ratio, uttrykker krav til sikkerhet).
Sikringsdiagrammet viser sammenhengen mellom disse, og ulike felter i
diagrammet tilsvarer en bestemt type sikring.
Den første utgaven av Q-systemet ble publisert i 1974. Siden har systemet
blitt oppdatert og forbedret flere ganger slik at moderne sikringsteknologi
er inkludert. I 2002 ble systemet oppdatert med innføring av sprøytede
armerte buer og energiabsorpsjon i tillegg til tilpasning i tråd med de siste
årenes sikringsnivå. Den siste oppdateringen er fra 2013.
NGI har utarbeidet en veiledning for bruk av Q-systemet som kan lastes
ned kostnadsfritt via NGIs hjemmeside, www.ngi.no.
Sikringsdiagram.
Kilde: NGI.
til tårnet igjen.
Beliggenheten fører naturlig nok til
at det blir en del flystøy på riggområdet. Veidekke har løst det verste av
støyproblemet ved å bygge en støyvoll
foran plassen. Dessuten er brakkene
godt isolerte.
Med smått og stort arbeider drøyt
100 personer på anlegget, inklusive
dem som til enhvert tid har fri. Til daglig er 80 personer i sving, hvorav 50
er Veidekkes faste medarbeidere. De
Fjellsprenger’n 2 2015
63
fleste bor på brakkeriggen.
– Er det en egen nordnorsk avdeling
av Veidekke som driver her?
– Nei, nesten alt er «flybårent».
Medarbeiderne kommer fra alle kanter. Men bortsett fra det, er dette et
samarbeid mellom Veidekkes samferdselsavdeling, som har 2/3 av eierskapet
i prosjektet, og Veidekke Distrikt Industri, som utfører betongarbeidene og
har den nest største delen. Den tredje
og minste biten har Veidekke Avdeling
Nord, som faktisk har base her borte
på flyplassen.
Tredje største kontrakt
– Hvordan plasserer en kontrakt på 894
millioner kroner seg i Veidekkes historikk?
– Den var stor, smiler anleggslederen, –
og det er den jo fremdeles, men i sommer
fikk vi også tildelt E39 Svegatjørn–Rådalprosjektet, den nye hovedveien mellom
Os og Bergen. Den nye kontrakten lyder
på 2,3 milliarder kroner, og er den største
for Vegvesenet noensinne. Også fellesprosjektet på nye E6 langs Mjøsa var større. Men dette er fremdeles en veldig stor
jobb, noe jeg merker godt i det daglige.
Plutselig sitter jeg i andre etasje i kontorriggen og har fått et ledd mellom meg og
de på «golvet». Her kan jeg ikke styre alle
detaljer sjøl, så det er langt flere funksjonærer på prosjektet enn jeg er vant med.
Bodøtunnelen vil få stor betydning for
infrastrukturen i og rundt Bodø når
den står ferdig. Det blir mindre kø inn
og ut av byen morgen og ettermiddag.
Nyveien får en ÅDT (Årsdøgntrafikk) på
20 000 biler, og det er nesten like mye
som på E18. Meningen er at den kapasiteten skal holde i tjue år framover.
Selv om det har blitt en viss avstand
mellom anleggslederen og de utførende enhetene, er Skonnord godt fornøyd med hvordan de har organisert
anleggsleiren.
– Komforten er god, og matstellet er
veldig bra. Vi har egne Veidekke-kokker
som steller altfor godt med oss. De lager
ordentlig mat som vi vil ha, med hjemmelaget kake og dessert hver dag!
Vinter og mørketid ser hun derimot
litt skeptisk fram mot.
– Vi har hatt en bra høst, med mye
sol. Det beryktede Bodøværet har vi
ikke sett så mye til, men det kan nok
bli surt i vinter. I tabellene over frostmengde i de enkelte kommunene står
Bodø oppført med 10 000 frosttimer.
Det er mye kaldere enn i tunnelen på
Tau i Ryfylke, der jeg var sist!
64
Fjellsprenger’n 2 2015
Tankvogntogene fra Orica etterfyller tankene med bulkemulsjon en gang
i uka. Tankerne kommer direkte fra fabrikken i Sverige.
Foto: Eirin Fjærtoft/Veidekke.
i
Bypakke Bodø
Bypakke Bodø er et samarbeid mellom Bodø kommune,
Nordland fylkeskommune, Jernbaneverket og Statens
vegvesen. Bypakken inneholder foruten ny riksvei 80
bedre kollektivtilbud og nye gang- og sykkelveier, og
har en total kostnadsramme på 2,82 milliarder kroner.
Pakken finansieres med bompenger over 15 år, fra 2015
til 2030.
Fjellsprenger’n 2 2015
65
SMARTE RESSURSSTERKE
LØSNINGER
www.orica.com
Orica Norway AS
Med kombinasjonen av våre elektroniske tennsystemer,
bulksystemer, logistikksystem og distribusjonskjede er
du alltid trygg på at salven kan skytes som planlagt, med
det beste resultat.
66
Fjellsprenger’n 2 2015
Vi takker våre kunder
for tilliten gjennom
150 år.
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00
Fax 32 22 91 01
[email protected]
www.orica.no
Fjellsprenger’n 2 2015
67
Retur: Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Vår visjon:
Smarte Ressurssterke Løsninger
Våre verdier:
Ingen ulykker i dag.
Vi er forpliktet til å ivareta sikkerheten til hverandre, våre kunder og samfunnet. Vår ambisjon er ingen skader
og null ulykker. Ingen ulykke av noe slag - miljømessig, på anlegget eller personer. Vi spør oss selv ”Hvordan kan
vi unngå ulykker i dag?”. Hvis vi unngår ulykker i dag og i morgen, kan vi gjøre det for alltid.
Finn verdifulle løsninger.
Vi ser etter løsninger som er verdifulle for vårt firma og våre kunder. Vi er forpliktet til å forbedre oss selv hele
tiden, fornye og finne bedre måter å gjøre ting på. Vi lytter til våre kunders behov og investerer i forskning og
teknologi for å utvikle nye ideer.
Å lykkes gjennom samarbeid.
Vi jobber sammen som ett firma over mange geografiske områder og omfavner mangfoldet i vår gruppe. Vi
respekterer og verdsetter deltakelsen til alle. Vi bygger partnerskap med tillit til våre interessegrupper og vi vil
bare lykkes om de føler at de har lykkes med oss.
Der er vårt selskap.
Vi opptrer med integritet og ærlighet. Vi er ansvarlige for våre handlinger og avgjørelser. I tråd med våre
økonomiske, sosiale og miljømessige ansvar. Vi setter mål og leverer resultater. Vi setter en tydelig strategi så
alle kan delta og finne muligheter til å få vår virksomhet til å vokse.
Orica Norway AS
Postboks 614
3412 Lierstranda
Tlf. 32 22 91 00 Fax 32 22 91 01
[email protected]
68
Fjellsprenger’n 2 2015
www.orica.com