1. No category

Gunnar Elstad:
Kristus i oss – det kristne livet I
Hva sier Bibelen?
Det er to uttrykk vi stadig støter på i Det nye testamente: ”Vi
er i Kristus”, og ”Kristus er i oss”.
Jeg har hørt om en predikant som en gang ble spurt om
hvordan det kan være mulig at ”vi er i Kristus” samtidig som
”Kristus er i oss”. Predikanten skal ha svart: ”Dersom du senker
en bøtte ned i vann, så er bøtta i vannet, og vannet er i bøtta”.
Det forekommer meg at det var et klokt svar.
Når vi snakker om at vi er ”i Kristus”, tenker vi først og
fremst på tilgivelsen og rettferdiggjørelsen. Da skjuler vi oss ”i
Kristus”, da er vi helt tildekket av Jesu skinnende og rene hvite
kappe, og den er så fullkommen at når vi står for Guds trone,
finner han ingen feil på oss.
Men uttrykket ”i Kristus” brukes i mange andre sammenhenger enn rettferdiggjørelsen. Når Paulus lovpriser Gud i Ef 1,
3-14, lister han opp alle de frelsesgodene vi har fått ”i Kristus”.
Nesten i hvert eneste vers står utrykket ”i Kristus” eller ”i ham”.
Når vi Bibelen taler om ”Kristus i oss”, er vektleggingen
noe annerledes. Da er det snakk om at Jesus faktisk har tatt bolig
i alle sine barn, at han er i ferd med å nyskape oss og likedanne
oss med seg, at han ønsker å frambringe Åndens frukt og gi oss
del i Åndens gaver.
Vi starter med litt grunnleggende bibelteologi.
Sentrale bibelske sannheter
Vi begynner med Gal 2,20: ”Jeg lever ikke lenger selv, men
Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt
og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og
gav sitt liv for meg”. Dette er et av de bibelversene som klarest
sier at Jesus har tatt bolig i oss og begynt å skape et nytt liv i
oss.
Jesus har altså tatt bolig i Paulus, og det ser ut som om apostelen regner med at Jesus har tatt bolig i alle som har tatt imot
ham. Han bor i oss med sin kjærlighet. Han bor i oss for å prege
livet vårt. Han har gitt oss et nytt oppstandelsesliv.
I avskjedstalen til disiplene (Johannes 14,1-16,33) lover Jesus å være ”i” dem. ”Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min
far, og at dere er i meg og jeg i dere” (Joh 14,20). ”Bli i meg, så
blir jeg i dere” (Joh 15,4). ”Den som blir i meg og jeg i ham, han
bærer mye frukt” (Joh 15,5),
Vi kommer vel aldri til å forstå treenighetslæren. Men Bibelen lærer oss gang etter gang at Faderen, Sønnen og Ånden er
ett, men likevel tre. Når Jesus taler om at han skal ta bolig i sine
disipler, sier han faktisk at det ikke bare er han som skal bo der,
men også Faderen: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt
ord, og min Far skal elske ham og vi skal komme og bo hos
ham” (Joh 14,25).
At også Gud har tatt bolig i sine barn og vil prege oss med
sin kjærlighet, ser vi også tydelig i 1 Joh 4,12-16: ”Ingen har
noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i
oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss. At vi blir i ham og han i
oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd. Og vi har sett og
vitner om at Far har sendt Sønnen som verdens Frelser. Om
noen bekjenner at Jesus er Guds Sønn, blir Gud i ham og han i
Gud. Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og
vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham”.
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
Og når Jesus taler til sine disipler om at han skal sende dem
Den Hellige Ånd, så har vi av og til vanskelig for å se når det er
seg selv han taler om og når det er Ånden. Kanskje ikke så
merkelig, for Den Hellige Ånd er Kristi Ånd.
La oss ta et par eksempler: I Joh 14,17 sier han om Talsmannen, Den Hellige Ånd: ”Men dere kjenner ham, for han blir
hos dere og skal være i dere”. Så fortsetter Jesus i neste vers
med ordene: ”Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn.
Jeg kommer til dere”
Går vi til Rom 8,9-10 finner vi igjen vers som knytter Faderen, Sønnen og Ånden sammen, og alle tre har tatt bolig i oss:
”Men det er ikke kjøttet som har makten over dere, det er Ånden
– så fremt Guds Ånd bor i dere. Den som ikke har Kristi Ånd,
hører ikke Kristus til. Men om Kristus bor i dere, er nok kroppen
død på grunn av synden, men Ånden er levende fordi dere er
rettferdige for Gud”. Legg merke til at her sidestilles: ”Guds
Ånd”, ”Kristi Ånd”, ”Kristus” og ”Ånden”.
De bibelversene vi har sitert, viser også klart at ”Kristus i
oss”, er nært knyttet til avsnitt om kjærlighet og helliggjørelse.
I denne sammenheng må vi også ta med det bibelske uttrykket at vi er ”et tempel for Den Hellige Ånd” (1 Kor 3,16; 6,19; 2
Kor 6,16). Guds tempel er vi både som enkeltpersoner og fellesskap. Du kan jo tenke på dette neste gang du ser deg i speilet og
synes du er liten og verdiløs: Du er et tempel for Gud.
Kanskje vi også skal få med oss ”skatten i leirkaret”. ”For
Gud, som sa, ’Lys skal stråle fram fra mørket’, han har også latt
lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet
i Jesus Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatt i
leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke
fra oss selv” (2 Kor 4,6-7).
Hva er leirkar et bilde på? Antakelig er det bilde på noe
skrøpelig, billig og alminnelig. Poenget er neppe at Gud skal
lyse gjennom sprekkene, selv om det er en populær utleggelse.
Vi ærer aldri Gud med våre synder og sprekker (Se Rom 6).
Gjenfødelsen
Nok en gang: vi blir ikke kristne først og fremst ved å tro,
mene, si eller gjøre bestemte ting. Vi blir heller ikke automatisk
kristne ved å bli med i et kristent miljø, melde oss inn i en menighet eller påta oss lederansvar. For å si det med en litt kjekk
undomsforkynner: ”Du blir ikke en bil selv om du begynner å gå
inn og ut av garasjen”.
Vi blir kristne når Jesus tar bolig i oss ved sin Hellige Ånd.
Han må få komme inn i oss for å fylle oss. Han må begynne å
skape noe nytt i oss. Han må få gi oss en ny innstilling og en ny
drivkraft.
Nikodemus fikk uten tvil litt av en kalddusj (Joh 3,1 ff).
Det var ikke hver dag Jesus fikk besøk av et medlem av Det
høye råd. Denne gangen var det til og med en vel ansett fariseer
som kom. Fariseeren hadde dessuten en respekt og en bekjennelse som antakelig langt overgikk det Jesus var vant til fra lignende hold. “Rabbi”, sier Nikodemus, “vi vet at du er en lærer
som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten
at Gud er med ham”.
Vennlige ord. Sterke ord.
Side 1
Men Jesus blir verken imponert eller
smigret. Han svarer på
en måte som Nikodemus umulig kunne ha
vært
forberedt
på:
“Sannelig, sannelig, jeg
sier deg: Ingen kan se
Guds rike hvis han ikke blir født på ny” (Joh 3,3).
Slik var den anerkjente fariseer og rådsherre neppe vandt til
å bli tilsnakket. Hadde han ikke hatt en god porsjon ydmykhet,
hadde han sikkert sagt takk for seg og gått hjem med en gang.
Det å være en kristen er, som sagt, ikke å ta seg sammen og
prøve å tenke som en kristen, snakke om en kristen, oppføre seg
som en kristen og handle som en kristen. Det er Gud som skaper
det nye livet. Han forandrer oss ikke først og fremst utenfra. Han
gjør det innenfra ved at Jesus tar bolig i oss og får lov til å prege
livet vårt.
Figuren lengst til venstre symboliserer en skitten synder. Figuren i midten symboliserer en gjenfødt synder, en som Jesus
har tatt bolig i. Så er tanken er Jesus stadig skal få større og
større plass i den gjenfødtes liv, slik det er symbolisert i figur nr
3.
Det fortelles at en psykolog en gang adopterte en apekattunge og begynte å oppdra denne samtidig som han oppdro
sin egen nyfødte sønn.
Til å begynne med klarte apekatten seg riktig godt. Den lærte å gå, den lærte å spise med kniv og gaffel, den lærte å gjøre
kunster og meget annet som det vesle mennesket ikke hadde
noen muligheter for å mestre.
Men etter en stund stagnerte apekatten og mennesket overtok ledelsen. Det lille barnet kunne til og med lære ting apekatten ikke hadde noen muligheter for: Det lærte både å tenke som
et menneske, tale som et menneske og mye annet. Mennesket
var nemlig noe helt annet enn en apekatt.
Det kan være vel og bra å ta seg sammen av og til. Skippertak kan vi også ha nytte av. Men vi kan altså ikke bare ta oss
sammen og leve det nye livet. Det nye livet er noe som bare Gud
kan gi. Og han gir oss det helt gratis uten at vi har fortjent noe
som helst.
Kanskje må vi understreke enda sterkere: Du må ikke klare å
leve som en kristen for å få Den Hellige Ånd. Du trenger tvert
imot Den Hellige Ånd for å kunne leve som en kristen.
Går vi til Bibelen og spør hvordan vi blir gjenfødt, gir Bibelen to svar. Den sier vi blir gjenfødt i dåpen, og den sier at vi blir
gjenfødt ved troen. Begge deler hører med.
Jesus gav en gang sine tilhørere følgende invitasjon: ”Den
som tørster, la han komme til meg og drikke. Den som tror på
meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne
strømmer av levende vann”. Så står det videre: ”Dette sa han om
den Ånd de som trodde på ham, skulle få” (Joh 7,37-39)
Invitasjonen gjelder fremdeles. Også i dag vil Jesus gi oss
del i et helt nytt liv. Du får det ved personlig frammøte. Og du
er mer enn velkommen. Det er dette som utrykkes i 1 Pet 2,4-5:
”Kom til han, den levende stein, som ble vraket av mennesker,
men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner
som bygges opp til et åndelig hus”.
Jesus har et nytt liv han vil gi oss. Det er når vi kommer til
ham, vi får del i dette livet.
Et nytt og annerledes liv
For Bibelen er det en helt selvsagt ting at livet blir forandret
når en blir gjenfødt og Jesus tar bolig i en. Ofte har vi i tradisjonelle kristne miljøer vært så redde for å være loviske at vi ikke
har våget å forkynne dette.
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
La oss derfor forsøke oss på en veldig kortfattet definisjon
av hva det er å være lovisk. Vi er loviske dersom vi på en eller
annen måte prøver å gjøre oss fortjent til frelse eller velsignelser
fra Gud. Frelse, tilgivelse, åndens frukt, åndens gaver og evig liv
er noe Gud gir oss helt gratis. Det er ikke noe vi skal gjøre oss
fortjent til.
Vi skal altså ikke gjøre noe for å fortjene frelsen. Men det at
vi er gjenfødt og frelst, skal selvfølgelig prege live vårt.
La oss ta noen bibelsteder på dette:
I Brevet til Titus forkynner Paulus i kapittel 3 at Gud ikke
frelste oss på grunn av gode gjerninger, men av bare nåde. Så
avslutter han i Tit 3,8 med å si: ”Dette er et troverdig ord, og jeg
vil at du skal innprente det, så de som er kommet til tro på Gud,
blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger. Alt dette er godt og
gagnlig for mennesker”.
I kapittel 2 i samme brevet sier Paulus: ”For Guds nåde er
blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å
si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig,
rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er” (Tit 2,11-12)
fortsetter vi til vers 14, sier han: ”For han gav seg selv for oss
for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans
eget folk, som med iver gjør gode gjerninger”.
Kan det sies tydeligere? Vi skal ikke gjøre gode gjerninger
for å bli frelst, men fordi vi allerede er frelst.
Den samme tanken går fram av disposisjonen av flere av
Paulusbrevene. Både i Romerbrevet, Galaterbrevet, Efeserbrevet, og Kolosserbrevet starter Paulus med å forkynne frelse og
rettferdiggjørelse av bare nåde. Så avslutter han brevene med
formaninger. Frelsen skal leves ut!
Legg merke til en ting til: Når Pulus forkynner formaninger,
avslutter han aldri med å si noe i retning av at ”Det er ikke så
farlig om dere holder dem, for takk og pris er vi frelst av nåde”.
Han lar formaningene henge der! Han har jo forkynt evangeliet
allerede før han forkynte formaningene!
Skal vi ta en titt på noen av formaningene i Kolosserbrevet:
”Men legg nå av alt dette: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått
snakk. Og lyv ikke for hverandre! For dere har kledd av dere det
gamle mennesket og dets gjerninger og iført dere det nye, det
som er fornyet etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne”
(Kol 3,8-10). Jesu tilgivelse skal også prege oss: ”Som Herren
har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre” (Kol 3,13).
Går vi over fra Paulus til Johannes ser vi det samme: Det
Gud har gitt til oss, skal flyte gjennom oss og ut til vår neste.
”Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han
har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine
kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre” (1 Joh 4,10-11). ”Vi elsker fordi han elsket oss først. Den
som sier ’jeg elsker Gud’, men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke
elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra
ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror” (1 Joh 4,1921).
Lignelsen om vintreet i Joh 15 er like tydelig på at det er en
sammenheng mellom det å være frelst og det å bære frukt. Den
som blir i Kristus, bærer frukt. Den som ikke bærer frukt, blir
tatt bort. Det er utelukkende de grenene som er innpodet i vintreet som har sjanse til å bære frukt, det har vi vært flike til å
forkynne. Vi har ikke vært like frimodige til å si at dersom en
gren ikke bærer frukt, da er det noe fundamentalt galt et sted.
Vi må også ta en liten titt på et viktig kapittel i Romerbrevet, kapittel 6. Her går Paulus nettopp til felts mot den misforståelsen at siden en kristen bare kan be om tilgivelse, så gjør det
ikke noe om han fortsetter å synde.
“Men Gud være takk! Før var dere slaver under synden,
men nå er dere av hjertet blitt lydige mot den lære som ble
overgitt dere. Dere ble frigjort fra synden og er blitt slaver for
det som er rett og godt.” (Rom 6,16-18).
Side 2
Synd er ikke bare en betegnelse gledeløse pietister har satt
på alt det som er morsomt. Synd er ikke bare enkelthandlinger
som gir avveksling og kulør til livet. Synd er en makt som binder! Gir vi den lillefingeren, tar den hele hånda - omtrent opp til
albuen. Den er som narkotika. Den gjør oss til slaver.
Frelsen innebærer ikke bare tilgivelse, men også at Jesus
begynner å fri oss ut fra den makten som binder og gjør oss til
slaver. Det norske ordet “frelse” er faktisk avledet fra “fri hals”.
Slavene hadde nemlig en jernring rundt halsen slik at slaveeieren kunne binde dem. Når de fikk friheten, ble ringen tatt vekk.
Vi har med andre ord misforstått totalt dersom vi tror at det
er helt problemfritt om vi igjen, frivillig, lar oss binde av den
makten Jesus holder på å sette oss fri fra! Nå er det Jesus som er
vår Herre, ikke synden.
En fantastisk tanke
Egentlig er det en fantastisk tanke at Jesus selv har tatt bolig i oss. Han som er himmelens og jordens Herre, universts
Skaper, kongenes Konge, han har kommet inn i ditt og mitt
hjerte!
”Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter
Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er
knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv
og gjøre de knustes hjerter levende”(Jes 57,15).
Vi har nettopp feiret jul. Da Jesus kom til jord den første julenatt, kom han ikke til et palass. Han kom til en skitten, illeluktende stall. Takk og pris, han er vant til skitt. Da kan jeg trygt
invitere ham inn i mitt hjerte. Han har mye å ta tak i der.
Gunnar Elstad:
Kristus i oss – det kristne livet II
Åndens frukt
Det er ting som tyder på at dagens religiøsitet er mer
”evangelisk” enn bibelen noen gang har vært. For noen tiår
siden tenkte nok de fleste at en må prestere noe for å bli frelst – i
alle fall gjøre så godt en kan. I dag ser det ut som om en tenker
seg en Gud som nesten tillater alt og tilgir alt – om det da er
nødvendig med tilgivelse. Gud har aldri vanskeligheter med å
godta og tilgi. Det er hans representanter i kirken som har bry
med det. Gud godtar det meste.
Kanskje har vi lignende tendenser langt inn i de kristne miljøene. Egentlig kan vi leve slik vi vil, dersom vi bare holder oss
unna en del spesielt alvorlige ting som skilsmisse, homofilt
samliv, sex før ekteskapet. Men baktalelse, prestisje, materialisme, lunkenhet, dømmesyke og lignende, hindrer oss ikke i å
være kristne.
For en del år siden skulle vi ha gruppesamtale etter et foredrag, og jeg stilte de ulike gruppene følgende spørsmål: ”Hva vil
det konkret si at en kristen skal leve annerledes i forhold til folk
flest?” Det ble total forvirring i gruppene. De fleste hadde ikke
tenkt på det. Mange mente at det ikke behøvde være noen forskjell – i alle fall ikke i det ytre.
Å ligne Jesus
Som kristne er vi kalt til å leve annerledes. Det har ikke først
og fremst med følelser og opplevelser å gjøre, slik en så lett tror
i vår tid. Det har med ytre livsførsel å gjøre og forholdet til vår
neste.
I seg selv er det ikke noe poeng å være annerledes – i alle
fall dersom det å være annerledes er det samme som å være
gammeldags, ta vare på menneskebud eller gå omkring og virke
sær.
Derimot er det et poeng å være annerledes på den måten at
vi mer og mer ligner Kristus, og at vi har omsorg for mennesker
rundt oss. Gud ønsker at du og jeg skal leve slik at vår neste får
det godt.
Vi har allerede vært inne på formaningen i Kol 3,13 der det
står: ”Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre”.
I Johannes 13 framstiller Jesus seg selv som et forbilde som
skal prege disiplenes liv. Der gir han dem følgende formaninger:
”Når jeg som er herren og mesteren har vasket deres føtter, da
skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et
forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre” (Joh
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
13,14-15). Lenger ute i samme kapittel sier han: ”Et nytt bud gir
jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere,
skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er
mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre” (Joh 13,3435).
I Filipperbrevets kapittel 2 finner vi en Kristus-hymne. De
første gangene denne hymnen ble utlagt for meg, ble det bare
lagt vekt hva den sier om Jesu person og hans frelsesverk. Det
skulle ta mange år før jeg la merke til at denne hymnen innledes
med ordene: ”Vis samme sinnelag som Kristus Jesus”.
Vi tar oss tid til å lese denne hymnen: ”Gjør ikke noe av
selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de
andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste,
men på de andres. Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!
Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som et røvet gods å
være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners
skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets
død. Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over
alle navn, for at hvert kne skal bøye seg i Jesus navn, i himmelen, på jorden og under jorden og hver tunge bekjenne at Kristus
er Herre, til Guds ære” (Fil 2,1-13).
Paulus tør faktisk å bekjenne, ja ta Gud til vitne på, at han
har begynt å ligne Jesus: ”Ja, Gud er mitt vitne på at jeg lengter
etter dere alle med Kristi Jesu hjertelag (Fil 1,8). Det er et sterkt
vitnesbyrd fra en som startet med å fnyse av hat mot de kristne.
Det må virkelig ha skjedd noe med ham etter omvendelsen.
Åndens frukt
De bibelversene vi har sitert ovenfor, har ikke inneholdt uttrykket ”Kristus i oss”. Nå skal vi gå tilbake til et avsnitt som
både inneholder uttrykket ”Vi i Kristus” og ”Kristus i oss”: Det
er den kjente lignelsen om vintreet og greinene i Joh 15.
”Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver gren
på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver gren som
bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på
grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i
dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare
hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt
dersom dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene.
Side 3
Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg
kan dere intet gjøre” (Joh 15,1-5).
Det er noe som går klart fram av denne teksten:
For det første: Det at vi er ”i Kristus” og at ”Kristus er i oss”
er to sannheter som hører nøye sammen. Vi kan ikke oppleve
det ene uten det andre.
For det andre: Når ”vi er i Jesus” og ”Jesus er i oss”, da bærer vi frukt. Det sies som den naturligste sak av verden. Det er
ingen reservasjoner å spore i teksten.
For det tredje: Den grenen som ikke bører frukt, blir skåret
vekk og kastet på ilden.
For det fjerde, og dette skulle det ha vært unødvendig å si:
Vi må ikke børe frukt for å bli podet inn i vintreet. Det er omvendt: Vi må være en gren på vintreet for å bære frukt. Vi skal
ikke bære frukt for å bli frelst, men fordi vi er frelst, bærer vi
frukt.
Et godt tre bærer gode frukter, sier Jesus. Dersom Jesus er
treet, er det uten tvil et godt tre vi er podet inn i. Da forventes
frukt.
Den samme tankegangen finner vi i Ef 5,8-9. Her er det
snakk om lysets frukt: ”En gang var dere selv mørke, men nå – i
Herren – er dere lys. Lev da som lysets barn” Lysets frukt er all
godhet, rettferd og sannhet”.
Her er det også noen momenter vi må merke oss.
For det første: Det er et ”før” og et ”nå”. Efeserne har vært
mørke (de har ikke bare vært i mørket”). Nå er de lys (de ikke
bare lever i lyset”).
For det andre: Er de lys, skal de selvfølgelig lyse. Har de fått
et nytt liv, skal det livet selvsagt bære frukt. Her nevnes fruktene
”godhet”, ”rettferd” og ”sannhet”.
Når Paulus ber for menigheten i Filippi, ber han om at de på
Kristi dag må være ”fylt av rettferds frukt som vokser fram ved
Jesus Kristus, til lov og ære for Gud” (Fil 1,11).
Men nå til det bibelavsnittet de aller fleste av dere har ventet
på og lurt på om det skal bli utelatt: Gal 5.
Her lister Paulus opp 9 av åndens frukter: ”Men Åndens
frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse”.
Vår gamle natur, vårt syndige kjøtt, kan også bære frukt.
Slike frukter lister Paulus opp i versene foran verset om åndens
frukter. Men vi skal jo ikke leve etter vår gamle natur. Vi skal
leve i Ånden, og da er det Åndens frukter som skal prege oss.
Når vi symboliserer Åndens frukt, gjør vi det ofte ved en
drueklase. Det er ingen av oss som går på butikken og kjøper én
drue. Druer kjøper vi klasevis. Gud gir oss forskjellige nådegaver, men han gir oss de samme åndens frukter.
Mens Gud gir ulike nådegaver til ulike kristne, så vil han gi
alle disse åndens frukter til alle kristne! Det Paulus lister opp
som Åndens frukt er nemlig Kristusegenskaper. Det er disse
egenskapene vi trenger når vi skal ligne Jesus.
Det gamle og det nye mennesket.
Bibelen forteller at det er to ting som er sant om oss:
For det første har vi fortsatt en gammel, syndig natur. Det
er det som i de gamle bibeloversettelsene betegnes som ”kjødet”. Vårt gamle menneske står fortsatt Gud imot. Det vil fortsatt være sin egen herre i stedet for å ha Gud som Herre. Det rett
og slett ønsker å synde, og det ikke bare faller i synd, men legger seg ofte helt frivillig.
Jesus beskriver dette mennesket i Mark 7,21-23 på følgende
måte: ”For innenfra, fra menneskehjertet, kommer de onde
tankene: hor, tyveri, mord, ekteskapsbrudd, pengejag, ondskap,
svik, utskeielser, misunnelse, spott, hovmod, vettløshet. Alt
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
dette kommer innenfra og gjør mennesket urent”. Paulus har en
lignende beskrivelse av det gamle mennesket i Gal 5,19-21.
Alt dette har vi altså et sted på innsiden av oss - og det uansett hvor fine vi måtte se ut på utsiden.
Vi oppfordres aldri til å oppdra denne syndige naturen. Den
skal tvert imot ”dødes”. ”Slik skal også dere regne dere som
døde for synden” (Rom 6,11).”Så død da deres jordiske lemmer”, sier Paulus (Kol 3,5). Og vi som har begynt å avkle det
gamle, skal fortsette å avkle det (Kol 3,9).
I dåpen ble vårt gamle menneske overgitt til drukning og
død. Dåp ved hel neddykking er egentlig symbol på begravelse.
Vårt gamle liv ble begravd og overgitt til døden da vi ble døpt.
Likevel er ikke vårt gamle syndige liv helt druknet eller helt
dødt ennå. Vi bærer det med oss helt til vi ligger i vår grav. Men
selv om det ikke er helt dødt ennå, skal det ikke få lov til å
utfolde seg.
For det andre: I dåpen sto vi også opp igjen til et helt nytt
liv. Vi oppstod med Jesus og fikk del i hans oppstandelsesliv.
Gud gjenfødte oss og gav oss et helt nytt liv vi ikke har noen
mulighet for å ta oss sammen for å skape selv. Dette nye menneske ønsker å følge Jesus og ønsker å leve slik Jesus vil at vi
skal leve. Dette nye livet er det Ånden som vil skape. Det er
Jesus som mer og mer vil prege oss fordi han har tatt bolig i oss.
Dette nye livet skal vokse og utvikle seg til det oppstår i herlighet når Jesus kommer igjen og skaper en ny himmel og en ny
jord. Inntil da skal vi gi det næring, og vi skal vite at det er dette
livet som er sterkest og vil seire til slutt.
For det tredje: Inntil vårt gamle menneske ligger i sin grav
og Jesus har skapt en ny himmel og en ny jord, er det kamp
mellom det gamle og det nye livet. For å si det med Paulus i Gal
5,17: ”For kjødet begjærer mot Ånden, og Ånden mot kjødet. De
to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil”.
Vårt gamle menneske skal dødes og avkles, det skal ikke
lenger få lov til å bestemme over oss.
Når det gjelder det nye mennesket, kan vi si at vi som allerede ”har ikledd oss det nye mennesket” (Kol 3,10), fortsetter å
ikle oss alle dets gode frukter (Kol 3,12). Så får vi formaningen:
”Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyster” (Gal
5,16).
Denne prosessen med at det gamle skal dø og det nye få mer
og mer plass, kaller vi ofte ”helliggjørelse”.
Jo større plass Jesus får i livet vårt, jo mindre plass blir det
igjen til synden. Helliggjørelse er at Jesus og det nye livet får
større og større plass i oss, og at synden og det gamle livet dødes
og får mindre og mindre plass.
Hvordan døder vi det gamle mennesket?
Jo, det skjer når
1) vi lever i lyset, dvs. når syndene våre avsløres og bekjennes. Vi skal bekjenne alle våre synder for Gud (1 Joh 1,9), og de
menneskene vi har såret eller skadet skal vi be om tilgivelse
(Matt 5,23-24). Skriftemålet er en god hjelp til ny frimodighet.
Her passer det å ta med et bilde fra de norske folkeeventyrene:
Trollene sprekker når sola renner. Synden trives best i mørket.
Når det ærlig og redelig bekjennes, mister den mye av sin kraft
2) vi flykter fra fristelser. Vi oppsøker ikke situasjoner og
miljøer der vi vet at fristelsene blir for store. Fristelser har det
med å komme gjennom dører vi har latt stå på gløtt.
3) vi tvinger oss selv til å leve etter Guds bud. Det er helt ok
å tvinge seg selv til å gjøre det som er rett selv om vi kjenner at
vi har mest lyst til å gjøre det som er synd. Dette er ikke noe vi
gjør for å fortjene frelsen eller bli frommere, men bare for at
synden ikke skal få mer makt over oss.
Som sagt, syndfrie blir vi aldri. Men skulle vi bruke et bilde,
kunne vi si at det alltid kommer til å vokse løvetann på gressplenen vår. Likevel er det stor forskjell på en plen der det stadig
lukes og en plen der det aldri lukes.
Side 4
Og hvordan styrker vi det nye? Det skjer når
1) vi lever i lyset. Nå kan vi bruke et annet bilde for å beskrive lysets virkninger: Det er Gud selv som er Lyset. Varmen
og kjærligheten fra ham, får det til å spire og gro i livene våre slik sola får det til å spire og gro om våren.
2) vi lever i de fire "B-ene, nemlig Bibelen, Bønnen, Brorog søsterfellesskapet og Brødsbrytelsen (nattverden). Jesus har
lovt å komme til oss gjennom disse kanalene. (Alle disse kanalene har vi tatt for oss i tidligere kapitler)
3) vi lever i samfunn med Jesus - som grener på vintreet. Da
kan vi, i følge Joh 15, ikke unngå å bære frukt. "Jeg er vintreet,
dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer
mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre" (Joh 15,5).
Syndenes forlatelse
er ikke syndenes tillatelse
I Romerbrevet 6 stiller Paulus det samme spørsmålet to
ganger: ”Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større”
(6,3). ”Skal vi synde fordi vi ikke er under loven, men under
nåden” (6,15). Det er mange, også i vår tid, som har misforstått
evangeliet i denne retningen.
Etter begge disse retoriske spørsmålene gir han et klart svar:
”Slett ikke!”
For det første, sier han i versene 3-14, skal vi huske på at vi
døde med Kristus og sto opp med ham. Da skal vårt gamle liv
nettopp være overgitt til døden, og det nye livet skal få herredømme over oss. Ikke driv og gjenoppliv det som Gud er i ferd
med å døde!
For det andre, sier han i versene 16-21, må vi huske på at
synden ikke bare er enkelte tanker, ord og gjerninger. Den er en
makt som binder oss. Den gjør oss til slaver. Når Jesus nå har
frelst oss ut fra denne makten, skal ikke vi la oss blinde igjen og
gå inn i det gamle slaveriet. Gir vi synden lillefingeren, vil den
ta hele hånda – omtrent opp til albuen. Derfor gir vi ikke synden
lillefingeren.
”Men nå”, avslutter han i vers 22-23, ”når dere er frigjort fra
synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som
frukt, og til slutt evig liv. For syndens lønn er døden, men Guds
nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre”.
Johannes har samme resonnement i sitt første brev.
Når vi fortsetter å lese i Johannes´ første brev, ser vi at han
nevner enda flere grunner til at en kristen lever annerledes.
“Den som er født av Gud, synder ikke. For den sæd Gud har
lagt ned i ham, blir i ham; Han kan ikke lenger synde, fordi han
er født av Gud” (3,9). “Mine kjære, la oss elske hverandre! For
kjærligheten er fra Gud, og den som elsker, er født av Gud og
kjenner Gud” (4,7).
Johannes argumenterer altså ut fra gjenfødelsen. Den dagen
vi ble kristne, fikk vi Den Hellige Ånd og ble Guds barn. Siden
alle barn ligner sine foreldre, må vi også kunne gå ut fra at Guds
barn ligner sin himmelske Far. Ligner de Gud, har de fått del i
hans kjærlighet.
Når utgangspunktet er radikalt nok, skjønner vi det. Dersom
en som f.eks. har slått ektefellen, misbrukt sine barn og gjort
livet surt for mange andre mennesker, blir en kristen, forventer
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
vi at det skjer forandringer - i alle fall forventer vi at vedkommende skjønner at noe er galt fatt og ber om hjelp til å komme
ut av det.
Men hvorfor er det bare i slike drastiske sammenhenger vi
venter forandring? Hvorfor forventer vi ikke at det skal skje noe
med mindre drastiske ting - baktalelse, brudd på fartsgrensene
og såkalte hvite løgner.
Nok en gang: Vi blir aldri syndfrie. Langt ifra.
For oss som sitter med den norske Bibelen, er det lett å misforstå disse versene i den retningen. Men det mener ikke Johannes. Han sier tvert imot at “Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar
vi oss selv” (1,8).
Den greske grunnteksten gjør det tydeligere for oss. Det
greske verbet har nemlig former med andre betydningsnyanser
enn de norske verbene har. Der er det én form av verbet som
betegner at en handling stadig gjentar seg eller strekker seg over
tid, og en annen form som betegner enkelthandlinger.
Når Johannes sier at en kristen ikke kan synde, bruker han
den formen av verbet som betegner at en handling strekker seg
over tid. Vi kan oversette det med “leve i synd”. Når han snakker om at en kristen synder, da bruker han den formen av verbet
som betegner enkelthandlinger. Vi kan oversette det med “falle i
synd”.
En rett gudstjeneste.
Luther sa det slik: "Du skal vite at det å tjene Gud ikke betyr
noe annet enn å tjene din neste og i kjærlighet, gjøre vel mot
ham om det så gjelder barn, hustru, tjener, fiende, venn, uten
forskjell hvem han enn er som trenger deg til legeme og sjel...
Dette kalles gudstjeneste og gode gjerninger".
Han sa også: "Det finnes ikke noen større gudstjeneste enn
den kristne kjærlighet som hjelper og tjener de nødlidende".
Vi tenker ofte så annerledes om hva det er å tjene Gud. Da
ser vi for oss at vi skal gjøre noe helt spesielt – kanskje gå i
kloster eller ta en pilgrimsferd, tenke fromme tanker og dyrke
inderlige følelser, gjøre noe iøynefallende eller påta oss lederoppgaver, arrangere fester eller gjennomføre ritualer.
Men i Guds øyne er det noe annet som er mye viktigere. Det
viktigste er gode gjerninger. Det høres nesten litt kjedelig ut
sammenlignet med alt det ”fromme” vi kan fantasere om.
Dersom vi er glad i Jesus, da er vi glad i dem Jesus er glad i.
Og Jesus er glad i mennesker. Han er glad i dem som har det
vondt.
Men nå må vi understreke noe veldig viktig:
Vi skal ikke gjøre gode gjerninger for å fortjene noe fra
Gud. Vi er frelst av nåde ved tro. Gjerninger er ikke noe vi skal
prøve å gi Gud som betaling for frelsen og det evige livet vi har
fått del i.
Gjerningene våre skal ha en annen retning. De skal ikke rettes mot ham, men mot vår neste. Det er vår neste som trenger de
gode gjerningene våre, for vår neste klarer ikke seg selv. Han er
avhengig av vår hjelp og støtte. Vi klarer oss heller ikke selv. Vi
trenger andres hjelp og støtte. Det er nettopp når du vet at du
ikke skal gjøre noe for å fortjene noe fra Gud, du blir fri til å
gjøre noe for din neste.
Side 5
Gunnar Elstad:
Kristus i oss – det kristne livet III
Vekst og utrustning
Formaningen
I disse bibeltimene har vi allerede mange ganger tatt for
oss ulike formaninger. Nå er det kanskje tid for å stoppe litt
ved selve begrepet ”formaning”.
Ordet formaning har mange ulike nyanser. Det betyr både
”irettesettelse”, ”trøst” og ”oppmuntring”. En formaning er
altså ikke bare en hevet pekefinger, men like mye en oppmuntring og et heia-rop.
Mens loven sier: ”Dette må du tenke, si eller gjøre for å bli
frelst”, sier formaningen: ”Dette skal du gjøre fordi du
allerede er frelst”. Lovens funksjon er å få oss til å gi opp å
gjøre oss fortjent til noe som helst fra Gud. Formaningens
funksjon er at oppmuntre oss til å leve det nye livet vi allerede
har fått del i.
Legg nøye merke til ordlyden i de formaningsversene vi
nå siterer:
Vi starter med Kol 3: ”Er dere da reist opp med Kristus, så
søk det som er der oppe… Dere er jo døde, og deres liv er
skjult med Gud” (3,1-3). ”Men legg nå av alt dette: sinne
hissighet, ondskap, spott og rått snakk. Og lyv ikke for
hverandre! For dere har kledd av dere det gamle mennesket og
dets gjerninger og iført dere det nye” (3,8-10). ”Dere er Guds
utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig
medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige” (3,12).
”Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre” (3,13).
Paulus første brev til tessalonikerne har mange fine eksempler på formaninger. I kapittel 2 minner Paulus dem om
hvordan han oppførte seg da han var sammen med den. Han
behandlet dem som en mor eller amme behandler sine barn.
Og han fortsetter: ”Dere vet også at vi var mot hver enkelt av
dere som en far mot sine barn. Vi formante, oppmuntret og ba
dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud” (2,11-12).
Vi leser videre i samme brevet
"Dere har lært og mottatt av oss hvordan dere bør leve og
være Gud til behag, og slik lever dere allerede! Men dere må
gjøre enda større fremskritt i dette" (1 Tess 4,1).
"Om kjærligheten til brødrene behøver vi ikke skrive til
dere, for dere har selv lært av Gud å elske hverandre. Og dere
viser denne kjærligheten mot alle brødrene i hele Makedonia.
Like fullt formaner jeg dere, brødre, til å gjøre enda større
fremskritt" (1 Tess 4,9-10).
Nok en gang: Paulus regner det som en selvfølge at der
evangeliet blir tatt imot, der skjer det noe med livet. "Dette er
et troverdig ord, og jeg vil at du skal innprente det jeg har sagt,
så de som kommer til tro på Gud, blir ivrige etter å gjøre gode
gjerninger. Alt dette er godt og gagnlig for mennesker" (Tit
3,8).
Kristen vekst
Når vi snakker om kristen vekst, er det viktig å holde
tunga rett i munnen.
En kristen er allerede 100% frelst, 100% Guds barn, 100%
gjenfødt, 100% rettferdiggjort, 100% tilgitt. Det går ikke an å
bli mer frelst, mer Guds barn, mer gjenfødt, mer rettferdiggjort
eller mer tilgitt.
Men en kristen kan bli mer helliggjort og mer utrustet til
tjeneste.
Nå skal vi sitere fra Carl Fr. Wisløff: "Det kristne livet",
Lunde Forlag side 149f: "Vi vil se kristenlivet som en øvelse i
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
Gudsfrykt, et liv som ytrer seg i kamp og møye, i nederlag og
seier. En sak er det da nødvendig å understreke en gang til:
Før det kan bli tale om øvelse i Gudsfrykt, må det være en
kristen som er gjenfødt til en levende tro. Før det kan komme
livs-ytringer, må det være liv. Kunstige blomster kan være
vakre, men de vokser ikke. Et godt menneskes liv kan være
rosverdig, men hvor ikke troens liv finnes, blir det ikke noen
helliggjørelse... Oppfordringen til sann broderkjærlighet får
ingen virkelig mening hvis en retter den til mennesker som
ikke er født på nytt"
Vi fortsetter å lese fra samme forfatter, denne gangen fra
"Jeg vet på hvem jeg tror", siste utgave, side 116: ”Når et
menneske er kommet til tro på Jesus, er det gjenfødt. Gjenfødelse vil si at Den Hellige Ånd ved ordet om Jesus gir hjertet
en levende tro. 1 Pet 1,23. Hver den som tror at Jesus er
Kristus, han er født av Gud. 1 Joh 5,1… Dette nye mennesket
har lyst til Guds lov. Det vil Guds vilje. Dette er en skaperakt
av Gud, han skaper en ny, god vilje i det frelste mennesket”.
Vi skal fortsette å lese fra "Jeg vet på hvem jeg tror", denne gangen fra siden 122. Etter at Wisløff har understreket at vi
ikke kan bli mer eller mindre rettferdiggjort, fortsetter han:
"Med helliggjørelsen er det annerledes. Her er det grader. En
både kan og skal vokse i helliggjørelse, en skal bli mer og mer
hellig på ånd, sjel og legeme. Derfor oppfordrer også Skriften
til stadig vekst i helliggjørelse"
En nyfødt baby er et lite underverk. Et fullkomment lite
menneske med ørsmå fingre og tær med alle detaljer på plass.
"Fylt av glede over livets under", synger vi når vi bærer barnet
til dåpen.
Men prøv å forestill deg hvordan du ville reagere dersom
du om tre år - eller ti - møter den samme babyen og han eller
hun fremdeles er baby! Da ville du bli både forskrekket og
redd. Da sto du overfor en tragedie. Selvfølgelig ville du
kunne føle en overstrømmende kjærlighet til dette barnet.
Likevel, du ville ikke være i tvil om at noe var galt.
Det normale er at der det fødes liv, der kommer veksten.
Både i Efeserbrevet (1,15-23; 3,14-21), Filipperbrevet
(1,9-11) og Kolosserbrevet (1,9-14) Gir Paulus oss et innblikk
i hva han ber om når han ber for disse menighetene. Han ber
om vekst! At de skal vokse opp til Kristus, at de skal vokse
sammen i et tett fellesskap, at de vokser i gode gjerninger og
at de skal vokse på den måten at nye legges til. Der det er liv,
der er det vekst.
Skal vi merke oss Paulus formaning til sin disippel og
medarbeider Timoteus: ”Legg vekt på dette, lev i det, så alle
kan se at du gjør fremskritt” (1 Tim 4,14)
Bli fylt av Ånden
Nok en gang: Er du en kristen, har Jesus tatt bolig i deg
ved sin gode Hellige Ånd. Da er du et Guds barn, og det er du
100%. Da er du 100% rettferdiggjort og 100% gjenfødt.
Derimot kan du vokse både når det gjelder helliggjørelse
og utrustning. Du kan i enda større grad få del i Åndens frukt
og bli lik Jesus. Og du kan få enda mer utrustning og kraft til
tjenesten.
Det er nettopp dem som allerede er kristne som får formaningen "Bli fylt av Ånden" (Ef 5,18). Og dette er tydeligvis
ikke noe som skjer en gang for alle. "Bli stadig fylt av Ånden", ville være en enda mer korrekt oversettelse av dette
bibelverset. Apostlenes gjerninger gir også eksempler på at de
Side 6
samme menneskene kan bli fylt av Ånden flere ganger (Sml.
2,4 og 4,31; 9,17 og 13,9).
Legg merke til at vi snakker om ”å bli fylt av Ånden”,
ikke om ”å bli døpt med Ånden”. Alle kristne ble nemlig døpt
med Ånden den dagen de ble kristne og tok imot dåpen med
vann. Men uansett hvor lenge vi har vært kristne, trenger vi
oppfordringen: ”Bli fylt av Ånden”.
Og hvordan blir vi så fylt av Ånden? Svaret er ved å holde
seg til Ordet og til sakramentene. Så skal vi få be om og
”strebe etter” alt det Ånden har å gi (1 kor 12,31 og 14,1)
Utrustning til tjeneste:
Etter at vi nå noen ganger har talt om ”Åndens frukt”, er
det på tide å tale om Åndens gaver.
De tolv disiplene hadde tilegnet seg mye teori mens de
var sammen med Jesus. Dessuten hadde de han som forbilde
og kunne høre hva han sa og se hva han gjorde når han møtte
mennesker. De fikk etter hvert en god del erfaring.
Likevel trengte de noe mer før de kunne begynne å tjene
på egen hånd.
Da Jesus sendte dem ut den første gangen, står det at han
"gav dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede alle
sykdommer og plager" (Matt 10,1). Og da Jesus tok avskjed
med sine disipler like før himmelfarten, sa han "Men dere skal
bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye"
(Luk24,49).
I tillegg til kunnskap og erfaring trengte de altså åndskraft.
De nytestamentlige brevene gjør det klart at alle kristne
trenger åndsutrustning.
"Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått, som
gode forvaltere over Guds mangfoldige nåde. Den som taler,
skal se til at han taler Guds ord. Og den som tjener, skal tjene
med den styrke Gud gir. Slik skal Gud i ett og alt bli æret ved
Jesus Kristus. Ham tilhører herligheten og makten i all
evighet. Amen", sier Peter til dem han skriver til (1 Pet 4,1011).
Legg først og fremst merke til at han sier at "den som tjener skal tjene med den styrke Gud gir." På det åndelige
området holder det ikke med menneskekraft, like lite som det
holder med menneskelig kunnskap, lang erfaring eller høy
status.
Nådegavene får vi for at vi skal tjene hverandre. Vi skal
ikke strebe etter dem for å bli bedre kristne, opparbeide oss en
posisjon eller ta oss bedre ut. Vi får dem ikke for vår egen
skyld, men for fellesskapets skyld. Det er fellesskapet som
skal nyte godt av dem. (Det eneste unntaket er den tungetalen
vi får til vår egen oppbyggelse.)
Det er forvaltere vi skal være. Vi disponerer noe som Gud
eier, og vi skal bruke det slik Gud vil og til hans ære. Er vi
bare en kanal som Gud sender sine velsignelser igjennom, er
det klart at det er han som skal ha takken. Han er den egentlige
giveren bak det vi har formidlet.
Nådegaver er noe vi aktivt skal søke, bent fram strebe etter
(1 Kor 12,31; 14,1). Nådegavene kan slokne slik at de må
tennes på ny (2 Tim 1,6). Og som vi allerede har vært inne på:
de som settes inn i spesielle tjenester mottar forbønn med
håndspåleggelse for å bli utrustet til tjenesten selv om de på
forhånd er åndsfylte (Apg 6, 3 og 6). Og en som allerede er
utrustet, kan trenge enda mer åndsfylde for å gå inn i spesielt
tøffe oppgaver (Apg 13,9).
Gud gir mange forskjellige gaver.
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
Da Tabernakelet skulle utsmykkes til Guds ære, ble noen
utrustet med kunstnergaver (2 Mos 31,4-6).
Da Moses trengte noen som kunne bære dagens byrder
sammen med ham, samlet han 70 eldste, og Herren tok av den
Ånd han hadde gitt Moses og gav til de 70 (4 Mos 11,25-29).
De overtok altså ikke bare en praksis, men også åndskraften.
Jesus lovet disiplene at han ville utruste dem med visdom
og kraft når de måtte forsvare sin tro overfor motstandere
(Matt 10,l9-20).
Når Det nye testamente lister opp ulike nådegaver, har vi
imidlertid et lite problem - eller kanskje det også er et stort
problem. Vi får vite hva som er betegnelsen på en del gaver,
men vi får sjelden noen grundig forklaring på hvilke funksjoner gavene har, hvordan de skal brukes, og hva som atskiller
dem fra de andre nådegavene. Noen nådegaver nevnes bare en
eneste gang i en liste, og ingen av dem omtales ofte.
Vi blir med andre ord nødt til å gjette oss fram. Men når vi
gjetter, er det i alle fall at vi ikke gjør det bare ut fra vår egen
fantasi, men sammenligner med de skildringer Bibelen ellers
gir av hvordan Gud har virket gjennom sine tjenere.
Det er forskjell på naturgaver og nådegaver.
Naturgaver er noe vi er født med. Noen av oss har god
sangstemme, noen en fantastisk evne til å komme i kontakt
med andre, og andre er dyktige til å administrere og viser gode
lederegenskaper. Siden det er Gud som har gitt oss naturgavene, er det sikkert meningen at også de skal brukes til hans ære.
Som regel kalles vi til tjenester som ligger i forlengelsen av
naturgavene vi har fått.
Men naturgaver er aldri tilstrekkelige når vi skal føre
mennesker til tro, gjøre dem til disipler og bevare dem i troen.
Ingen blir overbevist om synd, ingen begynner å tro på Jesus,
ingen blir gjenfødt og ingen vokser som kristne dersom ikke
Den Hellige Ånd virker.
Det kan nok hende at en av naturen er utstyrt med en sangstemme som kan gjøre folk både rørt og beveget, men det er
ikke det samme som at de blir omvendt.
Det at du lett kommer i kontakt med andre, betyr ikke uten
videre at du synes det er lett å vitne for dem.
En menighet som er godt administrert, behøver ikke nødvendigvis være en menighet der folk blir omvendt og fornyet
og nye legges til.
Er du utstyrt med mange og store naturgaver, skal du få
takke Gud for dem. Men det er likevel viktig at Gud får forme
dem slik at de kan brukes i åndelig sammenheng.
Men vi må ikke glemme at det er mange eksempler på at
Gud har kalt mennesker til tjenester de overhodet ikke har hatt
naturlige forutsetninger for. Ingen av disiplene hadde naturgaver som passet til tjenesten de ble kalt til. Dessuten, nådegavelistene i 1 Kor 12 nevner mange nådegaver som det ikke
finnes naturlige forutsetninger for hos noe menneske. Både
helbredelse, kraftige gjerninger, tungetale, tydning av tunger
og profeti er gaver ingen har naturlige forutsetninger for.
Nådegavekapitlet framfor noen, er antakelig 1 Kor 12.
Det er Ånden (v4), Herren Jesus (v5) og Gud (v6) som
virker igjennom disse gavene. Enda en gang får vi altså hele
treenigheten inn i bildet.
Så er vi alle lemmer på Kristi legeme. Vi er i ham, og han
er i oss. Og det er med menigheten som det er med det
menneskelige legeme: Alle lemmene har forskjellige oppgaver. Og de er like viktige. Uansett hvilken gave Gud har gitt
oss, er det aldri grunn verken til hovmod eller mismot.
Side 7
Gunnar Elstad:
Det kristne livet.
For mange år siden hadde jeg en kollega som pleide å si:
”Vi har ikke fått Bibelen for at den skal fylle hodet, men for
at den skal prege livet”
Det er dette vi skal stoppe litt opp for nå. Hva er det
egentlig som er typisk for en kristens liv?
Avhengig av Jesus.
Idealet for en frelst kristen er ikke å bli så selvstendig at
han eller hun skal kunne klare seg selv. Idealet er en rett
avhengighet av den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.
Nære venner pleier å sette sitt preg på hverandre. Jo lenger de er sammen, jo mer tilegner de seg den samme humoren, den samme måten å snakke på, den samme ”stilen”.
Når vi lever sammen med Jesus, setter han også sitt preg
på oss. Da får vi mer og mer av hans tanker, hans prioriteringer, hans vesen.
Forholdet mellom Jesus og en kristen er imidlertid enda
nærmere enn forholdet mellom to venner. Forholdet kan
beskrives som forholdet mellom en gren og treet den er en
del av. Saften fra treet siver inn i grenen og gir liv og frukt.
Kuttes grenen av, dør den forholdsvis fort, selv om den
kanskje rekker å bære noen blomster mens den står i vann i
stuen. Men den bærer i alle fall ikke frukt.
”Bli i meg, så blir jeg i dere”, sier Jesus. ”Likesom grenen
ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på
vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke
blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i
meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan
dere intet gjøre” (Joh 15,4-5).
En gren kan ikke klare seg selv. Den er helt avhengig av å
ha forbindelse med stammen og roten.
De fire (eller fem) B-ene.
Jesus har ingen begrensninger. Han kan være hos oss på
utallige måter. Dessuten er han allestedsnærværende
Likevel er det fire kanaler han har knyttet spesielle løfter
til når det gjelder å være nært oss og sammen med oss.
Holder vi oss unna disse kanalene, er det ikke så merkelig
om vi føler avstand til ham.
Bibelen er den første B-en. Jesus kommer til oss gjennom
sitt eget ord. ”Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine
disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal
gjøre dere fri” (Joh 8,31-32). Det er Ordet som både skaper
troen og vedlikeholder den.
Den neste B-en er Bønnen. Når vi ber, nevner vi for ham
våre egne og andres bekymringer og behov, vi takker ham
for all den nåde han viser oss og alle hans velgjerninger mot
oss, og vi lovpriser ham for den han er og det han gjør i
kirken og i skaperverket. Sist, men så avgjort ikke minst,
bekjenner vi våre synder for ham og ber ham om tilgivelse.
Han har lovet å tilgi og rense oss når vi bekjenner (1 Joh
1,9).
Så kommer vi til Bror- og søsterfellesskapet. Vi har allerede sagt at vi ikke klarer oss uten Jesus. Men vi klarer oss
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
ikke uten hverandre heller. Bibelen sammenligner oss med
en søskenflokk der vi skal elske hverandre, støtte hverandre,
be for hverandre og med hverandre, og være sammen om
Ordet og vitnesbyrdet. Og selv om Jesus er alle steder, har
han på en spesiell måte lovet å være til stede i det kristne
fellesskapet. ”For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der
er jeg midt iblant dem”, sa Jesus (Matt 18,20).
Brødsbrytelsen er det samme som nattverden. Når vi tar
imot brødet og vinen i nattverden, får vi også gjennom disse
midlene syndenes forlatelse, får del i det offeret han bar
fram da han døde for oss på korset og blir ett med ham.
Dessuten er nattverden et styrkemåltid som skal hjelpe oss
til å leve som kristne og følge Jesus livet ut. Ikke minst er
det et fellesskapsmåltid vi er sammen om.
Så er det noen som har lagt til en femte ”B” og kalt den
”boten”. En kristen vil, som vi allerede har nevnt, leve i
lyset med livet sitt, hver dag bekjenne sine synder og være
trygg på at bekjent synd er tilgitt synd. En kristen er hver
dag avhengig av ny nåde.
Gode gjerninger.
Gud ønsker at en som er frelst, skal gjøre gode gjerninger.
Ikke for å fortjene frelsen! Vi er frelst av nåde ved tro.
Gjerninger er ikke noe vi skal prøve å gi Gud som betaling
for frelsen og det evige livet vi har fått del i.
Gud vil at våre gjerninger skal ha en annen retning. De
skal ikke rettes mot ham, men mot vår neste. Det er nemlig
vår neste som trenger dem. Han eller hun er avhengig av vår
hjelp og støtte. Det er nettopp når du vet at du ikke skal
gjøre noe for å fortjene noe fra Gud, du blir fri til å gjøre noe
for din neste.
La oss bruke et bilde: Jesus betalte all vår gjeld til Gud.
Da slipper vi å bruke kreftene våre til å betale avdrag og
renter til ham. Vi får rett og slett en helt ny økonomi. Vi har
blitt så rike at vi virkelig kan gi noe til vår neste uten å føle
at vi blir fattigere av det.
Bibelen har mange sterke vers om dette: ”Kjærligheten er
ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og
sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har
Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre” (1
Joh 4,10.11). ”Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig”, sier Paulus.
Og så fortsetter han: ”Dette er et troverdig ord, og jeg vil at
du skal innprente det jeg har sagt så de som er kommet til
tro på Gud blir ivrige etter å gjøre gode gjerninger” (Tit 3,5
og 8). Det er altså når vi vet at vi utelukkende er frelst på
grunn av Guds ufortjente barmhjertighet, vi blir ivrige etter å
gjøre gode gjerninger.
Forfatteren av Hebreerbrevet underviser også grundig om
at Jesus døde for våre synder slik at vi blir frelst av bare
nåde. Og så sier han i slutten av brevet. ”Men glem ikke å
gjøre godt og dele med andre; for slike offer er til Guds
behag” (Hebr 13,16).
Side 8
Det er noen som tror at dersom vi sier at vi blir frelst utelukkende av nåde og ved tro, så blir gode gjerninger helt
uviktige for oss. Det er ikke sant. Gode gjerninger er veldig
viktige. Vi skal bare ikke gjøre dem for å fortjene noe fra
Gud. Vi skal gjøre dem fordi vår neste trenger dem
Gjør vi gode gjerninger for deretter å se oss i speilet for å
finne ut om vi er bra nok eller gode nok, blir vi bare mismodige. Våre gode gjerninger blir nemlig aldri bra nok, i alle
fall ikke fullkomne, og de gir oss aldri fortjeneste overfor
Gud. Snur vi oss bort fra speilet og i stedet vender oss mot
vår neste, blir vi mer frimodige. Vår neste kan gjøre seg
nytte av våre gode gjerninger, selv om de ikke er fullkomne.
Et liv i tjeneste
Bibelen sammenligner menigheten med et legeme. Den
kaller faktisk menigheten for ”Kristi legeme”. Jesus er hodet, vi er lemmene. ”For med én Ånd ble vi alle døpt til å
være ett legeme”, sier Paulus (1 Kor 12,13).
De ulike lemmene på et legeme, er alle forskjellige. Hånden er forskjellig fra foten, øret er forskjellig fra øyet. Det er
nettopp dette som er så viktig, at de ulike lemmene ivaretar
så mange forskjellige funksjoner. Det er da legemet kan
fungere maksimalt. Hele kroppen merker det når et av lemmene ikke fungerer.
”Tjen hverandre, hver med den nådegave han har fått”,
sier Peter (1 Pet 4,10). Uansett hvilke lem du er eller hvilken
nådegave du har fått, trenger de andre deg. Og du trenger de
andre. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Vi skal tjene
hverandre.
Herskesyke, konkurranse, hovmod og stolthet er ødeleggende for helheten. Dersom noen tror at de er så lite viktige
at de bare kan melde seg ut, er det også noe som går galt. Vi
trenger å vite at vi alle er viktige, og at vi skal tjene hverandre. Det er tjenersinnet som er poenget.
Jesus demonstrerte tjenersinn. Den siste kvelden han var
sammen med disiplene sine, vasket han føttene deres. Det
var en jobb med så lav status at det stort sett bare var de
slavene med lavest anseelse som fikk den. Men han som var
himmelens og jordens Herre, syntes altså ikke at han var for
stor til den oppgaven. Så sier han til disiplene sine etter at
han har vasket dem: ”Dere kaller meg mester og herre, og
dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren
og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske
hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har
gjort mot dere, skal også dere gjøre” (Joh 13,13-15).
En kristen går ikke rundt og forventer å bli betjent at alle
og enhver. Tvert imot. En kristen har en Herre som kom til
jord som en tjener, og derfor vil han eller hun selv tjene
både i menigheten og utenfor.
Disippelen
Ordet ”disippel” er gått av moten. I dag snakker vi om en
lærling.
Det typiske for lærlinger er at de ikke har noen utdannelse
før de begynner å jobbe. Det er jobben som er utdannelsen.
Etter at en har utført noen enkle oppgaver, blir en etter hvert
klar for større utfordringer. Etter at en har startet som fullstendig uerfaren, tilegner en seg etter hvert en del viktige
erfaringer. Så må en som regel være med på noen teorikurs
innimellom jobbingen.
”Følg meg”, sa Jesus da han kalte disiplene sine. Og de
stod opp og fulgte ham. Der han gikk, gikk de også. De
hørte hva han sa, de så hva han gjorde.
Etter forbausende kort tid sendte han dem ut to og to. Nå
skulle de på egen hånd gjøre det de hadde sett at han gjorde.
Og det gikk tydeligvis bra. De kom gledestrålende tilbake til
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
ham igjen etter fullført oppdrag. Så fikk de høre at de skulle
glede seg mer over å være oppskrevet i livets bok enn over
gode resultater i tjenesten.
Så vandret de videre sammen med Jesus, så hva han gjorde, hørte hva han sa. Av og til talte han til dem lenge og
grundig, så de fikk noen teorikurs også.
Til slutt, like før Jesus ble tatt opp til himmelen, får de det
store oppdraget: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord.
Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere
døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn og lærer dem og holde alt det jeg har befalt dere. Og
se jeg er med dere alle dager inntil verdens ende" (Matt
28,18-20).
De som var disipler, skulle altså ut og gjøre nye disipler.
De som hadde vært lærlinger, skulle ut og tilby nye lærlingeplasser.
Det var ikke bare nærmiljøet de skulle gå ut til. Det var
alle folkeslag!
Alle dem som blir kristne og innlemmes i disippelflokken
har del i det samme oppdraget. En sann disippel er en som
arbeider for at enda flere skal bli disipler. De nye disiplene
skal igjen lære å gjøre nye disipler. Det evangeliet vi har
fått, er en stafettpinne vi skal levere videre. Det er det vi
omtaler som evangelisering eller misjon.
Det er viktig at vi som er kristne kan elske hverandre,
støtte hverandre og be for hverandre slik at vi blir hos Jesus
hele livet og får oppleve den dagen Jesus skaper en ny jord
under en ny himmel.
Men det er minst like viktig at vi arbeider for at så mange
som overhodet mulig får være med på den nye jord. Vi har
ikke bare fått i oppdrag å ta vare på dem som allerede er i
menigheten vår, men vi har som enkeltkristne og som menighet ansvar for å få mange flere med oss – både i vårt eget
land og over hele kloden.
Holde Guds bud
”Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud”, sa Jesus
(Joh 14,1). ”Og dette er kjærligheten til Gud at vi holder
hans bud” sier Johannes (1 Joh 5,3. Se også Joh 14,21;
15,10; 1 Joh 2,3). Klarere kan det ikke sies.
Jesus har ikke overlatt til sine disipler selv å finne ut hva
som er rett og galt. Han har fortalt dem hva som er rett og
hva som er galt. Han har pekt på Guds bud og bedt oss om å
følge dem.
Ut fra de avsnittene vi nettopp siterte, er det i alle fall
klart at en som tror at det går an å være en Jesu disippel uten
å ta Guds bud på alvor, har misforstått noe ganske vesentlig.
Guds bud har aldri vært på moten. En som lever etter
Guds bud kan til tider føle seg ganske umoderne. En som
lever etter Guds bud kan til tider føle seg veldig annerledes.
Men det er altså det Jesu disipler er kalt til: Et annerledes
liv.
Vår gamle syndige natur er ofte livredd for å være annerledes eller for å gå mot strømmen. Vi vil helst gjøre som
folk flest.
Jesus kaller oss nettopp til å bli annerledes og leve forskjellig fra folk flest. Ikke fordi det i seg selv er et poeng å
være forskjellig. Heller ikke fordi det er om å gjøre å være
gammeldags. Poenget er å leve slik at verken vår neste eller
vi selv tar skade. Det er, som vi sa i første kapittel, med
Guds bud som med trafikkreglene: Trafikkreglene er gitt oss
for å verne liv og gjøre det trygt å ferdes. Bryter vi dem, kan
det gå ut over både oss selv, vår neste og skaperverket. De er
ikke gitt for å ta fra oss friheten, men for at vi skal kjøre
trygt.
Side 9
Syk!? Jeg!?
La meg få lov til å fantasere litt fritt ut fra Jesu ord: ”Det
er ikke de friske som trenger til lege, men de syke… Jeg er
ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere” (Matt
9,12-13).
Den dagen vi kommer til Jesus, får vi høre en god og en
dårlig nyhet.
Den dårlige nyheten er at vi er alvorlig syke. Sykdommen
heter synd. Den er garantert dødelig. Den preger hele tiden
vårt forhold både til Gud, vår neste, oss selv og skaperverket. Og den påvirker både våre tanker, ord og gjerninger.
Den gode nyheten er at Jesus forteller oss at nå har vi
kommet til den eneste legen som kan behandle denne sykdommen. Vi vil hele tiden være avhengig av regelmessige
legebesøk og daglige medisiner. Vi kan fortsatt komme til å
ha noen dårlige dager. Men den dagen han skaper en ny
himmel og en ny jord, vil vi være helt helbredet, friskere enn
vi noen sinne har vært. Inntil dette skjer, er vi altså syke,
alvorlig syke.
Men når vi tar medisinen og har kontakt med legen, kan
vi leve et forbausende normalt og meningsfylt liv. Da kan vi
leve til glede for oss selv, og til glede for andre. Da kan vi
utfolde våre evner og gaver og tjene vår neste.
Kanskje blir vi litt overrasket når legen sier: ”Du er ikke
den eneste pasienten på dette sykehuset som kalles ’menigheten’. Det er mange her. Nå, allerede mens du er syk, skal
du få lov til å være med å ha omsorg for de andre pasientene. Du er herved ansatt som min medarbeider. Det betyr
ikke at du er frisk. Men du er ansatt. De andre trenger deg,
og du trenger de andre. Tjen frimodig! Du skal få tjene med
rak rygg og løftet hode!
Dessuten er verden full av andre syke mennesker som
verken vet at de er syke eller vet hvor de kan finne den legen
de trenger. Jeg vil så gjerne at du skal gå til dem, fortelle
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
dem at de trenger hjelp, og at det fortsatt er plass til flere her
på sykehuset mitt - eller menigheten, om du vil.
Så vil jeg at du skal vite at jeg er uendelig glad i deg. Jeg
vil at du skal være rotfestet og grunnfestet i min kjærlighet
(Ef 3,17-19). Når min kjærlighet får flyte inn i deg, kan du
la den flyte videre ut til dine medmennesker. De trenger den
inderlig” (1 Joh 4,10-11 og 19).
En kristen er inderlig glad hver dag han merker at behandlingen og medisinene lindrer plagene og hjelper han til et
bedre liv. Men han er smertelig klar over at han fortsatt er
syk og har dårlige dager – helt til Jesus kommer igjen og
skaper en ny himmel og en ny jord. Han har ingen grunn til
å være stolt av seg selv.
Derimot kan han være stolt av legen sin og stole fullt og
fast på ham. Så vil han forsette å gå til behandling selv og
oppmuntre alle sine medkristne til det samme. Og han vil
gjøre det han kan for at folk som ennå ikke kjenner legen,
blir kjent med ham og kan få den hjelpen de trenger.
Så er det overhodet ikke interessant å vite om du er sykere
eller friskere enn de andre pasientene på sykehuset eller
utenfor.
Det som er viktig, er at du vet at du har kommet til Legen,
at du er under behandling og at han har lovet å gjøre deg helt
frisk en gang.
Det som er viktig, er at mens du er under behandling, så
skal du få leve et liv der du får utfolde deg selv og tjene din
neste. Du behøver ikke se på deg selv verken som invalid
eller sengeliggende.
Alt dette får du helt gratis av bare nåde. Glem enhver tanke om fortjeneste. Fryd deg heller over at det hver dag er ny
nåde å hente – og ny frimodighet. Gled deg i Herren!
Side 10
Åndens frukt.
"Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet,
avholdenhet", sier Paulus (Gal 5,22).
Vi skal stoppe
opp ved hver enkelt av
disse fruktene. Og nå
er det viktig å være
klar over at mens Gud
gir ulike nådegaver til
ulike kristne, så vil han
gi alle disse åndens
frukter til alle kristne!
Kjærlighet. Jesus
har tatt bolig i oss ved
sin Hellige Ånd (Gal
2,20). Det er hans
kjærlighet som både er
forbildet og kraften bak den kjærligheten vi er preget av
(Joh 13,34). Guds kjærlighet er allerede utøst i en kristens
hjerte (Rom 5,5), og den er et viktig kjennetegn på Guds
rike (Rom 14,17). Mens nådegavene bare har sin funksjon her på jorden, er kjærligheten evig (1 Kor 13,8).
Det typiske for den bibelske kjærligheten er at a)
den retter seg også mot den som ikke fortjener det, og b)
den er ord og handling mer enn følelser.
Den barmhjertige samaritan er et viktig forbilde
(Luk 10,30-37). Han viste kjærlighet på den måten at a)
han var god mot en som ikke hadde vært god mot ham, b)
han var villig til å ofre krefter (han gikk mens den syke
fikk ri), c) han var villig til å ofre penger, og d) han ventet ikke på takk.
Gleden er også typisk for Guds rike (Rom 14,17),
og Bibelen oppmuntrer oss til å være glade. Det særpregede ved denne gleden er at den har sin rot i frelsen og
Jesus Kristus. Derfor kan vi glede oss også når vi ytre sett
har det vondt, f.eks. under forfølgelse (2 Kor 7,4; 1 Tess
1,6), fattigdom (2 Kor 8,2), prøvelser (Jak 1,2; 1 Pet
4,13). Gleden kommer innenfra, ikke utenfra. Bibelen
snakker om å bli fylt av glede (Apg 13,52; Rom 15,13).
Fred er en frukt av frelsen (Ef 2,14 og 17). Det aller
viktigste er at vi har fred med Gud (Rom 5,1), men vi
formanes også til å holde fred med hverandre (Rom
12,18; Ef 4,3; Hebr 12,14). "Salige er de som stifter fred",
sier Jesus i Bergprekenen (Matt 5,9). Denne freden er
forskjellig fra den fred verden gir (Joh 14,27).
Overbærenhet. Ordet betyr egentlig "langsinn", et
sinn som beholder sin styrke og selvbeherskelse lenge.
Det er det motsatte av hissighet, selvtekt og hevnlyst.
Ordet betegner den tålmodighet og overbærenhet vi viser
mennesker. Fordi Gud er langmodig med oss, skal vi
være langmodige med hverandre (2 Pet 3,15; Matt 18,2629).
Vennlighet. Det betegner en holdning som kommer
andre til nytte. Ordet brukes også til å betegne Guds
milde sinnelag. Noen har hevdet at det var denne holdningen Jesus hadde da han var vennlig mot synderinnen
som salvet føttene hans.
Godhet. Dette er et sjeldent ord i NT. Det står sammen med med "rettferdighet og sannhet" (Ef 5,9), og det
har også som konsekvens at en formaner hverandre (Rom
15,14). En bedre oversettelse ville kanskje være "rettsinn". Denne godheten makter også å tukte og formane.
Trofasthet. I dag ser vi på trofasthet som en gammeldags dyd. Det å være trofast, eller være tro, innebærer
at en er pålitelig, at en ikke svikter, at en ikke er lunefull
og uberegnelig. Gud er selv trofast (1 Kor 1,9, 2 Tess
3,3). Han ønsker trofasthet fra sine barn (Salme 37,3), og
ikke minst fra sine medarbeidere (Luk 12,42; 16,10; 1
Kor 4,1-2).
Ydmykhet. Dette er en dyd som forener en styrke
som aldri er ubehersket og en mildhet som ikke er veik.
Ordet brukes også om dyr som er blitt temmet. Også på
dette området er Jesus vårt forbilde (Matt 11,28-29).
Ordet har ingenting med selvforakt å gjøre. Det motsatte
av ydmykhet er selvhevdelse.
Selvbeherskelse. Det kan brukes om idrettsmannen
som må være avholdende på mange måter for å bli dyktig
(1 Kor 9,25). Det kan også gå på det seksuelle (1 Kor
7,9). I vanlig gresk kan ordet brukes om en keiser som
ikke lar private interesser påvirke den måten han styrer
sitt folk på. Det naturlige menneske liker ikke tanken på
selvbeherskelse. Det var bl.a. da Paulus begynte å snakke
om dette, at Felix ble skremt (Apg 24,25).
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
De første kristne
La oss høre hvordan de kristnes liv beskrives i et
skrift fra den første kristne kirke:
"Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er
verken fedreland, språk eller skikker. De bor ikke i egne
byer og taler ikke fremmede tungemål. I sin daglige
tilværelse avviker de ikke fra andre.. De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt; de
følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og atferd
forøvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker al
minnelig undring og beundring. De bor i sine land, men
som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men må
finne seg i alt som var de fremmede. Et hvert fremmed
land er for dem et fedreland, et hvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn , men
setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng med andre. De er i kjødet, men lever ikke etter
kjødet" (Brevet til Diogenet, Kap 5f).
Det ser ut til at vi har lett for å falle i en av to grøfter:
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
Enten markerer vi grensene så sterkt at vi står i fare
for å bli en ghetto eller en sekt. Da isolerer vi oss fra
verden og l ever så å si hele vårt liv i en "trygg" kristen
sammenheng - med minimal kontakt med ikke-kristne.
Eller vi prøver å tilpasse oss mest mulig til folk flest.
Da tror vi at vi vinner mennesker ved å dempe ned kravene om en personlig tro og en bibelsk etikk.
Men dette er altså grøfter langs veien. Vi skal være
forskjellige fra verden, men vi skal ikke isolere oss fra
den. Vi skal være i verden, men ikke av verden. Jesus har
utvalgt oss fra verden, og sendt oss tilbake til verden.
(Joh 17,16-18)
"Den smale veien går midt på den brede, men den går
i motsatt retning", var det en som sa engang.
Folk forventer at kristne lever annerledes. Ser de at vi
bryter Guds bud, mister de respekten for oss, og Guds
navn blir spottet (Rom 2,21-14). I evangelisering møter vi
ofte mennesker som er dypt skuffet over at kristne har
sviktet dem, snytt dem eller løyet for dem - eller vært
ukjærlige eller egoistiske på andre måter. Skulle vi si det
Side 11
på en annen måte, kunne vi si at folk blir skuffet over
kristne som lever som hedninger.
H. Holmquist og J. Nørregaard sier i sin kirkehistorie:
“Den sosiale likheten mellom alle medlemmene i menigheten var særlig tillokkende for disse klasser. Kristendommen var den eneste religion for småfolk, den samlet
deres krefter og bidro til også å avhjelpe deres sosiale
nød. Kristendommens seier over rivalene beror ikke
minst på dens sosiale betydning. I Kristendommen lå jo
hevdelsen av menneskeverdet. Demn fattiges liv var
innenfor menigheten og overfor Gud like meget verd som
den rikes. Slaven kunne innta samme hedersposter som
hans herre. Den unge slavinnens ære var vernet. Gjennom
slavenes religiøse likestilling har de kristne undergravet
slaveriet langt mer enn alle humane og sosiale teorier har
maktet det. Den antikke verdens skamplet, utsettelsen av
barn, forsvant så langt som kristendommen nådde. Når
kristendommen mante sine tilhengere, uansett klasse, til å
arbeide, hevet den arbeidets anseelse stikk imot den
antikke måten å se det på”.
Lorents Bergmann sier i sin kirkehistorie: “Enhver
oppriktig kristen virket som misjonær i den krets hvor
han sto. De kristne skammet seg ikke over deres tro, men
var stolte av den. De tidde ikke stille med den, men talte
om den. Man reiste dengang meget, og kristne kjøpmenn
og håndverkere, soldater og slaver, bragte deres tro med
overalt”.
-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Tradisjon eller Guds bud?
Vi skal være forskjellige på den måten at vi holder
Guds bud, ikke på den måten at vi er sære og gammeldagse.
Det er ikke alle slags menneskebud vi er kalt til å
holde. Vi blir ikke uten videre frommere om vi lever slik
de gjorde for 50 eller 100 år siden og bruker den tids
hårfasong, klesdrakt, musikk ol. Det er vanskelig nok for
en ikke-kristen å lære seg til å følge Guds bud om en ikke
også skal følge diverse menneskebud.
Apostelmøtet i Jerusalem var i høyeste grad opptatt
av at en ikke skulle pålegge dem som ikke var jøder å
leve slik jødene var vant til å leve (Apg 15, 10 og 19).
Det nye testamente har faktisk også ord om at det er
viktig for evangeliets fremme at en ikke markerer unødige forskjeller. Paulus ville være jøde for jødene og greker
for grekerne (1 Kor 9,20 ff).
Dessuten har Det nye testamente avsnitt som forteller
oss at det vi ut fra vår naturlige religiøsitet tror er viktig,
ofte er lite viktig. Paulus måtte si fra om at det ikke er
mat og og drikke, høytider og festdager, ulike typer selv-
fornektelse ol. som er poenget (Kol 2,16-23; 1 Tim 4,24). Poenget er heller å gjøre gode gjerninger.
En av våre svakheter er at vi ofte er langt mer opptatt
av å være forskjellig ved det vi ikke gjør enn ved det vi
gjør. Så h ar blitt preget av denne verden på de fleste
områder av livet, både når det gjelder materialisme,
forholdet til våre medmennesker, prioriteringer i hverdagen, egoisme og selvopptatthet. Vår trengende neste har
vi nesten glemt. Men vi roser oss av at vi ikke spiller kort
og at vi ikke gjør en del andre ting! Er det slik, er vi
dårlige vitner.
Ifølge Tertullian (Biskop i Kartago, ca år 200) levde
de kristne slik at hedningene sa om dem "Se hvor de
elsker hverandre!" Det hadde vært fint om noen kunne si
det samme om oss.
Det er altså grøfter langs veien her også:
I enkelte kristne miljøer holder en så meget på stil og
tradisjon at menneskebud og tradisjoner ofte blir like
viktige - kan skje til og med enda viktigere - enn Guds
bud.
I miljøer der en ønsker å frigjøre seg fra unødige regler og tradisjoner, kommer en lett i skade for samtidig å
frigjøre seg fra Guds bud.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Bibeltimer på Indremisjonsforbundets arbeidermøte 2011
Side 12