Tekstutdrag Til tittelen: Djevelen kan ikke lese

SILVIA HENRIKSDÓTTIR
DJEVELEN KAN IKKE
LESE
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2014
Tilrettelagt for e-bok: John Grieg AS, Bergen
Forsidedesign: Johanne Hjorthol
ISBN: 978-82-419-1084-5
ISBN: 978-82-419-1082-1 (trykt)
Spørsmål om denne boken kan rettes til
Vigmostad & Bjørke
Kanalveien 51
5068 Bergen
Telefon 55 38 88 00
Eller e-post til
[email protected]
www.vigmostadbjorke.no
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller
avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Takk til Otilie og Frithjof E. Byes Minnefond for stipend
MANDAG 19. OKTOBER 2015
Det er lukten som vekker henne, en blanding av sødme og lakk, og hun
reiser seg med et rykk, står på gulvet med alle musklene spent. Da
husker hun alt sammen.
Reisen, drosjen, leiligheten.
Gud renser det på møtet i morgen kveld.
Hun blir stående slik, midt i rommet, og kjenner hjertet dundre. Hun
ser på madrassen. Avtrykket etter kroppen hennes er fortsatt tydelig, som
om madrassen ennå ikke har registrert at hun har reist seg. Tanken om å
legge seg i formen igjen lokker, men hun har ikke tid. Uten dyne og
pute kommer det dessuten til å bli for kaldt, nå som kulden har satt seg.
Underlig nok har hun ikke våknet en eneste gang i løpet av natten, selv
drømmene holdt seg unna, ingen krypende slanger, ingen mørke
skygger.
Rommet virker mer nakent nå enn sent i går kveld da hun låste seg
inn i leiligheten og fant madrassen i hjørnet av stuen. Da var vinduene
svarte firkanter, og gulvet så helt matt ut. Nå flommer solen inn og gjør
parketten lysende blank, og sammen med de tomme veggene er det som
om rommet eksisterer bare for å gi den ene lyspæren, som henger ned fra
taket, et sted å være.
Hun går ut på badet og tisser, og mens hun sitter der, kjenner hun
hjertet arbeide. Hjertet er som madrassen, det går litt tid før det jevner
seg ut, registrerer at trykket er borte.
Hun stiller seg foran speilet. Øynene er uttrykksløse, men håret taler
for seg selv, de lange lokkene, de flisete tuppene. Hun lar blikket gli
langs stripen av fregner, fra det ene kinnet til det andre. Hun myser, får
fregnene til å tre fram, bli tydeligere. Så åpner hun kranen og slår vann i
ansiktet, og håret trekker til seg noen dråper og gjør brunfargen mørkere.
Det er ikke noe håndkle på badet, og hun tørker seg på ermene. Det
fins faktisk ingenting i denne leiligheten, bare madrassen i stuen og
bagen hennes som ligger på gulvet i gangen. Hun går ut av badet, rundt i
leiligheten, kikker i skuffer og skap, ser etter om den virkelig er helt
tom. Og det er den, ikke engang en stol å sitte på, og overalt er det
glatte flater, gyllenbrune på gulvet, hvite på veggene, glass ut mot
verden.
Hun går ut på altanen, hvor det står to stoler og et lite hagebord. Hun
blir stående litt og ser utover, hus og trær og flere hus og trær. Øynene
hennes savner horisonten, utsikten fra rommet hjemme, ut mot havet.
Det er for kaldt til å sitte ute, og hun flytter bordet og den ene stolen
inn på kjøkkenet.
Bagen er det eneste hun tok med seg til Norge, og den er det fort gjort å
tømme. De mørkeblå notisbøkene får plass på kjøkkenbenken sammen
med fagbøkene, og så alt småtteriet: en håndveske, en plakat, tre
hårstrikker, en halv pakke bind, Bibelen, pass, lommebok og noen
papirer.
Hun tømmer lommeboken ut på bordet og teller pengene. 2863
norske kroner og en dansk tjuekroning. Tjuekroningen slenger hun ned i
en skuff, før hun putter de norske pengene tilbake i lommeboken, som
hun lar gli ned i vesken. Så er det på med den røde vindjakken og de
grå, slitte joggeskoene, de eneste klærne hun har.
Da hun kommer ut på gata, kjenner hun igjen lukten, det var den
som vekket henne, søt og ubestemmelig. Den kommer nok fra trærne,
for det er trær overalt her, langs veiene, i hagene. Også oppover
fjellsidene er det tett i tett med trær, et tykt lag mørkegrønt, ikke et tynt
lag lysegrønt, slik hun er vant til at fjellene ser ut. Veiene er også
bredere her enn hjemme, fortau på begge sider, og brummingen fra byen
er mer trykkende. Kanskje er det mangelen på hav, kanskje Halden bare
er større enn hjembyen hennes.
Hun går med raske skritt, langs veien, og tar til høyre. Da ser hun
festningen. Den ligger på toppen av fjellet, som en stor kloss, grå og
ubevegelig. Hun slår blikket ned.
Hun kjøper bare det mest nødvendige, gryte, kniv, tallerken, kopp og
litt mat, boller og gulrøtter, en saks og en tube hårgelé. Hun hadde tenkt
å handle klær, men det får vente.
Da hun er hjemme igjen, lager hun te. Hun har ingen vannkoker og
bruker gryten i stedet. Hun blir stående ved siden av benken og spise,
først en bolle, så en til. Først da hun er i gang med den tredje, sakker
hun farten og drikker te mellom bitene.
Hun går inn på badet, stiller seg foran speilet og tar saksen opp til
håret. De mørkebrune lokkene minner om små slanger, der de daler ned
mot gulvet og lander mykt på flisene. Da hele håret er klippet passe kort,
tar hun litt hårgelé i hendene og gnir den inn. Hun rufser håret litt,
sjekker om det ser tilfeldig nok ut, og rufser litt til.
Hun pakker vesken og tar på seg sko og jakke, men rett før hun går
ut av døren, får hun en plutselig motvilje mot den røde jakken, som om
det var en feil å ta den med seg til Norge. Hun henger den tilbake.
Da hun kommer ut på gata, kjenner hun at det er for mye vind til å
gå med bare skjørt og T-skjorte. Men hun går bare litt fortere, kjappe,
korte skritt. Da festningen kommer til syne, slår hun blikket ned, og hun
holder det på asfalten, helt til hun kommer til en gangbro som hun går
over.
Og så er hun der, ved det røde mursteinshuset på Os allé 5. Hun
visste det var stort, men hun hadde ikke ventet at det skulle se så
gammelt ut. Men det er her, for det står på skiltet: Institutt Helios.
Gud er verdens lys.
Logoen er en oransje ildkule og får henne til å tenke på det hun så
gjennom vinduet i går, høyt oppe over skyene, da hun satt på flyet og
skrev i en av de blå notisbøkene sine.
10 km over Atlanterhavet, søndag 18. oktober 2015
Hånden kommer glidende, oppover hoften og ned mot kjønnet.
Stive øyne.
Matt smil.
Jeg sprer beina.
Aldri mer.
Hvis bare.
Bare dra, føl deg fri, lev …