Hei, mitt navn er Karianne Bruun Haugen, jeg er leder av region Oslo-området for Norsk Fysioterapeutforbund. Med meg har jeg nestleder i regionen, Elsbeth Jacobs. Først vil jeg takke for at vi får lov å komme hit i dag og dele vårt syn på budsjettforslaget til Oslo kommune. Oslo kommune satser stort på folkehelse, i alle aldre. Dette er flott og vi støtter denne satsningen. Det legges til rette for fysisk aktivitet på mange måter gjennom sykkelveier, idrettsanlegg, leke/tumleplasser, grønne lunger og tilgang til marka. Men vi ser også noen store svakheter i dette budsjettet. Det er lite fokus på primærhelse, og da særlig sett med våre øyne. Det er behov for økt kompetanse i primærhelsetjenesten for å møte virkningene av samhandlingsreformen. Pasientene som kommer ut fra sykehusene er sykere og har mer komplekse og krevende behov enn tidligere, og dette må møtes med kompetent helsepersonell som fysioterapeuter. Slik situasjonen er i Oslo i dag er fysioterapitjenesten i dramatisk nedgang. I 2010 hadde Oslo en dekning på 9,2 årsverk pr.10 000 innbygger. I 2014 var den sunket til 8,4 årsverk pr. 10 000 innbygger. Landsgjennomsnittet har i samme periode steget fra 8,7 i 2010 til 8,9 årsverk pr. 10 000 innbygger i 2014. Oslo går altså i feil retning og bygger ned en tjeneste som så sårt trengs. Jeg vil særlig ta for meg tre områder hvor vi ekstra bekymret. Først helsestsjon- og skolehelsetjenesten: Vi roser bystyret og ikke minst komiteen for å ønske å satse på en god helsestasjon og skolehelsetjeneste i Oslo kommune, og at den tydeliggjøres med en ramme på 11 millioner i årets budsjett. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten er en tverrfaglig tjeneste, og bystyret vedtok i 2015 at Oslo kommune skal innføre bemanningsnorm etter anbefaling fra HDir. Grunnbemanningen i helsestasjon- og skolehelsetjenesten er lege, jordmor, helsesøster og fysioterapeut. De skal jobbe helsefremmende og forebyggende blant barn og unge. Bakgrunnen for at denne tjenesten er tverrfaglig er at man ønsker å forebygge sykdom og plager, og ikke minst fange opp de som er i risiko for å utvikle sykdom. Dette er så vanskelig at tjenesten trenger et mangfold av kompetanse. I 2010 var det 28,1 fysioterapiårsverk som jobbet i skolehelsetjenesten. I 2014 har dette tallet falt helt til 18,1. I samme periode økte helsesøstertilbudet med over 30 stillinger, slik at det i 2014 jobber 250,6 årsverk i Oslo. Vi er redd for at dette vil føre til at hensikten og formålet med helsestasjon- og skolehelsetjenesten i Oslo kommune ikke blir fulgt. Bare i Oslo mangler vi 80 årsverk for å møte Helsedirektoratets anbefalinger når det gjelder fysioterapi. Oslo har en stadig økende barnebefolkning og vi ser med bekymring på en utvikling som preges av inaktive barn, mye overvekt og stillesitting. I Oslo ser vi også et tydelig skille mellom øst og vest, og vi ser at fysisk aktivitet er blitt et klassespørsmål. Fysisk aktivitet i skolen vil fremme læring, bedre konsentrasjonsevnen og øke skoleprestasjonene. Fysisk aktivitet i barndommen legger grunnlag for mestring, trivsel og velvære senere i livet, og det er dette vi har spisskompetanse på som fysioterapeuter. Så over til fysioterapeuter med driftsavtale: Vi ser med bekymring på at antall fysioterapeuter med driftsavtale i Oslo er synkende. Fra 2009 til 2013 forsvant 50 årsverk i Oslo. Dette er særs bekymringsfullt med tanke på de utfordringene vi står overfor i kommunehelsetjenesten med effektene av samhandlingsreformen. Flere institutter i byen meddeler nå at de kun kan ta inn nyopererte. Dette fører igjen til lengre ventelister for innbyggere i Oslo som har andre behov. Vi leser i budsjettet at Oslo kommune antar en økt befolkningsvekst blant de yngste og de eldste – altså den delen av befolkningen som gir lite inntekt til kommunen. Vi som fysioterapeuter opplever ofte at vi klarer å holde folk i arbeid ved at de får behandling og veiledning av kompetent personell, jevnlig eller i korte, intensive perioder ut fra hva pasienten selv har behov for. Vi holder folk i gang og med det mange i jobb, som igjen sikrer en god skatteinngang til kommunen. Vi ser også at pasienter i kommunehelsetjenesten har en større grad av multimorbiditet som gjør at vi møter mer komplekse saker. Dette stiller større krav til oss som helsepersonell, men fører også til et kapasitetsproblem. Mer komplekse tilstander krever ofte lengre og tettere oppfølging. Da er det svært uheldig at vi ser en negativ trend i Oslo kommune. Vi mener det er på tide at dette snur, og at innbyggerne i Oslo skal slippe å vente et halvt til ett år på time hos fysioterapeut. Oslo kommune vil satse på psykisk helse, og det er bra. Fysioterapi må inkluderes som en del av behandlingen av personer med psykiske lidelser gjennom at det etableres flere driftsavtaler og stillinger for fysioterapeuter innen psykisk helsevern, særlig psykomotoriske fysioterapeuter. Her har det nesten vært en halvering av avtalehjemler de siste 8-10 årene. Det er nå svært lange ventelister, og det er ikke befolkningen i Oslo tjent med. Til slutt – en aktiv eldreomsorg: Bystyret har i budsjett sagt noe om en sterk vekst av eldre over 67 år de neste årene og at et mål for kommunen er at de skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Det er ønske om en satsning på rehabilitering, og det er flott. Flere ønsker å bo hjemme lengst mulig, og dette er også samfunnsøkonomisk lønnsomt. Da trenger man god og riktig kompetanse til å holde de eldre i gang og at de kan mestre sin egen hverdag. Mye bra er allerede i gang, men vi ser også at Oslo med sin modell innen hverdagsrehabilitering har lagt stor vekt på hjemmetrenere. Det kan i mange tilfeller være bra, men vi stiller spørsmål ved om det faglige blir godt nok ivaretatt. Vi har flere tilfeller dessverre hvor pasienter har fått feil tilpasset trening fordi kompetent personell ikke er nok inne. Helsehusene er nå godt i gang. Det har vært ønske om at fysioterapeutene også skulle jobbe lørdager. Dette var med bakgrunn i erfaring med at mange pasienter blir lagt inn på fredag, og man ønsker da en vurdering av fysioterapeut raskt etter innleggelse. Dette har fysioterapeutene godtatt, men vi ser at det også gir noen negative konsekvenser for pasienten. For ved å jobbe lørdag, må fysioterapeuten ha fri en dag samme uke. Det blir ikke satt inn vikar, og man skal gjøre andre oppgaver lørdag enn man gjør resten av uken. Dette fører til at rehabiliteringspasienter som etter vedtak i SYE har krav på 5 timer trening i uken ikke får dette. Dekning av fysioterapitjenesten er dermed blitt dårligere for rehabiliteringspasienten ved helsehusene, og dette er bekymringsfullt og neppe hensikten med omlegging til helsehus. Det er også stort fokus på kvalitet i tjenesten. Våre folk melder at de ikke får det utstyret de trenger og at det heller ikke blir lagt til rette for kurs og videreutdanning. Dette håper vi prioriteres i fremtiden.