1. No category

musikk
MASTERVERKET
Duoplaten «Fairytales» med Radka Toneff og Steve Dobrogosz er
tidenes mestselgende norske jazzplate. Nå gjenutgis klassikeren
– med lydkvaliteten fra masterbåndet man trodde var forsvunnet.
Tekst Jan Omdahl
↑ GRIEGHALLEN, 33 ÅR ETTER. Her, foran det såkalte jernteppet som senkes ned mellom scenerom og sal i tilfelle brann, spilte Radka Toneff og Steve
Dobrogosz inn «Fairytales» 15., 16. og 17. februar 1982. Toneff sang i en Neumann U 87 mikrofon, Dobrogosz spilte på Filharmoniens beste Steinway-flygel.
↗ IKKE BARE «FAIRYTALES». Radka Toneff var en av sin tids mest originale og innflytelsesrike norske jazzvokalister. 33 år etter hennes død går mange
unge jazztalenter fortsatt gjennom en formativ «Radka-periode». Dette portrettet ble brukt på omslaget til debutalbumet «Winter Poem» fra 1977.
Foto, venstre: sigurd fandango, Høyre: arild haugan / utlånt fra nasjonalbiblioteket
Bergen / Mo i Rana / Oslo
Det er kveld, den 16. februar 1982. På scenen i Grieghallen i
Bergen er jazzsangerinnen Radka Toneff (29) og pianisten Steve
Dobrogosz (26) i ferd med å spille inn et mesterverk.
I tredje vers av «The Moon Is A Harsh Mistress», låten som skal
bli åpningskutt på duoalbumet «Fairytales», har Toneff en skjelving idet hun synger «I tripped and I missed my star», og «I fell and
fell alone». Det høres ut som om stemmen skal sprekke, som om
sangen nesten er på vei over i gråt, som om alt holder på å velte ned
i avgrunnen. Men hun er på ingen måte i ferd med å miste grepet.
– Det er gjort med full kontroll. Det er kontrollerte fraseringsmessige uttrykk fra en sanger med full beherskelse av virkemidlene, sier produsent Arild Andersen (70), til D2 under en
høytidsstemt avspilling av det opprinnelige masterbåndet fra
innspillingen for 33 år siden.
Det er første gang han hører tapen siden 1982.
Om Toneff synger med kontroll, er melankolien i musikken likevel overveldende.
– Det var et stort sprang mellom et levende, lett leende menneske
og et stort mørke der nede. Hun var jo veldig hudløs, direkte med
sine egne følelser, og det kom veldig til uttrykk også når hun sang,
sier Andersen.
Tolkningen av Jimmy Webbs «The Moon is a Harsh Mistress»
skal bli en av den norske musikkhistoriens mest ikoniske innspillinger, albumet skal 29 år senere kåres til norgeshistoriens beste.
Radka Toneff selv får ikke oppleve platens suksess. En kjølig oktoberkveld, bare drøyt åtte måneder etter innspillingen, tar livet
hennes slutt ute i skogen på Bygdøy i Oslo.
HØY STATUS. «Fairytales» er Norges mestselgende jazzplate gjennom tidene – mer enn 100.000 eksemplarer er solgt. Nå skal
MASTERVERKET
ANALOG BEGYNNELSE. Den eneste analoge innspillingen på «Fairytales» er «My Funny Valentine», som
Toneff og Dobrogosz spilte inn som duo under et opptak i
NRK. Duoformatet fungerte så bra at de besluttet å gjøre
en hel plate. Her lytter de til opptaket med resten av bandet. Foran, fra venstre: Arild Andersen (bass), Svein Christiansen (trommer). Bak: Radka Toneff, Steve Dobrogosz
og Jon Eberson (gitar). Bildet er den eneste kjente fotografiske dokumentasjonen knyttet til «Fairytales».
RADKA TONEFF (1952–1982)
Norsk jazzmusiker og komponist.
En av de mest originale og innflytel-
Foto: André Løyning
sesrike vokalistene i norsk jazz.
Ledet Radka Toneff Quintet,
med blant andre Arild Andersen
og Jon Eberson.
Ga ut platene «Winter Poem» (1977)
og «It Don’t Come Easy» (1979).
Spilte inn duoalbumet «Fairytales» med den amerikanske pianisten
Steve Dobrogosz i Grieghallen i Bergen i 1982, en av de første digitale
norske plateinnspillingene.
Produsent var Arild Andersen,
med unntak av sangen «My Funny
Valentine», som ble innspilt i NRK
26. november 1979, med Erling Wicklund som produsent.
«Fairytales» har solgt mer enn
100.000 eksemplarer. Ble i 2011 kåret til tidenes beste norske album,
av en jury bestående av 100 norske
musikere fra alle genrer.
MASTERBÅNDET. «Fairytales» var en av Norges første heldigitale plateinnspillinger. Da masterbåndet ble gjenfunnet på Ringve Museum,
den gjenutgis, i den første lydmessig optimale utgaven siden
vinylutgaven fra 1982. Det skjer etter omfattende detektivarbeid
og en uortodoks teknologisk redningsaksjon som D2 har fulgt på
nært hold.
«Fairytales» er en av Norges første digitale plateinnspillinger.
Det klare, dynamiske lydbildet, med sin blanding av intimitet og
romfølelse, har gitt platen høy status blant audiofile. Men bare de
færreste har hørt albumet slik det var ment å høres. Den opprinnelige vinylutgaven er produsert direkte fra masterbåndet, men på
cd-utgaven fra 1986, som har dannet utgangspunkt for alle senere
utgivelser, er lydkvaliteten ikke like god.
Lenge trodde man at masterbåndet var gått tapt, og at det var
umulig å oppdrive en spiller som kunne spille av båndet om det
noen gang ble funnet igjen. Løsningen man til slutt fant, var besnærende i all sin enkelhet.
HUDLØS. Radka Toneff ble født i Oslo 25. juni 1952, og vokste opp
på Lambertseter hos moren Sis og faren Toni, en bulgarsk folkemusiker. Musikkarieren hennes begynte, til farens fortvilelse, i
et rhythm & blues-band på Kolbotn.
Hun studerte på Østlandets Musikkonservatorium i Oslo, og
begynte for alvor å snuse på jazzen som vokalist i jazzrockbandet Unis. Fra 1975 til 1980 ledet hun sin egen kvintett. Den besto
i sin første utgave av Jon Balke (piano), Jon Eberson (gitar), Arild
Andersen (bass) og Espen Rud (trommer). Ikke akkurat småfolk.
To sterke plateutgivelser, debutalbumet «Winter Poem» (1977)
og oppfølgeren «It Don’t Come Easy» (1979), bidro til å plassere
henne som en av samtidens mest begavede og originale jazzvokalister. Som scenepersonlighet trollbandt hun publikum. Hun er
blitt beskrevet som følsom inntil det hudløse både som artist og
privatmenneske, men også temperamentsfull og krevende. Musikalsk var hun mer fordomsfri enn mange i jazzkretser.
I 1980 deltok hun i Melodi Grand Prix som soloartist med «Parken» av Ole Paus. Året etter var hun tilbake som medlem av gruppen
Darlings, med Gudny Aspaas, Inger Lise Rypdal og Sidsel Endresen.
Steve Dobrogosz, en amerikansk pianist og komponist som flyttet til Stockholm i 1978, hadde vært med i Toneffs kvintett siden
1979. Etter at de to spilte inn en magisk duoversjon av Rodgers og
Hearts «My Funny Valentine» under et opptak i NRK med Erling
Wicklund som produsent – forøvrig den eneste låten på «Fairytales» som ikke er spilt inn i Grieghallen, og den eneste analoge innspillingen – meldte tanken seg om en duoplate.
TEKNISK INNOVASJON. I Grieghallen gjør de lavmælte tolknin-
ger av standardlåter som «The Moon Is A Harsh Mistress», Kurt
Weills «Lost in the Stars», og Elton Johns og Bernie Taupins
Foto: nrk. utlånt fra nasjonalbiblioteket
lot det seg ikke avspille på Telefunken-maskinen det var tatt opp på. Spilleren var så sjelden at det viste seg umulig å oppdrive en annen maskin til å spille båndet. Løsningen på problemet var det til slutt lydteknikere ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana som kom opp med.
MASTERVERKET
Foto 1: Sigurd Fandango, 2: bjørn stendahl / utlånt fra nasjonalbiblioteket, 3: André Løyning
(1) MED SILKEHANSKER. Masteringtekniker Morgan Nicolaysen og produsent Arild Andersen lytter til masterbåndet.
Innspillingen behandles som den kulturskatten den er, bare minimale korrigeringer gjøres før nyutgivelsen. (2) FULL KONTROLL.
Radka Toneff var en vokalist med full beherskelse av sine virkemidler. Også den vokale skjelvingen på ikoniske «The Moon Is A Harsh
Mistress» var kontrollerte fraseringer, sier Arild Andersen. (3) KULTURHISTORISK HACKING. Hendene til lydteknikerne Thomas
Bårdsen (til venstre) og Geir Iversen i Nasjonalbibliotekets lydstudio i Mo i Rana bremser masterbåndet til «Fairytales», slik at
prosessoren i Telefunken MX 80-maskinen kan lese den digitale informasjonen på båndet for første gang siden 1982.
«FAIRYTALES»
ble spilt inn på scenen i Grieghallen.
Radka Toneffs vokal ble tatt opp med
1
en Neumann U 87 mikrofon. Flygelet ble
tatt opp med to Schoeps CMC kardioidmikrofoner på scenen. I tillegg ble det
brukt to Schoeps CMC Omni mikrofoner
i salen, og to Schoeps CMC Boundary på
jernteppet ved siden av flygelet.
For ekstra klang ble lyden fra Toneffs
mikrofon matet ut i en Tannoy Dual Consentric høyttaler i et trapperom ved siden
av scenen, og fanget opp av Schoeps CMC
Omni mikrofoner oppe i etasjene.
Lyden fra mikrofonene ble mikset i en
Tore Seem mikser, og sendt videre til en
Telefunken MX 80 digital spolebåndmaskin. Ingen frekvenskorrigering eller komprimering ble brukt i prosessen.
Bare vinylpressingen fra 1982 er produsert fra dette masterbåndet. Alle senere
utgaver – frem til nå – er produsert fra en
lydmessig mindre god cd-versjon.
2
3
DA VI SPILTE INN «MY FUNNY VALENTINE» HOS NRK, FØLTE VI AT BEGGE
VAR «I SONEN» PÅ EN SPESIELL MÅTE. DET VAR AHA-ØYEBLIKKET
Steve Dobrogosz om innspillingen av «Fairytales»
«Come Down In Time». Dessuten en Toneff-komposisjon, «Wasted», der hun setter musikk til et dikt
av Fran Landesman, samt to av Dobrogosz’ komposisjoner til dikt av Landesman og Emily Dickinson.
Musikken beveger seg uanstrengt mellom jazz og elementer av soul, blues og lyrisk pop. «Fairytales» er ikke
en vokalplate med pianoakkompagnement, men en genuin duoinnspilling. Samspillet sitter perfekt denne
andre av tre opptaksdager. Seks låter spilles inn i rask
rekkefølge. Salen er tom, bortsett fra de to på scenen.
Vel er Grieghallen kjent for sin gode akustikk, men det
gedigne rommet i rå betong, såvidt myket opp med rødlige tekstiler og gyldent treverk, kan virke som et utfordrende innspillingssted for en intim plateinnspilling.
Oppe i kontrollrommet står den teknologiske innovasjonen som har bragt de to musikerne og produsent
Arild Andersen over fjellet: En Telefunken MX 80, Norges første digitale spolebåndopptager.
Andersen er Norges ledende bassist og et høyt respektert navn i europeisk jazz. Han var tidligere Toneffs samboer, og har i en årrekke vært hennes
musikalske samarbeidspartner og mentor. I kontrollrommet er også innspillingens lydtekniker, Tom Sæ-
tre, og Tore Skille, som sammen med Sætre driver Bergen Digital Studio.
Dobrogosz spiller på husets beste Steinway-flygel.
Toneff står på utsiden av flygelet, med øyekontakt både
med Dobrogosz og Andersen oppe i kontrollrommet.
– Vi var ute etter en klassisk tilnærming til lyden av
flygelet. Vi prøvde med tom sal og åpent scenehus,
men det ble for mye rom. Så senket vi ned det store
brannteppet, og satte flygelet foran det, så det fikk en
lydmessig støtte ut i salen, forteller Tore Skille (72).
I tillegg kom en løsning Tom Sætre fant på der og da:
– Radka fikk ekstra klang i vårt spesielle «ekkokammer». Det besto av en åtteetasjes sylindrisk trappesjakt
med vindeltrapp ved siden av scenen. Lyden fra Radkas
mikrofon ble matet ut i en høyttaler og fanget opp av mikrofoner lenger oppe i etasjene, sier Tom Sætre (63).
33 år senere kan man forestille seg et svakt ekko av
Toneffs stemme i det mørke trappehuset.
I tillegg til Toneffs vokal er Andersen spesielt begeistret for det arrangementsmessige grepet Dobrogosz benyttet på «The Moon Is A Harsh Mistress»: – 90
prosent av alle Grand Prix-låter går en halvtone opp
for hvert vers, et gammelt triks for å skape løft. Her
skapes løftet ved at man går en halvtone ned for hvert
vers. En liten genistrek. Det fungerer så bra at Pat
Metheny og Charlie Haden bruker det i sin versjon av
låten på duoalbumet «Beyond the Missouri Sky». Da
jeg spurte ham om det en gang i Molde, var Metheny
helt åpen på at de rappet det fra «Fairytales».
– Radka var alltid veldig kritisk til egne prestasjoner, men jeg husker at hun var positiv til det hun og
Steve var i ferd med å gjøre. De hadde nok aldri større
klaff enn dette på scenen, og så kom akustikken og instrumentet på toppen, sier Andersen.
MILEPÆL. For Steve Dobrogosz (59) er «Fairytales» en
«audiofil klassiker», er det en smule ironisk at ingen
utgaver av «Fairytales» – etter vinylen fra 1982 – har
vært lydmessig optimale.
Cd-en som snurrer hos en lydnerd i Hong Kong – den
har solgt mer enn 12.000 eksemplarer der – er produsert
fra det ikke særlig audiofile videoformatet Betamax. En
liten forskjell i samplingfrekvens mellom japansk og
europeisk videoformat gjør også at Toneffs stemme og
Dobrogosz’ flygel er gjengitt en anelse for lyst. Nylig
ble det også oppdaget en feil som har gjort at flygelet er
speilvendt i stereobildet.
Sterke argumenter for en teknisk og lydmessig optimal nyutgivelse, med andre ord. Men reisen dit har
vært lang.
Tom Sætre og Tore Skille donerte spilleren til Ringve
Musikkmuseum i Trondheim i 1994, etter en avtale
viktig milepæl i en lang karriere. Men ved Steinwayflygelet i Grieghallen var det ikke tid til å reflektere.
– Når jeg spiller inn, har jeg en tendens til å være
meget selvkritisk og detaljorientert, så jeg konsentrerte meg om noter og fraseringer jeg ville spille bedre. Da vi spilte inn «My Funny Valentine» hos NRK,
følte vi at begge var «i sonen» på en spesiell måte. Det
var aha-øyeblikket, og vi håpet bare at det vi tok opp i
Grieghallen kunne leve opp til samme høye standard.
I ettertid må jeg jo si at «Fairytales» ble toppen av det
vi gjorde sammen, sier Dobrogosz.
Han husker Toneff som veldig konsentrert, trygg på
sin egen sang og glad for at platen viste seg å bli en
så god plattform for den. Arild Andersen minnes at
de alle var begeistret for det de var i ferd med å få til.
AUDIOFIL KLASSIKER. Gitt at det er snakk om en
med banken om sletting av gjelden på 240.000 kroner for den rådyre maskinen.
Da det i 2004 ble funnet tre bånd fra «Fairytales»innspillingene, kom det ikke en lyd fra Telefunkenmaskinen. Det ble antatt at den var ødelagt. Til slutt
klarte musikkprodusent Morten Lindberg å lokalisere en fungerende maskin i Sonys studio i New York,
men båndene viste seg å inneholde alternative tagninger, ikke de endelige versjonene på albumet. De var
blitt klippet fysisk ut og limt sammen til den endelige
mastertapen. Men hvor var den? Borte for godt, fryktet man – helt til en konservator på Ringve Musikkmuseum snublet over også dette båndet et par år senere.
Heller ikke dette lot seg avspille. I mellomtiden var
Sony-studioet nedlagt, og båndspilleren forsvunnet.
HACKERBRAGD. Ved Nasjonalbibliotekets avdeling i
Mo i Rana finnes landets ledende ekspertise på bevaring av innspilt musikkmateriale.
I 2014 mottok lydtekniker Thomas Bårdsen en epost
fra Grappa Musikkforlag, som utfordret Nasjonalbiblioteket til om mulig å overføre masterbåndet til et
kurant format.
Spørsmålet var hvorfor spilleren på Ringve ikke ville
spille av båndet. Et mekanisk problem som kunne løses? Et ugjenkallelig havari? Eller var det noe med
selve det digitale formatet som gjorde at bånd og spiller ikke lenger ville snakke sammen?
«Fairytales» var tatt opp på samplingfrekvensen
50,4 kHz, men samme år ble Telefunken-maskinen
returnert til Mitsubishi-fabrikken i Japan for å bygges om til å ta opp på 48 kHz, i henhold til nye internasjonale standarder. Kanskje dette var årsaken til at
det ikke kom lyd?
Spilleren kom til Mo i Rana i januar i år, mens esken med «Fairytales»-båndspolen ankom med en representant for plateselskapet den 16. mars. Båndet
ble plassert på den famøse Telefunken-maskinen,
som for et utrenet øye ser ut som en helt ordinær analog båndmaskin. Thomas Bårdsen trykket på «play» –
og det var helt tyst.
Men han og kollega Geir Iversen hadde et ess i ermet.
Bårdsen forklarer mens de to demonstrerer for D2:
– Vi vet at dette er lunefulle beist som må gjetes og
lures. Et triks vi har lært er at en liten endring i hastighet kan gi lyd. Det er som med gamle videospillere,
Foto: vidar fløde / utlånt fra nasjonalbiblioteket
MASTERVERKET
NÆRT SAMARBEID. Radka Toneff og Arild Andersen, her under en konsert i Molde kino 6. august 1976, hadde et nært musikalsk samarbeid gjennom en årrekke. De var
også samboere i flere år. Selv om de ikke lenger var kjærester, satte Toneff som forutsetning for innspillingen av «Fairytales» at Andersen måtte produsere platen.
der man hadde et lite hjul for å justere hastigheten
på båndføringen.
Bårdsen øker hastigheten på båndet ved å snurre
den ene spolen med håndmakt, men det er like tyst.
Først når Iversen bremser båndet litt, skjer det noe.
Noen sprakende, hakkete smell i høyttalerne. Digital
støy, men også et tegn på at det finnes informasjon
spilleren kan lese. Plutselig høres brokker av musikk.
Så, etter en liten justering av presset på båndspolen,
fylles rommet av Radka Toneffs stemme, og gåsehuden spretter i Mo i Rana.
Etter en del eksperimentering fant lydteknikerne ut
at det eneste som fungerte var at de begge presset og løftet kontinuerlig med fingrene på hver sin del av båndføringsmekanismen under avspillingen. Slik kunne
«Fairytales» spilles av og overføres til harddisk i høyoppløst format. En musikkteknologisk hackerbragd.
musikken, og en slags overtonerikdom man mer fornemmer enn kan sette fingeren på, sier han.
Han er spesielt fornøyd med romklangen:
– Vi ville ha romklang, men uten at den ble påfallende. Det er mye klang der, men det svømmer ikke.
I Stockholm hører Steve Dobrogosz noe av det
samme:
– Jeg blir jo slått av hvor bra albumet vi lagde faktisk
er. Jeg er meget fornøyd med hvordan flygelet er blitt
«åpnet opp», og med at følelsen av dybde i innspillingen er bragt tilbake.
I mellomtiden har masteringstekniker Nicolaysen
oppdaget noe rart. På masterbåndet er stereobildet
slik at lytteren sitter bak Dobrogosz ved flygelet. Da
skal lyden bevege seg svakt mot høyre når pianisten
luftig. I masteringstudioet Propeller i Oslo står
er fornøyd med at nyutgivelsen bringer
tilbake mer av varmen og næheten han
husker fra innspillingen av «Fairytales».
Arild Andersen med hendene på skuldrene til tekniker Morgan Nicolaysen og lytter til masterbåndet.
– Jøss, det var såpass mye som manglet på de opprinnelige overføringene, ja. Jeg hører mer luft rundt
FORNØYD. Steve Dobrogosz (59)
beveger seg oppover mot de lysere tonene på klaviaturet. Men på alle de tilgjengelige utgavene av «Fairytales», blant annet den Nicolaysen henter opp fra
strømmetjenesten Tidal, beveger pianolyden seg mot
venstre når Dobrogosz flytter hendene mot høyre. Nicolaysen mener noen må ha krysset kabler.
– Jeg tror ikke andre enn den harde kjernen av audiofile vil høre det, og jeg er ikke en av dem, sier Dobrogosz.
Masterbåndet låter ellers så bra at behovet for justeringer er minimalt. Små justeringer i varmen i klangbildet mellom opptak gjort på ulike tidspunkter i opptaksperioden er foretatt. Pausene mellom låtene er
justert, enkelte digitale «klikk» er fjernet, mens lydene som dukker opp enkelte steder fra lufteanlegget
i Grieghallen selvsagt beholdes.
Mens D2 er tilstede går de gjennom noen justeringer Dobrogosz har bedt om, et par steder kommer flygelet inn med for høyt volum.
Lydteknikerne i Mo i Rana håper det blir minst mulig tukling med det opprinnelige verket.
– Her har vi jo selve originalen, det optimale bevaringseksemplaret. Slik vi ser det, er det masteren
Foto / giver: randi hultin / utlånt fra nasjonalbiblioteket
MASTERVERKET
DEN SISTE KONSERTEN. Radka Toneff i samtale med forbildet Annette Peacock på Club 7 i Oslo. Bildet er trolig fra 1980, men Toneff
var også til stede under Peacocks konsert samme sted 19. oktober 1982. Et døgn senere ble hun funnet død i skogen på Bygdøy.
DET ER EN PLATE SOM KRYSSER ALLE GRENSER
ARILD ANDERSEN bassist og produsent av «Fairytales»
som er kunstverket. Utgivelsene er mer å regne
som en fremføring tilpasset et lydformat og et publikum, sier Thomas Bårdsen.
RASTLØS OG FJERN. Det finnes et bilde – trolig fra
1980 – av en smilende Radka Toneff i samtale med avantgardejazzartisten Annette Peacock på Club 7.
To år senere, den 19. oktober 1982, spilte Peacock
igjen på Club 7, med Toneff tilstede i salen. Hun
hadde strevd med økonomiske bekymringer etter en
skattesmell, og flere husker at hun virket rastløs og
fjern på denne tiden. Andre møtte henne i vanlig,
godt humør. Et planlagt møte med Peacock ble ikke
noe av. Senere den kvelden satte hun seg i bilen og
kjørte. Hva som skjedde det neste døgnet vet ingen,
men ferden endte på Bygdøy, der Toneff døde natt til
21. oktober. Det omtales gjerne som et selvmord, men
det finnes også dem som mener hun ønsket å bli funnet. «Det var et rop om hjelp som ikke ble besvart»,
sier moren Sis Toneff i Marta Breens biografi «Radka
Toneff: hennes korte liv og store stemme».
– Jeg hørte «Fairytales» etter at jeg kom hjem til
England, og ble rørt av den varme klangrikdommen
og kontrollen i stemmen hennes, og positivt overrasket over profesjonaliteten i fremføringen og kvaliteten på tolkningene av de klassiske standardlåtene
hun valgte, sier Annette Peacock i en epost til D2.
Hun fikk overrakt et eksemplar av «Fairytales» noen
dager før tragedien.
I 2011 gikk albumet til topps i Morgenbladets kåring av tidens beste norske plater. Juryen besto av
100 norske musikere og artister. «Det er et av de
unike albumene – som Radioheads ’OK Computer’ eller D’Angelos ’Voodoo’ – der alt stemmer. Det er som
om platen er hevet over tid og epoker», sa dj Hans-Peter Lindstrøm til Morgenbladet. Men ikke alle er like
begeistret. Audun Vinger, musikkskribent i Dagens
Næringsliv og Jazznytt, er blant dem som mener at
«Fairytales» er en smule oppskrytt:
– Det er selvfølgelig en flott plate, og som alle andre elsker jeg versjonen av «The Moon Is A Harsh
Mistress», den gir meg umiddelbart lyst til å drikke
en flaske temperert polets rødvin foran peisen i en
gammel, pre-gentrifisert Oslo-leilighet og kontemplere tilværelsens utilstrekkelighet. Men dens status
som «Den Store Norske Platen» har jeg litt problemer
med, den er for soft og spa-aktig, langt svakere enn
debuten «Winter Poem» fra 1977. Enda bedre er den
mer kontante «It Don’t Come Easy». «Fairytales» har
hudløse kvaliteter, men jeg er ikke så glad i klangen
og atmosfæren, og savner å høre henne som en del av
et band, sier Vinger.
STILLHET. I masteringstudioet i Oslo viser pc-skjer-
men noen millisekunder stillhet som ikke skulle vært
der. Et sted, omtrent 30 sekunder inn i «The Moon Is
A Harsh Mistress», høres det ut som om Toneff synkoperer rytmen på ordet «mistress», men så er det en
liten klippefeil.
Nå skal verden for første gang få høre det slik hun
sang det. Arild Andersen leter etter den riktige rytmen, teller, og tapper med de sterke bassfingrene på
miksebordet.
– Det forbauset meg at så mange hadde «Fairytales»
øverst i Morgenbladets kåring, men jeg ser det som et
godt tegn for den norske musikerstanden, sier han.
– Det er en plate som krysser alle grenser. Samme
hva du holder på med selv, kjenner du igjen en musikalitet du ikke kan la være å sette pris på. d2