1. No category

KRIG OG FRED
NB21
Min farmor kledde ikke av guttene sine om kvelden.
Hun kledde på dem. Før hun sang godnattsangen, la
hun avispapir på dyna slik at beksømstøvel-bekledde
gutteføtter ikke skulle skitne til sengetøyet, men være
klare til å komme seg ut av sengen og ned i kjelleren
når flyalarmen gikk.
Flyalarmen gikk ofte på Kaldnes.
Det er 75 år siden andre verdenskrig nådde Norge,
og 70 år siden den tok slutt.
Alle familier har sine historier fra den tiden. Riktig
nok kom det flere gutter ut av skauen enn det gikk inn,
og medlemskap i NS har vært underslått. Nå har vi
nådd den magiske 70-årsgrensen, og Riksarkivet og
andre har åpnet sine arkiver for innsyn. Det er som
en Pandoras eske fylt av ondskap, overgrep, løgner og
likegyldighet. Slik som i Bjørn Westlies historier om
NSBs brutale utnytting av krigsfanger i arbeidet på
Nordlandsbanen.
Også i Nasjonalbibliotekets magasiner finnes
mange historier om disse fem årene, som forandret
så mye for så mange. Rudolf Næss satt i fangenskap i
konsentrasjonsleirene Natzweiler og Dachau. Etter
krigen laget han et album med tegninger som skildrer
livet i fornedrelsen. Han gjorde det for at ettertiden
skulle vite. Og for at det aldri skulle skje igjen. Rudolf
Næss’ album inngår i Norges dokumentarv – og er
således blitt en del av vår felles hukommelse.
Flere historier fra krigen handler om enkeltmenneskets mot. I Norge ble det i krigsårene utgitt 400
illegale aviser. Utgivelsen av disse avisene hadde en
sentral plass i motstandsarbeidet, og arbeidet med å
skrive og distribuere dem mobiliserte på bred front:
gamle og unge, menn og kvinner, intellektuelle og
arbeidere. Mennesker som alle løp en stor risiko. Over
fire tusen mennesker ble i løpet av krigen arrestert på
grunn av illegalt avisarbeid, over to hundre mistet livet
– flere i tyske konsentrasjonsleirer.
FOTO: KETIL BORN
Å heie på helter
INGJERD SKREDE
DIREKTØR FOR INFORMASJON, UTSTILLINGER OG JUBILEER
Og det finnes krigshelter som brukte andre metoder
enn Max Manus. Ved Trøndelag Teater inviterte teatersjef Henry Gleditsch like godt til revy rett etter den tyske
okkupasjonen. Ved hjelp av satire og humor ble de nye
makthaverne latterliggjort. Teatersjefen skulle senere
bruke teatret aktivt i motstandskampen, noe som førte
til at han i 1942 ble arrestert og henrettet på Falstad.
Teatersjefens mot ble til et kollektivt mot da en fullsatt
teatersal kveld eller kveld reiste seg i stille hyllest.
Vi kan ikke alle være helter, men vi kan alle være i
teatersalen, reise oss og heie frem det gode.
Dette er den siste utgaven av NB21 som blir gitt ut.
Nasjonalbibliotekets magasin, NB21, har kommet
ut med to nummer i året siden 2007. De tidligere
utgavene vil fortsatt være tilgjengelige på nettet.
Innhold
Å heie på helter . .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
2
av Ingjerd Skrede
Tegninger fra natt og tåke .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
32
av Bente Lavold
De som husker krigen .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
4
Dei ufortalde historiene
Intervju med Bjørn Westlie . .
av Aslak Sira Myhre
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
52
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
58
av Tiril Rem
Kongens nei
Intervju med Erik Poppe . .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
6
av Inga Ragnhild Holst
Soldat med kamera. En Leicareportasje . .
. . . . . . . . . . .
12
av Caroline Serck-Hanssen
Frie farlige ord .
Tragedien i Nord-Norge .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
64
av Elin Olufsen
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
18
av Øivind Berg
Teatersjefens krig .
Ukjent tysk soldat .
av Kristin Aasbø
Fargerik glede . .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
72
Foto av Thorolf Østmo
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
22
av Elin Tinholt
Når ingenting blir som før
Intervju med Bente Børsum .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
28
av Elin Tinholt
Utgiver: Nasjonalbiblioteket
Utgave: Nr. 1–2015
Design: Melkeveien Designkontor AS
Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS
Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede
Redaksjonen: Elin Tinholt
Opplag: 6 000
Forsidefoto: «Harry», ukjent fotograf,
Nasjonalbiblioteket.
www.nb.no
M
24
1
Ø M E R KE
T
ILJ
8
Trykksak 6
1
Redaksjonen avsluttet 4.05.2015
krigen
De som husker
Da jeg vokste opp, var det fortsatt et stående uttrykk: «Vi som husker krigen, …».
Det blei oftest etterfulgt av noen fyndige ord om hvilken moral eller livsstil som skilte
de som husket krigen fra oss andre, som var født i velstanden etterpå. Men gradvis blei
de som huska krigen, så gamle at uttrykket mista kraft, det blei mest en parodi, noe
Harald Eia og Bård Tufte kunne gjøre narr av på fjernsyn, og nå er det snart forbi. Om
et tiår eller to, er det ikke lenger mer enn en håndfull mennesker igjen som i det hele
tatt husker noe av krigen. Da er det bare kildene som kan «snakke».
TEKST: ASLAK SIRA MYHRE,
DIREKTØR FOR NASJONALBIBLIOTEKET
I dette nummeret av NB21 finner du en rekke artikler
knytta til krig og «Krigen», mange av dem basert
på de kildene som finnes i Nasjonalbibliotekets
rikholdige magasiner. De viser forskjellige sider av
en krig som for de aller fleste var helt i utkanten av
krigshendelsen. Få land mista så få mennesker i løpet
av andre verdenskrig som Norge. Få land opplevde
en så human tysk okkupasjon. Like fullt er denne
krigen den mest formende begivenheten i norsk
historie etter 1905. Fortsatt er filmer som Max Manus
og fjernsynsserier som Kampen om tungtvannet de
største suksessene innen norsk drama, og bøkene om
krigen blir heller flere enn færre år for år.
Den norske andre verdenskrig blei av Dag Solstad
en gang kategorisert som en tredjerangs krig. Sam-
4
menligner du med hva som skjedde i land som Sovjet,
Jugoslavia, Italia, Frankrike, Kina eller for den saks
skyld Tyskland, er det ingen tvil om at han har rett.
Men det finnes unntak. Krigen i Nord-Norge, og
særlig i Finnmark, er en helt annen krig enn den
som skildres i Max Manus eller Gunnar Sønstebys
memoarer. Mens resten av landet blei frigjort i
maidagene 1945 , blei Finnmark frigjort av Sovjet
allerede i oktober 1944, etter at nazistene hadde
brukt den brente jords taktikk før de dro. Krigen om
Finnmark er mer brutal og også viktigere enn krigen i
sør. Likevel var den lenge ikke en del av historien om
Norge under krigen.
For om krigen i Norge var en tredjerangs krig, har
kampen om krigshistorien vært av første klasse.
FOTO: KETIL BORN
Sovjet som frigjorde Finnmark og så forlot landet
uten annet enn et godt rykte, blei i løpet av få år vår
nye fiende i den kalde krigen. Det prega historieskrivingen mer enn det som faktisk skjedde. Sammen
med de mange sovjetiske og serbiske krigsfangene
som døde i arbeidsleirer i Norge, og innsatsen til
kommunistiske motstandsgrupper som Osvald- og
Pelle-gruppa, blei krigen i Finnmark retusjert ned
eller strøket helt ut av historien. Først de siste åra,
mange år etter den kalde krigens slutt, er de på vei inn
i pensum.
Tidlig i vår så jeg en dokumentar fra Bergen-Belsen
og de andre nazistiske konsentrasjonsleirene. Den
var basert på de opptaka engelske, amerikanske og
sovjetiske militærfotografer gjorde umiddelbart etter
at leirene blei frigjort. Materialet var tenkt brukt i en
massiv opplysningskampanje etter krigen, fordi som
en sa: «Om vi ikke viser dette, vil ingen tro hva som
foregikk her». Men også her endra den kalde krigen
vilkårene, og mesteparten av materialet har ikke vært
vist siden førtitallet, noe blei aldri vist i det hele tatt.
I dag er jeg sjeleglad for å kunne få se dette materialet,
i all sin grusomhet. Historieskriving vil alltid være like
prega av sin samtid som den historiske epoken man
ønsker å skildre. Fortellingene vil være ulike alt etter
øynene som ser, og stemmen som forteller. Men om
vi bevarer kildene, bevarer vi også hukommelsen, slik
at andre kan tolke og fortelle andre historier, sjøl når
ingen lenger husker krigen.
5
– Kongen var et varmt menneske. Han var
opptatt av familien og barnebarna, som
han forgudet, sier regissør Erik Poppe. På
fotografiet ser vi kong Haakon, kronprins
Olav, prinsesse Ragnhild, som var kongens
eldste barnebarn, og kongens første
oldebarn, Haakon, født 1954.
FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
K
ongens nei
Mye har vært skrevet og fortalt om krigens hendelser og kongefamiliens innsats.
Nå forsøker regissør Erik Poppe i sin nye film å fortelle om mennesket Haakon og
de politiske og personlige valgene han stod overfor i april, 1940.
TEKST: INGA RAGNHILD HOLST FOTO: EVY ANDERSEN
Det var en spent stemning i Oslo den første uken i
april, 1940. To tyske skip hadde blitt torpedert på
kysten. England og Frankrike hadde minelagt norske
farvann. Da daværende utenriksminister Halvdan
Koht orienterte om krigssituasjonen i et åpent møte
på Stortinget den 8. april, var det lang kø for å komme
inn. Kong Haakon 7 (1872–1957) fulgte intenst med.
Han var bekymret og skrev kortfattet og knepent i
dagboken sin.
Det er de første tre døgnene av krigsutbruddet
filmregissør Erik Poppe forteller om i sin nye film,
Kongens nei, som har premiere i september, 2016. Men
det er først og fremst mennesket Haakon det handler
om.
– Jeg lager en historie om en mann som heter
Haakon, som opplever at alt rundt ham kollapser og at
han blir stående alene, sier Erik Poppe (55) til NB21.
Han er i filmparken på Jar i Bærum etter noen tette
dager med innspilling. I gangene går det unge gutter i
militære uniformer. Kostymer, så klart. I morgen skal
han videre og spille inn scenene utenfor den tyske
legasjonen slik det kan ha sett ut i 1940.
HAAKONS DRAMA
Poppe forteller om en Haakon som kjemper på flere
fronter disse vårdagene. Presset er enormt, både personlig og politisk.
– Norge er på randen av krig, men vi vet ikke med
sikkerhet hvem fienden er. Er det engelskmennene,
bolsjevikene eller tyskerne? Regjeringen er redd for
å ta stilling, for det betyr at vi mister nøytraliteten.
En mobilisering frykter man kan framprovosere stormaktene. Men Haakon frykter tidlig at det er Hitler og
tyskerne som er den største faren, og forsøker å presse
regjeringen. Samtidig er han på det personlige plan
svært opptatt av å holde familien samlet, særlig fordi
dronning Maud (1869–1938) nylig hadde gått bort.
Først da krigsskipene seilte inn Oslofjorden natten
7
den 9. april, forstod de aller fleste at Tyskland var fienden. Regjeringen samlet seg i Utenriksdepartementets
lokaler på Victoria terrasse. Der overleverte Tysklands
sendemann, Curt Braüer, krav om at Norge måtte
overgi seg. Statsminister Johan Nygaardsvold avviste
dette kontant og ringte kongen for å underrette ham
om standpunktet. Stortingspresident Carl Joachim
Hambro (1885–1964) sendte så både konge og regjering ut av Oslo.
Klokken halv åtte om morgenen står regjeringen,
kong Haakon og kronprins Olav på plattformen på
Østbanen og ser pendlerne komme inn med morgentogene. Nå er de på flukt mot Hamar, hvor det er
militære anlegg.
– Kong Haakon var i tvil om han skulle reise. Han
følte seg som en kaptein som reiser fra passasjerer i
skipsnød. Kronprins Olav, hans eneste sønn, ønsket
en annen strategi. Han ville enten forhandle med tyskerne eller ut og kjempe og lede i felt.
Og veien ut av Oslo er langt fra trygg, tyskerne ligger
noen få skritt bak.
– Da følget var ved Lillestrøm, angrep tyskerne Kjeller, og de søkte tilflukt under en undergang.
Kronprinsesse Märtha og de tre barna, Harald,
Ragnhild og Astrid, flyktet med det kongelige følget
og regjeringen til Hamar og videre til Elverum utpå
kvelden, men da tyskerne på ny nærmet seg, ble den
lille familien splittet, og Märtha med barna ble sendt
videre til Sverige med én gang. Dette var en tung stund
for dem alle og for Haakon spesielt.
KRIG PÅ MENNESKENES NERVER
Regissør Poppe har laget en rekke filmer, blant annet
Tusen ganger god natt med den franske skuespilleren
Juliette Binoche i hovedrollen. Også den handlet om
krig – men også om ham selv. Binoche spiller krigsreporteren Rebecca som jobber i Afghanistan. Poppe er
født i 1960 og har aldri opplevd krigen i Norge, men
han har vært i krig i Afrika og Asia, da som fotograf for
VG og Reuters. Han er ikke opptatt av å fortelle heltehistorier eller svart-hvitt historier om det gode mot
det onde, men om hvordan krig ødelegger våre sinn.
8
– Krig er forvirring, lemlestelser og et ubegripelig
press på menneskenes nerver. Du er aldri så tett på liv
og død som du er i en krig. Der utkrystalliserer noen av
de største spørsmålene vi som mennesker står overfor.
Slik fortonte det seg nok også for kong Haakon.
– Han var bekymret for familien. Han følte seg
under et enormt press, hadde få rundt seg og var nok
til tider ensom.
Poppe har filmet i fotsporene til regjeringen og
Haakons fluktrute fra Hamar og videre til Nybergsund
i Trysil, der de slår leir utpå natten til den 10. april.
Den gang var politikerne usikre på om de skulle fortsette motstandslinjen. Statsminister Johan Nygaardsvold (1879–1952) brøt sammen og leverte, svett og
angstridd, sin avskjedssøknad allerede på Hamar tidligere på dagen. Han ønsket å dytte ansvaret over på sin
politiske motstander, Hambro fra Høyre. Men midt i
kaoset og usikkerheten som rådet, fattet kong Haakon
en beslutning: Han ville ikke inngå forhandlinger med
tyskerne.
– Det er da kong Haakon tar en politisk beslutning, i
strid med den linjen han har ført som konge om ikke å
blande seg inn i politikk. Med støtte fra Hambro avviser han Nygaardsvolds avskjed. Det siste man trengte
i denne situasjonen, var en politisk krise, forteller
Poppe.
– Jeg har ikke behov for å renvaske denne historien
eller skape klare helter eller idioter, men jeg er imponert over at han tidlig og ganske alene, tok de valgene
han gjorde i den vanskelige og uoversiktlige situasjonen vi fortsatt har problemer med å sette oss inn i.
I et retroperspektiv virker alt så uendelig mye lettere,
og noens valg forblir uforståelige eller hodeløse, men
i kampens hete må vi minne oss om at det hele var
svært mer sammensatt og komplekst. Det virker som
om det først nå, 75 år senere, er mulig for oss å se flere
sider av dette.
TIL KILDENE
Det er så mange kilder til denne delen av vår historie,
sier Poppe. Han har brukt to og et halvt år på prosjektet, kildene er mange og de spriker i sine påstander.
Kong Haakon i radiostudio i London. Bildet er tatt i forbindelse med kongens 17. mai-tale til nordmenn i Canada, 1942.
FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
– Vi har brukt de aller fleste kildene vi har kommet
over. Vi har lest kong Haakons dagbok fra disse dagene
hvor han skriver kort om det som skjer. Vi har hørt på
radioopptak og sett filmer, også fra Nasjonalbibliotekets glimrende arkiver. Det er et nyttig verktøy for
skuespillerne å se eller høre hvordan for eksempel de
ulike karakterene i dette dramaet snakket. Det kongelige slott har også vært svært behjelpelig. En annen
viktig kilde er militære arkiver. Militære måtte til en
hver tid skrive rapporter om hva som hadde skjedd,
og i disse skjuler det seg mye nyttig informasjon. Vi
har også hatt samtaler med prinsesse Astrid, snakket
med andre folk som opplevde flukten, og lest gjennom
dagbøker og beskrivelser som ble laget på denne tiden
og ikke fem år senere. Det har vært viktig å få stor presisjon, og da er de nedtegnede notatene gjort der og da,
de aller viktigste og troverdige kildene for oss.
Men det er likevel rom for tolkninger og andre forklaringer når man lager historisk film.
– Jeg har forsøkt å forholde meg til hva historikerne
sier. Men på et tidspunkt hvor historikerne ikke er
sikre og begynner å synse, når de deler seg, må vi velge
det vi tror er den mest sannsynlige påstanden. Her
er det duket for at de andre historikerne vil stå klare
å kreve sin tilmålte tid i offentligheten, deres Fifteen
seconds of Fame. Vi har allerede erfart at det er svært
9
– Vi blir aldri ferdig med
krigen. Det er den eneste
krigen vi har opplevd i nyere
tid på norsk jord, sier Erik
Poppe som lager filmen
Kongens Nei.
mange der ute som har et stort behov for å fremme
sin egen tolkning og deres berettigelse. Det får vi og
jeg tåle. Målet har vært å bruke historien. Samtidig vil
jeg fortelle om krigen slik jeg tror den var, og ikke slik
krigen vanligvis blir skildret på film med heltedyrkelse
og det gode mot det onde.
DET STORE NEI
Den tyske sendemannen Bräuer var like uforberedt på
det tyske angrepet som den norske regjeringen. Han
ble varslet om angrepet bare timer før Blücher ble
senket i Oslofjorden. Den 10. april gjorde han så et nytt
forsøk på å overtale norske myndigheter til å gi opp og
bad om et møte med kongen som nå var på flukt. Kong
OM FILMEN
• Kong Hakon spilles av den danske skuespilleren
Jesper Christensen og kronprins Olav av Anders
Baasmo Christiansen. Svenske Tuva Novotny spiller
kronprinsesse Märtha. Filmen har et budsjett på
51,3 millioner kroner hvorav 16 millioner er tilskudd
fra Norsk filminstitutt. Den har kinopremiere den 21.
september, 2016.
Kilde: Filmweb
10
Haakon dro så, beordret av regjeringen og ikke minst
utenriksminister Koht, for å møte Bräuer i Elverum.
Han reiste så tilbake mot fiendens linjer, og få var sikre
på utfallet. Både det politiske og det sikkerhetsmessige ved hans reise tilbake i retning av fienden var
svært uklart.
­– Kongen er beordret for å se om det finnes løsning.
Når han drar, vet han ingenting om hva som venter
ham. Og kronprins Olav med flere tror han like gjerne
kan bli drept.
På møtet krever Bräuer mer enn en fredelig overtakelse. Han krever at kongen skal avsette regjeringen
og utpeke Vidkun Quisling som statsminister. Han er
beordret av Hitler til å skape en splittelse mellom kongen og regjeringen og prøver seg på dette. Etter en time
er møtet slutt, men samtalen med kongen tar ikke mer
enn ti minutter. Disse ti minuttene får man oppleve i
sin helhet. Det er stort drama!
– I dagboken skriver han at Bräuer forsøkte å velte
all skyld på ham for de som måtte falle i denne krigen.
Det er emosjonelt skrevet, og du forstår at han virkelig
er sint, sier Poppe.
Etter en lang kjøretur tilbake til Nybergsund og den
ventende regjeringen framfører han en tale som står
for seg selv, hva gjelder dramatikk, i vår historie: «Jeg
kan ikke gå med på de tyske krav. Det vil stride mot
alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge.», skal han ha sagt. Han kan ikke utnevne
Quisling som ikke har tillit i folket. «Hvis regjeringen
vil gå med tyskernes krav, er det ingen annen utvei for
meg enn å abdisere.» Regjeringen støttet ham i dette.
Dermed gikk Norge i krig.
MENNESKET HAAKON
I denne historien er det menneskene som fascinerer
Poppe. Det er Haakon mer enn institusjonen Kong
Haakon det handler om.
– Men først og fremst er dette historien om personen Kong Haakon. Han var et varmt menneske. Han
var opptatt av familien og barnebarna som han forgudet. Og de var glade i ham. Når han kom krøp han ned
på alle fire, kom de løpende til ham. Selv hadde han en
dårlig oppvekst og var oppdratt av barnepiker framfor
sine foreldre. Så ble han giftet bort til sin kusine Maud,
datter av kong Edward VII av Storbritannia, som heller ikke alltid var til stede for sin sønn, kronprins Olav.
Likevel er ikke kongens barndom berørt i filmen.
– Det har vært viktig for meg å forstå og vite mest
mulig for å kunne støtte min hovedskuespiller, Jesper
Christensen, i hans forsøk på å gestalte Kong Haakon,
sier Poppe. – Det å vokse opp som kongelig da Haakon
var liten, ser jeg mer på som en straff. Det eneste de
hadde, var materiell trygghet. Men Haakon tok likevel
sin gjerning alvorlig da han uforberedt ble forespurt.
Da han kom til Norge som konge, levde de aldri storslått, men i nøkternhet fordi Norge den gangen var et
fattig land, og fordi dette harmonerte med det han selv
mente var riktig.
Det er mange som er opptatt vår krigshistorie, konstaterer Poppe. Han er spent og ydmyk.
– Når man lager film, oppstår alltid en ny virkelighet.
Hvor mye historikere og forfattere måtte ha skrevet om
kong Haakon, så trer noe nytt fram i folks forståelse av
historien når man ser en fysisk gestalting på et lerret
av noen. I dette tilfellet løftes en faktisk kunnskap fram
til å bli noe mer emosjonelt, men også mer «forståe-
lig». Både Kong Haakons offentlig rolle, men også hans
interaksjon med Olav, blir plutselig mer begripelig for
mange. Jeg får med denne oppgaven en definisjonsmakt over hvem han var, og hva som skjedde, som gjør
meg ydmyk. Jeg forsøker å bevege meg i dette landskapet med stor respekt og har forståelse for den kritikken
som er reist mot tidligere historiske filmer. Samtidig
forholdt jeg meg også til historien som en kunstner,
og må framheve problemstillinger framfor svar. Det
forblir etter mitt skjønn enhver kunstners fremste
oppgave å stille relevante spørsmål i sin tid.
Kilder: Riksarkivet, Stortinget, Snl.no, Allkunne.no, Wikipedia
Dette er Erik Poppe
Filmregissør Erik Poppe utdannet seg til fotograf og jobbet som fotojournalist for Reuters og
VG. Deretter utdannet han seg videre til filmfotograf ved Dramatiske institutet i Stockholm
og senere som regissør. Han har laget reklamefilm, kortfilm og dokumentarer. I hans filmportefølje inngår flere kjente norske spillefilmer,
Schpaaa, Hawaii–Oslo, De usynlige og ikke
minst Tusen ganger god natt fra 2013 som vant
Amanda-prisen for årets beste norske film. Han
mottok også, som den eneste, Filmkritikerprisen
for tredje gang i 2014. Han er også postdok
stipendiat og førsteamanuensis ved Høgskolen
på Lillehammer og Den norske filmskolen.
INTERESSERT I MER KONGESTOFF?
• På nb.no kan du høre flere av talene som Kong
Haakon holdt i BBC-radio under krigen.
• I Nasjonalbiblioteket kan du også se den unike
dokumentarfilmen: Kong Haakon VII’s regjeringsjubileum: en filmkavalkade over 40 år. Filmen var en
publikumsuksess på norske kinoer fredhøsten 1954,
men har siden ikke vært vist offentlig.
11
Soldat
med kamera
En Leicareportasje
Hvordan opplevde de norske soldatene
krigshandlingene i Sør-Norge våren 1940?
Fotoalbumet til en ung fenrik som deltok
i felttoget fra Oslo til Åndalsnes, skildrer
de dramatiske hendelsene på tett hold.
TEKST: CAROLINE SERCK-HANSSEN,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
Den ivrige amatørfotografen Olav Tjønneland (1914–
2000) ble mobilisert som sambandsoffiser i ingeniørvåpenet. Han dokumenterte blant annet norske
soldater under marsj og ved veisperringer, hans egen
tropp i arbeid med å legge ut telefonkabler, ødelagt
og etterlatt krigsmateriell og brennende ruinhauger.
Bildene utmerker seg ved en utpreget nærhet til motivene, spesielt de som viser Tjønnelands medsoldater.
Særlig rystende er billedserien fra det utbombete
Elverum, som kan brettes ut slik at den fremstår som
et langstrakt panorama.
Fenrik og amatørfotograf Olav Tjønneland.
12
HEVNAKSJON FOR KONGENS «NEI»
Leiret, sentrum i Elverum kommune, hadde før
krigen vært et velstående handelssted med vakre
murbygninger i jugendstil. 41 mennesker ble drept, og
et tyvetall av de største bygningene lagt i ruiner under
terrorbombingen 11. april 1940. Leiret ble dermed det
stedet på Østlandet som ble mest skadet av krigshandlingene. Flyangrepet var en hevnaksjon som følge av
at kong Haakon og den norske regjeringen dagen før
Postkort fra Elverum slik byen så ut før krigen. Byen hadde flere vakre murbygninger i jugendstil, blant annet
festivitetslokalet «Elvarheim».
Fra det utbombede Elverum 14.–16. april. Bak den norske soldaten til høyre skimtes restene av festivitetslokalet
«Elvarheim». Olav Tjønnelands dokumentasjon av ødeleggelsene skulle senere gå verden over i den allierte pressen.
FOTO: OLAV TJØNNELAND, NASJONALBIBLIOTEKET
STORE ØDELEGGELSER: 41 mennesker ble drept
og et tyvetall av de største bygningene lagt i
ruiner etter tyskernes bomberegn 11. april 1940.
FOTO: OLAV TJØNNELAND, NASJONALBIBLIOTEKET
Norske soldater på retrett oppover Østerdalen. FOTO: OLAV TJØNNELAND, NASJONALBIBLIOTEKET
hadde avvist Hitlers krav om å utnevne Quisling til
norsk statsminister. Denne hendelsen, som er gått
inn i historiebøkene som Kongens «nei», fant sted i
Nybergsund etter et personlig møte med den tyske
sendemannen Curt Braüer på Elverum folkehøgskole.
Også det ferdige albumet har en dramatisk krigshistorie å fortelle: Dets opprinnelige eier, motstandsmannen Peter Munthe-Kaas (1919–91), skrev i september
1945 følgende på første blad:
FANGET AV TYSKERNE
Etter at de norske styrkene på Åndalsnes overga seg
til tyskerne i begynnelsen av mai, havnet Tjønneland i
krigsfangenskap. Han ble satt til å rydde opp i ruinene
og reparere veiene, men kunne fortsatt fotografere
uhindret, så lenge kameraet ikke ble båret synlig, og
tyske offiserer var utenfor rekkevidde.
enne bok er utarbeidet av fenrik Tjønneland i 1941,
D
og blev solgt i ca 150 eks. til støtte for det illegale
arbeide. Samtlige fotografier er tatt av Tjønneland.
Boken fulgte med mig som min eneste bagasje da jeg
flyktet 1 gang til Sverige i nov. 1942, hvor det norske
informasjonskontor fikk se den. Den ble derefter
sendt til England, og billedene benyttet i norsk propagandatjeneste. Efter krigen fikk jeg den tilbake.
BILDENE SMUGLET UT
Takket være en skade i foten kom fenrik Tjønneland
raskt ut av militærarresten med filmrullene i behold.
Kopier av rundt halvparten av de 252 negativene han
greide å smugle ut fra fangenskapet, er limt inn i fotoalbumet Krigen i Norge 1940. En Leicareportasje.
Med utgangspunkt i det Munthe-Kaas her skriver, er
det nærliggende å anta at nettopp dette eksemplaret,
som viser tydelig slitasje på permen, har blitt forevist
den norske toppledelsen i London. Det er slett ikke
utenkelig at kong Haakon og kronprins Olav har bladd
i Nasjonalbibliotekets eksemplar.
16
Bombekrater på Åndalsnes. FOTO: OLAV TJØNNELAND, NASJONALBIBLIOTEKET
MED KAMERA SOM VÅPEN
At bilder gjør sterkere inntrykk enn ord, er en påstand
som ofte gjentas. At fotografier også kan ha større
kraft enn våpen, er dette mangfoldiggjorte albumet et
lysende eksempel på. På Åndalsnes fikk Tjønneland
høre følgende spydige bemerkning fra en løytnant:
«Gutta påstår at du bryr deg mer om Leica’en enn om
Colten!» Han opplevde det som kritikk der og da, men
innså senere at hans kunnskaper om fotografering,
hadde langt høyere verdi for det norske motstandsarbeidet enn skytevåpenet som tyskerne beslagla.
Tjønneland ble etter hvert leder av fototjenesten
under Hjemmefrontens sentralledelse. Under dekke
av sin stilling som fotoingeniør hos Kodak-importøren
J.L. Nerlien i Oslo, hadde han tilgang til et hemmelig
mørkerom som de øvrige ansatte ikke kjente til. Her
fotograferte og kopierte han etterretningsmateriale og
korrespondanse med Stockholm og London i stor stil.
FØLELSESLADET RETORIKK
Flere av de rundt 150 albumene har funnet veien til
offentlige samlinger. Nasjonalbiblioteket har to, mens
ett finnes i Preus museum. Bildene er sannsynligvis
montert av Tjønneland selv, eventuelt med bistand fra
en assistent, og ledsages av hans egne, håndskrevne
tekster. Utformingen varierer lite mellom de ulike
albumene. Teksten er en blanding av nøkterne faktaopplysninger og fortelling i jeg-form, sitater fra kjente
sanger og dikt, og enkelte tørrvittige eller satiriske
kommentarer ispedd tyske setninger. Sammenstillingen er valgt med omhu for å vekke patriotiske følelser
og styrke motstandsviljen.
Eksempelvis har Tjønneland kombinert den tyske
dagsordren «Deutsche Soldaten, Sie müssen das Herz
Norwegens gewinnen» (Tyske soldater, dere må vinne
Norges hjerte) med bildet av et enormt bombekrater
på Åndalsnes, etterfulgt av det retoriske spørsmålet:
«Hvor ble det av hjertet?»
17
FOTO: KETIL BORN
Frie, farlige ord
I klokketårnet på Ris kirke i Oslo eller i spisesalen på sykkelfabrikken i Sandnes.
Oppfinnsomheten var stor når det gjaldt å finne lokaler hvor man kunne lage illegale
aviser under krigen. Avisene spredte viktig informasjon. For de medvirkende var
risikoen stor.
TEKST: ØIVIND BERG, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
Ved krigsutbruddet 9. april 1940 utkom om lag 260
løpende aviser i Norge. Allerede samme dag innførte
okkupantene streng pressesensur. Mer enn halvparten av avisene ble etter hvert forbudt, andre valgte å
innstille på grunn av sensuren. Utover høsten 1940
dukket de første illegale avisene opp: Vi vil oss et land
og Bulletinen i Oslo, Stritt Folk i Bergen, Nordmanden
i Stavanger og Giv akt i Sarpsborg, for å nevne noen.
Disse avisene hadde ikke mye likhet med aviser slik vi
kjenner dem i dag. Det var svært enkle produkter, ofte
ett eller noen få maskinskrevne ark, mangfoldiggjort
på duplikator under marginale forhold og distribuert
med stor risiko. Avisene inneholdt krigsnyheter, både
fra krigsskueplassene ute og fra det lokale motstandsarbeidet, og framfor alt paroler. Det gjaldt å mane til
motstand og holde motet oppe.
Fram til høsten 1941 hadde folk kunnet lytte til de
norske radiosendingene fra BBC i London.
RADIOAVISER
Etter at radioapparatene var konfiskert, ble behovet
for usensurert nyhetsformidling enda mer påtrengende. Atskillige radioapparater ble gjemt unna, og
sendingene ble avlyttet i skjul. Innholdet i sendingene
ble skrevet ned og formidlet videre. Slik oppsto de
såkalte radioavisene. En del av disse ble store illegale
aviser, som etter hvert også brakte ordinært redaksjonelt stoff, som London-Nytt, London-Radio, RadioNytt og Whispering Times.
Når virksomheten omkring de enkelte avisutgivelser økte i omfang, økte også risikoen for å bli tatt,
særlig var distributørene utsatt. Gestapo drev regulær
klappjakt på den illegale pressen. London-Nytt, som
var en av de største avisene, ble stadig rammet av
arrestasjoner. Våren 1942 ble flere redaksjonsmedarbeidere arrestert, og andre måtte flykte i eksil. I juli ble
40 av avisens distributører arrestert, og i februar 1944
kom en ny arrestasjonsbølge der nærmere 60 personer
ble arrestert som følge av utgivelsen av London-Nytt.
Likevel fortsatte avisen å komme ut ved hjelp av nye
folk og på nye trykkesteder. I september 1941 ble det
innført unntakstilstand etter streikeuroligheter i Oslo,
og i forbindelse med disse ble fagforeningslederne
Rolf Wichstrøm og Viggo Hansteen stilt for standrett
og skutt.
MED LIVET SOM INNSATS
Ett år seinere ble det innført dødsstraff for produksjon
og distribusjon av illegale aviser, og klimaet hardnet
19
betraktelig. På grunn av den store risikoen for å bli
tatt på fersk gjerning var det vanskelig å finne egnede
produksjonslokaler, og avisproduksjon var ikke det
letteste å skjule i all hast dersom det kom til razziaer.
Men oppfinnsomheten og velviljen var stor. Avisen
Avantgarden ble trykt i fjerde etasje på Lilleborg skole,
mens de øvrige etasjene var rekvirert av okkupasjonsmakten som kaserne for tyske soldater. London-Nytt
ble en tid laget i klokketårnet på Ris kirke. Første
nummer av avisen Stritt Folk ble produsert i spisesalen ved Øglænds sykkelfabrikk i Sandnes. For øvrig
foregikk avisarbeidet i alle tenkelige lokaler utenom
ordinære leiligheter: hytter, kjellere, naust og låver,
verksteder, kontorer og på arbeidsplasser generelt.
Selv om de aller fleste aviser var svært primitive hva
teknikk og utstyr angår, mangfoldiggjort ved gjennomslag eller stensilert på duplikatorer, finnes det
også eksempler på trykte aviser. Avisen Avantgarden
ble trykket på en pedaldrevet presse utlånt fra Teknisk museum. Seinere ble det faktisk etablert et lite
illegalt offsettrykkeri, og opplagstallet nådde på det
meste 18 000 eksemplarer. Folkene bak Avantgarden
etablerte seinere det mest avanserte illegale trykkeriet
under krigen i konsulatbygningen til den franske
ambassaden i Drammensveien i Oslo. Her ble Avantgardens etterfølger Svart på hvitt trykket. Både denne
og trykkeriet ble avslørt under den store opprullingen
av den illegale pressen i februar 1944.
Også en av de første avisene, Vi vil oss et land, ble
trykket. Det ble anskaffet helt nye blytyper i Oslo.
Disse ble så fraktet til Brumunddal (av Max Manus),
der avisen ble satt for hånd, for deretter å bli trykket
på et legalt trykkeri på Hamar. En slik framgangsmåte
var imidlertid for risikabel. Derfor var stensilen den
foretrukne mangfoldiggjøringsmetode det meste av
krigen.
20
VANLIGE MENNESKER
I løpet av de fem årene okkupasjonen varte, utkom
over 400 illegale aviser. Dette gir mange millioner
avissider. Hvem var så alle disse menneskene som
med ubøyelig innsatsvilje risikerte livet i nyhetsformidlingens tjeneste? Utgivelsen av illegale aviser
fikk en helt sentral plass i motstandsarbeidet og
holdningskampen og mobiliserte på bred front:
gamle og unge, menn og kvinner, intellektuelle og
arbeidere, altså helt alminnelige mennesker, som
ønsket å bidra på sin måte. Også en del profesjonelle
pressefolk deltok i arbeidet, men i hovedsak ble både
skrivingen og produksjonen utført av amatører. Ofte
ble avisene utgitt av enkeltpersoner eller med ganske
få personer involvert. Men avisen Fri Fagbevegelse,
som ble utgitt både i Oslo og rundt omkring i landet i
egne utgaver, var knyttet til LO. Avisene Alt for Norge
og Friheten ble utgitt av Norges Kommunistiske Parti.
Disse var alle store, trykte aviser med en omfattende
organisasjon. Alt for Norge ble redigert av sentrale
kommunister som Torolv Solheim og Peder Furubotn.
Avisen ble distribuert over hele landet gjennom den
illegale partiorganisasjonen og nådde et opplagstall på
48 000. Avisen Bulletinen, som hadde tilknytning til
Hjemmefrontens ledelse, fungerte som kontaktorgan
for lokale motstandsgrupper over hele landet. Her
deltok flere erfarne pressefolk som Olaf Solumsmoen,
Olav Larssen, Chr. Christensen og Sigurd Evensmo.
Også i arbeidet med denne avisen skjedde mange
arrestasjoner, men avisen klarte å holde det gående
gjennom alle krigsårene. En regner med at så mange
som 4000 mennesker ble arrestert på grunn av illegalt
avisarbeid, og mange ble drevet i eksil til Sverige
eller England. Over 200 mistet livet, flere i tyske
konsentrasjonsleirer.
FOTO: HARALD DAMSLETH: «NEI!» 1943 © HARALD DAMSLETH/BONO 2015
Dette er førstesiden til landsutgaven av den illegale avisen
London-Nytt fra oktober 1943. På tegningen ser vi bilde av
en hånd med Haakon VIIs emblem og en V for Victory, som
river en pjuskete, tysk ørnekylling av det norske flagget.
Det var Per Alveberg som var ansvarlig for illustrasjonene
til avisen, men vi vet ikke om det var han som laget
denne førstesiden. London-Nytt var en av de største
illegale avisene under krigen. Redaksjonsmedlemmene
og distributørene løp en høy risiko. Flere ble arrestert
og henrettet. Les flere illegale aviser på nb.no og i
Nasjonalbiblioteket.
Det var denne plakaten, signert Harald Damsleth, LondonNytts oktober-utgave 1943 refererte til. Under andre
verdenskrig produserte Nasjonal Samling en stor mengde
plakater som ble hengt opp på offentlige steder som
venteværelser, jernbanestasjoner og postkontorer. Damsleths
plakat «Nei!» spilte på frykten for at bolsjevikene skulle
invadere Norge, og ble trykket i hele 150 000 eksemplarer.
Se flere plakater fra krigen på nb.no
Teaterbygningen i Trondheim, «byens Stradivarius»,
stammet fra 1816. I 1923 debuterte Henry Gleditsch
som skuespiller her, i lystspillet Mrs. Dot av W. Somerset
Maugham. Men teatret slet økonomisk, og noen år senere
ble det lagt ned.
POSTKORT TRONDHJEM, TEATRET. NASJONALBIBLIOTEKET
22
Teatersjefens
krig
Henry Gleditsch var mannen
som elsket Trøndelag Teater.
Under den entusiastiske og driftige
teatersjefen ble teatret raskt byens
kulturelle midtpunkt. Men da
krigen, kom var han ikke sen om
å velge side. Teatret ble en viktig
arena for motstandskamp.
TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: KETIL BORN
Den stolte teaterbygningen i Prinsens gate i
Trondheim hadde i lengre tid huset omreisende teaterselskaper av varierende kvalitet.
På midten av trettitallet tok byens ledende
krefter til orde for opprettelsen av et fast teaterensemble. Da det ble lett etter kandidater
som kunne fylle rollen som teatersjef, dukket
navnet til skuespiller og instruktør Henry
Gleditsch raskt opp. Den unge mannen lot seg
ikke be to ganger.
DØR TIL DØR AKSJON
Finansieringen av teatret var en utfordring.
Offentlig støtte var det ikke snakk om. I stedet
tenkte man seg en modell der teatrets økonomiske fundament var basert på private sponsormidler i form av aksjekjøp. Henry Gleditsch
engasjerte seg helt og fullt i dette arbeidet,
og gjennomførte like godt en personlig dør
til dør-aksjon for å få sponsorer til teatret.
Denne første tiden i Trondheim overnattet
han på teatersjefens kontor i den gamle teaterbygningen. Fortsatt var det ikke snakk om
å ta ut noen lønn, så han levde på oppsparte
midler. Dessuten manglet det nok heller ikke
på middagsinvitasjoner. Den entusiastiske
unge mannen var en fest å være sammen med.
23
Henry Gleditsch hadde vært teatersjef i tre år, da krigen kom til landet.
Teaterprogram, Trøndelag Teater. Nasjonalbiblioteket
24
Hans utrettelige innsats ga resultater. I løpet av bare én
måned var minimumsbeløpet på 20 000 kroner sikret.
Den 18. juni 1937 ble aksjeselskapet A/S Trøndelag Teater konstituert. Dermed kunne Henry Gleditsch med
rette kalle seg teatersjef.
OPTIMISTENS SEIER
I løpet av et halvt år var ensemblet ansatt og repertoaret for teatrets første sesong lagt.
Åpningsforestillingen, Kvinnene på Niskavouri av
den finske dramatikeren Juhani Tervapää, var som
man kunne forvente stuende full. Også i månedene
som fulgte, strømmet publikum til teatret. «Trøndelag
Teater er sikret, og vi optimister har fått rett», oppsummerte Gleditsch til Adresseavisen etter den første
høstsesongen.
MØRKE SKYER
Den unge teatersjefen virket også både som skuespiller og instruktør. I forestillingen Vautan-saken av
Georg Brochmann hadde Gleditsch en av de bærende
rollene. Stykket hadde et klart anti-fascistisk preg
og på en av de første kveldene dukket det opp noen
nazi-sympatiserende ungdommer som holdt en liten
pipekonsert. Den mislykkede demonstrasjonen ble av
publikum møtt med overbærende smil. Men i Europa
var mørke skyer i ferd med å dra seg til. Natt til 10.
november 1938 opplevde jødiske butikkeiere å få
vindusruter kunst. For Gleditsch ble «Krystallnatten»
en vekker. Våren 1939 spilte teatret Han som sitter ved
smeltedigelen av Kaj Munk. Et stykke som tematiserte
hvordan diktaturregimet knuser sannheten. Kanskje
håpet Gleditsch allerede nå å bevisstgjøre teaterpublikum i Trondheim gjennom repertoarvalget?
TYSK INVASJON
Tidlig om morgenen 9. april 1940 invaderte tyskerne
Norge. I Trondheim flyktet mange fra byen. Sammen
med sin skuespillerkone Synnøve og skuespillerkollegaene Else og Henki Kolstad pakket Henry Gleditsch
ski og proviant og kjørte i retning av hytta i Ulsbergfjellet. Her skulle teatrets rolle under okkupasjonen
avklares. Nationaltheatret var allerede blitt tyske
soldaters kaserne – hva ventet Trøndelag Teater?
Gleditsch var klar på at institusjonen måtte vise sin
motstand mot okkupasjonsmakten. Repertoaret ble
«Co-optimistene blotter en tanngard som de både
kan smile og bite med», meldte Adresseavisen etter
premieren. Teaterprogram fra Henki Kolstads samling,
Nasjonalbiblioteket.
stikkordet. I en revy kunne budskapet formidles via
kroppsspråk. Samfunnskritikk kunne kamufleres med
humor. De fire jobbet på spreng for å skape en revy
som teatret kunne gjenåpnes med. Co-optimistenes
Kabaret-revy hadde premiere 30. mai og ble en
kjempesuksess! Det ble også den påfølgende Sommerkabareten. Til denne hadde Gleditsch «glemt» å sende
inn teksten for den pålagte sensuren, noe som førte
til at teatersjefen ble kalt inn til løytnant Güring på
Britannia Hotell med påbud om å stryke flere innslag.
Fra nå av ble teatersjefen ved Trøndelag Teater holdt
under oppsikt.
UØNSKET GJESTESPILL
Tyske myndigheter ønsket å invitere norske scenekunstnere til Tyskland som den tyske stats gjester.
Gleditsch fikk i oppgave å plukke ut to skuespillere fra
Trøndelag Teater, men besvarte henvendelsen med å
si at ensemblet ved teatret var så lite, at man umulig
kunne unnvære noen av skuespillerne. Påtvungne
gjestespill var en annen taktikk okkupasjonsmakten
25
grep til, for å få det til å se ut som om alt var i den
skjønneste orden. I januar 1941 ankom Hamburger
Staatliche Schauspielhaus Trondheim. Den tyske
teatergruppen skulle ha to forestillinger i Trondheim.
Nå sendte teatersjefen like godt hele ensemblet til
Fjellseter Turisthotell like utenfor byen. Slik forhindret han at det ble kontakt mellom de tyske og norske
skuespillerne. Tidlig på formiddagen 30. januar kom
den overraskende beskjeden om at gjestespillets første
forestilling var utsolgt! Men da teppet gikk opp noen
timer senere, satt bare en håndfull av byens nazister
i salen. Den tyske teatersjefen kontaktet øyeblikkelig
Gleditsch for å få en forklaring. Gleditsch bekreftet at
alle billettene var solgt. Den tyske teatersjefen mente
man måtte utsette forestillingen og få tak i tyske soldater som kunne fylle salen. Gleditsch nektet. Billettene
var solgt, gjentok han, og man kunne ikke selge stolene
to ganger! I etterkant viste det seg at det var teatersjefen som hadde regissert det hele. Han hadde alliert seg
med byens tannleger som hadde kjøpt billetter, men
unnlatt å bruke dem!
For «å lufte ut» i etterkant av det tyske gjestespillet
arrangerte Gleditsch åtte matineer med tittelen Norsk
Aften. Åpningen besto av Ja, vi elsker. Publikum reiste
seg og sang med.
FLAGGSAKEN
Fra 14. til 17. november 1941 skulle Nasjonal Samling
arrangere et stevne i Trondheim hvor Vidkun Quisling
også skulle delta. Gjennom pressen ble byens befolkning oppfordret til å hylle «Norges redningsmann og
fører ved å heise flagget til topps de fire dagene han
gjestet byen». «Den som ikke gjør det, er ingen ekte
nordmann», ble det tilføyd.
Byens NS-ordfører Olav Bergan fant det betimelig å
sende et eget brev til sjefen ved Trøndelag Teater hvor
han anmodet ham spesielt om å huske å flagge disse
dagene. Men da NS-stevnet startet fredag 14.november, stod flaggstengene utenfor Trøndelag Teater
nakne. Da fylkesordføreren ringte til Gleditsch for å
få svar på hvorfor ikke teatret flagget, hadde Gleditsch
svaret klart: Flaggstengene tilhørte ikke teatret, men
kafeen som hadde tilhold i teaterbygningen. Kafeen
var ingen offentlig institusjon. Derav de manglende
flaggene. På senere henvendelser kunne teatersjefen
fortelle at flaggstengene dessverre var til reparasjon.
26
Også i forbindelse med statsakten på Akershus slott
1. februar 1942 ble teatret pålagt flagging. Også denne
gangen saboterte Gleditsch nazistenes påbud.
UNNTAKSTILSTAND
I Nordland og Trøndelag hadde det høsten 1942 vært
flere sabotasjeaksjoner mot tyskerne. I en trefning
ved Majavatn var nylig tre tyske soldater blitt drept.
På bakgrunn av dette innførte tyskerne 6. oktober
1942 unntakstilstand i Trondheim. Ved teatret skulle
man den samme kvelden ha premiere på Vildanden.
Gleditsch hadde både regi på forestillingen og
medvirket i rollen som doktor Relling. Til tross for
meldingen om unntakstilstanden, gjennomførte
man på teatret en mindre prøve samme formiddag.
Victor Huseby, økonomidirektør ved teatret, forteller i et NRK-opptak at flere i personalet prøvde å få
teatersjefen til å holde seg unna teatret denne dagen.
Innføringen av den plutselige unntakstilstanden, og
vissheten om at teatret under Gleditsch’ ledelse blant
byens nazister gikk under betegnelsens «Jøssingrede
nr 1», gjorde at flere ble betenkt. «Om de ikke finner
meg, så tar de jo bare en annen», skal teatersjefen ha
svart.
ARRESTASJON
Samme formiddag ankom et spesialtog med Reichskommisar Josef Terboven og hans tallrike stab Trondheim Jernbanestasjon. I forbindelse med innføringen
av unntakstilstanden hadde fylkesordføreren fått
beskjed om å utarbeide en liste med ti «brysomme»
personer som skulle fjernes. De ti skulle være fra
samfunnets øvre lag, for å virkelig sette et eksempel
om straff på mostand mot okkupasjonsmakten. Blant
navnene på listen var Trøndelag Teaters populære
teatersjef, Henry Gleditsch.
Teatersjefen satt på sitt kontor og snakket med en
av skuespillerne, da to tyske soldater plutselig dukket
opp. De kommanderte Gleditsch opp og ut. I trappen
støtte Gleditsch på økonomidirektør Huseby. «Ja,
ja Victor, så var det vel ikke mer da», sa teatersjefen
tilsynelatende rolig.
Sammen med sju andre menn ble Henry Gleditsch
noen timer senere kjørt nordover til Falstad fangeleir.
Få timer senere, natt til 7. oktober, ble Gleditsch
bakbundet og fikk bind for øynene. Med to skudd mot
FRA PRØVENE PÅ VILDANDEN: Her ses ensemblet i selskapsscenen i første akt etter Gleditschs’ instruksjoner.
FOTO SCHRØDER, NASJONALBIBLIOTEKET
hodet og tre mot hjertet endte Gleditsch sine dager i
en massegrav utenfor Falstad.
VERDIG FARVEL
To uker senere, 20. oktober 1942, gikk teppet likevel
opp for Vildanden på Trøndelag Teater. Teatersjefens
rolle var erstattet av en sorgtung kollega. På premierekvelden var salen fylt til randen. Mange var kledd i
sort. Etter at siste replikk var avlagt, lød det ingen
applaus fra salen. I stedet reiste det festkledde publikummet seg. Lenge stod de samlet i taushet før de
stille forlot salen. Det samme gjentok seg ved alle
Vildandens forestillinger. Ingen applaus. Bare publikum som reiste seg i taus hyllest. Slik tok Trondheim
farvel med teatersjef Henry Gleditsch.
KILDER:
Thoralf Berg: Henry Gleditsch. Skuespiller. Teatergründer.
Motstandsmann. Communicato Forlag, 2007
Erik Melbye Brekke: Henry Gleditsch 9. november 1902–6. oktober
1942, Halvorsens Bokhandel, 1945
Ole Øisang: Trøndelag Teater gjennom 25 år
NRK radio:
Intervju med teatersjef Henry Gleditsch om Trøndelag Teater.
Programleder: Doery Smith. Første gang sendt 21. mars 1939
Henry Gleditsch og hans teater – Trøndelag Teater gjennom 25 år.
Programleder: Håkon Karlsen. Første gang sendt 15. oktober 1962
Bøkene kan leses i nb.no. Her kan du også høre radiointervjuet
med Henry Gleditsch fra 1939.
27
ingenting
Når
blir som før
Lise Børsum var NN-fange under krigen. Det skulle prege resten av familien
for alltid. I Min forestilling om mor kommer Bente Børsum nærmere sin
egen mor og også sin egen historie.
TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: EVY ANDERSEN
Vi blir møtt i døren. Bente Børsums loftsleilighet er
full av sol. Her er kunst, eksotiske reiseminner og
møbler av den sorten du ikke finner på Ikea. Bente
selv er elegant og vever med brune uttrykksfulle øyne
og kortklippet sølvfarget hår. 81 år gammel er hun
travel som aldri før. Hun kommer nettopp fra
Frankrike hvor hun spiller inn film, dessuten opplever hun i disse dager økt etterspørsel etter Min
forestilling om mor.
Monologen hadde premiere i 2006. Tanken var å
spille fem–seks forestillinger på Caféteatret i Oslo. Ni
år senere har Bente Børsum nesten kommet ut av tellingen. Monologen har vært spilt ved institusjonsteatre over hele landet, og to ganger har Riksteatret sendt
forestillingen på turné.
– Det er noe med forholdet mor og barn, sier Bente.
– Barn som lengter. Det er en universell historie
som når frem til alle. Dessuten er fortellingen fra den
tyske fangeleiren rystende.
Bente Børsum måtte bli godt voksen før hun skjønte
at hennes egen historie var unik. Historien om moren,
som ramlet inn i motstandsarbeidet nærmest ved
en tilfeldighet, og som havnet som NN-fange i tysk
konsentrasjonsleir. Legefruen fra Oslos vestkant som
etter to år i helvete, aldri klarte å omstille seg til familielivet igjen.
– Jeg husker godt årene med krig, sier Bente.
Hun har bedt oss ta plass i den lave sofaen, hvor vi
28
sitter badet i vårlys fra takvinduet. Det er nesten på
dagen 75 år siden invasjonen.
– Jeg husker flyalarmen, nikker hun.
– Jeg husker at jeg stod sammen med mange andre
mennesker i en tunell på Volvat. Jeg husker at jeg
stadig ble kvalm. At jeg måtte kaste opp. Jeg husker
følelsen av å være redd og alene.
Da Bentes mor, Lise Børsum, ble arrestert en
vårnatt i 1942, mente Bentes far at den åtte år gamle
datteren ville ha det bedre om hun bodde hos andre.
Storebroren, som var tre år eldre, ble boende hos faren
i den store villaen på Frøen, mens Bente ble satt bort
til en strengt religiøs familie på Hølen.
– Det var en halv times andakt før maten. Jeg har
vage erindringer om at den voksne sønnen skrev av
bibelen på toalettpapir, rister Bente lattermildt på
hodet.
Senere bodde hun hos en familie på Landåsen i
Oppland.
– Jeg led ingen nød, men jeg følte meg veldig alene,
sier Bente.
– Aller mest savnet jeg moren min.
Lise Børsum havnet i kvinneleiren Ravensbrück i
Nord-Tyskland. Ved krigens slutt ble hun hentet ut av
svensk Røde Kors i de hvite bussene. Etter noen uker
i Sverige kom hun med tog til Østbanen hvor Bente
ventet på henne.
– Hun var veldig forandret. Hun var ikke pen og
Bente Børsum ved
siden av portrettet
som Per Krohg malte
av henne i 1945.
Elleveåringen var
lykkelig over endelig
å ha moren sin tilbake
og over selv å få flytte
hjem igjen. Tre år
senere valgte moren å
bryte opp fra familien.
Nok en gang ble Bente
sendt bort. «Avskjeder
er det verste jeg vet»,
sier Bente i sin egen
forestilling.
elegant lenger, hun hadde mye vann i kroppen, og
leggene hennes var tykke, men likevel var hun moren
min. De første ukene ville jeg ikke slippe henne. Jeg
klamret meg til henne, satt nærmest oppå henne. Hun
begynte med det samme å snakke om det hun hadde
opplevd. Snart var hun også i gang med å skrive. Hun
flyttet opp i øverste etasje i huset og skrev brev til min
far, hvor hun fortalte om det hun hadde gjennomgått
i fangeleieren. Skrivingen fungerte som terapi, men
da Sigurd Hoel fikk se brevene, forsto han at dette var
materialet til en bok. Allerede i 1946 utkom mors bok
Fange i Ravensbrück. Jeg tror det var en av de første
bøkene som beskrev livet i de tyske utryddelsesleirene.
Lise Børsums bok er uhyggelig lesning. Nøkternt og
saklig fortelles det om umenneskelige overgrep og grusomheter, og hvordan hun selv langsomt, men sikkert
glir ned i apati og følelsesmessig avstumpethet – som
første gang hun ser en Smuckstück. De såkalte «smykkene» står aller lavest på rangstigen i leieren. Det er de
som har gitt opp, som har filler til klær og sår over hele
kroppen. I stedet for å hjelpe en slik kvinne som segner
sammen, snur Lise Børsum seg vekk. Hun må det, for
selv å overleve. Hun hører skrikene fra kvinnene som
«går på tråden» – som i ren desperasjon kaster seg på
det elektriske gjerdet for å dø. Hun ser lastebiler fulle
av lik, eldre og syke som sendes i gasskamrene.
Men i leiren vokser det også frem vennskap. Med
jødiske Heide diskuterer hun dikt og litteratur.
– Hva har du brukt livet ditt til, spør venninnen
Lise som plutselig føler hun blir svar skyldig. Da Heide
dør av tyfus i en overfylt sykesal, våger ikke Lise å
slippe sorgen løs. På samme vis skyver hun tanken om
30
barna sine til side. Som NN-fange er hun merket til å
gå under. At hun likevel overlever, skyldes hjelpen fra
Røde Kors-pakkene, flaks og seig oppholdelsesdrift.
Etter krigen viser det seg at Lise Børsum ikke klarer
å vende tilbake til sitt tidligere liv som legefrue på
Frøen i Oslo. Lise Børsum tar knapt med seg annet enn
tannbørsten da hun flytter ut. 14 år gammel blir Bente
nok en gang sendt hjemmefra. Denne gangen til Hammerseng pensjonatskole på Lillehammer.
På denne tiden leser hun for første gang morens bok
fra Ravensbrück.
– Jeg syntes boken var grusom, men også spennende på et vis! Jeg syntes det var rart at det var
moren min som opplevde og så alt dette. Jeg fikk det
ikke helt til å stemme.
Ukonvensjonell og ærlig er ord Bente bruker for å
beskrive sin egen mor.
­­– Resten av livet kjempet hun mot vold og undertrykkelse, forteller Bente.
– Hun skrev bøker, artikler, debattinnlegg, kronikker og holdt engasjerte foredrag mot avstraffelse av
barn. Hun mente at en far som slår barnet sitt, er verre
enn en gestapist som slår en fange. Fangen har lov til å
hate, mens barnet som blir slått, har lært at man skal
elske sin far og sin mor. Frustrasjonen hos barnet som
blir slått, danner grobunn for angst og hat som kan
slå ut mot resten av samfunnet når barnet vokser til.
Dette var noen av mekanismene som forklarte nazismens frembrudd, mente hun – og jeg tror faktisk det er
noe rett i dette.
­­På Hammerseng pensjonatskole ble det spilt teater.
– Jeg som var så høy, måtte alltid være gutt, enten
BENTE BØRSUM (FØDT 1934)
• Utdannet ved Statens Teaterhøgskole i 1958.
• Har hatt en rekke store roller på teater, film og TV.
• Rektor ved Statens Teaterhøgskole fra 1989–92.
• I over tjue år en av de bærende kreftene ved Oslo
Nye Teater.
MIN FORESTILLING OM MOR
Etter premieren i 2006 er forestillingen så langt blitt
spilt over 186 ganger. Den har gjestespilt ved de fleste
av landets institusjonsteatre og er også blitt sendt i
Radioteatret. Min forestilling om mor er basert på
Lise Børsums etterlatte skrifter. Forestillingen er
dramatisert ved Anne-Karen Hytten som også har
regien.
det var i folkedans eller i teaterroller, forteller Bente. ­
– Jeg husker jeg spilte Peer Gynt. Jeg tror fortsatt
jeg kan resitere Bukkerittet, blunker hun. Å spille
skuespill ga mersmak, og noen år senere søkte hun
Teaterhøgskolen og kom inn ved første forsøk. ­­
– Det var lettere den gangen enn i dag, sier hun
nøkternt. ­
– I dag er kravene mye høyere. Det vet jeg, etter
mange år i inntaksjuryen.
– Du må bli god, var morens kommentar da hun i sin
tid hørte at datteren ville bli skuespiller.
Bente Børsum har hatt en rekke ledene roller ved de
fleste av landets teatre. Det var først da hun ble pensjonist, at hun tok tak i morens historie, som jo også
var en del av hennes egen.
– Etter at mor døde i 1985, 76 år gammel, følte jeg
på et vis at historien hennes kom enda nærmere. Det
ble viktig for meg å fortelle den videre. Tidsvitnene
fra den gang er i ferd med å forsvinne, men historiene
deres er uhyggelig aktuelle. I dag ser vi nok en gang
at jødene blir forfulgt og trakassert. Det er forstemmende og ubegripelig. Min historie handler jo også om
et forlatt og ensomt barn. Senere skulle jeg få et sterkt
og nært forhold til min mor. Selv om hun valgte å flytte
bort fra familien, var hun nært og klokt til stede i hele
min oppvekst.
Noen dager senere sitter jeg i en fullsatt sal på
Holocaustsenteret og ser Bente Børsum entre den
provisoriske scenen. «Jeg heter Bente Børsum. Jeg
er skuespiller. Og jeg har en historie å fortelle…» Slik
begynner Bentes egen sterke historie om en mor, en
datter og en krig som forandret alt.
Lise Børsum var fange nr. 20807 i Ravensbrück. Fra
Norge ble det sendt rundt hundre kvinner til denne
leiren i Nord-Tyskland. Av dem ble 33 klassifisert som
NN-fanger. De norske fangene fikk etter hvert Røde
Kors-pakker, noe som gjorde dem bedre stilt enn mange
av de andre fangene i leiren. «Sigøynerne fikk aldri
pakker, stakkar, og de hadde vært der i årevis», skriver
Lise Børsum i Fange i Ravensbrück.
Denne oversikten over fangene i leiren kommer fra Jeja
(Walborg) Rafn. Anklaget for spionasje ble hun arrestert
22. mars 1942 og sendt til Ravensbrück i 1943 hvor
hun satt frem til freden. Jeja Rafn sparte på minner fra
fangeoppholdet, blant annet kort og fangemerker.
Jeja Rafns album er tilgjengelig i Nasjonalbiblioteket.
31
Tegninger
fra natt og tåke
NN-fange i Natzweiler, Dachau og Dautmerger:
Du visste at det var tyskernes mening at du skulle dø.
Dette var bare en utsettelse på dødsdommen.
De skulle utnytte din arbeidskraft til det ytterste.
(Rudolf Næss)
TEKST: BENTE LAVOLD, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR NASJONALBIBLIOTEKET
Det er mange som har delt erfaringene de gjorde i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig i
biografier og minnebøker. Det spesielle med Rudolf Næss’ album er
at minner og erfaringer fra leirene
Natzweiler, Dachau og Dautmerger
ikke er oversatt til ord, men formidles direkte, følelsesmessig og
sterkt med en serie bilder samlet i
et album. NN under SS er et unikt
dokument som representerer og
dokumenterer viktige hendelser
i Norges historie og det er derfor
valgt ut til å være en del av Norges
Dokumentarv. Universitetsbiblioteket i Oslo fikk albumet av Næss
i 1947 med et uttrykt ønske om at
det skulle brukes til å vise frem
hva som skjedde i konsentrasjonsleirene. Albumet oppbevares nå i
Nasjonalbibliotekets krigstrykk-
samling. Rettighetene til bildene
ivaretas av Natzweilerforeningen.
Det er tilgjengelig gjennom søk i
nb.no.
AKTIV MOTSTANDSMANN
Rudolf Næss var aktiv i den norske motstandsbevegelsen under
andre verdenskrig. Han bodde i
Bergen og var med i CX-gruppen
som var en del av den illegale etterretningsorganisasjonen XU. En
sentral oppgave for organisasjonen
var å kartlegge Festung Norwegen
og sende informasjon til utefronten
i Sverige og England. Vinteren
41/42 og den påfølgende våren var
de fleste tyske befestningene og
leirene i Hordaland avtegnet.
CX-gruppen registrerte meget
detaljerte opplysninger om kanonstillinger, depoter og magasiner.
Rudolf Næss fotograferte anleggene, og dette billedmaterialet gav
svært verdifull informasjon. Våren
1942 ble gruppen infiltrert av
Gestapo, og 25. juni 1942 ble Rudolf
Næss arrestert sammen med en
rekke medlemmer av forskjellige
lokale motstandsgrupper. Ti mann
fra gruppen Næss tilhørte havnet
etter hvert i Natzweiler. Halvparten av dem kom tilbake, flesteparten med svært svekket helse.
BILDER FRA
KONSENTRASJONSLEIRENE
Rudolf Næss var tegner, og det
var derfor nærliggende å lage et
billedalbum. Umiddelbart etter
hjemkomsten til Bergen skaffet han
fotografier og annen detaljert informasjon om konsentrasjonsleirene
bl.a. fra den franske motstandsbevegelsen. Han kombinerte dette
materialet med egne erindringer
fra oppholdet i Natzweiler og de
andre leirene og laget 39 tegninger
Vi (dvs. NN-fanger, nordmenn, hollendere og franskmenn) er de lavtstående/bermen. Vi går med røde kryss og streker
på fangedraktene, mens de som står over oss rikstyskere, fanger fra Generalgouvernment Polen, Protektorat Bøhmen og
Mähren, russere og ukrainere går rundt med gule kryss og streker. Jøder finnes ikke i Natzweiler. Vi med rødmaling får
de dårligste arbeidsoppdragene, den dårligste behandlingen og vi får hverken motta pakker eller brev. Ingen skal vite
noe som helst om oss. (Næss: notat datert 1995 i Bergen Byarkiv)
og akvareller. Bildene som er
limt opp på svart papp, viser bl.a.
tegninger og kart av leiren i Natzweiler og brakkene der. Det mest
gripende er de bildene som konkret
viser den totale ydmykelsen, bitende kulden, det umenneskelige
slitet og den brutale volden fangene
opplevde. Innimellom ser vi også
glimt av håp om befrielse og drømmer om mat.
NN
NN-Erlass ble utstedt av Adolf Hitler 7. desember 1941. Forordningen
var i utgangspunktet rettet mot
ungdom fra de okkuperte landene
Norge, Belgia, Holland og Frankrike som fikk spesialutdannelse og
oppfølging fra England for å drive
politisk motivert motstandsarbeid
i egne land. Etter hvert ble forordningen utvidet til å gjelde dem
som arbeidet aktivt mot den tyske
okkupasjonsmakten. I motsetning
til de militære hadde politiske fanger ingen hevdvunne rettigheter.
Rudolf Næss som ble arrestert for å
drive illegalt arbeid, kom inn under
kategorien NN-fange. Dette betød
at han skulle arbeide seg til døde
og at ingen skulle vite hvor han var
eller om han var død eller levende.
NN (nomen nescio) er latin og
betyr «jeg kjenner ikke navnet».
NN ble snart til Nacht und Nebel,
som er Natt og Tåke på norsk.
Trygve Wyller skriver i boken
Fangeliv og fri tanke fra 1948: «NN
fangenes skjebne var nettopp å
synke hen i glemselen og tape sin
identitet gjennom den absolutte
natt og en ugjennomtrengelig tåke.»
NN-merket var satt på draktene
som et tegn på at de skulle sulte,
fryse og slite seg til døde.
Rudolf Næss har satt opp en oversikt over kjennetegn på ulike kategorier fanger som var i Natzweiler:
Rød trekant: politiske fanger, Rød trekant med N: norsk politisk fange, Grønn trekant spiss ned: kriminell
tysk fange, Grønn trekant spiss opp: morder, Rosa trekant: sedelighetsforbrytere, homoseksuelle,
Lilla trekant: Jehovas vitner bibelstudenter, Svart trekant: asosiale arbeidssky individer ofte kapoer –
arbeidsformenn. Hvit trekant med rød runding: Fluchtpunkt fange med fluktforsøk
NN under SS
SS står for Schutzstaffeln, som
oversettes med sikkerhetsansvarlige
eller livvakt. Organisasjonen
som ble opprettet i 1925 hadde
ansvar for Adolf Hitler og de andre
NSDAP-toppenes sikkerhet. Etter
at Heinrich Himmler overtok som
leder i 1929, utviklet den seg til en
kraftfull og effektiv organisasjon.
I tillegg til å ha det øverste
ansvaret for politiet hadde SS
også det praktiske hovedansvaret
for drapet på mange millioner
jøder i og utenfor dødsleirer og
for konsentrasjonsleirer der
NN-fangene skulle arbeide seg
til døde. 800 av de 6000 norske
politiske fangene døde i fangenskap
i Tyskland.
Tittelblad til NN under SS.
Natzweiler, Dachau og Dautmerger
Bildene i Rudolf Næss-albumet er fra
Natzweiler, Dachau og Dautmerger.
Natzweiler og Dachau var blant de største
av 22 hovedleirer og Dautmerger var
satellittleir til Natzweiler. De første norske
NN-fangene kom til Tyskland høsten 1942
og fikk midlertidig plass i Sachsenhausen,
utenfor Berlin. Fra sommeren 1943 ble
NN-fanger fra hele Europa samlet i
Natzweiler i Vogesene i Elsass-Lothringen.
Næss kom til Natzweiler fra Grini 30.
september 1943. Etter evakueringen av
Natzweiler i begynnelsen av september
1944 ble han og andre fanger overført til
Dachau, Ottobrunn og Dautmergen, og
deretter tilbake til Dachau.
Nacht und Nebel-leiren Natzweiler var det
verste stedet politiske fanger kunne komme
til. 250 av de 500 mannlige norske fangene
som satt her døde.
Oversiktskart og skjematisk tegning av Natzweiler tegnet
og revidert av Rudolf Næss ved hjelp av skisse fra den
franske motstandsbevegelsen, maquisen.
Ankomst
Natzweiler
Nye fanger gikk av på Rothau
jernbanestasjon og marsjerte
seks kilometer i det vakre
fjellandskapet Vongesene, opp til
Natzweiler-leiren. Fjellområdet
lå mellom Frankrike og
Tyskland. Veien fra Rothau
kommer inn øverst i høyre
hjørnet på tegningen.
Foran porten blir fangene møtt av leirkommandanten,
Kramer, som informerer om at de må marsjere inn
hovedporten, men forsvinner ut av leiren gjennom
krematoriepipen.
Badet
Etter at fangene hadde marsjert inn i leiren, ble de sendt til badet.
Arnold Mauritz Hammer
forteller: Da vi var ferdige
med å kle av oss ble vi
barbert. På hodet, under
armene og i skrittet. Jeg
sa til meg sjølv: «Jeg lurer
faen meg på om det er noe
igjen», jeg måtte kikke
ned. Det var tre drag,
hadde jeg inntrykk av,
så var jeg ferdig barbert.
Jeg trodde de hadde kappa
vekk alt. Etterpå fikk vi
et desinfeksjonsmiddel
under arma og i skrittet,
og så kan du tro vi dansa
cancan! (Mari Jonassens,
De overlevende fra 2007.)
Brakkene
Fangene bodde i brakker som var delt opp i to enheter eller stuer med sovesal,
spisesal og WC. Brakken hadde felles vaskerom. På slutten bodde det 500
mann i hver stue, 1000 fanger i hver brakke. (Utsnitt av bilde.)
Flere av bildene til Næss viser tydelig at det var rått og
kaldt. På dette mennesketomme bildet blåser vinden tvers
gjennom brakkeveggene og inn på fangene som ligger
under tynne skittengrå tepper.
Tåke, regn og iskalde vinder
Det var nødvendig å søke sammen for å skape og dele varme. Ifølge nettsiden
til minnestedet for Natzweiler-leiren var det mellom 10 og 20 kuldegrader i
området om vinteren. Kulden ble forsterket av isende vind og det var vanlig med
1 til 1 1/2 meter snø. Høsten var fuktig med mye regn og tåke og sommeren var
svært varm. Trygve Wyller skriver også om været og mest om fuktigheten som
både sommer og vinter lå som en klam hånd over dem. Den lange vinteren var
snøtung, blåsende og kald og først i august kom følelsen av varme. Han husker
ingen varme somre. Enten hadde fuktigheten kvelt all varme i hans erindring,
eller så var været vekslende fra år til år.
Varmepumpen
Nattemørket og tåken som
omhyller en tettpakket
menneskegruppe viser
drømmene og håpet om å
komme tilbake til Norge mer
enn mange ord. Det samme gjør
kontrasten mellom den lyse og
fargerike norske naturen med de
vaiende flaggene og mørket og
tåken rundt fangene.
Rudolf Næss sine bilder og Trygve Wyllers tekst
supplerer hverandre når de viser oss en dyster verden
der det også er samhold og håp... de skinnmagre,
hutrende skikkelser klumpet seg sammen til
«varmesylindere» for i felleskap å fange inn den
legemsvarme som den råkalde luft tappet dem for: 2
fanger stilte seg rygg mot rygg. 4 andre stilte seg med
ryggen mot dem igjen. Så kom ytterligere 8–10 utenfor
dem. Og slik vokste det opp en bred sylinder på kanskje
30–40 mann, som hvilte med ryggen mot sentrum
og presset kroppene tett sammen, mens de vugget og
svingte sakte i knærne for å skape en rytmisk bevegelse.
Den økte varmen under kroppspresset. Slik kunne de
stå og rugge og rugge i en endeløs tålmodighet, mens de
sang norske sanger. «Millom bakkar og berg», «Blant
alle lande i øst og vest», «Å kjøre vatten, å kjøre ved» og
alle våre gode norske nasjonalsanger og folkemelodier.
«Stuten» var kapo
for gruppen Næss
arbeidet i. Han har
grønn vinkel, er
kriminell, er stor og
kraftig og han elsker å
slå. Får han imot deg,
er du ferdig, før eller
senere.
Steinbruddet
Leiren ble lagt til Natzweiler-området fordi det var
behov for arbeidere i steinbruddet som skulle levere
kvalitetsstein til bygging av seiersmonumenter og
praktbygg for å feire det Dredje rikets endelige seier.
Det viste seg imidlertid at steinen ikke var av den
rene og førsteklasses kvaliteten som var nødvendig til
praktarkitektur.
Fangene i Natzweiler var oppdelt i ulike arbeidskommandoer som varierte fra tre–fire og opp til mange
hundre fanger. Nordmennene i Natzweiler arbeidet
i den største og hardeste av alle, steinbruddskommandoen. Gruppene ble ledet av en kapo, en medfange,
som ofte var brutal og nådeløs spesielt mot svake og
syke fanger. Næss som var vektløfter før krigen, valgte
å være med i en gruppe som skøyv tunge traller med
stein. Han syntes tiden gikk fortere med dette arbeidet. Det gjaldt å holde seg i bevegelse å unngå å tenke
på den situasjonen de befant seg i. Næss tenkte ofte på
polentagrøt med rød saus.
Næss skriver: Med oss har vi 50-liters suppespann. Disse er tunge, og det er helst vi norske som må bære dem.
Veien til steinbruddet er på langt nær ferdig, full av store steiner. Det sier seg selv at det å løpe med tunge
suppespann på denne veien, det er litt av en tortur med skrikende SS: Los mensch, los los los!
Kålsuppe
Kålsuppen som ble fraktet av fangene i 50 liters spann var
middagsmaten i steinbruddet. Middagspausen varte en
halv time og da kunne fangene nyte suppen i ro og fred. De
trengte ikke bruke halve tiden på å pusse skjeen slik de
måtte i hovedleiren. Skjeene som var av jern, ble misfarget
av den rykende varme kålsuppen. Den som ikke leverte inn
blank skje, fikk ikke brød til kvelds. Skjeene ble pusset med
sand og strøaske fra krematoriet.
Maten
Næss og de andre fangene som
dro tunge vogner med stein i
steinbruddet, fablet om 100
måter å tilberede ørret og flotte
middager med utsøkte viner.
Dagens matrasjon var fjern fra
fangenes drømmerier. Frokosten
var en skål dårlig kaffe, litt
senere på morgenen fikk fangene
et tynt stykke svart brød og en
tynn skive pølse. Hovedmåltidet
var potet- eller kålsuppe og
kveldsmaten et stykke svart
brød. En gang i uken fikk de
50 gram marmelade.
Mat eller mangel på mat er et hyppig tema i erindringene fra leirene. Fangene
drømmer om speilegg, stekt fisk, loff og brunost osv.
Trygve Wyller skriver om hvordan spisingen foregikk. De fleste fangene fikk
tak i et mer eller mindre hullete blikkfat som ble tettet med papir, bek eller
fingrene. De uheldige uten fat måtte dele restene i 50-liters gryten med andre
sultne fanger. Dette endte ofte i et vilt slagsmål eller med at den sterkeste
skjøv de andre brutalt vekk. Middagen var 1 liter potet- eller kålsuppe. En
sulten fange kunne få i seg to liter hvis han hadde sjansen til det.
Klær
Fangene fikk tildelt 1 skjorte,
1 bukse, 1 jakke og 1 par flip-flops
i ull. I tillegg hadde de ofte en
pysjamasstripete drakt. Den
stripete drakten var ifølge Trygve
Wyller laget av et tynt cellullstoff
som nesten var som farget papir.
Underbukser var ofte så fillete at
det var umulig å se hva som var opp
og ned. Huller og rifter ble reparert
med ståltråd de fant rundt omkring
i leiren.
Klærne var så opprevne og
fillete at de ofte måtte bindes på
kroppen. Ståltråd ble brukt til å
feste tresko med papiroverdel
til nakne såre ankler. Dette var
ikke klær som varmet i kulde og
regn eller sko som beskyttet mot
søle og snø gjennom en lang
arbeidsdag.
Klær ble også brukt for å
ydmyke fangene. Høye menn
fikk for små klær og lave fikk
for store. Mannen i den hele og
velsittende dressen er en av de
fangene som SS plukket ut til å
være arbeidsleder, kapo. Han var
ansvarlig for denne krenkende
behandlingen.
Røde Kors-pakker var alt
Det kom ikke mange Røde Kors-pakker til NN-fangene i Natzweiler. Rudolf Næss var heldig og
reddet trolig livet fordi det kom medisinpakker til leiren da han hadde lungebetennelse. Pakkene
med mat, vitaminer o.a. var også svært kjærkomne og ble fordelt blant de sykeste på sykestuen,
men også blant de oppegående. Håkon Sørbye forteller: En av pasientene, en nordmann som lå
på samme stue som meg, var full av materie under huden i hele ansiktet. Han var tykk i kinnene,
og pleierne presset hver dag materie ut av to hull i huden. En uke etter at pakkene var kommet var
han frisk! Pakkene gjorde underverker. Det var næringsstoffer som vi manglet. Vi hadde stort sett
mangelsykdommer alle sammen. Det var mange norske som øynet redningen den dagen pakkene
arriverte. (Natzweiler fangebilder, Natzweilergruppen 2000)
De underernærte, forfrosne, tettbodde og overarbeidete fangene
var svært mottagelige for sykdommer. Rudolf Næss skriver: Vi
hadde en tysk fangelege, dr. Leo, som var helt fabelaktig. Det var
kommet noen Røde Kors-medisinpakker til leiren, og i dem var det
også sulfatiasol. Dette reddet livet mitt. Etter en uke kom krisen.
Jeg fikk opp nærmere en liter væske av lungene. Jeg kunne puste
fritt og feberen sank. Om morgenen kom uheldigvis SS-legen
innom. «Ingen feber! –ut.» …. Ute var det snø og iskaldt.
Fire mann fikk en pakke
på ca. 8 kg. på deling.
Pakkene inneholdt bl.a.
tranpiller, sukker, smør,
havregryn, nypesyltetøy
og til overmål en
20-pakning Lucky Strike.
Den svært næringsrike
maten styrket fangene,
men den var uvant og
førte også ofte til akutt
diaré.
Vi var ikke alene tross alt
Etter evakueringen av Natzweiler i begynnelsen av september 1944
ble fangene spredt utover til forskjellige leirer. Næss kom til Dachau,
Ottobrunn og Dautmergen og deretter tilbake til Dachau. 258 av de
504 norske NN-fangene overlevde og ble fraktet til Norge via Sverige
av «De hvite bussene». Rudolf Næss ble berget 21. mars 1945.
Haakon Sørbye forteller:
En dag været var riktig fint
med sol og blå himmel,
hører vi en fjern dur. Den
økte i styrke og fylte hele
luftrommet. Alle kikket opp,
til å begynne med uten
å se noe, men så dukket
det opp fly på fly, en hel
armada, i retning øst inn
over Tyskland. Vi begynte
å telle men måtte til slutt
bare anslå antallet, mellom
500 og 1000 regnet vi
med. Høyt der oppe sirklet
jagerflyene rundt de store
tunge bombeflyene. Hos
oss var det ingen tvil.
Det måtte være allierte
fly på bombetokt over
erkefienden. Vår tro på
endelig seier ble sterkere
etter slike opplevelser.
De overlevende og de døde
I notatet datert 1995 skriver Næss om
hvordan det var å overleve som NNfange: Du ble faktisk sjelelig dypfryst,
og da du kom hjem til Norge følte du
ikke den overstrømmende gleden. Du
hadde mistet for mange av dine venner
der nede, all kameratskapen. Du hadde
gjennomgått altfor mye fælt, for mange
grusomme overgrep. Det er grenser for
hvor mye et menneske kan gå igjennom
uten å ta skade på sin sjel. Denne følelseskulden hos oss eksfanger vil forfølge
oss gjennom resten av våre liv til skade
både for oss selv og våre nærmeste.
I 1947, samme år som han overleverte
NN under SS albumet til Universitetsbiblioteket i Oslo, utgav han også
en rikt illustrert bok med tittelen
Kroppskultur som hadde fokus på
vektløfting og kroppsbygging. Rudolf
Næss drev aktivt med sporten før
krigen. På grunn av skader fra fangeoppholdet kunne han ikke lengre
delta som utøver, men han utgav flere
bøker og var trener på internasjonalt
nivå. Det parallelle arbeidet med å
formidle erfaringer med oppbygging
og nedbrytning av kroppen fungerte
kan hende terapeutisk?
Næss tegnet det enkle korset som ble reist til
minne om fangene som døde i Natzweiler.
FAKTA:
• Norges dokumentarv er et register
over unike dokumenter som på
hver sin måte representerer viktige
personer eller hendelser i landets
historie. Registeret inneholder alt
fra arkiver etter kjente personer
som Ivar Aasen og Edvard Grieg,
til Roald Amundsens film fra
Sydpolen og radioopptaket av
fotballkampen Norge–England i
1981. Målet er å synliggjøre norsk
kulturarv, og å gjøre den tilgjengelig for alle. Dokumentarven utgjør
den norske delen av UNESCOs
Memory of the World-register,
Verdens dokumentarv. Nasjonalbiblioteket har i dag 16 dokumenter i det norske registeret, ett av
dem er Rudolf Næss album
NN under SS.
Bjørn Westlie reiser for tida rundt
i landet og snakkar om boka
Fangene som forsvant, om NSBs
bruk av sovjetiske krigsfangar då
Nordlandsbana blei bygd.
historiene
Dei ufortalde
– Eg ynskjer å finne historier som enno ikkje er fortalde, seier forfattar
Bjørn Westlie som har skrive fleire bøker om norsk etterkrigshistorie.
TEKST: TIRIL REM FOTO: KETIL BORN
Kalenderen viser onsdag 8. april, dagen før markeringa
av 75-årsdagen for den tyske invasjonen av Noreg.
På denne solrike vårdagen vert bilar taua bort for å gje
plass til dei som skal reingjere oslogatene, ei kvardagsleg hending, fjernt frå krig og invasjon.
Vi går på kafé og ned i kjellaren for å få fred. Eit lite
rom med murvegger og eit par bord gjev assosiasjonar
til eit fangehol, sjølv om knallgule vegger og popmusikk frå høgtalarar fortel oss noko anna.
Bjørn Westlie er eit etterkrigsbarn. Ikkje berre vart
han fødd i krigstiåret. Far hans var NS-medlem og
kjempa i det tyske felttoget mot Sovjetunionen.
I arbeidet med eit foredrag som han skal halde i
Haugesund, og det han skal fortelje som sommargjest
i NRK P2, har han tenkt på kvar interessa hans for
historie kjem frå.
­–­Gjennom heile karrieren som journalist og forfattar, har eg vore oppteken av ufortalde historier, som då
eg var den første som skreiv om tvangssteriliseringa
av taterar. Først seinare forstod eg at det hadde noko
med meg sjølv å gjere. Far tok familien med seg i eit
indre eksil etter krigen. Eg vart ikkje mobba for å vere
NS-barn, men eg har alltid sett meg sjølv utanfrå til
ein viss grad. Eg har sett landet på ein annan måte og
leitt etter historier som eg meinte hadde relevans til
situasjonen min.
DET NORSKE JØDERANET
Sjølv om det starta tidlegare, kom gjennombrotet for
20 år sidan med reportasjen «Det norske jøderanet» i
Dagens Næringsliv i mai 1995. Bakgrunnen for reportasjen som handla om at jødar som vart deporterte
frå Noreg, vart fråtekne husvære og eignelutar, var ei
setning i boka I slik en natt som Kristian Ottosen skreiv
om jødedeportasjonen. Der skreiv han om ein jøde
som kom heim att til Noreg og fann ein annan familie
i leilegheita si, men i boka stoppa historia der. Bjørn
Westlie tenkte: Kven var det som hadde teke husværet?
– Då 50-årsjubileet for slutten av andre verdskrigen
stod for døra, tenkte eg at no kjem alle skrytereportasjane om kor godt vi klarte oss under krigen. Då
bestemte eg meg for å skrive ei anna historie, å finne ut
kva som skjedde med dei jødane som kom heim att.
I Riksarkivet fann han notat frå Likvidasjonsstyret
for jødiske eiendommer, altså oversyn over den finansielle likvidasjonen. I boka til Ottosen var det ei liste
over namn og yrke på alle jødar som vart deporterte.
– Sidan eg arbeidde i Dagens Næringsliv, valde eg
meg ut tre kjøpmenn som eg prøvde å finne historia til.
På det tidspunktet forstod eg ikkje at det kunne vere ei
53
NSB-tilsette visste om bruken av sovjetiske krigsfangar som arbeidskraft på Nordlandsbana, frå april 1943.
Jernbanestrekninga forbi Mo i Rana. FOTOGRAF: ANDERS BEER WILSE, 1948. EIER: NORSK FOLKEMUSEUM
54
– Det hang liksom ikkje på greip, seier forfattaren,
som då sende inn ein søknad.
Stipendet fekk han ikkje, men han fekk forskot
frå eit forlag for å skrive bok om den ufortalde NSBhistoria. Då sa han opp stillinga som journalist i
Dagens Næringsliv etter 24 år, og søkte eit vikariat på
HISTORIA OM FAREN
Høgskulen i Oslo og Akershus.
– Er det Kent, spør forfattaren og lyttar til musikken.
Ideen om å skrive Fangene som
– Ja, det er Kent, stadfestar
forsvant. NSB og slavearbeiderne
fotografen, om den svenske
på Nordlandsbanen kom ikkje
gruppa som mellom anna har hatt
– NSB brukte til og
heilt ut av lufta. Då Bjørn Westlie
stor suksess med albumet Vapen
med krigsfangar på
studerte historie i 1970-åra, tok
& ammunition.
jobb som konduktør i NSB i
– Eg er nemleg musikknerd,
verkstaden i Trondheim. han
eit halvt år fordi familien trong
avslører forfattaren.
pengar.
Kvifor far til Bjørn Westlie
Klart eg må kunne
– Eg jobba heilt umoglege skift,
tok med seg familien i eit indre
skrive
om
det!
men eg hadde hatt ei interesse
eksil etter krigen, får vi svar på
for tog sidan eg las boka Toget til
i boka Fars krig som kom ut i
Tuttafatta som barn. Boka hadde
2008. Faren ville ikkje snakke
om NS-fortida si, og sonen tok lenge avstand frå faren. vakre teikningar, men no er ho dessverre blitt borte. Eg
las frykteleg mykje historie og stilte spørsmålet: Kva
Avstanden vart ikkje mindre då sonen plasserte seg
gjorde NSB under krigen? Eit arkiv var ferdig organipolitisk direkte i motsetnad til faren, og det viste seg
at både faren til bestevenen og den første svigerfaren
sert, Todt-arkivet, med over 400 meter arkivmateriale.
hans hadde sete i tysk fangenskap.
I 2011 hadde eg ein reportasje i Dagens Næringsliv, der
– Både ein ven av meg og eldste dotter mi oppmoda
eg mellom anna skreiv om rolla til Norsk Hydro og litt
meg om å ta kontakt med far. På eit tidspunkt snakka
om NSB under krigen.
vi saman nettopp på grunn av ufortalde historier. Det
hadde vore skrive bøker om frontkjemparar, men dei
NORDLANDSBANA
var ukritiske. Eg ville skrive ei kritisk bok om temaet.
Bjørn Westlie seier at delar av arkivet etter bygginga
Først i 2004 var Bjørn Westlie klar for å nærme seg
av Nordlandsbana vart destruert. Han veit ikkje om
historia til faren, som hadde snakka inn kassettar til
det skjedde på grunn av plassomsyn eller av andre
sonen. Dei vart ei viktig kjelde til boka om faren.
grunnar. Eit hefte om bygginga vart laga.
– Nordlandsbana vart ein traumatisk affære for
DEN UFORTALDE NSB-HISTORIA
NSB. Tilsette visste om bruken av krigsfangar på
Etter at boka Fars krig kom ut, vart han oppmoda om
Nordlandsbana mellom Mo i Rana og Fauske frå april
å søkje doktorgradsstipend i minneforsking ved Uni1943. Det var ein boom i Mo i Rana med stor ekspanversitetet i Stavanger. Han tenkte at NSB kunne vere
sjon, bygging av brakker og entreprenørfirma som kom
eit aktuelt tema, og las seg opp på kva som var skrive
strøymande til. Arbeidsløysa før krigen forsvann med
om NSB under krigen. Då såg han at den norske NSBat tyskarane gira opp anleggsarbeidet frå 1940.
leiinga sat gjennom heile krigen både i Oslo og Mo i
Å arbeide for tyskarane var eit lite problem i den første
Rana, og det samtidig som sovjetiske krigsfangar vart
perioden. Problemet kom med fangane, reint moralsk.
brukte til å byggje Nordlandsbana.
Er folk arbeidslause og har nokon å forsørgje, så tar dei
underliggjande årsak til at eg brydde meg om jødane.
Nasjonal Samling støtta både inndraginga – ranet av
norske jødar – og utsendinga av jødar. Dei var til og
med med på sjølve deportasjonen.
55
som budde langs Nordlandsbana, korleis det var å ha
det arbeidet dei får. Meir problematisk var det at folk
anlegget innpå seg eller det å vere norsk anleggsarbeibygde flyplassar, medan norske soldatar framleis var i
kamp. Problemet oppstod verkeleg då fangane kom.
dar. At det fanst NSB-tilsette som dreiv motstandsar– Det vart argumentert med mangel på arbeidskraft? beid, skriv han litt om.
– Tyskarane hadde enorme
– Eg skriv hovudsakleg om
planar. 140 000 nordmenn
NSB-leiinga, korleis samarbeiarbeidde i prosjekt som tyskarane
det med tyskarane utvikla seg
– Kva er det med
hadde sett i gang, og det er klart at
og korleis NSB skaffa seg ein
noko av det var direkte militære
syndebukk etter krigen. Eg har
far og meg som gjer
anlegg, festningsanlegg, kaiar og
konferert med menneskerettflyplassar. Som historikar Oddsjurist Mads Harlem som leier
at vi tek så ekstreme
Bjørn Fure har sagt: Dei bygde
Folkerettsseksjonen i Røde Kors.
standpunkt?
infrastruktur av varig verdi. Det
Han las manuset og kom fram til
gjorde krigsfangane òg: jugoslavar
at med det regelverket for krigsbygde vegar og russarar bygde
brotsverk som vart nytta etter
mellom anna jarnbane.
krigen, kunne NSB-tilsette ha vore tiltalte, men det
– Var det mange av krigsfangane som døydde, skyt
skjedde ikkje.
fotografen inn.
– 13 700 sovjetiske krigsfangar døydde i Noreg.
– ALLE HAR EIT VAL
3000 av dei drukna då to skip gjekk ned. I alt døydde
Bjørn Westlie har blitt kritisert fordi han for nokre år
nærare 20 000 tvangsarbeidarar og krigsfangar her i
sidan skreiv at 100 drosjesjåførar var med på å køyre
landet.
jødar til hamna då dei vart deporterte.
– Kritikarar har skrive at dei synest at fangane har
– Eg har fått høyre at eg ikkje forstod det vanskelege
forsvunne litt i boka di?
valet sjåførane hadde. Jau, det forstår eg, men eg må
– Temaet mitt er kven som brukte krigsfangar, og
likevel skrive om det. Det skjedde då! Ein kan ikkje ta
i denne samanhengen forsvann fangane ut av NSBså store omsyn til einskildpersonars ve og vel at ein
historia. Då bana opna rett etter krigen, vart det fortalt ikkje skriv historie. No òg får eg høyre at NSB ikkje
om krigsfangar som arbeidde på Nordlandsbana. Men
hadde noko val når det var snakk om jødedeportasjoNSB gjorde sitt ytste og fekk hjelp til å slette alle spor,
nen. Alle har eit val! NSB vart ikkje berre pressa av
seier han og meiner at denne boka burde ha vore skrityskarane. NSB brukte til og med krigsfangar på verkven for lenge sia.
staden i Trondheim. Klart eg må kunne skrive om det!
– Det spesielle her i landet er at rettsoppgjeret vart
Han meiner det finst altfor mykje repeterande
forenkla med at ein tok tyskarar og medlemmer av
krigshistorie, som byggjer på tidlegare historieskriNasjonal Samling. Det førte til at dei ikkje såg på det
ving om patriotiske menn og sabotasjeaksjonar.
nordmenn som ikkje var NS-medlemmer, var med på
– Å skrive om gråsoner som historia er full av, er
av ubehagelege ting. Berre 200 av 20 000 NSB-tilsette meir spanande. Det er dei vala vi kan kjenne på eigen
var medlemmer i NS. NSB hadde ingen NS-medlemkropp. Kva ville eg ha gjort om eg var arbeidslaus og
hadde kone og fire born å forsørgje? Eg hadde tatt
mer i leiinga. Det same gjaldt Statens vegvesen og
tyskararbeid. Dei som tok tyskarabeid, kjende på
Norsk Hydro. Denne forenklinga av historia har ført
til at ingen har sett på NSB på dette viset før. Dessutan skamma i ettertid. Dei som burde kjenne større skam,
var dei i NSB som fekk utmerkingar etter krigen. No
var NSB viktig for oppbygginga av landet etter krigen.
hissar eg meg opp, kjenner eg.
Forfattaren seier at han ikkje skriv så mykje om dei
56
– Poenget er at ingen slepp unna historia. Vi må
rekne med at ho blir fortald ein gong, og at historikarar
etter oss vil granske korleis vi har skrive historia vår.
– Kvifor er ikkje historiene som du skriv, fortalde før?
Er det lettare no, 70 år etter krigen?
– Tredje band i historia om Statens vegvesen kom
november i fjor, fordi alle er døde. Når tidsvitna døyr,
kan historia sleppast fri. Problemet er at tidsvitna som
korrektiv til historieforteljinga, òg blir borte.
FRONTKJEMPARANE
Bjørn Westlie lurer på korleis historia om frontkjemparane vil bli skriven.
– No har det heldigvis kome ein doktorgrad som er
bra, om nordmenn som var med i mordariske aksjonar,
men det er skilnad på kvar dei var på austfronten.
– Far din trudde på den tyske ideen?
– Ja, frontkjemparane var svært opptekne av den
tyske ideen, men dei vart skuffa. Dei trudde at Noreg
skulle få ein plass i det tyske systemet, men tyskarane
ville styre sjølve. Det som var problemet for far, var
måten jødane vart behandla på.
At Bjørn Westlie er son av ein NS-medlem, har
ikkje fått store følgjer for han.
– Som NS-barn er det skilnad på å vekse opp i ei
bygd og i ein by. Eg har vore uglesett av NS-barnforeiningane, fordi eg ikkje er nazist. Eg synest for så
vidt det er greitt å ikkje vere det.
– At du var ml-ar, var vel heller ikkje populært?
– Nei, det gjorde ikkje saka betre. Det drøftar eg
i Fars krig: Kva er det med far og meg som gjer at vi
tek så ekstreme standpunkt? Det tragiske med fars
historie var at han var jæklig smart, men så var han så
helvetes sta.
DIALOG MELLOM GENERASJONAR
«War – What is it good for? Absolutely nothing. Say it
again!» Musikken trengjer seg inn i samtalen att.
– Når eg høyrer denne, høyrer eg kor mykje betre
versjonen til Bruce Springsteen er. Dette er originalen,
seier musikknerden, medan slår takta på bordet.
Fars krig er no omsett til ukrainsk, og boka vert
brukt i dialog mellom generasjonane. I den samanhengen var forfattaren deltakar på eit seminar i Ukraina
på Holocaust-dagen i januar.
– Fire professorar diskuterte boka mi på seminaret,
og eg vart intervjua på ukrainsk fjernsyn. Det har då
skjedd litt!
Bjørn Westlie har mange historier å ta av når han
skal vere sommargjest i P2.
– Der kan eg vere personleg og sjå tilbake. Det har
gått ganske bra med meg dei siste åra. Brageprisen for
Fars krig i 2008 var vendepunktet på mange måtar.
BJØRN WESTLIE
• Fødd i 1949 i Oslo
• Gift, to døtrer og eit barnebarn
• Historikar og tidlegare journalist
• Førstelektor på Institutt for journalistikk og
mediefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus
UTGJEVINGAR:
• 2015: Fangene som forsvant. NSB og
slavearbeiderne på Nordlandsbanen,
Spartacus
• 2014: Fars krig omsett til ukrainsk, Ukrainian
Center for Holocaust Research
• 2012: Hitlers norske budbringere, Aschehoug
• 2008: Fars krig, Aschehoug
• 2002: Oppgjør i skyggen av Holocaust,
Aschehoug
• 1995: Drømmen om det perfekte mennesket.
Fra arvehygiene til genhygiene, Gyldendal
• 1991: Maktens ansikt: et portrett av Jens Chr.
Hauge – saman med Alf Ole Ask, Tiden
• 1988: I grenselandet: Når forskning flytter
grensen mellom liv og død, Tano
UTMERKINGAR:
• Brageprisen i 2008 for Fars krig
• SKUP-diplom i 1995 for artikkelen «Det
norske jøderanet» i Dagens Næringsliv
57
Denne personen er avbildet på
mange av bildene. Han virker
avslappet og fortrolig med det
å bli tatt bilde av, han kjenner
fotografen godt. Vi har en
følelse av at det er ham – han
er vår ukjente tyske soldat!
Ukjent
tysk soldat
Pakken ankom Nasjonalbiblioteket i september 2007. Inni lå 137 plastnegativer
og et lite postkort med tysk tekst, oversatt til norsk: «Dette er negativer fra tiden
min far var utkommandert veibygger i Norge under 2. verdenskrig.»
TEKST: KRISTIN AASBØ, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
Kortet var signert datteren hans, Margarete. Ut fra
pakken fant vi adressen hennes, og derfra fant vi frem
til telefonnummeret. En tyskspråklig kollega ringte
henne, men hun hadde ikke noe mer informasjon
å komme med – faren ville ikke snakke om hva han
hadde opplevd under krigen. Nå var faren død og i
stedet for å kaste negativene hadde hun altså sendt
dem til det norske Nasjonalbiblioteket. Det hadde
vært flere negativer, men de var ødelagt på grunn av en
vannskade i huset. Datteren understreket at faren ikke
var en vanlig soldat, men en som var utkommandert
for å bygge veier og annet som hadde med kommunikasjon å gjøre. Hun ønsket ikke at farens navn skulle
bli kjent, men tenkte likevel at fotografiene kunne ha
en mulig betydning i Norge.
Alt som berører andre verdenskrig er fremdeles
et følsomt tema, særlig for de som tapte krigen. Men
det er også slik at alt som berører andre verdenskrig
fremdeles vekker stor interesse i Norge, nettopp slik
datteren til den anonyme soldaten tenkte.
Offentlige institusjoner vurderer nøye hvorvidt et
materiale skal tas inn i samlingen eller ei, for bevaring
og formidling krever store ressurser. Et fotografisk
materiale uten noe som helst informasjon om verken
opphavsperson eller innhold, vil vanligvis ikke bli
prioritert. Samtidig er det en god og riktig tanke at en
kulturinstitusjon kan få gå gjennom et materiale for å
vurdere verneverdien før en eventuell destruksjon. Og
i dette tilfellet var det snakk om et lite materiale – en
bitte liten del av en persons etterlatenskaper, et anonymt vitnesbyrd fra en ukjent tysk soldats liv i Norge.
De 137 negativene ble emballert om, nummerert
og deretter digitalisert. De digitale kopiene vises som
positive fotografier, noe som gjør det enklere å finne ut
«hva, hvem, hvor og når», de fire hovedspørsmålene for
å kunne gi informasjon til et materiale.
Fotografiene er typiske amatørbilder av varierende
kvalitet, men med visse blinkskudd.
Vi fant raskt ut at noen av soldatens fotografier
ikke kunne være tatt i Norge. Vi ser grupper av menn, i
arbeid, i matpause, på kafé og på tog, et av togene er merket Koblenz. Antagelig er en del tatt i forbindelse med
troppeforflytninger i Europa. Det er også vindmøller på
noen bilder, betyr det at de dro gjennom Nederland?
Det norske materialet viser også gruppebilder, ofte
arbeidslag i steinbrudd ut mot havet. I og med at noen
fotografier er tatt i Trondheim, tror vi soldaten var
utstasjonert på kysten av Sør-Trøndelag, hvor det lå
flere tyske forlegninger. Skip og båter er flittig fotografert. Vi finner for eksempel et bilde av «Barcelona», et
skip som tyskerne brukte for å forflytte tropper lang
kysten av Norge. «Barcelona» ble sprengt utenfor Ålesund 29. oktober 1941.
Soldatens fotografier trenger nærmere identifisering, og Nasjonalbiblioteket vil gjerne ha hjelp fra
publikum i dette arbeidet.
Alle bildene ligger ute på nb.no – bruk søkeordene
«ukjent tysk soldat».
59
Sauer i snø. Lite her som bærer bud om krigshandlinger.
Kontrasten er stor til dette bildet, der man antagelig prøveskyter en kanon til bruk i forsvaret mot de allierte.
60
Dette fotografiet skiller seg ut.
Positur og blikkretninger, arbeideren
i bakgrunnen, det blanke regnhyret
og det merkelige lyset. Sen vinter­
ettermiddag med lav sol? Et sterkt
og vakkert gruppeportrett av fire
arbeidskamerater.
Arbeidslaget i steinura et
sted på norskekysten.
Landskapsbilde med tysk soldat.
Hvor befinner han seg?
Harry sto det på en lapp på
negativet. – Hvem var han?
FAKTA:
• Reichsarbeitsdienst, RAD, var en institusjon som ble
opprettet i 1934 etter at nazistene hadde tatt over
makten i Tyskland. Den startet som en sivil organisasjon for å avhjelpe virkningene av arbeidsløshet, men
da krigen startet, ble RAD satt inn som militarisert
hjelpestyrke. Det er sannsynlig at «vår» ukjente tyske
soldat, kan ha vært med i denne organisasjonen.
Folk fra RAD ble satt inn under felttoget i Norge for
å forsyne frontlinjene, reparere veier og konstruere
befestninger, blant annet langs hele den norske
delen av «Atlanterhavsvollen».
Kilde: Wikipedia (RAD)
63
Tragedien
i Nord-Norge
28. oktober 1944 beordrer Adolf Hitler tvangsevakuering av Finnmark.
Noen måneder senere er flere av landsdelens byer og tettsteder lagt i aske
og grus. De som ikke har flyktet frivillig, blir sendt bort med makt.
«Folk ble kidnappet som de gikk og stod, i vaskekjelleren, i kjøkkenet eller
på arbeidsplassen», skriver den illegale avisen Bulletinen.
TEKST: ELIN OLUFSEN FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
I samme utgave av Bulletinen fra 28. november 1944
står følgende å lese under overskriften «En landsdel
lagt øde»:
«Først nå begynner vi å kunne danne oss et bilde
av tragedien i Nord-Norge i hele dens omfang. Etter
hvert som brevene strømmer inn og flyktningene
kommer sørover, rulles det opp: bildet av en landsdel
lagt øde, en befolkning jaget fra hus og hjem. Berlevåg, Honningsvåg, Hammerfest, Vardø, Mehamn,
Gamvik, Tana, Alta eksisterer ikke lenger. Brennende gårder, sprengte fabrikker, hensynsløs terror,
fortvilete mennesker, døende og syke, uten mat og
uten klær. Skildringene er nesten monotone i sin
oppramsing av redsler og grusomheter ved denne
enestående brutale deportasjon av et halvt hundre
tusen mennesker.»
Ordene er valgt med omhu, i en tid da ingen kan si
med sikkerhet at det er deres versjon av virkeligheten
64
som vil bli stående igjen i historiebøkene som den riktige siden. Men de som kjemper for fedrelandet, gjør
det med overbevisning og med fare for livet.
ULOVLIG SANNHET
Ettersom de offisielle nyhetskanalene var dominert av
de tyske okkupantene, var de illegale avisene et vesentlig tilskudd til kunnskap om hva som egentlig skjedde
i Finnmark og Nord-Troms. Dette til tross for at skildringene i dem ofte var gått gjennom flere ledd før de ble
skrevet ned. De gjenværende, ofte tynnslitte og godt
leste sidene, finnes i arkivene til blant annet Nasjonalbiblioteket, Universitetsbiblioteket i Bergen og Hjemmefrontmuseet. Flere av motstandsfolkenes aviser
som ble produsert under den tyske okkupasjonen av
Norge, er også digitalisert. Øyenvitneskildringene
som fremdeles er leselige fra disse sidene, beskriver
nøkternt, men også med innlevelse, fortellinger som
Husene ble mange steder
satt i brann før beboerne
rakk å redde ut annet enn
seg selv.
Hammerfest, slik byen så ut før krigen. Lenge var dette regnet som verdens nordligste by.
kan være vanskelige å fatte for oss som bare kjenner til
hendelsene i et historisk perspektiv.
HJEMLØS PÅ SEKUNDER
Slik beskriver november-utgaven av Bulletinen i 1944
okkupantenes brutale framferd:
«Etter at tyskerne hadde overtatt evakueringen
selv, kom det fart i tingene. Ingen hensyn ble tatt, med
våpenmakt ble befolkningen tvunget avgårde. De mer
avsidesliggende stedene ble tatt først og befolkningen
ble drevet sammen til de mer sentrale stedene. Husene
ble brent, husdyrene slaktet ned eller brent inne. Fra
de sentrale stedene ble så folk jaget om bord i båter
med et minimum av varsel og fraktet videre til Tromsø
og Narvik. De redselsfulle scener som utspilte seg
under denne menneskejakten trosser enhver beskrivelse. De aller fleste fikk ikke tatt med seg noen ting,
mange fikk ikke engang tid til å ta på seg yttertøy. Folk
ble kidnappet som de gikk og stod, i vaskekjelleren, i
kjøkkenet eller på arbeidsplassen. Barn i strømpelesten, spebarn slik de lå i vuggen i et varmt kjøkken bare
tullet inn i et ullteppe eller en frakk. Mange steder ble
husene stukket i brann i samme øyeblikk beboerne
hadde forlatt dem.»
66
Samme måned og år, i avisen Folkets frihet 24.
november 1944, beskrives situasjonen slik den er
fanget opp via radiosendingene fra London, under
overskriften «Store vanskeligheter for de evakuerte».
«Om evakueringen av Finnmark meddeles over
London Radio ytterligere enkeltheter. I Vardø ble
de som ikke hadde kommet seg tidsnok vekk først
satt inn på festningen og deretter ført om bord på en
tysk destroyer. De eneste som kom seg vekk var en
gammel kvinne og en mann som hoppet over bord fra
destroyeren og svømte i land. I Tromsø har tyskerne
innlosjert seg overalt, og folk ligger fra kjeller til loft.
Evakueringskomiteene har brutt fullstendig sammen.
Det finnes ikke andre evakueringsmuligheter enn
robåter. Hele Tromsø skal være evakuert innen utgangen av november, sier tyskerne, som dessuten skal
være omtrent fri for bensin til sine egne biler.»
Senere i samme artikkel kan vi lese: «Norske flyktninger som har kommet over til Sverige har måttet
slite hardt, forteller svenske aviser. Onsdag kom 80 til
Karesuando. Mange har gått opp til 8 døgn.»
Folkets frihet var en legal avis som fra høsten 1944
og i en begrenset periode gjenga nyheter fra alliert
side. Avisen ble distribuert i et avgrenset område i de
Etter krigen var alle husene i Hammerfest brent ned til grunnen.
Et tysk fly rekognoserer over fiskeværet Gamvik for å forsikre seg om at alt er ødelagt.
67
HAMMERFEST VINTEREN 1945: Etter krigens
slutt ble landsdelen bygget opp med ukuelig
pågangsmot. Fotoalbum med bilder fra
gjenreisningen, Nasjonalbiblioteket.
Til tross for tysk grundighet var denne haugen med ski igjen da tyskerne flyktet fra Kirkenes før norske og russiske
tropper ankom byen.
delene av Øst-Finnmark som etter hvert ble frigitt.
Som mange av de illegale avisene ble den stensilert,
ikke trykket, og Folkets frihet kom gjerne ut som én
tettskrevet side. For papir var også mangelvare.
RYKTE ELLER FAKTA
Den offentlige presse underlagt okkupantene skildrer
også hendelsene i nord. Men den illegale presse lar
seg ikke imponere av nazistenes forsøk på å villede
den jevne mann og kvinne. Ifølge avisen Fram datert
mandag 29. januar 1945 skal Bergens Tidende (BT) to
dager tidligere ha tilbakevist at tyskerne benytter den
brente jords taktikk. Slik beskriver de BTs omtale av
hendelsene:
«Den brente jords taktikk er en av de mange kampmåter som vi har hørt om under krigen, den skulde bl.a.
komme til anvendelse i Finnland i 1939. Jeg har ikke
truffet noen som selv har sett metoden praktisert i NordNorge, men alle mennesker har jo hørt om det så.»
I nokså syrlige ordelag beskriver skribenten av
70
den alternative virkeligheten til den offisielle, at det
i samme avis tidligere den måneden er sakset en
uttalelse fra generaloberst Rendulic om deportasjonen
nordfra. Ifølge den illegale avisen Fram skal Rendulic
her ha vært sitert på at hvert hus, hver kai, hver bru er
av stor betydning i Finnmark:
«Landet må derfor legges øde så livet og kampen
blir så vanskelig som mulig for bolsjevikene.» Artikkelforfatteren spør: Men kanskje også dette bare var et
rykte? Hvoretter skribenten redegjør for det gode forholdet som alltid har vært mellom nordmenn og russere i nord, og at vi i Norge derfor ikke har noe å frykte
fra den kanten. Heller tvert om. Allerede 25. oktober
1944 hadde Kirkenes og Øst-Finnmark blitt frigjort
etter russernes fremstøt. I sin radiotale fra London 26.
oktober samme år forteller kong Haakon om det samarbeidet som er innledet med sovjet-russiske stridskrefter. Men krigen var ikke over, og tyskerne fortsatte
sine herjinger i Finnmark og Nord-Troms.
BARBARI OG KONGELIGE RÅD
«Øksnevad overdrev ikke da han i BBC sa at siden
svartedauden har ikke landet vært rammet av en verre
ulykke enn tyskernes barbariske tvangsevakuering av
befolkningen i Troms og Finnmark. Redslene har ikke
lammet den norske motstandsviljen. Tvert om.» Dette
skriver avisen Sabotøren i januar 1945 i forbindelse
med hendelsene. Under overskriften «Vi skal fri vårt
land og folk!» presenteres en lang og oppbyggelig
artikkel for å oppildne motstandsfolket, her omtalt
som «sabotørene», til fortsatt innsats. Her gjengis også
kongelige råd i sakens anledning:
«Forsvarssjefen. Kronprins Olav har gitt oss direktiver når tyskerne påny setter i gang den brente jords
taktikk: 1. Adlyd ikke tyskernes evakueringsordre.
Stikk dere unna og saml dere i grupper. Velg en leder
og redd det som er mulig. 2. Angrip tyske patruljer
som blir satt til å ødelegge norsk eiendom og anlegg.
3. Sett alt inn på å slukke branner. 4. Er det ingen lovlige myndigheter til stede så sørg for å opprettholde ro
og orden. Hjelp dem som trenger det mest.» Rådene
fra kongelig hold var hentet fra BBCs radiosendinger
slik de ble presentert av Toralv Øksnevad, også kjent
som «Stemmen fra London». Disse rådene var sikkert
gode å ha med for å holde moralen oppe blant de som
ikke ville la okkupantene vinne landet.
ETTERKRIGSTID
Maidagene 1945 feires det over hele landet, også i
nord. Men hva venter de som nå er fri, og de som flytter
tilbake igjen til en landsdel herjet av krig? Ødeleggelsene, men også viljen til å bygge opp igjen det tapte,
kan vi bevitne i filmen Finnmark: På kryss og tvers
i landet tyskerne brennte fra 1947, som du kan se på
nb.no. Her vises klipp satt sammen av filmfotografen
Sigurd Agnells dokumentasjon av gjenreisningsarbeidet etter krigen. Med patos beskriver filmens fortellerstemme de hjemvendtes opplevelser:
«Endelig en dag bærer det nordover til det som var
et hjem. Men her er det som møter dem: Branntomter
og murrester, mishandlede husdyr ligger spredd
omkring. Brent er småbåtene, ofte finnmarkingens
eneste fremkomstmiddel. En mann forsøker å finne
seg til rette blant ruinene. Kan noen forestille seg
hvilke tanker som fyller ham, der han går og ser generasjoners slit lagt i grus?»
På bilde etter bilde ser vi de enorme ødeleggelsene.
Det som engang var hus, veier og broer er etterlatt som
grus, aske og steinhauger med forvridde metallrester.
Mangelen på materialer var stor, og mange bodde i telt
eller løvhytter, men «livsmotet og arbeidslysten er der
likevel». Mens minesveiperne leter langs kysten, bygges landet igjen opp. Den varige gjenreisningen tok til
våren 1947, og først omkring ni år senere var de fysiske
sporene av redselstiden i Finnmark så godt som det lot
seg gjøre, utvisket.
FAKTA
• I oktober 1944 beordret Hitler tvangsevakuering av
befolkningen i Finnmark og Nord-Troms. Ordrene
ble iverksatt av generaloberst Lothar Rendulic. For
å hindre den sovjetiske Røde armé i fremrykkingen,
tok nazistene i bruk den brente jords taktikk. Aksjonene pågikk fra oktober 1944 til mai 1945. Målet var
å legge øde alt øst for Lyngenlinjen, den siste forsvarslinjen tyskerne bygde mot russerne i øst. I løpet
av høsten 1944 og våren 1945 ble om lag 40–45 000
mennesker fordrevet fra sine hjem og tvunget sørover, mens rundt 20–25 000 innbyggere gjemte seg
unna og ble værende i skjul i de utbrente områdene.
I samme periode ødela tyske tropper i Nord-Norge
blant annet omkring 11 000 bolighus, 4 700 fjøs og
uthus og 306 fiskebruk. Etter krigen ble det satt i
gang et krevende arbeid for å gjenoppbygge den
ødelagte landsdelen.
• Les mer om tvangsevakueringen og gjenreisningen
av Finnmark på nb.no. Se Sigurd Agnells film Finnmark: På kryss og tvers i landet tyskerne brennte
(1947) samme sted.
71
Alle kjøredoninger ble tatt i bruk. Blakken
gjorde også jobben. Legg merke til tyskeren
med koffert til venstre i bildet. På denne tiden
var rundt 300 000 tyske soldater stasjonert
i Norge. Det ryktes en stund at mange ville
fortsette å kjempe for «Festung Norwegen»,
noe som heldigvis ikke viste seg å stemme.
Fargerik
glede
Etter at det kvelden 7. mai 1945 ble kjent at
tyskerne hadde kapitulert, tok det ikke lang
tid før gatene i Oslo ble fylt av mennesker.
Blant dem var hobbyfotografen
Thorolf Østmo. Utstyrt med Leica-kamera
og noe så sjeldent som fargefilm, tok han
unike bilder av en hovedstad i gledesrus.
FOTO: THOROLF ØSTMO
72
En fullastet lastebil utenfor
Nationaltheatret. Fra 7. mai
til 7. juni 1945 var det 17. mai
en hel måned til ende.
Flagget ble båret på mange ulike vis.
73
På Danmarks
grunnlovsdag, 5. juni,
gikk man i «Suppetog»
for å takke for maten
som danskene sendte til
Norge under krigen.
74
Glede over endelig å
kunne heise det norske
flagget igjen.
Frigjøringsfesten nådde sitt
høydepunkt ved kong Haakons
hjemkomst i Oslo 7. juni 1945.
75
Utstillinger | arrangementer | brukerkurs | lesesal | spesialsamlinger | konserter | omvisninger | nettutstillinger
se mer på www.nb.no
ISSN 1890-7970 (online)
ISSN 1890-3185 (trykt utg.)
www.nb.no