1. No category

NB21
VARSLER OG MERKEDAGER
ANNO 1644
SVARTEKUNSTER
KONGELIGE FOTOJUVELER
KALDE KAKER OG
VEMOD I SLARAFFENLAND
HIMMELBREV
EN FOT I BÅTEN OG EN
PÅ JORDA
«MENNESKER PRØVET
OG MENNESKER PINT?»
DRØMMEN OG ROCKEN
Fra Nasjonalbibliotekets samling
Velkommen inn!
Det hender jeg får lyst til å la hånden gli langs de grå
granittveggene for å kjenne om de buler. Jeg gjør det
ikke. Det er selvsagt en tåpelig tanke. Granitt buler
ikke.
Det er allikevel forunderlig at så mye av vår fortid
og nåtid finnes innenfor disse veggene.
Du kan lese originalmanuskriptet til «Et dukkehjem»
av Henrik Ibsen eller «Victoria» av Knut Hamsun. Eller
du kan lese Himmelbrevet, skrevet av selveste Jesus
Kristus, og sluppet fra himmelen og ned til jorden i
1604.
Her finnes radioprogram som gir råd til fiskerbønder om hvorfor de bør drikke sjøvann mot sjøsyke,
eller hva de skal gjøre om de får grisebust i garnet.
I kartsamlingen finnes atlaset Johann Baptist
Homann utga i 1716. Slaraffenland breier seg utover en
av sidene. Med god grunn. Landet hadde en slik overflod at innbyggerne ikke trengte å arbeide, men levde,
ja, et slaraffenliv.
Da Finnmark brant under andre verdenskrig, ble
historien til en hel landsdel nærmest utradert. Men,
det finnes minner i Nasjonalbiblioteket.
Vi har litteratur hvor folk fra andre deler av verden beskriver oss. Den britiske turisten, pastoren
Frederick Metcalfe, besøkte Norge i 1854. Han legger
merke til at Norge er fullstendig blottet for ruiner
fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går
mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og
imøtekommende.
Vi har beskrivelser av oss selv. 1892 er et merkeår. Da
arrangerte Skiforeningen det første Holmenkollrennet
som blir skiløperkunstens definitive gjennombrudd
som nasjonalidrett. Skiløpingen får en opphøyd status,
og skiene løftes fram som både ærverdige og særnorske.
Vi har arkivet etter Norges første store rocke-
2
INGJERD SKREDE
DIREKTØR FOR INFORMASJON, UTSTILLINGER OG JUBILEER
festival og faktisk også verdens største black metalsamling, vi har den irriterende reklamen, vi har alle
årganger av ukebladene, vi har notemanuskripter, vi
har aviser og film alle trodde var tapt, men som er vekket til live av fagfolk i Nasjonalbiblioteket. Fagfolkene
som kan vise vei inn i dette mylderet av analog og
digital kunnskap og informasjon. De som vet i hvilken
hylle, på hvilken server, i hvilket magasin, i hvilket fjell
eller lager du finner det du søker i en stadig voksende
samling. Og i møte med deg og meg blir kunnskapen
levende. Om møtet skjer på trikken, i sofaen, på skolen,
på jobben eller i en lesesal. Selv grå granittvegger kan
ikke hindre det.
For alt sammen er vårt. Ditt og mitt.
2-14
Innhold
Samtidstyranniet . .
4
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
av Aslak Sira Myhre
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
6
av Merethe Myrvang, Elin Tinholt
Fremmed blikk .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
En fot i båten og en på jorda .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
46
12
Alberte — dager og netter i Paris .
. . . . . . . . . . . . . . . .
50
av Elin Tinholt
Slaraffenlandkartet .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
18
av Benedicte Gamborg Briså
Alt annet enn eventyr .
Slaget om skjønnheten .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
53
av Inga Ragnhild Holst
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
20
av Elin Tinholt
Nasjonalidrett som litterær øvelse .
. . . . . . . . . . . . . . . .
58
av Audun Renolen Aasbø
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
26
av Mette Witting
Himmelbrev . .
42
av Merethe Myrvang
av Elin Tinholt
Svartekunster .
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
av Caroline Serck-Hanssen
. . . . . . . . . .
60
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
62
av Sigbjørn Grindheim
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
28
av Oddvar Vasstveit
Avlatsbrev fra 1507 .
«Mennesker prøvet og Mennesker pint?» .
Om Mykles manuskripter .
av Audun Renolen Aasbø
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
29
av Bente Lavold
Balladeprosjeket til Nasjonalbiblioteket .
. . . . . . . . . . .
30
av Liv Kreken
Falkvor Lommanson .
Kalvøya — drømmen og rocken .
. . . . . . . . . . . . . . . . .
65
av Elin Tinholt
Varsler og merkedager anno 1644 .
. . . . . . . . . . . . . . .
68
av Anne Eidsfeldt
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Av Velle Espeland
. . . . . .
70
av Espen Karlsen
Svart-hvitt hverdag i Susendalen .
. . . . . . . . . . . . . . . . .
33
av Kristin Aasbø
Bilete fra grenselandet i nord . .
Fra Paris og København — to liturgiske bøker .
Norske bokbind og kobberstikk fra 1600-tallet . .
. . . . .
72
. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
74
av Anne Eidsfeldt
. . . . . . . . . . . . . . . . . . .
38
Trastefangsten
Ivar Aasen og fuglane . .
av Caroline Serck-Hanssen
av Rebecca Boxler Ødegaard
Utgiver: Nasjonalbiblioteket
Utgave: Nr. 2–2014
Ansvarlig redaktør: Ingjerd Skrede
Redaksjonen: Merethe Myrvang,
Elin Tinholt
Redaksjonen avsluttet 20.11.2014
Forsidefoto: Almanakk for 1644 | NSB reiselivsplakat, 1905. Illustrert av Othar Holmboe | Cora
Sandel (Sara Cecilia Görvell Fabricius).
Foto: Nasjonalbiblioteket
Siste side: Forsiden til Knut Hamsuns manuskript
Victoria | Liste over ting som skal gjøres,
Kalvøyafestivalen -76 | Kong Carl XV.
Foto Mathias Hansen, 1860. Nasjonalbiblioteket
Opplag: 6 500
www.nb.no
M
1
Ø M E R KE
T
ILJ
24
Design: Melkeveien Designkontor AS
Trykk: Rolf Ottesen trykkeri AS
8
Trykksak 6
1
Vel bevart .
Kongelige fotojuveler .
amtidstyranniet
Aldri har vi hatt tilgang til mer informasjon om samtiden enn akkurat nå. Hvert
øyeblikk, vesentlig og ikke minst uvesentlig, dokumenteres og formidles via
nettaviser, sosiale medier og en hel armada av andre kanaler som når oss gjennom
datamaskinen, nettbrettet eller mobiltelefonen. Ubåtjakt i Stockholms skjærgård,
overgangsmarkedet i engelsk fotball eller valgkampen til en amerikansk president
oppdateres vi på hver time. Denne informasjonstilgangen er et gode, men det skaper
også et tyranni. Et øyeblikks- eller samtidstyranni.
TEKST: ASLAK SIRA MYHRE,
DIREKTØR FOR NASJONALBIBLIOTEKET
For hvert avsnitt jeg skriver i denne teksten, stopper
jeg opp og åpner nettleseren på maskinen min. Jeg
åpner de samme sidene hver gang. Facebook, NRK,
VG og et par andre nettaviser. Jeg sjekker om det har
skjedd noe nytt. En sjelden gang følger jeg ei lenke
på Facebook som bringer meg til et nettsted jeg ikke
har vært før, men i all hovedsak går jeg til de samme ti
nettstedene, gang på gang, ser de samme overskriftene
og annonsene, mens jeg leter etter noe nytt, noe som
har hendt nå, en debatt, en skandaløs uttalelse eller en
sensasjonell nyhet som jeg kan formidle videre eller
diskutere.
Første gang jeg hadde denne opplevelsen, var
under USAs første gulfkrig. Kabelfjernsynet ga oss i
1991 tilgang på CNN, og CNN ga oss tilgang på krigen
24 timer i døgnet. Vi satt klistra i kjellerstuer på
4
Stokka i Stavanger og fulgte de israelske og amerikanske patriotrakettenes kamp mot Saddams scuder,
og så Bagdad brenne. Nå føles det som samtidstyranniet prøver å gjenskape denne akutte følelsen av
nødvendighet, hele tiden. Alt fra riksrevisjonens
årlige rapportframlegging til småkrangling mellom
fotballspillere og langrennsløperes treningssamlinger dekkes live, med et alvor og en intensitet som om
det skulle være en krig.
Den nærmest totale tilgangen på informasjon, og
den harde medieringen av øyeblikket, tar for mye av
den offentlige oppmerksomheten. Samtidstyranniet
tar fra oss historien vår. Vi vet mer og mer om
øyeblikket, og husker stadig kortere. Dag Solstad har
skrevet at et dannet menneske bør ha en horisont som
strekker seg minst to hundre år bakover og hundre år
FOTO: KETIL BORN
framover i tid. I møte med dette framstår de fleste som
udannede.
Nasjonalbiblioteket i Norge har vært verdensledende på å digitalisere og tilgjengeliggjøre den
norske kulturarven. Gjennom produksjonslinja vår i
Rana og blant annet bokhylleprosjektet på nett, har
vi vist hvordan et moderne bibliotek kan omformes
og utvikle seg når medier og teknologi endrer seg.
Men det er ikke nok. På samme måte som bøkene i
hyllene først får ut sitt potensial som kunnskaps- og
dannelseskilde idet noen tar dem ut av hylla og leser
dem, får de digitale mediene våre først sin virkelige
verdi når vi får folk til å bruke dem.
De norske bibliotekene er allerede formidlere av
rang. Folkebibliotek, forskningsbibliotek og nasjonal-
bibliotek. Men vi må videre. I samtidstyranniets tid er
det Nasjonalbibliotekets oppgave ikke bare å forvalte,
men også formidle den nasjonale hukommelsen. I ei
tid hvor vi bruker stadig mer tid på stadig færre nettsteder, må bibliotekarer landet rundt være guider inn
i alle de andre ressursene som finnes på nett. Vi må
mediere, moderere og formidle kunnskapen vi sitter
på slik at den når ut til folk flest. Det finnes dem som
tror at bibliotekene og bibliotekarene vil bli mindre
viktige når all verdens kunnskap finnes tilgjengelig på
nett. Alt det jeg har sett til nå tyder på det motsatte.
Når alle snakker på en gang, hører ingen noen ting. Det
trengs en redigert, dannet og formidlende offentlighet
for at vi skal kunne utnytte den tilgjengelige kunnskapen. Det er det vår jobb å bidra til.
5
Nasjonalbiblioteket i Oslo
ved Solli plass er bygget
i norsk granitt, et materiale
som gir utrykk for stabilitet
og varighet. FOTO: NASJONALBIBLIOTEKET
6
Vel bevart
Nasjonalbiblioteket i Norge er en ung institusjon. Her bevares middelalderdokumenter, forseggjorte kart og manuskripter av forfattere som Hamsun
og Undset sammen med den siste katalogen fra IKEA.
TEKST: MERETHE MYRVANG, ELIN TINHOLT
FOTO: KETIL BORN
Det var i 1989 at Nasjonalbibliotekets avdeling
i Mo i Rana ble opprettet. Ti år senere, da
Universitetsbiblioteket flyttet til Blindern, overtok
Nasjonalbiblioteket den solide bygningen i Henrik
Ibsens gate 110 ved Solli plass.
Med lokaler i både Oslo og Mo i Rana, rommer
Nasjonalbiblioteket et mangfold av materialtyper
– som håndskrifter, kart, nye og gamle bøker, musikk,
radio- og tv-programmer, film, teatermateriale,
plakater og fotografier, blader og aviser.
Hovedstammen i Nasjonalbiblioteket er de pliktavleverte trykksakene. Allerede fra 1781 var norske
trykkerier og utgivere pålagt å levere inn eksemplarer
av det de produserte til Det Kongelige Bibliotek i
Danmark. Fra 1815 ble eksemplarer pliktavlevert til
Universitetsbiblioteket i Oslo, som overførte den
norske samlingen til dagens Nasjonalbibliotek i
1999. Nå samles dette materialet inn med hjemmel i
en av verdens mest moderne pliktavleveringslover.
Den norske loven fra 1989 var blant de første
teknologiuavhengige lovene på dette området. Det
betyr at alt som er allment tilgjengelig, skal leveres til
Nasjonalbiblioteket uavhengig av hvilket format det er
utgitt i.
I Nasjonalbiblioteket bevares alt i et 1000-års perspektiv. Mye av materialet gjøres digitalt tilgjengelig,
via nb.no.
7
NASJONALBIBLIOTEKET
I OSLO: Den imponerende
ankomsthallen og
trapperommet med
takmalerier og lyserkone
utført av Emanuel Vigeland
i 1913.
Emanuel Vigeland © Emanuel Vigeland/BONO 2014
OSLO: I utstillingssalen holdes jevnlige utstillinger, gjerne knyttet til forfatterjubileer, som for eksempel Dag Solstad,
Camilla Collett eller Alf Prøysen.
OSLO: I Spesiallesesalen kan man få
tilgang til særlig
verdifulle utgivelser.
OSLO: I 2005 åpnet et totalrenovert og modernisert
Nasjonalbibliotek med nye magasiner under bakken.
Under renoveringen var det en klar målsetning å
bevare så store deler av den originale bygningen som
mulig. Det var ØKAW Arkitekter stod som ansvarlig
arkitekt for restaureringen av Nasjonalbiblioteket.
MO I RANA: Nasjonalbibliotekets anlegg i Mo i Rana huser
sikringsmagasiner for den digitale og analoge kunnskapsog kulturarven, et automatisert fjernlånssystem og
laboratorier for digitalisering og restaurering av ulike
typer materiale. Biblioteket har ikke publikumsarealer,
men legger til rette for forskere som ønsker tilgang til
samlingen.
9
Digitalisering utgjør en stor del av virksomheten i Rana: Nasjonalbiblioteket har som mål
at hele samlingen, uansett format, skal digitaliseres i løpet av de neste 20–30 årene. Bygg
og infrastruktur tar derfor utgangspunkt i logistikk, produksjonslinjer og høyteknologi.
Nasjonalbiblioteket
er et bibliotek for
andre bibliotek.
Fjernlån skjer via
et helautomatisk
system for uthenting
og plassering av
materiale.
Nasjonalbiblioteket kjøpte
i 2014 kunstverket «Old
School» av den norske
streetart-kunstneren
Dolk. Verket er en del av
utsmykningen i det nye
digitaliseringsbygget i Mo
i Rana. Bildet uttrykker
både modernitet og
nostalgi, og henspiller på
Nasjonalbibliotekets arbeid
med å konvertere lyd lagret
på eldre formater til nyere og
digitale versjoner.
10
©DOLK 2014
TEMA REISELYST
Midnattssol, høye fjell
og dype daler lokket
de første turistene til
Norge. Noen skrev
reiseskildringer etterpå.
På de påfølgende sidene
kan du lese hva slags
inntrykk landet gjorde
på en eventyrlysten
engelskmann, en
pasjonert laksefisker og
en konge som reiste hele
veien til Nordkapp.
Et godt kart er viktig
for alle reisende, men
for å finne veien til
Slaraffenland må du være
mer enn god til å navigere.
Nasjonalbiblioteket har
rundt 180 000 kart og
atlas i sin samling. 300
utvalgte kart er nå blitt
lagt ut på Wikipedia.
Reiselivsplakat utgitt av NSB i 1905,
illustrert av Othar Holmboe.
Denne plakaten var den første
norske turistplakaten som
presenterte Norge som reisemål.
Plakaten ble også trykket
på norsk, tysk og fransk.
Se flere reiselivsplakater på nb.no
12
Clarke mente at Trondheim,
eller Tronyem, hadde
likheter med både Napoli
og København. Foto: Hans Krum,
dato ukjent, Nasjonalbiblioteket
Fremmed blikk
Storslått natur, laksefiske og midnattssol
trakk de første turistene til Norge
«Matstellet er bedrøvelig, det går mest i grøt og flatbrød», skriver den britiske
pastoren Frederick Metcalfe etter sitt norgesbesøk. Landsmannen Edward Clarke
mener å observere at nordmenn er usedvanlig glade i smør, mens kongen av Siam
beskriver nordmenn som troskyldige, varmhjertede, sjenerøse og utadvendte.
Tidlige reiseskildringer gir oss fremmedes blikk på det som en gang var Norge.
TEKST: ELIN TINHOLT
I 1799 var engelskmannen Edward D. Clarke på
rundreise i Skandinavia. Han skulle senere utgi en
reiseskildring hvor han uttrykker stor begeistring for
Norge, som etter hans mening er et rikt og vakkert
land med vennlige og opplyste innbyggere. «Norge er
akkurat som England i gamle dager», oppsummerer
han. Hans skildringer av landet og menneskene han
møter er fornøyelig lesning: «Kjempestore familier
13
TEMA REISELYST
Den britiske pastoren Frederick Metcalfe reiste gjennom landet på midten av 1850-tallet merket seg at folk på
bygdene som regel gikk i folkedrakter. Om kvinnene skrev han at deres skjønnhet var av en bastant og solid
karakter. Fotograf: Marcus Selmer, år 1860–1870, Nasjonalbiblioteket. Pige fra Gloppen i Nordfjord (tv) og pike fra Ullensvang i Hardanger.
14
sitter her ved samme bord, fra den eldste til den yngste. Hvis man på en av disse bondegårdene bad om litt
smør, bar de inn kladder som veide 6–8 pund. Dette
smøret hadde flotte ornamenter, for smørformene var
laget som katedraler forsynt med gotiske spir og andre
arkitektoniske detaljer. En engelsk bonde ville sagt:
’Det er synd å skjære i dette’. Hvor enn vi kom i Norge,
lot det til at smørfatet var husets luksusrett», skriver
han. Prisnivået i Norge er en kilde til forargelse. «Alt
er mye dyrere i Norge enn i Sverige, og hva verre er:
når den reisende har betalt dyrt for det han har fått,
har han ikke den samme tilfredsstillelse her som i Sverige, nemlig å reise fra blide og takknemlige mennesker.» Clarke tilføyer raskt at disse bemerkningene kun
gjelder for gjestgiveriene og ikke for bondegårdene
hvor mottagelsen er overmåte god.
NORDENS NAPOLI
Trondheim, eller Tronyem som forfatteren kaller
byen, fremkaller øyeblikkelig assosiasjoner til Napoli,
der byen ligger med sine glitrende bygninger og høye
spir ved bukten av fjorden. «Skjønt byen ligger henimot Nordpolen», mener Clarke å observere likheter
med byer i langt sydligere strøk. «Gatene er brede, godt
brolagt og omkranset av vakre, solide bygde hus, som
enten er pusset eller hvitkalket. Ingen del av København er bedre bygd eller ser mer ordentlig ut enn
gatene i Tronyem», oppsummerer Clarke.
BØKENE:
• Reise i Norge 1799 av Edward Daniel Clarke,
(nyutgivelse Universitetsforlaget, 1977)
• På reise i Norge fra Christiania til Vadsø i 1854–55 av
Frederich Metcalfe, (nyutgivelse, Cappelen, 1990)
• Reisebrev fra Norge 1907: langt hjemmefra av
Chulalongkorn, (nyutgivelse, Schibsted, 1996)
er alle tilgjengelige gjennom bokhylla.no.
• I nb.no finnes fotoene av kvinnene i folkedrakter
og fotografiene fra Trondheim, Nordkapp og
Hammerfest.
LENGE PÅ FARTEN
Etter rundreisen i Skandinavia reiste Clarke til Russland, Tyrkia, Palestina, Egypt, Italia, Hellas, Romania,
Ungarn, Østerrike, Tyskland og Frankrike. Da han
endelig vendte tilbake til hjemlandet, tre år senere,
brakte han med seg 77 kasser inneholdende mineralprøver, antikviteter, bøker og manuskripter. I 1808
ble han utnevnt til den første professor i mineralogi i
Cambridge og noen år senere ble han universitetsbibliotekar samme sted.
FLUEFISKER
En annen tidlig britisk turist i Norge var pastoren
Frederick Metcalfe. Lokket av eventyrlyst og laksefiske ankom han i 1854 Christiania fra sjøveien. På
avstand syntes han hovedstaden virket riktig så fin,
men fastslo likevel raskt at: «Byen taper seg ved nærmere granskning. De åpne kloakkrenner er særdeles
frastøtende, særlig om sommeren. Slottet, eller det
kongelige palass, ser imponerende ut der det ligger på
den fjerne skråning bak byen, men arkitektonisk er det
et misfoster.»
På sin reise gjennom landet, fra Christiania og
helt opp til Vadsø, legger han blant annet merke til at
Norge er et land som er fullstendig blottet for ruiner
fra fordums storhet. Matstellet er bedrøvelig, det går
mest i grøt og flatbrød. Sengene er altfor korte. Nordmenn flest er skitne, trege av natur, men vennlige og
imøtekommende. Folk ute på bygdene går ofte kledd i
folkedrakter og kvinnenes skjønnhet er «av en bastant
og solid karakter», oppsummerer han.
KONGEN AV SIAM
Det er grunn til å tro at kong Chulalongkorn av Siam
verken hadde grunn til å klage på overnatting eller
bevertning da han i 1907 dro på rundreise i Norge.
Gjennom hele reisen skrev han brev til sin datter, prinsesse Nibha Nobhadol, eller Noi som betyr «lille venn».
«Norske byer er ikke så forskjellige fra dem vi har i våre
provinser inne i landet, ja noen av dem er mer medtatte
enn våre. Folk i byene er troskyldige, varmhjertede,
sjenerøse og utadvendte. Når de ser hverandre, eller
15
TEMA REISELYST
Det var i 1907 at kongen av Siam besøkte Norge. Bildet som ble tatt i forbindelse med kongebesøket ble senere
benyttet som postkort. Norsk Kunstforlag 1907
fremmede, smiler de, hilser på hverandre ved å vinke
vennlig med hånden eller med et lommetørkle og roper
vennlig til hverandre», skriver han.
EN KLASSIKER
Kongens brev ble senere utgitt i bokform, en bok som
raskt ble en klassiker i Thailand. Kong Chulalongkorn
var vitebegjærlig og observant betrakter av landskapet
og kulturen i landet han reiste i. Han behersket
engelsk og interesserte seg spesielt for felter innen
naturvitenskap og teknologi. Brevene til datteren
fungerte som en slags dagbok hvor stort og smått ble
nedtegnet. I Oslo møtte han kong Haakon og dronning
Maud, som begge gjorde et svært godt inntrykk på
kongen. «Kongen er et meget elskverdig menneske
som liker å komme med vittige bemerkninger», skriver
han i brevet til datteren. Om dronningen noterer han
16
at: «hun er meget vakker og godhjertet, men ikke så
glad i å motta gjester».
BYGGEKUNST
Fra Oslo gikk ferden videre med tog til Trondheim
hvor han blant annet lot seg imponere av Nidarosdomen. «Det mest overraskende er at den er utstyrt
med store elektriske lysestaker. Det må være for å jage
mørket, skulle jeg tro. Om vinteren må alle tennes.
Restaureringen er en storslagen affære», skriver han
videre. «Her er det ikke bare snakk om å reise noen få
støttepilarer, feste et antall lektere tvers over og binde
noen bambusstokker til støtte, slik det ville vært i vårt
land», skriver han.
Om Hammerfest skriver kongen «Dette er verdens
nordligste by. (…) Alle husene er laget av tre. Det er
bare én gate som går gjennom hele byen. Nede i gaten
Et besøk på Nordkapp hørte med i kongens norgesprogram. Kong Chulalongkorn var redd han ikke ville klare
oppstigningen til Nordkapp-platået og fikk laget en provisorisk bærestol. Han forteller at fire sjømenn meldte seg
som bærere. «De gjorde jobben temmelig klossete, fordi de aldri hadde gjort noe slikt før, men de gjorde det med
hengivenhet og ikke på grunn av press», skriver han. Foto: Nordkapp, Fotograf: Anders Beer Wilse, 1905/06, Norsk Folkemuseum
er det noen forretninger som selger isbjørnskinn, både
noen som er sydd sammen og noen som ikke er det.
Bjørnehoder selges separat til de skinnene som ikke
er det. Lokalbefolkningen er loslitt kledd. De har fiske
som levevei. Det er en utrolig mengde barn, spebarn
som er pakket godt inn mot kulden legges i sleder eller
pulker og taues hit og dit for at de skal få mest mulig
sollys på seg.»
URFOLK
Utenfor Tromsø møtte kongens følge samer: «Merkelig nok ligner disse menneskene mer på kinesere enn
europeere. De ser ut som kinesiske operamasker av
skuespillere eller løvejegere. Det er utrolig at de kan
overleve i det kalde klimaet. Faktisk bor de på jordgulv
uten noen form for seng eller gulvteppe. Teltene deres
har hull i midten som sikkert slipper regnvann inn i
store mengder, men de påsto at det gjorde de ikke.
De virket temmelig tilfredse. Maten så ut til å bestå
av kaffe og hardt brød som lignet våre riskjeks.»
LENGERE EUROPAREISE
Kong Chulalongkorns norgesbesøk var et ledd i en
større europareise, og i tillegg til Norge ble også Italia,
Frankrike, Spania, Tyskland, England og Danmark
besøkt. Kongens følge besto av 15–20 personer. Det
meste av reisen skjedde sjøveien med en yacht stilt til
rådighet av en engelsk forlegger. At Norge var med i
reiseprogrammet, skyldtes trolig admiral Richelieu, en
danske som hadde vært i kongen av Thailands tjeneste
i 27 år. Admiralen hadde besøkt Norge tidligere på
våren, og sammen med Landslaget for reiselivet i
Norge var det han som hadde lagt opp programmet for
kongens reise.
17
TEMA REISELYST
Slaraffenlandkartet
En moralsk satire plassert på kartet
Har du lyst å ta en tur til Den melankolske
skog? Eller frister det mer med en reise til
Forførelseshavnen? I Slaraffenland kan
alt gå an, men å komme seg dit er verre.
TEKST: BENEDICTE GAMBORG BRISÅ,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
FOTO: KETIL BORN
I 1694 ga tyskeren Johann Andreas Schnebelin ut
en bok om det fiktive overflodslandet Slaraffenland.
Motivet om et overdådig lykkeland var imidlertid
ingen ny idé, den var kjent i mange varianter fra
forskjellige kilder av ulik alder rundt omkring i
verden; det er landet med melk og honning hvor intet
ondt finnes, et slags tapt paradis. I tiden for de store
oppdagelsene akselererte utgivelsene av bøker om
ikke-eksisterende samfunn og steder, og en av de
mest kjente er engelske Thomas Mores bok Utopia
fra 1516, om en idealstat lagt til den nye verden. Ordet
utopi kommer av gresk ou (ingen) og topos (sted), altså
landet «Ingensteder».
MORALSK SATIRE
Hos Schnebelin beskrives Slaraffenland som et
overflodens land, en opp/ned-verden uten arbeid,
aldring eller død, men som likevel er forvandlet til
en slags hovmodets og lastenes land og ment som en
moralsk satire av samtiden. Boken ble grunnlaget for
et kart over Slaraffenland, utgitt i et helt vanlig atlas
av Johann Baptist Homann i 1716. Homann var en av
samtidens største tyske atlasutgivere og ble kopiert av
mange, og Slaraffenlandkartet ble dermed gjengitt i en
18
rekke atlas utover på 1700-tallet. Kartet er hovedsakelig på tysk, men med et stort og til dels kreativt, innslag
av latinske ord og navn. Nasjonalbibliotekets eksemplar er udatert, men vi vet det er fra et atlas utgitt av
Matthias Seutter, keiserlig geograf under Karl 6., og en
av Homanns tidligere elever, på 1730- eller 1740-tallet.
Personifisering eller geografisk stedfesting av dyder
og laster er kjent både fra antikken og middelalderen,
og Slaraffenlandkartet inneholder nærmere 2000
stedsnavn som beskriver laster – og noen dyder;
moralske begreper er gjort om til geografiske steder,
og det på en ganske så grovkornet måte. Landet er
inndelt i 17 regioner der de lokale stedsnavnene passer
til regionens tema. I regionen for drikking ligger
landets hovedstad Slaraffenburg ved Drankersjøen.
I nærheten ligger steder som Rødneseland og
Spyhavnen. I regionen Mammonia er temaet
gjerrighet, og der finner vi stedsnavn som Ducat og
Goldingen samt Justitia Desert og De urettferdiges
dal. Midt i regionen ligger Abunduntia Lacus;
Overflodens innsjø. I Stormageregionen handler det
om fråtsing, og blant stedsnavnene er Snophjørnet,
Slikkmunn og Etehavet.
KALDE KAKER OG VEMOD
I den delen av landet der temaet er aldring, er det plassert topografiske navn som Sorgfjellet, landskapsnavn
som Hungerland og bynavn som Vemod, Langfaste,
Krumrygg – og Kalde kaker. I regionen ligger også Den
melankolske skog, rett innenfor Tristebukta som igjen
er en del av Traurighavet. På den andre siden av kartet
finner vi ungdomsregionen, og heller ikke der er det
akkurat noen dans på roser: I landskapet Diabolicus
Seducatus ligger landsbyen Ubetenksomhet ved
Forførelseshavnen, og stedsnavnet Elendighet er blant
de nærmeste til byen Mutterstatt. I regionen renner
også elven Guds velsignelse gjennom Arbeidsbyen før
den fortsetter videre som Svette-elven. Den veneriske
republikk er Slaraffenlands største region, med landsbyer som Alamode, Bastarda og Hanrei – og havet
mellom republikken og Tobakksøya bærer navnet
Tobakksludderhavet.
Slaraffenlandkartet viser et slags bakvendtland, og
i nord, det vil si nederst på kartet, finnes Helvetesriket
med innsjøen Helvetespølen og byer som Djevelens
kjøkken og Angstundbang, som på norsk blir noe
à la «Skrekk og gru». I syd, det vil si øverst på
kartet, ligger Terra Sancta Incognita; Det ukjente
hellige landet, som ifølge en kort tekst skal arves
av de saktmodige – altså en bibelreferanse. Mellom
regionen Mammon og Terra Sancta Incognita ligger
det en beskyttende fjellkjede der fjellene har navn som
Forsiktighetsfjellet, Trosfjellet, Kyskhetsfjellet og
Ydmykhetsfjellet. Slaraffenlandkartets målestokk er
angitt i både slaraffske og veneriske mil.
LENGE FØR HARRY
Hvor ligger så dette Slaraffenlandet? Dette angis også
på kartet; landet ligger mellom lengdegrad 360 og
550. Jorden er inndelt i 360 lengdegrader og denne
lengdegradsangivelsen er derfor en umulighet. Plasseringen av Slaraffenland korresponderer dermed med
at landet er et ikke-sted, en utopi, akkurat som angitt
i kartets tittel. Slaraffenland grenser altså ikke til noe
virkelig land, det er mer en slags parallellverden som
befinner seg et sted som er teknisk umulig, akkurat
slik som perrong 9 3/4 i Harry Potter-bøkene.
Se Slaraffenlandkartet på nb.no
19
TEMA FORFATTERINTERVJU
eventyr
Alt annet enn
Tyrkiske sjørøvere, slaver lagt i jern, en kaffetørst muslimsk hersker og en armada av
krigsskip fullastet med brannbomber og kanoner. Det lyder som en røverroman, men
Vetle Lid Larssens 1001 natt er alt annet enn eventyr.
TEKST: ELIN TINHOLT FOTO: EVY ANDERSEN
Vetle Lid Larssen er godt kjent i Henrik Ibsens gate
110. Han gir Securitasvakten et vennlig nikk, henger
fra seg jakka i garderoben og forklarer fotografen at
hun ikke kan ta med seg sekken opp i annen etasje.
Kanskje ikke så rart, egentlig, at han er familiær med
husets regler. I nærmere fire år, mens han jobbet med
boken 1001 natt var Nasjonalbiblioteket det nærmeste
han kom en fast arbeidsplass.
Tittelen, 1001 natt, gir assosiasjoner til Sjeherasad
og arabiske netter, men Vetle Lid Larssens roman
bygger på virkelige hendelser – nemlig skjebnen til to
norske sjømenn som havnet som slaver i Afrika.
Det var i 1769 at den 27 år gamle Niels Moss fra
Trondheim tok hyre på seilskuten Jomfrue Christina.
Lastet med tjære og jern var skipet forventet å bruke
vel 40 døgn til Lisboa. Men skipet skulle aldri nå sitt
bestemmelsessted. Utenfor kysten av Portugal ble
skipet kapret og mannskapet tatt til fange. Niels Moss
20
ble brakt til slavemarkedet i Alger og havnet raskt i det
beryktede slavefengselet. Omgitt av ville dyr og desperate fanger var hver dag en kamp for å overleve. Også
bergenseren Christian Børs opplevde at skipet han
hadde hyre på ble kapret av muslimske sjørøvere. Også
han ble brakt i fangenskap, men istedenfor å bli kastet
i fengsel opplevde Christian Børs den tvilsomme gunst
å bli utnevnt til den muslimske herskerens personlige
kaffeskjenker, faktisk den høyeste stilling en kristen
hoffslave kunne få – men utvilsomt også en av de mest
utsatte.
– At flere hundre tusen av europeere en gang levde
som slaver i Afrika, var nytt for meg, forteller Vetle Lid
Larssen. – Vi er vant til å høre den andre fortellingen,
ikke sant? Om vår egen transatlantiske slavehandel
– en skjensel uten sidestykke. Men også fortellingen
om de europeiske slavene hører med til historien.
Det var i en eldre bok om Trondhjems sjøfart under
eneveldet, at Vetle Lid Larssen kom bort i et navn han
mente å dra kjensel på, nemlig Niels Moss. Noen år
FACTION: Vetle Lid
Larssen ønsket å
kombinere fakta med
storytelling.
TEMA FORFATTERINTERVJU
UNIK BERETNING: I Nasjonalbibliotekets arkiv finnes Niels
Moss egen beretning fra 1773.
tidligere hadde han lest en artikkel av en norsk forsker
som omtalte de kaprede europeiske sjøfolkene som
havnet som slaver i Vest-Afrika. Forskeren viste til
beretningen som Niels Moss selv hadde skrevet etter
oppholdet sitt i algirsk fangenskap.
Vetle Lid Larssens nysgjerrighet var vakt. Da han
noen dager senere fant Niels Moss sin beretning fra
1773 i Nasjonalbibliotekets arkiv, visste han at han
hadde en historie.
– I løpet av to måneder skrev jeg et draft. De neste
fire årene brukte jeg på å fylle det ut, sier han. – Jeg
lette etter bedre kilder, forkastet dårlige, kontrollerte
all den informasjonen jeg etter hvert satt med. Jeg
ville skrive en fortelling utelukkende basert på faktainformasjon. 1001 natt er ikke fiction, sier han, – det
er faction. Jeg ønsket å kombinere fakta med storytelling. 95 % av det jeg skriver i boken er kildebasert.
– Du ønsket ikke å dikte?
– Jeg trengte ikke å dikte. Kildematerialet var så
overveldende og spennende at det overgikk enhver
fantasi. Det var mer enn nok å holde seg til fakta. Men
fakta måtte gis form, farge, lukt og smak.
– Med andre ord et betydelig researcharbeid?
22
– Egentlig altfor stort. Kildetilfanget var enormt.
Utfordringen har vært å få dette inn i en stram,
levende fortelling.
–Detaljnivået imponerer. Ta bare når du skriver om
livet på seilskuta. Det virker som om du har solid kjennskap om livet til sjøs?
– Jeg har seilt ganske mye selv, men i forbindelse
med arbeidet med boka var jeg med på et lengre tokt
med skoleskipet Christian Radich. Jeg måtte skjønne
hvordan en stor fullrigger fungerer i vind. Jeg måtte
klatre i masten, kjenne suget i maven og føle på
redselen for å falle og bli knust mot dørken.
– Eller når du skildrer hverdagslivet i Alger for
250 år siden?
– Det ble flere turer til Algerie, både med sikkerhetsvakter og uten. Gamlebyen i Alger er faktisk
blant middelhavsregionens best bevarte. Mange av
bygningene som stod der for 250 år siden, står der
fortsatt – som koranskolene, moskeene, basarene og
de ottomanske palassene.
– Og dine inngående beskrivelser av de eldgamle
kafferitualene?
– I enkelte tilfeller skal man ikke undervurdere
BERØMMER BIBLIOTEKARENE: Bibliotekar Gunnhild Holmen er blant dem Lid Larssen takker spesielt.
Google. Et søk på «turkish coffee» gir raskt seksti treff.
Google er en gavepakke for alle som driver med research, blunker han.
Men som kjent er det likevel ikke alt som kan
googles, og arbeidet med boken har medført utstrakt
reisevirksomhet. I løpet av de fire årene han jobbet
med boken har Vetle Lid Larssen ikke bare vært flere
turer i Algerie, men også blant annet i Roma, London,
Paris, Venezia, København, Stockholm, Bergen og
Trondheim – alle steder for å oppsøke kildemateriale i
ulike bibliotek og arkiv.
– Arbeidet med denne boken var både en ytre og
indre reise, fortsetter han. – I tillegg til Niels Moss
egen beretning fra sine nesten tusen netter som slave i
Bagnio Beylik-fengselet, var den norske orlogspresten
Hugo Fredrik Hiorthøys Dagbok fra det danske-norske
krigstogtet mot Alger en sentral kilde. Originalen ligger
i Statskarkivet i Oslo. En annen fantastisk kilde var
den svenske konsulen i Algerie, Henrik Brandel sine
etterlatte papirer i Riksarkivet i Stockholm, forteller
han.
– Og hele veien har faktisk Nasjonalbiblioteket stått
sentralt, sier han videre. – Jeg må si at kvalitetene til
en institusjon som dette tydelig har manifestert seg
etter som arbeidet med boken skred fremover. Bibliotekarenes kompetanse er uovertruffen. De kan hjelpe,
23
TEMA FORFATTERINTERVJU
ARBEIDSRO: – Nasjonalbibliotekets store lesesal er et
godt sted å jobbe, sier Vetle Lid Larssen.
24
veilede og komme med forslag til veien videre.
– For landets forskere og forfattere er utvilsomt
Nasjonalbiblioteket utrolig viktig, sier han og
fortsetter;
– I forbindelse med arbeidet med boken hadde
jeg forskerplass. Det hadde sine fordeler, ikke minst
når det gjaldt rabattkortet som ga halv pris på husets
overprisede, men gode salater! Lid Larssen smiler.
– Mitt eneste problem var at jeg ikke alltid klarte
å levere bøkene jeg lånte tilbake! Kall det gjerne
adskillelsesangst. Jeg fikk et par overhalinger av
enkelte bibliotekarer. Fordelen med et så stort hus er
at den ene bibliotekaren ikke alltid vet hva den andre
har gjort. Det fantes alltid en bibliotekar jeg kunne
lure til å låne meg en ny bok.
– 1001 natt er den første fortellingen du skriver som
baserer seg på historiske forhold. Føler du med dette at
du har funnet din form?
– Absolutt. Jeg ønsker å skrive flere bøker som
kombinerer fakta med storytelling. Jeg er opptatt av
dramaturgi. Stoffet må gis en form. Slik sett er Aristoteles’ begreper fra Poetikken fortsatt gjeldende. Jeg
har alltid vært interessert i historie, men da jeg i sin
tid først luftet ideen om denne boken for forlaget,
merket jeg en viss skepsis. I visse litterære kretser blir
det ikke ansett som bra nok å skrive bøker med historisk forelegg. Av mange blir det betraktet som siste
endestasjon før Vestre Gravlund. Vetle Lid Larssen
smiler og rister på hodet.
– Men den historiske interessen er sterk blant folk.
Bare se på alle de historiske magasinene vi har her til
lands! Og historien selv er en utømmelig kilde, enten
man ønsker å skrive ren sakprosa eller fiksjonalisere
det, à la Hillary Mantel eller for den saks skyld Tolstoj
– begge forfattere med både litterære og historiske
kvaliteter.
Det later i hvert fall til at Vetle Lid Larssen har
funnet en oppskrift som holder. Så langt har 1001 natt
blitt utgitt i seks opplag og filmrettighetene til boken
er blitt kjøpt av Max Manus-produsent John
M. Jacobsen.
Hva han jobber med nå, vil Lid Larssen nødig
snakke om. – Men noe av skrivearbeidet kommer nok
til å skje i den store lesesalen på Nasjonalbiblioteket,
sier han. – Jeg liker meg der. Det store rommet, de
høye vinduene, den konsentrerte roen, det er et flott
sted å jobbe, avslutter han.
Høyere makter
Nasjonalbibliotekets samling av svartebøker
har alltid øvet en særegen tiltrekningskraft.
Svartebøkene ga råd for det meste – og kunne
kurere både kjærlighetssorg og tannverk.
Himmelbrevene, eller kistebrevene, ga vern mot
både tordenvær, ild og vann, mens avlatsbrevet
sikret forkortelse av tiden i skjærsilden.
Eit utval ulike
svartebøker frå i
Nasjonalbibliotekets
samling.
25
TEMA HØYERE MAKTER
Svartekunster
Korleis kan ein finne ut av om ei kvinne er ei trollkjerring? Korleis kan ein kurere
tannverk? Korleis blir ein usynleg? I Nasjonalbibliotekets samling er det nokre bøker
som alltid har vore særleg etterspurde. Nemleg svartebøkene.
TEKST: METTE WITTING, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
Så kva er eigentleg ei svartebok? Ei svartebok er ei
handskriven bok eller eit mindre manuskript med
ei samling råd eller oppskrifter av meir eller mindre
magisk karakter. Dei fleste råda er mot daglegdagse
plager og byrder som sjukdommar og skadar på
menneske og husdyr, og råd mot tannverk og gikt er dei
vanlegaste. Men også andre sider ved menneskelivet
finst det råd for i svartebøker, til dømes kjærleikslivet:
Det er fleire råd for korleis ein finn ei jente som vil bli
kona di, korleis ein får
ei jente til å elske deg og
korleis ein finn ut av om
ei jente er jomfru. Og
så er det råd for korleis
ein finn den som har
stole noko frå deg, kvar
tjuvegodset er, kven
som er trollkjerring
eller trollkar i ei
forsamling, korleis bli
usynleg ...
Dette er ei av
dei flottaste
svartebøkene i
Nasjonalbibliotekets
samling. Eigaren
var ein godt lærd
militær.
26
EIN «BERYGTET MANN»
Magien var ikkje berre knytt til dei enkelte råda,
men også til svarteboka som gjenstand. I fleire av
svartebøkene blir det opplyst om at boka stammar frå
Wittenberg i Tyskland. Og det er ikkje ein tilfeldig stad
i Tyskland som er nemnd, for i folketradisjonen var
den såkalla Wittenberg-skolen tett kopla med svarte
kunster. Ifølgje tradisjonen var dette staden der dei
prestane «som kunne meir enn sitt fadervår» hadde
lurt til seg svarteboka frå sjølve Djevelen. Historia om
korleis ei av svartebøkene som no finst i Nasjonalbiblioteket blei teken frå eigarmannen sin, kan illustrere kva stemning det har vore rundt denne typen
bøker: Ifølgje Anton Chr. Bang fanst denne svarteboka
hos ein «berygtet» mann i Telemark. Folk var urolege.
Rykta florerte, ein var redd for kva kunster denne
mannen gjennom boka kunne tileigne seg. Ein dag
mannen var bortreist, gjekk presten til aksjon. Saman
med to hjelparar braut han seg inn og fekk henta
svarteboken.
EIN LÆRD MILLITÆR
Ingen svartebøker er like. Råda i boka gjeld saker eigaren hadde interesse av. Ei svartebok vil derfor spegle
interessene eller yrket til opphavsmannen. Mellom
dei mest forseggjorde svartebøkene i Nasjonalbiblioteket er ei bok med tittelen: «Cyprianus, den over ald
Verden viit berømte Sorte Konstner». Svarteboka er
tydeleg skriven av ein lærd person, som meistra både
dansk, latin og tysk. Handskrifta er så jamn og fin
at ho ser ut som ho er trykt. På tittelbladet blir byen
Denne svarteboka
blei i si tid konfiskert
frå eigarmannen
og hamna seinare i
Nasjonalbiblioteket.
Stavanger nemnd. Ut frå forfattar og «svartebokvitar» Anton Chr. Bang kunne tilknytinga til Stavanger
komme av at staden var kjend for sine hekseprosessar,
og byen blei derfor assosiert med svart magi. Mykje
kan tyde på at Stavanger her blei brukt som magisk
opphav på linje med andre svartebøkers tilknyting til
Wittenberg i Tyskland.
Den forseggjorte svarteboka har mange råd om
våpen og våpenbruk, om korleis ein skaffar mange
pengar, om terningspel og om korleis ein får ei jente
til å bli forelska i ein. Denne typen råd tyder på at
opphavsmannen var ein militær, noko som stemmer
med eigarmerka på boka. Øvst på tittelbladet står
det: «Denne Bog Tilhører mig, Jens Christian Glad.
Aggerøe Fortresse d. 25de April 1805.» Og på neste
side står det: «Kjøbt paa Auction efter Kammerherre
Grüner». Både Jens Christian Glad og kammerherre
Grüner var militære.
Ein typisk eigar av ei svartebok frå 1600-talet og
tidleg på 1700-talet var anten militær eller prest.
Først på 1800-talet blei det meir vanleg med svartebøker blant bønder og folk frå lågare sosiale lag.
NASJONALBIBLIOTEKETS SVARTEBØKER
I Nasjonalbiblioteket er det ca. 30 svartebøker, og
det er om lag ein fjerdedel av alle dei svartebøkene
som er kjende i Noreg. Det er ei brokete samling av
innbundne, hefta og uinnbundne bøker; slitte og pent
bevarte; bittesmå bøker i lommeformat og lause ark i
større format. Som samling speglar dei truleg ganske
godt kor ulik denne typen bøker har sett ut.
FAKTA:
• Svartebøkene er digitaliserte. Du finn dei på nb.no.
• I databasen «Trolldom i Norge» finner du transkripsjonar av nokre av svartebøkene. Databasen er laga
av Norsk Folkeminnesamling ved Universitetet i Oslo,
i samarbeid med Nasjonalbiblioteket.
• Fekk du lyst til å lese meir om svartebøkene?
I bokhylla.no kan du mellom anna. lese:
Bang, Anton Chr.: Norske Hexeformularer og Magiske
Opskrifter. 1901–02. (nyutgiving i 2005, Ka forlag)
Espeland, Velle 1974. Svartbok frå Gudbrandsdalen.
Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 110. Oslo.
Grambo, Ronald 1979. Norske trollformler og magiske
ritualer. Oslo: Universitetsforlaget
Munthe, Wilhelm: «Svarteboka» i Boken om bøker, I.
Utgitt av Jæger, H. & Sommerfeldt, W.P. 1926.
27
TEMA HØYERE MAKTER
ET VAKKERT BREV MED ET GODT TILBUD
Avlatsbrev
fra 1507
Himmelbrev
TEKST: ODDVAR VASSTVEIT
«Jeg er den sande Jesus Christus.» Slik er signaturen
under dette Himmelbrevet frå 1604, som gir seg ut for
å vere ein kopi av eit brev skrive med gullskrift av Gud
Herren sjølv.
Himmelbreva utgjer ein eigen sjanger som har eksistert heilt frå dei første hundreåra i kristendommen. Dei
seiest alltid å vere skrivne av Jesus Kristus og anten kasta
ned frå himmelen, eller sende ned til jorda med ein engel.
I innhaldet dreier det seg mest om at ein skal halde
kviledagen heilag og at ein pliktar å spreie avskrifter av
brevet. På slutten av brevet blir den som ber det på seg gitt
løfte om at ein da er verna mot torevêr, uvêr, eld og vatn.
Etter at boktrykkarkunsten var oppfunne, blei det
vanleg å trykkje himmelbrev i form av såkalla eittbladstrykk. Sidan dei som oftast inneheldt
formuleringar om at eigaren av eit
slikt brev var verna mot ulykker,
blei dei i stor utstrekning brukt
som amulettar. Dei blei også kalla
«kistebrev» fordi dei ofte blei limte
inn i lokka på sjømannskister. Her
i landet blei det trykt himmelbrev
langt inn på 1800-talet.
Himmelbrevet i
Nasjonalbibliotekets
samling er mest truleg ein
handskriven avskrift av eit
trykt Himmelbrev. Det er
det einaste Himmelbrevet i
samlinga, kanskje det einaste
Himmelbrevet i Noreg?
28
Med penger og eiendom kunne
mennesker i senmiddelalderen kjøpe
avlat for å korte ned tiden i skjærsildens
flammer før de var klare for himmelen.
I Nasjonalbibliotekets samling er det et
avlatsbrev fra Nord-Spania som tilbyr
100 dagers frikjøp.
TEKST: BENTE LAVOLD, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET | FOTO: KETIL BORN
Det praktfulle illuminerte avlatsbrevet er skrevet på
tykt pergament og datert i Vatikanet 1. desember 1507,
under pave Julius II. Brevet ble sendt til innbyggerne
i landsbyen St. Lorenzo de Morunys i Nord-Spania.
Teksten er skrevet på latin og uttrykker et løfte fra
12 kardinaler om at de som besøker og bidrar til vedlikehold av et kapell i Mariakirken, blir innvilget
100 dagers avlat.
Rent visuelt uttrykker brevet betydning og status.
Det er bemerkelsesverdig stort, 86 cm bredt og
49 cm langt. Mer iøynefallende enn selve teksten
er de tre fargeglade miniatyrene, de forseggjorte
blomsterbordene og de nydelige stiliserte trærne
i de to våpenskjoldene. I bildet i venstre hjørnet
ses bokstaven O, videre står det med kunstferdige
bokstaver LIVERIUS. Oliverius var den ledende av
de 12 kardinalene som sendte avlatsbrevet. Bildene
viser Jesu lidelse og død og Marias smerte. I midten
holder hun opp duken med det avtrykket av Jesu
ansikt som festet seg da den hellige Veronika tørket
svetten hans på veien til Golgata, i venstre hjørnet
sitter Maria med sønnens døde kropp i fanget etter
at han er tatt ned fra korset, og billedfortellingen
slutter i høyre hjørnet der Maria er med på å legge
Jesus i graven.
Jesu smerte og offerdød og helgenenes martyrium
og lidelser er forutsetningen og grunnlaget for det
fondet av nåde som kirken har forvaltet fra den gang
Peter, den første pave, fikk nøklene til å binde og befri
menneskene fra synd. Å gi syndsforlatelse, avlat,
omfattet utover på 1200-tallet både synd som det
kunne gjøres bot for i dette livet og slike synder som en
måtte renses for i skjærsilden for å være klar for himmelriket. Dette utartet seg utover i senmiddelalderen
til en ren handel, der man mot en pengesum kunne
kjøpe seg fri fra strevsomme bøter og pine. Denne
utstrakte handelen med avlat ble det reagert på innad
i kirken, og den utløste Martin Luthers oppgjør og
brudd med kirken i 1517.
Et av de tidligste pavelige avlatsprivilegiene i Norge
ble gitt Stavanger domkirke. For å hjelpe til med
gjenoppbygningen av kirken etter en brann i 1272 gir
erkebiskop Jon i Nidaros, biskop Peter på Orknøyene
og flere andre biskoper 40 dagers avlat til de botferdige
som på visse festdager valfartet og gav gaver til kirken.
I kirker med avlatsprivilegier møtte de besøkende
skriftefedre som forvaltet nåden og kunne gi dem den
utlovte avlaten, 100 eller 40 dagers nedkorting av
syndebøtene og forkortelse av den pinefulle renselsen
i skjærsilden.
Det praktfulle og fargerike avlatsbrevet fra 1507 var
en del av en større gave til Universitetsbiblioteket fra
Olav Sinding (1870–1939). Han var residerende kapellan i Stavanger, i domkirken som ble gjenoppbygget
ved hjelp av avlatsmidler ca. 650 år før hans tid.
29
TEMA BALLADE
Balladeprosjektet
til Nasjonalbiblioteket
Dei norske mellomalderballadane er forteljande viser med opphav i mellomalderen.
Balladane høyrer til ein internasjonal sjanger med motiv og historier som vi finn att
i mange europeiske land.
TEKST: LIV KREKEN, FORSKINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
I samband med at Nasjonalbiblioteket overtok drifta
av Norsk visearkiv vart også balladeprosjektet ein del
av musikkavdelinga i NB. I balladeprosjektet tek me
sikte på å publisere vitskaplege kjeldeutgåver av både
tekstar og melodiar til norske mellomalderballadar.
Arbeidet vert gjort ut frå skriftlege kjelder.
30
Innhaldet i balladane tyder på at dei eldste av desse
visene kan ha vore dikta i seinmellomalderen (rundt
1300), men etter kvart har også nyare viser komme til.
Balladane levde fyrst og fremst i munnleg tradisjon,
men tekstane vart også spreidde gjennom skillingstrykk, trykte og handskrivne bøker.
Rundt 1800 byrja folkeminnesamlarar i Noreg å
reise rundt og skrive ned balladar, men mesteparten
vart skrive ned frå 1840 og framover heilt til vår eiga
Illustrasjon ved Gerhard Munthe.
tid. Frå tidleg på 1900-talet finst også lydopptak. I
1992 starta det tidlegare Norsk visearkiv arbeidet
med å få ei oversikt over alle skriftlege kjelder.
Opp mot 1500 melodioppskrifter og rundt 5000
tekstvariantar av til saman 252 balladetypar vart
registrert. Dei andre nordiske landa har for lengst
publisert sine mellomalderballadar etter vitskapleg standard, så det er også på tide at Noreg får
gjort dette arbeidet.
Tekstane vert publisert digitalt av Nasjonalbiblioteket på bokselskap.no, og melodiane vert
publisert i eit firebindsverk i samarbeid med Norsk
folkeminnelag og Spartacus forlag. Nokre av balladetypane kan ha opp mot 100 tekstvariantar, og
for å klare å gjennomføre prosjektet publiserer
vi maks fire tekstvariantar av kvar balladetype. I
bokserien derimot, tek vi med alle ballademelodiar
som er dokumentert på papir. Bind to kom ut i april
2014. Vi reknar med at både tekst- og melodiprosjektet skal vera ferdig i løpet av 2016.
Falkvor
Lommanson
Ei av dei mest kjende mellomalderballadane er historia om Falkvor
Lommanson.
TEKST: VELLE ESPELAND, FORSKINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
I ein gammal svensk annal står det under året 1288:
I månaden mars røva herre Folke, son av Algot lagmann for vestgøtane, jomfru Ingrid, dotter av herre
Svantepolk, trulova med herre David Torsteinsson frå
Danmark, og rømde med henne til Noreg. På grunn av
dette vart herre Algot, far hans, og herre Rørik, bror

31
TEMA BALLADE
 hans, tekne til fange same månaden. Dei andre brørne
hans: herre Peter kanslar, Benedikt og Karl rømde til
Noreg og vart mottekne av den norske kongen.
Sjølv om namna har endra seg gjennom hundreåra,
kjenner vi dei att: Folke, son til lagmannen, er vorte til
Falkvor Lommannsson, David Torsteinsson er vorte
til Torstein Davidsson og jomfru Ingrid har vorte til
Vendelin, Mendelin eller Bendeli. Det kan ikkje vera
tvil om at denne visa er dikta om dette bruderovet.
I visa blir bruderovet skildra romantisk, men når
vi får klårlagt omstenda, kan ein få ein mistanke om
at det var meir brutalt, kanskje var det rett og slett ei
politisk valdtekt. Kong Magnus Ladulås oppfatta det i
alle fall slik. Han tok dei slektningane han fekk tak i til
fange, og da herre Karl, bror til Folke, drog tilbake til
Sverige, vart han straks halshogd.
Bruderovet kan ikkje ha komme overraskande på
jomfru Ingrid. Både mor og bestemor hennar hadde
opplevd det same. Mor hennar vart røva av herre Lars
som rømte med henne til Noreg. Bruderøvaren Lars
døydde ikkje så lenge etter, og mora, Benedikta Sunesdotter, vart gift på nytt med Svantepolk, som vart
Ingrids far. Bestemora Elin er ein av hovudpersonane i
den mektigaste av dei svenske bruderovsvisene «Vreta
klosterrov».
Kvifor vart desse jomfruene røva? Ingrid Svantepolksdotter var sonedotter av kong
Valdemar Sejer av Danmark og oldefar på morssida
var kong Sverker av Sverige. Folke Algotsson var også
32
frå ei riddarslekt, og ein son av desse to kunne bli ein
kronearving som kunne samle dei som var fiendar av
Magnus Ladulås. Folke og Ingrid fekk ein son i Noreg,
Knut Folkesson. Han vart riksråd i Sverige, men
kronpretendent vart han ikkje. Etter at Folke døydde
ca. 1310, drog Ingrid tilbake til Sverige og gjekk i Vreta
kloster. Der vart ho etter kvart abbedisse.
DATERING Denne visa har vore viktig for dateringa av balladesjangeren. Bruderovet var naturlegvis ei storhending
i samtida, men likevel kan ikkje visa ha vore dikta
mange tiår etter hendinga. Dessutan var det på denne
tida eit miljø av svenske adelsfolk i eksil ved hoffet
i Bergen; og det er nettopp dette miljøet som hadde
interesse av å skildre bruderovet som romantisk.
Hadde visa vore dikta i Sverige, kunne rovet vorte
skildra meir brutalt. Bruderovsvisa om Ingrids mor
var ikkje skildra romantisk.
I innsamlingstida var denne visa godt kjent i øvre
Telemark. Den eldste dokumentasjonen vi har er
Landstads oppskrift etter Anne Lillegård frå Eidsborg
i 1846. Sidan skreiv Sophus Bugge og Rikard Berge
visa opp etter fleire av dei beste songarane. Lindeman
skreiv opp to melodiar til visa, ein etter Olea Crøger og
ein etter Samuel Hellen frå Vestfold.
Teksten til visa om Falkvor Lommanson er publisert på bokselskap.no, medan dei ulike melodivariantane kan du finne i Norske middelalderballader, bind 1.
Denne boka ligg i bokhylla.no.
Svart-hvitt
hverdag i Susendalen
Fra fotoarkivet etter Václav Marek
Kjøkkenet på Brantvoll i
Susendalen, 10. mars 1948.
33
TEMA FOTO
SELVPORTRETT: Václav
Marek i hytta si ved
Tiplingan, rundt midten
av 1940-tallet.
TEKST: KRISTIN AASBØ,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
For omkring ti år siden fikk Nasjonalbiblioteket tilbud
om å overta deler av fotoarkivet etter en for oss ukjent
tsjekker ved navn Václav Marek. Han hadde levd 15 år i
Hattfjelldal kommune, nærmere bestemt i Susendalen
ved Børgefjell, og de fleste av fotografiene stammet
fra dette området. Ved å undersøke nærmere, fant vi
at Marek gjennom årene hadde publisert en rekke
artikler i vitenskapelige tidsskrift i Tsjekkia knyttet til
samiske levevilkår, skikker og myter. På norsk fant vi
boka Samene i Susendalen, som Marek hadde skrevet
på bakgrunn av sine notater fra tiden i Susendalen.
Med dette som bakteppe startet vi ordningen av
materialet. Vi fikk overført noe over 2200 fotografiske
opptak, i hovedsak fotografier tatt fra Susendal-området på 1930-tallet, men også noe fra Mareks gjenvisitt
i Norge i 1979. Sammen med opptaksmaterialet fantes
sju velfylte notatbøker, skrevet på tsjekkisk. I disse ser
34
vi at han hyppig har ført inn en type nummerering som
vi gjenfinner risset inn på flere av negativene. Altså er
notatbøkene også en slags protokoll til fotografiene,
og selv uten å kunne tsjekkisk kan vi finne navn på
en del av de avbildede. Iblant har Marek også ført inn
informasjon om selve opptaket, som bruk av lukkertid
og blender. Fotoarkivet er nå ordnet, emballert og
digitalisert. Nasjonalbiblioteket samarbeider med
Helgeland museum avd. Hattfjelldal for å få hjelp til
identifiseringen av avbildede personer og steder.
HVEM VAR VÁCLAV MAREK?
Václav Marek ble født i 1908 og døde i 1994, og i løpet
av sine 86 år på jorden må det kunne sies at han levde
et eventyrlig liv med ulykker, reiser og utrolige hendelser. Marek ble tidlig foreldreløs og som attenåring
mistet han venstre arm i en arbeidsulykke og det ble
vanskelig å skaffe seg arbeid. Marek var en vitebegjærlig mann med særlig interesse for kulturhistorie,
antropologi og etnografi, og han dro utenlands for å
Haldis Herringbotn
Bråten og Edvard
Bråten, ca. 1942.
Mor Magda Valli,
far Halvdan Valli
og sønn Eilif med
familiens hund,
ca. 1940. Eilif er
i dag 86 år og
bor fremdeles i
Susendalen.
35
TEMA FOTO
Reinskilling i
Remmagjerdet,
svensk side, 29.juli
1946. Johan Skum
med lasso.
søke kunnskap og arbeid. Etter å ha reist gjennom
mange europeiske land, kom han i 1933 over fjellene
fra Sverige til Susendalen i Hattfjelldal kommune.
Her ble han fascinert av det vakre landskapet og den
sør-samiske kulturen og slo seg ned i dalen. Marek
ble værende 15 år i bygda og lærte seg etter hvert
både norsk og sør-samisk. Han virket som deltakende
observatør blant både sør-samer og fastboende nordmenn og intervjuet representanter for begge folkegruppene. Han fotograferte og tok notater. Samtidig
deltok han i arbeidslivet som gårdsarbeider, reingjeter,
fangstmann og jeger. Under andre verdenskrig hjalp
han flyktninger over til Sverige, ble tatt av Gestapo
men ble frigitt på grunn av manglende bevis.
Marek ble en respektert mann i Susendalen, både
blant samene og fastboende nordmenn. Men han
forble en fremmed der han satt alene i hytta si ved
foten Børgefjell, fordypet i vitenskapelige bøker om
36
samisk kultur, innlånt fra universitetsbibliotekene i
Oslo, Uppsala, Stockholm og Helsinki. Da han møtte
sin livs kjærlighet i 1946, en musiker i et tsjekkisk
dameorkester på turné i Norge, vendte han etter hvert
tilbake til hjemlandet og stiftet bo. Resten av livet
bodde og arbeidet han i Praha, men han fulgte med på
det som berørte samer og samiske rettigheter. Konflikten omkring oppdemmingen av Alta-vassdraget
på 1970-tallet opprørte ham sterkt og han begynte å
arbeide med sine notater fra Susendalen. Hattfjelldalen kommune fikk oversatt og bearbeidet manuset
hans, og i 1992 utkom Mareks bok Samene i Susendalen. Samme år ble han tildelt kommunes kulturpris
for sitt viktige bidrag til stedets kulturhistorie.
MAREKS FOTOGRAFIER
Motivene i Mareks fotoarkiv avspeiler både hans virke
som fotograf i Susendalen og hans spesielle interesse
En fjellrype-hann
i vinterdrakt,
6. april 1938.
for kulturen og hverdagslivet for sør-samiske kvinner
og menn. Vi finner bilder fra samenes arbeid med rein
og andre dagligdagse gjøremål, deres boplasser, samt
landskapsfotografier fra skog- og fjellområdene ved
Børgefjell. Det er denne typen fotografier Marek selv
benyttet i boka si om samene i Susendalen.
I fotoarkivet finner vi også mange portretter, både
av samer og den norske bondebefolkninga. Det fantes
ingen annen fotograf i dalen, så Marek ble ofte benyttet for å fotografere alle generasjoner samt viktige
hendelser som dåp, bryllup og begravelse.
Mareks fotografier har gjennomgående god teknisk
kvalitet, men en del har dessverre utviklet skader.
Motivene er kulturhistorisk interessante hva angår
kultur og levesett for både fastboende og sør-samer.
Men det er de mange portrettene av folk i dalen som
fremstår som særlig egenartede og vakre. De avbildede
slår en som virkelige mennesker – deres direkte,
intense og lett skeptiske blikk møter vårt gjennom
tid og rom. Det er hverdags­mennesker som avbildes,
oftest fotografert utendørs. De avbildede er sett av, og
ser seg selv, av en fotograf «utenfra», med en annen
bakgrunn. Kombinasjon av nysgjerrighet og avstand
gjør disse portrettene friskere og sterkere enn mange
samtidige studioportrett.
KILDER:
Arkivet etter Václav Marek, Nasjonalbiblioteket
Ansgar Kleven, Helgeland museum avd. Hattfjelldal
Marek, Václav: Samene i Susendalen, Hattfjelldal kommune, 1992
FAKTA:
• Alle bildene er digitale kopier fra plastnegativer 6x6 cm.
• Václav Mareks bok Samene i Susendalen er tilgjengelig
i bokhylla.no
37
TEMA FOTO
Bilete frå grens
Frå torvmeister Dals
Finnmark-album.
Fotografia er truleg
tekne av han sjølv.
38
elandet i nord
Ellisif Wessel og torvmeisterens fotoalbum
TEKST: CAROLINE SERCK-HANSSEN,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
På grunn av Finnmarks spesielle historie er eldre
bilete frå dette området relativt sjeldne, om ein ser
bort frå turistmotiv frå populære destinasjonar som
Nordkapp og Hammerfest. Under andre verdskrigen
sørgde tyskarane sin brende jords taktikk og sovjetiske
bombetokt for at det aller meste av eignelutane til innbyggjarane gjekk tapt. Nyskaffinga av tre album med til
saman over 220 bilete frå den nordlegaste landsdelen
vår, utgjer derfor ein verdifull tilvekst til biletsamlinga.
TORVMEISTER DAL
Fotografia har tilhøyrt lektoren og geologen Adolf
Larsen Dal (1863–1948). I 1898 blei han tilsett for å
organisere og ordne oppsynet med torvskjeringa på
Statens torvmyrer i Finnmark. Dal hadde stillinga med
den velklingande tittelen torvmeister fram til 1903, og
han gjorde samtidig geologiske undersøkingar, særleg
i Varanger.
To av albuma inneheld bilete tekne av den kjende
fotografen og venstreradikale politiske aktivisten Ellisif
Wessel (1866–1949) som budde i Kirkenes. Desse merkjer seg ut ved den høge fototekniske og estetiske kvaliteten. Det tredje albumet synest å innehalde ein kombinasjon av Wessels og Dals fotografi, der sistnemnde
har eit tydelegare amatørpreg. Likevel er også mange
av motiva hans svært interessante. Her finn vi nokre
uvanlege nærbilete frå kvardagslivet i dei små fiskeværa
og byane langs Finnmarkskysten. Dal har mellom anna
dokumentert kaianlegga i Kiberg og skogen av tørrfisk
på hjellane, reindriftssamar og jødiske handelsmenn
som drog nordover i fiskesesongen, såkalla «klokkejødar». Til saman gir albumet eit godt inntrykk av det
kulturelle mangfaldet i regionen rundt år 1900.
39
TEMA FOTO
Skoltesamisk familie
ved torvgamma si. Jenta til
venstre spinner ull ved hjelp av
ei handtein. Dette var familiens
sommerbolig under laksefisket i
Bøkfjorden.
Fotograf: Ellisif Wessel
FOTOGRAFEN ELLISIF WESSEL
Adolf Larsen Dals tid som torvmeister i Finnmark
fell saman med Ellisif Wessels mest aktive periode
som fotograf. Wessel var i ein mellomposisjon mellom
dyktig amatør og profesjonell. Ho var gift med Andreas
Bredal Wessel som var distriktslege for Sør-Varanger
og følgde med han på ei rekkje tenestereiser rundt i
området. Som doktorfrue var ho ikkje avhengig av
inntektene frå fotograferinga for å livnære seg, og
dreiv ikkje eige fotoatelier, slik mange ugifte kvinner
gjorde på denne tida. Men Wessel mangfaldiggjorde
bileta sine og monterte dei i album, som ho med rund
hand gav bort til venner eller selde. Ho distribuerte
også lause fotografi som ho sjølv kopierte frå glasnegativa, og ein del motiv blei publiserte som postkort.
AUST-FINNMARK OG RUSSLAND
Samane har ein sentral posisjon i Wessels biletverd,
noko som speglar befolkningssamansetninga i heimkommunen Sør-Varanger. Ifølgje Amund Hellands
oversiktsverk Finmarkens amt utgjorde nordmennene
berre 20 % av innbyggjarane i kommunen i år 1900,
mens 42 % var kvener og 36 % samar. Nærleiken
40
til den russiske grensa set også sitt tydelege preg
på motivvala. Mange av fotografia er tekne på den
russisk-ortodokse kyrkjestaden Boris Gleb på vestsida
av Pasvikelva, der austsamane (skoltane) hadde ein
buplass.
Da doktor Wessel i 1902 gav ut si bok om forholda
i sitt distrikt, Fra vor grændse mod Rusland, var den
rikt illustrert med Ellisifs fotografi av landskap og
menneske. Men ho fekk også enkelte prestisjefylte
fotooppdrag utanfrå: Mellom anna leverte ho motiv til
praktverket Norge i det nittende aarhundre. Ho dokumenterte dessutan grenserydninga mellom Noreg,
Russland og Finland somrane 1896 og -97. Opptaka
frå denne arbeidsprosessen blei presentert i vakkert
innbundne offisielle album som Nasjonalbiblioteket
skaffa seg i 2009. Albuma som i si tid høyrde til torvmeister Dal, gir eit utfyllande bilete både av Ellisif
Wessels arbeid som fotograf og av forholda i AustFinnmark ved førre hundreårsskiftet.
Boka Fra vor grændse mod Rusland er digitalisert.
Du kan lese den i bokhylla.no
Russisk-ortodoks bryllaupsfeiring i Boris Gleb, august 1897.
Til venstre presten på staden Konstantin Sjtsjekoldin, brura er dottera hans.
Ytst til høgre på bakarste rekkje står doktor Andreas Wessel.
Fotograf: Ellisif Wessel
Torvmeisteren i Finmarken.
Adolf Dal og hans samiske
assistent studerer ei boreprøve av
torvmyra.
Fotograf truleg Ellisif Wessel
41
TEMA FOTO
fotojuveler
Kongelige
Et nykronet kongepar i fulle riksregalier.
En liten prins som sjokoladereklame.
En smilende kronprinsfamilie på kjelke.
Fotografiene forteller både om hvordan
de kongelige ønsker å fremstå, og hvordan
vi ønsker å se dem.
AV: CAROLINE SERCK-HANSSEN,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
Portretter av kongelige personer og gjengivelser av
store begivenheter i monarkiets virke utgjør en
betydelig del av Nasjonalbibliotekets fotosamling.
Dette henger naturligvis sammen med den sentrale
rollen kongehuset har spilt i vår historie og dets
viktige symbolfunksjon i samfunnet. Portrettfotografiet bredte om seg ved unionskongens hoff
fra midten av 1850-årene, og dessuten poserte de
kongelige for fotografene langt oftere enn folk flest.
På 1900-tallet fikk fotografier med kongelige motiver
vid utbredelse i form av postkort og pressebilder.
Også til reklame-formål ble slike bilder benyttet.
Kong Carl XV. Foto: Mathias Hansen, 1860, Nasjonalbiblioteket
42
Kong Haakon VII og dronning Maud.
Foto: Peder O. Aune, 1906, Nasjonalbiblioteket.
 Dette visittkortbildet av monarken i sivilt antrekk med flosshatt
og sigar er blant de eldste fotografiske kongeportrettene i
Nasjonalbibliotekets samlinger. Carl XVs regjeringstid (1859­–72)
sammenfaller med visittkortbildenes voldsomme popularitet, en
mote han sannsynligvis selv bidro til å fremme i broderlandene.
Monarken innså det nye mediets PR-verdi og poserte villig i ulike
antrekk og positurer for en serie kommersielle visittkort. Slike
bilder ble samlet i forseggjorte album, der de kongelige gjerne
opptrer på første side, foran portrettene av viktige kontakter,
slekt og venner. Fotograf Hansen, som var født i Moss, ledsaget
kronprins Carl under norgesreisen i 1856. Tre år senere ble han
utnevnt til unionstidens første hoffotograf, med atelier i Stockholm.
 Motivet av kongeparet i fulle
riksregalier er unikt i det norske
billedmaterialet etter 1905. Opptakene ble gjort i Stiftsgården
22. juni, rett etter at seremonien
i Trondhjems Domkirke var overstått. Aldri senere skulle kong
Haakon og dronning Maud eller
deres etterfølgere iføre seg kroningsutstyret, ettersom ritualet ble
avskaffet ved en grunnlovsendring
i 1908. Mens det i Mauds hjemland
var lang tradisjon for storslagne
malte portretter av monarkene iført
krone og hermelin, valgte det nye
norske kongehuset et fotografi som
offisielt kroningsportrett. Dette var
en langt rimeligere og mer nøktern
løsning, som samsvarte bedre med
forventningene til monarkiet her til
lands. Dette signerte eksemplaret
var en personlig gave fra kongeparet
til Fridtjof Nansen.
43
TEMA FOTO
Kronprins Olav. Reklamekort fra Freia sjokoladefabrikk,
ca 1909, Nasjonalbiblioteket
Den norske kronprinsfamilie. Postkort fra ca 1935.
Kongefamilien har tradisjon for å låne ut sine navn til
eksklusive konfektesker, men med unntak for Kong
Haakon har denne praksisen nå opphørt etter ønske fra
Slottet. Kongehuset ble også utnyttet i annen markedsføring av søtsaker. Dette sjarmerende reklamekortet
viser tronarvingen i ettertenksom positur. Fotografiet
som ble tatt av Karl Anderson, er dessuten gjengitt på
et postkort utgitt av Mittet i 1909. Også dette finnes i
Nasjonalbibliotekets samlinger.
Kongelige portretter kunne kjøpes for en billig penge i
form av postkort, og slike var sterkt etterspurt fra 1905
og fremover. Førkrigstidens fremstillinger av kronprinsfamilien på Skaugum fremstår som påfallende lite
glamorøse, sett med dagens øyne. De kongelige lot seg
avbilde som nordmenn flest, gjerne mens de drev med
vinteraktiviteter. Her ser vi kronprins Olav og kronprinsesse Märtha ake på kjelke sammen med prinsessene
Ragnhild og Astrid. Wilse var kongefamiliens foretrukne
fotograf de første tiårene etter unionsoppløsningen,
og fritidsmotivene hans er særlig kjente. Her blir de
kongelige skildret som bærere av det man oppfattet
som typisk norske verdier: enkelhet, naturglede og
fysisk utfoldelse.
44
Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket.
Ja, vi elsker dette landet. 7. juni 1945. Postkort 1945.
Ukjent fotograf. Nasjonalbiblioteket.
Nyhetsbildet fra kongens hjemkomst viser den gjenforente familien på
Honnørbryggen i Oslo. Kong Haakon VII gjør honnør mot admiralsluen,
mens den daværende forsvarssjefen, kronprins Olav, er iført battledress
og beret av britisk modell. På hans høyre side står tronarvingen, den
åtte år gamle prins Harald med et norsk flagg i hendene. Denne jubeldagen var anslagsvis 400 000 mennesker samlet i sentrum for å hylle
kong Haakon etter hans nøyaktig fem år lange eksil. Det ble publisert en
strøm av fotografier i kjølvannet av mottakelsesseremonien. Heftene og
postkortene som gjenga nyhetsbildene bidro til å fastholde minnene om
den historiske hendelsen.
45
TEMA LYTT PÅ RADIO
God skreifangst i Ballstad i 1910. Kanskje
hadde fiskerne lagt en sølvpenge under
masta da båten ble bygd. Det skulle gi god
fiskelykke. Foto: Anders Beer Wilse, 1910. Digital kopi
av glassnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum.
46
En fot i båten
og en på jorda
Å drikke sjøvann motvirker sjøverk.
Har du fått grisebust i garnet er det bare
å snu. God bør får du med å plystre og
klore på masta, og har kvinnfolk skrittet
over linestampen er du sikret god fangst.
Gammel tro og tradisjon var med ombord
når fiskerbonden la fra land.
TEKST: MERETHE MYRVANG
Helt siden vikingetid har fiskerbonden stått med en fot
i båten og en på land og levd av det som havet og den
karrige kystlinja ga. I radioprogrammet Ferder og fiske.
Gamal tru og tradisjon fra 1950, forteller programleder
Reidar Svare om hva man skulle gjøre og ikke gjøre
når mannfolkene i huset skulle på «utfar» og ro den
lange veien fra Vefsn til Lofoten eller Finnmark. Aller
helst skulle kjerringa i huset brenne noe på grua idet
vågamennene – lofotkarene – dro. Ofret man «gammelluggan» til flammene var fiskerne sikret god bør.
Sopelimen måtte ikke brukes den dagen mannfolkene
dro på havet. Da kunne du risikere å «sop karan av
landet» og du ville aldri se dem igjen. Sjøverk var en
vederstyggelighet. Ble noen sjuke underveis var det
høvedsmannens oppgave å dyppe sjøvottene i havet
og «driv dem over auan» på den syke. Ondt skulle ondt
fordrive. Båten måtte sjøsettes når havet flødde, og
karene om bord skulle spytte mot brottskavlene: spytter ikke du, spytter den! Fiskebein skulle ikke brytes,
og kastet man ei vedskive på land holdt man trollene
unna. Fjellformasjonene skulle møtes med ærbødighet. Skårungene ble lært opp til dette med beskjeden
«eg mein måsen har skjete på hua di». Når unggutten
47
TEMA LYTT PÅ RADIO
Husøya, Træna 1927. Arbeidet med husdyra falt på kvinnene og barn i fiskerbondesamfunnene. Fiskeriene
krevde at mannen og de eldste sønnene var borte lange perioder av året. De deltok i våronna og når høyet
skulle i hus. Foto: Anders Beer Wilse, 1928. Digital kopi av plastnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum.
så tok av lua for å sjekke, fikk han høre at nå hadde han
hilst på De syv søstre, Hestmannen eller Vågakallen.
Utfaret kunne ta uker og måneder. Programlederen
refererer til ei dagbok fra 1853, hvor fiskerbonden
skriver at de la ut fra Vefsn 2. februar og kom fram til
Svolvær 24. mars. Ikke rart da, at båtlaget helst skulle
ha med en god eventyrforteller.
Radioprogrammet gir også et lite innblikk i livet til
de som ble igjen heime. Vi får høre om den 12 år gamle
jenta som ble sittende alene igjen med ansvar for gård
og dyr en hel vinter. Mora skulle følge ektemannen
ned til sjøen og ta farvel før ha la av gårde til Lofoten,
men ble overrasket av uvær på heimveien og frøs i hjel.
Jentungen fant mora sammenkrøket i en snøskavl, dro
henne med seg hjem og la henne på likstrå. Når kulda
og tælen slapp taket, gikk jenta hver dag ut på låven
og rettet ut de krokete lemmene, slik at mora til slutt
48
kunne legges pent i kista. Historien forteller at «de
tøkt det va så godt gjort av ho otangsfæsjo at ho berga
seg aleina i Sørvassdala og stelt kræturan om vintern
me farn va me Lofoten».
Radioprogrammet Ferder og fiske. Gamal tru og
tradisjon fra 1950 er en del av NRKs historiske radioarkiv. Det er digitalisert i Nasjonalbiblioteket og er
tilgjengelig for alle via nb.no.
Fotografen Anders Beer Wilse dro land og strand rundt
i første halvdel av 1900-tallet for å avbilde både det
tradisjonelle Norge, og framveksten av et mer moderne,
industrialisert samfunn. Fiskerbondekulturen var en av
flere næringer han fotograferte. Arkivet etter Wilse eies
av Norsk Folkemuseum, men er deponert og digitalisert i
Nasjonalbiblioteket. Fotografiene er tilgjengelige via nb.no.
I rorbuene var det som regel fullt av folk og trangt om
plassen. Radioverten forteller at det var ofte de «rauk i håret
på kvartainner førr ett eller ainna». Foto: Anders Beer Wilse, 1910.
Digital kopi av glassnegativ 16X21 cm. Eier: Norsk Folkemuseum.
WILSE 2015
I 2015 er det 150 år siden Norges viktigste fotograf ble
født: Anders Beer Wilse. Dette skal feires hele året til
ende!
• Arbeidsgruppen for å markere Wilsejubileeet består av
de viktigste nasjonale eierne av fotografisk materiale
etter Wilse: Norsk Folkemuseum, Oslo Museum, Norsk
Teknisk Museum, Norsk Maritimt Museum, Preus
Museum og Nasjonalbiblioteket.
• Nasjonalbiblioteket lager en plakatutstilling for
Wilse2015, i samarbeid med arbeidsgruppen.
Utstillingen vil bli tilbudt alle landets folkebibliotek fra
januar 2015, og vil være tilgjengelig også for andre
som måtte ønske den.
• Nettstedet Wilse2015 åpnes utpå nyåret 2015. Her
kan brukerne bli bedre kjent med Wilse ved hjelp av
tilpassede presentasjoner av fotografier, bøker og
metadata fra DigitaltMuseum og Nasjonalbibliotekets
digitale samlinger. Skolen er et særlig satsningsområde
for denne typen presentasjoner.
• Wilse 2015 vil ha egen facebook-side for nyheter,
interaktivitet og diskusjon mellom brukerne.
• I løpet av jubileumsåret vil det avholdes flere
utstillinger og arrangementer som tar for
seg forskjellige sider ved Wilses omfattende
bildeproduksjon.
Wilse og Nasjonalbiblioteket
Norsk Folkemuseums negativarkiv etter Wilse, bestående
av ca. 120 000 fotografiske opptak, ble tidlig på
1990-tallet deponert ved Nasjonalbibliotekets avdeling i
Rana. Her ble alle fotografiene sikkerhetskopiert til analog
film og katalogisert, før de ble bevart i fjellmagasinene. I
etterkant ble sikkerhetsfilmen digitalisert og bildefilene
gjort søkbare på nettstedet Galleri NOR. Dette skjedde
så tidlig som våren 1996, og nettstedet representerte den
første store satsningen på digital tilgjengeliggjøring av
fotografi i Norge.
49
Alberte
– dager og netter i Paris
I 1972 dramatiserte Sverre Udnæs Cora Sandels Alberte og Friheten for
NRK Fjernsynsteatret. I fem episoder kunne man følge Alberte i Paris.
Serien er nå tilgjengelig via NRK nett-TV.
TEKST: ELIN TINHOLT
På denne tiden var Fjernsynsteatret landets viktigste
eksperimentelle scene. Det ble i stor grad produsert
stykker basert på samtidsforfattere som Beckett og
Pinter, i tillegg til ny norsk dramatikk.
Det var Monna Tandberg som spilte den sky og
søkende Alberte i fjernsynsserien. Musikken var av
Alfred Janson.
«Forholdet mellom frihet og trygghet» er noe av
det viktigste og vanskeligste i livet, sa den 91 år gamle
Cora Sandel i et sjeldent radioopptak i Svensk Radio
i 1972. Forfatteren av Alberte-trilogien skal ha vært
godt fornøyd med Udnæs sin dramatisering for fjernsynet, og kunne fortelle at produksjonen hadde ført til
at hun fikk en rekke brev fra unge lesere.
SE – LYTT – LES
• Du kan se NRK Fjernsynsteatrets ALBERTE på
NRK nett-TV.
• Radioprogrammet «Møte med Cora Sandel» fra 1972
har du tilgang til via pc’er i Nasjonalbiblioteket.
• Cora Sandels bøker Alberte og Jakob, Alberte og friheten, Bare Alberte er alle tilgjengelige via bokhylla.no.
50
Cora Sandel, som egentlig het Sara Cecilia Görvell
Fabricius, kunne i det samme intervjuet fortelle at hun
ikke bare var fornøyd med sitt forfatterpseudonym.
«Jeg hadde egentlig tenkt meg noe mer i retning av
Andersen, men var vel redd for å drukne i folkehavet.
Cora Sandel er likevel litt for klingende. Det lyder
nesten som en fanfare på et vis», forteller hun sin
svenske forlegger Solveig Nellinger i radiointervjuet.
NASJONALBIBLIOTEKET OG KRINGKASTINGSARKIVET
• Nasjonalbibliotekets kringkastingsarkiv inneholder
norsk radio og fjernsyn. I arkivet inngår en komplett
samling av NRKs programmer etter 1990, både
riksprogrammer og lokalsendinger, TV2 og TVNorge
fra 1992, og P4 fra 1993. Materiale som er eldre enn
1990, omfatter NRKs historiske radioarkiv og kopier av
historiske programmer fra NRK Fjernsynet.
• NRKs historiske radioarkiv inneholder materialet
fra 1930-tallet og frem til i dag og er tilgjengelig for
søk og lytting i Nasjonalbiblioteket, og flere og flere
radioprogram blir nå også åpnet for søk og lytting
på nb.no fra maskiner utenfor Nasjonalbiblioteket.
Til nå er det åpnet for de fleste Dagsnytt-sendinger,
samt program uten musikk-, teater- og andre opphavsrettskomplikasjoner frem til 1954.
Cora Sandel er pseudonym for
forfatteren Sara Cecilia Görvell
Fabricius, født 29. desember
1880, død 3. april 1974.
Foto: Nasjonalbiblioteket
51
IKKE BEDRE FØR:
– Det var rigide krav til
kvinners utseende da jeg
startet min karriere som
journalist, sier journalist
og forfatter Rie Bistrup
som jobbet i Aftenposten
og har skrevet flere bøker.
skjønnheten
Slaget om
Smink deg. Slank deg. Vær tiltrekkende. I media er kvinnen et prosjekt som
må forbedres. Det er ikke så annerledes enn hva det var for femti år siden,
sier journalist Rie Bistrup (83) som skrev skjønnhetsbok i 1961.
TEKST: INGA RAGNHILD HOLST
FOTO: EVY ANDERSEN
I boken «For alle kvinner. Sunnhet, skjønnhet, smak»
fra 1961 gir forfatterne råd om hvordan kvinner kan
holde seg vakre, ikke for seg selv, men for at husbonden ikke skal miste sin romantiske interesse. Forfatterne anbefaler kirurgi for å utbedre «byste» og tykke
legger. «Facelift» anbefales også.
Rie Bistrup, tidligere journalist i Aftenposten, var
en av flere forfattere som bidro i boken. Hun humrer
når hun leser den gulnede utgaven av skjønnhetsboken
hun var med på å forfatte, hentet opp fra Nasjonalbibliotekets samlinger.
– Se her, ja, tips til hvordan sminke seg og holde seg
i form.
Men den gamle boken er ikke mer gammelmodig
enn at den i form og innhold ligner Vendela Kirseboms illustrerte bok «Beauty Bible» fra 2008. I
begge bøker er det nøyaktige samme råd til hvordan
stelle negler, sminke seg og finne ro i en stressende
hverdag.
– De er nesten like. Jeg tror nesten bare du trenger
den som jeg var med å skrive, sier Bistrup og ler
spøkefullt.
– Reflekterte dere over budskapet da dere skrev disse
bøkene?
– Nei, vi var nok bare glade over å få lov til å være med.
Det var en helt annen tid, og det rådet en optimisme.
Det hadde vært noen grå år etter krigen, og nå var det
plutselig mulig å pynte seg, sier Bistrup.
53
SKJØNNHETSBIBLER: Hold deg
slank. Tren. Finn ro og harmoni.
Budskapet i to bøkene, «For
alle kvinner. Sunnhet, skjønnhet,
smak» fra 1961 og «Beauty Bible»
av Vendela Kirsebom fra 2008 er
identiske.
Bistrup selv var én av få kvinner som fikk sin egen
spalte og som laget de store reportasjene i avisen.
– De fleste kvinner i Aftenposten jobbet med familiesidene på den tiden, sier Bistrup.
– Har det skjedd noe når det gjelder medienes budskap
til kvinners utseende de siste 50 årene?
– Har det? Jeg vet ikke. På den tiden da jeg var med
å skrive denne boken, var det mange strenge krav til
hvordan kvinner skulle være og se ut. Det var også krav
til utseende for kvinner i yrkeslivet, det var spesielle
høydekrav hvis du skulle jobbe som flyvertinne, sier
Bistrup. – Men en viktig endring er at kvinner i dag er
mer bevisste på hva de er verdt enn det vi var.
BOMBARDERES FORTSATT
– Også i dag dag bombarderes vi med bilder og tekst
som forteller oss hvordan kvinner skal se ut og være,
sier journalist og forfatter Oda Faremo Lindholm til
NB21.
Faremo Lindholm har nylig gitt ut boken «Bullshitfilteret». Her skriver hun om hvordan kvinner brettes
ut som dekorasjon og objekter i media og populærkultur, ofte retusjert til det ugjenkjennelige.
– Presset kan føles enormt. Det påvirker og gjør at
mange føler at de må forbedre seg selv. STERK STRØM
I dag er strømmen av historier som forteller kvinner
hvordan de bør være, mye sterkere, sier Lindholm.
– Vi har flere flater og medieformater som produserer de samme stereotypiene som tidligere.
Flere studier viser at vi daglig ble eksponert for
500 annonser på 1970-tallet, og at antallet kan være
54
tidoblet i dag. Lindholm peker på at kvinnekroppen
brukes som et redskap for å selge produkter til både
menn og kvinner.
Bloggerne har også større påvirkningskraft enn
redaktører og annonsører.
– Da jeg vokste opp, så jeg opp til superstjerner
i Hollywood. Jeg var veldig klar over at disse stjernene
hadde flere ressurser enn meg. Nå ser mange unge
heller opp til en jente i Hammerfest, som kusina deres
kanskje har gått på skole med og som bor i et hus som
ligner på deres. Det er mye nærere dem selv. Disse nye
forbildene tjener masse penger på bloggingen, slik
at de kan fortsette å kjøpe og dyrke en svært privile-
gert livsstil. Det kan det være vanskelig for en fjortenåring å huske og man føler desto større sorg over ikke å
kunne leve opp til idealene, sier Bistrup
– Det er den største utfordringen for tredjebølgefeminismen. Der er det mange som har lyst til å gjøre
opprør mot skjønnhetstyranniet.
SLAGET OM SKJØNNHETEN
Rie Bistrup er glad for at kvinner i dag har flere
muligheter.
– Allerede på 1950-tallet ble kvinnene mer politisk
bevisste, og i løpet av seksti- og syttitallet kom kvinnebevegelsen på banen. I dag er det flere roller å velge
mellom for både kvinner og menn, sier Bistrup.
Men slaget om skjønnhetstyranniet har feministene tapt, mener Faremo Lindholm.
– Kan vi selv gjøre noe for å forandre mediebildet?
– Ja, vi kan skaffe oss kunnskap om hvordan markedskreftene virker. Vi kan si ifra når vi er misfornøyde,
og sende epost til redaktørene. Og vi kan fortelle dem
hva vil ha. Media styres av hva folk vil ha, og dersom vi
uttrykker vi hva vi liker og ikke liker, kan det føre til en
forandring.
55
Her et bilde fra Glen
Tetleys ballett Strender
som ble vist i Den Norske
Opera november 2000.
Fotograf: Erik Berg
I 2008 overdro Den Norske
Opera sitt historiske arkiv
til Nasjonalbiblioteket.
I Nasjonalbibliotekets rikholdige
teatersamling inngår det
materiale fra flere av de store
institusjonsteatrene som
Nationaltheatret, Det Norske
Teatret, Centralteatret og Oslo Nye.
Nasjonalbiblioteket har dessuten
verdens største Ibsen-samling.
Nasjonalidrett
som litterær øvelse
Alle veit at «nordmenn er født med ski på beina», men ikke alle er klar over dette
ordtakets litterære opprinnelse. På det seine 1800-tallet utkom det plutselig
en mengde litteratur om skiløping: Tekster i så ulike sjangere som essays,
reiseskildringer og kokebøker bidro til å sikre skienes suverene plass i den
nasjonale selvforståelsen.
TEKST: AUDUN RENOLEN AASBØ,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
I norsk skihistorieskriving blir 1892 ofte behandlet
som et merkeår. Da arrangerte Skiforeningen det første
Holmenkollrennet, som med sitt kultisk-rituelle preg
har forblitt en årlig begivenhet. Holmenkollrennet
representerer skiløperkunstens definitive gjennombrudd som nasjonalidrett. Men jobben var ikke gjort på
en vinter. Skiløpingens opphøyde status var blant annet
forberedt gjennom en lang litterær dugnad, der skiene
hadde blitt løftet fram som både ærverdige og særnorske. I den forstand kan også 1865 kalles en milepel: Da
ble nemlig de to første bøkene om skiløping publisert.
BØKER OM SKISPORT BLIR BESTSELGERE
Den ene boka handlet om Skiløbningen, dens Historie
og Krigsanvendelse og var skrevet av general Oscar
Wergeland – lillebroren til poeten Henrik. Den andre
var forfattet av offiser Carl B. Roosen og bar tittelen
Om Skiløbningen, praktisk fremstillet, som et vigtigt
Middel for Nationalopdragelsen og Værnepligten.
Nasjonaliseringsarbeidet var i gang, og snøballen
begynte straks å rulle: Med disse bøkene utløses et
skred av tekster om skiløping i et bredt spenn av sjangere, formater og organer. Skiene blir tema i dagspressen, tidsskrifter og bøker, og har, som alle veit, opptatt
stor plass i norsk offentlighet siden. På slutten av
1800-tallet ble det publisert skihistoriske framstillinger, essays, lyrikk, brukermanualer, reiseskildringer,
ja, til og med kokebøker (!) for skiløpere. Noen av disse
utgivelsene ble sensasjonelle bestselgere med betydelig påvirkningskraft. Ikke minst gjelder dette Fridtjof
Nansens ekspedisjonsfortellinger fra Arktis. Flere
58
Henrik Angells Gjennem Montenegro paa Ski (1895).
stormet ut av lenestolen og kjøpte sine første par ski
etter først å ha lest Nansens skibøker.
SKI OG NASJONAL EGENART
Skiforfatterne utfoldet seg ikke bare i Norge. Mot
slutten av 1800-tallet trykket avisene stadig flere
«Skiløberbrev» fra nordmenn på utenlandsreise. Skiturfortellinger fra den store verden utkom dessuten i
Holmenkollrennet sett fra «parkeringsplassen», ca. 1903.
Foto: Marthinius Skøien. Digital kopi av glassnegativ 60 x 49,7 cm, noe skadet.
Eier: Nasjonalbiblioteket.
bokform – som de nevnte polarlitterære bøkene eller
en morsom godbit som offiser Henrik Angells Gjennem
Montenegro paa Ski (1895). Mange av disse skribentene brukte skiene som litterære rekvisitter for å framstå som nordmenn på reise. Slik var denne litteraturen
med på å fremme skiløping som en nasjonal identitetsskapende faktor. En fortelling som illustrerer dette, er
reiseskildringen Norske Skiløbere i Syd-Amerika, skrevet av en viss K.J. Johansen og publisert i Chicago i
1892 for et norsk emigrantpublikum. Boka, som finnes
i Nasjonalbibliotekets norsk-amerikanske samling,
handler om hvordan ei gruppe nordmenn var hyret inn
som arbeidende skiløpere under konstruksjonen av
den trans-andinske jernbanen mellom Argentina og
Chile. Slett ikke alle kunne gå på ski, allikevel omtales
de konsekvent som «Skiløbere». Skiløper og nordmann
brukes som synonymer i framstillinga. De manglende
ferdighetene på ski blir da også årsak til flere komiske
nestenulykker, i ei bok som har det meste: spennende
utflukter, kamerat- og fiendskap, mord og revolusjon.
Som så mange andre skibøker forutsetter også denne
utgivelsen skiene som bærebjelker i norsk kultur – og
dermed også i det norsk-amerikanske fellesskapet
som forfatteren henvendte seg til.
SKISPORTENS NASJONALE
GJENNOMBRUDD
Denne litteraturen var med andre ord med på å utvikle, vedlikeholde og ikke minst spre forestillingen om
skiløping som en norsk nasjonalidrett. På bare noen
få tiår ble skiløperkunsten utstyrt med nye meningsrammer. Vinteren 1862 rapporterte Morgenbladet
fra et skirenn i Østerdalen under tittelen «Turnskue i
Trysil». Etter det første Holmenkollrennet 30 år seinere var tonen en annen: I Aftenpostens rennreferat
opphøyes skiløpingen til «Kongen for alle Idrætter».
59
TEMA SPOR AV DIKTNING
«Mennesker prøvet
Om manuskriptet til Knut Hamsuns Victoria.
En Kærligheds Historie
TEKST: SIGBJØRN GRINDHEIM,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
Manuskriptet til Victoria er en prydelig renskrift
uten rettelser, bare med et par blyanthenvisninger til
setteren. Det er en gave fra den kjente boksamleren
Jonas Skougaard som døde i 1968. Han testamenterte
til biblioteket en enestående samling manuskripter av
og brev fra norske forfattere og andre kunstnere, også
en stor og verdifull Hamsun-samling. Han opplyste
selv til Håndskriftsamlingen i 1965 at han hadde kjøpt
fire mapper med Hamsuns brev og manuskripter fra
Tore Hamsun. Om dette manuskriptet var blant disse,
vet vi ikke med sikkerhet. «Victoria har jeg skrevet paa
Nat og Dag, og jeg har grædt og skrevet paa den som en
Gal», skriver Hamsun til Georg Brandes 25. november
1898. Vi kan anta at det har eksistert notater og kladd
til boken siden han pleide å arbeide på denne måten;
slike forarbeider er bevart til andre bøker, men, så vidt
vi vet, ikke til Victoria. De bevarte renskriftene til de
fleste andre bøkene har i større eller mindre grad rettelser og pålimte lapper.
Boken har samme tematikk som flere av hans bøker,
blant andre fra ungdomstiden: En ung kvinne fra samfunnets høyere lag og en beiler fra langt mer beskjedne
kår. Flere har vært nevnt som modell for Victoria, bl.a.
datter av hans arbeidsgiver på handelsstedet Tranøy
på Hamarøy i 1875, den 15 år gamle Laura Walsøe
som han skal ha vært forelsket i. Samme fornavn har
kvinnen hovedpersonen forelsker seg i, både i Bjørger
og i et manuskriptfragment fra ca 1878–79 som Nasjo-
60
nalbiblioteket eier. Hamsuns første kone Bergliot
har også vært nevnt som modell, men også andre.
Da Hamsun var i Kristiansund i 1892, tilbad han en
kvinne av byens bedre borgerskap, Lulli Lous. Hun sa i
en samtale med en nevø i 1960: «Alle sier at ‘Victoria’
er meg.» Denne uttalelsen ble kjent da en pakke med
hans brev til henne ble åpnet i 2010 etter 50 års klausulering; der lå det også et referat fra denne samtalen.
I enkelte brev omtaler han boken, men ganske
knapt, bortsett fra til Georg Brandes. I et lengre brev
julaften 1898 skriver han: «‘Victoria’ er intet andet
end lidt Lyrik.» Men Nasjonalbiblioteket eier noen
få manuskriptlinjer der han omtaler verket, en trykt
utgave av boken fra 1924 med en liten egenhendig
strofe til den åtte år gamle Anne-Marie Frøisland
som senere ble gift med Jacob Weidemann. Hun var
oldebarn av Anne Marie Frøsland som i julen 1881
lånte Hamsun penger slik at han kunne komme seg til
Amerika.
«Til Anne-Marie Frøisland!
Jeg mindes ei lenger hvad her er skrevet
– Mennesker prøvet og Mennesker pint?
Det ender vel baade med dette og hint
at somt er forældet og somt fordrevet.
Men Bindet er fint.
21.12.29 Knut Hamsun»
og Mennesker pint?»
Manuskriptet til Victoria er digitalisert og tilgjengelig på nb.no
61
TEMA SPOR AV DIKTNING
Om Mykles manuskripter
Agnar Mykles publiserte verker utgjør bare toppen av et isfjell.
Hovedmassen i hans forfatterskap befinner seg nemlig under overflata,
bokstavelig talt, i Nasjonalbibliotekets magasiner.
TEKST: AUDUN RENOLEN AASBØ,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
I boka Mykle. Et diktet liv (1999) anslår biografen
Anders Heger at den myteomspunne forfatterens etterlatte papirer teller bortimot 50 000 sider. Av åpenbare
grunner har jeg ikke fintelt. Men overslaget virker ikke
helt urimelig: Agnar Mykles arkiv i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling legger beslag på nesten 10
hyllemeter med manuskripter og brev. De publiserte
romanene og novellesamlingene, som gjorde Mykle til
en av Norges mest berømte (og beryktede) forfattere,
utgjør til sammenligning knappe 2000 sider.
62
FRA ROMANDIGRESJON TIL
NOVELLEPERLE
Denne påfallende ubalansen mellom offentliggjort
og tilbakeholdt materiale sier oss ikke bare noe om
Mykles skaperraptus og klaprende skrivemaskin.
Skjevheten antyder også noe om hvordan de verkene
som faktisk fant veien til trykkpressene, ble til.
Riktignok leverer de færreste forfattere fra seg formfullendte og trykkeklare manuskripter til sine forlag,
men få forfattere lemper en så krevende redigeringsjobb over på sine redaktører som Agnar Mykle. Den
amerikansk-britiske forfatteren Henry James omtalte
en gang romaner som «store, løse, posete monstre».
Beskrivelsen passer utmerket til Mykles mange
Faksimiler av forarbeider til Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna. Til høyre ses verkets opprinnelige
tittel, Frokost med Gyldenbuste. Til venstre en skisse der hovedpersonen Ask tar avskjed med
lillebroren Balder — et tema som ble selve rammeverket i den ferdige romanen. I september 2015
åpner Nasjonalbiblioteket en utstilling i forbindelse med Mykles 100-årsjubileum. Der vil man kunne
se mer stoff fra forfatterens arkiv.
bokutkast. Hans manuskripter kan godt være dobbelt
så lange som de ferdige bøkene. De er sprengfulle av
digresjoner, profetier og fantasirike essays om alt fra
frokostvaner til romfart. Mykles siste bokutgivelse,
novellesamlingen Largo (1967), kan illustrere hvordan
hans tekster krymper i prosessen fra manus til bok.
Boka, som består av to finslipte, tålmodige og fortettede noveller, er utenkelig uten innsatsen til Gordon
Hølmebakk, redaktør i Gyldendal. Han gjorde sitt til at
de to fortellingene ble sakset ut av det kaotiske og himmelstormende romanutkastet Con Amore, som Mykle
hadde balet med noen år tidligere. I omarbeidet form
ble de to fragmentene til en konsentrert novelleduett
med betydelig litterær uttrykkskraft.
FRU LUNA PÅ SLANKEKUR
Tilblivelsen av romanen Lasso rundt fru Luna er et
kapittel for seg. Oppsøker man Mykles mange versjoner og omfattende forlagskorrespondanse, kan man
iaktta hvordan dette litterære overflødighetshornet i
tidsnød høsten 1954 ble skåret ned med hundre sider.
Aktørene var direktør Harald Grieg (som skulle rekke
julesalget), superkonsulent Sigurd Hoel og Mykle selv.
En sjettedel av det som siden har blitt kalt en av norsk
litteraturs sterkeste romaner, havnet i papirkurven.
Skal vi tro de første kritikerne, kunne forlaget godt
ha kuttet enda mer. Boka fikk jevnt over strålende
anmeldelser, men én innvending gikk igjen: Romanen
er for lang og pratsom. De skulle bare visst. Å redigere
Mykles skrifter må ha vært et fortvilet privilegium.
I 2007 utga Anders Heger en ny versjon av Lasso.
I denne utgaven har han flettet inn tidligere utelatte
deler fra originalmanuskriptene. Dette restaureringsarbeidet skaper en litt annen opplevelse av verket.
Ens inntrykk av romanen vil definitivt også justeres
om man går inn i selve det litterære råstoffet – med
forfatterens og redaktørenes margnotater og meningsbrytninger – på Nasjonalbibliotekets spesiallesesal.
63
64
Kalvøya
Drømmen og rocken
Paul Karlsen hevder at han ikke er spesielt glad i musikk. Dessuten misliker han store
menneskemengder. Underlig da, at det er denne mannen vi kan takke for Norges første
store rockefestival – nemlig Kalvøyafestivalen.
TEKST: ELIN TINHOLT
FOTO: KETIL BORN
Vi møter Paul Karlsen på Kunstnernes Hus, ikke
langt unna der han i dag har kontor. Han forteller at
det slettes ikke lå i kortene at det var festivalsjef han
skulle bli. – I 1965 var jeg på vei til London hvor jobb i
byggebransjen ventet, da Ole Sørli ringte. Gitaristen
i bandet hans, Cool Cats, hadde nettopp sluttet og de
lette etter en som kunne ta over. Ole kunne friste med
spillejobber med honorar på hele 25 kroner og jeg lot
meg villig overtale.
I flere år skulle Karlsen turnere månedsvis av
gangen i hele Skandinavia med bandene Cool Cats og
Happy. – Du kan si at jeg ble godt kjent med artistlivet
fra innsiden, nikker han.
LYDEN FRA WOODSTOCK
I 1969 gikk den første store Woodstock-festivalen av
stabelen. – Jeg tror det gikk ett år før vi hørte om det
som hadde skjedd der borte, smiler Karlsen. – Vi fikk
lyst til å lage noe tilsvarende her til lands.
5. september 1971 var det klart for den første Kalvøyafestivalen. På scenen stod blant andre Finn Kalvik
og Jan Garbarek. At hele 4000 publikummere fant
veien til Kalvøya denne septembersøndagen, var på
alle møter løfterikt.
ZAPPA OG NORDHEIM
Kalvøyafestivalen skulle raskt vokse seg stor. I 1973
entret en langhåret Frank Zappa scenen i Bærum. – Vi
var langt fra trygge på at det skulle komme folk. Frank
Zappas musikk var ansett for å være sær, forteller
Karlsen. Men folk strømmet til. Til sammen var det
over 17 000 på Kalvøya den kvelden.
65
– Zappa var forresten veldig opptatt av Arne Nordheims musikk, forteller Karlsen videre. – Da han og
bandet landet i Oslo, dro Zappa rett til Nordheims
hjem i Madserud Allé for å snakke og høre musikk.
– På denne tiden kom vi tett inn på artistene, forteller
Karlsen. – Etter konserten ble Zappa med oss på fest
på Strand restaurant. Noe slikt hadde aldri skjedd
i dag. Nå er artistene skjermet av managere og sikkerhetsfolk på alle bauger og kanter og kommer ikke i
nærheten av arrangørene.
Kalvøyafestivalen la lista høyt. Flere av tidens
toneangivende internasjonale artister som Van
Morrison, Joan Baez, Santana, Joe Cocker, U2,
Leonard Coen, Bob Dylan, Nirvana, Neil Young og
David Bowie har alle stått på scenen på Kalvøya. Også
en lang rekke norske og skandinaviske artister som
Åge Aleksandersen & Sambandet, Can Can, Mari
Boine, Ulf Lundell, Cornelis Vreeswijk har opptrådt
her.
FRA SUKSESS TIL FIASKO
I 1987 stod Peter Gabriel på scenen på Kalvøya. Han
hadde nettopp utgitt albumet So som blant annet
inneholdt megahiten Sledgehammer. En av trailerne
med lydanlegget fikk motortrøbbel og konserten som
egentlig skulle startet klokken seks på ettermiddagen
ble en nattkonsert. – En magisk opplevelse med
20 000 tilhørere i lykkerus, oppsummerer Karlsen.
Sju år senere, i 1994, kom Peter Gabriel på gjenvisitt.
66
Denne gangen var publikumssvikten total
med bare 1000 innløste billetter. – Vi
var flere funksjonærer på Kalvøya enn
betalende publikummere den gangen,
forteller Karlsen.
Da den siste Kalvøya-festivalen ble arrangert 28. og 29. juni i 1997 var det med fanen
høyt hevet og med artister som David Bowie
og Nick Cave & The Bad Seeds på plakaten.
Det ble gjort forsøk på å gjenopplive festivalen fra både 1999 og 2000, uten hell.
Arbeidet med festivalen, de økonomiske problemene, forsøkene på gjenopplivning hadde tatt på
kreftene. I en periode sluttet Karlsen å lese avsier,
men kastet seg i stedet over det han fant av bøker om
filosofi. Så, i en alder av 59 år startet han jus-studier.
Tre år senere var han ferdig uteksaminert jurist, og i
dag er han partner i et advokatfirma i sentrum av Oslo.
TIL NASJOALBIBLIOTEKET
Via Rockheim donerte nylig Paul Karlsen det samlede
Kalvøyafestival-arkivet til Nasjonalbiblioteket hvor
det nå er tilgjengelig via nb.no Artistkontrakter, fotografier, evalueringsrapporter og takkekort fra artister
rommer fortellinger om både det som skjedde på og
utenfor scenen. Dermed er det mer enn musikken som
lever videre!
67
TEMA SKATTER I SAMLINGEN
Varsler
og merkedager
anno 1644
Almanakken anno 1644 opplyste ikke bare om årets dager og måneder, men varslet
også om hvilke dager det var forventet regn eller sol, om når det var gunstig å ta seg et
bad og om når man burde drikke vin i stedet for vann.
TEKST: ANNE EIDSFELDT, FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
Almanakken for 1644 er den første bok som ble trykt
i Norge. Det skjedde i Christiania i 1643, da den
danske boktrykker Tyge Nielssøn satte opp sitt
trykkeri i byen. Almanakker var en populær og
etterspurt vare som kunne gi boktrykkeren en
rask inntekt. Og det trengte nok den nyetablerte
boktrykker.
DANSK KOPI
Almanakken består av 48 små sider og måler
10 x 7,5 cm. De 48 sidene kunne fordeles på ett og et
halvt trykkark, som så ble falset i legg og sydd sammen
i ryggen. Det er derfor den er blitt kalt en bok. Det
var imidlertid ikke fritt fram for hvem som helst å
trykke almanakker. Fra 1636 var det Universitetet i
68
København som hadde privilegium på å utgi disse, og
Tyge Nielssøn hadde nok ikke tillatelse til å trykke
almanakken for 1644. Den er også en kopi av en dansk
almanakk for samme år, der solens, månens og planetenes bevegelser på himmelen ble beregnet ut fra
Københavns beliggenhet. Tyge Nielssøn har forsøkt å
gjøre almanakken mer norsk ved blant annet å trykke
den norske løve på tittelsiden, riktignok speilvendt.
Dette må være første gang det norske riksvåpen ble
trykt i Norge.
LANGTIDSVARSEL
Almanakken gir en oversikt over alle årets dager og
måneder, planetenes og stjernenes bevegelser, samt
markedsdager i Norge og Danmark. Ved å studere
En Ny Allmanach paa det Aar effter Jesu Christi Fødsel 1644.
Christiania Aff Tyge Nielssøn [1643].
planetenes, solens og månens plassering på himmelen,
kunne man beregne hvilke dager i året det var gunstig
å ta bad, koppsetting og årelating, samt hva slags vær
man kunne vente seg i løpet av året. For desember
1644 var det ifølge almanakken spesielt gunstig
med både bad, koppsetting og årelating den 5. Ellers
begynte vinteren den 11., og 13. var «Lengste Nat og
steckiste Dag», altså den lengste natt og korteste dag.
Det er også værvarsler for enkelte av dagene i desember måned: Den 14. ble det regn, den 21. smukt vær,
den 28. blest, og på årets siste dag ble det meldt regn.
Som alle de foregående måneder, ble også desember
måned avsluttet med et lite vers. For desember heter
det: «Mange bekome udi denne Maaned den Kaalde/
besynderlig de som ere tyndkledde. Det er oc bedre nu
at dricke Vin end Vand.» Almanakken siste del består
av et samlet værvarsel for hele det kommende år, kalt
et Prognosticon. For desember kan man lese: «Den
25. som er Juledag klocken er halftgon 4. eftermiddag
med Frost oc Snee.» Almanakken vitner om tidens tro
og erfaringsgrunnlag.
Almanakker var en forbruksvare, og på grunn av sitt
lille format og få sider er det få eksemplarer som er
bevart. Det finnes bare ett eksemplar av Almanakken
for 1644 i Norge, og det eies av Nasjonalbiblioteket.
Opprettelsen av et trykkeri i Norge var en nasjonal
viktig hendelse som fikk samfunnsmessig betydning
for landet, både innenfor forvaltning, nyhetsformidling og kulturliv.
69
TEMA SKATTER I SAMLINGEN
Fra Paris
og København
De to første bøkene som ble trykt på norsk initiativ
var to liturgiske bøker.
TEKST: ESPEN KARLSEN,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
BREVIARIUM NIDROSIENSE
OG MISSALE NIDROSIENSE
I 1519 tok man fra norsk hold i bruk boktrykkerkunsten for
første gang. Erkebispesetet i Trondheim bestilte to trykk, ett fra
Paris (Brevarium Nidrosiense) og ett fra København (Missale
Nidrosiense). Det var liturgiske bøker, et breviarium og en stor
messebok. Bøkene ble redigert i Norge, til dels fra meget gamle
håndskrevne bøker. Breviariet er anset som et av de fineste
pariserbreviarier fra denne tiden, og missalet er blitt kalt det
ypperste danske trykk før 1550. Opplaget var på rundt 1200
eksemplarer, et stort opplag den gangen. Legg merke til den
tunge germanske frakturen i missalet og de mer grasiøse
typene i breviariet.
70
Breviarium Nidrosiense
Missale Nidrosiense
71
TEMA SKATTER I SAMLINGEN
Norske bokbind og
kobberstikk fra 1600-tallet
Cestus Sapphicus («kjærlighetsbelte»), trykt i Christiania 1661
En bønnebok, benyttet som
festgave og bundet i rød fløyel,
og en billedrebus om ekteskapets
gleder og utfordringer var blant
de første bøkene som ble trykt
i Norge.
TEKST: ANNE EIDSFELDT,
FORSKNINGSBIBLIOTEKAR,
NASJONALBIBLIOTEKET
72
OM EKTESKAPETS GLEDER
Cestus Sapphicus («kjærlighetsbelte»), trykt i Christiania
1661, er en billedrebus om ekteskapet med kommentarer,
sitater og kildehenvisninger til klassiske tekster, samt fasit til
rebusene der figurene blir forklart. Teksten er på latin, skrevet
av sognepresten på Toten, Niels Thomessøn (1605–1662).
Foruten tekst, består boken av 31 sider med kobberstukne
rebuser. Tittelsiden (som vist her) er stukket av Knud
Sevaldsen Bang, rebusene av Diderik Nilssøn Muus. Cestus
Sapphicus er et avansert trykk med både høytrykk (med typer)
og lavtrykk (med kobberplate) utført på samme side. De to
trykkteknikkene måtte utføres med to forskjellige presser.
Tolff aandelige
Betenckninger,
av Phillip Kegel.
Bønnebok trykt i
Christiania i 1678
på bokhandler Hans
Hoffs bekostning
EN KJÆRLIGHETSGAVE
Denne tidlige praktboken har bind i rød fløyel og midt- og
hjørnebeslag i sølv formet som hjerter. Boken har siselerte og
forgylte snitt og forsats i brokadepapir i gull og fiolett. I midtbeslagene foran og bak er det inngravert to initialer og datoen
2. juni 1684. Dette er nok initialene til to som har forlovet seg
denne datoen. Eksemplaret har trolig vært en festegave, en
gave fra festemannen til sin tilkommende hustru.
73
TEMA SKATTER I SAMLINGEN
Trastfangsten
Ivar Aasen og fuglane
Den unge Ivar Aasen fanga fuglar for å selje dei som mat. 13-åringens miniatyrhefte
der trastefangsten er loggført, viser samlaren og systematikaren Aasen i støypeskeia.
TEKST: REBECCA BOXLER ØDEGAARD,
FORSKINGSBIBLIOTEKAR, NASJONALBIBLIOTEKET
Eit av dei mest detaljrike privatarkiva i Nasjonalbiblioteket er arkivet etter språkforskaren og diktaren
Ivar Aasen (1813–96). Her finst det mellom anna brev
og (reise)dagbøker, manuskript til vitskapelege verk
og til diktsamlinga Symra med fleire versjonar av diktet «Nordmannen», betre kjent som «Millom bakkar
og berg». Aasen tok vare på det meste han skreiv. Den
siste dagbokinnførselen er datert tre dagar før han
døydde den 20. september 1896.
Det tidlegaste Nasjonalbiblioteket har frå Aasen si
hand, er eit lite hefte, om lag 5x8 cm, med oversikt over
det han kalla «Trastfangsten». Han laga truleg heftet
sjølv i 1826. I over to år brukte han det til å føre rekneskap over fuglefangsten sin, meir presist fangsten av
trastar. På yttersidene av heftet kan ein forresten finne
øvingar i det latinske alfabetet. Papir var dyrt, og inga
sider måtte gå til spille.
Det var vanleg for tenåringar på denne tida å fange
fuglar for så å selje dei som mat. Men det var ikkje
nokon vanleg 13-åring som er opphav til denne loggboka over fritidssyssel og inntektskjelde. I ei ennå litt
ustø og heller grov handskrift noterer den unge Ivar
Aasen dato for fangsten, tal og farge på trastane, kva
slags pris han fekk selt dei for, og kor. For året 1826 ser
dette slik ut:
74
Oktober
7 sk.
Tirsdag d. 3
Torsdag
Fredag
Søndag
Mandag
Torsdag
Fredag
3 1/2 s.
Bekomst
1 Sortetrast 1 Graatrast - c
1 Smaatrast - a
1 Graa
1 Sort - e
1 Graa
2, 1 sort. 1 mørkgraa - b
Beko mst
en Kringle
Frå: Ivar Aasen: Brev og dagbøker. Ved Reidar Djupedal.
Band III. 1960. Sjå også aasentunet.no.
Men ikkje nok med denne oppramsinga. Talentet for
systematisk tenking og metode kjem allereie her godt
til syne. Ein finn til dømes eit «N.B», det vil seie ein type
sluttnotar, som spesifiserer den einskilde arten trast:
I ettertidas lys kan ein seie at dette miniatyrheftet
laga av ein 13 år gammal bondegut viser samlaren og
systematikaren Aasen i støypeskeia. Ti år seinare
kom han som kjent til å beskrive over 500 planter i eit
storslått herbarium samtidig som han arbeidde med
sin første dialektgrammatikk. Vitskapsreisa hans går
såleis frå fuglar over planter til ord, frå det konkrete til
det abstrakte, og dette vesle heftet står som eit vakkert
utgangspunkt for livsverket.
Heile «Trastfangsten» er digitalisert og ligg på nb.no
N. B.
a Ved Smaatrast forstaaes den saakaldede
Nattergal som
er rødgul under Vingerne
og strimet i Hovedet.
b Mørkgraa er den som er sortmusket paa
Ryggen
og brun i Brystet.
c Graatrasten er den almindelige Kramsfugl -.
d Sort guln. er den som er ramsort og har gul
Næb.
e Sortetrast er den som er overalt sort om
endskjøndt stundum noget gaa i Brystet.
Frå: Ivar Aasen: Brev og dagbøker. Ved Reidar Djupedal.
Band III. 1960. Sjå også aasentunet.no.
75
ISSN 1890-7970 (online)
ISSN 1890-3185 (trykt utg.)
www.nb.no