pdf-fil - Angstringen Norge
årgang 2015 - Angstringen Norges deltakeravis - Forum for erfaringsutveksling Erfaringer fra selvhjelpsarbeid: - Ta styringen! Om å ta tak i eget liv - Fint å oppleve at folk får det bedre årgang 2015 - Angstringen Norges deltakeravis - Forum for erfaringsutveksling Verdensdagen for psykisk helse 2015 - Det er lov å ha riper i lakken! - Slutt på maskeraden NERVEN - Angstringen Norges deltakeravis - Forum for erfaringsutveksling Utgiver: Angstringen Norge Ansvarlig redaktør: Manuela Wanneck Redaksjonskomité: Arve Sletvold og Lene Jackson Forsidebilde: Svein Myklebust Design: Nelly M reklamebyrå INNHOLD Min opplevelse av Angstringen så langt ................................................................................. 4 En bekjennelse, for noen sa: «Det er ikke din skyld» ..............................................................5 Erfaringer fra oppstart i Angstringen ..................................................................................... 6 Om Angstringen i Fredrikstad ............................................................................................... 7 Fint å oppleve at folk får det bedre ........................................................................................ 8 Livet er perioden jeg lever – Dikt .......................................................................................... 10 Nytten av å være frivillig ........................................................................................................ 11 Om å spre informasjon om Angstringene i Rogaland ..............................................................12 Landsdekkende arbeidsseminar for landets Angstringer på Soria Moria ..................................13 Fra symptom til ærlighet ........................................................................................................14 Gruppa og jeg ........................................................................................................................16 Er det «lov» med glede og humor i gruppen? ..........................................................................18 Bare angst - Dikt ....................................................................................................................21 Ta styringen! Om å ta tak i egen livssituasjon .........................................................................22 Johan Benad Ugland sørget for en perfekt ramme rundt Verdensdagen i Grimstad ................25 Slutt på maskeraden ...............................................................................................................26 Hilsen fra redaksjonen Mye har skjedd i år: Oppstart av nye grupper, åpent møte med Vigdis Hjort på Trondheim bibliotek, lunsjseminar om angst og selvhjelp i Stavanger og Larvik, landsdekkende arbeidsseminar for landets Angstringer på Soria Moria hotell i Oslo og nå nylig i oktober et vellykket arrangement i Grimstad i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse. I denne utgaven av NerVen kan du lese om noen av disse arrangementene, samt erfaringer fra deltakere i Angstringen. Noen innlegg fra Angstringens landsdekkende arbeidsseminar på Soria Moria vil du også finne her. Jeg gleder meg at vi igjen kan distribuere NerVen som papirutgave – ikke bare til Angstringene, men også til Frivilligsentralene og andre interesserte aktører. Vi gjør det av forskjellige grunner. Angstringen Norges oppdrag er å gjøre erfaringer fra selvhjelpsarbeid for mennesker med angst tilgjengelig for «alle». Tilbake til NerVen – jeg vil takke alle bidragsytere for deres arbeid. En spesiell takk til Lene L. Jackson, Arve Sletvold og Guttorm Eskild Nilsen. Disse har lest korrektur, redigert artikler og skrevet egne bidrag. Vi åpner denne utgaven med «Ny i Angstringen». Innlegget er skrevet av en ung kvinne på 22 år. Hun skildrer hvordan det var å bli med i en Angstring i Bergen. Det er ikke så ofte vi et innlegg til NerVen fra en helt ny deltaker. En stor takk til henne! Hun viser hva det vil si å være helt ny i en gruppe. Da ønsker jeg alle en god lesing og satser på å få like mange flotte innlegg til nesten utgave i 2016 som i denne! Med vennlig hilsen for Angstringen Norge Manuela Wanneck Daglig leder Vår intensjon er å vise at deltakernes erfaringer med angst og selvhjelp er menneskelige erfaringer om å få og bearbeide reaksjoner på det levde liv. Derfor håper vi at heftet også blir gjort tilgjengelig for publikum – kanskje noen kjenner seg igjen i de forskjellige historiene og skaffer seg motivasjon til å ta tak i det som oppleves vanskelig i livet. Som en deltaker i Angstringen Trondheim sa på en regionkonferanse om selvorganisert selvhjelp i oktober: «Det koster å ta tak i livet, men det koster enda mer ikke å gjøre det!» www .angs li glivet? Føler å ta ta du deg mo den fo k i de t r Da kan vanskelige ? Angstri k nge anskje være n n Kristiansa oe fo nd Vi sa selvhje tser på å st r deg. ar lpsgru ppe i fe te opp ny b ru T ar/mar s. kristia a kontakt p Kanskje blir noen inspirert til å starte opp en ny Angstring? Oppstart av en ny Angstring i Gausdal viser at det absolutt er mulig å få det til på små steder. Angstringen i Gausdal kom i gang i våres etter et informasjonsmøte i desember 2014. Gruppemøtene holdes nå på Frivilligsentralen. å nsand @ang epost: E (onsdaller tlf: 457 stringen.no 9 ger m ellom 0 791 kl.10 – 14) LU Jakte NSJSEMIN n på egne AR Frisk livsen kreft trale n Lar er! vik 17 . sep temb Både oppstart av Angstringen i Gausdal og Larvik er eksempler på et godt samarbeid mellom Frivilligsentralen og en ildsjel med angst og endringsvilje! Samarbeid mellom Frivilligsentraler og Angstringer har en lang historie. Den går helt tilbake til nitti-tallet. Med etablering av Frisklivssentralene har en ny samarbeidspartner kommet inn i bildet. Angstringen i Bergen og Stavanger bruker lokalene til Frisklivssentralene. Felles for både Frivilligsentralen og Frisklivssentralen er at de er opptatt av folkehelsearbeid og helsefremmende arbeid. Det gjør dem til gode møteplasser for selvhjelpsarbeid. tring SL en.no MEDITAER DU Hemm NGST ? er i dag det deg er Om a endri ngst, motiv ng og asjon Fra By a visa L illeham mer Jakte - en fil n på e gn m om angs e kreft t og en er dring Angs tring ens s - Hvilk elvhje e ram mer jo lpsarb bber eid vi ette r? Min e - Del ndring takere s p ro s fra An gstrin ess gen fo rtelle Inform r asjon - Friv illig o Friskl sentrale m Angs n og ivssen tring tralen en i La rvik Vi se rv starte erer en en r kel lu Arrang med innl egge nsj kl. 12 emen ne kl og tet er gratis . 12.30 Sted: ! Fr Villaen isklivssen Tid: Kl , Badepark tralen, . 12 en 15 Elektr onisk www påmel .a Spør ngstringe ding smål ? Ring n.no inne n 15 oss på 97 50 . septembe 97 43 r. 3 Min opplevelse av Angstringen så langt Kvinne, 22 år, deltaker i Angstringen Bergen Jeg husker så godt første gangen. Jeg lå på et mørkt, lite soverom i en gjesteseng med blått sengetøy i et hus som for meg var fremmed. Mamma var på sykehuset igjen og pappa var som vanlig bortreist. Mormor hadde nettopp fått KOLS, så hun kunne ikke komme. Mamma hadde ikke noe særlig nettverk da hun var tilflyttet i byen, og ble syk kort tid etter hun kom hit. Uansett, det var iallfall ikke mulig å få tak i akutt pass, så jeg måtte til noen familiemedlemmer jeg så vidt hadde truffet. Jeg var 5 år. Huset deres føltes som om det var på andre siden av verden. Nå lurer du vel veldig på hva jeg vil med dette? Jeg kommer dit… Det var her jeg fikk mitt første panikkanfall. 5 år gammel, på et mørkt soverom i et fremmed hus. Etter det tok det en del år før vi for alvor skjønte at det var angst jeg led av. Det var vel først da hypokondrien kom for fullt at man begynte å overveie at det kunne være noe psykisk “galt” med meg. Jeg skriver galt i hermetegn, for angst er tross alt ikke galt å ha, man får det bare i situasjoner hvor det ikke er så klart hvorfor, kan man vel si. Jeg begynte hos psykolog på BUP som 11-åring. Det var mye inn og ut. Jeg ble “kurert”, så var jeg “ikke kurert” lenger, og så “kurert” igjen. Vi prøvde tankefeltterapi også, med lite hell. Siden jeg i tillegg lider av Aspergers syndrom, ble det muligens litt for abstrakt med tankefelt¬terapiens metoder. Jeg havnet tilbake på BUP. Og tilbake. Og tilbake. Så ble jeg plutselig angstfri. Fra 2009 til 2014 var jeg fullstendig angstfri. Jeg kunne være sosial, dra på ferier, sove alene, flytte for meg selv med samboer, gå på fest, kjøre bil langt alene og alt annet du kan tenke deg. Jeg var ikke redd for noe. Ikke engang edderkopper eller kreftsvulster! Min erfaring er nå engang at det alltid kommer tilbake, og det gjorde det. Det var selvfølgelig for godt til å være sant… Halve 2014 ble tilbrakt skjelvende på en sofa, helst med mamma eller samboer sammen med meg. Om ikke det var mulig, var de på telefon, ellers ble sistevalget aktuelt - min far. Det skal være ille før jeg ringer til han! Jeg ble på ny henvist til DPS for å få hjelp, men siden jeg har fått svekket min tiltro til vanlig psykologhjelp etter utallige ganger å ha gått i terapi, begynte jeg å google litt, for å se om det fantes alternativer. Det gjorde det. 4 Jeg fant nemlig noe som het “Angstringen”. Jeg fant en email å kontakte min lokale ring på, og gjorde det umiddelbart. Jeg fikk svar utrolig raskt, og det tok ikke lang tid før jeg hadde vært i kontakt med en herlig igangsetter og kommet inn i en gruppe. For meg, som sliter med alt fra panikkangst, sosial angst, helseangst, generalisert angst, å skulle gå i en angstring og snakke om problemene mine? Jeg er jo livredd mennesker. Spesielt flere på en gang, spesielt i et lite rom, spesielt på faste avtalte tider hvor man må gi beskjed hvis man ikke kommer, til fastsatte tider. Jeg har alltid vært veldig “tøff”. Hvis du spør hvem som helst i min omgangskrets, kan de sikkert fortelle deg at jeg har vært mye borte fra skolen. Det de aldri kunne fortelle deg, er at jeg har angst. Jeg tror det er noe av det siste folk ville ha trodd om meg. Det sier vel sitt at min mor og mormor som selv har slitt med panikkangst trodde jeg bare hadde allergianfall i en del år før de skjønte at noe annet var galt. Jeg har aldri snakket om følelsene mine, jeg har alltid virket behersket og jeg har alltid vært god på fasade. Ingenting galt her, nei. Så begynte jeg i Angstringen. Jeg skulle selvfølgelig virke uaffisert av hele situasjonen, så jeg sminket meg og tok på meg fine klær så jeg skulle se ordentlig ut. Da jeg kom frem skalv jeg som et aspeløv og svettet som en gris, men jeg gikk inn døren og satte meg ned. Da igangsetter droppet bomben om at vi skulle ha “introduksjons”-runde, snørte det seg i halsen. En bekjennelse, for noen sa: «Det er ikke din skyld» Gruppedeltaker, Angstringen Trondheim Å ha sosial angst er å være tilstede, men hele tida ønske å ha en av/på-knapp. Knappen brukes gjerne når redselen og angsten blir så stor at jeg bare vil være usynlig - kaste den svarte kappa over meg og lydløst forsvinne. For det er redselen for fordømmelse, angst, utilstrekkelighet. Foto: Shutterstock Selvfølgelig er det in egen opplevelse av situasjonen, det er bare jeg som føler den sånn. Det er jeg som sitter der i min boble, men det er min virkelighet. Og andre har jo ingen mulighet til å forstå min opplevelse når den er bare i mitt hode, og det er vanskelig å formidle den videre. Jeg var heldigvis sist, så jeg kunne forberede meg å si så lite som mulig. Etter alle de andre hadde introdusert seg, ble det for dumt, jeg følte jeg måtte bidra med noe til alle disse skjønne menneskene som akkurat hadde brettet ut sine historier. Så jeg fortalte med klump i halsen, mens svetten rant og kroppen skalv. Jeg følte at jeg skulle kaste opp ordene. Og vet dere? Jeg ble møtt med forståelse, empati og medmenneskelighet. Jeg gikk hjem den dagen og lurte på hvorfor jeg hadde kastet bort tiden min på å bekymre meg for dette. Jeg kunne fortsette å leve i boblen. Jeg kunne fortsette å være livredd for andre mennesker, vite at angsten griper tak i hjertet, gjør meg klam i hendene, stiv i kroppen, ukonsentrert og varm i hodet. Og så er det den lille tassen som hele tiden sitter på skulderen, like ved øret mitt, og hvisker: Nå har jeg gått i Angstringen i 3 måneder. Jeg har møtt virkelig fantastiske mennesker, fått mange nye erfaringer, jeg har fått gode råd og masse støtte, jeg har blitt tatt imot med åpne armer og jeg har ingen negative ting å si. Annet enn at jeg helst skulle vært der oftere og lenger! Jeg prøver å jage ham bort, kanskje lykkes jeg bedre med det nå. Men han er utholdende og energisk, tassen, og vi kommer sikkert til å leve samme til døden skiller oss. Jeg skal ikke si om Angstringen kommer til å kurere meg, og det er ikke så viktig, for jeg ønsker ikke lenger å bli kurert. Jeg ønsker å kunne leve som jeg ønsker, med mine forutsetninger og å kunne kontrollere det verste av angsten, så jeg ikke blir en byrde for dem rundt meg. Jeg vet ikke om Angstringen kan hjelpe meg med det, men jeg håper og tror det. Jeg er bedre nå enn jeg har vært siden jeg fikk tilbakefall, og jeg har blitt bedre raskere enn noen gang. At jeg begynte i Angstringen i mars tror jeg er en stor grunn til det! Jeg kommer helt klart til å fortsette i Angstringen, og jeg håper alle som sliter med angst der ute, uansett hvilken type, tør prøve! «Tror du virkelig at du betyr noe? Haha! Det du tenker å si nå kan du bare glemme, det er det dummeste jeg hørt.» Vel, boblen er blitt mer gjennomsiktig. Jeg tør det nå, å komme med en bekjennelse om at jeg har sosial angst, og det er veldig mange år siden jeg ble kjent med «Tassen», hvor mange vet jeg ikke. Ja, jeg kunne leve her i boblen min, men: Ville noen da vite at jeg hadde levd, vært her? Når mitt lys blåses ut, og jeg går ut av tiden. Livets lykksalighet er ikke gitt meg uten kamp. Selvfølgelig vil man være synlig, ha en plass. Hvem vil ikke det? Sola går opp og ned over oss alle dødelige. - Vigdis 5 Erfaringer fra oppstart av Angstringen i Larvik av Audun Sigtor Berg, igangsetter, og to nye gruppedeltakere I fjor flyttet jeg fra Kristiansand til Larvik. I Kristiansand hadde jeg selv gått i en Angstring. Jeg hadde veldig mye utbytte av å delta i en selvhjelpsgruppe. Derfor ville jeg bidra til at andre som sliter med angst fikk samme mulighet som jeg selv hadde fått. August 2014 tok jeg, Audun, kontakt med Frivilligsentralen i Larvik. Der traff jeg Tone M. Anderssen, leder for Frivilligsentralen. Vi ble enige om at vi skulle starte en Angstring, men at vi skulle vente til sentralen hadde flyttet på nytt sted. 4. desember hadde vi et åpent møte på Frivilligsentralen. Manuela, leder for Angstringen Norge, kom fra Oslo og var sammen med oss. Vi var ikke så mange på det åpne møtet, men det ble en fin kveld. I forkant hadde Østlandsposten skrevet et stykke om Angstringen, som ble godt mottatt. På det åpne møtet var det flere som var interessert i å være med i Angstringen. Etter å ha avertert i avisen og satt opp plakater, fikk vi nok medlemmer til å starte opp en gruppe vinteren 2015. Møtene holdes nå i lokalene til Frivilligsentrale hver tirsdag fra kl. 18 – 20. Gruppen har 6 medlemmer, med en liten overvekt av kvinner. Medlemmene er flinke til støtte hverandre, gi ros, stille spørsmål, og finne små mål/utfordringer for å utvikle seg videre. Under møtene er det alvor og latter i lett blanding. Dette gjør at det er lettere å snakke om vanskelige emner, og at det føles mer som en samtale i den reelle hverdagen. Det å jobbe med angsten her og nå er veldig effekt- ivt i motsetning til å se bakover. Man stiller på et mer likt grunnlag. Innimellom blir det noen tilbakeblikk for å nyttiggjøre noe av all erfaringene medlemmene har. I begynnelsen kunne det være utfordrende å holde seg til samtaletemaet, når følelser og trangen til å dele føltes for stor. Som sagt: vi har nå holdt på siden januar i år, og har ikke tenkt å gi oss ennå. Vi har etter disse månedene blitt bedre kjent med hverandre, og mange «tøffe» historier har blitt fortalt i gruppa. Vi skal jo prøve å snakke om angsten slik den følger oss i hverdagen 6 Fra Østlandsposten gjennom uka som har gått. Men det er ikke lett å bare snakke om tiden «her og nå». Man må liksom få fortalt hendelser fra mange år tilbake, da disse kan være en medvirkende årsak til at man har utviklet angst. Alle i gruppa deltar aktivt. Så mange ganger glemmer vi klokka, og den kan bli både 20.30 og 21.00! Midt i møtet har vi en pause, og da hygger vi oss med noe å bite i og kaffe/te. Det er et godt avbrekk synes vi alle sammen, for det kan være slitsomt å prate om og også lytte til «tøffe» livshistorier. Om Angstringen Fredrikstad av Lene Lautin Jackson, leder Angstringen Fredrikstad har holdt på jevnt og trutt siden 1994, vi har satt i gang ca. 55 grupper i løpet av de åra. Vi holder nå til på frivilligsentralen på østsiden av Fredrikstad. Vi har for tiden deltagere fra Fredrikstad, Hvaler, Sarpsborg og Rygge. Vi i Fredrikstad har en Ko-gruppe – koordineringsgruppe - som består av folk som har gått i gruppe eller går i gruppe, og ønsker å være med på å holde Angstringen i live. Ko-gruppa fungerer som Angstringens styre med leder og kasserer, resten av oppgavene fordeles på de som er med i Ko-gruppa. Vi får skryt for at vi er tilgjengelige: Vi har egen mobiltelefon med fast telefontid 3 timer i uka, SMS og svarer, mail, og egen internettside. Vi svarer alle som tar kontakt. Mange av de som tar kontakt med oss har lest internettsiden vår og siden til Angstringen Norge. Og mange forteller at legen eller psykologen har anbefalt dem å ta kontakt med oss – og det betyr jo at vi har et godt rykte lokalt. Alle som ønsker å begynne i gruppe får en samtale på forhånd, der vi går igjennom intervjuskjemaet og prater om selvhjelp, angst og Angstringen. Vi tar enten samtalen på frivilligsentralen eller på telefon. Alle får også informasjonsmateriell. Etter samtalen settes de på venteliste. Vi setter i gang nye grupper når det er nok folk til å fylle opp en ny gruppe. Enten med helt nye fra ventelisten eller en liten gammel gruppe + noen nye fra ventelisten - eller 2 små gamle grupper slått sammen til en ny. Når vi setter i gang nye grupper med folk fra ventelisten er det igangsettere med de første 4 møtene + 1 møte etter at gruppa har holdt på ca. 5 ganger alene. Igangsettere er deltagere som har gått i gruppe – eller som fortsatt går i gruppe. Vi har erfart gjennom flere år at gjennomsnittlig 1/3 av de som står på venteliste ikke begynner allikevel eller slutter etter ett møte, derfor setter vi ikke i gang nye grupper før det er 8-9 personer på ventelisten. Vi har erfart at det er skummelt, men allikevel bedre å la samtalen gå fritt i gruppa, istedenfor å ha runder der én har ordet av gangen. Det blir mer mulig å være her og nå på gruppemøtene når ordet er fritt enn når man snakker etter tur. Litt mer tall: I flere år har det gjennomsnittlig vært 10-12 personer som begynner og ca. like mange som slutter i løpet av året. Det har vært ca 15-20 aktive deltagere til enhver tid. Altså fra 2-4 grupper i gang samtidig. Noen deltagere går i gruppe i noen måneder, andre går i flere år. 2011 var et litt annerledes år. Det var nesten ingen som tok kontakt etter 22. juli, og de som sto på ventelisten i fjor ville ikke begynne allikevel da vi skulle sette i gang ny gruppe. I høst har vi to grupper i gang og sju mennesker står på venteliste til neste gruppe. Vi arrangerer julebord og sommerfest for alle deltagerne, inkludert selvsagt Ko-gruppa – det er litt fint å møtes sosialt også. Vi hadde åpne informasjonsmøter hver høst og vår i flere år, men vi har ikke hatt ressurser til det de siste par åra pga mangel på penger og pågangsmot. Vi opplever at det i perioder er vanskelig å få folk til å være frivillige: Igangsettere, med i Ko-gruppa, snakke på åpne møter og det har slitt litt på oss som har vært med en stund. Selv om alt vi gjør gjøres på frivillig basis, så trenger vi jo litt penger: til annonser, til bruk av lokalene på frivilligsentralen, telefon, porto osv. – og vi ønsker oss en ny lokal brosjyre. Vi fikk 10 000 fra Helse sør-øst i noen år, men det tok slutt for et par år siden. Vi sender søknader når vi ser det utlyses sånt vi kan søke på. Vi søker om og får 3-5000 fra legatmidler i Fredrikstad kommune hvert år. I fjor ble det mulig å søke om penger til frivillig arbeid fra Fredrikstad kommune. Vi søkte om kr 10 000 og fikk kr 2000 derfra i fjor. Vi har som sagt deltagere fra flere kommuner i Nedre Glomma-regionen, men vi får ikke noe penger fra de andre kommunene. Ko-gruppa bruker endel tid og ressurser på å sende søknader hvert år, men får stort sett bare avslag. Akkurat det er nokså slitsomt og demotiverende. Men for å avslutte med noe litt hyggeligere: En ting som holder motivasjonen til oss frivillige i Ko-gruppa oppe er at det er mange som forteller oss at de får veldig mye ut av å gå i gruppe i Angstringen – og noen kontakter oss i ettertid og gir tilbakemelding om at de fikk mer ut av gruppa enn de skjønte mens de gikk der. http://www.angstringen-fredrikstad.org 7 Fint å oppleve at folk får det bedre! Erfaringer fra en «fersk» igangsetter for Angstringen i Kristiansand Av Manuela Wanneck* Brynjar hadde selv gått i et halvt år i gruppe da han ble spurt om å være igangsetter for en ny Angstring i Kristiansand. Brynjar sa ja. Han ville utfordre seg selv og komme et steg videre i sin egen prosess. Dessuten ønsket han å gi noe tilbake, etter selv å ha deltatt i en selvhjelpsgruppe. For at folk skulle kunne komme i kontakt med Angstringen, skaffet Hanne en enkel billig mobil med kontantkort. Hun og Brynjar hadde fast telefontid én gang i uken. Dessuten var de tilgjengelige via e-post. I forkant av gruppeoppstart tok de også intervjuene med dem som ville starte i gruppe. Han var ikke alene om jobben. Han hadde med seg Hanne som også for første gang var igangsetter. Begge to gjorde en ganske omfattende jobb. De satte ikke bare i gang gruppen i mars, men de jobbet også med rekruttering for å få folk til å bli med i gruppen. Ønsket aktive igangsettere Det tok forholdvis lang tid før gruppen kom i gang, omtrent 3- 4 måneder. Gruppen ble startet i mars 2015, og ble en ren kvinnegruppe. Brynjar og Hanne var sammen med gruppen seks ganger. De var nokså usikre hvordan de skulle legge opp arbeidet i gruppen. For at gruppen selv skulle overta ansvaret for møtene i gruppen, prøvde de noen forskjellige veier. De hadde et gruppemøte hvor et av de nye gruppemedlemmene kunne være ordstyrer i gruppen. På et annet møte «lente Brynjar og Hanne seg tilbake» og sa ingenting. Det fungerte ikke spesielt bra. Gruppen ønsket at igangsettere skulle være engasjerte. For å nå ut til mennesker som sliter med angst, annonserte de i Fædrelandsvennen og Kristiansand byavis. Sistnevnte er en gratis avis som leveres til alle husstander. Penger til annonsering skaffet Lise Tveiten fra Angstringen Grimstad. Hun har vært og er fortsatt DEN store drivkraften for Angstringene på Agder. Det var for øvrig også Lise som hadde spurt Brynjar og Hanne om de kunne tenke seg å være igangsettere. Telefontid Erfaring med annonsering i avisen har vært blandet. Den hadde svært liten kortsiktig effekt. Det kom henvendelser fra mennesker med forskjellige behov. En del ønsket å få hjelp og enkelte tok kontakt av ren nysgjerrighet. Men det kom også henvendelser fra mennesker som var interessert i å ta fatt i angsten. Det var nesten bare kvinner som henvendte seg. 8 Foto: Shutterstock Etter igangsettingsperioden var gruppen tre ganger alene og så var Brynjar med igjen på et oppfølgingsmøte. I etterkant lurer han på om det var litt for mye at han og Hanne var med på seks oppstartsmøter. Men deltakerne var i hvert fall fornøyd, når Brynjar kom til oppfølgingsmøtet. Gruppen er fortsatt i gang. Noen har sluttet. Nå er det tre deltakere som holder koken; tre kvinner mellom 20 og 60 år. Konstruktivt samarbeid Brynjar har reflektert mye over rollen som igangsetter. En utfordring er at man må huske ikke å være leder. Dette kan være vanskelig. Nye deltakere er naturlig nok usikre. Det er uvant for mange å være i en lederløs selvhjelpsgruppe. Mange ser da på igangsetteren som en slags leder, noe igangsetteren ikke er. Det krever aktiv jobbing av igangsetteren om ikke å overta en lederrolle. Brynjar opplevde samarbeidet med Hanne som svært konstruktivt. De kunne korrigere hverandre underveis på gruppemøtene hvis en av de to ble for «mye leder» eller «terapeut». Gruppemedlemmene kan fort komme til å betrakte igangsetteren som en type terapeut de ser opp til. Da mener Brynjar er det ekstra viktig å ha en bevissthet om hvordan igangsetterne prater. Han synes dette kan være utfordrende – han opplever at igangsettere kan bevege seg i en gråsone mellom erfaringer og terapi. Folk får det bedre! Når det gjelder egen selvhjelpsprosess, tenker Brynjar at han selv har hatt stort utbytte av rollen som igangsetter. Han synes at det ikke er bare enkelt å være en type ressursperson. «Du står i en periode litt i fokus». Det er noe han i utgangspunktet ikke føler seg spesielt komfortabel med. «Samtidig er det veldig givende å være igangsetter. Det er godt å se at folk faktisk får det bedre!», sier han. Han har også opplevd at han fikk en slags hjelp av gruppedeltakere for sin egen prosess når han delte sine egne erfaringer. Noen historier fra gruppemedlemmene kunne være krevende å forholde seg til. Brynjar kunne da kjenne på egen «gammel grums» - han følte at egne gamle traumer ble berørt. Dette lærte Brynjar som igangsetter: «Du ønsker mer enn du kan få til. I begynnelsen tenkte jeg slik: Nå skal vi sette i gang mange grupper! Det skal bli så supert! Nå har jeg et realistisk syn. Det tar lang tid før en gruppe er etablert. Jeg har ikke så mange forventninger lenger om hvordan det skal bli. Jeg tar det mer som det kommer. Da blir jobben mye lettere.» I etterkant ser Brynjar at det har vært mye arbeid å sette i gang en gruppe fra A til Å. Men han er overbevist om at det du får tilbake som igangsetter, veier opp all iherdig jobbing: «Du får arbeide med din egen prosess hele tiden.» Mens Brynjar var igangsetter, sto han selv i en tøff og krevende livssituasjon. Når livet kjentes tungt, kunne han fortsatt si til seg selv at han bidro med noe positivt. Det hjalp på hans egen vei videre. En ting som Brynjar er helt overbevist om når det gjelder det frivillige arbeid som igangsetter: «Du får en veldig stor gulrot! Du er vitne til at folk får det bedre, veldig mye bedre!» Anmerkning fra redaksjonen: Innlegget er basert på et telefonintervju med Brynjar i juni. En takk til Guttorm som har bidratt med redigering av innlegget. 9 Livet er perioden jeg lever Livet er perioden jeg lever Lever og liv to positive ord. Tenk om livet var like enkelt å leve: «Nei, det er ikke noe jeg tror». Livet er perioden jeg lever, Flere ord som jeg vil, kan eller må. Kun for å vise hva jeg mener: «Det handler jo om å tørre, for å forstå». Livet er perioden jeg lever. Kjærlighet en varme som gir. Varmen må deles med andre: «Det må jeg våge, før noe blir» Livet er perioden jeg lever. Urett gjør meg irritert og sær. Mitt sinne må deles med andre: «Jeg må tørre å vise hvem jeg er» Livet er perioden jeg lever. Samtaler utfordrer min åpenhet Diskusjoner er kanskje ikke så farlig: «Jeg vet jeg våger mer med ærlighet» Livet er perioden jeg lever. Angsten en sirene, så høy og stor. Når den gjør fryktelig vondt: «Tør jeg å si det, med mine egne ord» Livet er perioden jeg lever. Opplevelser gir følelser, gode og rå, Jeg våger å kjenne etter: «Hva gjør det med meg, her og nå» Livet er perioden jeg lever. Latter gjør livet lett. Latter smitter til andre: «Det må jeg våge å dele, rett og slett» Livet er perioden jeg lever. Følelsene gjør meg til den jeg er Nå tørr jeg både le og gråte: «Jeg blir levende, og våger å være her» Morten 10 Foto: Shutterstock Nytten av å være frivillig av Tore, Angstringen Oslo Når jeg spør meg selv om hvorfor jeg valgte å bli frivillig i Angstringen Oslo, må jeg være ærlig og svare at det først og fremst var å hjelpe meg selv videre i min egen selvhjelps-prosess. Etter hvert som jeg fikk prøve meg som igangsetter av nye grupper, vert på Åpent hus og senere som leder av Kontaktmøter, oppdaget jeg at det ga meg en god mestringsfølelse å få være med på å hjelpe andre i gang eller videre med deres selvhjelpsprosess. Denne følelsen ga meg i sin tur mulighet til å bygge opp min egen selvtillit igjen, og livskvaliteten min ble sakte, men sikkert bedre. Eksponeringstreningen jeg fikk, tvang meg til å bruke sider av meg selv som jeg ikke ante at jeg hadde, f.eks. til å lede møter, stå foran forsamlinger og holde innlegg og etter hvert små foredrag. Dette førte til at jeg ble bedre kjent med meg selv og mitt eget livsproblem, angsten min. Jeg lærte smått om senn å endre holdning til problemet mitt, og nå ser jeg på det smerte-fulle signalet som angst er, mer som en venn og veileder enn som en skremmende fiende. Angsten min sier klart og tydelig fra når jeg bl.a. går utover egne grenser. Når jeg lytter til den, og handler ut fra det jeg finner bak den, går den i dvale helt til jeg på nytt går utover mitt eget nokpunkt. Litt av et signal, spør du meg. Nesten all kunnskapen min om mitt eget livsproblem har jeg fått som deltaker i egen gruppe og senere som frivillig i Angstringen Oslo. Det geniale med frivillig arbeid i Angstringen er at du hjelper deg selv videre i egen prosess, samtidig som du hjelper andre. Hvis du har lyst til å prøve deg som frivillig i Angstringen Oslo, ta kontakt på [email protected] eller 22 71 26 09! er: nettsid har også egne o sl O n ge in Angstr gstringen.no. www.oslo.an 11 Om å spre informasjon om Angstringene i Rogaland av Cathrine Aasland Grønvold, Angstringen Sandnes Jeg har gått i Angstringen siden 2007 og ønsker å spre informasjon om Angstringen til folk på Jæren og i Sandnes. Tabuet om psykiske lidelser sitter fortsatt langt inne hos folk på Jæren. Det er ikke så lett å starte opp nye selvhjelpsgrupper. Jeg merker at fordommene om psykiske lidelser gjør dette vanskelig. Jæren DPS, som er en del av Norsk Kvinners Sanitetsforening, jobber i samarbeid med Time kommune for å bryte ned dette tabuet. De har hatt åpne forelesninger og kurs. I år har fokuset i kommunen og på Jæren DPS vært selvhjelpsarbeid, og det var naturlig for meg å holde et foredrag om Angstringens selvhjelpsarbeid på Jæren DPS. Det var litt skummelt å stå foran så mange fagfolk. Men der opplevde jeg å bli møtt med respekt og det ga meg trygghet. De ansatte på Jæren DPS fortalte at de også synes det var vanskelig å starte opp grupper. Jeg fikk positiv tilbakemelding på foredraget jeg holdt. Dette har gitt meg mer pågangsmot til å ønske å holde andre foredrag, og har derfor tatt kontakt med Time Kommune, avdeling rus og psykiatri. Ønsket mitt er å nå ut til folk som sliter med angst og som har lyst å begynne i selvhjelpsgrupper. Med dette håper jeg at flere «Jærbuer» får kjennskap til at Angstringen finnes. Lunsjseminar om angst, livsmot og endring på Byhaugkaféen i Stavanger, 14.april I samarbeid med Angstringen Stavanger arrangerte Angstringen Norge et lunsjseminar for ansatte og interesserte innen psykisk helse arbeid. Det var rundt 25 deltakere på seminaret blant annet representanter fra Time kommune. Vi hadde et tett program alt fra visning av filmen «Jakten på egne krefter» til innlegg om rammer for selvhjelpsarbeid i Angstringen. Sonja fra Angstringen Stavanger delte sine egne erfaringer knyttet til angst og selvhjelp. Sonja har imidlertid L satt i gang en ny gruppe på Angs UNSJSEMINAR t - en Frisklivssentralen i Stavanger ressu rs? Om a og har stilt opp i skrivende ngst, endri n stund på Angstringen livsm g og ot Norges stand på Schizofrenidagene i Stavanger nå i november. Byhau gkafé en i S tavan ger 14 . apri l «Jak te - en fil n på eg m om ne kr angs t og en efter» Angs dring – hvilk tringens e ram se mer job lvhjelps ar ber vi Min en etter? beid dr – en grup ingspros pede ess ltake r forte Angs ller – om t og livsm selvh ot jelp i hverda Inform gen asjon Av Manuela Wanneck 12 om An gstrin gen i Vi se rv starte erer en en r med ke innleg l lunsj kl . 12 gene Arrang kl. 12 og emen .30. tet er gratis. Velkom men! Elektro ni sk Spør smål påmeldin ? Ring g* in nen oss på Mer in 97 50 10.april. fo: ww 97 43 w.an gstring en.no Stavan ger Sted: Byha ugka Carl fé Su 4025 ndt Hans en, St ens ga Tid: Kl avanger te 15 , . 12-1 5 Sonja fra Angstringen Stavanger og Ivar fra Angstringen Oslo på stand på Schizofrenidagene. 8 Landsdekkende arbeidsseminar for Angstringene på Soria Moria Siste helgen i september gikk det årlige landsdekkende arbeidsseminar for Angstringene i Norges land av stabelen. Årets tema var «Gruppen som ressurs»: På sidene 13-20 har vi gjengitt noen av innleggene som ble holdt i løpet av helgen. Vi starter her med forventningssangen som er en oppsummering av deltakernes forventninger til helgen i musikalsk form. God lesing! – Med vennlig hilsen Manuela FORVENTNINGSSANGEN Arve og Elisabeth Melodi: Jeg er en gammel teddybjørn 1. Nå er det atter seminar for n’te gang på ra’. mon tro hva vi skal høre om nå denne gangen da? Vi håper det er nye folk som vi blir kjente med, for da får de gamle lov å spise helt i fred. REF: For nå er vi atter her på seminar igjen. Vi kommer med forventning, vil ha påfyll med oss hjem. Erfaringer fra andre, kanskje si noe om jeg vil. Så håper vi å høre hvordan andre fikk det til. 2. Hvordan skal vi jobbe vi som nå i gruppe går? kontaktperson, igangsetter, erfaringer vi får. Forventninger til sosialt, en utfordring for meg. og du kan ha helt andre ting som bare plager deg. REF: For nå er vi atter her på seminar igjen. Vi kommer med forventning, vil ha påfyll med oss hjem. Historier om egen angst det vil vi gjerne ha, vi lurer på om det er lov å gå og være glad. 3. Vi er spente på hva for no’n tema vi skal ha. I plenum og i gruppe, håper det blir veldig bra. For det æ’kke lett å reise langt bort hjemmefra. Da forventer jeg motivasjon når jeg skal dra. REF: For nå er vi atter her på seminar igjen. Vi kommer med forventning, vil ha påfyll med oss hjem Mon tro om det er noe som jeg selv kan bidra med? For om jeg bare våger, er det mulig det kan skje. 4. Vi må ikke glemme at vi er i samme båt. så derfor kan vi enes nå i en forventningslåt. Forventninger om påfyll er no’ alle her vil ha, så la oss jobbe sammen slik at helga vår blir bra. REF. For nå er vi atter her på seminar igjen. Vi kommer med forventning, vil ha påfyll med oss hjem. Og her kan du gå ut litt, dersom du trenger det, Det kan jo hende at du ønsker deg litt ro og fred. 13 Fra symptom til ærlighet av Sigurd, Angstringen Oslo Oppmøte a-ring og situasjon For drøye 5 år siden stod jeg på trappa til Angstringen Oslos tidligere lokaler like ved Storo. “Åpen onsdag kveld”, mener jeg de kalte det. Innenfor satt vertene på åpent hus klare til å ta meg i mot. Jeg visste lite om hva Angstringen var eller hva jeg gikk til. Men jeg hadde bestemt meg for å “prøve alt”. Jeg var uten jobb, uten fullført utdannelse, hadde aldri hatt en ordentlig kjæreste, “men” jeg hadde studielån, løpende husleie og andre utgifter. Og jeg hadde massevis av angst! Situasjon i dag I dag har jeg to barn, ny enebolig, stasjonsvogn, bikkje, samboer på 5. året og jobb på 4. året. Jeg har tidvis noe angst, men den lever jeg greit med. Aksjemegler Noen måneder før jeg møtte opp i Angstringen fikk jeg prøve meg som aksjemegler. Aksjer hadde vært min store interesse siden jeg begynte på handelshøyskolen i Bergen 5 år tidligere. Men å være aksjemegler skulle vise seg å være svært vanskelig for meg. Det som skulle til for å lykkes var ikke noe jeg kunne stå inne for - det gikk i mot mitt verdigrunnlag og min moral. Jeg synes det var helt forferdelig å ringe rundt for å drive med salg. Jeg ville ta vare på kundene mine og ikke bare skaffe kurtasjekronene til sjefen. Symptomene jeg fikk var en konstant følelse av ubehag, dårlig samvittighet og dårlig nattesøvn. Jeg var nervøs og gruet meg til å gå på jobb hver dag. Etterhvert som symptomene stadig økte måtte jeg til slutt stikke fingeren i jorda, være ærlig med meg selv og ta et oppgjør ved å hoppe av hele greia. Jeg fikk litt ekstra push av en medarbeidersamtale med sjefen hvor han påpekte at det var først og fremst HAN jeg skulle levere til og ikke kundene mine - så da sluttet jeg dagen etterpå. Aksjemegleroppgjøret gjorde vondt Ærlighet kan gjøre vondt. Jeg følte at jeg samtidig gav opp en årelang drøm om å kunne leve av aksjemarkedet. Og at jeg satte meg selv på bar bakke, samtidig var jeg “skuffet” over hvordan hele bransjen fungerte. Etterpå kom angstsymptomene Da jeg slapp å være redd lenger for sjefen og telefonene, og jeg fikk god tid til å tenke på andre ting, så fikk jeg det for meg at jeg var i ferd med å bli gal. Og da begynte min hittil verste angstperiode for fullt, med tvangstanker og det som hører med. Jeg sleit med å se lyset i tunnelen. 14 Jeg kunne ikke begripe at selv om angsten skulle bli bedre, så ville jeg vel ikke kunne klare å avvenne meg med alle disse tvangstankene uansett. Ærlig på nytt - tok tak i angsten Etter noen måneder med mye angstsymptomer måtte jeg igjen være ærlig med meg selv. Og innså at jeg måtte ta tak i dette. Jeg måtte sette av tid til å jobbe med det. Og jeg begynte å ta i bruk alle verktøyene jeg visste om. Psykologen “hakk i plata” Psykologen jeg begynte hos sa “Sigurd, disse tvangstankene dine er bare et hakk i plata som du kan hoppe deg ut av”, jeg trodde egentlig ikke på ham. At det bare var et “hakk i plata” hørtes for godt ut til å være sant. I dag om å bli gal I dag kan jeg se tilbake på dette litt humoristisk med en overbevisning om at det må være mye bedre å bli gal enn å være redd for å bli gal. Derfor blir også det å være redd for å bli gal ganske meningsløst. I gruppe i Angstringen Uttrykkene “Jeg føler at… “ , “For meg...” og “Her og nå”.. er kanskje det viktigste jeg lærte. Ingen kan arrestere meg på at “jeg føler at....”. Men samtidig innebærer det et eget ansvar - det er jeg selv som til syvende og sist er ansvarlig for hvordan jeg føler meg og hvordan jeg lar meg påvirke av omgivelsene. Mitt syn på å møte opp til avtalene Desto verre jeg følte meg, desto viktigere tenkte jeg at det var å møte til avtale. Gruppa som “trening” - ikke kos I gruppa tenkte jeg at det er en ypperlig anledning til å trene på å tørre å ta opp ting. “Her og nå”. Personer jeg ikke har med å gjøre utenom Angstringen. En ufarlig gruppe. Tør jeg det ikke her, tør jeg det ingen andre steder. Evig prosess? Angst har kommet og gått litt for meg gjennom livet, og jeg er innstilt på at dette kan være en “evig prosess”. Dette er kanskje min “akilleshæl”. Men det er nok flere positive sider ved angsten også. Angst som ressurs Angsten kan si fra om at noe må endres på. ”Hva er det egentlig angsten prøver å si meg?” er at spørsmål jeg har begynt å stille meg. Ved litt ettertanke kan jeg ofte finne en ganske logisk og mer underliggende forklaring på hvorfor noe gjør meg urolig. Angst som “vokter” Angsten prøver å passe på at jeg har en god livshygiene. At jeg sover nok. At jeg ikke fester for mye. At jeg ikke sliter meg ut med for mye gjøremål. At jeg gjerne trener fysisk. Og at jeg generelt har en god balanse i livet og har ting på “stell”. At jeg har det greit mine viktigste relasjoner. Lært mye Jeg har lært mye om meg selv, om å ta vare på meg selv, om å sette grenser for meg selv. Avslutningsord Symptomene ved angst og ubehag gjør vondt. Ærlighet kan gjøre vondt. Å tørre å ta tak kan gjøre vondt. Å endre retning kan gjøre vondt. Men så er min erfaring at ganske små endringer faktisk kan gi store positive utslag. Og det blir bedre - det er alltid lyst på andre siden av tunnelen! :) Gruppa og jeg av Arve, Angstringen Trondheim En liten innledning: En lørdag kveld i månedsskiftet januar-februar for sju og et halvt år siden, satt jeg og kona (eller kjerringa som jeg bruker å si) og så på TV. Litt rødvin i glasset, alt var fryd og gammen. PANG! Det kom som kasta på meg, jeg fikk ikke puste! Dét var starten på min aktive «angstkarriere». Jeg sier aktiv, for jeg har skjønt senere at angsten har fulgt meg meste-parten av mitt voksne liv, selv om den i mange år var heller passiv eller sovende om du vil. Jeg kontaktet Angstringen ganske umiddelbart, for jeg visste om den av en eller annen grunn, hvorfor vet jeg ikke. Der traff jeg Mary, som da var daglig leder i Trondheim, og jeg fikk tilbud om å starte i gruppe, noe jeg selvsagt sa ja til. Av Mary fikk jeg høre et par ting som jeg bet meg merke i: • Det går alltid over • Du dør ikke av angsten, men kanskje med den Et par viktige huskeregler når det røyner på som verst. Jeg startet i gruppe i mai 2008, for nesten sju og et halvt år siden, litt under fire måneder etter den første bråstoppen som jeg refererte nettopp. Jeg var i grunnen ganske heldig som slapp å vente lenger enn det. Jeg har faktisk vært med i gruppe siden da, gjennom flere endringer, eller flere grupper om du vil. Mange vil sikkert reagere på akkurat det, at jeg har gått i gruppe i over sju år, «Kan det være nødvendig, da?». Til det er det å si at vi er alle individuelle, noen finner ut at det ikke passer i det hele tatt, noen går der i ett år, to år, tre år, og altså jeg i over sju. Det er ingen fasit på hvor lenge man «kan» gå i gruppe. Av dem som startet samtidig med meg, er det faktisk én person til som fortsatt er i gruppa. Når jeg nå ser tilbake 15 på disse årene, ser jeg at gruppa jeg nå er i fungerer helt annerledes i dag enn for 7 år siden. Men la meg ta det litt mer kronologisk. Den første gruppa Da jeg startet i den første gruppa i mai 2008, ante jeg overhode ikke hva jeg gikk til. Et par måneder etter mitt første møte med Angstringen, var jeg så bra og tøff i trynet at jeg, da jeg fikk innkalling til det første møtet, tenkte at «jeg har jo ikke behov for dette, men jeg vil la det få en sjanse». Jeg husker fortsatt at jeg grudde meg fælt på vei til det første møtet, såpass at jeg underveis ikke torde å stoppe opp i det hele tatt, men bare fokuserte på å komme meg dit. Hadde jeg stoppet, hadde jeg neppe tort å fortsette. Møtet som sådan skal jeg ikke utdype, jeg husker ærlig talt ikke så mange detaljer, det inneholdt det vanlige med visning av film (den gamle «Å eie smerten»), gjennomgang av regler, taushetsplikt, praktiske ting etc. Det som kan nevnes var at da vi fikk sjansen til å snakke, var jeg raskt ute, jeg bare MÅTTE snakke. Det var både trygt og skremmende i det å ha noen faste rammer for møtene; for eksempel en runde med «hvordan har det gått siden sist?», og å sørge for at alle fikk snakket. I forbindelse med våre landssamlinger, som denne, har jeg jo hørt at svært mange har grudd seg for at «snart er det min tur», noe som gjerne ble verre jo langer man måtte vente. Jeg opplevde det faktisk ikke slik selv, kanskje var det fordi jeg var så snakkesalig at jeg var rask til å ta ordet? Jeg var ikke klar over det da, men ser i ettertid at de første månedene var veldig viktige for å bygge opp gruppa, bli trygge på hverandre, og utvikle vår måte å jobbe på. Vi lærer jo at gruppa skal være lederløs. Lederrollen kan jo ha flere ansikter, ett kan jo være å dominere snakkinga, ta ordet først og på den måten lede de andre i den retningen man selv vil, kanskje ubevisst. Jeg var kanskje litt i den leia … Ærlighet er et annet moment, og jeg må innrømme at jeg på enkelte punkter ikke var ærlig (kanskje ikke mot meg selv en gang), jeg torde ikke å si fra, noe som kanskje ikke er direkte uvanlig. Ett konkret eksempel er da en av de andre gruppedeltakerne fortalte om hvor deprimert vedkommende var (det må i parentes nevnes at jeg bevisst ikke angir kjønn her, vi har jo taushetsplikt), og at det gikk i retning av uføretrygd. Men vedkommende var jo på det tidspunktet bare 39 år, og hadde vært plaget av angst i mange år. Det var veldig skremmende, jeg ble redd for at det også ville gå slik med meg, redd for å falle utenfor arbeidslivet, hva med økonomien, redd for å ikke lenger kunne være til nytte. Men torde jeg si det? Nope! Men jeg må innrømme at jeg på en måte var glad da vedkommende sluttet … 16 Jeg har etter hvert lært at jeg er ganske utålmodig, i første rekke med meg sjøl. På grunn av denne utålmodigheten sa jeg tidlig til meg selv, og for så vidt til de andre i gruppa: «Ett år, gi meg bare ett år, da skal jeg være frisk og kvitt denne angsten!» Ja, særlig! Jeg har gått på trynet mange ganger siden. Jeg oppdaget fort at det å gå i gruppe var tøffe saker, ut over det å bli skremt av andres elendighet. Det å komme hjem etterpå og føle seg dårligere enn da jeg dro, var ikke akkurat til hjelp den første tida. Heldigvis ble jeg på forhånd fortalt at det ville skje, men det var ubehagelig lell. Veldig viktig poeng å ha med i det første møtet der, altså. Denne gruppa hadde ganske bra aldersspredning, om jeg ikke husker helt feil var det fra i underkant av 30 til 60+. Etter hvert sluttet noen, som i og for seg er helt normalt, på tross av aldersspredningen var dette nok ingen direkte årsak. Resultatet ble iallfall at vi etter et års tid (om jeg ikke husker feil) bare var 4 stykker igjen. Parallelt med dette hadde en annen gruppe hatt tilsvarende utvikling, og vi fikk tilbud om sammenslåing. Den andre gruppa … Den andre gruppa ble som å starte på nytt. Nye mennesker å bli kjent med, nye historier, nye tanker og idéer, nye ting å bli redd for, nye måter å jobbe på. Vi var fortsatt i stor grad på det nivået hvor vi i hvert møte hadde «dagens runde», hvor alle fikk snakke, hvordan er dagsformen, hva har skjedd siden sist og så videre. Det å være 8 stykker i gruppa, var kanskje litt i overkant. Skulle vi la alle få slippe til hver gang, ble det lite på hver. Samtidig ser jeg at det er en utpreget fordel å være mange til å begynne med, i og med at det alltid er en viss avskalling. Nye historier, ja. Jeg lot meg ikke lenger skremme slik jeg gjorde i den første gruppa. Jeg hadde nok allerede kommet LITT videre, men det hjalp veldig hvordan de andre la fram sine tanker. Når en person forteller om sine selvmordstanker med svart humor, blir de ikke skremmende lenger. Heldigvis! I andre fora kan det vel tenkes at noe slikt ville bli betraktet som uhørt, «slik snakker man ikke om noe så alvorlig». Jeg opplevde det å speile seg i en annen person som veldig godt, noe vi også snakket om, og jeg tror faktisk det er nevnt i filmen «Jakten på egne krefter». Enda et poeng i det å gå i gruppe. Fram for humoren! Tida går - avgang og påfyll … I en periode gikk antallet litt ned, men så kom nye inn, så vi var lenge ei gruppe på 6 stykker. Dette er et bra antall, mange nok til ikke å være sårbar for fravær, samtidig liten nok til å ha den nødvendige intimiteten. Det at en kun en ny deltaker kommer inn i en etablert gruppe gir ikke nødvendigvis en helt ny gruppestart, iallfall ikke som ved sammenslåing av to grupper. Men det gir likevel noe nytt, man må tilpasse seg litt den nye, man får inn nye tanker. Det er nok likevel vanskeligst for den nye, han eller hun skal på en måte bryte opp noen etablerte mønstre. Tør man det, eller innretter man seg bare? For oss «veteraner» er det lett å ta rollen som den erfarne. «Jeg har gått i gruppe i 5 år, så dette kan jeg!» Joda, man kan jo litt, for man lærer forhåpentligvis nye ting, men lærdommen gjelder i første rekke en selv, og er ikke nødvendigvis gyldig for andre. I slike sammenhenger, ja ellers også, er viktig å passe på at man sier «jeg» i stedet for «man». Oi sann, der brukte jeg jo «man» selv i stedet for «jeg» …. Altså: Det er viktig å passe på at jeg sier «jeg» og ikke «man» i slike sammenhenger (selv om det ikke er lett). På tide …? Jeg var inne på at jeg var glad en viss person sluttet. Ja, men du verden hvor trist det kan være når noen slutter! I gruppa kom vi uvilkårlig dit at noen sa «nå er det på tide å komme seg videre». Det er også en naturlig utvikling, og til dels en nødvendig sådan. Folk føler seg klar for et neste steg, kanskje de føler at de stagnerer i gruppa, kanskje blir det kjedelig, hva vet jeg? Jeg har vær heldig, og opplevd i første rekke at de som slutter, har sagt fra om det på forhånd. Det er bra for resten av gruppa, og en av forutsetningene for at gruppa skal fungere videre. Hvis man ikke sier noe, men bare uteblir fra møtene, blir det automatisk reist spørsmål om hvorfor, noe som kan være ødeleggende for gruppa. Stabilisering … I dag er vi ei tett lita gruppe, vi er for tida bare 4 stykker, hvor vi er trygge på hverandre, og vi har mange gode samtaler. Vi har da mulighet for å la den enkelte snakke lenge dersom den personen har behov for det. Det er dessuten «lov» til ikke å si noe heller. Akkurat dét er viktig for alle grupper. Jeg sa jo innledningsvis at jeg hadde behov for å snakke mye til å begynne med. Sånn er det ikke lenger, så det hender ofte at jeg sier veldig lite. Noe som for så vidt har vært kommentert (ref. min snakkesalighet til å begynne med). Onde tunger vil kanskje si at vi nå «pleier» angsten, men intet kunne være lenger fra sannheten. Det vi gjør, er det som Sigurd beskriver i filmen «Jakten på egne krefter», nemlig å drive med mentalhygiene eller forebygging. Speiling … Å speile seg eller kjenne seg igjen i det en annen person forteller er viktig i gruppa. Til å begynne med sa det meg først og fremst at jeg ikke var alene om problemene, noe som var svært bra å oppdage. Det gjorde godt å oppleve et forløp som lignet på mitt eget. Senere har det blitt mer et innspill til egenrefleksjon, det trigger tanker og følelser som jeg ikke har villet kjenne på eller kanskje har glemt/fortrengt. Jeg har fått innspill om ting det er viktig å være bevisst på, så som det å være tilstede i nået, «HER OG NÅ». Bare det å registrere ting rundt seg når man er ute og går, kanskje bare kjenne på at sola varmer i ansiktet, og at jeg nå, akkurat nå har det ganske bra, selv om mørke skyer truer, i overført betydning. Speiling kan også oppleves negativt. Hvis jeg for eksempel får etterreaksjoner etter et møte, kan det faktisk være fordi jeg har speilet meg i en annens historie, slett ikke i positiv forstand, men tvert imot at det minner meg om sider ved meg selv som jeg ikke liker. Speiling er altså også en kilde til assosiasjoner, og bidrar til at vi aldri går tom for temaer på møtene våre. Endring Jeg nevnte at én av dem jeg startet i gruppe sammen med for lenge siden fortsatt er med i samme gruppe. Det har vært en glede å oppleve forandringen til vedkommende, 17 fra å være nesten usynlig under møtene til å blomstre opp og stå fram med meningers mot. Det er flott å se! Å oppleve egen forandring er godt, men det er fantastisk å se andre framgang også. Aksept Det å akseptere angsten er helt grunnleggende for å få et bedre liv. Den er en del av meg, og vil være det resten av livet. Gruppedynamikken Det å generalisere gruppedynamikken er nærmest umulig. Jo da, vi kan lage oss regler for hvordan gruppa skal fungere, for eksempel at den skal være lederløs, at vi ikke skal agere terapeuter for hverandre, men gruppa må utvikle seg selv over tid og finne sin arbeidsform. Derfor er det også viktig å gi både seg selv og gruppa den nødvendige tida, selv om det butter imot innimellom. Hvor lang tid dette tar vil jo være individuelt for de enkelte gruppene. Refleksjon Det å reflektere over min egen situasjon er viktig, å tenke over hvordan jeg forholder meg til det som skjer, hvordan og hvorfor jeg reagerer. Samtalene på møtene står i sentrum, og de gode samtalene som blir til underveis er svært givende. Jeg har mang en gang gått til møtene våre «uten å ha noe å si». Jeg har tenkt at «i kveld har jeg ikke noe å fare med, så jeg skal tie stille», som jo selvfølgelig er lov. Kanskje det er nettopp når jeg har dette utgangspunktet at de mest fruktbare møtene oppstår, kanskje jeg da stiller med et mer åpent sinn, enn hvis jeg kommer med en plan for hva jeg skal si? Har dette lært meg noe? Å jada, det har jeg, og det viktigste kan kort oppsummeres i fire punkter: Bare angst ….. Angst - et lite ord, bare 5 bokstaver, med så stor kraft, og som tar slik kontroll over livet. Angst - man kjemper imot, men helt forgjeves. Den er så skremmende. Angst gjør vondt, både i kropp og sjel. Man ønsker bare at den skal forsvinne, men den gjør ikke det. Jo, kanskje for en liten stund, men så er den der igjen. Sterkere denne gangen. Men angsten er en venn, den sier fra. Lytt til den, reflekter over den. Aksepter den. Det er jo bare angst. - Arve 18 Foto: Shutterstock Ærlighet Det gjelder i første rekke overfor meg selv. Å innse at enkelte ting ikke er bra for meg har vært viktig for å gjøre endringer som gjør at jeg kan fungere normalt igjen. Bevissthet Det å være tilstede her og nå i flest mulige situasjoner. Å være underveis Avslutningsvis vil jeg si at det å gå i gruppe har gitt meg veldig mye. Jeg har blitt kjent med mange flotte mennesker, som jeg har svært stor respekt for og er blitt veldig glad i. For meg er det prosessen som er det viktigste, å være underveis, å kjenne at man er på vei mot noe mer positivt, og IKKE tenke at «nå må jeg snart bli frisk», men nøye meg med å bli frisk nok til å takle livet. Er det «lov» med glede og humor i gruppen? av Elisabeth Jørgensen, Angstringen Oslo/Norge Hvorfor rammet dette meg? En kvinne i min beste alder. Jeg som hadde fikset alt. Bodd, reist og kjørt alene land og strand rundt, ordnet opp for andre og meg selv og tatt for meg av livets goder. Følsom og dårlig selvtillit, joda. Og med tvangstanker jeg ikke lot meg hindre av. Så begynte det. Snikende uro og panikk. På jobben, hjemme, i bilen, i selskap, på kino, på trikken. Oftere og oftere. Men ingen måtte få vite noe. Dette skulle jeg fikse selv. Jeg var jo så viljesterk og full av ressurser. Jeg som hadde klart å slutte å røyke, slanke meg 12 kilo og sluttet å bite negler samtidig, det kunne da ikke være noe problem. Men sånn gikk det ikke. Jeg involverte kun de aller nærmeste. Det begynte å ta helt overhånd. Jeg laget mitt eget fengsel, med høye murer. Tvangstankene stod i kø. Tenk om jeg henger meg i den kroken, stikker kniven i dem eller meg, tråkker gassen i bånn, og tenk om taxisjåføren ikke kjører meg hjem. Hjemme alene var uaktuelt for da kom panikken - og gå ut, aldri, tenk om jeg fikk angst på gata.......Fullstendig kaos og det ble gråt og fortvilelse. Redselen gikk over i aggresjon. Angsten hadde nå tatt helt overhånd. Ingenting fungerte. Ikke jobb, ikke sexliv, er jeg lesbisk eller? (akkurat som om det skulle være noe farlig). Ingen venner liker meg mer, hjelp jeg er på vei til å bli splitter pine gal. Etter et års tid var jeg blitt helt lammet av angsten. Hva skulle jeg gjøre? Til psykolog ville jeg ikke, de trenger jo hjelp selv. Sykemelde meg på jobb pga dårlig rygg? Nei, det holdt ikke på jobben. Jeg fortalte de alt og følte meg som en taper (jeg var jo sjef for disse 12 jentene på jobben) Jeg følte et forferdelig nederlag. Men jeg møtte forståelse og sympati, de støttet meg, men utrykte at: hvordan kunne dette ramme deg Elisabeth, du som er så sterk og ordner opp for alle. Ja, nettopp jeg ja. Så tok jeg kontakt med Angstringen og det kommer jeg tilbake til. Så da går vi over til det jeg skal prate om. Hva snakker vi om i gruppa - og er det lov med glede og humor? Da jeg skulle begynne å skrive på dette om humor og glede, fikk jeg en opplevelse jeg ikke har tenkt på før. Humor og glede går vel hånd i hanske har jeg vel alltid tenkt. Men det er jo faktisk ikke sånn. Humor er noe du har i deg fra start av, men (ikke bevisst hele tiden) som ikke alltid er der, mens gleden må du skape selv. Min favorittfilosof Kierkegård har sagt om glede og humor at: De aktive følelsene som begeistring, glede, håp, humor og livsmot krever vår innsats. Det krever mot og engasjement. Glede kommer når vi våger å gripe fatt i tilværelsen vår. Og er det ikke nettopp dette selvhjelp i Angstringen går ut på? Det å våge og å gripe fatt i livet vårt. Men når vi våger så risikerer vi jo også noe. Som det å føle på glede for eksempel. Da jeg slet som verst, klarte jeg ikke å kjenne på glede og det å ha det godt. For hvor lenge varte det da? Før jeg datt ned igjen. Nei, da var det lettere å forholde seg til de vonde følelsene, for de kjente jeg jo og de føltes da på en måte «tryggere». Men jeg kan huske første gangen jeg følte et snev av glede da jeg slet som verst. Vi i gruppa skulle arrangere karneval. Jeg er en veldig kreativ person, men hadde ikke klart å ta tak i denne siden av meg pga den lammende angsten. Men da vi satt der kjente jeg et øyeblikks glede over at jeg faktisk satt der og kunne konsentrere meg og være kreativ. Det ble kjempeskummelt for meg å kjenne denne følelsen igjen, samtidig som jeg øynet et håp om at kanskje jeg kunne klare å ha positive opplevelser igjen tross alt. Og sånn ble det etterhvert. Humor og selvironi har alltid vært en stor del av meg, og det har hjulpet meg mange en gang gjennom vanskelige ting og perioder. Det er så befriende å kunne le av meg selv og ufarliggjøre ting som oppstår underveis. For meg er det selvhjelp det også. Men selvsagt kjenner jeg på sorg og ubehag, uten at jeg lar meg selv bruke det som en hindring eller unnskyldning for videre vekst. Jeg kan til tider bruke litt galgenhumor på det også. Min gruppe på nittitallet Men jeg skal gå tilbake i tid til da jeg gikk i gruppe og hva vi snakket om da. Jeg opplever at det er ikke noe forskjell på å ha angst i dag enn det var da på nittitallet. Det var bare det at vi i Angstringen ikke hadde satt ord 19 på erfaringene våre ennå, men det var videre derfra vi utviklet den erfaringsbaserte kunnskapen vi har i dag, som ble til «her og nå» og vår ideologi. Fra passiv mottaker til aktiv deltaker. De tok varmt imot meg da jeg kom til Angstringen. Det jeg var mest opptatt av da jeg kom dit, var å få vite hvor syk jeg var. For det var det jeg trodde jeg var. Hvert fall sa de det rundt meg. «Du er syk Elisabeth, du må få hjelp.» Jeg følte meg vel ikke syk, men kjente at noe måtte gjøres. Jeg ble intervjuet og satt på venteliste for å gå i gruppe. Jeg ventet veldig lenge syntes jeg på å komme i gang med gruppe, men sånn er det jo når det er frivillig arbeid. Mens jeg ventet gikk jeg på det vi i Oslo kaller åpent hus. Jeg var veldig redd for å fortelle om følelsene mine og livredd for at de skulle bure meg inne om de hørte om alle de tvangstankene jeg hadde. Men jeg stilte nå opp og de fikk meg fort på glid. En av dem lærte meg å gå inn i situasjonen. Det er ikke farlig. Hold på magen og pust. Ja, det var løsningen, ut og tren. Det hjalp litt og jeg våget meg utpå. Det gikk bra helt til onsdagen etter. Da traff jeg en annen i koordineringsgruppa og jeg hev meg over ham og spurte om han var blitt frisk av å gå i Angstringen. Jeg nei, sa han, og la hendene bak på hodet og smilte. Jeg har blitt verre jeg, men psykologen min sier at enhver forandring er bevegelse, så da så. Mange ganger trodde han at han hadde funnet løsningen. Pokker ta han, tenkte jeg. Da datt jeg rett ned igjen. Så kom Angstringens daværende leder og sa så vakkert at angsten er en ressurs. RESSURS. Så provoserende. Hvem kan se sånn på det når vi sitter der som geleklumper? Det er heller ikke farlig å besvime sa hun. Hjelp, tenkte jeg, skal jeg begynne med det også nå da. Slapp av, sa hun, du får god tid til å forberede deg, la hun til. Fortsatt ventet jeg på å få komme med i gruppe og det ble en ny runde på åpent hus. Da traff jeg han jeg kalte “proffen”, nemlig Ivar som fortsatt er aktiv i dag. Han er den eneste igjen fra den tiden. Han satt der og var provoserende som bare han kan, selv om han viste seg og være følsom og ærlig. Vær tålmodig, sa han. Jeg plapret i vei og betrodde ham alt og jeg angret da jeg kom hjem. Hjelp, nå har jeg sagt altfor mye. Ikke et ord til! Men jeg satt der neste uke, gråtende, sammen med han som la hendene bak på hodet, og lettet mitt hjerte igjen. Joda, han var hyggelig, og humor hadde han også. Jeg traff i den tiden mange mennesker på godt og vondt. Hva snakker vi om i gruppa? Endelig var gruppa i gang. Dette var Angstringens første 20 såkalte ungdomsgruppe der den ene var yngre en den andre og jeg var eldst. Hvordan skulle dette gå? Alle var veldig høflige og snille. Jeg slet hele tiden med dårlig samvittighet for at jeg skravlet for mye. De andre snakket om alt jeg var redd for. Det var piller (jeg som trodde det bare fantes paracet og valium), depresjoner, innleggelser og andre angster som vi sa da. Og ikke minst selvmord. Hvor skulle dette ende? Det ble mye gråt og smerte. Sakte ble det faktisk litt lettere og en endring til det bedre. Diskusjonene gikk livlig i gruppa. Noen bare forsvant og ble borte. Har de ingen ansvarsfølelse? tenkte jeg. Vi ble en kjerne tilbake og vi snakket om alt. Angst, sex, livet, sperrer. Så ble det en ny fase. Rett ned igjen. Usikkerhet i gruppa. De liker meg ikke - og ikke liker jeg dem heller. Tenk om jeg hadde såret eller sårer noen. Nei, dette gidder jeg ikke. Jeg har ingenting å gi. De er for unge. De er for dårlige. Jeg er for dårlig. Vi pleier bare angsten i gruppa. Jeg klarte å ta det opp i gruppa og vi våget å være ærlige. Det viste seg at det var flere som følte det samme som meg. Vi var enige, ny kamp sammen og nytt ansvar. Åpenhet og ærlighet varer lengst. Nye ting begynte å skje. Jeg fikk ny respekt for gruppa. Jeg var ikke eldst lenger. Jeg var yngst når det gjaldt angst og fordommer. Jeg hadde for lite angsterfaring. Jeg visste for lite. Det var hardt å innse. Jeg følte jeg nærmet meg kjernen, og ble endelig motivert for å oppsøke en psykolog. Det gjorde jeg også. Men det er en annen historie. Vi snakket mye om dette at ingen skulle lede oss og vi snakket ikke om «her og nå» på den tiden, men vi fant en måte å holde det gående på. Vi startet med en runde på hvordan vi hadde det og hadde hatt det siden sist. Vi åpnet oss og ble trygge på hverandre og oppnådde tillit. Vi oppnådde alle en viss endring og vi våget oss på ting som hadde vært utenkelige for oss da vi startet i gruppa, som det å ta offentlig kommunikasjon, kjøre bil, gå i et selskap og ikke minst det viktigste av alt. Vi våget å si nei til ting vi ikke hadde lyst til og å stå i den utryggheten det utløste, som å ikke bli likt eller bli spurt igjen. Jeg ser jo i ettertid at dette ble en veldig viktig måte for meg å omgås på og at denne gruppeprosessen var veldig verdifull. Vi hadde mye humor og glede i vår gruppe, samtidig som vi kjente på smerte og ubehag. Vi var de første i Angstringen som danset på et julebord. Vi diktet sang om angsten som het: «For mot angsten skal vi sloss så lenge det går blod og vann igjennom oss». Som vi framførte der. Som sagt så arrangerte vi også et karneval for alle i Angstringen. Vi gjorde dette i egen regi og Angstringen var ikke involvert, de ble bare invitert og det ble vellykket. Dette var for oss også en måte å utfordre angsten vår, både sosial- og prestasjonsangsten. Alle i gruppa ville ikke delta på dette og det var helt akseptert og vi snakket om dette. Vi har jo alle forskjellige behov og vi klarte å bevare gruppas helhet selv om alle ikke var med. Vi var nok en gruppe som “sjokka” Angstringen litt og jeg husker da jeg begynte som frivillig og var vert på åpent hus eller igangsetter og pratet om sex, så fikk en av de frivillige bakoversveis, Dette har vi aldri pratet om i Angstringen før, sa vedkommende som hadde vært engasjert i Angstringen lenge. Men hva er galt i det, det er jo naturlig at det kan bli problemer på det området også da når vi sliter med et livsproblem. Vi trenger ikke å snakke om angsten hele tiden og at den er egentlig uvesentlig, så lenge vi prøver å våge å være tilstede med oss selv og våre opplevelser her og nå. Men vi må ikke glemme hvorfor vi går i gruppe og hva vil ha ut av det. Jeg mener det er viktig å spørre seg selv og gruppa om dette. Jeg er jo også ansvarlig for å tydeliggjøre mine egne behov i gruppa. Vi kan jo ikke forvente at andre skal være tankelesere. Er det noe jeg ikke liker eller at noen snakker kun om tanta si eller strikkeoppskrifter, er det mitt ansvar å si ifra om hva det gjør med meg. Sånn er det faktisk i dagliglivet, på jobb, parforhold, de kan jo ikke vite hva jeg vil eller opplever. Jeg har også et ansvar for at gruppa skal fungere. Om glede Glede er en følelse. Glede er individuell. Hva som føles som glede for en person, føles ikke nødvendigvis sånn for en annen person. Glede kan bety så mye. Som begeistring, bifall, fornøyelse, fryd, tilfredstillelse, men også glede andre med å behage, berolige og gjøre til lags blant annet. Det finnes flere måter å glede seg på, og over, og med som jeg kan våge meg på i gruppa. Som når jeg får en opplevelse av misunnelse overfor en deltaker. Kan jeg da våge å kjenne på hva jeg lar den følelsen gjøre med meg? Er det da mulig å snu på den opplevelsen og få det til at jeg gleder meg på den andres vegne? Selv om jeg ikke opplever samme glede som en annen, går det an å glede meg med vedkommende. Eller at jeg gleder meg over noe som har skjedd i eller med gruppa. Jeg er i prosessen. Humoren og selvironien hjelper meg. Jeg lærer hver dag. Det høres enkelt ut, men det er ikke det. Jeg føler ikke alltid glede i et hvert fremskritt, men jeg prøver å finne gleden i meg selv. Dette høres enkelt ut, men det er det ikke. Det koster smerte og masse jobb. Jeg er ikke alene om å ha det vondt. Jeg vet jeg kan nyte og elske i mellomtiden. Ingen dager er like. I morgen er en ny dag som er min. Ting tar tid og jeg vil fortsette med å være utålmodig. Jeg prøver å si til meg selv: Hva kan jeg gjøre mot meg selv for at jeg skal bli glad. Det betyr ingen ting om hvordan vi ser ut. Det som betyr noe er gleden du finner i deg selv, for den finnes og bare du kan finne den. Det er «lov» å ha humor og glede i gruppa. Det er lov å vise følelser og dele de på godt og vondt - og snakke om de tingene vi føler for. Og som Jens Book Jensen sang: «Det er lov å væra blid, du kan si det du vil si. Kan fortelle fritt om alt, det du føler falskt og galt. Du kan reise rundt å si det er lov å være blid» Anmerk. fra red.: Deler av innlegget er fra «Hvordan kunne dette ramme meg» -et innlegg i Angstringens informasjonsavis fra 1999. Innlegget kan leses i sin helhet: http://www.angstringen.no/ressurser/personlige-historier/ elisabeth-hvorfor-skulle-dette-ramme-meg 21 Ta styringen! Om å ta tak i egen livssituasjon. av Nils Erik Hansen, Angstringen Fredrikstad Jeg skal nå invitere dere til en liten tur inn i min verden og fortelle litt om mine erfaringer. Fra å ha et angstfylt, problematisk liv til å få et ganske normalt liv der angsten bestemmer svært lite av hvordan jeg lever. Det har i mine øyne vært en enorm endring som har skjedd og jeg er faktisk ganske stolt av det jeg har gjort. Høsten 1999 tok jeg mot til meg og kontaktet Angstringen i Fredrikstad. Jeg ble tatt imot med åpne armer og fikk heldigvis ganske fort plass i en gruppe. Jeg var da absolutt en av dem som overhode ikke skjønte noe av egen angst. Når kroppen min reagerte med det jeg nå vet var angst, forsøkte jeg mest å skyve det bort. Dette ubehaget ville jeg ikke være bekjent av. Og jeg hadde heller ingen knagger å henge ubehaget på. Så jeg mystifiserte egne følelser og tenkte det kunne være mye annet rart enn det det faktisk var. Men NOE kunne jeg SE tross alt. Sånn litt gjennom et slør erkjente jeg at det var en følelse av avmakt i møte med andre mennesker. Selv om jeg hadde fått god oppdragelse hjemme og hadde en god sosial ballast, knakk jeg aldri koden til å forstå det sosiale samspillet mennesker imellom. Jeg var sjenert og gjemte meg gjerne bak andre. Jeg tenkte nok også på meg selv som ganske dum i veldig mange situasjoner på grunn av dette. Sett i etterkant ser jeg en klar sammenheng mellom sjenerthet og mine senere angstproblemer. Som sjenert var det enkelt å gjemme seg bak andre og la andre stå frem og gjøre valg. Også valg på mine vegne. Da slapp jeg jo å tre frem selv. Dette kan gå fint så lenge man er i foreldrenes forvaring, men når man skal ut og stå på egne ben ute i den store verden? For egen del kan jeg si at jeg den gang aldri ble fortrolig med egne valg og gjerne overlot til andre å gjøre valg for meg. Eller jeg valgte å gjøre det jeg trodde andre ville jeg skulle velge. I og for seg ikke noe problem hvis man er bekvem med det. Jeg var ikke bekvem med det. Jeg var i en stadig kamp med meg selv og jeg trivdes ikke i eget liv. For jeg ga fra meg makt og kontroll til andre, makt jeg egentlig aller helst ville beholde selv. Jeg utslettet på denne måten nesten totalt min egen dømmekraft og ga etter hvert opp egen styring. Jeg fikk derfor aldri noen god trening i å stå for mine valg og ta ansvaret for dem. 22 Ta for eksempel studievalg. Et av de viktigste valgene i livet, som skulle bestemme hva jeg kulle bli her i verden. Mislykket førstevalg, som jeg først innså etter noen år. Nye forsøk etter enda noen år. På en måte kanskje ikke så dumt valgt denne gangen. Men her tok jeg ikke mine studier særlig på alvor siden jeg ikke klarte å være særlig tilstede. Jeg visste ikke hva jeg skulle med studiene, for det hadde ingen fortalt meg. Å spørre om råd turte jeg ikke hos noen. Angsten ble da sterkere og sterkere og opptrådte stadig oftere i alle slags situasjoner ettersom jeg ble mer og mer uselvstendig. Til slutt gikk det jo da helt på trynet med livet. Jeg vurderte det som at livet hang i en veldig tynn tråd. Heldigvis kjente jeg innerst inne at jeg aldri i livet ville klare å ta livet mitt. Ikke en gang når jeg var full som en alke klarte jeg å nærme meg det steget, selv om jeg prøvde - i alle fall litt. Paradoksalt nok kunne jeg takke angsten for at jeg ikke gjorde det helt slutt den gangen. Akkurat der, akkurat i det jeg var i det dypeste dype, skjønte jeg endelig at jeg måtte finne ut av dette og prøve å gjøre noe så jeg kunne få det bedre. Det er jo ofte dit ned man skal før de store endringene skjer, er det noen som sier. Jeg vil likevel anbefale alle å begynne endringsprosesser litt før. For det er ikke noe godt å være der nede. Ta styringen. Joda, jeg hadde prøvd det lenge, hele tiden egentlig i hele mitt liv. Men jeg prøvde nok å ta styringen over noe som ikke lot seg styre så veldig godt, nemlig ubehaget. Problemet var at jeg ikke visste hva jeg hadde å stri med, det er ikke lett å holde styr på noe som man ikke vet hva er. Dette ubehaget var gåtefullt for meg. Dermed var den første oppgaven klar i det nye livet – jeg måtte finne ut hva det var jeg slet med. Jeg forsøkte meg hos en psykolog. Etter noen ganger hos psykologen ble det for skummelt, så jeg hoppet av ganske fort. Jeg var rett og slett redd for at han skulle avsløre meg som et dårlig menneske uten håp. Han hadde ikke sagt noe om hva det var med meg. Det måtte være noe rart dette, tenkte jeg, siden psykologen ikke med en gang fortalte meg hva det var med meg. Jeg hadde mange fantasier da. Kanskje var jeg ganske enkelt alvorlig sinnslidende? Da kunne kanskje Mental Helse være noe for meg, tenkte jeg. Så stakk jeg innom Mental Helse i Fredrikstad med en gang, og de ba meg henvende meg til Angstringen her i Fredrikstad. Blink! Jeg hadde nå fått satt en diagnose på meg selv. Jeg hadde fått en angstsykdom. Men den diagnosen fikk jeg ikke beholde lenge uimotsagt. Det var stor motstand i å kalle angst en sykdom i Angstringen – jeg holdt likevel lenge på den forklaringen – for var jeg kanskje ikke syk? Legen min syntes jo også at jeg var syk og hadde gitt meg sykemeldinger i lange baner. Etter et år, eller kanskje enda lengre i Angstringen, fant jeg ut at også jeg måtte vurdere på nytt om min angst var en sykdom eller ikke. Jeg ville jo gjerne akseptere det de sa i Angstringen. For jeg ville bli frisk og komme meg ut av angstlivet og jeg skjønte at det var noe i det de sa tross alt. Men i det indre ble jeg ikke helt overbevist likevel. Jeg grublet veldig mye over hva det da kunne være. Hva var det jeg hadde i meg? For jeg følte meg ennå ganske syk. Angst måtte jo kalles et eller annet, så hvorfor ikke sykdom? Løsningen på mine grublerier kom da jeg hørte et intervju på radioen med en skuespiller som fortalte hvordan hun klarte å forholde seg til sceneskrekk, noe hun var sterkt plaget av. Det hun fortalte om sin sceneskrekk kunne vært min historie om hvordan jeg kunne ha det sammen med andre mennesker. I det hun beskrev skjønte jeg at det ikke var en sykdom hun beskrev, men mye av det hun beskrev var likevel som en beskrivelse av meg – altså måtte jeg en gang for alle forkaste ideen om sykdom. Men hun hørtes ikke syk ut når hun fortalte om seg selv. Det hun sa om sceneskrekk var ganske naturlig, tenkte jeg. Det hun beskrev var angsten ved å stå ansikt til ansikt med mennesker i det hun skulle utrette noe. Hun skulle være synlig og være flink og med full kontroll. Den store forskjellen var at hun kunne få et kikk av det hun gjorde når det gikk bra. Jeg var derimot sjelden fornøyd med det jeg fikk til og dette var noe jeg måtte tenke mye over. Denne og mange andre opplevelser tok jeg med meg til de andre i angstgruppen jeg var med i. Å bli kjent med egen angst, og dette er ofte en prosess som tar sin tid. Noen trenger lengere tid enn andre. Jeg for min del har vært ganske treg. Jeg hadde mye motstand i meg. Om det ikke nødvendigvis var så lett å være der i angstgruppen, var dette det eneste stedet jeg kunne være meg selv uten å føle meg annerledes. Alle vi som var der hadde noe felles og det var dette vi forholdt oss til. Fellesskapet i felles problem åpner dører man aldri tror skal åpnes, og det føles godt for aha-opplevelsene kommer på løpende bånd. Og det var også godt at vi ikke måtte forklare alt for hverandre. Angst ble akseptert. Et viktig element for gruppen var at vi følte at vi stod til ansvar overfor hverandre også, like mye som vi følte overfor oss selv. Vi kunne dele historier som vi kanskje ikke ville at andre såkalt normale der ute i verden skulle høre. Alt ble mellom oss. Og vi var likesinnede. Men vi var ikke nødvendigvis snille med hverandre til enhver tid – trening i ærlighet i forhold til det vi følte i øyeblikket er viktig. Her var det også lov å ikke være flink. Vi ga hverandre lov til å være som vi var der og da. Og dette var viktig for fremdriften. Treningen i å kjenne på følelsene i øyeblikket var viktig for det var så mye som var fortrengt. Og det gjaldt faktisk både glede og sorg og angst. Joda, jeg tok styringen etter hvert. Men ikke over angsten. Noe av det viktigere jeg lærte var at jeg måtte la angsten komme for å finne ut hva jeg egentlig var redd for. Hvor var min sårbarhet? Det å ta styringen ble etter hvert da å tillate seg egne følelser og ikke løpe vekk fra det som plaget meg. Jeg måtte prøve å være nysgjerrig på den angsten som kom, så mye jeg orket og klarte. Men ikke bare angstfølelsen var viktig. Jeg hadde også fått opp øynene for det å være snill mot meg selv. Jeg higet jo etter å ha det godt. Og jeg så at selvstraffing blant annet gjennom stadig å bekrefte mine dårlige sider ikke var til særlig mye hjelp. Hvorfor skulle jeg hele tiden bekrefte for meg selv de dårlige sidene mine. Hvorfor skulle jeg bare huske på det som gikk galt her i verden? Styringen var etter hvert mer og mer å ta i bruk disse nye erkjennelsene og leve litt mer etter det, derigjennom forsøke å bli litt mindre sårbar eller å tåle min sårbarhet bedre. For angsten er for meg en reaksjon på egen sårbarhet. 23 Sykdomsbegrepet hadde ødelagt litt for min forståelse av angst. Å være sårbar er ikke å være syk, tenker jeg. Om jeg er redd for edderkopper eller en mann med pistol, er det et tegn på egen sårbarhet. Like mye som å være redd for å gå i postkassen kan være det, noe jeg var. I etterkant ser jeg at redselen for å gå i postkassen var et uttrykk for at jeg var redd for å gi fra meg kontroll over det livet jeg er i akkurat nå. For jeg vet jo ikke hva slags beskjeder som ligger i den postkassen og som kan tvinge meg til å ta fatt på noe som jeg helst ikke vil. Og dere skulle visst hva slags fantasier jeg hadde om hva som skulle komme til å skje. Nå kan jeg se på angst som en sunn reaksjon, som sier noe om hvordan jeg reagerer på noen situasjoner jeg er oppe i, hvilke situasjoner jeg synes er vanskelige og tunge å forholde meg til. Angst blir da en veileder til å finne ut hva jeg ikke klarer å forholde meg til og hva som er ubehagelig for meg å være med på. Angst er relasjonell. Det vil si at den oppstår bare i relasjon til noe annet. Angst er ikke noe som bare oppstår uten en grunn. Akkurat som de fleste andre følelser. Dette er jeg nå bevisst og jeg kan registrere det og bli nysgjerrig på hva som skjer akkurat nå. Så langt har jeg forsøkt å beskrive litt av min vei til å ta tak i egen livssituasjon. Og at det er viktig å ta styringen ved riktig styringsapparat. Det jeg så langt har fortalt kan kanskje høres enkelt ut. For hvordan er det akkurat der og da når angsten river i meg og jeg lukker alle sanser unntatt dem jeg trenger for å komme meg bort fra det jeg opplever som tru ende? Er det da bare kaldt og rasjonelt å stille seg opp og vurdere farene? Nei, så enkelt er det ikke. 24 Men det er når jeg har begynt å bli nærmere kjent med mine egne angstfølelser ved faktisk å registrere at de er der, at jeg kan se hvor og hvordan jeg reagerer. Før jeg begynte i Angstringen hadde jeg et ganske ensidig reaksjonsspekter. Nå etterpå kan jeg forholde meg annerledes til reaksjonene mine. Jeg har laget meg en erfaringsbase som faktisk forteller meg at den usikkerheten jeg nå i dette øyeblikket har også kan ha en positiv side. Og det er ikke bare noe jeg vet i teorien, det er levde erfaringer. Mine erfaringer fra selvhjelpsarbeid er at alle har forskjellige angsterfaringer, vi reagerer forskjellig, og på veldig mye forskjellig. Det vi kanskje kommer frem til i fellesskap er at angsten har noe med egen sårbarhet å gjøre. Kanskje finner vi felles referansepunkter i disse sårbarhetene og i selve angstfølelsen. Angsten melder seg når vi er i en situasjon hvor vi ikke klarer å stå opp for oss selv. Det er her i denne erkjennelsen den største mulighet for å bygge et nytt og tryggere ståsted ligger. Med et liv hvor jeg kan tåle det livet jeg vil leve. Jeg vil nå avslutte med noen for meg gode setninger knyttet til egen angst. Angst er ikke farlig, men det kan være jævlig ubehagelig og det er bra. Jo mer jeg skjønner av egen angstreaksjon jo mindre farlig er selve angstfølelsen. Og jo mer jeg får avmystifisert angsten jo enklere er den å få tak i. Jo mer jeg aksepterer av egen angst jo lettere blir den å bære. Angsten er en veileder for å finne mine grenser og hvor jeg føler at jeg må ta kontrollen selv og ikke overlate dette til andre. Det er jeg som skal ha styringen! Johan Benad Ugland sørget for en perfekt ramme rundt Verdensdagen i Grimstad av Guttorm Eskil Nilsen, Angstringen Tvedestrand Johan Benad Uglands mange og blankpolerte biler ga Verdensdagen for psykisk helse en perfekt ramme, da den fredag 9. oktober ble markert med møtet i Kreativt Møtesenter i Grimstad. Tema for Verdensdagen for psykisk helse 2015 var “Se hverandre - kast maska!” Undertittelen var spesielt rettet mot menn: “Det er lov å ha riper i lakken!” Johan Benad Ugland viste møtedeltakerne rundt i samlingen, og med sin entusiasme, sine store kunnskaper og sprudlende fortellerglede hadde han publikum i sin hule hånd fra første øyeblikk. - Johan Benad Ugland og hans familie og medarbeidere har stilt opp for Verdensdagen på en enestående måte, sier Lise Tveiten. Lise var initiativtaker til møtet i Grimstad. Hun representerer Angstringen Norge og Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP) Du kan lese alt om arrangementet på kastmaska.no Foto: Svein Myklebust Foto: Lise Tveiten Foto: Frithjof Moy 25 Foto: Frithjof Moy Slutt på maskeraden? av Guttorm Eskild Nilsen, Angstringen Tvedestrand Lørdag 10. oktober var Verdensdagen for psykisk helse. Årets motto er: «Se hverandre – kast maska!» Du får et bedre liv når du tør framstå som det verdifulle og enestående mennesket du er. Men ikke kast maska før du er moden for det! «Hvordan føles det å være på asyl?» spurte den daværende overlegen på Psykiatrisk døgnpost Arendal, da jeg ble innlagt for en del år siden. Jeg var dypt deprimert og følte at jeg kjempet forgjeves mot kreftene som trakk meg ned i et kullsort mørke. Jeg hadde forsøkt ulike terapier og behandlinger, uten særlig nytte. Etter sin friske velkomsthilsen tilføyde overlegen kjapt: «Asyl betyr fristed. Du kjenner utrykket å søke politisk asyl. Du skal ha ditt fristed her hos oss en stund. Vi skal hjelpe deg så godt vi kan. Jeg tror du kommer på beina og får et meningsfylt liv igjen.» Jeg glemmer ikke overlegens ord. Han så tvers gjennom alle maskene mine og betraktet meg som et helt menneske, ikke bare en deprimert person i en endeløs rekke pasienter. Og han fikk rett. Jeg klarte å komme meg på beina og skape meg et godt liv. Men det tok tid. Flere år var jeg så langt nede at jeg ofte var redd jeg aldri skulle klare å komme ut av mørket. Tre – fire år av livet mitt var rene maskeraden. Vi er mange World Federation for Mental Health arrangerte Verdensdagen for psykisk helse første gang i 1992. I mer enn 150 land brukes dagen til å fremme økt bevissthet om psykisk helse. I Norge er det organisasjonen Mental Helse og Helsedirektoratet som koordinerer markeringen. Årets tema er egenverdi og psykisk helse: «Se hverandre – kast maska!» Haugen av masker ville blitt stor dersom oppfordringen ble fulgt. Omtrent halvparten av Norges befolkning vil oppleve alvorlige psykiske problemer i løpet av livet. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle tilhøre denne halvparten. Til deg som står sammen med meg i denne store 26 flokken: Husk at du er like god som alle andre, selv om du sliter psykisk. Du er ikke mindre verdt som menneske, selv om du ligger nede for telling og må ha hjelp for å komme på beina. Ikke bare vellykket I følge statistikken har altså annenhver person du møtte på butikken da du handlet i dag, stiftet bekjentskap med psykiske problemer. Men du oppdaget det ikke, for de hadde masker på seg. Noen våger av og til å kaste maska. Da kan man bli overrasket. «Har du tid til å ta fri fra jobben?!» spurte en mann fra andre sida av bensinpumpa i Amtmannssvingen for mange år siden. Jeg var deprimert og sykmeldt. De siste par ukene hadde jeg knapt våget meg ut blant folk. Som journalist hadde jeg intervjuet mannen flere ganger. Et samfunnsengasjert menneske som ofte var i rampelyset. Vellykket. «Nei, jeg er sykmeldt», svarte jeg, og tilføyde: «Du vet, livet er ikke alltid ei rett linje.» Mannen stanset bensinfyllingen, betraktet meg og sa: «Det vet jeg alt om!» Da jeg kjørte hjemover følte jeg meg ikke fullt så alene. Verdensdagens oppfordring om kaste maska, rettes spesielt mot menn. Det er kanskje vanskeligere for en mann, enn en kvinne, å vedgå at man har riper i lakken. «Selvmordsforskning på unge menn viser at selvmordet knyttes til hvordan de unge mennene ikke lenger klarte å leve opp til høye krav til egne prestasjoner, og at de hadde en sterk sårbarhet for å oppleve seg som avvist eller føle seg mislykket,» sier prosjektleder Rikke Philippi i Verdensdagen for psykisk helse. Selv om synet på psykiske problemer heldigvis har endret seg i løpet av de 23 åra Verdensdagen er blitt arrangert, er jaget etter å framstå som perfekt, neppe blitt mindre. Folk legger seg under kniven for å bli forskjønnet både her og der. Plastisk kirurgi ser ut til å ha blitt en like sikker levevei som å drive begravelsesbyrå. At mange ramler av karusellen, vises av det faktum at psykologer og psykiatere i offentlig tjeneste har lange ventelister. Det er sterkt å beklage at mennesker må vente i flere måneder, men positivt at stadig flere ser ut til å søke profesjonell hjelp. Denne personen eier og driver en bedrift med en håndfull ansatte og flere millioner kroner i årlig omsetning. Vedkommende er absolutt ikke et svakt menneske. Ikke stress! Ikke svakhet Vi såkalt vanlige mennesker kan hjelpe og støtte hverandre. Forutsetningen er at vi tør kaste maska når vi møter medmennesker vi er trygge på. Egenverdi er et av stikkordene i markeringen av Verdensdagen for psykisk helse. Mennesker som ser verdien i seg selv, behøver ikke stresse livet av seg for å prestere noe på alle mulige felter. Du har det best med deg selv når du lærer å innse at du er god nok som du er. Livet kan bli litt enklere når du tør vise andre hvem du er og hvordan du har det. Men før du kaster maska, skal du være trygg på deg selv. Å tone flagg krever en viss styrke og stabilitet i følelseslivet. Vi har lett for å sammenlikne oss med andre mennesker. Det gjør jeg også. Og jeg innser straks at det for eksempel finnes tusenvis av mennesker som skriver mye bedre enn jeg gjør. En rekke kjente personer, blant andre sangeren Gunstein Draugedalen, som skal være med på markeringen av Verdensdagen i Grimstad fredag 9. oktober, har offentlig fortalt at de i perioder har slitt psykisk. Ved å være åpne er de til hjelp og støtte for andre. Alle har vi et søskenbarn på Gjøvik. Uansett hvor godt vi gjør det, finnes det noen som er bedre. Erna Solberg har nådd til topps i norsk politikk, men føler seg kanskje ikke så mektig hvis hun sammenlikner seg med president Obama. Så skal man huske på at det kan kreve minst like stort mot å ta bort maska når du møter en sambygding på butikken, enn å gjøre det for «all verden» gjennom avisa. Du bestemmer selv om du vil la maska falle. Ikke la deg presse til å ta den bort. Jeg har full forståelse for mennesker som lar være å «flagge» sin psykiske helse fordi det for eksempel kan skade mulighetene i arbeidslivet. Enkelte arbeidsgivere lever fremdeles i den villfarelse at mennesker som har slitt psykisk, er svake. Sannheten er at de er like sterke som andre. Minst! Det kan dessuten være verdt å huske at ingen mennesker går rundt og er lykkelige til enhver tid. Men når man selv føler seg mismodig, er det fort gjort kun å legge merke til alle de som tilsynelatende går rundt og bare er glade. For en stund siden traff jeg en person jeg ikke hadde snakket med på lenge. Slik man gjerne gjør, spurte jeg hvordan det stod til. Vedkommende bestemte seg for å være åpen, og sa at det ikke gikk særlig bra. Det var forferdelig vanskelig å komme gjennom både dagene og livet. Helgene ble tilbrakt alene. Det er ikke et nederlag å ha det vanskelig og føle seg nedfor. Vi kan ikke føle glede uten å ha erfart hva sorg er. Teateret symboliseres med to masker; den ene smiler, den andre gråter. God humor har alltid en alvorlig undertone. Ved å ta av deg maska kan du hjelpe og være til trøst for andre som sliter. Og har du først tatt maska av, vil du trives ganske godt uten. Foto: Lise Tveiten 27 Angstringen Norge er på Facebook og Twitter! Lik og følg oss gjerne! På den måten bidrar du til å spre kunnskap om angst og selvorganisert selvhjelp. Tvetenveien 32, 0666 Oslo Informasjonsstelefon 22 22 35 30 e-mail: [email protected] www.angstringen.no
© Copyright 2024