Kari Saanum
Gråt, baby
Roman
Omnipax, Oslo 2015
© DREYERS FORLAG 2015
EPUB-PRODUKSJON: ROSENDAHLS – BOOKPARTNERMEDIA
ISBN 978-82-826-5041-4
Det må ikke kopieres eller tilgjengeliggjøres noe fra denne
bok i strid med åndsverkloven, eller uten særskilt avtale
med Dreyers Forlag Oslo eller med Kopinor, interesseorgan
for rettighetshavere til åndsverk.
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med
bøter eller fengsel.
Innhold
1.
2.
Jeg er Kaia, 15 år
eg går ut på badet
3.
4.
5.
Klinikken er en rød, gammel mursteinsbygning
Etter at vi kom hjem fra klinikken
Marte og jeg er venner igjen
6.
7.
8.
9.
10.
11.
12.
13.
14.
15.
16.
17.
18.
19.
20.
21.
22.
23.
24.
I dag kom Andreas bort
Jeg står foran speilet i gangen hjemme
Jeg tar av meg hatten
Mamma vekker meg
Vi sitter i bilen
Henning står innafor døra og venter
Døra glir igjen bak oss med et lavt sukk
Mamma sitter i bilen med motoren på
Jeg nekter å flytte
I dag skal Marte og Daniel og jeg
Vi skal drikke
Andreas åpner døra
Vi sitter inntil hverandre
«Er du og Andreas sammen?» sier Marte
Mamma står i døra
Etter en stund banker hun på
Andreas står på gårdsplassen
Jeg kommer ikke inn
Pappa står foran stuevinduet
25. Jeg sitter ved kjøkkebordet
26. Mamma dundrer på døra
27. Jeg skrur på lampa over senga
28. Mamma vekker meg
29. Vi løper inn gjennom glassdørene
30. Pappa ligger i senga med åpne øyne
31. Jeg vil gå
32. Før gleda jeg meg
33. Pappa har kommet hjem
1.
Jeg er Kaia, 15 år.
Jeg står foran peisen i stua vår
med den gamle dagboka mi i hånda.
Den dagboka jeg fikk til bursdagen
da jeg blei elleve år.
Dagboka er rød og polstra, og
myk som ei pute.
Låsen er av messing, med
en liten nøkkel til.
Ingen kan åpne dagboka
uten den nøkkelen.
Jeg husker følelsen av
å være elleve år
og få sin egen bok.
Ei bok uten skrift,
med tomme ark.
Ei bok som venta på å bli skrivd i.
Ei bok der det var plass til MEG,
og LIVET MITT.
Ei bok jeg skulle skrive sjøl.
Jeg husker lyden av
låsen som smekka sammen,
første gangen jeg dytta
de to delene inn i hverandre.
Nøkkelen la jeg på et sted der
ingen kunne finne den og
låse opp og lese
det som sto i boka:
Min egen fortelling
om meg sjøl.
I går åpna jeg
skuffen i skrivebordet og så
at dagboka ikke lå
sånn som jeg hadde lagt den.
Noen hadde lest i dagboka.
I hvert fall tror jeg det, men
jeg er ikke sikker.
Jeg er ikke sikker på noe.
Jeg står her i stua foran peisen
med dagboka i hånda.
Noen har lest dagboka mi,
jeg tror jeg vet
hvem det er:
Mamma.
Jeg åpner låsen,
slår opp boka og
begynner å rive ut
ark etter ark.
Jeg kaster arka inn i peisen,
til boka er tom.
Jeg åpner spjellet i peisen og
skrur opp korken på
whiskyflaska som jeg fant bak bøkene
i arbeidsrommet til pappa.
Pappa skal dra fra oss.
Han skal på en klinikk
for folk som ruser seg.
Han skal være der i mange uker.
Mens han er på klinikken,
skal han lære å
slutte å drikke.
Når han kommer hjem,
kan han aldri drikke mer.
Hvis han drikker da,
så dør han.
Jeg dynker arka i whisky.
Tenner på.
Det er fortida mi som brenner.
Arka krøller seg i ilden,
gråner og
blir til aske.
Jeg vet det er feil.
Det som brenner, er meg,
alt jeg har tenkt om
hvem jeg er. Men
jeg bryr meg ikke.
Det må være sånn.
Ingen skal få lese
det jeg har skrivd om meg sjøl.
Ingen skal få vite
hvem jeg er og hva jeg tenker.
Særlig ikke du, mamma.
Jeg henter støvsugeren.
Suger opp asken fra peisen.
Livet mitt.
Nå er det borte.
Men jeg bryr meg ikke.
Jeg fryser.
2.
Jeg går ut på badet.
Jeg plugger i korken i badekaret,
skrur på det varme vannet,
kler av meg og
legger det store, myke håndkleet
på gulvet foran vasken.
Jeg står ved badekaret og ser på vannet
som fosser ut av krana.
Jeg klarer ikke å slutte å se på vannet.
Blikket mitt henger fast i vannstrålen.
Jeg lar vannet stå på helt til
badekaret er så fullt
at det nesten renner over.
Jeg skrur av krana og
stikker armen sakte ned i vannet.
Det er så varmt at det
brenner i huden.
Jeg trekker opp armen.
Vannet drypper fra hånda.
Dråpene treffer vannet i badekaret.
Vannet er grønt og stille.
Jeg går opp i badekaret,
langsomt, med en fot av gangen.
Jeg setter meg ned.
Vannet brenner.