Tekstutdrag Til tittelen: Barneloven

Ian McEwan
Barneloven
Oversatt fra engelsk av
Halvor Kristiansen
Til Ray Dolan
Når en domstol avgjør spørsmål som angår …
oppfostring av et barn … skal barnets
ve og vel være rettens fremste hensyn.
Kapittel I (a), Barneloven (1989)
EN
London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig
junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme
denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de
strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte
bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en
som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år
siden og som hang ved det høye vinduet på den ene
siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase
midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om
hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte
blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med
en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne
mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede
avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede,
polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det
lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den
dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen,
innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på
ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg
på havets bunn.
I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann.
Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter
den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden
hun drakk, men Talisker med springvann var balsam, og
hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av
rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann,
for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende
dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg,
enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han
hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en
utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på
mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko
runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!»
Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse
turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet
kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte
sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser.
Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde
hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!»
Det var strengt tatt ikke et spørsmål, men han svarte
rolig. «Jeg trenger det. Jeg er femtini. Dette er min siste
sjanse. Jeg har ennå ikke funnet bevis for et liv etter
døden.»
En pretensiøs bemerkning, og hun kom ikke på noe
svar. Hun bare stirret på ham, og kanskje hun måpte. For
sent visste hun hva hun burde ha svart nå, der hun lå på
sjeselongen. «Femtini? Jack, du er seksti! Det er patetisk,
det er banalt.»
Det hun tåpelig nok hadde sagt, var: «Dette er bare for
dumt.»
«Fiona, når elsket vi sist?»
Når var det? Han hadde spurt om det før, både liketil
og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan
være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det
av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter,
intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle
deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede
særegenheter innlemmes i all hast. I forrige uke hadde
hun hørt de siste anførslene til to jødiske foreldre, den
ene mer ortodoks enn den andre, som lå i skilsmisse og
var uenige om døtrenes skolegang. Utkastet til den
endelige dommen lå på gulvet ved siden av henne. I
morgen skulle nok en gang en fortvilt, engelsk kvinne stå
foran henne, den avmagrede, bleke, høyt utdannede
moren til en fem år gammel jente, som var overbevist om
at faren, en marokkansk forretningsmann og streng
muslim, ville bortføre datteren og begynne et nytt liv i
Rabat, der han hadde planlagt å bosette seg, selv om han
hadde forsikret retten om det motsatte. Ellers var det
rutinepregede krangler om hvor barna skulle bo, om hus,
pensjoner, inntekter og arv. Det var de større formuene
som nådde høyesterett. Rikdom pleide sjelden å gi varig
lykke. Foreldre lærte raskt rettsvesenets nye vokabular
og tålmodige prosedyrer, og ble forbløffet over plutselig
å befinne seg i en blodtørstig kamp mot den de en gang
hadde elsket. Og utenfor rettssalen satt gutter og jenter
som var omtalt ved fornavn i rettsdokumentene,
bekymrede små Ben-er og Sarah-er som holdt rundt
hverandre mens gudene over dem kjempet til siste stund,
fra tingretten til høyesteretts familiedomstol til
ankedomstolen.
All denne sorgen hadde gjennomgangstemaer, det var
menneskelige fellesnevnere ved den, men den fascinerte
henne fremdeles. Hun følte at hun brakte fornuft inn i
håpløse situasjoner. Alt i alt trodde hun på familielovens
bestemmelser. Når hun var i det optimistiske hjørnet,
betraktet hun den som en betydelig milepæl i
sivilisasjonens utvikling, siden den satte barnets behov
foran foreldrenes. Dagene var travle, og om kveldene i
det siste hadde hun hatt flere middager, et arrangement i
Middle Temple for en kollega som skulle gå av med
pensjon, en konsert på Kings Place (Schubert, Scriabin),
og drosjer, T-banereising, henting på renseriet, et brev
hun måtte skrive vedrørende en spesialskole for den
autistiske sønnen til vaskehjelpen, og til slutt søvn. Hvor
var sexen? Der og da kom hun ikke på det.
«Jeg fører ikke liste over det.»
Han slo ut med hendene for å understreke poenget.
Hun hadde sett på ham idet han gikk bort og skjenket
seg en whisky fra den samme flasken med Talisker, som
hun drakk nå. I det siste hadde han virket høyere,
ledigere i bevegelsene. Mens han sto med ryggen mot
henne, fikk hun en kald forutanelse om avvisning, om
ydmykelsen av å bli forlatt til fordel for en ung kvinne,
om å bli gått fra, unyttig og ensom. Hun lurte på om hun
ganske enkelt burde gå med på det han ville, men slo fra
seg tanken.
Han hadde kommet tilbake mot henne med glasset sitt.
Han tilbød henne ikke en Sancerre slik han pleide på
denne tiden av døgnet.
«Hva vil du, Jack?»
«Jeg vil ha dette sidespranget.»
«Du vil skilles.»
«Nei. Jeg vil at alt skal fortsette som før. Uten bedrag.»
«Jeg forstår ikke.»
«Jo, det gjør du. Sa du ikke en gang at par i langvarige
ekteskap etter hvert får et søskenforhold? Vi er kommet
dit, Fiona. Jeg er blitt broren din. Det er koselig og fint
og jeg elsker deg, men før jeg dør, vil jeg oppleve ett
stort, lidenskapelig sidesprang.»
Han tolket det forbløffede gispet hennes som latter,
som sarkasme, kanskje, og sa røft: «Ekstasen, du holdt
på å besvime av sitringen. Husker du det? Jeg vil prøve
en siste gang, selv om du ikke vil. Eller kanskje du vil
det.»
Hun stirret vantro på ham.
«Der har du det.»
Det var da hun fikk tilbake stemmen og fortalte ham
hva for en idiot han var. Hun hadde et solid grep om hva
som var korrekt ifølge konvensjonene. At han så langt
hun visste alltid hadde vært trofast, gjorde forsettet hans
enda mer vanvittig. Eller om han hadde bedratt henne
noen gang, hadde han gjort det elegant. Hun visste
allerede hva kvinnen het. Melanie. Ikke så langt unna
navnet på en dødelig form for hudkreft. Hun visste at hun
kunne bli knust av sidespranget hans med denne tjueåtte
år gamle statistikeren.
«Gjør du det, betyr det slutten for oss. Så enkelt er
det.»
«Er det en trussel?»
«Et høytidelig løfte.»
Innen da hadde hun gjenvunnet sinnsroen. Og det hele
virket enkelt. Tidspunktet for å foreslå et åpent ekteskap
var før bryllupet, ikke trettifem år etterpå. Tenk å risikere
alt de hadde for å gjenoppleve en forbigående sensuell
spenning! Når hun prøvde å forestille seg noe liknende
for seg selv – hennes «siste flørt» skulle bli hennes første
– klarte hun bare å tenke på problemer, stevnemøter,
skuffelser, upassende telefonsamtaler. Den slitsomme
oppgaven med å venne seg til en ny person i sengen, nye
kjærlige ord, all forstillelsen. Til slutt, den nødvendige
løsrivelsen, anstrengelsen som krevdes for å være åpen
og ærlig. Og ingenting ville være helt det samme når hun
kom seg ut av det. Nei, hun foretrakk en mangelfull
tilværelse, den hun hadde nå.
Men der på sjeselongen så hun det plutselig for seg,
den egentlige rekkevidden av fornærmelsen, at han var
forberedt på å betale for nytelsene sine med hennes
elendighet. Hensynsløst. Hun hadde opplevd ham som
ensporet på andres bekostning før, som regel for en god
sak. Dette var nytt. Hva hadde forandret seg? Han hadde
stått oppreist med føttene godt fra hverandre mens han
skjenket i maltwhiskyen og beveget fingrene på den
ledige hånden til en melodi han hørte i hodet, kanskje en
sang han hadde delt med noen, men ikke med henne. Det
å såre henne og ikke bry seg om det – det var nytt. Han