Ian McEwan Barneloven Oversatt fra engelsk av Halvor Kristiansen Til Ray Dolan Når en domstol avgjør spørsmål som angår … oppfostring av et barn … skal barnets ve og vel være rettens fremste hensyn. Kapittel I (a), Barneloven (1989) EN London. En uke etter treenighetssøndag. Uforsonlig junivær. Høyesterettsdommer Fiona Maye var hjemme denne søndagskvelden, lå på sjeselongen, stirret forbi de strømpekledde føttene mot utsnittet hun så av de innfelte bokhyllene ved peisen og det lille Renoir-litografiet av en som bader, som hun kjøpte for femti pund for tretti år siden og som hang ved det høye vinduet på den ene siden. Antakelig en forfalskning. Under det, en blå vase midt på et rundt valnøttbord. Ingen erindring om hvordan hun anskaffet den. Eller når hun sist satte blomster i den. Peisen hadde ikke vært tent på et år. Med en tikkende lyd dryppet svarte regndråper med ujevne mellomrom ned på det gulnede, sammenkrøllede avispapiret i peisen. Et Bokhara-teppe lå over brede, polerte gulvplanker. I utkanten av synsfeltet ruvet det lille flygelet med familiefotografier i sølvrammer på den dype, svarte lakken. På gulvet ved siden av sjeselongen, innen rekkevidde, lå utkastet til en dom. Fiona lå på ryggen og skulle ønske at alle disse tingene befant seg på havets bunn. I hånden holdt hun sin andre skotske whisky med vann. Hun var skjelven, hadde ennå ikke hentet seg inn etter den stygge episoden med ektemannen. Det var sjelden hun drakk, men Talisker med springvann var balsam, og hun vurderte å gå bort til skjenken i den andre enden av rommet og hente sin tredje. Mindre whisky, mer vann, for hun skulle i retten i morgen og var vakthavende dommer nå, tilgjengelig dersom behovet meldte seg, enda hun lå der og ikke hadde summet seg ennå. Han hadde kommet med en sjokkerende erklæring og lagt en utålelig byrde på skuldrene hennes. For første gang på mange år hadde hun faktisk ropt høyt, og et svakt ekko runget fremdeles i ørene. «Din idiot! Din jævla idiot!» Hun hadde ikke bannet høyt siden de bekymringsløse turene til Newcastle i tenårene, selv om et og annet kraftuttrykk snek seg inn i tankene hennes når hun hørte sirkelbevis eller irrelevante lovanvendelser. Og så, ikke lenge etterpå, hvesende av sinne, hadde hun sagt høyt minst to ganger: «Hvordan våger du!» Det var strengt tatt ikke et spørsmål, men han svarte rolig. «Jeg trenger det. Jeg er femtini. Dette er min siste sjanse. Jeg har ennå ikke funnet bevis for et liv etter døden.» En pretensiøs bemerkning, og hun kom ikke på noe svar. Hun bare stirret på ham, og kanskje hun måpte. For sent visste hun hva hun burde ha svart nå, der hun lå på sjeselongen. «Femtini? Jack, du er seksti! Det er patetisk, det er banalt.» Det hun tåpelig nok hadde sagt, var: «Dette er bare for dumt.» «Fiona, når elsket vi sist?» Når var det? Han hadde spurt om det før, både liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede særegenheter innlemmes i all hast. I forrige uke hadde hun hørt de siste anførslene til to jødiske foreldre, den ene mer ortodoks enn den andre, som lå i skilsmisse og var uenige om døtrenes skolegang. Utkastet til den endelige dommen lå på gulvet ved siden av henne. I morgen skulle nok en gang en fortvilt, engelsk kvinne stå foran henne, den avmagrede, bleke, høyt utdannede moren til en fem år gammel jente, som var overbevist om at faren, en marokkansk forretningsmann og streng muslim, ville bortføre datteren og begynne et nytt liv i Rabat, der han hadde planlagt å bosette seg, selv om han hadde forsikret retten om det motsatte. Ellers var det rutinepregede krangler om hvor barna skulle bo, om hus, pensjoner, inntekter og arv. Det var de større formuene som nådde høyesterett. Rikdom pleide sjelden å gi varig lykke. Foreldre lærte raskt rettsvesenets nye vokabular og tålmodige prosedyrer, og ble forbløffet over plutselig å befinne seg i en blodtørstig kamp mot den de en gang hadde elsket. Og utenfor rettssalen satt gutter og jenter som var omtalt ved fornavn i rettsdokumentene, bekymrede små Ben-er og Sarah-er som holdt rundt hverandre mens gudene over dem kjempet til siste stund, fra tingretten til høyesteretts familiedomstol til ankedomstolen. All denne sorgen hadde gjennomgangstemaer, det var menneskelige fellesnevnere ved den, men den fascinerte henne fremdeles. Hun følte at hun brakte fornuft inn i håpløse situasjoner. Alt i alt trodde hun på familielovens bestemmelser. Når hun var i det optimistiske hjørnet, betraktet hun den som en betydelig milepæl i sivilisasjonens utvikling, siden den satte barnets behov foran foreldrenes. Dagene var travle, og om kveldene i det siste hadde hun hatt flere middager, et arrangement i Middle Temple for en kollega som skulle gå av med pensjon, en konsert på Kings Place (Schubert, Scriabin), og drosjer, T-banereising, henting på renseriet, et brev hun måtte skrive vedrørende en spesialskole for den autistiske sønnen til vaskehjelpen, og til slutt søvn. Hvor var sexen? Der og da kom hun ikke på det. «Jeg fører ikke liste over det.» Han slo ut med hendene for å understreke poenget. Hun hadde sett på ham idet han gikk bort og skjenket seg en whisky fra den samme flasken med Talisker, som hun drakk nå. I det siste hadde han virket høyere, ledigere i bevegelsene. Mens han sto med ryggen mot henne, fikk hun en kald forutanelse om avvisning, om ydmykelsen av å bli forlatt til fordel for en ung kvinne, om å bli gått fra, unyttig og ensom. Hun lurte på om hun ganske enkelt burde gå med på det han ville, men slo fra seg tanken. Han hadde kommet tilbake mot henne med glasset sitt. Han tilbød henne ikke en Sancerre slik han pleide på denne tiden av døgnet. «Hva vil du, Jack?» «Jeg vil ha dette sidespranget.» «Du vil skilles.» «Nei. Jeg vil at alt skal fortsette som før. Uten bedrag.» «Jeg forstår ikke.» «Jo, det gjør du. Sa du ikke en gang at par i langvarige ekteskap etter hvert får et søskenforhold? Vi er kommet dit, Fiona. Jeg er blitt broren din. Det er koselig og fint og jeg elsker deg, men før jeg dør, vil jeg oppleve ett stort, lidenskapelig sidesprang.» Han tolket det forbløffede gispet hennes som latter, som sarkasme, kanskje, og sa røft: «Ekstasen, du holdt på å besvime av sitringen. Husker du det? Jeg vil prøve en siste gang, selv om du ikke vil. Eller kanskje du vil det.» Hun stirret vantro på ham. «Der har du det.» Det var da hun fikk tilbake stemmen og fortalte ham hva for en idiot han var. Hun hadde et solid grep om hva som var korrekt ifølge konvensjonene. At han så langt hun visste alltid hadde vært trofast, gjorde forsettet hans enda mer vanvittig. Eller om han hadde bedratt henne noen gang, hadde han gjort det elegant. Hun visste allerede hva kvinnen het. Melanie. Ikke så langt unna navnet på en dødelig form for hudkreft. Hun visste at hun kunne bli knust av sidespranget hans med denne tjueåtte år gamle statistikeren. «Gjør du det, betyr det slutten for oss. Så enkelt er det.» «Er det en trussel?» «Et høytidelig løfte.» Innen da hadde hun gjenvunnet sinnsroen. Og det hele virket enkelt. Tidspunktet for å foreslå et åpent ekteskap var før bryllupet, ikke trettifem år etterpå. Tenk å risikere alt de hadde for å gjenoppleve en forbigående sensuell spenning! Når hun prøvde å forestille seg noe liknende for seg selv – hennes «siste flørt» skulle bli hennes første – klarte hun bare å tenke på problemer, stevnemøter, skuffelser, upassende telefonsamtaler. Den slitsomme oppgaven med å venne seg til en ny person i sengen, nye kjærlige ord, all forstillelsen. Til slutt, den nødvendige løsrivelsen, anstrengelsen som krevdes for å være åpen og ærlig. Og ingenting ville være helt det samme når hun kom seg ut av det. Nei, hun foretrakk en mangelfull tilværelse, den hun hadde nå. Men der på sjeselongen så hun det plutselig for seg, den egentlige rekkevidden av fornærmelsen, at han var forberedt på å betale for nytelsene sine med hennes elendighet. Hensynsløst. Hun hadde opplevd ham som ensporet på andres bekostning før, som regel for en god sak. Dette var nytt. Hva hadde forandret seg? Han hadde stått oppreist med føttene godt fra hverandre mens han skjenket i maltwhiskyen og beveget fingrene på den ledige hånden til en melodi han hørte i hodet, kanskje en sang han hadde delt med noen, men ikke med henne. Det å såre henne og ikke bry seg om det – det var nytt. Han