Gripende flyktninghistorie
tirsdag 10. mars 2015 • 23 Kultur bok Kunnskapstørste jenter Roman Elena Ferrante Mi briljante venninne Oversatt av: Kristin Sørsdal Samlaget Gripende flyktninghistorie Roman Vanessa Manko om innreisetillatelse og omgjøring av utvisningen. Eksilets grenser Å ta seg ulovlig over grenJuritzen forlag sen til USA, vil han ikke. I etterordet forteller forfatteren at dette er fortellingen om hennes egne Å få en anbefaling av selv- slektninger, og det gjør det este Salman Rushdie på desto mer gripende å vite bokomslaget, er litt av et at skjebnen faktisk er sann. Hennes skriveteknikk kvalitetsstempel. «Et slikt offentlig anbefalelsesbrev særpreges av en strøm av som dette er noe jeg aldri inntrykk og opplevelser tidligere har skreformidlet gjennom vet på vegne av en hovedpersonens forfatter. Grunblikk og fornemnen til at jeg melser. Forfatteren selv har gjør det nå, er valgt å tre tilfordi jeg mener Vanessa bake uten direkte kommenManko er en ny og usedvanlig tatarer. Innimellom lentfull forfatter, Vanessa Manko blir strømmen brutt opp av kapitog hennes «Eksilets grenser» er en stor ler med tilbakeblikk til de bragd», skriver Rushdie i ulike epokene i hovedperet forord. sonens flukt og opphold i I tillegg har den norska- ulike land. merikanske forfatteren Siri Rushdie synes romanen Hustvedt en anbefaling på minner om Kafka. Selv foromslaget. nemmer jeg også noe HamRomanen handler om en sundsk «Sult» i boka, der innvandret russer til USA i hovedpersonen lever på et 1913, som uskyldig blir an- eksistensminimum av så klaget for politisk under- vel føde som menneskelig graving og følgelig blir ut- kontakt. vist til hjemlandet. Derfra Romanen er sterk, og må han flykte fra den Røde fortellingen er gripende. Armés herjinger, og hav- Men den er også krevenner først i Paris og deret- de ettersom den vier mye ter i Mexico. Med seg har plass til hovedpersonens han sin amerikanske kone ensomme liv i sakte film Julie, og sammen får de uten mye handling. I mottre barn på sin rundreise setning til de to forannevnrundt halve kloden. I Me- te anmelderne ville jeg ønxico skilles hovedpersonen sket meg at fortellingen fra sin familie som drar til- var blitt strammet noe inn. bake til USA, mens han blir Men god er den. igjen i 14 år og stadig søker Valerie Kubens 5 5 Å lese Mi briljante venninne får meg til å tenke på alle romanene jeg har lest om guttekompiser som vokser opp, om vennskap mellom gutter som blir til menn, som igjen får meg til å fundere på hvorfor jeg har lest så få gode romaner om vennskap mellom jenter som blir til kvinner, ikke minst norske. Finnes de ikke, eller drukner de i mengden? Er det uinteressant å lese om relasjoner mellom jenter? Bøkene finnes nok, men mange av romanene om jenter handler ofte om jenter som ikke er interessert i stort annet enn gutter; guttene tar rett og slett for stor plass, og selve vennskapet mellom jentene blir sekundært. Også i Mi briljante venninne er guttene der, men det er ikke dem det handler om. Boka åpner med et sitat fra Faust som setter tonen for forholdet mellom de to venninnene som vokser opp i Napoli, en by som Ferrante gjør lett å se for seg. De er hverandres følgesvenner, den ene som en slags inkarnert Mefistofeles der hun oppmuntrer sin venninne til å lese mer når hun selv ikke lenger får fortsette på skolen. Foruten å beskrive et komplekst vennskap mellom jenter, som er en sjeldenhet i litteraturen, men ikke i virkeligheten, og som Ferrante gjør på en meget god måte, klarer romanen å beskrive gleden som ligger i å lese litteratur og tilegne seg kunnskap. Til tross for miljøet de befinner seg i, blant fattige håndverkere, tradisjonelle kjønnsroller og familier med shady business, oppstår denne gleden. Samtidig er det sårt hvordan Lila ikke får ta del i denne gleden. Når sant skal sies overrasker det meg at en slik roman skulle komme fra Italia, det er vel ikke akkurat likestillingens mekka, men det gjør det desto bare bedre at romanen er skrevet. Mens vi her på berget nesten drukner i oppvekstromaner om guttegjenger, er Mi briljante venninne et friskt pust som minner en på at vennskap mellom jenter er minst like stort og betydningsfullt, verdt å skrive og lese romaner om. Kathleen hagen Detektiv dement Krim Emma Healey Oversetter: Einar Blomgren «Elizabeth er borte» Cappelen Damm 4 «Elizabeth er borte» er en ny vri på kriminalromanen. Hovedpersonen er ikke en skarp detektiv, politibetjent eller journalist, men en dement gammel dame. Maud Horsham mister mer og mer av korttidshukommelsen, men hun vet at det er to ting hun må få svar på. Hva skjedde med bestevenninnen Elizabeth? Og hva skjedde med søsteren Sukey som forvant for over 70 år siden? Det er bare ett problem. Maud mister hele tiden tråden. Hun husker ikke hva hun gjorde for en time siden. Hun kan være på vei til et sted, men plutselig husker hun ikke hvor hun skal eller hvorfor. Men hun skriver lapper. Mange lapper. Hun husker bare ikke når hun skrev dem. Om beskjedene gjelder i dag, eller om de ble skrevet for en uke siden. Det hele kan minne litt om filmen Memento (2000), bare at Maud ikke tatoverer ledetrådene på kroppen sin. Litt etter litt får leseren et bedre innblikk i de to mysteriene som på en eller annen måte er knyttet sammen. Ettersom Maud blir mer dement, mimrer hun stadig mer tilbake til barndommen og hvordan hun lette etter søsteren sin. Hun blander sammen der som skjer nå, og det som skjedde for så mange år siden. Man føler virkelig med henne når hun blir mer og mer forvirret, og hvor frustrert hun blir når datteren og hjemmehjelpen lager regler for henne. For hun er jo tross alt en voksen kvinne som bor i sitt eget hjem. Man føler også med henne når datterens irritasjon og sukk sårer en gammel mor. For Maud vet at det er noen ting som irriterer datteren, Helen, hun er bare ikke helt sikker på hvorfor. Emma Healey har på en hjerteskjærende måte skildret livet til en dement kvinne, og det er denne skildringen som gjør boka verdt å lese. Men dessverre er ikke driven i mysteriene like god. Det er litt stillestående. Men det må kanskje bli slik når det er en dement gammel dame som ikke bare skal løse ett mysterium, men to? Emma Healey har i alle fall klart å gjøre en ny vri på kriminalromanen, og det skal hun ha honnør for. eVa MyKlebust Kapitalistens kamp mot Putin Dokumentar Bill Browder 5 Min krig med Putin. En sann historie om mord og én manns kamp for rettferdighet. Oversetter: Eivind Lilleskjæret Bazar Amerikanske Bill (William Felix) Browder (f. 1964) var en av de første vestlige investorene som så de enorme økonomiske mulighetene da Sovjetunionen gikk i oppløsning og hele Russland ble lagt ut på tidenes billigsalg. I 1966 investerte Browder 25 millioner dollar, for ti år senere å forvalte fire milliarder gjennom Hermitage investeringsselskap, men etter hvert fikk han mektige fiender i Moskva, blant dem den mektigste av dem alle. Han var i krig med Putin. Browder var barnebarn av USAs ledende kommunist før krigen, Earl Browder. Faren og brødrene hans ble anerkjente matematikere. Bill Browder erklærte at han ville bli kapitalist. I følge hans selvbiografiske bok «Min krig med Putin» lyktes han over all forventning. Han begynte hos Robert Maxwell, en av finansverdenens største skurker gjennom tidene (journalisten Tom Bower har skrevet et par glitrende bøker om ham). Så festet han øynene på Russland, der statlige selskaper i praksis ble delt mellom rundt tjue oligarker, som ble ufattelig rike over natten. De hadde ikke kommet til sine formuer uten aksept fra Putin selv, som etter å ha sikret seg en stor del av kaka, trolig er verdens rikeste mann i dag. Det lyktes Browder å påføre oligarkene et par sviende nederlag, noe han tror Putin stilltiende har tillatt, men på et tidspunkt ble en grense overskredet. Innenriksdepartementet beskyldte Browder for skattesvindel. Da ble det spørsmål om liv eller død. En av hans ansatte nekter imidlertid å forlate Russland, noe som får fatale følger. Sergej Magnitskij blir fengslet og torturert til døde i 2009. Browder kjempet iherdig for hans oppreisning, kapitalisten blir menneskerettighetsaktivist. En egen lex Magnitskij vedtatt i USA i 2012 utestenger russere mistenkt for korrupsjon. EU har senere sluttet seg til loven. Bokens sterke side er Browders egne erfaringer fra det gjennomkorrupte Russland. Men den fremstår som noe unyansert. Slike historier tjener gjerne på en uavhengig forfatter, uten at det skal svekke kjernen i denne utrolige beretningen, som er solid dokumentert i vestlig presse. alf Kjetil igland
© Copyright 2024