tirsdag 10. mars 2015
• 23
Kultur
bok
Kunnskapstørste
jenter
Roman
Elena Ferrante
Mi briljante venninne
Oversatt av: Kristin Sørsdal
Samlaget
Gripende
flyktninghistorie
Roman
Vanessa Manko
om innreisetillatelse og
omgjøring av utvisningen.
Eksilets grenser
Å ta seg ulovlig over grenJuritzen forlag
sen til USA, vil han ikke.
I etterordet forteller forfatteren at dette er fortellingen om hennes egne
Å få en anbefaling av selv- slektninger, og det gjør det
este Salman Rushdie på desto mer gripende å vite
bokomslaget, er litt av et at skjebnen faktisk er sann.
Hennes skriveteknikk
kvalitetsstempel. «Et slikt
offentlig anbefalelsesbrev særpreges av en strøm av
som dette er noe jeg aldri inntrykk og opplevelser
tidligere har skreformidlet gjennom
vet på vegne av en
hovedpersonens
forfatter. Grunblikk og fornemnen til at jeg
melser. Forfatteren selv har
gjør det nå, er
valgt å tre tilfordi jeg mener Vanessa
bake uten direkte kommenManko er en ny
og usedvanlig tatarer. Innimellom
lentfull forfatter, Vanessa Manko blir
strømmen
brutt opp av kapitog hennes «Eksilets grenser» er en stor ler med tilbakeblikk til de
bragd», skriver Rushdie i ulike epokene i hovedperet forord.
sonens flukt og opphold i
I tillegg har den norska- ulike land.
merikanske forfatteren Siri
Rushdie synes romanen
Hustvedt en anbefaling på minner om Kafka. Selv foromslaget.
nemmer jeg også noe HamRomanen handler om en sundsk «Sult» i boka, der
innvandret russer til USA i hovedpersonen lever på et
1913, som uskyldig blir an- eksistensminimum av så
klaget for politisk under- vel føde som menneskelig
graving og følgelig blir ut- kontakt.
vist til hjemlandet. Derfra
Romanen er sterk, og
må han flykte fra den Røde fortellingen er gripende.
Armés herjinger, og hav- Men den er også krevenner først i Paris og deret- de ettersom den vier mye
ter i Mexico. Med seg har plass til hovedpersonens
han sin amerikanske kone ensomme liv i sakte film
Julie, og sammen får de uten mye handling. I mottre barn på sin rundreise setning til de to forannevnrundt halve kloden. I Me- te anmelderne ville jeg ønxico skilles hovedpersonen sket meg at fortellingen
fra sin familie som drar til- var blitt strammet noe inn.
bake til USA, mens han blir Men god er den.
igjen i 14 år og stadig søker Valerie Kubens
5
5
Å lese Mi briljante venninne får meg til
å tenke på alle
romanene jeg
har lest om
guttekompiser som vokser opp, om
vennskap
mellom gutter som blir til menn,
som igjen får meg til å fundere på
hvorfor jeg har lest så få gode romaner om vennskap mellom jenter som blir til kvinner, ikke minst
norske.
Finnes de ikke, eller drukner
de i mengden? Er det uinteressant å lese om relasjoner mellom
jenter? Bøkene finnes nok, men
mange av romanene om jenter
handler ofte om jenter som ikke
er interessert i stort annet enn
gutter; guttene tar rett og slett
for stor plass, og selve vennskapet
mellom jentene blir sekundært.
Også i Mi briljante venninne er
guttene der, men det er ikke dem
det handler om. Boka åpner med
et sitat fra Faust som setter tonen
for forholdet mellom de to venninnene som vokser opp i Napoli, en by som Ferrante gjør lett å
se for seg. De er hverandres følgesvenner, den ene som en slags inkarnert Mefistofeles der hun oppmuntrer sin venninne til å lese
mer når hun selv ikke lenger får
fortsette på skolen.
Foruten å beskrive et komplekst vennskap mellom jenter,
som er en sjeldenhet i litteraturen, men ikke i virkeligheten, og
som Ferrante gjør på en meget
god måte, klarer romanen å beskrive gleden som ligger i å lese
litteratur og tilegne seg kunnskap.
Til tross for miljøet de befinner
seg i, blant fattige håndverkere,
tradisjonelle kjønnsroller og familier med shady business, oppstår denne gleden. Samtidig er
det sårt hvordan Lila ikke får ta
del i denne gleden. Når sant skal
sies overrasker det meg at en slik
roman skulle komme fra Italia,
det er vel ikke akkurat likestillingens mekka, men det gjør det desto bare bedre at romanen er skrevet. Mens vi her på berget nesten
drukner i oppvekstromaner om
guttegjenger, er Mi briljante venninne et friskt pust som minner
en på at vennskap mellom jenter
er minst like stort og betydningsfullt, verdt å skrive og lese romaner om. Kathleen hagen
Detektiv dement
Krim
Emma Healey
Oversetter: Einar Blomgren
«Elizabeth er borte»
Cappelen Damm
4
«Elizabeth er
borte» er en
ny vri på kriminalromanen. Hovedpersonen er
ikke en skarp
detektiv, politibetjent eller journalist,
men en dement gammel dame.
Maud Horsham mister mer og
mer av korttidshukommelsen, men
hun vet at det er to ting hun må få
svar på. Hva skjedde med bestevenninnen Elizabeth? Og hva skjedde
med søsteren Sukey som forvant for
over 70 år siden?
Det er bare ett problem. Maud
mister hele tiden tråden. Hun husker ikke hva hun gjorde for en time
siden. Hun kan være på vei til et
sted, men plutselig husker hun
ikke hvor hun skal eller hvorfor.
Men hun skriver lapper. Mange lapper. Hun husker bare ikke når hun
skrev dem. Om beskjedene gjelder
i dag, eller om de ble skrevet for en
uke siden. Det hele kan minne litt
om filmen Memento (2000), bare
at Maud ikke tatoverer ledetrådene
på kroppen sin. Litt etter litt får leseren et bedre innblikk i de to mysteriene som på en eller annen måte
er knyttet sammen.
Ettersom Maud blir mer dement,
mimrer hun stadig mer tilbake til
barndommen og hvordan hun lette etter søsteren sin. Hun blander
sammen der som skjer nå, og det
som skjedde for så mange år siden. Man føler virkelig med henne
når hun blir mer og mer forvirret,
og hvor frustrert hun blir når datteren og hjemmehjelpen lager regler for henne. For hun er jo tross
alt en voksen kvinne som bor i sitt
eget hjem. Man føler også med henne når datterens irritasjon og sukk
sårer en gammel mor. For Maud vet
at det er noen ting som irriterer datteren, Helen, hun er bare ikke helt
sikker på hvorfor.
Emma Healey har på en hjerteskjærende måte skildret livet til
en dement kvinne, og det er denne
skildringen som gjør boka verdt å
lese. Men dessverre er ikke driven i
mysteriene like god. Det er litt stillestående. Men det må kanskje bli slik
når det er en dement gammel dame
som ikke bare skal løse ett mysterium, men to?
Emma Healey har i alle fall klart
å gjøre en ny vri på kriminalromanen, og det skal hun ha honnør for.
eVa MyKlebust
Kapitalistens kamp mot Putin
Dokumentar
Bill Browder
5
Min krig med Putin. En sann
historie om mord og én
manns kamp for rettferdighet.
Oversetter: Eivind Lilleskjæret
Bazar
Amerikanske
Bill (William Felix) Browder (f.
1964) var en av
de første vestlige investorene
som så de enorme økonomiske mulighetene
da Sovjetunionen gikk i oppløsning og hele Russland ble lagt ut på tidenes billigsalg.
I 1966 investerte Browder 25 millioner dollar, for ti år senere å forvalte fire milliarder gjennom Hermitage investeringsselskap, men
etter hvert fikk han mektige fiender i Moskva, blant dem den mektigste av dem alle. Han var i krig
med Putin.
Browder var barnebarn av USAs
ledende kommunist før krigen, Earl
Browder. Faren og brødrene hans
ble anerkjente matematikere. Bill
Browder erklærte at han ville bli kapitalist. I følge hans selvbiografiske bok «Min krig med Putin» lyktes
han over all forventning. Han begynte hos Robert Maxwell, en av
finansverdenens største skurker
gjennom tidene (journalisten Tom
Bower har skrevet et par glitrende
bøker om ham).
Så festet han øynene på Russland, der statlige selskaper i praksis ble delt mellom rundt tjue oligarker, som ble ufattelig rike over
natten. De hadde ikke kommet til
sine formuer uten aksept fra Putin
selv, som etter å ha sikret seg en stor
del av kaka, trolig er verdens rikeste mann i dag. Det lyktes Browder
å påføre oligarkene et par sviende
nederlag, noe han tror Putin stilltiende har tillatt, men på et tidspunkt
ble en grense overskredet. Innenriksdepartementet beskyldte Browder for skattesvindel.
Da ble det spørsmål om liv eller død. En av hans ansatte nekter
imidlertid å forlate Russland, noe
som får fatale følger. Sergej Magnitskij blir fengslet og torturert til
døde i 2009. Browder kjempet iherdig for hans oppreisning, kapitalisten blir menneskerettighetsaktivist.
En egen lex Magnitskij vedtatt i USA
i 2012 utestenger russere mistenkt
for korrupsjon. EU har senere sluttet seg til loven.
Bokens sterke side er Browders
egne erfaringer fra det gjennomkorrupte Russland. Men den fremstår som noe unyansert. Slike historier tjener gjerne på en uavhengig
forfatter, uten at det skal svekke
kjernen i denne utrolige beretningen, som er solid dokumentert i
vestlig presse.
alf Kjetil igland