Olebjørn ble bisatt i Lambertseter kirke sist onsdag
Side 4 Det er temmelig mange på Nordstrand som kjenner til ”Olebjørn”, men det er de færreste som vet hvem han er. Han er kjent som en meget eksentrisk person som holder til nede ved Ljanselva hvor han har samlet en mengde skrot og hvor han har utvist stor kreativitet ved forskjellig former for byggverk og utsmykning på et stort område som eies av kommunen. den grunn har fått lov å være i fred. Utgave 1 • Januar 2015 Olebjørn ble bisatt i Lambertseter kirke sist onsdag Med dette har kanskje bydelens siste original gått bort. De fleste voksne mennesker på Nordstrand har kjent til Ole Bjørn Magnussen – som er hans fulle navn – men de færreste har vist hvem han egentlig var. Tekst og foto: Tore Flaa På sett og vis har Olebjørn vært en av bydelens mest kjente og omtalte kjendiser igjennom mange år. Født i desember 1935 ble han 79 år. For alle som har vært vant til å treffe mannen med sykkelen på loppemarkeder og andre steder, er det noe som nå er blitt borte i bybildet. Jostein Vist var den selvfølgelige prest ved bisettelsen. Det var ikke mange seter ledig i kirken, og Vist tok det store fremmøte som et tegn på at folk på Nordstrand var romslige nok til å møte frem for å vise en person som ikke var ”gjennomsnittlig” - som han kalte det, en siste ære. Dette er i kirkens ånd for i guds rike er vi alle like, sa Jostein Vist i sin innledning. Helge Birkeland sang der Winterreise: Wegweiser/das Wiertshaus, akkopanjert av organist Colin Smith. Unison sang var ”Alltid fredig når du går” og ”Så ta da mine hender”. Bisettelse ble avsluttet av Helge Birkeland som sang ”Ved Rondane”. Vanskelig sak Denne sannsynligvis, ulovlige virksomheten, har pågått i mer enn 35 år og har utviklet seg til en vanskelig sak for kommunen. Saken har vært opp til behandling på forskjellige vis. Både i kommunen og hos OBOS. Men på grunn av sin kompleksitet har man valgt å se igjennom fingrene med, eller kanskje også, - å se en annen vei når problematikken har dukket opp. Årsaken er selvfølgelig de rent menneskelige hensyn. Vi snakker om en menneskeskjebne – et menneske Bydel Nordstrand er nå i ferd med å se på opprydning på flere steder i bydelen og arbeidsutvalget i BU har stilt spørsmål omkring det område hvor Olebjørn har tatt seg tilrette. Bydelen har ingen selvstendig myndighet til å iverksette noen tiltak i denne saken, men vil oversende spørsmålet til Bymiljøetaten, som man håper vil ta tak i dette og forsøke å komme frem til en løsning. Olebjørn -Jeg er født og oppvokst i Munkerudveien 78, forteller Olebjørn. Han bodde i Sofienberggata i seks år sammen med sin mor som hadde fått sprengt vekk et ben i et tysk minefelt på Sørlandet. Resten av sitt 77-årige liv har han bodd i Munkerudveien. Jeg passer ikke inn i dette samfunnet, sier Olebjørn om seg selv. – Dette samfunnet knebler alle som vil opp og frem. – Jeg har vært blindpas- Olebjørn og hans fetter Ei munens innblanding i hans sasjer på fire båter og gang hvor jeg reiste m ”Kong Harald” til Kiel jeg via Hamburg og he Paris, forteller han. - D er klart at jeg ikke er s alle andre. Han har set mye rart og gjort mye og er klar over at man mennesker på Nordstr ikke er udelt glad for m av det han har foretatt - Jeg er ikke opptatt av andre får ut av tilvære Jeg er mer opptatt av a Over ser du hovedinngangen til Olebjørns Hovedinngangen til ”regjeringsbygget”. En smilende og glad smårolling residens ved Ljanselva Olebjørn og sykkelen var uadskillelige (Øverst til venstre) MINNEORD Av: Jørgen Meyer Ole Bjørn Magnussen ble funnet død søndag 11.januar 2015 i egen bopel. Med ham har en av Oslo bys siste originaler gått bort. For oss om kjente ham var han i hele sitt liv et uregelmessig verb som levde et liv som var langt i fra A4. Med en usminket mangel på respekt for autoriteter og eiendomsgrenser tok han seg til rette. Han syntes «vi andre» levde for mye i vår egen konformitet. Prinsipielt gikk han alltid med en sko av hver for å understreke sin frihet. Ole Bjørn Magnussen var født i Oslo den 23.desember 1934. Han vokste opp på Nordstrand, nederst i Munkerudveien, sammen med sin søster Else Kristin. Faren var postmann. Ole Bjørn hadde mange historier fra barndommen. De kjæreste minnene var nok fra morens barndomshjem i Valdres, et sted han besøkte og kom tilbake til gjennom hele livet – både på gården nede ved Strandafjorden og på seteren oppe på Flæten. Hvert år besøkte han familiens gravsted ved Strand kirke. Som 17-åring for han hyre som hjelpegutt på M/S Glomdal fra Wilhelmsen rederi og var etter hvert dekksgutt og jungmann på fem skuter før det gikk litt galt og han ble satt på land! i Frankrike og han haiket hjem… Fra den tid fulgte et urolig liv som førte han til og fra. Ole Bjørn var svært oppfinnsom og aktiv, han fikk flere ganger oppleve at samfunnet ikke satte like mye pris på hans «kreativitet». Han var rask til å finne på og gjorde mindre lovbrudd og stjal fra tid til annen. Dette måtte han senere sone for og fikk inspirasjon til å skrive og male bakom murene. I flere år bodde Ole Bjørn hos sin mor på Grunerløkka. Hun var invalid etter krigen og Ole Bjørn hjalp henne i det daglige. Han søkte også krigsskadeerstatning på hennes vegne og fikk medhold i noe av søknaden. På 1980-tallet kjøpte han noen brakker etter utbyggingen av Mortensrudsenteret og disse satte han opp som et «monument» ikke langt fra barndomshjemmet mot Engersbråten gård. Her levde han resten av sitt liv ganske tilbaketrukken. Han skiftet navn på 1980-tallet til Torbjørn Hangårsta – han synes selv at Ole Bjørn Magnussen hadde gjort så mye galt at han like godt kunne begynne på nytt med nytt navn – etternavnet lagde han selv: «han går og er sta»-Hangårsta! Et kjennetegn i nærmiljøet var Ole Bjørn med sykkelen full av diverse på bagasjebrettet og kanskje en glassrute på pedalen som han hadde «funnet» et eller annet sted. Ole Bjørn var produktiv, han deklamerte dikt både kjente og ukjente. Han skrev også egne dikt og delte dem med alle rundt seg. På samme måte malte han bilder og forsøkte stadig å få til utstillinger. Bildene arkiverte han her i kirken sammen med alle sine papirer – her var de trygge! Ole Bjørn levde fritt og var mest fortvilet over stengte butikker på søndager og høytidsdager. Han hadde sin egen kalender og den var orientert etter solen. Han var lykkelig hver gang solen snudde riktig vei, – to dager før sin egen bursdag (den var lite interessant) og like motsatt ulykkelig var han over korte somre og særlig når solen snudde. Han fikk avslutte sitt liv på den måten han ønsket mest: - å dø hjemme, midt i sitt «paradis» og være aktiv til det siste… Vi lyser fred over hans minne. Det er denne
© Copyright 2024