Side 4
Det er temmelig mange
på Nordstrand som kjenner til ”Olebjørn”, men
det er de færreste som vet
hvem han er. Han er kjent
som en meget eksentrisk
person som holder til nede
ved Ljanselva hvor han har
samlet en mengde skrot
og hvor han har utvist stor
kreativitet ved forskjellig
former for byggverk og
utsmykning på et stort
område som eies av kommunen.
den grunn har fått lov å
være i fred.
Utgave 1 • Januar 2015
Olebjørn ble bisatt i Lambertseter
kirke sist onsdag
Med dette har kanskje bydelens siste original gått
bort. De fleste voksne mennesker på Nordstrand
har kjent til Ole Bjørn Magnussen – som er hans
fulle navn – men de færreste har vist hvem han
egentlig var.
Tekst og foto: Tore Flaa
På sett og vis har Olebjørn vært
en av bydelens mest kjente og
omtalte kjendiser igjennom
mange år. Født i desember 1935
ble han 79 år. For alle som har
vært vant til å treffe mannen
med sykkelen på loppemarkeder
og andre steder, er det noe som
nå er blitt borte i bybildet.
Jostein Vist var den selvfølgelige prest ved bisettelsen. Det var
ikke mange seter ledig i kirken,
og Vist tok det store fremmøte
som et tegn på at folk på
Nordstrand var romslige nok til
å møte frem for å vise en person
som ikke var ”gjennomsnittlig” - som han kalte det, en siste
ære. Dette er i kirkens ånd for
i guds rike er vi alle like, sa Jostein Vist i sin innledning.
Helge Birkeland sang der
Winterreise: Wegweiser/das
Wiertshaus, akkopanjert av
organist Colin Smith. Unison
sang var ”Alltid fredig når du
går” og ”Så ta da mine hender”.
Bisettelse ble avsluttet av Helge
Birkeland som sang ”Ved Rondane”.
Vanskelig sak
Denne sannsynligvis,
ulovlige virksomheten,
har pågått i mer enn 35 år
og har utviklet seg til en
vanskelig sak for kommunen. Saken har vært opp til
behandling på forskjellige
vis. Både i kommunen og
hos OBOS. Men på grunn
av sin kompleksitet har
man valgt å se igjennom
fingrene med, eller kanskje også, - å se en annen
vei når problematikken
har dukket opp. Årsaken
er selvfølgelig de rent
menneskelige hensyn. Vi
snakker om en menneskeskjebne – et menneske
Bydel Nordstrand er nå
i ferd med å se på opprydning på flere steder i
bydelen og arbeidsutvalget
i BU har stilt spørsmål
omkring det område hvor
Olebjørn har tatt seg
tilrette. Bydelen har ingen
selvstendig myndighet til
å iverksette noen tiltak
i denne saken, men vil
oversende spørsmålet til
Bymiljøetaten, som man
håper vil ta tak i dette og
forsøke å komme frem til
en løsning.
Olebjørn
-Jeg er født og oppvokst i
Munkerudveien 78, forteller Olebjørn. Han bodde
i Sofienberggata i seks år
sammen med sin mor som
hadde fått sprengt vekk et
ben i et tysk minefelt på
Sørlandet. Resten av sitt
77-årige liv har han bodd i
Munkerudveien. Jeg passer
ikke inn i dette samfunnet,
sier Olebjørn om seg selv.
– Dette samfunnet knebler
alle som vil opp og frem.
– Jeg har vært blindpas-
Olebjørn og hans fetter Ei
munens innblanding i hans
sasjer på fire båter og
gang hvor jeg reiste m
”Kong Harald” til Kiel
jeg via Hamburg og he
Paris, forteller han. - D
er klart at jeg ikke er s
alle andre. Han har set
mye rart og gjort mye
og er klar over at man
mennesker på Nordstr
ikke er udelt glad for m
av det han har foretatt
- Jeg er ikke opptatt av
andre får ut av tilvære
Jeg er mer opptatt av a
Over ser du hovedinngangen til Olebjørns
Hovedinngangen til ”regjeringsbygget”.
En smilende og glad smårolling
residens ved Ljanselva
Olebjørn og sykkelen var uadskillelige
(Øverst til venstre)
MINNEORD
Av: Jørgen Meyer
Ole Bjørn Magnussen ble funnet død søndag 11.januar 2015
i egen bopel. Med ham har
en av Oslo bys siste originaler
gått bort. For oss om kjente
ham var han i hele sitt liv et
uregelmessig verb som levde
et liv som var langt i fra A4.
Med en usminket mangel
på respekt for autoriteter og
eiendomsgrenser tok han seg
til rette. Han syntes «vi andre»
levde for mye i vår egen konformitet. Prinsipielt gikk han
alltid med en sko av hver for å
understreke sin frihet.
Ole Bjørn Magnussen var
født i Oslo den 23.desember
1934. Han vokste opp på
Nordstrand, nederst i Munkerudveien, sammen med sin
søster Else Kristin. Faren var
postmann. Ole Bjørn hadde
mange historier fra barndommen. De kjæreste minnene var
nok fra morens barndomshjem
i Valdres, et sted han besøkte
og kom tilbake til gjennom
hele livet – både på gården
nede ved Strandafjorden og på
seteren oppe på Flæten. Hvert
år besøkte han familiens gravsted ved Strand kirke.
Som 17-åring for han hyre
som hjelpegutt på M/S Glomdal fra Wilhelmsen rederi og
var etter hvert dekksgutt og
jungmann på fem skuter før
det gikk litt galt og han ble
satt på land! i Frankrike og
han haiket hjem… Fra den
tid fulgte et urolig liv som
førte han til og fra.
Ole Bjørn var svært oppfinnsom og aktiv, han fikk flere
ganger oppleve at samfunnet
ikke satte like mye pris på
hans «kreativitet». Han var
rask til å finne på og gjorde
mindre lovbrudd og stjal fra
tid til annen. Dette måtte
han senere sone for og fikk
inspirasjon til å skrive og male
bakom murene.
I flere år bodde Ole Bjørn
hos sin mor på Grunerløkka.
Hun var invalid etter krigen
og Ole Bjørn hjalp henne i det
daglige. Han søkte også krigsskadeerstatning på hennes
vegne og fikk medhold i noe
av søknaden.
På 1980-tallet kjøpte han
noen brakker etter utbyggingen av Mortensrudsenteret
og disse satte han opp som et
«monument» ikke langt fra
barndomshjemmet mot Engersbråten gård. Her levde han
resten av sitt liv ganske tilbaketrukken. Han skiftet navn
på 1980-tallet til Torbjørn
Hangårsta – han synes selv at
Ole Bjørn Magnussen hadde
gjort så mye galt at han like
godt kunne begynne på nytt
med nytt navn – etternavnet
lagde han selv: «han går og er
sta»-Hangårsta!
Et kjennetegn i nærmiljøet var
Ole Bjørn med sykkelen full
av diverse på bagasjebrettet og
kanskje en glassrute på pedalen som han hadde «funnet» et
eller annet sted.
Ole Bjørn var produktiv, han
deklamerte dikt både kjente
og ukjente. Han skrev også
egne dikt og delte dem med
alle rundt seg. På samme måte
malte han bilder og forsøkte
stadig å få til utstillinger. Bildene arkiverte han her i kirken
sammen med alle sine papirer
– her var de trygge!
Ole Bjørn levde fritt og var
mest fortvilet over stengte
butikker på søndager og høytidsdager. Han hadde sin egen
kalender og den var orientert
etter solen. Han var lykkelig
hver gang solen snudde riktig
vei, – to dager før sin egen
bursdag (den var lite interessant) og like motsatt ulykkelig
var han over korte somre og
særlig når solen snudde. Han
fikk avslutte sitt liv på den
måten han ønsket mest: - å dø
hjemme, midt i sitt «paradis»
og være aktiv til det siste…
Vi lyser fred over hans minne.
Det er denne