Les hele dommen her

GULATING LAGMANNSRETT
Ð
Avsagt:
Saksnr.:
01.07.2015 i Gulating lagmannsrett,
14-1640814SD-GULA/AVD1
Dommere:
Birger A. Stedal
Ole-Arne Linga
Ørnulf Jacobsen
Lagdommer
Lagdommer
Lagdommer
Ankende part
Ankende part
Ankemotpart
Norges Veteranforen ing for
I nternasjona le Operasjoner
Bygg 60
Norsk Veteranforen ng for
I nternasjona le Operasjoner,
avd Bergen og Omland
Advokat Thomas Rieber-Mohn
Skandinavisk Handels
Kompani
Advokat Øystein Horneland
i
Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse
Advokat Thomas Rieber-Mohn
DOM
Saken gjelder krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse ved tap av to
kontrakter på salg til tredjepersoner som følge av mislighold fra samarbeidspartner.
Sakens bakgrunn er sammenfattet:
Norges Veteranforbund for Intemasjonale Operasjoner (forkortet NVIO), er en frivillig
organisasjon til ivaretakelse av interessene til norsk personell som har tjenestegjort i FN
sine styrker, og interessene til deres familier. Tidligere het landsforbundet FN-Veteranenes
Landsforbund. Arbeidet i organisasjonen er ulønnet, og virksomheten finansieres ved
årlige tilskudd fra Forsvaret, samt ved kontingent fra medlemmene. I det følgende vil i
hovedsak ankende part nr. én bli benevnt som landsforbundet.
Fra begynnelsen av var medlemmene i landsforbundet direkte knyttet til forbundet sentralt.
Det var imidlertid lokale avdelinger rundt omkring i landet. I Bergen forelå Bergen- og
Hordaland FN-veteranforening, som senere ble hetende Norges Veteranforbund for
Intemasjonale Operasjoner Bergen og omland (forkortet NVIOBO). I det følgende vil
ankede part nr. to i hovedsak bli benevnt som bergensavdelingen.
Der det ikke er noe poeng å skille mellom de ankende parter, vil fellesbetegnelsen
veteranforbundet bli benyttet.
I
1988 tildelte Den norske nobelkomité Nobels fredspris til FNs fredsbevarende styrker. I
etterkant av dette ble det i bergensavdelingen tidlig på 90-tallet, som den gang var ledet av
Arne Namtvedt, tatt et initiativ til innstiftelse av en "fredsprismedalje", i det følgende i
hovedsak benevnt som medaljen, for den enkelte som hadde tjenestegjort i FN-styrkene.
Det ble tegnet en medalje, etter det opplyste av Arne Namtvedts sønn, Kenneth Namtvedt,
bestående av en metalldel med FNs jordklodesymbol, bånd i FNs blå farge, med en
loddrett stripe i norske flaggfarger i flaggets forholdstall, samt et metallskilt øverst med
innskriften The Nobel Peace Price 1988. Man hkk Nobelinstituttets godkjennelse til å
legge ved en kopi av det originale fredsprisdiplomet fra 1988, og man la ved et sertifikat
som bekreftet den enkelte mottakers deltakelse i FNs fredsbevarende styrke, undertegnet
av daværende forsvarsminister lørgen Kosmo.
Bergensavdelingens initiativ ble behandlet på landsforbundets årsmøte 1994.,,Ä.rsmøtet
vedtok at bergensavdelingen "gis i oppdrag å produsere en Fredsprismedalje etler at
modellen er godkjent av styret i" landsforbundet.
Presidenten i landsforbundet arbeidet mot Forsvarets overkommando for å få medaljen
godkjent og rangert. Dette ble gjort, og forsvarssjefen godkjente statuttene for medaljen
oktober 1995.
2
1
i
4-1 6408 1 AS D-G U LA/AVD
1
I henhold til statuttene, slik de ble formulert fra starten av, vat det tre kategorier personell
som kunne motta medaljen. Det var for det første norsk personell som hadde tjenestegjort i
FN-styrker før tildelingen av fredsprisen. For det andre var det utenlandsk personell som i
saÍìme tidsperiode hadde tjenestegjort ved norsk FN-avdeling. Endelig var det både norske
og utenlandske personer som "på særlig fortjenestefull måte hadde støttet FNs
fredsbevarende operasjoner". Det fremgår av sakens dokumenter at det var ulike syn på
spørsmålet om salg av medaljen til personer fra andre land allerede midt på 9O-tallet.
Ankende part; det danske firmaet Skandinavisk Handels Kompagni, i det følgende i
hovedsak benevnt som SHK, var, og er, et lite selskap, der to familier i dag har personlig
ansvar for selskapets forpliktelser. I 1995 inngikk bergensavdelingen avtale med SHK.
Avtalen gav SHK enerett til å selge og distribuere medaljen i alle land i henhold til
medaljens statutter. SHK forpliktet seg til å markedsføre og selge medaljen også
internasjonalt. Bergensavdelingen forpliktet seg til ãvære behjelpelig overfor SHK med
relevante kontakter i forskjellige land med hensyn til markedsføring osv. Det er i avtalen
presisert at bergensavdelingen ikke påtar seg noen økonomisk risiko ved avtalen.
I bergensavdelingen ble administrasjonen av medaljen lagt til det daværende fotmann,
Arne Namtvedt, beskrev som en "permanent, selvstendig medaljekommite", der han selv i
starten opererte som formann. SHK hkk klar beskjed om kun å forholde seg til denne
komitéen.
Det ble fra bergensavdelingen, via landsforbundet, søkt avklaringer om, og i hvilken form,
medaljen kunne selges til utlandet. Fra forsvarssjefen ble det i september 1996 gitt beskjed
om at metallkomponentene i medaljen kunne nyttes av andre land "for egen nasjonal
minnemedalje".
Samtidig avslo forsvarsministeren en forespørsel om å undertegne et sertifikat til andre
lands FN-personell, og tilsvarende et anbefalingsbrev til bruk overfor andre lands
myndigheter eller veteranorganisasjoner. Forsvarsministeren uttrykte imidlertid at han ikke
hadde noe imot at andre land benyltet som modell den løsning som var valgt i Norge.
Til tross for dette, uttrykte Arne Namtvedt i brev til SHK 8. november 1996
at medaljen
var "godkjent som internasjonal medalje, slik den foreligger for norsk personell", hvilket
fremstår som en klart uriktig opplysning.
Etter dette begynte SHK å arbeide mot forskjellige markeder internasjonalt. Blant annet
mot foreninger for veteraner fra Koreakrigen 1950 -1953.
I1997 trådte Arne Namtvedt tilbake som formann i bergensavdelingen, og ble etterfulgt av
Erik-Andreas Tangedal. Videre overtok Tangedal og Finn Anderssen som
"medaljeansvarlige", og kontaktpersoner overfor SHK. De to laget en redegjørelse til styret
i lokalforbundet som ikke kan leses som noen annet enn en sterk kritikk av måten Arne
3
1
4-1 6408 1 AS D-G U LA/AVD
1
Namtvedt hadde "tatt seg til rette" og administrert medaljen på. Det nevnes også at de to
den gang fremholdt at de var ukjente med at Kenneth Namtvedt skulle ha rettighetene til
medaljen.
Fra landsforbundet ble det fremmet forslag til endringer i statuttene for medaljen, der
kretsen av personer som kunne erverve eller tildeles medaljen ble utvidet til "personell som
har utført FN-tjeneste før tildeling" av Nobels fredspris generelt. Statuttene var for øvrig
uendret, herunder med de norske flaggfarger i båndet. Forsvarets overkommando
godkjente forslagettil statutter 1. april 1998.
Etter dette inngikk bergensavdelingen og SHK en ny avtale, kalt samarbeidsavtale, 1. juni
1,999.lavtalen, som i sine hovedtrekk var en videreføring av avtalen fra 1995, het det blant
annet at eierforholdet til medaljen lå hos bergensavdelingen. Bergensavdelingen skulle stå
for kontroll med samtlige tildelinger. SHK skulle sikre at medaljen til enhver tid overholdt
"de forutsetninger som er gitt ved Det norske medaljeråd, forsvatsmuseet og
forsvarssjefen, samt medaljens statutter". Dersom det oppstod vesentlige endringer i
forutsetningene for avtalen skulle partene forhandle om endringer. Avtalen hadde en
varighet på fem år med opsjon på forlengelse i ¡terligere fem år, altså til 1. juni 2009.
Deretter fulgte noen roligere år hvor SHK igjen arbeidet mot salg av medaljen til utlandet.
Blant annet var det utstrakt kontakt med et medlem av Det nederlandske parlament, Ine
Aasted-Madsen, som arbeidet for å få i stand et kjøp av et større kvantum medaljer til
nederlandske FN-veteraner. Dette strandet imidlertid i2005 etter kontakt direkte mellom
nederlandske militære myndigheter og Forsvarsdepartementet i Norge.
Etter lengre bearbeidelse fra SHK sin side var det imidlertid klart for salg til amerikanske
veteraner fra Koreakrigen tidlig 12006. SHK så et betydelig salgspotensiale innenfor denne
gruppen. En amerikansk avis reiste imidlertid spørsmålet om hvorvidt veteraner fra
Koreakrigen var berettiget til en medalje utgått fra fredsprisen, i og med at tildelingen var
gitt til FNs fredsbevarende styrker, som først ble etablert i 1956. Da denne
problemstillingen kom opp, grep Forsvarets overkommando og Forsvarsdepartementet ved
underdirektør Even Enge inn, og stanset generelt salg til utlandet. Statuttene ble tilbakeført
til det som var medaljens opprinnelige intensjon, slik at kun utlendinger som hadde inngått
i norsk FN-avdeling kunne erverve medaljen. Det heter i departementets brev 27.
september 2006 atmed de nye statuttene "opphører det generelle salg av
Fredsprismedaljen til utenlandske statsborgere".
Deretter var det diverse kontakter fra veteranforbundet både lokalt og sentralt, og fra SHK
direkte inn mot departementet for, slik lagmannsretten oppfatter det,"à redde" muligheten
for generelt salg av medaljen til utlandet.
Etter henvendelser fra SHK til Forsvarsdepartementet, ble det den 14. mai 2007 avholdt et
møte i Nobelinstituttet i Oslo, der instituttets direktør Geir Lundestad,
forsvarsdepartementet ved Even Enge og Jan Eide, og tre representanter for SHK deltok.
Det fremgår av saÍìmendraget framøtet at agendaen var et forslag fra SHK til hvordan
4
1
4-1 64081 AS D-G U LA/AVD
1
internasjonal distribusjon kunne gjenopptas. Det fremgår videre at det var SHK sitt ønske å
kunne selge medaljen internasjonalt, med medaljebåndets norske farger, i det dette ville gi
en "spesiell affeksjon fordi Fredsprisen utdeles i Oslo". I sammendraget heter det videre:
"Fra Nobelinstituttets side ble det uttalt at dette var en uønsket tilkn¡ning.
Direktøren presiserte at Fredsprismedaljen var en FN-medalje og som sådan ikke
hadde noen direkte kopling til Fredsprisen. For å unngå dette hadde instituttet
forutsatt at en Fredsprismedalje skulle være en nasjonal medalje og at også andre
land kunne lage sine egne, nasjonale medaljer etter samme mønster som det Norge
hadde gjort.
Forsvarsdepartementet har hele tiden inntatt det samme standpunkt, at medaljen er
norsk og at den aldri har vært ment tildelt annet utenlands personell enn dem som har
tjenestegjort i en norsk FN-avdeling."
Det ble i henhold
til
sammendraget konkludert med at:
"Et land som ønsker äinnføre en nasjonal fredsprismedalje kan bruke samme
metalldel som den som er brukt i den norske, men må lage et eget nasjonalt
medaljebånd som ikke kan forveksles med det Norge benytter.
De land som innfører fredsprismedaljer har plikt til å kontrollere at personell som
tildeles medaljen har tjenestegjort ved en FN-avdeling i det tidsrom som var
grunnlaget for fredspristildelingen i 1988. Denne tidsbegrensningen fra 1956 til 1988
må nedfelles i de enkelte lands statutter."
Ut fra bevisførselen må det legges til grunn at det iIøpet av sommeren200l ble holdt et
nyltmøte med Even Enge i Forsvarsdepartementet. Med pämøte var representanter fra
SHK og Ulf Arnesen, som da var blitt leder av bergensavdelingen. Agendaen var forslag
fra SHK, eventuelt i samarbeid med veteranforbundet, til nye statutter.
Det fremgar av brev fra SHK til Ulf Arnesen 10. juIi2007, at de medaljeansvarlige i
bergensavdelingen (som fortsatt var Tangedal og Anderssen) overfor SHK skulle ha sagt
seg uenig i Forsvarsdepartementets standpunkt om at norske flaggfarger på bandet ikke
kunne brukes ved salg til utlandet. Blant annet under henvisning til en dialog SHK hadde
med mulige interessenter i Brasil, ble det bedt om en avklaring på dette.
I september 2007 ble det i Oslo, foretatt en symbolsk utdeling av et mindre antall medaljer
til brasilianske FN-veteraner. I e-post til oberst de Filo i Brasil, som er opplyst ähavært
president i en brasiliansk veteranforening i september 2007, opplyste SHK at "The Int.
Nobel Peace Prize Medal 1988" var tilgjengelig i det enkelte lands egne farger og med "the
local authorities to sign the diploma". Det ble videre opplyst at for de Filos mottatte
5
1
4 -1
6408 1 AS D-G U LA/AVD
1
medalje, ville bandet bli skiftet ut når nye farger hadde blitt valgt av brasilianske militære
myndigheter.
Den 31. oktober 2007 sendte Forsvarsdepartementet, ved underdirektør Even Enge, brev til
SHK, refererende til anmodning om endring av medaljens statutter. I brevet heter det blant
annet at medaljens statutter fra september 2006 fører intensjonen med medaljen tilbake til
det opprinnelige. Videre ble de prinsipielle avklaringer som fant sted under møtet i
Nobelinstitutteti 14. mai samme år gjentatt. Departementet awiste SHK sine forslag om
revidering av statuttene. Videre het det i brevet:
"Forsvarsdepartementet har ingen innsigelser til at andre land innfører en egen
Fredsprismedalje. Siden metalldelen av den norske medaljen verken har
Nobelsymboler eller nasjonale symboler, vil denne også kunne benyttes av andre
land. Den norske medaljen er forsynt med et medaljebånd der de norske farger er
brukt forholdsmessig til hverandre. Dette tilkjennegir at medaljen er norsk.
Tilsvarende må andre land benytte egne flaggfarger og på en slik måte at dette ikke
kan forveksles med den norske utgaven. I denne sammenheng finner
Forsvarsdepartementet at det ikke vil være riktig äla"etpersonlig diplom
undertegnet av Presidenten i FN Veteranenes Landsforening i Norge" medfølge en
utenlandsk medalje. En slik ordning frarådes."
Forsvarsdepartementet konkluderte med at verken departementet eller Nobelinstituttet
hadde prinsipielle motforestillinger til at en fredsprismedalje ble innført i andre land, men
at det aktuelle land i så fall måtte vedta statutter som ikke gikk ut over de prinsipper som
ble avklart imøtet i Nobelinstituttet 14. mai2007. Videre tilkjennegav departementet at det
så gjennomføringen av distribusjon og salg i andre land som et forhold mellom
landsforbundet og SHK "all den tid landsforbundet trolig har rettighetene til metalldelen".
Deretter startet en meget kaotisk og uryddig prosess, særlig i bergensavdelingen.
Lagmannsretten legger til grunn som uomtvistet, i alle fall mellom partene i saken, at det
formentlig i2007 startet en form for delvis skjult fraksjonsvirksomhet i bergensavdelingen.
Det ble fra Arne Namtvedt arbeidet for innføring av flere medaljer, som etter det opplyste
var designet av en annen av hans sønner. Partene i saken har lagt til grunn at initiativet ble
støttet av flere sentralt plasserte personer i bergensavdelingen, herunder de to
medaljeansvarlige. En del av fraksjonens agenda synes ähavært at rettighetene til
medaljen denne saken dreier seg om, lå hos Kenneth Namtvedt, og at salg og distribusjon
av medaljen etter hvert skulle skje gjennom andre enn SHK. Det utviklet seg til nærmest en
intern kamp om håndteringen av medaljen mellom de medaljeansvarlige og
bergensavdelingens formann, en kamp som SHK lenge var uvitende om.
Som nevnt hadde SHK bedt om nye retningslinjer for salg til utlandet etter de
medaljeansvarliges "underkjenning" av Forsvarsdepartementet sitt standpunkt i juli2007,
herunder vedrørende båndfarger og regime for signering av diplom. SHK purret stadig på
slike overfor Ulf Arnesen, som igjen hadde bedt de medaljeansvarlige om å lage nye
6
1
4-1
6408 1 AS D.G
U
LA/AVD
1
statutter i samsvar med Forsvarsdepartementets syn, noe de ikke gjorde. Til sist skrev
Amesen selv nye statutter i august 2008 og sendte til SHK'
Ulf
i november, ble det holdt et møte i Bergen mellom generalsekretæren i
landsforbundet, Vidar Falck, leder i bergensavdelingen, Ulf Arnesen, Erik Andreas
Tangedal, samt Arne og Kenneth Namtvedt. I møtet fremkom det klart at det var betydelig
strid om rettighetene til medaljen. SHK arbeidet på sin side med å få til en bloc salg til
Nederland og Brasil, og etter initiativ fra SHK, skrev generalsekretæren
"introduksjonsbrev" for oversendelse til disse landene, samt engelske versjoner av
Senere sanìme høst,
statuttene.
i februar 2009 bIe det vedtatt å si opp avtalen med SHK
juni
1.
2009,
og
at medaljen skulle trekkes fra markedet og tilbakeføres til
fra
med virkning
Kenneth Namtvedt, men at det skulle tillates solgt kopimedaljer (hybrider) til Nederland og
Brasil, forutsatt at Kenneth Namtvedt godkjente medaljebåndet. Oppsigelsen ble meddelt
SHK i mars, men ble ikke akseptert fra SHK sin side. SHK informere sine kontakter i
Nederland og Brasil om at det var tvister om eierforholdet til medaljen.
På årsmøtet i bergensavdelingen
Likevel fortsatte SHK kontakten med Brasil og Nederland utover 2009, og det var også
kontakt mellom SHK og Ulf Arnesen med tanke på å forsøke å fremskaffe dispensasjon for
bruk av norske båndfarger.
Etter kort tid ble oppsigelsen trukket tilbake som ugyldig, og det ble forhandlet om ny
samarbeidsavtale. Slik retten oppfatter det, ble rettigheter for Kennet Namtvedt forsøkt
gjort til en del av avtalen, noe SHK rimeligvis ikke kunne godta.
Først i desember 2009 fikk SHK oversendt signaturen fra presidenten i landsforbundet til
bruk på diplom medfølgende ved salg til utlandet, men på det tidspunktet var interessen fra
Brasil og Nederland for de kjøp kravet i denne saken er knyttet til, bortfalt.
SHK reiste sak for Bergen tingrett med krav om erstatning for tap som følge av bortfall av
salg av 5000 medaljer til Nederland og 1500 medaljer til Brasil. Tingretten avsa 1. juli
2014 dommed slik slutning, samsvarende med SHK sin påstand:
1. Norges
Veteranforening
for
internasjonale operasjoner
og
Norges
veteranforening for internasjonale operasjoner avdeling Bergen og Omland betalar
ein for begge og begge for ein skadebot til Skandinavisk Handels Kompagni med
NOK 3 213 225 med tillegg av forseinkingsrenter rekna frå 9. mars 2012 innan
.fiorten
- 14 - dagar frå denne dommen er forlqtnt.
og Norges
qvdeling
Bergen og Omland betalar
veteranforening for internasjonale operasjoner
ein for begge og begge for ein sal<skostnader til Skandinavisk Handels Kompagni
2. Norges
Veteranforening
fo,
internasjonale operasjoner
7-
1 4-1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
med NOK 492 450 eks. mva.
l4
-
dagar
frå
for salær og NOK 57 789 for utgfter
innan
fiorten
-
denne dommen er forlqtnt.
Norges Veteranforbund for Intemasjonale Operasjoner og Norges Veteranforbund for
Internasjonale Operasjoner Bergen og omland anket dommen til lagmansnretten.
Ankeforhandling ble holdt i Gulating lagmannsretts lokaler i Bergen 1. - 5. juni 2015, I
tillegg til to partsforklaringer hørte lagmannsretten 9 vitner. Om forhandlingene for øvrig
vises til rettsboken.
De ankende parter har sammenfatningsvis gjort gjeldende at det var myndighetenes
inngripen mot salg internasjonalt som var hovedårsaken til at de handlene det er knyttet
erstatningskrav til ikke lot seg gjennomføre.Etter 2007 var det ikke samsvar mellom SHK
sine salgsforventninger, og reelle salgsmuligheter.
Sakens krav gjelderbarc SHK sine forventninger om salg. Forventningene var kn¡tet til
salg av den norske medaljen. Det var bare den norske medaljen, komplett med de norske
båndfargene, som var av interesse internasjonalt. Den norske medaljen kunne markedsføres
som innstiftet av myndighetene i fredsprisens hjemland. Dette ville gi en særskilt
tilknytning til selve fredsprisen, og gSøre medaljen unik i forhold til andre
fredsprismedalj er i verden.
Det ble av Nielsen selv fremholdt i hans forklaring at medaljen, uten de norske
båndfargene, ville bli redusert til et "accessory". Det samme fremgikk av Aasted-Madsens
forklaring, der hun tilkjennegav at uten anerkjennelsen fra norske myndigheter og fra
Nobelinstituttet, ville medaljen bli "totally devaluated". Det var aldri et tema i Nederland å
innføre en nederlandsk medalje basert på metalldelen av den norske. Dette ville ha blitt en
medalje med et slikt foreningspreg som det fra nederlandsk side ble sagt nei til i2005.
Poenget er at sakens beviser viser at det produktet SHK ville selge, og det produktet det
var interesse for i Brasil og Nederland, ikke kunne selges intemasjonalt.
avklart i 2001 . Bäde
Forsvarsdepartementet og Nobelinstituttet hadde gjort det klart at det ikke kunne selges
noen avledning fra den norske medaljen. Forsvarsdepartementet opptrådte som norsk
myndighetsorgan og forvaltet over bruken av de norske flaggfargene, og Nobelinstituttet
opptrådte som privatrettslig forvalter av eget navn og av konseptet Nobels fredspris.
At den norske medalj en ikke kunne selges internasj
on alf var
Det var klart at den som hadde privatrettslig adgang til det, kunne selge selve metalldelen
intemasjonalt, men at denne i så fall måtte anvendes som en bestanddel i en nasjonalt
innstiftet medalje i det enkelte land. Hvert land måtte lage egne nasjonale statutter, selv
føre kontroll med berettiget personell og selv lage bestemmelser for eventuelt personlig
diplom. Veteranforbundet hadde følgelig ikke noe med å utarbeide statutter eller regler for
bruk av flaggfarger for salg internasjonalt. Dette var rene interne forhold i det enkelte land
I
1
4 -1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
Følgelig lå det heller ingen plikt på veteranforbundet til å avklare båndfarger og betingelser
for personlig diplom ved salg internasjonalt. Dette måtte giøres i det enkelte land.
Det var ikke anledning til å selge den norske medaljen, heller ikke om man endret
båndfargene, så lenge det var "den norske medaljen" som ble solgt. Det var ikke anledning
til å inngå avtaler med Nederland og Brasil på de betingelser som ble diskutert mellom
representanter for disse landene og SHK.
Det måtte være opp til SHK å kontakte aktuelle land og be nasjonen selv om å avklare
statutter, båndfarger og regime for evt. diplom, og så solgt selve metalldelen. Fortsatt
kunne det legges ved kopi av det originale fredsprisdiplomet, og man ville således fortsatt
hatt et unikt produkt å selge. Imidlertid gjorde ikke SHK dette, men valgte, til tross for at
det stred med de formelle og ofhsielle rammebetingelsene, å fortsette å fremby medaljen
internasjonalt som norsk medalje.
De ankende parters prinsipale standpunkt er således at det ikke foreligger grunnlag for det
erstatningskravet som er fremmet i saken.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det ikke foreligger uaktsomhet fra de ankende parters
side.
Det må has in mente at de ankende parter er frivillige organisasjoner, uten kommersiell
erfaring og kompetanse. Dette må få betydning for hvilken aktsomhetsnorm som legges
grunn.
til
Det er ikke ført bevis for stadig motstridende meldinger fra Bergensavdelingen, ut over at
Arnesen og Falck laget ulike regler for hvem som skulle signere på diplomet. Det var SHK
sin egen tolkning av de retningslinjer som kom imøtet i Nobelinstituttet som lå bak presset
på veteranforbundet om å utforme nye statutter, og å avklare band og signatur, Dette var et
møte som ingen fra veteranforbundet var innkalt til. Veteranforbundet, så vel lokalt som
sentralt, hadde ikke noen oppfordring til å lage nye statutter, men oppfattet det slik ut fra
de premissene som kom fra SHK sin egen tolkning.
Videre er det ikke sannsynliggjort noe tap av positiv kontraktsinteresse i saken.
Hva gjelder mulighetene for et salg til Nederland, vises det særlig til at støtten internt i
koalisjonsregjeringen var basert på at det var tale om en medalje som var "recognized" av
den norske regjering og Nobelinstituttet; en offisiell norsk medalje. Dette var imidlertid
"en recognition" som samtlige instanser hadde avvist å gi. Det var aldri noe tema i
Nederland bare ä kjøpe metalldelen for innstifting som en nasjonal nederlandsk medalje.
Det er således ikke holdepunkter for at det ville ha blitt noe salg av metalldelen til
Nederland.
9
1
4 -1
64081 AS D-G
U
LA/AVD
1
Hva gjelder muligheten for salg til Brasil gjelder det samme. Det var aldri på tale äbenytte
metalldelen i en nasjonal brasiliansk medalje.
SHK var, ved inngåelse av samarbeidsavtalen i 1999, klar over at medaljen som
utgangspunkt var begrenset for salg til norsk personell. I alle fall etter 2007 var det klart
for SHK at salg intemasjonalt berodde på tillatelser og vedtak fra nasjonale myndigheter,
og at det ikke var kurant å få slike. På denne bakgrunn har både SHK og
bergensavdelingen tatt en risiko i forhold til om salg internasjonalt ville la seg realisere. Av
denne grunn, sett i lys også av avtalens ansvarsbegrensning, er det ikke rett, slik tingretten
har giort, å legge all risiko på bergensavdelingen.
Uansett gjøres gjeldende at landsforbundet og bergensavdelingen juridisk må behandles
som to separate rettssubjekt. Landsforbundet kan ikke holdes ansvarlig for disposisjoner
foretatt i bergensavdelingen. Det awises at det fra landsforbundets side, med bindende
virkning, ble erkjent solidaransvar med bergensavdelingen under behandlingen i tingretten.
I alle tilfeller må skadeserstatningsloven $ 2-1 komme til anvendelse dersom retten skulle
komme til at det fra veteranforbundets side har blitt opptrådt klanderverdig overfor SHK.
Arne Namtvedt, og en krets rundt han, etablerte nærmest en egen organisasjon som hadde
en annen agenda og formål med medaljen enn den veteranforbundet hadde. Dette må sees
som en slik særegen risiko for veteranforbundet at ansvar ikke kan ilegges.
På vegne av de ankende parter ble det lagt ned slik påstand
1.
2.
Norges veteranforbund for Internasjonale Operasjoner og Norges veteranforbund
for Internasjonale Operasjoner avdeling Bergen og Omland frifinnes.
Norges veteranforbund for Intemasjonale Operasjoner og Norges veteranforbund
for Internasjonale Operasjoner avdeling Bergen og Omland tilkjennes
sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Skandinavisk Handels Kompagni, SHK, har sammenfatningsvis giort
gjeldende:
Det fastholdes etter bevisførselen for lagmannsretten at det er grunnlag for erstatning av
den positive kontraktsinteresse ved salg av et større kvantum medaljer til Nederland og
Brasil, og at ansvarsgrunnlaget er et kontraktsansvar som bygger på at de ankende parter
har misligholdt plikter som fulgte av artalen.
Kontrakten har en funksjonsfordeling, der SHK, for egen økonomisk risiko, var forpliktet
til å markedsføre og selge medaljen. Til gjengjeld hadde veteranforbundet ansvar for
administrasjonsgrunnlaget, og for at retningslinjer og instrukser forelå. Disse pliktene
misligholdt veteranforbundet, herunder ved manglende avklaring av båndfarger og
- 10 -
1 4-1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
signering av diplom. I stede ble avtalen urettmessig sagt opp. De interne stridighetene i
bergensavdelingen som har blitt belyst under rettssaken, var den gang helt ukjent for SHK.
Nar SHK påtok seg all økonomisk risiko ved avtalen, stiller det desto støne krav til
loj alitet hos veteranforbundet.
Det awises at det forelå noen fullstendig klarhet etter møtet i Nobelinstituttet. Tvert imot
fulgte det av brevet fra Forsvarsdepartementet 31. oktober 2007 at det var opp til NVIO å
agere for å bringe klarhet i betingelsene for salg internasjonalt. At Forsvarsdepartementet
eventuelt mente at andre land måtte innstifte sine egne medaljer, har ikke betydning for
pliktene partene i mellom. Samarbeidsavtalen knyttet seg til denne konkrete medaljen, med
dette konkrete diplomet. Det var ikke slik at SHK fritt kunne ta med seg metalldelen ut i
verden for salg.
SHK frkk aldri noen endelig avklaring på hvem det var fra norsk side som skulle signere
diplomet før i desember 2009, da alt var for sent.
Videre er det ikke holdepunkter for at SHK insisterte på norske båndfarger. Selv om det fra
både Nederland og Brasil ble ytret ønske om slike farger, var tilbudene basert på de
respektive lands farger. At SHK ba om at det ble søkt om dispensasjon, noe det feilaktig
fra bergensavdelingen ble opplyst ble gjort, var det ikke noe galt i. Ärsaken til at det var et
ønske om norske båndfarer må tilskrives Ame Namtvedts uttrykkelige erklæring om at
medaljen var godkjent for salg internasjonalt i 1996, samt forsvarssjefens godkjenning av
slikt salg fra 1998.
Endelig var det et forsettlig mislighold da det i bergensavdelingen ble besluttet innført et
vilkår om at Kenneth Namtvedt skulle godkjenne kontrakter med nederlandske
myndigheter og Brasils FN-veteranforbund. Vilkaret har et klart preg av utpressing overfor
SHK, som ble stillet i en helt umulig situasjon med tanke på fullføring av kontrakter med
Nederland og Brasil.
I tillegg til kontraktansvar, kan erstatningskravet også bygges på organansvaret og på
arbeidsgiveransvaret. Det ble utvilsomt utvist skyld både fra bergensavdelingen og fra
landsforbundet. I Bergen greide ikke formannen å se at avdelingen hadde
forretningsmessige forpliktelser overfor en kontraktspart i Danmark. At årsaken til dette lå
i interne stridigheter, var SHK ukjent, men også kontraktsrettslig uvedkommende. Både
landsforbundets president og generalsekretær, hadde innsikt i stridighetene i
bergensavdelingen, og i at SHK ikke fikk de nødvendige avklaringer, men ingen av dem
tok de grep som var nødvendige for å rydde opp. Ansvarsfrihet etter
skadeserstatningsloven $ 2-1 første ledd annen setning for et eventuelt arbeidsgiveransvar
er ikke aktuelt ut fra det faktum som foreligger i saken. Landsforbundet hadde den
nødvendige informasjon om hva som foregikk lokalt, og derved all mulig oppfordring til å
gripe fatt idet.
Landsforbundet hefter solidarisk med bergensavdelingen på flere grunnlag. For det første
ble dette bindende erkjent overfor tingretten. I alle tilfeller følger det av at
-11
-
1
4.1 64081 AS D-G
U
LA/AVD
1
bergensavdelingen i henhold til normalvedtektene for landsforbundet er en avdeling og et
organ innen landsforbundet. I tillegg kommer at landsforbundet, som er rettighetshaver til
medaljen, uttrykkelig har benyttet bergensavdelingen som sin fullmektig, og delegert
administreringen av medaljen dit.
Det er den positive kontraktsinteresse som kreves erstattet, og det sentrale bevistema er hva
som ville ha skjedd dersom ikke det hadde blitt utvist illojalitet fra de ankende parters side.
Når den ene part opptrer illojalt og misligholder sine kontraktsforpliktelser, må
bevisbyrden legges på denne part, og ikke på den som utsettes for illojaliteten og
misligholdet. Det må altså være de ankende parter som må føre bevis for at handlene med
Nederland og Brasil uansett ikke ville blitt en realitet.
På bakgrunn av bevisførselen, særlig forklaringene fra Aasted-Madsen og Guimaraes, må
det finnes å være overveiende sannsynlig at kontrakter på salg av 5000 medaljer til
Nederland og 1500 medaljer til Brasil, ville blitt inngått og oppfylt, hvis ikke misligholdet
fra de ankende parÍer hadde veltet kontraktsmulighetene i siste øyeblikk.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
l.Anken forkastes.
2. Skandinavisk Handels
Kompagni tilkjennes omkostninger for lagmannsretten
Lagmannsretten har kommet til at anken må føre frem.
Saken gjelder krav om dekning av SHK sin forventning om oppfyllelse av kontrakter om
salg av medaljer til henholdsvis Nederland og Brasil; SHK sitt fortjenestetap. Partene
strides ikke om selve beregningen av fortjenesten ved de påberopte handlene.
Ileggelse av erstatningsplikt forutsetter blant annet at det er sannsynlig at handlene med
Nederland og Brasil ville blitt en realitet, og at det var forhold på veteranforbundets side
som var årsaken til at handlene ikke ble en realitet. Lagmannsretten kan ikke finne det
sannsynlig at disse betingelsene var oppfylt. På denne bakgrunn kommer lagmannsretten
bare i mindre grad til å gå inn på en rekke av de anførsler og tema for øvrig som partene
har prosedert.
Etter lagmannsrettens syn måtte det, etter kontakten med Forsvarsdepartementet og
Nobelinstitutteti200T, ha vært klart for alle involverte at det forelå ikke noen norsk
medalje som kunne selges internasjonalt, ut over til utenlandske borgere som hadde
tjenestegjort i norsk FN-avdeling. Det som eventuelt kunne selges internasjonalt, og som i
seg selv var norske myndigheter uvedkommende, var kun en bestanddel til en medalje,
nemlig metalldelen, som ikke hadde noen form for karakteristika som kunne knyttes til
Norge eller til Nobels fredspris. I den utstrekning denne metalldelen ble benyttet til å lage
en nasjonal medalje i det aktuelle land knyttet opp mot tildelingen av Nobels fredspris,
tillot Nobelinstituttet at kopi av Nobeldiplomet ble lagt ved, men stilte da som betingelse at
-12-
1
4-1
64081 AS D-G
U
LA/AVD
1
det ble kontrollert at de personer som var aktuelle for å motta en slik medalje hadde
tjenestegjort innenfor det tidsrommet Nobelprisen ble gitt for. Annen tilknytning til
Nobelinstituttet eller til norske myndigheter hadde det mulige salgsobjektet ikke.
Salg til utlandet av en medalje med norske båndfarger var ikke aktuelt, og salg til utlandet
av en medalje som var godkjent eller på noen måte anerkjent av norske myndigheter og
eller Nobelinstituttet, var heller ikke aktuelt.
Det er ikke tvilsomt at SHK over tid hadde nedlagt et betydelig arbeid for å berede grunnen
for et salg av medaljer til Nederland og Brasil. Selv om terminologien ikke har vært fullt ut
konsekvent, er det gjennomgående trekk at det objekt som har vært markedsført, et "The
intemational Nobel Peace Prize Medal 1988". Fra SHK sin side, ble det bekreftet under
ankeforhandlingen at tilkn¡ningen til Norge, herunder de norske båndfargene, var viktig
for medaljens verdi. Uten slik tilkn¡ning ville medaljen mer få preg av "et accesory". Det
samme fremgår av SHK sin agenda imøfet med Forsvarsdepartementet og Nobelinstituttet
14. mai2007,jf. ovenfor. Kjernen i lagmannsrettens oppfattelse av saken, er at det ikke
eksisterte et slikt salgsprodukt som SHK bygger kravet om erstatning for fortjenestetap på.
Prosessen overfor Nederland ble godt belyst under ankeforhandlingen. Som nevnt foran
hadde SHK i årene 2003-2005, et tidspunkt da Forsvarets overkommando faktisk hadde
godkjent medaljen markedsført og solgt i utlandet, kontakt med den nederlandske
parlamentariker Ine Aasted-Madsen, som på sin side den Eaîç, og senere, utviste betydelig
engasjement for nederlandske FN-veteraner. Aasted-Madsen forklarte seg for
lagmannsretten. Det samme gjorde psykolog Jos'Weerts, som siden 1999 hadde vært
tilknyttet det nederlandske veteraninstitutt, til dels som viseadministrerende direktør,
underlagt Det nederlandske forsvarsdepartementet.
Det synes på det rene at Aasted-Madsens forsøk pääflätil en handel i 2005 strandet som
følge av motstand hos nederlandske militære myndigheter som, blant annet etter å ha søkt
informasjon om medaljen hos Even Enge i Forsvarsdepartementet i Norge, oppfattet
medaljen som en "foreningsmedalje".
Da Aasted-Madsen gjenopptok sitt initiativ i2007, hadde hennes parti dannet en
koalisjonsregjering i Nederland. Initiativet var uformelt diskutert mellom
regjeringspartiene i parlamentet, og samtlige var positive. Noe formelt initiativ fra
parlamentet til forsvarsdepartementet ble imidlertid aldri tatt. Lagmannsretten legger på
bakgrunn av Jos'Weerts sin forklaring til grunn at Det nederlandske forsvarsdepartement
fortsatt var negative til initiativet, fordi man der fortsatt anså medaljen som et privat
initiativ, og ikke som noen formell dekorasjon knyttet til Nobelprisen.
Videre fremgikk det klart av Aasted-Madsens vitneforklaring at hun ikke var innforstått
med at det var en forutsetning at medaljen ble innstiftet av nederlandske myndigheter, som
en nederlandsk medalje. Hun oppfattet det slik at det var tale om en medalje med norske
kjennetegn, og som var "recognízed by the Norwegian Government and the Nobel
Insitute". Det er således betegnende at hun i det brev som avsluttet prosessen 30. mars
-13-
1
4.1 6408 1 AS D-G
U
LAJAVD
1
2009 omtaler objektet som "The int. Nobel Peace Prize Medal 1988". Hennes reaksjon på
at det som eventuelt kunne selges var metalldelen med diplom for bruk i en nederlandsk
medalje, var atdet ville bety en "totally devaluation" av medaljen. Det var frahennes side
sentrait at medaljen skulle være anerkjent av Nobelinstituttet og av myndighetene i
hjemlandet til Nobels fredspris. Det eneste nederlandske bidraget hun så for seg, var at det
nederlandske veteraninstitutt skulle stå for kontroll av at aktuelle mottakere hadde
tjenestegjort innenfor det tidsrom nobelprisen var gitt for.
SalgsfremstøtetmotBrasil er dårligere dokumentert. Det er imidlertid på det rene at det
sonìmeren 2007 i Oslo ble foretatt en mer symbolsk preget overrekkelse av noen medaljer
til FN-veteraner fra den brasilianske marine. Videre var det kontakt mellom SHK og det
lagmannsretten oppfatter som ledelsen av forbund for FN-veteraner. Dels gikk denne
kontakten gjennom bruk av tolk, hvilket oppfattes å ha vært til dels problematisk rent
kommunikasjonsmessig, og dels bidro en diplomat ved Den brasilianske ambassade i
Norge til kontakten, uten at ambassaden hadde noen offisiell rolle knyttet til et eventuelt
kjøp av medaljer.
Det fremgår av sakens beviser at det var interesse fra det brasilianske veteranforbundet for
äfäkjøpt inn, det som i oversettelsen av det eneste dokument som foreligger om en handel
utgått fra Brasil er benevnt som, "den internationale fredsprismedalje, udsprunget fra
Nobels fredspris", jf. brev fra direktør de Vargas 24. atgusf 2009.
Ole H Nielsen i SHK forklarte at fra det brasilianske veteranforbundet var alt klart for kjøp
av 1500 medaljer, som også kravet i saken bygger på. Til dette bemerkes at det ikke
foreligger noen bekreftelse på dette fra kjøpersiden. Det vitnet ankemotparten har førtfra
brasiliansk side, opplyste at han ikke hadde informasjon om kommersielle detaljer. Til
bergensavdelingen opplyste SHK i brev 24.juni 2009 at det fra Brasil var foreslått
etappevis oppkjøp av 100 - 300 medaljer pr gang, men at endelig kontraktsforslag fra
Brasil ble awentet. Noe slikt er ikke fremlagt.
Vitnet Guimaraes opplyste at betegnelsen på den varen kontakten dreide seg om var "The
international medal of peace". På spørsmål om det på noe tidspunkt var tale om innstifting
av medaljen som brasiliansk medalje, svarte han at han ikke kjente til annet enn at det på
ett tidspunkt var en diskusjon om fargene på medaljens bånd.
I nevnte brev til bergensavdelingen fra SHK 24. juni 2009 het det også:
"De Brasilianske veteraner er meget beæret over medaljen i bånd med de norske
farver. Denne er vist på deres hjemmeside og har været grundlæggende for deres
henvendelse hit for 3 år siden."
Som nevnt ovenfor eksisterte det ikke noen slik medalje for salg internasjonalt.
-14-
1 4-1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
Når sannsynligheten for at en handel ville ha kommet i stand, og følgelig for at et
fortjenestetap har oppstått, skal vurderes, må det gjøres ut fra det som var de rettslig
korrekte forutsetninger for salg. Som nevnt ovenfor var det ikke anledning til å selge noen
norsk medalje internasjonalt. Det var anledning til å selge bestanddeler til en lokalt
innstiftet medalje.
Verken i forhold til Nederland eller Brasil er det holdepunkter for at de potensielle kjøpere
oppfattet noe annet enn at de kunne kjøpe en def,tnert intemasjonal medalje, innstiftet, eller
i det minste godkjent/anerkjent av norske myndigheter og Nobelinstituttet.
I den kontakt mellom SHK og henholdsvis Brasil og Nederland som er dokumentert for
lagmannsretten, er det ikke spor av at de aktuelle kjøpere organiserte eller gjorde
forberedelser til innstifting av noen lokal medalje. I Nederland kom det ikke til noen
formell henvendelse fra parlamentelAasted-Madsen til forsvarsdepartementet. Hvordan
dette forholdt seg i Brasil er mindre opplyst, men det fremgår i alle tilfeller at det fra den
aktuelle veteranorganisasjonen aldri ble fremsatt noen formell søknad om midler til
innkjøp av medaljer.
På denne bakgrunn kan lagmannsretten ikke finne det sannsynlig at de salg
erstatningskravet er bygget på, ville ha blitt en realitet, og følgelig heller ikke sannsynlig at
ankemotparten har lidt et slikt tap som kravet bygger på. De ankende parter må derfor
frifinnes.
SHK har gjort gjeldende at bevisbyrden for hvordan de to handlene ville ha utviklet seg
ligger på veteranforbundet, fordi den siden har opptrådt illojalt og klanderverdig, og
misligholdt avtalen med SHK. Lagmannsretten finner ikke grunn til å foreta en nærmere
vurdering av dette. Det er uansett slik at lagmannsretten må bygge på det som fremstår som
det mest sannsynlige utfall, og at det ikke foreligger noe skjerpet krav til sannsynlighet.
Spørsmålet om hvem bevisbyrden skal gå ut over, blir ikke noen aktuell problemstilling
med mindre det foreligger tvil om hvorvidt kravet til sannsynligjøring er opp$,lt. Etter
lagmannsrettens oppfatning er det ikke tvilsomt at det foreligger sannsynlighetsovervekt
for at de handlene SHK sitt krav i saken bygger på, ikke ville blitt realisert innenfor
rammene for et rettmessig salg.
Den klare hovedregel er at vinnende part har krav på å få dekket nødvendige
sakskostnader, jf. tvisteloven ç 20-2 første og annet ledd. Lagmannsretten legger sitt
resultat til grunn for avgSørelsen av sakskostnadene for tingretten.
Tingretten, som har kommet til et annet resultat, og som har grepet saken annerledes an
enn lagmannsretten, har uttrykt betydelig kitikk mot måten veteranforbundet har opptrådt
på. Selv om det ikke er funnet avgjørende i forhold til det krav som stod til behandling i
ankesaken, kan lagmannsretten langt på vei si seg enig i den kritikk som tingretten har
fr emført mot veteranforbundet.
-15-
1
4.1 6408 1 AS D.G
U
LA/AVD
1
Slik lagmannsretten ser det, har både veteranforbundet og SHK lagt uriktige premisser til
grunn for deres felles mål om en kommersiell suksess internasjonalt. De synes gjensidig å
ha styrket hverandre i den villfarelse at de hadde en "Intemational Peace Prize Medal",
innstiftet eller i det minste "recognized" av norske myndigheter og Nobelinstituttet å selge.
SHK hadde et oppdrag om å gjøre dette fra bergensavdelingen. Men i bergensavdelingen
var det til dels kaos, med høyst uklare signaler om veien videre. Eksempelvis vises til det,
høyst besynderlige, at Tangedal og Anderssen 26. januar 2009, som var dem SHK hadde
fått beskjed om å forholde seg til, direkte uttalte at de så bort fra Forsvarsdepartementet og
landsforbundet, og selv bestemte hvilke flaggfarger en medalje kunne selges med. Selv om
lagmannsretten ikke kan se at rotet og opptredenen i veteranforbundet, særlig i
bergensavdelingen, fikk betydning for gjennomføringen av de handler kravet i saken er
bygget på, anser lagmannsretten det godt mulig at dette päførte SHK betydelig uleilighet
og ekstra kostnader.
Lagmannsretten har vurdert om den opptreden som har vært fra veteranforbundets side, og
som er nærrnere beskrevet i tingrettens dom, kunne gi grunnlag for at hver av partene her
burde bære egne sakskostnader, jf. tvisteloven ç 20-2 tredje ledd. Rimelighet alene kunne
tilsi det. På den annen side har lagmannsretten ikke vært i tvil om sakens materielle utfall,
et utfall som ikke har berodd på avklaring av saken underveis, men på forhold som måtte
ha vært kjent for SHK allerede fra saksanlegget av. God grunn til å få prøvd en sak om
fortjenestetap,var det etter lagmannsrettens vurdering således ikke. På denne bakgrunn kan
lagmannsretten ikke se at det er adgang til å frita SHK for sakskostnader i samsvar med
hovedregelen.
Ansvaret rekker imidlertid uansett ikke lenger enn til dekning av nødvendige
sakskostnader, jf. $ 20-5 første ledd. Det ble fra SHK reist innsigelser mot det antallet
timer juridisk bistand veteranforbundets sakskostnadskrav for lagmannsretten bygger på.
Veteranforbundets prosessfullmektig fikk anledning til äimølegä innsigelsen.
Veteranforbundet har for behandlingen i tingretten fremmet krav om dekning av
sakskostnader med til sammen 549 315 kroner inklusive merverdiavgift. Kravet bygget på
salær for til sammen 191 timers bistand.
For lagmannsretten krevde veteranforbundet dekning av sakskostnader med til sanìmen
| 054141 kroner inklusive merverdiavgift. Kravet bygget på salær for til sammen 295
timer, pluss utgifter. I tillegg kommer utgifter med til sammen 54 I4l lconer, samt gebyr
ved anken som utgjør 30 960 kroner. Til sammenligning krevde SHK sakskostnader basert
pä213 timer juridisk bistand.
Lagmannsretten finner at veteranforbundets salærkrav overstiger hva som har vært
nødvendig og rimelig äpädra saken. For begge instanser er det samlet lagt ned 486 timers
arbeid, hvilket utgSør tilnærmet 13 ukers arbeid.
Selv om det på veteranforbundets side var en annen prosessfullmektig som gjennomførte
hovedforhandlingen, har advokat Rieber-Mohn opptrådt i saken for veteranforbundet siden
-16-
1
4 -1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
før behandlingen i forliksrådet. Han må således forutsettes å ha hatt svært god oversikt
over saken frafør behandlingen for lagmannsretten. Sakens kompleksitet taler etter
lagmannsrettens oppfatning ikke for at 295 fimer juridisk bistand for behandlingen i
lagmannsretten har vært nødvendig.
Saken har vært noe preget av "støy" i form av de interne tvistene i veteranforbundet,
herunder mellom veteranforbundet og personer i Namtvedt familien, uten at dette egentlig
har vært avgjørende for den tvist lagmannsretten har halt til behandling.
til å vidløftiggSøre
prosessen for lagmannsretten ved sitt
krav om utlegg hos veteranforbundet, med påfølgende prosess for lagmannsretten om utsatt
På den annen side har SHK bidratt
tvangskraft , en pro sess veteranforbundet vant.
Samlet, og skjønnsmessig, finner lagmannsretten at nødvendig og rimelig salær til juridisk
bistand for lagmannsretten ikke kan overstige rundt 250 timer, og salærkravet for
lagmannsretten reduseres med 120 000 kroner før merverdiavgift, til samlet 680 000
kroner, som med merverdiavgift utgjør 850 000 kroner. Samlede nødvendige og rimelige
partsrelaterte kostnader for lagmannsretten settes datlI904141 kroner, inklusive
merverdiavgift, pluss ankegebyret; til sammen 935 101 kroner.
Sakskostandskravet for tingretten legges
til grunn.
Dommen er enstemmig.
-17
-
1
4-
1
6408 1 AS D-G
U
LA/AVD
1
DOMSSLUTNING
1.
Norges veteranforbund for Intemasjonale Operasjoner og Norges veteranforbund
for Internasjonale Operasjoner avdeling Bergen og Omland frifinnes.
2.
Skandinavisk Handels Kompagni dømmes
til å betale sakskostnader for Bergen
tingrett til Norges veteranforbund for Internasjonale Operasjoner og Norges
veteranforbund for Internasjonale Operasjoner avdeling Bergen og Omland med
samlet 549 375 -femhundreogførtinitusentrehundreogfem- kroner innen 2 -touker fra denne dom er forkynt.
3.
Skandinavisk Handels Kompagni dømmes
til å betale sakskostnader for Gulating
lagmannsrett til Norges veteranforbund for Internasjonale Operasjoner og Norges
veteranforbund for Intemasjonale Operasjoner avdeling Bergen og Omland med
kroner innen 2 -to- uker
samlet 935 101-nihundreogtrettifemtusenetthundreogen-
fra denne dom er forkynt.
Birger A. Stedal
Ømulf Jacobsen
Ole-Arne Linga
Dokument i samsvar med undertegnet original.
-18-
1
4-1 64081 AS D-G U LA/AVD
1