Bob en veldig uvanlig katt av James Bowen Oversatt av Kari Rekdal Originaltittel: Bob: No Ordinary Cat Copyright © James Bowen & Garry Jenkins 2013 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978-82-9058-392-2 e-bok, 2013 Oversetter: Kari Rekdal Foto: Magda / @hypermagda Omslagsfoto: Bad Man Production / Shutterstock.com Omslagsdesign: Løvaas Lito AS Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim www.bastion.no Om forfatteren: James Bowen er gatemusiker i London. Han fant katten Bob i 2007, og siden har de to vært uatskillelige. Dedikasjon Til alle dem som har støttet Bob og meg underveis på den utrolige reisen vår. Kapittel 1 Reisekamerater Det er et ordtak som sier at vi alle sammen får en ny sjanse hver eneste dag i livet, men som regel greier vi ikke å gripe den. Selv har jeg brukt en stor del av livet på å bevise at dette er sant. Men tidlig på våren i 2007 forandret alt det seg, for da ble jeg kjent med Bob. Jeg møtte Bob for første gang en dyster torsdagskveld i mars. Det hadde vært et snev av frost i luften den kvelden, så jeg hadde dratt hjem til Nord-London litt tidligere enn jeg vanligvis pleide etter en dag på jobb som gatesanger i strøket rundt Covent Garden. Heisen i blokka der jeg bodde, var i ustand, så venninnen min, Belle, og jeg satte kursen mot trappa. Lyset virket ikke, så det var mørkt i oppgangen, men jeg kunne ikke unngå å legge merke til to lysende øyne inne i mørket. En rødbrannet katt hadde krøllet seg sammen på en dørmatte foran en av leilighetene i første etasje. Det var en pusegutt – en hannkatt. Jeg satte meg ned på kne. «Hei, kompis. Deg har jeg ikke sett før. Bor du her?» Han bare så på meg, målte meg opp og ned. Jeg strøk ham over nakken, litt for å bli kjent med ham og litt for å sjekke om han hadde halsbånd. Det hadde han ikke. Han likte å bli klappet. Pelsen hans var klumpete med hårløse flekker, og han var åpenbart sulten. Måten han gned seg inntil meg på, viste tydelig at han trengte en venn. «Han er antakelig hjemløs», sa jeg til Belle. Belle visste at jeg elsket katter. «Du kan ikke ta ham, James», sa hun advarende og nikket i retning dørmatta pusegutten satt på. «Han hører sikkert til hos dem som bor her.» Belle hadde rett. En katt var dessuten det siste jeg trengte akkurat da. Jeg hadde trøbbel nok med å ta vare på meg selv. Neste dag satt katten der fortsatt. Jeg klappet ham igjen. Han malte i vei, og likte tydeligvis å bli kost med. Nå i dagslyset kunne jeg se at han virkelig var en praktfull fyr. Han hadde et iøynefallende ansikt med gjennomborende grønne øyne. Det var kloremerker i fjeset og på beina hans, så han hadde nok vært i en slåsskamp eller en ulykke. Pelsen var tynn og strittende med mange bare flekker. Jeg følte meg oppriktig bekymret for ham. Nå må du slutte å bekymre deg for katten, du har nok å bekymre deg for som det er, tenkte jeg. Motvillig satte jeg kursen i retning bussen til Covent Garden. Der skulle jeg prøve å tjene litt penger som gatesanger. Da jeg kom hjem igjen, var det blitt seint – klokken var nesten ti om kvelden. Jeg skyndte meg bort til gangen der jeg hadde møtt den rødbrannete pusegutten, men han var vekk. Jeg var delvis skuffet, men aller mest lettet. Neste dag satt han der igjen, og jeg kjente en stor klump i magen ved synet av ham. Han virket enda slappere og enda mer ustelt enn før. Han så kald og sulten ut og skalv over hele kroppen. «Er du her fortsatt, da?» sa jeg og klappet ham. «Du virker ikke helt pigg i dag.» Nå var det nok. Jeg banket på døra til leiligheten. «Beklager at jeg forstyrrer», sa jeg til den ubarberte typen som åpnet døra. «Er det din katt?» «Nei», sa han og så uinteressert på pusegutten. «Ha’kke noe med meg å gjøre, nei.» Da han smelte igjen døra, bestemte jeg meg på flekken. «Du blir med meg», sa jeg. Jeg fant fram boksen med kjæledyrkjeks som jeg alltid hadde med meg for å kunne gi godbiter til kattene og hundene som kom bort og hilste på når jeg spilte på gata. Jeg ristet den foran ham, og han fulgte etter meg. Bakbeinet hans var skadet, så det gikk langsomt opp trappen. Da vi kom inn i leiligheten min, hentet jeg litt melk i kjøleskapet og blandet den med vann før jeg helte den opp i en skål. I motsetning til hva mange tror, er nemlig ikke melk i store mengder bra for katter. Han lepjet den i seg i løpet av noen sekunder. Jeg hadde noe tunfisk i kjøleskapet, så jeg moste den sammen med noen dyrekjeks og serverte ham det også. Nok en gang slukte han det på null tid. Stakkars krek, han er jo helt utsultet, tenkte jeg. Han hadde en skikkelig stygg byll på det høyre bakbeinet. Kanskje han hadde blitt bitt av en hund eller en rev. Jeg fikk lov til å undersøke såret da han krøllet seg sammen foran radiatoren, og han lot meg attpåtil få lov til å rense det. De fleste katter ville ha laget et forferdelig spetakkel, men han var som et lam. Resten av dagen tilbrakte han foran radiatoren. Men han tok også noen runder i leiligheten, spratt omkring og klorte der han kom til. Han hadde massevis av opplagret energi. Unge pusegutter som ikke er kastrert, kan være vanvittig livlige. Da jeg gikk for å legge meg, fulgte han etter inn på soverommet og krøllet seg sammen som en ball nede ved føttene mine. Jeg lå i mørket og hørte på den myke malingen, og det kjentes veldig godt å ham ha der. Det var selskap i ham. Søndag morgen sto jeg tidlig opp for å se om jeg kunne finne eieren hans. Det pleide nesten alltid å henge «Katt savnet»-lapper på oppslagstavler og bussholdeplasser. Jeg tok med meg pus, i tilfelle det skulle gå raskt å finne ut hvem som eide ham. For å være sikker på at ikke noe skulle skje med ham, tok jeg på ham et bånd som jeg hadde laget av en skolisse. Han spaserte fornøyd sammen med meg ned trappen. Da vi kom utenfor, begynte han å hale i båndet. Jeg regnet med at han ville gjøre fra seg. Ganske riktig, han satte kursen mot et buskas for å tre av på naturens vegne. Så kom han rett tilbake til meg og var helt fornøyd med å få på seg båndet igjen. Han har virkelig tillit til meg, tenkte jeg for meg selv. Den tilliten måtte jeg for all del gjøre meg fortjent til ved å forsøke å hjelpe ham. På den andre siden av veien bodde det en kattedame. Det var kjent i nabolaget at hun tok seg av katter, og alle kattene i området kom til bakhagen hennes, for der visste de at det var mat å få. Jeg begriper ikke hvordan hun hadde råd til å fore dem alle sammen. «Å, så skjønn han er!» utbrøt hun da hun fikk øye på katten min. «Kjenner du ham?» spurte jeg da hun ga ham en godbit. Hun ristet på hodet. «Jeg har aldri sett ham før. Jeg tipper han er fra et annet sted i London. Ville ikke overraske meg om han er blitt dumpet, stakkars krek.» Jeg hadde en følelse av at hun hadde rett i at han kom fra et annet sted. Ute på gata tok jeg av ham båndet for å se om han visste hvor han skulle. Han så på meg med de store, grønne øynene. «Jeg aner ikke hvor jeg er», virket det som om han sa. «Kan jeg ikke bo hos deg?» Hva var historien hans? Var han noens kjæledyr? Kanskje han hadde tilhørt et eldre menneske som hadde dødd. Eller kanskje ble han gitt som julegave eller