Tekstutdrag Til tittelen: En gatekatt ved navn Bob

En gatekatt ved navn
Bob
Av James Bowen
Oversatt av Kristina Quintano
Bastion Forlag
Originaltittel: A Streetcat Named Bob
av James Bowen
Copyright © James Bowen & Garry Jenkins 2012
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller
avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for
rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan
medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straff es med bøter eller
fengsel.
Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til:
Bastion forlag
Boks 21 Vinderen
0319 Oslo
ISBN : 978-82-90583-71-7
ISBN : 978-82-90583-61-8 (trykk)
Oversetter: Kristina Quintano
Redaktør: Morten Ole Mørch
Omslagsfoto: Hodder & Stoughton Limited
Tilrettelegging omslag: Løvaas Lito AS
Tilrettelagt for ebok: eBokNorden as
www.bastion.no
Til Bryn Fox… og alle som har mistet en venn
Innhold:
1. Reisekamerater
2. På bedringens vei
3. Snittet
4. Passasjeren
5. Midtpunktet
6. En mann og hans katt
7. De to musketerer
8. Da er det offisielt
9. Utbryteren
10. JulePus
11. Mistenkt
12. Nummer 683
13. Helt perfekt
14. Værsyk
15. Svartelistet
16. Englehjerter
17. Førtiåtte timer
18. På hjemmebane
19. Stasjonsmesteren
20. Den lengste natten
21. Big Issue-katten, Bob
Kapittel 1
Reisekamerater
I et kjent sitat jeg har lest et eller annet sted, står det at vi alle får nye
sjanser hver eneste dag i livet vårt. De er der for at vi skal gripe dem,
men stort sett griper vi dem ikke.
Jeg har i store deler av livet mitt bevist hvor sant det sitatet er. Jeg ble
gitt mange muligheter, noen ganger hver eneste dag. Lenge klarte jeg
ikke å gripe noen av dem, men så, tidlig på våren i 2007, begynte det
endelig å endre seg. Det var da jeg ble kjent med Bob. Når jeg ser
tilbake, er det noe som sier meg at det kan ha vært en ny sjanse for ham
også.
Jeg møtte ham første gang en dyster torsdagskveld i mars. London hadde
ikke helt ristet av seg vinteren ennå, og det var fortsatt bitende kaldt i
gata, særlig når vinden blåste inn fra Themsen. Det hadde til og med
vært et snev av frost i luften den kvelden, noe som var grunnen til at jeg
kom tilbake til den kommunale leiligheten min i Tottenham, nord i
London, litt tidligere enn vanlig etter å ha spilt på gata i Covent Garden.
Som vanlig hadde jeg den svarte gitarkofferten og ryggsekken slengt
over skulderen, men denne kvelden hadde jeg også min beste venn Belle
med meg. Vi hadde vært sammen for mange år siden, men var nå bare
venner. Sammen skulle vi spise en billig tamed-hjem karrigryte og se en
film på den lille svarthvitt TV-en jeg hadde klart å finne i en bruktbutikk
rundt hjørnet.
Som vanlig virket ikke heisen i blokken, så vi gikk mot trappen, vel
vitende om at vi måtte klatre den lange veien opp til femte etasje.
Lysrøret i trappeoppgangen var ødelagt, og første etasje lå innhyllet i
mørke, men i det vi bega oss mot trappen kunne jeg ikke la være å legge
merke til et par øyne som lyste i mørket. Da jeg hørte en mild, litt
klagende mjauing, skjønte jeg hva det var.
Forsiktig gikk jeg nærmere, og i halvmørket kunne jeg se en
rødbrannet katt som lå sammenkrøllet på dørmatten utenfor en av
leilighetene et stykke inne i gangen.
Jeg har vokst opp med katter og har alltid vært litt svak for dem. Da
jeg nærmet meg og fikk sett litt nøyere etter, kunne jeg se at dette var en
hannkatt
Jeg hadde så vidt jeg kunne huske ikke sett denne katten i nærheten av
leilighetene før, men selv her i mørket kunne jeg se at det var noe ved
ham, at han var litt av en personlighet. Han var ikke det minste
engstelig, men virket tvert imot rolig og hadde en aura av uforstyrrelig
selvsikkerhet. Han så ut som om han følte seg svært så hjemme her i
halvmørket, og skulle jeg dømme etter måten han betraktet meg på, med
et stødig, nysgjerrig og intelligent blikk, var det jeg som bega meg inn
på hans territorium. Det var som om han sa: «Hvem er så du, og hva
bringer deg hit?»
Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, så jeg satte meg på knærne og
presenterte meg.
«Hallo, kamerat. Jeg har ikke sett deg før. Bor du her?» sa jeg.
Han bare så på meg med det samme vurderende, litt reserverte
uttrykket, som om han fortsatt målte meg.
Jeg bestemte meg for å stryke ham over nakken, delvis for å bli venn
med ham og delvis for å se om han hadde på seg et halsbånd eller noen
annen form for identifikasjon. Det var vanskelig å være sikker i
halvmørket, men jeg kunne ikke finne noe og regnet derfor med at han
var en herreløs katt. I London finnes det mer enn nok av slike katter.
Det virket som om han likte å bli klappet, og han begynte å stryke seg
lett inntil meg. Da jeg strøk ham litt mer, kunne jeg kjenne at pelsen
hans var i dårlig forfatning, med nakne flekker flere steder. Det var
tydelig at han minst kunne trenge et godt måltid. På måten han gned seg
mot meg, var det heller ikke tvil om at han ville ha godt av litt
kjærlighet og omsorg.
«Stakkars fyr, jeg tror han er en gatekatt. Han har ikke noe halsbånd
og er forbasket tynn», sa jeg og så opp på Belle som ventet tålmodig
ved foten av trappen.
Hun visste at jeg var svak for katter.
«Nei, James, du kan ikke ta ham med», sa hun og nikket mot døra til
leiligheten som katten satt utenfor. «Han kan ikke bare ha spankulert inn
hit og slått seg ned her, han tilhører nok dem som bor der. Nå venter han
sikkert på at de skal komme hjem og slippe ham inn.»
Motvillig måtte jeg si meg enig med henne. Jeg kunne ikke bare
plukke opp en katt og ta den med meg hjem, selv om mye tydet på at
den var hjemløs. Jeg hadde så vidt flyttet inn selv og prøvde fortsatt å få
leiligheten i orden. Tenk om han virkelig hørte til noen som bodde i
blokken? De kom opplagt ikke til å ta det så pent om noen bar av sted
på kjæledyret deres?
Dessuten var det siste jeg trengte akkurat nå det ekstra ansvaret det var
å ta vare på en katt. Jeg var en mislykket musiker og en rusmisbruker på
avvenning som levde fra hånd til munn i en kommunal bolig. Det var
vanskelig nok for meg å ta ansvar for meg selv.
Neste morgen, en fredag, gikk jeg ned trappen og så at den rødbrannete
hannkatten fortsatt satt der. Det var som om han ikke hadde flyttet seg
av flekken i løpet av de siste tolv timene.
Nok en gang satte jeg meg på knærne og klappet ham. Nok en gang
var det tydelig at han likte det. Han malte og satte pris på
oppmerksomheten han fikk. Han hadde ikke lært å stole hundre prosent
på meg ennå, men jeg kunne se at han syntes jeg var ok.
I dagslys så jeg at han var en vidunderlig skapning. Han hadde et
oppsiktsvekkende ansikt med fantastiske, gjennomborende, grønne øyne.
Da jeg så nærmere etter, kunne jeg se at han måtte ha vært i en
slåsskamp eller ulykke, for han hadde sår i ansiktet og på bena. Som jeg
hadde trodd kvelden før, sto det dårlig til med pelsen hans. Den var
svært tynn og pjuskete noen steder og hadde minst et halvt dusin nakne
flekker der man kunne se huden. Jeg følte meg nå ordentlig bekymret for
ham, men på nytt sa jeg til meg selv at jeg hadde mer enn nok
problemer med å få orden på meg selv. Så mer enn litt motvillig dro jeg
av gårde for å ta bussen fra Tottenham til London sentrum og Covent
Garden, der jeg nok en gang skulle prøve å tjene noen pund som
gatemusikant.
Da jeg kom tilbake den kvelden, var det ganske sent. Klokka var
nesten ti. Jeg satte kursen rett mot gangen der jeg hadde sett den
rødbrannete katten, men nå var det ingen tegn til ham der. En del av meg
var skuffet. Jeg hadde begynt å like ham. Men mest av alt følte jeg meg
lettet. Jeg gikk ut fra at han hadde blitt sluppet inn av eierne sine da de
kom tilbake fra hvor de nå enn hadde vært.
Hjertet mitt sank litt i brystet på meg da jeg kom ned neste dag og så at
han satt på samme sted igjen. Nå virket han enda mer sårbar og pjuskete
enn før. Han så kald og sulten ut, og han skalv litt også.
«Så du er her fortsatt?» sa jeg og strøk ham. «Du ser ikke så pigg ut i
dag.»
Jeg bestemte meg for at dette hadde pågått lenge nok.
Så jeg banket på døra til leiligheten. Jeg følte at jeg var nødt til å si
noe. Dersom denne katten var kjæledyret deres, var ikke dette noen måte
å behandle ham på. Han trengte noe å spise og drikke – og kanskje til og
med en liten sjekk hos en dyrlege.
En fyr dukket opp i døra. Han var ubarbert, kledd i T-skjorte og
joggebukse, og så ut som om han hadde sovet, til tross for at det var
midt på ettermiddagen.
«Lei for å forstyrre, kamerat. Er dette din katt?» spurte jeg ham.
Et lite øyeblikk så han på meg som om jeg var en smule gal.
«Hvilken katt?» sa han, før han tittet ned og så katten som lå krøllet
sammen til en ball på dørmatten.
«Åh. Nei.» sa han med et uinteressert skuldertrekk. «Ikke noe med
meg å gjøre, kompis.»
«Han har vært her i dagevis», sa jeg, men fikk på nytt bare dette
tomme blikket.
«Har han? Han må ha luktet at jeg laget mat eller noe sånt. Men, som
sagt, ikke noe med meg å gjøre.»
Og så smelte han døra igjen.
Der og da bestemte jeg meg.
«Ok, kompis, du blir med meg», sa jeg og gravde i ryggsekken etter
esken med kjeks jeg bar på, nettopp for å kunne gi en godbit til katter og
hunder som regelmessig kom bort til meg når jeg spilte på gata.
Jeg ristet den foran ham, og han kom seg straks opp på alle fire og
fulgte etter meg.
Jeg kunne se at han var litt ustødig på bena, og at han trakk på det ene
bakbenet på en merkelig måte, så vi tok oss god tid med å klatre opp de
fem etasjene. Noen minutter senere var vi imidlertid trygt forskanset i
leiligheten min.
Man kan godt si at leiligheten min var nedslitt. Bortsett fra TV-en,
var det eneste jeg hadde der en brukt sovesofa, en madrass i hjørnet av
det lille soverommet og på kjøkkenet et kjøleskap som virket sånn