Judaskysset : kriminalroman

Eirik Husby Sæther
Judaskysset
Kriminalroman
Til Christian
– min bror
I
Frelseren
MAJORSTUA KIRKE MINNET henne om døden. Slike
steder kjente hun mest fra begravelser, og hun var
ganske sikker på at hun snart måtte holde sønnens
avskjed i et lignende lokale.
Hun ventet en stund utenfor kirken. Fasaden var
strippet for utsmykninger, kun tårnet bar en gullfarget
urskive. Det enkle stålkorset over klokkerommet lignet
mer på et dueslag enn et krusifiks når fuglene slo seg
ned på tverrstykket.
Langs Kirkeveien var Bymiljøetaten i gang med å sage
ned døende, svarte lindetrær fra alleen, og flere steder
sto råtne stubber tilbake. Veisaltet fra snøen som snart
var smeltet vekk, hadde ødelagt alt liv. Det var et bilde på
hvor dødelige gatene i Oslo kunne være.
Inngangsdøren i utskåret tre var tung å åpne, men var
ikke alle kirkedører det? Hun svelget klumpen i halsen og
gikk inn i våpenrommet. Det var dystert og kaldt, og hun
hastet inn i det nyoppførte tilbygget bak sideskipet, der
ovnene sendte varme strømninger som gjorde henne
trøtt.
I enden av korridoren fant hun en dør på venstre hånd
som sto på gløtt. På dørbladet var det hengt opp et A4ark; Støttegruppe for pårørende, sto det i maskinskrevne
bokstaver.
Hengslene knirket da hun snek seg inn i det sterile,
hvite samtalerommet. Det virket som møtet hadde
startet, for pårørendegruppen hadde plassert stolene i
ring. Hun måtte ha surret med tiden, igjen.
Bekymringene gjorde henne så utmattet at hun ved et par
anledninger hadde gått fra døren ulåst. Kjøleskapet
hadde av og til blitt stående åpent gjennom natten, og en
gang hadde komfyren vært påslått i mange timer uten at
hun var klar over det.
Det var bare én annen mor i rommet. Hun hadde gått
her i flere år sammen med ektemannen, men han var
ikke her i dag. Den tredje moren i deres lille gruppe var
heller ikke til stede. Hun hadde snakket om at det ikke
hjalp, at hun heller ville prøve å late som om barnet
hennes ikke fantes. Ganske ofte hadde hun tenkt det
samme.
Den andre moren ga henne et slitent smil, og blunket
ustanselig for å klarne det utmattede blikket. Huden
under det venstre øyet hadde et blålig skjær. Hun kunne
ikke ha sovet skikkelig på ukevis.
Hun gløttet bort på ordstyreren, den eldre mannen som
liksom skulle fortelle dem at det ikke var barna deres
som løy, stjal, skjelte dem ut og trakasserte dem, men
rusen. Ungene var fullstendig uten skyld, som om de var
besatt av en djevel, en Judas, og foreldrene måtte lære
seg å skille mellom mennesket og rusmisbrukeren. Men
hvor lett er det å holde det ene fra det andre, når de to
delene har vært ett i så mange år?
Da hun skulle sette seg, fikk hun øye på en ung mann
helt nederst ved utgangen. Han må ha gått feil, tenkte
hun. Anonyme Narkomane holdt møter i den samme
kirken på onsdager, kanskje var han for ruset til å vite
hvilken dag det var, og ordstyreren var for høflig til å
fortelle ham det.
Så oppdaget hun det bestemte, klare blikket. Han
hadde ikke stoff i blodet, og de kjøttfulle kinnene fortalte
at han ikke kunne ha hatt det på lenge.
«Da tror jeg vi begynner,» sa ordstyreren og nikket
oppmuntrende til henne. Hun satte seg med knærne
samlet og la hendene på lårene, akkurat som den andre
moren. Den unge mannen holdt armene i kors over
brystet, og det så ut som han tygde på en tyggegummi,
men hun forsto at det var de bakerste jekslene som
gnisset.
«Hvordan går det med dere?»
Ingen svarte, den andre moren blunket bare enda mer
iherdig, og gutten skar tenner. Den skjærende lyden ga
henne gåsehud på underarmene.
«Forrige gang snakket vi om at det er lov å ha det bra.
Og det er lov å si at det går bra, selv om dere har en i
familien som strever. Dere må ta et valg. Velge om dere
skal lide i fellesskap med familiemedlemmet, eller om
dere skal tillate dere å ha gode stunder. Vi kalte det
frikvarter forrige gang, en pause fra sorgen. Har noen
gått på kino den siste uken? Eller en konsert? Spist
middag sammen med noen?»
Den andre moren begikk en nybegynnerfeil, hun knep
for hardt med øyelokkene, og da virket blunkingen mot
sin hensikt og fremkalte tårer istedenfor å holde dem
tilbake.
«Nei, jeg har ikke gjort noe fint siden sist,» svarte den
andre moren med gråten i halsen.
«Har det skjedd noe?» Ordstyreren gjorde tonefallet så
mykt at det nesten ble syngende.
Hun hadde lurt på hvem han var og hva han fikk ut av
dette frivillige arbeidet. For et par møter siden hadde de
snakket om at en kunne bli avhengig av sorgen og rollen
som sørgende. Det var den eneste måten de kunne vise
kjærlighet på overfor et barn som ikke ville ha annet enn
penger til dop. Kanskje ordstyreren var blitt avhengig av
dem. De ga livet hans en mening, en følelse av å være til
nytte, et inntrykk av å være betydningsfull.
«Han kom på døren min i går og sa han hadde fått
behandlingsplass på Origosenteret, men han trengte fire
hundre kroner til togbilletten. Det ligger i Svinndal, og
hvis han ikke dukket opp i løpet av dagen, kom han til å
miste plassen.»
«Hva gjorde du?» spurte ordstyreren.
«Jeg skjønte jo at det var en løgn, NAV ville selvfølgelig
ha gitt ham rekvisisjon til toget. Så jeg sa nei. Da truet
han med å gå til Oslo S og sette en overdose, og han
skrek at det ville være min skyld om han døde.» All
hulkingen hennes gjorde ordene utydelige, men de som
satt her var gode til å forstå gråtkvalt tale.
«Du gjorde det rette,» sa ordstyreren. «Ikke bidra til å
opprettholde misbruket.»
«Men selv om jeg vet at det var løgn, klarer jeg ikke å
fri meg fra tanken. Hva om det var sant?»
«En mor vil alltid tenke det beste om sitt barn. Dette
har vi snakket om før.» Ordstyreren gjorde tonefallet
enda mykere. «Vi har et nytt medlem i gruppen.»
Ordstyreren rettet blikket mot den unge mannen.
«Et familiemedlem døde for tretten dager siden,» sa
han kort med flakkende blikk.
Den andre moren betraktet ham lenge. «Hva følte du?»
spurte hun ham. Det rykket til i huden under hennes
venstre øye, og den blå fargen begynte å skinne.
Det oppsto en kort pause før hun la til: «Lettelse?»
***
Han sto ytterst på perrongen, langt unna menneskene
ved stasjonsbygningen som var opplyst av lampene på
overbyggene. Lengst ute på rampene fantes det ingen
belysning, Jernbaneverket ville ikke legge til rette for at
rusmisbrukere brukte plassen til å sette sprøyter.
Refleksstripene nederst på feltbuksen hadde han smurt
inn med skokrem, så de ikke skulle gi gjenskinn når
togene passerte. Han åpnet den store lommen på låret
og trakk opp nattoptikken. Reimen ble strammet rundt
hodet rett over ørene.
De mørke omgivelsene fikk ulike fasetter av grønt, og
der det faktisk var lys, oppsto hvite flekker. Variasjonene
gjorde at han kunne se den flate sletten av jernbanespor,
også ytterkanten av plassen der det var
dreneringsgrøfter.
Du kunne aldri stole på junkiene. De kunne være hvor
som helst, til alle døgnets tider, og ingen måtte se ham.
Det var derfor han ikke brukte lommelykt under
rekognoseringen. Han kunne ikke tiltrekke seg noens
oppmerksomhet.
Toget kom farende forbi Gamlebyens falmede
kalkfasader, ut av mørket og inn på Oslo S, de skarpe,
gule frontlyktene ble til lysende eksplosjoner i okularene.
Han trakk av seg optikken og la utstyret tilbake i
lommen.
Det slo i skinnene da togsettet ble geleidet inn på spor
nummer 18, Göteborg-togets siste stopp. Lufttrykket
tvang ham til å ta et skritt bakover.
Etter få sekunder hadde halepartiet passert ham, og
toget seilte kontrollert inn på stasjonen. Maskineriet
pustet tungt ut, og dørene spratt opp. En strøm av
skygger veltet ut av vognene og ble til en
sammenhengende bølge som skylte over perrongen.
Kort tid senere lå plattformen øde tilbake. Om ti
minutter ville toget gå videre til Halden, og føreren
måtte flytte seg fra den forreste vognen til den bakerste,
som da ville fungere som førervogn og styre settene ut
fra Oslo S.
Han speidet nedover perrongen en siste gang. Så smalt
de harde skosålene mot en tverrliggende sville da han
hoppet ned i sporet, og det knaste i den våte singelen
mens han skrittet bortover skinnegangen mot den
bakerste vognen. Snøen hadde begynt å smelte for en
uke siden, men fuktigheten satt fremdeles igjen i bakken.
Han falt ned på kne ved plogen som skulle hindre at
gjenstander havnet under toget og gjorde skade på
understellet, eller at mennesker eller dyr ble overkjørt.
Plogen skrådde ned mot skinnene, men glipen var stor
nok til at han kunne stikke armen innunder. Han krafset
mot baksiden av platen. Hver gang han gjorde dette, var
han redd for ikke å finne pakkene. Han ville aldri bli
trodd hvis forsendelsen hadde løsnet underveis fra
Göteborg til Oslo.
Neglene skrapte mot det kalde metallet. Der var de.
Han røsket av gaffateipen. De to pakkene veide 150 gram
hver og hadde en samlet gateverdi på over tre hundre
tusen kroner. Pakkene kunne ikke være tyngre, da ble
risikoen for at de løsnet under transporten, for stor.
Han åpnet bukselommen på det andre låret og slapp
dem nedi. Så karet han seg opp på beina, tok seg bort til
perrongen og skulte nedover plattformen.
En sigarett glødet drøyt hundre meter unna, og en
ubrutt røykspiral steg mot taklampen i overbygget. Lyset
kastet rutete skygger, for det var spent opp netting