Nordnorsk galgenhumor
40 K U LT U R B Y A V I S A D R A M M E N 4. februar 2015 BOKTIPS Camilla Kuhn Christopher Nielsen Lena Roer CAPPELEN DAMM FORLAG 2014 NO COMPRENDO, 2015 JURITZEN FORL. Så grusomt! Samira lærer at alle har et skjelett på innsiden –æsj! Tenk å spise med munnen full av skjelett – tennene er jo skjelettet som tyter ut av munnen. Og mamma, hun har altså både knokkelfingre og knokkelkinn. Går det an å fjerne skjelettet, kan man leve uten? Herlig humoristisk bildebok. Etterforsker Halvor Hals blir kontaktet av søsteren til bassisten i pønkebandet Kaillkjæft for å undersøke om det er noe mistenkelig ved hans dødsfall. Vokalisten i bandet er den ikke helt ukjente, kroniske voldelige nordtrønderen Hold Brillan. «Da pønken kom til Lefsevika» er en heseblesende tegneserie noir av en av Norges fremste tegneserieskapere. Randi vokser opp hos sin strenge tante i Kragerø. Faren er skipskaptein. Moren omkom i en togulykke i England i 1912. Randi savner morens kjærlige omsorg, og tapet av henne blir et traume hun bærer med seg resten av livet. Dette er forfatterens bestemors historie. Den viser hvordan vi ved å akseptere skjebnen kan bekjempe den. Samira og skjelettene Da pønken kom til Lefsevika Jakten på en sannhet Biblioteket anbefaler hver uke bøker for barn, unge og voksne UKENS FILM Lucy SPILLER PÅ HELE REGISTERET: Trine Lise Olsen spiller på hele følelsesregisteret når hun inntar Drammens Teater freda 13. februar med sin forestilling «Æ har FOTO: LARS ÅKE ANDERSEN rætt». Nordnorsk galgenhumor Når Trine Lise Olsen står på scenen i Drammens Teater fredag 13. februar gjør hun det foran åpent kamera. Og det med god hjelp av NRK. MARIANNE M. JONASSEN tekst Komiker Trine Lise Olsen beskriver seg selv som ei Finnmarksjente i hjertet, utgående, godt humør, men til tider sjenert. I ung alder opplevde Trine Lise Olsen at hennes egen mor ikke var i stand til å ta vare på seg selv, Trine Lise og hennes søsken. Dette førte til at moren søkte hjelp. Etter å ha bodd i forskjellige fosterhjem kom hun omsider til et trygt og godt fosterhjem som var fylt med kjærlighet, forståelse og gjensidig respekt. Hennes egne erfaringer har vært med på å forme henne både som menneske og som komiker. – Jeg har dessverre ikke så mye tillit til nye mennesker, og jeg forventer mye lojalitet av mine nære, men det har ført til at jeg ikke stoler blindt på kontakter og stoler mer på hva folk gjør, enn hva de sier. Livserfaringene har også for- met min svarte humor, den såkalte galgenhumoren, forteller Trine Lise Olsen som neste fredag har rett i Drammens Teater. Æ har rætt Forestillingen «Æ har rætt» ble laget i forbindelse med stemmerettsjubileet for kvinner i 2013. –Vi ville vise hva vi kvinner har gjort med stemmeretten, retten til å være seg selv og at du har rett til å mene det du mener ut i fra hvem du er, forteller Olsen om forestillingen som vises i flere deler. Forestillingen er utviklet i tett samarbeid med dramaturgen ved Hålogaland Teater etter at Olsen ble oppdaget av teatersjef Nina Wester ved Hålogaland Teater. –Teatersjefen oppdaget meg på den gode gammeldags måten da hun så meg på scenen i forbindelse med revyfestivalen på Høylandet. Som følge av dette ville hun ha meg med på prosjektet. I tillegg er jeg så utrolig heldig at selveste Tom Sterri har villet jobbe med meg, smiler Olsen og forteller at publikum kan forvente å kjenne på hele følelsesregiste- ret under forestillingen. –Det blir en forestilling som de ikke kan holde styr på. De får føle på gråten og latteren om hverandre, sier Olsen og innrømmer at det har vært mye hard jobbing som ligger bak for at hun har kommet dit hun er i dag. – Du må være fokusert og ikke bare forvente at ting bare skjer. Sa opp jobben For noen år siden fortok Olsen et veivalg. Hun sa opp sin faste jobb som førskolelærer etter å ha rådført seg med et medium under en utenlandsreise. – Han ga meg bare det lille puffet som jeg trengte for å satse for fullt. I dag setter hun pris på og føler seg heldig som valgte å satse på drømmen om å bli utøvende komiker på heltid. – For meg er det ingenting som kan måle seg med det å stå på scenen. Der deler jeg noe med publikum som er personlig, men ikke privat. Å ha drømmer og håp mener Olsen at det er viktig for å vedlikeholde ambisjoner og lidenskapen i livet. – Jeg velger å si som Jim Carrey har sagt; «Du kan mislykkes på det du ikke vil gjøre, så du kan like godt ta sjansen på å gjøre det du elsker». Mjøndalen Trine Lise Olsen elsker vennene sine fordi de gjør henne så sterk og glad, men hun hater urettferdighet. Og det som gjør henne ekstra sint og opprørt er når mennesker blir behandlet dårlig, og at barn blir utsatt for vold og overgrep. – At det skal ta så forbanna lang tid for folk å skjønne at likestilling og feminisme ikke handler om at vi kvinner hater menn eller vil være dem, sier Olsen før hun blir myk om hjertet da hun forteller om sitt forhold til Mjøndalen. – Ja, jeg har noen kjente i Drammensområdet, men de viktigste bor i Mjøndalen hvor min storebror, Frank bor sammen med sin familie, forteller Trine Lise Olsen og avrunder med at det er litt skummelt med tv og show. – Jeg har full tro på at NRK vil gjøre opptakene i Drammens Teater til noe veldig fint. En kvinne utvikler hjernekapasiteten som et resultat av eksperimentelle medisiner. Mennesket bruker bare drøye ti prosent av hjernekapasiteten sin. Hva skjer om dette økes til tjue? Eller hundre prosent? Luc Besson prøver å eksperimentere med ideen, alt blandet i actionstilen han er kjent for. Scarlet Johansson spiller den unge kvinnen som snubler inn i et asiatisk narkokartell. Morgan Freeman har vitenskapens og foredragets stemme gjennom professoren som hjelper henne. Vi settes i hop i et nokså overnaturlig, men samtidig spennende konsept. Filmens handling er todelt. Den ene er en overdådig og neppe holdbar actionhistorie. Det handler om en heltinne som utøver hevn over hennes fangevoktere. Her er det drøssevis av falsk animasjon og trøttende skytevekslinger. Del to derimot er hovedpersonens økning i hjernekapasitet, hvor stadig utvikling åpner for nye kunnskaper og evner. Det er her det interessante ligger, nemlig i leken med tanken på hva mennesket kunne ha utrettet med større kapasitet. Jeg blir aldri sikker på om Lucy er noe kreativt døyvd ned av actionsjangeren, eller motsatt, en actionsjanger løftet opp av noe kreativt. Det spørs allikevel om ikke Luc Besson har siktet høyere enn det han klarer å nå selv. Filmen gir næring til tankene. Men det hele serveres i både tids- og stedshopp som er så hyppig at man aldri kommer nær verken historiens kjerne, eller heltinnen man skal relatere til. Dermed er det en mangel eller to som gjør at Lucy ikke når toppen. Konklusjon Spennende idé, men med en kontekst som ikke holder stand. KRIS MUNTHE Byavisa [email protected]
© Copyright 2024