FRA SVART GULL TIL GRØNN VEKST

FRA SVART GULL TIL GRØNN VEKST
- NY POLITIKK FOR KLIMA OG ARBEID
Sammendrag
Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Da ville vi vært der allerede. Norge har ambisjon om å bli et
lavutslippssamfunn innen 2050. Skal vi få det til trengs modig og fremtidsrettet politikk. Teknologi og kompetanse
utviklet fra olje og gass kan hjelpe oss å lykkes med ny grønn vekst og bærekraftige arbeidsplasser i fremtiden.
Denne rapporten er vårt bidrag til å samle flere aktører om klimapolitikk vi kan være enige om og som lar seg
gjennomføre. Norsk klimadebatt preges ofte av sterke motpoler. Det kan noen ganger virke som om vi kun har to
valgmuligheter: enten stanse all olje- og gassaktivitet, eller fortsette som før. Ingen av alternativene er i dag reelle
muligheter. Olje- og gassindustrien betyr svært mye for norsk økonomi, og vil gjøre det i lang tid fremover. Hvor
mye og hvor lenge er usikkert, men både aktivitetsnivå og inntekter vil gradvis falle.
Overordnede klimamål er ikke nok. Et paradoks i klimapolitikken er at vi har økonomiske modeller og teknologi
som tilsier at et grønt skifte er mulig, men samtidig får vi det ikke til i praksis. Skal vi nå togradersmålet og våre
klimaforpliktelser må de norske utslippene ned 60-80 prosent sammenliknet med nivået i 1990. Status i dag er at
utslippene har økt med 3,5 prosent siden 1990. Kvotesystemet og CO2-avgiften er viktige instrumenter i
klimapolitikken, men vi er langt unna nødvendige utslippskutt. Vi må derfor ha mer konkrete mål som næringslivet
kan styre etter.
Norge er et lite land og vi må samle kreftene. Det betyr at myndighetene må velge hvilke løsninger som skal skape
arbeidsplasser og kutte utslipp, og støtte oppunder disse med næringspolitikk. Vi må bruke næringspolitikken til å
nå våre klimamål, og klimamålene til å lykkes med næringspolitikken. Vi må sette sammen næringspolitiske
virkemidler og klimatiltak slik at de flytter oss teknologisk og over i lavutslippssamfunnet, og skaper fremtidens
arbeidsplasser.
Vi må utnytte markedet og næringslivets evne til å finne løsninger. Det viktigste virkemiddelet i næringspolitikken
er forutsigbarhet. Skal vi nå klimamålene må vi sikre forutsigbarhet og fremskynde markeder for rene løsninger.
Den norske elbil-politikken har vist at Norge gjennom klimapolitikken kan bidra til å skape markeder for produkter
vi vet lavutslippssamfunnet trenger.
Den gode nyheten er at vi ikke starter på bar bakke. Når vi skal legge til rette for ny grønn vekst har vi mye å lære
både av teknologi og politikk fra oljeøkonomien. Tankesmien Agenda har gjennomført arbeidsmøter flere steder i
landet for å finne suksesskriteriene for utviklingen av en olje- og gassindustri i Norge, og hva vi skal ta med oss
videre inn i ny grønn verdiskaping.
Deltakerne på arbeidsmøtene har vært særlig opptatt av tre forhold: For det første må vi bygge på det vi kan. I
Norge har vi blant annet ledende kompetanse innen materialteknologi, maritim kompetanse, boreteknologi og
alle operasjoner langt til havs og under vann. For det andre handler oljeeventyret i Norge om modige politikere
som satte tydelige mål og som evnet å se både de muligheter og utfordringer som lå i å bygge en olje- og
gassindustri på lengre sikt. For det tredje har trepartssamarbeidet vært avgjørende for at olje- og gassvirksomheten har blitt en suksess. Lavt konfliktnivå, lite hierarki, korte beslutningslinjer, stor omstillingsevne og
mye hverdagsinnovasjon har vært viktig for å utvikle sektoren.
Vi har mye kunnskap å lage politikk med. Tankesmien Agenda foreslår å ta utgangspunkt i de viktigste
utslippskildene der vi vet at nye løsninger er mulig med norsk teknologi og kompetanse. Vi vet hvor norske
forsknings- og næringsmiljøer er sterke – særlig takket være teknologiutvikling knyttet til olje og gass. Vi vet også
mye om hva vi har bruk for i lavutslippssamfunnet.
Vi foreslår på bakgrunn av dette tre punkter for en samlet klima- og næringspolitikk.
1.
Velge klimatiltak som flytter oss teknologisk og som har varig effekt. I valget mellom ulike klimatiltak må vi
velge dem som bidrar til et varig grønt skifte fremfor tiltak som forlenger dagens teknologi. Innfasing av
elbiler og andre utslippsfrie transportformer innebærer et teknologisprang. Gode klimatiltak kan handle
2
om å endre grunnleggende infrastruktur som gjør oss uavhengige av fossil energi. For eksempel kan det
handle om å skifte til biler, ferger og skipsfart som ikke slipper ut CO2, eller utvikle nye industriprosesser
med nullutslipp.
2.
Støtte teknologi- og kompetanseoverføring fra olje og gass til nye områder. Mye av teknologien fra olje og
gass kan anvendes på nye løsninger for lavutslippssamfunnet. Eksempler på dette kan være dypvannsteknologi, rene og energieffektive produksjonsprosesser og automatiserte prosesser som kan brukes
innen fornybar energi og grønn industri. De siste årene har aktivitets- og lønnsomhetsnivået innen
petroleum vært for høyt til at det har vært stor nok interesse for å finne alternative anvendelser for slik
teknologi. Vi vet at det er i skjæringspunktet mellom eksisterende næringer at det ofte oppstår nye.
Derfor må vi legge til rette for teknologioverføringsprogrammer fra olje og gass, og sørge for at
forsknings- og utviklingsmidler også bidrar til overføring av teknologi og kompetanse mellom sektorer og
til ny innovasjon.
3.
Fastsette flere forpliktende mål for klimaløsninger som både kutter utslipp og fremmer teknologi og norsk
næringsutvikling, spesielt i sektorene industri, transport og energi. Tankesmien Agenda mener det er
nødvendig å foreta tydelige valg i næringspolitikken og i klimapolitikken. Vi mener norsk nærings- og
klimapolitikk må velge hvor utslipp skal kuttes og teknologi rulles ut ut fra to kriterier: Sterke norske
teknologi- og kompetansemiljøer, og langsiktige klimaløsninger som flytter oss over i lavutslippssamfunnet. Vi skal ikke velge virksomheter men løsninger. De tre største utslippskildene i Norge er
transport, petroleum og industri. I mange tilfeller er teknologi for lavere utslipp utviklet eller underveis,
men usikkerhet i rammebetingelser og lav kvotepris begrenser kommersialisering og utvikling av nye
næringer. Konkrete mål må følges opp med reguleringer og virkemidler. Vi vet at langsiktige reguleringer
og virkemidler koblet til tydelige mål gir nødvendig forutsigbarhet. Et eksempel fra oljeøkonomien er
forbudet mot fakling på norsk sokkel, som førte til at Statoil utviklet zeroflare teknologi som i dag brukes
over hele kloden. Slike valg krever bedre samordning mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.
Eksemplene på mulige valg er mange. Vi har i dag teknologi som kan elektrifisere innenlands fergesamband. Sterke
norske fagmiljøer, som NCE Maritime Clean Tech, utforsker mulighetene for utslippsfri godstransport til sjøs. Vi
kan sette mål for hva slags godstransport vi vil ha om ti og tyve år, og forme virkemidler deretter. Det finnes også
flere eksempler på ny teknologi som kan redusere utslipp i norsk industri dramatisk, blant annet titanproduksjon
ved Tizir i Tyssedal, Hydros aluminiumsproduksjon på Karmøy, Glencore Nikkelverks kobberproduksjon i
Kristiansand og Finnfjord smelteverk på Finnsnes. Disse fire har fått støtte fra Enova og er eksempler på god
næringspolitikk. Men de fremstår likevel som enkeltprosjekter og ikke som del av en tydelig strategi med
langsiktige mål om utslippsreduksjoner og næringsutvikling. Konkrete mål og langsiktige virkemidler for både
transport og industri kan gi disse aktørene større forutsigbarhet og utløse investeringer. I Norge har vi også sterk
kompetanse på karbonfangst- og lagring (CCS), som er en teknologi med betydelig utslippsreduksjonspotensiale i
industrien, men mangler en tydelig plan for støtteordninger, kostnadsfordeling og ansvar. En slik avtale må også
på plass.
Det finnes mange andre eksempler og mange er ikke identifisert ennå. Denne rapporten har sett på hvordan oljeog gassnæringen kan bidra til å skape grønn vekst. Men tiltakene gjelder også for andre næringer. Vi har mye
kunnskap og erfaring i blant annet skogbruk, marine næringer og prosessindustri hvor vi gjennom smarte
utslippsmål og klok næringspolitikk kan utvikle nye grønne arbeidsplasser i Norge.
Den sittende regjeringen er opptatt av at norsk næringspolitikk skal være næringsnøytral, begrunnet med at staten
ikke er egnet til å velge vinnere. Vi vet av erfaring at et nytt norsk industrieventyr vil kreve modige politikere som
tør å satse på noe. Næringspolitikken kan dessuten ikke være «klimanøytral». Tvert imot må næringspolitikken
flytte oss mot lavere utslipp. Myndighetene må støtte oppunder marked for nye klimavennlige produkter og
tjenester. Når myndighetene på denne måten skaper et marked, er det viktig å sikre at norske aktører står godt
rustet til å hevde seg i konkurransen. Vi kan velge å sitte passivt å vente på et skifte, eller vi kan sørge for at norsk
næringsliv bidrar aktivt i denne omleggingen og skaper nye grønne arbeidsplasser.
3
I dag er virkemidlene tynt spredt på mange tiltak, og det mangler midler i eksempelvis den dyre demonstrasjonsfasen og i kommersialisering av ny teknologi. Her kan vi bruke pengene bedre og mer strategisk.
Vårt budskap er at vi må tenke annerledes på næringspolitikk og klimapolitikk fremover. Vi kan ikke fortsette å
behandle det som to forskjellige ting. Bare ved å se dem i sammenheng kan vi sikre at Norge bidrar i det globale
arbeidet mot klimaendringer ved å utvikle ny teknologi og nye løsninger, samtidig som vi skaper nye og grønnere
arbeidsplasser i Norge.
4
INNHOLD
Sammendrag .................................................................................................................... 2
Innledning ........................................................................................................................ 6
Kapittel 1: Olje og gass i norsk økonomi ............................................................................ 7
1.1 Olje og gass er en bærebjelke i norsk økonomi .................................................................... 7
1.2 Mer usikre utsikter skaper behov for omstilling ................................................................... 7
1.3 Olje og gass er den største enkeltkilden til klimagassutslipp i Norge ................................... 10
1.4 Strenge klimakrav til olje og gass skaper teknologiutvikling ............................................... 11
1.5 Olje og gass utgjør vårt viktigste kompetanse- og teknologimiljø ....................................... 13
Kapittel 2: Resultater fra arbeidsmøtene: Olje- og gassindustriens rolle i det grønne skiftet16
2.1 Hva kan vi lære av industriutviklingen i olje- og gass? ........................................................ 16
2.2 Hva kan vi ta med oss videre? ........................................................................................... 17
2.3 Potensielt viktige næringer i 2030?.................................................................................... 17
2.4 Omstilling krever en aktiv næringspolitikk ......................................................................... 17
2.5 Strategisk og langsiktig politikkutforming var viktig for olje- og gasseventyret.................... 18
Kapittel 3: En samlet klima- og næringspolitikk ............................................................... 20
3.1 Klima og vekst er mulig ..................................................................................................... 20
3.2 Ny grønn vekst krever aktiv politikk .................................................................................. 21
3.3 Agendas forslag til en mer helhetlig klima- og næringspolitikk ........................................... 21
3.3.1 Tre punkter for næringspolitikken ...................................................................................................... 22
3.3.2 Hvilke verktøy kan vi bruke i næringspolitikken? ............................................................................... 24
Konklusjon...................................................................................................................... 30
Sluttnoter ....................................................................................................................... 32
5
Innledning
2015 er et viktig år for klima. Håpet er at klimaforhandlingene i Paris i desember vil resultere i en ny global, forpliktende
klimaavtale. Men med eller uten avtale: utslippene må ned. Norge har som mål å bli et lavutslippssamfunn innen 2050
og har forpliktet seg til å jobbe for at verden klarer FNs togradersmål: Målet om at verden skal unngå en
temperaturøkning på mer enn to grader sammenlignet med førindustriell tid. Det vil kreve utslippsreduksjoner innen
2050 på 60–80 prosent i forhold til hva utslippene var i 1990. 1 Norge har også gjennom Klimaforliket satt mål for
utslippskutt allerede innen 2020.
Olje og gass har vært og er en viktig næring for Norge – både for økonomisk vekst, sysselsetting og teknologiutvikling.
Inntekter fra norsk olje- og gassproduksjon bidro i 2014 med 18,6 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt og 27,1
prosent av statens inntekter, og er således en bærebjelke for velferden vår.2 Regner man med leverandørindustri og
annen virksomhet som «lever» på oljen, er prosentandelene enda høyere. Ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB) jobbet om
lag 240 000 personer i virksomheter i direkte og indirekte tilknytning til olje- og gassindustrien i 2014. Andre
beregninger viser opp mot 330 000 sysselsatte tilknyttet olje- og gassvirksomheten i Norge.3 Flere store eksisterende
felt og nye utbygginger vil sørge for aktivitet på norsk sokkel i lang tid fremover. Industrien og dens ansatte vil derfor
sannsynligvis være en av Norges viktigste inntektskilder også i tiårene som kommer.
Likevel ser toppen ut til å være nådd. Gradvis reduserte investeringer og sysselsetting i petroleumsnæringen gir oss en
omstillingsutfordring, men frigjør også betydelige ressurser og kompetanse til nye muligheter. Med en gradvis nedgang
i investeringer på sokkelen, etterspørsel fra petroleumssektoren og eksportinntekter fra olje og gass vil det være behov
for nye eksportinntekter på lengre sikt. Endringene i energimarkedene det siste året drar i flere retninger, med både
fall i oljeprisen og sterk vekst for fornybare energikilder som sol og vind. Vi vet ennå lite om fremtidens markeder for
norsk olje og gass. Uansett må vi være forberedt på betydelige endringer i forbruks- og produksjonsmønstre verden
over.
Men hva betyr dette egentlig for økonomien, for arbeidsplassene og for klimapolitikken i Norge? Hvordan kan vi dra
nytte av all den teknologi og kompetanse som vi allerede besitter? Hvordan kan vi sørge for at omstillingen blir effektiv
og rettferdig? Vi trenger en ambisiøs klimapolitikk skal vi nå målene vi har satt oss. Og vi trenger nye og bærekraftige
arbeidsplasser skal vi sørge for rettferdig økonomisk vekst også i fremtiden. Da må også næringspolitikken dra i samme
retning. Målet med dette notatet er å peke på hvilke muligheter som ligger i skjæringspunktet mellom klima- og
næringspolitikken. For å realisere de mulighetene må vi ta i bruk opparbeidet erfaring, teknologi og kompetanse. Vi
vet samtidig mye om hva slags produkter og prosesser lavutslippssamfunnet vil etterspørre.
Dette notatet går ikke inn i debatten om Iskanten, Lofoten og Vesterålen, utvinningsnivå eller petroleumsskatteregimet. Vi tar ikke stilling til hvor høy eller lav aktiviteten på norsk sokkel bør være. I stedet drøfter vi hvordan
opparbeidet kompetanse og teknologi kan bringe oss videre, og hvilke politiske grep som da må gjøres.
Rapporten er delt inn i tre deler. I Kapittel 1 drøfter vi betydningen av olje og gass for norsk økonomi, sett i lys av mer
usikre framtidsutsikter. I dette kapittelet ser vi også på de muligheter som ligger i bransjens kompetanse- og
teknologimiljøer og på olje- og gassektorens utslipp i Norge. Kapittel 2 oppsummerer en arbeidsmøteserie Tankesmien
Agenda har invitert til flere steder i landet. Her har vi samlet innspill fra aktører innen olje- og gassbransjen, annet
næringsliv, forskningsmiljø, virkemiddelapparat og miljøbevegelsen om hva vi kan lære og ta med oss videre fra
industriutviklingen i olje- og gassindustrien i Norge de siste 50 årene og inn i grønn vekst. I kapittel 3 diskuterer vi
behovet for en mer helhetlig nærings- og klimapolitikk. På bakgrunn av dette foreslår Tankesmien Agenda politikk som
vi mener kan styrke grunnlaget vårt for å sikre varig grønn verdiskaping, og sørge for at olje- og gassbransjen på en
fornuftig måte kan bidra inn i dette.
6
Kapittel 1: Olje og gass i norsk økonomi
Olje- og gassindustrien er vår viktigste næring, inntektskilde og teknologimiljø, men samtidig en utfordring i norsk
politikk. Den er en viktig kilde for vår velferd, men også en av flere årsaker til våre og verdens klimaproblemer. Uansett
hvor mye og hvor lenge vi utvinner olje og gass fremover, kan imidlertid sektoren også bli en del av løsningen: Teknologi
og kompetanse fra petroleum kan flytte oss over i lavutslippssamfunnet dersom vi spiller kortene riktig.
I dette kapittelet drøfter vi olje- og gassnæringens økonomiske, teknologiske og klimamessige betydning for Norge og
norsk økonomi. Først ser vi på næringens betydning for norsk økonomi, og behovet for omstilling i årene som kommer.
Deretter drøfter vi sektorens utslipp og fremtidige utslippsbaner, samt utsiktene til å bruke klimatiltak i olje og gass til
å stimulere teknologiutvikling. Videre ser vi på noen av de mange mulighetene som kan ligge i teknologi og kompetanse
bygget opp i næringen over de siste femti årene som kan være verdifulle på veien mot lavutslippssamfunnet.
1.1 Olje og gass er en bærebjelke i norsk økonomi
God lønnsomhet i olje- og gassnæringen har de siste 50 årene bidratt til høye inntekter for staten. I 2014 kom omtrent
18,1 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt (BNP) fra utvinning av olje og gass og borevirksomhet. 4 Siden 1995 har
denne andelen ligget på mellom omlag 15 og 30 prosent (figur 1). 27,1 prosent av Statens inntekter kom fra olje og
gass i 2014.5 Råolje og naturgass utgjør omlag halvparten av norsk eksport. 6 I 2014 hadde norske eksportbedrifter en
markedsandel på 8,5 prosent i eksportmarkedet for offshore olje og gass (som i 2014 var på NOK 2400 mrd.). Til
sammenligning hadde norske eksportbedrifter en markedsandel på 0,3 prosent i eksportmarkedet for fornybar energi
(som i 2014 var på NOK 2500 mrd.).7 Olje- og gassrelatert teknologi er også en viktig eksportnæring. 8
Figur 1: Ulike næringers bidrag til BNP.
Kilde: Damvad.
Olje og gass kommer til å spille en viktig rolle i økonomien vår i mange år fremover. Norges Bank anslår at
oljeinvesteringene vil ligge på over 150 milliarder kroner (målt i faste 2015-priser) per år frem til 2018. Det er
lavere enn i perioden 2012–2014, men denne perioden hadde til gjengjeld rekordhøye investeringer.
1.2 Mer usikre utsikter skaper behov for omstilling
Mange peker på behovet for å skape vekst og innovasjon også i andre næringer enn petroleumssektoren.9 Fallet i
oljeprisen siden sommeren 2014 har aktualisert behovet for et mer mangfoldig norsk næringsliv. Sentralbanksjef
Øystein Olsen sa i sin årstale i februar 2015 at norsk økonomi nå går fra særstilling til omstilling. 10 Norges Bank
forventer negativ vekst i oljeleverandørnæringen til i alle fall over sommeren 2015. 11
7
Norge nådde produksjonstoppen for olje i 2001, mens produksjonen av naturgass stort sett har vokst jevnt siden
midten av 1990-tallet (figur 2). Perspektivmeldingen fra 2013 viser til at olje- og gassproduksjonen sannsynligvis vil
avta mer markert i løpet av de neste 10–20 årene. 12 De første som vil merke en slik nedgang (og som også merker
nedgangen på grunn av den lave oljeprisen siden sommeren 2014) er leverandørindustrien. For mange av disse vil det
være avgjørende å rette sin virksomhet inn mot annen industri og eksport.
Figur 2: Samlet produksjon av olje (inkludert NGL og kondensat) og gass.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.
Oljens politiske økonomi er spesiell. Det er lite sannsynlig at en annen næring skal kunne erstatte olje- og
gassindustriens posisjon i norsk økonomi slik den er i dag. Det skal mye til for å finne én næring i de nærmeste tiårene
som er like lønnsom og i tillegg kan skape like mange arbeidsplasser og tilhørende næringsvirksomhet. Litt avhengig av
hvordan man definerer olje- og gassrelaterte virksomheter sysselsetter næringen et sted mellom 240 000 og 330 000
mennesker i Norge. I rapporten «Ringvirkninger av petroleumsnæringen i norsk økonomi»13 fra 2015, anslår SSB at ca.
240 000 av de sysselsatte i Norge kan knyttes til petroleumsnæringen. Det utgjør 8,7 prosent av sysselsettingen. En
rapport fra International Research Institute of Stavanger (IRIS) fra 2015 anslår 330 000 sysselsatte i petroleum og
tilknyttede næringer. 14
Virksomhetens betydelige andel av norsk økonomi har virkninger på lønnsstrukturer og lønnsomhet i andre sektorer.
Lønnsomheten i norsk petroleumssektor har vært så god at det har skapt en slags todeling i norsk økonomi:
Investeringer har i større grad gått til petroleumssektoren enn andre deler av norsk næringsliv, og lønnsnivået i
sektoren har bidratt til betydelig kostnadspress i andre sektorer.
Til tross for at oljeprisen også før i historien har variert kraftig, og også tidligere blitt halvert på kort tid (fra 1985 til
1986), er det flere tegn i tiden som tyder på at uforutsigbarheten i det globale petroleumsmarkedet er større enn før.
USA har med produksjonen av skiferolje gått fra å være en netto oljeimportør til å bli en oljeeksportør. Det brå
oljeprisfallet minnet mange her hjemme om at det norske «oljeeventyret» er inne i en ny fase, og at det ikke er gitt at
all utvinning vil være lønnsom etter hvert som konvensjonelle reservoarer tappes. Flere planlagte feltutbygginger i
Norge forutsetter en oljepris på godt over 70 dollar per fat for å være lønnsomme,15 mens prisen per august 2015
ligger rundt 50 dollar. Globalt har oljeinvesteringer på over 700 milliarder dollar blitt kuttet eller utsatt så langt i 2015.16
Siden 2013 har det forsvunnet 15 000 jobber fra petroleumsbransjen, og SSB forventer at dette tallet kan dobles i løpet
av kort tid.17 Det norske (og europeiske) arbeidsmarkedet er imidlertid fleksibelt, og allerede nå ser man at arbeidsinnvandringen går ned som følge av dårligere utsikter i petroleumssektoren.18
8
Det er knyttet usikkerhet til hvor stort behovet for hydrokarboner vil være i fremtiden. De fleste anslag tyder på at
verden vil etterspørre store mengder fossil energi i lang tid fremover. International Energy Agency (IEA) anslår i World
Energy Outlook 2014 at olje, gass, kull og lavkarbon-energi i 2040 vil utgjøre om lag en fjerdedel hver av verdens
energibehov.19 Samtidig viser nye beregninger fra IEA at verdens karbonbudsjett kan være brukt opp allerede innen
2040 dersom klimautslippene ikke kuttes raskere enn i dag. 20 Tas CCS i bruk i større grad, vil dette bildet nyanseres
noe. De samme beregningene viser at dersom landene overholder sine løfter om en global klimaavtale i år, vil fornybar
energi kunne være den største energikilden allerede i 2030.21
Statoil gir hvert år ut sin egen analyse av fremtidens energimarkeder kalt «Statoil Energy Perspectives». Her opererer
selskapet med tre mulige fremtidsscenarier for 2040. «Renewal»-scenariet er det scenariet som legger togradersmålet
til grunn. Årets rapport viser at for å nå målet, må energiforbruket reduseres betydelig, blant annet med kraftige
energieffektiviseringstiltak. Karbonfangst- og lagring er også en forutsetning for å lykkes i dette scenariet. Statoil anslår
at 62 prosent av energiforbruket i 2040 vil komme fra fossile energikilder som kull, gass og olje. 22
CO2-utslippene fra gass er vesentlig lavere enn fra kull og olje. På veien mot lavere utslipp og i lys av nødvendige
reduksjoner i kull som energikilde kan norsk gass komme til å øke i betydning for Europas fremtidige energiforbruk. 23
IEA har pekt på at norsk olje og særlig gass vil spille en rolle i overgangen til lavutslippssamfunnet. 24 I dag utkonkurreres
imidlertid gass i mange tilfeller av billig kull og fornybar energi.
Figur 3: Investeringer i fornybar energi sammenliknet med investeringer i offshore olje og gass (undersøkelse og
produksjon), i mrd. USD.
Kilder: Rystad Energy, Bloomberg New Energy Finance. Bearbeidet av Eksportkreditt Norge. 25
Samtidig viser den raske utviklingen av fornybare teknologier at det ligger store forretningsmuligheter i ny teknologi
og nye løsninger for lavkarbonsamfunnet. Produksjonen av solenergi har økt eksponentielt siden begynnelsen av 1990tallet, og nådde i 2014 en samlet installert effekt på 180 GW. Det er likevel ikke nok til å dekke mer enn én prosent av
verdens elektrisitetsbehov. 26 På 30 år har kostnader til solkraft falt med 99 prosent. 27 Også andre fornybare
energikilder har vokst. I EU utgjorde fornybar energi 79 prosent av ny installert krafteffekt i fjor. 28 Investeringene i
fornybar energi (ekskludert vannkraftutbygginger) vokste fra 40 milliarder USD i 2004 til 214 milliarder USD i 2013,
ifølge FNs miljøprogram. 29 Selv om veksten i fornybar energi kommer fra svært lave nivåer, skjer den fort, og det
globale markedet for fornybar energi er sammenlignbart med tilsvarende for offshore olje og gass (figur 3).
9
1.3 Olje og gass er den største enkeltkilden til klimagassutslipp i Norge
Utslipp fra olje- og gassutvinning på norsk sokkel er den største enkeltkilden til klimagassutslipp fra norsk territorium,
og slik har det vært siden 2007. 30 Foreløpige SSB-tall fra 2014 viser at utslipp fra olje- og gassutvinning i fjor var på 14,7
millioner tonn CO2-ekvivalenter, noe som tilsvarer 27 prosent av totale norske utslipp. 31 I følge SSB-tallene har
utslippene fra denne sektoren økt med 91 prosent siden 1990, i hovedsak grunnet økt aktivitet på norsk sokkel. Et høyt
investeringsnivå på norsk sokkel de siste årene sørger for fortsatt høy aktivitet i mange år fremover, og derav store
utslipp. Mange av de allerede utbygde feltene på norsk sokkel vil produsere i flere år. Enkelte av dem har utslipp på
nivå med de største norske byene.
Figur 4: Innenlandske utslipp av klimagasser etter kilde, 1990–2014.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå. Se sluttnote 9.
Størstedelen av utslippene fra olje- og gassektoren er knyttet til energiproduksjon på innretningene. Dette utgjorde
omlag 80 prosent av utslippene fra sektoren i 2012. 32 Utslippene har gått opp til tross for at utvinningen av olje har
gått ned. 33 Forklaringen ligger i at mange felt er i den såkalte «halefasen», eller sluttfasen, hvor produksjonen er mer
energikrevende. I utslippsfremskrivingene i Nasjonalbudsjettet for 2015 forventes utslippene i petroleumsindustrien i
Norge å øke frem mot 2020, og deretter avta mot 2030. I fremskrivingen har Finansdepartementet «tatt hensyn til
endringer i sammensetningen av produksjonen og at levetiden for flere felt er økt.»34
Figur 5: Norges klimagassutslipp fordelt på utslippssektorer 1990–2050. Millioner tonn CO2-ekvivalenter
Kilde: Miljødirektoratet.35
10
1.4 Strenge klimakrav til olje og gass skaper teknologiutvikling
De viktigste politiske virkemidlene i klimapolitikken overfor olje- og gassindustrien er CO2-avgiften og det europeiske
kvotesystemet. Norge var blant de første landene som innførte CO2-avgift i 1991. Til sammen utgjør dette avgiftstrykket i dag ca. 450 kroner per tonn CO2-ekvivalenter i olje- og gassektoren, men er lavere i andre sektorer.
I følge tall fra bransjesamarbeidet Konkraft (mellom LO, Norsk olje og gass, Norsk Industri og Norges Rederiforbundet)
og innrapporterte tiltak til myndighetene, har utslippsreduserende tiltak i olje- og gassindustrien bidratt til at nasjonale
CO2-utslipp er redusert tilsvarende 5 millioner tonn per år i perioden 1994–2013, sammenlignet med hva det ville vært
uten gjennomførte tiltak. Av disse tiltakene utgjorde ca. 50 prosent energieffektiviseringstiltak og redusert fakling, 30
prosent kom som følge av lagring av CO2 fra naturgassen på Sleipneranlegget, og 20 prosent som følge av elektrifisering
av Kollsnes (inkludert Troll A) og oppstartsfasen av Ormen Lange.36
Mange peker også på strenge HMS-krav og CO2-avgift som en viktig kilde til teknologisk utvikling i olje- og gassindustrien. Disse tiltakene har bidratt til å implementere utslippsreduserende tiltak på sokkelen og til å stimulere
teknologiutvikling. Opprettelsen av NOx-fondet, hvor bedrifter kan søke støtte om utslippsreduserende tiltak for NOxgasser, har også vært viktig for å redusere utslipp av denne klimagassen i industrien. Olje- og gassindustrien jobber i
dag sammen med Miljødirektoratet for å redusere metanutslipp. Forbudet mot kontinuerlig fakling i 1979, og Statoils
utvikling av zero-flare teknologi på Gullfaksfeltet, er eksempl på at nye produkter for eksport er utviklet som følge av
krav til miljø og teknologi.
Dette viser at streng klimapolitikk virker og stimulerer innovasjon. Ettersom vi vet at aktiviteten på norsk sokkel er
avtagende, vil det være et poeng at de klimatiltak vi setter inn overfor olje- og gassindustrien kan ha potensiale for å
gi teknologiutvikling med spillover-effekter til andre næringer. Klimatiltak i industri med store utslipp er ofte kostbare.
De kan også innebære usikkerhet knyttet til å ta i bruk i noen tilfeller umoden teknologi, og vil derav ikke velges av
bedriftene hvis det ikke lønner seg bedriftsøkonomisk. Dagens CO2-priser er ikke alene nok for å utløse store
utslippsreduksjoner. For at en reell atferdsendring skal skje, kan det gis investeringsstøtte eller teknologistøtte slik at
bedriftene velger mer miljøvennlige løsninger. Opprettelsen av Klimateknologifondet under Enova er en mulighet for
slik støtte. Aktiv bruk av avgifter og utslippstak fremmer også implementering av mer klimavennlig teknologi og
løsninger.
I all hovedsak dreier utslippsreduksjoner i olje- og gassproduksjon seg om tre områder:
• Energieffektivisering
• Elektrifisering
• Karbonfangst og -lagring (Carbon Capture and Storage – CCS)
Under drøfter vi kort disse tre og mulige teknologisprang som disse tiltakene kan bidra til også over i andre næringer.
Energieffektivisering på sokkelen har vært et område hvor det har skjedd mye teknologiutvikling fra bransjens side.
Innen energieffektivisering har spesielt turbineffektivitet og varmegjenvinningsteknologi bidratt til å redusere energibehovet på plattformene. Også bedre energiledelse og oversikt over energistrømmer kan bidra til bedre energieffektivisering på installasjonene, og det foregår et felles bransjeprosjekt på dette området med mål om å dele
kunnskap om effektiv energiledelse og identifisere gode tiltak i bransjen.
Det stilles krav om å ta i bruk beste tilgjengelige teknikk (BAT) ved valg av teknologi ved nye utbygginger, men rom for
å vurdere teknologier ut fra et kost-nytte perspektiv gjør at ikke alltid den mest avanserte teknologien velges. Enova
tilbyr eksempelvis investeringsstøtte for å utløse valg av mer energieffektive løsninger som gir mindre utslipp av
klimagasser. Innrettes ordningene slik at de også kan støtte implementering og testing av mer umoden teknologi, vil
det kunne stimulere teknologiutvikling for energieffektivisering ytterligere. Her kan imidlertid forskningsprosjektet
DEMO2000 bidra med støtte til uttesting og demonstrasjon av nye teknologier (se for øvrig faktaboks s. 29 for mer om
DEMO2000), men dette programmet har mer begrensete midler enn Enovas klima og teknologifond.
Elektrifisering av energibruk på plattformene reduserer utslippene ved å sørge for at plattformene forsynes med ren
energi. Til nå har elektrifisering fra land vært det mest nærliggende tiltaket. En plattform forsynes da med kraft fra
11
strømnettet på land via en sjøkabel, i stedet for å produsere strøm ved hjelp av gassturbiner (som ofte har relativt lav
virkningsgrad) på plattformene.37 Oljedirektoratet peker på at elektrifisering i tillegg til å redusere klimagassutslippene
kan bedre HMS-vilkårene for arbeiderne, eksempelvis ved støyreduksjon. Elektrifisering kan også forlenge levetiden
på feltene. 38
Det er mange motstridende hensyn, interesser og argumenter knyttet til slik elektrifisering. Hva slags klimaregnestykke
man får for elektrifisering kommer an på hvilke faktorer som legges til grunn når det gjelder geografisk perspektiv
(Norge, Europa eller globalt), tidshorisont og forutsetninger om bruken av frigjort gass 39 og utbygging av fornybar
strømproduksjon. Det samfunnsøkonomiske regnestykket påvirkes også av hvilke antagelser man legger til grunn for
hvor godt man lykkes med norsk og internasjonal klimapolitikk, hvordan kvotesystemet utvikler seg og på hvilken måte
Norge integreres i EUs klimapolitikk. Også hva slags livsløpsanalyse som legges til grunn kan påvirke svaret man får.
Gjeldende politikk er at nye utbygginger og store ombygginger offshore skal utrede kraft fra land-løsninger. Andre
typer elektrifisering kan potensielt også underbygge langsiktig teknologisk utvikling, som for eksempel å utvikle havvind
eller andre (umodne) teknologier for elektrifisering av offshoreinstallasjoner. DNV GL har for eksempel tatt til orde for
å bruke flytende havvind for økt oljeutvinning og energiproduksjon på plattform, i stedet for og/eller som et
supplement til gasskraft. Forskere ved det teknologiske forskningsinstituttet Christian Michelsens Research i Bergen
har også foreslått havvind som elektrifiseringskilde, men da bunnfaste vindmøller.40 På britisk sokkel ble bunnfaste
vindmøller brukt til elektrifisering av Beatrice-feltet i 2007. 41 Utfordringen knyttet til bruken av fornybare kilder som
vind og sol er lagring av energien, men også batteriteknologi utvikler seg svært raskt.
Kraft fra land kan gi noe teknologiutviklingseffekt som forbedring av overføringskapasitet, det vil si å minske krafttap i
overføring mellom land til offshore. Hvis vi låser oss til tanken om at elektrifisering fra land er eneste løsning kan det
imidlertid begrense mulighetene for å stimulere til teknologiutvikling og innovasjon som vil være viktig også i andre
næringer. Utnyttelse av vind og sol til havs kan gi viktige erfaringer til fremtidas karbonfrie energiproduksjon.
Karbonfangst og – lagring (CCS) går forenklet sagt ut på å fange CO2 fra store utslippskilder og lagre den i bakken. Derfor
deles CCS-prosessen inn i tre deler: fangst, transport og lagring. Lagringsdelen av CCS kobles ofte opp mot bruk for økt
utvinningsgrad i olje- og gassproduksjon («Enhanched Oil Recovery» - EOR). Ved å injisere CO2 i reservoarene vil dette
kunne øke utvinningsgraden, samtidig som man lagrer CO2-en.
Det finnes fullskalaanlegg for karbonfangst og -lagring i for eksempel Canada, hvor hele CCS-prosessen er
kommersialisert. Her blir CO2 fanget fra kullkraftverk på land, transportert vekk og solgt videre for bruk til økt olje- og
gassutvinning på petroleumsinstallasjoner. I den kanadiske provinsen Saskatchewan har myndighetene brukt en
økning i kraftprisen (i de fleste provinsene i Canada har de ikke deregulert kraftmarkedet) til å finansiere de første CCSprosjektene, i tillegg til noe kapitalstøtte.
Norge har både forskningsmiljø og industriaktører med høy kompetanse på CCS, blant annet på forskningssenteret
BIGCCS ved SINTEF i Trondheim og med teknologisenteret TCM på Mongstad. Ambisjonen om å få til et fullskalaanlegg
for CO2-fangst og -lagring på Mongstad i Hordaland ble som kjent skrinlagt på tampen av den rødgrønne regjeringens
siste periode. Fra klimaforliket i 2012 ligger fortsatt ambisjonen om et demonstrasjonsanlegg for CCS i Norge innen
2020. Skal denne ambisjonen nås trengs en investeringsbeslutning i løpet av relativt kort tid.
Gassnova leverte i mai 2015 en idéstudie om potensialet for å realisere et fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst,
transport og lagring av CO2 i Norge til regjeringen. I studien har Gassnova gått igjennom hvilket potensiale og hvilke
aktører som kan være aktuelle i de tre fasene av CCS: fangst, transport og lagring. 42
For fangst viser studien at utslippspunktene som har størst potensial for å ta i bruk CCS-teknologi i hovedsak er
kraftkrevende industri, som Hydros ammoniakkfabrikk i Porsgrunn og Norcems sementfabrikk i Brevik. I tillegg er
avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo en aktuell kandidat til et CCS-prosjekt. Dette er i tråd med trenden
man også ser i Europa: at man i større grad retter CCS-prosjekter inn mot kraftkrevende industri fremfor kraftprodusenter (kullkraftverk og gasskraftverk). På transport viser studien til at skipstransport av CO2 allerede er i bruk
flere steder i verden, selv om noen mindre teknologiske utfordringer her må overkommes. Det vises også til at det er
12
mulig å utrede alternativer for rørtransport fra norske anlegg videre. Når det gjelder lagring av CO2 viser studien til
noen lokaliteter som kan være aktuelle, men skriver at faktiske lagringsalternativer trenger videre utredning.
Gassnova konkluderer med at flere industrielle aktører kan være interesserte i å utvikle CO2-håndtering i Norge videre.
Det foreligger imidlertid ingen plan for hvem som skal bære kostnader av investeringer og ingen forpliktelser for
lagringskapasitet på lang sikt. De industrielle aktørenes interesse for å delta avhenger imidlertid av hvilke rammevilkår
som blir etablert fra statens side og hvilke modeller for ansvar og kostnadsdeling som etableres.
I Norge per i dag er fangst og lagring av CO2 tatt i bruk på gassfeltene Sleipner og Snøhvit. Det er også mulig å tenke
seg at Norge kan legge til rette for CO2-lagre i Nordsjøen som kan stilles til disposisjon også for CCS-prosjekter i Europa.
Utsiraformasjonen er pekt på som et egnet lager.
Etter forsøket med en «månelanding» på Mongstad, kan det virke som det politiske Norge skygger unna slike ambisiøse
og store prosjekter. Også flere av de europeiske CCS-prosjektene har problemer. Samtidig er paradokset med CCS at
det er en teknologi som «alle» mener vi er helt avhengige av for at vi skal nå togradersmålet, også FNs klimapanel,
men ingen er villige til å ta regningen for å ta det i bruk. Å ta i bruk CCS vil også gjøre kostnadene for å nå klimamålene
mindre, viser beregneringer fra blant annet Global CCS Institute. 43
Lønnsomheten i CCS som verdikjede er imidlertid mer usikker med lavere og varierende kraft- og karbonpriser. Hvis
ingen kjøper CO2-en i den «andre enden» vil det også være vanskelig å få lønnsomhet i hele verdikjeden.
Videreutvikling av andre og nye CCS-prosesser kan spille en viktig rolle på flere området. Bruk av CO2 til andre formål
enn økt oljeutvinning, som for eksempel til bruk i industriprosesser, er i utvikling. CCS vil kunne være avgjørende for å
lykkes med utslippsfri produksjon av materialer og produkter vi vet vi trenger i lavutslippssamfunnet, som sement, stål,
kunstgjødsel og kjemikalier. Å se for seg disse prosessene uten CO2-utslipp er i dag lite tenkelig uten å ta i bruk CCS.
Flere tar også til orde for biobasert CCS som en mulig CO2-negativ løsning. 44 Ettersom biomasse tar opp i seg CO2
gjennom fotosyntesen, vil det å lagre utslippene som produseres ved å brenne biomasse (for eksempel for
varmeformål) bidra til å «fjerne» CO2 fra atmosfæren. FNs klimapanel peker på at vi etter 2050 også vil trenge slike
CO2-negative løsninger for å nå togradersmålet.
Selv om det ikke lyktes å etablere et fullskala CCS-anlegg i tilknytning til Mongstadprosjektet, betyr det ikke at vi ikke
fikk til noe. Norge har bygd opp viktige kompetansemiljøer på CCS og gjort seg verdifulle erfaringer. Testsenteret på
Mongstad har eksempelvis erfaring med å rense vanskelige og sammensatte gasser, som ingen andre testsentre i
verden har gjort. Hvordan kan vi da kapitalisere på denne kunnskapsinvesteringen fremover? Den beste måten vil være
å anvende den – å få til et fullskala demonstrasjonsanlegg slik både regjeringen og klimaforliket har stilt seg bak.
Det virker mest naturlig at et demoanlegg i Norge bør være knyttet til en av industriaktørene som Gassnova peker på
som aktuelle kandidater. Her ligger det også muligheter til å utvikle CCS-kjeder som vil være etterspurt i fremtiden, og
åpenbare teknologiske muligheter hvor miljøer fra olje- og gassindustrien kan spille en viktig rolle som teknologidriver
og -utvikler. Disse er potensielle nye teknologieventyr, som også kan bidra til å redusere klimautslipp. Et eksempel kan
være at Norge griper muligheten til å utvikle CCS-teknologi tilpasset sementproduksjon.
Utvikling av CCS-teknologi er kostbart og vil åpenbart måtte bli et spleiselag skal vi få det til. Tydelige rammer må på
plass for at industriaktører skal investere i CCS. Det krever samarbeid og en langsiktig forpliktende satsing. Som nevnt
viser Gassnovastudien til at industriaktører i Norge er villige til å være med på et fullskala demonstrasjonsprosjekt. Hva
slags rammer, garantier og konsesjoner som må til for at vi kan få til et demonstrasjonsprosjekt innen 2020, inkludert
transport- og lagringsdelen, sier ikke Gassnovastudien noe om. I alle fall ikke den delen som er tilgjengelig for
omverden. Dermed forblir investeringslandskapet usikkert og ingenting skjer.
1.5 Olje og gass utgjør vårt viktigste kompetanse- og teknologimiljø
Et lands samlede kapital (nasjonalformue) omtales som summen av human- og sosialkapital, produsert kapital
(realkapital), finanskapital (som Statens Pensjonsfond Utland) og natur- og miljøkapital (naturressurser). I følge SSBberegninger utgjør humankapitalen den desidert største delen av nasjonalformuen vår, nemlig 72 prosent. Dernest
13
kommer olje- og gassressurser som utgjør 12 prosent. 45 Den høye andelen humankapitalen utgjør impliserer at den
«fremtidige avkastningen av befolkningens kunnskap og ferdigheter er mye mer avgjørende for fremtidig velstand enn
avkastningen av den sparte oljeformuen.» 46
Skal vi klare å opprettholde og/eller øke velferden på sikt, må nasjonalformuen bevares og helst økes. Det betyr i stor
grad å ivareta og bygge videre på den kompetansen og erfaringen som ligger hos arbeidstakerne. Humankapitalen i et
land vil også være avgjørende for hvor raskt og effektivt landet vil være i stand til å absorbere ny teknologi.47 Slik Torgeir
Reve og Amir Sasson ved Handelshøgskolen BI påpeker avhenger langsiktig verdiskapning av «vår evne til å ta i bruk
kunnskapsressurser på en bedre måte enn hva vi gjør i dag.» 48 Forskerne Tyson Weaver og Markus Steen ved SINTEF
i Trondheim mener at omstillingsdebatten i større grad bør handle om «mens vi ennå har olja» og de «mulighetene
som ligger i omstilling mot og nyskaping innen nye fremtidsrettede teknologiområder basert på det kunnskaps- og
ressursgrunnlaget som petroleumsvirksomheten har skapt». 49
Arbeidskraften i petroleumsnæringen kan bli en viktig brikke i det grønne skiftet. Fagforeningen Tekna gjennomførte i
2014 en undersøkelse blant medlemmer som jobber som ingeniører i oljeselskaper og leverandørindustri for å
kartlegge hva slags utdanningsbakgrunn og kompetanse disse har, og hvor overførbar den er til andre næringer. 85
prosent av respondentene svarer at de har utdanning som i stor eller meget stor grad kan være relevant for andre
bransjer enn petroleumssektoren. Om lag 75 prosent svarer også at de har kompetanse som kan være relevant for
området miljøteknologi, for eksempel klimautslippsreduserende teknologi, materialteknologi, vindkraft, bølgekraft,
vannkraft eller solkraft. Samtidig er det svært få som ville byttet bransje om de skulle skifte jobb. 50 Rapporten viser
også at petroleumssektoren i stor grad bruker generiske utdannelser fremfor å være knyttet til egne sektorspesifikke
utdanninger. De mest vanlige fagretningene blant ingeniørene i petroleumsbransjen er (i avtagende rekkefølge)
Maskinteknikk, Geofag- og petroleumsteknikk, Elektro- og telekommunikasjon, Kjemi, Fysikk/Matematikk, IKT, Byggfag
og Elkraft.51
Det samme bildet viser seg hos fagarbeiderne. SINTEF Teknologi og Samfunn har i samarbeid med Industri Energi og
Tankesmien Agenda gjennomført en tilnærmet lik undersøkelse for medlemmer i Industri Energi i petroleumsbransjen.
Undersøkelsen viser at et bredt spekter fagbrev og andre utdanningsbakgrunner er representert blant de i overkant
2000 respondentene. Også disse vurderer at deres utdanning og erfaring er relevant for andre sektorer enn petroleum,
nemlig 75 prosent av respondentene. De sektorene hvor disse ser sin kompetanse som mest relevant for øvrig industri
(60 prosent svarer at kompetansen er relevant i stor eller svært stor grad), og i tillegg undervisning, teknisk
tjenesteyting, elektrisitet, vann og renovasjon og bygg og anlegg (mellom 40–50 prosent for disse sektorene). Omlag
30 prosent mener de har erfaring relevant for å jobbe med miljøteknologi, og her kommer vindkraft best ut av
miljøteknologiene. I likhet med ingeniørene vil de fleste bli i sin bransje; hele 70 prosent ønsker å fortsette innen olje
og gass hvis de skulle bytte jobb. 52
Dette er viktige poenger å ha med seg inn i omstillingsdebatten. Disse undersøkelsene viser at mye av kompetansen
vår er mobil. Det grønne skiftet betyr ikke nødvendigvis at vi mister kompetanse på veien mot et mer mangfoldig og
grønnere næringsliv. Utfordringen blir å klare å ivareta den og styrke den for å brukes på nye områder, og å bidra til å
skape de arbeidsplassene hvor den kan brukes.
Også teknologi og løsninger fra olje og gass kan overføres til lavutslippssamfunnet. Norsk olje og gass har i samarbeid
med Rambøll gitt ut rapporten «Teknologioverføringer fra olje- og gassektoren», som viser 26 eksempler på hvordan
norsk teknologi utviklet i oljebransjen anvendes på helt andre måter og i andre næringer. Teknologi fra olje- og gassindustrien i Norge brukes i dag eksempelvis til overvåkning av hjertepasienter og finanstransaksjoner, ved lading av elbiler, til feltsykehus og i romfartsindustrien. Partnerskapet «Greater Stavanger», som jobber med næringsutvikling i
Stavanger-regionen, har i forbindelse med prosjektet «Nye næringer med utspring i olje- og gassindustrien» utarbeidet
en analyse av attraktiviteten til ni næringer hvor det kommer klart frem at det finnes gode muligheter for å bygge
videre på den kompetansen som allerede finnes i regionen. Boring og brønn, drift og vedlikehold og subseateknologi
og -operasjoner scorer høyest i analysen. 53
Olje- og gassproduksjon har gjort oss gode på blant annet materialteknologi, bore- og brønnoperasjoner, subseaoperasjoner, automatiserte operasjoner, plast- og kjemikalieproduksjon, stålkonstruksjoner, geografisk kartlegging og
14
undersjøiske rørledninger. Her ligger det åpenbare bruksområder for eksempel for offshore vindmøller, romfart,
mineralutvinning, prosessindustri og solcelleproduksjon. Listen kunne vært mye lengre, og her kunne vi også nevnt
kompetanse fra maritim industri, prosessindustri, IKT og havbruk. Samtidig vet vi at lavutslippssamfunnet vil
etterspørre mer fornybar energi, fossilfrie materialer og kjemikalieproduksjon, flere og bedre løsninger for energisparingstiltak og materialgjenvinning, for å nevne noe (se tabellen under).
Teknologier fra olje- og gassindustrien og mulige nye anvendelsesområder, noen eksempler
Teknologi
Materialteknologi
Bore- og brønnoperasjoner
Subsea
Maritime operasjoner
Automatisert produksjon
Plast- og kjemikalieproduksjon
Eksempler på bruksområder i dag
Nye mulige anvendelser
Stålkonstruksjon, overflatebehandling,
inspeksjon og kontroll
Geologisk kartlegging,
kostnadseffektive og sikre
boreoperasjoner
Rørledninger, fjernstyrte fartøyer (ROV)
og undervannsoperasjoner
Dynamisk posisjonering, navigasjon og
radar, simulatortjenester
Bore- og prosesstyringssystemer,
kunstig intelligens, og avansert
cybernetikk og sensorteknologi
Bygningsmaterialer, offshore
vindmøller, romfart
Olje og gass prosessering og raffinering
Karbonfangst og lagring,
mineralutvinning, geovarme
Subsea mineralutvinning,
undersjøiske strømkabler
Sikker skipsfart og bedre
ulykkesberedskap
Solcelleproduksjon, prosessindustri,
smart-grid
Grønn kjemi og økodesign, biogass,
pyrolytisk materialgjenvinning,
nedbryt/gjenvinnbar bioplast
Kilde: Bellona. 54
I Norge har vi også gode forutsetninger for å bygge lavutslippsindustri som følge av tilgang på fornybar kraft. Denne
kraften kan brukes for eksempel til å produsere kraftkrevende metaller som aluminium og silisium. Dette er metaller
som kommer til å være etterspurt i lavutslippssamfunnet.
Vi har en lønnsom næring som har preget Norge de siste femti årene, men som gradvis vil avta i betydning for norsk
økonomi. Denne næringen er kilde til store utslipp av klimagasser, men er også en ressursbank for lavutslippssamfunnet som følge av sterke kompetanse- og teknologimiljøer. Det nye norske industrieventyret vil være ulikt det vi
kjenner. Men det er grunn til å tro at vi likevel har mye å lære av olje og gass i overgangen til ny grønn vekst.
Vårt mål med dette prosjektet er å finne løsninger som flere kan enes om, på tvers av næringen selv, andre
næringsmiljøer, klimaeksperter og andre fagfolk. En viktig del av dette arbeidet har vært en arbeidsmøteserie på fire
ulike steder i landet. I neste kapittel presenterer vi innspill fra disse møtene.
15
Kapittel 2: Resultater fra arbeidsmøtene: Olje- og gassindustriens
rolle i det grønne skiftet
Det er åpenbart fornuftig å bygge på ressursene i olje- og gassbransjen, både hva gjelder arbeidskraften og
teknologimiljøene, for å lykkes med en fornuftig omstilling mot et lavutslippssamfunn og nye industrieventyr for Norge.
For å peke ut kursen dit, er det også viktig å ta et steg til siden og se på hva som gjorde det mulig å bygge opp en oljeog gassnæring i Norge og hvilken politikk som førte oss dit vi er i dag. På femti år gikk Norge fra ikke å kunne noe om
petroleumsproduksjon, til å bli en av de viktigste aktørene i det globale petroleumsmarkedet. Hva gjorde det mulig?
Dette er en industriutvikling som vi også i dag må lære av for å skape nye bærekraftige industrieventyr.
Som en del av dette prosjektet arrangerte Tankesmien Agenda, i samarbeid med Norsk olje og gass og Industri og
Energi, en arbeidsmøteserie med tittelen «Olje- og gassindustriens rolle i det grønne skiftet». I april 2015 besøkte vi
Hammerfest, Bergen, Stavanger og Kristiansund, og her deltok til sammen 74 representanter fra petroleumssektoren,
øvrig næringsliv, akademia, miljøbevegelse og virkemiddelapparat. Formålet var å samle aktører på tvers av interessegrupper på steder i landet hvor petroleumsnæringen spiller en viktig rolle. Vi ville utfordre deltakerne på hva vi kan
bygge videre på fra olje- og gassnæringen når vi skal mot et lavutslippssamfunn.
Hva vi kan lære av den industriutviklingen som har skjedd innen olje og gass de siste 50 årene, når vi nå står overfor
«det grønne skiftet»? Hvordan bygge videre på det vi kan og er gode på i olje og gass i dag? Hvilken politikk kreves?
Deltakerne i arbeidsmøtene ble utfordret på fire spørsmål:




Hva har gjort oss gode innen olje og gass?
Hva kan vi ta med oss videre?
Hvilke næringer tror du er viktige i ditt fylke i 2030?
Hva må til for at disse næringene skal blomstre? Hva kan overføres fra olje og gass?
2.1 Hva kan vi lære av industriutviklingen i olje- og gass?
På alle arbeidsmøtene ba vi deltakerne identifisere årsaker og suksesskriterier for at Norge de siste tiårene har utviklet
en verdensledende olje- og gassindustri. Mange deltakere trakk frem at det til en viss grad skyldes flaks og
tilfeldigheter. Likevel var det stor usikkerhet knyttet til hva slags ressurser som fantes på norsk sokkel. Godt politisk
håndverk, kombinert med mot og vilje til å satse, fremheves som viktige forklaringer for suksessen. Staten turte å satse
tidlig, selv om det innebar en ikke ubetydelig risiko.
Den norske modellen og trepartssamarbeidet55 ble også vektlagt som en suksessfaktor. Et godt partssamarbeid har
ført til lavt konfliktnivå, høy produktivitet og innovasjon. Videre har dynamiske, men forutsigbare rammebetingelser,
vært viktig. Både lisenstildelingsmodellen og skatteregimet nevnes spesielt. Staten stilte også tydelige krav om norsk
deltakelse (fra leting og boring til utvinning). Eksempelvis hentet man i en tidlig fase inn borekompetanse fra USA som
lærte opp norske kompetansemiljøer for å sikre kompetanseoverføring og -oppbygging i Norge. Staten sørget også
med opprettelsen av Statoil, tunge eierandeler i Norsk Hydro, og opprettelsen av det privateide Saga, for å sikre at et
privateid norsk selskap også var operativt.
Da oljen ble oppdaget sto norsk maritim næring og industri overfor store utfordringer og var «sultne» på nye
muligheter. Norge hadde også viktig kompetanse å bygge videre på fra betongindustrien og vannkraftnæringen. Det
høye utdanningsnivået, og et velfungerende utdanningssystemet var viktig får å møte etterspørselen av kompetent
arbeidskrav til petroleumsnæringen. Et tett samarbeid mellom foretak, akademia og staten var avgjørende for å
tilpasse både utdanningstilbud og forskning.
Fremveksten av næringsklynger og en åpen innovasjonsmodell sees også på som et viktig suksesskriterium. En åpen
innovasjonsmodell innebærer at flere aktører drar nytte av innovasjoner – man deler ny kunnskap, i stedet for å verne
om den. Strenge krav (spesielt knyttet til helse, miljø og sikkerhet), i kombinasjon med en volatil oljepris, tvang også
16
frem nye innovative løsninger, også for mer miljøvennlige produksjonsprosesser. CO2-avgiften er et eksempel på en
avgift som har vært en viktig for innovasjon og ny teknologiutvikling.
2.2 Hva kan vi ta med oss videre?
Sett i lys av de utfordringer vi står overfor i dag, både når det gjelder klima og endringer i energimarkedene, ba vi
deltagerne prioritere hvilke suksesskriterier fra utviklingen av olje- og gassindustrien vi bør ta med oss i utformingen
næringspolitikken i årene fremover. Figuren nedenfor viser hvilke suksesskriterier deltakerne anså som viktigst.
Næringsklyngene
Tydelige miljøkrav
Kompetanse
(innen olje og
gass, maritim og
marin)
Politisk vilje og
mot til å satse
Sterk
innovasjonskraft
Statlige eierskap
Trepartssamarbeidet
Ta med
oss
videre
Evne til å ta i bruk
ny teknologi
2.3 Potensielt viktige næringer i 2030?
Deltagerne ble utfordret på hva slags næringer de mente vil være viktige i 2030 i sitt fylke. Vi oppfordret deltakerne til
å legge vekt på næringer de mente kan bidra til sysselsetting, verdiskaping og som er tilpasset lavutslippssamfunnet.
Med viktige lokale variasjoner mente alle deltakerne at Norge må bygge videre på mye av det vi er gode på i dag. Havet
og havrommet1 ble trukket frem som det sentrale utgangspunktet på samtlige steder. Maritime og marine næringer
ble ansett som viktige i årene som kommer. I Bergen ble også biomarine næringer og lavutslippstransport nevnt
spesielt, mens man i Hammerfest hadde stor tro på arktisk HMS, beredskap og logistikk i nordområdene.
Deltakerne hadde stor tro på Norge som energiprodusent også i fremtiden, særlig energiformene havvind, bølgekraft
og opprustning og utbygging av vannkraft. Flere hadde også tro på at petroleumsnæringen kom til å være viktig, særlig
om den blir «grønnere». Bioteknologi og bioprospektering ble pekt ut som en ny næringsveg for eksempel i nord. IT,
digital- og smartteknologi, og utvikling av helseteknologi ble også trukket frem som viktige næringer å bygge opp i
årene som kommer.
2.4 Omstilling krever en aktiv næringspolitikk
Deltagerne ble bedt om å diskutere hva som må til for at mulighetene som ligger i de ovennevnte næringene skal
kunne realiseres.
1
Med «havrommet» menes havets overflate, havdypene samt de geologiske formasjonene på havbunnen.
17
De viktigste innspillene var:












Langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet
Effektiv og helhetlig forvaltning
Risikokapital
Kapital til store pilot- og demonstrasjonsprosjekter
Støtte til forskning og utvikling (FoU) må opprettholdes
Satse mer på klyngemiljøene - «klynger av klynger»
Synergiene mellom maritim, marin og petroleum
Mer kompetanse- og teknologioverføring fra olje- og gassektoren og til nye/andre næringer
Utdanningstilbud - også etterutdanning
Næringspolitikk og klimapolitikk må sees i sammenheng
«Grønne anbud» og strenge miljøkrav
Infrastrukturutbygging
Langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet, i tillegg til effektiv og helhetlig forvaltning, ble i alle byer
pekt på som det viktigste for å skape grunnlag for nytt næringsliv. Mange mente at tilgjengeligheten av risikokapital i
tidlige faser av ny nærings- og/eller teknologisk utvikling bør bli bedre, eksempelvis gjennom et statlig fond. Kapital til
store pilot- og demonstrasjonsprosjekter bør ifølge deltakerne prioriteres, og støtte til forskning og utvikling må
opprettholdes på et høyt nivå. Enkelte mente at for mye kapital investeres i eiendom, i stedet for i produktiv
virksomhet. Andre mente bortfall av skatt kunne brukes tilsvarende for å stimulere næringslivet.
Å satse mer på klyngemiljøene vi allerede har, og i større grad koble disse sammen til «klynger av klynger», ble også
trukket frem som en måte å lage arenaer for nye ideer og muligheter. Det ble i Stavanger foreslått å opprette en
trainee-ordning i skjæringspunktet mellom klynger. I Kristiansund ble det trukket frem at det å kunne se synergiene
mellom maritim, marin og petroleum vil være viktig for å skape ny næringer i fremtiden. Et teknologioverføringsprogram lik det Tekna med flere har foreslått 56 ble nevnt som et godt tiltak for å legge til rette for mer kompetanseog teknologioverføring fra olje- og gassektoren og til nye næringer.
De gode utdanningssystemene er viktige å bygge videre på, og kultur for læring må bevares, også lokalt. I Hammerfest
var deltakerne tydelige på at desentraliserte etterutdanningstilbud er viktige i en omstillingsfase.
Det bør ifølge deltakerne lages insentiver for å velge miljøvennlig, og det må stilles tydelige miljøkrav, eksempelvis
gjennom offentlige anbud.
2.5 Strategisk og langsiktig politikkutforming var viktig for olje- og gasseventyret
Som innspillene fra arbeidsmøtene viser kan man trekke viktige lærdom fra den industriutviklingen og næringspolitikken som har blitt ført de siste 50 årene innen norsk olje og gass. Da Norge fant oljen klarte politikerne å se både
hvilke muligheter og utfordringer som lå i denne verdifulle ressursen. Allerede i 1971 gikk Stortingets Industrikomité
inn for å etablere noen viktige prinsipper for utviklingen av en petroleumsindustri i Norge. Komiteen slo fast at
utvinningen av olje i Norge skulle skje på en slik måte at det kom hele samfunnet til gode. Prinsippene befester statlig
kontroll og styring med virksomheten, utvikling av hele verdikjeden i Norge, investering i norsk kompetanse, at
oljenæringen skulle danne grunnlag for annet næringsliv, operere med tydelige miljøkrav og ta hensyn til sårbare
områder. Disse punktene har blitt stående som viktige føringer for utviklingen av næringen i Norge, og omtales som
«De ti oljebud» (se under).57
Flere av punktene som ble trukket frem som suksesskriterier på arbeidsmøtene samsvarer med intensjonene i de ti
oljebud. Budene, som altså ble politisk vedtatt tidlig i utviklingen av petroleumsindustrien i Norge, må sies å ha pekt ut
retningen petroleumsnæringen har tatt i Norge. Dette vitner om aktiv, ambisiøs og fremtidsrettet politikkutforming.
Datidas politikere var ved et veiskille og trengte å løfte blikket, se fremover og meisle ut en politikk som kunne ivareta
våre felles interesser på sikt.
18
De ti oljebud
«Med utgangspunkt i Regjeringens prinsipielle syn, at det utvikles en oljepolitikk med sikte på at naturressursene
på den norske kontinentalsokkel utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, vil komiteen i tilslutning til
dette gi uttrykk for:
1.
2.
At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel
av råolje.
3. At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
4. At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og
natur- og miljøvern.
5. At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere
prøveperioder.
6. At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det
enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
7. At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser
innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt
som internasjonalt siktepunkt.
8. At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et
formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
9. At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske
forhold som knytter seg til landsdelen.
10. At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.»
Kanskje er vi også i dag ved et lignende veiskille. I Norge i dag handler dette veiskillet om hvordan vi på sikt skal sikre
arbeidsplasser, inntekter til fellesskapet og ikke minst hvordan vi skal sikre vårt og verdens klima og miljø. Det er mer
komplekst enn i 1971 fordi klimaproblemet er mer presserende og presset på den dominerende næringen i dag
fortsatt er høyt. Likevel er mye felles. Vi trenger en strategisk og langsiktig politikk også i dag for å lykkes med ny grønn
vekst.
19
Kapittel 3: En samlet klima- og næringspolitikk
Det grønne skiftet er mulig, men kommer ikke av seg selv. Da ville vi vært på god vei dit allerede. Vi har i Norge betydelig
kompetanse og teknologi fra olje og gass som kan sikre vekst og arbeidsplasser også i lavutslippssamfunnet. Vi vet også
av erfaring at aktiv politikk og modige prioriteringer brakte oss inn i oljeeventyret. Overgangen til lavutslippssamfunnet
har mange fellestrekk med inngangen til oljeøkonomien. Det vil være behov for tydelige prioriteringer i teknologi og
kunnskap, forutsigbare rammevilkår og samarbeid mellom miljøer og mellom partene i arbeidslivet. Klimaproblemet
er i tillegg helt sentralt. Skal vi lykkes med overgangen må vi se klima- og næringspolitikken mer i sammenheng. Det
ligger nemlig mange muligheter for vekst og nye næringer i lavutslippssamfunnet, og mange av dem kan vi peke på
allerede i dag. Det haster å gjøre noen tydelige valg. De fleste tiltak med betydelig potensiale krever mange år med
planlegging og bygging.
I dette kapitlet drøfter vi betydningen av en samlet klima- og næringspolitikk, og foreslår noen punkter for en ny politisk
retning og relevante virkemidler.
3.1 Klima og vekst er mulig
Selv om veien til lavutslippssamfunnet vil bli krevende, er den også full av muligheter. Arbeidet til «The Global
Commission on Climate Change» har vist at det ikke trenger å være en motsetning mellom økonomisk vekst og
nødvendige klimatiltak for å nå togradersmålet. Det er mulig å bedre levestandarden, skape jobber og bekjempe
klimaproblemet på en og samme tid, viser rapporten «The New Climate Economy - Better Growth, Better Climate». 58
Skal vi få det til vil det imidlertid kreve til dels store endringer i måten vi produserer og forbruker på.
Skal Norge ha et næringsliv som er konkurransedyktig på sikt bør vi starte overgangen tidlig nok. I mange sektorer er
skiftet allerede i gang, men oppskalering forutsetter i mange tilfeller tydelige og langsiktige rammebetingelser. Norske
klimagassutslipp har økt med tre og en halv prosent siden 1990. Flere av landene vi ellers liker å sammenligne oss med
har klart å redusere utslippene betydelig i samme periode. Hvis vi kun skal kjøpe oss fri fra forpliktelsene, samtidig som
resten av Europa gjør økonomien sin grønnere og mer moderne, blir det krevende for oss den dagen det blir dyrt å
forurense. 59 Erfaring fra tidligere omstillinger og industrielle paradigmeskifter viser at det i liten grad er en
konkurransefordel å være godt posisjonert i det utgående regimet, fordi «man er for opptatt av å verne om eksisterende posisjoner heller enn å bruke innovasjonskraften til å se etter nye muligheter og ruste seg for å lykkes i
fremtiden.» 60 Kodak og Nokia var ikke forberedt på ny teknologi og tok heller ikke teknologiutviklingen innover seg.
Arendal levde så godt som seilskuteby at man ikke var forberedt på dampskipet.61
Vi er ved et veiskille hvor vi fortsatt har mulighet til å ta valg som peker ut den riktige kursen for oss, uten at hverken
den gradvise nedtrappingen av petroleumsvirksomheten eller videreutvikling og etablering av andre næringer blir for
smertefull.
Tankesmien Agenda mener at de viktigste klimatiltakene vi kan gjøre nå, er de som flytter oss i retning lavutslippssamfunnet. I dette ligger også en mulighet for å tenke strategisk om hvordan vi tar i bruk all kompetanse og teknologi
fra olje og gass og andre næringer. Vi må velge klimatiltak som flytter oss teknologisk. Og vi må sette tydelige mål for
viktige og mulige klimaløsninger som følges opp med flere næringspolitiske tiltak, slik at vi kan få til en fornuftig
omstilling av økonomien vår.
Med andre ord må vi i mye større grad enn i dag koble klima- og næringspolitikk sammen. Klimapolitikken må bidra til
betydelige utslippsreduksjoner og næringspolitikken skal sørge for verdiskaping, eksportinntekter og arbeidsplasser
også etter at aktiviteten innen olje og gass etterhvert avtar. Dessuten skal næringspolitikken legge til rette for et
bærekraftig næringsliv. Vi har tre særlig store og viktige utslippskilder i Norge: Olje og gass, transport og industri. Ifølge
Miljødirektoratets rapport «Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling» er det i prinsippet mulig å få til betydelige
utslippsreduksjoner i transportsektoren. Innen industri vil reduksjoner avhenge av utvikling av ny teknologi, både
knyttet til energibruk og til fangst og lagring av CO2. For petroleum peker Miljødirektoratet på at teknologien i stor grad
er på plass, utslipp vil falle etter 2020 og videre at fremtidig utslippsnivå i større grad handler om kostnader enn om
utvikling av ny teknologi. 62
20
3.2 Ny grønn vekst krever aktiv politikk
Det er et paradoks at stor politisk oppmerksomhet, ambisiøse utslippsmål og mye relevant kompetanse og teknologi
har ført til så lite resultater. Klimapolitikken er full av dilemmaer som fort kan føre til handlingslammelse.
Og ikke alle klimatiltak flytter oss. Det kan være fristende å tenke at alle monner drar, og bruke kreftene på
«lavthengende frukter» med rask effekt. Et eksempel på dette er EUs utslippskrav til bilprodusenter, som stiller krav
om effektivitet i forbrenningsmotor. Politikken har ført til at bilene på veiene slipper ut litt mindre per bil, men de er
fortsatt drevet av forbrenningsmotorer, og det blir stadig flere av dem. Med denne typen tiltak risikerer vi at
klimapolitikken i stedet forlenger løsninger som uansett ikke er bærekraftige på lengre sikt. Samtidig kan vi ikke sitte
og vente på de optimale løsningene og i mellomtiden gjøre ingenting.
Kvotesystemet og CO2-avgiften har vært viktige, og kvotesystemet skal i prinsippet stimulere til klimavennlige
løsninger, men dagens kvotepris er for lav til å utløse mange av de nødvendige klimatiltakene. Stor usikkerhet om
marked og fremtidige reguleringer kan også stå i veien for utvikling av nye løsninger. Vi kan heller ikke låse oss til
klimatiltak som isolert sett fremstår som samfunnsøkonomisk lønnsomme i dag når vi vet at både marked og
klimakostnad kan endre seg på sikt.
Næringspolitikken må spisses. Dagens næringspolitikk er styrt av prinsippet om næringsnøytralitet, begrunnet i at
myndighetene er dårlig egnet til å velge vinnere. Men næringsnøytralitet er hverken realistisk eller reelt i Norge. For
det første er vilkårene allerede ulike fordi en så stor del av økonomien vår trekker på en grunnrente og dermed stiller
sterkere i konkurransen om arbeidskraft og investeringer. For det andre er Norge et lite land og kan ikke spre
investeringer for tynt, særlig når avkastningen på disse investeringene har et usikkert tidsperspektiv. For det tredje kan
nøytralitet fort bli til vilkårlighet dersom grunnlaget for tildelinger og støtte ikke er kjent for alle.
Teoretisk er det mange gode argumenter for næringsnøytralitet, men disse holder ikke bestandig i møte med
virkeligheten. Dersom politikerne hadde hatt denne tilnærmingen da vi fant olje ville det norske oljeeventyret sett
veldig annerledes ut. Forløperen til Fremskrittspartiet, Anders Langes parti, foreslo i Stortinget i 1975 at Norge burde
selge alle oljelisensene til Statoil til amerikanske selskaper for 10 milliarder kroner. Begrunnelsen var at partiet ikke så
hvorfor staten skulle blande seg inn i denne bransjen fremfor andre. 63
Også Innovasjon Norge, i sin rapport «Drømmeløftet» fra 2015, peker på at vi må innse behovet for en mer strategisk
næringspolitikk i årene som kommer, og mener det ikke gir mening å si at staten ikke «velger vinnere»: «Samspillet
mellom offentlig og privat sektor er allerede så sterkt at det å ikke ta strategiske valg på dette også er et valg: en støtte
til dagens næringslivsstruktur og gårsdagens løsninger.» 64 Innovasjon Norge viser til at Norge som et lite land må
prioritere for å kunne konkurrere på den internasjonale arenaen. De mener at Norge må satse der hvor vi har
konkurransefortrinn, og bygge opp under næringer, bransjer og teknologier vi har forutsetninger for å lykkes med. 65
Det er alltid slik at man må være villig til å ta noe risiko for å kunne lykkes. Og man må tørre å feile. Det handler ikke
om å velge vinnere, men å gi langsiktige og forutsigbare betingelser. Næringspolitikken kan ikke være «klimanøytral».
Tvert imot må næringspolitikken bidra til å redusere klimagassutslippene. Det innebærer at myndighetene vil måtte
være med på å skape markeder for nye produkter og tjenester for lavutslippssamfunnet. Vi vet mye om hvor norske
næringsmiljøer er sterke. Vi vet også mye om hva som er nødvendig for å lykkes med å redusere utslippene så mye
som vi behøver, blant annet innen transport og industri. Effektiv ressursutnyttelse handler også om å bruke og bygge
videre på de områdene hvor vi er gode i dag og har naturgitte fortrinn. Fellesskapet og staten er den som kan stå for
de «langsiktige investeringene og forutsigbarheten som markedskreftene aldri kan levere alene». 66 Det var nettopp
det vi gjorde med oljeindustrien.
3.3 Agendas forslag til en mer helhetlig klima- og næringspolitikk
Norge er et lite land og vi må samle kreftene. Det betyr at myndighetene må sette konkrete, ambisiøse og
realistiske mål, og støtte oppunder dem med politikk.
21
3.3.1 Tre punkter for næringspolitikken
Tankesmien Agenda mener det er nødvendig å ta tydelige valg i næringspolitikken. Vi foreslår tre punkter for en mer
samlet klima- og næringspolitikk.
1.
Velge klimatiltak som flytter oss teknologisk og som har varig effekt. I valget mellom ulike klimatiltak må vi
velge dem som bidrar til et varig grønt skifte fremfor tiltak som forlenger dagens teknologi. Gode
klimatiltak kan handle om å endre grunnleggende infrastruktur som gjør oss uavhengige av fossil energi,
og samtidig stimulere den teknologiutviklingen vi trenger for å få det til. For eksempel kan det handle om
å skifte til biler, ferger og skipsfart som ikke slipper ut CO2, eller utvikle nye industriprosesser med
nullutslipp. Her ligger også muligheter til å utvikle nye næringer og gripe markedsmuligheter i lavutslippssamfunnet.
2.
Støtte teknologi- og kompetanseoverføring fra olje og gass til nye områder. Mye av teknologien fra olje og
gass kan anvendes på nye løsninger for lavutslippssamfunnet. Eksempler på dette kan være dypvannsteknologi og maritim kompetanse, rene og energieffektive produksjonsprosesser og automatiserte
prosesser som kan brukes innen fornybar energi og grønn industri. De siste årene har aktivitets- og
lønnsomhetsnivået innen petroleum vært for høyt til at det har vært stor nok interesse for å finne
alternative anvendelser for slik teknologi. Vi vet at det er i skjæringspunktet mellom eksisterende
næringer at det ofte oppstår nye. Derfor må vi legge til rette for teknologioverføringsprogrammer fra olje
og gass, og sørge for at forsknings- og utviklingsmidler også bidrar til overføring av teknologi og ny
innovasjon.
3.
Fastsette flere forpliktende mål for klimaløsninger som både kutter utslipp og fremmer teknologi og norsk
næringsutvikling, spesielt i sektorene industri, transport og energi. Vi må våge for å vinne. Og noen ganger
våge å risikere å feile. Vi mener norsk næringspolitikk må samle kreftene i noen tydelige satsinger ut fra
to kriterier: Sterke norske teknologimiljø og langsiktige klimaløsninger som flytter oss over i
lavutslippssamfunnet. De tre største utslippskildene i Norge er transport, petroleum og industri. I mange
tilfeller er teknologi for lavere utslipp utviklet eller underveis, men usikkerhet i rammebetingelser og lav
kvotepris begrenser kommersialisering og utvikling av nye næringer. En tydelig satsing krever bedre
samordning mellom partene i arbeidslivet og myndighetene. Agenda mener trepartssamarbeidet bør
brukes aktivt for å etablere slike konkrete satsinger og de tilhørende virkemidlene.
Som nevnt over bør slike forpliktende mål fastsettes på grunnlag av noen tydelige kriterier omkring teknologisk
potensial og klimaeffekt. Og de bør være kjent for alle og knyttet til tydelige resultatmål for Norge. Prinsippene bør
være:
1.
2.
Sterke norske teknologimiljøer/lovende ny teknologi i sterke kompetansemiljøer, og
Nødvendige klimaløsninger som reduserer klimagassutslipp i sektorer med store utslipp og flytte oss over i
lavutslippssamfunnet.
Vi har i dag teknologi som kan elektrifisere innenlands fergesamband. Den elektriske fergen Ampere er allerede i sving
i Sognefjorden og nye anbud for elferger er utlyst på andre strekninger. Vi vet at sterke norske fagmiljøer, som NVE
Maritime Clean Tech, utforsker mulighetene for utslippsfri godstransport. Det finnes flere eksempler på ny teknologi
som kan redusere utslippene i industri betydelig. Blant annet utforskes dette i titanproduksjonen ved Tizir i Tyssedal, 67
Hydros aluminiumsproduksjon på Karmøy, 68 Glencore Nikkelverks kobberproduksjon i Kristiansand 69 og Finnfjord
smelteverk på Finnsnes. Disse fire har fått støtte fra Enova og er eksempler på god næringspolitikk. Men de fremstår
likevel løsrevet fra tydelige og langsiktige og forpliktende mål om utslipp og løsninger i industrien og for
næringspolitikken. I Norge har vi også sterk kompetanse på CCS, som er en teknologi med betydelig utslippsreduksjonspotensiale i industrien, for eksempel ved utvikling av CCS-kjeder for sementproduksjon i tilknytning til
Norcems sementfabrikk på Brevik (som også nevnt i Gassnovas studie om CCS i kapittel 1).
22
Det finnes mange flere slike mulige eksempler, og mange av dem er fortsatt bare på idéstadiet. Den fullstendige og
prioriterte listen bør være et resultat av felles innsats i trepartssamarbeidet. Prinsippene over bør være førende.
I Klimameldingen fra 2015 peker Regjeringen på fem prioriterte innsatsområder i klimapolitikken: (1) reduserte utslipp
i transportsektoren, (2) utvikling av lavutslippsteknologi i industrien og ren produksjonsteknologi, (3) CO2-håndtering,
(4) styrke Norges rolle som leverandør av fornybar energi, og (5) miljøvennlig skipsfart. Regjeringen skriver at den vil
«komme tilbake med forslag til nye tiltak der også kostnader og klimaeffekt vurderes, blant annet i forbindelse med
de årlige budsjettene».70 Dette er alle gode satsningsområder. Samtidig er det vanskelig å se hvordan de skal realiseres
så lenge målene ikke er kvantifisert eller tidsavgrenset. Det er heller ingen klar sammenheng mellom sektormål i
klimapolitikken og ulike former for næringsstøtte og forskning og utvikling (FoU).
Nye løsninger for lavutslippssamfunnet er ofte preget av stor usikkerhet, og krever forutsigbare rammebetingelser og
i noen grad drahjelp fra myndighetene. Det norske markedet for elbiler ville ikke vært der det er i dag uten betydelige
offentlige subsidier – langt over gjeldende kvotepris. Mange vil peke på det som et dyrt og lite kostnadseffektivt
klimatiltak, men det er liten tvil om at elbilpolitikken har vært effektiv for å få flere til å velge el fremfor fossildrevet bil.
Politikken har flyttet oss og bidratt til teknologiutvikling. Samtidig har få norske næringsaktører kunne kapitalisere på
den store satsingen på å øke elbilandelen i Norge.
Før teknologier og marked modnes er det viktig at noen går foran og tør å gyve løs på den bratteste delen av
læringskurven, spesielt når det gjelder å finne de løsningene vi trenger for å imøtegå klimaproblemene. Det har
eksempelvis Tyskland gjort med sitt Energiwende. Med denne energipolitiske reformen har Tyskland satt klare mål om
å fase ut atomkraft, øke produksjon av fornybar kraft og bedre energisparing. Tyskland har gitt store subsidier og FoUmidler til fornybar kraft, spesielt til sol og vind, noe som har vært et viktig bidrag til den raske teknologiutviklingen som
har skjedd på dette området de siste årene. Kritikere av Energiwende vil påpeke utfordringene knyttet til kraftnett og
økt bruk av billig kull fremfor gass som følge av subsidieordningene i kraftmarkedet. Det har gjort at klimautslipp på
kort sikt i Tyskland ikke nødvendigvis har gått ned. 71 Samtidig er det ingen tvil om at den teknologiutviklingen Tyskland
har bidratt til å sette i gang er viktig for utslippsreduksjoner langt utenfor landets egne grenser. Sol utfordrer mange
steder i verden i dag både kull, gass og olje på pris. Tyskland har som mål at Energiwende skal bidra til 500 000 jobber
i fornybar industri, og er allerede det landet i Europa som sysselsetter flest i disse næringene. I 2013 jobbet om lag
370 000 i fornybarindustrien i Tyskland. Innen vind har antall jobber økt, mens solindustrien har sett en nedgang siden
2011, antagelig på grunn av utflagging av produksjon fra Tyskland til lavkostland.72
Virkemidler må redusere kjente barrierer
Utvikling av ny teknologi og nye løsninger skjer ikke av seg selv. Man kan peke på flere barrierer som kan stå i veien
for det grønne skiftet. Virkemidlene i nærings- og klimapolitikken må ta høyde for disse og forsøke å omgå de.
For høy alternativkostnad: I en undersøkelse fra 2013 blant bedrifter i fossil og fornybar energi, gjort av forskere ved
forskningssenteret Centre for Sustainable Energy Studies (CenSES) i Trondheim, er en rekke bedrifter spurt om blant
annet hvordan de anser orientering mot andre og nye markeder, teknologisk utvikling i bedriften og politisk
rammeverk. Forskere har sett på motivasjonsfaktorer for å søke mot andre teknologiområder innen energiindustrien hos bedrifter med hovedaktivitet innen olje og gass. Å posisjonere seg for fremtiden, at det er mer
attraktive forretningsmuligheter, samt å følge kunden, er de viktigste motivasjonsfaktorene for de 118 olje- og
gassbedriftene som har deltatt i studiet. Respondentene er også spurt om hvilke aktiviteter i andre sektorer som
har blitt avsluttet, og årsakene til det. Vekst i hovedsektor (olje og gass) er den viktigste årsaken til at bedrifter har
avsluttet aktivitet i andre mer sekundære sektorer, som for eksempel havvind og bølgeenergi. At markedet ikke
utviklet seg som forventet er den nest viktigste årsaken olje- og gassbedriftene oppgir som årsak til at slike
prosjekter er lagt ned.73
Bedrifter innen olje og gass motiveres altså til å søke sekundære aktiviteter for å posisjonere seg for fremtiden.
Samtidig kan det virke som at dette bare gjøres halvhjertet så lenge det går godt innen olje og gass. Lykkes man
med sin primæraktivitet er det ikke interessant å snu seg mot andre aktiviteter som er mer usikre og mindre
23
lønnsomme på kort sikt. Det er risiko for at verdifull overføring av kompetanse og teknologi fra olje og gass ikke
skjer fordi avkastningen på den samme teknologien og kompetansen er høyere der den befinner seg i dag.
Klima og teknologi som fellesgoder: Markedet vil på egen hånd ikke kunne realisere nødvendige investeringer i
klimavennlig teknologi. Det er to grunner til dette. Den første er en generell markedssvikt som gjelder alle
teknologier: Bedriftene som investerer i ny teknologi og kunnskap, får ikke den fulle nytten av den kunnskapsspredningen som innsatsen gir opphav til, fordi denne også har verdi som fellesgode. Uten offentlig støtte blir derfor
investeringer i teknologiutvikling for lav. Den andre begrunnelsen er knyttet til kostnaden ved utslipp. Fortsatt er
karbonprisene for lave til å stimulere til nok investeringer i klimavennlig teknologi. Usikkerheten om fremtidens
klima- og energipolitikk er også stor, og ofte mangler en felles forståelse av problemet. Den sterke avhengigheten
av fremtidige offentlige reguleringer gjør dessuten at aktører som skal utvikle miljøteknologi, stilles overfor en
usikkerhet som ikke i samme grad gjelder andre teknologiområder. Det er dermed ikke grunn til å forvente at deling
av kunnskap og teknologi nødvendigvis skjer av seg selv.
Nettverkseffekter og vippepunkt: I en tidlig fase er nye løsninger ofte dyre. Etter hvert som de blir mer utbredt, vil
teknologiutvikling og stordriftsfordeler senke økonomiske barrierer. For eksempel vil smarte bygg kunne bli billigere
ettersom kompetansen i næringen bygges opp, flere aktører entrer markedet og flere utbyggere etterspør dem.
Det er også slik at mange teknologier først blir attraktive etter at de har nådd en kritisk masse som representerer et
vippepunkt i introduksjonen i markedet. Dette kalles nettverkseffekter og utbredelsen av mobiltelefoner er et
klassisk eksempel. Elbiler kan bli et annet. Investeringer i nødvendig infrastruktur for lading er kostbart og i
mellomtiden er det for de fleste store fordeler ved brenselsmotoren der drivstoff kan fylles på bensinstasjoner over
hele landet.
Sosiale og institusjonelle barrierer: Klimaproblemet er ikke utelukkende en teknologisk utfordring som kan løses ved
å utvikle de rette teknologiene. Et paradoks i klimadebatten er at mens teknologer og økonomer peker på
muligheter og løsninger, skjer det svært lite politisk. For å forstå og håndtere klimaproblemet må vi også forstå de
politiske og institusjonelle barrierene som står i veien for endring. Det er tryggere og billigere på kort sikt å
videreføre løsninger innenfor eksisterende teknologi enn å bygge ny infrastruktur. Det kan også være vanskelig å
gjøre upopulære endringer i et kortsiktig politisk landskap. Institusjonene våre er sektorinndelt, mens klimaproblemet krever løsninger på tvers av sektorer. Klimamål og klimaforpliktelser og midlene som skal finansiere dem
er nasjonale, men effektene av dem er globale. En relatert utfordring er stiavhengighet. Vårt forbruksmønster er i
stor grad knyttet til forbruk av hydrokarboner, og det kan være vanskelig for både forbruker og produsent å endre
slike mønstre som har utviklet seg over lang tid. Det vil i noen grad også være interesse-motsetninger mellom gamle
og nye løsninger.
3.3.2 Hvilke verktøy kan vi bruke i næringspolitikken?
Når vi har tatt noen valg om hvilke mål vi ønsker å nå må vi støtte målene med næringspolitiske virkemidler.
Arbeidsmøtene vi har arrangert i dette prosjektet har pekt på flere sentrale virkemidler som kan støtte oppunder en
mer aktiv næringspolitikk. Vi kan gruppere disse i fire typer tiltak:
1.
For det første har tydelige miljø- og klimakrav gjennom påbud og forbud gitt resultater og skapt nye
innovasjoner. Etablerte mål og prioriteringer kan med fordel understøttes av reguleringer og signaler om
fremtidige reguleringer.
2.
For det andre er det et stort og uutnyttet potensial for teknologi- og kunnskapsoverføring, særlig fra olje og
gass til andre næringer. Gevinsten av slik overføring går utover virksomhetens egne avkastning og bør
dermed stimuleres og kompenseres.
3.
For det tredje er redusert usikkerhet om marked et sentralt virkemiddel. Her kan staten spille en viktig rolle
både gjennom eksempelvis subsidier og støtteordninger.
24
4.
For det fjerde er tilgangen på risikokapital i form av både lån og eierskap i etableringsfasen viktig. Risikokapital
kan ta mange ulike former, og mange har pekt på behov for mer støtte i kommersialiserings- og
demonstrasjonsfasen av ny teknologi.
1.
Reguleringer nå og i fremtiden
Forbudet mot fakling er et yndet eksempel på hvordan reguleringer fremmer teknologiutvikling. Et annet eksempel er
EUs regulering av effektivitet i brenselmotorer på veiene, selv om denne typen tiltak ikke oppfyller andre kriterier vi
her har drøftet. Forbud og påbud gir markedsaktørene forutsigbarhet og kan muliggjøre langtidsplanlegging. 74
Forutsigbar og streng regulering kan dessuten gi fortrinn i internasjonal konkurranse. Land som er først ute med
fremtidens regler og standarder, får gjerne nærings- og kompetanseutvikling på kjøpet. Et eksempel er sammenhengen mellom norsk pantelovgivning og Tomras sterke posisjon innen resirkulering internasjonalt. 75 Byggeforskrifter
er et annet eksempel på myndighetsgrep som gir klare føringer på utvikling og bruk av teknologi. Signaler om
fremtidige reguleringer av for eksempel godstransport eller industri kan vurderes på samme måte.
2.
Flytte kompetanse og teknologi til nye anvendelser
Vi har tidligere vist til eksempler hvor teknologi utviklet innen olje- og gassindustrien i Norge i dag brukes i mange andre
næringer. Felles for disse eksemplene på teknologioverføringer er at de i liten grad er stimulert av politiske eller
økonomiske virkemidler. Ofte har det skjedd som følge av tilfeldigheter, kjennskap og vennskap. Med en mer
strukturert og systematisert tilnærming er det et stort potensial for flere slike teknologioverføringer og nye næringsmuligheter på tvers av teknologier og sektorer. En undersøkelse Tekna har gjort blant sine medlemmer viste at 40
prosent av de spurte mener at bedriften de jobber i har teknologi som kunne vært benyttet i andre bransjer og i nye
markeder. Kun 13 prosent mente at bedriftene faktisk kom til å bruke dette potensialet.76
Tekna, Abelia, Norsk Industri og Norsk olje og gass står bak ideen om Transferit – et program for teknologioverføring
fra petroleumssektoren. Tanken bak programmet er at hvis man får aktører i teknologiintensive næringer til å møtes,
kan nye anvendelsesmåter av teknologi og nye næringsmuligheter dukke opp. Programmet er ikke et forskningsprogram, men en metode for å identifisere, utforske og utvikle nye teknologimuligheter. Prosjektene formes ved at et
antall håndplukkede personer fra ulike fagfelt møtes i en intensiv arbeidsuke i form av en idélab hvor nye prosjektideer
for nye teknologioverføringer utformes. De beste premieres med statlige penger; i Teknas forslag mellom 5–7 millioner
per prosjekt.77 Storbritannia har tidligere forsøkt denne typen teknologioverføringsprogram og har gode erfaringer
med det. Et annet mulig virkemiddel kunne være å finansiere konkrete teknologioverføringsprosjekter gjennom for
eksempel å dekke lønnskostnader for fagkompetanse fra olje og gass som ønsker å jobbe i andre næringer.
Det er ofte i skjæringspunktet mellom eksisterende næringsklynger at det nye næringslivet utvikles. 78 Innovasjon
Norge viser til at de aller fleste lønnsomme innovasjonene våre har vokst frem på områder der vi har hatt sterke klynger
og lange fagtradisjoner. Næringsklyngene er også viktige fordi de er med på å «styrke samspillet mellom store og små
[aktører], internasjonale og regionale, mellom etablert næringsliv og gründere.» 79 Et tiltak som ble foreslått i
Stavanger var å opprette en roterende traineeordning i forskjellige klyngemiljøer. Forslaget gikk ut på at en trainee
jobber eksempelvis et halvt år i tre forskjellige klynger for å se på hvilke muligheter som ligger i skjæringspunktet
mellom de forskjellige klyngene, eksempelvis mellom en velferdsklynge, IT-klynge og petroleumsklynge. På denne
måten kan man synliggjøre nye muligheter på tvers av eksisterende kompetanse- og teknologimiljøer i en etablert
struktur som næringsklyngemiljøene.
Mye av grunnlaget for næringsmulighetene i skjæringspunktet mellom næringer legges også av FoU på tvers av
sektorer. Forskningsrådet har pekt på at det er viktig å opprettholde støtte til petroleumssektoren og den FoU som
skjer der, spesielt i nedgangstider. De retter nå en spesiell utlysning fra ENERGIX-programmet 2 mot leverandørindustri
i petroleumsnæringen for å stimulere til FoU på tvers av sektorer.80 Forskningsrådet jobber med flere lignende initiativ
mot leverandørindustrien som nå opplever tøffere tider. Flere FoU-prosjekter på tvers av kompetansemiljøer innen
olje og gass og andre næringer kan gi oss viktige muligheter til å bygge videre på den kompetansen som bransjen sitter
på, og sørge for at kompetansen ikke blir stående stille i tider hvor mange permitteres.
2
ENERGIX-programmet støtter forskning på fornybar energi, effektiv energibruk, energisystem og energipolitikk.
25
Kompetanseheving kompletterer FoU
Økte bevilgninger til utdanning, forskning og innovasjon, gir liten effekt hvis man ikke også bidrar til kompetanseutvikling i bedriftene. 81 For at samfunnet skal kunne ivareta og styrke de kunnskapsressursene som ligger i arbeidsstokken må kompetanseheving i bedriftene i større grad stimuleres. 82 Kompetanse er i mange sammenhenger
ferskvare og må styrkes for å kunne ta i bruk forskning og nye innovasjoner. Det er ikke gitt at bedriftene selv
investerer i kompetansehevingstiltak. Reve og Sasson ved BI mener det alltid vil være en markedssvikt når det
gjelder investering i slike tiltak fordi bedriftene vil underinvestere i kompetansehevingstiltak siden de ikke gir
umiddelbar bedriftsøkonomisk avkastning. I mange tilfeller vil kompetansehevingstiltakene ikke nødvendigvis
matche 100 prosent med bedriftens behov. Kompetanseheving kan også føre til at personene bedriftene har
investert i blir kvalifisert for en annen jobb og forsvinner ut.
Derfor mener Reve og Sasson at man bør opprette en ordning som kan kompensere bedriftene for kompetanseheving. De viser til SkatteFUNN – en ordning som gir bedrifter rett til skattefradrag for FoU-aktiviteter inntil 2,2
millioner kroner i året, ut fra enkelte kriterier. «Kompetanseutvikling og FoU i bedriftene står i forhold til hverandre
og er avhengig av hverandre» mener Reve og Sasson, og foreslår derfor en lignende ordning for kompetansehevingstiltak, et «KompetanseFUNN». 83
3.
Stimulere etterspørsel
Markedene bestemmer mye, men markedene kan også i noen tilfeller være forutbestemt. Det er en fare for at
markeder kan «låses inne» og skape en stiavhengighet på tilbydersiden. Derfor er det fullt mulig, og noen ganger helt
nødvendig, å stimulere etterspørselssiden for å utvikle nytt næringsliv. Dette kan gjøres på flere måter: både gjennom
subsidier, anbudskrav, garantere marked og gjennom offentlige utviklingsprogram. Dette er ikke ment å være en
uttømmende liste, men vi nevner likevel noen få forslag.

Subsidier og skattefordeler: Norge har ført en elbil-politikk som har vært effektiv for å øke andelen elbiler på
norske veier. Ved å gi en rekke fordeler til el-bilister, inkludert skattefordeler og avgiftsreduksjoner, har Norge
skapt et marked for denne type biler i Norge (se boks under).

Grønne offentlig anbud: En annen måte staten kan stimulere til nye markeder for klimavennlige innovasjoner
er ved å stille miljøkrav i forbindelse med offentlige anskaffelser. Offentlig sektor kjøper varer og tjenester for
omlag 400 milliarder kroner i året. De siste årene har offentlige innkjøp utgjort om lag 14 prosent av BNP. 84
Eksempelet med den norske batterifergen Ampere, som ble utviklet som følge av at man i anbudet stilte krav
om nullutslipp, viser hvordan offentlige anbud kan brukes for å stimulere mer innovasjon. Flere slike modige
krav i offentlige anbud, i kombinasjon med at det stilles nødvendige midler tilgjengelig for det FoU-arbeidet
som kreves i bedriftene, vil kunne bidra til å utvikle flere nye løsninger som en lavkarbonverden trenger,
stimulere til innovasjon og ny/økt næringsvirksomhet. Per i dag fremmer ikke offentlige anbud innovasjon i
særlig stor grad. Anbudene er ofte rigide og svært detaljstyrende for tilbyder. Flere land har også utviklet
støtteordninger i flere trinn, der utviklere kan finansiere langsiktig teknologiutvikling som svar på konkrete
behov fra offentlige aktører.

Garantier for avsetning/ inntekt: Garanterte priser eller innkjøp kan redusere usikkerhet for utvikler av nye
løsninger og dermed bygge et mer stabilt marked for disse. Innen fornybar energi er feed-in tariffer et
eksempel på hvordan myndigheter stimulerer utvikling gjennom å toppe markedsprisen i en fase der umodne
teknologier gjør dem dyrere enn etablerte teknologier. Det var dette Tyskland gjorde for å stimulere mer
fornybar energiproduksjon i Energiwende. I Norge har man stimulert etterspørsel etter fornybar energi
gjennom grønne sertifikater. Fordi ordningen er teknologinøytral stimulerer den imidlertid for det meste
utvikling av fornybar vannkraft som allerede er billigst, og bidrar dermed ikke til utvikling av ny teknologi. Et
annet eksempel er fra legemiddelindustrien. Der kan utviklere av medisiner med begrenset marked
understøttes med ordningen «Advance Market Commitments» (AMC) som garanterer et visst oppkjøp av et
utviklet produkt. Slike modeller er mulige å se for seg også på andre markeder. I flere europeiske land og i
26
USA tildeler myndighetene forskningsmidler til utvikling av løsninger de selv har planer om å kjøpe lengre
frem i tid, som for eksempel i forsvarsindustrien. 85
Behov for virkemidler både på tilbuds- og etterspørselssiden
Det som er god klimapolitikk er ikke nødvendigvis god næringspolitikk, og vice versa. Norge er i dag det landet med
flest elbiler per innbygger. Dette er bra for klima, men har i all hovedsak skapt verdiskapning og arbeidsplasser
utenfor Norge. Selv om Norge har skapt et marked for elbiler har vi ikke lyktes med å skape noe form for næringsliv
som kan tilby det markedet etterspør. Her hadde Norge erfaringer å bygge på fra forsøkene med «Think»-bilen på
1990 og 2000-tallet. Det er ikke sikkert bilproduksjon kan finne en bærekraftig produksjonsmåte i et høykostland
som Norge, men automatisering av vareproduksjon gir nye muligheter. En mer helhetlig tilnærming til elbilpolitikken kunne bidratt til at vi i Norge eksempelvis utviklet produksjon av elbildeler og materialer som trengs til
elbilproduksjon. Andre viktige ledd i utviklingen av elbiler, som for eksempel batteriteknologi, ville kanskje ha lyktes
i Norge med tilstrekkelig investeringer og forutsigbare rammebetingelser. Dette eksempelet viser hva det kan bety
å aktivt gå inn for å gjøre noe på etterspørselssiden og skape et marked. Samtidig må vi sikre at norsk industri også
drar nytte av norsk klimapolitikk slik at det også skapes arbeidsplasser her hjemme.
Motsatt er etterspørsel en begrensning i det norske fornybarmarkedet, til tross for relevant kompetanse og
teknologi. Et eksempel er diskusjonene rundt etableringen av en havvind-næring i Norge. Mange peker på havvind
som en naturlig etterfølger «etter oljen» fordi det er en næring som har åpenbar kompetanse- og teknologioverlapp
med olje- og gassektoren. Dette er også en næring som øker internasjonalt, eksempelvis i Storbritannia og Japan.
Den kanskje største utfordringen med å få utløst de muligheter som ligger i havvind i Norge er knyttet til at det
norske kraftmarkedet i dag er såpass mettet. Vi går mot et kraftoverskudd i årene som kommer. Klarer man ikke
skape marked for mer kraft, til lands eller til havs, er det krevende å etablere en ny stor norsk vindindustri. Å satse
på havvind i Norge kan ses som bra for klima, men det kan bli krevende å få til næringsutvikling av det når
markedene er helt andre steder enn i Norge og norske aktører ikke finner det lønnsomt å satse (ikke en gang på
land som er mye billigere enn vind til havs).
4.
Offentlig og privat kapital til innovasjon og teknologiutvikling
En av de som mener staten må ta en ledende rolle for å utvikle de teknologiske fremskrittene på veien mot å løse
klimakrisen er den italiensk-amerikanske økonomen Mariana Mazzucato. Hun viser til at land som Kina og Tyskland
ligger i front når det gjelder klimateknologi mye takket være statlige subsidier til enkelte sektorer. I boken The Entrepreneurial State peker hun på at staten har spilt en svært viktig rolle i utviklingen av næringslivet i innovasjonsøkonomier:
I flere land har staten tatt risiko som private selskaper eller investorer ikke har villet ta. Det har utviklet helt nye
markeder og sektorer, som for eksempel internett, nanoteknologi og bioteknologi. Hun mener privat sektor bare finner
mot til å investere etter at staten har foretatt høy-risikoinvesteringer i ny teknologi.
Også gjennom strategisk statlig eierskap i nye, voksende markeder kan staten bidra til vekst i strategiske markeder. Da
Norge fant oljen sørget staten for opprettelsen av heleide og deleide statlige selskaper for å sørge for konkurranse,
også nasjonalt, hvilket igjen stimulerer til innovasjon og utvikling. Dette står for ettertiden som et vellykket eksempel
på en «infant industry»-strategi. 86 En «infant industry» er en ny industri som i oppstarten mangler forutsetninger for,
eller ikke er i stand til, å konkurrere mot utenlandske aktører. For å få bukt med denne utfordringen kan industrien gis
nasjonal beskyttelse, gjennom at den konkurrerer på bedre vilkår enn utenlandske aktører. Dette vil imidlertid ha en
kostnad for staten, og en vellykket strategi fordrer derfor at industrien på sikt modnes og klarer seg i internasjonal
konkurranse. Til tross for at denne proteksjonistiske strategien er kontroversiell, har «nesten alle dagens rike land
benyttet seg av tollmurer og subsidier for å utvikle sine egne industrier», ifølge den koreanske økonomen Ha-Joon
Chang. 87 Statlig eierskap i form av egenkapital kan altså være et middel både for økt konkurranse i markeder, og for å
tilrettelegge for at nye industrier kan vokse seg bærekraftige og private aktører etablere seg.
27
Statlige innovasjonsmidler sådde frøet til Apple og iPhone
Et eksempel Mazzucato viser til er utviklingen av Apple og deres iPhone. Mange ser dette som kremeksempelet på
suksessen ved at staten holder fingrene fra fatet og lar genierklærte entreprenører blomstre i åpent landskap.
Mazzucato viser imidlertid at det ikke er så enkelt. Teknologien som gjør en iPhone til en iPhone må man nemlig
takke det offentlige for, viser hun gjennom flere eksempler: Forløperen til internett var for eksempel et program
finansiert av det amerikanske Forsvarsdepartementet på 1960-tallet. Starten på GPS var det amerikanske
militærprogrammet Navstar i 1970. Og teknologien bak berøringsskjermen ble utviklet av selskapet FingerWorks.
Selskapet ble grunnlagt av en professor på det offentlige finansierte universitetet i Delaware og en av hans
doktorgradsstudenter, som var finansiert av CIA og National Science Foundation.
På flere av arbeidsmøtene ble tilgang på kapital pekt på som en utfordring, både for nyetableringer og for etablert
næringsliv. Mange pekte på demonstrasjons- og kommersialiseringsfasen av ny teknologi som den fasen hvor det i dag
er vanskeligst å få midler, både fra statlig og privat hold. Det hjelper lite at en idé er god hvis en bedrift ikke kan vise til
at den er testet i stor nok skala. Da vil det være krevende å få solgt produktet, og det kan også være vanskelig å tiltrekke
seg privat investeringskapital. I Norge bruker vi omlag 30 milliarder kroner på forskning og utvikling, men knapt 1–2
prosent av det samme beløpet for å kommersialisere resultatene av den forskningen.88
Sammenligning av virkemiddelapparatet i petroleum, marin og maritim næring
Forskningsrådet og Innovasjon Norge har gjort en gjennomgang av virkemiddelapparatet for teknologisk FoU i
marin, maritim og offshorenæringene for Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og
Olje- og energidepartementet. I rapporten slås det fast at det finnes et bredt spekter av virkemidler for «teknologisk
forskning og utvikling samt økt kunnskap om marked og muligheter» i disse næringene. Hovedvekten av
virkemidlene er imidlertid knyttet til forskning og utvikling, med mindre ressursbruk i demonstrasjons- og
kommersialiseringsfasen. Det er petroleumsnæringen som har det mest helhetlige virkemiddeltilbudet, og best
samhandling mellom virkemiddelapparat og næringsutøverne, mens marin sektor har det minst helhetlige tilbudet.
Forskningsprogrammet DEMO2000 trekkes frem som en viktig brikke i virkemiddelapparatet for petroleumsnæringen som ikke finnes i de andre næringene. Programmet bidrar med risikoavlastning i uttestings- og piloteringsfasen av ny offshore petroleumsteknologi, noe som er viktig for å kommersialisere FoU-innsatsen. Flere har påpekt
at DEMO2000 i likhet med mange andre virkemidler sprer midlene for tynt på for mange prosjekter
Det ligger mange muligheter for norske bedrifter i dagens virkemiddelapparat. Samtidig vil det å satse på videre
teknologiutvikling, innovasjon og kommersialisering bidra til «viktig posisjonering av norske bedrifter i industrier som
trolig vil vokse sterkt internasjonalt.» 89 Selv om statlig kapital kan bidra, må også privat kapital stimuleres inn i nye
markeder. Statlig kapital kan være et viktig virkemiddel for å tiltrekke privat kapital og redusere risiko. I Finland har
staten tatt initiativ til et program for å skaffe til veie én milliard euro i et risikokapitalfond (venture capital fund).90
Fondet skal ha et særlig fokus på foretak i vekst. For å skaffe privat kapital er tanken at staten tar størstedelen av
eventuelle tap, mens de private kapitaleierne får mesteparten av eventuelle overskudd. Ideen er at staten skal
stimulere til økte investeringer av privat risikokapital ved å avlaste de private kapitaleierne for risiko.
Også innen forskningspolitikken kan man stimulere til mer privat kapital inn i utviklingsløp ved hjelp av å garantere
statlige midler. Forskningsrådet fikk nesten tredoblet sine midler til miljøvennlig energi etter klimaforliket i 2008, og
har sett en stor økning i etterspørsel etter denne typen forskningsmidler. Særlig er etterspørselen stor etter FoU-midler
som næringslivet kan søke på. Mer midler og høyere oppmerksomhet har ifølge Forskningsrådet ført til en kraftig
økning i antall søknader generelt, og antall søknader med høy kvalitet spesielt. Forskningsrådet skriver i en rapport om
forskningsstøtten etter klimaforliket at «veksten i antallet bedrifter som er engasjert i energiforskning viser at
risikoavlastningen som det offentlige tilbyr i stor grad er avgjørende for at næringsaktører skal kunne prioritere
28
langsiktig teknologiutvikling rettet mot et usikkert marked i en tidlig fase». 91 Siden 2008 har det vært en vekst på 230
prosent i næringslivets bidrag til forskningsprosjekter innen miljøvennlig energi.
Mye norsk kapital investeres i eiendom fremfor for eksempel næringsutvikling fordi det første er svært fordelaktig
skattemessig. Agenda har tidligere tatt til orde for at innføringen av eiendomsskatt vil bidra til å gjøre noe med denne
ubalansen. 92
Mindre risikokapital i Norge enn andre steder i Norden
En rapport fra Boston Consulting Group peker på at det er spesielt vanskelig å innhente risikokapital i en mellomfase
for oppstartselskaper i Norge, og at investeringene fra ekstern risikokapital i Norge i 2013 var lavest i Norden.
Rapporten mener få uformelle investorer og norske gründeres begrensede vekstambisjoner kan være med og
forklare hvorfor. Offentlig sektor spiller imidlertid en viktigere rolle for risikokapital i Norge, enn i Sverige og Finland,
spesielt i såkorn- og oppstartfasen. 93 Dette vitner om at en av hovedutfordringen i Norge er å tiltrekke mer privat
risikokapital. Som en mulig løsning, nevner rapporten at: «Flere land, blant annet Storbritannia og Sverige, har
innført skatteinsentiver for investeringer i oppstartsselskaper for å øke tilgangen på risikokapital fra kunnskapsrike
og erfarne investorer ("smart kapital").» 94
29
Konklusjon
I dette notatet har vi sett på hvordan kompetanse og teknologi fra norsk olje og gass kan bidra inn mot en
lavutslippsøkonomi: fra svart gull til grønn vekst. Vi har vist at vi har langt igjen for å nå nasjonale klimamål, men også
at vi besitter betydelige ressurser i form av nødvendig teknologi og kompetanse. Skal vi lykkes med å omsette disse
ressursene i ny grønn vekst kreves en aktiv næringspolitikk. Historien om starten på det norske oljeeventyret har mye
å lære oss. I tillegg må vi i dag i langt større grad se klima- og næringspolitikken under ett. Vi må bruke næringspolitikken
til å nå klimamålene og klimapolitikken til å lykkes med næringsutvikling. Da må vi ta modige valg. Vi mener norsk
næringspolitikk må samle kreftene i noen tydelige. Kriteriene og de utvalgte satsingene må være omforent og kjent
for alle, og gi tydelig retning i klima- og næringspolitikken. Slike mål kan understøttes av en rekke ulike tiltak som styrker
teknologioverføring, investeringer, og etterspørsel på veien mot lavutslippssamfunnet. Trepartssamarbeidet bør ha en
sentral rolle her.
Tankesmien Agenda foreslår tre punkter for en mer samlet klima- og næringspolitikk:
1.
For det første må vil velge klimatiltak som flytter oss teknologisk og som har varig effekt. I valget mellom
ulike klimatiltak må vi velge dem som bidrar til et varig skifte fremfor tiltak som forlenger dagens
teknologi. Innfasing av elbiler og andre utslippsfrie transportformer innebærer et teknologisprang. Det
samme gjelder ren produksjon av materialer lavutslippssamfunnet trenger. Gode klimatiltak kan handle
om å endre grunnleggende infrastruktur som gjør oss uavhengige av fossil energi. For eksempel å skifte
til biler, ferger og skipsfart som ikke slipper ut CO2. Her ligger også muligheter til å utvikle nye næringer
og gripe markedsmuligheter i lavutslippssamfunnet.
2.
For det andre må vi støtte teknologi- og kompetanseoverføring fra olje og gass til nye områder. Mye av
teknologien fra olje og gass kan anvendes på nye løsninger for lavutslippssamfunnet. Vi vet at det er i
skjæringspunktet mellom eksisterende næringer at det ofte oppstår nye. Teknologioverføringsprogrammer, trainee- og hospitantordninger og tverrfaglige FoU midler kan både lette omstilling og
omstrukturering i olje- og gassnæringen, og bidra til overføring av teknologi og ny innovasjon.
3.
For det tredje må vi fastsette flere forpliktende mål for klimaløsninger som både kutter utslipp og fremmer
teknologi og norsk næringsutvikling, spesielt i sektorene industri, transport og energi. Tankesmien Agenda
mener norsk næringspolitikk må samle kreftene i noen tydelige satsinger utfra to kriterier: Sterk norsk
teknologi og langsiktige klimaløsninger. Målene bør være kjent for alle og underbygges av langsiktige
reguleringer og støtteordninger.
Dette notatet er skrevet av Helga Rognstad, Andreas Haga Raavand og Sigrun Aasland (Tankesmien Agenda) april–juni 2015.
Tankesmien Agenda står ansvarlig for alle eventuelle feil og mangler i dokumentet. Ta gjerne kontakt dersom du finner slike.
Alle konklusjoner og anbefalinger i dette notatet er Tankesmien Agendas, og ikke nødvendigvis bidragsyternes og
samarbeidspartneres syn.
Vi vil rette en stor takk til flere som har tatt seg tid til å svare på spørsmål og kommet med innspill til arbeidet med dette
prosjektet:
Markus Steen, forsker SINTEF Teknologi og Samfunn
Karl Kristensen, Runa Haug Khoury og Hallstein Havag, rådgivere i Bellona
30
Terje Sletnes, direktør samfunnspolitikk og Thor Egil Braadland, seniorrådgiver Tekna
Nina Jensen, generalsekretær WWF
Nils Røkke, Klimadirektør SINTEF
Jon Evang, Kommunikasjonssjef i Miljøstiftelsen Zero
Rolf Jarle Brøske, kommunikasjonsdirektør i Det norske oljeselskap ASA
Ivar Slengesol, utlånsdirektør for industri og fornybar energi i Eksportkreditt Norge
Kjetil Lund, Senior Vice President Strategic Finance hos Statkraft
Spesiell stor takk til prosjektets ressursgruppe bestående av:
Roger Pedersen, samfunnskontakt Norsk olje og gass
Hildegunn T. Blindheim, fagsjef klima Norsk olje og gass
Geir Vollsæter, spesialrådgiver Industri Energi
Inger Hoff, spesialrådgiver Industri Energi
Amir Sasson, førsteamanuensis BI
Asbjørn Torvanger, seniorforsker CICERO Senter for klimaforskning
Marius Holm, leder i Miljøstiftelsen Zero
Daniel Willoch, rådgiver Norwea
Takk også til alle de 74 deltakere og tilretteleggere som bidro i forbindelse med vår arbeidsmøteserie i Hammerfest,
Kristiansund, Bergen og Stavanger.
31
Sluttnoter
1
Miljøstatus i Norge (2015) «Norge som lavutslippssamfunn»,
<http://www.miljostatus.no/Tema/Klima/Klimanorge/Tiltak-og-virkemidler/Norge-som-lavutslippssamfunn/>
[Lesedato: 08.06.15]
2
Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet (2015) «Statens inntekter fra petroleumssektoren», artikkel på
nettstedet www.norskpetroleum.no, <http://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/> [Lesedato:
24.06.15]
3
International Research Institute of Stavanger (2015) «Industribyggerne 2015», Rapport IRIS - 2015/031,
<http://www.norskoljeoggass.no/Global/Publikasjoner/Industribyggerne%202015%20IRIS.pdf> [Lesedato: 24.06.15]
4
Oljedirektoratet og Olje- og energidepartementet (2015) «Statens inntekter fra petroleumssektoren», artikkel på
nettstedet www.norskpetroleum.no, <http://www.norskpetroleum.no/okonomi/statens-inntekter/> [Lesedato:
24.06.15]
5
Ibid.
6
SSB (2015), «Utenrikshandel med varer, 2014, foreløpige tall», 15. januar,
https://www.ssb.no/utenriksokonomi/statistikker/muh/aar-forelopige/2015-01-15 [Lesedato: 23.04.2015]
7
Eksportkreditt Norge (2015) presentasjon på debattseminar 12. mai 2015 «Topplederne i virkemiddelapparatet
møter leverandørbedriftene». Sammenlikningen tar ikke hensyn til leverandørindustriens omsetning i
hjemmemarkedet, for olje og gass estimert til NOK 255 mrd. i 2012. Ta kontakt med Ivar Slengesol i Eksportkreditt
Norge for å få oversendt presentasjonen.
8
Teknisk Ukeblad (2014) «Norsk oljeservice setter nye rekorder i utlandet. Neste år kan det være over», 23. oktober,
<http://www.tu.no/petroleum/2014/10/23/norsk-oljeservice-setter-nye-rekorder-i-utlandet.-neste-ar-kan-det-vareover> [Lesedato: 04.05.2015]
9
Se for eksempel: NOU 2015:1 «Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd: Produktivitetskommisjonens første
rapport», Finansdepartementet,
<https://www.regjeringen.no/contentassets/ef2418d9076e4423ab5908689da67700/no/pdfs/nou20152015000100
0dddpdfs.pdf> [Lesedato: 02.06.15]
10
NHO (2015) «Fra særstilling til omstilling», 13. februar <https://www.nho.no/Politikk-og-analyse/Okonomiskpolitikk-og-analyse/fra-sarstilling-til-omstilling/ > [Lesedato: 18.04.2015]
11
Norges Bank (2015) «Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet 1/15», fig 1.12
<http://static.norges-bank.no/pages/102900/Figurer_PPR_1_15.pdf?v=23032015145527> [Lesedato: 02.05.2015]
12
Meld. St. 12 (2012–2013) «Perspektivmeldingen 2013», Oslo: Finansdepartementet. s. 73.
<https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld-st-12-20122013/id714050/> [Lesedato: 10.05.15]
13
Prestmo, Joakim Blix; Strøm, Birger og Midsem, Hilde Karoline (2015) «Ringvirkniner av petroleumsnæringen i
norsk økonomi», Rapporter 2015/8, Oslo: SSB, <http://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-ogpublikasjoner/ringvirkninger-av-petroleumsnaringen-i-norsk-okonomi> [Lesedato: 17.04.2015]
14
International Research Institute of Stavanger (2015) «Industribyggerne 2015», Rapport IRIS - 2015/031,
<http://www.norskoljeoggass.no/Global/Publikasjoner/Industribyggerne%202015%20IRIS.pdf> [Lesedato: 24.06.15]
15
E24 (2015), «Disse norske oljefeltene står i fare på grunn av lav oljepris», 13. januar <http://e24.no/energi/dissenorske-oljefeltene-staar-i-fare-paa-grunn-av-lav-oljepris/23357796> [Lesedato: 27.05.2015]
16
http://www.dn.no/nyheter/energi/2015/05/18/2056/Oljeinvesteringer/oljeinvesteringer-kuttet-med-700milliarder
17
NRK.no (2015) «Nedgang i oljebransjen», 23. juni, <http://www.nrk.no/nyheter/1.11527404> [Lesedato: 23.06.15]
18
Dagens Næringsliv (2015) «Kraftig fall i arbeidsinnvandringen», 19. mai,
<http://www.dn.no/nyheter/2015/05/19/1001/Innvandring/kraftig-fall-i-arbeidsinnvandringen> [Lesedato:
25.05.2015]
19
International Energy Agency (2014) «World Energy Outlook 2014»,
<http://www.iea.org/publications/freepublications/publication/WEO_2014_ES_English_WEB.pdf>
[Lesedato:23.06.15]
20
Bjartnes, Anders (2015) «IEA: CO2-budsjettet brukt opp i 2040», 16. juni, Energi og Klima,
<http://energiogklima.no/blogg/bjartnes/iea-co2-budsjettet-brukt-opp-i-2040/> [Lesedato: 17.06.15]
32
21
Financial Times (2015) «Renewable power will overtake coal if climate pledges are kept», 15. juni,
<http://www.ft.com/intl/cms/s/0/43c8d800-1119-11e5-a8b1-00144feabdc0.html?siteedition=intl#axzz3d6txrtxx>
[Lesedato: 16.06.15]
22
Statoil (2015) «Energy Perspectives 2015», presentasjon på presseseminar 4. juni,
<http://www.statoil.com/en/NewsAndMedia/News/EnergyPerspectives/Downloads/Energy%20Perspectives%20201
5%20Press%20seminar%20(updated).pdf> [Lesedato: 04.06.15]
23
Sande, Leif og Thorvaldsen, Knut (2015) «En fremtid i norsk olje- og gassindustri», 14. april,
<https://www.norskoljeoggass.no/no/Nyheter/2015/02/En-fremtid-i-norsk-olje--og-gassindustri/
24
Dagens Næringsliv (2015) «- Vi trenger hver eneste dråpe norsk olje», 15. juni,
<http://www.dn.no/nyheter/2015/06/15/2056/-vi-trenger-hver-eneste-drpe-norsk-olje> [Lesedato: 15.06.15]
25
Eksportkreditt Norge (2015) presentasjon på debattseminar 12. mai 2015 «Topplederne i virkemiddelapparatet
møter leverandørbedriftene». Ta kontakt med Ivar Slengesol i Eksportkreditt Norge for å få oversendt
presentasjonen.
26
Wikipedia (2015) «Growth of photovoltaics», <http://en.wikipedia.org/wiki/Growth_of_photovoltaics> [Lesedato:
23.06.15]
27
Tekna (2015) Lerchendal Konferansen 2015 – Endrings-agenter for Grønn Vekst. Notat med innspill til
bordsamtaler.
28
The European Wind Energy Association (2014) «Wind in power – 2014 European statistics»,
<http://www.ewea.org/fileadmin/files/library/publications/statistics/EWEA-Annual-Statistics-2014.pdf> [Lesedato:
23.06.15]
29
Frankfurt School-UNEP Centre og Bloomberg New Energy Finance (2014), «Global Trends in Renewable Energy
Investment 2014 – Key Findings», <http://www.unep.org/pdf/Green_energy_2013-Key_findings.pdf> [Lesedato:
30.06.15]
30
SSB (2015) «Utslipp av klimagasser, 1990-2013, endelige tall»: <https://www.ssb.no/klimagassn/> [Lesedato
13.04.15]
31
Ibid.
32
Miljødirektoratet (2014) Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling, Rapport M229, s. 99,
<http://www.miljodirektoratet.no/no/Publikasjoner/2014/Oktober-2014/Kunnskapsgrunnlag-forlavutslippsutvikling/> [Lesedato 13.04.15]
33
Gassproduksjon har gått opp tilsvarende det olje har gått ned, og har lavere utslipp enn olje. Se for øvrig side 15.
34
Meld. St. 1 (2014–2015), Nasjonalbudsjett 2015, Finansdepartementet, s. 88,
<https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/Meld-St-1-20142015/id2005410/> [Lesedato 13.04.15]
35
Miljødirektoratet (2014) Kunnskapsgrunnlag for lavutslippsutvikling, Rapport M229, s. 6,
<http://www.miljodirektoratet.no/no/Publikasjoner/2014/Oktober-2014/Kunnskapsgrunnlag-forlavutslippsutvikling/> [Lesedato 13.04.15]
36
Konkraft (2008) «Petroleumsnæringen og klimaspørsmål - Et sammendrag av KonKraft-rapport 5»,
<http://konkraft.no/wp-content/uploads/2015/02/KonKraft-rapport-5-Petroleumsn%C3%A6ringen-ogklimasp%C3%B8rsma%CC%8Al-sammendrag.pdf> [Lesedato: 22.06.15]
37
Torvanger, Asbjørn og Løfsnes, Ole (2014), «Klimaeffekten av Elektrifisering av Utsira-Høyden»,
Samfunnsøkonomen No. 19, s. 13.
38
Miljøstiftelsen ZERO (2011) «Strøm fra land til olje- og gassplattformer», Oslo: Miljøstiftelsen ZERO, s. 5.
39
Torvanger, Asbjørn og Løfsnes, Ole (2014), «Klimaeffekten av Elektrifisering av Utsira-Høyden»,
Samfunnsøkonomen No. 19, s. 13.
40
Laukhammer, Vegard (2014) «Driv Utsirahøyden med offshore vind», 11. februar,
<http://energiogklima.no/kommentar/driv-utsirahoyden-med-offshore-vind/> [Lesedato: 27.05.15]
41
Miljøstiftelsen ZERO (2011) «Strøm fra land til olje- og gassplattformer», Oslo: Miljøstiftelsen ZERO, s. 12.
42
Dagens Næringsliv (2015) «Han har ikke gitt opp et ‘månelandingsprosjekt’ i Norge», 6. mai,
<http://www.dn.no/nyheter/energi/2015/05/06/1352/CO/han-har-ikke-gitt-opp-et-mnelandingsprosjekt-i-norge>
[Lesedato: 27.05.15]; Olje- og energidepartementet (2015) «Samandrag av Gassnovas utgreiing av moglege fullskala
CO2-handteringsprosjekt i Noreg»
<https://www.regjeringen.no/contentassets/3652c303169e46e7815617adab685710/idestudie-samandrag.pdf>
[Lesedato: 27.05.15]
33
43
Global CCS Institute (2015) «The Critical Role of CCS - There Cannot Be an Effective Mitigation Response to Climate
Change without CCS», <http://hub.globalccsinstitute.com/publications/global-status-ccs-2014/critical-role-ccs-therecannot-be-effective-mitigation-response-climate-change-without-ccs> [Lesedato: 23.06.15]
44
Torvanger, Asbjørn (2015) «Sats på norsk biomasse-CCS», 19. september,
<http://www.dn.no/meninger/debatt/2014/09/18/2158/Teknologi/sats-p-norsk-biomasseccs> [Lesedato: 02.06.15]
45
SSB (2011) «Nasjonalformue, arbeidskraft og produktivitet», Økonomisk utsyn 1/2011,
<https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/oa_201101/04prod.pdf> [Lesedato 22.05.15]
46
Aaberge, Rolf (2015) «Pikettys dystre spådom og inntektsfordelingen i Norge», Samtiden no. 1/15, Oslo: Samtiden,
s. 73.
47
Ibid.
48
Reve, Torgeir og Sasson, Amir (2012), «Kunnskapsbasert næringsutvikling», Magma,
<http://www.magma.no/kunnskapsbasert-naringslivsutvikling> [Lesedato: 07.04.15]
49
Weaver, Tyson og Steen, Markus (2013) «Utviklingstrekk i den norske energiindustrien – en analyse av dynamikk
og diversifikasjon og mot (nye) energiteknologier og markeder», CenSES rapport 1/2013, s. 2,
<http://www.ntnu.no/documents/7414984/0/WeaverSteen+2013+Norsk+energiindustri_rapport_.pdf/59cb9a7244ab-44ba-966d-77121a41fe06> [Lesedato 16.05.15]
50
Tekna (2014) «Norske reservoarer - I hvor stor grad kan petroleumsrelevant kompetanse anvendes i andre
sektorer enn olje og gass?» Oslo: Tekna. s. 7.
51
Tekna (2014) «Norske reservoarer - I hvor stor grad kan petroleumsrelevant kompetanse anvendes i andre
sektorer enn olje og gass?» Oslo: Tekna. s. 8.
52
Norsk olje og gass (2014) «Teknologioverføringer fra olje og gassektoren», rapport i samarbeid med Rambøll,
<http://www.norskoljeoggass.no/grensesprengerne> [Lesedato: 07.04.15]
53
Greater Stavanger (2014) «Forprosjekt Nye Næringer», se vedlegg 2:
<https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&cad=rja&uact=8&ved=0CB0QFjAA&url=htt
p%3A%2F%2Fbeta.greaterstavanger.com%2Findex.php%2Fcontent%2Fdownload%2F4800%2F36782%2Fversion%2
F1%2Ffile%2FSak%2B32%2BVedlegg%2BNye%2Bn%25C3%25A6ringer.pdf&ei=MINtVfmXOMOwsAGoi4CYBg&usg=A
FQjCNEKXx-7IQ0vMv5_TUOqwHlL3HekGw&sig2=W-YOAD9yMihJHmvMFCnkfA&bvm=bv.94455598,d.bGg>
[Lesedato: 01.06.2015]
54
Basert på en oversikt laget av Karl Kristensen i Bellona over teknologimiljøer i olje og gass, behov i
lavutslippssamfunnet og mulige anvendelsesmåter av eksisterende teknologi på nye måter.
55
Det vil si samarbeid mellom Staten, arbeidsgiverorganisasjonene, og arbeidstakerorganisasjonene.
56
Mer om dette programmet på s. 25.
57
Den historiske parallellen til oljebudene er blitt brukt av flere, blant annet Miljøpartiet de Grønne som på sitt
landsmøte i 2015 lanserte ti punkter for et grønt skifte i norsk næringsliv.
58
The Global Commission on Economy and Climate (2014) «The New Climate Economy – Better Growth Better
Climate», digital fremstilling av rapporten: <http://newclimateeconomy.report/> [Lesedato: 02.06.15]
59
Haug Khoury, Runa (2015) «Kan vi kjøpe oss fri?», 11. februar, Miljøstiftelsen Bellona;
<http://bellona.no/nyheter/industri/2015-02-kan-vi-kjope-oss-fri> [Lesedato: 02.06.15]
60
Aas, Anne Jorun (2015) «Strategiske veivalg og omstilling for fossile selskaper», 27. januar, Energi og Klima,
<http://energiogklima.no/kommentar/strategiske-veivalg-og-omstilling-for-fossile-selskaper/> [14.05.15]
61
Gram, Trond (2015) Fallitt. Norske finansielle kriser. Oslo: Res Publica.
62
Ibid.
63
Nettavisen (2010) «-Jeg var ung og uerfaren», 19. oktober, <http://www.nettavisen.no/na24/3008413.html>
[Lesedato: 03.08.25]
64
Innovasjon Norge (2015) «Drømmeløftet», rapport 21. mai, s. 14. <http://www.xn--drmmelftet1cbe.no/hovedrapporten-fra-drommeloftet/> [Lesedato: 26.05.15]
65
Ibid.
66
Ytterstad, Andreas (2013) 100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! – For en klimaløsning nedenfra, Oslo:
Gyldendal, s. 39.
67
Enova «Enova investerer 122 millioner kroner i Tizir», <http://www.enova.no/finansiering/naring/aktuelt/enovainvesterer-122-millioner-kroner-i-tizir/250/2077/> [Lesedato: 28.06.15]
34
68
Enova «Enova investerer 1,55 milliarder i Hydros pilotanlegg på Karmøy»,
<http://www.enova.no/finansiering/naring/aktuelt/enova-investerer-155-milliarder-i-hydros-pilotanlegg-pakarmoy/250/1900/> [Lesedato: 28.06.15]
69
NRK.no (2015) «380 millioner i støtte til mer miljøvennlig kobberproduksjon», 27. juni,
<http://www.nrk.no/sorlandet/380-millioner-kroner-til-glencore-1.12431236> [Lesedato: 27.06.15]
70
Meld.St.13 «Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU», Klima- og miljødepartementet, s. 23,
https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/meld.-st.-13-2014-2015/id2394579/ [Lesedato: 18.02.15]
71
For en gjennomgang av Energiwende se: Agora Energiwende (2013) «12 insights on Germany’s Energiwende»,
Agora Discussion Paper, <http://www.agoraenergiewende.org/fileadmin/downloads/publikationen/Impulse/12_Thesen/Agora_12_Insights_on_Germanys_Ener
giewende_web.pdf> [Lesedato: 28.05.15]; Røynesdal, Jostein (2014) «Tysklands Energiwende», Rapport nr. 02/2014
Norsk Klimastiftelse, <http://klimastiftelsen.no/energiewende/> [Lesedato: 07.04.15];
72
International Renewable Energy Agency (2015) «Renewable Energy and Jobs – Annual Review 2015»,
<http://www.irena.org/DocumentDownloads/Publications/IRENA_RE_Jobs_Annual_Review_2015.pdf> [Lesedato:
02.06.15]
73
Weaver, Tyson og Steen, Markus (2013) «Utviklingstrekk i den norske energiindustrien – en analyse av dynamikk
og diversifikasjon og mot (nye) energiteknologier og markeder», CenSES rapport 1/2013, s. 20,
<http://www.ntnu.no/documents/7414984/0/WeaverSteen+2013+Norsk+energiindustri_rapport_.pdf/59cb9a7244ab-44ba-966d-77121a41fe06> [Lesedato 16.05.15]
74
Econ Pöyry (2010) «Rammeverk for utvikling av miljøteknologi», s. 62,
<http://www.miljodirektoratet.no/old/klif/nyheter/dokumenter/Econ_rammeverk_utv_miljotek.pdf> [Lesedato:
03.08.15]
75
Ibid.
76
Tekna (2014) «Norske reservoarer - I hvor stor grad kan petroleumsrelevant kompetanse anvendes i andre
sektorer enn olje og gass?», Oslo: Tekna, s. 23–24.
77
Tekna m.fl. (2015) «Transferit 1 – Teknologioverføring for innovasjon», prosjektskisse 19. mars,
<https://www.tekna.no/globalassets/filer/rapporter/transferit-1.pdf?_t_id=1B2M2Y8AsgTpgAmY7PhCfg prosent3d
prosent3d&_t_q=transferit&_t_tags=language prosent3ano prosent2csiteid prosent3ab004f48c-cac1-450b-952b889403cdd765&_t_ip=10.50.47.8&_t_hit.id=CGI_Delegate_Models_Media_GenericMedia/_c76b6ea6-5ffe-467bb3b4-0779f4a9f2c4&_t_hit.pos=1> [Lesedato: 16.05.15]
78
Reve, Torgeir og Sasson, Amir (2012) Et kunnskapsbasert Norge, Oslo: Universitetsforlaget, s.344.
79
Innovasjon Norge (2015) «Drømmeløftet», rapport 21. mai, s. 15–16, <http://www.xn--drmmelftet1cbe.no/hovedrapporten-fra-drommeloftet/> [Lesedato: 26.05.15]
80
Mer om utlysningen på Forskningsrådets hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/prognettenergix/Nyheter/Samarbeidsutlysning_mellom_ENERGIX_og_PETROMAKS_2/1254009521355/p1253980140074
[Lesedato: 03.06.15]
81
Reve, Torgeir, Chaffey, Paul og Solbakken, Tor-Arne (2012) «KompetanseFunn for økt verdiskaping», 19. januar,
<https://www.bi.no/forskning/News/nyheter-2012/kompetansefunn-for-okt-verdiskaping/> [Lesedato: 22.05.15]
82
Reve, Torgeir og Sasson, Amir (2012) Et kunnskapsbasert Norge, Oslo: Universitetsforlaget, s. 352.
83
Ibid.
84
Statistisk sentralbyrå (2015), «Offentlig innkjøp, 2013», 21. januar, <https://www.ssb.no/offinnkj> [Lesedato:
12.05.2015]
85
OECD (2010) «Public procurement programmes for small firms – SBIR-type programmes», OECD Innovation Policy
Handbook, <http://www.oecd.org/innovation/policyplatform/48136807.pdf> [Lesedato: 28.06.15]
86
Se for eksempel: https://www.norskoljeoggass.no/PageFiles/6981/Kunnskap%20om%20kunnskap.pdf
87
Chang, Ha-Joon (2002) Kicking Away the Ladder: Development Strategy in Historical Perspective, London: Anthem
Press.
88
Tall fra FORNY-programmet til Forskningsrådet (178 millioner i 2015) i forhold til Stortingets bevilgning til FoU (ca.
28 milliarder).
89
Weaver, Tyson og Steen, Markus (2013) «Utviklingstrekk i den norske energiindustrien – en analyse av dynamikk
og diversifikasjon og mot (nye) energiteknologier og markeder», CenSES rapport 1/2013, s. 23,
<http://www.ntnu.no/documents/7414984/0/WeaverSteen+2013+Norsk+energiindustri_rapport_.pdf/59cb9a7244ab-44ba-966d-77121a41fe06> [Lesedato 16.05.15]
35
90
Bloomberg (2013) «Finland Turns to Venture Funds to Rescue Economy: Nordic Credit», 5. April,
<http://www.bloomberg.com/news/articles/2013-04-05/finland-turns-to-venture-funds-to-rescue-economy-nordiccredit> [Lesedato: 15.06.2015]
91
Norges Forskningsråd (2014) «Mobilisering av energiforskningen - Klimaforliket har gitt kunnskap og
næringsmuligheter», Oslo: Norges Forskningsråd, s.7–8. Publikasjonen kan bestilles på
<www.forskningsradet.no/publikasjoner>
92
Du kan lese hele Agendas perspektivnotat «Et rettferdig skattesystem» (2014) på Tankesmien Agendas
hjemmesider: <www.tankesmienagenda.no>
ii
The Boston Consulting Group (2014) «Innovasjon og entreprenørskap - kilder til fremtidige konkurransefortrinn»,
SIKT 2014. <http://sikt2014.no/files/SIKT_Rapport_Final_22.09.14.pdf> [Lesedato: 15.06.2015]
94
Ibid.
36