1. No category

10
NY TID – UKENTLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
| NR. 15 | 22.-28. APRIL 2015
Kommentar & debatt
Ukeavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)
Verdens beste nyheter
Ukentlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. [email protected]
Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected]
Marte Mesna, redaksjonssekretær | 936 71 309 | [email protected]
Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk]
INNLEGG
RAGNHILD LUNNER, HANNE SOFIE LINDAHL, JØRN WICHNE PEDERSEN, MARI
GJENGEDAL, JØRGEN LJØNES
© Scanpix
VÅR FLAUE FESTUNG NORWEGEN
Nordmenn
flest
er ikke
generøse
nok
overfor
folk
som
har det
langt
verre
enn
dem
selv.
Kronikk: Maks 8000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av
deg selv. [email protected]
Debatt: Innlegg kan være 5000 tegn med mellomrom. Replikker kan
være opptil 3000 tegn. E-post: [email protected]
Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere.
Nærmere 1000 flyktninger på vei over Middelhavet druknet – samtidig med at Jonas Gahr Støre erklærte at Arbeiderpartiet vil slippe
inn 10 000 syriske flyktninger i Norge. Båtflyktningene på vei fra
Libya hadde en drøm om å komme ut av fattigdom. De sank i stedet
til bunns eller endte i likposer på Malta og Italia. Den 20 meter lange
båten var i havsnød søndag morgen da et skip nærmet seg for å hjelpe. Flyktningene på båtdekket løp over til den ene siden og vinket og
vinket, for så å holde seg fast der de hang over skutesiden – hvoretter båten tippet over ende i havet som slukte nesten alle. Mange
var innelåst under dekk.
Disse «slaveskipene» er overfylte og henger så vidt sammen.
Smuglerne spekulerer også i at båter blir reddet, så de fyller ikke en
gang opp med nok drivstoff. Hundretusener fra Afrika og Midtøsten
risikerer livet med håp om et bedre liv. De har ikke noe å vende
tilbake til. De reiser fra krigsområder og dyp fattigdom. Blant disse
er også syrere på flukt, som oftest i den østre ruten fra Tyrkia over
havet til Hellas, da landeveien har for mange stengsler.
Nå har altså Støre fulgt Venstres tidligere forslag om 10 000 syrere
til Norge, og SV og Sp er med. Krf er også positive, slik at det taler
for Stortingsflertall. Men for mange av oss her i landet er det hele
ganske flaut. Flaut fordi politikerne har holdt så lenge tilbake. Flaut
fordi dette landet ikke har større ambisjoner. Det er skammelig at
det ikke finnes politikere som tør å utfordre folkets mening lenger.
Vel har Norge et lite generøst folk, noe både vår fremmedfiendtlighet og vår valgte regjering avspeiler. Nordmenn flest – de 85 prosent som sjelden bryr seg – er ikke generøse nok overfor de som
har det langt verre enn dem selv. Fremfor å mane til handling, er
innstillingen – som hos Frp – at det bare er så alt for mange der ute
… Godt hjulpet av aviskampanjer mot de Andre, mot de Fremmede,
mot mulige «terrorister». Og norsk venstreside preges ikke akkurat
av tanker om at arbeidere i alle land skal forene seg. Det har blitt
viktigere å si nei til gater fylt av tiggere; nei til høyrøstede arabere; nei
til kjekke sydlendinger som sjarmerer for mye. Flertallet av Norge
vil ha Norge for seg selv.
Norsk politikk har dessuten få visjoner for flyktningene annet enn
å stue dem inn og bort, eller å sende dem tilbake. Vil regjeringen
nå mykes opp av stortingsflertallet, eller sier de seg tilfredse med å
sende noen båter inn i området for å hjelpe til med likposene? Fra
Frp-hold hører vi at våre asylmottak allerede er for sprengte.
Norges uvilje til å hjelpe viser seg i grell kontrast om man kikker
over grensen til svenskene. Landet som bare har dobbelt så stor
befolkning har tatt imot nesten 20 ganger så mange syrere som
oss – 53 000 syriske flyktninger har sluppet unna krigens redsler
ved å komme til Sverige. Vel har vi sendt noe penger ned til Syrias
naboland for å hjelpe, men med tanke på Libanon og Tyrkias henholdsvis 1,2 og 1,7 millioner syriske flyktninger, blir grensen på
10 000 nærmest for symbolpolitikk å regne. Kanskje ikke så ulik
USAs 700 syriske flyktninger, der man nå ønsker å øke dette med 2000.
Må USA stadig minnes på at de er et land av immigranter? Man kan
vel regne med at Høyre og Frp, i likhet med republikanerne i den
amerikanske kongressen, vil bremse flyktningestrømmen med krav
om garantier for at syrerne ikke er «terrorister».
For tiden sitter mellom en halv og en hel million mennesker
og venter på å komme videre i Libya. I likhet med syrerne er de
desperate. De har vært lut fattige for lenge. I fjor kom 230 000 seg
over Middelhavet til Europa – 3200 klarte det ikke og døde til havs.
130 000 har blitt reddet fra å drukne av Italias redningsprogram Mare
Nostrum (som betyr «vårt hav»). Men siden Mare Nostrum ble nedlagt
i fjor høst og erstattet av det felleseuropeiske redningsprogrammet
Triton, dør stadig flere. Triton har dessverre bare en tredjedel av de
samme ressursene, og beveger seg bare 30 nautiske mil ut fra kysten.
Mange sier de nå vil gjøre noe med dette. Europa ønsker ikke bare
å være et kynisk forretningsimperium. Europa er også tenkt som et
humanistisk fellesprosjekt med kritiske tradisjoner fra gresk tekning. Europa, som i sin greske etymologiske betydning betyr «bredt
fjes», kan ikke ha på seg at man diskriminerer på bakgrunn av hud
og utseende.
Jeg spurte en gang Jonas Gahr Støre – da han fortsatt var utenriksminister – om vi ikke burde innføre den kristne tradisjonen
med å gi et tiende, altså gi 10 prosent av oljeformuen til de som
virkelig trenger det. I dag ville dette utgjort 700 milliarder kroner til
humanitære programmer. Vi kan være visjonære nok til å behandle
immigranter som en inspirerende ressurs, fremfor å behandle dem
fiendtlig. Politikere og folk som tenker sjæl må kunne invitere immigranter til aktivitet og arbeid, fremfor å la dem sitte passive på asylmottak. Men vel så viktig: Vi må kunne stå skulder ved skulder med
mennesker som av politiske og krigsmessige årsaker er på flukt.
Det er ikke nok bare å hutre med skuldrene og skynde seg nervøst
hjem til velbehag og velferd. Vi er tross alt bare helt tilfeldigvis født
her i velferdslandet. Mange av dem som ikke har det vel på sin ferd,
for å si det slik, har vi råd til å hjelpe så det monner – realiteten
er at vi hadde kunnet hjelpe flere hundre tusen. Da hadde det ikke
vært flaut lenger.
truls lie
Gi oss flere av verdens beste nyheter! I
år er det innspurten for FNs tusenårsmål. Flere av målene er allerede nådd.
Dessverre ser det ut til at mange nordmenn ikke har fått med seg den positive
utviklingen. En undersøkelse gjennomført
av Gapminder i 2013, kalt «The ignorance
test», viste at nordmenns kunnskap om
utviklingsnivået i verden, for eksempel
om vaksiner og utdanningsnivå, er svært
lav. Da organisasjonen Effektiv Altruisme
ved NTNU nylig gjennomførte testen
på studenter, fikk de samme resultat:
Respondentene svarte mer feil enn om de
bare hadde gjettet. Ifølge den svenske forskeren Hans Rosling, som står bak testen,
er nordmenns verdensbilde utdatert og
gjenspeiler bedre hvordan virkeligheten
så ut for 30–40 år siden. Dette kan tyde på
at vi har et gjennomgående mer negativt
verdensbilde enn det virkeligheten faktisk
gir grunnlag for – eller i beste fall at vi er
kunnskapsløse.
Nok av positive nyheter å ta av. Faktum
er at det har skjedd en rekke positive
endringer, og at det går framover på flere
viktige områder. Siden 1990 har andelen som lever i ekstrem fattigdom, blitt
halvert. Den økonomiske veksten i Kina og
India er hovedårsaken til det. Ni av ti barn
i verden går på skole. Afrika er økonomisk
sett det raskest voksende kontinentet, og
stadig flere bedrifter ser Afrika som et nytt
marked for investeringer. Av mer lokale
fremskritt ser vi at mødredødeligheten i
Afghanistan har falt med over 60 prosent
siden 2000, og at antallet hivsmittede i
Kambodsja har falt dramatisk de siste
årene. Rwanda er det landet i verden med
størst andel kvinner i parlamentet.
Skaper apati og fremmedgjøring. Trolig
skyldes den manglende kunnskapen
om internasjonal utvikling den ensidig
negative mediedekningen av utviklingsland. Voldelige konflikter, katastrofer
og hungersnød gir sterke bilder som
selger bedre enn nyheten om at det
aldri før har vært færre mennesker som
mister livet i krigsrelaterte handlinger.
Bistandsorganisasjonenes tendens til å
fokusere på det som ikke fungerer i innsamlingskampanjer, kan også være en forklaring. Konsekvensen er at nordmenn sitter igjen med et ensidig negativt inntrykk
av hvordan det står til i utviklingsland.
Nordmenns verdensbilde er
utdatert og gjenspeiler bedre
hvordan virkeligheten så ut
for 30–40 år siden.
Vi mener det er viktig at mediene og
organisasjonene bruker sine begrensede
ressurser på å rette søkelyset mot det som
er problematisk eller utfordrende. Samtidig er de gode nyhetene og utviklingstrekkene er også en del av sannheten. Derfor
er det viktig at mediene og bistandsorganisasjonene er mer bevisste på hvordan
de er med på å fremstille verden, og at de
derfor også aktivt forsøker å formidle gode
nyheter om det som fungerer.
Folk vil ha de positive nyhetene. Ved å
kun vise bilder av passive, syke, krigende
eller fattige ofre, skaper man apati og fremmedgjøring mellom folk. Dette bekreftes
av en spørreundersøkelse gjennomført
april vil over 100 frivillige dele ut avisen
Verdens Beste Nyheter i over tolv byer i
Norge. Målet med informasjonskampanjen
er å nyansere det negative mediebildet og
øke nordmenns kunnskap om internasjonal utvikling. Vi vil vise at engasjement og
politiske prioriteringer fører til endring,
og belyse at til tross for konflikt, kriser og
utfordringer, går det også fremover.
Fra Verdens Beste Nyheter-kampanjen i Danmark.
FOTO: WPF / Anja Bergersen.
for den britiske utviklingsorganisasjonen
Oxfam, som viser at tre av fire har blitt
apatiske og ufølsomme i møtet med de
typiske innsamlingsbildene av sult og nød.
Lenger sør viser en spørreundersøkelse
gjennomført av Linda Raftree og Hive CoLab at 76 prosent av befolkningen i Uganda
er misfornøyd med hvordan Afrika fremstilles i internasjonale medier. Vi mener
denne fremstillingen er dypt problematisk.
Mye tyder også på at folk flest ønsker seg
de gode nyhetene og de mer komplekse
historiene. Dette bekreftes blant annet
av forskningsrapporten «Understanding
public attitudes to aid and development»
fra britiske The Overseas Development
Institute. Et nettbasert kurs som fokuserer
på vellykkede utviklingsprosjekter, «What
Works: Promising Practices in International Development», fikk over 7000 påmeldte. Den store interessen for informasjon
om tiltak og politikk som fungerer, viser at
gode nyheter er noe stadig flere er opptatt
av og ønsker mer kunnskap om.
Den manglende kunnskapen om tingenes
tilstand utenfor Norges grenser er årsaken
til at organisasjonene SAIH, Spire og Changemaker har gått sammen om å lansere
Verdens Beste Nyheter i Norge. Kampanjen
har sitt utspring i Danmark, og onsdag 22.
Et demokratisk problem. I lys av den lave
kunnskapen om internasjonal utvikling er
det besynderlig at regjeringen har raslet
med sablene om å redusere informasjonsstøtten, som nettopp er ment å bidra
til folkeopplysning. Enkelte kan kanskje
driste seg til å tenke at det ikke er så farlig
at vi tror det står verre til i verden enn
det det faktisk gjør. Vi stiller oss bak Hans
Roslings kommentar til Bistandsaktuelt i
2013 om at dette i realiteten er et demokratisk problem. Den manglende kunnskapen
om internasjonale forhold er alarmerende
fordi det påvirker meningsutvekslingen i
Norge, og fordi viktige politiske beslutninger tas på grunnlag av nordmenns oppfatning av internasjonale forhold. Dersom
politiske beslutninger tas på grunnlag av
feilaktig informasjon, øker også sannsynligheten for at de politiske løsningene som
foreslås ikke vil fungere. Verdens Beste
Nyheter finnes fordi vi mener det er behov
for å nyansere dette bildet og bidra til en
økt forståelse av internasjonale forhold
blant nordmenn flest.
Kronikkforfatterne står bak kampanjen Verdens
Beste Nyheter, som er et samarbeid mellom Spire, Changemaker og SAIH. Kronikkforfatterne er
fra Verdens beste nyheter, Changemaker, SIAH,
Spire og Effektiv Altruisme NTNU
Den kubanske sosialismen
CUBA
TERJE ENGER
Skribenten Jan Jørgen Skartveit er en
debattglad herre som skriver i flere medier. De skriveriene jeg har merket meg fra
ham, handler alle om Cuba. De har også
det til felles at Cuba gjennom de siste 56
årene ikke har noen positive trekk, at folket er undertrykt og styret er korrupt og
udugelig. Artiklene ligner til forveksling
stoff som kommer fra betalte agenter på
Cuba som titulerer seg «dissidenter», og
fra Miami-baserte, regjeringskontrollerte medier som blant annet radio og tv.
Deres oppgave er å skape opptøyer på
Cuba og lure vestlige politikere til å innta
antikubanske standpunkter. Dette er veldokumentert, men affiserer ikke Skartveits
uttrykte meninger. Jeg lander derfor på
at han enten får betalt for å skrive det
han gjør, eller så er han CIAs beste venn i
Norge.
Skartveits beskrivelse av Cuba i 1958
som rikt og på alle mulige måter avansert,
og at tiden siden da har gjort Cuba til et
u-land det ikke var før revolusjonen, er
omtrent så feil som det er mulig å få det.
Jeg er selv vitne til hvordan det var på
Cuba før og under revolusjonen, siden
jeg var til stede i Cienfuegos og Havanna
under de dramatiske dagene og i tiden like
før. Da Cuba ifølge Skartveit var sosialt
og politisk avansert, var jeg i Havanna tre
dager annenhver uke. Det er hårreisende
påstander han bringer til torgs. Før revolusjonen var Cuba mindre demokratisk enn
Quisling-styret i Norge under andre verdenskrig, og for så vidt også sammenlignbart i og med at også Batista-diktaturet var
styrt fra en annen, men mektig stat. Den
rikdommen Skartveit refererer til, var eid
av mafiaen i USA og korrupte kubanske politikere med selveste presidenten i spissen.
Rikdommene kom fra narkotika, gambling,
prostitusjon, skatteunndragelser og massiv undertrykking. Presidenten Fulgencio
Batista var så grådig i sin maktutøvelse og
korrupte krav at mafiabossene diskuterte
hvordan de skulle kvitte seg med ham. Det
rakk de ikke, siden de selv måtte forlate
Cuba på grunn av Fidel og Ches geriljahær
og den folkelige, men ubevæpnede 26. juli-bevegelsen som til enorm jubel fra folket
tok over by etter by. Revolusjonen var
nødvendig, antiimperialistisk og folkelig.
Kort om noen påstander: Nabolagskomiteene befinner seg langt fra Skartveits
beskrivelser – og nærmere norske velforeninger og det Gro Harlem Brundtland
i sin tid etterlyste som «nabokjerringa
som bryr seg om flere enn seg selv». Det
er også dugnadsånden som har vært helt
nødvendig som svar på å bygge det nye
postrevolusjonære samfunnet.
Makt over utdanningsvesenet kan neppe
være et problem, ettersom revolusjonen
raskt utryddet analfabetismen og nå har et
folk med et utdanningsnivå som Torbjørn
Røe Isaksen bare kan drømme om.
Vitenskapen og det levende liv
FRA ORGONSKAPET
TORE KIERULF NÆSS
Vitenskapen er i ferd med å bli en femte
statsmakt. Påstanden er ikke utelukkende
min, men kom fra den nå avdøde nestor
innen arbeidsforskning Per Engelstad.
Jeg hadde arrangert et møte mellom
Engelstad og en besøkende amerikansk
filosofiprofessor som arbeidet med en bok
om Wilhelm Reichs politiske tenkning.
Amerikaneren ville vite om Engelstads
mentor Einar Thorsruds bruk av begrepet
«arbeidsdemokrati» kunne være inspirert
av Reich. De to snakket i stor grad forbi
hverandre, og Engelstad var interessert i
å snakke om helt andre ting – blant annet
TV-programmet Hjernevask, som den gang
var aktuelt. Nøyaktig hva Engelstad mente
med påstanden om vitenskapen som den
femte statsmakt, forstod jeg ikke helt.
Kanskje var det derfor jeg festet meg ved
den.
Engelstads poeng, og min forsøksvise
forståelse av dette, ligger som et bakteppe
idet jeg gir meg i kast med den nye boka
om Reichs tid i Norge, Wilhelm Reich,
Biologist, som jeg nylig har fått i postkassen. Forfatteren James Strick, som jeg også
skrev litt om for noen uker siden, er en
sentral amerikansk vitenskapshistoriker
som særlig har skrevet om biologiens
fremvekst og tidlige historie. Hvorfor i det
hele tatt bry seg med Wilhelm Reich når vi
står med en fot godt plantet inn i det tjueførste århundre, vil man kanskje spørre
seg. Er det ikke nok av andre utfordringer
å gi seg i kast med? For eksempel befolkningsveksten i verden, klimaspørsmålet,
økonomisk krise eller den økende politiske
uroen i Europas ytterkanter? Svaret på
disse, i min sammenheng, retoriske spørsmålene må for min del bli et «både og»
fremfor et «enten eller».
Kristisk tenkning. At vitenskapen vil
måtte leve med et element av ideologi,
er et gammelt og godt poeng – skjønt jeg
begynner å bli usikker på om disse grunnleggende vitenskapsteoretiske poengene
fremdeles er allment kjent. I lange tider
hadde man en examen philosophicum,
som skulle gi opplæring i denne typen
kritisk tenkning. Examen philosophicum
eksisterer fortsatt, men om det kommer
så mye kritisk tenkning ut av den – det er
et helt annet spørsmål. Det kan virke som
om den kritiske tenkningen er overlatt
til festtalene der det til stadighet uttales
påstander som at vitenskapen ikke beviser, men sannsynliggjør, at vitenskapelige
sannheter er ferskvare, at halvparten av
det vi lærer (for eksempel i medisinen) i
dag, er feil (men vi vet ikke hvilken halvpart det er), og så videre. Når festtalene
så er over, reises spørsmålet på et generelt plan: Hva vet vi om …? I dag? Med vi
menes da den autoritære vitenskapens
konsensus, med andre ord den oppleste
Angående manglende modenhet til å
stemme ved valg – kubanerne stemmer
ved valg, og nominerer kandidater gjennom folkelige organer. Parlamentet har
600 delegater, og gir kubanerne større
innflytelse over sitt daglige liv og virke
enn for eksempel EU-borgere, noe som er
tydeligere enn noensinne. De har riktignok
ikke flerpartivalg, men så har heller ikke
kommunistpartiet og dets ungdomsbevegelse anledning til å nominere kandidater
eller drive valgkamp. Cuba er fortsatt i
krig med USA, og til sammenligning hadde
heller ikke det lovlige Norge flerpartivalg
under krigen.
Politiske fanger er ofte et spørsmål om
hvilken side man ser det fra. Hvis man mener at Arne Treholt var en «politisk fange»,
har nok Cuba hatt politiske fanger. Men i
likhet med Treholt er de alle dømt etter
landets lover, og for de flestes vedkommende, for mot betaling å ha konspirert
med en fremmed, fiendtlig makt om å undergrave landets myndigheter og samfunn.
Raul Castros tale i 2013 er tatt ut av sin
sammenheng. Han refset riktignok deler av
folkets moral, men relaterte det hovedsakelig til at for mange kubanere ikke
arbeidet. Når han ikke kommenterte det
Skartveit kaller den utbredte prostitusjonen
på Cuba, kan det være fordi det ikke er
blant Cubas største problemer. Prostitusjonen i Oslo er for eksempel mer synlig enn
den i Havanna.
Skartveit hevder også at regimet har
kvalt turistindustrien. Cuba tar imot tre
millioner turister årlig, og har nettopp
satt ny rekord – noe regimet er glad for,
og gjerne tar æren for. Det er nemlig et
område som USAs økonomiske krigføring
ikke har klart å ramme i tilstrekkelig grad,
til tross for at de drepte en italiensk turist i
et bombeattentat på et hotell.
Sammenligningen med Ibsens Brand-karakter mener jeg passer bedre på religiøse,
spesielt amerikanske fundamentalistiske
sekter, og kan ikke brukes på kubanske
forhold. Selv var jeg aldri med i AKP, og
kjenner ikke Dag Solstads sammenligning.
og vedtatte sannhet. Hva vet vi?
er, Sigmund Freud med flere har beredt
grunnen.
I dag er det mer eller mindre opplest
og vedtatt at alternativer til den fysikalske reduksjonismen er uvitenskapelig.
Eller tar jeg feil? Om man hevder at det
levende liv må forklares med noe mer enn
bare kjent fysikk og kjemi, er faren for å
bli forvekslet med kreasjonister, tilhengere av «intelligent design» og lignende stor.
At Reich endte opp med et begrep om en
særegen livsenergi, det såkalte orgonet, er
jo velkjent. Stricks bok handler imidlertid
ikke om dette, men om veien frem dit.
Aristoteles skrev om noe han kalte
«entelechy», som man med stor fare for
å øve vold mot den gamle filosof kan
oppfatte som en form for livskraft. Denne
kraften har noe å gjøre både med levende
veseners impulser, samt sammenhengen
mellom materie og form. Etter Aristoteles
(og før ham for den saks skyld) kan vi finne mange ulike teoretikere med lignende
oppfatninger. Et sted i papirene mine har
jeg en upublisert idéhistorisk oversikt
over slike livskraftsbegreper gjennom
tidene, skrevet av en svensk dramatiker
jeg en tid samarbeidet med. Jeg nøyer
meg her med å gjøre et hopp frem til Henri Bergson og hans «elan vital», som ble
innført i boka Creative evolution fra 1907.
Det helt store spørsmålet er selvsagt om
innføringen av en slik størrelse kan være
noe mer enn et uvitenskapelig – det vil si
ikke-etterprøvbart – postulat. Svaret på
dette spørsmålet er ikke umiddelbart gitt.
Livskraft. Den sørgelige sannhet er at
vitenskapen, i den grad man kan generalisere, så langt ikke har vært i stand til å
komme med så mange verdifulle innspill
til spørsmålet om hvordan menneskene
bør leve livene sine. Vitenskapen har gjort
oss i stand til å utnytte ressursene på
jorda på nye og kraftfulle måter, men den
har i liten grad gjort oss i stand til å forstå oss selv og våre problemer. Biologien
må her stå i en særstilling, ettersom det
er den som skal kunne redegjøre for de
levende veseners vesen. At fysikken ikke
har så mye å tilby menneskets forståelse
av seg selv, er kanskje mer rimelig, all den
tid mennesket er noe mer enn materie,
mekanikk og elektriske krefter. Eller er vi
det?
I dag er det mer eller
mindre opplest og vedtatt
at alternativer til den
fysikalske reduksjonismen er
uvitenskapelig.
Omtrent her står vi ved inngangen til
James Stricks bok, idet han forsøker å
sette Wilhem Reich i sammenheng med
den lange diskusjonen om det levende
livets særegenheter i biologien gjennom
1800-tallet. Strick forsøker å vise hvordan
Reichs forsøk på å utmeisle en tredje vei
mellom fysikalistisk reduksjonisme og
vitalistisk mystisime allerede står i en
lang tradisjon der vitenskapsmenn som
Henry Bastian, Ewald Hering, Josef Breu-
Fidels påvirkning av norske venstreradikale er noe jeg bekjenner meg til, og da
legger jeg også til Che Guevara og Camillo
Cienfuegos. Fidel var den suverene leder,
men han var også den første til å dele
berømmelsen med sine kamerater og det
folket han tjente.
I et Latin-Amerika som USA bokstavelig
talt kalte sin «bakgård», hvor militærdiktaturer avløste hverandre i tur og orden, og
hvor alle diktatorer var i gjeld til og styrt
av USA, var disse lederne et håp om et
anstendig liv, bedre fordeling, avskaffelse
av føydalisme, imperialisme og undertrykking. Dette var avgjørende verdier for
venstreradikale mennesker i Norge, men
ikke bare der. Det var og er fortsatt en motsetning mellom venstresidens solidaritet
og høyresidens egoisme.
Viva Fidel.
Enger er leder i Cubaforeningen i Norge
Næss er medisinstudent og magister i filosofi.
[email protected]