Klikk her for å se forsiden
1 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) JANUAR 2016 (16.1–17.2) | ÅRGANG 64 | NR. 1 | LØSSALG KR 59 KRIMHALVØYAS NELSON MANDELA OM OKKUPASJONEN OG RUSSLAND INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED VÅRT SUVERENENY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING SELVBILDE HAR FØRT OSS TIL KANTEN AV STUPET SIDE 12 | FILOSOFISK DEBATT SIDE 4 | FRA KIEV: MUSTAFA DZHEMILEV AUNG SAN SUU KYI: TVUNGET TIL Å DELE MAKTEN? EN ØVELSE I Å SE VERDEN FRA DE SVAKES PERSPEKTIV HVORDAN BESKYTTE BARN FRA KRIGSDELTAKELSE? SIDE 6 | FRA MYANMAR DEL 2, SIDE 13 | FILM SIDE 5 | REKRUTTERING NY TID Norge øker våpeneksporten til Midtøsten Våger ikke returnere ASYLPOLITIKK «Å ha samboer og barn i Norge anses ikke som sterke menneskelige hensyn,» sier Utlendingsnemnda. Lyse Mabano fra Burundi risikerer å måtte forlate datteren Karyn Laura (2) i Bergen etter avslag på søknad om familiegjenforening. VÅPENINDUSTRI Norge har økt våpeneksporten til diktaturer som fører en aggressiv utenrikspolitikk. AV ASLAK STORAKER Reglene for norsk våpeneksport fastslår at norsk eksport av militært materiell ikke skal forekomme «til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig», i situasjoner der materialet kan brukes til å «angripe en annen stat» eller til stater der utstyret kan bli brukt til «intern undertrykking». Kan man være sikker på at dette alltid følges opp i praksis? Kan det for eksempel være fare for at norskproduserte våpen blir brukt i borgerkrigen i Syria? Den 30. oktober la Regjeringen frem våpeneksportmeldingen, som gir en oversikt over den norske eksporten av våpen og krigsmateriell i 2014. Rapporten viser at det i 2014 ble eksportert militært materiell og tjenester for totalt 3,6 milliarder kroner, hvorav 2,9 milliarder kroner utgjorde eksport av militært materiell. Av dette sto eksport av A-materiell – som er våpen og ammunisjon – for 2,3 milliarder kroner. Eksport av B-materiell sto for 645 millioner kroner. B-materiell er militært utstyr som ikke regnes som våpen eller våpendeler, eksempelvis overvåkningsutstyr eller kjøretøy. I 2014 var det en nedgang i den totale eksporten på om lag 15 prosent sammenliknet med året før. Samtidig økte imidlertid den norske våpeneks porten til autoritære stater i Midtøsten som er involvert i krigen i Jemen og sender våpen til væpnede opprørere i Syria. På avveie? Norge selger ikke våpen til Sy- ria, ei heller til den syriske regjeringens støttespillere, Iran og Russland. Men samtlige av statene som sender våpen til syriske opprørsgrupper, er mottakere av norsk militærutstyr. Ifølge Pieter Wezemann fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI er det umulig å få en sikker oversikt over hvilke stater som har eksportert våpen til opprørere i Syria. «Men USA har åpent erklært at de støtter væpnede opprørsgrupper med våpen og trening, og det er gjentatte ganger rapportert om at Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar og Tyrkia har forsynt opprørsgrupper med våpen,» påpeker Wezemann. VÅPENINDUSTRI se side 5 … AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN På vei mot folkemord? BURUNDI Norske myndigheter må avgjøre hvilken rolle de ønsker å spille i Burundi: Volden tiltar, og tendenser fra massakrene i nabolandet Rwanda gjentar seg. Vesten har også ansvar for at de etniske konfliktene øker. AV KAROLINE FROGNER OG EMANUEL TOTLAND FROGNER I Burundi brukes etniske motsetninger til å bygge opp under en konflikt som bare tjener lederne – som ønsker å beholde makten. Imidlertid ser det ut til at store deler av den burundiske befolkingen, hutuer så vel som tutsier, ikke vil delta i den etniske volden. Mange av dem rapporter om overgrepene til omverdenen. Da er det viktig at verden lytter. Som i så mange andre konflikter er I AVISEN: Over 700 000 pilegrimer ble trampet i hjel i Mina i Saudi-Arabia. Niqab-debatten inn i ny fase. EGYPT side 2. Hvorfor er Børge Brende så sikker på at det var Russland som skjøt ned det malaysiske passasjerflyet i 2014? UKRAINA side 8 Vi møter ikke Dracula, men derimot nor- gesromantikk og saksisk patriotisme. REISEBREV, Tjønneland side 7 Prisutdeling og debatt på Kulturhuset 19. KRITIKK: The Spirit of Hannah Arendt, Mustang, Mediterranea, Urok, Grozny Blues, A German Youth, Tromsø filmfestival. Norske essayister, Notes Toward a Performative Theory of Assembly, Contested Powers, Between the World and Me, Je suis Charlie – ainsi suit-il, Marvelous Clouds – Toward a Philosophy of Elemental Media, Det komplette Rolling Stone-interview og annet. FOTO LEVERT NY TID AV EN BORGER-JOURNALIST. (BILDET ER SLADDET) januar kl. 18.00. Fotokonkuranse knyttet til Refugees, welcome. Vi presenterer vinnerne av fotokonkuransen. FOTO side 9 Plastemballerte varer, slaps og opphørs- salg. Hva er det for liv som leves? En av fjorårets store litterære begivenheter. LIVET, side 14 Ole Robert Sunde følger folkbildaren Bengt Jangfeldts futuristiske ferd langs det sovjetiske 1970-tallet. ESSAY side 15 Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: [email protected] – www.nytid.no/abonnement Abonnementpris (månedsavis/Online+) År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden) pressen og opposisjonen de første til å bli rammet av volden. Flere pressefolk er drept, og menneskerettighetsforkjempere blir angrepet. Drøyt 300 000 mennesker har flyktet fra landet siden april i fjor. EU og USA har trukket ut personell fra landet, og advarer sine borgere mot å reise til Burundi. og lemlestede kropper. Fotoene er så grusomme at verdenspressen kvier seg for å trykke dem. Blant bildene som har kommet ut fra Burundi, er det identifisert et familiemedlem til mennesker som bor i Norge. Personen tilhørte tutsi-minoriteten. Borgere tar mobilbilder. Med fullstendig Fotoene er så grusomme at verdenspressen kvier seg for å trykke dem. fravær av uavhengig presse er det befolkningen som gjennom mobiltelefonkameraer sender ut bilder av volden. Eksempelvis angriper politiet hver natt bydeler i Bujumbura. Mange forsvinner sporløst. Hver morgen finner man vanligvis mellom fem og ti lik i gatene. Lokalbefolkningen opplever det som en taktikk for å skremme folk fra å delta i opprøret. Om morgen den 12. desember ble det funnet 21 drepte, mange av dem var bundet med hendene på ryggen og skutt gjennom hodet. Hærens talsperson oberst Gaspard Baratuza påstår at de drepte er opprørere som angrep militærbaser 11. desember. Natten mellom 11. og 12. desember ble 87 mennesker drept – det største antallet siden april. Samlet har det blitt drept hundrevis av mennesker siden august. Bildene som «borgerjournalistene» sender ut, viser lik av skjendede kvinner I september, samtidig som volden i Burundi tok til for alvor, tok norsk politi på oppdrag fra UNE inn flere burundiere til den burundiske ambassaden for å hente inn opplysninger om hvor deres slektninger befant seg. Flyktningene det her er snakk om er tutsier, som opplevde det svært skremmende å bli sendt til ambassaden. Norge skrev under en utleveringsavtale med Burundi i 2009, og fire burundiere har blitt sendt ut siden konflikten startet i april 2015. Flere flyktninger fra Burundi har opplevd at slektninger har blitt drept, samtidig som Norge skrev under utleveringsavtalen. Det at konflikten blir etnifisert gjør dem enda reddere (se undersak). Tjener ikke befolkningen. I april tok unge, utdannete burundiere til gatene for å protestere mot at Burundis president Piere Nkurunziza hadde satt grunnloven til side for å stille som president for en tredje periode. Nkurunziza har før dette forsøkt – uten hell – å avvikle maktdelingslovene som ble innført etter borgerkrigen (1993–2005). Disse lovene garanterer en minimumsrepresentasjon av tutsi-minoriteten på alle nivåer i samfunnet. Som svar på protestene valgte Nkurunziza å angripe sin egen befolkning, og volden som politi og militære står for, tok en stadig mer etnisk dreining. Flere instanser i FN frykter at Nkurunziza skal sette i gang et folkemord på tutsi-befolkingen. Den 9. november erklærte Adam Dieng, FNs generalsekretærs spesialrådgiver for forhindring av folkemord, i en pressemelding fra FN at konflikten er ved et «vendepunkt». Utenriksminister Børge Brende har også utryktt bekymring for situasjonen. Borgerkrig? USAs spesialutsending i Sen- tral-Afrika, Thomas Perriello, frykter at situasjonene skal utvikle seg til en borgerkrig. Rwandas president Paul Kagame på BURUNDI se side 3 … «Vi kunne ha sendt folk til forfølgelse og tortur» UNE Forsker Erling Krogh deltok som medlem i klagenemda for asylsaker: «Informasjonen vi fikk fra Utlendingsnemda om situasjonen i Tsjetsjenia, var svært mangelfull, og kunne ha ført til at vi sendte folk i døden.» AV ØYSTEIN WINDSTAD Ny Tid skrev i forrige utgave om to tsjetsjenske menn som ikke fikk asyl i Norge, og som ble funnet døde etter at de kom tilbake til Tsjetsjenia. Erling Krogh jobber til vanlig som førsteamanuensis ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Han har deltatt to ganger i det domstollignende systemet i Utlendingsnemda (UNE) – i to andre saker som handler om asylsøkere fra Nord-Kaukasus.«Grunnen til at jeg lar meg intervjue nå, er fordi det norske systemet slik det fungerer per i dag har gitt meg store kvaler. Jeg opplever at rettsikkerheten til asylsøkere ikke er tilfredsstillende i det hele tatt i Norge. Jeg er flau over å være norsk,» sier Krogh. Kritisk til faktagrunnlaget. Krogh forteller at informasjonen han og den andre lekmedlemmene i klagenemnda fikk og skulle basere vedtaket på, hadde mangler. «Vi fikk ikke opplysninger om flere vesent- lige forhold som kan gjøre det farlig for asylsøkere å returnere til Russland eller Nord-Kaukasus. Dette er opplysninger som Landinfo, UDIs eget organ, hadde utredet og slått fast,» forteller Krogh. Landinfo er en norsk statlig organisasjon som henter inn informasjon om forholdene i land der asylsøkerne kommer fra. Krogh er kritisk til at han ikke fikk informasjon om faren for såkalt avledet forfølgelse i Tsjetsjenia. Avledet forfølgelse vil si at dersom en person er ettersøkt av myndighetene, forfølger de også familiemedlemmene. «Vi fikk ikke satt i sammenheng at slektskap til personer som er ettersøkt av makthaverne i Tjetsjenia eller Ingusjetia, er farlig. Vi fikk ikke opplyst faren ved å være i nær slekt eller i samme klan med folk som myndighetene vil ha tak i. Det vil si at om en person har gjort en handling myndighetene ikke liker, betyr det fare UNE se neste side … I 2007 flyktet Lyse Mabaso fra Burundi og en voldelig mann som hadde deltatt i krigshandlingene, til Norge. Tilbake satt sønnen, som siden har bodd hos Mabanos foreldre. Borgerkrigen var offisielt over da Mabano søkte om opphold, og i 2010 ble hun pålagt å forlate Norge. Hun ble likevel værende, i frykt for konsekvensene av å returnere. Hun bor nå i Bergen med samboeren Nicolas og datteren Karyn Laura. Opptøyer og politisk vold har ført til at nærmere 200 000 mennesker har flyktet fra landet siden president Pierre Nkurunziza lanserte sitt kandidatur for en tredje periode våren 2015. Opposisjonen i landet mener dette er i strid med grunnloven. I desember samlet opprørerne seg i en felles kamp mot presidenten, der målet er å få ham fjernet fra makten. Burundiske myndigheter melder om 87 drepte etter angrepene på tre militærbaser i hovedstaden Bujumbura den 11. desember. Dette var ifølge organisasjonen Amnesty International den blodigste dagen i landet i fjor. «Uskyldige mennesker i Burundi blir drept av Imbonerakure, som er ungdomsfløyen i regjeringspartiet, og av landets politi. Dette er instanser som egentlig skulle ha beskyttet dem,» sier Mabano. «Det internasjonale samfunnet kjenner situasjonen godt, likevel snur de ryggen til. Drapene rammer tutsi-minoriteten i landet. Det er dramatisk, og det tenderer til folkemord», sier hun. Hun kjenner flere burundiere som har blitt deportert fra Norge de siste årene, og som nå er på flukt i nabolandene. Samboeren og datteren er norske statsborgere, og Mabano søkte om familiegjenforening. Hun fikk avslag. Grunnen er at samboeren Nicolas, som vanligvis jobber som bilmekaniker, har vært sykemeldt. Han fyller dermed ikke inntektskravene for familiegjenforening. Saken var oppe i Oslo tingrett den 10. og 11. november, men ble stanset i seks måneder i påvente av ny søknad fra familien. I mellomtiden har Mabano fått midlertidig opphold. «Burundi står overfor sin verste krise siden borgerkrigen for ti år siden. Jeg lurer på hva Norge mener med at de forholder seg til menneskerettighetene når de sender asylsøkere til Burundi? Det foregår folkemord på tutsier i landet, og på hutuer som ikke er enig med presidenten,» sier Mabano. Foreldrene og sønnen er på flukt i nabolandet Rwanda. Hva frykter du vil skje dersom sendes til Burundi? «Jeg er en asylsøker som har blitt truet og forfulgt av folk fra det regjerende partiet CNDD-FDD, så konsekvensene jeg risikerer, er langt verre enn fengsel. I dette tilfellet er det bedre hvis norske myndigheter sender meg død ut av landet. Det som venter meg, er å bli torturert og drept,» sier Mabano. Kritisk. Mabanos advokat Marianne Karl- sen mener at norske utlendingsmyndigheter allerede i den tidlige vurderingen burde tatt hensyn til barnets beste i denne saken. Hun stiller seg også svært kritisk til at omgjøringsbegjæringene til Utlendingsnemnda (UNE) ble avgjort av nemndsleder alene. «Etter avslaget sendte jeg inn en omgjøringsbegjæring, som ble avgjort av nemndsleder alene. Jeg har selv sittet i UNE i flere år, og har tiltro til avgjørelser som fattes i nemnd – men ikke ASYLPOLITIKK se side 3 … 2 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 AKTUELT JOSTEIN LØKEN «UNEs plikt å opplyse om dette.» Krogh forteller Ny Tid at han fikk informasjonen om blant annet avledet forfølgelse av advokat Jostein Løken, som var inne som forsvarer til en av asylsøkerne fra Kaukasus. «Denne informasjonen gikk ikke frem av saksforberedelsen til UNE, og dermed heller ikke i sakspapirer vi hadde fått i nemnda. Advokat Løken presenterte fem utredninger fra Landinfo. Når disse fem ble satt sammen og lest i sammenheng, var det åpenbart at asylsøkerne i begge sakene jeg hadde vært med på, hadde et så stort beskyttelsesbehov at de ikke kunne sendes tilbake – verken til Russland som internflyktninger eller til Tsjetsjenia eller Ingusjetia.» Hva tenker du om at du ikke fikk denne informasjonen? «I de to sakene jeg var inne i, ble det to mot en. Det vil si at jeg og den andre lekpersonen i nemda stemte for at asylsøkerne skulle få bli, mens nemndlederen stemte mot. Det innebar at asylsøkerne ikke ble sendt tilbake, og det er for så vidt tilfredsstillende. Men å utrede og deretter fremstille saksforhold som er avgjørende for de vedtak som nemnda skal fatte, er ikke et arbeid jeg eller advokaten skal gjøre. Jeg mener at UNE selv er absolutt forpliktet til å gjøre disse utredningene,» sier Krogh og legger til: «Det er verken min oppgave eller rolle som nemndsmedlem, og heller ikke advokatens oppgave. I så tilfelle ville asylsøkere være totalt prisgitt dugeligheten til den advokaten han eller hun får tildelt. Dette er uholdbart når man som nemndsmedlem kan oppleve advokater som knapt åpner munnen under nemndsmøter.» Kunne sendt asylsøkere i døden. Du fikk denne informasjonen fra advokaten. Hva om du hadde hatt en annen advokat som ikke hadde fremlagt disse dokumentene? «Det kan jo hende at vi hadde truffet en annen slutning basert på den informasjonen vi hadde. Etter det som går frem av forrige måneds reportasje i Ny Tid, kunne personene blitt sendt til Russland, for deretter å ha blitt oppsøkt i Russland og deportert til Tsjetsjenia, hvor det er stor fare for at de ville bli utsatt for grov tortur og likvidert,» sier Krogh og legger til: «Manglende informasjon om faren ved internflukt og utelatelse av hensyn til kulturelle betingelser i Tsjetsjenia, der en fetter av en ettersøkt kan likestilles med den ettersøkte, er etter min oppfatning å slå beina under rettsikkerheten til den aktuelle personen. Er ikke sentrale betingelser for personens rettssikkerhet utredet grundig i UNE på forhånd, risikerer man at personer som bør få beskyttelse, sendes tilbake til en veldig utrygg skjebne, i verste fall døden,» sier forskeren og nemdsmedlemmet. «Mitt anliggende er at UNE skal treffe mest mulig korrekte vedtak. Som nemndsmedlem forholder jeg meg til de norske rettsreglene, og opptatt av at nemnda skal foreta objektive vurderinger av fakta og gå grundig gjennom alle relevante saksforhold som grunnlag for å fatte rettferdige vedtak – både når det gjelder troverdighet og beskyttelsesbehov. Jeg vil gjerne sitte i utlendingsnemnda igjen,» sier Erling Krogh. Fikk takkebrev. Jostein Løken jobber i advokatfirmaet Elden, og har hatt mange saker fra Tsjetsjenia og Kaukasus. Han forteller at han fikk et anonymt brev etter at han hadde lagt frem informasjon i en klagesak. «Jeg fikk en gang et anonymt brev fra et nemndsmedlem der jeg ble takket for at jeg hadde fått frem informasjon som var viktig for saken, utover det nemndsmedlemmene hadde fått opplyst fra UNE,» forteller Løken. «Jeg har ikke følt meg sikker på at nemdene får nok informasjon, derfor har jeg tatt med og lagt frem det jeg mener er relevant og av interesse. Jeg har lagt frem Landinfo-rapporter og rapporter fra andre kilder,» forteller han. «Jeg er flau over å være norsk.» Har møter uten advokat og asylsøker. Det store flertallet av asylsaker behandles ikke av en «jury» eller i et nemndsmøte. Advokat Jostein Løken er kritisk til dette: «Når jeg kalles inn til nemndsmøte, vinner jeg som regel sakene og får medhold. Problemet er at det er få saker der det blir nemndsmøte med to lekpersoner og en nemdsleder,» forteller advokaten, som har fått medhold i over ti saker i UNE. Hvordan blir informasjonen du kommer med mottatt? «Jeg syns nemndlederne har tatt i mot dette med et åpent sinn, og at det har vært en god stemning rundt dette i møtene. Men jeg er ikke sikker på at sakene har vært godt nok og bredt nok opplyst på forhånd,» sier Løken. Han er urolig over rettssikkerheten til asylsøkerne etter at UNE har startet med møter uten asylsøkere og advokat. «Dette mener jeg er uheldig, spesielt dersom det er slik som nemndsmedlem Krogh forteller: at man ikke har fått saken tilstrekkelig opplyst,» sier Elden-advokaten. [email protected] Tsjetsjenere samler seg i protest Setter pris på mediedekning. Demon- REGIMEKRITIKK For første gang på flere år samlet tsjetsjenere seg for å demonstrere foran Stortinget og utenfor den russiske ambassaden: «At regimet blir verre og at Ny Tid og norske medier nå skriver om dette, gjør at vi samler oss,» forteller en av demonstrantene. AV ØYSTEIN WINDSTAD Julaften 2015 gikk Tsjetsjenias diktator Ramzan Kadyrov ut på statlig tv med følgende melding til tsjetsjenere som vurderer å demonstrere mot regimet: «Ingen kommer unna. Om dere så måtte være i Europa, Tyskland eller USA, kommer dere ikke unna, og ingen har hittil kommet unna.» I en annen tale like etterpå sa han rett ut at han har gitt ordre om å finne ut om demonstranter i utlandet har familie i Tsjetsjenia. Grunnen til det er, som diktatoren sa: «Bror må stå til ansvar for bror.» Trosset truslene. Lørdag 2. januar skjedde det noe som ikke har skjedd på lang tid i Norge. En gruppe med demonstranter fra FORAN AMBASSADEN: Demonstrantene fortsatte markeringen foran den russiske ambassaden. Dette er første gang på mange år at en slik markering skjer foran ambassaden. hovedsakelig Tsjetsjenia samlet seg foran Stortinget, senere også den russiske ambassaden, og trosset de direkte truslene fra diktator Kadyrov. En av demonstrantene, Mikael, som ikke vil stå frem med etternavn i frykt for represalier mot familien, forteller dette: «Det Putin-støttede diktaturet i Tsjetsjenia dreper, mishandler og torturerer folk hver dag, og i det siste har det blitt enda verre. Også kvinner og jenter utsettes. De presser veldig hardt sånn at folk ikke skal snakke eller protestere mot det diktaturet som er i Tsjetsjenia nå. Men vi er her nå for å si og gjøre noe, og støtte folket i Tsjetsjenia. Vi er her for å si at vi kommer «Fikk tilstrekkelig med informasjon» Utlendingsnemnda mener at Erling Krogh og nemda han satt i, fikk tilstrekkelig med informasjon til å gi de to asylsøkerne beskyttelse. Utlendingsnemnda (UNE) og seniorrådgiver Don Radoli svarer Ny Tid på e-post. Hovedbudskapet deres er at de mener Krogh hadde tilstrekkelig med informasjon, at de jobber for å kvalitetssikre sine prosesser og at de tar med seg Kroghs innspill videre. Hva sier UNE til kritikken fra nemndsmedlem Krogh om at UNE burde tatt med informasjon fra Landinfo om at familiemedlemmer til ettersøkte også kan bli utsatt for forfølgelse og tortur i Tsjetsjenia? «UNE jobber for at hver enkelt sak skal være best mulig opplyst, og at våre nemndledere og nemndmedlemmer skal ha tilgang på kvalitetssikret landinformasjon, blant annet fra Landinfo. I dette ligger det også at den informasjonen vi legger frem for nemnda, skal være relevant for de spørsmålene og problemstillingene den enkelte saken reiser.» Nok informasjon. Hva sier UNE til at Krogh mener UNE burde ha inkludert mer infor- masjon om Landinfos syn på internflukt i Russland, og eventuelle farer ved dette? «Etter hvert nemndsmøte får nemndmedlemmene spørsmål i et anonymisert questback om ulike ting ved samlingen. I fjor var det 96,7 prosent som svarte «ja» på spørsmålet om den tilsendte landinformasjonen var relevant for sakene. Vi får gjennomgående positive tilbakemeldinger fra nemndmedlemmene våre om gjennomføringen av nemndsmøtene og grunnlaget de avgjør sakene på.» Krogh mener at disse opplysningene fra Landinfo burde bli fremlagt av UNE til nemndmedlemmene da de skulle sette seg inn i sakene. Hva sier UNE til det? «Så vidt vi kan se deltok Erling Krogh som nemndmedlem i to Russland-saker i 2013 – en Tsjetsjenia-sak og en Ingusjetia-sak – hvor Løken var advokat i den siste saken. Begge disse sakene endte med at klagerne ble gitt beskyttelse, og nemnda hadde dermed i begge saker tilstrekkelig informasjon til å gi beskyttelse da sakene ble avgjort» Hva gjør dere med disse innspillene Krogh kommer med? «Vi noterer oss at Krogh mener at landinformasjon formidlet av advokaten burde ha blitt fremlagt av UNE selv, og vi tar med oss det som et innspill til vår saksbehandling. Tilbakemeldinger fra nemndmedlemmene inngår helt naturlig i UNEs arbeid for god kvalitet i saksbehandlingen.» til å slå tilbake med ord og snakke om det som skjer, og at de ikke kan stoppe oss,» forteller Mikael, som opprinnelig kommer fra Tsjetsjenia. Blant demonstrantene var det også representanter fra Aserbajdsjan, Ukraina og Krim-tatarene. «Det Putin-støttede diktaturet i Tsjetsjenia dreper, mishandler og torturerer folk hver dag, og i det siste har det blitt enda verre.» FAKTA OM ASYLPROSESSEN • • • • • • En asylsøker som klager på et avslag hos UDI, får saken sin sendt til UNE. En nemndleder beslutter om saken skal behandles av sekretariat og signeres av nemndleder, behandles i nemnd der nemndleder sitter med to legpersoner uten personlig fremmøte, eller i nemnd der asylsøker får møte i sin sak. Om saken avslås, kan man anke. Det er i så fall samme nemndleder som skal behandle saken på nytt. Bare de sakene der nemndleder er i tvil, fører til nemndmøte med nemndmedlemmer. Kun en svært liten prosentandel av klagesakene til Utlendingsnemnda føres for nemnd. De fleste sakene behandles av sekretariat, og vedtas av nemndleder alene. Informasjonen som skal behandles i et nemndmøte med nemndmedlemmer, er sakens dokumenter pluss det nemndas sekretariat mener er vesentlig landinformasjon. Saken fremstilles av sekretariat for nemnda. Niqaben og steiningen av djevelen Over 700 000 pilegrimer ble trampet i hjel i Mina i Saudi-Arabia da de var på vei for å steine djevelen. Samtidig går niqab-debatten i Egypt inn i en ny fase. Likevel er det ingen som våger å gå i dybden og kritisere hvordan vi ødelegges av religiøs propaganda, skriver Nawal Saadawi. EGYPT NAWAL SAADAWI, KAIRO Hvordan kan fattige eldre bruke sine sårt oppsparte midler på å reise til Saudi-Arabia for å steine djevelen? Hvordan kan en universitetsprofessor skjule ansiktet sitt, eller betrakte hodet sitt som en av kroppens private deler som må skjules? Hvordan kan verdens ledere stille opp på konferanser og holde taler om økt fattigdom, utvandring, miljøforurensning, epidemier og kriger, uten at en eneste av dem ser seg selv i speilet? Uten at noen av dem tar opp roten til problemene som tar livet av millioner av mennesker? De er raske nok til å rette pekefingeren mot andre, eller mot ofrene for de patriarkalske, religiøse systemene deres som de forsvarer med hud og hår. Hvorfor straffer vi ofrene mens vi lar gjerningsmennene gå fri – og til og med gjør sistnevnte til globale helter? Fanfarene som spilles i mediene som forvalter dette systemet, har en viktig rolle: De overdøver grusomhetene. Politiske og religiøse ledere møtes i FNs generalforsamling for å redde menneskeheten fra fattigdom, terror, forurensning og klimaendringer, og fremme bærekraftig utvikling. De bruker nye ord, men essensen er likevel utnytting og kolonialisering. Kapitalismen er fremdeles det eneste systemet menneskene benytter seg av, og det finnes ingen alternativer. Det er det eneste som har vist seg å være bærekraftig i samfunnet vårt over tid. Ødeleggelsen av av mentaliteten vår, produktiviteten vår og innsatsen vår for selvstendighet og frihet, kompletteres ved at vi mates med villedende vitenskapelige teorier og religiøs terror. Slik fortsetter vi å være slaver av utenlandsk bistand, forbrukere av utenlandske ideer og varer, og avhengige av de rikes veldedighet, donasjoner og lån. Dette systemet har vært bærekraftig, og derfor opprettholdes også avhengighet, gjeld og inflasjon. Gapet mellom nasjoner og klasser har fordoblet seg i takt med væpnede politiske og religiøse grupperinger. Dette setter kvinnene i en svakere stilling enn mennene, på grunn av alt fra fattigdom, vold og trakassering til krav om bruk av hijab og niqab og handel med de nakne kroppene deres i media og billig kunst. Det er blitt stuerent å snakke om økende fattigdom så lenge det ikke knyttes til det etablerte klassesystemet. Ordet «klasse» skaper nervøse assosiasjoner til sosialisme, og truer de pengesterke bedriftseiernes interesser – det kan til og med forvandle det trygge, rettroende samfunnet vi lever i til kaos, ateisme, vold og revolusjon. Religiøse (les: politiske) ledere Det legges ikke akkurat til rette for at Under Vatikanets kuppel står den moder- Kanskje er problemet at kvinner må skjule ansiktet sitt, samtidig som kroppen deres er en handelsvare på det frie markedet? Ingen tviler på at den reelle makten i menneskenes verden er pengemakt, våpenmakt, etterretningsmakt og mediemakt – ikke staver, bønner og røkelse. Det finnes ingen sivil, materialistisk, sekulær stat som ikke ber til disse gudene om å styrke makten sin over landet og familien. Kulturen, kunsten og vitenskapen spiller kun en rolle som verktøy for myndighete- Henger ut folk offentlig. Ramzan Kadyrov har lenge presentert folk han vil straffe på tv og tvinge til å komme med offentlige og ofte fabrikkerte innrømmelser og beklagelser. Nylig ble sosialarbeideren Ayshat Inayeva hengt ut offentlig på tv etter at hun hadde klaget på at Kadyrov ikke slår ned på korrupsjon. Sjefen til Inayeva hadde hver måned kuttet 42 dollar av lønnen hennes, noe hun protesterte mot. Hun ble tvunget til å ta tilbake alt hun hadde sagt, og si unnskyld ansikt til ansikt til Kadyrov på nasjonalt tv. Jurist og menneskerettighetsaktivist Gisaev kommenterer den siste tidens utvikling i Tsjetsjenia: «Folk blir vist frem på tv som eksempel på hva man får hvis man tør å kritisere, selv om det bare er litt kritikk. Dette betyr at de prøver å terrorisere hele det tsjetsjenske folket. På bakbgrunn av dette har tsjetsjenere både i Østerrike, Norge og andre land demonstrert, forteller han. Det tsjetsjenske eksilmiljøet i Norge planlegger flere demonstrasjoner i slutten av januar. [email protected] ne. Ingenting opphøyes, unntatt navn på menn fra de privilegerte klassene innen alle felter: kunst, litteratur, vitenskap, religion, politikk, jus, filosofi og medisin. Slik har patriarkatet opphøyd seg selv gjennom historien og beseiret «moderen». De politiske og religiøse kreftene forvandlet henne fra Isis, gudinnen for visdom og kunnskap, til Eva, djevelens syndige allierte. Siden den gang har kvinnen vært en kropp uten hode og uten sinn. Et vesen med svekket fornuftssans. Fornektelsen av kvinnens hode ble fullendt ved å gjemme det bort under en hijab. Debatten om niqab i Egypt går nå inn i en ny fase, akkurat som den gjorde i middelalderen, etter at det ble forbudt å bruke den på Universitetet i Kairo og i parlamentet. Det har også oppstått omfattende diskusjoner etter at tusenvis av pilegrimer i september ble trampet ihjel i Saudi-Arabia, da de skulle steine djevelen. Det er riktig å forby bruk av niqab for å lette kommunikasjonen mellom lærere og studenter, og det er riktig å forby niqab for å hindre valgfusk – mens tusenvis av døde pilegrimer unnskyldes med en administrativ feil. noen skal kunne gå i dybden av tragediene som gjentar seg i landet vårt. Noen ser nemlig ut til å frykte at røttene til kjønnsdiskrimineringen og den sosioøkonomiske diskrimineringen skal graves opp. De ser også ut til å frykte at den rådende religiøse tankegangen skal kritiseres, eller at folk skal begynne å snakke om fornyelse. Har vi bare et problem med niqab på universitetet og i parlamentet? Er det eneste problemet knyttet til å «steine djevelen» at gatene i Saudi-Arabia er trange? Eller er det egentlige problemet kanskje at vi ødelegges av religiøs og politisk propaganda, både i utdannelsessystemet og i mediene? At vi lever under et falskt demokrati? At valgresultatene kommer mest an på penger? Kanskje er problemet at kvinner må skjule ansiktet sitt, samtidig som kroppen deres er en handelsvare på det frie markedet? At profitt på handel med våpen, sex og spionasje er ubegrenset? At jenter blir tildekket og giftet bort til eldre menn? At menn skal ha fordeler basert på kjønn, som for eksempel flere koner og alt det deres høyre hånd besitter? At millioner av barn født utenfor ekteskap vokser opp på gata? Er det egentlige problemet kanskje lovene og etikken? At ofrene straffes, mens gjerningsmennene frifinnes? At vi har religiøse partier i en sekulær stat? Er ikke det egentlige problemet rett og slett diskriminering på grunnlag av kjønn, trosretning, klasse, status, familie og identitet? Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler. Saadawi er forfatter, lege og psykiater, og har skrevet en rekke bøker om kvinner i islam. Hun er fast korrespondent i Ny Tid. Avisen The Nordic Page, som formidler norske nyheter på engelsk, ble angrepet og av hackere. Det skjedde etter at de hadde lagt ut en del av Ny Tid-saken om to tsjetsjenere som ble funnet torturert og drept etter de ble sendt ut av Norge. AV ØYSTEIN WINDSTAD «Dette har ikke skjedd en eneste gang siden vi startet nettsiden i 2009,» forteller eier av nettavisen Abdurrahim Günaydın. The Nordic Page har rundt 60 000 månedlige lesere. Avisen oversatte og la ut sin versjon av Ny Tids undersøkende sak om to tsjetsjenske asylsøkere som ble avvist fra Norge og senere funnet døde i Tsjetsjenia i desember. «Vi kan ikke slå fast hvem som står bak Gris eller sau? angrepet, for det er veldig vanskelig å spore. Men vi er rimelig sikre på hvorfor angrepet kom, og at det var på grunn av denne artikkelen,» sier Günaydin. «Angrepet startet minutter etter at saken om de torturerte tsjetsjenerne ble lagt ut.» Lå nede i flere timer. Abdurrahim Günaydın foreller at det var et tjenestenekt-angrep. Det skjer ved at hackerne ved hjelp av trojanervirus tar kontroll over mange private datamaskiner uten at eierne vet om det. Etter å ha tatt over svært mange datamaskiner, beordrer hackerne alle disse maskinene til å gå inn på en bestemt nettside, samtidig og konstant. Dette gjør at nettsidene krasjer fordi flere hundre tusen maskiner går inn på en nettside på akkurat samme tid. Det var dette som skjedde 18. desember med www.tnp.no: «Siden vår lå nede tre ganger på grunn av disse angrepene. The Nordic Page var utilgjengelig i flere timer mens det sto på,» forteller Günaydın. Siden oppe igjen. The Nordic Page funge- Jula er overstått – nå igjen. Denne eldgamle solvervsfesten, som de kristne stjal ved å innbille folk at Jesus var født på julaften. Og som handelsstanden har gjort om til en grådig kjøpefest – noe vekslerbordvelteren Jesus neppe ville ha likt. I førjulstida denne gang gikk statsministeren ut og prediket at det av miljømessige grunner var bedre å spise svineribbe enn pinnekjøtt. Fordi drøvtyggere gir så store avgasser. Men der glemte statsministeren å ta med seg nytteverdien. Mens grisen forbruker mat produsert på mark som kan gi korn og grønnsaker direkte til mennesket, og så til slutt bare leverer fra seg litt fet kjøttmat (og noe svinelær), gir sauen kontinuerlig noe tilbake: melk, ost, ull – og til slutt sunt kjøtt fra naturlige beiteområder – og litt saueskinn. Kontinuerlige melk- og osteleverandører er også kuer og geiter – vel verdt litt promping. Noen med «våre vestlige verdier» synes det er rart at jøder og muslimer ikke spiser svinekjøtt. Men dette er naturlig økologisk begrunnet, ikke religiøst. Lenge før Moses og Muhammed skjønte folk i tørre ørkenstrøk at de ikke kunne bruke opp sine sparsommelige grønne ressurser til å fø opp noe så unyttig som griser. Og som så vanlig, er det lett å legge fornuftig livsførsel i religiøse forordninger. Det er så enkelt, er det ikke? … ASYLPOLITIKK fortsetter fra forsiden. … BURUNDI fortsetter fra forsiden. som fattes alene. Våre fire omgjøringsbegjæringer ble avgjort av nemndsleder alene,» sier Karlsen til Ny Tid. Men ifølge nemndsleder i UNE, Jorunn Midthun, regnes ikke samboer og barn i Norge som sterke menneskelige hensyn når UNE behandler ankesaker. «Det å ha samboer og barn i Norge er ikke i seg selv nok til å anses som særlig sterke menneskelige hensyn,» sier Midthun til Ny Tid. Advokat Marianne Karlsen kritiserer UNE for å ha avgjort saken med en nemndsleder alene – har du noen kommentar til dette? «Nemndlederen som blir tildelt enkeltsaken, er den som avgjør om det skal innkalles til nemndmøte eller ikke. Hvis nemndlederen mener saken byr på vesentlige tvilsspørsmål, blir det nemndmøte,» sier Midthun, og legger til at UNE foretar fortløpende vurderinger av den generelle sikkerhetssituasjonen i Burundi, og at det ikke er noe generelt vern mot retur til landet. står at FDLR – militsen som dannet seg på restene av grupperingene som gjennomførte folkemordet i nabolandet Rwanda i 1994 – har dratt fra Kongo over til Burundi. Det er frykt for at andre militser som holder til i Sørøst-Kongo skal komme over til Burundi, og at konflikter som har utgangspunkt i landene rundt, også skal bli utkjempet i Burundi. Dette gjør ikke grunnlaget for et folkemord mindre, men det forandrer betingelsene for hvordan situasjonen utvikler seg. Perriello understreker også at muligheten for folkemord er like mye til stede selv om situasjonen skulle utvikle seg til en borgerkrig. En retorikk som gir gjenklang fra hat-radioen RTLM. Ifølge folkemordkonvensjonene av 1948 er folkemord en serie med overgrep som har til hensikt å utrydde en gruppe, enten delvis heller helt. Det sikreste tegnet er systematiske drap på barn. I Rwanda brukte de mest ekstreme Hutu Power-gruppene machete for å voldta tutsi-kvinner og totalt kastrere tutsi-menn. De mest omfattende estimatene teller 1,2 millioner drepte tutsier og moderate hutuer i løpet av 100 dager. Folkemordet på tutsiene var nøye planlagt, og ble gjennomført på bakgrunn av lister over hvem som skulle drepes og hvor de bodde. Hva som utgjør forutsetningene for at et folkemord skal utvikle seg, er noe vi ønsker å undersøke i vår film Rough Cut – en dokumentarfilm som ikke står på bødlenes side, som er under produksjon. I filmen vil vi la både overlevende, de som beskyttet sine medmennesker, samt overgripere som tar ansvar og angrer på det de har gjort, komme til orde. «Situasjonen i Burundi er fryktelig. Vi har et regjeringsparti som ønsker å drepe sine egne innbyggere.» Torturert. «Marcus» er politisk flyktning fra Burundi, og søkte asyl i Norge i 2008. Han har fått endelig avslag på asylsøknaden, og frykter nå at han skal bli sendt tilbake til Burundi. Han tilhører tutsi-folket, et folk som FN mener nå blir forfulgt, og frykter folkemord i landet. Store deler av familien hans har flyktet til et naboland, hvor de nå lever i en flyktningleir. «Grunnen til at jeg flyktet fra Burundi gjentar seg nå. Men norske myndigheter tror ikke på historien min,» sier «Marcus» til Ny Tid. Han ønsker ikke å stå frem med navn i frykt for konsekvensene det kan få for familien som er igjen i Burundi, der broren allerede skal være bortført fordi han er tutsi. «Marcus» var med i hæren i landet, og ble deretter kidnappet og torturert av hutu-gruppen Palipehutu NFL, en militsgruppe som holdt liv i borgerkrigen helt frem til 2009. Denne gruppen har i dag politisk innflytelse i Burundi. Den 30. desember annonserte landets president Pierre Nkurunzizia at han kommer til å kjempe mot fredsbevarende styrker som sendes til landet. Den afrikanske union (AU) vedtok tidligere i desember å sende inn en fredsstyrke på 5000 for å beskytte sivile. «Situasjonen i Burundi er fryktelig,» sier «Marcus». «Vi har et regjeringsparti som ønsker å drepe sine egne innbyggere. Hvis du ikke støtter presidenten, må du flykte, ellers blir du torturert og drept. Det finnes flere historier om mennesker som er har blitt brakt inn til politistasjoner torturert til døde,» sier «Marcus». BMERIKI Liknende retorikk. I Burundi i dag er volANGREPET: Eier av The Nordic Page, Abdurrahim Günaydın (t.v.) og redaktør Vedat Sevincer er ikke i tvil om hvorfor nettavisen deres ble tatt ned av hackere: «Dette har aldri skjedd før, og angrepene kom umiddelbart etter at vi publiserte saken om de døde tsjetsjenerne.» «Angrepet startet minutter etter at saken om de torturerte tsjetsjenerne ble lagt ut.» INNKAST nekter å se koblingene mellom fattigdom og styresett. Det virker som om de later som at fattigdom ramler ned fra himmelen på ordre fra Gud – akkurat som kjønnsbaserte ulikheter, som de benekter at henger sammen med klasseforskjeller eller rasisme. Som om diskriminering på grunnlag av rase, kjønn, hudfarge og religion er atskilt fra andre former for diskriminering, selv om de står tett etter hverandre i kø på de lokale myndighetenes kontorer. ne (og postmoderne) sivilisasjonens og kapitalismens far. Patriarkatets høyborg med makt over hjemmets lille familie og den større menneskelige familien. I 93 av FNs medlemsland styrer Herren i Det hvite hus og NATO, mens paven kun bestemmer over sjelelivet og livet etter døden. Rent bortsett fra at han har stor innflytelse på de politiske ledernes beslutninger når det trengs. Den verdslige makten er med andre ord ikke helt atskilt fra den religiøse i noe land, inkludert i mitt eget, hvor sjeiken av al-Azhar spiller rollen som pave. strant Mikael forteller at eksilmiljøet i Norge blir motivert av at norske medier skriver om Tsjetsjenia. «Vi setter stor pris på at Ny Tid har skrevet og avdekket hva som har skjedd – og skjer – i Tsjetsjenia. Artikkelen ble plukket opp av mange andre aviser og fikk stor oppmerksomhet i norske medier. Dette gjør at vi føler at vi blir sett og hørt. Det er en stor støtte og gir oss motivasjon, fordi vi føler at folk i Norge og ellers i verden ser oss,» forteller Mikael. Den tsjetsjenske juristen Akhmed Gisaev er styremedlem av den tsjetsjenske diaspora-organisasjonen i Norge, og jobber i tillegg for Human Rights Analysis Center. Han deltok også i demonstrasjonen. Om reaksjonene blant tsjetsjenere i Norge etter Ny Tid-saken om de to avviste asylsøkerne, sier han dette: «Det tsjetsjenske miljøet hadde ikke forventet dette av UDI eller UNE. Etter disse to tilfellene har det tsjetsjenske samfunnet dessverre mindre tillit til den norske regjeringen. De frykter at norske myndigheter samarbeider med den russiske staten og deres hemmelige tjenester,» forteller jurist Gisaev. Det bor rundt 10 000 mennesker fra Tsjetsjenia i Norge. En stor årsak til at svært få av dem har protestert offentlig, er at de er utsatte for flyktningespionasje av folk fra regimet, og at diktaturet går løs på familien i hjemlandet. Det finnes flere tsjetsjenske opposisjonelle som lever med politibeskyttelse i Norge. Norsk avis hacket etter Ny Tid-artikkel rer nå som normalt. Günaydın og redaksjonen har kontaktet sitt sikkerhetsselskap for å prøve finne ut hvem som kan stå bak angrepet. Så langt har de ikke kunnet si noe sikkert om hvem angriperne er. The Nordic Page har kontor i Oslo. Siden retter seg mot folk i Norge som ikke kan norsk, men også folk ute i verden som er interessert i Norge. Halvparten av leserne befinner seg i Norge, og halvparten i utlandet. Utenfor Norge er nettavisen mest lest i USA, etterfulgt av Storbritannia. Rapport peker på Russland. Etter at Tyr- kia skjøt ned et russisk fly i høst, ble tyrkiske myndigheters nettsider utsatt for massive hackerangrep av samme slag som rammet The Nordic Page. Det samme skjedde med nettsider i Estland i 2007, da det baltiske landet havnet i konflikt med Russland over en bronsestatue til minne om falne sovjetiske soldater. Også georgiske myndigheters nettsider ble tatt ned i 2008, da de havnet i militær konflikt med Russland. Det anerkjente og verdensomspennende IT-sikkerhetsselskapet F-Secure skriver i en rapport at den russiske regjeringen har bestilt og finansiert hackerangrep verden over i sju år. I rapporten «The Dukes – 7 years of Russian Cyberespionage» kommer det frem at russiske myndigheter aktivt bruker hacking mot nettsider, organisasjoner eller land de misliker. F-Secure mener at russiske myndigheter har betalt flere hackerteam for å sette i gang både angrep for å ta ned sider, eller spionasje for å hente ut informasjon. Al Jazeera skriver at også IT-sikkerhetsselskapet Symantec i en rapport fra 2014 mener den russiske regjeringen står bak omfattende bruk av hackerangrep. Ursus Val Lapis [email protected] den – som FN rapporterer har tatt en etnisk dreining – dominert av en retorikk der områdene må renses, og demonstrantene betegnes som opprørere og en trussel mot demokratiet. Det blir ikke referert direkte til at tutsier skal drepes, men det brukes en retorikk som gir gjenklang fra hat-radioen RTLM, som var en sentral del av organiseringen av folkemordet i Rwanda i 1994. Ord som på norsk tilsvarer «småkryp» brukes av Burundis makthavere. Dette er ord som peker tilbake RTLMs ord for tutsier, «kakerlakker». I vår film Rough Cut har vi et omfattende intervju med Valérie Bemeriki. Hun var en av hovedstemme i radioen RTLM. I dette intervjuet forklarer Bemeriki hvordan radioen fungerte, hvor den fikk sin økonomiske støtte fra, og hvordan den var med på å gjøre folkemordet mulig ved å kringkaste beskjeder om hvor tutsier i landet gjemte seg. Etter folkemordet har Bemeriki gått i seg selv, og fordømmer folkemordet hun selv var med på å muliggjøre. Hun ble dømt av Gacaca-domstolen til livstid i fengsel i 2009 for å ha vært medvirkende i planlegging og gjennomføring av folkemord, samt å ha medvirket til flere drap. Bemeriki erkjente seg skyldig i rettssaken. Gacaca-domstolene er de lokalt forankrede domstolene som holdes på stedet for forbrytelsen, og har som oppgave å være en sannhetskommisjon for å skape forsoning etter folkemordet. I intervjuet navngir Bemeriki tidligere samarbeidspartnere som befinner seg i Norge, og påpeker at det er nødvendig at de utleveres til Rwanda, sånn at de kan dømmes der. De etniske skillelinjene er Europas ansvar. Skillet som ble tegnet mellom hutuer og tutsier i Rwanda før folkemordet og i Burundi, var basert på kolonimakten Belgias strategi for å rasifisere den burundiske og rwandiske befolkingen etter samfunnslag og levesett – en raseforståelse der man målte hodeskalleform og neselengde til lokalbefolkningen. Mange rwandere er bevisste på at belgierne innførte rasebegrepene. I filmen Rough Cut har vi gjort et intervju med en gammel hutudame og islam-konvertitt ved navn Zurra. Hun trekker på den rike fortellertradisjonen i regionen, og beretter på en poetisk måte hvordan vi som mennesker kommer fra det samme utgangspunktet – om hvordan «dere hvite» kommer fra «oss» afrikanere. Hun fortsetter: «Men da mosungone (de hvite) kom tilbake til landet, var de ikke snille.» I både Rwanda og Burundi bestemmes gruppetilhørigheten ut fra hvilken gruppe ens far tilhører. Frem til belgierne innførte id-kort i kolonien Burundi–Rwanda, eksisterte det ritualer og sosiale institusjoner slik at individer kunne bytte gruppe. Forestillingen om at de tilhører forskjellige etniske fellesskap er om ikke fullstendig fabrikkert så i hvert fall sterkt overdrevet av koloniherrene. Gruppene har samme kultur og samme språk, og det er lite forskjell på dem annet enn at tutsier tradisjonelt har drevet med kvegdrift, mens hutuer har vært jordbønder. Etniske motsetninger må overskrides. Ho- vedforskjellen på fredsprosessen i Burundi etter borgerkrigen og rettsprosessen etter folkemordet i Rwanda, er at man i Rwanda bygget ned skillet mellom hutuer og tutsier, mens man i Burundi forankret det etniske skillet i alle institusjoner. I Burundi vil en ordentlig oppvask antakelig føre til at mange ledende personer, både Bekymret. I november i fjor uttrykte utenZURRA også for personens familiemedlemmene,» sier Krogh. Tsjetsjenias diktator Ramzan Kadyrov har flere ganger sagt direkte på statlig tv at slektninger «må stå til ansvar», og at han skal finne dem uansett hvor de er. Tsjetsjenia er rangert av organisasjonen Freedomhouse som et av verdens farligste land for opposisjonelle. INTERNASJONALT ERLING KROGH … UNE fortsetter fra forsiden. 3 BILDER © BORGERJOURNALISTER FRA BURUNDI Norges rolle Hendelsene vi ser i Burundi bør gjøre oss oppmerksomme på Norges forpliktelser. Norge var et av landene som ratifiserte Folkemordkonvensjonen i 1948. Ifølge den er vi pliktige til å forhindre nye folkemord i anmarsj. Hvis informasjonen som norsk politi og UNE har innhentet og overlevert til burundiske myndigheter brukes til å begå folkemord i Burundi, kan de være medansvarlige i henhold til Folkemordkonvensjonens artikkel III og IV. Norge inkorporerte Folkemordkonvensjonen i 2008, men siden vi var så sene med å gjøre den gjeldende i norsk lov, er folkemordforbrytelser som skjedde før 2008, ikke dekket av loven her i landet. Norge har på tross av dette vært det første landet som utleverte folkemordmistenkte til Rwanda. En Hutu Power-ekstremist fra Stavanger skal bli sendt til Rwanda for å dømmes der. Han er mistenkt for medvirkning til drap på 7000 mennesker. Fortsatt befinner det seg i underkant av 20 folkemordmistenkte i Norge. Vi bør fortsette å utlevere folkemordmistenkte til Rwanda. Det er viktig med hensyn til de overlevende i landet, og vi er dessuten pliktige til å gjøre dette i henhold til Folkemordkonvensjonens artikkel VI. I 2015 ble en Hutu Power-ekstremist fra Bergen dømt i Borgarting lagmannsrett for å ha medvirket til drap på over 2000 mennesker under folkemordet i Rwanda. Tidligere, da rettsaken mot bergensrwanderen fant sted i Oslo tingrett, var flere vitner hentet inn fra Rwanda. Vitnene var både folk som hutuer og tutsier, må stå til ansvar for at de har deltatt i forferdelige overgrep fra avkoloniseringen og frem til i dag. Etter folkemordet i Rwanda skulle man avvikle raseforståelsen én gang for alle. I dag er det er ikke lov å danne politiske partier i Rwanda basert på etnisitet. Imidlertid er det eksilgrupperinger som er imot dette, dominert av individer mistenkt for å ha deltatt i folkemordet. Et illustrerende eksempel fra vår film Til sammen har minst en halv million mennesker blitt drept i Burundi siden 1970-tallet. Karoline Frogner og hennes sønn Emanuel Totland Frogner lager for tiden filmen Rough Cut – en dokumentarfilm som ikke står på bødlenes side. Denne artikkelen er delvis basert på erfaringer gjort i forbindelse med filmarbeidet. Karoline Frogner er prisbelønnet dokumentarist, forfatter og statsstipendiat. Emanuel Totland Frogner er daglig leder i Integritet Film (og har en master i filosofi fra Universitet i København). var innkalt av Forsvaret, og andre som vitnet på vegne av aktoratet. Imidlertid er det en kjensgjerning at vitner som var tutsier og er overlevende fra folkemordet i Rwanda, ikke ble regnet som fornærmede, og fikk derfor ikke bistandsadvokat i rettsaken. Spørsmålet er da: Hvorfor har Norge prioritert å gi asyl til mennesker som har flere tusen liv på samvittigheten – men ønsker å kaste ut folk som risikerer å bli drept i et nytt folkemord? Hvis Norge fortsetter samarbeidet med den burundiske ambassaden mens situasjonen utvikler seg videre, risikerer Norge da å gjøre seg medskyldige i folkemord? refererer til en skolemassakre i 1997 på en skole ved Rwandas grense til Kongo. Massakrene ble utført av noen fra FDLR, de som gjennomførte folkemordet i Rwanda. Militssoldatene, utkledd som rwandisk militære, gikk inn i et klasserom og krevde at elevene skulle dele seg opp i hutuer og tutsier. Da elevene nektet og svarte: «Vi er alle rwandere,» åpnet soldatene ild mot elevene. Soldatene gikk deretter fra klasserom til klasserom. Ingen elever ville dele seg inn. Soldatene fortsatte å henrette elevene. Mange av dem var hutuer og ville ikke blitt angrepet om de hadde latt seg dele inn, men de nektet – fordi, som en av elevene sa: «Jeg vet hvor denne rasismen fører hen.» Se også vår egen sak om utsendelse av burundiere på side 1–3. riksminister Børge Brende bekymring for situasjonen i Burundi, og omtalte den økende bruken av etnisk betont retorikk som svært alvorlig. Men så langt har norske utlendingsmyndigheter ikke stanset deportasjonene til landet. «Jeg er hundre prosent sikker på at myndighetene dreper meg hvis norske myndigheter deporterer meg. Hadde Norge brydd seg om situasjonen i Burundi, ville de stanset returene til landet,» sier «Marcus». «Jeg kjenner to av de som ble deportert i 2015. En av dem har allerede flyktet til et av nabolandene.» Organisasjonen Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) mener det er problematisk at norske myndigheter tvangsreturnerer burundiske asylsøkere til hjemlandet nå som sikkerhetssituasjonen der er preget av en voldsom uro, og landet står ovenfor en usikker fremtid. «FN har uttrykt stor bekymring for situasjonen i Burundi, og advarer om et potensielt folkemord i landet. Samtidig ser vi at land som Canada har besluttet å suspendere tvangsreturer av asylsøkere til Burundi. Norske myndigheter synes ikke å ha tatt inn over seg alvoret i situasjonen,» sier rådgiver i NOAS Cecilia Sognnæs til Ny Tid. «Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, herunder Amnesty International, har det siste året rapportert om vilkårlig og uproporsjonal bruk av vold av burundiske myndigheter mot sine egne borgere. Norske utlendingsmyndigheter har et ansvar for å sørge for at Norge ikke tvangsreturnerer asylsøkere til forfølgelse, og det er tvil om dette kan sies å være tilfelle i Burundi slik konflikten har eskalert det siste året,» mener hun. « NOAS skulle gjerne sett at norske utlendingsmyndigheter i større grad anvender og lytter til erfaringer og råd fra internasjonale organisasjoner, og på denne bakgrunnen suspenderer utreiseplikten til asylsøkere fra Burundi,» avslutter NOAS-rådgiveren. Årsabonnement på Ny Tid, kroner 790. Fri tilgang til nettside, arkiv, video og dokumentar. Se www.nytid.no eller send SMS til 450 20 044 [email protected] 4 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 AKTUELT INTERNASJONALT Russiske atomvåpen på Krim? UKRAINA/KRIM Den tidligere politiske fangen og dissidenten Mustafa Dzhemilev forteller Ny Tid om kampen mot okkupasjonen av Krim, hans forhold til Russland og hvorfor han fikk Nansenmedaljen. I dag er han politisk leder for den etniske gruppen på 280 000 krimtatarer. AV TRULS LIE, KIEV Krimtatarene. Når Ny Tid i Kiev etter møye klarer å få møte regionens Nelson Mandela, møter vi en mann som er preget av å ha kjempet i en mannsalder. Er det noen forskjell på dagens Russland og det gamle Sovjets behandling av tatarene? «Grunnleggende er vår kamp den samme, mot de samme kreftene. Dagens okkupanter av Krim har samme mentalitet som det tidligere Sovjet. Etter 24 år med ukrainsk uavhengighet med demokratiske menneskerettigheter, er vi igjen under sovjetisk administrasjon. Som i det tidligere Sovjet har vi ikke rett til frihet eller ytringsfrihet hvor vi kunne utrykke hva vi tenkte.» Jeg ber ham være mer spesifikk, og han forklarer at myndighetene holder tilbake informasjon. Man må utenlands for å bli informert. Men etter revolusjonen som nå pågår i Ukraina, har de der en viss frihet med internett, radio og massemedier, selv om disse kontrolleres og overvåkes av ukrainske myndigheter. «Anklages myndighetene i dag, får du bare beskyldninger mot deg, eller blir bøtelagt etterpå,» sier Dzhemilev. Hva da med Krim – hva er det egentlig som foregår, slik en innsider som krimtatarenes leder ser det? «Ingen spurte oss om tillatelse til å sende inn utenlandske styrker. Disse er aldri blitt ønsket velkommen av befolkningen slik jeg ser det. Krimtatarene har lenge kjempet denne kampen for selvstendighet – helt siden okkupasjonen i 1783 ! Vi har hele tiden blitt presset til å forlate landet, helt siden den gang vi utgjorde 97 prosent av befolkningen. Før fordrivelsen i 1944 utgjorde vi 25 prosent, mens tilbakevendingen i 1989 bedret dette. Men i dag lever over halvparten i eksil.» Dzhemilev mener institusjoner og myndigheter på Krim burde representere de viktigste etniske gruppene, gitt autonomi. Derfor skulle krimtatarenes eget språk – som Dzhemilev insisterer på å snakke her i Kiev, oversatt med tolk – bare være ett av flere offisielle språk. Folkegruppene skulle kunne ha proporsjonal representasjon. Vi vet at russerne faktisk bringer atomvåpen til Krim. Tatarene utgjør 280 000 av 2,2 millioner innbyggere, der etnisk russiske er 1,5 millioner og ukrainere 350 000. Ifølge Dzhemilev har rundt 35 000 Krim-innbyggere flyktet siden okkupasjonen, hvorav halvparten er krimtatarer: «Etter at okkupantene kom til landet vårt, har vi sett en rekke drap og kidnappinger – vi krever at en internasjonal komité etterforsker hva som skjedde med minst 22 dokumenterte tilfeller. Vi vet hvem som gjorde dette, og at det ble gjort for å skremme folk.» Dzhemilev mener menneskerettighetsorga- VERDEN OM NORGE … VÅPENINDUSTRI fortsetter fra forsiden. nisasjoner må slippes inn i territoriet for å overvåke hva som skjer. Atom-depot. Historisk er tatarene kjent for å kjempe med våpen, til forskjell fra dagens ikke-voldelige linje under Dzhemilev. Krimtatarenes nasjonalbevegelse er nå ikke-voldelig. Men den samme uken som vi møttes, hadde en rekke tatarer i området øst for Odessa blokkert matforsyninger på vei til Krim, samt revet ned og ødelagt strømmaster som ga strøm til Krim-halvøya. Ifølge Dzhemilev kommer både halvparten av matforsyningene og 85 prosent av strømmen fra «fastlandet» Ukraina. Krim var derfor satt i en unntakstilstand av russerne: «Ett av våre krav er at russerne nå setter politiske fanger fri. Okkupantene undertrykker folk som fremdeles er lojale mot Ukraina og fiendtlige mot okkupantene.» Tatarenes strategi har imidlertid vart en stund: «Vi startet transportblokader på veiene mot Krim i september i fjor. Dette er ikke sabotasje, vi har bare blokkert veiene for store trailere på vei mot de okkuperte områdene.» Hva da med strøm – rammer det ikke hele befolkningen? «Elektrisitet er den mest effektive måten å blokkere russerne på. Det er tidligere avtalt at Russland supplerer Ukraina i nord, mens de eksporterer til sør. Under en okkupasjon kan ikke disse demokratiske spillereglene overholdes.» «Husk at all vår motstand er ikke-voldelig. Selv om tatarene historisk er kjent for å være harde krigere, er vi ikke lenger i middelalderen. Man oppnår ingenting med vold. Hadde vi startet en frigjøringskamp ved å bruke væpnet makt, ville mye blod blitt spilt på Krim, et sted ingen deretter ville ønske å leve.» Jeg spør hvor tungt militær okkupasjonen fra Russland er. Svaret er overraskende: «Vi vet at russerne faktisk bringer atomvåpen til Krim. Hvis noe skjer med de våpnene, vil hele Krim bli ubeboelig!» Jeg spør ham hvor han har denne informasjonen fra. «Under Sovjet-tiden var det en landsby nær Jalta som ble brukt som atomdepot. Etter Budapest-avtalen i 1994 be depotet lukket. Men med dagens okkupasjon har det blitt gjenåpnet, og vi har sett rakettsystemer bli fraktet dit. Russerne har erklært at de vil bruke området til hva de ønsker.» Jeg etterspør mer dokumentasjon på disse alarmerende opplysningene. «Vi har også fått tilgang til en mengde dokumenter. Der står det at hvis konflikter tiltar, skal krimtatarene være øverst på listen. Dette har vi fra selvforsvarsgruppene som arbeidet tett på de russiske okkupantene. Siden mange av de russiske sol- I 2014 mottok disse landene norsk B-materiell til en verdi av til sammen 48,5 millioner kroner. I tillegg mottok USA A-materiell for 831 millioner, Tyrkia for 95,5 millioner og Emiratene for 40,2 millioner. Kan noe av dette ha blitt videreeksportert til væpnede opprørere i Syria? Flere av statene i Midtøsten som har mottatt norsk krigsmateriell, er også diktaturer som undertrykker sin egen befolkning. datene drakk tett, havnet slike dokumenter i våre hender. Vi har et godt nettverk.» Krim, der hans kone og familie fremdeles bor. Putin. I 1989 fikk 250 000 krimtatarer ven- Motstand. Hva da med den ukrainske de hjem til Krim, og Dzhemilev har siden ledet Krimtatarenes nasjonalbevegelse (OKND). Ti år senere satt han også i det ukrainske parlamentet. Han ble valgt inn igjen i 2014, da han sto høyt opp på president Porosjenkos liste. Derfor tok faktisk president Putin kontakt med Dzhemilev før okkupasjonen. Her er Dzhemilevs kommentar til denne hendelsen: «Før invasjonen på Krim ønsket han å møte meg for å snakke, men jeg avviste det, da det ville virke som en rettferdiggjøring av okkupasjonen. Det var ingenting å diskutere. I en senere lengre telefonsamtale der Putin ringte meg, forklarte jeg ham at det ville være en feiltagelse av Russland å okkupere Krim. Han sa han støttet måten Ukraina hadde håndtert Krim på, men at dette var noe man måtte forhandle om. Han nevnte også at det var en god dyd å hjelpe mennesker, men at Krim ble en del av Russland i 1944. Den gang sa Putin at han ville fremsette et referendum, og at det beste ville være å trekke ut soldatene. Dessuten at telefonlinjen til ham ville være åpen døgnet rundt om det var noe jeg lurte på. Men etter to uker ble jeg bannlyst fra å bevege meg inn i de russiske områdene.» Dzhemilev er da også nektet innreise til regjeringen – støtter de krimtatarene? «Både president Porosjenko og statsminister Jatsenjuk er på vår side, og de støtter kravene våre. Men ikke nødvendigvis blokaden av strøm. Slikt fører til at russerne kutter leveranser av eksempelvis kull og gass til Ukraina. Sanksjoner mellom landene påvirker også økonomien.» Jeg har sittet i fengsel i 15 år, så man kan spørre om det var verdt det. Hva da med folket selv, hinsides hva myndighetene i Ukraina eller Russland gjør – hvordan påvirker protester politikken? Her er Dzhemilev tydelig på forskjellene: «Mens folk i Ukraina tar til gatene for å få skiftet ut regjeringen, skjer ikke dette i Russland, der ingen tillates å protestere. De ville blitt arrestert så fort de tok til gatene. Ikke engang et ukrainsk symbol ville være tillatt å vise.» Jeg avslutter samtalen med å spørre 72-åringen om hans personlige motivasjon for engasjementet – inkludert valget om å sultestreike med risiko for å dø. «Hovedmålet var å få returnere hjem, og å få Sovjetunionen til å kollapse. Jeg var ikke alene om slike protester. I dag, med okkupasjonen, er målet atter å få komme hjem igjen. Jeg har sittet i fengsel i 15 år, så man kan spørre om det var verdt det. Men det har stor verdi å kunne ytre seg fritt. Det koster å kjempe for dette, men det er det verdt.» Dzhemilev har flere ganger blitt nominert til Nobels fredspris, og grunnet sin uopphørlige hjelp til flyktninger fikk han av FN faktisk Nansen-medaljen i 1998, utpekt av Kofi Annan. «Medaljen ble etab lert av FNs flyktningkommisjon. Som du vel vet, hjalp Fridtjof Nansen flyktninger til å kunne leve sine liv. Jeg ble nominert fordi jeg hjalp flyktninger med å vende tilbake til Krim. På en måte kunne krimtatarene være et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å vende hjem.» På min vei ut til Maidan-plassen i Kiev, utenfor Dzhemilevs kontor, vandrer tankene om flyktninger faktisk til mine besøk i Palestina og Israel. Særlig med tanke på det siste Dzhemilev sa til meg: «Og husk, i enhver fredsforhandling finnes det forskjellig forståelse på hver side. Man trenger en viktig balanse for at hver side kan forstå. Det bør aldri være en vinner, men snarere ærlighet og rettferdighet.» Lie er ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se også www.nytid.no for et videoutdrag av samtalen. [email protected] Frykter borgerkrig UKRAINA Ukrainas litterære stjerneskudd Serhij Zjadan mener landets politiske ledelse har sviktet samfunnet. Det kan føre til mer blod i Kievs gater. AV BERNHARD L. MOHR To år etter starten på Euromajdan-revolusjonen og halvannet etter at Petro Porosjenko ble valgt til president, har skuffelse og sinne slått rot i det ukrainske samfunnet. Regjeringens løfter om reformer og modernisering følges ikke av handling, og folks tålmodighet er i ferd med å løpe ut, mener den ukrainske forfatteren Serhij Zjadan. Det kan skape en livsfarlig situasjon. «Misnøyen vokser, befolkningens krav overfor myndighetene blir tøffere, og innsatsen høyere. Det at maktapparatet ikke forstår dette, kan gjøre at det bærer helt galt av sted. Jeg er redd det vil ende i blodsutgytelse, i en reell borgerkrig med store menneskelige tap,» sier Zjadan. Han mener Ukrainas innbyggere be- finner seg i en psykologisk vanskelig situasjon der «forræderiet fra myndighetene» om kort tid ikke lenger vil bli tolerert. «Vi har mistet mange folk, det har flytt mye blod, og alle er utslitte. Samtidig opplever vi at myndighetene står i veien for fremskrittet. Reformene, visjonene og de reelle endringene har uteblitt.» Sivilsamfunnet leder an. Zjadans holdning finner gjenklang i en fersk meningsmåling fra Rating Group Ukraine for International Republican Institute. Der sier 83 prosent av ukrainerne at de er misfornøyde med parlamentet i Kiev. To tredjedeler mener landet ikke beveger seg i riktig retning, mens oppslutningen rundt president Porosjenko har falt fra 55 til 24 prosent på ett år. Det er særlig myndighetenes begrensede evne til å gjøre noe med korrupsjon og byråkrati som skaper frustrasjon. For å innvilge ukrainerne visumfrihet har EU stilt krav om at det skal bli lettere å etterforske korrupsjon. Parlamentet har imidlertid møtt regjeringens nye lovforslag med så mye motbør at stadige revisjoner har vært nødvendig, og EUs tidsfrist er i ferd med å renne ut. Tidligere denne uken skrev Transparency Internationals Ukraina-sjef Oleksii Khmara om antikorrupsjonsarbeidet at «det lille som har vært av fremskritt, skyldes innsatsen til det ukrainske sivilsamfunnet, ikke politikerne». «Porosjenko snakker om europeiske verdier, men de kommer ikke til uttrykk gjennom handling. Den samfunnsutviklingen som faktisk finner sted, skyldes i all hovedsak vanlige folks frivillige initiativ og innsats for å rive ned gamle strukturer,» sier Zjadan. Tenker sovjetisk. Den 41-årige forfatteren President oppslutning har falt fra 55 til 24 prosent på ett år. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix besøkte nylig Oslo, blant annet for å la seg bokbade på Litteraturhuset og for å møte Norsk PEN. I løpet av den tiden presidenten ifølge Zjadan har snakket, men ikke hand- let, er Krim blitt annektert av Russland, mens russiskvennlige separatister har tatt kontrollen over deler av Øst-Ukraina. Porosjenko har vært nødt til å trekke opp mange av linjene for landets politikk i samarbeid med Russland og EU. Men fraværet av reformer og fremdrift skyldes ikke stormaktsinnblanding, mener Zjadan. Hovedproblemet er fortidens tankegods. «De som har makten, forstår ikke enkle prinsipper som at man ikke kan bryte loven eller stjele bare fordi man har kommet høyt på strå. De skjønner heller ikke at de må gjennomføre det de lovet under valgkampen. Hvorfor skjønner de det ikke? Fordi mentaliteten deres henger igjen i det gamle systemet,» sier Zjadan. «Selv om krigen skulle slutte i morgen og Putin bli erstattet av en president som gir oss Krim tilbake, er forholdet mellom landene ødelagt. Det er for mange drepte, skadde og fengslede.» Nettopp synet på den sovjetiske arven er det sentrale i konflikten mellom myndighetene og sivilsamfunnet, ifølge Zjadan – ikke spørsmålet om Ukraina skal knytte seg tettere til EU eller Russland. «Enten fortsetter vi å la oss påvirke av sovjetisk ideologi, eller så frigjør vi oss fra den og beveger oss videre. For øyeblikket er det sivilsamfunnet som fornyer Ukraina, mens myndighetene henger igjen i sovjetiske tankemønstre,» sier forfatteren. Han mener landets folkevalgte snart må slutte å bedrive det han kaller «en dårlig skjult form for sabotasje». Ellers, tror Zjadan, kan det gå dem riktig ille. «Janukovitsj kom seg unna til Russland, men det er ikke sikkert de nye makthaverne greier å stikke av,» påpeker han. Postsovjetisk kronikør. Serhij Zjadan de- buterte som lyriker allerede som 17-åring i 1991, og mange ukrainere kjenner ham best som poet – og snakkesyngende vokalist i skapunkbandet Sobaki v kosmossi (Hunder i verdensrommet). Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han likevel med romanene Depeche Mode og Anarchy in the Ukr. Her skildrer han den brokete tilværelsen til den første generasjonen ukrainere som ble voksne etter Sovjetunionens fall – i en original, rytmisk og poetisk form for prosa. Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung har kalt Zjadan «en enestående språkbegavelse», mens svenske anmeldere har trukket paralleller til Dave Eggers og Marcel Proust. Den første norske oversettelsen kommer ut i 2017. Zjadans fødeby Starobilsk i Øst-Ukraina befinner seg i dag mindre enn 100 kilometer unna skyttergravsfronten mellom ukrainske soldater og prorussiske opprørere. Forholdet til Russland vil aldri kunne bli det samme igjen, tror han. «De som har vært soldater, eller er blitt direkte berørt av krigen på en eller annen måte, kommer aldri til å kunne se på Russland slik de gjorde tidligere. Selv om krigen skulle slutte i morgen og Putin bli erstattet av en president som gir oss Krim tilbake, er forholdet mellom landene ødelagt. Det er for mange drepte, skadde og fengslede.» Ingen krig mot Pusjkin. Zjadan skriver på ukrainsk, men snakker russisk som en morsmålsbruker. Når han treffer sine internasjonale forleggere og andre kontakter i utlandet, danner ofte russisk litteratur en felles referansebakgrunn. Praten går på russisk. Å være i krig med et land som ikke bare er nærmeste nabo, men også har mye til felles med Ukraina historisk og kulturelt, betegner Zjadan som «en smertelig prosess». «Vi må holde tankene klare og ikke bli barbarer. Vi skjønner alle at dette ikke er en krig mot Pusjkin eller Tolstoj,» sier han, og legger til: «Også i Russland har krigen ført til en splittelse blant kultur- Vi spør Amnesty International. «UDs rapporter forteller bare om produkttyper som er blitt eksportert, men ikke konkret hvilke produkter eller fra hvilke selskaper,» sier Gerald Folkvord, politisk rådgiver i organisasjonen, til Ny Tid. «Dermed kan vi som oftest bare gjette hva det konkrete produktet var, og hvor stor sannsynlighet det er for at norsk materiell er blitt brukt i sammenheng med brudd på menneskerettigheter eller internasjonal humanitær rett.» Ifølge Folkvord burde land som mottar norsk militært utstyr – inkludert NATO-land – i teorien ikke overføre dette videre til et tredjeland uten at Norge er informert. «Men hvorvidt dette følges, vet vi ikke,» sier Folkvord. «Vi vet heller ikke hva norske myndigheter gjør for å sjekke om norsk utstyr blir brukt i strid med folkeretten. Dermed er det heller ikke lett å si hvor sannsynlig det er at norsk materiell på avveie har havnet i Syria.» Når vi stiller Utenriksdepartementet samme spørsmål, viser kommunikasjonssjef Frode Andersen til UDs retningslinjer for våpeneksport. Disse retningslinjene slår fast at alle land må legge frem «dokumentasjon som godtgjør sluttbruker» for å få motta norske våpen, og at land utenfor NATO og Norden i tillegg til dette også må legge frem en «myndighetsbekreftet sluttbrukererklæring», der en eventuell reeksport krever godkjennelse fra norske myndigheter. Våre allierte i NATO og Norden er altså unntatt fra kravet om sluttbrukererklæring. Betyr dette at våre allierte fritt kan reeksportere norske våpen til andre Rekruttering av barn og unge fra flykningbefolkningen i Jordan til den væpnede konflikten i Syria, viser noen av de særskilte beskyttelsesbehovene som aktualiseres i krigens nærområder. Hvordan kan vi forhindre at barn rekrutteres? TONE SOMMERFELT I mars i fjor intervjuet jeg jordanske og internasjonale hjelpe- og sosialarbeidere, FN-personell, representanter for jordanske myndigheter og flyktninger fra Syria nord i Jordan. Som del av et forskningsoppdrag gjennomgikk vi også eksisterende dokumentasjon for å få oversikt over hva man faktisk vet om bruken av barn som soldater og i ulike «hjelpefunksjoner» for væpnede styrker og grupper i Syria siden krigsutbruddet. Soldater og skjold. Rapporter om bruk av FAKTA • Serhij Viktorovytj Zjadan, født 23. august 1973 i Starobilsk i Lugansk i Ukraina. • Er forfatter, poet og oversetter. Bor og arbeider i Kharkiv, Ukrainas nest største by. • Debuterte som poet i 1995. Har gjort internasjonal suksess med romanene Depeche Mode (2004) og Anarchy in the UKR (2005). Bøkene hans er oversatt til 13 språk, og handler om livet i den postsovjetiske virkeligheten i Ukraina.rundt bevisvurdering og justismord, knyttet til Torgersen-saken. stater som ikke er godkjent som mottakere av norsk krigsmateriell? «Dette er et omfattende og komplisert regelverk,» er svaret fra UDs Frode Andersen. «Hver eksportlisens behandGERALD FOLKVORD les individuelt, så det er vanskelig å si noe veldig generelt.» Kan norske våpen ha endt opp i Syria? «Eksport av A-materiell til Qatar, Tyrkia og USA er gitt på grunnlag av blant annet sluttbrukerdokumentasjon. Det foreligger ingen informasjon om at norske våpen er reeksportert til opprørsgrupper i Syria,» sier Andersen. Gerald Folkvord forteller at Amnesty ikke har noen grunn til å mistenke at det foregår brudd på regelverket. «Vi har ingen dokumentasjon på at våpen eller ammunisjon som har blitt eksportert fra Norge med godkjenning av UD, har blitt eksportert videre til tredjeland i strid med avtalen,» sier han. «Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke har skjedd – det er dessverre ganske lite sannsynlig at dette i så fall vil oppdages – men jeg kan heller ikke si at vi mistenker noe.» HANNE SOFIE LINDAHL Økt eksport til diktaturer. Flere av statene i Midtøsten som har mottatt norsk krigsmateriell, er også diktaturer som undertrykker sin egen befolkning, og er direkte involvert i kamphandlinger i Jemen. Ungdomsorganisasjonen Changemaker har lagt sammen tallene for eksporten av krigsmateriell til diktaturene Kuwait, Qatar, Oman, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Tallene deres viser at den norske eksporten av krigsmateriell til disse landene har doblet seg de to siste årene – fra 12,6 millioner i 2012 til 56,6 millioner i 2014. I 2014 mottok Qatar og Saudi-Arabia norsk B-materiell for henholdsvis 1,5 millioFRODE ANDERSEN ner og 3,7 millioner, mens Emiratene mottok A-materiell for hele 40,2 millioner, samt B-materiell for 4,4 millioner. Emiratene mottok blant annet ammunisjon for 15,2 millioner, mens Saudi-Arabia mottok kjøretøy og elektronisk utstyr. Leder i Changemaker Hanne Sofie Lindahl mener dette er dramatisk: «Økningen er uholdbar, og vitner om at vi fortsatt har en stor utfordring knyttet til kontroll av våpeneksporten vår,» sier hun i en uttalelse på organisasjonens hjemmeside. «Det er avgjørende at Stortinget tar større ansvar og stopper eksporten Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt og fast bidragsyter i Ny Tid. [email protected]. Det er mulig å beskytte barn fra krigsdeltakelse BARN I KRIG folk. Mange tidligere Ukraina-vennlige forfattere har stilt seg på Putins side. For dem har Ukraina blitt en fascistisk stat. På den andre siden har du dem som ikke aksepterer det putinske verdensbildet. Dem er det viktig å opprettholde forbindelsen til.» Mange av Zjadans reiser det siste året har gått til områder nær fronten, der han har holdt opplesninger for soldater og sivilbefolkning. Han insisterer på at man ikke skal overdrive kulturens betydning i en ekstrem situasjon som krig. Likevel: «Forfattere fikserer maksimal subjektivitet i skrift, og det gjør at de kan opptre med en edrueliggjørende stemme. De kan stå imot propaganda, ikke la seg rive med av ildfulle ord og si tingene på en annen måte enn mediene og politikerne. For noen ukrainere er det viktig.» Jemenske menn samler seg rundt et krater fra et flyangrep utført av den saudiledede koalisjonen i Jemens hovedstad Sanaa slutten av november. Koalisjonen har bombet Jemen i snart åtte måneder. Norsk eksport av krigsmateriell til land som Saudi-Arabia doblet seg fra 2013 til 2014. AFP PHOTO / MOHAMMED HUWAIS av militærutstyr til diktaturer. Det er ikke greit at Saudi-Arabia, som blant annet har henrettet over 100 mennesker bare i første halvdel av 2015, skal motta norsk krigsmateriell,» mener Lindahl. Også Fredrik Heldal, leder i Norges Fredslag, reagerer på våpeneksporten til diktaturene i Midtøsten. «Saudi-Arabia har siden mars i år ledet en koalisjon av land som har ført en brutal bombekrig mot Jemen, og har nå også soldater på bakken inne på jemenittisk territorium,» sier Heldal. «Det fremgår ikke av meldingen nøyaktig hva slags kjøretøy og elektronisk utstyr som har blitt eksportert, men det må tas høyde for at dette utstyret kan ha blitt brukt som del av krigføringen,» mener han. «De forente arabiske emirater er en del av den saudiledede koalisjonen som har bombet Jemen i over syv måneder, og har i likhet med Saudi-Arabia soldater på bakken i Jemen. Avhengig av detaljene rundt eksporten, kan ammunisjonen solgt av Norge med andre ord ha blitt brukt mot mål i Jemen.» Heldal kritiserer også den norske våpeneksporten til Thailand. I 2014 avsatte det thailandske militæret landets valgte regjering i et statskupp, og det foregikk en internkonflikt i de tre sørlige provinsene der landets sikkerhetsstyrker gjorde seg skyldige i tortur og ulovlige henrettelser. Samme år mottok Thailand norsk A-materiell for 11 millioner kroner. Når vi spør Frode Andersen fra UD hvordan dette kan være i tråd med det reglementet for våpeneksport, svarer han at «Utenriksdepartementet avslår søknader om eksport til land hvor det er borgerkrig eller hvor materiellet utgjør en uakseptabel risiko for bruk til intern undertrykking.» Det framgår ikke av svaret om situasjonen i Thailand ikke vurderes som intern undertrykking eller om den norske eksporten til Thailand ikke kan brukes til undertrykkende formål. På spørsmål om norske våpen kan ha blitt brukt i krigen i Jemen, svarer Andersen: «Departementet har ingen informasjon om at militært utstyr levert fra Norge er brukt i Jemen.» Det fremgår ikke av svaret om UD har gjort forsøk på å undersøke dette. barn og unge i kamp og støtteroller for væpnede grupper i Syria, kom allerede i 2011. Disse rapportene var primært knyttet til opposisjonsgrupper. Regjeringsstyrker og militser knyttet til Assads styrker har ikke gått fri, men anklagene mot disse har i større grad vært knyttet til andre menneskerettighetsbrudd mot barn – spesielt drap, lemlesting, seksuelle overgrep, tortur og bruk av barn som skjold. Free Syrian Army (FSA) var blant de første som ble rapportert å rekruttere barn som soldater. Etter en tid kom andre til, spesielt Jabhat al-Nusra, grupper under Syrian Islamic Front, kurdiske grupper i Syria, samt ISIS. Det er vist at gutter ned til 15 år er brukt som soldater, mens 14-åringer er brukt som bærere i ulike opposisjonsbrigader. Etter at grenseområdene til Irak ble et hovedområde for krigen, er det vist at gutter i 15-årsalderen har blitt tvangsrekruttert av ISIS og brukt i fremste linje under angrep. Sårbarhet. Nord i Jordan er det ikke tvangsrekruttering som er det slående. I samtaler med flykninger og hjelpearbeidere fremgikk det at mange syriske kvinner slet med å stoppe sønner fra å reise tilbake til Syria. Vi snakket med unge gutter som var i jevnlig kontakt med sine fedre og brødre under beleiring i Homs. Mange følte at de burde bistå sine nære. Når væpnet konflikt trekker ut, rekrutteres det ofte blant yngre. Cirka 60 prosent av de syriske flyktningene i Jordan er under 20 år. Barn beskyttes ofte i uformelle sosiale nettverk når de flykter med familie, men når flykningene spres geografisk, forvitrer slike sikkerhetsnett. FNs forpliktelser. Barns krigsdeltakelse bryter med en rekke internasjonale konvensjoner. Blant disse er FNs barnekonvensjon og ILOs konvensjon om «de verste former for barnearbeid» (nr. 182), som forbyr rekruttering og bruk av personer under 18 år til væpnet konflikt, også i støtteroller. FN er forpliktet av et todelt mandat: På den ene siden forpliktelsen til å yte humanitær bistand og serviceytelse til folk i nød, som innebærer å gi medisinsk hjelp, mat og husrom. På den andre siden forpliktelsen til å gi beskyttelse, som i denne sammenhengen betyr beskyttelse mot grove brudd på menneskerettighetene – som tortur, drap og etnisk rensing. Med sitt obligatoriske beskyttelsesmandat skiller FN seg fra frivillige humanitære organisasjoner. Rekrutteringen av barn til væpnede grupper i Syria viser at FN sliter med å beskytte flyktninger i nærområdene. Bruk av barn i væpnet konflikt er et grovt menneskerettighetsbrudd. Rekrutteringen av barn til væpnede grupper i Syria viser at FN sliter med å beskytte flyktninger i nærområdene. Mer generelt er iverksettelse av formelle mandater for beskyttelse gjennomsyret av dilemmaer både for jordanske myndigheter og for FN-systemet. Begrensninger for beskyttelse. Etter press fra USA og Saudi-Arabia har Jordan vedtatt nasjonale antiterrorlover som gjør det straffbart å gå inn i ekstremistiske islamistiske grupper som kjemper utenfor Jordans grenser – uansett alder på de som verves. Free Syrian Army er ikke anerkjent som en terrororganisasjon, men Jordan har undertegnet internasjonale avtaler som forplikter til å motarbeide barns rekruttering til væpnede grupper. Jordanske myndigheter har juridisk ryggdekning for å undersøke omstendighetene rundt konkrete tilfeller av unges tilbakereiser til Syria. Men Jordans grensekontroll er begrenset, og veiene som leder tilbake til Syria, er av flere grunner åpne. Flyktningleirer skal ikke fungere som rekonvalesentleirer for soldater som så returnerer til kamp. Enhver aktivitet som truer en leirs status som et nøytralt humanitært område, er et problem. All rekruttering i Jordan til væpnede grupper i Syria er sensitivt fordi det synligjør sympatier og alliansemønstre som er vevd inn i større regionalpolitiske dragkamper: Man sanksjonerer rekruttering til noen grupper, men ser gjennom fingrene med andre. Balansegang. Når UNHCR skal yte tjenes- ter til flyktningene, er de avhengige av å samarbeide med jordanske myndigheter og med politi som har ansvar for sikkerhet både i og utenfor leirer. UNHCR balanserer mellom å opprettholde et godt samarbeid med politi og samtidig etterleve sitt beskyttelsesmandat. Det er ikke lett å skape et positivt samarbeidsklima hvis det ledsages av kritikk av myndighetenes unnlatelsessynder – spesielt når disse innebærer brudd på internasjonale konvensjoner. Dette legger klare begrensninger på FN-organisasjoners mulighet for beskyttelse. Hva teller? FN-organisasjoners beskyt- telsesarbeid har bestått i holdningskampanjer i og utenfor leirer, der væpnede grupper oppfordres til ikke å rekruttere mindreårige, og der foreldre frarådes å sende sine barn i kamp. UNICEF har etablert såkalte «barnevennlige soner» med lekeapparater. Innenfor Zaatari-leiren overvåker UNICEF beskyttelsen av barna ved hjelp av standardiserte rapporteringsredskaper. Men undersøkelser gjennomføres ikke jevnlig, og man overvåker ikke de arenaene hvor barn deltar i det daglige. FN har få sterke hjelpere i arbeidet med å ære sitt beskyttelsesmandatet. Sentrale FN-personer vi snakket med, uttrykte at et hardt effektivitetspress setter FNs todelte mandat – beskyttelse og bistand – under press, og at det er beskyttelse som taper. Det er lettere å dokumentere effektivitet gjennom å fortelle hvor mange pledd og telt som er fordelt, enn det er å dokumentere hvor mange udåder som er forhindret. Det er mulig å begrense rekruttering av barn og unge til krigshandlinger fra naboland. Dette er fremgangsmåten: • Utvikle permanente tilsynsmekanismer. Disse bør etableres i tilknytning til serviceytelse, både innenfor og utenfor leirer, nærmere bestemt til de utdanningstilbudene som har blitt standard i forbindelse med humanitære kriser. Kapasiteten i skoletilbud må økes utenfor leirene. • • • Undersøke de ulike rekrutteringsmønstrene (tvang, egen verving, økonomiske insentiver) slik at man kan etablere tilpassede hjelpetiltak, målrette innsats og mobilisere relevante partnere – innen politi, grensekontroll, skole og helsesystem. Undersøke kjente tilfeller av rekruttering og tilfeller der mindreårige flykninger blir borte. Systematisk organisere tjenesteyting rettet mot barn på en måte som motvirker rekruttering ved å styrke rehabilitering og utdanningstilbud, og etablere insentivordninger for å holde barn og unge i skolen. I siste instans er det myndighetene i de landene hvor flyktningene oppholder seg, som har det overordnede ansvaret for beskyttelse. Men det internasjonale samfunnet og de enkelte giverland kan støtte opp ved å kreve at midlene de gir skal knyttes til beskyttelse. Det å få mest mulig ut av bistanden er et større spørsmål enn å øke servicenivået. Norske myndigheter og andre givere bør derfor kreve at midler til flykninger faktisk distribueres på en måte som kobler bistand til beskyttelse. Sommerfelt er seniorforsker ved Forskningsstiftelsen Fafo. [email protected] ZTE ut av Oljefondet New York. Norges pensjonsfond, som er verdens største, kunngjorde torsdag at de har ekskludert det kinesiske elektroselskapet ZTE fra sin portefølje. Dette etter å ha vurdert korrupsjonsanklagene som er rettet mot selskapet i fra flere hold: «Selskapet ekskluderes etter en vurdering basert på risikoen for alvorlig korrupsjon,» sier Norges sentralbank, som tar avgjørelser når det gjelder eksklusjoner på etisk grunnlag. Avgjørelsen var basert på fondets etikkråd, som fremla informasjon om at det kinesiske selskapet har mottatt anklager om korrupsjon i 18 land og er under etterforskning i ti av landene. I tillegg er selskapet allerede dømt for korrupsjon ved en tidligere anledning. ZTE Corporation var ikke umiddelbart tilgjengelig for å kommentere saken. «Rådet har konkludert med at selskapet ikke har klart å vise at interne antikorrupsjonsprosedyrer implementeres og etterfølges på en effektiv måte,» sa etikkrådet. «Det er en uakseptabel risiko å ta dersom selskapet igjen skulle bli involvert i alvorlig korrupsjon.» Selskapet, som ble grunnlagt i 1985, er i dag Kinas største produsent av teleutstyr og nettverksløsninger, og er virksomme i 160 land. Det er børsnotert i Shenzhen og Hong Kong. http://www.wsj.com/articles/norwayoil-fund-drops-chinese-company-over-corruption-fears-1452162848 FOTO: MARCUS ERICSSON/TT / NTB SCANPIX Krimtatarenes Mustafa Dzhemilev (72) forteller Ny Tid at det aldri var i hans tanker å bli en politisk leder. Ikke en eneste dag var dette planen. Men som politisk aktivist i en årrekke ble han spurt, og har i dag representert en kvart million krimtatarer i et kvart århundre. Rett etter fødselen på Krim ble tatarfamilien forvist da Sovjet okkuperte Krim i 1944. Dzhemilev vokste opp i eksil i Usbekistan, og har siden 18-årsalderen vært svært politisk aktiv. De neste 25 årene ble han arrestert seks ganger for anti-sovjetiske aktiviteter, og satt til sammen 15 år i fengsel, deriblant i arbeidsleirer. Hans liv var konstant overvåket. Dzhemilev er også kjent for å ha gjennomført den lengste sultestreiken i menneskerettighetsbevegelsenes historie – i 303 dager. Han overlevde bare fordi han ble tvangsfôret. 5 Norge returnerer 860 til Ungarn Budapest. Sjefen for Utlendingsdirektora tet har anslått at rundt 5000 av de 33 000 asylsøkerne som ankom Norge i fjor, kan bli returnert til andre europeiske land. Dette fordi Dublin-forordningen sier at asylsøkere registrert i et EU-land lovlig kan sendes tilbake til det landet de først ble registrert i. Selv om Norge ikke er medlem i EU, har UDI myndighet til å benytte seg av denne reguleringen. Norge forventes å returnere 860 asylsøkere til Ungarn, herunder rundt 50 mennesker fra Syria, skriver avisen The Local. Ifølge nyhetsportalen har den norske organisasjonen NOAS uttrykt bekymring for sikkerheten til asylsøkerne, og peker på at Ungarn i en rapport fra Østerrike anses for å være et utrygt land. http://bbj.hu/politics/norway-could-return-860-refugees-to-hungary_109462 Norsk Sri-Lanka støtte Colombo. Norge har lovet teknisk støtte til å gjennomføre en vurdering av marine fiskebestander i Sri Lanka, har Norges utenriksminister Børge Brende kunngjort. «Vi ønsker å støtte vurderingen av fiskebestandene med vårt forskningsfartøy. Jeg tror det er et stort potensial for fornybar energi som solenergi,» sa Brende da han snakket for Utenriksdepartementet før møtet med minister Mangela Samaraweera på torsdag. De to landene ble også enige om å utforske mulighetene for å øke norske investeringer i landet. «Vi ser et stort potensial for norske investeringer. Så dere kan regne med Norge som en sann partner når det gjelder videre utvikling,» sa Brende. Dette er første gang på 11 år at en norsk utenriksminister besøker landet. http://www.lankabusinessonline.com/ norway-pledges-support-for-sri-lanka-to-access-fish-stocks/ Få et bedre forhold til vinteren California. Kari Leibowitz, en doktor- gradsstipendiat ved Stanford University, har studert hvordan vinteren påvirker folk i Nord-Norge, hvor solen ikke står opp mellom november og januar. Leibowitz kunne ikke forstå hvorfor folk der ikke ble deprimerte på grunn av manglende lys. Svaret var ganske så enkelt: «Hvorfor skulle vi?» I Norge betrakter man vinteren som noe som skal nytes, ikke bare holdes ut. Leibowitz fant ut at det å delta i vinteraktiviteter, kose seg innendørs gjennom en kald vinternatt samt virkelig verdsette skjønnheten ved vinteren, kan hjelpe de som føler seg vinterdeprimerte. Sist men ikke minst oppfordrer Leibowitz til å unngå å delta i «OL i elendighet». Ja, det er kaldt, og dagene er korte, og det tar lenger tid å reise et sted. Men jo mindre du klager over det, desto bedre vil du føle deg. Og selvsagt: Hvis du tror du er virkelig deprimert, forsøk å eksponere deg for lys, og nøl aldri med å oppsøke en profesjonell psykolog. http://www.lifehacker.co.in/life/Beatthe-Winter-Blues-With-a-Norwegian-ShiftIn-Mindset/articleshow/50338515.cms 6 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 AKTUELT INTERNASJONALT Trods Aung San Suu Kyis jordskredssejr ved parlamentsvalget i november, er hun tvunget til at dele magten med militæret – og det kan blive hendes helt store udfordring. for etniske rettigheder. Det er denne konflikt, der var grunden til at militæret tog magten i 1962 og har holdt ved den siden. Under den nuværende regering har præsident Thein Sein flere gange bedt hæren om at undlade offensiver mod etniske grupper, hvilket de flere gange har ignoreret – så kun få ser valget som en automatisk løsning på landets etniske problemer. «Generalerne vil måske føle sig sikre nok til at acceptere en situation, hvor NLD som den demokratisk valgte regering har kontrol med de fleste aspekter af national politik, mens militæret bibeholder autoritet i sikkerhedssektoren,» forklarer Ashley South, ekspert i etniske forhold i Myanmar. Aung San Suu Kyi har offentligt støttet op om de etniske gruppers krav om en føderal stat, «men det er endnu uvidst om partiet vil prioritere dette løfte blandt landets mange andre store og presserende spørgsmål,» tilføjer Ashley South. AV SUSANNE KEMPEL «Min valgkreds var som en slagmark,» siger Maung Thin Thit, en af de mere overraskede vindere af Myanmars første frie valg på 25 år. Den 49-årige poet stillede op for Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD), der fornyelig vandt knap 80 procent af mandaterne i Myanmars nationale parlament. I Maung Thin Thits valgkreds i hovedstaden Nay Pyi Taw bor mange militærfolk, politibetjente og embedsmænd. I 2010 blev den nuværende præsident Thein Sein valgt her, og modstanderen i valgkampen denne gang var den forhenværende general og forsvarsminister U Wai Lwin. Selv landets tidligere magtfulde diktator Than Shwe brevstemte i valgkredsen til parlamentsvalget den 8. november. At vinde her forekom som en næsten uoverkommelig opgave for den lokale poet og aktivist, der også kendes under navnet Ye Mon og tidligere har været fængslet i syv år for sine politiske aktiviteter. Men poeten vandt over generalen – med kun 176 stemmer og ved hjælp af de cirka 800 ud af 10 000 stemmer fra militæret, der tilfaldt ham. «Min modstander forberedte sig som til et slag, men de civile stemte på mig. Hvis soldaterne havde følt de kunne stemme helt frit, så havde vi fået endnu flere stemmer,» forklarer han. Hans kampagnekontor i en forfalden, men smuk gammel kolonibygning var under valgkampen, da Ny Tid lagde vejen forbi, fyldt med frivillige aktivister. Nu efter valgsejren er de i gang med at etablere en tænketank, der skal støtte Maung Thin Thit og de andre nyvalgte med deres arbejde i parlamentet. Magtoverdragelse. For kampen er langt fra ovre. Mange analytikere mener, at den først nu for alvor er begyndt. I 1990 vandt NLD en lignende stor jordskredssejr, men militæret valgte da ikke at overdrage regeringsmagten. I dag, 25 år senere, er Myanmars militær stadig en altafgørende magtfaktor i landet. Militæret er gennem forfatningen sikret 25 prosent af pladserne i parlamentet, kontrollen med tre vigtige ministerier inklusive forsvars- og indenrigsministeriet, og forsvarschefen er ikke underlagt hverken parlament, regering eller præsident. Valgets store vinder, demokratileder Aung San Suu Kyi, er derudover udelukket fra præsidentpos ten, der vælges af parlamentet, grundet at hendes sønner har udenlandsk statsborgerskab. På trods af det overvældende flertal kan Aung San Suu Kyis parti NLD derfor ikke regere landet uden en vis Kontrol med retsvæsenet og domstolene. VALGET I NOVEMBER. AFP PHOTO / YE AUNG THU / AFP / YE AUNG THU Militærets magtdeling i Myanmar accept fra militæret. «Aung San Suu Kyi har gjort det tilsyneladende umulige og opnået et flertal, der tilintetgør nogle af de sikkerhedsventiler, der omhyggeligt er indskrevet i forfatningen,» forklarer analytiker Khin Zaw Win. «Ikke desto mindre har begge sider brug for hinanden på nuværende tidspunkt. Både Aung San Suu Kyi og militæret, fordi civil kontrol med militæret – selv om det er en smuk tanke – ikke er praktisk muligt per tid.» Forsvarschefen Min Aung Hlaing lykønskede Suu Kyi med NLDs valgsejr allerede inden den var officiel – og understregede, at militæret denne gang vil acceptere resultatet. Han og den nuværende præsident Thein Sein har også takket ja til et møde med hende om magtoverdragelsen – efter de seneste år at have nægtet at mødes med hende på tomandshånd. Uden autoritet. Aung San Suu Kyi har opfordret hendes tilhængere til at holde lav profil efter valgsejren. «Sejr eller fiasko, det er ikke vigtigt. Det, der betyder noget, er hvordan vi vinder eller taber. Aung San Suu Kyi i samtale med forsvarssjef Min Aung Hlaing. FOTO: AFP PHOTO / MYAWADDY De, der taber bør modigt træde tilbage, mens de der vinder bør fejre sejren ydmygt. Det er et sandt demokrati,» udtalte hun efter valget. Hun fraveg at holde den ellers forventede historiske valgsejrstale, og udover et par tusinde tilhængere foran NLDs hovedkontor, fulgte befolkningen hendes opfordring og afholdte sig fra at fejre det længe ventede resultat. Mange ser Aung San Suu Kyis attitude som et forsøg på at etablere en forsonelige tone med militæret og den udgående regerende elite. Militærets magt lurer også i baghovedet hos poeten Maung Thin Thit, men også han rækker hånden ud til sine tidligere modstandere. «Realiteten er at vores nation har brug for, at NLD og militæret samarbejder – det vil være til begges fordel,» understreger han. Aung San Suu Kyi har gjort klart, at hun trods udelukkelsen fra præsidentposten vil være den, der leder landet fra en position «over præsidenten» og tage alle større beslutninger. Hun vil udvælge præsidenten (der officielt vælges af parlamentet til februar) og understreger, at «han må forstå, at han ingen autoritet har – og at han vil handle i overensstemmelse med partiet.» Hun forklarer, at denne særlige ordning er en nødvendighed i et land med en forfatning, som ikke er demokratisk. Andre mener, at det er en overtrædelse af den forfatning, som militæret har indført og som garanterer militærets forstsatte indflydelse. Analytikeren Khin Zaw Win mener, at militærets kerneinteresser endnu ikke er truet. «Med alle dets forsvarsværker på plads, er militæret ikke så bekymret om præsidentposten,» forklarer han. «De udviste respekt for præsident Thein Sein, men ignorererede hans instrukser meget af tiden. De kan sagtens gøre det samme i forhold til den næste præsident. […] Militæret som institution forstår burmesiske politikere indefra og udefra. Aung San Suu Kyi rangerer ikke højt i deres optik.» Kun få ser valget som en automatisk løsning på landets etniske problemer. Den etniske udfordring. Aung San Suu Kyis lederskab og manglende kontrol med militæret kan især blive en udfordring når det gælder de etniske grupper og den mere end 60 årig lange borgerkrig mellem militæret og de etniske væbnede organisationer, der ønsker en føderal stat og respekt NLD er også udfordret ved at militæret har placeret mange tidligere militærfolk på administrative topposter i landets ministerier og i dets retsvæsen. Selvom militæret formelt vil få en mere tilbagetrukket rolle fremover, kan det fortsat bevare en del kontrol gennem dets netværk af loyale forhenværende befalingsmænd. Khin Maung Soe, en ledende advokat nær hovedstaden Nay Pyi Taw, forklarer at fem ud af syv højesteretsdommere har en militær baggrund, og at domstolene langt fra er uafhængige. «Militærkommandører kan beordre resultatet af en retssag, men ofte er direkte indblanding fra militæret ikke engang nødvendig,» understreger han. «Dommere er på forhånd bange, hvis de har indtryk af at militære interesser er på spil i en sag.» Sammen med over hundrede advokater har Khin Maung Soe, som er mangeårig NLD-medlem, startet en offentlig kampagne mod militærets indflydelse over domstolene. Aung San Suu Kyi har gentagende gange understreget vigtigheden af øget retssikkerhed som en løsning på mange af landets problemer, og fremtrædende NLD-medlemmer har støttet op om kampagnen – men NLDs ledelse har nu bedt ham om at indstille den. «De er bekymrede for, at det vil provokere militæret i overgangsfasen,» forklarer han og tilføjer: «Jeg tror ikke, at det vil være en klog strategi på langt sigt for NLD at føje militæret, for hvis ikke vi kæmper imod, risikerer vi at blive fanget i en fælde, hvor militæret har dets folk installeret i alle ledende strukturer.» Andre tæt på militæret mener dog, at militæret oprigtigt ønsker at spille en mere konstruktiv rolle i Myanmar fremover. Aung Naing Oo, talsmand for det regeringsstøttede Myanmar Peace Center, understreger, at militæret er seriøse når det gælder både fred med etniske grupper og demokratiets spilleregler: «Militærets oprigtige ønske er at afslutte konflikterne. De er i en moderniseringsproces og ved godt, at de bliver nødt til at være en del af demokratiet.» Inntrykk fra Transilvania Her møter vi ikke Dracula, men derimot norgesromantikk og saksisk patriotisme. REISEBREV EIVIND TJØNNELAND Transilvania er en myte. Spesielt når man ikke har vært der før, assosieres dette området nordvest i Romania først og fremst med vampyrer og grev Dracula. Når man ankommer flyplassen i Transilvanias største by Cluj, holdes myten i live gjennom salg av massevis av Dracula-nips: små Dracula-byster, Dracula-sjokolade, Dracula-leskedrikker og Dracula-trøyer. Først i drosjen inn til byen får man ristet av seg fantasiforestillingene. På begge sider av veien ligger kilometre med prosaiske boligblokker bygget under Ceauşescu-regimet, da urbaniseringen tok til for alvor. At det er billig i Cluj, er det liten tvil om. Drosjeturen fra flyplassen inn til byen, en tur på drøyt 11 kilometer, koster i den lokale valutaen 30 lei – cirka 60 norske kroner. Universitetsbyen. Til tross for at Cluj er en liten by med rundt 300 000 innbyggere, har universitetet omkring 90 000 studenter alt i alt. Dette gir byen et ungdommelig preg. Til sammenlikning bor det to millioner mennesker i hovedstaden Bucuresti. Jeg besøker Sanda Tomescu Baciu, professor i norsk litteratur ved Universitetet i Cluj. Instituttet hun leder har Romanias største kontingent av norskstudenter. Dette skyldes utvilsomt at Baciu har gjort en kjempejobb med å bygge opp nordiskstudiet i Cluj de siste 25 årene. Nå har instituttet der omlag 240 norskstudenter, et tall som utkonkurrerer flere universiteter og høyskoler i Norge. Universitetet ble grunnlagt i 1872. Cluj var da innenfor det ungarske området av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, som kollapset i 1918. Det ble grunnlagt et nytt universitet med et annet navn etter andre verdenskrig, da Cluj ble innlemmet i Romania. Fra 1959 het det Babeş-Bolyai-universitetet, som er en sammenslåing av det rumenske og det ungarske universitetet. Ungarerne dominerte byen økonomisk og kulturelt i mellomkrigstiden, og flertallet av befolkningen var ungarsk inntil 1960-årene. Etter industribygging og befolkningsvekst under Ceauşescu, ble Cluj hovedsakelig rumensk, og ungarerne utgjør nå under 20 prosent av befolkningen. Det er klare etniske spenninger mellom rumenere og ungarere. Disse ble forsterket av den rumenske borgermesteren Gheorge Funar, som i tidsrommet 1992–2004 var beryktet for sine etniske provokasjoner mot ungarerne. Denne situasjonen er nå bedret. Her er norsk altså utrolig nok et meget populært fag. Hvorfor? Det kommer an på hvem man spør. Studentene kan ha fått øye på Norge gjennom norsk musikk, andre studerer norsk fordi det er eksotisk – det er svært forskjellig fra rumensk, et romansk språk som har store likheter med spansk og portugisisk. Noe av populariteten skyldes nok også at Norge aktivt fremmer norske stipendiater fra utlandet. Gjennom såkalte EØS-stipendier og Norway Grants har man gitt en betydelig støtte til de nye medlemmene av EU. Disse EØS-stipendiene er på rundt 1000 euro i måneden. Dette beløpet går det med et nødskrik an å leve av i Norge, fremholder professor Baciu, i motsetning til Erasmus-stipendiene, som bare er på cirka 400 euro. En annen viktig utvekslingsmulighet er sommerskolene. Rumenerne beklager seg over at sommerskolen i Bergen nå trues med nedleggelse. Det er litt utrolig at en brann kan forårsake et regimeskifte. Norgesromantikken florerer blant studentene, men de får faktisk også gode jobber med et nisjespråk som norsk. En del arbeider for ulike firmaer på såkalte callsentre i Romania der det trengs norskspråklig kundeservice. Men norsk er nok også populært på grunn av den omfattende arbeidsutvandringen. Arbeidsløsheten i Romania er ikke større enn i mange andre EU-land, men lønnsnivået er mye lavere. Romania har vært med i EU siden 2007. En rumensk ingeniør som sitter ved siden av meg på flyet tilbake, hevder at en håndverker kan tjene fire ganger så mye i Spania for den samme jobben. Hvorfor da arbeide i Romania? spør han. Selv er han på vei til en jobb i Saudi-Arabia. Regjeringsskifte. Vi kommer i snakk om den tragiske brannen på nattklubben i Bucuresti den 30. oktober, som endte med å felle statsministeren. Det er litt utrolig at en brann kan forårsake et regimeskifte. Nattklubben Colectiv hadde brutt brannforskriftene. En nattklubbeier la ut et åpent brev på Facebook om hvor lett det var å få nattklubblisens, og hvor overfladiske inspeksjonene var. Snart demonstrerte folk i gatene og anklaget korrupsjonen i det politiske systemet for slapp håndhevelse av sikkerhetskravene. Dette endte med å felle statsminister Victor Ponta, som er anklaget for bedrageri, skatteunndragelse og hvitvasking av penger. Tragedien på Colectiv hadde ikke ført til regjeringsskifte hvis det ikke hadde vært en vedvarende misnøye med Ponta og hans regjering. Dette er et godt eksempel på vanndråpen som får begeret til å flyte over. En nyansatt norsklektor ved Universitetet i Cluj, Marthe Reffhaug, har vært i Transilvania noen måneder, og forteller meg at hun har snakket mye med studentene sine om det som har skjedd i kjølvannet av nattklubbrannen. En av studentene sa: «Det er som om den rumenske befolkningen har sovet siden 1989, og nå er vi i ferd med å våkne.» Saksisk statsoverhode. Min pratsomme sidemann på flyet forklarer at Bucureşti ikke ligger i Transilvania, og at det er snakk om to forskjellige kulturer. Mens Transilvania var underlagt Østerrike-Ungarn, har Bucureşti en helt annen tradisjon, og var under det osmanske riket. Dette har ført til en ulik kultur i de to regionene i det nåværende Romania. I Transilvania oppfører man seg ordentlig – «we follow the rules», sier min medpassasjer. I Romania ut mot Svartehavet, derimot, hersker det en korrupsjonskultur som går tilbake til tyrkerne og det osmanske riket. Det han ikke nevner, er at også Transilvania var underlagt det osmanske riket frem til begynnelsen av det 18. århundret. Jeg blir mistenksom, men lar ham holde på. Akkurat nå anbefaler han rumenske viner, og jeg ber ham skrive ned navnet: Feteasca Neagra 2007, en av de mange vinene av merket Beciul Domnesc. Vinen er riktignok ikke produsert i Transilvania, men i Romanias største vindistrikt Vancrea i sørøst. Men han er villig til å gjøre et unntak i dette tilfellet. Kunne han tenke seg Transilvania som en selvstendig stat, spør jeg troskyldig når han tar en pause for å trekke pusten. Han nikker megetsigende og hemmelighetsfullt, og betror meg at han kommer fra Sibiu, på tysk Hermannstadt, en by sør for Cluj med om lag 150 000 innbyggere. Som Cluj ble den grunnlagt av sakserne. Jeg får inntrykk av at han bekjenner seg til en slags saksisk identitet. Og selvsagt: Den nye presidenten som folket nå setter sin lit til etter nattklubbrannen, er fra samme by som min medpassasjer. Klaus Johannis, født 1959, ble valgt til borgermester i Sibiu i 2004, til tross for at den tyske befolkningen i byen utgjorde mindre enn to prosent. De såkalte siebenbür ger-sakserne er den eldste tyske befolkningsgruppen i Øst-Europa, og holder til i området rundt Sibiu/Hermannstadt, som altså kalles Siebenbürgen. De fleste har nå emigrert – det er bare rundt 15 000 igjen. Folkegruppen beholdt sin makt helt til Romania ble kommunistisk mot slutten av andre verdenskrig. Deretter har det raskt gått nedover med en etnisk gruppe som klarte å beholde sin egenart i 850 år. Fra midten av 70-tallet kan man snakke om en masseutvandring av tyskere. Vest-Tyskland kjøpte rumenske tyskere for 10 000 DM per stykk. Etter at grensene ble åpnet i 1989, forlot de fleste gjenværende tyskere landet. Det er derfor litt av et paradoks at en etnisk gruppe som har tapt i størrelse og innflytelse, nå er representert ved statsoverhodet i Romania. Mens tyskerne i 1930 var den største etniske grupperingen i Hermannstadt, er det nå over 130 000 rumenere og under 1500 tyskere i byen. Min informant er rumener, men likevel begeistret for Johannis: «We follow the rules!» Prinsens mytologi. Tyskerne har utvan- dret, mens det engelske kongehuset på den annen side har befestet sin posisjon: Prins Charles’ oldemor var fra Transilvania. «Transylvania is in my blood,» sa prinsen i et intervju. Mihai Eminescu Kempel er frilansjournalist., bosatt ii Yangon. [email protected] 18-24 JANUARY 2016 De mest alvorlige fortielser Med Ståle Eskelands død den 26. desember 2015 har Norge mistet en viktig alternativ stemme i utenriksog sikkerhetspolitikken. MILITÆRMAKT FREDRIK S. HEFFERMEHL Ståle Eskeland var en strafferettsprofessor med stor interesse for de internasjonale forbrytelsene. Han arbeidet med fredsrett, retten og plikten til fred, og omtalte selv De mest alvorlige forbrytelser (Cappelen Damm, 2011) som sitt hovedverk. I denne boken tar Eskeland for seg de store internasjonale forbrytelsene – krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden, folkemord, tortur – og den inneholder juridisk gjennomgåelse av rettstilstanden i både norsk og internasjonal rett. Han trengte ikke gå langt for å finne praktiske illustrasjoner, men påviste at sittende norske politiske og militære ledere hadde ansvar for krigsforbrytelser. I det siste halvåret av sitt liv hadde han gleden av å se en offentlig diskusjon om Libya-krigen. Når vi nå minnes hans liv og virke, kan det være grunn til å ta frem litt av det Eskeland skrev om Libya-krigen allerede i 2011: 7 «Kort tid før boken går i trykken, ble Norge deltaker i en ny krig, denne gangen i Libya. Med hjemmel i Sikkerhetsrådsresolusjon 1973 (2011) sendte Norge 19. mars seks F-16 jagerfly til regionen. Formålet er å beskytte sivile som gjør opprør mot Libyas diktator Muammar Gaddafi. Folkerettslig var dette i orden, siden det foreligger FN-mandat. Men det kan reises spørsmål om bombing av byer ligger innenfor mandatet. Dessuten ble beslutningen om å sende fly truffet uten formelt vedtak i regjeringen, men i telefonsamtaler mellom medlemmer av regjeringen og sentrale stortingspolitikere. Dette er i strid med Grl. § 28 som stiller krav om at ’Sager af Viktighed’ skal avgjøres av Kongen i statsråd, det vil si av regjeringen i møte under Kongens ledelse. Eskelands bok ble møtt med den maktglade taushet som er blitt det faste svar på ubehagelig kritikk. Norges deltakelse i krigen i Libya føyer seg inn i et mønster: Det er blitt rutine at Norge går til krig uten at de rettslige grensene som følger av Grunnloven og folkeretten tas på alvor. [Folkerettsjuristen] Simma Brunos advarsel om at folkerettens snevre grenser for å bruke militær makt er truet mer enn noen gang før i FNs historie, ser man få spor av dagens norske utenriks- og sikkerhetspolitikk.» Eskeland bruker tidligere utenriksminis- ter Jan Petersen (H) som eksempel på det manglende samsvaret mellom vakre programerklæringer og praktisk politikk: «Norske politiske ledere understreker ofte at norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk er basert på FN-pakten og gjeldende folkerett. For eksempel sa daværende utenriksminister Jan Petersen i Stortinget 15. desember 2003, etter at Norge hadde deltatt i angrepene på Jugoslavia, Afghanistan og Irak – alle uten FN-mandat: «I arbeidet med å bekjempe disse nye sikkerhetstruslene legger Regjeringen vekt på den rolle FN kan – og skal – spille. Det er FNs sikkerhetsråd som har det primære ansvaret for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Vi må støtte opp om FNs rolle og ansvar som fredsbevarende organ, og vi må bidra til at FN får de ressurser som organisasjonen trenger for å ivareta sine funksjoner. Når det gjelder rammene for norsk deltakelse i slike operasjoner [dvs. «fredsoperasjoner», Eskelands tilføyelse], er det et klart krav: Et norsk engasjement skal være i samsvar med folkeretten. Dette innebærer at eventuell maktbruk må forankres folkerettslig, enten i samtykke fra partene, i retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar eller ved et mandat fra FNs sikkerhetsråd i henhold til paktens kapittel VII eller VIII. Uten en slik forankring er det ikke grunnlag for bidrag som innebærer utøvelse av tvangsmakt.» Det er lett å være enig i en slik prinsipiell grunnholdning. Men den følges ikke i praksis. Når Norges fremste NATO-allierte USA, med tilslutning fra en rekke andre land, ikke respekterer forbudet mot bruk av militær makt for å løse internasjonale konflikter, fører det til at også norske le- FAKTA dere blir medansvarlige for vestlige stormakters aggresjonsforbrytelser.» Dette er avslutningen på et kort kapittel om «Norge og de nye krigene» (s. 140–2) hvor Eskelands utgangspunkt er at det må vurderes konkret hvorvidt et militært angrep er i strid med folkeretten og/eller Grunnlovens § 26, og eventuelt også straffbart. Bortsett fra Nürnberg-domstolens og Tokyo-domstolens avgjørelser, der en rekke tyske og japanske ledere ble dømt for forbrytelse mot freden, har det ikke vært en eneste straffesak for internasjonale domstoler eller norske domstoler som gjelder aggresjonsforbrytelsen. Det er likevel ingen tvil om at en rekke militære angrep etter andre verdenskrig har vært i strid med forbudet mot bruk av militær makt i FN-paktens artikkel 2 nr. 4, ved at de ikke har skjedd med mandat fra FNs sikkerhetsråd i medhold av FN-paktens artikkel 42, og heller ikke har vært lovlig utøvelse av selvforsvarsrett, jf. FN-paktens artikkel 51. Eskeland trekker særlig frem en ledende rettslærd på området, Bruno Simma, som har vært dommer i Den internasjonale domstolen siden 2003, og hans forord til en bok fra 2005 om internasjonal sedvanerett og bruken av makt. Her fremholder Simma at ettervirkningene av 11. september har vært en underminering av det forbudet mot bruk av militærmakt som er selve hjørnesteinen i FN-pakten. Forbudet har aldri vært mer grunnleggende utfordret i løpet av de 60 årene det har eksistert. Statene tar seg ikke lenger bryet med å påberope seg lovlig selvforsvar – det vi ser i dag er, ifølge Simma, «en stadig mer åpen utfordring av selve berettigelsen og ønskeligheten av FNs system for å hindre vold». Han fortsetter: «I stedet ser man en stadig mer uhemmet anvendelse av militærmakt ved ’de få privilegerte’. Denne utviklingen startet med NATOs luftangrep i Kosovo-krisen, fortsatte med krigen i Afghanistan, og kulminerte med invasjonen i Irak. Mens man med en stor porsjon velvilje kanskje kan mene at de to • Professor dr. jur. Ståle Eskeland, født 1943, død 26.12.2015. • Juridisk embetseksamen fra 1970, doktograd fra 1988 med et arbeid om rettssikkerhet i fengslene. Professor fra 1990 i fagene strafferett og straffeprosess. • Har arbeidet med pasientrett, rettssikkerhet, Norges forhold til EU, EØS, Schengen og atomvåpen. • Innen strafferett og straffeprosess er han særlig kjent for reformarbeid rundt bevisvurdering og justismord knyttet til Torgersen-saken. første befant seg i noe som kunne anses som nær legalt etter folkeretten, fortoner Irak-krigen seg som et nedslående tilfelle, trolig uten sidestykke, av åpen tilsidesettelse av forbudet mot militær maktbruk. Serien av vekslende forsøk på å forsvare handlemåten, både før og etter, føyet bare spott til skade.» En mer solid underbygd og massiv kritikk av norsk utenrikspolitikk, som ulovlig både etter norsk og internasjonal rett, har man knapt sett maken til. Våre øverste politiske og militære ledere skulle ha stått i tiltaleboksen. I stedet ble den raske innsatsen av norske styrker i Libya et springbrett til toppstillingen i den vestlige militæralliansen. Og Eskelands bok ble møtt med den maktglade taushet som er blitt det faste svar på ubehagelig kritikk i det demokratiet vår militærallianse sies å forsvare. Heffermehl er jurist og forfatter. 26. TROMSØ INTERNATIONAL FILM FESTIVAL FROZEN LAND MOVING PICTURES www.tiff.no @tromsofilmfest #TIFF16 Trust Foundation – oppkalt etter den berømte rumenske dikteren ved samme navn – ble opprettet allerede under Ceauşescu, og hjalp akademikere å smugle inn bøker og tidsskrifter. Etter 1989 har stiftelsen hatt som formål å ta vare på de saksiske landsbyene. Prins Charles kjøpte et hus stiftelsen hadde restaurert i Viscri-provinsen allerede i 2006, og arbeider aktivt for å samle inn penger til flere prosjekter. Han mener Transilvania har integrert det naturlige økosystemet i et menneskeskapt, kulturelt system. Charles kjemper også for å bevare skog områdene i Transilvania, som er noen av de siste uberørte villmarksområdene i Europa. Prins Charles skryter ofte av at han nedstammer fra Vlad Tepes (1431–76), som var modellen for Bram Stokers Dracula. Mytologien lever videre i fredeligere former. Tjønneland er dr. philos. og fast skribent i Ny Tid. [email protected] 8 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 PERSPEKTIV ANDRE MENER Israels seksstatspolitikk Israel/Palestina. For noen mennesker er tragedier en tid for refleksjon og ettertanke. For andre utgjør de en mulighet til å sanke politisk popularitet og kaste bensin på hatets bål. Benjamin Netanyahu faller inn under den siste kategorien. Fra en bar i Tel Aviv, der myndighetene mener at et terrorangrep drepte to og skadet sju mennesker, henvendte den israelske statsministeren seg til 21 prosent av av israelske innbyggere, de som identifiserer seg som palestinere eller arabere. Han krevde lojalitet til statens lover, og hevdet at de arabiske delene av Israel er kriminelle, lovløse og radikaliserte enklaver. At kriminalitet er et større problem i arabiske byer enn i jødiske, skyldes dels at de har blitt ignorert av en stat som har vært mer opptatt av hvilken sikkerhetstrussel palestinere i Israel potensielt utgjør, enn truslene palestinerne faktisk stilles overfor. Netanyahu fordømmer provokasjoner fra palestinere, men er i motsetning til president Reuven Rivlin påfallende taus om, unnskylder, eller til og med forsvarer de jødiske provokatørene i Israel. Dersom Netanyahu ønsker at alle skal være «fullt og helt israelere», må han ha en rettsbasert tilnærming. Han må avskaffe de seks statene hans land har skapt inne i staten , og gi hver eneste israeler og palestiner, hver eneste araber og jøde, full likhet for loven og fullverdig statsborgerskap. Teksten er et utdrag fra artikkelen «Israel’s six-state reality» av journalist Khaled Diab: http://www.aljazeera.com/ indepth/opinion/2016/01/israel-state-reality-160104113512447.html En saudi-iransk konflikt kan koste Kina dyrt Den pågående saudi-iranske diplomatiske krisen har på kort tid blitt en regional kald krig. Like etter at demonstranter stormet den saudiarabiske ambassaden og konsulatet i Teheran og Mashhad, valgte Saudi-Arabia å kutte diplomatiske bånd med Iran. Andre sunniarabiske nasjoner – fra Bahrain og Qatar til Kuwait og De forente arabiske emirater – har fulgt etter enten ved å svekke eller kutte sine diplomatiske bånd til sjianasjonen. I frykt for eskalering av regional rivalisering mellom Saudi-Arabia og Iran, som allerede har påvirket kon fliktrammede nasjoner som Jemen og Syria, har verdens stormakter steppet inn. Obama-administrasjonen har oppfordret til å opprettholde diplomatisk engasjement og direkte samtaler, mens John Kerry henvendte seg direkte til sine iranske og saudiarabiske kolleger og ba dem nedtrappe spenningene. Kina er en annen stormakt som er dypt bekymret for den geopolitiske uroen i Midtøsten. Landet er avhengig av Iran og Saudi-Arabia for å få olje. De ønsker ikke å risikere en konflikt i regionen, som er kilden til hoveddelen av landets energiimport (51,2 prosent). Saudi-iransk samarbeid er også nøkkelen til å løse de pågående borgerkrigene i Jemen og Syria, land som gradvis har blitt fristeder for ekstremistgrupper. Midt i det demokratiske sammenbruddet mellom Teheran og Riyadh uttrykker Kina bekymring for at dette kan intensivere regionale disputter. Beijings problematiske forhold til sine muslimske minoriteter, særlig Uighur-minoriteten i Xinjiang, har en nøkkelrolle i Kinas voksende frykt for islamistisk fundamentalisme i Midtøsten og resten av verden. Diplomati. Teksten er et utdrag fra artikkelen «China to pay a steep price in Saudi-Iran conflict» av Richard Javad Heydarian: http:// www.aljazeera.com/indepth/opinion/2016/01/china-saudi-iran-conflictoil-160106124359989.html Jenteskolenes åk Utdanning. Jeg gikk på en ren jenteskole, så jeg jeg må lære meg en del teknikker for å håndtere de dårlige kommunikasjonsferdighetene mine. Når menn snakker til meg på jobb, fniser jeg og løper avgårde. For å dekke over den manglende erfaringen jenteskoleutdanningen etterlot meg med, prøver jeg å snakke om sport for å oppnå kommunikasjon. Andre ganger brister jeg i gråt, eller fester blikket på håndvesken min. Eller: Det er sånn Richard Cairns, rektor ved Brighton College, ser ut til å tro at jeg oppfører meg. «Hvis jenter ikke lærer å sosialisere med gutter som barn,» skrev Cairns i en artikkel, «hva skjer når de begynner å jobbe? […] Hvis de ikke kan kommunisere meningsfullt med mannlige kolleger, vil det være en stor ulempe.» Hva tror Cairns kvinner egentlig er? Tanketomme underordnede med en forkjærlighet for mopper og hårprodukter, ute av stand til å sette sammen setninger med mindre de tilbringer sju år på skolebenken sammen med gutter? Teksten er et utdrag fra artikkelen «Society – not single-sex schooling – teaches women not to speak out» av Ruby Lott-Lavigna: http://www.theguardian.com/commentisfree/2016/jan/06/single-sex-schoolingrichard-cairns-all-girls 9 INTERNASJONALT Øye for øye – og verden blir blind Mahatma Gandhi fikk aldri den Nobels fredspris han burde hatt. Hans lære i ikkevoldelig konflikthåndtering har vært og er til stor inspirasjon for mange, men er akk så lite brukt blant toppolitikere. FREDSARBEID INGEBORG BREINES Gandhi-sitatet overskriften henspiller på, er relevant for de mange fortvilende situasjonene vi i dag ser rundt oss av hevn og konfrontasjon. Det synes som om menneskets enorme fortrinn foran andre levende vesener – nemlig vår evne til innsikt, dialog og kommunikasjon – er satt ut av spill i en barnslig sandkasseoppførsel hvor «du slo meg, jeg slår deg» har overtatt for en voksen, fremtidsrettet tenkning. Er menneskeheten kun i sin spede barndom? Risikerer den å forbli der? Har vi latt en fullstendig foreldet og testosteronfylt maskulinitet få råde i internasjonale relasjoner, hvor våpenbruk og trusler ses som en legitim forlengelse og bekreftelse av egne muskler, styrke og makt? Nyheten om terrorangrepene i Paris den 13. november i fjor kom midt under The World Summit of Nobel Peace Laureates (Nobel Summit) i Barcelona. Den var den 15. i rekken av slike årlige samlinger, hvor individuelle fredsprisvinnerne og nobelorganisasjoner møtes til samråd over et aktuelt tema. Nobel Summit ble etablert av Gorbatsjov med noen av hans nobelprispenger. I år møttes 19 prisvinnere sammen med flere hundre ungdommer fra mange land i en fruktbar diskusjon om migrasjon og humanitet. Jeg representerte International Peace Bureau, som fikk Nobels fredspris i 1910. I samrådets slutterklæring ble det understreket at det nå er enda viktigere å forstå og forholde seg til de grunnleggende årsakene for uroen, usikkerheten og flyktningkrisen i verden. Det ble også advart mot å bruke ugjerningen i Paris til å demonisere flyktninger og muslimer. Måten vi snakker om og nærmer oss andre mennesker på, er et mål på vår egen menneskelighet. Dette står i kontrast til den umiddelbare reaksjonen fra president Hollande, som sa at Frankrike var i krig og ville benytte alle midler i sin makt for å tilintetgjøre Daesh. Dette er skremmende retorikk fra en militær stormakt med atomvåpen. Mer krigsretorikk, flere bomber og mer militært personell i området er sannsynligvis nøyaktig hva jihadistene – og militærindustrien – ønsker seg. USA og dets allierte har allerede falt i liknende feller, minst tre ganger siden 11. september 2001, og nå ropes det på mer av det samme. Er det ikke snart på tide å konkludere med at det ikke finnes noen militær løsning på konfliktene, etter så mange mislykkede «intervensjoner,» med massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte «tilbakemeldinger» i form av terrorisme? Scenen er igjen satt for en betydelig økning av antall offer, flere migranter og polarisering på alle hold. Som Steinbeck skrev: Hvis du bare har en hammer i din verktøykasse, vil du kun se etter spiker. Men er vi så fattige at vi ikke kan se etter andre – og ikkevoldelige – midler? Uten alternativer til vold og krig vil krigsindustrien og det sterkt økende antall sikkerhetsguruer igjen være de som vinner. Resten av oss ender opp i frykt og apati. Når verden bruker nærmere 1800 000 000 000 dollar per år (i påvisbare tall) på militæret, men ikke klarer å finne de ti prosentene av dette som trenges for å nå de nye bærekraftsmålene til FN eller finansiere den grønne overgangen vi vet er nødvendig for å hindre at kloden blir Åpning av World Summit of Nobel Peace Laureates i Barcelona 13. november 2015 – bare noen timer før meldingene om terrorangrep i Paris kom. AFP PHOTO/ JOSEP LAGO ubeboelig, må vi konkludere med at våre prioriteringer er riv ruskende gale. Det er på tide å ta andre valg. Hovedutfordringen i verden i dag er å legge om produksjon og forbruk slik at vår vakre planet ikke blir ødelagt, og kan forbli et hjem for folk og liv. I stedet ser det ut til at vi misbruker penger og tankekraft på nasjonalstatssikkerhet og nasjonal stolthet – ikke på menneskelig sikkerhet og trygghet. Trygghet skapes ikke av rådyre fregatter og F35 bombefly, men ved møysommelig å bygge stabile og kreative samfunn hvor maten og vannet og luften er sunn og god for våre barn og barnebarn. Hvis vårt hovedanliggende er å bekjempe en voldsideologi hyllet i religiøs staffasje, som ikke anerkjenner noen annen form for livsførsel enn sin egen, må det gjøres via relevante samfunnstiltak, og ikke blandes med en ressursimperialisme som synes å bruke stadig mer sofistikerte militære midler for å skaffe seg adgang til olje, mineraler, land og makt. Hovedutfordringen blir den samme som etter andre verdenskrig da FN ble opprettet: å hindre fremtidige kriger. Målet er godt uttrykt i UNESCOs formålsparagraf: «Siden krigen tar sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn at forsvar for freden må bygges.» Med andre ord: Vi må gå bort fra det foreldede dogmet fra romertiden som sier at «hvis du vil ha fred, må du forberede for krig». Svaret må være: Vil du ha fred, må du forberede og bygge fred. Fjorårets nobelprisvinner, Malala, hadde et klart forslag: Man kan drepe terrorister med gevær, men med utdanning kan man drepe terrorisme. Hva er så de politiske, samfunnsmessige og økonomiske virkemidlene som kan virke på kort og på lang sikt i en komplisert situasjon som i Syria? Det er spørsmål vi må drøfte inngående. Noen svar kan synes gitt: Siden de ulike konfliktene i Midtøsten påvirkes av hverandre, trengs det en helhetlig tilnærming som inkluderer både Israel/Palestina og kurdernes situasjon. FN må inn mye sterkere, ikke bare med sikkerhetsrådsresolusjoner, men med politisk, økonomisk og samfunnsbyggende tiltak fra FNs ulike enheter. Et organ for å bygge sikkerhet og samarbeid i regionen på linje med OSSE bør vurderes. Reell sikkerhet kan aldri oppnås med militære midler, og slett ikke ved å eie og true med bruk av atomvåpen. Få, om noen, vil la seg verve til terrorisme dersom det er utviklingsmuligheter der de bor og de føler seg anerkjent og integrert i sitt samfunn. Alle utenlandske tropper må hjem, og all utenlandsk militær opplæring må avsluttes. Dette gjelder både USA, NATO og deres allierte som Israel, Saudi-Arabia og Qatar, samt Russland og Iran. Det må håndheves en strikt våpenembargo og kontroll med pengeoverføringer. Smugling og illegalt salg av olje må opphøre, og en streng grensekontroll må hindre mer eller mindre skjult rekruttering til krigen. Flere trengs for å overbevise makthaverne om at nedrustning er nødvendig både for fred og utvikling. Knapt noen region trenger dette mer akutt enn Midtøsten. Bravo til Nobelkomiteen som i år har gitt Nobels fredspris til en vital, hjemmeutviklet tunisisk sivilsamfunnskvartett. En reell støtte for å kunne realisere drømmen om en arabisk, demokratisk vår! Mer ressurser trengs også for å nå de marginaliserte ungdommene, ikke minst unge menn, som ikke har utviklingsmuligheter i dag i fattige forsteder, om det så er i Paris, i Kabul eller i Tripoli. Det trengs midler til folk-til-folk-samarbeid, til faglige utviklingsprosjekter og kulturell utveksling. Gapet mellom hva folk forstår at må gjøres, og det verdens ledere reelt gjør, blir større og større. Det underminerer troen på demokratiet også i våre vestlige land, og leder oss ut av en humanistisk tradisjon vi har vært stolte av. 3 PRISVINNERE: «Behov for beskyttelse» FOTOKONKURRANSE Prisutdeling og debatt på Kulturhuset 19. januar kl. 18.00. Da flyktningene kom i tusentall til Norge fra Syria, ble de mottatt med varme hjerter og åpne armer. FrPs innvandrings_ politikk ble isolert i kommunevalget, og 80 000 mennesker meldte seg inn i Facebook-gruppen Reefugees Welcome to Norway. I høst snudde stemningen, og FrP/ Høyre trumfer gjennom en stadig mer rigid innvandringspolitikk med Ap som støttespiller. Regjeringen har for eksempel instruert utlendingsmyndighetene i å avvise asylsøknader uten realitetsbehandling når søkeren har vært innom et tredjeland. I sitt siste anslag sier utlendingsmyndighetene at 60 000 mennesker på flukt vil komme til Norge i år. Hva slags innvandringspolitikk ønsker vi oss i landet vårt? Ny Tid og Radikal Portal inviterer derfor til panelsamtalen «Behov for beskyttelse» den 19. januar kl. 18.00–20.00 på Kulturhuset ved Yongstorget i Oslo. Vi ønsket å sette søkelys på møtene mellom mennesker på tvers av geografi og kultur, og etterspurte vi avbildninger av flyktningenes hverdag, på godt og vondt. Breines er co-president i International Peace Bureau Var det Russland? – Ukraina er saksøkt Hvorfor er Børge Brende så sikker på at det var Russland som skjøt ned det malaysiske passasjerflyet i 2014? UKRAINA OLA TUNANDER Den 17. juli 2014 ble et malaysisk passasjerfly, MH17, skutt ned over krigssonen i Øst-Ukraina. Alle de 298 personene om bord omkom. Syndebukkene ble umiddelbart Moskva og de russiskspråklige rebellene i Øst-Ukraina. Norges utenriksminister Børge Brende la hele skylden på Moskva, og sa til TV2 den 3. august 2014: «Sanksjoner [mot Russland] kom for fullt forrige fredag, ikke minst etter at MH17 ble skutt ned … [Det ble] store endringer etter at man også så at det malaysiske passasjerflyet ble skutt ned. Man kunne ikke akseptere at dette fortsatte, og man hadde sagt klart ifra til Putin.» «Prosjektiler.» Ukraina hevdet at russerne hadde ført BUK-missiler inn i krigssonen. Russerne la på sin side frem satellittbilder som pekte på at Ukraina flyttet BUK-missiler frem til regionen, og deretter flyttet dem tilbake dagen etter. Ifølge journalisten Robert Parry (som avslørte Iran–Contras-saken i 1985) peker også CIAs satellittbilder mot det ukrainske militæret. Parry sier at en av CIAs hypoteser er at krefter i Ukraina tok feil av et fly og et annet: De skulle ikke ha skutt ned det hvite MH17-flyet med blå og røde kanter, men Putins presidentfly, som kom fra BRICS-møtet i Brasil, og har de samme fargene. Granskningskommisjonen som ble ledet av Nederland og hadde deltakere fra Belgia, Ukraina og Australia, og fra 2015 også fra Malysia, gjorte rapporten offentlig den 13. oktober 2015. Kommisjonen hadde funnet «prosjektiler» fra et russiskprodusert BUK-missil. Det ble allerede fra begynnelsen sagt at rebeller hadde benyttet et russisk BUK-missil for å skyte ned flyet. Disse «prosjektilene» ble oppfattet som bevis. Ukrainas statsminister Arseniy Yatsenyuk sa at en nedskytning av dette flyet måtte ha krevd russiske spesialister. Malaysias transportminister sa imidlertid at det ikke fantes noen bevis mot en bestemt stat eller aktør. Alle stater i kommisjonen har vetorett, hvilket betyr at Ukraina som mulig mistenkt for å ha stått bak nedskytningen ikke kan kritiseres rapporten. I stedet for å si dette, ble rapporten benyttet i propagandakrigen. Den russiske produsenten Almaz-Antey har bekreftet at de oppviste «prosjektilene» kommer fra et BUK-missil. De sier at de er fra en tidligere type BUK-missil som kalles 9M38. Denne typen har ikke blitt produsert siden 1986, og finnes ikke lenger i Russland, ifølge Almaz-Antey – mens Ukraina sies å ha flere hundre av dem. Et BUK-missil eksploderer noen meter fra målet og sprer tusenvis av små «prosjektiler» over flykroppen. Disse fragmentene kommer imidlertid fra én retning, og flyskroget ved cockpiten hadde tilsynelatende blitt truffet fra to ulike sider. Det hadde både utgangshull og inngangshull på den samme siden. Uklart og usikkert. I tillegg til hullene fra prosjektilene, finnes det også helt runde hull i skroget. Mange har spurt seg om flyet ble skutt ned av et jagerfly som benyttet både et luft-til-luft-missil og en 30 mm maskinkanon. 30 mm ammunisjon har også blitt fotografert blant vrakdelene til MH17. Denne ammunisjonen retter mistanken mot et ukrainsk jagerfly, og mange vitner har sagt til blant annet BBC at det var ett eller to jagerfly på plass ved eksplosjonen. Russerne har også presentert radarbilder som viser dette – mens Ukrainas radarbilder viser det motsatte. Vi vet ikke sikkert hva som er sant. Nedskytningen av KAL 007 var en av de alvorligste hendelsene under den kalde krigen. USA mente det var en bevisst massakre. Det eneste vi kan si, er at Ukraina som stat er ansvarlig for å ha latt sivile fly bevege seg over en krigssone, og tyske familier som mistet sine nærmeste i MH17-katastrofen, har saksøkt Ukraina. Ifølge internasjonal lov er det vertslandet, altså Ukraina, som er forpliktet til å stenge luftrommet når det er krig. Det kan ta lang tid før vi kan si hvem som er ansvarlig for nedskytningen av MH17. Den 27. juni 1980 ble et italiensk passasjerfly, Itavia 870, skutt ned på vei til Palermo. 81 personer døde. Gransk ningen i etterkant viste at også et libysk kampfly hadde blitt skutt ned. I 1999 ble det avslørt at Itavia 870 hadde blitt truffet av et vestlig missil – men det var ikke før i 2008 (28 år etter hendelsen) at Italias tidligere president Francesco Cossiga sa at det var Frankrike som var ansvarlig. Den franske marinen hadde forsøkt å skyte ned et fly på vei fra Øst-Tyskland til Libya med Muammar Gaddafi om bord. I 2011 kom enda mer av historien for dagen. Oberst Gaddafi hadde landet trygt på Malta (muligens ble han informert av italiensk etterretningstjeneste), mens Frankrike ved en fatal feiltakelse traff det italienske passasjerflyet i stedet. I likhet med i CIA-hypotesen for MH17 tok man et alminnelig passasjerfly for å være et fly med en politisk leder om bord. Franskmennene plasserte deretter en bombe på Libyan Arab Airlines' kontor i Valletta i Malta. Spenninger og tåkelegging. Den 1. sep- tember 1983 skjøt et sovjetisk jagerfly ned det sørkoreanske passasjerflyet KAL 007 sør for Sakhalin. 269 personer døde momentant. Flyet hadde fløyet et tusentalls kilometer over sovjetisk territorium – over den topphemmelige marinebasen i Petropavlovsk i Kamtsjatka. CIA mente at Sovjet hadde tatt feil av KAL 007 og trodd det var det amerikanske spionflyet RC-135, som tidligere hadde krysset deres vei. Det ble spekulert i om USA hadde latt KAL 007 trigge Sovjets luftforsvar for å spionere mot radarene deres, for i april 1978 hadde et sørkoreansk passasjerfly – KAL 902 – fløyet over den andre store topphemmelige sovjetiske marinebasen (på Kola). Dette flyet ble tvunget ned ved Murmansk. Også da hadde Sovjet identifisert flyet som et amerikansk spionfly. Nedskytningen av KAL 007 var en av de alvorligste hendelsene under den kalde krigen. USA mente det var en bevisst massakre. Russerne var på sin side svært nervøse. Fly med atombomber sto med motorene i gang i påvente av et amerikansk angrep. President Reagan ga i klartekst uttrykk for at det dreide seg om en bevisst nedskyting av et sivilt fly: «Denne forbrytelsen mot menneskeheten må aldri glemmes … [Sovjet kommer med] anklager om at det var et spionfly 2 1 … Men det er umulig at en pilot kunne ta det for å være noe annet enn et sivilt fly. … Dette var Sovjet mot verden … en barbarisk handling,» sa presidenten i en tale til nasjonens innbyggere den 5. september 1983. KAL 007 hadde fløyet i mer enn to timer over sovjetisk territorium, over Kamtsjatka og Sakhalin, uten kontakt. Det president Reagan ikke sa, var at National Security Agency (NSA) hadde fulgt samtalen mellom de sovjetiske flyoffiserene og generalene hele tiden. De visste at russerne på det tidspunktet trodde at flyet var det amerikansk spionflyet RC-135, som hadde krysset flyruten til KAL 007. NSA visste godt at RC-135 hadde fløyet ut av området, og at russerne nå fulgte et sivilt passasjerfly. NSAs lyttestasjon på Hokkaido hadde da også sendt tre meldinger av høyeste prioritet for å informere presidenten om dette. Hvis denne informasjon hadde nådd frem, hadde USA kunnet benytte den «varme linjen», den direkte kommunikasjonslinjen mellom USA og Sovjet, for å stoppe massakren. Det var nok av tid, men ifølge andrehåndskilder jeg har snakket med, ble meldingene stoppet i det amerikanske systemet. I stedet for at dette kom frem, ble KAL 007 heller benyttet i propagandakrigen. Mange døde. Den 3. juli 1988 skjøt USAs missilkrysser USS Vincennes ned Iran Air IR 655 på vei mot Dubai. 290 mennesker døde. Flyet ble skutt ned over iransk territorium. Mannskapet på USS Vincennes hadde tatt feil av IR 655 og trodd det var et militært fly, men mye av informasjonen rundt dette er fortsatt hemmelighetsstemplet. Iran mener nedskytningen var et bevisst massemord. Mediene rapporterte det som en tragisk hendelse, og saken forsvant fra de store overskrif- tene kort tid etterpå. Mange mente at bomben som ble plassert på flyet Pan Am 103 over Lockerbie i Skottland den 21. desember 1988, der 259 mennesker døde i styrten, var Irans svar på at USA hadde skudd ned IR 655. Etter USAs krig med Irak i 1991 og Irans støtte til USA, ble ansvaret lagt på Libya i stedet. Et avgjørende bevis var en «timer» for å trigge bomben, som hadde blitt solgt til Libya fra det sveitsiske selskapet Mebo. En libysk agent ble dømt til fengsel. Men 20 år senere ble det bevist at de «timerne» som Mebo hadde solgt til Libya, ikke hadde den samme kjemiske sammensetningen som den i Pan Am 103. Vi vet ikke hvem som var ansvarlig. Den 4. oktober 2001 ble det russiske passasjerflyet Siberia Airlines 1812, som var på vei fra Tel Aviv til Novosibirsk, ved en feiltakelse skutt ned over Krim av et ukrainsk missil. Dette er i hvert fall den gjengse beskrivelsen av hendelsen. Ukraina betalte kompensasjon til de etterlatte russiske familiene av de 78 menneskene som ble drept i nedskytningen. Hvem som skjøt ned MH17 i juli 2014, er fortsatt uklart. Selvbedrag? Utenriksminister Børge Brende sier at Russland er ansvarlig for nedskytningen av MH17. Men hva vet han egentlig om dét? Som en søvngjenger er Norge i ferd med å støtte opp under en konflikt som kan føre til en alvorlig global konfrontasjon, som i tilfellet med KAL 007, med kampklare bombefly og atomvåpen. Det er ingenting som tyder på at den russiske ledelsen kommer til å gi etter. De hevder ikke å være involvert i nedskytningen. Hvordan vet Børge Brende at det ikke var Ukraina som skjøt ned flyet i 2014, slik tilfellet var med Siberia Airlines i 2001? Hvordan kan Brende være sikker på at grupper i Ukraina ikke forvekslet et fly med et annet, slik Frankrike gjorde i 1980, og slik USA gjorde 1988? Hvordan vet Brende at USA ikke har benyttet nedskytningen av MH17 i en bevisst propagandakrig, slik de gjorde med KAL 007? Og hvordan vet Brende at det ikke kan få de samme konsekvensene i dag som 1983? Vi vet ikke. Men vi vet at krefter i Ukraina vil legitimere en konfrontasjon med Russland for å bygge Vestens militære grense så nær Russland som mulig. Dette er ikke i norsk interesse. All innsats som har blitt gjort fra norsk side siden 1990-tallet for å etablere en norsk avspenning i forholdet til Russland i nord, skulle være glemt. Det verste er at norske politiske ledere tilsynelatende tror på det de selv sier. Tunander er forskningsprofessor ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo. [email protected] FOTO: AFP PHOTO/ HO/ SPANISH MINISTRY OF DEFENCE Norge støtter militær tilnærming til flyktningkrisen FLYKTNINGER EU har igangsatt en militæroperasjon for å hindre mennesker på flukt i å ta fatt på den siste strekningen fra Libya til Europa. AV TORI AARSETH Siden april i fjor har EU jobbet med en plan for å forsøke å «ødelegge smuglernes businessmodell» ved å sette i gang en «systematisk innsats for å identifisere, ta i besittelse og ødelegge fartøy og utstyr før de tas i bruk av smuglere». Operasjon Sophia, som ble igangsatt i slutten av juni, kom som en respons på den voldsomme økningen i dødstall for flyktninger på vei over Middelhavet tidligere i år. I motsetning til Italias nå avviklede Operasjon Mare Nostrum, som hadde som formål å redde liv, fokuserer operasjon Sophia på å stoppe flyktningstrømmen i Libya før flyktningene kommer seg ut på Middelhavet og blir EUs problem og ansvar. Grunnlaget for Operasjon Sophia, først kalt EU Navfor Med, ble lagt i en rådsbeslutning 23. april i år. I skarp kontrast til de langdrøye forhandlingene om fordeling av flyktninger innad i Schengen, tok det rekordknappe to måneder å utarbeide konseptet, få medlemslandene til å stille med fregatter, ubåter og luftstøtte, og å igangsette operasjonen. Mulig militær intervensjon. Det uttalte formålet med operasjonen – å stoppe smugling av migranter over Middelhavet fra Libya – er kjent via beslutninger i EUs råd og pressemeldinger fra offisielt hold. Ny Tid har i tillegg gått gjennom flere interne planleggingsdokumenter tilgjengeliggjort via Statewatch og Wikileaks. I krisehåndteringskonseptet fra april, publisert av Statewatch, planlegges operasjonen gjennomført i fire faser. Den første fasen – overvåkning og kartlegging av smuglernes «businessmodell» – ble igangsatt ved en rådsbeslutning 22. juni i år, til tross for at det juridiske rammeverket for de resterende delene av operasjonen fortsatt var uavklart. Den 7. oktober gikk operasjonen over i fase to, hvor EUs skip autoriseres til å borde, gjennomsøke og ta i besittelse båter som mistenkes brukt til smugling av flyktninger. Fase tre er i krisehåndteringskonseptet beskrevet som en innsats for å ødelegge båter og annet utstyr som kan brukes til å smugle mennesker over Middelhavet. Det er her den planlagte operasjonen virkelig begynner å støte på en rekke juridiske, moralske og politiske dilemmaer. Operasjonen er nemlig ikke planlagt å foregå bare i internasjonalt farvann, men også i Libyas territorialfarvann og på land. Både bakkestyrker og luftangrep er inkludert som muligheter i planleggingsfasen, og den sørlige grensen for operasjonen settes i krisehåndteringskonseptet til 28 grader nord, langt inn i libysk territorium. Til tross for at alle beslutninger og dokumenter erklærer at operasjonen vil forholde seg til folkeretten, er det ikke tydeliggjort hvordan denne jakten på smuglere skal unngå å få negative konsekvenser for flyktninger og for lokalbefolkningen i Libya. Problemet med operasjonens plan om å ødelegge båter og annet utstyr før de tas i bruk av smuglere, er at båtene som brukes for å sende flyktninger over til Europa, i stor grad er lokale fiskebåter som overtas av smuglere. Skal man sørge for at libyske smuglere ikke får tilgang til båter, må man nødvendigvis også ta livsgrunnlaget fra store deler av lokalbefolkningen langs Libyas 2000 kilometer lange kyst. I forbindelse med behovet for samarbeid med statene som ligger rundt Libya, påpekes også «problemet» at enkelte av disse landene fungerer som «transittland for midler som muliggjør smugling». Redningsvester blir nevnt som eksempel. Det fremstår rett og slett som at EU ikke har tatt inn over seg realitetene i dagens Libya, som er preget av splittelse, væpnede militser og borgerkrig. Internasjonal sikkerhet? Et av de største usikkerhetsmomentene rundt operasjonen er det manglende juridiske grunnlaget. I planleggingsdokumentene presiseres det at fase tre og deler av fase to av operasjonen forutsetter enten en invitasjon fra Libya til å gå inn i libysk farvann og territorium, eller en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd som gir grønt lys til å gå inn uten libysk tillatelse. Ingen av disse betingelsene ser ut til å kunne bli oppfylt med det første. I Libya hersker det fremdeles borgerkrig etter at Muammar Gaddafi ble styrtet av en koalisjon av vestlige stater i samarbeid med opprørere i 2011. For øyeblikket har landet to rivaliserende regjeringer som hver kontrollerer deler av landet. Forsøk på å få til en samlingsregje- Etter debatten overrekker vi vinnerne prisene i fotokonkurransen «Welcome to Norway», som Radikal Portal og Ny Tid utlyste i oktober. I panelet: Brynjulf Risnes, menneskerettighetsadvokat; Thee Yezen Al Obaide, førskolelærerstudent og flyktning fra Irak; og Mona Bentzen, initiativtager til Refugees Welcome to Norway. Vel møtt til prisutdeling og panelsamtale! ring har så langt ikke lykkes. Andre steder i Libya er det lokale militser som kontrollerer terrenget, enkelte av dem knyttet til Daesh (ISIS). Det eksisterer altså ingen sentral regjering med kontroll over hele det libyske territoriet som kan gi en invitasjon til EUs militære styrker om å gå inn i landet. Regjeringen med base øst i landet, som har vært internasjonalt anerkjent, har i tillegg uttalt at de ikke støtter Operasjon Sophia. EU har også arbeidet for å få sikkerhetsrådet med på en resolusjon som autoriserer militær inngripen i Libya for å stoppe smuglere under FN-charterets kapittel VII. Denne typen resolusjoner brukes vanligvis når sikkerhetsrådet fastslår at en situasjon utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Smugling har aldri tidligere gitt anledning til et slikt mandat, og det er vel heller tvilsomt om det utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Den 9. oktober vedtok sikkerhetsrådet likevel resolusjon 2240 med henvisning til Operasjon Sophia, blant annet med støtte fra Norge. EU og andre medlemsstater autoriseres i resolusjonen til å kunne stoppe, inspisere og ta i besittelse skip som brukes til smugling i internasjonalt farvann utenfor Libya, selv uten tillatelse fra skipets flaggstat. Resolusjonen gir en viss grad av legitimitet til Operasjon Sophia, som allerede var gått over til fase to, til tross for at EUs ønske om autorisasjon til å gå inn i libysk farvann og territorium, ikke var en del av resolusjonen. Kun Venezuela avsto fra å stemme, og uttalte at det å anvende kapittel VII og militærmakt for å løse det som essensielt sett er en humanitær krise, skaper en uheldig presedens. Også FNs generalsekretær Ban Ki-Moon har kritisert operasjonen og uttalt at «det finnes ingen militær løsning på den humanitære tragedien som utspiller seg i Middelhavet». En nyttig diktator. Blant dokumentene som er lekket av Wikileaks, er et militærråd basert på krisehåndteringskonseptet. Her påpekes det at operasjonen mangler klare politiske målsettinger, og at det derfor må utvikles egne militærstrategiske målsettinger. Likevel finner vi hint om hva det ønskede utfallet av operasjonen kan være i krisehåndteringskonseptets beskrivelsen av fase fire – fullføring og tilbaketrekning. Her beskrives et ønsket fremtidig Libya som har fått en samlingsregjering med kontroll over hele territoriet, og som har styrket sin egen kystvakt i så stor grad at Libya selv kan ta over oppgaven med å stoppe smugling av flyktninger til Europa, med økonomisk støtte fra og trening i regi av EU. Tidsrammen for operasjonen, og dermed for å oppnå dette scenarioet, er ett år. Det fremstår rett og slett som at EU ikke har tatt inn over seg realitetene i dagens Libya, som er preget av splittelse, væpnede militser og borgerkrig. Scenarioet som beskrives er også til forveksling likt samarbeidet Italia har hatt med Gaddafi-regimet om immigrasjonskontroll siden 2003. Italia har under denne avtalen bidratt med midler og trening for å styrke Libyas grensekontroll, og Libya har i sin tur sørget for å redusere flyktningstrømmen til Italia. Bakgrunnen for denne avtalen er det brysomme non refoulement-prinsippet i flyktningkonvensjonen, som fastslår at det ikke er lov å sende en person tilbake til et sted der 1) Fotograf Marita Uglem Remøy, vant premien på 10.000 kr. Vinnerbildet er valgt pga dets fotografiske komposisjon, barnets utsatthet, men også hennes forventning og nysjerrighet. 2) Klovner uten grenser, fotograf Anne-Britt Kristiansen 3) Afghan Refugees, Storskog, fotograf Thomas Nilsen personens liv eller frihet er i fare. I 2012 slo den europeiske menneskerettighetsdomstolen fast at Italias praksis med å stoppe båter med flyktninger i internasjonalt farvann og sende dem tilbake til Libya, var et brudd på dette prinsippet. Nettopp derfor er det så viktig at flyktningene stanses i libysk farvann eller territorium, før de får rettigheter i Europa. Et annet moment er at det å hindre en flyktning i å søke opphold i et trygt land, også er et brudd på flyktningkonvensjonen. EU er derfor helt avhengig av det faktum at Libya ikke har signert konvensjonen, og ikke respekterer flyktningenes rettigheter. Kritikkverdig. Selv om Operasjon Sophia som helhet mangler juridisk mandat, og målet med den fremstår som ren ønsketenkning innenfor dagens politiske realiteter, er altså operasjonen godt i gang. Tre uker inn i fase to sto styrkens nestleder frem og innrømmet at ingen smuglere var pågrepet så langt, og at operasjonen måtte ha tilgang til libysk farvann og territorium for å lykkes. Man kan håpe på at historien slutter der, og at operasjonen først og fremst vil ha vært en kostbar papirtiger – en måte for EU å vise handlekraft på i møte med en krisesituasjon. Gjennomføres planen slik den er beskrevet i krisehåndteringskonseptet, etter tillatelse fra Libya eller FNs sikkerhetsråd, eller i verste fall gjennom en tøying av mandatet som nå foreligger, kan det få store negative konsekvenser for både Libya og flyktningene som er i transitt der. Går man inn i libysk farvann og territorium med luft-, sjø- og bakkestyrker, som operasjonen legger opp til, vil situasjonen fort kunne eskalere til en væpnet konflikt mellom EU og de lokale militsene som regjerer grunnen langs deler av kysten. Situasjonen for flyktninger i Libya er også uholdbar. Tidligere i år kom Amnesty International med en rapport som dokumenterer omfattende overgrep mot flyktninger i Libya – bortføring og utpressing, tortur, seksuell vold, religiøs forfølgelse, rasisme, tvangsarbeid og drap. Sett i lys av at vi står overfor den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig, og tatt i betraktning den nåværende situasjonen på bakken i Libya, er det høyst kritikkverdig at EU velger å satse på denne dårlig planlagte og lite realistiske militære tilnærmingen. Aarseth er fast journalist i Ny Tid. [email protected] NY TID Lørdagsabonnent på Klassekampen? Fortsett å motta Ny Tid i 3 måneder for 150 kr! Send navn og adresse til 450 20 044 * Tilbudet gjelder ut januar 10 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kommentar NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 KOMMENTAR Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av deg selv. [email protected] Kommentar (maks 4000 tegn) sendes [email protected], mens debatt på avisens artikler vises til vår webside på www.nytid.no tilknyttet Facebook. Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre innleggene kortere. Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentarsidene. Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert. Hva er viktigst? Månedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75) Månedlig internasjonal orientering – frihet og brorskap. [email protected] Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | [email protected] Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | [email protected] Tora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | [email protected] [kritikk] Økologisk beredskap Ny Tid sin redaksjonelle satsning innen økologi er for tiden reflektert i debatten mellom forfatter Erland Kiøsterud og filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen. Det dreier seg om vår sårbarhet, utsatthet og truede omgivelser (se side 12). Men står vi overfor mer enn vår rå utnyttelse av klodens ikke-fornybare ressurser og en ødeleggende temperaturstigning? Kiøsterud ser rett inn i et radikalt nihilistisk utgangspunkt, og antar at Vetlesen «er fanget av kulturelle betingelser» som hindrer ham i å overskue situasjonen i et større perspektiv. Vetlesen svarer, med bakgrunn i sin såkalte økosentrisme, at Kiøsterud derimot er fanget i en uheldig antroposentrisme, der mennesket ser naturen rundt seg fra sitt sentrum. Kiøsterud fremhever det positive i begjærlig livslyst, og mener Vetlesens posisjon er opptatt av syndighet – at mennesket pålegges skylden for, i sin ivrige infantilitet, ikke å ha sett hva industrialisering og teknologisk utvikling har brakt med seg av ødeleggelser. Vetlesen ber på sine side Kiøsterud studere nærmere hvordan livslystens begjær formes, sanksjoneres og umiddelbart tilfredsstilles – slik begjæret kanaliseres i en gjennomkapitalistisk verden. Ny Tid beskrev også i desember den «antropocene» tidsepoken vi nå befinner oss i. Menneskets virksomhet har over tid nå vært så inngripende at selv Jorden nærmest betraktes som «skapt» av oss. Vi har endret på biodiversitet og temperatur, og utryddet en mengde arter og livsformer – vi er forført av alt det nye som det er mulig å gjøre, og forbruke. I vår antropocene tid er mennesket økologisk sett involvert i, eller i ett med, materialiteten – de plastiske og teknologiske omgivelsene våre er ses bare som en forlengelse av kroppen og det estetiske begjæret. Slik dette nå diskuteres innen akademia og aktivistiske miljøer, dreier det seg, slik vår skribent Alexander Carnera uttrykte det i desember, om en «forbundethet eller interaksjon som eksisterer mellom alle ting, bevisste, organiske og mineralske». Denne økologiske sammenhengen var også tema sist måned på Universitetet i Oslo, under et seminar kalt Imag(in)ing Technologies. Medieprofessor Patricia Pisters fra Amsterdam tok nettopp utgangspunkt i en tilbakevending til materialiteten, til det mineralske, til metallet. Hennes foredrag «Follow the Metal: Mines, Media and Minds» illustrerte også jakten på gullet via scenen i Wim Wenders’ film Jordens salt (2014), hvor Sebastião Salgado har fotografert gullgravere i en enorm, åpen gruve [se bilde]. Hun mener at bilder også er materielle – de er heller en del av vår verden enn bare en illustrasjon av den. I vår medievirkelighet oppleves kropp, teknologi og bilde som sammenflettet. Således kan hun kalle en filmskaper som Sergej Eisenstein for en metallurg, der filmarbeidet blir «teknologiske oppstillinger» av arbeidere og maskiner, slagscener og streiker. Ved å tenke materialiteten på nytt, er det kanskje mulig at mennesket kan begrense sin farlige dominans av naturen, og la seg redde av et nytt helhetsperspektiv, av «oikos» – av en økologisk tenkning om verden. En av Pisters inspirasjonskilder er den franske filosofen og psykoanalytikeren Félix Guattaris bok The Three Ecologies (1989). Guattaris filosofi ligger ikke så langt unna Arne Næss’ økosofi. Hos Guattari er «det økologiske» tredelt: en mental økologi, en relasjonell, sosial økologi og et økologisk forhold til omgivelsene. Han betrakter tidens nevroleptiske bedøvede verden som en verdensomspennende kapitalistisk forbrukskultur. Som psykoanalytiker er hans ønske at vi frigjør oss fra vår endelighet – fra individuelt begjær, smerte og død – og inngår mer i fellesskap med estetiske, teknovitenskapelige, førpersonlige tidsforståelser av tid, kropp og seksualitet. Lett å forstå? Nei. Men gruppedynamikk og gruppeforståelse ble benyttet i Guattaris psykoanalysepraksis. Muligens et preparat som er altfor skremmende for dagens vestlige individualisme? Likevel: La oss høre mer, da hans analyser minner om Vetlesens og Kiøsteruds: Guattari er i 1989 redd for Amazonas, klodens lunge; Saharas skrumpende vegetasjon; oksygenmangel, ozonhull og CO2; han er bekymret for arbeidsløshet, sult og atomteknologi. Kan vi forstå dette økologiske, slik vi lever er gjennomsyret av økonomisk effektivt forførende konkurranse? Nei, Guattaris økosofiske eller økologiske helhetstenkning vil møte motstand: Selv antar han at trues vår tids egoistiske individualisme – fører det med seg rasisme, ensomhet, kjedsomhet, angst, nevroser, og lenger inn i vår redsel, til religiøs fundamentalisme, nasjonalisme og undertrykkende marginalisering av andre. Et land som Norge er nok ikke beredt til å åpne dørene for et større økologisk fellesskap. Men vi lever i en tid med mye endringer, eksempelvis innen både økonomi, miljø og migrasjon: Derfor trengs en ny fleksibilitet. Vi bør merke oss Vetlesen som spør om mennesket kunne «la være å ta ut alt det er teknisk mulig å ta ut fra naturen … en overbelastning av naturgrunnlaget de avhenger av». Utbytting kan føre til irreversible skader. Guattaris anbefaling er at vi i en sunn sivilisasjon – bærekraftig, om du vil – må praktisere linedans på en høyt oppspent vaier der vi trenger nok armslag for å holde balansen. Når endringene snart kommer må vi ha oppøvd nok økologisk beredskap – en fleksibilitet tilnærmet lik akrobatens. truls lie 11 Henger teknologiske fremskritt sammen med etiske fremskritt? Hva er det egentlig som gjør at Norge er blant de mest humanistisk fremstående samfunn i verden? Skal Regjeringen fortsatt opptre som et trassig barn? UTVIKLING ANDREW P. KROGLUND Om ikke mange månedene møtes de blåblå til første budsjettsondering for 2017. Jeg er fristet til polemisk å spørre: Skal Regjeringen fortsatt ta på seg en trassig mine, stampe bena i bakken og si «jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke»? Utenriksminister Børge Brende (H) og Regjeringen vil ikke bevilge penger til informasjon vedrørende utenriks- og utviklingspolitiske saker. Men de har nå to år på rad fått tommelen ned fra Stortinget etter å ha foreslått slike dramatiske kutt i informasjonsstøtten til organisasjonene. Med en oppsiktsvekkende trass har Regjeringen insistert på å kutte i det den ser på som brysom kritikk. «For et Sisyfos-arbeid de utsetter seg selv for,» sa en sentral KrF-rådgiver til meg under høringen i Utenriks- og forsvarskomiteen. Han lurte vel på hvor enfoldig man får lov til å være. Hvem vet hva Regjeringen tenker? Vil de likevel våge seg på nye kuttforslag i neste budsjettkamp, høsten 2016? I budsjettdebatten like før jul i fjor kom Venstres Trine Skei Grande med en klar advarsel til utenriksministeren: «Ikke gjør det en gang til!» Hun refererte til det hun kaller «debattstøtten». Dårlig håndverk, lite utviklingsfremmende. Regjeringens forslag til dramatiske kutt i støtten til sivilsamfunnet over utviklingsbudsjettet var svært overraskende i lys av budsjettforliket i 2014. I tillegg til å innebære enda en omkamp med både støttepartiene og sivilsamfunnet, fremsto forslaget som et svik mot sivilsamfunnet. Og kanskje enda verre: Det var demokratitappende, og det var en nedjustering av arbeidet med oppfølging av FNs nye bærekraftsmål. Kanskje er det på tide igjen å blåse støvet av en egen utviklingsministerpost? Og dét etter at både statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende deltok aktivt i det internasjonale arbeidet for FNs nye bærekraftsmål, vedtatt i New York i september i fjor. Uten et kritisk engasjement fra det internasjonale og det norske sivilsamfunnet hadde dette blitt vasne, dårlige og lite fremtidsrettede mål. Regjeringen argumenterte med at flyktningkrisen krever ekstraordinære tiltak. Selvsagt. Ingen er uenige i dét. Men i en verden med flere parallelle kriser er det viktig at vi fortsetter å investere i gode og langsiktige løsninger på både flyktningkrisen, klimakrisen og fattigdomskrisen. Det fordrer aktiv debatt. Debatt fører til innovasjon og ny forståelse, og kanskje nye og bedre løsninger. Grunnlovsjubileet i 2014 skulle «bidra til deltakelse og engasjement i demokratiet». I sin frivillighetserklæring sist sommer erklærte de blåblå at «Regjeringen vil legge til rette for et sterkt sivilsamfunn som kan være en motvekt til statens makt». Likevel forsøkte de altså å strupe debattklimaet ved i praksis å legge ned informasjonsarbeidet hos FN-sambandet, Bistandsaktuelt og støtten til organisasjonene. Men heldigvis – Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide fra KrF engasjerte seg også sterkt, og resultatet er kjent: Debattstøtten videreføres på samme nivå som tidligere år. Nedleggelsen av Bistandsaktuelt og FN-sambandet ble derved hindret. Som KrF-politikerne selv sa det: «Dette er viktig for en kunnskapsbasert utviklingspolitisk debatt, og en mer samstemt norsk politikk overfor utviklingsland.» Mange av de utenriks- og utviklingspolitiske interpellasjonene som løftes frem i Stortinget, er resultat av debatter skapt i organisasjoner som får støtte nettopp av denne informasjonspotten. Slik sikrer vi nødvendige kritiske korrektiver, og får en levende og informert debatt. Og da er vi helt på linje med det en samlet Utenriks- og forsvarskomité sa i sin innstilling til budsjettet for 2016: «Formålet med bevilgningen skal være å bidra til å fremme demokratisk deltakelse, kritisk debatt og kunnskap om utviklingspolitiske temaer.» Utenriksministerens handlingsrom. RORG-samarbeidet er et nettverk av norske organisasjoner som driver opplysningsarbeid om internasjonale miljø- og utviklingsspørsmål, og fremmer kritisk debatt om utviklingspolitiske saker. Informasjon om egen fortreffelighet får ikke støtte. Internasjonal politikk og debatten rundt norske posisjoner og holdninger er på mange vis morgendagens nasjonale politikk. Å strupe en informert debatt er derfor litt som å skyte det norske demokratiet i foten. Men utenriksminister Børge Brende er en god mann. Han vil mye. Han er kunnskapsrik. Han er aktiv. Det kan derfor unnskyldes om han mottar dårlige råd og ikke har tid til å kvalitetssikre disse. Det må ha vært belastende å oppleve eget kollegium så trassig gå inn for informasjonskutt. Jeg forventer derfor at han står på prinsippet om støtte til utviklingspolitisk debatt, og at han er tydelig på dette ved neste budsjettkorsvei. Men hverdagen til en utenriksminister er kompakt og umenneskelig travel. Kanskje er det derfor på tide igjen å blåse støvet av en egen utviklingsministerpost? Det kan kanskje sikre bedre informasjonsflyt, mindre budsjettbråk og bedre prioriteringer? Hva sier du, Børge? Kroglund er styreleder i Rorg-samarbeidet. Ønsk Veganuary velkommen! MAT OG MILJØ SIRI MARTINSEN Et nytt vegetarvennlig initiativ har dukket opp: Veganuary. Initiativet – som mange aktører over hele verden, også i Norge, har tatt til seg – handler om å spise vegansk i januar, for forhåpentligvis å fortsette et dyre- og miljøvennlig forbruk også resten av året. Den engelske avisen The Independent spådde for to år siden at «2014 kan bli det året der veganisme blir mainstream». De brydde seg ikke med å definere begrepet, som betyr 100 prosent vegetarisk, fritt for alle dyreprodukter. Bakgrunnen for denne fremtidsoptimismen på vegne av en dyrevennlig forbruksendring, var det økte antall kjendiser som prøver seg på vegetartrenden, samt nye kjøpesentre i Europa der alle hyllemetrene besto av helt og holdent dyrefrie matvarer. Avisen hadde langt på vei rett. Nye initiativer for å løfte frem plantebasert mat og grunnene til å velge dette, kommer stadig. I Norge jobber NOAH for «Meatless Monday» – en internasjonal kampanje som i NOAHs versjon betyr å få kantiner, restauranter og andre mattilbydere til å innføre et godt helvegetarisk tilbud hele uken, og ha et ekstra positivt fokus på det grønne tilbudet på mandager. I løpet av 2015 har nesten alle norske universitetskantiner og restauranter blitt med på NOAHs kampanje. Tunge aktører. Veganuary er et initiativ som er skåret over samme lest: Ved å prøve seg på en vegansk måned kan man gjennom egne handlinger oppleve at dyr – som ofte har levd og dødd på en måte de fleste ikke engang ønsker å vite om – ikke trenger å være en del av mathverdagen. Når man først har åpnet øynene for den matverdenen det veganske kjøkken har å by på, er det lettere å ta innover seg de mange gode grunnene til å la være å spise dyr. Internasjonalt har kjøttfri mat fått støtte fra tunge aktører, hvorav enkelt kanskje vil overraske noen: Verdens rikeste mann, Microsoft-gründer Bill Gates, samt Twitter-medgründerne Biz Stone og Evan Williams, har alle investert i det amerikanske selskapet Beyond Meat. Beyond Meat har som mål å bidra til å kutte verdens konsum av animalsk protein med en fjerdedel innen 2020 – kampanjen heter rett og slett «25/20». To av selskapets 100 prosent plantebaserte produkter ble testet i en blindtest direkte på CNNs Today Show. Panelet av CNN-programledere tok feil begge ganger, og var sikre på at «juksekjøttet» var det som i realiteten kom fra dyr. De bekreftet dermed grunnlegger Ethan Browns filosofi: Det er hans produkt som er ekte – «ekte kjøtt fra planteprotein». «Kjøtt er ikke noe mysterium,» skrier Beyond Meat. «Det er ganske enkelt: aminosyrer, fett, litt karbohydrater og mineraler, og mye vann kombinert til en gjenkjennelig konsistens og smak. Hva om vi definerer kjøtt ut i fra hva det er, og ikke hvor det kommer fra? Vi lager kjøtt for fremtiden. Kjøtt fra planter.» Økende trend. Deres ambisiøse mål støt- tes av klimaforskere ved World Bank og International Finance Corporation, som mener at et 25 prosents kutt i kjøttkonsumpsjonen må skje – ikke innen 2020, men innen 2017. De uttaler også at dette er den mest pragmatiske og realistiske måten å møte klimautfordringene på. Både FNs klimapanel og miljøforskere fra en rekke andre institusjoner er tydelige på at endrede forbruksmønstre der kjøtt erstattes med plantebasert mat, er et av de mest kostnadseffektive tiltakene for å redusere utslipp fra sektoren. Også Miljødirektoratet nevner kostholdsendring som det mest effektive tiltaket for å redusere utslipp i et tiårsperspektiv. Direktoratet peker også på husdyrproduksjon som én av to hovedfaktorer for utslipp, og mener at overgang fra storfekjøtt til vegetabilske produkter vil ha størst effekt. FNs forbrukertips sier også ganske enkelt «eat less meat, poultry and fish». Verdens mest folkerike land, Kina, har blitt fremstilt som et skrekkscenario for miljøet med økende rikdom og en hang til å ta over kjøttbasert vestlig livsstil. Men samtidig viser det seg at Kina nå er et av de landene der den veganske delen av befolkningen vokser raskest. På grunn av økt dyrerettighetsengasjement og interesse for Buddhas lære, har mer enn 50 millioner kinesere blitt veganere, eller fire prosent av befolkningen. I USA spiser 13 prosent kjøttfritt – det er 40 millioner mennesker. India ligger tradisjonen tro fremst av en rekke grunner, med 40 prosent vegetarianere, og det er ikke bare tradisjon, men også hensyn til dyr og miljø blant unge mennesker som bidrar til at tallet holdes høyt. Tyskland har sett en rivende utvikling i retning vegetariske valg – sju millioner, eller ni prosent, av tyskere velger kjøttfritt. I Sverige er ti prosent vegetarianere. En undersøkelse NOAH fikk gjennomført fra Opinion i 2011, viste at over en tredjedel av befolkningen i Norge ønsker å spise mer vegetarisk. Nylig meldte Nationen at en undersøkelse de har fått gjennomført, viser at en fjerdedel av Norges befolkning også har konkrete planer om å gjøre noe med dette ønsket i 2016. For disse kan nettopp Veganuary – å starte året med en vegansk måned – være en god idé. Dyrevennlig og miljøvennlig vegetarisk mat er på fremmarsj. Det går ennå ikke raskt nok for dyrene i kjøttindustrien, og heller ikke raskt nok for klimaet. Men ballen har begynt å rulle – og før vi aner det kan «Meatless Monday» bli til «Meatless Mainstream», med Veganuary hele året. Martinsen er veterinær og leder i NOAH – for dyrs rettigheter. [email protected] Jeg, en skoledropout I dag blir du sett på som en taper hvis du dropper ut av videregående. Følelsen av å mislykkes er selvforsterkende. Hvem sin skyld er det? UNGE STEMMER er kjipt, er jobbutlysningene til stillinger du vet du kunne fylt, men som har krav om utdanning for at arbeidsgiverne skal kunne forhåndssortere søknadene. Enda en ting er når politikerne sier at det er kunnskapssamfunnet vi skal leve av etter oljen – og du skjønner at det ikke er deg de tenker på. De tenker ikke på realkompetanse og know-how, men på formell utdanning og studiepoeng. LINN-ELISE ØHN MEHLEN Jeg er en skoledropout. Jeg droppa ut av andre klasse, prøvde å gå trinnet på nytt, ga opp og begynte heller å jobbe. I likhet med hva tilfellet er for de fleste som dropper ut, var årsakene mange til at jeg ikke fullførte videregående. Jeg sleit med motivasjonen, og i kombinasjon med sykdom ble konsekvensen at jeg var mye borte fra skolen. De gangene jeg var tilbake, var skolehverdagen preget av lærere som sa jeg måtte «ta meg sammen», i tillegg til prøver og innleveringer jeg på ingen måte hadde lest til. Frykten for å gjøre feil overstyrte ønsket om å fortsette på skolen. Det verste med å droppe ut av videregående er ikke å gå glipp av russetida. Det er å være på fest og ikke bli tatt på alvor i diskusjoner etter å ha fortalt at du ikke har gått ferdig videregående. En annen ting som virkelig Frykten for å gjøre feil overstyrte ønsket om å fortsette på skolen. Ånd over hånd. Min fortelling er på ingen måte unik eller uvanlig – tvert imot er det mange der ute som har gjort akkurat det samme som meg. Av de tusenvis av elevene som skal begynne på videregående hvert år, kommer en tredjedel til å droppe ut. Flesteparten av dem havner ikke i trygdestatistikken, men i arbeidslivet. Det ville i utgangspunktet vært helt greit, hadde det ikke vært for at samfunnet behandler dem som annenrangs. Alt dette handler om hvordan vi som samfunn ser på kunnskap. Det er et skrikende behov for folk i såkalte «trøste og bære»-yrker – folk som jobber med pleie og omsorg – på det norske arbeidsmarkedet. De som jobber i kollektivtrafikken og søppeltømminga, sørger for at resten av samfunnet ikke stopper opp. Likevel settes åndsarbeid over håndsarbeid. Dette kunnskapssynet gjennomsyrer også den videregående skolen, og har skapt en skole tilpasset en bestemt type elever. I dag er ikke videregående skole obligatorisk. Likevel har nok de fleste unge mennesker i Norge kjent på at det finnes strenge forventninger om å fullføre. Det er ikke tilstrekkelig å ta seg en vanlig jobb, å bidra til samfunnet med produktivt arbeid, etter fullført grunnskole. Derfor velger mer eller mindre alle å begynne på videregående. Men for mange stopper det der. Vi må spørre oss hva slags signaler samfunnet sender ut til alle de som utgjør denne dropout-statistikken. Følelsen av å mislykkes, ikke bare med en skolegang vi føler vi burde fullført, men også i et lengre løp, er selvforsterkende. Kanskje skolepolitikerne i de store etablerte partiene må ta innover seg at det er mer enn bra nok å få folk i arbeid på et punkt i livet? Fremfor å skulle presse flest mulig gjennom et løp som ikke passer for alle? Samtidig må vi heller ikke gi opp å skape en videregående skole som gjør at flere ønsker og klarer å fullføre. For alle. Jeg tror jeg hadde hatt lettere for å fullføre videregående hvis politikerne var mindre opptatt av stramme regler, testing og målstyring, og mer opptatt av å hjelpe elevene med å fullføre. Nå kommer nye fraværsregler som går ut på å nekte elever som har mer enn 10 prosent fravær i et fag å avlegge eksamen. Det er selvsagt feil vei å gå. Det kommer til å gjøre det enda vanskeligere for lærerne å vise skjønn, og enda tyngre for elever som sliter med å komme tilbake til skolen. Høyre og Arbeiderpartiet har byttet på å lage en skole der frykten for å mislykkes er en av de tingene som fører til at folk mislykkes. Skolesystemet strammes gradvis til, slik at mulighetene for å spesialisere seg i praktisk retning stadig blir færre. Nå sitter vi igjen med en skole hvis eneste formål er å levere arbeidskraft til «kunnskapssamfunnet». Vi trenger en annen skole. En skole som gir rom for å utvikle praktiske evner i tillegg til teoretisk kunnskap. Det forutsetter en skikkelig gjennomgang av læreplanene i alle fag, med mål om å gi større plass til praksis og mindre til teori. En slik skole må gi lærerne tid til undervisning, ikke bare testing og måling. Og det må bli lagt til rette for å følge opp hver enkelt elev fra deres utgangspunkt, gjennom å innføre et tak på 20 elever i hver klasse på studiespesialiserende, og 12 elever på yrkesfag. En skole som gir tid til fritid, ikke leksetvang, ikke heldagsskole. En skole for alle. Øhn Mehlen er leder i Rød Ungdom. [email protected] FRIBYFORFATTER MAMON ALI JABAR Hva handler «fremskritt» om? Dypest sett om to ting: Hvilken moral som dominerer i samfunnet, og hvilke teknologiske verktøy som brukes for å tjene samfunnet. Stort sett er det et viktig gjensidighetsforhold mellom disse to, men forholdet speiles aldri fullstendig. Det er ikke nødvendigvis sånn at et samfunns etikk er godt utviklet selv om man bruker det fremste innen teknologi i produksjon og forbruk. På samme måte er det ikke nødvendigvis sånn at teknologien er utviklet selv om samfunnet har gjort store fremskritt når det gjelder etikk og menneskerettigheter. Men hva er viktigst av disse to tingene? Det viktigste er hvordan man sikrer vedvarende stabilitet i et samfunn når det gjelder den humanitære situasjonen. Man kan komme frem til svar på dette spørsmålet ved å sammenlikne to typer samfunn som er på samme inntektsnivå, slik at den økonomiske faktoren ikke er årsaken til forskjellene. Hvor er hjelpen i Kongo? Meslinger har i flere måneder herjet i Kongos Katanga-provins. FN har gitt penger, men hjelpeorganisasjonene klarer ikke bistå der behovene er størst. Så la oss sammenlikne Norge med sam- funn i Midtøsten. Mange land i Midtøsten har en inntekt som er på samme nivå eller høyere enn Norge om man bruker alle målestokker for å definere inntekt. Norge er i toppsjiktet i verden når det gjelder teknologi, men har likevel ikke kommet på høyde med enkelte land i Midtøsten – for eksempel Saudi-Ara- KONGO Uendret situasjon. Vold og konflikt har tvunget folk på flukt i Katanga-provinsen. Situasjonen i andre provinser i landet er også uutholdelig. Felles for disse er at hjelpen ikke når dem som trenger den mest. Da jeg var i Kongo for fem år siden, møtte jeg mange mennesker med et des perat behov for hjelp. Det var et svært utfordrende oppdrag for meg som lege. Jeg hadde altfor lite ressurser til å hjelpe alle de veldig sårbare menneskene som kom til oss. Jeg husker spesielt godt en kvinne som hadde blitt tvunget på flukt med sitt nyfødte barn. Hun hadde ikke mat eller drikke til seg selv, og hun hadde mistet den dyrebare melken den nyfødte jenta skulle hatt. Da mor og barn endelig kom til oss, hadde hun gått flere dager uten mat og rent vann. Situasjonen har ikke endret seg siden. Kongo har de siste tiårene opplevd mange, ofte overlappende, kriser. Hvor er hjelpen? Hele 80 prosent av hjelpen i Kongo befinner seg i urbane områder. Samtidig befinner 80 prosent av menneskene i Kongo seg hverken i byene eller i flyktningleirene. De lever på avsidesliggende steder, de gjemmer seg i skogsområder, eller har søkt tilflukt hos andre familier – langt utenfor allfarvei. Her finnes hverken primærhelsetje- KRYSKULTUR LINDA NOOR neste eller system for å kunne frakte akutt syke til klinikker eller sykehus. Og mennesker dør, selv av sykdommer som enkelt kan forebygges med vaksiner, behandles med saltløsning eller en malariapille. Det er de mest sårbare som taper – igjen. Leger Uten Grenser ser selv vanskeligheter med å få gitt helsehjelp i Katanga. Logistikken er en utfordring, veiene dårlige, og noen områder er bare tilgjengelige med motorsykkel eller båt. Ikke minst er sikkerhetssituasjonen svært utfordrende. Mange humanitære organisasjoner har en tendens til å velge bort kompliserte situasjoner. Lite risikovilje. Verden klarer ikke å møte behovene til mennesker som er vanskelige å nå. Det er mange årsaker til dette, men la oss begynne med de humanitære organisasjonene: En Leger Uten Grenser-rapport fra 2014 viser at mange humanitære organisasjoner har en tendens til å velge bort kompliserte situasjoner, befolkninger, områder og behov. De er lite villige til å ta risiko, og unngår vanskelige prosjekter av hensyn til sikkerhet, logistikk, kostnad, omdømme eller praktiske hensyn. Det er svært viktig – særlig i Katanga-provinsen, hvor befolkningen er sårbar på grunn av gjentatte dødelige sykdomsutbrudd – at organisasjoner kan rykke ut så kjapt som mulig. Men som i flere andre provinser i Kongo er organisasjonene tungt til stede kun i urbane områder, og nesten ingen organisasjoner har kapasitet til å hjelpe mennesker i periferien. Dødelig sammenblanding av roller. En av de viktigste grunnene til at det ikke finnes nok aktører i Katanga, er sikkerhetssituasjonen. I teorien skal sykehus og humanitære aktiviteter respekteres i konfliktområder. Dessverre er realiteten ofte en helt annen. I Katanga har soldater kommet inn på vårt sykehus og trakassert pasienter. Mange steder i Kongo ser det heller ikke ut til at alle opprørsgrupper skiller mellom sivile og kjempende – og det gjør heller ikke soldater i det kongolesiske militæret. Samtidig har en tungt bevæpnet FN-brigade ved navn MONUSCO fått i oppdrag å bekjempe væpnede grupper som går imot myndighetene. Disse offensive FN-operasjonene gjøres i biler som likner på de som brukes av humanitære organisasjoner og andre humanitære FN-initativer. Folk vet dermed ikke om de hvite bilene som kommer inn i landsbyen, er lastet med tepper eller kuler. Det fører til en dødelig sammenblanding av roller, og kan så tvil om nøytraliteten til humanitær og medisinsk nødhjelp. I siste instans går dette ut over de menneskene som trenger det mest. De som trenger det mest. Den utsultede nyfødte babyen og moren hennes kom heldigvis frem til oss i tide. Banza og Roger klarer seg også fint. Dessverre får ikke alle hjelp. De humanitære prinsippene er krystallklare på at behov skal være det eneste som avgjør hvor hjelpen går. Hjelp skal gis til de mest nødlidende, ikke basert på hvor de bor, hvor mye penger de har eller hvem de kjenner. For at dette skal være mulig, må nøytraliteten til humanitær hjelp respekteres av alle parter i konflikter, inkludert de humanitære aktørene selv. Dersom dette ikke skjer, blir det livsfarlig å gi nødhjelp i konfliktområder. Til slutt er det de som trenger hjelpen mest som taper. Brun Andersen er lege og feltarbeider i Leger Uten Grenser. Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 | Abonnement og kundeservice: tlf: 450 20 044 (også sms) e-post: [email protected] web: www.nytid.no/abonnement Abonnement/løssalg/PR: Line Fausko, kommunikasjonsjef tlf 930 18 855, [email protected] Abonnementpriser, inkl ONLINE+ 12 måneder 790 kr (12 utgaver) Annonser/MF: [email protected] Tuva Hennum, markedsansvarlig [email protected] (Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00) ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer: 12 måneder 590 kr Avisen utgis torsdagen midten i måneden, og foreligger da også i Klassekampen. Følger man med på global statistikk over forbrytelser i samfunnet, tegner den lave kriminalitetsraten i Norge seg tydelig opp. Dette gjelder selvfølgelig også i sammenlikning med de to nevnte landene. I statistikken fra 2007, for eksempel, finner vi at det bare forekom ett drap per 128 000 nordmenn. I Saudi-Arabia var det ett drap per 108 000 personer, mens det i Tyrkia var ett drap per 16 000 personer. Norge har altså mye lavere andel drap i forhold til de to andre samfunnene – til tross for at både Tyrkia og Saudi-Arabia har mye strengere lover og avstraffelser når det gjelder drap. Norge er et dogmefritt samfunn. En annen målestokk som impliserer den humanitære situasjonen i et land, er gjennomsnittlig levealder. Ifølge FN-statistikk for perioden 2015– 2020 er gjennomsnittlig levealder i Norge 78 år for menn og 81 år for kvinner. I Tyrkia er gjennomsnittlig levealder 71 år for menn og 74 år for kvinner, mens tallene fra Saudi-Arabia viser 70 år for menn og 75 år for kvinner. Norge kommer altså best ut her. FN har, for å unngå for mange ulike standarder og for mange sammenlikninger, etablert begrepet «menneskelig utvikling», som innbefatter et lands gjennomsnittlige inntekt, gjennomsnittlige levealder og gjennomsnittlige arbeidsledighet. Dette brukes som en felles standard for sammenlikning av ulike lands generelle utvikling. Ifølge globale rap- porter utgitt av FN, har Norge beholdt førsteplassen i menneskelig utvikling i fem år. Dermed fremstår Norge som et av verdens mest fremstående land. Mer spesifikt kan vi si at landet står i fremste rekke når det gjelder humanisme, og i annen rekke når det gjelder teknologi. Da blir spørsmålet: Hva slags etisk system er det som dominerer i Norge, og som gjør at det er blant de mest humanistisk fremstående samfunn i verden? Og hva er individets plikter i dette systemet, all den tid vi er etiske individer som har fordel av å bevare og utvikle dette samfunnet? Gransker man strukturen i landet, stikker to observasjoner seg frem. Den første er at Norge er et dogmefritt samfunn. Det vil si at ingen moral som springer ut av et politisk system eller en religiøs struktur, får dominere. Samfunnsstrukturen preges av en enighet mellom staten som system og individene som aktører i dette systemet – en allmenn enighet om prinsippene i menneskerettighetene, som fungerer som dette samfunnets kompass. Den andre observasjonen er at samfunnsmedlemmene samtidig vurderer staten – i dens juridiske forstand – som den grunnleggende autoriteten når det gjelder å oppnå rettigheter. Det finnes ingen annen autoritet eller noen andre midler med myndighet til å realisere rettferdighet i alle sine former. På bakgrunn av dette blir individets plikt å støtte denne dualiteten og prinsippene for menneskerettighetene i landet, og å utvikle sine individuelle ytelser med hensyn til hva som utvikler samfunnets stabilitet. I hvert fall hvis vi betrakter oss selv som individer som tilhører et humant og etisk system, og som har nytte av å bevare Norge slik det fremstår: i en særstilling blant de mest humanistiske samfunn i verden. Jabari er en syrisk forfatter og journalist, og har bodd i Levanger som fribyforfatter siden 2014. Hverdagsforebygging av radikalisering HILDE BRUN ANDERSEN Lille Banza på tre år har måttet reise åtte timer på motorsykkel for å få behandling for alvorlig meslingsykdom, og foreldrene til Roger på et og et halvt har vært livredde for å miste sitt tredje barn til sykdommen. Lille Kapiri kom så altfor, altfor sent til sykehuset. Etter noen dager i koma døde han av meslinger. Meslingepidemien som pågår i Katanga akkurat nå, rammer de mest sårbare – de som ikke har tilgang til helsehjelp, de barna som har vært syke flere ganger før. FN har erkjent alvoret i Katanga-provinsen i Den demokratiske republikken Kongo, og har annonsert en utbetaling på 2,4 millioner dollar for å hjelpe humanitære aktører samt regjeringen i landet med å reagere på epidemien. Problemet er at penger ikke er nok. Vi trenger flere aktører på bakken. Leger Uten Grenser er fortsatt en av bare to organisasjoner til stede i Katanga for å behandle og vaksinere barn mot meslinger. bia, som importerer den mest moderne teknologien verdens fabrikker produserer til høyeste pris. Dette gjelder også Tyrkia, som bruker det aller fremste innen teknologi på flere av landets arbeidsplasser. Men gjenspeiles Tyrkia og Saudi-Arabias relative teknologiske overlegenhet over Norge i tilsvarende høy etisk standard? Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm Utgiver: Ny Tid & Orientering AS Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA I året som gikk var mediebildet sterkt preget av saker som omhandlet terrorfare, norske fremmedkrigere og radikalisering. Politikere, myndigheter og representanter fra sivilsamfunnet har løftet forebygging av voldelig ekstremisme høyt opp på agendaen. Bevisstheten og kunnskapsnivået om problematikken rundt i landet har vokst, men det er fortsatt mange som jobber med og omgås unge mennesker som er usikre på hvilken rolle de kan ha i det forebyggende arbeidet. En sosial prosess. I sin nyttårstale snak- ket statsminister Erna Solberg om «hverdagsintegrering», og la frem noen forslag til hva vi alle kan gjøre for å bidra til en smidig integrering av flyktningene. Den samme tilnærmingen er også fruktbar når det gjelder radikalisering: Radikaliseringsprosessen har nemlig, i likhet med integreringen, en sentral sosial komponent. Vi snakker om radikalisering når et individ begynner å omfavne et ekstremistisk verdensbilde og i ytterste konsekvens blir villig til å handle i tråd med den voldelige ideologien han eller hun har adoptert – og denne prosessen går man sjelden gjennom alene. Som oftest skjer det i tett kontakt med andre likesinnede. Selvradikalisering forekommer også – når individet radikaliseres uten direkte å møte andre ekstremister. De sitter hjemme og isolerer seg mens de konsumerer propagandamateriale. Men slike såkalte «ensomme ulver» føler ikke selv at de er alene. Det har ofte et utstrakt sosialt liv på internett, de har en forestilt sterk tilhørighet til likesinnede rundt i verden, og er overbevist om at de opptrer på vegne av flokken sin. Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å legge merke til når et individ går fra å være en sympatisør til å bli en terrorist – altså når det bikker over. Trykket livssituasjon. Det er vanskelig å vurdere hvem som står i risikosonen for å utvikle ekstremistiske tendenser. De aller, aller fleste som flørter med voldelig tankegods, trekker seg unna det igjen. Det finnes ikke en «profil» på terrorister. De har svært forskjellig bakgrunner: Noen er utdannede og kommer fra gode økonomiske kår, mens andre har slitt på skolebenken og ikke klart å etablere seg i arbeidslivet. Befatning med kriminalitet og rusmisbruk går igjen hos mange, men ikke alle. Én fellesnevner er at mange opplever et stort trykk i sin livssituasjon, som åpner for en søken etter tilhørighet og mening. Det kan være identitetsmessige, relasjonsmessige eller psykiske problemer. Så kobles dette igjen til eksterne faktorer, og man identifiserer sin egen livssituasjon med eksempelvis forestillingen om at det foregår en krig mot islam og muslimer, eller på den motsatte siden, at vårt samfunn står overfor en invasjon av islam. Den største utfordringen for de som jobber med og omgås utsatt ungdom, er å legge merke til når et individ går fra å være en sympatisør til å bli en terrorist. Over grensen. Blir man først en del av en voldelig, ekstremistisk gruppe, senker det terskelen for å utføre terror kraftig. Man blir mer kapabel gjennom trening og ved å få tilgang til et kontaktnettverk. Men det er samtidig viktig å huske at de fleste som hyller terrorgrupper og sprer et ekstremistisk budskap på nettet, ikke utgjør en direkte trussel – men det kan bli en realitet om de kommer i kontakt med en form for operasjonell struktur. Da går man fra bare å mene noe, til faktisk å ha en gjennomføringskapasitet. I det hverdagslige forebyggende arbeidet er det uhyre viktig at man holder hodet kaldt og husker at selv om noen gir uttrykk for ekstreme ideer, er det slettes ikke noen automatikk i at det vil utvikle seg til en radikaliseringsprosess med aksept for bruk av vold og terror. Det må likevel tas på alvor. Denne balansen er viktig. Forholdet mellom hva en person mener og ytrer, og hva en person faktisk er villig til å gjøre – altså forholdet mellom holdninger og adferd – er komplekst. Ekstreme holdninger må fanges opp, men måten vi gjør det på kan være avgjørende for hvorvidt vi skal klare å endre dem. For unge mennesker som sliter med tilhørighet, og som trekkes mot ytterliggående og ekstreme grupper, er det viktig å skape trygge rom for diskusjon og utforskning av tanker og synspunkter. Trygge rom for vanskelige samtaler. Hvordan skal vi skape dette rommet for utvikling av kritisk tenkning og medfølende engasjement for hele menneskeheten? Hvordan skal vi håndtere de vanskelige uenighetene, uten å gjøre konfliktpotensialet større? Jeg mener at slike rom kan finnes overalt, så lenge rammene er trygge og basert på et menneskerettslig utgangspunkt. Det kan være på biblioteker, i klasserommet, i trossamfunn og på fritidsklubber. Rett og slett der mennesker møtes til daglig. I Minotenk har vi blant annet invitert unge muslimer til å diskutere USAs utenrikspolitikk ansikt til ansikt med amerikanske diplomater, og vi har tilrettelagt for dialog med islamkritikere, politikere, PST, forskere og journalister. Vi har også hatt med oss tidligere ekstremister rundt på skoler for å gi et personlig ansikt til historien om hvordan veien inn i og ut av en ekstremistisk livsstil kan arte seg. Slike samtaler kan ofte bli følelsesladde og opphetede, men de er også utrolig lærerike for alle parter. Vi kan alle bidra med å skape slike trygge rom for vanskelige samtaler. Vi kan alle delta i hverdagsforebyggingen. Vi må ha et klart definert mål i å fremme kritisk og omsorgsfull tenkning, uten en fordømmende og utstøtende fremtoning. I stedet for å prøve å gi de unge svarene, er det mer hensiktsmessig å stille dem spørsmål. Utfordre, oppmuntre til at de tenker ut løsninger og konsekvenser, og guide meningsutvekslingen så den ikke rammer noen av deltakerne personlig. Det er en mye større sjanse for at man kan endre farlige holdninger hvis personen kommer frem til den positive holdningsendringen selv – i stedet for å få den påprakket ovenfra. Linda Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid med spalten Krysskultur. [email protected] Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslowww.nytid.no Redaksjon: Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie [[email protected]], redaksjonssjef Marte Nesma [48957138, [email protected]], redaksjonssekretær Tora Ulstrup [[email protected]]. Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redaktørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund. Faste journalister, frilansere og kritikere: Carima Tirillsdottir Heinesen, [mobil 40592018, [email protected]], Øystein Windstad [[email protected]], Hans E. Olav [[email protected]], Hanne Gideonsen hanne@nytid. no], Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold, Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Alexander Carnera, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Steffen Moestrup, Tori Aarseth, Simen Joachim Helsvig, Henning Næss, Paal Bjelke Andersen, Nina Ossavi, Aslak Storaker, Ola Tunander og Mette Karlsvik. Korrespondenter og kommentatorer: Linda Noor, Bjørn Hatterud, Bjørn Stendahl, Ole Robert Sunde. Mumbai, India: Joe Ekker. Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti Moskva, Russland: Elena Milashina Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani Kairo, Egypt: Nawal Sadawi., Hana Afifi. Redaksjonsråd: Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian, Ketil Magnussen (Oslo dokumentarkino), Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Erland Kiøsterud (forfatter), John Y. Jones (Networkers North/ South), Paal Bjelke Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman), Alexander Carnera (forfatter, Kbh), Sarah Prosser (Partnership for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Norges fredsråd), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh). 12 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Sårbarhet og dødelighet hos alt levende For Erland Kiøsterud ble Vetlesens essay i november «en forfallshistorie i kristenplatonsk tradisjon der mennesket har tatt skade på sin sjel, har syndet og blitt ondt». Vetlesen svarer her Kiøsteruds essay Stillheten før livet og lydene (desember 2015). Dreide det seg om en vei frem til nihilsmen? Syndighet eller livslyst? Til forskjell fra sin økosentrisme, går Vetlesen her ut mot hva han kaller Kiøsteruds antroposentrisme. ØKOKRISEN JOHAN VETLESEN I et bredt anlagt essay i desemberutgaven av Ny Tid skisserer Erland Kiøsterud det han anser som de viktigste punktene av uenighet mellom våre posisjoner, stilt på spissen i ingressens spørsmål: «Er det menneskets syndighet eller livslyst som har brakt kloden til en økologisk ubalanse?» Ingen av delene, vil mitt svar lyde, for spørsmålet er galt stilt og tilbyr ikke overbevisende og tilstrekkelig komplekse svaralternativer. Når Kiøsterud tilskriver meg svaret «menneskets syndighet» og sin egen posisjon svaret «livslyst», vil jeg argumentere for at fremstillingen av min posisjon er feilaktig, samt at Kiøsteruds er uforløst og belemret med alvorlige inkonsistenser. Kilden for Kiøsteruds utlegning av mitt ståsted er essayet «Hybris – og stillheten etterpå», trykket i Ny Tid i november 2015. Han hevder at jeg her beskriver hva jeg mener er «den økologiske krisens årsak». Men nei, jeg gjør ikke dét i den teksten. I stedet fremstiller jeg oppfatningen hos Antikkens tenkere om at naturkatastrofer skyldtes moralsk forfall og svikt, med belegg i tre av Platons dialoger og i Bibelens skapelsesberetning, især 1. Mosebok, 6. kapittel. Kiøsteruds lesning ser ingen forskjell på hva jeg refererer som Platons henholdsvis Bibelens syn, og mitt eget; de slås i hartkorn. Mitt essay er dermed for Kiøsterud «en forfallshistorie i kristen-platonsk tradisjon der mennesket har tatt skade på sin sjel, har syndet og blitt ondt», der jeg «plasserer årsakene til [øko]krisen – og løsningene av den – i en lokal, gresk-kristen horisont». Således er jeg, stadig ifølge Kiøsterud, «fanget av kulturelle betingelser … som hindrer [meg] i å se problemet vi står overfor i et større perspektiv, i å se verden slik den er». Slike karakteristikker, i en kritikk av et essay om hybris, skaper en viss fallhøyde for den som fremsetter dem. Jeg skal komme tilbake til hva Kiøsterud har å anføre som bud på et større perspektiv. Når Kiøsterud kommer skjevt ut fra hoppkanten, skyldes det også at han «tilslutter» seg mitt syn om at «instansen for verdi hverken lar seg – fritt og autentisk – frembringe av det enkelte individ eller påtreffes i noe som eksisterer og er slik det er, uavhengig av [mennesket]». Men igjen, dette er ikke mitt syn. Formuleringen er myntet på det jeg beskrev som Kiøsteruds oppfatning, som slik jeg fremholdt er preget av eksistensialismens insistering på at det å finne ankerfester for mening og verdi utenfor oss selv, det være seg i naturen, er en form for selvbedrag, en illusjon det moderne mennesket omsider har vokst seg fra. Især er det i Kiøsteruds skildringer av hva han legger i å forstå stillheten som «grunnvilkår» at hans gjeld til en eksistensialistisk posisjon à la den tidlige Jean-Paul Sartres kommer til uttrykk: «Det var ingen mening i verden før vi kom. Bare stillhet. Mørk materie. Blind natur.» Stillheten er «fraværet av ethvert språk før oss, enhver mening, årsak, enhver instans». Disse talemåtene gir inntrykk av et kate- gorialt skille mellom mennesket, bevissthetsvesenet, på den ene siden, og naturen for øvrig, på den andre; en avgrunn mellom en skapning som, på eksklusivt vis og i kraft av eksklusive egenskaper, bringer størrelser som mening, formål, retning og verdi inn i en verden som, med alle de ikke-menneskelige skapningene den inneholder, for sin del anses som fullstendig tom for alt dette. Følgelig hevder Kiøsterud at «det ikke vil være noen mening når vi eventuelt ikke er her lenger». Gitt denne formen for metafysikk, innen det som Kiøsterud omfavner som en gjennomsekulær og erklært post-metafysisk måte å se forholdet menneske verden på, er det ikke rart at nihilismens mulighet – eller er det realitet, uttrykt som «sannheten» om at verden utenfor/uten mennesket er tom for verdi, mening, formål? – ledsager Kiøsteruds posisjon lik en skygge. Linjen fra Descartes over Sartre til Kiøsterud påminner om essayet filosofen Hans Jonas skrev om gnostisisme, eksistensialisme og nihilisme. Arven fra Sartre er som sagt påtakelig, likeså fra Descartes’ velkjente dualisme i form av skillet mellom de to substansene res cogitans og res extensa, den åndelige versus den utstrakte, hvori inngår synet på dyr som følelsesløse automata. Linjen fra Descartes over Sartre til Kiøsterud påminner om essayet filosofen Hans Jonas skrev om gnostisisme, eksistensialisme og nihilisme, der han vil vise at «ingen filosofi har noensinne vært mindre opptatt av naturen, som den har tømt for enhver verdighet», enn eksistensialismen og det Jonas kaller «nominalismens absolutte seier over realismen». Ettersom jeg i mitt forfatterskap om økokrisen har tatt utgangspunkt i forskjellen mellom å betrakte mennesket som «apart from nature» og som «a part of nature», merker jeg meg at Kiøsteruds formuleringer om stillheten som grunnvilkår repeterer nøyaktig det skillet – normativt utlagt: avgrunnen – mellom mennesket og naturen forøvrig som jeg har advart mot, i tråd med toneangivende bidrag til Bombe og bumerang Denne måneden opplyste Nord-Korea at de har gjennomført sin første vellykkede prøvesprengning av en hydrogenbombe. I den forbindelse børster Ny Tid støv av Orienteringredaksjonens refleksjoner fra 1956 om den amerikanske varianten. 2. JUNI 1956 SIGURD EVENSMO På ny er det eksplodert en amerikansk bombe i Stillehavet, og enda en gang får verden vite at det var den største hittil, den mest imponerende, den mest skrekkinnjagende. Så og så mange millioner tonn gammeldags sprengstoff svarte den til, og journalister og telegrambyråer sprer over alle land og kontinenter dramatiske skildringer av det store øyeblikket. Ildkulen som oppsto ved eksplosjonen, hadde en diameter på 5 mil, «soppen» over målet nådde denne gang 4 mil til værs, og hadde denne H-bomben vært sluppet over en storby, ville virkningene blitt omtrent disse: «Praktisk talt hver eneste bygning, til og med hus av forsterket betong med 25 centimeter tykke vegger og 15 centimeter tykke gulv, ville ha blitt smadret i en omkrets av over 30 kilometer fra nullpunktet på bakken like under eksplosjonsstedet.» Og så videre, og så videre. miljøfilosofi som nevnte Jonas og Arne Næss’ dypøkologi. Bemerk også at Kiøsterud ikke tar høyde for miljøfilosofen J. Baird Callicotts sondring mellom «source of value» og «locus of value»: mellom det (den) som tilskriver verdi og bedriver praksisen verditilskriving, og det som tilskrives verdi ettersom det er et sted for – en manifestasjon av – verdi. Hos Kiøsterud, ulikt hos Callicott, er mennesket – og bare mennesket – begge deler, altså både tilskriver og sted. Hva følger for Kiøsteruds posisjon, slik den fremstår i hans essay? Jo, at posisjonen er antroposentrisk, menneskesentrert hva alle vesentlige filosofiske spørsmål om egenskaper, verdi og etikk angår. Dette igjen til forskjell fra min egen posisjon, der grunnvilkåret ikke er stillhet, men – som Kiøsterud korrekt siterer – handler om «sårbarhet og dødelighet hos alt levende, og om artsoverskridende gjensidige avhengigheter slik økosentrismen – til forskjell fra antroposentrismen – anerkjenner dem». At Kiøsterud i samme tekst kan sitere meg på min programmatiske sprengning av antroposentrismen i vestlig filosofi og kulturhistorie, for så å plassere meg i samme bås som denne filosofiens founding father Platon, er rett og slett pussig. Kort sagt, mens Kiøsterud hevder at jeg er fanget av kulturelle betingelser knyttet til en «lokal, gresk-kristen horisont», er det snarere han som skriver innenfor og er lojal overfor den etablerte vestlig-filosofiske fortellingen om forholdet mellom mennesket og naturen for øvrig. Til hvilken pris gjør så Kiøsterud dette? Jo, med den pris at han intellektuelt reproduserer den fortolkningsrammen som dels har muliggjort, dels legitimert, de utbyttingspraksisene som har ledet frem til vår tids økokriser – intet mindre. Når Kiøsterud lar sine betraktninger munne ut i at problemet er menneskets «katastrofalt manglende innsikt i seg selv som natur», og at «vårt eneste håp er det den yngre delen av hjernen vår er i stand til å tilføre den eldre», så har han muligens rett i det, skjønt jeg synes det er vanskelig å vurdere gyldigheten i så vage og usituerte utsagn. Slike formuleringer – i likhet med påstanden om at «begjæret i seg selv er det ikke noe galt med», og at det «først og fremst er uvitenhet» som har brakt oss til dagens økokriser – blir for ahistoriske og apolitiske til å fungere som korrektiver overfor de etter mitt syn reelle årsakene til krisen. Det slår meg hvor langt Kiøsterud her later til å befinne seg fra mitt motto i den miljøpolitiske debatten de siste årene: «Den som snakker om klimakrisen, kan ikke tie om kapitalismen.» Ja, samfunnet glimrer med sitt fravær som analytisk kategori i Kiøsteruds essay. Det er den grovt tegnede konstellasjonen menneske-verden som gjelder, i tråd med eksistensfilosofiens postulat om menneskets metafysiske ensomhet i et kosmos uten resonans, ribbet som det siden Descartes er for muligheter til å inngå i gjensidig kommunikasjon med mennesket som bevissthets– og erfaringsvesen. Fremmedheten Kiøsteruds form for metafysikk her demonstrerer overfor den panpsykismen jeg – med prøvende skritt – har tatt til orde for, er påtakelig. For min del tror jeg ikke at årsaken til krisen finnes i entall. Ei heller at den har form av en moralsk forfallshistorie der livet ses på som syndig. Jeg deler ikke Kiøsteruds hang til å ta utgangspunkt i en eller annen (postulert, primær) egenskap hos mennesket, det være seg synd, begjær eller livslyst. Vi må i stedet se men- Dette skjer samtidig med at all verden så å si fra dag til dag ser utslag av russernes nye politikk. Utad i form av tilnærming til vestmaktene, vennskapelige møter med Vestens ledende statsmenn, erklæringer om fredelig sameksistens, demobilisering, økt handelssamkvem, kulturavtaler, utlevering av viktige vitenskapelige resultater, en stadig voksende utveksling av alle mulige slags delegasjoner – samtidig med at underutviklede land får økonomisk hjelp. Innad ved liberalisering av styret på forskjellig vis, mens oppgjøret med Stalin og hans tid går sin gang. Ennå fins det sterke krefter i Vest som vil få verden til å tro at det hele er et narrespill av russerne, og at den kalde krigen må gå videre som om ingenting var skjedd. Ja, mer enn det: For noen dager siden formidlet presse og kringkasting en erklæring fra et snes amerikanske «sovjeteksperter» om at russerne nå i virkeligheten er farligere enn noensinne. Blant disse ekspertene var Edgar Hoover, sjef for statspolitiet FBI, rabiat antikommunist og mer beslektet åndelig med McCarthy enn med Eisenhower. I Paris forkynner NATO-sjefene flittig at ingen avslapning må finne sted, og dette er refrenget også hos tallrike statsmenn i Vest, deriblant våre egne. Fra Washing- DINOSAURENE DØDE PÅ GRUNN AV EN RASK KLIMAENDRING FOR OVER 250 MILLIONER ÅR SIDEN, IFØLGE RÅDENDE TEORIER. KULL, OLJE OG ANDRE FOSSILE BRENSLER ER DINOSAUR-TEKNOLOGI, MENER MILJØORGANISASJONEN GREENPEACE, SOM HADDE REIST DENNE SKULPTUREN UNDER EN TIDLIGERE RUNDE I KLIMAFORHANDLINGENE I BONN I 1997. (NTB-FOTO LARS M. HJORTHOL) nesket som historisk og kulturelt situert, som deltaker i ulike sosiale praksiser og institusjoner og som innrammet av systemiske føringer av ulik art (teknologisk, økonomisk og politisk sådan – eksempelvis i form av imperativene om profitt og vekst). Dette for å få et presist grep om hvordan disposisjoner hos mennesket alltid dels påvirker og former, dels påvirkes og formes av trekk ved omgivelsene som for sin del er foranderlige innen konkrete samfunn. I tråd med eksistensfilosofiens postulat om menneskets metafysiske ensomhet. For å bli mer spesifikk: Dersom begjær (Kiøsteruds forslag) skal kunne bringes inn på en teoretisk fruktbar måte i forbindelse med aktuelle fenomener som forbruksrelatert artsutryddelse, eller det jeg kaller rovdriften på den ytre så vel som indre natur, må bestemte personers begjær ses i en kontekst der sentrale spørsmål er av typen: Hvordan formes begjæret? Hva og hvem sanksjonerer det, gir det utsikter til tilfredsstillelse, eller forbyr det, reserverer det for noen til utelukkelse av andre? Hva og hvem er begjærets «rette» objekter? Hvordan fremstår – kulturelt og moralsk, teknologisk og kommersielt – forholdet mellom wanting og waiting? Som preget av utsettelse, undertrykkelse og sublimering (klassisk Freud), eller – nær sagt motsatt – som preget av øyeblikkelig tilfredsstillelse, med lykke, alltid lykke, som kulturelt påtvunget imperativ? Gitt den stadig mer globaliserte, aggressive og livsverdensinvaderende kapitalismen som gjennomsyrer alle praksiser i vår epoke, så handler dette om kanaliseringen av begjæret – samt av de basale behovene mennesker har for mening og tilhørighet, om anerkjennelse og verdi – i retning av konsum, av et opplevd «må ha x eller y» for å være noen, for å bli sett, for å føle meg levende. Kort sagt, det handler om tendensen til varegjøring (kommodifisering) av både begjærssubjektet, objektet og relasjonene de danner – et per- ton meldes at «De forente stater regner med å holde sine militære styrker på det nåværende nivå i årene fremover og utstyre dem med bedre våpen.» Kilde: forsvarsminister Wilson. H-bomben er et mektig våpen, den moderne teknikks vidunder, men ikke desto mindre kan den akkurat nå minne om … bumerangen, det merkelige kastevåpnet som hadde den egenskap at det kunne vende tilbake mot den som kastet. Likevel er det mange oppmuntrende tegn til at ansvarlige politikere i Vest begynner å få et nytt syn på rekkevidden av den utviklingen som er satt inn i Sovjet etter Stalins død. At det i virkeligheten dreier seg om innledningen til en gjennomgripende omdanning av sovjetsamfunnet, som resultat av en langvarig materiell og åndelig modningsprosess. Og at ingen menneskelig makt hos russerne selv på ny vil kunne «manøvrere» stalinismen opp i høysetet igjen om de spektiv Kiøsterud selv trekker fruktbare veksler på i sin bok Stillhet og fortelling (Forlaget Oktober, 2013). Når jeg i boken The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism (Routledge, 2015) gjør bruk av begreper og innsikter fra psykoanalytisk hold, så er det ikke for å tegne bildet av et moralsk forfall i linjen fra førmoderne til moderne tid, det være seg på kollektivt - eller individnivå. Som jeg viser i bokens teknologikapittel, ble førmoderne livsformer aldri stilt på de etiske prøver vi blir. Bare i begrenset grad kan de, eller fremdeles noenlunde intakte urfolk, ha instruktiv verdi for oss vestlig-urbane i dag, ettersom de manglet kapasiteten for systematisk overutnyttelse (overshoot) og dermed ikke trengte bestå prøven med å la være å ta ut alt det som (nå, for oss) er teknisk mulig å ta ut fra naturen; eller alternativt, slike samfunn mangler, eller mangler incentiver for overhodet å utvikle, redskaper og metoder som i sine virkninger ville innebære en overbelastning av naturgrunnlaget de avhenger av. Vårt problem derimot er at vi, basert på en kosmologi med mennesket i sentrum og alt annet som midler for våre formål, har utviklet teknologier i vår naturutnyttelse som nå stadig tydeligere viser seg å overbelaste naturen på irreversible og irreparable måter. Etikken vi har holdt oss med, der vi – på selvgratulerende og alt annet enn desinteressert og upartisk vis – tilskriver oss selv status som eneste art med iboende verdi, har ikke forhindret denne situasjonen preget av destruksjon, men tvert om intellektuelt sanksjonert og ledsaget den hele veien frem til nihilismen som hjemsøker Kiøsteruds utkikkspunkt. Når jeg i The Denial of Nature skriver om barns psykologiske utvikling, om forholdet til naturen (eller mangelen på det: «natural deficit disorder»), om kommunikasjon med og tilknytning (sågar erotisk sådan, Kiøsterud!) til «naturlige» andre til forskjell fra menneskelige, så er det ikke for å anføre «lastenes overtak» og «moralsk skrøpelighet» som «årsaker til at vi ødelegger planeten», slik Kiøsterud i et moraliserende språk fremstiller denne delen av min analyse. Det som interesserer meg er ikke et angivelig fall fra noe ville aldri så gjerne, ganske enkelt fordi for store begivenheter er skjedd, og fordi disse begivenhetene ikke er noen enkelt manns verk, men sprunget ut av bestemte samfunnsforhold. Utviklingen kan ikke stoppes, men den kan utvilsomt påvirkes i positiv eller negativ retning ved omverdenenes holdning, og derfor er det betydningsfullt og gledelig når Vestens politikere innser og påpeker denne sammenhengen, slik det er skjedd flere ganger i det siste. Det gir håp om at de militære og politiske korsfarerne vil bli mindre høyrøstede og mindre farlige etter hvert, om det nok vil ta tid. Men all klok forståelse, alle sindige og positive erklæringer om fredsønsker og forhandlingsmuligheter vil for en meget stor del av verdens folk virke som munnsvær og «manøvrer», så lenge H-bombene fortsetter å eksplodere. Spør hva Østens folk tenker! – ikke bare fordi en del av dem føler seg truet på livet av selve eksperimentene, men også fordi de paradisisk eller engang oppnådd fullmodent og ideelt, men kliniske fenomener som «developmental arrest» og «stunted growth». Fenomener som arter seg, som lides og leves, hos enkeltindivider. Dette må analyseres i en bred sosial, kulturell og – i min variant – kapitalismekritisk kontekst. Det gjelder å forstå betydningen av en kulturelt betinget selektivitet med skadevirkninger ikke bare for en knapt-erfart og ikke-verdsatt natur, men også for menneskenes psykosomatiske utvikling, eksempelvis den type selektivitet som filosofen Freya Mathews omtaler som en «autistisk» hemning, en ikke-kommunikasjon, med den naturlige – ikke-menneskelige – verden, der vi ser oss selv som enerådende subjekter overfor dyrene og andre ikke-menneskelige arter betraktet og behandlet som objekter. Dermed overser, neglisjerer og benekter vi at disse «naturlige andre» likeledes er subjekter og dermed kan ha oss mennesker som objekter. Ikke minst, vi underslår intellektuelt og utraderer konkret-praktisk gjensidighetens – og dermed den reelle kommunikasjonens, utvekslingens – mulighet (les: muligheten for å omgås de andre artene og livsformene vi deler kloden med som så mange medskapninger som alle inngår i et sammenhengende biotisk fellesskap.) Og ære være det fellesskapet, for uten dét er vi ingen. Når – eller hvis – vi underslår dette fellesskapets økologiske realitet, og denne realitetens implikasjoner for alt liv, så er det ikke fordi vi «er sånn», vi mennesker. Snarere er det av kulturspesifikke og i prinsippet foranderlige årsaker, knyttet like mye til sosioøkonomiske maktforhold og skiftende teknologiske regimer som til (mer eller mindre godt forståtte) egenskaper ved oss som art. Endelig, når Kiøsterud utlegger mitt perspektiv som å ville finne «årsaken til krisen … i det indre», så går han nok en gang glipp av det som sprenger antroposentrismen, samt av den beskrevne dialektikken mellom mennesker og omgivelser i videste forstand, mellom samfunn og natur i en bestemt epoke. Det er også et ytre arbeid å gjøre, i opposisjon til de gresk-kristne syndsrelaterte og individsentrerte tankefigurer Kiøsterud tilskriver meg. Det handler om et i høyeste grad politisk-kritisk arbeid, et kollektivt sådant, der det avgjørende hensynet er til det jeg betegner, med inspirasjon fra psykoanalytikeren Harold Searles. Dessuten med støtte i en panpsykisk virkelighetsforståelse – der alt i naturen er beslektet med mennesket og i et kontinuum til det, ikke radikalt ulikt det og adskilt fra det – som menneskets «totale livsmiljø», til forskjell fra miljøet som utgjøres av felles-menneskelige andre. Jo mer vi intellektuelt fastholder og politisk handler på en forestilling om menneskets evne- og verdimessige eksklusivitet overfor andre former for liv på kloden, desto mer effektivt setter vi også menneskelivet i fare. Slik formulert vil Kiøsterud ventelig si seg enig – skjønt våre veier frem til synspunktet er svært ulike. En forestilling om menneskets verdimessige eksklusivitet overfor andre former for liv på kloden, setter også menneskelivet i fare. Se også Kiøsteruds flere essays på www.nytid.no Vetlesen er professor i filosofi på Universitetet i Oslo. [email protected] naturlig nok vil stille disse provoserende katastrofeprøvene opp mot den nye russiske politikken. Vesten begynner så smått å innstille seg på en økonomisk kappestrid om hjelpen til de underutviklede nasjoner for å vinne deres gunst. Men de kan være inderlig forvisset om at også disse prisverdige tiltakene vil møte en høyst behersket takknemlighet og tillit – så lenge bombene smeller. H-bomben er et mektig våpen, den moderne teknikks vidunder, men ikke desto mindre kan den akkurat nå minne om et redskap som ble brukt av de innfødte i Australia. Det var bumerangen, det merkelige kastevåpnet som hadde den egenskap at det kunne vende tilbake mot den som kastet. I dagens avis offentliggjør vi en henvendelse til Regjeringen fra en stor gruppe kvinner og menn som vil at Norge skal appellere til regjeringene både i Øst og Vest om å innstille bombeprøvene. Aldri har en slik henvendelse vært mer begrunnet enn nå. Spalten redigeres av Line Fausko, [email protected] Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert. KRITIKK KRITIKK DEL 2, JANUAR 2016 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 64 | NR. 1 DEL 2, SEPTEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 26 Flyktningene og erkjennelsesarbeidet Mediterranea Regi og manus: Jonas Carpignano, Foto: Wyatt Garfield Filmen Mediterranea er en essensiell øvelse i å forestille seg de svakestes perspektiv. FLUKT AV KJETIL RØED Flyktninger som legger ut på en lang og farefull ferd til det forjettede Europa. Enten til fots eller over havet. Vi har hørt historien mange ganger nå. Men har vi virkelig hørt den? Eller hørt på den? Bare i år er det snakk om over 780 000 flyktninger som har tatt veien. I Norge nærmer vi oss 40 000. Det ser ikke ut til å bedre seg. Vi er inne i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Det reises gjerder mot de nyankomne. De mishandles av politiet. «Å så grusomt,» sier vi kanskje, og feller en tåre. Men hva føler vi, og hvor dypt stikker tåredryppet? I hvor stor grad er vi i det hele tatt i stand til å sette oss i deres sted, benket foran gullrekka på plasmaskjermen med fredagstaco og juleøl? Nøktern fortelling. Det er så mye vi vet, men vet vi det egentlig? Det er mange kjeltringer, vet vi, som skor seg på folks elendighet. Det er mange av dem i Jonas Carpignanos glitrende, men hjerteskjærende, debutfilm Mediterranea. Den er viktig – for med denne filmen får vi endelig en solid fortelling om et par flyktninger, fra deres perspektiv, uten sødme og moralisering. Jeg gremmes bare ved tanken på at dette skulle havne i Hollywood. Dette er heldigvis forbilledlig nøktern og dempet historiefortelling, med få helter, men mange mennesker med diffuse motiver og uklare livsprosjekt. Ayiva (Koudous Seihon) og Abas (Alassane Sy) flykter fra Burkina Faso, gjennom den libyske ørkenen, før de legger ut på middelhavsseilasen. Før den tid har de blitt robbet av landeveisrøvere og frastjålet penger. Ja, en av deres medflyktende har sågar blitt drept fordi han våget å sette seg opp mot skurkene. Ute på havet er det knapt noen som kan styre den skjøre båten, som (naturligvis) er fullstendig overfylt. Men det går på et vis, likevel, når Ayiva styrer. På veien er det også enkelte som faller i havet og blir borte, før båten til slutt støter på italienske kystvaktfartøy. Ayiva og Abas bosetter seg under svært kummerlige forhold i den lille byen Rosarno i den søritalienske delstaten Calabria. Uviss skjebne. Grusomhetene underveis er en egen historie, men skuffelsene som venter når Ayiva og Abas ankommer vårt kontinent, vokser seg stadig større og overmanner særlig Abas. Den europeiske drømmen var ikke særlig mye å skryte av, skulle det vise seg. Når deres tremånedersvisum går ut, må de jobbe for slavelønn som appelsinplukkere, mens kvinnene må prostituere seg. Brødrenes skjebne er uviss og dyster. Enda verre blir det når et par afrikanere skytes, og det lokale politiet kaster ut venner av de to hovedpersonene fra deres hardt tilkjempede hjem «fordi naboene ikke vil ha dem i nabolaget». Det hele ender i en stygg konfrontasjon, basert på virkelige begivenheter, hvor hundrevis av migranter satte fyr på biler og endte i håndgemeng med politiet. Når det braker løs og regnet skyller ned for fullt, er det kun lynglimt som lyser opp de vettskremte ansiktene i båten. Ellers er det bare stummende mørke og hyl. Tett på begivenhetene. Mediterranea lar oss komme svært tett på begivenhetene – for selv om filmen kan betraktes som talerør for tusenvis av migranter og er en fiksjonsfilm, er den faktisk basert på skuespiller Koudous Seihons egne erfaringer. Seihon, som spiller Ayiva, ble kjent med den 31-årige regissøren Campignano da sistnevnte dro til Rosarno for å dokumentere uroen. Campignano, som selv har en vestafrikansk far og en italiensk mor, har i flere sammenhenger uttrykt bekymring for den voksende rasismen vi ser i Europa etter hvert som flyktningestrømmen øker. Hans besøk i Rosarno strakk seg etter hvert til måneder. Han ble kjent med afrikanerne fra demonstrasjonen, og ble etter hvert nær venn med Seihon. Deres relasjon førte til kortfilmen A Chjàna (2012), som i sin tur ledet frem til Mediterranea. De to vennene bor sammen i dag. Det er når flyktningene forblir anonyme, historieløse, «de andre», at rasisme og fremmedfrykt brer om seg. Erkjennelsesarbeid. Avstanden mellom kunnskap og innsikt er avgjørende, og bestemmer hvordan vi forholder oss til vårt eget og andres liv. Det er så mye vi vet, men som vi ikke har noen dyp forståelse – noen erkjennelse – av. Vi vet det er dødbringende å røyke, for eksempel, likevel fortsetter noen av oss å gjøre det. Hadde vi hatt en erkjennelse av at vi dør av tobakk, ville vi sluttet å røyke. Noe annet ville vært irrasjonelt. Men kunnskapen er ikke aktivert som en del av oss, som en del av vår fortelling, og blir dermed heller ikke internalisert og leder til handling. Vi vet også at andre lider, men vi gjør sjelden noe med det. Dette har med innlevelse å gjøre, med solidaritet og empati: Kan vi virkelig leve oss inn i den andres synsvinkel, se hans og hennes virkelighetsforståelse, rykker den andre så tett på vår livsfortelling at den forandres. Kanskje vi føler oss maktesløse eller har nok med vårt eget likevel – men om innsikten i den andres lidelse hadde stukket tilstrekkelig dypt, ville vi gjort noe. Det er en feilslutning å tenke at vi vier hele vårt liv til å hjelpe den andre om vi har erkjent hans eller hennes lidelse, men det viktige er at vi har begynt å nøste opp empatiens og solidaritetens tråd gjennom innsikten som har blitt en del av oss. Når vi har forstått, har vi påbegynt et erkjennelsesarbeid der vi nærmer oss den andre som handlende vesen, ikke som en fremmed som ikke vedkommer oss. som opplyses. Det er også – som nevnt – en realisme her, en intimitet og nærhet til hovedpersonene, som forblir nøktern og observerende, på grensen til det dokumentariske. Flyktningenes perspektiv. Vi skal ikke innbille oss at vi virkelig kan se noe fra flyktningenes synspunkt med en film som Mediterranea, men den spiller en helt essensiell rolle likevel. Det viktige med filmen – jeg kan ikke understreke dette nok – er at den kan markere en begynnelse på vårt forsøk på å lete etter disse fortapte menneskenes perspektiv. Det er derfor så viktig at vi igjen og igjen forteller fra deres perspektiv, fra flyktningenes synsvinkel, noe denne filmen gjør mer oppriktig enn noen annen film jeg har sett. Når vi skjønner hvor viktig det er, vil vi se etter dem, forsøke å se som dem, gjennom fortellinger, filmer og kunstverk som prøver å artikulere denne synsvinkelen. Det er når flyktningene forblir anonyme, historieløse, «de andre», at rasisme og fremmedfrykt brer om seg. Mediterranea setter derfor i gang et erkjennelsesledende forestillingsarbeid ved å gi en gruppe et ansikt, en fortelling, en identitet. Det er ikke mye som er viktigere enn det. Les også om Mediterranea i artikkelen om filmprisen LUX, der Mediterranea var en av de nominerte, på s. 16. [email protected] NY TID Håpløse glimt. Det er spesielt én scene som fester seg hos meg i filmen. I mørket, ute på havet, er flyktningene ikke bare ofre for en dyster skjebne, men for de uregjerlige elementene – uvær og bølger. Det er i tillegg mørkt når bølgene slår over dem og vinden truer med å velte dem ut av båten. Ingen av flyktningene har lommelykter med seg, og når det braker løs og regnet skyller ned for fullt, er det kun lynglimt som lyser opp de vettskremte ansiktene i båten. Ellers er det bare stummende mørke og hyl. Dette er et uhyggelig øyeblikk, og en sekvens som borer seg inn i hjertet av hva som faktisk skjer på disse ferdene over Middelhavet. I all sin grusomheten er det tross alt en poesi i disse bildene, men en poesi som aldri slipper tak i det forferdelige Lørdagsabonnent på Klassekampen? Fortsett å motta Ny Tid i 3 måneder for 150 kr! Send navn og adresse til 450 20 044 * Tilbudet gjelder ut januar 14 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 Kritikk FILM Tristhetens historie LIVET TERJE DRAGSETH Hvis du har lyst til å bli trist, skal du ta en tur på landet, til en eller annen liten møkkaby, eller, som jeg nylig gjorde – jeg dro til provinsen i Danmark i desember for å handle til jul. Parker din Passat utenfor NETTO, slå av motoren, og følg bare dagliglivets gang inn og ut foran inngangen. Glassdørene fyker til siden, opp og igjen, ustoppelig, uansett om noen går ut eller inn. Folk virker slitne, desembergrå, giktskada, dårlige til beins, i gåstol, med dårlig kondis, unge som gamle, pensjonister, en og annen overvektig ungdom, i svarte boblejakker og sidrumpa bukser, middelaldrende kvinner, tynnkledde i lilla vindjakker og cowboybukser fra Modus, og med farget hår stivt av lakk. «Godt kød til alle, altid mer end 70 slags kød, fisk og fjerkræ,» reklameres det på gavlen ved inngangen. Den allestedsvæ- rende vinden rusker i den stusselige, flaskegrønne, meterlange baldakinen, plastnett med appelsiner, det virker som de er tilfeldig slengt i kassa i hastverk – og folk og fe, humørløse, innadvendte, tankefulle, tanketomme, spaserer tomhendte inn, og ut, lastet med plastposer struttende av plastemballerte varer. Det dugger på rutene i bilen du sitter i. Du blir ikke i bedre humør av det. Du prøver å få en stasjon inn på bilradioen, men det kommer bare sprakende støy og MIDDELHAVET (MEDITERRANEA) EN FILM AV JONAS CARPIGNANO «Intens, intelligent og dypt rørende» - pop matters «Gir flyktningkrisen et menneskelig ansikt» - hollywood reporter VINNER AV: BESTE SKUESPILLER BESTE DEBUTFILM STOCKHOLM FILMFESTIVAL NOMINERT TIL: susing, som fra en annen verden, langt, langt bortenfor denne grå, triste parkeringsplassen foran NETTO. En gyllenbrun labrador blir parkert inntil muren, og den sitter pent og glaner, med en besynderlig lærreim over snuten og langs siden av snuten. Alle labradorer har noe trist over seg, konstaterer jeg, mens jeg hvisker duggen bort fra vinduene med ermet på jakken. Fotografier med reklame rullerer fra noen innrammede bokser langs den okergule murveggen: «Insane Comfort,» står det, jeg klarer ikke å tyde hva det reklameres for. Et vaskemiddel? En hudkrem? Handlevognene står i to rader, koblet til og låst til hverandre med en kjetting av messing, eller hva det er. Himmelen er grå, regndråper i lufta. Jeg tenker, hva er det for liv som leves? Jeg føler, i min tiltagende tristhet, jeg nedverdiger disse menneskene, med mitt blikk, skjult bak dugg i bilen, hvor jeg sitter, trist. Hvilke triste liv er det som leves, i provinsen av Europa, i utkanten av Danmark, i en gold, nesten menneskeforlatt småby, med opphørsutsalg i butikk etter butikk i gåtgata, manufakturer, optiker, en kiosk, en lampebutikk, gjenbruk, sportsutstyr. Opphør over alt. Trist. Labradoren logrer oppvakt med halen og snuser til en forbipasserende, stusser over vinden som rusker overraskende hardt i appelsinkassene. En kvinne rygger ut fra parkeringsplassen med sin elektriske sykkel med tilhenger. Hun tar over seg hetta på vindjakken og napper til seg en sjokoladebit, før hun tråkker langsomt ut i den våte gaten. Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet? Du har kjøpt en pocketbok du fant i en lokal landhandel for bok og papir, som det heter. Bunny Monroes død, forfattet av Nick Cave, og som begynner sånn (min overs. fra dansk): «’Jeg er fortapt,’ tenkte Bunny Munro i et øyeblikks klarsyn, av den typen som er forbeholdt mennesker som snart skal dø.» Hvilke liv er det vi lever? Under hvilke betingelser er vi determinerte til å leve i tristhet og likegyldighet? Den danske forfatteren Niels Frank ga ut Tristhedens historie (Gyldendal) i fjor høst. Det er en ytterst velskrevet bok, som i ti portretter tar for seg karaktertypene rikmannen, alkoholikeren, diktatoren, erotikeren, homsen, velferdsdansken, høyreekstremisten, den kulturkonservative, den erindrende og den triste. Storartet lesning, presist i et sjeldent klart språk: «Selv den triste må stå ud af sengen, medmindre han er så nedtrykt, at han bare vil blive liggende og forlise i sin søvn.» «Fælles for de portrætterede, er at de er fulde af skuffede drømme, nederlag, fejlslagne ideer og strandede håb. Ofte er drømmen løbet løbsk for dem, som når alkoholikeren skyller barndommens idyl bort i sprut, eller velfærdsdanskeren oplever sit trygge land, som et fængsel,» sier omslagsteksten. I et suverent behersket språk skildrer Niels Frank (tidligere leder av Forfatterskolen i København) vår samtids symptomer og dissekerer fenomenene så de fremstår blottet, nådeløst avkledde. Om høyreekstremisten skriver Frank: «(…) fantasmagori finder man i navnene på de blogs han frekventerer, Gates of Vienna, Stormfront, Thulenettet, hvis indlæg ofte lyder, som hvis et barn desperat forsøgte at advare sine forældre om, at det bliver mørkt om natten.» En annen beskrivelse som rammer presist: «Højreekstremisten viderebringer sine tanker i et sprog, der er nabo til propaganda, et falskt sprog baseret på enkelhed, følelsesladethed, gentagelser og korte beskeder, et sprog, der skal kunne opfattes på èt sekund, som en indsprøjtning med hurtigvirkende medicin.» Om rikmannsteologien skriver Niels Frank om budskapet som formuleres i religiøse dogmer, som: «Et budskab kunne lyde, at den rige har opnået sin position på grund af hårdt arbejde, og du kan gøre det samme! Et andet lyder, at høje lønninger og afkast til virksomhedsledere er et gode for alle, for det medfører større dynamik i samfundet! Et tredje lyder, at det frie marked skal forblive ubundet, ellers mindsker vi væksten og sænker levestandarden! Et fjerde lyder, at krav om gennemsigtighed for investeringer ikke blot vil være upraktisk, men også afsløre viktige forretningshemmeligeder! Mens et helt femte budskab lyder, at velstanden hos de allerrigeste ikke blot er til gavn for et fåtal af landets indbyggere, den drypper ned i samfundet og skaber fremskridt for alle!» Niels Franks bok er en av fjorårets litterære begivenheter. Han analyserer samfunnets dårskap litterært, nesten som en H.C. Andersen, og åpenbarer svik i min egen tenkning om det banale og det konkrete i høyreekstremistens elendighet, erotikerens nevrotiske forhold til sex, familierelasjoner, naiv uskyld, og de komplekse, men på samme tid naive «sannheter» denne tristhetens historie består av. En svensk slavist og hans jakt på futurismen Ole Robert Sunde følger folkbildaren Bengt Jangfeldts futuristiske ferd langs det sovjetiske 1970-tallet. BOKESSAY OLE ROBERT SUNDE Jeg begynner personlig, ikke privat: For mange uker siden besøkte jeg den nye Tronsmo i Universitetsgata, og Eva Thorsen (som driver sjappa sammen med sin mann Terje Thorsen) ga meg en bok hun mente jeg måtte lese, ettersom hun var svært begeistret for den svenske slavisten Bengt Jangfeldts En rysk historia (Wahlström & Widstrand 2015). Jangfeldt er en virkelig russofil med den russiske futurismen som sin store forkjærlighet, inkludert forfatterne Majakovskij og Mandelstam, som er denne skolens ypperste navn. Men det er mer; mye mer, siden denne boken (på nesten 500 sider) er en slags bevandret biografi, for Jangfeldt er av den gamle skolen; han er det som en gang het en folkbildare på svensk (og som Francis Sejersted i boken Sosialdemokratiets tidsalder hevder ikke kommer fra «folkeopplysning», men har røtter i romantikken), og da tenker jeg ikke på bare det å være skolert, men også lærd og vitebegjærlig. I denne boken får vi hans personlige historie og hans idiosynkratiske valg for å falle for den store naboen i øst, som det heter, og å knytte kontakter på begynnelsen av 70-tallet. Og de han oppsøker og blir kjent med, var da også knyttet til den russiske futurismen; som konen til Majakovskij, Lili Brik: «Jag minns inte när jag första gången stötte på Lili Briks namn, men jag kan inte ha undgått att göra det under läsningen av Vladimir Majakovskijs lyrik, som ju till stora delar är tillägnad henne,» for ikke å glemme den kjente lingvisten Roman Jakobsen, som hadde «sina inträngande analyser av Majakovskijs författarskap [...] trots att han lämnat Ryssland redan 1920» – og det som gjør at vår svenske slavist nesten begynner å tråkke på mange ømme tær, er at han også blir kjent med Osip Mandelstams kone Nadezjda Mandelstam, for disse to damene kunne ikke utstå hverandre. Dette er Sovjetunionen på 70-tallet, og alle de som Jangfeldt kommer i kontakt med – som ikke er få – i løpet av hans jakt på den russiske futurismen, lider av et KGB-syndrom, ettersom de har blitt paranoide og er overbevist om at de blir overvåket, noe som ikke var usannsynlig, slik at også den svenske slavofile folkbildaren må gå stille i dørene; han gifter seg med en russisk jødinne; all den stund det var ganske vanlig med antisemittisme i Sovjet, og hele den jangfeldtske ekteskapelige historien om å flytte fra Sovjet til Sverige med bryllupsgaver er en fortelling som virkelig setter all tålmodighet på prøve, og det som ryktene kunne ha overdrevet om det sovjetiske byråkratiet, blir regelrett satt på plass. Nikolaj Chardzjiev, som var ekspert på den russiske avantgarden, og som Jangfeldt også kontaktet (hans kontaktflate er imponerende, og han må ha et stort selskapelig talent), hatet de to enkene etter Majakovskij og Mandelstam. Da han fikk vite at han figurerte i en antologi om Majakovskij (utgitt av Universitet i Stockholm) sammen med enkene, reagerte han prompte i et brev til vår søta bror: «Jag skall uttrycka mig brutalt och rakt på sak eftersom jag betraktar Er som en nära vän. De båda celebra kärringarnas memoarer är en skam. De gjuter Chanelparfym på sin kvarn men den snurrar inte, den bara gnisslar.» Boken er også full av fotografier; ofte med Jangfeldt (hans kone og barn, samt svigerforeldre), og dette grepet (mange ganger hjemme hos kjente russiske dissidenter) gir boken et preg av noe privat, uten at det blir for privat, all den stund det alltid er en annen årsak, og det som er selve saken, er de russiske forfatterne (og deres enker, og alltid drømmen om at noen har et hemmelig arkiv; det er den våte drømmen til søta bror – et eget og uberørt arkiv som via ambassaden kan smugles ut), ikke bare de som er arkiverte, men også de som stadig vekk lever i eksil; både i Sovjet og i utlandet, ettersom de forteller, ifølge Jangfeldt, hvor David kjøpte ølet. Og vi vet hvor, enten det er Sinjavskij eller Brodskij, nei, det blir for enkelt, det er mer, og det er kontinuerlig om Russland, mer enn det er om Sovjet; det er der hvor skoen trykker; det er alltid Russland, og under den kalde krigen er vår søta bror flink til å finne de som brenner for det slaviske, eller de som er rasende over at Sovjet ikke er slavisk og russisk, men noe annet, urussisk, til og med uten den russiske kirken, nei, det går ikke – den er med; det er noe annet og mer – som at Russland, eller Moskva, er det nye Jerusalem. Og så fortsetter det med den temperamentsfulle og hypersensitive Joseph Brodskij, på 80-tallet en av kandidatene til den litterære Nobelprisen, og som den slavofile Jangfeldt traff i New York sammen med Olof Palme, så ble det mer Brodskij: «Nu, vinteren 1986, hade jag emellertid i ett och ett halvt år ägnat mig åt djupläsning av Brodskijs författerskap och övertygats om att den ryska litteraturen i honom hade en självklar arvtagare till de stora diktarna från Silveråldern – Mandelstam, Pasternak, Achmatova, Tsvetajeva, Blok med flera. Genom komplexiteten i sin tematik och virtuositeten i sin språkbehandling och versteknik lyfte Brodskij den ryska poesien till en nivå som ingen annan diktare uppvuxen i Sovjetunionen hade varit i närheten av. Han satte helt enkelt punkt för den sovjetiska epoken i rysk poesi.» Det blir atskillig mer Brodskij og flere familieportretter med russiske dissidenter, og om jeg skulle prøve meg på en forsiktig og pen kritikk, så er delen om Brodskij (som er på flere sider) for privat og ikke den mest spennende av slavo- ut fra snøslapset på parkeringsplassen, godt lastet med ribbesteik og kanel, syltede pærer og gorgonzola, var jeg lettere til sinns, for nå hadde jeg blitt belønnet. Jeg hadde det jeg trengte, og mer til. Måtte gudene være med oss alle, er min siste (og billige) trøstende ord til alt det triste. Etterkrigstid. A German Youth begynner Dragseth er forfatter, musiker og regissør., og skriver fast i Ny Tid. [email protected] #giftfritt INDEPENDENT SPIRIT AWARDS CANNES FILM FESTIVAL Da terrorismen truet Europa SEMAINE DE LA CRITIQUE A German Youth (Une Jeunesse Allemande) Regi og klipp: Jean-Gabriel Periot GI MEG EN GIFTFRI FRAMTID Hver dag utsettes Lisa for helse- og miljøskadelige stoffer. Stoffer som er kreftfremkallende, hormonforstyrrende og som kan gi astma, allergi og lærevansker. De finnes i klærne hun går i, luften hun puster, maten hun spiser - overalt i hennes hverdag. Bellona jobber hver dag for å sikre barn og unge en giftfri framtid – men vi trenger din hjelp. Send sms Bellona til 2490 og støtt vårt arbeid med 100 kroner. merfilm.no Men én ting skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende, og om jeg forsetter å være flåsete: til skogs hilser vi også, og vi vinker til sjøs – der har vi den norske høflighetsdyden. Mens våre naboer i øst, søta bror, har fått høflighet banket inn fra en annen kant med den svenske kongelige adelshammeren, den har ikke vi, vi har en annen hammer – en fjell-, skogs- og sjøhammer. Etter Brodskij kommer et kapitel om den legendariske svenske legen Axel Munthe, som bodde på Capri og ble kjent for Boken om San Michele; i dette kapittelet forteller Jangfeldt om det å være skolert biograf ettersom han, på oppdrag fra sitt forlag, gikk i gang med å skrive satte sitt brutale preg på Vest-Tysklands etterkrigshistorie. BESTE SKUESPILLER BESTE DEBUTFILM SE ÅRETS MEST AKTUELLE FILM - PÅ KINO FRA 22. JANUAR filens memoarer, og det er for mye panegyrikk, eller for mye nesegrus beundring for en «stor forfatter», eller kanskje det er jeg som blir for norsk, siden vi her på berget ikke setter like stor pris på våre forfattere, våre kunstnere og våre intellektuelle som på våre idrettsmenn og -kvinner, all den stund vi er mer en skinasjon, en turnasjon og en ingeniørnasjon enn vi er en åndsnasjon, for å si det litt flåsete. en biografi om Munthe: «Jag läste också allt som skrivits om honom. Det var inte mycket, och det var inte heller bra. En del var okritiskt positivt, annat negativt eller till och med illasinnat. Han sades ha varit en charlatan, och han sades ha varit Drottningens älskare. Han skulle ha varit ohyginisk och allmänt sjaskig. Också hans politiska og moraliska hållning sattas i fråga. Var han inte till og med nazianstucken?» I dette kapittelet viser Jangfeldt seg frem som en arkivsøkende forsker, og vi blir innlemmet i hans virke, og alt det tilfellet avdekker for den som jakter etter et levd liv; og Munthes liv var fullt av myter, og på sin jakt etter å få bekreftet eller avkreftet at Munthe hadde en affære med den svenske dronning Victoria (hun var gift med Gustav V), jakter han via arkiver i Italia, i England, i Sveits og i Sverige – både hos Carl Bildt (ettersom hans bestefar hadde vært Sveriges sendebud i Roma), og deretter på slottet til den nåværende regenten på grunn av arkiverte brev fra Munthe til dronningen. Én ting skal søta bror ha: Han har sosial intelligens, og der kan jo enhver føle seg tilforlatelig dumme, men dette er også, i mine øyne, en svært svensk dyd; der er vi mer barbarer: Mens vi uhøflig roper «løype!» med ski på beina, er vi på fjellet uten ski høflige og hilser på våre medspaserende. Jeg holder tann for tunge om hva Bengt Jangfeldt fant ut; det overlater jeg til leserne å oppdage. Akkurat denne delen av boken, sammen med det han skriver om den russiske futurismen, alt før og etter Brodskij, er ok; ikke helt, men ok all den stund dette jo er memoarer. Så går det an å spørre om til og med memoarer kan bli for private, eller, som det står i et slags kursivert forord: «Detta är en bok av självbiografisk karaktär, med det är inte en regelrätt självbiografi. I en sådan hade penseldragen varit bredare, färgskalaen brokigare och persongalleriet rikare. Vänner, bekanta, kolleger, läsefrukter, resor, med mera finns bara med i den utsträckning som de omfattas av bokens tittel: En rysk historia.» Boken slutter med Majakovskij og hans enke Lili Briks, dernest er det om en annen navngjeten svenske: Raoul Wallenberg. Vår slavofile blir spurt av en ansatt i det svenske UD, ettersom Wallenberg ville fylt 100 år i 2012, om å skrive hans biografi, noe han sier ja til, selv om han i utgangspunktet var negativ siden han selv ikke hadde initiert det, men hans nysgjerrighet lokket ham ut på glattisen: «Min intuition sade mig att här dolde sig ett levnadsöde som var intressantare än det som tidningsrubrikerna lät ana. Wallenberg var ju inte bare en svensk som räddat judar i Budapest och sedan försvunnit i Sovjetunionen. Han hade ju levt ett liv innan han gav sig iväg till Ungeren, han hade ju familj, foräldrar och syskon, han hade ett yrke. Och han var en Wallenbergare.» Ved å lese seg opp på det som var av litteratur om sitt objekt, leser han en bok av Jenó Lévai, en av de ungarske jøder som Wallenberg hjalp, og der leste søta bror noe som forfølger ham gjennom hele sitt arkivstudium: at den bilen som Wallenberg tok i bruk – for å reise til den sovjetiske arméstaben i Debrecen «för att informera marskalk Malinovskij om läget i Budapest och sedan resa vidare til Sverige» – kunne ha vært et skalkeskjul for en ugjerning, ettersom det står: «Vi packade ihop livsmedelspaket och i bensintanken gömde vi en större kvantitet guld och juveler, som Wallenberg ville ta med sig, uppgav ett namngivet ögonvittne». Og det må være grunnen, tror Jangfeldt, til at han forsvant, med bil og sjåfør, i Sovjetunionen – men han kan ikke fri seg fra å gruble over om Wallenberg kunne ha vært så simpel at han hadde tenkt å røve dette fra de jødene som han skulle hjelpe – det tror han ikke på, men heller at Wallenberg selv ble utsatt for et komplott ettersom «han var en anständig person, med god uppfostran och utbildning. Han var intelligent. Han hade en stark pliktkänsla. Men det finns inga tecken på att han ägnade den judiska frågan eller humanitära frågor i allmänhet någon större uppmärksamhet innan han fick Budapestuppdraget». Sunde er forfatter og essayist. [email protected] Da jeg omsider kjørte og svingte Passaten gressoslo.no / foto Pål Laukli Plastemballerte varer, slaps og opphørssalg. Hva er det for liv som leves? En av fjorårets store litterære begivenheter gir en motvekt av språklig fantasi og blottstillende dissekeringer – enda så trist det er. 15 Dokumentaren A German Youth forteller historien om Baader-Meinhofgruppen utelukkende gjennom arkivklipp. Det gjør ikke parallellene til dagens nyhetsbilde mindre åpenbare. DOKUMENTAR ALEKSANDER HUSER «Verden i dag lever under en konstant frykt for terrorisme. Det er ikke lenger noe sted i verden man er trygg fra bom- ber, flykapringer og gisseltakinger,» sies det i et nyhetsinnslag i dokumentaren A German Youth. Det kan høres ut som argumentasjon for å trappe opp vår tids «krig mot terror», men klippet er mer enn 40 år gammelt. For selv om vårt kontinent har blitt rammet av noen omfattende terrorangrep de siste årene, skjedde slike anslag angivelig hyppigere og resulterte i flere dødsfall i Vest-Europa på 70- og 80-tallet enn i inneværende og forrige tiår. Dette var i hvert fall budskapet i en artikkel som ble publisert av Urix-redaksjonen på NRKs nettsider noen uker etter terroranslaget i Paris i november. Og det kan jo være viktig å bli minnet på i disse dager, hvor det synes vanskelig å holde hodet kaldt og hjertet varmt i møte med både terrortrussel og flyktningstrøm. Riktignok understreker terrorforsker Thomas Hegghammer i samme artikkel at nedgangen først og fremst har vært påtakelig i Storbritannia og Spania, der hendelser i henholdsvis Nord-Irland og Baskerland førte til mange dødsfall i de to tiårene. Men det fantes også betydelige terrorgrupper i andre europeiske land – deriblant Vest-Tysklands Røde Armé Fraksjon (RAF), som A German Youth handler om. En undersøkelse gjort da de var på sitt mest populære, viste at 25 prosent av vesttyskerne under 40 år hadde en viss sympati for Baader-Meinhofgruppen. Dokumentaren, som er regissert og klippet av franske Jean-Gabriel Periot, hadde premiere på fjorårets Berlinale, og ble vist på Bergen internasjonale filmfestival i høst. Gjennom en imponerende kompilasjon av arkivklipp forteller den historien om RAF, vel så kjent som «Baader-Meinhof-gruppen», etter de to sentrale medlemmene Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Sammen med studenten Gud run Ensslin og advokaten Horst Mahler grunnla de i 1970 den venstreradikale, urbane geriljagruppen, som gjennom bombeangrep, henrettelser og kidnappinger med et spørsmål om det er mulig å lage film i Tyskland i dag, stilt i ett av filmens mange klipp fra datidens fjernsynsreportasjer. Selv om det først kan virke underlig, er anslaget i grunnen passende. For det skal i stor grad handle om hva slags samfunn Tyskland var i 1965 og de påfølgende ti årene, i tillegg til at filmskaping i seg selv er et tematisk og narrativt element i dokumentaren. I sin innledende del tegner A German Youth et bilde av etterkrigstidens skyldtyngede Vest-Tyskland, mot et bakteppe av protester i utlandet – ikke minst antikrigsdemonstrasjonene i USA. «Foreldregenerasjonen har mistet sin troverdighet fordi de assosieres med nazismen,» sier den påfallende velartikulerte Ulrike Meinhof i en fjernsynsdebatt tidlig i filmen. Krigen hadde skapt en dyp splittelse mellom generasjonene, som neppe ble mindre av de mange bevegelsene som gjorde opprør mot det bestående både i Europa og USA. Filmproduksjon. Også i Vest-Tyskland oppsto protestbevegelser på slutten av 60-tallet. Særlig blant studenter, for eksempel på det nyopprettede Film- og fjernsynsakademiet i Berlin. En av studentene her var det senere RAF-medlemmet Holger Meins (som døde som følge av sultestreik i fengsel i 1974), og han var ikke den eneste i Baader-Meinhof-gruppen som hadde erfaring med filmproduksjon. Ulrike Meinhof var riktignok mest kjent som spaltist og medredaktør i magasinet Konkret, men regisserte også kortfilmer og skrev manuset til fjernsynsfilmen Bambule før hun gikk under jorden som en av terrorgruppens lederskikkelser. A German Youth viser klipp og rekonstruksjoner av flere av både Meins og Meinhofs filmer. I en av Meins produksjoner dukker en sexy Gudrun Ensslin opp foran kamera. En annen er talende nok kalt Hvordan lage en molotovcocktail, og er en instruksjonsfilm ikke ulik dem ISIS sprer på nettet i dag, mens BZ i toalettet viser avisen Berliner Zeitung som kastes i et toalett der det allerede ligger avføring. Spesielt sofistikert kan denne uferdige filmen neppe sies å være, men den er uansett lettere å tilgi enn mye annet medlemmene av RAF gjorde. Og så minner den oss om at de var unge. Voldelige sammenstøt. Kritikken mot me- dia er et viktig aspekt også i historien om Røde Armé Fraksjon, slik den fortelles i A German Youth. Sentralt i denne sammenheng er demonstrasjonene da sjahen av Iran besøkte Vest-Berlin i 1967. Her oppsto voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og sjahens sikkerhestvakter, og deretter politiet. Tysk fjernsyn forsvarte myndighetene, samtidig som tv-bildene tydelig viste at det ble utøvd unødvendig brutalitet mot demonstrantene. Med dette ble mediemogulen Axel Springer – som var en slags tysk Rupert Murdoch på denne tiden – et symbol på hva mange anså som mangel på pressefrihet i Tyskland. Under samme demonstrasjon ble studenten Benno Ohnesorg skutt av en sivil politimann, som så ble frikjent i to rettssaker. «Du kan ikke agere uten vold i et samfunn som har blitt voldelig,» sier et av RAF-medlemmene – jeg tror det er Ensslin – på et senere tidspunkt i A German Youth. Sammen med høyreekstremisten Josef Bachmanns attentat på studentlederen Rudi Dutschke året etter, som også er dekket i filmen, regnes drapet på Oh nesorg som en av de utløsende faktorene for dannelsen av Røde Armé Fraksjon. Unge og attraktive. Samtidig er det for enkelt kun å peke på enkeltstående hendelser, og A German Youth tegner da også et sammensatt bilde av en radikal brytningstid. «Alle de dømte kommer fra middelklassefamilier. Hvordan har det seg at de ble kriminelle,» spør en fortellerstemme tørt under et nyhetsinnslag fra den første rettssaken mot Baader, Ensslin og et par andre. «Hvordan kunne en ung kvinne plassere bomber,» undrer han videre, mens kameraet panorerer til Ensslin. I samme klipp nærmest feirer Baader og de andre dommen med sigarer, som for å demonstrere sin totale opposisjon mot systemet. Jeg tror ikke jeg er den eneste som stadig er skyldig i en viss romantisering av Røde Armé Fraksjon. Det er unektelig noe tiltrekkende ved de disse unge opprørerne, som nærmest ter seg som rockestjerner. Baader selv kjørte Porsche og skal ha modellert seg etter Marlon Brando, og ønsket neppe å motvirke imaget som ble skapt av grup- pen som en slags moderne Bonnie og Clyde. En undersøkelse gjort da de var på sitt mest populære, viste da også at 25 prosent av vesttyskerne under 40 år hadde en viss sympati for Baader-Meinhof-gruppen, og at én av ti angivelig ville ha gjemt et RAF-medlem for politiet. Og jeg må selv innrømme at jeg nærmest blir litt betatt av Ulrike Meinhof når jeg ser disse gamle opptakene. Selv om motivasjonen deres unektelig var politisk, representerte RAF på et vis det ultimate ungdomsopprør – kanskje ikke helt ulikt hvordan den islamistiske fundamentalismen kan anses som den mest radikale formen for opprør mot dagens vestlige samfunn. At ekstremismen i sine ulike ideologiske tapninger ikke nødvendigvis er så langt fra hverandre, bekreftes dessuten av at RAF-stifteren Horst Mahler i dag er høyreekstrem aktivist, dømt for holocaustbenektelse og rasistisk hets (noe filmen riktignok ikke nevner). Ingen romantisering. Man skal selvfølge- lig ikke ta lett på RAFs ugjerninger, som kostet mange mennesker livet. Tvert imot er det ubehagelig å innse hvor lett man kan la seg fascinere av den ekstremistiske gruppen. Og jeg tror ikke jeg er den eneste som stadig er skyldig i en viss romantisering av Røde Armé Fraksjon. Det gjør dog ikke Jean-Gabriel Periot i sin film. Istedenfor å komme med egne betraktninger, lar filmskaperen historien tale for seg selv gjennom det mangfoldige arkivmaterialet. Denne tilnærmingen gjør at filmen krever visse grunnleggende forkunnskaper hos tilskueren, men er samtidig en viktig grunn til at A German Youth er en unik dokumentar om en gruppe det er laget mange filmer om tidligere. Og parallellene til vår tid er uansett så påfallende at man ikke trenger noen til å påpeke dem. Dette gjelder både selve trusselen om terror – som endatil kan komme innenfra samfunnet – og myndighetenes harde ordbruk og strenge reaksjoner tilbake. Samt heldigvis også noen sterke advarsler mot å ty til fascistiske metoder i kampen mot terrorismen, som stadig er verdt å lytte til. [email protected] 16 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 Kritikk LITTERATUR / FILM Filmiske ytringer og strategiske modtræk NETTKRITIKK Hvordan anvender ISIS og koalitionen de audiovisuelle muligheder til at kommunikere budskaber og kreere fællesskaber? AV STEFFEN MOESTRUP Kampen mellem ISIS og de lande, der populært kaldes koalitionen, er også en kamp, der foregår med andet end bomber og kugler. De sociale medier har længe været en del af propagandaapparatet på begge sider. Eksempelvist så vi hvordan hackerfællesskabet Anonymous efter angrebene i Paris i november 2015 nedlagde flere ISIS-støttende konti på de sociale medier. Men det er nok filmformatet kob- 17 let med de sociale mediers delingsstruktur, der har været de stærkeste kommunikative våben. Film er på mange måder lettere at afkode end tekst, og har i sin følelsesbetonede afkodning en henvendelseskraft, der med fordel lader sig udnytte, når man vil overbevise en modtager om et budskab. Allerede Joseph Goebbels indså dette, og anvendte film som propagandaværktøj under anden verdenskrig i form af stribevis af spillefilmsproduktioner, mens det i vor tid er de kortfattede delings-egnede videoer, der oftest får den største gennemslagskraft. Lad os prøve at se nærmere på, hvordan disse film kan tage sig ud. ISIS THREAT TO COALITION Med en længde på blot 4 minutter og 13 sekunder kunne denne promoveringsvideo næsten lede tankerne hen på en filmtrailer, hvilket også har at gøre med andet end selve længden. Noget af det mest karakteristiske ved filmen er en voiceover, der siges af en mandsperson med en diktion og stemmeføring, der i al sin dramatiske overeffekt grangiveligt minder om de mange filmtrailers fra især amerikanske actionfilm. Dette er ingen- lunde tilfældigt. Men sin heftige lydside og generelt action-prægede udtryk søger filmen mestendels at henvende sig til et mandligt og vestligt publikum. Den hurtige klipperytme, den udprægede brug af en sort baggrund og hurtige zoom-effekter samt de gennemgående motiver af veludstyrede soldater har et særdeles maskulint udtryk, som ønsker at fange BOKNOTISER Phil Zuckerman: de fortrinsvist unge mennesker, der på grund af spænding iblandet en opgivenhed overfor de samfund, de måske ikke længere føler, at de er en del af, kan lade sig friste til at melde sig under ISIS’ fane. Et af de blivende billeder hen mod slutningen af filmen er da også en visualisering af en kampberedt mand, der alt andet lige faktisk også ligner en amerikansk soldat, men står under et ISIS-flag og dermed signalerer, at det er muligt at gå over på den anden side. På et tidspunkt i filmen siges det da også, at der ingen forskel er på mennesker, ingen forskel er på hvid og sort, for så længe vi kan forenes i religionen islam (og vel mærke ISIS’ markante fortolkning af denne religion) finder vi et fællesskab og et fælles mål. Netop en film som denne har til formål at definere dette fællesskab og samtidig være en ingrediens i den kit, der skal holde fællesskabet sammen. Et fællesskab, der ikke som sådan er baseret på fysiske grænser eller en fælles historie, men derimod mod et (konstrueret?) fælles værdisæt og mås- CANNES FILMFESTIVAL | BESTE FILM | UN CERTAIN REGARD ISLANDS OSCAR®-KANDIDAT | BESTE FREMMEDSPRÅKLIGE FILM STABUKKER en ullen sort komedie av Grímur Hákonarson ke mest af alt ønsket om at finde en fælles fjende. Denne intellektualisering af filmen kan dog sagtens tilsidesættes, idet filmen qua de nævnte stilistiske valg har så fundamental en henvendelseskraft, at den rent emotionelt og kropsligt sagtens kan påvirke sin modtager uden at afstedkomme større refleksion. ISIS Threat to Coalition, Al Hayat production company, 4 minutter h t t p s : / / w w w. y o u t u b e . c o m / watch?v=vTmfqM62fGw MILITANTS GIVING CANDY TO CHILDREN I en noget anden stilistisk boldgade finder vi denne knap 1 minut lange film, som vel snarere har karakter af en skitse, om end en forholdsvist velproduceret en af slagsen. Med et blødt look opnået ved brug af lav dybdeskarphed og de soft-tones, vi kender fra anvendelsen af DSLR-kameraer til videobrug, ser vi en stribe farverigt klædte børn, der jublende modtager slik af nogle temmelig glade og afslappet klædte yngre mænd, der bærer maskingeværer. Vi har tidligere fra vestlig side fået rapporteret hvordan ISIS i stigende grad hverver børn og fra en forholdsvis tidlig alder forsøger at indoktrinere børnene til ISIS-fortolkningen af islam. Denne video kan tolkes som et modtræk til denne rapportering, men vi kan også anskue den som et forsøg på netop at være en del af hvervningen af børn og teenagere. Manglen på voiceover eller undertekster kan i al fald give indtryk af, at filmen ikke er rettet mod et vestligt publikum, som eksempelvist skal overbevises om, at ISIS er et meget mere menneskeligt styre, end vestlige medier lader fortælle. Umiddelbart kan sproget signalere, at filmen er tiltænkt et arabisk publikum, men samtidig er filmen i al sin enkelhed temmelig let-afkodelig og har dermed også en universel appel. Militants giving candy to children, Al Hayat production company, 1 minut https://www.youtube.com/watch?v=i2fAofF39Eg ILS TE DISENT … Blandt modtrækkene til filmene fra ISIS finder vi Stop Djihadisme, en kampagne der er igangsat af den franske regering efter angrebene på Charlie Hebdo og det jødiske supermarked i januar sidste år. Værket er tydeligvis opbygget som en tiltænkt anti-propaganda-film, altså en film der kommunikerer direkte med ISIS’ propaganda-film og spiller på konfrontationer med budskaber, som ISIS søger at kommunikere ud. Et gennemgående træk i filmen er således modstillingen mellem hvad «de siger» og hvad «realiteten er», «Sjarmerende og gripende» Variety «Nydelig foto – vakkert fortalt» San Francisco Chronicle «Gjennomført og original» Screen Daily hvilket vises både med grafiske plancher og illustrative iscenesættelser på billedsiden. Et sigende eksempel er en grafik med ordene «de siger, at du skal komme og kæmpe for en retfærdig sag», der vises ovenpå en gylden billedtoning af kampklædte soldater, som derpå kontrasteres på billedsiden med en række sort-hvid billeder, der viser en nært forestående likvidering af nogle mennesker, der ligger på jorden, mens skiltet med teksten «i realiteten kommer du til at opleve helvede på jord og dø alene, fjernt fra dit hjem» dukker op på skærmen. Denne sidste ordlyd når næsten bibelske konnotationer, og kan godt aflæses som et kristent modtræk til den islam-funderende ISIS-propaganda, men budskabet kan også afkodes som et forsøg på at bedrive skræmmekampagne og appellere til frygt hos beskueren. Filmen gør gennemgående brug af en række optagelser, som ISIS selv har frigivet i andre sammenhænge og går dermed direkte i dialog (eller clinch om man vil) med ISIS-filmene. Denne konfrontatoriske strategi er sandsynligvis valgt, fordi man vurderer, at den vil virke stærkest på de modtagere, som filmen er tiltænkt, nemlig individer som måske allerede kender ISIS-filmene eller i al fald kunne lade sig overbevise af disse film og eventuelt melde sig i kamp for ISIS. på kino fra 29. januar www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no Ils te disent…, Service d’information du Gouvernement, 2 minutter https://www.youtube.com/watch?v=bpE15jKhyMA [email protected] Living the Secular Life: New Answers to Old Questions Penguin Press, 2014 Ikke-religiøse amerikanere må ofte forklare hvordan de makter å kontrollere ondsinnede impulser, eller rettere sagt, svare på spørsmålet «hvordan kan du opptre moralsk uten religion?» Det er denne problematikken sosiolog Phil Zuckerman tar for seg i Living a Secular Life. Han tilbyr en innsiktsfull blanding av forskning på det endrende religiøse synet i USA, sin egen erfaring som forelder, og intervjuer om hvordan man håndterer moralske kriser uten noen gud. I intervjuer med informanter fant Zuckerman ut at det er mange ateister og agnostikere som ikke ønsker å komme «ut av skapet» som ikke-troende, i frykt for å bli stigmatisert og å bli sett på som umoralske. Antakelsen om at ateister mangler menneskelige evner som empati, medfølelse og godhet er fremdeles utbredt i det amerikanske samfunnet. Denne antagelsen er riktignok en selvmotsigelse, idet den antyder at religiøse innehar disse egenskapene på grunn av deres tro, og ikke som en naturlig disposisjon. Mens litt under halvparten av amerikanere nå sier at de ikke ville stemt på en ateistisk presidentkandidat, lå tilsvarende tall i 2007 på to tredjedeler. Det er ikke utenkelig at USAs negative syn på ateister begynner å endre seg til det bedre, på lik linje med endringen vi har sett i holdningene til homofiles rettigheter. Men USA er fremdeles et av de mest religiøse samfunnene i den utviklede verden. Beveger man seg utenfor metropoler som New York City og Los Angeles, er spørsmålet om hvilken kirke man går til den mest naturlige inngangen til en samtale. http://thepenguinpress.com/book/living-the-secular-life-new-answers-to-old-questions/ Robert Darnton: Censors at Work: How States Shaped Literature W. W. Norton & Company, 2014 Ifølge forfatteren av denne boken finnes det to måter å betrakte sensur på: en smal betraktningsmåte, som konsentrerer seg om den sensurerendes strategier, og en mer sjenerøs måte, som ser på litteratur som «et kulturelt system innebygd i en sosial orden». For Darnton er den sistnevnte betraktningen viktigst for å kunne forstå sensurens rolle i samfunnet. Impulsen til å sensurere er like gammel som impulsen til å skape. Platon mente at historiefortellere måtte gjennomgås nøye, og at kun det som var bra skulle deles med folket. Hans ønske var å moralisere litteraturen. Dette ser vi også som en gjennomgående logikk gjennom historien. Dagens president i Tyrkia har sensurert innhold på Google og Twitter, og hevder at disse reguleringene ikke sensurerer, men heller gjør internett friere og tryggere. For å finne ut hva sensur er har Darnton i denne boken tatt for seg tre ulike historiske bakgrunner: det gamle regimet i Frankrike, Storbritannias styre over India, og kommuniststaten under DDR fra 1949–1990. Han finner blant annet ut at sensur ikke kun handler om å forby og å ødelegge, som vi ofte forbinder med begrepet. Det handler også om nyansering og ønsket om å pålegge statsmakters ønsker og å opprettholde makten subtilt gjennom litteraturen. Med tanke på sensuren i Kina og den grensesprengende overvåkningen til NSA, stiller Darnton seg kritisk til om moderne teknologi har produsert en ny form for makt, som har ført til en ubalanse mellom statens rolle og sivilbefolkningens rettigheter. http://books.wwnorton.com/books/Censors-at-Work/ Jason W. Moore: Capitalism in the Web of Life: Ecology and the Accumlation of Capital Verso books, 2015 Økonomi, klima, mat og arbeid. Hvordan er disse krisene koblet sammen? I Capitalism in the Web of Life hevder Moore at dagens globale turbulens har en felles årsak: Kapitalismen som organisator av naturen, inkludert menneskets natur. Ifølge Moore ligger kapitalismens styrke i dens evne til å skaffe mat, arbeid, energi og ressurser. Når denne evnen viser seg å ha mangler, må vi tenke nytt angående hvordan vi kan øke bærekraften for fremtidige generasjoner. De globale klimaendringene viser at kapitalismens historie alltid har vært sterkt knyttet opp mot miljø. I denne boken bruker han miljøbevegelsen, feminisme og marxistisk tenkning for å skape en ny forståelse: kapitalismen i naturen, ikke kapitalismen og naturen. Den anerkjente forfatteren og journalisten Naomi Klein skriver at boken «tilbyr et oppfinnsomt rammeverk for å kunne forstå denne fortiden, og for å orientere oss mens vi tar for oss oppgaven med å forandre fremtiden». http://www.versobooks.com/ books/1924-capitalism-in-the-web-of-life [email protected] Flotel Europa Prophet's Prey Storm over Andes Amerikansk fundamentalisme og europeiske flyktninger Prophet’s Prey Regi: Amy Berg, foto: Peter Donahue Storm över Anderna Regi: Mikael Wiström, foto: Iván Blanco og Göran Gester Flotel Europa Regi: Vladimir Tomic, foto: div. Jakten på en kriminell sektleder i USA, en personlig reise i Perus voldelige historie og en oppvekstskildring av en flyktning fra det tidligere Jugoslavia. Dette er å se i tre dokumentarer på Tromsø filmfestival. TROMSØ FILMFESTIVAL AV ALEKSANDER HUSER Amy Bergs dokumentar Prophet’s Prey begynner med en stemme jeg umiddelbart drar kjensel på. Fortellersporet leses nemlig av Nick Cave, som også har stått for filmmusikken sammen med sin for tiden faste kompanjong Warren Ellis. Riktignok høres Caves stemme bare i dette anslaget, hvor han gir oss en relativt kjapp innføring i bakgrunnshistorien til den religiøse grupperingen «The Fundamentalist Church of Jesus Christ of Latter-day Saints» (FLDS), som filmen handler om. Polygami. I resten av Prophet’s Prey er det en annen mørk og messende mannsstemme som jevnlig skal dukke opp på lydsporet. Den tilhører Warren Jeffs, som i 2004 overtok lederskapet for sekten etter sin far Rulon. Og ordet «sekt» er så absolutt på sin plass om dette trossamfunnet. Den «fundamentalistiske kirken for Jesu Kristi siste dagers hellige» var opprinnelig en del av mormonerkirken, men brøt ut sent på 1800-tallet da disse avskaffet flerkoneriet. Som ekstreme fundamentalister flest oppfatter FLDS seg som de eneste rettroende, og til tross for at det er ulovlig i samtlige stater i USA, anser medlemmene polygami som et viktig fundament for trosretningen sin. Ikke minst gjelder dette Warren Jeffs selv, som er den eneste i kirkesamfunnet som kan godkjenne ekteskap – og som på et tidspunkt skal ha hatt mer enn 80 koner. Amy Bergs intervjubaserte dokumentar støtter seg i stor grad på privatetterforskeren Sam Brower og forfatteren Jon Krakauer, som begge har arbeidet i flere år med å avdekke lovbruddene og overgrepene som finner sted i den lukkede kulten. Og det er ikke få, skal vi etter hvert få vite. Etter at han tok over, benyttet Jeffs angivelig sin posisjon som allmektig «profet» til å voldta og forgripe seg på mindreårige, i tillegg til at han har fått medlemmene til å arbeide nærmest som slaver og overgi sine økonomiske verdier til «fellesskapet». En sterk advarsel om at USAs prinsipp om religionsfrihet i sin ytterste konsekvens kan bli et slags frikort til å utføre de groveste overgrep. Populær trend. «True crime»-dokumenta- rer er i vinden for tiden, i kjølvannet av podkasten Serial og tv-serien The Jinx. Man kan imidlertid vel så gjerne trekke en parallell mellom Prophet’s Prey og Errol Morris’ klassiske The Thin Blue Line, med sin thrilleraktige oppbygging og gradvise utporsjonering av vesentlige vendepunkter (det sistnevnte riktignok i mindre grad her). I tillegg er dens tematikk om religiøs fundamentalisme åpenbart relevant å se opp mot flere grupperinger som preger dagens nyhetsbilde. Blant intervjuobjektene i filmen finner vi flere utbrytere fra kirkesamfunnet, inkludert et par av Jeffs’ familiemedlemmer og en av hans tidligere koner. Dessuten hører vi som nevnt jevnlig opptak av Jeffs selv, oftest fra det som høres ut som prekener. I det mest opprørende av disse lydopptakene levnes det liten tvil om at han bruker sin religiøse lederposisjon til å overtale en ung jente til å delta i seksuelle aktiviteter hun åpenbart ikke ønsker. Filmen forteller videre om hvordan Warren Jeffs omsider ble arrestert, etter at han på grunnlag av vitnemål fra avhoppere havnet på listen over FBIs «most wanted» i selskap med folk som Osama bin Laden. Det påstås imidlertid at den falske profeten stadig styrer sine lojale følgere fra fengselet, nærmest som et mafiaoverhode. Eller kanskje snarere som en terrorist, da det i filmen også fremmes noen ubehagelige spekulasjoner om hva han kan få sine følgere til å utføre. Indoktrinering. Dokumentaren inneholder jevnlige bildeopptak av sektens medlemmer, filmet fra avstand i deres avsidesliggende hjembyer i Utah og Arizona. Med sine lange kjoler og uttrykksløse ansikter kan de føre tankene til The Stepford Wives og barna i The Village of the Damned, for dem som kjenner sin science fiction- og skrekkfilmhistorie. Dette synes å være mennesker som snarere er indoktrinerte enn hjernevasket, da de knapt kjenner noen annen virkelighet enn den sektlederen har definert for dem. Perspektivet er naturligvis forstyrrende i seg selv, sam- tidig som det også fører tankene til hva som kan skje med dem som eventuelt kommer til å vokse opp i ISIS-styrte områder. Prophet’s Prey forteller en skremmende historie om hvor mye man kan frarøve folk sitt menneskeverd, dersom de er lært opp til å tro at det er slik det skal være. I tillegg er den en sterk advarsel om at USAs prinsipp om religionsfrihet i sin ytterste konsekvens kan bli et slags frikort til å utføre de groveste overgrep. Personlig reise til Peru. Amy Bergs film er en av dokumentarene som vises på Tromsø internasjonale filmfestival i disse dager. Det samme er Storm över Anderna, eller Storm over Andes på norsk. Denne dokumentaren er regissert av Mikael Wiström, og handler om noenogtyveåringen Josefin, som har vokst opp i Sverige. Mot sin opprinnelig søramerikanske fars vilje bestemmer hun seg for å reise til Peru, for å få vite sannheten om hans søster Augusta. Josefin har nemlig kun blitt fortalt i grove trekk at tanten døde under den væpnede kampen for rettferdighet for landets fattige på 80-tallet. Mot sin opprinnelig søramerikanske fars vilje bestemmer hun seg for å reise til Peru, for å få vite sannheten om hans søster Augusta. Etter hvert som hun oppsøker familiemedlemmer og andre tidsvitner, erfarer hun imidlertid at bildet er langt mer sammensatt enn man har gitt henne inntrykk av. Sammen med sin ektemann Abimael Gúzman var Augusta en av grunnleggerne og lederne av geriljagruppen Lysende Sti, som initierte et opprør mot peruanske myndigheter som skulle vare i 20 år og kreve 70 000 menneskeliv. Og Josefin oppdager raskt at mange i landet fortsatt klandrer hennes slekt for at de har mistet sine kjære. En av disse er Flo, som involverer seg i dokumentarfilmen for å finne ut hva som skjedde med sin forsvunne bror – og for å renvaske hans navn. Dermed legger Flo ut på en egen reise sammen med Josefin, hvor de to unge kvinnenes prosjekter og ståsteder både speiler og står i sterk kontrast til hverandre. Etter hvert gjør dette at de to får utvidet sine perspektiver på konflikten som stadig preger dem begge, gjennom det som litt lettvint kan beskrives som en indre så vel som en ytre reise. I tillegg til å skape en interessant narrativ dynamikk, gir forholdet de to kvinnene imellom filmen en kledelig balanse, hvor Lysende Sti verken glorifiseres eller demoniseres. Selv om hovedkarakteren selv ikke er filmens regissør, er Storm over Andes en svært personlig dokumentarfilm, med identitet og forsoning som sentrale temaer. Samtidig gir den et innblikk i en konflikt som ikke har fått altfor mye oppmerksomhet her hjemme, muligens fordi den har havnet litt i skyggen av mer eller mindre samtidige begivenheter i Argentina og Chile. Flytende flyktninghotell. Under festivalen i Tromsø vises også den dansk/serbiske dokumentaren Flotel Europa, regissert av Vladimir Tomic. I likhet med Storm over Andes er dette en personlig dokumentarfilm, i tillegg til at den forteller om en svært brutal politisk konflikt. Som ung gutt flyktet Tomic i 1992 med sin mor og storebror fra krigen i Bosnia til København. Her var flyktningmottakene fulle, så Røde Kors tok i bruk et svært skip i en av byens kanaler for å huse rundt 1000 mennesker mens de ventet på behandlingen av sine asylsøknader. Tomics film er basert på private videoopptak gjort av beboerne på båten, som suppleres av hans egen fortellerstemme på lydsporet. To år tilbrakte Vladimir og familien hans i limbo på den fly- tende innkvarteringen «Flotel Europa», og i løpet av denne tiden går han igjennom en rekke opplevelser man kjenner igjen fra de fleste tenåringsliv. Den handler om vennskap og krangler med jevnaldende, om å henge med de eldre og tøffere gutta, om gryende seksualitet og den vanskelige første forelskelsen. Typisk nok sliter unge Vladimir med å finne mot til å tilnærme seg sin utkårede, og følgelig går det mot en langvarig avstandsforelskelse. Samtidig gjør stedet de bor at vi aldri glemmer det alvorlige bakteppet, som blir enda tydeligere når vi ser de mange flyktningene sitte klistret til skjermen i tv-rommet – noen nærmest apatiske, men de fleste desperate etter nytt om deres kjære som stadig befinner seg i gamlelandet. To år tilbrakte Vladimir og familien hans i limbo på den flytende innkvarteringen «Flotel Europa». Kombinasjonen av oppvekstskildring, filmessay og tilstandsrapport fra tilværelsen som flyktning gjør Flotel Europa til en sterk og særegen filmopplevelse. Dessuten er den en effektiv påminnelse om at flyktinger er som folk flest, med behov å opprettholde en form for hverdagsliv. Og det er unektelig en relevant og nødvendig påminnelse i disse dager. Filmene Prophet’s Prey, Storm over Andes og Flotel Europa vises på Tromsø internasjonale filmfestival, som arrangeres i perioden fra 18. til 24. januar. Flotel Europa vises i tillegg på den nye hovedstadsfestivalen Arkitekturfilm Oslo 2016, som går av stabelen for første gang 15.–17. januar. [email protected] Å forstå Putins Russland Mikael Hem: Putin – den ensomme tsaren Pax, 2015 Aksel V. Carlsen: Ruslands sorte oktober. Jeltsins kup og lokale borgerkrig Solidaritet, 2015 Kalle Kniivilä: Putins folk – Rysslands tysta majoritet Atlas, 2014 Med den spente situasjonen i Europa og i Midtøsten er bøker som øker vår russlandsforståelse viktigere enn noen gang. ASLAK STORAKER Mikael Hems biografi Putin – den ensomme tsaren (2015) er en grei innføring både i Putins person og i dagens Russland. Mange i Vesten kjenner ikke til hvor katastrofal gjeninnføringen av kapitalismen i 90-årene var for vanlige russere. Hem skriver blant annet at Russlands bruttonasjonalprodukt sank med 50 prosent i løpet av tiåret, og at forventet levealder sank fra 68 til 65 år. Forfatteren understreker at Vladimir Putin lyktes med å gjøre livet «merkbart bedre» for vanlige russere, ikke minst ved å sørge for at lønninger og pensjoner ble utbetalt i tide. Putin gjennomførte også en skattereform med en flat skatt på 13 prosent, noe som gjorde at færre unndro seg skatt. Økte skatteinntekter, mer kontroll over strategiske naturressurser og høy oljepris førte til bedre økonomi. På overflaten fremsto Putin som «Jeltsins rake motsetning – ung, energisk, ambisiøs og edruelig». Samtidig får Hem også frem at Putin er et ektefødt barn av Jeltsin-regimet. Putin ble håndplukket som Jeltsins etterfølger for å sørge for at kommunistene ikke gjenvant regjeringsmakten, og for å gi Jeltsin og hans nærmeste krets immunitet mot straffeforfølgelse for korrupsjon. Korrupsjonen har bare fortsatt å øke, og personer med personlige lojalitetsbånd til Putin fra St. Petersburg og KGB har overtatt sentrale stillinger i næringsliv og statsadministrasjon. Russlands økonomi har fortsatt å være svært avhengig av inntektene fra olje- og gasseksport, og landet er det i verden med størst forskjell mellom fattig og rik: 110 milliardærer eier 35 prosent av alle russiske verdier. Hem roter dessverre en del med tall. Han hevder at andelen russere som lever under den nasjonale fattigdomsgrensen har økt fra 8,3 prosent i 2003 til 13 prosent i 2011, men ifølge FNs statistikk (på http://data.un.org/) har andelen sunket fra 20,3 til 12,7 prosent. Han skriver også at «Stalins terrorvelde tok livet av mellom 20 og 60 millioner», men ifølge historiken Jens P. Nielsen (Døden løser alt, 2012) er det reelle tallet rundt 8,5 millioner, hvorav de aller fleste døde som følge av hungersnød. Putins støtteparti Forent Russland ble opprettet uten noe politisk program, for å fungere som et støtteapparat for makthaverne. Opposisjonspartiet Rodina ble også til på initiativ fra Kreml, for å stjele stemmer fra kommunistpartiet og fungere som en «lojal opposisjon». En arv fra Jeltsin. Hem skriver en del om de autoritære sidene ved Putins Russland, som styres etter en doktrine om «kontrollert demokrati». Putins støtteparti Forent Russland ble opprettet uten noe politisk program, for å fungere som et støtteapparat for makthaverne. Opposisjonspartiet Rodina ble også til på initiativ fra Kreml, for å stjele stemmer fra kommunistpartiet og fungere som en «lojal opposisjon». Statsapparatet og de største mediene har drevet valgkamp for Putin og Forent Russland ved parlaments- og presidentvalg. Samtidig har de russiske oligarkene, den styrtrike overklassen som oppsto gjennom privatiseringen av den sovjetiske stats- og felleseiendommen på 90-tallet, blitt fratatt sin politiske makt. Under Jeltsin kontrollerte ulike oligarker hele grupper av parlamentsmedlemmer gjennom bestikkelser, og arrangerte politiske drap for å fremme sine forretninger. Mens staten har tatt kontroll over de viktigste tv-kanalene, eksisterer det fortsatt mange regimekritiske aviser og tidsskrifter. Det er interessant å lese dette i sammenheng med dansk-ukrainske Aksel V. Carlsens bok Ruslands sorte oktober (Solidaritet, 2015). Carlsen er i større grad enn Hem opptatt av å vise kontinuiteten fra Jeltsin til Putin. Han viser for det første hvordan alle de sentrale demokratiske landevinningene – ytringsfrihet, frie valg og flerpartisystem – ikke ble innført i Jeltins Russland, men i Gorbatsjovs Sovjetunionen. På den annen side var det Jeltsin som endret den russiske grunnloven fra å være preget av maktdeling mellom parlament og president til «en statsmodel, hvor præsidentens beføjelser var de mest vidtgående i sammenligning med alle andre statsoverhoveder i lande med presidentstyre». Da Jeltsin i 1993 drepte hundrevis av politiske motstandere ved å bombardere det folkevalgte russiske parlamentet som nektet å følge hans grunnlovsstridige dekret om å la seg oppløse, til 37 i 2010 etter at myndighetene hadde satt i verk en kampanje for å arrestere rasistiske voldsmenn og forby nazistiske organisasjoner. Putin har også uttalt seg offentlig om nasjonalister som kjemper for et «raserent» Russland at de er «provokatører ... som vil få folk til å ødelegge hjemlandet sitt». skapte han presedens for å bruke vold mot politiske motstandere. Det var Jeltsin som innførte praksisen med å opprette «kontrollerte opposisjonspartier», og som begynte å bruke statsapparatet og tv-kanalene til å drive personlig valgkamp, og det var under Jeltsin det oppsto en russisk «voldskultur» med hyppige drap på journalister, politikere og advokater. På grunn av sine planer for økt integrasjon mellom de tidligere sovjetrepublikkene, har presidenten vært svært tydelig på å forsvare arbeidsinnvandringen fra Sentral-Asia og har ikke bidratt til å nøre opp under rasistisk sjåvinisme. Putins folk. Både Hem og Carlsen kom- mer i sine bøker med hjerteskjærende statistikk som viser den økonomiske kollapsen under Jeltsin, og oppgangen under Putin. En får en enda bedre forståelse av dette i finske Kalle Kniiviläs bok Putins folk (Atlas, 2014). Kniivilä har reist rundt i Russland og intervjuet vanlige folk som stemmer på Putin om hvorfor de gjør det. Arbeidsledigheten har sunket, og lønninger og pensjoner har økt. Arbeideren Valerij Brechov forteller at under Jeltsins styre «kunde det gå ett halvår utan att man fick ut lönen. Vi hade en man på fabriken som var helt förtvivlad över att han inte kunde försörja sin familj. Till slut tog han sitt liv ... Nu är det andra tider, alla har mat på bordet». Kniivilä intervjuer også den unge opposisjonspolitikeren Vera Kitjanova, som bekrefter at Putins oppslutning skyldes den katastrofale politikken til de vestligstøttede liberalistene som styrte Russland på nittitallet. «Människorna är rädda för att alla som kallar sig för liberaler bara ska stjäla folkets egendom och ge den till oligarkerna ... Och så minns människor att de inte hade pengar till mat, att det var mycket kriminalitet.» Et annet viktig poeng som Kniivilä så vidt sneier innom, er at Putin ikke er russisk nasjonalist. På grunn av sine planer for økt integrasjon mellom de tidligere sovjetrepublikkene, har presidenten vært svært tydelig på å forsvare arbeidsinnvandringen fra Sentral-Asia og har ikke bidratt til å nøre opp under rasistisk sjåvinisme. Dette blir også vist i Marcel van Herpens kritiske bok Putinism fra 2013. Herpen viser til at antallet som ble drept av rasistisk vold i Russland sank fra 110 i 2008 Elimineringsmetoden. Noe av det viktigste en kan lære av disse bøkene er hva Vladimir Putin ikke er, snarere enn hva han er. Han står ikke for en videreføring av den kaotiske politikken som ødela Russland på nittitallet. Samtidig representerer han heller ikke noe radikalt brudd med den politiske styreformen som ble utviklet under Jeltsin. Han er ikke en radikal nasjonalist. Mikael Hem skriver at Putin ikke har noen idelogi i det hele tatt, men drives av «en utpreget pragmatisme». Aller viktigst er imidlertid at Putin ikke står for en ekspanderende utenrikspolitikk. Hems gjennomgang av den økende konflikten mellom Russland og Vesten viser at den ikke skyldes noe russisk ønske om å utvide sin innflytelse, men tvert i mot russisk reaksjon på USAs ekspansive utenrikspolitikk. Han nevner særlig USAs planer om å bygge rakettskjold i Europa, invasjonen av Irak og støtte til regimeendring i Russlands strategisk viktige naboland Ukraina og Georgia. Hem forsvarer slett ikke Russlands politikk overfor Ukraina, men fremholder at mange av konfliktene kunne vært unngått dersom vestlige land hadde vist større forståelse for Russlands frykt for utvidelse av NATO. «Konflikten er et resultat av at politikere i Russland og Vesten fullstendig misforstår hverandres motiver og hensikter,» skriver Hem. Det er en klok og modig innsikt. Storaker er fast bidragsyter i Ny Tid. [email protected] 18 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 Kritikk LITTERATUR FILM FILM NOTISER Star Wars topper salgslistene Inntektsvinnere. Filmen Star Wars: The Force Awakens passerte onsdag Avatar som tidenes mestselgende film i USA og Canada, skriver nyhetsbyrået Reutes. Inntektene fra billettsalget nådde tirsdag 758,2 millioner dollar (nesten 6,8 milliarder kroner). Filmen Avatar, som gikk på kino i 2009, stoppet på 760,5 millioner dollar i USA og Canada. Den nye Star Wars-filmen fikk svært god mottakelse da den kom på kino like før jul. Filmen hadde premiére den 16. desember. I Norge er den ifølge Filmweb hittil sett av drøyt 521 000. Nær 82 000 kinogjengere så The Force Awakens på premiéredagen, noe som er rekord i landet: Aldri har så mange sett en film på åpningsdagen. Globalt er Star Wars: The Force Awakens foreløpig den sjette mest innbringende filmen i historien. Søndag hadde den tjent inn 1,5 milliarder dollar på verdensbasis. Da var det forventet at den skulle passere Fast & Furious 7 og The Avengers i løpet av få dager, og dermed bli historiens fjerde mest innbringende film. Globalt er det Avatar, etterfulgt av Titanic, som ligger på inntektstoppen. Avslørte overgrep, feires på film Neste Haneke-film i fransk flyktningby Flyktningkrisen. Filmregissøren Michael Haneke vil snart begynne opptakene til sin neste film i den franske havnebyen Calais, der mange migranter og flyktninger har slått seg ned i påvente av å krysse Den engelske kanal. De siste ukene har Haneke og filmteamet hans undersøkt forholdene i byen med tanke på at filmingen skal begynne etter årsskiftet. Filmen har fått tittelen Happy End, ifølge selskapet Pictanoco, som organiserer finansiering av filmer som tas opp i Nord-Frankrike. Ifølge selskapet er det ikke migrantene som er temaet for Hanekes film, men de kommer til å være en integrert del av filmen. Haneke er fra Østerrike, og var nylig blant 5000 filmfolk som sluttet seg til et opprop med krav om en mer robust europeiske respons på flyktningkrisen. Haneke er en av svært få regissører som har vunnet Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes to ganger – for Amouri 2012 og The White Ribbon i 2009. AV HELGARD MAHRDT Migranter og statsløse i store tall, uønskede overalt, uten sjanse til å finne et nytt ståsted som er deres eget. Uten sjanse å finne en stat som vil ha dem som nye statsborgere, og uten sjanse å gjenvinne sine menneskerettigheter. Dokumentarfilmen The Spirit of Hannah Arendt er en påminnelse om dette leddet i kjedereaksjonen den første verdenskrig skapte. Den israelsk-kanadiske filmen fra 2015, laget av Ada Ushpiz og Ina Fichman og som for tiden vises på flere filmfestivaler, demonstrerer en av Hannah Arendts (1906–1975) viktigste erkjennelser – som i disse dager atter har en sterk aktualitet. Hjerteskjærende, originale filmklipp i svart-hvitt fra Paris i 1936 illustrerer Arendts grunnleggende innsikt i at mennesket mister noe fundamentalt dersom det taper sitt sted i det politiske fellesskap – når det mister sin status som statsborger. Forståelsen av ondskap. For et par-tre år siden viste Cinemateket en annen film om Hannah Arendt: Margarethe von Trottas spillefilm Hannah Arendt handlet om den jødisk-tysk-amerikanske politiske tenkeren som i 1961 reiste til Jerusalem for å skrive for tidsskriftet The New Yorker om rettssaken mot Adolf Eichmann, en av de største naziforbryterne som var ansvarlig for jødetransporten til Auschwitz. Da The New Yorker publiserte Arendts reportasje, utløste det en storm av protester. Nesten alle intellektuelle i New York valgte side. Eichmann-kontroversen varte nesten tre år og utløste en flodbølge av publikasjoner. I Trottas spillefilm følger vi Hannah Arendt gjennom disse tre årene. Også i The Spirit of Hannah Arendt får rettssaken mot Adolf Eichmann betydelig plass, men den er satt inn i en kontekst av hendelser som Arendt ellers identifiserte som nøkkelbegivenheter i første del av det 20. århundre. Til slike begivenheter hører slutten av første verdenskrig i 1918 med sin store strøm av flyktninger; antisemittisme og riksdagsbrannen i 1933; Hitlers maktovertakelse og Tyskland i 1940-årene; andre verdenskrig og Warszawa-ghettoen, sionistenes kongress i 1944 i New York; og lykkefølelsen i europeiske land i 1945 over frigjøringen fra nazistenes okkupasjon. Faktaene er kjente i dag, men dokumentarfilmen bruker en estetisk teknikk som formidler Hannah Arendts forståelse av ondskap på en måte som ikke virker belærende eller pedagogisk. Tvert om – regissøren makter å sette et imponerende mangfold av forskjellige typer filmmateriale sammen på en måte som respekterer tilskuerens evne til å danne sin egen mening. Filmen er likevel ingen abstrakt iscenesettelse av Arendts innsikter, men appellerer både til våre hjerner og hjerter, til tenkning og til følelser: enten ved å sette sterke, inntrykksfulle bilder opp mot hverandre, eller ved at det brukes sitater fra Arendt som kommenterer filmklipp. De overflødige. Vi ser for eksempel et originalt filmklipp av antisemittiske overgrep mot den jødiske befolkningen, umiddelbart fulgt av et klipp om kristen julefeiring, musikalsk akkompagnert av den tyske julesangen Oh Tannenbaum. Når filmen fortsetter, skifter regissøren form, men ikke tematikk: Brevvekslingen med Karl Jaspers om spørsmålet om identitet trekkes inn – her hører vi to stemmer som hver fra sitt ståsted forsøker å formidle sin mening om tysk og jødisk identitet til hverandre. Den gang bidro brevene til en dypere gjensidig forståelse mellom Jaspers og Arendt. For oss som lever i dag i et flerkulturelt samfunn, er deres måte å kommunisere på – i vennskap og med respekt for at hver av dem er unike – i høyeste grad aktuell. Dokumentaren er ingen kronologisk fortelling om det 20. århundre – århundret da både nazismen og stalinismen gjorde et forsøk på å tilintetgjøre menneskene som mennesker. Den fokuserer på Arendts forsøk på å forstå ondskap, og den viser hvordan Arendt relaterer dette fenomenet til andre sentrale fenomener, for eksempel overflødiggjøring av menneskene. Ushpiz og Fichman åpner filmen med en setning i hvite bokstaver på svart bunn: «’Ondskapens banalitet’, et begrep skapt av den jødiske politiske filosofen Hannah Arendt, står i sentrum av en verdensomspennende moralsk og politisk debatt som har strakt seg over mer enn et halvt århundre.» Dette etterfølges av en informasjon som gir en slags rettesnor for oppgaven filmen har påtatt seg: «Arendts erkjennelser i den kontroversielle boken Eichmann i Jerusalem gjorde gjerningsmennene bak nazismens forbrytelser til normale, ordentlige og lovlydige mennesker. Dette bebudet en ny æra i forskningen på og forståelsen av Holocaust. Men det provoserte og opprørte også mange, både jøder og ikke-jøder, i så stor grad at hun var på grensen til å bli utstøtt.» Filmen reiser en påstand om at denne produksjonen av store menneskemasser som ble gjort til flyktninger og som sådan overflødige, var forgjengeren til nazi-tidens sinnssyke masseproduksjon av lik. Gjennom hele filmen hører vi forskere uttale seg om Arendts tenkning, hennes bok om totalitarisme og hennes fremstilling av rettsaken mot Eichmann, særlig hennes påstand om Eichmann som en klovn, hennes skifte fra «radikal ondskap» til «ondskapens banalitet», og hennes kritikk av jøderådenes rolle under Holocaust. Store masser. Filmen er utrolig rik, både på bildemateriale og på fremstillinger av Arendts tenkning. Særlig bildematerialet og tekstene om flyktningene – både Arendts egne og kommentatorenes – har fått en ny aktualitet. Vi ser Arendts egen flukt til Paris i en politisk polarisert tid, og vi hører en flyktnings egen stemme når det siteres fra Arendts essay «We Refugees» (1944). Denne stemmen minner oss om at mennesket er et sosialt vesen, og at dets liv blir vanskelig når sosiale bånd er kuttet. Det er de svart-hvite originalklippene fra Paris i 1936 som illustrerer denne innsikten. Her ser vi franskmennene i rushtiden som strømmer ut av togene og fortsetter videre til arbeidsplassene. Flyktningene, derimot, er på vei til asylmottaket for å få varm suppe. Ada Ushpiz kombinerer bilder og tekst, det visuelle og språket, på en måte som gjør at de forsterker hverandre. I tillegg gir hun tematikken nye dybder, beveger seg fra det deskriptive til det analytiske, og trekker inn Arendts grunnleggende innsikt i hvilket tap mennesket faktisk lider når det mister stat og politisk fellesskap: Da mister ord sin relevans, handlinger mister mening, og mennesket mister alle sine relasjoner. BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY Drømmens bedrageri. Å lese og skrive Filmen reiser en påstand om at denne tidens produksjon av store menneskemasser som ble gjort til flyktninger og som sådan overflødige, var forgjengeren til nazi-tidens sinnssyke masseproduksjon av lik. Arendt tilhørte selv denne generasjonen av flyktninger. Vi vet at hun snudde sin skjebne, at hun lyktes i å få anerkjennelse både i Amerika og i Europa, kontinentet som tvang henne på flukt. Men det å være flyktning var en hard eksistensiell erfaring. Muligens kan man vurdere denne erfaringen som verdifull idet den åpner for tilnærminger til verden fra et ståsted som er utenfor hjemmet, utenfor massene og utenfor kollektivet. Idith Zertal, professor ved Universitetet i Basel, berømmer Arendt for å ha bevart denne innstillingen gjennom hele sitt liv. Det hun selv hadde følt på kroppen, ga henne en unik innsikt og et perspektiv på verden som muligens er sannere enn mange andres. For oss i dag, i møte med flyktninger som har mistet sine hjem, er den nye dokumentarfilmen om Hannah Arendt en tankevekker. Fortvilelsen hos flyktningene er den samme. Men de europeiske landene har i dag andre redskaper til å håndtere krisen. Likevel må vi ikke sove. Hvorfor ikke? Fordi seieren over nazistene i 1945 ikke garanterer at grobunnen for ideologien er borte. Hannah Arendt avsluttet sin analyse av totalitarisme med å varsle om denne faren. Og Ada Ushpiz film minner oss om dette på nytt. Se go2films.com Mahrdt er Arendt-forsker, litteraturviter og statsstipendiat. [email protected] Kroppen i politikken Judith Butler Notes Toward a Performative Theory of Assembly Kroppen som utgangspunkt for Judith Butlers tenkning rundt demokrati, er lovende – men innfrir ikke på grunn av forfatterens ensidige lesning av Hannah Arendt. ODIN LYSAKER «Jeg kom hit i dag for å gi dere min støtte […] [S]ammen lager vi demokrati […]» Ordene stammer fra Judith Butlers appell i regi av Occupy Wall Street-bevegelsen i New York i 2011 (appellen kan ses på YouTube). Da benyttet hun seg av dét sosiale bevegelser betegner som en menneskelig megafon (også kalt «menneskelig mikrofon» eller «folkets mikrofon») – som går ut på å at appellanten leser opp appellen setning for setning, og at forsamlingen gjentar hver setning i kor før appellanten fortsetter på den neste. Hensikten er å forsterke politiske ytringers gjennomslagskraft når kropper uregulert samles i gater eller på plasser, og kollektivt istemmer appellen. I Butlers nye bok Notes Toward a Performative Theory of Assembly kalles dette motstandshandling, noe som aktualiserer idealet om direkte demokrati. Ekspressiv frihet. I boken utvikler Butler tanken om demokrati som det hun kaller kroppspolitikk. Hos forfatteren viser kroppen til hele mennesket. Dette springer ut av antakelsen om at kroppen er felles og ufravikelig for alle mennesker. I tillegg gjør kroppen mennesket sårbart, og dermed avhengig av andres anerkjennelse. For Butler er således både sanseapparatet og følelseslivet en forutsetning for det politiske. Dermed uttrykkes politiske meninger først og fremst kroppsspråklig, og dernest argumentativt. Kroppspolitikken baseres derigjennom på et videst mulig spekter av motivasjon for politisk handling. Frihet er nok et sentralt begrep for kroppspolitikken. Ifølge Butler er individet fritt når det uttrykker seg kroppsspråklig gjennom fremtredelse i forsamlingsrom. Dette kaller hun ekspressiv frihet, siden den henger sammen med måten mennesker uttrykker seg eller fremtrer på i kraft av å være kroppslige så vel som kroppsspråklige på. Denne ekspressive friheten er således en frihet til å handle politisk ved hjelp av nonverbal kommunikasjon, som oppfattes som et supplement til argumentativ kommunikasjon. Ifølge Butler bør ytringsfrihet, en av demokratiets mest grunnleggende friheter, dermed forstås som en uttrykksfrihet. Det vil si at retten til å ytre seg fritt omfatter hele det kroppslige mennesket, og ikke kun verbal kommunikasjon eller deliberasjon. Butlers ekspressive frihet minner ved første øyekast om det som kalles positiv frihet til snarere enn negativ frihet fra. Grunnen er hennes fokus på reell deltakelse på like fot med andre, og ikke fravær av ytre begrensning. Ikke desto mindre kan det hevdes at kroppen tilhører begrepet negativ frihet, siden sistnevnte dreier seg om slike grunnleggende friheter som retten til liv og forbudet mot tortur. Og hvis disse negative frihetene skal innfris, så forutsettes kroppen som det som skal beskyttes. Imidlertid er et interessant trekk ved Butlers ekspressive frihetsbegrep at fordi det baseres på hennes kobling mellom kropp og politikk, så overskrider hun I kjølvannet av Ferguson og de mange brutale politidrapene, viser Ta-Nehisi Coates frem et kjernepunkt i den amerikanske rasekonflikten: kampen om narrativet. Den prisbelønte journalisten og forfatterens nyeste bidrag i denne kampen er et 151 siders brev til hans sønn Samori, som er oppkalt etter kolonialismemotstanderen Samori Ture. Han vil at sønnen skal forstå landet han vokser opp i, og lære ham å gjennomskue luftige løfter og historieforfalskning. Og han vil ikke pynte på sin egen versjon av historien: «The entire narrative of this country argues against the truth of who you really are,» skriver han til 15 år gamle Samori. Radikalisering og smerte. Coates har kommet en lang vei fra sin barndoms Baltimore, og vant nylig det pengesterke MacArthur Foundations’ «genistipend». Han ble født i 1975, men merket sørgelig lite av borgerrettighetsforkjempernes seirer: Coates ble ikke kjent med en eneste hvit person før han begynte å studere, og hans oppvekstmiljø var preget av fattigdom og vold, slik mange av oss kjenner det fra tv-seriene The Wire og Show Me a Hero. Å lære seg gatespråket og de sosiale kodene var essensielt for å beskytte sin egen kropp – og Coates lærte tidlig at den svarte kroppen er mer utsatt for Contested Powers. Politics of Energy and Development in Latin-America University of Chicago Press, 2015 For Butler er således både sanseapparatet og følelseslivet en forutsetning for det politiske. Dermed uttrykkes politiske meninger først og fremst kroppsspråklig, og dernest argumentativt. Fremtredelsesrom. Det er oppsiktsvek- kende når Butler utvikler denne kroppspolitikken gjennom en lesning av Hannah Arendt. Sistnevnte fortolkes gjerne som en forsvarer av et absolutt skille mellom privat og offentlig sfære, noe mange feminister, inkludert Butler, er kritiske overfor. Dermed oppfattes Arendt ofte som antifeministisk. Videre lokaliserer Arendt kroppen i det private, mens politikken finner sted i det offentlige. Grunnen er hennes oppfatning om at kroppen er kjennetegnet av ufrihet, siden den er forbundet med behovstilfredsstillelse og reproduksjon. Kroppen undergraver således det politiske, siden den gjør mennesket ute av stand til å handle. Sett under ett innebærer dette at Arendts tenkning ikke har rom for Butlers kroppspolitikk. Særlig siden sistnevnte tar til orde for et kontinuum mellom henholdsvis private og offentlige fremtredelsesrom. Motsatt Arendt, har Butler vært selverklært feminist så vel som tatt utgangspunkt i kroppen siden gjennombruddsverket Gender Trouble fra 1990. Ikke desto mindre har feministen Butler – som blant annet er «Hannah Arendt-professor» ved The European Graduate School – i en årrekke interessert seg stadig mer for den politiske filosofen, slik som i bøkene Giving An Account of Oneself (2005) og Parting Ways (2012), og nå altså også i sin nyeste bok Notes Toward a Performative Theory of Assembly. Muligens er denne spenningen hos Arendt noe av bakgrunnen for at Butler i Notes … tenker både med og mot Arendt. Butler tenker med henne når hun låner Arendts begrep fremtredelsesrom («space of appearance»). Som også synes å spille en rolle i boktittelens bruk av forsamling («assembly»), som er nok en måte å si «politisk møteplass» på. I tråd med det innflytelsesrike verket The Human Condition fra 1958 definerer Butler et fremtredelsesrom som et felles rom for kroppslig fremtredelse, hvor politisk handling finner sted som motstand. Videre tenker Butler mot Arendt når hun kritiserer sistnevnte for ikke å anerkjenne koblingen mellom kropp og politikk. Dermed bidrar hennes bok til den internasjonale debatten om kroppens rolle hos Arendt, siden kroppspolitikken overskrider skillet mellom offentlig og privat når den forankrer det politiske nettopp i kroppen. Her føyer Butler seg inn i rekken av bidragsytere som Julia Kristeva og Peg Birmingham, samt flere av forfatterne i antologien Feminist Interpretations of Hannah Arendt fra 1995, redigert av feminist og Arendt-ekspert Bonnie Honig. [H]va som utgjør et levelig («liveable») liv […] knytter [Butler] an til retten til fremtredelse («the right to appear»). Ikke desto mindre innebærer Butlers lesning av Arendt en selvmotsigelse. Dette skyldes at hun på den ene siden tar til orde for det Arendt definerer som menneskelige vilkår («human conditions») og på den andre siden advarer mot «ontologiens og fundasjonalismens felle». Motsigelsen skyldes at det er uklart om Butler, i likhet med Arendt, forstår kroppspolitikken på et fundamentalontologisk snarere enn et ontisk nivå (for å bruke et begrepspar fra Arendts lærer Martin Heidegger). Levelig liv. I løpet av det siste tiåret har Arendt-resepsjonen vært preget av kos- mopolitisme. Det vil si fokus på Arendts relevans på et globalt plan, særlig ut fra hennes begrep retten til å ha rettigheter. I rekken av bidragsytere kan Seyla Benhabib, Peg Birmingham og Serenah Parekh nevnes. Til forskjell fra Butlers kroppspolitiske videreføring av Arendt, setter førstnevnte filosofer fokus på menneskeverd og menneskerettigheter. Motsatt den mulige relativismen i Butlers lesning på grunn av oppfatningen av ontologi som en felle, hevder de at Arendts politiske tenkning er universalistisk. I stedet for begrepet fremtredelsesrom, knytter blant andre Birmingham og Parekh denne oppfatningen an til begrepet natalitet, nemlig det Arendt i boken The Human Condition definerer som en ny begynnelse i form av fødsel og dermed reproduksjon. Hvor det interessante er at en form for kroppspolitikk synes å eksistere også hos Arendt selv, siden «handling er ontologisk forankret i natalitet». Til slutt i Notes Toward a Performative Theory of Assembly reiser Butler spørsmålet om hva som utgjør et levelig («liveable») liv. Som hun – i tråd med kroppspolitikken så vel som hennes «etiske vending» siden midten av 2000-tallet – knytter an til retten til fremtredelse («the right to appear»). Ikke desto mindre synes en slik rett å gjelde kun demokratiske samfunn snarere enn å være noe kosmopolitisk, slik Benhabib fortolker Arendt. Butlers bok er verdt å lese på grunn av koblingen mellom kropp og Arendt, som utfordrer standardlesninger når det gjelder sistnevntes tilsynelatende avvisning av det kroppslige. Dessuten kaster Butlers kroppspolitikk interessant lys over dagens diskurs om frihet og demokrati. Det hadde imidlertid styrket boken ytterligere hvis Butler hadde forholdt seg direkte til den pågående debatten om Arendts politiske tenkning som en kroppslig forankret kosmopolitisme. Contested Powers, med casestudier fra Latin-Amerika, viser hvordan energiressurser og politisk makt henger sammen. UTVIKLING ANDREW KROGLUND «Hører du ikke? De roper etter frihet og demokrati!» Øynene skinner med overbevisningens glans. Tor Mikkel Wara er en ung, fremadstormende fremskrittspartipolitiker og valgobservatør. Det er den 26. februar 1991. Stedet er Managua, Nicaragua, på valgvake hos sandinistene. Jeg har nettopp skrevet en analyse om det forestående valget i landet, en hendelse som følges av en hel verden. Analysen, der jeg utbasunerer sandinistene som sikker vinner, blir publisert i Arbeiderbladet (nå Dagsavisen). Men sandinistene tapte. Jeg var helt på jordet. Historien viser hvor viktig det er med gode analyser. Synsing og ønsketenkning holder ikke, selv ikke når fattiggutter og kokabønder blir presidenter. Klarer de nye lederne å møte utfordringene dagens Latin-Amerika står overfor? Eller er kontinentets årer fortsatt åpne og blødende, slik forfatteren Eduardo Galeano en gang så poetisk beskrev det? Karbon og demokrati. Boken Contested Po- Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. [email protected] Skolen virket mer meningsløs enn gata, fordi «schools did not reveal the truths, it concealed them». Tilgivelsens passivitet. Forfatteren finner ingen løsninger i religionen, og legger seg tett opp mot Marx’ påstand om at den er som opium for folket. I begravelsen til sin studiekamerat fra Howard, Prince Jones, føler han seg fremmedgjort når det snakkes om å tilgi politimannen som drepte ham, og forfatteren antyder at kristendommens tilgivelsesprinsipp kan holde folk tilbake fra aktivisme og sannhetssøken. Å tilgi er en innoverskuende handling, å være «twice as good», men forfatteren tror ikke på dette velbrukte wers. Politics of Energy and Development in Latin-America (2015) har naturressurser og energi som utgangspunkt. Re- daktørene John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan hevder at et kritisk fokus på energipolitikk er avgjørende for den bredere debatten om utvikling og bærekraft. Contested Powers er først og fremst en akademisk bok, og kanskje ikke så lett tilgjengelig for «folk flest». Ikke desto mindre: Boken er viktig lesning for de av oss som ønsker å forstå mer av hvordan energiressurser blir omgjort til politisk makt. Case-studier. Det er de mange case-studi- ene som gjør boken interessant. Vi lærer om utvinning av olje og territorielle konflikter i naturreservatet Maya Biosphere i Guatemala, og om maktkamper i nicaraguansk politikk knyttet til elektrifisering av landet. Den gamle sandinistleder Daniel Ortega har gjenerobret makten med sin «rosa sosialisme». Lenin skal en gang skal ha sagt at kommunisme = sovjetisk makt + elektrisitet til hele landet. Nå er Nicaragua på vei til å gi alle sine innbyggere nettopp elekrisitet. Partiet og statsmakten sikret? Det et også spennende å lese om hvordan utvinning av olje og bygging av infrastruktur ikke bare er en velsignelse når lokalbefolkningen mister kontroll over sitt eget nærmiljø, det være seg i Venezuela eller i Bolivia, og uavhengig av om presidenten heter Evo Morales. Et kapittel om motstanden mot en ambisiøs vindmøllepark i Mexico er svært opplysende. Folk i landets periferi er opptatt av miljøspørsmål og klimaendringer – men ser ikke sammenhengen mellom bruk av egen jord og det internasjonale karbonregnskapet. Lokale fiskere er redde for å miste inntekter, og bønder for å miste jord og matsikkerhet. Markedsbasert hjelp utenfra, hvor internasjonal kapital kan investere i teknologiske løsninger og få økonomiske fordeler, blir for fjernt fra de lokales liv. Grønne investeringer og grønn vekst, i dette tilfellet vindmøller, er etisk langt å foretrekke fremfor bruk av fossil energi, men bruker ofte enorme landområder og rom, og blir frakoblet et lokalt eierskap. Da vokser motstanden, og en lokal resistencia blir resultatet. Slik kan kampen om det fornybare gå helt galt. Kreativitet leder ikke i seg selv til en grønnere økonomi, ettersom eierskapet til teknologisk utvikling fortsatt ligger på private hender. Forfatterne hevder derfor at demokratibegrepet vårt for ofte blir sett på som uavhengig av stedets historie. Gode løsninger svikter når de innføres utenfra, og ikke tar hensyn til lokalt eierskap og lokale fortolkninger. Tvister og nye avtaler. 43 prosent av de direkte utenlandske investeringene i Latin-Amerika handler om naturressurser, skriver forfatterne. Det er kanskje derfor så mange er ivrige etter å inngå direkte handelsavtaler med land i regionen? Da kan deres egne selskaper lettere gå til søksmål dersom nasjonal lovgivning endres underveis. Norges ledende ekspert på Latin-Amerika, Benedikte Bull, har skrevet i Dagsavisen om Ocean Gold (tidligere Pacific Rim), som krever erstatning etter at El Salvador stoppet en gruvelisens fordi man anså at driften ville bruke opp eller forurense de knappe vannressursene i landet. Dette var et vedtak med stor støtte i befolkningen: 77 prosent av salvadoranerne var imot prosjektet. Ocean Golds krav er på 310 millioner dollar – nesten det samme som det voldsherjede landet bruker på kriminalitetsbekjempelse og fengselsvesen årlig, og flere ganger mer enn det som brukes på miljø. 89 av de i alt 116 drapene på miljøaktivister i verden i fjor, foregikk i Latin-Amerika. Det er heftig. Bull har også skrevet om Ecuador, som i 2012 ble dømt til å betale 1,7 milliarder dollar til Occidental Petroleum for å ha kansellert en oljekontrakt på bakgrunn av blant annet brudd på miljø- og menneskerettighetslover. Dette er nesten halvparten av det beløpet landet søkte verdenssamfunnet om til et fond som skulle gjøre at landet kunne la oljeressursene i de mest sårbare områdene i Yasuni i Amazonas ligge. Planene ble skrinlagt i 2013 på grunn av manglende økonomisk støtte. 89 av de i alt 116 drapene på miljøaktivister i verden i fjor, foregikk i Latin-Amerika. Det er heftig. Den amerikanske drømmen er ifølge ham det aller største bedrageriet de afroamerikanske barna blir utsatt for. YTRINGSFRIHET PAAL FRISVOLD Quelle drôle d’époque ! Je suis Charlie Humanisme. Jeg er enig i at politiske løsAinsi suit-il… ninger er bedre enn selvhjelp, men det er ikke vanskelig å finne innvendinger mot Between the World and Me. I et av møtene mellom forfatteren og president Obama, skal Obama ha avsluttet med et vennlig råd: «Don’t despair.» Det er lett å sympatisere med presidentens gode intensjoner, og hvis det er slik at raseproblemet er som en naturlov – må vi ikke da klamre oss fast i håpet om at det likevel finnes en løsning? Og er ikke det faktum at USA har en svart president et tegn på at det tross alt går fremover? Det kan dessuten virke lettvint å legge frem problemene uten å skissere en løsning på dem. På tross av disse ankepunktene er dette en av de sterkeste og beste bøkene jeg har lest på lenge, og en grunn til at de ikke veier tyngre, er at dette er et humanistisk mer enn et politisk verk. Den humanistiske impulsen er å åpne opp det politiske språket og stille spørsmål der det brenner, få individet opp fra statistikkens farlige nøytralitet og ikke la andres narrativ definere hvem du er. Det klarer utvilsomt Between the World and Me. Il peut apparaître qu’un énoncé facile et consensuel (« Je suis Charlie ! ») en cache un autre, plus ambigu et litigieux : « Je suis Charlie ! » - du verbe suivre. La formation dans l’instant d’une masse suiveuse, rassemblée par le plus impérieux des affects de l’attroupement sous la houlette de l’autorité a été, en effet, l’un des traits majeurs de la situation nouée en France au lendemain des attentats de janvier 2015. Le trait grégaire et intolérant de ce rassemblement placé sous le signe de la tolérance a frappé plus d’un observateur étranger. Pendant quelques semaines, il n’a pas fait bon, dans ce pays, ne pas « être Charlie » dans les écoles et les espaces publics, la censure a fait son œuvre avec rigueur au nom de la liberté d’expression et toute faculté critique s’est éteinte dans la presse et les médias. Ce livre collectif s’attache, avec le recul nécessaire, à analyser la face cachée de ce moment inédit de notre histoire politique où le beau motif de la fraternisation prit le visage déconcertant d’un enseignant embrassant un policier sous le coup de l’émotion consécutive aux attentats et à la convocation du peuple par l’autorité publique. Ont contribué à cet ouvrage : Tariq Ali, Miguel Benasayag, Laurent Bernard, Alain Brossat, Cédric Cagnat, Cécile Canut, Angélique del Rey, Joachim Daniel Dupuis, Larbi el Roumi, Marie-Dominique Garnier, Philippe Hauser, Alain Hobé, Carsten Juhl, Olivier Le Cour Grandmaison, Alain Naze, Philippe Roy, Luca Salza, Juliette Thomas. Couverture : G. Kalantzopoulos. Sculpture de Karl Ulrich Nuss, 1972 (Museum Hameln, Allemagne). ISBN : 978-2-343-07563-1 22 e Merknad: Faktaopplysningene er hentet fra #BlackLivesMatters hjemmeside. #BlackLivesMatter er en aktivistgruppe som etter Ferguson gikk fra å være en emneknagg til å bli en folkebevegelse som sammenliknes med Occupy Wall Street, og her ligger kanskje også kimen til en politisk løsning. Se også Ny Tids artikkel om bevegelsen: «En radikal folkebevegelse». Bjørnøy er litteraturviter og kritiker. [email protected] samhandel med andre land. Eksempler er åpningen av nye jernbanelinjer som vil gå tvers igjennom peruansk og brasiliansk Amazonas, mens den planlagte Nicaragua-kanalen vil få store følger både for det marine miljøet, for småbønder som må flyttes, og for Lake Nicaragua, som er landets viktigste drikkevannskilde (Bull i Dagsavisen, juni 2015). Forfatterne av Contested Powers konkluderer med at den nåværende modellen for bruk og styring av energi på det søramerikanske kontinentet, er skjør og svak. Den reproduserer ulikhet, og bremser for overgangen til mer bærekraftige energisystemer. Latin-Amerika er låst i sin koloniale fortid, hevdes det. Forfatterne setter sin lit til bevisste aksjonsgrupper og sosiale bevegelser, samt en klarere internasjonal strategi for å få slutt på den urettferdige globale arbeidsdelingen. Få rettigheter er så viktige å kjempe for som ytringsfriheten. Mennesk e re t t i g h e t e n e s grunnpilar dreier seg om friheten til å kunne si hva man mener – når man vil, til hvem man vil. Historien er full av regimer som har villet kneble sine innbyggere, og blodige kriger er blitt utkjempet for å bevare det frie ord. Men Voltaire hadde nok ikke dagens brutale attentater og terror in mente da han proklamerte å ville slåss til døden for sin fiendes rett til å mene hva han ville. Feighet, ikke heltemot. I den danske filo- sofen Carsten Juhls bidrag i den franske utgivelsen Je suis Charlie – ainsi suit-il … («Jeg er Charlie – og slik går det videre …») – fremstilles Jyllands-Postens berømte karikaturtegninger av profeten Muhammed som ren provokasjon, uten rotfeste i noen journalistisk tradisjon for hverken satire eller ironi. Juhls fremstilling støtter snarere Voltaires mindre berømte utsagn om at de kristne gjennom tidene har vært de mest intolerante av alle. Kapittelet «Krigersk politikk og konstitusjonelt etnokrati i Danmark eller Partiet for ytringsfrihet – som tar parti mot islam» forteller oss hvordan Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene ut fra feighet ved å gjemme seg bak ytringsfriheten, og ikke ut fra det tilsynelatende heltemodige ønsket om å styrke den. Det må være absolutt legitimt å undersøke hvor behovet for å provosere muslimer kommer fra. Her har den oppmerksomme leser allerede spottet forfatterens verdigrunnlag. Det er snakk om å tillate provokasjon fremfor å forsvare ytringsfriheten. Er man rimelig intellektuelt nysgjerrig, er derfor Je suis Charlie … interessant lesning. Det kjennes som en boksekamp der man hele tiden må holde guarden høyt overfor angrep som kan komme fra en hvilken som helst vinkel. I boken serveres en rekke anklager mot dem som har denne trangen til å hisse opp profetens tilhengere. Je suis Charlie … setter opp et interessant perspektiv for dem av oss som ikke har hatt spesiell interesse for muslimenes tro. Uten ryggrad. Juhls utgangspunkt er Jyl- lands-Postens grumsete fortid i Europas mellomkrigstid. Avisen var langt mer nazifisert enn vår hjemlige Aftenposten. Sjefredaktør og medeier Hans Hansen var åpent medlem av Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti. I Jyllands-Posten ble det publisert dybdeartikler i klart nazistisk ånd, blant annet om hvordan «det jødiske problem» kunne løses. Med en re- daksjonell kappe som blåste motstandsløst med vinden, endret Jyllands-Posten holdning til stormaktenes krigføring ikke mindre enn tre ganger under krigen. Moralsk ryggrad à la Charlie Hebdo eller andre europeiske aviser med tradisjon for ironi og satire, har Jyllands-Posten simpelthen aldri hatt, ifølge Carsten Juhl: Avisen hadde ikke så mye som gjort narr av det danske kongehus, eller kirken før den satte tegningene av profeten på trykk. «Muslimer må lære». Fra dette historiske tilbakeblikket kastes leseren rett inn i perioden 2001–2009 – som Juhl kaller for «politikkens kjeltringertid». Han fastslår at vinteren 2015, riktignok før 13.-novemberattentatene, er denne periodens etterspill. Inshallah! Er vår generasjons største ideologiske, religiøse og kulturelle konflikt virkelig basert på en så barnslig, nærmest trumpete, form for selvhevdelsesbehov? Juhl beskriver den skjøre avstemningen i Folketinget, hvor langt flere stemte blankt enn for dansk deltakelse i Bush’ coalition of the willing. Etter at Saddam Husseins regime var nedkjempet og man hverken fant kjemiske våpen eller spor av Al Qaida, trådte Jyllands-Posten støttende til for statsminister Fogh Rasmussens med sin etterpåkloke forklaring: «Muslimer er innadvendte og må læres opp i vestlig ironi, humor og satire.» Nå skulle deres toleranse testes til sitt ytterste. Da det viste seg umulig å oppdrive noen gode Muhammed-karikaturer – det fantes rett og slett ingen som egnet seg – måtte det redaksjonell innsats til for å hamre inn budskapet. Selvhevdelsesbehov. Det går et kaldt gufs nedover ryggen på leseren. Herregud! – eller rettere sagt: Inshallah! Er vår generasjons største ideologiske, religiøse og kulturelle konflikt virkelig basert på en så barnslig, nærmest trumpete, form for selvhevdelsesbehov? Jeg tenker på hvordan Dagen her hjemme kastet seg på mølla, og UD-ansatte måtte rømme for livet da flyktningene som i dag står på trappene våre stormet ambassaden i Damaskus. Fortsatt gis ærespriser til norsk kristendoms siste utpost ved redaktør Vebjørn Selbekk, fordi han turte å gå i Jyllands-Postens fotspor. Og så var det hele bare reinspikka provokasjon for å legitimere en feilslått invasjon? Selv om Juhl mister noe av min respekt underveis fordi han til de grader inntar den moralske high ground, oppnår han her en vellykket formidling av sitt budskap. Vi får også et interessant dykk ned i Danmarks konstitusjon og kirkehistorie som understreker landets sekulære, men dog lutheranske trosfellesskap. Endelig gir forfatteren ordet til danske PEN, som sier at det ikke finnes et eneste dansk politisk parti som ikke støtter ytringsfriheten: Det fantes med andre ord før karikaturstriden ingen dypereliggende politisk strømning for en antimuslimsk kampanje i vårt naboland. Men i et etnokratisk perspektiv har danskene tydeligvis et behov for en felles fiende for å opprettholde seg selv. Frisvold er skribent, bosatt i Brussel. [email protected] Støtt en gründer! Colombiansk bytte. Vi kan kanskje kon- kludere med at ikke mye har endret seg siden Columbus’ reise for litt over 500 år siden, som brakte ham til Karibia – det han trodde var India. Vi fikk det «colombianske byttet», som historiker Alfred W. Crosby har kalt det: Møtet mellom den gamle og den nye verden førte med seg en enorm utveksling av matplanter, men også fremmede bakterier; den gamle verden ble primært beriket med ny energi, mens den nye verden fikk undertrykking og dødelige sykdommer i retur. Likevel finnes det ennå noe igjen av det som var: Enkelte urfolkskulturer er fortsatt livskraftige. Noen av dem «holder himmelen på plass», slik en yanomami-høvding fortalte meg en gang jeg var på besøk dypt inne den brasilianske regnskogen. Ved å ta vare på stående skog, tar de også vare på vår himmel. Det er mye logikk i en slik tankegang, i klimaendringenes tid. I mellomtiden roper likevel mange latinamerikanere fortsatt på mer demokrati og frihet. Og energi – på den ene eller den andre måten. Å forstå denne virkeligheten er og forblir krevende. Bøker som minner oss på kompleksiteten og de mange ulike latinamerikanske narrativene, må vi hilse velkommen. Kina og en ny orden. Forskning viser el- lers at eksport til Kina og kinesiske investeringer både har større miljøkonsekvenser og gir færre arbeidsplasser enn «Krigersk politikk og konstitusjonelt etnokrati i Danmark eller Partiet for ytringsfrihet – som tar parti mot islam» urokkelig som en naturkraft. Og nettopp derfor må man også se forbi den enkeltes skyld og ansvar for å bekjempe denne destruktive kraften: «The earthquake cannot be subpoenaed.» Frihet, demokrati – og energi John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan: den vanlige inndelingen mellom negativ og positiv frihet. ble en utvei for unge Coates i 90-tallets Baltimore, men han opplevde ingen støtte fra skolesystemet. Skolen virket mer meningsløs enn gata, fordi «schools did not reveal the truths, it concealed them». Coates anser skolen som en institusjonalisering av den amerikanske drømmen, og denne Drømmen er ifølge ham det aller største bedrageriet de afroamerikanske barna blir utsatt for. Ideen om at alle er sin egen lykkes smed og kan bo i komfortable forstadsvillaer med gressplen og to frysere, er bygget på afroamerikanernes blod, svette og tårer, fra de ble fraktet over som slaver fra starten av 1600-tallet og til i dag. Inngravert i den amerikanske folkesjelen ligger ikke ideen om at «all men are created equal», men, med Coates’ ord: «black life is cheap». World and Me rangerer Drømmen som en av sine hovedfiender, inneholder flere av presidentens verker nettopp dette symboltunge ordet. Jeg har ikke selv lest Obamas bøker, men ifølge The Atlantic vektlegges store visjoner, og en av hans ledende ideer er at empati kan transcendere raseskillene. Ta-Nehisi Coates nevner aldri Obama eksplisitt, men boken hans peker i en annen retning, som er mindre opptatt av både visjoner og individets muligheter. Ikke fordi individer ikke kan gjøre en forskjell, men fordi mange ikke har de mulighetene det amerikanske samfunnet liker å forespeile dem. Han gir uttrykk for at rasismen er strukturell og så historisk og ideologisk inkarnert at det hjelper lite å snakke om enkeltmenneskets moral. For ham blir uttrykk som «black-on-black-crime» en giftig sjargong som plasserer skylden på feil sted – slik diskusjoner om hvem som er rasisten i rommet blir en tilsløring av det dypere problemet: at den amerikanske drømmen hviler på et blendahvitt ideal med den svarte kroppen som en del av dens «down payment». Hvem som dreper hvem er ikke så relevant, men hva som gjør følgende fakta mulige: at det hver 28. time drepes en svart person av lovens håndhevere i USA; at seks ganger så mange svarte som hvite kvinner fengsles; at arbeidsledigheten blant svarte funksjonshemmede ligger på 74,1 prosent. Listen er både lengre og vondere enn dette, og det ligger ingen store visjoner i oppfordringen til sønnen om å kjempe mot urettferdighet. Han sier Samori må gjøre det, men «not because it assures you victory but because it assures you an honourable and sane life». Det spede håpet gjenspeiles i jordskjelvmetaforen han bruker om amerikansk rasetenking: Fordi hele landets historie er bygget på den, selve Drømmen, er den nærmest like L’Harmattan, 2015 Collectif Hannah Arendts erkjennelser om fluktens eksistensielle umulighet er brennende aktuelle, og utgjør et grunnleggende premiss i dokumentarfilmen om filosofen som selv flyktet til Paris i en politisk polarisert tid. Inkarnert rasisme. Mens Between the Je suis Charlie – ainsi suit-il … Ainsi suit-il… Hannah Arendt som flyktning «Her har vi et menneske som tenker på de viktigste problemstillingene uten å bruke de ferdigstøpte kategoriene.» (Richard Bernstein) Ta-Nehisi Coates fillerister den amerikanske drømmen, og viser at individuelt ansvar hjelper lite i møte med strukturell rasisme. mantraet, og det slår ham at «perhaps the defining feature of being drafted into the black race was the inescepable robbery of time, because the moment we spent readying the mask, or readying ourselves to accept half as much, could not be recovered». I The Atlantic (avisen forfatteren selv skriver for) følger anmelderen opp dette poenget med en interessant diskusjon, hvor han setter Coates’ refleksjoner opp mot Barack Obamas. Carsten Juhl m.fl.: Je suis Charlie RASISME fare enn den hvite: «[…] the crews, the young men who’d transmuted their fear into rage, were the greatest danger. The crews walked the blocks of the neighborhood, loud and rude, because it was only through their loud rudeness that they might feel any sense of security and power.» Disse avsnittene fikk meg til å tenke på dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan og hennes film Jihad: A Story of the Others, hvor hun understreker at radikalisering handler om smerte. Slik jeg ser det er parallellen mellom disse to miljøene at hensynsløs oppførsel oppleves som den eneste måten å ta hensyn til seg selv på. Ta-Nehisi Coates: Between the World and Me Spiegel & Grau, 2015 Gravejournalistikk. I 1976 ble Washing- ton Posts Bob Woodward og Carl Bernstein udødeliggjort av Robert Redford og Dustin Hoffmann i Alle presidentens menn. Nå risikerer to medarbeidere i avisen The Boston Globe samme skjebne, takket være Mark Ruffalo og Rachel McAdams i filmen Spotlight. Filmen er regissert av Tom McCarthy og følger avisens redaksjon av gravejournalister som avdekket overgrepskulturen i den katolske kirken tidlig på 2000-tallet. McCarthys biodrama ble nylig nominert til tre Golden Globe-priser. Det plasserer Hollywood-filmen i tetsjiktet rett før annonseringen av Oscar-kandidatene den 14. januar. Hovedpersonene Mike Rezendes og Sacha Pfeiffer tar begge deler til inntekt for faget sitt: «Dette er en tid der den undersøkende journalistikken er truet fordi den er dyr. Men som vi skjønner av leseranalysene, verdsetter folk undersøkende journalistikk – noe jeg tror redaktører gjør klokt i å ta inn over seg. Vi håper at filmen får frem dette budskapet,» sier Rezendes. Konsekvensene av gravejournalistenes avdekkinger på 2000-tallet ble at den katolske kardinalen Bernard Law forsvant, og tallrike prester med ham. Rezendes, Pfeiffer og kollegene ble på sin side belønnet med Pulitzer-prisen. Fiender vi trenger Jordskjelvet kan ikke stilles for retten Få kvinner i film Kjønnsbalanse. Kun én av fire regissører, produsenter og manusforfattere bak årets norske filmer er kvinner. Det viser en gjennomgang Aftenpostenhar foretatt av de 30 premiereklare kinofilmene i 2016. Kun seks av regissørene bak årets norske filmer er kvinner, og nøyaktig samme tall gjelder for produsenter. Noe bedre er situasjonen på manussiden: Ti kvinnelige manusforfattere sikrer en kvinneandel på 33,3 prosent. Fasiten for 2016 blir dermed 24,4 prosent kvinner. Med to manus – et for spillefilmen Børning 2 og et for en dokumentar om sjakkesset Magnus Carlsen – er Linn-Jeanethe Kyed den blant kollegene som gjør mest for å holde kvinneandelen oppe. Hun er også i gang med å skrive manus for en stor, dansk spillefilm som kommer neste år. «Jeg er veldig overrasket over at det er så få kvinner i årets filmprosjekter. Jeg ante virkelig ikke at situasjonen var så ille,» sier Kyed. Kvinneandelen har ikke vært lavere siden 2008, da 15 prosent av regissørene, produsentene og manusforfatterne bak norske filmer var kvinner. Stortinget vedtok før jul at det skal være en kvinneandel på 40 prosent i nøkkelposisjoner i norske filmer. 19 Fembarnsmoren Joselyne fra Rwanda trengte kunnskap for å endre livet sitt. Da fattige Joselyne fikk opplæring i enkel økonomi i en av CAREs spare- og lånegrupper, endret alt seg. Hun startet sin egen bedrift og nå tjener hun penger på butikken sin. I dag er det over fire millioner som er med i CAREs spare- og lånegrupper. Mange av dem har klart å endre livene sine fordi de er blitt gründere. Spare- og lånegruppene, som ble utviklet av en norsk CARE-medarbeider, har 25-årsjubileum i år! Vi vil starte enda flere grupper og inspirere enda flere gründere, men da trenger vi hjelp av deg. For under 10 kroner dagen (275 kr/mnd) kan kvinner som Joselyne starte sin egen bedrift. Kroglund er forfatter og skribent. [email protected] Bli fast giver på www.care.no e Eller gi et engangsbeløp til kontonummer 8200 01 40046 20 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING Kritikk KONTROLL & TEKNOLOGI Politwoops er tilbake Nettsiden Politwoops spesialiserte seg på å samle slettede tweets fra politikere og gjøre dem tilgjengelige for publikum – helt til Twitter i mai 2015 erklærte praksisen for å være et brudd på personvernreg lene. Etter litt betenkningstid ser Twitter ut til å ha bestemt seg for at hensynet til offentlighetens interesse og muligheten til å stille politikere til ansvar for ytringene sine veier tyngre. I januar annonserte Twitter et nytt samarbeid med organisasjonene bak Politwoops, amerikanske Sunlight Foundation og nederlandske Open State Foundation. I løpet av den nærmeste tiden vil politikere fra en rekke land, inkludert Norge, igjen se blunderne sine på Twitter arkivert for ettertiden med relanseringen av Politwoops. Med blikket mot Melkeveien de metaforer, hevder Peters i blumenbergsk ånd, det vil si at de produserer nye metaforer, rammer inn og produserer ny kunnskap. Våre forestillinger om evigheten har alltid vært styrt av de materielle omgivelsene våre, internettet er bare det nyeste uttrykket vi har å drømme oss videre fra. Styrken i Peters’ bok ligger her – men også svakheten. Han gir oss et prisme å lese samtiden gjennom; noen ganger faller lyset på brennpunkter, andre ganger fortsetter det ut i ingenting. Man lurer for eksempel på hvordan et begrep som «politikk» skal forstås, når Peters entusiastisk hevder at himmelen alltid har vært politisk. Bak spalten: [email protected] Våre forestillinger om evigheten har alltid vært styrt av de materielle omgivelsene våre, internettet er bare det nyeste uttrykket. John Durham Peters: Marvelous Clouds – Toward a Philosophy of Elemental Media University of Chicago Press, 2015 Google er blitt en del av menneskenes naturlige habitat. Men internettets natur har bare så vidt begynt å åpenbare seg. Så hva sier filosofene? DIGITALT RAGNILD LOME mindre akademisk lys fremstår boken som et forsøk på å utnytte de siste tiårenes medieteori til å svare på tidens store spørsmål, nemlig hvordan vi skal forstå menneskenes rolle i klimakrisens tid: «In light of both the possible irreversible threat to our habitat by climate change and the explosion of digital devices, of both carbon overload in the atmosphere and superabundant data in the ‘cloud’, it is good to open again the relationship of media to nature.» Den blå planeten påvirker nemlig selv de mest høytflyvende drømmene våre. Et bilde tidlig i boken er lånt av den tyske idéhistorikeren Hans Blumenberg: Mennesket står på Jorden, som det er bundet til, og stirrer opp mot stjernene. En Venus-boer, hvis hun fantes, ville aldri kunne se stjernene, ettersom planeten er dekket med et skylag ugjennomtrengelig for det menneskelige øyet. Hvordan hadde menneskelivet artet seg, hvis vi ikke kunne peile etter stjernene? Natur og teknologi. Det første Peters ser når han tit- John Durham Peters’ Marvelous Clouds (2015) har en umiskjennelig nostalgisk tone: Leseren får inntrykk av at vi står ved et veiskille. Vi er i ferd med å forlate kloden. Ikke i bokstavelig forstand, selvfølgelig. Varig liv utenfor Jorden er fortsatt bare en drøm. Likevel tar Peters farvel, ikke med Tellus, men med en særlig forestilling om henne, som et sted hvor det menneskeskapte tydelig kan adskilles fra planetens naturlige betingelser: atmosfæren, havet, jordsmonnet og ilden. På tross av at Marvelous Clouds først og fremst henvender seg til medieteoretikere (litteraturviter Hans Ulrich Gumbrecht har i en blurb uttalt at dette er «the foundational media epistemology that we have been awaiting for decades»), forsøker studien samtidig å favne flere av tidens tankestrømninger, fra det antropocene – tanken om at mennesket er blitt klodens viktigste endringsfaktor – til nymaterialisme og objekt-orientert filosofi. I et ter rundt seg, er havet. Med et mediehistorisk blikk på naturen starter Marvelous Clouds med å kartlegge hvordan havet har tjent både som allfarvei og som kilde til historier om mennesket. Ikke minst er havet en sentral metaforbank for det digitale livet: Vi surfer på nettet, informasjon flyter. «Nettet» betegner også fiskerens viktigste redskap. Datamaskinen har porter eller dokker. Et annet naturelements historie, ildens, viser oss at internettet har en forgjenger. Som ilden frigjorde internettet menneskene fra solens regime – gjorde oss i stand til å arbeide etter at solen var gått ned, slik internett gjør det mulig å arbeide på tvers av tidssoner. De mange sammenlikningene mellom teknologi og naturelementer oppleves til tider litt tvungne (at en av verdens mest populære nettlesere heter Firefox kan nok være mer tilfeldig enn hva Peters vil ha det til), mens parallellføringen andre steder får synapsene til å fyre. Peters’ bok står i gjeld til tenkere som Donna Haraway, Bruno Latour, Friedrich Kittler og Martin Heidegger, men de mest solide byggesteinene i Marvelous Clouds er hentet fra Hans Blumenberg og hans undersøkelser av samspillet mellom natur, språk og teknologi. Både havet og himmelen er grunnleggen- Stillhetens vold Grozny Blues Regi: Nicola Bellucci, foto: Simon Guy Fässler Fire kvinner kjemper for å bryte stillheten om fortiden i det krigsherjede landet Tsjetsjenia. DOKUMENTARFILM AV ENDRE EIDSAA LARSEN I Tsjetsjenias hovedstad Grozny har skinnende skyskrapere tatt plassen for sønderknuste murbygninger. På veggene der det tidligere var bombekratre og kulehull, 21 BYTEXT: legg til beskrivelse I november rullet Google ut Smart Reply for Gmail – en tjeneste som ved hjelp av kunstig intelligens skal kunne svare på e-posten din for deg. Foreløpig kan Smart Reply kun generere korte svaralternativer til relativt korte og enkle eposter, og er bare tilgjengelig i Googles innboks-app for Android og iOS. Tjenesten er basert på Googles system for maskinlæring, TensorFlow, som også brukes til å forbedre resultater i andre tjenester som stemmegjenkjenning, bildesøk og Google Oversetter. Kort tid etter lanseringen av Smart Reply gjorde Google kildekoden til TensorFlow åpen, og inviterte dermed utviklere fra hele verden til å ta i bruk og være med på å utvikle Googles system. Dersom du tar tjenesten i bruk, vil også dine preferanser blant svaralternativene Smart Reply foreslår, bidra til at Googles system blir smartere og forstår mer om hvordan eposter besvares. Den 15. desember annonserte EU-kommisjonen enighet om EUs nye personvernregler. Den nye forordningen skal formelt vedtas i løpet av 2016 og tre i kraft i løpet av de neste to årene. Også Norge omfattes av de nye reglene. Bakgrunnen for det nye regelverket var å styrke personvernet til brukere av tjenester på internett. Europeiske forbrukere får nå rett til å motsette seg profilering og til å ta med seg sine data til en annen tjenestetilbyder, og de skal gi eksplisitt tillatelse til behandling av sensitive persondata. Datatilsynsmyndighetene har også fått utvidet rett til å ilegge overtredelsesgebyrer – opp til fire prosent av årlig omsetning globalt for firmaer som opererer internasjonalt. Dersom disse sanksjonsmulighetene tas i bruk, vil overtredelser mot personvernet straffes i samme størrelsesorden som brudd mot EUs konkurranseregler. Til forskjell fra tidligere regelverk skal de nye reglene gjelde alle firmaer som tilbyr tjenester til EU-borgere, uavhengig av hvor i verden de er basert. De nye reglene inneholder likevel en del kontroversielle punkter. Ett av dem er heving av aldersgrensen for å bruke sosiale medier uten foreldres samtykke til 16 år. Hvert enkelt land kan likevel individuelt sette grensen igjen ned til 13 år. Mer problematisk er den lange listen med mulige unntak fra reglene – alt fra nasjonal sikkerhet til yrkesetikk for regulerte profesjoner. En koalisjon av europeiske organisasjoner for personvern og digitale rettigheter, anført av European Digital Rights (EDRi), kaller forordningen det absolutte minimum av det som kan forventes av en ny personvernstandard i dagens politiske klima. Andre aktører, som The New York Times, er bekymret for at ytringsfriheten får lide under prinsippet «retten til å bli glemt». Halvannet år etter at denne retten til å få opplysninger om en selv slettet fra nett ble bekreftet av EU-domstolen, har Google mottatt forespørsler om å fjerne totalt 1,3 milliarder nettsider fra søk. Bekymringen er hvorvidt de nye reglene vil misbrukes til å fjerne opplysninger som er av offentlig interesse fra søkeresultater og andre nettsider. JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 FILM Svarer på eposten din Ny personvernforordning klar NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING henger det nå stolte propagandaplakater av landets lederskikkelser. Dansende fontener forsøker å dekke over byens sår. Bybildet i hovedstaden, slik det fremstår i dokumentaren Grozny Blues, er renset for spor fra krigen mot Russland, og vitner bare om økonomisk vekst og velstand. I takt med den materielle oppussingen av landet ser man ut til bevisst å produsere historisk glemsel. Blodig historie. Tsjetsjenia har en lang og blodig historie, med gjentatte forsøk på å løsrive seg fra Russland. Konflikten mellom de to landene, som strekker seg tilbake til 1800-tallet, førte til to gruoppvekkende kriger på 1990-tallet, som ødela store deler av den nordkaukasiske republikken. I dag ser Tsjetsjenia tilsynelatende stabilt og fredelig ut. Men dette er en republikk preget av dyptgripende ideologiske og territoriale spenninger, en traumatisk og tabubelagt fortid, oppsplittede Det er særlig ut fra denne tanken om at alt rundt oss har en eller annen form for iboende politikk at Peters sidestiller naturelementer med teknologi og det vi tradisjonelt kaller medier: informasjonsteknologi, tv og trykksaker. Grepet er elegant: Ved å definere naturelementer og teknologi som medier kan Peters mobilisere hele den medieteoretiske kanon, fra Marshall McLuhan til Friedrich Kittler, i en undersøkelse av naturelementenes idéhistorie. Og omvendt får han anledning til å snakke om kompasset så vel som Google som viktige bestanddeler i menneskets naturlige habitat. Det digitale. Bokens siste kapittel er det eneste som direkte omhandler det digitale, og bærer tittelen «God and Google». Søkemaskinen nærmest «begs for a theological analysis», hevder Peters. Ved å sammenlikne Google med gudsforestillinger demonstrerer Peters at ny teknologi besvarer gamle spørsmål på nye måter: «God and Google are both passive miners of data; not a sparrow falls nor a click occurs without their notice.» Programmeringens historie blir likeledes koblet til fordums grandiose forestillinger, til den filosofiske idealismen og ideen om at verden kan reduseres til dens indeks: «Being can be replaced by operations, the world by ideas, the Internet by its tags.» Programmering og idealismen knyttes sammen via den irske filosofen George Berkeley (1685–1753) og hans utsagn esse est percipi – det å være, er å bli sanset; vi trenger ikke å bekymre oss for den mangfoldige verden der ute, men kan konsentrere oss om utsnittet som registreres av sanseapparatene våre. Programmeringens forgjenger finnes i skriften – Peters fremhever hvordan den opprinnelig ble brukt til å arkivere og få oversikt over kornlagre. Det digitale har til felles med skriften at de begge bygger modeller av verden, som i motsetning til talen eller den analoge filmproduksjonen kan justeres og redigeres i det uendelige. Med Google har det blitt en utbredt forestilling at ingenting kan forsvinne. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet, massevis av data forsvinner hele tiden. Likevel bidrar søketjenesten til en følelse av allestedsnærvær og lagring av alt inn i evigheten. EUs lovgivning om retten til å bli glemt har de siste årene stått som et sjeldent håp om å kunne ta tilbake et snev av kontroll over informasjonen som finnes om en selv, i det som virker som en allerede tapt kamp mot store amerikanske selskapers fremtidsvyer. Det virker forlokkende å følge tankesporet til Peters: Med Google familier, separatistgrupper og et regime som til stadighet bryter menneskerettighetene til sine innbyggere. Dette er i det minste bildet vi får i Grozny Blues. Ifølge forskeren Karena Avedissian, som er ekspert på postsovjetisk politikk i Kaukasus, promoterer landets leder Ramzan Kadyrov en prorussisk ideologi. Med økonomisk støtte fra Moskva, og ved bruk av «beryktede sikkerhetsstyrker», har han gjenoppbygget landet etter krigens ødeleggelser og kjempet aktivt mot separatister og antirussiske initiativer. Som det kommer frem i filmen håndhever Kadyrov dessuten strenge islamske lover og leveregler, som innskrenker særlig kvinners rettigheter og gjør dem til underståtter for mannen. Ikke bare dét. Som Avedissian beskriver det: «Kadyrovs totale dominans krever absolutt lydighet og stillhet vedrørende noe som kan kritisere enten det tsjetsjenske eller russiske regimet.» I Grozny Blues står denne stillheten i sentrum. Bellucis dokumentar viser på en virkningsfull og delvis meditativ og melankolsk måte hvordan dagens byarkitektur i Grozny rydder vekk ruinene som røper fortidens overgrep. De pyntede fasadene ser på oss som kalde øyne med fortielse i blikket. I tomme slagord som «Grozny belives in you!» og «Grozny loves you», som pryder det offentlige rom, er det stillheten som taler. Filmen fremstiller det destruktive i den arkitektoniske velstanden, det tragiske ved disse skyskraperne og skjermene som skjuler historien i sin prangende glans. Byoppussingen fremstår i det hele tatt som et ledd i en snikende strukturell vold. Det er som om regimet kommer med en beskjed via det renvaskede bybildet: «Ikke tenk på fortiden, se på veien og kjør rett frem.» Motstand mot historieglemsel. Men filmen handler ikke bare om denne stillheten. Grozny Blues er også et portrett av fire tsjetsjenske kvinner som forsøker å bryte har vi skapt en guddom som ikke er villig til å tilgi menneskene deres synder. Ideen er på én og samme tid melodramatisk og øyeåpnende. Hvilke vilkår for det politiske – ifølge filosofen Hannah Arendt betinget av muligheten for å skape noe nytt – finnes i et miljø hvor ingenting lenger kan glemmes? Som resonansrom for internettalderen henter Peters passende nok frem strømninger fra 1800-tallets spiritisme, der det ble hevdet at døde og levende kunne kommunisere med hverandre. Kanskje er det delvis på grunn av denne skjulte forbindelsen mellom åndene, ideene og det digitale at det de siste 20 årene har kommet en strøm av samtidsromaner og poesi som går via åndeverdenen for å undersøke menneskesinnet, så som Lars Jakobsons Kanalbyggernes barn (1997), Gunstein Bakkes Den indre olding (2005), Ida Marie Hedes debutsamling Seancer (2010) og Kristin Sørsdals Guds hund (2013)? I Bakkes roman innebærer ikke døden at individene opphører å eksistere. Fortelleren Mathias og søsteren Regine blir beskrevet som soler ridd av magnetiske krefter – «probuterans», milelange energiladninger som slynges ut i verdensrommet. Søskenparet har fangarmer tilbake i tiden og plukker opp signaler fra døde mennesker med kroppene sine, noe som gjør dem ustabile og upålitelige – «ingentings forfatter, alltings fetter», er fortelleren Mathias’ beskrivelse av seg selv. Mediearkeologi. Når Peters beveger seg frem og til- bake i tid, fra det digitale til boken, fra analog til digital filmproduksjon, bedriver han mediearkeologi. Dette grepet gir masse sukker til den lesende hjernen, og får tankene til å foreta energiske krumspring. Kalendere hos aztekerne blir sammenliknet med en datamaskin, «a massive program that directed agriculture, war, reproduction, labor, and religious ritual», og skriftens oppkomst får en moderne slektning i databasen, «a device of administration and computation as well as literary storage and transmission». Ved å sidestille naturelementer, teknologi og medier på denne måten klarer dessuten Peters noe han hevder at mange av dagens medieteoretikere ikke er i stand til: «[T]o rethink technology as constitutive of the human being without thereby providing Silicon Valley with one more marketing argument.»1 Dette er en vittig og viktig ambisjon i en bok som er full av små spark til unavngitte nymaterialister (det siktes ikke til den objekt-orienterte tenkeren Quentin Meillassoux, men til hans «less temporal followers»), treffende karakteristikker av kanoniserte medieteoretikere («One reads McLuhan for sparks, not scholarship») og overveldende ros til dem han mener fortjener det («[Bruno Latour] is ubiquitous, clever as hell, exactly the right person to help us worry productively about the anthropogenic manipulations of our habitat»). Det er et rikt bord Peters forsyner seg av: Fra Latour tar han motet og gleden i å bruke overraskende, fortellende grep, fra Heidegger menneskets grunnleggende kastethet i verden og fra Arendt viktigheten av å hegne om mangfoldet. Peters innskriver det 21. århundrets mennesker i en historisk sammenheng, og nettets natur har bare så vidt begynt å åpenbare seg. «Med blikket mot Melkeveien» er hentet fra Vagant 4/2015, ute nå. Teksten er en del av en serie om digitalisering av offentlige meningsarenaer og av menneskets forestillingsverdener. Serien løper over flere Vagant-numre. Se også www.vagant.no den – fire kvinner som er ulydige og graver bak fasaden. Disse kvinnene jobber som menneskerettighetsaktivister under det repressive regimet – et regime som ikke bare fortier en fortid fylt av krig og krigsforbrytelser, men som forskanser seg mot kritikk ved å motarbeide ytringsfrihet. Kvinnene reiser rundt i Grozny og snakker med familier som har opplevd borføringer og drap på familiemedlemmer. Én kan fortelle at russerne deporterte folk frem til 2003, og at det nå er den tsjetsjenske militsen som gjør det. Kvinnene lytter og noterer ned disse erfaringene som ikke vil bli hørt og tematisert av regimet, og som derfor ikke får plass i offentligheten. I solidaritet med kvinnene graver filmen i landets tabubelagte traumer. Siden den første krigen mot Russland i 1994 har disse aktivistene dessuten vært opptatt av å dokumentere den tsjetsjenske virkeligheten med videokameraer. Gjennom hele filmen veksles det mellom nåtidsbilder av kvinnene, som kjører rundt i det moderne Grozny, og deres fortidige videoopptak, som avslører en brutal virkelighet: ruiner, lik, og tankser som brøyter seg gjennom ødelagte gater. Filmens fremste grep er nettopp kryssklipping mellom observasjonelle bilder av dagens Grozny, en rolig nåtid, og disse opptakene fra kvinnene selv, en kaotisk fortid. Gjennom dette grepet blir nåtidens ro bare tilsynelatende og overfladisk, angrepet av fortidens kaos. Kryssklippingen – som ikke bare blir et strukturelt valg for filmen som sådan, men et hovedmotiv i dens problematisering av Tsjetsjenias selvbilde og historiske narrativ – konfronterer historieløsheten som er i ferd med å bygges opp gjennom regimets oppussingsprosjekt. Grozny Blues er et portrett av de fire kvinnene, men kanskje vel så viktig er den et portrett av historieglemsel og historieforfalskning gjennom materiell restaurering. Film, der taler ind i verden LUX-prisen 2015. Nominerte: Mustang (Deniz Gamze Ergüven), Mediterranea (Jonas Carpignano) og Urok (Kristina Grozeva og Petar Valchanov) Den europæiske filmpris LUX kan tolkes som et propagandistisk EU-projekt – men måske rummer prisen også en måde at aktivere filmkunsten og højne chancen for, at filmene kan bidrage til den igangværende samfundsdebat. EU-FILMPRIS AV STEFFEN MOESTRUP Deres båd er netop kæntret under en storm i Middelhavet. Nu er de ombordværende kravlet op på en flydende metalkonstruktion, der måske rummer et fiskenet. Enkelte står oprejst endnu, men de fleste har så få kræfter tilbage i deres krop, at de kun vanskeligt formår at holde fast i rælingen. Udmattede, sultne, enkelte af dem døende. Og nu venter de. Venter på et Europa, der skal svare. Scenen optræder små tyve minutter inde i filmen Mediterranea (se også kritik s. 13) og udtrykker ret godt den særegne situation, det europæiske fællesskab står midt i. Et fællesskab, hvis næsten apatiske handlingslammelse – illustreret af den igangværende flygtningestrøm – nylig uddelte EUs filmpris LUX for niende gang ved en ceremoni i Strasbourg. Der er noget næsten paradoksalt i, at det europæiske fællesskab godt kan finde ud af at mønstre en filmpris, der blandt andet hylder flygtningedramaet Mediterranea, men ikke kan finde ud af at håndtere virkelighedens flygtningekrise. Der er uden tvivl mest brug for handling, men omvendt er det vel også tilfældet, at handling ofte kræver, at der forinden er sket en ændring i bevidsthed eller holdning, og det er måske set i det lys, at EUs filmpris begynder at give mening. At filmene kan være debatskabende. At film kan være med til at transformere den virkelighed, de behandler. Indstillet til LUX-prisen var tre film, og det er alle film, der på oplagt vis relaterer til problemstillinger, som er aktuelle for den europæiske virkelighed i dag. Mediterranea skildrer som sagt flygtningesituationen ved at følge to brødres flugt fra Afrika til Italien, hvor de får arbejde i frugtindustrien. Mustang er skabt af den fransk-tyrkiske instruktør Deniz Gamze Ergüven, og er et indfølt portræt af fem søstre, hvis spirende teenagenysgerrighed karambolerer voldsomt med det omkringliggende religiøst forankrede samfund. Endelig er bulgarske Urok en personlig beretning om hvad fattigdom kan gøre ved mennesker, illustreret ved en kvindelig lærers moralske dilemmaer, da hun trues med at blive smidt ud af sin bolig. Ren propaganda? Alle tre film taler som sagt ind i den europæiske samtidighed. Og alle tre film tematiserer for så vidt også europæiske værdier som lighed mellem kønnene og frihed under ansvar. Den kyniske iagttager vil således også kunne argumentere for, at denne politisk funderede filmpris blot er propagandamateriale for den fælles europæiske sag. Film er jo – som Joseph Goebbels så kløgtigt indså – et glimrende redskab til at propagandere, og da vinderen af årets LUX-pris blev offentliggjort, brugte præsident for Europaparlamentet Martin Schulz naturligvis også anledningen til at plædere for den europæiske sag og koble an til angrebene i Paris: «Med LUX-prisen ønsker vi at beskytte den kulturelle mangfoldighed i Europa. Modstandere af oplysning ønsker at ødelægge vores mangfoldighed med brutale midler i disse tider. Derfor har vi et civilisatorisk projekt, som vi må forsvare,» sagde Schulz, inden han offentliggjorde, at årets pris blev tildelt Mustang. I stedet for at anskue LUXprisen som et forsøg på at propagandere for europæiske værdier, kan man også se prisen som et eksempel på aktivistisk filmkunst. Valget syntes oplagt. Den fransk-tyrkiske instruktør Deniz Gamze Ergüven personificerer for så vidt en brobygger mellem Europa og Mellemøsten. Mellem det sekulariserede og det religiøse. Hendes film er indholdsmæssigt en hyldest til et moderne Tyrkiet. Et mere europæisk Tyrkiet, kunne man fristes til at sige. Selve skue LUX-prisen som et forsøg på at propagandere for europæiske værdier, kan man også se prisen som et eksempel på aktivistisk filmkunst. Ved at sprede kendskabet til disse film og sikre dem undertekstede visninger på tværs af Europa, kan filmene måske også være med til at nuancere debatter og tilbyde andre refleksioner. Jeg spurgte Mustangs tyske co-producer Frank Henschke hvad han multimedial utstilling vites ikke, men de fleste av byens aviser konstaterte i hvert fall at maleriet ikke holdt mål sammenliknet med beskrivelsen. Det er vanskelig å forestille seg en liknende situasjon i dag. I tidligere, mindre reproduksjonsvennlige tider var beskrivelsen en dyd av nødvendighet, og kritikerens eneste mulighet til å gjøre verkene synlige for leserne. I vår fotogene samtid er beskrivelsen stort sett overflødig. Siden Ruskins tid har denne typen deskriptiv prosa falt i anseelse, og innen kunstkritikken regnes den for å tilhøre den aller laveste kasten. I likhet med litteraturkritikerens pliktskyldige handlingsreferat er den noe man stamper seg igjennom, en transportetappe. I beste fall er beskrivelsen en oppvarming før man lar dommen falle. Ordløst. For modernistiske kritikere med FOTO: WIKIPEDIA COMMONS Julian Barnes: Keeping an Eye Open: Essays on Art Jonathan Cape, 2015 Den beskrivende kunstkritikken har falt i anseelse, men lever i beste velgående i skjønnlitteraturen og i den litterære essayistikken. Julian Barnes granskning av et par sko i et maleri av Manet viser verdien av grundig og vedvarende observasjon. BOKESSAY [email protected] Aktivistisk filmkunst. I stedet for at an- mente filmen kunne bidrage med i den igangværende samfundsdebat. «Jeg tror, der er to niveauer i filmen. Dels en diskussion af det tyrkiske samfund, men lige så vigtigt tror jeg, at filmen er et indspark i debatten om kønsroller. Hvilken rolle har kvinder i de forskellige samfund på tværs af Europa? Mustang er jo også et kvindeligt filmprojekt, som måske kun er blevet til, fordi det er en kvindelig instruktør, der kan lave scener, der ikke reducerer pigerne til seksuelle objekter, hvilket nok ville være sket, hvis det var en mandlig instruktør,» sagde Frank Henschke, der også hæfter sig ved, at den fiktive spillefilm kan noget andet, når det gælder aktivisme end dokumentarfilmen kan: «Filmens hold, som kommer fra både Frankrig, Tyskland og Tyrkiet, repræsenterer det, jeg drømmer om. Et samfund på tværs af kulturelle skel.» – Regissør Ergüven om vinnerfilmen Mustang «Hvis Mustang havde været en dokumentarfilm, var den sandsynligvis mere konfrontatorisk og konkret. Vi håber, at den narrative styrke sikrer en anden indlevelse hos publikum, som derved får nogle anderledes relationer til virkeligheden, end en dokumentarfilm kan give dem,» lød det fra Henschke. Flytte stemmer. Også Mediterranea er en fiktionsfilm, men denne tager dog mere markant udgangspunkt i nogle dokumentarfilmiske fortælleteknikker. Det sker eksempelvist ved brugen af håndholdt kamera, on-location optagelser samt et skuespillerhold, der næsten udelukkende består af amatører, og vel at mærke amatører som har været stort set det samme igennem, som filmens karakterer kommer det. Filmens producer Jon Coplon mener da også, at den særlige styrke ved Mediterranea er denne kobling af dokumentarisk realisme med fiktionens narrative styrke. «Vi ønskede at fortælle en mere almenmenneskelig historie end en dokumentarfilm kan, og den historie fandt vi med Koudos. I fiktionen sætter vi en ramme op, som nok gør relationerne mere tydelige og som har en mere markant påvirkningskraft, end dokumentarens mere løse struktur tillader det,» sagde Coplon, som dog var i tvivl om filmen nu også kan få en tydelig rolle i samfundsdebatten: «Filmen giver forhåbentlig individer mulighed for at relatere til flygtningeproblematikken på en anden måde end de kan via nyheder og statistik. Vi kan træde ind i Koudos’ verden for et par timer og dermed få nogle andre perspektiver. Det er ambitiøst og måske naivt at tro, at en film kan ændre verden, men den kan måske være et lille bidrag i en retning. Det er ikke sikkert, at de europæiske politikere ændrer deres stemme efter at have set filmen, men den kan forhåbentlig være med til at give et indblik og måske gøre et indtryk,» sagde Coplon til Ny Tid. Og Mediterranea fortjener i al fald at blive set. Den er yderst gribende i sin skildring af to mænds forskelligartede tilgang til livet i Europa. Mens den unge Abas frustreres og tyr til vold mod de lokale italienere, der behandler flygtninge som dyr, er Ayiva vedholdende i sin evne til at arbejde sig frem. Den italienske frugtindustri synes afhængig af disse mennesker, som samfundet på næsten paradoksal vis ikke ønsker, og denne afhængighed er det spinkle håb, som Ayiva kan ty til. Slutscenen illustrerer på forbilledlig vis det lys og det håb, som LUX-prisen måske også er et udtryk for. Mustang har premiere 26. februar, og Mediterranea har premiere 22. januar. Det er ennå uvisst om Urok kommer på norske kinoer. Les også Kjetil Røeds filmkritikk av Mediterranea på s. 13. [email protected] Et forsvar for beskrivelsen Usynlig fiende. Et stykke ut i filmen sitter kvinnene på et kontor og reflekterer over denne fienden som forsøker å gjøre seg selv uangripelig, usynlig. «En gang var situasjonen veldig annerledes: Vi visste hvem fiendene var. Fiendene var de som kom mot oss med våpen,» sier en av dem. På 90-tallet slengte de seg foran tankser og bannet til soldater. Hvordan skal de kjempe i dag, mot en fiende som har forandret karakter, som er undertrykkende på en mer skjult måte? Hvordan skal de kritisere en strukturell vold hvis makt skjuler seg bak polerte fasader og tomme propagandaplakater? Grozny Blues stiller – og gir ett svar på – spørsmål som dette (spørsmål som strekker seg forbi den tsjetsjenske situasjonen og gjelder relasjonen mellom film og samfunn generelt): Hvordan synliggjøre en usynlig fiende? Hvordan fremstille maktovergrep som ikke manifesterer seg i en soldatskikkelse? Her kommer den tidskryssende klippingens potensial inn i bildet: Ved å sammenstille bilder fra forskjellige tider, kan filmer motvirke de problemfrie, endimensjonale og historieløse nå-bildene som produseres av et kontrollerende regime. Kryssklippingen i Grozny Blues både utstiller og angriper nåtidens byfasade som en glemselens frisone. Ved rastløst, melankolsk og misfornøyd å klippe mellom nåtiden og fortiden, reintroduserer filmen ruinene i byens fasade – som en klage og som et angrep. Den utstilte skjørheten i det bestående ved dagens Tsjetsjenia, eller volden og det ustabile i de moderne byggverkene, får et poetisk bilde i filmens åpning og avslutning: En skyskraper i natten, bare lyst opp av flammene som er i ferd med å sluke den. produktionen mimer da også den kulturelle mangfoldighed, som præsidenten plæderede for, hvilket også blev bemærket af Ergüven, idet hun modtog prisen: «Filmens hold, som kommer fra både Frankrig, Tyskland og Tyrkiet, repræsenterer det, jeg drømmer om. Et samfund på tværs af kulturelle skel,» sagde Ergüven. Mustang er da også en stærk film. Det lykkes Ergüven at komme meget tæt på de fem unge skuespillerinder og iscenesætte en overbevisende fortælling om pigernes forsøg på at gøre oprør mod fastgroede normer, hykleri og dobbeltmoral. At følge pigerne i teenageårerne – vel nok livets mest transformative fase – afstedkommer desuden en særlig skrøbelighed, der får søstrenes sammenhold og fælles fodslag mod samfundsnormere til at fremstå desto mere skæbnesvangert og fyldt med personlige omkostninger. AV SIMEN JOACHIM HELSVIG Da J.M.W. Turners maleri Slavers Throwing overboard the Dead and Dying — Typhon Coming on ble stilt ut i Boston Museum of Fine Arts i 1877, var borgerskapet allerede så kjent med maleriet gjennom esteten og kritikeren John Ruskins poetiske gjengivelse av det, at museet så seg nødt til å utstyre utstillingssalen med kopier av Ruskins tekst. Mens publikum manet frem tekstens bilde for sitt indre øye – «Purple and blue, the lurid shadows of the hollow breakers are cast upon the mist of the night, which gathers cold and low, advancing like the shadow of death upon the guilty ship as it labors amidst the lightning of the sea» – kunne de gløtte opp på det grumsete tablået som hang på veggen. Hvordan man opplevde dette tidlige eksempelet på en hang til strenge, formale analyser var det lite som var mer foraktelig enn beskrivende kritikk som baserte seg på en personlig opplevelse av kunsten. Etter 1960-tallet har den derfor søkt tilflukt i skjønnlitteraturen og i den litterære essayistikken. Her i Norge er Ole Robert Sunde og Karl Ove Knausgård eksempler på forfattere som ofte beskriver kunstverk med utgangspunkt i den subjektive erfaringen. Det er ikke overraskende at forfattere har en dragning mot visuelle kunstverk; de dvelende beskrivelsene synes ofte å være forsøk på å oppfylle en lengsel etter å bevege seg fra språkets kausale syntaks, der det ene følger det andre, mot bildets samtidige tablå der begivenheter inntreffer side ved side, og der den forløpende tiden opphører. «Jeg skulle gjerne bo i dem i et århundre/blandt kyrassene der, med maven full av høyfrø,» skriver Rolf Jacobsen om noen venezianske vevnadener i diktet «I gobelinsalen». Tor Ulven har formulert en liknende tanke: «... men ikke bare dette, at det er makeligere å betrakte et landskap enn å være i det, men noe helt annet, kanskje det at man kan forsvinne i et landskap som ikke finnes, et som aldri har eksistert ...» Det er heller ikke overraskende at billedkunstnere selv har hatt en tendens til å være skeptiske til ordene. Henri Matisse mente at kunstnere burde få tungen kut- tet av. Den lite snakkesalige Lucian Freud påsto at hva han selv hadde å si om sine arbeider, kunne sammenliknes med en tennisspillers grynt idet han slår en ball. Georges Braque skrev at det eneste som teller i kunsten, er det som ikke kan forklares. Det beskrivelige. Den engelske forfatteren Julian Barnes er tilsynelatende enig. Om den engelske abstrakte maleren Howard Hodkin skriver Barnes: «My increasing absorption of and in [his pictures], rarely translate into coherent comment ... I can describe what I see in front of me like a novelist writing travel notes.» Det er et snev av koketteri i denne innrømmelsen av utilstrekkelighet i møte med kunsten, for Barnes kunstneriske «notater» er svært ofte briljante. Barnes er mest kjent for romaner som Flauberts papegøye og Livets nivåer, men har også skrevet om kunst for tidsskriftene New York Review of Books og Modern Painters. 17 av disse essayene om kunstnere som Gustave Courbet, Paul Cezanne og Felix Valotton er nå samlet i boken Keeping an Eye Open: Essays on Art. I introduksjonen skriver han selv at boken dreier seg om hvordan især fransk maleri tok veien fra romantikken til realismen og videre til modernismen. Heldigvis er boken mer enn dette; et gjennomgående tema er nettopp forholdet mellom hva man ser, og hva man kan beskrive. Boken er et godt argument for at deskriptive skildringer kan være givende, ja, til og med livgivende, for i sin anekdotiske iver og søken etter talende detaljer klarer Barnes å gi liv til malerier som forlengst har fått et preg av museal ferniss. Essayene i Keeping an Eye Open er eksempler på og forsvar for grundig, vedvarende observasjon. Særlig kapittelet om Edouard Manet, den franske kunstneren som gjerne regnes som det modernistiske maleriets foregangsmann, overbeviser en om at den beskrivende kritikken fortsatt har sin berettigelse. Rifler og sko. En stor del av Barnes es- say om Manet omhandler en versjon av Henrettelsen av Maximillian, som Manet malte i tre utgaver mellom 1868 og 1869. Vi vet lite om opprinnelsen til maleriet, skriver Barnes, det finnes hverken skisser eller samtidig biografisk sladder som kan opplyse oss. Nettopp denne uvissheten gir forfatteren anledning til å lese bildet med friske øyne. Maleriet viser den østerrikske erkehertug Ferdinand Maximillian idet han står foran eksekusjonspelotongen. Erkehertugen ble innsatt som keiser av Mexico i 1864 etter at britene, spanjolene og franskmennene – datidens europeiske kreditortroika – invaderte landet som følge av president Juárez manglende vilje til å betale statsgjeld. Karrieren som keiser varte i tre urolige år før Maximillian ble skutt av republikanske opprørere i 1867. Det var med andre ord en betent politisk situasjon som var forelegg for Manets maleri. Men til tross for at motivet er en henrettelse, er bildet nesten uten dramatikk. En samtidig kritiker beskyldte Manet for å gi tøfler like stor verdi som ansikter i maleriene sine, og det er nettopp skotøyet, foreslår Barnes, som peker på det moderne ved Manets bilde. I sin iver og søken etter talende detaljer klarer Barnes å gi liv til malerier som forlengst har fått et preg av museal ferniss. I motsetning til i Francisco Goyas kjente Henrettelsene 3. mai 1808, der de mørkkledde soldatenes kraftige støvler og rigide positurer idet de avfyrer riflene vitner om dødsskvadroner som tramper ned enhver oppstand, står Manets soldater på retterstedet med løs og ledig benstilling. Barnes skildrer de meksikanske soldatenes føtter inngående, i et avsnitt som fortjener å siteres i hele sin lengde: «the squaddie in the middle is idiosyncratically putting all his weight on his left foot, grounding only the heel of his right foot. These feet are clearly meant to be noticed, since Manet has embellished them with white spats ... They are feet sinking themselves in for useful work, like when a golfer shuffles for balance in a bunker. You can almost imagine the [officer’s] pre-execution peptalk about the importance of getting comfortable, rela- xing the feet, then the knees and the hips, pretending you’re just out for a day’s partridge or woodcock ...» Når forestillingen om golfspilleren som sikter inn en putt først har prentet seg inn i bevisstheten, blir bildet aldri det samme igjen; Barnes’ beskrivelse legger seg som et filter over Manets maleri. Men like vanskelig er det ikke å la seg overbevise om at disse føttene er bildets nøkkel: Dette er ikke en tropp med bødler, som hos Goya, skriver Barnes, men soldater som utfører hverdagslige plikter, hvorav én er henrettelsen av en keiser. Det er ingen moral i Manets maleri, hverken i motivet eller i den maleriske utførelsen: sko, rifle, keiser, mur – de er alle malt i det samme flate, matte lyset. Gjenskape. Den konsentrerte og detal- jerte skildringen ansporer til å saumfare resten av bildet med samme granskende blikk: Man legger merke til den vesle stroppen som er festet under keiserens hake for å unngå at sombreroen faller av, og som får ham til å fremstå som et barn. Dette fortumlede uttrykket forsterkes av at offiseren på keiserens venstre side (hvorfor holder de hender?) heller ikke ser ut til å forstå hva som foregår, som om de betraktet sin egen henrettelse fra avstand. Og den lille gruppen mennesker som henger over muren ved retterstedet – river de seg ulykkelig i håret i sorg over keiserens skjebne, eller betrakter de det hele adspredt med hodet i hendene som døsige glansbildekjeruber på en sky? I siste ende er det å beskrive kanskje bare en øvelse i å se. Men å gjengi er også å gjenskape, og selv om mye går tapt i oversettelsen fra ett medium til et annet, frembringes nye bilder gjennom teksten. Barnes vurderer om et kunstverk er vellykket ved å stille noen enkle spørsmål: Fanger det øyets interesse, engasjerer det hjernen, ansporer det til refleksjon, og beveger det hjertet? Hvis Barnes' essay underlegges de samme kriteriene, er svaret et rungende ja. Helsvig er billedkunstner og skribent. [email protected] 22 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING JANUAR 2016 (16.1–17.2) | NR 1 Kritikk LITTERATUR FILM Susan Sontag: Kunst, liv og engagement Susan Sontag: Det komplette Rolling Stone-interview Møller Forlag, 2015 For at være i live må man føle og tænke, overskride sig selv. Intellektuelt engagement var for Sontag først og fremmest båret af denne trang til dannelse og selvoverskridelse INTELLEKTUELLE ALEXANDER CARNERA «Den eneste mulige metafor på åndens liv,» skrev politologen Hannah Arendt, «er fornemmelsen af at være i live. Uden livets åndepust er menneskets krop et lig, uden tænkning er menneskets ånd død.» Susan Sontag var enig. I andet bind af sine dagbøger og notesbøger (As Consciousness Is Harnessed To Flesh) erklærer hun: «At være intelligent er for mig at se ikke ligesom at gøre noget ’bedre’. Det er den eneste måde jeg eksisterer på … Jeg ved, at jeg er bange for passivitet (og afhængighed). Når jeg bruger min forstand og min ånd, er der noget, der får mig til at føle mig aktiv (uafhængig). Og det er en god ting.» At tænke og leve. Sådan indleder Jonat- han Cutt forordet til sit komplette Rolling Stone-interview fra 1978 med Susan Sontag. Hun kredser om en menneskelig drift båret af nysgerrighed og erkendelse – et hungrende begær efter liv. For at være i live må man føle og tænke, overskride sig selv. Intellektuelt engagement var for Sontag først og fremmest båret af denne trang til dannelse og selvoverskridelse. Hun ville have løbet skrigende bort fra vor tids samlebåndstænkning i uddannelsessystemerne. Og ville der overhovedet være plads til hende som inspirator i et faringsfelt. I bøgerne At betragte andres lidelser og Falske forestillinger om sygdom viser hun hvordan vores blik for sygdom, dæmoner, smerte og lidelse skærper sansen for det væsentlige i livet og evnen til at række hånden ud til de fremmede som skiller sig ud. stadig mere glat og ligegyldigt offentligt rum? For den nye generation af skandinaviske læsere er Susan Sontag ikke en selvfølgelig figur. 1960’erne og frem til det nye årtusind var Sontags epoke. I en tid hvor de frie ånder opleves som en mangelvare er den danske udgivelse mere end på sin plads. Bogen er historien om en offentlig intellektuel og et både kunstnerisk-lidenskabeligt og politisk engagement der samler sig i én og samme person. Sontag var et stærkt bevis på at det at leve et tænkende liv og at tænke over det liv, man lever, kan være komplementære og livsbekræftende aktiviteter. Camp og visioner. Sontag blev født i 1933 og døde af kræft i 2004. Hun voksede op i det vestlige Amerika, men flyttede senere til New York, der sammen med Paris udgjorde hendes faste base resten af livet. Hun var et barn af 60-tallet med blik for både populærkultur og europæisk modernisme. Og så var hun en énmandshær der introducerede alverdens livshungrende nysgerrige til en hel generation af især franske og tyske tænkere og forfattere lige fra Roland Barthes til Walter Benjamin. Hun fodrede de grænsesøgende og utilpassede unge med nye åbninger for livsformer i det seksuelt-eksperimentelle, for Sontag kaldet camp (lang tid før queer) og følte sig ligeså godt tilpas blandt punkere til punkkoncerter med Patti Smith som blandt læsenørder til litterære oplæsninger. Hun satte altid en høj standard for kvalitet, men hun besad også det sjældne «øje» der kan se det visionære i det politisk problematiske. Hun kaldte eksempelvis Leni Riefenstahls film Viljens triumf for et mesterværk uden at bortforklare nazistisk propaganda med æstetisk undskyldning. Jeg kan lide dialog, og jeg ved, at en masse af mine tanker er et produkt af samtale. Første gang verden hører om Susan Sontag er da hun i 1968 er inviteret af den nordvietnamesiske regering sammen med en delegation af antikrigsaktivister og reportere fra krigen. Begivenheden «fik mig til at revurdere min identitet, mine bevidsthedsformer, min kulturs psykiske former, sprog, moralsk beslutsomhed, psykologisk udtryksfuldhed,» siger hun. Da hun næsten tre årtier senere i 1993 befinder sig i Sarajevo og bliver spurgt om hun vil opføre Samuel Becketts Venter på Godot, tøver hun ikke. Mens bomberne regner ned udenfor teatret opføre hun 23 SUSAN SONTAG. FOTO: AFP PHOTO/LLUIS GENE stykket, en handling der kan opsamles i titlen på én af hendes vigtigste bøger: At betragte andres lidelser. Interviewet som samtale. For det legen- dariske Rolling Stone Magazine (RSM) var det oplagt at få et større interview i kassen med Sontag. Hun var indbegrebet af den kunstneriske og politiske livsform der kunne udfordre the establishment samtidig med at hun altid havde noget interessant at sige. Da hendes bog om fotografiet er udkommet året før, i 1978, er tiden kommet. Men vil hun tale? For de fleste af hendes forbilleder, de europæiske modernister, er journalister og interviews forbundet med tom ordudveksling og sandheden forbundet med stilhed, med eftertanke, med det at skrive. Ikke snak. Men for Sontag er det anderledes: «Jeg kan lide interviewformen … og jeg kan lide den, fordi jeg kan lide samtale, jeg kan lide dialog, og jeg ved, at en masse af mine tanker er et produkt af samtale. På en måde er det sværeste ved at skrive, at man er alene og må etablere en samtale med sig selv, hvilket er en grundlæggen- de unaturlig handling. […] samtalen giver mig en chance for at finde ud af hvad jeg mener. Jeg vil ikke vide noget om publikum, for de er en abstraktion, men jeg vil vældig gerne vide, hvad en enkelt person mener, og det kræver et særligt personligt møde.» Første del af samtalen finder sted i 1978 i Paris, anden del finder sted næsten et halvt år senere i New York. Fotografiet er et casestudy i, hvad det er at leve i det 20. århundrede i et højtudviklet, industrielt forbrugersamfund. Billede og virkelighed. Om sin tidlige gen- nembrudsbog Against Interpretation siger hun at hun ikke har forladt den grundlæggende tanke om stil. «Vores blik på virkeligheden er et spørgsmål om stil.» … «Lad være med at fortolke, der er ikke noget at fortolke.» Det er den samme grundidé der går igen i hendes syn på fotografiet og senere i hendes syn på sygdom. I sin bog Fotografiet siger hun at «fotografiet giver én nye øjne, renser éns blik». I samtalen fremhæver hun hvordan modsigelsen eller dobbelttydigheden ved det at se både er et problem og en mulighed. «Fotografiet er et casestudy i, hvad det er at leve i det 20. århundrede i et højtudviklet, industrielt forbrugersamfund.» Sandheden findes på en måde i tingene og Sontag gør billede og virkelighed til komplementære begreber: Når virkeligheden forandrer sig, forandrer billedet sig også. Da Sontag bliver syg med kræft begynder hun at tænke over sygdommen, hvordan vi bruger ord og billeder til at tale om det syge og fremmede og os selv, og hvordan det er forbundet med skam og falske billeder. Sygdommen forfølger hende i de sidste 25 år af hendes liv. I lange bevægende passager taler hun om lidelsen som resonansbund for erfaring. Forandringens mulighed findes i kroppen som er smertens plads. Noget brydes ned og noget nyt opstår – sygdommen og kroppen som sted for opretholdelsen af et kritisk standpunkt. Sygdommen var indtil hendes død med til at skabe et udvidet er- Kunst og liv. Allerede som 13-åring læste hun Kafka og Thomas Mann. Da hun et par år senere i gymnasiet læser Brødrene Karamazov (Dostojevskij) siger hun: «Det her er utroligt, nu ved jeg, hvorfor jeg skal leve.» Chokket og samtidig lysten til at forfølge denne mærkelige forbindelse mellem kunst og liv fulgte hende resten af livet. Fra hendes fiktion og essays om sygdom til teateropsætninger og dokumentarfilm kredser hun om spørgsmålet: Er kunsten middel til forandring eller er kunsten selve forandringen? Selv sagde hun: «Den virkelig alvorlige holdning, er den, der opfatter kunsten som et middel til at opnå noget, som man måske først opnår, når man opgiver den.» I så fald handler det om at opgive utopien, forestillingen om noget på den anden side, opgive forestillingen om et mål som noget der venter én som et resultat af ens anstrengelser. For måske handler det ikke om målet (som vi aldrig ved hvad er) men om modtagelighed, måden vi er bevidst på? At kunsten selv – den praksis og anstrengelse det er at skrive, læse, tænke, filme – er selve forandringen. Mod slutningen af samtalen siger hun at det som flyder sammen i hendes fiktion såvel som i hendes essays og teateropsætninger er «en søgen efter en overskridelse af selvet, et forsøg på at blive en anden eller bedre eller ædlere eller mere moralsk person – på den måde, at alt det, man stræber efter og ærer, derfor får karakter af noget moralsk, fordi det får egenskab af en kunst eller et imperativ eller et mål eller et ideal». Så måske er kunsten begge ting, både den praksis der forandrer, men også et middel til forandringen? Udgivelsen af det komplette Rolling Stone-Interview og Jonathan Cotts forord efterlader én med et indtryk af et gennemført seriøst menneske der på ny tør stille de grundlæggende spørgsmål: Hvad er et menneske? Hvad er skønhed? Hvad er lidelse? Hvilke liv skad reddes? Hvad kan vi gøre? Hvilket ansvar har vi for de som lider? Hvad tjener tænkning, kunst og litteratur til overhovedet? Alexander Carnera er forfatter og essayist, og fast skribent i Ny Tid. [email protected] NORGESPREMIERE 15. JANUAR! Delt, men ikke felles Philippe Escande og Sandrine Cassini: Bienvenue dans le capitalisme 3.0 Editions Albin Michel, 2015 Det er langt igjen til delingsøkonomien gir klingende mynt i felleskassa. PAAL FRISVOLD Venice Beach i California består ved første øyekast av en ganske normal strandpromenade med noen kule restauranter og teltliknende butikker som for det meste selger capser og t-skjorter. Mer laidback atmosfære skal man lete lenge etter, særlig når eimen av marihuana ikke sjelden svever rundt kroppsbyggende ungdom, ikledd ikke stort mer enn skyggelue og solbriller. Opp igjennom seksti-, sytti- og åttiårene ga Venice Beach oss likevel Jimi Hendrix, joggedilla, skateboard og rulleskøyter, salatbarer, helsekostbutikker, Ray-Ban-solbriller og Eastpack-ryggsekker. Ofte tok det fem–ti år før trenden nådde USAs østkyst, og ytterligere fem før den nådde Europa. Ville du bli suksessrik, kunne du sette deg på en strandkafé i Venice Beach og observere livsstil og mote, fly tilbake til Europa og bare vente på at trenden kom smygende fra over there. Felles for Venice-trendene var at de skapte etterspørsel etter varer og tjenester som bidro til økonomisk vekst og arbeidsplasser. Eneste samfunnstrussel var dånende blikk fra vestkantfruer over rastahår og stadig synligere kroppsdeler under hullete jeans. GAFA-invasjonen. Men USAs vestkyst skulle ha mer å by på enn nye livsstils trender: Kombinasjonen av sol, hippier og risikovillig kapital har avfødt en kreativitet som ifølge boken Bienvenue dans le capitalisme 3.0 – «Velkommen til kapitalismen 3.0» – ga støtet til den såkalte GAFA-invasjonen: at Google, Apple, Facebook og Amazon har okkupert våre liv. Nå også Uber, Tesla og Starbucks. Vestkantfruene med sine lange blikk er blitt til voldelige taxisjåfører som juler opp Uber-kunder og blokkerer bytrafikken i Europas hovedsteder. I dag er en Uber-bil dyrere enn en yellow cab i New York fordi det både er lettvint og trendy å bli hentet av en vennligsinnet sjåfør og slippe å betale på stedet. Men når etterspørse- Helt normalt. Kan vi stå i mot delingsøko- nomiens intense krefter? spør forfatterne Philippe Escande og Sandrine Cassini. Bør vi ikke gi eksempelvis muslimsk innvandrerungdom mulighet til å tjene penger ved hjelp av en bil og en smarttelefon, i stedet for å bli gående arbeidsløs og desillusjonert, komme i bråk, bli satt inn og omvendt til freedom fighters i Syria? Eller skal vi sette inn alle krefter for å bevare det 200 år gamle beskyttede taxisjåføryrket, hvis hovedfunksjon i dag kanskje nettopp er å gi ufaglærte innvandrere en mulighet til å tjene penger på lovlig vis – dog i langt mer begrenset omfang? I Escande og Cassinis bok er konflikten mellom Uber og taxinæringen bare en forsmak på hva som venter oss. Og med «oss» mener forfatterne alt og alle. For alle samfunnets områder vil før eller siden bli invadert, ja, invadert – som antyder okkupert og nærmest terrorisert – av den digitale revolusjonen. Med slik alarmerende ordbruk lokker de franske journalistene leseren til å se på fenomenet delingsøkonomi i både et bredt og historisk perspektiv. Bør vi ikke gi muslimsk innvandrerungdom mulighet til å tjene penger ved hjelp av en bil og en smarttelefon, i stedet for å bli gående arbeidsløs og desillusjonert, komme i bråk, bli satt inn og omvendt til freedom fighters i Syria? Naturlig utvikling. Morsomt er det å høre Sokrates’ utsagn om at «skriften vil fryse tanken» – og om hvordan munkene fordømte trykkekunsten. Men mer interessant er fremstillingen av delingsøkonomien som like utslagsgivende for samfunnsutviklingen som oppfinnelsen av dampmaskinen, eller endringene som fulgte i kjølvannet av elektrisiteten, med oljen like etter. Damp, elektrisitet, olje – og nå, den digitale revolusjon. Forfatterne trekker tråder tilbake til tilblivelsen av telegrafen, telefonen og datamaskinen, og viser hvordan den ene teknologien bygger på den andre når det utvikles nye produkter og tjenester som forvandler vårt samfunn og vår økonomi. Slik sett kan man ikke påstå at verden står overfor en en symbolsk avgift for hvert tonn skip de eier. Dette fordi den skaper positive økonomiske ringvirkninger og sysselsetting. Eller petroleumsnæringen, som – med tilsynelatende høy skattesats – blir gitt enorme avskrivningsmuligheter som betyr at andre skattebetalere dekker oljeselskapenes helsidesannonser, golden handshakes og leteutgifter. Fremveksten av delingsøkonomien er således bare et resultat av ønsket om å gjøre nøyaktig slik store næringer allerede gjør og nyter godt av: å slippe å bidra til fellesskapet. uventet revolusjon: Delingsøkonomien er en konsekvens av en helt naturlig historisk utvikling. pirater. Franske mediehus, som norske, er ofre for Facebook og Googles enorme annonseinntekter, som tidligere gikk til papiravisene. Fra leserens perspektiv kunne man ønske at forfatterne av Bienvenue … forsøkte å forholde seg noenlunde objektivt til det nye økonomiske fenomenet. Hyppig bruk av ord som «invasjon», «barbarer», «vampyrer» og «pirater» for å beskrive de amerikanske selskapene, gjør det klart at det finnes en dyptgripende bitterhet i mediebransjen overfor endringene GAFA-selskapene har forårsaket. De samme katastrofale følgene varsler forfatterne på en overbevisende måte vil komme til andre, fortsatt uberørte sektorer som helse, forsvar, utdanning og finans. Alle vil vi bli Amerikanske arbeidsløse på grunn av GAFA-piratene. Skatt? Hvem sa skatt? Kritiske røster sier at delingsøkonomiens produktivitetsvekst ikke fører til økt sysselsetting, og at den økonomiske veksten ikke øker velferden: Myndighetene kan ikke lenger tjene penger på arbeidstakerne. Med digital teknologi og en datamaskin i lomma, omgås statens inntektsbase. Like skadelig for samfunnet er GAFA-enes skatteoptimalisering – muliggjort av teknologi og dyktige, høytlønnede advokater, noe verdenssamfunnet altfor lenge har sett på med åpne øyne uten å reagere. Hvorfor skal vi tillate Ryanair å ta en Double Irish – det vil si benytte seg av Irlands lave skattesatser som ikke dekker inntekter fra såkalte offshoreselskaper? Det samme kan man si om skipsfartsnæringen i Europa, som er unntatt vanlig selskapsbeskatning og i stedet betaler Kanskje er det nettopp samfunnets manglende evne til å gjøre konsekvensene av den digitale revolusjonen til et felles gode, som er bokens hovedpoeng. Et annen utfordring er utviklingens tempo. Delingsøkonomien ødelegger tradisjonelle forretningskonsepter og samfunnsbastioner i en fart myndigheters administrative tilpasningskapasitet bare kan drømme om. Hvem er ansvarlig for å identifisere nye løsninger som sørger for at tjenester som Airbnb og BlaBlaCar kan bidra til fellesskapets kasse og respektere arbeidstakeres rettigheter, når betalingene skjer direkte mellom tilbyder og forbruker? Her har OECD, EU og nasjonale myndigheter, foruten næringsinteresser, ligget i en kollektiv dvale. Klikk-demokratiet. Foruten å gå inn i dis- se problemstillingene, gir boken leseren et bredere perspektiv på den digitale revolusjonen, og påpeker farene ved BigBrother-samfunnet. Igjen ser vi hvor kort myndigheter har kommet, denne gangen i å sørge for å streke opp det hårfine skillet mellom beskyttelse av privatlivets rettigheter og muligheten til å overvåke våre bevegelser og digitale fotavtrykk. Her kunne boken med letthet ha gått dypere inn i materien for å balansere den brede beskrivelsen av delingsøkonomiens barbari og muligheter. EU-domstolens avgjørelse som tvang Google til å tilby sletting av informasjon, er en sped, men viktig begynnelse. Kommisjonens beslutning om å bøtelegge Apple, Fiat Chrysler og Starbucks for manglende skattebetaling havnet i samme kategori, men kom like etter bokens utgivelse. Ingen nasjonalstater ville hverken ha hatt mot eller makt til å gjøre det samme uten hjelp fra Brussel, noe italienske myndigheters nylige straff av Apple for skatteunndragelse er et bevis på. Sosiale mediers rolle i å mobilisere massene er også et relativt nytt, men viktig fenomen. Igjen har den digitale revolusjonen servert oss et tveegget sverd som skriker etter klare rammer og regulering. For mens Beppe Grillos Femstjernersbevegelse revolusjonerte det italienske politiske landskapet ved sin eksklusive bruk av internett og sosiale medier til glede for en hel generasjon, må webbrukere samtidig ta absurde valg som enten å bruke penger på å bygge sykehus eller å bombe Libya. Slik mener forfatterne det såkalte klikk-demokratiet kan styre et lands politiske agenda til vanvidd. Slik massemobilisering bidrar til å undergrave helt grunnleggende samfunnsinstitusjoner for det representative demokratiet, og ifølge forfatterne gå så langt som til å rive nasjonalstatene fra hverandre. Fra pragmatisk til filosofisk. Bokens styr- ke er spørsmålene den stiller, og beskrivelsen av samfunnets manglende evne til å takle omstillingene som må til. Svakheten er fraværet av antydning til konkrete løsninger på utfordringene som tilsynelatende står i kø. Bienvenue … utelater å svare på spørsmålet i innledningen om hvordan samfunnet kan gjenoppfinne velferdsstaten i begynnelsen av den digitale revolusjonen – «kapitalismens tredje nivå». Dette er synd, for fremstillingen av konsekvensene av den «barbariske» GAFA-invasjonen skaper høye forventninger. I stedet for gode svar får vi servert en lang rekke filosofiske sound bites fra helt tilbake til den greske mytologiens trollmann og oppfinner Prometheus. Kanskje er det nettopp samfunnets manglende evne til å gjøre konsekvensene av den digitale revolusjonen til et felles gode, som er bokens hovedpoeng. Uten at den vet det selv. Frisvold et skribent, tidligere leder av Europa-bevegelsen, bosatt i Brussel. [email protected] Farlig barn har mange navn Patrick Cockburn: The Rise of the Islamic State. ISIS and the New Sunni Revolution Verso, 2014 En bok om ISIS som har et militært mer enn et religiøst fokus. TERROR HENNING NÆSS Société des réalisateurs de films len stiger, gjør prisene det samme – slik at de gamle, skrukkete taxiene igjen blir lønnsomme. Denne utviklingens parallell finner ikke sted i Europa – i hvert fall ikke det kontinentale Europa, hvor Ubers virksomhet er blitt forbudt både i Tyskland, Frankrike og Belgia. Patrick Cockburn er Midtøsten-korrespondent for The Independent, og har arbeidet for The Financial Times. Han har skrevet tre bøker om Iraks nære historie. «Det er grunn til å tro at vi vil se flere ISIS-angrep på europeisk jord fremover,» skrev Cockburn i Klassekampen 18. november 2015. Og bemerket: «I Vesten legger folk bare merke til disse ugjerningene når de skjer i deres egne gater, men selvmordsbombere fra ISIS drepte 43 mennesker i Beirut 12. og 26. november. Disse angrepene er nesten umulige å stoppe, siden de er rettet mot sivile, og siden selvmordsbombere er villige til å utslette sine angrepsmål.» Ulike grupper. Den 23. september 2014 ut- vides USAs bruk av luftbomber til Syria for avverge utviklingen av jihadisme i området. Syria blir lagt i ruiner og splittes. Hva er løsningen for landet? Assad-regimet blir utsatt for en rekke angrep fra ulike hold. Som alltid har angrepene som Assad og hans allierte står bak, vært nådeløse. ISIS kjemper altså ikke bare en kamp mot Vesten, men om retten og mak- ten til området, og kampen står blant annet mellom sunni- og sjiamuslimer. En rekke forskjellige grupperinger kjemper for sin eksistens i Irak og Syria: Sjiaer, sunnier, kurdere, alawitter og kristne – alle disse gruppene forlanger eksistensberettigelse. Og som Cockburn skriver: ISIS er produktet av en lang æra med krig i Irak og Syria, hvor martyriet som oppnås gjennom selvmordsbombing, frister folk som ellers ikke har noen fremtid. De angriper alle andre eksisterende ikke-sunnimuslimske grupper, som de ser på som uttrykk for vestlig dekadanse og polyteisme. Kalifatet. ISIS’ store fordel er at gruppen har vært i stand til å operere på begge sider av den syrisk-irakiske grensen, skriver forfatteren. Også inne i Syria har ISIS utviklet jihadistisk krigføring. De mange militære opposisjonelle gruppene til Assad-styret blir dominert av ISIS. Ulike jihad-grupperinger har fortsatt å kjempe innad i Syria. Mens Al Qaida var en idé snarere enn en organisasjon, skriver han, er ISIS’ mål å opprette et muslimsk kalifat i Midtøsten. I løpet av de nevnte 100 dagene som denne boken hovedsakelig dreier seg om, forvandlet den sivile tilstanden i området seg drastisk. Etter USA og Frankrikes angrep i Syria, brøt landet fullstendig sammen, og den sivile befolkningen kunne for eksempel ikke lenger stole på at de hadde elektrisitet. Befolkningen måtte koke vann på propangass, men på et visst tidspunkt tok også gasstilførselen slutt. Saudi-Arabia. ISIS’ viktigste oppgave er å skremme folk. Men organisasjonen har ikke oppstått av ingenting. Cockburn skriver: «The importance of Saudi-Arabia in the rise and return of Al-Qaeda is often misunderstood. Saudia-Arabia is influential because its oil and vast wealth makes it powerful in the Middle East and beyond. But it is not financial resources alone that makes it such an important player. Another factor is its propagating on Wahabism, the fundamentalist, eight- eenth-century version of Islam that imposes sharia-law, relegates women to status of second-class citizens, and regards Shia and Sufi as non-Muslims to be persecuted along with Christians and Jews.» ISIS har, som Cockburn skriver, blitt mest populær i sunniområder. Flere og flere syriske opprørere har gått over til ISIS, som blir sett på som en pengesterk paramilitær gruppe også for andre syriske opprørere, og som velegnet til å trene opp andre militære opprørsgrupper i området. ISIS’ fremvekst. I det første kapittelet i bo- ken tar Cockburn for seg ISIS’ bakgrunn og fremvekst, sett på bakgrunn av utviklingen i Syria og Irak. I januar 2014 tok ISIS over Falluhja, som ligger 40 engelske mil vest for Bagdad, en by som ble stormet av USAs marine ti år tidligere. Innen juni 2014 hadde ISIS overvunnet alle andre jihadistiske grupper, og var blitt den mest effektive paramilitære opprørsgruppen i verden. Hver gang det blir skaffet våpen til andre anti-Assad-grupper, blir ISIS styrket, fordi de alltid finner en måte å frata disse gruppene dette militære utstyret på. Og slik øker ISIS sin militære overlegenhet. Den 6. juni 2014 begynte ISIS’ angrep på Mosul, den nest største byen i Irak. Tre dager senere falt byen. Cockburn bruker mye plass på å skildre Mosuls fall, som ble et vendepunkt i utviklingen til gruppen, da den ble Midtøstens sterkeste paramilitære organisasjon. Etter angrepet på Mosul ble ISIS også fulgt av andre paramilitære grupper, spesielt sunnigrupper, som for eksempel Baathist Naqshbandi, Ansar al-Islam og Moujahideen. Gerilja. ISIS ble angrepet av USAs Air For- ce 8. august 2014, og i tillegg begynte USA å kjempe mot Jabhat al-Nusra og andre Al Qaida-styrker som rettet sine angrep mot folk i området. USA brukte store ord om å knuse ISIS i løpet av kort tid, men de lyktes ikke med dette. Angrepene ble for tilfeldige og lite gjennomførte. Hva gjør man når man blir angrepet FOTO: AFP PHOTO / HO / WELAYAT SALAHUDDIN massivt ovenfra? Jo, omgjør seg selv til gerilja, deler seg opp i smågrupper som kjemper på forskjellige steder samtidig. Det var først etter at Mosul falt at frykten for ISIS’ enorme slagkraft virkelig begynte å gjøre seg gjeldende, og at de ble synlige i Vesten. Plutselig var gruppen overalt. Usystematisk. Cockburn skriver at den opprinnelige politiske makten som deles mellom regjeringens konstitusjonelle politiske organisasjoner, i utgangspunktet var for svak og for lite systematisert. Dette har gitt ISIS en lett seier i området. At terrorgruppen klarte å innta Mosul på så kort tid kom som en overraskelse på de fleste, og ga organisasjonen et rykte som nådeløs og effektiv. Abu Bakr al-Baghdadi (kalif Ibrahim), ISIS’ leder, beskrev hvordan alle organisasjonens fiender like lett ble feid av banen. Vesten for Vesten. Den militære opposi- sjonen i Syria og Irak har lenge vært dominert av jihadister, fundamentalistiske islamske styrker som har forskrevet seg til hellig krig. Håpet om å bli martyr for den islamske troen er drivkraften. ISIS er kjent for å drepe ikke-sunnier langs motorveien ved grensen til Damaskus, og mange fjernsynsseere fikk se hvor effektivt og nådeløst drapene blir utført. Men nå spørs det hvor mye vestlige medier og regjeringer bryr seg om at sjiamuslimer blir truet og utryddet av slike grupper. Vesten tenker først og fremst på seg selv. Antiterrorprogrammet ble utført uten at Pakistan og Saudi-Arabia noensinne ble en del av målet for amerikanske angrep. Det ble derimot Afghanistan og Irak, der Al Qaida aldri befant seg. Saudi-Arabia og Pakistan er allierte med USA, og ble derfor aldri vurdert seriøst som angrepsmål. Samtidig overtar wahabisme for normal islamisme i Syria, og hele området blir radikalisert i konservativ, ekstrem-islamsk retning. Ekstrem-islam. Denne boken ble skre- Militært fokus. Cockburn har skrevet en vet og utgitt i 2014. Utviklingen har gått fort, og når man leser boken ett år etter at den kom ut, kan man spørre seg om den har gyldighet fremdeles. Har Cockburn vært i stand til å forutsi et slikt angrep som det vi nettopp har vært vitne til i Paris? Svaret på det er ja, det har han så avgjort. Det tragiske er selvsagt at ISIS og liknende grupper ikke hadde kunnet vokse frem i området, om ikke George Bushs feilaktige «krig mot terror»-taktikk hadde blitt satt i gang i utgangspunktet. interessant bok om ISIS. Men han kunne godt ha satt seg dypere inn i det religiøse aspektet ved konflikten. Han har stort sett holdt seg til den militære delen av terrorgruppens utvikling. Leter man etter andre forklaringer, får man heller lese for eksempel The ISIS-Apocalypse, også en god bok om temaet som nylig har kommet ut. Næss er frilansskribent. [email protected] 24 | NR. 1 | JANUAR 2016 (16.1–17.2) AKTUELT NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING
© Copyright 2024