1. No category

Rapport: Første verdenskrig
Dagliglivet ved vestfronten
Dagliglivet i en skyttergrav var veldig dårlig. Selve skyttergraven var i hovedsak improvisert
og var ikke laget for lang kamp. Dette gjorde at skyttergravene hadde masse problemer når
det kom til konstruksjon. Et eksempel på et konstruksjonsproblem var at når det regnet, så
ble skyttergravene fylt med gjørme, og det var ingen god måte å fikse problemet. Soldatene
måtte leve nede i skyttergraven for å ikke komme i skuddlinjen til motstanderen.
Døden i skyttergravene
De medisinske kunnskaper var fortsatt relativt mangelfulle. For eksempel var
ikke antibiotika oppdaget ennå. Små skader kunne være dødelige hvis de ble infiserte og
utviklet koldbrann. Tre fjerdedeler av de skadde ble såret av artilleriild. Et sår fra en splint fra
en artillerigranat var ofte verre enn fra en kule. Splinter var ofte mer forurenset, og ga større
sjanse for infeksjon. Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så stor risiko for å dø fra en
splintskade fra en artillerigranat i brystet enn fra en skuddskade fra et gevær eller
maskingevær. I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra artilleriild store. Mannskaper
som måtte holde ut under lengre bombardement fikk ofte senskader som man ikke forsto
omfanget av på den tiden.
Som under mange andre kriger før og etter første verdenskrig var den viktigste dødsårsaken
sykdom. De sanitære forholdene i skyttergravene var dårlige og vanlige sykdommer
inkluderte dysentri, tyfus og kolera. Mange soldater led av parasitter og plager som
skyttergravs fot. En annen dødsårsak var eksponering for vær og vind siden temperaturen
ofte kunne være under frysepunktet.
Døde kropper ble ofte liggende i ingenmannsland til fronten flyttet seg. På det tidspunktet
hadde likene blitt så oppløste at de ikke kunne identifiseres. I noen operasjonsområder slik
som ved Nek i Gallipoli, ble ikke de døde begravet før etter krigen. Over hele vestfronten
fant man døde etter krigen etter hvert som åkre ble pløyd og kjellere gravd ut.
Spesielt tidlig under krigen ble offisielle våpenhviler arrangert slik at man kunne hente de
døde og begrave dem. Senere ble dette strammet inn fra offisielt hold, men soldater på
begge sider overholdt ofte lokale våpenhviler for at begge sider skulle kunne hente sine
døde og sårede.
Våpen og Teknologi
Våpenteknologien under første verdenskrig reflekterer en utvikling mot industrialismen og
utnyttelse av masseproduksjonen som førte til en helt ny form for krigføring. Denne
utviklingen begynte allerede 50 år tidligere under den amerikanske borgerkrigen, og
fortsatte gjennom mange mindre konflikter. Hele veien ble nye våpen utprøvd underveis, og
krigen ble etter hvert i større grad et eksempel på moderne krigføring.
Den første prototypen på et maskingevær ble laget allerede i 1884. Det ble fra omkring 1895
tatt i bruk i flere britiske kolonier, men maskingeværet kom først riktig inn i de europeiske
hærene sent fordi det hadde et dårlig rykte, ettersom det ofte gikk i stykker midt i kampens
hete. Men frem til første verdenskrig ble det laget nye og forbedrede modeller, bl.a. Vickers
maskingeværet, som var mer pålitelig. Det kunne avfyre 300-500 skudd i minuttet, noe som
var revolusjonerende innenfor skytevåpen, da dette svarer til den ildkraft 30-50 menn med
alminnelige geværer kunne yte.
Flygemaskiner ble oppfunnet i 1903 av brødrene Wright, så da krigen brøt ut i 1914, var
flygemaskinen kun 11 år gammel. Flyene var ved verdenskrigens utbrudd langsomme og
kunne ikke fly særlig høyt. I starten av krigen brukte man dem som ubevæpnede
observasjonsfly, men da observasjonsflyene begynte å skyte på hverandre utviklet en helt ny
kampscene – luftkrigen. Man hadde jagerfly, som ble brukt til å skyte fiendens fly ned og
man hadde bombefly, som bombet de stillingene som man ikke kunne nå med artilleri. En
viktig oppfinnelse for de tyske jagerflyene var at man kunne ha maskingevær bak propellen,
og få den til å kunne avfyre når patronene ikke ville ramme propellen.
Stridsvognen ble utviklet av britene og franskmennene i henholdsvis 1915 og 1916, med et
håp om at den kunne sette en stopper for skyttergravskrigen. Den skulle kunne trenge frem
uten å ta skade av fiendens maskingeværer. Men de første stridsvognene led under tekniske
vanskeligheter. Problemene ble etter hvert løst, men stridsvognene var langsomme i det
ujevne terrenget og deres rekkevidde var begrenset.
Landskapet ved Vestfronten
Landskapet ved vestfronten var preget av lange perioder med skyttergravskrigning, begge fronter
hadde store menger artilleri våpen som skøyt nesten ustoppelig. Dette førte til at landskapet ble
sprengt i fillebiter, all vegetasjon ble borte og det var kun gjørme og vann igjen. De fleste steder
måtte de lage veier av planker som de la oppå gjørmen for å kunne bevege seg.
I dag ser vi fortsatt ettervirkningene av første verdenskrig og skyttergravskrigene.
Nedenfor ser vi bildet av ett stort krater etter en større bombe, krateret har med tiden blitt til en
liten innsjø.