SELVVALGT VALGFAG FORÅR 15.
Reisebrev fra Romania, Brasov, marts 2015
De 3 første ukene her nede tilbragte vi på et barnehjem. På avdelingen vi
jobbet på som het «Håp», bodde det 30 handicappede barn. I Romania har du
et handicap uansett hvilken grad av fysisk eller psykisk sykdom du har. Av den
grunn var noen av barna på avdelingen funksjonsfriske sett i norske øyne, deres
eneste problem kunne være en tidligere hjertefeil, cystisk fibrose el. mens
andre av barna hadde store hjerneskader og var multihandicappede. Foreldre
er ikke pliktet til å måtte beholde sitt barn og hvis det blir født med et
handicap, da kan de etterlate det på avdelingen og fraskriver seg alt ansvaret.
Det er det dessverre mange som benytter seg av.
4 ansatte på 30 barn, det sier seg selv at hvert barn ikke får mye
oppmerksomhet. Mating og bleieskift skjer liggende i sengen og her ligger
barna resten av dagen. Døgnet rundt ligger i de i sprinkelsengene og kommer
ikke ut. På rommene lukter det kloakk, sprinkelsengene har bitemerker langs
hele trekanten på sengene.
Barna er understimulerte. De blir aldri holdt, de blir aldri snakket til og de får
aldri utfolde seg fysisk. Deres største problem er ikke deres handicap, det er at
de aldri har opplevd kjærlighet fra noe annet menneske.
Som fysioterapeuter klarte vi raskt å se bort fra stank og elendighet. Vi ble
fokuserte på at barna måtte ut av sengene uansett hvor krokete bein og armer
de hadde. Uansett hvor mange uker eller måneder det var siden de hadde
ligget å rullet på gulvet, tok vi de ut – en etter en. Her fikk de ligge å strekke på
seg og utfolde seg i nye omgivelser. Vi stimulerte dem med leker og ble
overrasket over hvor mye bevegelsespotensiale de hadde, noe vi ikke hadde
trodd ved første øyekast da vi så de sammen kroket i sengen.
Vi har jobbet mye med kontrakturer og feilstillinger i ankler, knær, hofter,
ryggsøyle og hender. I starten trodde vi ikke det var respons å få fra de mest
hjerneskadde, men sannelig fikk vi frem smil etter smil – og mye latter.
Personligheter og potensiale var det ingen mangel på – men derimot ressurser
som kan lete frem det unike hos hvert enkelt barn.
Klær, leker, senger, dyner, vogner – på barnehjemmet hadde de det mye. Dog
var det gammelt og utslitt. Alle drakk av samme kopp, kun 1 tannbørste
observerte vi gjennom 3 uker. Maten fikk de i metallskåler. Vi reagerte sterkt
på dette og ønsket å hjelpe med materiell støtte. Vi har vært i kontakt med
flere i Norge som ønsker å støtte «Håp» -avdelingen og vi har mange forslag til
hva som kunne gjort hverdagen for pleiepersonale bedre og ikke minst barnas
hverdag bedre. Problemet er bare at barnehjemmet ikke er åpent for nye
forslag, de var ikke åpne for noe nytt og bedre. Ting skulle gjøres på deres måte
– som det alltid hadde blitt gjort. Denne holdningen fikk vi merke mye til i vår
hverdag på barnehjemmet.
Selv om vi sitter på mye kunnskap etter snart endt fysioterapiutdannelse, var
det lite rom for å implementere noen av våre forslag i deres hverdag. Vi ønsket
å lære personale enkle metoder som kunne gi barna bedre fysiske
forutsetninger. Men det var ikke mulig. Derfor har vi brukt mye tid på å
overbevise oss selv på at det fysioterapeutiske arbeidet vi har gjort her nede
har gjort en forskjell. Kanskje ikke på lang sikt, men i alle fall i de dagene vi har
tilbragt sammen med barna. Vi lærte oss selv å nyte øyeblikket og nyte synet av
barnas bevegelsesglede. Oppholdet har styrket oss som terapeuter faglig, men
mest av alt personlig.
Hilsen fra Romania;
Andrea Marie Hegelstad og Ninna Kværnæs, F12V