Lapprosen MEDLEMSBLAD FOR DEN NORSKE RHODODENDRONFORENING Nr. 3 - NOVEMBER 2014 Årgang 17 L ederen har ordet Kjære hagevenner! Snart banker vinteren på døren, men om noen måneder er det atter klart for et nytt rhodoår. I mellomtiden kan vi planlegge nye beplantninger og gjøre klar plasser for nye planter. Eller er det muligens noe vi bør flytte på, eller må de få et bedre sted? I år har vi hatt den fineste sommeren i manns minne! Plantene har tydelig satt pris på varmen og belønnet oss med ekstra god vekst. Spesielt kan vi se det igjen på de varmekjære vekstene. Magnoliaplantene har for eksempel skutt godt i været. Rhodoene ser fine ut og med god knoppsetting for neste år. Selv har jeg nettopp vært på hagetur til Irland sammen med Jan Valle og Håkon Vangsnes. I ni dager reiste vi rundt og besøkte hager og arboreter på "Den grønne øya". Litt misunnelige ble vi på det milde klimaet og store plantemangfoldet. Vi så mange kjempestore Rh. sinogrande, en plante som viser seg svært vanskelig å få til i Norge. Jeg driver litt som anleggsgartner, og somrene blir derfor ganske hektiske. I vår ble jeg kontaktet av en som ville ha litt hagehjelp til sin gamle mor. Det viste seg at damen var 95 år! Hun ville ha hjelp til plenklipping og litt annet. Selv var hun svært aktiv i hagen og gikk i tillegg lange turer. Så det er ikke snakk om å bli for gammel som hageelsker. Ifølge sønnen så har hun nå fått en ny vår og går løs på det hverdagslige med ny giv. Vi må få takke Rhodo Sør for et godt gjennomført årsmøte i Arendal. I år fristet Gudrun, Audun og deres medhjelpere også med en båttur i skjærgården med reker og tilbehør. De som valgte å være med på årsmøtet, fikk en fin helg sammen. 24.–30. mai neste år er det klart for medlemstur til Skottland. Mange spennende hager er valgt ut, i tillegg til "Skotsk aften" og et lite besøk på et whiskydestilleri. Det håper jeg mange av dere har lyst til å være med på. Til slutt vil jeg igjen etterlyse personer med interesse og lyst til å være med i redaksjonen. Fra 1.1 gir Ebba og Jens seg. Jan Rune har sagt seg villig til å være med ett år til. Fra nyttår vil også Tor Jan Ropeid gå inn som medarbeider i bladet. Kunne du tenke deg å være med? Ta kontakt! Ha en fortsatt fin høst! Styrets sammensetning Leder: Harald Kårtveit Vestsidevegen 796 5363 ÅGOTNES tlf 56 33 47 88 / 977 76 050 [email protected] Nestleder: Mona Yvonne Lothe Stølshaugen 3 B 5414 STORD tlf 482 01 982 [email protected] Sekretær: Lin Didriksen Slettebakksveien 44, 5093 BERGEN tlf 990 27 272 [email protected] 2 - Lapprosen 3 - 2014 - Kasserer: Terhi Pousi Mildevegen 116, 5259 HJELLESTAD tlf 55 22 95 08 / 416 49 302 [email protected] Leder Rhodo Sør-Vest: Reidar Vigrestad Rundvegen 17, 4362 VIGRESTAD tlf 950 36 058 [email protected] Medlemsregister: Ebba Holmboe Grusveien 20 B, 1430 ÅS tlf 950 43 279 [email protected] Styremedlem: Ebba Holmboe Grusveien 20 B, 1430 ÅS tlf 950 43 279 [email protected] Leder Rhodo Sør: Audun Arne Eikeveien 3, 4824 BJORBEKK tlf 37 09 49 40 / 975 40 021 [email protected] Frøforvalter: Jan Valle Krokjen 68 5912 SEIM tlf 955 25 596 [email protected] Varamedlemmer: Leder Rhodo Vest Tor Jan Ropeid Løtveitveien 2, 5151 STRAUMSGREND tlf 416 20 125 [email protected] Leder Rhodo Øst: Haavard Østhagen Stordamveien 21 B, 0671 OSLO tlf 917 46 923 [email protected] Internettredaktør: Vidar Winsnes [email protected] I N N H O L D Per M. Jørgensen: Norske rhododendronsorter.......................................................4–6 Ole Jonny Larsen: Bent Ernebjerg – en moderne plantejeger....................................... 7 Bent Ernebjerg: På jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar – en av de hvite flekkene på rhododendronkartet................................................... 8–15 Lin Didriksen: På siden – Besøk i botaniske hager på Island.................................... 16–17 Ole Jonny Larsen: Gunnar Hiorth – en norsk plantepioner.................................... 18–21 Jan Rune Hesjedal og Terhi Pousi: Arendal 23.–25. mai – Årsmøte DnR............... 22–23 Kristian Theqvist: Korsningar av härdiga rododendron.......................................... 24–27 Informasjon fra DnR Protokoll fra årsmøtet 2014............................................................................... 28–29 Nye medlemmer................................................................................................... 29 Skottlandstur 2015................................................................................................ 30 Kontingent, medlemsregister og medlemskapstype....................................................31 FORSIDEFOTO: Rh. degronianum ssp. yakushimanum x Rh. rex Foto: Ebba Holmboe BAKSIDEFOTO: Rh. ‘Daviesii’ Foto: Ebba Holmboe Lapprosen utgis av Den norske Rhododendronforening Postboks 1325, 5811 BERGEN Redaksjon Neste nummer Jan Rune Hesjedal tlf 56 30 61 19 [email protected] av Lapprosen kommer i februar 2015. Stoff til bladet må være redaksjonen i hende innen 10. januar. www.rhododendron.no Ebba og Jens Holmboe tlf 950 43 279 / 995 85 954 [email protected] Bankkontonummer: 3411 26 52622 IBAN: NO93 3411 2652 622 BIC/SWIFT: DNBANOKK Fra 1. januar 2015: Jan Rune Hesjedal tlf 56 30 61 19 [email protected] Trykk: ERAtrykk as – tlf 55 94 00 05 Tor Jan Ropeid tlf 416 20 125 [email protected] Stoff og bilder – i så høy oppløsning som mulig – sendes til redaksjonen, se adressene til venstre. - Lapprosen 3 - 2014 - 3 Norske rhododendronsorter Tekst: Per M. Jørgensen I motsetning til i flere andre land som klimatisk ligger i randsonen av dyrkingsområdet for rhododendron, virker det ikke som om noen her i landet har forsøkt å ”forbedre” sortene slik at de skal kunne trives bedre under våre klimatiske forhold. Den første norske rhododendron som er registrert i det internasjonale registeret, er ’Madam Felle’ (fig.1) som Fig.2 – ’Fritz Rieber’ Foto: Terhi Pousi Litt annerledes forholder det seg med de tre sortene som nylig ble registrert fra Kari Eskeland Grovs hage på Stord (fig.3) , ’Blanzeflor’, ’Kari’s Surprise’ og ’Stordagull’ Fig.1 – ’Madam Felle’, den første registrerte ”norske” rhododendronsort Foto: Terhi Pousi ble lansert av Det norske Arboret i 1989. Dette var en seleksjon av en ”humlehybrid” av Rh. rubiginosum og Rh. concinnum. Den var kommet som frø samlet på en morplante med førstnevnte navn, men en humle hadde brakt pollen av den andre som således ble sortens far. Det samme skjedde med den sorten som ble registrert som ’Fritz Rieber’ (fig.2), og der var moren Rh. adenophorum og faren Rh. oreodoxa. Med andre ord var ingen av disse bevisst avlet for våre forhold, men viste seg velegnete og ble derfor registrert. Det samme gjelder de to sortene som kom til oss som planter med feil navn (som arter, henholdsvis Rh. orbiculare og Rh. myrtifolium) og viste seg som gode hageplanter, de som ble kalt ’Hilario Lund’ og ’Milderubin’ (Jørgensen 2011). 4 - Lapprosen 3 - 2014 - Fig.3 – Kari Eskeland Grov (i bakgrunnen) i sin hage, med den enestående doble ’Blanzeflor’ i forgrunnen. Foto: Gerd Jørgensen (Jørgensen 2012). De kom opp av frø fra planlagte krysninger, men ingen var laget her i landet (to i USA, den første i Sverige). Det samme gjelder for ’Sanderling’ som jeg registrerte etter at den hadde vist seg så velegnet i våre samlinger på Milde. Den er laget av Peter Cox i Skottland som bevisst krysset den hardføre, hvite Rh. dauricum ’Hokkaido’ med Rh. leucaspis (Jørgensen 2005). De to pionerene Skjervolds krysninger Den første som bevisst satte i gang foredlingsarbeid planter med blomster fra lyserødt til mørkfiolett. Ingen ser imidlertid ut til å være bedre enn velkjente sorter vi tradisjonelt har brukt på Vestlandet, og hvor meget hardførere de er, vet vi ingenting om, fordi oss bekjent så rakk han ikke å teste disse utenfor sin hage på Ås. De er derfor bare sikkert velegnet for forhold som ligner dem man har der. Dessverre er det ingen som produserer disse, og det vil bli vanskelig, men ikke umulig, å få dem registrert siden opphavet er ukjent. Fig.4 – Harald Skjervold i sin hage på Ås Foto: Sigbjørn Skjervold for å få frem hardførere sorter for østnorske forhold, var professor Harald Skjervold (1917–1995, fig.4). Han var professor i dyregenetikk på Ås og drev faglig med å forbedre våre husdyrraser. Men i ungdommen hadde han tenkt å slå inn på gartneri (Bruflot 2003). Da han etter et hjerteattakk fikk råd om å ta opp en hobby, begynte han å foredle rhododendron. Dette hadde også sin bakgrunn i at han straks før hadde beundret disse plantene i hagen hos en kollega i Irland og mente at man måtte kunne krysse frem sorter som var hardføre nok for det norske Østlandet. Dessverre ser krysningsprotokollene hans ut til å være forsvunnet, så vi vet ikke sikkert hva hans utgangspunkt har vært, men av sluttproduktene ser det ut til å ha vært de hardføreste sortene av Rh. ponticum-type. Heldigvis arvet Det norske Arboret på Milde en samling av de beste sortene (fig.5). Dette er riktblomstrende, trivelige Fig.5 – Harald Skjervolds beste krysninger på Milde Foto: Terhi Pousi Fig.6 – Arnulf Ringstad i sin hage på Gjøvik Foto: Ebba Holmboe Ringstad og hans ’Arnulf’ Også planteskoleeier Arnulf Ringstad (1925–2012, fig.6) i Gjøvik undret på om det ikke kunne gå å få til rhododendron i den regionen han bodde i. Han skrev til oss på 1980-tallet og ba om råd. Jeg er redd for at mitt svar ikke var særlig oppmuntrende, men jeg regnet opp de mest hardføre sorter som var kjent. Men dette avskrekket ham ikke. Han håndterte det største hinderet, den kalkrike berggrunnen, elegant ved å bygge opp torvbed, og så fant han til sin glede at antakelsen om at snøen beskyttet plantene, stort sett var korrekt. Han satset derfor stort sett på lave sorter som sjelden ble høyere enn snødekket, og han klarte å få til utrolig mange som ifølge ekspertene og lærebøkene ikke burde kunne klare seg på Østlandet! Dette skrev han heldigvis en bok om (Lønø & Ringstad 1994). Han nevnte aldri for meg muligheten for å krysse for å forbedre herdighet, så det kom som en stor overraskelse for meg da Ole Jonny (Larsen 2012) publiserte at han faktisk hadde krysset en, og i følge Remi A. Nielsen, hans eneste. Den var kommet i salg under navn av ’Arnulf’ (fig.7), et navn som nå i år er blitt registrert i det internasjonale registeret (Jørgensen 2014). Den har med hell vært dyrket på hele Østlandet og trives fortreffelig i den botaniske hagen i Tromsø, så det er åpenbart en sort å satse på her i landet. Her kommer en nærmere omtale av denne første norske rhododendronsorten som er laget for våre forhold: ’Arnulf’ er en krysning av den lave, gulblomstrende Rh. aureum som var en av Ringstads favoritter. Han prøvde flere kloner og fant at den sibirske formen til og med klarte seg uten snødekke. Det var denne han valgte til morplante. Pollenet kom fra den spesielle gulblomstrende Rh. caucasicum som klarte seg bra hos ham (avbildet på s.43 i hans bok). Hvorfor han gjorde dette, vet jeg ikke, men jeg antar at han ønsket å - Lapprosen 3 - 2014 - 5 Fig.7 – ’Arnulf’ i knopp Foto: Remi A. Nielsen få til en relativt rik- og storblomstret gul, hardfør sort som ikke blomstret for tidlig (blomstene til morplanten fryser ofte og ødelegges). Dette lyktes perfekt, og selv om blomstene er nokså bleikt gule (med grønlige ganeflekker, fig.8), så produseres de rikelig i begynnelsen av mai, og å kartlegge disse og sørge for at de beste blir behørig registrert og kommer i produksjon. Det er nemlig ingen rasjonell grunn til at vi ikke kan ha stedegne sorter her i landet! Disse vil også kunne bli aktuelle i utlandet, for eksempel våre naboland, der ’Arnulf’ allerede har vakt oppmerksomhet. Takksigelser Takk til de som har bidradd med bilder og til Beate Helle som klargjorde dem for artikkelen. En særlig takk til Remi A. Nielsen for opplysninger om Arnulf Ringstad og hans krysning. Fig.8 – Riktblomstrende ’Arnulf’ på Kongsberg Foto: Remi A. Nielsen selve planten er trivelig og temmelig tett og lav (ikke mer enn 50 cm og blir bredere enn høy). Dertil kommer at den er lett å stikke, så det burde ikke være noe problem å få den i produksjon igjen. Sluttbetraktninger Naturligvis vet jeg at det finnes og er laget flere krysninger i Norge. Dette ses tydelig i den nye boken om norske rhododendronhager (Larsen 2014), men ingen av disse er offisielt registrert og er heller ikke nærmere utprøvd utenfor den regionen de er oppstått i. Det vil være en passende nyttig oppgave for Den norske Rhododendronforening 6 - Lapprosen 3 - 2014 - Kilder Bruflot, R. 2003 Harald Skjervold – husdyrforskar som laga nye krysningar av Rhododendron. Årringen 2003: 12–14. Jørgensen, P. M. 2005 ‘Sanderling’, en ny hardfør, hvitblomstrende rhododendronsort Årringen 2005: 21–23. Jørgensen, P. M. 2011 ‘Milderubin’, nytt navn på gammel kjenning. Lapprosen 14 (3): 4. Jørgensen, P. M. 2012 Meir frå Kari si rhodoskattkiste på Stord. Lapprosen 15 (2):4–6. Jørgensen, P. M. 2014 ’Arnulf’: a new Norwegian rhododendron cultivar for northern gardens, and its breeder. Rhododendrons, Camellias & Magnolias Yearbook 2014: 104–107. Larsen, O. J. 2012 Arnulf Ringstad til minne. Lapprosen 3: 16. Larsen, O. J. (red.) 2014 Min rhododendronhage. Licentia Forlag. Lønø, K. & Ringstad, A. 1994 Rhododendron – Dyrking av lave og hardføre sorter. Tun Forlag. Bent Ernebjerg - en moderne plantejeger Tekst og foto: Ole Jonny Larsen Artikkelen om planteekspedisjoner til Myanmar (Burma) som står i dette nummeret av Lapprosen, er skrevet av dansken Bent Ernebjerg. Bent har over mange år deltatt på ekspedisjoner til områder i Kina og andre land i Himalaya-regionen for å studere rhododendron i naturen og samle inn frø. Han har selv planlagt og ledet flere av ekspedisjonene, mye ut fra det han har lest om de gamle klassiske plantejegernes innsamlinger i første halvdel av det forrige århundret. Han har en stor samling av bøkene de ga ut som han har studert grundig, og målet for mange av reisene har vært å besøke områder der de store plantejegerne ikke hadde vært, for på den måten å kunne oppdage nye ting. Dette gjelder særlig Burmaekspedisjonene. Her følger en oversikt over Bents planteekspedisjoner: 2005 Sikkim Autumn. Lachen, Zemu Valley, Green Lake, Thompyak Valley (5300 m) 2007 China Autumn Yunnan/Tibet. Chora, Kawa Karpo, Dokar la, Sho la (4800 m) 2008 China Spring Yunnan. Hpimaw/Pianma, Nanmowag, Heipopoluo La, Zhiben Shan (3600 m), Cangshan (4000m) 2009 Burma, West Burmese Himalaya, høst (3700 m) 2010 China Yunnan Biluoxuéshan & Beimashan, vår. Paidi, Balagong, Selalaka, Cika pass (4450 m) 2011 Burma, North Burmese Himalaya, vår 2012 Burma, North Burmese Himalaya, høst 2013 China Yunnan Beimashan & Biluoxueshan. Cika and Paidi pass, vår (4450 m) Frøene han har samlet inn, har han dels sådd selv for å skaffe nye planter til sin egen rikholdige samling, og dels har han donert mye til gode venner og ulike frølister, særlig da den listen som den danske Rhododendronforeningen presenterer hvert år. Etter siste Myanmar-tur la han også en stor mengde frø ut for salg til samlere over hele verden. Mange norske rhododendronentusiaster benyttet seg av dette tilbudet, og det er ennå mulig å få kjøpe frø fra denne ekspedisjonen. Bents tre ekspedisjoner til Myanmar, og særlig de to siste, står i en særstilling blant nyere skandinaviske innsamlinger og viser til fulle hans evne og sterke vilje til å gjennomføre det han har bestemt seg for. Myanmar har vært et lukket land i mange tiår, og plantejakt i fjellene i nord har vært helt uaktuelt siden starten på 1950-tallet. Bent har imidlertid knyttet kontakter med lokale guider og klart å komme seg inn i de aktuelle områdene. Som det fremgår av artikkelen hans, var dette svært krevende turer. Veier finnes knapt i området der han Bent Ernebjerg dro, og han måtte gå i dagevis i sterk varme i lavlandet for i det hele tatt å begynne å ta seg opp i fjellene der rhododendronplantene vokser. Han hadde tatt mål av seg til å nå fram til et område som mest sannsynlig ikke hadde vært besøkt av vestlige innsamlere tidligere, men den første ekspedisjonen mislyktes pga sykdom under vegs og ekstreme værforhold. De fleste ville nok latt det bli med det, men Bent prøvde på nytt året etter og nådde til slutt opp i de høytliggende områdene der han kunne regne med å finne arter som har interesse for hagene i Norden. At området ikke akkurat var gjestfritt, går tydelig frem av artikkelen. Hvor mange ville ha gjort enda et forsøk etter uker med slit og sykdom første gang? Jeg har vært så heldig å få være med på to av Bent Ernebjergs ekspedisjoner til Yunnan i Kina. Jeg ble invitert med på en tre ukers tur i 2010 og var igjen med i juni 2013. Dette har vært min veg inn i plantejakten, og jeg har allerede lagt nye planer for fremtiden. Uten Bents initiativ i starten er det ikke sikkert at jeg hadde kommet i gang i hele tatt. Bent fyller 70 år i år og sier at han nå har avsluttet plantejegerkarrieren, i alle fall som ekspedisjonsleder. Jeg har likevel et håp om at han lar seg lure med ved en senere anledning. Les artikkelen om Myanmarekspedisjonene og få et innblikk i hva en slik plantejakt innebærer. Vær imidlertid obs på at de turene Bent gjorde i Myanmar, ligger klart i overkant når det gjelder vanskelighetsgrad, slik at eventuelle kandidater ikke lar seg skremme. Alle med god helse og normal fysikk kan klare å delta på en vanlig plantejegerekspedisjon. Jeg har sådd mye frø fra Bents siste ekspedisjon til Myanmar. Disse plantene vil være tilgjengelig for interesserte fra 2015. Dette er første gang nyintroduserte rhododendron fra Myanmar er i salg på over 50 år. - Lapprosen 3 - 2014 - 7 P å jakt etter rhododendron i Nordvest-Myanmar – en av de få hvite flekkene på rhododendronkartet Tekst og foto: Bent Ernebjerg Oversatt fra engelsk av Jens Holmboe En av de mer spektakulære broene Innledning Etter flere ekspedisjoner til Kina ønsket jeg å se andre rhododendronområder. Fra ulike kilder hadde jeg fått vite at det var mulig å vandre i Myanmar (Burma), og jeg ble spesielt interessert i landets nordlige områder, der elven Ayeyarwaddy (Irrawaddy) har sine to kilder høyt oppe i fjellene nær grensen mot både India (Arunachal Pradesh) og Kina. Den vestlige grenen av Ayeyarwaddy er elven Mali Kha, mens elven Nmai Kha er den østlige, og hele området vi vandret i, ligger i delstaten Kachin. Det var svært interessant, for det var ingen fra Vesten som hadde vært der på lang tid, og de tidligere plantejegerne 8 - Lapprosen 3 - 2014 - hadde for det meste bare utforsket områder i NordøstMyanmar. Elven Nmai Khas kilder (Adung, Seingkhu, Dulong/Taron og andre elver) og Nmai Hka-dalen var blitt utforsket av Farrer, Kingdon-Ward og Forrest, men Mali Khas kilder i Nordvest-Myanmar var ikke blitt utforsket av plantejegere tidligere. Kingdon-Ward lette etter Mali Khas utspring i 1919, men måtte snu på grunn av feber, og så vidt jeg vet, vendte han aldri tilbake. Jeg fant et firma i Myanmar som arrangerer turer i den myanmarske delen av Himalaya og hadde flere fotturer i Nordvest-Myanmar på listen. I 2009 fikk jeg dem til å arrangere en høsttur til Phungan Razi i 3600 meters høyde for meg og tre andre rhodoholikere, Jesper Holck Andersen, Oddbjørn Fosse og Torstein Borg. Phungan Razi ligger ved Myanmars vestgrense mot India (Arunachal Pradesh). Forholdene for utforsking i den myanmarske delen av Himalaya Alle fotturer i Nord-Myanmar – både vestover og østover – starter i Putao, tidligere Fort Hertz, som har den eneste flyplassen i Nord-Myanmar. Putao ligger på en stor slette som elven Mali Kha og dens sideelver renner over. Høyden er ikke mer enn 500 moh. Det går noen grusveier fra Putao til landsbyene i nærheten, men fra der veien slutter, må du gå hele veien til fjellene. Du begynner å gå på sletten og senere langs elvene, og det tar tre til fem dager før du kommer til der den egentlige oppstigningen begynner. Inn dit stiger ikke terrenget mer enn 200–300 meter, og den lave høyden betyr at det er svært høy temperatur mens du går i tett, fuktig jungel. I disse omgivelsene finnes de fleste sykdommer og parasitter du kan tenke deg: malariamygg, sandfluer, flått, bier, dreperbier, igler og giftige slanger. Terrenget er til dels svært vanskelig når man etter to dager passerer den siste landsbyen og fortsetter på jaktstier med ingen eller dårlig vedlikeholdte broer. Vi opplevde hengebroer, stokkebroer og noen få taubroer, og mange ganger ble vi tvunget til rett og slett å vasse over elvene. Når du går langs en elv, betyr det at du må krysse alle sideelvene på din side av elven! Etter den siste landsbyen var det urskog og fjell uten fastboende mennesker, så bortsett fra vann måtte vi bære alt vi trengte. Vi hadde bærere til å frakte alle forsyningene våre, for å gå på en jaktsti betyr å gå på elvebredder med store kampesteiner, og å gå i en fjellbekk, som er korteste vei opp en fjellside, betyr å gå opp og ned svært bratte skråninger. Det er ingen redningsmuligheter hvis det skulle skje et alvorlig uhell, for det finnes ingen helikoptere her, og det er ikke mulig å transportere en syk eller skadet person på de bratte og gjørmete stiene, så det er viktig å unngå ulykker, og du må ikke bli syk! Det vil si at det er nøyaktig de samme forholdene som de gamle plantejegerne hadde for nesten hundre år siden, bortsett fra at vi naturligvis har bedre campingutstyr i dag. • Oktober 2012, igjen til den laveste av de to toppene i MaDoi-fjellene, og denne gangen lyktes jeg. Det var en 19 dagers vandring i svært vanskelig terreng og med forferdelig vær. På de to MaDoi-ekspedisjonene reiste jeg alene med mitt myanmarske følge, for jeg torde ikke invitere andre til å være med til dette veldig vanskelige og farlige terrenget. Denne artikkelen er i hovedsak fokusert på den vellykte siste ekspedisjonen til MaDoi-fjellene. Begge ekspedisjonene jeg skriver om, var høstekspedisjoner, noe som betyr ingen eller veldig få blomster. Jeg er ikke ekspert på taksonomi (klassifisering), så mange av rhododendronene ble identifisert senere basert på fotografiene jeg tok. Rhodoeksperter har hjulpet med disse identifiseringene, ikke alltid med samme resultat, for det er noen ganger vanskelig å identifisere en rhodo primært fra bladene. I denne artikkelen benytter jeg identifiseringene til Steve Hootman fra Rhododendron Species Botanical Garden i Federal Way i delstaten Washington i USA. Oktober 2009-ekspedisjonen til Phungan Razi På denne ekspedisjonen var jeg sammen med tre andre rhodoholikere. Turen til Phungan Razi er den enkleste fotturen i Nordvest-Myanmar, men det er noen elver å vasse over og noen dårlig vedlikeholdte broer (se bilde på side 8). Etter to dagers vandring og over et 1400 meter høyt pass i et ubebodd område, og med privat overnatting i landsbyer, begynte vi å gå oppover en fjellrygg som vi fulgte til toppen på 3650 meter. Så gikk vi vestover til grensen mot India og slo leir for to netter ved en tørrlagt innsjø. Derfra gikk vi langs grensen oppover en fjellrygg til 3700 meter, der vi fikk flott utsikt inn i Arunachal Pradesh. Rhododendroner vi fant på denne turen, var R. kasoense (selv om den er en høstblomstrende art, så vi bare én plante med nydelige, små, gule blomster), R. edgeworthii, R. tephropeplum, R. arizelum, R. pocophorum var. pocophorum, R. forrestii (en bærer fant en enkelt forrestii- Ekspedisjonene Jeg har foreløpig gjennomført tre ekspedisjoner i Nordvest-Myanmar: • Oktober 2009 til fjellet Phungan Razi på Myanmars vestgrense nær Arunachal Pradesh. En 14-dagers ekspedisjon der jeg var sammen med tre andre rhodoholikere. • Mai/juni 2011 til MaDoi-fjellene nord for Putao, nær nordgrensen mot Arunachal Pradesh. Her er det en topp på 4600 meter og en på 4400 meter. Jeg dro mot den laveste toppen, men på denne ekspedisjonen måtte jeg på grunn av sykdom og svært vanskelige forhold snu og dra tilbake en dagsmarsj før rhododedronområdet begynte. Det var en slik ekspedisjon der alt gikk galt. Et sjeldent syn – en R. forrestii om høsten blomst), R. sanguineum, R. charitopes, R. luteiflorum, R. mekongense, R. trichocladum og R. callimorphum var. myiagrum. - Lapprosen 3 - 2014 - 9 Vi startet med det siste monsunregnet og hadde oppholdsvær minst tre firedeler av ekspedisjonen. I Phungan Razi-området er tregrensen på rundt 3600 meters høyde, og det er relativt tørt. Det var løvfellende trær på fjellryggen, som også var temmelig tørr, unntatt i de lavere områdene. 2012-ekspedisjon til MaDoi-fjellene Reisen til Putao Jeg dro fra København 27. september og fløy til Yangon (tidligere Rangoon) via Singapore. Ved ankomst neste morgen ble internettvisumet mitt raskt endret til et stempel i passet, og drosjesjåføren min ventet på meg utenfor flyplassen, så jeg var på hotellet én og en halv time etter landing – slett ikke dårlig! Neste morgen reiste jeg til Putao og møtte guiden min på flyplassen der. Guiden fortalte at på grunn av militære bestemmelser kunne jeg ikke bo på det hyggelige hotellet jeg hadde gjort før. Utlendinger i byen kunne da bare bo på militærhotellet, så i stedet bodde vi i en landsby utenfor byen. Etter en lunsj i Putao kjørte vi i en firehjulsdrevet bil til en annen landsby omtrent en times kjøretur nord for Putao. Der bodde vi i et lokalt hus sammen med kokken og noen av bærerne. Fotturen til fjellene Neste morgen kom det flere bærere, og vi kjørte nordover i en tuk-tuk (motorisert rickshaw) til det var umulig å kjøre lenger. Derfra startet vi vandringen på Putaosletten. Vi gikk til sent på ettermiddagen og overnattet hos lisu-sognepresten i en landsby. Innbyggerne i den myanmarske delen av Himalaya tilhører de to minoritetene lisu og rawang, som begge er kristne. Neste morgen fortsatte vi på sletten og gikk for det meste gjennom et veldig vått gressområde til den siste landsbyen før fjellene. Der spiste vi lunsj i et lokalt rawang-hus. Da vi fortsatte, hadde det begynt å regne, og vi gikk gjennom et jordbruksområde til en ganske stor elv vi måtte krysse. Regnet tiltok, og da vi kom frem til broen, var det styrtregn. Taubroen besto av en stålwire med rottingringer. Jeg satt under ponchoen min mens bærerne fikk et tau over elven så de kunne trekke meg og utstyret vårt over. På den andre siden fortsatte vi i øsregnet gjennom det våte gressområdet til en kvegstasjon som var det absolutt siste huset før jungelen og fjellene. Dette huset er vanligvis tomt, men kvegoppdretteren var tilfeldigvis der for å se til dyrene, så vi fikk mulighet til å bli varme og tørre rundt bålet hans. Det kraftige regnværet fortsatte hele natten og neste formiddag, så vi ventet der til regnet sluttet sent på ettermiddagen. Neste morgen gikk vi i lett regn langs vestsiden av elven Mali Kha. På grunn av regnet var vannstanden høy og strømmen sterk. To lisu-jegere vi møtte i skogen, fortalte at broen som folkene mine hadde bygd på forhånd over en sideelv nær ved, var blitt skylt vekk. Heldigvis hadde de felt et stort tre halvannen kilometer lenger oppover langs elven for å komme over selv, så de hadde løst problemet med å krysse elven for oss også. Sent på ettermiddagen begynte det igjen å regne kraftig, så vi slo leir i skogen. Neste morgen fortsatte vi nordover, og så fulgte vi elven MaDoi fra der den renner sammen med 10 - Lapprosen 3 - 2014 - Elven for dyp til å vasse over? Hugg et stort tre med macheten elven Mali Kha. Igjen fikk vi kraftig regn, og etter mørkets frembrudd slo vi leir på bredden av MaDoi etter en lang og anstrengende dag. Oppover fjellryggen Neste dag fikk vi heldigvis pent vær og til og med litt sol. Vi krysset MaDoi på en ny taubro. Denne var laget av rottinglianer som var snodd sammen. På østsiden ventet tre nye bærere med rissekker som var blitt fraktet inn på forhånd, og endelig kunne vi begynne å komme oss oppover en fjellrygg. Vi skulle klatre 1000 meter, og vi begynte å gå i en stri bekk som fosset nedover fjellsiden. Den fulgte vi til den gradvis forsvant, og så fortsatte vi oppover på en bratt sti. Vi slo leir i skogen på 1800 meters høyde og opplevde vår første tørre dag Ekspedisjonsgruppen – guiden mangler siden han tok bildet Vi fulgte åsryggen mellom elvene MaDoi og Pa nesten rett nordover. Åsryggen var dekket av løvtrær og bambus, men bare en art om gangen, og de vekslet med høyden. Det var faktisk mulig å bruke bambusartene som høydeindikator. Neste dag fortsatte vi i pent vær på åsryggen, først 200 meter ned og så opp igjen. Om ettermiddagen begynte regnet igjen, så vi slo leir på åsryggen i øsende regn i 2300 meters høyde. Det var fra denne leiren jeg hadde måttet gjøre vendereis i 2011, så det var fra neste dag opplevelsen med å utforske nye områder virkelig begynte. R. martinianum Rhododendronområdet Kort etter at vi forlot leiren, passerte vi et område med høstblomstrende orkideer, en pleione og fire andre orkidéarter. Jeg så også noen storbladede rhododendron nede i en bratt fjellside, men de var utenfor rekkevidde. Etter lunsj traff vi på den første rhododendronen langs stien, en nydelig R. edgeworthii som vokste i den tykke mosen på en trestamme. Litt høyere oppe, der ryggen ikke var mer enn én meter bred og helt åpen, vokste det R. martinianum, til og med noen med høstblomster. Vi slo leir i 2800 meters høyde omgitt av R. edgeworthii og R. maddenii ssp. crassum. Fra leirplassen var det vakker utsikt over MaDoi-dalen. våt, hengende mose, og i trærne vokste det en mengde orkideer og andre epifyttiske planter. MaDoi-fjellet er det våteste fjellet jeg noensinne har sett, og helt forskjellig fra Phungan Razi. Neste morgen fortsatte vi oppover fjellryggen med noen veldig bratte og glatte opp- og nedturer på veien. Etter én tørr dag fikk vi igjen kraftig regn, men snart så vi den første R. arizelum, og etter hvert som vi kom høyere, gikk vi i en arizelumskog med tykke stammer. Det var også Neriiflora-arter med nydelig indument: R. beanianum med sitt vakre, mørkebrune indument og hår, og sannsynligvis også R. piercei. Langs stien fant jeg også en plante av R. meddianum var. atrokermesinum. Litt senere på ettermiddagen var vi kommet til et flatere område der vi slo leir i en arizelumskog i 3400 meters høyde. Jeg var gjennomvåt fra ytterst til innerst, så jeg var glad jeg stadig hadde en liter Underberg (sterk tysk bitter) til å holde meg varm mens folkene mine satte opp leiren. Her oppe var det ikke noe vann, men med alt regnet var det enkelt å samle opp vann med plastdukene våre. Det kraftige regnværet fortsatte hele natten. Skogen på åsryggen var nå mørk og dyster. Trestammer, greiner, steiner og klipper var dekket med et tykt lag mørk, Brobygging over elven MaDoi Fjellrygg på MaDoi-fjellet Vi hadde på dette tidspunktet spist mye av risen vår, så neste morgen ble tre bærere sendt tilbake til elven MaDoi for å bygge en bro, fange noen fisker og tilberede dem til vi kom tilbake. I kraftig regn fortsatte resten av oss nordover i et mer åpent landskap og med en treløs fjellside øst for oss. Etter hvert som vi kom høyere, var åpne plasser dekket av en liten (30 cm) bambus. I et område med store, mosekledde kampesteiner vokste det en liten Cassiope-art (lyng). Det var mange områder med rhododendron, og jeg så R. citriniflorum, R. forrestii ssp. forrestii og også her R. beanianum. Det var også småbladede rhodoer: R. megeratum, R. trichocladum og R. saluenense ssp. saluenense. Det ville ha vært praktfull utsikt i klart vær, men regnværet gjorde det umulig å se mer enn rundt 100 meter. Vi nådde vår neste leir på 3500 meters høyde rundt klokken to om ettermiddagen og - Lapprosen 3 - 2014 - 11 Rhodohabitat i 3500 meters høyde spiste lunsj. Senere gikk jeg på oppdagelsesferd rundt leiren og fant flere R. trichocladum og R. citriniflorum. Da vi gikk oppover, hadde jeg lagt merke til at det bare var noen få blomsterknopper på rhododendronene, og selv her oppe i de mer åpne områdene var det det samme, antakelig på grunn av for lite solskinn. Bærerne var redde for at det kraftige regnet kunne føre til at temperaturen sank så mye at nedbøren ville gå over til snø, men heldigvis gikk den ikke under ni grader. Guiden fortalte at stien til neste leir var ekstremt vanskelig, og at det ville bli en veldig lang dag for å nå frem til leiren med den farten jeg gikk i, så det ville ikke bli tid til å se etter rhodoer. Derfor bestemte jeg meg for å bli i den samme leiren neste dag og bare gå så langt jeg klarte, og så vende tilbake, også fordi tiden begynte å løpe fra meg så jeg var nødt til å begynne på tilbaketuren ned fra fjellet. Regnværet fortsatte like kraftig gjennom natten, og jeg kommer aldri til å glemme den intense lyden av voldsomt regn på en plastduk. Neste morgen fortsatte vi nordover på stien, og ikke langt fra leiren fant jeg R. campylocarpum ssp. caloxanthum, og senere fant jeg igjen R. megeratum, R. trichocladum og R. saluenense ssp. saluenense. Vi gikk for det meste blant lav bambus i en fjellside, men etter et par timer kom 12 - Lapprosen 3 - 2014 - Guiden Mr. AhYin om morgenen, nå var blitt til styrtregn. Vi fant litt ly under en klippe og spiste lunsj før vi gikk tilbake igjen, men nå hadde landskapet igjen endret seg. Det var vann overalt! Da vi kom tilbake til bambusområdet, var stien forvandlet til en bekk med ankeldypt vann, og fjellsiden hadde hvite striper av vann som styrtet nedover. Tilbake i leiren var jeg fullstendig gjennomvåt og temmelig utslitt. Guiden min fortalte at fra der vi hadde snudd, fortsatte det samme steinete landskapet opp til neste leir og videre til toppen av fjellet (4450 meter), så jeg hadde ingen grunn til å være lei meg for at jeg ikke hadde tid til å prøve å gå opp til toppen. Rhodohabitat på tregrensen i 3600 meters høyde vi til et steinete område. Dette var et landskap jeg aldri hadde sett maken til tidligere: store, nakne kampesteiner som lå som om de hadde falt ned fra himmelen, med skarpe kanter og fullstendig uten tegn på naturlig erosjon. Det var ekstremt vanskelig å bevege seg rundt i dette miljøet, og farlig også. Mellom steinene skjulte det seg små rhodoer, men vi fant dem bare når vi tilfeldigvis snublet over dem. En bærer som jeg hadde lært opp til å oppdage rhodoer, fant en liten R. anthopogon, og det var den eneste rhodoen vi fant etter å ha gått i rundt to timer i dette landskapet. På 3800 meters høyde bestemte vi oss for å snu, delvis også fordi det lette regnet vi hadde hatt Turen tilbake Neste morgen startet vi på tilbaketuren, igjen i det vanlige kraftige regnværet. Etter en stund tok vi en annen sti enn den vi brukte på veien opp, så jeg fant noen interessante nye rhodoer. Det beste funnet var en nydelig liten rhodo med rund (ikke øreformet) bladform og tykt, lysebrunt indument. Det kunne enten være en spesialform av R. coelicum med rund bladform, eller en ny art. Jeg så bare to små planter, den ene bare 10 cm høy. Jeg fant også R. stewartianum og R. catacosmum, som jeg ikke hadde sett på turen oppover. Vi passerte leirstedet vårt i arizelumskogen og begynte å gå nedover fjellryggen til 3100 meters høyde. På veien nedover fant jeg R. stewartianum, R. dichroanthum og R. campylocarpum ssp. caloxanthum. Like ovenfor leiren var det en svært spesiell rhododendron. Den vokste epifyttisk på en trestamme og hadde skinnende grønne blader og veldig Rhodohabitat i åpen skog i 3400 meters høyde - Lapprosen 3 - 2014 - 13 pene, blålige knopper. Den kan ha vært en rhododendron i en av underseksjonene Glauca eller Boothia, eller kanskje til og med en ny art. Den kvelden var det en hyggelig overraskelse til kveldsmat – ferskt kjøtt! Bærerne hadde satt opp fuglefeller da vi gikk oppover, og fangsten var en vaktel og en stor, fasanlignende fugl. Det var en svært velkommen avveksling fra den vanlige middagen med suppe og ris. Neste morgen var det oppholdsvær, og senere kom til og med solen frem. Vi fortsatte nedover, og i et åpent område var det både R. tephropeplum og R. martinianum, begge med litt høstblomstring. Det er en god idé å gå tilbake igjen på samme stien, for du vil se tingene på en annen måte enn på vei opp. Lavere nede så jeg igjen R. megeratum og R. maddenii ssp. crassum. Jeg fant også en annen Maddenia-art med omvendt eggformede og litt nyreformete blader med hår langs bladkanten. Bladene var 7–10 cm lange og 3–4 cm brede. Frøkapslene var relativt små, 4x6 mm. Både Kenneth Cox og Steve Hootman har kommet frem til at det er en ny art. Spennende! Det blir veldig spennende å se blomstene når de en gang kommer. Jeg fant også R. sidereum og en Irrorata, sannsynligvis R. tanastylum. Vi så også en kamelia med små, hvite blomster, sannsynligvis Camellia sinensis. Etter å ha sagt farvel til rhododendronene kom vi klokken fire om ettermiddagen til leiren der jeg måtte snu i 2011. Bærerne vasser over en elv 14 - Lapprosen 3 - 2014 - Vi hadde gått langt i to dager i trekk, så neste dag trengte jeg en kortere tur. Derfor stoppet vi tidlig for å spise lunsj og hadde tid til å nyte solen og få tørket klærne. Litt senere på ettermiddagen kom to tibetanske jegere forbi leiren og stoppet for en prat, en kopp te og litt snacks. De hadde hjemmelagde geværer, for de militære tillater ikke at lokalbefolkningen har skytevåpen, så det var umulig for dem å kjøpe noen. De hadde startet samme morgen og hadde gått helt fra vår fjellrygg og skulle fortsette videre til elven MaDoi. Jeg skulle ønske jeg var like sterk! De ga oss litt vilt til middagsmat, en fasan og en stykke av en kinesisk korallgeit (Naemorhedus baileyi), så igjen fikk vi en deilig middag. Tilbake til sivilisasjonen Neste morgen skinte solen igjen, og vi gikk tilbake til elven MaDoi, denne gangen en lang tur nedover i fjellbekken. De tre bærerne ved elven hadde fersk fisk til oss til lunsj og en mengde røkt fisk vi kunne bære med oss. De hadde også bygd en bambusbro over elven, så vi sparte tid og krefter fordi vi slapp å bruke taubroen. Vi fortsatte langs elven og slo leir på elvebredden. Neste morgen fortsatte vi sørover langs MaDoi og senere langs elven Mali Kha, der vi slo leir etter en lang og varm dag – mer fersk og røkt fisk til middag, noe som var aldeles deilig! Neste dag var siste dag i jungelen, og det var varmt og fuktig. Ved sideelven der vi hadde krysset på en trestamme lenger oppe, reparerte folkene mine den ødelagte broen slik at vi sparte vel tre kilometer. Deretter krysset vi den siste store elven, jeg over en taubro mens bærerne vasset, og vi kom frem til den siste landsbyen etter mørkets frembrudd. Jeg hadde gnagsår fordi jeg hadde fått litt sand i sokkene da jeg kledde på meg på sandstranden ved elven. Det er noe du gjør bare én gang! Det var herlig å overnatte i et lokalt gårdshus, og vi fikk frisk, søt grapefrukt til dessert. Guiden min fortalte at grapefrukttreet hadde kommet til Kachin mange år tidligere med noen amerikanske misjonærer fra California. Neste morgen var det overskyet. Det var deilig siden vi skulle gå over åpne gressletter, og det kan være ekstremt varmt i solskinn. Området hadde tørket opp, så da vi etter et par timer kom til en større landsby, klarte jeg å leie en mann til å kjøre meg på en motorsykkel. Det var bra, for jeg hadde fått feber og var utslitt etter den lange vandringen. Dette gjorde at jeg kom tidlig til landsbyen Sandam, der jeg hvilte i landsbylederens hus til bærerne mine kom og kunne vise meg hvor vi skulle bo. Etter at vi hadde sittet på bakken og spist alle måltidene, var det deilig å sitte på en stol og spise ved et bord! Neste morgen tilbakela jeg også den siste strekningen av veien på motorsykkel. Vi bodde i det samme huset som vi startet fra for 19 dager siden. Guiden min dro til Putao for å kjøpe forsyninger til farvelfesten med bærerne, og vi fikk oss en fin fest med god mat og godt øl. Jeg var så absolutt klar for øl, og det smakte himmelsk selv om den ikke var kald. Tidlig neste morgen kjørte vi bil til Putao, der jeg fikk barbert meg og klippet håret før flyturen tilbake til Yangon. På flyplassen fikk guiden min vite at hele Putao-området nettopp var blitt stengt for alle utlendinger (jeg har akkurat hørt at det ble åpnet igjen i mars 2013), og at jeg kom til å være den eneste fra Vesten i den myanmarske delen av Himalaya denne høsten. Det var trist å se at mens situasjonen i Myanmar totalt sett var blitt bedre, hadde situasjonen i Putao blitt verre på grunn av kampene mellom Myanmars hær og kachin-folkets frigjøringshær som kjemper for selvstendighet rundt delstatshovedstaden Myitkyina i Kachin. og jeg er sikker på at det er mulig å finne flere nye arter der. MaDoi-fjellområdet har svært anstrengende klimatiske forhold. Det er vått og kaldt, så i 4000 meters høyde kan det snø selv midt på sommeren. Dette gir imidlertid svært spesielle naturmiljøer for rhododendron. Det er en opplevelse for livstid å vandre i fjellene sammen med de lokale rawangene. De kan lage nesten alt de trenger av det naturen har å by på: ly mot været, "senger", broer, tau, etc. De kan tenne bål i øsende regnvær, for det indre av død bambus er alltid tørr, og deres kunnskaper om å klare seg er forbløffende. Hvis du spør om en bestemt plante, vil de fortelle deg om den er giftig eller ikke, om den kan brukes som medisin, og i så fall hvordan, om deler av den er spiselig, og hva den ellers kan brukes til. Et eksempel: I områder som er plaget av igler, vokser det en begoniaart, og rawang-folket vet at saften fra bladene til denne arten dreper en igle på kroppen din i løpet av 30 sekunder! Etter hvert som den politiske situasjonen i Myanmar blir bedre, burde det bli enklere å reise til Nord-Myanmar i fremtiden, men det vil fremdeles være svært utfordrende å begi seg inn i fjellene. Bent Ernebjerg er medlem av både den danske og den norske rhododendronforeningen og en ivrig plantejeger. Ekspedisjonsfakta Adgangen til Nord-Myanmar blir kontrollert av de militære, og du må ha tillatelse og betale en avgift på 18 dollar per dag. For å dra inn i fjellene må du ha en egen vandretillatelse. På ekspedisjonen i 2012 besto min gruppe av en guide, en kokk/bærer og syv bærere. Det var blitt bygd en bro og laget bedre ringer for taubroene, og det var båret mat til fjellet før jeg ankom. Fotturen varte i 19 dager, og jeg var borte fra København fra 27. september til 23. oktober. Utgiftene til ekspedisjonen, inklusiv gebyrer, tips og flybillett fra Yangon, men eksklusiv flyreisen til Yangon og hotell, mat etc. i Yangon, var på 7000 US dollar. Konklusjon Nordvest-Myanmar har et stort antall rhododendronarter, Møtested for hagefolk Godt u tvalg og god service for hag eplante r. - Lapprosen 3 - 2014 - 15 å P n e is d Rhododendron for begynnere ved Lin Didriksen Besøk i botaniske hager på Island Det er høst. En tid der vemodet blander seg inn i hagegleden. Høstblomstringen står på sitt vakreste, men mange av de flotteste plantene tåler ikke frostbitt, så nå må de slaktes eller settes inn for vinteren. Island er kjent for sitt forblåste og kjølige klima. Kan det være noe som gror der oppe da? Slike tanker lå på lur da Roy og jeg vandret til en botanisk hage i byen Akureyri nord på Island. Akureyri ligger på 65° 41' nord, og du befinner deg da på høyde med Snåsa i Nord-Trøndelag. Akureyri er den nest største byen på Island. Mest som et tettsted med sine 18 000 innbyggere. Hovedgaten er unnagjort på noen minutter, men byen har mye sjarm. Der lokker de med sin helt ferske og lokale mat. La deg lokke! Vi spiste mye god og særdeles fersk mat overalt på Island, og mitt beste måltid var på restaurant Noa i Akureyri. Det mest inntrykkvekkende spisestedet var derimot et lokalt gatekjøkken i Höfn – der man kunne nyte nylaget hummersuppe eller annen vidunderlig fersk mat som ikke var spesielt snarkokt, men desto mer vellaget. Forblåst er det generelt på øyen, og de få trærne som står igjen, ligner mest på vindskjeve busker. Slik er det Vakre Island 16 - Lapprosen 3 - 2014 - ikke i Lystigarður Akureyrar (www.lystigardur.akureyri. is) – den botaniske hagen i Akureyri. Dette er en del av et parkområde som ble åpnet i 1912 og senere er utvidet i flere omganger. Den botaniske delen ble åpnet i 1957. Her kan du vandre blant et vell av flotte modne og stolte trær, beundre de rundt 6600 plantearter fra hele verden og 430 arter samlet på Island. Mange av de lokale plantene som vi observerte i naturen, er vekster vi kjenner godt her i Norge, men planter som strandnellik fant vi ikke i fjæren, men langt oppe på høyfjellet. Et hovedmål for denne botaniske hagen er å avle vakre og hardføre trær, busker og stauder for Nord-Island. Den fungerer også som genbank for vinterherdige planter som tåler klimaet på Island, og vil være til hygge og glede for folket. Vi var heldige med været, ruslet rundt der en solrik Roy liker orden, og om ikke presentasjonen er blant de vakreste jeg har opplevd, er den meget oversiktlig og vel oppbygget. Min kjære falt også for noen kjemper av Trollius ledebourii (med blomster på størrelse med min åpne hånd), som han siden har prøvd hardt uten å lykkes i å få tak i frø til for å så selv. Vi opplevde flotte botaniske hager på Island – vel verdt å besøke! Lewisia trives i steinhaugen i Akureyris botaniske hage. ettermiddag i juli, og var langt fra alene. Området er i god bruk. Det var anlagt små kunstige vanndammer, vakkert malte og fliselagte. Der var flotte små vannskulpturer, som viste seg å være drikkefontener. Heldigvis (det var barna som viste vei) vrimlet det av barnefamilier som hygget seg i solskinnet og til fulle viste hvordan et slikt anlegg kan nytes. Blant plantesamlingene var det særlig to som gjorde inntrykk på meg. Det ene var en flott haug tettplantet med Lewisia, en vanskelig plante å få til å trives, synes jeg. Den andre var en imponerende samling med Delphinium (riddersporer) i fargesterke kulører. God trivsel og bruk av hagene I Reykjavik var det en ny botanisk hage å besøke: Grasagarður Reykjavíkur (www.grasagardur.is). Den ligger pent plassert i utkanten av byen og er også knyttet til et større park- og rekreasjonsområde. Den ble stiftet i 1961 og innehar rundt 5000 arter fordelt i åtte plantesamlinger, et arboretum med dammer og et rikt fugleliv. Igjen var vi heldige med været, og det vrimler av barn og voksne som koste seg i området. Først måtte vi besøke stedets kafé. Vi var nå ”erfarne” islandsfarere. De er flinke til å lage kaker på Island, kanskje er det de lange vintermånedene og sterke familiebåndene som gir rom og inspirerer til denne aktiviteten? Dette er et sterkt element, som er med og trekker folk til de populære botaniske hagene. Café Flora er berømt for sine herlige retter servert i vakre omgivelser og bruker ingredienser i sine retter som dyrkes i den botaniske hagen. De gode kafeene opplevde vi både i nord og i sør. Et himmelrike, særlig for kakemomser. (”Tenk alt vi kunne gjort ut av dette her hjemme….”) I hagen ruslet vi metodisk fra samlingen med islandske planter, via steinhagen, en liten rhododendronsamling (Lyngrósir), en svipp bortom arboretet, kikket på damanlegg og rosehagen for så å ende opp i staudesamlingen. Her falt min kjære helt i staver. ”Det er slik en plantesamling bør bygges opp og presenteres,” kom det i et henrykt utbrudd. Her står plantene på snorrett geledd i hvert sitt lille steinomkransede felt. Alle er vel merket, og mange blomstrer nå på sitt vakreste. Det er ingen tvil om at - Lapprosen 3 - 2014 - 17 Gunnar Hiorth – en norsk plantepioner Tekst: Ole Jonny Larsen av Gunnar Hiorths bok All verdens trær i norsk jord i hendene. Boka kom ut i 1956 og er svært ettertrakta blant innvidde plantenerder. Den må ha kommet i et lite opplag, for den er så godt som umulig å oppdrive. Mye tyder på at han ga den ut selv, for den er ikke utgitt på noe vanlig forlag, men trykt hos et lokalt trykkeri i Flekkefjord. Jeg hadde hatt Hiorths bok på ønskelista i mange år, og nå endelig, mellom høye reoler fulle av gamle bøker i Fjærland, bladde jeg i den for første gang. Det var nesten Gunnar Hiorths planteskole i Håskog ved Åna Sira fotografert før krigen. Legg merke til den høytidelig, og med litt hjertebank store produksjonen på friland. nærma jeg meg disken for å spørre om prisen. Jeg stålsatte meg, denne Fjærland, juli 2011 boka skulle jeg ha – uansett pris! Jeg hadde endelig bestemt meg for å besøke bokbyen Fjærland, dette merkelig fenomenet innerst i en fjordarm i Sogn. Bygda, som bare huser 300 innbyggere, har hver sommer 10–12 åpne bokhandler, for det meste med salg av brukte bøker. Og nå sto jeg der med et eksemplar k Gunnar Hiorths bo 18 - Lapprosen 3 - 2014 - Ekspeditøren så opp fra dataskjermen, kasta et kort blikk på boka og ba om 60 kroner. Seksti!!!! Jeg hadde smilt om han hadde sagt 600 og godtatt enda mer. Jeg prøvde å holde pokerfjeset mens jeg betalte, men etterpå kunne jeg ikke dy meg og fortalte mannen at han nettopp hadde solgt en skikkelig godbit for en slikk og ingenting. Han var imidlertid ikke særlig imponert, mente at det var da kjekt for meg og at boka hadde stått der i flere år. Han var tydeligvis fornøyd med å bli kvitt den, og jeg var selvsagt kjempefornøyd med å endelig eie klenodiet. Hvem var han? Hvem var så Gunnar Hiorth (1894–1965), og hvem var han ikke? Det siste skal jeg komme tilbake til i slutten av artikkelen. Hans fulle navn var Gunnar James Møhlen Hiorth, men selv brukte han bare Gunnar Hiorth. Han drev i flere tiår en planteskole ved Håskog nær Åna Sira, ca. 16 kilometer vest for Flekkefjord. Boka All verdens trær i norsk jord ga han ut i 1956 og hadde da drevet planteskolen siden 1920. Boka er en slags oppsummering av hans erfaringer med et stort utvalg busker og trær gjennom alle disse åra, og med særlig vekt på formering. Det er spennende å lese om tidligere tiders metoder for formering, mye av det gjort på friland, og hvordan de beskyttet plantene mot vinteren for å få gode produkt for salg. Alt virker i dag veldig arbeidskrevende der hver plantesort får behandling tilpassa sine behov. Det er åpenbart at arbeidskraft var langt billigere enn i vår tid og at de ansatte hadde store kunnskaper om de ulike plantenes vilkår og krav. Gunnar Hiort da han fylte 60 år og ble omtalt i lokalavisa. Gunnar Hiorth var først og fremst opptatt av skogbruk og ble utdannet fra Statens skogskole i 1914. Senere gikk han skogbrukslinjen ved Norges Landbrukshøyskole og begynte i 1921 som forstmester i Jøssingfjord. Her ledet han store skogplantingsarbeid, og han anla også en planteskole for å skaffe skogplanter til selskapet han arbeidet for, og andre som drev med det samme. Da selskapet ble oppløst 1927, kjøpte han hele plantebeholdningen og flytta til Håskog der han drev planteskole resten av livet i tett samarbeid med sønnen Gunnar Jr. Området var i utgangspunktet ikke egna for planteskoledrift, men ukuelig pågangsmot, kilometervis med grøfter og langvarig innsats ga resultat, og anlegget ble til slutt svært flott etter datidens standarder. I starten utgjorde skogplanter den største delen av produksjonen, men etter hvert gikk han gradvis over til prydplanter og frukttrær, og sjeldne planter og planter som var uvanlige i Norge, opptok mer og mer av interessen. Dette bekreftes av Per T. Ellingsen som var lærling der tidlig på 1950-tallet. Gunnar senior drev etter hvert mest med frøinnkjøp og utprøving mens junior sto for den daglige planteskoledrifta. Et utrolig utvalg Gunnar Hiorth var dog først og fremst en praktiker, det presiserer han i boka, og han ber nærmest om unnskyldning for at han tør å gi seg i kast med å skrive ned sine erfaringer. Det trenger han slett ikke å gjøre! Selv med dagens øyne fremstår han som langt forut for sin tid når det gjelder hva han prøvde ut av planter. Før jeg ble rhodoman, samla jeg på alle slags sjeldne busker og trær og trodde ofte at jeg og mine likesinna var veldig tidlig ute med enkelte ting. Men nå er det nesten flaut å lese at Hiorth hadde prøvd det meste av dette og mer til et halvt århundre før. Han ramser for eksempel opp 53 arter av edelgran (Abies), 57 arter og sorter av sypresser (Chamaecyparis), 14 arter av lerk (Larix), 42 typer av gran (Picea), 58 typer av furu (Pinus) og 79 typer av einer (Juniperus). Alle har han prøvd å dyrke og formere i planteskolen på Sørvestlandet, og han skriver en vurdering av hver eneste en. Jeg tør se den konifersamler som er i nærheten av noe lignende i dag. Planteskoler vil jeg ikke nevne en gang, for norske produsenter av nåletrær er nærmest utrydda. I tillegg hadde planteskolen i følge Per T. Ellingsen ambisjon om å ha et mer og mindre fast utvalg på 200 roser! Og dette er bare noen få utvalgte slekter, boka er full av vanlige og ikke minst uvanlige planter som Gunnar Hiorth har sporet Den første av fire sid er av pris listen fra 1952 opp og prøvd. Det meste produserte han fra frø, men han hadde også et godt kontaktnett til planteskoler i Europa der han kjøpte inn morplanter for stikking og poding. Han behersket visstnok både tysk og engelsk. Gunnar Hiorth til venstre og sønnen Gunnar jr. til høyre fotografert på femtitallet. Hva med Rhododendron? Hiorth var opptatt av Rhododendron og irriterte seg over at andre norske planteskoleiere mente at det ikke ville lønne seg å formere disse i stor stil i vårt land, men at det burde overlates til hollenderne. Han hadde ikke suksess med frøformering, men satte stiklinger i mengder både av arter og hybrider, vintergrønne og løvfellende. Han ramser opp hele 133 ulike Rhododendronhybrider som han har prøvd og for en stor del også produsert for salg. Noen gamle travere kjenner vi igjen, men like mange er ukjente i dag med vår tids smale utvalg i hagesentrene. - Lapprosen 3 - 2014 - 19 44 Rhododendronarter har også blitt prøvd ut hos Hiorth. Flere av artene har i dag et annet navn enn det han bruker, så det krever litt litteraturstudier å finne ut hvilke han egentlig hadde. Kjente arter som catawbiense, degronianum, campanulatum, williamsianum og ponticum er nevnt, samt litt sjeldnere ting som barbatum, makinoi og augustinii. Mest imponerende fra et samlersynspunkt er at han også hadde arter som R. camelliiflorum, R. lutescens, R. cinnabarinum og R. triflorum. Alle disse er sjeldne i hager også i dag, og særlig den førstnevnte. Hiorth beskriver den som middels vanskelig, og det er meget overraskende, for den er sannelig ikke lett å få til. Han hadde ellers prøvd ut og formert hele 34 Azaleasorter (inklusiv tre arter), men her klager han over dårlig interesse fra kundene. Jeg undres om noen seriøs planteskole i Norge noen gang i åra etter har vært i nærheten av å ha et lignende utvalg av egenproduserte Det var ellers få planteskoler i samme området på den tida, så de hadde et visst fast kundegrunnlag i omegnen, og de var berømt for kvaliteten på varene. Ellingsen bekrefter likevel at mye av det sjeldne ble stående igjen usolgt og til slutt måtte destrueres. Han nevner spesielt at Hiorth introduserte amerikanske blåbærbusker allerede på 1930-tallet, men det ble ingen suksess, og det meste måtte til slutt brennes. En alvorlig sammenblanding Hiorths familie har i flere år beklaget en sammenblanding mellom forstkandidat og planteskoleeier Gunnar Hiorth som er omtalt her, og genetikeren Gunnar E. Hiorth. Sistnevnte var NS-medlem og nazist og emigrerte etter krigen til Argentina der han fikk et professorat og ga ut ei berømt bok om genetikk. Forfatteren Kjartan Fløgstad ga i 1999 ut boka Eld og vatn som omhandler norsk emigrasjon til Sør-Amerika. Der blander han pga navnelikheten sammen de to personene og omtaler derfor feilaktig Gunnar Hiorth som nazist. Han nevner både at han var planteskolemann og tittelen på boka han ga ut. Jeg har kontaktet Kjartan Fløgstad om denne saken og fått følgende svar fra han: Gode Ole Jonny Larsen, Takk for brevet ditt, dagsett 21. oktober. Bygningene står ennå på stedet, men plantebedene er overgrodd. Rhododendron. Hvem var kundene? En kan virkelig undre seg over hvem som kjøpte alle plantene fra Gunnar Hiorths planteskole. Selv om utvalget for salg nok var mindre enn det han omtaler i boka, han hadde jo skilt ut alle som han etter egne forsøk fant uaktuelle, er det likevel lett å anta at det ikke var kundegrunnlag for et så stort utvalg av busker og trær på et relativt lite sted. Kunnskapsnivået om uvanlige planter var langt mindre før 1956 enn det er i dag, og de færreste hadde vel plantebøker hjemme (og om de hadde, så var bilda i svart-hvitt!). I følge Per T. Ellingsen og Gunnar Hiorths barnebarn, Aagot Hiorth, var det meste av salget engrossalg, og da særlig til skogplanteskoler. Mye ble også solgt til kunder som kom innom. Planteskolen lå tett inntil datidens sørlandske hovedvei, og særlig om våren da roser og annet sto i blomst, var det mange som stoppa for å handle. De blomstrende plantene som var synlig fra vegen, var tydeligvis reklame god nok. 20 - Lapprosen 3 - 2014 - Når det gjeld Gunnar Hiorth i ”Eld og vatn”, har du heilt rett i at eg har blanda saman to personar med same, og litt sjeldne namn. Det er fortensfullt at du har tatt bryet med å spørja, slik at du ikkje klebar den feilaktige etiketten NS-medlem på planteskuleeigar G. Hiorth. Eg har blitt gjort merksam på feilen tidlegare, og håpar framleis på ny utgåve av utvandrarboka, slik at eg kan få retta opp samanblandinga, i grunnteksten også. I mellomtida seier eg meg lei for det som står, takkar for du gir meg høve til denne korrigeringa, og sender dei beste helsingar, frå Kjartan Fløgstad For tidlig ute? Gunnar Hiorth døde i 1965, han var da 71 år gammel. Planteskolen ble drevet videre av sønnen i fire år, men ble så avvikla, og fra 2006 er eiendommen ikke lenger i familien Hiorths eie. Området er ikke blitt bygd ut, og bygningene sto for få år siden mer og mindre til nedfalls, men en del store eksemplar av uvanlige nåletrær vitner ennå om tidligere tider da planteskolen på Håskog var i første rekke i Norge for å prøve ut nettopp all verdens trær i norsk jord. Et og annet eksemplar av sjeldne trær kan en som sagt finne på området, men det meste har blitt stående for tett og er overvokst. En stor og flott skjermgran (Sciadopitys verticillata) får stå som representant for alle sjeldenhetene Gunnar Hiorth plantet i norsk jord lenge før alle andre. Når jeg leser Hiorths bok, føler jeg at han var langt forut for sin tid, en pioner på et litt for lite sted og i ei tid da kunnskapen blant folk var dårlig og det var vanligere å få planter hos venner enn å kjøpe dem. Like fullt har han gjort et utprøvingsarbeid det står svært stor respekt av og som det dessverre er lite tilgjengelig kunnskap om i dag. Jeg er utrolig glad for at jeg fikk tak i boka, og jeg blar stadig i den. Dessverre får altfor få muligheten til det. En stor skjermgran (Sciadopitys verticillata) står klemt inne mellom andre store nåletrær fra glansdagene til planteskolen. Oddvin Reisæter ved Norges Landbrukshøyskole hadde ambisjon om å katalogisere alle de sjeldne plantene som var igjen i Hiorths prøvefelt, uten at det lyktes i særlig grad. Hiorth selv hadde planlagt å anlegge en slags botanisk hage i området, men dette ble dessverre aldri realisert. Ta turen innom oss på BoGrønt Sotra Hagesenter Her finner du et godt utvalg av: - Rhododendron Surjordsplanter Stauder Roser Sommerblomster Granitt m.m GJERTRUDVEGEN 3 5353 STRAUME Gunnar Hiorth (1894–1965) Aagot Hiorth, Gunnar Hiorths barnebarn, har stilt private bilder og faktainformasjon til rådighet for artikkelen. Jeg vil takke henne på det varmeste! Jeg vil også takke Per T. Ellingsen som var ansatt som lærling hos Hiorth noen år på 1950-tallet, samt Olav Kalleberg som har besøkt området og tatt bilder av bygninger og planter slik de står i dag. God nytte har jeg også hatt av Per Magnus Jørgensens bok Botanikkens historie i Norge samt tilbakemelding på artikkelen og diskusjon undervegs. Stort utval i planter for hagen Spesialområde: Rhododendron og surjordsplanter Kontaktinformasjon: Gimle Planteskule Vikøy, 5600 Norheimsund Tlf.: 56 55 04 80 Faks: 56 55 04 87 [email protected] www.vestplant.no TLF. 5 6 3 2 1 2 5 2 bogront.no/sotra - Lapprosen 3 - 2014 - 21 A rendal 23.–25. mai 2014 – Årsmøte DnR Tekst: Jan Rune Hesjedal og Terhi Pousi En trivelig grillfest hos Anne Britt og Per Evensen Foto: Terhi Pousi En stor takk til en liten og fin gjeng fra det blide Sørlandet, de lagde en minnerik og festlig helg for oss alle. Som leder for Rhodo Sør loset Audun Arne, godt støttet av sin frue Gudrun, oss gjennom et rikt og koselig program for helgen. Fra hagen til Anne Britt og Per Evensen Foto: Terhi Pousi sørlandske dugnadsånden som har satt dype spor etter seg. For lokalavdelingen i sør har som mål å sette i gang med litt dugnadsarbeid hos medlemmer, og da spesielt nye, og iblant eldre, som trenger en hjelpende hånd i hagen. Dette gjør at nye medlemmer får en god start og noen gode råd om hvordan dyrke rhodoer. Denne De fleste tilreisende var innkvartert på Arendal Maritime Hotel, her ble også årsmøtet og festmiddag avholdt, dette skapte en fin ramme og gode muligheter for kontakt mellom deltakere. Fredagen var vi samlet ca. 50 mennesker til grillfest og hyggelig prat i hagen til Anne Britt og Per Evensen. Det var mat på alle fat, god drikke og hjemmebakt brød fra Per sin lokale bakerovn. Det var gjort et stort arbeid med planleggingen, rigget til med telt og sitteplass til alle gjestene, salater og brød, kaker og kaffe. Trubaduren Magne Berg underholdt med musikk og visesang, noe han også gjorde hele helgen igjennom. Og til min store overraskelse var det ikke papp og plast, men ordentlige tallerkener og bestikk, bedre kan det ikke gjøres. Trubaduren Magne Berg sammen med Gudrun Arne Foto: Ebba Holmboe 22 - Lapprosen 3 - 2014 - Anne Britt og Per har en stor hage som helt tydelig har blitt utvidet med flere innholdsrike rhododendronbed i senere år. Her er det den 46 deltakere på årsmøtet og foredrag Foto: Terhi Pousi dugnadsånden viser seg godt i denne hagen, her var det opphøyde bed med gode vekstforhold for rhododendron, og mange spennende planter i god vekst. Harald Kårtveit takker Bjørg Rasmussen for kassererjobben gjennom 8 år. Foto: Ebba Holmboe Årsmøtet startet lørdag kl 11.30, og ble raskt og effektivt gjennomført, godt ledet av Knut Gjermundsen. Nye personer i styret ble Ebba Holmboe og Terhi Pousi. Avtroppende styremedlemmer Gunnar Breivik og Bjørg Rasmussen ble takket for sin innsats i styret med et gavekort til nærmeste hagesenter. Her må nevnes Bjørg Rasmussen som har virket i 8 år som kasserer i styret, at hun en gang kom til å takke nei til gjenvalg, var noe vi håpet å utsette, men hun fortjener en spesiell takk for en fremragende innsats i alle år. Nyanlagte bed hos Kathrine og Lasse Lyngstad Foto: Terhi Pousi Skjærgårstur med seilskuta Solrik Foto: Terhi Pousi Etter årsmøtet var det foredrag ved gartner Karl Fredrik Lundberg, med mange gullkorn underveis og quiz med premier på slutten. Så bar det til sjøs med den gamle, men nyoppussete seilskuten Solrik fra 1929. En tretimers tur rundt den nærmeste skjærgård med sørlandsk servering ombord; reker, krabber og ditto tilbehør, allsang, frisk luft og blide mennesker. Alvestemning i hagen hos Inger Lise Fonneland og Dag Pettersen Foto: Terhi Pousi Inger Lise Fonneland og Dag Pettersen (Mellomveien 11, Fevik) har nydelig inngangsparti med roser og pelargonium. Lenger inn i hagen ble det enda mer alveaktig. Stort mangfold av trær og busker, stauder og bregner i tilsynelatende tilfeldig samplanting. En usedvanlig harmonisk samlerhage. Audun og Gudrun Arne (Eikeveien 3, Bjorbekk) er drivkreftene i Rhodo Sør. En fantastisk hage hvor bedene øker og plenen minker hele tiden. I motsetning til de forrige grenser hagen til skogen, og med naboenes samtykke kan man tøye grensene litt. Alltid like hyggelig å besøke Audun og Gudrun. Tusen takk for en uforglemmelig helg til alle dere på det blide Sørlandet! God stemning under festmiddagen Foto: Terhi Pousi Dagen ble avsluttet med festmiddag. God mat og drikke, mange flotte taler, og vår faste trubadur underholdt med gitarspill, viser – og egenskrevet rhodosang om Herr Rhodo og den vakre frøken Dendron. På søndag var vi invitert til hagebesøk. Kathrine og Lasse Lyngstad (Barlinda 11, Fevik) var vertskap på grillfesten 4 år tilbake. Plenen hadde fått vike for enda mer sammenhengende plantebed med bueform, tråkkheller og fine rullesteinkanter. Den grønne hekken var erstattet med hvitt stakittgjære. Velstelt – ikke ett ugras å se. Den rikholdige bakhagen hos Audun og Gudrun Arne Foto: Terhi Pousi - Lapprosen 3 - 2014 - 23 Korsningar av härdiga rododendron Teks og foto: Kristian Theqvist Översättning av artikel i Rhododenronlehti 3/2013 Rainer Svartström Zonangivelserna i texten gäller Finland Jag deltog våren 2013 i ARS konferens i Seattle där jag representerade vår Rhododendronklubb och vår nybildade ARS Finnish Chapter. Konferensen blev en oförglömlig upplevelse med sina många besök i trädgårdar och parker, som jag relaterade i ord och bild på klubbens vårmöte. På konferensen höll jag två föredrag om hybridisering av härdiga rododendron och azaleor. Osmo Jussila (klubbens informatör, övers. anm.) uppskattade att klubbens medlemmar kunde vara intresserade av föredragen och här följer vad jag berättade om. Båda mina föredrag hade samma stomme och innehåll, men enligt uppdraget hade jag delat upp berättelsen om azaleor och skvattram på de två föredragen – en del åhörare var mera intresserade av azaleor och andra av skvattram. Tillräckligt härdig i Finland? – klimatologiska förhållanden Finland är ett av Europas nordligaste land och finns mellan latituderna 60° och 70°, som motsvarar Alaskas nordliga läge. Men klimatet i Finland avviker betydligt från klimatet i Alaska. På vårt klimat verkar de varma maritima luftströmmarna från Atlanten samt å andra sidan fastlandsluftströmmarna från öster. Vårarna är vanligen svala och vintrarna milda. Men ibland för vindarna från norr och öster med sig sträng vinterköld och då kan temperaturen även i Södra Finland sjunka till under -35°C. På grund av det nordliga läget varierar dagslängden mycket under olika årstider. Under sommaren är dagarna långa och ljusa, 15 till 24 timmar, och under vintern är det mest ganska mörkt. Nederbörden fördelar sig rätt jämt under året och är i medeltal kring 600 mm, men redan någon vecka med torr väderlek under växtperioden kan begränsa tillväxten. Under vintern är snötäcket mellan en halv och en meter tjockt, men i kusttrakterna har vintrarna ibland varit så snöfattiga att inte ens låga växter fått ett ordentligt snötäcke. Allmänt taget är växtperioden i Finland kort och sval, men den klimatologiska variationen är mycket stor. Speciellt vintrarna kan variera och utgör en stor utmaning för vad som kan odlas. Många växter kan klara sig väl under flera år tills det blir en svår vinter med endera svår köld, stora temperaturvariationer eller tunt snötäcke då växter som inte är vana med sådant klimat skadas eller dör. 24 - Lapprosen 3 - 2014 - Finland USDA zones Temperaturstegringen under de två senaste decennierna har möjliggjort odling av många ömtåliga växter. Vintern 1984/85 var temperaturen i min trädgård i Åbolands skärgård -30,5°C och vintern 1986/87 -32,7°C, men efter det har temperaturen som lägst varit 26,5°C. Minimitemperaturen under vintern har i medeltal blivit cirka 4 grader högre (medeltalet för minimitemperaturen under 15 år var 1986 -24,5°C och 2013 -20,5°C). Det här betyder inte att det ånyo inte kan komma en dödande vinter från Sibirien som i ett slag kan kullkasta trädgårdsamatörens odlingsplaner. Den växtzonsindelning som används i Finland baserar sig på växtperiodens längd, den effektiva värmesumman och vinterförhållandena. Den i USA använda zonindelningen USDA använder endast långtidsmedeltalet av vintrarnas minimitemperaturer som bas. USDA-zonernas användning för finska förhållanden är minst sagt ifrågasatt. Men USDA-zonerna är i alla fall riktningsgivande vid försöken att bedöma växternas härdighet. Jag har skisserat upp USDA-zonerna på Finlands karta baserat på vinterns minimitemperaturer enligt långtidsmedeltalet. Det är ett grovhugget försök att tillämpa den för vårt land ofullständiga USDA zonindelningen som är endast riktningsgivande. ’Kuutamo’ x ’Belkanto’, Reijo Hahkalas korsning Mustilarododendron – R. brachycarpum var. tigerstedtii ’Kullervo’ x ’Böhmen’, Kristian Theqvists korsning Kort historisk översikt (källa Peter M.A. Tigerstedt 2008) • 1902: Första planteringarna på Arboretum Mustila • 1915: Rododendron Regel & Kesselring (Ryssland) • 1930-talet: Sorter från Seidel, Tyskland och frön från Korea (R. brachycarpum var. tigerstedtii) • 1940-talet: Extremt kalla vintrar gallrade ut Seidel hybrider; brachycarpum var. tigerstedtii och de härdigaste klarade sig • 1950-talet: Besök av W. Kesselring och D. Hobbie; nytt plantmaterial • 1960-talet: Observationer angående härdighet och växters anpassning till Finlands klimat • 1970-talet: Förädlingsprogram för rododendron – Helsingfors universitet i samarbete med Arboretum Mustila, ledare prof. Peter M.A. Tigerstedt • 1980-talet: De bästa och härdigaste sorterna väljs ur försöksodlingarna • 1990-talet: De första härdiga finska sorterna namngavs och salufördes • 2000-talet: Rododendronen blir populära – Rhododendronklubben spelar betydande roll – andra generationens korsningar görs av aktiva klubbmedlemmar. skydd av snön till och med bättre än i Södra Finlands kusttrakter. Amatörer har gjort flera korsningar med svavelrododendron som verkar lovande. Härdigaste arterna bas för korsningarna Mustilarododendron (R. brachycarpum var. tigerstedtii) har varit den absolut mest betydande arten vid korsningarna för att få fram härdiga rodor. De allra härdigaste finska sorterna är avkommor till mustilarododendron. Den nästviktigaste arten har varit vresrododendron (R. smirnowii) och sedan några Seidel sorter i Mustila som har vresrododendronen som grund. Svavelrododendron (R. aureum) är även en potentiell bra moder. Den är inte så köldhärdig som ofta påstås, men är lågvuxen och trivs därför i Norra Finland i De härdigaste sorterna har R. brachycarpum var. tigerstedtii som moderplanta. Sådana är bland annat ’Mikkeli’ (’St. Michel’), ’Haaga’, ’Helsinki University’ (’Helsingin Yliopisto’), ’Pekka’ och ’P.M.A. Tigerstedt’ (Peter Tigerstedt’). Catawbarododendron (R. catawbiense) och sommarrododendron (R. maximum) har i Nordamerika rykte om sig att vara härdiga rododendron och de har traditionellt använts mycket för korsning av härdiga rodor. Varför har inte dessa arter använts i Finland för korsningar? Arternas härdighet räcker endast till II-zonen och rododendronodlarna tycks av någon orsak inte speciellt gilla åtminstone catawbarododendronen som ser rätt ordinär ut och mycket påminner om den mycket sålda sorten ’Catawbiense Grandiflorum’. Sommarrododendronen med sina vackra skott och sena blomning kunde mycket väl användas för korsningar, men man borde få härdighet från mer tåliga arter eller sorter. Första generationens finska rododendronsorter De finska sorterna är bekanta för klubbens medlemmar och därför presenterar jag inte dem här desto noggrannare. Sorterna kan grupperas till exempel enligt moderplantorna, arvsmassan eller växtsättet. Vresrosens gener ger härdighet i bland annat ’Mikkeli’ (’St. Michel’), ’Pekka’, ’Hellikki’, ’Eino’ och ’Marketta’. En del lågvuxna sorter får skydd av snön. Bland annat ’Elviira’, ’Mauritz’, ’Kullervo’ och ’Pohjola´s Daughter’ (’Pohjolan Tytär’). - Lapprosen 3 - 2014 - 25 ’Elviira’ x ’Blue Bell’, Kristian Theqvists korsning ’Helsinki University’ x ’Blue Bell’, Kristian Theqvists korsning Andra generationens korsningar gjorda av finska hybridisörer I Finland finns ett tiotal aktiva amatörhybridisörer som korsar rododendron och/eller azaleor. De flesta korsar elepidoter, några även lepidoter och azaleor. Den absolut viktigaste egenskapen som eftersträvats med beaktande av vårt klimat är härdighet. Dessutom försöker man få fram gula, röda, vita, orangea, fläckiga eller doftande blommor. Bladen önskas ha olika former, möjligen indument och vacker nyväxt. Växtsättet önskas vara tätt, dessutom lågt eller trädformat. Amatörerna har under de senaste tjugo åren gjort flera hundra korsningar, ofta med plantor som verkar lovande som resultat. En del är namngivna (inofficiellt), plantor testas på olika håll i Finland och några är i tidigt förökningsstadium. Förhoppningsvis ser vi de närmaste åren nya intressanta sorter i plantbutikerna. På föredraget i Seattle visade jag som exempel bilder på tre korsningsresultat som tilltalar mig: Osmo Jussilas ’P.M.A. Tigerstedt’ x ’Humbolt’ rosa med röda fläckar, Reijo Hahkalas ’Rotkäppchen’ x (brachycarpum x aureum) med vitt centrum och röda kanter samt Hahkalas (brachycarpum x aureum) x ’Belkanto’ persikogul med vågig kant. Mina korsningar med elepidoter Jag har presenterat min korsningsstrategi i Finska Rhododendrionsällskapets tidning 1/2013 i artikeln Kristianin risteytykset keltaisilla (Kristians gula korsningar), och noterar endast huvudpunkterna här. • De finska rododendronsorterna utgör en bra bas för nästa generations korsningar • Jag använder finska sorter för att överföra härdighet, och andra arter och sorter för att få variation i blomfärg, blad och växtsätt. • Favoriter som moderplantor har varit sorterna 26 - Lapprosen 3 - 2014 - • • • • • • • • ’Mikkeli’, ’P.M.A. Tigerstedt’, ’Pekka’, ’Kullervo’ och ’Helsinki University’. Jag har gjort cirka 400 korsningar under 10 år. Tusentals plantor växer i plantlådorna, växtbäddarna och utplanterade i arboretet. Jag sår endast 30 frön från varje korsning för att begränsa plantornas antal. En tredjedel av fröna gror inte eller plantorna klarar sig inte till första skolningen. En tredjedel av plantorna dör under de tre första vintrarna (i kallbäddar, ute oskyddade). De härdigaste, ungefär en tredjedel, lever ännu efter sex vintrar. I en del partier lever flera plantor, medan nästan alla kan ha dött i andra. Härdigheten i plantstadiet spelar en avgörande roll. 0-2 plantor per korsning verkar så lovande att jag förökar dem från sticklingar. Av de mest lovande buskarna har jag gett sticklingsplantor åt trädgårdsamatörer på olika orter i Finland för att ta reda på om de har kvaliteter att bli namngivna sorter. Det finns planer att mikroföröka de bästa sorterna. De härdigaste azaleaarterna och -sorterna Många av de sommargröna azaleaarterna är härdiga i zon I eller II, men ända till zon III rekommenderas vanligen endast guldazalean (R. luteum), utom naturligtvis vårazalean (R. canadense) som klarar sig till och med i zon VI. Ett tjockt snötäcke hjälper låga azaleor att klara sig längre norrut än rekommenderat. Azaleor för zon I och II är albrechtii (kejsarazalea), arborescens (doftazalea), molle ssp. japonicum (japanazalea), periclymenoides (kaprifolazalea), prinophyllum (rosenazalea), schlippenbachii (koreansk azalea), vaseyi (fjärilsazalea) och viscosum (sen azalea). De klart härdigaste azaleasorterna är de som bär på arvsavlag av × fraseri (fraserazalea) och den mycket liknande ’Orchid Lights’. De är härdiga åtminstone till zon V. Ghentazaleorna (bl.a. ’Coccinea Speciosa’, ’Dr Christian Baumann’, ‘Nancy Waterer’, ’Pallas’ och ’Unique’) samt Rustica Flore Pleno azaleorna (bl.a. ’Aida’ och ’Norma’) är härdiga till zon II. Knap Hill och Exbury azaleorna är allmänt taget mindre härdiga och klarar sig främst i zon I, men med reservation även i zon II under gynnsamma förhållanden. Sådana azaleor är bl.a. ’Cecile’, ’Homebush’, ’Jack A. Sand’, ’Gibraltar’, ’Persil’, ’Royal Command’ och ’Sunte Nectarine’. De i Minnesota korsade azaleorna är härdiga till zon III, men man spekulerar huruvida de lider av att växtperioden i Finland är för kort för dem. Finns det bevis? Jag vet inte. Det gäller bland annat följande sorter: ’ Mandarin Lights’, ’Golden Lights’, ’Rosy Lights’, ’Spicy Lights’, ’Northern Hi-Lights’, ’White Lights’,’ Lemon Lights’ och Tri-Lights’. Marjatta Uosukainen har utvalt och namngett några härdiga azaleor att förökas. Azaleorna ’Aamurusko’, ’Kullannuppu’ och ’Ruususen Uni’ pryder många finska trädgårdar. Finska azaleakorsningar I Finland började förädlingen av azaleor redan år 1988 i Helsingfors Universitets växtbiologiska inrättning. Målsättningen var att få fram ett antal azaleor som klarar Finlands klimat. De första förädlade parkazaleorna blev tillgängliga för plantbutikernas kunder för ett par år sedan och nu finns det fyra härdiga och vackra azaleor på marknaden. De har valts och namngetts av Anu Väinölä. Sorterna ’Adalmina’, ’Illusia’, ’Onnimanni’ och Tarleena’ är härdiga åtminstone till zon IV. - http://blogs.helsinki.fi/avainola/category/atsalea/ - Satumaiset puistoazaleat ’Adalmina’, ’Illusia’, ’Onnimanni’ ja ’Tarleena’. – Sorbifolia 1/2012: 34-38. (Anu Väinölä & Terttu Parkkari) Reijo Hahkala har under åren utfört tiotals azaleakorsningar. Många av dem är intressanta som möjliga kommersiella sorter. De har testats längre norrut och några har förökats. Vårazaleans arvsanlag i härdiga azaleors korsningar Skulle det inte vara åtråvärt att få vårazaleans härdighet överförd på storblommiga doftande sommargröna azaleor? Tyvärr blir avkomman av korsningar med vårazalean steril och därför har kända sorter av × fraseri och ’Orchid Lights’ inte kunnat användas för korsningar av följande generation. Men nu har två tillfälligheter eventuellt möjliggjort ett genombrott. Genombrott 1 En av buskarna i Anu Väinöläs korsningsgrupp, canadense x molle ssp. japonicum, bildade en höst grobara frön. Det skedde endast en gång och jag har inte senare sett frökapslar på någon av dessa buskar. Jag har använt canjapo-1 azalean både som frömjölsgivare och -mottagare i korsningar med flera tetraploida azaleor. Det är intressant att studera hur vårazaleans arvsanlag syns i hybrider, bland annat med sorterna ’Feuerwerk’, ’Gibraltar’, ’Homebush’, ’Royal Command’, ’Golden Lights’, ’Mandarin Lights’ och ’Tri-Lights’. Ärvs formen på vårazaleans blomma i större format i orangea, gula eller violetta blommor? Vad sker med härdigheten? Jag har nu välväxande plantor från två år. Ännu måste man vänta några år på blomningen. Jag har planerat att låta testa småplantornas ploiditet i höst för att få mera information för framtiden. Genombrott 2 Olli Wuokko observerade hösten 2011 vid avlägsnandet av fröhus från rododendron och azaleor att bland ’Orchid Lights’ azaleorna fanns en buske som bar fröhus. ’Orchid Lights’ borde vara steril liksom fraserazalean och de fröhus som bildades var vanligen minimala och hopknycklade. Kanske hade det uppstått en mutation vid mikroförökningen och kromosomantalet hade fördubblats? Då saken undersöktes kunde man notera att det fanns flera sådana fröbildande ’Orchid Lights’ i plantbutikerna, kanske ett helt produktionsparti. Jag sände prover av den fertila ’Orchid Lights’ azalean till Portugal för ploidiseringstest och resultatet var överraskande: den visade sig vara en mixoploid och proverna innehöll förutom de vanliga diploida cellerna även tetraploida celler. Det betydde att ’Orchid Lights’ inte bara var fertil utan även kunde korsas med både diploida och tetraploida azaleor. Som en liten detalj kan nämnas att blommorna hos den mixoploida ’Orchid Lights’ har 10 ståndare, medan den vanliga ’Orchid Lights’ har 8. Både Olli Wuokko och undertecknad har gjort korsningar med den mixoploida ’Orchid Lights’ azalean, och plantor av korsningar med bl.a. prinophyllum, ’Adalmina’ och ’Golden Lights’ azaleor. Den av en tillfällighet uppkomna mixoploida ’Orchid Lights’ ger nya möjligheter att överföra den härdiga vårazaleans arvsanlag på azaleahybrider. Canjapo-01 med vårazaleans arvsanlag, fraserazaleans (× fraseri) blomma till vänster som jämförelse Fröna grodde och jag fick flera plantor av dem. Den första blomningen gav förtjusande stora rosa blommor, och det viktigaste var att de var fertila i vardera riktningen. För den första blommande busken har jag använt kodnamnet canjapo-01. Jag lät testa canjapo-1 och dess syskonplantor hos Coimbra universitetet i Portugal, och alla avkommor visade sig vara tetraploider, som i sig är överraskande eftersom alla canadense x molle ssp. japonicum korsningar är som regel vanliga diploider. Observeras bör även att canjapo-1 blommorna har 10 ståndare medan x fraseri har endast 8 ståndare. Korsningar med skvattram (Ledum) I slutet av mitt andra föredrag i Seattle gjorde jag en översikt över skvattramsarterna och berättade om mina korsningar med dem. Jag har skrivit en artikel om skvattram i Finska Rhododronsällkapets nummer 2/2013 och lovat återkomma senare med berättelsen om korsningarna. Framtiden? Jag har för avsikt att fortsätta med hybridisering för att få fram härdiga och vackra rododendron. Som moderplantor använder jag fortfarande finska sorter, men även allt mera egna sorter som verkar lovande. I fråga om korsnig av azaleor koncentrerar jag mig på användningen av canjapo-01, dess syskon och avkommor för att få vårazaleans arvanlag, blommans form och färg samt härdighet i stora vackra azaleor. Även mixoploiden ’Orchid Lights’ kommer allt fortfarande att ingå i mitt korsningsprogram. Tiden flyger iväg och du hinner inte göra allt du önskar under en livstid – njut av det du kan göra! - Lapprosen 3 - 2014 - 27 Den norske Rhododendronforening Informasjon fra Protokoll fra årsmøte 2014 Tid: Sted: Til stede: 24.05.2014 Arendal Maritime Hotell, Vestregate 11, 4836 ARENDAL 46 frammøtte, hvorav 43 stemmeberettigede Sør: Audun Arne, Gudrun Arne, Anne Brit G. Evensen, Per Evensen, Anne Marie Falck, Finn Falck, Inger Lise Fonneland, Tove Ekeli Hansén, Frode Harnes, Lis Herlofsen, Knut Gjermundsen, Nina Gjermundsen, Mona Klemmetsen, Kathrine A. Lyngstad, Inga Olsen, Merete Risholt, Vigdis Slettevold. Sør-Vest: Aslaug Haugland, Jan Henrik Haugland, Lillian Killerud, Kai Killerud, Kjell Knudsen, Guri Vigrestad, Reidar Vigrestad. Vest: Anna-Karin Breivik, Gunnar Breivik, Knut Geelmuyden, Britt Hammersland, Olaf Hammersland, Jan Rune Hesjedal, Hjørdis Juvik, Torolf Juvik, Harald Kårtveit, Terhi Pousi, Bjørg S. Rasmussen, Sylvi Spjeld, Anne Grethe Synnevåg, Bjarte Synnevåg. Øst: Liv Borgen, Johnny Engen, Ebba Holmboe, Jens Holmboe, Haavard Østhagen, Øyvind Aasheim. Utland: Conny Assarsson, Marianne Assarsson fra Sverige. Årets årsmøtearrangør, leder i Rhododendron Sør, Audun Arne ønsket velkommen. Leder i Den norske Rhododendronforening, Harald Kårtveit, åpnet årsmøtet. Det var ingen kommentarer til innkallingen og sakslisten. Sak 1: Valg av dirigent Knut Gjermundsen ble valgt til møteleder. Sak 2: Valg av referent og valg av 2 medlemmer til å underskrive protokoll Terhi Pousi ble valgt til referent. Olaf Hammersland og Torolf Juvik ble valgt til å underskrive protokollen. Sak 3: Årsberetning 2013 Harald Kårtveit leste årsberetningen (se Lapprosen 2/2014). Årsberetningen for 2013 ble godkjent. Vedlegg 1. Sak 4: Regnskap 2013 Regnskapet for 2013 (se Lapprosen 2/2014), med revisorenes godkjenning, ble gjennomgått av kasserer Bjørg S. Rasmussen. Regnskapet for 2013 ble enstemmig godkjent. Vedlegg 2. + Vedlegg 3. Sak 5: Innkomne saker Ingen innkomne saker. Sak 6: Fastsettelse for kontingentene for 2015 Styret foreslo en økning på kr 25, begrunnet med økte utgifter til redaksjonen i Lapprosen, internettredaktør, samt økt reisetilskudd til fellesstyremøte og årsmøte. Kontingenten kr 300 for enkeltmedlem og kr 425 for familiemedlemskap ble enstemmig godkjent. Sak 7: Budsjettforslag 2014 Bjørg S. Rasmussen gjennomgikk styrets forslag til budsjett for 2014. Budsjettforslaget ble enstemmig godkjent. Vedlegg 4. Sak 8: Fastsettelse av andel årskontingent til lokallagene for 2015 Styrets forslag: Potten (antall medlemmer x 50 kr) deles slik at halvparten av det som skal tilbakeføres, deles likt mellom lagene, og resten fordeles som før i henhold til antall medlemmer i hvert lokallag. Styrets forslag, uforandret kr 50 per medlem, ble enstemmig godkjent. Sak 9: Valg av leder, styremedlemmer og varamedlemmer Terhi Pousi leste opp valgkomiteens forslag, men det manglet fortsatt ett styremedlem. Knut Gjermundsen foreslo Terhi Pousi. Årsmøtet tok følgende valg: Styret for Den norske Rhododendronforening 2014–2015: Harald Kårtveit1 år leder– gjenvalg Mona Yvonne Espeland Lothe 1 år styremedlem – ikke på valg Lin Didriksen 1 år styremedlem – ikke på valg Ebba Holmboe 2 år styremedlem – ny Terhi Pousi 2 år styremedlem – ny Audun Arne 1 år varamedlem – gjenvalg Reidar Vigrestad 1 år varamedlem – gjenvalg Tor Jan Ropeid 1 år varamedlem – ny 28 - Lapprosen 3 - 2014 - Haavard Østhagen 1 år varamedlem – ny Sak 10: Valg av revisor Valgkomiteens forslag ble enstemmig godkjent. Revisor for år 2014: Olaf Hammersland– ny Sak 11: Valg av valgkomité Årsmøtets valg av valgkomité for 2014: Frode Harnes– gjenvalg Gunnar Breivik– ny Torolf Juvik– ny Sak 12: Fastsettelse av tid og sted for neste årsmøte Neste årsmøtearrangør er Rhododendron Sør-Vest. Det ble ønsket at årsmøtet arrangeres direkte tilknyttet utenlandsturen til Skottland (med avgang fra Stavanger). Årsmøtedato ble bestemt til lørdag 23.05.2015. Arendal, 24. mai 2014 Terhi Pousi Olaf Hammersland Torolf Juvik referentunderskriverunderskriver Vedlegg: 1. Årsberetning 2013 2. Regnskap 2013 3. Revisjonsmelding 2013 4. Budsjett 2014 Nye medlemmer Styret ønsker følgende nye medlemmer og de som har endret fra enkeltmedlemskap til familiemedlemskap, velkommen i foreningen: Hanne Margrete Myhre og Geir Tveit Svanhild Monstad Arne Haagensen og Margareth Haagensen Tommy Bjønnes Are Uppheim Halvor Johnsen Håvard Uhlen Lilly Primstad Eskeland Gunvor Øverås Judith Henriksen Nils Buverud Odd Hermann Rønningsveen Haavar Simon Nilsen Svein Minge Ivar Ørbeck Alf Martin Waage Anne Merete Koppang og Birger Eriksen Sigurdur Bjarnason og Hilde Stoltz Huiveien 44 Holmåsvegen 34 Morviksanden 21 Belglii 23 Raudsteinsvegen 45 Vøyen terrasse 33 M Jul Halvorsens veg 11 B Eskeland Steinbekkåsen 18 Kroveien 147 Åsenvegen 15 Nesgutua 8 Neuberggata 15 Østliveien 15 Dampsagveien 17 Brandasundvegen 483 Margrethe Schweigaards gate 8 Løbergsalleen 1 3133 5955 5124 4755 5460 1384 2053 4308 1472 4335 3825 2860 0367 1743 2004 5423 1778 5073 DUKEN LINDÅS MORVIK HOVDEN I SETESDAL HUSNES ASKER JESSHEIM SANDNES FJELLHAMAR DIRDAL LUNDE HOV OSLO KLAVESTADHAUGEN LILLESTRØM BRANDASUND HALDEN BERGEN - Lapprosen 3 - 2014 - 29 Den norske Rhododendronforening Informasjon fra medlemstur til Skottland 24.5.–30.5.2015 Turen blir arrangert i samarbeid med Autoreiser og med Tore Bergheim som sjåfør. Søndag 24.5. Reise med fly fra Stavanger til Glasgow via Amsterdam, busstur (ca. 2 timer) videre til Stranraer på sørvestkysten. Premier Inn Ayr Hotel. Mandag 25.5. På formiddagen besøk i Broughton House i Kirkcudbright. En fascinerende hage på 6 mål med både japanske og skotske særpreg. Designet av landskapsmaler E.A. Hornel, som bodde der i tiden mellom 1901 og 1933. Etter lunsj besøker vi Logan Botanic Garden i Stranraer. En eksotisk hage på 100 mål som inneholder en imponerende plantesamling fra store deler av verden, samt en stor mengde planter hjemmehørende i Skottland. Har blant annet en samling på over 50 arter eukalyptus. Tirsdag 26.5. Først et besøk i Glenwhan Gardens i Stranraer. En hage på 48 mål påbegynt i 1980. Planter fra store deler av verden, en fin kunstig innsjø med stier rundt, forskjellige skulpturer integrert blant plantene og et fargeflor av rhododendron og primula. Etter lunsj besøker vi Culzean Castle, flaggskipeiendommen til The National Trust of Scotland. En stor landskapspark med mange turstier, der selve hagen er på 160 mål. Stedet blir fortløpende restaurert. Et besøk i slottet er inkludert. Reise videre til Edinburgh og Premier Inn Haymarket Hotel. Onsdag 27.5. Besøk i Edinburgh Botanic Garden om formiddagen. Er kjent som en av verdens fineste botaniske hager og strekker seg over 300 mål. Nevnes må også den flotte fjellhagen. Etter lunsj er dagen til egen disposisjon. Om kvelden Skotsk aften på Prestonfield. Torsdag 28.5. Om formiddagen besøker vi Stobo Castle Water Gardens i Preebles. En japansk- inspirert hage på 20 mål. En stor kunstig dam med tilhørende vannfall og japanske broer. Etterpå går turen til Dawyck Botanic Garden, et arboret på 240 mål som er blitt tilplantet gjennom de siste 300 årene. Store samlinger av trær og busker som kan sees fra flere fine utsiktpunkter rundt om i parken. Nevnes må den kjente Dawyck-bøken. Fredag 29.5. Om formiddagen besøker vi Glendoick Gardens i Perth, en av Europas fineste hager med en imponerende rhododendronsamling. Deretter besøker vi Drummond Castle Gardens, et imponerende hageanlegg fra det 17. århundre. Beplantningen er supplert med statuer, urner og fontener. Til slutt besøker vi Glenturret Distillery der vi også blir servert smaksprøver på de edle dråper. Lørdag 30.5. 30 Hjemreise via Amsterdam. - Lapprosen 3 - 2014 - • De ulike hagene kan søkes opp på nettet for den som vil vite mer. • Det er lagt opp til korte reiseavstander mellom hagene. • Frokost og middag er inkludert hver dag. Det samme er inngangspenger til alle hagene. • Lunsj kan kjøpes av den enkelte når det passer rundt om på besøksstedene. • Turen kan også påbegynnes og avsluttes i Kristiansand, Oslo og Bergen til samme pris. • Maks antall deltakere er satt til 50 og vil bli prioritert i den rekkefølge de melder seg på. • Pris per person ved minst 40 deltakere – ca. kr 12 500 (er ikke endelig på grunn av flyprisen) • Enkeltromstillegg kr 2580 • Påmelding til Harald Kårtveit tlf 56 33 47 88 / 977 76 050 eller [email protected] • Påmeldingsfrist 1.12.2014 Kontingent, medlemsregister og medlemskapstype Årsmøtet 2014 vedtok en forhøyelse av kontingenten for 2015. Enkeltmedlemmer kr 300 og familiemedlemmer kr 425. Fra 2015 sender vi ut kontingentkrav på e-post, SMS og brev – du får altså ikke lenger giro. De medlemmene vi har e-postadresse på, får en e-post som gjenspeiler deres medlemskapstype og beløp, til resten av medlemmene sender vi SMS eller brev med samme informasjon. Derfor ønsker medlemsregisteransvarlig – som også sender ut kontingentkrav – at så mange som mulig husker å oppgi sin e-postadresse og også eventuelle endringer i e-postadressen og endringer i mobilnummer og postadresse. Ved betaling av kontingenten ber vi om at det skrives navn/navnene på medlemmet/medlemmene i meldingsfeltet, det gjør arbeidet med å registrere innbetalingene mye lettere for kassereren. Vi oppdaterer vårt medlemregister hele tiden og ber våre medlemmer om å melde fra om adresseendringer til medlemsregisteransvarlig så raskt som mulig for å unngå at Lapprosen kommer i retur. Posten er blitt mye strengere nå som de innfører gateadresser over hele landet. Vi opplever at Lapprosen kommer i retur hvis den gamle adressen er brukt i stedet for den nye gateadressen. Ennå en gang tusen takk til våre medlemmer for hyggelig kontakt og hjelp angående medlemsregisteret. Ebba Holmboe Grusveien 20 B 1430 ÅS tlf 950 43 279 [email protected] - Lapprosen 3 - 2014 - 31 ISSN 1504-6702
© Copyright 2024