Kap. 1 og 2

I
Innledning
1.
Emne og terminologi. Rettskildene
Pengekravsrett er en vanlig betegnelse på et juridisk fag, der rettsreglene om Pengekrav og
AG
pengekrav behandles. Et annet ord for pengekrav er pengefordring. De to
pengefordring
ordene vil bli brukt om hverandre i denne boken.
Til et pengekrav hører det en skyldner (debitor) og en fordringshaver (kre- Skyldner og fordtor- eller kreditorsiden.
R
ditor). Det kan være to eller flere personer (fysiske eller juridiske) på debi-
ringshaver
Når vi bruker ordene krav eller fordring, ser vi saken fra kreditors side. Forpliktelse og
U
TD
For debitor dreier det seg om forpliktelse eller gjeld. I denne boken vil synsvinkelen, og dermed språkbruken, stadig skifte, uten at det ligger noen plan
bak dette. Det er som regel likegyldig om vi bruker ordene krav og fordring eller forpliktelse og gjeld.
Det er ikke vanlig å behandle reglene om etablering av pengekrav i faget
pengekravsrett. Reglene om hvordan kravet blir til (oppstår), finnes i andre
juridiske fag som kontraktsrett, erstatningsrett mv. I pengekravsretten forutsettes det stort sett at kravet eksisterer. De rettsspørsmålene som behandles i pengekravsretten, gjelder først og fremst fordringens liv og død – ikke
dens fødsel.
Vi har ingen alminnelig lov om pengekrav. Reglene finnes spredt på flere
lover. Dessuten er det mange rettsspørsmål som ikke er lovregulerte.
Rettsregler og løsninger på rettslige problemer må finnes på grunnlag
av vanlig norsk rettskildelære og akseptert norsk juridisk metode. I tillegg til tradisjonelt norsk rettskildemateriale finnes det også internasjonalt
gjeld
22
EU-direktiver
kapittel i
materiale av interesse for pengekravsretten. Flere EU-direktiver har satt
preg på norsk pengekravsrett. De viktigste av disse er i dag direktiv 2008/
48/EF om kredittavtaler for forbrukere m.v.1 og direktiv 2011/7/EU om
kamp mot forseinka betaling i handelshøve.2 Annet internasjonalt mate-
UNIDROIT
PECL
riale av interesse er UNIDROIT Principles3 og PECL4, som gjerne omtales
som internasjonale modellkontrakter.5 Her finnes det bestemmelser om
mange spørsmål som behandles i pengekravsretten, bl.a. om motregning,
forsinkelsesrenter, oppgjør (herunder oppgjør foretatt av tredjeperson og
spørsmål knyttet til delbetaling fra debitors side) og foreldelse. Ingen av
disse regelverkene er bindende for innholdet av norsk rett. De kan likevel
ha betydning for fastleggingen av innholdet i norsk rett på de områdene
AG
som omfattes av regelverkene. Dette gjelder særlig på områder hvor norsk
rett anses uklar eller usikker, mens UNIDROIT eller PECL har en klar løsning.6 At norsk rett ikke uten videre påvirkes av UNIDROIT og PECL,
ser vi av Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 969 om debitorskifte,7 hvor både
R
UNIDROIT og PECL var påberopt av den ene parten (se avsnitt 12 og 16),
U
TD
men hvor Høyesterett bemerket (i avsnitt 27) at dette internasjonale materialet «ikke … er bindende for norsk rett», og at det «ikke … gir grunnlag for å fravike det som i lang tid har vært ansett som gjeldende rett hos
oss». Senere (i avsnitt 28) uttrykker Høyesterett det slik at det internasjoFormuerettslige
pengekrav
nale materialet «ikke kan føre til noen endret løsning i norsk rett».
Denne boken tar først og fremst sikte på formuerettslige pengekrav.
1
2
3
4
5
6
7
Se nærmere nedenfor under XVI.1 om dette.
Se nærmere nedenfor under VIII.2.1 om dette.
UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts.
Principles of European Contract Law.
Se f.eks. Kjørven mfl., Foreldelse s. 38. I tillegg har vi Draft Common Frame of Reference (DCFR).
Se Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 63 og Kjørven mfl., Foreldelse s. 45–46. Som påpekt
av Kjørven mfl., Foreldelse s. 47, forekommer det sjelden at norsk rett er usikker
mens modellkontraktenes løsning er klar.
Dommen omtales nedenfor under IV.4.
innledning
23
Formueretten er en del av privatretten. Offentligrettslige pengekrav faller
utenfor formueretten. Viktige eksempler på pengekrav av offentligrettslig
karakter er krav på skatt, trygdeytelser og ekspropriasjonserstatning. Selv
om reglene for formuerettslige og offentligrettslige pengekrav delvis er ensartede,8 er det også en del ulikheter både i praktiske problemstillinger og
i regler. Det ville føre for langt å gå nærmere inn på dette.
På privatrettens område faller bl.a. arveretten og familieretten utenfor
formueretten. Også på disse områdene er det så vel likheter som ulikheter
i forhold til problemstillinger og regler for formuerettslige pengekrav. Det
ville føre for langt å komme inn på dette her.
Forskjellige typer pengefordringer
2.1
Inndeling etter fordringens grunnlag
AG
2.
R
Det finnes to hovedgrupper av pengeforpliktelser, (1) lånegjeld og (2) Lånegjeld og
vederlagskrav. Lånegjeld innebærer plikt til å betale tilbake penger som
vederlagskrav
U
TD
debitor har lånt, mens vederlagskrav er krav på betaling for en motytelse
(en gjenstand som debitor har kjøpt, en tjeneste, transportytelse, leie av
husrom, forsikring, en arbeids- eller konsulentytelse osv.). Vederlagskrav Vederlagskrav
med eller uten
kan være med eller uten kreditt. Kreditt innebærer at betaling skal finne kreditt
sted etter at den andre parten har oppfylt sin del av avtalen.9
I tillegg til disse to hovedgruppene finnes det en rekke andre typer Andre typer
pengefordringer: Erstatningskrav, krav på tilbakebetaling i en del situasjoner og krav som følge av motpartens kontraktsbrudd er noen eksempler
på fordringer som ikke passer inn i todelingen ovenfor. Det finnes også
mange andre eksempler.
8
9
Eksempler på regler som er felles for formuerettslige og offentligrettslige pengekrav, er reglene i foreldelsesloven av 1979 (nedenfor under XV) og de ulovfestede
reglene om motregning (nedenfor under XI).
Betaling av vederlag kan også skje helt eller delvis på forskudd, dvs. før den andre
parten oppfyller sin del av avtalen. I pengekravsrettslig sammenheng er betaling på
kreditt mer interessant enn betaling på forskudd.
24
kapittel i
En inndeling etter fordringens grunnlag har egentlig ikke så stor betydning i pengekravsretten. Når fordringen først er oppstått, er det stort sett
ensartede regler som regulerer det videre forløpet, uansett om det dreier
seg om lånegjeld, vederlagsgjeld eller en av de andre typene som er nevnt
ovenfor. På noen områder varierer likevel reglene, som det vil fremgå
nedenfor.
2.2
Inndeling etter dokumentbruk
2.2.1
Innledning
Pengeforpliktelser kan komme til uttrykk i ulike typer dokumenter, eller
AG
på annen måte. Forpliktelsen kan for den saks skyld gjerne være uten noe
ytre uttrykk, som når den ene har lånt penger av den andre med et muntlig løfte om å betale tilbake snarest.
R
Rettsreglene om pengefordringer varierer til dels med dokumentbruken
(eller mangelen på dokumentbruk). I denne sammenheng står gjeldsbre-
U
TD
vene sentralt. Under 2.2.2 redegjøres det for hva som menes med gjeldsbrev, under 2.2.3 for forskjellen mellom omsetningsgjeldsbrev og enkle
gjeldsbrev, under 2.2.4 for bruken av gjeldsbrev i praksis, og under 2.2.5
for fordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev (såkalte muntlige fordringer).
2.2.2
Gjeldsbrev
Gjeldsbrev
Gjeldsbrev er et sentralt ord i dokumentlæren. Vi har en egen lov om gjeldsbrev (lov av 17. februar 1939 nr. 1, forkortet gbl.). Loven inneholder selv
ingen definisjon av hva som menes med gjeldsbrev. I lovens forarbeider
uttales følgende:
Forarbeider
«I tilslutning til tradisjonell opfatning både hos oss og annetsteds er det
først og fremst skriftlige og i det ytre selvstendige løfter om å betale penger
som kalles gjeldsbrev. Det gjør dog utvilsomt samme nytten om forpliktelsen ikke er formet som et løfte, men som en erkjennelse av å være penger
innledning
25
skyldig … Hvis det løfte dokumentet gir uttrykk for ikke står på egne ben,
men henviser til begivenheter og betingelser som ikke kan sees av papiret, er man … utenfor hvad både utkastet og daglig tale forstår ved gjeldsbrev.»10
Denne beskrivelsen av hva som menes med gjeldsbrev, synes å være fullt
akseptert i teori og praksis. Den legges til grunn for reglene i gjeldsbrevloven, og også for regler i andre lover som knytter rettsvirkninger til at det
foreligger et gjeldsbrev, f.eks. prosesslovgivningen og foreldelsesloven.
Stikkordsmessig kan vilkårene for at noe er et gjeldsbrev, oppsummeres
slik:
2. I det ytre selvstendig
3. Penger
AG
1. Skriftlig
1. At bare skriftlige fordringer kan være gjeldsbrev, kan synes opplagt. Skriftlig
R
Forutsetningen om skriftlighet innebærer i utgangspunktet at det må
U
TD
finnes et papir med tekst (ord). Hvorvidt en elektronisk tekst oppfyller
forutsetningen om skriftlighet i gjeldsbrevlovens forarbeider, er neppe
helt klart. Et krav om skriftlighet kan forstås som et krav om skrifttegn,
uten at det er et krav om skrifttegn på papir.11 I praksis er «elektro- Elektroniske
niske gjeldsbrev» tatt i bruk i bankvesenet. Grunnlaget for dette synes
å være finansavtalel. § 8 om at lovbestemte krav om skriftlighet ikke
er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden
ønsker dette (§ 8 første ledd), og at avtaler på visse vilkår kan inngås
ved hjelp av elektronisk medium selv om loven stiller krav om skriftlighet (§ 8 andre ledd). Det følger likevel klart av ordlyden i § 8 at
denne bare gjelder i tilfeller hvor krav om skriftlighet er hjemlet i finansavtaleloven selv. Reglene i § 8 har ikke betydning for andre regler
om skriftlighet. Reglene i gjeldsbrevlovens kapittel 2 om omsetnings-
10
11
Utkast til lov om gjeldsbrev (1935), forkortet Utkast 1935, s. 13.
Se Ot.prp. nr. 41 (1998–99) s. 24 og s. 25.
gjeldsbrev
kapittel i
gjeldsbrev forutsetter at det foreligger et dokument som personer kan
ha «i hende» (gbl. §§ 13, 14, 15 og 18), og som kan leveres tilbake til
skyldneren ved innfrielse (gbl. § 21).12 Disse reglene passer ikke på
elektroniske gjeldserklæringer. Det grunnleggende begrepet «gjeldsbrev» er felles for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Selv om
verden går videre og det kan være behov for å omfortolke forståelsen av
hva som ligger i vilkåret om skriftlighet, synes det å være dristig – men
ikke utelukket – å konkludere med at en elektronisk tekst kan være
gjeldsbrev i gjeldsbrevlovens forstand.13 Det kan heller neppe bli et
«gjeldsbrev» i gjeldsbrevlovens forstand ved at det tas en papirutskrift
av dokumentet. Et elektronisk dokument med overskrift «Gjeldsbrev»
AG
er derfor neppe mer enn en elektronisk låneavtale mellom bank og
kunde. Denne konklusjonen innebærer at et elektronisk «gjeldsbrev»
heller ikke vil være gjeldsbrev i foreldelseslovens forstand, jf. lovens § 5
R
nr. 1.14
Høyesteretts ankeutvalg har i Rt. 2010 s. 604 avgjort at en elektronisk signatur på et
gjeldsbrev ikke oppfyller kravet til underskrift i tvangsl. § 7-2 bokstav (a), slik at gjeldsbrevet ikke kunne regnes som eksigibelt.15 At dokumentet forelå elektronisk med elektronisk signatur, synes derimot ikke å ha vært til hinder for at det forelå et gjeldsbrev. I
kjennelsen sies det (i avsnitt 18) at lovgiveren har åpnet for elektronisk signerte gjeldsbrev. Denne uttalelsen må antas å referere til finansavtalel. § 8, og det er tvilsomt om
ankeutvalget burde ha uttrykt seg slik.
U
TD
26
12
13
14
15
Se om disse reglene nedenfor under IV.3.2.
Se Ot.prp. nr. 41 (1998–99) s. 26 (hvor det riktignok bare er omsetningsgjeldsbrev
som nevnes) og Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) s. 24.
Etter foreldelsesl. § 5 nr. 1 er foreldelsesfristen på ti år når det er utstedt gjeldsbrev for fordringen, mens hovedregelen ellers er tre års frist, jf. § 2. At regelen om
gjeldsbrev ikke kommer til anvendelse på elektroniske «gjeldsbrev» i bankvesenet,
spiller likevel liten rolle, idet fristen ifølge § 5 nr. 2 er på ti år for alle pengelån,
uansett om det er utstedt gjeldsbrev eller ikke.
Et eksigibelt gjeldsbrev er et gjeldsbrev som kan inndrives gjennom tvangsfullbyrdelse uten forutgående søksmål og dom. Gjeldsbrevet er tvangsgrunnlag i seg selv.
For at et gjeldsbrev skal være eksigibelt, må det ifølge tvangsl. § 7-2 bokstav (a)
være undertegnet av skyldneren, og underskriften må være bekreftet etter nærmere
regler gitt i forskrift. Se nærmere om eksigible gjeldsbrev nedenfor under 3.
innledning
27
2. Vilkåret om at forpliktelsen må være i det ytre selvstendig, kan også Selvstendig,
uttrykkes slik at forpliktelsen må være ubetinget. Står det i dokumen-
ubetinget
tet at betaling skal skje mot levering av et parti varer, er det ikke et
gjeldsbrev.
I dette eksemplet er betalingsplikten ifølge dokumentet ikke ubetinget. Den som bare ser dokumentet, kan ikke vite om betalingsplikten er aktuell, fordi plikten ifølge dokumentet er knyttet til en betingelse. Det spiller derimot ingen rolle om betalingsplikten ifølge andre
dokumenter enn gjeldsdokumentet (f.eks. en kjøpekontrakt) eller en
muntlig avtale er knyttet til en motytelse. Hvis denne forutsetningen
ikke fremgår av gjeldsdokumentet, er dette like fullt et gjeldsbrev. Det
AG
avgjørende er altså om dokumentet slik det fremstår etter sin egen
tekst, gir uttrykk for en ubetinget (i det ytre selvstendig) betalingsplikt.
3. Det tredje vilkåret er at forpliktelsen må gjelde penger. Gir dokumen- Penger
tet uttrykk for en plikt til å levere et vareparti, er det ikke et gjelds-
R
brev («men pr. analogi kan sikkert flere av gjeldsbrevenes regler finne
U
TD
anvendelse likevel», som det heter i forarbeidene).16
Det skyldige beløpet må angis som en bestemt sum, eventuelt med tillegg Bestemt sum
av renter. Dersom summen ikke fremgår av dokumentet, må den finnes
på annen måte. I så fall er ikke betalingsplikten i det ytre selvstendig, og
dokumentet er ikke et gjeldsbrev.
Det kan diskuteres om en klausul om indeksregulering av gjelden er til hinder for
at dokumentet er et gjeldsbrev. En indeksklausul medfører at det skyldige beløpet til
enhver tid ikke fremgår av dokumentet selv. Dersom det er henvist til en allment kjent
indeks som gir et klart og entydig svar på gjeldens størrelse til enhver tid, bør dokumentet kunne regnes som et gjeldsbrev til tross for indeksklausulen.
Indeksklausul
Det er ikke et krav at betalingsplikten er angitt i norske kroner. Også en Fremmed valuta
gjeldserkjennelse i fremmed valuta vil være gjeldsbrev, dersom de øvrige
vilkårene er oppfylt. Et annet spørsmål er om et gjeldsbrev med tilknytning
til et annet land i det hele tatt reguleres av den norske gjeldsbrevloven, og av
norsk rett for øvrig. Dette er et eget spørsmål, som ikke skal behandles her.
16
Utkast 1935 s. 13.
28
Debitors skylderkjennelse
kapittel i
Selv om det ikke er tatt med som et eget vilkår i oppstillingen foran, sier
det seg selv at dokumentet må inneholde debitors skylderkjennelse eller
betalingsløfte for at det skal være et gjeldsbrev (jf. sitatet fra forarbeidene
foran). I praksis skjer dette ved debitors underskrift, eller ved underskrift
fra en som handler på vegne av debitor.
Et dokument som stammer fra kreditor, er intet gjeldsbrev, selv om de
tre vilkårene foran i og for seg er til stede. En regning (faktura, nota) fra
kreditor til debitor er ikke et gjeldsbrev, selv om den gir uttrykk for en ubetinget pengeforpliktelse.
Det er ikke nødvendig at dokumentet inneholder ordet gjeldsbrev. Ordet
GJELDSBEVIS brukes i mange tilfeller som overskrift i dokumenter som
AG
innholdsmessig – og dermed rettslig – er gjeldsbrev. På den annen side er
det ikke tilstrekkelig at dokumentet kaller seg selv GJELDSBREV, hvis vilkårene ikke er oppfylt. Det er innholdet i dokumentet som er avgjørende,
To hovedtyper
Omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev
U
TD
2.2.3
R
ikke dokumentets egen betegnelse av seg selv.
Det finnes to hovedtyper gjeldsbrev, omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Rettsreglene for disse to hovedtypene skiller seg fra hverandre på en
del viktige områder. På andre områder er reglene felles.
Negotiable
gjeldsbrev
Omsetningsgjeldsbrev kalles også for negotiable gjeldsbrev.
Siden den ene typen kalles omsetningsgjeldsbrev, kunne det ligge nær
å anta at bare denne typen kan omsettes, og at de enkle gjeldsbrevene er
Begge kan
omsettes
uomsettelige. Dette er ikke riktig. Rettslig sett er de enkle gjeldsbrevene like
omsettelige som omsetningsgjeldsbrevene. Når det gjelder enkelte viktige
rettsvirkninger av en omsetning, er reglene likevel ulike for omsetningsgjeldsbrev og for enkle gjeldsbrev. Kjøperen av et omsetningsgjeldsbrev
har bedre beskyttelse enn kjøperen av et enkelt gjeldsbrev. Også ellers er
rettsvirkningene delvis ulike. I praksis er det lettere å omsette omsetnings-
Fire typer omsetningsgjeldsbrev
gjeldsbrev enn enkle gjeldsbrev.
Gjeldsbrevlovens ordning er slik at det i § 11 angis hvilke gjeldsbrev som
innledning
29
er omsetningsgjeldsbrev. De gjeldsbrevene som ikke er omsetningsgjeldsbrev etter § 11, regnes som enkle gjeldsbrev. Dette er forsøkt uttrykt i § 24,
som dessverre har fått en ganske vanskelig formulering. Etter § 11 er det
fire typer omsetningsgjeldsbrev:
(1) Ihendehavergjeldsbrev
(2) Ordregjeldsbrev
(3) Pantobligasjon
(4) Gjeldsbrev som uttrykkelig er omsetningsgjeldsbrev
Nedenfor under (1)–(4) knyttes noen kommentarer til hver enkelt type:
AG
(1) Et ihendehavergjeldsbrev er et gjeldsbrev som ikke inneholder kreditors Ihendehavernavn, jf. § 11 andre ledd nr. 1. Formuleringen i gjeldsbrevet kan f.eks.
gjeldsbrev
være at skyldneren forplikter seg til å betale et beløp «til ihendehaveren» eller «mot presentasjon av dette dokument». Det avgjørende er
R
at kreditors navn ikke er nevnt.
I praksis har ihendehavergjeldsbrev vært benyttet når store enheter Obligasjoner
U
TD
(staten, kommuner, store bedrifter) har tatt opp store lån i markedet
fordelt på en rekke långivere. Hver enkelt långiver tegner seg for en
større eller mindre del (f.eks. 100.000 kroner) av det totale lånet (som
kan være på f.eks. 100 millioner kroner). Hvis hver enkelt andel av
lånet er på 1.000 kroner, får den långiveren som tegner seg for 100.000
kroner, i alt 100 ihendehavergjeldsbrev, hvert pålydende 1.000 kroner.
Ihendehavergjeldsbrev av denne typen kalles gjerne partialobligasjoner, ihendehaverobligasjoner eller bare obligasjoner. Et annet ord for det
samme er mengdegjeldsbrev, som benyttes i gbl. § 4 andre ledd. Ihendehavergjeldsbrevene utgjorde tidligere en betydelig andel av gruppen omsetningsgjeldsbrev. I dag er ikke lenger ihendehaverobligasjoner dokumentbaserte, og de er dermed ikke lenger gjeldsbrev i lovens
forstand. Ifølge verdipapirregisterl. § 2-1 første ledd nr. 2 skal norske
ihendehaverobligasjoner registreres i verdipapirregister, i stedet for å Verdipapirvære dokumentbaserte slik gjeldsbrevloven forutsetter. Dette betyr at
register
30
kapittel i
ihendehaverobligasjonene har mistet sin tradisjonelle egenskap av å
være omsetningsgjeldsbrev. Beviset for at man er eier av ihendehaverobligasjoner, finnes nå i verdipapirregisteret. Når ihendehaverobligasjonene ikke lenger er dokumentbaserte – eieren trenger intet dokument for å godtgjøre sin rett – faller de nå utenfor gjeldsbrevlovens
regler. Betegnelsen «ihendehaverobligasjon» er likevel beholdt, selv
om den nå er misvisende.
Ordregjeldsbrev
(2) Et ordregjeldsbrev er et gjeldsbrev som lyder på kreditors navn med
tillegget «eller ordre», jf. § 11 andre ledd nr. 2. Etter teksten i et
slikt gjeldsbrev erkjenner debitor å skylde «Lars Holm eller ordre»
eller «Privatbanken eller ordre» et angitt pengebeløp. Banker og andre
AG
profesjonelle finansinstitusjoner krevde tidligere alltid at skyldneren
skulle undertegne gjeldsbrev med ordreklausul ved opptak av lån i
Forbudt i forbrukerforhold
banken. Nå er dette ifølge finansavtalel. § 55 andre ledd forbudt i
forbrukerforhold. Likeledes er det i medhold av samme bestemmelse
R
forbudt å benytte ordregjeldsbrev (eller annen type omsetningsgjelds-
U
TD
brev) ved utsatt betaling i kredittkjøp mv. i forbrukerforhold (se nærmere om finansavtalel. § 55 andre ledd nedenfor under IV.3.2.2 b)).
Også ordregjeldsbrevene har derfor mistet mye av sin betydning som
omsetningsgjeldsbrev. Et annet eksempel på ordregjeldsbrev er bankremissen, som er gjeldsbrev med banken som skyldner. Bankremissen har vanligvis ordreklausul, og er derfor vanligvis omsetningsgjeldsbrev.
Etter ordlyden i § 11 andre ledd nr. 2 skal gjeldsbrevet regnes som ordregjeldsbrev også
når gjeldsbrevet har «eit anna slikt tillegg». Dette innebærer visstnok at gjeldsbrevet blir
et omsetningsgjeldsbrev når debitor etter teksten i gjeldsbrevet f.eks. erkjenner å skylde
penger til den navngitte kreditoren «eller den som brevet senere måtte bli overdratt til»,
jf. Villars-Dahl s. 77.
Pantobligasjon
(3) Et gjeldsbrev som gir pant i fast eiendom mv. (jf. § 11 andre ledd nr. 3),
kalles gjerne for en pantobligasjon. Pantobligasjoner må ikke blandes
sammen med ihendehaverobligasjoner, se foran under (1). I en pantobligasjon finner man først en skylderkjennelse som tilfredsstiller vilkårene for å være gjeldsbrev. Deretter følger i samme dokument en
innledning
31
erklæring om pantsettelse av en nærmere angitt eiendom, et skip mv.
til sikkerhet for gjelden. Det er vanlig at skylderkjennelsen er rettet til
kreditor (navngitt) med tillegget «eller ordre», slik at det er et dobbelt grunnlag for at dokumentet er omsetningsgjeldsbrev, nemlig både
ordreklausulen og pantsettelsen.
Forbudet i finansavtalel. § 55 andre ledd mot bruk av omsetnings- Forbudt i forbrugjeldsbrev i forbrukerforhold rammer også pantobligasjoner. I forbru-
kerforhold
kerforhold må derfor pantobligasjoner inneholde forbehold om «ikke
til ordre» eller et lignende forbehold. Det følger av gbl. § 11 andre ledd
nr. 3 at et slikt forbehold medfører at pantobligasjonen likevel ikke er
omsetningsgjeldsbrev.
AG
Gjeldsbrev som gir pant i andre eiendeler enn dem som er nevnt
i § 11 andre ledd nr. 3, er ikke omsetningsgjeldsbrev ifølge denne
bestemmelsen. Som eksempler kan nevnes gjeldsbrev med pant i varelager eller motorvogn. Slike gjeldsbrev inneholder ofte en ordreklausul
R
og er omsetningsgjeldsbrev av den grunn, jf. § 11 andre ledd nr. 2.
U
TD
(4) Til slutt har vi gjeldsbrev som uttrykkelig betegner seg som omset- Uttrykkelig
omsetnings-
ningsgjeldsbrev, jf. § 11 andre ledd nr. 4. De regnes da som omset- gjeldsbrev
ningsgjeldsbrev, selv om ingen av vilkårene i § 11 andre ledd nr. 1, 2
eller 3 er oppfylt.
Etter forarbeidene (Utkast 1935 s. 30) er det neppe tilstrekkelig til å anvende § 11 andre
ledd nr. 4 at gjeldsbrevet inneholder bestemmelse om at gjelden skal betales til navngitt
kreditor «eller den som gjeldsbrevet senere måtte bli overdratt til». En slik bestemmelse
vil derimot innebære at gjeldsbrevet faller inn under § 11 andre ledd nr. 2, se ovenfor.
De gjeldsbrevene som gjenstår som enkle gjeldsbrev, er etter dette gjelds- Enkle gjeldsbrev
brev hvor kreditors navn fremgår, uten ordretillegg, uten pantsettelse som
nevnt § 11 andre ledd nr. 3, og uten at dokumentet uttrykkelig betegner seg
som omsetningsgjeldsbrev. Det er dette som er ment å komme til uttrykk
i gbl. § 24.
32
kapittel i
2.2.4
Bruk av gjeldsbrev i praksis
Lånegjeld, vederlagsgjeld, annet
Gjeldsbrev kan brukes enten det er tale om lånegjeld, vederlagsgjeld eller
Lånegjeld
Den som låner ut penger, vil som regel kreve at debitor undertegner et
en annen type gjeld som er nevnt foran under 2.1.
gjeldsbrev. Ofte brukes ordregjeldsbrev eller pantobligasjon, altså omsetningsgjeldsbrev. Som tidligere nevnt, og som vi skal se under IV.3.2.2 b)
nedenfor, er lån mot omsetningsgjeldsbrev forbudt i forbrukerforhold på
finansavtalelovens område, jf. finansavtalel. § 55 andre ledd.
Vederlagsgjeld
Også den som selger varer eller utfører tjenester på kreditt, vil gjerne
forlange at kjøperen (oppdragsgiveren) undertegner gjeldsbrev for vederlaget (kjøpesum eller annet vederlag). Oftest har nok ordregjeldsbrev, altså
AG
omsetningsgjeldsbrev, vært benyttet i praksis. Som nevnt ovenfor, og som
vi skal se under IV.3.2.2 b) nedenfor, er det nå ifølge finansavtalel. § 55
andre ledd forbudt å benytte omsetningsgjeldsbrev i forbrukerkredittkjøp
R
og ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt.
Annet
Når det gjelder erstatningskrav, tilbakebetalingskrav osv., brukes det
U
TD
sjelden gjeldsbrev. Dersom skyldneren er ute av stand til å gjøre opp umiddelbart, hender det likevel at fordringshaveren går med på betalingsutsettelse, mot at skyldneren undertegner et gjeldsbrev for det beløpet han skylder.
2.2.5
Muntlige
fordringer
«Muntlige» fordringer
Pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev (og som heller ikke er
registrert i verdipapirregister eller knyttet til veksel), kalles gjerne for muntlige fordringer. Denne gruppen fordringer omfatter for det første fordringer som virkelig er muntlige, dvs. uformell gjeld uten noe skriftlig grunnlag. Betegnelsen «muntlig» fordring brukes i jussen også om fordringer
som kan være kommet til uttrykk skriftlig, dersom vedkommende papir
(dokument) ikke er gjeldsbrev, veksel eller utskrift fra verdipapirregister.
En vanlig fakturafordring har jo fått et skriftlig uttrykk gjennom fakturaen.
innledning
33
Den hører likevel til i gruppen «muntlige» fordringer. Denne språkbruken
kan virke misvisende, men den har likevel vært vanlig, i hvert fall tidligere.
Det er videre vanlig med fellesbetegnelsen enkle fordringer på enkle Enkle fordringer
gjeldsbrev og «muntlige» fordringer.
2.2.6
Sammenfatning: gjeldsbrev og muntlige fordringer
Forholdet mellom de forskjellige typer fordringer som er gjennomgått
2.2.7
U
TD
R
AG
foran, kan illustreres slik:
Innskuddsbøker
Gjeldsbrevlovens fjerde kapittel har enkelte regler om innskuddsbøker i banker og samvirkeforetak. Disse reglene har mistet det meste av sin praktiske betydning, i og med
at bruk av innskuddsbøker er blitt sterkt redusert i praksis. Det er i dag ikke vanlig at
det ved opprettelse av bankkonti utstedes innskuddsbøker, hvor bevegelser på kontoen
føres inn fortløpende.
Ifølge gbl. § 30 reguleres innskuddsbøker av samme regler som enkle gjeldsbrev. Særreglene i §§ 32 og 33 går likevel foran de reglene som ellers gjelder for enkle gjeldsbrev.
2.3
Andre inndelingskriterier
For forskjellige formål kan det være hensiktsmessig å gruppere pengefordringer etter andre kriterier enn dem som er benyttet under 2.2 foran. Det
kan skilles mellom usikrede og sikrede fordringer. De sikrede fordringene
kan igjen deles inn i pantesikrede og kausjonssikrede fordringer. De pante-
Innskuddsbøker
34
kapittel i
sikrede fordringene kan igjen grupperes etter pantets art (fast eiendom,
løsøre mv.), og blant kausjonene kan man skille mellom privatkausjon,
bankgaranti og kausjonsforsikring osv.
Andre inndelingsmåter kan være å skille mellom rentebærende og ikke
rentebærende fordringer, fordringer som er prioriterte og uprioriterte i
konkurs, osv. Også en rekke andre inndelingskriterier kan benyttes.
Det er klart at det har betydning om en fordring er sikret eller usikret, rentebærende eller rentefri osv. Som grunnlag for en systematisering
av faget pengekravsrett i sin alminnelighet er disse inndelingskriteriene av
begrenset interesse. Inndelingskriteriene kan likevel antyde hvor mangfol-
Debitors forpliktelse overfor kreditor blir som utgangspunkt ikke endret
U
TD
Debitors
innsigelser
Den rettslige betydning av at det utstedes
gjeldsbrev. Gjeldsbrevlovens
anvendelsesområde
R
3.
AG
dige pengekravene er i praksis.
ved at det utstedes et gjeldsbrev for gjelden. Har debitor holdbare innsigelser mot betalingsplikten, f.eks. at fordringen er ugyldig etter kontraktsrettens regler, eller at han ikke har fått den avtalte motytelsen fra kreditor, er
disse innsigelsene i behold selv om debitor har utstedt et gjeldsbrev. Dette
står uttrykkelig i gbl. § 1.
Når gjeldsbrevet
omsettes
Dersom gjeldsbrevet settes i omsetning, blir bildet gjerne et annet.
Dreier det seg om et omsetningsgjeldsbrev, må debitor ofte betale det pålydende beløpet til erververen av gjeldsbrevet, selv om han i utgangspunktet har gyldige innsigelser mot forpliktelsen. Ved omsetning av et omsetningsgjeldsbrev begynner gjeldsforpliktelsen å leve sitt eget liv, uavhengig
av det rettsforholdet som opprinnelig var grunnlag for forpliktelsen.
Til tross for programerklæringen i gbl. § 1 finnes det regler som innebærer at det kan ha visse negative virkninger for debitor at det er utstedt
gjeldsbrev, selv om dette ikke er satt i omsetning. Et viktig eksempel er
Foreldelse
foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 § 5 første ledd, som bestemmer at
innledning
35
foreldelsesfristen for gjelden er ti år når det er utstedt gjeldsbrev. Hovedregelen er ellers at fristen er på tre år, se lovens § 2. Dette behandles nærmere i kapittel XV nedenfor.
En annen vanlig rettsvirkning av bruk av gjeldsbrev er at tvangsinn- Eksigibilitet
drivelse av gjelden kan skje uten forutgående søksmål og dom. Dette er
likevel ikke en automatisk konsekvens av at debitor har undertegnet gjeldsbrev. Etter tvangsl. § 7-2 bokstav (a) må gjeldsbrevet inneholde debitors
vedtakelse av at gjelden skal kunne inndrives uten søksmål. Et gjeldsbrev
som inneholder en slik vedtakelse, kalles for eksigibelt. I utgangspunktet
må skyldnerens vedtakelse av eksigibilitet bekreftes av to vitner gjennom
påtegning på gjeldsbrevet. Ifølge forskrift av 4. desember 1992 nr. 896 er
AG
det likevel nok med ett vitne når dette er en dommer, lensmann, advokat, autorisert eiendomsmegler eller annen person som er nevnt i forskriften. Når gjeldsbrevet er utstedt til bank eller annen institusjon med rett
til å drive finansieringsvirksomhet etter lov om finansieringsvirksomhet
U
TD
ifølge forskriften.
R
og finansinstitusjoner av 10. juni 1988 nr. 40 § 1-4, er vitner unødvendig
Skal gjeldsbrevet være eksigibelt overfor selvskyldnerkausjonist eller kausjonist på forfallsvilkår som bestemt i finansavtalel. § 71 (se nedenfor under VI.4.3.2) eller overfor
cedent som har påtatt seg bonitasansvar som selvskyldner (se nedenfor under IV.2.3 og
VI.4.3.3), må kausjonisten eller cedenten vedta dette særskilt,17 og kausjonistens eller
cedentens underskrift må være bekreftet på samme måten som for hoveddebitor.
Det finnes for øvrig ingen habilitetsregler for vitner som bekrefter hoveddebitors
eller kausjonisters underskrift på eksigible gjeldsbrev. I praksis er det ikke uvanlig at det
er representanter for kreditor som er vitner, f.eks. kreditors advokat, eller en funksjonær hos kreditor. Dette er ikke uten videre betryggende.
Gjeldsbrevloven inneholder tre hovedkapitler (kapittel 1, 2 og 3) pluss tre Tre
mindre viktige tilleggskapitler. Første kapittel inneholder felles regler for
omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev, andre kapittel har særregler for
omsetningsgjeldsbrev, og tredje kapittel har særregler for enkle gjeldsbrev.
17
Jf. Rt. 2004 s. 1267 avsnitt 23.
hovedkapitler
36
kapittel i
Med støtte i lovens forarbeider og noe rettspraksis er det en vanlig oppfatning at de reglene som gjelder for enkle gjeldsbrev – lovens første og tredje
Analogisk
anvendelse
Sirkusteltdommen
kapittel – kan anvendes analogisk på muntlige pengefordringer.18 I forarbeidene uttrykkes dette i Innst. O. VI (1939) s. 3 og – noe mer forsiktig – i
Utkast 1935 s. 16–17. Høyesterett har i Rt. 1957 s. 778 Sirkusteltdommen
gitt gbl. § 29 andre ledd analogisk anvendelse i et tilfelle hvor en muntlig
fordring (krav på vederlag for et solgt sirkustelt) var blitt overdratt til flere.
Begrunnelsen for dette var for det første «sterke reelle hensyn», nemlig at
den underretningen som foreskrives i § 29 andre ledd, innebærer «et ytre
faktum som det er lettere å føre bevis for» enn den tidsprioriteten for selve
overdragelsene som var avgjørende før gjeldsbrevloven (s. 781). Videre ble
AG
det vist til forarbeidenes uttalelser om analogisk anvendelse (s. 782). I den
forbindelse ble det påpekt at analogisk anvendelse er nevnt spesielt i forarbeidene til nettopp § 29 andre ledd. Dommen gir derfor muligens et noe
svakt grunnlag for en slutning om at alle bestemmelsene i første og tredje
R
kapittel kan brukes analogisk på muntlige pengefordringer.
Et sterkere holdepunkt for dette har vi i Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans-
U
TD
Factoring
Finans-dommen
dommen, som gjelder fordringer uten tilknytning til gjeldsbrev og deres
forhold til motregningsregelen i gbl. § 26. Førstvoterende uttaler følgende
om gjeldsbrevlovens anvendelse (s. 507):
«Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevlovens regler om enkle gjeldsbrev
også gjelder slike fordringer, herunder lovens § 26 om motregning. Dette
synes også forutsatt i panteloven, jf. henvisningene i § 4-6 og § 4-10.»
Det er nok på sin plass med en advarsel mot å stole blindt på at domstolene alltid vil bruke reglene i gjeldsbrevlovens kapittel 1 og 3 på muntlige
pengefordringer. Man kan likevel gå ut fra at dette er hovedregelen. I denne
boken bygges det på denne hovedregelen, uten at det vil bli gjort forsøk på
nærmere undersøkelser av berettigelsen av å anvende hovedregelen på de
enkelte bestemmelsene i loven.
18
Se f.eks. Villars-Dahl s. 31–32 med videre henvisninger.
innledning
37
Etter dette kan man konkludere med at lovens første og tredje kapittel Konklusjon
inneholder alminnelige regler for pengefordringer. Disse reglene er altså i
praksis ikke begrenset til gjeldsbrev. Det er vanlig å bruke fellesbetegnelsen enkle fordringer om enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer, se foran
under 2.2.5. Når samme regler gjelder for alle disse typer fordringer, er det
greit med en felles betegnelse på dem.
Lovens andre kapittel gjelder derimot bare for omsetningsgjeldsbrev,
slik loven selv gir uttrykk for.
Illustrasjonen foran av forholdet mellom omsetningsgjeldsbrev, enkle
gjeldsbrev og muntlige fordringer kan etter dette bygges ut med følgende
4.
U
TD
R
AG
henvisninger til gjeldsbrevloven:
Andre regler
Ved siden av gjeldsbrevlovens regler finnes det flere andre lovregler og
regler som ikke er lovfestet, om pengefordringer. Som foreløpige eksempler på lovfestede regler kan nevnes forsinkelsesrenteloven av 1976, foreldelsesloven av 1979, inkassoloven av 1988 og finansavtaleloven av 1999. Av
viktige regler som ikke, eller bare delvis, er lovfestet, kan nevnes reglene
om motregning, om fellesheftelse og regress og om tilbakesøking av foretatt betaling. Disse reglene kommer – med visse unntak og nyanseringer –
til anvendelse enten det dreier seg om omsetningsgjeldsbrev, enkle gjeldsbrev eller muntlige fordringer.
II
Betalingstid. Betalingssted. Moderne
betalingsformidling
1.1
Forfall
1.1.1
Innledning
AG
Betalingstid
Skyldneren har plikt til å betale ved forfall. Gjør han ikke det, har han van-
R
Forfall =
betalingsplikt
1.
ligvis misligholdt betalingsplikten. Dette kan få forskjellige konsekvenser
U
TD
for ham, se nedenfor, særlig under VIII og IX.
Under 1.1.2–1.1.5 nedenfor behandles forfallstidspunktet for fordrin-
ger.
1.1.2
Forfallsdag ikke
fastsatt
Påkrav
Det hender at forfallsdag ikke er fastsatt gjennom avtale eller på annen bindende måte. Dette kan være vanlig bl.a. ved uformelle pengelån. Det forekommer også ellers at forfall ikke er fastsatt på forhånd.
Påkrav
Gbl. § 5 første ledd andre punktum bestemmer at debitor i slike tilfeller plikter å betale «straks kravsmannen seier frå», dvs. ved påkrav. Kreditor bestemmer altså i slike tilfeller når gjelden skal betales helt eller
delvis.
Ingen formregler
Loven inneholder ingen formregler for påkravet. Et muntlig eller elektronisk påkrav er like godt som et skriftlig. En annen sak er at det i ettertid
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
39
kan oppstå bevisproblemer dersom kreditor baserer seg på et rent muntlig påkrav.
Etter loven plikter skyldneren å betale straks fordringshaveren sier fra. Ingen frist
Skyldneren innrømmes altså ingen frist til å skaffe penger eller områ seg
på annen måte. Tradisjonelt synes man lite villig til å ta loven på ordet her.
Det uttales gjerne at gbl. § 5 må forstås slik at debitor må gis en rimelig
frist etter påkrav.19 Dette er likevel neppe er stort spørsmål. Slik reglene
om virkningene av betalingsmislighold er (jf. nedenfor under VIII og IX),
kan det vanskelig tenkes noen sanksjoner mot debitor ved en kortvarig
betalingsforsinkelse etter påkrav. Man kan derfor koste på seg å følge den
gode juridiske vanen å ta loven på ordet, og konkludere med at debitors
AG
betalingsplikt inntrer umiddelbart ved påkrav. Debitor plikter altså prinsipielt sett å betale straks, selv om brudd på denne plikten normalt er uten
sanksjoner i en viss periode.
U
TD
R
Hovedregelen for fordringer uten bestemt forfallsdag er altså at skyldneren plikter å
betale ved påkrav. Dette betyr ikke nødvendigvis at påkravstidspunktet skal regnes som
forfallstidspunkt i forhold til alle rettsregler hvor det er av betydning å fastlegge forfallstidspunktet. Forfallsbegrepet er, som mange andre juridiske begreper, relativt, med den
mulighet for ulikt innhold i forhold til forskjellige rettsspørsmål som dette innebærer.
Når det gjelder motregningsregelen i gbl. § 26, ble det i Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans
lagt til grunn at et krav som oppstår ved mislighold av kontrakt, er forfalt samtidig med
at misligholdet inntrer. Av Rt. 2014 s. 883 følger det at forfallsvilkåret i samme paragraf
er oppfylt allerede når kravet kan kreves betalt, selv om påkrav foreløpig ikke er fremsatt.
1.1.3
Fastsatt forfall
Forfall vil ofte være bindende fastsatt i avtale mellom kreditor og debitor. Avtale
Det kan i en kjøpekontrakt være bestemt når kjøpesummen forfaller til
betaling, eller debitor kan ha akseptert en bestemt forfallsdag i en ensidig
forpliktelseserklæring som et gjeldsbrev. I begge tilfeller kan det enten være Gjeldsbrev
19
Se f.eks. Villars-Dahl s. 48.
40
kapittel ii
bestemt at hele gjelden skal innfris under ett, eller at den skal nedbetales
avdragsvis, slik at det er flere forfallstidspunkter.
Forfall vil ofte være fastsatt til en bestemt dato, men kan også beskrives
Dato, frist
på andre måter, f.eks. slik at kjøpesummen for en vare forfaller til betaling
30 dager etter levering av varen.
Utskutt forfall
Dersom en fordring forfaller på en lørdag, en søndag eller annen helligdag, eller den 1. eller 17. mai, utskytes forfallsdagen ifølge gbl. § 5 andre
ledd til nærmeste etterfølgende hverdag. Siden § 5 står i lovens første kapittel, gjelder regelen også for andre pengefordringer enn gjeldsbrev, se foran
under I.3.
Den utsettelsen av forfall som følger av § 5 andre ledd, har betydning også i forhold til andre rettsregler hvor forfallsdagen tillegges betyd-
AG
Forsinkelsesrenter
ning.20 Forsinkelsesrenter skal regnes med utgangspunkt i den utsatte forForeldelse
fallsdagen, se nedenfor under VIII.2.4.1 b). Også foreldelsesfristen starter
Førtidig, ekstraordinært forfall
Førtidig (ekstraordinært) forfall
U
TD
1.1.4
R
å løpe ved den utsatte forfallsdagen, se nedenfor under XV.
Selv om en bestemt forfallsdag eller en bestemt avdragsordning er fastsatt,
kan kreditor ha rett til å kreve full innfrielse før den fastsatte tiden. Dette
kalles førtidig eller ekstraordinært forfall.
Heving pga.
vesentlig
mislighold
Det er et alminnelig prinsipp at en kontrakt kan heves ved vesentlig
mislighold fra motpartens side. Ved kredittavtaler (lånegjeld eller vederlagskreditt) innebærer heving at kreditten opphører. Skyldneren må altså
innfri straks.
Kreditors rett til å kreve førtidig innfrielse ved vesentlig mislighold fra
debitors side er lovfestet i finansavtalel. § 52 første ledd bokstav a).
Rente- eller
avdragsbetaling
Vesentlig mislighold av pengeforpliktelser vil vanligvis bestå i forsinket
eller uteblitt rente- eller avdragsbetaling. Ikke ethvert mislighold er vesent-
20
Se Villars-Dahl s. 50.
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
41
lig. Vurderingen av dette må bli skjønnsmessig og individuell. Av betydning er særlig betalingsmisligholdets varighet, beløpets størrelse, om betalingsmislighold også har funnet sted tidligere, og hvilken sikkerhet kreditor
har for fordringen. Ved vurderingen kan man også ta hensyn til de konsekvensene som full og umiddelbar innfrielse vil få for skyldneren og andre,
f.eks. hans familie.
Den vanskelige vurderingen av hva som utgjør et vesentlig mislighold, kan unngås ved
at man i kredittavtalen eller gjeldsbrevet tar med en klausul om at ethvert mislighold av
renter eller avdrag gir kreditor rett til å kreve full innfrielse straks. Slike klausuler er ikke
uvanlige i kredittlivet. En klausul som dette vil være i strid med finansavtalel. § 52, og
dermed ugyldig i forbrukerforhold, jf. § 2 første ledd. For øvrig vil klausuler av denne
type stå i fare for å bli satt til side i medhold av avtl. § 36.
AG
Heving av kredittavtalen med krav om full innfrielse av (rest)gjelden er Fremtidig
ikke bare mulig når det foreligger et konstatert, vesentlig mislighold fra
mislighold
debitors side. Også et fremtidig mislighold kan gi rettslig adgang til å heve
R
straks. Dette er regulert i finansavtalel. § 52 andre ledd. Betingelsen er at
det er klart at det vil oppstå et fremtidig vesentlig mislighold. En mulighet
U
TD
er ikke nok. Heller ikke en stor sannsynlighet er tilstrekkelig, med mindre
den grenser til visshet. Når misligholdsvirkningen på denne måten kan
inntre på forhånd, sier man gjerne at det foreligger et antesipert mislighold. Antesipert
Det kan i praksis tenkes flere omstendigheter som enkeltvis eller samlet
mislighold
viser tilstrekkelig klart at det vil inntre et fremtidig vesentlig mislighold,
slik at heving kan finne sted straks. At det allerede foreligger ett eller flere
mislighold med renter eller avdrag, vil kunne telle med i denne forbindelse. Resultatet kan bli at full innfrielse kan kreves straks etter læren om
antesipert mislighold, selv om det hittil ikke har forekommet noe vesentlig mislighold fra debitors side.
Ifølge § 52 første ledd bokstav b)–d) kan også andre omstendigheter enn Andre omstenvesentlig mislighold gi grunnlag for krav om førtidig innfrielse.21
21
I Rt. 2014 s. 883 var det avtalt at banken kunne bringe lånet til forfall «med øyeblikkelig virkning» blant annet dersom låntakeren gikk konkurs eller ble satt under
tvangsforfølgning.
digheter
42
kapittel ii
Finansavtalelovens kapittel 3 (om kredittavtaler mv.) omfattet opprinnelig bare lånegjeld med banker og andre profesjonelle långivere som kreditor. Ved lovendring 2010 ble også en del andre former for kreditt innarbeidet i loven. Loven dekker likevel ikke alle slags pengeforpliktelser.
Anvendelsesområdet for loven følger av reglene i § 1, særlig første og femte
ledd. De prinsippene som er gjennomgått ovenfor om førtidig forfall som
følge av konstatert eller antesipert mislighold, er i det vesentlige utslag av
Alminnelige
prinsipper
alminnelige prinsipper, som gjelder også for pengeforpliktelser som faller
utenfor loven.
Oppsigelsesklausuler
Oppsigelsesklausuler
AG
1.1.5
Rene oppsigelsesklausuler er ikke uvanlige. De er gjerne formulert slik at
skyldneren og fordringshaveren har samme rett til å si opp kreditten med et
bestemt varsel, f.eks. 14 dager. Etter ordlyden gir en ren oppsigelsesklausul
R
anledning til si opp uten begrunnelse. Dette kan skape utrygghet for debi-
U
TD
tor. Slike rene oppsigelsesklausuler kan nok, på samme måten som klausuler om ekstraordinært forfall, være i faresonen ved rimelighetstest etter
avtl. § 36.
Oppsigelsesklausul kan brukes som eneste angivelse av betalingstiden.
Den kan også stå som tillegg til en fastsatt nedbetalingsplan. I så fall har
begge parter rett til å bestemme at den ordinære nedbetalingsplanen skal
fravikes ved at hele gjelden skal innfris ved utløpet av oppsigelsesfristen. I
Forbrukerforhold
forbrukerforhold vil en fri oppsigelsesrett for kreditor med rett til å kreve
førtidig betaling være i strid med finansavtalel. § 52. Loven inneholder i
§ 51a første og andre ledd nærmere regler om partenes rett til å si opp tidsubegrensede kredittavtaler i forbrukerforhold.
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
1.2
43
Frigjøringstid og rett til førtidig tilbakebetaling
Mens ordet «forfall» angir når skyldneren har plikt til å betale, brukes ordet Frigjøringstid =
«frigjøringstid» om skyldnerens rett til å betale. Ofte er ikke dette noe
rett til å betale
problem, fordi kreditor ikke har noen interesse av å motsette seg et oppgjør som debitor tilbyr. Dersom kredittvilkårene er gunstige for kreditor
(f.eks. høy rente og god sikkerhet), kan kreditor likevel være interessert i
at kreditten skal løpe lengst mulig. Spørsmålet om debitors rett til å betale
kan da komme på spissen.
Spørsmålet om debitors frigjøringstid er gjerne mest aktuelt i perioder Rentefall
med rentefall i markedet. Skyldnere kan i så fall ønske å bytte ut eldre gjeld
til høy rente med ny gjeld til lavere rente.
AG
Når det er fastsatt ett eller flere forfallstidspunkter for fordringen, og Førtidig tilbakedebitor ønsker å betale før forfallstiden, formuleres gjerne problemet som
betaling
et spørsmål om rett til «førtidig tilbakebetaling». Dette er språkbruken i
R
finansavtalel. §§ 53 og 54, som omtales nedenfor.
Spørsmålet om frigjøringstid gjelder i utgangspunktet debitors rett til å
U
TD
komme ut av gjeldsforholdet ved å betale fordringens pålydende med tillegg av eventuelle ordinære renter frem til innfrielsen. En annen sak er om
debitor kan ha rett til å innfri straks mot å dekke det tapet som kreditor
lider ved at han ikke får den fastsatte renten i resten av kredittens forutsatte
løpetid. I så fall er det kanskje ikke naturlig å si at debitors frigjøringstid
er kommet. Kreditors krav på tapsdekning viser tvert imot at frigjøringstiden ikke er kommet. Finansavtaleloven omtaler likevel i § 54 dette som
et spørsmål om førtidig betaling.
Dersom det er avtalt en gjensidig oppsigelsesrett (jf. foran under 1.1.5), Gjensidig oppsiløser denne avtalen spørsmålet om frigjøringstid. Skyldneren har rett til å
gelsesrett
innfri, men først etter utløpet av oppsigelsesfristen. De nærmere vilkårene
for oppsigelsen beror på tolking av avtalen.
Omvendt kan det fremgå av de fastsatte kredittvilkårene at skyldneren Kredittvilkårene
ikke skal ha rett til å gjøre opp gjelden når som helst. I kredittforhold som
reguleres av finansavtaleloven, vil en slik avtale ikke være bindende for en
44
Forbrukerforhold
Innfri når som
helst
kapittel ii
forbrukerskyldner, jf. finansavtalel. §§ 53 eller 54 sammenholdt med § 2.
Se nærmere om §§ 53 og 54 nedenfor.
Er ingenting fastsatt om frigjøringstid, følger det av gbl. § 5 første ledd at
skyldneren har rett til å innfri når som helst. Som utgangspunkt kan altså
ikke kreditor motsette seg debitors tilbud om innfrielse av gjelden.
Forfall eller
frigjøringstid?
Hvis det i en avtale eller et gjeldsbrev mv. er fastsatt betalingstidspunkter, kan det være usikkert om disse bare går på forfall, eller om de også
regulerer frigjøringstiden. Hvordan skal man f.eks. forstå en klausul om at
renter og avdrag skal betales på nærmere angitte datoer, f.eks. hvert halvår?
Det er ingen tvil om at dette er en angivelse av forfall. Er det samtidig en
angivelse av skyldnerens frigjøringstidspunkter, slik at skyldneren utenfor
Tolkingsspørsmål
AG
de ufravikelige reglene i finansavtaleloven ikke har rett til å foreta nedbetaling eller innfrielse utenom avdragsplanen? Dette er et tolkingsspørsmål,
som prinsipielt sett ikke kan besvares generelt. Som hovedsynspunkt er det
nok ønsket om å regulere skyldnerens betalingsplikt som motiverer fast-
R
settelse av bestemte betalingstidspunkter i et kredittforhold, ikke ønsket
U
TD
om å regulere skyldnerens betalingsrett. Med mindre det foreligger spesielle holdepunkter (i ordvalg eller annet) for at de fastsatte betalingstidspunktene også begrenser debitors betalingsrett, synes det korrekt å legge
til grunn at det bare er betalingsplikten som reguleres.22
Førtidig tilbakebetaling
Finansavtalel. § 53 om debitors rett til førtidig tilbakebetaling stemmer
med regelen om frigjøringstid i gbl. § 5 første ledd. Skyldneren har rett til
å innfri helt eller delvis23 når han måtte ønske, også før avtalt forfallstid.
Det følger av § 53 andre ledd at skyldneren bare skal betale kredittkostna-
Ekte
frigjøringstid
der, som først og fremst omfatter renter, for den kredittiden som faktisk
benyttes. Det dreier seg altså om en regel om ekte frigjøringstid, jf. oven-
22
23
Se om dette også f.eks. Villars-Dahl s. 48–49 (med videre henvisninger) og Torvund,
Pengekravsrett s. 67–69.
Det følger av ordlyden i finansavtalel. § 53 at debitor har rett til delvis innfrielse.
Gbl. § 5 må forstås på samme måte, selv om rett til delvis innfrielse ikke fremgår
av ordlyden i denne bestemmelsen (se nedenfor under XIV.3.1).
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
45
for. Utenfor forbrukerforhold kan det likevel avtales at kreditor skal kunne
belaste debitor med et gebyr tilsvarende kostnadene ved den førtidige innfrielsen.
Når det er avtalt fast rente i en viss periode, eller i hele kredittens løpetid, Fastrentekreditt
gjør det seg gjeldende særlige hensyn. Hvis vanlige regler om frigjøringstid
skulle gjelde fullt ut ved slik fastrentekreditt, ville risikoen for en uheldig
renteutvikling ensidig ligge på kreditor. Debitor ville kunne innfri ved rentenedgang i markedet, og ta opp nytt lån til lavere rente, mens kreditor på
sin side ville være bundet av låne- og renteavtalen ut bindingstiden. For
å hindre en slik ubalanse i kredittforholdet bestemmer finansavtalel. § 54
at det ved fastrentekreditt kan avtales at førtidig tilbakebetaling er betin-
AG
get av at debitor dekker kreditors rentetap ut bindingsperioden. Paragra- Dekning av krefen inneholder en del enkeltbestemmelser som nyanserer bildet noe, bl.a.
ditors rentetap
med sikte på forbrukerforhold. Disse skal ikke behandles nærmere her.
2.
U
TD
R
En lovbestemmelse om frigjøringstid av litt annen karakter finner vi i finansavtalel. § 69.
Denne bestemmelsen, som har overskriften «Frigjøringstid», gjelder kausjonistens rett
til å innfri kausjonsansvaret før kreditor har krevd betaling. Kausjonisten har rett til å
innfri helt eller delvis når hoveddebitor (se om språkbruken nedenfor under VI.4.3.1)
har misligholdt gjelden «i ikke uvesentlig grad eller det må antas at slikt mislighold vil
inntre». Kriteriet «ikke uvesentlig» er mindre strengt enn «vesentlig», som er det vanlige kriterium for heving fra kreditors side. Videre er kriteriet «må antas» langt svakere
enn «klart», som er det vanlige vilkåret for at kreditor kan gjøre gjeldende antesipert
mislighold mot debitor.
Betalingssted
Etter gbl. § 3 er hovedregelen at betaling skal skje hos kreditor. Tenker man Hos kreditor
seg kontant oppgjør med sedler og mynter, er det altså opp til skyldneren
å bringe disse til kreditors sted. Kreditor behøver etter hovedregelen ikke
å oppsøke debitor for å få betaling.
46
Hvor og når
finner betaling
sted?
kapittel ii
3.
Moderne betalingsformidling
3.1
Innledning. Sammenkobling av betalingstid og
betalingssted
Med dagens systemer for betaling kan det synes unødvendig å spørre hvor
betaling skal skje når oppgjørets time kommer. Penger kan overføres fra
den ene til den andre på måter som praktisk sett gjør det lite interessant
å reise spørsmål om oppgjørssted. Det kan likevel, uansett oppgjørsmåte,
være nødvendig å avgjøre hvor og når betaling rettslig sett finner sted.
Overføring av penger kan ta en viss tid, og betalingsprosessen kan av en
eller annen grunn slå feil. Finner betaling sted når skyldneren starter overEller et sted imellom?
Kobling av
tid og sted
AG
føringsprosessen? Eller når den avsluttes ved at kreditor mottar betaling?
Det dreier seg her på sett og vis om en sammenkobling av reglene om
betalingstid og betalingssted. For at korrekt betaling skal ha skjedd, må
R
betalingen foreligge i tide på riktig sted. Det hjelper ikke om en betaling
U
TD
er foretatt i tide, hvis den ikke foreligger på riktig sted. Heller ikke hjelper det om betalingen foreligger på riktig sted, hvis den ikke foreligger
til riktig tid. Spørsmålet om sammenkobling av betalingstid og betalingssted har nok størst betydning for renteberegningen (rentebelastning eller
renteopphør), men kan også ha betydning i andre sammenhenger.
Verden går videre
Gjeldsbrevloven ble skrevet i en tid uten dagens velutviklede betalings-
systemer. Hovedregelen i § 3 om at betaling skal skje hos kreditor, gjelder
formelt fortsatt. Reglene i finansavtalel. §§ 38 og 39 har likevel medført at
gbl. § 3 ikke lenger har like stor betydning som tidligere. Gjennom §§ 38
og 39 kobles reglene om betalingstid og betalingssted sammen på en slik
måte at man kan avgjøre om det foreligger korrekt betaling ut fra fordringens forfallstid. Dette kan igjen ha betydning for renteplikt og for andre
spørsmål som avhenger av om og når betaling anses skjedd.24
24
Når det gjelder spørsmålet om hvor betaling finner sted, og om dette fortsatt reguleres av gbl. § 3 eller om det nå reguleres av finansavtalel. § 39, delte Høyesteretts kjæremålsutvalg seg i et flertall på to og et mindretall på en i Rt. 2002 s. 199.
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
3.2
47
Finansavtalel. §§ 38 og 39
Finansavtalel. § 38 har overskriften «Oppgjørsmåte», mens § 39 har overskriften «Tid og sted for betaling».25 Det fremgår av overskriftene at det
først og fremst er § 39 som er av interesse som sammenkobling av regler
om betalingstid og betalingssted. Reglene i § 38 dreier seg om tillatte betalingsmåter, herunder skyldnerens26 adgang til å betale ved overføring til Overføring til
konto
mottakerens konto.
Bestemmelsen modifiserer regelen i sentralbankl.27 § 14 om at norske Tvungne betasedler og mynter («kontanter», «cash») er tvungne betalingsmidler i
lingsmidler
Norge. Denne siden av finansavtalel. § 38 behandles nedenfor under XIV.
AG
2.1, i kapitlet om oppgjør av pengeforpliktelser. Regelen i § 38 om at skyldneren har rett til å betale ved overføring til kreditors konto, danner grunnlaget for reglene i § 39 om tid og sted for betaling, ved at det i § 39 forutsettes at skyldneren har rett til å betale ved overføring til mottakerens konto.
R
Dette følger av innledningsordene i § 39.
Av § 38 første ledd følger en hovedregel om at skyldneren har rett til å Hovedregel
U
TD
betale ved overføring til fordringshaverens konto. Unntak gjelder dersom
annet er avtalt, eller dersom kreditor i samsvar med sentralbankl. § 14 har
bedt om utbetaling med kontanter («cash»). Kreditor må i tilfelle be om
25
26
27
Saken gjaldt spørsmål om oppfyllelsesstedet for pengekrav etter vernetingsregelen
i Luganokonvensjonen art. 5 (1). Kreditor var et konkursbo med sete i Sverige, og
betalingen skulle skje til konto i svensk bank. Kjæremålsutvalget kom enstemmig
til at oppfyllelsesstedet var Sverige. Flertallet begrunnet dette med finansavtalel.
§ 39 første ledd, mens mindretallet begrunnet det med gbl. § 3.
Ifølge § 9 fjerde ledd i.f. gjelder §§ 38 og 39 ikke for betalingstransaksjoner til og
fra utlandet.
Loven bruker uttrykket «betaler», ikke «skyldner». I en pengekravsrettslig fremstilling som denne faller det likevel i noen sammenhenger naturlig å omtale betaleren
som «skyldner» eller «debitor». Likeledes faller det ofte naturlig å omtale den andre
parten som «fordringshaver» eller «kreditor», i stedet for lovens uttrykk «mottaker» eller «betalingsmottaker».
Lov om Norges Bank og pengevesenet av 24. mai 1985 nr. 28.
48
kapittel ii
kontanter før skyldneren har overført pengene til konto. Kreditor kan ikke
i ettertid hevde at han vil ha kontanter fremfor penger på konto.
Overføring til
konto
Når er betaling
skjedd?
Når skyldneren benytter sin rett til å overføre penger til mottakerens
konto, anses betaling skjedd når pengene er kommet inn til («godskrevet»)
mottakerens bank («institusjon»). Betaling anses altså skjedd selv om pengene i første omgang ikke vises på mottakerens konto. Hvis debitor og kreditor benytter samme bank, er det likevel avgjørende når beløpet vises på
kreditors konto. I § 26c finnes nærmere regler om hvor lang tid overføringen kan ta, og i § 27 regler om godskriving og belastning av renter (såkalt
valutering) ved overføring av penger. I §§ 40–43a finnes regler om bankenes ansvar for betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført.
Når det er spørsmål om betaling er foretatt i tide i forhold til en beta-
AG
Betalingsfrist
lingsfrist, følger det av § 39 andre ledd bokstav a) at betaling anses skjedd
Betalingsordre
allerede når finansinstitusjonen (banken) har mottatt betalingsordren fra
skyldneren. Dette er en særregel for betaling fra forbruker (se definisjonen
R
i § 2 første ledd). Ved betaling utenfor forbrukerforhold gjelder reglene i
§ 39 første ledd. Regelen i § 39 andre ledd gjelder heller ikke dersom annet
U
TD
Bare i forbrukerforhold
er avtalt mellom skyldneren og fordringshaveren. En avtale krever tilslutning fra begge parter. Kreditor kan ikke ensidig gjøre unntak fra regelen i
§ 39 andre ledd, jf. Rt. 2006 s. 1458 (avsnitt 29).28
Nettbank
Regelen i § 39 andre ledd bokstav a) innebærer at betaling anses skjedd
i samme øyeblikk som forbrukeren legger betalingen inn i nettbanken.29
Betaling anses skjedd på dette tidspunkt selv om betalingen legges inn
i nettbanken så sent på dagen at den først trekkes fra kontoen dagen
etter, eller flere dager etter dersom betalingen legges inn f.eks. sent på en
fredag.30 At betaling anses skjedd når betalingen legges inn i nettbanken,
28
29
30
I Rt. 2001 s. 195 ble det (på s. 198) holdt åpent om kreditor ensidig kan gjøre unntak
fra regelen i § 39 andre ledd.
Se § 26a om hva som menes med mottak av betalingsordre.
Det følger av § 26a første ledd andre punktum at banken kan fastsette at en betalingsordre som kommer sent på dagen, først skal anses mottatt den påfølgende virkedagen.
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
49
gjelder likevel ikke dersom betalingsordren er lagt inn med en fremtidig
betalingsdato. I så fall regnes betaling for å være skjedd på den fremtidige
datoen, se § 39 tredje ledd om at betalingen i slike tilfeller får virkning fra
«den avtalte betalingsdagen».31
En forutsetning for at betalingsfristen skal avbrytes etter § 39 andre Dekning på
ledd bokstav a), er at det er dekning på betalerens konto. Ved manglende
konto
dekning må man i ettertid konstatere at betalingsfristen likevel ikke ble
avbrutt. Dette følger av § 39 fjerde ledd.32 Betalingsfristen avbrytes heller
ikke hvis andre forhold på betalerens side er til hinder for gjennomføring
av betalingen. Dette omfatter også tilfeller hvor debitor legger flere betalinger inn i nettbanken, uten at det er dekning for alle. Når en eller flere
AG
betalinger ikke blir gjennomført ut fra nettbankens egne rutiner for prioritering, vil betalingsfristen ikke være avbrutt for de betalinger som ikke
blir gjennomført. Debitor kan i denne sammenheng neppe påberope seg
at han ikke var eller burde være klar over manglende dekning på kontoen.
R
Regelen i § 39 andre ledd gjelder avbrytelse av betalingsfrist. Spørsmålet Avbrytelse av
U
TD
er om betaling er skjedd innen forfall. Den viktigste betydningen av regelen
betalingsfrist
er at det ikke skal regnes forsinkelsesrenter når betalingsordren legges inn
i nettbanken på selve forfallsdagen, selv om betalingen mottas av kreditor
en eller flere dager senere. Viser det seg at det ikke er dekning på konto, vil
forsinkelsesrenter likevel løpe fra forfall.
I inkassoloven, forsikringsavtaleloven (FAL) og husleieloven finnes det Inkassoloven
egne regler om når betaling anses skjedd. Regelen i inkassol. § 9 andre
ledd siste punktum, jf. § 10 første og siste ledd, stemmer med regelen i
finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a). I forhold til fristene i inkasso-
31
32
Uttrykket «den avtalte betalingsdagen» er her ikke helt treffende, idet betalingsdagen bestemmes ensidig av betaleren, ikke ved en avtale mellom betaleren og
banken. Denne språkbruken – avtale mellom betaleren og banken om gjennomføring av betalingsordre – finnes også i § 26a andre ledd og i § 39a (se om denne
nedenfor under XIV.2.2).
Se også § 26b om avvisning av betalingsordre.
50
kapittel ii
loven er det tilstrekkelig at betalingsoppdraget er mottatt av bank innen
fristens utløp. Virkningen av at skyldneren legger betalingen inn i nettbanken på fristens siste dag, er at inkassator ikke har anledning til å gå videre
i inkassoprosessen. Reglene i inkassoloven er ikke begrenset til betaling i
forbrukerforhold, slik regelen i finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a)
Forsikringsavtaleloven
er. Ifølge FAL §§ 5-3 og 14-5, begge bokstav (c), anses betaling av forsikringspremie for å være skjedd når betalingsoppdraget er «sendt» til bank.
Ved betaling gjennom nettbank vil det vanligvis ikke være noen forskjell
på «sendt» og «mottatt».33 Heller ikke FAL §§ 5-3 og 14-5 skiller mellom
Husleieloven
betaling fra forbruker og fra andre. Også husleiel. § 3-3 andre ledd bokstav
b) stemmer med finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a). Bestemmelsen
AG
er ikke begrenset til forbrukerforhold (leie av bolig). I husleielovens regel
er det for øvrig sagt uttrykkelig at betalingsfristen bare avbrytes dersom
det er dekning for betalingen på konto. Det samme må gjelde for reglene i
inkassoloven og forsikringsavtaleloven. Alle de nevnte lovbestemmelsene
R
må for øvrig forstås slik at betalingen ikke er skjedd i tide dersom betalin-
U
TD
gen er lagt inn i nettbanken med fremtidig utførelse.
Utenfor
forbrukerforhold:
avtalefrihet
Som nevnt ovenfor gjelder finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a) bare
i forbrukerforhold. Når skyldneren ikke har status som forbruker, gjelder reglene i § 39 første ledd. Disse reglene må kunne fravikes ved avtale
mellom betaleren og betalingsmottakeren. Finansavtalel. § 39 første ledd
bygger på gbl. § 3, som selv uttrykkelig sier at den viker for partenes avtale
om betalingssted. Det kan være avtalt mellom partene at riktig betaling
anses skjedd så snart debitor har gitt sin bank ordre om overføring av
33
Det kan nok tenkes at det blir en forskjell dersom debitor ved en feil i nettbanken
får bekreftelse på at betaling er skjedd («sendt»), uten at betalingsordren registreres mottatt av banken. Dette skal ikke drøftes nærmere her. Det kan også være at
banken i medhold av finansavtalel. § 26a første ledd andre punktum har bestemt
at betalingsordre som kommer sent på dagen, først skal anses mottatt den påfølgende virkedagen i forhold til reglene i finansavtaleloven. En slik ordning får altså
ikke virkning i forhold til reglene i FAL, og sannsynligvis heller ikke i forhold til
reglene i inkassoloven og husleieloven.
betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling
51
beløpet fra egen konto til kreditors konto. Selv om dette ikke er uttrykkelig avtalt mellom partene, kan kreditor på egen hånd ha gitt uttrykk for at
debitors overføringsordre til egen bank utgjør riktig betaling. I så fall må
debitor kunne basere seg på dette, selv om det ikke foreligger en avtale som
fraviker gbl. § 3 eller finansavtalel. § 39 første ledd.
Det kan være rimelig å forstå kreditors utsendelse av faktura med konto
for innbetaling eller ferdigtrykket bankgiroblankett med angitt betalingsfrist eller forfallsdato slik at det er tilstrekkelig at debitor legger betalingen inn i nettbanken innenfor betalingsfristen eller senest på forfallsdagen.
Selv om pengene kommer inn på kreditors konto en eller flere dager etter
forfall, har debitor i så fall betalt på forutsatt sted innen forfall. Når kredi-
AG
tor selv på denne måten fastsetter betalingsfrist eller forfallsdag (jf. gbl. § 5
første ledd andre punktum), kan det forventes at han sier klart fra dersom
det skal være slik å forstå at pengene må være kommet inn på hans konto
innen forfall. Ellers kan det være naturlig for debitor å forstå det slik at det
R
er tilstrekkelig at betalingsordren legges inn i nettbanken innen fristen. Det
U
TD
skal nok likevel mer til for at reglene i finansavtalel. § 39 første ledd skal
anses fraveket av kreditor.
Ved betaling med sjekk følger det av finansavtalel. § 39 andre ledd bok- Sjekk
stav b) at en betalingsfrist anses avbrutt når kreditor mottar og aksepterer sjekken som betaling. Forutsetningen må være at det er dekning for
sjekken. Denne regelen gjelder både i og utenfor forbrukerforhold. Betaling anses skjedd ved mottakelsen av sjekken selv om det vil ta noe tid før
kreditor rekker å heve sjekken i kontanter eller sette beløpet inn på egen
konto. En tilsvarende regel gjaldt for øvrig før finansavtaleloven, jf. Rt.
1998 s. 1523. Samme regel som for sjekk gjelder ifølge § 39 andre ledd bok- Bankremisse
stav b) også ved bruk av annet betalingsmiddel, f.eks. bankremisse.
Avbrytelse av betalingsfrist etter § 39 andre ledd bokstav b) skjer når kreditor mottar og
aksepterer sjekken. Dette reiser spørsmål om kreditor har plikt til å godta betaling med
sjekk, eller – sett fra debitors side – om debitor har rett til å betale med sjekk. Dersom
partene har avtalt en annen oppgjørsmåte, f.eks. betaling til kreditors konto, vil betaling med sjekk være uberettiget. For øvrig må følgende hovedsynspunkter gjelde:
Kreditor kan nekte å godta betaling med sjekk som ledd i utveksling av ytelser etter
52
kapittel ii
Når betalingsformidlingen gjennomføres slik at kreditor mottar en anvis-
R
ning (en blankett) i posten, som så må heves i banken, må den samme løsningen legges til grunn som ved betaling med sjekk. Betaling anses skjedd
når kreditor mottar anvisningen (blanketten), selv om det vil gå noe tid
U
TD
Anvisning
AG
prinsippet om ytelse mot ytelse. Muligheten for manglende dekning for sjekken og
muligheten for (annen type) svindel (f.eks. stjålet sjekkhefte) tilsier denne løsningen.
En selger av en vare mot kontant betaling kan derfor nekte å utlevere varen mot betaling med sjekk. Dreier det seg derimot om betaling i andre situasjoner (tilbakebetaling
av lånegjeld, betaling av kjøpesum etter en viss kredittid, osv.), vil kreditor vanskelig
kunne ha noen beskyttelsesverdig interesse av å motsette seg oppgjør med sjekk. Skulle
kreditor likevel innta en negativ holdning, må betalingsforsøket med sjekk anses som
et lovlig betalingsforsøk, slik at debitor ikke skal betale forsinkelsesrenter om sjekken
avvises av kreditor. Dersom kreditor mottar sjekken og det deretter viser seg at den ikke
blir honorert pga. manglende dekning eller sjekkfalsk, har riktig betaling ikke funnet
sted. Debitors betalingsplikt er i slike tilfeller misligholdt, selv om riktig betaling tilsynelatende fant sted i første omgang.
Spørsmålet om debitors rett til å betale med sjekk drøftes av Arnholm, Obligasjonsrett
s. 22–26; Augdahl, Obligasjonsrett s. 33–34; Krüger, Pengekrav s. 222–224; Smith, Bankrett s. 136–137; og Torvund, Betalingsformidling s. 178–180. Forfatterne er i varierende
grad villige til å godta debitors rett til å betale med sjekk. Drøftelsene og løsningene er
til dels ganske nyanserte, og gir inntrykk av at forfatterne har hver sin tilnærming til
problemet og hvert sitt syn på gjeldende rett.
før den kan heves.
Denne betalingsmåten vil i praksis ikke komme på tale ved samtidig utveksling av ytelser (ytelse mot ytelse). I andre situasjoner kan kreditor neppe nekte å godta denne betalingsmåten, med mindre en annen betalingsmåte er avtalt mellom partene, jf. Torvund,
Betalingsformidling s. 168–171 og s. 195.