Kap. 1 og 2
I Innledning 1. Emne og terminologi. Rettskildene Pengekravsrett er en vanlig betegnelse på et juridisk fag, der rettsreglene om Pengekrav og AG pengekrav behandles. Et annet ord for pengekrav er pengefordring. De to pengefordring ordene vil bli brukt om hverandre i denne boken. Til et pengekrav hører det en skyldner (debitor) og en fordringshaver (kre- Skyldner og fordtor- eller kreditorsiden. R ditor). Det kan være to eller flere personer (fysiske eller juridiske) på debi- ringshaver Når vi bruker ordene krav eller fordring, ser vi saken fra kreditors side. Forpliktelse og U TD For debitor dreier det seg om forpliktelse eller gjeld. I denne boken vil synsvinkelen, og dermed språkbruken, stadig skifte, uten at det ligger noen plan bak dette. Det er som regel likegyldig om vi bruker ordene krav og fordring eller forpliktelse og gjeld. Det er ikke vanlig å behandle reglene om etablering av pengekrav i faget pengekravsrett. Reglene om hvordan kravet blir til (oppstår), finnes i andre juridiske fag som kontraktsrett, erstatningsrett mv. I pengekravsretten forutsettes det stort sett at kravet eksisterer. De rettsspørsmålene som behandles i pengekravsretten, gjelder først og fremst fordringens liv og død – ikke dens fødsel. Vi har ingen alminnelig lov om pengekrav. Reglene finnes spredt på flere lover. Dessuten er det mange rettsspørsmål som ikke er lovregulerte. Rettsregler og løsninger på rettslige problemer må finnes på grunnlag av vanlig norsk rettskildelære og akseptert norsk juridisk metode. I tillegg til tradisjonelt norsk rettskildemateriale finnes det også internasjonalt gjeld 22 EU-direktiver kapittel i materiale av interesse for pengekravsretten. Flere EU-direktiver har satt preg på norsk pengekravsrett. De viktigste av disse er i dag direktiv 2008/ 48/EF om kredittavtaler for forbrukere m.v.1 og direktiv 2011/7/EU om kamp mot forseinka betaling i handelshøve.2 Annet internasjonalt mate- UNIDROIT PECL riale av interesse er UNIDROIT Principles3 og PECL4, som gjerne omtales som internasjonale modellkontrakter.5 Her finnes det bestemmelser om mange spørsmål som behandles i pengekravsretten, bl.a. om motregning, forsinkelsesrenter, oppgjør (herunder oppgjør foretatt av tredjeperson og spørsmål knyttet til delbetaling fra debitors side) og foreldelse. Ingen av disse regelverkene er bindende for innholdet av norsk rett. De kan likevel ha betydning for fastleggingen av innholdet i norsk rett på de områdene AG som omfattes av regelverkene. Dette gjelder særlig på områder hvor norsk rett anses uklar eller usikker, mens UNIDROIT eller PECL har en klar løsning.6 At norsk rett ikke uten videre påvirkes av UNIDROIT og PECL, ser vi av Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 969 om debitorskifte,7 hvor både R UNIDROIT og PECL var påberopt av den ene parten (se avsnitt 12 og 16), U TD men hvor Høyesterett bemerket (i avsnitt 27) at dette internasjonale materialet «ikke … er bindende for norsk rett», og at det «ikke … gir grunnlag for å fravike det som i lang tid har vært ansett som gjeldende rett hos oss». Senere (i avsnitt 28) uttrykker Høyesterett det slik at det internasjoFormuerettslige pengekrav nale materialet «ikke kan føre til noen endret løsning i norsk rett». Denne boken tar først og fremst sikte på formuerettslige pengekrav. 1 2 3 4 5 6 7 Se nærmere nedenfor under XVI.1 om dette. Se nærmere nedenfor under VIII.2.1 om dette. UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts. Principles of European Contract Law. Se f.eks. Kjørven mfl., Foreldelse s. 38. I tillegg har vi Draft Common Frame of Reference (DCFR). Se Hagstrøm, Obligasjonsrett s. 63 og Kjørven mfl., Foreldelse s. 45–46. Som påpekt av Kjørven mfl., Foreldelse s. 47, forekommer det sjelden at norsk rett er usikker mens modellkontraktenes løsning er klar. Dommen omtales nedenfor under IV.4. innledning 23 Formueretten er en del av privatretten. Offentligrettslige pengekrav faller utenfor formueretten. Viktige eksempler på pengekrav av offentligrettslig karakter er krav på skatt, trygdeytelser og ekspropriasjonserstatning. Selv om reglene for formuerettslige og offentligrettslige pengekrav delvis er ensartede,8 er det også en del ulikheter både i praktiske problemstillinger og i regler. Det ville føre for langt å gå nærmere inn på dette. På privatrettens område faller bl.a. arveretten og familieretten utenfor formueretten. Også på disse områdene er det så vel likheter som ulikheter i forhold til problemstillinger og regler for formuerettslige pengekrav. Det ville føre for langt å komme inn på dette her. Forskjellige typer pengefordringer 2.1 Inndeling etter fordringens grunnlag AG 2. R Det finnes to hovedgrupper av pengeforpliktelser, (1) lånegjeld og (2) Lånegjeld og vederlagskrav. Lånegjeld innebærer plikt til å betale tilbake penger som vederlagskrav U TD debitor har lånt, mens vederlagskrav er krav på betaling for en motytelse (en gjenstand som debitor har kjøpt, en tjeneste, transportytelse, leie av husrom, forsikring, en arbeids- eller konsulentytelse osv.). Vederlagskrav Vederlagskrav med eller uten kan være med eller uten kreditt. Kreditt innebærer at betaling skal finne kreditt sted etter at den andre parten har oppfylt sin del av avtalen.9 I tillegg til disse to hovedgruppene finnes det en rekke andre typer Andre typer pengefordringer: Erstatningskrav, krav på tilbakebetaling i en del situasjoner og krav som følge av motpartens kontraktsbrudd er noen eksempler på fordringer som ikke passer inn i todelingen ovenfor. Det finnes også mange andre eksempler. 8 9 Eksempler på regler som er felles for formuerettslige og offentligrettslige pengekrav, er reglene i foreldelsesloven av 1979 (nedenfor under XV) og de ulovfestede reglene om motregning (nedenfor under XI). Betaling av vederlag kan også skje helt eller delvis på forskudd, dvs. før den andre parten oppfyller sin del av avtalen. I pengekravsrettslig sammenheng er betaling på kreditt mer interessant enn betaling på forskudd. 24 kapittel i En inndeling etter fordringens grunnlag har egentlig ikke så stor betydning i pengekravsretten. Når fordringen først er oppstått, er det stort sett ensartede regler som regulerer det videre forløpet, uansett om det dreier seg om lånegjeld, vederlagsgjeld eller en av de andre typene som er nevnt ovenfor. På noen områder varierer likevel reglene, som det vil fremgå nedenfor. 2.2 Inndeling etter dokumentbruk 2.2.1 Innledning Pengeforpliktelser kan komme til uttrykk i ulike typer dokumenter, eller AG på annen måte. Forpliktelsen kan for den saks skyld gjerne være uten noe ytre uttrykk, som når den ene har lånt penger av den andre med et muntlig løfte om å betale tilbake snarest. R Rettsreglene om pengefordringer varierer til dels med dokumentbruken (eller mangelen på dokumentbruk). I denne sammenheng står gjeldsbre- U TD vene sentralt. Under 2.2.2 redegjøres det for hva som menes med gjeldsbrev, under 2.2.3 for forskjellen mellom omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev, under 2.2.4 for bruken av gjeldsbrev i praksis, og under 2.2.5 for fordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev (såkalte muntlige fordringer). 2.2.2 Gjeldsbrev Gjeldsbrev Gjeldsbrev er et sentralt ord i dokumentlæren. Vi har en egen lov om gjeldsbrev (lov av 17. februar 1939 nr. 1, forkortet gbl.). Loven inneholder selv ingen definisjon av hva som menes med gjeldsbrev. I lovens forarbeider uttales følgende: Forarbeider «I tilslutning til tradisjonell opfatning både hos oss og annetsteds er det først og fremst skriftlige og i det ytre selvstendige løfter om å betale penger som kalles gjeldsbrev. Det gjør dog utvilsomt samme nytten om forpliktelsen ikke er formet som et løfte, men som en erkjennelse av å være penger innledning 25 skyldig … Hvis det løfte dokumentet gir uttrykk for ikke står på egne ben, men henviser til begivenheter og betingelser som ikke kan sees av papiret, er man … utenfor hvad både utkastet og daglig tale forstår ved gjeldsbrev.»10 Denne beskrivelsen av hva som menes med gjeldsbrev, synes å være fullt akseptert i teori og praksis. Den legges til grunn for reglene i gjeldsbrevloven, og også for regler i andre lover som knytter rettsvirkninger til at det foreligger et gjeldsbrev, f.eks. prosesslovgivningen og foreldelsesloven. Stikkordsmessig kan vilkårene for at noe er et gjeldsbrev, oppsummeres slik: 2. I det ytre selvstendig 3. Penger AG 1. Skriftlig 1. At bare skriftlige fordringer kan være gjeldsbrev, kan synes opplagt. Skriftlig R Forutsetningen om skriftlighet innebærer i utgangspunktet at det må U TD finnes et papir med tekst (ord). Hvorvidt en elektronisk tekst oppfyller forutsetningen om skriftlighet i gjeldsbrevlovens forarbeider, er neppe helt klart. Et krav om skriftlighet kan forstås som et krav om skrifttegn, uten at det er et krav om skrifttegn på papir.11 I praksis er «elektro- Elektroniske niske gjeldsbrev» tatt i bruk i bankvesenet. Grunnlaget for dette synes å være finansavtalel. § 8 om at lovbestemte krav om skriftlighet ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette (§ 8 første ledd), og at avtaler på visse vilkår kan inngås ved hjelp av elektronisk medium selv om loven stiller krav om skriftlighet (§ 8 andre ledd). Det følger likevel klart av ordlyden i § 8 at denne bare gjelder i tilfeller hvor krav om skriftlighet er hjemlet i finansavtaleloven selv. Reglene i § 8 har ikke betydning for andre regler om skriftlighet. Reglene i gjeldsbrevlovens kapittel 2 om omsetnings- 10 11 Utkast til lov om gjeldsbrev (1935), forkortet Utkast 1935, s. 13. Se Ot.prp. nr. 41 (1998–99) s. 24 og s. 25. gjeldsbrev kapittel i gjeldsbrev forutsetter at det foreligger et dokument som personer kan ha «i hende» (gbl. §§ 13, 14, 15 og 18), og som kan leveres tilbake til skyldneren ved innfrielse (gbl. § 21).12 Disse reglene passer ikke på elektroniske gjeldserklæringer. Det grunnleggende begrepet «gjeldsbrev» er felles for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Selv om verden går videre og det kan være behov for å omfortolke forståelsen av hva som ligger i vilkåret om skriftlighet, synes det å være dristig – men ikke utelukket – å konkludere med at en elektronisk tekst kan være gjeldsbrev i gjeldsbrevlovens forstand.13 Det kan heller neppe bli et «gjeldsbrev» i gjeldsbrevlovens forstand ved at det tas en papirutskrift av dokumentet. Et elektronisk dokument med overskrift «Gjeldsbrev» AG er derfor neppe mer enn en elektronisk låneavtale mellom bank og kunde. Denne konklusjonen innebærer at et elektronisk «gjeldsbrev» heller ikke vil være gjeldsbrev i foreldelseslovens forstand, jf. lovens § 5 R nr. 1.14 Høyesteretts ankeutvalg har i Rt. 2010 s. 604 avgjort at en elektronisk signatur på et gjeldsbrev ikke oppfyller kravet til underskrift i tvangsl. § 7-2 bokstav (a), slik at gjeldsbrevet ikke kunne regnes som eksigibelt.15 At dokumentet forelå elektronisk med elektronisk signatur, synes derimot ikke å ha vært til hinder for at det forelå et gjeldsbrev. I kjennelsen sies det (i avsnitt 18) at lovgiveren har åpnet for elektronisk signerte gjeldsbrev. Denne uttalelsen må antas å referere til finansavtalel. § 8, og det er tvilsomt om ankeutvalget burde ha uttrykt seg slik. U TD 26 12 13 14 15 Se om disse reglene nedenfor under IV.3.2. Se Ot.prp. nr. 41 (1998–99) s. 26 (hvor det riktignok bare er omsetningsgjeldsbrev som nevnes) og Ot.prp. nr. 108 (2000–2001) s. 24. Etter foreldelsesl. § 5 nr. 1 er foreldelsesfristen på ti år når det er utstedt gjeldsbrev for fordringen, mens hovedregelen ellers er tre års frist, jf. § 2. At regelen om gjeldsbrev ikke kommer til anvendelse på elektroniske «gjeldsbrev» i bankvesenet, spiller likevel liten rolle, idet fristen ifølge § 5 nr. 2 er på ti år for alle pengelån, uansett om det er utstedt gjeldsbrev eller ikke. Et eksigibelt gjeldsbrev er et gjeldsbrev som kan inndrives gjennom tvangsfullbyrdelse uten forutgående søksmål og dom. Gjeldsbrevet er tvangsgrunnlag i seg selv. For at et gjeldsbrev skal være eksigibelt, må det ifølge tvangsl. § 7-2 bokstav (a) være undertegnet av skyldneren, og underskriften må være bekreftet etter nærmere regler gitt i forskrift. Se nærmere om eksigible gjeldsbrev nedenfor under 3. innledning 27 2. Vilkåret om at forpliktelsen må være i det ytre selvstendig, kan også Selvstendig, uttrykkes slik at forpliktelsen må være ubetinget. Står det i dokumen- ubetinget tet at betaling skal skje mot levering av et parti varer, er det ikke et gjeldsbrev. I dette eksemplet er betalingsplikten ifølge dokumentet ikke ubetinget. Den som bare ser dokumentet, kan ikke vite om betalingsplikten er aktuell, fordi plikten ifølge dokumentet er knyttet til en betingelse. Det spiller derimot ingen rolle om betalingsplikten ifølge andre dokumenter enn gjeldsdokumentet (f.eks. en kjøpekontrakt) eller en muntlig avtale er knyttet til en motytelse. Hvis denne forutsetningen ikke fremgår av gjeldsdokumentet, er dette like fullt et gjeldsbrev. Det AG avgjørende er altså om dokumentet slik det fremstår etter sin egen tekst, gir uttrykk for en ubetinget (i det ytre selvstendig) betalingsplikt. 3. Det tredje vilkåret er at forpliktelsen må gjelde penger. Gir dokumen- Penger tet uttrykk for en plikt til å levere et vareparti, er det ikke et gjelds- R brev («men pr. analogi kan sikkert flere av gjeldsbrevenes regler finne U TD anvendelse likevel», som det heter i forarbeidene).16 Det skyldige beløpet må angis som en bestemt sum, eventuelt med tillegg Bestemt sum av renter. Dersom summen ikke fremgår av dokumentet, må den finnes på annen måte. I så fall er ikke betalingsplikten i det ytre selvstendig, og dokumentet er ikke et gjeldsbrev. Det kan diskuteres om en klausul om indeksregulering av gjelden er til hinder for at dokumentet er et gjeldsbrev. En indeksklausul medfører at det skyldige beløpet til enhver tid ikke fremgår av dokumentet selv. Dersom det er henvist til en allment kjent indeks som gir et klart og entydig svar på gjeldens størrelse til enhver tid, bør dokumentet kunne regnes som et gjeldsbrev til tross for indeksklausulen. Indeksklausul Det er ikke et krav at betalingsplikten er angitt i norske kroner. Også en Fremmed valuta gjeldserkjennelse i fremmed valuta vil være gjeldsbrev, dersom de øvrige vilkårene er oppfylt. Et annet spørsmål er om et gjeldsbrev med tilknytning til et annet land i det hele tatt reguleres av den norske gjeldsbrevloven, og av norsk rett for øvrig. Dette er et eget spørsmål, som ikke skal behandles her. 16 Utkast 1935 s. 13. 28 Debitors skylderkjennelse kapittel i Selv om det ikke er tatt med som et eget vilkår i oppstillingen foran, sier det seg selv at dokumentet må inneholde debitors skylderkjennelse eller betalingsløfte for at det skal være et gjeldsbrev (jf. sitatet fra forarbeidene foran). I praksis skjer dette ved debitors underskrift, eller ved underskrift fra en som handler på vegne av debitor. Et dokument som stammer fra kreditor, er intet gjeldsbrev, selv om de tre vilkårene foran i og for seg er til stede. En regning (faktura, nota) fra kreditor til debitor er ikke et gjeldsbrev, selv om den gir uttrykk for en ubetinget pengeforpliktelse. Det er ikke nødvendig at dokumentet inneholder ordet gjeldsbrev. Ordet GJELDSBEVIS brukes i mange tilfeller som overskrift i dokumenter som AG innholdsmessig – og dermed rettslig – er gjeldsbrev. På den annen side er det ikke tilstrekkelig at dokumentet kaller seg selv GJELDSBREV, hvis vilkårene ikke er oppfylt. Det er innholdet i dokumentet som er avgjørende, To hovedtyper Omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev U TD 2.2.3 R ikke dokumentets egen betegnelse av seg selv. Det finnes to hovedtyper gjeldsbrev, omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev. Rettsreglene for disse to hovedtypene skiller seg fra hverandre på en del viktige områder. På andre områder er reglene felles. Negotiable gjeldsbrev Omsetningsgjeldsbrev kalles også for negotiable gjeldsbrev. Siden den ene typen kalles omsetningsgjeldsbrev, kunne det ligge nær å anta at bare denne typen kan omsettes, og at de enkle gjeldsbrevene er Begge kan omsettes uomsettelige. Dette er ikke riktig. Rettslig sett er de enkle gjeldsbrevene like omsettelige som omsetningsgjeldsbrevene. Når det gjelder enkelte viktige rettsvirkninger av en omsetning, er reglene likevel ulike for omsetningsgjeldsbrev og for enkle gjeldsbrev. Kjøperen av et omsetningsgjeldsbrev har bedre beskyttelse enn kjøperen av et enkelt gjeldsbrev. Også ellers er rettsvirkningene delvis ulike. I praksis er det lettere å omsette omsetnings- Fire typer omsetningsgjeldsbrev gjeldsbrev enn enkle gjeldsbrev. Gjeldsbrevlovens ordning er slik at det i § 11 angis hvilke gjeldsbrev som innledning 29 er omsetningsgjeldsbrev. De gjeldsbrevene som ikke er omsetningsgjeldsbrev etter § 11, regnes som enkle gjeldsbrev. Dette er forsøkt uttrykt i § 24, som dessverre har fått en ganske vanskelig formulering. Etter § 11 er det fire typer omsetningsgjeldsbrev: (1) Ihendehavergjeldsbrev (2) Ordregjeldsbrev (3) Pantobligasjon (4) Gjeldsbrev som uttrykkelig er omsetningsgjeldsbrev Nedenfor under (1)–(4) knyttes noen kommentarer til hver enkelt type: AG (1) Et ihendehavergjeldsbrev er et gjeldsbrev som ikke inneholder kreditors Ihendehavernavn, jf. § 11 andre ledd nr. 1. Formuleringen i gjeldsbrevet kan f.eks. gjeldsbrev være at skyldneren forplikter seg til å betale et beløp «til ihendehaveren» eller «mot presentasjon av dette dokument». Det avgjørende er R at kreditors navn ikke er nevnt. I praksis har ihendehavergjeldsbrev vært benyttet når store enheter Obligasjoner U TD (staten, kommuner, store bedrifter) har tatt opp store lån i markedet fordelt på en rekke långivere. Hver enkelt långiver tegner seg for en større eller mindre del (f.eks. 100.000 kroner) av det totale lånet (som kan være på f.eks. 100 millioner kroner). Hvis hver enkelt andel av lånet er på 1.000 kroner, får den långiveren som tegner seg for 100.000 kroner, i alt 100 ihendehavergjeldsbrev, hvert pålydende 1.000 kroner. Ihendehavergjeldsbrev av denne typen kalles gjerne partialobligasjoner, ihendehaverobligasjoner eller bare obligasjoner. Et annet ord for det samme er mengdegjeldsbrev, som benyttes i gbl. § 4 andre ledd. Ihendehavergjeldsbrevene utgjorde tidligere en betydelig andel av gruppen omsetningsgjeldsbrev. I dag er ikke lenger ihendehaverobligasjoner dokumentbaserte, og de er dermed ikke lenger gjeldsbrev i lovens forstand. Ifølge verdipapirregisterl. § 2-1 første ledd nr. 2 skal norske ihendehaverobligasjoner registreres i verdipapirregister, i stedet for å Verdipapirvære dokumentbaserte slik gjeldsbrevloven forutsetter. Dette betyr at register 30 kapittel i ihendehaverobligasjonene har mistet sin tradisjonelle egenskap av å være omsetningsgjeldsbrev. Beviset for at man er eier av ihendehaverobligasjoner, finnes nå i verdipapirregisteret. Når ihendehaverobligasjonene ikke lenger er dokumentbaserte – eieren trenger intet dokument for å godtgjøre sin rett – faller de nå utenfor gjeldsbrevlovens regler. Betegnelsen «ihendehaverobligasjon» er likevel beholdt, selv om den nå er misvisende. Ordregjeldsbrev (2) Et ordregjeldsbrev er et gjeldsbrev som lyder på kreditors navn med tillegget «eller ordre», jf. § 11 andre ledd nr. 2. Etter teksten i et slikt gjeldsbrev erkjenner debitor å skylde «Lars Holm eller ordre» eller «Privatbanken eller ordre» et angitt pengebeløp. Banker og andre AG profesjonelle finansinstitusjoner krevde tidligere alltid at skyldneren skulle undertegne gjeldsbrev med ordreklausul ved opptak av lån i Forbudt i forbrukerforhold banken. Nå er dette ifølge finansavtalel. § 55 andre ledd forbudt i forbrukerforhold. Likeledes er det i medhold av samme bestemmelse R forbudt å benytte ordregjeldsbrev (eller annen type omsetningsgjelds- U TD brev) ved utsatt betaling i kredittkjøp mv. i forbrukerforhold (se nærmere om finansavtalel. § 55 andre ledd nedenfor under IV.3.2.2 b)). Også ordregjeldsbrevene har derfor mistet mye av sin betydning som omsetningsgjeldsbrev. Et annet eksempel på ordregjeldsbrev er bankremissen, som er gjeldsbrev med banken som skyldner. Bankremissen har vanligvis ordreklausul, og er derfor vanligvis omsetningsgjeldsbrev. Etter ordlyden i § 11 andre ledd nr. 2 skal gjeldsbrevet regnes som ordregjeldsbrev også når gjeldsbrevet har «eit anna slikt tillegg». Dette innebærer visstnok at gjeldsbrevet blir et omsetningsgjeldsbrev når debitor etter teksten i gjeldsbrevet f.eks. erkjenner å skylde penger til den navngitte kreditoren «eller den som brevet senere måtte bli overdratt til», jf. Villars-Dahl s. 77. Pantobligasjon (3) Et gjeldsbrev som gir pant i fast eiendom mv. (jf. § 11 andre ledd nr. 3), kalles gjerne for en pantobligasjon. Pantobligasjoner må ikke blandes sammen med ihendehaverobligasjoner, se foran under (1). I en pantobligasjon finner man først en skylderkjennelse som tilfredsstiller vilkårene for å være gjeldsbrev. Deretter følger i samme dokument en innledning 31 erklæring om pantsettelse av en nærmere angitt eiendom, et skip mv. til sikkerhet for gjelden. Det er vanlig at skylderkjennelsen er rettet til kreditor (navngitt) med tillegget «eller ordre», slik at det er et dobbelt grunnlag for at dokumentet er omsetningsgjeldsbrev, nemlig både ordreklausulen og pantsettelsen. Forbudet i finansavtalel. § 55 andre ledd mot bruk av omsetnings- Forbudt i forbrugjeldsbrev i forbrukerforhold rammer også pantobligasjoner. I forbru- kerforhold kerforhold må derfor pantobligasjoner inneholde forbehold om «ikke til ordre» eller et lignende forbehold. Det følger av gbl. § 11 andre ledd nr. 3 at et slikt forbehold medfører at pantobligasjonen likevel ikke er omsetningsgjeldsbrev. AG Gjeldsbrev som gir pant i andre eiendeler enn dem som er nevnt i § 11 andre ledd nr. 3, er ikke omsetningsgjeldsbrev ifølge denne bestemmelsen. Som eksempler kan nevnes gjeldsbrev med pant i varelager eller motorvogn. Slike gjeldsbrev inneholder ofte en ordreklausul R og er omsetningsgjeldsbrev av den grunn, jf. § 11 andre ledd nr. 2. U TD (4) Til slutt har vi gjeldsbrev som uttrykkelig betegner seg som omset- Uttrykkelig omsetnings- ningsgjeldsbrev, jf. § 11 andre ledd nr. 4. De regnes da som omset- gjeldsbrev ningsgjeldsbrev, selv om ingen av vilkårene i § 11 andre ledd nr. 1, 2 eller 3 er oppfylt. Etter forarbeidene (Utkast 1935 s. 30) er det neppe tilstrekkelig til å anvende § 11 andre ledd nr. 4 at gjeldsbrevet inneholder bestemmelse om at gjelden skal betales til navngitt kreditor «eller den som gjeldsbrevet senere måtte bli overdratt til». En slik bestemmelse vil derimot innebære at gjeldsbrevet faller inn under § 11 andre ledd nr. 2, se ovenfor. De gjeldsbrevene som gjenstår som enkle gjeldsbrev, er etter dette gjelds- Enkle gjeldsbrev brev hvor kreditors navn fremgår, uten ordretillegg, uten pantsettelse som nevnt § 11 andre ledd nr. 3, og uten at dokumentet uttrykkelig betegner seg som omsetningsgjeldsbrev. Det er dette som er ment å komme til uttrykk i gbl. § 24. 32 kapittel i 2.2.4 Bruk av gjeldsbrev i praksis Lånegjeld, vederlagsgjeld, annet Gjeldsbrev kan brukes enten det er tale om lånegjeld, vederlagsgjeld eller Lånegjeld Den som låner ut penger, vil som regel kreve at debitor undertegner et en annen type gjeld som er nevnt foran under 2.1. gjeldsbrev. Ofte brukes ordregjeldsbrev eller pantobligasjon, altså omsetningsgjeldsbrev. Som tidligere nevnt, og som vi skal se under IV.3.2.2 b) nedenfor, er lån mot omsetningsgjeldsbrev forbudt i forbrukerforhold på finansavtalelovens område, jf. finansavtalel. § 55 andre ledd. Vederlagsgjeld Også den som selger varer eller utfører tjenester på kreditt, vil gjerne forlange at kjøperen (oppdragsgiveren) undertegner gjeldsbrev for vederlaget (kjøpesum eller annet vederlag). Oftest har nok ordregjeldsbrev, altså AG omsetningsgjeldsbrev, vært benyttet i praksis. Som nevnt ovenfor, og som vi skal se under IV.3.2.2 b) nedenfor, er det nå ifølge finansavtalel. § 55 andre ledd forbudt å benytte omsetningsgjeldsbrev i forbrukerkredittkjøp R og ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt. Annet Når det gjelder erstatningskrav, tilbakebetalingskrav osv., brukes det U TD sjelden gjeldsbrev. Dersom skyldneren er ute av stand til å gjøre opp umiddelbart, hender det likevel at fordringshaveren går med på betalingsutsettelse, mot at skyldneren undertegner et gjeldsbrev for det beløpet han skylder. 2.2.5 Muntlige fordringer «Muntlige» fordringer Pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev (og som heller ikke er registrert i verdipapirregister eller knyttet til veksel), kalles gjerne for muntlige fordringer. Denne gruppen fordringer omfatter for det første fordringer som virkelig er muntlige, dvs. uformell gjeld uten noe skriftlig grunnlag. Betegnelsen «muntlig» fordring brukes i jussen også om fordringer som kan være kommet til uttrykk skriftlig, dersom vedkommende papir (dokument) ikke er gjeldsbrev, veksel eller utskrift fra verdipapirregister. En vanlig fakturafordring har jo fått et skriftlig uttrykk gjennom fakturaen. innledning 33 Den hører likevel til i gruppen «muntlige» fordringer. Denne språkbruken kan virke misvisende, men den har likevel vært vanlig, i hvert fall tidligere. Det er videre vanlig med fellesbetegnelsen enkle fordringer på enkle Enkle fordringer gjeldsbrev og «muntlige» fordringer. 2.2.6 Sammenfatning: gjeldsbrev og muntlige fordringer Forholdet mellom de forskjellige typer fordringer som er gjennomgått 2.2.7 U TD R AG foran, kan illustreres slik: Innskuddsbøker Gjeldsbrevlovens fjerde kapittel har enkelte regler om innskuddsbøker i banker og samvirkeforetak. Disse reglene har mistet det meste av sin praktiske betydning, i og med at bruk av innskuddsbøker er blitt sterkt redusert i praksis. Det er i dag ikke vanlig at det ved opprettelse av bankkonti utstedes innskuddsbøker, hvor bevegelser på kontoen føres inn fortløpende. Ifølge gbl. § 30 reguleres innskuddsbøker av samme regler som enkle gjeldsbrev. Særreglene i §§ 32 og 33 går likevel foran de reglene som ellers gjelder for enkle gjeldsbrev. 2.3 Andre inndelingskriterier For forskjellige formål kan det være hensiktsmessig å gruppere pengefordringer etter andre kriterier enn dem som er benyttet under 2.2 foran. Det kan skilles mellom usikrede og sikrede fordringer. De sikrede fordringene kan igjen deles inn i pantesikrede og kausjonssikrede fordringer. De pante- Innskuddsbøker 34 kapittel i sikrede fordringene kan igjen grupperes etter pantets art (fast eiendom, løsøre mv.), og blant kausjonene kan man skille mellom privatkausjon, bankgaranti og kausjonsforsikring osv. Andre inndelingsmåter kan være å skille mellom rentebærende og ikke rentebærende fordringer, fordringer som er prioriterte og uprioriterte i konkurs, osv. Også en rekke andre inndelingskriterier kan benyttes. Det er klart at det har betydning om en fordring er sikret eller usikret, rentebærende eller rentefri osv. Som grunnlag for en systematisering av faget pengekravsrett i sin alminnelighet er disse inndelingskriteriene av begrenset interesse. Inndelingskriteriene kan likevel antyde hvor mangfol- Debitors forpliktelse overfor kreditor blir som utgangspunkt ikke endret U TD Debitors innsigelser Den rettslige betydning av at det utstedes gjeldsbrev. Gjeldsbrevlovens anvendelsesområde R 3. AG dige pengekravene er i praksis. ved at det utstedes et gjeldsbrev for gjelden. Har debitor holdbare innsigelser mot betalingsplikten, f.eks. at fordringen er ugyldig etter kontraktsrettens regler, eller at han ikke har fått den avtalte motytelsen fra kreditor, er disse innsigelsene i behold selv om debitor har utstedt et gjeldsbrev. Dette står uttrykkelig i gbl. § 1. Når gjeldsbrevet omsettes Dersom gjeldsbrevet settes i omsetning, blir bildet gjerne et annet. Dreier det seg om et omsetningsgjeldsbrev, må debitor ofte betale det pålydende beløpet til erververen av gjeldsbrevet, selv om han i utgangspunktet har gyldige innsigelser mot forpliktelsen. Ved omsetning av et omsetningsgjeldsbrev begynner gjeldsforpliktelsen å leve sitt eget liv, uavhengig av det rettsforholdet som opprinnelig var grunnlag for forpliktelsen. Til tross for programerklæringen i gbl. § 1 finnes det regler som innebærer at det kan ha visse negative virkninger for debitor at det er utstedt gjeldsbrev, selv om dette ikke er satt i omsetning. Et viktig eksempel er Foreldelse foreldelsesloven av 18. mai 1979 nr. 18 § 5 første ledd, som bestemmer at innledning 35 foreldelsesfristen for gjelden er ti år når det er utstedt gjeldsbrev. Hovedregelen er ellers at fristen er på tre år, se lovens § 2. Dette behandles nærmere i kapittel XV nedenfor. En annen vanlig rettsvirkning av bruk av gjeldsbrev er at tvangsinn- Eksigibilitet drivelse av gjelden kan skje uten forutgående søksmål og dom. Dette er likevel ikke en automatisk konsekvens av at debitor har undertegnet gjeldsbrev. Etter tvangsl. § 7-2 bokstav (a) må gjeldsbrevet inneholde debitors vedtakelse av at gjelden skal kunne inndrives uten søksmål. Et gjeldsbrev som inneholder en slik vedtakelse, kalles for eksigibelt. I utgangspunktet må skyldnerens vedtakelse av eksigibilitet bekreftes av to vitner gjennom påtegning på gjeldsbrevet. Ifølge forskrift av 4. desember 1992 nr. 896 er AG det likevel nok med ett vitne når dette er en dommer, lensmann, advokat, autorisert eiendomsmegler eller annen person som er nevnt i forskriften. Når gjeldsbrevet er utstedt til bank eller annen institusjon med rett til å drive finansieringsvirksomhet etter lov om finansieringsvirksomhet U TD ifølge forskriften. R og finansinstitusjoner av 10. juni 1988 nr. 40 § 1-4, er vitner unødvendig Skal gjeldsbrevet være eksigibelt overfor selvskyldnerkausjonist eller kausjonist på forfallsvilkår som bestemt i finansavtalel. § 71 (se nedenfor under VI.4.3.2) eller overfor cedent som har påtatt seg bonitasansvar som selvskyldner (se nedenfor under IV.2.3 og VI.4.3.3), må kausjonisten eller cedenten vedta dette særskilt,17 og kausjonistens eller cedentens underskrift må være bekreftet på samme måten som for hoveddebitor. Det finnes for øvrig ingen habilitetsregler for vitner som bekrefter hoveddebitors eller kausjonisters underskrift på eksigible gjeldsbrev. I praksis er det ikke uvanlig at det er representanter for kreditor som er vitner, f.eks. kreditors advokat, eller en funksjonær hos kreditor. Dette er ikke uten videre betryggende. Gjeldsbrevloven inneholder tre hovedkapitler (kapittel 1, 2 og 3) pluss tre Tre mindre viktige tilleggskapitler. Første kapittel inneholder felles regler for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev, andre kapittel har særregler for omsetningsgjeldsbrev, og tredje kapittel har særregler for enkle gjeldsbrev. 17 Jf. Rt. 2004 s. 1267 avsnitt 23. hovedkapitler 36 kapittel i Med støtte i lovens forarbeider og noe rettspraksis er det en vanlig oppfatning at de reglene som gjelder for enkle gjeldsbrev – lovens første og tredje Analogisk anvendelse Sirkusteltdommen kapittel – kan anvendes analogisk på muntlige pengefordringer.18 I forarbeidene uttrykkes dette i Innst. O. VI (1939) s. 3 og – noe mer forsiktig – i Utkast 1935 s. 16–17. Høyesterett har i Rt. 1957 s. 778 Sirkusteltdommen gitt gbl. § 29 andre ledd analogisk anvendelse i et tilfelle hvor en muntlig fordring (krav på vederlag for et solgt sirkustelt) var blitt overdratt til flere. Begrunnelsen for dette var for det første «sterke reelle hensyn», nemlig at den underretningen som foreskrives i § 29 andre ledd, innebærer «et ytre faktum som det er lettere å føre bevis for» enn den tidsprioriteten for selve overdragelsene som var avgjørende før gjeldsbrevloven (s. 781). Videre ble AG det vist til forarbeidenes uttalelser om analogisk anvendelse (s. 782). I den forbindelse ble det påpekt at analogisk anvendelse er nevnt spesielt i forarbeidene til nettopp § 29 andre ledd. Dommen gir derfor muligens et noe svakt grunnlag for en slutning om at alle bestemmelsene i første og tredje R kapittel kan brukes analogisk på muntlige pengefordringer. Et sterkere holdepunkt for dette har vi i Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans- U TD Factoring Finans-dommen dommen, som gjelder fordringer uten tilknytning til gjeldsbrev og deres forhold til motregningsregelen i gbl. § 26. Førstvoterende uttaler følgende om gjeldsbrevlovens anvendelse (s. 507): «Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevlovens regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike fordringer, herunder lovens § 26 om motregning. Dette synes også forutsatt i panteloven, jf. henvisningene i § 4-6 og § 4-10.» Det er nok på sin plass med en advarsel mot å stole blindt på at domstolene alltid vil bruke reglene i gjeldsbrevlovens kapittel 1 og 3 på muntlige pengefordringer. Man kan likevel gå ut fra at dette er hovedregelen. I denne boken bygges det på denne hovedregelen, uten at det vil bli gjort forsøk på nærmere undersøkelser av berettigelsen av å anvende hovedregelen på de enkelte bestemmelsene i loven. 18 Se f.eks. Villars-Dahl s. 31–32 med videre henvisninger. innledning 37 Etter dette kan man konkludere med at lovens første og tredje kapittel Konklusjon inneholder alminnelige regler for pengefordringer. Disse reglene er altså i praksis ikke begrenset til gjeldsbrev. Det er vanlig å bruke fellesbetegnelsen enkle fordringer om enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer, se foran under 2.2.5. Når samme regler gjelder for alle disse typer fordringer, er det greit med en felles betegnelse på dem. Lovens andre kapittel gjelder derimot bare for omsetningsgjeldsbrev, slik loven selv gir uttrykk for. Illustrasjonen foran av forholdet mellom omsetningsgjeldsbrev, enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer kan etter dette bygges ut med følgende 4. U TD R AG henvisninger til gjeldsbrevloven: Andre regler Ved siden av gjeldsbrevlovens regler finnes det flere andre lovregler og regler som ikke er lovfestet, om pengefordringer. Som foreløpige eksempler på lovfestede regler kan nevnes forsinkelsesrenteloven av 1976, foreldelsesloven av 1979, inkassoloven av 1988 og finansavtaleloven av 1999. Av viktige regler som ikke, eller bare delvis, er lovfestet, kan nevnes reglene om motregning, om fellesheftelse og regress og om tilbakesøking av foretatt betaling. Disse reglene kommer – med visse unntak og nyanseringer – til anvendelse enten det dreier seg om omsetningsgjeldsbrev, enkle gjeldsbrev eller muntlige fordringer. II Betalingstid. Betalingssted. Moderne betalingsformidling 1.1 Forfall 1.1.1 Innledning AG Betalingstid Skyldneren har plikt til å betale ved forfall. Gjør han ikke det, har han van- R Forfall = betalingsplikt 1. ligvis misligholdt betalingsplikten. Dette kan få forskjellige konsekvenser U TD for ham, se nedenfor, særlig under VIII og IX. Under 1.1.2–1.1.5 nedenfor behandles forfallstidspunktet for fordrin- ger. 1.1.2 Forfallsdag ikke fastsatt Påkrav Det hender at forfallsdag ikke er fastsatt gjennom avtale eller på annen bindende måte. Dette kan være vanlig bl.a. ved uformelle pengelån. Det forekommer også ellers at forfall ikke er fastsatt på forhånd. Påkrav Gbl. § 5 første ledd andre punktum bestemmer at debitor i slike tilfeller plikter å betale «straks kravsmannen seier frå», dvs. ved påkrav. Kreditor bestemmer altså i slike tilfeller når gjelden skal betales helt eller delvis. Ingen formregler Loven inneholder ingen formregler for påkravet. Et muntlig eller elektronisk påkrav er like godt som et skriftlig. En annen sak er at det i ettertid betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 39 kan oppstå bevisproblemer dersom kreditor baserer seg på et rent muntlig påkrav. Etter loven plikter skyldneren å betale straks fordringshaveren sier fra. Ingen frist Skyldneren innrømmes altså ingen frist til å skaffe penger eller områ seg på annen måte. Tradisjonelt synes man lite villig til å ta loven på ordet her. Det uttales gjerne at gbl. § 5 må forstås slik at debitor må gis en rimelig frist etter påkrav.19 Dette er likevel neppe er stort spørsmål. Slik reglene om virkningene av betalingsmislighold er (jf. nedenfor under VIII og IX), kan det vanskelig tenkes noen sanksjoner mot debitor ved en kortvarig betalingsforsinkelse etter påkrav. Man kan derfor koste på seg å følge den gode juridiske vanen å ta loven på ordet, og konkludere med at debitors AG betalingsplikt inntrer umiddelbart ved påkrav. Debitor plikter altså prinsipielt sett å betale straks, selv om brudd på denne plikten normalt er uten sanksjoner i en viss periode. U TD R Hovedregelen for fordringer uten bestemt forfallsdag er altså at skyldneren plikter å betale ved påkrav. Dette betyr ikke nødvendigvis at påkravstidspunktet skal regnes som forfallstidspunkt i forhold til alle rettsregler hvor det er av betydning å fastlegge forfallstidspunktet. Forfallsbegrepet er, som mange andre juridiske begreper, relativt, med den mulighet for ulikt innhold i forhold til forskjellige rettsspørsmål som dette innebærer. Når det gjelder motregningsregelen i gbl. § 26, ble det i Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans lagt til grunn at et krav som oppstår ved mislighold av kontrakt, er forfalt samtidig med at misligholdet inntrer. Av Rt. 2014 s. 883 følger det at forfallsvilkåret i samme paragraf er oppfylt allerede når kravet kan kreves betalt, selv om påkrav foreløpig ikke er fremsatt. 1.1.3 Fastsatt forfall Forfall vil ofte være bindende fastsatt i avtale mellom kreditor og debitor. Avtale Det kan i en kjøpekontrakt være bestemt når kjøpesummen forfaller til betaling, eller debitor kan ha akseptert en bestemt forfallsdag i en ensidig forpliktelseserklæring som et gjeldsbrev. I begge tilfeller kan det enten være Gjeldsbrev 19 Se f.eks. Villars-Dahl s. 48. 40 kapittel ii bestemt at hele gjelden skal innfris under ett, eller at den skal nedbetales avdragsvis, slik at det er flere forfallstidspunkter. Forfall vil ofte være fastsatt til en bestemt dato, men kan også beskrives Dato, frist på andre måter, f.eks. slik at kjøpesummen for en vare forfaller til betaling 30 dager etter levering av varen. Utskutt forfall Dersom en fordring forfaller på en lørdag, en søndag eller annen helligdag, eller den 1. eller 17. mai, utskytes forfallsdagen ifølge gbl. § 5 andre ledd til nærmeste etterfølgende hverdag. Siden § 5 står i lovens første kapittel, gjelder regelen også for andre pengefordringer enn gjeldsbrev, se foran under I.3. Den utsettelsen av forfall som følger av § 5 andre ledd, har betydning også i forhold til andre rettsregler hvor forfallsdagen tillegges betyd- AG Forsinkelsesrenter ning.20 Forsinkelsesrenter skal regnes med utgangspunkt i den utsatte forForeldelse fallsdagen, se nedenfor under VIII.2.4.1 b). Også foreldelsesfristen starter Førtidig, ekstraordinært forfall Førtidig (ekstraordinært) forfall U TD 1.1.4 R å løpe ved den utsatte forfallsdagen, se nedenfor under XV. Selv om en bestemt forfallsdag eller en bestemt avdragsordning er fastsatt, kan kreditor ha rett til å kreve full innfrielse før den fastsatte tiden. Dette kalles førtidig eller ekstraordinært forfall. Heving pga. vesentlig mislighold Det er et alminnelig prinsipp at en kontrakt kan heves ved vesentlig mislighold fra motpartens side. Ved kredittavtaler (lånegjeld eller vederlagskreditt) innebærer heving at kreditten opphører. Skyldneren må altså innfri straks. Kreditors rett til å kreve førtidig innfrielse ved vesentlig mislighold fra debitors side er lovfestet i finansavtalel. § 52 første ledd bokstav a). Rente- eller avdragsbetaling Vesentlig mislighold av pengeforpliktelser vil vanligvis bestå i forsinket eller uteblitt rente- eller avdragsbetaling. Ikke ethvert mislighold er vesent- 20 Se Villars-Dahl s. 50. betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 41 lig. Vurderingen av dette må bli skjønnsmessig og individuell. Av betydning er særlig betalingsmisligholdets varighet, beløpets størrelse, om betalingsmislighold også har funnet sted tidligere, og hvilken sikkerhet kreditor har for fordringen. Ved vurderingen kan man også ta hensyn til de konsekvensene som full og umiddelbar innfrielse vil få for skyldneren og andre, f.eks. hans familie. Den vanskelige vurderingen av hva som utgjør et vesentlig mislighold, kan unngås ved at man i kredittavtalen eller gjeldsbrevet tar med en klausul om at ethvert mislighold av renter eller avdrag gir kreditor rett til å kreve full innfrielse straks. Slike klausuler er ikke uvanlige i kredittlivet. En klausul som dette vil være i strid med finansavtalel. § 52, og dermed ugyldig i forbrukerforhold, jf. § 2 første ledd. For øvrig vil klausuler av denne type stå i fare for å bli satt til side i medhold av avtl. § 36. AG Heving av kredittavtalen med krav om full innfrielse av (rest)gjelden er Fremtidig ikke bare mulig når det foreligger et konstatert, vesentlig mislighold fra mislighold debitors side. Også et fremtidig mislighold kan gi rettslig adgang til å heve R straks. Dette er regulert i finansavtalel. § 52 andre ledd. Betingelsen er at det er klart at det vil oppstå et fremtidig vesentlig mislighold. En mulighet U TD er ikke nok. Heller ikke en stor sannsynlighet er tilstrekkelig, med mindre den grenser til visshet. Når misligholdsvirkningen på denne måten kan inntre på forhånd, sier man gjerne at det foreligger et antesipert mislighold. Antesipert Det kan i praksis tenkes flere omstendigheter som enkeltvis eller samlet mislighold viser tilstrekkelig klart at det vil inntre et fremtidig vesentlig mislighold, slik at heving kan finne sted straks. At det allerede foreligger ett eller flere mislighold med renter eller avdrag, vil kunne telle med i denne forbindelse. Resultatet kan bli at full innfrielse kan kreves straks etter læren om antesipert mislighold, selv om det hittil ikke har forekommet noe vesentlig mislighold fra debitors side. Ifølge § 52 første ledd bokstav b)–d) kan også andre omstendigheter enn Andre omstenvesentlig mislighold gi grunnlag for krav om førtidig innfrielse.21 21 I Rt. 2014 s. 883 var det avtalt at banken kunne bringe lånet til forfall «med øyeblikkelig virkning» blant annet dersom låntakeren gikk konkurs eller ble satt under tvangsforfølgning. digheter 42 kapittel ii Finansavtalelovens kapittel 3 (om kredittavtaler mv.) omfattet opprinnelig bare lånegjeld med banker og andre profesjonelle långivere som kreditor. Ved lovendring 2010 ble også en del andre former for kreditt innarbeidet i loven. Loven dekker likevel ikke alle slags pengeforpliktelser. Anvendelsesområdet for loven følger av reglene i § 1, særlig første og femte ledd. De prinsippene som er gjennomgått ovenfor om førtidig forfall som følge av konstatert eller antesipert mislighold, er i det vesentlige utslag av Alminnelige prinsipper alminnelige prinsipper, som gjelder også for pengeforpliktelser som faller utenfor loven. Oppsigelsesklausuler Oppsigelsesklausuler AG 1.1.5 Rene oppsigelsesklausuler er ikke uvanlige. De er gjerne formulert slik at skyldneren og fordringshaveren har samme rett til å si opp kreditten med et bestemt varsel, f.eks. 14 dager. Etter ordlyden gir en ren oppsigelsesklausul R anledning til si opp uten begrunnelse. Dette kan skape utrygghet for debi- U TD tor. Slike rene oppsigelsesklausuler kan nok, på samme måten som klausuler om ekstraordinært forfall, være i faresonen ved rimelighetstest etter avtl. § 36. Oppsigelsesklausul kan brukes som eneste angivelse av betalingstiden. Den kan også stå som tillegg til en fastsatt nedbetalingsplan. I så fall har begge parter rett til å bestemme at den ordinære nedbetalingsplanen skal fravikes ved at hele gjelden skal innfris ved utløpet av oppsigelsesfristen. I Forbrukerforhold forbrukerforhold vil en fri oppsigelsesrett for kreditor med rett til å kreve førtidig betaling være i strid med finansavtalel. § 52. Loven inneholder i § 51a første og andre ledd nærmere regler om partenes rett til å si opp tidsubegrensede kredittavtaler i forbrukerforhold. betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 1.2 43 Frigjøringstid og rett til førtidig tilbakebetaling Mens ordet «forfall» angir når skyldneren har plikt til å betale, brukes ordet Frigjøringstid = «frigjøringstid» om skyldnerens rett til å betale. Ofte er ikke dette noe rett til å betale problem, fordi kreditor ikke har noen interesse av å motsette seg et oppgjør som debitor tilbyr. Dersom kredittvilkårene er gunstige for kreditor (f.eks. høy rente og god sikkerhet), kan kreditor likevel være interessert i at kreditten skal løpe lengst mulig. Spørsmålet om debitors rett til å betale kan da komme på spissen. Spørsmålet om debitors frigjøringstid er gjerne mest aktuelt i perioder Rentefall med rentefall i markedet. Skyldnere kan i så fall ønske å bytte ut eldre gjeld til høy rente med ny gjeld til lavere rente. AG Når det er fastsatt ett eller flere forfallstidspunkter for fordringen, og Førtidig tilbakedebitor ønsker å betale før forfallstiden, formuleres gjerne problemet som betaling et spørsmål om rett til «førtidig tilbakebetaling». Dette er språkbruken i R finansavtalel. §§ 53 og 54, som omtales nedenfor. Spørsmålet om frigjøringstid gjelder i utgangspunktet debitors rett til å U TD komme ut av gjeldsforholdet ved å betale fordringens pålydende med tillegg av eventuelle ordinære renter frem til innfrielsen. En annen sak er om debitor kan ha rett til å innfri straks mot å dekke det tapet som kreditor lider ved at han ikke får den fastsatte renten i resten av kredittens forutsatte løpetid. I så fall er det kanskje ikke naturlig å si at debitors frigjøringstid er kommet. Kreditors krav på tapsdekning viser tvert imot at frigjøringstiden ikke er kommet. Finansavtaleloven omtaler likevel i § 54 dette som et spørsmål om førtidig betaling. Dersom det er avtalt en gjensidig oppsigelsesrett (jf. foran under 1.1.5), Gjensidig oppsiløser denne avtalen spørsmålet om frigjøringstid. Skyldneren har rett til å gelsesrett innfri, men først etter utløpet av oppsigelsesfristen. De nærmere vilkårene for oppsigelsen beror på tolking av avtalen. Omvendt kan det fremgå av de fastsatte kredittvilkårene at skyldneren Kredittvilkårene ikke skal ha rett til å gjøre opp gjelden når som helst. I kredittforhold som reguleres av finansavtaleloven, vil en slik avtale ikke være bindende for en 44 Forbrukerforhold Innfri når som helst kapittel ii forbrukerskyldner, jf. finansavtalel. §§ 53 eller 54 sammenholdt med § 2. Se nærmere om §§ 53 og 54 nedenfor. Er ingenting fastsatt om frigjøringstid, følger det av gbl. § 5 første ledd at skyldneren har rett til å innfri når som helst. Som utgangspunkt kan altså ikke kreditor motsette seg debitors tilbud om innfrielse av gjelden. Forfall eller frigjøringstid? Hvis det i en avtale eller et gjeldsbrev mv. er fastsatt betalingstidspunkter, kan det være usikkert om disse bare går på forfall, eller om de også regulerer frigjøringstiden. Hvordan skal man f.eks. forstå en klausul om at renter og avdrag skal betales på nærmere angitte datoer, f.eks. hvert halvår? Det er ingen tvil om at dette er en angivelse av forfall. Er det samtidig en angivelse av skyldnerens frigjøringstidspunkter, slik at skyldneren utenfor Tolkingsspørsmål AG de ufravikelige reglene i finansavtaleloven ikke har rett til å foreta nedbetaling eller innfrielse utenom avdragsplanen? Dette er et tolkingsspørsmål, som prinsipielt sett ikke kan besvares generelt. Som hovedsynspunkt er det nok ønsket om å regulere skyldnerens betalingsplikt som motiverer fast- R settelse av bestemte betalingstidspunkter i et kredittforhold, ikke ønsket U TD om å regulere skyldnerens betalingsrett. Med mindre det foreligger spesielle holdepunkter (i ordvalg eller annet) for at de fastsatte betalingstidspunktene også begrenser debitors betalingsrett, synes det korrekt å legge til grunn at det bare er betalingsplikten som reguleres.22 Førtidig tilbakebetaling Finansavtalel. § 53 om debitors rett til førtidig tilbakebetaling stemmer med regelen om frigjøringstid i gbl. § 5 første ledd. Skyldneren har rett til å innfri helt eller delvis23 når han måtte ønske, også før avtalt forfallstid. Det følger av § 53 andre ledd at skyldneren bare skal betale kredittkostna- Ekte frigjøringstid der, som først og fremst omfatter renter, for den kredittiden som faktisk benyttes. Det dreier seg altså om en regel om ekte frigjøringstid, jf. oven- 22 23 Se om dette også f.eks. Villars-Dahl s. 48–49 (med videre henvisninger) og Torvund, Pengekravsrett s. 67–69. Det følger av ordlyden i finansavtalel. § 53 at debitor har rett til delvis innfrielse. Gbl. § 5 må forstås på samme måte, selv om rett til delvis innfrielse ikke fremgår av ordlyden i denne bestemmelsen (se nedenfor under XIV.3.1). betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 45 for. Utenfor forbrukerforhold kan det likevel avtales at kreditor skal kunne belaste debitor med et gebyr tilsvarende kostnadene ved den førtidige innfrielsen. Når det er avtalt fast rente i en viss periode, eller i hele kredittens løpetid, Fastrentekreditt gjør det seg gjeldende særlige hensyn. Hvis vanlige regler om frigjøringstid skulle gjelde fullt ut ved slik fastrentekreditt, ville risikoen for en uheldig renteutvikling ensidig ligge på kreditor. Debitor ville kunne innfri ved rentenedgang i markedet, og ta opp nytt lån til lavere rente, mens kreditor på sin side ville være bundet av låne- og renteavtalen ut bindingstiden. For å hindre en slik ubalanse i kredittforholdet bestemmer finansavtalel. § 54 at det ved fastrentekreditt kan avtales at førtidig tilbakebetaling er betin- AG get av at debitor dekker kreditors rentetap ut bindingsperioden. Paragra- Dekning av krefen inneholder en del enkeltbestemmelser som nyanserer bildet noe, bl.a. ditors rentetap med sikte på forbrukerforhold. Disse skal ikke behandles nærmere her. 2. U TD R En lovbestemmelse om frigjøringstid av litt annen karakter finner vi i finansavtalel. § 69. Denne bestemmelsen, som har overskriften «Frigjøringstid», gjelder kausjonistens rett til å innfri kausjonsansvaret før kreditor har krevd betaling. Kausjonisten har rett til å innfri helt eller delvis når hoveddebitor (se om språkbruken nedenfor under VI.4.3.1) har misligholdt gjelden «i ikke uvesentlig grad eller det må antas at slikt mislighold vil inntre». Kriteriet «ikke uvesentlig» er mindre strengt enn «vesentlig», som er det vanlige kriterium for heving fra kreditors side. Videre er kriteriet «må antas» langt svakere enn «klart», som er det vanlige vilkåret for at kreditor kan gjøre gjeldende antesipert mislighold mot debitor. Betalingssted Etter gbl. § 3 er hovedregelen at betaling skal skje hos kreditor. Tenker man Hos kreditor seg kontant oppgjør med sedler og mynter, er det altså opp til skyldneren å bringe disse til kreditors sted. Kreditor behøver etter hovedregelen ikke å oppsøke debitor for å få betaling. 46 Hvor og når finner betaling sted? kapittel ii 3. Moderne betalingsformidling 3.1 Innledning. Sammenkobling av betalingstid og betalingssted Med dagens systemer for betaling kan det synes unødvendig å spørre hvor betaling skal skje når oppgjørets time kommer. Penger kan overføres fra den ene til den andre på måter som praktisk sett gjør det lite interessant å reise spørsmål om oppgjørssted. Det kan likevel, uansett oppgjørsmåte, være nødvendig å avgjøre hvor og når betaling rettslig sett finner sted. Overføring av penger kan ta en viss tid, og betalingsprosessen kan av en eller annen grunn slå feil. Finner betaling sted når skyldneren starter overEller et sted imellom? Kobling av tid og sted AG føringsprosessen? Eller når den avsluttes ved at kreditor mottar betaling? Det dreier seg her på sett og vis om en sammenkobling av reglene om betalingstid og betalingssted. For at korrekt betaling skal ha skjedd, må R betalingen foreligge i tide på riktig sted. Det hjelper ikke om en betaling U TD er foretatt i tide, hvis den ikke foreligger på riktig sted. Heller ikke hjelper det om betalingen foreligger på riktig sted, hvis den ikke foreligger til riktig tid. Spørsmålet om sammenkobling av betalingstid og betalingssted har nok størst betydning for renteberegningen (rentebelastning eller renteopphør), men kan også ha betydning i andre sammenhenger. Verden går videre Gjeldsbrevloven ble skrevet i en tid uten dagens velutviklede betalings- systemer. Hovedregelen i § 3 om at betaling skal skje hos kreditor, gjelder formelt fortsatt. Reglene i finansavtalel. §§ 38 og 39 har likevel medført at gbl. § 3 ikke lenger har like stor betydning som tidligere. Gjennom §§ 38 og 39 kobles reglene om betalingstid og betalingssted sammen på en slik måte at man kan avgjøre om det foreligger korrekt betaling ut fra fordringens forfallstid. Dette kan igjen ha betydning for renteplikt og for andre spørsmål som avhenger av om og når betaling anses skjedd.24 24 Når det gjelder spørsmålet om hvor betaling finner sted, og om dette fortsatt reguleres av gbl. § 3 eller om det nå reguleres av finansavtalel. § 39, delte Høyesteretts kjæremålsutvalg seg i et flertall på to og et mindretall på en i Rt. 2002 s. 199. betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 3.2 47 Finansavtalel. §§ 38 og 39 Finansavtalel. § 38 har overskriften «Oppgjørsmåte», mens § 39 har overskriften «Tid og sted for betaling».25 Det fremgår av overskriftene at det først og fremst er § 39 som er av interesse som sammenkobling av regler om betalingstid og betalingssted. Reglene i § 38 dreier seg om tillatte betalingsmåter, herunder skyldnerens26 adgang til å betale ved overføring til Overføring til konto mottakerens konto. Bestemmelsen modifiserer regelen i sentralbankl.27 § 14 om at norske Tvungne betasedler og mynter («kontanter», «cash») er tvungne betalingsmidler i lingsmidler Norge. Denne siden av finansavtalel. § 38 behandles nedenfor under XIV. AG 2.1, i kapitlet om oppgjør av pengeforpliktelser. Regelen i § 38 om at skyldneren har rett til å betale ved overføring til kreditors konto, danner grunnlaget for reglene i § 39 om tid og sted for betaling, ved at det i § 39 forutsettes at skyldneren har rett til å betale ved overføring til mottakerens konto. R Dette følger av innledningsordene i § 39. Av § 38 første ledd følger en hovedregel om at skyldneren har rett til å Hovedregel U TD betale ved overføring til fordringshaverens konto. Unntak gjelder dersom annet er avtalt, eller dersom kreditor i samsvar med sentralbankl. § 14 har bedt om utbetaling med kontanter («cash»). Kreditor må i tilfelle be om 25 26 27 Saken gjaldt spørsmål om oppfyllelsesstedet for pengekrav etter vernetingsregelen i Luganokonvensjonen art. 5 (1). Kreditor var et konkursbo med sete i Sverige, og betalingen skulle skje til konto i svensk bank. Kjæremålsutvalget kom enstemmig til at oppfyllelsesstedet var Sverige. Flertallet begrunnet dette med finansavtalel. § 39 første ledd, mens mindretallet begrunnet det med gbl. § 3. Ifølge § 9 fjerde ledd i.f. gjelder §§ 38 og 39 ikke for betalingstransaksjoner til og fra utlandet. Loven bruker uttrykket «betaler», ikke «skyldner». I en pengekravsrettslig fremstilling som denne faller det likevel i noen sammenhenger naturlig å omtale betaleren som «skyldner» eller «debitor». Likeledes faller det ofte naturlig å omtale den andre parten som «fordringshaver» eller «kreditor», i stedet for lovens uttrykk «mottaker» eller «betalingsmottaker». Lov om Norges Bank og pengevesenet av 24. mai 1985 nr. 28. 48 kapittel ii kontanter før skyldneren har overført pengene til konto. Kreditor kan ikke i ettertid hevde at han vil ha kontanter fremfor penger på konto. Overføring til konto Når er betaling skjedd? Når skyldneren benytter sin rett til å overføre penger til mottakerens konto, anses betaling skjedd når pengene er kommet inn til («godskrevet») mottakerens bank («institusjon»). Betaling anses altså skjedd selv om pengene i første omgang ikke vises på mottakerens konto. Hvis debitor og kreditor benytter samme bank, er det likevel avgjørende når beløpet vises på kreditors konto. I § 26c finnes nærmere regler om hvor lang tid overføringen kan ta, og i § 27 regler om godskriving og belastning av renter (såkalt valutering) ved overføring av penger. I §§ 40–43a finnes regler om bankenes ansvar for betalingstransaksjoner som ikke blir korrekt gjennomført. Når det er spørsmål om betaling er foretatt i tide i forhold til en beta- AG Betalingsfrist lingsfrist, følger det av § 39 andre ledd bokstav a) at betaling anses skjedd Betalingsordre allerede når finansinstitusjonen (banken) har mottatt betalingsordren fra skyldneren. Dette er en særregel for betaling fra forbruker (se definisjonen R i § 2 første ledd). Ved betaling utenfor forbrukerforhold gjelder reglene i § 39 første ledd. Regelen i § 39 andre ledd gjelder heller ikke dersom annet U TD Bare i forbrukerforhold er avtalt mellom skyldneren og fordringshaveren. En avtale krever tilslutning fra begge parter. Kreditor kan ikke ensidig gjøre unntak fra regelen i § 39 andre ledd, jf. Rt. 2006 s. 1458 (avsnitt 29).28 Nettbank Regelen i § 39 andre ledd bokstav a) innebærer at betaling anses skjedd i samme øyeblikk som forbrukeren legger betalingen inn i nettbanken.29 Betaling anses skjedd på dette tidspunkt selv om betalingen legges inn i nettbanken så sent på dagen at den først trekkes fra kontoen dagen etter, eller flere dager etter dersom betalingen legges inn f.eks. sent på en fredag.30 At betaling anses skjedd når betalingen legges inn i nettbanken, 28 29 30 I Rt. 2001 s. 195 ble det (på s. 198) holdt åpent om kreditor ensidig kan gjøre unntak fra regelen i § 39 andre ledd. Se § 26a om hva som menes med mottak av betalingsordre. Det følger av § 26a første ledd andre punktum at banken kan fastsette at en betalingsordre som kommer sent på dagen, først skal anses mottatt den påfølgende virkedagen. betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 49 gjelder likevel ikke dersom betalingsordren er lagt inn med en fremtidig betalingsdato. I så fall regnes betaling for å være skjedd på den fremtidige datoen, se § 39 tredje ledd om at betalingen i slike tilfeller får virkning fra «den avtalte betalingsdagen».31 En forutsetning for at betalingsfristen skal avbrytes etter § 39 andre Dekning på ledd bokstav a), er at det er dekning på betalerens konto. Ved manglende konto dekning må man i ettertid konstatere at betalingsfristen likevel ikke ble avbrutt. Dette følger av § 39 fjerde ledd.32 Betalingsfristen avbrytes heller ikke hvis andre forhold på betalerens side er til hinder for gjennomføring av betalingen. Dette omfatter også tilfeller hvor debitor legger flere betalinger inn i nettbanken, uten at det er dekning for alle. Når en eller flere AG betalinger ikke blir gjennomført ut fra nettbankens egne rutiner for prioritering, vil betalingsfristen ikke være avbrutt for de betalinger som ikke blir gjennomført. Debitor kan i denne sammenheng neppe påberope seg at han ikke var eller burde være klar over manglende dekning på kontoen. R Regelen i § 39 andre ledd gjelder avbrytelse av betalingsfrist. Spørsmålet Avbrytelse av U TD er om betaling er skjedd innen forfall. Den viktigste betydningen av regelen betalingsfrist er at det ikke skal regnes forsinkelsesrenter når betalingsordren legges inn i nettbanken på selve forfallsdagen, selv om betalingen mottas av kreditor en eller flere dager senere. Viser det seg at det ikke er dekning på konto, vil forsinkelsesrenter likevel løpe fra forfall. I inkassoloven, forsikringsavtaleloven (FAL) og husleieloven finnes det Inkassoloven egne regler om når betaling anses skjedd. Regelen i inkassol. § 9 andre ledd siste punktum, jf. § 10 første og siste ledd, stemmer med regelen i finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a). I forhold til fristene i inkasso- 31 32 Uttrykket «den avtalte betalingsdagen» er her ikke helt treffende, idet betalingsdagen bestemmes ensidig av betaleren, ikke ved en avtale mellom betaleren og banken. Denne språkbruken – avtale mellom betaleren og banken om gjennomføring av betalingsordre – finnes også i § 26a andre ledd og i § 39a (se om denne nedenfor under XIV.2.2). Se også § 26b om avvisning av betalingsordre. 50 kapittel ii loven er det tilstrekkelig at betalingsoppdraget er mottatt av bank innen fristens utløp. Virkningen av at skyldneren legger betalingen inn i nettbanken på fristens siste dag, er at inkassator ikke har anledning til å gå videre i inkassoprosessen. Reglene i inkassoloven er ikke begrenset til betaling i forbrukerforhold, slik regelen i finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a) Forsikringsavtaleloven er. Ifølge FAL §§ 5-3 og 14-5, begge bokstav (c), anses betaling av forsikringspremie for å være skjedd når betalingsoppdraget er «sendt» til bank. Ved betaling gjennom nettbank vil det vanligvis ikke være noen forskjell på «sendt» og «mottatt».33 Heller ikke FAL §§ 5-3 og 14-5 skiller mellom Husleieloven betaling fra forbruker og fra andre. Også husleiel. § 3-3 andre ledd bokstav b) stemmer med finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a). Bestemmelsen AG er ikke begrenset til forbrukerforhold (leie av bolig). I husleielovens regel er det for øvrig sagt uttrykkelig at betalingsfristen bare avbrytes dersom det er dekning for betalingen på konto. Det samme må gjelde for reglene i inkassoloven og forsikringsavtaleloven. Alle de nevnte lovbestemmelsene R må for øvrig forstås slik at betalingen ikke er skjedd i tide dersom betalin- U TD gen er lagt inn i nettbanken med fremtidig utførelse. Utenfor forbrukerforhold: avtalefrihet Som nevnt ovenfor gjelder finansavtalel. § 39 andre ledd bokstav a) bare i forbrukerforhold. Når skyldneren ikke har status som forbruker, gjelder reglene i § 39 første ledd. Disse reglene må kunne fravikes ved avtale mellom betaleren og betalingsmottakeren. Finansavtalel. § 39 første ledd bygger på gbl. § 3, som selv uttrykkelig sier at den viker for partenes avtale om betalingssted. Det kan være avtalt mellom partene at riktig betaling anses skjedd så snart debitor har gitt sin bank ordre om overføring av 33 Det kan nok tenkes at det blir en forskjell dersom debitor ved en feil i nettbanken får bekreftelse på at betaling er skjedd («sendt»), uten at betalingsordren registreres mottatt av banken. Dette skal ikke drøftes nærmere her. Det kan også være at banken i medhold av finansavtalel. § 26a første ledd andre punktum har bestemt at betalingsordre som kommer sent på dagen, først skal anses mottatt den påfølgende virkedagen i forhold til reglene i finansavtaleloven. En slik ordning får altså ikke virkning i forhold til reglene i FAL, og sannsynligvis heller ikke i forhold til reglene i inkassoloven og husleieloven. betalingstid. betalingssted. moderne betalingsformidling 51 beløpet fra egen konto til kreditors konto. Selv om dette ikke er uttrykkelig avtalt mellom partene, kan kreditor på egen hånd ha gitt uttrykk for at debitors overføringsordre til egen bank utgjør riktig betaling. I så fall må debitor kunne basere seg på dette, selv om det ikke foreligger en avtale som fraviker gbl. § 3 eller finansavtalel. § 39 første ledd. Det kan være rimelig å forstå kreditors utsendelse av faktura med konto for innbetaling eller ferdigtrykket bankgiroblankett med angitt betalingsfrist eller forfallsdato slik at det er tilstrekkelig at debitor legger betalingen inn i nettbanken innenfor betalingsfristen eller senest på forfallsdagen. Selv om pengene kommer inn på kreditors konto en eller flere dager etter forfall, har debitor i så fall betalt på forutsatt sted innen forfall. Når kredi- AG tor selv på denne måten fastsetter betalingsfrist eller forfallsdag (jf. gbl. § 5 første ledd andre punktum), kan det forventes at han sier klart fra dersom det skal være slik å forstå at pengene må være kommet inn på hans konto innen forfall. Ellers kan det være naturlig for debitor å forstå det slik at det R er tilstrekkelig at betalingsordren legges inn i nettbanken innen fristen. Det U TD skal nok likevel mer til for at reglene i finansavtalel. § 39 første ledd skal anses fraveket av kreditor. Ved betaling med sjekk følger det av finansavtalel. § 39 andre ledd bok- Sjekk stav b) at en betalingsfrist anses avbrutt når kreditor mottar og aksepterer sjekken som betaling. Forutsetningen må være at det er dekning for sjekken. Denne regelen gjelder både i og utenfor forbrukerforhold. Betaling anses skjedd ved mottakelsen av sjekken selv om det vil ta noe tid før kreditor rekker å heve sjekken i kontanter eller sette beløpet inn på egen konto. En tilsvarende regel gjaldt for øvrig før finansavtaleloven, jf. Rt. 1998 s. 1523. Samme regel som for sjekk gjelder ifølge § 39 andre ledd bok- Bankremisse stav b) også ved bruk av annet betalingsmiddel, f.eks. bankremisse. Avbrytelse av betalingsfrist etter § 39 andre ledd bokstav b) skjer når kreditor mottar og aksepterer sjekken. Dette reiser spørsmål om kreditor har plikt til å godta betaling med sjekk, eller – sett fra debitors side – om debitor har rett til å betale med sjekk. Dersom partene har avtalt en annen oppgjørsmåte, f.eks. betaling til kreditors konto, vil betaling med sjekk være uberettiget. For øvrig må følgende hovedsynspunkter gjelde: Kreditor kan nekte å godta betaling med sjekk som ledd i utveksling av ytelser etter 52 kapittel ii Når betalingsformidlingen gjennomføres slik at kreditor mottar en anvis- R ning (en blankett) i posten, som så må heves i banken, må den samme løsningen legges til grunn som ved betaling med sjekk. Betaling anses skjedd når kreditor mottar anvisningen (blanketten), selv om det vil gå noe tid U TD Anvisning AG prinsippet om ytelse mot ytelse. Muligheten for manglende dekning for sjekken og muligheten for (annen type) svindel (f.eks. stjålet sjekkhefte) tilsier denne løsningen. En selger av en vare mot kontant betaling kan derfor nekte å utlevere varen mot betaling med sjekk. Dreier det seg derimot om betaling i andre situasjoner (tilbakebetaling av lånegjeld, betaling av kjøpesum etter en viss kredittid, osv.), vil kreditor vanskelig kunne ha noen beskyttelsesverdig interesse av å motsette seg oppgjør med sjekk. Skulle kreditor likevel innta en negativ holdning, må betalingsforsøket med sjekk anses som et lovlig betalingsforsøk, slik at debitor ikke skal betale forsinkelsesrenter om sjekken avvises av kreditor. Dersom kreditor mottar sjekken og det deretter viser seg at den ikke blir honorert pga. manglende dekning eller sjekkfalsk, har riktig betaling ikke funnet sted. Debitors betalingsplikt er i slike tilfeller misligholdt, selv om riktig betaling tilsynelatende fant sted i første omgang. Spørsmålet om debitors rett til å betale med sjekk drøftes av Arnholm, Obligasjonsrett s. 22–26; Augdahl, Obligasjonsrett s. 33–34; Krüger, Pengekrav s. 222–224; Smith, Bankrett s. 136–137; og Torvund, Betalingsformidling s. 178–180. Forfatterne er i varierende grad villige til å godta debitors rett til å betale med sjekk. Drøftelsene og løsningene er til dels ganske nyanserte, og gir inntrykk av at forfatterne har hver sin tilnærming til problemet og hvert sitt syn på gjeldende rett. før den kan heves. Denne betalingsmåten vil i praksis ikke komme på tale ved samtidig utveksling av ytelser (ytelse mot ytelse). I andre situasjoner kan kreditor neppe nekte å godta denne betalingsmåten, med mindre en annen betalingsmåte er avtalt mellom partene, jf. Torvund, Betalingsformidling s. 168–171 og s. 195.
© Copyright 2024