2 0 KRONIKKSAMLING 1 5 1 innhold 1. Grønn ideologi6 1.1. Ikke blå, ikke rød, men grønn - derfor er vi blokkuavhengige. Av Hilde Opoku 1.2. Vi får ikke bedre livskvalitet av tre ganger mer materielt forbruk. Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku 1.3. Den dødelige veksten. Av Lage Nøst, Talsperson Grønn Ungdom 1.4. Mennesket i den grønne ideologien. Av Hilde Opoku 1.5. Tør vi ha lokaldemokrati? Av John Hille 2. Grønn økonomi 18 2.1. Loftslottet som sprakk. Av Rasmus Hansson 2.2. Mytene om grønn vekst. Av John Hille 2.3. En annen nullvekst er mulig. Av Hilde Opoku og Rasmus Hansson 2.4. Fridom frå forbrukstvang. Av John Hille 3. Grønn velferds- og fordelingspolitikk28 3.1. En grønn velferdsreform. Av Hilde Opoku og Hallvard Surlien 3.2. Grønn fordelingspolitikk. Av Hilde Opoku og John Hille 3.3. Velferd over velstand. Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku 4. Grønt Næringsliv34 4.1. Framtidas næringsliv er grønt. Av Miljøpartiet De Grønne 4.2. Grønt næringsliv i Norge - et hav av muligheter. Av Miljøpartiet De Grønne 5. Landbruk og Havbruk38 5.1. Tid for grønt landbruk. Av Hilde Opoku og Rasmus Hansson 5.2. MDG krever grønn omstilling i landbruket. Av Christiane Jordheim Larsen 5.3. Mat heller enn asfalt og betong. Av Rasmus Hansson og Hilde Opoku 2 innhold 5.4.Urban matproduksjon - en del av løsninga. Av Hilde Opoku 5.5. M iljøpartiet De Grønne vil ha pause i oppdrettsnæringa. Av Merethe Steine 5.6. H va er viktig i matpolitikken? Av Hilde Opoku 6. Grønn By og tettstedsutvikling50 6.1.Oslo: grønn og kompakt, eller bare kompakt? Av Lillian Bredal Eriksen og Harald Nissen 6.2. Trivselsskapende byrom. Av Lan Marie Nguyen Berg 6.3. Feilslåtte produktivitetsmål gir feilslått arealpolitikk. Av Vegard Bilsbak og Hilde Opoku 6.4. Vi må snu transporthierarkiet Av Hilde Opoku 7. Grønn omsorgs- og sosialpolitikk57 7.1. E n grønn tråd gjennom eldreomsorgen. Av Hilde Opoku 7.2. E n målstyrt systemsvikt i NAV. Av Lillian Bredal Eriksen og Hilde Opoku 7.3.Solberg uten kontakt med virkeligheten. Av Shoaib Sultan 8. Utdanning for framtida62 8.1. M er praktisk læring og giv for yrkesfagene. Av Hilde Opoku og Lage Nøst 8.2. Vi må slutte å bruke begrepet “mobbing”. Av Hilde Opoku 9. Det grønne i det globale66 9.1. H vem har rett på atmosfæren? Av Halvard Surlien 9.2. Verdensledende i klimahykleri. Av Rasmus Hansson, Hilde Opoku og Hallvard Surlien 9.3. S osial kamp og grønn kamp - to sider av samme sak på en sårbar klode. Av Andrew Kroglund og Hilde Opoku 9.4. L andbruk og klima. Av Hilde og Ole Jacob Christensen 9.5. N ye verdensmål for bærekraft - men hva gjør Norge? Av Hilde Opoku 3 Forord 4 forord brukspolitikken som føres. Det er mye landbruk i kapittel 5, men vi må komme tilbake med flere lengre tekster på fiske og havbruk, og ikke minst dyrevelferd. Du har nå vårt første kronikkhefte i hendene. Det vil si en samling tekster som i hovedsak har vært publisert, eller skal publiseres som kronikker i nær framtid. Utvalget er med ett unntak samlet mellom dette og forrige landsmøtet. Formålet er å begynne å se helheten i politikken vår. Selvsagt har vi uttalt oss i langt flere saker, og vedtatt politikk langt utover det som er dekkes her – flere har også hatt gode tekster på trykk rundt om i landet. I kapittel 6 begynner vi å beskrive en grønn byog tettstedspolitikk. Saken om urbant landbruk i kap 5.4. kunne også hørt hjemme her. Dette er et felt som vi har diskutert mye og markert oss på i realpolitikken, så her har vi en jobb å gjøre for å dele flere av de gode skattene med omverdenen. Forhåpentligvis kan en slik samling være til inspirasjon for diskusjon og videre tenkning, og ikke minst til å skrive gode kronikker på tema som vi enda ikke har dekket i dette formatet. Blir dette forsøket godt mottatt, ser vi for oss at vi kan ha en årlig utgave, og kanskje også få til temautgaver innimellom. Miljøpartiet De Grønne er tross alt landets mest spennende tenketank. I kapittel 7 ser vi på eldreomsorg, tjenestetilbudet i NAV og sosialboligbygging fra et grønt perspektiv, og i kapittel 8 slår vi et slag for mer praktisk læring i skolen og styring av yrkesfagene. Miljøpartiet De Grønne er en del av en global bevegelse. I kapittel 9 forsøker vi å sette vår egen politikk inn i en global kontekst, og ser på Norges ansvar i den store sammenhengen. Vi starter med å skissere grunnprinsipper i vår ideologi i kapittel 1. Først med å se på hvordan de grønne partiene i et historisk perspektiv har vokst fram som tilsvar på de etablerte ideologienes manglende vilje til å løse problemene de selv har skapt, før vi befester vår tro på at en sunn økonomi ikke er basert på rovdrift på naturressurser og mennesker. Vi går mot lokalvalg og for De Grønne er de livskraftige lokalsamfunnene helt sentrale – det fordrer at vi hegner om det folkelige demokratiet. Selv om det ikke er så mange navn bak tekstene er det et tett samarbeid med rådgivere og frivillige i dette partiet. Tekstene som her er satt sammen for å påbegynne et større hele har vokst fram i det kollektivet vi er som parti, i brytningen mellom våre idéutvekslinger, diskusjoner, fagkunnskap og overbevisninger. Noe kommer til å stå over tid, og noe vil vi bevege oss videre ifra. La oss fortsette de gode diskusjonene som skal drive politikkutformingen vår FREMOVER. Vi har skrevet mye om vekstkritikk og grønn økonomi hele året gjennom. I kapittel 2 tar vi for oss myten om vekst, og skriver litt fakta om sammenhengene mellom forbruk og miljøkostnader, samt noen forslag til løsninger. hilde opoku // 25.5.15. I kapittel 3 går vi i dybden på å beskrive hvordan sosial utjevning er en forutsetning for å få til det grønne skiftet – nasjonalt og lokalt. Dette kan du også lese mer om i kapittel 9. Kapittel 4 beskriver hvordan vi vil prioritere for å få til det grønne skiftet i norsk industri, næringsliv og arbeidsliv generelt. Dette henger selvsagt også sammen med landbruks-, fiskeri- og hav- 5 1. grønn ideologi 1.1. IKKE BLÅ, IKKE RØD, MEN GRØNN – Derfor er vi blokkuavhengige av hilde opoku, nasjonal talsperson for miljøpartiet de grønne Denne tilsynelatende ugjennomtrengelige dualismen klarer ikke å bryte med det vekstparadigme dagens ideologier bygger på. Derfor snakker vi om en ny akse i politikken, en som bryter med den tradisjonelle høyre-venstreaksen mellom rødt og blått, arbeidstaker og arbeidsgiver, handelsstand og forbruker. En akse som bærer i seg potensialet for å bli ei bro mellom fortid og framtid: den grå-grønne aksen. Denne gir håp om å flytte flere over mot det grønne, mot et samfunn som ikke trues av menneskets egen aktivitet, men som kan fortsette å blomstre fordi vi tar de nødvendige politiske, økonomiske og praktiske grepene før det er for seint. Jørgen Randers, tidligere BI-rektor og bidragsyter til “Limits to Growth”, fylte 70 år i år. Han avslørte i Verdibørsen på NRK 23. mai sitt bursdagsønske: at minst 51,1 prosent av landets befolkning stemmer på Miljøpartiet De Grønne. Randers argumenterer for at partiet er alene om de løsningene som skal til for å stagge klimakrisen, og bryter med forutsetningene de etablerte ideologiene bygger på. De Grønnes blokkuavhengighet åpner et nødvendig mulighetsrom. Fra grå til grønn, den nye ideologiske aksen Vår blokkuavhengighet oppleves utfordrende for de med behov for å plassere verden i kjente båser. Noen [som Bjørnar Moxnes] vil ha oss på borgerlig side, andre [som Civita] mener at partiet holder til på venstresida. For oss representerer de etablerte ideologiene ulike toner i en gråskala. De grønne partienes framvekst er et svar på utfordringene som ingen av de rådende ideologiene har maktet å løse - nemlig de utilsiktede bieffektene et ekspansivt forhold til produksjon og forbruk har påført klima, miljø og mennesker. De Grønne partienes plass i ideologienes utvikling Det industrielle samfunnet tok form i brytningen mellom ulike interesser som oppsto i kjølvannet av den industrielle revolusjon, og utviklet seg til konkurrerende ideologier som liberalismen, konservatismen og sosialismen og Marxismen. Tross forskjellene, vokste de alle ut av industria- 6 1. grønn ideologi tende, og miljøperspektivet har manifestert seg i økende grad gjennom internasjonale organisasjoner, offentlige institusjoner, NGOer, næringslivet og i grønne politiske partier verden over. lismen, og representerte ulike interessegrupper i produksjonsprosessen. Fra et miljøperspektiv ikke bare ignorerte de miljøhensyn. Naturens undertrykkelse var en forutsetning for framveksten av det moderne samfunnet. Tilsynelatende styrte de etter en filosofisk idésterkt forfektet av Francis Bacon, som vi ser spor av i Brundtlandkommisjonens oppskrift for en bærekraftig utvikling: bare naturkreftene temmes, kan vi høste fra naturens grøde og fordele godene blant jordas mennesker. Tross grunnleggende ulikheter i den sosiale omfordelingspolitikken, tilbakeviste de rådende ideologier utilsiktede miljø- og klimahensyn, også når konsekvensene begynte å bli uomtvistelige på 60- og 70 tallet . Likevel konstaterer de ferskeste publikasjonene fra “Limits to Growth”, at vi ikke er mye nærmere å løse klimakrisen i dag. De dominerende partiene har ikke tatt tilstrekkelige grep. Vi må utfordre økonomiens drivkraft basert på uhemmet utnyttelse av naturressursene, og samtidig satse på fornybar energi og redusere energibruken nasjonalt og globalt. Nye galluptall (f.eks. i Klimabarometeret 2015) gir likevel grunn til optimisme: folk er i økende grad mer villige til å prioritere klimatiltak. En grønn bevegelse vokser fram I 1972 lanserte Randers og Romaklubben «Limits to Growth»-rammeverket, som slo fast at dersom trender i befolkningsutvikling, forurensning, industrialisering, matproduksjon og ressursutnyttelse fortsatte i samme spor, ville grensa for jordas bæreevne krysses innen 100 år. Det institusjonaliserte samfunnet - en konsekvens av vekstsamfunnet Framveksten av det moderne samfunnet har endret menneskets forhold til naturen og hatt en fundamental effekt på hvordan vi organiserer livene våre. I tradisjonelle samfunn sto mennesket i et eksistensielt samspill med naturen. Modernitetens inntog markerte menneskets distansering fra naturen. Ved hjelp av vitenskap og teknologi skulle myndighetene sørge for økonomisk vekst og sosial utvikling. Dette markerte også et skifte fra den tradisjonelle storfamilien - som arbeidet for livets opphold sammen - til kjernefamilien, og nå over til en forholdsvis løs sosial familiestruktur. I dag forventes det at alle voksne jobber borte og skal betale institusjonene for å ta seg av omsorgs-, helse- og utdanningsoppgaver. I tillegg skal de betale produsentene for varer og tjenester, som sikrer videre vekst. En ny bevegelse argumenterte for at det økonomiske systemet hadde nådd sin grense, og at en måtte velge mellom fortsatt økonomisk vekst og miljøvern. Den postmodernistiske teorien om et samfunn hvor immaterielle verdier fikk større plass vokste fram i vitenskapelige kretser, og det ble snakket om de-industrialisering. Partienes oppslutning på begge sider av partiaksen begynte å falle. Regjeringers herredømme ble truet. Tidlig på 80-tallet oppsto imidlertid en mer optimistisk diskurs som ga større klangbunn hos myndigheter og næringsliv: En økologisk modernisering av det bestående, ble førende. De Grønne deler og verdsetter grunnprinsippene den norske velferdsmodellen bygger på. Men vi har nådd en grense for hva som er menneskelig bærekraftig. Systemet koster og vi kan ikke fortsette å jobbe mer for å løse utfordringene gjennom symptombehandling - som f.eks. lengre skoledag for å bekjempe tidsklemma. Derfor utfordrer De Grønne også venstresidas svar på velferdsutfordringene med flere offentlige Både blå og røde partier begynte nå å ta stilling til miljøspørsmål, uten å virkelig ta et oppgjør med den gamle politikken. De foreslåtte løsningene var stortsett symptombaserte, eller hadde økonomisk lønnsomhet som forutsetning. Forskningslitteraturen om miljø- og klimautfordringene har nå vokst seg stor og omfat- 7 1. grønn ideologi oppgaver, og høyresidas tilsvar med private tilbud. Vi må finne nye løsninger som er mindre kostbare for individ, samfunn, og miljøet. Vi vil ikke avvikle velferdstaten, men skape et alternativ med utgangspunkt i dagens reelle individuelle og kollektive behov. vil vi låne det beste fra både rød og blå ideologi, uten å binde oss. Vi deler venstresidens engasjement for sosial rettferdighet og økonomisk utjevning, samtidig som vi gjerne samarbeider med høyresiden om å legge til rette for innovasjon og næringsutvikling. Klarer vi ikke å innfri Randers’ bursdagsønske, vil vi samarbeide med de partiene som er villige til å strekke seg lengst for å nå målet: Å stagge klimakrisen og bygge et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Det er nå neste etappe av moderniseringsprosjektet tar til, den som også forholder seg til de negative bieffektene av industrialismen. Derfor er vi blokkuavhengige Miljøpartiet De Grønnes ideologi er tufta på at mennesket må tilpasse seg jordas økologiske tåleevne. Vi står for en egen grønn ideologi som legger en utvikling i balanse med naturen til grunn for videre samfunnsutvikling. I konkret politikk 8 1. grønn ideologi 1.2. VI FÅR IKKE BEDRE LIVSKVALITET AV TRE GANGER MER FORBRUK Publisert i Dagbladet 18. mai 2015 av rasmus hansson og hilde opoku Vi får ikke høyere livskvalitet av tre ganger så mye materielt forbruk. For planeten jorda vil det være livsfarlig. Likevel er det dette Norge har stø kurs mot. Miljøpartiet De Grønne vil ha en politisk diskusjon om forbruksvekst er riktig oppskrift på et godt framtids-Norge. Keynes har alt blitt virkelighet for de aller fleste nordmenn. Norge trenger en debatt om hva vi må gjøre for å leve «klokt, hyggelig og godt» om 50 år, men hittil har alle partier latterliggjort samtlige forsøk på å diskutere hvorfor forbruket skal øke når det ikke lenger gir oss bedre liv. I 1930 skrev økonomen Keynes essayet «Økonomiske muligheter for våre barnebarn». Keynes spådde at man innen hundre år ville ha løst de materielle utfordringene og at samfunnet da «for første gang siden tidenes morgen» måtte ta stilling til «hvordan bruke vår frihet fra økonomiske problemer, hvordan bruke tiden, og hvordan leve klokt, hyggelig og godt». Et av de få politiske dokumentene som gir retning for videre norsk samfunnsutvikling er Perspektivmeldingen. Den siste, fra 2013, er bekymret for hvordan vi skal finansiere videre velferdsøkning. Eldrebølge, store utgifter til offentlig omsorgssektor og internasjonal konkurranse er reelle problemer i tiårene framover. Perspektivmeldingen mener framtida må finansieres med mer arbeid, mer kjøpekraft og mer enn tre ganger så høyt materielt forbruk i 2050 enn i dag. Forbruksøkning er i praksis et av de viktigste målene for norsk samfunnsutvikling. Å leve «klokt, hyggelig og godt» er en hverdagslig beskrivelse av velferd, men mer presis enn BNP, kjøpekraft og konsumpris. Fremtidsdrømmene til 9 1. grønn ideologi På en klode med begrensede ressurser er ytterligere velstandsvekst for de rike også dypt usolidarisk. I et globalt perspektiv bidrar overforbruk til å redusere andres mulighet for velstand gjennom en skeivfordeling av ressurser. Ikke noe sted er dette tydeligere enn når det kommer til mat: Den omlag ene milliarden i dag som lider av alvorlig underernæring, kunne bli mette på mindre enn en tredel av den maten som kastes i USA og Europa. Verden må finne måter å ivareta folks materielle behov uten en forbruksvekst som spiser opp planeten. Mange nordmenn vil nok protestere mot at vi i dag lever et liv i frihet fra økonomiske problemer. Økte priser, gjeld og mer eller mindre reelle behov følger med som nisser på lasset. Men i et globalt og historisk perspektiv har jo de fleste av oss det langt på vei økonomisk problemfritt. Hadde Keynes sett oss ville han trolig ment at de aller fleste av oss lever ufattelig bekymringsfri liv, og kanskje anbefalt oss å reflektere litt over vitsen med enda mer forbruk. Det finnes et kynisk svar: Forbrukets mål er ikke folks lykke, men å holde i gang en økonomi som krever vekst, koste hva det koste vil. Det svaret må tas alvorlig hvis vi ikke greier å godtgjøre at et annet svar er riktigere. Det andre svaret, som de fleste partier antakelig vil bekjenne seg til, er at forbruksveksten skal forbedre menneskenes velferd. Men vi greier fortsatt ikke å hindre at noen blir fattige(re). Dessuten er det er et godt dokumentert at det er flere tiår siden nordmenn sluttet å bli lykkeligere av økt forbruk. Og i vår super-velferd skjønner ikke stadig flere pliktoppfyllende og flinke ungdommer at de er stadig mer stressa, utbrente og deprimerte enn før. Også dette er en del av baksiden til forbrukssamfunnets blankpussede medalje. Skulle alle levd som dagens nordmenn ville vi trengt tre jordkloder. Likevel vil mange milliarder mennesker som er fattigere enn oss ha økt materiell velferd. Det må de til en viss grad få. Men all kunnskap tilsier at opp mot 11 milliarder mennesker med norsk forbruksnivå vil bli kortvarig og kostbar moro. Konsekvensene for jordas natur, artsmangfold, klima og dermed for menneskenes livsvilkår vil bli dramatiske. I dag bruker menneskeheten mye mer levende ressurser fra jord, hav, elver og skoger enn jordas natur greier å gjenskape hvert år. Både skoger og fiskebestander krymper og får mindre produksjonsevne for hvert år. Forestillingen om at forbruksveksten må fortsette av hensyn til menneskene, er en veldig kortsynt undervurdering av de langsiktige kostnadene for menneskeheten selv. En moderne forbruksreduserende politikk bør først se dagens lys i land der forbruksveksten i størst grad har fullført sin opprinnelige velferdsmisjon. Foreløpig mangler Norge ethvert spor av forbruksreduserende politikk. Etablerte partier setter sin lit til at teknologiutvikling og kanskje noen avgifter vil gjøre produksjon og forbruk så «smart» at forbruksveksten kan fortsette til evig tid. Hovedtendensen i økonomien er imidlertid en annen. Varer og produkter blir stadig billigere, og ofte mer miljøskadelige. Tjenester som ikke belaster miljøet blir derimot dyrere. Flybilletter og klær stuper i pris mens kostnadene ved å leie inn en håndverker eller reparere en jakke øker. Konsekvensene er ikke smart, men økt materielt forbruk, som spiser opp miljøgevinsten ved teknologiutviklingen. Vi må satse på teknologi og miljøavgifter, men det må også bli et mål å få ned forbruket. Første steg må være å få forbruket mer fornuftig. Vi må få produkter som varer lengre og kan repareres. Pris og kvalitetskrav som sikrer menneskerettigheter og miljø må etableres. En satsing på deling, gjenbruk og reparasjon er enkle grep som også ivaretar forbrukernes interesser. I forrige uke foreslo derfor De Grønne i Stortinget at regjeringen: 10 1. grønn ideologi • • • • Setter mål om lavere materielt forbruk. Planlegge å redusere forbruket til et bærekraftig nivå. Foreslår tiltak for å øke varers levetid og kvalitet. Foreslår tiltak for deling og redusert kjøpepress. De Grønne har ikke fasiten for det gode norske liv i 2050. Men ingen kan ha interesse av at mer kjøpekraft, forbruk og arbeid forblir et mekanisk krav uten forankring i gjennomtenkte formål og konsekvenser. Ingen blir lykkelige eller rike av en ødelagt klode. 11 1. grønn ideologi 1.3. DEN DØDELIGE VEKSTEN Innlegg publisert på nyemeninger.no 08.10.14 av lage nøst, talsperson grønn ungdom Menneskene er skyld i en masseutryddelse av dimensjoner, men politikerne tør ikke ta tyren ved hornene. Vi må våge å snakke om økonomisk vekst som en del av problemet. “Dette er en katastrofe og en utvikling som må snu” sa Venstres Ola Elvestuen 30. september 2014 . Også han hadde fått med seg en av de hårreisende konklusjonene fra WWF sin ferske “Living Planet Report 2014”: Verdens bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisk er i snitt halvert på 40 år. Unike naturtyper og arter går tapt i et rasende tempo. “Hvis ingenting endres vil dette forsterkes,” sier Elvestuen. Men hva vil han endre? Vil han gjøre noe med det grunnleggende problemet? Vil egentlig Venstre eller noen av Norges gamle partier det? Det er ingen av dem som snakker om det, selv om vitenskapen er klar: Det er menneskers stadig økende forbruk av ressurser som er årsaken til utviklingen. Menneskeheten lever i dag som om vi disponerte 1,5 jordkloder. Om alle levde som nordmenn måtte vi ha hatt nesten 3 kloder, minst. Vi hugger ned skog raskere enn den vokser tilbake, fanger fisk raskere enn havet kan fornye bestandene, tømmer elver og tapper grunnvann raskere enn regnet kan kompensere for, og slipper ut mer karbon i atmosfæren enn skoger og hav kan absorbere. Vår økonomiske aktivitet - gjennom globale verdikjeder - fører til forørkning, utarmet jordsmonn, spredning av giftstoffer i naturen, rasert regnskog og global oppvarming. Og vi beslaglegger stadig mer areal. Alt dette dreper og fortrenger levende vesener, og gjør det vanskelig å opprettholde samfunnet som vi kjenner det på sikt. Veksttvang Likevel har vi en regjering med mantraet “vekstfremmende skatteletter”, ikke “livskraftige økosystemer”. Og slik tenker nesten alle verdens politikere: “Økonomisk vekst” og økt privat forbruk er en valgvinner; biomangfold, natur og livsgrunnlag er det ikke. Det er derfor jorda blir så mye fattigere, selv om vi som lever akkurat nå blir litt rikere. Det sier noe om forholdet mellom økologi og økonomi, når det mest effektive “tiltaket” for å kutte klimagassutslipp så langt har vært finanskrisen i 2008. Økonomien er preget av vekst- 12 1. grønn ideologi tvang, og er i dag nødt til å gå på bekostning av økologien for å fungere. Allerede 19. august i år hadde menneskehetens ressursbruk overskredet na turens årsbudsjett. Vi lever altså på krita! Det er grunnleggende galt. Vi vet at fungerende økosystemer er en forutsetning for fungerende samfunn og økonomier over tid. Da kan vi ikke godta å leve på bekostning av framtidige generasjoner, og systematisk berøve dem for vitale økosystemtjenester. Grønn vekst – for alltid? Men hva er løsningen? Finnes det noe alternativ til økonomisk vekst? Mange tar til orde for såkalt “grønn vekst”; at veksten skjer i de næringene og sektorene som belaster miljøet mindre og bidrar til forbedring. Dette er åpenbart fornuftig på kort sikt. Vi må hurtig vri samfunnets ressurser over mot en enorm satsning på teknologiutvikling, forskning og investering innen fornybar energi, energieffektivisering og bærekraftig matproduksjon, og tilrettelegge for vekst i tjenestesektoren - utdanning, kulturliv og omsorgsyrker. En slik vekst må ledsages av et tilsvarende fall i fossile næringer, som oljeindustrien. Men så lenge økonomisk vekst er knyttet til økt ressursutnyttelse og forbruk, så er den ikke bærekraftig over tid - heller ikke grønn vekst. Planeten vokser ikke. Grunnleggende matematiske prinsipper er alt du behøver for å forstå at vi ikke kan forbruke mer ressurser enn jorda kan gi oss. Selv om alle norske arbeidstakere jobbet innen vind- eller solkraft, kunne ikke vi nordmenn opprettholde det samme materielle forbruksnivået for evig, gitt at veldig mange fattige mennesker på jorda må få øke sitt materielle forbruk til et høyere nivå. Vi må tenke nytt! Hvis vi skal få en økonomi som fungerer innenfor naturens tålegrenser, kan ikke økt BNP være målet på alt som er godt i verden. Fritid, natur- og kulturopplevelser og sosiale relasjoner må bli vektlagt tyngre. Vi må øke kravene til produktkvalitet og forlenge garantitiden på varer. Vi må øke gjenvinningsgraden, med mål om full resirkulering av materialressurser. Panteordninger for elektronikk, som mobiler, kan inngå i dette. Kanskje må produsenter få ansvar for hele livsløpet til sitt produkt, slik at så lite avfall som mulig havner i naturen. Vi må fjerne moms på gjenbruk og reparasjon, redusere matkasting ved å opprette matsentraler og avgiftsbelegge butikkers dumping av spiselig mat. Hele fasiten for hvordan en smart, bærekraftig og rettferdig økonomi ser ut, kan ikke komme fra ett politisk parti. Å tenke nytt om vekst er alles felles ansvar; fagfolk, næringsliv, politikere og folk flest. Vi må få en omfattende debatt om hvordan vi kan skape en økonomi som (1) sikrer sunne økosystemer og livsviktige økosystemtjenester, (2) ikke beskatter fornybare ressurser hurtigere enn naturen kan fornye dem, (3) ikke bruker opp fossile ressurser raskere enn de kan erstattes med fornybare alternativer og (4) ikke genererer mer avfall enn vi trygt kan håndtere eller gjenvinne. Hvis ikke Ola Elvestuen eller noen andre snart har tenkt til å presentere en storslått plan for hvordan vi kan skaffe oss flere planeter å bo på, må vi straks innrette oss etter den ene vi har. Den enestående, fargerike og fruktbare jorda, som yrer av liv og som vi deler med så mange andre. 13 1. grønn ideologi 1.4. MENNESKET I DEN GRØNNE IDEOLOGIEN Kronikk publisert i NRK ytring 31.03.15 av hilde opoku Erik Lunde reiser i Vårt Land 30. mars noen interessante spørsmål om hva slags menneskesyn verdigrunnlaget til Miljøpartiet De Grønne forfekter. Lunde mener det er høyst uklart hva De Grønne mener om mennesket, og at det som står i prinsipprogrammet utgjør «en tynn suppe». Som en av dem som har vært med på å formulere teksten i det nye prinsipprogrammet som ble vedtatt i 2013 kjenner jeg stor iver etter å få snakke om dette. Menneskesyn, avsporing Debatten Lunde drar opp om hvorvidt Miljøpartiet De Grønne har et antroposentrisk menneskesyn eller ei er en avsporing. Lunde referer formuleringen «Miljøpartiet De Grønne har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen» og er bekymret for at dette innebærer at vi ser på menneskets rolle i naturen som likestilt alle andre skapninger. “En nyfødt jente og en kattunge er ikke likestilte og likeverdige,” påpeker han. Det er vi enige om. Det avgjørende for samfunnets videre utvikling er hvordan mennesket forvalter sin makt og sin kunnskap, sin evne til refleksjon og handling. Fra oldtidens filosofer, via opplysningstidens tenkere og fram til vår egen Gro Harlem Brundtland har det rådet en forståelse av naturen som en kraft som kan mestres av mennesket, vi må bare finne ut hvordan – så kan vi høste av dens grøde og dele rettferdig av dens rikdom. Redde mennesker og natur Bevisene er nå mange nok til å vite at denne kraften ikke kan temmes, vi må spille på lag med den. Vi må spille på lag med naturkreftenes prinsipper dersom mennesker og dyr skal overleve. Jorden klarer seg fint uten oss. Med ideen om bærekraftig utvikling som har rådet den politiske miljødiskursen de siste 30 årene har vi tapt betydelig tid mot en økologisk bærekraftig omstilling. Først skulle vi løfte verdens fattige ut av sin elendighet etter de samme vekstprinsippene som den vestlige verden bygget sin rikdom på, og som er selve utgangspunktet for de klima- og miljøutfordringene vi allerede står overfor.Vesten skulle 14 1. grønn ideologi samtidig redusere sin prosentandel av energibruken, men ligningen har ikke tatt høyde for den eksplosive befolkningsveksten og forbruksveksten som har spist opp fordelene med teknologisk effektivisering av energi- og ressursbruk. Nå har vi ikke mere tid å miste, vi må både redde menneskeliv og naturen – samtidig. Å sette det opp mot hverandre er meningsløst med mindre man kan diskutere hva slags praktiske konsekvenser det vil ha. Derfor er De Grønnes tilnærming til både mennesket og naturen høyst realpolitisk og konkret. Når verden i år går inn for nye bærekraftsmål og en ny klimaavtale, tegner det godt på papiret at like krav stilles til rike og fattige land. Men som i forholdet mellom menneskene og naturen stiller maktbalansen noen ekstra krav til de sterkeste om å begrense seg og legge til rette for dem som er oss prisgitte. I denne konteksten er det vi, de pengesterke nasjonene, som er de sterkeste. Derfor foreslår de Grønne å bruke 1 prosent av BNI på FN sitt internasjonale klimafond, slik at utviklingen i de fattigste landene skal skje på naturens premisser og således også mennesket. Vil ikke skade skaperverket Men vi må også bryte med de tre pilarene som ligger til grunn for bærekraftig utvikling; som forutsetter likevekt mellom samfunns-, økologisk- og økonomisk utvikling. Vi må over i et paradigme hvor økonomien blir et redskap, ikke et mål i seg selv. Dette beskriver De Grønnes prinsipprogram særdeles tydelig. Miljøpartiet De Grønne er ingen religiøs organisasjon, men vi har god plass til kristne og andre troende, og finner ofte sammen med kirka i deres kamp for skaperverket. Den norske kirke har sammen med miljøbevegelsen vært viktige fanebærere for et samfunn i økologisk balanse, slik vi grønne vil ha. Det er riktig som Lunde sier at vi på kort tid har samlet mennesker også fra andre ulike grupperinger bak vår fanesak. Dette er en berikelse og en mulig utfordring vi skal forvalte med den største ydmykhet. Vi er et ungt parti som fortsatt ligger i støpeskjeen, våre mange nye medlemmer skal bidra til å kna og utvikle den norske grenen av den grønne ideologien videre. Men en ting er sikkert, alle som i disse dager stiller på grønne lister for høstens kommunevalg vet at uten samspill og respekt for naturen er det heller ikke levelig for mennesket på denne jorden. Respekt for alt liv Jeg vil takke Erik Lunde for utfordringen omkring menneskesynet i den grønne ideologien. KrF utleder sin støtte til menneskerettighetene av sitt syn på mennesket som enestående og skapt i Guds bilde. Vi utleder vår støtte til menneskerettighetene basert på en respekt for alt liv og solidaritet med dem som trenger det; mennesker, dyr og framtidige generasjoner. Konsekvensen for mennesket er den samme, og KrF kan ta det helt med ro om de er bekymret for at De Grønne skal gå inn for å avvikle menneskerettighetene i norsk lovgivning. Men samtidig må vi kunne gi en utfordring tilbake. KrF støtter en regjering som ikke ser ut til å ta menneskers behov og forutsetning for stabile liv på jorden ordentlig på alvor. Økt produktivitet og mer oljeutvinning er målet framfor økologisk bærekraft. I prinsippet har våre to partier solidariteten med kommende generasjoner til felles. Mener Lunde at vårt ansvar for framtidige generasjoners livsgrunnlag ivaretas av Regjeringens politikk? 15 1. grønn ideologi 1.5. TØR VI HA LOKALDEMOKRATI? av john hille, nestor miljøpartiet dei grøne Ei føresetnad for grøn politikk er livskraftige lokalsamfunn med størst mogleg grad av folkestyre. Vi står overfor ei stor kommunereform, kor dei demokratiske konsekvensane ikkje diskuteras. Før spurde vi «Kva er det fornuftig å gjera?». No spør vi «Kva har vi lov til å gjera?». Sukket kom frå Einar Busterud i eit intervju med Morgenbladet rett før lokalvalet i 2011. Han gikk då av etter fem periodar for ei by- og bygdeliste i Hamar kommunestyre , dei tre siste som ordførar. Han er ikkje åleine. Lokalpolitikarar frå det meste av det politiske spekteret klagar over at dei vartklippa vengene på av staten. Dei Grøne vil snu trenden. Det tyder både å utvide handlingsrommet for kommunane, og styrkje folkestyret internt i den einskilde kommunen. Likskap vs. demokrati Ei ynda øving i riksmediane er å avsløre skilnader mellom kommunar, t.d. i kva teneste X kostar, eller kor lange køane er etter teneste Y. Den vanlege reaksjonen frå sentrale politikarar, frå Frp til SV, er då at noko må gjerast – av staten. «Noko» kan i mildaste fall tyde ekstraløyvingar, eventuelt akkompagnert av maksimalprisar. I andre fall, nasjonale minstenormer for tenestetilbodet, eller lovfesta rett til å krevja eit visst nivå på ytingane frå kommunen sin. Det fremjar likskap, i alle fall i sider ved tenestetilbodet som lèt seg talfestast og målast, og som direktorat og tilsyn kan så krevja rapportar om frå kommunane. Om detteogså sikrar det best tilpassa velferdstilbodet ut frå lokale tilhøve, ermeir uvisst. Sikkert er derimot at lokaldemokratiet vart taparen. Den økonomiske skrustikka At staten lov- og talfestar golv under det kommunale tenestetilbodet på jamt fleire område, ville vore eit mindre problem om ikkje den same staten hadde laga eit lågt tak over kommuneøkonomien. I teorien kan kommunane setja eigne satsar for inntekts- og formuesskatt, innanfor eit band som staten fastset. I praksis er den øvre grensa sopass låg at ingen norsk kommune sidan 1970-åra har tekeseg råd til å krevjeanna enn maksimalsatsen. Når denne ligg fast, samtidig som dei lovfesta krava til tenestene veks, blir rommet for å gjera noko sjølvvald jamt trongare. Den einaste vesle økonomiske fridom kommunane har, er inndrivinga av eigedomsskatt, nokodei fleste alt gjer . I Sverige har kommunane reell skattefridom: Satsen på inntektsskatt varierte i 2014 frå 29,2 prosent i Vellinge til 34,7 prosent i Dorotea. Lokalvala ville då vorte viktigare om veljarane 16 1. grønn ideologi fekk avgjera om dei ville betale meir skatt, og til vederlag løyse fleire oppgåver i lokalsamfunnet. New Public Mismanagement Dagens regjering ser det som eit problem at små kommunar må arbeide saman om fleire oppgåver, og overføre makt til styre for interkommunale selskap. Både dei blå og Arbeidarpartiet har mange stader ivrig flytta makt over verksemder innanfor éin kommune vekk frå dei valde organa og over til oppnemnde styre, byråkratar ogprivate selskap. Dei e får gjerne vide fullmakter,med minst mogleg demokratisk styring,, så lenge dei oppfyller listar med kvantitative resultatmål. Teorien er at dette skal fremja effektivitet. Om det så gjer, eller om vinninga kokar bort i papirmølla av måling og rapportering, kan variere. Større handlingsrom må fyllast nedanfrå Lokaldemokratiet blir ikkje sterkt berre ved at staten gir det meir rom. Innbyggjarane sjølve må fylle dette rommet med engasjement. Den lokale arenaen er der folk lettast kan påverke, men om påverknaden er avgrensa til lokalvala, der berre 60 prosent røyster (mot 80 prosent ved stortingsvala), så er ikkje så mykje vunne. Kva norske kommunar gjer for å involvere borgarane i avgjerder varierer mykje, men alle har eit forbetringspotensial. Det er utfordingar: Mange av dei organisasjonane i sivilsamfunnet som før var kanalar for politikkutvikling nedanfrå er i dag svekte, og lokalet blir sjeldan sprengd om kommunen ber inn til folkemøte. Dynamiske og demokratiske møteformer, som t.d. framtidsverkstader, kan vera svært fruktbare - om ein får samla representanterfor dei gruppene spørsmåla gjeld. Ein må også gå nye vegar.. Det eine kan verameir systematisk bruk av digitale kanalar. som t.d. metoden med «Borgarpanel». Det inneber at roterande, representantive innbyggjarutval , nokre gongar i året får spørsmål på e-post om viktige saker som skal opp i kommunen. Resultata her er berre rådgivande. Eit anna spor er å delegere makt og pengar til brukarane av ei teneste eller bebuarane i eit nærmiljø. I litt meir avansert form – med større område, høgare pengesum og prioriteringsmakt til innbyggjarane– kallast det deltakande budsjettering. Konseptet er tatt i bruk i i mange amerikanske og europeiske byar, og vore en suksess. Forsøk i Noreg har stranda på tilvisingar til kommunelova. Om lova legg hindringar, er det ei oppgåve for Dei Grøne nasjonalt å få dei vekk. Kommunegrensar og demokrati Det finst argument for at folkestyret lever best i små kommunar: ein større del av folket deltar, og dørstokken inn til valde organblir lægre. Mot dette hevdar nokon at når kommunane er små, må fleire avgjerder over i interkommunale styre. Noko kan likevel tenkjast å vera viktigare, nemleg identitet. Folk flest engasjerer seg i eit lokalsamfunn som dei identifiserer seg med. Grensene er lell ikkje evig gitt: dei kan utvidast når arenaen for folks kvardaggjer det au. Dei som best bur der veit dette best. Like meiningslaust som dagens religiøse tilhøve til kommunegrenser, er å haeit vilkårleg tal som minstemål for ein kommune. Både på kort og lang sikt er demokratiet best tent med at innbyggjarane sjølve får avgjera dette. Ta debatten! Lokaldemokratiet i Noreg har vore på vikande front gjennom fleire tiår, utan større debatt. Skal det overleva og engasjere, må nokon forsvare det som ein sjølvstendig verdi. Nokon må tore å seia høgt at demokratiet kan vera viktigare enn likskap, effektivitet, og skattetak, - ja, til og med viktigare enn at alle kommunar gjer som dei helst vil. 17 2. grønn økonomi 2.1. LUFTSLOTTET SOM SPRAKK Innlegg publisert på mdg.no 26.07.13 av rasmus hansson, nasjonal talsperson for miljøpartiet de grønne Én systemfeil. Tre kriser. Grønne svar. Det er fem år siden boblen sprakk. Veksten i USA var finansiert av lånte penger. Hele verdensøkonomien ble med i dragsuget da det viste seg at verdiene i det amerikanske boligmarkedet ikke var reelle. I år etter år hadde investorer, banksjefer og politikere ignorert faresignalene. Statsledere og sentralbanksjefer fortrengte risikoen og grep etter alle tilgjengelige halmstrå. De holdt børsfesten gående til det siste. Konsekvensene ble dramatiske. Kanskje har vi enda ikke sett de verste resultatene av finanskrisen. Norge i særstilling Men børskrakket som rammet verden høsten 2008 var bare en prøvesprengning. Vi blåser fortsatt mer luft inn i det største luftslottet av alle. I dag bruker verden førti prosent mer ressurser enn jordkloden kan tåle over tid, samtidig som klimagassutslippene øker. Verdensøkonomien stanger hodet i taket. Akkurat som i 2008 finansierer vi veksten med lån, men denne gangen låner vi av våre barn og barnebarn, i stedet for mektige banker. En annen forskjell at oljenasjonen Norge er spesielt utsatt. Nesten ingen land er så avhengige av å selge olje og gass. Finanskrisen har fortsatt ikke løsnet grepet om den vestlige verden. I både USA og Europa står mer enn ti prosent av den arbeidsføre befolkningen uten jobb. I Sør-Europa er ledigheten nær førti prosent for de yngste gruppene. Sammen med britiske småsparere, amerikanske boligeiere, og europeiske skattebetalere bærer de byrdene av en feilslått finanspolitikk. Men hvis den store boblen sprekker vil mange flere rammes. Mye hardere. Tid for en ny systemkritikk Den samme systemfeilen bidrar til begge krisene. Vi har utviklet en økonomi som vokser uten at veksten er foranket i reelle verdier. Vi har fått en vekstkapitalisme som ikke forholder seg til naturens tåleevne. Og vi har fått en ustabil finansøkonomi herjer fritt med arbeidsplasser, boligmarkeder og råvarepriser. En økonomi som skal vokse med tre-fire prosent hvert år betyr nødvendigvis eksponensiell vekst i ressursforbruk. Det er ingenting som tyder på at teknologiutvikling og effektivisering klarer å holde tritt med slike vekstrater. Dagens økonomiske utvikling forutsetter at det ikke finnes fysiske grenser vi vil støte mot, og at alle skadevirkninger av veksten kan fikses med smartere teknologi og effektive markedsmekanismer. Det er åpenbart ikke riktig. 18 2. grønn økonomi Derfor må vi utvikle en økonomisk modell som forholder seg til faktske grenser. Tiden er moden for en ny systemkritikk som kan stake ut kursen mot en økonomi der økologien legger rammene for økonomien - ikke omvendt. Ved å skape en økonomi uten veksttvang kan vi også bidra til å løse en tredje krise. Når vi erkjenner at ressursene er begrenset, erkjenner vi også at mer ressursforbruk i rike land betyr mindre ressurser til noen andre. I dag rammer den globale fordelingskrisen milliarder av mennesker. Titusener dør av fattigdom hver dag. Hvordan skal disse løftes ut av fattigdom samtidig som ressursbruken reduseres til et bærekrafig nivå? Svaret er innlysende: Vi må redusere vårt materielle forbruk. Vi må slutte å rope om bedre global fordeling samtidig som vi krever mer kjøpekraft til oss selv. Green New Deal Da alvoret i finanskrisen gikk opp for verdens ledere, kom redningspakker av uhørt størrelse på bordet umiddelbart. Handlekraft og ressurser finnes når kristeforståelsen er der. Klimautfordringene kan fortsatt løses ved å flytte på noen få prosent av verdens BNP. Men hvis vi venter til miljø- og klimagjelda forfaller, er det ikke sikkert vi kan betale oss ut. Det forskningen prøver å fortelle oss, er at endringene kan bli irreversible. I Europa har de europeiske grønne partiene møtt finanskrisen med krisepakken ”Green New Deal”. Sentrale virkemidler er omfattende investeringer i grønt næringsliv, fornybar energi og miljøvennlig infrastruktur. I Norge vil vi starte en planmessig utfasing av petroleumsnæringen med sikte på full avvikling innen 20 år. Vi vil sette samfunnets ressurser inn på næringer som bygger videre, både på den spisskompetansen vi har utviklet i petroleumsnæringen, og på kvalitetene i det landbaserte næringslivet. Hvis vil spiller kortene våre riktig kan vi fortsette å være verdensledende på flere områder, også etter at oljealderen er slutt. Fem grep for en grønn økonomi I tillegg må få vi finne løsninger på den grunnleggende systemfeilen: Veksttvangen i økonomien. Et sentralt tiltak er å ta ut produktivitetsøkningen i økonomien i kortere arbeidstid, fremfor økt lønn. Et annet er å gjøre indekser for økologisk fotavtrykk og tilfredshet i befolkningen til overordnede styringsverktøy. Et tredje grep er å jobbe for en betydelig utjevning av sosiale forskjeller, på tvers av både grupper og landgrenser. I tillegg vil vi regulere finansøkonomien langt strengere og innføre såkalt Tobin-skatt på finanstransaksjoner. Langt strengere krav til produktkvalitet og flere miljødifferensierte skattesatser er også viktige virkemidler for å sette fart på en omstilling av økonomien. Men er selve kapitalismen moden for skraphaugen? I en grønn økonomi kan vi bygge videre på det beste ved dagens markedsøkonomi, men veksttvangen er borte. Forbruket er lavere og bedre fordelt. Den økologiske gjelden er nedbetalt. Men aller viktigst: En grønn økononomi setter seg nye mål: Det er livskvalitet og menneskenes grunnleggende behov som står i sentrum. En slik økonomi kan knapt kalles kapitalisme. 19 2. grønn økonomi 2.2. MYTEN OM GRØN VEKST av john hille Det er lett å vise teoretisk at økonomisk vekst kan kombinerast med mindre forbruk av naturressursar. Når det å gjera «vekstens innhald» grønare har vore offisiell politikk i over 40 år, kan vi spørja kor sannsynleg det er i praksis. Det første stortingsvalet etter at miljøet braut lydmuren i Noreg var det i 1973. Arbeidarpartiet, som vann regjeringsmakta, hadde då «Vekst og vern» som første overskrift i programmet, der det heitte at «veksten må gis et nytt innhold». Mest alle andre parti hadde liknande lovander, med litt vekslande ord. Det har dei sidan halde fram med. Dagens statsministerparti meiner t.d. at :«Bærekraftig produksjon og forbruk (mi uth.) er viktig for å sikre også morgendagens velferd. Vi behøver økonomisk vekst – men den må være bærekraftig.» Ei av regjeringane derimellom, leia av Gro Harlem Brundtland, la i 1993 fram eit Landtidsprogram som skisserte ei dobling av det private forbruket per person frå 1989 og fram til 2030. Det førte til spørsmål i Stortinget om korleis dette kunne vera berekraftig. Brundtland svara at forbruket av tenester no auka meir enn forbruket av varer, og så for seg at det kom til å halde fram. Det private forbruket auka faktisk med 75 % frå 1989-2014, så vi ligg godt føre skjema når det gjeld omfanget av veksten. Men korleis har det gått med innhaldet? Forbruksmønster og teknologi Det er to ting som kan gjera vekstens innhald grønare. Det eine ar at samansetjinga av forbruket endrar seg i rett lei. Det andre er at teknologien som blir nytta til å produsere det vi forbruker, blir meir ressurs- og miljøeffektiv. I kva grad det siste skjer er det ikkje så lett å avgjera. Mykje av norsk industri har betra miljøprestasjonane monaleg på dei siste 40 åra, men varene vi forbruker kjem i stor og aukande grad frå utlandet. Miljøeffektane av produksjonen er dermed skjulte både for norske augo og naser, og for norsk statistikk. Sjølve auken i importdelen har nok i ein del fall verka negativt. Ei sak er at det blir meir transport, men vel så viktig at mykje av importen kjem frå land med slappare miljølovgiving og/eller mindre effektive og meir fossiltunge energisystem enn Noreg. Vi veit meir om korleis samansetjinga av forbruket har utvikla seg. Brundtland var inne på noko då ho ville vri forbruket mot tenester. Mange studiar har vist at ei krone brukt på tenester stort sett belastar miljø og ressursar mindre enn ei brukt på varer. Eit viktig unntak er at transporttenester, t.d. flyreiser, belastar miljøet vel så 20 2. grønn økonomi mykje som mange varer. Om vi no ser bort frå transporttenester og dessutan frå bustadutgifter, så viser SSBs Forbruksundersøkingar ar tenester stod for 10,5 % av det private forbruket i 1973 og 13,5 % i 2012. Nasjonalrekneskapen viser litt høgare tal, nemleg 15 % og 22 %1. Uansett kjelde, er auken liten – og han fell heilt eller mest i tida før 1990. porten av nokre varer – og forbruket av flyreiser – sidan 1990. For dei fleste av varene er importen tilnærma lik forbruket, ettersom den norske produksjonen har vært null eller svært liten i heile perioden. Når det gjeld møbel finst enno ein viss norsk produksjon, så her kan det vera at totalforbruket har auka noko mindre enn importen. Tenester dyrare – varer billegare Men dette er framleis ikkje heile sanninga. For grunnen til at tenestene trass i alt har auka lite grann som del av det samla forbruket i kroner, er ikkje at vi faktisk forbruker fleire tenester relativt til varer, men at tenestene stadig blir dyrare i høve til varer. Her er nokre døme på korleis realprisane2 på varer og tenester har utvikla seg: Varer Realprisendring 19902014, prosent Tenester Eigne transportmiddel -17 Helsetenester +100 Møbel og hushaldsutstyr -27 Hår- og venleikspleie +89 Fritidsvarer -48 unnt. lesestoff Kulturog fritidstenester +63 Klede og skor Restaurant- +34 og kafétenester -66 Realprisendring 19902014, prosent Grunnane til at dei fleste varer blir reelt billegare og tenester jamt dyrare er enkle. Produksjonen av varer kan dels automatiserast, dels setjast bort til lågkostland. Tenestene lèt seg i liten grad automatisere og må stort sett utførast i Noreg til norske løner. Teletenester er eit unnatak – derfor har dei vorte billegare. Flyreiser, serleg til og frå utlandet, er òg eit unntak. Varegruppe Import Import Import Auke 1990 2000 2014 19902014, prosent Vaskemaskiner (1000 stykk) 126 172 224 78 Kjøleskap og kombiskap (1000 stykk) 134 199 298 122 Fjernsynsapparat (1000 stykk) 299 495 463 55 Klede (tonn) 37 344 57 606 78 390 110 Møbel og møbeldelar (tonn) 101 300 193 506 370 603 265 Sportsutstyr 4 (tonn) 712 11 663 27 388 481 Leikety for barn (tonn) 6 795 9 553 12 853 89 Reiseeffektar, vesker o.l. (tonn) 3 837 7 416 9 073 136 Kosmetikk og toalettartiklar (tonn) 15 267 23 460 29 093 91 Flyreiser, millionar person-km3 10 500 20 900 47 000 348 Memo: Befolkningsvekst Vareforbruket stig dramatisk Neste tabell viser den fysiske utviklinga i im- 21 20 2. grønn økonomi Dette er berre nokre døme. Bilar er ikkje tatt med i tabellen, då salet i 1990 var uvanleg lågt. Det har derimot vore vedvarande høgt dei siste ti åra, slik at bilparken sidan 2004 har auka med 29 %, medan folketalet berre har auka med 12 %. Resultatet er at CO2-utsleppa frå bilparken har halde seg like høge, trass i at kvar einskild ny bil slepp ut mindre enn dei gamle. Merk at dei fleste av tala er gitt i tonn. Det tyder at vi ikkje kan gjera noko frådrag i ressursrekneskapen for «dematerialisering» av produkta. Kvitevarene og fjernsyna har heller ikkje krympa (dei siste har vorte tynnare, men mykje høgare og breiare). Mellom det få produkta der vi kan snakke om dematerialisering i denne perioden er datamaskiner og telefonar. Til vederlag har stykktala eksplodert. Importen av mobiltelefonar var 56 gongar større i 2014 enn i 1990. Ressurshungrig vekst Det kunne vera at råvareuttaket bak forbruket vårt likevel fall, dersom fleire av varene vart laga av resirkulerte stoff. Vi veit ikkje om så har skjedd med nett dei varene som Noreg importerer. Derimot kan vi seia noko om det globale uttaket av råvarer. Eg har sett på denne utviklinga frå 1986 – då Brundlandkommisjonen var i arbeid og meinte at det globale råvareforbruket var i ferd med å flate ut – og fram til 2013. Tabellen nedanfor viser utviklinga i uttak av nokre av dei viktigaste materiala. Metall Auke i Andre global materiale utvinning 19862013, prosent Auke i global utvinning 19862013, prosent Jarnmalm 181 Sement 248 Aluminium, 166 frå bauxitt Plast 275 Koppar, frå gruver 122 Rundtømmer 9 Sink, frå gruver 100 I denne perioden – 1986-2013 – auka det økonomiske bruttoproduktet i verda («global BNP») med ca. 150 %. Som vi ser var det berre eitt av materiala – tømmer – der uttaket vaks vesentleg mindre, og for fleire av materiala var veksten monaleg større. Mykje av veksten i råvareforbruk har skjedd i Kina, men ein god del av det kinesiske råvareforbruket går då også med til å lage eksportvarer. Hovudsaka er at vi knapt kan sjå nokon tendens til fråkopling mellom økonomisk vekst og råvareforbruk på globalt nivå. Det har vore ein tendens til «veik fråkopling» når det gjeld energibruk: Mellom 1986 og 2013 auka både den globale energibruken og CO2-utsleppa med om lag 70 %, medan økonomien altså vaks dobbelt så fort. I Noreg viser statistikken ei tilnærma (ikkje fullstendig) utflating i energibruken og CO2-utsleppa sidan slutten av 1990-åra. I lys av importveksten er det langt mindre visst om dette også gjeld det globale fotavtrykket vårt. Det er gjort nokre studie med sikte på å rekne ut fotavtrykket vårt på klimaet, men metodane varierer for mykje til at det råd å seia noko visst om tendensen. Det som er visst er at alt snakk om at utsleppa veks mindre enn BNP er ei avsporing. Det som trengst er ein svært rask absolutt reduksjon av fotavtrykket. Hittil har ikkje noko land vist at det kan kombinerast med raskt aukande forbruk. Grøn vekst og rosa elgar 42 år etter at Trygve Bratteli kom til makta med løfte om å gjera «vekstens innhald» grønare, er dette innhaldet mest like grått. Reint teoretisk kunne vi ha fått ein vekst berre i «ufarlege» kulturelle og sosiale tenester: i slikt som diktopplesingar og konsertar og fotpleie og heimehjelp. Det hadde nok vorte ein ganske langsam vekst, just fordi potensialet for produktivitetsauke på slike område er lite. I praksis er korkje den globale kapitalismen eller vi forbrukarar slik skrudde saman at ein slik vekst er stort anna enn ein rosa elg og ein flygande torsk. Gi oss fleire pengar, så bruker vi dei heller på flyreiser og flatskjermar enn på diktopplesingar. Gi oss derimot valet mellom 22 2. grønn økonomi fleire pengar og meir fritid, så er det faktisk eit fleirtal av nordmenn som helst vil ha det siste. Det er grøn politikk. 1.Visse banktenester, som ikkje vart rekna med i forbruket i 1973 eller 1990, er her haldne utanfor også i 2012. 2.Realprisane vi seia prisane retta for den generelle inflasjonen. Om inflasjonen har vore på 100 % og prisen på ein vare har auka med 200 %, så har realpeisen auka med 50 %. Er prisen på varen uendra når inflasjonen har vore 100 %, så har realprisen falle med 50 %. 3.Flyreiser utførde av personar busette i Noreg, inkludert reiser til og frå utlandet. Omfanget av dei siste er estimert av forfattaren. 23 2. grønn økonomi 2.3. EN ANNEN NULLVEKST ER MULIG Innlegg publisert digitalt av Bergens Tidende 27.02.15 av hilde opoku og rasmus hansson Øyulf Hjertnes skriver klokt om vekst og miljø (BT, 19.2.), og han utfordrer oss i Miljøpartiet De Grønne (MDG) til å utdype vekstkritikken vår. Han peker presist på situasjonen for hvermannsen i Norge: «Bare de siste fem årene har lønningene steget med 20-25 prosent, viste statistikk som ble lagt frem denne uken. Pengene er svidd av på reiser (…), bil nummer to, nytt kjøkken og sofa (…) Det er til å grine av om du er opptatt av lavere forbruk og et samfunn frigjort fra målet om økonomisk vekst.» Ja, det er mye å grine av, for Norge og verden vegrer seg sterkt mot å ta innover seg de økologiske grensene vi opererer innenfor. 9 eller 11 milliarder mennesker som fortsetter å øke sitt ressursforbruk utan tanker om når nok er nok, vil påføre oss totalt uakseptable kostnader. «Når blikket løftes, ser vi en klode som er i ferd med å brenne opp. Nullvekst er en naiv vei til en grønnere fremtid, men den er ikke mer naiv enn troen på at teknologien skal redde oss», skriver Hjertnes. Han innser alvoret, men utfordrer oss på alternativet. Er nullvekst virkelig naivt, har det konsekvenser vi ikke har tenkt på? Kan finanskrisa eller den pågående nedkjølingen av norsk økonomi tjene som modell for hva vi trenger? Først må det skilles tydelig mellom nullvekst som følge av tradisjonell krise i markedsøkonomien, og som følge av planmessige politiske grep. Det første er det vel ingen som ønsker, selv om noen miljøbelastninger går ned i krisetid. Økologisk bærekraft har små sjanser uten følge av sosial bærekraft. Men hvordan oppnå dette uten et grønt diktatur som bremser virketrangen og fordeler alt likt? De viktigste grepene ligger forbausende nært. Hoveddrivkrafta bak økonomisk vekst er økt produktivitet. Ny teknologi og smartere organisering har frigjort oss frå mye slit og nød. Dette skal vi fortsette med! Men vi må endre hvordan vi tar ut gevinsten av vår egen kreativitet og virketrang. Fram til nå har vi belønnet oss selv med både redusert arbeidstid og økt forbruk, og begge deler har gitt oss økt livskvalitet. MDG mener at denne miksen er overmoden for endring: De fleste av oss trenger ikke økt kjøpekraft, og bør ta ut videre produktivitetsvekst som redusert 24 2. grønn økonomi arbeidstid. Dette kan gjøres ved å endre lovfestet normalarbeidstid og via tariffoppgjørene. Både kreativiteten, markedsøkonomien og spillereglene i arbeidslivet vil bli uendret. Næringslivet kan ikke vokse ved å finne på nye produkter i tillegg til alt vi har fra før, men man kan konkurrere om bedre løsninger for det vi alt har. Og det blir enda viktigere med sosial utjevning, når ”økt rikdom for alle” ikke lenger kan avhjelpe de fattige. Men heller ikke dette er radikalt nytt i norsk politikk. «Det kunne nesten vært befriende med en litt lavere haug med pakker under juletreet neste år (…) Det er nok nå. Mettheten er likevel et moralistisk argument, og derfor ubrukelig som utgangspunkt for et politisk skifte. Hvem skal bestemme når nok er nok?», spør Hjertnes. Dette må bestemmes demokratisk, akkurat som før. For noen år siden ba fagbevegelsen om en femte ferieuke som alternativ til full reallønnsøkning. Det var neppe av hensyn til miljøet, men fordi folk flest ønsker seg mer fritid. Etterhvert som dette ønsket sprer seg (og det gjør det) kan vi jo enes om at vi framover tar ut alt i økt fritid? Om dette blir det normale vil den totale økonomien slutte å vokse, og enhver teknisk nyvinning (som vi trenger mye av!) vil redusere miljøbelastningen, istedet for å spises opp av økt forbruk som i dag. Det finnes absolutt en vei som kombinerer grønn økonomi med enkeltmenneskets frihet, og den er verken naiv eller utopisk. Løsningene er her allerede, ta dem i bruk! 25 2. grønn økonomi 2.4. FRIDOM FRÅ FORBRUKSTVANG av john hille På 40 år har vi vorte tre gongar rikare i Noreg, men pengane har også fått bein å gå på. Forbruksveksten blir ikkje berre driven av reklame og stigande forventningar – det er også politiske gjernings- og unnlatingssynder som låser inn behovet for stadig aukande inntekter. Grøn politikk vil gjera det lettare å leva billeg men likevel godt. Trass i at vi har vorte så mykje rikare, er det mange med middels inntekt som opplever at inntekta berre så vidt rekk til. Noko av grunnen er at forventningane stig i takt med den faktiske velstanden.. Nokre av dei 20 milliardar reklamekronene som årleg blir investerte i å produsere nye behov i hovuda våre, har nok tilsikta verknad. Men ein del av behovsveksten er også strukturell, «hard-wired» så å seia: Samfunnet blir tilpassa rikdomen på måtar som gjer det vanskelegare å leva billeg. Grøn politikk bør motverke krefter som ikkje berre oppmodar oss til, men faktisk tvingar oss til å auke forbruket. Prisen for å bu I 1973 brukte hushalda i snitt 9 % av inntekta på å bu – i 2012 var det 27 %, av ei tredobla inntekt. Det kostar oss altså ni gongar meir å bu. Ein av grunnane er at den sosiale bustadpolitikken er avskaffa. Dei Grøne vil føre han inn att, i former som svarar til dagens behov. Ein annan grunn er at dei nye bustadene som vart bygde frå 1960- til 1990-åra for det meste var store, medan storleiken på husstandane har falle kraftig. Vi dreg derfor med oss ein bustadmasse der det er for mange store bustader i høve til små, og nokon såleis må «forbruke» fleire m2 enn dei treng. Dei Grøne vil gi stønad til å dele opp eksisterande store bustader eller gjera dei om til generasjonsbustader. Ein tredje grunn til aukande bukostnader er at staten stadig har heva standardkrava til nye bustader. Berre skjerpinga av byggeforskriftene i 2007 og 2010 auka, ifølge talsmenn både for OBOS og Selvaag, kostnadene ved å byggje eit middels husvære i Oslo med mellom 5-600.000 kroner. Nokon av desse krava er motiverte av eit ønskje som Dei Grøne delar – nemleg å redusere energibruken – men det målet kunne vore fremja med monaleg mindre rigide, byråkratiskapande og fordyrande grep, og utan i praksis å ta frå folk retten til å gjera det billegare ved å bygge sjølv. Dei Grøne vil derfor forenkle byggeforskriftene. Bryt bilens vonde sirklar I faste kroner brukte vi tre gongar så mykje per person på bilar i 2012 som i 1973. Trongen for bil har vorte «hard-wired» på fleire vis. Eitt er at det 26 2. grønn økonomi mange stader er ubalanse mellom fordelinga av arbeidsplassar og av bustader. Planlegging har litt av skulda for mange lange arbeidsreiser, sjølv om tilgangen til bil også gjer at mange ganske frivillig vel ein bustad langt frå jobben eller omvend. Endå tydelegare er bilens innverknad på fordelinga av tenestetilbod, t.d. butikkar. Nærbutikkane innan lett gang- eller sykleavstand har i stor grad forsvunne. Det er knappast så at kollektivtilbodet generelt er trappa ned etter massebilismens inntog, sjølv om det har skjedd i nokre bygder; men det er avgjort slik at tilbodet har vorte dårlegare i høve til etterspurnaden etter mobilitet. Veksten i mobilitet har ikkje ført til ein tilsvarande vekst i buss- og togavgangar, med mogleg unntak for nokon av dei aller største byane i dei aller siste åra. Den opplagde grunnen er at når «alle» har bil, blir passasjergrunnlaget for buss og tog svekt - og dermed må alle ha bil. Å bryte slike vonde sirklar krev ganske kraftfull offentleg innsats, både av gulrøter (mykje betre kollektivtilbod) og piskar. Dette er grøn politikk. Visjonen bør vera at ingen som ikkje er rørslehemma skal vera avhengig av eigen bil for å få livet til å henge saman. Meir nytte av kvar vare For mange varer er forbruket meir enn tredobla dei siste 40 åra. Finst det strukturelle grunnar også til denne forbruksveksten? Det får vera ein påstand at ein del varer – skor er eit klårt døme i mi erfaring – har vorte mindre haldbare sidan 1970-åra, og at mange har vorte vanskelegare eller umoglege å reparere. Tilbodet om reparasjonstenester har vorte mindre, delvis nettopp fordi varene har vorte så billege at «det ikkje kan løne seg». Å syte for meir haldbare og reparerbare varer kan handle om spesifikke produktkrav, utvida reklamasjonsrett eller krav til garantitid. Å syte for tilgang på overkommelege reparasjonstenester kan i dag krevja subsidiering. Dei Grøne vil i første omgangen frita slike tenester for moms. Er ikkje det nok, må vi vurdere fleire tiltak. I 2013 brukte kommunane i snitt 271 kr. per innbyggjar på å drive biblioteka sine. Kvar av oss lånte i snitt 3,4 bøker, som det elles kunne ha kosta kring 1000 kr. å kjøpe; men den jamføringa ser ikkje berre bort frå alt utlån av andre medium og frå alle som las på biblioteket utan å låne med seg heim, men òg frå den innsatsen bibliotekarane gjorde som kulturformidlarar. «Bibliotek» for verkty og reiskap, leikar og fritidsutstyr kunne òg bli monaleg billegare enn at alle kjøper sitt eige. Tid til eigenarbeid Ein ting som avgjort har endra seg sidan først i 1970-åra er tidsbudsjettet til mange av dei familiane som inkluderer eit vakse par. Då var det vanlegast at berre den eine – mest alltid mannen – hadde arbeid utanfor heimen. Kona passa då dei eventuelle barna (ei oppgåve som no delvis er overtatt av barnehagen og SFO – som òg kostar pengar) – men gjorde òg anna arbeid som spara kontantutlegg - som t.d. å lage mat frå grunnen av, eller å bøte klede der ein no kjøper nytt. Det er ikkje grøn politikk å få kvinnene “heim” til kjøkenbenken, men det er grøn politikk å la begge kjønn gradvis redusere arbeidstida heretter. Vel dei å bruke noko av tida på eigenarbeid, vil det òg redusere utgiftene. Økologisk og menneskevenleg økonomi Dei Grøne ønskjer ei menneskevenleg samfunn i økologisk balanse. Dagens økonomi er ikkje i økologisk balanse, fordi han er avhengig av at produksjon og forbruk stadig skal vekse på ei avgrensa klode. Utan vekst skapar systemet krise og massearbeidsløyse. Ein økologisk økonomi må ikkje vera avhengig av vekst for å unngå arbeidsløyse. Eitt av grepa for å sikre det, er å fordele arbeidet – ved gradvis å redusere arbeidstida etter som produktiviteten veks. Eit lite fleirtal av nordmenn ønskjer seg allereie dette. Andre opplever at dei kavar for å få endene til å møtast. Å rette på det krev både ein annan fordelingspolitikk og at vi fjernar strukturelle tilhøve som er med på å gjera livet unødig dyrt for folk. Dermed skapar vi også ein meir menneskevenleg økonomi. 27 3. grønn velferd og fordelingspolitikk 3.1. EN GRØNN VELFERDSREFORM Publisert Nye meninger 7.mai 2014. av hilde opoku og hallvard surlien Vår visjon om å bli det nye arbeiderpartiet er ikke et tegn på at Miljøpartiet De Grønne har beveget seg mot venstresiden, slik blant annet Aftenposten og Nationen har hevdet på kommentarplass den siste uka. Det er et signal om at det norske samfunnet trenger en ny velferdsreform, tilpasset de utfordringene vi står overfor i dag. Prosjektet er minst like omfattende som det Arbeiderpartiet satte i gang på 50-tallet. Og det er basert på et helt annet ideologisk utgangspunkt enn det arbeiderbevegelsens prosjekt i sin tid var. Dagens velferdssystem er utviklet i en tid da Norge var et fattig land. Formålet var å skape et samfunn med materiell trygghet og gode velferdsordninger for den enkelte. Økonomisk vekst var den gang en nødvendighet for å få til dette. Den totale kaken måtte bli større for at alle skulle få mer. Slik kunne også velferdsordninger finansieres gjennom relativt høye skatter på arbeid. Den grønne velferdsreformen starter på mange måter i motsatt ende. Vi har i dag et materielt forbruk som tilsvarer nesten tre jordkloder om alle skulle leve som oss. Ikke bare det – om vi fortsetter som nå vil det allerede skyhøye forbru- ket enda tredobles innen 2060. Det bryter med fysikkens lover. Utfordringen vi har foran oss er derfor glassklar: vi må skape et trygt velferdssamfunn, som ikke er basert på overforbruk av jordas ressurser. Svaret er blant annet redusert arbeidstid og høyere skatt på forbruk. Til nå har politikerne snakket om å frikoble vekst fra klimagassutslipp som svar på dette spørsmålet. Bunkevis med forskningsrapporter og en dose sunn fornuft tyder på at dette heller er et drømmebilde enn en realistisk løsning på den økologiske krisen i verden i dag. I boken ”Velstand uten vekst” har den britiske professoren i bærekraftig utvikling, Tim Jackson, gjort beregninger som viser mulighetene for å nå klimamålene med dagens vekstparadigme. Jackson beregner at befolkningsveksten alene nuller ut effekten av den teknologiske utviklingen. Utslippene øker dermed i takt med veksten i brutto nasjonalprodukt per innbygger. Dersom ni milliarder mennesker i verden skal leve på samme økonomiske nivå som EU i dag i 2050, må den teknologiske utviklingen gå 13 ganger fortere om vi skal holde oss innenfor to-gradersmålet. Tør vi å satse på det? Og er en stadig økning i forbruket noe vi virkelig ønsker? 28 3. grønn velferd og fordelingspolitikk nordmenn flest ønsker seg mer fritid fremfor mer lønn. For det andre ønsker De Grønne å endre skattesystemet. Der venstresiden vil fortsette å finansiere velferden gjennom skatt på inntekt, vil De Grønne skattlegge forbruket hardere. For hvorfor er det slik at grunnfundamentet i samfunnet, nemlig skole og utdanning, helse, omsorg og kultur, skal skattlegges hardt? Bør vi ikke i stedet skattlegge det som ikke er bærekraftig – nemlig forbruk av energi, kapitalinntekter og forbruksvarer? En slik omlegging av skattesystemet vil også komme de med lavt materielt forbruk til gode. Samfunnsøkonomiens far, John Stuart Mill, uttalte følgende allerede i 1848: ”Jeg innser ikke hvorfor det skulle være noe å glede seg over at personer som allerede er rikere enn noen, har behov for å fordoble sitt forbruk av sånt som gir liten eller ingen tilfredsstillelse annet en som et symbol på rikdom. Det er bare i mindre utviklede land at økt produksjon fortsatt utgjør et viktig mål: i de mest utviklede landene trengs i stedet jevnere fordeling.” Poenget er mer relevant enn noen gang før. Det åpenbare virkemiddelet for å redusere forbruksbonanzaen er å ta ut lønnsveksten i redusert arbeidstid, slik De Grønne har tatt til orde for. Dette er et virkemiddel mange forbinder med venstresiden. De har imidlertid andre motiver. De Grønne har foreslått at arbeidstiden må reduseres gradvis mens lønnsutviklingen må stå stille – i motsetning til venstresiden som ønsker kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon. Hele formålet med arbeidstidsreduksjon er jo nettopp å redusere kjøpekraften for å redusere det materielle forbruket. Bare slik kan vi utløse de positive effektene for klima og miljø. En forskergruppe ved Chalmers tekniske høyskole i Göteborg har anslått at en slik arbeidstidsreduksjon forårsaker en nesten proporsjonal forandring i energiforbruk og klimagassutslipp. Ved å redusere arbeidstiden med for eksempel 10 prosent, vil energiforbruket og klimagassutslippene reduseres med rundt åtte prosent i gjennomsnitt. Betyr så det at De Grønne vil føre en usosial politikk? Nei. For det første viser undersøkelser at Utover klima- og miljøeffekten, har redusert arbeidstid også en rekke andre positive effekter: Arbeidsledigheten kan reduseres ved at flere kan dele på de jobbene som finnes; det gjør det mulig for foreldre å være mer sammen med barna sine; det gir oss tid til å pleie sosiale relasjoner og til å delta mer aktivt i samfunnet. Så når De Grønne varsler at vi vil sette kortere arbeidstid på dagsorden i tida framover er det verken en orientering mot venstresiden eller en naiv idé med en besk smak av 70-tallet. Det er tvert i mot det mest realistiske svaret på framtidas enorme utfordring, nemlig at dagens velferdssamfunn er basert på evig forbruksvekst på en begrenset og sårbar planet. Til og med FNs miljøprogram fremhevet en slik løsning i rapporten ”Green jobs” for noen år siden, der de uttalte at ”å bygge ut produktivitetsøkning i mer fritid fremfor høyere lønn og økt forbruk blir viktigere og viktigere ut i fra et økologisk perspektiv.” Det er verdt å tenke over. 29 3. grønn velferd og fordelingspolitikk 3.2. GRØNN FORDELINGSPOLITIKK Publisert i Klassekampen av hilde opoku og john hille Klassekampen avsluttet 28.6.2014 en serie artikler om den økende ulikheten i Norge og andre land ved å spørre flere økonomer om deres løsninger. Forslag fra partiene på venstresida ble også referert. Uten å tilhøre verken den tradisjonelle høyre- eller venstresida har også Miljøpartiet De Grønne klare meninger om fordelingspolitikken. Temaet innbyr til å vise hvorfor utvalgte virkemidler fra både blå og rød side kan integreres i grønn politikk, og at disse fint lar seg kombinere. Sosial rettferdighet er en grønn grunnverdi i seg selv og en forutsetning for få til en økologisk økonomi. Miljøkampen er i seg selv en kamp for rettferdig fordeling av ressurser og rett til å forurense, både nasjonalt og globalt. Som den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty og andre har vist, er det en klar sammenheng mellom små forskjeller, fellesskapsfølelse og tillit mellom folk. Små forskjeller er dessuten avgjørende for å øke oppslutningen om de betydelige miljøreformene som må komme i tiden framover. Om man ikke tror at eventyret om å tredoble forbruksnivået i Norge de neste 40-50 åra, må godene altså fordeles jevnere. Vi har derfor blant annet tatt til ord for kortere gjennomsnittlig arbeidstid. Samtidig er vi enige med dem til høyre i at skattepolitikken at vi må legge bedre til rette for å etablere nye bedrifter og holde dem i live. Dette reflekteres i vårt alternative statsbudsjett der vi foreslår redusert arbeidsgiveravgift for småbedrifter, rett til minstefradrag for selvstendig næringsdrivende, bedre sosialt sikkerhetsnett for næringsdrivende og en rekke andre tiltak. Dette blir viktig når vi vil gi oljealderen en snarlig og lykkelig slutt, og trenger ikke stå i motsetning til en bedre fordelingspolitikk. Vi foreslår at inntektsskatten for personer bør bli mer progressiv – med større bunnfradrag på den ene sida og høyere skatt på millioninntekter på den andre. I vårt alternative statsbudsjett for 2014 gikk vi inn for å øke minstefradraget og å innføre et tredje trinn i toppskatten. Den som tjente to millioner hadde med vårt opplegg fått betale kr. 125.000 mer i skatt enn med opplegget fra regjeringa Stoltenberg. Vi har tungt for å tro at gode gründere og bedriftseiere setter seg på rumpa eller rømmer landet fordi de ikke kan forvente en inntekt som er mange ganger høyere landets politiske ledere, eller vanlige folk Om vi mener alvor med mindre forskjeller, er det også logisk at de som bare tjener penger på utbytte betaler skatt etter samme progressive skattetrapp som lønnsmottakere. 30 3. grønn velferd og fordelingspolitikk Flere har påpekt at formuesskatt treffer enda bedre enn inntektsskatt når målet er mindre ulikhet. Det er vi enige i, så lenge det har opparbeidet seg store forskjeller som må reverseres. Vi mener også at samfunnet må gjøre det lønnsomt å plassere verdiskapningen i allmenaksepterte etiske og miljømessig gode formål. Den dagen forskjellene er små nok, kan skatt på formue i sin helhet bli en unødvendig dobbeltbeskatning, men dit er det altså langt fram. Arveavgift er også en rettferdig skatt, men kan også være en bøyg ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter. De Grønne har derfor vært åpne for å avskaffe arveavgifta, men bare om formuesskatten skjerpes samtidig. Den må også bli langt mer progressiv. Rune Skarstein foreslår i Klassekampen et bunnfradrag på to millioner i formue. Vi har foreslått et fradrag på 30G (2,65 millioner) samtidig som skatten på de aller største formuene økes fra én til tre prosent. For å unngå at personlig eide bedrifter rammes urimelig vil vi likevel begrense formuesskatten på arbeidende kapital til 10 % av overskuddet i bedriften. Boligspekulasjon er det derimot ingen grunn til å skjerme. Boliger ut over den en selv bor i bør beskattes etter full markedsverdi. Spørsmålet om formue- kontra eiendomsskatt blir mindre viktig om alle typer formue skattes etter samme prinsipp og sats. LO-økonom Maria Walberg og professor Kalle Moene påpeker at en sterk fagbevegelse gir mindre ulikhet. Poenget kan utvides: spredning av makt både bidrar til og følger av at rikdommen spres. Derfor er De Grønne imot å svekke faglige rettigheter. Derfor er vi også for å styrke demokratiske alternativ til kapitalistisk eierskap, som samvirke mellom medarbeidere eller forbrukere. Den kreativiteten og innsatsviljen vi trenger framover er selvsagt ikke begrenset til dem som per i dag – av ulike grunner – sitter på mest kapital. I motsetning til hva både forrige og dagens regjering evnet, vil grønn politikk fremme miljømessig og etisk bærekraftig innovasjon uten samtidig å skape flere milliardærer. 31 3. grønn velferd og fordelingspolitikk 3.3. VELFERD OVER VELSTAND Innlegg på trykk i kortversjon i Klassekampen 06.09.2014. av rasmus hansson og hilde opoku Det er et risikabelt politisk prosjekt Solberg-regjeringa har begitt seg ut på. Tømming av oljereservene, søndagsåpne butikker, avgiftsfritak på påhengsmotorer og taxfree-populisme er hva som står på det politiske regnskapet så langt. At en gjennomsnittlig nordmann allerede forbruker tre ganger mer enn jordas ressursgrunnlag tåler, er det ingen som snakker om. Det er derfor oppløftende at Civita og Kristin Clemet prøver å spore debatten inn på velferdsstatens framtid her i Dagsavisen 27.08.14. Privat forbruk står for 72 prosent av alle klimagassutslipp. Likevel er enstemmigheten om perspektivmeldingen rørende. Her legges det opp til at det private forbruket i Norge skal øke med 376 prosent (!) frem mot 2060. For å få til dette må vi jobbe mer, mye mer, sies det. Selv LO-ledelsen er på «arbeidslinja». Norske husholdninger bidrar nå med 70 timers arbeid per uke, mot 45 timer i etterkrigstida. Samtidig gjør tidsklemma gjør oss stressa og syke. Vi får mindre tid til de nære tingene i livet: familie, venner og opplevelser. Veksten i pengeøkonomi og produksjon undergraver livsmiljøet som barna våre skal leve i. Klimagassutslippene forsetter å øke. Vi kan kjøpe oss lykkelige, men bare til et visst nivå. Her i det rike nord tyder undersøkelser om psykisk helse blant våre unge på at vi forlengst har passert dette nivået. Clemet har derfor helt rett i at De Grønne vil redusere oljepengebruk, privat kjøpekraft og materiell velstand. Men hun tar feil om hun tror vi ikke er for økt velferd i form av økt livskvalitet og fleksibilitet i hverdagen. Vi deler omtanken for velferdsstaten, men har et mer optimistisk syn på mulighetene for god velferd uten at økte statlige overføringer er det eneste virkemiddelet. Vi aksepterer ikke Civitas premiss om økt institusjonalisering av velferden er en slags naturlov. De Grønnes politikk fremmer generelt god folkehelse og med fokus på forebygging av skader og sykdom. Dette er en del av vår grønne tilnærming hvor vi ønsker helsefremmende og giftfri mat, mindre bilkjøring og luftforurensning, og mer fysisk aktivitet. Slik vil vi styrke velferdsstaten, uten gjøre den avhengig av enda fler oljemilliarder. Vi mener også at ikke-kommersielle, ideelle organisasjoner kan styrke velferden. At Miljøpartiet De Grønne vi vil redusere og privatisere velferdsstaten, som Clemet antyder, er derfor like misforstått som Civitas påstander om at vi tilhører venstresiden. 32 3. grønn velferd og fordelingspolitikk De Grønne tar det beste fra høyresiden og venstresiden, og legger til våre egne strategier. Thomas Piketty gir oss rett i at progressiv skatt på privat kapital ikke bare er lurt, men også en nødvendighet for å unngå periodiske kollapser i samfunnet (depresjon, revolusjon, krig etc.). Samtidig vil vi gi skattelette til småbedrifter og alle som tjener mindre enn 530 000. Når økologien setter grenser for vekst i totalforbruket, er det åpenbart at de som er svakere stilt må løftes gjennom omfordeling. Civitas strategi om «mer til alle» kolliderer med de fysiske realitetene som utgjør rammeverket for en velfungerende økonomi. Reallønnsveksten har vært på over 30 prosent bare de siste 15 årene. At veksten skal forsette er både urealistisk og uansvarlig. Urealistisk fordi ressursene er begrenset. Uansvarlig fordi økt forbruk i Norge betyr at det blir mindre til noen andre. Samfunnet og arbeidslivet er i endring. Åtte timer, fem dager i uka, fra en begynner å jobbe til en går av med pensjon, er ikke nødvendigvis beste løsningen. Undersøkelser viser at fire av ti heller vil ha fri på fredag enn 20 prosent lønnsøkning. Et like stort antall Nordmenn vil heller ha økte skatter enn å jobbe mer, om det kan redde velferdsstaten. Stadig flere velger å arbeide stadig færre timer. Paradoksalt nok vil Norge i praksis ha snikinnført sekstimersdagen om dagens utvikling fra 1990 forsetter frem til 2060. Vi deler ikke Civitas bekymring om at dette vil øke velferdsstatens finansieringbehov ytterligere. På Tines fabrikk i Trondheim jobber alle de ansatte sekstimersvakter. Likevel er produktiviteten gått opp ved bedriften. Kortere arbeidstid er et kinderegg for miljøet, med betydelige gevinster også for velferdsstaten som lavere sykefravær, færre trygdede og senere pensjonsalder. Med bedre folkehelse, høyere levealder, mer fleksible pensjonsordninger blir folk i stand til å spre inntektsarbeidet sitt over en lengre periode i livsløpet. Det gjør det lettere for Norge å ha en bærekraftig velferdsstat og for gjennomsnittarbeideren å ha kortere arbeidsuker. Hvis alle ansatte over 50 år forlenger yrkeskarrieren med i gjennomsnitt ett årsverk, vil samfunnet tilføres ca 56.000 ekstra årsverk. Det tilsvarer drøyt 9 prosent økning. Denne økningen kan vi ta ut i kortere gjennomsnittlig arbeidstid. I tillegg vil kortere arbeidstid frigjøre tid og krefter til frivillig arbeid, enten gjennom organisasjonslivet eller omsorgsarbeid blant familie og venner. Begge deler kan bidra til økt livskvalitet og lavere etterspørsel etter enkelte offentlige tjenester. Realismen i dette understøttes av SSB: Om vi gradvis innfører en sekstimersdag, og øker det samlete skattetrykket opp mot 50 prosent vil den norske velferdsstaten vil være fullt ut økonomiske levedyktig de neste femti årene, uten at vi må arbeide mer eller redusere velferden. Ifølge SSB vil forbruket forsatt øke, men «bare» fordobles, heller enn nå firedobles. Clemet har rett i at Norge nå har et enormt økonomisk handlingsrom for omstilling. Men vi har det travelt og kan ikke rote bort tiden på å stirre ned i oljebrønnene etter mer olje. Ved å satse på fornybare næringer, kan velferdsstaten bli reelt bærekraftig. Vi har ikke råd til å la være. Jo lenger vi venter med omstillingen, jo mindre blir handlingsrommet og større blir de menneskelige, økologiske, og økonomiske kostnadene ved klimaendringer. 33 4. grønt næringsliv 4.1. Framtidas næringsliv er grønt Fra Miljøpartiet De Grønne sitt alternative statsbudsjett for 2015 I næringslivet er det kjent at en bedrifts farligste øyeblikk er på toppen, når ønsket om å forbli der man er blir sterkere enn ønsket om å utvikle seg videre. Norge er på velferdstoppen. Den største trusselen mot vår velferd er motvilje mot endring. Norge har Europas største hav- og kystområder, rike skoger og vidder, et velfungerende jordbruk og store energiressurser til havs og på land. Dette er ressurser med et større potensial enn hva dagens naturressursnæringer og dens enkle storproduksjon fra noen få arter utgjør. Oljen har lenge hemmet ny grønn verdiskaping, men om få tiår må all energiproduksjon være fornybar. Den biobaserte industrien må benytte seg av de mulighetene som finnes i Norges store artsrike økosystemer for å utvikle nye produkter og avanserte teknologier. Norskeide bedrifter og forskningsmiljøer har verdensledende teknologi og kompetanse på fornybare ressurser. Styrket samarbeid mellom forskning, primærnæringene og energisektoren kan utløse stor verdiskaping. Kvalifiserte folk fra oljenæringen er i flyt og ressursene finnes. Forutsetningen er gode rammevilkår og risikovillig kapital. Miljøpartiet De Grønne går motsatt vei av regjeringens forslag til statsbudsjett som gir enda større oljeavhengighet og todeling av norsk økonomi. Fortsatt satsing på olje og gass holder ressurser borte fra det grønne skiftet. Vårt budsjettforslag satser spesielt på de nye fornybare næringene. Vi flytter investeringer fra fossilt til grønt næringsliv Oppmerksomheten rundt den finansielle risikoen knyttet til olje og gass har det siste året nådd nye høyder. FNs klimapanel slo i sin siste rapport fast at verdens karbonbudsjett er svært begrenset. For å unngå farlige klimaendringer må fire femtedeler av verdens kjente reserver av fossil energi bli liggende i bakken. I vår behandlet Stortinget for første gang forslag om stans i tildeling av nye leteområder, fremmet av De Grønne. Vi foreslår en rekke budsjettiltak som kan bidra til å løfte norsk økonomi ut av oljeavhengigheten. 34 4. grønt næringsliv Stadig flere investorer uttrykker bekymring for om investeringer i olje og gass vil bli ulønnsomme i en verden der fornybar energi vokser raskere enn noen gang. Likevel investeres det som aldri før i norsk olje- og gassindustri. I 2014 forventes de samlede investeringene å passere 220 milliarder kroner. Til tross for noe lavere prognoser for 2015 er det ventet at opp mot 1000 nye milliarder skal investeres i norsk olje- og gassvirksomhet frem mot 2020. De Grønne mener en forsvarlig politikk må baseres på at klimautfordringene vil føre til begrenset aktivitet, og at det eneste ansvarlige er en gradvis nedtrapping av oljeindustrien. Dette innebærer å gjøre oljeindustrien mindre attraktiv ved å fjerne gunstige rammevilkår, samtidig som vi gjør framtidens grønne næringsliv mer attraktivt ved bedrede rammevilkår og risikodempende tiltak. Vi foreslår å kutte investeringer i ny oljevirksomhet, blant annet gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE), vi vil kreve økt utbytte fra Statoil, og vi fjerner friinntekt ved nye petroleumsinvesteringer. 10 milliarder til grønn omstilling De Grønne foreslår mer enn 10 milliarder kroner til å drive fram nytt grønt næringsliv på områder hvor Norge har spesiell kompetanse og naturgitte fortrinn. Etter 1970 bygde Norge opp en verdensledende petroleumssektor ved målrettet, planmessig satsing og tunge, gunstige offentlige rammevilkår. Utviklingen av et nytt grønt næringsliv i Norge må følge en lignende strategi. Særlig i startfasen kreves offentlig satsings- og styringsvilje og offentlige rammevilkår som kan utløse private investeringer. Utviklingen av den norske oljesektoren rettet seg spesifikt mot én ressurs og et fåtall teknologier. Utviklingen av et nytt grønt næringsliv har langt mer å spille på. Noen kan mene det er uansvarlig å fase ut oljevirksomheten. Det uansvarlige vil være å ikke gjøre det. Med virkemidlene som vi foreslår i vårt alternative statsbudsjett, stakes det ut en kurs for å gjøre Norge rusta til å gå inn i en framtid som nødvendigvis må være basert på fornybare energikilder. 35 4. grønt næringsliv 4.2. Grønt næringsliv i Norge – et hav av muligheter Fra Miljøpartiet De Grønne sitt alternative statsbudsjett for 2015 Norge har bedre forutsetninger for å skape vår egen framtid enn kanskje noe annet land. Vi har kunnskap, handlefrihet, trygghet og ressurser. De Grønne budsjetterer for å mobilisere denne endringskraften. Enkelte områder vil vi spesielt trekke fram: Fornybar energi, havvind, maritime næringer og bioøkonomi. Fornybar energi og energieffektivisering Takket være vannkraften har Norge i dag den høyeste andelen fornybar energiproduksjon i Europa. Samtidig sitter vi på kompetanse, økonomiske midler og store naturressurser. Det gir oss gode forutsetninger for videre storstilt teknologiog næringsutvikling og energieffektivisering. For å realisere dette potensialet må politikken rettes klarere inn mot teknologi- og næringsutvikling. Statkraft er i dag, som Statoil, et statlig kontrollert selskap, men i fornybarsektoren. Statkraft kan videreutvikles til et lokomotiv i fornybarsatsingen. Havvind - Norges fornybare offshoreeventyr? De Grønne vil utnytte Norges verdensledende kompetansemiljøer og store konkurransefortrinn innen offshoreteknologi til å starte det nye store havvindeventyret. Under dagens teknologinøytrale støtteregime for fornybar energi har Norge kun klart å få på plass to testmøller til havs. De rekordhøye investeringene i oljeindustrien er en forklaring på at forholdene er vanskelig for havvind. I vårt alternative statsbudsjett foreslår vi å etablere en målrettet satsing i Norge, som i løpet av få år bør være i samme skala som Mongstad-prosjektet. Flytende havvindkraft er i dag teknologisk modent til å settes i fullskala produksjon. For å realisere det enorme potensialet teknologien gir, er det imidlertid nødvendig å få ned kostnadene. Staten har en rolle gjennom å bidra til at teknologien tas i bruk, slik at den kan bli kommersielt lønnsom. De Grønne ønsker et todelt spor for å starte fullskala havvindproduksjon i Norge. Det første går ut på å bruke eierskapet i Statoil til å bestemme at selskapet skal bygge ut havvindinstallasjoner for å levere elektrisitet til egne plattformer. De samme gunstige skatte- og avskrivningsreglene som gis til oljeinstallasjoner, må gis til havvindinstallasjoner. 36 4. grønt næringsliv I tillegg foreslår vi en plan for å starte produksjon av havvindkraft både til forbruk på det norske fastlandet og eksport til kontinentet. Slik kan Norge bidra til Europas behov for energiomlegging og økt energisikkerhet. Den første delen av planen er å bruke 300 millioner kroner per år de neste tre årene. Dette til å finansiere mindre demonstrasjonsanlegg for å videreutvikle teknologien og gi en bedret kostnadseffektivitet. Den andre delen av planen går ut på å utlyse områder for kommersiell drift av en fullskala flytende vindpark. I denne fasen vil vi sette av to milliarder kroner til innmatingstariffer per år for å skape trygge rammevilkår og forutsigbarhet for investeringer. Dette er samme modell Tyskland har brukt til solkraft. Der falt kostnadene for solpaneler med 80 prosent mellom 2006 og 2012. Maritime muligheter Skipsfart er svært areal- og ressurseffektivt og har potensial til å sørge for at en stor andel av verdens transportbehov kan gjøres med nullutslipp. Norsk maritim næring ligger i front internasjonalt, når det gjelder teknologiutvikling. I en tid hvor verftsindustrien opplever fallende etterspørsel fra olje- og gassindustrien, er det spesielt viktig å legge til rette for at kompetanse og arbeidsressurser benyttes til andre formål. Det er bred enighet om at mer godstransport både i Norge og til utlandet skal flyttes til sjø. En helhetlig maritim satsing omfatter tiltak for å fremme sjøfart og nullutslippsfartøy i transportsystemet, samt virkemidler som støtter opp under teknologiutvikling og kommersialisering av nullutslippsteknologien. Bioøkonomi – ta våre rike ressurser i bruk Norge er rikt på naturressurser i havet, i skogen og i jordbruket. De Grønne ønsker en bærekraftig bruk av våre naturressurser, og en helhetlig satsing der biologiske fornybare ressurser er utgangspunktet for næringsutvikling og verdiskapning. Store gevinster kan hentes ut gjennom systematisk bruk av nye teknologier og helhetlig tilrettelegging for ny næringsdrift, med utgangspunkt i kunnskapen om hva våre naturressurser kan benyttes til kombinert med hva som er bærekraftig bruk. Dette kan for eksempel være utvikling av nye fôrressurser, nye anvendelser for cellulose og økt resirkulering gjennom satsinger på biogass. Ved å utnytte disse ressursene bedre enn i dag, kan vi utvikle nye arbeidsplasser, opprettholde konkurransekraft og øke den fornybare verdiskapningen. 37 5. landbruk og havbruk 5.1. TID FOR GRØNT LANDBRUK Kronikk på trykk i Nationen 25.05.14 av rasmus hansson og hilde opoku Norsk landbrukspolitikk har lenge ført til årlige nedleggelser av et stort antall bruk. Jordbruksareal går ut av drift, selvforsyningen synker og matsikkerheten svekkes. Med regjeringens tilbud i jordbruksoppgjøret vil norsk landbruk øke hastigheten mot stupet. Sylvi Listhaug har lagt opp til en rask industrialisering og sentralisering av næringa inspirert av land vi ikke kan sammenligne oss med topografisk og klimamessig, og som heller ikke har tar hensyn til miljø og dyrevelferd på den måten vi ønsker i Norge. Et tredje alternativ Diskusjonene mellom regjeringen og støttepartiene tyder på at Venstre og KrF kun vil kreve mindre justeringer i Listhaugs tilbud. En samlet økning på 100 til 200 millioner har vært antydet. Ambisjonsnivået er svært lavt sammenliknet med bøndenes krav som ligger 1, 3 milliarder høyere. Dermed står valget mellom borgerlig sjokkterapi og sosialistisk seigpining. Ingen av alternativene vil snu den negative utviklingen. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne legge frem et eget forslag for Stortinget. Vi vil sette lokal ressursbruk, miljø og dyrevelferd i sentrum. Der regjeringen vil favorisere store, sentraliserte bruk, framfor små og mellomstore vil vi snu opp ned på Listhaugs tilbud. Vi vil satse målrettet på de mindre og mel- lomstore brukene, og dermed sikre bosetting og utnyttelse av ressursene over hele landet. I Norge er vi avhengige av å bruke jorda der den er. For å få til det trenger vi en landbruksstruktur som er tilpasset norsk topografi. Sentralisering med alvorlige konsekvenser Listhaugs sentraliserte landbruk vil ikke kunne utnytte det spredte ressursgrunnlaget. Resultatet vil bli enda mer import av fôrråvarer, for eksempel soya fra Brasil. Samtidig vil Listhaugs ønske om større bruk tvinge norske bønder til å velge mellom å utvide driften eller legge ned bruket. De som velger å utvide må finansiere store nye investeringer, i et landbruk der lønnsomheten er lav. Det gjør det vanskelig for unge å ta over. Resultatet blir en fraflytta landsbygd, gjengrodd kulturlandskap og storbønder med gjeld opp under øra. Vårt alternativ vil bety betydelig bedre betingelser for bruk av utmark og lokale ressurser. Vårt utgangspunkt er at landbruksoppgjøret handler om langt mer enn bøndenes lommebøker. FNs klimapanel har slått fast at matproduksjonen vil falle som følge av klimaendringer, samtidig som befolkningen øker. Det er elementær logikk at alle land må ta i bruk sine egne jordbruksarealer. På sikt risikerer vi å kjøpe maten ut av 38 5. landbruk og havbruk munnen på grupper med lavere kjøpekraft fordi vi ikke har tatt oss råd til å holde vårt eget landbruk i hevd. Vi vil foreslå en rekke endringer som vil gi jordbrukspolitikken en ny kurs. Vårt forslag vil gi solid inntektsvekst for bøndene, samtidig som vi stiller tøffe grønne omstillingskrav til næringa. Vi setter dyrevelferd og miljø i sentrum, og foreslår konkrete grep som gjør det mer attraktivt å ta i bruk beiteressurser fremfor kraftfôr. Tilrettelegge for bærekraftig produksjon Videre må gjennomsnittsinntektene til bonden økes. Bøndene tjener i dag mye mindre enn sammenlignbare yrkesgrupper. For å tette dette gapet må en større del av bøndenes inntekter tas ut gjennom pris i markedet. I vårt forslag øker vi derfor prisene for både korn, melk, kjøtt og grønnsaker. Økt kornpris er De Grønnes viktigste verktøy for å motvirke utviklingen der norsk matproduksjon erstattes av import. Siden 1990 har 20 prosent av det norske kornarealet gått ut av produksjon. I løpet av 2000-tallet ble importen av kraftfôrråvarer dobla. Vår økning i kornprisen vil gjøre kornproduksjonen i Norge mer lønnsom og føre til at prisen på kraftfôret øker. Videre vil vi øke støtten til de som produserer gras og de som sender dyra sine på beite i utmarka. Slik legger vi til rette for produksjon av mat på en svært bærekraftig måte - ved å utnytte ressurser som ikke kan brukes til menneskemat - samtidig som vi opprettholder kulturlandskapet i norske bygder. Det er vilja det står på Med vårt forslag slår vi beina under to vedtatt sannheter i norsk jordbrukspolitikk: For det første at det ikke finnes alternativ til Senterpartiet og Fremskrittspartiet. For det andre at utviklingen med stadig flere nedlagte bruk og stadig mer jordbruksareal som går ut av drift er en naturlov. Et framtidig jordbruk der jorda brukes der den er, som produserer sunn og trygg mat, og som behandler husdyra på en god måte er mulig. Det handler bare om politisk vilje. Nå har Stortinget en historisk mulighet til å stake ut en ny kurs for norsk landbruk. Vi håper på bred støtte til et grønt landbruksoppgjør. 39 5. landbruk og havbruk 5.2. MDG Krever grønn omstilling i landbruket Artikkel på trykk i Nationen 28.04.14 av christiane jordheim larsen Landbruksminister Sylvi Listhaug må være villig til å betale det det koster å øke norsk matproduksjon basert på norske ressurser, mener Miljøpartiet De Grønne (MDG). I en politisk uttalelse, vedtatt under partiets landsmøte i Sandvika i Akershus i helgen, tar partiet til orde for en grønn tiltakspakke for norsk landbruk. Partiet krever blant annet en nullvisjon for tap av matjord, et mer effektivt tollvern for å gi bedre markedspriser for norske produkter og såkalt anstendige inntekter i landbruket. Kritiserer dyrevelferd I et annet vedtak går MDG til kamp mot import av pels, i tillegg til å fortsette kampen mot norsk pelsdyroppdrett. Partiet viser til at økt import av pels fra utlandet, hvor dyrevelferden kan være dårligere enn i Norge, ofte blir brukt som argument mot å avvikle næringen i Norge. «MDG vil minne om at det ikkje finst slike komparative studiar eller annan forsking som fastslår at dyrevelferda er betre på norske farmar», står det i uttalelsen. Nyvalgt nasjonal talskvinne Hilde Opoku sier til Nationen at MDG med sin landbrukspolitikk kan bygge bro mellom folk i by og land. Mange unge byfolk – Partiet består av mange urbane, unge folk som er veldig opptatt av mat- og landbrukspolitikk. Jeg tror vi kan binde sammen det som ofte er litt vanskelig i norsk politikk – det urbane og rurale – og danne en forståelse for hva det koster å produsere mat i Norge. Vi kan være en brobygger der, sier Opoku. – Vi må ha en grønn omstilling. Der kommer pels og dyrevelferd inn. Det kommer til å koste, og vi er villig til å legge inn de kostnadene, sier hun. – Gir deres motstand mot pelsindustri og mot en strengere rovdyrpolitikk dere et dilemma i møte med velgere fra landbrukssektoren? – Vi er ydmyke nok til å vite at rovdyr er et reelt problem for mange. Vi må komme i dialog med organisasjonene for å finne en balanse mellom de ulike interessene. Vi synes det er en god grunnholdning er å kikke utenfor landets grenser. Vi ville aldri sagt at land i Afrika bør kvitte seg med 40 5. landbruk og havbruk sine rovdyr for å redde avlingene. På samme måte må vi finne en sameksistens her, sier Opoku. Koster penger – Hva er din beskjed til landbruksministeren foran jordbruksforhandlingene? – Vår holdning er at vi skal ha et landbruk som er lønnsomt i Norge. Det koster nødvendigvis penger. Hadde vi sittet i forhandlingene, hadde tatt utgangspunkt i de kostnadene det har å drive landbruk så langt nord. Vår oppfordring til statsråden er at hun må ha et realistisk forhold til kostnadene. Vi må ha en produksjon i Norge som gjør at vi på sikt kan se for oss å bli selvberget. – Du synes ikke norsk mat er dyr? – Ikke om vi ser på hva vi bruker penger på. Det er mange lyster på budsjettet som kunne kuttes i stedet for det fundamentale – maten vi spiser. MDG slår fast i sitt vedtak at sunn matproduksjon, biologisk mangfold og etiske grenser rundt dyrehold er under sterkt press i Norge. Partiet mener folk må spise mindre kjøtt, at bruken av plantevernmidler må ned, og at prisen på kraftfôr ikke kan bli billigere enn gress og beite. 41 5. landbruk og havbruk 5.3. MAT HELLER ENN ASFALT OG BETONG Innlegg publisert digitalt av Samfunnsviter’n, 05.03.15 av hilde opoku og rasmus hansson Norge har ekstremt lite landbruksland, bare 2,9 prosent er dyrkbart. Allikevel er stadig mer jordbruksmark under angrep fordi det ofte ligger i rasktvoksende områder, og ofres til fordel for nye boliger og veier. Dette medfører en stadig økende import av matvarer til Norge, - i en verden der matressursene allerede er knappe og fort kan bli enda knappere gitt internasjonal uro, økende befolkning på kloden og klimaendringer. I går advarte tidligere statsminister Kåre Willoch mot bygging på dyrket mark. Høyre-nestoren åpner for en avgift som gjør det dyrere å legge beslag på dyrket mark. Dette bør Erna Solberg (H) og mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) lytte til. En slik avgift på dyrket mark vil gi en langt mer vettug pris på det som burde være det mest verdifulle arealet som finnes i Norge, nemlig det vi kan lage mat på. Matjord er en viktig beredskap for at vi faktisk skal kunne fortsette å bo i landet. I dag kan vi kun fø 40 prosent av vår egen befolkning. Siste landbruksmelding «Velkommen til bords» la imidlertid opp til en økning i matproduksjonen på 20 prosent de nærmeste 20 årene. Det er umulig å nå dette målet hvis vi skal fortsette å bygge ned matjord. Til valg på jordvern Når De Grønne nå stiller valglister til kommunestyrer over hele landet, vil jordvern være en svært viktig sak. I Norge, som i alle andre land, har folk besatt seg der de kunne skaffe seg mat og dyrka jord. Derfor er det de mest tettbefolkede områdene i landet som ofte har den beste matjorda. Dette er ofte de samme kommunene som opplever økt befolkningsvekst og økt press på å nedbygge matjord. Jordloven sier at «Dyrket jord ikke må brukes til formål som ikke tar sikte på jordbruksproduksjon. Dyrkbar jord må ikke disponerest slik at den ikke blir egnet til jordbruksproduksjon i framtida.» I praksis ser vi at kommunene stadig gir dispensasjon etter jordloven. I disse dager planlegger mange kommuner å bygge ned flere områder med noe av landets beste jordbruksjord til annen nærings- 42 5. landbruk og havbruk virksomhet. Ofringen av matjord for at Ikea skal få bygge ut er et grelt eksempel på at bevaring av matjord i kommunene fort viker til fordel for andre lokalpolitiske og nasjonale interesser. Kommunene tar jordbruksmark fordi det er billig. Det er lave erstatningssummer og billig å bygge på den. Det er summen av de små feltene som utbygges rundt omkring i kommunene som skaper det store tapet av jordbruksmark. De Grønne setter spørsmålstegn ved om kommunene kan styre erstatningsordningen for matjord selv. En nullvisjon for tap av matjord De Grønne står sammen fra kommune til Storting via fylke med en helhetlig politikk. Vi vil ha en nullvisjon for matjordtap i Norge. Alle partier sier de vil begrense matjordtapet. Men til tross for at det er bred enighet på Stortinget om å bevare matjorda, så blir den likevel med dagens regjering i spissen bygget ned i et skremmende tempo. Så lenge ingen partier sier stopp, vil tapet av matjord fortsette også i framtida. Enhver kan regne ut hvor en slik utvikling tilslutt fører oss. Sammenlagt i Norge ble 5.620 mål omdisponert fra landbruksjord til utbyggingsformål i 2013. Det tilsvarer 6–700 fotballbaner. Se til Sveits, Listhaug! Alpelandet Sveits har som Norge begrenset tilgang på matjord av god kvalitet. De har tatt konsekvensen av dette gjennom å verne 40% av matjorda. For å få bygge her stilles det blant annet krav om at: • • • • rosjektet skal være særlig viktig for P samfunnet. Den mest effektive arealutnyttelsen er undersøkt og vurderingene er etterprøvbare. Det ikke finnes alternativ arealutnyttelse. Man er forpliktet til å erstatte de tapte arealene fysisk. Vil det være urimelig å stille slik krav også i Norge, med tanke på at mye av vår beste matjord er i områder med økt befolkningsvekst? Dessverre er det foreløpig kun De Grønne som er villige til å faktisk stanse tapet av matjord. 43 5. landbruk og havbruk 5.4. Urban matproduskjon – en del av løsninga Publisert på Hilde Opokus blogg. av hilde opoku De Grønne går inn for at urban matproduksjon blir et eget satsingsområde, i tillegg til konvensjonell og økologisk matproduksjon. De gode erfaringene som nå spirer fram i Trondheim blant hobbydyrkere er et godt eksempel som kan overføres til andre steder i landet. Men det krever en lokal og nasjonal innsats. På sikt vil vi også ha profesjonelle bønder i byen. De Grønne i Trondheim har i alle år stått i bresjen for bevaring av matjord og grøntarealer i byen. Vi har også vært pådrivere for å sikre grønt drag og viltkorridorer, og vi har fått satt av arealer til parsellhager. Det er gledelig at tre sentrale byområder nå er reservert til slike formål. Etter flerårig iherdig innsats av bystyregruppa vår i Trondheim ser vi at den internasjonale trenden med urban matdyrking er i vinden som aldri før, og for alvor har fått grobunn også hos oss. Men dette er mer enn en hvilken som helst trend – det handler om matauk, klimatiltak og livskvalitet. I møte med de globale klimautfordringene, er fortetting i byer og tettsteder nødvendig. Urbant landbruk er klimasmart fordi det legger til rette for kortreist og effektiv matproduksjon. Videre vil en grønnere by bidra til bedre luftkvalitet, bedre overvannshåndtering, bruk av dyrkbart areal og økt biologisk mangfold. Kommunene må tilrettelegge På siste budsjett fikk vi satt av penger i til de første matdyrkingsprosjektene i byen. Nå kan interesserte lag og foreninger søke om midler fra en pott som i 2015 er på 500 000 kroner og som i 2016 økes til 1 million. Urbant landbruk er et viktig virkemiddel for lokalmiljø, helse og trivsel i byene. Ved å legge til rette for urban matproduksjon skapes gode læringsarenaer i lokalmiljøet og møteplasser på tvers av generasjoner og kulturer. Urbant landbruk karakteriseres av et mangfold av utøvere, produkter, arenaer, og formål, og kan utøves i alle byens rom. Satsingen på et innovativt urbant landbruk er et nødvendig ledd i en bærekraftig og grønn næringsutvikling. Samtidig kan satsing på urban matproduksjon bidra til rekruttering til det vikti- 44 5. landbruk og havbruk ge bondeyrket ved at befolkningen får kunnskap og interesse for å drive landbruk. Økt matbevissthet for mer livsglede Erfaringer med matdyrking vil også gjøre oss mer bevisste på hvor maten vi spiser kommer fra. Det har verdi i seg selv å følge maten fra et tidligere stadium enn fra hylla vi finner den i butikken. Den individ- og konkurranseorienterte vridningen vi stadig ser i alle deler av samfunnet; blant annet i skole, idrett og arbeidsliv, ønsker vi i Miljøpartiet De Grønne å motarbeide. Stress og press gjør stor skade på vår psykiske helse. Mer nærhet til naturen og til hverandre er begge viktige ingredienser i et sunnere samfunn med høyere livskvalitet, og urban matdyrking er et eksempel på hvordan disse kan kombineres – til fordel for alle. En helhetlig satsing på urbant landbruk Miljøpartiet De Grønne vil etablere egne kompetansesentre for urbant landbruk, i samarbeid med utdanningsinstitusjonene, FoU-miljøene og offentlig forvaltning. Vi ønsker også at arealregulering til urbant landbruk skal være en del av kommunens planarbeid og inngå i de lovpålagte retningslinjene for god byutvikling og helsefremmende lokalsamfunnsutvikling. Urbant landbruk må bli betraktet som en integrert del av byutviklingen. Dette innebærer at det øremerkes midler for nye og eksisterende urbane landbruksprosjekter, for eksempel parsell- og kolonihager, demonstrasjonshager og besøksgårder. Det urbane landbrukets rolle i opplæringen må styrkes, gjennom å videreutvikle skolehagen som en pedagogisk arena med øremerkede ressurser og personale. Vi vil jobbe for re-etablering og etablering av skolehager. Vi må dessuten ha flere tilpassede dyrkingsarealer i barnehager. For at flere skal kunne få interesse for dyrking, må vi sørge for at sikkert inntektsgrunnlag. Derfor går vi inn for å utvide støtteordningene for både gründervirksomhet og videreutvikling av småskalaprodusenter, gjennom gode incentivordninger. Vi vil også innføre innkjøpsavtaler for lokalproduserte matvarer i alle kommunale institusjoner og kantiner der mulig, slik at veien fra jorda til matbordene blir kortere. De siste årene har interessen for lokale jordbruksprodukter økt betraktelig. Dette er også god klimapolitikk. Til sist vil De Grønne jobbe for å få på plass en egen budsjettpost i statsbudsjettet for urban matproduksjon som både skal gi grunnlag for oppstart og drift. I Trondheim har åpninga for å få økonomisk støtte til urban dyrking blitt mottatt med stor entusiasme, blant annet av gjengen i Kneiken felleshage. Når De Grønne etter høstens valg er valgt inn i mange nye kommunestyrer rundt omkring i hele landet, kan våre representanter skape den samme muligheten i sine kommuner. Dette er bare starten, og vi har store ambisjoner: Vi har mat som et fokusområde nasjonalt så vel som lokalt, der urban dyrking står sentralt sammen med økologisk og konvensjonelt landbruk. Dette viser at vi mener alvor med vår nullvisjon for tap av matjord. 45 5. landbruk og havbruk 5.5. Miljøpartiet De Grønne vil ha pause i Oppdrettsveksten Publisert Lofotposten 9.4.2015 av merethe steine, miljøpartiet de grønnes 2.-kandidat i nordland I fjor eksporterte Norge sjømat for 69 milliarder kroner. Nordland er det største oppdrettsfylket i riket, og mange vil se næringen svelle enda mer, nesten til hvilken pris som helst. Spørsmålet er om det er forsvarlig. Mens villaksen kaster av seg de få lusene den måtte ha selv, på sin ferd opp elevene, er oppdrettslaksen plaget av lakselus i stor skala, med ulike skader og virusinfeksjoner. Dagens oppdrettsnæring er en utfordring for både fiskehelsen, klimaet i norske fjorder, og i siste instans kanskje også for folkehelsen. Derfor vil Miljøpartiet De grønne stanse all vekst i oppdrettsnæringen i tre år, for å gi fjordene et pusterom, og bransjen en sjanse til å rydde opp. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker (H) besøkte i mars i år Fiskeri- og Havbrukssnæringas Landsforening (FHL) og fikk mye applaus da hun uttalte at hun ønsket en femdobling i oppdrettsnæringen. Tenker man kun profitt er det kanskje lett å slutte seg til applausen, men ser man litt lengre enn til børsnoteringen, kan man lett få øye på mindre flatterende sider ved norsk oppdrettsnæring: Forskere uttalte nylig at næringen ikke kan vokse uten at man får bukt med utfordringene, og 20. mars i år meldte Marine Harvest, verdens største oppdrettsselskap, seg ut av FHL blant annet fordi de er lei av det ensidige vekstfokuset som regjerer der. Dyrevernsorganisasjoner reagerer på at fisk blir behandlet med den største disrespekt, selv om fisk, etter retten, er omfattet av dyrevernsloven som sier at dyr ikke skal lide i utrengsmål. Nordlaks sine tre oppdrettsanlegg er nå bekreftet rammet av ILA (infeksiøs lakseanemi), og i slutten av forrige måned ble sei funnet med magen full av pellets beregnet på oppdrettslaks, ei halv mil unna et anlegg på Vestlandet. Ingenting kan ses isolert fra sine omgivelser, heller ikke et oppdrettsanlegg. 46 5. landbruk og havbruk Norsk laks lider, norske fjorder lider, og mange forskere mener man bør begrense inntaket av norsk oppdrettslaks, da man ikke kan garantere for sunnhetsgehalten. Ønsker man så å spise villaks, for å sikre kvaliteten, er det heller ikke så sikkert at det er villaks man får når man kaster ut snøret. For oppdrettslaks er ofte på rømmen, forståelig nok. På sin ferd besmitter den norsk villaks med sykdom og lus, og den bidrar til degenerering av villaksstammen gjennom å gyte sammen med den. Listen over hva som er galt i norsk oppdrettsnæring er lang og omfatter hard medisinering, antibiotikaresistens, virusinfeksjoner, indre blødninger, luseplager, stygge sår på fisken etter hardhendt lusebehandling, rømming og store miljøødeleggende utslipp. Aspakers forslag om en trafikklysordning som skal regulere oppdrettsnæringen vil bare fungere dersom lysene er riktig innstilt, og tar hensyn til flere viktige parametere før de skifter til grønn laks. Lakselusa er i fokus når oppdrettsnæringa skal debatteres, og selv om lusa er plagsom og levende nok, er den bare et symptom på en mer dyptgripende ubalanse i bransjen, noe stortingspolitikerne forhåpentligvis tar innover seg når de nå behandler Stortingsmelding 16 - den såkalte «Havbruksmeldingen», i Nærings- og fiskeridepartementet (høringen starter 28. april. ) Miljøpartiet De grønne ønsker en ansvarlig forvaltning av naturressursene som sikrer klima, miljø, dyrevelferd og folkehelse; ikke bare fra måltid til måltid, men inn i den uoverskuelige framtiden. Norsk oppdrettsnæring har siden 1980 økt produksjonen fra 4000 tonn til fjorårets produksjon på over 1, 2 millioner tonn. Det er en suksesshistorie som kan bejubles, men som også har påført klimaet langs kysten store belastningslidelser. Fra et grønt synspunkt lyser det rødt for norsk oppdrettsnæring. Derfor foreslår vi en livgivende pause. På den måten får fjordene en pause fra videre vekst, og næringen får tid og rom til å rydde opp i problemene rundt lus, rømming, forurensning og dyrevelferd. 47 5. landbruk og havbruk 5.6. Hva er viktig i matpolitikken? av Hilde Opoku Sunn og god mat som er produsert på en miljø- og dyrevennlig måte er viktig for de aller fleste. Likevel konkurrerer norske dagligvarekjeder først og fremst om hvem som kan tilby de laveste prisene. I en meningsmåling nylig publisert av Ipsos på oppdrag av tankesmien Agenda og AgriAnalyse, uttrykker over 90 prosent et ønske om at vi skal fortsette å produsere mat her hjemme. Samtidig er de viktigste kriteriene for den jevne forbrukeren at maten skal både være billigst mulig, og trygg. Det er kanskje ikke så overraskende at pris er en viktig faktor. Men tatt i betraktning at hver femte handlepose havner i søpla, er det tydeligvis en jobb å gjøre når det gjelder forbruksholdninger, og vår oppfatning av hva matvaresikkerhet og ansvarlig matproduksjon innebærer. Er vi flinke nok til å takke for maten? Selv om nordmenn har stort fokus på mat, er bevisstheten lav når det gjelder matens verdi, hvor maten kommer fra og hvordan den er produsert. Det avdekkes stadig uansvarlige forhold i norsk kjøttproduksjon. Dyr blir ansett som en råvare, og blir behandlet deretter. Kjøttvarer “dumpes” for å tiltrekke seg kunder. Ofte går pris på bekostning av kvalitet og dyrevelferd. Vi må snu retningen Norge bruker rundt 20 milliarder kroner i året på direkte og indirekte støtte til landbruket. Til tross for dette, har antallet bruk sunket fra 200.000 til 43.000 de siste 60 årene. Landbrukets andel av sysselsettingen nærmer seg null. De Grønne ønsker å snu retningen i landbrukspolitikken, som i dag med full hensikt gjør det lønnsomt med storskalaproduksjon på bekostning av kvalitet og lokal kunnskap. Vi trenger ikke billigere og mer kjøtt, men bedre matkvalitet og dyrevelferd. I Norge har vi råd til å betale mer for landbruksprodukter, spesielt om vi slutter å kaste så mye mat som vi gjør. For å sikre trygg mat og samtidig ta vårt ansvar for norsk matproduksjon må vi sikre mat produsert på norske ressurser, med høyere krav til dyrevelferd, og bonden får lønna som fortjent. Matvareproduksjon og -konsum er et sammensatt tema. Alt henger sammen: matkvalitet, sysselsetting, utviklingen i landbruksnæringen, folkehelse og dyrevelferd. Derfor er det viktig å tilby helhet- 48 5. landbruk og havbruk lige løsninger, som ser på alle ledd i næringen og distribusjonen. En grønn matpolitikk De Grønne mener at Staten må gi en konsistent og god matopplysning som baserer seg på statlige kostholdssråd, miljøhensyn og opplysning om dyrevelferd. Stortinget bør revurdere dagens lovverk som gjør at staten gjennom de såkalte opplysningskontorene (f.eks. matprat.no) bidrar til stadig mer reklame for kjøtt, egg og meieriprodukter – stikk i strid med både helsemyndighetenes kostholdsråd og klima- og miljøhensyn. Fordi inntektene til opplysningskontorene er øremerket produksjonen er dagens ordning slik at jo mer kjøtt som blir solgt, desto mer penger spyttes inn i kjøttreklame. De Grønne vil istedenfor beskatte produkter som gir økt fare for sykdommer som overvekt, kreft, og livstruende eller trivselsnedsettende sykdommer. Dette koster ikke bare på det personlige planet – det går utover folkehelsa og livskvalitet, og påfører samfunnet som fenomen store behandlingskostnader. Derfor foreslår vi å fjerne moms på frukt og grønt, samtidig som vi øker avgiftene på varer som kjøtt, sukker og tobakk. De Grønne foreslår tiltak for å styrke dyrevelferd, helsegevinst og miljøstandard i alle ledd i matproduksjonen. Vi vil også innføre betydelige avgiftsendringer sammen med mer informasjon og tiltak for praktisk kunnskap, matglede og møteplasser mellom produsent og forbruker. I tillegg ønsker vi å utrede et uavhengig dyretilsyn, som ikke er underordnet mattilsynet slik det er i dag. Vi mener dette er veien å gå om vi skal sikre trygg mat for forbrukerne, norske bønders livsgrunnlag, og bidra til større livskvalitet for både dyr og mennesker. 49 6. grønn by og tettstedspolitikk 6.1. Oslo: grønn og kompakt, eller bare kompakt? av lillian bredal eriksen, listekandidat for miljøpartiet de grønne i oslo og harald nissen, bystyrerepresentant for miljøpartiet de grønne i oslo En kompakt by skal være både klimavennlig og bærekraftig. De siste 25 årene har det imidlertid vært til dels store konflikter mellom fortettingspolitikken og ønsket om å bevare byens grøntområder. For at Oslo skal bli en internasjonalt ledende miljøby, må det derfor tas politiske grep som sikrer byens grøntareal. Kompakt byutvikling Kompakt byutvikling har vært en dominerende byutviklingsstrategi for Oslo siden 1990. Den brede oppslutningen skyldes blant annet den kompakte byens intensjon om bærekraftighet, både i økonomisk, sosial og miljømessig forstand. Argumentet er at i en fortettet by, vil innbyggerne bo mer arealeffektivt og dermed bruke mindre energi på oppvarming. Samtidig bor folk flest nærmere egen arbeidsplass, butikker og kulturtilbud, noe som skal føre til mindre transportbehov. En satsing på kollektivtransport, sykkel og gange står som et premiss for den fortettede byen. Et sentralt kompromiss er også at byen skulle fortettes samtidig som grøntområdene skulle bevares. Den kompakte byen som en bærekraftig byutviklingsstrategi er med disse premissene noe Miljøpartiet De Grønne har støttet opp om. De senere års fortettingsstrategi viser imidlertid at det til tross for intensjonen om å bevare grøntarealene har vært et stort tap av grøntområder og biologiskmangfold i Oslo. Grøntarealer forsvinner De siste 25 årene har det ifølge forskere (Halvorsen Thorén 2007) i Oslo forsvunnet grøntarealer tilvarende mer enn 640 fotballbaner (for perioden 1997-2006,). Med et så stort tap av grøntarealer, synes kompromisset om at byen skal fortettes samtidig som grøntområder skal bevares, delvis brutt. Dette til tross for at en styrking av det blågrønne preget, forvaltning av biologisk mangfold og bedre tilgang til grøntområder, er et overordnet mål for Oslo. I følge høringsutkastet til ny kommuneplan, skal det de neste 15 årene bygges over 100 000 boliger, hvorav 60 000 av dem i indre by. En slik fortetting kan føre til et fortsatt høyt tap av grøntområder dersom det ikke tas politiske grep. Hvem bestemmer byutviklingen? I den kompakte byen sier det seg selv at det er stor konkurranse om arealene. Derfor er det 50 6. grønn by og tettstedspolitikk for møteplasser eller steder hvor folk kan nyte å være ute. Høyhusene er bygget og lagt slik at det mellom bygningene er svært vindfullt. Byen og miljøet ville ha kommet mye bedre ut ved å bygge mindre tett og ved å etablere en park tilknyttet høyhusene. viktig å ta i bruk de styringsverktøyene, planene og retningslinjene som Oslo kommune og politikerne har til rådighet for å sikre balanse mellom utbygging og bevaring av grøntstruktur svært viktige. Oslo har de siste tiårene hatt et betydelig innslag av privat planlegging og investering. Markedsmessige prinsipper og reduksjon av offentlige reguleringer ble innført allerede i 1985. I dag er nesten alle detaljreguleringer private, noe som gir private aktører en nøkkelrolle i byutviklingen (Sandkjær Hansen et.al. 2015). Politiske grep Politikere skal forvalte byens ressurser for nåværende og kommende generasjoner. Som politikere plikter vi derfor å benytte virkemidler som bidrar til at vi når dette målet. Normsetting for utearealer tilknyttet skoler, barnehager og fellesareal i boligbebyggelse er ett av virkemidlene som kan benyttes. I Oslo foreligger det ingen normkrav for slike områder etter at normen for uteoppholdsareal i barnehager ble fjernet i 2006. Slike normer ville sikre en mer forutsigbar utvikling for grøntarealer knyttet til barns hverdag. Kommunens rolle er først og fremst å utarbeide visjoner og langsiktige målsettinger som nedfelles i strategier og i samfunns- og arealdelplanene i kommuneplanen. Det politiske nivået har riktignok den endelige beslutningsmyndighet, men kommer ofte for sent inn i planprosessene når mange av premissene er lagt. Utbyggernes interesser og deres kunnskap og evne til å styre planprosesser, preger derfor byutviklingen. Gjennom en slik styringsmodell har grøntarealer og helhetlig planlegging ofte kommet til kort til fordel for utbyggernes økonomiske gevinst. Miljøpartiet De Grønne vil at lokaleadministrasjonen og politikere må ta en tydligere rolle i byutviklingen. Politikerne må sette klarere rammer for markedsaktørene slik at det sikres en forutsigbarhet for at viktige bykvaliteter, deriblant grøntarealer ivaretas. Den kompakte, klimavennlige byen? Bjørvika og Tjuvholmen er eksempler på nye fortettingsprosjekter hvor den tette byen har gått på bekostning av grøntarealer. Tyler Brulé, redaktøren i Monocle som kårer verdens beste byer, sa dette om fjordbyen i D2: «Jeg er overrasket over utviklingen langs sjøsiden. Hvis du betrakter den fra en båt, ser du bare en vegg av arkitektur, absolutt ikke noe grønt. Du går fra vann til sjøside til bygninger». I Bjørvika og Tjuvholmen er det ikke lagt til rette Et annet virkemiddel er gjeninnføring av kommunens grøntplan for Oslo. Forslaget til ny grøntplan, som lå klar til behandling i 2010 er enda ikke behandlet i Oslo bystyre. I høringsutkastet til ny kommuneplan, har Oslo kommune heller valgt å innlemme grøntplanen i kommuneplanen, noe som svekker forutsigbarheten og ivaretakelsen av grøntarealene. Et tredje virkemiddel er å innføre blågrønn arealfaktor, en sjekkliste for grønne kvaliteter ved nybygg eller rehabilitering som kan bidra til å skape bedre betingelser for biologisk mangfold også på privat grunn. For at Oslo ikke skal bli grå og kompakt, men grønn og kompakt, må derfor politikerne ta grep. Som politikere for Miljøpartiet De Grønne vil vi være de fremste talspersoner for å innføre styringsverktøy som kan sikre den grønne, kompakte og trivelige byen. Referanse: Gro Sandkjær Hanssen, Hege Hofstad og Inger-Lise Saglie (red, 2015), Kompakt byutvikling – muligheter og utfordringer. 51 6. grønn by og tettstedspolitikk 6.2. Trivselsskapende byrom av lan marie nguyen berg Selvig, Sirowy og Hanssen fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Norsk institutt for by-og regionforskning løfter en viktig debatt i sin kronikk i Aftenposten 9. mai. De peker på at torg og møteplasser blir stadig mer privatisert og at dette utgjør en demokratisk utfordring. I Miljøpartiet de Grønne mener vi at offentlige byrom og grøntarealer er fellesrom for alle byens innbyggere. Samfunnet bør ikke godta at private aktører skal spise seg inn på byens fellesrom og kommersialisere allmenninger. bør ikke være opp til kjøpekraft og kjøpelyst om man får oppfylt basale behov. På landsmøtet til Miljøpartiet De Grønne helgen 8.-10. mai vedtok vi å jobbe for å gi byen tilbake til innbyggerne og å gjøre byrom og parker til trivelige allmenninger. Vi ønsker oss reklamefrie rom i byen, med minst mulig lyd- og lysforurensning. Offentlige byrom og grøntarealer bør være gode, sosiale og tilgjengelige for alle, uavhengig av alder og økonomiske og fysiske forutsetninger. Vi mener derfor det er nødvendig at byene har gratis sitteplasser, drikkefontener og toaletter. Det Areal er en begrenset ressurs i byene våre. Vil vil gjøre våre offentlige rom bedre ved å gi mer plass til mennesker, og mindre plass til parkering, bilveier, og reklame. Byen er for alle! Innbyggerne skal ha et sted å møtes og trives, uten visuell støy og kjøpepress. Offentlige rom skal være mer enn markedsplasser og grå gjennomfartsårer. Vi oppfordrer de andre partiene om å støtte Miljøpartiet De Grønne i vårt arbeid for å ta byene tilbake og skape menneskevennlige offentlige rom. Trivelsskapende steder kjennetegnes ved at det offentlige rom tilpasses innbyggerne, ikke omvendt. Det er bakvendt at kollektivtransport og bysykler skal måtte finansieres av reklame, som har som formål å øke forbruket vårt. Oslo har begynt å gjøre seg avhengige av reklamefinansiering av offentlige fellesgoder. Vi ønsker at slik reklamefinansering skal fases ut. 52 6. grønn by og tettstedspolitikk 6.3. FEILSTILTE PRODUKTIVITETSMÅL GIR FEILSLÅTT AREALPOLITIKK Innlegg på trykk i Adresseavisen 31.03.15 av vegard bilsbak 4. kandidat i trondheim og hilde opoku “Hvor godt vi lykkes med å holde produktivitetsveksten oppe, vil være avgjørende for velstandsutviklingen i Norge i tiårene fremover.” Dette sa Siv Jensen da Ratsø-utvalget leverte sin første rapport 10. februar. Bystyret fulgte på torsdag opp med å vedta at detaljvarehandelen påTiller kan øke sitt areal med 40 000 kvm, og at Trondheim skal få en godsterminal som legger 60% vekst til grunn for sitt arealbehov. Da den amerikanske økonomen Jeremy Rifkin, forfatter av boka “The Third Industrial Revolution”, nylig innledet på Lerchendalkonferansen i Trondheim pekte han på at endrede forutsetninger som følge av teknologiutvikling vil ha massive konsekvenser dersom vi ikke tilpasser økonomien til virkeligheta. Rifkin sitt konkrete råd til Norge er: la olja ligge og sats på ei grønnere framtid! Onsdag kunne en i P2 høre om Stiftelsen för Strategisk Forskning som har lansert rapporten “Vartannat jobb automatiserast inom 20 år” - en tittel som taler for seg. Et par dager før omtalte E24 en svensk professor som lanserer totimersdagen som svar på teknologiutviklinga. Kjell G. Salvanes i Ratsø-utvalget ser ikke for seg dette og peker på at med mer penger vil folk “[..] ha bedre hytter, fem par ski og andre tjenester. Og det må noen produsere [...]. I boka “Robots will steal your job - but that’s ok”, skildrer Federico Pistono imidlertid hvordan eksponensiell vekst innen teknologi snart kan gjøre menneskelig arbeidskraft overflødig. Han argumenterer for at dersom vi legger til rette for ei slik utvikling kan framtida se lys ut for oss alle. Den dominerende oppfatningen er at velstandsutvikling handler om at produktivitetsvekst blir omsatt til økonomisk vekst og videre til velferd gjennom økende BNP. De økologiske økonome- 53 6. grønn by og tettstedspolitikk ne Herman Daly og Joshua Farley har vist hvordan en indikator mer direkte knyttet til velferd, GPI (Genuine Progress Indicator), og BNP i vesten følger hverandre fram til 80-talet før GPI flater ut mens BNP fortsetter å vokse - det femte skiparet gir ikke samme økning i velferd som par nummer fire. Økologiske økonomer har lansert begrepet overutvikla land for å skildre fasen der økonomisk vekst og vekst i velferd har skilt lag. Vår egen kropp gir en fin analogi (fra prof. Ove Jakobsen): i 20 år er kvantitativ vekst bra og viktig, men etter det er det kvalitativ vekst som gjelder - som for eksempel mental utvikling. Vedvarende fysisk vekst er vanligvis et sykdomstegn som overvekt eller kreft. Slik kan vi også forstådagens rådende økonomiske vekstfilosofi som er basert på et begrensa ressursuttak fra naturen. Økologiske økonomer har lansert begrepet overutvikla land for å skildre fasen der økonomisk vekst og vekst i velferd har skilt lag. Vår egen kropp gir en fin analogi (fra professor Ove Jakobsen): i 20 år er kvantitativ vekst bra og viktig, men etter det er det kvalitativ vekst som gjelder - mental utvikling. Vedvarande fysisk vekst kommer ofte av overvekt eller kreft. Slik kan vi også forstå dagens økonomi basert på ressursuttak fra naturen. Vi står ved et veiskille - tar vi konsekvensene av den brutte koblinga mellom økonomisk vekst og velferd, eller lukker vi øynene og fortsetter som før? I går stilte Trondheim bystyre seg bak et høringssvar for bygging av ny godsterminal som vil doble nåværende kapasitet. Bystyret vedtok også en ny reguleringsplan for Tiller som åpner for ei dobling av areal til detaljhandel. Vi nordmenn forbruker i snitt ressurser tilsvarande bæreevna til tre jordkloder; planlagt økning i godskapasitet vil øke det til fem jordkloder innen 2040. Et bærekraftig forbruk - per definisjon tilsvarende bæreevna til én klode – vil redusere transportbehovet til Trondheim med 100%. En bør kanskje tenke om kjøpesenter som stadig flere gjør om oljenæringa - heller enn nye kvadratmeter til kjøpesenter bør vi vurdere å utfase dem innen 20 år? 54 6. grønn by og tettstedspolitikk 6.4. Vi må snu transport hierarkiet av miljøpartiet de grønne Å redusere klimagassutslippene fra transport er et av de viktigste klimatiltakene vi kan gjøre i Norge. Biltrafikk er også en viktig kilde til svevestøvproblematikk I flere av våre byer, og i tilegg beslaglegger dagens biltransport store arealer som kan utnyttes til bedre formål. Derfor vil Miljøpartiet De Grønne snu transporthierarkiet. Vi vil prioritere gang og sykkelveier og kollektivtransport før bil. Den gjenværende bilparken vil vi elektrifiseres. Transport står for 32 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge. Utslippene I sektoren har økt med 10 prosent de siste ti årene. Dette henger sammen med den økonomiske veksten og befolkningsutviklingen. Økonomisk vekst gir større etterspørsel både for person- og godstransport. Utslipp fra veitrafikk er den største transportutslippskilden. Dette ønsker Miljøpartiet De Grønne å gjøre noe med. Det er beklagelig at regjeringen og de fleste andre partier fortsetter å investerer langt mer i vei enn i tog. Bilene okkuperer mesteparten av veieene og bare en prosent er nullutslippsbiler. Syklende og gående må vike. Mål om å overføre gods fra vei til båt oppfylles ikke. Fossibilene er støyende, forurenser lufta og fører til helse- og trivselsutfordringer i byer og tettsteder. Klimagassutslipp har økt med ti prosent de siste femten årene, stikk i strid med klimaforliket. De Grønne er det eneste partiet som faktisk prioriterer gang og sykkelveier, og kollektivutbygging – samtidig som vi prioriterer ned veiutbygging. Vi kutter 3,7 mrd. til investeringer i nye veier og til flyplasser og bruker pengene på grønn transport. Vi ønsker en omstilling i samferdselssektoren som generer flere bedre og tryggere gang og sykkelveier, et moderne, hurtig og forutsigbart togtilbud og en kollektivtrafikk som generelt oppfyller behovene til folk, både i byene og i utkantstrøk. Dette gjør vi gjennom å satse på bymiljøpakker og støtte til kollektivløsninger i distriktene. Vi har ikke råd til å gjøre alt. Selv etter budsjettforliket med KrF og Venstre, øker veibevilgningene mer enn jernbanebevilgningene neste år. Når nye veier bygges, blir folk vant til å kjøre bil, 55 6. grønn by og tettstedspolitikk og det gjør det vanskeligere å få folk til å endre reisevaner. Derfor går vi inn for at helheten i ny veibygging og veiforbedringer ikke skal være kapasitetsøkende. Vårt mål er å gjøre kollektivtransporten så konkurransedyktig at folk velger å la bilen stå. Samtidig reverserer vi regjeringens klimafiendtlige avgiftskutt på biler og drivstoff, og bruker det i stedet til el-biler, ladestasjoner og sykler. For De Grønne er det viktig at det skal være både effektivt og økonomisk å velge grønn og kollektiv transport, framfor å bidra til fortsatt forurensning og klimagassutslipp gjennom den fossile personbilismen. Men vi skal ikke fjerne veiene, vi beholder solide midler til vedlikehold, sikkerhet, og fullføring av planlagte veier. Pengene vi sparer går til grønn transport og styrking av grønne transportmidler. Dette er veien vi staker ut for å endre transporten i en utslippsfri retning og for å utvikle mere menneskevennlige byer og tettseteder rundt om i landet. 56 7. grønn omsorg og sosialpolitikk 7.1. EN GRØNN TRÅD GJENNOM ELDREOMSORGEN Innlegg publisert på mdg.no 27.03.2015 av hilde opoku Hos Miljøpartiet De Grønne står økt livskvalitet sentralt. Løsriver vi oss fra stram sektortenkning og forestillinger om en passiv alderdom på tampen av livet, skal det ikke mye til for å øke trivselsfaktoren for langt flere. De Grønne vil samarbeide på tvers av generasjoner og organisasjoner, og utforme framtidens eldreomsorg med grønne virkemidler. Et hovedmål for De Grønne er at flest mulig skal få økt opplevelse av livskvalitet, også eldre. Hva som oppleves som livskvalitet vil variere fra person til person, men noen fellesbehov går igjen hos de fleste. Arne Næss har laget en trivselsformel hvor glød i andre potens opphever både psykiske- og fysiske lidelser og gir opplevelse av trivsel. Har vi mange nok trivselsøyeblikk nærmer vi oss livskvalitet. En grønn tråd I vårt perspektiv går det en grønn tråd gjennom alle velferdstjenestene hvor et godt psykososialt miljø, møte mellom generasjoner, frisk luft og nærhet til natur og dyr står sentralt. Vi ønsker oss ikke tilbake til fortida, men ser at vi kan hente mange løsninger for framtida ved å hente inspirasjon fra ulike organisasjoner og stiftelser. Gjennom bevisst by- og tettstedsutvikling kan vi gjøre enkle grep. For eksempel kan vi velge å legge sykehjem og barnehager ved siden av hverandre; eller vi kan bygge boliger slik de har planlagt i klimanøytral bydel på Brøset, hvor måltider deles i fellesskap og hvor folk møtes på tvers av generasjoner; vi kan også binde områder av en større by sammen rundt en parsellhage hvor alle kan bidra med sitt. I Oslo har Eriksen og Skajaa arkitekter et prosjekt i Hausmannsgate hvor samme tankegangen ligger til grunn, ved å skape sosialt bomiljø, der badene fra hver enkelt leilighet fjernes til fordel for et stort felles område for hygiene og velvære med fasiliteter langt utover størrelsen til de relativt små leilighetene ville tillate. Livsglede for Eldre Under De Grønnes Landsstyremøte i mars (2015) hadde vi besøk av leder for tjenesteutvikling i Stiftelsen Livsglede for Eldre (LFE), Sigrid 57 7. grønn omsorg og sosialpolitikk Seppola, som også er økologisk agronom og sykepleier. LFE er en sosial velferdsorganisasjon som arbeider for at alle eldre skal ha en god og meningsfull hverdag. Livsglede for Eldre er en folkehelseorganisasjon. Det ligger i navnet at de har fokus på de eldre, men jobber mye med alle aldersgrupper. De har barnehager, ungdomsskoler, videregående skoler, høyskoler, frivillige i alle aldre og ikke minst jobber de med de ansatte på sykehjem. Kjernevirksomheten er tuftet på de psykososiale behovene hos mennesket. Generasjoner kobles sammen. Stiftelsen er delt opp i tre områder: Frivillighet, utdanning og tjenesteutvikling. Nye former for frivillighet må brukes for å få til et bærekraftig samfunn. Dette er også et god modell for hvordan grønn omsorg kan se ut i praksis. Sats på sansehager Årstidene er svært viktige å ta vare på for oss mennesker. I Norge er det forbundet med tradisjoner og opplevelser. Det er i naturen vi får kontakt med årstidene, og vi kan se hva som vokser og skal høstes til enhver tid. Det finnes sansehager på hvert sykehjem, men blir ofte ikke brukt. De Grønne ønsker derfor å satse mer på sansehager, og ta tilbake årstidene. Dette kan både skape gode uterom og ikke minst nye former for samvære, slik som på St. Paulus sykehjem i Oslo hvor initiativtaker Anniken Rustad Jøssund kunne fortelle De Grønne landsstyret hvordan blant annet hønene i hagen hadde erstattet TVn, folk gikk ut og satte seg for å se på hønene heller enn å sitte inne for seg selv. Utbytte gjennom dugnad LFE har laget et system for ivaretakelse av frivillige som kommer inn på sykehjemmet og dette er avgjørende når det kommer barnehager og skoleelever inn. Vi vet at det nok ikke blir mulig å øke bemanningen i sykehjem i årene fremover. Derfor må vi få til dugnadsånden i kommunen satt i system, og vise hvordan begge ulike aktører kan få utbytte. Elever og barnehagebarn kan lære respekt for eldre, og de eldre bidrar med identitet og røtter til de unge. Livsglede for Eldre og De Grønne har felles mål om å utnytte eksisterende ordninger og styrke der det trengs. Typiske eksempler her er utvikling av kvalitetssystemene på sykehjem som berører psykisk, fysisk, kulturelle og åndelige behov hos pasienten. De Grønne er opptatt av å se hele mennesket. Det må også da være et system for å ivareta de psykososiale behovene slik LFE gjør. 58 7. grønn omsorg og sosialpolitikk 7.2. EN MÅLSTYRT SYSTEMSVIKT I NAV Publisert på nyemeninger.no 16.04.15 av lillian bredal eriksen, oslo mdg og hilde opoku NAV- direktør Joakim Lystad ble i forrige uke ble avskjediget av arbeids- og sosialminister Robert Eriksson. For få i arbeid og for høyt pengebruk på IT- konsulenttjenester var begrunnelsen. Vi mener det er symptomer, ikke diagnosen. Feil diagnose med etterfølgende feilmedisinering er livsfarlig ved systemsvikt. Hva om Eriksson tar feil? Hva om det ikke er lederen, Lystad, men målstyringsmodellen, New Public Management og hvordan denne utføres i NAV, det er noe galt med? For Samtidig med innføringen av NAV i 2006, ble målstyring innført som styringsform. Gjennom målstyring skulle ledelsen oppnå bedre styringskontroll, sikrere bedre beslutningsgrunnlag, effektivisere og ansvarliggjøre medarbeidere og brukere. Selve navet i målstyringen var IT- systemet. Gjennom nye datasystemer skulle NAV oppnå resultatmåling og kontroll, sikre god ledelse og resultater. ”Nå trenger NAV en leder med lederkompentanse. Organisasjonen har brukt for mye penger på IT og mistet a’en i NAV”, sier Eriksson i forbindelse med Lystad sin avgang. Overforbruk på IT og lav måloppnåelse stemmer nok, men det er neppe en avsettelse av lederen alene som løser problemet. Erikssons tolkning av årsaksforholdene er å bite seg selv i halen. Målstyring som organisasjonsform legger premisser både for lederskap, arbeidsform og kommunikasjon og dermed også resultatene. Lederen opptrer ikke i et vakuum, men må i stor grad opptre slik organisasjonsformen krever. Hvor tok A’en veien? En organisasjonsform som har behandlet førstelinjetjenesten – de som møter brukerne - som ei melkeku for resultatoppnåelse uten tilstrekkelig tilførsel av næring i form av kompetanse og ressurser, kan ikke forventes å oppnå gode resultater. 59 7. grønn omsorg og sosialpolitikk Man skulle forvente at det ved en reform ble investert i førtstelinjetjenesten. Istedenfor ble ressurser trukket ut av førstelinjetjenesten og oppover i systemet. Dette var planen allerede før Lystad tiltrådte i stillingen som Direktør. Som et resultat av effektiviseringsstrategien med færre ressurser og ansatte i førstelinjetjenesten, antok NAV etterhvert formen som en omvendt pyramide med mange på toppen og få i møtet med brukeren. Med større rapporterings- og registreringskrav ble stadig mer av veilderenes tid borte fra brukeren. Hierarkisk styringsmodell uten fotfeste i organisasjonen I tillegg var NAV et hierarkisk styringssystem. Informasjon gikk ovenfra og ned, blant annet gjennom målekortet. En slik hierarkisk kommunikasjonsform gjorde at ledelsen i liten grad lyttet til førstelinjetjenestens behov og forslag til forbedringer. I stedet ble informasjon formidlet ovenfra fra leder i form av resultatsmålinger, eller beordringer om å endre arbeidsoppgaver eller ar- beidsmetoder. Det fantes knapt kommunikasjonskanaler som gikk nedenfra og opp i organisasjonen. Med en ledelse som ikke kjente behovene til sine ansatte, ble opplæringen og løsningene ofte feil. Slik ble førstelinjetjenesten gradvis utarmet og A’en i navet forsvant. For NAV er motiverte og dyktige medarbeidere viktigere enn en overdimensjonert byråkrati med stadig nye fancy IT- løsninger. Et organisasjonssystem som ikke evner å fange opp sine ansattes behov, men som styrer med hard hånd, kan lett lide av systemsvikt. En arbeids og velferdstjeneste som ikke har tid til å møte sine brukere, er dømt til å mislykkes. De dårlige resultatene er derfor et målstyrt systemsvik som ikke kan løses ved ansettelse av en ny leder alene. Skal NAV lykkes må behovene til menneskene som trenger bistand settes i sentrum av aktiviteten, ikke måloppnåelsessystemet. Det forutsetter at tyngdepunktet flyttes fram til en lyttende, kompetent og autonom førstelinjetjeneste med et stort utvalg verktøy i verktøkassen sin og støtte i ledelsen. 60 7. grønn omsorg og sosialpolitikk 7.3. SOLBERG UTEN KONTAKT MED VIRKELIGHETEN Innlegg publisert på oslo.mdg.no 27.03.15 av shoaib sultan, ordførerkandidat oslo Dette var uken da vår statsminister omsider tok steget helt ut av den virkeligheten de fleste av oss lever i. Vi er vant til å høre hvor sunt det er med norsk olje, hvor lite vår oljesmurte økonomi har med klimaendringene å gjøre, og at å fortsette akkurat som før er forenlig med å kutte i klimagassutslippene – og så videre. Solberg ute av takt Det var imidlertid på et annet felt Erna Solberg denne uken beviste at hun virkelig er helt ute av takt med den norske samtiden, da hun til Aftenposten uttalte at “Norge har et veldig vellykket boligmarked som gir oss store, viktige velferdsvirkninger”. Dette er virkeligheten: Vi har et boligmarked hvor unge, single, nyutdannede og generelt folk med lav til middels inntekt ikke har sjanse til å kjøpe sin egen bolig. Kun de med høye inntekter eller arv har muligheten til å kjøpe seg bolig i de store byene i Norge, og verst er det i Oslo og Stavanger. Da er det knapt til å tro at vår statsmi- nister kaller det norske boligmarkedet for “veldig vellykket”. Tiltak som virker MDG foreslår i vårt alternative statsbudsjett blant annet å tredoble satsningen på studentboliger, øke rammene til Husbanken med to milliarder, øke tilskuddene til kommunale utleieboliger med 1 milliard og innføre likningstakst på 90 % i formuesskatten fra og med bolig nr. to. Dette er tiltak som faktisk vil gjøre en forskjell for boligmarkedet og boligprisene, i motsetning til statsministerens fallitterklæring forkledd som JA-prat. Når statsministeren peker på boligskatt som det store problemet, blir det tydelig at det dette egentlig dreier seg om er blokkpolitikk og ideologi, ikke et ønske om en virkningsfull boligpolitikk. Oslo kan komme til å ta imot 2-300.000 nye innbyggere de neste 20 årene. Da må vi fortette, satse på kollektivtrafikk fremfor bilveier – og vi må begynne å ta grep i boligpolitikken. 61 8. utdanning og framtida 8.1. Mer praktisk læring og ny giv for yrkesfag av hilde opoku, nasjonal talsperson miljøpartiet de grønne og lage nøst nasjonal talsperson grønn ungdom Det grønne skiftet krever tusenvis av fagarbeidere. Dagens store frafall ved yrkesfag er derfor foruroligende. Forebygging av frafall må starte tidlig i utdanningsløpet. Teoritunge fag og praksis som i dag preger norsk skole passer ikke for alle. De Grønne vil skape rom for flere læringsformer gjennom hele utdanningssystemet, og ruste opp yrkesfagene. Derfor foreslår vi ulike utdanningspolitiske virkemidler for å gi yrkesfagene ny giv blant ungdom. De tenkende hender Norge vil mangle tusenvis av fagarbeidere de kommende tiårene. Frafallet på yrkesfaglige linjer er på 45 prosent, og det begynner tidlig. Mange som ikke fullfører yrkesfag hadde høyt fravær allerede på ungdomsskolen. Årsakene til frafall i videregående skole er sammensatt. For mange skyldes det lite mangfold i læringsformene gjennom hele utdanningsløpet. I dag preger en idealisering av teoritunge fag og metoder norsk skole. Men barn er forskjellige, og lærer på ulikt vis. Noen trenger en mer kreativ og praktisk tilnærming for å kunne lære. Elevene bør derfor tidlig oppleve at praktiske og kreative fag tas på alvor og verdsettes som grunnleggen- de. Slik vil flere oppleve mestring, og få en mer lystbetont opplevelse av skolegangen. I tillegg mener Miljøpartiet De Grønne at praktiske, teoretiske og estetiske valgfag bør inn i læreplanen allerede fra femte trinn. Fagpersoner utenfor skolesystemet, f. eks. håndverkere, bønder, IT-programmerere og musikere bør involveres i valgfagordningen i samarbeid med lærerne. Videregående opplæring består i dag av 12 forskjellige utdanningsprogram, tre studieforberedende og ni yrkesfaglige. Til tross for forholdsvis stort mangfold, velger ikke mange unge yrkesfaglige utdanninger. Det kan skyldes ulike ting: Opplevelsen av at samfunnet verdsetter akademisk utdanning høyere, frykten for å komme til et utrygt arbeidsliv med useriøse aktører etter endt utdanning, samt den akutte mangelen på lærlingplasser kan være årsaker til dette. Det er et politisk ansvar å endre dette, gjennom blant annet god yrkesveiledning og sikker tilgang til lærlingeplasser. I dag er kravet til teoretisk læring for stramt for mange som ønsker å ta yrkesfaglige linjer, dette må mykes opp. Vi vil sikre at felles fagene tilpasses de ulike programmene. Mer av den teoretiske 62 8. utdanning og framtida opplæringen bør kunne skje i praksissituasjonen, for å underbygge relevansen til yrkesfagene. Samtidig bør relevant praksisopplæring innføres fra første år, og skje i samarbeid mellom skole og næringsliv. Flere læringsplasser Samtidig som frafallet på yrkesfag er høyt, står flere tusen som fullfører hvert år uten lærlingplass. Derfor må vi skape flere praksisplasser. For å få dette til, bør offentlige virksomheter og bedrifter som deltar i anbud ved offentlige innkjøp pålegges å ta inn lærlinger. I Trondheim fastsatte bystyret våren 2015 dette kravet i sin revidering av innkjøpsreglementet. Nye incentivordninger som gjør det lettere for bedrifter og institusjoner å ha lærlinger bør også utprøves. De Grønne vil også pålegge kommunene å ta i mot lærlinger innen helse- og oppvekstfagene, der elever står uten lærlingplass. Et annet eksempel fra Trondheim til etterfølgelse i så måte, er plassering av videregående skoler med sosial- og helsefag vegg i vegg med sykehjem, slik integreres praksisitreningen enkelt i skolehverdagen. Det bør settes ned utvalg som fylkesvis ser på samsvaret mellom fagtilbud og det framtidige behovet for arbeidskraft i ulike sektorer. Skoleeiere og samarbeidspartene i arbeidslivet må forpliktes til å skaffe de lærlingplassene som trengs for å oppfylle dette. Erfaringer fra forsøk med praksisbrev viser gode resultater for elever som sto i fare for å falle fra videregående opplæring. Den består av et toårig opplæringsløp hvor elever som ønsker en mer praktisk opplæring blir ansatt i en bedrift. De får undervisning i norsk, matematikk og samfunnsfag en dag i uka. Miljøpartiet De Grønne mener tilbudet bør utvides til å omfatte alle fylker. Det er ingen tvil om at vi også trenger yrkesfagligforståelse inn i andre yrker. Derfor bør overgangen mellom yrkesfag og høyere utdanning forenkles for personer med fagbrev. Tett oppfølging - styrk rådgivningstjenesten For å hindre frafall, må vi også styrke rådgivningstjenesten. I dag er det bare anbefalte retningslinjer som gis til rådgivere ved norske skoler, og mange har ikke formell kompetanse i yrkesveiledning. Dette burde være et krav ved nytilsettinger, og de eksisterende rådgivere bør tilbys videreutdanning. Vi mener at rådgiver korpset må utvides. Ungdomsundersøkelser viser at stadig flere unge sliter med psykoemosjonelle utfordringer. Vi mener lærere må få bistand av andre yrkesgrupper for å jobbe med den psykososiale helsa til sine elever. Å ha det godt gir overskudd og konsentrasjon, og er en forutsetning for god læring. Det er derfor viktig å styrke den sosialpedagogiske oppfølgingen gjennom hele grunnskolen. Det bør skilles mellom utdanningsrådgivning og sosialrådgivning, for eksempel ved at det opprettes egne stillinger for sosialrådgivere. Alle grunnskoler bør ha tverrfaglige miljøteam, bestående av for eksempel miljøterapeuter, helsepersonell og psykolog. Vi vil også øke ressursene til helsesøstertjenesten i grunnskolen og på videregående opplæring. Økonomisk tilskudd Økonomisk trygghet er viktig for at elevene skal lykkes. Ykesfagselever bør derfor få fullt utstyrsstipend, i tråd med prinsippet om gratis skolegang. Lærlingtilskuddet i statsbudsjettet må dessuten økes. Muligheten for en innbetalingsordning til et dedikert lærlingfond, etter dansk modell, bør utredes, hvor bedrifter betaler penger til en pott som brukes til å skape lærlingplasser innenfor deres jobbsektor. Miljøpartiet De Grønne foreslår at det gjennomføres et pilotprosjekt i bransjer med stort rekrutteringsbehov. De Grønne vil ha en ny giv for praktisk opplæring og yrkesfag. Dette må skje så fort som mulig, slik at vi står godt rustet til å møte framtidens utfordringer i arbeidslivet. i Vi må gjøre en innsats for å kunne skape en meningsfull skolegang for alle og for å sikre det grønne skiftet. 63 8. utdanning og framtida 8.2. VI MÅ SLUTTE Å BRUKE BEGREPET «MOBBING» Publisert som artikkel i Aftenposten 12.11.2014 av hilde opoku Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) uttalte til NTB tirsdag at norske myndigheter må være ærlig på at anti-mobbearbeidet sett under ett, ikke har fungert. Han sier departementet jobber med en full gjennomgang av Regjeringens anti-mobbepolitikk. Til tross for at store beløp er brukt på antimobbearbeid over flere år, svarte omtrent 17.000 barn i Elevundersøkelsen i fjor at de blir mobbet to til tre ganger i måneden eller mer. Miljøpartiet De Grønne ønsker en snuoperasjon i kampen mot mobbing. Et første steg er å skrote hele begrepet, mener partiet. Hele tilnærminga til mobbing er i dag for abstrakt. De historiene som gjengis i media gir et preg av at der der det virkelig går galt har voksenbeskyttelse vært vell så viktig som vern av barnets rettigheter og sikkerhet. Derfor etterlyser Miljøpartiet De Grønne Partiet en «systematisk snuoperasjon på tilnærmingen til mobbing», vi foreslår å starte med å fjerne selve begrepet. «Mobbing» er et abstrakt sekkebegrep for en langt rekke krenkelser. Det skjer mye vondt som ikke nødvendigvis kvalifiserer for betegnelsen «mobbing». Vi må heller dele opp begrepet og gjøre effekten av ulike typer hendelser mere forståelig både for barn og voksne. Empati og livskunnskap inn i undervisningen De Grønne vil at anti-mobbearbeidet i langt større grad enn i dag integrerse i undervisninga. Kampanjer er viktig og bra. Men vi har en skole i dag hvor vi lærer fintlite om det å være menneske, om empati, håndtering av egne følelser og samhandling. Derfor foreslår vi i vårt alternative statsbudsjett å videreutvikle RLE-faget til et livssyn- og livskunnskapsfag. Vi bør tydeligere skille ut livs- og menneskekunnskap som et vesentlig fordypningsfag i skolen. En slik tilnærming bør og strekke seg inn mot utfordringer knyttet til mentalhelse som stadig flere av våre unge rapporterer at de sliter med. Skolen skal ikke ta ansvar for og løse alle samfunnetsutfordringer, men den er et viktig møtested for de fleste barn og ders familier, vi må også tørre å se på hvordan vi kan utnytte denne arena- 64 8. utdanning og framtida en til å utfordre privatsfæren og hvilke holdninger barna får med seg hjemmefra. Ingen er født med religiøs, etnisk og seksuealiserte fordommer, de læres - dessverre ofte hjemme. Vi må tørre å ta det opp og forholde oss til dette, sier hun. Sterkere rettsikkerhet for elevene Den tragiske Odin-saken er et klassisk eksempel på «vente og se mentaliteten» som råder i mange skoler. Vi bør vurdere om terskel for å sette til side lærere og ledere som ikke umiddelbart iverksetter tiltak som følger opp brudd på opplæringsloven §9a, retten til et godt psykososialt miljø, er for høy. En ødelagt skolegang på grunn trakassering av ulike slag, er ofte et ødelagt liv. Slik kan det ikke fortsette. Det handler ikke om nti-mobbing, det handler om hvordan vi samhandler, respekterer og tar vare på hverandre. 65 9. det grønne i det globale 9.1. HVEM HAR RETT PÅ ATMOSFÆREN? Innlegg publisert digitalt av Manifest Tidsskrift 27.08.14 av hallvard surlien Den norske klimadebatten må begynne å handle om ansvaret vi har i en global sammenheng. Kirkens Nødhjelp lanserte nylig rapporten «Norges rettferdige andel av en ambisiøs global klimainnsats». Det aller viktigste vi kan bruke den til er å gi begrepet klimarettferdighet et konkret politisk innhold. Anbefalingene fra rapporten bør sette standarden for ambisjonsnivået i norsk klimapolitikk. Ut i fra denne kan vi måle om vi gjør nok eller ikke, sett i lys av det ansvaret vi har for klimaproblemet. Måler man mot dagens politikk er svaret såre enkelt: vi er milevis unna å gjøre det som trengs. Ikke fantasitall I følge rapporten må vi kutte utslippene med 297 prosent i 2020 og 585 prosent i 2030 for å ta vår del av ansvaret. Ettersom dette naturlig nok ikke er mulig, foreslås det en fordeling der vi skal kutte innenlands utslipp med 48 prosent og bevilge 30-110 milliarder til klimakutt internasjonalt innen 2030. Poenget som må synke inn hos alle politikere er at dette ikke er fantasitall, men de reelle opprydningskostnadene etter det norske oljeeventyret. Hovedproblemet i norsk klimapolitikk er at verken røde eller blå regjeringer de siste årene har vært villige til å erkjenne hva klimarettferdighet dypest sett handler om. Atmosfæren har ingen landegrenser og tilhører alle. Siden det er begrenset hvor mye klimagasser vi kan slippe ut før vi får alvorlige og uopprettelige klimaendringer, må også plassen fordeles likt mellom menneskene på jordkloden. Med dagens klimapolitikk sier imidlertid regjeringen at nordmenn har større rett på plassen i atmosfæren enn indere, kinesere og nigerianere. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende. I Norges offisielle posisjoner før klimatoppmøtet i Polen i fjor høst, ble heller ikke historisk ansvar nevnt som en av de faktorene som skal være førende for byrdefordelingen i en ny, global klimaavtale. I stedet ble det lagt vekt på at avtalen må gjenspeile faktiske forskjeller i utslipp og 66 9. det grønne i det globale le med klimatiltak vi synes er sånn passe behagelige å gjennomføre, til å handle om ansvaret vi har i en global sammenheng. Og implikasjonen av et slikt utgangspunkt er tindrende klart: hvert eneste tonn vi lar være å kutte fra det som er vår rettferdige andel, må kuttes av noen andre som har sluppet ut mye mindre historisk sett. Hver eneste krone vi lar være å bevilge til den internasjonale klimadugnaden må bevilges av noen andre, som har mye mindre penger. Da er det mer sannsynlig at utslippene ikke blir kuttet eller at pengene ikke kommer. Resultatet av det er at enda flere av de fattigste menneskene på jordkloden, de som lever mest sårbart, vil miste livsgrunnlaget sitt. Det vil også innebære en mer utrygg og ustabil verden for Norge. Om kort tid skal regjeringen legge fram klimamål for 2030, bevilge penger til Det grønne klimafondet i FN og utrede behovet for en klimalov. Videre er det bare et drøyt år til en ny global klimaavtale etter planen skal vedtas i Paris høsten 2015. Rapporten til Kirkens Nødhjelp kommer derfor i rett tid og gir regjeringen en klar arbeidsinstruks. økonomi. Her er det verdt å se nærmere på andre lands rettferdige andel av den globale klimainnsatsen. Med dette menes hvert enkelt lands ansvar for å kutte utslipp eller å betale for utslippskutt, ut i fra hvor mye de historisk sett har bidratt til å slippe ut klimagasser og deres økonomiske forutsetninger for å redusere utslipp. Historisk ansvar Ut i fra den forståelsen kan vi se på hva rapporten anbefaler som en rettferdig andel av den globale klimainnsatsen for andre land enn Norge. I 2020 har USA ansvar for 40 prosent, og EU 20 prosent, av utslippene. Til sammenligning har Kina kun ansvaret for åtte prosent, og India for 0,06 prosent. Til og med i 2030 vil industriland ha ansvar for 72 prosent av klimagassutslippene, mot utviklingslandenes 28 prosent. Når vi vet at rapporten i tillegg bare har tatt med utslipp siden 1990, og at rike land ene og alene stod for omtrent alle utslipp før det, er det enkelt å se at det å kun basere seg på dagens forskjeller i utslipp og økonomi, er dypt urettferdig. Nettopp denne ekstremt avvikende virkelighetsforståelsen fra rike land når det gjelder klimarettferdighet og historisk ansvar er årsaken til at verden til nå har mislyktes med å bli enige om en ny klimaavtale. Det er skremmende naivt å tro at det blir enklere å få med Kina og India på en ny avtale bare vi venter til 2020, uten at land som Norge både retorisk, men ikke minst i praktisk handling, viser helt andre takter i klimapolitikken. Nye klimamål Den norske klimadebatten må derfor gå fra å dil- Det viktigste klimaminister Tine Sundtoft må gjøre, er å stanse all politikk som øker norske og internasjonale utslipp. Videre må hun legge fram en forpliktende plan for hvordan hun har tenkt til å kutte de åtte millioner tonnene vi er på etterskudd med for å nå klimamålet for 2020. Deretter bør hun og regjeringen støtte Miljøpartiet De Grønnes forslag om å bevilge en klimaprosent, tilsvarende 30 milliarder kroner i året, til klimafinansiering gjennom FN. Hvis ikke bør hun fortelle hvilke annet land som skal ta Norges klimaansvar i stedet for oss. 67 9. det grønne i det globale 9.2. Verdensledende i klimahykleri Publisert på Ytring 15.12.2014 av hallvard surlien, rasmus hansson og hilde opoku De siste to ukene har alle verdens land møttes i Lima i Peru. Målet var å legge grunnlaget for en ny global klimaavtale som etter planen skal vedtas i Paris om et år. Møtet ble avsluttet søndag morgen uten et eneste vedtak som forplikter verden til mer klimahandling. Det eneste man har blitt enige om er at alle land kan bidra med så mye som de selv vil i den globale klimadugnaden. Det er en oppskrift på katastrofale klimaendringer. Med utslippsmålene som ligger på bordet i dag ligger vi an til en global oppvarming på over fire grader. Det er ikke mer enn en drøy måned siden FNs klimapanel kom med den siste delen av sin ferskeste rapport. Konklusjonen var at om vi ikke handler nå vil klimaendringene føre til «alvorlige, gjennomgripende og irreversible» konsekvenser for menneskeheten og naturen rundt oss. Klimapanelets konklusjoner har tydeligvis prellet av som vann på gåsa på de politiske lederne i verden. I stedet for å vedta null utslipp har man vedtatt null fremskritt. Vi må slutte å håpe på mirakler Utfallet i Lima var imidlertid lite oppsiktsvekkende. Dagens forhandlingsprosess startet i Durban i Sør-Afrika i 2011, etter at det forrige forsøket på å enes om en ny klimaavtale endte i totalhavari i København i 2009. Bakgrunnen for å starte prosessen med blanke ark var at man trengte tid til å nærme seg hverandre på de konfliktfylte spørsmålene og tid til å utforme en ny avtale. Men i klimaforhandlingene er det ikke slik at tiden leger alle sår. Det eneste man har blitt enige om er at alle land kan bidra med så mye som de selv vil. Tre år etter Durban – kun ett år før Paris – står man fortsatt i de samme posisjonene, krangler om de samme spørsmålene og har enda ikke en forhandlingstekst å diskutere. Det er på tide å slutte å vente på mirakler. Det er på tide å begynne å handle. Hvis ikke ender møtet i Paris på samme måte som i København. følg debatten: NRK Ytring på Facebook. Norge må ta ansvar for fiaskoen For Norges del må vi ta vår del av ansvaret for at 68 9. det grønne i det globale klimaforhandlingene er på vei mot fiasko. Det nytter ikke å skylde på at USA og Kina ikke blir enige. Den manglende fremdriften er en konsekvens av et omfattende problem som Norge også er en del av – nemlig at de landene som har bidratt mest til klimaendringene viser liten forståelse for sitt historiske ansvar og liten vilje til klimahandling. I stedet for å vedta null utslipp har man vedtatt null fremskritt. Norge liker gjerne å smykke seg med merkelapper som «miljønasjon» og «brobygger». Men vi må ikke tro at andre land i verden ikke gjennomskuer dette budskapet. Norge er verdens fjerde største eksportør av klimagasser per innbygger. Utslippene våre har økt med fem prosent siden 1990. Og regjeringen forventer at de skal fortsette å øke fram til 2020. Til sammenlikning har «klimaverstingen» USA kuttet sine utslipp med 8 prosent i samme periode. Regjeringen må forstå at så lenge vi fortsetter slik bokser vi i samme vektklasse som oljelandene Kuwait og Saudi-Arabia i klimapolitikken. I stedet for å være verdensledende på en bærekraftig omstilling av samfunnet er vi blitt verdensledende i klimahykleri. Mens Tine Sundtoft har forhandlet om en ny klimaavtale i Lima, forbereder oljeminister Tord Lien utdeling av nye oljefelt i 23. konsesjonsrunde. Poenget er at så lenge regjeringen har tenkt å pumpe opp olje alt hva remmer og tøy kan holde, hjelper det forsvinnende lite at Sundtoft snakker pent om klimaansvar på internasjonale klimakonferanser. Regjeringen må vise lederskap Det søkkrike oljelandet Norge kunne og burde bidratt langt mer. Sundtoft har bare lovet 400 millioner kroner til FNs grønne klimafond hvert av de neste fire årene. Det er småpenger sammenliknet med de 600 milliardene per år som de rike landene har lovet. Vi bokser i samme vektklasse som oljelandene Kuwait og Saudi-Arabia i klimapolitikken. Miljøpartiet De Grønne har foreslått i Stortinget å gi like mye til klima som vi gjør til bistand, 33 milliarder kroner eller omlag 1 prosent av nasjonalinntekten. En slik klimaprosent ville gjort en stor forskjell og bidratt til å hjelpe utviklingsland inn på en klimariktig vei. Vis at en omstilling er mulig Lima-avtalen slår fast at nå er klimaets framtid opp til hvert enkelt land. Norge kan ikke lenger vise til at vi skal bli del av en framtidig avtale. Det som spiller noen rolle er hva Norge selv gjør. Det legger et tungt ansvar på skuldrene til Tine Sundtoft og Erna Solberg i året fram til det avgjørende forhandlingsmøtet i Paris. Regjeringens viktigste oppgave er å begynne å gjennomføre en forpliktende politikk på hjemmebane. I stedet for å snakke om klima og bygge ut oljefelt, bør vi innføre en klimalov som målrettet kutter utslippene, år for år. Hvis ikke engang vi som verdens rikeste land er villige til å starte en bærekraftig omstilling kan vi heller ikke forvente at resten av verden skal forplikte seg til en ny klimaavtale. 69 9. det grønne i det globale 9.3. Sosial kamp og grønn kamp – to sider av samme sak på en sårbar klode av hilde opoku, nasjonal talsperson, mdg og andrew p. kroglund, internasjonal kontakt mdg Verden står overfor tre store megatrender som må håndteres i fellesskap: historiske flyktningestrømmer, befolkningsvekst og klimakrisen. Det er nå en gryende erkjennelse av at denne verden er vårt eneste hjem, vårt felles hjem. Vi må derfor løse disse problemene sammen. Vi kjenner alle de første bildene av den sårbar blå klinkekule fra NASAs Luna Orbit 1 i 1996. De endret vår forståelse av hvor alene vi er på denne kloden, svevende rundt i det store universet og hvor utsatte vi alle er av endringer i havs- og luftstrømmer, hvordan utslipp til luft, jord og vann over tid påvirker vår felles allmenning. Likefullt har vi ikke løst den globale klimakrisen. Utryddelsen av det biologiske mangfoldet fortsetter å eskallere, forsøppling av havene har økt i takt med den økonomiske veksten i fattige land. Gjennom tusenårsmålene har vi kommet nærmere bekjempelse av absolutt fattigdom, men de sosiale forskjellene vokser i dag i så vell OECD land som i de nye økonomiene i Asia og Afrika. Samtidig vokser jordens befolkning, vi må fortsatt regne med 3-4 milliarder flere mennesker før kurvene flater ut. Kombinert med menneskeskapte klimaendringer kan raskt endrede sosiale og økonomiske forhold lett føre til ekstremt katastrofale kjedereaksjoner. Ved årtusenskiftet skal antallet som flyktet fra miljøsammenbrudd ha oversteget antallet mennesker som flyktet fra krig. Ifølge Røde Kors’ World Disasters’ Report 2015 var over 40 millioner mennesker tvunget på vandring på grunn av tørke, flom, avskoging og degradert land. Aldri har flere vært på flukt siden andre verdenskrig. En milliard mennesker bor i dag i slumområder, mens mange bor i flomutsatte steder. 70 9. det grønne i det globale Med dette som bakteppe står vi overfor en situasjon hvor sosiale endringer basert på en ønsket vekst for utvikling har ført til økte sosiale forskjeller som gir grunn til å frykte sosial uro. Hvordan kunne det bli slik, og hva kan vi gjøre? En norsk klimaprosent Det nærmer seg klimatoppmøtet i Paris. Rike lands manglende støtte til klimafinansiering i utviklingsland er en avgjørende årsak til at verden foreløpig ikke har lyktes i å bli enige om en klimaavtale. Nye klimaavataler i EU, og mellom USA og Kina har gitt håp, men fremdeles er mange av verdens største industrinasjoner lite offensive - det samme kan sies om de raskt voksende økonomiene i Afrika som sliter med å møte befolkningens etterspørsel etter energi, og som er villige til å gå for ikke-fornybare løsninger for å stagge potensiell uro. En global solidarisk satsing er nødvendig for at verdens klimaproblem skal løses. Skal vi lykkes i Paris må land med muligheter og ansvar for klimaendringene vise vilje til å bidra, blant annet gjennom å sikre penger til FNs klimafond. Sosial kamp og grønn kamp – to sider av samme sak. Disse tre megatrendene; klimakrisen, befolkningsvekst og voksende sosiale forskjeller er tre sider av samme sak og må håndteres som det. Dette er ikke lenger bare vidløftige teorier fra et land og et folk som sitter med sølvskje i munnen. Kina har begynt omstillingen, og Nigerias nye president Buhari vil skifte landets økonomiske fokus fra olje til landbruk for å skape flere arbeidsplasser. Sosial ro er en forutsetning for å skape oppslutning om å få gjennomført det grønne skiftet - som er mer prekert at kommer raskt jo flere mennesker vi blir på jorden. Miljøpartiet De Grønne er del av en internasjonal solidaritets og miljøbevegelse. Vi bygger vår politikk på solidaritet med verdens fattigste, naturen og framtidige generasjoner. Mens norsk bistandspolitikk har blitt kritisert for å gi pengene til de fattigste eller korrupte ledere, uten at det har virket - foreslår vi tre hovedgrep for næringsutvikling, økt matsikkerhet og for folk i nød. Vi mener det er avgjørende for å bygge videre på det internasjonale samarbeidte for vår felles framtid : • Vi investerer deler av oljefondet i bærekraftig global omstilling ved å bevilge en klimaprosent av BNI, og øker dermed regjeringens satsing til FNs klimafond på 200 millioner til 33 milliarder. • Vi legger opp til en storsatsing på bærekraftig og klimarobust landbruk som skal gjennomsyre all bistand. • Vi tar vår del av ansvaret i den globale humanitære innsatsen i Syria og tar i mot 5000 Sysriske flyktninger i år og neste år. De Grønne mener at Norge er i en særklasse internasjonalt. Ikke bare har vi tjent en formue på å selge olje og gass, vi er også forskånet fra de mest dramatiske klimaeffektene. Hvis ikke vi er villig til å bidra så det monner, hvem venter vi på? Bærekraftig og klimarobust landbruk Verdensbanken og FN slår fast at investeringer i landbruket vil være betydelig mere effektivt for fattigdomsreduksjon enn hvilken som helst annen sektor. Samtidig er kunnskap viktig for å sikre en drift og utvikling som ikke øker klimagassutslippene fra landbruket gjennom endringer i arealbruk, industrialisert kjøttproduksjon og lange transportdistanser. De Grønne mener hovedsatsingen for Norges bistandsarbeide bør være satsing på bærekraftig landbruk. Slik kan vi øke matsikkerheten, redusere klimagassutslipp og skape lokalsamfunn som er mindre sårbare for avbefolkning og klimaendringer. Hjelpe mennesker i nød Tiltakene over er forebygging av en del av årsakene som fører til at mange mennesker legger på flukt. Men vi kan ikke vente til situasjonen blir 71 9. det grønne i det globale mere forutsigbar i de landene der de står overfor daglige mangelproblemer. Vi må bistå mennesker i nød her og nå. Borgerkrigen i Syria er kanskje den største humanitære krisen i verden i vår tid. Det er vår plikt å hjelpe mennesker i en prekær livssituasjon, både der de er og her hjemme. Det er en langsiktig investering i vår felles framtid. Frem til nå har menneskets sivilisasjonsprosjekt vært en historie om makt, sosial lagdeling og klassekamp; herskende eliter skaper dynamikk og kultur. Ulikheter både internt i stater og i det internasjonale systemet lever i beste velgående og øker mange steder. Klimaendringer er blitt den dominerende delen av den økologiske krisediskursen, mest fordi vi her lettest ser hvordan alt henger sammen. Skal verdens raskt voksende befolkning ha sin andel av ressursforbruket må energi og materialutnyttelsen ned minst 10X. Derfor må utviklingsarbeidet framover være grønt. Gjennom rask forflytning av mennesker, TV bilder som bringer verden inn i stua vår 24 timer i døgnet og fordi mange av oss også kjenner noen som kjenner folk på flukt eller deres familier, så angår nå også de humanitære krisene oss alle. Overgangen til en ny, grønn økonomi som sikrer livsgrunnlag, matforsyning, nytt næringsliv og en sosial omfordeling er vår fremste mulighet til å adressere disse utfordringene. Dette gjelder oss alle. Det finnes ingen planet B eller en plan B. NASAs romrakett viste oss vår unike planet sette utenfra. Den er vakker. Den er bebodd av intelligent liv. Den er vår, og vårt ansvar. Sosial kamp og grønn kamp er en felles kamp for å ta vare på vårt sårbare livsgrunnlag og oss selv, vårt felles hjem. 72 9. det grønne i det globale 9.4. LANDBRUK OG KLIMA Kronikk på trykk i Nationen 20.05.14 av hilde opoku og ole-jacob christensen Landbruksoppgjøret er i gang, og regjeringa varsler økt industrialisering av næringa. Det har mange følger for ei næring som alt er under press fra flere hold. Klimaendringenes katastrofale følger FNs klimapanels ferske delrapport understreker med større alvor enn tidligere at klimaendringer fører oss mot en global matproduksjonskrise. I følge rapporten vil matproduksjonen falle med 2% fram mot 2050, mens matbehovet i verden vil øke med 14%. Alle matplanter er avhengige av forutsigbar temperatur og nedbør. En rekke uvanlige nedbørssomre i kornområdene på Østlandet, og tørkesomre i USA og Australia, har vist hvor sårbar matproduksjonen er. Jordbruket er uten tvil den næringen som vil rammes først og sterkest av klimaendringene. Når matproduksjonen rammes, er dette også langt mer alvorlig enn de problemene vi vil oppleve på andre områder av samfunnet. Det scenariet FNs klimapanel tegner vil med nødvendighet føre til så store humanitære katastrofer og folkevandringer at det er vanskelig å forstå hvordan vi skal kunne håndtere dem uten store konflikter og sammenbrudd av den vante samfunnsorden. Når man ikke vet hvilket vær man har i vente i vekstsesongen, blir det umulig å velge egnet planteslag, og avlingene vil kunne gå tapt. Dette gjelder i alle klimasoner, men områder med regntid er særlig sårbare, og allerede i dag opplever bønder i slike områder at såkornet aldri spirer fordi regnet ikke lengre kommer til vanlig tid. Dette er dramatisk siden mange av de rammede bøndene ikke har råd til nytt såkorn. Globale omveltninger Også beltet som strekker seg fra ekvator og opp til nordbredden av Middelhavet på nordlig halvkule og tilsvarende på sørlig halvkule, det vil si store deler av verden, er truet med økende temperaturer som gir lavere avlinger. Høyere temperaturer gir økt fordamping, noe som slår svært negativt ut i områder der lite nedbør allerede i dag begrenser avlingsnivået. I dette beltet finner vi de områdene som har størst matunderskudd og minst dyrkingsreserver: Nord-Afrika og det nære Østen, samt verdens (og Norges!) nye kornkammer, Brasil. Også deler av USA, Kina og India rammes. De to siste landene er ekstra utsatt med prognoser om at breene i Himalaya smelter. Hvis matproduksjonen i ett eller flere av disse områdene skulle synke raskt, vil de menneskelige og politiske konsekvensene bli uoverskubare. 73 9. det grønne i det globale Norge, og resten av temperert sone, vil kunne dra nytte av økte temperaturer og lengre vekstsesong, men økt nedbør kan veie opp dette ved å gjøre både dyrkings- og innhøstingsforhold vanskeligere. Landbruket er imidlertid ikke bare et offer for klimaendringene. Næringskjeden fra jord til bord står selv for mellom 20 og 30% av de globale klimagassutslippene. Nydyrking basert på nedbrenning av skog er en hovedkilde til utslipp av CO2. Sterk nitrogengjødsling, enten fra kunstgjødsel eller fra områder med for stor husdyrtetthet er den viktigste kilden til utslipp av lystgass, og gjødsel og raping fra drøvtyggere slipper ut store mengder metan. Samtidig er bærekraftig drevet jordbruk en mulig karbonbrønn, dvs. at jorda tar opp og lagrer CO2 i form av karbon. Dette ser vi særlig ved allsidig vekstskifte der beiting og flerårig eng inngår. På feil kurs På tross av den forrige regjeringens Stortingsmelding ”Klimautfordringene - landbruket en del av løsningen” fra 2008, har kunnskapen om sammenhengen mellom matproduksjon og klima fått lite å si for norsk landbrukspolitikk. Husdyrhold og kjøttforbruk øker, kraftfôrimporten er doblet på 15 år, og selvforsyningsgraden synker (derved både matsikkerheten og Norges bidrag til verdens matproduksjon). Kornjord bygges ned, mens grasarealer og beiter i utkantene gror igjen. Økt industrialisering og masseproduksjon vil forsterke disse trendene. Samtidig har både Høyre og Frp varslet at de vil avvikle støtten til økologisk landbruk - på tross av at nettopp økologiske bønder utvikler dyrkingssystemer med lavere utslipp og større karbonbinding enn konvensjonelt landbruk. Landbruk er ei næring som krever langsiktig forutsigbarhet, vi må derfor så raskt som mulig legge om landbrukspolitikken slik at den stimulerer til et klimarobust og klimavennlig landbruk. Dette perspektivet er fraværende i landbruksoppgjøret. Internasjonalt ansvar Miljøpartiet De Grønne vil jobbe for at vi bli mer selvforsynte, slik at de store arealene vi legger beslag på i utlandet (via import av mat og fôr) frigjøres til dem som trenger det mer. Vi vil øke støtten til økologisk landbruk blant annet ved å gjøre økologikontrollen gratis og fjerne momsen på økomat. Ved å øke prisen på kraftfôr og øke tilskuddene til beiting og grovfôrdyrking vil vi dempe den totale husdyrproduksjonen, og vri den over mot grasetende dyr. Kornarealene må vernes på det strengeste, både med lovverk mot nedbygging og driftsmåter mot utarming. Ikke minst må økonomien i næringa styrkes, slik at vi i det hele tatt har bønder til å gjøre jobben. Norge kan ikke fravike sitt internasjonale ansvar for tilpasning av landbruksproduksjonen til å i møtegå stadig mer uforutsigbare produksjonsforhold. 74 9. det grønne i det globale 9.5. Nye verdensmål for bærekraft – men hva gjør Norge? Innlegg publisert på mdg.no/blogg/hilde 16.03.15 av hilde opoku I september skal verden bli enige om nye bærekraftmål. De nye FN-målene er ikke lenger noe som angår bare fattige land, og vil få stor betydning for norsk politikk. For femten år siden ble verden enige om åtte tusenårsmål som skulle innfris innen 2015. Målene har vært en stor suksess. Ekstrem fattigdom er kraftig redusert, spedbarnsdødeligheten er gått ned, og antall dødsfall på grunn av malaria er nesten halvert siden 2000, for å nevne noen eksempler. Men på ett av målene går utviklingen i feil retning. Det er tusenårsmål nr. sju om å sikre en miljømessig bærekraftig utvikling. De globale klimagassutslippene har økt med 50 pst. siden 1990. Verdens dyrebestander er halvert de siste 40 årene. Dette er bakteppet når FNs medlemsland i år skal bli enige om nye bærekraftmål frem mot 2030. Til forskjell fra tusenårsmålene, som bare gjaldt utviklingsland, skal de nye målene gjelde like mye for Norge og USA som for Sierra Leone og Myanmar. De nye målene angår ikke lenger bare Utenriksdepartementet og Norad, det er en jobb for hele regjeringen og det norske samfunnet. En arbeidsgruppe i FN har laget forslag til 17 mål, som etter planen skal vedtas på et toppmøte i New York i september. Av de 17 målene er det selvfølgelig mange hvor Norge allerede gjør det utmerket: Det er lite absolutt fattigdom i Norge, og vi har ikke noe særlig sult å snakke om. Inntektsulikhetene, mål nr. 10, er fremdeles relativt små. 75 9. det grønne i det globale Men andre av bærekraftmålene vil stille store krav til norsk politikk. Bærekraftsmål 15, beskytte og bevare økosystemer, inkludert skogvern, og stanse tap av biologisk mangfold, handler om å ta vare på selve livsgrunnlaget vårt, og om ressursgrunnlaget for et framtidig bærekraftig norsk arbeidsliv. Dette målet vil kreve at Norge dramatisk trapper opp beskyttelsen av norsk natur. Bærekraftsmål 12, å sikre bærekraftig forbruk og gode produksjonssystemer, vil bli en spesiell utfordring for et land som Norge. Gjennomsnittsnordmannens forbruk er så høyt at dersom alle i verden skulle hatt et forbruk på vårt nivå, ville vi trengt tre jordkloder. Den olje- og lånefinansierte forbruksfesten som dagens regjering står for, tar oss dessverre i feil retning. Bærekraftsmål 13, umiddelbar handling for å bekjempe klimaendringer, er en betydelig utfordring å forplikte seg til internasjonalt for Norge. Våre karbonutslipp er i dag på om lag 12 tonn per innbygger, tredje høyest i Europa. Vi vet at våre utslipp om få år må være under to tonn per innbygger. Likevel går de norske klimautslippene fremdeles opp, ikke ned. Som en stor olje- og gassprodusent tjener vi store penger påå eksportere klimaforurensing. Det er ingen tilfeldighet at de områdene hvor Norge har best måloppnåelse, som eksempelvis helse, skole, fattigdomsbekjempelse, er de samme områdene hvor vi i mange år har hatt en systematisk og målrettet politikk. Forutsetningen for at Norge skal lykkes der vi i dag gjør det dårlig – bærekraftig forbruk, klima, og vern av biologisk mangfold – er at vi på samme måte har tydelige, forpliktende mål og planer, med gode indikatorer og god rapportering for måloppnåelse. Det var derfor oppsiktsvekkende at regjeringen i høst fjernet hele bærekraftkapitlet og bærekraf- tindikatorene fra Nasjonalbudsjettet for 2015. Bortforklaringen fra finansministeren om at dette bare var en redaksjonell endring, er ikke spesielt overbevisende. Samtidig hadde den rødgrønne regjeringen lite å skryte av når det gjaldt å legge bærekraftmål til grunn som et reelt politisk verktøy. Indikatorene lå i et eget kapittel, og de ble i liten grad brukt som reelle styringsredskaper for politiske prioriteringer i statsbudsjettet. Regjeringen har derfor nå en mulighet til å vise hvordan dette virkelig kan og skal gjøres. De bærekraftsmålene som vi kommer til å forplikte oss til i løpet av 2015, er ikke et av veldig mange hensyn som kan settes til side når andre interesser krever det. Bærekraftmålene må være styrende for all politikk. Derfor må, som Miljøpartiet De Grønne og Arbeiderpartiet har foreslått, bærekraftsmålene selvfølgelig tilbake igjen i Nasjonalbudsjettet, men ikke bare som et statistikkapittel – men som et styringsredskap for all politikk. Historien har vist oss at systematisk miljøarbeid gir resultater. I 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet for å sikre en mer effektiv miljøpolitikk. I 1983 ble forurensningsloven innført, som ga utstrakt myndighet til å rense utslipp og forurensing i Norge. Dette ga resultater. Forurensningsutslipp ble regulert meget kraftig ned, og ingen på den tida kom på tanken om at industrien og staten skulle kunne kjøpe seg fri fra utslippskutt i Norge ved å gjøre det på en billig måte i utlandet. Nå er det de nye problemer som må løses: tap av natur og farlige klimaendringer. Dette er forutsetninger for norsk livskvalitet i morgen og i overmorgen. Det er derfor viktige forhandlinger som pågår nå i FN om å fastsette de endelige målene. Men det virkelige arbeidet starter når målene er vedtatt. Da skal de innføres i Norge. 76 77 Fremover - Kronikksamling 2015 - Miljøpartiet De Grønne Redaktør Hilde Opoku Bidragsytere og medarbeidere Riccardo Witsø Falco, Sindre Buchanan, Eline Hanse Næset, Tore Bergum, Hanne Lisa Matt, Knut Falk Qvigstad, Daniel Rees, Une Aina Bastholm Cover design Eivind Stoud Platou Tekstoppsett Jenny Kyvik Hutchens 78 9. det grønne i det globale 79
© Copyright 2024