Jørgen Jæger
Karma
Kriminalroman
JØRGEN JÆGER
Skyggejakten 2003
Kameleonene 2004
Dødssymfoni 2005
Blodskrift 2007
Stemmen 2012
© juritzen forlag as 2013, Oslo
www.juritzen.no
Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er
eksemplarfremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når
det er hjemlet i lov (kopiering til privat bruk, sitat o.l.) eller etter avtale
med Kopinor (www.kopinor.no). Utnyttelse i strid med lov eller avtale
kan medføre erstatnings- og straffansvar.
Omslagsdesign: Silvia Moránd Kjølstad/ ByHands
Forsidefoto: iStockphoto, Maksim Toome/ Shutterstock.com
Forfatterportrett: John Andresen
Satt i Sabon 10,4/14,4 av Passion&Prose
Papir: 70 g Holmen Book Cream
Printed by ScanBook AB, Sweden
ISBN 978-82-8205-422-5
ISBN 978-82-8205-377-8 (trykket)
Innledning
Handlingen i Karma er lagt til et virkelig sted, og noen av hendelsene i
boken er selvopplevde. Ideen til plottet fikk jeg på Korsneset i Fana, en
stor, naturskjønn halvøy to mil syd for Bergen, hvor min kone Marit og
jeg ofte går tur med hundene våre.
Korsneset har fått navn fra et 900 år gammelt sagn om et hellig
sølvkors som ble funnet her, som etter sigende hadde helbredende kraft.
Her finnes dessuten spor etter flere vikinggraver og en 7000 år gammel
bosetting, og her ble en mann skutt for et par år siden, uten at noen
gjerningsmann til nå er tatt. Og helt frem til på 1700-tallet ble et
idyllisk svaberg på nordvestsiden av Korsneset brukt som rettersted. I
dag boltrer båtfolket seg her, stort sett lykkelig uvitende om stedets
blodige historie. Hvor mange mennesker som er halshugd på svaberget
vet ingen, men det bærer fremdeles navnet Rettarbenken.
På grunn av Korsnesets strategiske beliggenhet ved innseilingen til
Bergen, etablerte tyskerne seg her under krigen. De bygde et mektig
forsvarsverk som ble overtatt av nordmennene ved kapitulasjonen.
Korsneset Fort dekker et stort område, og har vært i drift helt frem til
vår tid. Under fornyingen av Forsvaret etter årtusenskiftet ble imidlertid
aktiviteten gradvis avviklet. Folk oppdaget dette og begynte å ta området
i bruk som turområde, noe som ble stilltiende akseptert av Forsvaret.
En solrik ettermiddag da jeg gikk tur med Paco og Birk på Korsneset,
vågde jeg meg inn på det militære området. Ikke en bil var parkert
verken utenfor eller innenfor gjerdet, og jeg gledet meg over å være
alene. Ved en av de gamle kanonstillingene satte jeg meg og nøt den
strålende utsikten over Korsfjorden og skipsleden. Kanonen var for
lengst fjernet, og hele stedet var i ferd med å gro til.
Selve stillingen var sirkelrund. Den var omkranset av en halvannen meter
høy mur som var mange meter tykk på den ene siden, og det var et rundt
hull på rundt ti centimeter i diameter i den. Jeg kunne ikke styre
nysgjerrigheten min og gikk bort dit, bøyde meg ned og tok en titt – og
så rett inn på et hvitt betongtak og en tent taklampe. Mot meg strømmet
en usunn, nærmest kvalmende eim, som om det var noen der inne i
fjellet.
Dermed ble jeg minnet på at jeg egentlig befant meg på forbudt
område. Jeg kalte til meg hundene og kom meg vekk derfra fortere enn
svint. Men episoden satte virkelig fantasien i sving. Hvorfor var lyset
tent i et rom i fjellet, i et anlegg som hadde vært forlatt i lang tid? Og
hvorfor strømmet det ut innestengt luft? Kunne det virkelig ha vært noen
der? I så fall – hvem?
Det har jeg selvsagt ingen ting med, men i boken stiller jeg spørsmålene
på ny, dog i en fiktiv setting, for kort tid etter stengte Forsvaret området
og truet turfolket med politianmeldelse. Den plutselige snuoperasjonen
og hastverket med å stenge av hadde sikkert en årsak. Men koblet opp
mot opplevelsen med hullet ble det hele til krydder i min kriminelle
gryte, og utgjorde en hovedinspirasjonskilde til denne boken.
I Karma tar jeg deg med inn på den militære delen av Korsneset. Jeg må
understreke at alt jeg beskriver av bygninger og anlegg der, er fri fantasi.
Det eneste som er virkelig, er naturen, hullet i muren – og plastposen i
flaggstangen. Den hang der på den tiden, som et rop om at militær stil
og standard glimret fullstendig med sitt fravær.
Dermed skulle rammene være lagt. Velkommen til opplevelsestur på
Korsneset!
Jørgen Jæger
Kapittel 1
På den store parkeringsplassen ved innkjørselen til Korsneset Fort var
det vanligvis tomt for biler på denne tiden av døgnet. Kjetil Dahle vågde
seg ikke inn på noen av turstiene nå når det begynte å mørkne. Isteden
bestemte han seg for å ta med seg Kompis forbi bommen og inn på den
kilometerlange turveien som slynget seg gjennom skogen.
Kjetil så den grå Toyotaen da han parkerte sin egen bil. Motoren gikk,
og nærlysene lyste opp parkeringsplassen foran den. Han slapp ut
hunden og festet blikket på de høye grantrærne som omkranset plassen
og fremskyndet skumringen. Best å være diskret, han var ingen titter. At
folk hadde stevnemøter som kanskje ikke tålte dagens lys, var ikke hans
sak.
Idet han passerte bilen, klarte han ikke å dy seg og kastet et stjålent
blikk mot førersetet. Det satt en mann der, og han var alene. Idet Kjetil
trakk blikket til seg igjen, så han at mannen snudde ansiktet sakte mot
ham, som om han hadde sovet og var blitt forstyrret. Kjetil nikket til
hilsen, ropte på Kompis og gikk videre. Han tittet på armbåndsuret.
Kvart på åtte. Det var da et merkelig tidspunkt å sove middag på. Det
var noe som ikke stemte her.
Kjetil Dahle var ikke mørkredd, men nå følte han likevel en krypende
uhygge. Han snudde seg på ny mens han gikk, klarte ikke å la være. Det
stakk noe ut fra eksosrøret. Han stoppet. Det så ut som … en slange.
Kjetil svelget og gikk litt ut i veikanten så han kunne se bedre. Visst var
det en slange. Den fortsatte fra eksosrøret, rundt langs siden på bilen og
opp mot vinduet på passasjersiden.
Kjetil begynte å skjelve over hele kroppen idet sannheten gikk opp for
ham. Hva i all verden skulle han gjøre nå? Gå videre og late som
ingenting? Han kunne da ikke det, i anstendighetens navn. Ikke vågde
han å rive løs slangen og be fyren dra seg vekk derfra heller. Folk som
ville ta livet av seg, tenkte ikke rasjonelt. De ville bare dø, og prøvde
noen å stoppe dem, følte de seg truet. Hva om mannen hadde en kniv i
bilen? Hva om han ble aggressiv?
Kjetil tok seg sammen. Dette var ikke noe for ham. Han måtte ringe
politiet.
Han så seg om. Han kunne ikke gjøre det herfra, hvor mannen kunne
høre ham, da ville han kjøre sin vei og finne et annet sted. Poenget var
jo ikke å jage ham, men å stoppe ham og skaffe ham hjelp.
Han måtte gå tilbake til bilen og ringe derfra. Late som om han hadde
glemt noe, da ville ikke mannen bli mistenksom. Men han måtte skynde
seg, mannen kunne sovne inn når som helst. Kjetil følte at et urimelig
ansvar plutselig var plassert på skuldrene hans. Gjorde han én feil nå,
ville et menneske dø.
Han lempet en forfjamset Kompis inn i bagasjerommet, satte seg i
førersetet og slo 112 med dirrende fingre. Mens han ventet på svar,
bøyde han seg ned for å være sikker på å være ute av syne.
«Politiet!»
«Hallo … hallo … mitt navn er Kjetil Dahle, jeg er ute på Korsneset.
En mann holder på å ta livet av seg her! Dere må komme! Kom med én
gang!» Stemmen hans skingret.
«Dahle, kan du forklare omstendighetene?» Politimannen i røret var
rolig og avbalansert.
Kjetil gjorde som han ba om.
«Greit, Dahle. Ringer du fra dette nummeret …?» Politimannen leste
opp mobilnummeret hans.
«Ja, det stemmer.»
«Greit, Dahle. Bli hvor du er. Vi ringer deg opp igjen om et
øyeblikk.»
Kjetil slo av med et stønn. Han rettet seg opp og kastet et stjålent
blikk ut av bakvinduet. Toyotaen sto der ennå, som en spøkelsesbil i
tussmørket, omgitt av de høye granene. Han grøsset. Trærne var i ferd
med å bli konturløse og virket med ett svarte og truende, som om de
skjulte dystre hemmeligheter under de lave greinene sine.
Han tok seg sammen og prøvde å tenke klart: Fana politistasjon lå
nesten inne ved Fana kirke, en mil unna. Hvor lang tid ville det ta å
kjøre så langt? Ti minutter for fulle sirener? Ja, det måtte bli noe sånt.
Og i mellomtiden måtte han klare seg alene, her dypt inne i svarte
granskauen mange kilometer fra folk! Hvor han kanskje ville se døden i
øynene snart! Herregud! Han kvalte et hulk. Hvorfor hadde han dratt ut
hit i det hele tatt?
Mobiltelefonen ringte.
«Hallo!» Stemmen hans var enda mer desperat nå.
«Kjetil Dahle?»
«Ja, det er meg.»
«Det er politiet. Vi har varslet nærmeste patrulje, som befinner seg
ved Flesland. Den er på vei.»
«Flesland? Ja, men …» Kjetil svelget. Flyplassen lå ytterligere en mil
unna. Da måtte han ikke klare seg alene i ti, men i tjue minutter, kanskje
mer. Han dro håndbaken over pannen. Den ble dyvåt, og han tørket den
på jakken. Kroppen hans kokte. «Men … men Fana politistasjon kan vel
sende noen?»
«Fana er ubemannet på denne tiden av døgnet.» Politimannen var like
rolig. «Vi kommer så snart vi kan.»
«Jeg kan ikke håndtere dette alene!» Det var panikk i Kjetils stemme
nå. «Jeg må ha hjelp! Hva skal jeg gjøre?»
«Ingen forventer at du skal utsette deg selv for fare,» svarte
politimannen. «Men makter du å oppholde ham til vi kommer, er det
bra. Kan du for eksempel knuse vinduene, slik at han får luft, gjør du
det, men bare hvis det ikke innebærer risiko. Dette må du selv vurdere,
ok?»
«Ja, ok.» Kjetil stemme skalv. «Kom så fort dere kan, da. Vær så
snill.»
«Det skal vi, patruljen er på vei. Lykke til.»
Linjen ble brutt.
Kjetil trakk pusten. Nå sto han overfor sitt livs utfordring. Han skalv
sånn på hendene at han fomlet med å få telefonen på plass i lommen. På
ustøe bein steg han ut av bilen og snublet bortover mot Toyotaen.
Tunge skyer drev over himmelen. Vinden laget sus i tretoppene.
Trærne gnisset mot hverandre i mørket og sendte fra seg ubestemmelig
lyder. Uhyggelige lyder som kom allestedsfra og ingenstedsfra. Han tok
seg sammen og banket på sidevinduet. Kunne ikke la det være, kunne
ikke leve videre uten å ha prøvd. Pulsen banket som torden i ørene hans.
Kanskje han hadde somlet så mye at mannen allerede var død. Et lite
øyeblikk håpet han faktisk det, så han kunne slippe presset, men så
snudde mannen seg mot ham, og vinduet gled ned med en summende
lyd.
«Var det noe?»
Eksosen slo mot Kjetil og rev i neseborene. Mannen var i 30-årene,
glattbarbert og med blank isse. Kjetil kunne skimte trekkene hans i
halvmørket.
«Jeg lurte på …» Kjetil tenkte seg om. Han måtte oppholde ham, late
som om han ikke så hva han holdt på med, prøve å trekke ut tiden. «…
har du sett noen andre gå på tur innover her?»
«Nei.»
«Skal du på tur?»
«Nei.»
Kjetil prøvde å smile. Han håpet at mannen ikke så hvor redd han var.
At han ikke fikk øye på svetten som piplet på pannen hans. «Det var
dumt, jeg tenkte kanskje du ville slå følge. Kjedelig å gå alene, ikke
sant? Spesielt nå når det begynner å bli mørkt.»
«Mulig det.» Mannen fikk en hostekule. Blikkene deres møttes. Det