Barneterapi – også for voksne
446 ANMELDT: Bok Barneterapi – også for voksne Forfatteren henvender seg til psykologer som jobber klinisk med barn og med voksne. BJØRG RØED HANSEN, I dialog med barnet. Intersubjektivitet i ut vikling og i psykoterapi. Gyldendal Akademisk, 2012. 240 sider ANMELDT AV Hanne Cecilie Braarud, psykolog og forsker, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Uni Research Helse og Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarn, RBUP Øst og Sør 105350 GRTID Psykologi 1505.indb 446 DET FINNES MANGE bøker som formidler bestemte terapimodeller som er virksomme for bestemte lidelser eller diagnoser, eller for ulike aldersgrupper. Denne boken har ikke til hensikt å formidle om en bestemt terapimodell, men søker heller å gå i dybden for å forstå og reflektere om terapeutiske prosesser i møte med barn i psykoterapi. Den handler om intersubjektivitet, eller sagt med andre ord: Hva utgjør det terapeutiske møtet og hvordan kan vi forstå terapeutiske utviklingsprosesser? INTERSUBJEKTIVITET Bjørg Røed Hansen beskriver sitt eget terapeutiske ståsted som eklektisk, med et anker i psykodynamisk terapi som er sterkt inspirert av nyere utviklingspsykologi, og med en tilgjengelig verktøykasse fra familieterapi, atferdsterapi og nyere kognitiv atferdsterapi. Intersubjektivitet har vært rammen for terapipraksisen hennes, og jeg tolker boken slik at dette gjelder både i form av terapeutisk holdning, intervensjoner og terapiprosesser. Boken har i alt åtte kapitler som berører begrepet «intersubjektivitet» fra ulike perspektiver, men fellesnevneren er at intersubjektivitet handler om noe som deles mellom to individer, det er et umiddelbart opplevelsesfelleskap, og et felles oppmerksomhetsfokus. Boken inneholder korte eller lengre kasushistorier eller eksempler fra terapisituasjoner som illustrasjoner på intersubjektivitet og andre viktige begreper som presenteres i boken. GOD FORMIDLING Kapittel 1 gir et overblikk over fagfeltet psykoterapi med barn, mens kapittel 2, 3 og 4 først og fremst er teoretiske. Forfatterens evne til å formidle komplekse fenomen på en lettfattelig måte kommer tydelig frem i kapittel 2 hvor intersubjektivitetsbegrepet blir belyst gjennom eksistensialfilosofien, dernest som et sentralt begrep i forståelse av utviklingspsykologiske prosesser. Til slutt presenteres speilnevroner som det nevrologiske korrelatet for intersubjektivitet. Kapittel 3 tar for seg nyere spedbarnsforsk ning og kunnskap om spedbarnet som en aktiv deltaker i samspillet fra fødselen av. Spedbarns forskning gir dermed empirisk støtte for den grunnleggende betydningen av gjensidig påvirkning og fellesskapet mellom mennesker. Intersubjektivitet, affektregulering, inntoning, sosial referering utdypes som sentrale begreper i det affektive samspillet. Det at samspill går i takt og utakt, og at spedbarn erfarer at samspill brytes av interaktive feil som kan repareres, fremheves som svært sentrale læringsprosesser for spedbarn og i den terapeutiske relasjonen. UTVIKLINGSHJELP Mens intersubjektivitetsbegrepet ble eksplisitt omtalt i de første tre kapitlene, så ble jeg mer usikker på hvor forfatteren ville i kapittel – Forfatteren presenterer psykoterapi som utviklings hjelp, og som en erfaringsog læringssituasjon som gir barnet mulighet «å vokse videre» 23.04.15 10.49 447 4. Kapittelet gir en mer detaljert gjennomgang av Daniel Sterns teori om utvikling av selvopplevelse/selvfornemmelse og av Peter Fonagy og kollegaers teori om utvikling av selvorganisering og evne til mentalisering. Forfatteren gir her en fin oversikt over to sentrale teorier om selvutvikling, men har en mer implisitt bruk av intersubjektivitetsbegrepet enn tidligere. Kapitelets plass i boken ble imidlertid mer tydelig etter å ha lest resten boken. De neste fire kapitlene handler om psykoterapi med barn Gjennomgående for disse kapitlene er at både utviklingsforståelsen slik den ble presentert i tidligere kapitler og utviklings metaforer blir integrert i beskrivelsen av prosesser i et psykoterapiforløp. Forfatteren presenterer psykoterapi som utviklingshjelp, og som en erfarings- og læringssituasjon som gir barnet mulighet «å vokse videre». Den umiddelbare opplevelsen av et intersubjektivt felleskap og den kroppslige synkroniseringen er like sentralt i den terapeutiske dyaden som i omsorgsgiver-spedbarn dyaden. Selv om boken ikke er spesielt lang, så kan den muligens oppleves som noe mettet med teorier og faguttrykk. Dette gjenspeiler at forfatteren formidler mye kunnskap fra flere fagfelt. Jeg synes likevel forfatteren klarer å løse dette ved å forfølge begreper og faguttrykk videre med blant annet eksempler fra terapisituasjoner. En slik brobygging mellom teori og praksis gjør boken spennende og inspirerende. OGSÅ TERAPI MED VOKSNE Denne boken henvender seg til psykologer som jobber klinisk med barn og voksne. Selv om boken handler om barneterapi så kommuniserer den til alle som jobber terapeutisk. Jeg vil også påstå at boken bør være pensum på profesjonsutdannelsen i psykologi. Forfatteren formidler oppdatert kunnskap fra spedbarns forskning, som også er sentralt i utviklings psykologien. Relasjoners betydning for spedbarns utvikling, affektregulering, interaktive feil og reparasjon, og utvikling av mentaliseringsevne, er helt grunnleggende kunnskap for å forstå utvikling av selvet. Boken er selvfølgelig viktig for studenter som fordyper seg i terapi med barn, men også terapi generelt. Forfatteren beskriver mange viktige terapeutiske begreper og prosesser som studenter bør kjenne til og reflektere om i løpet av terapeut(ut)dannelsen. × 105350 GRTID Psykologi 1505.indb 447 KLASSIKEREN Sigmund Freud, Observations on transference-love, 1915 Vi jobber med eksplosive krefter, og disse kreftene må vi ikke unnvike. Det lærte jeg i mitt første møte med Freud, skriver Guri Vindegg. Jeg trodde jeg hadde lest Freud før. Han var jo liksom overalt. Nå var hans essay om overføringskjærlighet dagens tekst på innføringskurset i individualterapi med Siri Gullestad. Jeg begynte å lese, og ble med én gang forundret over den levende, nære stemmen i teksten, og det klare, bilderike språket. Da gikk det opp for meg at jeg aldri faktisk hadde lest Freud – bare andres gjengivelser av ham. Essayet handlet om hvordan forstå og håndtere det at pasienten blir forelsket i terapeuten. Men også om terapeutisk holdning, rolleforståelse, og om sammenhengen mellom det å forstå og det å opptre etisk. Det var særlig en metafor jeg likte så godt, og det var denne: «The psychoanalyst knows that he is working with highly explosive forces and that he needs to proceed with as much caution and conscientiousness as a chemist. But when have chemists ever been forbidden, because of the danger, from handling explosive substances, with are indispensable, on account of their effect?» Ja!! Står det i margen, med min håndskrift. Vi må søke å forstå de sterke kreftene, både de gode og de vonde. Ikke unnvike dem, men jobbe terapeutisk med dem. Det var det jeg satt igjen med, etter mitt første møte med den myteomspunne Freud. Det har vært med meg siden. Guri Vindegg utfordrer Line Indrevoll Stänicke til å ta stafettpinnen videre. 23.04.15 10.49
© Copyright 2024