Egil Postmyr
Bedre å dø
stående enn å
leve på knærne
Roman
Communicatio Forlag
MMXV
© Communicatio Forlag AS, Trondheim 2015
ISBN 978-82-92400-86-9 (e-bok)
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med
Åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med
KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til
åndsverk.
Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med
bøter eller fengsel.
Communicatio Forlag AS
Kontor- og postadresse: Teglbrennerveien 7 c, N-7013
Trondheim
Telefon: (+47) 909 56036
E-post: [email protected]
[email protected]
www.communicatio.no
Tilegnet Odd Olsen fra Østersundsgate 8 på Lademoen i
Trondheim,
som falt for republikken i Spania i slaget ved Ebro,
september 1938.
Vi ville skrika i fortvivlan:
Vi går under i den förbannade lögn.
Och alt vi hoppades går under.
Men plötsligt ser vi dig, broder,
Där du står i eldskenet –
I skyttergraven, kulsprutnästet:
Dina ord är eldstrimmor
Krossande, dödande,
men sanna.
Och du har intet val
Annat än trofasthet.
Och alt ditt ger du.
Ragnar Jändel, Svenska Hjälpkomitén för Spanien, 1937
J
EG HØRTE DET ALLEREDE I SØVNE, ramlingen i
gaten utenfor; noen spylte og flyttet på søppelkasser.
Det var for lengst blitt dag. Jeg gikk ut og låste opp
sykkelen som var festet med en wirelås til en lyktestolpe,
vinket til dem som satt på stoler langs fortauet. “God
dag, alle sammen,” ropte jeg. “Buenos dias.” De nikket
tilbake over de tidlige glassene sine mens jeg fór av
gårde.
Nesten uhørlig røk bremsevaieren med et ekkelt
knepp.
Jeg forsto ikke hva de som fant meg sa, kan altfor lite
spansk, og slett ikke katalansk. Jeg er den eneste i
landsbyen som sykler med hjelm, og innbyggerne har flirt
av meg. Nå lå den som ødelagt bygningsisolasjon,
styropor, men hodet var som det ble skapt, helt. Noen av
mennene fortalte at jeg gråt som et barn etterpå. Jeg
husker ikke, men det kan være riktig. Jeg vet noe om å
treffe bakken med hodet først, som jeg nå har gjort i
veikanten ved avgrunnen utenfor landsbyen. Men jeg
pleier å vite at jeg faller, sanse møtet med bakken før jeg
treffer den, og det aller siste av bevissthet, i et par
tiendedelers sekund, går med til å erkjenne hva som
skjer.
Farten var ikke voldsom. Jeg har gått i bakken med
langt større hastighet før, en gang ved Øysteinskirka på
tur over Dovre under Den store Styrkeprøven. Jeg hektet
i bakhjulet til ham foran, og det skal ikke mer til;
sykkelen og jeg skjenet over veien og ned i grøften på
den andre siden. Også i morges, som den gangen, hørte
jeg en versjon av et musikalsk tema mens jeg lå i
veibanen. Ascenseur pour l’échafaud. Maestro Miles
Davis. Blod på asfalten, en knust hjelm, en sykkel som
ikke var mer, skrubbsår og hodepine, og langt unna lyden
av skøytene til den sekstenårige arbeiderløperen Karin
Stav. Hun tok av seg skøytene. “Nå er det Spania for
meg. Ingen vinner alene.”
De ordene falt lenge før jeg ble født.
ETTERMIDDAG, OG JEG SITTER stille med lett hodepine
og bandasjer i skyggen av et stort tre sammen med flere
av landsbyens eldre menn. Noen av dem så meg falle,
andre fikk høre om ulykken og ville vite mer. Jeg har
kjent fingre ta på bandasjene, hørt mannsstemmer
diskutere fallet i det vide og brede. De var nok uenige om
noe, men jeg forsto ikke hva. Så lo de, skjenket meg et
glass rødvin, men jeg maktet ikke å drikke.
En gammel mann kommer oppover den smale gaten.
Han bruker lang tid, og jeg ser at han sikter seg inn på
meg. Nå stanser han ved siden av bordet, griper den ene
armen min, løfter den og kysser håndbaken. Et kyss av
gammelmannslepper. Stillheten senker seg rundt bordet.
Han løfter et glass og roper: “Viva la República
Española!”
En vakker landsby, men ikke min. Jeg kommer fra en
gammel by langt mot nord, reiste fra Trondheim og hit
tilskyndet av morfar, som het det samme som meg, Erik
Nilsen, og ble født for akkurat ett hundre år siden, i
nittenhundreogtolv. Han kom også hit fra byen ved
Nidelvens utløp, som fortsatt heter Trondhjem blant ekte
trondhjemmere, selv om bynavnet er Trondheim.
Morfar levde i et såpass nøytralt land at
arbeiderpartiregjeringen, etter at den endelig var
kommet til makten i nittenfemogtredve, ikke engang
kunne ta stilling mot Mussolinis invasjon av Etiopia
samme året, ei heller general Francos fascistopprør mot
den spanske demokratiske republikken som førte til
borgerkrig i seksogtredve. Norge ønsket ikke å skille
mellom godt og ondt. Morfar fordømte invasjonen i
Etiopia, men viktigere og betydeligere var hans
fordømmelse av Franco. Den var så sterk at han og fire–
fem andre fra Trondheim, noen hundre fra andre steder i
Norge og flere titusener fra resten av Europa, Amerika
og verden forøvrig, meldte seg som frivillige soldater i De
internasjonale brigadene til kamp for republikken og mot
fascistene.
Spania var et land mange av dem visste lite om, men de
satte av gårde med livet som innsats og mange av dem
døde. Jeg skal nevne noen etter hvert, og særlig Odd
Olsen fra Lademoen. Han var morfars beste venn, ja,
morfar fikk aldri noen bedre venn, heller ikke senere i
livet. Jeg er usikker på om spaniaveteranene overhodet
fikk venner etterpå. Antifascismen var ikke så viktig for
Norge, enda landets politiske styre skulle tilsi aktiv
motstand. Morfar skilte ondt fra godt. Han reiste i
syvogtredve, deltok i borgerkrigen som varte frem til
våren i niogtredve. Deretter satt Franco som diktator
inntil han døde i femogsytti, fordi ikke mange nok var
som morfar.
Rundt meg sitter eldre menn. Jeg merker på blikkene
og mimikken at de snakker om fallet mitt fra sykkelen og
virker glade for at jeg fortsatt er hel. Nei, jeg kommer
ikke til å sykle hjem i kveld, har ikke lenger noen kjørbar
tohjuling. Fremdeles lett hodepine, har fått servert både
tapas og rødvin, spist litt, bare smakt på vinen, nær sagt
for høflighets skyld.
Vi snakker om det som var, og som fortsatt er. Den
gamle mannen som hevet glasset på grunn av meg og
ropte med tynn stemme Viva la República Española,
heter Carlos og er en av veteranene fra borgerkrigen.
Noen har fortalt ham om meg, om hvorfor jeg er her, så
det var ikke for uhellet han kom. En ung kvinne, rundt
tyve, vil jeg tro, som heter Dolores og er veteranens
barnebarn, har innfunnet seg og oversetter mellom
engelsk og spansk. Jeg tror Carlos og jeg forstår
hverandre uten for mange uklarheter.
Så mye er fremdeles uforløst. Jeg må gradvis nærme
meg materialet jeg har bragt med hit, for å kunne se det
tydeligere. Det handler ikke om meg, men om morfar,
Odd Olsen og de andre frivillige krigerne. Menn med de
riktige meninger, holdninger som jeg også streber etter å
ha, men noe skiller meg fra dem, noe essensielt som jeg
ikke får helt tak på.
Jeg søker svar på spørsmålet som først og fremst
gnager meg: Hva i helsike fikk dem til å dra til Spania for
å dø?
JEG ER I SPANIA FOR ANNEN gang i år, men ikke i
landskapet der karlistene, erkefascistene rundt den faens
byen Pamplona, holdt til. Jeg er ikke her for å kikke på
helgener og tro på fullkomment nonsens. Karlistene
bejublet Francos opprør i beste klerikale tradisjon fra
første dag. Nei, nå er det Katalonia med Figueres og
Barcelona, Castilla med Madrid, Aragon og elven Ebro.
Carlos deltok også i De internasjonale brigadene, i en
periode var han og morfar til og med i samme brigade.
Gammel solidaritet, menn fra ulike land og med
forskjellige språk, har brakt oss sammen.
En overhørt samtale var den utløsende årsaken til at
jeg reiste til Spania i mai. I påsken satt jeg på en
fortausrestaurant i trøndersk godvær, drakk øl og lyttet
til noen som snakket høyt om pilegrimsleden til Nidaros,
eller Trondheim. Disse noksagtene rundt nabobordet
mente at den norske kirke hadde fått leden merket og
etablert, men da brøt jeg inn og sa at de tok feil. Den
avbrytelsen ble avgjørende. “Hva vet vel du om det?” sa
den ene mannen, en middelaldrende gantkledd herre
med grått hår.
“Det var miljøforvaltningen,” sa jeg.
“Miljøforvaltningen hva for noe?”
“Direktoratet for naturforvaltning merket og etablerte
pilegrimsleden. Kirken var fraværende, når sant skal
sies.”
“Samme det vel,” svarte han irritert og så på den andre
mannen og de to kvinnene ved bordet. Gant, burberry,
burberry. “Den er uansett bare møkka sammenlignet
med caminoen til Santiago de Compostela.”
Jeg drakk opp, gikk hjem og leste om pilegrimsveiene i
Spania.
Det er flere av dem, som den fra grensen til Frankrike
over Pamplona og slettene i nord, fra Navarro over Rioja,
Castilla og Leon, helt vest til Galicia og målet, Santiago
de Compostela. El Camino Frances. En annen, Camino