Egil Postmyr Bedre å dø stående enn å leve på knærne Roman Communicatio Forlag MMXV © Communicatio Forlag AS, Trondheim 2015 ISBN 978-82-92400-86-9 (e-bok) Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med Åndsverkloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Communicatio Forlag AS Kontor- og postadresse: Teglbrennerveien 7 c, N-7013 Trondheim Telefon: (+47) 909 56036 E-post: [email protected] [email protected] www.communicatio.no Tilegnet Odd Olsen fra Østersundsgate 8 på Lademoen i Trondheim, som falt for republikken i Spania i slaget ved Ebro, september 1938. Vi ville skrika i fortvivlan: Vi går under i den förbannade lögn. Och alt vi hoppades går under. Men plötsligt ser vi dig, broder, Där du står i eldskenet – I skyttergraven, kulsprutnästet: Dina ord är eldstrimmor Krossande, dödande, men sanna. Och du har intet val Annat än trofasthet. Och alt ditt ger du. Ragnar Jändel, Svenska Hjälpkomitén för Spanien, 1937 J EG HØRTE DET ALLEREDE I SØVNE, ramlingen i gaten utenfor; noen spylte og flyttet på søppelkasser. Det var for lengst blitt dag. Jeg gikk ut og låste opp sykkelen som var festet med en wirelås til en lyktestolpe, vinket til dem som satt på stoler langs fortauet. “God dag, alle sammen,” ropte jeg. “Buenos dias.” De nikket tilbake over de tidlige glassene sine mens jeg fór av gårde. Nesten uhørlig røk bremsevaieren med et ekkelt knepp. Jeg forsto ikke hva de som fant meg sa, kan altfor lite spansk, og slett ikke katalansk. Jeg er den eneste i landsbyen som sykler med hjelm, og innbyggerne har flirt av meg. Nå lå den som ødelagt bygningsisolasjon, styropor, men hodet var som det ble skapt, helt. Noen av mennene fortalte at jeg gråt som et barn etterpå. Jeg husker ikke, men det kan være riktig. Jeg vet noe om å treffe bakken med hodet først, som jeg nå har gjort i veikanten ved avgrunnen utenfor landsbyen. Men jeg pleier å vite at jeg faller, sanse møtet med bakken før jeg treffer den, og det aller siste av bevissthet, i et par tiendedelers sekund, går med til å erkjenne hva som skjer. Farten var ikke voldsom. Jeg har gått i bakken med langt større hastighet før, en gang ved Øysteinskirka på tur over Dovre under Den store Styrkeprøven. Jeg hektet i bakhjulet til ham foran, og det skal ikke mer til; sykkelen og jeg skjenet over veien og ned i grøften på den andre siden. Også i morges, som den gangen, hørte jeg en versjon av et musikalsk tema mens jeg lå i veibanen. Ascenseur pour l’échafaud. Maestro Miles Davis. Blod på asfalten, en knust hjelm, en sykkel som ikke var mer, skrubbsår og hodepine, og langt unna lyden av skøytene til den sekstenårige arbeiderløperen Karin Stav. Hun tok av seg skøytene. “Nå er det Spania for meg. Ingen vinner alene.” De ordene falt lenge før jeg ble født. ETTERMIDDAG, OG JEG SITTER stille med lett hodepine og bandasjer i skyggen av et stort tre sammen med flere av landsbyens eldre menn. Noen av dem så meg falle, andre fikk høre om ulykken og ville vite mer. Jeg har kjent fingre ta på bandasjene, hørt mannsstemmer diskutere fallet i det vide og brede. De var nok uenige om noe, men jeg forsto ikke hva. Så lo de, skjenket meg et glass rødvin, men jeg maktet ikke å drikke. En gammel mann kommer oppover den smale gaten. Han bruker lang tid, og jeg ser at han sikter seg inn på meg. Nå stanser han ved siden av bordet, griper den ene armen min, løfter den og kysser håndbaken. Et kyss av gammelmannslepper. Stillheten senker seg rundt bordet. Han løfter et glass og roper: “Viva la República Española!” En vakker landsby, men ikke min. Jeg kommer fra en gammel by langt mot nord, reiste fra Trondheim og hit tilskyndet av morfar, som het det samme som meg, Erik Nilsen, og ble født for akkurat ett hundre år siden, i nittenhundreogtolv. Han kom også hit fra byen ved Nidelvens utløp, som fortsatt heter Trondhjem blant ekte trondhjemmere, selv om bynavnet er Trondheim. Morfar levde i et såpass nøytralt land at arbeiderpartiregjeringen, etter at den endelig var kommet til makten i nittenfemogtredve, ikke engang kunne ta stilling mot Mussolinis invasjon av Etiopia samme året, ei heller general Francos fascistopprør mot den spanske demokratiske republikken som førte til borgerkrig i seksogtredve. Norge ønsket ikke å skille mellom godt og ondt. Morfar fordømte invasjonen i Etiopia, men viktigere og betydeligere var hans fordømmelse av Franco. Den var så sterk at han og fire– fem andre fra Trondheim, noen hundre fra andre steder i Norge og flere titusener fra resten av Europa, Amerika og verden forøvrig, meldte seg som frivillige soldater i De internasjonale brigadene til kamp for republikken og mot fascistene. Spania var et land mange av dem visste lite om, men de satte av gårde med livet som innsats og mange av dem døde. Jeg skal nevne noen etter hvert, og særlig Odd Olsen fra Lademoen. Han var morfars beste venn, ja, morfar fikk aldri noen bedre venn, heller ikke senere i livet. Jeg er usikker på om spaniaveteranene overhodet fikk venner etterpå. Antifascismen var ikke så viktig for Norge, enda landets politiske styre skulle tilsi aktiv motstand. Morfar skilte ondt fra godt. Han reiste i syvogtredve, deltok i borgerkrigen som varte frem til våren i niogtredve. Deretter satt Franco som diktator inntil han døde i femogsytti, fordi ikke mange nok var som morfar. Rundt meg sitter eldre menn. Jeg merker på blikkene og mimikken at de snakker om fallet mitt fra sykkelen og virker glade for at jeg fortsatt er hel. Nei, jeg kommer ikke til å sykle hjem i kveld, har ikke lenger noen kjørbar tohjuling. Fremdeles lett hodepine, har fått servert både tapas og rødvin, spist litt, bare smakt på vinen, nær sagt for høflighets skyld. Vi snakker om det som var, og som fortsatt er. Den gamle mannen som hevet glasset på grunn av meg og ropte med tynn stemme Viva la República Española, heter Carlos og er en av veteranene fra borgerkrigen. Noen har fortalt ham om meg, om hvorfor jeg er her, så det var ikke for uhellet han kom. En ung kvinne, rundt tyve, vil jeg tro, som heter Dolores og er veteranens barnebarn, har innfunnet seg og oversetter mellom engelsk og spansk. Jeg tror Carlos og jeg forstår hverandre uten for mange uklarheter. Så mye er fremdeles uforløst. Jeg må gradvis nærme meg materialet jeg har bragt med hit, for å kunne se det tydeligere. Det handler ikke om meg, men om morfar, Odd Olsen og de andre frivillige krigerne. Menn med de riktige meninger, holdninger som jeg også streber etter å ha, men noe skiller meg fra dem, noe essensielt som jeg ikke får helt tak på. Jeg søker svar på spørsmålet som først og fremst gnager meg: Hva i helsike fikk dem til å dra til Spania for å dø? JEG ER I SPANIA FOR ANNEN gang i år, men ikke i landskapet der karlistene, erkefascistene rundt den faens byen Pamplona, holdt til. Jeg er ikke her for å kikke på helgener og tro på fullkomment nonsens. Karlistene bejublet Francos opprør i beste klerikale tradisjon fra første dag. Nei, nå er det Katalonia med Figueres og Barcelona, Castilla med Madrid, Aragon og elven Ebro. Carlos deltok også i De internasjonale brigadene, i en periode var han og morfar til og med i samme brigade. Gammel solidaritet, menn fra ulike land og med forskjellige språk, har brakt oss sammen. En overhørt samtale var den utløsende årsaken til at jeg reiste til Spania i mai. I påsken satt jeg på en fortausrestaurant i trøndersk godvær, drakk øl og lyttet til noen som snakket høyt om pilegrimsleden til Nidaros, eller Trondheim. Disse noksagtene rundt nabobordet mente at den norske kirke hadde fått leden merket og etablert, men da brøt jeg inn og sa at de tok feil. Den avbrytelsen ble avgjørende. “Hva vet vel du om det?” sa den ene mannen, en middelaldrende gantkledd herre med grått hår. “Det var miljøforvaltningen,” sa jeg. “Miljøforvaltningen hva for noe?” “Direktoratet for naturforvaltning merket og etablerte pilegrimsleden. Kirken var fraværende, når sant skal sies.” “Samme det vel,” svarte han irritert og så på den andre mannen og de to kvinnene ved bordet. Gant, burberry, burberry. “Den er uansett bare møkka sammenlignet med caminoen til Santiago de Compostela.” Jeg drakk opp, gikk hjem og leste om pilegrimsveiene i Spania. Det er flere av dem, som den fra grensen til Frankrike over Pamplona og slettene i nord, fra Navarro over Rioja, Castilla og Leon, helt vest til Galicia og målet, Santiago de Compostela. El Camino Frances. En annen, Camino
© Copyright 2024