Ferry Fediuk og Stanislaw Siedlecki: Smøla Beskrivelse til det berggrunnsgeologiske kart 1321 I-M 1:50 000 s. 1 (Med fargetrykt kart) Atle Sindre: Geofysiske undersøkelser innen kartbladet Smøla s. 25 (Med geofysisk kart M 1 :50 000) Universitetsforlaget 1977 Trondheim • Oslo • Bergen • Tromsø 5504*0 \°\ bO% c; NGU Norges geologiske undersøkelse Geological Survey of Norway Norges geologiske undersøkelse, Leiv Eirikssons vei 39, Trondheim. Telefon (075) 15860 Postadresse: Postboks 3006, 7001 Trondheim. Administrerende direktør: dr. philos. Knut S. Heier Geologisk avdeling: Direktør dr. philos. Peter Padget Geofysisk avdeling: Direktør Inge Aalstad Kjemisk avdeling: Direktør Aslak Kvalheim Publikasjoner fra Norges geologiske undersøkelse utgis som bind med fortlopende hoved nummerering, og deles inn i to serier. Bulletin og Skrifter. Bulletin omfatter vitenskapelige arbeider over regionale, generelle eller spesialiserte em ner av faglig interesse. Skrifter omfatter beskrivende artikler og rapporter over regionale, tekniske, økonomiske, naturfaglige og andre geologiske emner av spesialisert eller allmen interesse. Skrifter utgis på norsk, med resymé på engelsk (Abstract). REDAKTØR Førstestatsgeolog dr. David Roberts, Norges geologiske undersøkelse, Postboks 3006, 7001 Trondheim UTGIVER Universitetsforlaget, Postboks 7508, Skillebekk, Oslo 2 TIDLIGERE PUBLIKASJONER OG KART Den siste fortegnelse over NGU's publikasjoner og kart «Publikasjoner og kart 1891-1975» ble utgitt i 1976 og kan bestilles fra Universitetsforlaget. De nyeste kart fra NGU er oppført på tredje omslagsside. MANUSKRIPTER En rettledning for utarbeiding av manuskripter (Jnstructions to contributors to the NGU Series) kan finnes i NGU Nr. 273, s. 1-5. a?(5- / STATENS TEKNOLOGISKE INSTITUTT BIDIbIOXBMBS Smøla Beskrivelse til det berggrunnsgeologiske kart 1321 I-Ml: 50 000 (med fargetrykt kart) FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Fediuk, F. & Siedlecki, S. 1977: Smøla. Description of the geological map (AMS-M 711) 1321 1-1:50 000. Norges geol. Unders. 330, 1-26. An account is given of the general geology of Smøla and neighbouring islands, with special emphasis laid on the petrology of the various rock-types. The rocks within the map area comprise orthogneisses, paragneisses and migmatites of assumed Precambrian age; Ordovician supracrustals including both a fossili ferous sedimentary and a volcanic series; and plutonic rocks ranging from ultramafites to granodiorites which are of probable Caledonian age. Major ele ment chemical analyses are presented of 42 intrusive and extrusive igneous rocks. The youngest rocks in the area are represented by Devonian molasse type conglomerates and sandstones. In the last part of the description some details are given of superficial deposits, mineral occurrences and economic geology, as well as an outline of the sequence of structural events from Precambrian to Devonian time. F. Fediuk, Katedra Petrografie, University Karlovy, Albertov 6, Prague 2, Cze choslovakia S. Siedlecki, Norges geologiske undersøkelse, P. O. Box 3006, 7001 Trondheim, Norway INNHOLD Forord Innledning Arbeidets organisasjon Landskapsformene Geologisk oversikt Bergartsbeskrivelse A. Gneiskomplekset (Prekambrisk?) B. Plutonske bergarter (Kaledonske) 1. Gangbergarter a) Sure bergarter b) Intermediære og basiske bergarter 2. Dypbergarter a) Granitter, granodioritter og kvartsførende hornblendedioritter b) Gabbroide bergarter C. Eldre suprakrustalserie D. Yngre sedimentserie (Devonsk) 1. Utbredelse 2. Struktur 3. Litologi og litostratigrafi 4. Geologisk alder E. Løsavsetninger (Kvartær) Strukturgeologisk oversikt Bemerkninger om mineralene Mineralske råstoffer Summary Litteratur 2 2 2 3 4 4 4 7 7 7 7 8 8 9 12 14 14 14 15 16 17 17 18 19 20 22 2 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Forord Innenfor NGU's kartleggingsprogram ble kartbladet Smøla valgt ut som spe sielt vel egnet for en kombinert geologisk-geofysisk undersøkelse. Geofysiker Atle Sindre, ved NGU's Geofysisk avdeling, ble gitt i oppdrag å utføre de geofysiske undersøkelsene, mens den geologiske kartleggingen ble utført av den tjekkoslovakiske geologen dosent dr. Ferry Fediuk som i 1969 oppholdt seg 5 måneder som gjesteforsker ved NGU. Undersøkelsene tok til i april 1969, og ved utgangen av 1970 leverte Fediuk en foreløpig rapport om arbeidet. Ved utgivelsen av berggrunnskartet Smøla ønsket NGU å gi ut en beskri velse til kartet. Statsgeolog Fr. Chr. Wolff laget i 1973 en beskrivelse som bygger på Fediuks rapport og på samtaler og korrespondanse med Fediuk. Det ble foreslått endringer av enkelte tolkninger, og disse ble godtatt av Fediuk. Utkast til beskrivelse av de devonske bergartene innen kartbladet er (1973) levert av statsgeolog Stanislaw Siedlecki og er innarbeidet i beskri velsen. I 1975 leverte geofysiker Atle Sindre sin beskrivelse av de geofysiske undersøkelsene han hadde utført innen kartbladet. Innledning ARBEIDETS ORGANISASJON Våren og sommeren 1969 var F. Fediuk engasjert som medarbeider ved Norges geologiske undersøkelse for å studere geologien på Smøla og de tilstø tende øyene. Den geologiske kartleggingen ble utført på luftfotografier i må lestokk 1:38 000. Det ble utført en fullstendig undersøkelse av selve Smøla, d.v.s. Fast-Smøla, som dekker et område på 213,9 km2 . Av de tilstøtende øyene, skjær og holmer ble bare et mindre antall kartlagt, omtrent en fjerde del, 15 km2 (av hvilke 4,8 km? faller på øya Gjøen og 4,1 km2 på Rossvolløy). Øygruppa sydøst for Smøla, der Edøy og Kuliøy er de største og består av devonske avsetninger, ble undersøkt av A. og S. Siedlecki. Fediuk samar beidet bare med dem om undersøkelsen av grensen mellom Devon og pre devon. Samtidig med den geologiske kartleggingen foregikk det også en geo fysisk undersøkelse. Denne ble utført av A. Sindre (NGU) som Fediuk også samarbeidet med. H. N. A. Priem fra Amsterdam har tatt en del prøver for radiometrisk aldersdatering. Arbeidet ble utført som et del-prosjekt under et større prosjekt ledet av daværende statsgeolog Helge Askvik. Direkte ansvarlig var daværende direktør H. Carstens (NGU) som også introduserte Fediuk til området. Nærværende arbeid må sees som en fortsettelse av tidligere under søkelser i området utført av J. Schetelig (1913), H. Reusch (1914), O. Holte dahl (1914, 1918), C. W. Carstens (1924) og T. Strand (1932). Det nye kartet baserer seg på 290 observasjonspunkter. Disse hovedpunk tene ble økt med enda 25 punkter med henblikk på en spesiell undersøkelse SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 3 Fig. 1. Parti fra «Flatsmøla» som viser strandflaten. View of «Flatsmøla» demonstrating the strandflat. av norittbergartene. En typesamling av bergartsprøver fra området, i standard størrelse 9X12 cm, finnes ved Norges geologiske undersøkelse, Trondheim. På basis av feltstudiene ble det foretatt laboratorieundersøkelser. Disse ble for en del utført ved Norges geologiske undersøkelse, Trondheim. Det meste av laboratoriearbeidet ble imidlertid gjort i laboratoriet til Det vitenskapelige fakultet ved Karl's universitet i Prag. I tillegg til mikroskopiske undersøkel ser ble det lagt spesiell vekt på bergartskjemisk undersøkelse. For dette for mål ble det utført 42 silikatanalyser av bergartene (se tabell 1). Av andre metoder nevnes røntgendifraktometri (differensialtermiske analyser og rønt genspektrometri, gammaspektrometri og elektronmikrosondestudier og modal analyser (med punktteller). Resultatene av laboratorieundersøkelsene er enda ikke blitt nærmere bearbeidet, slik at den foreliggende beskrivelse bare må sees som en foreløpig rapport. Under sitt feltarbeid fant Fediuk alltid en gejstfri imøtekommenhet hos en rekke innbyggere på Smøla, og sier seiv at dette gjorde hans opphold til et uforglemmelig minne for livet. LANDSKAPSFORMENE Geomorfologisk tilhører Smøla den såkalte strandflaten i Norge (Reusch 1894) (Fig. 1). Nerdvikberget (585258)* i den sørøstre del av Smøla er 63 m høyt og er det høyeste punktet på øya. Rossvollberget (456204) på Ross volløy (ved sydenden av Smøla) går opp i en høyde av 56 m. Det høyeste punktet innen hele øygruppa er 70 m.o.h. og fins på Kuliøy (527183). * UTM-koordinater. 4 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Gjennomsnittshøyden på Smøla er under 15 m, men til tross for øyas meget flate karakter, kan en skille mellom to geomorfologiske hovedområder: Det største området viser bare et svakt markert relieff og hyppig forekommende myrstrekninger, og et mindre område viser et relieff som er litt mer markert. Disse geomorfologiske forskjeller, som kan sees allerede av kartet, skyldes hovedsakelig forholdene i den underliggende berggrunnen. I det vestre områ det der terrenget er tydelig utmodulert, består berggrunnen av lagdelte norit tiske og hyperittiske bergarter, i den flatere delen i øst består berggrunnen hovedsakelig av kvartsdioritter og gneiser. Geologisk oversikt Geologien innen Smøla-området kan inndeles i følgende geologiske grupper: A. Gneiskomplekset (Prekambrisk?) gneiser og migmatitt. B. Plutonske bergarter (Kaledonske) 1. Gangbergarter. a) sure, b) intermediære og basiske. 2. Dypbergarter. a) Granittoide bergarter vekslende fra granitt til dio ritt. b) Gabbrobergarter (gabbrorer, jotunitter, noritter, hyperitter anortositt og ultramafitt). C. Eldre suprakustalserie (Ordovisisk) sedimenter og vulkanitter. D. Yngre sedimentserie (Devonsk) E. Løsavsetninger (Kvartær) Bergartsbeskrivelse A. GNEISKOMPLEKSET (PREKAMBRISK?) Kompleksets alder er usikker, men ved å sette det inn i en større regional sammenheng kan en anta en prekambrisk alder. Radiometriske aldersbestem melser av bergartsprøver fra dette komplekset er i gang. Noen av disse ble påbegynt etter at dette var ferdig skrevet og vil, når de er avsluttet, kunne kaste mer lys over dette problemet. Når det gjelder bergartene i kartbladets sydøstlige hjørne, er alderen enda mer usikker, idet det også er mulig å tolke dem som omdannede (metamorfe) vulkanitter fra kambrosilurtida. Gneiskomplekset består av metamorfe bergarter som hornblende og horn blende-biotitt-gneiser, amjibolitter, biotittgneiser og migmatitter på selve Smøla og av kvartsdiorittiske gneiser og amjibolitter i kartbladets sørøstre hjørne. Den kvartsdiorittiske gneisen og amfibolitten i sørøst tilhører en flere mil lang sone av en massiv, middelskornet kvartsdiorittisk gneis, noen steder med hornblende, men for det meste med biotitt og med varierende mengder epi dot og titanitt. Sonen fortsetter mot Agdenes i nordost hvor den er beskrevet SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 5 Fig. 2. Hornblende-biotittgneis fra Nyheim på Litlenesset, Nord-Smøla. Skala under i mm. Amphibole-biotite gneiss from Nyheim at Litlenesset Peninsula, Northern Smøla. Scale in mm. som hornblenderik gneis, muligens av sedimentær opprinnelse (Ramberg 1973), mens andre antar en vulkansk opprinnelse (H. Askvik pers. medd. 1974). Amfibolitten viser en tydelig planstruktur med et fall på 40° mot NNW. Hornblende- til hornblendebiotittgneiser (Fig. 2) er mineralogisk sett praktisk talt identisk med de plutonske kvartsførende hornblendediorittene av antatt kaledonsk alder (se side 8-9). I noen tilfeller er det bare mulig å trekke grensen mellom disse to bergartstyper skjønnsmessig. Som et feltkrite rium ble brukt strukturen: Bergarter som viste vel målbar foliasjon ble reg net til gneisene, mens bergarter med massiv struktur ble regnet til kvartsfø rende hornblendediorittene. Dette henger sammen med bergartenes dannelse, men tolkningen av disse problemer ligger utenfor rammen av denne beskrivel sen. Det må imidlertid fastslåes at den kjemiske sammensetning av disse bergartene har tydelig eruptiv karakter. Det er derfor nødvendig å sette forstavelsen ortho- til betegnelsen gneis. Skifrigheten er meget tydelig i noen områder, og enkelte steder gir den opphav til en bandet struktur. Den gene relle strøkretning er N-S. Biotittgneisene danner bare underordnete lag i bergartene på Smøla. Mektigheten går opp i 10-20 m. De opptrer spesielt i den nordlige del av øya, og gir en mer markert karakter i den geologiske struktur som ellers er temmelig ensformig. Ved hjelp av gneislagene kan altså den tektoniske stil i området følges. Mengden av kvarts i biotittgneisene er større enn i den foregående type av gneiser, plagioklasen er surere og kalifelt spat opptrer hyppig. Migmatitter danner et belte som stryker N-S og er 2-3 6 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI i. i 'lllllllllllllllllllllMlllllllllllllllll Fig. 3. Breksje i biotittgneis vest for Bukta ved Setran, Nord-Smøla. Breccia in biotite gneiss west of Bukta near Setran, Northern Smola. km bredt ved Jøstølen (445260). Nordover blir dette beltet smalere og kiler ut ved Gammeldamvatnet (445325). Sammen med migmatittene opptrer gra nittoide bergarter. Av mørke mineraler inneholder migmatittene for størstedelen bare biotitt, hvis mengde går opp i 10%. Fordelingen innen en prøve er temmelig inhomo gen. Migmatittene er sammensatt av intenst og irregulært foldete mørkere og lysere striper, og foliasjonen er ofte ekstremt bøyet. Vekslende mengder av kalifeltspat (mikroklin) i tillegg til plagioklas (oligoklas), er alltid tilstede. I migmatittene danner mørke finkornige bergarter inneslutninger som ofte er plastisk deformert. Et karakteristisk trekk ved bergartene på Smøla er breksjene. Allerede tidlig ble det pekt på dette (Schetelig 1913). Breksjene opptrer i forskjellige bergartstyper, særlig i de kvartsførende hornblendediorittene, biotitt-horn blendegneisene og migmatittene, men også i gangbergartene (Fig. 3). Blot ning av en slik breksje kan studeres i veiskjæringen syd for Hopen (510373). Like gode blotninger finnes også mange andre steder på øya. De innesluttede bergartsfragmentene er vanligvis mørkere enn hovedbergarten. Med hensyn til kornstørrelsen varierer fragmentene betydelig, fra meget fin kornige og tette (afanittiske) varieteter som kan være basiske til interme diære vulkanitter, til middelskornige typer som ligner gabbro. Både mengden og formen på fragmentene varierer. Noen steder er formen isometrisk og skarpkantet (angulær), andre steder er fragmentene meget strukne og ordnet i parallelle striper. Dette opptrer særlig når den innesluttede bergart også har en planstruktur. Slike strukne og orienterte fragmenter opptrer i biotitt-mig- SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 7 matkter og biotitthornblendegneiser. På noen lokaliteter opptrer det knapt et fragment pr. m 2, mens volumet av fraamenter andre steder kan dominere over den sementerende mellommassen. B. PLUTONSKE BERGARTER Denne gruppen inneholder betydelig variasjon i bergartstyper, fra sure til ultrabasiske. Forholdet melom de enkelte typene er komplisert; og deres grense og alder er ikke sikkert klarlagt, men en kaledonsk alder ble tidlig antatt (Carstens 1924). Nyere undersøkelser fra andre områder i Norge anty der imidlertid en prekambrisk alder for jotunittene og anortosittene. 1. Gangbergarter a) Sure bergarter Disse er aplitter til pegmatttter, på noen steder toglimmer gang-granitter. De forekommer bare på den nordlige del av Smøla, særlig i området omkring Råket (415331) og Dyrnes (435340); fra dette området og østover avtar de gradvis i mengde, mens de avtar hurtig sydover. Tykkelsen varierer sterkt, oftest mellom 2 og 5 m. Lengden av gangene varierer også meget, fra noen meter til 2 km. Den lengste gangen består av en lys to-glimmer-granitt; pegmatittene danner av og til linser. Av feltspatene dominerer mikroklin, som viser en relativt høy grad av triklinisitet; granat opptrer hyppig som vanlig aksessorium, med tydelig overvekt på spessartinkomponenten. b) Intermediære og basiske bergarter Disse er mer hyppig enn gangene i den foregående gruppe, men opptrer innenfor det samme området. De har sin største utbredelse i den vestlige del av Smøla, særlig i den sydlige del av det gabbro-(noritt-hyperitt)-legemet som opptrer her. De ovennevnte bergartene opptrer ikke bare sammen med no ritt-hyperitter, men er også knyttet til andre typer av abyssiske plutonitter, metamorfe bergarter kalksteiner nær Skjølberg (498248) og ordovisiske vul kanitter ved Vikan (598283). Sett ut fra deres beliggenhet danner de to systemer, et eldre som strekker seg vestnordvest - østsydøst, og et yngre som strekker seg vestsydvest - østnordøst. Deres opptreden varierer sterkt. De viser varieteter med fargetall som ikke overskrider 25, men det er ikke ualminnelig å treffe tilfeller hvor mengdene av lyse og mørke bestanddeler er omtrent like; noen ganger er til og med de mørke bestanddelene i overvekt. Kornstørrelse og tekstur varierer også (afyrisk tekstur er mere hyppig enn porfyrisk. I de mer basiske typer opptrer en ofittlignende tekstur). Gange nes gjennomsnittlige tykkelse er tydelig mindre enn de sure gangenes, seiv om det også her finnes mektigheter som overstiger 10 m. I mange tilfeller går mektigheten ikke opp i mer enn noen cm I den sydvestlige del av øya 8 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI ? Fig. 4. Kvartsførende hornblendedioritt fra Toppmyra, Midt-Smøla. Quartz-bearing hornblende diorite from central part of Smøla. opptrer det sammensatte ganger. I disse er ofte en eldre, breksjelignende type «druknet» i en senere lysere injeksjon. Den fremherskende strøkretning for gangene (VSV-ØNØ) svarer til lagningen i de norittiske bergartene, men fallet er i motsatt retning. Petrografisk kan disse bergartene oftest karakterise res som mikroåioritter, dioritt-porfyritier og diabasporfyritter, eller noen gan ger spessartitter. 2. Dypbergarter a) Granitter, granodioritter og kvartsførende hornblendedioritter Granittene (og granodiorittene) som opptrer innen kartområdet er av to typer. Den ene typen er assosiert med kvartførende hornblendedioritter (fig. 4). Antagelig representerer de en sekundær alkalisert facies; de som svarer til den typen som på det geologiske kartet er avmerket som rødlige (alkali)granitter. De inneholder plagioklas, kalifeltspat og kvarts, ofte i et tilnær met forhold 1:1:1. Plagioklasen er her albitt, kvalifeltspaten er mikroklin. Et karakteristisk trekk for bergarten er et epidotinnhold på fra 1 til 5%. Biotit tene er vanligvis klorittisert; muskovitt opptrer også. Den andre typen av granittiske bergarter som opptrer her er, sammenlignet med den foregående, tydelig mer granulær, ofte til og med porfyrisk (hva som aldri er tilfelle i den første typen); fargen er grålig-hvit eller, for det meste, lys rosa (fig. 5). Det største legemet av denne bergarten danner Kvaløya (405345) nordvest for Smøla, andre legemer av denne bergarten opptrer i et belte som løper SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 9 Fig. 5. Granodioritt fra Kvaløya nordvest for Smøla. Granodiorite from Kvaløya island northwest of Smøla. parallelt med den østsydøstlige grensen av det noritthyperittlegemet som finnes på vestre Smøla, særlig rundt Jøstølen (445260). Plagioklasen i denne typen er vanligvis sonarbygget (oligoklas - andesin i kjernen, sur oligoklas i randso nen); mikroklinen er sterkt perthittisk, i tillegg til et dominerende innhold av biotitt er også muskovitt vanligvis tilstede. I blotningene langs veien øst for Hjellberg kan en se en gradvis overgang mellom denne bergarten og en biotittmigmatitl. De kvartsførende hornblendediorittene må sies å være de mest utbredte bergartstyper på Smøla. De er utviklet særlig i den sentrale delen av øya og i den østlige del. Blant dem dominerer en ensformig granulær type: Den er fin - til middelskornet, og det er to til tre ganger så meget hornblende som biotitt i bergarten. Mengden av kvarts går vanligvis opp til 10-20%. Plagio klasen er tydelig sonarbygget, og svarer i gjennomsnitt til andesin. Fargetal let varierer vanligvis rundt 30. b) Gabbroide bergarter Bergarter av denne typen opptrer her som tre enheter. Den største av dem er det gabbro (dvs. hyperitt) legemet som opptrer i den vestlige delen av Smøla, og som opptar et område på omtrent 30 km2 . En ukjent men sann synligvis anselig del av dette legemet er skjult under sjøens overflate. Bergar ten er vanligvis middelskornet, ikke porfyrisk, ofte med tydelig mineralorien tering. Det dominerende mineral er en svakt sonarbygget plagioklas med en 10 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI kjerne som tilsvarer sur labrador, og med en randsone som består av inter mediær andesin; dette mineral utgjør vanligvis mer enn halvparten av bergar tenes totale volum. Kvarts er noen ganger til stede som aksessorisk mineral, i mengder rundt 1%. Det opptrer varierende mengder av kalifeltspat som spor i bergarten. Av mørke mineraler er både klinopyroksen og orthopyroksen rep resentert i varierende mengder, den totale mengde er omtrent 30-35%. Gjen nomsnittsmengden av biotitt er omkring 5%. Pyroksenen er noen ganger se kundært amfibolittisert. I den nordvestre utløper av dette legemet, ved Miløya (385318) og tilstøtende øyer, har man også funnet olivin i bergarten. Mange steder i dette legemet ser en fenomener som er karakteristiske for såkalte lagdelte intrusjoner. Det er enten en lagdeling eller laminering av bergarten som opptrer hyppig, eller en faselagdeling som er mindre vanlig. En kjemisk undersøkelse (Tabell 1) har slått fast at det også forekommer andre trekk som er typiske for lagdelte intruksjoner, nemlig den regulære variasjon av kjemien i bergarten i legemets lengderetning. Planstrukturene i bergarten viser VNV-ØSØ strøk og et fall mot nord-nordvest. Noen av lagningens strukturer antyder at legemet ligger i en invertert stilling. Laboratorieundersøkelser av variasjonene i kjemiske og fysiske (omfatter også mikroskopiske undersøkel ser) egenskaper i bergarten innen dete legemet er fullstendig i overensstem melse med feltobservasjonene (noen av bergartenes egenskaper er vist i dia grammet, Fig. 6). Dersom en antar at de virkelige overliggende lag til dette legemet ligger i syd, så har variasjonene i bergartenes egenskaper visse trekk til felles med de best kjente forekimster av lagdelte intrusjoner. For eksem pel øker SiCK-innholdet og bergartens egenvekt avtar dermed nedenfra og oppover, dvs. fra NNV mot SSØ, og noen av de tunge mineralene forsvinner således nedenfra og oppover (olivin) o.s.v. På den annen side mangler her vesentlige trekk som er kjent fra f.eks. Skærgård-instrusjonen på Grønland (Wager & Deeer 1938), særlig stignin gen i jerninnhold, som i hele bredden av profilet på Smøla bare oppviser en lav variasjon. Imidlertid er variasjonene i alkaliinnholdet (særlig K2O) mar kert her. Det øker sydover, kompensert av en gradvis avtagning CaO innholdet i samme retning (Fig. 6). Dette svarer til en markert økning i intensiteten av gamma-radioaktiviteten i bergarten i retning oppover. Det kommer til uttrykk enten ved thorium-innholdet (Fig. 6), eller U(Ra)-inn holdet, eller den totale radioaktiviteten Q. Den tidligere nevnte amfibolittise ring av bergartene har funnet sted i forskjellige soner seiv innen legemet, men som et massefenomen har det angrepet spesielt grensene. Den neste enhet med gabbrobergarter opptrer i den sydlige del av området ved Edøy (533234) (på Fastsmøla) og Rangnes (495226) og på den tilstø tende Rossvolløy (516213). Av de trekk som karakteriserer denne gabbroen heten og skiller den fra den foregående skal vi peke på følgende: Den er mer intenst og mer utbredt amfibolittisert, det opptrer porfyriske varianter, og det opptrer jotunitt-iacies og inneholder kalifeltspat i betraktelig mengde (Fig. 6). I den østre del av enheten ved veien fra Edøy (495226) til Leirvik (560239) opptrer det ultramafiske bergarter (omvandlet hornblendepyroksen 11 SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 1 —o 2 o— Si0 2 3 U —a-—a—K 2 o 5 km —o- -a—CaO i - t\ o-* «- \ A / V f\ 8- 2- d ju « // / \ /\ \/ \ i i 12 —* --Th i 3 i 4 —* i skm a—Density Fig. 6. Variasjonsdiagrammer som viser forandringen av noen egenskaper i de bergarter som utgjør gabbrolegemet ved den vestlige grensen av Smøla i lengdeprofil langs en linje Hjellberg-Brattberg, fra den tektoniske basisbergart (= 0 m) til den tektonisk over liggende bergartsserie. Variation diagrams illustrating the changcs in some properties of the rocks composing the norite-hyperite body at the western margin of the Smøla island in the longitudinal section along the line Hjellberg-Brattvær, from the tectonic hedrock (= 0 m) to the tectonic overburden. peridotitt, flogopittførende, dvs. ultrabasitt). Ikke alle småøyene i Høgøy svaet (555210) er blitt besøkt, men de består sannsynligvis også av oven nevnte gabbrotype. Det tredje området hvor gabbro og beslektede bergarter utgjør et større antall små legemer er nordre del av Smøla, dvs. mellom Hopen (510373), Måbergtua (500390) og Grundvågen (475345). Noen av disse legemene har karakter av større blokker og av noritter som er blitt tektonisk knadd i det 12 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI omgivende kompleks av kvartsførende hornblendedioritter og biotitt-horn blendegneiser. Den største delen av bergartene i dette området har karakter av en hornblendegabbro med pyroksen; det finnes også olivinførende typer. Toppen av Måbergtua er bygget opp av anortositt. Den arealmessige utstrek ning av denne forekomsten er noen titall m 2; den representerer den eneste lokalitet av denne slags bergart unntagen noen små lag eller linser på forskjel lige steder inne i gabbrobergartene. Anortositten er middelskornet, hvitgrå med noen få grønne flekker som skyldes epidot og kloritt. Små legemer av ultrabasisk bergart, nemlig hornblenditt, opptrer også i dette området. C. ELDRE SUPRAKRUSTALSERIE (ORDOVISISK) Den ordovisiske alder på bergartene i denne serien ble p.g.a. fossilfunnene tidlig fastslått (O. Holtedahl 1914) og er senere blitt bekreftet (Strand 1932). Kautsky (1949) slutter seg også til denne oppfatningen, men i mot setning til Strand mener han man må anta en middel-ordovisisk og ikke en under-ordovisisk alder. Nyere undersøkelser har frembragt flere funn av fos siler. I alle disse funn dominerer gastropodene. Fordi det på Smøla opptrer både krystallinske bergarter og umetamorfe bergarter med bestembare fossi ler, ble dette området litt av et nøkkelområde i de norske kaledonidene. I den ordovisiske serie opptrer spesielt følgende petrografiske typer: kalkstei ner, agglomerater, konglomerater, basiske til intermediære vulkanitter og sure vulkanitter. Nærværende undersøkelse har vist at den nevnte serie ikke bare opptrer i en stripe mellom Skjølberg (498248) og Leirvik (560239) slik som det tidligere var antatt, men også fortsetter videre nordover fra Leirvik og strekker seg omtrent 10 km langs kysten og videre på de nærliggende øyer (og inneholder isolerte lag av kalkstein). Seriens vulkanske ledd kan også følges i den motsatte retning, d.v.s. sørover fra Edøy (533234) og sydvest over mot Rossvolløy (516213). Bergarter som tilhører denne serien er også funnet 8 km lenger sydvestover, i øygruppen omkring Jåøya (433174) og Rotvær (427540). Morfologiske studier av flyfotografier fra noen småøyer som ligger enda lenger sydvestover antyder at serien kan fortsette enda lenger i den retning. Opptreden av slike bergarter er til i dag altså kjent i et buet belte over en strekning på 30 km lengde. Seriens intense foldning (Carstens 1924) gjør at man ikke kan bygge opp en sikker stratigrafi, men flere ting tyder på at det såkalte agglomerat kan være den yngste del i serien. Agglome rat/konglomeratet er for det meste en grovklastisk bergart. Fragmentene som for det meste er kantede, men på sine steder også betydelig kantslitt, består for det meste av sure vulkanitter (ofte felsittisk rhyolitt). Boller av blåkvarts er noen ganger også funnet blant dem. I området nord for Leirvik (Algar heim (570240)) utvider denne bergartstripen seg betydelig og går opp i en bredde på 350 m; dersom man antar en monoklinalfoldet serie så tilsvarer dette en sann mektighet på omtrent 100 m. Kalksteinens kjemiske sammensetning ble undersøkt på 4 steder ved hjelp av DTA-metoden. Resultatene viste at bergarten er en relativt ren kalkstein, SMØLA, BESKRIVFLSE TIL DET KART 13 iifiifiiiiiimimTiiiiiiii Fig. 7. Lys vulkansk bergart, meta-rhyodacitt vest for veikrysset ved Hindåbrua, Sør-Smøla. Meta-rhyodacite west of road junction at Hinda bridge, Southern Smøla. noen ganger med underordnete mengder (under 10%) av dolomitt. I noen tilfeller er fossilene silifisert. Kalksteinen er ved kontakten mot de plutonske bergarter forvandlet til kalksilikat-hornfeiser og skarn. De vulkanske bergartene særpreges av en hyppig veksling av produkter av en sur og en basisk til intermediær vulkanisme. Totalt er overvekten på de mørke vulkanittene tydelig og kan anslåes til omtrent forholdet 4-5: 1. De primære strukturene er ikke bevart i en slik grad som en skulle vente hvis en dømmer etter den relativt gode oppbevaring av fossilene i de tilstøtende kalksteiner. Bare på et sted er det blitt funnet vel oppbevarte amygdaloid strukturer (i en veiskjæring i stigningen vest for Skjølberg (498248). Det er ikke funnet putestrukturer noen sted. De utførte kjemiske analysene støtter en tidligere antakelse (Carstens 1924) om at den kjemiske sammensetningen av de mørke vulkanittene på Smøla er gjennomgående mer sur enn basalter og mer er av andesittbasaltisk eller andesittisk karakter. De sure vulkanittene viser derimot tendens mot rhyodasitt (Fig. 7). Andesittbasaltene til andesittene er for det meste meget finkornige bergar ter med ensartet granulær struktur, men porfyrittiske varieteter som fører fenokrystaller både av plagioklas og mørke mineraler er ikke sjelden blant dem. Fargen på disse bergartene er for det meste mørk grønn på grunn av innholdet av hovedmineralet som er grønn, vanlig hornblende. Underordnete mengder av epidot opptrer, mens det er sparsomt med kloritt. Pyroksener forekommer praktisk talt ikke, men noen former viser at de tidligere har vært til stede. Bergarter med tuffkarakter opptrer hovedsakelig ved østkys- 14 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI ten av Vikanområdet (600285). De sure vulkanittene er bare for en mindre del felsittiske, men ganske store feltspatkrystaller, 2-3 mm, gir bergarten et klart granulært utseende. Disse varieteter ligner makroskopisk på alkali-gra nitter med bortimot rødlig farge (se nedenfor), men under mikroskopet er forskjellen tydelig. Med hensyn til mineralsammensetningen er forholdet mellom kalifeltspat og plagioklas sterkt varierende. D. YNGRE SEDIMENTSERIE (DEVONSK) l. Utbredelse Sedimentære bergarter av devonsk alder forekommcr på de små øyene Edøy (580195), Kuli (530190), Havreøy (575215), Lauvøy (605235), Ar nøy (490168) Glasøy (605243), Orta (600242), og på mindre holmer og skjær nær kartbladetes sydøst-hjørne og sydkant. Øyrekken danner et forre vet belte av devonblotninger som strekker seg sor og sørøst for Smola, paral lelt med områdets tektoniske hovedretning. Devonbeltets største bredde in nenfor kartbladet er ca. 4 km. Største lengde fra Glasøya (605243) til Solværøy (420144) er ca. 22 km i rett linje. Utenfor kartbladet kan devon blotningene på Ingripene betraktes som en fortsettelse mot sørvest av det samme belte. I nordøstlig retning forekommer den devonske (downtonske) Hitraformasjonen på Hitra (Siedlecka & Siedlecki 1972). 2. Struktur Blotningene av devonske bergarter tilhører en nordvestlig skjenkel av en relativ smal og avlang, asymmetrisk synklinal. Synklinalens akseplan stryker mot nordost og faller steilt mot nordvest. Kontaktplanet med underlaget på nordvestsiden av synklinalen er av sedimentær opprinnelse, men er som regel tektonisk invertert. De underste devonske lagene (f.eks. på nordsiden av Glasøya (609243), Orta (600243) og Skåholmen (500170)) faller bratt mot nordvest, dvs. inn under de eldre metamorfe eller intrusive bergartene. Yngre devonske lag kan stå nesten loddrett eller f. eks. på sørsiden av Edøy (580195) falle normalt mot sørøst. Den sørlige skjenkelen av devon-synklinalen er ukjent og skjult under sjøen i Trondheimsleia (580160) som er utviklet langs en tektonisk bruddlinje (for kastning, oppskyvning, eller et system av tektoniske dislokasjoner) som ikke er avmerket på kartet og som begrenser devon-synklinalen mot sørøst. Flere forkastninger deler devonsynklinalen i mindre blokker. Forkastnings retningene er hovedsakelig nordøst-sydvest/nordvest-sydøst, mens forkastnin gen mellom Orta (600243) og Lauvøya (605234) er ca. øst-vest og på nordsiden av Edøy nesten nord-syd. Sannsynligvis er nordvest-sydøst-forkast ningene yngre enn de fleste av de tektoniske strukturene med retning NØ SV. SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 15 i. Litologi og litostratigraji Grov- til finkornige konglomerater, polymikte til oligomikte med sandig matriks, dominerer (Fig. 8). Lag av sandstein (gråvakke, arkcse) er som regel underordnete. Sandsteinene har som oftest kalkig sement. Leirsteins (slamsteins)-inneslutninger forekommer sjeldent. Tynne kalkige lag og kalk konkresjoner er bare observert unntaksvis. Hele devonserien ved Smøla har en anslått mektighet på 3740 m (Peacock 1965). Serien blir her definert som en formell litostratigrafisk enhet: Smøla gruppen. Den deles i to formasjoner: a) den eldre Kuliøyformasjonen (ca. 1030 m), og b) den yngre Edøyformasjonen (ca. 2710 m). Grensen mellom de to formasjonene er ikke skarp, de går trolig gradvis over i hverandre, men grensen er dekket av sjøen. Den antas å gå langs Kulisvaet (560190) på nordsiden av Edøy (580195). Edøyformasjonen inndcles dessuten i tre ufor mele ledd (nedre, midtre og øvre ledd). Formasjonens litologi, basert på Pea(1965) beskrivelser (og supplert med egne feltobservasjoner), kan beskrives på følgende måte: a) Kuliøyformasjonen begynner med et grovt basalkonglomerat, der store (ofte over 1 m, og i enkelte tilfeller opptil 3 m i diameter), avrundete eller kantede (angulære) blokker ligger mer eller mindre «in situ» på underlagets ujevne overflate. Finere, sandig og konglomeratisk sediment fyller rommet mellom blokkene. Diorittblokker og -boller dominerer. Basalkonglomeratet går over i mindre grovkornet, og nesten monomikt diorittkonglomerat med linser eler lommer fylt med rosa og hvite granittboller. Enkelte underordnete sandsteins- (gråvakke-) lag forekommer i formasjonen. Leirskiferinneslutninger er sjeldne. Enkelte steder (f. eks. på Lille Havreøy (570214) opptrer kalk konkresjoner i slamstein, samt noen få tynne (1-1,5 cm) kalklag. b) Edøyformasjonen: Nedre ledd (ca. 550 m) består av et mellom- til grovkornet konglomerat med flere gråbrune sandsteins- (gråvakke-) lag. En kelte steder kan sandstein være dominerende. Boller i konglomeratet består for det meste av forvitret dioritt. Midtre ledd (ca. 1850 m) domineres av grov- til finkornet polymikt kong lomerat med boller av grønn gråvakke-sandstein, rødlig granitt, kvartsporfyr og tuff, samt boller av forvitret dioritt. Sporadisk opptrer hvite kvarts- og kvartsittboller, og flere gråbrune sandsteins- (gråvakke-) lag og linser. Øvre ledd (ca. 310 m) domineres av middels til finkornet polymikt kong lomerat, med underordnete linser av grovere materiale og med bare enkelte gråbrune sandsteins- (gråvakke) lag. Konglomeratbollene består for det meste av grågrønn, fin- til grovkornet gråvakkesandstein (pre-devonsk?) og av meta morfe bergarter (skifer, gneis). Boller av rødlig granitt og porfyr, samt boller av rødlig krystallinsk kalkstein og av hvit kvartsitt og kvarts er under ordnete eller sjeldne. Sammenliknet med Kuliøyformasjonen er Edøyformasjonens sedimenter gjennomsnittlig mer finkornige. Sandsteins (gråvakke-) mellomlag forekom mer hyppigere, og enkelte steder kan de dominere. Edøyformasjonens konglo- 16 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Fig. 8. Polymikt usortert konglomerat med sandsteinsinnleiringer fra Edøyformasjonens nedre ledd. Nordvestsiden av Edoyfjorden. Polymict unsorted conglomerate with sandstone intercalations from loiver member of the Edøy Formation, northwestem side of Edoyfjorden. merater er rikere på boller av sandstein og metamorfe bergarter, mens boller av dioritt dominerer i Kuliøyformasjonen. Sett fra et sedimentologisk og palegeografisk synspunkt bærer Smølagrup pens avsetninger i sin helhet tydelig preg av å være et molasse-sediment, transportert av kraftige, men omskiftende, vannstrømmer og avsatt under kontinentale fjellfot-forhold (piedmontavsetninger). 4. Geologisk alder Det er hittil ikke funnet noen fossiler av stratigrafisk betydning i Smøla gruppen. Peacock (1965) nevner funn av noen übestemte fragmenter (muli gens eurypterider på sørsiden, av Lauvøya). Litologisk og paleogeografisk kan Smølagruppen likevel sammenliknes og tilnærmelsesvis korreleres med andre devonforekomster i ytre Trøndelag. Det er mulig at sedimentene i Smølagruppen bør betraktes som yngre enn Hitraformasjonen, siden denne (Hitraformasjonen) viser noe sterkere grad av diagenese i sedimentene og en annen petrografisk sammensetning. I Hitrafor masjonen er dessuten funnet fossiler som antyder downtonsk (eller ludlo vian) alder. Smølagruppen kan trolig korreleres stratigrafisk, i alle fall del vis, med undre til midtre devon. Lag av slik alder er kjent fra Storfosna, Bjugn og fra de små øyene mellom Tri steinen og Åsenoy (Bjugn-formasjo nen, Wolff 1973). Dette problem krever fremdeles videre undersøkelser. SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 17 E. LØSAVSETNINGER (KVARTÆR) Leire forekommer meget sjelden, men myrer er hyppige og dekker spesielt i den indre nordøstlige del av øya et område på mange kvadratkilometer i nærheten av Frosta (515324). Myrene blir oppdyrket og representerer en god dyrkningsjord. Andre kvartære sedimenter er terrassegrus og sand, som opp trer i helt underordnete mengder på noen få steder og utgjør til sammen et område på mindre enn 1 km2 . De opptrer bare på den østlige delen av øya, og dette skyldes en isostatisk hevning i denne delen. Disse sand- og grusavsetnin gene er tydelig av to typer: En eldre type som opptrer i høyde på omtrent 20 m.0.h., er markert polymikt og uten makroskopisk erkjennbare faunarester, og en yngre som ligger 5-8 m.o.h. I den første er materialet grovere. I den siste synes en sandig fraksjon ofte å dominere, og skjell opptrer hyppig. Ordnet etter hyppighet opptrer her: Cyprina islandka, Lucina borealis, Vol sella (modiola) modiolus, Gibbula sp. etc. Denne faunistiske samling er et trekk som gjør at man kan skille disse sandforekomstene fra faunasamlinger av recente sandforekomster som tilhører flomålet, og som for det meste fører Vecten islandicus, Mya truncata, Mya arenaria, Cardium edule, Littorina litto rea o.s.v. (Artene er bestemt av M. Willoch, Universitetet i Trondheim.) Strukturgeologisk oversikt Under kartleggingsarbeidet ble hovedvekten lagt på petrografiske studier, og de tektoniske strukturene i de antatt prekambriske og i de ordovisiske og erup tive bergartene ble bare underkastet en flyktig undersøkelse. Det er likevel mulig å gi en oversikt over de strukturelle hovedtrekkene som en vil få et inntrykk av ved å studere de geologiske profilene A-B og C-D. Dersom en antar en prekambrisk alder for gneiskomplekset, kan en sammen fatte hovedtrekkene i det mulige geologiske hendelsesforløp på følgende måte: 1. De prekambriske suprakrustalbergartene ble foldet og sterkt omvandlet, trolig i prekambrisk tid. Foldene er av en type som kalles similære eller skjærfolder og er vanligvis tette, det vil si med bein som danner en spiss vinkel, og med akser som løper i retning nord-syd. 2. Så følger en periode med erosjon av landoverflaten til en nesten plan flate (peneplanering) før det i ordovisisk tid setter inn med vulkanisme og sedimentasjon. Det er ikke funnet lokaliteter der en har kunnet studere kon taktforholdene mellom disse bergartene og gneisunderlaget. De ordovisiske bergartene ble deretter deformert i åpne til tette folder omkring akser som løper i en østvestlig til nordøst-sydvestlig retning. Lokalt kan disse aksene være orientert i nord-syd retningen. En nærmere tolkning av disse akseorien teringenes betydning må utstå til det er foretatt mer inngående studier av de tektoniske strukturene i området. De ordovisiske bergartene på Smøla er stort sett oppbevart i foldetrau (synklinaler). 3. Foldingen ble fulgt av omfattende instrusjoner av en kvartsførende hornblendedioritt og lignende eruptive bergarter. De ordovisiske bergartene 2-NGU33O AS TEKdOLOeiSKE 18STITUTT f» w p i_ 5 o tr RK WS 18 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Fig. 9. Porfyrisk gabbro fra Trettnes (polert flate), Sørøst-Smola. Porphyritic gabbro from Trettnes (polished surface), Southeastem Smøla. er kontaktomvandlet i soner omkring eruptivlegemene (Carstens 1924 b), og de samme sedimentære og vulkanske bergartene finnes som inneslutninger eller bruddstykker inne i dioritten. Mot nordvest ble også de foldete prekam briske gneisene i underlaget innfanget av den inntrengende hornblendediorit ten, og kontaktene mellom gneisene og dioritten er ofte uskarpe og over gangsmessige. Der inntrengningen har skjedd med stor kraft, er både gneisene og diorittene blitt brukket istykker (breksjert). Både foldingen av de ordovi siske bergartene og inntrengningen av dioritten er av før-downtonsk alder, Dioritten opptrer nemlig som boller og småstein i det basale devonske kong lomeratet (Kuliøyformasjonen, side 15) både her og på Hitra (Siedlecka & Siedlecki 1972). 4. De deformasjonskreftene som har omdannet de devonske sedimentene er alerede beskrevet foran (side 14-15). Bemerkninger om mineralene Fra et mineralogisk synspunkt er skarnbergartene de mest interessante bergar ter i området. De opptrer som linser nord for Skjølberg (504248). De inne holder krystallinske aggregater av epidot med søyler av opptil 20 cm's lengde. Granatene er spesielt interessante; allerede i felt kan en skille ut tre genera sjoner som har forskjellig farge. De eldste granatene er nesten svarte. Denne typen er ofte innesluttet i brun granat. Krystaller sammensatt av begge disse to typene går opp i diametre på 5 cm. Krystallinske aggregater er ofte over- SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 19 grodd av små vel avgrcnsede krystallcr av rød granat, som er gjennomskinnelig på kantene. Alle tre typene er blitt analysert kjemisk. I de første to typene dominerer andradittkomponenten tvers igjennom. I den røde variteten opp trer både andraditt og grossularkomponenten i omtrent like mengder. På veggene i enkelte sprekker opptrer det zeolitter. De kan finnes i alle typer av bergarter uten hensyn til litologisk karakter, dvs. i gabbrobergarter, kvartsdioritter, granitter og gneiser og ordovisiske vulkanitter, mens de forgje ves ble ettersøkt i de devonske sedimentene. Med hensyn til de før-devonske bergartene kan det fastslåes at zeolittene kan finnes praktisk talt over alt, seiv om de opptrer i varierende mengde, Fra dette synspunkt er den mest slående lokaliteten en blotning i veiskjæringen øst for Edøy i retning mot Leirvik (dokumentasjonspunkt nr. 90) (546235). På denne lokaliteten ble det fun net euhedrale krystaller opptil 3 cm's størrelse av analcim. En annen zeolittlo kalitet er veiskjæringen syd for Hopen nær veikrysset (510-373). Videre undersøkelser vil vise om det finnes andre zeolitter i tillegg til den påviste analcim og laumontitt. I mellomtiden kan det bare fastslåes at analcim opp trer i den sydlige del av øya, mens laumontitt finnes over alt. Mineralske råstoffer Fra et økonomisk synspunkt er magnetitt og kopperkis i sammenheng med skarnbergarter de mest interessante på øya. I tillegg til disse forekomstene nord og vest for Skjølberg (504248) der det har vært gruver i gammel tid, opp trer dessuten kopperkis og magnetitt på nordsiden av Leirvikvågen (534238), der det også er påvist molybdenglans. Magnetitt og kopperkis er også kjent fra den sentrale del av Smøla vest for Halsvatnet (464311), og fra den vesle øya Brettingen (599328) ved østkysten av Smøla. Mindre indikasjoner finnes også andre steder. Rapporter om malmforekomster på Smøla finnes i Bergar kivet ved Norges geologiske undersøkelse. Det finnes også konsentrasjoner som er nær knyttet til vulkanittene på øya. En forekomst i den sydøstlige delen av Smøla syd for Torshaugen (524/ 267) må være av denne typen. Bygningsstein blir brudt i betydelige mengder særlig i øygruppen rundt Veidholmen nord for kartbladgrensen ved Ranværet (495420). Kalksteinene på Smøla er relativt rene i håndstykke, men vanligvis übru kelige på grunn av heterogene tilblandinger, innleiringer av vulkanitter, gang injeksjoner eller silifisering. De oppmuntrer derfor ikke til økonomisk utnyt ting. Innholdet av interessante fossiler gjør dessuten at de bør bevares. Pegmatittene er heller ikke lovende, hverken med hensyn til innhold av feltspat eller andre pegmittkomponenter. 20 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI Summary The lithologies of the map area have been divided into the following main divisions, from bottom to top: A gneiss complex of probable Precambrian age An Ordovician supracrustal sequence. An igneous rock complex (Caledonian). A Devonian sedimentary sequence. Superficial Quaternary deposits. The geniss complex The precise age of this complex is uncertain, although based on regional comparisons a Precambrian age may be assumed. The gneiss complex compri ses amphibole gneisses, amphibole-bitite gneisses, amphibolites, biotite gneis ses and migmatites. In the south-east corner of the map sheet, bands of quartz-diorite gneiss and amphibolites are encountered. The Ordovician supracrustal sequence The Ordovician age of these rocks was recognised by Holtedahl (1914) and confirmed by Strand (1932) and Kautsky (1949) on the basis of fossil finds, mostly of gastropods. Lithologies include limestones, agglomerates and conglo merates, and basic to intermediate and acidic volcanics; the ratio of basic and intermediate to acid volcanics is between 4:1 and 5:1. The igneous complex This complex displays a considerable variation in petrographical types from acidic to ultrabasic. Relationships between the individual rock-types are rat her complicated: their age and genesis have not been completely determined, but a Caledonian emplacement has been assumed since many of them intrude and enclose Ordovician rock (Carstens 1924). The acidic dyke rocks range from aplites to pegmatites, locally with two-mica vein-pegmatites. Intermediate and basic dyke rocks range from norite and hyperite to microdiorites, diorite porphyrites and spessartites. The granites (and granodiorites) consist of two types: (1) those associated with the quartz diorites and most likely representing a secondary alkalized facies with aplagioclase-potash feldspar - quartz ratio of about 1:1:1. (2) a more granular often porphyritic type with zoned plagioclase and a strongly perthitic microeline; biotite is the dominant mica but muscovite is always present. Three main types of gabbroic rock are distinguished. The largest body occupying an area of 30 km2 in western Smøla varies from norite to hype rite. The dominant mineral (ca. 50%) os a weakly zoned plagioclase (Anso ±). SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 21 Quartz (obout 1%) and more rarely potash feldspar are present. Both clino pyroxene and orthopyroxene are represented in varying amounts, totalling about 30-35%. Biotite averages about 5% of the mode. Rock characteristics, shown in Fig. 6, together with phenomena and field evidence indicate that this is a layered intrusion. The second gabbroic rock-type is characterized by an intense and wide spread amphibolitization. Porphyritic varieties and jotunite types with a con siderable amount og potash feldspar occur in parts of the area. In the northern part of Smøla a number of small bodies represent the third variety of gabbroic rocks. This is mostly a hornblende-pyroxene gabbro, but some olivine-bearing types, anorthosite (at Måbergtua (503339) and hornblendite are also present. The Devonian sedimentary sequence Devonian sediments form the islands in the south-eastern corner of the map sheet, where they represent the northwesterly limb of a tight asymmetrical syncline with an axial plane dipping steeply towards the northwest. The sedi ments comprise conglomerates with subordinate graywacke-sandstone and arko sic layers and thin limestones. Calcareous concretions are occasionally present. The total thickness of this sequence is about 3740 m and the approximate age, based on comparisons with the fossiliferous succession on nearby Hitra, is considered to be Lower to Middle Devonian. Superficial deposits Geomorphologically, Smøla is a part of the Norwegian strandflat and has its highest point only 63 m above sea level. Post-Pleistocent peat bogs are characteristic features of Smøla and are particularly extensive in the north-eastern part of the island. Subordinate sand and gravel deposits are the only other Quaternary sediments. Structural geology In the present investigation only a cursory examination was made of the tectonic structures occuring in the supposed Precambrian gneisses and in the Ordovician supracrustals and Caledonian igneous rocks. Nevertheless it is possible to outline the major structural development, some impression of which may be gained from the geological profiles A-B and C-D. An outline of the probable sequence of events, assuming a Precambrian age for the gneiss complex is as follows: (1) The Precambrian supracrustal rocks were folded and strongly meta morphosed, probably in Precambrian time. Folds are of similar or shear type and are generally tight with approximate N-S axial trends. (2) A period of peneplanattion preceded the Ordovician vulcanism and 22 FERRY FEDIUK OG STANISLAW SIEDLECKI sedimentation; contact relations with the basement gneisses are nowhere seen. The Ordovician rocks were then deformed in open to tight folds about axes which vary from E-W to NE-SW, locally N-S. The true significance of this axial trend variation must await detailed structural studies. Preservation of the Ordovician rocks on the island is largely within synclinical folds. (3) This folding was followed by the extensive intrusion of quartz diorite and related igneous rocks. Contact metamorphic aureoles were produced in the Ordovician rocks (Carstens 1924) and these same sediments and volca nics were taken up as inclusions or rafts within the diorite. Towards the north-west the Precambrian-folded basement gneisses were also incorporated in the invading quartz diorite, and gneiss/diorite contacts are often diffuse and gradational. Forceful emplacement produced local brecciation in both the gneisses and the diorite. Both the folding of the Ordovician rocks and the intrusion of the quartz diorite are of the pre-Downtonian age; the diorite occurs as boulders and pebbles in the basal Devonian conglomerate (Kuliøy Formation, p. 15) both here and on nearby Hitra (Siedlecka & Siedlecki 1972). (4) Devonian sedimentation was followed by a folding along NE-SW axes and by fauking mainly of NW-SE and NE-SW trends. The precise age of this folding is not known. LITTERATUR Carstens, C. W. 1924: Der unterordovicische Vulkanismus auf Smølen. Vidensk. selsk. Skr. 1, Mat.-Naturvid. Rekke 19. 27 s. Holtedahl, O. 1914: Fossiler fra Smølen. Norges geol. Unders. 5. Holtedahl, O. 1918: Bidrag til Finnmarkens geologi. Norges geol. Unders. 84. Holtedahl, O. 1944: On the Caledonides of Norway. Skr. Vid. Akad. Oslo. Mat.-Natur vid. Kl. nr. 4. 31 s. Holtedahl, O. 1960: Geology of Norway. Norges geol. Unders. 208. 540 s. Kautsky, G., 1949: Stratigraphische Grundziige im westlichen Kambrosilur der skandinawischen Kaledonides. Geol. For. Stockholm. Forh. 71. Peacock, D. P. S. 1965: Some Stratigraphical and Sedimentological Studies on the Devo nian of the Trondheimsled, Norway; Unpubl. Ph. D. Thesis, Univ. of St. Andrews, Scotland. Ramberg, H. 1973: Beskrivelse til berggrunnsgeologisk kart over stroket Agdenes-Hemne fjord, Sør-Trøndelag. Norges geol. Unders. 299. 11 s. Reusch, H. 1914: Nogen bidrag til Hitterens og Smølens geologi. Norges geol. Unders. 69. 50 s. Reusch, H. 1894: Strandflaten, et nyt træk i Norges geografi. Norges geol. Unders. 14. Richter, M. 1947: Die Devonmolasse am Ausgang des Trondheimsfjordes. Zeitschr. deuts chen geol. Ges., 99. 1-7. Richter, M. 1958: Die Halbinsel Ørland am Ausgang des Trondheimfjordes. Geologi 7. 757-769. Schetelig, T. 1913: Hitteren og Smølen, et bidrag til den norske fjellkjedes geologi. Norsk geol. Tidsskr. 2. 27 s. Siedlecka, A. & Siedlecki. S. 1972: A contribution to the Geology of the Downtonian Sedimentary Rocks of Hitra. Norges geol. Unders. 275. 28 s. Strand, T. 1932: A lower Ordovician fauna from the Smøla island, Norway. Norsk geol. Tidsskr. 11. SMØLA, BESKRIVELSE TIL DET BERGGRUNNSGEOLOGISKE KART 23 Vogt, Th. 1924a: Undersøkelser på kartbladet Ørlandet. Norges geol. Unders. 122. 8993. Vogt, Th. 924b: Plantefossiler fra Storfosens devonske lagrekke. Naturen 48. Vogt' Th. 1929: Undersøkelser over den underdevonske konglomeratsandstensserie i Ytre Trøndelagen. Norges geol. Unders. 133. 59-61. Wager, L. R. & Deer, W. A. 1938: Geological investigations in East Greenland, Part 111. The petrology of the Skærgaard intrusion, Kangerdlugssuag, East Greenland. Medd. om Gronland 105, 1-352. Wolff, F. Chr. 1973: Preliminært kart Rissa. Norges geol. Unders. 1973. Lyskopi. Ci: > JKSfITOT? Geofysiske undersøkelser innen kartbladet Smøla ATLE SINDRE Sindre, A. 1977: Geophysical investigations within the map-sheet Smøla. Nor ges geol. Unders. 330, 25-32. Aeromagnetic and gravimetric surveys have been carried out within the map sheet, and a map (scale 1:50 000) accompanies the description. An interpreta tion of the main geophysical anomalies is presented. A. Sindre. Norges geologiske undersøkelse, P. O. Box 3006, N-7001 Trond heim, Norway Innledning Samtidig med den geologiske kartleggingen av Smøla utførte Geofysisk avdel ing, NGU magnetiske målinger fra fly i lav høyde og tyngdemålinger på bakken. Det flate terrenget med få punkter over 40 m.o.h. egnet seg svært godt for slike målinger. Et geofysisk kart i målestokk 1:50 000 for kartbladet Smøla er utarbeidet. Det magnetiske kotesystemet på det geofysiske kartet er tegnet på grunn lag av målinger utført i 1969 med Varian proton magnetometer montert i fly. De angitte verdiene viser det magnetiske totalfelt i gamma. Det ble fløyet langs Decca navigasjonslinjer i retning nord-sør, og flylinjene er senere fast lagt ved hjelp av film på bakken. Avstanden mellom flylinjene er m og flyhøyden ca. 50 m. Registreringene er punktvise med ca. 40 m mellom observasjonene. Den gravimetriske delen av kartet er basert på observasjoner tatt i 1969 og 1970 med Worden gravimeter, Master nr. 780. Måletettheten er ca. 1 observasjon pr. km2 . Fordi en trenger høyden på målepunktene til reduksjons arbeidet, ble det valgt punkter hvor høyden var kjent eller lett kunne bereg nes. På selve Smøla ble de fleste målepunktene lagt til trigonometriske punk ter og punkter hvor høyden var fotogrammetrisk bestemt av NGO. Langs kystlinjen og på småøyene ble høydene bestemt ved hjelp av tidevannstabel ler. Observasjonene er korrigert for drift, breddegrad og høyde. Egenvekt 2.67 er brukt i høydekorreksjonene. Topografisk innvirkning på målingene er übe tydelig på grunn av det flate terrenget, og topografisk korreksjon er ikke utført. Målingene er knyttet til NGO's nett ved 1. ordens gravimeterpunkt på Kvisvik (European Calibration System 1962). Det gravimetriske kotesy stemet på kartet viser Bouguer anomalier med konturintervall 1 milligal. Gravimetri Karakteristisk trekk for tyngdekartet er den sterke økning av tyngden fra Trondheimsleia og utover mot havet i nordvestlig retning, fra 35 milligal på 26 ATLE SINDRE Edøy (580195)" til 75 milligal ved Veidholmen nord for kartbladgrensen ved Ranværet (495418) (Fig. 1). Denne sterke regionale gradient overskyg ger til en viss grad de mindre lokale anomaliene. Men noen større anomalier kommer tydelig fram. Ved Nerdvikvågen (575250) er det en negativ anomali hvor tygdever diene i anomalibunnen er ca. 5 milligal lavere enn på sidene. En stor negativ anomali dekker store deler av det nordlige Smøla og øyområdene utenfor. Denne anomalien har meget stor utstrekning og domine rer hele kartet sammen med den regionale gradienten. Over vestsiden av Smøla er det en kraftig positiv anomali som er apen mot havet. Nord for Smøla øker tyngden raskt nordover. Tolkning For å kunne tolke tyngdekartet over Smøla må en se det i sammenheng med det tyngdefelt en har i et videre område fra fastlandet til havområdene uten for. Tyngdemålingene som Service Central Hydographique utførte i 1968 i Nor skehavet er stilt sammen med målinger på land til et Bougueranomalikart som dekker Midt-Norge og Norskehavet ut til Vøringplatået (Grønli & Ramberg 1970). Av dette kartet går det fram at i kyst- og fjordstrokene er det en sterk gradient med økende tyngde mot havet langs hele kysten. Gradienten avtar like utenfor kysten, og i havet utenfor Nord-Møre og Trøndelag har en et gravimetrisk sett ganske flatt område. Smøla ligger i overgangen mellom kystområdet med en sterk gradient og det nære havområdet med lite varia sjon i tyngde. For å få et mer detaljert bilde av tyngdeforholdene rundt Smøla har NGU laget et Bougueranomalikart (Fig. 1) på grunnlag av observasjoner utført av Bakkelid (1959), Service Central Hydrographique (1968), Andersen (1975) NGO (1973, ikke publisert) og NGU (1969). Fig. 1 viser at den åpne gravimetriske anomalien mot vest på Smøla-kartbladet er en del av en større anomali nordvest for øya. En like kraftig anomali ligger enda lenger til havs i nordvestlig retning. Denne anomalien faller sammen med den meget sterke magnetiske anomalien på Frøyabanken som ble påvist ved NGU's magnetiske målinger i 1965 (Åm 1970). Anomalien er også diskutert av Talwani & Eldholm (1972). Den hører til et belte av gravimetriske anomalier langs kanten av den norske kontinentalsokkelen. Talwani & Eldholm mener at de i det vesentligste skyldes egenvektskontraster i grunnfjellet. Nord for Frøya lig ger en tredje, noe svakere, anomali. Årsaken til disse tre anomaliene utenfor Smøla er trolig tunge intrusive basiske bergarter. For anomalien nærmest Smøla er det rimelig å anta at årsaken er en stor kropp av samme bergart som er blottet på vestsiden av øya, gabbro (hyperitt). For å komme videre i tolkningen av tyngdekartet for Smøla har en målt egenvektene av 330 steinprøver fra hele området. Disse er plottet på kartet i * UTM-koordinater. GEOFYSISKE UNDERSØKELSER INNEN KARTBLADET SMØLA 27 Fig. 1. Bougueranomalikart over Smøla og de nærmeste hav- og landområder. Konturinter vall 10 milligal. Modellberegning gjort langs linjen A-B. Bouguer anomaly map of Smøla and the surrounding sea and land areas. Contour interval 10 milligals. Model calculations were made along the line A-B. Fig. 2. For å lette oversikten er egenvektene gruppert i visse intervaller. Av en sammenligning mellom Fig. 2 og Bougueranomalikartet. for Smøla går det fram at tyngdeanomalien over noritten har nøye sammenheng med den største egenvekt der. Den negative anomalien over Nord-Smøla kan ikke forklares bare ved hjelp av bergartene i overflaten. Lette granitter har en i området Kvaløya Andholmen, men ikke ved anomaliens minimumsverdi. En mulig forklaring på anomalien kan være at granittene fortsetter østover inn under biotitt hornblendegneisene ved Grundvågen. Den negative tyngdeanomalien ved Nerdvikvågen (575250) kan heller ikke forklares ved hjelp av overflatebergartene. En forklaring på anomalien kan være at de lette devonske bergartene er blitt foldet inn under de andre bergartene som egentlig er eldre. Forkastninger på begge sider av Orten med retninger nordvest-sørøst og et fall mot nordvest i de devonske lagene inn under de andre bergartene gjør en slik forklaring sannsynlig. Forkastningen mellom Henningsholmen og Havreøy ene med en forskyvning i nordvestlig retning på nordsiden av forkastningen, gjenspeiles også i en negativ tyngdeanomali over Lille Havreøy. For å kunne utføre en grov beregning av størrelsen til en del av disse 28 ATLE SINDRE Fig. 2. Oversikt over egenvektsfordelingen for 330 steinprøver fra Smola. Density measurements and their distribution; 330 rock samples from Smøla kroppene som forårsaker tyngdeanomalier er det nødvendig å korrigere for den regionale gradient og å se mer detaljert på egenvekten. Ved å studere gradienten over en større lengde av Trøndelagskysten, ser en at en i dette området har en kystgradient på ca. 1 milligal pr. km i fjordstrøket. Gradienten avtar utover. Fjerner en denne gradienten fra fast landet og utover mot de sentrale deler av Smøla, blir det igjen en anomali på 34 milligal like utenfor øya (Fig. 1 og 3a). Førti egenvektsbestemmelser fra norittområdet på Vest-Smøla har et gjen nomsnitt på 2.91 g/cm3 . Det viser seg at egenvekten innen dette området øker i nordvestlig retning, og ved øygarden lengst i nordvest har de fleste prøvene egenvekter fra 3.00 - 3,05 g/cm3 . Denne økning i egenvekt i nord vestlig retning er også omtalt i beskrivelsen til berggrunnskartet og påviser likhet med lagdelte intrusjoner med økende egenvekter nedover. I be- GEOFYSISKE UNDERSØKELSER INNEN KARTBLADET SMØLA 0 10 P 20 30 40 29 50 km Malt tyngdeanomali Målt tyngdeanomali korrigert for regional gradient Beregnet tyngdeanomali Egenvekt Fig. 3. (a) Målte Bougueranomaliverdier langs linjen A-B) (Fig. 3) sammenstilt med be regnete verdier over en modell. (b) Vertikalt snitt gjennom modellen langs linjen A-B. (a) Bouguer anomaly values measured along the line A-B) (Fig. 3) together with calculated values for one model. (b) Vertical section across model along the line A-B. (c) Horisontalprojeksjon av modellen. (c) Horizontal projection of the model. regningene av kroppens størrelse har jeg derfor brukt egenvekten 2.95 g/cm3 for gabbroen (hyperitt) som er noe høyere enn den målte gjennomsnitts egenvekt for prøvene. For øyområdet utenfor Nordvest-Smøla hvor en har lette granittiske bergar ter, er det bestemt egenvekt på 18 prøver. Gjennomsnittet er 2.66 g/cm3 . Den gjennomsnittlige egenvekt for bergartene utenom disse anomaliområ dene er 2.75 g/cm3 . Dette tall er basert på prøver fra resten av Smøla Langs et snitt på tvers av det gravimetriske strøket, A-B på Fig. 1, har en gjort en del beregninger for å finne en modell som angir størrelsesorden / 30 ATLE SINDRE på de kropper som forårsaker den store positive anomalien like utenfor Smøla, og den negative anomalien over de ytterste deler av øya. Ved beregningene har en gått ut fra at den tunge kroppen har egenvekt 2.95 g/cm3 (noritt), den lette kroppen egenvekt 2.65 g/cm3 og bakgrunnen egenvekt 2.75 g/cm3 . Det er videre forutsatt at bergartene som ligger over de anomale kroppene ved anomalienes maksima er så tynne at de ikke har vesentlig innvirkning på anomaliene. Fig. 3 viser de målte og beregnete anomaliene og modellenes dimensjoner. Av beregningene kan en slutte at hvis den positive anomalien skyldes en gabbrokropp med egenvekt 0.2 g/cm3 høyere enn omgivelsene, så har denne kropp en meget stor utstrekning. Hoveddelen som ligger utenfor Smøla er anslagsvis 30 km lang og 12 km bred og ca. 5 km dyp. Videre ser det ut til at hyperitten stikker inn under store deler av øya i dypet. I den nordvestre delen av Smøla ligger en større formasjon av lette bergarter. Hvis det er granitten som kommer inn under dette området, må den være ca. 2,5 km tykk. Detaljerte opplysninger om kroppens form under overflaten er det vanskelig å angi. Rundt Nerdvikvågen (575250) hvor en har en negativ anomali på 5 milli gal, har overflatebergartene en gjennomsnittlig egenvekt på 2.87 g/cm3, antall prøver er 23. Fra devonfeltet er det gjort 34 egenvektsbestemmelser på prøver fra Glasøy, Orta, Havreøy, Henningsholmen og Edøy. Gjennomsnitt lig har de devonske bergartene egenvekten 2.69 g/cm3 . Hvis det er lette devonske bergarter som ligger under Nerdvikvågen, viser beregninger at devonlegemet må være anslagsvis 2 km bredt, 5 km langt og 800 m tykt. En har da regnet med at toppen ligger like under overflaten. Lengderetningen er fra Orta (603242) mot Nerdvikvågen. Magnetometri Det magnetiske kartet over Smøla viser en rekke skarpe anomalier som er gruppert i visse områder. Anomaliformene viser at de magnetittførende berg artene som forårsaker dem ligger i overflaten eller nær den. Magnetisk susceptibilitet er målt i 320 steinprøver, og resultatet er vist i Fig. 4. Det er godt samsvar mellom lokalisering av prøver med høye verdier og områder med positive anomalier. De magnetiske anomaliene er knyttet til visse geologiske formasjoner. Disse er vulkanittene i øst og sørøst, gabbroområdene sør for Skjøldbergvå gen (490250) og Olsøysvaet (400255), anortositt/ gabbroområdet ved Må bergtua (502388) og hyperitten på Vest-Smøla. De kraftigste anomaliene innenfor hyperittområdet ligger i øygarden vest for selve Smøla, hvor også hyperitten har den høyeste egenvekt. En del geologiske strøkretninger gjen speiles på det magnetiske anomalikartet. Negative anomalidrag langs Olsøysvaet (400255), Klakkvågen (440270) og Skjøldbergvågen (490250) er interessante. Disse anomaliene folger større forkastningssystemer. Det ville være nærliggende å tro at den økte flyhøyde GEOFYSISKE UNDERSØKELSER INNEN KARTBLADET SMØLA 31 F/g 4. Magnetisk susceptibilititet for 320 steinprøver fra Smøla. Magnetic susceptibility for 320 rock samples from Smøla. over disse «dalfører» i terrenget var årsak til det svekkete magnetfeltet. Men dette kan ikke være hele forklaringen på anomaliene. Beregninger viser at den økte flyhøyde maksimalt kan være ansvarlig for 100 y svekking i magnet feltet. De negative anomalidragene har verdier som er 200-500 y lavere enn omgivelsene, så årsaken til det svekkete felt skyldes sannsynligvis forandring i bergartenes magnetisering som har skjedd ved forkastningen, og som har gitt lavere susceptibilitet, eller har forårsaket remanent magnetisme som motvirker jordfeltet. De devonske bergartene langs Trondheimsleia er umagnetiske, og grensen mellom dem og resten av feltet trer klart frem. 32 ATLE SINDRE Etterord. Under arbeidet har jeg hatt god hjelp av samtaler med Inge Aalstad, direktør ved Geofysisk avdeling, NGU, som også har lest gjennom manuskriptet og bidratt til for bedring av dette. For gjestfrihet og praktisk hjelp under feltarbeidet takker jeg sivilagro nom Torstein Mo ved Selskapet Ny Jord's forsoksgård Moldstad på Smola. Summary A total field aeromagnetic map and a gravimetric Bouguer anomaly map in the scale 1:50 000 is presented for the island of Smøla and the nearby archipelago. The gravimetric data seen in connection with gravity observations on the mainland and over the nearby sea, show a strong regional gradient in the area with increasing values towards the Norwegian Sea, and some marked anoma lies, a strong gravity high just outside Smøla, a low in the northern central part of the islands, and a low at Nerdvikvågen (575250). Calculations show that a heavy body is present with a great extent just offshore. The dimensions may be in the order of 30 km long, 12 km broad and 5 km thick. The hyperite in the nortwestern part of Smøla is probably part of this body. Under the northern central part of the island there is a considerable thickness of light rocks. I f these are of the granitic type found on some of the small islands in the area, the thickness must be in the order of 2 km. The gravity low at Nerdvikvågen is most probably due to a body of Devonian rocks folded or trust beneath the older rocks exposed in this area. The dimensions of such a body would be in the order of 5 km long, 2 km broad and 800 m thick. The magnetic map shows many narrow anomalies connected to certain geological formations. Most of the anomalies are caused by magnetite-bearing rocks at or near the surface. Some negative anomalies following the fracture zones of Olsøysvaet (400255), Klakkvågen (440270) and Skjøldbergvågen (490250) are interesting as they are not caused solely by the increased flight altitude over these 'valleys'. The border between the non-magnetic Devonian rocks along the Trond heimsleia and the rest of the field is clearly shown on the aeromagnetic map. LITTERATUR Andersen, O. B. 1975: Surface-ship gravity measurements in the North Atlantic Ocean, 1965 and 1968. Geodætisk instituts skrifter 3. XLI, 1-47. Bakkelid, S. 1959: Gravity observations in a submarine along the Norwegian coast. Nor ges geografiske oppmåling, Geodetiske arbeider, hefte 11, 1-29. Grønli, G & Ramberg, I. 1970: Gravity indications of deep sedimentary basins below the Norwegian continental shelf and the Vøring Plateau. Norsk geol. Tidsskr. 50, 375391. Service Central Hydrographique 1968: Cah. Oceanographique No. 10, 1968. Talwani & Eldholm, 1972: Continental Margin off Norway. A Geophysical Study Bull. Geol. Soc. Am., 83, 3575-3606. Åm, K. 1970: Aeromagnetic Investigations on the continental Shelf of Norway, Stad Lofoten (62-69° N). Norges geol. Unders. 266, 49-61. \ Tabell 1. Liste over kjemiske bergartsanalyser List of whole chemical analyses Numrene l/I, 2/1 til og med 4/111 tilsvarer punktene for tre langsgående profiler tvers over noritt-hyperittkroppen på den vestlige delen av Smøla. Numrene i runde paranteser tilsvarer numrene for dokumentasjonspunkter på rapportkart i NGU's arkiv. Numrene i hakeparanteser tilsvarer prøver tatt og nummerert av H. Carstens i 1968. The numbers l/I, 2/1, etc, up to 4/111, inclusive, relate to location points along three profiles across the norite-hyperite body in the western part of Smøla. The num bers in round brackets refer to documentationpoints on a report map in the N.G.U. archives. The numbers in square brackets refer to samples collected by H. Carstens in 1968. Prøvenumrene Prøvenumrene Prøvenummer Prøvenummer Prøvenummer Prøvenumrene Prøvenummer Prøvenummer Prøvenummer Prøvenumrene [7a], [7b], [8] og (125) [4], [sa], [sb] (88) (134) [2] l/I til og med 4/111, [I], [160a] (119) (123) (107) [91], (160b) - sure vulkanitter (acid volcanics) andesitt-basalter (andesite-basalts) alkali-granitt (alkali-granite) granodioritt (granodiorite) kvartsdioritt (quartz diorite) - noritt, hyperitt (norite, hyperite) gabbro (gabbro) jotunitt (jotunite) anortositt (anorthosite) ultramafittiske bergarter (ultramafic rocks) Analytikere (analysts): 1 P.-R. Graff, NGU, Trondheim. 2 J. Adam (UGV UK, Praha): Geologisk institutt, Karlovy-universitetet, Praha. 3 M. Vesely -J. Sticha, (tiUG, Praha), Den tsjekkoslovakiske geologiske undersøkelse, Praha. rvkii [7b] SiO TO AO tTV? lin T7.li [7a] 70 11 02 1601 ~1 At nnu ' < 125 > 073 i?R9 lii AM r«ii [8] 7TZ 077 i?47 AJ, Al Mn°o Ca? Na20 K2O P 205 C02 H2o+ H2O-=- tam t4Y ZTTn n'i 7 nll R7. Mir 5'P ? '? 6 al Al 0.03 0.02 0.06 0.02 JS 4.28 1.30 0.05 0.87 1.49 0.17 !£ 4.95 3.19 0.03 0.10 0.03 0.54 Ifo 4.90 3.00 0.10 0.62 1.53 0.02 Ifs 3.95 4.97 0.14 0.91 0.08 [sa]i 7ZZ ull 16 ' 58 loi [sb]» ZTo Al of! 17 - 18 111 0.09 O.D 0.05 111 4.06 2.16 0.13 0.14 1.28 0.04 Moll 2.48 1.09 0.13 0.18 1.90 0.03 73 S 5.60 0.81 0.21 0.12 0.94 0.08 Cr203 total 99.83 99.98 100.08 100.03 100.63 100.15 100.24 SiQ2 Ti02 A1203 Fe203 FeO MnO MgO CaO Na20 K2O P2Os C02 H2o+ H2OhS Cr203 total Si02 Ti02 A1203 Fe203 FeO MnO Mg° CaO Na2° K2° PA C°2 H2°+ total (88) 2 (134) 2 [2]» 1/P 2/1 2 3/P 1/IP 74.80 0.13 12.52 0.76 0.28 0.02 0.30 0.97 3.25 6.43 0.14 0.55 0.09 - 71.68 0.13 14.91 0.68 0.82 0.05 0.40 2.66 3.90 2.64 0.04 2.48 0.16 62.24 0.72 17.90 1.79 3.44 0.02 1.94 4.72 4.59 1.88 0.16 0.14 0.73 0.06 54.80 0.81 16.90 3.00 4.71 0.10 5.75 8.81 3.12 0.99 0.24 54.73 0.61 17.14 2.58 4.93 0.11 6.81 8.83 2.60 0.84 0.18 54.31 0.55 17.48 2.28 4.74 0.11 6.47 9.21 3.17 0.87 0.20 55.04 0.70 16.18 2.48 5.28 0.13 6.29 8.72 3.42 1.20 0.17 0.86 0.28 0.80 0.09 0.87 0.10 0.77 0.02 100.24 100.55 100.33 100.37 100.25 100.36 100.38 3/ll* 4/IP 5/112 6/I p 55.03 0.65 16.75 2.10 5.24 0.13 5J7 9.08 363 L23 OA2 °"53 54.57 0.93 17.22 1.33 5.36 0.12 604 8.52 314 Ll3 ° 17 0.13 0% 54.87 0.67 17.59 1.95 5.24 0.13 543 8.83 3 -34 ° 93 012 °"53 53.68 0.78 17.43 1.32 5.88 0.14 6A3 8.84 2 -97 °-90 ° 17 0.11 °'73 °M ™ °* °°7 ™ °M 0°" 100.37 : 100.38 0:026 99.91 99.70 99.55 99.80 0-023 99.67 9/IP 10/IP 12/IP 13/IP 14/IP 15/IP 52.69 0.77 18.19 1.96 5.66 0.14 5.96 9.69 3.17 0.56 0.13 0.11 0.32 0.20 2/ll' —— 54.44 0.72 18.27 0.76 6.00 0.12 62° 8.71 336 Lo° °' 10 0-07 ° 53 11/IP 7/I p 8/I p ——.—-——— 53.47 51.60 0.53 0.98 18.10 17.92 0.97 2.36 5.34 6.08 0.16 0.15 627 6A2 9.73 9.92 3-51 3 <>9 106 °'42 006 0U 0.11 °-54 °'31 Si02 52.28 Ti02 0.56 A1203 18.34 Fe203 1.75 FeO 5.27 MnO 0.13 MgO 6.63 CaO 10.48 Na20 3.08 K2O 0.52 P 2Os 0.06 C02 H2o+ 0.68 H 2 0.05 S Cr203 51.07 1.17 17.23 2.42 6.87 0.16 6.42 9.89 3.02 0.51 0.44 0.12 0.48 0.13 0.04 0.016 0.016 51.80 0.83 18.54 2.39 5.56 0.15 6.22 9.14 3.18 0.55 0.10 0.11 0.29 0.17 0.06 0.022 0.02. 53.34 0.47 18.26 1.32 5.57 0.14 6.44 9.68 2.99 0.54 0.08 0.10 0.43 0.18 52.16 0.73 18.51 2.35 5.16 0.14 6.78 10.23 2.82 0.39 0.07 0.12 0.20 0.13 51.97 0.67 17.06 2.58 5.38 0.16 6.60 11.32 2.83 0.64 0.03 0.61 0.06 0.02 0.04 - 0.04 0.023 0.020 - 0.019 total 99.98 99.81 99.58 99.91 99.60 99.83 99.85 16/IP 17/IP 18/IP 1/lIP 2/lIP 3/lIP 4/lIP Si02 Ti02 A1203 Fe203 FeO MnO MgO CaO Na20 K20 P2Os co2 H20+ H2 S Cr203 54.10 0.60 18.13 1.02 4.99 0.12 7.02 9.41 3.11 0.76 0.08 0,24 0.05 - 53.83 0.53 17.55 2.11 5.40 0.14 7.26 8.85 2.98 0.55 0.11 0.11 0.31 0.11 0.02 0.047 50.43 0.49 20.05 1.88 4.70 0.14 6.21 12.76 2.55 0.12 0.02 0.10 0.24 0.09 0.06 0.013 55.23 0.58 17.20 3.22 4.49 0.11 5.89 8.63 2.56 1.09 0.29 0.88 0.10 54.30 0.71 17.43 2.23 5.20 0.13 5.73 9.49 2.91 0.97 0.17 53.33 0.66 18.87 3.48 3.74 0.10 5.14 10.14 2.40 0.83 0.36 53.37 0.45 16.61 1.21 6.30 0.14 7.74 9.90 2.82 0.49 0.28 0.69 0.35 0.61 0.13 0.73 0.31 total 99.63 99.90 99.85 100.36 100.31 99.79 100.55 tl]l [160a]1 (160b) 2 (119)1 (123)2 (107)' (91) 1 51.11 46.86 0.66 0.25 20 28 24.86 158 188 5.59 3.80 0 15 0 07 6.13 6.64 10 25 13 15 3.39 1.83 0.53 0.01 0.09 0.12 0 14 (M 3 0.88 48.70 0.53 21.52 1.66 4.83 0.14 6.41 13 74 2.44 0.13 0.09 0 08 0.27 47.41 1.67 18.39 3.53 7.32 0.29 5.86 10.35 3.22 0.59 0.47 0.06 0.70 58.19 1.38 15.53 3.30 4.39 0.10 3.36 5.68 3.36 3.34 0.19 1.09 49.80 0.26 28.24 1.12 1.63 0.04 1.80 11.98 3.80 0.25 0.06 0.43 1.19 48.44 0.35 7.61 1.25 6.46 0.09 23.42 6.14 0.64 0.32 0.02 0.35 4.81 °°2 °°2 °A> SiO, TiO, A120, Fe,o, FeO MnO MgO CaO Na20 K 26 ?P5 CO, "& + ° 05 ° 15 LA total ~100.38 100.00 100.56 99.88 100.06 I 100.61 100.53 SMØLA NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE 1321 I BERGGRUNNSKART 1:50000 7o18 —Li? 63O15' 0Æ3y ?36 ooom. E. meter 500 rs ål Skalmen fyr 1000 — A meter 500 -i B Slagsøy 6* 4 dy a 440 ' Ml se* rø 443 444 'M5 "" • 55-446 «47 MORE OG ROMSDAL FYLKE v,,«* u,m,tnJ "'""' '"""'" «48 «49 8-00-450 ,„,,, 51 kwehansund SMqLA 452 +' 4,3 j* 4 54 ' 57 455 456 457 * 59 458 10< 459 TUSTNA v»60/'' <60 8i36 io'5C Toppmyrene Brattvær Toppmyrene f\ Storvatnet \ \ n uyrøy meter r 500 i-' 0 Profilet er noe skjema Section is somewhat ! TEGNFORKLARING Legend LØSAVSETNINGER (kvartære) Superficial deposits (Quaternary) TORVMYR Peat bog GRUSAVSETNING Gravel deposit YNGRE SEDIMENTLAGREKKE (devonsk) Younger sedimentary sequence (Devonian) lIITnAronMAOUOHCN (konglomerat, sandstein og leirstein) SMØLAGRUPPEN llitrø roimiutiuin (Conglomerate, sandstone and shale) Smøla Group ELDRE SUPRAKRUSTALSERIE (ordovislsk) Older supracrustal sequence (Ordoviclan) KONGLOMERAT Conglomerate KALKSTEIN ( S - Skarn) Limestone ( S = Skarn) SURE VULKANITTER Acidic volcanics INTERMEDIÆRE OG BASISKE VULKANITTER Intermediate and basic volcanics GNEISKOMPLEKSET (prekambrisk?) Gneiss complex (Precambrian?) KVARTSDIORITTISK GNEIS Quartzdioritic gneiss AMFIBOLITT Amphibolite BIOTITT-HORNBLENDEGNEIS Biotite-hornblende gneiss BIOTITTGNEIS Biotite gneiss MIGMATITT Migmatite PLUTONSKE BERGARTER Plutonlc rocks PEGMATITT Pegmatite DIORITT, PORFYRITT O.L. Diorite, porphyrite etc. GRANITT, GRANODIORITT Granite, granodiorite RØD ALKALI-GRANITT Red alkali-granite KALEDONSK? Caledonian' KVARTSFORENDE HORNBLENDEDIORITT Quartz bearing hornblende diorite GABBROIDE BERGARTER Gabbroic rocks ULTRABASITT Ultrabasite JOTUNITTER Jotunitic rocks ANORTHOSITT Anorthosite Precambrian? HYPERITT Hyperite (PREKAMBRISK'' STRUKTURER MV. Structures etc. « « d " o c a <J ""„ • i 4 BREKSJE Breccia ANTYDNING AV FOLIASJONSRETNING ELLER LAGNING (BARE I PROFILER) Indication of fohation or bedding (in sections only) BERGARTSGRENSE Lithological boundary OVERGANGSMESSIG GRENSE Transitional boundary FORKASTNING Fault SKIFRIGHET (metamort) Schistosity PRIMÆRLAGNING I SEDIMENTER ELLER LAMINERING I ERUPTIVE BERGARTER Bedding in sediments or igneous lamination in plutonic rocks LAGNING I ERUPTIVBERGARTER Layering in igneous rocks LINEASJONER Lineations Ai * FOSSILLOKALITET Fossil locality '.> STEINBRUDD Quarry •' JERNERTSFOREKOMST Iron ore occurrence h GRUSTAK Gravel pit PROFILLINJER Section lines Geologisk kartlagt i 1969 av F. Fediuk. A Siedlecka og S Siedlecki Sammenstilt av F Fediuk i 1972. Kartgrunnlag Reprografi Trykk Forlag : : : : Norges geografiske oppmålings kart etter tillatelse Norges geologiske undersøkelse Nordenfjelske Lito A/S. Trondheim - 1976 Universitetsforlaget Referanse til dette kartet: FEDIUK, F. - 1975 SMØLA, berggrunnsgeologisk kart 1321 I - M. 1:50000 Norges geologiske undersøkelse. 702 6 Profilet er noe skjematisk mot dypet Section is somewhat schematic towards depth SMØLA NORGES GEOLOGISKE UNDERSØKELSE GEOFYSISK KART - M. 1:50.000 13211 504,42 MORE OG ROMSDAL FYLKE < VEIHOLMEN 70 14 63°15'00" *-—' 7°43'10" 436 000m-E. 437 45' ~~ 438 457 TTZ 439 *5810' 459 TUSTNA 460 813'10" Tyngdeanomalikart. Kartet er utarbeidet på grunnlag av observasjoner utført av NGU i 1969-70 med Worden Gravity Meter Til navigasjon ble benyttet DECCA BRUK AV UTM Instruction SONttlLTt «ID 10*1 DISICNATION Isotyngdekurver med intervall 1 mGal in RUTENETT using UTM KARTREFERANSE ] OT KdUTC FOR REFERANSEPUNKTER grid for reference points EKSEMPEI ELVEGARPEN SAMPIEPOINT: TO GIVE A STANDARD REFERENCE ON THIS SHEET TO NEAREST 100 METERS — 100 km rgta Rm<l lel, * ,s identifying 100.000 meter square in which (,„'(,, IM ..Klin) M" th. point lies OL ™ Locate (irst VERIICAL grid line lo LEET ol poinl ind read I ARGE ligures labelling the line either in the ..«.miihf ...«.mi, 100 000 M SOUAM IDCNTIfICATION fttrsla rutelln|e til venstre lor punkltt Avstand de.llr. I «deler a. ruta Avstano g 51 top or bottom margin, or on the line itsell Estlmate t.nths from grid line to point * Flyretning: ca. SØ - NV Profilavstand: ca. 250 - 350 meter Flyhøyde: ca. 50 meter over bakken Locate lirst HORIZONTAL grid line BELOW poinl and read LARGE figures labelling the line either in férjle rutelinje under punklet Avstand derltrl i tidelet av ruta _____—_Rin E Til VISING lID "" Kartgrunnlag Reprografi Trykk Forlag : : : •' Norges geografiske oppmålings kart etter tillatelse Norges geologiske undersokelse Nordenfjelske Lito A/S, Trondheim - 1976 Universitetsforlaget — 1501,1250 000 Isomagnetiske kurver med intervall 100 gamma ot| , r uTifrititi punkt med Ilk tilvising R.l.renst 111 SONEBELTE g|«r tllvijlnga ,„,',,,, fullilendig " 1 MR515246 II reporting beyond 18" In any dlrection, preti» Grid Zone Oesignatlon 32VMR515?46 I ,„, ~.., SMArutetalgir lull koord ".,. Br „k bare STORE tal'tilvising. the lett or right margin, oi on the line itselt. Estimale lenths (rom grid line to poinl ' SAMPLE REFERENCE 6 1 •««»«*« | — 1 IGNORE the SMALLER ligures ol any grid number. these are ,„, , inding , he ,ull coorLa.es Use ONLY the LARGER | tigut.s oUh. grid number — Referanse til dette kartet: SINDRE, A. - 1976. SMØLA, geofysisk kart 1321 I - M. 1:50.000 Norges geologiske undersokelse.
© Copyright 2024