www.riggutdanning.no Bergarter God læring om bergartene: Innhold • TYPER • MAGMATISKE BERGARTER • SEDIMENTÆRE BERGARTER • METAMORFE BERGARTER • NOEN VIKTIGE TYPER Bergarter, de faste materialer som jordskorpen er bygd opp av. Enkeltbestanddelene av bergartene er oftest krystalliserte mineraler, men glass og organisk materiale forekommer også. I geologisk betydning er leire, sand og grus også bergarter, selv om de helst betegnes jordarter.Petrografi er vitenskapen om beskrivelsen av bergartene, mens petrologi er vitenskapen om hvordan de dannes. Typer Etter sin opprinnelse deles bergartene inn i forskjellige typer. MAGMATISKE BERGARTER Magmatiske bergarter, også kalt eruptive bergarter, størkningsbergarter eller smeltebergarter, er størknet av en smeltemasse. Er de dannet dypt under Jordens overflate, blir de grovkrystallinske og kalles dypbergarter. Er de størknet på sprekker eller spalter nærmere overflaten, blir de mer finkornete og kalles gangbergarter. Dersom de har flytt ut på overflaten og størknet der, kalles de lava- ellerdagbergarter. Blant kjente magmatiske bergarter kan nevnes granitt, gabbro og syenitt. Se også magmatiske bergarter. SEDIMENTÆRE BERGARTER Sedimentære bergarter er dannet ved herding (diagenese) av sedimenter. Sedimentene dannes ved forvitring, nedbrytning og avsetning på Jordens overflate eller ved kjemiske prosesser og organisk virksomhet. De sedimentære bergartene som består av avsatte partikler, kalles detritale eller klastiske. Klastiske sedimenter deles etter kornstørrelsen inn i leire, sand og grus. Når de herdes til faste bergarter, blir de til slamstein, leirstein eller skifer, sandstein og konglomerat. De fleste klastiske sedimenter er avsatt i vann, men noen er avsatt av vind (eoliske sedimenter; løss), og noen av is (morener; tillitt). Kjemiske sedimenter dannes ved inndamping og utkrystallisering fra vann, særlig havvann, og omfatter bl.a. gips- og saltavsetninger (evaporitter). De organiske (biogene) sedimentene er dannet ved organismers virksomhet, og har gitt opphav til bl.a. de fleste karbonat- (kalkstein) og fosfatbergarter (apatitt). METAMORFE BERGARTER Metamorfe bergarter er dannet ved omvandling (semetamorfose) av andre bergarter, ved et annet trykk og annen temperatur (oftest høyere) enn opprinnelig. Metamorfosen kan bestå i omkrystallisering uten endring av den kjemiske sammensetning, som når kalkstein går over til marmor, eller ved endringer i den kjemiske sammensetningen, enten ved at stoffer fjernes eller ved at de tilføres (metasomatose). Blir omvandlingen så sterk at bergartenes karakter utviskes, får man migmatitter, blandingsbergarter. Noen viktige typer: Navn Kategori (etter dannelse) Hovedmineraler Egenskaper Anvendelse Granitt Magmatisk Feltspat, kvarts, biotitt Hard, slitesterk Bygnings- og prydstein Magmatisk Feltspat, biotitt Hard, slitesterk Bygnings- og prydstein Magmatisk Feltspat, mørke mineraler Hard, seig Pukk, veidekke Basalt Magmatisk Feltspat, pyroksen Hard, seig Pukk, veidekke Leirstein Sedimentær Illitt, kloritt Myk, kan svelle i vann Råstoff for sement Sandstein Sedimentær Kvarts Porøs Bygningsstein Variable Prydstein, bygningsstein Kalkstein Kalsitt Sedimentær (kalkspat) Hard, finkornet Bygningsstein, råstoff for sement m.m. Leirskifer Metamorf Skifrig Taktekking, heller Meget hard Silisiumråstoff, veidekke Syenitt Gabbro Konglomerat Sedimentær Kvartsitt Metamorf 1 Kvarts, glimmer Kvarts Marmor Metamorf Kalsitt (kalkspat) Kleberstein Metamorf Talk, kloritt, magnesitt Metamorf Kvarts, feltspat, glimmer Metamorf Plagioklas, hornblende Gneis Amfibolitt Bygnings- og Tydelig krystallin, prydstein, gjennomskinnelig filler Myk, massiv Pryd- og bygningstein Massiv til skifrig Bygningsstein, pukk Massiv til skifrig Fyllmasse, pukk Prekambrium (jordens urtid) er den delen av jordens historie som er eldre enn kambrium (latin prae = «før»), dvs. tidsrommet fra jordensdannelse for 4 600 millioner år siden og fram til fanerozoikum (jordens oldtid) startet 542 millioner år før nåtid. Prekambrium deles inn iarkeikum og proterozoikum, som er to av de tre eonene i jordhistorien og avløses av det postkambriske fanerozoikum. Det aller meste av jordens kontinenter består av bergarter fra prekambrium, selv om de mange steder er dekket av yngre sedimenter. Liv oppstod allerede midt i arkeikum, med cyanobakterier for 3,5 milliarder år siden. Sammen med primitive alger dominerte de i nesten tre milliarder år, inntil de kjerne-cellede eukariotene dukket opp for 1,7 milliarder år siden i et mer oksygenrikt miljø og gradvis vant herredømme. Først for 800-500 millioner år siden ble eukariotene dominante og ga opphav for det plante-, sopp- og dyreliv vi fortsatt kjenner. Prekambrium avsluttes med utfelling av et betydelig overskudd av oksygen som muliggjorde stor oppblomstring av anaerobt liv. Overgangsfasen for 600 - 542 millioner år siden kalles ediacara. Innhold • 1 Inndeling • 2 Livets utvikling - biostratigrafi • 3 Geologisk utvikling - litostratigrafi • 4 Prekambriske bergarter i Norge • 5 Kontinentenes utvikling - paleogeografi • 6 Litteratur • 7 Referanser • 8 Se også Inndeling Jorda oppstod trolig om lag 4 600 millioner år siden av materiale som kretset rundt sola, før en planetesimal på størrelse med mars støtte sammen med jorda og spaltet ut månen. Allerede for 4 400 millioner år siden ser det ut til at en massiv jordkjerne var på plass, siden man har funnet så gamle krystaller av zirkon. Prekambrium var tidligere delt i tre eoner: hadeikum, arkeikum ogproterozoikum med skille for 3,8 og 2,5 milliarder år siden.[1] I moderne geologi opererer man ikke lengre med hadeikum som selvstendig eon. Arkeium utgjør mer enn halve jordhistorien, proterozoikum utgjør noe under en fjerdedel. Prekambrium utgjør totalt syv åttendedeler av Jordens geologiske historie, men lite er kjent fra denne tiden.[2][3][4] Livets utvikling - biostratigrafi[rediger | rediger kilde] Vi vet relativt lite om livet på jorda i prekambrium, og det som vites har stort sett blitt besvart de siste femti årene. Bergartene fra prekambrium er ofte sterkt omdannet, eller erodert bort i ettertid, eller fortsatt dypt begravd under senere lag. Det er generelt få fossiler fra perioden. Trolig oppstod primitive livsformer (før-alger) tidlig, basert på 3 800 millioner år gamle kiselog karbonfunn på Grønland. Vi vet lite om slike arkeobakterier. Det er funnet cyanobakterier i kiselbergarter fraVest-Australia som er mer enn 3 460 millioner år gamle. Cyanobakteriene kunne utføre primitiv fotosyntese i cellemembranen og skilte ut oksygen, men var ikke alger. Cyanobakteriene dekket havbunnen, og og ble suksessivt dekket av kalkstøv som bakteriene trengte seg igjennom. Sluttresultatet ble mange meter tykke lag avstromatolitter. De dominerte helt fram til ediacara for 800-500 millioner år siden, men fikk for første gang konkurranse fra eukaryoter fra 1,7 milliarder år siden. Eukaryoter har celler med flere rom og cellekjerne, og de av dem som har fotosyntese foretar denne i kjernen og ikke i cellemembranen. Algers fotosyntese ga en stadig mer oksygenrik atmosfære, samt et ozonlag som dempet UV-strålingen. Disse prosessene innledes med proterozoikum, og vi vet at den tidlige tredjedelen av dette eonet kjennetegnes av eukaryotenes ankomst og det første flercellede liv midtveis i eonet. Flercellede organismer var kanskje éncellede som slo seg sammen i forsvar. Men virkelig oksygenrik atmosfære fikk vi først for 800-500 millioner år siden. En midlertidig nedising (huron) ga et kaldt klima som ytterligere bidro til å fortrenge stromatolittene fra grunne havområder. Nå oppstod grønnalger i havet, og etterhvert sopp på land. Etter at huron-istiden gikk over for omlag 600 millioner år siden, steg verdenshavene og nå oppstod den frodige ediacarafaunaen hvor flercellede eukaryoters dominans over stromatolittene startet på grunt vann i havet. Geologisk utvikling - litostratigrafi Ved hjelp av radiologisk datering kan prekambriske bergarter kartlegges. Det vi kaller grunnfjell er prekambriske skjoldbergarter som ligger oppe i dagen, det vil si som ikke er dekket av nyere sedimenter - såkalte «stabile plattformer». Stabile plattformer er sedimenter som ligger oppå prekambrisk grunnfjell, og som samtidig befinner seg midt på kontinentplatene og dermed ikke har vært utsatt for kollisjoner eller ustabil vulkansk aktivitet i yttergrensene. Landmasser i platenes yttergrenser som har vært ustabile, kalles fanerozoiskelandmasser, og omfatter mange av fjellkjedene på kloden. Prekambriske landmasser (grunnfjellskjold) utgjør ofte, men ikke alltid, topografisk flate og lavtliggende områder. Man har likevel eksempler på noen fjellområder i grunnfjellskjoldet som er dannet gjennom tektonikk eller isolert vulkansk aktivitet – som deøstafrikanske fjellene rundt Riftdalen, og Ghatsfjellene i det sørlige India. Prekambriske bergarter i Norge Se også Norges berggrunn Omtrent en tredel av berggrunnen i Norge består av prekambriske bergarter som utgjør grunnfjellet.Områder med prekambriske bergarter oppe i dagen kalles «skjold» eller «grunnfjell», og fins på alle kontinentene. Norge har et slikt grunnfjellsskjold – Det baltiske skjold, med prekambriske bergarter i Finnmark, Østfold, Sørlndet og nordvestlandet. De eldste bergartene i Norge finnes i Lofoten og i Jarfjord-gruppen i Øst-Finnmarks grunnfjellsområde.